Download pdf - Tigre i rødt vær

«En uhyre gripende og velskrevet historie.» k a m i l a s h a m s i e , forfatter av Brente skygger

«… en sofistikert pageturner der fare og smerte banker i hver eneste korte setning …

Jeg leste den fra begynnelse til slutt uten å ta pause.»

Sunday Telegraph

«… stappfull av handling … alle som setter pris på ‘Mad Men’ vil nesten helt sikkert like

denne boka.» Sunday Times

«Det psykologiske presset disse glitrende menneskene lever med, blir mer forstyrrende for hvert kapittel. Klaussmann er en mester til

å beskrive uuttalt fortvilelse.» Washington Post

«Det er mange grunner til å lese denne debutromanen … Den viktigste er at

det er en ypperlig bok.» Irish Times

«Her finnes akkurat den riktige blandingen av glamour og spenning … Vidunderlig intelligent, avkjølende sommerlesning.»

Independent on Sunday

LIZA KLAUSSMANN jobbet som journalist for New York Times i mer enn ti år. Hun har bodd i Paris, men har nå base i London, hvor hun tok en master i kreativ skrivekunst. Klaussmann er tipp-tipp-tippoldebarnet til Herman Melville, som skrev Moby Dick.

Kusinene Nick og Helena minnes bekymringsløse somre under

oppveksten på Martha’s Vineyard – med late dager under sol-

bleke parasoller, nakne tær i varm sand og surret fra endeløse

cocktailselskaper på familielandstedet Tiger House.

Nå er andre verdenskrig over, og de to kan knapt vente til livet

skal starte på ordentlig: Mens Helena drar til Los Angeles, møter

Nick igjen sin unge ektemann Hughes på Østkysten. Men krigen

har forandret Hughes, og Nicks gylne fremtidsdrøm begynner

raskt å slå sprekker.

Tilbake i Tiger House femten år senere øyner Nick og Helena

igjen muligheten for en ny start. Men så gjør barna deres en mørk

oppdagelse som sender sjokkbølger inn i Tiger House og resten

av nabolaget …

Liza Klaussmanns debut er en sydende roman om lidenskap, svik

og skjult råskap under en blankpusset, men skjør fasade. Tigre i rødt vær er solgt til 18 land, og kritikere har sammenliknet den

med blant annet F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby, Richard

Yates’ Revolutionary Road og TV-serien Mad Men.

LIZ

AK

LA

US

SM

AN

NT

IGR

E I R

ØD

T V

ÆR

jacket images: (front) models in red swimwear at beach © condé nast archive/corbis, (back & spine)

vintage patterns © buschmen/dreamstime.comauthor photograph: elizabeth zeschin

jacket design: terri nimmo

9 7 8 8 2 0 5 4 2 2 0 8 7

Originaltittel: Tigers in Red Weather

Copyright © Liza Klaussmann 2012

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av Picador, et imprint til Pan Macmillan,

Macmillan Publishers Limited, London 2012

Printed in Sweden

Trykk/innbinding: ScandBook AB

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Terri Nimmo

Oversetter Hilde Rød-Larsen er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-42208-7

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 28813)Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 11. mars 2013 - 14:14 (side 4 av 393)

NOT PRINT READY!

Liza Klaussmann

Tigre i rødt vær

Oversatt fra engelsk av

Hilde Rød-Larsen


NOT PRINT READY!

NICK


NOT PRINT READY!

1945: September

«Jeg vet ikke helt om det er en velsignelse eller en forbannelse,»sa Helena.

«Det er i hvert fall en forandring,» sa Nick. «Ferdig medde helsikes rasjoneringskortene. Ferdig med å måtte ta bussenover alt. Hughes sier at han har kjøpt en Buick. Halleluja.»

«Gudene vet hvor han har fått tak i den,» sa Helena. «Sikkerthos en eller annen bedrager.»

«Det bryr meg ikke,» sa Nick og strakte armene dovent motNew Englands nattehimmel.

De satt i underkjolen i bakhagen i huset i Elm Street ogdrakk bar gin fra gamle syltetøyglass. Det var den varmestesensommeren noen i Cambridge kunne huske.

Nick betraktet platespilleren som sto klemt opp i vindus-karmen. Stiften hoppet.

«Det er for varmt til å gjøre annet enn å drikke,» sa hunog hvilte hodet mot den rustne hagestolen. Louis Armstronggjentok om og om igjen at han hadde rett til å synge blues. «Detførste jeg skal gjøre når jeg kommer til Florida, er å få Hughestil å kjøpe en drøss med gode stifter til meg.»

«Den mannen,» sa Helena og sukket.«Jeg vet det,» sa Nick. «Han er svimlende. Og så en Buick,

og gode stifter til platespilleren. Hva mer kan en pike ønskeseg?»

9


NOT PRINT READY!

Helena fniste ned i glasset. Hun satte seg opp. «Jeg tror jeger full.»

Nick plasserte glasset sitt på armlenet med et smell, såmetallet dirret. «Vi burde danse.»

Eiketreet i bakhagen skar biter av månen, og himmelenvar allerede dyp midnattsblå, til tross for varmen. Duften avsommer hang i luften, som om ingen hadde fortalt gresset atmidten av september var ringt inn. Nick hørte nattemumlin-gen til kvinnen i treetasjeshuset ved siden av. Som smakte påukens fangst.

Hun så på Helena mens hun valset henne gjennom gresset.Helena kunne ha blitt en slik kvinne, tenkte Nick, med kroppsom en polert cello og krigskavalerer. Men kusinen, med desandfargete krøllene og den glatte huden, hadde klart å bevareen slags friskhet. Hun var ikke blitt askegrå, slik som kvinnenesom hadde gått til sengs med for mange fremmede som varblitt sprengt i fillebiter av miner eller pepret av skudd. Nickhadde sett disse kvinnene visne i rasjoneringskøer eller krypeut av postkontoret i fare for å svinne hen til ingenting.

Men Helena skulle gifte seg igjen.«Du skal gifte deg igjen,» utbrøt Nick litt slørete, som om

tanken akkurat hadde slått henne.«Jeg vet det. Er det ikke utrolig?» sukket Helena med en

varm hånd på Nicks rygg. «Mrs. Avery Lewis. Syns du det høreslike bra ut som Mrs. Charles Fenner?»

«Det er nydelig,» løy Nick og virvlet Helena rundt ogbort.

I hennes øre hørtes navnet Avery Lewis akkurat ut som dethan var: en Hollywood-oppkomling som solgte forsikringerog lot som han hadde hatt stevnemøter med Lana Turner ellerhvem det nå var han alltid duret i vei om. «Fen ville sikkert halikt ham.»

10


NOT PRINT READY!

«Å nei. Fen ville ikke ha utstått ham. Fen var en gutt. En søtog snill gutt.»

«Kjære Fen.»«Kjære Fen.» Helena sluttet å danse og gikk tilbake til gin-

glasset som sto på stolen og ventet på henne. «Men nå har jegAvery.» Hun tok en slurk. «Og jeg får flytte til Hollywood, ogkanskje få et barn. Nå blir jeg i hvert fall ikke en forrykt gam-mel jomfru med vorter på nesen. Et vedheng til deg og Hughesforan peisen. Gud forby.»

«Ikke noe vedheng, ingen vorter, og attpåtil en AveryLewis.»

«Ja, nå kommer vi begge virkelig til å ha en som bare er vår.Det er viktig,» sa Helena ettertenksomt. «Jeg bare lurer …»Hun fullførte ikke.

«Lurer på hva da?»«Jo, altså … om det blir likedan med Avery. Likedan som

med Fen, liksom.»«Til køys, mener du?» Nick snudde seg fort mot kusinen.

«Jøsses. Har den jomfruelige Helena virkelig nevnt akten?»«Du er ond,» sa Helena.«Jeg vet det,» sa Nick.«Jeg er full,» sa Helena. «Men jeg lurer virkelig. Fen er den

eneste gutten jeg har elsket, før Avery, mener jeg. Men Averyer en mann.»

«Hvis du elsker ham, blir det sikkert storartet.»«Du har selvsagt rett.» Helena tok den siste slurken med gin.

«Åh, Nick. Tenk at alt skal bli helt annerledes. Vi har vært sålykkelige her, trass i alt.»

«Ikke bli sippete, nå. Vi kommer til å ses hver sommer. Medmindre den nye mannen din er allergisk mot østkysten.»

«Vi skal dra til øya. Akkurat som mødrene våre. Hus vedsiden av hverandre.»

11


NOT PRINT READY!

Nick smilte ved tanken på Tiger House; de luftige rommeneog den store, grønne plenen som forsvant i den blå havnen.Og den lille, søte hytten ved siden av, som faren hadde byggettil Helenas mor, som en gave.

«Hus, ektemenn og ginselskaper ved midnatt,» sa Nick.«Ingenting kommer til å forandre seg. Ikke på noe vis somvirkelig betyr noe. Det blir som det alltid har vært.»

Nicks tog fra Boston var forsinket, og hun måtte kjempe seggjennom trengselen på Penn Station; alle hadde det traveltmed å komme seg av sted i et hav av bagasje og hatter og kyssog billetter som var blitt borte. Helena var vel kommet langtav sted nå, tenkte hun. Nick hadde ryddet ut av leiligheten selvog gitt de siste instruksene til vertinnen om hvor alt skulle sen-des; kasser med romaner og poesi til Florida, kofferter fulle avkorsetter til Hollywood.

Toget, som hun endelig hadde kommet seg om bord på,luktet blekemiddel og forventning. Havana Special gikk heleveien fra New York til Miami, og det var første gang hun skullereise alene om natten. Hun presset stadig nesen mot innsidenav håndleddet, for å snuse inn duften av liljekonvallparfyme,som om den var luktesalt. Hun var så ør at hun nesten glemteå tipse bæreren.

Da hun var på plass i énmannskupeen, satte Nick skinn-kofferten på plass på stativet, åpnet den med et klikk og toknok et overblikk, for å forsikre seg om at hun ikke haddeglemt noe. Én nattkjole myntet på toget (hvit) og én myn-tet på Hughes (grønn, med matchende morgenkåpe til). Tounderkjoler i elfenbenshvit silke, tre matchende truser ogbrystholdere i elfenbenshvit silke (hun kunne vaske hyppigtil resten av tingene hennes kom frem til St. Augustine), toa-lettmappe (en reiseflakong med parfyme; en leppestift, rød;

12


NOT PRINT READY!

den dyrebare Floris-håndkremen Hughes hadde hatt med tilhenne fra London; tannbørste og tannkrem; en vaskeklut oget stykke Ivory-såpe), to bomullskjoler, to bomullsbluser; ettpar gabardinbukser (Katharine Hepburn-buksene hennes),to bomullsskjørt og en god, sommerlett ulldrakt (kremhvit).Hun talte også opp tre par bomullshansker (to hvite, ettkremhvitt) og morens rosa og grønne silketørkle.

Moren hadde elsket det tørkleet; hun hadde det alltid på nårhun skulle reise til Europa. Nå tilhørte det Nick. Og selv omhun ikke skulle så langt som til Paris ennå, føltes det å skulletreffe Hughes etter så lang tid, nærmest som å skulle til Kina.

«Ut på eventyr,» sa hun til kofferten sin.Nick hørte det pipe i fløyten og smekket lokket fort igjen og

satte seg ned. Nå som krigen var over, var scenen som utspilteseg utenfor vinduet, med kvinner som veivet med lommetør-klær og rødøyde barn, mindre rørende. Ingen skulle av stedfor å dø, de skulle bare hjem til en gammel tante eller på enkjedelig forretningsreise. Men for henne føltes det spennende;verden var ny. Hun skulle treffe Hughes. Hughes. Hun hvisketnavnet hans som om det var en talisman. Nå som hun barevar en dagsreise unna ham, tenkte hun at hun kanskje kom tilå bli sprø av å vente. Så rart. Seks måneder, og så var de sistetimene uutholdelige.

Det var vår sist de så hverandre, da eskorteskipet hans låi dokk i New York for å få en overhaling, og han hadde fåttlandlov. De hadde bodd om bord på U.S.S. «Jacob Jones», pået av rommene for gifte offiserer. Det var lopper der, og akku-rat da Hughes hadde hånden under skjørtet på henne, begynteanklene hennes å svi. Hun prøvde å konsentrere seg om fin-gertuppene hans som følte seg frem på henne. Leppene hansmot pulsen på halsen hennes. Men hun klarte ikke å la være årope ut:

13


NOT PRINT READY!

«Hughes, det er noe i sengen.»«Jeg vet det. Pokker heller.»De løp til dusjen begge to og oppdaget at beina deres var

dekket av røde bitt og at vannet i sluket var fullt av pepper.Hughes forbannet skipet, forbannet krigen. Nick lurte på omhan ville legge merke til den nakne kroppen hennes. I stedetsnudde han ryggen til og begynte å såpe seg inn.

Men han hadde tatt henne med til 21 Club. Og det var etsånt øyeblikk da det var som om hele verden sammensvergetseg for å gjøre dem lykkelige. Hughes, som aldri ville ta imotpenger fra foreldrene sine og ikke lot Nick bruke sine egnepenger, tjente ikke nok på sin løytnantslønn til at de kunnespise der. Men han visste hvor glad hun var i historiene omgangstere i sharkskin-dresser og deres glamorøse luddere, somhadde slått seg løs her i forbudstiden.

«Vi kan bare ta to martinier og en skål med oliven ogselleri,» sa han.

«Vi trenger ikke å dra dit i det hele tatt hvis vi ikke har råd,»sa Nick og så på ektemannens ansikt. Det var trist; trist og noeannet hun ikke kunne sette fingeren på.

«Nei,» sa han. «Vi har akkurat råd til dette. Men så må vigå.»

De kom inn i baren, som hadde mørkt panel på veggeneog tett i tett med leker og sportsgjenstander hengende i taket.Nick merket umiddelbart effekten av sin unge alder og skjønn-het. Hun kjente at mennene og kvinnene ved de små bordenelot blikket gli over den røde råsilkekjolen hun hadde tatt på ogkikket på det korte, tykke, svarte håret hennes. En av de tin-gene hun elsket ved Hughes, var at han aldri hadde villet athun skulle likne på en av filmblondinene som var klistret opppå gutterom over hele landet. Og det gjorde hun ikke. Hun sålitt for streng ut, trekkene hennes var litt for skarpe til at hun

14


NOT PRINT READY!

ble ansett som pen. Noen ganger virket det som om det var enevig kamp å bevise for verden at hun i sin annerledeshet varspesiell, diskré. Men her, på urbane 21 Club, kjente hun at hunkom til sin rett. Stedet var fullt av strømlinjeformete kvinnermed intelligente øyne, som høyhastighetstog. Og der var Hug-hes, så honningblond, med sine elegante hender og lange beinog blå uniform.

Kelneren plasserte dem ved bord 29. Det satt et par til høyrefor dem. Kvinnen røkte og pekte på linjer i en slank bok.

«Den replikken rommer hele filmen,» sa kvinnen.«Ja,» sa mannen, en anelse usikkert.«Og på noen måter er den så Bogartsk.»«Det er som om han må ha vært det eneste logiske valget.»Nick så på Hughes. Hun hadde lyst til å la ham skjønne hvor

høyt hun elsket ham for å ha tatt henne med hit, for at hanbrukte for mye penger på bare en cocktail, for at han lot hennevære seg selv. Hun prøvde å utstråle alt dette med smilet sitt.Hun hadde ikke lyst til å snakke helt ennå.

«Vet du hva?» sa kvinnen, og plutselig var stemmen henneshøyere. «Vi sitter ved deres bord. Er du klar over at vi sitter vedderes bord og snakker om dem?»

«Gjør vi virkelig det?» Mannen tok en slurk til av whiskyensin.

«Åh, det er så typisk 21,» sa kvinnen og lo.Nick lente seg frem. «Hvem sitt bord, tror du?» hvisket hun

til Hughes bak den hanskekledde hånden sin.«Hva sa du?» spurte Hughes åndsfraværende.«De sa at de sitter ved noens bord. Hvem sitt bord?»Nick oppdaget at kvinnen kikket på dem. Hun hadde hørt

henne, sett at hun prøvde å skjule nysgjerrigheten sin bakhånden. Nick rødmet og så ned i den rød- og hvitrutete duken.

«Altså, det er jo Humphrey Bogart og Lauren Bacalls bord,»

15


NOT PRINT READY!

sa kvinnen. Hun sa det vennlig. «De hadde sitt første stev-nemøte ved dette bordet. Det er en av tingene de skryter avher.»

«Er det sant?» Nick prøvde å legge an en tone som lå mellomhøflig og nonsjalant. Hun glattet på det friserte håret sitt medhåndflatene og kjente hvordan det semskete skinnet løsnet påhårsprayen.

«Åh, Dick, kan vi ikke gi bordet til dem?» Kvinnen lo igjen.«Er dere to elskere?»

«Ja», sa Nick og kjente seg dristig, sofistikert. «Men vi er ogsågift.»

«Det er en sjeldenhet,» humret mannen.«Ja, det skal være visst,» sa kvinnen. «Og det gjør dem

fortjent til Bogart og Bacalls bord.»«Å, vi vil ikke være til bry,» sa Nick.«For noe vås,» sa mannen og løftet opp whiskyen sin og

kvinnens champagnecocktail.«Dere har visst latt dere dupere av min kone,» sa Hughes.

«Nick …»«Å, vi vil så gjerne,» sa kvinnen. «Og hun er virkelig

duperende.»Nick så på Hughes, som smilte til henne.«Ja, det er hun,» sa han. «Så sett i gang, skatten min. Vi

flytter oss alle for din skyld.»Martinien som kom, minnet Nick om havet og huset deres

på øya; den var ren, salt og så fullstendig velkjent.«Hughes. Dette er muligens den beste middagen jeg noen-

sinne har spist. Fra nå av vil jeg ikke ha annet enn martini,oliven og selleri.»

Hughes la en hånd mot ansiktet hennes. «Jeg beklager altdette.»

«Hvordan kan du si det? Se hvor vi er.»

16


NOT PRINT READY!

«Vi bør be om regningen,» sa han og ga tegn til kelneren.«Er alt i orden, sir?»«Ja takk. Kan vi få regningen, takk?» Hughes så på døren.

Ikke på Nick, ikke på den røde kjolen hennes eller på detblanke, svarte håret som hun hadde måttet ha nett på på toget,hele veien fra Cambridge til Penn Station.

Kelneren gled bort.Nick fiklet med vesken sin fordi hun ikke ville se på Hughes.

Paret som hadde byttet plass med dem, var gått, men kvinnenhadde klemt skulderen hennes og blunket til Nick da hun reisteseg. Hun prøvde å la være å lure på hva det kunne være Hughestenkte på. Det var så mye hun ikke visste om ham, ikke egent-lig, og selv om hun alltid hadde lyst til å konfrontere ham, tilå sprette ham opp med én hendig bevegelse og kikke på innsi-den, var det noe dyrisk i henne som sa henne at dette var feilfremgangsmåte med ham.

«Sir, madam.» Nick så opp. En mann med fremtoning somen hvalross hadde dukket opp ved bordet deres. «Det er jegsom driver stedet. Er det noe galt?»

«Nei,» sa Hughes og kikket seg rundt, antakelig etter kelne-ren. «Jeg ba bare om regningen …»

«Jeg skjønner,» sa hvalrossen. «Nå kan det hende De ikke erklar over det, sir, men det er middag,» og her tok han en pause,så sykkelstyrebarten fikk full effekt, «det er middag på husetfor marinen i kveld.»

«Unnskyld?» sa Hughes.«Min gode mann,» smilte hvalrossen. «Hva har dere lyst

på?»Nick lo. «Biff. Åh, en biff, takk,» sa hun, og alt annet

forsvant.«Biff til damen,» sa hvalrossen, fortsatt med blikket festet på

Hughes.

17


NOT PRINT READY!

Hughes gliste, og plutselig så Nick gutten hun hadde giftetseg med, gjemt inni den utilgjengelige mannen som var kom-met tilbake til henne. En gutt med papp i kragen og en veldigstivpresset, blå uniform. Og deres situasjon, som var akkuratsom alle andres.

«Biff, hvis det fins i denne byen. Eller i dette landet, for densaks skyld,» sa Hughes. «Jeg var ikke sikker på om det fortsattfantes.»

«Det fins fortsatt på 21 Club, sir, på et slags vis.» Hvalros-sen knipset med fingrene til kelneren. «To nye martinier tilmarinemannen.»

Etterpå var det tilbake til loppene. Og Hughes var trett, sahan, etter biffen. Nick brettet sammen den røde kjolen og tokpå seg den svarte nattkjolen, som han ikke kom til å se i mør-ket. Hun lå på sengen og lyttet til lydene fra arbeiderne somjobbet på skipet som lå i dokk. Til den tomme klangen frastålet.

Rett utenfor Newark bestemte Nick seg for å gå til salongvog-nen. Hun hadde pakket tre hardkokte egg og et skinkesmør-brød til middag, så hun ikke skulle bli nødt til å bruke tre dollari spisesalen. Men hun klarte ikke å motstå fristelsen til å gå ibaren. De averterte med at de serverte alle de «nye drinkene»,og hun hadde lagt til side femti cent til ekstrautgifter.

Havana Special. Ingen ektemann, ingen mor, ingen kusine:Hun kunne være hvem som helst. Hun glattet på det grå skjør-tet og tok på leppestift. Hun gransket seg selv i speilet; en mørklokk falt over venstre øye. Hun skulle til å gå ut i korridorenda hun kom på hanskene sine. Idet hun dro dem på, luktethun nok en gang på håndleddet sitt, og så smekket hun dørenhardt igjen etter seg.

Da hun kom inn i salongen, med dens buete bardisk i tre

18


NOT PRINT READY!

og lave, burgunderrøde seter, kjente Nick svetten begynne åpiple og samle seg i en dam mellom brystene hennes. Hunstrøk en hanskekledd hånd over overleppen og angret strakshun hadde gjort det. En kelner dukket opp og viste henne til etledig bord. Hun bestilte en martini med ekstra oliven og lurtepå om de ville ta betalt for dem. Hun skjøv filtgardinen til sideog stirret ut i natten. Hennes eget speilbilde stirret tilbake. Bakhodet sitt så hun en mann i marineblå blazer, som kikket påhenne. Hun prøvde å avgjøre om det var en pen mann, menet forbipasserende tog visket ham ut.

Hun trakk seg bort fra vinduet og la beina i kors, så hunkjente nylonen gnisse mellom lårene. Kelneren kom med drin-ken hennes, og da Nick holdt frem sigaretten sin for å få fyr,fomlet han etter en lighter. Mannen ved siden av trådte til ogvippet opp Zippo-lighteren sin. Alle de unge mennene som varkommet tilbake fra krigen, hadde Zippo-lightere, som om deble delt ut sammen med uniformen.

«Takk,» sa Nick og holdt blikket festet på sigaretten.«Bare hyggelig.»Kelneren forsvant bak en skillevegg av matt glass.«Kan jeg sette meg?» spurte mannen. Det var ikke noe

nølende ved forespørselen hans.Nick gjorde en håndbevegelse mot den ledige plassen, uten

å se opp. «Jeg blir ikke lenge,» sa hun.«Hvor skal du?»«Til St. Augustine.»Han hadde mørkt hår, strøket glatt bakover med pomade.

Han var en flott mann, måtte hun vel fastslå, på en PalmSprings-aktig måte. Kanskje litt for mye eau de cologne.

«Jeg skal til Miami,» sa han. «Jeg skal besøke foreldrenemine i Miami.»

«Så fint for deg,» sa Nick.

19


NOT PRINT READY!

«Ja, det er det.» Han smilte til henne. «Hva med deg?Hvorfor St. Augustine?»

«Jeg har en bror der,» sa Nick. «Skipet hans legges i opplag.Jeg skal treffe ham.»

«Så fint for ham,» sa mannen.«Ja, det er det.» Denne gangen smilte Nick tilbake.«Jeg heter Dennis,» sa mannen og rakte frem hånden.«Helena,» sa Nick.«Sånn som fjellet.»«Sånn som fjellet. Så originalt.»«Jeg er en original fyr. Du kjenner meg bare ikke særlig godt

ennå.»«Og hvis jeg kjente deg bedre, ville det ha føltes annerledes?»«Hvem vet?» Dennis tømte drinken sin. «Jeg skal ta en drink

til. Har du lyst på en drink til, Helena?»«Jeg tror ikke det,» sa Nick.«Nei vel. Da får man drikke alene. Så synd for meg.»«Hvem vet, hvis du blir værende lenge nok, får du kanskje

selskap.» Martinien fikk henne til å føle seg modig.«Jeg vil ikke ha annet selskap,» sa Dennis. Han sukket. «Tog

gjør meg ensom.»Nick merket kvelden suse forbi, hvinet fra stål som traff stål.«Ja,» sa hun. «De gjør en ensom.» Hun dro frem en sigarett.

«Jeg få vel ta den drinken.»Dennis ga signal til kelneren. Denne gangen var det bare

én oliven i Nicks martini. Av en eller annen grunn gjorde dethenne skamfull.

«Hvordan er broren din?»«Han er nydelig,» sa hun. «Og veldig blond.»«Så dere likner ikke på hverandre.»«Nei, det gjør vi ikke.»«Han er i en heldig fyr som har en søster som deg.»

20


NOT PRINT READY!

«Syns du det? Jeg vet ikke hvor heldig han bør føle seg,egentlig.»

«Jeg skulle gjerne hatt en søster som deg.» Han gliste tilhenne.

Nick likte ikke måten han sa det på, eller måten han glistepå, som om de var sammensvorne. Nå som han var for nærhenne, så hun at det stakk brune hår ut av nesen på ham.

«Jeg må gå nå,» sa hun og prøvde å holde balansen idet hunkom seg på beina.

«Gi deg, da.»«Du trenger ikke å reise deg.»«Ikke ta det ille opp. Jeg tøyset bare.»Nick gikk ut av salongen. Han kunne for pokker betale for

begge drinkene hennes.«Det er bare å si ifra hvis du trenger litt broderlig kjærlig-

het,» hørte hun ham rope leende etter henne, før vogndørenavskar ham.

Vel tilbake i kupeen revnet nesten blusen hennes mens hunprøvde å få den av. Hjertet hamret. Hun dro av seg skjørtet, ogiført bare brystholder og truse bøyde hun seg over den lille vas-ken og skvettet vann på brystene og halsen. Hun slo av taklysetog skjøv ned vinduet for å slippe inn litt frisk luft. Konduktø-ren hadde vippet ned sengen hennes mens hun var i salongen.Hun satte seg ned på den og tente en sigarett. Da hun var fer-dig med den, tente hun en til og presset pannen mot ruten.Mørket passerte. Etter en stund la hun seg ned, mens røykenfortsatt hang i luften rundt henne.

Klokken var fem om morgenen da de kjørte inn i Rich-mond. Lyden av mennesker som gikk av og på toget, haddevekket henne. Hun hadde ikke trukket for gardinene, ogvinduet var fortsatt åpent.

«Pokker ta,» sa Nick. Hun prøvde å åle seg forsiktig opp

21


NOT PRINT READY!

fra sengen, klar over at hun fortsatt bare hadde på brysthol-der og truser, til spott og spe for alle som skulle gå om bord.Den borterste gardinen var akkurat utenfor rekkevidde, så hunnappet i den nærmeste og gjemte seg bak den. Og der stohun, kun tildekket av grønn filt, og kikket ut. Nick syntes hunkunne skimte jordspor etter James-elven. Luften var mykereher i sør. Ikke som ved Tiger House, der havet tok den medmakt. Hun kjente furuduft også, som vasket bort de siste res-tene etter martinien. Hun dro for den andre gardinen, knyttetbeltet på morgenkåpen rundt livet, åpnet døren og ropte påkonduktøren etter kaffe.

Hun ville være i St. Augustine rundt klokken elleve i kveld.Og sammen med Hughes. Hadde hun drømt om ham? Hunprøvde å huske det. Konduktøren kom med den rykendevarme kaffen. Hun drakk den mens hun så de søvnige passa-sjerene stige om bord for å bli med til Florida. Snart var Helenafremme i Hollywood. Hun lurte på hvordan huset til AveryLewis så ut. Stakkars Helena. Kampene hadde ikke pågått lengeda beskjeden kom om at Fen var død – på bare to månederhadde han klart å bli både gift og drept. Hvem vet hvordan livetderes ville ha blitt hvis han hadde overlevd? De var bare barnbegge to, og ingen av dem hadde noen penger.

Helenas mor, hennes tante Frances, hadde heller ikke gjortnoe godt gifte. Likevel hadde det aldri virket som om detgjorde henne ulykkelig å bli tvunget til å klare seg med mindre.Nick hadde aldri hørt henne klage over det faktum at det varhennes eldre søster som arvet Tiger House og giftet seg med enmann som håvet inn penger på sneller og spoler, mens hun såå si hadde ingenting. Det hadde ikke slått Nick at tanten kan-skje hadde ønsket at ting skulle være annerledes. Men når hunnå tenkte på Helenas underlige, ville trang til å gifte seg igjen,behovet hun hadde for å ha en som bare var hennes, som hun

22


NOT PRINT READY!

hadde uttrykt det, begynte Nick å lure på om tante Franceskanskje hadde ønsket at det var hun som holdt til i det storehuset.

Kanskje det ikke egentlig spilte noen rolle. Nick kunne jofaktisk ikke huske en eneste sommer da tante Frances ogmoren hennes ikke hadde vært som erteris. Selv ikke etter atfaren til Helena døde, da depresjonen kom. Og selv ikke dahennes egen far døde og moren var så skral. Nick stanset segselv. Hun ville ikke tenke på det akkurat nå.

Hun fisket to av eggene ut av den brune papirposen de låi, og kakket dem i vinduskarmen, så det blanke, hvite skinnetble avdekket. Nei, alt var nytt nå, det bare ventet på å bli opp-daget. Og det skulle hun gjøre. Hun og Hughes skulle gjøre detsammen. Hun hungret etter det; hun skulle stappe verden heli munnen og bite til.


NOT PRINT READY!

«En uhyre gripende og velskrevet historie.» k a m i l a s h a m s i e , forfatter av Brente skygger

«… en sofistikert pageturner der fare og smerte banker i hver eneste korte setning …

Jeg leste den fra begynnelse til slutt uten å ta pause.»

Sunday Telegraph

«… stappfull av handling … alle som setter pris på ‘Mad Men’ vil nesten helt sikkert like

denne boka.» Sunday Times

«Det psykologiske presset disse glitrende menneskene lever med, blir mer forstyrrende for hvert kapittel. Klaussmann er en mester til

å beskrive uuttalt fortvilelse.» Washington Post

«Det er mange grunner til å lese denne debutromanen … Den viktigste er at

det er en ypperlig bok.» Irish Times

«Her finnes akkurat den riktige blandingen av glamour og spenning … Vidunderlig intelligent, avkjølende sommerlesning.»

Independent on Sunday

LIZA KLAUSSMANN jobbet som journalist for New York Times i mer enn ti år. Hun har bodd i Paris, men har nå base i London, hvor hun tok en master i kreativ skrivekunst. Klaussmann er tipp-tipp-tippoldebarnet til Herman Melville, som skrev Moby Dick.

Kusinene Nick og Helena minnes bekymringsløse somre under

oppveksten på Martha’s Vineyard – med late dager under sol-

bleke parasoller, nakne tær i varm sand og surret fra endeløse

cocktailselskaper på familielandstedet Tiger House.

Nå er andre verdenskrig over, og de to kan knapt vente til livet

skal starte på ordentlig: Mens Helena drar til Los Angeles, møter

Nick igjen sin unge ektemann Hughes på Østkysten. Men krigen

har forandret Hughes, og Nicks gylne fremtidsdrøm begynner

raskt å slå sprekker.

Tilbake i Tiger House femten år senere øyner Nick og Helena

igjen muligheten for en ny start. Men så gjør barna deres en mørk

oppdagelse som sender sjokkbølger inn i Tiger House og resten

av nabolaget …

Liza Klaussmanns debut er en sydende roman om lidenskap, svik

og skjult råskap under en blankpusset, men skjør fasade. Tigre i rødt vær er solgt til 18 land, og kritikere har sammenliknet den

med blant annet F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby, Richard

Yates’ Revolutionary Road og TV-serien Mad Men.

LIZ

AK

LA

US

SM

AN

NT

IGR

E I R

ØD

T V

ÆR

jacket images: (front) models in red swimwear at beach © condé nast archive/corbis, (back & spine)

vintage patterns © buschmen/dreamstime.comauthor photograph: elizabeth zeschin

jacket design: terri nimmo

9 7 8 8 2 0 5 4 2 2 0 8 7