Ropet fra Øst 3-2009

Sammen for de forfulgte

ropet fra østMAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST

39. ÅRGANG – NR. 3 / MAI 2009

INDIA:

Der korset er truet

LEDER

«Den forfulgte kirke»– teologisk uinteressant?

Utgiver Norsk Misjon i Øst

Ansvarlig redaktør Bjørn A. Wegge

Redaktør Gisle Skeie

Redaksjon Jon-Geir Dittmann,

Elisabeth Engels viken,

Stig-Øyvind O. Blystad

og Geraldine Fagan (Moskva)

Design og trykk Bryne Stavanger Offset

Forside Orissa, India (Stig Kaarstad)

Opplag 18 200

Kontor Trondheimsveien 137

Postadresse P.b. 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo

Telefon 23 40 88 00

Telefaks 23 40 88 01

E-post [email protected]

Hjemmeside www.nmio.no

Styreleder Reidulf Stige

Repr.skapsform. Svein Arne Theodorsen

Org. nr. 970276432

Bankgiro 3000 14 57922 Gavekonto

Revisor Inter Revisjon Lillestrøm AS

Bør man, etter flere års teologisk utdannelse, kjenne til at det finnes forfulgte kristne i vår egen samtid? De fleste vil svare kort: «Ja, selvsagt.» Når jeg selv nå – i voksen alder – nærmer meg slutten av teologistudiet, spør jeg: Hvor mye har jeg hørt om forfulgte kristne – i dag, i vår egen tid? Sva-ret er kort: Ingenting. «Den forfulgte kirke» er i akademisk sammenheng trygt plassert i oldkirken – i god avstand fra oss selv og vår samtid. Resultatet er at studenter med åre-lang teologisk utdanning risikerer å være helt ukjente med at kristne søsken hver dag lider for Jesu navns skyld. For landets teologiske læresteder bør dette være en alvorlig tankevekker.

For ordens skyld: Jeg snakker selvsagt ikke om hvorvidt forelesere og professorer personlig bryr seg om de forfulgte kristne. Dette handler ikke om den enkeltes personlige enga-sjement, det handler om selve teologiens vilje og evne til å snakke sant om hele Kristi legeme på jord – slik dette hel-lige legeme fremstår i vår egen tid. Da kan vi ikke utelate å snakke om klodens millioner av undertrykte, diskriminerte og forfulgte kristne. Hvis vi tror på vår tale om den ver-densvide kirke som Jesu legeme på jord, må våre forfulgte med-lemmer lukkes inn i denne talen.

«Den forfulgte kirke i vår tid» vil finne en naturlig plass innenfor flere av teologiens områder, ikke minst nyere kirke-historie og systematisk teologi. Forfølgelse av de kristne er en viktig klangbunn i Det nye testamente. Hvordan kan denne bibelske klangbunnen spille med, når det dreier seg om forfølgelse av kristne i vår samtid? Et moderne, teo-logisk språk om den forfulgte kirke må nødvendigvis formuleres annerledes enn i oldkirken. Her er det store rom og stort behov for viktig og spennende pionérarbeid!

Videre trengs det et rom for teologisk refleksjon rundt møtet mellom vår egen og de forfulgtes spiritualitet. Et eksempel: I Vesten jakter vi ustanselig på den perfekte menighetsmodell og den fullkomne, dagsaktuelle gudstje-neste. Midtøstens historiske kirker har overlevd ved helt

andre metoder; ved å rendyrke og repetere sine liturgier, bønner og salmer i århundrer. Det er interessant å utforske det spenningsfylte møtet mellom våre ulike spiritualitets-former – og svarene er ikke gitt.

Enda viktigere er det å lytte til de særegne erfaringer som bare den forfulgte kirke kan fortelle om. De har levd under konstant press og med stadige trusler, både fra myndighe-ter og samfunnet for øvrig. De vet at Kristus-bekjennelsen medfører begrensninger for egen livsutfoldelse og tap av frihet og valgmuligheter – verdier som i Vesten fremheves som helt grunnleggende forutsetninger for «det gode liv». Likevel står de ved sin bekjennelse. Hvorfor? Det får vi svar på bare hvis vi er villige til å la de forfulgtes erfaringer slippe til som korreks til vår egen trospraksis.

Rydd plass for «den forfulgte kirke» i pensumlister og lære-planer! Dét er utfordringen til alle landets høyskoler, fakul-teter og læresteder hvor det undervises i teologi – uavhengig av kirketilhørighet. Det må, i første omgang, bli et minste-krav at studentene i alle fall skal være kjent med at det fore-går undertrykkelse og forfølgelse av millioner av kristne i vår tid. Graden av engasjement kan selvsagt ikke pensum-bestemmes. Men alt engasjement begynner med kjenn-skap. En dag banker det på kirkedørene våre, og noen spør oss: «Hvor var dere, våre søsken, da vi trengte dere?» Det er vårt valg, i dag, om vi vil ha et bedre svar å gi enn: «Vi visste ikke om dere.»

Har du synspunkter på lederen? Send din respons til: [email protected]

Gisle SkeieRedaktør

«Den forfulgte kirke»– teologisk uinteressant?

KonverteringssertifikatRopet fra Øst har over en periode fulgt den egyptiske kon-vertitten Maher al-Goharys kamp for å få anerkjent sin kon-vertering fra islam til kristen tro. Siste nytt i saken er at den koptiske kirke nå for første gang har laget et «konverterings-sertifikat». Dette har de overlevert dommerne i saken til al-Gohary. – Dommeren har sett sertifikatet, men vi har ingen indi-kasjon på om det blir akseptert eller ikke. Det sier Nabil Ghobreyal, som er en av de tre advokatene til al-Gohary. Dette er et svært dristig fremstøt fra kirken i dens støtte til al-Gohary. Inntil nå har den koptiske kirke ikke åpenlyst med-gitt at de døper og ønsker konvertitter velkommen, i frykt for represalier fra myndighetene eller islamistiske ekstremister. Etter at al-Gohary fikk sitt «konverteringssertifikat», har det allerede kommet trusler mot koptiske kirkeledere.

Stadige truslerNå gjenstår det å se om sertifikatet blir godkjent. Den neste rettslige høringen holdes den 2. mai. I mellomtiden lever al-Gohary i skjul, redd for sitt eget liv og for sikkerheten til tenåringsdatteren. På tross av at man har forsøkt å holde

AKTUELT EGYPT

Snart faller dommenMaher al-Goharys kamp for å bli anerkjent som kristen i Egypt fortsetter. Snart faller dommen i saken, og utfallet kan bli skjebnesvangert for frem-tidige konvertitter.

Tekst: Stig-Øyvind O. Blystad

Ropet fra Øst nr. 3 2009 3

oppholdsstedet hemmelig, har al-Gohary mottatt flere skriftlige dødstrusler siden han møtte i retten den 4. mars. Han sier til nyhetsbyrået Compass Direct at han av sikker-hetsmessige grunner sterkt vurderer å forlate Egypt.

Uforutsigbart lovverkMaher al-Gohary er kun den andre muslimskfødte egypter i historien som søker om å få sin konvertering offentlig god-kjent. Det finnes med andre ord liten rettspraksis på områ-det. Det er ikke forbudt å konvertere fra islam til en annen religion, ifølge Egypts sekulære lover. Men grunnloven inneholder samtidig en bestemmelse om at sharia – islamsk lovforståelse – skal ligge til grunn for all lov-utøvelse. Og en rekke fremstående, muslimske lærde i Egypt har gått ut og krevd streng straff for al-Gohary og andre som forlater islam. – Vi regner med at myndighetene og retten vil forsøke å stoppe dette, for dersom saken til Maher al-Gohary går igjennom, vil det åpne dørene for mange flere konvertitter. Det sier Gamal Eid fra Arabic Network for Human Rights Information. Han var advokat for Mohammed Ahmed Hegazy, som i 2007 ble den første muslimskfødte egypter til å gå til rettssak for å få sin konvertering til kristendommen offentlig godkjent. Men domstolen sa nei. Skal det gå bedre for Maher al-Gohary?

Foto

: In

gva

r a

. Ise

ne

Foto

: Co

mpa

ss D

IreC

t

4 Ropet fra Øst nr. 3 2009Brajen Dalai møtte Jesus. Nå kjører han rickshaw, sykkeldrosje.

Alle som stiger opp i den, får en presentasjon av evangeliet.


De fattige, et sakrament?Tekst og foto: Ingvar A. Isene

Det fortelles om den hellige Frans av Assisi at han er på vei til strid: I full rustning rir han på sin hest. Plutselig må han stanse opp, for midt i veien står en spedalsk, kledd i filler. Ansiktet hans er deformert og delvis tært opp av denne fryktelige sykdommen. Frans ber den spedalske om å gå av veien, så han kan komme frem; men den spedalske står bare stille uten å flytte seg.

Frans stiger av hesten og går bort til den spedalske og gir ham noen penger. Den spedalske rikker seg ikke. Da tar Frans av seg kappen og legger rundt mannen. Men den spedalske beveger seg ikke. Til slutt omfavner Frans den spedalske og kysser ham på hans råtnende lepper. Da Frans så går tilbake til hesten og ser ned for å si farvel til den spe-dalske, er han forsvunnet. Han kan ikke se den spedalske noe sted. Da skjønner Frans at den spedalske ikke var noen annen enn Jesus Kristus.

Jeg kom på denne historien da jeg tidligere i år var i India for å tale på en misjonskonferanse som våre partnere i Christ’s Disciples’ Fellowship (CDF) arrangerte. Jeg så ut over forsamlingen og la med en gang merke til en mann med spesielt lysende øyne.– Hvorfor lyser det slik av øynene dine?Brajen Dalai fortalte meg sin historie, som jeg gjerne vil dele med deg:

«Jeg hadde et miserabelt liv og var veldig fattig. Mitt håp var at religionen kunne gi meg en bedre tilværelse, så jeg var på forskjellige hellige steder for å søke svar. Ofte satt jeg på gravplassene og røkte hasj. Ryggen min var full av sår fordi jeg hadde falt og slått meg mens jeg var ruset.

En dag kom det en mann bort til meg med en bok og spurte meg: «Søker du Gud?» Boken han gav meg var Det nye tes-tamente. Jeg slo rett opp i Johannesevangeliets første kapit-tel, vers en: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Jeg lurte veldig på hvem denne Ordet var – Ordet som var Gud?

Fem måneder senere møtte jeg en evangelist fra CDF som inviterte meg til en kirke. Jeg gikk dit og hadde med meg nytestamentet som jeg hadde fått. «Hvem er denne Ordet som det står om her?» spurte jeg og viste dem Johannes 1,1. Så fortalte de meg om Jesus: «Det er han som er Ordet.»

Da de snakket om dette, kjentes det som om en elektrisk kraft gikk gjennom meg og tok tak i meg. I dypet av mitt hjerte kjente jeg at Jesus var Gud. Dette var virkelig. Jeg hadde aldri kjent det på samme måte når jeg søkte gudene i forskjellige templer. Og mens jeg satt der og røkte hasj og søkte gudene om hjelp, var det ingen som svarte. Jeg var desperat, for jeg var svært fattig og dypt deprimert, og jeg kunne ikke finne fred i mitt hjerte.

Etter at vi hadde snakket og jeg hadde fått svar på mine spørsmål, bad vi sammen, og jeg ble fylt av fred. En natt etter disse samtalene hadde jeg et syn. Jeg lå i sengen, og plutselig så jeg et lysende kors og en person som det strålte et forunderlig lys ut fra. Med en gang skjønte jeg at dette var Jesus. Hele kroppen min skalv, for dette var en sjokke-rende opplevelse. Jeg kjente bølger som av strøm gå gjen-nom kroppen min, fra hode til tå. Deretter hørte jeg en røst si til meg: «Vær ikke redd. Uansett hvor du går, så vil jeg alltid være hos deg.»

Sårene og arrene som jeg hadde på ryggen, ble helt borte. Jeg var helbredet. Fire måneder etter dette lot jeg meg døpe.»

Så langt vår venn. Nå kjører han rickshaw, sykkeldrosje. Alle som stiger opp i den, får en presentasjon av evangeliet. Han sier til dem: «Kom til kirken vår, der vil du finne den sanne Gud. Jeg har funnet ham.»

Tilbake til den hellige Frans. Han så på den fattige som et sakrament. Han lærte oss at hvis vi har vilje til å se inn i øynene til de fattige og undertrykte, så vil vi på en merkelig måte kjenne at det er Jesu øyne vi stirrer inn i. For et sakra-ment er akkurat der Gud i Jesus Kristus på en særlig måte kommer til oss.

Slik er hans løfte (Jesaja 57,15):

I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.

Tekst: Stig Kaarstad og Gisle Skeie Foto: Stig Kaarstad

6 Ropet fra Øst nr. 3 2009

MÅNEDENS PROSJEKT

INDIA

Der korset er truet

Etter at hindulederen var blitt drept, ble veiene inn til områ-det blokkert av felte trær og steinblokker. Dette skulle hindre politiet i å ta seg frem, noe som viser at aksjonene mot de kristne var godt planlagt og ikke en rasende mobbs vilkårlige ødeleggelse. I en del tilfeller ble interiør i skoler, kirker og hjem tatt ut av bygningene og brent på utsiden. Da er det helt andre lover som gjelder, og straffeutmålingen er langt mildere. Også dette tyder på at de voldelige aksjonene var godt planlagt.

Store ødeleggelserStig Kaarstad besøkte den indiske provinsen Orissa tidligere

Den 23. august 2008 ble en hinduleder drept i Kandhamal i India. De kristne fikk skylden, selv om en maoistgruppe tok på seg ansvaret. Marerittet var i gang.

i år. Orissa ligger øst i India, ved kysten til Bengalbukten. Kandhamal-distriktet ligger midt i Orissa, og det var her at de verste opptøyene fant sted i fjor høst. Hus, butikker og kirker ble påtent og ødelagt. Tusenvis av kristne ble jaget på flukt. Stig forteller: – Da vi var der i februar, hadde politiet mottatt 118 anmel-delser om drap på kristne. Men man antar at det reelle tallet er flere hundre drepte.

Verdens største demokrati? I Vesten er det en vanlig oppfatning at India er «verdens største demokrati». Sannheten er dessverre en annen. Grunnloven garanterer riktignok både religionsfrihet og fri-het fra kastesystemet. Men i realiteten er religionsfriheten sterkt innskrenket i store områder, og kastesystemets under-trykkende praksis er fremdeles i funksjon på lokalt plan.

Hindutva-bevegelsenDen største trusselen mot religionsfriheten er den hindu-nasjonalistiske bevegelsen som kalles hindutva. Under slag-ordet «Ett land, ett folk, én religion» ønsker man å gjøre hinduismen til eneste religion i landet. Hindutva-bevegelsen rommer velorganiserte, voldelige grupper som tyr til trusler, terror og angrep for å drive religiøse minoriteter ut av India. Orissas kristne fikk en grufull demonstrasjon av deres vilje til vold i fjor høst.

DaliteneIndia har omkring 200 millioner daliter (anslagene varierer

Et ødelagt kristent hjem i Orissa.

Tusenvis av kristne ble hjemløse under angrepsbølgen i Orissa i fjor. De lever nå under svært enkle og provisoriske forhold.


kraftig) – eller kasteløse, som de tidligere ble kalt. Selv om kastesystemet for lengst er avskaffet på papiret, lever det videre i beste velgående i indisk hverdagsliv. På grunn av eld-gamle renhetsforestillinger og læren om «rene og urene kas-ter» står dalitene utenfor hele samfunnet. Det indiske demokratiet er stengt for dem. Mange daliter har de siste årene konvertert til kristen tro, og det har vekket hindutva- tilhengernes harme. Flere indiske delstater har de siste par årene vedtatt strenge lover for å forhindre konvertering fra hinduismen til andre religioner.

Kort sagt: Indias svakeste – både kristne og daliter – er truet fra flere hold. Du kan hjelpe oss å hjelpe!

Eventuelle overskytende midler går til NMØs øvrige arbeid for forfulgte kristne.

TAKK FOR DIN GAVE TIL KRISTNE SOM LEVER DER KORSET ER TRUET

Bruk giroen vedlagt bladet eller benytt kontonr. 3000 14 57922

Hva gjør Norsk Misjon i Øst i India?

All India Christian Council (AICC) er en økumenisk, indisk organisasjon som arbeider for å motvirke og for-hindre vold, spesielt mot kristne og mot de svakeste i det indiske samfunnet. AICC ble dannet i 1998. Etter drapet på misjonæren Graham Staines og hans to sønner, i 1999, sluttet indiske kirker for alvor opp om organisasjo-nen. AICC har hovedkontor i Hyderabad og 19 underkon-torer. På hvert nivå arbeides det hardt for å få med alle de store kristne grupperingene. AICC er også sterkt invol-vert i kampen for de undertrykte dalitenes rettigheter.

Norsk Misjon i Øst og AICC samarbeider på to hoved områder:

• Fri rettshjelp: Hjelp til fattige kristne som trenger advokat bistand

• Menneskerettigheter: Pastorer og menighetsledere får opplæring i menneskerettigheter

Målet er å hjelpe undertrykte og fattige kristne i India til bevissthet om egne rettigheter, slik at de kan påtale urett overfor myndighetene og kjempe for bedrede livs-vilkår. Det foregår også et utredningsarbeid for å vur-dere om Norsk Misjon i Øst skal gå inn i et samarbeid med undervisning i menneskerettigheter for daliter.

Skoler og menighetsplantingDenne gang fokuserer vi på samarbeidet med AICC. Men i mange år har også Christ’s Disciples’ Fellowship (CDF) vært en sentral samarbeidspartner for Norsk Misjon i Øst i India. CDF driver kristne skoler for over 1300 fattige barn og har over 30 kirker spredt over et stort område i India. I tillegg har CDF over 50 omreisende evangelister som planter nye menigheter.

En av mange kirker i Orissa som ble rasert høsten 2008.

Tekst og foto: Jon-Geir Dittman


Lata Lata-folket har fått noe å leve for

INDONESIA

– Kom, så skal vi vise deg landsbyen vår! En gjeng med herlige barn løper foran oss på stien opp mot den nybygde landsbyen Kolon-gan. Vi er på nordspissen av kjempeøya Sula-wesi i Indonesia. De fleste av disse barna husker ikke all dramatikken og fornedrelsen for-eldrene deres måtte gjennomleve da voldelige islamister angrep dem på den vesle øya deres i januar 2000.

Nye husEn klynge med 60 helt like nybygde små mursteinshus lig-ger på rad og rekke. Et bakkete landskap med nyplantet maiskorn omgir landsbyen. Noen av mannfolkene holder på å grave en tunnel ned til elva. Når den er ferdig i mai i år, får de enkel tilgang på vann og slipper å bære vannet over lange strekninger.

Vold og tvangKontrasten til det som skjedde på øya Lata Lata for få år siden, er slående. Da flyktet hele befolkningen på 1500 per-soner inn i jungelen. Skarer av jihad-krigere som ropte «Allah u akbar» (Allah er stor) kom sjøveien og angrep med digre kniver. De plyndret og brant ned husene i landsbyen. De hev-det at dette var muslimsk land, enda alle på øya var kristne. Alle måtte enten omvende seg til islam eller forlate øya. Da ingen gikk med på dette, fikk presten deres og noen av lederne strupen skåret over. Folket gjemte seg i jungelen i mange uker. Da myndighetene ba dem komme tilbake, ble de lurt til å tro at det var trygt å komme ned igjen til lands-byen. Det var det ikke. Alle som en ble tvangsomskåret og påtvunget muslimske navn. Kirken ble omgjort til moské, og alle ble tvunget til å følge islams bønneskikker.

Ville hjelpe– Vi i «Bless Indonesia Today» (BIT) fikk høre om det fryk-telige som hadde skjedd med folket på Lata Lata, og vi bestemte oss for å gjennomføre en redningsaksjon, fortel-ler BITs gründer og leder gjennom mange år, dr. Jeff Ham-mond. Selv er han australsk, men han har bodd og virket som misjonær i Indonesia i 35 år.Jeff Hammond sammen med to av jentene som har flyttet inn i Kolongan.


Lata Lata-folket har fått noe å leve forBle flyktningerTragedien til tross: I dag har de fleste av disse hardt ram-mede flyktningene fått nytt håp og noe å leve for. I puljer ble de hentet i båter og brakt i sikkerhet til øya Sulawesi, der den nordlige provinsen har et kristent flertall. Her har de siden bodd som internflyktninger i enkle og dårlige brak-ker i havnebyen Bitung som ligger en drøy times biltur fra Kolongan. Men takket være Jeff Hammond og hans mange medarbeidere, er de ikke overlatt til seg selv. Et team av helsearbeidere og lærere gjør en stor innsats med skole-gang for barna, helsestell, ernæring og rådgivning. Men de venter på et bedre liv …

Ventetid– Når kan vi også komme til landsbyen?Det er Augustana Garera (35) som spør misjonær Jeff som er på besøk. Hun strever med å mette sine seks barn i slummen i Bitung. Som flyktninger må de ta til takke med dårlig betalte jobber. Mennene tjener noen få slanter på lossearbeid i havna. Kvinnene selger litt grønnsaker på tor-get. Alle i slummen venter på å få flytte inn i Kolongan. – Du må være tålmodig en stund til, sier Jeff Hammond og forklarer situasjonen for Augustana.

Godt planlagtUnder vårt besøk i mars var 20 familier flyttet inn i den nybygde landsbyen som Norsk Misjon i Østs givere har vært med på å finansiere. 20 nye familier skulle flytte inn ved påsketider. Målet er at om lag 1000 mennesker skal få bo i Kolongan. – Det er ikke bare å flytte alle på en gang, forklarer Jeff. – De skal ha noe å leve av, og til nå har det vært for lite jord til å brødfø så mange. Mer land er kjøpt inn, og det er også anskaffet små fiskebåter. Lata Lata-folket er jordbru-kere og fiskere. De får ikke alt i hendene, men må selv arbeide hardt for å bygge opp landsbyen og skaffe mat fra jorda og sjøen. Noe av det de produserer blir også solgt på torget i nabolandsbyen Rerer.

Flytte tilbake?Jeg spør Jeff hvorfor de ikke flytter tilbake til Lata Lata, nå som det er blitt roligere? – Noen har gjort nettopp det, men enkelte av disse har opplevd voldsepisoder som gjør at de fleste ikke synes det er trygt nok. De vil ikke bli lurt inn i en felle en gang til.

PRAKTISK OG KONKRET HJELP!

Vi i Norsk Misjon i Øst synes det er flott å få være med på å bygge Kolon-gan-landsbyen. Sjel-den får vi se så konkret at forfulgte kristne får praktisk hjelp til å starte et nytt liv der de selv er de viktigste ressur-sene. Men det tar tid å bygge en slik landsby. Under årets «Søndag for de forfulgte» i november vil vi fokusere mer på Indonesia og situasjonen for de kristne og andre reli-giøse minoriteter der. Vi vil også samle inn penger til å bygge flere hus og utvide jordene slik at mer korn og frukt kan dyrkes. – Målet er at Kolongan om tre-fire år vil kunne drives med de inntekter som jorda og havet gir dem, uten støtte utenfra, forteller Jeff Hammond. Det er vel dette som kalles «hjelp til selvhjelp», men jeg opplever det som mye mer. Det er et uttrykk for kris-ten solidaritet. Om lemmene på legemet som hører sammen og hjelper hverandre. En dag kan det være vår tur til å trenge hjelp. Vil de se oss og vår nød da?

TroenKolongan landsby gir trygghet og en ny start til sterkt trau-matiserte kristne. Ansiktsuttrykkene forteller meg at de har fått håpet og gleden tilbake. Men byggingen av landsbyen handler ikke bare om hus og arbeid. – Vi er opptatt av at kristen tro og liv skal gjennomsyre denne landsbyen. Derfor jobber vi med å finne fram til dem som kan ta lederansvar og være med på å sette gode stan-darder for livet her, forteller Jeff Hammond.

SangenBIT-teamet sørger for bibelopplæring for barna. Kirken, som foreløpig er et enkelt skur, brukes til gudstjenester hver søndag. De tilbyr også sjelesorg og åndelig veiledning. Vi får være med på kristent møte sammen med Lata Lata-folket. De synger av full hals om Jesus som en levende frel-ser. De vet at det de synger om er sant: Han kan frelse oss fra synd og nød. Det har de opplevd sterkere enn mange andre.

Glimt fra verden

Presidenten har signert omstridt lovDen kirgisiske presidenten, Kurmanbek Bakijev, signerte i januar den nye, restriktive religionsloven som ble vedtatt av parlamentet i november i fjor. Dette er en lov som medfører at trosfriheten minsker og at landets religiøse minoriteter og frivillige organisasjoner går vanskelige tider i møte når loven settes ut i livet. Forum 18 News Service har snakket med en rekke menneskerettighetsledere og talsmenn for religiøse grupper – og samtlige uttrykker meget sterk kritikk av loven og frykt for hva den vil føre til. Den kirgisiske ombudsmannen for menneskerettigheter, Tursunbek Akun, sier: «Denne loven er ikke i overensstemmelse med inter-nasjonal menneskerettighetsstandard. Loven innfører et bredt spekter av restriksjoner som vil hindre små religiøse grupper i å få utvikle seg.» Aziza Abdirasulova, som er leder for Senter for beskyttelse av menneskerettigheter, er helt enig i den sterke kritikken. «Den nye loven motsier internasjonale standarder for men-neskerettigheter - og den er langt ifra den eneste loven som gjør dét.» Hun påpeker at både det sivile samfunn og min-dre religiøse grupper har vært satt helt på sidelinjen i utar-beidelsen av loven. Blant de religiøse gruppene som fordømmer loven i klare ordelag, finner man både adventis-ter, baptister, bahaier og Hare Krishna-tilhengere. En lignende lov har vært på trappene i Kasakhstan, men der har den ikke blitt vedtatt.

KIRGISISTAN

TyRKIA


Konferanse for kristne ledere fra Sentral-AsiaNorsk Misjon i Øst har mange samarbeidspartnere i Sentral-Asia. I mars i år arrangerte organisasjonen en konferanse i Istanbul hvor mange av disse deltok. Motto for konferansen var: «Rydd Herrens vei, gjør Hans stier rette.» Tema var evangeliets fremgang i vanskelige, muslimske områder. Totalt nærmere 30 personer deltok. Det ble uttrykt stor takk-nemlighet i etterkant. Gulja fra Kasakhstan skrev i sitt takke-brev: «Jeg lærte på konferansen at jeg skal gjøre det lettere for mitt folk å følge Jesus.» Artur fra Tatarstan, som er under-visningsleder på Eurasian Missionary College i Kazan (som gjennom mange år har vært støttet av Norsk Misjon i Øst), sa det slik: «Denne konferansen har lært meg at vi tenker for mye på kirken, på hvordan den skal se ut. Her har jeg lært at vi må tenke mer på hvordan vi skal nå ut med evangeliet på en riktig måte.» Deltagerne uttrykte stor takknemlighet for at de fikk være med på en slik konferanse, i fine omgivelser på et vakkert sted, og for at kvinner fikk delta på samme måte som menn. Flere kvinner uttrykte at de tidligere hadde vært vant med at bare mennene fikk delta på slike konferanser.

Istanbul fra båt: Den blå moské til høyre med Hagia Sofia like til venstre. (Foto: NMØ/Dittmann)

Det kirgisiske presidentpalasset i hjertet av hovedstaden Bisjkek. (Foto: NMØ/Skeie)

Glimt fra verden


Rapport fra samarbeidspartnerJon-Geir Dittmann og Marianne Haugerud har nylig kommet hjem fra en reise i Indo-nesia. Der besøkte de Norsk Misjon i Østs samarbeidspartner Jeff Hammond som er leder for organisasjonen Bless Indonesia Today. De fikk også besøke det NMØ-støt-tede flyktningprosjektet på Nord-Sulawesi i byen Kolongan (se bildet under og artikkel side 8–9). I dette området av Indonesia er den kristne befolkningen i majoritet, og dette er en trygg plass for den kristne Lata Lata-befolkningen. I 2000 ble alle Lata Lata-innbyggerne tvangsislamisert og tatt til fange av islamister i 18 måneder. Flertal-let av disse lever nå i flyktningleir i Bitung. Målet er at alle de 200 familiene skal få et nytt hjem og levebrød i Kolongan. Lata Lata-folket levde opprinnelig av landbruk og fiske, og dette er noe de får videreført i landsbyen. Det er foreløpig 20 familier som har flyttet inn i landsbyen. Skolen er også i full drift, og snart skal det bygges en kirke. Alle familiene i landsbyen uttrykte stor takknemlighet over det nye livet de har fått – blant annet gjennom gaver fra Norsk Misjon i Østs givere.

Foto

: nm

Ø/D

Ittm

an

INDONESIA

Historien om AbigailMarianne Haugerud forteller:– Under mitt besøk hos Lata Lata-befolk-ningen i Kolongan møtte jeg 36-årige Abi-gail (se bildet). Hun har mistet to av sine fire barn og bærer på en stor sorg. Den første sønnen mistet hun da landsbyen deres ble angrepet i 2000. De flyktet inn i jungelen, for det var det eneste stedet de kom på at de kunne gjemme seg. Under flukten kom hennes sønn bort for dem.

Abigail fikk ikke fred for dette og snek seg ned til landsbyen. Og der, langs vannkanten, fant hun sønnen sin drept. Hun måtte begrave ham der og da. «Det føltes som å begrave et dyr,» forteller Abigail mens tårene renner ned-over kinnet. Det fantes ingen verdighet i dette. Familien kom til slutt til flykt-ningleiren i Bitung. Der skjedde det enda en dramatisk hendelse for familien. Den lille datteren i familien fikk høy feber, og etter kort tid døde også hun. «Jeg var dypt deprimert etter alt som skjedde med oss,» forteller Abigail. Etter en tid fikk hennes mann høre om at Bless Indonesia Today hadde møter i en kirke like ved. Han oppmuntret Abigail til å begynne å gå der. «Jeg fikk tilbud om å være med på et retreat Bless Indonesia Today skulle ha på gjestehuset de har bygget i forbindelse med landsbyprosjektet i Kolon-gan. Jeg kan nesten ikke forklare det som skjedde,» forteller Abigail, «men som ved et under var det som om Gud rørte ved hjertet mitt, og jeg ble hel-bredet. Jeg fikk en fred jeg ikke hadde følt på mange, mange år. Jeg takker Gud for at vi nå har fått lov til å komme til denne trygge landsbyen i Kolon-gan,» avslutter Abigail.

Foto

: nm

Ø/H

au

ger

uD

12 Ropet fra Øst nr. 1 200912 Ropet fra Øst nr. 1 2009

Navn:

Adresse:

Postnr./sted:

Telefon:

E-post:

Legg kupongen i konvolutt og send tilNorsk Misjon i Øst, Postboks 6603 Rodeløkka, 0502 OsloDu kan også sende en e-post til [email protected](Husk å få med alle opplysningene i e-posten)

Ja, jeg vil være med å støtte forfulgte kristne

forbønnsvenn

Bli en forbønnsvenn! Vær med å be for mennesker, myndigheter, land og prosjekter! Aktuelle bønneemner på e-post en gang i uken og i hvert nummer av Ropet fra Øst.

Ja, jeg melder meg som forbønnsvenn!

- fast givertjeneste

Bli en fast bidragsyter! Forkjemper er Norsk Misjon i Østs givertjeneste. Faste bidrag gir stabi-litet og trygghet både for oss og for samarbeidspartnerne våre.

Ja, jeg melder meg som forkjemper for trosfrihet! Vennligst send meg skjema for fast givertjeneste.

Vår familie mottar flere eksemplarer av Ropet fra Øst.Vi klarer oss med færre, vennligst stryk bladet tilid.nr.

(Id.nr. finner du på giroblanketten, over navnet.)

Jeg/vi har fått ny adresse/vil rette opp adressen vårDet gjelder id.nr. Den nye adressen er ført opp på kupongen under(Vær vennlig å oppgi id.nr. når du vil endre adressen)

ADRESSEENDRING

VI FÅR FOR MANGE EKSEMPLARER AV ROPET FRA ØST

SERVICEKUPONG

appellvenn

Bli appellvenn! Norsk Misjon i Øst har over 6000 appellvenner. De sender 7-8 appellaksjoner per år. Det koster deg bare fem minutter og et frimerke hver gang. Det nytter bemerkelsesverdig ofte!

Ja, jeg melder meg som appellvenn!Jeg ønsker appellbrevene som e-post som brev

Jeg ønsker bønnebrevene som e-post i bladet

I pinsehelgen reiser en delegasjon på 8-9 personer fra Norsk Misjon i Øst til Nord-Ossetia i Russland. Informasjonssjef Jon-Geir Dittmann er leder for reisen, og han forteller at anledningen er en ny kirke som skal innvies i byen Vladikafkas. – Dette er en moderne arbeidskirke der Norsk Misjon i Øst sine givere har bidratt med omtrent halv-parten av midlene. Det betyr veldig mye for denne menigheten, som har en sterk diakonal profil, å få sitt eget kirkebygg. De gjør en flott innsats både for på rørende etter Beslan-tragedien og for flyktninger og krigsrammede fra Tsjetsjenia, forteller Dittmann.

På kryss …

Bønn på taket av den da uferdige kirken, under Bjørn A. Wegges besøk til Vladikafkas i 2005. (Foto: NMØ)

Tur til Russland

Biskop Thomas fra den koptisk-ortodokse kirke i Egypt har gjort inntrykk på mange. Nå blir det anledning til å treffe denne forkjemperen for trosfri-het og menneskerettigheter på et åpent møte i Oslo

torsdag 14. mai kl. 19:30. Det finner sted på P-hotels (det gamle Norrøna hotell) i Grensen 19. Enkel servering og kollekt.

Påmelding innen 11. mai til: [email protected] eller på tlf.: 23408800.

Møt biskop Thomas i Oslo!


… og tvers

På Landvik sentralskole i Grimstad arrangerte de en «omvendt julekalender» sist jul. Kontaktlærer Solveig Igland Tørvolt forteller i en e-post: «I stedet for at elevene fikk noe, ga de noe. Hele skolen samlet i løpet av adventstiden inn over 23 000 kroner til de aller fattigste barna i «søppelbyen» i Kairo. Startskuddet for advents kalenderen gikk da Karin Tønnevold fortalte om Mamma Maggie og stiftelsen Stefanusbarnas arbeid blant

Tur for barnehage ansatte til EgyptSom en del vil kjenne til, samarbeider Norsk Misjon i Øst og IKO (Kristent Pedagogisk Institutt) om et prosjekt kalt «vennskapsbarnehager». Tanken er at barnehager i Norge får bli kjent med Stefanusbarnehagene som Mamma Mag-gie var med på å starte i slummen i Kairo. De norske barna får se bilder og høre historier og samler også inn penger til sine venner i Kairo. Det er gledelig å registrere at det blir stadig flere vennskapsbarnehager! Fra 25. september til 3. oktober arrangerer NMØ/Via Travel en egen tur til Egypt for barnehageansatte. Her kan du få oppleve arbeidet til Stefanusbarnehagene på nært hold og få inspirasjon til ditt daglige arbeid i barnehagen. Vi vil også få med oss noen av Egypts kulturskatter og avslutter turen på Anafora retreatsenter. Ta kontakt med NMØ (tlf. 23 40 88 00) eller Via Travel (tlf. 37 25 38 00) for nærmere informasjon!

23 302 kroner i omvendt julekalender!

Barnehageansatte fra Norge på tur til Kairo i fjor. Denne gangen kan det være din tur! (Foto: NMØ)

Elevene ved Landvik sentralskole samlet inn over 23 000 kroner til Mamma Maggie (i hvitt) og det flotte arbeidet hun leder i «søppelbyen». (Foto: Wegge/NMØ)

de mange fattige i den egyptiske hovedstadens store slum-områder. 400 norske skoleelever satt som tente lys da Karin fortalte fra besøket i «søppelbyen». Hver morgen i advents-tiden ble det åpnet anonyme pengegaver fra elevene. Det var veldig spennende hver fredag, når alle gruppene telte opp gavene, og beløpet ble notert i et stort søylediagram i hallen. Dette var virkelig juleglede!»


Hvis det var megHvis det var meg, å Herre,som bare våget betil Deg bak låste dørerså ingen skulle se –

hvis det var meg som kjenteen uro i mitt sinnda vi, Ditt folk, brøt brødetog voldsmenn stormet inn –

hvis det var meg de truetog kanskje overfalt –da vet jeg hva jeg villeha ønsket mest av alt:

At noen kunne se meg,den urett som jeg led,og lånte meg en stemmeog talte i mitt sted –

at noen foldet henderog ba om nattero,om styrke til å leveog frihet til å tro –

at noen talte voldsmennimot med sannhetsord:«I Kristus står vi sammen,vi er Hans kropp på jord!»

Dét ville jeg ha ønsket!Hvis jeg var en av demsom bar Ditt kors med smerteher i min by, mitt hjem. Tekst: Gisle skeie

Foto: H. Liivaar/ScanStockPhoto


På gjesteplass

Det er lett å holde mennesker på armlengdes avstand så lenge de bare forekommer som saker og statistikk. Vanskeli-gere er det når disse sakene får et ansikt og tallene får et navn. Så lenge «forfulgte kristne» bare er et begrep, skal det mye til for å skape engasjement. Når dette er virkeligheten for noen jeg kjenner, er det vanskeligere å snu ryggen til.

Gjennom mitt arbeid som programleder på TV2 og forstan-der i Filadelfia Oslo, har jeg de siste årene møtt mange kristne som lever i reell frykt for forfølgelse og tortur. At slikt forekommer i totalitære regimer som styres av despoter, er ikke ukjent. At kristne i vårt eget land opplever seg truet for sin tros skyld, er ganske nytt. Det er vår selvfølgelige plikt å protestere mot den urett som ikke rammer oss selv.

Det gjorde dypt inntrykk på meg da iranske Shala Valadi, som satt nesten syv år i kirkeasyl i Filadelfia Mysen, sa at hun heller ville dø enn å bli sendt tilbake til Iran. En skilt kvinne som har konvertert fra islam til kristen tro, har ikke lyse utsikter under dagens iranske regime. På tvers av poli-tiske og religiøse skillelinjer gjorde mange felles sak for å sikre Shala arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. At vi vant fram overfor norske myndigheter, har forhåpentligvis inspi-rert andre til å tro at det nytter å bry seg.

Jeg har besøkt forfulgte kristne i Iran, deltatt på deres hem-melige møter i husmenighetene og hørt deres gripende livshistorier. Skamfull har jeg slått blikket ned i møte med forfulgte menneskers vilje til å lide for sin tro. Det er bare sekulære kristne i Norge som kan tro at anonymitet er et alternativ for iranske muslimer som begynner å følge Jesus. Før de døpes til Jesus Kristus, avlegger de sitt martyrløfte om at de er villige til å dø for sin Herre og Frelser. For dem er ikke dette tomme ord.

Flere av våre venner i Iran har blitt arrestert etter at vi besøkte dem. Når mennesker jeg kjenner personlig blir fengslet og torturert, er ikke lenger «forfulgte kristne» bare et begrep. Det er en realitet som gjør vondt. Når jeg ser bil-der og hører historier om hva mange av dem går igjennom, får jeg behov for å heve min røst og reise meg i protest. Vi

vil gjøre alt som står i vår makt for at religionsfrihet skal bli en selvfølgelig menneskerett, uansett nasjonalitet.

Når norske myndigheter oppfordrer kristne som sendes til-bake til Iran om å holde sin tro for seg selv, sier det mye om hvor lite de har forstått av troens betydning for religiøse mennesker. Religionsfrihet må innebære minst tre ting: Fri-het til å velge tro, frihet til å skifte tro, frihet til å utøve sin tro.

Slik jeg har møtt forfølgelsen av de kristne i Iran, foregår den på flere plan:1. Den offentlige forfølgelsen, der kristne arresteres og

dømmes etter brudd på landets religiøse lover.2. Den skjulte forfølgelsen, der det sivile, religiøse politiet

torturerer og dreper kristne mennesker uten rettergang.3. Den personlige forfølgelsen, der kristne mennesker eks-

kluderes og trakasseres av familie og venner, i skoler og på arbeidsplasser.

Vi har dessverre altfor mange eksempler på at norske myn-digheter i stor grad forholder seg til den offisielle versjonen av den iranske religionsfriheten. Den er ikke mye verd.

Det er vondt å vite hva som skjer i Iran, men det er også smertefullt å vite hva som skjer i vårt eget land. Mange iranske brødre og søstre i våre menigheter lever i frykt her i Norge. I Filadelfia Oslo har vi gjort erfaringer med iransk etterretning, og det har satt dype spor. Når en av mødrene i vår iranske menighet har funnet det nødvendig å fortelle sine barn at dersom hun blir drept, er det fordi hun elsker Jesus av hele sitt hjerte og vil følge ham. Jeg beundrer hen-nes mot, men jeg vil kjempe for hennes rett til å leve uten frykt.

Dette er en kamp som må utkjempes på flere fronter samti-dig. Noen skal gå den offisielle veien gjennom politiske myndigheter, andre skal reise seg i protest og demonstrere. Sammen kan vi gå bønnens vei til nådens trone og be for de forfulgte. Den veien er alltid åpen.

EGIL SVARTDAHL«TV-pastor» i TV2 og forkynner i pinsebevegelsen

Når forfølgelsen får et ansikt

Foto

: FIl

aD

elFI

a, o

slo


Bli en forkjemper for trosfrihet, du også!

overvåkesituasjonen for tros- og religions frihet i hele verden

protesteremot urettferdig behandling av kristne under press

hjelpekirkesamfunn og enkelt personer som blir angrepet

utrusteforfulgte menigheter med lederopplæring, bibler og nødvendig underhold

– Hvorfor ble du forkjemper i Norsk Misjon i Øst?– Jeg har et stort hjerte for forfulgte kristne, ikke minst fordi jeg selv job-bet blant kristne i Kirgisistan i fem år. Det var der jeg kom i kontakt med Norsk Misjon i Østs arbeid. Jeg så at den hjelpen som ble gitt fra Norge kom frem og var til stor nytte for for-fulgte kristne.

– Hva synes du om å bruke Avtale-Giro?– Det er veldig enkelt, jeg trenger ikke gjøre noenting og merker knapt at trekkene skjer. Det er også bra at det er minimalt med administrasjon for Norsk Misjon i Øst.

Mange gir fast til Norsk Misjon i Øst ved å legge inn månedlige trekk i nettbanken sin. Det er vi takknemlige for! Men selv om dette er enkelt og lite ressurskrevende for giveren, innebærer det en del administrasjonsarbeid for oss. Ved å bli forkjemper og benytte AvtaleGiro sparer du både oss og deg for tid og ressurser!

Forkjemper: Bjørn Inge AurdalFødt: 1980Bosatt: ÅlesundAnsatt: Laget i Møre og Romsdal

* Ropet fra Øst fritt tilsendt 7 ganger per år* Et par rapporter om arbeidet i året

Som forkjemper er du med på å:

Som forkjemper får du:

JA, jeg vil tegne en FORKJEMPER-avtale med Norsk Misjon i Øst!Ring oss på telefon 23 40 88 00, eller fyll ut og send inn skjemaet under:

Forkjemper er den faste givertjenesten til Norsk Misjon i Øst.Ved å melde deg på blir du en forkjemper for trosfrihet!Ved å benytte deg av AvtaleGiro sparer du deg selv og oss for arbeid.

Skriv ikke her, fylles ut av NORSK MISJON I ØST:

KIDNR: DATO SENDT BBS:

Trekkene vil bli foretatt 21. i trekkmånedene dersom annet ikke er oppgitt.Vi trekker kun det avtalte beløpet. Beløpsgrense blir satt til 9.999 pr. måned dersom annet ikke oppgis.

Ønsket beløpsgrense: kr. __________Bankvarsling vil medføre økte gebyrer.

Jeg ønsker at banken skal varsle meg i forkant av betalingen.

Ønsker du endringer i avtalen, meldes det til Norsk Misjon i Øst.

SvarkupongGiveravtale med AvtaleGiro Mottaker-konto: 3000 14 57922

Sted/dato Underskrift

Navn: __________________________________________

Adresse: ________________________________________

Postnr./sted: _____________________________________

Fødselsnnr. ____________________________________ 11 siffer: (Nødvendig hvis du ønsker skattefradrag)

Tlf.: ___________________________________

Jeg foretrekker å få giroblanketter tilsendt

Jeg tegner en FORKJEMPER-avtale med Norsk Misjon i Øst

og vil betale kr. 250,- pr. måned kr. 500,- pr. måned

annet beløp kr. _______ pr. måned

Belast mitt kontonr.

Klipp fra og send til Norsk Misjon i Øst, Postboks 66 03 Rodeløkka, 0502 Oslo


Documents

Ropet fra Øst 3-2009