Maritanytt nr 1 2009

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 1 - 2 0 0 9 - 1 7 . å r g a n g

SolNy livsgnist

Sveits– et dårlig eksempel

SID

E 12

SID

E 11

SID

E 6

Foto

: Zor

an Ž

ivan

čevi

ć

Bot og bedringMarita på Botsen

:: MaritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

:: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus.

:: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

:: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

:: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

:: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

:: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, un-dervisning og oppfølging legges til rette individuelt.

:: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island.

:: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-omspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.www.teenchallenge.com

:: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00Telefax: (+47) 22 04 54 10E-post: [email protected]: www.marita.no

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. HolstadRedaktør: Bjørn Olav ThuneTrykk: 07 Gruppen ASLayout: Zoran Zivancevic

Leiv O. Holstad

Narkotikapolitikk

på ville veierNå er vi på vei videre dit som mange av oss visste at myndighetenes metadon-politikk kom til å føre oss. Som vi har fremholdt flere ganger siden første num-mer av Maritanytt kom ut i 1992 - me-tadon er ingen løsning. Nå ropes det på statsfinansiert heroin. Jeg skjønner ikke at ikke alkoholikerne har kommet på ba-nen for lenge siden med krav om gratis alkohol. I rettferdighetens navn burde de fått opprettet drikkerom med statlig lønnede bartendere til å servere, slik at de ikke risikerte å få i seg metanolinnholdig smuglersprit. I artikkelen Sveits - et dår-lig eksempel, argumenter jeg for hvorfor dette ikke er veien å gå.

I dette nummeret av Maritanytt mø-ter vi også Jan Bøhler, en av de mange flotte politikerne som gjør sitt beste for at Norge skal bli et bedre samfunn å leve i. Han har klare meninger om narkotika-politikken, og mener at vi heller bør se på Sverige enn Sveits. Her er han på klar kollisjonskurs med Helseminister Han-sen fra samme parti. Jeg kan ikke fri meg fra tanken at det må være rimelig høyt under taket i Arbeiderpartiet som har politikere med så vidt forskjellig mening (i alle fall i dette spørsmålet) som Bøhler og Hansen, men det er jo så absolutt et sunnhetstegn i et demokrati.

Tran ble utvist Etter å ha sonet mer enn åtte år i norsk fengsel for å ha skutt syv personer uten-for nattklubben Baronen & Baronessen (marita.no - Fra hat til kjærlighet), har Hiep Tran blitt utvist og sendt tilbake til

Vietnam, hvor han kom fra som 17-åring sammen med sin familie. Nå møter han en totalt ukjent virkelighet i Ho Chi Minh City (HCMC), som har forandret seg radikalt siden han bodde der for 17 år siden. På baksiden kan du lese om vårt møte med Hiep Tran i HCMC.

Som eksnarkoman med erfaring fra norsk behandlingsvirkelighet, gjorde det sterkt inntrykk på meg å møte den eneste overlevende av Hieps gamle gjengven-ner. På grunn av sin heroinavhengighet hadde myndighetene sendt ham på et tvungent rehabiliteringsopplegg i 40 måneder. Dette stedet var ikke helt av samme klasse som vi tilbyr i Norge. Det ble fortalt oss at dersom man ikke hadde familie som kom med mat, var det en stor risiko å dø av underernæring eller feilernæring, hvilket mange også hadde gjort. Hieps kamerat var en av de pri-vilegerte som hadde familie som kom med mat. Det så ikke ut som at han brukte heroin nå, hvilket han bekreftet. Han fortalte at han stadig blir kontrol-lert, og dersom det bare er mistanke om at han bruker heroin, vil han umid-delbart bli sendt tilbake, denne gangen på livstid. Litt av en kontrast til norsk virkelighet! Jeg er glad for at systemet ikke er slik i Norge, men tilbudet om livslang avhengighet på metadon er hel-ler ikke mye å skryte av. En narkoman kamerat av meg sa det slik: - Det går til helvete, men vi reiser på første klasse. I Norge har vi havnet i den andre grøfta. Hva med å komme oss opp av grøfta, nærmere midten av veien?

Foto

: Ale

xand

er B

otn

Av Bjørn Olav Thune

Vi møter Jan Bøhler i Stortingets ærverdige bygning anno 1880 som ligger på torget bak Løvebakken, i neo renessanse arkitektur. Sammen med meg er fotograf Stephen Folde, som også er frivillig medarbeider på Maritakafeen og i fengslet. Jan Bøhler møtte oss nede ved resepsjonen. Vi tok heisen opp, og ble bydd på kaffe på kontoret. Da Bøhler fikk høre at Stephen har jobbet som frivillig på Maritakafeen i ti år, snakket han seg fort varm om rundturen til Maritas lokaliteter:

– Det var veldig godt å se engasjementet i Maritastiftelsen, og å se at menneskene som jobber der har personlig erfaring og et ekte grunnlag for å jobbe med rusfeltet. De som selv har stått oppi det forstår problemet på en annen måte og kan gjøre de riktige tingene. Bøhler understreket at samfunnet trenger slike mennesker og tiltak som er forskjellige. – Da jeg snakket med folkene deres la jeg også merke til at det var veldig mye kunnskap i systemet deres.

Se på Sverige, ikke Sveits– Jan, du brukte uttrykket ”å gjøre de riktige tingene”. Vi har lest og hørt at du mener at gratis heroin ikke er tingen?

– Vi bør være opptatt av å motivere til rusfrihet, og jeg er spesielt bekymret dersom det blir slik at hvis du mislykkes nok antall ganger i behandling, så skal du få gratis heroin. Da dreper vi motivasjonen i behandlingen.

Jan Bøhleren politikernær folket

Jan Bøhler er leder for Oslo Arbeiderparti, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann for Arbeiderpartiet. I desember 2008 var han på besøk hos Maritastiftelsen. I forbindelse med helseministerens innspill om gratis heroinutdeling inviterte vi ham til å se hvordan Maritastiftelsen driver, for å formidle og sette fokus på motivasjon til rusfrihet. Han takket ja, og var innom Maritakafeen, Maritakontoret og Marita Bo.

”Jeg er spesielt bekymret dersom det blir slik at hvis du mislykkes nok antall ganger i behandling, så skal du få gratis heroin.”

Foto

: Ste

phen

Fol

de

MARITANYTT :: Nr. 1 – 2009 3

Jan Bøhler en politiker nær folket

Gå til http://www.marita.no og klikk på Gi din gave online.

Her kan du bestemme hvilket formål du ønsker å støtte: Generell gave, ”Matpakke” Willy, Forebyggende Arbeid, Arbeid i Utlandet eller Arbeid blant Ungdom. Du kan velge å gi din gave med VISA, MasterCard eller PayEx-konto.

Som giver har du krav på skattefradrag for inntil kr 12 000. For å få denne fordelen må du oppgi ditt personnummer. Last ned full-maktskjema på marita.no eller ta kontakt med Maritakontoret på telefon 22 04 54 00.

NÅ BEHØVER DU IKKE LENGER GIRO FOR Å GI TIL MARITA

Stephen knipser bilder mens vi snak-ker, men han skyter inn følgende re-plikk: –Motivasjon til å slutte kommer vanligvis ikke før misbruket begynner å gjøre vondt. Vi gjør det altfor lett å kunne fortsette med stoff. Etter ti år på Maritakafeen har han sett og hørt mye, så han rister på hodet av tanken om gratis heroin.

Bøhler sier det er viktig å ikke foku-sere for mye på eksemplet fra Sveits, som har en mye større andel heroinavhengige enn Norge. De har ikke lykkes som sam-funn. Han mener Sveits bruker mye politi i gatene, og at det er årsaken til at proble-mene er mindre synlige der, men han har liten sans for å styre etter ”FRP”-politiske prinsipper, slik Sveits gjør. Han har et annet forbilde: – Se heller på Sverige! De har utviklet et mye bedre behandlingstil-bud. 24 timer etter at man er utskrevet skal kommunen tilby et opplegg for re-habilitering og ettervern. Bøhler hevder svenskene også bruker mer tvang overfor de som er i livsfare og tar overdoser gang på gang, og er en fare for seg selv.

– Så du sier ”Look to Sweden!” Du var også for den nye loven mot sexkjøp, som Sverige innførte for mange år siden?

– Ja, jeg var en aktiv pådriver for forbud mot sexkjøp. Vi ser alle resultatet. Dette gir et spark til å komme seg videre.

Nærhet til folket– Det er en ting som irriterer meg, sier Bøhler. – Narkomane sa før jul at politi-kerne ikke kjenner rusmiljøene. Da ble jeg provosert. Jeg har vært miljøarbeider og jeg bor i blokk på Kalbakken midt i blant synlige rusproblemer. Jeg passerer deler av Oslo Øst hver dag. Hvorfor skal de framstille oss politikere som fjerne? Vi har narkotikaproblemene og gjeng-miljøene nært innpå oss. Nå berører Jan noe av nerven i sin politiske ideologi:

– Jeg mener politikerne bør bo midt oppi hverdagen til folk. Vi blir kjent med folk der vi sykler og bor. Mange ting jeg tar opp i politikken har jeg opplevd i min egen hverdag. Mange med minoritets-bakgrunn og mange med rusproblemer kjenner meg. Bøhler har sett at mange av de som begynte med stoff på 70-80 tallet i Groruddalen, i dag er i Oslo sentrum.

– Du snakker som en skikkelig os-logutt?

– Jeg kommer fra arbeiderbakgrunn i Oslo Østs indre bydeler. Da Grorud var

Jan Bøhlerom gratis heroin:

Det er viktig å ikke

fokusere for mye på

eksemplet fra Sveits, som

har en mye større andel

heroinavhengige enn

Norge. De har ikke lykkes

som samfunn. Se heller

på Sverige.

Foto

: Ste

phen

Fol

de

MARITANYTT :: Nr. 1 – 20094

Jan Bøhler en politiker nær folket

Foto

: Ste

phen

Fol

de

nytt var det reine paradiset å flytte dit. Tenk å få eget gutterom i Groruddalen! (70 000 innbyggere bor der og Jan Bøhler ble kåret til Årets navn i Groruddalen i 2007, red.anm.) Mens vi snakker, lar jeg blikket vandre litt rundt på veggene som er smykket med fargebilder fra familieliv og fritid. Jeg ser også et innrammet bilde av Bøhler og AP-veteranen Haakon Lie. Hvor lenge har Jan vært politisk aktiv, tro? – Siden 1984 har jeg vært med i AP, svarer han. Det blir samme året som Ma-ritastiftelsen ble etablert, så det er flere som feirer 25 årsjubileum i år.

Valgår og ruspolitikk– Det er valgår i år, og vi syns regjeringen kjører en ensidig linje i behandling av rusmiddelavhengige. Stadig flere gode alternative tilbud legges ned, og det kan virke som opposisjonen taler for døve ører. Hva gjør ditt parti for å legge for-holdene bedre til rette for ideelle orga-nisasjoner og de som kjemper for rusfri terapi?

– Vi vil gå for en dreining i ruspoli-tikken. Jeg tror konkurranseutsettingen og lave priser svekker kvaliteten. Der-for ønsker vi heller å lage langsiktige

avtaler og bygge opp kvalitet over en seksårs-periode. Jeg jobber for å endre anbudstyranniet. Denne endringen er ute på høring nå, og vi lever i et land med demokrati, men jeg håper dette kommer på plass.

GjengproblemetI samtalen har jeg nevnt at Leiv Holstad og Trond Akerholdt har reist til Vietnam for å besøke og hjelpe eksgjenglederen Hiep Tran i sitt nye liv. Han har sonet ferdig dommen, og ble utvist fra Norge før jul. Jeg la ikke skjul på at vi gjerne skulle latt ham jobbe mot ungdom og gjengmiljøer i Oslo gjennom Maritastif-telsen. – Hvilke tanker gjør du deg om det voksende gjengproblemet?

– Politiet har tatt tak i en liten flik, men det oppstår stadig nye gjengmiljøer. Han nevner Furuset, Grønland, Holmlia. – De yngre har forbilder og det er en farlig ten-dens. Mye omsetting av narkotika skjer, gjengene har områder de styrer salget i, og rusavhengigheten vokser. Bøhler mener det må større politiressurser til, og at det er langt igjen før jobben er fer-dig. Samtidig ser han at det må tas tak i problemet tidligere. Integrering, skole,

forebyggende arbeid og bekjempelse av rus må begynne tidlig i livet.

Arbeid og livsstil– Du hadde blitt ”råhekta” av å ta en kveld som frivillig på Maritakafeen, sier Stephen, fotografen, mens han knipser de siste bildene. Bøhler smiler, og beskri-ver arbeidsdagen sin. – Jeg starter dagen med trening, men er ikke ferdig på jobb før 11-tiden på kvelden, så på den tiden kafeen er åpen jobber jeg selv. Å være en slik politiker som Jan Bøhler er nok en livsstil, tenker jeg, og blir en smule im-ponert over mennesker som legger ned en slik innsats for å bygge landet og fel-lesskapet, med håp om å gjøre hverdagen bedre for folk flest.

– Så må dere hilse så mye til Leiv Hol-stad. Jeg har snakket om Marita som en god arbeidsform til mange andre i ulike fora. Det nytter å prate med meg og andre politikere, avslutter Bøhler, før vi takker for oss og går hver til vårt. Jeg ønsker Stephen god helg og minner han om at han må ta bilder utenfor Ila på søndag, før de går inn på fengselsmøte. Artik-kelen om fengselsarbeidet kan du lese på side 12.

Jan Bøhler på besøk hos Maritastiftelsen, sammen med daglig leder Dag B. Jacobsen og Leiv Holstad.

Foto

: Bjø

rn O

. Thu

ne


Sveits – et dårlig eksempelI den norske narkotikadebatten blir ofte Sveits trukket frem som et positivt eksempel til etterfølgelse hos tilhengerne av utdeling av statlig dop. Nå vur-derer norske politikere om det skal deles ut heroin i tillegg til den eksisterende metadonutdelingen, noe som hevdes å være svært vellykket i Sveits.

Kronikk av Leiv Holstad


Jeg var selv rusavhengig frem til jeg var 22, de siste tre årene gikk jeg på morfin. Etter to år i rehabilitering, har jeg jobbet tett opp mot narkotikamiljøet gjennom vår egen virksomhet Maritastiftelsen, og jeg har sett mange såkalte håpløse tilfel-ler kommet seg ut av et tungt misbruk, både fra heroin og andre stoffer. Heroin og morfin har stort sett samme virkning og går under samlebenevnelsen opiater. Metadon er et syntetisk fremstilt opiat, og skaper en enda sterkere fysisk avhengig-het enn heroin.

En negativ bieffekt av den sveitsiske narkopolitikken er for en stor del at den tar bort troen på at det er mulig å bli fri. Ma-ritastiftelsens søsterorganisasjon i Sveits la ned sitt rehabsenter for narkomane for tre år siden. De opplevde det menings-løst å gi proforma rehabilitering til unge rusmisbrukere som bare var ute etter å skaffe seg nok antall mislykkede rehabili-teringsopplegg, for å oppfylle kravet til å få legalt gratis dop, med alle de sosiale ret-tigheter som følger med. Flertallet av slike behandlingsopplegg er lagt ned i Sveits. Det samme er i ferd med å skje i Norge. Mange narkomane har gitt opp håpet om noen gang å kunne bli stoffri. Den største utfordringen for en rusavhengig, er å få tro på at det virkelig er mulig å bli fri og finne den nødvendige motivasjon til å ta opp kampen. Dette blir ikke noe lettere når myndighetenes politikk utelukkende sen-der ut et negativt, motivasjonsdrepende budskap. I Sveits forsterker myndighetene denne følelsen av håpløshet.

Arbeiderpartiet bør tenke seg svært godt om før de godtar helseministerens forslag. I sitt forslag om heroinbasert be-handling overser han viktige erfaringer fra Sveits. På de ni årene som har gått siden det sveitsiske heroinutdelingspro-sjektet startet, har det fått en heller lun-ken mottakelse blant flesteparten av de rusavhengige. Prosjektet startet med 600 brukere - i dag er antallet i underkant av 1300. Dette bekreftes av det statlige Fol-kehelsekontoret (Swiss Federal Office of Public Health). Til sammenligning er det 18000 opiatavhengige som får metadon.

Spesialistlege i psykiatri og psykote-rapi, Dr. med. Hans Köppel som jobber i

Basel med behandling og etterbehandling av rusmiddelavhengige, mener at det nå er på tide at sannheten om den sveitsiske narkotikapolitikken kommer ut. – Det forekommer ikke, og vil heller aldri bli utskrevet heroin av leger. Heroinen distri-bueres ved 23 spesielle behandlingssentre. Antallet plasser er begrenset til 1433, og på langt nær alle er i bruk. De narkomane liker ikke det meget strenge programmet. De ønsker å være frie og foretrekker heller metadonprogrammet. Da kan de nemlig gå på apoteket og ta ut dosene for en hel ukes bruk. Noen av dem lagrer metado-net, selger det videre og kjøper heroin for pengene. Det fins overhodet ingen kontroll på dette.

Andrea Geissbühler i SPP (Sveit-siske Folkeparti) har følgende å si om den sveitsiske narkotikapolitikken:

– Narkotikapolitikken har kommet ut av kontroll og Sveits har glemt det overord-nede målet om å rehabilitere narkomane.Vi har ingen bevis og kan ikke kalle det verken suksess eller nyttig. Dessuten vet vi at det er umulig å kurere narkomani med narkotika, like lite som det er umulig å kurere alkoholisme med alkohol.

Terskelen senkes stadigDa heroinutdelingen startet, var kra-

vet at mottakerne måtte ha minst tre mislykkede behandlingsopplegg bak

Skal dette være greit, så lenge

staten er langer?

De ser så forlokkende ut, men ender i tragedie.


seg og være minst 22 år. I dag er antal-let behandlingsopplegg senket til to og aldersgrensen til 18. Siden 1987, da de begynte med metadonutdeling i Sveits, har aldersgrensen for å få metadon blitt senket fra 22 til 16(!). Foreløpig er det altså mye enklere å få legal metadon enn heroin i Sveits. Å møte opp tre ganger daglig for å få dekket sitt daglige hero-inbehov blir for tungvint for de fleste. Dessuten har metadon lengre halver-ingstid, en dose pr dag er nok. Heroin er heller ikke veldig dyrt å skaffe seg på det illegale markedet. I Norge er prisen for ett gram heroin fra 800-1000 kr. I Sveits er prisen det halve. Normal dagsdose er mellom et halvt til ett gram, avhengig av styrkegrad, derfor synes mange at bryderiet med å skaffe penger til illegalt stoff er mindre enn stresset med å møte opp til faste tider på de såkalte heroin-behandlingssentrene. For å bøte på dette, snakkes det nå om å heller dele ut større doser om gangen og la de som ønsker det injisere det hjemme. Når dette skjer, vil nok antallet statlige heroinnarkomane skyte i været. Jeg gremmes!

Delte meninger om tallFolkehelsekontoret i Sveits hevder at det er ca 30 000 ”alvorlig avhengig, injiseren-de narkotikabrukere” i landet totalt (www.drug-rehabs.org/articles.php?aid=470). De inkluderer de omlag 18000 metadon-brukerne i dette tallet, noe som for så vidt er litt merkelig, så lenge metadonbru-kerne antas ikke å injisere stoffet. Mange andre fagfolk i Sveits, som for eksempel Martin Kull, mener at antallet opiatav-hengige (heroin-, morfin- og metadon-avhengige) er enda høyere. Martin Kull jobbet med rehabilitering av narkomane i Sveits i 17 år, fram til år 2000. Fra 1998-2005 satt han i stiftelsesstyret for Schweiz Dachverbandes Stationäre Suchthilfe (et landsdekkende nettverk som samordner alle lokale terapitiltak i Sveits). I dag er han en anerkjent og mye brukt konsulent og superviser for alle typer institusjoner og sitter således med førstehånds kjenn-skap til dette miljøet. Han mener at antal-let opiatavhengige i Sveits sannsynligvis overstiger 40000. Kull peker også på det

underlige i at Folkehelsekontoret ikke har endret sine tall på over ti år, på tross av at hele 40% av metadonbrukerne av-bryter metadonprogrammet etter to år. Mye tyder på at flertallet av disse fortsatt bruker en eller annen form for narkotika. Xili Fux, som i 17 år har vært leder for Teen Challenge, Maritastiftelsens sam-arbeidspartner i Sveits, mener at antallet opiatavhengige sannsynligvis er mer enn 50000.

Fagfolkene er altså uenige – også i Sveits, om det reelle antallet narkomane i landet, men de aller fleste er enig i at det er meget høyt. Om vi sammenligner Sveits med sine 7,5 millioner innbyg-gere, har de mange flere opiatavhengige i forhold til innbyggertallet enn det vi har i Norge. Med våre 4,8 millioner, reg-nes det med at vi har mellom 12-16000 opiatavhengige i Norge. Det kan virke som at det store antallet opiatavhengige i Sveits for en stor del skyldes landets liberale narkotikapolitikk som har senket terskelen for bruk av narkotika. Jeg har lenge lurt på hvorfor skal vi bruke Sveits som foregangsland for den norske nar-kotikapolitikken, når den beviselig har så negative resultater?

RenovasjonPå tross av et stadig økende antall opia-tavhengige i Sveits, har det skjedd en ra-dikal endring i bybildet i Zürich og andre sveitsiske byer. Ifølge Köppel bruker po-litiet store ressurser på å forhindre nye åpne samlingssteder for salg av narkotika. De narkomane blir rett og slett ikke len-ger tolerert. Dette er, ifølge Köppel, den eneste årsaken til at Sveits ikke lenger har store ansamlinger av narkomane som de ekstreme forhold man før kunne se i den såkalte Nåleparken midt i Zürich sentrum. Dersom de narkomane blir for synlige i bybildet, blir de jaget av politiet. Det samme skjer i Tyskland. Dersom en gruppe påvirkede narkomane står og henger på et gatehjørne, blir de omgå-ende jaget når politiet ser dem. Nekter de å fjerne seg, blir de kjørt bort. Derfor befinner de fleste av dem seg inne i sine sosialt finansierte leiligheter når de inn-tar, og er mest synlig påvirket, enten av legalt eller illegalt dop. Moralen er: La dem bare dope seg vekk fra livet, men la oss anstendige mennesker slippe å se dem!

Positive effekterJo visst finnes det enkelte solskinnshis-torier. Som i Norge, er det noen som utnytter den positive muligheten som det er å slippe det evige stresset å skaffe penger til neste dose til å få mer orden over livet sitt, men disse er dessverre i mindretall. Ca 30% av de som får me-tadon i Sveits er sysselsatt i mer eller mindre vernede arbeidsplasser, mens ca 20% har et deltidsengasjement. Flertallet av disse er sannsynligvis de med kortest misbrukshistorie, men dette er uansett positivt. I og med at terskelen for å få legalt statsfinansiert dop er så lav, er det mange som begynner på metadon uten at de har noe særlig langt misbruk bak seg.

Langsom dødshjelp eller motivasjon til endring?Som leder for Maritastiftelsen og selv tidligere opiatavhengig, har jeg sett mer død og ødelagte liv som en følge av he-roin- og annet opiatmisbruk enn de

Sveits – et dårlig eksempel

Nedtrapping mot rusfrihet. Det er

best å kjempe imot trangen, tross alt.


Sveits – et dårlig eksempel

Disse guttene fra Marita Makedonia og Serbia er glade for at ingen tilbød dem gratis heroin. Takket være at de ble motivert til rusfri rehabilitering er de i dag frie fra heroin og arbeider forebyggende blant ungdommer i sine land. Det er fortsatt lyspunkter i Europa!

fleste, men også at det faktisk er mulig, selv for de mest ”håpløse” å komme ut av avhengighet og inn i et oppegående sosialt liv. Skal man hjelpe de som sliter med heroin- og annen opiatavhengighet på veien til et mer verdig liv, må man heller satse på positive oppfølgingstiltak som har som mål (i alle fall på sikt) å bidra til et liv i frihet fra rusavhengighet. Rusmisbrukernes interesseorganisasjon RIO foreslår skreddersydde botilbud med medisinsk og annen oppfølging i ulike former sammen med tiltak for sysselsetting og fritid. Dette var visst nok meningen da ”Metadonprosjektet” ble startet i Norge på begynnelsen av 90-tal-let. Metadon skulle kun være et tillegg til behandlingen. I dag kalles dette tiltaket LAR, som står for legemiddelassistert rehabilitering. I osloområdet begrenser

”rehabiliteringen” seg dessverre til det å dele ut metadon (som gir enda sterkere fysisk avhengighet enn heroin). Tiltaket burde derfor heller hett LAU (U for ut-deling), ikke LAR.

I en kommentar til Helseministerens utspill, minner avdelingsdirektør i Rus-middeletaten, Arne Schanche Andresen, om at da metadonutdeling ble promotert i Norge, ble det brukt samme argumenta-sjon som nå brukes for utdeling av heroin, men de gode intensjonene om behand-ling og oppfølging fordampet underveis. Schanche Andresen oppfordrer politi-kerne til heller å realisere disse gode in-tensjonene, i stedet for å hoppe på stadig nye tiltak og kalle det forsøk.

I stedet for å lede de opiatavhengige til livslang avhengighet av metadon (LAR’s strategi pr. dags dato) eller he-roin, som i prinsippet er aktiv, langsom dødshjelp, burde de motiveres og hjel-pes til å bli fri fra rusavhengigheten. Vi i Maritastiftelsen snakker daglig med metadonbrukere som lengter etter et liv i frihet også fra metadon. Vi har mange eksempler som beviser at dette er mu-lig, så hvorfor ikke satse mer i denne retningen i stedet for å følge det dårlige eksempelet til Sveits.

Leiv O. Holstad Maritastiftelsen


Fra 1. februar 2009 er Jan Dørum engasjert i Maritastiftelsen. Skolebesøk, fengselsbesøk, opp-søkende virksomhet og møter vil være hans arena. Jan er ikke et nytt bekjentskap for oss. Fra 1983-1999 reiste han med Maritafilmen på skoler over hele landet, som én av Maritastiftelsens film- og foredragsholdere. De siste årene har han jobbet i Evangeliesenteret.

Som et friskt pust kom han inn på sin første arbeidsdag i den nye jobben, glad og klar til å ta fatt på oppgavene. Latteren sitter løst hos Jan, men han har hatt en livets skole ingen misunner ham: – Etter mange år med rusmisbruk bak meg, og 31 innleggelser på forskjellige institusjoner, ble mitt liv totalt forvandlet etter et radikalt møte med Jesus! Det er noe Jan aldri glemmer, men andre erfaringer kunne han vært foruten: – Jeg opplevde at to av mine brødre døde på grunn av narkotika, og var sikker på at det også ville bli min avslutning på livet. Etter mange år med fortvilelse, nederlag og fullstendig mørke, så jeg bare én utvei på det hele – nemlig døden. Men Gud ville det annerledes, og på en forunderlig måte grep han inn i mitt liv og satte meg fri.

Utgangspunktet for tilværelsen ble med andre ord helt nytt. Det er ingen tvil om at glede og begeistring er et ord som beskriver ham godt. – Livet mitt ble bygd opp igjen. Gjennom Bibe-len, bønn, forkynnelse og undervisning fikk jeg tilgang på en helt ny ressurs i mitt indre, nemlig Guds kraft!

Vi i Maritastiftelsen er veldig glad for at vi kan slippe Jan løs i samfunnsbyggende innsats, til in-spirasjon for Norges ungdom og alle andre som måtte trenge hans livserfaring og veiledning.

Ønsker noen besøk av Jan, kan han kontaktes på [email protected] og mobil 938 58 851.

Jan Dørumtil Maritastiftelsen igjen

Foto

: Bjø

rn O

. Thu

ne


Jeg hadde hørt Hans-Inge Fagervik fram-føre Maritasangen for 20 år siden og har vært med på å synge den selv. Det var rart å stå inne på Maritakontoret første dagen og skulle begynne her. Jeg hadde blitt an-befalt Maritastiftelsen av Norasonde, en attføringsbedrift for Romeriksregionen og Oslo Nord-Øst. Dette kjente jeg var begynnelsen til noe bedre.

Jeg startet å jobbe med mange ar-beidsoppgaver på kontoret. Men jeg var dessverre ikke helt der jeg skulle være for å kunne ta tak i jobben jeg skulle utføre, siden jeg fremdeles var avhengig av vane-dannende medisiner. Dette måtte det bli en endring på. Derfor bestemte jeg meg for å legge meg inn på Lillestrømklinik-ken for å få slutt på det en gang for alle. Jeg hadde slitt med avhengighet i flere år og det hadde til tider vært ganske ille, faktisk så ille at jeg ble suicidal. Jeg har tatt flere overdoser de siste fem årene. Men nå kjente jeg endelig at det var litt håp til å se en ende på det. Jeg la meg inn og trappet ned over tre uker, og det gikk fint. Det var litt trist å være innlagt i julen 2007, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Jeg vet at jeg ble bedt for og det hjalp meg enormt.

Da jeg kom tilbake til Maritastiftel-sen etter innleggelsen, begynte jeg nesten med en gang med arbeidstrening i Ma-ritas bruktbutikk. Det kjente jeg var en velsignelse. Jeg ble møtt med raushet og forståelse. Arbeidsoppgavene gav meg rett og slett en mestringsopplevelse. Jeg trivdes, og fikk sakte, men sikkert igjen livsgnisten. I løpet av de siste årene har jeg mange ganger følt at døden pustet meg i nakken. Jeg har slitt med masse angst og vært veldig nedbrutt. Men i Marita ble jeg tatt på alvor og det var en enorm lettelse. Det var hjerterom, og det var godt for psyken min.

Jeg lærte mange varme mennesker å kjenne og arbeidstreningen gikk fint som bare det. Jeg fikk ikke noen nedturer før jeg hadde jobbet i et halvt år. Det varte en fjorten dagers tid, så kom jeg meg opp igjen. Tiden jobbet for meg. Nils Rune Kind (ansvarlig for arbeidstreningen i Marita, red.adm.) var fadder for meg og vi har hatt mange fine samtaler om livet og det å være menneske og leve nært inntil Gud og ikke. Han representerte en slitesterk tro, en raushet og en fleksibi-litet man skal lete lenge etter. I skrivende stund har det snart gått ett år siden jeg la meg inn og jeg har ikke tatt en eneste va-nedannende medisin og det går fint. Jeg

Sol fikk livsgnisten tilbakehar kommet over rustrangen. Det er godt å leve edru, og for første gang på lenge gleder jeg meg til jul. Tidligere var jula forbundet med nedtrapping av medisiner for å komme i arbeid igjen, og det var et slit som ikke alltid lyktes.

Jeg vil takke mange i Maritastiftelsen og de vet hvem de er. Det har vært en lærerik tid og jeg takker for meg.

Nils Rune Kind: – Jeg vil takke Sol for gjensidig og kjempefint samarbeid, og jeg har blitt imponert over å se at hun har jobbet slik med seg selv. Hun har stått på gjennom vanskelige perioder, og hatt en jevn, sterk og god utvikling gjennom året i forhold til målene hun har satt seg. Lykke til i nye oppgaver, Sol!

Foto

: Bjø

rn O

. Thu

ne

11MARITANYTT :: Nr. 1 – 2009

Klokka nærmer seg halv seks en torsdagskveld og det sam-ler seg en liten gruppe men-nesker utenfor porten ved Oslo Kretsfengsel, også kalt Botsen. Det er folk fra Maritastiftelsen som skal inn og ha en samling i biblioteket, som også tjener som kirkerom.

Bot ogbedring på

Av Bjørn Olav Thune

Botsen

12 MARITANYTT :: Nr. 1 – 2009

Willy Danielsen har vandret rundt i byen med gitaren og tralla si, og har servert mat, drikke og sanger til gatefolket i flere timer. Han kommer i god fart oppover bjørkeal-leen, ivrig etter å treffe kjente innenfor. Det er mange i fengslet som spør etter Willy og kjenner ham som en god venn i nøden utenfor murene. Helt siden 1983.

Ansatte og frivillige medhjelpere toger inn gjennom fengselsporten. Alle må vise ID-kort til betjenten og gå gjennom en sikkerhetsskanning. Leiv har lagt igjen sin ID, men de vet jo hvem han er fra før, så han slipper inn likevel. Teamets eldste, Åse på 76, slipper sågar inn med en brødkniv; – Neimen om den ferske baksten min skal skjæres opp hjemme på forhånd. Nei, det må skje på stedet! sier hun smilende til vakten. Med vennlighet, kaker og musikkinstrumenter er scenen satt for en vellykket kveld.

Vietnameseren Hiep Tran, kjent fra MaritaNytt nr 3-2007, tar imot oss i ”kir-ka” sammen med en annen innsatt som er kirketjener og presten Terje Auli. Det varme smilet og det faste håndtrykket fra Hiep Tran er like godt hver gang, og minner oss på at Gud fins innenfor også. Hiep ble dessverre utvist og sendt til Vi-etnam ikke lenge etter dette møtet.

Lys tennesPresten minner alle på at det skal være stille under samlingen, men under kaf-fen kan de snakke fritt. Han gir ordet til Trond, som ønsker alle velkommen og inviterer de som vil til å komme frem og tenne et lys og be en bønn. Fra det store lyset, som symboliserer Jesus, verdens lys, blir mange mindre lys tent mens under-tegnede spiller ”Sometimes I feel like a motherless child” dempet på trompeten. Et hellig alvor senker seg over hele for-samlingen og det er tydelig at alle i salen har respekt for det som skjer. Sistemann tenner lys og jeg improviserer over me-lodien til slutt.

Tonen slås an Så er det Willy sin tur, og stemningen sti-ger ytterligere. Han slår noen akkorder på gitaren og får gode bemerkninger allerede før han begynner på sangen: – Willy er original, – Ja, han er spesiell, – Vi er glad

Frivillige fra Maritastiftelsen utenfor Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt en søndagskveld. De har med seg kaker og håper på mange gode samtaler med de innsatte under kirkekaffen.

Dette bildet er fra Oslo fengsel avdeling A. Besøkene er en viktig del av motivasjonsarbeidet for å inspirere til et nytt liv uten rus og kriminalitet.

Foto

: Ste

phen

Fol

de

Foto

: Bjø

rn O

. Thu

ne


i Willy! Visene ”Himmellosen” og ”Nå er jeg på vei til himlens land” klinger ut i rommet til de om lag 40 innsatte som er samlet. Willy tar jobben alvorlig, og syn-ger med innlevelse og begeistring. Han lever seg inn i sangen med både kropp og ansikt. Dette er viktigere enn talentiader og artisteri. For Willy gjelder det liv og død for hans kjære venner. De vet at han vet hva han snakker om – Jeg var voldelig og fanget i rus. Onde krefter drev meg, men jeg ropte på Gud i cella. Der og da ble jeg fri, sier Willy mellom sangene.

Skyldig?Så er det tid for kveldens preken. Leiv deler sin livshistorie og forteller hvordan abstinensene uteble etter at han hadde blitt bedt for på en konsert en sen kveld i 1973. Han kommer også inn på hvordan han sleit med selvmordstanker i fengslet, men hvordan dette ledet ham til å søke etter svar på om det virkelig finnes et liv etter døden. – Dere har jo hørt hundrevis av slike historier og sikkert mange som er verre, sier Leiv, og henviser til MaritaNytt med hans egen historie som har blitt delt ut rundt bordene (Se www.marita.no – På leting etter mening) – men jeg har et hovedpoeng med det jeg snakker om.

Jeg vil forklare deg hvorfor du trenger korset. Det var nemlig Jesu død og opp-standelse som førte til den forvandlingen som har skjedd med meg, og det samme kan skje med deg. Jeg er selvfølgelig klar over at flertallet av dere er uskyldig dømt, kaster Leiv ut, og lar den henge litt i lufta mens han smiler skjevt. Flere av de inn-satte humrer med. – Men årsaken til at du straffes, er at du har blitt erklært skyldig i lovbrudd. Den straffen soner du nå. Når det gjelder Guds lover er vi alle skyldige, til og med presten, betjentene og alle vi som er på besøk i kveld.

Frikjent!Leiv avslutter prekenen med å forklare at hensikten med korset var at vi skulle bli frikjent fra Guds dom. – Bibelen sier at da Jesus ble straffet med dødsdom på korset, hadde han ingen egne synder å sone straff for. Han døde for våre synder! Jesus fikk skylda for alt det gærne vi har

Bot og bedring på Botsen

Willy på vei ut fra Maritastiftelsen en kald vinterdag. Været stopper ikke ham. Først ut i gatene, så går turen til fengslet.

Leiv er i sitt ess når han kan dele sin historie, både det vonde og det gode. Det gir håp om at det er mulig å snu på flisa.

Foto

: Bjø

rn O

. Thu

neFo

to: B

jørn

O. T

hune


Om fengselsarbeidet De fem fengslene i Oslo-området

besøkes regelmessig av team fra

Maritastiftelsen. De innsatte sør-

ger for te og kaffe og vi har med

kaker. Samlingen starter med sosi-

alt samvær og avsluttes med sang,

undervisning fra Bibelen og deling

av livserfaringer. Besøkene er en

viktig del av motivasjonsarbeidet

for å inspirere til et nytt liv uten rus

og kriminalitet. Disse samlingene

følges opp med jevnlige besøk og

individuelle samtaler for de som

ønsker det.

Vi trengerbrukt og nytt!Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting.

Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Åpningstider: Man-fre: kl 11.30 – 17.00 Lørdag: kl 11.00 – 16.00

MaritaBruktbutikkMarkveien 67, Oslo

Tlf. 22 38 19 20 E-post: [email protected]

gjort! Dersom du er villig til å tro på dette, kan du få syndenes forlatelse hos Gud og et helt nytt liv. Tør du å bytte ut det livet du nå har, med det livet som Jesus vil gi deg? I så fall venter det en helt ny framtid på deg både her og i evigheten.

Applausen er spontan: – Dette er det beste vi har hørt, sier en som vil gjøre seg til talsmann for de innsatte. Andre

nikker og noen bekrefter med et ja. Vi forstår hva du snakker om, sier en av de innsatte. Noen ønsker også å bli bedt for. Det merkes at Leiv er på hjemmebane.

Praten rundt bordene etterpå er liv-lig, og det er tydelig at Leivs innlegg om skyld, korset og frihet fra dom og skyld er aktuelt, og noe som mange tenker på.

Bot og bedring på Botsen

Willy og frivillige på vei mot porten på Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt.

Foto

: Ste

phen

Fol

de


Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

Leiv Holstad og Trond Akerholdt har vært i Vietnam og besøkt Hiep

Tran, i hans nye liv utenfor murene. Hiep ble utvist fra Norge i desember

-08. Han får nå god oppfølging av vietnamesiske kristne. Leiv og

Trond var også på Filippinene for å se på mulighetene for et nytt Teen

Challenge arbeid. Erik Tronrud driver et arbeid i Manilas slum sammen

med sin kone Kjersti. Erik var initiativtager til Maritakafeen i 1996 og

jobbet på gata i Oslo i 12 år. Du kan se blogg med bilder fra reisen i

januar 2009 på: http://maritastiftelsen.blogspot.com/

Nytt om Hiep Tran

Endelig i Vietnam sammen med Hiep Tran. Fra venstre: Vietnamesisk venn, Leiv, Hiep Tran og Trond.

Hiep Tran møter gammel gjengvenn – eneste overlevende fra gjengen han ledet i Vietnam. (Se Leivs leder, side 2).

Documents

Maritanytt nr 1 2009