Dolores Redondo

Den usynligevokteren

Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord

Dolores Redondo MeiraOriginalens tittel: El guardián invisible

Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord

Copyright © Dolores Redondo, 2013By Agreement with Pontas Literary & Film Agency.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-42003-1

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: © Yolande de Kort / Trevillion ImagesSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon 10.1/12 pkt. og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Eduardo, som ba meg skrive denne boken,og til Ricardo Domingo, som så den mens den ennå varusynlig.

Til Rubén og Esther, for at dere får meg til å le så jeg gråter.

Å glemme er ikke styrt av vilje. Jo mer du ønsker å legge noebak deg, desto mer vil det forfølge deg.

WILLIAM JONAS BARKLEY

Men kjære barn, dette eplet er ikke som alle andre epler –dette er et magisk eple.

Snehvit av Walt Disney

1

Ainhoa Elizasu var basajaunens1 andre offer, selv om pres-sen ennå ikke omtalte det slik. Det gjorde de først senere,da det kom frem at det rundt likene var funnet dyrehår,skinnrester og øvrige spor som vanskelig kunne stammefra mennesker, som om en makaber form for renselses-seremoni hadde funnet sted. Det så ut som om ungpi-kekroppene, med sine opprevne klær, barberte kjønn ogjomfruelig plasserte hender, var blitt merket av en ond, un-derjordisk urkraft.

Hver gang inspektør Amaia Salazar ble tilkalt til et åstedgrytidlig på morgenen, gjennomførte hun bestandig detsamme ritualet: Hun slo av vekkerklokka for ikke å for-styrre James, samlet klærne og telefonen sin sammen til enliten haug og gikk forsiktig ned trappa til kjøkkenet. Hunkledde på seg, drakk en kopp kaffe med melk og la igjenen lapp til mannen sin før hun satte seg i bilen og kjørteav gårde i en tilstand av fraværende tanketomhet. Dennehvite støyen fylte alltid hodet hennes når hun måtte stå oppfør soloppgang, og den fortsatte å følge henne som resteneav en uavsluttet vake, selv om kjøreturen fra Pamplona tilåstedet der et av ofrene befant seg, tok mer enn en time.Hun ble overrasket av en altfor brå sving og hviningeni dekkene gjorde henne oppmerksom på hvor langt borte

1 Basajaun: direkte oversatt «skogens herre».

9

hun hadde vært; fra nå av tvang hun seg selv til å følgemed på den svingete og kuperte veien som førte inn gjen-nom den tette skogen rundt Elizondo.2 Fem minutter se-nere stanset hun ved en veibukk og gjenkjente sportsbilentil Jorge San Martín samt dommer Estébanez’ firehjulstrek-ker. Hun gikk ut av bilen, åpnet bagasjeluka og fant fremet par gummistøvler som hun tok på seg mens hun støttetseg til bagasjebrettet. Underinspektør Jonan Etxaide og in-spektør Montes kom mot henne.

«Dette ser stygt ut sjef, det er bare barnet.» Jonan såned i notatene sine. «Mellom tolv og tretten år. Foreldrenemeldte jenta savnet da hun ennå ikke var kommet hjemklokka elleve i går kveld.»

«Litt vel tidlig å melde noen savnet,» mente Amaia.«Ja. Det ser ut til at hun ringte storebrorens mobiltele-

fon rundt ti over åtte for å si fra at hun hadde mistet bus-sen til Arizkun.»

«Og broren sa ingenting før klokka elleve?»«Du vet hvordan det er, ’aitaene3 kommer til å drepe

meg. Vær så snill, ikke fortell noe til dem. Jeg skal høreom ikke faren til ei venninne kan komme og hente meg’.Han holdt da selvsagt kjeft og satte seg ned og spilte PlayStation. Klokka elleve, da han skjønte at søsteren ikke varkommet hjem og moren begynte å bli hysterisk, fortaltehan at Ainhoa hadde ringt. Foreldrene gikk til politistasjo-nen i Elizondo og insisterte på at det hadde skjedd noe meddatteren. Hun svarte ikke på mobiltelefonen, og de haddeallerede kontaktet alle venninnene hennes. Hun ble funnetav en patrulje. Da de kom inn i svingen, oppdaget betjen-tene skoene til jenta i veikanten,» sa Jonan mens han pektemed lommelykta si mot et område ved asfaltkanten, hvoret par svarte lakksko med hæl sto og skinte, omhyggeligplassert ved siden av hverandre. Amaia bøyde seg ned forå se på dem.

2 Elizondo betyr direkte oversatt ’ved siden av kirken’.3 Aita: pappa, flertall: foreldre

10

«De ser liksom så pent oppstilt ut, har noen rørt dem?»spurte hun. Jonan så nok en gang ned i notatene sine.Amaia tenkte på hvor dyktig denne unge underinspektørenvar, og hvilken velsignelse det var for denne typen vanske-lige saker å ha ham med på laget. Og i tillegg hadde hanbåde antropologi og arkeologi i fagkretsen.

«Nei. De sto akkurat slik, ved siden av hverandre, medskotuppene pekende mot veien.»

«Si til sporgruppa at de må komme hit og undersøke inn-siden av skoene når de har gjort seg ferdig. For å sette demfra seg slik må man ha stukket fingrene inn i dem.»

Inspektør Montes, som hadde forholdt seg taus menshan sto og studerte tuppene på sine egne italienske mer-kesko, kikket plutselig opp, som om han nettopp haddevåknet fra en dyp søvn.

«Salazar,» mumlet han til hilsen, før han begynte åvandre bortover langs veikanten uten å vente på henne.Amaia satte opp en perpleks mine og så bort på Jonan.

«Hva går det av ham, da?»«Jeg vet ikke, sjef, men vi har kjørt sammen helt fra

Pamplona, og han åpnet ikke munnen en eneste gang. Jegtror han har drukket.»

Ja, det trodde hun også. Siden skilsmissen var livet gåttfra vondt til verre for inspektør Montes, og det handletikke bare om hans nyvunne lidenskap for italienske sko ogfargerike slips. De siste ukene hadde han vært spesielt dis-tré, fortapt i sin egen verden, kjølig og utilnærmelig, nestenautistisk.

«Hvor er jenta?»«Ved elva. Man må ned bakken der,» sa Jonan og pekte

unnskyldende mot skrenten, som om det var hans ansvarat liket lå der nede.

Hun klatret ned den bratte skråningen og klamret segfast til steinene langs bredden av den urgamle elva. I detfjerne kunne hun se lyktene og sperrebåndene som mar-kerte betjentenes arbeidsområde. På den ene siden stodommer Estébanez og snakket med rettssekretæren med

11

lav stemme mens hun sendte stjålne blikk i retning stedetder liket befant seg. Rundt henne dokumenterte to foto-grafer fra kriminalpolitiet åstedet fra alle tenkelige vinklerså blitzlysene haglet. Rett ved liket knelte en av ekspertenefra rettsmedisinsk institutt i Navarro, tilsynelatende i ferdmed å måle levertemperaturen.

Amaia konstaterte tilfreds at alle de tilstedeværende lottil å respektere sperringene de første betjentene som ankomåstedet hadde satt opp. Likevel fikk hun, som alltid, følel-sen av at de var altfor mange. Denne på grensen til absurdefølelsen hadde muligens rot i hennes katolske oppdragelse,men like fullt kom det over henne, dette behovet for etøyeblikks privat ettertenksomhet som også inntok hennepå kirkegårder, og som hun følte ble underminert oppi alldenne profesjonaliteten. De ble så fjerne og fremmede forhenne, alle de som sirklet rundt dette liket – den eneste ho-vedpersonen i en drapsscene, og likevel så stum, så stille, såoversett i all sin gru.

Hun nærmet seg sakte mens hun observerte stedet noenhadde valgt ut til døden. Ved elva hadde det dannet seg enliten strand av små runde, grå steiner, antakelig ført dit un-der siste vårflom og formet til en landtunge på omtrent nimeters bredde som strakte seg så langt øyet rakk i det spar-somme morgenlyset. Bredden på motsatt side av elva måltekun fire meter og gikk over i en dyp skog som ble tettere ogtettere jo lenger inn man gikk. Inspektøren ventet noen se-kunder mens eksperten fra kriminalpolitiet gjorde seg fer-dig med å fotografere den døde. Da denne var ferdig, nær-met hun seg, stilte seg ved jentas føtter og lot – som hunpleide – hodet tømmes for tanker mens hun betraktet krop-pen som lå der på elvebredden. Deretter ba hun en stillebønn. Ikke før dette var utført, følte hun seg i stand til å sepå henne som et drapsoffer. Da hun levde, hadde AinhoaElizasu hatt de vakreste brune øyne, som nå stirret ut i detstore intet, fastfrosset i et blikk som ga henne et overrasketuttrykk. Det lett bakoverbøyde hodet avslørte en grov hys-sing som hadde skåret seg gjennom huden på halsen hen-

12

nes og bare delvis kunne skimtes. Amaia bøyde seg over li-ket for å ta den nærmere i øyesyn.

«Den er ikke engang knyttet, bare strammet så hardt atjenta sluttet å puste,» nærmest hvisket hun til seg selv.

«Vedkommende må ha vært sterk, en mann?» foresloJonan bak ryggen hennes.

«Mulig, men jenta er ikke særlig høy, rundt 1,55, ogsvært spinkel. Det kan også ha vært en kvinne.»

San Martín, som hadde stått og småpratet med domme-ren og rettssekretæren, kom nå bort til liket etter å ha gjortseg ferdig med å kysse dommerens hender som en del avdet sedvanlige avskjedsritualet.

«Inspektør Salazar, det er alltid en glede å treffe Dem,selv under slike omstendigheter,» sa han høytidelig.

«I like måte, herr San Martín, hva tror du vi har med ågjøre her?»

Rettsmedisineren tok frem notatene som assistentenhadde overlevert ham og skummet raskt gjennom dem.Først da han hadde sendt Jonan et blikk fylt av forventningtil hans ungdommelige kompetanse, bøyde han seg nedmot liket. Amaia kjente godt til dette blikket. Noen år tid-ligere hadde hun selv vært den unge underinspektøren hanhadde instruert i dødens mysterier, en mulighet San Mar-tín, som var en høyt ansett professor, aldri pleide å la gåfra seg.

«Kom nærmere, Etxaide, så kanskje du lærer noe.»San Martín tok på seg operasjonshanskene han hadde i

ei skinnveske av merket Gladstone, og begynte forsiktig åkjenne på jentas kjeve, nakke og armer.

«Hva vet du om rigor mortis, Etxaide?»Jonan pustet ut før han satte i gang med å forklare, og

hørtes ut som han sikkert måtte ha gjort da han gikk påskolen og ble bedt om å besvare lærerinnens spørsmål.

«Vel, jeg vet at den starter i øyelokkene rundt tre ti-mer etter at døden har inntruffet, hvorpå den sprer seg tilhele ansiktet og nakken til den når brystet og etter hverthele overkroppen, før den til slutt når ekstremitetene. Un-

13

der normale omstendigheter oppstår den fullstendige stiv-heten etter rundt tolv timer, og trekker seg så tilbake imotsatt rekkefølge av spredningen etter omtrent trettisekstimer.»

«Ikke verst. Og så?» ivret rettsmedisineren.«Den er en av de viktigste faktorene for å kunne be-

stemme dødstidspunktet.»«Og tror du man kan avgjøre dødstidspunktet kun ut fra

graden av rigor mortis?»«Vel …» nølte Jonan.«Nei, bare omtrentlig,» sa San Martín belærende. «Gra-

den av stivhet kan variere alt etter den dødes muskelmasse,temperaturen i rommet eller utendørs – som i dette tilfellet,og ved ekstreme temperaturforhold som kan utløse rigormortis, for eksempel når liket er utsatt for høye tempera-turer eller har hatt likspasmer. Vet du hva det vil si?»

«Jeg tror det er det det heter når musklene i ekstremite-tene spenner seg i en slik grad at det ville være vanskeligå fjerne eventuelle objekter de måtte holde fast i i det øye-blikket døden inntreffer.»

«Nettopp, det er derfor det hviler et så tungt ansvar pårettspatologen. Man bør ikke trekke noen konklusjonerfør man har tatt disse faktorene i betraktning, og så harman selvfølgelig hypostasen … Likblekheten, med andreord. Du har sikkert sett disse amerikanske seriene hvorrettsmedisineren setter seg ned ved liket, og etter to minut-ter har han dødstidspunktet klart,» sa han og løftet det eneøyenbrynet på teatralsk vis. «Vel, jeg kan fortelle deg atdet er bare tull. Man har gjort et stort fremskritt gjennomanalysen av mengden potassium i øyevæsken, men jeg kanfortsatt ikke fastslå det eksakte dødstidspunktet før etterobduksjonen. Med det jeg vet her og nå, kan jeg fortelledeg: tretten år, kvinne. Ut fra levertemperaturen kan jeganslå at hun har vært død i rundt to timer. Rigor er ennåikke inntruffet,» konstaterte han mens han på ny kjente påjentas kjeve.

«Det stemmer godt overens med tidspunktene for da

14

hun ringte hjem og da foreldrene meldte henne savnet. Ja,knapt to timer.»

Amaia ventet til han reiste seg, og overtok plassen hanspå knærne ved siden av jenta. Hun kunne ikke la være ålegge merke til Jonans lettelse over å unnslippe rettsmedi-sinerens forhør. Øynene som stirret tomt ut i lufta og denhalvåpne munnen, som til sammen ga henne et overrasketuttrykk – kanskje skyldtes det et siste forsøk på å trekkeluft – som på ei lita jente som ble overrasket på bursdagensin. Alle klærne var kuttet opp med rene snitt, fra halsen ogned til lysken. Plaggdelene var lagt omhyggelig til hver side,som om noen hadde åpnet en makaber gave. Den svakeelvebrisen blåste jentas rettklipte pannelugg litt til side, ogAmaia kunne kjenne en duft av sjampo blandet med noesom minnet om tobakk. Amaia spurte seg selv om hun røy-ket.

«Hun lukter tobakk. Vet dere om hun hadde veske medseg?»

«Ja, det hadde hun. Den er ennå ikke dukket opp, menjeg har folk ute som saumfarer området i en kilometers ra-dius,» sa inspektør Montes og pekte ned mot elva.

«Spør venninnene hennes hvor de hadde vært hen ogmed hvem.»

«Så snart det blir lyst, sjef,» sa Jonan og pekte på arm-båndsuret sitt. «Venninnene hennes er jentunger på trettenår, de ligger nok og sover ennå.»

Hun betraktet hendene som lå tett inntil kroppen påhver side. De lå der hvite og ubesudlet, med håndflateneopp.

«Har dere lagt merke til hvordan hendene ligger? De måha blitt plassert slik.»

«Jeg er enig,» sa Montes, som fremdeles sto sammenmed Jonan.

«Ta bilder og prøver av dem, jo før, jo heller. Det kanvære at hun har prøvd å forsvare seg. Selv om negleneog hendene ser ganske rene ut, så er vi kanskje heldige,»sa hun mens hun henvendte seg til kriminalpolitibetjen-

15

ten. Rettsmedisineren bøyde seg på ny over jenta, foranAmaia.

«Vi må avvente obduksjonen, men jeg anslår døds-årsaken til å være kvelning, og gitt hvor dypt hyssingenhar gravd seg inn i halsen hennes, vil jeg tro at det skjeddesvært raskt. Kuttene hun har ellers på kroppen er overfla-diske og kommer av oppkuttingen av klærne. Her har detvært brukt et svært skarpt redskap, en liten kniv, en papir-kutter eller en skalpell. Det kan jeg komme tilbake til, mendet som er sikkert er at jenta var død da hun fikk kuttene.Det er nesten ikke blod å se.»

«Og det med kjønnet?» skjøt Montes inn.«Det ser ut til at det samme redskapet er brukt til å bar-

bere kjønnet.»«Kanskje det skulle være et slags trofé, sjef?» påpekte

Jonan.«Nei, det tror jeg ikke. Se på måten det er blitt spredt

rundt på sidene av kroppen hennes på,» understreketAmaia mens hun pekte på de små haugene med fint krusetehår. «Det ser heller ut som om vedkommende har villet fådet unna, for å erstatte det med denne,» hun pekte på engyllen, fettglinsende kake som var plassert på det glattbar-berte kjønnet til jenta.

«For en jævel. Hvorfor må de holde på sånn? Som omdet ikke var nok å drepe ei lita jente, så måtte han barelegge den greia der. Hva går for seg i hodet på en som gjørnoe slikt?» utbrøt Jonan med avsky i blikket.

«Dette er jobben din, gutten min, å finne ut hva dette svi-net tenker,» sa Montes mens han gikk over mot San Mar-tín.

«Voldtok han henne?»«Det ser ikke slik ut, men jeg kan ikke være sikker før

det er gjort nærmere undersøkelser. Åstedet har en åpen-bar seksuell karakter … Rive opp klærne, la brystet liggenakent, barbere kjønnet … og den kaken … det ser ut somen formkake, eller …»

«Det er en txatxingorri,» skjøt Amaia inn. «Det er et ty-

16

pisk tradisjonelt bakverk fra dette området, men denne ermindre enn de vanligvis er. Men det er utvilsomt en txat-xingorri. Smør, mel, egg, sukker, gjær og stekte småpølserfor å lage en pai etter god gammel oppskrift. Jonan, få demtil å legge den i en pose, er du snill,» sa Amaia mens hunhenvendte seg til hele gruppen, «det med kaken forblir mel-lom oss, foreløpig er dette konfidensiell informasjon.»

Alle var enige.«Da er vi ferdig her. San Martín, hun er din. Vi sees på

rettsmedisinsk.»Amaia rettet seg opp og kastet et siste blikk på jenta før

hun klatret opp skråningen og gikk bort til bilen sin.

2

Til denne morgenen hadde inspektør Montes valgt et gildtslips i mørkerød silke, uten tvil svært kostbart, som skinteopp over ei lilla skjorte. Effekten var elegant, men ga et littfor sterkt og temmelig upassende anstrøk av Miami-politi.Politibetjentene som tok heisen sammen med dem, tenktevisst det samme. Amaia kunne ikke unngå å legge merke tilden pompøse gesten den ene av dem gjorde til den andreidet de gikk ut. Hun så på Montes. Det var fullt mulig athan også hadde fått det med seg, selv om han, innhyllet ien sky av Armani-parfyme, tilsynelatende var for opptattav å gjennomgå notatene på PDA-en sin til å følge med påhva som foregikk.

Døren til møterommet var stengt, men før de rakk åbanke på, åpnet en uniformert politibetjent for dem fra denandre siden som om han hadde stått parat og ventet på atde skulle komme. Han tok et steg til side slik at de fikkse det åpne og godt opplyste møterommet hvor det haddemøtt opp flere mennesker enn det inspektør Salazar haddeforventet. Politimesteren satte seg forrest, og ved siden avham var det to ledige stoler. Han ba dem komme nærmere,og mens de gikk innover i rommet, presenterte han dem forde fremmøtte.

«Inspektør Salazar, inspektør Montes, dere har alleredetruffet inspektør Rodríguez, fra kriminalpolitiet, og herrSan Martín. Underinspektør Aguirre, narkotikaavdelin-gen, underinspektør Zabalza og inspektør Iriarte, fra po-

18

litikammeret i Elizondo. Tilfeldigheter gjorde at dere ikkemøttes da liket ble funnet i Elizondo i går.»

Amaia håndhilste på dem og nikket til dem hun alleredekjente.

«Inspektør Salazar, inspektør Montes, jeg har bedt derekomme hit fordi jeg har en mistanke om at Ainhoa Eliza-su-saken vil vise seg å ha et større omfang enn man skulleforvente,» sa politimesteren og snudde seg for å ta plass,samtidig som han indikerte at de skulle gjøre det samme.«Inspektør Iriarte tok kontakt med oss i morges for å in-formere oss om noen nye oppdagelser som kanskje kanvære av betydning for utviklingen av saken dere jobbermed.»

Inspektør Iriarte bøyde seg forover og støttet hendenepå bordet – et par ordentlige vedhoggernever en aizkolari4verdig.

«For en måned siden, nøyaktig den 5. januar,» sa hanmens han sjekket notatene sine i en liten svart, skinninn-bundet almanakk som nesten forsvant i de store nevenehans, «fant en gjeter i Elizondo liket av ei jente, sytten årgamle Carla Huarte, idet han skulle føre sauene sine ned tilelva for å drikke. Hun forsvant på nyttårsaften etter å havært på diskoteket Cras Test i Elizondo med venninneneog kjæresten sin. Ved firetiden om morgenen gikk hun der-fra sammen med kjæresten, og tre kvarter senere kom hantilbake alene. Han sa til en kompis at de hadde kranglet,og at hun var blitt sint og gått ut av bilen, for så å fort-sette til fots. Kompisen overtalte ham til å dra ut for å leteetter henne, hvorpå de kom tilbake en time senere uten åha sett snurten av jenta. Ifølge dem var ikke dette noe åbekymre seg over, ettersom området var fullt av kjæreste-par og smugrøykere. Jenta var dessuten svært populær, så

4 Aizkolari: vedselger, tradisjonelt tømmerhogger. I dag en spesialistpå kunsten å kappe tømmerstokker, som er en sport på den baskiskelandsbygda.

19

de antok at noen måtte ha kommet og plukket henne opp.I kjærestens bil fant vi hårstrå fra jenta samt en BH-stroppi silikon.»

Iriarte trakk pusten og så på Montes og Amaia før hanfortsatte: «Og her kommer den delen som kan være avinteresse for dere. Carla ble funnet i et område som liggeromtrent to kilometer unna stedet der Ainhoa Elizasu lå.Kvalt med en hyssing og med klærne opprevet fra topp tiltå.»

Amaia så opprørt på Montes.«Jeg husker at jeg leste om denne saken i pressen. Var

kjønnet hennes barbert?» spurte hun.Iriarte så på underinspektør Zabalza, som svarte:«Det som er sikkert, er at hun ikke lenger hadde noe

kjønn. Hele dette området så ut til å være gnaget vekk avnoe som kunne ha vært dyr – i obduksjonsrapporten stårdet at det er dokumentert tannmerker fra minst tre ulikedyrearter samt hår fra henholdsvis villsvin, rev og muligensbjørn.»

«Herregud! En bjørn?» utbrøt Amaia og smilte himmel-fallen.

«Vi er ikke sikre, avtrykkene er oversendt institutt forforskning på sålegjengere i Pyreneene, og vi har foreløpigikke mottatt noe svar, men …»

«Og kaken?»«Det fantes ingen kake … Men det kan muligens ha fun-

nes en. Det vil kunne forklare hvorfor området rundt kjøn-net var gnaget bort – dyrene ville ha blitt svært tiltrukketav den søte og ukjente lukten.»

«Hadde hun bitemerker andre steder på kroppen?»«Nei, hun hadde ingen øvrige bitemerker, men det fan-

tes merker etter klover.»«Og rester av kjønnshår spredt rundt liket?» spurte

Amaia.«Ikke det heller, men det må tas i betraktning at liket av

Carla Huarte ble funnet delvis nedsenket i elva, med vannfra tærne og opp til baken. Dessuten hadde det regnet svært

20

kraftig i dagene før hun ble funnet. Hvis det fantes noeslikt, forsvant det nok med vannet.»

«Tenkte dere ikke over disse tingene da dere undersøktejenta i går?» spurte Amaia rettsmedisineren.

«Det er klart vi gjorde det,» bekreftet San Martín, «mendet er ikke så åpenbart likevel, det dreier seg bare om visselikheter. Er du klar over hvor mange lik jeg ser i løpet avet år? I mange av tilfellene finnes det likhetstrekk uten atden ene saken har noe med den andre å gjøre. Uansett,jo, jeg noterte meg det, men jeg ville ikke si noe før jeghadde sjekket obduksjonsnotatene mine. I Carlas tilfellepekte alt mot at det hadde foregått et seksuelt overgrepfra kjærestens side. Jenta hadde store mengder alkohol ognarkotiske stoffer i kroppen, hun hadde flere sugemerkerpå halsen og et bitemerke på det ene brystet som stem-mer overens med kjærestens tenner. I tillegg fant vi hud-rester fra den mistenkte under neglene hennes, som så uttil å stamme fra et dypt kloremerke han hadde på hal-sen.»

«Ble det funnet sæd?»«Nei.»«Hva sa gutten? Hva heter han, forresten?» spurte Mon-

tes.«Han heter Miguel Ángel de Andrés. Han fortalte at han

hadde tatt kokain og ecstasy i tillegg til å ha drukket al-kohol,» smilte Aguirre, «og jeg trodde på ham. Vi anholdtham på helligtrekongersdag og da var han fortsatt høy; hantestet positivt på fire ulike typer stoffer, blant annet ko-kain.»

«Hvor befinner så denne ynglingen seg nå?» spurteAmaia.

«I Pamplona fengsel i påvente av rettssak, tiltalt for sek-suelt overgrep og drap, uten mulighet for kausjon … Hanhadde allerede et rulleblad grunnet narkotikaen.»

«Inspektører, jeg tror det er tid for et besøk i fengseletfor et nytt avhør av Miguel Ángel de Andrés. Kanskje hanikke løy da han sa at han ikke hadde drept jenta.»

21

«Herr San Martín, kunne du sende oss Carla Huartesobduksjonsrapport?» spurte Montes.

«Selvfølgelig.»«Det er først og fremst fotografiene fra åstedet som

interesserer oss.»«Jeg oversender den så snart jeg kan.»«Og det ville vel ikke være for mye bry å undersøke jen-

tas klær nok en gang, nå som vi vet hva vi skal se etter,»påpekte Amaia.

«Inspektør Iriarte og underinspektør Zabalza var an-svarlige for denne saken ved politikammeret i Elizondo. In-spektør Salazar,» skjøt politimesteren inn, «du er derfra, erdu ikke?»

Amaia nikket.«De vil gi dere all den hjelp dere trenger,» sa politimes-

teren før han reiste seg og avsluttet møtet.