Ropet fra Øst 1-2009

Sammen for de forfulgte

egypt:NAG HAMMADIEn koptisk tragedie

Se side 7

overblikk:GLIMTNytt fra verden

Se side 8–9

intervju:ZEKAI TANYARTyrker og kristen

Se side 10–12

ropet fra østMAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST39. ÅRGANG – NR. 1 / FEBRUAR 2009

Alltid en åpen dørpå Svetly Put

LEDER

Blasfemi og religionsvern

Utgiver Norsk Misjon i Øst

Ansvarlig redaktør Bjørn A. Wegge

Redaktør Gisle Skeie

Redaksjon Jon-Geir Dittmann,

Elisabeth Engels viken,

Stig-Øyvind O. Blystad

og Geraldine Fagan (Moskva)

Design og trykk Bryne Stavanger Offset

Forside Fra Svetly Put (Gisle Skeie)

Opplag 18 200

Kontor Trondheimsveien 137

Postadresse P.b. 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo

Telefon 23 40 88 00

Telefaks 23 40 88 01

E-post [email protected]

Hjemmeside www.nmio.no

Styreleder Reidulf Stige

Repr.skapsform. Svein Arne Theodorsen

Org. nr. 970276432

Bankgiro 3000 14 57922 Gavekonto

Revisor Inter Revisjon Lillestrøm AS

I Norge har vi på mange måter en sovende blasfemipara-graf (paragraf 142 i Alminnelig borgerlig straffelov) i vårt lovverk. Mange har nok i sitt stille sinn ønsket å blåse ster-kere liv i paragrafen når komikeren Otto Jespersen (OJ) spytter i døpefonten eller harselerer med Jesus på korset. De fleste av oss reagerer også negativt og med tristhet når Jesu dåp fremstilles som et raffinert innslag i en pornofilm (Elisabeth Ohlsons utstillinger i Oslo Rådhus 12.-30. mai 1999).

Debatten gikk høyt den gang, og det er klart at mange kristne menneskers følelser ble krenket av Ohlsons bilder. Likevel ble verken OJ kastet i fengsel i 6 måneder eller Ohlsons utstilling brent på bålet. Jeg er faktisk enig i dette, enda jeg på ingen måte har sans for OJs banale humor eller Ohlsons bilder. For å si det slik: Bibelens Gud er mye større enn menneskers forskrudde ytringer eller hatefulle menin-ger. Gud trenger slik sett ikke et lovvern. Det er mennes-kene som trenger vern.

Den 19. desember sendte Justis- og Politidepartementet ut en pressemelding under tittelen: «Bedre vern mot hatefulle ytringer». I meldingen heter det: «Blasfemibestemmelsen i straffeloven foreslås fjernet, siden den da ikke lenger er nødvendig». Departementet ønsker å oppheve blasfemi-paragrafen, men vil på den annen side innføre et forbud mot å krenke religioner. Denne paragrafen skal føyes inn i paragraf 135a som omhandler diskriminerende og hatefulle ytringer – altså til den såkalte «rasismeparagrafen»! Beho-vet for denne nye paragrafen gjøres med klar henvisning til faren for å krenke minoritetsreligioner.

Men her kommer vi inn i et meget komplisert farvann. Hvem skal definere når følelsene er krenket? Har religions-kritikk noe med rasisme å gjøre? Og hva er legitim religi-ons- og ideologikritikk; hva er satire og hva er hatefulle ytringer? I forbindelse med utstillingen i Oslo Rådhus i 1999 kunne vi se at kristne mennesker kom til helt ulike konklusjoner. Vi skal være takknemlige for at det da ikke var mulig å rope på «det religiøse politiet», slik som i Iran. Vi skal også prise oss lykkelige for at den offentlige norske kultur ikke har utviklet seg dit hen at styresmaktene lar ima-mene og bymobben få herje fritt, slik som i for eksempel Irak, Pakistan og Afghanistan.

Det er særdeles viktig at våre folkevalgte og alle vi andre er observante på den nye måten å tenke på som departementet legger opp til. I april 2009 skal Durban II-konferansen, i regi av FNs menneskerettighetsråd, holdes i Sveits. Ved Durban I var temaet rasisme. Konferansen endte opp i en orgie av for-dømmelser mot Vesten og Israel. Når Durban II avholdes, er det Libya som har ansvaret for planleggingen, mens Iran skal skrive utkast til konferansemanifestet. Allerede nå er det åpenbart at konferansen, som skal omhandle rasisme, kom-mer til å bære galt av sted. Organisasjonen av islamske sta-ter (OIC) vil at konferansen skal gjøre krenkelser av religion (les: krenkelser av islam) til en forbrytelse mot menneske-heten. Støttespillerne i dette FN-komplottet er blant andre Libya, Pakistan, Iran, Saudi-Arabia og Algerie.

Har «ånden fra Durban» begynt å sildre ned over norsk embetsverk allerede? Justisminister Storberget bør trekke til-bake forslaget og beholde den gamle «blasfemiparagrafen». Det blir en umulig oppgave i paragraf 135a å skille mellom hva som er krenkelser av «de hellige og Den Hellige». I avis-intervjuer omkring saken har Storberget kommet med flere tåkeleggende uttalelser, noe som viser hvor upresis hele denne saken er.

I Europa lever det i dag mange journalister, forfattere, politi-kere og aktivister som må ha politibeskyttelse 24 timer i døg-net 365 dager i året. Hvorfor? Fordi de har kritisert islamske trossetninger og islamsk praksis. Vi bør på det sterkeste advare mot den lovendringen departementet nå ønsker å gjøre. Behold «blasfemiparagrafen». Den er tydelig nok. Det nye forslaget kan raskt føre oss over i tilstander som likner på land og kulturer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med. Opp-tøyene i forbindelse med «karikaturstriden» viste dette til fulle. Den eksisterende «blasfemiparagrafen» signaliserer at det norske samfunnet aktivt respekterer menneskets religion. Måten den nye paragrafen er skrevet på, kan tyde på at røsten fra planleggerne av Durban II-konferansen har nådd Norge og Justisdepartementets kontorer. Det er en utvikling vi ikke ønsker.

Bjørn A. WeggeGeneralsekretær, Norsk Misjon i Øst

Har du synspunkter på lederen? Send din respons til: [email protected]

En egyptisk kristen konvertitt, som i 31 år var muslim, har vunnet en sjelden juridisk seier ved å få registrert sin «nye» tro. Den aleksandrinske administrative domstol tildelte Fathi Labib You-sef retten til å registrere seg som kristen på en høring i Alexan-dria den 20. desember 2008. Yousef, en mann tidlig i 60-årene, ble oppdratt koptisk, men konverterte til islam i 1974 for å skille seg fra sin kristne kone. Han konverterte tilbake til kristendommen i 2005, etter at den koptiske kirken ga ham offisiell tillatelse. Yousef søkte samme år

det sivile registeret om å anerkjenne hans skifte av religion. Men regjeringen nektet å godta rekonverteringen. Da anla han sak mot den egyptiske statsministeren, innenriksministeren og sivil-statuskomiteens formann – og vant overraskende frem med sitt krav. Yousef er imidlertid ikke trygg på at hans offisielle religiøse identitet vil bli stående. Hans advokat, Joseph Malak, forteller om andre egyptiske kristne som først har fått lov til å vende tilbake til kristendommen for deretter å ende opp med å bli stoppet av myn-dighetene. «Snublesteinen er at politiet, eller sivilregisterets kon-tor, kan nekte å skrive det ut på papir,» sier Malak. Det kan også hindre gjennomføringen dersom domstoler som er «infiltrert» av islamistiske ideologier tar til motmæle mot avgjørelsen.

AKTUELT Egypt

Oppsiktsvekkende seier i EgyptEn kopter som ble muslim, og deretter vendte tilbake til Kristus, får sin «nye» tro offisielt anerkjent.

Kilde: Compass Direct News Oversettelse: Stig-Øyvind O. Blystad

Kjære leser!Vi er allerede godt inne i 2009. For min egen del betyr det at jeg også er tilbake som redaktør for Ropet fra Øst, etter noen måneders permisjon. I høst fulgte jeg arbeidet fra sidelinjen (stort sett), og sær-

lig under «Søndag for de forfulgte» var aktiviteten stor: Fakkeltog, besøk fra Nord-Korea, Stefanuspris, medieomtale – og, aller vik-tigst: Menigheter over hele landet som arrangerte gudstjenester og møter i solidaritet med verdens forfulgte kristne. Sett fra sidelinjen: Det gjorde meg glad å observere hvor mange mennesker, og forskjellige kristne miljøer, som er engasjert. Det kan virke som om bevisstheten om manglende trosfrihet og kristne som undertrykkes, er økende. Men vi har alle en stor oppgave i å nå bredere ut med vitnesbyrdet fra den forfulgte kirke. Derfor har jeg en enkel utfordring ved årets begynnelse: Sett deg som mål å verve minst én ny Ropet fra Øst-abonnent i løpet av 2009! Du har sikkert aktuelle «kandidater» i omgangskretsen. Husk at abonnementet er gratis – fordi vi ser det som en sentral oppgave

REDAKTøRENS RUBRIKK

å formidle erfaringer fra den forfulgte kirke inn i våre norske sam-menhenger. Når vi her hjemme kjemper for andres rett til å bekjenne og leve ut troen på Jesus Kristus, viser vi undertrykkerne at vi bryr oss når våre trossøsken lider. Det kan og bør vi gjøre, hver og en av oss: Vi må aldri akseptere at kampen for forfulgte trossøsken blir et særan-liggende for «de spesielt interesserte»! Stig-Øyvind O. Blystad, som gjorde en utmerket redaktørjobb i høst, fortsetter å skrive for Ropet fra Øst, som journalist i en del-tidsstilling. Les blant annet hans intervju med tyrkiske Zekai Tanyar (side 12)! Med ønske om et godt nytt år – sammen for de forfulgte!

Gisle Skeie, redaktør

Ropet fra Øst nr. 1 2009 3

Gudstjeneste i en av Kairos koptiske kirker, den såkalte «hanging church». (Foto: NMØ/Isene)

Barnehjemmet og gatebarnsenteret Svetly Put ligger i et stort, rosa hus i Mikrodistrikt nr. 8 i Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan. Her har mange av byens hjemløse og rotløse barn opplevd å få mat, seng, trygghet og nytt håp. Arbeidsledigheten i Kirgisistan er ekstremt høy. Det i seg selv kan være nok til å ødelegge en familie. Men når lediggang kombineres med billig sprit, lett til-gjengelig i «kiosken på hjørnet», kan resultatet bli tragisk. Mange av barna ved Svetly Put kommer fra familier som har gått helt i oppløsning på grunn av alkoholmisbruk.

To små brødreTo brødre på fem og tre år kom til Svetly Put (som betyr Lysende Sti) for noen måneder siden. Foreldrene er alkoholikere. Og de er voldelige – både mot hverandre og mot barna. I lange perio-der kunne foreldrene være borte fra hjemmet, og da ble de to brødrene overlatt til en syk bestemor som var ute av stand til å ta hånd om dem. De ansatte ved Svetly Put fikk høre om brød-rene, og sosialarbeiderne dro for å hente dem. De kom inn i en skitten og umøblert leilighet. Foreldrene var fulle, og en slåss-kamp dem imellom hadde ført til at sønnen på tre år satt der med brukket arm. Sosialarbeiderne hentet guttene med seg til Svetly Put, og nå får de to brødrene både medisinsk og psykolo-gisk behandling. Man forsøker også å hjelpe foreldrene. Slike tragiske historier er det dessverre mange av. Antallet gate-barn økte drastisk i Kirgisistan i årene etter Sovjetunionens fall. De er neppe færre i dag. Men politiet «rydder» Bisjkek sentrum for gatebarn, slik at de må lengre bort. Det blir flere av dem på landsbygda. Ikke minst ved de mange feriestedene langs innsjøen Issyk-Kul, øst i landet, ser man stadig flere barn som tigger.

Tekst og foto: Gisle Skeie

4 Ropet fra Øst nr. 1 2009

Du ser dem ikke i Bisjkeks paradegater. Politiet holder dem unna. Men går du et par kvartaler bort fra turistløypa, finner du dem. Gatebarna. Som må tigge for å klare seg, og som ikke vet hvor de skal sove neste natt. Men på Svetly Put står døren alltid på gløtt.

Kirgisistan:

Svetly Put

MÅNEDENS PROSJEKT


BLA OM OG LES MER …

de gir individuell oppfølging til barn som har særlig store utfor-dringer. De får ofte vanskelige spørsmål fra barna, da lytter de, snakker og er sammen med dem i en trygg sammenheng. Ofte er sosialarbeiderne og staben ved Svetly Put de første voksen-personene barna kjenner som ikke til stadighet er fulle og ute av stand til å behandle dem med respekt og omsorg.

BarneklubbEt pastorpar fra USA har vært med i arbeidet ved Svetly Put siden starten i 1996. De driver blant annet en populær kristen barneklubb. – Hver torsdag er det barneklubb. Det er interessant å se at barna alltid er rolige og snille i dagene etter barneklubben. Da er det ingen som stjeler eller gjør noe særlig ugagn. Men så tar det seg opp igjen over helgen, sier «Mamma» Valentina og ler. Det er ikke meningen at barna skal bo permanent på Svetly Put. Målet er å hjelpe dem ut i verden, gi dem trygghet og kom-petanse til å klare seg på egen hånd. I de tilfeller det er mulig, føres barna tilbake til familien sin. Mange klarer seg fint. Men noen faller tilbake i det gamle, med tigging, rus og netter under åpen himmel. En del kommer tilbake til Svetly Put. Gang på gang. De vet at de aldri blir avvist når de banker på porten til «det rosa huset».

Med fremtiden i tankeneValentina Stefanova er leder for Svetly Put. Hun er opptatt av at barna på sikt skal klare å ta hånd om seg selv og få fagopplæring som gjør at de klarer seg i samfunnet. I løpet av et år er over 300 barn innom Svetly Put. Det varierer hvor lenge barna er der. På Svetly Put får de være med på en rekke forskjellige aktiviteter, fra sport og dans til musikk og tegning. Og de eldste får yrkesopp-læring, ikke minst er husets egen frisørsalong populær blant de eldre jentene. Dette skoleåret går 26 av barna på ulike skoler i Bisjkek. De har alle fått nye skoleklær, skrivebøker og materiell. Men flere av barna kan ikke sendes til skolen. De må først ha privatundervis-ning på senteret. Noen barn er 10–12 år gamle når de kommer til Svetly Put, og de har kanskje aldri gått på skole. Valentina og hennes stab gjør en formidabel innsats for at hvert enkelt barn skal få både faglig oppfølging og kjærlig omsorg. Blant barna heter hun «Mamma» Valentina.

SosialarbeiderneDet er mange av barna ved Svetly Put som sliter med psykiske problemer. Blant senterets ansatte er det fire sosial arbeidere, og

«Mamma» Valentina (i midten) i arbeidsstua.


Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og Jernteppet raknet, steg antallet gatebarn i Kirgisistan raskt. Særlig i hovedstaden, Bisjkek. Valentina Stefanova så det, og hun brant etter å gjøre noe. I 1996 var hun med på å starte gatebarnhjemmet Svetly Put. Vi er en gruppe nordmenn på besøk. Under lunsjen deler Valentina med oss noen tanker om den troen som er så viktig for henne.

Dameklubb og juledrama– Jeg var ikke kristen da vi startet i 1996, forteller Valentina. – Et amerikansk pastorpar var med i arbeidet her ved Svetly Put, og de fortalte meg litt etter litt om Jesus. Etter en stund gav de meg en bibel. Jeg begynte å lese i den, og den ble raskt svært dyrebar for meg. Etter hvert tenkte jeg: «Hvorfor er det bare jeg som skal høre?» Vi startet en kristen dameklubb og inviterte med oss andre ansatte ved Svetly Put. I begynnelsen spurte de

bare: «Hva skal jeg gjøre der?» Men i dag tilhører mange av de ansatte her en menighet. Det stilles ikke krav til de ansatte om at de skal være kristne. Men hver jul fremfører barna juleevangeliet som dramastykke, og i husets lille bibliotek finner man lett barnebøker med kristent innhold. Alle som jobber her, ser det positive i at barna blir kjent med Bibelens fortellinger og får høre at det finnes en Gud som elsker dem.

Dåpen er en alvorlig sak– For et par år siden ville en av tenåringsjentene her bli døpt. Vi gjorde det ikke med en gang, men snakket med henne over en lengre periode. Vi ville være sikre på at dette var noe hun virkelig ville. Hun holdt fast på sitt ønske, og etter en stund ble hun døpt. Det var en stor opplevelse for alle som var til stede. Og selvfølgelig sa alle de mindre barna: «Jeg vil også bli døpt! Jeg og! Jeg og!» Men vi er strenge på det punktet. Vi vil ikke drive med gjendåp; mange er allerede barnedøpt i den ortodokse kir-ken. Og det er i alle tilfelle ikke noe man skal gjøre ut fra et øye-blikks innskytelse. Det er en alvorlig sak å la seg døpe.

Tekst og foto: Gisle Skeie

«Mamma» Valentina er Svetly Puts allestedsnærvæ-rende «mor». I dag klinger hennes kristne tro med i omsorgsarbeidet for barna. Slik har det ikke alltid vært.

En åpen favn

Svetly Put gir trygghet til barna.Din gave gir trygghet til Svetly Put.

Bruk giroen vedlagt bladet eller benytt kontonr. 3000 14 57922 Takk!

MÅNEDENS PROSJEKT

Eventuelle overskytende midler går til NMØs øvrige arbeid for forfulgte kristne.

Tekst og foto: Bjørn A. Wegge

Et av de mest ugjestmilde steder i Egypt ligger i Helwan fylke, omtrent tre mil sør for hoved stadens sentrum, og bærer navnet 15. mai-byen. Helwan er kjent for sine enorme indu stribygninger og hurtigvoksende bebyggelse. Befolknin-gen nærmer seg en million. Hele områ-det er stort sett etablert etter 1970!


EGYPT

15. mai-byen har også sin gravplass. På en åsrygg utenfor en uendelighet av grå boligblokker troner «gravkapellene» på rekke og rad. Her, klemt mellom de dødes by (nekropolis) og ørkenen, ligger en annen nyetablering, ukjent for alle andre enn Mamma Maggie og hennes medarbeidere: Helwan-slummen. I en trang kløft i det tørre landskapet har flere tusen koptere fra Øvre Egypt funnet et knusktørt «ingenmannsland» hvor de har ryddet plass til sine skur, grisebinger og verksteder for søppelgjenvinning. Kanskje så mange som 3000 mennesker har slått seg til her – i et inferno av søppel, husdyrhold og slumskur.

PapirarketFor ett år siden dro familien til Paules (se bildet) fra en landsby i Nag Hammadi fylke i Øvre Egypt, på jakt etter arbeid og en ny fremtid i Kairo. Det ble en tragisk reise fra vondt til verre. Utenfor skuret som i dag er familiens bolig, henger det et skittent ark med tekst på arabisk. Da jeg spør om noen i familien kan lese, svarer alle nei. Men et bilde av et kors på papirarket fanget bestemor Adlias interesse. Presset ned mellom skrot og rot dukket arket opp, og Adlia forsto at dette handlet om Bibelen. Arket ble derfor hengt opp til tørk i påvente av at en av Mamma Maggies medar-beidere skulle komme på besøk.

Skriftene fra Nag Hammadi Som kanskje noen vil kjenne til, lyser navnet Nag Hammadi på kir-kehistoriens vegg. I 1945 fant nemlig to muslimske gutter fra Nag Hammadi (80 km nord for Luxor), en leirkrukke med 13 skinninn-bundne bøker (én av disse ble ødelagt). Totalt 52 skrifter med over 1000 tekstsider ramlet ut av krukken – og verden oppdaget en skriftsamling fra den tidligste kristne tid. Funnet overgås kanskje bare av Dødehavsrullene. Tekstene er skrevet på koptisk på 300-tal-let, men er oversettelser av greske grunntekster som stammer fra 100/200-tallet. Nag Hammadi-tekstene kalles gnostiske med hen-

syn til sitt innhold og hører slik sett ikke til innenfor den nytesta-mentlige kanon. Den mest kjente av tekstene er Thomasevangeliet, som inneholder «nye» enkeltutsagn av Jesus og beskriver deler av Jesu liv som ikke finnes i «vår» bibel. Skriftene gir et enestående innblikk i gnostiske og kristelige strømninger i de første århundrer.

Fra skriftlærde til analfabeterDet er trist å tenke på egypternes historie. I kirkens tidligste tid var kop-terne etterkommere av de gamle egypterne og en av verdens fremste kristne kulturer. Kopterne dannet viktige læresentra og en klosterbeve-gelse som verden senere knapt har sett maken til. De kristne kopterne kunne lese og skrive. Etter de muslimske erobringene frem mot år 641 gikk kopterne inn i en religiøs og kulturell nedgangstid som har vart frem til i dag. Koptisk språk ble etter hvert forbudt.

Daglig kamp for å overleveAnalfabeten Paules og hans familie i Helwan-slummen har knapt hørt om kopternes enorme betydning for kristenheten. Klostrene i Nag Hammadi er fjern historie. I dag kjemper store deler av den koptiske befolkning med å overleve fra dag til dag. Kanskje over en million av de fattigste har forlatt Øvre Egypt i et desperat håp om å kunne brødfø seg i en av storbyene. For de fleste går det galt, og den lange reisen nordover langs Nildalen ender som regel i et for-

nedret liv som søppelplukker på byens avfallsplasser.

Idet jeg forlater Paules og hans lille fami-lie, veksles det ord med Mamma Maggie. De ser på det krøllete papiret på veggen. Mamma Maggie hvisker noen ord som ingen av oss hører. Gamle Adlia kysser papiret med lukkede øyne før hun forsiktig henger det opp til videre tørk.

Fra Nag Hammadi til søppellandsbyen i Helwan

– en egyptisk tragedie

Fra venstre: Mariam (33), Mahrail (4), Paules (38), Zakaria (22) og Adlia (54). De er alle analfabeter og arbeider som søppelsamlere i Helwan-slummen, sør for Kairo sentrum.

Glimt fra verden

Muslim nekter å overlate barnet til kristen morEgyptiske myndigheter har nektet å tilbakeføre en tre år gammel jente til hennes kristne mor, selv etter at moren er tilkjent foreldre-retten i en rettsstrid med sin tidligere ektemann. Mervat Reszqal-lah fra Tanta, et stykke nord for Kairo, fikk tilkjent foreldreretten over sin lille datter Barhenia den 7. august. Politiet har imidlertid nektet å effektuere rettsavgjørelsen. Den tidligere ektemannen Fady Farhaat Labbib konverterte til islam i mai 2006 for å skille seg fra Reszqallah og gifte seg med en annen kvinne. Han søkte om å få foreldreretten over datteren for å oppdra henne som mus-lim. «Det er dette som hindrer politiet i å gjøre sin plikt,» sier menneskerettighetsadvokat Naguib Gobrail. «Politiet insisterer på at datteren må følge faren, fordi de er redde for at hun vil spise svinekjøtt, drikke vin, gå til kirken og få opplæring på søndags-skolen hvis moren tar hånd om henne,» sier han videre.

kilde: Compass direCt

EGYPT

EGYPT

Bibelskoleelever fra Grimstad på Egypt-besøk I begynnelsen av desember var ni elever fra Bibelskolen i Grimstad (BIG) på besøk hos NMØs prosjektpartnere i Egypt. Med på rei-sen var lærer Jostein Ørum fra BIG og ungdomskoordinator Bjørn Vegar Arntsen fra NMØ. De besøkte blant annet en av Stefanus-barnas barnehager. Møtet med søppelbyen og det flotte arbeidet som gjøres blant barna der, gjorde et sterkt inntrykk på de norske ungdommene. En av dagene fikk de også være med på en dagsleir


TYRKIA

Kloster utsatt for truslerSt. Gabriel-klosteret i Øst-Tyrkia har vært utsatt for ondsinnede beskyldninger fra naboer. Ledelsen der har måttet møte i en rekke rettshøringer og har en tid levd med trusselen om at klos-teret skal miste en del av sin eiendom. Nå har imidlertid noen av anklagene blitt trukket tilbake. De neste høringene har også fått nye datoer. Situasjonen har fått mye internasjonal oppmerksom-het, og dette må tyrkiske myndigheter forholde seg til. Blant annet har Mellomkirkelig råd i Norge engasjert seg. En av de uavklarte sakene er hvorvidt en mur som klosteret har bygd, vir-kelig tilhører klosterets eiendom og hvorvidt en del av eiendom-men som er konfiskert av staten, skal tilbakeføres til klosteret.

kilde: middle east ConCern

for jenter. Slik ble de kjent med egyptiske barn og fikk høre litt om deres hverdag. Mange av disse jentene hadde sterke historier å fortelle. På slutten av oppholdet fikk gruppen besøke retreatstedet Anafora i ørkenen mellom Kairo og Alexandria. Selv om biskop Thomas ikke var til stede, fikk gjengen fra BIG godt utbytte av dette besøket. De fikk delta i tidebønner og koptisk messe, og de fikk ta del i det daglige arbeidet på stedet.

kilde: redaksjonen nmØ (Foto: bjØrn vegar arntsen)

Glimt fra verden

TV-serie «inspirerer» til vold mot kristneDen 5. januar ble Ramazan Bay (19) dømt til 4 1/2 års fengsel for å ha knivstukket en katolsk prest i kystbyen Izmir i desember 2007. Gjerningsmannen var 17 år da angrepet skjedde. Presten, fader Adriano Franchini (65), er av italiensk opprinnelse, men har bodd i Tyrkia i lang tid. Muslimske Ramazan Bay gav uttrykk for at han var interessert i å lære mer om den kristne tro, og møtte Franchini etter en messe i St. Anthony-kirken i Izmir. Under samtalen ble Bay irritert og trakk frem en kniv og stakk presten i mageregionen. Fader Franchini ble sendt på sykehus, men skadene var ikke kritiske, så han kunne reise hjem allerede dagen etter. 19-åringen har forklart at angrepet var inspirert av TV-serien «Ulvenes dal», der kristne fremstilles på en løgnaktig og svært ufordelaktig måte. «Ulvenes dal» spilte også en rolle i et mislykket angrep på en annen kristen leder i desember 2007. Murat Tabuk skal under politiavhør ha vedgått at den populære, men ultranasjonalis-tiske, TV-serien hadde inspirert ham til å planlegge drapet på pastor Ramazan Arkan i Antalya. Tabuk ble tatt av politiet, og pastoren fikk etter dette beskyttelse både av væpnet politivakt og sivile anti-terrorpolitifolk som fulgte ham overalt.

kilde: Compass direCt

TYRKIA

KIRGISISTANSYRIA

Et hjerte i brann for de minsteBak til høyre på bildet ser vi Vinjara. Hun er fostermor for alle de fem barna på bildet. Her synger de den kirgisiske nasjonalsan-gen for gjestene fra Norge. Vinjara ser det som et livskall å gi et trygt hjem til ignorerte barn som ikke kan bo med foreldrene sine og ofte må leve som tiggere. Men veien frem til dette kallet har vært lang, og Vinjara har gjennomlevd mange prøvelser. Hennes far ble drept av Stalins soldater. Og da Vinjara i voksen alder bestemte seg for å bli en kristen, gikk søsknene svært hardt ut mot henne. Heldigvis har holdningen deres endret seg over tid, og i dag viser de stor respekt for henne og arbeidet hun gjør med barna. Vinjara har oppnådd å bli registrert hos myndighe-tene som «godkjent hjelpeinstitusjon». Det har lettet hverdagen betraktelig. Og det er mange barn som ønsker å få Vinjara som fostermor. Hun sier: – Jeg har ikke kapasitet til å ta imot alle som vil, selv om hjer-tet mitt sier ja. Så, for å kunne hjelpe flest mulig, ber jeg til Gud om at jeg får leve til jeg blir minst 80 år!

kilde: redaksjonen nmØ (Foto: gisle skeie)

Irakiske flyktninger får hjelp ett år tilTakket være støtte fra mange givere har Norsk Misjon i Øst i drøyt tre år kunnet yte nødhjelp til kristne flyktninger fra Irak som oppholder seg i Syria. Opprinnelig var det planlagt at denne hjelpen skulle opphøre ved utgangen av 2008, men siden beho-vene fortsatt er store, har styret vedtatt å forlenge hjelpen i ett år til. Mer enn 200 familier mottar matvarer og medisiner gjennom fire lokale kirker i storbyene Damaskus og Aleppo. På bildet ser du prosjektleder Amer Qusus, fra Manara Minis-tries i Jordan, bære på plass en sekk med ris. I tre år har han hver måned reist fra Jordan, kjøpt inn maten og fraktet matva-rene rundt til kirkene der prest eller diakon står for utdelingen.

kilde: redaksjonen nmØ (Foto: jon-geir dittmann)


Tyrkiske protestanter i hardt vær

TYRKIA Protestanter i hardt vær


I 1980 var det knapt 100 protestantiske kristne i hele Tyrkia. I dag er tallet rundt 3000 av totalt 100.000 kristne. I et land med 73 millioner innbyggere er den lille gruppen protestanter blant de mest diskrimi-nerte. Hvorfor er det slik?

Det finnes flere hundre gamle kirker i Tyrkia som ble stengt da islam etter hvert ble majoritetsreligion. Den mest kjente av disse er Hagia Sofia-katedralen i Istanbul. (Foto: Gisle Skeie)

Siden republikken ble dannet i 1923, har Tyrkia vært en sekulær stat med et markert skille mel-lom stat og religion. Samtidig er minst 99,5 % av befolkningen muslimer, og staten har et jern-grep om islam. Mens grekere, armenere og jøder i henhold til Lausanne-avtalen av 1923 fikk egne lover og forordninger som gir dem begrensede rettigheter som minoriteter, har protestan-ter fortsatt ikke lovlig status i Tyrkia. Nesten alle er tyrkere som har konvertert fra islam. Å være kristen og tyrker er en umulighet, i mange tyrkeres øyne.

Vold. De siste par årene har tyrkiske protestanter opplevd vold, hærverk på bygninger og draps-trusler mot ledere. Den mest alvorlige hendelsen hittil fant sted i april 2007, da en tysk misjonær og to tyrkiske kristne først ble torturert og siden fikk strupen skåret over i byen Malatia, øst i Tyr-kia. Drapsmennene har i avhør sagt at de gjorde dette for «å beskytte vår nasjon og vår religion». De har også innrømmet at de var påvirket av medienes massive bakvaskelse av kristne.

Skepsis. Det er verdt å merke seg reaksjonene etter de bestialske drapene. Lederen av det tyr-kiske nasjonalistpartiet sa det slik: «Vi fordømmer disse drapene, men misjonærer er ikke uskyl-dige!» Bak en slik uttalelse kan man ane en sterk, nedarvet skepsis til alt som bærer navnet «kristen».

Ensretting. Til tross for at grunnloven hevder retten til tros- og religionsfrihet, blir ikke plura-lisme høyt verdsatt. Tvert imot blir særlig «fremmede religioner» ansett som en kilde til konflikt og problemer. Hele statsbyråkratiet, inkludert det militære, forsvarer den sekulære staten sterkt. Denne ensrettingen gjør det vanskelig for religiøse grupper å få fullverdig status som trossam-funn med rett til å eie gudshus, ansette ledere og drive trosopplæring og presteseminarer.

EU-press. Protestanter har lenge strevd med å anskaffe egne gudshus. Inntil nylig kunne ingen ikke-muslimske grupper bygge gudshus. Den aktuelle loven gjaldt kun bygging av moskeer, fordi alle andre gudshus var uaktuelle. Protestantene kom sammen i leiligheter og i fabrikklokaler, men når menighetene ba om å få godkjent sine lokaler, gav kommunale myndigheter ikke tilla-telse fordi menigheten ikke hadde lovlig status. Etter hvert som disse husmenighetene vokste på 1990-tallet, kom det negative medieoppslag om «hemmelige» og «ulovlige» kirker. Dette førte til at politiet i 1999 slo til mot flere menigheter og stengte lokalene. Takket være press fra blant andre EU ble lokalene åpnet igjen, og den aktuelle loven ble gjort gjeldende også for kirkebygg.

Ingen kirker. Likevel er ikke et eneste kirkebygg blitt reist. Lokale myndigheter kan for eksempel kreve at bygget må være på minst 2500 kvadratmeter, noe som er helt uoppnåelig for menighe-ter som ofte teller bare 40–50 medlemmer. Mye er overlatt til den lokale administrasjonen, og dersom de er negative i utgangspunktet, betyr det avslag eller uthaling som kan vare i flere år.

Små framskritt. EU-prosessen har skapt noen små framskritt på dette feltet. For å oppnå lovlig status kan menigheter etter 2004 registrere seg som sammenslutninger, selskaper eller foretak. Men myndighetene anser dette kun som en enhet som driver et bygg, ikke som en lovlig religiøs virksomhet. Dermed mangler menighetene stadig lovlig status som trossamfunn.

Tyrkiske protestanter i hardt vær Tekst: Jon-Geir Dittmann


Les intervju med Zekai Tanyar, formann for Alliansen av protestantiske kirker i Tyrkia.

På NESTE SIdE


Et radikalt valg– Jeg vokste opp som en sekulær bygutt i en muslimsk familie. Jeg holdt fasten og ba før eksamen, forteller Zekai Tanyar som er formann for Alliansen av protestantiske kirker i Tyrkia. Zekai møtte Jesus og tok valget om å bli en kristen da han som ung mann studerte til å bli ingeniør i England. – Det rare er at man kan være i et kristent land og aldri høre om Kristus. Men jeg var så heldig at jeg fikk noen gode kristne venner i løpet av studietiden. De gav meg en bibel, og jeg begynte å lese i Det nye testamente. Den Jesus jeg møtte i Bibe-len, var så annerledes enn hva jeg tidligere hadde observert. Etter hvert begynte eksistensielle spørsmål om livets mening å drive Zekai på jakt etter noe autentisk og ekte. – Jeg leste Johannes 14,6, og det skremte meg. Hvis dette var sant, så måtte det være det viktigste i livet, og jeg stod i fare for å gå glipp av det. Hjertet mitt sa ja, men hodet sa nei. Så kom det til et punkt hvor jeg opplevde et fysisk trykk på brystet og Gud som spurte om jeg ville overgi meg til ham eller ikke. Jeg svarte ja.

Store konsekvenserDette skjedde i 1972. Den dag i dag er det fortsatt store proble-mer mellom Zekai og familien. Søsteren har ikke snakket med ham på 30 år. Faren godtok aldri valget til Zekai før han gikk bort. Dette er vanskelig, og slike konsekvenser møter mange som konverterer fra islam til kristen tro. – Religionen er identiteten til en tyrker. Å vende seg bort fra den vil si å fornekte familien og svikte fedrelandet. En stor del av Tyrkias kristne lever under sterkt press, særlig konvertitter i mindre landsbyer. Mange lever i frykt for å bli dis-kriminert og utfrosset av familie og lokalsamfunn.

En voksende kirkeI 1983 flyttet Zekai til Izmir som ligger vest i Tyrkia. Planen var å jobbe for et eksportselskap. Han og kona, som han møtte under studietiden i England, ble involvert i et lite kristent fellesskap. Året etter ble Zekai spurt om å være pastor. Det har han nå vært i 25 år. For å kunne brødfø familien, har han hatt full jobb ved siden av. – På grunn av befolkningsutveksling med Hellas etter 1. ver-denskrig ble Tyrkia 99% muslimsk. I 1972 var det under 10 per-soner som var konverterte kristne. På 70-tallet begynte vi å se

noe vekst. I de tidlige 80-årene vokste det frem noen separate kirker med mennesker av muslimsk bakgrunn. Det var først i 1988 at den moderne oversettelsen av NT kom. Dette fikk tallene på kon-vertitter til å øke. Det voksende antallet kristne begynte å bekymre myndighetene. Klager vedrørende for mye kristen aktivitet strømmet på. Tyrkia er et land med sekulære lover, men myndighetene forsøker hele tiden å finne måter å stoppe de kristne på, ut fra lovene som foreligger. Særlig vanskelig er det å få bygninger og lokaler til menighetene (se side 11). – På noen områder har vi en del frihet. Vi har blant annet noen radiostasjoner og et par satellitt-kanaler. Men pressen trykker kontinuerlig falsk informasjon om kristne. For eksempel blir misjo-nærer stemplet som den største trusselen, nest etter terror. Motstanden kulminerte i mordene på tre evangeliske protestanter i 2007. To tyrkiske menn og en tysker fikk strupene kuttet på bestialsk vis i et hus som trykket bibler øst i Tyrkia. – På tross av dette vokser kirkene, sakte, men sikkert. Det finnes en gryende åpenhet i samfun-net, avslutter Zekai.

Kirken i Tyrkia våkner på nytt

Tekst og foto: Stig-Øyvind O. Blystad

TYRKIA Protestanter i hardt vær

I dagens Tyrkia finnes det omlag 0,2% protestantiske kristne av en befolkning på 70 millioner. Kirken begynner igjen å vokse i landet som var et av de første som fikk høre evangeliet.

På kryss og tvers

Nå har du en unik mulighet til å være med på retreat med Biskop Thomas fra den kop-tiske kirke i Egypt. «ørkenspor mot Nord» arrangeres på Lia Gård, midt i hjertet av Østerdalen. Sogneprest i Landvik, Tom Martin Berntsen, blir også med.

Biskop Thomas er kjent for sitt tydelige budskap når det gjelder de forfulgte kristne. Han er en uredd forkjemper for menneskerettigheter og trosfrihet. I 2005 mottok han Stefanusprisen fra Norsk Misjon i Øst for sitt arbeid for religionsfrihet og menneske-rettigheter i Egypt. Gjennom hans uttrykk setter ørkenens fedre og mødre spor i men-neskers sinn på nytt.

– Vi lå lenge noe under gavenivået i 2007, men det året var spesielt, med både 40-årsjubileum og lanseringen av filmen om Mamma Maggie, fortel-ler informasjonssjef Jon-Geir Ditt-mann (bildet). – Derfor budsjetterte vi med et noe lavere tall for 2008. Vi ble svært posi-tivt overrasket på nyåret, da tallene viste at vi i 2008 fikk inn drøyt 20,5

millioner kroner i inntekter, noe som betyr en økning på 13,9 % i forhold til 2007. – Vi øker på flere fronter. Vi mottok mye i testamentariske gaver, men i 2008 var det også noen enkeltpersoner som gav


Biskop Thomas holder retreat på Lia Gård. På bildet er han på Anafora, biskopens retreatsted i Egypt. (Foto: Kristen Bjorå)

Bli med på retreat med Biskop Thomas!Meld deg på!

NÅR: 7. – 10. mai 2009

HVOR: Lia Gård, Østerdalen

PRIS: Kursavgift: kr 800,- Boutgifter inkl. tre dagers

helpensjon: Fra 1750,- til 2000,- (i dobbeltrom; tillegg for enkeltrom)

Påmelding: Ring Lia Gård: 62 46 65 00 eller send e-post: [email protected]

Rekordstore gaveinntekter i 2008betydelige beløp. Det gleder veldig at kollekter og ofringer i kir-kene har økt med 21,6 % fra året før, og ikke minst har det «tatt helt av» når det gjelder menigheter og grupper som samler inn til noen av våre prosjekter ute. Her hadde vi en firedobling av inntektene! Dittmann kan ikke peke på én enkelt årsak til det gode resul-tatet, men gir denne kommentaren: – Vi har hatt en jevn økning gjennom de siste seks år, noe som skyldes målrettet og godt arbeid med å tydeliggjøre hva vi står for. Vi er blitt mer synlige i media, vi har mange gode pro-sjekter å vise fram, og det er en voksende interesse for tros- og religionsfrihet. I tillegg har vi en meget trofast givergruppe som stadig øker sin innsats. En varm takk til alle som har bidratt!

Dagsprogram og ytterligere informasjon: Se www.nmio.no

Den første januar begynte Stig Kaarstad (44) i en nyopprettet stilling i Norsk Misjon i øst.

Aller først – en kort histo-rikk: Stig er teolog fra Misjonshøgskolen (1992) og var utsending for Det Norske Misjonsselskap i Hong Kong fra 1993 til 2001. Etter det har han vært kapellan i Onsøy prestegjeld utenfor Fred-rikstad, og senere i Bra-gernes menighet i Drammen. Da han begynte i Norsk Misjon i Øst, innebar det en betydelig utvidelse av den internasjonale avdelingen (fra 2,3 til 3,3 årsverk, fordelt på fire personer).

– Hva heter stillingen din, og hva slags arbeid innebærer den? – Jeg arbeider som prosjektkoordinator i NMØs internasjo-nale avdeling. Det innebærer at jeg har ansvar for å følge opp prosjektene i utlandet.

– Hva var det ved stillingen som fikk deg til å søke akkurat denne jobben?– Det var et engasjement for misjon og et ønske om å gjøre noe for den lidende kirke i verden. Jeg ser veldig frem til å arbeide for kirken i land hvor det er vanskelig å være en kristen.

– Hvor går din første langtur?– Allerede i januar/februar går turen til India og til Thailand. Der skal jeg være med på å følge opp noen av prosjektene vi har, samt evaluere oppstart av nye prosjekter.

– Hvordan ble du kjent med NMØs arbeid?– Som ansatt i Den norske kirke har jeg fulgt med på NMØs arbeid gjennom å lese Ropet fra Øst, og jeg har vært med på å arrangere «Søndag for de forfulgte» flere ganger.

Vi avrunder med å fortelle at Stig er gift med Audhild, som er sogneprest i Vestfossen i Øvre Eiker. Sammen er de for-eldre til tre tenåringer: Ole Kristian (19), Ingvild (16) og Astrid Elise (13). Familien bor i Drammen.

Vi ønsker Stig hjertelig velkommen! Vær gjerne med på å be for hans arbeid i Norsk Misjon i Øst.


Nytt ansikt i Norsk Misjon i Øst

Navn:

Adresse:

Postnr./sted:

Telefon:

E-post:

Legg kupongen i konvolutt og send tilNorsk Misjon i Øst, Postboks 6603 Rodeløkka, 0502 OsloDu kan også sende en e-post til [email protected](Husk å få med alle opplysningene i e-posten)

Ja, jeg vil være med å støtte forfulgte kristne

forbønnsvenn

Bli en forbønnsvenn! Vær med å be for mennesker, myndigheter, land og prosjekter! Aktuelle bønneemner på e-post en gang i uken og i hvert nummer av Ropet fra Øst.

Ja, jeg melder meg som forbønnsvenn!

- fast givertjeneste

Bli en fast bidragsyter! Forkjemper er Norsk Misjon i Østs givertjeneste. Faste bidrag gir stabi-litet og trygghet både for oss og for samarbeidspartnerne våre.

Ja, jeg melder meg som forkjemper for trosfrihet! Vennligst send meg skjema for fast givertjeneste.

Vår familie mottar flere eksemplarer av Ropet fra Øst.Vi klarer oss med færre, vennligst stryk bladet tilid.nr.

(Id.nr. finner du på giroblanketten, over navnet.)

Jeg/vi har fått ny adresse/vil rette opp adressen vårDet gjelder id.nr. Den nye adressen er ført opp på kupongen under(Vær vennlig å oppgi id.nr. når du vil endre adressen)

ADRESSEENDRING

VI FÅR FOR MANGE EKSEMPLARER AV ROPET FRA ØST

SERVICEKUPONG

appellvenn

Bli appellvenn! Norsk Misjon i Øst har over 5500 appellvenner. De sender 7-8 appellaksjoner per år. Det koster deg bare fem minutter og et frimerke hver gang. Det nytter bemerkelsesverdig ofte!

Ja, jeg melder meg som appellvenn!Jeg ønsker appellbrevene som e-post som brev

Jeg ønsker bønnebrevene som e-post i bladet


På GJESTEPLASS Thom Arne Hellerslia

FNs flyktningekonvensjon ble til etter uhyrlighetene som skjedde under andre verdenskrig, sammen med andre viktige folkeretts-lige avtaler om beskyttelse av enkeltindividet. FNs flyktningekon-vensjon fra 1951 nevner flere forfølgelsesgrunnlag, og gir personer som blir forfulgt av religiøse grunner samme rett til beskyttelse som personer som blir forfulgt av politiske grunner.

Saker om forfølgelse på religiøst grunnlag kan imidlertid møte særlige utfordringer hos norske utlendingsmyndigheter. Norge er et sekularisert samfunn, der religion først og fremst tilhører privatlivet for hver enkelt. Samtidig opplever mange deler av ver-den en oppblomstring av religiøse bevegelser. Oppblomstringen av religiøse bevegelser fører til økt forfølgelse – både på grunn av en sterkere overbevisning hos forfølgerne og fordi disse opp-lever en sterkere trussel fra nye religiøse bevegelser. For den tro-ende vil troen ofte utgjøre ”det innerste” hos ham eller henne, og religiøs forfølgelse oppleves derfor ofte som særlig integri-tetskrenkende. Sammenholdt med norsk sekularitet kan denne type saker derfor oppleves som fremmedartede.

Det første hinderet i en asylsak vil alltid være å bli trodd på sin historie, særlig dersom asylsøkeren mangler dokumentasjon for sin bakgrunn og sin tro, slik tilfellet er i mange saker. Utlendings-nemnda skulle ivareta søkernes rettssikkerhet ved at loven har som utgangspunkt at asylsøkere skal kunne komme og legge fram sin sak muntlig for nemnda. Men det er i praksis bare et

lite mindretall som får anledning til å møte og forklare sin sak muntlig for nemnda. Det gir seg selv at det er spesielt vanskelig å vurdere spørsmål om den enkeltes tro kun på grunnlag av skriftlige dokumenter.

Misjonsvirksomhet er gjerne den aktivitet som virker aller mest provoserende på annerledes troende, og som derfor i særlig grad er egnet til å utløse forfølgelse. I flere saker – og ofte i saker der asylsøkeren har konvertert i Norge – har norske myndigheter enkelt og greit forutsatt at asylsøkeren etter retur ikke vil opptre på en måte som er i strid med de lokale sosiale og kulturelle rammebetingelsene, men at troen vil forbli en privatsak. En slik forutsetning tar imidlertid ikke hensyn til at det er en del av reli-gionsfriheten, blant annet fastlagt gjennom dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, å kunne drive forkyn-nende virksomhet. Det avgjørende for om forkynnende virksom-het er beskyttet av religionsfriheten, er om den skjer på en tilbørlig måte, ikke om den virker provoserende for andre. Det samme følger av ytringsfriheten.

En forutsetning som nevnt over vil bety at asylsøkere som uan-sett vil utøve slik forkynnende virksomhet etter en retur, ikke vil få den beskyttelsen mot forfølgelse som de etter flyktningekon-vensjonen har krav på. Man ville neppe ha brukt den samme innfallsvinkelen ved politisk provoserende virksomhet. Den samme forutsetningen brukes imidlertid interessant nok overfor homofile søkere, der det på denne måten skilles mellom søke-rens legning og praksis. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har gitt klart uttrykk for at det skal gis beskyttelse i slike saker. Dette er tale om viktige saker for den enkelte søker, men det kan også være viktig i et større perspektiv, da det etter min oppfatning er grunn til å tro at større religionsfrihet vil være et første vilkår for større politisk og sivil frihet i stater som begrunner sin undertrykkelse med religion.

De spørsmål som oppstår når asylsøkere konverterer, legger også et ansvar på menigheter i Norge. I møtet med asylsøkere som bokstavlig talt er livredde for å bli sendt tilbake, er det viktig å være klar over de forventninger asylsøkeren kan få til behand-lingen av sin sak dersom han eller hun konverterer, og den risiko asylsøkeren tar på seg ved å konvertere og eventuelt likevel få avslag.

Beskyttelse av mennesker som flykter på grunn av sin tro

THOM ARNE HELLERSLIAer advokat med menneskerettigheter som spesialområde. På oppdrag fra Norsk Misjon i Øst har han arbeidet med rapporten «I god tro». Den handler om norske myndigheters praksis og fortolk-ning av trosfriheten for flyktninger og asylsøkere. Rapporten blir lansert i februar 2009.

TROSFLYKTNING: Jordanske Muhammad Abbad ble en kris-ten for 16 år siden. Da politiet i fjor oppdaget at han skjulte en annen konvertitt, slo de ham så kraftig at han måtte på sykehus. Der ble han lenket fast til sengen. En sharia-domstol truet så med å ugyldiggjøre ekteskapet hans og frata ham foreldreretten, der-som han ikke gikk tilbake til islam. Muhammad nektet, og familiens situasjon ble til slutt så vanskelig at han flyktet sammen med sin kone og deres to barn og søkte asyl i et europeisk land. (Foto: Middle East Concern)

FOTO

: WEI

FEN

CH

U/S

CA

NST

OC

KPH

OTO

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.Denne retten omfatter frihet til å skifte religion eller tro,og frihet til enten alene eller sammen med andre,og offentlig eller privat,å gi uttrykk for sin religion eller tro gjen-nom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, §18

PAKISTAN: I løpet av en uke blir tre kristne kirker angrepet i storbyen Karachi. Politiet griper inn og forhindrer personskader og større ødeleggelser. Få dager senere blir Tanzil Zafar (28), prest i Peshawar, kidnappet. Tre døgn senere blir han funnet mishandlet og forslått på trap-pen utenfor kirken. kilde: minorities ConCern oF pakistan

ERITREA: En 42 år gammel mann dør 16. januar, mens han sitter i isolat i et eritreisk fengsel. Mannen var blitt fengslet på grunn av sin tilhørighet til en evangelikal menighet. Han er en av tre evangelikale kristne som har omkommet under soning de siste månedene. kilde: Human rigHts WitHout Frontiers, WWW.HrWF.net

SAUDI-ARABIA: Politiet arresterer Hamoud Bin Saleh for tredje gang og blokkerer tilgangen til bloggen hans (www.christforsaudi.blogspot.com), på grunn av Hamouds sterke vitnesbyrd om konverteringen fra islam til kristendom. kilde: det arabiske menneskerettigHetsnettverket, WWW.anHri.net

TADSJIKISTAN: Myndighetene stenger flere gudshus i hovedstaden Dusjanbe. Uregistrerte moskeer blir avstengt, landets eneste synagoge blir rasert av bulldozere og protestanter får problemer med myndighetene når de tar sine møtelokaler i bruk. Byrådet forsvarer stengnin-gene gjennom absurd argumentasjon. kilde: Forum 18 neWs serviCe, WWW.Forum18.org

IRAN: Den 21. januar arresterer politiet minst ti kristne i hovedstaden Teheran. I flere andre byer iverksettes lignende politiaksjoner. De fleste arresterte er kristne med muslimsk bak-grunn. kilde: middle east ConCern, WWW.meConCern.org

VI VET IKKE HVA TROSFRIHET ERFøR NOEN TAR DEN FRA OSS

JANUAR 2009DESEMBER 1948

Documents

Ropet fra Øst 1-2009