PÅFUGLHUSET

Påfuglhuset – miniserie på 6 bøker:

1. Gjesten

Neste bok, Arven, er i salg fra12. november til 24. desember 2012.

1

GJESTEN

Anne Aukland

© 2012 CAPPELEN DAMM AS

ISBN 978-82-02-33134-4

1. opplag 2012

Omslagsillustrasjon: Anders Kvåle RueOmslagsdesign: Kjersti Iversen

Sats: Type-it ASTrykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid medlov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan

straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.nowww.norskeserier.no

Personer i Påfuglhuset

GRANS KURBADAda Juliane Heidmann – husjomfruFrøken Constance Høk – kusine av avdøde herr Gran,

Adas pleiemorTitti – en liten jente som frøken

Høk har tatt til segOlava – tjenestepike hos frøken HøkFru Gran – bestyrerinneEilert Gran – hennes sønn, legeAgnete og Maren – tjenestepikerSvendsen – drengFrøken Iversen – kjøkkenjomfruHyeronimus Wessel – velstående handelsmannGrosserer Corneliussen – velstående omgangsvenn av

familien GranVera Corneliussen – hans datter, Adas rivalinne

PÅFUGLHUSETCarsten Heidmann – teatereier og skuespillerNicolai Lind – hans protesjé og nære vennKaroline Valentin – skuespillerinne

5

Laurits Valentin – skuespiller, Karolines mannAron Valentin – skuespiller, Laurits’ eldre

brorSusanna Valentin – Karoline og Laurits’ eldste

datterVesle-Karo Valentin – Karoline og Laurits’ yngste

datterTønnessen – vaktmesterFrederica Falck – skandaleomsust divaStina – Heidmanns tjenestepike

1

Fiskum, november 1883

Ada gned det finvevde, hvite linstoffet mellom fing-rene og forsøkte å ignorere snufsene til den ungestuepiken. Hun visste at skjorten ikke sto til å redde,og hulkene til ungpiken tydet på at hun hadde inn-sett det samme. Hun skulle til å si noen trøstendeord, da det gikk i døren.

«Frøken Heidmann!»Ada så opp og oppdaget det rødmussede fjeset til

Agnete i åpningen.«Det kom nettopp en herre som sier at han vil

snakke med Dem.»«Ja vel?»«Han venter på Dem, frøken Heidmann.»«Jeg går ut fra at han ikke står utenfor og fry-

ser?»«Nei, jeg ba ham vente i den grønne salon-

gen.»«Sa han hva han ville?»«Nei, men han hostet fælt,» sa Agnete hjelpsomt

7

mens hun lot et nysgjerrig blikk gli over den uhel-dige stuepiken.

Ada sukket innvendig. «Jeg kommer snart.»Agnete nikket og trakk seg nølende ut av dør-

åpningen. Ada ventet til hun var utenfor hørevidde.Så vendte hun seg mot den vettskremte piken igjen.

«Det er slikt som skjer,» sa hun beroligende.«Hun kommer til å bli så sint!» hvisket piken med

blikket sløret av tårer. «Fru Gran, mener jeg.»Piken hadde all grunn til å frykte fru Grans vrede.

Ada ristet litt på skjorten. Den var glatt og hvit somnyfallen snø – bortsett fra en avlang, brun flekk midtpå brystet etter strykejernet. Piken så nok for seg hvor-dan hun ville bli kalt inn på den fryktede fru Granspersiske teppe og utsettes for en brutal overhøvling.

«Jeg finner nok på noe,» sa Ada. «Bare overlatdette til meg.»

Piken hikstet. «Blir jeg avskjediget, tror du?»«Nei da … Noe slikt som dette skjer alle før eller

siden. Tørk tårene nå, og fortsett der du slapp. Ikketenk mer på det.»

«Takk,» hvisket piken før hun gikk med nedslåttblikk, men med tydelig lettelse i stegene.

Ada brettet skjorten pertentlig sammen, selv omden neppe kom til å bli brukt mer. Hun hadde ingenanelse om hva hun skulle gjøre. Et svimerke etter etstrykejern var umulig å få vekk. Den eneste løsnin-gen hun kunne komme på, var å påta seg skyldenselv. Hun var 23 år gammel, og langt mer erfarenenn den stakkars nye stuepiken.

8

Det røk fra pipen. Selv om det var nokså stille omvinteren på Grans kurbad, fyrte de godt for gjestene.Ada trakk sjalet tettere omkring seg og løp hutrendeforbi badehuset. Høysesongen varte egentlig bare fraapril til september, men fru Gran hadde funnet detøkonomisk gunstig å holde åpent om vinteren også.Hun averterte i utlandet, og hadde overraskende nokhatt suksess med det. Følgelig fikk de hver vinterbesøk av eksentriske gjester som mente at Grans ba-dekurer var kilden til evig ungdom, uansett årstid.

Ada tvilte i sitt stille sinn på at de hemmelige kil-dene som hadde gjort kurbadet berømt, virket merhelbredende enn innholdet i Fiskumvannet. Det mys-tiske og hemmelighetsfulle var nok det som trakkmest. Ingen, foruten Grans og bademesteren, visstehvor kilden var.

Gad vite om Eilert Gran var inne i badehuset meden pasient, kanskje til og med selveste herr Wessel.Det holdt ikke med bademesteren for herr Wessel,nei. Det skulle være kurbadlegen selv, ingen simpelbonde med grove never.

Det var egentlig fru Gran som tok imot gjestene,men hun var for tiden i Drammen. Ansvaret for åmotta nye gjester falt dermed på hennes sønn eller påAda, alt etter som hvem som kunne forlate pliktenesine først. Hun forsøkte å dempe kuldegysningeneidet hun gikk for å ta seg av den nye gjesten. Hunburde ikke være så skjødesløs med påkledningen, såmye som hun beveget seg mellom husene.

Hun hørte hostene på lang avstand. Dype, groveog rivende. Hun gjettet på at det måtte være en av

9

de brystsyke som kom for å ta varmebad med Gransunike avkok av furunål og mynte. Det ble sagt at denåpnet brystet og lettet pusten.

Han så opp fra boken han hadde bladd i mens hanventet. En reise i Italia. En glede for sansene. Det varnoe vagt kjent ved ham, syntes hun. Han var en penmann i femtiårene, og hadde sikkert en gang værtbredbrystet og barsk som en viking. Nå var han noesammensunket, selv om han i høyde trolig raget overde fleste menn. Den tilbakestrøkne manken var lyse-brun med forsølvede tinninger, og det rødlige skjeg-get var også spettet med sølv. Det var dype skyggerunder de matte øynene. Stakkars, han kunne hattgodt av en tur til de sørlige breddegrader. Roma. Fi-renze. Venezia. Alle stedene hun selv hadde lest omi akkurat den boken han nå la fra seg idet han møy-sommelig halte seg opp av stolen.

«Frøken Heidmann? Frøken Ada Juliane Heid-mann?»

Det forekommende velkomstsmilet stivnet på lep-pene hennes. Det var svært få som kjente mellom-navnet hennes. Hvem hadde fortalt ham det?

«Ja, det er meg. De får unnskylde at jeg ikke kunnekomme med det samme.»

Han ble stående og se på henne. Øynene ble blan-kere, klarere. Fremtoningen hans forvirret henne.Han så ut som en selvmotsigelse der han sto: sterk,men skrøpelig. Iført tøy med pent snitt, men med enslitasje som tydet på en begrenset garderobe. Hattenpå bordet hadde en bulk i pullen, men det skarla-gensrøde skjerfet rundt halsen så ut som en konge-

10

lig drapering. Nei, hun kunne ikke finne ut av ham.Kanskje han tilhørte kvoten av de «verdige tren-gende» som kurbadet slapp til for halve prisen i vel-dedighetens navn?

Hun innså med en viss forlegenhet at hun selv blelike grundig målt, og at han observerte noe av detsamme: en ung kvinne som raget ett hode høyere ennde fleste andre av hennes kjønn, litt tynnere enn hunburde ha vært. En hårmanke i samme farge som som-merpelsen til et rådyr. Skygger under øynene, skjøntav søvnløshet og ikke sykdom. Hun hadde hatt myeå tenke på i det siste.

«De ventet Dem kanskje fru Gran?» sa hun, mestfor å si noe ettersom han tydeligvis hadde gått tomfor ord. «Hun er i Drammen for tiden.»

Han sa fortsatt ingenting. Tausheten hans gjordehenne utilpass.

«De har kanskje skrevet og bestilt et værelse?»«Nei.»Hun sukket innvendig, men forsøkte som alltid å

hente frem sin mest elskverdige røst.«Dagsbilletter selges stort sett bare i sesongen.

Men hvis det er derfor De er her, skal jeg se hva jegkan gjøre …»

«Har De et rimelig rom ledig?»«Nei, beklager, de små værelsene er i ferd med å få

et nytt strøk maling før vårsesongen begynner. Menvi har flere store værelser i andre etasje, og flere avde beste står klare i vestfløyen.»

«Kan De se hva De kan gjøre? Jeg har reist i heledag, og har begrensede midler.»

11

Han senket blikket litt åndsfraværende mens hansnakket. Hun husket med ett at hun fortsatt haddeden ødelagte skjorten i hånden. Hun hadde ubevisstklemt den sammen til en ball.

I det samme hørte hun skritt ved inngangen, knir-king i dørhengslene, et par lette dunk da noen slosnø av støvlene mot karmen. Det måtte være Eilert.Han var en av de få som tenkte på å spare tjenerska-pet for opptørking av smeltet snøvann.

«Vil De unnskylde meg et øyeblikk? Jeg skal for-høre meg med herr Gran. Jeg er straks tilbake,» sahun til gjesten. Hun fikk et høflig nikk til svar.

Eilert var på vei inn på kontoret sitt mens han ris-tet den tykke frakken av skuldrene. Han var en høy-reist mann i slutten av tyveårene, lys og staut somBalder.

«Herr Gran … Eilert.»Det siste navnet kom ut som en hvisken. Han

snudde seg mot henne med et varmt smil.«Ada,» sa han. «Jeg synes du er blek. Hva er det

du har i hånden?»Hun ristet ut det krøllete skjortestoffet og viste

ham katastrofen.«Au da,» sa han muntert. «Men du trenger ikke å

se så bekymret ut. Jeg har nok av skjorter. Mor for-melig overøser meg med dem.»

«Det er ikke Deres … din skjorte. Det er herr Wes-sels.»

Han ble straks mer alvorlig. «Det var verre.»«Jeg vet det. Det var den nye piken. Stakkars, hun

er så ulykkelig. Jeg tenkte jeg skulle påta meg skyl-

12

den. Han kommer til å skremme vettet av henne, såbrysk som han er.»

«Det er modig av deg.»Hun skuttet seg. Det at Eilert indirekte kommen-

terte Wessels temperament, han som ellers voktet segvel for å baksnakke gjestene, lovet ikke godt.

«Tror De … tror du at du kan være til stede? Såbehersker han seg kanskje?»

Han lirket skjorten forsiktig ut av hendene hen-nes og holdt den ut fremfor seg. Han myste på denmed en skredders kjennermine. «Hm, han er bredererundt midjen enn meg, og har kortere armer. Ellerskunne vi ha sneket inn en av mine.»

«Det er fryktelig snilt å tenke slik, men det er daikke meningen …»

Han avbrøt henne. «Vet du hva, la meg ta meg avdette. Jeg skal se om vi har noen igjen av fars skjor-ter. De er av like god kvalitet, og om en eller annenhendig hånd korter på ermene og fjerner monogram-mene …»

Hun ble fylt av takknemlighet. «Å, Eilert, det erfryktelig snilt av deg å redde meg på den måten. Menhva vil fru Gran si om du plyndrer din fars eiende-ler?»

Han la en finger over leppene i en parodisk hem-melighetsfull gest. «Ingen behøver å vite noe.»

«Velsigne deg,» hvisket hun takknemlig. «Mendu, det er en gjest her som har reist langt. Han villeha et lite værelse, sa han, men de males jo om. Hanhar visst ikke ubegrensede midler og ser ikke heltfrisk ut.»

13

«Du lurer på om du kan gi ham et av de store forsamme pris?»

«Ja?»«Gjør det, du, vi venter ingen flere gjester.»Hun smilte. Han visste alltid å innvilge ønskene

hennes, nesten før hun rakk å uttale dem.«Takk, det var snilt av deg.»«Av oss,» rettet Eilert og blunket fort. «Men ikke

nevn det for mor, er du snill. Gi ham nøkkelen til etav værelsene oppe, men skriv ham inn på et av desmå rommene.»

Hun nikket og gikk tilbake til sine ventende plik-ter i den grønne salongen, men forventet halvveis åhøre Eilert rope lavt etter henne at han ønsket en be-lønning, et raskt kyss. I stedet hørte hun kontordø-ren gå igjen mellom dem, og hun kjente et stikk avskuffelse. Så var han vel opptatt med noe. Det varfor så vidt hun også.

Gjesten sto på nøyaktig samme sted da hun kominn i den grønne salongen.

«Jeg ber så mye om unnskyldning, det var ikke me-ningen å forlate Dem,» smilte hun på sitt rutinerte,avvæpnende vis. «Jeg har nå snakket med herr Gran,og vi kan tilby Dem et stort værelse til redusert pris.»

«Takk, det var svært vennlig av Dem.»«Hva er navnet Deres?»«Heidmann.»Hun bråstanset. «Unnskyld, sa De Heidmann?»«Carsten Heidmann.»Hun ble stående og stirre, nummen fra isse til fot.«Ada,» sa han. «Jeg er din far.»