Våren 2012 Nr. 41 • Årgang 26

MARXIST-LENINISTISK TIDSSKRIFT

n Frislepp av vikarbruk Side 6 n Raskere enn lyset? Side 30Teori og analyse

PartiKlasseOrganisering

Forbundsleder og kommunistLes intervju med lederen av Norsk Lokomotiv­manns forbund, Rolf Jørgensen.

Side 5

n Et nytt kommunistparti – er det innen rekkevidde?

n Fem år med Raudt. Hva er fasiten så langt? Og hva kan vi lære av AKPs vekst og fall?

n Kan vi forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen hvis kommunister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom?

Temasider og leder side 3

Krigsropet fra «Syrias Venner»

Muren, vårt vern er partiet.Men sverdet er Lenins lære!

Rudolf Nilsen (‘Ridderslag’)

Truslene om intervensjon i Syria er et forspill før imperialistenes planer om et endelig oppgjør med Iran.

Side 26 og 27

ARBEIDERE I ALLE LAND, FORÉN DERE!

Syrias «venner» har planen klar …Carlos Latuff

Nr. 41 1 • 2012 Redaksjonelt Revolusjon! 3

Postboks 4480 Nydalen Abonnement (3 nr.) kr 100, – ISSN 1500­18490403 Oslo For institusjoner: kr 200, – Red.: J. R. Steinholtrevolusjon@revolusjon.no Bankkonto: 0530 27 63498 Utgiver: KPml

SignerteartikleruttrykkerikkenødvendigvissynspunktenetilredaksjonenogKommunistiskplattform.

Hvor ikke annet framgår, er viderebruk av innholdet i denne publikasjonen tillatt etter vilkårene i denne lisensteksten: http://creativecommons.org/licenses/by­nc­nd/3.0/no/legalcode

25 år for enhet og klarhetn n Et kvart århundre er lang tid. Og allikevel kan det virke kort. Situasjonen for den kommunistiske bevegel­sen i Norge er på mange måter kvalitativt annerledes – og mer oppløftende – enn tilfelle var i 1987. Men partiet er fremdeles på fosterstadiet.

n n «Det umiddelbare problemet i Norge i dag er at det ikke finnes noen revolusjonær ledelse verken for dags­kampen eller forberedelse til revolusjon. Den revolusjonære rørsla har brutalt sagt aldri kommet seg opp i knestående etter at AKP sveik sine gamle målsettinger og hele den rørsla partiet sjøl sto i spissen for», het det i den første lederartik­kelen. Lederen avslutta med: «Situasjonen krever at det blir gjenreist en revolusjonær bevegelse. Det er ikke gjort i én håndvending, for å si det mildt. Framveksten av ei slik rørsle innebærer problemer, kritikk, diskusjon og kamp. Men framfor alt må det første skrittet tas. I dag vil det si å legge grunnen for en enhets­prosess med samling av så mange som mulig på revolusjo­nær grunn som mål. Det er denne prosessen for enhet på marxismen­leninismens grunn dette tidsskriftet skal tjene og understøtte.»

Da disse orda ble skrevet, ante den lille redaksjonen at oppgaven var både seig og formidabel, men den forestilte seg ikke at det skulle ta flere tiår å skape den nødvendige enheten og klarheten for å komme nærmere målet om et nytt kommunistisk arbeiderparti. I alle disse åra har det vesle tidsskriftet stått trofast ved målet, det har trosset både storm og fortielse.

n n AKP tok sitt eget liv i 2007, mot løfter om at en urne med partiets aske skulle oppbevares av partiet Rødt. Det

ble et skille for mange. De siste åra har mange titalls folk, både politisk erfarne og unge, tatt fatt på veien for å søke klarhet og orientere seg tilbake til kommunismen og den revolusjonære veien.

n n Nye organisasjoner og initiativer har oppstått i løpet av denne prosessen. Men bare Kommunistisk plattform (KPml) har vist evne og livskraft til å forene enkeltkame­

rater og organisasjoner fra for­skjellige deler av den norske ml­bevegelsen.Som Jon Trygve Bergsåker skriver i en større artikkel i denne utgaven av bladet: «Den politiske forskjel­len mellom disse er vanskelig å få tak på for utenforstående, og fremstår mer enn noe annet som historiske splittelser som handler om hvorvidt man støttet den politiske linjen fra Moskva, Beijing eller Tirana. Å forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen når kommunister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom, vitner om manglende forståelse for utenforståendes oppfatning av oss som politiske aktører.» Det synspunktet deler vi fullt ut. Og prosessen er i gang, tingene er blitt klarere. Vi har ennå ikke sett slutten på enhetsproses­sen, men kanskje har vi sett slutten på en famlende begynnelse.

n n Vi tror ubeskjedent at dette tidsskriftet har spilt en rolle på veien for å skape klarhet. Og for å skape enhet. Ulike bidrag i dette nummeret forsterker den vissheten. I stedet for å hylle oss sjøl med et jubileumsbilag, velger vi heller å hylle enhetsprosessen for å reise arbeiderklassens revolusjonære marxist­leninistiske klasseparti. Styrking og utvikling av KPml er den sikreste garantien for at målet om å bygge et nytt parti ikke lenger er en framtidsvisjon, men en håndfast oppgave som er tatt opp til løsning.

Redaksjonen avsluttet 5. april 2012.

1. mai 1987 utkom første utgaven av tidsskriftet Revolusjon.

4 Revolusjon! Redaksjonelt Nr. 41 1• 2012

Rettssaka mot «kom­mandør Anders Behring

Breivik i den norske an ti ­kommunistiske motstandsbe­vegelsen» er i gang. Like før Revolusjon gikk i trykken, forelå rapporten fra nye rett­psykiatrisk sakkyndige. Den konkluderer stikk motsatt av den forrige vurderinga og slår fast at Breivik er strafferettslig tilregnelig. Ifølge psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørris­sen var drapsmannen ikke psy­kotisk, ikke bevisstløs eller psykisk ut vik lings hemmet i tida for ugjerningene.

Rapporten som kom fra de første rettsoppnevnte psy­

kiaterne, Torgeir Husby og Synne Sørheim, hevdet «enty­dig» at Anders Behring Brei­vik l ider av paranoid schi zofreni, at han er utilreg­nelig og dermed ikke kan straffes. Dette var og er en hån mot ofrene og mot alle pro­gressive og demokratiske kref­ter. Først etter store protester og innsigelser fra en rekke an­dre psykiatere, ble påtale­makta presset til å innhente en ny vurdering fra uavhengige sakkyndige. Riksadvokat Tor­Aksel Busch mente det var unødvendig med nye psykia­tere som skulle vurdere Brei­vik, det samme sa statsadvokat Inga Bejer Engh i januar.

Skulle den første diagnosen ha blitt stående ville det

bety at man langt på vei fri­kjenner den fascistiske ideolo­gien som har formet Breivik og som har utløst hans plan­lagte og systematiske massa­kre. Breivik anser seg sjøl for å være høyst tilreg­nelig. Både i lange politiavhør og i sam­taler med forsvare­ren har han vært samarbeidsvillig og har forklart seg sammenhengende.

Fascisme og brun terror er ikke uttrykk for galskap,

men for ekstrem kriminalitet pakket inn i politisk fraseo­logi. Alt dette var elementære lærdommer for en hel verden i 1945. Ingenting ved dette er endret, annet enn at noen av de nyfascistiske bevegelsene ser på staten Israel og sionismen som en handlekraftig alliert i kampen, slik for eksempel Breivik gjør. Dét forhindrer ikke at de samarbeider tett med mer tradisjonelle nazior­ganisasjoner og gjør felles sak med dem.

Breiviks fremste angreps­mål den 22. juli var ikke

«hele det norske samfunnet», det var heller ikke muslimer eller innvandrere. Morderen levner ingen tvil om at hans

«antikommunistiske mot­standsbevegelse» er retta mot alt som i hans hode er «kultur­marxisme».

Terroraksjonen på Utøya kan bare forstås på bak­

grunn av morderens hat mot alt som smaker av arbeideror­ganisering og fagbevegelse, i kombinasjon med spredning av muslimhets. For Anders Behring Breivik er dette to si­der av samme sak. Fienden er marxisme, kommunisme og is­lam. For ham var til og med sosialdemokratiets ungdoms­organisasjon AUF en del av det «kulturmarxistiske» kom­plottet han forestiller seg. I denne konteksten blir 22. juli­terroren som retta seg direkte mot unge AUF­ere en fullt ut «logisk» handling for en fas­cist.

Etter den siste psykiaterrap­porten er det blitt van­

skeli gere å avpolitisere

ter rorhandlingen som gal manns verk. Nå later pressa som om det påhviler den en plikt til å formidle morderens budskap og motiver slik han sjøl beskriver dem, som om det dreier seg om folkeopplys­ning. Dagbladet, Aftenposten og VG sier at de vil gjengi Breiviks budskap i retten ord for ord. Pressa gjør seg der­med til forleggere for fascis­t e n . M a s s e m o r d e r e n plan legger å gjøre rettssaka til et propagandashow der han kan få formidlet sitt fascistiske og rasistiske budskap til et kobbel av pressefolk fra hele verden, gjerne også i form av «eksklusive» intervjuer. Det er en pervertert «ytringsfrihet» som må avvises.

– Jeg tror at hvis et me­dium slipper til blir det

som å åpne en strøm. Jeg er helt i mot å gi den mannen en mikrofon, har leder i støtte­gruppen for terrorofrene etter 22. juli, Trond Blattmann, sagt. Det er et standpunkt vi deler hundre prosent. Pressa har naturligvis ingen som helst plikt til å formidle Breivik sitt rasistiske og fascistiske bud­skap. Massemorderen brukte opp sin ytringsfrihet en gang for alle den 22. juli 2011.

Hva de mener

EØS er så ille at vi tar med Vikarbyrådirektivet på kjøpet … «– Det er på det rene av de norske reglene i dag, uten vikarbyrådirekti­vet, i prinsippet kan angripes på grunnlag av selve EØS­avtalen»

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på Arbeiderpartiets egne nettsider 17. februar 2012.

www.revolusjon.no

La ikke fascisten få et mikrofonstativ

– for oppdaterte nyheter og flere analyser

Kommentar

Nr. 41 1 • 2012 aRbeid og kapital Revolusjon! 5

Den nye forbunds­lederen i Norsk Lokomotivmannsforbund, RolfJørgensen, har lang fartstid både som jernbanemann og som marxist­leninist.

– Gratulerer med vervet! Du er kjent som kommunist og mangeårig medlem av ML-gruppa Revolusjon. Dermed er du en relativt enslig svale i LO-sekretariatet?

Rolf: – Det kan du si. Nå er jo også for­bundet jeg leder et av de minste i LO­sys­temet. Men framfor alt er jeg jo tillitsvalgt for lokomotivførerne og min oppgave er å få gjennomslag for interessene og kra­vene til forbundets medlemmer.

– I flere saker har dere også vist et in-ternasjonalt engasjement som har blitt lagt merke til utafor Norges grenser. Vi husker spesielt markeringa til støtte for palestinerne i Gaza under Israels massa-kre i 2009, da alle tog stanset opp i fem minutter for å vise aktiv solidaritet. Hva slags reaksjoner ble denne aksjonen møtt med?

– Den aksjonen ble lagt merke til av pa­lestinske frihetskjempere og også de pa­lestinske myndighetene på Gaza. Det er viktig å vise solidaritet med undertrykte folk og nasjoner som blir utsatt for grov undertrykking, krig og terror. Samtidig så skaper slike aksjoner som den vi gjen­nomførte interne diskusjoner. I vårt for­bund er det en større aktivitet og bevissthet om hva forbundet gjør og ikke gjør enn hva som er vanlig, derfor vil det bestandig være en diskusjon innad da våre medlemmer har forskjellige stand­punkter. Det oppfatter jeg bare som en sunn ting, at det er diskusjon. Radikale vedtak som ikke engasjerer medlemmene er ikke av samme verdi.

– NLF deltar også aktivt i Den interna-sjonale transportarbeiderføderasjonen ITF og dens Europa-avdeling. Kan du gi noen eksempler på kampsaker som dere jobber med i denne sammenhengen?

– Jeg vil framheve to ting. Det ene er kampen mot sosial dumping på europisk nivå i en jernbane som stadig blir mer li­beralisert og hvor det blir mer vanlig at lokomotivførerne kjører på tvers av lan­degrensene. Arbeidet for samhold mel­lom de faglige organisasjonene i Europa

som organiserer lokomotivførere er her uhyre vik­tig.

Det andre jeg vil framheve er solidaritet med

de thailandske jernbanearbeiderne som blir utsatt for grov fagforeningsknusing. Det hele starta med aksjoner lokomotiv­førerne gjennomførte for å ivareta sikker­heten og utviklet seg til en prinsipiell kamp for faglige rettigheter. Vårt forbund og fagforeninger samler inn penger og våre tillitsvalgte gjennom ITF deltar ak­tivt i den faglige kampen i Thailand.

– NLF er et lite forbund. Innafor LO-systemet er presset stort for å slå mindre forbund sammen i større. Har NLF følt noe press for å fusjonere med for eksem-pel det langt større Jernbaneforbundet?

– Nei, jeg vil ikke si vi opplever noe press for å fusjonere med andre forbund. Riktignok opplever jeg nok at vi blir sett på som litt «sære», men vi har 100 % oppslutning i vårt organisasjonsområde, god aktivitet, en stabil og god økonomi og ingen tariffkonflikter med andre forbund. Derfor oppfatter vi at våre faglige interes­ser er best ivaretatt som et eget profe­sjonsforbund. Hvis vi gikk inn i et større forbund, ville tilhørigheten til forbundet bli svekket og evnen til å sikre 100 pro­sent organisering vært mindre.

Når det gjelder forholdet til Norsk Jernbaneforbund, så er det svært godt og er et samarbeid som bygger på gjensidig respekt og tillit.

– I det siste tiåret har også jernbane-sektoren blitt delprivatisert og stykket opp i flere selskaper. Det er slutt på tidene da motparten bare var det statseide NSB. Nå har dere tariffavtaler som omfatter både Staten, Spekter og NHO. Likevel har NLF som eneste LO-forbund klart å opprett-holde en imponerende organisasjonsgrad på hundre prosent. Mange lurer på hvor-dan har dere fått det til …

– Ja, si det. Det viktigste er at vi har en faglig organisasjon som medlemmene har tilhørighet til og er et redskap til å ivareta våre faglige interesser. Vi legger vekt på at vi er en faglig organisasjon hvor med­lemmene utgjør den reelle styrken og ikke i første rekke en «service­ og forsi­

kringsorganisasjon», sjøl om vi også har forsikringsordinger for medlemmene.

Samtidig henger 100% organisering nok sammen med den spesielle arbeidssi­tuasjonen en lokomotivfører har ved at en jobber alene og den tryggheten det ligger i å ha en organisasjon i ryggen hvis noe skulle skje, dette sammen med en lang og stolt fagforeningstradisjon.

– Kan du gi noen eksempler på hva dette betyr for forbundets forhandlings-styrke og evnen til å få til gode avtaler for medlemmene?

– Et eksempel er at nye bedrifter i bran­sjen oppfatter det som nødvendig å inngå tariffavtaler før en etablerer seg på det norske jernbanenettet. Et annet eksempel er at etablerte jernbanebedrifter legger vekt på et samarbeid med oss og vet at hvis tiltak skal lykkes, må en ta hensyn til våre synspunkter og krav.

– Hva ser du på som de viktigste kamp-sakene for NLF i tida framover?

– Det er uten tvil kampen for i sikre overenskomstene og kampen mot sosial dumping. Vi ser i dag jernbanebedrifter som melder overgang til NHO, det gjør de opplagt for at de ønsker å gjøre noe med tariffavtalene. Vi vil ikke godta at dette skal svekke verdien av våre tariffavtaler.

Hvis en får en ytterligere privatisering av persontrafikken og anbud av det som heter offentlig kjøp av persontogtjenester, vil en få inn arbeidskjøpere som har en helt annen tradisjon i forhold til fagfore­ninger. Det vil legge press på lønns­ og arbeidsvilkår.

Kampen mot sosial dumping henger tett sammen med organisering og tariffav­taler, og internasjonalt samarbeid mellom fagforbund på tvers av landgrensene. Ser vi på togets største konkurrent i godstra­fikken, nemlig veitransporten, ser vi en bransje med lav organisasjonsgrad og bruk av utenlandske sjåfører uten at dette er regulert i tariffavtaler. Dette vil vi aldri akseptere på jernbanen.

Vi ser i dag at EØS­avtalen brukes be­visst for å svekke tariffavtaler og Vikar­byrådirektivet er en del av det. Norsk fagbevegelse må aktiv kjempe for at EØS­avtalen blir sagt opp og at det blir etablert alternative ordninger. EU er en konstruksjon som først og fremst har som oppgave å ivareta arbeidskjøperne og å svekke tariffavtaler og arbeidsfolks rettig­heter. Dette merker vi godt på jernbanen og spesielt vi som kjører togene på tvers av de nasjonale grensene. n

Intervju

Forbundsleder og kommunist

6 Revolusjon! aRbeid og kapital Nr. 41 1• 2012

Frislepp av vikarbruk gjev utrygg kvardag

Av Kjell Arnestad

Kampen om vikarbyrådirektivet nærmar seg slutten. Ap­toppen er hardt pressa av ei samla fag­

rørsle, som krev at regjeringa nyttar reser­vasjonsretten mot at direktivet vert norsk lov. No gjeld det å forsvara eit leveleg ar­beidsliv mot auka utbyting og forråing. Eit forbod mot privat arbeidsutleige er det einaste rette.

Òg koalisjonspartnarane SV og Sp til­rår veto, det same gjer ei rekkje av Arbei­darpartiets eigne lokallag. Dimed har den sosialdemokratiske borgareliten hamna i ein skvis. Dei vert nøydde til å alliere seg med ope arbeidarfiendslege parti som Høgre om dei skal klare å tvinga direkti­vet gjennom.

Vikarbyrådirektivet trugar faste tilsettingarDet som no ligg i vikarbyrådirektivet – vedteke i EU i november 2008 – har vore under arbeid sidan 1970­talet. Føremålet er å gje ei viss sikring av vikartilsette, godkjenna vikarbyrå som arbeidsgjeva­rar, og gje meir fleksibel arbeidskraft og meir høve til innleie. Direktivet pålegg EU­ og EØS­landa å fjerna alle hindrin­gar for bruk av innleigd arbeidskraft og vikarar.

Forsvararane av direktivet trekk fram «likebehandlingsprinsippet» som skal sikra vikarar eit minimum av løne­ og ar­beidsvilkår. Det vil seia at innleigde vika­rar skal ha same løn og vilkår som dei fast tilsette i ei verksemd. Det er uklart om dette òg skal gjelda for alle dei ulike til­legga og særvilkåra som fast tilsette har (skift, bonus, akkord, ekstra ferie, ar­beidstid osb.). Det er òg ulikt kor desse tillegga er regulerte, anten det er tariff el­

ler i lokale avtaler. Om dette skal vera ein del av «likebehandlinga», må vikarbyråa få tilgang til all denne informasjonen frå innleigaren. Det seier direktivet heller ikkje noko om.

Fram til 2000 var vikarbyrå forbode i Noreg, med unntak av i einskilde bransjar som kontor, rekneskap, sekretær, butikk, kantine og lagerarbeid. Då vart dette for­bodet oppheva, men det var framleis grenser for denne bruken (jf. AML §§ 14.9, 14.12). Den borgarlege regjeringa gjorde framlegg om å fjerna desse hind­ringane, men dei «raudgrøne» trekte desse framlegga attende. Med vikarbyrå­direktivet står desse avgrensingane mot vikarinnleige og mellombelse tilsettingar for fall. EU sørgjer for at kapitalen sine interesser vinn fram.

Direktivet gjev berre lov til å avgrensa bruken av vikarar om det vert gjort for å tryggja ålmenne omsyn til særskilt tryg­ging av vikartilsette og krav til helse og tryggleik på arbeidsplassen eller for å tryggja ein velfungerande arbeidsmark­nad og førebyggja misbruk.

AML seier at vikarinnleige berre kan nyttast dersom «arbeidets karakter tilsier det og arbeidet klart atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten», el­ler dersom det er «arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat)». Dette er sers viktig for å ha eit godt arbeidsliv, og noko som kjem opp i nær sagt kvar einaste verksemd ein eller annan gong. Alt i dag – med desse reglane – går det føre seg brot på AML heile tida, ikkje minst i offentleg sektor eller i nyleg priva­tiserte verksemder i kommunane. Med vikarbyrådirektivet vert ikkje lenger ho­vudregelen fast tilsetting.

Direktivet seier klart (art. 4.2) at alle tariffavtaler skal gjennomgåast for å verta harmoniserte med direktivet. Mange av tariffavtalene i dag opnar ikkje for bruk av vikarbyrå i det heile, og mange har re­

glar om at det skal freistast direkte tilset­ting av vikar før ein går til vikarbyrå. Med direktivet vert slike hindringar ulovlege.

Vikarbyrådirektivet vs. norsk lovArbeidsdepartementet offentleggjorde 15. februar, etter sterkt press frå regje­ringspartnarane SV og Sp, dei rettslege vurderingane som departementet tuftar si støtte til direktivet på i form av ei opp­summering. Bak dei åtte punkta som kan sjå kjedelege og tilforlatelege ut, ligg det mykje grunnlaus tiltru til EU.

I et svar 10. februar frå arbeidsministe­ren til Geir Pollestad, stortingsrepresen­tant frå Sp, skriv Hanne Bjurstrøm: «Arbeidsmiljøloven § 14­12 kan i prin­sippet angripes selv uten direktivet, da med henvisning til EØS­avtalens tjenes­teregler, for så vidt gjelder grensekrys­sende arbeidsleie.» Argumentet er altså at tenestedirektivet alt har sørgd for at AML ikkje kan behaldast! Bjurstrøm skriv vi­dare at det ikkje har vore kontakt med EU for å få garantiar for at norske reglar og lover kan halda fram: «Kommisjonen vil aldri kunne gi noen form for rettslig for­håndsgaranti; det er EFTA­domstolen som kan fatte avgjørelser om norsk rett er i samsvar med direktivet.»

NHO har alt varsla at dei vil ta arbeids­miljølova sine reglar for vikarbruk til ESA og EFTA­domstolen. Vi veit korleis domstolen har stilt seg i tilsvarande saker, og det er difor all grunn til å tru at ar­beidsmiljølova i si noverande form vil overprøvast raskt.

NHO, Spekter og Virke har fått advo­katfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech til å vurdera rettslege sider ved Arbeids­departementet sitt høyringsnotat om til­takspakka for å sikra at reglar for inn­ og utleige av arbeidskraft vert etterlevd. Dei oppsummerer at framlegget om innsyns­rett for tillitsvalde i løne­ og arbeidsvilkår

Etter kampen mot tenestedirektivet og mykje fokus på andre direktiv og EU­domar som ein etter ein går til åtak på tilkjempa faglege rettar, har grunnplanet i mange fagforbund – og heile forbund – fått ei «EØS­oppvaking». Det lovar godt for kampar som kjem i tida frametter.

Nr. 41 1 • 2012 aRbeid og kapital Revolusjon! 7

ved allmenngjering vil vera i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjo­nen (art. 11) av di det trugar dei innleigde arbeidstakarane sin «negative organisa­sjonsfridom». Det kan òg vera i strid med artikkel 8 om retten til privatliv. Desse spørsmåla har ikkje departementet ut­greidd.

Wiersholm har òg vurdert innføring av solidaransvar for innleigeverksemdene. Kort fortalt er solidaransvar at hovuden­treprenør er ansvarleg for arbeids­ og lø­nevilkår òg hjå underleverandørar (og andre innleigde arbeidarar). Wiersholm konkluderer klart med at det vil vera i strid med EØS­avtala artikkel 36 og brot på proporsjonalitetsprinsippet. Lønega­rantiordninga tryggar alt dei tilsette sine lønekrav, og det vil difor ikkje vera «pro­porsjonalt» at vikarane sine krav skal vera betre sikra enn dei fast tilsette sine. Beho­vet for solidaransvar er ikkje gjort godt, og det er andre tiltak som kan sjåast som tilstrekkelege for å sikra løne­ og arbeids­vilkår for dei innleigde. Ordninga vil vera sernorsk, og ho vil hindra den frie flyten av tenester innan EØS.

Det er mange andre vurderingar frå Ar­beidsdepartementet ein kan stilla spørs­målsteikn ved, men når både SV, Senterpartiet og NHO er samde om at korkje arbeidsmiljølova eller regjeringa si tiltakspakke står seg mot EFTA­domsto­len og marknadsliberalismen som vart traktatfesta i Lisboa, er det all grunn til å undra seg over motiva for å skjønnmala konsekvensane av vikarbyrådirektivet.

Eit stadig råare arbeidsliv Vikarbyrådirektivet handlar om behova til kapitalen for mest mogleg fleksibel ar­beidskraft med færrast mogleg rettar. Dette er nedfelt i Lisboa­traktaten, og ar­beidskjøparane i NHO er om seg av glede

over utsiktene til at arbeidsmiljølova vil verta hola ut som fylgje av direktivet.

Føremålet er uttalt i direktivet: «å utvi­kla fleksible former for arbeid». Dette er underslege i regjeringa sitt høringsnotat, men vi kan alt no sjå konturane av eit ar­beidsliv der vi vert tvinga til å arbeida meir enn 100 % – med fleire, mindre stil­lingar – for å få endane til å møtest i eit samfunn som legg stadig fleire avgifter på vanleg forbruk, noko som særleg råkar ar­beidsfolk, anten det er grunngjeve i mil­jøomsyn eller utan truverdig grunngjeving i det heile.

Dei vikarierande argumenta til regje­ringa er at direktivet skal sikre «likebe­handling» av vikarar. Det er det ingen som er imot. Poenget er at ei likebehand­ling i auga til kapitalen inneber ein meir splitta arbeidsstokk, mindre og færre klubbar og forbund som evnar å stå imot åtaka frå kapitalen, og ei normalisering av deltid og tilfeldige tilsettingar.

Kvinner vert serskilt råka Arbeidarkvinnene er særleg utsett for skalting og valting i norsk arbeidsliv, det er særleg dei som skal fylla opp «ved be­hov» der kapital, kommune og stat vil unngå løneforpliktingar og faste stillin­gar.

Kvinner utgjer halvparten av dei til­sette i vikarbyråa. Det er ikkje rart når vi veit at 43 prosent av kvinnene jobbar del­tid. For mange av dei er det ei høgst ufri­viljug deltid, der dei kanskje må kombinera mange jobbar med låttelege små stillingsbrøkar for å få kvardagen til å gå rundt.

Vi har tallause døme på at vikarar berre vert nytta til å underby fast tilsette når det gjeld både løn og arbeidsvilkår, ikkje minst i privatiserte og konkurranseutsette omsorgsbedrifter. Med vikarbyrådirekti­vet legg vi arbeidslivet ope for avgjerdene

til EU­domstolen, og han dømer på kapi­talen sine premissar; EU­traktatane. Nok ein gong går Arbeidarpartiet i spissen for å gjera arbeidslivet råare og for å svekkja faglege rettar. Kapitalen gjer vel i å ha slike medløparar.

Grunnplanet rører på segDei fleste forbundspampane i LO er tvinga av sitt eige grunnplan og tillits­mannssjiktet til å seia nei, og Roar Flåthen har ikkje anna val enn å fronta sy­net til sekretariatet, om han og Jens Stol­tenberg likar det aldri so lite.

Det er ei markant endring som har skjedd i fagrørsla dei siste par åra, der heile EØS­spørsmålet ikkje lenger vert godteke som eit naudsynt kompromiss. Særleg har til dømes Trondheimskonfe­ransen og fleire store LO­avdelingar (Oslo og andre) pressa den faglege mot­standen oppover i LO­systemet.

Etter kampen mot tenestedirektivet og mykje fokus på andre direktiv og EU­domar som ein etter ein går til åtak på til­kjempa faglege rettar, har grunnplanet i mange fagforbund – og heile forbund – fått ei «EØS­oppvaking». Det viser seg mellom anna i at fylkeslag i Arbeidarpar­tiet krev reservasjon mot vikarbyrådirek­tivet. Sjølv om kravet om å seia opp EØS­avtala sit langt inne hjå dei fleste so­sialdemokratar, ser vi no ei mykje meir kritisk fagrørsle som ikkje let seg diktera av Ap­leiinga i eitt og alt. Det lovar godt for kampar som kjem i tida frametter, sjølv om slaget om dette direktivet so langt er tapt i og med at regjeringsfleirta­let (Ap) og høgresida i Stortinget sikrar at direktivet vert implementert.

At LO­leiinga er til dei gradar pressa som tilfelle er no, er viktig i seg sjølv. Men endå viktigare er at EU­ og EØS­motstanden no får ein mykje meir klar og synleg klassekarakter. Det er ikkje lenger ei sak kor det kunne sjå ut som om det var bønder og offentlege tilsette som var mot­orane i motstanden. No er det igjen krys­tallklart at kampen mot EU og EØS er ein direkte del av arbeidarane sin klassekamp mot kapitalen. n

VI VIL HA FAST JOBB: Vinteren har vært preget av en rekke faglige og andre markeringer mot EU-direktivet. Her en av parolene fra årets 8. marsdemonstrasjon i Oslo.

8 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

I Norge i 2012 finnes det ennå ikke noe kommunistparti, men det finnes en kime til et parti: Kommunistisk plattform – marxist­leninistene!

Denne kimen er i ferd med å slå rot i de største byene i landet. Mange tidligere re­volusjonære har enten gått i passivitet på egen hånd eller er passivisert i Rødt. Gruppa Tjen Folket har tiltrukket seg et antall unge kommunister, men har rota til forholdet mellom parti og front, de har gjort seg avhengige av pengesekken til borgerskapets stat og er nå lammet av rettsforfølgelsen av SOS Rasisme.

Dermed står KPml alene om å bygge et troverdig fundament for et marxist­leni­nistisk kommunistparti i Norge.

Det haster. Borgerskapet over hele ver­den strammer grepet og motsigelsene i kapitalismen er grellere enn siden den ble unnfanget. Fascistene har på ny tatt opp kampen for et totalitært samfunn mens krigshornene gjaller fra vest. Kapitalis­men truer med å gjøre hele planeten ube­boelig. Redningen fra disse redslene er sosialismen og vi trenger den nå!

Vi innbyr alle revolusjonære som ikke har gitt avkall på sin marxist­leninistiske overbevisning til å delta i den forestående kamp­ og enhetsprosessen for å gjenreise partiet.

De viktigste sidene ved dette partiet ble slått fast allerede ved etableringen av KPml:

• Det trengs et marxist­leninistisk for­troppsparti som bygger på den demokra­tiske sentralismen.

• Partiet skal utelukkende bygge på ar­beiderklassens teori, den vitenskapelige sosialismen.

• Det kommunistiske partiets oppgave er å bevisstgjøre og utvikle ledere i og av arbeiderklassen – å forberede til revolu­sjonen.

• Det kommunistiske partiet har ingen interesser som ikke også er arbeiderklas­sens interesser.

• Det er ikke et valgparti eller et mas­separti, men tar imot alle som kan og vil være en del av arbeiderklassens fortropp.

• Kommunistene er internasjonalister partiet skal arbeide for å samordne kom­munistene også i global målestokk

Kommunistene må alltid være til stede og ta aktivt del i klassekampen, med sikte på at de mest framskredne arbeiderne blir organiserte kommunister. De må arbeide for enhet og samling. I tillegg til erfaring fra den aktive klassekampen krever dette teoretisk skolering. God forståelse av den dialektiske materialismen og marxismen­leninismens historiske analyser er avgjø­rende for at partiet ikke skal henfalle til å bli en front som utelukkende kjemper for reformkrav. En av lærdommene er at ar­beiderklassen er den eneste klassen som kan styrte kapitalismen. Partiet må derfor ha et fundament i arbeiderklassen og pro­letariatets rolle i partiet er avgjørende. I tillegg må partiet være sammenvevd med arbeiderklassen gjennom arbeid i front­avsnittene der arbeiderklassen kjemper, spesielt fagforeninger. En særlig utfor­dring er at arbeiderklassen er satt til side i mange frontorganisasjoner, og fagbeve­gelsen er ikke noe unntak. Derfor må kommunister styrke arbeiderklassens po­sisjon i frontene og bidra til grunnplans­aktivitet i tillegg til å kontinuerlig analysere hvor de viktigste kampene står.

Kommunistene deltar aktivt i kampen for reformkrav under kapitalismen, og for alle folkelige kamper som undergraver posisjonene til imperialismen og dens or­ganer, som EU, NATO og det norske im­perialistborgerskapet, men de mister aldri det strategiske målet av syne; den sosia­listiske revolusjonen og kommunismen!

Vil du vite mer om KPml, skriv til:kontakt@kpml.no

KPml – kimen til det nye kommunistpartiet i Norge spirer

KominternSkulde vi ikke med kold fornuftvelge en høi og granithård tuftog reise vår festning i lys og luft?

Eller skulde vi bo på sand ­bygge vår borg på et sletteland, med utsyn bare til slettens rand?

Vidsyn og viden og vilje av jernbygger vi på, når vi reiser vårt vern: Komintern.

Veien er lang, den er tung å gå. Nede står godtfolk og håner: Hå ­jaggu vandrer de opp i det blå!

Eller de truer med galge og bål, kommer med lover og hoier: Gi tål! ­­­ Fengslene griner med gitre av stål.

Bygg oss en festning i hver bedrift! sikker som fjell under vindenes vift, fast som granitt under tidenes skift.

Over oss smeller det røde flagg! Stangen er plantet i jernstøv og slagg ­men duken kan smelde mot stormskyers ragg!

Borgerne håner: den røde klut! Vel, svar ham bare, ja rop det ut:Kluten er vår! ...

Rudolf NilsenNorges Kommunistblad,

6. november 1929.

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 9

KPml har særlig markert seg i kampen mot imperialistisk krig og med krav om forbud mot fascistisk og nazistisk organi­sering.

Organisatorisk og politisk samordning av marxist­leninistene i Norge er fremde­les hovedfokuset for KPml. KPml oppfor­drer til aktiv dialog, aksjonsenhet og samhandling kommunister imellom for å gjenreise et marxist­leninistisk kommu­nistparti i Norge.

Kommunistene i Norge må overvinne sekterismen og fokusere på arbeiderklas­sen og oppgaven med å forberede til det endelige oppgjøret med kapitalismen; den sosialistiske revolusjonen.

Mot krise og krigKamp mot krisa og imperialistisk krig og fascisme er hovedoppgaver for KPml også i den kommende perioden.

Krisa herjer hele det kapitalistiske ver­denssystemet. Byrdene av den statlige gjeldskrisa i Europa veltes over på arbei­derne og folk flest. Motstanden og klas­sebevisstheten vokser i takt med kapitalens angrep på lønn, velferd og bor­gerskapets utsalg av den nasjonale suve­reniteten. I Norge er krisa foreløpig mild i formen, men angrepene på våre rettighe­ter tiltar på alle fronter, enten vi snakker om arbeidstid, pensjoner eller offentlige helsetilbud.

Imperialismen prøver å finne en vei ut av krisa gjennom angrep på arbeiderklas­sen hjemme og krig mot andre folk og na­sjoner ute. KPml advarer så sterkt vi kan mot de truende NATO­krigene, hvor «hu­manisme» systematisk blir brukt som fi­

kenblad for imperialistisk krig og aggresjon til fordel for vestlige monopo­ler og oljeinteresser.

I fjor smadret NATO og Norge Libya. Resultatet av «frigjøringa» er at NATO og Norge har skapt et helvete på bakken, der islamister og internasjonale oljeselskaper i fellesskap forvalter det libyske «demo­kratiet».

Truslene om direkte imperialistiske krigshandlinger mot Syria blir stadig hyp­pigere. Faktisk er vestlig imperialisme og Al Qaida forlengst aktivt inne for å desta­bilisere Syria, slik de gjorde i Libya. Her

er det snakk om Israels, USAs og NATOs interesser av å kontrollere hele Middel­havsregionen og å innringe Iran foran det endelige oppgjøret som kan sette hele Midtøsten i brann. Også NATO­Norge er med på dette spillet, om enn foreløpig i kulissene.

USA og NATOs aggressive kriger blir flere, og Norge blir stadig mer aggressivt. Likevel er krigsmotstanden svakere enn på lenge. Hovedårsaken er at store deler av venstresida – fra SV til TF – har slukt imperialismens humanistiske propa­ganda, og opptrer som imperialismens nyttige idioter med bønner og appeller til «det internasjonale samfunn» (det vil si de sterkeste imperialistmaktene) og den krigsglade rødgrønne Stoltenberg­regje­ringa om å intervenere.

Forby fascistisk og nazistisk organiseringKPml krever forbud mot fascistisk orga­nisering. Fascisme og nazisme er terror og kriminalitet forkledd som ideologi. KPml reiste umiddelbart etter den fascistiske Utøya­massakren 22. juli, kra­vet om forbud mot nazistisk og fascistiske organisasjoner. Vi registrerer at kravet har fått tilslutning fra noen miljøer og organi­sasjoner, og oppfordrer flere til aktivt å fronte dette kravet – spesielt i lys av den forestående rettssaka mot massemorder og fascist A. B. Breivik.

Forbudskravet må reises overalt, i fag­foreninger, på arbeidsplasser, i borettslag og på skoler.

Bergen, mars 2012.

Landsmøtet i KPml:

– Kamp mot krise, krig og fascismeKommunistisk plattform – marxist­leninistene (KPml) har avholdt landsmøte. Landsmøtet kunne oppsummere god framgang for organisasjonen, som det siste året har utvida sin aktivitet til flere nye fylker.

En ny sentralledelse ble valgt med Torstein Skarbø som talsperson.

Kom på Rød sommerleir 2.–5. august!Også i år arrangerer KPML Rød sommerleir med viktige politiske og teoretiske temaer og spennende innledninger i vakre omgivelser. Ei lærerik sammenkomst der du garantert får ny kunnskap og nye kamerater. Hovedtemaer og innhold blir kunngjort på kpml.no

Skann koden eller se kpml.no for mer informasjon.

10 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

– Å forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen når kommunister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom, vitner om manglende forståelse for utenforståendes oppfatning av oss som politiske aktører, skriver Jon Trygve Bergsåker i denne gjennomgangen av situasjonen for den kommunistiske bevegelsen i Norge.

«Lenin skreiv boka Hva må gjøres? i 1901–02, da oppgava var å danne et en­hetlig sentralisert arbeiderparti av de spredte marxistiske gruppene og sirklene i Russland. Her forklarer han hva som må være hovedinnholdet i den politiske agi­tasjonen partiet skal føre fram, hva slags prinsipper organisasjonen må bygges opp etter, og han legger fram planen sin for å bygge opp en landsomfattende partiorga­nisasjon.»

Av Jon Trygve Bergsåker

Slik beskrev Oktober forlag Lenins kjente bok da de ga den ut på nytt i 1976. Spørs­målet om hva som må gjøres er igjen det mest brennende for norske kommunister. Vi må studere tidligere prosjekter for å lære, samtidig som vi analyserer den nå­værende situasjonen riktig dersom vi me­ner alvor. Norges Kommunistiske Parti (NKP) klarte å bygge opp et sterkt parti som mistet sine beste menn under andre verdenskrig med den følge at all reell slagkraft forsvant gradvis utover 1950­tallet. Da Sovjetunionen gikk gjen­

nom en kontrarevolusjon, kjent som «av­stalinisering» utad1, og utviklet seg til å bli en imperialistisk supermakt som skjulte seg bak røde flagg og kommunis­tiske fraser (sosialimperialisme), sto NKP fortsatt last og brast med dem. De kunne ha fortsatt som et selvstendig kommunis­tisk parti, men valgte å utvikle seg til Sov­jet­imperialismens lydige talerør i Norge. Målet for NKP sin eksistens var ikke len­ger å være spydspissen for den norske ar­beiderklassen i klassekampen og for å bygge opp en sosialistisk arbeiderstat. Målet var nå å oppnå oppslutning rundt Stortingsvalgene, slik at Sovjetunionen kunne få en ny satelitt. Dette var selvsagt helt uinteressant for den norske arbeider­klassen.2

AKP (m­l) klarte å bygge opp en ny, sterk organisasjon to tiår senere. I løpet av relativt kort tid klarte partiet å få til impo­nerende resultater, særlig hvis vi ser de i sammenheng med hva tilsvarende partier i land det er naturlig å sammenligne Norge med fikk til (eller mer nøyaktig sagt: ikke fikk til). Partiet fikk egen dags­avis, eget forlag, eget plateselskap, de ar­

ranger te selvstendige 1. mai­­de mon strasjoner med solid opp­møte og de sto i spissen for både streiker og fagforeninger på flere arbeidsplasser. Før AKP (m­l) kom på banen var det utenkelig å gi ubetinget støtte til for ek­sempel motstandskampen til folket i Pa­lestina og Vietnam. I dag er dette nærmest selv følgelige standpunkter, i det minste på den såkalte «venstresiden».

Men i den store sammenheng ble AKP (m­l) kun en døgnflue som virkelig kom­munistisk parti. I løpet av relativt få år gikk partiet inn på den revisjonistiske stien som ble propagandert fra Kina. Klassekamp og proletariatets diktatur ble i praksis erstattet av andre ting, som kvin­nekamp og teorien om tre verdener. Sist­nevnte har ført til perverse utslag hos «kommunistiske» partier i hele verden. For eksempel støttet tyrkiske maoister de fascistiske NATO­generalenes fascist­kupp i 1980, i stedet for å organisere en sterk motstand mot dette. Da general Au­gusto Pinochet styrtet den folkevalgte ra­dikaleren Salvador Allende i et fascistisk militærkupp i 1973 mottok han et person­

Forfatteren er 22 år og lagerarbeider.

I 2010 ble han ekskludert fra Rød Ungdom sammen med 12 andre opposisjonelle. Han har også en fortid i Tjen Folket.

Den største delen av hans politiske arbeid har vært antifascisme.

Partibygging og klasseorganisering

Oppgaven med å gjenreise et kommunistisk parti av og for arbeiderklassen ble enda mer akutt etter at AKP, et parti som ennå hadde bevart

noen likhetstrekk med en kommunistisk partimodell, blei likvidert i 2007.

Spørsmålet om parti og klasseorganisering blir behandla i flere artikler i denne utgaven av tids­skriftet. Vi mener dette er den altoverskyggende

oppgaven for at klassekampen skal bringes opp på et mer framskredent nivå.

Den mest omfangsrike teksten (nedenfor) er ikke skrevet av redaksjonen eller av KPml, men av en kamerat med fortid i Rød Ungdom og Tjen

Folket. Den gir viktige og verdifulle bidrag til diskusjo­nen om kommunistisk samling og organisering.

Redaksjonen og KPml er likevel ikke enige i alle sider ved analysa som her legges fram. Dette gjelder blant annet enkelte vurderinger i forhold

til NKP, AKP og TF.

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 11

lig gratulasjonstelegram fra Mao. Dette er bare to eksempler på hvilke konse­kvenser teorien om tre verdener fikk. Denne teorien gikk ut på at verden var delt i tre deler: Den første verden, som var supermaktene USA og Sovjetunionen. Den andre verden var mindre imperialist­makter, (for eksempel Frankrike og Norge). Og den tredje verden, som var undertrykt av de imperialistiske landene (for eksempel Nigeria og Angola). Den tredje verden skulle alliere seg med den andre verden og halvparten av den første verden (USA) mot Sovjetunionen. Kom­munister i Spania, Norge og Belgia skulle ifølge de kinesiske revisjonistene ikke en­gasjere seg i klassekampen i sitt eget land, men derimot fokusere på å gå imot Sov­jetunionen.3 I Norge førte dette til at AKP (m­l) gikk inn for økt opprustning av hæ­ren, som borgerskapet selvfølgelig hadde full kontroll over. Om AKP (m­l) hadde ment alvor når de sa at de ønsket at arbei­derklassen i Norge skulle gjennomføre en revolusjon, så ville de aldri ha gått inn for å styrke borgerskapet sitt militærapparat på forhånd. Noen vil selvfølgelig si at si­tuasjonen ikke lå til rette for en revolu­sjon, og at hele problemstillingen derfor er oppkonstruert. Men er det ikke kom­munistenes oppgave å innprente revolu­sjonær bevissthet i arbeiderklassen? Om kommunistene gir opp kampen for et an­net samfunn, gir vi en ren gavepakke til fascistene. Når AKP (m­l) gikk hånd i hånd med den norske staten, under dekke av å kjempe mot Sovjetunionen i en krig som aldri kom, så ga de høyrepopulistene monopol på å være frustrerte og noen­lunde opprørske. Om Norge hadde hatt et virkelig kommunistparti som sto fast på

marxist­leninistisk grunn i 1980­årene, så ville ikke Frp/ALP vært alene om å være motstander av sosialdemokratiet. Men det skjedde ikke og partiet ble uinteressant for den norske arbeiderklassen. Ikke på grunn av at utenrikspolitikken var så på viddene feil som den etter hvert ble, men fordi partiet ble småborgerlig i sin sam­mensetning og hadde ikke lenger den nor­ske arbeiderklassen i fokus.4 Målet til AKP (m­l) var ikke lenger å arbeide for å bygge opp en dobbeltmakt, av arbeider­klassen på den ene siden og borgerskapet på den andre, men å alliere seg med det norske borgerskapet mot Sovjetunionen. Til syvende og sist var dette et resultat av de sosial­imperialistiske interessene til Kina. Sovjetunionen, som var like sosial­imperialistisk som dem, sto i veien for dem og måtte bekjempes. Resultatet av dette er klart for oss som lever i dag. Kina seiler opp som USA sin viktigste konkur­rent som imperialistisk makt. De lojale maoistpartiene i verden utenfor Kina ble en god hjelper for å nå dette målet. AKP (m­l) var et av dem.

Alt dette er heldigvis historie. Teorien om tre verdener har ikke lenger noen verdi, og ingen støtter den lenger i sin re­neste form. Det nærmeste vi finner er den kvasi­maoistiske «tredje verdenismen», som heldigvis ikke har slått noen rot i Norge.

AKP – betegnelsen (m­l) gikk ut i 1991 – er også historie. Det tok sitt eget liv i 2007, for å «videreføre det revolusjonære arbeidet i det nye partiet Rødt» som de selv sier på sine gamle nettsider. Partiet Rødt sitt «revolusjonære» arbeid er et ka­pittel for seg selv, som det ikke passer å gå veldig nøye inn på i denne artikkelen.

Kort kan vi slå fast at Rødt er et rent par­lamentarisk parti som kun eksisterer for Stortings­ og kommunevalgene sin del. Deres eksistensgrunnlag baserer seg på at de en gang i fremtiden skal klare å vinne plasser på Stortinget, og når de først kla­rer det, vil partiets legitimitet være sikret i egne øyne. Rødt er et parti der medlems­massen er et rent vedheng til de parla­mentariske gruppene, som ikke eksisterer i dag (utenom kommunestyrene), men som de håper å oppnå etter Stortingsval­get i 2013, akkurat som de håpet på det i 2009 og som RV gjorde ved hvert eneste valg siden 80­tallet. Et parti som kun ek­sisterer for parlamentariske formål kan aldri være det et kommunistisk parti skal være: Arbeiderklassens bevisste og revo­lusjonære fortropp. Det kan i beste fall være en light­versjon av SV.

Etter AKP sitt selvmord i 2007 rekrut­terte den marxist­leninistiske gruppen Tjen folket noen tidligere AKP­ere og da­værende medlemmer av Rød Ungdom (RU), som ikke var fornøyde med det Rødt ble til. RU var, og er fortsatt, enda mer sosialdemokratisk enn det gamle AKP var, og de unge kadrene sin kommu­nistiske agitasjon ble et altfor stort irrita­sjonsmoment for RU sin ledelse til at de kunne la dem fortsette. Våren 2008 ble 13 kommunister ekskludert, og noen flere meldte seg ut. Noen ble også ekskludert fra Rødt, noen uavhengige kommunister ble også frosset ut fra partiet og andre gikk i inaktivitet. Oppriktige kommunis­ter ble fristilt fra Rødt og RU og kunne dermed bruke alle sine krefter på å bygge

Partibygging og klasseorganisering

fortsetter neste side

12 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

en kommunistisk organisasjon. De fleste ble med i Tjen folket, og ungdommene som var ekskludert fra RU gikk sammen med Tjen folket sine ungdommer og dan­net Revolusjonær Kommunistisk Ung­dom (RKU). De som ikke ble med i Tjen folket gikk inn i Kommunistisk Plattform (marxist­leninistene) – KPml, eller de fortsatte i inaktivitet eller som uavhen­gige medlemmer av progressive frontor­ganisasjoner.

Tjen folket ble de store vinnerene i denne prosessen. De bygget sin organisa­sjon til å bli landsdekkende. Leserbrev, løpesedler, grafitti og avisa Til Kamp duk­ket opp mange steder i Norge. Og forbun­det har lagt ned svært godt arbeid i den antirasistiske kampen, noe som ikke gikk ubemerket hen. Forbundet opptjente seg en stor respekt og rekrutterte mange nye medlemmer, både blant antirasistiske ak­tivister og blant folk som hadde lagt merke til dem gjennom andre kanaler. Men forholdsvis stor rekruttering til tross – det er langt igjen til den store masse­oppslutningen rundt Tjen folket. AKP (m­l) hadde på sitt høyeste rundt 5000 medlemmer, men valgoppslutningen overskred aldri 1 prosent.

I korte trekk er det her den kommunis­tiske bevegelsen i Norge står per i dag. Det finnes noen organisasjoner med et re­lativt lite antall mennesker, men disse er jevnt over godt skolerte og oppegående mennesker. Det finnes også et relativt stort antall uorganiserte som enten er konsoliderte kommunister eller de sym­patiserer med den kommunistiske saken. De fleste av disse har tidligere vært med­lemmer av den ene eller den andre organi­sasjonen eller partiet. Den tallmessig sterkeste organiserte parten er Tjen fol­ket, med et medlemstall som langt over­går de andre organisasjonene. Men medlemstall er ikke det eneste kriteriet for et vellykket organisasjonsprosjekt. I den nåværende situasjonen bør vi i alle fall legge vekt på disse tre punktene:• Den politiske linjen vi arbeider for• Det politiske status quo utenfor de kom­munistiske miljøene• Hva slags parti vi må skape, og hva de umiddelbare oppgavene er.

1. Den politiske linjenSelve eksistensgrunnlaget for alle partier og organisasjoner med en politisk karak­ter er den politiske linjen den gitte grup­pen står på. Kommunister har en stor oppgave fremfor seg. Våre politiske mål er mer omfattende enn det noen andre grupper kan påberope seg. Samtlige av de

etablerte partiene som eksisterer støtter ubetinget opp om de kapitalistiske pro­duksjonsforholdene, og ingen av dem ut­fordrer på noen som helst måte borgerskapets totale dominans. Dette er ABC for konsoliderte marxist­leninister. Det er derfor vi vil organisere oss på nytt. Men det å vite hva vi er mot er ikke nok, vi må vite hva vi vil oppnå. Ikke kortsik­tige reformer innenfor kapitalismens rammer, men det nye sosialistiske sam­funnet arbeiderklassen kan bygge opp her i Norge i løpet av vår levetid. Hvis vi nå kutter ut alle fraser og lange utgreiinger uten reellt innhold så koker det hele ned til noen punkter.

Den norske staten er borgerskapets stat. Den kan ikke kuppes eller overtas, den må ødelegges og erstattes.

I sitt forord til den tyske utgaven av Det kommunistiske manifest fra 1872 erklæ­rer Karl Marx og Friedrich Engels føl­gende: «Stilt overfor den enorme videreutviklinga av storindustrien de siste tjuefem åra, og den partiorganiseringa av arbeiderklassen som utvikler seg med den, stilt overfor de prak­tiske erfaringene, først av februarrevolusjonen og enda mye mer Pariskom­munen, hvor proletariatet for første gang hadde den politiske makta i to må­neder, er dette program­met i dag på sine steder foreldet. Særlig har kom­munen levert bevis for at «arbeiderklassen ikke ganske enkelt kan ta statsapparatet i sin besit­telse og sette det i bevegelse for sine egne mål.» 5 Å overta det borgerlige statsappa­ratet er ikke en farbar vei til sosialismen. Pariskommunen beviste dette for Marx og Engels, og senere revolusjoner har be­kreftet det. Mannen som prøvde å eie sta­ten ligner på en gammel fabel om mannen som eide gull. Mannen som hadde en sekk med gull tok den med seg på en båt, men mistet den i havet. Han hoppet etter den og druknet. Eide han gullet, eller eide gullet han? På samme måte har revolusjo­nære som har prøvd å overta staten druk­net i den. Fra ofte å være ærlige mennesker som faktisk har ønsket en be­dre verden har de blitt redusert til byrå­krater og godt lønnede funksjonærer som plutselig lever på statens nåde og gode vilje. Dessuten har de fått det overordent­lig behagelig i den posisjonen de innehar. De eier ikke på noen måte staten. Staten eier dem. Den norske historien er full av eksempler på dette. Tenk på Audun Lys­

bakken, som nå har overtatt som SV­le­der. Da han først kom inn på Stortinget regnet han seg som en revolusjonær mar­xist. Tenk på at Det norske Arbeiderparti en gang var tilhenger av proletariatets diktatur, revolusjon og Lenin. Når de kom i regjering fikk de plutselig fengslet frivil­lige som dro til Spania for å slåss mot Franco­fascistene. Smaken på regjerings­makt var så sterk at de var villige til å la andre gjøre møkkajobben og bli drept av Gestapos torturister under 2. verdenskrig, for selv å forberede seg på å overta alle posisjoner og drive heksejakt og politisk forfølgelse på de samme motstandsfol­kene så snart krigen var over.6 Når vi ser på dagens «Arbeider»parti, hvem skulle tro at deres ungdomsforbund, som både Einar Gerhardsen og Haakon Lie var medlemmer av, en gang het Venstrekom­munistisk Ungdomsfylking?

Bevisbyrden ligger ikke hos oss som påstår at det å overta borgerskapets stats­makt ikke kan føre til sosialisme og prole­tariatets diktatur. Bevisbyrden ligger hos de som påstår det motsatte. Per dags dato

kan ingen vise til et ek­sempel på at reformis­mens vei har ført dit vi vil. Ingen kan vise til et eksempel på at represen­tanter for en klasse har overtatt en annen klasse sin stat, uten å ende opp med å bli en del av den gamle klassen selv. Deri­mot kan vi revolusjonære vise til mange eksempler på at det er mulig å bygge opp en ny stat ved siden

av den gamle, som senere knuser denne. Borgerskapet gjorde dette over hele Eu­ropa på 1800­tallet da adelen ble knust. Og arbeiderklassen gjorde det i Russland i 1917, og de forsvarte denne seieren i den påfølgende borgerkrigen.

Definisjonen på galskap er å fortsette med den samme oppførselen, men å for­vente et annet resultat for hver gang. Re­formistene gjør akkurat dette.

Arbeiderklassen er den eneste klassen som er i stand til å gjennomføre denne oppgaven.

Plassen i denne artikkelen tillater oss ikke å gå gjennom hele marxismens poli­tiske økonomi og klasseanalyse. Men vi må slå fast et prinsipp som er livsviktig for alle seriøse kommunister. Vi kan ikke velge fritt blant alle samfunnets grupper og lag for så å bestemme oss for hvem som skal være de viktigste elementene i en sosialistisk revolusjon. Det ville være en idealistisk feil, som mang en kommu­

Vi kan ikke velge fritt blant alle samfunnets grupper og lag for så å bestemme oss for hvem som skal være de viktigste elementene i en sosialistisk revolusjon.

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 13

nist forgjeves har brydd hodet sitt med. Noen har påstått at studentene bør være det grunnleggende elementet, fordi disse er den unge generasjonen som represen­terer fremtiden, de er smarte og enga­sjerte. Andre har ønsket å bygge rundt filleproletariatet fordi disse er de som har det verst og vil være mest åpne for opprør. Flere kreative løsninger og «analyser» har også blitt lansert. Målet for dem alle er å finne et nytt alternativ til arbeiderklassens revolusjon, som de av ulike grunner har oppgitt alt håp for. Noen ser på arbei­derne som bortskjemte, bestukkede og li­kegyldige individualister som bare bryr seg om sin egen bil og hytte. Andre ser i praksis på dem som dumme og ute av stand til å fatte hva de selv har vært geni­ale nok til å forstå. Mye kan sies om den slags mennesker, men en ting er i alle fall sikkert: Hedersord som kommunist, mar­xist og leninist passer ikke til dem.

At menneskesamfunnene ble til stats­samfunn etter at eiendomsretten til pro­duksjonsmidler ble innført, hører til marxismens ABC. Den primitive formen for statssamfunn var slavesamfunnet, som ble avløst av føydalstaten, som igjen ble avløst av den borgerlige staten. Disse for­andringene representerte et skifte av her­skerklasse. Den franske revolusjonen utløste skiftet fra adelen til borgerskapet som herskende klasse. Det var ikke tilfel­dig at borgerskapet tok denne rollen, for det var kun de som kunne gjøre det slik samfunnsforholdene var. Med borgerska­pet sin maktovertagelse og den kapitalis­tiske produksjonen sin totale seier, ble det skapt en ny klasse: Proletariatet, kapita­lismens arbeiderklasse. Det er kun denne klassen som står i en stilling i produksjo­nen som gir nødvendig organisatorisk styrke for en vellykket revolusjon og en ny statsdannelse, der de undertrykte nå blir herskere. Det er det vi som kommu­nister må forholde oss til. Marxismen er ikke en ideologi oppfunnet i hodet til

noen genier, der man kan være enig i det meste, men likevel legge til nye elementer etter eget forgodtbefinnende. Den er en vitenskap som har analysert kapitalismen og historien på den mest presise måten som har blitt gjort så langt.7 Og marxis­mens ufravikelige konklusjon har alltid vært at det neste ledd i statssamfunnenes historie må bli proletariatets diktatur. Den som ikke erkjenner dette er ikke marxist.

De nedre lag av småborgerskapet må overtales til å støtte arbeiderklassen sin kamp for sin stat. Kampen om småbor­gerskapet og intelligentsiaen blir livsvik­tig.

Denne delen er i og for seg et sidespor for dette temaet, men det bør fortsatt få noen få ord. Mellom borgerskapet og ar­beiderklassen finnes det et stort lag med mennesker som ikke hører hjemme i noen av leirene: Småborgerskapet og intelli­gentsiaen. De har gjerne noe eiendom (jord, båter, verksteder, etc) som de selv arbeider med, ofte med hjelp fra noen lønnsarbeidere. De kan være uten eien­dom til produksjonsmidler, men fortsatt være i en stilling som hever dem over ar­beiderne, f.eks. som lege eller lærer. I en revolusjonær situasjon vil borgerskapet og arbeiderklassen kjempe om å vinne dette laget for sin side. Å støte fra seg denne klassen betyr å miste en etter nor­ske forhold enorm mengde mennesker, noe som aldri kan aksepteres. Å legge sterk vekt på å overtale disse til å aktivt støtte arbeiderklassen sin sak er livsvik­tig, selv om det å konsolidere en sterk klassebevissthet hos arbeiderne må komme i første rekke i den nåværende si­tuasjonen.

Det må bygges en dobbeltmakt med ar­beiderklassen på den ene siden og borger­skapet på den andre. Det vil si at arbeiderklassen bygger sin egen stats­makt parallelt med at borgerskapet fort­satt har sin. Når arbeiderklassens

avgjørelser blir de avgjørende er vi på rett vei.

Vi kan ikke spå fremtiden. Hvordan en revolusjon vil arte seg i Norge vet vi ikke. Men noen allmenne trekk har alle revolu­sjoner, og de må vi kjenne. Når det norske borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre og arbeiderklassen ikke lenger fin­ner seg i å bli styrt har klassekampen blitt tilspisset til et revolusjonært nivå. Det be­tyr at arbeiderklassen må konsolidere sine egne forsamlinger med sikte på å la disse bli den eneste statsmakten i Norge, slik sovjetene, arbeider­ og soldatrådene, ble det i Russland. I april 1917 publiserte Lenin en artikkel i Pravda om denne dob­beltmakten. Her skriver han blant annet: «Det er eit revolusjonært diktatur, dvs ei makt som grunnar seg direkte på revolu­sjonær maktovertaking, på det direkte ini­tiativet til folket nedanfrå, og ikkje på ei lov som er vedteken av ei sentralisert statsmakt. (...) Dei grunnleggjande sær­draga ved denne typen er: 1) Kjelda til makta er ikkje ei lov som på førehand har vore diskutert og vedteke av parlamentet, men det direkte initiativet til folket ned­anfrå, i deira lokale område – direkte ‘maktovertaking’, for å nytta eit vanleg uttrykk. 2) Politiet og hæren, som er insti­tusjonar som er skilde frå folket og sette opp imot folket, vert bytte ut med direkte væpning av hele folket. Orden i ein stat under ei slik makt vert halde oppe av dei væpna arbeidarane og bøndene sjølve, av det væpna folket sjølv. 3) Embetsstanden, byråkratiet, vert anten på tilsvarande vis bytt ut med direkte styre av folket sjølv, eller i det minste sett under særskilt kon­troll. Ikkje berre skal embetsmennene veljast, men dei skal også kunna kallast attende så snart folket krev det. Dei vert sette ned til ein rang som reine funksjo­nærar. Frå å vera ei priviligert gruppe

Organisasjonen for bygging av et kommunistisk parti i Tyskland (Arbeit Zukunft) og KPD/ML (Roter Stern) har gått sammen i én felles organisasjon. Dette er resultatet av mer enn tre år med solidaritet, kritikk og godt samar­beid.

Integrasjonen i én organisa­sjon skjer som følge av at enhets­prosessen har konkludert med at

det ikke eksisterer vesentlige ide­ologiske og politi ske ulikheter som rett ferdiggjør den fortsatte eksistensen av to atskilte organi­sasjoner for den tyske arbeider­klassen.

Den nye organisasjonen vil utgi avisa Arbeit Zukunft, med Roter Stern som teoretisk organ.

Dette er et viktig skritt på veien mot et marxist­leninistisk

parti i Tyskland. Et sånt parti trengs mer enn noen gang i en si­tuasjon der kriseangrepene på ar­beiderklassen tiltar i styrke for hver dag som går. Det er også et tilsvar på den rettmessige innven­dinga som arbeidsfolk – i Norge så vel som i Tyskland – reiser overfor «konkurrerende» marxist­leninistiske grupper og organisasjoner: Først får dere sjøl

bli enige, før dere kan forvente at vi skal slutte opp om dere!

Vi hilser våre tyske kameraters vellykka enhetsprosess, og lar oss inspirere til å for sterke våre an­strengelser for å forene de ulike marxist­ leninistiske strømnin­gene i Norge.

Tyske kommunister forener kreftene

fortsetter neste side

Notert

14 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

med ‘jobbar’ som ver løna etter ein høg borgarleg skala, vert dei arbeidarar, i ei særskilt ‘tenestegrein’ der lønene ikkje overstig den vanlege betalinga til ein du­geleg arbeidar.» Trekkene Lenin skis­serte opp i 1917 var i det vesentlige hentet fra Pariskommunen og de russiske sovje­tene. Arbeidermakten i Norge 100 år se­nere kan selvsagt være annerledes, men grunnlaget vil fortsatt være det samme: Statsmakten er i arbeiderklassens hender, og deres avgjørelser er de som blir satt ut i livet.

Arbeiderklassen sin nye stat må forsvares mot indre og ytre fiender i lang tid etter revolusjonen

Om forrige punkt ligger langt inne i frem­tiden ligger dette punktet enda lenger borte. Men det er fortsatt noe vi bør for­holde oss til i dag, etter analyser av histo­rien til de sosialistiske statene som har forsvunnet. Det vesentlige i spørsmålet er å diskutere hva som er de grunnleggende fellestrekkene som førte til at borgerska­pet gjenvant sin makt i samtlige stater der arbeiderklassen hadde vunnet en revolu­sjon. En lærdom står i alle fall klar fra første stund: Arbeiderklassen kan ha byg­get opp sin egen statsmakt, men kampen er ikke endelig vunnet. Per dags dato har de aller fleste sosialistiske stater blitt offer for indre fiender, ikke okkupasjon uten­fra!

2. Status quo utenfor de kommunistiske miljøeneVi arbeider ikke i et vakuum. Vi er nødt til å vite hvordan den generelle situasjonen er i det politiske Norge før vi kan drømme om å oppnå resultater. Vi snakker ikke her om alle bestemte saker som er aktuelle i avisenes debattspalter, men om hvordan det politiske livet fungerer over tid. Ikke fordi vi drømmer om å bli tatt inn i café­

politikkens lune diskusjonsmøter, men fordi vi må vite hva vi skal jobbe med, slik en håndtverker alltid må kjenne ar­beidsmaterialet sitt før han forandrer det. Uten denne kjennskapen er vi dømt til å bli redusert til studiegrupper for spesielt interesserte og drømmere. Mange kom­munister sitte med store kunnskaper om forholdene i eksotiske land og tidligere ti­der, uten å interessere seg stort for Norge, som faktisk er det landet vi skal arbeide i. Dette er en tendens som må bekjempes, uten at det går utover våre inter­nasjonalistiske plikter.9

Det politiske organisa­sjonslivet, med unntak av fagbevegelsen, baserer seg på sammenslutninger av individer med subjek­tive meninger som er sammenfallende. Objek­tive interesser for enkelte grupper finnes det få or­ganisasjoner for. Den liberale individua­lismens modell er den dominerende. Organisasjoner står åpne for alle som øn­sker å melde seg inn (med noen unntak, rasister er f.eks. ekskludert fra medlems­skap i flere organisasjoner). Organisasjo­nen selv tar sikte på å drive frem politiske endringer i bestemte enkeltsaker, noen ganger i midlertidige samarbeid med an­dre organisasjoner. Denne karakteren har gitt de navnet «interesseorganisasjoner» (selv om ordet «meningssammenslutnin­ger» kanskje ville være mer dekkende), og omfatter alt fra miljøvern og antira­sisme til «klimarealister» og «islamise­ringsmotstandere». Ved siden av disse eksisterer det store humanitære organisa­sjoner med støtte fra de fleste nordmenn. Disse bygger på den samme individuelle modellen og skiller seg ikke fra interesse­organisasjonene på noen annen måte enn at kontigentene gjerne blir benyttet til

mer håndfaste formål og at de er uten po­litiske ambisjoner.

De politiske partiene bygger på den samme modellen som interesseorganisa­sjonene, med den forskjell at de utad er noe mer avgrenset og «fiendtlige» i for­hold til hverandre. Deres eksistensgrunn­lag baserer seg tross alt på å kapre flest mulig av et begrenset antall stemmer, i motsetning til organisasjonene som ikke konkurrerer seg imellom på den samme

måten. Men det er ingen avgrunn mellom parti­ene, og uenighetene mel­lom dem er gjerne mer påtatte enn reelle. De øn­sker ingen virkelige for­andringer, kun ulike små justeringer som er så umerkelige at den van­lige mannen i gata ikke merker noen forskjell mellom de ulike statsrå­der og regjeringer. Det er

disse små justeringene som skiller SV fra FrP, og yrkespolitikerene lever som regel et liv som er så adskilt fra vanlige men­nesker at de ikke aner hvordan det egent­lig er å leve med vedtakene de gjør. I en hvilken som helst samtale mellom arbei­dere hører man sjelden at de forbanner seg over bestemte partier, men over hele yrkesgruppen som kalles politikere.

Den liberale organisasjonsformen står i motstrid til modellen som bygger på klas­seorganisering, der arbeiderklassen selv spiller den ledende rollen i kamper for sine egne interesser eller solidaritet med andre. I mellomkrigstiden var dette en vanlig måte å organisere arbeiderklassen på, som vi vil komme tilbake til senere. Her vil vi nøye oss med å slå fast at den liberale formen har ført organisasjonene inn i en situasjon der vi har et eget apparat med ledere som styrer grunnplanet. Mange generalsekretærer og andre funk­sjonærer med lønnede stillinger har fått

Mange kommunister sitter med store kunnskaper om forholdene i eksotiske land og tidligere tider, uten å interessere seg stort for Norge.

I stormtidens trængsler skal vennerne kjendes

paa viljen som ubrudt gaar over i handling.

Mens andre som vakler naar kappen skal vendes,

staar nakne og spotter sin egen forvandling.

Utdrag fra diktet Til partiet av Oscar Kjelstad. Gjengitt i Glemte arbeiderdiktere ved Martin Nag. Cappelen, 1975. ISBN 82­02­03324­1

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 15

disse uten noen gang å ha vært i kontakt med grasrota. Dette har ført til at ansvar i organisasjonslivet har blitt en nøkkel til en god og høyt aktet karriere, med den konsekvens at deres egne interesser etter hvert har blitt et langt viktigere motiv enn hengivenhet for saken. Det bør være unødvendig å understreke hva slags spyttslikkerkultur dette skaper. De ærlige medlemmene som står igjen og kun øn­sker å arbeide for sin hjertesak blir tape­rene i disse organisasjonene.

Fagbevegelsen har derimot fremdeles en organisering som bygger på arbeider­klassen. Likevel har den utviklet samme slags toppsjikt som andre organisasjoner, med de samme konsekvensene. De såkalt «gule» har vunnet en total seier for sin linje med klassesamarbeid og ansvarlig­het overfor kapitalismen. Ledelsen, som i utgangspunktet skulle arbeide kompro­missløst for at arbeiderne får oppfylt sine interesser, har selv vokst inn i det kapita­listiske statsapparatet og blitt borgerska­pets allierte. Å få en karriere i LO er bortimot umulig uten at den sosialdemo­kratiske partiboka er på plass og plettfri. Da LO ble stiftet var det for å skape en organisasjon i den pågående klassekam­pen med medlemmene som aktive delta­gere. I dagens sosialdemokratiske fagbevegelse er medlemmene redusert til passive kontigentbetalere som svært sjel­dent deltar aktivt i noe av organisasjonens liv.

3. Partiet og oppgaveneDet er like viktig å komme til enhet og være klare på organisasjonens oppbyg­ning og struktur, som i den politiske lin­jen. Om kommunister ikke omsetter ord til handling får vi aldri et parti, men en studiegruppe. Stalin understreket ved mange anledninger at proletariatet er en mektig hær, og at denne hærens general­stab må være det revolusjonære kommu­nistiske partiet. Det er dette den leninistiske partiteorien koker ned til. Å bruke denne i praksis betyr ikke å kopiere tidligere partier fra andre land, men å ana­lysere de konkrete nasjonale forholdene i Norge i 2012 og bygge partiet deretter. Spørsmålet blir dermed: Hvilke oppgaver må løses, og i hvilken rekkefølge må vi gå frem?

Enhet og samlingSom nevnt innledningsvis eksisterer det flere kommunistiske organisasjoner og enkeltpersoner i Norge.10 Den politiske forskjellen mellom disse er vanskelig å få

tak på for utenforstående, og fremstår mer enn noe annet som historiske splittelser som handler om hvorvidt man støttet den politiske linjen fra Moskva, Beijing eller Tirana. Å forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om kommunismen når kom­munister ikke en gang klarer å bli enige seg imellom, vitner om manglende forstå­else for utenforståendes oppfatning av oss som politiske aktører. For å være i stand til å samle individer fra meget forskjellige tradisjoner er det å fokusere på fremtiden det sentrale. At det kom brudd mellom de ulike linjene mens det fremdeles eksis­terte sosialistiske stater side om side med de revisjonistiske var helt nødvendig og naturlig, og det er fremdeles livsviktig for marxist­leninister å fjerne seg fra refor­mistiske elementer som NKP og Rødt, som bygger på illusjoner om å bygge so­sialismen med borgerskapets demokrati. Men å fortsatt basere seg på uenigheter rundt historiske linjer som ikke lenger er aktuelle er både idealisme og sløsing med de begrensede kommunistiske kreftene som eksisterer i dag. En ekte marxist bru­ker historien til å trekke lærdommer han kan bruke i fremtiden, ikke til å skape unødvendige splittelser. Den første opp­gaven for alle som ønsker å arbeide aktivt for å bygge et kraftig proletarisk kommu­nistparti må være å samle alle de kon­struktive individene som er i stand til å utgjøre gode kadre uten at deres egne in­teresser og posisjoner er drivkraften som står bak.

Hva må enheten bygge på? Til å be­gynne med må den skje rundt et politisk minimum (avsnittet «Den politiske linjen» kan bru­kes som et utgangspunkt, selv om også denne er svært mangelfull), grunnleggende organisa­toriske spørsmål og en virkelig vilje til å arbeide for sosialismen. Først et­ter oppnådd enhet rundt politiske og organisato­riske minumumsspørs­mål kan de mer avanserte spørsmålene avklares samtidig som utbyggingen av or­ganisasjonen foregår. Etter AKP (m­l)s degenerering har mange kommunister brukt svært mye tid på å studere organisa­torisk oppbygging, mens det å studere av­gjørende politiske spørsmål har fått en urettmessig liten plass. Dette har måttet føre til at svært mange nye kommunisters politiske forståelse har blitt altfor banal til å fungere tilfredsstillende, og agitasjon og propaganda har altfor ofte blitt redusert til ren parolepolitikk. Dersom partiets med­

lemmer mangler en god forståelse for marxismen­leninismens filosofi og histo­riske og politiske analyser vil uendelig mange arbeidstimer dedikert til organisa­sjonsbygging være bortkastet.

Rekruttering og kaderpolitikkSelv om Tjen folket har hatt en relativt stor rekruttering av nye medlemmer, er og blir disse enkeltindivider som ikke sier noe som helst om den generelle oppfat­ningen av forbundet og endrer ingenting for Tjen folkets stilling i arbeiderklassen. Rekrutteringen har skjedd tilfeldig og det blir i praksis ikke stilt noen krav til de som taes opp som medlemmer, hvilket betyr at det ikke finnes noen kaderlinje. Tjen folket søker ikke å finne de beste kommunister og fremskredne elementer fra arbeiderklassen, men venter tvert om på å bli oppdaget blant de brede masser. At de har lagt ned et godt frontarbeid i SOS Rasisme forandrer ikke denne sa­ken, noe vi skal se nærmere på under av­snittet om kampfronter. Nå skal vi holde oss strengt til deloverskiften. Det å være en aktiv og organisert kommunist handler om mye mer enn ganske enkelt å stå inne for noen politiske paroler og grunnteser. En organisert kommunist skal være en av klassens ledere, en som er i stand til å bygge opp respekt og tillit blant alle ar­beidere og som føler en absolutt hengi­venhet for den kommunistiske saken. De som har sett Tjen folkets medlemsmasse på nært hold vet at store deler av den aldri vil kunne ta på seg dette. Elefanten i rom­

met som få tør å peke på er at forbundet har en like stor karakter av å være et sosialt samlingssted for mennesker som har lite annet å gå til, som av å være en politisk sammen­slutning. Slik kan ikke et kommunis t isk par t i virke. Så hvordan må en marxist­leninistisk «per­sonalpolicy» virke? I en

artikkel fra 1. januar 1905 forsvarte Stalin Lenins syn på hvem som kan regnes som et partimedlem. Linjen han forsvarer går ut på at det ikke holder å være enig med partiet for å være medlem. Det er tre grunnleggende vilkår som må oppfylles: Man må godta programmet, gi partiet økonomisk støtte og man må jobbe i en av partiorganisasjonene. Men det mest inter­

En ekte marxist bruker historien til å trekke lærdommer han kan bruke i fremtiden, ikke til å skape unødvendige splittelser.

fortsetter neste side

16 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

essante sitatet er i denne sammenhengen dette:

«Fram til nå har partiet vårt vært som en gjestfri faderlig familie, villig til å ta opp i seg alle som er vennlig innstilt. Men nå som partiet vårt har blitt en sentralisert orga­nisasjon har det kasta av seg sin patriarkalske side, det har på alle måter blitt en festning som åpner sine porter for de som gjør seg fortjent til det. Og dette er av stor betyd­ning for oss. I ei tid der autokratiet prøver å kor­rumpere klassebevissthe­ten med ”trade­unionisme”, nasjonalisme, religiøsitet og desslike, og når de liberale intellektuelle på den andre sida stadig strever etter å drepe proletariatets poli­tiske sjølstendighet og pådytte det sitt fø­rerskap, i ei slik tid må vi være en festning som bare slipper inn dem som har vært prøvd i praksis.»11

Dette er skrevet for over 100 år siden, men likevel har denne delen av rekrutte­ringspolitikken blitt neglisjert av norske kommunister de siste tiårene.

Bygg et solid proletarisk fundamentVi har allerede slått fast at den eneste klassen som kan styrte kapitalismen er ar­beiderklassen, men at noen kommunister på tross av dette stadig er på jakt etter «nye» grupper som kan danne kjernen i den revolusjonære bevegelsen. Vi kan prøve kort å analysere hvilke faktorer som har utløst denne tendensen. Mao Ze­dongs­tenkning og kulturrevolusjonen fikk et sterkt fotfeste blant norske kom­munister i 70­årenes AKP (m­l). Under både den kinesiske borgerkrigen og kul­turrevolusjonen var det henholdsvis bøn­dene og studentene som spilte hovedrollen, mens proletariatet i stor grad

ble tilsidesatt. AKP (m­l) fikk aldri noe sterkt proletarisk fundament, til tross for proletariseringskampanjen. Selv om de fleste av medlemmene kom fra arbeider­familier klatret de fort på den norske klas­

sestigen og fikk til slutt lite kontakt med arbei­derne. Den marxistiske tesen om at tilværelsen bestemmer tenkningen gjelder like mye for kom­munister som for alle an­dre, og proletarisk tenkning ble lett erstattet med andre tanker. Når forbildet var Folkerepu­blikken Kina, hvor prole­

tariatet alltid hadde spilt andrefiolin, ble det lett å skaffe en god ideologisk over­bygning for denne utskeielsen. Andre grupper, som gjerne utgjør en del av ar­beiderklassen, har i tur og orden blitt hovedfokus for kommunister i Norge på bekostning av klassen som helhet: Kvin­ner, ungdom, innvandrere og så videre. Mao sin teori om de tre verdenene har heller ikke mistet hele grepet. Altfor mange er svært opptatt av hva som skjer under fjerne himmelstrøk, men mister in­teressen når vi snakker om norske forhold. Noen går tilmed så langt som å uttrykke holdninger som er skremmende lik den revisjonistiske «3. verde­nismen», som heldigvis ikke har fått etablere seg i Norge. Denne «teorien» handler i korte trekk om at vi som bor i det de me­ner er den 1. verden (3. verdenistene snakker om den første og den tredje ver­den, men ingen vet hvilke land som utgjør den andre verden …) skal fokusere på å støtte folkekriger i den tredje verden og la være å arbeide for revolusjon i vårt eget land, da de mener at vår arbeiderklasse ikke har noen objektiv interesse av revo­

lusjon og sosialisme. At en ideologi som forkynner at arbeiderne i de imperialis­tiske landene ikke skal gjøre opprør pas­ser borgerskapet meget godt behøver neppe noen nærmere forklaring. Fremti­dens kommunistparti må fokusere på å bygge en grunnmur rundt den norske ar­beiderklassen, jobbe for og med denne og la arbeidernes interesser være grunnlaget for alt arbeid. I Det Kommunistiske Ma­nifest skriver Marx & Engels at «De (kommunistene, red. anm.) har ingen in­teresser som skiller seg fra hele proletari­atets interesser.» Om kommunistpartiet, bestående av dyktige, selvoppofrende og tillitsvekkende kadre, beviser denne lille setningen i praksis, hver eneste dag og i hver eneste del av klassekampen og det politiske livet, da vil partiet bli klassens fortropp, dens generalstab. Om den redu­seres til interne konferanser og studiesir­kler, som et tilfeldig utsagn blant mange, vil vi for alltid være redusert til mindre grupper for spesielt interesserte.

Organisering av kampfronterEt revolusjonært parti som kun arbeider med seg selv, og som overlater de uorga­

niserte arbeiderene til seg selv vil aldri kunne bli et statsbærende. En av våre stolteste tradisjoner er enhetsfronten. Den gjør oss i stand til å arbeide som ledere sammen med arbeidere av alle politiske oppfatninger. Den viktig­ste grunnen til at vi gjør dette er for å oppnå poli­

tiske resultater, og respekt og tillit følger med på kjøpet hvis jobben blir gjort skik­kelig og resultatene kommer. I mellom­krigstiden oppnådde NKPs kadre stor respekt i arbeiderklassen etter deres inn­sats i frontene mot streikebryteri, for støtte til de spanske republikanerne og i arbeideridretten. Gjennom disse frontene

Fremtidens kommunistparti må fokusere på å bygge en grunnmur rundt den norske arbeiderklassen.

Den eneste klassen som kan styrte kapitalismen er arbeiderklassen.

1 «Avstaliniseringen» var i praksis like rettet mot Lenin sin linje som Stalin sin. I boken «Another view of Stalin» peker den belgiske historikeren Ludo Martens på at Sovjetunionen aldri behøvde å gå gjennom noen «av-Leninisering», siden dette allerede var gjennomført.

2 I boken «På den himmel-ske freds plass» fra 1985 omtalte AKP (m-l)s tidligere leder Pål Steigan NKP meget presist som en utenrikspolitisk blåkopi av Sovjetunionen og en

innenrikspolitisk blåkopi av DNA.

3 I 1973, to år før Mao sin død, sa leder av KKPs utenriks-departement, Gen Biao, til en delegasjon fra Arbeidets Parti i Albania at Kina ikke ønsket opprettelse av marxist-leninistiske partier, og at de ikke ønsket at representanter for disse parti-ene skulle komme til Kina.

4 AKP (m-l) løste problemet med småborgerlig dominans på en krea-tiv og elegant måte: De begynte å regne småborgerlige grupper som

en del av arbeiderklassen. Dermed kunne partiet overbevise seg selv om at de hadde en proletarisk karakter uten å måtte jobbe for faktisk å få det. I dag er dette synet svært utbredt i Rød Ungdom, som er praktisk talt uten arbeidere.

5 Det kommunistiske manifest, Røde Fane, 1998, side 26.

6 Dette synet deles blant annet av Finn Pettersen, som var medlem av AUF(!) under andre verdenskrig, i boken «Alltid huske – aldri glemme».

7 «Kommunistenes teoretiske grunnsetninger beror på ingen måte på idéer, på prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget. De er bare allmenne uttrykk for faktiske forhold som foregår for øynene på oss.» Det kommu-nistiske manifest, side 61.

8 Lenin, «Førebuingane til oktoberrevolusjonen», Oktober forlag, 1978, side 19.

9 Folkene i de undertrykte landene kan kaste av seg imperialismens

Noter

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 17

kom kommunistene i kontakt med folk som ble solide kadre og utgjorde en solid struktur til tross for at NKPs valgoppslut­ning ble gradvis lavere frem mot Tysk­lands invasjon i 1940. AKP (m­l)s vekst kan også i stor grad til­skrives godt arbeid i poli­tiske masse organisasjoner. Men det er en vesentlig forskjell mellom front­modellene til de to parti­ene: NKP opprettet åpent egne fronter der alle var velkomne og oppfordret folk på arbeidsplassene til å bli med på arbeidet, sammen med og under ledelse av partimedlem­mene, frem til jobben var gjort og den ak­tuelle kampen var definitivt vunnet eller tapt. AKP (m­l)s modell gikk ut på å opp­rette nye og gå inn i allerede eksisterende masseorganisasjoner. Der klasseorganise­ringen var det vesentlige for NKP, baserte AKP (m­l) seg på individuelle innmeldel­ser, med den konsekvens at arbeiderklas­sen gradvis ble skjøvet i bakgrunnen, noe som også bidro til å påvirke den politiske linjen i gal retning. I ettertiden er det AKP (m­l)s modell som har blitt benyttet av norske kommunister, fremfor alt av Tjen folket.13 Med tanke på rekruttering og politiske seire har det også gitt til dels gode resultater. Men det har ikke gitt noe til arbeiderklassens organisering og be­vissthet. Hvordan skal arbeiderklassen bli den ledende kraften i en sosialistisk revo­lusjon, hvis den ikke allerede har fått selvtillitt og erfaringer fra å være den dri­vende kraften som har presset frem inn­rømmelser fra borgerskapet? Når kapitalismens kriser trenger seg hardere frem også i Norge kan klassen komme til å måtte utkjempe aktiv klassekamp på nytt, men hvem skal være den ledende kraften i denne kampen om det ikke fin­nes noe kommunistisk parti som har ar­

beidet systematisk for å vinne klassen som en eneste enhet? Om vi sier oss for­nøyd med organisasjoner som ikke har klare klassetilhørigheter, der arbeider­klassen er fraværende, betyr ikke det at vi

aksepterer at den kraften som faktisk er i stand til å styrte kapitalismen blir splittet mellom sponta­nisme og underleggelse under gule ledere, mens kommunistene sitter på sidelinjen, uten anled­ning til å agitere for en sosialistisk klassebevisst­het? AKP (m­l)s front­modell baserte seg på å styre minst to organisa­sjoner på en gang: Partiet

og en eller flere politiske organisasjoner som skulle fronte en bestemt sak. Denne modellen har selvsagt sine fordeler, som Tjen folket klart har bevist i nyere tid, men den viktigste svakheten er mangelen på fleksibilitet.14 Mellomkrigstidens ar­beiderlinje var annerledes. Ved stadig analyse av den politiske situasjonen og hvilke kamper som var arbeiderklassens viktigste kunne kom munistene trekke langt større deler av klas­sen og dens allierte med i direkte kamper for refor­mer og mot borgerska­pets fremstøt, uavhengig av hvilket politisk om­råde kampen hørte til. Modellen NKP sto for i mellomkrigstiden tillot kommunistene en langt mer allsidig kamp evne, innsikt i større deler av klassens politiske oppgave og den fjernet mye av det selv­kriminaliserende hemmeligholdet, siden det måtte være åpent at dette var kommu­nistenes front. Vi vet alle at de kreftene vi besitter er begrensede, men nettopp der­for må vi bruke de fornuftig og planmes­sig. Å ikke gå offensivt inn i de viktigste

kampene arbeiderklassen står overfor i øyeblikket er en oppskrift på sekterisme, ikke på tillit. Men dette forutsetter at kommunistene har god bakkekontakt og er i stand til å lese den aktuelle situasjo­nen og ser arbeiderklassens behov og hva som har potensiell sprengkraft.

Når de objektive vilkårene for revolu­sjon blir til stede vil vi være avhengige av de erfaringene og den tilliten som arbei­det med proletariske kampfronter har gitt oss. Å ikke ha jobbet målrettet med arbei­derklassen betyr å være fornøyd med en småborgerlig sammensetning i partiet, og det betyr å overlate klassen til fortsatt å være underlagt sosialdemokratenes le­delse i fagbevegelsen. På det nåværende tidspunktet må vi likevel innse at kreftene våre er altfor små til å være en utfordrer til denne ledelsen. LO sin struktur har passivisert medlemsmassen, med det re­sultat at de fleste arbeidere med en viss bevissthet ikke har noen aktiviseringsmu­ligheter, noe som kan gi et kommunist­parti et visst spillerom. Partikadre med god innsikt i klassens liv og utfordringer, kombinert med kunnskap om marxismen­leninismens lære og agitasjon vil være i stand til å lede disse medlemmene i poli­

tiske kamper gjennom egne fronter. Et slikt klas­sefokus vil gi bedre re­sultater enn det 100 proletariseringskampan­jer kan.

Undertegnede håper både organiserte og uor­ganiserte kommunister vil søke sammen og bygge opp en enhet på

denne grunnen før kapitalismens økono­miske krise skaper de objektive vilkårene for revolusjon. Enhet gjennom felles praktisk arbeid, samtidig som de som øn­sker å beholde sin selvstendighet inntil videre kan gjøre det, vil gi det beste grunnlaget for å bygge et enhetlig og dyk­tig kommunistparti i fremtiden. n

Enhet gjennom felles praktisk arbeid vil gi det beste grunnlaget for å bygge et enhetlig kommunistparti.

Hvem skal være den ledende kraften om det ikke finnes noe kommunistisk parti som har arbeidet systematisk for å vinne klassen som en eneste enhet?

åk og frigjøre seg selv, men de kan ikke ødelegge den som system. Det kan først skje når arbeiderklas-sen i de imperialistiske landene gjennomfører en revolusjon. For kommunister i land som Norge er det ingenting som er mer soli-darisk enn å kjempe for revolu-sjon i sitt eget land, samtidig som partiet må være underlagt en internasjonal organisasjon og jobbe etter en internasjonal strategi.

10 Tjen folket og KP (ml) er allerede nevnt. En annen organi-sasjon som bør nevnes er NKPs

tidligere ungdomsorganisa-sjon, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU).

11 J. Stalin, «The proleta-rian class and the proleta-rian party», januar 1905.

12 Side 61.

13 Ikke-kommunistiske elementer som Rødt og RU har også forsøkt å benytte seg av denne modellen, men de har ikke klart å bli ledende noe sted, og det har heller ikke vært noe organisert arbeid over tid.

14 Det er lite som tyder på at prosjektet TF/SOS vil vare særlig mye lenger i en så omfattende form som det har hatt. Det er flere grun-ner til dette, som vi ikke har plass til å gå inn i en detaljert analyse av her. Det vi bør fokusere på er hvor-dan kommunister skal jobbe i tiden som kommer, og når vi nå kan se hvilke konsekvenser TF sin front-politikk har fått, bør det være klart at andre arbeidsmetoder bør brukes.

Har du flyttet eller fått ny

e-postadresse?

Gi oss beskjed!

abonnement@revolusjon.no

18 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

Fem år med RaudtI 2007 vart det som var att av AKP lik­

vidert og slege saman med det dåve­rande Raud Valallianse (RV) til det

nye Raudt. Argumentet for samanslåing var mellom anna at dette skulle gje eit sterkare revolusjonært alternativ, eit slags raudt masseparti, samstundes som «ga­maldags» organisering i form av eit «for­troppsparti» hadde vorte sært og passé i vår tid. Terskelen for medlemsskap var låg, slik som i RV. Den danske Enhedslis­ten var eit førebilete. Forventningane om opptur og parlamentarisk representasjon var store.

Av Øyvind Andersen

Så korleis har det gått? Ganske elendig, for å seie det forsiktig. Medlemstalet i Raudt er i dag lågare enn det var i AKP og RV i 2007. Valresultata har vore elendige, med nokre lokale unnatak. Og det trass i SV sitt openlyse forræderi i regjeringspo­sisjon mot eigne prinsipp og eiga veljar­skare, og ei vedvarende veljarflukt derifrå. I staden for å verte ein tydeleg re­volusjonær opposisjon til SV og den raudgrøne regjeringa, har Raudt endt opp som ein venstrereformistisk støttespelar for den same regjeringa. Kritikken er sjel­den skarp og prinsipiell, reformkrava er om lag dei same som SV stiller (men ik­kje får gjennomslag for i eiga regjering), pluss ti prosent.

Inn i det gode selskapDenne reformistiske kursen har ført til at Raudt er teke opp i det gode selskap, sær­leg i dei høgare lag i fagrørsla. Raudt­po­litikere får halde appellar saman med de andre sosialdemokratiske partia 1. mai. Mesteparten av partiet sin aktivitet er knytt opp til den parlamentariske verk­semda gjennom kommunestyregrupper og liknande. Siste døme på at reformis­men har satt seg, er dokumentert i ar­beidsprogrammet for 2012­2014, der det så vidt vart plass til nokre liner om «det nye samfunnet» etter ei lang rekke re­formkrav.

Det vi marxist­leninistar har hevda heile vegen, er stadfesta av livet sjølv. Raudt går objektivt stadig lengre mot høgre, det finst snart ingen prinsipielle skiljeliner mellom SV og Raudt. På ven­stresida i SV og på høgresida i Raudt

modnast tanken om å slå pjaltene saman. Det ville vera ein naturleg prosess for å få samla kraftene ein stad.

Mye kan seiast om AKP, og dei siste par tiåra er det for oss innlysande at AKP hadde selt unna ei mengd prinsipp som ligg til grunn for eit kommunistparti. Re­visjonismen hadde innhenta AKP. Likevel hadde AKP halde fast ved mange trekk frå si fortid som gjorde partiet i stand til å ta mange riktige standpunkt og framfor alt: til å setja lina ut i handling, som følgje av det minimum av disiplin og krav til ak­tivitet frå medlemmene som framleis var att.

Eit spørsmål om organisasjonDifor er det i dag lett å se at det gamle AKP for fem år sidan fikk utretta meir enn det utvatna fusjonsprosjektet Raudt får til i dag. Grunnen er i all hovudsak eit spørsmål om organisasjon og organisato­risk arbeid. Restane av ein kommunistisk organisasjonspraksis gjorde AKP i stand til å spela ei rolle, òg lenge etter at partiet hadde byrja å rotne innanfrå på det ideo­logiske og teoretiske området.

Det kan difor vera grunn til å gjera eit tilbakeblikk på AKP si historie, for at da­gens revolusjonære kan lære av både feila og dømene som bør etterfylgjast.

Arbeidernes kommunistparti – vokster og fall

Då Arbeidernes kommunistparti, marxist­leninistene, (AKP­ml) vart offisielt skipa, 18 februar

1973, var det uttrykk for at tendensen med byggjing av kommunistiske parti in­spirert av serleg dei kinesiske og albanske kommunistane sin kamp mot dei krust­sjov­revisjonistiske partia, den sovjetiske sosialimperialismen og dei revisjonis­tiske statane i Aust­Europa, og at radikali­seringa av ungdomen i Vest­Europa for alvor var komen til Noreg.

AKP (m­l) var resultat av fleire år med diskusjonar og harde politiske kampar i og omkring partia SF/SUF og NKP, der SUF (m­l) og ulike ml­grupper dreiv ein ideologisk og organisatorisk einskapspro­sess for å skipa eit nytt kommunistparti til erstatning for det revisjonistisk degene­rerte NKP. Solidaritetsarbeidet med Viet­nam og kampen mot EEC fungerte her som særleg viktuge element i byggjinga av det nye kommunistiske partiet i Noreg. Ml­rørsla evna òg ganske tidleg å ta ein del sjølvstendige standpunkt i t.d. utan­rikspolitiske spørsmål då stoda og klasse­kampen i Noreg vart avgjerande for m.a. arbeidet mot EEC, sjølv om KKP og Kina ut frå utanrikspolitiske omsyn som stat her gjekk inn for EEC.

Det nye partiet var frå starten av prega av stor entusiasme og offervilje, og det hadde allereie ved tilskipinga ein relativt sterk og landsfemnande organisasjon. I løpet av kort tid vart det bygd opp un­domsorganisasjonar, Raud Ungdom (RU) og Noregs Kommunistiske Studentfor­bund (NKS), og ei rad med ulike masse­organisasjonar og frontar som var politisk inspirert av den nye kommunistiske rørsla. Det parlamentariske arbeidet vart allereie frå 1973 organisert i valfronten Raud Valallianse (RV), då AKP (m­l) grunna protestar frå «NKP» ikkje fekk stilla til val under sitt eige partinamn. Partiet satsa på å byggja ulike partiverk­semder som hadde som føremål å stø den politiske kampen. Partiet bygde òg opp si eiga avis Klassekampen, som etter stor innsats frå medlemene vart dagsavis frå 1977.

AKP (m­l) voks til i ei tid med opp­sving i klassekampen på arbeidsplassane

Det vi marxist­leninistar har hevda heile vegen, er stadfesta av livet sjølv. Raudt går objektivt stadig lengre mot høgre, det finst snart ingen prinsipielle skilleliner mellom SV og Raudt.

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 19

(m.a. «ville streikar») og kunne dra nytte av det. Samstundes evna partiet å verka drivande i nett denne situasjonen, og var i praksis leiande i dei fleste streikerørslene som direkte utfordra klassesamarbeids­politikken og sosialdemokratiet sitt fram til då totale hegemoni i fagrørsla og på ar­beidsplassane utover på 70­ og delar av 80­talet. Takhøgda i dagens LO kan ein difor i stor grad takke kommunistane for, i fyrste rekke dei som var organisert i og rundt AKP på 70­talet. Mange av dei be­talte dyrt i form av yrkesforbod og per­manent overvaking.

Framgangsrike årAKP (m­l) hadde klåre og tydeleg formu­lerte politiske mål, ein revolusjonær tak­tikk for å nå måla, og det kommunistiske samfunnet som strategisk målsetjing. Partiet var organisert etter den demokra­tiske sentralismen og opptrådde einska­peleg og disiplinert. Grunna denne organisasjonsstrukturen, og dei klåre po­litiske måla som vann oppslutning hjå re­lativt store grupper av ungdom, hadde ml­rørsla utover på 70­talet stor politisk og organisatorisk framgang og vokster.

Rørsla utvikla eit rivande anti­imperia­listisk arbeid og innførde til då mest ukjende ord som «imperialisme», «sio­nisme», «reformisme» og «revisjonisme» i det norske, politiske vokabularet. På kulturfronten greidde rørsla å utvikla ein progressiv klasseorientert, folkeleg og tradisjonelt basert kultur som var eit di­rekte motstykke til den kommersialiserte massekulturen. Vømmøls klare klasse­songar vart t.d. folket sine favorittar på Norsktoppen. Ml­forfattere sette preg på kulturlivet og freista gjenoppliva ein sosi­alistisk realisme (misvisande kalt sosial­

realisme, som er noko anna).

Kort sagt: Ml­rørsla var den fyrste alvorlege utfor­

dringa som borgarstaten og sosialdemo­kratiet hadde møtt sidan 50­talet. Og, som vi veit, tok klassestaten sine åtgjerder (jamfør Lund­rapporten).

Den norske ml­rørsla fekk større inn­verknad, var sterkare og eksisterte i len­gre tid enn dei fleste tilsvarande systerpartia i Vest­Europa. Det er serleg tre hovudgrunnar til dette. 1) Partiet tok aktivt del i og stilling til alle delar av klassekampen i Noreg, 2) Partiet gjen­nomførde ein proletariseringskampanje som styrkte det organisatorisk i arbeidar­

klassen, 3) Partiet diskuterte og utvikla ny politikk på bakgrunn av erfaringane frå klassekampen og ut frå tilhøva i Noreg og nytta mykje tid på å analysera, forstå og læra av klassetilhøva og soga i Noreg. 4) Partiet sto i praksis for klart leninistiske organisasjonsprinsipp og hadde ein sterk indre disiplin.

Utvikla politikk og praksisPartiet utvikla politikk og liner på dei fleste av klassekampen sine område. Denne politikken vart so nytta på dei ulike klassekampavsnitta som partiet del­tok i, i den sokalla dagskampen, som skulle danne grunnlaget for og utvikle den strategiske kampen for eit sosialistisk

samfunn. Kampen på desse ulike klassekampavsnitta, dagskampen, var ein av partiet sine framste poli­tiske styrkar utover på 70­talet. Mellom dei ulike områda som det serleg vart utvikla politikk på, kan det vera rett å nemna ungdomspoli­tikk, det nasjonale spørsmålet i No­reg, politikk for distrikta og primærnæringane, fagleg politikk og kvinnepolitikken. Sistnemnde fekk stor og avgjerande tyding i og rundt AKP (m­l) frå midten av 1980­talet. Det må vera rett å seia at partiet satsa sterkare på politisk praksis enn på po­litisk teori, og partiet hadde som klår line at teorien skulle fungera som ret­tesnor for politisk handling. Delta­kinga i klassekampen sine ulike område, studieverksemda, diskusjo­nane, den politiske praksisen i frontar og mas se organisasjonar og fagforeinin­gar, alt hadde som grunnlag den over­ordna strategien med etablering av det proletariske diktaturet (sosialismen) og byggjing av det klasselause kommunis­tiske samfunnet.

Utover på fyrste halvdel av 80­talet var dette biletet i endring. Internasjonalt fall mange av dei «nye kommunistpartia» saman. Dette hang saman med at det vik­tigaste internasjonale førebiletet for­svann, i og med dei store politiske endringane som skjedde i Kina etter Mao sin død, og kontrarevolusjonen som vart gjennomført der frå 1978. Samstundes hadde mange av desse partia klassebasi­sen sin i småborgarskapen, og var ofte reine akademikar­ og studentparti, noko AKP ikkje var. Omveltingane i Kina av­fødte ei splitting i den unge internasjo­nale marxist­leninistiske rørsla, der eit

OVER: Leiar i internbladet Ten Folket 1975 oppfordra til proletarisering.

TiIL HØGRE: Ei av dei tidlege utgåvene av Klassekampen i 1969. Ho vart dagsavis i 1977 etter ei svær mobilisering og innsamlingskampanje.

fortsetter neste side

20 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

fleirtal av AKPs tidlegare systerparti braut med Kinas kommunistiske parti og særleg kritiserte den sokalla «teorien om dei tre verdene». Dei fleste støtta dimed den albanske kritikken av KKP. AKP (m­l) heldt imidlertid fram som om ingenting var hendt, og fastheldt at Kina framleis var sosialistisk. Dei som våga hevda noko anna vart slege hardt ned på, og partiet motsette seg utover på 80­talet fleire gon­ger å ta ein partidiskusjon om utviklinga i Kina, sjølv om dette vart reist som fram­legg båe frå einskildmedlemmar i partiet, og frå partiet sin studentorganisasjon NKS. Den omfattande albanske kritikken av KKP, tre verder­teorien med meir vart aldri lagt fram til open diskusjon i partiet.

FragmenteringSamstundes med dette synte det seg frå tidleg på 80­talet sterke ideologiske mot­seiingar i partiet på sosialismesyn og par­timodell. Som ein konsekvens av at desse motseiingane ikkje vart handsama i orga­niserte politiske formar gjennom ord­skifte i avdelingane, vart partiet på denne tida meir og meir fragmentert politisk og organisatorisk. Det som hadde vore ei av partiet sine sterkaste sider, dagskampen, utvikla seg soleis til å verta eit av partiet sine største problem. Dette slik at dei mil­jøa som arbeidde innanfor dei ulike dags­kampavsnitta etter kvart berre utvikla politikk på og lojalitet til «sine» arbeids­felt og kampområde, og det som hadde vore partiet sine sentrale målsettingar og strategi kom meir og meir i bakgrunnen. Istadenfor å vera eit parti for klassekamp og kommunisme, vart partiet eit parti for dei ulike klassekampavsnitta og for dags­kampen. Dette styrkte m.a. stillinga til eit framveksande sjikt av heiltidsløna tillits­valde i det faglege apparatet, som gradvis utvikla seg i reformistisk retning – sei­nare kjend som «fagleg høgre». Revisjo­nismen fekk soleis meir og meir tak på politikk og organisasjon utover på 80­ta­let, og reformistiske krav og retningar byrja koma istadenfor revolusjonære. Partiet si rolle som tydeleg revolusjons­berar forsvann, og med ho forsvann òg meir og meir poenget med medlemskap for den einskilde partimedlem. Arbeida­rane i partirekkjene vart færre, medan småborgarar og intellektuelle mellomlag meir og meir dominerte klassesamanset­tinga. Som ei summarisk og stikkords­messig gjennomgang av den politiske utviklinga i AKP (m­l) i denne perioden, kan ein her m.a. nemna: Kina vart halde fram som eit sosialistisk samfunn trass i at arbeidskrafta atter berre var redusert til

ei vare, det vart offisiell kinesisk politikk at det måtte verta større økonomiske skil­nader mellom folk, folkekommunane vart avvikla og prostitusjonen florerte. Vidare voks det fram illusjonar i høve til korleis ein kunne byggja sosialismen i Noreg, det vart eit svakare grep om forståinga av det borgarlege diktaturet si rolle, den demo­kratiske sentralismen vart meir og meir erstatta av ein byråkratisk variant då grunnorganisasjonane fekk ei mindre rolle, politikken vart meir og meir ut­forma i dei ulike utvala, organisasjons­vern og tryggjingspolitikk vart nedprioritert og motarbeidd, det utvikla seg ein negativ organisasjonskultur med tidvis harde slag og tette skott mellom dei som var «innanfor» og «utanfor» i høve til partileiinga, og etter kvart med utstrakt baktaling, slarv om folk og indre tilhøve, intrigar, ryktemakeri og fraksjonsdannin­gar som resultat. Motseiingane på parti­modell og sosialismesyn heldt òg fram utover heile 80­talet, og det var større og mindre utmeldingar frå partiet i samband med landsmøta både i ­84, ­88 og ­91. Desse motseiingane var òg den direkte år­saka til at partiet sprekte i 1991, og at Raud Valallianse lausreiv seg og vart er­klært som sjølvstendig parti.

Opportunismen blømerVidare utover på 90­talet sto det framleis kamp om ein skulle halda oppe eit kom­munistisk parti og sereigen kommunistisk organisering i Noreg. Denne kampen sto ikkje først og framst mellom AKP og RV, men gjekk på tvers av desse partia og an­dre mindre organisasjonar med det same uttalte målet. Det interne ordskiftet i båe organisasjonane vart meir og meir prega av praktiske spørsmål, og i mindre grad av politisk teori og ideologi. I denne peri­oden var so godt som alle ordskifte om­kring taktiske spørsmål og konkrete liner for dagskampen, og dei strategiske spørs­måla var heilt fråverande. Vidare gjekk dei fleste av desse diskusjonane kring dagskampspørsmål berre i den sentrale partileiinga, kor òg all politikken vart ut­forma, og partilaga vart nesten fullsten­dig tømt for politiske oppgåver. I denne perioden vart den demokratiske sentralis­men i røynda fjerna som organisasjons­form i AKP, og vart erstatta av ein byråkratisk sentralisme heilt styrt av par­tileiinga. Partileiinga gav utover på 90­ta­let opp forsvaret av båe kommunistiske prinsipp og or ga ni sa sjonsform, og partiet fungerte mest som ein sentralt styrd front for dei ulike klassekampavsnitta. Alle po­litiske avskuggingar frå reformistar og

revisjonistar til kommunistar var organi­sert i det same partiet, noko som synte seg i alle dei taktiske manøvrane og kompro­missa som vart resultatet av partileiinga sitt arbeid for at partiet ikkje skulle sprekkja. Eit område dette likevel synte seg tydeleg på, var innanfor ungdomsar­beidet, kor partileiinga sitt overordna mål med å halda Raud Ungdom saman som ein organisasjon for kvar pris, medførte store personlege kostnader for kommu­nistane i organisasjonen, samstundes med at den politiske utviklinga i RU sentralt fekk gå i klar reformistisk og tidvis rein sosialdemokratisk lei. Ei motseiing som sto sentralt i AKP utover på 1990­talet, var «ungdomsmotseiinga», då det var store motseiingar og splid mellom AKP og RU, og mange partimedlemer var sterkt kritiske til nett den sterke høgreut­viklinga i RU sentralt frå midten av 1990­talet. Det var òg store motseiingar mellom AKP og NKS utover på 90­talet, etter at NKS svara på den politiske utvik­linga på AKP sitt LM i 1991 med å fatta eit sokalla «fristillingsvedtak» som er­klærte at NKS ikkje lenger anerkjente den demokratiske sentralismen og sty­ringa av NKS frå AKP, men ville vera ein organisatorisk sjølvstendig studentorga­nisasjon som bygde på marxismen­leni­nismen­Mao Tsetungs tenkjing, men som politisk ville samarbeida med AKP der det var føremålstenleg.

Av konkrete arbeidsoppgåver heldt RV seg mest til valkamp og parlamentarisk arbeid, og AKP arbeidde mest med å freista byggja eigen organisasjon ved sta­dige vervekampanjar og ved freistnader på å endra kursen i avisa Klassekampen. Dette lukkast berre i liten grad, og etter kvart ga partileiinga i AKP som ein logisk konsekvens av forfallet og opportunis­men i organisasjonsspørsmål opp heile partiprosjektet, og valde leggja ned både partiet og dimed freistnaden på å halda oppe ei form for kommunistisk organise­ring og strategi i Noreg.

I dag står me på mange vis i same situ­asjon som dei ulike ml­gruppene som kjempa mot reformismen og revisjonis­men på 60­ og 70­talet. Òg no gjeld det å sameina ml­kraftene ideologisk og orga­nisatorisk med eit kampparti av og for ar­beidarklassen – eit einskapeleg kommunistisk parti – som målsetnad.

Kommunistisk plattform er uttrykk for at kommunistar aldri gjev opp kampen for sjølvstendig organisering på marxist­leninistisk grunnlag. I den prosessen vil me ta lærdom av dei mange erfaringane frå AKPs vokster og fall. n

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 21

Setter du pris på tidsskriftet og nettmagasinet Revolusjon? Vi trenger din støtte, hver krone hjelper! Sett inn en slant på kontonummer 0530 27 63498

Du kan også gi et håndslag direkte over nett på revolusjon.no hvis du heller vil bruke kredittkort (via PayPal). Tusen takk!

Krigerstaten Norge er ei samling utvalgte artikler fra tjueårsperioden 1990 til 2010. Den er særdelesnyttigoppfriskningfordensomeropptattavNorgesraskeutviklingtilimperialistiskkrigerstatidet21.århundret.

Boka trykkes på bestilling («on­demand»), men er likevel ikke dyr. 136 sider koster under hundre­lappen når du bestiller over nett fra denne adressen:http://www.blurb.com/books/1892294

For å bestille fra blurb.com må du registrere navn og leveringsadresse og betale med kort eller bruke en PayPal­konto. Ca kr 60,­ i frakt og porto kommer i tillegg. Så lenge din bestilling er på under 25 euro (200 kr.) slipper du moms og tollavgift. Leveringstid er 5–10 dager.

Du får også boka i Tronsmo bokhandel, da til en noe høyere pris.

Nåkanduogsåfå«Krigerstaten»somgratise-bok.Lastnedtildittnettbrettellerdinsmarttelefonpårevolusjon.no

Formatet er optimalisert for iPad og iPhone, men fungerer også fint på andre enheter.

Nå som gratis e-bok

Sosialist? Javisst!

Den kapitalistiske verdenskrisa og folkenes voksende krav om samfunnsendring, har ført til

fornyet interesse for sosialismen. Men fra både høyre og «venstre» blir det sagt at den «gamle» marxismen og leninis­men ikke duger.

Denne boka er et forsvar for marxis­men og de historiske erfaringene fra bygginga av sosialismen. Det er først når de grunnleggende prinsippene for byg­ginga av sosialismen er blitt satt til side, undergravd eller «glemt», at revolusjo­nen og sosialismen har lidd nederlag i forskjellige land.

Gjennom tekster fra Venezuela, Ecua­dor, India (Moni Guha), Albania (Enver Hoxha) og Norge rettes et skarpt kritisk blikk på forskjellige «sosialismer»: Fra titoismen til dagens bolivarisme og teo­rier om «deltakerdemokrati» og «sosia­

listisk folkestyre». Ved nærmere ettersyn viser alle seg å være resirkulerte forestil­linger som ble tilbakevist allerede av Karl Marx.

Boka er på 192 sider og koster kr 200,­ i utsalg hos Tronsmo. Du får den rimeligere ved å bestille på nettet ved å skanne bildet under.

ForlagetRevolusjon2011.ISBN 978 82 91924 13 7

Bokomtale

22 Revolusjon! tema: paRti og klasseoRganiseRing Nr. 41 1• 2012

Av Luiz Falcão, Brasils revolusjonære kommunistiske parti PCR

Den dundrende fiaskoen til det ka­pitalistiske systemet og dets løf­ter om en krisefri globalisert

økonomi, gir gjenlyd overalt. Derfor spør mange kamerater om hvorfor vi ikke snart gjør revolusjon og gjør ende på dette forhatte politiske og økonomiske syste­met, ettersom sosialismen er kapitalis­men overlegen og vår sak er rettvis.

For å gi et presist og korrekt svar på dette spørsmålet må vi først analysere hva som var de viktigste forholdene som lå til grunn for de sosialistiske revolusjonene som har skjedd i verden.

La oss starte med den første og viktig­ste, den store sovjetiske sosialistiske re­volusjonen i 1917. V. I. Lenin, leder og organisator av det bolsjevikiske kommu­nistpartiet i Sovjetunionen, skrev dette da han undersøkte en av de grunnleggende forutsetningene for at bolsjevikene lyk­tes: «Alle og enhver innser nå at bolsjevi­kene ikke ville kunnet holde på makta i to og en halv måned, for ikke å tale om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernharde disiplinen som hersker i vårt parti, uten full og ubegrenset støtte fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. fra alt i denne klassen som er tenkende, ær­lig, selvoppofrende, innflytelsesrikt, og som er i stand til å føre eller trekke med seg de tilbakeliggende lagene.» ( … )

« … hva bygger disiplinen i proletaria­tets revolusjonære parti på? Hva er det som styrer den? Hva er det som styrker den? For det første er det den proletariske avantgardens klassebevissthet og dens hengivenhet for revolusjonen, dens uthol­denhet, selvoppofrelse og heltemot.»

(Lenin: Radikalismen – kommunis-mens barnesykdom).

Derfor: uten den strengeste disiplin i partiet og uten betingelsesløs støtte fra massene, er det umulig å seire i revolusjo­nen.

Individualismen er utvilsomt en av hindringene for jernhard disiplin i partiet.

Kommunistpartiet skal bygges i et bor­gerlig samfunn som har som moralsk prinsipp: «Tenk først på deg sjøl, deretter på andre».

Siden kapitalismen er et økonomisk system som grunner seg på at mennesker utbytter andre mennesker, er det ikke mu­lig å forbedre livet til alle mennesker. For å opprettholde illusjonene innafor dette økonomiske regimet, søker borgerskapet å overbevise det utbytta flertallet at suk­sess kan oppnås hvis en ikke bryr seg om andres lidelser eller om man tråkker på andre.

Borgerskapet sprer sin moral i mange former, gjennom filmer, såpeoperaer, san­ger, magasiner og aviser, skoler og uni­versiteter. Derfor er det vanlig å se reportasjer på tv om folk som setter sine personlige ambisjo­ner over alt annet og som har «vunnet li­vets lotto, og nå le­ver lykkelig». Det spiller ingen rolle hvor mange som har blitt ulykkelige for at dette skulle skje, eller hvor mange arbeidere som har mista job­ben. Det som betyr noe er at denne en­keltpersonen nådde sitt mål: å bli rik! Å være lykkelig er synonymt med å ha mye penger til å kjøpe alt du ønsker, kjærlig­het inkludert.

Et eksempel som alltid blir nevnt i bor­gerlige media er den amerikanske milliar­dæren Bill Gates, eier av selskapet Microsoft, som eier Windows­program­varen. Men de nevner aldri at Microsoft gjorde lykke takket være midler fra den amerikanske regjeringa, at selskapet fikk tilgang til teknologisk forskning fra NASA og Pentagon og patentbeskyttelse av monopolet sitt. Uten dette lille «puf­fet» ville Bill Gates ha vært offer for den internasjonal konkurransejungelen i ste­det for å høste rikdom og berømmelse.

Dyrking av individualismenFor å vinne folk for sin ideologi, fremmer borgerskapet og dets talsmenn individua­lismen med utsagn som «ens eget jeg er det viktigste i livet til en person» og at «enkeltmenneskets behov vil alltid være viktigere enn ethvert felles mål».

Men kunne noen av oss eksistere hvis samfunnet ikke eksisterte? Hva ville livet som menneske ha vært hvis menneskehe­ten ikke hadde jobbet i fellesskap, om ikke millioner og millioner av mennesker hadde kjempet og mange andre ofret sitt liv for at «jeg», dvs. denne enkeltperso­nen, kunne fortsette å eksistere?

Hva slags lykke er mulig når du vet at et barn dør av sult hvert tredje sekund, at milliarder av mennesker lever uten vann

eller arbeid og at «ver­dens herskere» daglig fø­rer kriger og dreper hundrevis av mennesker?

Til disse spørsmålene svarer borgerskapet med vers fra sangen Epitaph av Sergio Britto, innspilt av bandet Titas:

Quería ter aceitado / A vida como ela é/ A cada um cabe alegrías/ E a tristeza que vier... O acaso vai me proteger/ Enquanto eu andar dis-traído/ O acaso vai me proteger/ Enquanto eu andar...

(Jeg aksepterer / livet som det er / at alle finner glede / og at tristhet kan komme ... Hvem vil beskytte meg? / mens jeg vandrer forvirret videre / Hvem vil beskytte meg? / mens jeg … ).

Med andre ord vil sorgen komme uan­sett, uansett om man kjemper eller ikke. Så jeg bør bare tenke på meg, være egois­tisk og sove bekymringsløst.

På grunn av vanskelighetene i den re­volusjonære kampen og motgangen og forsakelsene som revolusjonære føler i et kapitalistisk samfunn, lar noen militante seg friste av den borgerlige moral – og dens favorittavkom, småborgerlig ideo­logi – og svikter sine kamerater, partiet og løftet de ga om å kjempe for vår store sak.

Betydninga av kampen mot individualismen for utviklinga av revolusjonen

Noen revolusjonære lar seg friste av den borgerlige moral – og dens favorittavkom, småborgerlig ideologi – og svikter sine kamerater, partiet og løftet de ga om å kjempe for vår store sak.

Nr. 41 1 • 2012 tema: paRti og klasseoRganiseRing Revolusjon! 23

For å lette sin samvittighet, eller man­gel på sådan, sier de at «det kommunis­tiske partiet er ufritt, en liten gruppe bestemmer alt og man får ikke lov å være seg selv».

På denne måten heiser de «frihetens» banner, men det er ikke frihetsbanneret til de som er utbytta, men heller de rikes fri­het til å tyne de fattige og de mektiges fri­het til å slakte arbeidsfolk.

Den nye moralEn annen viktig og seierrik sosialistisk re­volusjon var den vietnamesiske revolu­sjonen, ledet av Ho Chi Minh og kommunistpartiet i Vietnam. Revolusjo­nen beseiret først det japanske imperiet, deretter den franske imperialismen i 1945 og på 70­tallet påførte den USAs mektige væpnede styrker et smertefullt nederlag.

Onkel Ho, som han kjærlig ble kalt av det vietnamesiske folket, døde 3. septem­ber 1969, for førti år siden. Men han et­terlot seg flere artikler om det nødvendige i å føre hard kamp mot individualismen for at revolusjonen skal seire. La oss se hva Ho Chi Minh skrev i sin artikkel Den nye moralen:

«Vi er alle barn av det gamle samfun­net, hver og en bærer vi med oss rester fra dette samfunnet, slik som ideologi, skik­ker, osv. Mest negativt og farligst av alt er individualismen. Individualisme er det motsatte av revolusjonær moral. Selv om vi bare har litt av den, venter individualis­men på en anledning til å vokse og over­skygge den revolusjonære moral for å hindre oss fra å ofre oss helt og fullt til kampen for den revolusjonære sak.

Individualisme er snikende og forræ­dersk: Den frister menn (og kvinner) til å falle utfor. Vi vet at det er lettere å gå ned­over skråningen enn det er å klatre opp igjen, individualismen er enda farligere.» (Den nye moral.)

Det er ikke vanskelig å få øye på kame­rater som er påvirka av denne individua­lismen. Plutselig begynner de å mene at de er så dyktige at det viktigste ikke er partiet, men dem selv. Blir de kritisert, stiller de et ultimatum til partiet, til kol­lektivet eller cella der de jobber. Uansett om de har gjort alvorlige feil, er de over­beviste om at andre kan gjøre enda større feil, og at de derfor egentlig fortjener ros.

De er så forfengelige at de vil hylles til alle tider og er smitta av en latskap som gjør at de ikke studerer og spør hva de kan lære av andre kamerater.

Ofte er de henrykt over seg selv og fø­ler seg overlegne andre kamerater. En gang i blant sier de at de fortsatt har mye å lære, men egentlig mener de at de vet mer enn alle partimedlemmer sammen.

Noen av disse kameratene nekter til og med å gå på møter, vel vitende om at kol­lektivet vil diskutere feilene deres og kri­tisere holdningene deres. De ønsker å sette en rask strek over det hele og gå vi­dere som om ingenting hadde hendt. De sier til seg selv at de ikke vil gjøre feil når de bestemmer seg for det, derfor bør kol­lektivet ikke bry seg med det.

Den slags oppførsel fjerner sjølsagt ka­merater fra partiet, fordi de ikke føler seg bundet av kollektive vedtak og mener at de aleine kan finne bedre løsninger enn de som er tatt kollektivt.

Sånn individualistisk adferd virker i det stille ved å svekke enheten i partiet og er uforenlig med revolusjonær moral.

En forutsetning for seier i revolusjonen er at det fins en dyp enhet i tanke og hand­ling blant medlemmene.

Jo bedre samhold, jo mer og jo bedre kjemper partiet. Kommunistisk moral er basert på felles eierskap av produksjons­midlene, på styrken i det kollektive arbei­det og på at dets frukter kommer alle til gode, og ikke bare en minoritet. Mennes­keheten har kommet dit den er takket

være det kollektive arbeidet. Hvis det hele var opp til en mann og hans snevre interesser, ville samfunnet ha gått til grunne for lenge siden.

Sult, fattigdom, utbytting, krig og elen­dighet som finnes i verden i dag er en følge av et økonomisk system basert på individuell eiendomsrett over produk­sjonsmidlene og en moral som har som maksime filosofien som sier «stjel fra an­dre eller bli bestjålet, jobb for andre eller få andre til å jobbe for deg, bli slave­eier eller bli slave» (Lenin).

Kampen mot individualismen er en av de viktigste ideologiske kampene som partiet må føre i egne rekker. I dette av­gjørende slaget utvikler og styrker partiet sitt samhold og sin revolusjonære bevisst­het. Derfor kan partiet ikke la være å for­lange disiplin, ærlighet og hengivenhet til den revolusjonære sak uten vakling fra sine medlemmer.

Men, som Ho Chi Minh advarte: Vi le­ver i et borgerlig samfunn der ingen er fullstendig immune og hvor «individua­lismen bare venter på en anledning til å tre fram». Derfor må alle medlemmer være årvåkne og beredt til å kjempe mot individualismen i seg selv og blant kame­rater. Bare ved å følge den revolusjonære veien blir partiet i stand til å overvinne borgerlig ideologi og dens økonomiske fundament og å bygge et broderlig og lyk­kelig samfunn. For å si det på en annen måte: Uten at det overvinner individua­lisme og borgerlig moral, blir partiet ikke i stand til å handle kollektivt i prosjektet for sosial og samfunnsmessig forandring, dvs. den sosialistiske revolusjonen. n

Sentralkomiteen i Brasils revolusjonære kommunistiske parti (PCR).

Oversatt av Revolusjon fra Unity & Struggle nr. 20, juli 2010.

Vi lever i ei tid med ek­strem fiksering på enkelt­

individet i den mest skamløse form. Dyrking av jeg­et, foku­set på kropp og utseende, mo­ter og indre «sjelsopplevelser» slår imot oss på alle fronter. Se bare på forsidene til Dagbla­det og VG som daglig forteller hvordan DU får bedre helse, hvordan DU blir en bedre el­sker, hvordan DU går ned i vekt, hvordan du bør kle deg foran jobbintervjuet, hvordan

se ut som om du er tjue år yn­gre og så videre. En skare av profeter for «selvutvikling» står til tjeneste, det være seg såkalte seriøse eller «engle­skoler» i regi av sjølveste kron prinsessen.

Dessverre er det uunngåelig at denne sjuke narsissismen også påvirker vanlige, sunne og progressive i en eller annen form. Heller ikke kommunis­ter og klassebevisste arbeidere er immune. Red.

24 Revolusjon! impeRialisme og kRig Nr. 41 1• 2012

Av Jan R. Steinholt

Satelitter har siden Gulfkrigen i 1991 spilt en stadig større rolle i militære operasjoner og såkalt ki­

rurgisk krigføring. Satelittene er gjerne offisielt sivile, men de fleste kan nyttes til både sivile og militære formål. Satelitter går i flere ulike baner rundt jorda, men mange har en bane som passerer polpunk­tene. En satellitt i såkalt polar bane har ca 14 omløp i døgnet. Fordelen med disse satellittene er at en enkelt satellitt kan dekke hele jordkloden. Det gjør at satel­littene egner seg godt til oppmåling, kart­legging, navigasjon og overvåkning.

Mye av dette er opplagt til stor sivil nytte. Men dataene satelittene formidler kan like gjerne bli brukt til å varsle trop­pebevegelser, forutsi værforhold som kan være avgjørende for en framrykkende mi­litær avdeling, eller de kan gi data som avgjør om flyangrep bør skje med laser­ eller GPS­styrte våpen.

Norge i en nøkkelrolleMindre kjent er at Norge har en nøkkel­rolle i å formidle denne typen satelittin­formasjon, som har spilt og spiller en viktig rolle i mange krigsområder, som i Afghanistan og Irak. USAs nye terrorvå­pen, dronene som brukes som ubeman­nede angrepsfly over Afghanistan og Pakistan, er helt avhengige av denne ty­pen informasjon med minst mulig tidsfor­sinkelse. USA utdanner i dag flere operatører for ubemanna fly enn de ut­danner kampflypiloter.

Norske okkupasjonsstyrker i Afghanis­tan nyttiggjør seg sjølsagt også bilder og data fra disse satelittene. Men Norge lig­ger milevis fra Afghanistan? Javisst, men i forhold til mulighetene for nedhenting av satelittdata fra hele kloden, kommer ingen andre land opp mot Norge. Kon­trollen over Svalbard og anneksjonen av et landområde seks ganger større enn Norge i Antarktis, gir unike muligheter for både sivil og militær datatrafikk.

Svalbard og Antarktis er med andre ord perfekte nedlastingssteder for denne ty­pen satelitter.

Kongsberg Satellite Services eier de store satellittantennene på Svalbard, og de har også antenner i Tromsø, Grimstad og på Trollstasjonen i Antarktis. De utvider med nye bakkestasjoner i Asia og Afrika. Dette gjør dem til verdens ledende innen

nedlesing av satellittdata fra satellitter som går i bane over polene (Norsk rom­senter).

Både Svalbardtraktaten av 1925 og An­tarktistraktaten sier eksplisitt at enhver aktivitet av militær karakter er forbudt, og at det ikke er tillatt å bygge befestninger som kan nyttes i krigsøyemed.

Norske myndigheter påstår med store blå øyne at Norge alltid følger Svalbard­traktaten til punkt og prikke, og har i år­tier avvist protestene som særlig har kommet fra russisk hold. Dokumenter og rapporter til Kongressen i USA viser noe ganske annet, det samme gjør bekym­ringsmeldinger fra Post­ og Teletilsynet som mer enn antyder at satelittvirksom­heten på Svalbard kan nyttes til militære formål.

I 2003 ble det lagt to fiberkabler mel­lom Longyearbyen og Harstad. Pentagon la inn 25 millioner dollar, en tredjedel av kostnadene. De to fiberkablene fra Sval­sat til det norske fastlandet har nærmest ubegrensa kapasitet til å frakte satelitt­data og videreformidle disse til kunder over hele verden.

Også i AntarktisTroll er navnet på den norske forsknings­stasjonen i Dronning Mauds land i An­tarktis. Både i 2005 og i 2011 har Norge markert sitt ishavsimperialistiske revir ved å sende monarker, stortingspresiden­ter og statsministre langt innpå dette is­ødet 15000 kilometer fra Oslo. I 2006 ble det inngått en avtale som involverer Kongsberg Satellite Services, Norsk Romsenter og Polarinstituttet. TrollSat

Ishavsimperialisme og stjernekrig Norge krenker både Svalbardtraktaten og Atlanterhavstraktaten, og bidrar til militarisering av verdensrommet.

Antarktistraktaten: «Antarktis kan berre verte utnytta til fredlege føremål. All militær aktivitet er forbode, sjølv om bruken av militært personell eller utstyr for vitskapelege undersøkinger eller anna fredleg aktivitet er tillate (I).»

Svalbardtraktaten: «Art 9. Med forbehold av de rettigheter og plikter for Norge som følger av dets tiltredelse av Folkenes Forbund forplikter Norge sig til ikke å oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis i de egner som er nevnt i artikkel 1 eller anlegge nogen befestning i de nevnte egner som aldri må nyttes i krigsøiemed.»

Nr. 41 1 • 2012 impeRialisme og kRig Revolusjon! 25

ble åpnet våren 2007. Med det kunne Kongsberg tilby sine unike pol til pol­sa­telittjenester. Nettverket til Kongsberg Satellite Services gjør det mulig å laste ned data fra polære satelitter to ganger for hvert omløp, dvs. omtrent hvert 40. mi­nutt.

Bare Norge har en satelittstasjon i An­tarktis som opererer på ordinære kom­

mersielle vilkår. Kongsberg er oppsatt på at satelittene som bruker Svalsat også skal bruke TrollSat, og selskapet er i full gang med å bygge ut mange nye antenner. Storkunder er amerikanske og tyske sate­litter, som World View­2 og TerraSar­X. Fra 2013 kommer nye satelitter som skal kunne ta bilder med en nøyaktighet på 25 centimeter.

Statsminister Stoltenberg åpnet Troll­Sat formelt i 2008 og skrøt av dette som en «milepæl for effektiv miljøovervåk­ning fra satelitter og gir bedre og raskere

tilgang til blant annet viktige klima­, miljø­ og værdata».

«Blant annet» er neppe å ta for hardt i. TrollSat, i likhet med SvalSat, laster ned og formidler data som er vitale for mili­tære formål. Nettopp den hyppige oppda­teringa av dataene gjør disse norske basene militært attraktive.

RomkrigNorge har ambisjoner om å utnytte sitt grep om polarområdene til å bli en stor­makt i rommet. «De geografiske forde­lene ved Norges nordlige beliggenhet for romaktiviteter er viktige både for nasjo­nale behov og for å yte service for inter­nasjonale klienter. Norsk Romsenter har som mål at Norge i 2015 skal være det land i verden som har største nytte av rommet», sier Norsk romsenter.

Ved siden av satelittvirksomheten er Vardøradaren et av Norges viktigste «bi­drag» til krigføring fra og i verdensrom­met. Norske regjeringer fortsetter å benekte det som Wikileaks har avslørt og amerikanerne innrømmer, at radaren Glo­bus 2 er en sentral brikke i det amerikan­ske rakettforsvarsprogrammet. Denne og andre radarer kan gjøre bruk av nøyaktige satelittdata for sin romovervåkning.

Landet vårt utgjør i korthet en spydspiss i den amerikanske kampen for herredømme over verdensrommet, og Norge er en villig medhjelper til USAs feige krigføring verden over der satelitt­data gir overtak over motstanderen på bakken. Norge krenker åpenlyst både Svalbardtraktaten og Atlanterhavstrakta­ten, og bidrar til militarisering av ver­

densrommet. Men i norsk offentlighet er alt dette nærmest et ikke­tema.

Alle antenner uteSvalbardposten meldte i desember 2011 at russerne har satt opp tre solide funda­menter til antenner i Barentsburg. Etter tiår med nytteløse protester til norske myndigheter om NATO­militarisering av Svalbard, prøver de seg med andre meto­der. Russerne hevder at bakgrunnen er at et russisk forskningsinstitutt ønsker å satse sterkere på polar vitenskap. Syssel­mannen truer med at fundamentene vil bli fjernet, angivelig fordi russerne ikke har fulgt pålegg.

Det er Post­ og teletilsynet som skal godkjenne slike stasjoner, de skal også vite hvilke satellitter det skal lastes data fra. Derimot har de ikke noe innsyn i hva slags data som lastes ned. Her får Tilsynet et alvorlig dilemma, hvis de til tross for egne bekymringsmeldinger tillater den norsk­amerikanske satelittvirksomheten, men ikke tillater den russiske …

Her kan vi være rimelig trygge på at Utenriksdepartementet sørger for at et be­kymret tilsyn blir overstyrt av NATOs spesielle fortolkning av Svalbardtrakta­ten. n

Mye av bakgrunnsinformasjonen i denne artikkelen er hentet fra boka Sate-littkrigen – Norges militarisering av pol-områdene og verdensrommet, av journalist Bård Wormdahl. Pax Forlag, Oslo 2011. ISBN 978­82­530­3450­8

Publisert på Nettmagasinet 22. mars 2012.

EROBREREN: Jens Stoltenberg på triumfferd i Antarktis i 2011.

Foto: Statsministerens kontor flickr

SvalSat: Satellittstasjonen SvalSat ser alle de 14 daglige omløpene

til en polarbanesatellitt.Foto: © Kongsberg Space and

Technology.

26 Revolusjon! impeRialisme og kRig Nr. 41 1• 2012

I løpet av 2011 har arabiske folk i Nord­Afrika og Midtøsten reist seg, det ene etter det andre. De ønsket ikke å bli utsatt for

konsekvensene av kapitalistisk monopolistisk hegemoni, som arbeidsløshet og fattigdom. De sa nei til undertrykkelsen fra de autokratiske diktaturene som har voktet dette hegemoniet. Men de 30­40 år gamle despotregimene har vært hovedårsaken til desorganiseringen av de undertrykte massene og har dessuten hindret dem i å utvikle sin bevissthet. Folkene som reiste seg har vunnet noen seire, men kunne ikke høste de virkelige fruktene av sin kamp, som å være i stand til å danne sin egen politiske makt. Samtidig har disse borgerlige reaksjonære kreftene, som støttes av vestlige imperialister, bevart eller forsøker å bevare sitt hegemoni ved å styrke maktgrunnlaget sitt med nye samarbeidspartnere, selv om dette hegemoniet har støtt på visse vanskeligheter.

De arabiske folkene som rei­ste seg innså sitt potensiale

og smakte på seieren, og deres kamp har ennå ikke blitt slått ned i noe land, bortsett fra i Libya. På tross av lavt bevisst­hets­ og organisasjonsnivå fort­setter folkene sine opprør og forsøker å overvinne sine svak­heter. De insisterer på å stå imot de reaksjonære kreftene som har reorganisert seg, spesielt gjennom tilkomsten av politisk is­lam, som er blitt moderat og pro­amerikansk i nesten alle land.

Vi, de undertegnede revolusjonære kommunist­ og arbeider­partiene som møtes ved Tyrkias Arbeiderpartis 6. kongress,

uttrykker vår stolthet over og solidaritet med folkenes masse­kamper, ikke bare i de arabiske landene i Nord­Afrika og Midt­østen, men også i Europa, fra Spania til Hellas, og i Latin­Amerika, fra Venezuela til Ecuador, som slåss for sine na­sjonale og sosiale rettigheter og friheter, og vi erklærer vår støtte til det palestinske folkets rettferdige kamp mot imperialismen og Israels sionisme.

Vi er imidlertid også klar over det faktum at vår største svak­het er det utilstrekkelige bevissthets­ og organiseringsnivået hos verdens folk, enten det gjelder å gjøre opprør eller på andre fel­ter. Og imperialistene og deres kollaboratører utnytter denne svakheten i forsøk på å fornye den råtnende basisen for sitt he­gemoni og undertrykke kampene ved å infiltrere rekkene til fol­kene de påstår at de støtter, ved å manipulere disse kampene i egen interesse og fjerne dem fra deres folkelige innhold.

De vestlige imperialistene, som har verdensherredømmet i sine hender og som forsøker å forsterke sine posisjoner i kon­kurranse med de oppadstigende imperialistiske maktene, har ikke bare som mål å styrke sitt overherredømme i de landene

som tradisjonelt har vært under deres innflytelse ved å under­trykke de folkelige kampene, men de forsøker også å opprette sitt hegemoni ved å påvirke folkene og deres kamper og bruke dem som løftestenger i land som Syria og Iran, som de enda ikke har vært i stand til å tvinge i kne.

Vi støtter verken Assad­ eller Khamenei­regimet. Men vi un­derstreker også det faktum at når vestens imperialister in­

tervenerer med støtte fra de reaksjonære kreftene i regionen, som de tyrkiske og saudiarabiske reaksjonære kreftene, under påskudd av «demokrati» og «diktatorenes undertrykkelse», har en sånn politikk ingenting å gjøre med folkenes rett til selvbe­

stemmelse eller med folks sosi­a l e o g d e m o k r a t i s k e for håpninger.

Vi motsetter oss alle imperia­listiske intervensjoner – økono­miske, politiske og militære – uansett påskudd, uansett om de inviteres av sam­arbeidende lakeier eller ikke, og vi fordømmer en slik politikk, som bare bringer med seg krig, blod og tårer.

Vi ber alle verdens folk, og spesielt folkene i Syria og

Iran, om å være på vakt mot im­perialistiske intervensjoner og feller i stil med det libyske ek­sempelet, å vise solidaritet med kampene til folkene i regionen og å fortsette kampen mot imperialismen og de reaksjonære kreftene.

Ankara, 20.12.2011

• Albanias kommunistiske parti• Benins kommunistiske parti• Belgias Arbeiderparti• Kypros' nye kommunistiske parti• Ecuadors Marxist­Leninistiske Kommunistiske Parti• Spanias kommunistiske parti (marxist­leninister)• Organisasjonen for gjenoppbygging av Hellas'

kommunistiske parti (Anasintaxi)• Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT)• Tyrkias arbeiderparti (EMEK Partisi)

Resolusjon fra møte mellom partier som deltok som gjester og observatører i forbindelse med kongressen til det tyrkiske arbeiderpartiet EMEP.

«Vi motsetter oss alle imperialistiske intervensjoner, uansett påskudd»

Støtt folkene som har reist seg for sine rettigheter og sin frihet! Vi fordømmer de imperialistiske sammensvergelsene mot Syria og Iran!

Nr. 41 1 • 2012 impeRialisme og kRig Revolusjon! 27

Krigsropene gjaller på ny. Nå er det syrerne som skal «hjelpes» med en utenlandsk imperialistisk intervensjon.

Av E. Holemast

Hvis ikke den kommer, har verdens­samfunnet «sviktet». Dette er budskapet som hamres inn fra NATO­mediene, sjølsagt også de norske.

Angrepsplanene har ligget klare en god stund, styrker er allerede i bered­skap i Tyrkia og andre steder. Nå gjelder det å bearbeide den offentlige opinionen for en ny humanitær angrepskrig av li­bysk merke. Russland og Kina er onde, fordi de ikke ønsker en reprise av det li­byske scenariet. Den arabiske liga, som nå ikke består av stort annet enn isla­mistiske despotier og stater som alle­rede er satt på plass av USA med våpenmakt, spiller plutselig rollen som demokratiske forkjempere på det sy­riske folkets vegne. Enhver som tenker etter, forstår at det her er noe som ikke stemmer.

Men oppmuntret av den labre krigs­motstanden mot NATOs barbari i tilfel­let Libya, satser imperialistenes propagandaavdelinger på en lett match. Enhver krigsmotstander vil umiddelbart stemples som en «kyniker» som «ven­der det syriske folket ryggen».

Bakgrunnen er at Syria fremdeles står i veien før USA har fått hele regio­nen innlemmet i NATOs Middelhavs­strategi. Dessuten er Syria en gordisk knute som før eller siden må kuttes av, på grunn av landets helt spesielle stil­ling og geografiske plassering som bak­land og støttespiller for både Iran og Palestina. Faller Syria, er Iran ytterli­gere isolert og en ny kjøkkeninngang er åpnet for en lenge planlagt militær ag­gresjon mot landet. Faller Syria, kan bordet være ryddet for Israels «end­lösung» i forhold til det palestinske fol­ket. Som om ikke disse utsiktene er skremmende nok, kommer den over­hengende faren for at en intervensjon kan eskalere til full krig, i ytterste kon­sekvens verdenskrig.

Det kan virke som et paradoks at den «kristne» vestlige imperialismen aktivt bidrar til å øke forfølgelsen og under­trykkelsen av nettopp de kristne overalt hvor NATO, USA, Frankrike og Storbri­tannia «intervenerer» i Midtøsten.

Assad­regimets brutalitet gjennom

flere generasjoner er ingen nyhet. Kur­derne kan underskrive på det. Men lan­det har, som Irak og Libya tidligere, vært et langt på vei sekulært regime hvor ulike religiøse retninger har hatt betydelig grad av frihet. Den kristne mi­noriteten i Syria har, som tilfellet var i Irak, nytt relativ frihet og har ikke trengt å frykte bomber og attentater. Svært mange kristne irakere ble tvunget til å søke tilflukt i Syria etter USAs hærta­king av landet i 2003, slik at andelen av befolkninga langt overstiger ti prosent. Salafistisk terror var ukjent i Syria før imperialistene væpnet islamister og sendte dem inn for å initiere opprøret våren 2011. Allerede i april­mai 2011 ble kristne samfunn over hele Syria an­grepet og truet. Siden har det vært en se­rie av angrep på kristne syrere.

En ny krig i Midtøsten kan virke uunngåelig, dersom ikke en antikrigsbe­vegelse klarer å stoppe den. Krigen vil i utgangspunktet bli ført via stedfortre­dere, med Tyrkia og villige arabiske nik­kedukker, som Qatar, som anførere. Spesialstyrker fra Qatar og Storbritan­

nia operer allerede aktivt i byen Homs. Den tyrkiske statsministeren Erdogan har framsatt direkte trusler om alt fra å stoppe strømforsyning til Syria til di­rekte militær aksjon. Den tyrkiske hæ­ren er den største i NATO utenom USA.

Krigsmotstandere og alle som adva­

rer mot ny imperialistisk intervensjon, må ikke la seg forlede av krigspropa­gandaen. Den er direkte avkom av NATO­strategien «Responsibility to protect» som skal rettferdiggjøre NA­TOs inngripen hvor som helst i verden. Vi støtter og forsvarer det syriske fol­kets krav om demokrati og eventuelt et regimeskifte som de – og ikke USA – måtte bestemme. Det syriske folket må samtidig ta lærdom av de andre folke­opprørene som har blitt «kidnappa» av imperialismen. Alliansen «Syrias Ven­ner», der Norge deltar, er det motsatte av hva navnet skulle tilsi. Imperialistene har minst av alt interesse av at de ara­biske folkenes frihetslengsler blir inn­fridd. Når USA og Vesten er indignerte på det syriske folkets vegne, er det ute­lukkende for å bruke massebevegelsene til å tjene egne imperialistiske formål. Hadde det ikke vært slik, ville USA og NATO for lenge siden ha vært involvert på folkets side mot de tyranniske despo­tiene – USAs tette allierte – i Saudi­Arabia, Qatar og Bahrain. Det vil selvsagt ikke skje.

Krigsropet fra «Syrias Venner»

Det hvite hus og Den arabiske liga feller krokodilletårer for Syria. Hva med Yemen, Bahrain og Egypt? Illustrasjon: Carlos Latuff.

28 Revolusjon! omtale og kRitikk Nr. 41 1• 2012

Av Jan R. Steinholt

I sitt forsøk på å vise en vei ut av dom­medagsscenarioet og antyde mulige framtidsvisjoner for menneskeheten,

ender forfatteren opp med å vende tilbake til de utopiske sosialistene som ville bygge kommunistiske øyer i et kapitalis­tisk hav …

Bestefar Pål Steigan er bekymra over verdensutviklinga. Han påviser med en rekke tall og fakta hvordan det kapitalis­tiske verdenssystemet styrer mot et sam­menbrudd: økonomisk så vel som økologisk.

Første del av boka Sammenbruddet er full av tall og fakta over hvordan den ak­tuelle verdenskrisa skaper fattigdom og elendighet, ikke minst i Europa. Forfatte­ren proklamerer ikke at kapitalismen nødvendigvis klapper sammen, men åp­ner for at Kina og India kan evne å utnytte krisa for egen del og dermed også for­lenge systemets levetid. Imidlertid har forfatteren en tendens til å overvurdere sannsynligheten for et snarlig sammen­brudd for USA som supermakt.

Gjennom en rekke eksempler blir det påvist hvordan Kina ikke bare øker sin produksjon og markedsandeler på ver­densmarkedet, men også hvordan Kina setter seg på og sikrer seg en stadig større andel av verdens livsviktige mineraler og ressurser. «Med mange investeringer og stor pragmatisme skaffer Kina seg fot­feste på alle kontinenter.» (s. 98) Men Steigan husker også å nevne den andre sida av det kinesiske portrettet: «Uten­landske selskaper dominerer Kinas ek­sport, og deres andel økte fra 2 prosent i 1985 til 58 pst i 2005. I stadig større grad

produseres disse varene i anlegg som er 100 prosent eid av utenlandske interes­ser.» (s. 94) Han glemmer heller ikke å ta med den bakenforliggende årsaken til det kinesiske industrieventyret: Den ek­streme utbyttinga av det svære kinesiske proletariatet – et proletariat som i raskt voksende omfang reiser seg til kamp for sine klasseinteresser gjennom et utall streiker og aksjoner.

De sju store kriseneSteigans hovedanliggende er likevel ikke den økonomiske, men den økologiske krisa. Villedende paradenumre som «kli­makvotene» til Stoltenberg & Co. blir grundig avkledt. Samtidig får miljøorga­nisasjonene refs for bare å drive med nå­lestikk i den store miljøkampen, uten å gå løs på de virkelig store spørsmålene.

Forfatteren gir en god gjennomgang av krisene knyttet til klimaendringer, res­sursmangel, forurensning, vannmangel, forsuring av verdenshavene osv. Gjennom en rekke konkrete eksempler og fors­kningsresultater tegner han opp et dystert bilde for framtida. Fra tid til annen trek­ker han fram Marx og sistnevntes på­pekninger av at mennesket faktisk er en del av naturen og gjensidig avhengig av den. Særlig Sovjetunionen (men i mindre grad Kina under Mao) får på pukkelen for å være opptatt av hensynsløs økonomisk vekst på naturens bekostning. Dette er det selvsagt mye riktig i.

Men dette var jo ikke særegent for de sosialistiske landa. Å sette full fres på in­

dustribygging og rykende piper var den internasjonale tidsånden før, og ikke minst etter, Den andre verdenskrigen. I forhold til folketallet er det knapt noe land som har satt større økologiske fotav­trykk (ett av forfatterens yndinguttrykk) enn det sosialdemokratiske Norge, alle­rede før oljealderen satte inn.

Bokas siste del er på mange måter den svakeste. Det virker som om Steigan, som i stort har en materialistisk tilnærmings­måte, henfaller til idealisme jo mer han nærmer seg konklusjonene.

Han adopterer ganske ukritisk de rå­dende postulatene fra FNs klimapanel om at den globale oppvarminga i sin helhet er menneskeskapt (s. 110), noe som ikke ob­jektivt lar seg bekrefte. I forlengelsen av dette tenderer boka til å gjøre størrelsen på de økologiske fotavtrykkene til både et moralsk og individuelt spørsmål.

Teorien om «peak oil», det vil si at top­pen på oljealderen er passert og at karbo­nets tidsalder nærmer seg slutten, har mye for seg. Men det viser seg stadig vekk at ny teknologi og nye ressurser utsetter den varsla dommedagen.

Man kan innvende at sånne unøyaktig­heter ikke er viktige, fordi problemene menneskeheten står overfor er reelle og gigantiske nok. Nye, svære oljefunn i Nordsjøen i 2011 betyr bare en forlen­gelse av oljealderen. Overdreven fram­tidsoptimisme kan bli ei sovepute. Men nye utvinningsmetoder og nye former for energi utvikles faktisk, også under kapita­lismen. Fusjonsenergi som «kopierer» sola kan for eksempel, hvis de pågående prosjektene lykkes, løse jordas energipro­blem innen et par tiår.

Sammenbrudd på mange plan

Bokomtale

«Sammenbruddet» er ei lesverdig bok, spesielt den første delen. Konklusjonene som trekkes i siste del bærer imidlertid preg av det ideologiske forfallet – for ikke å si sammenbruddet – til bevegelsen og partiet som Steigan sjøl frontet for en mannsalder tilbake.

Nr. 41 1 • 2012 omtale og kRitikk Revolusjon! 29

Nullvekst og MalthusSteigan leverer massevis av bakgrunn og argumentasjon for tingenes grimme til­stand og for at noe må gjøres. Men han konkluderer på samme måte som Lester Brown eller miljøfantastene i Framtiden i våre hender: Veksten må ned, forbruket til alle i den «rike» del av verden må ned. Verdens folketall må ned (fordi en befolk­ningsvekst bare betyr massedød). Alt sammen i solidaritetens navn. Og det må skje fort.

Løsningsforslaga ligner farlig på Malt­hus’ gamle teorier, bare i mer pynta ver­sjon. Malthus mente at matfatet var tilmålt og begrensa (for de fattige), og at det «overflødige» folketallet derfor måtte begrenses med alle tilgjengelige midler. Han mente at om ikke folketallet ble re­dusert, ville sult, pest, krig og elendighet sørge for det samme.

Den fordums AKP­lederen holder fort­satt døra til kommunismen på gløtt. I den avsluttende delen av boka redegjør Stei­gan for sine uferdige framtidsvisjoner, med et minimalistisk bruk av alt som kan ligne på sosialistisk og kommunistisk ter­minologi.

Etter å ha gjentatt at «det aller viktigste som må skje, er at for verden som helhet må veksten stoppe» (s. 197) skriver han at «[N]nøkkelen til framtida ligger i å løse problemet med å skape et godt samfunn uten den typen vekst vi kjenner i dag, et samfunn som samtidig fordeler ressur­sene på en rettferdig og rimelig måte». Det er sjølsagt umulig under kapitalis­men.

Følgelig vil Steigan ha det han kaller Kommunisme 5.0. Den skal være et nytt og oppgradert «operativsystem» som leg­ger avstand til Kommunisme 4.0, som var de sosialistiske statene i det 20. århun­dret, og som ifølge forfatteren «ikke kom [ikke] et skritt nærmere kommunismen»! (s. 212)

Helst vil han ikke bruke ordet sosia­lisme. Det er for utskjelt og kompromit­tert som en kapitalisme uten kapitalister, og – ifølge forfatteren – med et uunngåe­lig byråkrati. Derfor foretrekker han (det like utskjelte) k­ordet fordi det sier mye mer enn sosialisme. Men noe kommunis­tisk parti som spiller en ledende og opp­dragende rolle vil han ikke vite av. Sosialisme og ledelse i form av «sentral­komiteer» (les kommunistiske partier) er gårsdagens løsning. Steigan ser isteden sin kommunisme spire fram i form av fri kildekode på internett, i dugnader av ty­

pen Wikipedia og så videre. Det siste har han mye rett i. Men også aksjeselskaps­formen undergraver på sett og vis den pri­vate eiendoms­ og styringsretten ved at den så å si eksproprierer kapitalisten fra sin egen eiendom, som Marx sa. Kapita­lismen består like fullt.

Der Steigan virkelig blir svar skyldig, er hvordan man skal komme til det kom­munistiske samfunnet han stiller opp, og som han påstår å ha lansert under navnet øko­kommunisme (side 202). Om vi hus­ker riktig, var det ikke Steigan, men Har­tvig Sætra som først lanserte dette begrepet.

Tilbake til den utopiske kommunismenPål Steigan ser nostalgisk tilbake til de kommunistiske ideene og forestillingene fra lenge før Marx, til den religiøse og ut­opiske kommunismen. Paradokset er at Steigan møter seg sjøl i svingdøra, for hans oppgjør med 1900­tallets «gammel­dagse» sosialisme bringer ham tilbake til de utopiske sosialistene som Robert Owen og Charles Fourier («Kommunisme 2.0») som ville skape kommunistiske småsamfunn i kapitalismens midte. Stei­gans framsynte versjon 5.0 er dermed et tilbakeskritt til versjon 2.0:

«Kapitalismen oppsto under den føy­dale epoken. Italienske og hollandske byer praktiserte kapitalisme i et hav av føydalisme. På samme vis vil det oppstå kommunistiske øyer i et hav av kapita­lisme.» (side 222 – anmelderens uth.) «Spontan, lokal kommunisme for å takle kriser vil det bli mer av, […]». (Samme sted.)

Dermed er vi tilbake i den gamle uto­piske kommunismen igjen. Det Marx og Engels forstod (for en generasjon tilbake var også Steigan enig), var at sosialismen og kommunismen rett nok gir det histo­riske svar på de motsigelsene og den klas­sen som kapitalismen frambringer – men at den i motsetning til føydalismen og ka­pitalismen ikke kan drive fram en ny øko­nomisk basis som det reiser seg en samsvarende overbygning over. Tvert om, arbeiderklassen må først tiltvinge seg den politiske makta for derigjennom å bygge sosialismens og kommunismens økono­miske fundament.

All historisk erfaring viser at kommu­nismen ikke er mulig uten den overgangs­perioden som Marx kalte proletariatets diktatur – sosialisme, om man vil.

Steigan vikler seg inn i flere sjølmotsi­gelser. Etter å ha langet ut mot sosialis­men som byråkratisk og «utilstrekkelig» og skjelt ut Stalin via diverse trotskistsita­ter (s. 202), må han vedgå at sosialisering av storkapital og infrastruktur er nødven­dig, og til det trengs «en form for sosialis­tisk statsmakt» i en overgangsfase. Men dette er altså helt utilstrekkelig, stadig ifølge Steigan, man må gå mer radikalt til verks «allerede fra start» ved å opprette ei form for verdensregjering – som vi ut fra sammenhengen må anta skal styre så vel kapitalistiske/imperialistiske som sosia­listiske land og allianser: «For å hindre at en stat eller ei gruppe stater raner til seg for store deler av jordas ressurser og set­ter et for stort økologisk fotavtrykk, trengs det en form for verdensregjering, i det minste i grunnleggende ressursspørs­mål.» (side 225)

Det låter besnærende med en «sys­temuavhengig» global skoforretning som fordeler økologisk fottøy i ulike størrel­ser, men ligner kanskje mer på en blan­ding av SVs romantiske tro på FN­systemet og ei verdensregjering à la Jehovas Vitner.

Kommunisme i marxistisk forstand er det ikke. For den oppstår verken spontant eller lokalt, men bare som følge av sosia­lismens seier i verdensmålestokk. Den kommunistiske idé er dessuten basert på en grunnleggende optimistisk framtidstro når det gjelder menneskehetens mulighe­ter til å høyne sine materielle og kultu­relle livsvilkår. Man vinner neppe entusiastisk oppslutning i arbeiderklassen om en «kommunisme» som mest dreier seg om å sette bremsene på for å unngå dommedag.

Disse innvendingene til tross: Les boka. Den er lettlest og med mange kilde­henvisninger for den som vil fordype seg mer. Sammenbruddet utfordrer til kritisk debatt og gir tankeperspektiver for fram­tida. Bare dét er sjelden kost i våre dager.

Pål Steigan: Sammenbruddet. Spartacus forlag 2011. ISBN 978 82 430 0620 1

Har du flytta i det siste? Husk å melde adresseforandring så du ikke går glipp av tidsskriftet!

Visste du …… at du finner hundrevis av artikler påNettmagasinet Revolusjon?

www.revolusjon.no

30 Revolusjon! Vitenskap og filosofi Nr. 41 1• 2012

Materialismens posisjon innenfor naturvitenskapene er sterk, men ikke urokkelig.

Ingen steder står den dialektiske og materialistiske virkelighetsoppfat­ninga sterkere enn innen naturviten­

skapen og i forskningsmiljøene. Den dialektiske materialismen blir stadig be­kreftet gjennom eksperimenter og nyopp­dagelser.

Av Jan R. Steinholt

Likevel dukker idealistiske forestillin­ger og verdensforklaringer stadig opp, også innenfor forskjellige deler av natur­vitenskapen. Vi har sett det gjentatte gan­ger i forhold til biologien (jf. deler av kjønnsforskninga og debattene rundt arv og miljø), men også på områder som as­tronomi og i studiene av kosmos – kos­mologi. Det dreier seg om intet mindre enn forståelsen av universet som mennes­keheten og planeten jorda er ørsmå be­standdeler av.

Fartsgrensa brutt?Nøytrinoer [i] ble seinsommeren 2011 skutt ut av en partikkelakselerator i CERN i Geneve til et laboratorium 732 kilometer unna, Gran Sasso­laboratoriet i Italia. Der skal de ha dukket opp noen na­nosekunder tidligere enn lyset ville ha gjort. Det som gjør dette oppsiktsvek­kende er det omforente postulatet om at lysets hastighet er konstant (fastsatt til ca 300 000 000 m/s) og utgjør universets ab­solutte fartsgrense, og at ingen partikler kan overstige dette.[ii] Dette er et hoved­punkt i Albert Einsteins relativitetsteori [iii] (som egentlig er to teorier, den gene­relle og den spesielle relativitetsteorien).

Resultatene har forårsaket vantro og forvirring i forskningsmiljøene verden over. For hvis de er riktige, betyr det at Einsteins relativitetsteori, som hevder at ingenting kan bevege seg fortere enn ly­set, har fått et skudd for baugen. Mange forskere avviste straks eksperimentet dels som humbug, dels som feilmålinger. Men et tilsvarende eksperiment den 18. no­vember 2011 som tok hensyn til noen av innvendingene mot det første forsøket,

men med langt færre nøytrinopartikler, viste samme resultat: Nøytrinoene holdt fremdeles høyere hastighet enn lyset.[iv]

Flere forsøk vil følge.

Masse og hvilemasseEn fra et materialistisk standpunkt svært tvilsom bestanddel av Einsteins spesielle relativitetsteori, er at lyshastigheten er den samme i alle inertialsystem (treghets­systemer), og uavhengig av observatørens

bevegelse.For å få teorien om lysets konstante

hastighet (i vakuum) til å stemme, erstat­tet Einstein oppfatninga av tid og rom som absolutte størrelser med nye defini­sjoner som avhenger av observatøren.

Når lyshastigheten er satt som univer­sets øvre fartsgrense, har det hatt som forutsetning at hvilemassen til fotonet, lysets kvantepartikkel, ble satt lik null. Dette følger av den spesielle relativitets­teorien og framstår logisk sett som mer­kelig, ettersom fotonet opplagt har energi, og trolig også må ha masse. Ifølge relati­vitetsteorien er hvilemassen til en partik­kel den massen som kommer til syne for en tilskuer når partikkelen holder seg i ro. Men ettersom lyset aldri holder seg i ro, kan det vel heller ikke ha noen hvile­masse?

I fysikken har massen alltid vært be­stemmende. Siden Galileo og Newton har man ment at det er et legemes masse som avgjør akselerasjonen når det blir påvir­ket av en ytre kraft. Med Einsteins relati­vitetsteori var dette angivelig bare gyldig for masser som forholder seg i ro, og fikk derav navnet hvilemasse. For øvrig var det snakk om en relativistisk masse, av­hengig også av vinkelen mellom legemets retning og påvirkningskrafta ved siden av hastigheten.

Partikler og bølgerAllerede Descartes (1596–1650) skrev at universet i sin helhet er fylt med masse. Isaac Newton (1643–1727) sa at det å forestille seg «at et legeme kan påvirke et annet som befinner seg i en viss avstand fra det gjennom vakuum uten noe ‘me­dium’, er for meg en så absurd tanke at jeg mener at ikke en eneste person med det fjerneste begrep om filosofiske spørs­mål, kan tro på det». [v]

Newton argumenterte for at lyset be­stod av partikler (eller korpuskler, som han selv kalte det). Korpuskelteorien ble rådende til ut på 1800­tallet da bølgeteo­rien ble revitalisert.

Fram til da mente man at lyspartiklene beveget seg i en lyseter som omga oss. Men eterteorien ble oppgitt på slutten av 1800­tallet, da apparatet som ble brukt i

Raskere enn lyset?NOEN KRITISKE BETRAKTNINGER RUNDT NATURVITENSKAP OG FILOSOFISK IDEALISME

Nr. 41 1 • 2012 Vitenskap og filosofi Revolusjon! 31

« … ingenting annet er evig enn materie i evig endring og evigvarende bevegelse».

Friedrich Engels,

innledning til Naturens dialektikk.

et eksperiment utført av Michelson og Morley ikke kunne påvise bevegelse i in­terferensmønsteret uavhengig av om lyset gikk samme vei eller motsatt vei av det man mente var eterstrømmen.

Einstein gjorde i 1905 et forsøk på å kombinere bølge­ og emisjonsteori ved å anta at lyset eksisterer som nåler eller lange bølgetog, men denne nåleteorien lot seg ikke bekrefte.

I dag legges kvanteteorien[vi] til grunn, den beskriver at lyset har en dualitet. Det vil si at det har både partikkel­ og bølge­karakter. Ifølge denne består lyset av kvanter (fotoner) samtidig som det er elektromagnetiske bølger.

Men stadig vekk er det ikke gitt noen fullgod forklaring på hvordan disse og andre bølger kan bevege seg hvis de ikke har en form for medium å bevege seg i.

«Det nødvendige farvel med lysets bøl­geteori og overgangen til en lysets partik­kelteori er imidlertid blitt forkludret med den filosofiske idealismens hjelp», som danske Carlo H. Madsen sier det. «Lysets eterteori måtte oppgis, men lysets bølge­teori ble fastholdt! Materien forsvant, men bevegelsen vedble!»[vii]

Eteren som ble vekkForskningen på de ørsmå partiklene som kalles nøytrinoer er et nytt felt innen fy­sikken. Først het det at nøytrinoene ikke hadde masse, men i år 2000 ble det opp­daget at nøytrinoene har masse. Denne er riktignok svært liten, mindre enn en hun­dretusendel av elektronets masse.

Enkelte spør seg om disse knøttsmå nøytronene – 65 milliarder av dem går tvers gjennom hver kvadratcentimeter av huden din hvert sekund – kan utgjøre en form for eter?

Andre muligheter for en form for me­dium som lyset kan bre seg i holdes også åpne. Flere og flere, forskere og andre, stiller spørsmål ved om det ikke allikevel må finnes en slags eter – av noen kalt va­kuum, selv om det gammelgreske eter er mer beskrivende.

Russeren Felix Gorbatsevitsj beskriver etermediet som et hav uten kyster, et en­deløst hav fylt med elektromagnetisk ma­terie som har en viss tetthet og elastisitet.

[viii] Denne materien består av to like partikler med motsatt ladning eller for­tegn. Etermediet er ifølge Gorbatsevitsj utgangspunktet for utbredelse av elektro­magnetiske bølger og for å formidle tyng­dekraftpåvirkning som fysiske legemer har på hverandre.

Andre teorier er at nøkkelen ligger i sjølve tyngdekraften. Kan for eksempel gravitasjonsfelt tenkes å utgjøre en slags dynamisk tøyelig eter, og at lyset ut fra dette vil ha en hastighet som er bestemt av universets «lokale» gravitasjonsfelt? Dette mener nordmannen Per­Gunnar Thoresen.[ix]

Det som er sikkert fra et materialistisk filosofisk synspunkt, er at all bevegelse nødvendigvis er materie i bevegelse. Be­vegelsen er materiens eksistensform, konstaterte Friedrich Engels.[x] Og denne materien som går i sitt evige kretsløp, må ha et medium å bevege seg i.

LyshastighetEinsteins spesielle relativitetsteori har som utgangspunkt at lyshastigheten må­les ut fra at den beveger seg i et vakuum i rommet. Sjøl om man snakker om et va­kuum i universet, så vil det alltid være partikler som ikke «tømmes» ut av vaku­umet. Det er snarere snakk om større eller mindre partikkeltetthet.

Det største problemet med teorien er at den hevder at lysets hastighet er konstant i alle retninger, uavhengig av lyskildens fart og også uavhengig av om observatø­ren er i bevegelse i forhold til lyskilden. Om vi ser bort fra alle andre forhold med uendelig bevegelse i universet og forut­setter at lysets mottaker, i dette tilfellet la oss si deg som leser dette, står i fullsten­dig ro mens ei stjerne sender ut lys og samtidig kommer i retning mot deg, vil det rent logisk bety at lysets hastighet i dette tilfellet er lyshastigheten pluss stjer­nens fart. Den dominerende forklaring av dette forholdet blant dagens astronomer er imidlertid at det ikke er farten som en­drer seg, men tida.

Matematiske beregninger og tankeek­sperimenter om reiser fra for eksempel Jorda til en planet i en galakse 10 lysår unna og tilbake igjen, fører til ubegripe­lige slutninger som for eksempel at klokka på Jorda viser færre antall år når man vender hjem enn den tida man rent faktisk har reist.

Disse beregningene har i sin tur avfødt alle mulige spekulative teorier, understøt­tet også av seriøse vitenskapsfolk, som at man kan gå fram og tilbake i tid, gjenopp­leve ungdommen eller for den saks skyld

forhindre ens egen fødsel ved å ta livet av tippoldemor …

Tid og tidsbegrepHva er tid? Begrepet tid gir ikke mening uten at det også skjer en eller annen form for bevegelse i forhold til et referanse­punkt som bevegelsen kan relateres til. Vår jordiske tid, en målestokk utarbeidet ut fra kretsløpet og rotasjonen til den pla­neten vi befinner oss på, kan brukes til å beregne varighet og avstand, også i for­hold til stjerner og planeter som har en helt annen lokal «tidsregning» enn oss. Tidsfesting på denne måten er mulig der­som en korrigerer for ulik hastighet, be­vegelsesretning osv. i rommet. Vår tidsberegning er dermed et hjelpemiddel, en nyttig målestav, og kan være et presist redskap til dette bruk for å få pålitelig kunnskap.

Noen universelt eksisterende objektiv tid er det derimot vanskelig å påvise. Men vi bør kunne fastslå at tida er irreversibel, at den er enveiskjørt. Tida beveger seg fra fortid til framtid.

Den usynlige materienOmtrent 25 prosent av universets energi mener forskerne utgjøres av såkalt mørk, ikke­baryonisk, eller «usynlig» materie. Hva den består av er det ingen som vet, men det antas at den kan bestå av parti­kler med masse, men uten elektrisk lad­ning. Denne materien påvirkes av og påvirker tyngdekrafta, men synes ikke for øyet fordi den ikke har elektrisk ladde partikler som absorberer lys. Denne mørke materien kan forårsake at fjerne galakser framstår som fordreide, og kan kanskje være en mulig årsak til teorien om at universet er krumt, slik den regje­rende trenden i astrofysikken hevder.

Ifølge partikkelfysikkens standardmo­dell utgjør «vanlig» materie bare omlag fem prosent av innholdet i universet. Re­sten av all energien i universet, omtrent 70 prosent, består av en eller annen form for vakuumenergi.[xi] Den kalles også mørk energi. Ikke på grunn av fargen, men fordi forskerne ikke aner hva den be­står av. Ideen om mørk energi er en følge av teorien om et univers som stadig ek­spanderer. Det kommer vi tilbake til ned­enfor. Her skal bare bemerkes at teoriene som for tida er rådende anerkjenner at det fins mengder av energi og materie som er «usynlig», samtidig som eterteorien er forkasta.

fortsetter neste side

32 Revolusjon! Vitenskap og filosofi Nr. 41 1• 2012

Idealisme og Big BangTidas moteretning innen fysikken er strengteorien som har til formål å forene Einsteins relativitetsteori med kvanteme­kanikken, for dermed å finne teorien om «alt» og verdens minste byggeklosser. Dette er de rådende trender i dagens fy­sikk, som noen vitenskapsfolk hevder har stått i stampe de siste 30 åra.

I 2018 planlegger NASA å sende det superavanserte romteleskopet «Webb» 1,5 millioner kilometer ut i verdensrom­met, altså i en bane mye lengre fra jorda enn det nåværende Hubble­teleskopet. Det ambisiøse målet er at teleskopet skal kunne ta bilder av «de aller første galak­sene» som ble dannet av Big Bang, tidfes­tet til 13,7 milliarder år tilbake.

Vi snakker dermed om en forestilling om at oversikten over hele universet snart er innen rekkevidde.

En slik oppfatning, sammen med ideen om at det hele startet med en kjempeek­splosjon (Big Bang) av komprimert mate­rie som siden har utvidet seg, bryter nødvendigvis med den materialistiske tanken om at universet verken har et start­ eller sluttpunkt, men er uendelig. Den ka­tolske presten og astronomen Georges Lemaître (1894­1966) var da også den første som fikk ideen med å regne seg til­bake i tid og konkludere med at alle ga­laksene en gang var samlet i ett punkt, et «uratom». Dermed fikk også den religi­øse skapelsesberetninga et skjær av viten­skapelighet. Pave Pius XII var raskt ute med å si at vitenskapen hadde bekreftet katolisismen.

Den rådende fysikken i de siste snart hundre åra beskjeftiger seg i liten grad med hva som foregikk forut for dette kjempesmellet. Eksisterte det et tomt uni­vers eller noe som helst før smellet? Hvis massen som utløste Big Bang oppsto fra ingenting, så forklarer jo Big Bang ikke

noe som helst, annet enn at en «skapende kraft» må ha stått bak, slik kreasjonistene og tilhengerne av «Intelligent Design» framfører.

Kort sagt idealisme og religiøst sver­meri. Hvis derimot Big Bang fant sted i et allerede eksisterende univers fylt med materie, hvordan kan man da begrunne at universet er 13,7 milliarder år gammelt?

Utvider universet seg?Svaret fra Big Bang­tilhengerne er at lys­ets rødforskyvning når man studerer fjerne galakser bare kan forklares ved at disse galaksene vokser fra hverandre, altså at universet stadig utvider seg i for­hold til det som formodentlig var univer­sets opprinnelige «sentrum», nærmere bestemt kjempeeksplosjonen som går un­der navnet Big Bang. På dette grunnlaget har man regnet seg tilbake til universets opprinnelse. Regnestykket er en konse­kvens av den vedtatte sannheten om lys­ets konstante hastighet.

Hvis det skulle være sånn at universet kontinuerlig utvider seg, så er det jo per definisjon heller ikke uendelig, ettersom det da logisk sett må utvide seg ut over en tenkt grense og inn i et eller annet som altså ikke er det definerte universet. Hva

er da dette «ingenting» som universet ut­vider seg i?

Hvis man derimot tar utgangspunkt i at universet ikke har noen begynnelse, ikke noe sentrum og at det er uendelig, så vil kanskje ufattelige 13,7 milliarder jor­diske år framstå som en uvesentlig tidspe­riode i den store sammenhengen. En rekke forskere stiller også spørsmålstegn ved teorien om at lysets rødforskyvning beviser at universet ekspanderer.

Nye målinger av fjerntliggende galak­ser utført av John Webb fra University of New South Wales i Australia[xii], viser at elektromagnetismen ikke er konstant i alle retninger gjennom kosmos. Målt fra den sørlige halvkule viste det seg at strå­lingen ble sterkere, målt fra den nordlige halvkule ble den svakere utover i verdens­rommet. Dette strider mot den såkalte standardmodellen som hevder at elektro­magnetismen – en av de fire naturkreftene sammen med sterk og svak kjernekraft samt tyngdekraften – i kosmos er kon­stant. Målingene kommer til syne gjen­nom avlesning av forskyvninger i lysets spektrum.

Uendelighet i alle retningerIdealismen innenfor vitenskapen og dens religiøse undertoner er knyttet opp til en forestilling om at universet er til for men­neskenes skyld. Slik forestiller man seg også at vi snart skal ha funnet både uni­versets «startpunkt» og «naturens minste byggeklosser»[xiii], slik man allerede hev­der å ha oppdaget den «høyest oppnåelige hastighet» og kvanten[xiv] som den min­ste og udelelige partikkel.

Men på samme måte som universet strekker seg ut i det uendelige, kan vel verden også være uendelig innover i ma­terien? Både Engels og Newton fram­holdt at hvis partikler man mente var udelelige likevel viste seg å være det, må man konkludere med at disse «udelelige» partiklene kan deles i det uendelige.

Materialismens posisjon innenfor na­turvitenskapene er sterk, men ikke urok­

I de ugjestmilde chilenske Andesfjella, 5000 meter over havet, vil gigantteleskopet Atacama (Alma) stå ferdig utbygd i 2013. Da forventer forskere at Alma vil av­dekke en ny galakse for hvert 3. minutt det er i observasjonsmodus.

Teleskopet skal ved hjelp av lange sub­millimetre lysbølger være i stand til å trenge gjennom kompakte gass­ og støvskyer i universet som skjuler galakser som hittil har vært usynlige for romteleskopet Hubble, med sitt avanserte optiske og in­frarøde utstyr. Allerede i dag har teleskopet gitt nytt innblikk i de spiralformede Antenne­galaksene drøyt 70 millioner lysår borte. Skyene som omgir galaksene be­står av gasser med en samlet masse som er flere milliarder ganger større enn sola vår, og er dermed en sannsynlig «fødestue» for nye stjerner.

Et av de første eksperimentene som står på programmet er studier av det påståtte svarte hullet Sagittarius A* i midten av Melkeveien. «Hullet» er vanligvis dekket av tette gasskyer, men Alma vil kunne se igjennom disse. Dette kan gi nytt innblikk i om det kan være hold i teorien om «svarte hull» som det blir påstått får masse til å forsvinne sporløst.

«Nårdenfilosofiskeidealismenforsøkerågjørebrukavdennyefysik-kenelleravdeidealistiskekonklusjonersomblirtrukketavden,skyldesdetikkeoppdagelsenavnyetyperstofferogkrefter,materieogbeve-gelse,menavatmangjørforsøkpååforestillesegbevegelseutenmaterie.DeterkjernenidisseforsøkenesomvåreMachianereunnlateråundersøke.DeavviseråtahensyntilEngels’utsagnomat”bevegelseutenmaterieerutenkelig”.»

V.I. Lenin: Materialisme og empiriokritisisme. Kritiske merknader til en reaksjonær filosofi. (Kapittel fem: Revolusjonen i naturvitenskapen og den filosofiske idealismen). 3. Kan man forstille seg bevegelse uten materie?

Nr. 41 1 • 2012 Vitenskap og filosofi Revolusjon! 33

kelig. Denne artikkelen har forsøkt å peke på noen idealistiske føringer som har trengt inn i fysikken og andre naturviten­skaper i løpet av 1900­tallet. Materialister mener at det er mulig å komme fram til objektiv og sikker kunnskap, men også at denne kunnskapen ikke har noen endesta­sjon. I et univers som er uendelig vil man aldri bli ferdig med å undersøke tingenes tilstand, og materien kan vise seg å anta andre former enn man først antok. Like fullt er det alltid snakk om materie i beve­gelse. For Engels og materialister etter

ham gjelder det ikke om å forsvare den ene eller den andre vitenskapelige anta­kelsen, men om å forsvare materialismen, verden som materialitet.

Kommunistene trenger derfor å «stå i forbund med de representanter for den moderne naturvitenskap som heller til materialismen», som Lenin sa.

«Foruten forbundet med de konse­kvente materialister som ikke tilhører det kommunistiske parti, er det av ikke min­dre og kanskje enda større betydning for den kjempende materialismens arbeid å

stå i forbund med de representanter for den moderne naturvitenskap som heller til materialismen og som ikke er redd for å forsvare den og propagandere den mot de filosofiske motevaklinger i retning av idealismen og skeptisismen som er rå­dende i det såkalte ’dannede selskap’.»

Vladimir I. Lenin: Om betydningen av den kjempende materialisme. Datert 12. mars 1922. Fra Lenin: Utopisk og viten­skapelig sosialisme, Forlaget Ny Dag 1970, s. 211­221. n

PERSPEKTIV. Romteleskopet Hubble sett fra romferja Atlantis. Jorda i bakgrunnen. Foto: NASA/hubblesite.org

NOTER[i] Et nøytrino er en elementær-partikkel uten elektrisk ladning og med svært liten masse. Nøytrinoer er sammen med foto-ner (lyspartik ler) de vanligste partiklene i verdensrommet.[ii] I mer enn hundre år har lyset blitt forsøkt målt med størst mulig grad av nøyaktighet. Først i 1983 vedtok Generalkonferansen for vekt og mål på grunnlag av de til da utførte beste målingene å fastsette lysets hastighet i tomt rom til 299 792 458 m/s eksakt. (Kilde: snl)[iii] Her er det den spesielle relativitetsteorien som er tema. Einstein fikk Nobelprisen i fysikk

i 1921, men ikke for relativi-tetsteorien, slik mange tror.[iv] nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.7881612[v] Isaaci Newtoni. Opera quae existent omnia. Commentariis illustravit Samuel Horsley. Londini, 1779-1785. 5 vol.[vi] Kvanteteori forutsetter at en rekke av materiens egenskaper er kvantiserte, dvs. at de bare kan anta bestemte verdier. Kvanteteorien har sin motsetning i kontinuum-steorien, som lå til grunn for den klassiske fysikk, dvs. for Newtons mekanikk og Maxwells elektro-magnetiske teori. «Kvantefysikken bryter på en rekke områder med

vante forestillinger og leder til resultater som ikke synes å være i samsvar med vår erfaring.» (snl).Kvantemekanikk beskriver atomer, molekyler, og oppbygningen av disse. I sin mest komplette form prøver den å beskrive oppbygnin-gen av all materie og stråling.[vii] Carlo H. Hansen: Om den kæmpende revisionisme. Forlaget Materialist 2007.[viii] F.F. Gorbatsevitsj: The Ether and Universe. Apatity 2007. http://ethertheory.org/en/gorbatsevich_universum_en.pdf[ix] Per-Gunnar Thoresen: Vitenskapelig definisjon av fenomenet TID gir ny kunnskap

om universet – et oppgjør med Einstein. Eget forlag, 2007/2008. ISBN 82-995859-0-2[x] Friedrich Engels: Innledning til «Naturens dialektikk» (1875/76).[xi] http://kollo-kvium.no/2012/01/12/mork-materie-kartlagt/#more-1449[xii] http://www.abc.net.au/science/articles/2011/11/02/3353491.htm[xiii] Fysikeren Stephen Hawkings er blant de som har hevdet dette. Kvarker er i dag de minste kjente partiklene. Protoner og nøytroner består av kvarker.[xiv] En kvant betegner den minste eksisterende energienhet som fins, og hevdes å være udelelig.

34 Revolusjon! kultuR Nr. 41 1• 2012

Abonnér

på marxist-

leninistenes

tidsskrift!

3 nr. for kr 100,-

Navn ..............................................................

Adresse ...........................................................

Poststed .........................................................

E-post .............................................................

Send kupongen til: Revolusjon, boks 4480 Nydalen, 0403 Oslo eller send en epost til: abonnement@revolusjon.no

Harde tider.Harde menn.Står i gata.

Mangler spenn.

Profittratensgrå tendenser.

Kapitalensyttergrenser.

Ikke arbeid.Ikke hus.

Harde tider.Knapt no cruise ~

Splitte. Herske.

Dét er tonen.Avlytta ertelefonen.

Ola Bog

VELKOMMEN OMBORD/WELCOME TO THE MACHINE

Nr. 41 1 • 2012 kultuR Revolusjon! 35

Russiske fangearbeider – verdighet mot grusomhet

En liten og bortgjemt utstilling på gamle Blaker meieri i Akershus handler ikke bare om lidelse, men om hvordan krigsfangene klarte å bevare sin verdighet under de mest umenneskelige forhold.

Nordlandsbanen over Saltfjel­let er et resultat av tvangsar­

beidet til tusener av krigsfanger, for det meste russiske. Svært mange av fangene omkom som følge av forfrysninger, sjukdom eller matmangel, noen få klarte å flykte fra tyskerne, atskillige red­det livet fordi nordmenn klarte å smugle inn noen matbiter til dem.

Under disse forholdene klarte noen av fangene å få tak i enkle redskaper som de brukte til å lage reine kunstverk, særlig i form av vakkert dekorerte etuier, men også en mengde leker og dyrefi­gurer av tre.

Gjenstandene ble gitt som ga­ver til nordmenn for å vise takk­

nemlighet under og etter krigen, noen ble også brukt for å bytte til seg mat. Utstillinga på Blaker viste fram en mengde av disse gjenstandene, det ble også vist en dokumentarfilm fra den bitende virkeligheten fangene opplevde.

Enkelte av krigsfangene møtte en ublid skjebne da de vendte hjem til Sovjetunionen, som var i høy beredskap mot vestlige for­søk på å smugle inn agenter blant fangene. Men utstillinga presise­rer at dette på langt nær rammet alle, i motsetning til det inntryk­ket man får i mange skildringer av denne delen av krigshistorien.

Utstillinga fant sted i februar­mars 2012.

Krigsfangene lagde utrolig kunstferdige etuier, leker og figurer.Foto: Revolusjon

9 771500 184002

ISSN 1500-1849

kr 30,–

InnholdSyrias «venner» har planen klar ..........................................................side 2

25 år for enhet og klarhet (leder) ........................................................side 3

La ikke fascisten få et mikrofonstativ ..................................................side 4

Forbundsleder og kommunist (intervju) .............................................side 5

Frislepp av vikarbruk gjev utrygg kvardag .......................................side 6

KPml – kimen til det nye kommunistpartiet i Norge spirer ...............side 8

– Kamp mot krise, krig og fascisme ....................................................side 9

Tema: Parti og organisasjon

Partibygging og klasseorganisering ............................................side 10

Fem år med Raudt Arbeidernes kommunistparti – vokster og fall ..........................side 18

Betydninga av kampen mot individualismen for utviklinga av revolusjonen .....................................................side 22

Ishavsimperialisme og stjernekrig ................................................... side 24

Støtt folkene som har reist seg for sine rettigheter og sin frihet! ....side 26

Krigsropet fra «Syrias Venner» ........................................................... side 27

Bokomtale: Sammenbrudd på mange plan .................................. side 28

Vitenskap: Raskere enn lyset? ...........................................................side 30

Russiske fangearbeider – verdighet mot grusomhet ...................... side 35

1987 – 2012

I løssalg: kr 30,–Abonnement kr 100,–

www.revolusjon.no