Maritanytt nr 3 2011

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 3 – 2 0 1 1 – 1 9 . å r g a n g

SIDE 2

SIDE 8

SIDE 13

Terror, Tragedie og Tårer

Jan overlevde moT alle odds

Kampen for mennesKeverdeT

Foto

: Jof

rid L

anda

:: MaritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det fore-byggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

:: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og menings-fullt liv uten rus.

:: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Prosjekt Valg – prosjektets hovedmål er å bevisstgjøre målgruppen og konsekvensene av deres egne valg.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasan-gen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

:: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sen-trum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjen-nom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

:: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

:: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

:: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og oppfølging legges til rette individuelt.

:: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island.

:: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-omspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.www.teenchallenge.com

:: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00Telefax: (+47) 22 04 54 10E-post: [email protected]: www.marita.noFnr: NO 971275898Bankgiro: 3000 17 15050Ansv. redaktør: Leiv O. HolstadTrykk: 07 Gruppen ASLayout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens

grunnlegger

Terror,tragedie

22. juli har skrevet seg inn i Norges historie som en sorgens og fortvilel-sens dag. Vi i Maritastiftelsen gråter sammen med de etterlatte og ber om at de må finne trøst og styrke så ikke sorgen får knekke dem. Det at 77 enga-sjerte mennesker ble drept på en så bru-tal måte var både grusomt og menings-løst. Statsminister Stoltenberg kom tidlig på banen og formidlet omtanke og trøst til de etterlatte. I alle bygder og byer strømmet folk ut på gatene som en spontan reaksjon på det som hadde skjedd. Det var ikke våpen og hatefulle skrik som preget atmosfæren, men en stille, nesten andektig stemning og et hav av blomster. Blomstene var først og fremst en måte å vise deltakelse oven-for de etterlatte, men også en demon-strasjon ovenfor drapsmannen og alle andre destruktive krefter om at vi nek-ter å la oss kue eller styre av frykt for terror. Vi ønsker at Norge fortsatt skal være et åpent og demokratisk samfunn hvor alle kan si sin mening.

Sorgens rom”Nå er nesten alle ord brukt opp”, sa Kong Harald som en innledning til sin tale i Oslo Spektrum ved den nasjo-nale minnemarkeringen for tragedien. Selv om kongen også brukte ord for å trøste og vise medfølelse med de etter-latte, var det sterkeste budskapet det han formidlet uten ord gjennom sine tårer. ”Sorgen har mange uttrykk”, minnet kongen oss om, ”så som angst, skyld, raseri og tomhet, og det er vik-tig å gi rom for dem alle”. De av oss

som har opplevd sorg, vet at sorgen er et rom som man alltid bærer med seg, som man kan gå ut fra og inn i. Smer-ten og tomhetsfølelsen kan avta etter en tid, men man blir aldri helt ferdig med sorgen - man må bare ikke bli boende inne i dette ene rommet. Livet består heldigvis av flere rom.

Vår reaksjon på det onde”Vi står overfor et valg. Vi kan ikke gjøre det som skjedde ugjort, men vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmen-nesker”, sa Kronprins Haakon i en appell utenfor Oslo Rådhus. En måte å reagere på ondskap, er å gjengjelde ondt med ondt. Å fokusere på hevn. Gjerningsmannen skal selvfølgelig få sin fortjente straff i henhold til norsk lov, men den allmenne reaksjon fra Norges befolkning, var å fokusere på samhold, trøst til de etterlatte og en renessanse av de verdier som tydelig-vis ligger i den norske folkesjela. Jeg er glad og stolt over å få være en del av et slikt samfunn. Vi som jobber i Maritastiftelsen blir ofte konfrontert med tragedier, tap, meningsløshet og død. Jeg er også stolt over alle våre medarbeidere som bruker livet sitt til å trøste og hjelpe mennesker som av ulike årsaker har opplevd tragedier. La oss stå sammen i kampen for det gode! Dersom mange nok bruker livet og tiden sin til å gjøre godt for de som har det vondt, vil verden bli et bedre sted – i alle fall der vi er. Takk til deg som står sammen med oss i dette!

ogTårer

Etter at moren hans døde, klarte ikke faren å ta vare på Jan og de to søsknene hans. De ble derfor

plassert i hver sine hjem, Jan hos tanta si i Horten. Jan var i følge seg selv fryk-telig god i idrett, særlig i håndball. Men skole var ikke like interessant. – Jeg ble utvist fra skolen allerede i første klasse, ler Jan. – Jeg var en villmann som likte utfordringer og søkte etter de som var like gale som meg.

Valget Horten var en av de første byene i Nor-ge hvor det ble etablert et stoffmiljø i hippietiden på slutten av 60-tallet. Si-den danskebåten gikk dit, var det lett å smugle stoff. Da Jan var 13 år, ble han i et friminutt introdusert for hasj av noen kompiser. – Jeg husker jeg ble veldig rusa, og at det var behagelig og fascinerende, en flukt vekk fra livet. Al-lerede da tenkte jeg at dette skulle jeg fortsette med, sier Jan.

Det trygge håndballmiljøet ble ikke utfordrende nok for Jan, som begynte å henge i et gjengmiljø som drev med

Mor døde da Jan bare var ett år. Begge brødrene hans døde under tra-giske omstendigheter i narkomiljøet. Livet har ikke fart vel med Jan Leon Dørum. Likevel lever han et godt liv i dag fordi han en dag tok et valg som fikk positive konsekvenser.

Janoverlevdemot

Av Jofrid Landa

alleodds

MARITANYTT | Nr. 3/2011 3FOTO: Jofrid Landa

smånasking, stoff og kriminalitet. Sko-lesystemet klarte ikke å fange ham opp. Jan fullførte aldri videregående skole, og var innom uttallige jobber. – Det var litt enklere på 70-tallet, da jobbet du til du fikk sparken og så var det bare å finne ny jobb, forteller Jan, som raskt utviklet et stort rusmisbruk.

Savnet etter farsfigur– En av grunnene til at jeg begynte å ruse meg, var at jeg hadde et dårlig selvbilde, forteller Jan. – Først da jeg var rundt 10 år fikk jeg vite at tante ikke var mor, noe som var spesielt å få vite. Det å vokse opp i et kvinnesam-funn med mor og to jenter gjorde at jeg heller ikke fikk tilfredsstilt de be-hovene jeg hadde som guttunge. Det plaga meg i oppveksten at jeg ikke bod-de hos faren min, jeg var jo den eneste som hadde det sånn. Jeg hadde ingen far som tok meg med på ting og måtte lage spenning selv, sier Jan.

Hva er det villeste du har gjort? – Det var da jeg satte hele byen på hode som 12-åring, forteller Jan. De holdt på å bygge en høyblokk på rundt 12 etg. og på toppen av den sto en 40 - 50 m høy byggekran. Her klatra jeg opp og ble hengende i hendene fra den over bakken. Brannvesen og politi ble tilkalt og de måtte krabbe ut og dra meg inn. Det var et mirakel at jeg ikke datt ned, sier Jan.

Rusmisbruket ble større, og i perioder søkte Jan hjelp. – Hele 31 innleggelser ble det disse årene, utbryter Jan. – Innerst inne drømte jeg om et annet liv, men et-ter hvert mista jeg troen og motivasjo-nen på det. I denne perioden hadde Jan særlig kontakt med sine to brødre som også rusa seg og hang litt i samme miljø.

Hvit skjorte, slips, kristen og dumJan var innlagt på Blå Kors flere gan-ger, og de hadde kristne møter hver uke. Han hadde ikke noe forhold til tro. – Jeg merka at det skapte en leng-sel etter å oppleve noe annerledes. Men jeg hadde en dårlig relasjon til kristne

mennesker, og trodde at jeg fikk det enda verre om jeg ble kristen. Jeg likte jo fart, spenning og action og hadde en forestilling om at kristne gikk med hvit skjorte, slips og så dumme ut, og slik ville jo ikke jeg være, smiler Jan.

Så fikk han plutselig høre at en av de beste kompisene han hadde vært på kjøret med, var blitt kristen. – Han har

sikkert en baktanke med det, tenkte jeg, han skal svindle til seg noe. Men så in-viterte han meg med på hyttetur på fjellet sammen med noen kristne ven-ner. Jeg tok med meg piller og tenkte at dette blir heftig, fortsetter Jan. Det var skremmende med mennesker som ba og sang lovsanger, samtidig som det var positivt. – Jeg kjente at det kompi-sen min hadde opplevd var ekte, han var blitt en annen person. Da ble jeg nysgjerrig, forteller Jan.

Rus med bismakFra den dagen fikk ikke Jan fred. Kom-pisen forble rusfri, og holdt kontakten med Jan, som fortsatte å ruse seg. Men det var ikke som før. – Jeg begynte å få dårlig samvittighet når jeg ruset meg og

skjønte ikke hva det var, forteller Jan. – Folk inviterte meg med på kristne mø-ter, men det vågde jeg ikke, for da visste jeg at jeg ville bli frelst og da var det ingen vei tilbake. Jeg hadde jo fortsatt lyst til å ruse meg, bare ikke med alt det negative rundt.

Dratt mellom to liv ble livet tøft for Jan, som verken hadde det bra som rusa eller nykter.

Så kom Gud. – Mens jeg var innlagt på Blå Kors, satt jeg en formiddag i 1982 på Slottsfjellet i Tønsberg, fortel-ler Jan. – Jeg så utover byen og kjente at det livet her orker jeg ikke lengre. Jeg var helt fortvila og gråt. Da kom Jesus ned på Slottsfjellet, helt konkret, og jeg måtte reise meg opp. Idet jeg reiste meg, kjente jeg fysisk at alt det vonde for-svant sammen med angsten og frykten. På ett sekund var det gamle livet mitt over og jeg følte meg ny, sier Jan.

Så sto Jan alene igjen på Slottsfjel-let. Han tuslet nedover til byen, kik-ket inn i hagene med blomster og følte han opplevde byen for første gang. På jernbanestasjonen traff han en kamerat fra rusmiljøet, som kikka på ham og spurte om han hadde blitt frelst.

– Jeg ble overrumplet og sa: Ja, jeg tror det, smiler Jan.

På Slottsfjellet opplevde Jan også at Gud ga ham et konkret kall. – Gud sa at han skulle ta meg ut fra denne sam-menhengen og sette meg i stand for at jeg skulle komme tilbake og forkynne evangeliet, forteller Jan. – Så jeg var ikke ferdig med rusmiljøet. Denne opplevel-sen brente seg fast og har alltid stått klart for meg når jeg har vært dritt lei i livet og stått ved veiskiller. Det var så sterkt at jeg har aldri vært i tvil om at det var Gud, sier Jan, som er glad for at Gud møtte ham radikalt og helt konkret.

Etter å ha jobbet ett år for Ungdom i Oppdrag på Grimerud gård på Ot-testad, noe som betydde mye for veien videre, møtte han Leiv Holstad på P22 i Oslo på begynnelsen av 80-tallet. Leiv hadde akkurat laget den første Marita-filmen, og utfordret Jan til å reise rundt på skoler med den og forebygge rus.

Besøk av Maritastiftelsen?

I tillegg til å reise rundt på skoler/konfirmantgrupper med vårt rusforebyggende opplegg, ønsker også Marita-stiftelsen å besøke menighe-ter/forsamlinger. Vi har ett team som tilbyr forkynnelse, vitnesbyrd og sang/ musikk. Oppsøkende virksomhet i det lokale rusmiljøet vil også være aktuelt.

Ønsker deres menighet/forsamling besøk fra Mari-tastiftelsen, så kontakt: Jan Dørum, [email protected], Tlf: +47 938 58 851

Jan overlevde mot alle odds

MARITANYTT | Nr. 3/20114

Det ble en lang og trofast tjeneste for Jan, som i denne perioden også giftet seg og fikk tre barn.

Livet brister…Men rusen skulle sette flere dype spor i Jans liv. Hans eldste bror døde i over-dose i 1994. – Han hadde blitt kristen, men klarte ikke å få livet til, og jeg fant

ham død på badegulvet. Det var tøft å miste ham, sier Jan alvorlig, men sam-tidig midt i sorgen var det godt å vite at han var i himmelen.

Så etter flere år som rusfri, sprakk Jan. Han jobbet i fengsel og opplevde flere tøffe ting samtidig i livet, kreft og skilsmisse. – Jeg kom ut av det kallet Gud hadde for meg og gikk egne veier, forteller han. Med kreft og ryggopera-sjon fikk jeg mye smertestillende og vei-en tilbake til rusen ble brått kort. Det jeg hadde bygd opp de siste 18 årene som rusfri ble brått revet ned på ett år. Midt i denne tøffe perioden mistet Jan også sin yngste bror på grunn av rus. – Jeg var lengre nede en noen gang og var overbevist om at dette ville bli utgangen for mitt liv også, sier Jan, som tydelig

synes det er vanskelig å snakke om dette.

Ny mulighetMen Gud hadde ikke gitt opp Jan. Po-litiet arresterte ham i Horten i 2002 og hjalp ham til Evangeliesenteret. – Da jeg gikk ut døra i heisen der, fór heisen ned igjen og med den forsvant liksom fortida mi også, forteller Jan. – Jeg had-

de holdt på å ta livet mitt, men Gud ga meg en ny mulighet, akkurat som på Slottsfjellet. Da tenkte jeg at denne må jeg ikke la gå fra meg.

Etter flere år i jobb for Evangelie-senteret, sa han opp en dag og ringte Leiv Holstad, og vips var han tilbake i Maritastiftelsen, som har en spesiell plass i Jans hjerte. – Leiv har alltid be-tydd mye og vært et forbilde for meg, sier Jan. – Og jeg er rørt over alle de flotte medarbeiderne i Marita, flirer Jan med glimt i øyet. Latteren sitter alltid løst hos Jan. I 2009 giftet Jan seg igjen med sin danske prinsesse. De bor i Kø-benhavn, selv om han valfarter Norge på kryss og tvers for Maritastiftelsen. Han har hatt god kontakt med ungene hele veien og de er ofte på besøk.

Valg får konsekvenserEr du skuffet over at ingen hjalp deg tidligere?– Jeg har aldri vært skuffa eller tenkt at noen svikta meg. Jeg opplevde det som mitt valg, sier Jan. – Likevel har jeg nok tenkt at det var merkelig at ingen rea-gerte i skolen, selv om det ikke er sik-kert det hadde hjulpet. I jobben møter

jeg mange foreldre til ungdom som ruser seg, og vet at det ikke er lett å få dem til å slutte å ruse seg.

Når det gjelder ungdom og rus, er situ-asjonen annerledes i dag enn da du var ungdom?– Stoff er lettere tilgjengelig nå, det er andre holdninger og større utfordringer, sier Jan. Men stoffet er det samme og menneskene er de samme. Det handler fortsatt om å ta ansvar for eget liv, for valgene en tar får store konsekvenser for ens liv.

Fortiden min er preget av en opp-vekst der jeg ikke kjente far, en mor som døde, brødre som brukte stoff og at jeg klarte meg dårlig på skolen, fort-setter Jan. – Så jeg var nok utsatt, men


Maritastiftelsen betyr noe spesielt for Jan (t.h.), her i godt selskap med kolleger.

FOTO: Jofrid Landa MARITANYTT | Nr. 3/2011 5

Nå er det mulig å støtte Maritastiftelsen ved bruk av Avtalegiro.

Fordelene ved Avtalegiro er: ■ Kontoen belastes automatisk. Du slipper å betale giroen i banken/nettbanken. Du varsles minst syv dager før forfall – som vil være den 20. i mnd. ■ Du kan stoppe tjenesten når du vil

Det er enkelt å komme i gang – ta kontakt med oss enten på telefon 22 04 54 00 eller epost [email protected] for å få tilsendt skjema somdu må underskrive og sende tilbake til oss.

Nå er det mulig å støtte Maritastiftelsen ved bruk av Avtalegiro.

Fordelene ved Avtalegiro er: ■ Kontoen belastes automatisk. Du slipper å betale giroen i banken/nettbanken. Du varsles minst syv dager før forfall – som vil være den 20. i mnd. ■ Du kan stoppe tjenesten når du vil

Det er enkelt å komme i gang – ta kontakt med oss enten på telefon 22 04 54 00 eller epost [email protected] for å få tilsendt skjema somdu må underskrive og sende tilbake til oss.

AVTA

LEGI

RO


jeg kunne valgt annerledes! Jeg måtte også velge å komme meg ut igjen. Vi kan opp-leve mye vanskeligheter i livet, men likevel velger vi vår egen framtid. Det høres kan-skje enkelt ut, men sånn er det, og man må hjelpe folk til å velge riktig.

Mer moden, reflektert og romsligJan har forventning til det som ligger for-an både for seg selv og for Maritastiftelsen. Han drømmer om en rullende Maritakafè, en bobil til å drive oppsøkende virksomhet i rusmiljøene rundt om i Norge i forbin-delse med møtereiser og skolebesøk. – Det er viktig å ha tro på folk, sier han engasjert. Gjennom 31 institusjonsopphold mistet de fleste der troen på meg, men Gud ga meg ikke opp. Der vi tenker det er håpløst, ser Gud muligheter, sier Jan, som vet han hadde vært død uten møtet med Jesus.

Hvem er Jan Dørum i dag? – Alt som skjedde, – det at jeg sprakk, skils-missen og brødrene mine som døde, foran-dret meg mye, sier Jan ettertenksomt. – Jeg har nok blitt mer moden, mer reflektert og romsligere enn før. Vi mennesker er skrø-pelige, og uten at Gud er så overbærende og romslig hadde vi vært sjanseløse. Det har fått konsekvenser for mitt forhold til andre mennesker, det at Gud har vært så god og ikke gitt meg opp. Den tøffe perio-den tror jeg ikke var Guds plan, men Han brukte det vanskelige til noe godt, selv om det var smertefulle år jeg gjerne skulle vært foruten, sier Jan alvorlig.

– Mange tidligere rusmisbrukere sier at det er så fint at jeg er engasjert siden jeg kjenner det livet. Men jeg tenker at fortida mi hjelper ingen. Det er livet jeg lever i dag som kan hjelpe noen, avslutter Jan.

Fortida mi hjelper ingen, det er livet jeg

lever i dag som kan hjelpe noen, sier Jan.

MARITANYTT | Nr. 3/2011 FOTO: Jofrid Landa6

Kulturminister Anniken Huitfeldt overrekker tildelin-gen til Marita Ungs Kim Akerholdt (i midten) og Jonatan G. Hansen.

– St. Thomas minnefond har satt fokus på et tema som fortjener full oppmerk-somhet, nemlig barn og unges psykis-ke helse. Maritastiftelsen gjør et vik-tig arbeid gjennom å bruke musikk og kultur som virkemiddel, sier Anniken Huitfeldt.

Maritastiftelsen har som oppgave å forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe rusmiddelavhengige til et nytt og meningsfylt liv uten rus. Stiftel-sen tildeles 180.000 kroner til et mu-sikkverksted lokalisert på Sub Scene i Oslo Sentrum, med gratis musikkun-dervisning og konsertmuligheter.

– Vi er svært glade for midlene fra fondet, uten disse pengene ville det vært vanskelig å drive musikkverk-stedet videre. Vi er en idealistisk or-ganisasjon som jobber for at ungdom

gjennom musikk kan få et fellesskap og en meningsfull aktivitet. En slik støtte betyr enormt mye og er til stor inspira-sjon, sier en av prosjektlederne i Marita Ung, Jonatan G. Hansen.

Utdelingen ble foretatt på Sub Scene

i forbindelse med Øyafestivalen, et ar-rangement der St. Thomas selv spilte flere ganger. Maria Lunde (23), som

er aktiv deltaker på musikkverkstedet, gjorde en fantastisk fremførelse av en St. Thomas låt.

Totalt får ni prosjekter fordelt over hele landet, midler til blant annet rusfri ungdomsfestival, musikkinstrumenter og utstyr til ungdom, chatte-tjeneste og hjelpetelefon. Dette er første gang fondet deler ut midler. Pengene kom-mer fra salget fra CD-boksen, spon-sorer og gaver.

– Ungdom må bli sett i hverdagen, og hjelp må være nær, åpen og lett å oppsøke. Maritastiftelsens prosjekt og andre prosjekter oppsøker unge der de er. Det kan flere gjøre, sier Werner Fredriksen i Rådet for psykisk helse.

Kilde: Pressemelding fra Kulturmeglerne, 10.08.2011

Kulturminister Anniken Huitfeldt tjuvstartet Øyafestivalen i år

ved å dele ut 180.000 kroner til Maritastiftelsen fra St. Thomas

minnefond.

St. Thomas minnefond ble opprettet av familien og pla-teselskapet etter artisten St. Thomas bortgang i 2007. Han slet med rus og depresjoner, og derfor støtter fondet tiltak som skal bedre den psykiske helsen for barn og unge.

sT. ThoMas Minnefond

Tildeling fra

Tildeling fra sT. ThoMas Minnefond

MARITANYTT | Nr. 3/2011 7FOTO: Martine L. Hansen

Det er en regntung onsdag i Oslo da jeg møter Hieu Manh

Tu (29) i Maritastiftelsens loka-ler på Torshov. Allikevel er det

god stemning og stor gjensyns-glede når en av våre gamle ven-

ner kommer innom for en kaffe og en prat. Hieu Manh Tu var i

arbeidspraksis i Maritabutikken i litt over ett år fra desem-

ber 2009 til våren 2011, men kom først i kontakt med

Maritastiftelsen gjennom sam-lingene i Ullersmo fengsel.

GjenGlederledeThJeM

Av JonatanGreenberg Hansen

MARITANYTT | Nr. 3/20118 FOTO: Jonatan Greenberg Hansen

For å ta det fra starten forteller Hieu om sin barndom. – Jeg kom til Norge som båtflyktning

fra Vietnam i 1990. Jeg ble overlatt mye til meg selv. Min far og stemor var fraværende og reiste mye, og jeg måtte tidlig klare meg selv. Barndom-men min var fylt av mye løgn og be-drageri fra familien, og jeg hadde ikke mange jeg kunne stole på, sier Hieu. Flere år med dårlig eller ingen opp-dragelse og mye problemer førte til at Hieu ikke orket å bo hjemme lenger og han flyttet frivillig til et ungdoms-hjem som 15-åring. – Gjennom den vanskelige barndomstiden gikk jeg en del i kirken hvor en onkel av meg for-kynner. Jeg tok imot Jesus som liten gjennom å gå der. Dette var vanskelig siden resten av min familie var budd-hister, men jeg visste hva jeg hadde opplevd med Gud, sier Hieu alvorlig. – I ettertid kan jeg se at Gud var tro-fast og jeg har opplevd og lært at Gud aldri forlater noen.

Ble gjengleder– Etter at jeg flyttet hjemmefra fikk jeg en del holdninger til penger og makt som ikke var sunne, sier Hieu. Jeg trodde at penger var makt, og har man makt får man fred i hjertet. Det var fred i hjertet jeg oppsøkte hele tiden. Slik levde jeg i mange år. Jeg tjente etter hvert mye på kriminell virksomhet, og hadde alt jeg ønsket av biler og andre materielle ting.

Som 25-åring ble Hieu gjengleder for en gruppe vietnamesere, og forbry-telsene ble mer og mer alvorlige. – Jeg følte tomhet selv om jeg hadde mye materielt. I tillegg var jeg mye inn og ut av fengselet i den tiden. Hieu forkla-rer at han følte seg mer ond ettersom tiden gikk, og at det etter hvert ikke var mye godt igjen i ham.

Møtte Gud i varetekt– I en periode satt jeg i varetekt, fordi politiet mente jeg var en fare for sam-funnet, fortsetter Hieu. Jeg var så lei meg og ville bare ut og leve et godt liv med glede og ekte kjærlighet. – Tan-kene mine drev mye rundt dette og jeg

skjønte at det jeg drev med var feil, at jeg måtte forandre livet mitt. Jeg ropte til Gud og ba ham om hjelp. Helt plut-selig ble Hieu satt fri fra varetekt fordi politiet hadde ombestemt seg og mente det ikke var fare for gjentakelse. – Ad-vokaten min ble like overrasket som meg, forklarer Hieu. Jeg slapp ende-lig ut, men ting ble ikke noe bedre av det. Det var lett å falle tilbake i gamle mønster. Jeg var voldelig og gjorde mye dumt i tiden etter varetekten, forkla-rer Hieu. I februar 2008 kom Hieu i en veldig vanskelig situasjon hvor han hadde valget mellom enten å ta liv eller miste ansikt i gjengen og i miljøet. – Alt var klart, jeg skulle bare gjennomføre handlingen, forklarer Hieu. Jeg veide de to valgene opp mot hverandre, og bestemte meg for at jeg ikke ønsket å bli en drapsmann. En stemme sa til meg: ”Hvis du vil forandre deg, dra til kirken”. Jeg dro til kirken i Oslo hvor min onkel er evangelist. Der hørte jeg historien fra Bibelen om den bortkom-ne sønn (jfr. Lukas 15), den traff meg rett i hjertet. Jeg gråt og gråt som et barn, og det var da gått mange år siden sist jeg hadde grått. Etter denne opp-levelsen ringte Hieu til alle i gjengen og sa at han ikke lenger var med, han trakk seg helt ut.

Ny fengselsdom– I slutten av april 2008 ble jeg hen-tet av politiet og satt inn for å sone på Ullersmo fengsel, forteller Hieu. De ønsket ikke å ha meg på gaten lenger. Det var først snakk om kun ett år med soning, men så fikk jeg en dom til, som min egen familie bidro til at jeg måtte sone for. På grunn av min bakgrunn trodde politiet på dem og jeg fikk nes-ten fem år ekstra. Tanken på at jeg skulle sitte inn i minst tre år var veldig vanskelig. Jeg var i et forhold som tok slutt, og jeg var veldig langt nede. Men jeg ba til Gud og sa; jeg har blitt frelst, hvorfor ordner det seg ikke? Jeg hadde trodd at bare man blir en kristen så blir livet lett å leve. I fengselet prøvde jeg å ta livet mitt, men jeg overlevde og ble satt på celle med overvåking, sier Hieu. I den perioden hadde jeg bare med meg

Bibelen på cella, og jeg leste og leste. Jeg valgte å tro på det som sto og gå på det Gud har sagt. Jeg valgte å overlate ALT til Gud. Hele mitt liv var i grus og jeg hadde ingenting igjen. Det var da Gud sa til meg at jeg måtte begynne med å tilgi meg selv. Jeg tok et valg om å se fremover, og lot Gud ta kontroll over mitt liv, foreller Hieu. – Ting be-gynte å skje i hjertet mitt.

”Jeg vil gi deg fremtid og håp”– Etter hvert som jeg leste og forsto mer av hvor jeg sto i forhold til Gud begyn-te jeg å få fred i hjertet. Det var freden jeg hadde lengtet etter alle disse årene. I tillegg til den indre freden som vokste frem begynte jeg også å ta nye valg som gjaldt livet mitt, forklarer Hieu. Etter ett år med utdanning kjente Hieu at ting falt på plass livet. – Jeg merket at Gud var med meg hver dag. Jeg had-de så mange dårlige vaner, men Gud minnet meg på å tenke positivt. Hieu forteller at Gud lærte ham disiplin og byttet ut mange av hans gamle verdier. – Jeg måtte stå på mer, og forandre ret-ning, sier Hieu. Gud strukturerte meg og lærte meg disiplin. Hieu forklarer at alt det gamle først måtte fjernes, så kom det nye livet. Alle de gamle ven-nene måtte forsvinne, og vaner og ver-dier måtte byttes ut. – I tiden jeg satt på Ullersmo ble jeg i begynnelsen mobbet en del for troen min, men jeg fikk et-ter hvert bedre og bedre kontakt med de andre innsatte, og vi delte hva vi trodde på. Dette førte til at Gud satte i gang ting i hjertene deres også, og jeg fikk muligheten til å be for og med dem flere ganger, forklarer Hieu entusiastisk.

– Gud har gjort en stor forandring i livet mitt. Han ga meg nytt håp og fremtid. I min families øyne er jeg mis-lykket, men Gud er den som gir meg verdi.

Jeg ble etter en tid overført til åpen soning i Kroksrud fengsel for å sone resten av dommen min, forklarer Hieu. – Jeg takket ja til tilbud om jobb i teate-ret. Det var helt greit å jobbe der, men jeg følte ikke at det var det Gud ville med meg og livet mitt, og jeg følte at jeg satt litt fast.

gjengleder ledeT hJeM

MARITANYTT | Nr. 3/2011 9

Møte med MaritastiftelsenFra desember 2009 fikk Hieu jobb i Ma-ritabutikken som transportmedarbeider. Han dro daglig fra Kløfta til Oslo for å arbeide, og opplevde Maritabutikken som et veldig bra sted å være. – Alle som jobber der har et hjerte for med-mennesker, og de er kristne. Jeg var der litt over ett år, forteller Hieu. Det var gøy og jeg fikk møte mange fine men-nesker. I tillegg fikk jeg erfaring med å stole på Gud, og at Gud arbeider med mennesker på forskjellige måter. Flere av medarbeiderne i butikken er mine forbilder i dag, og bidrar mye i Guds rike. Jeg føler at Maritastiftelsen er fa-milie og at vi alltid vil ha kontakt.

Mens Hieu var i arbeidstrening i Maritabutikken søkte han seg videre til Evangeliesenterets avdeling Østerbo. Fengselet var ikke villig til å gi Hieu prøveløslatelse, og han fikk avslag på to søknader om å flyttes dit. Det an-dre avslaget fra fengselet kom desem-ber 2010. Hieu forteller at skolen på Østerbo skulle starte 9. januar, og neste mulighet for prøveløslatelse ville vært 15. mars.

– Det jeg tenkte var at dersom jeg ikke blir løslatt, og dermed mister sko-leplassen, gidder jeg ikke å dra ut i det hele tatt. Da kan jeg like gjerne sitte inne i fengselet og bruke tiden der. Med fare for tilbakefall syntes Hieu det var for farlig å dra uten å ha noe å drive med på dagtid. – Neste dag dro jeg på jobb i Maritabutikken som vanlig, for-klarer Hieu. I løpet av den dagen fikk jeg telefon på jobben om at jeg skulle pakke sakene mine og bli kjørt til åpen avdeling i Halden fengsel samme dag, noe som betydde at jeg kunne begynne på skolen på Østerbo allikevel!

– Jeg dro dermed til Østerbo for å fullføre kokkelinja. En annen grunn til å reise var at jeg trengte å komme meg bort fra Oslo på grunn av det gamle miljøet der, og jeg ønsket også å bo med andre kristne for å vokse og utvi-kle meg. Hieu ble løslatt i mars 2011, og kunne legge soningen bak seg og se fremover. – Selv om jeg nå er fri mann vil jeg fortsette på Østerbo, fordi det er det beste for meg nå.

Veien videre– Jeg drømmer om å kunne starte re-staurant, sier Hieu entusiastisk. Jeg har bare ett år igjen på kokkeutdanningen, og har blitt lovet en restaurant som jeg kan drive. Livet legger seg endelig til rette. Lever man med Gud skjer det en forandring, sier Hieu. Hvis man virkelig tror på det som står i Bibelen, så skjer

det. I meg selv kan jeg ikke gjøre stort, men Gud er med meg og legger til rette.

Hieu har opplevd at hans jordlige foreldre ikke strakk til, men at Gud tar vare på oss mer enn våre foreldre på jorden. – Gud ordner alt fra småting til store ting i livet, så lenge vi tror og lar han slippe til. Han legger til rette, avslutter Hieu takknemlig.

gjengleder ledeT hJeM

Hieu går siste år på kokkelinja.

MARITANYTT | Nr. 3/201110 FOTO: Jonatan Greenberg Hansen

I forrige MaritaNytt (nr. 2/11) skrev vi at Maritastiftelsen åpner ny bruktbutikk med tilbud om arbeidspraksis i Mjøndalen i løpet av året. MaritaNytt tok en prat med ra-

darparet som står i bresjen for arbeidet, avdelingsleder Sarita Kristiansen og Kristine Hasseløy, for å høre litt mer om hvordan de ligger an i prosessen. Så langt har vegger

blitt revet, tak har blitt fjernet og lokalet tar form. Det nye bygget gir stiftelsen nye muligheter til å tilby mennesker fellesskap og bistand i en fase av livet.

full fart i MJøndalenAv Jonatan

Greenberg Hansen

Sarita Kristiansen (t.h.) og Kristine

Hasseløy står i bre-sjen for arbeidet i

Mjøndalen.

MARITANYTT | Nr. 3/2011 11FOTO: Jofrid Landa

På god vei mot åpningJeg møter jentene i deres kontor, i den nye bygningen som snart skal innehol-de bl.a bruktbutikk og utvidet kantine. – Prosessen har føltes lang, sier Kris-tine. Sarita sier seg enig, men legger til at det hjelper å ha så mange flotte folk som hjelper til. Monsterbedriften (nevnt i MaritaNytt nr. 2/11) er en av aktørene som har bidratt med ekstra arbeidskraft. De har tatt seg av det meste av grovarbeidet med pigging, ri-ving og byggingen av ny trapp i betong. – Vi har også leid inn andre firma, sier Sarita.

– Vi ser nå at vi nærmer oss, og det er deilig, sier en lettet Kristine. Et rom står snart klart til bruk. – Det er en del bygningstekniske godkjenninger som gjenstår, sier Sarita, uten at hun tror det blir noe større problem. – Dette tar en del tid, og åpningen av butikken ble derfor utsatt til senere i høst, påpeker jentene. – Vi håper fortsatt på at flere frivillige vil melde seg til tjeneste når vi etter hvert åpner.

Flere i arbeidspraksisIfølge Sarita har tilbudet allerede hatt noen i arbeidspraksis i sommer, noe som har gått greit. – Nå har vi en, og det er flere på vei inn, sier Sarita. Ut-fordringen har ligget i å se og dele-gere arbeidsoppgavene i byggeperio-den, men dette blir lettere ettersom butikken tar mer form, og et miljø bygges. Vi har måttet holde igjen litt så langt, men det er flere i kø som ønsker å ta i bruk tilbudet, noe som er et luksusproblem, skyter Kristine inn. – Vi samarbeider også med Nav

og kommunen. Vi tenker videre å fo-kusere på å markedsføre oss, og kom-mer til å bruke en del ressurser på det etter hvert, sier Sarita. Kristine forkla-rer at de i nær fremtid kommer til å lage et skilt som skal synes godt fra veien, så folk får med seg hvor butik-ken er. Skiltet skal etter planen lages av brukte gjenstander, og skal lages av de i arbeidspraksis. – Vi får også opp reklame på lastebilen vår, så vi vil bli godt synlige når vi kjører rundt for å hente, sier Sarita.

Godt samarbeidPå spørsmål om samarbeidet dem imel-lom svarer de samstemt at det fungerer veldig bra. – Jeg bestemmer, og hun er så veldig grei, sier Sarita spøkefullt. – Kristine er veldig flink til å få det fint, og hun har masse bra tanker om hvor-dan ting skal se ut i butikken. Hun er veldig kunstnerisk, skryter Sarita. – Sa-rita er en veldig god sjef. Hun er flink til å administrere ting og hun har oversikt, svarer Kristine.

– Noe vi har snakket en del om, og som vi syns er det aller viktigste, er menneskene som skal fylle dette ste-det, forklarer Sarita. Vi er ikke først og fremst bruktbutikk, vi er først og fremst et arbeidspraksissted. Sarita og Kristine forklarer at ønsket er å være et sted som tilbyr godt fellesskap, og er et trygt arbeidssted hvor man kan møte folk som bryr seg.

Den offisielle åpningen er planlagt å være i løpet av november, men vi ønsker å begynne med utsalg før det, kanskje allerede i oktober, sier Kristine med et smil om munnen.

full fart i MJøndalen

Vi trengerbrukt og nytt!Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting.

Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 – 17.00 Lørdag: kl 10.00 – 16.00

MaritabutikkenMarkveien 67, Oslo

Tlf. 22 38 19 20 E-post: [email protected]

Kristine Hasseløy og Stein Erik Mi-kalsen har bidratt mye i oppussingen.

Christian Berge-sen trår til der det trengs!

Martin Aabrekk viser muskler!

MARITANYTT | Nr. 3/201112 FOTO: Sarita Kristiansen

Av Jofrid Landa

frP-politiker Kari Kjønaas Kjos: – deT handler oM å leve, iKKe Bare eKsisTere!

Det er rart å være på vei til Stortinget denne første tirsdagen i august. Dagen før var det minnemarkering etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya, og på vei opp Løvebakken møtes jeg av et gjerde dekket av lys

og roser. Fylt med ærbødighet og sorg skuer jeg de hjerteskjærende hilsenene, samtidig som jeg oppdager at porthåndtaket er fullstendig tildekket av blomster. Mens jeg leter febrilsk med blikket over blomster-havet og lurer på hvordan jeg kommer inn, uten å flytte blomster respektløst, litt stressa for å rekke mø-tet, går porten opp og jeg smetter lettet inn idet jeg oppdager at SV-politiker Hallgeir Langeland ble red-

ningen. Godt noen kunne vise vei.

FOTO: Jofrid Landa MARITANYTT | Nr. 3/2011 13

Noen husker kanskje Kari Kjøn-aas Kjos fra et intervju på TV2 Magasinet i mai i år, der hun

stilte opp sammen med Michelle på 22 år, som kjemper sin kamp for å bli rus-fri. Kari ble kjent med Michelle da mo-ren hennes sendte brev til daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen. Hun beskrev kampen for Michelle på 20 år, som ikke hadde flere blodårer til å sette sprøyter i og som verken had-de drukket eller spist på tre døgn, men som likevel ikke var syk nok til at le-gevakten ville ta henne imot. Kari fikk tillatelse av moren til å bruke brevet i Stortingsdebatten, og inviterte senere Michelle til Stortinget med ønsket om å gjøre kampen hennes lettere.

Irritasjon ble engasjementKari vanket tidligere selv i et miljø hvor det ble eksperimentert med rusmidler. Miljøet ble stadig tøffere og presset større, og hun tenkte at hun hadde to valg. Forlate disse som hun anså som sine venner, eller gå ned sammen med dem. Valget ble lettere fordi hun møtte han som senere skulle bli mannen hen-nes. En student som representerte noe trygt for 15-årige Kari. Siden har hun hatt et brennende engasjement for ru-somsorgen. – Noen av dem jeg var glad i måtte jeg gi slipp på, for jeg orket ikke å se på at det gikk så dårlig med dem, mens andre har det gått bra med, sier Kari ettertenksomt. - Jeg ble irritert på systemet og på at vi bruker pengene på å holde folk nede, og måtte gjøre noe med det, forteller Kari, som fra ikke å være interessert i politikk da meldte seg inn i FrP.

Kampen for menneskeverdDe to siste årene på Stortinget har rus vært hovedfokus for Kari, men hun er fortvilet over at interessen for rusom-sorg er liten. – Vi inviterte rusmisbru-kere til å komme på Stortinget, men bare tre av 169 stortingsrepresentanter stilte opp for å møte dem. Kari gir li-kevel ikke opp kampen. Noen betegner henne som den nye Alvheim, FrP-poli-tikeren som i sin tid var en forkjemper for rusmisbrukere.

Michelle er en av flere rusmisbruke-re Kari følger tett. De snakker sammen hver uke, og Michelle har blitt en del av familien. – Det er ikke bra å være alene, sier Kari. – Mange føler på en-somheten, savner et nettverk og trenger å lære å leve et normalt liv. Da bomba gikk av i Oslo 22. juli, var Michelle på ferie hjemme hos Kari og de satt mer-kelig nok og snakket om holdninger og menneskeverd.

Skremt av hvor vanskelig det er å få akutt hjelp!I juni hadde Michelle en nedtur og be-gynte med selvskading. –Jeg er skremt over hvor håpløst vanskelig det er å få hjelp, for det ble en kamp som ikke er vårt helsevesen verdig, sier Kari oppgitt. Hun får mange forespørsler fra fortvil-te foreldre til rusmisbrukere som lurer på hva de skal gjøre. Men hun er også selv ofte rådløs og frustrert av et sys-tem der den enkelte må kjempe sin sak.

Aktiv dødshjelp over år Kari er opptatt av ettervern etter å ha jobbet 20-30 år i rusomsorgen. – Vi gjør fortsatt det samme, har gode be-handlingstilbud der du blir hørt, fortel-ler hun. – Men etter behandling sendes du til et dårlig hospits sammen med de folka du vanka med før. Fortida tar deg, regninger skal betales, skammen kom-mer og du havner på kjøret igjen til neste avrusning. Det er aktiv dødshjelp over år, utbryter Kari. – En av rusmis-brukerne jeg følger opp klarte seg etter 16 ganger på rehabilitering, fordi han da fikk tilbud om ettervern.

Hvordan vil du beskrive et godt tilbud om ettervern for rusmisbrukere? – En egen konsulent bør følge deg opp og tilbudet må innebære avrusning og behandling, for deretter ettervern med botrening, sier Kari. – Selv enkle ting som å sette på vaskemaskinen, er det få rusmisbrukere som kan. Når du er klar for det bør du få tilbud om kommunal bolig, unna andre rusmisbrukere, me-ner Kari. – Fortsatt må det være kon-taktpersoner du kan ringe døgnet rundt ved behov. Det nytter ikke å si til en


Kari Kjønaas Kjos håper politikerne skjønner at organisa-sjonene redder liv.

MARITANYTT | Nr. 3/2011 FOTO: Jofrid Landa14

rusmisbruker som sliter og kan sprek-ke, at han må ringe igjen på mandag! Kari selv innrømmer at hun blir stressa når hun sitter i møte og får telefon fra noen hun følger opp, som har en tung periode. Hun vet at det ofte ikke skal mer til enn at noen gidder å høre på deg for å snu negative tanker som kommer.

Problematisk finansiering til ettervern – Pasientombudet rapporterer om at de fleste saker fra kommunene gjelder rus-misbrukere, fortsetter Kari. Rettigheter brytes hver eneste dag. Stat og kom-mune burde samarbeide om å få folk i aktivitet og jobb, sier Kari og stopper opp idet en flokk turister entrer hallen vi sitter i, med en guide som viser seg å være rådgiveren hennes. Oppgavene er mangfoldige på Stortinget.

Kari mener at støtten til ettervern er problematisk fordi den ikke er forutsig-bar. – Man vet ikke hvor mye man får eller hvor lenge, på et felt man burde ha langsiktig finansiering, sier Kari. – Flere departement bevilger midler og organi-sasjonene må ha mange folk i jobb bare for å klare å skaffe penger og finne ut av systemet. – Det er umulig å holde seg rusfri uten bolig, fortsetter Kari. – Bolig i ettervern er ikke lovpålagt og koster mye penger, derfor blir det nedpriori-tert. Til tross for mye motgang klarte hun som ny i kommunepolitikken, å få satt i gang et tilbud om ettervern i Lø-renskog med åtte hybler og fellesareal.

Mangel på kunnskapDa boligen skulle bygges var det sto-re protester fra beboere i området. – Det handler om mangel på kunnskap, mener Kari. – Vi har en lang vei å gå. Mange har et bilde av rusmisbrukeren som en gammel skitten mann uten håp. Derfor kom det mange reaksjoner på 22-årige Michelle sin historie, forteller Kari. Rusmisbrukeren fikk et annet an-sikt utad.

Kari er skuffet over holdningene rus-misbrukerne blir møtt av. – Michelle var klar på at hun ikke ønsket å ta metadon fordi det er gift og valgte å gå på Subu-tex, noe hun også vil slutte med, siden

man blir avhengig. Hun måtte kjempe hardt for å få lov til å ta lavere doser. – Michelle møtes av helsepersonell som sier: ”Du må ta Subutex i fire år!”, fort-setter Kari. – Tenk om de heller kunne sagt noe som: – ”Så flott at du ønsker å slutte, men vi må vente med å trappe for mye ned..”. – Holdningene folk har, gjør at Michelle ikke tror de egentlig vil henne det beste og hun føler seg mindre verdt, sier Kari oppgitt.

Kari holder nå kurs om rusomsorg for FrPs partifeller landet rundt for å endre holdninger. – Mange mener det er ” tull å pøse ut penger på rusmisbru-kere”. Man bruker kanskje mye penger i fem år, men når man lykkes, vil det være økonomisk lønnsomt for samfun-net med å få flere i arbeid, sier hun.

Uten organisasjonene og frivilligheten hadde Norge kollapset!

Hva tenker du om arbeidet som gjøres i rusfeltet av Maritastiftelsen og andre organisasjoner?– Organisasjonene må få ekstra bevilg-ninger, for det er de som gjør jobben bedre enn kommunene som mangler kunnskap, mener Kari. – Uten orga-nisasjonene og frivilligheten hadde Norge kollapset! Det betyr utrolig mye og er et uvurderlig arbeid som

Maritastiftelsen og andre organisasjo-ner driver. Jeg håper at politikerne får øynene opp for dette! Håpet er at det blir mer fokus på frivillighet, langsik-tig tenkning og forutsigbart om rus, i tillegg til at systemet blir enklere både for enkeltpersoner og organisasjoner.

Egentlig skulle Kari ønske alle ide-elle organisasjoner hadde streiket, så alle kunne se hvor mye som ville stop-pe opp. – Det hadde vært spennende, sier Kari entusiastisk, men er umulig. Dere får ikke synliggjort nok at dere redder liv! Eller at det handler om å leve, ikke bare å eksistere, sier Kari en-gasjert. – For det er for lite bare å eksis-tere. Mennesker skal føle seg inkludert og ikke leve på utsiden av fellesskapet. Det er vanskelig å komme inn i sam-funnet, og uten organisasjonene greier vi ikke å inkludere alle, det må politi-kerne skjønne, understreker Kari. Hun er likevel bekymret over dagens polari-sering som skjer i feltet og mener orga-nisasjonene heller må samarbeide mer på alle de områdene de tenker likt.

Når MaritaNytt er i trykken, er nok en valgkamp i gang. Et annerledes valg i Norge etter terroraksjonene i Oslo og på Utøya. Kari er spent på om man i år klarer å få fokus på rusomsorg. Rus-misbrukerne har i alle fall en stemme på Stortinget som uansett ikke stopper å kjempe for deres verd.


MARITANYTT | Nr. 3/2011 15

Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

M A R I TAs t i f t e l s e n

Dersom du ønsker skattereduksjon på gaver til Maritastiftelsen, må vi ved årets slutt sende

informasjon til skattemyndighetene om gavens størrelse, ditt navn, adresse og personnum-

mer. For at vi kan ordne dette, må vi få fullmakt fra deg for å formidle disse opplysningene til

skattemyndighetene. Du vil da kunne trekke gavebeløp fra kr 500,- inntil kr 12.000,- fra din

skattbare inntekt. Du vil motta en årsoppgave fra Stiftelsen KRAFT på gaven(e) som er inn-

rapportert til skattemyndighetene.

SKATTEFRIE GAVER TIL MARITASTIFTELSEN

Gjennom Stiftelsen KRAFT er Maritastiftelsen godkjent av skattemyndighetene for å motta

gaver som gir rett til skattefradrag for giverne. Det er viktig å være oppmerksom på at skatte-

fradraget gjelder kun for gaver innbetalt til bankkonto, og ikke for gaver gitt kontant.

Ta kontakt med oss på tlf 22 04 54 00 eller epost [email protected] å få tilsendt fullmaktskjema, eller last det ned på www.marita.no

Har du ikke hørt Hans Inges jule-CD, kan vi love deg at den kommer til å bli en favoritt! Låten ”Svolvær-gutt” er alene god grunn til å skaffe seg CD’en. Den perfekte julegave til slekt og venner.

Da denne CD’en ble utgitt lå “Svol-værgutt” lenge på Norsktoppen.

Nå går det mot jul igjen, og vi an-befaler denne kjempefine julepla-ta til alle. Alle inntektene av salget går i sin helhet til Maritastiftelsens arbeid mot narkotika.

Plata kan du bestille direkte fra Maritastif-telsens kontor.

Ta kontakt via post, telefon, faks eller e-post og bestill ”Deilige desember”.

Pris pr. CD:Ved bestilling av 1 CD kr. 169,- inkl. porto

Ved bestilling av 2-4: kr. 149,- inkl. porto

Ved bestilling av 5 eller fler: kr. 129,- inkl. porto

Bestillingsinformasjon:Post: Maritastiftelsen, Holstsgt. 6, 0473 OsloTel.: 22 04 54 00, fax: 22 04 54 10,e-post: [email protected]

”Deilige desember”!

Documents

Maritanytt nr 3 2011