N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 4 – 2 0 1 3 – 2 1 . å r g a n g

SIDE 10

SIDE 6

SIDE 4FOTO

: Zor

an Z

ivan

cevi

c

Stig LocadoSTIG ROAR OG TINTINOlaf ”Don” OlsenHELE ROMMET BLE OPPLYSTEnorm oppslutning omMARITA BRUKTHANDEL

MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som

et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens

grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg,

og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og

meningsfullt liv uten rus.

Forebyggende arbeid: Team med tidligere narko-

mane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende

foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre

over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som har laget Maritasangen,

har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontakt-

kafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte,

arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og

fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-

følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i

bruktbutikken.

Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstil-

bud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikoso-

nen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

Mercy House: et lavterskeltilbud i Skedsmo kom-

mune for mennesker som trenger støtte og felles-

skap i utfordrende livssituasjoner.

Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftel-

sen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplas-

ser på fem forskjellige steder i Norge.

Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig

strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenopp-

byggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og

oppfølging legges til rette individuelt.

Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i

Kambodsja, Russland, Hviterussland, Serbia, Slove-

nia, Makedonia, Danmark og Island.

Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant

for den verdensomspennende organisasjonen Teen

Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane

siden 1957 og har virksomhet i 94 land.

www.teenchallenge.com

Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen

finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er

vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00

E-post: marita@marita.no

Webside: www.marita.no

Fnr: NO 971275898

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad

Trykk: 07 Gruppen AS

Layout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens grunnlegger

HØSTEn tøffDenne høsten har vært ganske slitsom

for oss i Maritastiftelsen. Først og fremst

fordi Byrådet i Oslo hadde nullet ut den

faste årlige støtten til Marita Bo og Mari-

takafeen i budsjettet for 2014. Siden 1999

har vi fått et tilskudd på ca. to millioner

årlig fra Oslo kommune til Maritakafeen,

og siden 2006 omtrent det samme til Ma-

rita Bo, noe vi er veldig takknemlig for. Vi

har i løpet av alle disse årene fått mange

positive tilbakemeldinger fra politikere og

andre ledere i Oslo Kommune som har

sagt mye godt om arbeidet. Da vi måt-

te flytte ut av de gamle kafélokalitetene

i fjor, henvendte vi oss til Rusmiddeleta-

ten i Oslo Kommune for å høre om de

ønsket at vi skulle etablere oss i andre

deler av Oslo, men de ønsket oss lykke

til med de nye lokalene som ligger like

ved der den forrige Maritakafeen lå, og

skrev at de ”ser frem til det videre samar-

beidet”. Vi gikk derfor i gang med å gjøre

den nye Maritakafeen klar, noe som kos-

tet oss ca. 700.000 i oppussing. Nå har

kommunen altså kommet med et forslag

som kan innebære at dette viktige arbei-

det må legges ned! Det vil ikke bare gå

ut over de mest sårbare i Oslos tunge rus-

miljø, men også over det enormt viktige

arbeidet rettet mot kvinner i prostitusjon

hvor mange av dem er offer for kyniske

menneskehandlere.

Det er selvfølgelig ikke mulig å drive

to såpass omfattende hjelpetiltak bare

med midlene som kommunen har bidratt

med, men det vi har manglet, har vi fått

av andre støttepartnere, ikke minst fra

dere som mottar Maritanytt. Bidraget fra

Oslo Kommune har likevel dekket den

største delen av utgiftene, derfor vil vi

sannsynligvis ikke være i stand til å fort-

sette uten dette.

Lys i tunellenDagen før jeg skrev denne lederen, fikk

jeg en god melding fra en kommunepo-

litiker om at Byrådet nå har satt av 2 mil-

lioner til Marita Bo! Dette er 700.000 min-

dre enn det vi søkte om, men likevel mye

bedre enn null. Hurra! Om det ikke lykkes

oss å få inn det resterende fra andre kil-

der, må vi uansett redusere i staben, noe

som vil senke kvaliteten på tilbudet, men

vi behøver ikke å legge ned slik at ung-

dommene som bor der blir satt på gata.

Når det gjelder Maritakafeen, er det fort-

satt en liten mulighet for at Byrådets forslag

kan endres, men mulighetene for dette er

ikke stor. Vi ber om - og håper på det beste.

Det gjelder livet!Vi har dessverre blitt alt for avhengig av

den offentlige støtten. Det gir liten forutsig-

barhet i driften av arbeidet når vi hvert år

står i fare for å miste store deler av tilskud-

det. Vi MÅ derfor få noen flere økonomiske

”ben” å stå på. Derfor går vi nå i gang med

en kampanje for å verve faste givere. Jeg

er verken flink til – eller glad for å be folk

om hjelp, men gjør det likevel på vegne av

de mange som får hjelp gjennom arbeidet

vårt. Mange av de som frem til nå har blitt

hjulpet, og også noen av oss som arbei-

der i Maritastiftelsen, ville rett og slett ikke

vært i live dersom det ikke hadde vært for

dette arbeidet. Jeg vil derfor be deg om å

bli en partner med oss ved å gi et fast må-

nedlig beløp. Vi har som mål å verve 1000

nye støttepartnere i løpet av 2014. Vil du

bli en av disse?

det går an! Tro at Onsdag 18. oktober var en spennende dag for miljøarbeider og arbeidsleder Stein Erik Mikalsen og for

oss som er i transportteamet og vaktmestertjenester. En dreiebenk på hele tre tonn skulle flyttes fra Marita Brukthandel til Holstsgate 6 hvor Maritastiftelsen har verksted og kontorer.

Av Bjørn Olav Thune

I Mjøndalen hadde dreiebenken gjort en lang og tro

tjeneste i den tidligere fabrikken. Nå skal metallde-

ler dreies på sykkelverkstedet. Her er det muligheter

både for små og store prosjekter. For metallinteres-

serte er den gull verdt

Dreiebenken ankom med lastebil fra Gulliksen. En

kran skulle sørge for å løfte og skyve den 3000 kilo

tunge dreiebenken inn gjennom det lange portrommet.

To jekketraller og to paller sørget for å holde dreieben-

ken i balanse lavt over bakken. Kranen kunne bare

hjelpe til med å få den inn dit bakgården begynner.

Det betydde at de siste meterne måtte kolossen sky-

ves og styres med håndkraft, pluss at den måtte sky-

ves opp en liten slakk bakke og inn i sykkelverkstedet.

Der sto vi, syv-åtte menn og flere av oss trodde nok

at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi var klar over

at hvis den veltet kom den til å bli liggende i bakgår-

den som et minnesmerke. Men et par karer trodde og

svettet litt mer enn de andre, og viste tydelig iver og

stå på humør. Det var en triumferende arbeidsleder

som kunne konstatere at bare man tror at det går an,

så skjer det umulige. Med noen velvalgte sitater fra

Skriften satte han skapet der det hører hjemme:

Apostlene sa til Herren: ”Gi oss større tro!” Herren

svarte: ”Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne

dere si til dette morbærtreet: ‘Rykk deg opp og slå

rot i havet! ’ Og det skulle adlyde dere (Lukas 17:6).

Og Jesus svarte dem: ”Ha tro til Gud! Sannelig,

jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg

og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte,

men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå

slik. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene

deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det.

(Markus 11:23-24)

Denne troen er også god å ha i arbeidet og om-

gangen med mennesker, både når det gjelder seg

selv og sin neste

Arbeidsleder Stein Erik Mikalsen følger spent

med på arbeidet med å få dreiebenken inn til

Maritas verksted

MARITANYTT | Nr. 4/2013 3FOTO: Bjørn Olav Thune

Av Bjørn Olav Thune

oppslutningENORM

Kø utenfor Marita Brukthandel i Mjøndalen. 150 personer

innom den første halvtimen på jubileumsdagen og 4-500

personer i løpet av kvelden

Avdelingsleder Martin Rosenhoff

var begeistret etter toårs-feiringen

av Marita Brukthandel i Mjøndalen:

Det var over all forventning! Re-

sultatet viser at vi solgte for kr 37

272 på tre timer! Marsipankaka vi

delte ut ved inngangen (150 ka-

kestykker) forsvant i løpet av den

første halvtimen, og folk fortsatte

å strømme på. Vi snakket om det

på jobben i dag, og tror nok det

må ha vært 4-500 kunder innom.

Noen av de besøkende fortalte at

de måtte parkere en halv kilometer

unna, da det ikke var parkerings-

plasser å oppdrive i nærheten. Vi

hadde alliert oss med to av nabo-

ene om å låne parkering, men det

var altså ikke nok. 

Foruten masse kunder (stort

sett alle våre faste kunder og vel-

dig mange nye ansikter) var også

alle praktikanter og ansatte på

plass, i tillegg til ekstra mange fri-

villige medarbeidere. – Alle gikk

vi rundt i ekstase over den enor-

me oppslutninga. Og som prikken

over i´en fikk vi samme dag vite at

butikken nå går i overskudd, slik at

vi endelig har penger å sende til

jentesenteret i Kambodsja.

Alt i alt ble dette en dag for his-

toriebøkene for Marita Brukthandel

i Mjøndalen. Det som forårsaket

den enorme oppslutningen rundt

markeringen var nok en kombina-

sjon av alt arbeidet som er lagt

ned i å gjøre butikken mer kjent

i ukene frem mot jubileet. – Vi har

blitt behørig omtalt i lokalt media,

både i Eikerbladet og Drammens

Tidende. I tillegg satte vi opp

skilt/plakater rundt om i Mjønda-

len døgnet før åpningen hvor vi

reklamerte med både gratis kake

og 20% på hele butikken. Noe av

det som ble lagt ut på Facebook i

forkant har blitt sett av 1300 per-

soner.  Vi bruker Facebook aktivt

i markedsføringen, og vi nærmer

oss nå 1500 følgere som får jevn-

lige oppdateringer og bilder fra

butikken.

Vi er spent på fortsettelsen, og

håper vi vil dra med oss denne

effekten også inn i fremtiden. Vi

føler vi seiler i medvind om da-

gen, og fortsatt venter spennen-

de utbedringer på bygget like om

hjørnet. I løpet av noen uker skal

vi etter planen ha ferdig store fa-

sadeskilt som vil gjøre oss langt

mer synlige i nærområdet, og vi

vil i tillegg få ferdigstilt HC/kunde-

toalett som vil være mer tilgjenge-

lig for kundene.

OM MARITA BRUKTHANDEL

4 MARITANYTT | Nr. 4/2013 FOTO: Martin Rosenhoff

Geir – som plomma i egget

To år MED SUKSESSLene Ebbestad fra

Eikerbladet besøkte Marita Brukthandel og slo av en prat med avdelingsleder

Martin Rosenhoff. Vi gjengir det hun skrev i

Eikerbladet her:

29. oktober er det to år siden Marita Brukt-

handel åpnet dørene. – Vi har vokst frem

som en liten kulturinstitusjon i nærmiljøet,

sier avdelingsleder Martin Rosenhoff.

– Vi er stolte over hva vi har klart å få til.

Vi er en avslappet gjeng med en uhøyti-

delig stemning. Det tror jeg alle kundene

våre setter pris på, sier Rosenhoff. Ho-

vedmålet med Marita Brukthandel er å

kunne tilby arbeidspraksis med trygge

og gode rammer til mennesker i en van-

skelig livssituasjon, som av ulike årsaker

trenger hjelp ut i arbeidslivet.

Samfunnsnyttig– Gjennom disse årene har vi vokst fram

som en liten kulturinstitusjon i nærmiljøet,

og ikke minst bidratt med samfunnsnyttig

arbeid gjennom vår arbeidspraksis, sier

Rosenhoff. Fem dager i uken får perso-

ner som er i en vanskelig livssituasjon

være hos oss og motta arbeidspraksis

som skal ruste dem for å kunne komme

ut i normalt lønnet arbeid, legger han til.

Selve bruktbutikken, som er en av Nor-

ges største i areal, er åpen tirsdag etter-

middag og lørdag formiddag. Men det

er liv og røre i de gamle lokalene i Mjøn-

dalen hele uken. To dager i uken holder

butikken åpent for utsalg, og hver gang

står det en kø av spente kunder utenfor

når de åpner. Vi jobber i utgangspunktet

med mennesker, men vi har lært en del

om det å drive butikk i løpet av disse to

årene. Nå har vi funnet formen vi ønsker

å ha i butikken, og vi har mange faste

kunder som kommer innom oss for å

handle eller for å ta en vaffel og en kopp

kaffe i kafeen, sier Rosenhoff.

SamlingspunktKafeen i andre etasje ble fort et samlings-

punkt da den åpnet. – At kafeen fungerer

som et samlingspunkt for mange, setter vi

stor pris på, sier Rosenhoff. I butikken fin-

ner man alt fra klær, bøker og andre små-

ting til møbler. Og omsetningen i butikken

øker for hver uke. – Alt vi har i butikken

er donasjoner fra mennesker i nærmiljø-

et. Disse menneskene er også med på å

gjøre driften av Marita Brukthandel mulig,

sier Rosenhoff. For ved siden av de tre

ansatte og de som er i arbeidspraksis, er

de avhengig av de mange frivillige som

hjelper til med å hente og sortere varer.

– De bidrar ikke bare med det fysiske ar-

beidet. De har ofte livserfaring og sosial

kompetanse som hjelper de som deltar i

arbeidspraksis. Det er en vinn vinn situa-

sjon begge veier, sier Rosenhoff.

Gir av overskuddetDeler av det fremtidige overskuddet av

driften går til å finansiere annet arbeid

i regi av Maritastiftelsen, samt støtte et

rehabiliteringssenter for kvinner som har

blitt utsatt for prostitusjon og grov vold i

Kambodsja. – 29. oktober feirer vi at vi

fyller to år med bløtkake og 20 prosent

på hele butikken. Så vi håper at mange

finner veien til oss denne dagen, avslut-

ter Rosenhoff.

Antallet praksisarbeidere varierer. Fra

nyttår og til nå har 16 personer vært innom

praksis i kortere eller lengre perioder. Av

de 16 har tre kommet over i ordinært lønnet

arbeid og to begynt på skole. Praksis her

er et steg ut i retning det ordinære arbeids-

livet. Men selv om målet er vanlig , lønnet

arbeid, vil noen alltid ha behov for tilrette-

lagt arbeid i ulike former. De fleste lønnes

av Nav, og Maritastiftelsen får et driftstil-

skudd til arbeidspraksisen deres.

Bildet i Eikerbladet. Avdelingsleder Martin Rosenhoff (t.h.) Ketil Rød Johnstad (t.v.) og Jonas Børud har akkurat hentet flere varer til butikken.

MARITANYTT | Nr. 4/2013 5FOTO: Lene Ebbestad

Det er alltid hyggelig når folk med en tidligere relasjon til

Maritastiftelsen kommer innom. En onsdag i oktober

kom Olaf ”Don” Olsen på besøk. Han og Leiv Holstad har kjent hverandre helt fra de var på rehab sammen i ”good old

days”. Olaf er også en av de som var beboer på Kimmerud

Gård på 90-tallet, der hvor Maritastiftelsen nå har åpnet sitt rehabsenter. Det skulle gå

veldig mange år fra første gang Olaf og Leiv møttes til livet

snudde for Olaf. Det skjedde gjennom P22 og Kimmerud

Gård hele 18 år senere.

”DON”– HELE ROMMET BLE OPPLYST

Av Bjørn Olav Thune

Oslogutten Olaf ”Don” Olsen vokste opp på Grünerløkka og var narkoman i mange år. Han har en sterk historie om at det

er mulig å bli totalt rusfri og leve et liv som betyr enormt mye for

andre mennesker.

nedkjørt da jeg kom på Blå Kors. Jeg var

under nedtrapping, og kjente Gud dro på

meg noe så vanvittig. På Blå Kors var det

to gamle åndsfylte sykepleiere med hvi-

te kyser og med kors på seg, som hele

tida var etter meg. De ga meg et nytesta-

mente og jeg vet de ba intenst til Gud for

meg. De minnet meg om min gamle mor-

mor, som også levde et liv i bønn. Den

kvelden nedtrappingen var over og flyten

av metadon stoppet, var jeg livredd. Jeg

gikk inn på rommet mitt og ropte: Jesus!

Hvis det er sant det disse folkene her sier,

”at du lever og at du ga ditt liv for at jeg

skulle leve”, så kom inn i hjertet mitt og

tilgi meg. Jeg skal aldri gjøre noe galt

mer! (Hmm). Alt var svart foran meg og

bak meg, jeg var livredd og jeg husker

det var mørkt ute. Jeg så rett ut i Storgata

og det var slaps og søle overalt. Mørkt

og trist og livløst. De hadde tatt fra meg

og eksen sønnen vår og jeg hadde en

gnagende følelse av at jeg hadde sviktet

Maritanytt var til stede da Olaf delte sin livshistorie til de ansatte som var samlet til Maritadag i oktober. Olaf (61) gikk langt tilbake i tid for å for-telle om sitt første møte med kristne alternativ i rusbehandlingen og hvor-dan han fikk hjelp til å komme vekk fra gata og rusen:

Blå Kors – Det er en historie i flere deler og jeg må

gå tilbake til 1974 om den første opple-

velsen. Da kom jeg rett fra gata til Blå

Kors. Jeg hadde vært på rein metadon

i to år med kjempedoser, ikke sånn som

det er i LAR nå, men med store hette-

glass i to år og jeg var så redd for å bli

sjuk. Heroinen var ikke kommet til Norge

da, men vi lurte legene trill rundt, ma-

nipulerte og gjorde brekk på apoteker

og alt sånt. Jeg hadde en lege som ga

meg hetteglass med 10 milliliter rein me-

tadon om dagen. Jeg var veldig, veldig

MARITANYTT | Nr. 4/20136 FOTO: Bjørn Olav Thune

Don – hele rommet ble opplyst

alle, men det jeg ropte ut kom dypt her

innenfra; Jesus, kom inn i livet mitt! Det

var som han spaserte inn i rommet. Det

var mørkt der, men det var som om hele

rommet ble opplyst. For et nærvær! Jeg

var momentant helbredet. Frelst og født

på ny. Hans nærvær og omsorg kan ikke

sammenliknes med noe!

Ten Center – Etter Blå Kors kom jeg til Ten Center

hvor Leiv også bodde. Året var 1974 og

det var Jesusvekkelse i det gamle, trekk-

fulle trehuset i Totengata på Vålerenga.

Det var gode tider og vi opplevde tegn

og under og mangt et mirakel. Men do-

pet og det gamle livet lokket og dro og

etter noen måneder var jeg tilbake på

gatene igjen. Det ble nye 18 år på kjø-

ret. Alltid med dårlig samvittighet, aldri

glad. Bare bevisstløs. Det som stort sett

opptok meg disse årene, var hvordan jeg

kunne få dopet meg bevisstløs. Jeg vis-

ste jo hvem jeg hadde valgt bort og det

plaget meg. Han valgte aldri bort meg.

Han slapp meg aldri. I Bibelen står det

at ”Om vi er troløse så er han trofast …”

I fengsler og på P22– Hver gang jeg var i vanskeligheter og

i fengsel disse årene, ropte jeg til Gud.

Han var der alltid med sitt nærvær, all-

tid trofast. I 18 år gikk jeg ut og inn på

rehabinstitusjoner og fengsler. Så var

det en vinter på begynnelsen av 90-tal-

let at jeg sto utenfor P22 (www.p22.no),

blakk og dødssjuk. Ikke noe dop, ikke

noe penger og alle dører stengt! Klokka

var fire om mårran og jeg lurte på om

jeg skulle ta livet av meg, men jeg kjente

Gud kalte på meg. Det var som om han

dro meg opp til porten og jeg ringte på.

Jeg sa til han som svarte at jeg måtte

tilbake til Gud og at jeg trengte hjelp.

– Gå deg en liten tur i 20 minutter så skal

jeg ringe og vekke lederen vår, for vi har

en plass ledig sa han. Jeg kom tilba-

ke etter 20 minutter og de slapp meg

rett inn! De ba for meg og hjalp meg vi-

dere. Jeg fikk komme inn på Kimmerud

Gård (som nå er rehabiliteringssenteret

Marita Virke). Etter det så har det bare

gått oppover. Gud er trofast, også når

vi er troløse. Han etterjager deg og gir

deg aldri opp!!!

Kimmerud og MaritastiftelsenJeg bodde på Kimmerud Gård og pendlet

til jobb i Maritastiftelsen. Der la jeg blant

annet opp en turné for Roar Skumlien

(nå transportsjef på Maritabutikken, red.

anm.) med Maritafilmen. Jeg ringte rundt

til skoler og fritidsklubber fra Trondheim

og opp til midt i Troms. Etterpå hadde

jeg gleden av å være med Roar på hele

turen. Dette var min første befatning med

Maritastiftelsen.

På den tiden kjente jeg at Gud var

veldig nær. Jeg ba mye og var mye

aleine med Gud, ofte ute i skogen. Jeg

kunne knapt vente med å bli ferdig med

arbeidet på gården før det bar til skogs.

Der var det bare Gud og meg. Jeg had-

de jo fremdeles mange gamle venner

på gatene i Oslo. Jeg ba mye for dem

og jeg pleide å gå gjennom strøket der

på vei til Maritastiftelsen. Tanken kom til

meg at vi skulle jo hatt et kaféhus, åpent

24/7 og helst midt i det heftigste strøket i

Oslo. Jeg luftet det for Leiv, det lå veldig

på hjertet mitt. Leiv sa: Hvorfor går du

ikke bare og finner et lokale, så starter

vi kafé. Da begynte jeg å tråle gatene

i Oslo og se etter ledig lokale. En dag

fikk jeg se et vidunderlig lokale nederst

på Grünerløkka, der hvor Maritabutikken

er nå. Jeg tenkte: Her, midt mellom sen-

trum, Grünerløkka og Torshov ferdes det

folk som trenger hjelp 24 timer i døgnet.

Etter å ha sporet opp hvem som eide

lokalet, tok vi kontakt med firmaet og

fikk legge fram våre planer. Vi kunne få

leie lokalene, men kunne dessverre ikke

drive kafévirksomhet der fordi ventilasjo-

nen ikke tillot det. Senere startet Marita-

butikken opp der, så jeg var med på å

skaffe lokalet, men Maritabutikken opp-

sto etter min tid. (Ideen om Maritakafeen

ble tatt videre av andre, og fikk lokaler

i Prinsensgate.) Etter hvert forsvant jeg

ut av bildet, men jeg har jo holdt meg

oppdatert, snakket med Leiv og fulgt

med på hjemmesiden www.marita.no.

Jeg fryder meg over det som skjer i Ma-

ritastiftelsen og liker godt å stikke innom

Maritabutikken nederst i Markveien når

jeg har litt tid i Oslo.

Det er jo fint å dumpe rett ned i en samling som dette og få oppdate-ring og høre om både Maritakafeen, Maritabutikken, Kimmerud Gård og mer?

– Ja, nå har jeg hatt fjorten tunge dager

offshore og er sliten fysisk. Det er herlig

å få komme inn her og se hvordan arbei-

det deres har vokst. Da jeg fikk greie på

at dere har overtatt Kimmerud Gård, må

jeg bare si at hjertet mitt gjorde krum-

spring. Jeg fryder meg vilt over det, for

jeg veit at Kimmerud er en plass som er

gjennombedt.

Fast jobb i NordsjøenI ’96-’98 gikk Olaf på bibelskole i Ber-

gen, der han på slutten møtte Anne-Jo-

runn, som senere skulle bli kona hans.

– Vi ville begge bli misjonærer og hadde

gjennom venner fått flere relasjoner til

Tyskland. Men hva skulle vi leve av? På

denne tiden ba jeg mye til Gud og fikk

den tanken at jeg skulle få meg jobb i

Nordsjøen. Gjennom arbeidskontoret tok

jeg industrirørleggerkurs på Laksevåg

verft i åtte måneder. På slutten av kurset

ble jeg sammen med to andre plukket

ut til Kværner Olje og Gass på Sotra. I

nesten to år prefabrikerte jeg rørsystemer

til Nordsjøen. Etter det fikk jeg jobb i et

lite firma som heter West Team på Sture-

terminalen i Øygarden utenfor Bergen og

jobba med oljerelaterte ting. Etter fire år

fikk jeg endelig offshorekurs og etter endt

kurs ble jeg mandagen etterpå sendt rett

ut i Nordsjøen. Min første tur i Nordsjøen

var i 2004, og i 2005 solgte vi drømme-

huset på Sotra og flyttet til Tyskland. To

unger har vi fått, hus, hjem og bil. Da jeg

kom til Gud hadde jeg bare to bærepo-

ser, mimrer Olaf.

MARITANYTT | Nr. 4/2013 7

Av Bjørn Olav Thune

Av Bjørn Olav Thune

Nå bor Olaf ”Don” og familien i Tyskland, han jobber i Nordsjøen

og de er misjonærer i byen Dresden. Som offshore-arbeider kan

han være tre - fire uker hjemme i Tyskland mellom hver jobb og

han kan leve av det og finansiere familien og virksomheten sin.

– Vi drømmer og tror at en dag skal vi få være på heltid i Tysk-

land, hvor Gud har kalt oss!!! Akkurat nå er vi inne i et område

som minner om Grünerløkka og Oslo Øst. Der har vi fått låne et

lokale og har startet “Healing Rooms Dresden”. Vi er registrert

hos myndighetene som frivillig organisasjon og er en del av ”Hea-

ling Rooms International“. Vi har et fargerikt team, som også be-

står av to pensjonerte prester fra den lutherske «Landeskirche».

Vi ber for syke og tror at Gud vil bruke oss til å betjene men-

nesker i det tradisjonelt ateist-Dresden. Det er så mye nød!!! Gud

vil helbrede mennesker og sette dem fri! Når jeg er ute offshore

bruker jeg mye av fritiden min bevisst sammen med Gud. En dag

da jeg ba for Tyskland og det nye arbeidet vårt, sa Gud: ”Olaf,

vær ikke redd. Healing Rooms Dresden er et punkt der jeg vil

komme og helbrede mennesker. Slapp av!“

Olaf forteller en historie: – Første jula vår i Dresden, det var

lillejulaften og det hadde snødd, det var stille og fint ute, med

eiketrær og gasslykter. Det var julestemning og jeg var på vei til

butikken. Ingen biler og ingen mennesker i gatene – bare jul! Ut

fra butikken kom det en eldre herre. En med grått, fint hår, med

silketørkle i halsen og med kamelhårsfrakk. ”Guten tag, frohe

Weinachten“, (God dag og god jul) sa jeg. Han så på meg og

sa: ”Kenne ich Ihnen“? (Kjenner jeg Dem?) – Nei, men jeg er

nordmann og der pleier vi å hilse på folk, sa jeg. Han bare ga

fra seg en lyd og vi gikk videre hver vår vei, men etter 20 meter

stoppa jeg og snudde meg. Da hadde han også stoppa og

snudd seg, og så kom han tilbake og sa: – Unnskyld at jeg var

så uhøflig, men jeg er ikke vant til å bli snakket til på gata. Da var

det en stemme inni meg som sa: ”Olaf, snakk til folk på gatene.

Hils på folk og vær vennlig. De omgir seg med et sånt skall, men

når du kommer under huden på folk så er de herlige mennesker.“

Inn i fengselet igjenVi blir sittende å prate etter samlingen. Da forteller Olaf hvordan

han også har måttet gå inn i fengsel igjen – i Dresden. – Det var

en morgen jeg satt nede i stua mi. Det var mørkt og alle rundt

meg sov. Jeg ville være stille for Gud og høre hva han hadde å

OLAF ”DONS” NYE LIV I OLJA OG TYSKLAND

Olaf ”Don” Olsen liker å treffe mennesker både på gatene og i fengselet. – De omgir seg med et sånt skall, men når du kommer under huden på folk så er de herlige mennesker.”

MARITANYTT | Nr. 4/20138 FOTO: Bjørn Olav Thune

Olaf i Tyskland

si til meg. Jeg leste Matteus 25 hvor Je-

sus sier: ”Jeg var i fengsel og dere be-

søkte meg ikke.” På den tiden var jeg så

utilfreds og jeg følte at Gud ville noe mer.

Det verset talte sånn til meg, akkurat som

om Gud sa: ”Gå inn i fengselet.” Hvordan

skal det gå til, da? Jeg har jo rulleblad

som ikke ligner grisen! - Men det ordnet

seg. Jeg spurte meg for hos en venn,

Markus Schuster, som har full åpning i

fengselet, min beste venn til dags dato i

Dresden. Vi møttes og det var total kob-

ling og han tok meg til sjefen i fengselet

som har med besøk å gjøre og presen-

terte meg for ham. Jeg var ærlig og sa

jeg har en bakgrunn som narkoman og

kjeltring, men jeg har vært kristen i man-

ge år og jeg kjenner at de folka som sitter

her inne aleine i mørket vil at jeg skal gå

inn til dem og gjøre noe for dem. Får jeg

lov å slippe inn? Sjefen sa at jeg måtte ha

et pass som utstedes av myndighetene i

byen. Ta et bilde, så skal jeg legge inn et

ord for deg. Det gjorde jeg og søkte. Det

gikk en dag eller to, så ringte han meg

opp. Hvis jeg går veien om justisavde-

lingen vil det ta alt for lang tid, så vi bare

stempler og slipper deg inn, sa sjefen.

Liv og dødOlaf husker godt den første han besøk-

te. Inn på besøksrommet kommer det en

kjempesvær mann med tatoveringer og

hakekors på armene. Han var snauskalle

som satt for vold og ran med våpen og

hadde sonet mesteparten. – Jeg fortalte

livshistorien min, fortalte om Jesus Kris-

tus og sa at det var en vei ut med frihet

og et nytt liv. Den svære neonazien knakk

sammen og begynte å grine. Vi bygde et

vennskap over tid, akkurat slik som dere

i Maritastiftelsen snakker om. Han fortalte

meg sin historie. Den var ikke pen. Med

overgrep og vold fra barndommen av.

Han så på meg og sa: – Olaf, inni meg

har jeg så mye hat. Jeg har alltid bare

villet knuse og ødelegge. Over tid bygde

han og jeg et dypt vennskap og jeg så

hvordan Gud forandret ham. Men da han

kom ut greide han seg ikke lenge. Han

var på Teen Challenge «Gutes Land» en

uke, så kom han tilbake til Dresden. Han

sprakk på krystallamfetamin og døde på

sjukehuset.

Jeg fikk telefon fra sykehuset tidlig en

morgen. Legen som overbrakte beskje-

den fortalte at det hadde vært mange

leger rundt ham. Anestesileger og alle

gjorde alt de kunne for å redde ham,

men det var som om det ikke gikk an å

få han tilbake til livet. Jeg tenkte med en

gang: Gud har tatt ham hjem. Vi var blitt

så gode venner. Tidligere hadde kona mi

sagt til meg at jeg aldri måtte ta han med

hjem på grunn av ungene våre, men et-

ter å ha truffet ham en gang, smeltet hun.

Han var så forandra! Han gikk ut og inn

hos oss og ungene elsket ham. Nå for ti-

den besøker jeg en annen kar og jeg ber

og håper at han skal greie seg.

Olafs besøk har satt spor etter seg og

tankene spinner videre etter at han reiste

hjem. Noen overlever, reiser seg, og an-

dre dør. For alle som gir seg selv til andre

og investerer bønner, tid og ressurser i

andre mennesker er dette krevende. Men

er det forgjeves – når folk slipper ut av

hendene våre og dør, på tross av bøn-

ner og innsats slik Olaf forteller? Neppe.

Leiv Holstad pleier å si i slike stunder:

Det gikk nedenom og hjem. Men håpet

og troen vår er at vi skal få tid og krefter

til å utrette mye før vi går – hjem.

For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67,Tlf. 22 38 19 20 E-post: maritabutikken@marita.noÅpningstider: Mandag – fredag kl. 11.00 – 17.00, lørdag kl. 11.00 – 17.00

For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A, rett etter brannstasjonen/legesenteret Telefon: 32 87 67 67, E-post: mjondalen@marita.noÅpningstider: Tirsdag kl. 17.00 – 20.00, lørdag kl. 11.00 – 14.00

Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Gamle rabagaster møtes. Leiv og Olaf har kjent hverandre siden

70-tallet.

MARITANYTT | Nr. 4/2013 9FOTO: Bjørn Olav Thune

STIG ROAROG TINTIN

Eksnarkoman Stig Roar Locado fra Skjervøy har skrevet en bok som han har kalt TINTIN og MEG med undertittel Dødsdømt narkoman og dødsdømt hund redder hverandre. Da Stig Roar og hunden Tintin møtte hverandre for første gang var de begge døden nær. Nå har den unike kjærlighetshistorien mellom hund og mann blitt bok.

Av Bjørn Olav Thune

10 MARITANYTT | Nr. 4/2013 FOTO: Simen Follesø Røiseland / NRK

Livet hadde ikke vært enkelt. Stig Roar

drakk seg full første gang da han var fem

år. I en alder av åtte år, mistet han mo-

ren sin. Han ble satt i flere fosterhjem

og en rotløs tilværelse gjorde hverdagen

vanskelig. Barnevernet var innblandet i

barndommen og ungdomstiden. Han ble

en kasteball mellom fosterfamilier og in-

stitusjoner. Etter hvert ble stoff og rus det

viktigste i livet.

Stig Roar er kjent for flere i Maritastif-

telsen og har blitt intervjuet i Maritanytt

nr. 1 i 2005. Hans kontakt med oss be-

gynte med at Trond Akerholdt besøkte

ham på Ila og fulgte ham opp i rettssa-

ken hans. Senere fikk Trond hjulpet ham

inn på åpen soning på Kimmerud Gård.

Mens han var der, arbeidet han som fri-

villig i Marita to dager i uka, både på

Maritakafeen og med vaktmester- og

vedlikeholdsarbeid.

Aldri tilgitt?Den gang fortalte han: – Livet på cella

var et helvete på jord. Jeg hadde drept

et menneske. Gud kunne aldri tilgi meg

for det. Trodde jeg. Den oppriktige inter-

essen for å forlike meg med Gud gjor-

de at jeg lyttet til Trond. Han var ikke

ekskluderende og unaturlig. Tvert imot.

Jeg kunne skimte en litt annerledes Gud

gjennom ham. På samme tid rullet det

en sak i mediene om en dødsdømt kvin-

ne i Texas, Karla Faye Tucker. I februar

1998 skulle hun henrettes. Jeg satt på Ila

og fulgte saken. Da hun snakket, vitnet

hun om Guds nåde og kjærlighet. Jour-

nalistene vitnet om henne og sa: – Da

hun døde, forlot ikke smilet ansiktet hen-

nes, for hun skulle hjem til himmelen og

møte Jesus, ansikt til ansikt. Den kvel-

den gikk det opp for meg at Gud også

hadde tilgitt meg. Han hadde tatt på

seg all skyld. Jeg falt på kne ved sen-

ga i cella. Fordømmelsen for å ha tatt

et menneskeliv forsvant. Oppholdet på

Kimmerud og jobbinga i Marita gjorde

godt. Han er glad for de tre gangene

Maritastiftelsen har spilt en viktig rolle i

livet hans og han ringer rett som det er

til sine venner Trond og Leiv, for å fortelle

hvordan det går.

Ensom og sinnaI boken leser vi om tiden som fulgte et-

ter to rusfrie år fra 2005-2007. Han var

alvorlig syk fordi han ikke tålte interferon-

behandlingen mot hepatitt C: – Fra å være

rusfri i to år, ble jeg nå kraftig sinnsforvir-

ret og paranoid av interferonbehandlin-

gen, et medikament som også brukes mot

blodkreft, og kan ha dødelig utgang. Jeg

var helt på grensen til å dø, så legen stop-

pet behandlingen. På grunn av frykten og

sinnsforvirringen ble jeg medisinert ved

hjelp av Sobril. Det ene førte til det andre.

Innen kort tid var jeg fullblods narkoman

igjen og i ferd med å ruse meg til døde,

oppgitt! Han skjøt heroin og levde for

neste skudd, og han beskriver seg selv

som ”selvsentrert, med sterke narsissis-

tiske trekk, ensom og sinna, likegyldig og

med truende adferd, livslysten og livsgle-

den var borte. – Min adferd var min måte

å gjø på, min måte å rope om hjelp på!”

To felles skjebnerUnder denne tiden i mitt liv (2007) var

jeg blitt husløs, og ble av sosialen, da-

gens NAV, flyttet til en campingplass.

På denne campingplassen stod det en

hund bak et gjerde, ”vanstelt, full av fuk-

tighetseksem, skamklipt, klørne var som

høygafler, han luktet fælt, knurret og bjef-

fet på sin særegne måte, slik som Chow

Chower gjør.” De som kjente meg un-

der denne tiden, holdt avstand da jeg

var en skremmende person for dem. Og

så ankom jeg som en hjelpetrengende

til campingplassen, og til nabo fikk jeg

en hjelpetrengende hund som ropte et-

ter hjelp. Av og til gikk jeg bort til denne

hunden for å se på ham, ville bli litt kjent

med ham. Det jeg så da var en stakkars

hund som var kraftig vanstelt, … han så

ut som en utedass.

En venn for livet– Der var vi, Tintin og jeg, to individer, bjef-

fende på hvert vårt vis! VOFF! Jeg gråt,

men skjulte det bak rusen. Tintin gråt!

Han ynkedes over sin tilværelse. Han

var helt nedbrutt, fysisk, psykisk og sosi-

alt. Han hadde ingen venner, han hadde

ikke kjærlighet, han hadde ikke varme,

han hadde ikke trøst, hans ytre så ut som

en kloakk. Ved å studere han nærmere,

kunne jeg se at innenfor alt det fysisk

forferdelige, var han en fantastisk, vak-

ker hund. Hvordan i all verden kunne en

rik familie med alle tilganger bare finne

på at de skulle avlive hunden sin fordi de

ikke kunne ha ham lenger på grunn av

en skilsmisse? Tre måneder før hadde de

bestemt seg for å avlive ham, fikk jeg vite,

og i løpet av de tre måneder hadde de

stengt ham ute av sitt følelsesliv. Samme

dag som Tintin skulle henrettes, kom man-

nen i huset til meg med et spørsmål. Han

spurte meg om jeg ville ha en hund: – Vi

kan ikke ha ham lenger og klokken åtte

skal han få noe fint i nakken. Og dette

var klokken seks på kvelden. Her har jeg

akkurat vært nær døden, og så begynner

noen å fortelle meg at de skal ta livet av

en så sjelden og vakker, ung hund. Jeg

hadde akkurat fått ny kommunal leilighet

i nabobygden. Hunden det her var snakk

om, talte så sterkt til mitt hjerte, og ropte

høyt på sitt eget språk: – Redd livet mitt,

og jeg skal elske deg for resten av mitt

liv! – kommer til å være din beste venn

for evig og alltid!

Valg med konsekvenserMen da muligheten for å overta den i

hans øyne forsømte hunden måtte han ta

et livsviktig valg: – Så sto jeg der med

valget, og konsekvensene av valget vis-

ste jeg. Han ville at jeg skulle redde ham,

men det ville bety at jeg var nødt til å en-

dre livsførsel. En hund er som å ha en

baby hele livet. Så jeg bestemte meg for

å redde Tintin fra døden og sa: – Avbe-

still timen hos veterinæren, jeg tar hunden.

Dagen etter ombestemte jeg meg.

Dette kunne ikke gå. Mens jeg kjørte,

skjedde neste mirakel. Jeg så blikket

hans foran meg hele veien, tankene på

hvor fælt han hadde hatt det plaget meg,

OG TINTIN

Stig Roar og Tintin

FOTO: Bjørn Olav Thune MARITANYTT | Nr. 4/2013 11

hans fortvilelse klistret seg fast i sinnet

på meg nesten som telepati. Han hadde

på et døgn vunnet hjertet mitt. Jeg kunne

ikke omgjøre den første avgjørelsen min,

og kunne ikke ombestemme meg. Da

snudde jeg og dro hjem igjen og lovte at

han alltid, så lenge han levde, skulle få

være hos meg, og bare ha det godt. Fra

da ble han min for evig. Både Stig Roar og

hunden har det godt i dag. Stig Roar har

mottatt tilbud om dop fra gamle venner,

men dette er et avsluttet kapittel for han.

Ikke vold, men tilgivelse– I Tromsø traff jeg på en person som

jeg i gamle dager ønsket å møte alene

i et mørkt smug for å slå ham helseløs,

forteller Stig Roar. – Nå snakker vi om

en motbydelig, frekk fyr: Han begynte å

spotte meg, kalle meg ”fake” og sa at jeg

ikke burde ha hund. Det siste gjorde meg

skikkelig forbanna, da jeg både vet og

kan dokumentere hvor dyktig jeg er med

hund. Han er sjeldent godt behandlet!

Så jeg spurte om han var ute etter bråk

og hvorfor han talte så stygt om hunden

min: – Har han gjort deg noe?, sa jeg,

og sinnet kokte i meg. Han ble da truen-

de og jeg regnet med at han ville prøve

seg med vold til tross for at han visste at

jeg hadde banket snørra ut av ham. Jeg

sa: Løft en hånd i mot meg og du skal

få deg en karamell som sender deg rett

gjennom veggen! Men så tenkte jeg: Nei,

slik vil jeg ikke gjøre, for nåden virker i

meg. I boken har han et godt eksempel

på hvordan nåden virker:

Tintin og NådenHar Tintin lyst på godis, har vi et ord,

namme-nam, da kommer han raskere

enn lynet, for det er det beste han vet.

Da jeg oppdaget dette, brukte jeg det

for å dressere ham, gi namme-nam som

lønn når han klarte ting, eller forsøke og

klare nye ting.

Lønn i kjærlighet og nåde, ikke som

krav. Ikke holdningen – dersom du ikke

gjør det som jeg sier, så får du ikke noe.

Han fikk noe uansett om han klarte det

eller ikke. Og ut av dette ville han vise

meg at han klarte det, helt motsatt av

menneskelig tankegang. – Jeg behand-

ler hunden min ut fra nåde. Nåde er ufor-

tjent velvære, favør og godhet fra den

som du tilhører. Og jeg er jo hundens

herre, og disippelen blir som sin mester.

Så jeg har en nådig hund, fordi jeg, som

hans herre er nådig.

Stig Roar har også blitt veldig inspirert

av predikanten Joseph Prince sin under-

visning om nåden og understreker hvor

viktig nåden har vært for ham for å åpne

øynene hans for en annen type kristentro

enn den han var oppvokst med.

Nordlendinger og nåden– Jeg og mange nordlendinger er så pre-

get av læstadianismen hvor alt er religi-

øst og alvorlig, man har ikke lov til noe.

Jeg pleier å spørre nordlendingene: – Har

dåkker nån gang hørt evangeliet forkynt

på den måten her, sier Stig på nordlandsk.

Nei, svarer de, fordi de har bare hørt lover

og bud, blitt skremt og ”slått i haue” med

bibelen. Er det rart at folk ikke vil ha noe

med Gud å gjøre da? Stig Roar spør meg

om jeg har hørt om det 11. bud? Jesus sa:

”Et nytt bud gir jeg dere, som jeg har elsket

dere skal dere også elske hverandre.” –

Glem de 10 andre budene og lev i kjærlig-

hetsbudet, så oppfylles alt. Joseph Prince

fra Singapore sin forkynnelse forvandlet

Stig Roar og Tintin

Vil du se/høre mer kan du gå på nettet:Les NRK Nordnytt reportasjen: Stig Roar og Tintin reddet livene til hverandre.

http://www.nrk.no/nordnytt/tintin-reddet-stig-roar-1.8363043Hør radioreportasjen om Stig Roar og Tintin:

http://www.nrk.no/lyd/stig_roar_og_hunden_tintin/D4E6CA42DC59745B/Anbefales! Vil du lese hele historien i boken Tintin og meg, kan den bestilles på Licentia

Forlag, postboks 569, 8001 Bodø, tlf: 75 51 22 00 post@licentia.no , www.licentia.no

Stig Roar og Tintin holder alltid sammen. FOTO: Simen Follesø Røiseland / NRK

MARITANYTT | Nr. 4/201312

totalt mitt syn på Gud. Alle spørsmål jeg

hadde stilt meg fikk jeg svar på da jeg

hørte han tale om nåden. I hjertet mitt sa

det bare bang. Det er svaret. Dette er Je-

sus. Dette er det jeg trengte å høre. Dette

er nåde over nåde. Dette virker.

Ber for sykeFor Stig Roar er det normalt å be til Gud

for syke. – Jeg legger hendene på de

syke, som evangelist kan jeg ikke la

være. Nylig var han på en New Age-

messe for å be for mennesker. – Der fant

jeg åndelig åpne mennesker. I Bibelen

står det om at folk skal bli helbreda og

at de som tror skal legge hendene på de

syke. Jeg stilte opp på New Age-mes-

sen. Det var gøy. Seks tok imot Jesus

og ti bekreftet for Stig Roar at de ble

helbredet.

I innledningen til boken skriver Stig

Roar (side 6): – Boken er i høyeste grad

innsikt i to miserable liv, to liv hvor alt

var mørkt og nesten dødt. Så hvordan

kunne en kynisk, nær døden heroinmis-

bruker redde en hund? Det var vel heller

hunden som reddet meg. Og sammen

reddet vi hverandre… Det var jo Dyre-

beskyttelsen som satte meg på ideen,

for de kjente godt til meg og Tintin! Her

vil jeg bruke et bilde fra Bibelen slik at

du lettere forstår hva jeg og Tintin har

vært gjennom. Det var to røvere som

hang på korset når Jesus døde. Den ene

sa: tenk på meg … han ga en tanke og

fikk et paradis. Når det gjelder meg og

Tintin skjedde det i hans siste time, og

heller ikke langt fra min. Så billedlig talt

var det vel jeg som var røveren og Tintin

som var frelseren for han hadde noe jeg

ikke hadde, nemlig kjærlighet. Når du

leser boken vil du oppdage dette mira-

klet om hvordan Tintin lærer meg ansvar,

respons, kjærlighet. Jeg reddet ham fra

døden, og han reddet meg fra en ganske

snarlig overdose! Alt jeg kan om hund

har jeg lært av en hund. Den forvandlin-

gen som skjedde i mitt liv var at jeg fikk

en venn som aldri fordømte meg, men

bare ubetinget elsket meg.

Vi vil med dette takke alle dere som har gitt en gave til Maritastiftelsens arbeid. Flere jubilanter

har også gitt penger til oss i stedet for gaver til seg selv. Andre har gitt klær til Maritakafeen og ting til

bruktbutikkene våre.

Slike bidrag har dobbel betydning. Det viktigste er at pengene gjør det mulig for oss å hjelpe flere

– men det har også motiverende betydning for alle som jobber frivillig. Vi kjenner at vi har mange med oss, og vi tolker din gave som en oppmuntring og et

”klapp på skulderen” – at du har tro på det arbeidet vi driver.

Hilsen alle oss i Marita

Takk!

MARITANYTT | Nr. 4/2013 13

Et par timers kjøretur fra byen Gdansk, på vei nordvest mot Tyskland, ligger de to største rehabiliteringssentrene til vår søsterorganisasjon, Teen Challenge Polen, som har tre rehabiliteringssentere og 30 kaffehus. Medio september dro en gruppe av oss fra Maritastiftelsen for å bli nærmere kjent med våre polske venner.

Et nyttbilde AV POLEN

Av Bjørn Olav Thune

I leiebiler kjørte vi fra Gdansk til rehab-

senteret i Broczyna. Dette ble åpnet av

Teen Callenge (TC) i 1988 som det før-

ste rehabsenteret i Polen. Området her

i Polens del av Pommern har fine sko-

ger og sjøer. Fylket kalles Bytów. Pastor

Zbigniew Urbaniak, lederen for TC som

guidet oss til senteret ga oss en omvis-

ning og kunne fortelle: – Huset, som TC

fikk kjøpt rimelig, er bygd i tysk stil og

ble fraflyttet da tyskerne ble tvangsflyt-

tet av Stalin. Dette huset er et senter

hvor det bor både jenter og gutter, kalt

studenter. Åtte jenter og 12 gutter var

samlet. Denne kvelden var det utveks-

ling av livshistorier og vitnesbyrd mellom

nordmenn og polakker, før Leiv fortalte

fra sitt liv. Studentene fikk virkelig noe

å tygge på da han fortalte om sine al-

ler hardeste kamper som rusfri og ny på

troens vei. Skreddersydd tale for denne

forsamlingen, spør du meg. Etter møtet

spiste vi kvelds sammen med de ansatte

og studentene ved senteret. De hadde

gjort seg flid med pådekningen og til-

beredelsen av maten. Det ble en riktig

god kvelds og da vi var ferdige, utbrøt

pastoren: – Vi har ikke sittet så lenge til

bords siden julaften! Det er i slike stunder

vi virkelig ser verdien av arbeidets glede

og nyter troens fellesskap.

Obersten hjelper tilZbigniew fortalte oss en gripende histo-

rie om hvordan arbeidet hadde skutt fart

da det oppsto et behov for flere rehabili-

teringsplasser. Ryktene om at det var god

hjelp å få på stedet hadde nådd fram til

en oberst i hæren. Han ringte til senteret

og fortalte at han hadde en sønn som var

kommet ille ut som narkoman. Da ledel-

sen fortalte at det var hundre på venteliste

som ville inn og at det dessverre ikke var

mulig å hjelpe sønnen der og da, trodde

han ikke det var sant. Han møtte opp for

å sjekke sannhetsgehalten, og da han så

hvor enkelt og trangt det var, forsto han

situasjonen. Han stoppet ikke der, men

engasjerte seg for å finne et større sted.

Dette resulterte etter hvert i at de for en

meget rimelig pris fikk kjøpe en nedlagt

militærleir med flere hus med totalt 70

sengeplasser. Sønnen hans fikk komme

på rehab og ble senere en arbeider på

stedet. I dag er obersten død, men nå

skal sønnen, som en gang var narkoman,

lede et nytt rehabsenter nær grensen til

Slovakia. Da snakker vi ikke lenger om

den onde sirkelen, men om en god sir-

kel med gode resultater og uhørt positive

konsekvenser! Nå som oberstens sønn

starter et nytt rehabsenter, har han sagt til

de andre på senteret at han håper virkelig

faren ville vært stolt hvis han hadde sett

det som skjer nå. Da obersten lå på døds-

leiet, spurte sønnen om han skulle tilkalle

presten. Da svarte obersten at han hel-

ler ønsket at pastor Zbigniew skulle kom-

me og be for ham. Zbigniew kom og ba

sammen med ham til Jesus om frelse og

tilgivelse. Neste dag sovnet obersten inn.

Gode resultaterNeste dag dro vi til byen Miatsko. Der be-

søkte vi en tidligere melkefabrikk, som nå

huser både kontorer for Teen Challenge

og et menighetslokale, hvor Zbigniew Ur-

baniak er pastor og som er menigheten

som sentrene har tilhørighet til. I kjelle-

ren har de planer om ungdomsklubb og

en annen del av huset pusses nå opp

så de kan drive utdeling av mat og klær

til byens hjemløse og fattige. Her fikk vi

anledning til å stille spørsmål. Research

viser at 50 prosent av de rusavhengige

som begynner ved senteret fullfører pro-

grammet. Av disse 50 prosentene lever

fortsatt mellom 75-80 prosent som rusfrie

etterpå. Kristne menigheter utgjør meste-

parten av nettverket. Studentene rekrut-

teres ofte gjennom de 30 kaffebarene

som drives av menighetene i Polen og

et stort antall frivillige. Før de kommer til

rehab kan de møte opp på kaffebarene

Pastor Zbigniew Urbaniak, lederen for Teen Challenge Polen, ved rehabsenteret i Broczyna.

14 MARITANYTT | Nr. 4/2013 FOTO: Bjørn Olav Thune

Et nytt bilde av Polen

og inntakssentrene der motivasjonen

sjekkes og de får tid til å bestemme seg

og få et større innblikk i hva de går til. De

som er avhengige av opiater og piller blir

oppmuntret til å ta en statlig avrusing før

de begynner som studenter i program-

met. Som Zbigniew sa det: – Det er nok å

slåss mot i hodet om man ikke skal slåss

med abstinenser i kroppen også. Vi ble

også imponert over den gode oppfølgin-

gen som gis. Skole og arbeidsplasser for

den enkelte som fullfører, og det er også

en periode som kalles Re-entry hvor de

bor en tid på senteret, får god veiledning

av kvalifisert personale, samtidig som de

har sitt daglige virke utenfor.

50 menn på rehabI landsbyen Lekinia, også i polske Pom-

mern, ligger det største senteret med

plass til 70 menn. Området heter Gmi-

na Koczala og ligger i fylket Człuchów.

Landsbyen har bare 197 innbyggere. Vi

deltok på en samling i den gamle mili-

tærbasen de har pusset opp i Lekinia,

som obersten hjalp til med å skaffe. Ga-

rasjeanlegget med store porter for mi-

litærkjøretøyene var omgjort til en stor

møtesal. 50 menn tok imot oss der og

ga oss en uforglemmelig kveld, i form

av livshistorier og et måltid. Det er ikke

ofte at det er samlet så mange mannfolk

med rusbakgrunn som er motivert for for-

andring. Marek, lederen for senteret, kom

selv til Lekinia for 16 år siden da han var

narkoman. Han har vært leder for gutte-

senteret de fire siste årene. Dette rehab-

senteret hadde en trang fødsel. TC-ledel-

sen hadde ikke midler til å kjøpe stedet

til prisen militæret ønsket, men obersten

som forhandlet gjorde en glimrende jobb.

Viktige livskamper utkjempes her. Her

var det til og med en polsk student som

snakket norsk og var glad for å ha fått

muligheten til et nytt liv, selv om han inn-

rømmet at det var tøft å være der og ba

om forbønn. Mennene kommer tett innpå

hverandre og det er tilløp til slåssing av

og til: – De som har hatt en slåsskamp på

rommet gjør opp med hverandre, og som

regel blir de aller beste venner, forsikrer

Zbigniew og smiler i skjegget. Senteret

har investert i et stort renseri og håper

på flere oppdrag fra hoteller og sykehus.

Søndag :Søndag var vi med på gudstjeneste i me-

nigheten i Miastko, som for det meste be-

står av studentene ved sentrene i tillegg

til lokalbefolkningen. Gutter og jenter som

tidligere vurderte å ta sitt liv for å få en

slutt på narkotikaavhengigheten takker nå

sin Gud og synger sanger om hva Jesus

har gjort for dem. Du verden for en ver-

den, dette skulle flere ha visst om, tenker

jeg. Mellom 70 og 80 av studentene var til

stede. Etter en hel helg sammen er vi på

nikk og hils med mange av dem. Hånd-

trykkene blir fastere og brorskapet vokser.

Det som er litt godt å tenke på er at grup-

pen fra Maritastiftelsen fikk samlet inn en

gave til å skaffe nytt varmeanlegg for re-

habsenteret til vinteren. Polakkene hadde

spart litt selv, men fikk hjelp til resten, noe

som ble satt stor pris på av Zbigniew og

studentene. Vi fikk spre varme på flere

måter denne helgen, og noe av varmen

sitter bokstavelig talt igjen med langtids

virkning også på kalde vinterdager i den

gamle opprustede militærleiren. En av

gutta sa det slik: Nå har vi blitt Jesu Kristi

soldater

Denne reisen ga oss mange nye ven-

ner og det er nok mye å lære for oss

her oppe på berget. På Teen Challenge

Polen var det ingen legemiddelassistert

rehabilitering, og det var sannelig deilig

å oppleve. Det skulle være mulig også i

Norge å ha så store sentre med et alter-

nativ til LAR. Det er det som er i ferd med

å skje på Marita Virke, blant annet, og vi

håper at de styrende i kommune og stat

LAR flere slippe til

I dette huset ble tyskere tvangsflyttet av Stalin, men nå blir polakkene fri fra

tvang til rus i samme hus :)

Dette er bare en liten del av den tidligere militærleiren i Likinia som obersten fikk gjort om til TC rehab

15MARITANYTT | Nr. 4/2013FOTO: Bjørn Olav Thune

Postabonnement B

RETUR:MaritanyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noSJEKK NYE WEBSIDER PÅ

Du vil kunne trekke gavebeløp fra kr 500,- inntil kr 12.000,- pr. år fra din skattbare inntekt. Det er viktig å være oppmerksom på at skattefradraget gjelder kun

for gaver innbetalt til bankkonto, og ikke for gaver gitt kontant.

Dersom du ønsker skattereduksjon på gaver til Maritastiftelsen, må du gi oss fullmakt til å sende informasjon til skattemyndighetene.

Du vil motta en årsoppgave fra Stiftelsen KRAFT på gaven(e) som er innrapportert til skattemyndighetene.

Skattefrie gaver tilGjennom Stiftelsen KRAFT er Maritastiftelsen godkjent for

å motta gaver som gir rett til skattefradrag for giverne.

Ta kontakt med oss på tlf 22 04 54 00 eller epost

marita@marita.no for å få tilsendt fullmaktskjema, eller last

det ned på www.marita.no

MARITASTIFTELSEN

Nå er det mulig å støtte Maritastiftelsen ved bruk av Avtalegiro.

Fordelene ved Avtalegiro er: ■ Kontoen belastes automatisk. Du slipper å betale giroen i banken/nettbanken. Du varsles minst syv dager før forfall – som vil være den 20. i mnd. ■ Du kan stoppe tjenesten når du vil

Det er enkelt å komme i gang – ta kontakt med oss enten på telefon 22 04 54 00 eller epost marita@marita.no for å få tilsendt skjema somdu må underskrive og sende tilbake til oss.AV

TALE

GIRO

”Deilige desember”!Har du ikke hørt Hans Inges jule-CD, kan vi love deg at den kommer til å bli en favoritt! Låten ”Svolværgutt” er alene god grunn til å skaffe seg CD’en. Den perfekte julegave til slekt og venner.

Da denne CD’en ble utgitt lå “Svol-værgutt” lenge på Norsktoppen.

Nå går det mot jul igjen, og vi anbe-faler denne kjempefine juleplata til alle. Alle inntektene av salget går i sin helhet til Maritastiftelsens arbeid mot narkotika.

Plata kan du bestille direkte fra Maritastiftel-sens kontor.

Ta kontakt via post, telefon, faks eller e-post og bestill ”Deilige desember”.

Pris pr. CD:Ved bestilling av 1 CD kr. 169,- inkl. portoVed bestilling av 2-4: kr. 149,- inkl. portoVed bestilling av 5 eller fler: kr. 129,- inkl. porto

Bestillingsinformasjon:Post: Maritastiftelsen, Holstsgt. 6, 0473 OsloTel.: 22 04 54 00, fax: 22 04 54 10,e-post: marita@marita.no