Revolusjon nr. 16 – april 1999

Marxist-leninistisk

tidsskriftNr. 16 1•1999

Årgang 13

Kr. 20,-

• Etter 50 år er NATO meraggressivt enn noen gang, ogeter seg grådig østover.

sidene 2, 10 og 11

• Korrupsjon, valutauro ogstor militær appetitt pregereuroimperialismen.

side 8 og 9

Hvor gårRødValg-allianse?

En ny generasjon«folkesosialister» er i ferdmed å bliantikommunismensmålbærere innafor RV.Skal den revolusjonærealliansen ende somtrotskistisk partibutikk,med RV-flagget på halvstang? side 4 og 5

Paradoks? Streikeretten må ennå i dag forsvares mot angrep – blantannet fra LO-toppen! Hvem skulle ha trodd at det var mulig daArbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble født for 100 år siden.

50 år under NATOsjernstøvel

Leder side 2

Stogg RegionfeltAustlandet! Side 3

– Nazistene hadde bruktopp sin ytringsfrihet i1945 (Intervju)

Side 12

Terroristene sitteri Ankara Side 14

Nytt, hittil ukjent materialeStalin om sosialismenspolitiske økonomi

Side 16

Trotskisteneskjæledegge avslørtsom angiver

Side 20

Slik ble Ecuadorskommunistparti til

Side 24

Fredens fiender

100 år med LOFra organisert klassekamp tilsystematisert klassesvik side 7

Revolusjon!2 Nr. 16 1•1999

Postboks 3458 Bjølsen Abonnement/støtte ISSN 1500-1849N-0406 Oslo Postgiro 0801 4513206 Red.: J. R. [email protected] Abonnementspris kr. 100,- [email protected]

Vår mening

I dag kan alle se atNATO bygger på enmassiv løgn. Kjens-gjerningene viser atdet er nå NATO gårtil krig – etter atWarszawa–pakten eroppløst og utenfor detsom ble definert somalliansens militæreoperasjonsfelt.

NATO markerer sine femti år som garantist for europeiskunderordning under amerikanske interesser, og som bolverkmot kommunisme og arbeideropprør. Det er også femti årsiden Norge kuppmessig ble spent for den amerikanskekrigsvogna.

Propagandaen foreteller at «NATO har sikret at vi haropplevd fred i femti år». Slik kan virkeligheten snus påhodet. Skjønt Warszawapakten, som i 1955 ble opprettet avden daværende sosialistiske leiren som vern mot det ag-gressive NATO, etterhvert ble forvandlet fra en defensiv tilen offensiv allianse, et sosialimperialistisk motstykke tilNATO, ville det være riktigere å si atWarszawapakten og antikrigsbevegelsen iEuropa har avholdt NATO fra å gå til krig.

I dag kan alle se at NATO bygger på enmassiv løgn. Alliansen ble angivelig op-prettet for å «avverge den sovjetiske trus-sel». Nå er Sovjetunionen historie, likevelbestår NATO.

Kjensgjerningene viser at det er nåNATO går til krig - mot Irak og Jugoslavia- etter at Warszawapakten er oppløst ogutenfor det som ble definert som alliansensmilitære operasjonsfelt. Det er heller ikkesnakk om aksjoner fra en forsvarsallianse,men offensive, aggressive operasjoner motsuverene stater som ikke representerer denfjerneste militære trussel mot noe NATO-land.

Løgnpropagandaen er ikke bare grov, den er forbyterisk.SNART TI ÅR etter at presidentene Mikhail Gorbatsjov og

George Bush erklærte den kalde krigen for avblåst, ser vi atNATO ikke bare består, men spiser seg østover gjennominnlemming av tidligere Warszawapaktland som Polen,Tsjekkia og Ungarn.

Den kvalmende euforien rundt NATOs fortreffelighet ogalliansens evne til å overleve den kalde krigen og påta segnye oppgaver out-of-area, er på samme tid et forvarsel omat den indre kampen i NATO spisser seg til. Årets jubileumkan for alt vi vet bli NATOs siste.

De europeiske statene som lydig har underlagt seg ameri-kansk NATO-styring, mukker stadig mere høylytt, for ek-sempel i forhold til «engasjementet» i Jugoslavia. Den eu-ropeiske unionen har bare en stor byggestein igjen etter atØMU’en og euroen er virkeliggjort – oppbygginga av eteget militærapparat og en sjølstendig sikkerhetspolitikk tilvern av EUs interesser, som i voksende grad vil stå i dia-metral motsetning til de amerikanske. Særlig gjelder dette i

forhold til Russland og Øst-Europa, på Balkan, Kaukasusog i Midtøsten. «Det neste store prosjektet etter at euroener trådt i kraft, er forsvaret», som den «radikale» og«grønne» tyske utenriksminister Joschka Fischer har sagt.

Til nå har Storbritannia, som USAs europeiske ekko, værtproppen i de tysk-franske planene om å bygge opp Vest-unionen til en slagkraftig militær arm for EU. I vinter gastatsminister Tony Blair imidlertid grønt lys for det mil-itære unionsprosjektet. Fra EU-hold heter det sjølsagt atden militære oppbygginga av den europeiske pillar skjer ifull samforståelse med NATO og USA. Når den europeiske

supermakta blir økonomisk sterk nok, vilogså behovet for å bruke egne musklermelde seg – både internasjonalt og på«hjemmemarkedet». Overnasjonale styr-ker som NATO og Vestunionen vil ogsåfungere som ethvert borgerlig militærap-parat i undertrykkelsen av opprør og so-sial uro i den «egne» befolkningen.

DET NORSKE borgerskapet forsøker å hel-gardere ved å gjøre knefall for både NATOog Vestunionen (der Norge er assosiertmedlem, uten politisk debatt og i mot-setning til EU-landet Danmark!). Hele detnorsk forsvarskonseptet er lagt brutalt omi offensiv retning, i den hensikt å gjørenorske soldater til aktive krigsaktører ogmulige krigsforbrytere. 338-skvadronen(IRF-styrken) står når dette skrives i kamp-

beredskap i Italia. Vernepliktshæren er «upålitelig», og plan-legges gradvis avvikla. Telemark Bataljon er forlengst etab-lert som en profesjonell norsk hærstyrke. Svalbard blir for-søkt militarisert uten omsyn til Svalbardtraktaten. Det si-vile liv blir militarisert, som under okkupasjonsøvelsen Bat-tle Griffin 99 i Trøndelag.

Sjøl blant de fagmilitære rykker det til: GeneralmajorMartin Vadset er blant dem som har advart mot å kaste Norgeut i farefylte og aggressive utenlandsoppdrag i NATO-regiuten FN-godkjenning.

Et flertall av det norske folket har avfunnet seg medNATO-medlemskapet i den tro at det var en defensiv alli-anse til forsvar av landets suverenitet. Nå er det ikke lengermulig å skjule NATOs offensive hensikter, eller endringaav det norske militærapparatets rolle. NATO dreier seg omalt annet enn forsvar av Norge og norsk suverenitet, og ut-gjør en konstant trussel mot sjølråderetten.

DET ER på høy tid å sette ny styrke bak kravet Norge utav NATO – NATO ut av Norge!

50 år under NATOs jernstøvel

Nr. 16 1•1999 3Revolusjon!

Feltet skal vera tilgjengelegt 52 vikor iåret. Militæret reiknar med ammunisjons-bruk i feltet på ein million automatvåpen-skot, 30.000 granatar, 5000 ljosrakettar,2000 handgranatar, 1000 panservern- ogluftrakettar, 200 minor og upp til 3000 kgsprengstoff i året. Årsresultatet er at 500tonn jarn, 10 tonn kopar, 7 tonn bly, 5 tonnaluminium, 0,7 tonn antimon, 0,3 tonn sinkog dessutan nokre hundrad kilo kadmiumligg att i nedslagsfeltet, på Gråfjellet i eitstort areal myr . Som fyrr eller seinare kjemtil å trekkja ut i fiske- og drikkevatn.

Massivt folkemotstandDet folkelege motstandet i Heidmark ermassivt. Folkeaksjonen «Stopp RegionfeltØstlandet» hev samla motstandarar i tu-sundtal til fakkeltog i Elverum og masse-mynstring på Youngstorget. Av 186 høy-ringsinstansar hev 182 sagt nei. Det hjelp-er berre ikkje når trikløveret Frp, Ap ogHøgre vil ha det, helst på Gråfjellet. Dettetvingar aksjonistane til å setja hardt mothardt, og nylegt sagde dei seg viljuge til åtaka i bruk sivil ulydnad.

Regionskytefelt Austlandet er lekk i ei

stor umleggjing av militæret i meir aggres-siv leid. NATO hev gjenge burt frå dengamle strukturen med tunge einingar påland og hangarskip, og satsar i dag på min-dre, mobile einingar og elektroniskkrigføring.

Lekk i aggressiv umleggjingI Noreg ser me korleides forsvarsplanar,taktikk og operasjonar vert lagde radikaltum. Stortinget hev gjort vedtak um å hal-vera heren frå 13 til 6 brigadar. Bataljon-nivået skal reduserast frå 28 til 17 bataljo-nar. For framtidi vert invasjonsforsvaretavgrensa til Nord-Noreg. Samstundes yn-skjer militærleidingi seg eit permanentmilitærreservat med realistiske krigsplas-sar innan eit trimils fråstand frå Trysil,Elverum, Våler og Rena.

Det sokalla folkeforsvaret skal bytast utmed sterkt auka slagkraft. Og i ordskiftepå TV segjer høgrepolitikarar ende framat skytefeltet er viktugt for framtidige nor-ske utanlandsoperasjonar!

Dette er ikkje anna enn ei logisk fylgjeav styrka norsk imperialisme. Olje- og in-dustrigigantar som Statoil, Hydro ogKværner fær fotfeste i fleire og fleire tilat-terskomne land, til dømes Aserbajdsjan,Aust-Timor, Nigeria, Indonesia og Brasil.Her fær norsk finanskapital plyndra ogherja fritt. Sidan dette ofta er komfliktvald,kjem det med kvart til å pressa seg framein eigen militærpolitikk for å verja «våreinteresser» på desse stadene.

Nei til skytefelt!Kva er då alternativet til Regionfelt Aust-landet? Ikkje noko skytefelt i det heile! Fråfyrr hev militæret 1,4 millionar mål til råd-velde, det fær halda. Alle kann vera samdeum at Regionfelt Austlandet er eit uhorve-legt inngrip i naturen og kulturarven. Forsosialistar er dette òg ein kamp mot valds-apparet åt den norske staten, ein imperi-alistisk stat.

Korrespondent, Hedmark

Stogg Regionfelt Austlandet!Det største naturinngripet inoregssoga er lekk i NATOsaggressive strategi til vernom imperialistiske interessarutomlands. Men folket segjerklårt nei til skytefelt.Regionfelt Austlandet er ein ny type sky-tefelt for alle forsvarsgreiner. Her skal allevåpen som panservogner, stridsvogner,rakettpanservogner og langdistanseraket-tar med fråstand upp til 50 km få sleppatil. Attåt dette lyt det byggjast i minsto 50-60 kilometer nye vegar pluss bunkersar ogandre faste anlegg. Militæret hev utarbe-idd tri framlegg til skytefelt: Gråfjell,Holmsjøen og Gravberget. Kvart alterna-tiv kjem på um lag 250.000 mål, det størstenaturinngripet i noregssoga. Eit areal påstorleik med Vestfold fylke vert plåga medtung artilleristøy.

Kostnadene er reikna til 1,2 milliardar– kjem det ikkje uventa utlogor til. Jamvelum svenskane er viljuge til å leiga ut sky-tefeltet i Älvdalen, rett yver grensa, hevmilitærleidingi avvist å greida ut andre al-ternativ. Noreg har eit militærbudsjett påikkje snaude 24,4 milliardar kronor. Sa-man med Tyrkia og Hellas rustar Noregmest upp i Europa. Skal ikkje hylekoretfor innsparingar i offentleg sektor snartgjeva ljod frå seg?

Natur og kulturminneGråfjell, Holmsjøen og Gravberget ermangslungen natur med mykje skog, storemyrvald og snaudt lågfjell, det meste ennourøyvt. I Gråfjell, Holmsjøen og Gravber-get finst 17 truga dyre- og fuglearter,spanande sumpskoglokalitetar og tvo våt-marksreservat. Gråfjelltraktene er unikesom yvervintringsstad for bjørn.

Dei kulturhistoriske sidone av saki ta-lar helder ikkje for feltet. Statens Kultur-minneråd meiner at 8000 kulturminnekann verta råka av militær aktivitet.

home.sol.no/~shoku/revolusjon.html

«De som kommer til Europa i dag,især Nord-Europa og oppnår rele-vant status, får alt opp i fanget gratis. Hus, klær,utstyr og dagpenger. Ofte også en godt betaltjobb for den som måtte ønske det. […]

Dersom de har problemer med å få den rettestatus, står en hærskare advokater klar til å hjelpedem, betalt av andre. I verste fall kan de setteseg ned i en kirke og bli der til saken ordner seg.

[…] Hvordan kan/bør vi så forhol-de oss til denne folkevandringen?

Lar man den gå fritt, vil Europa selvfølgeligvære overendt og ødelagt i løpet av kort tid.»

Ingvald Godal, stortingsrepresentant forHøyre, i en kronikk i avisa Varden den 8. mars1999. Godal er medlem av forsvarskomiteen,

«Tyrkia-venn» og kjent NATO-krigshisser.

Hva de mener

– PÅ NETTET


Skal RV ende som et nytt«Sosialistisk Folkeparti»?Landsmøtet i RødValgallianse (29.-31. januar)ble en seier for de kreftenesom lenge har arbeidet for åomgjøre RV fra enrevolusjonær allianse til etvenstresosialistisk parti.

Bergen, 3.11.97Til våre venner og kontakter i og rundt RVPå tross av en god valgkamp og et enormt godt valgresultat er det pr. i dag mye frustras-

jon og sinne i partiet.[...]Samtidig ser vi selvfølgelig at det er et behov for en større samling av alle «gode krefter»

både i og utenfor RV. Hverken RF eller noen av de mindre gruppene i RV (som SAG iTrondheilm og AMG) har mulighetene til å steppe inn som landsomfattende organisator.Det finnes også mange ulike skiller (politiske, historiske og sosiale) som gjør det vanskeligmed en tett enhet på kort sikt. Vi mener likevel at det trengs et landsomfattende forum somgjør at RV-RVerne kan sette makt bak kravene. For utfordringene er store; det stunder motnytt landsmøte om et års tid, det trengs forsterkede innspill fra våre folk i de viktige debat-tene i Rød Ungdom osv.

Derfor vil vi legge frem følgende forslag til debatt: Det må skapes et nytt politisk kraft-senter, med en selvstendig plattform, på norske venstreside. Naturlige oppgaver for et såntsosialistisk nettverk bør være å jobbe for endringer i RVs program (få tilbake stalinisme-kritikken) og å styrke RV som et revolusjonært aktivistparti. Samtidig kan dette skape romfor politiske debatter som fører videre enn RV, og derfor også samle folk som ikke er med iRV.

[…]Vi ser for oss en del konkrete oppgaver som kan arbeides med fra starten av:1. Vi må legge et løp for å vinne programdebatten på neste RV-landsmøte2. Vi må lage bedre strategier og praksis for å bygge RV som aktivistparti3. Vi må arbeide for å lage et offentlig rom for det vi parolemessig kan kalle «ikke-

stalinistisk» men revolusjonær marxisme i Norge, gjennom innlegg og kronikkskriving,bok- og hefteutgivelser osv.

4. Hvis andre er interessert kan vi godt fristille Venstre Om! mer slik at nettverket kanbygges og jobbe utad gjennom det slagkraftige redskapet som et månedsblad tross alt er.

Vi foreslår at det holdes formøter i Trondheim, Oslo og Bergen for å diskutere disseforslagene før jul for å diskutere dette skikkelig. Utpå våren må det så holdes en størrekonferanse hvor vi alle samles for eventuelt å stifte et slikt nettverk. Her fra Bergen kan vigodt sende en innleder til hver by der vi utdyper våre forslag.

[…]Kameratslig hilsen medlemsmøte i RF mandag 3.11.97Bård (Sandstad) og Randi (Holmelid) står deretter oppført blant kontaktpersonene.

delene av RV som ønsker slutt på alliansenhar vind i seilene. Et langvarig og målbe-visst arbeid for å legge alliansen død – el-ler i allefall på sotteseng, ble kronet medseier.

Dette skjer i en politisk situasjon hvorUSA-imperialismen er slik på frammarsjsom vi ikke har sett siden Vietnamkrigen,med en imperialisme og multinasjonaleselskaper som overkjører befolkningene oglandene i Sør, hvor EUbeveger seg mer og meri retning av statsdan-nelse med klare super-maktsambisjoner, og iNorge mer rasisme, merEU-tilpassing, angrep på faglige rettigheterog norsk krigsdeltakelse i Kosova, og medgjentagne harde angrep på sosialismensideer. Har vi ikke trengt en venstrefrontfør, så trenger vi jammen en nå.

Slik skal RV bli et «anti-stalinistisk kraftsenter»Ved siden av gjengir vi utdrag fra et skrivutsendt av gruppa Revolusjonært Forbund(RF), basert i Bergen, som viser at begiven-hetene på RV-landsmøtet var ledd i en plan-messig, styrt prosess. Nåværende nestled-er i RV, Randi Holmelid, var blant under-skriverne.

Dette initiativet fra seinhøsten 1997 ersiden fulgt opp av ei diskusjonsliste på in-ternett, åpen for «anti-stalinister». Akti-viteten var meget høy ukene før landsmøtet.Et utdrag fra et av Bjarke Friborgs innlegglike før landsmøtet gir en pekepinn om målog retning for disse kreftene:

«For ca. en uke siden skrev Jørn [Mag-dahl] et innlegg til tendenslisten om at RVbør vurdere nærmere samarbeid med 4.internasjonale, konkret ved å sende ob-servatører til verdenskongresser og på siktevt. bli medlem av 4. Internasjonale (FI).

[…] Eventuell FI-tilknytning er vel ikkerealistisk på dette landsmøtet, selv om for-slaget nok bær reises som en symbolskhandling likevel. […] Bjarke»

Bjarke Friborg er ny redaktør for Opprør.

Dokumentasjon

Av Kristine Mollø-Christensen

Gjennom lang tid har det blitt diskutert iRød Valgallianse om en skal jobbe frammot en bredere allianse, en venstrefrontåpen for både organisasjoner og enkeltper-soner, eller om målet er et parti. For de avoss som aktivt har arbeidet for en revo-lusjonær venstrefront, fordi vi har ment atrevolusjonære trenger å forene kreftenesine, var RVs landsmøte lite oppløftende.Retningen på landsmøtet viste klart at de

I denne situasjonen er det krefter somvil ha et omfattende RV-program for sosial-ismen – samtidig som de hiver sosialismenserfaringer på dynga. Flertallet rundt dentrotskistdominerte «tendenslista» som serStalin bak hver busk, rir egne ideologiskekjepphester i en mer eller mindre lysskykamp for å skvise marxist-leninister ogandre revolusjonære ut av fronten. Om detbetyr at fronten faktisk slutter å eksistere,ser ikke ut til å bekymre. Men så er detheller ikke en revolusjonær front eller alli-anse de jobber for.

At den koalisjonen som drev fram ret-ningen på RV-landsmøtet har mange uav-klarte politiske saker seg imellom er op-plagt. Det som forener er en felles front motmarxist-leninistene enten disse befinnerseg i AKP eller i ML-gruppa Revolusjon.Det som forener er et felles historiesyn somkaster vrak på det arbeidsfolk og kommu-


nen som foregikk i NKP på 60-tallet og iSF. Frontene er akkurat de samme. En an-nen sak er jo at landsmøtet avsluttet dis-kusjonen mer enn å sette den igang. RVsWEB-sider oppsummerer det slik: «Prin-sipprogrammet ble utvikletvidere på landsmøtet. Blantannet ble kritikken av desåkalt sosialistiske landene iØst-Europa, Kina og andresteder skjerpet, og det blegjort helt klart at denne mo-dellen ikke er beslektet meddet sosialistiske samfunnetRV kjemper for.» Tenk det,ikke en gang «beslektet»…

Rød Valgallianse bestårav mange revolusjonære; mange aktivister,mange «ensomme helter» og mangefolkevalgte som ikke lar seg kjøpe av bor-gerskapet i den daglige, lokale kampen. Detviktigste for RV burde være å spille en rollei klassekampen, i EU-kampen, i den anti-imperialistiske kampen. Landsmøtet ved-tok at arbeidet med programmet har hoved-prioritet i neste periode. Noen mener detviktigste nå er å konsolidere RV som et

vanlig parti. Får de det som de vil, blir an-tagelig resultatet mer radikalt enn SV, meni den samme tradisjonen. Leder i Sosialis-tisk Ungdom, Heikki Holmås omtalte ut-viklingen i RV med glede i KK 28. januar:

– Begrepene “demokratisksentralisme” og “proletaria-tets diktatur” er blitt til for-svar av det borgerlige demo-kratiet. Det er positivt at RødUngdom og RV har orientertseg i retning av oss.

Flertallet av de som ut-gjorde «den harde kjerna» pålandsmøtet er også de fremstetalspersoner for felleslistermed SV. Det er neppe tilfeldig.

Det er mye enklere å gjøre slutt på enallianse enn å bygge en. Tapet av en ven-streallianse forrykker styrkebalansen mel-lom borgerskapet og arbeiderklassen tilførstnevntes fordel. Ansvaret ligger hosdem som driver fram en splittelseslinjeenten det er uttalt eller ikke at det er alli-ansens død som er målet.

Innlegget har også stått i Klassekam-pens «Åpent Forum» den 11. februar 1999.

nister og sosialister har slåss for og opp-nådd tidligere. Det er et syn som er typiskfor «oss» i den rike hvite verden – åfordømme historiske hendelser ut fra vårtid, vår plass i verden. Hva vet vel vi om åsulte? Hva vet vel vi om hvordan vi villeha reagert om hele familien vår hadde blittslaktet ned, om søsteren vår hadde blittvoldtatt? Hadde vi klart å holde oss til den«humane, vestlige veien» og valgt etoppgjør med forbryterne som holder mål idag – mange tiår etter? Hvem tjener på atvenstresida som helhet (kanskje nå ogsåmed RV) går tilbake til 1800-tallsutopienav sosialismen og kaller alle de kampenearbeiderklassen har ført for totalt mis-lykkete og tildels «fascistoide». Det er tristnår deler av RV er mer opptatt av å skapeet program som sikrer borgerskapet ret-tigheter i et framtidig sosialistisk samfunnenn hvordan arbeidsfolk skal beholde mak-ten. Diskusjonen rundt sosialismens erfa-ringer, retninger etc. framholdes ofte somny, og at det er viktig at unge folk også fårvære med på diskusjonen. Men kjerne-punktene i denne diskusjonen er jo ikkenye. Det er akkurat den samme diskusjo-

Uttalelse fra Arbeidsutvalget i ML-gruppa Revolusjon

Styrk det marxist-leninistiske alternativet!Utviklinga i RV er ett blant flere uttrykk for at borgerlig ideologi (sjølsagt i«venstre»drakt) gjør sitt inntog i revolusjonære og progressive miljøer på breifront. Særlig urovekkende er det at den opportunistiske «fornyelsen» ser ut tilå slå rot i flere revolusjonære ungdomsmiljøer. Ideer om det kommunistiske«massepartiet», om at hele den sosialistiske historia var et eneste stortfeilgrep og at vi må begynne «forfra», om at det borgerlige demokratiet kan«videreutvikles» i retning av sosialisme og så videre, er med på å lede en helgenerasjon inn i ei opportunistisk blindgate. Dette ideologiske kaoset er etdrivhus for trotskistisk ugress og opportunisme av alle slag.

Når disse ideene er på frammarsj, har det direkte sammenheng medmangelen på en motvekt på det ideologiske, politiske og organisatoriske plan.Det har ennå ikke lykkes å reise et marxist-leninistisk kraftsentrum som kanskape nødvendig ideologisk klarhet som grunnlag for politisk slagkraft.

ML-gruppa Revolusjon vil fortsatt slåss imot dem som forsøker å om-danne RV til et antikommunistisk «venstreparti». Men hovedprioriteten foross og alle marxist-leninister må nå være å sette det kommunistiske partiet pådagsordenen.

ML-gruppa Revolusjon oppfordrer alle marxist-leninistiske krefter til å tadisse problemene på alvor, ved å konsentrere oppmerksomheten om samlingav de kommunistiske kreftene i et partiforberedende perspektiv. Bli med på åutvikle det kommunistiske samlingsmiljøet rundt Kommunistisk Forum. Dutrengs i kampen for å bygge et sterkt marxist-leninistisk alternativ!

ML-gruppa RevolusjonArbeidsutvalget, februar 1999

Ideologisk avvæpnetAKP er ute av stand til å reisenødvendig ideologisk kamp.

Kristine Mollø-Christensen

AKP har tradisjonelt vært en slags garan-tist mot trotskistisk dominans over RV. Mentida da AKP kunne bruke «kjøttvekta» utenå ta ideologisk kamp, er forlengst forbi.

De siste 20 åra har AKP skritt for skrittavsverget sine ideologiske våpen. Proleta-riatets diktatur er fraværende i partiets pro-gram, som lister opp «full ytringsfrihet,organisasjonsfrihet og pressefrihet» utenklassemessige reservasjoner som den«nye» sosialismens kjennetegn. Ikke uliktde nye «folkesosialistenes» visjon.

Partiets taushet etter RV-landsmøtet ersymptomatisk, sjøl om pragmatismen ogsåhar sammenheng med at AKP har økono-miske interesser i et fortsatt tett RV-samar-beid, og at partiet har hendene fulle medden kriseramma Klassekampen, der en stordel av den nye redaksjonsstaben er unndrattAKPs kontroll.

I RV og i andre sammenhenger stårmarxist-leninistene ofte sammen medkamerater i AKP. Men dette er i hovedsakenkeltpersoner. Som parti er dagens AKPideologisk heterogent, og dermed ute avstand til å føre en klar og konsekvent lin-jekamp imot trotskismen.


Opprop for det 5. internasjonalefaglige treffet i Stuttgart 1999

Felles front mot

kapitalen!

Våre møter har vist at den breie enheten vår må bygges• internasjonalt• mellom de som har og de som ikke har arbeid• mellom fagorganiserte og uorganiserte arbeidsfolk• mellom arbeidere som har og de som ikke har tariffesta

avtaler og rettigheter• mellom uregistrere, arbeidsløse og ansatte arbeidere• mellom unge og eldre arbeidstakere• mellom innvandrere og innfødte arbeidere

Derfor står vi for likhet og solidaritet mellom alle som blirutbytta, alle som blir nektet rettigheter og som undertrykkes avkapitalmakt og regjeringer. Vi står for fagforeningenes felleskamp, uavhengig av opphavsland.

Til vårt femte møtet foreslår vi to hovedemner til diskusjo-nen:

• Kravet om kortere arbeidstid er i dag til debatt i Europa.Fagforeningene krever dette, men også kapitalen i en del landvurderer det. Hva mener fagforeningsfolk i Frankrike om densaken, hvordan står spørsmålet i Spania, i Italia, i Tyskland?Hvordan ser de konkrete kamperfaringene ut i ulike land? Forkapitalen er svaret på kortere arbeidstid mer intensiv utbyttingog større fleksibilitet. Hva innebærer det for oss, arbeiderne?

• Kvinnenes plass i fagbevegelsen! Ikke en gang det enklekravet om «lik lønn for likt arbeid» er blitt konsekvent virkelig-gjort! Hva slags objektive og subjektive hindringer står i veienfor likhet mellom kvinnelig og mannlige arbeidere innafor fag-foreningene? Hva er perspektivene for en sterkere deltakelsefra arbeidende kvinner innafor fagbevegelsen? Hva slags erfa-ringer finnes?

Vi ønsker at arbeidsfolk fra så mange land som mulig drøfterdette og leiter etter løsninger.

Alle arbeidere står overfor brennende problemer i lys av ut-viklinga til dagens kapitalisme og globaliseringa. De trenger ådrøfte disse problemene for å ta tak i dem.

Vi retter en appell til alle interesserte arbeidere om å kom-me til Ludwigsburg 8ved Stuttgart) i Tyskland i dagene 11.-13.juni 1999 for å diskutere disse og andre spørsmål. Kom til det5. internasjonale faglige treffet!

Kapitalen er i dag internasjonal.Det må vi også være!

Dette oppropet blir spredd i Belgia, Burkina Faso, Danmark,Ecuador, Frankrike, Hellas, Italia, Norge, Tyrkia, Tyskland,USA, Østerrike og andre land.

Kontakt og informasjon:Niels Clasen, Im Degen 30, 70327 Stuttgart, TysklandTelefon og fax: 0049-711-426560

Dette er verdenskapitalismen av i dag: Oppsigelser og mas-searbeidsløshet truer millioner eller er allerede blitt del av hver-dagen for utallige mennesker – ikke bare i de underutvikla lan-da, men også i kapitalismens utvikla sentra. Ofte er det kvinnenesom sparkes først. Masser av unge mennesker har ingen fram-tidsutsikter! På den andre sida ser vi utstrakt bruk av overtid, atarbeidstempoet skrus opp, uverdige arbeidsforhold oglønnsnedslag, fleksibilisering av alle produksjonsledd, både nårdet gjelder arbeidstid og ansettelsesforhold osv.

• ubegrensa utvidelse av ubeskytta, nedverdigende og far-lige arbeidsforhold, korttidskontrakter, industrielle dagarbei-dere som står uten tariffmessig eller sosial beskyttelse

• oppsplitting av store arbeidsenheter i industrien gjennomkontraktørforhold, outsourcing og privatisering med kutt i lønnog velferd som følge

• privatisering eller kostnadseffektiv rasjonalisering av hel-setjenester, kutt i bevilgninger til gamle og sjuke, nedskjæring-er i skolesektoren, i ungdomsprogrammer og andre deler avoffentlig sektor

Denne utviklinga setter det arbeidende folket i en situasjonmed økende usikkerhet, den ødelegger livsgrunnlaget og op-pløser familier. Men dette fører til at flere og flere arbeidsfolktar til motmæle, den fører til stadig mer intense kamper, somhar vakt internasjonal oppsikt de seinere åra.

For at disse kampene ikke skal bli isolert, for at solidaritetenskal utvikles til daglig praksis arbeiderne imellom, også inter-nasjonalt, har organiserte arbeidere fra en rekke land utveksleterfaringer, utviklet internasjonale kontakter og felles aktiviteter.Derfor har vi avholdt internasjonale møter i

• Frankfurt 1995• Argenteuil ved Paris i 1996• Madrid i 1997• Strasbourg i 1998

Disse har vist at vi har samme slags erfaringer. Vi har måttetinnse at våre vansker og elendigheten som møter så mange men-nesker er resultat av det allmenne kapitalistiske jaget etter mak-simal profitt. Som felles parole for den internasjonale arbei-derbevegelsen har vi derfor foreslått:

Felles front mot kapitalen!Den felles kampen utover det enkelte lands grenser, må bli

hverdagsoppgaven for arbeidsfolk i alle land. Våre vansker ogutfordringer er de samme.

Så hvorfor skulle vi innskrenke vår kamp til vår «egen» ar-beidsplass under disse forholdene? Det ville føre til enødeleggende konkurranse arbeidsfolk imellom. Det ville betyå forberede vårt eget nederlag, ikke sant? Styrken vår ligger i åkjempe sammen med alle som representerer interessene til ar-beidsfolk. Slik står spørsmålet!


Viktige saker de første årene var forutenarbeidernes lønninger, deres arbeidstid ogferiekravet, kampen om forhandlingsrettenog kampen mot voldgift. Statens stadigeinngripen i klassekampen ble en av deviktigste kampsakene for ArbeidernesFaglige Landsorganisasjon (AFL – seinerebare LO).

Mot voldgift, for streikerettDet var i den første perioden mangestreikekamper som rettet seg mot voldgiftog for forhandlingsretten. Dette er verdt åmerke seg i lys av hvordan dagens LO-ledere opptrer som arbeidskjøpernesløpegutter i spørsmål om både forhand-lingsrett (Arbeidsrettsrådets innstilling),voldgift (som idag blir kalt tvungenlønnsnemnd) og ellers som en aktiv del avet korporativt statsapparat.

Etableringen av LO var en seier forarbeiderklassen for å få etablert landsom-fattende tariffavtaler, kampen for 8-timersarbeidsdag og et redskap for å få samord-net kamen mot arbeidskjøperne. Medlem-

stallet vokste da også fra noen få tusen tilover hundre tusen på noen få tiår.

Under reformismens kontrollSjøl om LO i de første årene førte en aktivklassekamp, har ledelsen nesten hele tidenvært under reformismens kontroll. Dettekom blant annet fram under store streike-kamper som Jernstreiken i 1923-24 og byg-ningsarbeiderstreiken i 1928. Men det vir-kelige vendepunktet kom med det histor-iske klassekompromisset (og klasseforræ-deriet) i forbindelse med Hovedavtalen i30-åra; samtidig med at DNA for førstegang inntok regjeringskontorene.

Et vedheng til statsmaktaAll mulig tvil om klassekarakteren til LO-ledelsen og fagbyråkratiet ble feid til sideetter annen verdenskrig. DNA-ledelseninkorporerte LO mer og mer inn i det kap-italistiske statsapparatet. LO-apparatet blemed hender og føtter bundet til stat ogregjering, som det viste seg gjennom lønns-stoppen som varte til utpå femtitallet.

LO-toppene satt den ene dagen i regjer-ing, for så å sitte i styrer og generalforsam-linger i industri og næringsliv den andre.Dette systemet har den reformistiske LO-ledelsen og DNA systematisk bygd ut oggjort så fagapparatet i dag er en del av borg-erskapets maktapparat. LO kan i dag ikkegjøres om til en kamporganisasjon.

Overvåking og forfølgelseUnder den kalde krigen ble LO aktivt brukttil å overvåke kommunister og venstreori-enterte. Under ledelse av Konrad Nordhalog Tor Aspengren skulle LO renses forkampvillige og kommunistiske tillitsvalgte.Overvåkning, bakvaskelse og forfølgelseble dagligdags, og er grundig dokumentertav blant annet Lund-kommisjonen.

Overvåking og forfølgelse av venstreo-rienterte er det svarteste kapitlet i LOs his-torie. En aktivitet som det er all grunn til åtro fortsetter.

Kampkrafta fins på grunnplanetTil tross for LO-ledelsens svik er det førstog fremst i LO arbeiderklassen er organis-ert, derfor er det viktig å reise kampkraft-en i klubber og foreninger hvor det er med-lemmene som bestemmer. Det er fulltmulig for grunnplanet å føre en kamplinjepå både det økonomiske og politiske plan-et. Slik kan fagorganiserte presse toppenei riktig retning, men LO-ledelsen og dereskorporative system kan aldri bli et redskapfor arbeiderklassens kamp.

Tilkjempa tariffavtaler og faglige ret-tigheter må forsvares og utvides gjennomaktiv klassekamp på grunnplanet. Klasse-kamp mot klassefienden må nødvendigvisføres nedenfra og ofte i konfrontasjon medLO-pampene.

Arbeidernes FagligeLandsorganisasjon ble stiftet1. april 1899.Hensikten var å samle denorganiserte arbeiderklassen ien felles faglig organisasjon.

Fra klassekamp tilklassesvik

AFL 1899 - LO 1999

Skulpturen «Pioneren» avPer Palle Storm er tilegnet

arbeiderbevegelsenspionerer. Den står på

Youngstorget i Oslo, rettutenfor LOs hovedkvarter.

1899 • Arbeidernes Fagligelandsorganisasjon stiftet

1916 • Streiker mot forslag tilvoldgiftslov

1918 • Åttetimersdagen inn-føres etter årelang kamp

1927 • Arbeidstvistloven1928 • Bygningsarbeider

streiken trosser loven1935 • Hovedavtalen mellom

LO og NAF (nå NHO)1978 • LO støtter lønnsstopp


Fidel for euro!Mens millioner av europeere imøteser enfremtid med euroen med mildt sagtblandete følelser, er euro-euforientydelig brutt ut i den cubanske stats- ogpartiledelsen.

Ifølge Castros tale ved 40-årsdagen forrevolusjonen, skulle eurostatene medinnføringa av euroen ha gitt et «forbildefor intelligens og fornuft» og dermedavskaffet en «unipolær verden». Euroenskulle kunne bryte dollarens monopol,mener Castro . . . og den «nyliberaleglobalisering» skulle dermed «uunngåeligbryte sammen».

Fru Enriquita Parrenjo, visedirektør vedpartihøyskolen til Cubas KP, sier i etintervju:

– USA har utviklet seg til en allmakt somkan skalte og valte som de vil. Denutviklinga som foregår i Europa vil barekunne føre til at det oppstår noe nytt iverden, som kunne være i stand til å skapeet motstykke til USAs hegemonistiskestyrke. Det kunne føre til at styrkeforhol-det igjen blir noe mere likeverdig. (JungeWelt, 7.1.99).

Med hensyn til den cubanske ledelsensvurdering av euroens etablering sier hun atdet kunne se ut til, at euroens styrke villeutvikle seg positivt.

Som «kommunist» tenker hun naturligvispå betenkeligheter som de potensielletapere ved valutaendringen, måtte ha:

– Jeg forstår at mange i selve Europa erurolige over innføringa av euroen: det ernoe nytt, man vet ikke nøyaktig hva manhar i utsikt og hvilke virkninger den vil hafor den enkelte. Men hvis man ser det i etglobalt perspektiv, tror jeg at det snarest vilbety en positiv utvikling for verden.

Her reiser det seg imidlertid igjen etvesentlig spørsmål:

For hvem vil utviklingen vise seg å værepositiv?

Fru Parrenjo har allerede lokalisert de«heldige vinnere» ved den nye imperialis-tiske supermakta Europas opptreden:

– Europa må… ha interesse av å forsvareseg mot USAs hegemoni. For oss og dentredje verden ville det være positivt,dersom det her oppsto en motvekt.

Spørsmålet er stadig: hvem er «Europa»,«vi» og den «tredje verden»?

Etter vårt syn kan det bare være denherskende kapital.

For oss er det i hvert fall vanskelig åforestille seg at «vanlige mennesker», iEuropa såvel som på Cuba eller i densåkalte « tredje verden», skulle ha noenfordel av et imperialistisk Forent Europa iskjerpet konkurranse med USA!

Vanligvis ledsages en skjerpet konkur-ransesituasjon av skjerpet utbytting ogsenking av den sosiale standard. Og viderehar man muligheten for militære konflik-ter. Men det har man tilsynelatende ikkehørt noe om i det cubanske «KP».

Eller skulle kanskje dét være fordelenefor de som blir berørt?

Fra KPDs avis Roter Morgen nr. 1 1999.

Reklamekampanja for euro’en har hele tidavært veldig «praktisk» orientert: Renta gårned, varene blir billigere og alt blir enklerenår du skal reise eller handle.La oss titte på realitetene.

Valuta avspeiler styrkeforholdSjølsagt er det «enkelt» med en felles va-luta, og enda enklere hvis vi hadde en ver-densvaluta. Når ikke dette allerede er inn-ført, er det fordi ulike valutaer avspeiler ogregulerer det økonomiske styrkeforholdetstatene imellom. Når den norske krona styr-ket seg gjennom en årrekke, hadde det sam-menheng med at Norge har hatt en sterkutenriksøkonomi og et stort overskudd påhandelsbalansen på grunn av enormeoljeinntekter. Fallet i oljeprisen bidro kraft-ig til den motsatte effekten.

Så godt som alle europeiske land harunderskudd på handelsbalansen sin medTyskland. De importerer altså mer enn deeksporterer. Når tyske mark på dennemåten ble mer etterspurt, ble verdien av DMoppskrevet. Den ble dyrere (eller «hard-ere») i forhold til handelspartnernes valu-ta. Dermed økte prisen på tyske varer i Ita-lia, mens italienske varer ble billigere iTyskland, og altså mer etterspurt. På dennemåten kan valutasvingningene i et visstmonn utjevne eksportindustriens konkur-ransevilkår.

De tyske monopolene er vinnereMen når muligheten til depresisering av foreksempel italienske lire faller bort i og medpengeunionen, må italienske bedrifterbruke andre mekanismer til å forsvare segmot sterkere og mer «kostnadseffektive»konkurrenter. De høyproduktive tyske in-dustrikonsernene trenger på sin side ikkelenger frykte priskonkurranse fra sine eu-ropeiske rivaler som følge av devaluering.

De mindre høyproduktive landa og in-

dustriene vil stå igjen som taperne, stiltoverfor den tyske monopolkapitalen. Ett avden tyske kapitalens talerør, FrankfurterRundschau (FR), sier det rett ut: «Region-er med svak produktivitet vil i framtida au-tomatisk få svekket sin konkurranseevne»og at «Tyskland med sin høye produktiv-itet profitterer mest på den nye verden, trosssitt høye lønnsnivå» (FR 2. januar 1999).

Mer konkurranse, færre jobberKonkurransen blir dermed skjerpet innad iEU og ØMU etter oppskriften «Lønna dimå ned for å sikre vår konkurranseevne!».Et uunngåelig resultat er dumping av løn-ninger, velferdsgoder og skatter (for be-driftene). Når kapitalen betaler mindre ogmindre skatt, sier det seg sjøl at en tyngreskattebør veltes over på folket. Det erinnlysende at de offentlige ytelsene pådenne måten kommer i skuddlinja. Sosialeytelser vil tendere ned mot det lavestenivået innafor ØMU-området, i retning avsosiale minstestandarder på et stadig laverenivå.

Men euroen vil gi oss billigere varer!Konkurransen og felles prismal kan nokgjøre at en del forbruksvarer blir billigere.Men vinninga går opp i spinninga når viveit at også arbeidskrafta er en vare underkapitalismen. Når de europeiske lønnin-gene blir målt etter samme euro-mal, ogdermed kan sammenliknes direkte, blir detlettere for kapitalen å sette arbeidsfolk oppmot hverandre.

Svaret på alle hold blir å presse lønnin-gene nedover, nedlegge mindre lønnsomvirksomhet og rope på mer skattelettelser.Norge er forlengst dratt inn i denne pros-essen, jamfør de utilslørte truslene fra Braa-then, Telenor og andre konserner om utflag-ging av virksomheten hvis kravet om skat-telettelser ikke umiddelbart blir innfridd.Harmonisering av skatte- og avgiftsnivåeter en prioritert EU-oppgave, for å tette dissemulighetene for regional og nasjonal «fa-vorisering» i Det indre markedet.

Euro’en – i de europeiske monopolenes tjeneste

De elleville jubelropene foreuro’en har gradvis stilnet av.

Eurovarsler uro


Styrket regionalismeMen de europeiske nasjonene, de nasjon-ale kulturene og de nasjonale interessenebestår. Derfor er friksjonene skarpe. Denhensynsløse konkurransen vil føre kapi-talen til de mest produktive sonene innen-for Unionen som helhet, og innen visse re-gioner i det enkelte land. Disse faktorenevil påskynde regionalisme, som alleredeeksisterer mellom det vestlige og østligeTyskland, mellom Nord- og Sør-Italia, mel-lom Flandern og Vallonia osv. Dessuten vilde sette arbeiderne i de forskjellige nas-jonene ytterligere opp imot hverandre.Stikk i strid med reklamekampanjen fraBrussel, tyder alt på at nasjonalismen vilbli styrket, ikke svekket, som resultat avfellesvalutaen.

«Innføringen av EUs økonomiske ogmonetære union (ØMU) vil føre til et stortog ujevnt sjokk mot medlemslandenes ulikeregioner. De regionene som allerede harden høyeste arbeidsløsheten i EU vil sann-synligvis lide mest». Dette er et utdrag avkonklusjonen på en studie utført av tre for-skere fra Cambridge; Michelle Baddely,Ron Martin og Peter Tyler (FinancialTimes/Klassekampen 10.09.1998).

Dristig imperialistisk prosjektDen Økonomiske og Monetære Union ogeuroen er ledd i de europeiske monopoleneskonkurransekrig. En opptakt til valuta- oghandelskrig mot særlig USA og Japan. Denfølges opp av en styrket militærmaskin,gjennom Vestunionen. BremseklossenStorbritannia har nå gitt grønt lys for atVestunionen skal få økt svingslag.

Europrosjektet er uhyre dristig, og fulltav uante konsekvenser. Unionens penge-politiske prosjekt målykkes, om ikke den møy-sommelig oppbygde Un-ionen skal rase sammensom et korthus straks dener etablert. Men to må-neder etter at den førsteeuroforien hadde lagt seg,hadde dollaren styrketseg med ti prosent på eu-roens bekostning; ikke minst etter at presi-dent Clinton kunngjorde en økning av detamerikanske militærbudsjettet med et man-gesifret milliardbeløp – samme dag someuroen ble lansert.

Etter skandalen rundt den korrupteEU-kommisjonens avgang og uroen i dentyske regjeringa i mars, fikk euroen segenda en knekk i forhold til dollaren.

Euroen er en direkte utfordring til den

amerikanske dollarens særstilling som ver-dens harde valuta. Særstillinga til USA ogdollaren gir en enestående mulighet til åvelte byrdene av krisa over på resten avverden. Dette er et fortrinn som USA aldrivil gi fra seg uten sverdslag, og derforbenytter alt fra handelsproteksjonistisketiltak til NATO-pisken for å opprettholde.Europa har foreløpig ikke de musklene somskal til for å ta denne brytekampen medUSA, og det er mer enn sannsynlig at yan-kee-imperialistene i tida som kommer vilbruke de anledninger som byr seg til åminne europeerne om det faktiske styrke-forholdet. Den imperialistiske rivaliserin-ga spisser seg til.

Japansk frustrasjonSiste ledd i det imperialistiske hovedtrian-gel, Japan, har større grunn til uro over deteuropeiske megaprosjektet. Mindre enn sjuprosent av verdens handel og pengetran-saksjoner foregår med yen som betal-ingsmiddel. Et land som Kina, med sineenorme valutareserver, har bare en tiend-edel av disse reservene plassert i japanskeyen – som for øvrig har falt med rundt 20prosent i verdi mot dollar. Den tidligere ja-panske statsministeren Ryutaro Hashimotoframholdt i fjor overfor Bill Clinton nød-vendigheten av en egen asiatisk valutaACU, angivelig som middel for å få Asiaut av finanskrisa. «Europa marsjerer foran– Japan trenger sin egen økonomiske sone»,slo avisa Asahi Shimbun fast i fjor høst. Detvar ingen tilfeldighet at statsminister Kei-zo Obuchi avla en europavisitt straks overnyttår, for å foreslå en valutamessig sta-bilitetspakt mellom dollar, euro og yen. Devakre og ordrike formuleringene han fikk

tilbake, er uten innhold.Rivaliseringa fortsetterpå høygir, og de sommå betale prisen er detarbeidende folket.

Euro erimperialismeDet f innes ingentingprogressivt ved euroen,

uansett om den cubanske regjeringa, et for-bilde for mange progressive, hevder detmotsatte ut fra tesen «min fiendes fiendeer min venn». Cuba er beklageligvis medpå å spre illusjoner om at imperialismenogså har en human, sosial og fredelig side,nå representert ved euroen. Det er be-drageri, som fyller verdens arbeiderklasseog kjempende folk med falske forhåpnin-ger. Imperialisme er og blir imperialisme.•

President Clintonkunngjorde en økningav det amerikanskemilitærbudsjettetsamme dag someuroen ble lansert…

Krona ogeuroen

Økonomisk kommentar

Arbeiderpartiet ivrer sammen med Høyreetter å «knytte krona opp mot euro», ogbruker blant annet det lavere rentenivået iEU som begrunnelse. LO-økonomen Øys-tein Gjelsvik og Tor Steig fra NHO vil ogsåha eurotilknytning.

Dette er ikke annet enn fordekt EU-tilpasning. I virkeligheten er den norskekrona allerede bundet ulogisk tett opp tileuroen gjennom den såkalte fastkurspoli-tikken, som har som mål å bringe kronatilbake til sitt «utgangsleie» i 1992. Ulo-gisk fordi vektlegginga av for eksempeldollar i valutakurven, er kunstig svak sett ilys av de norske oljeinntektene (som gjøresopp i dollar). Fra sommeren 1998 ble kro-na reellt depresisert i forhold til de euro-peiske valutaene, uten at det ble kalt deva-luering.

En enda sterkere binding til euroen enndet som i dag er tilfellet, kan bare bety full-stendig innordning under den EuropeiskeSentralbankens (ECB) regime. I dag harstorting og regjering i det minste en formellstyringsrett over Norges Bank. Slik sett erdet ingenting i veien for at Norges Banksenker sine styringsrenter drastisk; dettekan tilmed forsvares ut fra den eksisterendevalutaforskriften. De nåværende blodren-tene er politisk motivert ut fra en uerklærtdeflasjonspolitikk, og har isolert sett ingensammenheng med eurotilknytning ellerikke. Samtidig er rentenivået realøkono-misk fundert – i den forstand at en halve-ring av oljeprisen gjør at kapitalen tyr tilrentevåpenet for å velte byrdene over påarbeidsfolk.

Etter at euroen er blitt så svekket at kro-na har styrket seg relativt i forhold til den,snakkes det lite om kronekursens betydningfor rentenivået. Nå heter det at et moderatlønnsoppgjør, som styrker «konkurran-seevnen», er det som skal til for å få rentanedover. For virkelig å understreke dette,sørget sentralbanken for å sette ned folio-renta til bankene med et halvt prosentpo-eng dagen etter at Arntsen-utvalget haddelagt fram sin innstilling for et nulloppgjør.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem har ad-vart mot ny rentenedsettelse så lenge «for-bruksnivået fortsatt er for høyt». Rente-våpenet blir brukt for å inndra kjøpekraftog bidra til å nulle fjorårets oppgjør. •


Battle Griffin viste hvem som bestemmer

pasjon kan etter traktatens innhold skje utenat Norge i det hele tatt er utsatt for angrepeller trussel om angrep fra fremmed makt.Et folkelig opprør vil av borgerskapet ogimperialistene uten tvil bli definert som enmulig krise.

Militarisering av det sivile livAldri før har en NATO-øvelse til de graderbetydd militarisering av det sivile liv, inn-rømmer Forsvarsdepartementet: «Et av deviktige aspektene under denne militær-øvelsen, vil være og øve totalforsvaret. Detbetyr at mye av infrastruktur som blant an-net helse, transport, telekommunikasjon,vegvesen, jernbane, toll, politi og post vilbli satt på en prøve. Det er første gang attotalforsvaret trekkes med på en slikmåte under en NATO-øvelse i Norge,[…].» (Våre uthevelser – red.)

Militariseringa skjer på stadig nye fel-ter. Et forsøk på å gjennomføre sesjon på

Svalbard ble i siste øyeblikk avlyst, blantannet etter russiske protester. Uansett villedette ha vært et brudd på Svalbardtraktat-ens bestemmelser om at øygruppa skalvære demilitarisert. Fra før har NATO fåttutvidet sine flyoperative soner i Nord-Troms og Finnmark.

Inn i barnehageneForsvaret skjønte at 20.000 soldater, 7.000kjøretøyer og 150 fly kunne komme til åskremme trønderske småbarn til å tro atNATOs krigslek er farlig. Derfor ble ele-ver fra Befalsskolen i Trøndelag (BSiT)utkommandert for å fortelle barna at deteneste farlige med krigsleken er at det ermange kjøretøyer på veien. I fullt feltut-styr kunne befalsskoleelevene lære barna«trafikksikkerhet» à la NATO.

Barnehageansatte og sivilarbeidere rea-gerte sterkt på at militæret på denne måtenfikk drive krigspropaganda overfor barn.

Regjeringen Gerhardsen hadde ingen somhelst fullmakt fra valget i 1945 til å meldeNorge inn i NATO i 1949. Et prinsippved-tak fra partilandsmøtet i februar 1949 om«samarbeid med de vestlige demokratier»ble tolket av partiledelsen som en realitets-avgjørelse om medlemsskap i NATO. Ogden 4. april 1949 undertegnet utenriksmin-ister Lange på Norges vegne Atlanter-

havspaktens traktat i Washington – en trak-tat som var uoppsigelig i de kommende 20år, og som deretter i realiteten ble forlengetinn i «den overskuelige fremtid».

Norges vei til NATO startet ikke i feb-ruar/mars 1948 på grunn av situasjonen iTsjekkoslovakia og i Finland med «fare-signal og varsler», som påstått. Den startetheller ikke med Bevins tale i det britiskeUnderhuset 22. januar 1948.

Baseavtale inngått under krigenNorges vei til NATO startet i London un-der krigen da Trygve Lie sammen medOscar Torp, Terje Wold og Arne Ordingarbeidet for brudd med Norges nøytralitet-slinje og for et atlantisk sikkerhetssystem,og tilbød USA og Storbritannia baser iNorge etter krigen. […]

Arne Ording ble utenriksministerLanges nærmeste rådgiver og konsulent for

LO, Terje Wold ble formann i Utenriks-komiteen og i Spesialkomiteen [for uten-rikssaker – red.]. Oscar Torp ble parla-mentarisk leder for DNAs stortingsgruppe.Dertil kom at DNA valgte en rabiat an-tikommunist til partisekretær og Milorg-lederen [Jens Chr. Hauge – red.] til for-svarsminister.

«Brobyggeriet» var forkledningFør spørsmålet om brudd med nøytralitets-linjen og tilslutning til den militæreblokkpolitikken i det hele tatt var forelagtStortinget til behandling eller folket i valg,ble det år i forveien foretatt hemmelige dis-posisjoner med tilslutning til vestblokkenfor øye, med sikte på å hindre den uten-rikspolitiske opposisjonen å nå fram tilfolket med sine synspunkter.

Utenriksminister lange var allerede et-ter samtalen «i dypeste hemmelighet» med

Norge ble regelrett kuppet inni NATO i 1949, etter flere årssystematisk forarbeid.Manuset var britisk ogamerikansk, regien likeså.Instruktør var OSS (seinereCIA), og hovedrolleinnehaverDet Norske Arbeiderparti.Her følger et kort resymé.

Trøndelag var åsted forokkupasjonsøvelsen somskulle markere NATOs 50 år.Øvelse Battle Griffin 99 talte omkring20.000 deltakere fra Canada, Danmark,Frankrike, Tyskland, Holland, Norge,Storbritannia og USA. Det var en øvelse iokkupasjon, med en styrke innpå det dob-belte av hva tyskerne invaderte Norge med9. april 1940. Fra norsk side deltok 12.Brigade, 6. Divisjon fra Nord-Norge ogTelemark Bataljon.

Svar på «en mulig krise»Øvelsens offisielle overordna mål var «åforbedre NATOs beredskap og effektivitetnår det gjelder utstasjonering av felles ogkombinerte styrker som svar på en muligkrise. Battle Griffin 99 er en vesentlig fak-tor i opprettholdelsen av NATOs handling-sevne og operasjonelle troverdighet.

Battle Griffin 99 vil utvilsomt demon-strere besluttsomheten og effektiviteten tilallierte styrker […] Battle Griffin 99 eren høyprioritert øvelse i år i det alliansenfeirer sitt 50-årsjubileum.» Slik lød denoffisielle NATO-presentasjonen av øvelsen,som taler for seg sjøl. Merk spesielt ut-trykket «en mulig krise». En NATO-okku-

50 år i amerikanernes jerngrepSlik ble Norge kuppet inn i NATO


Boka er skrevet av Finn Sjue og BjørnNilsen, sistnevnte tidligere NRK-medar-beider. Den handler om hvordan en helbøling av norske journalister i avisene ogNRK har vært regelrette påvirkningsagen-ter for NATO og etterretningstjenestene.

Det bør ikke overraske når en gammelNRK-traver som Lars Jacob Krogh bliravslørt som medarbeider for etterretnings-tjenesten. Han er på ingen måte noen en-slig svale. Hundrevis av journalister hargjennomgått Forsvarets Høyskole, som enbortimot obligatorisk forutsetning for ågjøre karriere i de «tunge» delene av nor-ske mediebedrifter.

His Master’s VoiceDe tyter særlig tydelig fram hver gangNATOs og det norske borgerskapets inte-resser står på spill, hjemme eller ute. NårNRK-korrespondent Christian Borchdukker opp på skjermen i beste sendetid,er det som regel en eller annen tilspissetsituasjon der NATO har til hensikt å visemuskler, med eller uten mandat fra Sikker-hetsrådet i FN. Spørsmålsformuleringa«Har vi vunnet nå?» er, etter hans innsatssom kritisk journalist under FN-krigen motIrak, blitt stående som eksempel på norskNATO-journalistikk på sitt verste.

Ikke alle journalister er like gjennom-skubare. Men de er der. Iført penn ogpresseblokk har de adgang til de fleste are-naer hvor ting skjer og folk samles. Der-for er yrkesgruppa en yndet rekrutterings-kilde for overvåking og hemmeligetjenester.

Sjølsagt gjelder dette ikke alle journa-lister, og takk for det. Men de som faktiskvelger å følge journalistetikkens bud omkritisk blikk på makta, vern om ytrings-friheten og lojalitet overfor sine kilder,havner utvilsomt i overvåkings- og etter-retningstjenestenes interneringsarkiver.

Slik står det i realiteten til med den opp-skrytte pressefriheten i NATO-Norge.

Kort tid før markeringa avmenneskerettighetserklæringas50-årsjubileum, utkom det eibok om pressefrihetensfaktiske vilkår i Norge.

Pressefrihetpå NATOsvilkår

Urangranater kanvære lagret i NorgeEtt blant talløse andreeksempler på hvem somegentlig styrer norsksikkerhetspolitikk:Etter spørsmål i Stortingets spørretimei mai 1998 kunne krigsminister DagJostein Fjærvoll ikke svare på om USAforhåndslagrer ammunisjon laget avutarmet uran i Norge.

På spørsmål fra avisa Klassekampenom det amerikanske marinekorpsetforhåndslagrer ammunisjon laget avutarmet uran i Norge, svarte forsvars-ministeren at han ikke visste om det vartilfelle, og at slike opplysninger dess-uten var unntatt offentligheten! Hankunne like gjerne ha svart at i Norgegjør USA og NATO nøyaktig som devil, uten å spørre norske myndigheterom lov.

Panserbrytende prosjektiler med enkjerne av utarmet eller forringet uranble brukt av NATO-styrkene under kri-gen mot Irak. Mange mener at denneammunisjonen er årsaken til det såkalteGolfkrigsyndromet som har rammettusenvis av soldater og sivile etter kri-gen i 1991.

utenriksminister Bevin i Paris 15. mars1948 klar over at denne tok sikte på en at-lantisk allianse rettet mot Sovjetunionen ogmed amerikansk medvirkning. Allikevelble saken av de vest-orienterte framstilt somet vest-europeiskt samarbeide der de sosial-demokratiske partier ville prege utviklin-gen og framstå som en brobygger mellomUSA og Sovjetunionen. Helt bevisst og avtaktiske grunner ble det kapitalistiske oganti.kommunistiske USA holdt utenfordebatten.

KommunisthetsenTidlig hadde Einar Gerhardsen, HaakonLie, LO-formannen samt redaktøren avArbeiderbladet ved et kupp trukket OsloArbeiderpartis representantskap inn i kam-pen for blokk-tilslutning. Med GerhardsensKråkerøy-tale [se Revolusjon nr. 15 – red.]startet hetsen mot NKP, som dermed ikkemaktet å reise nevneverdig motstand motdet opplegget som nå var i gang. Nestetrekk var opprettelsen i Stortinget av denudemokratiske Spesialkomiteen for uten-rikssaker, som også rammet opposisjoneninnen Arbeiderpartiet.

[…]For Norges vedkommende hadde 1950-

vedtakene i NATO om felles strategi, inte-grerte styrker, felles kommando og Vest-Tysklands NATO-medlemskap den allerstørste betydning. Den framskutte strategikrevde framskutte og fellesfinansierte an-legg i de framskutte områder og ikke minsti Norge.

BeredskapsloveneUtrolig raskt ble USAs krav gjennomNATO etterlevet av Gerhardsen-regjerin-gen. Og borgfredsstrategien om front motkommunistene både innenfor og utenforlandets grenser var første utspill. Allerede25. august 1950 framla regjeringen forslagom «Lov om særlige rådgjerder under krig,krigsfare og liknende forhold», – bered-skapslovene. Den 28. august – tre dageretter det norske lovforslaget – vedtok denamerikanske kongressen de beryktede lo-vene om «uamerikansk virksomhet». Meddisse lovene startet for alvor heksejakten iUSA på kommunister og folk som kunneantas å ha kommunistiske sympatier, ogJoseph McCarthy ble formann i Senatetskomité for uamerikansk virksomhet.

Fra boka Ført bak lyset - 30 år medNATO av Kari Enholm (Pax 1979)

Mellomtitler er satt til av redaksjonen.

Selvgående feltartilleri, som blant annet kanskyte uranholdige granater.


Han er formann i den skrumpende fore-ninga av Aktive Motstandsfolk fra okku-pasjonsåra. Han leder den største antifascis-tiske folkebevegelsen i Danmark. Han blirangrepet av danske frikorpsfolk (front-kjempere) og av påståtte antifascister påden danske venstrefløyen.

I motsetning til den unge generasjon avi dag, vet Frede Klitgård altfor godt hvanazismen står for. Frede kastet seg tidlig uti kampen mot tyskerne og deres danskemedløpere, som aktiv sabotør.

– Hver eneste lørdag natt brakte det løsved midnattstider. Vi organiserte en rekkesabotasjeaksjoner på en gang, for å avslørepropagandaen om at aksjonene bare var«guttestreker».

Frede Klitgård forteller helt uten drama-tiske fakter. Han var en i en flokk av ungelærlinger på Nord-Jylland som ga tyskeoffiserer søvnproblemer. Fabrikkanlegg blesabotert, telefonledninger klippet, brannerpåsatt. De mange sabotasjeaksjonene ram-met også samleskinner for tysk strømfor-syning videre til Norge, forteller han. I åttedager stanset sabotørene den tyske troppe-transporten nordover, etter sprengning avden jyske jernbanelenken Aalborg-Fred-rikshavn.

– Det hendte at vi hadde bomber tilovers. Dem lagret vi helst utenfor tettbygdstrøk. Jeg skulle frakte vekk en slik bombebakpå sykkelen, da den gikk av. Jeg fløy20 meter gjennom lufta. Da jeg kom til megselv, ble jeg pekt på med pistol – av endansk politimann.

I Danmark var det borgerkrig– Den viktgste forskjellen mellom Dan-mark og Norge, var at i Danmark hadde viborgerkrig. Den danske regjering kapitul-erte umiddelbart.

Den 22. juni 1941 (dagen for det tyskeoverfallet på Sovjetunionen) arresterte man300 kommunister. De ble uten videre ut-levert av danskene til tyskerne. I to og ethalvt år hadde samarbeidspartiene og na-

zistene lyktes i å føre sin ettergivenhets-og vasallstatspolitikk. Den 29. august 1943kom vendepunktet; i 17 byer på Jylland ogFyn brøt folkets modige opprør løs. Etterat det danske folket på dette viset ga «sin»kollaboratørregjering fyken, ble tyskernetvunget til å innføre unntaktstilstand.

Den skjebnesvangre dagen da ty-pograflærling Klitgård stirret inn i pistol-munningen til en dansk politimann, var dentyske unntakstilstanden allerede innført…

Nesten 20 sabotører ble etterhvert hen-rettet. 20-åringen Klitgård unngikk denskjebnen. Han ble utlevert til Tyskland, derhan ble idømt «livsvarig tukthus» i Drei-bergen ved Butzow. Her møtte han mangenordmenn, blant andre Olav Brundvand ogJohan Strand Johansen.

Etter krigen har han gått mye på ski iNorge, hvor han også har vært gift. Og hankjenner sjølsagt en rekke norske motstands-folk.

– Kampen mot nazismen måholdes levendeFrede Klitgård ville nok gjerne vært ferdigmed krigen og nazismen, en gang for alle.Men den tvinger seg på, i stadig nye formerog varianter. Han er leder av Aktive Mod-standsfolk, en organisasjon som ble stiftetrett etter krigen for å ivareta interessene tilmotstandsfolkene. Den arbeider blant an-net med erstatningssaker.

– Folk får ikke det de har krav på. Fort-satt er det problemer med enkenes rett tilenkepensjon, sier Frede. – Vi støter på enmur av byråkrati.

Men Frede Klitgård er minst like opp-tatt av å holde kampen mot nazismen lev-ende. Det gjør han som ildsjel og leder avorganisasjonen Folkebevægelsen mod Na-zisme (FMN), en masseorganisasjon somteller rundt 7.000 medlemmer.

– Vi gamle må trekke med ungdommenfør vi dør, forklarer han. FMN driver in-formasjonsarbeid på skoler og er en hoved-kraft i den danske motstanden mot na-zistenes bruk av Danmark som fristed ogeuropeisk propagandasentral.

Klitgård bruker all sin tid til å kjempeimot nazismen og den løpende historiefor-falskninga. I bladet Håndslag dokumenter-er motstandsfolkene hva som virkeligskjedde i krigsårenes Danmark. Og de imø-tegår skarpt de stadige forsøkene på å usky-ldiggjøre nazistene og deres medløpere.

– Mellom oss gamle motstandsfolk erdet full enighet i disse spørsmålene. Detoppbygges nye myter for å rakke ned påmotstandskampen og innsatsen for et frittDanmark. De som står til høyre ønsker å«ta» motstandskampen. Det har kommet sålangt at de Spaniafrivillige brukes som ar-gument for å sende tropper til Kosova.

Angrep på motstandsfolkenefra «venstre»Tre injuriesaker er reist mot FMN og FredeKlitgård personlig. Tidligere frikorpsfolk(frontkjempere) har spilt fornærmet når

– Nazistene hadde brukt oppsin ytringsfrihet i 1945Frede Klitgård ertilårskommen pensjonist, menhan hviler ikke ett sekund isin uforsonlige kamp motnazismen og alt den står for.

Frede Klitgård på talerstolen under en storantifascistisk markering foran regjerings-kvartalet Christiansborg i august i fjor.Intiativtaker til demonstrasjonen var Folke-bevægelsen mod Nazisme (FMN), somKlitgård leder. Foto: KP

Intervju med Frede Klitgård, formann forFolkebevægelsen mod Nazisme i Danmark


Ei viktig motvekt til borgerligretusjering avkrigshistoria

Aktive Modstandsfolk kaller dem landsfor-rædere. Men ting er ikke like entydige somfør, konstaterer han.

– Tidligere var det svart/hvitt, du visstehvorfra angrepene kom. Nå kommer an-grep også fra venstrefløyen. Derfor må ven-strefløyen defineres på ny, mener Klitgård.

Han tenker spesielt på saken som det«postmoderne» og påstått antifascistisketidsskriftet Faklen har anlagt mot forenin-gen og ham personlig. Et søksmål som iutgangspunktet var basert på en uriktigpåstand fra Klitgårds side, som han for-lengst har beklaget offentlig. Saken burdedermed forlengst ha vært ute av verden.Imidlertid har Faklen opprettholdt sitt ubluerstatningskrav, noe som ikke kan ha an-nen fornuftig hensikt enn å ramme Klitgårdog den organiserte danske antifascistiskebevegelsen økonomisk. Det er langt flereenn Klitgård som spør seg om Faklensegentlige motiver.

Faklen går, i likhet med krefter på dennorske venstrefløyen, inn for at nazistenemå tilkjennes ytringsfrihet.

– Også på den norske venstrefløyen erdet mange som mener at det er feilaktig ånekte nazistene ytringsfrihet. Hva vil du sitil dem?

– Den slags folk har ikke krav på noenform for ytringsfrihet. Den brukte nazis-tene opp under siste krig, sier Klitgård. –Den ytringsfriheten de ber om, betyr 3. ver-denskrig.

– Noen innvender at et forbud mot nazi-ytringer også kan vendes mot venstrefløy-en?

– Alt kan rettes mot andre. Venstreflø-yen snakker om en luftig ytringsfrihet. Dethele er såre enkelt: Vil man angripe partiereller organisasjoner på venstrefløyen, sågjør man det. Først angriper de, så lagerde loven etterpå. Se hva som skjedde un-der krigen: Den 22. juni 1941 arresterteman 300 kommunister. De ble utlevert avdanskene til tyskerne. Det var ingen lovsom ga dem lov til det! •

Folkebevægelsen mod Nazismekommer til Oslo 3. september isamband med et fellesnordiskarrangement mot nazisme.Arrangør er SOS Rasisme i Norge.

I ei tid med massivomfortolkning av historia, erdette ei nødvendig bok. Ikkeminst for dagens unge.

Med boka «Død over de tyske okkupant-er - De norske kommunistenes motstand-skamp 1940-1945» har de fire forfatternesammenfattet og dokumentert hvordankommunistene, fra Finnmark til Agder,stilte seg i spissen for den aktive motstands-kampen. Kjensgjerningene er at ingen of-ret og ga så mye for et fritt Norge.

Når det gjelder de store linjene, inne-holder ikke boka mye nytt og ukjent mate-riale; den er snarere en fornyet presentas-jon av det som systematisk blir fortidd el-ler forvrengt av de «anerkjente» historik-erne – enten det dreier seg om skolehis-torikerne som siden krigen har glorifisertHjemmefrontledelsen og rehabilitert kapit-ulasjonspolitikerne, eller den åpent revi-sjonistiske historieskrivinga til Hans Fre-drik Dahl og andre, som er opptatt av å «for-stå» NS-folkene, frontkjemperne og tys-kertøsene.

Borgerlig kapitulasjon«Antikommunistene har skapt den myta atderes aktive motstandskamp utviklet segallerede fra høsten 1940, mens NKP førstkom med i kampen da Sovjet-Unionen bleangrepet den 21. juni 1941.

Virkeligheten er: Da NKP ble forbudtden 16. august 1940, la partiet helt om tilillegalt arbeid. Arbeiderpartiet og deborgerlige partiene var etter sammenbrud-det i Riksrådsforhandlingene i lang tid pa-ralysert og lot seg oppløse 25. september1940. Noe initiativ til å opprette et sentraltledet motstandsarbeid ble i disse kretseneikke tatt før den 20. juni 1941.» (side 77)

Den tyske okkupantmaktas fremste rep-resentant, Reichskommissar Terboven,kunne med tilfredshet gi stortingsflertalleti 1940 følgende rammende karakteristikk:«En politisk forsamling som er korrupt tilsiste rest, både når det gjelder den enkeltepersonlighet og hele forsamlingen».

Flere av samarbeidsfolkene sommeren1940 gjenoppsto seinere som den borger-lige Hjemmefrontens Ledelse. Det gjaldtfor eksempel biskop Berggrav og høyes-

terettsjustitiarius Paal Berg, som kunne hablitt regjeringssjef etter krigen om ikkeNKP hadde satt foten ned.

NKPs virksomhet under og ikke minstetter krigen, da partiet mangedoblet sinoppslutning, gir også bakgrunn for å forståhvordan og hvorfor reformismen så rasktbegynte å prege partilinja.

Nektet fondsmidlerStatsministerens kontor opprettet i 1995 etfond som skulle «anvendes til opplysnings-virksomhet om okkupasjonstidens Norgeog krigen 1940-45. Siktemålet er å bringede erfaringer en vant i denne tiden videretil kommende generasjoner». Dette utvety-dige formålet var ikke til hinder for at ini-tativtakerne til denne boka fikk tvert avslagpå sin beskjedne søknad om 100.000 kro-ner. Fondet ble bestyrt av Dag Berggrav,sønn av biskopen. Heldigvis lot ikke for-fatterne seg kneble.

Død over de tyske okkupanter er rikt il-lustrert (70 bilder), og kunne anbefales avden grunn aleine. Den er lettlest, og har engrei inndeling. Redigeringa kunne imidler-tid vært bedre, og boka skjemmes dessverreav en rekke trykkfeil. Disse innvendingeneer bagateller. Skaff deg boka, les den, ogkjøp en til for å gi som gave.

Birger Bakken, Reidar T. Larsen, ArneJørgensen og Åge Fjeld: Død over de tyske

okkupanter - De norske kommunistenesmotstandskamp 1940-1945.

Informasjonsforlaget 1998.251 sider. Kr. 250,-

Arne Taraldsens berømte plakat pryderbokomslaget.


Det hevdes også at EUs spesielle politi-organ Enfopol skal ta hånd om et slikt over-våkningsnett.

Skyggen av EnfopolEnfopol, som er sjølstendig i forhold tilEUs politiorganisasjon Europol, vil troligfå rett til å beordre teleoperatørene til åstarte avlytting (uten rettskjennelse!) av alleformer for telekommunikasjon, også Inter-nett.

Norge har i flere år vært med i etterret-ningssamarbeidet ECHELON, et nettverksom blant annet har gjort det mulig foramerikansk etterretning å drive avlytting iNorge. Dette nettverket ble blant annetomtalt i en rapport til EU-parlamentet foret år siden. Saken er blitt tatt opp i spørre-timen i Stortinget, men justisminister Aurebenektet at det forekom amerikansk avlyt-ting i Norge. Hun var heller ikke villig til åta opp saken med USA. Det er en gammelhistorie: Norge har samarbeidet med USAom overvåkning siden 1940-åra, men hem-melighetsholdelsen har hele tida vært prak-tisk talt total. •

Terroristene sitter i Ankara, WashingtNår fascistgeneralene setter «Apo» på tiltalebenkenfor «terrorisme», er det den kurdiske nasjonensrettferdige kamp de vil straffe. Terroristenebefinner seg i Ankara, Washington og Tel Aviv.

Denne lovgivningen er en del av en langtmer omfattende samordningsavtale mellomEU, USA, Canada, New Zealand – og Nor-ge som det eneste europeiske landet uten-for EU. Avtalen gjør det mulig å drive over-våkning av telekommunikasjon på tvers avnasjonale grenser, ifølge et Europol-doku-ment som er lekket til medlemmer av Eu-ropa-parlamentet. Det blir som vanlig be-grunnet med behovet for «aktive sikker-hetstiltak i forbindelse med bekjempelsenav internasjonal terrorisme og organisertkriminalitet».

Samtidig blir det på enkelte hold gittuttrykk for bekymring når det gjelder dendemokratiske kontrollen. «Jeg har inntrykk

av at mange sikkerhetstjenester er en lovfor seg selv,» som Glyn Ford, medlem avdet britiske Labour-partiet uttrykte det – ogdet er ikke akkurat noen overdrivelse.

Storebror kommer fra USAAvtalen er egentlig importert fra USA. Dervar de forutseende nok i 1984 til å få ved-tatt en lov som tillot politimyndighetene åtappe digitale linjer slik en allerede gjordemed analoge – uten å gå veien om enrettskjennelse. Ifølge dokumentet som blelekket, skal EUs sikkerhetsråd ha forberedtlovforslaget i samarbeid med FBI.

Det udemokratiske hemmelighetskrem-meriet er tatt opp av en irsk representant iEU-parlamentet, Patricia McKenna (fra Degrønne), som er bekymret over behandlin-gen av slike saker. Hun mener at den erstikk i strid med all målsetting om åpenhetog demokrati, og frykter at denne avtalener et ledd i oppbygginga av et omfattendeinternasjonalt – «globalt» – overvåkings-nett. McKennas forsøk på å orientere seger blitt møtt med en mur av benektelser,tåkeprat og fortielser fra de ansvarlige.

EU er i ferd med å godkjennelovgivning som tillaterpolitiet å lytte både påInternett og påtelefonsamtaler over Iridium-satellitt – uten å måtte harettens kjennelse for det…

Du snakker, hvem lytter?

Den tyrkiske sosialdemokraten BülentEcevit, som for tiden er innsatt av de tyrk-iske generaler som statsminister i Ankara,siklet av fryd da han den 16. februar kunnefortelle verden at tyrkiske agenter haddekidnappet «terroristlederen» Abdullah«Apo» Öcalan fra den greske ambassadeni Nairobi og bragt ham til fangeøya i Mar-mara-havet.

De tyrkiske sjåvinistenes sjølskryt ersannsynligvis sterkt overdrevet. Den folke-rettsstridige kidnappinga er i følge tyskeetterretningskilder utført av verdenseksper-tisen på dette feltet, israelske Mossad,skjønt dette blir hysterisk benektet avstatsminister Benjamin Netanyahu i TelAviv. Men det er åpenbart at Israel er villigtil å gå svært langt når det gjelder å yte sinstrategiske militære samarbeidspartner Tyr-kia gjenytelser for det tyrkiske nakkegrepet

må ta stilling til det kurdiske problemet iet menneskerettighetsperspektiv.

Men ikke et eneste europeisk land varvillig til å gi ham oppholdstillatelse. Grun-nen er klar nok: Atter har den amerikansketaktstokken blitt svingt over verdens regje-ringer, og i særdeleshet over de europeiske.Etter avsløringer i Los Angeles Times hardet amerikanske utenriksdepartementetblitt tvunget til å innrømme at USA brukte

på de tilgrensende arabiske nabostateneIrak og Syria.

USA har svingt piskenEtter at tyrkisk utpressing og krigstruslertvang Syria til å kaste Öcalan ut av landet ihøst, var han etter en mellomlanding iRoma på jakt etter et land som ville gi hampolitisk asyl. Öcalan har tilbudt seg å blistilt for en internasjonal domstol som også

Den tyrkiske virkelighetenslik den arter seg for

kurderne – og for alleprogressive i Tyrkia


Revolusjons skriftserieDisse titler foreligger i Revolusjons marxist-leninistiske skriftserie. Nytthefte om staten kommer før sommeren.

• Hefte 1: Kommunistisk opprop – «Quito-erklæringa»Den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsens basisdokument

• Hefte 2: Arbeiderklassen i vekst og endringHva betyr endringer i klassestrukturen for klasseanalyse ogrevolusjonær taktikk og strategi

• Hefte 3: Maoismen – et revolusjonært blindsporOm maoismens vesen og dens norske utslag.

• Hefte 4: Menneskerettigheter – Demokrati – SosialismeMenneskerettighetserklæringa, en veiviser til sosialismen?

Kr. 15,- pr. hefte (porto i tillegg – portofritt vedforskuddsbetaling). Kvantumsrabatt ved størrebestillinger! Ypperlige til studiesirkler.Abonnenter på Revolusjon mottar alle hefter somutkommer i abonnementsperioden. Du får ogsåkjøpt dem hos Tronsmobokhandel i Oslo.Bestillinger rettes til:

Forlaget Revolusjonboks 3458 Bjølsen, 0406 OsloGiro 0819 20 65241

Send meg … eksemplarer av hefte nummer…Jeg bestiller alle fire for kroner 50,- (portofritt ved forskudd)

Navn .........................................................................................Adresse .........................................................................................Poststed .........................................................................................

ton og Tel Avivdiplomatisk press for at Öcalan ikke skullebli tatt imot noe sted. Amerikanske tjeneste-menn har erkjent at USA i flere månederhjalp Tyrkia i menneskejakten. Bitene fall-er på plass når vi husker at Tyskland ikkeville ha Öcalan utlevert fra Italia, til trossfor at tyske myndigheter lenge har villetreise tiltale mot ham og det i Tyskland for-budte PKK.

Det er ingen tvil om at et tilsvarendepress er blitt øvet mot Kenya. Og motNATO-Norge.

I samme øyeblikk som de tyrkiske tor-turistene hadde tatt fatt på sine avhør avÖcalan, presterte statsminister og påstått«kurdervenn» Kjell Magne Bondevik å giuttrykk for tillit til at PKK-lederen ville fåen rettferdig rettssak i Tyrkia. Han blenaturligvis øyeblikkelig referert i tyrkiskemedier. Samtidig ble rundt 1500 av det forøyeblikket lovlige kurdiske partiet HADEP,satt i arrest.

Tyrkia er et fascistisk diktaturEn «rettferdig rettssak» i det fascistiskeTyrkia er en umulighet, hva enten rettssa-kene finner sted ved de sivile domstoleneeller ved de militære sikkerhetsdomstolene.Kurdiske nasjonalister, venstreopposis-jonelle aktivister, fagforeningsledere ellerandre blir dømt til harde straffer ut fra iutgangspunktet fascistiske lovparagrafer,

og hvis de ikke duger, tyr man til særskilteberedskapslover. Progressive aviser, detvære seg tyrkiske eller kurdiske, blirregelmessig sensurert, bøtelagt til konkurseller regelrett stengt. Journalister blir myr-det i fleng, og landet har verdensrekord iantall fengsla journalister.

Bülent Ecevit og den tyrkiske justismin-isteren har allerede gjort det klart at inter-nasjonale observatører ikke vil få være tilstede under rettssaka, og Öcalans neder-landske advokat er nektet innreise til Tyr-kia. For Öcalan er dødsstraffen nærmest gittpå forhånd. Det eneste spørsmålet er omgeneralene finner det opportunt å demon-strere «humanisme» for det internasjonalesamfunnet, ved i siste liten å omgjøredødsdommen til livsvarig fengsel.

Uansett hva en måtte mene om PKKsog Apos linje, taktikk og metoder – somstår fjernt fra en marxist-leninistisk poli-

tikk og ofte har bidratt til å isolere det kur-diske folkets kamp fra den tyrkiske klasse-kampen – er det et faktum at PKK og par-tiets væpna grein ARGK er ei hovedkraft iden kurdiske frigjøringskampen. Arrestas-jonen og domsprosessen er derfor i virke-ligheten en prosess mot det kurdiske folketsrettferdige nasjonale krav. Slik føles detogså for de titusener av demonstrantenesom har trosset unntakstilstanden i tyrkiskeog kurdiske byer, og for de mange som harprotestert foran tyrkiske, greske, israelskeog amerikanske ambassader over hele Eu-ropa.

Öcalan må utleveresKravet er at Öcalan straks må frigis og ut-leveres til et land der han kan få en rettfer-dig behandling. Regjeringa Bondevik måikke få fred før den reiser dette kravet ogtrosser den amerikansk-tyrkiske pisken.

Metin Göktepes mordereer satt friEn gruppe tyrkiske politifolk ble i 1997dømt til fengsel i sju og et halvt år for dra-pet på journalisten Metin Göktepe (27).Dommen var oppsiktsvekkende ut fra tyrk-iske forhold, hvor forbrytelser i statens regisjelden eller aldri kommer for retten. Atmorderne i det hele tatt ble satt på tiltale-benken og dømt, skyldtes stor internasjo-nal oppmerksomhet om saken.

Göktepe arbeidet i dagsavisa Evrensel.Den 8. januar 1996 skulle han dekke be-gravelsen til to fanger som var prylt til dødei Ümraniye-fengselet i Istanbul, en begrav-else som regimet ville hemmeligholde. Gök-tepe ble arrestert, og døde samme dag etterå ha blitt banket til døde av politifolkene.

Dommen ble anket, og vitner i saken ersiden blitt slept fra by til by. Den 11. desem-ber 1998 slapp fem av politimorderne fri.Saken skulle gjenopptas den 29. januar, ogto tusen mennesker fra partiet EMEP, fag-foreninger og andre folkelige organisasjonerhadde omkranset rettslokalet. Dommernevalgte å utsette saken til den 8. april, somledd i en stadig trenering.

Det tyrkiske «demokratiet» gjelder barefor morderne, ikke for folket.


Gjennom mange år ble det i det sosialistiskeSovjetunionen arbeidet med å skrive enmarxistisk lærebok i politisk økonomi. Stalin varpersonlig sterkt opptatt av dette arbeidet, og vedflere anledninger grep han inn i utviklingen avarbeidet med skriftlige innlegg og i samtalermed forfatterne.

Stalins interesse for læreboka viser hvor storvekt han la på å oppdra de unge kommunistiskekreftene i landet i marxist-leninistisk ånd. Hanvender seg mot dem som tror at «en undersosialismen kan oppheve de beståendeøkonomiske lovene og skape nye».

Stalins kritikk av forskjellige faser i utkastet vartil dels svært skarp. (En del av kritikken – blantannet «Bemerkninger til de økonomiske spørsmåli samband med november-diskusjonen 1951 – ertidligere utkommet på norsk i boka Marxismenog språkvitenskapen. Sosialismens økonomiskeproblemer, Forlaget Oktober 1975.)

Stalin om den politiske økonomienStalin hadde avanserte standpunkter i disse

spørsmåla, men det ble ikke hans syn som tilsjuende og sist kom fram i læreboka. Stalin dødei mars 1953, og boka kom til slutt ut i 1954. Da varallerede flere av de tingene som Stalin haddeskissert, fraværende i teksten. Etter hvert bleStalins synspunkter ikke bare oppgitt, meneksplisitt kritisert og angrepet av Krustsjov-revisjonistene.

Utdragene som her er gjengitt er hentet frasamtaler som Stalin og andre ledere hadde medsovjetiske økonomer den 29. januar 1941, etter atsentralkomiteen i SUKP(b) hadde forkastet visseformuleringer i lærebokutkastet. Dette er tekstersom tidligere ikke har vært offentliggjort, og somvi herved presenterer for første gang på norsk.Vår oversettelse baserer seg på offentliggjørelseni det indiske tidsskriftet Revolutionary Democracy,september 1998.

Det fins flere forskjellige definisjoner avden politiske økonomiens mål: Engels’definisjon, som ser den politiske økonomisom en vitenskap om produksjon, bytte-forhold og distribusjon; Marx’ definisjon ide forberedende notatene til Kapitalen, ogLenins synspunkt, som godtar en definis-jon gitt av Bogdanov i 1889. Vi har mangebokormer som gjerne vil sette den enedefinisjonen opp mot den andre. Vi er sværtglad i sitater, og sitatene er et tegn på våruvitenhet. Derfor må vi tenke nøye over hvasom er den korrekte definisjonen av denpolitiske økonomiens mål, og når vi så harsatt oss inn i den, kan vi presentere den.

Hvis vi skriver at “politisk økonomi ervitenskapen om former for samfunnsmes-sig produksjon som har utviklet seg histor-isk”, vil ikke folk uten videre forstå at visnakker om økonomien og om forholdetmellom mennesker. Det er bedre å si atpolitisk økonomi er vitenskapen om ut-viklinga av forholdene i den samfunnsmes-sige produksjonen, dvs. de økonomiskeforholda mellom mennesker. Denne defin-isjonen forklarer lovene som styrer produk-sjon og distribusjon av de nødvendige for-bruksmidlene, både for individuelle ogproduksjonsmessige formål. Når jeg

snakker om distribusjon, tenker jeg ikke påden vanlige oppfatningen av distribusjon iden snevreste betydning av ordet, dvs.fordeling av midlene til individuelt forbruk.Vi snakker om distribusjon i den forstandordet er brukt av Engels i Anti-Dühring, derhan analyserer distribusjon som en form foreierskap til produksjonsmidlene og midlenetil individuelt forbruk.

Etter å ha fullført avsnitt nummer to måvi på neste side legge til følgende ord: «dvs.hvordan produksjonsmidlene er fordeltmellom samfunnets medlemmer, og føl-gelig også de materielle godene som ernødvendige i folks liv.»

Dere kjenner sikkert Marx’ forbere-dende notater til fjerde bind av Kapitalen.Der finner dere definisjonen av den poli-tiske økonomiens mål. Når Marx snakkerom produksjon, innbefatter han transport(uavhengig av om vi snakker om langdis-tanse- eller kortdistansetransport, om tran-sport av bomull fra Turkestan eller den in-terne transporten på en fabrikk). Hos Marxer alle problemene ved distribusjon innbakti produksjonsbegrepet. Hva tror dere somer til stede her: Er den definisjonen som nåer skissert den korrekte?

Bemerkning: De skisserte forandrin-gene fører ubetinget til en vesentlig forbed-ring.

Om verdilovenJeg kommer nå til seksjonen om sosialis-men. Noen få ting er blitt forbedret, menen god del er blitt ødelagt i sammenlikningmed det som sto i denne seksjonen tid-ligere.

Her er det skrevet at verdiloven er over-vunnet. Da blir det uforståelig hvor kost-nadskategorien kommer fra, og uten denkan vi ikke kalkulere, vi kan ikke dis-tribuere i samsvar med arbeidet og vi kanikke fastsette priser. Verdiloven er ennå ikkeovervunnet. Det er ikke sant at vi styrer vedhjelp av prisene; vi ønsker å styre, men vikan ikke. For å styre ved hjelp av prisenemå det finnes store reserver, en overflodav varer. Først da kan vi diktere prisene.Så lenge det fins et illegalt marked og etkollektivt jordbruksmarked, vil markeds-prisene fortsatt eksistere. Hvis det ikke finsnoen verdi, så er det ingenting som en kanmåle inntekter ut fra, for inntekter målesikke ut fra arbeid. Når vi begynner å dis-tribuere ut fra behovene, vil det bli en heltannen sak. Men for øyeblikket er ikke ver-

Den politiske økonomiens mål

Ukjente bidrag fra økonomidiskusjonen i Sovjetunionen (1941-52)


Fra økonomidiskusjonen 1950

Den første, gamle generasjonen av bolsjeviker var teoretisk svært godtrusta. Vi lærte oss Kapitalen utenat, vi oppsummerte, vi diskuterte ogprøvde ut vår forståelse på hverandre. Dette var vår styrke og det var tilstor hjelp.

Den andre generasjonen var dårligere forberedt. Den hadde det traveltmed praktiske gjøremål og oppbygging. De brukte brosjyrer for å studeremarxismen.

Den tredje generasjonen blir oppdratt med satire og avisartikler. De haringen djupere forståelse. De må fôres med mat som lett lar seg fordøye.Flertallet er ikke oppflasket med studier av Marx og Lenin, men medsitater.

Hvis ting utvikler seg videre på denne måten vil folk snart degenerere. IAmerika sier folk: Vi trenger dollar, hva skal vi med teori? Hva skal vimed vitenskap? Hos oss kan folk begynne å tenke i samme baner: «når vibygger sosialismen, hva skal vi med Kapitalen?» For oss er dette en trussel– det er degradering, det er døden. For å avverge dette må vi høyne nivåetpå økonomiforståelsen.

Utdrag av referat fra diskusjonen omkring utkastet til Lærebok i politiskøkonomi, 24. april 1950, kl. 23.30.

Hva skal vi medteori? Hva skalvi medvitenskap?

diloven overvunnet. Vi ønsker å bruke denbevisst. Vi er nødt til å fastsette prisene in-nenfor rammen av denne loven. I 1940 varavlingene mindre (i Russland – red.) enn iEstland og Latvia. Det fantes ikke nok brødog prisene spratt i været. Vi kastet inn om-trent 200 000 pud brød på markedet, ogprisene falt straks igjen. Men kan vi gjøredette med alle varer og i hele landet? Nei,det mangler mye på at vi kan diktere prisenefor alle varer. Skal vi greie det, må viprodusere mye mer, langt mer enn i dag.Men for tiden er vi ikke i stand til å styreved hjelp av prisene. I tillegg går inntektenfra salget på det kollektive jordbruksmarke-det til kollektivbøndene. Det er åpenbartat hos oss kan ikke produksjonsmidlene blikjøpt for denne inntekten, som tenderer motå øke det personlige forbruket.

***Slagordpropaganda har funnet veien inn

i læreboka. Dette duger ikke. En økonommå studere fakta, og så plutselig finner vi:«De trotskistisk-bukharinistiske for-ræderne» – hvorfor er det nødvendig ånevne at domstolene har fattet denne ellerhin avgjørelse? Hva er økonomisk veddette? Hiv ut propagandaen. Politiskøkonomi er en alvorlig sak.

En stemme: Det ble skrevet for lengesiden, mens rettssaken var underveis.

Svar: Det spiller ingen rolle når det bleskrevet. Nå er den nye utgaven lagt fram,og det står i den også. Det passer ikke innher. I vitenskapen appellerer vi til fornuf-ten. Og her appellerer vi litt til magen oglitt til andre ting. Jobben blir spolert.

Om planleggingNår det gjelder den økonomiske planen hardet tårna seg opp en haug med frykteligeord. Hva er vel ikke blitt skrevet. «Arbei-dets direkte sosiale karakter i det sosialis-tiske samfunnet. Overvinnelse av verdilov-en og eliminering av anarkiet i produksjo-nen. Planmessig ledelse av økonomien sommiddel for å bringe de sosialistiske produk-sjonsforholdene i samsvar med produk-tivkreftenes natur.» Det blir tegnet et bildeav en slags feilfri planøkonomi. Imidlertidkan en rett og slett si at «under kapitalis-men er det ikke mulig å fortsette produk-sjonen i full samfunnsmessig skala, for derhar du konkurranse, der har du privateien-dom, som skaper skiller. Mens under vårtsystem er bedriftene forent på basis av so-sialistisk eiendom. Planøkonomi er ikkenoe vi ønsker, den er uunnværlig, for ellersville alt bryte sammen. Vi har gjort det avmed borgerlige barometre som markeder

FORTSETTER NESTE SIDE

og børser, som borgerskapet bruker for åkorrigere misforholdene. Vi har tatt på ossalt sjøl. Planøkonomi innafor vårt systemer like uunnværlig som forbruket av brød.Og dette er ikke slik fordi vi er «snillegutter», ikke fordi vi er i stand til å gjørealt, mens de ikke kan, men fordi bedrift-ene innafor vårt system er integrerte. I deressystem er integrasjon bare mulig innaforrammene av truster og karteller, dvs. in-nenfor snevre rammer, men de er ute avstand til å organisere en altomfattendefolkeøkonomi. (Her er det på sin plass åminne oss sjøl om Lenins kritikk av Kaut-skys teori om superkapitalisme). Kapita-listen kan ikke drive industri og jordbrukog transport etter en plan. Under kapitalis-men må byen fortære landsbygda. Pri-vateiendommen der er et hinder. Så si detenkelt: i vårt system er det integrasjon,mens hos dem er det oppsplitting. Her (side

369) står det skrevet: «planmessig funksjonav økonomien som et middel for å bringede sosialistiske produksjonsforholdene isamsvar med produktivkreftenes karakter».Dette er bare sprøyt og pjatt. (Marx ogEngels snakket for lenge siden, og de varnødt til å snakke om motsetninger). Menhvorfor i helsike serverer dere oss sånnegeneraliseringer? Si rett ut: i deres systemer økonomien oppdelt, eiendomsformenleder til oppsplitting; i vårt system er detintegrasjon. Dere står ved roret, og dere harmakta. Snakk i klartekst.

Vi må nøye fastsette målet for den sen-trale planlegginga. Ikke bare må den fast-sette forholdsratene. Proporsjonene er ikkeav sentral betydning, de er viktige, menlikevel underordnet.


Hva er hovedmålene forplanlegginga?Det første er å planlegge på en måte somsikrer at den sosialistiske økonomien eruavhengig av den kapitalistiske omringin-ga. Dette er obligatorisk og svært viktig.Vi må sikre at vi har metaller og maskiner,slik at vi ikke blir et vedheng til det kapi-talistiske systemet. Dette er grunnlaget forplanlegginga, og det er helt sentralt. GOE-LRO og de etterfølgende planene bletrukket opp på dette grunnlaget.

Hvordan skal vi organisere planleggin-ga? I det kapitalistiske systemet blir kapi-talen fordelt spontant mellom de forskjel-lige greinene av økonomien i forhold tilprofitten. Hvis vi skulle utvikle forskjel-lige sektorer i forhold til lønnsomheten,ville vi ha utviklet en kornmøllesektor, le-ketøysproduksjon (det er billig og gir høyprofitt) og tekstilproduksjon. Men vi villeikke hatt noen tungindustri, som kreverstore investeringer og går med tap til å beg-ynne med. Å oppgi tungindustrien er detsamme som Rykov-folkene foreslo. Vi harsnudd den kapitalistiske økonomiens ut-viklingslover opp ned, vi har satt dem påhodet – eller mer presist: satt dem på benaigjen. Vi har begynt med å utvikle tungin-dustrien og konstruksjonen av maskiner.Uten planlegging av økonomien ville in-genting fungere.

Hvordan foregår tingene i det kapitalis-tiske systemet? Noen land raner andre,plyndrer koloniene og presser ut lån medtvang. Vi gjør det annerledes. Det grunn-leggende ved planlegginga er at vi ikke erblitt et vedheng til det kapitalistiske ver-denssystemet.

Det andre målet for planlegginga beståri å styrke det sosialistiske økonomiske sys-temets absolutte hegemoni og stenge av alle

de kildene og smutthullene som kapitalis-men oppstår gjennom. Rykov og Trotskijforeslo en gang å lukke avanserte ogledende bedrifter (Putilov-fabrikkene ogandre) fordi de var ulønnsomme. Å følgeei slik linje ville ha betydd å «stenge» so-sialismen. Deretter ville investeringene hagått til kornmøller og leketøysproduksjonfordi det gir profitt. Vi kunne ikke ha fulgtei slik linje.

Det tredje målet er å unngå skjevheter.Men siden økonomien er så enorm, kan detalltid forekomme brudd. Derfor må vi hastore reserver. Ikke bare når det gjelder fi-nansene, men også når det gjelder arbeids-krafta.

Vi bør legge fram noe nytt for leseren,og ikke bare komme med endeløse gjen-takelser av samspillet mellom produksjons-forhold og produktivkrefter. Det leder ikketil noe. Det er ingen grunn til å gå overstag i ros av vårt eget system og tilleggedet vinninger som ikke finnes. Verdi ek-sisterer, og differensialrente finnes, men deblir brukt på en annen måte. Jeg tenkte påkategorien profitt – bør vi utelate eller be-holde det?

Bemerkning: Kanskje er det bedre åbruke ordet «inntekt»?

Molotov: Inntekt er noe annet.Bemerkning (N.A. Voznesenskij – red):

Kanskje sosialistisk akkumulasjon?Svar: Så lenge profitten ikke er tatt ut,

er det ikke akkumulasjon. Profitt er resultatav produksjon.

Spørsmål: Bør det stå i læreboka at detforekommer merprodukt i det sosialistiskesamfunnet? I dette spørsmålet var det ulikesynspunkter i Kommisjonen.

Molotov: Vi må oppdra arbeiderne slikat de forstår at de arbeider for hele sam-funnet, og ikke bare for sin familie.

Svar: Uten et merprodukt kan du ikkebygge det nye samfunnet. Det er nødvendigat arbeiderne forstår at de under kapitalis-men er interessert i hva de får igjen. Menunder sosialismen tar de hånd om sitt egetsamfunn og dette er det som utdanner ar-beideren. Inntekta består, men den får enannen karakter. Merproduktet finnes, mendet går ikke til utbytteren, men til å økefolkets velferd, til å styrke forsvaret osv.Merproduktet blir forvandlet.

I vårt land skjer fordelinga etter arbeid.Vi har kvalifisert og ukvalifisert arbeids-kraft. Hvordan skal vi bestemme arbeidettil en ingeniør? Det er multiplisert enkeltarbeid. Hos oss blir inntekt fordelt etter ar-beid. Det kan ikke være slik at denne forde-linga skjer uten hensyn til verdiloven. Vitror at hele økonomien drives etter en plan,men det er ikke alltid slik. Også hos oss erdet mye spontanitet. Vi gjør våre beregnin-ger bevisst, ikke spontant, ut fra verdilo-ven. I deres system opererer verdilovenspontant, og bringer ødeleggelse i sittkjølvann, og krever store offer. I vårt sys-tem gjennomgår verdiloven en endring, denfår et nytt innhold, en ny form. Vi fastset-ter prisene bevisst, ikke spontant. Engelssnakker om sprang. Det er en risikabel for-mulering, men den kan aksepteres dersomvi på rett vis forstår spranget fra nød-vendighetens rike til frihetens rike. Vi måforstå viljens frihet som erkjennelse avnødvendigheten, der spranget betyr en for-vandling fra spontan uunngåelighet tilerkjennelsen av nødvendigheten. I syste-met deres virker verdiloven spontant og denfører til masseødeleggelse. Men vi bør styreting på en slik måte at det blir færre offer.Nødvendigheten som stammer fra verdilo-vens virkefelt må brukes av oss på en be-visst måte. […]

Stalin om den politiske økonomienFORTSETTER FRA FOREGÅENDE SIDE

Utarminga øker, både relativt og absoluttTall fra UNICEF (1997) og Verdenshelseorganisasjon (WHO 1998) visermed all mulig tydelighet at de rike blirrikere og de fattigere fattigere. Utar-minga øker, både relativt og absolutt.

Her er et lite knippe med tall til ettertanke:I dag kjemper 1,3 milliarder mennesker

(1.300.000) for å overleve på en dollar (kr. 7,50)om dagen, mens 3 milliarder prøver å forsørgeseg på 2 dollar om dagen.

Innkomsten til ti milliardærer, 10 enkeltper-soner, er større enn den samla nasjonalinntek-ta til de 48 fattigste landa tilsammen.

I Vesten lever 100 millioner mennesker un-der fattigdomsgrensa.

Tre av fire i de fattigste landa får ikke opp-leve sin femtiårsdag. Mer enn 15 millioner vok-sne i alderen 20 til 64 dør hvert år. «De flesteav disse dødsfallene skjer for tidlig og kan fore-bygges.» (WHO)

Gapet mellom den fattigste femtedelen avverdens folk og den rikeste femtedelen har øktfra 30:1 i 1906til 78:1 i 1994.

Verdens 225 rikeste enkeltpersoner, hvorav60 er amerikanere med samla formuer på $311milliarder, har en samla rikdom på mer enn1000 milliarder dollar. Dette svarer til års-

inntekta til de fattigste 47 prosentene av heleverdens befolkning.

Microsoft Corporation har en fortjeneste på34 millioner dollar hver dag. Dette er detsamme som Afrika sør for Sahara betaler hverdag i renter og avdrag.

Verdiene som verdens 200 rikeste enkeltindi-vider kontrollerer, er større enn bruttonasjonal-produktet til hele det afrikanske kontinentet,som er befolket av 600 millioner mennesker.

Nike betalte Michael Jordan $20,000,000 iåret for å promotere Nike joggesko. Dette ermer enn den samla årsinntekta til 30.000 asia-tiske kvinner som syr de samme joggeskoene.


«KOMMUNISMENS SVARTE BOK» (Le livre noirdu communisme) er navnet på et over 800sider tjukt verk som utkom i Frankrike nær80-årsdagen for Oktoberrevolusjonen,visstnok som en «vitenskapelig markering»av jubileet.

Og svart blei det, sjøl om denne fargen ermer betegnende for bokas vitenskapeligekvalitet enn for kommunismen som system.

Klar politisk målsettingDen vitenskapelige rammen og kvaliteten erantydet av verkets redaktør StéphaneCourtois: «Dens formål er ganske enkelt: åkomme med et så fullstendig oppgjør sommulig over ofrene for det kommunistiskesystem som ble innført av Lenin i 1917 ogsom brøt sammen i Moskva i august 1991.»

Verket er diktet av seks hovedforfattereog flere underleverandører, ialt 11 his-torikere med varierende bakgrunn. Men selvfor en del av medarbeiderne ble vinklingenav stoffet og utnyttelsen av materialet forsterk.

Allerede før boka var utkommet, var de11 historikerne i tottene på hverandre iuenighet om det ferdige verkets utnyttelse avresultatene. Det begynte med at noen avforfatterne reagerte på den planlagte tittelen:«Boka om kommunismens forbrytelser».Men det kom til åpent brudd da Courtois iforordet definerte terror som en sentralegenskap ved kommunismen.

To av forfatterne skal ha anklagdCourtois for å ha hatt en tvilsom holdning iutgangspunktet, idet han for enhver pris villefå det til at kommunismen hadde krevd 100millioner menneskeliv, sjølsagt for å få framat kommunisme er mye verre enn nazisme.En av dem Nicholas Werth, hevdet at dettross alt var en kvalitativ forskjell mellomnazisme og kommunisme.

Var for eksempel Stalins utrenskningerog andre voldshandlinger en viktig del avdet kommunistiske systemet, slik at det kansammenliknes med Nazi-Tyskland? Et godtspørsmål, som eventuelle fornuftige leserenok vil vite å stille.

Ellevill tallmagiNår det gjelder det fantasifulle tallet påkommunismens ofre, føyer boka seg godtinn i rekken av liknende svartebøker, somsærlig siden 2. verdenskrig regelmessig harstått høyt på den borgerlige ideologiproduk-sjonens program. Og i dette programmetspiller den elleville tallmagien en viktigrolle – det har den gjort siden RobertConquest kom med boka «The Great Terror»i 1968.

Ved å legge sammen de anslåtte tallenefor «kommunismens ofre» i forskjelligeland, kommer redaktøren til 85 millioner.Det er riktignok litt mindre enn de 100millionene som var målsettinga, men denlille forskjellen er neppe noe å ta særligtungt – det vil sikkert gå enda bedre nestegang.

Merkeligere er det faktisk at Maos Kinahar tegnet seg for hele 60 millioner, mens

Sovjetunionen (dvs. Stalin) er avspist medbare 20 millioner. Da representerer bokafaktisk et tilbakeskritt i forhold til dennorske historikeren Hans Fredrik Dahl , somallerede for noen år siden hadde funnet ut atStalin hadde 50 millioner liv på samvit-tigheten.

Evig kamp mot spøkelsetDet er sjølsagt et poeng for reaksjonen åframstille Stalin, Mao og kommunismensom «verre» enn Hitler, nazismen ogfascismen, men djupest sett dreier hetsenseg om mye mer enn denne barnsligeskrytekonkurransen. Det som ligger under,er den uroen som borgerskapet føler bareved anelsen av et spøkelse, et spøkelse somhar fulgt kapitalismen gjennom hele denseksistens og vil følge den som en trofastskygge til den er lagt i grava: Kommunis-mens spøkelse – det vil si vissheten om egenforgjengelighet og den sosialistiske revolus-jonens historiske nødvendighet. Derfor kanikke borgerskapet nøye seg med tilfreds-stillelsen av å ha slått tilbake revolusjonensframstøt i det 20. århundret, men er tvungettil å prøve å mane bort spøkelset for godtmed alle slags besvergelser.

Vi skal ikke bruke plass på noe detaljertreferat av de krumspringene som er gjort forå blåse opp tallene. La oss bare nevne at ensvært raust har tatt med at et visst antallmillioner som er omkommet av hungersnød,uten å ha sikre tall – for «på grunn avmanglende kilder må man ekstrapolere frabefolkningsstatistikken...»

Kapitalismens forbrytelser glemtMen det må sies at denne særegne vitenska-pelige metoden åpner løfterike perspektiverfor den som ville skrive et tilsvarende verkom kapitalismens forbrytelser. En kunnepassende begynne med dødstallene i deimperialistiske krigene i dette århundret: 10millioner soldater i 1. verdenskrig, 54millioner mennesker i 2. verdenskrig(hvorav 20 millioner bare i det sosialistiskeSovjetunionen). Videre cirka 30 millioner iandre imperialistiske kriger, borgerkrigerosv. i dette århundret, og et ukjent antallmillioner som indirekte ofre for krigshan-dlingene.

Som en ser, er kommunismen alleredefor lengst forbigått av kapitalismen somdrapsmann. Men så kan en begynne foralvor: Til de bortimot 100 millioner kan enlegge til de mange hundre millionene somer blitt ofre for kapitalismens daglige terrorgjennom hungerkatastrofer, arbeidsulykker,barnedødelighet og sykdommer på grunn avsult, feilernæring, helsemessig vanskjøtselosv., uten å bekymre oss om alle dem somfår livet forkortet på grunn avmiljøkatastrofer, arbeidsløshet, og genereltstress under det borgerlige vanstyret. Sidenkapitalismens verdensomspennende grepom verden nå i «globaliseringens» epokeblir stadig mer altomfattende, kunne en jopåstå at ikke en spurv faller til jorden utenat kapitalismens elendighet har en fingermed i spillet.

Misforstå oss ikke. Vi har ingen planerom å påstå at tragisk død aldri vil forekom-me under sosialismen, og skal heller ikkelegge skjul på at det har skjedd forbrytelserog skjebnesvangre feil i sosialismens navn– eller at det trolig vil skje i framtida også.Men den nye borgerlige svarteboka gjør detbetimelig å minne om at dette brutaleårhundret som snart går ut, hovedsakelig erblitt slik på grunn av det kapitalistiskesystemets økende aggresjon og voldsbruk,og at et avskaffelse av systemet nød-vendigvis krever harde tiltak mot krigs-hissere, industriherrer, finansfyrster,børsspekulanter og alskens slavedrivere forøvrig. Med andre ord: revolusjon.

Vi har ikke lest makkverket som eromtalt ovenfor, og sant å si føler vi ikke noebehov for det heller. Vi kjenner lusa pågangen, og som andre skadedyr blir dennelusa bare mer resistent når den bekjempesmed utilstrekkelige midler. Det er nok baretotal likvidasjon som er løsningen.

svebo

Svart«vitenskap»

fraborgerskapet


Flere generasjoner barn i alle verdensdelerhar blitt flasket opp med den erkereak-sjonære George Orwells antikommunis-tiske eventyrforvrengninger av den storesosialistiske Oktoberrevolusjonens historie.I sine skriverier, særlig Animal Farm (Kam-erat Napoleon), 1984 og Homage to Cata-lonia, ga Orwell sin hemningsløse antikom-munisme fritt utløp. Skjønt hans skrifter varav heller liten kunstnerisk verdi (dette blirinnrømmet også av borgerlige litteraturkri-tikere), ble han utgitt i stor skala og hansbøker ble foreskrevet som obligatorisketekster i skolepensa. Årsaken var ene ogalene at hans arbeider tjente en høyst nyt-tig politisk hensikt for stor- og småborger-skapet i de imperialistiske landa og i deressatelitter jorda rundt.

Orwell fulgte mønsteret allerede lagt avden berykta renegaten fra Oktoberrevolus-jonens sak, nemlig Trotski, og lot som omhan forsvarte og støtta revolusjonensgrunnprinsipper, mens han bare protesterte

mot den påståtte «korrumperinga» av revo-lusjonens idealer i Sovjetunionen underStalin. […]

Hatet kommunismenDet som tiltrakk borgerskapet ved dennetredjerangs forfatteren var ikke hans påtat-te forsvar av oktoberrevolusjonens idealer,men hans drivende hat imot kommunis-mens idealer. Dersom Orwells karakteris-tikker av Stalin og det SUKP(b) han ledethadde samsvart med virkeligheten, ville detha gjort Stalin til det imperialistiske bor-gerskapets kjæledegge. Dersom det virkelighadde funnet sted et jevnt frafall frarevolusjonære prinsipper, og hadde prole-tardiktaturet virkelig brutt sammen tilfordel for noen få kynikeres diktatur, villeStalins Russland blitt møtt med en kvelendeomfavnelse fra imperialistenes side. Net-topp fordi den russiske virkeligheten ikkestemte overens med de reaksjonære orwell-ske fablene, ettersom Sovjetunionen haddedet travelt med å rive ned sin bedrøveligekapitalistiske og føydale fortid og med åbygge en lys sosialistisk framtid for sittfolk, førte imperialismen en kamp på livog død mot dette landet som strakte seg fraøkonomisk blokade til væpnet intervensjon

Orwell var om mulig enda mer reak-sjonær enn Winston Churchill. Sistnevntehadde i det minste vett til å vente til denannen verdenskrigens slutt før han offentliggjenopptok sitt antikommunistiske korstog.Til sammenlikning klarte ikke Orwell, sjølmens krigen pågikk for fullt og menneske-hetens skjebne ble avgjort i den gigantiskestyrkeprøven mellom Sovjet-Russland ogNazi-Tyskland i slaget om Stalingrad, å leg-ge bånd på sin antikommunisme. Han skrevsin Animal Farm i 1943. Den ene forleg-geren etter den andre refuserte boka. Sjølborgerlige forlag, i det minste i den tida danazismens mørke krefter truet med å slukemenneskeheten, hadde større vurderings-evne enn Orwell. Faber refuserte boka, detgjorde også Victor Gollancz. Sistnevntesreaksjon var denne: «Vi kunne ikke ha ut-gitt den da. Disse folkene [sovjeterne]…hadde nettopp reddet skinnet vårt ved Sta-lingrad.»

På tross av hans ‘venstre’framtoning, harenhver klassebevisst arbeider i hele verdensett på Orwell som en ukuelig antikommu-nist og som en agent, betalt eller ei, for detimperialistiske borgerskapet. Som en kunneforvente, roste det trotskistiske «venstre»,inspirert av det imperialistiske borgerska-

antikommunistisk avdeling i det britiskeutenriksdepartementet, Information Re-search Department – IRD. George Orwellhjalp henne, og dette var starten på virk-somheten som håndlanger for den «store-bror» han lot som om han kjempet imot.

Praktisk talt hele venstrefløyen i Vest-Europa, med trotskistene i spissen, har na-ivt slukt Orwells fabler og trykket ham tilsitt bryst som progressiv systemkritiker.Det er antakelig den vesentlige grunnen tilat avsløringene av hans virkelige rolle blirmøtt med øredøvende taushet.

En fersk 20-binds utgave av George Or-wells samlede verker omfatter også hansukjente svartebok. Denne delen av Orwellsvirksomhet har vært hemmeligholdt siden1950, ifølge bokseriens redaktør, profes-sor Peter Davison.

Boka bekrefter at Orwell spionerte påvenner og kolleger, og lagde en kommunis-tisk svarteliste der blant andre CharlieChaplin, George Bernhard Shaw og dik-teren C. Day Lewis ble angitt som kom-munister og «krypto-kommunister».

Celia Kirwan, en god venninne avGeorge Orwell, var ansatt i en hemmelig

George Orwell og den britiske staten

Trotskistenes kjæledeggeavslørt som angiverForfatteren George Orwell har i årtier vært dyrket som envenstreorientert kritiker av udemokratiske regimer. Nåviser dokumenter at mannen ikke bare varantikommunist, men også angiver for den britiske stat.

Orwell skrev Animal Farmmidt under Sovjetunionensavgjørende oppgjør medHitler-Tyskland, i 1943.


pet som alltid, Orwell opp i skyene og over-så Orwells antikommunisme ved å holdefast ved at han bare var en anti-stalinist ogingen antikommunist.

Og nå har borgerskapet satt dissestakkars små kontrarevolusjonære i forle-genhet ved å avsløre at Orwell var politiskspion - i sannhet en fin antikommunist!

I tjeneste hos «storebror»Dokumenter som ble frigitt av the PublicRecord Office onsdag 10. juli 1996 avslørerat Orwell tilbød seg å forsyne en hemmeligpropagandaavdeling underlagt Utenriksde-partementet, med bånd til de hemmeligetjenester, med navn på forfattere og jour-nalister han anså som «krypto-kommunis-ter» og «yrkesbrødre» som ikke var til åstole på. Orwell kom med tilbudet sitt i1949, kort tid før han døde, til den hem-melige antikommunistiske propagan-daavdelinga som var opprettet i 1948 avregjeringa Attlee - denne yndlingen til dettrotskistiske, revisjonistiske og sosial-demokratiske «venstre» – angivelig somsvar på «den tiltagende kommunistisketrussel mot hele den vestlige sivilisasjon(les: imperialismen)». Leseren vil huske atdokumentene som ble frigitt av det of-fentlige arkivkontoret (Public Record Of-fice) sommeren 1995 avslørte at denneavdelinga, kalt Informasjons- og forsk-ningsdepartementet (Information ResearchDepartment - IRD), brukte forfattere, fag-foreningsledere og politikere til å spre des-informasjon om det tidligere USSR, deøsteuropeiske folkedemokratiene og motkommunistpartiene i Vesten, særlig debritiske, franske og italienske. Velkjentelitterære navn som filosofen Bertrand Rus-sell, poeten Stephen Spender, og ArthurKoestler (enda en av det trotskistiske bror-skapets yndlinger) ble hyret av IRD for åprodusere antikommunistisk propaganda-materiell under den kalde krigen. De høytplasserte labour-politikerne som ble bruktav IRD innbefattet Attlee, ChristopherMayhew, Denis Healey og Vic Feather. Meden stab på 300 tjenestemenn kanaliserteIRD det meste av sin desinformasjon gjen-nom departementsuttalelser, det alltid så«objektive» BBC, pressa og gjennombritiske utenriksstasjoner. Ifølge dokumen-tene slapp IRD utplukka artikler fra den«venstreorienterte» antisovjetiske ukeavi-sa Tribune, for å bygge opp under sin skju-lte antikommunistiske kampanje. IRDhadde også, heller ikke overraskende, suk-sess når det gjaldt å verve BBC som del avdet antikommunistiske korstoget til MI6,

der BBC fikk detaljerte råd om hvordanpropagandaen burde innrettes overforsjølve Sovjetunionen. I et memorandum frageneralmajor Sir Ian Jacob, den daværendedirektøren for BBCs utenlandssendinger(Overseas Service), advarte en IRD-tjenestemann om at : «Formuleringer som‘Kreml’ bør aldri brukes i uvennlig sam-menheng. Kreml er et samlende symbol forrussere flest», og han føyde til – som for åutelukke all mulig tvil om de kontrarevo-lusjonære fortjenester til Trotski, Sinovjevog Bukharin – at «russiske revolusjonæreårsdager bør gi anledning til referanser tilTrotski, Sinovjev, Bukharin og andre ‘nærevenner’ av Lenin»!

[…]Papirene som ble frigitt viser ellers at

IRD fremmet utgivelsen av Orwells an-tikommunistiske allegori Kamerat Napo-leon (Animal Farm) på fremmede språk.En ansatt ved den britiske ambassaden iKairo noterte anerkjennende: «Ideen egnerseg spesielt bra på arabisk i lys av det fak-tum at både griser og hunder av muslimerblir ansett som urene dyr.»

Tribune og TUC som redskaperIRD var ivrige etter å promovere utgivelsenav Animal Farm på arabisk for å møte denvoksende, antiimperialistiske kampen til dearabiske massene. Avdelinga var spesieltbekymret for spredninga av kommunismentil det oljerike kongedømmet Saudi-Ara-bia, spesielt blant oljearbeiderne i Dharan,åstedet for bombeattentatet mot en ameri-kansk flybase i mai 1997. IRD forsto atantikommunistisk propaganda blir langtmer effektiv når det kommer fra kilder somlåter radikale, som tilsynelatende støtter demålene kommunismen står for, at den blirlangt mer effektiv fra leppene til en Trotski

eller en Orwell enn når det kommer fra enLord Rothermore eller en Rupert Murdoch,og var derfor særs ivrig etter å nytte an-tikommunistiske publikasjoner med ‘ven-stre’-klang. Derfor sørget den for at uke-avisa Tribune ble sendt til britiske uten-riksstasjoner. IRD-tjenestemennene merketseg med tilfredshet at the Tribune «kom-binerer den resolutte utleveringen av kom-munismen og dens metoder med kon-sekvent forfekting av de mål som sympa-tisører på venstrefløyen vanligvis støtter»,og la til at «mange av artiklene kan effek-tivt anvendes til denne avdelings formål.»

Dokumentene avslører også at IRD vardypt involvert med britisk LO (TUC), atden spilte en aktiv rolle i å splitte den in-ternasjonale fagbevegelsen sist på 40-tal-let og drev lobbyvirksomhet mot fagfore-ninger som støttet nasjonalrådet for sivilerettigheter (NCCL), nå omdøpt til Liberty.I et notat advarte en høyere tjenestemann iIRD om at NCCL var «sterkt penetrert avkommunister og blir i virkeligheten utnyt-tet til lite eller ingenting annet enn til åangripe vår koloniadministrasjon og -poli-tikk ved enhver anledning».

Denne «overbevisning» fikk IRD gjen-nom TUC, der den viktigste kontakten varingen ringere enn Vic Feather som seinereskulle bli landsorganisasjonens gene-ralsekretær. […]

Av ‘Lalkar’London sept-okt 1996.

Forkortet oversettelse fra det indisketidsskriftet Revolutionary Democracy,april 1998. Mellomtitler er satt til avRevolusjon. Red.

— Orwell, ein fridomens sosialist akkurat somoss i Internasjonale Sosialister…

Klipp fra et intervju med ‘Kjersti’, medlem av arbeidsutvalget til InternasjonaleSosialister (IS) i Bergen.

–Har du lest Animal Farm av George Orwell?– Ja! Den skildrar nettopp den skilnaden mellom Troskij og Stalin, påpeikarKjersti. Det er forresten ei veldig bra bok! Orwell var ein fridomens sosial-ist akkurat som oss i Internasjonale Sosialistar...

Fra Samviten nr. 5 1997. Intervju ved Svein Olav B. Langåker. Samviten er enfakultetsavis for Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen.


FRA DENINTERNASJONALEKOMMUNISTISKEBEVEGELSEN

i tide kan lære seg å kjenne lusa på gan-gen.

Revisjonismens seier i DKP/MLDen marxist-leninistiske kjerna som delsforlot, dels ble ekskludert fra DKP/ML,erkjenner at den altfor lenge hadde under-vurdert høyretendensene som viste seg iDKP/ML i perioden etter partiets 6. kon-gress i 1994. Den ellers riktige linja for åsamle de danske kommunistene i ett parti,spesielt ut fra den nye situasjonen somoppsto nasjonalt og internasjonalt etter dekontrarevolusjonære prosessene i 1990-91,ble et skalkeskjul for å viske ut de ideolo-giske skillelinjene til revisjonismen, og gaåpninger for høyreelementer innafor DKP/ML sjøl. Noen utslag av dette var at DKP/ML oppretta partiforbindelser med detnord-koreanske og cubanske partiet, ogbegynte å omtale Kina som et slags sosia-listisk land. Av disse grunner var detidligere gode forbindelsene mellom Re-volusjon og DKP/ML nedkjølt og i praksisikke-eksisterende fra midten av 90-tallet.Samtidig utvikla DKP/ML forbindelser tilAKP i Norge og KPMLr i Sverige.

Det vil føre altfor langt å gå inn på helehistorien bak splittelsen i DKP/ML, hvorden nyvalgte sentralkomiteen på den 7.

Danmark får et nytt marxist-leninistisk parti rundt år 2000Dette er målsettinga den partiforberedendeorganisasjonen Oktober har satt seg

Bladet Kommunistisk Politikkommer ut hver 14. dag

Om vel ett år kan et nyttmarxist-leninistisk partise dagens lys i Danmark.På konferansen«Kommunisme i går, idag og i morgen», derML-gruppa Revolusjonvar til stede som gjester,oppsummerte Oktoberden marxist-leninistiskebevegelsens historiskeerfaringer, og vedtokkonkrete skritt i retning aven partistiftelse.

På en konferanse i januar oppsummerte denpartiforberedende organisasjonen Oktober,som ble stiftet etter splittelsen av DKP/MLsommeren 1997, erfaringene fra DKP/MLsrevisjonistiske utvikling og årsakene tildette tilbakeslaget for den marxist-leninis-tiske bevegelsen i Danmark. Konferansen«Kommunisme i går, i dag og i morgen»stilte en rekke målsettinger for de danskemarxist-leninistene, hvor konkrete forbere-delser til partistiftelsen og snarlig oppret-telse av et kommunistisk ungdomsforbundsto sentralt.

Sjølkritikk og pågangsmotMed entusiasme, pågangsmot og storenighet trakk et femtitalls deltakere lær-dommer av de siste halvt hundre års erfa-ringer med framgang og tilbakeslag for denkommunistiske bevegelsen i Danmark.Men enten det var kommunistiske veteranersom Anker Holm (med i DKP i 1936) ellerungkommunister som talte, var blikket all-tid rettet framover. Den grundige og sjølkri-tiske historiske oppsummeringa var verkenpreget av nostalgi eller sekteriske ønskerom å trekke seg tilbake til studieloftet.Konferansens mål var å sette søkelyset påhvorfor og hvordan revisjonismen kommertil uttrykk, og hvordan marxist-leninistene

kongressen uten forvarsel ekskluderte par-tiets formann gjennom 18 år, Klaus Riis,og to av hans nærmeste medarbeidere,Dorte Grenaa og Frede Klitgård; sistnevnteen kommunistisk veteran og kjent som le-der av Aktive Motstandsfolk og Folkebe-vægelsen mod Nazisme. Oktober har i egnedokumenter og i sitt 14-dagers tidsskriftKommunistisk Politik redegjort inngåendefor den politiske og organisatoriske bak-grunnen. Resultatet ble i alle fall at innpåen tredjedel av partiets medlemmer soli-dariserte seg med de ekskluderte, og gikksammen i den nye partiforberedende orga-nisasjonen Oktober.

Tre faktorer, tre kjennetegnKlaus Riis la i sin tale vekt på tre vesentligefaktorer som har gått igjen i kampen mel-lom marxisme-leninisme og den modernerevisjonisme i forskjellige perioder: Par-lamentsfikseringa og drømmene om fre-delig overgang til sosialismen, den fagli-ge legalismen og illusjoner om sosial-demokratiet samt forestillingen om «detkommunistiske massepartiet», det kom-munistiske valgpartiet, som følger med deto andre avvikene. Sosialdemokratiets sty-rke og den rerformistiske oppdragelsen avarbeiderklassen har vært de historisk be-tinga rammene for den kommunistiske be-vegelsen i Danmark – og presset har førtmed seg revisjonistisk kapitulasjon.

Hilsen fra NorgeML-gruppa Revolusjon var invitert somgjester til konferansen. I sin hilsningstalefortalte Jan R. Steinholt om utfordringenemarxist-leninistene står overfor i Norge,og om Den internasjonale konferansen avmarxist-leninistiske partier og organisas-joner. Han poengterte at enigheten mel-lom de danske og norske marxist-le-ninistene bærer bud om et nært samarbeidi tida framover.

Oktobers hjemmeside på internett:home8.inet.tele.dk/oktober


Den internasjonale konferansen av marx-ist-leninistiske partier og organisasjoner bleavholdt i Venezuela i oktober

Virksomheten siden forrige konferanseble oppsummert i en kameratslig atmos-fære.

Den aktuelle situasjonen ble analysert,med særlig vekt på imperialismens stilling.Videre ble det stilt forpliktende målsetting-er for alle medlemspartiene og organisa-sjonene.

Beretninga til konferansen oppsum-merte framskritt i utviklinga av forbindel-ser med andre partier, distribusjonen avtidsskriftet Unity and Struggle, utviklingaav solidaritetskampanjene med FranciscoCaraballo, kommandant for EPL (FolketsFrigjøringshær) og førstesekretær i Colom-bias Kommunistiske Parti (Marxist-Lenin-istisk), som i dag er fange hos det reak-sjonære regimet i landet; og kampanjen forå finne kamerat Gregorio Alvarado, lederav Mexicos Kommunistiske Parti (marx-ist-leninistisk) og offer for den mekisikan-ske regjeringas undertrykking.

Møtet oppsummerte gjennomføringa avviktige begivenheter som det internasjonalefaglige møtet i Frankrike, Quito-seminaretom revolusjonens problemer i Latin-Ameri-ka, den internasjonale anti-imperialistiskeog antifascistiske ungdomsleiren i Tyrkia,samt nyutgivelsen av Det kommunistiskemanifest på forskjellige språk og i forskjel-lige land.

Om imperialismens nåværende situ-asjon og kampen som verdens arbeidere og

folk fører, utvikla det seg en interessantdiskusjon der represantene for hvert partila fram sitt syn på verdenskapitalismensallmenne krise og hvordan den slår ut forarbeiderne og de andre utbytta og under-trykte sektorene i våre land. Her ble detblant annet slått fast at denne krisa er i ferdmed å nå et punkt hvor den er til direktehinder for samfunnsmessig utvikling, og atimperialismen holder stand som det domi-nerende systemet i kraft av sitt monopolog gjennom sine voldsinstrumenter.

Framgangen i kampen som arbeiderklas-sen og folkene i alle land fører mot kapi-talistisk utbytting og for frigjøring fra ko-lonial og nykolonial dominans ble under-streket.

Konferansen mente at «med utgangs-punkt i de grunnleggende tendensene i deøkonomiske, politiske og sosiale prosess-ene som finner sted på verdensplan, er detdesto mer nødvendig å utvikle en anti-im-perialistisk politikk som leder fram til eta-blering av en anti-imperialistisk front».

Hvert av de marxist-leninistiske partienehar ansvar for å stille seg i spissen for kam-pene som pågår, for å gi dem riktig poli-tisk og ideologisk retning, særlig i konfron-tasjon med alle de opportunistiske og re-visjonistiske strømningene som ved hjelpav gamle og nye teser forsøker å avlede ar-beidernes kamp, i den hensikt å holde demunder kapitalens herredømme.

En rekke omforente oppgaver skal iverk-settes av Konferansens deltakende partier,herunder en internasjonal solidaritetskam-

panje for kamerat Gregorio Alvarado, medkrav om at han blir funnet i live, og enhastekampanje for å få frigitt kamerat Fran-cisco Caraballo.

Konferansen besluttet at dens arbeidskulle dedikeres minnet om kamerat Wash-ington Alvarez, framtredende leder i Ec-uadors Marxist-Leninistiske Kommunis-tiske Parti (PCMLE), som døde for kort tidtilbake.

Konferansen fastsatte tid og sted for sittneste møte.

Til slutt uttrykte konferansen sin takktil partiet Røde Fane (Bandera Roja) fordets anstrengelser og sikring av en suksess-rik avvikling av møtet.

Caracas, Venezuela, Oktober 1998

• Chiles Kommunistiske Parti (Proletar-isk Aksjon)

• Arbeidets Kommunistiske Parti i DenDominikanske Republikk (PCT)

• Ecuadors Marxist-leninistiske Kom-munistiske Parti (PCMLE)

• Arbeidernes Kommunistiske Parti,Frankrike (PCOF)

• Mexicos Kommunistiske Parti (Mar-xist-leninistisk)

• Den kommunistiske organisasjonenOktober, Spania

• Tyrkias Revolusjonære Kommunis-tiske Parti (TDKP)

• Partiet Røde Fane (Bandera Roja),Venezuela

ML-gruppa Revolusjon hadde dennegang ikke anledning til å stille med egendelegasjon på konferansen.

Kommuniké fra ML-konferansen i Venezuela

For arbeiderklassen og folket i Øvre Volta(Burkina Faso) markerte oktober 1998 etdobbelt jubileum: tjue års eksistens av ØvreVoltas Revolusjonære Kommunistiske Parti(PCRV), og ti år siden opprettelsen av fag-bevegelsen CGT-B (Den faglige landsor-ganisasjonen i Burkina).

Kommunistene i Volta kan se tilbakemed stolthet på det de har oppnådd. Trossundertrykkinga og de vanskelige vilkåra forpartiets oppbygging på både nasjonalt oginternasjonalt plan, er det illegale PCRV idag det mest aktive partiet i Burkina-Faso.Medlemmene er til stede på alle kampav-snitt: i organiseringa av fagforeningenesmotstand, i bygginga av enheten blant ar-

beiderne og folket, i kampen for menneske-rettigheter og folkets rettigheter, i skoleneog på høyskoler og universiteter… Pålandsbygda støtter PCRV klassekampenesom utvikler seg imot de store jordeierne(president Compaor er sjøl eier av en storbomullsplantasje), imot de store kapitalis-tiske foretakene som leverer kuntsgjødselog plantegifter, imot regjeringa som sløservekk den nasjonale rikdommen og forsøm-mer vanningssystemet.

Denne situasjonen blir fulgt nøye av denfranske imperialismen. Blaise Compaornyter godt av dens aktive støtte, og varsikker på å vinne det arrangerte valget 15.november 1998. «For den franske imperi-

alismen er kaptein Blaise Compaor en lydigbrikke både i vårt land, i regionen sør forSahara og på hele kontinentet. Den fran-ske imperialismen, som er berykta for sinstøtte til kontinentets verste diktatorer(Mobutu i Zaire, Eyadema i Togo, osv.) ta-per terreng i Afrika, sjøl i sitt eget domene,og må møte inntrenginga fra andre imperi-alistmakter, især USA, som truer dens pri-vate reserver i Afrika. […] Det er grunnentil Frankrikes aktive støtte for å få kapteinBlaise Compaor som leder for OAU (Or-ganisasjonen for Afrikansk Enhet) for åskaffe seg større armslag» […]

Utdrag fra La Forge, sentralorgan fordet franske PCOF, november 1998

Øvre Voltas RevolusjonæreKommunistiske Parti har fylt 20 år


PCMLE ble født i kampen mot Krustsjov-revisjonismen tidlig på 60-tallet.

Etter 1960 ble motsigelsene mellommarxist-leninistene og revisjonistene in-nenfor det gamle kommunistpartiet skjer-pet. Høyrelinja, med partiets general-sekretær Pedro Saad som hovedtalsmann,lanserte ideene fra SUKPs 20.kongress ifebruar 1956 om forsoning og oppgivelseav de revolusjonære prinsippene.

En hårdnakket kamp motrevisjonismenRevisjonistene prøvde med alle midler åfå partiet til å tilegne seg det som revisjon-istklikken i Sovjetunionen proklamerte somgenerallinja for den internasjonale kommu-nistiske bevegelsen: tesen om fredelig over-gang til sosialismen, den parlamentariskeveien, partiet som «hele folkets parti», in-ternasjonal arbeidsdeling, fredelig samek-sistens med imperialismen. I denne atmos-færen med bitter ideologisk kamp og mot-sigelser innenfor EKP (Ecuadors kommu-nistiske parti) ble den 7. nasjonale kon-gressen holdt i Guayaquil i tida 9.-13. mars1962. Kongressen ble en seier for de marx-ist-leninistiske tesene over de reformistiskeog høyre-opportunistiske standpunktene.«Den revolusjonære linja, parolen omarbeiderklassens og dens alliertes makt-overtakelse som en aktuell og umiddelbaroppgave, ble vedtatt med akklamasjon i enatmosfære av begistring og glede av over200 delegater som deltok på den historiske7. ordinære partikongressen.»

Revisjonistene med Pedro Saad i spis-sen vågde ikke å legge fram synspunktenesine for partikongressen. Med stor listighetgjorde de sjølkritikk og lovte å korrigeresine feil og kjempe for revolusjonen. Denneskamløse manøveren hadde en viss virkn-ing på delegatene, som ikke var klar overbedraget og derfor tillot Saad og de andreå fortsette i partiledelsen med en minimalforskjell i stemmetallene. Etter den 7. kon-gressen ble forskjellene enda dypere når detgjaldt følgende punkter:

• arbeiderklassens og dens alliertes

– I begynnelsen var vi 18

Det marxist-leninistiskekommunistpartiet vokser framI mai 1963 brøt de marxist-leninistiskekommunistene med revisjonismen. Medfaste skritt begynte mobiliseringen av allemedlemmene i hele landet for å bygge etnytt parti som var frigjort fra de revisjonis-tiske lenkene, og som hadde ei politisk lin-je i samsvar med de marxist-leninistiskeprinsippene som de revisjonistiske ledernefor det gamle «kommunistpartiet» haddegitt på båten. Mens disse hendelsene fantsted, ble det 11. juli 1963 innført et anti-kommunistisk diktatur. Partiets grunnleg-gere måtte gå i dekning for å utføre detrevolusjonære arbeidet. I denne periodenkom det en del utsendinger fra den revis-jonistiske ledelsen og oppfordret til «en-het», men utviklingen var gått for langt, ogdet var ikke lenger mulig å inngå en enhetmed dem som hadde gått bort fra det pro-

Under harde forhold og i hemmelighet –«mellom palmeskudd og bambus» – bleEcuadors marxist-leninistiske kommunistparti(PCMLE) født.

aktuelle oppgave med å gripe den politiskemakta; veien til revolusjon i Ecuador

• bøndenes rolle; og om den 7. kon-gressens revolusjonære linje skulle settesut i livet eller ikke. I tillegg til disse men-ingsforskjellene var det også andre somgjaldt formene og metodene for kampen imassebevegelsen, og om de leninistiskeorganisasjonsnormene skulle tillempes ipartiets liv eller ikke. Revisjonistene gikken forræderisk vei mot partiets linje ogenhet, og sammenkalte et manipulert ple-numsmøte i sentralkomiteen i mai 1963.Med klossete manøvrer, utpressing ogbrudd på vedtektsmessige fremgangsmåteroppløste de provinskomiteen i Pincincha,og fikk drevet igjennom eksklusjon av derevolusjonære medlemmene av sentral-komiteen, ungdomsledere i provinsene ogledere på grunnplanet.

«Vi er fast overbevist om at marxismen-leninismen er korrekt, og derfor er vi sikrepå at denne læra vil rykke fram og seire...

…Vi kommunister i Ecuador erklærer atvi er imot revisjonismen og vil kjempestandhaftig mot den, i troskap mot marxis-men-leninismen. Vi vil forsvare marxismen-leninismens renhet og arbeide målbevisst forå tillempe den på virkeligheten i Ecuador...

…Vi er fast overbevist om at derevolusjonære i alle land, stilt overfor alle dehindringene som de vil møte på veien, vilvite hvordan de skal overvinne alle deopportunistiske ideologiske strømningene,og lede folket i kamp mot imperalismen ogalle reaksjonære for å nedkjempe dem: langsrevolusjonens strålende vei...

...Revolusjonen er ikke noe annet ennhele folkets kamp for å styrte det gamlesystemet der mennesker utbyttes av men-nesker, og erstatte det med et nytt og merrettferdig system som bryter med de gamleproduksjonsforholda og tillater en raskere,mer overflodsskapende utvikling avproduktivkreftene til fordel for helesamfunnet…

Det er velkjent at de herskendeklassene alltid benytter vold for å under-trykke folket og verner om sitt utbytter- ogprivilegie-regime på denne måten. Dettvinger folket til selv å gripe til vold, somdet eneste middelet til å knuse den reaks-jonære sammensvergelsen og opprettearbeiderklassens og bøndenesrevolusjonære makt for å forsvare ogkjempe for interessene til hele folket ognasjonen...

...Vi trenger en enhet som er basert påprinsipper: en enhet om marxismen-leninismens lære, en enhet som kangjennomføre revolusjonen...

... Proletariatet kan ikke gjøre bruk avborgerskapets gamle statsapparat hvis detønsker å konsolidere sin makt og driverevolusjonen framover. For å opprette sittherredømme må proletariatet først ødeleggehele borgerskapets reaksjonære statsapparatmed vold og erstatte det med et nyttstatsapparat, proletariatets diktatur, som erden egne klassens revolusjonære diktatur...»

Fra En Marcha, sentralorgan forPCMLE). Spesialutgave august 1998.

Utdrag fra den første resolusjonen somPCMLE rettet til arbeiderklassen og folket:


Til kameratene i Ecuadors Marxist-leninistiske Kommunistiske Parti(PCMLE):

Den internasjonale konferansen avmarxist-leninistiske partier ogorganisasjoner, samlet til møte iVenezuela, sender sine kondolanseretter kamerat Washington Alvarezaltfor tidlige bortgang. Våre kondo-lanser går til hans familie, til hanskamerater i PCMLE og til detecuadoranske folk.

Washington Alvarez’ død fylleralle verdens marxist-leninistiskepartier og organisasjoner med sorg.Han viet seg til kampen for frigjøringav folket i Ecuador og til kampen forenhet i den internasjonale kommu-nistiske bevegelsen, og hans død er ethardt slag mot saken til verdensundertrykte.

Men hans eksempel lever videre,og vi er overbevist om at PCMLE vilevne å mangfoldiggjøre detteeksemplet og gjøre det til et bannersom vil holdes høyt av alle ecuadori-anere.

Idet vi senker våre faner for å tafarvel med Washington Alvarez,gjentar vi forpliktelsen til hverteneste av våre partier i kampen forde samme mål som inspirertekamerat Washington.

Med internasjonalistisk hilsenÆre til minnet om Washington

Alvarez!Venezuela, 5. oktober 1998

Til minne om kameratWashington Alvarez

letariske standpunktet. Ideen om å organ-isere en kongress av marxist-leninistene vari ferd med å modnes. I juli 1964 møttesmarxist-leninistene i partiet i byen Guayaq-uil for å analysere dokumentene til kon-gressen. De ble angitt, og huset de skullevære i, ble omringet av store politistyrker.Kameratene greide å komme seg unna overtakene på nabohusene. Kongressen måtteutsettes i 15 dager.

1. august 1964, da det anti-kommunis-tiske diktaturet ble skjerpet, sto vårt partifram som et alternativ for proletariatet. Heltfra begynnelsen av ville fienden tilintet-gjøre oss, men forsøkene fra imperialismenog de herskende klassene var forgjeves. Devar ikke i stand til å innta festningen, ogenda mindre til å ødelegge den.

Kongressen ble avholdt i Pascuales iGuayas-provinsen i huset til en venn avpartiet om kvelden og natten mellom 1. og2. august 1964. En håndfull revolusjonære

deltok, 18 representanter fra forskjelligeprovinser i landet. De vedtok å utforme eipolitisk linje, og å legge fram en åpen ogoffentlig fordømmelse av revisjonistenebåde på nasjonalt og internasjonalt nivå.Det ble valgt en partiledelse. Under hardeforhold og i hemmelighet – «mellom palm-eskudd og bambus» – ble Ecuadors marx-ist-leninistiske kommunistparti (PCMLE)født.

Partiet heiste arbeiderklassens rødeflagg, det røde flagget fra Pariserkom-munene og sovjetene. Det har nå gått 34år, og eksempelet til Rafael Larrea, MiltonReyes, MiguelPozo, Rosito Paredes, JorgeTinoco, Miguel Campoverde, Kléver Pal-mo, Victor Alvarado, Carlos Castro, Fred-dy Arias, David Guevara og andre som erfalt i kampen, lever videre og gir proleta-riatets røst større tyngde. Vi fastslår at vier her, vi står fast … og revolusjonen rykkerfram. (fra En Marcha)

«Siden 1964 har ikke Ecuador vært detsamme. Vi er forandringens og

forvandlingens levende stemme, en røstfor dristig kamp og innsats for å opprette

sosialismen og kommunismen.»

Jaime Hurtado Gonzalez, hans nevø og etannet ecuadoriansk parlamentsmedlem bleden 16. februar likvidert av en profesjonellleiemorder. Drapene skjedde bare noenkvartaler unna parlamentsbygningen ogjustispalasset i hovedstaden Quito.

Advokat Jaime Hurtado (62) var i fireperioder parlamentsmedlem for partietMovimiento Popular Democratico (Folketsdemokratiske bevegelse – MPD). For noenår tilbake stilte han som partiets presi-dentkandidat. De siste åra har Hurtado værtaktivt involvert i faglig virksomhet, spesieltblant skolelærerne. Tidligere på drapsda-gen, på en sesjon i kongressen, hadde hangjentatt sine korrupsjonsanklager motregjeringa til Jamil Mahuad. Her talte hanom en hestehandel som skal være inngåttmed firmaer som skylder vannverket iGuayaquil svære beløp. Ett av disse fir-maene, Industrial Molinera, har uteståendevannregninger på over en million dollar.Det samme selskapet eies av Leon Febres

Cordero, borgermester i Guayaquil ogdessuten leder av det Kristeligsosiale par-tiet. Om formiddagen like før han ble drept,spottet Jaime Hurtado Leon Febres Corde-ro som han kalte en «guru» og «mannensom kontrollerer landet og det kristeligso-siale partiet».

Leder av Folkefronten og medlem avMPD, Luis Villacis, har beskyldt regjerin-ga og presidenten for å være innblandet idrapene. Stalin Vargas, leder av lærerfor-bundet og tillitsvalgt i MPD, erklærte at«Dette er regjeringas svar på den voksendekampen i fagbevegelsen. Statsterrorismenhar vendt tilbake til landet vårt. Dette erdel av politikken til kristeligdemokrateneverden over». Han la til at flere av MPD-lederne er blitt truet av sikkerhetsstyrkene.

Noen uker tidligere ble en annen ad-vokat, Ricardo Sanchez, skutt ned og drept.Også denne mannen var en politisk mot-stander av Febres Cordero og hadde be-skyldt ham for korrupsjon.

Nytt politisk mord i kristeligdemokratisk regi


Ja, jeg vil bli abonnent!

❏ Send meg bladet og alle hefter i skriftserien i ett år for kr. 100,-.

❏ Jeg vil ha mer informasjon om ML-gruppa Revolusjon

❏ Jeg vil ha påmeldingsinfo til sommerleir i august

❏ Ta kontakt med meg på min adresse eller tlf. .. .. .. ..

❏ Send et gratis prøveeksemplar til

Navn

Adresse

Poststed

For bare kr. 100,- sikrer du deg alle åretsutgivelser fra Revolusjon!

Send inn slippen til Revolusjon, boks 3458 Bjølsen, 0406 Osloeller betal direkte inn til konto 0801 4513206 mrk «abonnement»Abonnér!

Århundrets siste sommerleir!Leiren finner sted «et sted i Sør-Norge» i dagene 12.-15.august 1999. Prisen blir overkommelig, og vi har sjølsagtreisefordeling. Felles transport fra Oslo.Planlagte hovedtemaer:• Slutten for Rød Valgallianse som revolusjonær allianse?• Den nye EU-kampen• Situasjonen i den kommunistiske bevegelsenTa kontakt for mer informasjon og påmelding. Bruk gjerne skjemaet nederst på sida.

Husk: en kommunist blir

aldri ferdig med studiene!

Gi oss etnavn!Spredninga på vårtutmerkede blad (!) er altfor dårlig, og vi har sommål å fordobleabonnenttallet i løpet avkommende år. Da trengervi din hjelp!Vi synes langt flere burdefå kjennskap til marxist-leninistenes tidsskrift. Dukjenner sikkert noen somhar bruk for Revolusjon!Gi oss navn og adresse,og vi sender et gratisprøveeksemplar. Brukskjemaet nederst på sida.

Vil du hjelpe til med åselge bladet, for eksempelpå 1. mai, så gi oss beskjedog vi sender det antallet dumener du trenger.

For kommunistisksamlingKommunistisk Forum er et kollek-tivt dugnadsprosjekt. Bidragsyternespenner fra 20 til 70 år, og har bak-grunn fra flere forskjellige kommu-nistiske miljøer. Vi reiser spørs-målet: Hva må til for at kommunis-tene kan samles i ett enhetlig marx-ist-leninistisk parti?

For tilbakemelding og bestillingav gratis eksemplarer, ring PerChristiansen på tlf. 22 28 72 09.Eller henvend deg til Revolusjonsadresse (se side 2).


Om den hadde seiret, kunne no-vemberrevolusjonen i 1918 hasnudd om på historia i Sentral- ogVest-Europa. Stiftelsen av Tysk-lands Kommunistiske Parti nettoppi dette øyeblikket, skremte borg-erskapet i den grad at det sørgetfor likvideringa av de kommunis-tiske lederne Karl og Rosa. Tildette formålet, for å sette en stop-per for den revolusjonære bevegel-sen og dens ledere, kunne borger-skapet lite på sine trofaste redska-per, overløperne og forræderne isosialdemokratiets ledelse. Noskeog Ebert vil for alltid bli stående som sym-boler på reformismens og det moderne so-sialdemokratiets forræderiske og blod-stenkte vesen.

Kampen mot reformisme og opportu-nisme av alle slag kan bare føres kon-sekvent av et virkelig marxist-leninistiskparti. […] Vi er overbeviste om at dagensKPD, sjøl om partiet er lite, har tatt opp iseg lærdommene fra sine stolte forgjengere,og at det tillemper dem på dyktig og udog-matisk vis i lys av de konkrete omsten-dighetene av i dag. Vi vet også at KPD eret sant internasjonalistisk parti. Vi er stolteav å være ideologiske og politiske kamp-feller med våre tyske kamerater, i vår felleskamp for arbeiderklassen, mot imperialis-men og den Europeiske Union, og for re-volusjonen og sosialismen.

Leve Tysklands Kommunistiske Parti!»

Minnemøtet markerte både 80-årsdagenfor stiftelsen av KPD og 30-årsdagen forreorganiseringa av partiet. Mange av del-takerne reiste dagen etter til Berlin for ådelta i den svære, årvisse massemønstrin-ga til minne om mordet på KPDs førsteledere, Rosa Luxemburg og Karl Lieb-knecht.

En rekke gjester fra hele verden kom tilmøtet som samlet omkring 200 deltakere.Irma Thälmann, datter av den legandariskeErnst Thälmann som ble myrdet av nazis-tene, var blant gratulantene. En russiskkommunist overbrakte varme hilsener framarxist-leninistene der. Hilsener oglykkønskinger strømmet til fra hele verden.Også fra Norge.

Revolusjons hilsen:«Arbeiderbevegelsen i Tyskland har, vedsiden av den sosialistiske Oktoberrevolus-jonen og det russiske bolsjevikpartiet, værtden største inspirator for revolusjonær te-ori og praksis i Europa og i verden. Vitrenger bare nevne framstående revo-lusjonære personligheter som Karl Marx,Friedrich Engels, Karl Liebknecht, RosaLuxemburg og Ernst Thälmann.

Tysklands KommunistiskeParti KPD arrangerte den 9.januar et stort minnemøte ibyen Magdeburg, ikke langtfra Berlin.

Tyske kommunistermarkerte dobbeltKPD-jubileum

Kort om ML-gruppa Revolusjon• VÅRT FREMSTE MÅL ER å forene folk med kommunistisk overbevisning (organisertesåvel som «partiløse») i ett parti trygt forankret i marxismen-leninismen, uten fremmedeideologiske tilsetninger. Uten et kommunistisk parti, ingen sosialisme.

• Vi ønsker å bidra til nødvendig dialog og til en enhets- og avklaringsprosess mellommiljøer og folk som regner seg som kommunistiske. ML-gruppa REVOLUSJON har derforikke et «partiprogram» i egentlig forstand. Enhets- og avklaringsprosessen vil avgjøreprogrammets endelige utforming.

Vi prøver å forbinde teori og praksis – både studier og aktiv deltakelse iklassekampen er nødvendig for kommunister.

• Vårt ideologiske grunnlag er marxismen-leninismen som samfunnspolitisk vitenskapog livsanskuelse. Marxismen-leninismen er universell. REVOLUSJON deltar i Den inter-nasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.

• Skriv til vår adresse, og vi sender deg plattform og vedtekter. Disse og andre teoretiskestandpunkter kan du også lese på Nettmagasinet Revolusjon http://home.sol.no/~shoku/revolusjon.html

Kjære abonnent:bruk giroblanketten!Alle abonnenter mottar en giroblankettsammen med denne utgaven av bladet,også de som ikke har betalingsforfall.Vi ber deg gi en skjerv uansett.

Vår eneste ressurs er leserneDitt bidrag, sjøl om du synes det er lite,er verdifull støtte. Vi har ingen kapita-lister eller statsstøtte i ryggen, men måstole på egne krefter. Og på deg. Revo-lusjon har rom for forbedringer – ogframfor alt bør bladet komme ut oftere.

Takk for støtten!

Utilslørt oppfordring i Tyskland 1918:«Arbeidere, medborgere. Ta livet avlederne deres! Drep Liebknecht!»

Rosa Luxemburg, en av KPDs grunnleggere.

Unknown

Obs Denne sida er ikke identisk med den endelige, trykte versjonen.

«Både i 1978 og 1988måtte man ty til lønnslovfor å bringe situasjonenunder kontroll. Vi må visei praksis at vi kan greiesituasjonen utenlovinngrep.»

Yngve Hågensen i sin tale tilLOs representantskap den 2.mars 1999, straks etter at hanhadde vært med på å legge framArntsens-utvalgets innstilling foret tilnærmet nulloppgjør.

Revolusjon!

I sekretariatetde dyrker klassehatet.Der vil de oss befrifra nød og tyranniog avgjort sette makt mot makt.Det er så sant som det er sagti sekretariatet.

I sekretariatetde ligger ansvarsflateog undgår bryderifor landets industri.Slik kryper de på maven fremog fører kamp med fynd og klemi sekretariatet.

I sekretariatetder kan de dyktig prate.De har slik sympatinår tungen er på glimed modig kamp og dristig trossog vil så gjerne lede ossi sekretariatet.

I sekretariatetder er de ikke late.Å nei, de henger imed innbitt energiog skriver i en protokollprotester imot tvang og voldi sekretariatet.

EN SØRGELIG VISEAv Rudolf Nilsen

(Skrevet i samband med Bygningsarbeiderkonflikten 1928)

LO-toppen med nytt klassesviki jubileumsåret

utvalget (oppkalt etter en «partsnøytral»banksjef). Foruten banksjefen sjøl deltokrepresentanter for toppene i LO, YS, AFog Akademikerne, samt fra arbeidsgiverneog regjeringa. Utvalget gikk enstemmig inn

for en ramme på 4,5 prosent. Fradette skal det såkalte «overhenget»trekkes fra, og vips er ramma foroppgjøret lik null!

Dette til og med uten at fagfor-bundenes topper kunne få innfly-

telse på oppgjøret i det valgte «demokra-tiske» organer.

LO-toppens svik må møtes med avskyog kamp fra grunnplanet.

LO-toppen er for moderasjon, forsolidaritetsalternativet (dvs. et al-ternativ til solidaritet), for kapi-talens utplyndring av arbeidsfolk. Nytt avåret er at Yngve Hågensen kuppet sitt egetsekretariat og rep.skap gjennom sin del-tagelse i det regjeringsoppnevnte Arntsen-

FAGLIG KOMMENTAR

LO-kupp for nulloppgjør!Sånn er det fagtoppenmarkerer LO i sjølvestejubileumsåret.

Documents

Revolusjon nr. 16 – april 1999