Maritanytt nr 2 2010

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r . 2 – 2 0 1 0 – 1 8 . å r g a n g

SIDE 4

SIDE 6

SIDE 10

Torgeir Persson Nygård EN SPORTY ETTÅRINGJan Dørum

PÅ HAUKETO MED HAUKEBLIKKMaritastiftelsens

FRIVILLIGE PÅ KVELDSJOBB Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

:: MaritaStiftelsen:Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975.

:: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus.

:: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa.

Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har ”Rock mot Rus”- konserter over hele landet.

:: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid.

Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys opp-følging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken.

:: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening.

:: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge.

:: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, un-dervisning og oppfølging legges til rette individuelt.

:: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hvite-russland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island.

:: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdens-omspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957.www.teenchallenge.com

:: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l.

MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo

Telefon: (+47) 22 04 54 00Telefax: (+47) 22 04 54 10E-post: [email protected]: www.marita.noFnr: NO 971275898

Bankgiro: 3000 17 15050

Ansv. redaktør: Leiv O. HolstadRedaktør: Bjørn Olav ThuneTrykk: 07 Gruppen ASLayout: Zoran Zivancevic

Leiv O. HolstadMaritastiftelsens

grunnlegger

Alle som er - eller har vært - narkomane eller alkoholikere, vet at rusavhengighet er sterkere enn alle andre drifter. Avhen-gigheten er en hard herre å tjene som kan ødelegge både jobben og helsa, familie og andre relasjoner, samt selvrespekten og åndelige verdier.

Rusavhengighet kommer imidlertid ikke svevende gjennom luften som et mystisk virus. Jeg tror heller ikke at den kommer av genetisk arv, men at den ska-pes gjennom de opplevelser som rusen gir. Det smaker godt i begynnerfasen, men etterhvert som misbruket tiltar, av-tar de “gode” opplevelsene, og dersom avhengigheten får det som den vil, blir den til slutt herre i huset.

I denne fasen søker rusmisbrukeren ofte hjelp. Mange er da blitt fortalt at år-saken til problemet er at det er noe feil med deres gener. “Du har en sykdom som du aldri vil bli kvitt - en gang narkoman, alltid narkoman”.

Jeg vil på det sterkeste protestere mot denne ”læren”. Dersom man tror på dette, vil det bli en selvoppfyllende profeti – en bekjennelse som binder personen enda fastere til det rusmiddelet han/hun er avhengig av.

Avhengighet er ikke uhelbredelig!Rusmisbruk er en last man har gitt inn-pass til på grunn av egne valg. Etter hvert skaper den en avhengighet som man blir syk av, men dette er et resultat av lasten og ikke årsaken til den.

Med dette mener jeg ikke å si at rus-misbrukere ikke skal få den hjelp de trenger når de blir motivert for behand-

ling. På samme måte som alle andre får behandling for selvforskyldt sykdommer har også misbrukerne all rett til det.

Årsaken til at jeg reagerer mot ”syk-doms-modellen” er at den kan skape et taperstempel. Man blir på en måte pro-grammert for nederlag.

En annen negativ side av denne ”mo-dellen”, som også er mye av årsaken til at noen misbrukere gjerne vil tro på den, er at den fjerner ansvaret for egne valg.

Årsaker og ansvarDen som vil ut av et liv i rusavhengig-het, må selv ta ansvaret for problemet. Mange har virkelig noe å skylde på - omsorgssvikt og det som verre er, men skal man komme ut av misbruket hjelper det ikke å skylde verken på foreldrene, samfunnet, genene eller noe annet!

Uansett hva bakgrunnen var, startet avhengigheten med at man tok noen feilaktige valg. For å komme ut av det må man først og fremst tro at dette er mulig, og så foreta de positive valg som er nødvendig.

Rusavhengighet er ikke uhelbredelig. Mange rusmisbrukere har dype sår som må helbredes og inngrodde tankemønster som må forandres. Veien ut kan bli lang og tøff. Man trenger mye hjelp og støtte i denne prosessen, men det er mulig! Vi er mange levende bevis på dette i Marita-stiftelsen! Ikke minst er det mange av oss som har blitt fri fra rusavhengighet gjen-nom kraften i evangeliet og det personlige møtet med Jesus. Vi tror ikke at en gang narkoman, alltid narkoman, er hva som gjelder. Det finnes en vei ut.

Er rusavhengigheten sykdom?

• Andreas, hvilke tanker hadde du om Ma-

ritastiftelsen?

– Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men hadde så vidt hørt om Marita og visste at de gjorde mye bra arbeid. I Oslo ble jeg vist rundt på Maritakafeen og Mari-tabutikken. Jeg hadde ikke vært så mye i omgivelser med rusmisbrukere før, men det ble litt sånn som jeg hadde trodd. Jeg er glad i brukte ting, så butikken var jo et flott sted. Marita Bo visste jeg ikke hva var, men det har også vært kjempebra. Var nok usikker på hva jeg gikk i møte, men det er nok Marita Bo som har gitt meg mest i Marita. Det er jo ikke noen jobb, men kjempekule folk du er sammen med. Jeg har bodd i 2. etasje sammen med guttene, og det har ofte vært mer kos enn jobb.

• Så du kan anbefale et år i Maritastiftelsen?

– Jeg kan jo ikke sammenligne med andre steder som tar sivilarbeidere, men etter å ha snakket med en del andre tror jeg at jeg har skutt gullfuglen! Jeg har fått gjort noe som er veldig givende, og fått en erfaring som jeg ikke hadde fått mange andre steder.

Av Bjørn Olav Thune

Sivilarbeider Andreas viser stolt frem noen av

kjøkkenmaskinene han har kjøpt på Maritabutikken.

• Hva gjorde du før du kom hit til oss?

– Jeg gikk ett år på Rønningen Folkehøy-skole, på bandlinja, og var med i samar-beidsprosjektet de har med Ten Sing Nor-way i regi av KFUK-KFUM. Jeg spilte gitar i bandet til Ten Sing Norway.

• Har du fått brukt musikken i Marita?

– Ja, jeg har fått bruke gitaren på musikk-verkstedet som Marita Ung arrangerer på Sub Café. Der har jeg lært bort gitar til forskjellige folk. Noen har spilt før og an-dre er helt nybegynnere. Det har vært fint å være en del av miljøet på hele Sub Café.

• Hva har gjort spesielt inntrykk på deg

denne tiden?

– Jeg husker veldig godt den første narko-mane jeg snakket med på Maritakafeen. Han fortalte historien sin. Det blir vel litt som at læreren husker den aller første klassen han hadde på skolen. Han kommer til å være det bildet jeg har av rusmisbrukere som har det kjipt, men som likevel har et håp om et bedre liv og noe helt annet enn det han gjør i dag. Når du ser håpet, lærer du etter hvert hvordan du skal gi håp og hjelpe den enkelte til å komme ut av det. Jeg har vel ikke

medvirket direkte til det, men jeg ser på det som å være en del av et helt maskineri, som et tannhjul i hele prosessen. Hvis jeg står i disken, frigjør jeg en annens kapasitet så den personen kan samtale mer med gjestene. Da slipper jeg å ha for stor forventning og stille for høye krav til meg selv.

Andreas liker å kjøpte brukte ting, så vi blir enige om å ta bilder av noen av tingene han har kjøpt på Maritabutikken: – Jeg er ikke glad i å kjøpe nye ting, men er heller ikke noen antikksamler. Fordi jeg er glad i å lage mat, har jeg funnet både mixmaster, eltemaskin og matmølle (foodprosessor) på Maritabutikken. Jeg baker både brød og boller, og lager veldig mye vegetarmat.

Nederst på Grünerløkka i Markveien er det billig og bra å handle. Der kan du få ting som er i god stand, men oppover Løkka er det mye dyrere! smiler Andreas og nevner Mari-tabutikken som stedet med de beste prisene!

• Hva syns du om arbeidsoppgavene som

sivilarbeider?

– Det har vært flott at det var så mange forskjellige oppgaver. Jeg har fått gjøre mye av det jeg har hatt lyst til å gjøre også, siden Marita trenger folk på mange steder.

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

3MARITANYTT :: Nr. 2 – 2010


Fire frivillige gleder seg til å være med på samling og kirkekaffe i Oslo Feng-

sel avd. B. Fra venstre: Jarl-Erik, Torgeir, Ingrid

og Carmen.Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

4 MARITANYTT :: Nr. 2 – 2010

Omega 3-selgerne er aktive og vi blir sta-dig stanset. Det virker som de har blinket seg ut Torgeir, som har på seg trenings-jakke og caps. ”Du ser sporty ut, bruker du Omega 3?” spør de. Torgeir svarer ”ma-krell i tomat” og jeg kvitterer med ”King Oscar sardiner”, så vi takker nei til dagens kampanje.

Jeg kjenner ham som en spontan og livsglad person fra det blide Sørlandet. Han trener mye og er i god form. På Jern-banetorget går Torgeir på hendene både lenge og vel, helt til det blir rødt for fot-gjengerfeltet. Det muntre øyeblikket for-eviges. Inne på kafeen hilser vi på et par nye 3. års sykepleiestudenter som er på diakonipraksis fra Diakonova, og jeg får tid til en prat med Torgeir.

• Torgeir, nå har du snart ett år med Mari-

tastiftelsen som såkalt ”ettåring”. Hva er en

”ettåring”?

– Du gir ett år for å jobbe i en ideell stif-telse, menighet eller organisasjon. Kost, losji og lommepenger dekkes.

• Jeg har registrert at du går mye, så det blir

vel ikke mange trikkebilletter på deg?

– Nei, ler Torgeir, Maritastiftelsen ligger sentralt til i byen og det er gangavstand til de fleste stedene Marita har virksomheter, fra Torshov til Oslo Sentrum.

• Når du ser tilbake til høsten 2009, hvilke

kunnskaper og erfaringer har du tilegnet

deg?

– Det er nok i møte med personer jeg job-ber med og for at forskjellen ligger. Jeg tar vakter som ekstra fengselsbetjent i helgene av og til, så jeg har kunnet sitte og snakke med innsatte på cella før, men som en re-presentant for Marita blir det en veldig annerledes setting. Du har ikke uniform og da forsvinner mange av sperrene som innsatte måtte ha. Det å være en troende gjennom sosialt arbeid, være lyttende og gi av sin tid er vel det som gir meg mest alt i alt. Et par jeg snakket med på Maritakafeen sist uke syns det var rart at vi som frivillige gadd å bruke tid på dem.

• Hva svarte du til det?

– Jeg sa at vi gjorde det fordi vi ville hjelpe dem og bety noe for dem. Det er jo ikke

alltid vi får sagt så mye, men det er fint å være med og gi et øre til dem, og gjen-nom troen peke på En som er større enn oss, nemlig arbeidsgiveren vår, Han som er vårt håp.

• I kveld skal vi på fengselet igjen og ha an-

dakt for de innsatte i fengselskirka. Hvordan

forbereder du deg til det?

– Stikkordet må bli bønn. Jeg ber og bru-ker tid i Bibelen for å finne ut hva jeg skal dele med dem. Dessuten vet jeg at jeg er i et fengsel og ikke i et bedehus, så flere kan jo være fremmede for slike ting, men det er overraskende mange som er interes-serte og vil snakke med oss om åndelige ting. Morfaren min pleide å si til meg at jeg skulle si tingene så enkelt som mulig, som til et lite barn. Vi oppfordrer dem til å stille spørsmål også.

• Er ett år med Marita nok?

– Jeg har vært så heldig at jeg har fått et vikariat i Maritastiftelsens kafé- og feng-

selsarbeid fra 1. august og ut året, og så skal jeg kanskje studere litt ved siden av.

• Hvorfor skal andre bli ettåring etter deg?

– Det blir ”ett år for livet” sprudler han, og gir et tips til neste som melder seg: Måten du møter folk på har veldig mye å si.

Jeg har lagt merke til at Torgeir har fått mange nye venner, som lyser opp når de treffer ham igjen, enten det er ute på gata, i et av Oslos fengsler eller på Maritakafeen. Nå skal han servere lunsj til praksisele-ver og et par av oss ansatte på kafeen, så jeg får gi ham en pause. Senere på dagen treffer jeg ham igjen. Da har han vært og handlet sjokoladekaker og sitronkaker til kirkekaffen i fengselet. Fengselspresten tar imot oss på ”Bayern”, låser oss inn og geleider oss inn i fellesskapsrommet. Vi presenterer oss som er i temaet. Vi har med to damer som er på sitt første feng-selsbesøk, så vi ber de innsatte ta vel imot Ingrid og Carmen og passe godt på dem, og de kvitterer med applaus, smil og latter. Etter pianospill, sang og trompettoner av Jarl-Erik, Ellen og meg, er jeg spent på hvilken historie Torgeir skal dele i kveld. Det viser seg å være en fortelling fra evan-geliene der Jesus omtaler to mennesker som skyldte penger. En hadde fryktelig mye gjeld, og en hadde bare et lite beløp å svare for. Pengeutlåneren etterga begge gjelden og slettet like så godt hele beløpet. Hvem ble mest happy og glad? Han som skyldte mest, det er jo logisk. Den som bare skyldte et lite beløp gikk til en som skyldte ham penger og sa han skulle be-tale på røde rappen, hvis ikke skulle han kaste ham i fengsel og han slapp ikke ut før han hadde betalt til siste øre. Torgeir, på sin side, forteller nå at Jesus har betalt all gjelda for samtlige, både innsatte, presten og betjentene. Han takker for seg og folket applauderer.

Kaffen og kakene kommer på bordet og praten summer lystig på flere språk. En innsatt vil gjerne spille piano for oss og han tryller mange flotte toner ut av det gamle instrumentet.

Etter halvannen time er det oppbrudd. Vi hjelper kirketjenerne med å rydde opp, de innsatte skal tilbake på rommet og vi går ut i Oslo by og setter kursen mot Maritaka-feen og nye mennesker som venter.

Torgeir går på hendene på Jernbanetorget!

MARITANYTT :: Nr. 2– 2010 5

Diakon Marit Long møter trioen fra Maritastiftelsen utenfor og spør om vi vil ha kaffe. Den gamle kirken som stod her ble flammenes rov etter at den ble påtent i 1992. Kirkesølvet og en Kristus-figur ble imidlertid reddet ut. Den nye arbeidskirken er i tegl og har 250 sitteplasser. Under samtalen kommer det frem at Marit ikke er helt ukjent med arbeidet vårt, så det er derfor hun har invitert Jan til å vise Maritafilmen II og utfordre konfirman-tene hun er leder for. Marit har jobbet i Maritabutikken før og var med som frivillig et par år på Maritakafeen og i fengselsarbeidet, så hun vet hva det handler om. – Det er utrolig viktig at de får høre om dette, og det går rett inn i livet deres. De står midt oppe i en masse valg, så her er det bare å utfordre, forsikrer hun.

Jan går rett på sak og tar en kort innledning før han viser fil-men. – Narkotika virker på samme måte i 2010 som den dagen jeg begynte med hasj, hevder Jan, mens han setter haukeblikket i gjengen fra Hauketo. – I det øyeblikket skjer det noe med deg som du ikke aner konsekvensene av. Når vi er ferdige her i kveld vil du vite nok til å ta et oppgjør med dette en gang for alle…

Han letter ikke mer på lokket foreløpig, men lar ungdommene se på Maritafilmen. Her er det flere gutter i grønne treningsdrak-ter med Hauketo IF på ryggen som skal spille fotballkamp rett etter konfirmantundervisningen. Tidligere tennisstjerne Morten Rønneberg er med i filmen, og iført treningstøy jogger han i luftegården på fengselet og knekker myten om at det bare er folk med dårlig oppvekst som får problemer med narkotika.

– Noen tenker at dette skjer aldri med meg, men vær dødsvå-ken! Alle dere kommer sannsynligvis til å bli tilbudt stoff en dag, og da får dere en annen presentasjon enn den jeg gir dere i dag. Hvis tilbudet kommer fra en kamerat, venninne eller kjæreste som går på skolen, trener og ser helt OK ut, og som er en van-drende reklame for at dette ikke er farlig, er det verre. De sier at du ikke blir fyllesyk, men at du får en fin opplevelse og de gir en glorifisert framstilling av de gode sidene, da trenger du sterkere argumenter. Jan forteller dem hvordan han som 13-åring fikk


- PÅ HAUKETO MED

GPS’en til Jan Dørum har vist oss veien til Hauketo-Prinsdal kirke, en arbeidskirke fra 1995 i Oslo kommu-ne. Der venter konfirmanter som skal høre Jan fortelle om rusens skadevirkninger med sitt eget liv som eksempel. Vi er ute for å dele ut vaksinen ”Stopp før du har begynt” – si nei takk til all form for narkotika før du har begynt, det er det tryggeste.

Fotballguttene fra Hauketo følger

oppmerksomt med på hva Morten Røn-

neberg forteller på Maritafilmen.

Narkotika virker på sam-me måte i 2010 som den

dagen jeg begynte med hasj, hevder Jan, mens

han setter haukeblikket i gjengen fra Hauketo.

HAUKEBLIKK

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

eFo

to: B

jørn

Ola

v Th

une Jan

MARITANYTT :: Nr. 2 – 20106

Jan - på Hauketo med haukeblikk

en sterk rusopplevelse første gangen. To uker senere gjorde han det igjen, så ble det oftere og oftere. Dette gjorde noe med ho-det og kroppen hans. – Det skjer ikke over natta, men gradvis blir hverdagen gråere og du søker rusopplevelsene mer enn noe annet. Samtidig blir nytelsen svakere og dårligere, men likevel søker man tilbake til rusen. Hva er det farligste stoffet? spør han retorisk og hevder at det er hasjen fordi den ufarliggjøres av brukerne. Å bli tilbudt heroin fra en sliten narkoman frister ikke så mye, men forsvarstalen til en venn eller en venninne som røyker hasj kan høres overbevisende ut i første omgang. Han forteller så om lillebroren og storebroren sin som begynte på samme måte, men som begge døde for flere år siden. Jan tok am-fetamin 17 år gammel og da gikk det fort nedover. Grenser ble flyttet og personlig-heten ble enda mer forandret, og det var kun stoffmiljøet som var interessant.

– Jeg møter skoleungdom som røyker hasj og spør dem hvorfor de ikke slutter?

”Hvorfor skal jeg slutte, jeg har det jo fint?” sier de. De sier de kan slutte når de vil og det er jo sant, teoretisk, men de vil bare ikke slutte. Noen av disse kan du møte igjen på gata og da er de resignerte og har gitt opp. Da er det å slutte bare en drøm, og de er ikke lenger god reklame for narkotika.

• En av ungdommene i salen har et spørs-

mål og lurer på hvor lang tid det tok før livet

til Jan ble normalt igjen?

Han svarer at det tar lang tid å bygge opp igjen det som er revet ned, og at det ikke er noe stoff som har ødelagt så mye for ungdom som hasjen. Selv sier han at det var knalltøft å bygge opp igjen livet. Jan er alvorlig mens han resonnerer at han hadde kastet bort hele ungdomslivet sitt og deler av sitt vokse liv på rus. – Å slutte er ikke enkelt. Jeg hadde 31 innleggelser på insti-tusjon uten å klare det. Jeg gråt desperat. Hadde også påført meg mange problemer og hadde konflikter med familien, venner, økonomisk gjeld. Ingen utdannelse å falle tilbake på og et skadet følelsesliv.

• Hva ville du sagt til deg selv som 13-åring

i dag, da? spør en annen.

– Det jeg sier til dere i dag. Det er en kraft i rusen som griper inn i sinnet ditt. Alle avgjø-

relsene dine og grensene du måtte ha, planer og drømmer foregår i sinnet. Ta derfor godt vare på det som er ”her oppe” sier Jan, mens han peker på hodet. Cannabis setter seg i fettvevet i hjernen og virker i 8-10 uker og tar ingen ferie. Det bryter ned konsentra-sjonsevnen, hukommelsen og innlærings-evnen din, og dette er ting som er kjekt å ha, ikke sant? Han hadde spilt håndball og fotball og trente nesten hver dag. Da hasjen kom ble det etter hvert slutt på treningen og å spille kamper. Han byttet miljø. Jeg unner ingen av dere å bli redusert, og hvis noen hevder at hasj ikke har gjort noe med personligheten deres, er jeg sikker på at de ville vært et helt annet sted tankemessig og utviklingsmessig i dag uten hasjen.

• Hvordan var det du slutta?

– De fleste har vel gjettet seg til at jeg ble en kristen, siden vi er her i en kirke. Han ler når han kommer på at han så på det som en verre skjebne å være kristen enn narkoman. – Jeg hadde det ille nok fra før av! Dette utløser spontan latter i konfir-mantkullet. Men så omtaler han kristne på en annen måte. Han nevner sin bestemor, som var 101 år på denne tiden, som en

av de få kristne han kjente og respekterte. – Men en dag traff jeg en gammel kamerat som jeg gikk på stoff med, og jeg forsto at det han hadde var akkurat det jeg manglet. Jeg inviterte Jesus inn i livet mitt. Han ba for meg og jeg ba ordene etter ham: – Jesus, hjelp meg til å leve et annerledes liv og oppleve det Bibelen snakker om.

Han presiserer at det er mulig å slutte selv om det er komplisert:

– Det er ikke noe ”hokus-pokus” for en narkoman å bli en kristen. Jeg måtte få or-den på livet mitt på alle områder og det var en lang og tøff prosess. Det som hjalp meg var at jeg fikk tilgang på en helt ny ressurs i livet mitt. Det gjorde at jeg var i stand til å velge annerledes og løse oppgaver i livet mitt på en skikkelig måte.

For Jan var det stort å få tilgivelse. Han gikk alltid rundt med konstant dår-lig samvittighet. Det store vendepunktet kom en dag i 1982 da han var alene på Slottsfjellet i Tønsberg: – Jeg knelte ned på Slottsfjellet – og ikke i en kirke. Han går fram til alterringen i kirka der kon-firmantene skal knele når presten ber for dem og velsigner dem. – Akkurat det som skjer med dere den dagen når dere kneler ned, er vel det jeg opplevde der, selv om jeg var alene. Med utkikk over byen og med tårene rennende ba jeg: – Jesus, hjelp meg fra i dag av. Man trenger ikke være narkoman for å oppleve Jesus, det kan alle be om. Hva har hjulpet meg mest? Det er den tiden jeg har kunnet lese i Bibelen. Det har forandret livet mitt totalt. Hvis

dere også vil bruke den boka, kommer dere til å bli ordentlig glad i den, avslut-ter Jan.

Applausen er energisk fra konfirman-tene. – Dette var kjempebra! Guttene fra Hauketo IF skynder seg til fotballkamp, mens andre mingler med saft og kjeks i kirka.

Ungdomsdiakon Marit Long fra Hauketo-Prinsdal kirke: – Jan

delte åpent og ærlig fra sitt eget liv om hvordan han begynte med rusmidler som ung gutt, hva det

gjorde med livet hans og om veien ut av det han var blitt fanget inn

i. Det gjorde sterkt inntrykk. Han utfordret ungdommene på en god

og ufarlig måte, både til å holde seg borte fra narkotika og til å ta

valg i forhold til tro. Dette respon-derte konfirmantene bra på.

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e


det medmenneskelige plan. Det jeg liker med Marita er at det ikke er en krampaktig forkynnelse for å få folk vekk fra rus og kriminalitet, men det skapes muligheter for en relasjon. Dere skaper et rom hvor man kan være sammen og noen frø kan bli sådd. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli en så flott opplevelse. Marita er gull!

• Du tar ikke for hardt i nå? lurer jeg på.

– Nei, kanskje virker det slik, men jeg tror det betyr veldig mye for mange, at man møtes jevnlig, deler tro, ber sammen og gjør en praktisk gjerning sammen. Det er så bra å møte de andre frivillige og oppleve det åndelige og sosiale fellesskapet mel-lom oss også. Jeg har følt meg ivaretatt fra første stund. Her er folk seg selv og det er ingen grunn til å engste seg eller holde tilbake. Når det er gått en uke savner jeg både gjester, frivillige og ansatte!

• Carmen er ivrig og lurer på om hun prater

for mye? Nei, det er jo du som skal prate

og ikke jeg, humrer jeg. Hun har også lagt

merke til en annen viktig faktor:

– Fokuset på menneskets verdi og iden-titet er høyt i Maritastiftelsen. Hvem er de? Hvor hører de til? Hva er de ment til å være og hva kan de være? Det er tanker som bør prege de som jobber med rusav-hengige. Dette sammen med det åndelige er en god kombinasjon. Å huske på men-neskets verdi er livsviktig. Det er siste ord fra Carmen for denne gang.


Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

Maritakafeen er praksisplass for elever og studenter, bl.a. fra Høgskolen i Oslo, Diakonhjemmet Høgskole, Diakonova, Høgskolen i Staffeldtsgate, Filadelfia Bi-belskole, Fjellhaug Bibelskole, Hald, Røn-ningen FHS, Rud Videregående skole og Communication for Change (Holtekilen). Praksiselevene har deltatt på kafeen, i det oppsøkende arbeidet på gata og i fengslene.

• Har du noen erfaring med rusmiljøet fra

før, Carmen?

– Ja, jeg jobber på en avrusingsinstitu-sjon. Har aldri vært nær gatemiljøet slik som jeg har hatt anledning til nå på Ma-ritakafeen, men i likhet med svært mange andre har jeg venner og bekjente som har vært tungt inne i rus. Hadde egentlig aldri trodd at jeg skulle begynne å jobbe med rusmisbrukere og visste ikke så mye om behandlingstilbudene fra før.

• Hvordan var det å komme på Maritaka-

feen første gang med alle gjestene fra gata?

– Etter møtet med de ansatte tidligere på dagen var jeg ganske avslappet. Min før-ste kafékveld var utrolig hyggelig. Jeg fikk høre fra Anders, lederen for kvelden, at jeg bare skulle være meg selv, så jeg stolte på det han sa og hadde ingen store krav eller krampaktige anstrengelser for å nå ut til folk. Jeg kom i prat med mange hyg-gelige gjester og ble overveldet over hvor åpne mange av de var. De både tar og gir av seg selv. Alle er forskjellige, men det

er et fellestrekk som går igjen, at gjestene har en veldig tillit til at Maritakafeen er en trygg sone for dem. Så er det jo utrolig givende å være sammen med mennesker som uttrykker at de setter pris på oss, og jeg opplever at det er en gjensidighet i det. Derfor føler jeg meg veldig heldig som har hatt praksisplass på Marita.

• Carmen, har du noen synspunkter på

formidlingen av tro?

– På Maritakafeen har de en litt annen innfallsvinkel i rusomsorgen enn den jeg jobber i. Det er fint at det er lov å snakke om åndelige ting, og personlig syns jeg det er godt at jeg kan bruke ”trosorganet” mitt og at folk tør å ta opp åndelige tema. Det virker som om gjestene vet hva de kommer til og at dette er greit.

• Du har vært med på ditt første fengsels-

besøk i dag. Hva syns du om det?

– Akkurat like bra som i kafeen! Jeg er glad i å treffe folk og bli kjent med nye men-nesker. Det kan jeg gjerne gjenta, absolutt. I hvert fall når jeg ser at fellesskapet i rom-met som brukes som kirke er så hyggelig og det er fint å være en del av arbeidet Maritastiftelsen gjør, ja. Omsorg er viktig for Carmen: – Marita gir omsorg på en veldig enkel måte. De besøker folk i feng-sel, de deler tanker og god stemning noen minutter. Etterpå er det mulig å få en prat med noen, og dette er for meg et enestå-ende, fantastisk konsept. Kontakten blir på

PRAKSISHvert år har Maritastiftelsen mange praksisele-

ver. I april-mai 2010 var blant annet sykepleiestu-denten Carmen fra Diakonhjemmet Høgskoles 3.

år hos oss på en ni ukers psykiatri-praksis.

Carmens

Carmen snakker seg varm om sin sykepleiepraksis i

Maritastiftelsen.


og dårskap. All denne ondskapen kom-mer innenfra og gjør mennesket urent.” (Jesus-sitat fra Matteus 23: 23-28 og Markus 7, 14-21).

Det er jo temmelig ramsalte ord dette også. – Du, jeg husker du fortalte meg hele historien om Josef og hvordan han kom i fengsel i Egypt og at han var et bilde på Jesus som også ble tatt til fange. Det var litt av en historie, gitt! Før ”Erik” går, sier han: – Du, jeg har sett mye og jeg kjenner en del folk som ikke har skjønt hvordan vi kan komme inn her på kafeen og ikke være straighte. Du må jo være

”clean” og rein for å komme inn over alt. Men nå må jeg gå, for jeg vil komme meg i seng til en fornuftig tid. Takk for i kveld og så sees vi!

”Erik” hiver sekken på ryggen. Mens jeg går hjem til en god seng vet jeg at Erik ligger ute. Han liker å finne seg et overnattingssted for seg selv før det blir for sent. Jeg vet hvor, men det sier jeg ikke bort. Han er ikke helt alene. Jeg vet ikke helt om det blir noen vers om Buddha eller Jesus som nattmat, eller i hans aftenbønn, men i all ydmykhet og respekt må jeg vel innrømme at jeg hol-der en knapp på sistnevnte, jeg, da. Det vet ”Erik” også. J

selv. – I perioder har jeg meditert for å få kontroll over mine følelser og forsøkt å ta rette avgjørelser. Det var en annen fyr som stjal kjæresten min en gang, og da ble jeg ikke så blid, vet du, men i stedet for å ty til vold og idioti, gikk jeg hjem og mediterte en stund, og da overvant jeg den tilstanden. Skjønner du? spør han og tar fram et blad med noen Buddha-sitater og kommentarer for å vise meg. Jeg leser et par sider og finner noe som er gyldig for alle, enten vi kaller oss kristne eller noe annet.

– Jesus har også sagt noe om men-neskets indre og ytre plan, sier jeg. ”Erik” spør om jeg kan finne en bibel og vise ham hvor det står hen. Det gjør jeg gjerne, og siden jeg vet at han ser dårlig, printer jeg ut avsnittene i større skrift inne på kontoret. Vi utveksler erfaringer og snakker litt om tekstene. Han syns det var et artig poeng at Jesus ba fariseerne om å gjøre noe med innsiden først, og fortalte dem at det ikke er det som kom-mer inn i et menneske utenfra som gjør det urent, men det som går ut av men-nesket . ”For fra menneskehjertet kom-mer onde tanker, ekteskapsbrudd, hor, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet

Sist gang han var innom var jeg opptatt med andre, så jeg husker han sa det var synd at vi ikke fikk en prat. Jeg spør om han kan tenke seg å svare på noen spørs-mål til Maritanytt?

– Ja, men ikke spør om rus og de grei-ene der!

– Neida, svarer jeg, og sier at han kan være helt anonym, dette er bare spørsmål om bruk av kafeen. Når jeg tenker meg om, har vi snakket om alt mellom him-mel og jord før, men bare berørt hans rusbruk et par ganger, så vi prater van-ligvis mye mer om åndelige temaer og mellommenneskelige ting.

– OK, det er kult, stiller gjerne opp på å drive PR for Maritakafeen, sier han og smiler.

– Hvordan fant du veien hit første gang?

– Å, det husker jeg ikke, det er en god stund siden, men jeg har fortsatt å komme hit, og så er det jo fantastisk mat dere har.

– Hva syns du om de frivillige som jobber her, da?

– De fleste av dem er helt OK. Jeg setter pris på å kunne komme til et sted hvor vi kan snakke om åndelige ting. Jeg føler også at jeg kan slappe av her og være meg

EN PRAT MED ”Erik”Heisan, kan jeg slå meg ned her? Han jeg spør sitter ved et av de små, runde bordene på Maritakafeen og stolen ved siden av ham er ledig. Vi har pratet sammen mange ganger før og er gode bekjente.

Av Bjørn Olav ThuneFo

to: B

jørn

Ola

v Th

une

”Erik” syns de frivillige gjør en god jobb og at de er helt OK. Her er Martha,

Jun og Hanne, tre av rundt 100 frivillige

som gjør at Marita-stiftelsen kan drive

året rundt.

MARITANYTT :: Nr. 2 – 2010 9

Veien ut fengselsporten kan være brutal.

Dette er spørsmålene vi stilte: ■ Hvordan fikk du kjennskap til Maritakafeen? ■ Hvor lenge har du vært med som frivillig? ■ Noen opplevelser du husker som gjorde inntrykk og gir

håp? ■ Hvorfor kommer du igjen gang etter gang? ■ Hva tenker du om dagens narkotikapolitikk og behand-

lingstilbudet? ■ Hadde du forventninger eller fordommer før du begynte

på kafeen?

Ingrid - ”bestemora vår”Vi var i kontakt med Marita og inviterte Jan Dørum og Bjørn Olav Thune på formiddagstreff i kirken. Da ble jeg imponert over jobben dere gjør, ville prøve det, og derfor har jeg vært med i ett år nå. En jente opplevde omsorgen og varmen fra

meg som et medmenneske og ”bestemor” og satte så stor pris på det. Tenk at jeg kan bety noe for andre! Det tverrkirkelige, unike åndelige fellesskapet vi har betyr uendelig mye også. Det er hjerteskjærende å se hvor utålmodig folk er med rusmisbru-kerne. Har inntrykk av at man fort slår handa av de narkomane. De må jo få lov til å gå videre i behandling selv om de tabber seg ut i begynnelsen, uten at de må stille seg på ny venteliste og miste plassen sin. Hadde ingen fordommer før jeg begynte. Jeg fikk loset mine egne unger gjennom de verste åra, men jeg tenker at disse kunne like gjerne vært min egne unger.

Geir Halvor, tidligere gjest, er nå frivilligJeg fikk vite om kafeen da jeg drakk og kom her som gjest i 8-10 år. Her blir vi sett på som den vi er og tatt imot som den vi er. Det er vel et svar misbrukere gir, men etter at jeg kuttet ut å drikke, så er jeg glad for at jeg har fått tillit til å ha andakter

Vi tok en prat med noen av de frivillige som deltar på Maritakafeen. Mange av dem bruker en kveld i uka på å servere mat og samtale med rusmisbrukere. Hvorfor har de engasjert seg i frivillighet når studier, arbeid og andre oppgaver tilsier at de kanskje heller burde slappe av?PÅ KVELDSJOBB


FrivilligeFo

to: B

jørn

Ola

v Th

une

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

Ingrid Geir Halvor


Frivillige på kveldsjobb

flere ganger. Jeg kommer hit fordi det er masse hyggelige folk og god atmosfære. Jeg syns det er sørgelig at ettervernet er så dårlig. Mye behandling er forgjeves når det er så godt som ingenting i etterkant. Jeg var spent på hvordan det ville bli å være frivillig, men prøver å være så åpen som mulig på alt som møter meg her.

Marianne, vernepleier/barne- og ungdomsarbeiderHørte om Marita gjennom venner og har vært med i 6,5 år. Tidligere fikk jeg mitt bilde av rusmisbrukere gjennom media hvor de ble framstilt som farlige, noen vi måtte passe oss for. Da jeg begynte å jobbe her ble jeg kjent med masse mennesker som er akkurat som oss. De er åpne og koselige, og mange har blitt mine venner. Jeg har møtt folk som kom seg ut av rusen gjennom motivasjon og støtte vi har gitt her. Det har gitt frukter.

Vi har fått brev, telefoner og mailer om at folk har kommet seg ut av misbruket. De takker for at vi var til stede og hjalp dem. Jeg ser at arbeidet er veldig verdifullt. De kommer inn døra og virker lei seg, vi gir dem noen støttende ord, peker på at de er verdifulle og gir dem håp for framtida. Når jeg ser de får livsgnist i øynene får jeg lyst til å komme igjen og igjen. Det er alt for lange ventelister og for dårlig ettervern i ruspolitikken. Folk trenger hjelp til å etablere nye nettverk og å finne bolig og jobb. Mange havner utpå igjen fordi de ikke har god nok

støtte rundt seg. Det finnes jo gode behandlingssteder også, men alt for mange som svikter når det gjelder. Etter fengsel og rehabilitering skulle det vært ordentlig ettervern. Jeg hadde en venninne som inviterte meg til å jobbe her, og hennes erfarin-ger med stedet samt at jeg hadde hørt og lest om arbeidet som Marita gjør, ga meg en positiv forventning.

Gunhild, sosionomstudentHørte om Marita gjennom en venninne på skolen og har vært med her i åtte måneder. De gangene jeg snakker med noen og de takker meg, blir jeg glad. Jeg skjønner at jeg har betydd noe for dem og at de får noe ut av samtalen. Jeg merker at de er takknemlige og ser mye mer nytte av å komme hit enn av å sitte hjemme. Jeg har fått inntrykk av at de fleste har vært på avrusing, men de færreste klarer det. Jeg tror man gir litt for

lett slipp på dem når de gjør noe galt. Ettervernet virker veldig svakt, og avrusing/behandling uten ettervern funker ikke. Jeg hadde bare positive forventninger til arbeidet. Trodde det ville bli krevende, men likevel nyttig og spennende.

Joakim, sosionomstudent/miljøarbeider på FretexJeg har bekjente som visste om Marita og jeg har vært her ett skoleår nå. En person som jeg traff mange ganger på kafeen og på gata gikk det veldig opp og ned med. Til slutt gikk det bra og jeg gledet meg over å treffe vedkommende på klesshopping på Fretex hvor jeg jobber, og ikke lenger på jakt etter stoff. Har ikke sett personen i miljøet etter dette, så jeg håper det går bra. Jeg har blitt kjent med folk som kommer på kafeen og siden jeg blir kjent med gjestene, blir det mange gode samtaler også. Mange ganger kan jeg fortsette samtalene der vi slapp sist. For meg virker det som det er mye byråkrati i rusbehandlingen

Lisbeth, Silje, Marianne, Astri og Joakim.

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

Da jeg begynte å jobbe her ble jeg kjent med masse mennesker som er

akkurat som oss. De er åpne og kose-lige, og mange har blitt mine venner.

MARITANYTT :: Nr. 2 – 2010 11

Frivillige på kveldsjobb

og politikken, det er i det hele tatt innviklet. Jeg hadde mye forventning, men visste ikke helt hva det var, men prøver å bry meg og slik har jeg truffet mange gode folk.

Karianne, studentHun gikk rett fra eksamen til kafeen i kveld og forteller at hun hørte om Marita av en venninne, og pastoren i menigheten hennes var med i Maritas fengselsarbeid tidligere. – Jeg lette etter noe å gjøre, kom til kafeen og prata med Bjørn Olav og da var det gjort, så nå har jeg vært her to skolesemester. En opplevelse som sitter godt er da jeg pratet med en dame på min mors alder som var kristen. Hun fortalte ganske tøffe historier om voldtekt, prostitusjon og narkotika. Jeg lyttet og hun gråt da hun fortalte. Vi holdt hverandre i hendene og ba for hverandre. Hun sa til meg: ”Tusen takk for Guds kjærlighet og at du lytter

og bare er der.” Hun skulle på avrusing. Håper det gikk bra! Det er et fantastisk team her som hjelper til med det praktiske. Guds kjærlighet ligger tjukt i lokalet og det trengs sårt. Mitt liv trenger det også, og det er så meningsfylt. Det er vanskelig med ruspolitikk og behandling. Jeg mener det burde være flere slike steder som tilbyr Jesus i byen. Det føltes naturlig å begynne her, hadde ingen spesielle forventninger, men fellesskapet og det kristne miljøet her overgikk mine drømmer.

Lisbeth, praksisstudentSøstera mi har jobbet frivillig på kafeen før og Marita var på skolebesøk og informerte om praksismuligheter. Har vært her ett skoleår nå. Jeg har pratet med mange da jeg har hjulpet dem å finne klær på kleslageret på kafeen. Da kommer de fram med drømmene sine og deler sine meninger og ambisjoner med meg. De er faktisk ikke så veldig ulik oss. Mange positive småglimt

har det blitt på kafeen. Det å møte igjen de jeg allerede har møtt før er givende. Jeg får noe tilbake og får et annet perspektiv på livet. Ellers vet jeg for lite om behandlingstilbudene til å uttale meg sikkert, men det ser ikke ut som det fungerer så bra. Jeg hadde ingen spesielle forventninger eller fordommer da jeg begynte, men det har vært veldig annerledes enn jeg trodde!

Silje, praksisstudentJeg har en venninne som jobbet frivillig sist skoleår, så da Marita kom på skolebesøk meldte jeg meg på og har vært her i ett skoleår nå. Etter å ha pratet skikkelig med folk finner jeg ut at de har masse tanker og ser at de har et stort potensial. De er mennesker fylt av kjærlighet og lengter etter noe bedre. Har ikke fått helt oversikt over behandlingstilbudet og om hvor mye det hjelper, men jeg tror det behøves mer oppfølging i

den virkelige verden enn hva som skjer. For meg så var det litt uvant å være sammen med de du bare har sett på gata, så jeg hadde nok mye fordommer. Men allerede etter første kveld på kafeen så jeg at de var akkurat som andre mennesker. Det kan erfares på et sted som Maritakafeen.

Disse elevene fra Fjellhaug takket for seg etter å hatt praksis hele skoleåret. De var veldig glade for at de hadde kunnet være med på Maritakafeen. Lærdommen og erfaringen kan de ta med seg videre i livet. Etter litt fag i Bergen drar venninnene til Colombia for å arbeide på barnehjem.

Anja og ChristianJan Dørum var også på kafeen i kveld. Han hadde invitert Anja og Christian Oppebøen til å synge, spille og fortelle. De har flere år med rus bak seg, men fikk hjelp gjennom Evangeliesenteret, hvor de også gikk på bibelskolen på Varna etter rehabiliteringen. Nå er de miljøarbeidere på Østerbo. I 2009 hadde de en ukes praksis på kafeen og deltok også på Himmelsk Sommer på Jernbanetorget. På Youtube ligger det en film med dem: Anja og Christian forteller sin historie. (Kan også sees på himmelsk-sommer.no). http://www.youtube.com/watch?v=CRw9doYlcrE

”Arbeidet deres nytter!” avsluttet Christian fra scenen og applausen og responsen fra gjestene var merkbar. Slik opp-summerer Jan kvelden: – Syns det ble veldig spesielt under den samlingen Anja og Christian hadde. Det var flere som ble berørt av det de bragte med seg og ville prate med dem. Tenk hvis to, tre stykker kan få hjelp og få noe alvorlig å tenke på, som gjør at de kan komme seg ut av rusen, og gjerne også få et møte med Gud slik flere av oss har hatt. Det er mulig å gå inn i et nytt og meningsfylt liv slik disse to fortalte om.

Anders Olsen Søyseth administrerer alle de frivillige som deltar i kafé- og fengselsar-

beidet

Foto

: Bjø

rn O

lav

Thun

e

Vi har fått brev, telefoner og mailer om at folk har kommet seg ut av misbruket. De takker for at vi var til stede og hjalp dem.


I mars var gjengen fra bofellesskapet i Holstsgate 6 på ny tur. Denne gangen var Røros reisemålet, og gjengen gledet seg stort. Etter en relativt lang kjøretur ankom vi omsider huset vi skulle bo i. Resten av torsdagskvelden gikk med på å pakke ut og lade opp til de neste dage-nes aktiviteter. Neste dag sto vi opp og gjorde oss klare til gruvevandring i Olavs-gruva, den siste kobbergruva på Røros. Gruvevandringen var en spennende og

fascinerende opplevelse, 50 meter ned og 500 meter innover i fjellet. Senere samme kveld sto ridetur med hest og slede på menyen, og i stjerneklart vær gjennom Røros’ by var dette en nydelig opplevelse. Turansvarlige Tåran hadde sørget for et spennende og variert program for turen, og på lørdagen var det klart for besøk på en reinsdyrfarm hvor vi blant annet fikk prøvd oss på lassokasting. Både en og annen viste evner med lassoen, og det

var godt med litt nærkontakt med dyra for oss bybeboere. Etter lassokastingen fikk vi smakt reinsdyrkjøtt i pitabrød, med hjemmelaget tyttebærkrem og salat, det smakte bra etter en lang dag utendørs! Resten av kvelden koste vi oss i huset vi bodde i med kveldsmat, spill, lørdagsgodt og fellesskap. Søndag morgen vendte vi nesen hjemover, og takket for enda en fin tur sammen med nye minner og gode opplevelser.

Nyberget og Olavsgruva er Rørosmuseets besøksgruver. Gruvene ligger i Storwartz-

feltet, som var et av Røros Kobberverks største og viktigste gruvefelt. Nyberget

gruve ble drevet i periodene 1650-1717 og 1861-1890 og Olavsgruva ble drevet

1936-1972. Gruvene danner i dag ei sam-menhengende gruve, som vedlikeholdes

og sikres av Rørosmuseet.

Vi trengerbrukt og nytt!Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting.

Du kan også levere direkte i åpningstiden.

Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 – 17.00 Lørdag: kl 10.00 – 16.00

MaritabutikkenMarkveien 67, Oslo Tlf. 22 38 19 20 E-post: [email protected]

MARITANYTT :: Nr. 2– 2010 13

Hva jobber du med i Marita?Ansatt 100% i vikariat som prosjektleder for ”Ny karriere” i Marita

Women, og jobber litt som miljøarbeider i Maritabutikken.

Bakgrunn: Oppdratt (?) i tomatriket Finnøy i Ryfylke. Studert handelsfransk og

har master i diakoni. Har blant annet jobbet fire år på Sjømannskjerka

i Antwerpen, Belgia og som prosjektrådgiver i PYMs bistandsavdeling

(Pinsevennenes Ytre Misjon).

Hvorfor Marita? Var tidligere med som frivillig i Maritakafeen og senere i Marita Women,

så jeg kjente til en del av arbeidet i Marita. Maritastiftelsen gjør utrolig

mye bra og viktig arbeid for mennesker som trenger at noen tror på dem

og gis nytt håp, muligheter og hjelp på veien i livet, som også er noe jeg

brenner for. Spennende å være en medvandrer med andre mennesker!

Favorittmat: Pinnekjøtt, men litt kort sesong, så kyllingfajitas og tapas

er også blant slagerne.

Favorittbok: Ingen over eller ved siden av Bibelen, særlig Salmenes

bok. Men ellers er ”Saman er ein mindre aleine” av Anna Gavalda ei

veldig god bok!

Favorittmusikk: a-ha (25 års livslang kjærlighet som ihuga fan!)

Favorittfilm: ”Stolthet og Fordom” og ”Den fabelaktige Amélie fra

Montmartre”.

Liker ikke: Urettferdighet og at menneskers verdighet krenkes i verden,

å stå opp altfor tidlig på morgenen.

Hobbyer: Holder Oslorekorden (?) i å gå på café - helst med venner J,

rollerblades og trening, og ellers alt som er lått og løye!

Drøm: Være en Jesus-etterfølger resten av livet, og se at Gud gir håp

og forandrer menneskers liv i Oslo, Europa og utover i verden! Hjelpe

andre mennesker å sette sine drømmer ut i virkelighet. Starte kafé med

personlig sjel J. Og er jo frankofil, så Frankrike er og blir i drømmene…

ANSIKTER I MARITA

Hva jobber du med i Marita?Jeg er involvert i det meste fra fengsel og kafé til personalet, HMS og

vedlikehold J

Bakgrunn: Er bilmekaniker, har jobbet litt kommunalt, på sosialkontor og Aetat,

men har jobbet aller mest med feltet mennesker, rus, fengsel, kriminelle,

menighet og rehabilitering. Har 38 år i oppsøkende gatearbeid.

Hvorfor Marita? Jeg har kjent Leiv helt siden 70-tallet, og har fulgt hans arbeid opp

gjennom årene. Marita har et lavt hierarki, det er høyt under taket og vi

har direkte kommunikasjon. Du vet alltid om du er på avveier for vi får

direkte tilbakemeldinger. Samtidig er det en stor grad av frihet. Det er

den beste plassen jeg har jobbet noen gang og er nå 60 år og har vært

arbeidsaktiv siden jeg var 16!

Favorittmat: Altspisende, men nye retter er alltid spennende.

Favorittbok: Bibelen, fordi den har fulgt meg siden jeg var 10 år og er

hovedårsaken til at jeg har det såpass godt som jeg har det i dag.

Favorittmusikk: Liker best progressiv stil, rock og metall, men kan også

nyte visesang og gamle salmer.

Favorittfilm: Actionfilmer og filmer jeg ser sammen med min kone i en

hyggelig atmosfære. Jeg er litt romantisk av meg ;-)

Liker ikke: Har ikke veldig sansen for danseband-lignende musikk og

glattpolert musikk fremført uten energi og hjerte.

Hobbyer: Mekke biler sammen med mine sønner, og jaktturer de ganger jeg får til det.

Drøm: Å se mennesker vi jobber med og for bli forvandla, spesielt forandring i personlighet og adferd. Det er også slike mirakler Jesus snakker om. Det betyr at mennesker som har vært helt på snørra opplever forandring og får det livet de fortjener.

Trond Akerholdt60 år, gift med Gunn, den

herligste kvinne på jord. Har fire barn og to foster-

barn. Har vært ansatt i 100% stilling i Marita

siden 1996.

Jofrid Landa32 år

HVA skJeR’A?

14 MARITANYTT :: Nr. 2 – 2010

Hva jobber du med i Marita? Jobber i 80% stilling i Marita Bo som sosionom og miljøarbeider,

men trår til der det trengs ved behov som de fleste i denne sam-

menknyttede stiftelsen.

Bakgrunn: Utdannet sosionom i 2003, jobbet på sosialkontor, i Acta som

dans- og dramakonsulent og nå i Marita siden 2006. Har jobbet

mye frivillig med ungdom oppgjennom…

Kvifor Marita? Har faktisk alltid tenkt at jeg kom til å jobbe i Marita en eller annen

gang helt siden jeg hørte om det gjennom Maritanytt da jeg var

yngre. Synes det er et stort privilegium å få jobbe en plass som

betyr så mye for så mange, og hvor du kan bruke hele deg, både

det faglige, åndelige og det mellommenneskelige...

Favorittmat: Sushi – er jo tross alt så urban og med i tiden at jeg

litt for ofte kjenner suget etter denne rå fisken.

Favorittbok: ”Drømmehjerte” og ”Senor Peregrino” av Cecila Sa-martin er to nydelige bøker som jeg likte veldig godt. Så kommer jeg vel ikke unna godboka som er mer relevant enn alle – Bibelen.

Favorittmusikk: Dansbar og rytmisk til fest og moro, noe rolig og avslappende som bakgrunnsmusikk…

Favorittfilm: ”The notebook” er en nydelig film.

Liker ikke: Å ha dårlig tid…

Hobbyer: Dansing, trening, bøker, venner…

Drøm: Se flere mennesker få et godt liv med seg selv, Jesus og hverandre!

Hva jobber du med i Marita? Forebyggende på skoler, evangelist på møter, kafeen, gater

og fengsler. (Les mer om Jan på side 6-7).

Bakgrunn: Har selv erfaring fra rusmisbruk. Reiste på skoler med

Maritafilmen i 15 år fra 1984. Drevet rehab i Ungdom i

Oppdrag (Tannvik Gård i Trøndelag), jobbet tre år på Bastø

landsfengsel og har syv år på Evangeliesenteret før jeg

begynte i Marita igjen i 2009.

Hvorfor Marita? Da jeg ble kristen og rusfri og skulle finne ut hva oppgaven

min skulle være i livet, var det i Maritastiftelsen, fra 1984,

at jeg virkelig fikk utvikle meg og prøve ting. Leiv var en

utrolig inspirator og hjalp meg mye. Har fått mye frihet,

støtte og oppmuntring til å gå for det som jeg har lyst til

å gjøre som jeg har i hjertet, og slik leve ut drømmen min.

Det var fantastisk å være der 15 år forrige gang, og selv om

jeg nå bor i Danmark, er det et privilegium å jobbe i en slik

stiftelse. Har aldri vært borti makan; kollegene, lederskapet

og fellesskapet i stiftelsen er noe de fleste kan misunne.

Favorittmat: Elsker kebab, men nå går det mest i kyl-lingsalat J

Favorittbok: Bibelen.

Favorittmusikk: Altetende, men hører nå på danske ”Stoev”, som moderniserer gamle salmer.

Favorittfilm: ”Passion of Christ”

Liker ikke: Uredelige mennesker

Hobbyer: Fisking

Drøm: Sykle Trondheim-Oslo, men framfor alt det å se nye mennesker komme til tro.

Marte Maria Norberg31 år

gift med Stefan og har Leo på 2 år og 9 mnd og Timon på 11 mnd

sammen med han, heldigvis…

Jan Dørum54 år

gift med Bente. Har tre voksne barn. Har vært ansatt i Marita

i 100% siden 2009.

HVA skJeR’A?


Postabonnement B

RETUR:

MaritaNyttHolsts gate 6,N-0473 Oslo

www.marita.noMer å lese på

Bli frivillig MEDARBEIDERi Maritastiftelsen!Leter du etter en mulighet til å tjene Gud blant vanskeligstilte i Oslo? Maritastiftelsens fengsels-, kafé- og gatearbeid trenger flere frivillige medarbeidere!

Vi har også behov for frivillige i Maritabutikken, en koselig bruktbutikk ved Ankerbrua nederst på Grünerløkka, der vi tilbyr arbeidstrening og arbeidspraksisplasser.

Hva gjør det med deg? Studenter og andre finner fellesskap, noen venner for livetJ. Du får utvikle og bruke dine evner og gaver i en trygg setting hvor det er lov til å prøve og feile. Du vil bety noe for andre og blir rik på verdier.

Hva tilbyr vi?Trening og disippelgjøring. Du trenger ingen erfaring med eller bakgrunn i rusfeltet fra før. Du gjør tingene sammen med oss og vokser med oppgavene. Vi i Maritastiftelsen ønsker ikke å være de som bare går forbi uten å gjøre noe, og har gått inn i et forpliktende samarbeid med mennesker som står midt oppe i sitt livs prosjekt; nemlig å vinne tilbake livet sitt.

Da trenger de at noen går de første skrittene sammen med dem. Kanskje det blir deg? Kontakt oss:

Tlf. 2204 [email protected]

Documents

Maritanytt nr 2 2010