Maritanytt nr 3 2013

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 3 – 2 0 1 3 – 2 1 . å r g a n g

SIDE 8

SIDE 12

SIDE 14FOTO

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

RogerNÅ BER JEG SJØLMorgan ShoupFRA REHAB TIL NY LIVSGNISTKimmerud GårdMARITA VIRKE

MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus.

Forebyggende arbeid: Team med tidligere narko-mane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som har laget Maritasangen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontakt-kafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstil-bud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikoso-nen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

Mercy House: et lavterskeltilbud i Skedsmo kom-mune for mennesker som trenger støtte og felles-skap i utfordrende livssituasjoner.

Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftel-sen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplas-ser på fem forskjellige steder i Norge.

Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenopp-byggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og oppfølging legges til rette individuelt.

Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Kambodsja, Russland, Hviterussland, Serbia, Slove-nia, Makedonia, Danmark og Island.

Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957 og har virksomhet i 94 land. www.teenchallenge.com

Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00

E-post: [email protected]

Webside: www.marita.no

Fnr: NO 971275898

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad

Trykk: 07 Gruppen AS

Layout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens grunnlegger

STARTERREHABILITERINGSSENTER

Maritastiftelsen

1. september åpnet vi et rehabsenter for rus-middelavhengige som heter Marita Virke på Kimmerud Gård i nærheten av Vikersund. (Se side 14). I tillegg til åndelig og person-lig utvikling, vil det å komme inn i lønnet ar-beid ha et sterkt fokus. Opplegget utfordrer den enkelte til aktiv deltakelse, derfor kalles de som velger å bli en del av programmet for deltakere - ikke pasienter, klienter eller beboere. Det første skrittet handler om bli enige om en handlingsplan hvor mål og strategi blir bestemt. Målet er ikke nådd før den enkelte fungerer i fast jobb.

Mening med livetFraværet av mening, både i forhold til dype eksistensielle spørsmål og i forhold til her og nå, er en stor del av årsaken til at man-ge velger å dope seg bort fra virkelighe-ten. Mange sliter også med sjelelige sår fra barndom og oppvekst og er utslått både fysisk og psykisk når vi kommer i kontakt med dem. Et langt liv i rusavhengighet har ikke gjort dette noe bedre. Det tar tid å bry-te dysfunksjonelle tankemønster og dårlige vaner som hos mange har blitt en del av personligheten. Mange av de som i dag arbeider i Maritastiftelsen har selv kommet ut av langvarig misbruk og kriminell atferd gjennom en kristen omvendelse, derfor er dette en del av det åndelige innholdet i miljøet. Faste, gode rutiner og struktur er også et viktig bidrag til at atferden endrer seg. Arbeidstreningen vil være tuftet på

faste rammer og disiplin. Som en del av prosessen blir den enkelte deltaker sta-dig mer involvert i å sette personlige mål og delmål og i å gjennomføre disse. Det å suksessivt innta sine mål, gir en følelse av mestring som er en vesentlig byggestein i et godt selvbilde. Et positivt selvbilde på-virker atferden positivt.

Mange LAR-pasienter ønsker å slutte med metadonI dag er det ca. 7000 statsnarkomane i Norge som får daglige doser av enten me-tadon eller subutex av det statlige tiltaket LAR (Legemiddel Assistert Rehabilitering). Mange av disse er veldig motivert til å be-gynne et nytt liv i frihet fra vanedannende medikasjon, men de får ingen hjelp til dette av LAR. Vi har fått mange rystende vitnes-byrd om at LAR heller motarbeider de som ønsker å slutte.

Vi har hjulpet flere LAR-pasienter inn på ulike behandlingssenter de siste årene, og ser at det blir stadig flere som ønsker å slutte med metadon og andre lignende typer medikasjon.

Derfor er det nå et økende behov for egnede steder som kan hjelpe disse ut av avhengigheten og inn i et nytt liv. Marita Virke ønsker å bli et slikt sted.

For å lykkes i dette, trenger vi hjelp av deg som har sans for det vi gjør i Marita-stiftelsen. Takk for at du står sammen med oss i dette.

Maritakafeenholdt sommeråpent

Tidligere etterlyste vi medarbeidere som kunne tenke seg å hjelpe til på Maritakafeen i juli og august.

Det lyktes å holde kafeen åpen tre dager i uken i ferietiden. Les mer om dette på side 11-13.

Mathias Teisbo Kristensen er

miljøarbeider på Maritakafeen og

begeistret over alt det gode som skjer der

Mathias på MaritakafeenMathias Teisbo Kristensen er 23 år og fra Haugerud i Oslo. Han er ansatt i en 50% stilling på Maritakafeen og jobber ellers som heismontør og med ungdoms/konfirmantar-beid i Haugerud menighet.

– Jeg har jobbet i Marita i to og et halvt år fra jeg begynte siviltjenesten her. Det er utrolig fantastisk å få jobbe her på kafeen, et privilegium fordi man får så vanvittig mye av de folka vi møter her. Jeg ser hva det be-tyr å kunne være der for noen som trenger meg og som er langt nede. Man ser betyd-ningen av det vi gjør. Det kan ofte være at man kommer til kafeen og er litt sliten etter en lang dag, men når man går fra kafeen har man vanligvis mer energi enn da man kom. Det ser jeg veldig ofte på de frivillige medarbeiderne også og det er ”stort”. Det har vært utrolig flott å holde kafeen oppe i sommer. De fleste tilbudene er litt redusert i ferieperioden. At vi har klart å holde åpent delvis i sommer, med tre kvelder i uka, har vært utrolig verdifullt og vi merker at folk har satt ekstra pris på det. Det har vært greit be-søk med 32 besøkende på det meste innom i løpet av én kveld og det er en bra gjeng.

Mathias har mye godt å si om Jesus – Det er han som kan gi en grunnleggende forandring. Jeg har kalt meg kristen hele li-vet, men jeg tok et standpunkt da jeg var 14 år. Da jeg var ca 17 år fant jeg litt mer ut av ting og troen ble mer og mer levende. Troen er grunnlaget mitt for å kunne jobbe her. Noen ganger kan det virke håpløst, men med en gang vi har Jesus har vi et håp. Da kan vi tro på de håpløse tilfellene også fordi vi har opplevd at det har skjedd så mange ganger før. Jeg tror virkelig at både de håp-løse tilfellene og de som ser overkommelige ut kan komme inn i rehabilitering og et nytt liv. Jeg tror rehabilitering er langt mere bæ-rekraftig med Jesus.

Mathias takker – Tusen takk til alle med-arbeidere som står på og bruker tid og ener-gi og krefter som frivillige medarbeidere. Det er helt fantastisk rått og en motivator for vi som er ansatte her. De er også en kjempe-motivasjon som gjør at nye medarbeidere kommer stadig vekk.

Sara Larsson (t.v.) og Inger Helene Strandengen, to entusiastiske frivillige delte ut klær til Maritakafeens gjester.

Av Bjørn Olav Thune

MARITANYTT | Nr. 3/2013 3FOTO: Bjørn Olav Thune


Fra tiden på P22 og senere i arbeidspraksis på Maritabutikken har mye spennende skjedd for Geir Glesnes. Han ble intervjuet i Maritanytt nr 1-2012 i artikkelen ”Makt i de foldede hender”.

I 2012 fikk han oppfylt drømmen om å sykle Oslo-Paris sammen med laget fra Wayback

(www.wayback.no). Geir var en av ni tidligere straffedømte som fikk delta sammen med tre

fra støtteapparatet som ledet turen.

Geir –SOMPLOMMAI EGGET

S O M M E R P R A T M E D G E I R

Geir har også fått en stilling som prosjektmedarbeider i Framdrift Aktivitet og som prosjektleder for spinninggruppen fra Samsung, i tillegg til at han har sitt eget firma, sykkeldrakt.com.

Hva husker du best fra Oslo-Paris turen?– Jeg har alltid vært sykkelinteressert og i fengselet har jeg ofte sett på sendingene fra Tour de France, helt siden de startet å sende på TV i 2003. På soning om sommeren har høydepunktet vært å følge med på Tour de France de tre ukene det varer. Så det å stå på Champs-Élysées i målområdet var absolutt høydepunktet. Det er 1 million tilskuere som står langs hele Champs-Élysées og jo nærmere målstreken du står er det dyrere og dyrere plasser. Vi fikk VIP-bånd og ble guidet videre og videre inn og til slutt så stod vi bokstavelig talt på målstreken og ble intervjuet. Vi sto ti meter fra målstreken da syklistene kom i mål. Det var stort å treffe Dag Otto Lauritzen, Johan Kaggestad og Kristian Påske som du har sett på tv i alle år, og nå har de sett på oss på TV2. Måten vi ble tatt imot på var flott.

Det har jo skjedd mer enn du kunne forestille deg da du syklet over mål i Paris sist sommer? Du har jo bare fortsatt å sykle?– Ja, jeg har blitt skikkelig bitt av basillen. På en måte er jeg svine-heldig og har det som plomma i egget i og med at jeg har fått en jobb hvor jeg kan hjelpe andre som har vært i min situasjon og at vi kan bruke trening som en del av jobben! Samsung var hovedspon-soren vår i fjor og vi har blant annet ei sykkelgruppe sammen med dem. Etter Oslo-Paris spurte hovedkontoret til Samsung om ikke de kunne få være med og sykle og om vi kunne lage et opplegg for dem. Da startet vi ei spinninggruppe hvor halvparten av de i gruppa fra Wayback og halvparten av de fra Samsung var med. Det er veldig bra for guttene og jentene i Wayback som kommer ut fra soning og treffer nye folk som er i fine stillinger og blir integrert på den måten der. Målet for dem er å sykle Lillehammer-Oslo i årets styrkeprøve. Vi har også løpt Birken sammen. Så vi har det veldig greit sammen. Geir forteller at Oslo-Paris ble utsatt til 2014 siden alt det økonomiske

Geir Glesnes i sitt rette element. Han syklet Oslo-Paris med teamet fra Wayback og nå trener han opp andre til å gjøre

det samme.

MARITANYTT | Nr. 3/20134 FOTO: Privat

Geir – som plomma i egget

ikke var på plass med sponsorer enda. Deltakerne var allerede tatt ut, så for å holde de varme og ikke slippe de ble de enige om at de skulle sykle styrkeprø-ven. De sterkeste sykler fra Trondheim til Oslo og de som ikke var helt klare for det sykler fra Lillehammer til Oslo. TV2 vil støtte dette så det blir laget to halvtimes program som skal sendes i høst. Styrke-prøven er selv med og sponser filmpro-sjektet. – Det er en blandet gruppe med oss som syklet Oslo-Paris i 2012 og den nye gruppa som skal sykle Oslo-Paris i 2014. Da blir jeg med på sykkel som en av lederne i gruppa og gleder meg til det. Terminen ligger på nettsiden www.framdriftaktivitet.no og det er ganske ”hårete mål”, humrer Geir.

Sist sa du til Maritanytt at det med nettverk og sosialisering var en stor utfordring for deg, men at dette var annerledes nå, hvordan har det gått?– Det som har vært merkelig er at det har ikke vært en utfordring i det hele tatt, det har skjedd automatisk. Etter ikke fullt to år som nykter en har jeg et kjempe-nettverk så det har nesten skjedd av seg selv. Både med Maritabutikken og den jobben som jeg har nå, så har både jeg og Tommy det veldig greit begge to. Geir og Tommy Hansen (se side 8) had-de arbeidspraksis i Maritabutikken sam-tidig. De kamperer nå sammen i leilig-het på Grünerløkka og tilbringer mye tid sammen på trening og sykling.

Dere trener jo styrke, muskler, uthol-denhet og alt mulig hvor kroppen kan ha det vondt og tåle ting. I Bibe-len brukes det også et bilde på to tre-ningsmetoder eller øvelser, både den kroppslige og den gudelige treningen som er relatert til troen på Gud?– Det har vært en veldig god greie for meg og noe som jeg føler er riktig. Det står at vi er ånd, sjel og legeme og jeg tror på den kombinasjonen. Blir det for mye ån-delig så tror jeg du forfaller eller detter på de andre områdene i livet, samtidig tror

jeg det er veldig bra å ha den balansen i disse tingene. Trening og alt innvirker jo i hverandre, akkurat som Gud, Jesus og Den hellige Ånd som går i sammen, slik tror jeg er det er med ånd, sjel og lege-me også. Etter en god treningsøkt får du endorfiner og du føler deg bra psykisk. Jeg føler også at når jeg leser i Bibelen når jeg er oppe, i godt humør, føler jeg gjerne at jeg ser ting mye klarere og på en annen måte enn hvis det blir en plikt, eller at nå skal jeg være så veldig åndelig og lese i Bibelen ei hel uke i trekk. Så lenge vi er mennesker her på jorda tror jeg det er viktig å ha den balansen.

Du var også innom temaet bebrei-delser og fordømmelser i ditt forrige intervju med Maritanytt?– Nå er det ikke så mye av det mer, men dette er noe jeg har slitt masse med og jeg tror det er roten til veldig mye ondt. Hvis vi går rundt med fordømmelse og hele veien føler vi ikke strekker til så kan vi aldri få det helt godt. Jeg er veldig glad for at jeg ser at jeg er tilgitt i alle situasjoner og at jeg er frelst uansett. Jeg kan ikke endre på den posisjonen jeg har overfor Gud.

Er det noe du spesielt husker fra tida i Maritabutikken?– Det er samholdet og at jeg ble inklu-dert. Da jeg begynte å jobbe der var jeg jo på avrusingen på P22 og hadde vært der en måned eller to. Dette ble for meg de første stegene ut i verden igjen og det var jo via Maritastiftelsen. Måten vi ble tatt imot på og at du ikke blir sett ned på, selv om jeg gjerne følte det sånn at alle syns at jeg var en dritt. Jeg har jo vært gjennom dette så mange ganger og fø-ler at for hver gang detter du lenger og lenger ned. Det halvannet året jeg var på Marita var gull verd. Alle de gode samta-lene vi hadde husker jeg og jeg savner faktisk morgenandaktene og den stille stunda vi hadde hver dag.

Tenker du mye på framtiden?– Vet du hva, jeg tenker ikke så mye på

framtida nå, og det var gjerne det jeg gjorde feil før. Hele veien skulle jeg lik-som ha noe som måtte ordne seg; bare jeg får lappen igjen, finner meg ei dame, får en plass å bo og får meg en jobb skal liksom alt bli bra. Denne gangen har jeg bare tatt tiden til hjelp så skjer sånne ting automatisk gjennom nettver-ket jeg har. Jeg fikk lappen igjen for en måned siden. Jeg fikk brev i posten at jeg måtte søke gjennom politiet siden jeg hadde mistet lappen for alltid, for jeg hadde mistet den tre ganger og det var nok. Politiet sendte det videre til fyl-kesmannen for de kunne ikke ta den av-gjørelsen. Selv hadde jeg nesten glemt hele greia, men en tirsdag fikk jeg brev i posten om at jeg kunne få den igjen på prøve i ett år, men jeg måtte ta opp igjen alt. Seks dager etter at jeg fikk be-skjed om at jeg kunne ta lappen om igjen hadde jeg den! Så jeg føler tingene fal-ler på plass av seg selv, så derfor tenker jeg ikke så mye på framtida, jeg vet at den blir bra ;)

Pleier du å gå i en menighet i Oslo? – Ja, jeg går fast i Citykirken her i byen som er en filial til OKS. Jeg gikk jo på bi-belskolen på OKS. De har møter i Edder-koppen teater oppe ved Scandic Hotell. – Jeg har spist kebab på Bislett Kebab

rett ved siden av, det blir vel ikke mye

sånn mat på deg? – Å jo da, jeg spiste kebab sist søndag, jeg. Vi hadde syklet fra Lillehammer til Oslo for å trene og da stanset vi på Bislett Kebab på Sinsen for å spise. Så dere spiser ikke bare helt

sunn mat selv om dere er kjempesunne i

idretten? Det er det som er litt greit når du trener, for da kan du skeie ut litte grann av og til. – Akkurat sånn tenker jeg også. – Ja, ikke sant. (Latter) – Jeg tror det er mer hva du spiser i hverdagen og vi er flinke til å lage mat her. Annenhver dag lager vi mat selv, jeg og Tommy, og da er det kylling, kjøttdeig, fisk, grønnsaker, så det går fint. Så vi sliter ikke i matveien, og vi skeier ut med både vafler, slikk og digg, vi. -

MARITANYTT | Nr. 3/2013 5

Etter et og et halvt år i Maritabutikken har Tommy Hansen fått arbeidstrening i

Framdrift Aktivitet, samme firma som Geir Glesnes (se side 4) er

prosjektmedarbeider i. De to hadde arbeidspraksis omtrent samtidig i

bruktbutikken på Grünerløkka. Nå deler de leilighet bare et steinkast

fra Maritabutikken. Jeg besøkte dem for å høre hvordan de trives i

sin nye tilværelse.

SomHÅND I HANSKE

Tommy glemmer ikke sine hjelpere: – Jeg er glad for at P22 og Maritastiftelsen fort-satt fins i mitt liv og at jeg støtte på dette nettverket. At jeg kan treffe dem iblant og ta en kaffe er viktig for meg. Jeg har fått meg ny arbeidstreningsplass. I Fram-drift Aktivitet A/S er jeg tilgjengelig for å gjøre en jobb på dugnadsturer på turer som Glavatur og Birken og gjøre forbe-redelser for eventyret de har satt i gang med Oslo-Paris på sykkel. Artikkelen

”Fant seg selv i kunsten” i Maritanytt Nr. 2-2012 handlet om Tommy.

Hva er dine arbeidsoppgaver?Det blir forskjellig arbeid og logistikk. På enkelte samlinger er det vår oppgave å sør-ge for at deltakerne får mat. På andre sam-linger har vi ansvar for vaktmannskapet.

Hvordan trives du med å arbeide i teamwork, slik du også gjorde i Maritabutikken?

– Det trives jeg godt med. Der jeg har vært i behandling har det også vært et team og det er det jo i Framdrift også. Selv om jeg er en einstøing, så trives jeg å være med folk både i arbeidslivet og med aktiviteter. Det er som hånd i han-ske for meg, og det er bra folk, bra gub-ber å være med. Det er viktig for meg at det er folk jeg kan kjenne meg igjen i og som ikke er ”kjeltringer” lenger. Jeg har fortsatt kontakt med Maritastiftelsen siden jeg bor så nær butikken, og så har jeg beholdt kontakten med P22 fordi vi har aktiviteter sammen. Vi sykler og løper

sammen, tar en kaffe, ser på fotball og gjør også andre ting sammen. Det er en viktig bit i mitt liv at jeg har dette nett-verket og at det er bra folk rundt meg. Treningen, syklingen og sporten gir meg masse glede i livet.

Så nå bygger du relasjoner?– Ja, det gjør jeg, men det er ikke så be-visst. Når jeg er i et bra miljø kommer det automatisk. Det er ikke de kjempestore forandringene, men de små endringene som teller.

Sist du ble intervjuet i Maritanytt snakket du en del om å ha tro på deg selv kontra det å mestre eller ikke mestre livet?

– Og slik er det fortsatt. Jeg har merket at jeg reflekterer en del over det. Det er ikke alltid lett å vite at man skal tenke positivt, være snill mot seg selv og ikke slå seg selv i nakken. Det slo meg her en dag at det ikke er så forbasket selv-sagt at man kan gjøre det, for man har kommet til et punkt der man ikke ser at det er riktig at man skal være snill mot seg selv. Det er ikke alltid slik hele ti-den, men jeg har øyeblikk der jeg dveler der og det er ganske interessant. Det tar så lang tid og man skal jobbe ganske lenge med den saken før det blir sant for en. Det er lett å si til en person at du må tenke positivt, men det er ikke i nærheten av å være en virkelighet for den personen.


S O M M E R P R A T M E D T O M M Y

Tommy (t.v.) og Geir peker på kartet i leiligheten. Høydepunktet

på sommerens ferietur var sykling i fjellene på veiene hvor Tour de

France også går.

MARITANYTT | Nr. 3/20136 FOTO: Bjørn Olav Thune

Du ser vel at du er inne i en god sir-kel med gode ringvirkninger i forhold til familien din også?

– Ja, jeg har et familienettverk med brø-dre og barn. Jeg er også onkel til flere, så det er bra. Det blir vel slik at man går fra ett nivå til et annet og når man får det bedre, får man nye muligheter. ”The winner takes it all” sier Tommy og vi ler begge godt av dette Abba-sitatet, og jeg spør om han er like mye svensk som norsk: – Det er en interessant fråga. Vi skal jo ned til Frankrike og sykle og ha ferie samtidig, Geir, jeg og Bård fra P22 og Raymond fra Framdrift Aktivitet. Da skal vi sykle opp de fjellene som Tour de France skal gå igjennom. Det er både for å trene, ha det gøy og se Tour de France. Da er det jo mange folk i løype-ne, nordmenn og svensker som heier på sine favoritter og det ble prat om ikke jeg skulle ha svensk sykkeldrakt på meg da, eller hur? Da tenkte jeg: Er jeg så svensk nå lenger? Og det er jeg, for jeg prater svenska, men jeg er like mye svensk som norsk, så det blir litt blandet.

Mye av det som du utsetter deg selv for nå gjør jo vondt i kroppen?

– Og i sjelen også iblant, føyer Tommy til med et smil.

– Ja, og jeg tenker at hvis man tåler mye vondt i kroppen ved å trene og sprenge egne grenser, er det også en gevinst for sjel og sinn på en måte?

– Jeg har ikke tenkt mye over det, men man får jo håpe på det, men har du selv sett at det er sånn også? undres Tommy. Vi ler litt av dette og jeg svarer at jeg kom til å ten-ke på det i dag og at min erfaring er ikke at det fordriver noe, men at det nesten er som å frese ut noe av systemet, ikke sant? Jeg håper, sier jeg og vi ler godt. – Men jeg tror at vi får jo helt klart gevinster av treningen, og jo mer positive ting man får inn i sitt liv jo mer dårlige ting forsvinner på en måte. Det er jo som et atom som er la-det med pluss og minus, filosoferer Tommy.

Du er fortsatt en søkende person? – Ja, jeg er fortsatt åndelig bevisst. Det har jeg alltid vært og kommer alltid til å være. Har også merket at alt jeg har lært meg tidligere og har tatt til meg er en styrke. Jeg må ha tenkende åndelige mennesker rundt meg, og kunst, poesi, litteratur, film og musikk er viktig.

Hvordan er produktiviteten din nå, maler du?

– Jeg har skrevet mer enn jeg har malt og da helst kortnoveller eller mininoveller, såkalt minikortprosa. Det kan nærme seg poesi men det er ikke helt det samme. Det har gitt meg tilfredsstillelse når det gjelder å skape, men det har blitt sånn at når jeg skal male så tenker jeg at jeg ikke kan male lenger. Det har ofte vært sånn med min kunst, så jeg tenker ofte at jeg ikke kan male og skrive…

Men når du viser din kunst til andre, hva sier de?

– Da får jeg respons, bekrefter Tommy. – Så nå må jeg bare komme gjennom den-ne fasen at jeg ikke kan male, for jeg har masse oppdrag. Det kommer også en utstilling til høsten på Kaleidoskop i Oslo rådhus, som Oslo kommune arran-gerer igjen. (Tommy solgte flere malerier på Kaleidoskop 2012, red.anm). Andre oppdragsgivere har meldt seg så jeg har litt på agendaen. Jeg holder på med et bilde jeg har fått til og ødelagt flere gan-ger allerede, humrer Tommy og konsta-terer: – Jeg holder på med det, det er en del av livet.

Hva gjør du om vinteren når du ikke kan sykle?

– Då åker jag skidor och då tror jag att jag är en racer på skidor, men jag har det mest gøy och fint när jag pressar meg, kommer det på svensk, men det blir også tid til en pust i bakken. – Ikke minst vafler i skogen på hytter, for ek-sempel på Kikutstua i Nordmarka.

Hvem er det du heier på i langrenns-sporet, nordmenn eller svensker?

– Svensker! kommer det kjapt fra Tom-my, ispedd en hes latter. – Men det er jo like kult når nordmenn vinner siden jeg er nordmann også, selv om jeg pra-ter svensk, bor i Norge og er født norsk av norske foreldre. Han svensken, Johan Olsson, som vant femmila i ski-VM, står nok på toppen av pallen igjen til vinteren selv om Norge er imponerende og mitt hjerte banker for Norge.

Som hånd i hanske

Tommy (t.h.) og Geir tar en pust i bakken på en varm sommerdag



Jeg rekker akkurat å slå av en prat med gutta på transporten i Maritabutikken på Grünerløkka tidlig en onsdagsmorgen en solskinnsdag den 31. juli. Roger, Tommy og Erlend skal ut og hente varer og har mye å rekke over denne dagen. Knipser noen bilder og avtaler å treffe Roger senere når det er lunsjtid. Han har bestemt seg for å dele livet sitt med Maritanytts lesere. Etter noen brødskiver og melk går vi utenfor og prater, spaserer etter hvert bort på Ankerbrua, litt forbi Peer Gynt-skulpturen.


ROGER ”NÅ BERJEG LITT SJØL”

Fra venstre: Roger, Erlend og Tommy er klar til ny dyst på transporten i Maritabutikken.


Roger- ”Nå ber jeg litt sjøl”

Roger, nå er vi rett ved Maritabutik-ken. Hvor lenge har du vært der?

– Halvannet år cirka, hvis ikke det er mer.

Hvordan fikk du greie på dette ar-beidstilbudet og hvorfor kom du hit?

– Jeg deltok på et datakurs på Nordic Academy og veilederen der kjente Nils Rune Kind (avdelingsleder på Maritabu-tikken, red.anm). Jeg sa rett ut til henne at jeg hadde vært narkoman og at det var veldig kjedelig på dette kurset. Hun hjalp til slik at jeg fikk en arbeidspraksis med likestilte mennesker. Jeg kom ned på Marita og var på intervju med Nils Rune og begynte to dager seinere.

Hvor mange år ble det med narkotikamisbruk?

– Jeg er 48 år nå og begynte å ruse meg som 16-17-åring, så det ble noen år, ja.

Fant du bare ut at nok var nok, eller?– Jeg våkna opp en dag og ting hadde vært veldig hardt i mange, mange år. En morgen kjente jeg bare at nå er det nok. Da tok jeg tak i ting og så begynte jeg å prøve å holde meg nykter sjøl. Har jeg greid én måned som nykter, så skal jeg jammen meg greie to måneder, tenkte jeg, og så ville jeg greie fire, og nå er det snart fire år siden. Om to måneder har jeg vært nykter i fire år.

Hva består arbeidsdagen av for deg?– Jeg driver jo i transporten her, bærer og ordner og styrer. Jeg må si at jeg trives utrolig godt i Marita. Det her har vært veldig bra for meg. Hadde jeg ikke hatt Marita er det ikke sikkert at jeg hadde greid å komme meg så langt som jeg har kommet nå. Det er jeg egentlig litt i tvil om. Hadde jeg kommet over noe jeg ikke hadde likt kunne det skjært seg, men her er det stor takhøyde for ting, veldig fine folk, masse positivt og jeg liker meg utro-lig godt her.

Maritastiftelsen har en kristen pro-fil og mange av folka som jobber

der tror jo på Jesus og sånne greier. Hadde du en feeling med slike ting fra før av?

– Jeg har sitti ganske mye i fengsel og sånne ting. Jeg har alltid syns at kristne mennesker har vært veldig hyggelige og alltid blide, liksom, og jeg har alltid tenkt at sånn har jeg lyst til å være også. I be-gynnelsen var det litte grann sånn rart og jeg har vært litt i tvil om ting og sånne ting. At vi hadde en bønn om mårran og sånne ting var litt rart, men nå er jo det helt normalt for meg. Nå ber jeg litt sjøl og jeg har fått opp øya litt. I fengselet

gikk jeg jo på kristne møter og prøvde å være litt sammen med kristne for å prøve å se lyset. Men jeg så ikke noe lys, og det har jeg fremdeles ikke gjort. Men jeg er veldig åpen for ting og jeg ber litt. Jeg er med her og ber og oppe på Pilgrims MC er jeg med på kristne møter og sånne ting. Det virker veldig bra for meg i hvert fall. Jeg vil gjerne fortsette et halvt år til i Marita, så vi får se hva NAV blir med på.

Har du familie?– Ja, jeg har faktisk flytta hjem til familien min, til mora mi og gubben. Der har jeg bodd i snart to år og det virker ikke som de er lei meg enda, så jeg blir nok bo-ende der en stund til. Så har jeg en sønn på 21 år og to bikkjer. Det er familien min. Jeg har jo søsken også, men det er lissom mora mi og bikkjene jeg er mest sammen med.

De er vel glade for de årene du har vært nykter?

– Ja, helt klart. Jeg kan ikke si det med ord en gang hvordan mora mi har det nå. Hun sier hver eneste dag at hun er så glad for at jeg er blitt som jeg har blitt. At det går an å prate med meg og at jeg

er blitt så voksen og normal. Det er jo det alle foreldre håper på at barna skal bli. Jeg er også veldig mye sammen med sønnen min. Jeg dumma meg ut i mange år, men etter at jeg viste at jeg har blitt nykter har han tatt kontakt med meg og vi er mye sammen. Det er jo veldig bra for meg også.

Var det tilfeldig at du selv kom borti stoff, har du tenkt noe over det?

– Ja, vi var en guttegjeng som begyn-te først med alkohol og så var det det med å røyke litt hasj og utforske ting. Vi var rett og slett nysgjerrige. Noen datt av underveis og så var det noen av oss som tok skrittet lengre. Jeg tråkket over grensa og greide ikke å bremse ned før for fire år siden. Det ble tredve harde år som sitter godt, for å si det sånn. Men, det er utrolig deilig å være nykter. Dette er et skikkelig bra liv. En dårlig dag som nykter er hundre ganger bedre enn en god dag som rusa!

Det var sterkt sagt?– Ja, men det mener jeg også. I hvert fall ti ganger bedre enn en god dag på rus! Det kan ikke måles i det hele tatt. Det å kunne værra nykter og oppegående, kunne se folk i øya, vite at du ikke skyl-der penger og…..det er deilig asså, det trengtes. Hadde jeg ikke fått ordna opp i dette nå, tror jeg at jeg hadde dødd som narkoman. Jeg har kjørt så hardt at had-de ikke stoffet tatt livet av meg, så hadde bilstjelinga og alt det tullet der gjort det. Nå har jeg det veldig bra.

Du har sikkert fått nye venner også?Jada, det kommer sånn sakte men sik-kert, det blir jo noe nettverk etterhvert. I begynnelsen da jeg begynte å nyktre følte jeg at det var greit å treffe folk som

En dårlig dag som nykter er hundre ganger bedre enn en god dag som rusa!

Nå ber jeg litt sjøl og jeg har fått opp øya litt.


rusa seg, det gjorde meg ingenting. Men jeg kjenner at slik er det ikke lenger. Det er kanskje litt stygt å si det, men jeg blir rett og slett litt irritert når jeg ser narko-mane på gata, og det er jo litt feil, egent-lig …

Samtidig er det jo en god mekanisme, da, for det viser at du er blitt foran-dra sjøl?

– Ja, helt klart. Før gjorde det meg in-genting å gå langs gata og treffe tre-fire stykker som jeg kjente. Nå tar jeg heller og skjærer av og går en runde i bakgata

for å slippe å møte dem. Det har blitt mer og mer sånn da… Jeg tror det bare er bra for meg sjøl også, jeg da. I begyn-nelsen ville jeg gjerne gjøre noe for andre narkomane, men det har jeg gått litt bort fra igjen for jeg blir for fort irritert. Da jeg var rusmisbruker så jeg ikke det jeg ser nå. ”Det er jo bare å gjøre sånn og sånn så går det greit”, men det ser du ikke når du er ute på kjøret. Du har ikke øya oppe i det hele tatt, du går med skylap-per og rett fram, det eneste du tenker på er videre rus.

Jeg husker du fortalte meg noe i bi-len en gang, om noe som skjedde på datakurset du gikk på. Det var noen som hadde spurt deg om ditt forhold til Jesus?

– Ja, det var veilederen min, det, hun som kjente Nils Rune og anbefalte Maritabu-tikken. Hun var også ungdomspastor i en menighet. Hun spurte meg om dette og hun og jeg ba sammen, det gjorde vi. Hun ville veldig gjerne be for meg og da sier jeg: Hvorfor skal du be for meg, vi kan vel be sammen? Det syns jeg var mye bedre, da, så det gjorde vi.

Det var hun som fikk meg inn her så jeg har sendt flere meldinger til henne og fortalt at ting går greit og sånne ting. Det er jo sikkert fint for henne å høre også. Hun ønsket meg alt vel og jeg har fått noen fine meldinger tilbake fra hu om de tingene.

Hvem har du hatt mye med å gjøre på transporten i butikken, da?

– Roar Skumlien er den jeg har jobba mest med nå på slutten. Jeg har fak-tisk sommerjobb for Roar, jeg nå. Jeg

har vaktmesterjobb i gården til Roar nå mens han er på ferie. Og den har jeg tatt skikkelig seriøst, vært der en gang i uka, spylt bakgården og blitt kjent med nabo-ene hans også. Jeg har jo kjørt litt med deg og Tommy og Odd. Alle er kjempe-gutter og alle har sine greier, og det har jo jeg også, ikke sant. Sånn er det jo bare.

Roger kommer på en viktig ting: – Det å ha bikkje er også rehabiliterende, vet du. Det er veldig fint for en som har rusa seg i mange år. Når du kjenner at suget kommer, ta båndet på bikkja og gå til skogs. Terapi, det er det beste. Så takket være bikkja og Marita er jeg der jeg er nå. Jeg har jo hatt dårlige dager jeg som alle andre, og de dagene har jeg tenkt rus i begynnelsen, så har jeg bare sagt: Bikkja, kom igjen, vi går! Det er det som har funka, helt klart - Det råder jeg alle til som prøver å nyktre litt og sånn, gå og lån en hund eller få deg en hund. Bruk hunden som terapi. Det funker, det har i hvert fall funka for meg. Jeg har jo også fått nye tenner siden jeg ble nykter. Det har også hjulpet meg mye til å holde meg på den rette veien. Med en gang jeg tar ut tennene ser jeg ut som en sliten, gam-mel narkoman. Hadde jeg sett sånn ut hele tiden, tror jeg fremdeles jeg hadde rusa meg, asså. Det er vanskelig å være nykter hvis man ser rusa eller sliten ut.

Det er jo ingen som skulle tru det, for du ser jo ikke sånn ut, skyter jeg inn.Takk for det, sier Roger og ler sin særeg-ne og fornøyde latter, før arbeidet kaller igjen. En tung vaskemaskin bakses inn på hvitevarerommet og en stor sofa står for tur etter det. Roger skjønner ikke hva de andre skal med tralle. Han er jo sterk som en bjørn sjøl, men tralla blir tatt i bruk. Når arbeidsdagen er slutt venter to bikkjer på en lang luftetur.

Hvordan går det med deg, da? spør han, og får svar tilbake før han ønsker meg en fortsatt god sommer. Roger ten-ker ikke lenger bare på seg selv, han er sannelig opptatt av andres ve og vel, ten-ker jeg.

Hver dag er Roger i

moduset: ”Ut på tur aldri

sur”.

Roger- ”Nå ber jeg litt sjøl”



Ryan, Robyn, Alanna og Nathan i

Dronningensgate utenfor Maritakafeen

Julia anbefaler å bli frivillig på Maritakafeen

Julia AnsnesJulia kommer fra Asker, er sosionomstu-dent i Bodø, men bruker feriekvelder på Maritakafeen som frivillig medarbeider.

Hun jobber også i barnehage. Har også vært med på frivillig arbeid i Equa-dor hvor hun jobbet med barn og fulgte opp en misbrukt jente.

Hvordan har det vært på Maritakafe-en? – Jeg elsker å jobbe her med rusmis-brukerne. Du får respekt for menneske-ne og deres historier. Jeg skulle egentlig jobbe mandager og tirsdager, men satte meg opp onsdager også, for det var så bra. Det har absolutt vært som forventet, men jeg kommer tettere innpå folk, så det er veldig bra å være på kafeen og lære noe man kan ha med seg videre i livet og jobben. Personlig syns jeg du får bedre kontakt med folk på en frivillig innsats. Det er mye hyggelige mennes-ker og et koselig jobbmiljø. Jeg føler meg trygg på kafeen, for den første timen før vi åpner har vi sammen bare som team, og en avslutning og debrifing igjen etter vi har stengt for kvelden. Anbefaler Ma-ritakafeen på det sterkeste.

Hjelp helt fra Australia

Vi fikk en mail fra et YWAM-team

(Ungdom i Oppdrag) fra Brisbane i

Australia. De gjorde en frivillig inn-

sats for festivaler og kirker i Norge

denne sommeren og ville gjerne

hjelpe oss hvis vi hadde bruk for dem.

Teamleder Robyn Kalau var begeistret

over julikveldene på Maritakafeen:

– Vi hjalp til et par kvelder. Selv er jeg fra Canada, men leder YWAM- teamet fra Brisbane, Australia, og vi hadde gleden av å samarbeide med deres kaféteam. Det var slik en fred og glede med dette stedet. Jeg ble også oppmuntret av de som jobbet der og alt jeg fikk se de gjøre for de som kom inn fra gata. De viste ekte kjærlighet og fremsto som sanne tjenere av hjertet og jeg er virkelig glad for å kunne arbeide sammen med dem.

På kveldene vi var der viste vi en vi-deo som vi hadde lagd som formidler evangeliet. Det er en sketsj som viser hvordan vi lett blir fanget i et bur, men at Jesus kan sette oss fri. Ryan sang et par sanger også. Det var en uforglemmelig opplevelse og kult at vi kunne formid-le og snakke til mennesker som virkelig trengte å høre det vi hadde å si. Mange ganger prater vi bare i kirkene eller til kristne som tror at de har forstått alt og har alt de trenger. Derfor ga det oss vel-dig mye tilbake at vi kunne formidle til folk som virkelig trenger å høre om Guds kjærlighet.

SOMMERÅPENT

PÅ KAFEEN

11MARITANYTT | Nr. 3/2013

FRAREHAB TILNY LIVSGNISTMorgan (24) kommer fra byen Pasadena i California og er i Oslo på praksis fra Fuller Theological Seminary i Pasadena. På Maritakafeen og andre steder prøver hun ut hva som ligger for henne i en framtidig karriere/yrkesvalg. Det var Jan Christian Kielland, gatepresten for ungdom i Oslo (gatepresten.no) som anbefalte henne Maritastiftelsen.


Morgan Shoup -

12 MARITANYTT | Nr. 3/2013

Morgan Shoup - fra rehab til ny livsgnist

Har du hatt gode samtaler her?– Ja, absolutt. Det handler jo om å bygge relasjoner og tillit over tid. Hvis jeg våger å vise litt av min usikkerhet og svakhet vil menneskene dele sine liv med meg også. Frivillighet for en kort tid kan være

bra for den frivillige, men ikke så bra for den som trenger hjelp. På kort tid kan man som frivillig få en smak og vurdere om det er noe man skal gi seg til. Frivil-lighet er noe man bør gjøre over lang tid for de som trenger hjelp, mener Morgan og hun vet hva hun snakker om viser det seg.

Morgan forteller at hun har vært på re-habilitering selv. Da var hun 16 år og had-de et stort forbruk av marihuana, ecsta-sy og sprit. Den historien sluttet da hun ble arrestert av politiet: – Jeg var ikke en troende selv, men kjente en kristen jente som het Britney. Familien hennes så at politiet arresterte meg, så Britney fortalte det videre til sin ungdomspas-tor. Hans kone kom for å besøke meg på rehab. Jeg hadde blitt sendt videre på avrusning på et sted hvor psykiatri-tilbudet også var bra. Jeg behøvde det fordi jeg slet mye med selvmordstanker

og slikt. Ungdomspastorens kone ville gi meg en bibel, men jeg hadde ikke så lyst til å lese i den siden jeg ikke var kristen. Hun foreslo at jeg kunne begynne å lese i Johannesevangeliet og lage tegninger av det jeg leste. Det gjorde jeg og jeg

har tatt vare på tegningene som ligger hjemme den dag i dag. Da jeg ble ut-skrevet fra rehab kom hun og mannen på besøk hver dag. Britney var også med på dette. Vi leste Bibelen sammen, pra-tet og ba hver eneste dag på den tiden. Slik ble jeg med i en menighet og bevart

for tilbakefall. Ungdomspastorens far var pastor i den menigheten.

Morgan fikk livsgnisten tilbake og full-førte high school og har en bachelor i kristen tjeneste og religion. Morgan har ikke lenge igjen før hun kan fullføre en

master. Nå kombinerer hun to master studier ved Fuller Theological Semina-ry: Ekteskap, familieterapi og sjelesorg sammen med misjonærpsykologi. Målet hennes er å bli misjonærpsykolog og det krever en PHD. Praksisen på Maritaka-feen i to sommermåneder er en brikke i dette.

En annen ting hun har vært med på kan kanskje være en god idé i Norge også: Konseptet heter Rose City Coffee: Det handler om å ta hjemløs ungdom vekk fra gata ved å lære de opp til å bli gode baristaer som kan lage god kaffe- www.rosecitycoffeeco.com

I California er narkomiljøet mye mer gjengrelatert og skjult, forteller Morgan. – Her i Oslo kan jeg gå rett bort til perso-ner på gaten og bli tilbudt stoff, så miljøet virker åpnere.

Hennes filmtips på tampen: Du må se Father G and the Homeboys.

Her deltar Morgan på en teamsamling sammen med Mathias (side 3) YWAM-temaet og andre frivillige (side 11)

Søppelkassen på kafeens vegg formidler også noe positivt.


Har du ikke hørt Hans Inges jule-CD, kan vi love deg at den kommer til å bli en favoritt! Låten ”Svolvær-gutt” er alene god grunn til å skaffe seg CD’en. Den perfekte julegave til slekt og venner.

Da denne CD’en ble utgitt lå “Svol-værgutt” lenge på Norsktoppen.

Nå går det mot jul igjen, og vi anbe-faler denne kjempefine juleplata til alle. Alle inntektene av salget går i sin helhet til Maritastiftelsens arbeid mot narkotika.

Plata kan du bestille direkte fra Maritastiftel-sens kontor.

Ta kontakt via post, telefon, faks eller e-post og bestill ”Deilige desember”.

Pris pr. CD:Ved bestilling av 1 CD kr. 169,- inkl. portoVed bestilling av 2-4: kr. 149,- inkl. portoVed bestilling av 5 eller fler: kr. 129,- inkl. porto

Bestillingsinformasjon:Post: Maritastiftelsen, Holstsgt. 6, 0473 OsloTel.: 22 04 54 00, fax: 22 04 54 10,e-post: [email protected]

”Deilige desember”!

Postabonnement B

RETUR:MaritanyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noSJEKK NYE WEBSIDER PÅ

Du så kanskje dokumentarserien En ny start på livet på TV2 som handlet om deler av Maritastiftelsens arbeid? Serien ble også nominert til Gullruten i 2013.

Nå kan du kjøpe DVD med alle seks episodene for kr 250,- inkl. frakt og slik støtte Maritastiftelsen.

Send oss gjerne en bestilling på e-post: [email protected] eller ring 2204 5400 på dagtid.

For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67,Tlf. 22 38 19 20 E-post: [email protected]Åpningstider: Mandag – fredag kl. 11.00 – 17.00, lørdag kl. 11.00 – 17.00

For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A, rett etter brannstasjonen/legesenteret Telefon: 32 87 67 67, E-post: [email protected]Åpningstider: Tirsdag kl. 17.00 – 20.00, lørdag kl. 11.00 – 14.00

Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Documents

Maritanytt nr 3 2013