16
Nyhetsmagasin fra MaritaStiftelsen Nr. 2 – 2012 – 20. årgang SIDE 12 SIDE 6 SIDE 10 FOTO: Bjørn Olav une ”Jelena” DRøMMER OM Å BLI HELT FRI Tommy Hansen FANT SEG SELV I KUNSTEN Advokat Vidar Helgheim FASCINERT AV MARITA-NETTVERKET

Maritanytt nr 2 2012

Embed Size (px)

DESCRIPTION

Maritanytt er Maritasitftelsens sitt nyhetsmagasin. Her deler vi gode historier, viktig informasjon om hva vi holder på med, samt relevante artikler om livet som vi håper skal berike, provosere og inspirere.

Citation preview

Page 1: Maritanytt nr 2 2012

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 2 – 2 0 1 2 – 2 0 . å r g a n g

SIDE 12

SIDE 6

SIDE 10FOTO

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

”Jelena”DrømmEr Om Å BLI HELT FrITommy HansenFANT SEG SELV I KUNSTENAdvokat Vidar HelgheimFASCINErT AV mArITA-NETTVErKET

Page 2: Maritanytt nr 2 2012

For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67, Tlf. 22 38 19 20 E-post:[email protected]Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 -17.00, lørdag: kl. 10.00 – 16.00

For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A rett etter brannstasjonen/legesenteret Telefon: 32 87 67 67E-post: [email protected]Åpningstider: Tirs 17.00 - 20.00, lørdag kl. 11.00 - 14.00. Varer kan også leveres utenom åpningstiden: Man-fre kl. 09.00 - 15.00

Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden.

maritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det fore-

byggende arbeidet stiftelsens grunnlegger,

Leiv O. Holstad, startet i 1975.

Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe

dem som allerede har begynt til et nytt og menings-

fullt liv uten rus.

Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen

og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever,

foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv

andre land i Europa.

Prosjekt Valg – prosjektets hovedmål er å bevisstgjøre

målgruppen og konsekvensene av deres egne valg.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasan-

gen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sen-

trum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjen-

nom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-

følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i

bruktbutikken.

Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på

Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging

samt arbeidstrening.

rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi

kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige

steder i Norge.

Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som

er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening,

veiledning og oppfølging legges til rette individuelt.

Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-

russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og

Island.

Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-

omspennende organisasjonen Teen Challenge,

som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.

www.teenchallenge.com

økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved

statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig

av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

maritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00

Telefax: (+47) 22 04 54 10

E-post: [email protected]

Webside: www.marita.no

Fnr: NO 971275898

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad

Trykk: 07 Gruppen AS

Layout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens grunnlegger

flereboliger!Samme dag som dette ble skrevet, la vi inn bud på et småbruk i Lier-området, men noen andre bød over det vi kunne makte, så det ble ikke noe denne gangen. Men vi gir ikke opp! Vi trenger flere botil-bud for folk som er på vei inn i et nytt liv!

Marita Bo – botilbudet vårt for ”ung-dom i faresonen” går veldig bra, men det er som regel overfylt og det er jo positivt. Men vi trenger også andre ty-per botilbud. Vi har stadig folk som overnatter i kriker og kroker på huset på Torshov, og har lenge lett etter et eg-net sted i nærheten av Oslo (maks 45 minutters kjøring fra Oslo sentrum) hvor folk som er i en prosess tilbake til et godt liv kan bo.

Det er ikke lett for en som nettopp er løslatt etter en lang fengselsdom å få seg en jobb når vedkommende ikke har noen referanser å vise til. Vi har – og har hatt mange slike i arbeidstrening og arbeidspraksis hos oss. Det vi ikke har, er et egnet botilbud for denne grup-pen. Vi tenker oss en lignende modell som den vi har i Marita Bo. Der bor det noen såkalte ansvarspersoner sammen med ungdommene. Slik får man mye

mer enn behandling. Man får et nytt nettverk og nye venner. Det er viktig å få en jobb, men det er like viktig hva som skjer på fritiden! Det er ofte her det svikter. Mange som prøver å komme seg ut av et misbruk eller kriminell atferd, blir ofte veldig alene. Derfor søker man-ge seg naturlig nok til de miljøene der de kjenner noen, og da går det ofte galt.

Vi trenger også et lignende botil-bud til de mange utenlandske jentene vi har kontakt med som er på vei ut av et liv fanget i menneskehandel og prostitusjon.

Det er et tankekors for meg at det faktisk står 173 tomme kommunale bygninger i Oslo (Aftenposten Aften, 9. mai). Tenk om vi kunne få overta eller kjøpe et par av disse!

Da jeg la ut et hjertesukk om dette på Facebook, fikk jeg følgende melding fra ei veldig god jente som var hos oss for noen år siden: – Lykke til! Dere foran-dra mitt liv. Dere er verdens beste men-nesker. Håper dere kommer over noe bra snart!

Om du som leser dette kjenner til et egnet sted, så vær så snill å kontakte oss.

Vi trenger

Page 3: Maritanytt nr 2 2012

Et foreldremøte utenom det vanligeVi suser forbi Sharifs Dekksenter på E6 utenfor Oslo en torsdagskveld. Leiv skal holde foreldremøte på Melvold Ungdomsskole i Sørum. GPS’en tar oss ikke helt fram, så vi ringer for å få litt hjelp. Stemmen sier; Knut er gått ut for å lete etter deg. – Ja, det har han gjort før, sier Leiv og ler. Knut Holen arbei-det mange år i narkotikapolitiet og var spaner i ca 15 år. Han opprettet også URO-patruljen i 1982. Leiv og Knut var flere ganger i basketak da Leiv var en del av narkotikamiljøet på 70-tallet.

Nå er Holen pensjonert og med-lem i Rotaryklubben på Kløfta, som

har anbefalt Leiv som foredragshol-der til FAU på skolen. Arvid Bratlien fra Rotary ønsker alle foreldrene vel-kommen: – Det er jo ikke noe hygge-lig tema som samler oss, men vi øn-sker tross alt å bidra positivt i miljøet rundt oss. Vi har fått opplyst at 120 ungdommer fra Sørum kommune er i et narkotikamiljø, så her har vi en jobb å gjøre.

Gamle kjenningerHolen presenterer kveldens foredrags-holder med disse ordene: – For nøy-aktig 40 år siden var jeg og Leiv på

hver vår side av loven. Han var nar-kotikabruker av verste slag og gate-selger. Vi var begge vesentlig tynne-re, men Leiv var bare skinn og bein. Ruset på sentralstimulerende fenme-tralin var han ufattelig vanskelig å ha med å gjøre for meg som politimann. Vi har vist muskler og hatt basketak sammen, forteller han. Holen vet ikke hvor mange ganger han satte hånd-jern på Leiv. Etter hvert som Leiv gikk mer og mer på morfin, ble han borte fra miljøet og alle trodde at han var død av en overdose, som så mange andre de kjente til.

Lovens Lange arm og gammeL kjenning samarbeider

- Å gi de unge et positivt selvbilde er en god investering og den vik-tigste formen for forebyggende virksomhet, hevder Leiv Holstad på foreldremøter.

Av Bjørn Olav Thune

MARITANYTT | Nr. 2/2012 3FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 4: Maritanytt nr 2 2012

møttes igjenÅrene gikk og en dag fikk Holen en meget overraskende og hyggelig tele-fon. Det var Leiv som spurte om han ville være med i den første Maritafil-men. – Jeg fikk være med i en birolle på film, humrer Holen. – Jeg må få si at hele Norge bør takke for at han satte i gang med Maritastiftelsen. De gjør en veldig god jobb i kampen mot narko-tika og jeg har full respekt for denne mannen. Ja, jeg ser faktisk litt opp til ham. Han var gjennom et helvete, men har klart seg. Holen nevner at de har holdt foredrag sammen før og sier Leiv er en utmerket pedagog, før han gir ham ordet. Leiv takker for ordene og henvendt til Knut sier han: – Vi hadde et slags vennskap til tider også, men det var jo ikke alle som satte pris på narkotikapolitiet, Knut. Husker du han som spadde opp en grav i skogen og satte opp et kors merket med nav-net ditt? Den gangen jeg styrte deler av gatesalget av speed i Oslo var det jo stort sett rått parti hver gang dere pågrep meg, for dere var jo flere enn meg, humrer Leiv.

På vei ut av rus og kriminalitetHan forteller så om jobben Maritastif-telsen gjør på mange fronter gjennom 37 ansatte og 150 frivillige, før han vi-ser Maritafilmen. Gjennom de narko-mane som har stilt opp på filmen og historiene de forteller, får vi skildret et håpløst og nedverdigende miljø som ingen ønsker å være en del av. Men både folk med dårlig bakgrunn og god bakgrunn havnet i samme båt, uten at de ville det, og nå sitter de fast i slaveri dag ut og dag inn. Likevel forteller folk i filmen som er rusfrie, at det finnes en vei ut av misbruket. For mange har en åndelig opplevelse og troen på Je-sus vært redningsplanken som har gitt dem ny ballast for å takle tilværelsen uten rus. Det har gitt dem ny selvtil-lit og et helt nytt fellesskap hvor man kan feile og lære, og være både svak

og sterk. Maritastiftelsens verdier opp-summeres i åpenhet, omsorg, mot, tro og troverdighet.

– Folk på vei ut av et sånt liv som jeg og mange andre levde, trenger jobb, arbeidstrening og praksis. Det er ikke lett å få jobb etter fengsel, så derfor tilbyr Maritas bruktbutikker jobb på dagtid for de som er på vei ut av soning eller nylig har blitt løslatt. Leiv fortalte ivrig om flere eksempler på gjengledere og narkomane som har blitt hjulpet på denne måten, og sier dette er en drivkraft i arbeidet.

Foreldre de viktigste forebyggerne Leiv fortsetter med å fortelle at må-let med foreldremøtet er å inspirere den viktigste gruppen i forebyggende

arbeid. Ungdom med et lavt selvbilde er mer disponert for å bli avhengig av rusopplevelser enn de som har et godt selvbilde, hevder Leiv.  – En rus er en flukt fra den virkeligheten man til van-lig befinner seg i. Dersom man opp-lever livet kjipt og meningsløst, blir fluktbehovet større. De som har et lavt selvbilde, liker ikke seg selv eller den verden de lever i. For disse kan rusen fungere som et fluktmiddel inn i en bedre virkelighet. Derfor er det å gi de unge et positivt selvbilde den viktigste formen for forebyggende virksomhet. Om selvbildet har blitt skadet i form av overgrep og mishandling gjør ikke dette situasjonen noe bedre.

Den beste og kanskje eneste me-disinen for et skadet selvbilde er kjærlighet. Alle barn fortjener å

Han forteller så om jobben Maritastiftelsen gjør på mange fronter gjennom 37 ansatte og 150 frivillige, før han viser Maritafilmen. Gjennom de narkomane som har stilt opp på filmen og historiene de forteller, får vi skildret et håpløst og nedverdigende miljø som ingen ønsker å være en del av.

På Melvold ungdomsskole oppmuntres foreldrene til å planlegge å bruke tid på barna sine.

Et foreldremøte utenom det vanlige

MARITANYTT | Nr. 2/20124 FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 5: Maritanytt nr 2 2012

vokse opp i en slik atmosfære, men dessverre er det ikke alle som opp-lever dette. Leiv refererer til en un-dersøkelse gjort for noen år siden som viste at mer enn 20 prosent av barn og unge i Europas storbyer hadde så store emosjonelle proble-mer på grunn av manglende vok-senkontakt, at det førte til atferds-problemer. Leiv illustrerer det han sier om dette ved å forklare hvordan det var å vokse opp som skilsmisse-barn uten positiv kontakt med sin far.

– En av våre viktigste oppgaver som foreldre, er å fylle opp barnas følel-sesmessige beholder. Kjærlighet gitt gjennom stadige oppmuntringer, fy-sisk kontakt, øyekontakt og konsen-trert oppmerksomhet, er veksthor-moner for selvbildet, poengterer Leiv.

Han sier at først og fremst handler det om tid. Han henviser til en svensk undersøkelse som viser at svenske fe-dre bruker seks minutter i uka på å gi barna sine konsentrert oppmerksom-het. Det betyr mye for barna våre at vi som foreldre investerer mer av vår tid til dette.

TenåringerMan kommuniserer selvfølgelig an-nerledes med en 13-åring enn med en baby, men prinsippet for kommunika-sjonen er den samme, fortsetter Leiv. Den største utfordringen for mange foreldre som er fanget i tidsklemma, er å planlegge tid til dette. Fra 13-års-alderen skjer det på mange måter en eksplosjon med tenåringene. De blir voksne fysisk, men på det emosjonelle

området har de fortsatt de samme be-hov som da de var mindre. Derfor er det særlig viktig at vi som foreldre pri-oriterer tid sammen med våre tenårin-ger i denne perioden som for mange er den mest utfordrende etappen i livet.

Mange foreldre ønsker seg en symptomliste for å oppdage om ungene røyker hasj. Leiv anbefaler å prøve en annen inngang: – Hvis man har mistet nærkontakten på et tidligere tidspunkt, er det viktigere å først få kontakten med ungene til-bake. En god relasjon er nødvendig for å få en konstruktiv samtale om problemene.

På spørsmålet om det er vanskelig å bli kvitt stoffavhengigheten, svarer Leiv: – Det som er vanskeligst å bli kvitt er den psykiske avhengigheten. Det kan sammenlignes med røyksuget. Mark Twain sa det slik: ”Ingen sak å slutte å røyke! Det har jeg gjort mer enn 100 ganger…”  Hasj, amfetamin, kokain, ecstasy og andre lignende rus-midler skaper en enda sterkere psykisk avhengighet enn nikotin. Derfor er det smartere å slutte før man har skaffet seg dette suget – altså før man begyn-ner, slår Leiv fast.

En bestefar tar tak i Leiv etter fore-draget: –Du, jeg har barnebarn, så nå skal jeg hjem og snakke med ungene og svigerbarna mine at de må bruke mer tid på barna.

Skal jeg fortelle det?Mens vi pakker sammen utstyret kommer også en mor og stiller spørs-målet sikkert flere lurer på: – Jeg har fått vite at mitt barn og flere venner røyker hasj, og jeg vet ikke om jeg vil fortelle det til de andre foreldrene. Hva råder du meg til å gjøre? Leiv trenger ikke lang betenkningstid og svarer med et spørsmål: – Ville du likt at du ikke fikk vite noe hvis du var en av de andre foreldrene? – Jeg skjønner hva du sier, da gir jo svaret seg selv, reflekterer hun.

Man kommuniserer selvfølgelig annerledes med en 13-åring enn med en baby, men prinsippet for kommunikasjonen er den samme, fortsetter Leiv. Den største utfordringen for mange foreldre som er fanget i tidsklemma, er å planlegge tid til dette. Fra 13-årsalderen skjer det på mange måter en eksplosjon med tenåringene.

Stian Enger (t.v.) fra Lions Sørumsand, Knut Holen

(tidligere narkotikaspaner som løp i hælene på Leiv da han var

en del av narkomiljøet) og Arvid Bratlien fra Rotary Kløfta i en god

samtale etter foredraget.

Et foreldremøte utenom det vanlige

MARITANYTT | Nr. 2/2012 5FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 6: Maritanytt nr 2 2012

Tommy har norske foreldre, men familien flyttet til Halm-stad i Midt-Sverige da han var tre år og derfor ”låter” Tommy svensk. I tenårene ble det mye festing, drikking og testing av grenser. Drikkingen og periodevis hasjrøyking fortsatte da han senere jobbet som servitør. Men Tommy syntes selv han bare var en festglad person og rusen var heller ikke selve problemet. – Mitt problem var livet, job-ben, penger og relasjoner, forteller Tommy. Han har en lang historie med bruk av hasj og alkohol, og har vært inn og ut av behandling i Sverige, der han også begynte å bruke sterkere stoffer som amfetamin og heroin. Med to brødre i Oslo, flyttet Tommy dit i 2008 og fikk hjelp til å finne jobb. I lange perioder gikk det bra, men han hadde stadig sprekker. Til slutt klarte han ikke å holde på jobb og leilighet. Han fikk kontakt med Uteseksjonen, som foreslo at han kunne dra til P22 (et avrusnings- og motivasjonstilbud).

Den gode ”ånden” – Jeg var veldig sliten og klarte ingenting mentalt da jeg kom til P22 i august 2010, forteller Tommy. Der fikk han mat, omsorg og kjærlighet. – Jeg fikk lov til å våkne opp

Fant segselv ikunsten

Av Jofrid Landa

Det kan være en kunst å finne seg selv. Tommy Hansen fant noe av seg selv igjen i kunsten. Livet har ikke alltid vært en kunst for Tommy, der rusen fikk overtaket i perioder. Men gjen-nom anerkjennelse av sitt kunstneriske talent og omsorgen han har blitt møtt med på P22 og i Maritastiftelsen, har han nå fått litt større tro på seg selv.

Tommys bilder utstilt på Sub Café, der Marita Ung driver sitt musikkverksted.

Tommy i samtale med Maria på Maritabutikken. – Miljøet i Marita har hjulpet meg på rett vei, sier han.

6 MARITANYTT | Nr. 2/2012 FOTO: Zoran Živančević

Page 7: Maritanytt nr 2 2012

og begynne å tenke på å bruke det som var bra. – Der er masse vennlighet og kjærlighet, og slik som Maritastiftelsen har de en større visjon, mener Tommy.

– Det finnes en ”åndelighet” der som de ikke prakker på en, men som man kjenner i hele huset og miljøet, en di-mensjon som var en forutsetning for meg. Jeg hadde funnet min vei, egent-lig, men jeg var ikke sterk nok til å gå. Jeg har behov for mennesker som ser at det fins en Skaper og et liv etter dø-den. – Det spiller ingen rolle om det er muslimer, kristne eller jøder. Men akkurat dette kristne miljøet var bra, fordi de ikke slo meg i hodet med Bi-belen, sier Tommy.

– P22 er en av de få plassene der de ikke anvender subutex og metadon el-ler har psykologer, sier Tommy. – Jeg var ikke ute etter behandling eller å fortelle om min barndom, men jeg var ute etter å få frem det jeg har og er, derfor var jeg heldig. – Det skulle litt til at jeg fant det samme miljøet i Ma-ritastiftelsen og SRF, som er det kom-munale ettervernet han flyttet til etter P22. – Det er en utrolig nestekjærlig-het både i P22 og Maritastiftelsen, sier Tommy, som mener at det kan gjøre så mye mer for et menneske enn andre dårlige forsøk på å gjøre en rusfri.

(U)vanlige marita-menneskerSiden slutten av 2010 har Tommy vært i arbeidspraksis på transporten i Ma-ritabutikken. – For meg var miljøet viktig, for jeg klarer enda ikke å ha

”vanlige” mennesker nært meg, fortel-ler Tommy. Så du mener at folk i Marita ikke er vanlige mennesker?

– Jo, de er vanlige mennesker, smiler Tommy og fortsetter: – Men en ”fina-re sort”, for selv om de også har sine greier, har de et samlet fokus som alle bærer med seg i tjenesten. Miljøet i Marita har hjulpet meg på rett vei, for jeg slipper miljø der det snakkes om helgens fyll og festing, penger og

baksnakk, mener Tommy. – Morgen-samlingene setter en god start på da-gen. Jeg er fortsatt ikke kristen, men jeg er en søker. Man kan ikke garan-tere for at man klarer å holde seg rusfri, men det kjennes bedre enn på lenge. Marita og P22 har hjulpet meg til å få den pausen jeg trengte. Det er fantas-tisk slitsomt å være på jobben i Mari-tabutikken, ler Tommy, som er takk-nemlig for at han har fått være der så lenge. – Det er utrolig trygt der, og kjærligheten får en til å vokse. Mitt bidrag er å forsøke å finne noe bra i andre og jeg øver meg i å like ulike typer mennesker, sier Tommy.

Et talent springer utDet var ei jente i Stockholm som i 2005 fikk Tommy til å bruke sine kreative evner for første gang siden grunnsko-len. – Hun drev med maling og satte fram et staffeli. Men det ble jeg som malte, så hun sådde et frø der, sier Tommy. – Da fant jeg noe jeg var bra på og som jeg syntes var gøy.

Tommy maler med akryl og tegner med kull og kritt, og blander gjerne ulike teknikker i sine bilder. Bildene håper han kan inspirere og oppmuntre. Maleriene i akryl er fra Oslo i en rusfri periode før han var på P22. – Malin-gen betydde for meg håp og åndelig-het, det nærmeste man kan komme seg selv på ett vis, sier Tommy, som mener at det å være artistisk anlagt er nært alles natur.

Rusmiddeletaten i Oslo kommune tilbød ham å stille ut noen av bilde-ne sine på Rådhuset i desember 2011. Tommy fikk masse ros og solgte man-ge av bildene. – Jeg fikk en mulighet som var helt utrolig, sier Tommy. Ma-ria Lunde, som har arbeidspraksis på Maritabutikken og på Sub Café, fikk i oppdrag å ta foto av kunsten hans. Hun tenkte det ville glede Tommy å få utstilt bildene sine på Sub Café. – Jeg er imponert av bildene, de uttrykker mye følelser og har en god blanding

av humor og alvor, forteller Maria til Maritanytt. – Tilbakemeldingene har vært positive og folk bruker tid på å studere utstillingen. – Vi har ikke hatt lyst å ta dem ned, smiler Maria, som mener det har vært en ære å få ha bil-dene til Tommy utstilt der.

Å finne tilbake til troen på seg selv Hva er forskjellen på Tommy før og nå?

– Største forskjellen er at nå ønsker jeg å gjøre ting litt bedre, sier Tom-my. – Jeg ser ikke for meg et liv uten å kunne påvirke noen ting og jeg sy-nes bedre om folk og har funnet til-bake troen på meg selv. Samtidig vet jeg mindre enn noen gang. Men jeg vil holde min kurs og gjøre kunst som folk ser er bra.

– Å skulle hanskes med livet har vært det utfordrende for meg, fortel-ler Tommy. Man har idealmål, men føler man ikke er bra nok, og så gir man opp. Jeg tror at grunnen til at jeg har havnet i rus er at jeg ikke mestret livet, klarte ikke å stoppe, lyktes ikke og ble umoralsk, fortsetter Tommy. – Man tråkker over noen grenser og lø-pet er kjørt. – Men nå har jeg fått litt

tilbake troen på meg selv. En viss form for respekt for meg selv gjennom bil-dene, og gjennom mennesker på P22 og i Marita som ”tycker om mej” og insisterer på at det er noe bra med en, avslutter Tommy.

Vi i Maritastiftelsen er glade for å ha Tommy med i butikkteamet, heier på ham og håper at mange får glede av en ”svorsk” kunsters flotte talent i fremtiden!

Fant segselv ikunsten

Marita og P22 har hjulpet meg til å få den pausen jeg trengte. Det er fantastisk slitsomt å være på jobben i Maritabutikken, ler Tommy, som er takknemlig for at han har fått være der så lenge.

Fant seg selv i kunsten

MARITANYTT | Nr. 2/2012 7FOTO: Zoran Živančević

Page 8: Maritanytt nr 2 2012

rocketflekkefjord

mot rus

Av Bjørn Olav Thune

Da jeg ankom lokalet var det allere-de fylt opp av ungdommer og en del foreldre. Jeg hilste på ungdomsprest Reidulf Krossli Ljøkjell. Han har job-bet innen rus og psykiatri og har en-gasjert Hans-Inge Fagervik med Rock mot Rus tidligere, da han var prest i Melhus i Trøndelag: – Vi var veldig fornøyd den gang og jeg har gledet meg til å oppleve det igjen her i Flek-kefjord. Det er en fantastisk åpning på konfirmantundervisningen. Først har vi hatt to timer med Kirkens Nød-hjelp som tema, så en times matpau-se og nå skal Hans-Inge få ordet og

tonene. Konfirmantene kommer fra Flekkefjord ungdomsskole, fortalte han.

Kaller en spade for en spadeHans-Inge gjennomfører et intenst halvannen times program, som spen-ner over mange temaer og holdnin-ger. Mobbing, fyll, vold, sexdebut i fylla, verdi og selvbilde, røyk og stoff. Han kaller en spade for en spade, og fargelegger alt med sanger og musikk. Til tider provoserer han. Han sier det ikke er alt vi kan snakke om i Norge, og får forsamlingen til å synge med

på det ironiske refrenget ”La, la, la, la, la”. Han drar noen rock’n roll-låter og stemningen i salen stiger.

Alkohol får en stor plass i program-met, da dette er et mye større sam-funnsproblem i Norge enn narkotika, men som få er villige til å gjøre noe med. 6-700 000 drikker for mye, noen fordi de er avhengig, andre i festsam-menheng. Og når vi vet at dette er en mor, far, bror eller søster, skjønner vi at mange må betale en pris for våre alkoholinntak. – I dagens Aftenpos-ten leser vi at seks av ti menn er i fare-sonen for å få store alkoholproblemer,

Maritastiftelsen har besøkt Flekkefjord flere ganger de siste to årene med konserter og møter. Jan Dørum, Leiv Holstad, Rappe-Roger og andre har bidratt. Samarbeidet med Englevakten (se www.englevakten.com) i byen er også positivt. Denne gangen var det Hans-Inge Fagervik med Rock mot Rus sin tur i småbyen. Jeg varmet opp med Hans-Inges CD i bilen.

Hans-Inge

Nordlendingen fra Helgeland har 40 år på veien landet rundt, konserter i 25 land og 17 plateutgivelser bak seg.

MARITANYTT | Nr. 2/20128 FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 9: Maritanytt nr 2 2012

siden det drikkes så mye i forhold til før, forteller Hans-Inge. – Jenter, da mammaene deres var 18 år drakk de 1,5 liter ren sprit i året. Dagens 18-åri-ge jenter drikker fem liter ren sprit. Totalt koster alkoholskadene det nor-ske samfunnet minst 20 milliarder, el-ler mer forståelig: 20 tusen millioner. Hans-Inge syntes dette var drøye tall, så han forteller at han ringte opp Af-tenposten, som kunne bekrefte at dette ikke var trykkfeil. – Jammen, hvorfor snakker vi ikke om det i Norge, spur-te han forskeren, som han etter hvert fikk kontakt med. – Nei, det skjønner heller ikke vi som forsker på det, var svaret han fikk.

Hans-Inge forteller om russen som ble skadet for livet i fylla, og hvor

svimlende høye summer det skal til for å betale for operasjoner, sykehus, transport, behandling og helsestell som denne ene gutten må ha resten av sitt liv!

– Barn av alkoholiserte foreldre tør nesten aldri å ha bestevenner, i frykt for at de skal komme på besøk en fre-dagskveld, og se hvordan de har det hjemme. Han forteller om jenta som ikke hadde med seg nistepakke på skolen, fordi hun ikke greide å skjære tynne brødskiver. Og av frykt for at de andre skulle skjønne hva som feilet moren, siden brødskivene var så tykke,

turte hun ikke å ha med mat. Videre forteller han historien om gutten som alltid gikk alene til skole og til bu-tikken. Gutten spurte om Hans-Inge kunne hjelpe ham med å bære varene hjem. Det hører med til historien at både gutten og mora fikk hjelp senere gjennom at hun kom inn på rehabili-tering. Historien ble til sangen: ”Kan du hjelpe?”

Fylla topper alle vonde statistikker! Vold, ulykker, drap, osv. Derfor kan vi si at ”fylla har skylda”, men bruker du fylla som en unnskyldning, er du den feigeste som finnes, sier Hans-Inge.

Steng porten!Neste sang er ”Farvel, Marita”, sangen han skrev og synger i den første Ma-ritafilmen. Før han tar den, sier han at virkeligheten er verre nå enn da han skrev den. – Det verste jeg har gjort, var å synge i begravelsen til ei narkoman mor som døde av overdo-se. Ved kista sto det fire barn: ”Mam-ma, du vet at jeg er glad i deg, vet du ikke?” var siste hilsenen. Etterpå ble de fire barna splittet opp i hvert sitt fosterhjem.

– Hvordan spres stoffprobleme-ne? spør Hans-Inge konfirmantene.

– Dessverre kan det være din beste ka-merat, venninne eller kjæreste, som selv er nybegynner, som er den farlig-ste smittekilden. Kanskje du har sagt nei til å røyke hasj på seks fester, men på den syvende festen prøver du, for-di du er full og ikke klarer å stå imot presset. Det er bare du som kan stenge porten! Politi og tollvesen makter det ikke, bare du kan stenge. Tør du å si nei, tør andre å si nei, og slik slår vi dette tilbake, slik at ingen flere med din dialekt blir narkomane.

Hans-Inge har flere gode poeng, og refererer til en profilert politimann i Haugesund. I en undersøkelse spur-te han et utvalg rusmisbrukere om de var edru første gangen de prøvde stoff. Nei, var svaret fra samtlige. Hva med de neste gangene? Full, da også,

var svaret. Over 80% av disse sa at de ikke ville ha prøvd i det hele tatt, der-som de hadde vært edru!

Vær en kamerat– Kameraten din kan ha så tunge ting i ryggsekken sin, at rusen blir det eneste friminuttet. På bakgrunn av at 10% av ungdommene i landet sli-ter med hverdagen og/eller psykiske problemer, mener Hans-Inge at alle kan være en kamerat og prate om ting.

– Derfor er det så viktig at du finnes og at du er en god kamerat, fortset-ter han. Og ingen kan erstatte deg hvis du blir borte. Det har vi lært av Utøya-terroren.

Ta vare på hver eneste liten bit av deg, for du finnes bare i ett eksemplar!

Derfor er du den fineste som finnes!–  I Maritastiftelsen opplever vi at

folk blir forvandla. Fins det en Gud? spør mange. Gang på gang får vi bevis for at Gud fins og at evangeliet virker. Hans-Inge oppfordrer alle til å ta med seg i livet det de får fra konfirmant-læreren: – Det kan være godt å ha en bønn i bagasjen seinere i livet.

”Du e verdifull, det fineste Gud har skapt, så sørg for at ingen del av dæ går tapt” ble siste refreng av Hans-In-ge denne kvelden. Og bedre kan det vel ikke sies? Hans-Inge rocket Flek-kefjord mot rus.

I mer enn 30 år har Hans-Inge Fagervik

besøkt skoler med programmet Rock

mot Rus, som er utarbeidet i samarbeid

med fagfolk innen skolen og politiet. Rock

mot Rus er både etterspurt og blir godt

mottatt, og har som formål å skape gjen-

nomtenkte holdninger til rus. Programmet

vises både for skoleelever, studenter og

foreldre. Det varer i cirka 90 minutter, og

består av musikk og samtale. I 2011 holdt

Hans-Inge Fagervik 76 skoleopplegg og

konserter for 10 730 tilhørere.

Hans-Inge rocket Flekkefjord mot rus

Ungdomsprest reidulf krossli Ljøkjell: siden jeg har jobbet en tid med rus har jeg sett mange ødeleggende konsekvenser. det som starter som en uskyldig lek, kan fort bli blodig alvor. jeg benytter selv rock mot rus for konfirmanter og anbefaler det sterkt.

MARITANYTT | Nr. 2/2012 9FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 10: Maritanytt nr 2 2012

Han har jobbet på alle sider av rettssalen, både som dommer, advokat, forsvarer, prosessfullmektig,

statsadvokat og som politi. Nå stiller han seg til disposisjon for Maritastiftelsen og yter en

frivillig innsats der det trengs advokathjelp. Han har sett hva nettverket til Maritastiftelsen og

Monsterbedriften betyr for tidligere klienter.

fascinert av marita-

nettverket

advokatvidar

HelgHeim

Vi møter en engasjert advokat Vidar Helgheim på Mari-takontoret i Holtsgate 6 på Torshov mellom slagene. Han går rett på sak og forteller at han hjelper alle uten for-behold, han plasserer ikke mennesker i kategorier som avvikere, kriminelle og ”de andre”. Han utdyper gjerne sitt menneskesyn: – Alle mennesker er verdifulle slik de framstår i øyeblikket. Vi er født like og forlater dette livet som like, uansett hva vi har gjort. De som havner i fengsel er i en verre situasjon for øyeblikket, men målet er å føre dem tilbake til det åpne samfunnet som verdi-fulle borgere med stor tro på seg selv.

mitt engasjementHan kaller rettssalen for et teater, sier han har spilt i alle rollene og derfor vet hvordan han forholder seg til dem. Sitt engasjement forklarer han slik: – Livet er

Av Bjørn Olav Thune

”Vi har forskjellige forutsetninger for å klare oss, men vi må hjelpe de uheldige tilbake til samfunnet”, sier advokat Vidar Helgheim.

MARITANYTT | Nr. 2/201210 FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 11: Maritanytt nr 2 2012

for kort til å henge seg opp i nega-tive bagateller. Derfor bør det posi-tive være det førende elementet, selv om man kan liste opp alt det negative som har skjedd. Vi lever i øyeblikket og vet ikke hva neste dag byr på. Den unike posisjonen man har bør ivare-tas. Helgheim presiserer at motiva-sjonsdelen er uhyre viktig for å finne selvfølelsen og tryggheten som ligger der fra før vi er født og som utvikles på godt og ondt gjennom oppveksten. Han har ingen tro på straff og mener det ikke bringer noe godt med seg å sette seg som dommere over andre. Hadde det vært en suksess, hadde alt sett annerledes ut. – Jeg er ikke reli-giøs, men er vel en ærlig tviler og mer naturvitenskapelig interessert. Like-vel tror jeg at vi alle er like for Gud og at Gud ser på oss som likeverdige og ønsker at vi skal være lykkelige og gjøre gode ting. Derfor skal vi tenke oss godt om og områ oss før vi utfol-der oss og handler, mener Heimheim.

Fascinert av nettverkVerdiene som den kristne enheten gir er et godt fundament, mener han:

– Vi har forskjellige forutsetninger for å klare oss, men vi må hjelpe de uheldige tilbake til samfunnet. Jeg ser det slik at det unike potensialet et hvert menneske eier kan bidra i po-sitiv retning. Der må vi gå i oss selv og vise nok forståelse. Derfor er jeg ikke opptatt av straff, som ikke brin-ger noe godt med seg, slik jeg ser det. Nei, disse må heller komme på banen igjen. Der har Maritastiftelsen, Mon-sterbedriften (river baderom for to-talrenovering) og nettverket dere har fascinert meg. Jeg har sett fra tidligere arbeidsfelt at det nytter ikke å hjelpe folk kun fra ni til fire og derfor er 24 timer i døgnet et minimum. Der det er ressurser til å hjelpe folk 24 timer har jeg sett positive resultater. I et Norge hvor det er så mange materielle goder skulle han ønske at man hadde gått

noe nøyere til verks, og gir et spark til lette, kortsiktige politiske løsninger. – Der er dere i Maritastiftelsen veldig egnet fordi dere bygger nettverk og hjelper reelt mennesker som har det vanskelig psykisk.

Ildsjeler fremelsker det gode– Ingen vil stjele, skade og drepe hvis de har det godt, mener Helgheim. Da vil de respektere barn og egne barn og krenker ikke andre. Han nevner dik-tet ”Ved en forbryters grav” av Arnulf Øverland, og deklamerer:

En gang var du et barn.Du smilte mot lampen når den ble tent. Grep etter lyset med ørsmå, ivrige never.

– Alle har verdier i seg som ved den gode situasjon kan blomstre dersom de velger det rette. Det skal man ikke glemme, selv om lidelsene er store rundt enkelte menneskers handlinger. Mange gjør godt i denne sammenhen-gen og bidrar til det gode. Der er dere i Maritastiftelsen og Monsterbedrif-ten med alle deres medarbeidere vel-dig gode. Ildsjeler som fremelsker det gode i personer er hva vi trenger, sier Helgheim.

– Derfor stiller jeg meg til disposi-sjon for å hjelpe de som ønsker det. Når jeg jobber som forsvarer eller advokat er jeg en kjøpt og betalt ”leiesoldat” som vil hjelpe klienten slik han ønsker det, med de råd jeg måtte ha fra min er-faring og lære. Da skiller jeg ikke mel-lom handlingens grovhet, omfang eller andre ting. Jo mer belastende hand-linger, jo større krav til godt arbeid og godt forsvar. Mitt utgangspunkt er at jeg ikke har mer respekt for en høyes-terettsdommer enn for en vaktmester. For meg er Jørgen hattemaker og kong Salomo det samme og det gjør det rela-tivt lett å jobbe og jeg føler det ikke er vanskelig å takle. Da kan jeg tale Roma midt i mot, og i alle rettssaker er det viktig å ha strategi og å være taktisk, avslutter Helgheim.

Advokat Helgheim stiller opp for å hjelpe Maritastiftelsen. Vi trenger også andre fagfolk som kunne tenke seg å bruke noen timer i uka eller hva som måtte passe til frivillig arbeid, og her er det mange muligheter. Regnskapsfolk har vi helt konkret bruk for snarest. Kanskje det finnes noen pensjonister eller andre som har lyst og anledning til å bidra med noe? Arbeidsfellesskap, vennskap og gleden over frivillighet finner du hos oss.

Arbeidet har vokst og medført større utfordringer. Tilskudd og støtte fra kommune og stat står ikke i samsvar til de store beho-vene og det vi ønsker å gjøre. Vi må derfor alltid planlegge og ta risikoer for å ta vare på og gi de mennesker vi hjelper gode opple-gg. Derfor er innsatsen fra frivillige uvurderlig og kjærkomment, i tillegg til små og store gaver, samt testamentariske gaver.

Vi er også på utkikk etter boliger til mennesker som er i en fase av livet hvor de trenger oppfølging og fellesskap for en lengre tid. Vi tar derfor i mot tips på boliger og eiendommer som er til leie eller for salg.

Advokat Vidar Helgheim Fascinert av marita-nettverket

11MARITANYTT | Nr. 2/2012FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 12: Maritanytt nr 2 2012

”Jelena” drømmer

Vi møtes i en av Oslos små parker en vakker maidag. Trærne springer ut i all sin vårprakt. Etter fotograferin-gen går vi inn på Maritastiftelsen og hun er klar for å fortelle sin historie. – Som barnevernsbarn havnet jeg i dårlig selskap da jeg gjorde den feilen mange gjør når de blir 18 år; jeg ville klare meg selv. Etter å ha sovet i heiser og under busker noen dager, førte misforståelser og dårlig kommunikasjon til at jeg ble tilbudt hospitsplass. Det jeg egentlig ønsket var å komme tilbake til fosterforeldrene mine, men barnevernet sa nei til å betale for å ha meg der. Etter kort tid begynte jeg å røyke hasj. Jeg ble også gravid og ung mor. Hun havnet på speed og heroinkjør noen år, før hun kom inn i LAR (legemiddelassistert rehabilite-ring) 26 år gammel. Etter åtte år på metadon begynte hun på subutex sommeren 2011.

Ofte samtaler vi med mennesker som har en drøm om å bli rusfrie og som beveger seg i riktig

retning. Flere av dem vi har møtt opplever at den legemiddelassisterte behandlingen med

metadon og subutex, som staten kaller ”rusfri”, bare blir et nytt fengsel og en enda sterkere

avhengighet med vonde bivirkninger. De fortjener å komme til orde og fortelle om sine opplevelser

og drømmer. Vi tok en prat med “Jelena”.

om å bliHelt fri

Av Bjørn Olav Thune

Da Jelena så dette bildet sa hun: ”Jeg er i ferd med å

komme ut i friheten.”

MARITANYTT | Nr. 2/201212 FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 13: Maritanytt nr 2 2012

En vekkerDet var på en tur til Canada og USA i 2010 at ”Jelena” fikk det hun kaller for

”a wake up call” – en vekker om me-tadonens bivirkninger og kraft. Hun hadde en trillebag full av metadonflas-ker som skulle vare hele turen.  – In-genting interesserte meg. I stedet for å oppleve spenningen med et nytt land, en ny kultur og nye folk ville jeg bare sove de første dagene. ”Jelena” opplev-de at metadonavhengigheten var som et fengsel for henne.

En tollbetjent så i papirene hvor mange år hun hadde vært på metadon. Da spurte han om hun ikke skulle av metadonen, for i Statene går folk på det bare i et par år. – Det er et fengsel, svarte jeg. For meg var det en merkelig og tankevekkende opplevelse.

På vei til Boston og New York ble ”Jelena” ranet og frastjålet alle medi-sinene. Som en følge av det fikk hun fryktelige abstinenser og ble lagt inn på en metadonklinikk på Bellevue syke-hus. Der fikk hun subuxone og alle vil-le hjelpe henne til å bli frisk. – Da gikk det opp for meg at jeg var blitt skikkelig hekta på statsdopet metadon. Jeg ble jo så sjuk med kraftige abstinenser! På sykehuset møtte hun en kristen mann som var sosionom. – Han fikk meg til å ikke gi opp og tok god tid med meg. Han reddet livet mitt. Den største do-sen som jeg fikk på sykehuset der var 10 mg metadon. Legen fikk sjokk da han hørte at jeg gikk på 50 mg. Hun hadde gått på 90-70 mg tidligere og hadde nå gått lenge på 50 mg, men ble likevel så syk. ” Dette klarer du!” ”Det-te går bra!” Slik var de stadige positive oppmuntringene fra den kristne man-nen, husker ”Jelena”.

”Du er ikke klar for det”Da jeg begynte på metadon ble jeg fore-speilet av konsulenter og leger i LAR at jeg først skulle trappe opp og så trappe ned etter et par år. Rehabilitering skulle jeg få hjelp til også. Jeg fikk alltid høre

at jeg ikke var klar for det, og da jeg spurte om når jeg blir klar, fikk jeg al-dri et godt svar, bortsett fra ”en gang langt inn i framtida” og ”noen kommer nok til å gå på det resten av livet”. R’en i LAR står for rehabilitering og det skal det ikke brukes penger på, kan det vir-ke som, sier ”Jelena”. - Det jeg har gjort av rehabilitering har jeg funnet på selv. Det er jo det som kan gi meg lyst til å leve, gjøre normale ting, reise på ferie og lignende. Metadon burde være siste utvei og andre tiltak burde prøves mye mer. Det er viktig for meg at jeg ikke er i mot substitutt for andre, det kan jo muligens redde noens liv, men mitt ønske er å slutte med alt. Jeg har en en-kel drøm om å kunne slappe av på en ekte måte og få sjansen til å smake på livet. Hun savner å være fri, en følelse hun har drømt om i 15 år, som bare det å kunne ligge en lørdag helt til klokka 12 uten å måtte ta medisinen sin.

Fanget i en bobleSommeren 2011 byttet hun til subu-tex, men følte seg fortsatt fanget. – Å være på subutex kjenner jeg i kroppen og hele hodet mitt. Det er som en ek-kel boble av uvirkelighet. Fargene blir blasse og jeg blir fort sint, noe de hev-der skjer fordi jeg er rusfri, men jeg er ikke rusfri. Blir også kjempedeprimert, slik at du ikke vet hvem du er, nesten som schizofren. Da jeg tok opp dette med LAR fikk jeg høre at jeg er depri-mert fordi jeg er rusfri. De sier at su-butex er som å være nykter, noe jeg vil benekte. Jeg har begynt å trappe ned 2 mg av gangen, som har vært forsvarlig til nå, og de sier at subutex skal være mye lettere å trappe ned på enn meta-don. Den siste biten blir tøff, for jeg bør være innlagt for å ta den siste kneika. – Du er ikke klar for det, sier de fortsatt, men ikke noe om hvorfor. Hvis de er redde for at jeg skal sprekke, kan de ikke si det rett ut? Hvorfor kan de ikke høre på meg når jeg sier jeg har lyst til å slutte, og ta en voksen jente på 35 år litt

mer alvorlig? Hvorfor ikke skryte litt mer når det går bra for meg? Jeg savner engasjement og det at noen har tro på meg, slik jeg fikk høre fra flere i USA. Tenk om tonen var: – Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg, trives du på dosen du er på nå? Hva slags hobbyer og jobber kunne du tenke deg? Hvordan takler du det med savnet av barna?

Håpet og troen vokserNår man har ruset seg er selvbildet på bunn og det trenger å bygges opp igjen. I stedet blir vi fratatt håpet og troen på at vi kan klare å slutte og også drømmen om en annen framtid. - Alle mennesker er lagd slik at du til slutt tror på det an-dre sier om deg, akkurat som jeg opp-levde da jeg var liten. Det blir som når læreren pirket på oss på skolen. Jeg følte at jeg hadde kommet langt når jeg var ferdig med metadon og tenkte at subu-tex var en mellomstasjon. Jeg har ven-ninner som har blitt helt rusfri og som heller ikke bruker metadon eller subu-tex. Hvorfor skal ikke jeg klare å slutte? Jeg vil ikke at noen skal ta fra meg håpet.

Etter å ha møtt undertegnede og Leiv Holstad på Maritastiftelsen opp-summerer hun: – Det er bra å se at folk har det godt med Jesus. Min tro er der også, og jeg håper og tror at den vil vokse, akkurat som nedtrappingen min, sakte, men sikkert. Noen frø er sådd, så da gjelder det bare å vanne og gjødsle, mener ”Jelena”. - Jeg møt-te en ung jente som bodde på Marita Bo, tenkte hvor heldig hun er som har den sjansen at hun kan bo på Marita Bo og ikke havne på hospits, bli gra-vid og mamma like ung som meg. Det er virkelig en flott ungdomsavdeling dere har. Det viktigste er vel å ha det noenlunde bra med seg selv og andre. Jeg håper og tror at Jesus har plass til alle som ønsker å ta imot ham som sin frelser. Alt er ikke gjort på en dag, men takk for at dere tok dere tid til å høre på min brokete historie, avslut-ter ”Jelena”.

”Jelena” drømmer om å bli helt fri

MARITANYTT | Nr. 2/2012 13FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 14: Maritanytt nr 2 2012

har MW de siste par årene holdt kafeen åpen mellom midnatt og kl 03 en gang i uka. Nattkafeen er et fristed fra gatas brutalitet, hvor man skal slippe stigma-tiseringen man opplever på gata og kan få ny tro og håp for dagen i dag og frem-tiden. Mange av de afrikanske kvinnene har en kristen bakgrunn, og det betyr mye for dem å dele gudstro. Tidlig be-gynte de å spørre etter engelske bibler, og det siste året er det delt ut over fire hundre bibler, som Bibelselskapet har skaffet oss til en meget god pris.

Maritastiftelsen formidler håp og tro på en ny fremtid til mennesker som er fastlåst i en kompleks situasjon. Gjen-nom dette arbeidet har vi sett kvinner endre sin livssituasjon og har startet en ny karriere borte fra gata.

Her er noen svar fra brukerunder-søkelsen i 2011, om hva kvinnene sy-nes er bra med nattkafeen:

■ ”Coffee, food, meet people and to hear the Gospel, and to sha-re some  personal problems” 

■ “Yes the warmness and no discrimination, you feel love and a place to keep warm when it is cold outside in winter.”

■ “Yes cause I always enjoy music and the preaching by the wor-kers and take a good coffee, I always fell at home whenever I`m here.”

WomEnOslo og må selge kroppen sin. Tallet på mennesker i gateprostitusjon gikk ned da sexkjøploven ble innført i 2009, men har deretter vært stigende igjen. Selv om markedet for mange opple-ves vanskeligere i Norge etter loven ble innført, så bidrar finanskrisen i Sør-Europa til at markedet her tross alt er

mer attraktivt enn i Europa for øvrig. MW-teamet går oppsøkende på

gata på kveldstid en gang i uka. De møter da flest mennesker fra Øst-Eu-ropa, spesielt fra Bulgaria, Romania og de baltiske landene, samt en del nigeri-anske kvinner. Timene på gata kan bli lange og mange setter pris på å få en kaffe og en prat om livet på gata, tro, lengsler til familie i hjemlandet og om drømmer de har for fremtiden. I disse samtalene informerer MW-teamet om ulike veier ut at dette livet.

Mange av de nigerianske kvinnene begynner ikke å jobbe på gata før et-ter midnatt. For å møte dette behovet,

Mennesker i gateprostitusjon har alltid vært en del av Maritakafeens målgruppe, men etter hvert som det har blitt flere utenlandske kvinner i gatebildet, er det behov for et arbeid rettet mer spesifikt mot dem, siden de har andre utfor-dringer enn rusproblemer som norske kvinner i prostitusjon ofte har. Marita

Women (MW) har siden høsten 2008 drevet oppsøkende virksomhet blant utenlandske kvinner. MW-teamet består av et lite, men trofast, veldig engasjert og mangfoldig knippe av kvinnelige med-arbeidere, som ønsker å formidle håp til mennesker i de mørkeste gatene i Oslo.

Midt i Oslo finnes det dessverre flere mennesker som er fanget i ”mo-derne slaveri” og er tvunget til å selge sex på gata, men noen har også valgt dette selv. Migrasjonsproblematikken og fattigdommen driver mange men-nesker til å søke lykken i Vest-Europa, og mange som tror at de skal få seg en ”vanlig jobb”, ender opp på gata i

Av Jofrid Landa

Marita

Noen fra Marita Women team: (F.v.) Karen, Randi,

Ingrid, Lisbeth, Jofrid og Gemma.

MARITANYTT | Nr. 2/201214 FOTO: Bjørn Olav Thune

Page 15: Maritanytt nr 2 2012

Karen forteller gjerne om hvorfor hun er med på MW-temaet: – Det berørte meg at så mange kvinner blir tvunget til å selge sex fordi det er de-res eneste måte å overleve på og skaffe penger til familien.

Jeg spør Karen om hvordan hun fikk vite om Maritakafeen:  – Noen fra MW-teamet kom til menigheten min og fortalte om dette arbeidet. Da de spurte om noen ville bli med i teamet behøvde jeg ikke tenke meg om en-gang. Jeg tror Gud allerede hadde for-beredt meg på det i flere måneder, så jeg visste med en gang at jeg ville være med.

Hva er det som gir deg mest i jobben?  – Det er at jeg blir kjent med kvinnene, bruker tid sammen med dem og kan gi dem ubetinget kjærlighet. Da jeg be-gynte, forventet jeg ikke at de kom til å gi meg mer enn jeg kunne gi dem, men slik har det blitt.

Er det ikke tøft å stå ansikt til ansikt med nøden kvinnene opplever?

– Behovene til kvinnene er overvelden-de og nesten umulig å løse med de be-grensede midler og ressurser vi har. Å forstå det var det vanskeligste for meg i starten. Men, bare det å dele en varm kopp kaffe med en kvinne som skal ut og jobbe på gata i den kalde nor-ske natta, er en liten, men betydnings-full ting å gjøre. Jeg er beæret over å kunne gjøre det. Jeg har sett hvordan dette har varmet mange som fryser langt inn i sjelen. Denne kontakten

marita Women-teamet

Prosjektet ble opprettet i 2008 av Leiv Holstad. målgruppen var det stadig økende antallet utenland-ske prostituerte, og hovedhensikten ble signalisert gjennom navnet på prosjektet – ”ny karriere”. strategien ble delt inn i tre hovedfaser. Fase 1 handler om oppsøkende og moti-verende virksomhet ut fra marita-kafeen. Fase 2 handler om hjelp til å endre livssituasjonen og få en ny karriere gjennom arbeidspraksis og opplæring. Tilbud om midlertidig bolig var og er et nødvendig virke-middel for at denne fasen kan bli vellykket. Fase 3 handler om å hjelpe dem inn i en ny jobb hos en arbeids-giver enten i deres hjemland eller i et annet land hvor de kan få oppholds- og arbeidstillatelse.

maritastiftelsen har flere gan-ger søkt om offentlige midler for å kunne virkeliggjøre dette pro-sjektet, men foreløpig har vi kun fått penger til å gjennomføre fase 1 og deler av fase 2. i aftenpostens aftenutgave den 9. mai sto det at det står 173 tomme kommunale bygninger i oslo. Tenk om vi kunne overtatt et par av disse. da skulle vi ha gjort mye godt – ikke minst for jenter som er fanget under vår tids slavehandel.

Karen Leon og Jofrid Landa kom til kjøkkenet i Holstsgate en hel time før de andre teamdeltagerne. De lagde en pastasalat med mange gode ingredienser, dekket bordet og gjorde alt klart til å ta imot de andre jentene for en kveld med teambuilding. Jeg fikk en smakebitog kunne konstatere at jentene hadde noe å glede seg til.

åpner døren til å dele våre historier, be sammen og formidle håpet om en bedre framtid, avslutter Karen.

Lisbeth er frivillig arbeider i MW-temaet og studerer sosialt arbeid på Diakonhjemmets Høyskole.

Hvordan ble du kjent med Maritakafeen og MW-temaet?

– Da jeg var elev på Fjellhaug Bibel-skole for tre år siden hadde jeg prak-sis på Maritakafeen, og det var veldig bra. Senere reiste jeg sammen med to venninner til Bolivia og jobbet på et barnehjem der. Den ene av dem er i MW-teamet i dag. Jeg har blitt klar over problemet med sexsalg, fra ven-ninner som er involvert i forskjellig ar-beid for mennesker som lever på gata.

Hva er bra med denne jobben ?– Det er bra å komme i kontakt med dem og de er som vanlige jenter. At-mosfæren vi har på kafeen gjør at jen-tene tør å være seg selv. Det er fint å kunne gjøre noe for disse jentene som blir utnyttet av så mange.

Hvordan er det å møte nøden hos jentene?

– Jeg kan føle at jeg kommer til kort og det kan være veldig frustrerende. Vi vet at det er mye større behov hos jentene enn vi kan fylle der og da. Likevel vet vi de setter stor pris på å møte oss ansikt til ansikt. Ofte snakker vi om hverdags-lige ting. Det er mye glede og vi danser til afrikansk lovsangsmusikk.

Av Bjørn Olav Thune

MARITANYTT | Nr. 2/2012 15

Page 16: Maritanytt nr 2 2012

Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

Husker du den vietnamesiske gjenglede-

ren Hiep Tran som i 2001 fikk 12 års feng-

selsdom for drapsforsøk etter å ha skutt

syv personer utenfor nattklubben Baronen

og Baronessen i Oslo? Etter endt soning

(syv års effektiv dom), ble han utvist fra

Norge og EU på livstid. Lederen for vårt

fengselsarbeid, Trond Akerholdt, fulgte

ham opp ukentlig etter at han ble frelst på

cella. Hiep fortalte at han hadde opplevd

å bli overmannet av et lys og en enorm

kjærlighet en natt etter at han hadde bedt

Gud om å vise seg for ham. I et intervju

med Vårt Land i Oslo kretsfengsel i no-

vember 2007, sa Hiep: - Jeg vil aldri møte

noen med våpen mer. Våpen er for dem

som er redde, og jeg er ikke redd lenger.

Skulle jeg bli drept, vil jeg dø med et smil.

Jeg har fått fred i hjertet». Fengselspre-

sten kunne bekrefte overfor Vårt Land at

Hiep gikk fra å være en oppvigler til å bli

en ressursperson i fengselet, bokstavelig

talt over natta.

Trond og Leiv besøkte ham i Vietnam

i 2009 for å hjelpe ham til rette den før-

ste tiden etter utvisningen. Siden da har vi

hatt jevnlig kontakt på sosiale medier, og i

2011 tok Leiv Hiep med seg til Kambodsja

på besøk til Teen Challenge. Resultatet av

denne turen ble at det ble startet et nytt

senter for rusavhengige kvinner og deres

barn. Også for disse kvinnene er mennes-

kehandel en hovedproblemstilling.

Vi har lenge prøvd å få UDI til å forstå

at Hiep ikke lenger er den samme per-

sonen som den kaldblodige voldsman-

nen han var før. Han har alltid vært en

leder, og det er han fortsatt, bare at i

dag bruker han lederegenskapene sine

på en positiv måte. Om han hadde øn-

sket det, kunne han fortsatt drevet kri-

minell virksomhet i Norge selv om han

ikke bor her. Han ble også kontaktet av

vietnamesisk mafia i Saigon, men avvis-

te dem. På tross av mye motgang, lever

han et ærlig liv og jobber hardt for å få

endene til å møtes. I 2010 stilte han opp i

“Sterke mann Vietnam”-konkurransen og

vant hele greia! Etter det har han fått en

del engasjement som kostholdsveileder

og personlig trener.

I år går Hiep på bibelskole i Ho Chi

Minh City. Maritastiftelsen hjelper ham

økonomisk, da han ikke får like mye tid

til å jobbe mens han går på skole. Hieps

største ønske er å komme tilbake til Norge

for å jobbe i Maritastiftelsen. Vi håper at

engasjementet til advokat Vidar Helgheim

(se side 10) vil hjelpe oss i denne proses-

sen. – Å spre Guds kjærlighet er det vik-

tigste jeg kan gjøre, sier Hiep.

På tross av at han klarer seg i Vietnam,

ønsker han seg tilbake til Norge for å nå

ungdom i faresonen og de harde gjeng-

miljøene. Vi vet at han vil passe perfekt til

dette! Han har også foreldre, søsken og

en sønn i Norge. Vi håper at UDI vil forstå

at de gjør det norske samfunnet en stor

tjeneste ved å la Hiep komme tilbake. Han

har en stor gjeld til det norske samfunnet

som han ønsker å betale tilbake. Jeg hå-

per han får sjansen! 

Hiep Tran gikk fra å være en oppvigler til å bli en ressursperson i Oslo Kretsfengsel over natta. Her sammen med Leiv Holstad i Maritastiftelsen som gleder seg over at vietnameseren nå begynner på bibelskole.

FOTO: Stephen Folde

jeg vil aldri møte noen med våpen mer.våpen er for dem som er redde. Av Leiv O. Holstad

” ”