Ropet fra Øst 6-2011

ropet fra østMAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST

41. ÅRGANG – NR. 6 / NOveMbeR 2011

Oppdrag: TROSFRIHETfor Indias kristne Side 4-6

BAK JERNTEPPETAntti smuglet bibler i store mengder, og pengene kom fra Norge.

Side 8-9

EGYPTKopterne ble rammet igjen. Fortvilelsen er dyp. Håpet lever videre.

Side 2 og 17-20

NORD-KOREAvår medarbeider besøkte verdens mest lukkede land. Hva så han?

Side 12-13

PAKISTANAnna (12) ble bortført, voldtatt og tvangsgiftet. Politiet bryr seg ikke. Send appell!

Side 3

LEDER

Når hæren dreper koptere

Utgiver Norsk Misjon i Øst

Ansvarlig redaktør bjørn A. Wegge

Redaktør Gisle Skeie

Redaksjon Jon-Geir Dittmann,

elisabeth engels viken,

Hilde Skaar vollebæk

og Geraldine Fagan (Moskva)

Design og trykk Kai Hansen Trykkeri

Forside Marianne Haugerud (se s. 6)

Opplag 18 000

Kontor Trondheimsveien 137

Postadresse P.b. 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo

Telefon 23 40 88 00

Telefaks 23 40 88 01

E-post [email protected]

Hjemmeside www.nmio.no

Styreleder Reidulf Stige

Repr.skapsleder Lars Inge Magerøy

Org. nr. 970276432

Bankgiro 3000 14 57922 Gavekonto

Revisor Inter Revisjon Lillestrøm AS

Denne lederen skulle egentlig handle om noe annet, men det blodige angrepet 9. oktober mot koptere i Kairo med minst 26 drepte, tvinger fram en kommentar. Til tross for februaroppstanden på Tahrir-plassen, med krav om demo-krati og trosfrihet for alle, har det siste året vært det tøf-feste og blodigste for den koptisk-kristne befolkningen i egypt på mange tiår. Denne siste hendelsen i Kairo sen-trum er den hittil mest alvorlige.

Også kopterne har våget seg ut i gatene etter Mubaraks fall. De har demonstrert mot den massive diskrimineringen de er utsatt for. Med full rett har de protestert mot at de ikke får bygge kirker, mens tillatelse til å reise moskeer blir gitt så å si på dagen. De protesterer mot at kirker brennes og ødelegges av ekstreme islamister, uten at de får midler til gjenreisning, og uten at de ansvarlige bak ugjerningene blir dømt og straffet. Det er bare en brøkdel av volden mot koptere som rapporteres i mediene. Daglig blir koptere angrepet og ydmyket, og unge jenter blir kidnappet og tvunget til å bli muslimer. Dette skjer særlig i landsbyene i Øvre egypt.

Det finnes ikke grunnlag for å hevde at kopterne som demonstrerer benytter seg av vold, slik noen har ment. Det er fredelige demonstrasjoner, men de blir angrepet av gjen-ger med våpen. At noen koptiske ungdommer da gjør hva de kan for å forsvare seg, når ikke hæren gjør det, er fullt forståelig. Hittil har det sittende militærregimet vært ankla-get for ikke å beskytte demonstrantene. Det nye nå er at militærets tropper aktivt dreper koptere. På videoopptak kan vi se helt tydelig hvordan militærkjøretøy bevisst meier ned og kjører over fredelige demonstranter. Mange ble også regelrett skutt av de militære. Også mange muslimer støttet opp om demonstrasjonen.

Dette er sjokkerende og trist. egypts hær viser nå et annet ansikt enn under februardagene. I stedet for å beskytte kop-terne mot angripende gjenger med våpen, retter de døde-lige angrep mot dem som demonstrerer fredelig. Dette er

ikke annet enn regelrett mord. Aftenpostens kommentator Per Kristian Haugen hevder at det ligger en bevisst politisk handling bak hærens oppførsel. De ønsker å vise at de er uunnværlige som nasjonens redningsmenn. Folket skrem-mes til å innordne seg under makten. Slik ønsker de å beholde makten gjennom de kommende valgene. Det er godt mulig at et slikt kynisk spill ligger bak, men at angre-pene da ikke rettes like mye mot muslimske salafister, må jo bety at det ikke er så farlig å sette kopterne på plass. De er en religiøs minoritet som etter manges mening ikke hører til i framtidens egypt. At slike holdninger også gjør seg gjeldende blant generalene, synes nå åpenbart.

Hæren var ikke alene om å ramme kopterne denne dagen. Det gikk også ut oppfordringer på Tv om at egyptere nå måtte beskytte hæren mot kopterne. Det ble sagt at kop-terne hadde en «fremmed agenda» og at de er styrt av «krefter utenfra». På toppen av dette ble uavhengige Tv-kanaler som viste opptak fra grusomhetene blokkert. Det gjaldt også den kjente kanalen Al-Jazeera. Alt dette gjen-speiler et samfunn som er gjennomsyret av diskrimine-rende holdninger som det vil ta lang tid å endre. Uavhengig av høstens valg vil kopterne måtte kjempe en hard kamp og betale en høy pris.

Vi i Norsk Misjon i Øst har gått ut med en oppfordring om forbønn i kirkene. vi vil fortsette å oppfordre våre myndig-heter til å legge press på egypt, og vi vil følge utviklingen nøye. vi vil fortsette å støtte Mamma Maggie og biskop Thomas i deres utrettelige innsats. vi vil ta del i deres dype håp om et nytt og fritt land for alle egyptere.

Jon-Geir Dittmannfungerende generalsekretær

Norsk Misjon i Øst

Synspunkter på lederen kan sendes direkte til: [email protected]

Ropet fra Øst nr. 6 2011 3

En 12 år gammel jente ble bortført, voldtatt, tvangsgiftet og tvangskonvertert. Nå er hun endelig til-bake hos familien. Men politiet nekter å etterforske saken.

I september klarte Anna å rømme. Hun fikk kontaktet familien, som kom og hentet henne. Faren hadde allerede anmeldt bortføringen til politet, men de gjorde ingenting. Fami-lien gikk tilbake, sammen med Anna, for å anmelde forholdet på nytt. Men heller ikke nå ble det iverksatt noen etterfors-kning, og heller ingen beskyt-telsestiltak eller medisinsk oppfølging.

Politiet truer familienAnnas angivelige «ektemann» dukket senere opp på den samme politistasjonen med vigselsattesten, for å bevise sin uskyld. Da Annas familie kom tilbake til politiet for å følge opp anmeldelsen, ble de truet med søksmål hvis de ikke overga Anna til «ektemannen». Hele hennes familie har nå gått i skjul.

Annas historie er hjerteskjærende, men dessverre ikke unik. Det er etter hvert blitt vanlig i noen muslimske mil-jøer å bortføre unge jenter fra minoritetsreligioner, for så å voldta dem, tvangsgifte seg med dem og konvertere dem til islam. Disse grove forbrytelsene blir ofte ignorert av politi og rettsvesen.

Hjelp Anna – send appell!vi er rystet over den brutale og urettferdige behandlingen av Anna, og vi nekter å la dette gå ubemerket hen. Ifølge Pakistans lovgivning er ekteskap hvor en eller begge parter er under 16 år ulovlige. I tillegg er Pakistan medlem av FNs barnekonvensjon som tydelig forbyr all form for utnyttelse og mishandling av barn.

Hjelp Anna med å få den rettshjelp og beskyttelse hun har krav på – send brev til Asif Ali Zardari, Pakistans president!

På våre nettsider finner du all informasjon du trenger:www.nmio.no

Uavklart for NadarkhaniAller først: en oppdatering om Youcef Nadarkhani, som i Iran er dømt til døden for sin kristne tro. Regjeringer, orga-nisasjoner og enkeltpersoner fra hele verden har protestert, og minst 50 000 mennesker i mange land har sendt appell for Nadarkhani. Takk til alle som har bidratt!

etter noen dramatiske uker ser det nå ut til at saken ennå blir værende lenge i rettssystemet. Nå skal ayatollah Khamenei, Irans øverste leder, si sin mening. videre har Høyesterett gitt signal om at de er villige til å se på Nadar-khanis sak én gang til, noe som er høyst uvanlig.

Anna ble kidnappetI den siste appellaksjonen vender vi oss mot Irans nabo-land Pakistan og lille Anna (dekknavn) på 12 år. Anna kom-mer fra en kristen familie i storbyen Lahore. På julaften i fjor ble hun kidnappet av to muslimske menn og holdt i fangenskap langt unna. Hun ble utsatt for gjentatte vold-tekter av flere menn, før hun ble tvangsgiftet til en av over-griperne og tvunget til å konvertere til islam.

Send appell for Anna (12) i Pakistan!

Tekst: Kristin Storaker

Bli appellvenn!SMS: Send ROP til 2377 (koster 3 kr per melding du mottar/sender)E-POST eller BREV: Send en e-post til [email protected] eller ring 23 40 88 00 for å melde deg inn. Du finner også innmeldingsskjema på www.nmio.no

Illustrasjonsfoto fra storbyen Lahore, som ligger i Punjab-provinsen i Pakistan. (Foto: Omar Uddin)

Asif Ali Zardari ble Pakistans president i 2008. Han har tid-ligere sonet flere år i fengsel for korrupsjon. (Foto: US Army)

DIN GAVE TELLER

4 Ropet fra Øst nr. 6 2011

Pastor Stephen står i døråpningen i sitt enkle hus og tar hjertelig imot oss. Han er i slutten av 30-årene, rak i ryggen og viser oss inn i det ene rommet på ti kvadratmeter som på søn-dager fungerer som kirkerom.

vi er i landsbyen Girmapuram i den indiske delstaten Andhra Pradesh. I tre år har familien på fire bodd her, og menigheten teller i dag litt over 50 personer, langt flere enn det ser ut til at kan få plass her. Men Stephen er glad for å ha et hjem og en huskirke i denne landsbyen. Da han og familien kom til landsbyen første gang, var det ingen som ville leie ut hus til dem da de skjønte at de var kristne.

Slangen– vi ble kastet ut av det første huset vi leide. Alle i lands-byen trodde at dette huset var besatt av onde ånder, så eieren fikk ikke leid det ut til noen. Alle sa at det krydde av farlige slanger her. Men vi opplevde at Gud kalte oss til å bo i denne landsbyen, så vi flyttet inn likevel. en natt våk-net jeg av at det krøp en stor slange over brystet mitt. Men den bare forsvant og bet verken meg eller noen andre. Da folk i landsbyen hørte det, ble det sett på som et stort under. Folk begynte å oppsøke meg og ba meg om å be for dem.

Stephen forteller at naboer ble helbredet og begynte å komme på husmøtene. Han snakker lavmælt og vennlig.

Angrep kirker– Men fram til for fire år siden var jeg mest kjent for å være sint, sier han med et lite smil.– I 1996 ble jeg medlem i den radikale hindubevegelsen Shiv Sena (Shivas hær). Jeg trente de andre i kampsport og ble etter hvert distriktsleder for Shiv Sena. Jeg fikk godt betalt, og jeg tjente ekstra hvis jeg fikk med meg andre for å gå til angrep på kirker. Jeg var overbevist om at jeg var med på å beskytte vår store hinduistiske nasjon mot skadelig påvirkning fra muslimer og kristne, og at vi ville miste vår kultur og selvstendighet dersom flere konver-terte bort fra hinduismen. vi gjentok det så mange gan-

Fra forfølger til etterfølgerger at vi trodde på det selv. Politiet var redde for oss, og de fikk betalt for ikke å bry seg med det vi gjorde.

– en dag fant jeg en bibel hjemme hos moren min. Jeg ble så sint at jeg kastet den ut av vinduet. Familien min arrangerte ekteskapet mitt, men ingen fortalte meg at kona mi egentlig var kristen. Og hun hadde aldri våget å si det til meg.

Stakk av – leste BibelenI 2003 begynte Stephen å jobbe i en bank ved siden av lederposisjonen i Shiv Sena. Men han brydde seg ikke om bankens regler, og lånte ut til mange som ikke var i stand til å betale tilbake. I 2007 krevde bankdirektøren at han selv skulle erstatte et tap på 600 000 rupier.

– Jeg hadde ikke så mye penger og bestemte meg for å stikke av. Jeg tok kona og barna med til foreldrene mine og gikk i dekning. Jeg var desillusjonert og kjedet meg

Tekst: Hilde Skaar vollebækFoto: Marianne Haugerud

– Fram til for fire år siden var jeg mest kjent for å være sint, sier Stephen.

DIN GAVE TELLER


inne i flere måneder. en dag fant jeg mammas nye bibel. I stedet for å kaste den, begynte jeg å lese. Jeg leste om Saulus som hadde forfulgt de første kristne, akkurat som jeg. Jeg tenkte at hvis Saulus kunne bli kristen, så kunne kanskje jeg også bli det.

I januar 2008 går han til kirken til pastor Thimothy og forteller at han vil ha opplæring i kristen tro. Thimothy kjenner ham igjen, for Stephen har flere ganger angre-pet ham i kirken. Nå tar han imot Stephen med åpne armer. Stephen sier:– Før ville jeg aldri ha ydmyket meg selv på den måten, men Gud hadde begynt å arbeide i meg. Sinnet mitt forsvant.

Gjensyn med gamle kjenningeretter et halvt år med intensiv opplæring flytter familien til Gir-mapuram, og Stephen starter en husmenighet der. ett år senere, i juni 2009, arrangerer han og kona et ungdomsmøte. De har satt opp et lite telt utenfor huset sitt, og de har laget mat og har bibler til å dele ut. Plutselig er huset omringet av 200 menn som trenger seg på og går løs på Stephen. Han kjenner de fleste av dem, det er hans gamle kollegaer fra Shiv Sena. Og han vet akkurat hva de kommer til å gjøre, for det er han som har lært dem hvordan man ødelegger mest mulig på kortest mulig tid. De raserer alt, og sønnen ser opp på faren og spør forskremt om han ikke skal slå tilbake. – Pappa, du kan jo slåss!

Stephen ser opp.– Det er ikke så lett å forklare en gutt på seks år at Gud skal beskytte oss mot 200 menn. Likevel, etter en stund forsvant de, og ingen av oss ble alvorlig skadet. Dagen

etter ringte jeg til pastor Thimothy. Han kontaktet All India Christian Council, som sendte tre andre pastorer for å hjelpe til med å anmelde ødeleggelsene. Det var første gang noen her anmeldte slike hendelser. Jeg tror det sendte en tydelig melding om at vi ikke lenger lar oss skremme bort. Ingen er så langt dømt, men jeg er ikke blitt angrepet siden. vi stoler på Gud og på hver-andre!

Pastor Stephen sammen med kona, sønnen og datteren.


DIN GAVE TELLER

I flere av Indias delstater blir kristne utsatt for vold-elig forfølgelse. De blir mobbet, slått og jaget fra sine hjem. Mange vet ikke hvordan de skal anmelde overgrepene, eller de tør ikke, av frykt for hevn.

Blir ikke dømt– volden mot kristne fortsetter fordi overgriperne ikke blir dømt, sier pastor Anand.– For å ta til motmæle må vi jobbe på flere måter. Med dokumentasjon, rapporter og opplæring i rettigheter. Samtidig må vi gi omsorg og nødvendig hjelp til dem som er rammet.

Kristne forfølges i IndiaI delstaten Orissa ble 50 000 kristne drevet på flukt, og 100 drept, av hinduekstremister i 2008. Også delstaten Karnataka opplevde samme år en bølge av antikristen vold. Men hinduekstremister forfølger fortsatt kristne hver eneste dag. Kirker blir påtent, pastorer fengslet og kristne blir slått. Overgriperne går som oftest fri.

Dokumenterer og støtterAll India Christian Council (AICC) er der for dem som blir angrepet. De dokumenterer overgrepene og hjelper ofrene. De holder menneskerettighetskurs og styrker samholdet blant de kristne. AICC er også sterkt involvert i kampen for de undertrykte dalitenes rettigheter.

Et sterkt fellesskap– Før var vi redde og motløse, forteller en pastor på et av AICC sine menneskerettighetskurs.– Men nå er jeg nesten overrasket over hvor modig jeg er blitt!

Oppdrag:

TROSFRIHET

Din gave teller!Gjennom en gave til Norsk Misjon i Øst bidrar du til et livskraftig kristent nærvær både i India og andre land hvor kristne utsettes for undertrykkelse og overgrep. De opplever diskriminering gjennom lovverk og sosial motstand. Men de gir ikke opp. Din gave går til Norsk Misjon i Øst sine prosjekter i områder der den trengs aller mest. Takk!

Når mange gir, er det mange som får.

Bruk giroen vedlagt bladet eller benytt kontonr. 3000 14 57922

HINDUEKSTREMISTERstår for en hindunasjonalistisk ideologi som kalles hindutva. Tanken er at i en fri og upåvirket kontekst vil Indias kristne og muslimer naturlig vende tilbake til hinduismen. Noen hindutva-grupper går til angrep på kristne og muslimer for å tvinge dem til å oppgi sine «utenlandske og imperialistiske» religioner.

NMØ og AICC samarbeider om:•Akutt-team som reiser ut for å dokumentere over- grep mot kristne. De hjelper også ofrene med å anmelde overgrepene og forholde seg til politiet, og ofte er det behov for akutt hjelp som å betale sykehusregninger for ofrene.•Fri rettshjelp til fattige kristne som trenger advokat- bistand.•Menneskerettighetskurs for menighetsledere.

Barn på søndagsskole i den indiske delstaten Andhra Pradesh. (Foto: NMØ/Haugerud)

Axia-kursene. To av disse var Sahar og Sally, som igjen tok kontakt med landsbymenighetene i bispedømmet for å få med flere unge kvinner fra ulike steder og sosiale sam-menhenger. Så reiste de rundt og snakket med familiene til jentene for å skape trygghet, slik at de fikk tillatelse til å være med på dette, noe som ellers ikke alltid var lett.

Avgjørende for fremtiden– Oppholdet på Anastasia kan være helt avgjørende for jentenes fremtid, forteller Marianne engasjert.– Mange av dem er fattige og har vært utsatt for vold og undertrykkelse i hjemmet. Anastasia blir en oase som betyr enormt mye for dem. Flere har droppet ut av skolen, men blir inspirert til å fortsette skolegangen, skaffe seg en utdannelse eller velge et yrke. Mellom hver kursperiode er de hjemme, og da får de mulighet til å prøve ut det de har lært i praksis, som for eksempel grensesetting. Da møtes de en gang i uken i grupper, for å samtale videre om det de har lært på kurset. Her kan de støtte og hjelpe hverandre, uavhengig av sosial bakgrunn. Som kvinner er de ellers ofte avskåret fra å si hva de mener. Å velge kjæreste eller ektefelle selv, er slett ikke noe alle får lov til.

Et unikt fellesskapAxia er for jenter fra 16-17 år og oppover. Men i bispedømmet el Qussia drives også et arbeid for jenter fra 12-årsalderen, kalt «Daughters of the King». Gjennom alt dette får de unge jentene mulighet til et unikt fellesskap med andre koptiske ungdommer. De får snakke om emner som er tabubelagt, og de får innflytelse over sin egen fremtid. Lærerne har sterkt engasjement i dem som deltar på kur-sene. Sahar og Sally er to gode, kristne forbilder som all-tid er tilgjengelige hvis noen ønsker å snakke med dem eller spørre om råd.

– Dette er et arbeid jeg har tro på, sier Marianne.– Men for at det skal fortsette, er det viktig at vi bidrar med midler. Og for at det skal lykkes, trengs forbønn.

Marianne Haugerud, informasjonskonsulent i Norsk Misjon i Øst, har nettopp kommet hjem fra egypt. For fjerde gang har hun besøkt biskop Thomas sitt kurssenter Anastasia i ørkenen mellom Kairo og Alexandria.

Axia – verdighetMarianne forteller om et program som er spesielt rettet mot unge kvinner fra Øvre egypt. ett av de faste innsla-gene er kurset som de har kalt Axia, som betyr verdighet. Kurset dreier seg blant annet om å bygge selvfølelse. Del-tagerne blir minnet om at de er skapt i Guds bilde og har en enestående verdi som enkeltmennesker. bibelske kvin-ner blir ofte fremhevet som forbilder. Unge kvinner kom-mer til Anastasia og er der en uke av gangen, spredt over en periode på tre år.

Sahar og SallyMarianne forteller at jentene har lav status, både som koptere og som kvinner i det egyptiske samfunnet. Dette ønsker biskop Thomas og hans medarbeidere å endre. biskopen er en handlingens mann som alltid vurderer behovene i omgivelsene før han setter i gang et nytt pro-sjekt. Han kontaktet noen ressurssterke unge kvinner i sitt eget bispedømme, el Qussia, for å få hjelp til å utvikle

På kurssenteret i ørkenen får unge jenter delta i et unikt fellesskap med andre koptiske ung-dommer. De får hjelp til å bygge selvfølelse, og de får innflytelse over sin egen fremtid.

Anastasia gir håp til koptiske ungdommer

Tekst: elisabeth engelsvikenFoto: Marianne Haugerud

Sahar og Sally har vært med på å utvikle Axia-kursene.

Marianne Haugerud (nr. to fra venstre) og Hilde Skaar Vollebæk (lengst til høyre) fra NMØ sammen med deltagere på Axia-kurs tidlig-ere i høst.


DIN GAVE TELLER


Slik lød ropet fra forfulgte kristne i øst til kristne i vest på syttitallet. Og ropet ble hørt.

– Det var ikke lett å late som om det var helt vanlige koffer-ter, sier Antti.

Han mistet kontakten med de to jentene da de gikk gjennom tollen, så han fryktet at de var tatt. Antti følte seg ganske hjelpeløs, for det var disse to jentene som var rutinerte og visste hvordan de skulle overlevere biblene. Da de nå var borte, tråkket Antti nervøst frem og tilbake i gata. Han tenkte det bare ville være et tidsspørsmål før også han ble tatt.– Nei, bibelsmugling er ikke noe for meg, tenkte Antti frustrert.

Likevel, på en eller annen måte fikk han kontakt med ham som skulle motta biblene. Hjemme hos ham fikk Antti høre om det enorme behovet for bibler i Sovjetunionen.– Dette kan jeg ikke trekke meg unna, tenkte Antti og bestemte seg for å hengi seg til bibelsmugling.

En ble tattDet begynte ganske forsiktig. Han dro på en gruppereise arrangert av «helfrelste» kommunister til Leningrad (nå St. Petersburg). I dette reisefølget var de fire personer som hadde tatt med seg bibler. Da de gikk gjennom tollen, ble en av dem tatt. Det ble stor oppstandelse, og hele gruppen ble holdt tilbake for å bli ransaket.

Da Antti ble kroppsvisitert, kjente han hendene til vakten søke over hele kroppen hans, unntatt akkurat der hvor biblene var: I et belte rundt livet. For Antti ble dette nok et tegn på at han var på rett vei.

Bensintankvel tilbake diskuterte de hvordan de kunne få smuglet større antall bibler og litteratur inn i Sovjet. en måte å gjøre dette på, var å kjøre inn med bibler skjult i hemmelige rom i bilen. Antti konstruerte en bensintank der halvparten av

etter Jernteppets fall sa de kristne i øst:– vi ville ikke ha overlevd som troende, hadde det ikke vært for alle som, med stor risiko, smuglet bibler inn bak Jernteppet.

Sovjet er borte, og russere kan nå selvsagt kjøpe bibler i sitt eget land. Men vi skal ikke glemme dette viktige stykke troshistorie. Nå kan historien fortelles. Jeg var invitert på sauna og makkara, finske pølser, for å få høre. Slike tilbud skal man ikke avslå, så her bringes historien videre.

Svært hemmeligDypt inne i de finske skoger, i en enkel hytte, bor Antti Lammi, profesjonell bibelsmugler i sin tid. Store deler av denne virksomheten var betalt av norske kristne gjennom Misjon bak Jernteppet (MbJ). Da dette foregikk, måtte det holdes svært hemmelig. Ikke engang ledelsen i MbJ kunne få detaljer i rapportene. De fikk bare vite hvor mange bibler som var blitt brakt til kristne i Sovjet.

På en misjonskonferanse i Trollhättan hadde Antti møtt en ung jente som fortalte at hun smuglet bibler. «vil du være med?» spurte hun, og Antti lot seg overtale til å dra sammen med henne og en venninne, med fergen fra Hel-sinki til Tallinn. Her var det et område som finner fikk til-gang til med et enkelt visum. De kunne dra til byen, men ikke videre inn i Sovjet.

Den første turenDe gikk gjennom tollen med blytunge kofferter, fulle av bibler.

– Gi oss bibler!

Tekst og foto: Ingvar A. Isene

Den spesialbygde bensintanken, med god plass til smuglerbibler.

Antti har en dramatisk historie som bibelsmugler.


tanken hadde rom for bibler. Selv hadde han aldri sveiset før og måtte lære dette fra grunnen av. Dette var det første smuglerutstyret de hadde. Her fikk de plass til 30 bibler og noe litteratur. etter hvert som Antti og hans venner lærte seg å spesialkonstruere bensintanker, satte de i gang en hel produksjon, slik at mange kunne smugle bibler. Fra en til tre biler i uken ble kjørt inn i Sovjet. De kunne få plass til 80 bibler på denne måten.

etter hvert fikk Antti kontakt med Pentti Heinillä fra Finske Folkemisjon. De ville utfordre andre til å bli med i dette vik-tige arbeidet og dro sammen til Oslo og møtte det som den gang var ledelsen i Misjon bak Jernteppet. Dette var i 1976.– Jeg vet ikke hvordan de kunne stole på oss. De hadde aldri sett oss før, men tok vel imot oss, og vi fikk informere om denne store utfordringen fra øst. Spontant tok de opp en kollekt og gav det de hadde på seg. På denne tiden var det ikke minibanker, så de tømte lommene sine for det de hadde. Slik startet samarbeidet mellom Misjon bak Jerntep-pet og Finsk Folkemisjon om bibelsmugling.

Blir storsmuglereAntti kjente på at bibelsmuglingen monnet så lite, og han tenkte: «vi trenger å smugle bibler i mye større skala. Hva med å bruke vogntog?» Antti fikk kontakt med en som drev et transportfirma, Juha Mäki-Soini. Sammen ble de enige om å begynne med tømmereksport til Israel. Dette ville de gjøre ved å kjøre gjennom Sovjet og videre til Romania og

sende tømmeret med båt fra havnebyen Constanta ved Svartehavet. Midt inne i tømmerlasten var det et tomrom som de fylte opp med bibler. Mens man tidligere hadde fått med seg maks 80 bibler i en personbil, eller 250 i en mini-buss, fikk man nå plass til 10 000 bibler på den første turen. Disse biblene var betalt av Misjon bak Jernteppet.

våre finske venner var ikke fornøyd med å frakte «bare» 10 000 bibler i hver last. Løsningen ble å produsere ferdig-hus. Dypt inne i skogen satte de opp en ferdighusfabrikk på Antti sin låve. Dette var ytterst sensitiv virksomhet. Nabo-ene ante ingenting om hva som foregikk bak veggene her.

Finansiert fra NorgeDa ferdighusproduksjonen kom i gang, kunne antallet bibler økes til 40 000 per last. Denne fabrikken ble finansi-ert av Misjon bak Jernteppet. Fordi virksomheten var så sensitiv, fikk ikke misjonen kjennskap til detaljene.

– De stilte aldri spørsmål som vi ikke ville svare på, men stolte på oss, sier Antti. Likevel var det en kontroll. Repre-sentanter for Misjon bak Jernteppet møtte kontakten i Chi-sinau i Moldova og talte opp at antall bibler var korrekt.

Antti tar meg med inn på låven og viser hvordan de produ-serte husene. Alt dette ble gjort av frivillige fra mange land. De bodde på låven, sov og spiste der og arbeidet intenst for å få husene ferdig, så de kunne kjøre inn i Sovjet med bibler. Samtidig måtte dette være tilnærmet usynlig for ikke å vekke oppmerksomhet blant naboene.

En aktuell utfordringAntti inviterte meg til sin gård i skogen for å fortelle sin his-torie om bibelsmugling som norske kristne gjennom Misjon bak Jernteppet gav så viktige bidrag til. På den måten ønsker han å si takk. Antti er en from mann. Alle midlene som han mottok for å sette opp produksjonsloka-lene for ferdighusene, har han med årene betalt tilbake til kristne litteraturprosjekter for forfulgte i Sentral-Asia. Hver krone som norske kristne gav i den tiden, har dermed gått direkte til litteratur.

Jeg blir ærbødig i møte med en slik mann. Han bor i et enkelt hus som vil være langt under gjennomsnittlig norsk hyttestandard. Han har aldri giftet seg, men brukt hele sitt liv på å følge Guds kall om å gi til dem som ikke har tilgang på Guds ord.

Lavmælt og uten store ord forteller han sin dramatiske his-torie. Jeg kjenner meg utfordret av Antti til å leve enklere, i overgivelse til høstens Herre som fremdeles kaller mennes-ker til å tjene evangeliet. Denne utfordringen står ved lag også etter Jernteppets fall.

Ferdighusene ble fraktet på slike lastebiler. På bildet øverst ser du den reelle plassen lasten tok. Nederst er lastebilen fylt opp med 40 000 bibler!

Glimt fra verdenved elisabeth engelsviken


I

PAKISTAN

RUSSLAND

en kvinne i Punjab-provinsen har gått til det sjeldne skritt å anmelde en voldtekt. I Pakistan er voldtekt av kristne kvin-ner blitt en vanlig praksis. Det er heller ikke uvanlig at poli-tiet beskytter overgriperne i stedet for ofrene. Den 15. september ble en 32 år gammel kvinne (anonym av sikker-hetshensyn), som er mor til fem barn og tilhører en kristen familie, bortført og voldtatt. På vei hjem fra jobb ble hun angrepet og holdt fast av to lokale muslimer, mens en tredje rettet en pistol mot hodet hennes. Hun skrek og ba om å bli sluppet fri, men de tok henne med til et hus hvor hun ble voldtatt. Familien er i sjokk og har anmeldt saken, noe som har resultert i at muslimene i området har truet

hennes mann med at barna vil bli utsatt for det samme som hans kone, dersom de ikke trekker søksmålet tilbake. Den katolske presten Jill John mener at politiet ofte hjelper gjerningsmennene til frihet. Presten appellerte både til poli-tisjefen i Punjab og til justisministeren om å slå ned på de korrupte politifolkene og beskytte den rammede familien. Senere ble en mistenkt arrestert i saken, og politimannen som hadde nektet å videresende kvinnens anmeldelse, er suspendert. Men kvinnens far kollapset og døde da datte-ren fortalte ham om overgrepene hun hadde vært utsatt for.Kilder: Asia News, Compass Direct m.fl.

Tuva ligger i den sørlige delen av Øst-Sibir med grense mot Mongolia. Det er kjent for å være et meget vakkert område. Nå har Institute for bible Translation (IbT) i Moskva oversatt og trykt hele bibelen på tuvinsk språk. Dette er den første komplette bibeloversettelsen som IbT har vært ansvarlig for, og det tredje språket i Russland som får hele bibelen på sitt eget språk. Selv om de fleste tuvinere er buddhister eller praktiserer sjamanisme, så er det også kristne der, både ortodokse og protestanter. De lokale menighetene har tatt aktivt del i prosessen rundt bibeloversettelsen gjennom de årene dette har pågått. Mange, også av de annerledes troende, er åpne for å høre evangeliet og er svært interessert. Den offisielle Tuva-representanten i Moskva besøkte IbTs kontor og uttalte: «Selv om jeg er buddhist av familiebakgrunn, så har min

søster i Tuva blitt en kristen. Hun ber meg hele tiden om å lese i bibelen. Nå når jeg holder den tuvinske bibelen i mine hender, vil jeg lese den med iver og glede.» Prosjek-tet har vart i 20 år, og det er stor begeistring over at det nå er fullført. Norsk Misjon i Øst støtter bibeloversettelser gjennom IbT.

Kristen kvinne krever rettferdighet

Hele Bibelen på tuvinsk

De tallrike fremmøtte viste stor glede under presentasjonen av Bibelen på tuvinsk.

En kvinne i tradisjonell tuvinsk drakt viser frem den splitter nye Bibelen. (Kilde og foto: Institute for Bible Translation)

I


INDIA

ed brown fra NMØ var i Hyderabad i India i begynnelsen av september og holdt kurs i menneskerettigheter. Kurset fant sted hos NMØs partner All India Christian Council. Deltagerne var hovedsakelig prester, pastorer, universi-tetsprofessorer og advokater. De ga uttrykk for at dette var svært nyttig for dem og at kurset styrket deres kapasitet til å uttale seg om menneskerettighetssaker i det offentlige rom. Kurset inneholdt en innføring i menneskerettighete-nes tilblivelse, viktige internasjonale traktater samt trosfri-het som en grunnleggende menneskerettighet. bildet er fra et tidligere kurs hvor også NMØ deltok. (Foto: NMØ)

Menneskerettighetsundervisning 1

BURMA

EGYPT

VIETNAM

I slutten av september reiste ed brown fra NMØ til burma for å undervise lokalbefolkningen hos NMØs partner Free burma Rangers (FbR) om grunnleggende menneskeret-tigheter og dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd. Deltagerne var fra Karen-folket, en etnisk minoritet i burma. Kursdeltagerne har viet et par år av sine liv til å vandre rundt i jungelen og hjelpe internt fordrevne fra

deres eget folk. Undervisningen handlet om å forstå og dokumentere brudd på menneskerettighetene. Dette er et utrolig viktig arbeid med tanke på at svært få har tilgang til disse utsatte folkegruppene i burmas krigssoner. Lede-ren for FbR satte stor pris på NMØs vilje til å komme og styrke deres kapasitet til å hjelpe svake og undertrykte grupper.

Helwan-området er et av de fattigste søppelområdene i Kairo. Her finnes det ikke engang tilgang på vann, og hverdagen for dem som bor her virker ofte håpløs. Men heldigvis har Stefanusbarna også etablert arbeid her. en skole, en barnehage og en mødregruppe er noen av til-takene de har satt i gang. I tillegg får mange av familiene hjemmebesøk av en sosialarbeider som følger opp fami-lien. Her ser vi en av legene som er på hjemmebesøk og behandler sårene til en liten gutt som har fått brann- skader. (Foto: NMØ/Haugerud)

Kristen misjon har vært til stede i 400 år i vietnam. Det har vært en usedvanlig lang lidelseshistorie som har ført til kraftig forfølgelse og 130 000 martyrer. Det er den katolske kirken som har båret den største byrden i så måte. evangelisk misjon feiret i år 100 år fra sin spede begynnelse i 1911. Ingvar A. Isene fra NMØ møtte for kort tid siden trofaste medarbeidere i landet som kunne vitne om en kraftig vekst, til tross for tung forfølgelse. I 1975, da vietnamkrigen tok slutt, regner man med at det var

165 000 evangelikale troende i landet. Nå anslår man at det er 1,4 millioner(!). Norsk Misjon i Øst har særlig ret-tet sin virksomhet mot minoritetene, og det er hos disse vi ser den sterkeste veksten. I jubileumsåret har det vært store feiringer over hele landet. vietnamesiske kristne fin-ner en bibelsk begrunnelse for å feire i Hebr. 13,7: «Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!»

Menneskerettighetsundervisning 2

Legehjelp til de fattigste

Den evangeliske kirke feirer 100 år

Ikke mange nordmenn har satt sine føtter på nordkoreansk jord. I så måte er jeg privilegert. Jeg fikk være inne i landet i to døgn, som repre-sentant for en norsk organisasjon som forsøker å utrette noe godt i det som trolig er verdens mest lukkede land.

Når mørket faller på, er det virkelig bekmørkt. Ingen gate-lys, knapt nok lys i vinduene. Så punkterer bilen. Jeg får i oppdrag å sette ut varselstrekanten. Lommelykten kommer godt med, og reservehjulet er snart på plass, takket være god hjelp fra en av vaktene. etterpå føler vi at vi har klart noe sammen.

Jeg opplevde mye som utfordret tankene og følelsene mine. Jeg reiste sammen med NMØs partner, Peter Hahn (71). Peter er selv født i Nord-Korea, men under Koreakrigen flyktet han som ung sammen med familien sin til Sør-Korea og senere til USA. Da han ble pensjonist for 11 år siden, kjente han Guds kall til å bryte opp og vende tilbake til sitt eget folk som er i nød. Peter beskrives kanskje best som en diakon med stort hjerte for nordkoreanere. Han tar i bruk forretningsmetoder for å skape utvikling.

Punktering i mørketSammen med to politivakter som følger oss konstant, humper vi rundt på dårlige grusveier. Og nettopp veikvali-teten er det første som slår meg etter grensepasseringen fra Kina. Jeg kommer fra topp moderne firefelts motorveier til kjerreveier som på oldefars tid. Nesten ingen biler å se, desto flere okser og muldyr. De fleste går langs veiene. Noen sykler. Landarbeidere står som sild i tønne på laste-bilplan for å fraktes til og fra jordene.

Kan det skje noe godt i Nord-Korea?

Tekst og foto: Jon-Geir Dittmann


Store maskiner er på plass i gjødselfabrikken som snart starter produksjonen. Næringsrike boller gjøres klare til heving og steking.

Næringsrik soyamelk til 4 000 barn hver dag i byen Rajin.

NORD-KOREA

Gjødselfabrikken– Du må få se at det nytter, at det er håp, smiler Peter fra sin plass bak rattet.– Menneskene her er ikke noen udyr, slik mange i vesten tror. De aller fleste er arbeidsomme, de jobber for et godt liv for seg og sine. De har bare så helt andre forutsetninger enn det du og jeg har.

Første stopp er gjødselfabrikken langt ute på landsbygda. Her har Peter og hans Kina-baserte organisasjon, Tumen River Area Development Initiative (TRADI), bygd en stor fabrikk. Her skal det produseres organisk gjødsel basert på torv fra et inntørket sumpområde. Med slik gjødsel kan man øke avlingene kraftig, og dette er viktig i et land som ikke klarer å brødfø egen befolkning, og der sulten stadig herjer.

vi blir tatt imot av 15-20 arbeidere som gjør klar maskinene. Mrs. Park, en liten, vever kvinne, er den nordkoreanske pro-sjektlederen som er engasjert av myndighetene. Hun viser meg stolt rundt. NMØ var med å starte den første gjødsel-fabrikken, i byen Sonbong, og den er nå selvbærende. Det skal også denne nye fabrikken bli. Den blir attpåtil ti ganger så stor. Håpet er å starte produksjon allerede denne høsten.

Peter deler ut kjeks og frukt som en oppmuntring til de fattige arbeiderne. De jobber fra soloppgang til solnedgang, men kla-ger ikke. De har noe å gå til. De føler at de er del av noe viktig.

Boller og soyamelkNeste stopp er bakeriet og melkefabrikken i byen Rajin. Lokalene er lyse med moderne bakerovner. bestyreren byr meg på en stor bolle og en kopp varm soyamelk som sma-ker søtt. bollen har grovt mel og virker mektig.– Dette er næringskost til barn i barnehager og skoler, for-teller Peter.– Støtten fra NMØ gjør at 4 000 barn får soyamelk hver dag, fem dager i uka. I tillegg får de en bolle. Disse barna

ville ellers bare få ett måltid om dagen. Med mer penger kan vi hjelpe dobbelt så mange som i dag.

Plutselig går strømmen. et dieseldrevet reserveaggregat kobles inn for å redde brødemnene som allerede står i ovnen.– Ustabil strøm er et stort problem for oss, forklarer bestyreren.

På forhånd har jeg søkt om å få besøke en skole, for å foto-grafere barn som drikker soyamelken. Det ble avslått. begrunnelsen er av byråkratisk art, men jeg har en sterk følelse av at myndighetene ikke vil vise fram barn som vir-ker underernærte.

vaktene hindrer meg stadig i å ta bilder av folk og hus. De vil bare vise fram det de er stolte av i landet, prangende offentlige bygninger, monumenter over falne fra krigen mot Sør-Korea, og ikke minst de enorme bildene av Kim Jong Il, landets hersker, og hans far Kim Il Sung, landets «evige leder».

Rom nr. 225Tilbake på hotell Namsan forteller resepsjonisten at jeg er heldig. Mitt rom er nemlig rett ved siden av nr. 225, der landsfader Kim Il Sung har overnattet to ganger. Det står skilt på døra med dato for besøkene, og ingen andre får benytte det rommet. Lederdyrkelsen er den eneste «reli-gion» som er tillatt.

– Jeg blir stadig minnet om hvor viktig det er med et kris-tent nærvær i Nord-Korea, hvisker Peter til meg mens vak-tene tar en røyk.– Mine nordkoreanske venner lurer på hva som driver oss i TRADI til å reise inn fra Kina og stå på. De vet at det ikke er lett, og vi møter mange hindringer. Men vi må vise dem Guds kjærlighet gjennom å være sammen med dem. Stille og forsiktig kan vi peke på Han som bærer oss og driver oss til handling. en dag blir dette landet åpnet opp. Da må vi ha vunnet deres tillit på forhånd. ellers vil de ikke tro på oss.


Her står jeg i Kina og peker inn i Nord-Korea som ligger rett over elven.

På nr. 225 bodde landets «evige leder» Kim Il Sung. Jeg fikk æren av å bo på naborommet!

NORD-KOREA

Markeringen av «Søndag for de forfulgte» faller i år på 13. november. Stadig flere menigheter støtter opp om denne internasjonale solidaritetsdagen, da kristne i land over hele verden står samlet i bønn for trossøsken som betaler en spesielt høy pris for sin tro. Passer ikke 13. november, kan man selvsagt legge markeringen til en annen søndag.

Sjekk vår store RESSURSBANK på nettet: www.nmio.no

Under årets aksjon fokuserer NMØ spesielt på undertrykte kristne i India. John Dayal fra All India Christian Council, NMØs partner i India, kommer til Norge. Sammen med representanter fra NMØ besøker han følgende steder: Søndag 6/11: Gudstjeneste i barbu kirke, ArendalMandag 7/11: Farsund kirkeTirsdag 8/11: Fitjar bedehusOnsdag 9/11: Seminar på NLA, bergenFredag 11/11: Åpent møte i NMØs kontorer, OsloSøndag 13/11: Gudstjeneste i Holmlia kirke, OsloSøndag 13/11: Konsert i Majorstuen kirke, Oslo

benytt denne unike anledningen til å få høre om indiske kristne og vanskelighetene de møter i mange delstater. Sjekk lokalt for klokkeslett og utfyllende informasjon.

Husk «Søndag for de forfulgte»

India er NMØs fokusland under årets «Søndag for de forfulgte». Bildet er fra et NMØ-støttet menneskerettighetskurs for indiske kristne. (Foto: NMØ/Haugerud)

ropet fra østMAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST41. ÅRGANG – NR. 1 / FEBRUAR 2011

Kirken blør i EgyptSide 2, 4-5, 10 og 16

- fast givertjeneste

forbønnsvenn

appellvenn


forbønnsvenn

appellvenn


forbønnsvenn

appellvenn

BE! be for mennesker, kirker, land og prosjekter. Du kan få aktuelle bønneemner på e-post (ukentlig), i Ropet fra Øst eller på sms (ukentlig – send sms: FRI be til 2377).

GI! Forkjemper er navnet på NMØs faste givertjeneste. Faste gaver gir økt forutsigbarhet og lave administrasjonskostnader. Les mer: www.forkjemper.no

PROTESTÉR! bli en av NMØs 6000 appellvenner! Én aksjon i måneden. Du kan få aksjonene tilsendt som e-post, brevpost eller sms (send sms: ROP til 2377).

LES! Ropet fra Øst gir god informasjon. Syv utgaver i året. Abonnementet er gratis. Du kan også få nyhetsbrev på e-post hver tredje uke.

BLI MED – SAMMEN FOR DE FORFULGTE!

Påmelding/mer info:www.nmio.no•[email protected]•Tlf.:23408800

Forkjemper er den faste givertjenesten til Norsk Misjon i Øst. Som Forkjemper er du med på å hjelpe kristne som forfølges for sin tro og å protestere mot uretten. Som For-kjemper får du Ropet fra Øst fritt tilsendt, dessuten rappor-ter fra prosjektene våre et par ganger i året.

Ta kontakt og bli en Forkjemper, du også!Telefon: 23 40 88 00 (spør etter Runa Riksaasen)e-post: [email protected]: www.forkjemper.no eller www.nmio.no

Bli en FORKJEMPER for trosfrihet!


På KRySS OG TVERS

Kristin Storaker begynte i høst som menneskerettighets-rådgiver i Norsk Misjon i Øst. Stillingen er et ett års vika-riat, mens Lisa Winther er i permisjon.

Kristin er født i 1984 og kommer opprinnelig fra bamble i Telemark. både utdanning og erfaring har hun mye av. Spansk, engelsk og statsvitenskap studerte hun i Oslo, og fra London har hun en mastergrad i internasjonal politikk.

ett år var hun i ecuador for Misjonsalliansen, og senere et halvt år i Peru i forbindelse med studiene. Hun har også vært praktikant ved Norges ambassade i Stockholm, hvor hun jobbet med politikk og kultur.

– Jeg ble ferdig med mas-tergraden min dagen før jeg begynte i NMØ, sier Kristin.– Dette vikariatet virket som et godt sted å begynne etter studiene. Det er en spennende stilling, og rele-vant med tanke på både studiebakgrunn, erfaring og mine personlige interesser.

vi ønsker Kristin hjertelig velkommen!

Nytt ansikt i Norsk Misjon i Øst

BLI MED – SAMMEN FOR DE FORFULGTE!

etter den store konsertopplevel-sen i november fjor, med flotte artister og fullsatt kirke, bestemte vi tidlig at vi ønsket å arrangere en «konsert for de forfulgte» også i år. Og konsert blir det! Sett av datoen:

Søndag 13. november kl. 19 i Majorstuen kirke i Oslo.

Artister: Sondre bratland, David André Østby, Marianne Juvik Sæbø m.fl.Konferansier: Rune Larsen.Appeller: Knut Arild Hareide, eli Minde, Peter Gitmark.

Det er fri entré, og det tas opp en kollekt under konserten.

Velkommen!

Bli med på konsert 13. november

David André Østby

Rune LarsenMarianne Juvik Sæbø

Sondre Bratland


På KRySS OG TVERS


Ett år etter valget i Burma ser vi kanskje starten på en forsiktig politisk oppmykning. Men de etniske minoritetene blir fortsatt angrepet, og borgerkrigen fortsetter.

dene, har HReIb etter hvert opparbeidet et stort nettverk av menneskerettighetsarbeidere. Målet er nå å utruste disse til å fremme praktisk kunnskap om menneskerettighetene i lokale, mindre fora. Men fortsatt er selve begrepet «menneskeret-tigheter» for sensitivt til å kunne brukes offentlig.

Har betalt en høy pris– burma er gjennomsyret av en fryktkultur, forteller Stig.– Folk stoler ikke på hverandre, og uten tillit til fellesskapet er det vanskelig å fremme solidaritet og mobilisere folk. Første skritt på veien er å få folk til å jobbe sammen og mobilisere mot lokale problemer, som narkotikamisbruk og vold i familier. enkeltmenneskets verdi må løftes opp, så kan de spesifikke menneskerettighetene formidles etter hvert.

Mange fra HReIbs nettverk har betalt en høy pris for sitt engasjement for menneskerettighetene. Flere sitter fengslet etter å ha deltatt i demonstrasjoner eller rapportert om over-grep. Samtidig med at myndighetene lover å slippe fanger fri, ble den fengslede journalisten Sithu Zeya idømt en ny straff på opptil 15 år i tillegg til de opprinnelige 8 årene han soner for å ha rapportert om hærens menneskerettighetsbrudd.

Liten endring Norsk Misjon i Østs andre partner i burma, Free burma Rangers (FbR), merker lite til myndighetenes nye retorikk i de etniske delstatene. Tvert imot: Siden juni i år er 25 000 sivile blitt fordrevet fra sine hjem i Kachin-delstaten, etter kamper mellom regjeringshæren og den lokale motstands-bevegelsen. Utenomrettslige drap, tortur og seksuelle over-grep har økt det siste året. Utenlandske medier eller organisasjoner har offisielt forbud mot å oppholde seg i de etniske delstatene. Derfor er Free burma Rangers sitt arbeid uunnværlig, og over 30 team er aktive med å nå ut med nødhjelp til internt fordrevne.

Neste trekk?Mens resten av verden avventer myndighetenes neste trekk, jobber våre partnere med å berge liv og holde motet oppe hos flyktninger og internt fordrevne, og legge funda-mentet for et sivilt samfunn styrt av rettigheter, ikke frykt. Den sikreste spådommen er at deres arbeid vil være livsvik-tig i lang tid framover.

Midt i dette spennet forsøker våre samarbeidspartnere å bistå enkeltmennesker med nødhjelp og opplæring i men-neskerettigheter. en bedre framtid for burma er fortsatt avhengig av deres innsats.

Fagre løfterI de siste ukene har det kommet oppmuntrende meldinger fra hovedstaden Naypyidaw. Den 6. oktober, foran NRKs journalist, lovet presidenten i nasjonalforsamlingen at alle politiske fanger snarlig skal slippes fri, samtidig som myn-dighetene ikke lenger krever at alle medier skal sensureres.

For Norsk Misjon i Øst sin samarbeidspartner, Human Rights education Institute of burma (HReIb), er utfordrin-gen å finne ut hva slike fagre løfter i praksis innebærer. NMØs prosjektkoordinator Stig Kaarstad besøkte HReIb tidligere i høst, og forteller at organisasjonen nå prøver å flytte mer av sitt opplæringsarbeid inn i burma. etter flere år med kursaktivitet der deltakerne ble hentet ut til nabolan-

Hva betyr de fagre løftene?

Tekst: Hilde Skaar vollebæk

I sommer appellerte NMØ på vegne av Sithu Zeya og fire andre fengslede journalister. (Foto: Democratic Voice of Burma)

Ed Brown fra NMØ holder menneskerettighetskurs for et team fra Free Burma Rangers. (Foto: Privat)

BuRMA


– Hvis man kunne frigjøre egypt, så kunne man frigjøre kopterne.

Men de tok feil. Mindre enn en måned etter revolusjonen, begynte angrepene på koptiske kristne. Kirker og hjem ble påtent, og islamister hånte dem med fanatiske, antikop-tiske tirader. Det foreløpig siste angrepet fant sted i Aswan den 30. september, da muslimer i landsbyen Merinab satte fyr på en kirke under renovering. Aswans guvernør unn-skyldte angrepet ved å si at kirken ikke var en kirke, og at de ikke hadde noen tillatelse til å renovere.

Den blodige marsjenen gruppe aktivister, blant dem både beshoy og Mina, organiserte en marsj fra Kairo-distriktet Shubra til Maspero i Kairo sentrum, den 9. oktober. De ville uttrykke sin sorg over krisen i Merinab og kreve rettigheter for kopterne.

Men marsjen ble blodig. Demonstrantene støtte sammen med hæren, som brukte tåregass og skarp ammunisjon for å oppløse folkemengden.

Den natten så hele egypt sjokkerende bilder på Internett. Militære kjøretøy meide ned demonstranter. Snart var blog-ger og nettsamfunn fulle av bilder av unge koptere, lig-gende døde i gater og på sykehus. et av disse bildene var av Mina Daniel. Han var dekket til med et teppe opp til hal-sen, død på sykehusets gulv.

– Min venn Mina kjempet for egypts frihet under revolusjo-nen, sier beshoy.– Men han var også en kopter, og han ønsket å kjempe for sitt folk. Det kan han ikke lenger. Han ble drept fordi han ville si sannheten.

Tiår med smerteMed disse triste ordene oppsummerer beshoy flere tiår med smerte. Tiår hvor koptere har kjempet mot ulike for-mer for diskriminering, kjempet for å få sine rettigheter, for å få bygge kirker og bli behandlet som likeverdige.

et stadig mer islamistisk egypt vendte seg mot dem. Folk som før hadde vært venner og naboer, begynte å omtale dem med nedsettende uttrykk som «kafir» (vantro). I fre-dagsbønnene og på satellitt-Tv prekte muslimske ledere at det var haram (synd) å gi kort til koptere til jul eller påske, og at det var best ikke å være venner eller gjøre forretninger med dem. Langsomt ble kopterne isolert. » bla om

De slo leir på plassen og holdt ut i kjølige netter, inntil Mubarak kunngjorde sin avgang. De trodde de hadde vun-net, at de hadde vært med på å forme et nytt og bedre egypt. De visste ikke at ni måneder senere ville en av dem være død.

Kampen for frihetDe to vennene, beshoy Tamry (23) og Mina Daniel (25), er begge koptiske egyptere. Til tross for årene med diskrimi-nering på grunn av deres kristne tro, sto de på Tahrir-plas-sen først og fremst som egyptere. egypts kamp for frihet var deres kamp for frihet. For dem var de muslimske demonstrantene på plassen som brødre, søstre, kamerater og samarbeidspartnere.

– For meg var det en kamp om egypt, fordi jeg følte at kop-ternes problem var en del av det totale egyptiske proble-met, sier beshoy.

I februar satt to unge egyptere sammen på Tahrir-plassen. De lo, spøkte og sang mens de deltok i protestene mot president Hosni Mubarak. De var unge og fulle av håp.

Tekst: Yasmine Fathi, Ahram OnlineOversettelse og bearbeidelse: Gisle Skeie

– Vi var så fylt av håp

9. februar 2011 på den etter hvert så velkjente Tahrir-plassen i Kairo. Her fikk koptiske kristne synge og be i full åpenhet under vårens demonstrasjo-ner. (Foto: Creative Commons BY-SA 3.0)

BuRMA EN KOPTISK TRAGEDIE

etter den sterke undertrykkelsen under Mubarak, ble plut-selig islamistene frie, og de rettet mye av sin gift mot kop-terne. Den 5. mars ble en kirke i byen Soul satt i brann, etter at to familier kranglet om romansen mellom deres muslimske datter og kristne sønn.

Hendelsen førte til massive protester fra koptere, men ble etterfulgt av det ene angrepet etter det andre. I Qena kuttet salafister [radikale islamister, red.anm.] øret av en koptisk innbygger, som straff fordi han drev det de påsto var et bor-dell. Og i samme by startet salafistene store protester da en kopter ble utnevnt til guvernør.

Nag HammadiFor beshoy kom denne antikoptiske vendingen som et sjokk.– Da Mina og jeg var på Tahrir-plassen i januar og februar, var vi utrolig glade, forteller beshoy.– vi tenkte at diskrimineringen av kopterne var over, at livet endelig ville bli godt og rettferdig. Jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle bli verre.

beshoy vokste opp i Nag Hammadi, en by hvor muslimer og kristne knapt omgikk hverandre. Den 6. januar 2010 åpnet bevæpnede menn ild mot kristne som kom ut fra julegudstjenesten. Seks koptere ble drept – og en muslim som skulle møte noen koptiske venner og ønske dem god jul.

– Jeg vil ikke kalle det for regelrett forfølgelse, men det var definitivt en form for diskriminering, sier ehab el Kharat, psykiater og menneskerettighetsaktivist.– Hverken i regjeringen, hæren eller blant universitetsprofes-sorene er det en forholdsmessig representasjon av koptere.

Det store håpet Men revolusjonen i januar og februar så ut til endelig å bringe muslimer og kristne sammen. Omfattende korrup-sjon, økende fattigdom og politiets brutalitet tvang egypt-erne til å stå sammen. De ville kaste diktatoren som hadde styrt med jernhånd i tre tiår.

Og gradvis ble Tahrir-plassen deres Utopia. Rop som «mus-limer og kristne er ett» og «leve halvmånen og korset» var-met hjertene til mange egyptere. Hele verden så på i ærefrykt, da kristne dannet et menneskelig skjold til beskyt-telse for muslimer som ba på Tahrir-plassen under opprøret.

– På Tahrir møttes vi med et felles mål, en felles trussel og en felles, usikker fremtid, forklarer el Kharat.

Angrepsbølgen begynnerMen kort tid etter at Mubarak gikk av stilnet disse solidaritets-ropene. De ble overdøvet av et kraftigere rop, som man nå kunne høre i demonstrasjonene: «Islamsk stat, islamsk stat!»

Ved det koptiske sykehuset, mandag 10. oktober. Slektninger av ofrene reagerer sterkt når de får se likene av sine kjære. (Foto: AP/Khalil Hamra)


Ble hos vennenDet var i løpet av disse grufulle timene at beshoy så sin venn dø. De to gikk sammen under hele marsjen, og begge måtte løpe vekk i full fart da et militærkjøretøy forsøkte å kjøre over dem. Minst 14 koptiske demonstranter ble drept av slike kjøretøy.– Så hørte jeg et skudd og så at Mina falt sammen på bak-ken, sier beshoy.– Jeg trodde det var et overfladisk sår. Så jeg bar ham med meg og løp bort til ambulansen.

Han forlot sin venn i legenes hender og løp tilbake til åste-det for å hjelpe flere sårede. Da han kom tilbake til ambu-lansen, var Mina død.– Jeg var i en tilstand av sjokk. Jeg bare ble der hele natten, sammen med ham på sykehuset og helt frem til begravel-sen, og jeg kunne bare ikke tro at min venn var borte.

Vil tekkes islamisteneemad Gad, politisk analytiker og medlem av egypts sosial-demokratiske parti, mener at militærrådet går langt for å tekkes islamistene.– De prøvde å få det til å se ut som om kristne angrep hæren, som i hovedsak består av muslimer. På statlig Tv oppfordret de så «hederlige egyptere» til å gå ut for å beskytte hæren.

De islamske partiene har vendt ryggen til kopterne, mener Gad. etter revolusjonen forsikret de at de ønsket en sivil stat, der alle borgere skulle være likeverdige. Nå snakker de om en muslimsk stat hvor sharialov skal gjelde.

En siste tjenesteMed vennens død fremdeles smertelig nær i tid, føler bes-hoy at han ikke har mer kampglød. Men han vil likevel fort-sette, i det minste for at vennens død ikke skal være forgjeves.

– Jeg vil gjøre det for Mina, sier beshoy.– verden er fylt av urettferdighet, men kopterne vil ikke leve på knærne med hodet bøyd. Nei, vi vil kjempe.

beshoy besluttet å gjøre sin venn en siste tjeneste.– Mina sa alltid at hvis han ble drept, så ønsket han en begravelsesmarsj til Tahrir-plassen, for det var der det hele startet, og det var det siste stedet vi var lykkelige, sier bes-hoy.

På vei til Tahrir-plassen forsøkte noen å angripe Minas begravelsesfølge.– Det spilte ingen rolle, sier beshoy.– vi bar Minas kiste og fortsatte å gå. vi lot ham si farvel til det stedet han elsket mest: Tahrir-plassen.

etter angrepet i Nag Hammadi besluttet beshoy, en lav-mælt datastudent, å gå inn i politikken for å forsvare kop-ternes rettigheter. Han sluttet seg til «Koptere for egypt»-bevegelsen, og der møtte han Mina for første gang.

Svevde av lykkeDe to vennene ble stadig mer aktive og deltok i protest-bevegelsen som krevde en slutt på Mubaraks lange regime.– Jeg var den første som ropte «ned med Mubarak» uten-for katedralen i Abbassiya, smiler beshoy stolt.

Den 25. januar 2011 marsjerte tusenvis av demonstranter gjennom Kairo og okkuperte Tahrir-plassen. Det ble starten på et atten dager langt opprør som skulle velte Mubarak. Mina var i Kairo og sluttet seg straks til protestene. beshoy var hos foreldrene i Nag Hammadi, men reiste til hoved-staden så snart veiene ble gjenåpnet.

– Mina og jeg svevde av lykke, smiler beshoy.– vi var så fylt av håp, med store drømmer om at ting ville forandre seg, at alt ville bli bedre. At et nytt, rettferdig egypt ville bli virkelighet.

Optimismen tok sluttSelv utover våren, da de antikoptiske angrepene begynte, fortsatte duoen å tviholde på optimismen. Inntil krisen i mai, da to kirker og en rekke koptiske boliger ble påtent i Imbaba. Minst ti koptere ble drept.

– På det tidspunktet så jeg med mine egne øyne muslimer og kristne som kranglet og slo hverandre, sier beshoy.– Jeg så også at hæren var der, og de gjorde ingenting for å stoppe det.

Så kom kirkebrannen i Merinab den 30. september. begge bestemte seg for å delta i den store marsjen i Kairo, søndag den 9. oktober.

Etter begravelsen: Våkenatt for ofrene etter at Mina Daniel og flere andre av de koptiske demonstrantene er gravlagt. De sørgende bærer et bilde av Mina og den blodige skjorten han var kledd i da han døde. (Foto: AP)


Kjære venner –Takk for at dere er med oss i vår vanskelige tid.

Vi vandrer gjennom en mørk tunnel av vold. Vi fortviler over død og urettferdighet. Tilgivelsens lys skinner med en smertefull kjærlighet. Å forene tilgivelse og rettfer-dighet er en stor og vanskelig oppgave, men vi er forpliktet på den kjærligheten som aldri svikter.

Vi er hardt presset fra alle kanter. Vi er presset, men ikke knekket, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Vi mister ikke motet og fortsetter å arbeide for rettferdighet.

Vi fortsetter å elske og å tilgi, slik at Guds fred kan omslutte alle hjer-ter. Vi fortsetter å gi helbredelse og hjelp til de uskyldige ofrene. Og vi fortsetter å be for ofrene, for overgriperne og for en bedre fremtid.

Takk til dere alle for deres kjærlighet, omsorg, ord og handlinger for å forene rettferdighet og tilgivelse.

Biskop Thomas, oktober 2011

9. oktober 2011 ble den blodigste dagen i Egypt siden revolu-sjonsdagene i januar og februar. Det begynte som en fredelig våkenatt, i protest mot urettferdigheten som kopterne utsettes for. En rekke koptiske prester var med. Mange rettighetsaktivis-ter og muslimer deltok også. Demonstrantene krevde rettferdig behandling fra det styrende militærrådet og ropte: «Fred, fred. Vi ønsker bare fred.»

Underveis ble marsjen angrepet av sivilkledde gjenger. Men på statlig TV ble det hevdet at hæren ble angrepet av koptere. Hæren slo brutalt til, med tåregass, batonger, skarpe skudd og pansrede militærkjøretøy som meide ned demonstranter. Minst 26 mennesker ble drept og flere hundre såret. Minst 20 av de drepte var koptere.

Den 9. oktober 2011 fikk Egypts kristne enda en sørgedag å markere.

Hilsen fra biskop Thomas

En ny sørgedag

ww

w.k

ai-h

anse

n.no

Flere av de koptiske ofrene ble begravet fra St. Markus-katedralen i Kairo den 10. oktober. Bildet viser en slektning av et av ofrene som sørger mellom kis-tene før begravelsen. (Foto: AP/Khalil Hamra)

Documents

Ropet fra Øst 6-2011