Nattens Små

Usynlige Fugler

Samlede dikt 1998 -2010

Gunnar Stromness-Andresen

Denne samlingen er utgitt

i 100 eksemplarer for egen regning.

Fredrikstad, desember 2010.

’’

År på år med ord...

Skrevne ord. Tenkte ord. Vrengte ord og tanker.

Livet på den smale sti jeg stadig vandrer på

bringer meg ord og det blir mange av dem.

For dikterstanden kan nok denne samlingen bli

for slett til og kalles ”dikt”, men min egen

tankerytme har gitt de rim.

Dette er en alfabetisk utgave. Hvert av mine

dikt har selvsagt en tegning med seg i livet

sitt, men har ikke tatt med noen av disse her.

Så da er det bare å lese!

For dere som synes det blir for mange ord, har

jeg laget en liste med 13 av mine favorittdikt,

så dere kan spare ”tidsklemma” deres og er på

en måte ”mine dikt for dummies”. Kan hende at

de fleste mener det hadde holdt med de…

Men ordene kommer ustanselig…

Med varme ønsker

[13] selvvalgte dikt:

Aftenturers Ofte Uklare Refleksjoner

Barnas Høytid

Det Aller Minste Bittelille Jeg Vet Om

En Rødvin Og En Pose Øl

God Natt, Min Kjære!

Holmen I Havet

Kantareller

Måkekongens Ball

Nattens Små Usynlige Fugler

Når Smilehullene Sover

Overdøve Stillheten…

Sjøfugl Og Fisk

Tanker (I Parantes)

Abumatic™ Og Måker En kan stå på et svaberg

og kaste med sin gamle Abumatic™,

Selvsagt med en gammel,

litt rusten, 28 grams Slukhals

Og ingen er og se på mils avstand,

verken måker eller folk.

Brått så rykker det til

i fiskesena,

hjertet

og mellomgulvet,

på samme tid.

Endelig napper det!

Håper at Abumatic™èn

overlever enda en fisk.

Jo da, sena og snella holder helt inn

og fisken blir renset i vannkanten.

Da, i løpet av et millisekund,

er måkene der

og kaster seg over fiskesloet.’’

Hvor har de vært?

Hvordan klarer de

å være usynlige,

i mellomtiden?

Aftenturers Ofte Uklare Refleksjoner Langs gatenes lysende lykter

jeg en liten aftentur rusler.

Høsten har sagt farvel

og borte er løvets rakende trusler.

Om kun i fargen å være truende,

er de nå blåst vekk.

Vinterens gater er gråhvite,

fylt av kuldevinds trekk.

Kulden biter, jakken dras igjen

av fingre med vanter.

Pusten fryser til og blir kjølig

som sure, gamle tanter.

Om våren snart ville komme,

tenker jeg hvor jeg vandrer.

Slik våren i fjor.

Vips! var den der og alt forandrer.

Sommeren ble til på altfor kort tid for meg i fjor,

uten at jeg rakk å oppleve at våren spirer og gror.

Intet av dette kan lenger erindres og minnes,

hva som mellom streng kulde og varme hete finnes…

Våren må gjerne snart komme, tenker jeg igjen.

I år vil jeg forsøke å sette av bedre tid til den.

Jeg tusler rundt det siste kvartalet

og er snart hjemme,

ingen av turens refleksjoner huskes,

alt vil jeg glemme.

- - -

På knaggen henger jakken, inne er det lunt

og varmen stiger i meg.

Fra vinduet ser jeg at snøen daler

og Kong Vinter ennå biter i fra seg.

Alt Det Eva Ikke Visste (Starten på en uferdig roman)

Tom følte seg rastløs. Ikke så rart, det, tenkte

han. Varmtvannet tok sakte slutt i dusjen. Etter alt

faenskapet som hadde skjedd siste årene. Og det tok

liksom ikke noen ende heller, han var en vandrende

katastrofe nå. Før var jeg det ikke, tenkte Tom idet

varmtvannet definitivt var slutt. Han skrudde av

krana, tok tak i et håndkle og begynte å tørke seg

foran speilet, som de fleste menn gjør. Ikke at det

er så spennende, men ganske informativt om hvordan

ståa er, sånn rent fysisk. Det han så der i speilet,

var ikke helt bra. Tankene gikk bakover i tiden. Fy

faen, så mye kødd, sa Tom lavt til seg selv. Som de

fleste som bor alene en stund, hadde selvsagt han

også begynt å prate med seg selv…

Alt Er Ok Nå! Nå er det bare ålreit å leve,

igjen.

Alt er OK!

ASAP stresser ikke meg nå.

Ingen ting maser meg...

Alt skjer plutselig og aldri.

Alt skjer nå

og jeg er meg.

Og jeg henger med, likevel…

Alt smiler, flirer og ler.

Ekte…

Alt ser bra ut,

sånn tilsynelatende.

Og det bør vel holde nå.

Det holder i hvert fall for meg.

Åh, lykke!

Endelig…

Min lykke i kveld.

Oppleve!

Kanskje det er alles lykke...

I hvert fall for de rundt meg…

Alt For Meg Kjærlighet.

Kjærlighet til alt og alle.

Kjærlighet er ikke alt!

Men min kjærlighet for deg,

er alt for meg!

Den stjeler alle tanker,

dog fornuft.

Men uredd…

Nok en gang.

Måtte du bare gjengjelde,

en eller annen gang.

Kanskje i morgen,

eller om femten år?

Du tente gnisten i meg!

Vil du hjelpe til å slukke skogbrannen

eller være med å nøre oppunder ilden?

For jeg har mye skog å ta av…

Forstå meg rett,

min kjærlighet for deg,

er alt for meg!

Antageligvis Ja, antageligvis er det slik…

At alt er forutbestemt på ett eller annet vis.

At det er vanskelig å snu trenden.

At det ikke ordner seg, slik en planla en gang.

At ting forblir upåvirket av ens ønsker.

At en står der hjelpeløs ennå en gang …

Ja, mest sannsynlig er det da slik.

At det er slik det ser ut i dag.

Ja, antageligvis er det slik…

At en ikke vil lykkes.

At en vil forbli ensom.

At en aldri vil få oppleve lykke,

slik en har forestilt seg den…

Ja, antageligvis er det slik.

Av All Ting Jeg Har… Mine skuffer og skap er fulle av klær og ting.

Mine bokhyller er fulle av bøker og papirer.

Mine vegger er fulle av bilder og fotografier.

Mine vinduer er fulle av blomster og planter.

Mitt kjøkken er fullt av mat og drikke.

Møbler og lamper har jeg, også.

Til og med mitt loft

og kjeller er full av ting…

Ting jeg egentlig ikke har bruk for...

Jeg bør vel ikke savne noen ting, eller?

Men jeg tror jeg skal snart dra av gårde…

Hva ville du tatt med deg da?

Kanskje en koffert, et klesskift

og noen kroner…

Av all ting jeg har,

ville jeg tatt med meg

mine venner dit jeg drar…

Avleggere Avleggere…

Hele huset er fullt av avleggere.

Vet ikke hva planten heter.

En litt uanselig plante

som ikke gjør så mye av seg,

men dog liv.

Teller de til 23 stykker i tallet,

steller med dem jeg finner.

Litt jord, gjødning og vann.

Og kan hende noen ord på veien.

Gjør en ekstra runde i huset

for å finne en gjenglemt avlegger.

Lik som meg selv.

En glemt avlegger på et vis.

Avskårne Blomster Avskårne blomster.

Trist skjebne.

Mord for hyggens skyld.

Uten å kunne yte motstand.

- - -

Putte blomster i en vase…

Vakkert, men trist.

Å måtte se enda en roses sakte død.

Mon tro om potteplantene mine

har det noe særlig bedre?

Barnas Høytid Juleferie… Juleferie, hva er nå det?

Elever og lærere har ferie fra skolen,

det er nå helt klart. Det er jo barnas høytid!

Folk flest starter sin juleferie litt senere.

Ferie til hva? Hva gjør man så i ferien?

Fri til å gjøre hva en vil tenker vel alle,

men det er før julen setter inn..

De svelger fort ordene i vrangstrupen.

Julepynt skal frem av nedstøvede loftsesker.

Julegranen skal handles inn

før det er for utplukket.

Alt skal vaskes – ekstra godt.

Røykgule høstgardiner skal ned

og julens fargerike skal henges opp.

Julepynt. Stearinlys. Julekrybbe.

Julekortene strømmer på fra fjern og nær,

og skriker etter å bli besvart.

I år igjen blir det for sent å svare på alle,

så vi får kanskje i stedet

sende en liten nyttårshilsen…

Blomster gis til venner

og bekjente over en lav sko,

og skaper heller dårlig samvittighet enn glede.

Juleglede… Hvem sa juleglede?

Dansen rundt julegavene er verdt å nevne.

Har ikke folk lite penger å rutte med fra før,

så får de kjapt når ønskelisten

til nissen skal oppfylles. Barnas høytid…

Hvor er barna midt oppe i denne galskapen?

Sannsynligvis foran TVèn

eller dataspillet sitt,

alene og forlatt av de voksne,

som forbereder all julekosen.

Barnas høytid, sier vi

og glemmer det så snart svigermor med følge

planter sine dårlige bein med stiletthæler

i parketten, for å godkjenne og kommentere

det vi har lagt både sjel

og altfor mye penger i.

Mens barna venter i spenning,

mesker de voksne seg på god mat og god drikke,

dette i alt for store mengder

at de orker og menge seg med barna.

Barnas høytid… Da er det godt at nissen kommer,

som en reddende engel

for å oppfylle ønskelistene.

Hva er da mer naturlig for et barn

å prøve ut alt det nye på en gang,

sammen med sine enda

mer masete kusiner og fettere.

Inntil foreldrene som har hatt

stress og press på seg,

helt siden Plantasjen startet sin jul

tidlig i oktober, synes nok er nok,

med både barn og svigerforeldre,

og som da blir henvist til henholdsvis

barneseng og en ventende drosje.

Barnas høytid… Glemmer vi kanskje hele vitsen… Dette

med julen? Hvis vi i romjulen orker

å løfte blikket, så kanskje vi fra julekrybba som

har havnet oppe på TVèn, skimter ett par barneøyne

som ser på oss. Uskyldige spørrende vakre barneøyne.

Og som forsøker å minne oss

om selve poenget med julen.

Det vakreste på jord, nemlig kjærligheten

til barna våre. Det tror jeg på i hvert fall.

Ha en riktig god barnas høytid.

God jul!

Barnesinn Inn i rekker, lære sin tur.

De voksne kommanderer

”Kom hit – ikke dit!”.

Alle sære nykker skal bort.

Før vi forsøker

å bygge de opp igjen,

bit for bit.

Biter av

de voksnes byggeklosser,

som er så ”viktige og riktige”.

Til slutt så blir

de store kolosser,

av ublomstrede følelser og nerve!

Ser vi ikke menneskene i disse små?

Eier vi ikke respekt

for alles unike sett å være på?

Hva ødelegges

og hva bygges opp igjen?

Håper vi voksne

har skjønt meningen!

Barna har så mange

”hvorfor?” og ”men…!”.

Gjør vi oss små nok

til å forstå dem?

Bjørge Lillelien Hvem andre enn deg

hadde troen på Norge?

Uten deg hadde

2 – 1 mot England i `81

ikke vært noen ting av verdi…

Ikke noen ting å minnes…

Håper du får rope ut

der du er nå,

om norske matretter

og britiske personligheter.

I ekstase over mennesker i lek...

I lek med en ball...

Sport er alvor,

men er ment som lek,

og du skjønte dette, Bjørge

og for deg var det alltid

noe å glede seg over…

Takk for alt, Bjørge!

Bohemen Bohemen i meg

vil gjerne sparke litt

i fra seg,

selv om rammene for

et bohemliv

ikke alltid er tilstede.

Fornuften har forlatt meg

og det er bare

litt ryggrad igjen...

Å, herlige liv,

før meg videre,

før meg til Livet

med stor L.

Kan hende

jeg er der nå,

kan hende

ikke.

Deltidsbohem?

Bris En

liten

bris…

En

aning

av

en

krusning

i

vannet.

- - -

Det

får

bli

med

det…

Bukken Igjen Nå dukker bukken opp igjen

fra sitt sommerbeite,

flytter den videre.

Går i sine egne fotspor

fra årene før.

Når vinterens skare

har satt seg

graver den maten

frem med klovene,

sulten og mager.

- - -

Vente på vår

og enda en sommer.

Bukken vandrer videre,

om enn litt lutere

for hvert år.

Men,

klarer seg alltids.

Bølgelengde Er vi på bølgelengde nå?

Enda en gang… Eller er vi ikke det?

Jeg tror vi ikke er det ennå.

Såret trenger tid på å gro… Ennå litt tid…

Såret ble så sent oppdaget,

at det kommer til å bli et stygt arr.

Ett arr som jeg kommer til

og ha resten av livet.

Dette såret er inne i meg,

så det synes ikke utenpå,

for de andre rundt meg.

Kun for meg som har det inne i meg,

bløende og verkende

Og det gjør vondt inne i mellom.

Veldig vondt… Tro meg!

Det er derfor jeg har håp om at vi, vi to,

du og jeg, kommer på bølgelengde en dag.

Ikke at du har sagt meg det. Ennå…

Det at du har et lignende sår eller arr,

for det har du ikke gjort.

Men jeg vet at du har et slikt ett, du også..

Jeg kan lese det ut av det såre blikket ditt,

de gangene jeg har iakttatt deg,

når du ikke har trodd at noen har sett deg.

Jeg har fått et streif av blikket ditt.

Blikket ditt er sjelens speil, tror jeg.

Ikke at det er noe åndelig over sjelen,

men sjel har vi vel alle. Også du, ser jeg.

For vi er jo egentlig på bølgelengde,

det vet jeg, jo. Gir du meg sjansen…

Tør du det? Åpne deg, slik at sår og arr

ikke blir det viktigste, men at vi kan fylle opp

tomrommet med noe helt annet…

Gjør det! Når såret har grodd…

De Samme Fotsporene Igjen Nå er de her igjen.

Fotsporene som førte dit…

Dit jeg ikke ville…

Har jeg gått i ring?

Igjen!?

Og jeg som skulle videre…

Ser mine fotspor

blant de andre,

så jeg har gått i ring…

Jeg får forsøke

og finne en annen sti,

som kan føre meg dit jeg vil.

Forsøke ennå en gang…

Ennå en gang,

hvis jeg orker…

Hvis jeg tør…

Hvis jeg våger…

Kanskje jeg ikke gjør det,

og egentlig vil gå i ring?

Hva med meg, da?

De Ser Jo Ikke! Ser de ikke hvordan jeg er?

Jeg sliter!

Sliter med mitt.

Ofte så tømmer det meg for krefter.

Jeg er tom, men de ser jo ikke!

Så tom som jeg ikke

trodde gikk an å bli.

Tømt er også ekstratanken med krefter,

som jeg ikke engang

visste at jeg hadde.

Tom, men ingen ser det.

Ingen ser meg…

Kanskje jeg bare

innbiller meg det?

Kanskje det…

Men jeg føler at jeg sliter.

Føles litt forgjeves,

alt det jeg holder på med.

Bortkastet, nytteløst.

Selge alt jeg har

og komme meg vekk!

Men hva skal jeg vekk i fra?

Det er jo ingenting å dra fra,

bare den store tomheten.

Får vel bli her, da…

I det påståtte slitet mitt,

som ingen andre enn jeg ser.

Deilig Og Bare Ha Møtt Henne! Deilig og bare ha møtt henne!

Kanskje bare et tilfeldig møte?

Men en stjerne er født…

Min ledestjerne!

Kan bli det!

Vil bli det?

Vil hun det?

Deilig og bare ha møtt henne!

Så vet en hva en kvinne kan være,

og ikke bare se det på film

eller verre enn det…

Min ledestjerne!

Vil hun bli det, mon tro?

Kanskje jeg må ta litt ansvar selv,

for en gangs skyld,

si i fra, for å få det jeg vil…

Eller sørge for at

hun får det best mulig,

og tro på at det er…

- sammen med meg?

I hvert fall er det deilig

og bare ha møtt henne!

Der Fremme Der fremme ett sted.

Dit jeg skal.

Dit jeg vil.

Der fremme…

Tror det er godt å være der.

Tror det er godt å leve der.

Der fremme…

Der fremme,

hvor en skal tilbringe

resten av livet med seg selv.

Vil til dit der fremme er nå.

Det Aller Minste

Bittelille Jeg Vet Om Vekt og størrelse…

Det meste vokser

og krymper litt om litt...

Trær,

Planter

og liv.

Vokser seg store og sterke,

for så å sakte krympe og dø…

Slik er det ikke med sjelen min.

Fra å være bitteliten

fra mine første barneår,

har sjelen forblitt bitteliten.

Konstant bitteliten.

Ingen håp om vekst.

Ingen frykt for

at den skal krympe,

fordi den er på minimum.

Konstant bitteliten.

Det aller

minste bittelille

jeg vet om.

Kan hende det er en

iboende trygghet i det?

Det Er En Høydeforskjell Ikke i meter over havet.

Ikke i centimeter.

Ikke i desimeter.

Ikke i meter

eller kilometer.

Men det er

en høydeforskjell

mellom oss,

likevel.

Tror jeg…

En viss uuttalt

høydeforskjell…

Kanskje…

Hvis en måler

fra det bunnivået

vi hver for oss har nådd

en eller annen gang i livet.

Da ser en

høydeforskjellen klarere.

Tror jeg…

Det Er Ingenting… Ingenting.

Ikke noe positivt.

Ikke noe negativt.

Tomrom.

Ingenting fenger meg

i timene

jeg lever nå!

Ingenting…

Det er ikke fælt.

Det er ikke godt.

Det er ingenting.

Ingenting fyller opp

timene mine.

Det store ingenting

blir større for hver time.

For hver dag som går,

blir det verre.

Det store ingenting

blir snart det hele.

Fyller opp rommet

som jeg befinner meg i.

Det Stemmer Sikkert Fanden tar vare på sine,

heter det seg.

Og det stemmer nok.

For den som har følt

den gode varmen

fra kappen han har

lagt om dine skuldre,

så stemmer det nok.

For den som alltid mislykkes,

med det viktigste,

så stemmer det nok.

- - -

For meg stemmer det nok.

Fanden tar vare på sine…

Det kan se slik ut.

Det Vaker I Vollgravene Aftenen nærmer seg ennå en gang. Dampen siger opp av vollgravene.

Vaket det ikke der?

Jo da, det var ett lite vak.

Små ringer i vannet

brer seg utover.

Kanskje en nattflue

måtte bøte med livet

for karussen, denne gang?

Skulle ønske det var noe annet,

noe helt annet…

En narsissist jeg kjenner,

drømmer jeg om…

Kunne bøtet med livet nå.

Med glede…

Ringene blir borte.

Vollgraven blir nesten borte

I frostrøyken.

Alt er ro.

Ro over vollgravene i natt.

Det Var Noe I Ditt Blikk, Eller? Du…

Du som sitter der

og smiler når jeg går forbi.

Du som ser på meg.

Du som ser etter meg…

Ditt blikk…

Ditt blikk er mykt og mildt.

Ditt blikk er fylt av vakre øyne.

Ditt blikk har sett meg og jeg på det.

Ditt blikk kommer jeg ikke ut av…

Ditt ansikt…

Ditt ansikt stråler av skjønnhet.

Ditt ansikt har brent seg fast i mitt indre.

Ditt ansikt, hvem er det du har det for?

Undres…

Undres på hvem du er…

Undres på om jeg burde vite det…

Undres på om du vil at jeg skal vite…

Vil du?

Det Ultimate Jeg! Det ultimate jeg!

Hva er nå det?

Er det disse fattige skribleriene?

Er det tingene jeg gjør på jobben?

Eller i fritiden?

Ikke vet jeg?

Kanskje det er

plantene mine,

som får mer stell

enn det jeg gidder,

eller orker å ofre

på meg selv?

Det Usagtes Energi (Et essay om kommunikasjon som ennå ikke er ferdig)

Du Har En God Venn Visste du det,

at du har en god venn?

En som er der,

når du trenger det som mest.

En fortrolig venn.

Til trøst.

Til sorg.

Til glede og inspirasjon.

En god venn å være nær.

Å ta på. Å føle på.

En som er til hjelp.

En som hjelper deg

med å få orden på

alle dine innerste

følelser og tanker.

En som er en god venn.

Du har en god venn…

Du har en god venn

som venter på deg.

Du har en god venn

i naturen.

Naturen er din gode venn…

Har du prøvd det?

Du Kan Vel Kalle Det Et Liv Hei du! Om jeg er lei meg, spør du meg.

”Nei!”, svarer jeg vel da.

Sprudler jeg, sier du…

Aldri gjort,

ikke det jeg vet i hvert fall!

Er jeg forelsket, kanskje?

Lenge siden det.

Har glemt hvordan det var…

Om jeg er deppa?

Kanskje det,

i hvert fall når årstidene slår til…

Godt humør? Har jeg det nå?

Nei, tror ikke det.

Hvorfor… Hvorfor skulle jeg ha det?

Men…

Men jeg kan jo late som om jeg har det…

Det er jeg faktisk god til, tror jeg.

Merkelig, siden jeg ikke kan dra

en simpel løgn en gang…

Godt humør forlanges jo nesten av meg

og det er ikke så vanskelig

og skjule såret i sjelen

når en er på jobben eller blant venner.

Så sant ikke såret i sjelen

har revnet opp igjen,

så sjelen min blør, blør og gjør vondt.

Da er det ikke lett,

i hvert fall ikke så lett.

Da nytter det ikke å late som om en gang.

Men, jeg forsøker så godt jeg kan.

Men ikke spør meg om hvordan jeg har det…

OK? Da vel! Da så…

Hvordan står det til med deg, da?

Vil du snakke om det?

Du Og Jeg! Du og jeg, så fint!

Lykke, lykke, lykke!

- - -

Inntil nederlaget tar form…

Du og jeg!

Du eier forliset mitt!

Når som helst slippes fuglen ut.

Og jeg eier forliset ditt.

Selv om for alle andre

ville det se ut som en seier.

For deg!

- - -

Slippes fuglen ut,

er forliset et faktum.

Et stort nederlag, for oss begge.

Slik er det med deg og meg…

Slik er det med den saken…

- - -

Ergo:

Hold på fuglen litt til!

Du Vet Det Jo! Du!

Det er deg jeg vil ha og det vet du…

Synd det ikke fulgte med noen angrefrist,

for jeg holder på å dø…

Av lengsel.

Lengsel etter deg…

Og jeg vet at det er deg jeg vil ha!

Ingen andre…

- - -

Og hva gjør vi med det?

Hva gjør du?

Jeg får vente…

”Du är ingen sjömann, du inte!” ”Du är ingen sjömann, du inte!”.

Det var det min mor sa…

Om min tatovering.

Og det kan jo hun ha rett i.

Fullstendig rett…

”Men jeg kan jo bli det!”, svarte jeg.

Var hun ikke sint før,

så ble hun det nå!

”Du sjømann!

Hold deg hjemme og på landjorda, du”.

Så var det ikke så ille, likevel,

med en liten tatovering.

Ekte Høst Kalde,

solfylte

forblåste

dager…

Råe,

fuktige

beksvarte

netter…

Vanndammer og sleipt løv.

Stillongs og regnjakke.

Drittvær stort sett hele tiden…

Restskatt. Økte renter.

Mitt årlige tannlegebesøk.

Regningsmas og dårlig råd.

Soppturene er idyllen for meg.

Loppemarkeder er OK.

Diverse familiearrangementer

på bondegårder

og i byen er slitsomme,

sikkert opplevd det

for mange ganger…

Da er det bedre å kose seg

med restene av en sensommerdepresjon,

som for lengst har gått over datoen,

før den sedvanlige høstdepresjonen

får ordentlig tak i sjela mi.

Tippekampene

og Champions League er det jo…

Lørdagspilsen den smaker,

like godt som før, heldigvis…

Da er det vel ekte høst!

Elgvåken (Buteo Elces) (Noe som skal bli en skrekk-barnebok)

Ikke mange i dag kan vite noe om denne rovfuglen.

Før i tiden var den i hvert fall ganske fremme i

folks bevissthet. I de år hvor elgen sviktet og

vandret andre veier, gikk den løs på menneskene,

spesielt kvinner og barn lystet den på. Det var

særlig i folkerike områder elgvåken herjet. Den

bodde i middelalderens store eikeskoger, som

omkranset de fleste landsbyer og tettsteder.

I toppen av disse store eikeskogene bygget den store

elgvåken sitt reir. Etter hvert som elgvåken herjet

landsbyene, ble det etter hvert forbudt og i hele

tatt å nevne fuglens navn og alle tidligere skrifter

om den ble brent. De mest kjente ofrene var

trillingdøtrene til Olav den hellige. De forsvant

plutselig en vakker vårdag de badet. Men siden det

var forbudt å nevne noe om elgvåken, er dette ikke

kjent for allmennheten.

I dag har vi nesten ikke eikeskoger igjen,

naturligvis. Frykten for elgvåken gjorde at

menneskene hugget ned eikeskogene den gang for lenge

siden. Nå kan arten kan hende være på vei tilbake

igjen, siden alle store eiketrær blir automatisk

fredet. Vet de hva de gjør, tenker jeg…

Ensom Med Seg Selv Du føler deg vel aldri så ensom,

som de gangene du ikke burde være det.

Med stua full av ”venner” og bekjente,

og like fullt presser ensomheten på.

Og med den kommer følelsen av tomhet...

Følelsen av likegyldighet...

Følelsen av lengsel...

Først da vet du vel hva ensomhet er,

og det rare er at den føles like trykkende,

om ikke enda mer, enn om du var alene,

og da velger man det siste, det enkleste.

Å være ensom med tomheten.

Ensom med likegyldigheten.

Ensom med lengselen.

Ensom med seg selv...

Og kanskje det er det beste middelet,

det å få være alene med seg selv i blant.

Tankene får tid til å synke hen

og lengselen etter en annen tilværelse

vokser seg så stor at en selv

finner tiden moden for å gjøre noe med det.

Det å være ensom med seg selv…

En Liten Dråpe Bare en liten dråpe,

en liten dråpe saltvann,

i min øyekrok,

og kun det, kanskje.

En tåre…

Men den river og sliter i

store uløselige floker

av ulike følelser

og så mange tanker

inne i meg, i sjelen min…

En liten dråpe…

En tåre…

- renner nedover kinnet mitt…

Fint det,

så kan det jo hende

at jeg blir ferdig med det…

Egentlig et under,

tenk deg kun en tåre,

en liten dråpe…

En liten dråpe saltvann…

En Rødvin Og En Pose Øl En god venn av meg drikker rødvin.

Rødvin…

Jeg har ikke peiling på det.

”Liker ikke rødvin”, sier jeg

og blir spart for årganger,

vinområder, diverse smaker

og fargenyanser.

Ble en gang bedt på ost

og vin hos ham.

”Ja, selvsagt kommer jeg”,

sa jeg og møtte opp.

Med en flaske rødvin

og en pose øl.

Rødvinen var til vertskapet.

Jeg liker jo ost,

så det ble en hyggelig kveld.

Rødvin...

Jo da, jeg drikker rødvin også, jeg,

men jeg liker det ikke.

En Tanke I Hjernen Din Leit, men det skal vel være slik?

Lei og trist, det er det jeg er nå.

Sørgelig at det er slik det er.

Jeg skulle så gjerne vært hos deg nå.

Vært til glede for deg…

Vært sammen med deg…

Vært en tanke i hjernen din…

Kanskje jeg har en mulighet,

neste gang jeg blir voksen?

Hvis jeg blir det noen gang…

Neste gang, når skulle det blitt,

forresten?

Solen har glemt meg.

Tidløst tungsinn lyser mørkt

overalt hvor jeg er.

Jeg har kun en tanke i hjernen min,

og du er den tanken.

Min sjel rommer plass

til kun et menneske,

og du er det mennesket.

Hvorfor ble det ikke oss?

Hvorfor får jeg ikke være

en tanke i hjernen din?

Leit, men det skal vel være slik?

Lei og trist,

det er det jeg er nå.

Sørgelig at det er slik det er.

En Ørliten Kort Stund Siden Nå er det en ørliten kort stund siden

det var "in" å være himmeltitter,

men likevel,

la meg glane tomt fremfor meg.

På skrått oppover…

Det er sikkert det jeg trives med,

fordi det er der jeg ender opp.

Intetsigende.

Tomhet.

Lykkeløst.

Enorme rom,

uten noe innhold av noe slag.

Kom og skrem meg

med dine fornuftsargumenter, jo!

De biter dessverre ikke på meg.

På skrått oppover,

ser jeg livet passere revy.

Sakte.

Det er nok for meg,

er lykkelig med det.

Men det er så lenge

jeg fortsatt ikke har svaret.

Svaret på hva lykke er.

Men, jeg nærmer meg det

for hver dag som går,

tror jeg…

Er Det Der Du Er? Sitter du i nettet?

Jeg ser du er fanget der.

Kanskje du er lykkelig med å være der?

Da tror jeg du drar en løgn.

Jeg tror nemlig at du sitter i klisteret!

Kanskje ikke?

Uansett sitter du fast i nettet!

Jeg ser du er der, jo…

Nettet fanger deg,

fastere og fastere.

Nettet spiser deg sakte opp.

Så du kan ikke bli der i evigheter…

Skal du gjøre noe med det,

og kanskje komme ut av nettet,

så tror jeg du skal få en til å hjelpe deg…

Før det er for sent…

Hører du meg?

Erkjenning I Utide… Hun tåler meg,

mer eller mindre.

Til ulike tider...

Jeg er den samme,

men omgivelsene

og kravene endres stadig vekk...

Her er det om å holde seg à jour

og være litt føre var.

Slik at bohemen i meg

kan leve mest mulig stillferdig

og ustøyende i forhold

til omgivelsene...

Slik at hun

tåler meg,

og til og med

i mellom liker meg,

kan hende...

Hun er tilstede

fortsatt,

ser jeg.

Ikke verst...

Ett Eller Annet Var Det! En løsning på et problem.

Genialt enkelt i sitt system.

Det ville vært en gedigen oppfinnelse,

nesten slik en kan lure på dets opprinnelse.

Tenk at jeg skulle bli den som fant det opp!

Det ville føre meg til millionærenes tindetopp.

Bli rik, kjent og av mange beundret,

selv mine foreldre ville blitt forundret.

Jeg tenkte ganske intenst

til jeg plutselig våknet opp,

og det gjorde at min idé sakte,

men sikkert ble en flopp.

Ingenting husket jeg,

hva det var ble borte vekk,

min oppfinnelse var

som gjemt i en sort sekk.

Tenk at jeg virkelig kunne glemme det!

Men jeg er sikker på at det var en god idé…

Ett Nytt År. Godt Nytt År. Januar, igjen…

Enda en gang.

”Har jeg vært i gjennom det før?”,

tenker jeg i mitt urolige sinn.

Men denne spesielle januar som kommer nå,

tror jeg blir ny, likevel.

Ett nytt år.

Ett nytt liv.

Spennende å se…

Å se om jeg får rett

i min snev av antagelse,

denne gang.

Nytt år.

Nytt håp,

i hvert fall…

Ett nytt år.

Godt nytt år.

Ett Slag… Ett slag i trynet,

er OK!

Det fortjener

jeg sikkert…

Men å være

slagen,

utslått…

Greit å være

ute av slag,

men ikke på grunn

av en psykisk fik.

Da får en

slagside,

en ligger nede.

Kanskje jeg

kommer opp igjen?

Farge Kan hende lykken har en farge.

Farget av stemningens skarpe lys.

I lys av stemningen, på et sett.

Blått slik havet ser ut,

fra en båt du eier selv.

Grønt slik skogen og gresset,

duggfriskt en sommermorgen.

Rødt som en kvinnes munn,

mot min.

Gult som en hestehov,

tidlig på våren..

Kan hende lykken har en farge.

Da er vel kan hende sorgen lik,

eller kan hende fargeløs.

Farget av stemningens sløve lys.

Lykken og sorgen…

De går hånd i hånd.

De er vanskelig å skjelne fra hverandre.

Kanskje det er like greit

å være fargeblind,

eller slippe å se alle nyansene?

Farvel Til Sjelen Farvel.

Farvel til sjelen. Trenger den ikke mer.

Sjelen min. Bare til bryderi. For meg og mine.

- - -

Farvel til sjelens sorger.

Farvel til sjelens gleder.

Farvel til sjelens ingenting.

- - -

Herved tar jeg ett høytidlig farvel.

Lik en begravelse. En slags gravferd.

Begrave sjelen min! Hvor, tenker du kan hende?

Begrave den et passende sted bare jeg vet om.

Farvel til min sjel. Nå er den gjennomsiktig.

Borte. Helt borte fra menneskene.

Da kan ingen lenger se den.

Om dens innhold eller hva den er opptatt av.

”Om jeg savner den”, kan hende du spør

”Tror ikke det”, blir da mitt svar.

Farvel min sjel!

Fly, Fugl Med Brukket Vinge Fly!

Fly, fugl med brukket vinge!

Fly, det er ditt eneste håp.

Jeg tror du klarer det.

Selv med brukket vinge.

Fly, til bruddet er leget.

Fly!

Fly, fugl med brukket vinge!

Noen har klart det før deg.

Gjør et forsøk, fugl!

Fly!

Fly, fugl med brukket vinge!

Duer er ofte å se.

Med ulike skavanker.

Men de vil alltids

ha noen brødsmuler.

Forelsket - ”Elsker deg!”

- ”Elsker deg også!” ”Klikk”

Jeg legger røret på, ser tomt fremfor meg,

med et indre bilde på netthinnen.

Ser deg fremfor meg, vakker og smilende.

Elsker deg! Elsker deg! Elsker deg!

Men du er ikke her hos meg nå,

så jeg savner deg så sinnssykt mye.

Savner deg… Savner deg… Savner deg…

Å få kunne snakke med deg,

bare det å få høre stemmen din,

det er smøring for en sjel som min.

For en sjel som savner…

”Da sees vi i morgen”, ble vi enige om.

Å, hvor deilig det skal bli.

Se deg fremfor meg. Snakke med deg.

Ta på deg. Kose med deg.

Være sammen med deg.

Gleder meg til i morgen…

Fortegnelse Over

Bukkens Liv Og Leven (Noe som skal bli en fantasihistorie over

livshistorien den siste villrein i Jotunheimen)

Fortvilet – Ikke Sint Men, du sa jo sånn og sånn!

Ja, men da trodde jeg at du mente…

Godt at en kan bli fortvilet og ikke sint.

Sinne er ikke godt for sjelen i lengden.

Fortvilelsen finner sin lune havn

i en eller annen forklaring.

Så var det over for denne gang…

For hvilken gang husker jeg ikke.

Deilig å kunne glemme…

Å bli sint er kanskje det beste likevel,

da blir en jo ferdig med det der og da, eller?

Men jeg vil fortsatt ikke bli sint,

i respekt for menneskene jeg møter.

Hva er det som rettferdiggjør

at jeg skal få utøve mitt sinne,

slik at andre kanskje blir redde

eller misliker meg?

Det er vel ikke meningen, er det vel?

Når fortvilelsen endelig

har funnet sin lune havn,

så får en heller arbeide seg ut av den

når stormen har gitt seg.

Kanskje en må lære seg andre forklaringer,

enn sine egne, for å forstå…

Hvem vet?

Forventninger Et møte.

To mennesker.

Deg og meg.

Et avtalt møte.

Dag.

Klokkeslett.

Sted.

Middag.

Etterpå kafè eller lignende.

Hennes forventninger.

Mine forventninger.

Spent?

Ja, det er ikke fritt for det!

Men, likevel litt lykkelig.

Overlykkelig, kanskje?

Forelsket, også…

La oss håpe det blir et godt møte,

mellom oss…

At forventningene innfris,

mellom oss…

At du kan si det var en hyggelig kveld,

mellom oss…

At jeg kan si det var en vakker kveld,

mellom oss…

Og at det var du som gjorde den vakker,

for meg…

Fra Mitt Morgenvindu Du som ensom vandrer…

Jeg ser deg hver dag

fra mitt morgenvindu.

Alene trasker du en tur,

i all slags vær.

Sommer, høst, vinter og vår.

Hver morgen…

Aldri har du en ved din side

og dele dine tanker med.

Aldri får du brynet deg

eller prøvet deg

på en annens sjel.

Men, det er det jeg ser,

fra mitt morgenvindu…

Kanskje er det deilig for deg

og være litt alene.

Da vil jeg forstå deg…

Kanskje du ikke har

noen der hjemme

og dele turen med,

eller i det hele tatt?

Da vil jeg også forstå deg…

Kanskje jeg skulle forsøke

og gå en morgentur,

før arbeidet kaller, jeg også?

Da ville jeg forsøke å nå deg,

hvis det passet slik…

Fremover Fremover…

Fremover, hva vil skje da?

”Jeg tror det ikke finnes den rette for deg”,

sa en venninne til meg her forleden.

I beste mening, tror jeg.

”Du virker så nedstemt for tiden”,

fortsatte hun…

Hva skal en si til det,

en kan jo ikke nekte, eller...

Inne i mellom…

Mestre sin hverdag,

mestre sin sjel.

Får kanskje trene mer på det,

før jeg slipper noen inn.

i tiden fremover…

Fremtidsplaner Tenk deg bare tanken…

Tanken om at ting ikke blir som du har tenkt.

Hva gjør du da? Vet du det?

Har du tenkt på det?

”Det ordner seg alltids”, hører jeg mange si.

Hvordan vet de det?

Tanken bare slo ned i meg her om dagen.

Hvordan tenkte jeg det egentlig

skulle være nå?

Har ting gått som planlagt

eller skjedde det bare tilfeldig?

Jeg fant ut etter å ha grublet en stund,

at mine planer som var lagt om fremtiden,

var verdiløse drømmer, og kun det…

Skal jeg da bli skuffet for

at ting ikke har gått

som jeg hadde håpet på, eller?

”Nei!”, bestemte jeg meg for.

Det er kanskje best og ikke

noen planer og skisser for fremtiden.

Heller la ting skje etter hvert,

for det blir vel som det blir likevel…

Frihet? Frihet!

Hva er det for oss i forhold

til mennesker i krig og sult?

Hva betyr det når vi snakker om frihet?

Frihet!

Som oftest ser det ut som at synonymene

for mange av oss er egoisme og selvopptatthet.

Synd…

Synd for oss…

Synd for flere enn oss…

Frihet!

Frihet for kun noen utvalgte,

betyr som regel ufrihet for alle de andre.

Når skal vi slutte å bruke vår frihet,

vår falske frihet?

Og i stedet få oppleve frihet,

frihet for alle, ekte frihet?

Frihet!

Frihet…

Frihet?

Frisk Bris Vind i seilene.

Utover havet.

Frisk bris.

Sol.

Lettskyet.

Herlig og seile,

herlig og leve!

Det rykker til i seilene.

En stor mørk vegg kommer mot oss.

Skipperen blir ropt på plass.

Litt yr til og begynne med.

Så kraftig regn.

Haglbyger.

Null sikt.

Havet fråder.

Sterk storm.

Skipperen står der fortsatt.

Fast i blikket og i grepet om roret.

Det letner.

Sikten blir bedre.

Solen skinner.

Det er igjen frisk bris.

Havet har hilst på oss.

Havet har godkjent oss for denne gang.

Fryktens Kjerne En liten lapp med sirlig håndskrift

falt ut av en bok jeg leste forleden.

Så ut som det var min håndskrift,

hvis den kan kalles det for det,

i det hele tatt.

”Det eneste en frykter

når en har overvunnet

alle farer og kriser,

er seg selv”.

Det er det som sto skriblet

på den lille lappen.

Sant nok,

nikket jeg til meg selv.

Furuens Endelikt Gammel.

Sprukken.

Eldet av vær og vind.

Herjet av årstidenes særegenheter.

En brukket gren

blør kvae fra din sjel.

Rester av en forlatt barhytte i nærheten.

Jeg tror du nærmer deg din endelikt,

du gamle furu,

der du står i en bergsprekk.

Konglene havner som

en tørr haug på fjellet,

ser ikke ut til at noen

skal komme etter deg.

En gang i tiden

så flott, stolt og rank,

frodig og håpefull

raget du høyt i vær og vind.

Nå vandrer maurene innenfor huden din.

Spiser deg og ditt sakte opp.

Alderen din er høy,

ualminnelig høy,

du nærmer deg din endelikt.

Du eldes i hvert fall vakkert,

kan jeg jo si for å trøste deg.

Hvis noens død er vakker,

så er det din.

Hvis det er noe trøst i det…

Første Omgang Slutt, Pause! Tusler i garderoben

etter halvspilt kamp.

Noen stygge taklinger ble det jo,

men fikk vel også en del smeller.

Drøssevis av sjanser, jo da,

skåret til og med ett selv

og fikk en målgivende.

Gult kort ble det også,

selv om jeg var heldig med det...

Blåmerker og noen kutt går over.

Lå nede en stund,

men medisinmannen vår fikset det.

Treneren formaner oss til

annen omgang,

der vi sitter i garderoben.

Sånn! Slik! Stå på!

Jo da, har trua jeg!

Går fandenivoldsk ut på

gressmatta til annen omgang,

med ett mål for øyet:

Hat-trick!

Første Reis – Eller Var

Det Den Siste? Vi tror barna står oppreist,

for vi kan ikke forestille oss

dem annerledes.

Med skolesekk på rygg,

på stadig vei til og fra.

Er de i virkelighet fartøy

utlevert til vinden og havet?

Iaktta menneskebarna,

de er seilskip jaget bort

fra sin egen lune havn.

Havnefogden er drikkfeldig

og mor er i arbeid.

Hvis deres ferd blir tyngre underveis,

er det fordi de lengter

etter denne havnen.

Likevel…

Men det er når de er forvist fra den.

Egentlig,

som på liksom,

vil de oppleve litt vind i seilene.

Kan hende de da,

uten kart og seilkunnskap,

håper å møte en sterkere vind,

som blåser med dem.

Kan hende de da selv uten seil,

finner seil.

Likevel møter de styrmenn

som så gjerne vil hjelpe,

men selv styrmenn ser ikke farene

som lurer der ute.

Mange av styrmennene har selv forlist,

kan hende.

Mytteriet er det neste,

men det er nytteløst,

for de vet ikke hvor de er.

Da blir forliset det neste.

Det siste vindpust

fra Moder Jord,

kan hende…

Lytter vi til havet

når stormene

brøler i mot oss?

Gjør du?

Er virkeligheten havet

eller havet virkeligheten?

Har vi lært å styre skuta?

Og har vi lært bort det vi kan

om havet og livet der?

Og hvem skulle i så fall

vært der

og lært oss det?

Du?

Skal nå alle få være

sin egen ”Mester Svenn”?

Ideen om å drukne

er der nok fortsatt.

Vannskrekk

og hjemlengsel.

Er det slik

virkeligheten er?

Gal Hund (et dikt jeg ikke finner igjen, men som jeg husker

har skrevet en gang, regner med at jeg finner det!)

Gamle Fotspor Gamle fotspor…

Går i gamle fotspor.

- - -

Frykten!

Frykten kommer i bølger.

- - -

Bølger…

Bølger av frykt.

- - -

Går i gamle fotspor av frykt.

Bølger av fotspor med frykt.

- - -

Kan ikke stoppe opp.

Fotsporene mine

bare fortsetter bortover

og frykten kommer i bølger…

Gjør Så Godt Jeg Kan… Gjør så godt jeg kan…

Gjør så godt jeg kan,

sier jeg og bedrar meg selv…

Og alle andre…

Jeg vet jeg kan gjøre det bedre,

arbeide mer, tjene mer,

betale mer skyldnere og renter,

være mer hyggelig,

være mer hjelpsom,

være snillere,

være mer av alt…

Jeg gjør så godt jeg kan,

sier jeg og bedrar meg selv…

Og alle andre...

Kanskje ikke så dumt, likevel,

med litt selvbedrag?

Gleden Og Skuffelsen Gleden og Skuffelsen…

Hånd i hånd, som to gode venner.

Som et gammelt ektepar,

ser jeg Gleden og Skuffelsen

kjærtegne hverandres hender,

der de vandrer langs en lindeallè.

Gleden, selve livsgnisten,

sprudler og gir nesten alle den omgir

seg med et overskudd av humor,

varme og latter.

Hun, Gleden, er det flotteste på jord.

Skuffelsen, med sitt tunge sinn

og tidvise dårlige humør

vandrer ved siden av.

Litt motvillig gjengjelder de kjærtegnene,

Som om all ting som skal gjøres,

allerede er unnagjort.

At ordene som skulle bli sagt,

allerede er sagt.

Og at freden endelig er sluttet,

med sine kjære.

Han, Skuffelsen, har bitt i seg alt nå.

Jeg ser Gleden og Skuffelsen,

de vandrer stille langs stien,

fortsatt hånd i hånd,

lindeallèen bærer høstgule farger.

Å vandre er deilig, blant deilige store trær.

Men å minnes å være en del av det store spillet,

se det er ikke så kjært.

Kan hende en har lurt seg selv,

kan hende det er slik det er.

Glemmer Det Aldri… b 2

s 4

b 2

l 4

l 3

1 n

m 4

j 5

t 3

s 3

v 3

l 4

h 1

s 6

s 4

s ~

t 3

1 n

En huskeliste for meg selv.

Og bare det…

For hva?

Ett eller annet var det,

i hvert fall!

Nedover går det.

Men ikke fremover…

Men den er bare for meg selv…

God Natt, Min Kjære! Min kjære vakre, dyrebare skatt…

Du ligger der avslappet

og sovner snart inn,

med smil om munnen

og fingrene lekende over dynen.

Dagen passerer forbi i tankene dine…

Hvordan du har hatt det, vet bare du.

Hvilke gleder og skuffelser har du i minnet?

Du får fortelle meg det en gang, en annen gang…

Min hånd stryker sakte over din rygg.

Deilig, varm og følsom hud.

Din hud...

En tåre renner fra min øyekrok.

Du ser det ikke

- ville bare trodd at jeg var bekymret.

Men denne tåren renner av glede,

glede over å få være din – bare din.

Nå puster du dypere og dypere,

du sovner sakte inn.

Jeg fortsetter likevel å kose med deg

Måtte du alltid sovne inn

med ditt søte smil på dine lepper.

Måtte du i natt ha gode og deilige drømmer.

Hvisker stille til deg: ”God natt, min kjære!”

Ligger slik i tanker ennå en stund,

tenker på deg, deg og meg, oss i sammen…

Jeg elsker deg, min kjære vakre, dyrebare skatt!

Greve Av Nabbetorp Greve av Nabbetorp!

Riktignok selvutnevnt,

men likevel greve av Nabbetorp…

Rider rundt på min hvite høye hest,

i den stille rosenrøde aften.

I passende tid etter min daglige

femretters og påfølgende middagslur

og før kveldens besøk i klubben,

rider jeg rundt for å se til allmuen.

Jeg nikker blidt til de jeg møter

og de hilser andektig tilbake.

Jeg er jo greven av Nabbetorp,

så jeg synes det er rett og rimelig.

Adelig, opphøyet over livet.

Greve av Nabbetorp, det er jo noe!

Rider hjemover for å gi

tjenerskapet fri for aftenen.

Nu venter klubben…

Grønn Asfalt Jeg skal være den første i verdenen

til å finne opp grønn asfalt.

Tenk deg for en nyvinning…

Grønn asfalt,

slik at det blir grønnere rundt oss.

Slik at vi slipper å klippe gresset.

Slutt på bråket fra naboen

når en nyter kaffen og avisa.

Slutt på nedsotede tennplugger.

Slutt på alltid tomme bensinkanner,

og hvis det er noe oppe i dem,

så er det alltid feil oktan.

Grønn asfalt i trafikken.

Hyggeligere og triveligere for alle.

Det måtte vært ålreit.

Tenk på de med høysnue, astma og allergi.

Tenk hvor deilig det måtte vært for dem…

Å slippe det ekle gresset.

Grønn asfalt…

Hvordan lager en det?

Jeg tror jeg skal klare det,

en eller annen gang i løpet av livet…

Gult Overalt Det er gult…

Det er gult overalt…

Det er gult overalt hvor jeg er…

Det er gult overalt hvor jeg ser…

Gule blikk skuler overalt,

klare til å hugge deg ned.

Gule ord sies overalt,

klare til å såre deg ved.

Sjalusi…

Sjalusi er gult av farge.

Ut av det gule kommer ingen ting godt.

Ut av det gule blir alt stort smått.

Slutt med det gule!

Ha Ha Ha!!! Du tok ikke knekken på meg, denne gang.

Du var ikke så langt

unna seieren,

men jeg kom meg ut

av kvelertaket.

Det du hadde på meg.

Ha Ha Ha!!!

Men,

jeg vet at du er

en hevngjerrig fyr,

så jeg skal vokte meg vel

for å komme i favnen din igjen.

Kanskje jeg denne gang

har lært?

Kanskje…

Ha Ha Ha!!!

Denne gang seiret jeg.

Men, det føles

ikke

noe særlig…

Seieren har

en ubestemt,

bitter smak.

Hallo! Så sier jeg til deg…

Hallo!

Hører

du

ropet

mitt?

Jeg er jo nesegrus beundrer av deg.

Men jeg får aldri sagt det til deg.

Har for stor respekt for deg til å gjøre det.

Men,

hallo,

her

er

jeg,

jo!

Ta

meg

mens

jeg

lever,

det

er

bare

nå.

Hallo!

Hallo?

Halve Av Hver! Et godt minne fra

barndommen dukker opp,

det finnes jo noen av dem...

I barndommens sko var det

ti minutter å tusle,

så var vi fremme.

Fremme ved Aas gatekjøkken.

Der kostet

en pommes frittes

en femmer,

for det samme beløpet

fikk vi en del kuler

med potetstappe.

Men som oftest

hadde vi jo ikke

en hel blå tierlapp,

så da fikk en bestilt

halve av hver.

Litt mindre pommes frittes

og litt færre kuler potetstappe,

men dog en smak av begge deler.

En fantastisk ting!

Halve av hver...

Har Du Lest Det? Einar Økland har skrevet mye fint, synes jeg.

I ett dikt om sin beste venn,

har han en linje om at nettopp sin beste venn

kan være langt borte fra han.

Det har vi vel alle opplevd, tenker du kan hende.

Og det er ikke det som er det underlige her.

Dette er et av mine mange favorittdikt,

og det som er det merkelige her,

det gir meg ikke ro og trygghet,

som de andre favorittdiktene mine…

Einar Økland skriver nemlig videre

at bestevennen vet ikke om at han er til.

Jeg forstår ikke meningen.

Ergrer meg grønn…

Samtidig synes jeg det er utrolig vakkert skrevet.

Tror jeg har opplevd det, en gang i tiden…

Meg om det!

Hei! Det er så mye underlig

med ord som blir sagt…

Greit nok at en ikke forstår

ord fra fremmede språk,

men tenk på de dagligdagse

ordene vi får høre:

”Mor`n!” ”Hade!” ”Hei!”

Har du hørt de?

Det er mennesker bak slike ord,

har du tenkt på det?

Mennesker med sine håp og drømmer…

Kanskje de har trådd over grenser

de ikke trodde de skulle klare å nå,

bare for å si deg et oppmuntrende ”Hei!”

Har du tenkt over det?

Gjør det!

Kanskje det kommer noe godt ut av det?

Hei, Du! Hei, du!

Ja, nettopp deg…

Din bedreviter!

Er det noe vits i å forsøke…

Å fortelle deg om mine tanker.

Mine meninger.

Om meg i det hele tatt…

Du vet jo best, uansett!

Din bedreviter!

Ikke det at jeg vil deg ille,

men du gnager meg litt.

Min trøst er vel da,

at også bedrevitere skal dø en gang.

Men det vet du sikkert fra før av,

men tenk på det likevel,

din bedreviter!

Hjerneterror En eller annen,

med større innsikt

i andre,

enn det jeg har,

plager meg litt.

Litt for mye…

Hjerneterror.

Plager meg med

tanker og usikkerhet,

det uvisse er blitt

den eneste vissheten

i mitt indre.

Så klart det

gjør vondt

– for meg.

Hjerneterror.

Hvorfor skal jeg utsettes

for hjerneterror?

Kanskje skrur jeg

hjernen min selv,

men jeg tror ikke det er

slik det henger sammen.

Inne i mellom blir det litt for mye.

Hjerneterror.

For meg…

Holmen I Havet Holmen i havet,

tok i mot oss.

Båten fortøyes,

vi går i land.

Vakre, blankskurte berg av granitt,

er som parkett der vi bærer

pergassen i land.

Vi velter oss i en eng,

med skjellsand

og et vell av blomster,

duftende og hardføre.

Et telt kommer omsider opp.

Noen glass fylles,

en liten skål for vår holme utbringes.

Hvor deilig det er her!

Vi finner et passende sted å bade.

Klart og forfriskende saltvann.

Måkene skriker og maser.

Vi er visst kommet nær redet deres.

Rart at de bryr seg, forresten,

de som pleier å skite i alt!

Men de er på en måte med

i idyllen de også.

Ligger og døser på svaberget.

Solen smiler med kun blå kulisser.

Der ligger vi helt til kveldsbrisen

vekker oss opp.

Bålet tennes

og et dyr kommer i glørne,

glassene fylles igjen!

Solnedgangen.

Sjøbrisen.

Luktene.

Glørne svinner hen i stillheten.

Kryper inn i teltet.

Sovner i hverandres fuktige hud.

Tilfredse og mette.

Gode drømmer blir avbrutt,

av måkeskrik og varme.

En ny herlig dag er i emning!

Sjøluften river i neseborene.

Vi hiver oss i havet.

Om mulig,

varmere enn i går.

Senere en herlig frokost.

Kaffe og svett ost.

Solen steker

og havet er blikk stille.

Døsig og avslappende.

Bare oss to alene.

Holmen i havet,

det deiligste sted som finnes!

Hvem Er Best, Egentlig? En natt drømte jeg en merkelig drøm…

Ikke er jeg spesielt ishockey-interessert

og ikke er jeg en skarping på navn,

men denne drømmen brente seg fast

i harddisken min, likevel.

Det hadde seg slik at jeg i min drøm

leste en liten avisnotis,

som fikk meg til og fundere litt.

En ishockeykamp var nettopp ferdigspilt

og ishockeykeeperen på det vinnende laget,

med det klingende navnet Steven McCois,

påsto at han sto bedre i mål enn Jokkinen,

en keeperlegende som for lengst hadde lagt opp.

Da sportsredaksjonen hadde konfrontert

denne uttalelsen med Jokkinen,

ble han på ekte finsk maner ganske forbannet.

Han svarte med følgende uttalelse:

Ingen han hadde sett de siste tiårene,

hadde etter hans mening,

stått bedre i mål enn han gjorde i sin tid.

Det jeg tenker på først og fremst,

og som skremmer meg mer enn litt,

hvordan kan jeg drømme noe slikt,

og i tillegg å huske detaljene?

Det andre som slår meg,

uansett hvem Steven McCois

og Jokkinen er eller var,

hvem er best, egentlig…

Håp Om Morgendagen Håper alt blir bra i morgen...

- - -

Håper jeg våkner opp tidlig,

frisk og opplagt.

Håper jeg spiser meg litt frokost

og smører litt niste.

Håper jeg klarer meg bra på arbeidet.

Håper jeg kan være positiv

og noenlunde grei.

Håper jeg drar fra arbeidet i tide.

- - -

Håper jeg kommer hjem etter arbeidet.

Håper jeg lager meg litt middagsmat.

Håper jeg får spise meg mett.

Håper jeg får min ettermiddagskaffe,

på altanen.

Håper jeg snakker litt med mine venner.

Håper jeg tar meg tid til det…

Håper jeg gjør det jeg skal gjøre

av huslige ting.

Håper jeg gjør det jeg skulle gjort

av fritidssysler.

Håper jeg gjør det jeg kan

for å avhjelpe pengemaset.

Håper jeg får en kveldstime

hjemme hos meg selv.

Håper jeg får spist en matbit på kvelden.

Håper jeg får lagt meg tidsnok.

- - -

Håper jeg får sove godt.

Håper alt blir bra i morgen…

Igjen Og Igjen… Hvorfor, i det hele tatt?

Jeg skriver jo

bare håpløse setninger for tiden.

Ordene bare glaner med tomt blikk mot meg.

Tomt, sløret og intetsigende…

Hvor er det blitt av skrivegleden?

”Å skrive, det har du vel aldri mestret!”,

kan vel du si, da. Hva du synes,

plager ikke meg i det hele tatt.

Heller følelsen av tomhet. Tomme ord.

Ingen sammenheng. Men jeg skriver tross alt,

likevel… Kanskje jeg skriver for mye?

Er ikke opptatt av det egentlig,

det med å skrive… Tro meg, men det er bare

en ”greie” som kommer og går, igjen og igjen,

uten at jeg styrer det så mye.

Enda en samling skriblerier ferdig.

Jeg ser den ligger på skrivebordet mitt,

en eller annen tidlig morgen.

Deler den ut til kjente og ukjente,

noen til og med betaler for den,

og de som får den av meg,

tar den ærbødigst i mot,

og synes de bør mene noe positivt.

Positivt om skribleriene mine… Hmm…

Det bør de jo ikke, det er bare en form

for terapi for sjelen. Terapi for min sjel

og den er ikke lett å bli klok på.

Ikke blir jeg det og ikke kjenner jeg noen

som gjør det, heller. ”Glem hele greia!”,

tenker jeg inne i mellom.

”Glem skribleriene og alt det…”

Men det kommer til meg, igjen og igjen.

Så er det vel greit, da?

Ikke Høst Ennå… Ikke høst riktig ennå,

men jeg tusler rundt

i min kjente skog,

Det er bare midten av juli,

varmt og hett,

slik det kan være i en skog

en sommerdag.

Gullet er der konstanterer jeg,

gule vakre kantareller

har dukket opp i skogsbunnen.

Var her for en uke siden,

da var de ikke der,

men nå står skogen badet i gult!

Og ennå er det lenge til høsten…

Ikke Lenger Ensom Med Seg Selv En annen tilværelse har dukket opp.

Ut av ensomheten...

Tomheten...

Likegyldigheten...

Lengselen...

Ordene finnes ikke lenger…

En er ikke lenger ensom med seg selv!

Å, hvilken herlig verden som har åpnet seg.

Liv, herlig liv!

Kunne gjøre ting for gledens skyld.

En ny verden har åpnet seg, en herlig verden,

selv om den har beholdt sitt gamle skall.

Det ekle skallet som en synes

var så mørkt og uoverkommelig.

Nå lyser det glede av det gamle skallet

til den nye verdenen.

Det er nesten slik at en savner det litt,

det å være ensom med seg selv…

Men bare nesten,

nesten for den nye tilværelsen er bare herlig…

Tilværelsen med seg selv og alle rundt en.

Ikke lenger ensom med seg selv…

Ikke Noe I Det Hele Tatt! Ikke noe i det hele tatt, kanskje…

Ikke noe psykisk.

Ikke noe fysisk.

Ikke noe i det hele tatt!

Men jeg merker det både

i kropp og sjel, likevel.

Ikke noe i det hele tatt…

Hadde det ikke vært for at jeg traff deg!

Nå er du min verden!

Nå er du som nord for min kompassnål!

Nå er du hele min verden…

Jeg er ikke noe i det hele tatt,

i forhold…

Jeg søker,

men du er usynlig…

Jeg leter,

men du er ikke der…

Kanskje forgjeves,

alt sammen…

Tror ikke det!

Vil ikke tro det…

Ikke Noe Mer Ting modnes,

etter tid.

Gjør vondt, svir,

for så å fortrenges.

Til slutt vil en ikke mer,

av det samme…

En søker noe nytt.

Ferdig.

Forsøker og bli ferdig,

med det gamle.

Det nye klarer visst aldri

og erstatte det gamle.

Tiden leger ikke mine sår.

Men jeg forsøker,

så godt jeg evner…

Som en bokser som går

i en negativ clinch

uten noen følelser i omfavnelsen

Bare for å bli ferdig

med kampen,

og nederlaget,

som allerede er klart.

Og som gleder seg til å legge opp.

Isrosene Danser Januar.

Kaldt ute.

Varmt inne.

Isrosene danser på vinduene mine.

De danser på innsiden

av mine gamle,

trekkfulle vinduer.

Snart danser de over hele glassflaten,

slik at jeg i min frimodighet

nå kan fly naken,

hvis det er det jeg vil,

uten naboens tunge blikk

bak gardinene.

Isrosene danser.

De stenger snart hele min utsikt.

Samtidig skaper de glede

og frihet for meg.

Januar.

Kaldt ute.

Varmt inne.

Fantastiske mønstre av isroser.

Isrosene danser på vinduene mine.

Jeg Elsker Kvinnen

Jeg Ikke Kjenner… Åh, hvor jeg elsker kvinnen jeg ikke kjenner!

Så vakker!

Så ydmyk!

Så kvinne!

Elsker henne for resten av livet…

Hun tente alle mine plugger,

med det samme.

Jo da, jeg fikk vite navnet hennes…

Jo da, jeg, min sjenerte sjel,

til og med pratet med henne.

Engasjert og med tilhører…

Åh, hvor jeg elsker kvinnen jeg ikke kjenner!

Hvilken vakker og ren sjel hun hadde…

Det var lett og se, i hvert fall for meg!

Kanskje vi treffes igjen?

Åh, hvilken vakker verden vi lever i!

Med slike sjeler blant oss…

Håper!

Og tror…

Jeg Kan Det Jeg Vil! ”Jeg kan det jeg vil!”

Det kan en jo si til seg selv,

i beste selvtillitkursus-stil.

Men når en ikke vet hva en vil,

hva kan en egentlig da?

Hva skal en bruke alt til,

som en kan, har lært og erfart,

hvis en ikke vet hva målet er?

I mellomtiden får en kanskje

lære seg selv bedre å kjenne,

slik at en vet hva en vil

- og kunne gjøre det!

Samtidig…

Kantareller I sin soleglade farge

viser de at høsten er her.

Blant gulnet bjørkeløv

kan en lete og lete.

Med ett så kommer en over noen,

plukker de møysommelig opp,

legger de forsiktig ned i kurven,

for så og søke videre for å finne flere…

Om en finner noe

er ikke avgjørende for alle.

Noen finner gleden i og lete

i en skog full av grøde og liv.

Turen i skogen kan være

betaling nok i seg selv.

Mens andre igjen klarer

og ergre seg over

at de ikke finner det

de søker etter.

Ergrer seg…

Og hva så?

Jeg har tatt meg en rast,

en sjokoladebit,

en kaffekopp

og en rullings.

Etterpå skal jeg gå videre…

Etterpå…

Etterpå,

fordi jeg har ingen hast.

Kilimanjaro Kilimanjaro, Afrikas topp.

5895 meter over havet.

Selvsagt skal vi dit, høvdingen og jeg.

Det er for lengst bestemt og fastspikret.

Bare det ordner seg med det og det…

Arusha flyplass,

buss videre til Marangu,

så klatre og gå oppover mot toppen

overnatte i hyttene

ved Mandara, Horombo og Kibo.

Se soloppgangen ved Gilman`s Point.

Gå de siste 200 høydemeterne

til Uhuru Point.

Da, og først da er alt klart

for høvdingen og meg

til å slippe urbrølet løs

på toppen av Kilimanjaro.

Legge hjemlandet dødt for en stund,

med alle våre brutte drømmer

og illusjoner.

Kilimanjaro, Afrikas topp.

5895 meter over havet.

Selvsagt skal vi dit, høvdingen og jeg.

Etter å ha vært til topps,

skal vi ligge ved kysten…

Det Indiske Hav og Dar-es-Salaam.

Det skal bli herlig…

Deilig for oss…

En ny start liksom.

Kilimanjaro, Afrikas topp.

5895 meter over havet.

Selvsagt skal vi dit, høvdingen og jeg.

Kjenner Deg Nå… Kjenner deg nå,

tror jeg…

Ditt vakre ansikt, ditt smil.

Dine uttrykksfulle øyne, alle dine blikk.

Din fantastiske kropp, hver del av den.

”Åh!”, hvor jeg vil ha deg,

i nærheten av meg.

Hele deg, på en gang.

Alle dine ord,

tanker og drømmer,

vil jeg dele med deg.

- - -

Deg…

Fornemmer deg på en spesiell måte nå.

Opplever deg slik jeg vil oppleve den jeg elsker.

Håper du er slik som jeg kjenner deg.

Forresten, aner du hvem jeg er?

- - -

At jeg kunne ta så feil av meg selv…

- og deg…

Kjærlighet Kjærlighet!

Er det kjærlighet jeg savner?

Kjærlighet…

Hva er nå det?

Kjærlighet til et menneske

kan det jo kanskje være.

Er det da lengselen om kjærlighet

fra et annet menneske som en savner,

eller er det selv å få vise kjærlighet

som fyller det tomrom lengselen har skapt?

En opplever kanskje begge delene,

hvis en er heldig.

Kjærlighet…

Er det slik den er,

da ville jeg også oppleve den!

Hvis begge delene kommer samtidig…

Kjærligheten,

De Lates Oppfinnelse? Et sted der ute,

er det mange mennesker

som tror de har kjærlighet.

Til hverandre…

Det tror jeg ikke noe på.!

Kjærligheten er noe oppdiktet.

Jeg tror det er de lates oppfinnelse,

de som ikke gjør noe annet

enn å dyrke seg selv og sine.

(Som for eksempel en hund).

Lange Kniver… Lange kniver.

Spydspisser.

Kuler og krutt.

Granater og miner.

Så klart det er krig!

Uansett hva som skjer,

så dukker de lange knivene opp.

Hele tiden!

Ustanselig…

Krig.

Krig om alt.

Total krig.

Så klart det er våpenhvile, i blant.

Men det er andre ganger…

Men de er kun

korte sekvenser,

som bare brygger opp

til mer krig.

Vondere opplevelser.

Tyngre skyts.

Lengre kniver.

Mer kanonføde.

Så klart det er krig!

Det er bare og åpne øynene.

Den er overalt.

Lazy Sart Sjel Sart, urørt, porselen.

Lett knuselig og skjør.

Fortsatt sart…

Vær så snill og la sjelen min

være i fred en liten stund.

Urørt, uprøvd…

Umoden kan hende…

Sartheten er drømmende.

Min sarte sjel fanger

kun følelser som ikke passer inn i A4-rammer.

Større, mangfoldigere,

slappere kan hende.

Lazy sart sjel!

Lengsel Lengsel!

Lengsel etter noe liv.

Men det er stille…

Kjedsommelig…

Stille...

Alene og dødt...

Stille…

Livløst…

Det skjer jo ingenting,

i hvert fall ikke noe liv.

Å, hvor jeg lengter etter liv!

Liv i den sprukne sjela mi.

Liv i det ensomme hodet mitt.

Liv i den tomme stua mi.

Sprudlende, yrende liv!

Men det eneste jeg holder liv i,

er den uoppfylte lengselen etter liv.

Sjela mi har lengselen inne i seg…

Lengselen gnager sår i sjela mi.

Lengselen etter det gode liv…

Å, gi meg liv!

Et normalt liv…

Lille Barnesjel Mye / lite – mange / få – myke /

harde – varme / kalde…

Slik kan det hende sammenfattes,

lille barnesjel.

Mye liv, lite liv, hardt liv.

Kan hende mange realiteter,

få realiteter, myke realiteter…

Mange voksne, få voksne, varme voksne.

Kan hende mange foreldre,

få foreldre, kalde foreldre…

Mange gleder, få gleder, myke gleder.

Kan hende mange skuffelser,

få skuffelser, harde skuffelser…

Mange spørsmål, få spørsmål, varme spørsmål.

Kan hende mange svar, få svar, kalde svar…

Mye trygghet, lite trygghet, varm trygghet.

Kan hende mye varme, lite varme, kald varme…

Mye omsorg, lite omsorg, kald omsorg.

Kan hende mye nærhet, lite nærhet, varm nærhet…

Mye protest, lite protest, kald protest.

Kan hende mye ettergivelse,

lite ettergivelse, varm ettergivelse…

_ _ _

Ikke godta de voksnes verden,

lille barnesjel

De vet likevel ikke ditt beste.

Skap ditt eget liv,

din egen varme og kjærlighet.

Ditt eget liv, mer enn de nyanser

vi voksne tror vi ser.

Hvor i livet er du nå,

lille barnesjel?

Kan hende for mykt…

Kan hende for hardt…

Kan hende for lite…

Kan hende for mye…

Kan hende for få…

Kan hende for mange…

Kan hende for kalde…

Kan hende for varme…

Kan hende du vet det selv…

Kan hende du har fått måtte lære det,

lille barnesjel…

Kan hende ingen voksne har sett deg?

Slik du egentlig er inne i deg,

lille barnesjel…

Lykke Hva er lykke?

Har lurt mye på det, jeg…

Grublet meg langt vekk.

Kan hende for langt vekk.

Til uoppnåelig lykke.

Her om dagen datt svaret ned i hodet mitt.

Lykke for meg,

Er når to mennesker

Er glad for å se hverandre.

Så enkelt var det.

Herved er mange års forskning avsluttet.

Lykke, Finnes Det? Hva er nå lykke?

En høyst personlig opplevelse, kanskje…

Hva er da lykke for meg?

Sjelefred. Fotballkamp.

À jour økonomisk. Ferie. Venner.

Gjengen. Møte nye mennesker. En kjæreste…

Ett ord kan tegne lykke for meg

og det ordet er undring og vennskap…

Å kunne undre seg over livet…

Uten venner lever en ikke…

Fred i sjela får jeg vel ikke oppleve…

Fotballkamper er det nok av…

Nok med gryn får jeg vel aldri…

Ferie, greit nok, men fra hva?

Kjærester er ute i det blå,

samme med nye mennesker å kjenne.

Lykke for meg…

Hva er det da?

Lykke…

Så finner jeg deg aldri!

Hallo?

Lykke Finnes, I Blant… Livsmelodien kommer…

Tar i mot med åpne armer.

Den kommer nå,

kjenner det på meg.

Føler alt så godt,

det varmer.

Håpet om noe annet,

måtte det skje denne gang,

at det er riktig, det jeg føler nå.

Troen på noe nytt.

Og at det ikke blir som andre ganger,

at jeg også denne gangen blir snytt.

Nå svinger livsmelodien seg i en tango,

en dans jeg aldri kommer til å bli med i.

Men se, der er jeg jo med i dansen,

vi er jo to!

Hvem er det som jeg danser med?

La det bli det samme nå,

for nå kjenner jeg livsmelodien igjen…

Jeg liker det slik det er nå,

tør jeg håpe, tør jeg tro…

Kjenner det svinger og bobler.

Håper det varer og aldri tar slutt.

”Gi en glad dag i det”,

sier jeg til meg selv.

Slipper meg løs mens tangoen ennå varer,

måtte orkesteret spille evig og ikke gå hjem.

I hvert fall ikke akkurat nå, i kveld…

Lys I Natten Tenner et lys i natten,

sånn bare for meg selv.

Er liksom ikke så alene, da…

Flammen står høy og flott

over den glødende veken,

lyset varmer sjela mi.

Blir så mye roligere på en måte.

Får mine tanker til å forsvinne.

Får nytt tankestoff frem.

Lyset brenner stille ned.

Kanskje våkner jeg i morgen tidlig,

med fred i sjela mi…

Kanskje er det fred på jord…

Kanskje får jeg en fin og vakker dag…

Alle håp tennes med stearinlyset mitt.

Alle håp om fremtiden…

Tankene faller på plass.

Alt er rolig og stille, selv i sjelen.

Lyset blafrer sine siste flammer i urolig takt.

La meg sikkert for sent i natt også,

men det er kanskje en måte og overleve på,

det og kunne sette av tid

til å rydde i tankevirvaret mitt…

Et lys er brent ned…

Alt er stille nå.

Magisk Eller Tragisk? Stå på for kjærligheten!

Benytt sjansen du har nå…

Det er godt for deg med litt kjærlighet,

sa min venn.

Og hva så, svarte jeg.

Selvfølgelig vil jeg forsøke

og nå himmelen på jord,

enda en gang.

Ville ikke vært foruten.

Det magiske av alt magiske.

Meningen i meningen.

Den sterkeste kraften i all kraft.

”Kjærligheten” kaller de det.

Men jeg vil være litt forsiktigere,

gi ting mer tid denne gang…

Er blitt skuffet over andre før.

Er blitt skuffet over meg selv før.

På det de kaller ”kjærligheten”.

Kanskje det vil være riktigere nå,

med litt mer ballast

og tunge mursteiner i ryggsekken.

Er mer stø på bena, kanskje…

Jeg får forsøke, enda en gang,

med alt jeg har og med alt jeg kan gi.

Det var det jeg svarte min venn.

For jeg er jo blitt dødsforelsket i henne…

Elsker henne, tror jeg…

Elsker henne meg, mon tro…

Maksimal Frustrasjon Maksimal frustrasjon…

Kjenner den inne i meg,

den er altomfattende.

Bølgene topper seg,

skummer og fråder

og tar med seg det

den kommer over.

Stjeler alle mine tanker.

Sluker enhver lyst.

Dreper alle gleder.

Kveler meg sakte – igjen!

Drukner meg…

Nedslående.

Trenden forsterkes gradvis og fortsetter,

til slutt øker den enda mer…

Kanskje mot et nytt nederlag…

Meg Selv Meg selv er ikke meg selv lenger.

Ukjent verden, fremmed land.

Finner ikke frem, sloss og skriker.

Bjeffer mot alt og alle, i forsvar.

Det er krig.

Blir det snart fred,

spør jeg meg selv…

Fred.

Fred med meg selv.

I omgivelsene mine.

Det er fortsatt krig…

Men… Jeg satt hjemme her en kveld

og det er i utgangspunktet ikke verst av meg…

Krammet meg deilig ned i godstolen,

stearinlysene var tent.

Rotet litt i min lille synonymordbok.

På ordet ”ad undas” fant jeg mye rart...

Den veien høna sparker…

I vasken…

Nedad bakke…

Nedenom og hjem…

Nord og ned…

Pokker i vold…

Til helvete…

Jf. forfalle

Ja vel, får vel slå opp på ”forfalle”,

tenkte jeg da…

Forfalle

Degenerere

Falle sammen

Forkomme

Gå i hundene

I oppløsning

Til grunne

Hengi seg til

Komme i forfall

Ligge for fefot

Forfallen, se avdanket, falleferdig,

forkommen, forsømt.

Uendelig rikt på ord er språket vårt.

En kan pakke inn budskapet nesten slik en vil,

men ad undas går det nok likevel…

Men Jeg Vet Det Nå! "Inte visste jag.."

sa Johansson

i et kjent ordtak.

Men jeg vet mere om det nå.

At hver dag er ingrediensen i livet

og at dagen i dag er det viktigste.

Mine øyne er våte,

fulle av tårer.

Ikke for morgendagen.

Ikke for gårsdagen.

Men for dagen i dag...

Om det er av glede

eller sorg vet jeg ikke.

Morgendagen vil gi svar.

Nyter nuet og samtidig

kommer tanken om det andre.

Men jeg kan i hvert fall

ikke si at jeg ikke visste...

Jeg vet det nå!

Mennesker En tror en vet hva de er gode for.

En tror en vet hva de kan og gjør.

En tror en vet hvordan de er.

En tror en vet alt,

likevel kan de overraske…

De er annerledes enn det en først trodde.

Har du noen gang kjent et menneske?

Kjenne mennesker gjør vel ingen...

Gjør du?

Mennesker...

Hva er vel det?

Mer Enn Det… Verden er merkelig!

Og mer enn det…

En stille kveld for seg selv,

tror en i sitt urolige sinn.

Noen ord i telefonen forandrer alt.

En blir bedt med på ett eller annet,

løper i dusjen, fin og fjong!

Og skulle vært mer enn det…

En kommer til avtalt tid og sted,

og alt er bare musikk og glede!

Men brått blir det mer enn det…

Verdens herligeste kvinne dukker opp!

Forandrer alt, til det bedre!

Og mer enn det…

Ikke det at jeg turde å fortelle henne det,

men jeg tror hun vet det…

At jeg synes det…

Og mer enn det…

Kanskje hun ikke vet det,

sikkert derfor hun snakket med meg.

Hvorfor skulle verdens herligeste kvinne

ellers gidde og snakke med meg?

Ta seg tid til meg.

Hygge seg sammen med meg,

i hvert fall tilsynelatende…

Verdens herligeste kvinne!

Og mer enn det…

Midt I Livet Midt i livet…

Midt i livet står en kanskje nå.

En rustfri tilværelse,

tenker du kanskje…

Som midt i livets sommer,

kanskje en sommer som er litt på hell.

Kanskje er det midt i august.

Sensommeren er en herlig tid.

Nyt den.

Nyt den,

som en nyter nystekt makrell

og ferskt sommerøl.

Det er vel det sensommeren er til.

Midt i livet…

Høsten ligger på lur…

Høsten er vel ikke det verste, eller?

Kanskje er det mye som har skjedd

tidligere på forsommeren…

Da er det deilig med høsten…

Alt er da tilbakelagt.

Alt er fortid.

Midt i livet…

Panikken brer seg hos deg, kanskje…

Tilbakelagt er barndom og ungdom.

En er nå midt i voksendommen.

Det kan være en hard dom å få på seg.

Den synes likevel ikke på noe rulleblad,

men en merker det så smått.

Så smått at alderdommen er på vei.

Den siste dom en får.

Midt i livet…

Midt i livet har en samlet seg

nok av historier og ting.

En har kanskje valgt et hus,

en bil og en liten familie.

Husk da at en ikke så lett kan velge bort

familien en har, som med huset og bilen.

Ta vare på det.

Selv om en er midt i livet.

Midt i livet…

Må være litt deilig og endelig være der,

kanskje?

Kanskje er det trygt og være midt i livet?

Kanskje ikke?

Hva er det som egentlig teller da?

Hva gir en mening?

Kanskje det er på tide og leve litt mer,

før det er for sent…

Gjøre noe mer ut av fritiden,

eller skaffe seg litt mer fritid,

om nødvendig.

Dele den med noen en setter høyt,

det ville jeg gjort hvis jeg var midt i livet.

Midt i livet…

Lykke til med midt i livet.

Lykke til med resten…

Midt I Natten Midt i natten…

Da er det mørkt, da…

På alle måter, for meg.

Jeg er visst blitt dyktig på det…

Være oppe midt i natten.

Er ikke mange netter jeg har gått glipp av,

i hvert fall.

Søvnløs.

Rastløs.

Hvileløs.

Midt i natten er da jeg kjenner det som mest.

For sent og ringe noen.

For sent og gå ut å treffe noen.

Ensomheten, enda en gang…

Metervis med stearinlys har gått med

omkring tiden midt i natten.

Et symbol for hvordan jeg er inne i meg.

Da andre finner sjelefred,

har jeg en hel krig inne i meg.

En krig med tanker,

løfter og illusjoner.

De fleste uoppfylte,

brutte og for langt vekk.

For langt vekk til og nå de igjen.

Livet har et forsprang på meg.

Min Ettermiddagskaffe Min ettermiddagskaffe!

Åh, hvor godt den smaker…

Etter jobben og kunne ta en tur innom kafeen,

finne meg en stol i solskinnet utenfor

eller sette meg i stamkroken inne

for kun og bestille seg en ettermiddagskaffe…

En halvtimes pause i hverdagen,

før en sykler hjem til kottet sitt,

for og hente frem nye regninger i postkassa,

for og sjekke den kjedsommelige telefonsvareren,

for og lage noe som minner om en middag.

En halvtimes våpenhvile

i min personlige krig.

Så klart det er krig, dere!

Opplever den hele tiden…

En krig mot renter, avdrag,

hverdagen i hele tatt…

En halvtimes idyll, fredfull og deilig.

Noen kjente dukker opp for og slå av en prat.

Kanskje jeg skulle prøve

en påfyll for å drøye det litt…

Min ettermiddagskaffe!

Åh, hvor godt den smaker…

Min Gode Venn… Ringte deg her om dagen,

min gode venn.

Lenge siden sist,

vi pratet i sammen,

og lengre siden vi møttes.

Mye lengre…

Min gode venn...

Ikke bare er det krig

utenfor meg,

men det er også en

liten borgerkrig

inne i meg.

Og du min gode venn,

sa at du forstod meg.

Forstod hvordan jeg har det.

Takk, min gode venn.

Det holdt for meg,

denne gang.

Til og ikke gå over

til den andre siden.

Det er nesten utrolig hva

min gode venn må tåle…

Men, det har vel en verdi i seg selv,

ikke bare det å ha en god venn,

men mer i det å være en god venn…

- - -

Man får vel i hvert fall for forsøket…

Min Tid Tid…

Ny tid. Gammel tid.

Nåtid. Fortid.

Ventetid. Fremtid.

Tapt tid. Spart tid.

Bortkastet tid.

Sommertid. Vintertid.

Livstid. Fritid.

Tid…

En tid for alt.

Tid…

Hva med min tid?

Hva med den?

Hva gjør jeg ut av min tilmålte tid?

Tid…

På en måte er jeg vel

lik et hjullager i et tidshjul.

Følger arbeidstider og avtaler

så godt jeg kan,

og binder tiden min etter det.

Tid…

Inne i mellom kunne det vært ålreit

og bare kunne stoppe tidshjulet,

for og få litt mer ut av tiden.

Ikke det at jeg ikke rekker det jeg skal,

men det kunne noen ganger vært deilig

og ha tid til og ikke gjøre noe.

Skjønner du?

Min Turkamerat Usj! Ruskevær ute. Skal en gidde?

Jo da, riktignok har en avtalt å ta en tur, men…

Påberoper meg Force Majore…

Reiser meg likevel opp av stolen og snører min sekk.

Av gammel vane, så er det ikke mye jeg glemmer,

En kniv i beltet, litt papir,

en eske fyrstikker, en kopp.

En termos med kaffe og noe godt å grille.

På med feltbuksa, ullgenseren og støvlene…

Snart ute i skogen.

Tusler med min venn i ruskeværet.

Det blir gradvis lunere

jo nærmere vi kommer skogholtet.

Lenger inne i skogen er det helt lunt,

det er her vi fyrer opp bålet vårt.

Når flammene slikker oppover,

blir det nesten for varmt, men bare nesten…

Litt kaffe og grillmaten

er på plass over bålets varme.

En sjokoladebit dukker også opp, på deling.

Praten er rettfrem og vi er alltid enige.

Skikkelig kos – hver gang.

Men det skjer bare på tur…

Vår tur.

Bare der og da…

Du og jeg Arthur…

Litt min, litt alles,

mest fri, du lille kjære hund…

Mitt Aller Første… Jeg skrev mitt aller første dikt

en vårdag full av tungsinn.

Verdenen ute var full av gryende liv.

Jeg var låst inne av tungsinnet,

som ikke ville slippe tak.

Det jeg husker fra det året er to små ting...

”Tø opp, la våren slippe til”, skrev jeg.

Det var det ene jeg husker

og diktet fant jeg aldri igjen…

Samme kan det være, kanskje?

Hvorfor skal en huske alle sine tunge stunder

i noen sirlige håndskrevne linjer,

som ikke en gang rimer?

Det andre jeg husker igjen,

var at sommeren kom

og det endelig ble høst.

Og jeg var fortsatt full av tungsinn.

Mitt Beste Minne Mitt beste minne.

Mitt beste minne er minnet om deg.

Vakker og herlig… Deg…

Husker det som det var for et sekund siden.

Jeg møtte deg. Du møtte meg.

Minnet om da vi møtte hverandre

Det var musikk, og kun det...

Det var vilt og kun det…

Det var kjærlighet og kun det...

Det var forelskelse og kun det…

Det er over nå…

Men det er et deilig minne.

Faktisk mitt beste minne…

Mitt beste minne.

Jeg vil ta vare på det…

Modifisert Sannhet Det

er

slik

det

er…

Det er slik det er,

og slik vil det bli!

Tror, jeg…

Morgensol Og Aftenstjerner “Morgensol og aftenstjerner”

er arbeidstittelen på det

jeg holder på med nå..

Det skal bli en roman, en gang…

Alle gjør jo det nå for tiden,

skriver, mener jeg.

Leser en og annen roman selv, også.

De fleste er middels, synes jeg.

Så nå har jeg tenkt å bevege meg

inn i det høylitterære selskap.

Har ikke kommet så langt ennå, akkurat.

Har skrevet innledningen og den lyder slik:

Den lille byen våknet sakte,

men utilbørlig til liv,

og for et liv det skulle bli denne dagen!

Morgensolen steg over horisonten.

Noen sto opp og noen la seg.

Radioen summet fra kjøkkenvinduene,

der gardinene blafret lett

i den svale og varme morgenbrisen.

Et par vekkeur prøvde å kalle noen

tilbake til en ny arbeidsdag.

Noen gikk en liten morgentur,

mens andre igjen fortsatte krangelen,

der de slapp i går.

En roman blir ofte lang, kan hende altfor lang.

Det tror jeg ikke blir tilfelle med denne.

Kan jo hende det blir en liten novelle i stedet…

Motsetninger Mowgli og Tarzan,

i samme jungel.

Hvordan hadde det vært mon tro?

En masse ulver kanskje…

Jane hadde kanskje skilt seg

og Tarzan hadde sett Korak

bare hver onsdag og annenhver helg.

Mowgli hadde kanskje benyttet

sjansen til og bli en mann,

blitt samboer med Jane,

og Korak hadde samtidig

fått en god lekekamerat.

Hva med Baloo og Bagheera?

Hva så med Tarzan?

Hadde han betalt bidragene sine,

eller valgt og bruke opp pengene

i mange og dyre glass

på den lokale jungelpuben?

Hadde han kanskje dratt

ut av den dype jungelen

for finne seg en annen dame…

Hva med tegneserien hans, da?

Hva med den?

Og ennå har jeg ikke nevnt

at Sala og Fantomet, sammen med Guran,

nettopp har meldt adresseendring…

De skulle til den samme jungelen…

Motviljens Makt Før trodde en verden var vakker.

En vakker verden.

Full av godhet og varme.

Fred og frihet. Mat og klær.

Husrom og arbeid. Nok til alle.

Gerhardsen, Luther King og Kennedy…

Det var før… Ikke nå!

Motviljens makt.

Motviljens makt har overtatt

menneskehetens evne til å handle

i tråd med fornuften.

Alt skjer mot menneskehetens

og naturens vilje.

En ustoppelig maskin,

som er overalt.

La oss stoppe motviljens makt

Mørkt Mørkt.

Det meste er mørkt nå.

På alle tenkelige måter.

Beksvart, uten lys.

Mørkt.

Mørke tanker skygger

for sola om dagen.

Skygger for månen

og stjernene om natten.

Mørke tanker…

Som og være i en tunnel.

Midt i en lang tunnel,

uten lys.

Med bomstasjonen tilbakelagt,

før tunnelen.

Mørkt.

Mørke triste tanker

overskygger alt.

- - -

For meg…

Måkekongens Ball Fint skulle det være da måkekongen

ba inn til sitt årlige sommerball!

Sigarer, skotsk singel malt whisky

og en masse lekne terner.

Intet ble spart på til dette ball,

en er jo ikke konge for ingenting,

tenkte måkekongen og lo for seg selv.

Fiskeslo, rekeskall og matrester

bugnet det av på svaberget.

Dette så ut til å bli

enda en suksess

for måkekongen.

Gjestene hev i seg

med god appetitt,

med skrik og skrål

til langt på natt,

ja faktisk ut i morgenkvisten.

Måkekongen koste seg

og skrålte med alle,

mest med de lekne ternene.

Så herlig og være måkekonge,

tenkte måkekongen.

Måtte det vare …

Månen Månen.

Som en sol for meg, om natten.

Ensom på himmelen,

lyser du opp tilværelsen min.

Skulle kanskje tatt meg en tur dit.

Til månen. Til deg…

Fru Luna, som du blir kalt.

Hvis det passet for deg, da?

Ost har du nok av,

så ett par flasker vin

hadde vel gjort susen,

og kanskje en liten ostehøvel.

Deg og meg, fru Luna.

Det hadde vel vært litt av et par, det!

Eller?

Natt Og Dag, Dag Og Natt! Livets skole eller skoleliv?

Leke eller oppstilling? Pedagog og president,

late som om eller på ekte? Hjerne eller hjerte?

En fyller sin sekk etter sitt tilmålte vett

og tømmer den likedan…

Karakter og dom du mange har gitt,

husk at på vårt brodermål betyr ”dom” oss alle!

Du har også nå fått din dom, alderdom!

Ikke alt kan rettes opp med viskelær,

rødblyant eller fasit i sin hånd.

Noe vil en ikke viske vekk eller rette,

kan hende et godt minne eller drøm…

Å overse eller glemme blir

da kan hende den beste egenskap en kan ha…

60 eller sexy, eller begge deler?

Appeal eller appell,

du har i din fulle rett som El Presidente.

Livet er ofte feilsitert av glade som en gave.

Det er vel heller en lyte som må overleves,

kan hende…

Dog må livet leves, nytes og lappes på.

Storefri er kommet, på tide å leke…

Leke med dine drømmer, med livet, på ekte!

Ut og lek, El presidente!!!

Ta med deg krittet

og tegn noen paradisstreker…

Ekteskap,

ja vel, ring Blix

og gi faen i krigen,

Lag ditt eget

ubestridelige

kjernekraftvåpen…

Nattens Små Usynlige Fugler Nesten umerkelig,

nesten lydløst flyger de,

nattens små fugler.

Hører og ser de

i den beksvarte natten,

hvis jeg forsøker,

der jeg går en

av mine nattlige turer.

Tror liksom at de en gang

vil komme flygende til meg,

nesten lydløst,

med noen svar på

alle de spørsmål

jeg går og funderer på.

Nattens små fugler.

Små sendebud i natten,

som sender klare tanker

ned i mitt grublende hode.

Nesten lydløse,

nesten usynlige,

i den beksvarte natten.

Nullstilt Nullstilt.

Nullstilt hjerne.

Nullstilt tilværelse.

Nullstilt.

Begynne på nytt.

Ikke helt nullstilt,

men er det likevel.

Alt har en vel med seg,

men likevel så er jeg nullstilt

ved å la det ligge der bak,

der bakenfor ett sted…

Nullstilt…

Klar for nye tak.

Klar for alt

og ingenting.

Klar…

Det blir jeg vel aldri,

men bedre forberedt kanskje…

Jo da,

jeg er nullstilt og klar!

Ny Visdom Visdommen kommer med årene,

gjennom erfaringene

en gjør, sier noen.

Den nye erfarte visdommen

er ikke langvarig.

Den prøves

på nytt

- og taper.

Den nye visdommen er der aldri.

Den biter deg i nakken.

Hugger nakken av deg hver gang.

Etterpåklokskapligheten råder.

Så blir en vel aldri vis.

Nye Tårer Nye tårer.

Tårene renner forløsende.

Men det er ikke de gamle tårene,

som var så såre

og med det tunge vedhenget

av så mange tanker.

Såre tanker…

Nye tårer.

Dette er nye friske tårer!

Ikke bare av glede,

men nye forløsende tårer

som gjør godt for sjelen.

Nye tårer.

Nedover mine aldrende kinn.

Nye foryngende tårer.

Sjelen trenger nye tårer.

Føler meg eldre,

kanskje litt gammel.

Tårene rengjører sjelen.

Sjelen blir ikke eldre…

Der inne sitter guttungen

og planlegger nye streker.

Rampestreker…

Nye tårer.

Eldre, kanskje…

La de nye tårene renne i fred,

nedover mine aldrende kinn.

Tørk de ikke vekk!

De er på vei til sjelen min.

Tårer, nye tårer.

Forløsende, tross alt…

Når Smilehullene Sover Sent om natten,

tidlig om morgenen,

er mine smilehull

tilsynelatende borte.

Bare en gretten munnvik igjen

og se for deg.

Men de er ikke borte,

smilehullene bare sover,

sånn omtrent...

De er trukket inn i mine tanker

og smiler og våker

over mine drømmer.

Ikke vekk meg

når du ikke ser de,

tror at de er opptatt da.

En gretten munnvik

er ingenting å vekke,

lik en frosk og et prinsehåp

kan du forsøke å kysse den,

for å se om smilehullene

er ferdige der inne i mine drømmer...

Smilehullene sover...

De gir meg gode drømmer, om deg!

Kyss meg sent om natten,

tidlig om morgenen!

Kyss meg alltid,

så vil smilehullene være dine...

Ode Til En Forelsket Venn Går på luft…

Alt er så lett om dagen,

som å gå på luft,

høyt opp i skylaget.

Alt det hverdagslige,

som du ser der nede på jorden,

vedgår liksom ikke deg.

Fordi du går på luft…

Vandrer i deilige bomullsdotter

og møter ingen hindringer…

Er så forelsket at du bare er lykkelig!

Det er ikke ett ord som du bruker for ofte,

om din verden, din hverdag…

Lykkelig!

Går på luft…

Håper at du lander en gang,

samtidig som den du elsker.

Hånd i hånd, med like smil,

med lette sprang mot en deilig vår!

Fortryllende…

- - -

Tålmodighet smurte

deres sjeler i ventetiden.

Måtte nettopp denne tålmodigheten

gi dere kraft og styrke,

også etter landingen.

”AMOR VINCIT OMNIA”, heter det så fint.

Det ville vært fortryllende!

Og Hva Så? Aldri få det

du ønsker deg

mest av alt i verden...

Og hva så? sier kanskje du…

Det skjer vel alle!

Men nå er jeg mitt oppe i det,

og det gjør noe med meg.

Mest av alt

i verden…

Kanskje deg?

Fin reise!

Veien er fortsatt

fin og bred,

og

du er bra skodd,

ser jeg.

Fortsatt fin reise…

- - -

Så får jeg aldri det jeg

ønsker meg mest av alt i verden…

Opplevelser Mange ting har en vel opplevd.

Mange ting har en vel opplevd,

som nå har blitt minner,

på ett eller annet vis…

Gode minner og dårlige minner…

Minner om gode øyeblikk, timer og dager.

Ja, til og med gode uker har en vel i minnet,

hvis en tillegger seg dårlig hukommelse.

Hvis en vet hva en tar av på,

hva som skaper gode opplevelser for seg selv,

hvorfor søker en da gang på gang

og gjøre opplevelser, som en vet vil føre til

skrik og skrål for sjelen?

Se det, det er vel slik livet er…

Ospetre-følelsen

Er Her Igjen… Osp…

Nå føler jeg meg som et ospetre igjen.

Ospetre-følelsen er her…

Ospetre? – spør du kan hende.

Nå må det ha rablet helt.

Osp…

Ikke at jeg er så høy og rank, akkurat.

Ikke at jeg er så veldig gammel, heller.

Rister og skjelver gjør jeg jo inne i mellom,

uten at det bør være noe så veldig galt i det.

Jeg har vel trigget balansenervene

en gang eller to for mye…

Osp…

Hovedtanken min om osp

er jo den at ospen er særbu,

akkurat som jeg føler meg nå.

Det er for langt til neste ospetre,

og det bør fortrinnsvis være

noen hunnrakler på det.

Osp, tenker jeg…

Er det slik livet blir?

Overdøve Stillheten… Overdøve stillheten, hvem gjør vel det?

Hvem klarer å ødelegge stillheten for meg nå?

Stillheten her ved vannkanten…

Sivet hører fra seg i de rolige vindkastene.

Du hører det puster og vaier i takt med vinden,

men det overdøver ikke stillheten…

En høsttørr bjerk rasler med bladene.

Blader som bærer bud om høst,

knusktørre og klare til siste reis,

men de overdøver ikke stillheten…

Bålet hører fra seg, med knitring og spraking,

flammene krabber oppover

den klare høsthimmelen,

men det overdøver ikke stillheten…

En hund glammer i det fjerne,

har kanskje sett en katt,

gneldret er hørbart og likevel fjernt,

og det overdøver ikke stillheten…

Kaffekjelen surkler og visler,

høres ut som den ganske snart vil koke over,

men den overdøver ikke stillheten…

Min turkamerat sitter ved bålet.

Hiver på ett par kubber ved,

tar av kaffekjelen, drysser på litt kokmalt,

sier ett eller annet,

men det overdøver ikke stillheten…

Stillheten…

Stillheten som jeg føler inne i meg…

Her jeg sitter ved vannkanten.

Her ved bålet, en sen høstkveld.

Kjølig i luften. Varme i fra bålet.

Likevekt i kropp og sinn…

Intet forstyrrer stillheten som jeg føler, da.

Pusler Med Mitt Alle holder på med sitt,

også jeg en gang i blant…

Men, blir det noe ut av det?

”Nei!”, sier jeg til meg selv.

Ingenting.

Denne ”ingenting”,

som ser ut til å være min trofaste venn,

for livet...

Ingenting skjer,

selv om ukeprogrammet mitt

er tett som regnbygene i oktober.

Oktober…

Og visst regner det i oktober.

Det er ikke det, akkurat…

Men kanskje det er noe ved meg,

som trenger mer energi, mer drivstoff,

og kanskje av en annen type

enn den jeg har helt på tanken

i de siste årene?

Men, hva skulle det vært?

På Den Grønne Gren Sterk, frisk og med nye skudd

skyter den grønne gren

ut i fra sin stamme

Vakker og skue,

den grønne gren.

Det er ikke plass til så mange

på den grønne gren,

men de flestes blikk søker til den.

Men også for den grønne gren

kommer årstidenes skiftninger.

I blant blir det plass til ennå færre der.

Du har kan hende en plass der,

på den grønne gren?

Husk da og skue ned på de små

og ubetydelige der nede…

Kan hende den grønne grenen

knekkes av deres økende hovmod…

På den grønne gren

vil vi vel alle sitte i blant,

kan hende…

På Evig Vandring… Jeg vandrer videre.

Er på evig vandring…

Tilsynelatende.

Lik den landsbyen

jeg aldri nådde frem til.

Synd,

men da får jeg vel aldri vært der.

Kan hende den var unåelig,

på et vis.

For meg…

Kanskje jeg bevisst somlet,

for å slippe og se den.

Fortrengt.

Jeg vandrer alltid videre.

På evige stier.

Velger ofte de kjente stiene,

som jeg vet hvor fører meg hen.

Selv om jeg ikke synes noe særlig

om stedene de fører meg til.

Jeg vandrer videre, likevel.

På evig vandring.

Synd med den landsbyen,

egentlig…

Rart For hver dag som går, blir en litt eldre,

samtidig som en føler seg yngre…

For hver dag som går, blir en litt dummere,

samtidig som en lærer av sine feil…

For hver dag som går, blir en litt sikrere,

samtidig som usikkerheten får gro…

For hver dag som går, leser en noe nytt,

samtidig som en glemmer noe en har lest en gang…

For hver dag som går, oppleves noe nytt,

samtidig som gamle minner kommer frem igjen…

For hver dag som går…

Rapport Fra En Sopptur Gule kantareller. Bleke piggsopper.

Fingersopper. Steinsopper.

Tar alt jeg finner i endeløs leten.

Der braket det i skogholtet bortenfor meg.

Et rådyr på sprang fra meg.

Jeg leter videre…

Oj! Her var det jo en del kantareller.

Får vel gå litt rundt i heia i nærheten

for og finne resten av dem.

Det er slik de er, de kantarellene…

Holder i sammen. Går videre…

Kommer opp på et utkikkspunkt.

Glaner så langt jeg kan se.

Trær, fjell, og Oslofjorden i det fjerne.

Vinden tar tak i skjorta.

Setter meg ned og tenner meg en røyk.

Nyter hvert sekund.

Smaker på litt honningmoden lyng

og en liten harelort.

Usj! Spytter ut, det var jo en fersk en…

Sneiper røyken, reiser meg opp.

Ennå er det lyst ett par timer til.

Jeg får vel lete videre…

Har gått langt nå, så det er lang vei hjem.

Får gå i den retningen

og kanskje å velge en annen rute en den jeg kom.

Er flink til det, selv om det tar lengre tid.

Finner noen sopper til, men ikke mange,

men mange nok til at det er bra,

tenker jeg inne i meg.

Når jeg endelig er hjemme, over stekosen fra

soppene, så nyter jeg turen enda en gang…

Noen ganger kan det være deilig med repriser,

bare ikke på fjernsynet…

Retro Retro.

Litt retro, kan hende…

Åttitallsgarderoben taler jo sitt om det.

Folk rundt meg tror jeg forsøker å være ”in”,

men jeg har vært litt retro hele tiden,

helt siden åttitallet.

Cirka om lag tjue år!

Og det uten aldri å ha vært ”in”…

På ingen måte.

Retro!

Mens andre har gravd dypt i lommebøkene,

har jeg en nesten komplett retro-garderobe.

Nå tror jeg det er på vei ut igjen å være retro.

Men det endrer ikke meg.

Retro!

Musikksmaken min er visstnok også retro.

Gyllene tider svinger ennå, for meg.

Et hjem fullt av gammelt tankegods,

ting og ”stæsj”.

Retro!

Kan hende jeg skulle fornye meg litt?

Kvitte meg med noe?

Hva er igjen da?

Hva blir jeg da?

Fra Abba-unge til ny-retro?

Post-retro?

Rettferdighetens Sår Rettferdighetens sår…

Ja, noe slikt noe

som får deg til og tenke etter.

Tenke etter om det er helt rettferdig…

Rettferdig og ha alle sår en har.

Noen har vel for lengst grodd,

er glemt eller fortrengt.

Mens andre sår igjen…

Tenke etter…

Hva hjelper vel det?

Rettferdighetens sår…

Om sårene er påført,

enten av seg selv eller andre,

så er sårene der, likevel.

- - -

Sårene får en slikke og plastre selv.

Rognetrær Intet er så vakkert som rognetrær,

når en ser dens prakt året i gjennom.

Vårens irrgrønne bladfingre.

Hvite vakre blomster.

Så deilig og hvile blikket på...

Sommerens grønngrønne farger.

Passer på og vanne deg i tørken, da...

Høstens vakre gulnede krøllede blader

og deilige rød-oransje rognebær.

Fuglene elsker deg, derav ditt navn!

Sorbus…

Vinterens frostne slanke silhuett

og et gjenværende frosset blad.

Og vårklare ventende knopper...

Intet er så vakkert som rognetrær!

Rydder Storopprydning…

Åh, hvilket inferno!

Inferno av ting og papirer.

Inferno av minner.

Alt er fremme og jeg vasser rundt.

En liten papirlapp sprenger noen blodkar,

en liten tåre presser seg på

og renner på mitt kinn.

Et gammelt, men hittil glemt,

eller fortrengt minne dukker opp.

Kan være i form av et fotografi.

En liten sten. En gyllen ring.

Et smykke. En gammel kinobillett.

En bok. En trøye fra min forhenværende.

”Usj og æsj! ”, tror jeg hiver alt sammen.

Har jo ingen glede av det, likevel…

Men gjør det aldri!

”Ha ha ha! Storopprydning!”.

Pakker alt ned igjen,

gjemmer det unna,

til neste storopprydning.

Men da skal jeg hive alt,

tenker jeg i rotet mitt

og er for en gangs skyld

helt enig med meg selv…

Sakte. Tiden går sakte forbi om dagen, for meg.

Det var kan hende bedre før, tror jeg.

Det kan se ut som ting ikke er helt bra nå.

Bra og bra, det har det kan hende aldri vært,

det har jeg jo sagt tidligere…

Sakte og ryddig.

Alt er så klinisk, rent og ryddig.

Uker går som planlagt, det gjorde det ikke før.

Før gjorde en ting uventet og overraskende.

Ikke nå lenger…

Sakte og kjedelig.

Før var en kan hende oppglødd

og full av livsgnist.

Ikke nå lenger…

Sakte og forutsigbart.

Nå er alt så ordnet og pyntelig.

Er det alderen som har nådd meg igjen?

Er ikke så gammel, egentlig.

Har bare blitt det, sakte…

Usj, slik var det ikke før.

SAN Denne lille historien er tilegnet San-folket

(buskmennene) som er fordrevet fra Drakenfjellene

i Sør-Afrika, til Namibia. Uten at jeg kan gi en

god grunn for det, er denne fortellingen bare kommet

ut av mitt hode, uten at jeg kan si noe særlig mer

om den, enn at jeg følte det var best og slippe den

ut. Mye stengsler og mye lengsler bør ut og vandre.

Erfare stiene og livet. Uten at dette bør ta fra deg

viljen til selvinnlevelse i ditt eget liv og de valg

du gjør eller lar være å ta. Ofte kan veien være

kronglete og litt for lang. Det er det historien

handler om. Så det og se andres lidelse kan være en

trøst når en føler seg selv litt nede og overkjørt.

-1-

Begynnelsen

Du kan hende er underveis, vandrende…

Til dit du egentlig ikke vil være,

men som du likevel er på vei til.

Men du vet det ikke. Ennå…

-2-

Blindheten

Hvor fører veien du vandrer hen?

Det er dit du skal.

Begynn å gå!! Til og fra.

Til og fra et punkt du tror du vet noe om.

-3-

Avstanden

Det er der du starter. Der du er nå.

Du vandrer mens du lever,

slik gir livet deg perspektiv og avstand.

-4-

Tvangstanken

Avstand til og avstand fra.

I livet ditt.

I tankene dine.

Du går, fordi du gjør og er.

Fordi du vil og ikke vet bedre. Som tvang.

Frivillig tvang eller tvungen av mulighetene.

Tvangstanker glir ikke unna så lett.

Søker. Du er søkende...

Videre oppdager du noe underveis.

-5-

Tiden

Tiden. Tiden går.

Fra deg. Stort sett.

Du finner ikke det du søker,

føler og tenker du.

For det finnes ikke lenger når du passerer det.

-6-

Uvitenheten

Du ser ikke det du søker, når du ser det.

Tiden stjeler ideene dine mens du går.

Lik en hullete sekk med korn.

Et timeglass som er i ferd med å renne ut.

Men det vet du intet om.

-7-

Uoppmerksomheten

Du vandrer og mister noe på veien

og noe annet kommer til deg.

Men du ser det ikke

og får det ikke med deg,

fordi du hele tiden søker videre.

-8-

Underveis

Små glimt av evighetens

gyldne dimensjoner

forsvinner i dine såre bein, ømme muskler

og slitte sko underveis.

-9-

Glepphendt

Så kommer tankene,

som du legger igjen der

de dukker opp.

-10-

Veien

De forsvinner i tidens sekunder.

Du forsøker og tenke tankene helt ut.

Stien gir deg veien og retningen.

-11-

Innsikten

Retningen gir deg innsikt i deg selv,

for underveis må du velge i stikryssene

du kommer til,

selv om du vet hvor du skal.

-12-

Forsvinningen

Du vandrer videre

og har tatt mange valg til nå.

Og flere stikryss venter. Der fremme.

Du tenker på det til tanken forsvinner,

med den også innsikten i deg selv.

-13-

Uroligheten

Du ser deg tilbake, sliten nå.

Solen står høyt.

Hviler, men du får ikke flere krefter av det,

fordi det er avstanden som egentlig plager deg.

Sliter deg ut. Psykisk.

Nervene svetter. Urolig.

Avstand til og avstand fra.

Den øker i begge ender, tenker du.

Tankene forsvinner igjen.

-14-

Reprisen

Hvileløs.

Du reiser deg opp, støl nå.

Vandrer likevel videre. Videre.

Videre, tenker du.

Hva vil du møte på?

Likevel plages du med avstanden

til det du forlater ett sted…

Tenker at en reise med båt ville vært bedre.

Strand. Skjær. Skipbrudden.

Du slår det fra deg. Prøvd det før…

-15-

Blemmene

Uten svar underveis,

vandrer du videre.

Fottøyet gnager deg.

Det skaper sår og blemmer.

Du kjenner smerten i fra før.

Billedlig, men likevel reel.

Fra sjelens erfaringer.

-16-

Befrielsen

Du tar deg av skoene,

setter de igjen på stien

og vandrer videre.

Det føles litt bedre en stund.

Herlig og befriende!

Barbeint!

Men bare en stund,

snart er føttene som såre flater.

-17-

Aftenen

Føttene gjør deg ondt nå.

Der du vandrer.

Varmt.

Dag blir til aften.

Du stopper opp i tussmørket.

Tenker med deg selv at tiden hjelper.

-18-

Nattleiet

Legger deg til rette i diket.

Du tenker på fottøyet som du har lagt igjen.

Du kan hende tenker på det som er lengre bak.

I tid og avstand…

-19-

Innsovningen

Avstanden til fottøyet er stor nå.

Større er savnet av dem.

Savnet er håpet til dit du er underveis.

Etter en stund sovner du inn.

-20-

Morgenen

Morgensolen vekker deg,

du reiser deg og vandrer.

Ondt gjør føttene fortsatt.

Støl, sulten, tørst.

Du vandrer likevel.

-21-

Medlæringen

Sta og egen. Det er det du er. Husk det.

Det er hva du er blitt fortalt, men er du det?

Livet skjer der du vandrer, for deg og bare deg.

Men du ser det ikke, livet rundt deg,

altfor opptatt du som regel. Senke rytmen.

Fange nuet tenker du i en svinnende tanke.

-22-

Brønnen

Du passerer en brønn,

ser ditt eget speilbilde i den.

Det er ingen bøtte i brønntauet,

så du vandrer videre.

-23-

Omstarten

Du tenker på livet. Det levde livet.

Hardt å leve. Sår.

Tørst. Du tenker på å glemme det hele

og leve deg selv ut,

slik du tror du ville kunne være,

kunne ha blitt.

Ideen om det… Omstart.

Hvordan hadde det vært?

For deg?

-24-

Tilværelsen

Ikke akkurat lykke,

men for deg er det slik

du tenker deg ett liv,

en ålreit tilværelse..

Ett liv uten sårheten,

tenker du…

En liten stund i evigheten.

Og nå er du hele tiden på vei.

Fra det, eller til det igjen.

-25-

Tanken

Men du dveler ikke ved den tanken,

fordi du søker videre.

Videre er der fremme,

hva finnes der?

Lite, intet?

Det du ikke vet nå er

at du finner det underveis.

Men så langt har du ennå ikke gått.

Eller kommet.

-26-

Smerten

Barbent.

Sår.

Sliten.

Det er det du er nå.

Tørst. Sulten.

Du velger og vandre videre,

du er bra på det.

Målet døyver smerten,

tror du.

-27-

Sartheten

Underveis tenker du på hva målet er.

Usikker, som alltid.

Sart,

sitter igjen som det eneste ordet du har.

-28-

Kraften

Ingen vet hva som er der fremme.

Heller ikke du.

Tenker på alt du har tenkt,

men ennå ikke sagt.

Det usagte må også ha sin plass,

sin kraft og sitt rom.

Eget rom. Tom rom.

Du tenker og søker likevel videre.

-29-

Anger

Til og fra skapes avstander

og livet ditt formes.

Uten skyld, eller litt mindre skyld,

mye anger underveis…

Hvorfor vandre, kjærlighet?

Hvorfor gå, tilhørighet?

Hvorfor skape avstand til noe du vet hva er

og skape mindre avstand til noe der fremme?

Som om du vet intet om og hva som kommer.

-30-

Hendelsen

Så skjer det.

Uten at du har en tanke om det,

tar du en avgjørelse,

midt i vandringen.

-31-

Fastheten

Du vender om.

Du snur!

Og gjør det.

Nå vet hvilken vei du har gått.

-32-

Vissheten

På tilbakeveien.

Kjente stier,

i hvert fall finner du tilbake.

Glade tanker streifer deg,

og blir…

-33-

Samtidigheten

Du tenker over alt du ikke møtte,

nå som du har vendt om.

Anger tenker du, men bare litt.

Samtidig er tilbakeveien

kjent og kjær,

du vet hva som vil

smerte deg underveis.

-34-

Klarheten

Tilbakeveien nå er jo egentlig veien frem.

Det er noe trygt ved det,

tenker du!

Endelig en klar tanke

og tanken holder du på der du vandrer.

Lengsel etter noe du har eller hadde,

Noe du kan gjenskape.

-35-

Lengselen

Skoene står der fortsatt.

Du lar de være.

Hvilken galning går av seg skoa her,

humrer du…

Livet er tilbake igjen med

en annen innsikt i det.

Slik er livet og savnet.

Håpet og lengselen gir deg resten.

-36-

Speilbildet

Å oppleve

og se sitt eget speilbilde

i livets brønn har kan hende

gjort noe med deg…

Mer enn du forsto,

der og da.

Klokere nå,

kan hende.

Uvisst…

-37-

Målet

Aftenen nærmer seg,

du er hjemme igjen.

Sant Nok… Tanker snurrer rundt.

Tanker som såpebobler

som flyr av gårde,

og forsvinner i det blå.

Hele tiden kommer det

en masse nye bobler.

Tankene mine er likedan.

Nye tanker noen ganger.

Kopier av gamle tanker,

de andre ganger.

Hva blir det neste?

Nye kopier av gamle tanker?

Gamle kopier bygd på nye tanker?

Nye tanker om gamle, forslitte kopier?

Gamle tanker om nye tanker?

Mulighetene er mange…

Hvis en

har

såpebobler

nok.

Å ta av…

Inne i hodet!

Sin Egen Skjebnes

Selvfølgelighet ”Nei!” Hvor mange ganger skal en si det,

før en finner ut at det bare fører til

sin egen skjebnes selvfølgelighet.

Sin egen skjebnes selvfølgelighet…

Sine egne tanker om hvordan livet skal være…

Sine ideer som stadig viser seg

og være altfor vage…

Sin egen skjebnes selvfølgelighet…

Følger du den, så skyter du deg selv!

Alle husker vel menneskene

ved navn og utseende, som fikk et ”nei!”

og hvor feig en var, der og da…

Men en tror det skal ta slutt en dag

og at en skal kunne endre seg.

”Ja!”

Hvor mange ganger skal en si det,

før en finner ut at det bare fører til

sin egen skjebnes selvfølgelighet.

Sin egen skjebnes selvfølgelighet…

Sine egne tanker om hvordan livet skal være…

Sine ideer som stadig viser seg

og være altfor vage…

Sin egen skjebnes selvfølgelighet…

Følger du den, så skyter du deg selv!

Alle husker vel menneskene

ved navn og utseende, som fikk et ”ja!”

og hvor feig en var, etterpå…

Men en tror det skal ta slutt en dag

og at en skal kunne endre seg.

Endre seg til hva… Men den gang ei,

det blir vel et feil plassert

”nei” eller ”ja” denne gang, også.

Så da kan en jo skrike ”Ulv! Ulv!”

så mye en vil.

Klage sin nød og erkjenne sin ensomme død,

som en selv har valgt, der og da…

Men likevel,

så håper en at lykken kommer,

eller at en finner den en søker etter.

Kanskje en ikke har

truffet den rette ennå,

til det tidspunktet

og stedet som passer

akkurat da?

Mon tro hva livet vil by på…

Og hvordan skal en kunne lure

sin egen skjebnes selvfølgelighet…

Sjøfugl Og Fisk Fisk svømmer.

I vann.

Sult.

Sjøfugl vader.

I vann.

Sult.

Fisk svømmer.

Ser bein.

Redd.

Sjøfugl urørlig.

Lenge.

Sult.

Fisk svømmer.

Glemmer.

Sult.

Naturens gang.

Sjøfugl mett.

Fisk død.

Skjebnens Hevn Alt som så fint ut er borte nå.

Skjønnheten.

Skjønnheten som var.

Skjebnen har spilt sitt puss overfor meg igjen.

Enda en gang ble jeg dolket i ryggen.

Selv om jeg denne gang var vel forberedt,

snek den tett innpå meg.

Som en blodtørstig apache,

en som er ute etter hevn.

Skjønnheten i livet er borte.

Helt borte.

Skjerpe Seg! Skjerpe seg!

To korte, lettfattelige ord.

To enkle ord.

En annen ting

er kanskje

og gjøre det.

Det og skjerpe seg…

Gjøre alt det en vet,

som kan være med å minske

frustrasjonen og ensomheten.

Skjerpe seg!

Finne meg en hobby,

i tillegg til de jeg har.

Jobbe mer så gjelden minker.

Gjelden til menneskene,

ikke i kroner og øre,

men i tid og kontakt.

Holde kjeften min

mer for meg selv.

Innta alternativ føde…

Kort sagt,

skjerpe seg!

Slapper Av… ”Slapper av nå!”,

sier jeg, og holder på å gå på veggen.

Av rastløshet…

- - -

”Koser meg nå!”,

nynner jeg, tilsynelatende lykksalig,

og holder på å forgå.

Av kjedsommelighet…

- - -

”Har det bra nå!”,

sier jeg til alle,

og vet at jeg egentlig vil noe annet.

Noe helt annet…

- - -

”Det blir vel ett liv ut av dette, også!”,

sier jeg spøkefullt, men mener det ikke.

Er det tillært, mon tro?

Gjøre noe nytt og bygge meg opp,

sterk og klar for nye tak, det er det jeg vil.

Egentlig…

Slik Det Skal Være Så er en der igjen…

Ensomheten gnager..

Det er vel slik det skal være.

Kanskje like greit,

så lenge man er som man er.

”Dessverre, en har bare ett liv å ta av,

og det er det en lever nå. ”,

sa jeg.

Så er det vel greit, da?

Toget går,

også neste år

og år etter det.

Hvor er det jeg la billetten?

Slutt Og Dø Sakte! Slutt å dø sakte!

La ting bare skje…

Blås i bekymringer,

forhistorie og gamle forsmådde følelser.

Bryt mønsteret i hverdagen.

Benytt hver anledning til å gjøre noe annet.

Noe spontant. Om du så må planlegge det…

Slutt å dø sakte!

La ting bare skje…

Livet byr på nok av sjanser

til å gjøre noe ut av det.

Så får en heller ta de stille kveldene

inne i mellom,

som et tegn på at det kanskje er noe å gjøre,

der hjemme.

Slutt å dø sakte!

La ting bare skje…

Og aldri si til ”Nei!”

til noen som ber deg med,

ut på et og annet gjøremål…

Slutt å dø sakte!

La ting bare skje…

Forsøk!

Smal Sti Jeg tusler videre,

stien min er smal.

Smalere enn tidligere.

Men jeg tusler videre…

Tornekvister river meg opp,

Snubler i røtter og glatte steiner.

Fremover! Videre!

Sen smale stien er min retning,

retningen er min smale sti.

Smil Om Munnen Smiler forsiktig,

rynkene drar seg tilbake

til sine hudfolder.

Smilehullene leker

med sine slappe muskler.

Smiler om munnen…

Smiler sånn bare

for denne stunden.

Vil dø med et forsiktig smil

om min munn.

Velvitende om alt

som vedgår meg

og som har vedgått meg

opp i gjennom årene.

Små Biter… Små biter…

Små biter av livet.

Ingen sammenheng. Ingen orden.

Små biter.

Hulter til bulter.

Likevel blir det slik.

Jeg tenker i små biter.

Jeg lever på småbitene mine.

Ørsmå biter.

Millioner av ørsmå biter.

Millioner av innpakkede minner og opplevelser.

Små biter av livet mitt.

Får aldri til dette puslespillet,

som består av ørsmå biter.

Har jeg mistet noen biter, mon tro?

Eller kanskje jeg aldri har

fått de i det hele tatt?

Hvorfor har jeg fått tildelt

dette puslespillet, da?

Mange små biter…

Små biter av livet.

Ingen sammenheng. Ingen orden.

Snublet! Snublet da det

gjaldt som mest.

Uforskyldt

og uforberedt.

Fikk ikke tatt

meg i mot,

snublet

i min fulle lengde.

Sol Værsjuk…

Har ikke sett et solgløtt på flere dager.

Mørke tunge skyer.

Regn.

Sludd.

November…

Sola er borte.

Rart med det og få et lite solgløtt.

Sol er oppholdsvær for sjelen min.

Sol, jeg vet du er der!

Kom frem og skinn litt på meg.

Varm meg.

La meg bli het…

Lys opp min lille verden.

Sol…

Solen Skinner Solen skinner.

Fuglene kvitrer igjen.

Løvet spretter.

Våren er i anmarsj!

Så fint!

Inne i meg er det ingenting som skinner,

kvitrer eller føles ut

som det spretter.

Til hvilken nytte er våren for meg,

akkurat da?

Så kommer

sommer og sol…

Så fint!

Får håpe det endrer seg,

inne i meg…

Sommerregn Skybrudd. Regnet strømmer på…

Vanndammene vokser.

Blomstene bukker dypt

av tunge vanndråper.

Selv går jeg gatelangs

i sommerregnet.

Befriende friskt sommerregn,

som skjuler mine salte tårer.

Tårer, bitre, salte tårer.

Sommerregnet gjør de usynlige,

slik som min frustrasjon.

Stille, beregnende,

ikke så glad, ikke så trist.

Verdigheten er forsvunnet,

kan hende for godt…

Sommerregnet strømmer på,

sammen med tårene.

Min vandring i sommerregnet

kunne vart uendelig

og det hadde føltes godt…

Stedløs Aldri.

Aldri stedløs,

sier jeg til meg selv.

Snakker mye med meg selv, faktisk.

Så klart jeg har

et sted å dra til.

Når alt stormer

rundt meg.

Så burde jeg vel

dra dit

for å få

ro og fred!

Men gjør jeg det…

Nei!

- - -

Så jeg forblir stedløs.

Stedløs i sinnet.

Stier Tusler på kjente stier.

Kjenner hvert dyretråkk

og soppsted.

Tusler på mine tresko,

litt i ubalanse,

men stødig nok til en skogsti.

Finner stadig nye ting

på kjente stier.

Flotte store stener,

lav og mose,

høye trær

og fargerike planter.

Uendelig ukunnskap

jeg har om alt jeg omgir meg med.

Men undringen er der,

hvor jeg tusler på kjente stier.

Stua I Skogen En liten stue i skogen...

Dit drar en for å samle tankene sine

eller kvitte seg med noen av dem...

Til en liten stue i skogen jeg da drar.

Tusler rundt den, sakte og stille,

suger til meg auraen av stillhet.

Årstidene skifter

og omgivelsene med den.

Isende kulde,

solvarme dager,

regnfulle høstkvelder

og gryende vårdager.

Likefullt er den stua i skogen for meg.

Einer, gylne svaberg,

blomstereng, sjøen og furuene

er sjelens farge for deg,

stua i skogen!

Du er så gammel nå

at du nesten ikke eldes mer,

bare forskjønnes mer med årene.

En liten stue i skogen.

Til stor glede for meg.

Svarthvitt Svarthvitt.

Som fjernsynet når jeg var guttunge.

Vakrere, mener noen. Fortsatt!

Flere nyanser,

setter fokus på det som er viktig,

sier andre.

Svarthvitt.

Fargeløst,

som alle barndomsbildene mine.

Smilende… Problemfri tilværelse…

Fremtidsutsikter… For meg…

Svarthvitt.

Ingenting er det, sier andre igjen.

Ikke glem nyansene, mener de på.

Svarthvitt.

Som stumfilmene til Charlie Chaplin.

Filmer som bare han kunne lage.

med fantastiske stemningsbilder.

I svarthvitt… Svart som sjelen min.

Hvitt som gleden over og glemme alt.

Hvitt i tynne, hårtynne striper på veggen,

som du ser etter du har lagt deg…

Svarthvitt.

Vi har vel mye å lære av det,

tror jeg.

Svarthvitt.

Et paradoks ingen kan fatte!

Men som alle forsøker å forstå…

Som natt og dag. jeg merker ikke forskjellen,

verken psykisk eller fysisk.

Som hat og kjærlighet,

som forskjellen på ja og nei.

I hvert fall hvis du vet hva et nei betyr.

Svarthvitt…

Synd, Men Du Tør Ikke Jeg vet at du vil det, innerst inne.

Jeg vet at du ville det, der og da.

Jeg vet at du synes det var ålreit.

Jeg vet at du slappet av når jeg var hos deg.

Jeg vet at du var trygg på meg.

Jeg vet at du likte deg sammen med meg.

Jeg vet at du synes det var OK!

Jeg vet at du tror på noe mer.

Jeg vet hva det lå i det du betrodde meg.

Jeg vet hvordan du har det.

Jeg vet hvordan du er inne i deg.

Men…

Men du tør jo ikke!

Synd…

Synd, da ble det vel ikke oss to, da?

Men du vet at jeg respekterer deg likevel.

Så kan du vel være min venn, da?

Jeg vet jeg trenger det…

Jeg vet du trenger det.

Men…

Men, jeg vet ingenting lenger…

Jeg håper det går over...

Tanker (I Parantes) Tanker.

Smil.

Tvil.

Slik er det, dessverre.

Liv i tanker.

Tanker.

(Som en ikke deler).

(Usikkerheten forvandles til)

Smil.

(Tvilen blir til)

Hengivenhet.

Slik er det.

(Og motsatt).

Kan hende like greit,

så overlever en med det.

(Mon tro om andre tenker likedan?)

Men de tankene deler vi aldri.

(Dessverre).

Så får vi begge bygge på smil og hengivenhet,

(Og motsatt),

det blir jo liv av det også.

Tanker Om Intet Jenta var sky.

Kledelig sjenert, kan hende…

Det var nesten som

hun skjulte en hemmelighet.

Jeg kunne se det i hennes blikk

når hun ikke så at jeg så henne.

Kan hende litt redd for

hva fremtiden vil bringe?

Jeg brukte mye energi

for å finne ut svaret,

i den for meg,

skjulte hemmelighet…

Det gnagde og sved,

gjorde ondt og jeg led…

Så kom det for en dag,

hemmeligheten frem i lyset.

Svaret var kjærligheten.

(Som hun ikke turde)

Tenk… Tenk og kunne male som Claude Monet!

Det ville sikkert vært flott.

Leke med farger og motiver

fra en fin hage og en verdensby.

Vannliljer, bruer

og landskaper blir vakre malerier

med bare noen få enkle malingsklatter!

Men alt jeg maler blir liksom ingenting,

i hvert fall ikke slik Claude fikk til.

Men jeg maler likevel…

Lurer på om Claude

hadde like stor glede

av og male slik som jeg har?

Tenk, det får jeg vel aldri vite…

Tenker Jeg tenker…

Tenker på alt og ingenting,

hele tiden.

Det knirker i hjernebarken.

Musikk i bakgrunnen.

Blir ikke klokere…

Jeg tenker…

Tenker på alt og ingenting,

hele tiden.

Urolig, rastløs og bortkommen.

Stille. Forferdelig stille.

Plagsom stillhet.

Ønsker jeg og bli klokere?

Jeg tenker…

Tenker på alt og ingenting,

hele tiden.

Tror jeg tar meg en liten tur ut.

Ut!

Kanskje jeg treffer noen kjente…

Da slipper jeg og tenke,

i hvert fall så intenst.

Jeg tenker…

Tenker på alt og ingenting,

hele tiden.

Tilbake Til Gjendevatnet… Jeg skal ha en helg ved Gjende.

En eller annen gang

i nær fremtid.

På sommeren

eller når høsten kommer.

Det var jo der jeg fant roen!

Roen i all uroen…

Gå meg ned.

Gå meg sliten.

Svett og støl.

Overnatte.

Kanskje i telt eller på en turisthytte.

Få meg myggestikk.

Se på floraen.

Pleie gnagsårene.

Nyte utsikten fra Besseggen.

Hilse på noen forbipasserende.

Likesinnede vandrere. Til fots.

Med et mål for turen.

I stier med røde T-er.

Jeg skal ha en helg ved Gjende.

En eller annen gang

i nær fremtid.

Til Deg… Treet skygget for den sterke sommersolen.

Du satt der i den vakre, florlette kjolen.

Jeg satt ved din side ved et bord som var dekket,

fullt av deilig mat og drikke, det var spekket.

Hagen var full av spirende trær og blomster,

glemt var rosetorner, sår og tynne vanter.

Praten gikk lett, livlig og ledig,

smilene dine gjorde det mer levelig.

Det med praten og hyggen var jo ikke så rart,

denne årstiden var det mellom oss intet galt.

Gamle minner fornyes og løgnene får ny drakt.

Stemningen er upåklagelig og alt er fullbrakt.

Gleden går over i latter, klemmer og nærhet,

det er nesten som vår tidligere kjærlighet.

Deilige timer får vinger,

de flyr lett av sted,

Inne vi oss igjen selv finner,

vet hva som skal skje.

Hviskende vi avslutter denne så herlige kvelden,

begge vet at stunden faktisk er uhyre sjelden.

- - -

Vi kan hende som ofte før et lite håp skimtet,

og likevel er det ingenting – sum intet!

Rart i grunnen, vi er alltid som søsken å regne,

men arr bør ikke forveksles med en ensom fregne.

Tilmålt Energi Sånn passe, som en katt.

Ikke lat, ikke full fart.

Ikke som sneglen,

ikke så umerkelig sakte.

Ikke som før eller,

da var jeg kjapp og mere til...

Neida, nå er det med

passe tilmålt energi,

jeg bruker tiden til hjelp.

Litt saktere.

Sparer opp til stunden

som sikkert vil kreve mer

enn jeg har.

To Mennesker Så skjer det…

Nå blir jeg er så fjern igjen.

Fjernhetens drømmer kommer over meg…

I blant hever meg over alt som skjer…

Alt som skjer rundt meg og drømmer meg vekk…

Hvor vil fjernhetens drømmer

føre meg hen denne gang?

Nå skimter jeg noe.

I mine fjernhetens drømmer ser jeg to mennesker.

To mennesker sitter og snakker sammen.

En kvinne og en mann.

Kvinnen er vakker og lyser av snillhet, godhet…

Åh, den mannen er det noe kjent med,

jeg har sett ham før ett eller annet sted.

Jeg setter meg nærmere de,

for og lytte til de to menneskene.

Hva ser denne nydelige kvinnen i mannen?

Ser han sitte der å prate,

han føler seg litt brydd, ser det ut som.

Svarer unngående på spørsmål,

om livet sitt, sine drømmer og fremtid.

Hun forsøker og vise at hun er glad i han.

Hun bryr seg om hva han sier,

er levende interessert og lytter intenst.

Mannen er avvisende,

ser at han egentlig vil ha henne,

er han kanskje redd for og såre henne?

Kanskje er det bedre for de to menneskene

og være venner enn noe mer,

tenker jeg i mine bedrevitende fjerne drømmer...

Mannen sier noe med et alvorlig tonefall.

Jeg ser kvinnen blir søkende i blikket.

Kvinnen blir rådvill,

kanskje litt såret og skuffet.

Mannen forsøker og si det samme igjen,

nå på en mer omstendelig måte…

Ser en tåre i øyekroken på kvinnen,

så skjer det samme med mannen.

To tårer, en til, mange tårer...

To ulykkelige mennesker.

De klemmer hverandre.

Våte kinn møtes.

Tar farvel med hverandre.

Hun reiser seg for å gå,

han lar henne forsvinne.

Hun vinker, han vinker tilbake.

Nesten en klassisk scene,

men likevel så virkelig,

i min fjernhets drømmeverden.

- - -

Jeg merker fjernheten min forsvinne.

Men, jeg sitter jo fortsatt i det samme lokale.

De to menneskene sitter ikke lenger der.

Det var vel bare en drøm, eller?

Nå vet jeg også hvem mannen var.

Det var jo meg…

Tretti Dager Betatt av deg.

Ikke vanskelig og forstå.

Ikke for meg i hvert fall…

Du vakre, deiligste kvinne på jord.

Kanskje vi møtes igjen?

Du sa at du skulle treffe meg en gang til.

I hvert fall før du skulle dra til utlandet.

Det var det hun sa…

Mon tro hva hun tenkte på?

Hva var det hun mente med det,

den deilige skapningen

jeg traff for en stund siden.

Tror det var lenge, lenge siden,

kanskje en liten evighet siden,

en gang i forrige uke.

Jo, sist fredag var det.

Så skulle du være tre år på et annet sted.

Tretti dager var igjen til du skulle dra.

Tretti herlige dager kunne det blitt.

Men det ble heller tretti vonde dager,

forfulgt av ditto tre år…

Hvor ble du av?

Tre år borte vekk,

hva er det for noe…

Tror det var slik det var, fæle greier…

Nå er heldigvis de tretti dagene over…

Hvor står jeg da?

Treets Visdom Et frø blir til et tre, naturlig det.

Et tre blir til jord, tenker du kan hende?

Hva er da meningen, når det likevel skal dø?

Er det dette i mellom? Blomstring og frø!

Svarene på dette får vi ikke vite.

Treet vet alt, intet eller lite.

Kan hende det uvitende gror opp,

til og bli en høy, rank og flott kropp.

Blader, frø, løv, greiner og røtter.

Barna kommer ikke løpende på føtter.

Tankene om livet er for treet ikke fremme,

mer er vann, varme, sol og skygge.

Skal dette også være menneskenes begrensing,

det og ikke vite noe om livets mening?

Eller når livet skal ta slutt og finne sin ende,

om sjelen dør eller at intet blir igjen, kan hende…

Ulogisk for en søkende menneskehjerne,

men kan hende nettopp dette er sakens kjerne.

Treets tanker kan ingen lenger forstås eller minnes,

hemmeligheten om livet kan hende ikke finnes?

Treet lever i hvert fall i naturen og krever lite.

Gror og trives i det grønne og i det frie.

Kan hende det skaper harmoni i sjelen?

Å være enkel og den som ingenting vet. Hvem vet?

Tålmodighetstrening Det vil alltids skje noe,

hvis du har tid til og vente.

Bare ett par minutter til…

Gjør det, så skal du se at du gjorde rett.

Bare ett par minutter til…

Skjedde det noe? Nei, vel…

Vent ett par minutter til…

Kanskje noen ringer deg?

Kanskje du skulle vente og se?

Bare ett par minutter til…

Ingen verdens ting!

Ingen verdens ting har skjedd.

Men kanskje om ett par minutter?

Bare ett par minutter til…

Tårer Tårer, hvor kommer de i fra?

Hva gjør de godt for?

Er sjelen tilkoblet tårekanalene

og er det da egentlig sjelen som gråter?

Eller er det mine dvaske oppbrukte hjerneceller

som renner nedover langs ansiktet

og ender ett eller annet sted på skjorta mi?

”Menn gråter ikke”, heter det seg.

Så er jeg vel bare en guttunge ennå, da!

Ikke det at jeg gråter så ofte,

men inne i mellom så skjer det.

Forløsende, klarende tårer.

Er egentlig rart…

Det med tårer…

Ugress Vår eldgamle lærer forklarte oss alt om ugress.

Ikke i botanikktimene men i kristendomstimene sine.

Disse timene var hans og ikke våre.

Jeg hadde klart meg fint uten, tror jeg.

Mange timers pugg av nynorske salmevers

vi ikke forstod innholdet av en gang.

Da… ”Leid milde ljos gjennom skoddeheim”

og slike ting.

- - -

Tårer i fortvilelse over og sitte timevis,

uten og mestre og pugge de utenat,

er det eneste jeg forbinder med dette.

I ettertid tenker jeg jo noe over det,

men det eneste jeg skikkelig husker,

var hans lange foredrag om ugress.

Sikkert en måneds tid

holdt han på med dette.

- - -

Ugress.

Jeg tror han mente noe slikt

at selv roser kan være ugress,

så lenge de ikke er der de skal være.

Sikkert sant det.

Ser mye ugress rundt omkring, jeg.

Hver dag. Blant mennesker.

Malplasserte roser og løvetann.

Rosene sliter i møkkete industrilokaler,

og bor kummerlig,

mens mange løvetann finner seg godt til rette

i flotte hus og stillinger.

Ugress…

Så lærte jeg i hvert fall det.

Upreget Alt er rolig rundt meg.

Naboene er stille.

Ingen ringer på.

Ingen ringer meg på telefonen.

Ingen beskjeder på telefonsvareren.

Ingen meldinger på mobilen.

Ingenting i postkassa, i dag, heller.

Alt er rolig rundt meg.

Hvorfor er ikke jeg likedan?

La meg bli preget av omgivelsene,

som de fleste andre…

Være rolig.

Rydde litt, kanskje...

Forsøke og oppføre seg ordentlig.

Ha litt livsgnist,

eller godt humør…

Men…

Men,

alt er rolig rundt meg.

Og jeg er upreget.

Fortsatt urolig…

Like rastløs…

Som en udetonert bombe,

dog uten sprengstoff…

Upreget, tilsynelatende.

Tilsynelatende upreget…

Urørlig Stille. Langsomt. Urørlig.

Lyden fra min tørre strupe bærer ikke frem.

Skriker alt jeg kan, likevel.

Luften dirrer, langsomt.

Jeg hoier. Vifter med armer og bein.

Jeg er likevel urørlig. Ingen der?

Vandrer ned fra en kolle, tar mine siste steg.

Et dyretråkk fører til et lite vann.

Det er krystallklart med en grå bunn av stein.

Himmelen er blå og klar, uten en sky noe sted.

Mine skrik blir til luftbobler.

Ser en ørn flyge så stolt der oppe.

Boblene tar til sist sin ferd oppover.

Oppover til overflaten.

Tilbake til der de kom i fra.

Stille. Langsomt. Urørlig.

Sjelen min, hvor er den nå?

Får den fred nå, mon tro?

Usynlig Smerte Usynlig smerte.

Kommer og går slik den selv vil.

Plager meg.

Noen ganger gleder den meg,

men det er kun når alt

det andre er fremmed,

og den usynlige smerten

er det eneste jeg kjenner

igjen rundt meg.

Usynlig smerte.

Gjør så vondt du vil, mot meg.

Tilbake står jeg

fastbundet

og hjelpesløs.

Usynlig smerte…

Føler det slik.

Ut Av Hodet Mitt Ut av hodet mitt!

Ut av livet mitt!

Ut av hukommelsen min.

Vekk fra meg!

Borte vekk…

Kanskje jeg får oppleve det en dag.

At tankene slipper taket.

Det har hatt kvelertak på meg i lang tid…

Tenk så deilig å kunne si,

med den største selvfølgelighet,

”Det bare forsvant, det ble borte,

- er ferdig med det nå!”.

Det måtte være deilig for meg og få oppleve.

Kanskje du får høre meg si det,

en eller annen gang…

Får håpe det!

Vatre Opp Kjøleskapet Vatre opp kjøleskapet…

Det skulle jeg gjort

med det samme jeg flyttet inn,

siden gulvet er så skjevt der jeg bor.

Nå har jeg bodd der i to år,

hørt på bulderet fra min gamle

Elektrolux-kjøle og irritert meg.

Irritert meg litt i hvert fall.

To år uten at jeg har gjort noe med det…

Det samme er det med

lyset i den samme djevelmaskinen.

Stikkontakten til kokeplata mi.

Den manglende nattbordslampa.

Den slitte lukkegreia til vinduet.

Verandaen som skriker etter beis.

Taklyset som lager brune flekker

i det hvite taket,

på grunn av for sterke lyspærer.

Pakningen på krana.

Nøkkelen til sikringsskapet i gangen.

Så lat kan en bli…

Og jeg kunne ramset opp mye mer.

Sløv? Nei, egentlig ikke…

Jeg tømmer stadig vekk askebegrene mine…

Venninnene Prater

Ustanselig! Ei venninne av meg sa til meg

at jeg hadde alt jeg behøvde

for og klare meg godt – på alle måter…

Hva hun enn måtte mene med det?

Ei annen synes jeg var dyktig

og samtidig verdens heldigste,

med hensyn til arbeid, venner og fritid…

Greit nok, men kjenner hun meg?

Ei tredje ville gjerne gifte seg med meg,

med det samme, men da sa jeg:

”Nei, du er ikke min flamme…”

Det var da enda godt,

at jeg turde å si i fra…

Kanskje venninnene har rett

alle på hver sin måte,

at jeg ”bla bla bla”,

men det synes jo ikke min flamme.

Hos henne har jeg aldri klart og tenne den...

Så hva teller det hva andre sier, da?

Jeg får jo aldri det jeg vil, likevel.

Hva betyr livet da?

Når du aldri hører fra den du er glad i!

Ingenting, tror jeg.

I hvert fall blir det ingenting ut av det…

Vet Ikke Hva Det Er… Vet ikke hva det er…

Feil diagnose

eller feil medisin?

Vet bare at det ikke fungerer,

fungerer slik som det skal,

eller burde gjøre…

Selvdiagnosert.

Selvmedisinert.

- - -

Hvorfor tror jeg

at det er jeg som vet best?

Jeg som ikke vet…

Ikke vet hva det egentlig er…

Vet ikke hva det er…

Videre! Oppbrudd…

Oppbrudd fra det som var.

Fra det som var all ting, der og da.

Plutselig er det ingenting igjen av det.

Så står en der, midt i oppbruddet.

Tanker og følelser passerer,

uten kontroll og uten mening.

Men det er kun tilsynelatende…

Tilbake er ingen vei nå.

Tilbake er ingen vei å gå.

Veien går i endeløse baner.

Veien går videre…

Og videre går en.

Om en vil eller ei…

Hva vil skje videre?

Hva vil skje der fremme?

Vi får se…

Vil! Vil!

Selvsagt vil jeg, men…

Det er alltid et ”men”.

Et enormt svært ”men”!

Det kommer så lett frem,

i alle situasjoner,

som et slags skjold

og gjemme seg bak,

mest for seg selv.

For og redde sitt feige skinn,

enda en gang…

Vil!

Så klart jeg vil!

Så klart jeg våger!

Så denne gang blir det ikke noe ”men”!

Så er det sagt…

"Y" "Y"

Yndig.

Yndig som en duggfrisk og vakker badenymfe.

Ikke som en isbadende russisk "babusjka".

Ydmyk.

Ydmyk som en bøddel,

som nettopp har latt øksen svinge

ved retterstedet.

Ikke som en general,

dypt nede i en trygg bunkers,

som akkurat nå trykker på knappen.

Yppig.

Yppig som en frodig kvinne

som har alt - og vet det selv.

Ikke som en overbetalt

spisevegrende toppmodell.

Ynkelig.

Ynkelig som politiker som har makten,

holder fine taler og lover gode ting.

Ikke som en geriljakriger,

som riktignok dreper,

men i alle fall har noe å tro på.

Ydmyk.

Ydmyk som en bedende buddhistisk munk.

Ikke som en kverulerende,

middelmådig norsk prest,

og alle oss andre…

"Y"

Ydmykhet Ydmykhet er nok

den beste egenskapen.

Visst er det fare for

og bli forulempet

hvis en er for ydmyk,

men ydmykhet

er vel styrke i seg selv?

Det kan det vel være…

Mange liker ikke en gang ordet,

men jeg tror på ydmykheten.

I disse ulvetider

er det nesten som et selvmord,

det å vise ydmykhetens ansikt.

Litt håvamålsk og legge fra

seg sverd og skjold

og stille seg opp

lagelig opp til hugg.

Men, skitt au!

En må tro på styrken

i det å være ydmyk.

Men det er ikke lett,

det med ydmykhet.

Gunnar Stromness-Andresen

er en hobbydikter

som forteller om

hverdagens tanker

og sine fjerne drømmer.

Med denne samlingen har han

samlet stort og smått fra

sine første 13 år med blyanten.

God og

fornøyelig

lesning!