Jon Gangdal

DEN USYNLIGE KRIGENHISTORIEN OM EVA – OG VOLD MOT KVINNER

OG BARN I NORSKE HJEM

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Exil Design | Egil Haraldsen & Ellen LindebergSats: akzidenz as, Dag BrekkePapir: 70 gr Holmen Book Cream 1.8Boka er satt med Calluna 11/15Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun

Enkelte passasjer fra fortellingen om Eva er tidligere gjengitt i boka Jeg elsker deg – og jeg finner deg uansett, Kagge 2009.

ISBN: 978-82-489-1486-0

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

5

FORORD

Da en tidligere kollega fra Oslo-politiet introduserte meg for «Eva» høsten 2007, og hun begynte å fortelle noen grove riss av sin historie, lurte jeg først på om det kunne være sant. Hun virket tilsynelatende så oppegående at jeg, i min «normale» verden, lik-som ikke fikk hennes klare og behagelige vesen til å stemme med alt hun hadde vært gjennom.

Hun ville skrive bok om hvordan det er å være voldsoffer fordi hun så ofte møtte holdninger tilsvarende den jeg møtte henne med: skepsis og uvitenhet. Den tidligere politimannen hadde gjort seg lignende refleksjoner etter å ha jobbet et par år ved et av råd-givningskontorene for kriminalitetsofre der Eva hadde søkt hjelp: Mennesker som har vært utsatt for langvarig vold og overgrep, får dårlig beskyttelse og oppfølging – både av sine nærmeste og av det offentlige hjelpeapparatet. Selv ofre med stor vilje og evne til å hjelpe seg selv, må kjempe så hardt i møte med vår kollektive uforstand at de til slutt kneler.

Møtet mellom Eva og meg endte halvannet år senere med boka Jeg elsker deg – og jeg finner deg uansett. Under arbeidet oppdaget jeg at det Eva hadde opplevd var enda verre enn det hun først

6

hadde fortalt. Hun viste seg også å være så sårbar og traumatisert at hun måtte gå i psykoterapi for å greie å gå gjennom alle redslene en gang til. Samtidig lettet mer og mer av lidelsen etter hvert som hun «fikk lukket alt det vonde inne i en åpen bok».

Denne prosessen har gjort «Offeret Eva» til «Ressurspersonen Eva», som de siste årene har hjulpet et stort antall voldsofre med å komme seg på beina – samtidig som hun selv har hatt sitt å stri med.

I årene som fulgte skrev jeg to nye bøker innenfor samme tema. Den ene om åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle som ble mis-handlet til døde av sin stefar: Jeg tenker nok du skjønner det sjøl. Den andre boka handler om den såkalte Vågå-saken, der den tidligere suksessforklarte ordføreren Rune Øygard ble dømt for å ha hatt seksuell omgang med ei mindreårig jente i nesten to år: Ikke si det til noen.

Erfaringene fra disse to bøkene og hundrevis av henvendelser jeg har fått fra mennesker i tilsvarende situasjoner, er de samme som i Evas historie. De er også identiske med det Eva selv har er-fart i møte med alle ofrene for vold og overgrep som hun har og har hatt kontakt med: Verken enkeltmennesker, familie, naboer, kolleger, arbeidsgivere, barnehager, skoler, barnevern, helsevesen, NAV, politi, domstoler, politikere, stat, kommune eller noen andre er mentalt eller strukturelt innrettet for å kunne forebygge, be-skytte, behandle eller følge opp det som nå går under fellesbeteg-nelsen «vold i nære relasjoner».

Eva og jeg begynte våren 2013 å skrive en ny bok om erfarin-gene til alle ofrene vi har møtt. Vi så snart et mønster som minner om det mennesker gjennomlever i krig. Forskjellen er at den kri-gen voldsofre opplever, er usynlig. Vi ville sette mønstrene i Den usynlige krigen i relieff til dagens lovverk, praksis, utredninger og handlingsplaner på området.

7

Vi var godt i gang med dette arbeidet da Evas egen datter plutse-lig døde av det de fleste antok var en overdose. Kort tid etter døde datterens samboer gjennom 14 år, trolig av samme årsak, men for-anlediget av et mildt sagt ublidt møte med det offentlige hjelpeap-paratet. Paret etterlot seg en seks år gammel gutt som ble født med et alvorlig abstinenssyndrom, og som har vokst opp i fosterhjem. Eva, som selv ikke engang smaker alkohol, har ikke fått møte sitt barnebarn siden fødselen.

Med disse hendelsene tok historien en ny vending: Genera-sjonsperspektivet kom inn på dramatisk vis. Dette er dessverre en viktig og sørgelig, men lite påaktet side av situasjonen til ofre for vold og overgrep – til tross for at alle undersøkelser og forsknings-rapporter om voldsutøvere og seksuelle overgripere viser at ofre skaper nye ofre og gjerningspersoner, som igjen skaper nye ofre, og så videre. Den gamle arvesynden lever i beste velgående så len-ge ofrene ikke kommer ut av den onde sirkelen.

Med datterens død vellet Evas gamle historie opp i henne. Den formelig rant ut av permene som skulle ha lukket den inne i den forrige boka. De gamle angstanfallene og alle de andre symptome-ne på stor mental overbelastning, kom tilbake med full kraft. Jeg forstår nesten ikke hvordan hun har hatt krefter til å bidra til enda en bok om sin egen tragedie, og å fortsette med å hjelpe andre mennesker i samme situasjon. Samtidig er det kanskje nettopp det som holder henne oppe, fordi det gir lidelsene en slags mening.

Når en stor del av Evas gamle historie er tatt med i denne boka, er det av to grunner. For det første setter datterens død den gamle historien i et helt nytt perspektiv, og gir Evas refleksjoner om da-gens situasjon og andre skjebner nødvendig troverdighet. For det andre handler den gamle historien mye om datteren og hennes oppvekst, som ledet til at hun bare fikk 31 år på denne jorda.

Min rolle som forfatter har foruten å skrive, vært å sjekke og dobbeltsjekke at alle faktiske opplysninger i Evas fortellinger er i samsvar med virkeligheten. Det har skjedd ut fra alminnelige krav til journalistisk grundighet. Jeg har også kontrollert at alle brev og dokumenter som gjengis helt eller delvis, er ekte. Dessuten har jeg selv møtt alle de andre ofrene som er omtalt i boka.

Bokas undertittel kan leses som om det kun er kvinner og barn som lider overlast i eget hjem. Det er det ikke. Også menn blir ofre for voldelige kvinner, både fysisk og verbalt. Unge menn blir misbrukt seksuelt av både kvinner og menn. I disse tilfellene er det stort sett de samme mekanismene som gjelder, i tillegg til betyde-lige innslag av pedofili. Siden Eva er kvinne og ble mor like etter at hennes mareritt startet, konsentrerer denne boka seg mest om vold mot kvinner og barn.

Jeg vil rette en spesiell takk til de sistnevnte, som har bidratt til denne boka både direkte og indirekte. Jeg vet at hvert ord i samta-ler, e-poster og brev har kostet dere dyrt.

Jeg vil også takke alle de engasjerte menneskene vi har møtt innen de instanser og profesjoner som er omtalt i boka, ikke minst innen politi og barnevern, samt en del advokater og politikere som alle har hjulpet oss til å se mulige veier ut av den tidligere omtalte kollektive uforstand.

Endelig vil jeg takke Eva og hennes familie for å ha stilt opp til enhver tid for at alle brikker i boka skulle falle på plass. Jeg vet at det til tider har vært en tøff prosess. Sist, men ikke minst skylder jeg en stor takk til min egen familie for stor utholdenhet med at undertegnede nok en gang ga seg i kast med et krevende bokpro-sjekt.

Kolsås/Sandefjord i august 2014Jon Gangdal

9

KAPITTEL 1

Det ringer på døra, og jeg vet straks hva som har skjedd. Utenfor står en prest. Selv om Lise virket lykkelig da jeg hentet henne på Gardermoen kvelden før, var det noe som sa meg at det ikke kun-ne vare. Presten sier at han har en tung beskjed. Jeg vet det, sier jeg. Lise hadde vært på Kreta i fire uker sammen med kjæresten, og det var som om smilet hennes ikke lenger hadde det jagede pre-get. Hun sa også at hun hadde hatt det bedre enn på lenge. Først etterpå slo det meg at det kunne være noe annet, at hun allerede hadde funnet en slags avklaring. Jeg hadde tenkt å ringe henne, men det rakk jeg altså ikke.

– Jeg vet at du skal fortelle meg at datteren min er død, sier jeg.– Det stemmer, sier presten og ser ned, som om han skammer

seg over at ærendet hans for lengst er avslørt. Eller fordi selv en prest må senke hodet under byrden av et slikt budskap. Han folder hendene. Så er det kanskje i bønn han bøyer seg.

Min egen skjønne Lise, min stakkars lille datter. Så har hun funnet fred til slutt, bare 31 år gammel. Så altfor tidlig etter vanlig målestokk. Men ingenting gikk etter vanlige mål verken i hennes eller mitt liv fra den dagen hun ble født. Etter all den lidelse vi

10

begge ble påført, var det kanskje like gjerne altfor seint. Hvor man-ge år skal en behøve å lide før en kan si at en har levd lenge nok? At det var hun som skulle bøte med livet først, er tungt å bære. Det er i feil ende. Som om utviklingen plutselig går baklengs.

Jeg skulle ønske jeg hadde tårer igjen til å gråte, men de for-svant for mange år siden. Jeg tenker at presten kanskje synes det er rart at jeg ikke straks brister i gråt. En mor som får vite at hennes datter plutselig er gått bort, burde jo bli hysterisk. Jeg kjenner at jeg til og med rødmer over at jeg ikke greier å presse fram så mye som en tåre.

Men så går jeg inn til samboeren min og forteller hva som har skjedd. Han blir først helt satt ut. Så reiser han seg og holder hardt rundt meg. Det er som om tårene står meg til halsen, men det kommer fortsatt ikke en dråpe over kanten. I stedet får jeg en voldsom hodepine.

Presten tar seg god tid, men han skjønner at det ikke er så mye han kan gjøre. Jeg kan ikke la være å tenke tilbake på hvordan det hele startet; årsaken til at han er kommet. Jeg trodde jeg var ferdig med det meste av den gamle historien, og at jeg omsider kunne legge offerrollen til side. Men så blir jeg altså innhentet igjen. Med Lises død har historien fått en ny og trist omdreining. Selv om det meste protesterer inni meg, ser jeg ingen annen utvei enn å gå gjennom alt som skjedde en gang til – for å se om jeg kan finne noen svar som kan gi elendigheten en slags mening.

Jeg sier til presten at han bare kan gå om han har noe annet fore, men han sier at han godt kan bli en stund til om jeg ønsker det. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, for tankene mine er allerede tilbake ved begynnelsen.

Det var lørdag formiddag og sommer, kanskje juni, og en av de aller første sommerdagene i 1982. Karl Johans gate boblet nesten

11

over av muntre mennesker. Uterestaurantene var fulle av gjester. De skravlet og skålte. Noen skrålte, og jeg så at kelnerne kanskje tenkte at de burde kaste noen av dem ut. Men det var visst nok at de ble hysjet på. Hvem ville ødelegge en sånn dag?

Gatemusikanter spilte toner fra alle verdens hjørner. Trommer og fioliner, fløyter og trompeter. Det var som å vandre gjennom hele verden, og jeg lurte på hvorfor jeg i begynnelsen hadde vært så redd for å nærme meg denne byen. Først det siste halve året et-ter at jeg hadde begynt å jobbe som hushjelp og praktikant hos en vestkantfamilie, hadde jeg våget meg inn til sentrum.

Det var på Egertorget jeg så ham for første gang. Kanskje var det fordi jeg merket at han så meg. Ikke bare så på meg, men så meg – med sterke øyne, som om jeg liksom var den eneste på hele plassen, enda det var fullt av folk alle steder. Jeg ville nesten ikke husket hvordan han så ut om det bare hadde vært den ene gangen. Men blikket ville jeg ha kjent igjen hvor som helst.

Plutselig sto han ved siden av meg og sa:– Hei, jeg heter Petter, hva heter du?Jeg tror jeg rødmet og husker at jeg ble ganske nummen. Men

jeg må vel ha greid å få fram navnet mitt, for like etter sa han: – Hei, Eva! Flott musikk, det her. Hvor skal du hen? – Jeg har vel kanskje noen planer, løy jeg, – men må nok hjem

etter hvert. – Bli med meg, sa han. Og så gikk vi og drakk te på en kafé.Han fortalte at han hadde bodd i byen et års tid, og egentlig

følte seg litt utafor. Det var så mye av byen han ikke skjønte, sa han og kalte seg for «bondegutt», enda han ikke så ut som en bonde i det hele tatt. Jeg kunne vel ikke si så mye annet enn at jeg ikke skjønte så mye av byen jeg heller, modig som jeg var som hadde våget meg til Oslo sentrum for andre gang, og bare så vidt lært nummeret på bussen jeg skulle ta hjem igjen. Men denne dagen

12

var det ingenting som virket skummelt. I alle fall ikke med denne gutten med øynene som hadde møtt blikket mitt på en måte som gjorde at jeg følte meg sett for første gang.

Vi avtalte å møtes igjen, og jeg følte meg litt annerledes da jeg gikk inn døra til hybelen hos familien jeg bodde og jobbet hos.

Jeg møtte ham igjen noen dager seinere, og han inviterte meg ut på middag på en ordentlig restaurant. Igjen fikk jeg den under-lige følelsen av å bli sett, så mye sterkere og mer tydelig enn noen gang før. Da vi hadde spist, spurte han:

– Hvorfor sitter vi egentlig her?– Jeg vet ikke. Bortsett fra at det alltid er ganske hyggelig å sitte

på restaurant, løy jeg. For egentlig hadde jeg bare vært på én or-dentlig café (med c) tidligere.

Da sa han at han hadde en leilighet litt lenger oppi byen sammen med noen kamerater. Vi kunne godt dra dit, hvis jeg ville være med. Jeg sa at jeg kanskje heller ville sitte litt lenger på re-stauranten og kanskje drikke en kopp kaffe til. Han sa at det kan vi selvfølgelig.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men husker at det var ganske sterkt og at det liksom skjedde noe mellom oss hele tida, som om vi nesten svømte inn og ut av øynene til hverandre, og kanskje litt inn og ut av selve livet også. Da han på ny foreslo at vi kunne dra til leiligheten hans, var det ikke noe særlig å diskutere. Jeg tror det var sånn det var. I alle fall ble det sånn. Jeg husker at han bare skulle ta en telefon først.

Jeg hadde aldri vært i et så stort hus før, med mange etasjer og store, dype trappetrinn som ikke knirket. Han bodde i fjerde eta-sje. En gammel, tung dør med dobbel lås klikket mange ganger før den endelig åpnet seg. Det var tydelig at kameratene var gått ut.

Det luktet søtlig av støv og uvasket leilighet. Men hvor man-ge unge gutter kunne egentlig noe særlig om slikt, ville kanskje

13

mamma sagt. Jeg syntes det bare var slik det skulle være. Og så skjedde det som kanskje ikke skulle skjedd. Men det skjedde nes-ten før vi hadde kommet inn på soverommet hans med blomstrete sengetøy som heller ikke nettopp var blitt vasket. Jeg var 17 år og han var 21, og da var vi vel mer enn voksne nok. Og det var ingen-ting av den dumme fiklingen til guttene jeg prøvde noe med der hjemme.

Det var seint på ettermiddagen da jeg dro hjem og fikk kjeft av frua jeg skulle passe barna til, fordi de skulle ut på fest og var engstelige for om jeg kom tidsnok hjem, enda det var to timer til de skulle dra.

– Reke slik alene inn til byen og bli der mange timer, sa hun, og brukte minst fem minutter på å fortelle at jeg bare skulle vite alt det tvilsomme som kunne hende.

Jeg svarte unnskyld mange ganger og lovte at det aldri skulle skje igjen, men allerede dagen etter ringte Petter og spurte om jeg kunne komme på besøk. Jeg tror jeg følte at det kunne være ganske skummelt å gjøre mer av det vi gjorde, fordi jeg visste at det var det vi ville komme til å gjøre. Men jeg greide ikke å si nei, og tok bus-sen inn til byen så fort jeg fikk fri.

Da var det ingen tid til te eller å sitte lenge stille med øynene langt inne i hverandre. Sengetøyet var det samme. Jeg tror jeg kjente at han bestemte litt mer enn den første gangen, men ikke mer enn en erfaren mann kan gjøre. Det varte så lenge at jeg fikk enda mer kjeft da jeg kom tilbake og skulle ha hjulpet til med søn-dagsmiddagen.

Vi fortsatte å være sammen, og jeg fikk stadig kjeft av frua, hun mente jeg var for mye borte. Hun behandlet meg mer som en dat-ter enn som en praktikant. Kanskje skjønte hun hva som foregikk. Men det hjalp ikke, og et par måneder seinere gikk det vel sånn

14

som det måtte gå. Jeg begynte å bli kvalm om morgenen og gikk til en lege. Han fastslo at jeg var gravid.

Det ble etter hvert umulig å fortsette i praktikantjobben. Petter ville alltid at jeg skulle være hos ham når han kunne. Det var ikke noe rart. Han jobbet på et lager om dagen, jeg skulle helst jobbe om ettermiddagen og kvelden, og i helgene når moren og faren ikke kunne være sammen med barna sine. Som oftest brakte og hentet jeg dem i barnehagen også. Om formiddagen var det hus-arbeid.

En gang kom Petter på besøk midt på dagen, men da var jeg redd i flere dager etterpå fordi vi brukte stua og det ble noen flek-ker på et av de dyreste teppene. Jeg sa at han aldri måtte komme mer, og neste gang han ringte på, lot jeg som om jeg ikke var hjem-me. Jeg hørte at han bannet ganske kraftig da han gikk.

Men når skulle jeg fortelle at jeg var med barn? Jeg sluttet som praktikant og sa til Petter at jeg kunne bo hos ham en stund til jeg fant meg en annen jobb. Han syntes det var fint, men en dag spurte han om jeg spiste for mye. Da jeg fortalte at kulen på magen var barnet hans, ble han veldig stille.

– Det var ikke det jeg hadde tenkt, sa han til slutt.– Jeg hadde jo ikke akkurat tenkt det jeg heller, sa jeg. – Går det ikke an å fjerne det? spurte han en dag. – Nei, svarte jeg.– Det finnes jo en grei løsning, sa Petter.Jeg ristet på hodet. – Men leger hjelper jo til med slikt – uten at det koster noe, sa

han.– Det er ikke det som er poenget. Barn er barn, fra start. Fra

aller første dag, svarte jeg. Etter det spurte han ikke mer, men jeg følte at det var noe som ikke stemte mellom oss.

15

Jeg tenkte at det må jo være ganske spesielt å bli pappa også. Ubehaget går nok over, særlig når barnet kommer. Vi fortsatte å være sammen, men mest om natta og sjelden veldig lenge. De før-ste gangene fikk han aldri nok. Nå var det som om han ble borte straks han hadde tømt seg. Jeg tenkte at det var vel kanskje sånn for menn når det er et barn inni der. Kanskje han likevel er redd for at noe kan gå galt.

Vi snakket ikke mer om å ta bort barnet, og snart var det for seint. Han så meg ikke lenger slik han hadde sett meg, men jeg tenkte at det er vel ikke så rart. Gravide damer er vel ikke toppen. Vi lekte ikke med hverandre midt på dagen lenger heller. Nå ville han alltid ha det mørkt de gangene vi gjorde det. Dagene ble lange. Jeg vasket leiligheten, dro på vaskeri med sengetøyet og klærne våre. Jeg laget mat og begynte å tenke at dette snart er en familie. Men ofte kom han ikke hjem om kvelden, og noen ganger var han borte hele natta.

Jeg spurte alltid hvor han hadde vært. Noen ganger var det job-ben. Andre ganger sa han at han hadde glemt seg bort og sovnet hos en kamerat. Han forklarte at han var så sliten av å tenke på alt han burde ha gjort. Jeg leste i et ukeblad at menn kan ha det nesten verre enn oss kvinner når det er barn på gang. Så er det vel sånn med Petter også. Det er starten på et nytt liv. Et nytt liv for meg. Et nytt liv for ham. Et nytt liv for alle tre.

Av og til kom det venner av Petter på besøk. De fleste var hyg-gelige og greie, men det ble mye festing, og noen ble så fulle at de ikke kom seg hjem før neste dag. Ei jente sovnet en gang på soverommet vårt, full som ei alke. Én og én var guttene inne hos henne, angivelig for å sjekke om hun var ok. Men jeg skjønte straks at det var noe annet de var opptatt av. Noen kneppet ikke smekken før de var ute i stua igjen.

16

Også Petter var innom, men han nektet blankt for at det var i samme ærend. Etter hvert skjønte jeg at også han var så full at han neppe var i stand til å vite hva han gjorde. Der og da reagerte jeg med sjalusi. Jeg syntes jeg fikk bekreftet at han ikke likte meg fordi jeg var gravid, og syntes synd på meg selv.

Først i ettertid har jeg tenkt på at den stakkars, sovende jenta i virkeligheten ble voldtatt nesten et dusin ganger i løpet av kvel-den, uten at hun visste det. Et par av guttene var inne hos henne flere ganger. Kanskje var det for uvirkelig til at jeg greide å ta det inn over meg. Voldtekt var liksom noe jeg bare hadde lest om, og som foregikk i brutale former med forbrytere i hovedrollen. At fulle unggutter på fest i virkeligheten gjorde akkurat det samme, lå sannsynligvis utenfor min fatteevne.

Jeg var vokst opp i et rolig hjem der vi stort sett var snille mot hverandre, og sto sammen når noen var slemme mot oss. Jeg var den yngste, men husker det som om broren og søsteren min alltid var der når jeg trengte dem. De passet liksom på meg uten at jeg merket det. Og jeg kunne alltid gå til mamma når jeg trengte trøst. Pappa var litt mer fjern, men jeg husker at han var der, han også, ofte som en slags siste skanse, enten når mamma ikke var hjemme eller hun hadde gitt opp å kjefte på oss. Men han slo oss aldri. Det holdt lenge at han ga beskjed om hvordan ting skulle være.

Vi var en helt alminnelig 1970-talls kjernefamilie. Det mest oppsiktsvekkende vi gjorde var vel å flytte fra et lite sted på Øst-landet til en av Oslos drabantbyer fordi pappa fikk en ny og bedre betalt jobb. Tusener av familier gjør jo det, og det går bra med de aller fleste. Er det fordi de ikke blir utsatt for særlig store utfor-dringer? Eller er det fordi de er bedre rustet enn jeg var?

Ville jeg hatt større forutsetninger for å ta avstand fra den ver-denen jeg var i ferd med å bli en del av, om jeg hadde opplevd mer dramatikk i heimen? Fordi det jeg så og opplevde hadde slått an

17

noen såre strenger og automatisk vekket motstand? Ville jeg slått alarm og forsøkt å hindre guttene i å forgripe seg på den sovende jenta hvis jeg selv hadde opplevd overgrep i yngre alder? Eller ville jeg selv vært jenta?

Hva skjedde med jenta etterpå, tro? Jeg møtte henne aldri igjen, og tør ikke tenke på hvordan hun må ha hatt det da hun oppdaget hva som hadde skjedd. En gang spurte jeg Petter hvor det var blitt av henne, men han bare trakk på skuldrene, som om hun ikke ek-sisterte.

Etter alt jeg seinere har erfart, kan jeg heller ikke la være å ten-ke på hva som skjedde med mine egne grenser ved at jeg ikke grep inn og forsøkte å stanse det som ikke kan ha vært annet enn en serievoldtekt. Kan det være slik at vi umerkelig øker våre egne tåle-grenser for hva andre mennesker kan utsettes for ved ikke å gripe inn? Er det derfor vi kan gå forbi mennesker i dyp nød – uten å løfte en finger? Og hva gjør det egentlig med oss selv og vår aksept for hva vi selv kan pådra oss av overlast, enten det er mobbing, vold, seksuell trakassering eller overgrep?

Jeg tror vi blir mer påvirket av det vi gjør – eller ikke gjør, enn av hva vi tenker. Det hjelper ikke å mene at noe er uakseptabelt, om vi ikke også viser det. Derfor sier vi «ja» når vi mener «nei». Derfor biter vi i oss den ene urimeligheten etter den andre, uten å vite hva det egentlig gjør med oss. Greier du den, så greier du den. Helt til lasset er fullt, og plutselig velter på grunn av en liten tue som vi verken så eller skjønte konsekvensen av.

Ved ikke å gjøre noe, bidrar vi dessuten til å øke handlingsrom-met for dem som allerede er i ferd med å passere grensene for hva det er akseptabelt å utsette andre mennesker for, men som altså er blitt legitimert gjennom passivitet. Det er vel det som i de ver-ste tilfellene kalles passiv medvirkning, og som noen ganske få er

18

dømt for, blant annet moren til stakkars åtte år gamle Christoffer som ble mishandlet til døde av hennes nye mann.

Begynnende mishandling skjer gradvis, noen ganger nesten uten at vi merker det, fordi grensene hos både gjerningsperson og offer bare flyttes litt av gangen. Slik tror jeg opptakten var for mitt vedkommende. Overgrepene startet egentlig lenge før det oppsto dramatiske situasjoner. Jeg turte ikke å legge meg i dobbeltsenga på soverommet vårt der jenta lå. Til slutt sovnet jeg ganske utmattet på en sofa i et annet rom mens festen fortsatte. Da jeg våknet, var alle gått. Bare Petter lå i senga vår. Han pustet tungt. Han lå på samme side som der jenta hadde ligget. Jeg kjente sjalusien trenge seg fram på ny, men turte ikke vekke ham. Han ville sikkert bare nekte en gang til.

Petter hadde flere fester med kameratene sine, og ble alltid like full. Han var sjelden direkte slem, men fikk meg stadig til å gjøre ting jeg ikke likte, som å servere øl i ett sett. Jo fullere de ble, jo høyere ble kravene til service. Noen ganger måtte jeg stå og høre på hvordan han la ut til kameratene om at jeg egentlig var veldig flott, og fortsatt vanvittig kåt på ham, selv om jeg begynte å se ut som ei tønne.

Jeg måtte sitte på fanget hans mens han gjorde knullebevegel-ser og tok meg på brystene. Det var ydmykende, men liksom helt umulig å parere. Sånt snakker man jo ikke om i andres påhør. Men kameratene lo, og Petter trivdes åpenbart med å vise meg fram. Hva ville skje hvis jeg rev meg vekk? Og var det nå egentlig så ille, selv om det føltes ubehagelig?

Verre var det de gangene jeg ble fullstendig oversett, som om jeg var en del av interiøret. Da var det umulig å nå inn til ham, uansett hva jeg gjorde. Var han virkelig så ustabil? Var det fordi han var rusa? Jeg skjønte jo etter hvert at han brukte stoff i tillegg til