11 Håndbok i grammatikk og språkbruk (Norsk for innvandrere)

Eva Høgberg

Håndbok i grammatikk og språkbruk

Norsk for innvandrere

FORLAGET FAG OG KULTUR

© 2000 Forlaget Fag og Kultur AS 1. utgave / 3. opplag 2006

Forlagsredaktør: Per Lien Sats og layout: Mac & Alt, Morten Strandhus Illustrasjoner: Elisabeth P. Langeland (hovedillustratør) og Kari Kahrs (s. 55) Omslagsdesign: Stork Design

Grafisk produksjon: Interface Media as, Oslo

ISBN 978-82-11-00460-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Fag og Kultur cv enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forord hwrnsjoncn med denne boka er å gi kursdeltakere og lærere et praktisk hjelpemiddel i irt>eidet med grammatikk og språkbruk. Håpet er at boka skal gjøre lærerens under-Tisningshverdag enklere, og at den skal være en hjelp for kursdeltakere til å forstå og mestre språket.

Den første delen av boka består av mer formell grammatikk, og her forsøker v. først og fremst å gi gode oversikter over systemer og regler. Grammatikken er i stadig utvikling. Blant annet er hele ordklassesystemet for tiden under vurdering og revisjon. Vi har forsøkt å dele ord opp i praktiske grupper, og noen (til dels) nyere armer som vi mener er mer klargjørende, er tatt i bruk. Spissfindige diskusjoner om hva et ord «er», mener vi har liten hensikt (men det kan jo være interessant...), ordets funksjon eller bruk i en sammenheng må være det viktigste. Setningsanalyse er ikke ickdagt, men vi har beskrevet setningsledd og vist ordstilling i flere eksempler. Ordlaging er omhandlet i en avdeling for seg.

I språkbrukdelen er det mange eksempler på hvordan språket kan formuleres : forskjellige sammenhenger, for eksempel til å spørre eller svare, å argumentere, beskrive eller sammenligne. Det er lagt stor vekt på tekstbinding og ikke minst hvordan subjunksjoner, konjunksjoner, adverb og preposisjoner kan brukes til å fortelle om tid og sted og uttrykke forskjellige logiske relasjoner.

Grammatiske termer Grammatiske termer er under vurdering, og vi har tatt i bruk enkelte betegnelser som kan være nye eller uvante også for mange lærere. I stor grad har vi fulgt Språkrådets anbefalinger. Vi mener at disse termene er mer klargjørende, og anbefaler å bruke dem. De viktigste betegnelsene som finnes i boka, følger her:

Betegnelser brukt i boka: Tidligere/alternativt:

Helsetning Leddsetning Fokus Genus

Maskulinum Femininum Nøytrum/nøytrumsord

Hovedsetning (eventuelt + bisetning) Bisetning Forfelt (i helsetning)

Subjektsform/nominativ Avhengighetsform/akkusativ Objektsform (av personlige pronomen)

Possessiver Demonstrativer JCvantorer

Eiendomspronomen Påpekende pronomen Ord for mengde (har hatt varierende betegnelser)

Partikkelverb Presens perfektum Presens futurum Preteritum perfektum Preteritum futurum Modalverb Konjunksjoner Subjunksjoner

Sammensatte verb Perfektum (Første) futurum Pluskvamperfektum Fortidsfuturum, første kondisjonalis Modale hjelpeverb Sideordnende konjunksjoner Underordnende konjunksjoner

logiske relasjoner Samlebegrep for årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning

Innhold Del 1 - Grammatikk

Setninger, setningsledd og ordstilling

Helsetninger og leddsetninger side 7 Setningsledd side 8 Ordstilling side 9

Ordstilling i en helsetning side 9 Ordstilling i en leddsetning side 9 Helsetning og leddsetning -sammenligning av ordstilling side 9 Variasjoner i ordstillingen side 11

Som-setninger side 12 Det og det-setninger side 13

Det side 13 Det-setninger side 14 Presentering side 15 Utbryting side 15

Ordklasser Substantiver side 17 Egennavn — fellesnavn side 17 Sløyfing av artikkelen side 17 Oversikter - ubestemt form entall og flertall side 18 Substantiver med bare flertall side 20 Substantiver uten flertall side 20 Fra ubestemt til bestemt form side 20 Bruk av formene side 21 Genitiv side 22

Pronomen side 23 Personlige pronomen side 23

Bruk av pronomenformene side 23 Resiprokt pronomen side 23 Ubestemte pronomen side 24

Possessiver side 24 Min/din/hans/hennes/vår/deres side 24 Sin/si/sitt/sine side 25

Demonstrativer

Adjektiver Om samsvarsbøyning Oversikt over samsvarsbøyningen Bruk av formene Om presens partisipp Om perfektum partisipp Gradbøyning

Tallord Grunntall og ordenstall

Kvantorer Oversikt over vanlige kvantorer

A l l - a l t - a l l e Nok Ingen og ingenting Begge (to) — ingen av dem Begge deler — ingen av delene

Mer om kvantorer for mengder som kan Noe/noen Intet Hel og halv Om flertallskvantorer

Mer om kvantorer for utellelige mengder Litt og lite

Verb Bøyning av regelrette svake verb Bruk av verbformene Verbformenes plass i en setning Uregelrette svake verb Sterke verb S-verb Presenssystemet — om nåtiden Preteritumssystemet — om fortiden Framtid

Rekkefølge av handlinger i framtid Imperativ Passiv Modalverb

Verbgrupper side 47 Bøyningsgrupper side 47 Hovedverb og hjelpeverb side 47 Infinitivsverb side 47 Aktivitetsverb, overgangsverb og tilstandsverb side 47 Bevegelsesverb side 48 Stillingsverb side 48 Transitive og intransitive verb side 49 Parverb side 49 Refleksive verb side 49 Være og bli side 50

Adverb side 51 Oversikt over forskjellige adverb side 51

Stedsadverb side 52 Gradsadverb side 53 Heller side 53 Modale adverb side 54

Preposisjoner side 55 Konkret stedsbetydning side 55 Litt mer om i og på side 55 Preposisjonsuttrykk side 56

Konjunksjoner side 58

Subjunksjoner side 59

Så side 60

Ordlaging Sammensatte substantiver side 61 Verbalsubstantiver side 62 Substantiver som ender på -het, -dom og -skap side 62 Adjektiver side 63 Sammensatte verb side 63

Partikkelverb side 63 Passiv og annen bruk av partikkelverb side 64

Verb av substantiver side 65 Ordlaging med prefiksene u- og mis- side 65

Del 2 - Språkbruk

Å skrive en tekst side 67 Argumentasjon - diskusjonsuttrykk side 68 Synes/tror/mener side 68 Tekstbinding side 69 Forskjellige beskrivelser side 70

Rom/bilder/landskap side 70 Personer side 70 Handlinger side 71

Sammenligning side 72 Noen vanlige sammenligningsuttrykk side 72 Annerledes eller forskjellig side 73 Sammenligningssetninger side 73

Eieforhold side 74 Spørsmål og svar side 74

Kortsvar side 75 Spørsmål med spørreord side 75

Indirekte tale og tanke side 76 Tid side 77

Tidsuttrykk med preposisjoner m.m. side 77 Leddsetninger om tid side 79 Tidsadverb side 79 Rekkefølge i tid side 80 Samtidighet side 81 Perioder side 81 Frekvens side 82

Stedsuttrykk side 83 I - på - hos - til side 83 I - på side 84

Logiske relasjoner side 84 Årsak og følge side 85 Hensikt side 86 Motsetning side 86 Vilkår—betingelse side 87 Hypotetiske vilkår side 88 Ønsketenkning? side 88

Stikkord side 89

Del 1 Grammatikk


Helsetninger oq leddsetninger Vi har to hovedtyper av norske setninger: helsetninger og leddsetninger.

A En helsetning er en selvstendig enhet. Vi har tre typer helsetninger:

1 Fortellende: Vi skal spise middag klokka fire. I går snakket jeg ikke med noen.

2 Spørrende: Har du lyst på en kopp kaffe? Hvor mange deltakere er det på kurset? (se side 74)

3 Oppfordrende: Vent litt! Ikke rop så høyt!

Oppfordrende setninger har ikke subjekt. Verbalet står i imperativ. Oppfordrende setninger omtales under Imperativ (se side 44).

B En leddsetning er alltid et ledd (eller del av et ledd) i en helsetning:

Helsetning Leddsetning

Vi skal spise middag når vi kommer hjem.*

Leddsetning Helsetning . 1 Selv om været var elendig, gikk vi en lang tur.

* Når skal vi spise middag? Både «klokka fire» og «når vi kommer hjem» forteller om tid og blir adverbialer i en helsetning. Men «når vi kommer hjem» har både subjekt og verbal og er selv en setning - en leddsetning.

En leddsetning begynner alltid med en subjunksjon (her: «når», «selv om») og står (vanligvis) først eller sist i en helsetning. Når leddsetningen står først, setter vi komma etter den.

Av leddsetninger har vi tre hovedtyper 1 Substantiviske: at-setninger og indirekte spørresetninger 2 Adjektiviske: som-setninger 3 Adverbiale: om tid, årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning og sammenligning

Substantiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent på samme måte som substantiver, adjektiviske leddsetninger kan vi bruke omtrent som adjektiver og adverbiale leddsetninger omtrent som adverb. Du ser eksempler på mange leddsetninger under Ordstilling på side 9. Se også Subjunksjoner på side 59.

7

Setningsledd Når vi skal skrive norske setninger riktig, er det viktig å vite hva slags ledd en setning kan bestå av, og hvilken rekkefølge vi pleier å plassere leddene i (se Ordstilling på sidene 9 - 11). Verbet bestemmer hvor mange og hva slags ledd det må eller kan være i en setning. En setning må ha subjekt og verbal. I tillegg kan den kan ha objekt eller predikativ og/eller adverbialer.

Verbal (V): Verbalet består alltid av verb. VI: presens eller preteritum. V2: infinitiv eller perfektum partisipp

Subjekt (S): Den som «gjør» verbalet i setningen, ofte person eller det Objekt (O): DO = direkte objekt, IO = indirekte objekt

Direkte objekt forteller vanligvis hva subjektet har eller ser eller gjør noe med: Anne og Harald har kjøpt leilighet. I går så jeg en godfilm. Ida liker å sy. I noen setninger har vi også et objekt (IO), som forteller hvem eller hva subjektet gjør noe for eller til: Hun gav blomstene (= IO) vann (= DO). Indirekte objekt uttrykkes noen ganger med til. Da står det etter DO: Han sendte henne (IQ) ei pakke (DO). Han sendte ei pakke (DO) til henne (IO). S og O bruker samme slags ord, for eksempel substantiv, pronomen eller infinitiv med å.

Predikativ (PIV): Etter bli, hete, kalles, vare og se... ut får vi et ledd som kalles predikativ. Dette leddet består vanligvis av et substantiv eller et adjektiv og beskriver eller forteller noe om subjektet:

Han heter Per, men han kalles Pelle. Han er lege. Han ser alltid glad ut.

Når predikativet er et adjektiv*, må vi bøye det: Bilen et gammel. Huset er gammelt. Trærne cx gamle. Han ble sint. De ble sinte.

Predikativ skal stå på samme setningsplass som objektet, så derfor er det sjelden nødvendig å tenke mye på om et ledd er objekt eller predikativ. * Når et adjektiv står etter former av vare og bli, sier vi at det står predikativt.


Adverbial (A): Al = setningsadverbial: ikke/også/aldri/kanskje/sikkert (og flere) De fleste setningsadverbialcr forteller noe om frekvens (sc side 82) eller grad av sikkerhet (se side 54). Adverbial i A2 (eller Fokus) forteller vanligvis om:

tid: Når? Hvor lenge/ofte? Per kom for en time siden. sted: Hvor? Per kom hit. Han er her nå. måte: Hvordan? Per kom med bussen. årsak eller hensikt: Hvorfor? Han kom for å besøke meg.

For noen adverbialer kan vi av og til velge mellom Fokus, Al og A2.

Pi fokus-plassen kan alle slags setningsledd stå. Et ledd blir vanligvis fremhevet når vi sener det i fokus. Se Tekstbinding på side 69.

Ordstilling

A Ordstilling i en helsetning

Forfelt Midtfelt Sluttfelt 1 2 3 4 5 6 7

Fokus Verbal 1 (Subjekt) Adverbial 1 Verbal 2 Objekt/ Adverbial 2 S/A/O VI (S) Al V2 Predikativ måte-sted-tid

PRESENS ikke, aldri, INFINITIV dier antakelig eller PRETERITUM (og flere) PERf.PART.

Pl plass 1 (fokus) står vanligvis subjekt, tid, sted eller spørreord. Ved inversjon står subjektet på plass 3. Det kan også bytte plass med Al , «e Variasjoner... på side 11, punkt A.

B Ordstilling i en leddsetning

Forfelt Midtfelt Sluttfelt 1 2 3 4 5 6 7

(subjunk- Subjekt Adverbial 1 Verbal 1 Verbal 2 Objekt/ Adverbial 2 sjon) S Al VI V2 Predikativ måte-sted-tid

i: ikke, aldri, PRESENS INFINITIV _ *om antakelig eller eller _ hvis m.fl. (og flere) PRETERITUM PERF.PART.

C Helsetning og leddsetning - sammenligning av ordstilling

Helsetninger Leddsetninger - kan ha forskjellige ledd på første plass - r_ir alltid VI på andre plass - har setningsadverbialer (= Al)

mellom verbalene (VI og V2).

— begynner alltid med subjunksjon — får subjektet på andre plass - har setningsadverbialer (= Al)

foran begge verbalene (VI og V2) - har alltid VI og V2 rett ved siden av hverandre

- '. sluttfeltet er leddsetninger og helsetninger like.

9

D Eksempler på helsetninger uten leddsetning

Fokus VI (S) Al V2 o/prv A2 Babyen sover.

Sover babyen? Hvor bor Ali nå? Per hadde glemt å kjøpe melk i går. Om kvelden leser vi ofte de nye avisene. Liv og Ida reiste

de nye avisene. med buss til Oslo i går.

Ola gav Ida ei bok på fødselsdagen. Den boka hadde hun ønsket seg lenge. I Bergen regner det

seg nesten hver dag.

Kristian har aldri vært i Bergen.

Hva slags ledd står på fokus-plassen i de forskjellige setningene?

E Eksempler på leddsetninger (subjunksjon) S A VI V2 O/PIV A

. . . at han ville slutte å røyke som står ved vinduet da Jon hadde spist frokost fordi Pål alltid kom for sent hvis du ikke kan komme i morgen selv om Ida var veldig sulten for at hun ikke skulle fryse

F Helsetninger med leddsetningene (fra E) på plass

Fokus VI (S) Al V2 O/PIV A2 I går sa Per at han ville slutte å røyke. Jenta som står ved vinduet, kommer sikkert fra Italia. Da Jon hadde spist frokost, begynte han straks å vaske opp.

fordi Pål alltid kom for sent.

Læreren var irritert fordi Pål alltid kom for sent.

Mormor blir nok lei seg hvis du ikke kan

Selv om Ida var

lei seg komme i morgen.

veldig sulten, spiste hun ikke noe. Anne kjøpte ei varm jakke for at hun ikke

skulle fryse. Setningsskjemaene ovenfor passer ikke for alle setningstyper, for eksempel passer ikke en del setninger med to verb inn. Men de er egentlig en kombinasjon av to helsetninger som har samme subjekt. Da kan vi sløyfe subjektet i den siste:

Markus sitter på rommet sitt.

Markus drømmer om kjæresten sin. = Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin.

I leddsetning: Hun sier at Markus sitter på rommet sitt og drømmer om kjæresten sin.

aetnmqer, setningsledd og ordstilling

Variasjoner i ordstillingen A Ikke (og andre setningsadverbialer) står vanligvis foran subjektet

(ved inversjon*) hvis 1 subjektet er et egennavn: Er ikke Tromsø en koselig by? 2 subjektet er et annet substantiv: Kommer ikke bussen snart? 3 subjektet er et pronomen som har trykk i setningen:

I dag vil ikke jeg vaske opp! Det kan vel du gjøre! * Når subjektet står etter verbalet.

B Objektet kommer foran ikke hvis det er et pronomen uten trykk og verbalet står i presens eller preteritum:

Jeg hørte bussen, men jeg så den ikke. Han fortalte det ikke til noen. Etterpå fortalte han det ikke til noen. Anne liker seg ikke i Oslo. I Oslo liker hun seg ikke.

C Vi kan ofte velge om vi vil sette en verbpartikkel foran eller etter et substantiv som er objekt, men partikkelen skal stå etter et pronomen:

Du må slippe ut katten! Du må slippe katten ut! Du må slippe den ut! Har du slått av radioen? Nei, jeg har ikke slått den av.

Del 1 Grammatikk

Som-setninger Som-setninger kalles adjektiviske leddsetninger fordi de på omtrent samme måte som adjektiver kan brukes til å beskrive ting og personer. Vær oppmerksom på:

A Som kan samtidig fungere både som subjunksjon og subjekt i leddsetningen: Ida har en katt. Katten heter Mons. -> Ida har en katt som heter Mons.

B Hvis som ikke fungerer som subjekt i setningen, kan vi sløyfe som (men det blir likevel leddsetning): Ida har en katt. Hun har fått den av Per. -> Ida har en katt {som) hun har fatt av Per. Ida fikk en katt. Katten heter Mons. -> Katten {som) Ida fikk, heter Mons.

C Som kan ikke ha preposisjon foran seg: Ida har en katt. Hun er veldig glad i den. -> Ida har en katt {som) hun er veldig glad i.

D Som-setninger er litt spesielle, for de er vanligvis bare del av et ledd i setningen:

Leddsetning Helsetning

I subjektet:

1 S VI A l O

Damen som kolliderte med Per i går, hadde ikke førerkort.


I objektet: VI S V2 O Har du tatt avisen som lå på bordet?


S VI A2 I et adverbial: De bor i et lite hus som ligger helt i strandkanten.

Andre setninger med som kan du finne under Sammenligningssetninger på side 73.

12


Det og det-setninger Det Ordet det bruker vi mye i stedet for eller sammen med nøytrumsord i entall på samme måte som vi bruker den for maskuliner og femininer i entall og de for flertallsord.

Da kan det (og den og de) være: A Personlig pronomen for et substantiv:

Anne skrev et brev. Hun sendte det (= brevet) til mormor. Per har vasket bilen. Den (= bilen) var fryktelig skitten. Hvor er brillene mine? De (= brillene) ligger på bordet.

B Bestemt artikkel foran adjektiv:

Anne skrev et langt brev. Hun sendte det lange brevet i går. Per har en gammel bil. Den gamle bilen var fryktelig skitten. Ida har kjøpt nye briller. Men hun vet ikke hvor de nye brillene er.

C Demonstrativ (da far ordet trykk når vi snakker):

Bor Per i dette huset? Nei, han bor i det (huset). Kan jeg låne denne boka? Nei, men du kan gjerne låne den (boka). Disse skoene er for små! Er de skoene større?

Men det kan vi i tillegg bruke på flere andre måter: D Som pronomen også for maskuliner, femininer eller flertallsord i ubestemt form:

Har du en sigarett? Nei, det har jeg ikke. Jeg trenger ei skrivebok. Det kan du kjøpe i bokhandelen. Kan jeg få noen servietter? Det har jeg dessverre ikke.

E Som pro-ord for forskjellige ledd eller hele setninger:

Liker du å gå på ski? Ja, det gjør jeg. Du har en svart flekk på nesa. Har jeg det! Per er syk. Jeg vet det.

F Som ubestemt pronomen (som subjekt eller objekt i forskjellige setningstyper):

Regner det? Nei, det regner ikke nå. Det er en flekk på nesa di. Er det det? (siste det er pro-ord) Hvordan har du det? Jeg har det ganske bra nå.

G Som demonstrativ når vi presenterer, spør om eller svarer på spørsmål om noe nytt eller ukjent som ikke er nær oss.

Dette er en veps, og det er ei humle. Hva er det? Det* er ei flue. Hvem er det? Det* er foreldrene til Siv.

*Demonstrativ hvis det blir sagt med trykk, ubestemt pronomen hvis det blir sagt uten trykk.

Se også Demonstrativer på side 25, Det-setninger på side 14, Presenteringer på side 15 og Utbryting på. side 15.

Del 1 Grammatikk

Det-setninger Ordet det brukes mye og på mange forskjellige måter på norsk. Det kan erstatte enkeltord, ledd eller hele setninger (se «Det» på side 13). Vi bruker det som subjekt i flere typer av setninger, særlig fordi det på norsk ikke er vanlig å plassere tunge ledd eller ny informasjon i begynnelsen av en setning.

A Alle norske setninger må ha et subjekt. Hvis det ikke finnes et annet subjekt som passer, bruker vi det. Det gjør vi i en del setninger om været, om tid og i mange upersonlige konstruksjoner, blant annet i passiv.

Det regner. Det snør. Det er nydelig vær. Det er varmt og godt. Det er fredag i dag. Det er den 3. oktober.

Det gjelder annonsen i avisen i går. Det ringer! Det har begynt å regne. Gjør det fryktelig vondt? Hvordan står det til med deg? Det sies a t . . . Det ble sunget . . .

B Infinitivskonstruksjoner og at-setninger regner vi som tunge ledd. Derfor er det vanlig å plassere dem til høyre i setningen og bruke det som subjekt. Vi bruker alltid nøytrumsformen av adjektivet.

Adjektiv Det er sunt Det var morsomt Er det vanskelig

Det er utrolig Er det sant

å spise mye frukt. å treffe de gamle vennene mine. å lære norsk?

at noe slikt kan skje i våre dager, at Petter har vunnet i tipping?

I setningene ovenfor kan vi si at infinitivskonstruksjonen eller at-setningen er potensielt eller logisk subjekt. Det er grammatisk subjekt. Det er likevel mulig å sløyfe det i begge setningstypene ovenfor. Da ser vi at infinitivskonstruksjonen og at-setningen blir subjekt:

Å spise mye frukt er sunt. At noe slikt kan skje i våre dager, er helt utrolig.

C I enkelte sammenhenger med verbet ha må vi ha det i objektet: I går hadde vi det veldig hyggelig. Hvordan har du det? Har du det bra nå? Han har det bra/morsomt/vanskelig nå for tiden.

Sammenlign med uttrykkene det er ... ovenfor.

14


Presentering Første gang vi nevner noe eller presenterer noe, bruker vi ubestemt form av substantivet. Slik ny informasjon plasserer vi sjelden først i en setning. Vi lar setningen begynne med det eller et adverbial og plasserer den nye informasjonen på objektplassen:

Det bor mange familier i blokka vår. I blokka vår bor det mange familier. Det ligger et brev og venter på deg. Står det noe nytt i avisen? Det står en bil utenfor huset. I natt falt det mye snø.

Merk om presenteringer: A Det er subjekt og står som vanlig i forfeltet eller på tredje plass i setningen. B Det logiske subjektet står på objektplassen. C Vi bruker bare ubestemt form av substantivet. D Vi kan ikke bruke verb som tar objekt. Presenteringer er vanligst med verb som

vare og bo, bevegelsesverb, stillingsverb og overgangsverb.

1 2 3 4 5 6 7 FOKUS VI (S) A l V2 o/prv A2

Det bor mange familier i blokka vår. I blokka vår bor det mange familier.

Står det noe nytt i avisen? I natt har det ikke falt så mye snø. Det var en gang ei lita rød høne.

Bare ett verb kan stå på andreplassen i en setning. Hvis vi har to verb i presens (eller preteritum), kommer det andre verbet etter det logiske subjektet. Slike setninger passer ikke i et vanlig setningsskjema. Eksempel: På bordet ligger det et brev og venter på deg.

Utbryting A Utbryting bruker vi først og fremst for å framheve et ledd i en setning.

Legg merke til: 1 I presenssystemet begynner en utbryting med: Det er ... + utbrutt ledd 2 I preteritumssystemet begynner en utbryting med: Det var ... + utbrutt ledd 3 Etter utbrytingen får vi en som-setning.

B Vi kan bryte ut alle ledd i en setning (unntatt verbalet). Hvis vi bryter ut subjektet, må vi bruke som etterpå (som subjekt i som-setningen). Leddet som brytes ut, får trykk når vi snakker, og vi presiserer det ofte som en motsetning til noe annet. Utbryting brukes mest muntlig.

Siv har fått ei dokke av mormor.

Det er Siv som har fått ei dokke av mormor, (ingen andre har fått dokke) Det er ei dokke Siv har fått av mormor. (hun har ikke fått noe annet) Det er av mormor Siv har fått ei dokke. (hun fikk den ikke av noen andre) Det er mormor Siv har fått ei dokke av.

15

Del 1 Grammatikk

Jon reiste til Bergen i går.

Det var Jon som reiste til Bergen i går. (ikke Per) Det var til Bergen Jon reiste i går. (ikke til Stavanger) Det var i går Jon reiste til Bergen. (ikke en annen dag)

C Vi kan også bruke utbryting bare for å fortelle noe, og da legger vi ikke spesielt trykk på leddet etter Det er/var ...:

Noen har knust vinduet i stua. Det er noen som har knust vinduet i stua. I går kolliderte to syklister. I går var det to syklister som kolliderte.

D I muntlige spørsmål er det svært vanlig å bruke utbryting, spesielt i spørsmål med spørreord. Da får vi: spørreord (med eventuelt tillegg) + er/var det + som-setning:

Hvem har knust vinduet? Hvem er det som har knust vinduet? Hvem snakket du med? Hvem var det du snakket med? Hva har skjedd her? Hva er det som har hendt her? Hva sa du? Hva var det du sa? Hvor bor Petter? Hvor er det Petter bor? Når skal dere flytte? Når er det dere skal flytte? Hvilken etasje bor du i? Hvilken etasje er det du bor i? Hvilke filmer går på kino nå? Hvilke filmer er det som går på kino nå?

Hvis spørreordet er subjekt i den opprinnelige setningen, må vi bruke som.

E I spørsmål uten spørreord bryter vi ut når vi vil legge trykk på et ledd:

Bor du i Søgne? Er det i Søgne du bor? Reiser dere i morgen? Er det i morgen dere reiser? Har du malt dette bildet? Er det du som har malt dette bildet? Brakk Per beinet i går? Var det Per som brakk beinet i går? Brakk Per beinet i går?

Var det beinet Per brakk i går? Var det i går Per brakk beinet?

16

Ordklasser

Ordklasser

Substantiver Substantiver er navn på personer, dyr, ting og abstrakte begreper.

Egennavn - Fellesnavn Substantiver deler vi i - egennavn (Per, Oslo, Norge, Storgata osv.) De skal ha stor forbokstav. - fellesnavn (en gutt, ei gate, en by, et land, ris, margarin, gull, kjærlighet)

Fellesnavn har tre genus (= kjønn). Legg merke til artiklene (en/ei/ei) og endingene: - maskulinum (m) = hankjønn: en gutt - gutten - femininum (f) = hunkjønn: ei/en bok - boka (boken) - nøytrum (n) = intetkjønn: et hus - huset

Lær alltid artikkelen sammen med hvert nytt substantiv du lærer!

Støyping av artikkelen Vanligvis bruker vi artikkel foran et substantiv i entall, men vi sløyfer den - foran mengder vi ikke kan telle: Han kjøpte melk og kaffe. Vi ønsker oss snø til jul. - etter former av vare eller bli når substantivet betegner en gruppe (nasjonalitet,

yrke eller andre grupper): Han er araber. Hun er advokat. Han er muslim. Hun har nettopp blitt bestemor.

- Når verb og substantiv kan oppfattes som et uttrykk eller en enhet: Anne skrev brev til mormor i går. De vil kjøpe leilighet. Kan du spille pianoa (Men hvis vi bruker adjektiv, må vi ta med artikkelen: Anne skrev et langt brev til mormor. Hun er en dyktig advokat.)

«

17

Del 1 Grammatikk

Oversikter - ubestemt Form entall og Flertall Entall: Flertall:

Helt regelrette substantiver: en bil to biler en pakke tre pakker ei dør fire dører ei klokke noen klokker et vindu flere vinduer et eple mange epler

Substantiver på trykksterk -e en kafé noen kafeer mister ikke e før ending: ei skje seks skjeer Substantiver på -m etter kort en kam to kammer vokal får -mm- før ending: ei rem to remmer Substantiver på -el far en sykkel to sykler sammendragning: en onkel tre onkler

et kapittel fire kapitler et fengsel flere fengsler

Noen substantiver på -er får en finger ti fingrer også sammendragning: en sommer to somrer Disse substantivene skifter en hovedstad to hovedsteder vokal i flertall: en kraft av alle krefter

a -> e ei and to ender ei hand (hånd) to hender ei rand flere render ei strand flere strender ei tann 32 tenner ei tang mange tenger ei stang flere stenger ei natt flere netter

o -> 0 en fot to føtter en bot store bøter en bonde noen bønder ei bok fire bøker ei rot dype røtter

Ender på: Hovedregel: Ubestemt form flertall slutter på -er. .er

18

Ordklasser

Entall: Flertall: Ender på: Regel 2 :

(ingen ending i ubestemt

Nøytrumsord med én stavelse får ingen ending i flertall:

et hus et ord et bord

to hus flere ord flere bord

Regel 2 :

(ingen ending i ubestemt

et skrivebord to skrivebord

Regel 2 :

(ingen ending i ubestemt et barn mange barn form flertall) form flertall)

NB! Unntak: et sted flere steder Mange ord for mål, vekt, en meter to meter og penger får heller ingen ending:

ei mil en kilo en liter en dollar en mark

flere mil tre kilo fem liter ti dollar to mark

Det samme gjelder noen få en sko to sko maskuliner og femininer et par sko med én stavelse: en ting

en feil en maur en mygg

mange ting flere feil mange maur tusen mygg

ei ski et par ski ei lus mange lus ei mus tre mus

Disse to ordene får ikke en mann to menn ending, men vokalskifte: ei gås fem gjess

Entall: Flertall: Ender på: Regel 3 : «Personord" (om nasjonalitet/ en lærer noen lærere Regel 3 :

yrke/familie) som ender på en baker flere bakere -er i ubestemt form entall, får en tysker noen tyskere bare endingen -e i flertall: en amerikaner tre amerikanere

en fetter fire fettere en svoger tre svogere

NB! Disse to får i tillegg en forelder to foreldre sammendragning: ei søster tre søstre Vokalskifte a -> e en far to fedre

o ~> 0 en bror to brødre en/ei mor to mødre

NB! a -• ø en/ei datter tre døtre

Entall: Flertall: Ender på: Regel 4 : ending -r + vokalskifte

o -> 0 ei glo ei klo

mange glør fire klør

Regel 4 : ending -r + vokalskifte

NB! e -+ æ et håndkle et tre et kne

-klær to håndklær fire trær to knær

r

Substantiver med bare Flertall Noen få substantiver kan bare brukes i flertall. De betyr alltid grupper av ting eller personer: penger, klær, søsken, vannkopper, meslinger (de to siste er vanlige barnesykdommer).

Substantiver uten Flertall • Ord for stoffer, materialer eller væsker kan vi ikke sette tall (eller noen/flere/

mange ...) foran, og de har ingen flertallsform: gull, silke, luft, snø, ris, mat, kaffe, utstyr, innbo osv. Se Kvantorer for mengder vi ikke kan telle på side 36.

• Mange abstrakter (ord for egenskaper, tilstander) kan heller ikke brukes i flertall: kjærlighet, hat, barndom, søvn, humør, kulde osv.

• Men: Alle disse substantivene har en artikkel, og den er det viktig å lære, for vi bruker ofte ordene i bestemt form: kjærligheten, lufta, maten, gullet osv.

Fra ubestemt til bestemt Form Hvis du kan de ubestemte formene av substantivet, er det lett å lage de bestemte formene:

(1) Ubestemt form: (2) Bestemt form:

Entall: en en vase en kniv en kafé en kam

vasen kniven kafeen kammen

en Entall: en vase en kniv en kafé en kam

vasen kniven kafeen kammen

Entall:

ei ei jente ei bok ei skje

jenta boka skjea

a

Entall:

ei jente ei bok ei skje

jenta boka skjea

Entall:

et et eple et vindu et hus et barn

eplet vinduet huset barnet

et

Entall:

et eple et vindu et hus et barn

eplet vinduet huset barnet

Flertall: er

e

to bøker to epler

bøkene eplene ene

Flertall: er

e

to hus to barn

husene barna*

Flertall: er

e to søstre to brødre

søstrene brødrene

Flertall:

ere to lærere to grekere

lærerne grekerne ne

Flertall:

ere

to klør to trær

klørne trærne

Merk: Alle femininer har valgfri artikkel ei eller en. De kan også få endingen -en i bestemt form entall: ei/en bok ->• boka/boken. * barna = barnene. Alle nøytrumsord kan ha endingen -a i bestemt form flertall. De to ordene barna og beina pleier alltid å ha denne endingen. ** Gjelder substantivene som følger regel 4. Alle disse har vokalskifte.

Ordklasser

Bruk av Formene Ubestemt fonn bruker vi: Bestemt form bruker vi:

A Første gang vi snakker om noe:

Per kjøper en penn og to bøker. ->

Kari og Per har kjøpt ny leilighet. ->

B Etter possessive ord: Mi(n) bok — Pers bil - alle hans venner - Norges største by

C Etter en del faste bestemmerord: • en bil - ei dør - et hus

fem bilder - to liter melk / tre kilo kjøtt (når vi teller, måler eller veier noe)

• ingen/noen/flere/ en del 1 mange biler • mye/lite/litt/ ikke noe mat • hver dag — hvert hus • hvilken dag / hvilket hus / hvilke bøker?

A Vi snakker mer om noe vi har nevnt før, eller om noe alle kjenner eller forstår: Pennen koster 20 kroner, og bøkene koster 300 kroner. Stua (selvfølgelig i leiligheten) er stor, men kjøkkenet (også i leiligheten) er lite.

B Foran possessive ord: Boka mi - bilen til Per - alle vennene hans -den største byen i Norge

C Etter en del faste bestemmerord: • den (nye) bilen / det (lille) huset /

de (store) bildene • denne boka / dette huset / disse barna • ingen av 1 ikke noen av bilene • noen (fa) av 1 en del av husene • flere av 1 mange av trærne • hele dagen / halve natta

Ubestemt form av substantivet bruker vi altså • etter possessive ord og en del andre faste bestemmerord* • når vi presenterer noe nytt eller ukjent • når vi snakker om noe generelt

*ubestemte artikler, grunntall, vektenheter og måleenheter, kvantorer for mengder vi kan telle, og kvantorer for mengder vi ikke kan telle (om kvantorer se side 32)

Bestemt form av substantivet bruker vi • foran possessive ord og uttrykk og etter en del andre faste bestemmerord* • når vi snakker mer om noe som allerede er presentert • når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til

• adjektivets bestemte artikkel, demonstrativer, kombinasjoner med av (når vi snakker om deler av bestemte mengder)

I eksemplene ovenfor står de viktigste bestemmerordene for hver form. Les mer om Possessiver på side 24-25, Demonstrativer på side 25-26 og Kvantorer på side 32-36. Slike ord bestemmer alltid mer enn om det vi snakker om er ukjent eller kjent fra før. Legg ellers alltid merke til hvilken form substantivet skal ha i forskjellige sammenhenger, for eksempel sammen med enkelte preposisjoner.

2 1

Del 1 Grammatikk

Når vi regner med at det vi snakker om, er kjent for den/dem vi snakker til, bruker vi ofte bestemt form av et substantiv selv om det er første gang vi nevner akkurat dette substantivet. Studer eksemplene:

(min rygg, selvfølgelig, og jeg har bare en ...) (du vet at han og jeg går på norskkurs) (jeg vet at hun nettopp har sett på et bestemt hus) (den jeg bad deg gjøre) (det er bare en fabrikk på dette stedet) (til min faste lege)

(min tann, men jeg har mange tenner) (det er mange fabrikker, jeg vet ikke hvilken) (en eller annen lege)

Jeg har så vondt i ryggen! Ali var ikke på norskkurset i dag. Likte du huset, Laura? Er du ferdig med oppgaven? Jon arbeider på fabrikken. Jeg må ringe til legen i dag. Men: Jeg har så vondt i ei tann! Per arbeider på en fabrikk. Jeg må ringe til en lege i dag.

Genitiv Genitiv lager vi ved å føye -s til - egennavn: Annes mann, Norges hovedstad, Oslos gater - fellesnavn: en times tid, alle gutters drøm, noen dagers arbeid, guttenes mor S-genitiv står foran et annet substantiv, og dette substantivet står alltid i ubestemt form. S-genitiv brukes i enkelte spesielle uttrykk: Ta med deg regnfrakk for sikkerhets skyld. Han drog tilsjøs da han var 18 år. I påsken drar mange nordmenn til fjells. Vi gikk til fots. Han har dratt tilskogs.

Se også om eieforhold på side 74.

22

Pronomen Pronomen er ord vi kan bruke i stedet for substantiver.

Personlige pronomen Personlige pronomen og possessiver er her satt i samme skjema for oversiktens skyld:

Pronomen Possessiver Subjektsform Avhengighetsform

Possessiver

jeg meg min/mi/mitt/mine du deg din/di/c itt/dine han hun

den det

ham/han henne

den det

seg

hans hennes

dens dets

sin/si/sitt/sine

vi oss vår/vårt/våre dere dere deres de dem seg deres sin/si/sitt/sine

Subjektsformen (nominativ) av et pronomen bruker vi bare når ordet er subjekt i setningen.

Avhengighetsformen (akkusativ) bruker vi når ordet ikke er subjekt. - Han, hun, den, det og de har en spesiell refleksiv avhengighetsform: seg.

Bruk av pronomenformene Subjektsform: Jeg har en god venn. Har du en venn? Hun har en venn. Han har en gammel onkel. Vi har mange venner. Har dere mange venner? De har en sønn.

Avhengighetsform: Snart kommer han og besøker meg. Kommer han snart og besøker deg? Han kommer snart på besøk til henne. Han skal komme og besøke ham. De besøker oss ofte. Besøker de dere ofte? Sønnen kommer ofte på besøk til dem.

Refleksiv form: Jeg gleder meg til det. Gleder du deg til det? Hun gleder seg til det. Han gleder seg til det. Vi gleder oss over det. Gleder dere dere over det? De gleder seg over det.

Jeg gleder meg til noe hyggelig i framtida. Jeg gleder meg over noe som har skjedd eller pleier å skje.

En del verb brukes bare refleksivt, for eksempel: skynde seg, gifte seg. Men etter mange verb kan pronomenet ha både vanlig avhengighetsform og refleksiv avhengighetsform:

Siv er to år. Ida legger henne klokka sju. Ida legger seg klokka ti. =

Se også Refleksive verb på side 49.

Ida legger Siv. Ida legger Ida. (men slik kan vi ikke si det...)

Resiprokt pronomen Hverandre: Jeg ser på deg, og du ser på meg. = Vi ser på hverandre. Harald elsker Anne. Anne elsker Harald. = De elsker hverandre.

Del 1 Grammatikk

Ubestemte pronomen Vi har tre ubestemte pronomen: man, en og det.

En og man bruker vi når vi ikke tenker på spesielle personer, men for eksempel på noe som gjelder mange. Man kan bare brukes som subjekt, en kan være både subjekt og objekt:

Man/en skal ikke skue hunden på hårene. En/man bør takke når noen gir en noe.

Det brukes som subjekt (eller objekt) i flere slags setninger: Det regner. Det sitter noen fugler på taket. Nå har jeg det bra.

Se Det og det-setninger på side 13, Presentering på side 15 og Utbryting på side 15.

Possessiver Possessiver forteller hvem som eier eller har noe.

Min, din, hans, hennes, vår, deres «Eier»: jeg du han hun vi dere de

Dette er bilen min din vår Dette er boka mi di hans hennes vår deres deres Dette er huset mitt ditt vårt Dette er bøkene mine dine våre

Substantivet forteller hvilken form vi må bruke. Ovenfor står possessivet etter substantivet, det er vanligst på norsk. Da må substantivet ha bestemt form. Vi kan også la possessivet stå foran substantivet, da skal substantivet ha ubestemt form.

bilen min min bil boka mi mi(n) bok huset mitt mitt hus

• mine mine bøker

Possessivet står ofte først når det har trykk: Dette er min penn, ikke din. Det var ikke hennes skyld.

Vi kan forsterke et possessiv med adjektivet egen. Da står også alltid possessivet først: Det var hans egen skyld. Jeg vil bestemme i mitt eget hus. Merk at «egen» også skal ha ubestemt form (se adjektiv på side 27) .

Se også Eieforhold på side 74.

24

Ordklasser

Sin/si /s i t t /s ine Under Pronomen på side 23 står det en oversikt over sammenhengen mellom pronomener og possessiver. Der ser vi at han, hun og de også har en refleksiv possessivform: sin/si/sitt/sine. Sin/si/sitt/sine bruker vi bare om noe som tilhører subjektet:

Ida vasker klærne sine. - klærne tilhører subjektet: Ida vasker genseren sin og jakka si og skjørtet sitt - og hun pusser skoene sine.

Ida vasker klærne til Siv. — klærne tilhører ikke subjektet: Ida vasker genseren hennes og jakka hennes og skjørtet hennes — og hun pusser skoene hennes.

Sin/si/sitt/sine kan vanligvis ikke stå som en del av subjektet eller etter former av å være:

Vi må si: ^Vi kan ikke si:

Du kjenner Ida, men hvem er Siv? Siv er dattera hennes. Dattera hennes er to år.

Viva er subjektet i de forskjell ige setningene?

Hvis vi bruker sin/si/sitt/sine i stedet for genitivsform av substantivet, kan vi likevel f ordene i subjektet eller etter er (dette bruker vi så å si bare muntlig!):

Per sin bil ble stjålet i går. Dette er Siv sine sko. Har du sett Ole sitt slips?

Petter s a at C U L e mÅtto sette s y ^ \ < e l c r \ si-yi \ g a . s a . s j e . x v . ( ( 3 1 e s s y k l t e i . ^

Petter sa at Ole måtte sette sykkelen hans i garasjen. (Petters sykkel)

Demonstrativer De viktigste demonstrativene er denne/dette/disse og den/det/de. A Denne, dette og disse bruker vi om noe som er nær oss

(vi kan ta på det eller holde det). B Den, det og de bruker vi om noe som ikke er nær oss

(for eksempel noe vi bare kan peke på).

Den/denne brukes alene eller foran maskuliner eller femininer i entall. Det/dette brukes alene eller foran nøytrumsord i entall. De/disse brukes alene eller foran substantiver i flertall. Når vi bruker et demonstrativ alene, er substantivet underforstått.

C Når vi snakker, får demonstrativer trykk. Substantivet må ha bestemt form.

Kan jeg få prøve den genseren? Denne (genseren) er for liten. Vil du ha den jakka, eller liker du denne (jakka) bedre? Er det skjerfet nytt? Dette (skjerfet) er nokså gammelt. Disse skoene passer bra, men de (skoene) jeg prøvde først, var for små.

25

http://ga.sa.sje.xv

Del 1 Grammatikk

D Det og dette I spørsmål med hva eller hvem + er bruker vi ofte det eller dette:

Hva er dette (som jeg tar på)? Det er en penn / ei bok / et brev / to blyanter.* Hva er det* (som jeg peker på)? Det er en mann / ei dame / et vindu / tre stoler. Hvem er det? Det er Anne. / Det er kona til Harald.

— Hvem bruker vi bare om personer for å få vite navn eller få en annen forklaring på hvem det er. - Når vi ser på et bilde, spør vi ofte med det selv om vi har bildet nær oss.

*Vi må bruke det eller dette foran er/var når vi får et substantiv etterpå, uansett om det er entall eller flertall, og uansett hvilket kjønn eller hvilken form substantivet har.

Vi sier: Vi kan ikke si:

Det er en penn. Dette er boka mi. Det er to stoler. Det er Anne.

JênTer en penn. Djesfie er boka mi. J ^ e r to stoler. ^*tf£er Anne.

**Merk: med trykk på er, ikke på det: Hva er det? ~ Hva er det du vil? Er det noe i veien?

Adjektiver Adjektiver forteller hvordan personer eller ting er eller ser ut. De beskriver også egenskaper, handlinger og tilstander.

Som adjektiver regner vi også ordenstallene og presens partisipp av verb. Perfektum partisipp av verb blir ofte brukt som adjektiv. Vi bøyer adjektivene på to måter: samsvarsbøyning (= bøyning i genus og tall) og gradbøyning.

Om samsvarsbøyning Substantivet som adjektivet beskriver, bestemmer hvilken form adjektivet skal ha. De fleste adjektiver har tre ubestemte former (hovedregelen). Lær endingene på adjektiver som har variasjoner i skrivemåten, og på dem som bare har to former eller én form. Legg merke til at bestemt form entall (unntatt for liten) alltid har samme form som flertall (i flertall er ubestemt form lik bestemt form), og at den nesten alltid slutter på -e.

26

Ordkl asser

Oversikt over samsvarsbøyningen

Mønstrene gjelder: en (m) ei (f) et (n) Flertall + bestemt form

Hovedregel: Adjektiver med tre

Helt regelrette adjektiver:

former: Adjektiver på -m etter kort vokal: Adjektiver på dobbelt konsonant: Adjektiver som slutter på -el: Adjektiver som slutter på -er: Adjektiver som slutter på -en: Disse to adjektivene:

Disse to adjektivene:

t e stor stort store dyr dyrt dyre dum dumt dumme grønn grønt grønne gammel gammelt gamle lekker lekkert lekre naken nakent nakne fri fritt frie ny nytt nye blå blått blå(e) grå grått grå(e)

Adjektiver med to former:

Adjektiver som slutter på -ig: Nasjonalitetsadjektiver på -sk Lange adjektiver på -sk: Adjektiver på -t etter konsonant: Noen adjektiver på -d: Noen adjektiver på -et:

billig billige norsk norske sympatisk sympatiske svart/lett svarte/lette glad/redd glade/redde rutet rutete

Adjektiver med bare en form:

Adjektiver som slutter på -e: Noen adjektiver på -a, -s og -y:

moderne/smilende bra/lilla/gratis/felles/sporty

Adjektiver Disse adjektivene: med spesiell bøyning: Dette adjektivet:

egen eget egne

annen anna annet andre liten lita lite små *

* I bestemt form entall heter det lille eller vesle: Den lille/vesle bilen, den lille/vesle boka, det lille/vesle huset. Men: De små bilene/bøkene/husene.

Merk: Egen bruker vi når vi vil forsterke et possessiv. Egen skal stå etter possessivet og ha ubestemt form: Det var min egen feil. Se Possessiver på side 24.

Del 1 Grammatikk

Bruk av Formene Ubestemt form av adjektivet Bestemt form av adjektivet Etter artikkel: Etter være: Etter den/det/de: Etter possessivord: en ny bil ei ny bok et nytt hus nye bøker

bilen er ny* boka er ny huset er nytt bøkene er nye

den nye bilen (til Tor) den nye boka (mi) det nye huset (vårt) de nye bøkene (hennes)

Tors nye bil mi(n) nye bok vårt nye hus hennes nye bøker

Pass spesielt på liten/lita/lille/små: en liten bil bilen er liten* ei lita bok boka er lita et lite hus huset er lite små gutter guttene er små

den lille/vesle bilen den lille/vesle boka det lille/vesle huset de små guttene

Tors lille/vesle bil mi(n) lille/vesle bok vårt lille/vesle hus byens små gutter

* Når adjektivet står etter former av vare, skal adjektivet ha ubestemt form {Uten, ny) selv om substantivet har bestemt form (bilera).

Adjektivet forandrer seg på samme måte også etter bli: Gutten ble glad. — De ble glade.

Den, det og de kalles adjektivets bestemte artikler. Legg merke til at vi må ha med den(ne)/det(te) eller de/disse når vi vil bruke et adjektiv foran et substantiv i bestemt form:

en mann en gammel mann

mannen den gamle manne-

Vi kan ikke si: Lg am

to damer to gamle damer

damene de gamle damene

;am

Hvis vi vil forsterke et adjektiv eller gjøre det svakere, kan vi sette et gradsadverb foran:

Skoene var ikke (så) / litt (for) / nokså/ganske/veldig/altfor store.

Mange adjektiver kan brukes som gradsadverb: fryktelig, utrolig, forferdelig og mange flere. Når adjektiver brukes som adverb, har de alltid nøytrumsformen (intetkjønns-formen).

Adjektiver brukes også ofte alene (uten noe substantiv etterpå), spesielt når vi tenker på personer:

Det satt en voksen og to barn i bilen. Filmen passer både for barn og voksne. De ansatte i bedriften gikk til ulovlig streik.

Under Gradsadverb på side 53 finner du mer om gradering av adjektiver. Under Beskrivelse på side 70 kan du lese mer om hvordan vi bruker adjektiver.

28

Ordkl

Om presens partisipp De fleste adjektiver som slutter på -ende, er presens partisipp av verb. De bøyes ikke.

Presens partisipp bruker vi A av og til som et vanlig adjektiv foran et substantiv:

I døra stod det en smilende gutt (= en gutt som smilte). Det lå en gråtende baby (= en baby som gråt) i vogna.

B som måtesadverb eller gradsadverb: Han smilte oppmuntrende til henne. Alle vinduene var skinnende blanke. Hun er rasende flink.

C ofte sammen med verbet komme: Han kom gåendelkjørende!løp ende forbi huset. Hun kom smilende!dansende/rødmende mot ham.

D for å uttrykke at en handling som er påbegynt, varer en stund. Da bruker vi bli + presens partisipp av et stillingsvern eller vare, bo eller gå:

Hun ble sittende lenge og tenke. Babyen ble liggende og gråte. De flyttet til Australia. Der ble de boende i mange år. Han ble gående og gruble på hva han skulle gjøre.

Legg merke til at vi bruker og mellom presens partisipp og infinitiv her.

Om perfektum partisipp Et perfektum partisipp av verb bruker vi ofte som et adjektiv. Vi bøyer det ikke når det står etter former av å være eller bli, men hvis et perfektum partisipp står foran et substantiv, bøyer vi det som et vanlig adjektiv.

Perfektum partisipp av svake verb ender på -et, konsonant + t, -d eller -dd*. Perfektum partisipp av sterke verb ender på -et, konsonant + t (ofte -ti) og -dd**. *Se skjema på side 37. ** Se lista på side 40. Sammenlign med adjektiv-endingene i skjemaet på side 27.

Partisippene på -et bøyes litt spesielt (se nedenfor), mens alle de andre bøyes som vanlige toformsadjektiver og får endingen -e i flertall og i bestemt form:

Han pleide å kjøpe brukte biler og pusse dem opp. Men: Bilene var brukt.

Partisipper som ender på -et: Vanlige adjektiver som ender på -et, skal ha -ete i bestemt form og flertall: rutet — rutete A Perfektum partisipp av svake verb («snakke-gruppen») kan

1 bøyes som rutet og far -ete i bestemt form og flertall: ristet — ristete 2 eller alternativt fa endingen -ede: ristet — listede (ganske vanlig brukt) Han spiste to ristete/ristede loffskiver. Men: Loffskivene var ristet.

B Sterke verb med perfektum partisipp som slutter på et, bøyes helt eller delvis som egen (se side 27) . I flertall og i bestemt form skal de ende på -ne. Maskuliner og femininer kan fa -en i ubestemt form entall:

en stjålet/(stjålen) bil ei stjålet/(stjålen) klokke et stjålet smykke den stjålne bilen den stjålne klokka det stjålne smykket stjålne biler/klokker/smykker de stjålne bilene/klokkene/smykkene Men: Bilene, klokkene og smykkene var stjålet.

29

Gradbøyning av adjektiv

Hovedregel: Adjektiv på

-er: -el: -m:

Adjektiv på

-som:

Lange adjektiver (og partisipper):

Adjektiv som forandrer seg mye:

Positiv Komparativ Superlativ

dyr/dyrt/dyre dyrere (enn) dyrest/e

lekker (lekkert/lekre) enkel (enkelt/enkle)

lekrere (enn) enklere (enn)

lekrest/e enklest/e

dum (dumt/dumme) dummere (enn) dummest/e

billig (billige) morsom (morsomt/ morsomme)

billigere (enn)

morsommere (enn)

billigst/e

morsomst/e interessant (interessante) sympatisk (sympatiske) lysende brukt (brukte)

mer interessant/e (enn) mer sympatisk/e (enn) mer lysende (enn) mer brukt/e

mest interessant/e mest sympatisk/e mest lysende mest brukt/e

stor (stort/store) større (enn) størst/e liten (li ta/li te/små) mindre (enn) minst/e gammel (gammelt/gamle) eldre (enn) eldst/e ung (ungt/unge) yngre (enn) yngst/e god (godt/gode), bra bedre (enn) best/e vond (vondt/vonde), ille verre (enn) verst/e lang (langt/lange) lengre (enn) lengst/e tung (tungt/tunge) tyngre (enn) tyngst/e

I positiv har vi samsvarsbøyning (se på side 28 hvordan vi bruker disse formene). Komparativ og superlativ bruker vi mest når vi sammenligner. - Komparativ har bare én form. Vi skriver/sier (eller bare tenker) enn etterpå.

Vi kan forsterke komparativ med litt, mye eller enda (se Gradsadverb på side 53). - Superlativ har to former. I bestemt form (etter denldetlde og possessiver) får

adjektivet endingen -e:

den eldste mannen det billigste huset de dyreste bilene

den mest sympatiske naboen Norges høyeste fjell hennes (aller) beste venn

Vi kan forsterke superlativ med aller: aller størst = størst av alt/alle

- Eksempler på bruken av komparativ og superlativ:

Ida er 23 år. Per er 24 år. Øystein er 60 år. Preben er 62 år. Komparativ: Per er (litt) eldre enn Ida. Øystein er mye eldre (enn Ida).

Preben er enda eldre (enn Øystein). Superlativ: Preben er (aller) eldst. Preben er den (aller) eldste.

Under Beskrivelse på side 70 og Sammenligning på side 72 kan du lese mer om hvordan vi bruker adjektivene.

IDA.PER.O^STElM 06, PREBEc)

30

Tallord Grunntall og ordenstall

Grunntall: Ordenstall: 0 null 0. nulte 1 en (ei/ett) 1. første 2 to 2. andre/annen 3 tre 3. tredje 4 fire 4. fjerde 5 fem 5. femte 6 seks 6. sjette 7 sju syv* 7. sjuende syvende* 8 åtte 8. åttende 9 ni 9. niende 10 ti 10. tiende 11 elleve 11. ellevte 12 tolv 12. tolvte 13 tretten 13. trettende 14 fjorten 14. fjortende 15 femten 15. femtende 16 seksten 16. sekstende 17 sytten 17. syttende 18 atten 18. attende 19 nitten 19. nittende 20 tjue tyve 20. tjuende tyvende 21 tjueen enogtyve 21 . tjueførste enogtyvende 22 tjueto toogtyve 22. tjueandre toogtyvende 30 tretti tredve 30. trettiende tredevte 40 førti førr 40. førtiende 50 femti

førr 50. femtiende

60 seksti 60. sekstiende 70 sytti 70. syttiende 80 åtti 80. åttiende 90 nitti 90. nittiende 100 hundre 100. hundrede 101 hundre og en 101. hundre og første 200 to hundre 200. to hundrede 1000 (ett) tusen 1000. tusende

* Alle tall i kursiv: Gammel tellemåte. Disse formene er ikke tillatt offisielt lenger, men brukes likevel ofte i dagligtale. Det er derfor viktig å. forstå dem.

Punktum etter et tall betyr at det er et ordenstall. Prøv å se på hvilken måte grunn-tallene og ordenstallene er forskjellige, av og til finner du et system. Legg også merke til hvordan vi sier tallene: etter «hundre» skal vi alltid ha «og» (uttales «å»).

1 000 000 = en million 2 000 000 = to millioner 1 000 000 000 = en milliard 2 000 000 000 = to milliarder

1 234 567 809 = en milliard to hundre og trettifire millioner fem hundre øgsekstisju tusen åtte hundre og ni

Del 1 Grammatikk

Grunntallene bruker vi når vi teller. Vi bruker ubestemt form av substantivet etterpå: De har en hest, to hunder, femten kuer og hundre kyllinger.

Ordenstallene bruker vi mest sammen med — etasjer i et hus: De bor i andre etasje. — datoer: Anne er født 04.06. Vi kan si: den fjerde i sjette. — klassetrinn på skolen: Eva går i første klasse.

Ordenstall regnes som adjektiver. Vi bruker vanligvis ubestemt form av substantivet etterpå.

Kvantorer | Kvantorer er ord som uttrykker mengde.

Kvantorer fungerer omtrent som adjektiver og står vanligvis foran substantiver. Legg merke til at mengder vi ikke kan telle og mengder vi kan telle, stort sett har forskjellige kvantorer eller bruker forskjellige former av dem. Etter de fleste kvantorene bruker vi ubestemt form av substantivet.

Oversikt over vanlige kvantorer Kan ikke telles: Kan telles:

m/f n Best. f. entall Flertall en hel banan et helt brød hele dagen to hele kaker ei halv pære et halvt eple halve natta tre halve epler hver dag hvert år

begge deler begge (to)/'begge deler begge barna

all melk/a alt smørJet

alle elever/ alle elevene

nok mat nok penger lite melk fa kursdeltakere litt fløte noen fa bøker mye vann mang en gang mangt et minne mange ganger noe å gjøre noen løsning? noe problem? noen eksempler ikke noe å si = ingenting...

ikke noen bil = ingen bil

ikke noe hus (= intet)

ikke noen biler = ingen biler

Positiv Komparativ Superlativ Noen kvantorer kan gradbøyes: mange flere (enn) flest/e Noen kvantorer kan gradbøyes:

få færre (enn) færrest/e „ mye mer (enn) mest/e

lite, litt mindre (enn) minst/e

32

All - alt - alle All bruker vi om maskuliner og femininer som ikke kan telles:

all m.ax(en), allmék{a) Alt bruker vi om nøytrumsord som ikke kan telles:

alt smør(er) Alle kan bare stå foran substantiver i flertall (om flere enn to):

alle barn(^)

Ener all, alt og alle bruker vi ubestemt form av substantivet når vi snakker om noe generelt:

All bagasje må merkes tydelig. Alt liv på jorda trenger næring. Alle barn har rett til lek og fritid. Alle dager er forskjellige.

Substantivet får bestemt form når vi snakker om alt av en bestemt mengde eller alle i en gruppe:

De hadde spist opp all maten og drukket opp alt ølet (som fantes i huset). Alle barna (i klassen) fikk nye bøker. Ida satte alle bøkene på plass i hylla.

Alt og alle bruker vi også ofte alene: Alt har en begynnelse og en slutt. Alle trenger noen å være glad i.

Nok Nok = tilstrekkelig, så mye en trenger Nok bruker vi sammen med A substantiver vi ikke kan telle: Vi har ikke nok melk til i morgen.

Nå er det nok (tull/bråk . . . ) ! B infinitiver: Jeg har nok å gjøre nå for tiden. C flertall av noe vi kan telle: Han har akkurat nok penger til bussen hjem.

Merk: Nok står vanligvis foran et substantiv, men etter adjektivet det hører til: Det er viktig å kjøpe store nok sko. Han er ikke gammel nok til å forstå det. Nok kan også være modalt adverb: Per kommer nok i kveld. Se side 54.

Ingen og ingenting A Ingen betyr: ikke noen. Ingen bruker vi ofte alene som subjekt eller

objekt i en setning: Ingen sa noe. Hun så ingen. Ikke noen bruker vi foran maskuliner og femininer i entall og foran flertallsord: Hun har ikke noen kjæreste nå. Han har ikke noen brødre.

B Ingenting betyr: ikke noe. Ingenting kan vi bare bruke alene eller foran infinitiv: Ingenting er som før. Han sa ingenting. Jeg har ingenting å skrive om. Ikke noe bruker vi foran nøytrumsord i entall og foran substantiver som ikke kan telles: De har ikke noe sted å bo nå. Vi har ikke noe melk.

C Ingen kan erstatte ikke noen (og ingenting kan erstatte ikke noe) hvis ikke og noe/n står rett ved siden av hverandre. I en helsetning kan vi bruke ingen og ingenting : objektet hvis verbalet står i presens eller preteritum:

Del 1 Grammatikk

Jan har ikke noen jobb nå. Jan har ingen jobb nå. Han har ikke hatt noen jobb på lenge.

Han har ikke noe å gjøre.

Han har ingenting å gjøre. Han har ikke hatt noe å gjøre i det siste.

Hun spiste ikke noe i går. Hun spiste ingenting i går. Hun ville ikke spise noe i går.

D Vi kan ikke bruke ingen eller ingenting i objektet i leddsetninger: Vi kan (bør) ikke si:

Jan er trist fordi han ikke har noen jobb nå. JaTT^r-tristJordi han har ins. Hun sa at hun ikke hadde spist noe. Hun_sa-a*4rorrtiac[3esT

E Vi kan heller ikke bruke ingen eller ingenting etter preposisjon eller partikkel: Vi kan ikke si:

Han snakket ikke med noen i går. HaTrsaakket_mediag^M-gtrT Jeg har ikke lyst på noe nå. Jcâf-rysXâlhgTntmgJiÅ.

MELK ELLER SUKKER

I KAFFEN 2

Begge (to) - ingen av dem Begge betyr at vi snakker om to av noe. Begge eller begge to bruker vi om egennavn eller substantiver (som kan telles) i bestemt form. Negativt bruker vi ingen av dem eller ikke noen av dem:

Snakket du med Jan eller Pål?

Har du sett hunden og katten til Per?

Så du (de to) eplene jeg la på bordet?

Begge deler - ingen av delene

Begge deler I ingen av delene bruker vi om A ubestemt form av substantiver som kan telles:

Har du hytte eller båt?

Vil du ha poteter eller gulrøtter*.

Jeg snakket med begge (to). Jeg snakket med begge guttene. Jeg snakket ikke med noen av dem. Ja, jeg har sett begge to. Nei, jeg har ikke sett noen av dem. Ja, og jeg spiste begge to. Ja, men jeg spiste ingen av dem.

Jeg har begge deler. Jeg har ingen av delene. Jeg vil gjerne ha begge deler. Jeg vil ikke ha noen av delene.

B om substantiver som ikke kan telles, og andre begreper: Vil du ha melk eller sukker i kaffen? Begge deler, takk.

Jeg bruker ingen av delene. Snakker du engelsk eller tysk? Jeg har lært begge deler.

Jeg kan ingen av delene.

I stedet for begge to eller begge deler kan vi bruke både - og. I stedet for ingen av dem I ingen av delene kan vi bruke verken - eller (se Konjunksjoner på side 58) .

34

Mer om kvantorer For mengder som kan telles Kommentarer til oversikten på side 32:

Noe/noen: I entall bruker vi noen foran maskuliner og femininer og noe foran nøytrumsord, men bare i spørsmål og i nektende setninger. I spørsmål bruker vi ofte noen eller noe i stedet for artikkel:

Har du noenlen bror? Ja, jeg har en bror. Nei, jeg har ikke noen bror.

Har du noe/et bilde av broren din? Ja, jeg har et riktig koselig bilde av ham. Nei, jeg har ikke noe bilde av ham.

Vi kan ikke si: JegSaF=>wKCfi5^ JegJ iar29?4>iys3jLE^7

I flertall bruker vi noen i alle typer setninger: Har du noen kaker nå? Ja, jeg har noen riktig gode kaker.

Nei, nå har jeg dessverre ikke noen kaker.

Intet Intet er et gammelt ord som vi så å si aldri bruker nå, i stedet bruker vi ikke noe. Men vi finner intet i noen sammensetninger: intetkjønn, intetsigende, intetanende.

Hel og halv Hel og halv kan bare brukes om noe vi kan telle. De må bøyes i samsvar med substantivet de tilhører. Vi kan også bruke begge i bestemt form entall, men vi bruker ikke den eller det foran:

Det hadde regnet hele dagen. Hun lå våken halve natta og lurte på hva hun skulle gjøre. Har du spist opp hele kaka alene?

Om flertallskvantorer Flertallskvantorene brukes ofte uten substantiv etter seg, da er vanligvis personer underforstått: Har noen ringt? Var det mange på festen i går? Ingen vil fortelle meg noe. De fleste har så mye å gjøre for tiden. Alle lengter etter sol og sommer.

Mer om kvantorer For utelleliqe mengder Foran substantiver som ikke kan telles, eller foran infinitiver kan vi ikke bruke tall eller noen/flere/mange ...

Foran substantiver kan vi bruke: Foran infinitiver kan vi bruke:

Vi har ikke noe syltetøy. Det er ikke noe å bry seg om. De hadde ingenting å si.

Har du noe mat? Vil du ha noe å drikke? Vi har litt saft. Han fikk litt å tenke på. Hun drikker lite melk. Hun har lite å gjøre nå. Har vi nok kaffe? Jeg har nok å lese på. Vi bruker mye vann. I dag har vi mye å snakke om.

Vi bruker ubestemt form av substantivet etter disse kvantorene.

Litt og lite Legg merke til at lite ofte er negativt, mens litt er positivt:

Vi har lite melk igjen. (Det må jeg huske å kjøpe i dag.) Vi har litt melk igjen. (Jeg trenger ikke å gå i butikken ennå.)

Foran mye og lite (men ikke foran noe og litt) kan vi sette gradsadverb:

Hun spiser veldig mye frukt. Han drikker så lite melk.

Se også oversikten på side 32. Mer om all/alt, nok og ingenting på side 33 og begge deler I ingen av delene på side 34.

Ordklasser

Verb | Et verb forteller hva noen gjør, eller hva som skjer - eller om en tilstand.

Bøyning av regelrette svake verb Når du lærer et nytt verb, må du alltid lære å bøye det også. På norsk deler vi regelrette verb i fire bøyningsgrupper. Alle disse får ending i preteritum (-et, -te, -de og -ddé) — og da kaller vi dem svake verb. Endingen setter vi etter stammen av verbet. Stammen får vi når vi tar -e vekk fra infinitiv. Studer mønsterverbene godt og lær deg systemene:

Infinitiv Presens Preteritum Presens perfektum «SNAKKE»-gruppen: snakke snakker snakket har snakket

bade bader badet har badet «LESE»-gruppen: lese leser leste har lest

glemme glemmer glemte har glemt «PRØVE»-gruppen: prøve prøver prøvde har prøvd

bygge bygger bygde har bygd «BO»-gruppen: bo bor bodde har bodd

skje skjer skjedde har skjedd

• «SNAKKE»-gruppen og «LESE»-gruppen er store med mange verb. I «SNAKKE»-gruppen kan alle verbene alternativt fa endingen -a i preteritum og perfektum partisipp: badal har bada.

• «PRØVE»-gruppen er ganske liten, den har verbstamme som ender på -g, -v eller diftong (ei, øy).

• «BO»-gruppen er også liten. Den har korte verb som slutter på vokal. Merk! Mange kortverb er sterke verb. Ha er et uregelrett svakt verb.

• Verbformen som står etter har i presens perfektum, kaller vi perfektum partisipp.

Verb med uregelrett bøyning kan vi dele i fire grupper. Vi skal ta dem for oss senere: 1 Uregelrette svake verb 3 S-verb 2 Sterke verb 4 Modalverb

Bruk av verbFormene Infinitiv bruker vi

- uten å etter modalverb: kan/skal/vil/må/fårlbør/tør (kunne/skulle/...) - med å etter infinitivs verb: liker, pleier, prøver, begynner, slutter og flere andre verb - i mange uttrykk med Det erDet er viktig/hyggelig/godt å ha gode venner. - etter en del preposisjonsuttrykk: Jeg har ikke tid til å hjelpe deg nå.

Presens bruker vi - om noe som skjer nå/i dag: - om noe som vanligvis skjer: - om noe som alltid skjer: - om framtid:

Anne leser avisen. Kåre står opp klokka sju hver dag. Vann koker ved 100°C. I morgen reiser Kåre til Bodø.

37

Del 1 Grammatikk

Presens lager vi nesten alltid ved å sette -r etter infinitiv (= -er etter verbstammen). Unntak er bare presens av modalverb og s-verb og 5 vanlige verb: er (av være), gjør (av gjøre), spør (av spørre), vet (av vite) og sier (av si).

Preteritum bruker vi - om tidfestet fortid (som er slutt): for et øyeblikk siden / i går / i fjor / før ...

(se Preteritumssystemet på side 42) - når vi vurderer noe: Nå var du virkelig fin!

Presens perfektum bruker vi - om før nå (tiden er ikke nevnt) Ivar har flyttet til Bodø. - om en periode fra før til (og med) nå: Vi har bodd her i mange år nå. - om i dag / dette året. . . (tiden er ikke slutt): I dag har jeg lest ei spennende bok. - ofte i ja/nei-spørsmål*: Har du betalt husleien? *Spørsmål uten spørreord

Se Presenssystemet på side 4 1 .

I tillegg bruker vi:

Lages av: Brukes om: Presens futurum: skal + infinitiv Framtid (se Presenssystemet) Preteritum futurum: skulle + infinitiv Etter fortid (se Preteritumssystemet) Preteritum perfektum: hadde + perfektum partisipp Før fortid (se Preteritumssystemet)

Imperativ (= stammen av verbet: prøv!) brukes i befalinger (kommandoer) og oppfordringer. Se side 44. Presens partisipp (= stammen av verbet + -ende: prøvende) regnes som adjektiv. Se side 29.

VerbFormenes plass i en setning

I en setning har vi to plasser for verb (VI og V2) . På VI-plassen må det alltid stå et verb, og dette verbet skal stå i presens eller preteritum.

• Infinitiv uten å skal alltid stå på V2-plassen, og da må det samtidig stå et modalverb i presens (skal/kan/...) eller preteritum (skulle/kunne/...) på Vl-plassen.

• Infinitiv med d bruker vi vanligvis etter infinitivsverb (prøver, liker, begynner, slutter og flere) - i presens eller preteritum, og da blir infinitiv objekt i setningen.

• Presens perfektum er laget av to deler: Har er presens og skal alltid stå på V l -plassen, den andre delen, perfektum partisipp (forkortet: p.p.), skal alltid stå på V2-plassen.

38

Ordklasser

• Se godt på eksemplene nedenfor:

Verbal 1 Verbal 2 (presens/pret.) (infinitiv/p.p.)

Presens- Pelle står i gangen. sysremet: Han skal g å på kino.

Leksene har han allerede gjort. Ali liker å reparere biler. Han har alltid likt å reparere bilen.

Preteritums Pelle stod i gangen. -systemet: Han skulle o

ga på kino.

Leksene hadde han allerede gjort.

Ali likte å reparere biler. Han hadde alltid likt å reparere bilen.

Hvis du skifter tiden i en fortelling (fra presenssystemet til preteritumssystemet eller omvendt), må du forandre alle VI-verbene, men V2-verbene (og andre infinitiver) forandrer vi aldri.

Uregelrette svake verb Uregelrette svake verb har endingene -de eller -te i preteritum, men kan være uregelrette på forskjellige måter ellers. Tre av disse verbene har også uregelrett presens:

Infinitiv Presens Preteritum Presens perfektum Eksempler 1 ha hadde har hatt I går hadde jeg mye å gjøre. 2 gjøre gjør gjorde har gjort Hva har du gjort i dag? 3 bringe brakte har brakt Avisen brakte dårlige nyheter. 4 fortelle fortalte har fortalt Bestefar fortalte mange eventyr. 5 følge fulgte har fulgt Han fulgte henne helt hjem. 6 rekke rakte har rakt De rakte hverandre hendene. 7 selge solgte har solgt I går solgte vi den gamle bilen. 8 sette satte har satt Han satte et glass på bordet. 9 smøre smurte har smurt Han smurte fire brødskiver.

10 spørre spør spurte har spurt Han spurte hva hun ville. 11 velge valgte har valgt Hvilken oppgave valgte du? 12 vite vet visste har visst Hun visste ikke hva hun skulle si.

Sammensatte verb bøyes som grunnformen, for eksempel avgjøre, fortsette, tilbringe, utsette.

STERKE 06 SVAKE VEKE) 39

Del 1 Grammatikk

Sterke verb Sterke verb har ingen ending i preteritum, men mange skifter vokal og/eller forandrer seg på andre måter. Perfektum partisipp slutter alltid på -t eller -d. I denne lista står bare infinitiv, preteritum og perfektum partisipp av verbene, for hvis vi kjenner disse formene av et verb, kan vi lage alle andre former. Sammensatte verb bøyer vi som grunnformen, derfor er stort sett bare grunnformen av verb tatt med i lista. For ganske mange former (spesielt preteritum) finnes det alternative skrivemåter som vi ikke har tatt med her.

Infinitiv Preteritum Perf.part. Infinitiv Preteritum Perf.part. 1 be bad bedt 48 rekke rakk rukket 2 beskrive beskrev beskrevet 49 renne rant rent 3 binde bandt bundet 50 ri(de) red ridd 4 bite bet bitt 51 rive rev revet 5 bli ble blitt 52 ryke røk røket 6 brekke brakk brukket 53 se så sett 7 brenne brant brent 54 si* sa sagt 8 bryte brøt brutt 55 sitte satt sittet 9 bære bar båret 56 skjelve skalv skjelvet

10 dra drog dratt 57 skjære skar skåret 11 drikke drakk drukket 58 skrike skrek skreket

; > 1 2 — drive drev drevet 59 skrive skrev skrevet 13 falle falt falt 60 skryte skrøt skrytt 14 finne fant funnet 61 skyte skjøt skutt 15 fly fløy fløyet 62 skyve skjøv skjøvet 16 flyte fløt flytt 63 slippe slapp sluppet 17 forby forbød forbudt 64 slite slet slitt 18 foreslå foreslo foreslått 65 slå slo slått 19 forlate forlot forlatt 66 smelle smalt smelt 20 forstå forstod forstått 67 snike snek sneket 21 forsvinne forsvant forsvunnet 68 snyte snøt snytt 22 fryse frøs frosset 69 sove sov sovet 23 få fikk fått 70 spinne spant spunnet 24 gi gav gitt 71 sprekke sprakk sprukket 25 gidde gadd giddet 72 sprette spratt sprettet 26 gjelde gjaldt gjeldt 73 springe sprang sprunget 27 gli gled glidd 74 stige steg steget 28 gni gned gnidd 75 stikke stakk stukket 29 gripe grep grepet 76 stjele stjal stjålet 30 gråte gråt grått 77 strekke strakk strukket 31 g å gikk gått 78 stryke strøk strøket 32 henge hang hengt 79 stå stod stått 33 hjelpe hjalp hjulpet 80 svi sved svidd 34 holde holdt holdt 81 svike svek sveket 35 komme kom kommet 82 synge sang sunget 36 krype krøp krøpet 83 synke sank sunket 37 la lot latt 84 ta tok tatt 38 late som lot som latt som 85 tilby tilbød tilbudt 39 le lo ledd 86 tillate tillot tillatt 40 legge la lagt 87 treffe traff truffet 41 li(de) led lidd 88 trekke trakk trukket 42 ligge lå ligget 89 tvinge tvang tvunget 43 lyve løy løyet 90 unngå unngikk unngått 44 løpe løp løpt 91 vinne vant vunnet 45 nyse nøs nyst 92 vri vred vridd 46 nyte nøt nytt 93 være** var vært 47 overdrive overdrev overdrevet 94 ødelegge ødela ødelagt

4 0 *presens: sier **presens: er

Ordklasser

S-verb En liten gruppe verb slutter på -s både i infinitiv og presens, men de er ikke passiv form av aktive verb (noen kan ha passiv betydning i tillegg). De fleste av disse verbene brukes nesten bare i presens (presens og infinitiv er like) eller futurum, sjelden i preteritum og nesten aldri i perfektumtidene. Derfor er ikke alle former vist:

Infinitiv Presens Preteritum Perf.part. Eksempler 1 ferdes ferdes ferde (de) s ferdes Vi ferdes ikke i de kretser. 2 finnes finnes/fins fantes/fans funnes Det finnes ikke løver i Norge. 3 høres høres hørtes - Planen høres bra ut. 4 kjennes kjennes kjentes - Det kjennes så klamt ut i dag. 5 lykkes lykkes lyktes lykkes Forsøket lyktes ikke. 6 minnes minnes/mins mintes - Minnes du den gang vi var små? 7 skyldes skyldes skyldtes - Ulykken skyldtes for stor fart. 8 spørres spørres/spørs spurtes - Det spørs hvordan været blir. 9 synes synes/syns syntes synes/syns Synes du det er varmt her?

10 trives trives/trivs trivdes trives/trivs Han trives ikke i byen.

Verbene nedenfor må så å si alltid ha et subjekt som står i flertallsform, eller som oppfattes som flertall (familien). De fleste av disse verbene er resiproke:

De møttes på et gatehjørne. = De møtte hverandre på et gatehjørne.

Infinitiv Presens Preteritum Perf.part. Eksempler 11 møtes møtes møttes - De møttes på et gatehjørne. 12 samles samles - - I jula samles hele familien. 13 sees/ses sees/ses såes/sås - Vi ses på mandag! 14 skilles skilles skiltes - De skiltes som gode venner. 15 slåss slåss sloss slåss Hundene sloss om et bein. 16 snakkes snakkes - — Vi snakkes senere! 17 treffes treffes - - De treffes ganske ofte.

Presenssystemet - om nåtiden Når vi lager en fortelling om nåtiden (eller om noe som vanligvis skjer), blir presens hovedtid, og vi bruker bare presenssystemet:

presens perfektum (før nå)

PRESENS (nå)

Barna har badet. De sitter og ser på TV.

Det har regnet i flere uker. I dag regner det.

presens futurum /framtid (etter nå)

Etterpå skal de legge seg.

Sammen med presens bruker vi presens perfektum både om handlinger som har skjedd før, og nå er slutt (barna har badet), og handlinger som fremdeles varer (det regner). Legg merke til at handlingene før nå ikke er tidfestet. (Hvis vi forteller når noe skjedde i fortiden, går vi over til preteritumssystemet.) Vi bruker presens futurum eller andre framtidsuttrykk om handlinger vi har planlagt, eller om hendinger som vi tror kommer til å finne sted i framtiden (se Framtid på side 43 og Rekkefølge av handlinger i framtid vå. side 44) .

41

Del 1 Grammatikk

Presens perfektum beskriver alltid en handling sett i forhold til nåtiden:

1 Handlingen er slutt, men har betydning for nåtiden (resultat, erfaring, informasjon).

Før nå: Nå: Jeg har nettopp spist. (nå er jeg ikke sulten)

Jeg har funnet nøkkelen. (nå trenger du ikke lete lenger)

Lars har bodd i Afrika. (han vet en del om Afrika)

Har du betalt husleien? (det må du ikke glemme)

2 Handlingen har sammenheng med nåtiden fordi den fremdeles varer.

Før nå: Nå: Rut og Nils bor i England nå.

De har bodd der i tre år.

Nina er syk. Hun har vært syk lenge.

(jeg vet at hun er gift) Hvor lenge har Anne vært gift?

3 Handlingen skjer innenfor en tid som ikke er slutt ennå.

Før: Nå: I dag har jeg lånt to bøker. («i dag» er ikke slutt)

Dette året har jeg studert tysk. («dette året» er ikke slutt)

Merk: Når vi har presentert en handling før nå med presens perfektum, fortsetter vi med preteritum:

Per har kjøpt bil. Den kostet... Tonje har bodd på Island. Der fikk hun mange venner og trivdes veldig godt.

Pers bilkjøp ogTonjes opphold på Island skjedde helt klart i fortida, selv om det ikke er brukt tidsadverbialer. Vi kunne også fortsatt med: Da han kjøpte bilen, kostet den ... Da hun bodde der, fikk hun ...

Preteritumssystemet - om Fortiden

Når vi forteller om noe som skjedde i en tidfestet fortid, bruker vi alltid preteritum:

I forrige uke kjøpte Per bil. Lars kom for et øyeblikk siden. Da jeg var liten, bodde jeg på landet,

Derfor bruker vi også preteritum i spørsmål med Når? eller Hvor lenge? om fortiden:

4 2

Nir riet Rut og Nils til England? Når ble Oslo grunnlagt? Hvor lenge bodde Lars i Afrika? (jeg vet at han ikke bor der nå)

J :e:r: : :um er hovedtid i preteritumssystemet. Om noe som har skjedd før fortid, lon vi bruke preteritum perfektum. Hvis vi lager leddsetning, bruker vi vanligvis •dbjunksjonene da eller etter at. Se også Rekkefølge i tid på side 80.

preteritum perfektum (før fortid)

PRETERITUM (fortid)

preteritum futurum (etter fortid)

Barna hadde badet. De satt og så på TV. Etterpå skulle de legge seg.

Studer setningene ovenfor og skjemaet nedenfor - tenk at dette skjedde i går:

For fortid Fortid Etter fortid Nåtid

Hun hadde spist middag.

Eli satt i stua og leste avisen.

Om kvelden skulle hun (gå) på kino.

Da/ Erter at Eli hadde spist middag, leste hun avisen. Om kvelden skulle hun

(gå) på kino.

Den hadde barna ventet på lenge. I går kom snøen!

Endelig kunne de gå på ski.

Framtid 1 Planlagt framtid (når vi snakker om noe som noen har bestemt å gjøre) kan vi

uttrykke på flere måter:

skal + infinitiv: har tenkt å: har planlagt å: har bestemt seg for å:

Ida skal flytte til Bergen. Ida har tenkt å flytte til Bergen. Ida har planlagt å flytte til Bergen. Ida har bestemt seg for å flytte til Bergen.

2 Framtid vi ikke kan planlegge (når vi regner med at noe kommer til å skje uten at noen kan bestemme det eller forhindre det), uttrykker vi med:

kommer til å: vil + infinitiv:

Jeg kommer til å savne deg når du flytter fra byen. Jeg håper du vil trives i den nye leiligheten.

Kommer til å kan vi også bruke om planlagt framtid: Ida kommer tila flytte til Bergen. Vil + infinitiv brukes mest skriftlig.

3 Presens om framtid brukes spesielt ved:

bevegelsesverb (kommerigår I drar...) overgangsverb (begynner/slutter/blir...) leddsetninger med hvis, når og før

Vi reiser til Oslo i kveld. Kurset begynner på mandag. Hvis du treffer Per i kveld, må du hilse fra meg. Når vi kommer hjem, skal vi spise middag. Du må besøke meg før du flytter.

Del 1 Grammatikk

4 Verbskifte:

er -> blir: har -> far:

Per er syk. Jeg håper han blir frisk snart. Jeg har ingen penger nå, men jeg får lønn i morgen.

5 Det er også ofte et element av framtid i de andre modalverbene:

Jeg må gå nå. Du bør se den filmen. Jeg kan gjerne hjelpe deg.

(jeg har ikke gått ennå) (du har ikke sett filmen) (jeg har ikke hjulpet deg ennå)

Rekkefølge av handlinger i framtid Nåtid Før framtid Framtid Nå er vi hjemme. Vi skal (reise) til Oslo snart.

Vi reiser i neste uke. Vi har tenkt å reise i neste uke.

Nå er vi hjemme.

Når vi har reparert bilen, Vi skal/må reparere bilen Vi skal/må få reparert bilen Vi skulle ha reparert bilen

skal vi reise 1 reiser vi. før vi reiser. før vi reiser. før vi reiser (vi får kanskje ikke tid)

Ida bor her nå. Ida kommer til å flytte snart. Vi kommer til å savne henne. Vi vil savne henne veldig.

Per har ingen penger nå, Det er pent vær i dag.

men han får lønn i morgen.

Det blir nok pent vær i morgen også.

Se også Rekkefølge på side 80.

Imperativ Imperativ bruker vi ofte i oppskrifter og ellers i befalinger eller oppfordringer (når vi vil at noen skal gjøre noe). Imperativ = stammen av verbet (vi tar bort -e fra infinitiv):

Infinitiv: Imperativ: å lukke Lukk døra! (= Du må/skal lukke døra!) å vente Vent litt! (= Du må/skal vente litt!) å gå Gå din vei! (= Du må/skal gå!) å åpne (Åpne vinduet!)* (= Du må/skal åpne vinduet!)

*Hvis vi får en vanskelig konsonantkombinasjon, kan vi bruke samme form som infinitiv, men det er bedre å skrive om med skal eller må.

Vær forsiktig med å bruke imperativ alene, det virker ofte uhøflig og/eller kommanderende. Når vi på en høflig måte vil få en annen person til å gjøre noe, kan vi:

1 Sette «er du snill» etter imperativ: 2 Sette «Vær så snill» foran imperativ: 3 Sette «Vær så snill» foran infinitiv:

Lukk døra, er du snill! Vær så snill og lukk døra! Vær så snill å lukke døra!

4 Bruke spørsmålsform: Kan/vil du (være så snill og) lukke døra? Kan du (ikke) lukke døra? Kunne du (ikke) lukke døra?

4 4

I indirekte tale kan vi ikke bruke imperativ, da må vi skrive om fra en av de andre måtene:

Han sier at du må/skal lukke døra. Han spør om du kan/vil (være så snill og) lukke døra. Han spør om du ikke kan lukke døra. Han ber deg lukke døra.

Passiv Passiv form av verbet kan vi bruke når det er viktigere å fortelle hva som skjer eller har skjedd med noe eller noen - enn hvem som egentlig har gjort det. De verbformene du først lærte å bruke, er aktive verbformer.

Se godt på disse eksemplene:

Aktiv: Vi forteller hva noen gjør, og hvem som gjør det:

Passiv: Vi forteller hva som skjer med noe(n) eller gjøres med noe(n):

Mor vasker vanligvis klærne i vaskemaskinen.

Farfar bygde huset i 1960.

En bil kjørte på katten vår i går.

Nå har naboene malt huset.

Gjestene hadde spist opp all maten.

Du må vaske bilen!

Klærne blir vanligvis vasket i vaskemaskinen. Eller: Klærne vaskes vanligvis i vaskemaskinen.

Huset ble bygd i 1960 (av farfar). I går ble katten vår påkjørt (av en bil).

Nå har huset blitt malt. 1 Nå er huset (blitt) malt.

All maten hadde blitt spist opp. / All maten var (blitt) spist opp. Bilen må vaskes!

I den passive setningen forsvinner det som var subjektet i den aktive setningen - eller gjøres om til adverbial med preposisjonen av foran.

Passiv har to former, s-passiv og bli-passiv: A S-passiv brukes særlig etter hjelpeverbene kan, skal, bør og må, i enkelte bruksanvisninger, oppskrifter eller regler og ganske ofte i (avis)overskrifter. B Bli-passiv er vanligst ellers. I preteritum og perfektum bruker vi bare bli-passiv.

For å lage passiv form av et verb, må du - kjenne perfektum partisipp av det aktive verbet - kunne bøye hjelpeverbet bli

Passiv har samme tider som aktiv. Studer nøye hvordan vi bøyer:

Aktiv: å spise spiser spiste har spist Passiv: å spises spises i

å bli spist blir spist 1 ble spist har blitt spist 1 er (blitt) spist

Hjelpeverbet bli forteller om tid. I stedet for har og hadde bruker vi ofte er som hjelpeverb i presens perfektum og var i preteritum perfektum passiv. Da kan vi sløyfe blitt, men ikke hvis vi bruker har/hadde. Setningene «Musa har spist» og «Musa er spist» far ganske forskjellig betydning ...

1 Grammatikk

Modalverb Modalverb forteller noe om hva den som snakker, mener med det han sier - for eksempel om han vil påvirke andre. Vi bruker dem mest i presens eller preteritum Preteritum av et modalverb far vanligvis det vi sier, til å virke mer høflig eller mer usikkert enn når vi bruker presens. Modalverbene har uregelrett presens. Etter modalverb bruker vi infinitiv uten å. De fleste modalverb kan ha flere betydninger - her finner du de viktigste måtene vi bruker dem på:

Skulle — skal — skulle - har skullet A Bestemmelse, plan: I morgen skal Kåre reise til Bodø. B Påbud eller regel: Du skal sitte der! Nå skal du høre på meg! C Oppfordring eller forslag: Skal vi gå på kino i kveld? Skal vi danse?* D Rykte, noe vi har hørt: Hun skalvære veldig rik. Mannen skalvære syk.

*På C bruker vi ikke skal i svaret, men for eksempel: Ja, det kan vi godt.

Ville - vil - ville - villet A Ønske eller lyst: Hun vil ikke se ham mer. Jeg vil ha noe å drikke. B Framtid vi ikke kan planlegge: Vi vet ikke hva framtiden vil bringe.

Kunne - kan - kunne - kunnet A Evne, noe en har lært: Kan du spille piano? Ida kan ikke svømme. B Mulighet: Kan du hjelpe meg litt? Jeg kan komme i kveld. C Tillatelse: Du kan gå nå. Kan jeg få låne bilen i kveld?

BØR IKKE. *ØKE SÅ MYE

Måtte — må - måtte — har måttet A Plikt eller nødvendighet: Må du gå på det møtet? Jeg må ha en ny kjole! B Påbud: Du må snakke høyere! Du må ikke si det til noen!

Burde - bør - burde - har burdet A Anbefaling, råd: Du bør ikke røyke så mye. Den filmen burde du se B Mulighet, sannsynlighet: Det bør/burde være mulig å lære litt av dette.

Få — far - fikk — har fått A Tillatelse (få lov til): Får du bli med på hytta? Fikk du låne bilen? B Tvang, nødvendighet: Du jar vaske golvet i dag. ISlifar du gi deg!

Noen av hjelpeverbene kan også brukes uten infinitiv etterpå: Kan du alfabetet? Hvor skal du? Vil du virkelig dette?

46

Ordklasser

Verbgrupper Modalverb har fått et eget oppsett, se foran. Partikkelverb kan du lese om på side 63. Ellers kan vi dele verb inn i grupper på flere forskjellige måter:

1 Bøyningsgrupper A Svake verb (fire bøyningsgrupper): verb som har ending (-et/-te/-de/-dde)

i preteritum: snakket, leste, prøvde, bodde Noen få svake verb er uregelrette: hadde, fulgte, spurte, gjorde og flere. Se lista på side 39 .

B Sterke verb: verb som ikke får ending i preteritum, de fleste får bare én stavelse og skifter vokal: sang, gikk, kom, bestod. Se lista på side 40.

C S-verb (synes, finnes, trives + en del til). Disse «ser ut som» passiv, men er vanlige aktive verb. De bøyes litt spesielt, se S-verb på side 4 1 .

D Verb med uregelrett presens: Alle modalverbene og s-verbene + er, gjør, spør, sier, vet.

2 Hovedverb og hjelpeverb Det er hovedverbet som gir en setning mening, og som vi bøyer (i B: spise). Bare noen få verb brukes som hjelpeverb: A Modalverbene (se Modalverb på side 46) får infinitiv uten å etter seg. B Ha, vare og bli får perfektum partisipp etter seg: Han har spist et eple.

Eplet ble spist. Eplet er (blitt) spist.

Som hjelpeverb brukes bli bare i passiv. Være brukes også mest i passiv, men kan brukes i aktiv ved bevegelsesverb: Han er reist. (= Han er ikke her nå.) Mer om være og bli på side 50.

3 Infmitivsverb Infinitivsverb er verb som kan få infinitiv etter seg: begynne, prøve, huske og ganske mange flere. Mange av disse verbene kan også få andre objekter, for eksempel en at-setning:

Per glemte å kjøpe melk og brød. Per glemte både melk og brød. Per glemte at han skulle kjøpe melk og brød.

4 Aktivitetsverb, overgangsverb og tilstandsverb Etter betydningen kan vi dele verb opp i tre hovedgrupper: A De fleste verb er aktivitetsverb. De forteller om aktive handlinger, noe noen

gjør: arbeider, leker, spiser, går, gråter ... De kan også fortelle om noe som skjer: Det blåser/regner/snør ...

47

Del 1 Grammatikk

B Overgartgsverb forteller om en forandring eller en overgang fra en tilstand til en annen: sovne, våkne, bli, få, falle, forsvinne, dø ... Overgangen kan skje fort (våkne, falle...) eller ta lengre tid (visne, vokse ...).

Tilstand uttrykkes ofte med vare + adjektiv eller substantiv:

C

Tilstand 1: Barna sov. Per var frisk. Glasset stod på. bordet. Jon bodde i Oslo.

Overgang: Barna våknet. Han ble syk. Det falt ned. Han flyttet til Bodø.

Tilstand 2: Barna er våkne. Han var syk lenge ... Glasset ligger på golvet. Han bor i Bodø.

Tilstandsverb forteller om noe som ikke forandrer seg, men varer i kortere eller lengre tid:

vare, bo, ha, ligge, sove, stå ...

5 Bevegelsesverb Bevegelsesverb forteller om en bevegelse eller forflytning: gå, komme, reise, dra, sykle... Hvis bevegelsen foregår fra et sted til et annet, bruker vi preposisjonen til, og vi må bruke rett form av stedsadverb:

Han skal reise til Oslo i morgen. Hun gikk hjem. Han kom hit i går. Hvis bevegelsen foregår innenfor et område, bruker vi preposisjonen i eller på og andre former av stedsadverbene:

I ferien skal vi reise omkring i landet. Hun løp omkring her hele dagen. I går ruslet vi lenge rundt i byen.

Se Stedsadverb på side 52 og Stedsuttrykk på side 83.

6 Stillingsverb Disse verbene forteller noe om subjektets posisjon i rommet. Konkret hovedbetydning er: ligge: i vannrett (= horisontal) posisjon: Boka ligger på bordet. stå: i loddrett (= vertikal) posisjon: Boka står i hylla. Glasset står på bordet. sitte: kan personer og enkelte dyr gjøre: Per sitter på en stol.

Katten sitter på trappa, henge: om myke ting som ikke kan stå eller sitte: Klærne henger i skapet.

Når stå/ligge/sitte ikke passer: Bildet henger på veggen.

Ligge, sitte, stå og gå knytter vi ofte sammen med et annet verb i samme tid for å fortelle at det skjer/skjedde/ har skjedd akkurat på den tiden, og at det varer/varte/ har vart en stund:

Barna ligger og sover. Nina går og nynner på en sang.

Anne satt i stua og leste avisen. Har du sittet her lenge og ventet?

4 8

0

7 Transitive og intransitive verb Transitive verb kan fa objekt etter seg. Vi sier at de tar objekt:

Per la boka på bordet. Ida satte seg i sofaen. Intransitive verb kan ikke fa objekt etter seg - de tar ikke objekt:

Boka ligger på bordet. Ida sitter i sofaen. Barna sover. Bare transitive verb kan fa passiv form: Boka ble lagt på bordet.

8 Parverb De vanligste parverbene er legge/ligge og sette/sitte. Disse er forskjellige i alle former. Mange parverb har ulik preteritum, men er like i andre tider: hengte/hang, brente/brant.

A Legge og sette (og henge og brenne bøyd svakt) er transitive (tar objekt) og forteller om noe en person gjør eller gjorde: Per la boka på bordet. Han satte skoene på golvet og hengte jakka i skapet. Han brente alle gamle kjærlighetsbrev.

B Ligge og sitte (og henge og brenne bøyd sterkt) er intransitive og tilstandsverb: Boka lå på bordet. Skoene stod på golvet. Jakka hang i skapet. Brevene brant opp. Vi kan si at det intransitive verbet er resultatet av det transitive: Hvis jeg legger noe, er resultatet at det ligger.

C Vi legger ting (og personer) som kan ligge, vi setter ting (og personer) som kan stå eller sitte: Per la seg i senga. Ida satte stolen ved senga og satte seg på stolen. Resultat: Per lå i senga. Stolen stod ved senga, og Ida satt på den. Objektet til det transitive verbet blir subjekt for det intransitive verbet.

Refleksive verb Med refleksive verb mener vi verb som får et refleksivt objekt etter seg. A Noen verb kan bare brukes med seg etterpå:

forsove seg, gifte seg, grue seg, skamme seg, skynde seg B Andre verb skifter betydning med seg:

lønne/ lønne seg, komme/ komme seg, oppføre/ oppføre seg C Mange verb kan vi bruke både med seg og andre objekter:

glede seg/noen, kle på seg/noen, legge seg/'noen, passe seg/noen, slå seg/noen D Noen ganger bruker vi verb refleksivt for å fortelle at handlingen spesielt

gjelder subjektet. Det virker ofte mer personlig eller uformelt: ta seg en tur, kjøpe seg noe, skaffe seg en ny jobb, få seg noe å spise.

Se også om refleksiv form av personlig pronomen på side 23.

LE&6E/LI66E

Del 1 Grammatikk

10 Være og bli Vare er alltid et tilstandsverb (se punkt 4, side 48) . Bli kan også uttrykke en tilstand, men forteller som oftest om en overgang. Både vare og bli kan brukes som hjelpeverb, se punkt 2 på side 47 eller Passiv på side 45.

A Vare bruker vi mest 1 om å befinne seg på et sted:

Ida er hos tannlegen. Anne er i Stavanger. Harald er hjemme. 2 til å beskrive et subjekt på forskjellige måter (tilstand, egenskap,

gruppetilhørighet): Per er syk. Jon er våt. Siri er frisk og opplagt. Været er grått og trist. Onkelen min er tannlege. Han er snill og grei. Katten er et rovdyr.

B Bli kan vi bruke 1 for å fortelle om en overgang mellom tilstander:

Per ble plutselig syk i går. Stina vil bli pilot når hun blir stor. Mormor blir alltid glad når hun får besøk. I går regnet det. Jon hadde glemt paraply, så han ble veldig våt.

2 om å «fortsette å være»: Per er i Oslo nå, og han blir der i to uker.

3 sammen med presens partisipp for å uttrykke at noe varer (se side 29): De flyttet til England og ble boende der i mange år. De ble sittende og snakke til langt på natt.

C I en del sammenhenger kan vi velge om vi vil bruke vare eller bli, betydningen blir omtrent den samme:

Vil du vare/bli med meg på kino i kveld? I morgen reiser jeg til Oslo. Jeg har tenkt å vare/bli der i en uke.

50

Ordklasser

a d v e r b I snippen adverb finner vi ord som har mange forskjellige funksjoner, men vanligvis =r adverb knyttet til handlinger (noe vi gjør).

E n del adverb kan gradbøyes og bøyes da på samme måte som adjektiv. Noen få sdverb har uregelrett gradbøyning:

Om tid: Om distanse: Om ønske:

lenge lenger (enn) lengst langt lenger (enn) lengst gjerne heller (enn) helst

Oversikt over Forskjellige adverb

A Adverb kan fortelle om tid (for eksempel når/ hvor lenge / hvor ofte en handling foregår):

Før bodde Per i Oslo, men nå har han flyttet til Bergen. Jeg kommer straks. Har du ventet lenge? Hun besøker oss ofte.

Se bl.a. Tidsadverb på side 79, Rekkefølge i tid på side 80 og Frekvens på side 82.

B Adverb kan fortelle om sted (hvor eller i hvilken retning en handling foregår):

Før bodde Per i Oslo. Der likte han seg veldig godt. Guttene kom hjem for en time siden. Nina har flyttet nordover.

Se Stedsadverb på side 52.

C Adverb kan fortelle om måte (hvordan en handling foregår):

Lise skriver veldig pent. Mange nordmenn snakker utydelig. Anne løp fort. Nils løp fortere. Lise løp fortest.

De fleste måtesadverb er nøytrumsform av adjektiv.

D Adverb kan fortelle om grad (det graderer et adjektiv eller en handling):

Han arbeider mye med saken. Disse skoene er altfor små til meg. Ida er nokså frustrert for tiden. Vi hadde det innmari gøy på festen.

Mer om Gradsadverb på side 53.

E Adverb kan vi bruke når vi vil komme med et tillegg:

Jeg er så trøtt i dag. Dessuten har jeg vondt i hodet. Jeg er så trøtt i dag. Vondt i hodet har jeg også. Jeg møtte Per i byen i går. Jeg skulle forresten hilse så mye.

51

F Adverb kan brukes når vi vil uttrykke logiske relasjoner:

Per er lei seg. Han har nemlig mistet lommeboka si. (årsak) Skynd deg nå, ellers rekker du ikke bussen! (vilkår) Hun hadde mange venner. Likevel følte hun seg alene. (motsetning)

Les om forskjellige logiske relasjoner på sidene 84—88.

G Adverb kan brukes for å framheve eller understreke andre ord:

Akkurat det mener jeg også. I dag er det nøyaktig to år siden vi flyttet hit. Dørene stenges presis klokka åtte. Er du helt sikker på at du har rett? Jeg er slett ikke sint på deg. Er dette absolutt nødvendig?

H Modale adverb forteller om grad av sikkerhet eller følelser/holdning:

Liv kommer antakelig i selskapet mitt. Jan kommer kanskje også. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg nå. Det ble heldigvis fint vær i går.

Mer om Modale adverb på side 54.

Stedsadverb Stedsadverb kan vi bruke i stedet for preposisjonsuttrykk om steder. Etter verb som forteller om å befinne seg på et sted eller gjøre noe på et sted, bruker vi adverbene i punkt A. Etter verb som forteller om en bevegelse eller forflytning fra et sted til et annet, bruker vi adverbene under punkt B. Her følger en liste over vanlige stedsadverb:

A Han er/bor ... B Han går/reiser/kommer . (på et sted) (fra et sted) (til et sted) (i en retning) her herfra hit hitover der derfra dit ditover hjemme hjemmefra hjem hjemover borte bortefra bort bortover inne innenfra inn innover ute utenfra ut utover oppe ovenfra opp oppover nede nedenfra ned nedover nordpå nord(a)fra nordpå nordover sørpå syd-/sør-/sønnafra sørpå sør-/sydover vestpå vest(a)fra vestpå vestover østpå øst(a)fra østpå østover

Ordklasser

Gradsadverb Adverb kan gradere en handling:

Han arbeider mye nå, men han arbeidet mer før. Ida spiser lite.

Men oftere graderer det et adjektiv eller et annet adverb og brukes slik:

Foran et adjektiv eller adverb i positiv kan vi for eksempel bruke:

Bilen var ikke (så) stor. Hytta var litt (for) stor. Huset var nokså stort. Skoene var ganske store. Per kjører veldig fort. Ulykker skjer svært ofte. Jon jobber altfor mye.

Foran et adjektiv eller adverb i komparativ kan vi bruke:

Bilen var litt mye enda (litt/mye)

dyrere enn båten.

Per kjørte

litt mye enda (litt/mye) fortere enn Pål.

Foran et adjektiv eller adverb i superlativ kan vi bruke aller (= av alle):

Bilen var De kjøpte den aller

dyrest. dyreste bilen.

Per kjørte aller

fortest.

Heller A Heller kan være komparativ av gjerne: gjerne — heller — helst

Jeg drikker gjerne kaffe, men jeg vil heller ha te (enn kaffe) nå. Helst vil jeg ha en stor kopp kakao.

B Heller ikke ^ også: Positiv setning: Per er syk. Kari er også syk. Negativ setning: Men Ivar er ikke syk. Anne er heller ikke syk.

Positiv setning: Jeg liker te. Jeg liker kaffe også. Negativ setning: Jeg liker ikke øl. Jeg liker ikke vin heller.

Jeg liker heller ikke vin.

Som du ser, kan heller stå på Al-plassen (foran ikke) eller på A2-plassen.

SKOENE VAR DANSKE STORE

53

Del 1 Grammatikk

Modale adverb A Noen adverb forteller om hvor sikker eller usikker en er på det en snakker om:

Eksempel: Jeg har invitert en del gjester — og fått svar som nedenfor. Hvor mange kan jeg regne med kommer, altså: Hvor mange skal jeg dekke på til?

Jeg har fatt vite: Jeg regner med ni gjester: Per kommer. Ida kommer Unn kommer

helt sikkert, jo.*

Per, Ida og Unn dekker jeg på til. Jeg er helt sikker på at de kommer.

Jon kommer Liv kommer Eva kommer Ann kommer Ada kommer Bob kommer

sikkert. antakelig. sannsynligvis. nok. visst.** vel.

Jeg dekker på til disse også, men jeg er ikke helt sikker på at alle kommer.

Ulf kommer Jan kommer

muligens, kanskje.

Jeg dekker ikke på til Ulf og Jan før jeg ser om de kommer.

Ola kommer Rut kommer Eli kommer

neppe, sikkert ikke. nok ikke.

Jeg blir svært overrasket hvis Ola, Rut og Eli kommer.

Gro kommer ikke. Jeg vet at Gro ikke kommer.

* Jo: som du også vet ** Visst: noen har sagt det . . .

B Andre modale adverb forteller hvilke følelser eller hvilken holdning den som snakker, har til innholdet i setningen:

Gro kan dessverre ikke komme i kveld. (Jeg er lei meg for det.) Han er heldigvis frisk igjen nå. (Jeg er glad for det.) Han liker merkelig nok å jobbe om natta. (Jeg synes det er merkelig.) Per har selvfølgelig råd til å ta ferie. (Jeg er sikker på at han tjener nok ...) Han hadde beklageligvis ikke nok penger. (Jeg synes det var leit.) Forhåpentligvis blir han voksen snart. (Jeg håper det.)

I kombinasjoner med ikke står ikke alltid sist: nok ikke, kanskje ikke, heldigvis ikke.

54

ai som

iigvis ikke.

Preposisjoner Preposisjoner er ord som i, på, til, fra, om, ved, med, mot og ganske mange flere enkeltord. Men også hele ordgrupper kan brukes som preposisjoner:

/ nærheten av, medhensyn til, tiltross for, ved hjelp av En preposisjon bruker vi vanligvis foran et substantiv, og sammen med dette substantivet forteller den ofte noe om sted (posisjon) eller tid. Men svært ofte bruker vi preposisjoner for å uttrykke mer abstrakte forhold. Preposisjoner bøyes ikke.

Konkret stedsbetydning Mange preposisjoner har i utgangspunktet en konkret stedsbetydning som illustrert nedenfor:

over under

til venstre for ved (siden av)

til høyre for ved (siden av)

mellom

Ordkl,

gjennom foran bak

Litt mer om i og på Se illustrasjon av konkret betydning ovenfor.

Foran en del substantiver er det vanlig å bruke i, foran andre på. Av og til kan vi velge mellom dem. Det er vanskelig å gi gode regler for bruken. Derfor er det viktig å lære preposisjonen sammen med substantivet det hører til. Dette kan kanskje hjelpe litt:

/ bruker vi ofte for å fortelle at noe befinner seg - inne i noe: i skapet, i skuffen, - oppe/nede i noe: i glasset, i koppen, i veska, i kofferten - innenfor en «grense» (også om tid): i Norge, i byen, i gata vår, i juli, i ferien

Del 1 Grammatikk

På bruker vi for å fortelle at noe befinner seg - på en (vannrett) flate: på golvet, på sjøen, på bunnen av noe - på (toppen av) noe: på skapet, på taket, på fjellet - på noe loddrett: på veggen, på tavla

Stedsuttrykk med preposisjonene i, på, hos og til kan du lese om på sidene 83-84. Tidsuttrykk med preposisjoner: se sidene 77-78 , Frekvens på side 82 og Perioder på side 81 . Se også Eieforhold på side 74.

Preposisjonsuttrykk - se også Partikkelverb på side 63

På norsk finnes det en mengde uttrykk der preposisjoner blir brukt på forskjellige måter - det er skrevet hele bøker om temaet. Det er viktig å legge merke til hvilke preposisjoner (partikler) som vanligst følger med et verb (eller andre ord). Når vi skifter partikkel etter verbet, kan uttrykk fa svært forskjellig innhold:

Per snakker med Siv. Per snakker til Siv. Per snakker om Siv.

En del vanlige uttrykk

Merk: Ord som står sammen mellom verb og partikkel, kan ha svært forskjellig betydning.

av Materiale: være {laget) av (tre/ull/metall...) I passiv: være laget/malt/skrevet/tegnet av ha glede/inntrykk/nytte av gi en oppsummering av gå glipp av melde seg ut av ta av seg (briller/klær/sko) ta lærdom av ta seg av være avhengiglfulllleilopptattltrøtt av

etter høre/lengte/lete/ringe/se/skrive/ta etter rette seg etter

for bestemme seg for føle behov for gi grunnlag ior ha ansvar/behov/betydning/bruk/forståelse/interesse/respekt for ha god/dårlig samvittighet for sørge for utsette seg/noen for være bekymret/glad/lei (segjlnervøslreddlsintltakknemliglutsatt for være farlig/interessant/lett/morsomt/skadelig/vanskelig for være midt i blinken for

56

rn hilse fra ta avstand fra være forskjellig/unntak fra

blande seg inn i A<z wa/f i (en kroppsdel) ha/ta eksamen i (et fag) få tø£ i ha erfaring i wz Z^ seg inn i A^tt? #g inn i undervise i (et fag) være i godt/dårlig humør være enig/forelsket/glad/innblandet/interessert i

med Middel, redskap: skrive med (blyant/penn)/reise #z«/(toget/buss/fly) drive/ holde på /leke/regne/sløse med ha erfaring/kontakt/problemer med halta med (seg) komme i snakk med leke/snakke med bli/vare med (til et sted) være enig/ferdig/fornøyd/kjent/sammen med være / (/w/ ) med

mot Retning: arbeide/gå/kjøre/reise mot (et mål) beskytte noe(n) mot forbryte seg mot g/øre motstand mot kjempe/spille mot være hyggelig/slem/snill mot

om fortelle/ sifra /skrive/snakke/ spørre om ha mistanke om konsentrere seg om være enige om

over bestemme over glede seg over stemme over (et forslag) bli/være forskrekket/forundret/frustrert/imponert/klar/overrasket/ skuffetover

på < ?r kommer an på pål få øye på /g/ør* inntrykk på

/yrt på (+ substantiv) hilselhørellurelpasselropeltenkeltvilelvente på Aø/dk i^/r på / ^ ' « / på .rø^re på (en annonse / et brev / en henvendelse / et spørsmål) legge vekt på / sette pris på / snu opp nedpå I synes synd på / ta vare på være beregnet Iforberedtloppmerksom!sikker Ispentl trygg på

Del 1 Grammatikk

til glede seg I grue seg I venne seg til gjøre noe til en vane ha adganglanledning!evnelgrunnllovlmulighetlphisslpliktlråd til ha sjanse/tid/tillatelse/tillit til ha lyst til {å gjøre noe) — ha (en) tendens til legge merke til - overtale noen til ta hensyn/initiativ/stilling til ta seg tid til - tvinge noen til være dårlig/flink/nødt/opplagt/vant til vare på vei til

uten Ikke ha: vare uten jobb/klar/mat/venner...

Vær oppmerksom på at - uttrykk med vare ofte kan brukes med bli* - uttrykk med ha ofte kan brukes med få* - adjektiv i slike uttrykk av og til bøyes på vanlig måte, av og til ikke bøyes - etter mange uttrykk kan du også bruke iimnitivsuttrykk eller at-setning

*Men betydningen skifter når en skifter verb. Bli og Ja uttrykker som regel en overgang, mens være og ha uttrykker en tilstand, se side 48.

Konjunksjoner Konjunksjoner er ord som binder sammen like ord, ledd eller setninger.

Det finnes fem konjunksjoner. Konjunksjoner står mellom like setninger:

Tillegg: Jeg har lyst på en kopp kaffe, og jeg vil gjerne ha noe å spise.

Motsetning: | Jeg vil gjerne ha noe å drikke,

Valg:

men jeg har ikke lyst på mat.

Er du sikker på dette nå, eller vil du gjøre flere oppgaver?

Følge:

Årsak:

Line følte seg ikke bra, sa hun la seg tidlig.

Line la seg tidlig i går, for hun følte seg ikke bra.

For og fordi betyr det samme, men fordi er subjunksjon og innleder en leddsetning. Vi får forskjellig ordstilling:

Årsak: Line la seg tidlig i går fordi hun ikke følte seg bra.

Ovenfor står konjunksjonene mellom helsetninger, men og og eller kan også stå mellom like leddsetninger: Fordi Per er syk nå, og fordi bilen har gått i stykker, blir vi hjemme denne ferien. Hvis været blir dårlig, eller hvis bilen ...

58

Og, men og eller kan også stå mellom like ord (samme ordklasse og form) eller like ledd:

Og: Anne og Harald har giftet seg. Jenta hylte og skreik. Både - og: Både Ellen og Ivar var syke i går. Han har både bil og motorsykkel. Men: Pelle var liten, men sterk som en bjørn. Rommet var lite, men lyst

og koselig. Eller: Vil du ha te eller kaffe? Er Kari yngre eller eldre enn Per? Enten - eller: Han kommer enten i dag eller i morgen. Enten tier du stille, eller

så går du ut! Verken - eller: Han kunne verken spise eller drikke. Hun kommer verken i dag eller

i morgen.

Subjunksjoner |Subjunksjoner er ord som innleder leddsetninger.

Av leddsetninger har vi tre hovedtyper: 1 Substantiviske: at-setninger og indirekte spørresetninger (indirekte tale og tanke) 2 Adjektiviske: som-setninger 3 Adverbiale: om tid, årsak, følge, hensikt, vilkår, motsetning og sammenligning.

Subjunksjoner for substantiviske leddsetninger:

at: om: hva/hvor ...*:

Han fortalte at han nettopp hadde giftet seg. Han spurte om hun ville være med på kino. Han visste ikke hva han skulle si. Hun spurte hvor mye klokka var.

* Når vi refererer spørsmål med spørreord, fungerer spørreordet (+ eventuelt tillegg) som subjunksjon.

Subjunksjon for adjektiviske leddsetninger: som: Hun har en venn som elsker å kjøre slalåm. Jeg har lest boka {som) jeg fikk i går.

De viktigste subjunksjonene for adverbiale leddsetninger:

Tid: da, når, før, etter at, mens, siden, idet, i det samme, samtidig som

Jeg kan rydde i stua mens du lager middag. / det samme jeg våknet, ringte det på døra.

Årsak: fordi, ettersom, siden Ettersom Per er syk, må vi utsette møtet. Følge: slik at, så, så — at Hunden gjødde slik at alle våknet. Hensikt: for at, slik at, sånn at, så Hun gjemte bildet for at ingen skulle se det. Vilkår: hvis, dersom, så sant, om, bare Dersom jeg far tid, kommer jeg i kveld. Motsetning: enda, selv om, til tross for at Enda hun bare er fem år, har hun lært å lese. Sammenligning:

enn, som om, like — som, jo — jo, jo — desto, dess - dess

Han løp som om det gjaldt livet. Jo mer han strevde, dess sintere ble han.

Subjunksjoner er ellers omtalt på mange steder i boka, se for eksempel Leddsetninger om tid pk side 79, Rekkefølge på side 80, Logiske relasjoner fra side 84.

Del 1 Grammatikk

S o a En svært vanlig subjunksjon er så, den brukes i flere sammenhenger: 1 Følge: Hun skalv så hun ikke kunne snakke. 2 Følge: Det gjorde så vondt at hun skrek. 3 Hensikt: Liv tok på seg regnfrakk så hun ikke skulle bli våt. 4 Sammenligning: Det var ikke så vanskelig som jeg trodde. 6 Tid: Jeg kommer til å huske det så lenge jeg lever.

I tillegg kan så være verb, adverb og konjunksjon.

6 0

Ordlaging

Ordlaging

Sammensatte substantiver A Vi kan kombinere to substantiver (S1 og S2) til ett nytt substantiv på tre måter:

1 S l +S2 (en) bolig + (en) søker ->• en boligsøker (en) sang + (ei) bok ->• ei sangbok (ei) natt + (et) bord -> et nattbord

2 S l + s + S2: (et) arbeid + s + (en) dag - • en arbeidsdag (et) arbeid + s + (et) kontor ->• et arbeidskontor (et) selskap + s + (et) lokale -> et selskapslokale

3 S l + e + S2 (et) barn + e + (en) skole -> en barneskole (et) barn + e + (ei) bok -»• ei barnebok (et) barn + e + (et) barn -* et barnebarn

B

Det første substantivet bestemmer hvordan substantivene skal bindes sammen (direkte eller med s eller e), det andre substantivet bestemmer hvilken artikkel det nye ordet skal ha, og hvilke former det kan fa.

Vi kan kombinere et verb med et substantiv. Da kombinerer vi ordene direkte. Vi bruker vanligvis infinitiv av verbet. Substantivet bestemmer artikkelen:

å bade + (en) ball -å skrive + (ei) bok å spise + (et) sted -

• en badeball > ei skrivebok et spisested

Vi kan kombinere adverb eller preposisjoner med substantiv. Betydningen kan forandres:

av + (en) tale -> en avtale under + (ei) bukse -> ei underbukse inn + (et) skudd -* et innskudd SANG» +"bOK=SANSBOK-

D Et adjektiv skal vanligvis stå for seg selv foran et substantiv. Vi kan kombinere adjektivet og substantivet til ett ord, men da får ordet som regel en annen betydning enn når adjektivet og substantivet står hver for seg:

en fransk lærer: en lærer som er fra Frankrike (en franskmann) en fransklærer: en lærer som underviser i fransk (men han er kanskje nordmann) en fattig mann: en mann som eier lite (en) fattigmann: en slags kake som nordmenn ofte baker til jul

61

Del 1 Grammatikk

Verbalsubstantiver Vi har seks vanlige måter å lage substantiv av verb på. Slike substantiver kaller vi verbalsubstantiver:

Substantivet = stammen av verbet: et arbeid (arbeide) Substantivet = infinitiv av verbet: en leie (leie) Substantivet = stammen av verbet + -er: en arbeider (arbeide) Substantivet = stammen av verbet + -ing: ei/en bygging (bygge) Substantivet = stammen av verbet + -ning: en bygning (bygge) Substantivet = stammen av verbet + -else: en begynnelse (begynne)

Vi kan sjelden eller aldri lage substantiv på alle måter med grunnformen av ett verb, men vi kan som oftest få mange varianter når vi tar med partikler eller andre sammensetninger. Av grunnverbet søke kan vi for eksempel lage:

et besøk: en søker: (en) ettersøking: (en) søkning: en undersøkelse: en søknad:

I går hadde vi besøk av noen gode venner. Det var mange søkere til stillingen. Ettersøkingen etter ransmennene pågår for fullt. Søkningen til skolen er større i år enn tidligere år. I morgen skal jeg på sykehuset til en undersøkelse. Har du husket å sende søknaden?

Substantiver som ender på -het, -dom og -skap Av mange adjektiver kan vi lage abstrakte substantiver ved å føye til -het:

-het: kjærlig ->• (en) kjærlighet morsom -> (en) morsomhet håpløs ->• (en) håpløshet

sunn -> (en) sunnhet stor -> (en) storhet enkel -> (en) enkelhet

Vi lager nye substantiver av andre substantiver eller adjektiver ved å føye til -dom eller -skap:

-dom: en alder -> (en) alderdom et barn ->• (en) barndom

ung -> en ungdom syk —> en sykdom

-skap en venn - • (et) vennskap et land -» et landskap

doven -*• (en) dovenskap gal -> (en) galskap

Substantiver med endingene -het, -dom og -skap får s etter seg når vi setter dem sammen med et annet substantiv: barndomsminner, kjærlighetsbrev, sykdomshistorie, vennskapsbånd. Vi kan lage substantiver med en rekke andre endinger (suffikser) også.

Ordlaging

Adjektiver Vi kan lage nye adjektiver av flere ordklasser ved å føye til forskjellige endinger. Noen ganger må vi ta bort eller sette til enkelte bokstaver. Her viser vi noen av de vanligste endingene:

Ending: Av substantiv: Av adjektiv: Av verb: -Hg: en vane -> vanlig

et hus ->• huslig ren -> renslig syk -» sykelig

skade -> skadelig spise -> spiselig

-bar: en frukt -> fruktbar åpen -> åpenbar dyr -> dyrebar

bruke -> brukbar vaske -> vaskbar

-som: (en) tvil -> tvilsom (en) moro -+ morsom

lang ~> langsom var -> varsom

smitte -> smittsom hjelpe -> hjelpsom

-messig: (en) helse -> helsemessig et yrke -> yrkesmessig

-aktig: en løgn -> løgnaktig en gutt -> gutteaktig

nøye -> nøyaktig grå -> gråaktig

-ende: gråte -> gråtende brenne -+• brennende

De fleste adjektiver som slutter på -ende, er presens partisipp av verb. Se side 29 om bruken.

Sammensatte verb Vi kan lage nye verb ved å sette et forledd foran grunnformen:

Forledd: Verb: Sammensatt verb: A Substantiv: (en) plan legge planlegge B Adjektiv: blid gjøre blidgjøre C Et annet verb: prøve kjøre prøvekjøre D Partikkel: inn g å inngå

Sammensatte verb bøyes alltid som grunnformen av verbet.

Partikkelverb De fleste sammensatte verb har en partikkel (et adverb eller en preposisjon) som forledd. Slike verb kaller vi partikkelverb. Partikkelen kan også stå etter grunnformen. Da sier vi at partikkelverbet opptrer splittet. Partikkelverb kan altså opptre på to måter:

1 Sammensatt partikkelverb skrives i ett ord, og partikkelen er et forledd til verbet: påsxk

2 Splittet partikkelverb skrives i to / flere ord, og partikkelen står etter verbet: stå på

I begge tilfellene betyr partikkelverbet som regel noe annet enn grunnverbet. Dette temaet er det umulig å gi regler for eller full oversikt over, så du må lære de ordene du møter etter hvert. Det finnes egne bøker der mange verb og partikler er beskrevet.

63

Del 1 Grammatikk

Noen partikkelverb finnes bare i sammensetning: bedra, fortelle, oppdage, undervise Andre partikkelverb finnes bare splittet: slappe av, slite ut, vaske opp

Et partikkelverb kan ha flere tillegg: komme an på, sette i gang /igangsette Det kan i tillegg være refleksivt: slå seg ned, gjøre seg til

Mange partikkelverb finnes både sammensatt og splittet. Vi kan dele dem i to betydningsgrupper:

A Det splittete og det sammensatte verbet betyr så å si det samme. Vi kan velge hva vi vil bruke. Men den sammensatte formen virker ofte mer formell:

skrive under /underskrive: Vi skal snart skrive under /underskrive kontrakten, gi ut /utgi: Forlaget gir ut /utgir mange bøker.

B Det splittete og det sammensatte partikkelverbet kan ha fra litt forskjellig til svært forskjellig betydning. Av og til kan det være svært vanskelig å se noen sammenheng mellom dem. Den splittete formen har ofte en konkret betydning, mens den sammensatte brukes om noe mer abstrakt. Men det finnes mange varianter. Hver form kan også ha flere forskjellige betydninger:

sette fram: De satte fram noe å drikke. De satte fram et forslag. framsette: De framsatte et forslag. Hun tok på seg kåpa.

ta på seg: Hun tok på seg jobben. påta seg: Hun påtok seg jobben. slå av: Han slo av radioen.

De slo av en prat. avslå Departementet avslo søknaden.

sette ut: De satte ut vann til hesten. De satte ut falske rykter.

utsette De utsatte saken til neste møte.

stå på: Han stod på balkongen. Han stod på alt han kunne. Han stod på sitt.

påstå: Han påstod at hun løy. Forsvareren påstod frifinnelse.

kalle fram: De kalte fram vitnet, dra opp: Han drog opp ei gulrot, sette over: Han satte over kaffen.

framkalle: De framkalte filmen, oppdra: De oppdrog barna strengt, oversette: De oversatte boka til flere språk.

Passiv og annen bruk av partikkelverb A I passiv kan et verb fa sammensetning selv om det ellers bare opptrer splittet:

kjøre på: Katten vår ble påkjørt i går. slite ut: Han blir utslitt av å tenke så mye.

(Noen kjørte på katten vår i går.) (Å tenke så mye sliter ham ut.)

Men splittet form kan også brukes for mange verb:

si opp: Alle arbeiderne ble sagt opp. gi ut/utgi: Det blir gitt ut mange bøker.

Alle arbeiderne ble oppsagt. Det blir utgitt mange bøker.

64

Ordlaqing

B Når perfektum partisipp brukes som adjektiv, bruker vi alltid sammensetning:

slappe av: si opp: legge ned: slite ut:

Han har en avslappet holdning til problemene. De oppsagte arbeiderne var svært sinte. De hadde gjemt seg i en nedlagt fabrikk. Jeg kastet de utslitte skoene i går.

C Det brukes sammensetning i presens partisipp:

slappe av: henge sammen: stå fram:

Medisinen virker avslappende. Han fortalte en usammenhengende historie. Han var en framstående forretningsmann.

D I verbalsubstantiver må det brukes sammensetning:

vaske opp: Kan du ta oppvasken i dag? legge på: Nå trenger jeg et skikkelig lønnspålegg! skrive under: Er dette din underskrift?

Verb av substantiver Noen verb er laget av substantiver, for eksempel: en bil -> å bile. Det kan være vanskelig å vite om et substantiv er laget av et verb eller omvendt, men det første er mye mer vanlig.

Ordlaginq med preFiksene u- og mis-En del substantiver, adjektiver og verb kan vi lage nye ord av ved å gi ordene prefiksene (forstavelsene) u- eller mis-. Da får vi av og til et antonym: heldig/uheldig, fornøyd/misfornøyd. Prefikset kan også for eksempel bety «dårlig»: uvar = dårlig vær, eller «feil»: misforstå = ikke forstå riktig.

Substantiv Adjektiv Verb u-: en venn — en uvenn

en vane - en uvane (en) lykke - en ulykke (et) vær - (et) uvær

heldig — uheldig moderne — umoderne sympatisk — usympatisk hyggelig - uhyggelig

skadd - uskadd gjort - ugjort brukt — ubrukt skrevet — uskrevet

mis-: (en) tillit - (en) mistillit (et) mot - (et) mismot en oppfatning - en misoppfatning

fornøyd — misfornøyd tenkelig — mistenkelig tenksom — mistenksom

unne — misunne forstå — misforstå bruke — misbruke handle - mishandle

65

Å skrive en tekst

Som kursdeltaker, e l ler hvis du skal gå opp til en prøve i norsk, får du ofte i oppgave å skrive en fortelling eller en tekst om et bestemt tema. Her har vi satt opp noe av det som er viktig å tenke på da. Hva bestemmer oppgaven? Hva kan du velge eller bestemme selv?

1 Velg oppgave. Tenk etter hva du vet mest om og lettest kan skrive om. Dersom du skal skrive h jemme, samler du stoff og opplysninger hvis du har bruk for det. Du må aldri kopiere noe direkte, men fortelle med egne ord.

2 Studer oppgaveteksten nøye. Hva ber den deg skrive om? Skriv ned stikkord for alle momenter du kommer på, og som det kan være aktuelt å ta med. Tenk ikke på om du skriver ord eller setninger riktig, her er det viktig å la ideene flyte. Skriv på ditt språk hvis du ikke husker enkelte norske ord.

3 Prøv nå å ordne momentene i en logisk rekkefølge. Hva passer det å begynne med? Hva er det viktig å få med i hoveddelen? Hva vil du avslutte med?

4 Hvilken hovedtid vil du bruke? Sier oppgaven noe om det, eller kan du velge selv? Trenger du å skifte tidssystem noen steder?

5 Så skriver du. I første omgang er det viktigere å tenke på innholdet enn å unngå feil. (Hvis du skriver på annenhver linje, har du plass til å skrive om eller rette etterpå.) Fortellingen eller teksten må ha en ganske kort begynnelse. Den skal vise til overskriften og presentere det du skal fortelle. Så kommer hoveddelen. Prøv å gjøre den interessant og spennende. (For noen oppgaver kan det være nyttig å studere stykket «Argumentasjon ...» som kommer etter dette.) Prøv å holde deg til temaet for oppgaven. Ta ikke med ting som ikke har noe med oppgaven å gjøre. Slutten skal være ganske kort, med en oppsummering av eller konklusjon på det du har skrevet om.

6 Når innholdet er ferdig, bør du jobbe med å få språket så godt og riktig som mulig. - Er fortellingen delt opp i naturlige avsnitt og riktige setninger? - Er ordstillingen i setningene riktig? - Er setningsbindingen god og variert? - Har du brukt verbene riktig? - Studer formene på substantiv og adjektiv. - Har du stavet ord riktig - og husket stor forbokstav etter

punktum og i egennavn? - Og: Har du husket overskriften?

Del 2 Språkbruk

Argumentasjon - diskusjonsuttrykk Uttrykkene nedenfor kan være nyttige i en diskusjon eller hvis du i en skriftlig oppgave skal fortelle din mening om et tema og for eksempel drøfte positive og negative sider (= fordeler og ulemper) ved en sak:

A Verb med at-setning etter: Jeg synes/tror/mener at . . . (se nedenfor) Min mening er at . . . I alle fall / i hvert fall (synes/tror/mener jeg at) ... I alle fall / i hvert fall (er det viktig at) ...

B Adverb eller adverbiale uttrykk: For det første ... / For det andre ... / For det tredje ... På den ene siden ... / På den andre siden ... Først og fremst... / Dernest... / Dessuten ... /1 tillegg ... / Sist, men ikke minst... Se også Logiske relasjoner på sidene 84-88.

Synes/tror/mener Disse verbene bruker vi mest foran «at-setninger», og vi bruker dem mye når vi diskuterer noe eller forteller hva vi mener om noe.

Jeg synes (at): Et helt subjektivt uttrykk. Det brukes når jeg snakker om min personlige erfaring og vurdering.

Eksempel: Jeg synes (at) denne boka er veldig god, jeg har lest den flere ganger.

Jeg tror (at): ( . . . men jeg er litt usikker, jeg vet det ikke) Eksempel: Jeg tror (at) denne boka er god, men jeg har ikke lest den ennå.

Jeg mener (at): Nesten som «synes». Uttrykket brukes mest i diskusjoner — hva jeg mener er riktig/best.

Eksempel: Jeg mener at det bør være forbudt å røyke innendørs. Merk! «Hva mener du?» kan bety to ting (merk forskjell i trykk): 1 Hva mener du? - Hva er din mening/ditt syn på dette? 2 Hva mener du? — Jeg hører hva du sier, men jeg forstår ikke helt hvordan

du tenker. Kan du forklare det litt nærmere?

68

Del 2 Sprékb

Tekstbindinq Hvis en tekst skal bli interessant å lese, er det viktig med variasjon i setningsbinding og ordbruk. Her er noen eksempler på hvordan vi kan variere:

A Setninger kan begynne på forskjellige måter. Faktisk kan alle slags setningsledd stå først i setningen (på fokusplassen). Da framhever vi (fokuserer vi på) dette leddet:

Subjekt: Adverbial (tid): Direkte objekt: (Foreløpig) subjekt: Adverbial (sted): Verbal: Indirekte objekt: Adverbial (måte): Predikativ:

Per skrev et langt brev i går. I går skrev Per et langt brev. Et langt brev skrev Per i går. Det sitter en katt på trappa. I Bergen regner det ofte. Regner gjør det ofte i Bergen. Meg gav han en god klem. Fort skriver han ikke. Langsint er hun ikke.

B I en setning er det tre plasser for adverbial. Noen adverbialer kan bare stå på en eller to av disse plassene, mens enkelte adverbialer kan stå på alle tre plasser:

Det begynner nok å regne snart. Han ringer til henne av og til. Snart begynner det nok å regne. Av og til ringer han til henne. Det begynner nok snart å regne. Han ringer av og til til henne.

C En fortelling der subjektet står først i mange setninger etter hverandre, vil vi si har dårlig setningsbinding, og teksten blir kjedelig. Men av og til kan det likevel passe best å la flere setninger begynne med subjekt, og da kan vi variere på andre måter:

1 Gjenta subjektet i en annen form: En buss kjørte utfor veien i går. Bussen var full av barn.

2 Bruke pronomen: Anne og Harald har kjøpt leilighet. De skal snart flytte inn.

3 Bruke synonym: Anne og Harald har kjøpt leilighet. Ekteparet skal snart flytte inn.

4 Sette sammen to setninger med konjunksjon og stryke subjektet i den siste: Anne og Harald har kjøpt leilighet og skal snart flytte inn.

5 La den ene setningen bli leddsetning i den andre: En buss som var full av barn, kjørte utfor veien i går.

D For å uttrykke tid eller sted eller logiske relasjoner finnes det mange muligheter som vi har behandlet spesielt på andre steder i denne boka. Her kommer noen eksempler på hva som kan få setninger (eller deler av setninger) til å henge sammen:

1 / morgen har vi fri. Da skal vi gå på tur. (tid) 2 I morgen skal vi gå på tur hvis været blir fint. (vilkår) 3 Bergen er en koselig by, men det regner mye der. (stedet - og motsetning) 4 Per hadde så vondt i hodet i går. Likevel gikk han på jobben, (motsetning) 5 Anne var syk i går. Derfor lå hun hele dagen, (årsak)

6 9

Beskrivelse Å beskrive noe eller noen kan gjøres på flere måter: A Med adjektiver:

Ved siden av Per sitter en kjekk, ung mann. Har du tatt den nye avisen? Ida har en nydelig, hvit katt.

B Med som-setninger: Mannen som ser så energisk ut, er advokat. Har du tatt avisen som LI på bordet? Ida har en katt som har et blått og et brunt øye.

C Med preposisjonsuttrykk: Ida har en katt av porselen, (av + materiale) Kjenner du jenta med det lyse håret? Hun har et hjerte av gull.

D Av og til kan vi velge mellom flere uttrykksmåter: ei jente med lyst hår = ei lyshåret jente = ei jente som har lyst hår

Forskjellige beskrivelser Hvilke ord og uttrykk du trenger, avhenger av hva du vil beskrive. Nedenfor finner du eksempler på hva du først og fremst må tenke på når du skal beskrive forskjellige kategorier:

A Rom/bilder/landskap: Du trenger preposisjoner og preposisjonsuttrykk: midt i rommet / midt på bildet foran/bak/ over/under/mellom/gj ennom ved (siden av) - tilhøyre/venstre for noe/n - til høyre/venstre på bildet i forgrunnen// bakgrunnen

B Personer: • Hvordan ser han/hun ut? (om utseende - hva vi kan se): • Han/hun er . . . (om alder/høyde/kroppsbygning) • Han/hun har . . . (om hårfarge og fasong /øyne) • Han/hun bruker ...(briller/ mye sminke . . . ) • Han/hun pleier å ha på seg/går ofte i . . . (om klær) • Han/hun ser (alltid/ofte) glad/trist/ . . . ut • Hvordan er han/hun? (om positive og negative egenskaper) • Han/hun er snill/hyggelig/usympatisk . . . (jeg kjenner ham/henne) • Han/hun ser snill/hyggelig/usympatisk . . . ut

(jeg kjenner ham/henne ikke)

Nedenfor finner du mer detaljerte uttrykk du kan bruke for å beskrive utseende: Han/hun er

• rundt 30 (år) - i trettiårene (ganske) ung - i sin beste alder - en eldre mann/dame på alder med ... - på samme alder som ...

• liten av vekst - ikke så høy - middels høy - høy (eller: ca. ... cm høy) • slank - passe/middels tykk - litt fyldig - ganske fyldig • spinkel - grovbygd - kraftig (om skjelett og muskler) • stor (= både høy og kraftig/tykk)

Han/hun har • kort(klipt)/halvlangt/langt hår • lyst/blondt/rødt/brunt/mørkt/svart/grått/hvitt hir • glatt/bølget/krøllet hår • fall i håret (= bølget hår) • midtskill/sideskill/pannelugg/fletter/musefletter/hestehale/ oppsatt

hår/ utslått hår /punkersveis

Han er snauklipt/glattbarbert/skallet Han har bart(er) - skjegg/kinnskjegg/helskjegg - måne

Han /hun har • blå/grå/brune/grønne øyne • fregner — oppstoppernese

Om barn sier vi kanskje: • Han/hun er en gutt/jente på ... år. • Han/hun er stor/liten for alderen. • Han /hun ligner (veldig) på moren/faren sin. • Han/hun er (veldig) lik faren sin.

(Se ellers om sammenligning på side 72.)

C Handlinger (hvordan vi gjør noe): Som måtesadverb (se side 51) bruker vi ofte nøytrumsformen av et adjektiv:

Petter kjører fort. Ida synger aldeles nydelig. Anne skriver veldig pent. (Men: Hun er veldig pen.)

Sammenligning Noen vanlige sammenligningsuttrykk Legg godt merke til hvilke uttrykk vi bruker, og hvilke former substantivene og adjektivene får i eksemplene nedenfor. I mange av eksemplene er det personer, men de fleste uttrykkene kan vi også bruke om ting, og vi kan bruke dem med forskjellige adjektiver.

Eksempel:

A Adjektiv i positiv:

B Komparativ: C Superlativ:

D Om familielikhet:

E Mer om alder:

F Samme (som) /en annen (enn):

G Om handlinger:

Per er 19 år. Kari er også 19 år. Pål er 15 år.

H Spesielle sammenligningsuttrykk:

Kari er like gammel som Per. Pål er ikke så gammel som Per.

(subjekt i entall)

Per og Kari er like gamle. Per og Pål er ikke like gamle.

(subjekt i flertall)

Per er eldre enn Pål. Per er eldst (av dem). Per er den eldstf (av dem). Kari er veldig lik faren sin. Per og Kari er veldig like. Per ligner (veldig) på faren sin. Per og Kari ligner (veldig) på hverandre. Per er på alder med Kari. Per og Kari er på samme alder. Per og Kari gikk i (den) samme klasse(n) på skolen. Per gikk i (den) samme klasse(n) som Kari. Men Pål gikk i en annen klasse {enn Per og Kari). Pål løper like fort som Kari. Pål og Kari løper like fort. Kari løper ikke så fort som Per. Per løper fortere enn Kari og Pål. Per løptx fortest. Per tenker på samme måte som Kari. Pål tenker på en annen måte enn Kari. Pål tenker annerledes enn Per. Per og Pål tenker forskjellig/ulikt. I stua var det mørkt som i en sekk. Han ble rød som en tomat. Han er sterk som en hest. Han er sprek som en ungdom. Han er sta som et esel.

Annerledes eller forskjellig? Forskjellig! e eller w/z'£/ulikt/ulike bruker vi om forskjeller innenfor en gruppe:

Anne har mange forskjellige/ulike kjoler, (kjolene er ikke like) De har nokså forskjellig/ulik smak. (de liker ikke de samme tingene) Barna deres er så forskjellige/ulike. (barna er ikke like)

Annerledes bruker vi hvis vi sammenligner med noe annet eller en annen gruppe Da sier, skriver eller tenker vi enn etterpå:

Kjolene til Anne er annerledes enn kjolene til Ida. Barn er annerledes enn voksne. Barn tenker annerledes enn voksne.

I mitt hjemland er det alltid varmt. Men i Norge er det annerledes (enn der).

Noen flere uttrykk:

En hund er annerledes enn en katt. En hund er forskjellig fra en katt. Det er forskjell på en hund og en katt. En terrier er liten i forhold til en schæfer. En terrier er liten sammenlignet med en schæfer.

Sammenligningssetninger Legg spesielt merke til de kursiverte ordene, adjektivformer og ordstilling i setningene:

I dag er det mye varmere enn det var i går. De er like forelsket nå som de var for ti år siden. Ola oppfører seg som om han eier hele verden, (hypotetisk - Ola eier ikke hele verden!)

Disse uttrykkene kan en velge fritt mellom: Jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg. Jo mer han trente, desto flinkere ble han. Dess mer Per lo, dess sintere ble Pål.

Eierorhold A Når vi vil fortelle at en person eier eller har noe, kan vi gjøre det på tre måter:

1 Med genitiv: Kjenner du Pers kon^* 2 Med til: Kjenner du kon<* til Per? 3 Med possessiv: Kjenner du hans kone? Kjenner du kona hans?

*S-genitiv brukes ikke så mye på norsk, uttrykk med til (punkt 2) er det vanligste.

B Noen andre uttrykk som kan vise at noe hører sammen: USAs president skogens trær bilens farge bussens sjåfør avdelingens leder

presidenten i USA trærne i skogen fargen på bilen (bilfargen) sjåføren på bussen (bussjåføren) lederen for avdelingen (avdelingslederen)

Substantivet skal ha ubestemt form når det står etter possessive ord eller uttrykk, og bestemt form når det står foran possessive ord eller uttrykk. Les også om possessiver på side 24.

KOMMER DU I HORGEN %

Spørsmål og svar På norsk har vi tre måter å lage spørsmål på:

1 Med verbalet først. På et slikt spørsmål kan vi svare med ba re^ , jo eller nei. (Jo svarer vi istedenfor^ hvis spørsmålet er negativt, det vil si med ikke eller aldri.)

Kommer du i morgen? -> Ja/nei Kommer du ikke i morgen? - • Jo/nei Har du aldri vært i Amerika? -* Jo/nei

Vi kan også bruke kortsvar (=«ekkosvar») — se side 75.

2 Med spørreord. Da spør vi for å få ny informasjon.

Når kommer du? -» (Jeg kommer) i neste uke.

3 Med fortellende ordstilling, men spørrende melodi.* Hvis vi spør slik, venter vi vanligvis et bekreftende svar (ja eller jo):

Du kommer (vel) i morgen? -> Ja (nei) Du kommer i morgen, ikke sant? ~* Jo (nei)

* Viktig! Denne spørsmålstypen godtas sjelden i skriftlige oppgaver (da kan vi jo ikke høre melodien!)

Del 2 Språkbruk

Kortsvar

A Vi gjentar modalverb og være/ha/bli i svaret (med samme tid som i spørsmålet):

Skal dere reise i kveld? Kan Per svømme? Vil du tenke på dette? Må klærne vaskes? Bør jeg slutte å røyke? Er huset nytt? Har bikkja fått valper? Blir eplene modne snart? Hadde de mye å gjøre i går? Var Anne syk på fredag?

Andre verb -> gjør eller gjorde.

Ligger avisen på bordet? Kommer gjestene i kveld? Snakket du med noen i går? Spiste dere opp all maten?

skal vi kan han vil jeg

Ja må de bør du

det er det (ikke) har den

Nei blir de hadde de var hun

gjør den Ja, de Nei, det gjorde jeg (ikke)

vi

Spørsmål med spørreord

A Enkle spørreord:

Om litt av hvert: Hva skal du gjøre i kveld? Se på TV . . . Hva er klokka? Kvart på to ...

Bare om person: Hvem kan låne meg en blyant? Jeg! Om sted: Hvor bor du? I sentrum. Om tid: Når er du født? 1 1 9 . . Om grunn: Hvorfor smiler du? Du er så morsom ... Om måte: Hvordan staver du navnet ditt? P-e-t-t-e-r

B Kombinasjoner med hvor — pass på hva som må stå sammen med spørreordet:

Antall/mengde: Hvor mange barn har dere? To. Hvor mye melk må jeg kjøpe? Tre liter.

Adjektiv må Hvor gammel er du? Jeg er tjue år (gammel). bøyes: Hvor gammelt er huset ditt? Det er tre år (gammelt).

Hvor gamle er foreldrene dine? De er 65 og 70 år (gamle). Hvor bred er døra? Den er 90 cm bred. Hvor høyt er skapet? Det er 1,50 m høyt. Hvor lange er dukene? De er cirka 2 m lange.

Om tid: Hvor lenge har du ventet? I en halv time. Hvor lang tid tok møtet? 2 timer. Hvor ofte går du på kino? Cirka en gang i måneden.

Om distanse: Hvor langt er det fra Bodø til Oslo? Cirka 1200 km (med bil).

75

Del 2 Språkbruk

C Med hvilken og hva slags

Spesifikasjon: Hvilken dag er det i dag? Det er . . . Hvilket hus bor du i? Det hvite til høyre ... Hvilke aviser leser du? VG og Aftenposten.

Hvilken type . . . : Hva slags bil skal dere kjøpe? Volvo eller Ford. Spesifikasjon, Hva for en sang skal vi synge? Fader Jakob. mest muntlig Hva for et blad har du kjøpt? Donald Duck. (= hvilken/...): Hva for noen sko er dine? De nye brune ...

Indirekte tale oq tanke

Helsetning I

Leddsetning

Per sier at han ikke liker å reise med fly.

A Vi bruker subjunksjonen at når vi refererer en fortellende setning:

Per: «Jeg skal snart flytte.»

«I går kjøpte jeg bil!» «Jeg liker ikke å reise med fly.»

Per forteller at han snart skal flytte. Per fortalte at han snart skulle flytte. Han fortalte at han hadde kjøpt bil dagen før. Han sier at han ikke liker å reise med fly.

B Vi bruker subjunksjonen om når vi begynner med verbet:

refererer (eller har i tankene) et spørsmål som

Liv: « Per: «

« «

Kan du hjelpe meg litt?» Har du sett den nye bilen min?» & katten syk?" Skal jeg le eller gråte?»

Liv spør (Per) om han kan hjelpe henne litt. Per spør om Liv har sett den nye bilen hans. Per lurer på om katten er syk. Per visste ikke om han skulle le eller gråte.

Merk! Vet du at Per er syk? -> Vet du om Per er syk? ->•

Per er syk. (Jeg vet det, men vet du det?) Er Per syk? (Jeg vet ikke - vet du noe om det?)

C Vi bruker spørreordet med tillegg som subjunksjon når det direkte spørsmålet eller tanken har spørreord:

«Hvor kommer Jon fra?» «Hvor mange barn har du?» «Hva heter naboen min?» «Hvorfor tar hun ikke telefonen?» «Hvilken dag er det i dag, tro?»

Ida spør hvor Jon kommer fra. Naboen spør hvor mange barn hun har. Ida vet ikke hva naboen hennes heter. Han lurte på hvorfor hun ikke tok telefonen. Han var ikke sikker på hvilken dag det var.

D Når vi bruker indirekte tale eller tanke, må vi altså tenke på dette (studer eksempler ovenfor):

• ordstilling - vi far alltid leddsetning • pronomen og possessiver — de skifter ofte form • tidsforskyvning hvis verbet før den indirekte setningen står i preteritum

(presens -> preteritum, preteritum -+ preteritum perfektum) • da må vi kanskje forandre tidsadverbialet også • det skal være punktum, ikke spørretegn, etter et indirekte spørsmål

Se også Imperativ på side 45 .

76

Del 2 Språkbruk

Tid Tidsuttrykk med preposisjoner m.m.

A Når skjedde det? Når gjorde du det? Når skal du gjøre det? Når skal det skje?

I forgårs I går I dag I morgen I overmorgen

I går Idag I morgen i går natt / natt til i går i går morges

i går formiddag i går ettermiddag i går kveld

i natt / natt til i dag i (dag) morges / i dag tidlig i formiddag i ettermiddag i kveld

i natt / til natta i morgen tidlig

i morgen formiddag i morgen ettermiddag i morgen kveld

Dag Natt Dag lørdag lørdag natt

natt til søndag søndag

for to uker siden (i) forrige uke for en uke siden

(i) denne uken (i) neste uke / til uken om en uke om to uker

for to måneder siden

(i) forrige måned for en måned siden

(i) denne måneden (i) neste måned om en måned

om to måneder

i forfjor / for to år siden

i fjor / for et år siden

i år / dette året

(til) neste år om et år om to år

i fjor høst i vinter i vår i sommer / til høsten til sommeren

i vinter i vår i sommer i høst / til høsten til vinteren

i vår i sommer i høst i vinter / til våren til vinteren

i fjor sommer i høst i vinter i vår / til våren til sommeren

(på) mandag(er)/tirsdag(er)/onsdag(er)/torsdag(er)/fredag(er)/lørdag(er)/søndag(er)

/ januar/februar/ mars/april/mai/j uni/j uli/august/september/oktober/november/desember

i 1990/1995/1999/2000/2002/2005/2010 (den) 17. mai 19..120..

i påsken/pinsen/jula zhelgen(e) /ferien(e)

77

B Preposisjoner og tidsenheter. Legg merke til hvilken form substantivet får:

om en uke Når? (om framtid): Vi skal flytte om en uke. for en uke siden Når? (om fortid): De giftet seg for en uke siden.

i en uke Hvor lenge? (periode): De var / har vært / skal være i Oslo i en uke. i uken Hvor ofte? (frekvens): Han besøker henne to ganger i uken.

på en uke «Negativ periode»: Jeg har ikke sett ham på en uke. på en uke «Nødvendig periode»: Hun lærte 500 ord på en uke.

innen en uke «Frist» Du må sende søknaden innen en uke.

Se mer under Tidsutrykk på side 77 om hvordan du kan svare på spørsmål om Når?

C Når vi snakker om noe vi pleier å gjøre, eller om noe som vanligvis skjer, bruker vi om:

om dagen/natta = hver dag/natt Katten liker å sove om dagen og gå morgenen/kvelden morgen/kveld på jakt om natta.

om våren/sommeren = hver vår/sommer Om våren smelter snøen. høsten/vinteren høst/vinter Om høsten regner det mye her.

Om kan vi også bruke om en bestemt dag/natt osv i fortiden eller framtiden (lenger bort i tid enn for eksempel i går natt I natt til i går eller i morgen kveld):

Forrige torsdag skulle jeg til tannlegen. Jeg sov så dårlig om natta . . . Neste lørdag skal vi til Oslo. Om dagen skal vi gå i butikker, og om kvelden har vi tenkt å gå på kino.

D Legg merke til hvordan vi kan bruke siden og til:

Liv bodde i Danmark for mange år siden. = Det er mange år siden Liv bodde i Danmark. Ida skal flytte til Bergen om en uke. = Det er en uke til Ida skal flytte til Bergen.

Hvor lenge er det siden Liv bodde i Danmark? Hvor lenge er det til Ida skal flytte?

E Andre vanlige tidspreposisjoner: før: Vi har tenkt å kjøpe ny bil før ferien, etter: Etter arbeidstid pleier jeg å ta en joggetur, i løpet av: Jeg blir ferdig med genseren i løpet av uken.

Leddsetninger om tid Leddsetninger kan brukes for å fortelle om tid. Vanlige tidssubjunksjoner er da, når, før, mens.

A Da som subjunksjon bruker vi bare om fortid og om noe som skjedde en gang eller i en periode:

Da jeg var liten, bodde vi på landet. Hun ble så glad da (= den gangen) vi kom på besøk. (Vi besøkte henne bare en gang.)

B Når bruker vi om framtid eller om noe som pleier eller pleide å skje: Jeg skal ringe til Petter når barna har lagt seg. (framtid) Når det er fint vær, går vi på tur. (vanligvis) Hun ble alltid så glad når (= hver gang) vi kom på besøk, (vanligvis i fortiden) (Vi besøkte henne flere ganger.)

C Før forteller om rekkefølgen på handlinger: Du må lukke vinduet før du går ut.

D Mens forteller at noe skjedde/skjer/ skal skje samtidig: Mens jeg vasker opp, kan du rydde i stua.

Se også Rekkefølge på side 80 og Samtidighet på side 81 .

Tidsadverb Da og før er også vanlige tidsadverb. Legg merke til hvilket setningsledd som kommer etterpå:

Adverb: Før reiste jeg ofte til Bodø. (Jeg reiste ofte til Bodø før.) Subjunksjon: Før jeg reiste, bad jeg naboen hente posten min.

A Da som adverb peker t i lbake på tidsuttrykk: Fortid: I går var jeg en tur i byen. Da møtte jeg Petter. Vanligvis Om morgenen er jeg alltid søvnig. Da smaker det godt med litt kaffe. Framtid: / morgen har Petter fødselsdag. Da skal vi virkelig overraske ham!

B Før bruker vi ofte som motsetning til nå. Nå kan bare være adverb. Før bodde jeg i Oslo, men nå bor jeg i Stavanger.

Andre vanlige tidsadverb: Nær fortid: Han har nylig vært i Amerika.

Han har nettopp kommet. Begynt, men ikke slutt: Bob strever fremdeles/fortsatt med studiene.

Han har ikke tatt eksamen ennå. Nær framtid: Jeg skal straks gå. Vi skal snart flytte til Bergen. Fjernere framtid: Jeg ringer deg senere. Vi snakker mer om dette siden. En midlertidig ordning: Foreløpig bor han hos en venn, men han håper å

finne en leilighet snart.

Se også Rekkefølge på side 80 og Samtidighet pk side 81 .

Del 2 Språkbruk

Rekkefølge i tid Vi kan fortelle om rekkefølge i tid på forskjellige måter:

1 Vi kan bruke adverbene først — så (eller: etterpå/deretter/ etter det) — tilslutt. Disse adverbene kan vi bruke både om nåtid/vanligvis, framtid og fortid. Studer hva som ellers er forskjellen på setningene:

Vanligvis: Framtid: Fortid:

Først spiser vi middag. Så drikker vi kaffe. Deretter ... Først skal vi spise middag. Etterpå skal vi drikke kaffe. Så .. Først spiste vi middag. Etter det drakk vi kaffe. Etterpå ...

2 Subjunksjonen før kan vi også bruke både om nåtid/vanligvis, framtid og fortid:

Vanligvis: Framtid: Fortid:

Vi spiser m i d d a g a r vi drikker kaffe. Vi skal spise m i d d a g a r vi drikker kaffe. Vi spiste m i d d a g a r vi drakk kaffe.

Rekkefølgen på noe som skjer nå/vanligvis eller skal skje i framtiden, kan vi også fortelle ved å bruke subjunksjonene når eller etter at + presens perfektum av det verbet som forteller om det som skjer eller skal skje først:

Vanligvis: Framtid:

Vi drikker kaffe etter at /når vi har spist middag. Vi skal drikke kaffe etter at /når vi har spist middag.

4 I fortid bruker vi på samme måte preteritum perfektum av det verbet som forteller hva som skjedde først. Hvis vi lager leddsetning, bruker vi subjunksjonene da eller etter at:

Vi drakk kaffe etter at Ida vi hadde spist middag.

Se også Preteritumssystemet på side 43 og Rekkefølge av handlinger i framtid på side 44.

8 0

Samtidighet Når vi vil fortelle at noe skjer samtidig som noe annet, må vi skille mellom kortvarige handlinger og handlinger som varer en stund, for vi kan ikke alltid bruke de samme subjunksjonene eller adverbene.

Kortvarige handlinger, for eksempel overganger: åpne, lukke, falle, sovne, våkne Langvarige handlinger, for eksempel tilstander: være, bo, sove, studere, arbeide.

For kortvarige handlinger kan vi bruke idet, da, i det samme, i samme øyeblikk, plutselig. De andre subjunksjonene og adverbene nedenfor kan vi bare bruke om langvarige handlinger.

Med subjunksjoner: Idet jeg åpnet døra, løp katten ut.

| / det samme hun falt, grep noen tak i henne.

Per var ofte syk da han var liten.

Mens jeg vasker opp, kan du rydde i stua.

Samtidig som Per malte stua, sydde Gro gardiner.

Med adverbialer. Da far vi to helsetninger: Jeg åpnet døra. / det samme løp katten ut. Hun falt. I samme øyeblikk grep noen fatt i henne. Jeg skal vaske opp. Imens kan du rydde i stua.

Jeg stod i dusjen og vasket håret. Da ringte telefonen. Anne og Harald satt og så på TV. Plutselig ble alt mørkt.

Perioder Hvor lenge . . . ? Hvor lang tid... ?

Vi kan bruke preposisjonen i både om fortid, nåtid og framtid:

Fortid: Liv bodde i Bergen i fire år. (Preteritum - hun bor ikke der nå) Nåtid: Jon har bodd i England i mange år nå. (Perfektum - han bor der nå) Framtid: Rut skal være i Danmark i åtte måneder.

Vi kan også bruke fra, siden eller til: Liv bodde i Bergen fra ... (dato eller år) til... (dato eller år) Jon har bodd i England fra/siden ... (dato eller år) Rut skal være i Danmark til... (dato eller år)

Om en periode der ikke noe har skjedd («negativ periode»), bruker vi på: Hvor lenge er det siden du så Ida? Jeg har ikke sett Ida på mange år.

(= Det er mange år siden jeg så Ida.)

Del 2 Språkbruk

Vi kan også bruke på om en nødvendig (eller tilstrekkelig) periode: Hvor lang tid tar det å strikke en genser? Ida kan strikke en genser på en uke. Hvor lang tid brukte Kim på stilen sin? Han skrev den på halvannen time. Hvor fort løper du 100-meteren? Jeg har klart den på ... sekunder.

Foran verbene tar/trenger/bruker kan vi ikke bruke Hvor lenge ...? Vi må spørre: Hvor lang tid... ? Legg merke til at her svarer vi uten preposisjon:

bruker Hvor lang tid tar

trenger

du på hjemmeleksene? det å kjøre fra Oslo til Drammen? Ida på å strikke en genser?

Jeg bruker ... Det tar omtrent en halv time. Hun trenger litt over en uke.

Frekvens Hvor ofte . . . ? Frekvens (hvor ofte vi gjør noe eller hvor ofte noe skjer) kan vi uttrykke med tidsenheter eller setningsadverbialer.

Med tidsenheter («tid som kan telles»). Legg merke til hvilken form substantivet skal ha:

i sekundet i minuttet

engang i timen to ganger om dagen et par ganger i uken flere ganger i måneden mange ganger i kvartalet

i året halvtime

hver time hver annen /annenhver dag hver tredje uke hver fjerde osv. måned

sekund hvert minutt hvert annet /annethvert kvarter hvert tredje kvartal hvert fjerde osv. o

ar

B Med setningsadverbialer. Alle disse står vanligvis på Al-plass i setningen:

for det meste aldri nesten aldri sjelden iblant ofte som oftest alltid

svært sjelden ikke så ofte av og til noen ganger

som regel vanligvis nesten alltid

bestandig

8 2

Del 2 Språkbruk

Stedsuttrykk I - på - hos - til Noen vanlige stedsuttrykk med preposisjoner:

A Han er/bor . . . * B Hun skal (gå/reise . . . ) * * i Afrika (i en verdensdel) til Afrika i England (i et land) til England i Finnmark (i et fylke) til Finnmark i Bærum (i en kommune) til Bærum i Oslo (i en by) til Oslo i Storgata (i ei gate) til Storgata på Svalbard (på en øy/øygruppe) til Svalbard på Voss (på et mindre sted) til Voss på Skaugum (på en gård) til Skaugum på Hånes (på et nes) til Hånes på Galdhøpiggen (på en fjelltopp) til Kløfta hos tante Petra (hos personer) til tante Petra hos tannlegen til tannlegen

* Sammen med verb som forteller om å befinne seg på et sted (være/bo ...) eller gjøre noe der, bruker vi preposisjonene i eller på. De fleste utenlandske geografiske stedsnavn skal ha i foran. Om norske stedsnavn skal ha i eller på foran, kan ha en lokal og/eller historisk forklaring. Det er lurt å spørre folk på stedet. Sammen med personer bruker vi alltid hos.

**Sammen med bevegelsesverb bruker vi til dersom bevegelsen foregår fra et sted til et annet. Dersom bevegelsen foregår innenfor et område, bruker vi preposisjonene under punktet A:

Vi ruslet en tur rundt i byen. I ferien skal de reise omkring i hele landet.

Når skal står foran et stedsuttrykk med preposisjonen til, sløyfer vi ofte hovedverbet — det er underforstått at det må være et bevegelsesverb. På samme måte sløyfer vi ofte bevegelsesverb i et spørsmål med Hvor skal... ? Etter Hva + skal er gjøre underforstått:

Hvor skal du (reise/dra/...) i ferien? Jeg skal (reise/dra/...) til Spania. Hva skal du (gjøre) der? Jeg skal besøke noen venner.

83

I O - pa A Om institusjoner («hus») og begivenheter (noe som skjer, for eksempel en fest)

bruker vi vanligvis i eller på både sammen med er og skal (gå)*:

Han er .../Han skal ...i på apoteket på arbeid(et) på biblioteket på diskotek(et) på ferie på fest på jobb(en) på en kafé

Han er .. ./Han skal på kino på (en) konsert på (postkontoret på kurs på skolen på sykehuset på universitetet på (en) utstilling

Han er .../Han skal i banken i begravelse i (et) bryllup i butikken i garasjen i kirken i (et) selskap i skogen

*Vi bruker i eller på når vi tenker på hva vi gjør/skal gjøre på disse stedene, men når vi tenker på veien dit, bruker vi til: Nils går på skolen hver dag (for å lære noe) Men: Nils tar bussen til skolen. Vi spaserte til kirken i går, men vi gikk ikke inn. Kari må (gå) på apoteket og kjøpe hostesaft.

B Vi kan bo: i et (rekke)hus / i en enebolig / i en blokk / i en leilighet / i tredje etasje . . . på hybel

C Rommene i et hus får på sammen med intetkjønnsordene, ellers vanligvis i:

Han er/sitter/står (inne/ute)/Han går (inn/ut) Han er/sitter/står . . . Han går (inn/ut) . . . i stua i gangen i hallen i trappa i heisen (nede/ned) i kjelleren

på kjøkkenet på badet på toalettet på soverommet (oppe/opp) på loftet

Logiske relasjoner Hendelser eller handlinger kan ha forbindelse med hverandre på forskjellige måter:

Årsak: Ettersom Jon løp så fort han kunne, rakk han bussen. Følge: Bob løp så fort han kunne, så han rakk bussen. Hensikt Per løp så fort han kunne for at han skulle rekke bussen. Motsetning: Ola løp så fort han kunne, men han rakk ikke bussen. Vilkår: Hvis Jan løper så fort han kan, rekker han bussen.

På de neste sidene finner du flere måter å uttrykke de forskjellige forbindelsene på.

Del 2 Språkbruk

Årsak og følge Å kunne fortelle grunnen (= årsaken) til at noe skjer eller har skjedd, er ganske viktig. I diskusjoner må du ofte kunne begrunne dine meninger. Andre ganger kan det være nødvendig å uttrykke følgen eller konsekvensen av en handling.

Eksempel: Årsak: Bussen var forsinket. -+ Følge: Per kom for sent på jobben.

Studer de forskjellige måtene vi kan uttrykke årsak (= grunn) og følge (= konsekvens, virkning) på:

Årsak: Hvorfor kom Per for sent på jobben? Hva var årsaken til det?

Med konjunksjon: Per kom for sent på jobben, for bussen var forsinket

Med subjunksjoner: fordi ettersom bussen var forsinket, kom Per for sent på jobben siden

kom Per for sent på jobben

Med setningsadverbial: Per kom for sent på jobben. Bussen var nemlig forsinket.

Med spesielle verb: At Per kom for sent på jobben, skyldtes bussforsinkelse. At Per kom for sent på jobben, kom av at bussen var forsinket.

Med preposisjonsuttrykk: På grunn av bussforsinkelse kom Per for sent på jobben.

Følge: Hva skjedde på grunn av at bussen var forsinket? Hva ble følgen av det?

Med konjunksjon: Bussen var forsinket, så Per kom for sent på jobben. Med konjunksjon:

Med subjunksjoner: Bussen var forsinket slik at Per kom for sent på jobben. Med subjunksjoner: Med subjunksjoner:

Bussen var så forsinket at Per kom for sent på jobben.

Med adverb: Bussen var forsinket. Derfor kom Per for sent på jobben. Av den grunn

Med spesielle verb: Bussforsinkelsen førte til at Per kom for sent på jobben. Bussforsinkelsen gjorde at Per kom for sent på jobben.

Merk: Ettersom og siden bruker vi når årsaken klart er kjent fra før («som du vet»). Vi må bruke fordi hvis det er helt klart at vi forklarer noe som ikke er kjent fra før. Da kan også være årsakssubjunksjon, men virker svært formell og brukes mest skriftlig.

BUSSEN VAR FORSINKET..

85

Del 2 Språkbruk

Hensikt Av og til trenger vi å fortelle hvilken hensikt eller plan vi har (eller hadde) med å gjøre noe - hvilket resultat vi ønsker eller ønsket å oppnå.

A Vi kan fortelle det med for å + infinitivsuttrykk:

Per løp for å rekke toget.

Handling: Per løp. Hensikt: å rekke toget.

B I en hensiktssetning uttrykkes hensikten/planen/målet for en handling. For at, slik at og så er subjunksjoner for hensikt, og vi bruker dem ofte sammen med skulle eller kunne.

Vi får leddsetninger:

Per måtte løpe for at han skulle rekke toget.

Ida åpnet døra slik at katten kunne komme inn.

Liv tok på seg lue 0 sa hun ikke skulle fryse.

Motsetning - eller uventet sammenheng

Av og til vil vi uttrykke at hendinger eller forhold henger sammen på en måte som er litt annerledes enn vi kanskje kunne vente eller tro.

Bjørnson var ikke så flink på skolen. Han ble en stor dikter.

Med konjunksjon: Bjørnson var ikke så flink på skolen,

Med adverb:

men han ble en stor dikter.

Bjørnson var ikke så flink på skolen. Likevel ble han en stor dikter.

Med Enda subjunksjoner: Selv om Bjørnson ikke var så flink på skolen, ble han en stor dikter.

Til tross for at

Adverbet ellers kan bety «på andre måter»:

Jeg er forkjølet. \Ellers har jeg det bra.

86

Vilkår - betingelse Vilkåret eller betingelsen for at noe kan skje eller gjøres, forteller vi ofte i en setning med hvis. Men det er også andre måter å uttrykke dette på:

A Subjunksjonene dersom, så sant, om og bare har omtrent samme betydning som hvis:

Hvis du venter litt, kan jeg kjøre deg hjem.

Dersom du ikke skynder deg nå, kommer du for sent til bussen.

Så sant været blir bra i morgen, tar vi en tur på fjellet.

Om noen ringer til meg, må du ta imot beskjed.

Bare vi får råd, skal vi kjøpe ny bil.

B Vi bruker ganske ofte leddsetninger uten subjunksjon (da blir ordstillingen som i et spørsmål uten spørreord):

Venter du litt, kan jeg kjøre deg hjem.

Skynder du deg ikke nå, kommer du for sent til bussen

Blir været bra i morgen, tar vi en tur på fjellet.

C Adverbet ellers (= hvis ikke) brukes i oppfordringer, ordrer eller trusler:

Nå må du skynde deg, ellers kommer du for sent til bussen.

Hypotetiske vilkår Vilkårssetninger med eller uten subjunksjon bruker vi ofte om hypotetiske eller tenkte handlinger, både om noe som det kan være mulig å gjøre, og om handlinger som det ikke er mulig å utføre. Kanskje vi ønsker eller drømmer om at noe skal skje, eller kanskje noe har skjedd og vi ønsker at det ikke hadde skjedd?

A Noe som kan være mulig å gjøre, kan vi uttrykke på flere måter:

Hvis du kommer i morgen, kan vi gå på kino sammen. kom

i morgen, kunne vi gå

ville komme kunne vi gå hadde kommet kunne vi (ha) gått

B Når vi snakker om noe hypotetisk (uvirkelig, tenkt) bruker vi ofte preteritum i leddsetningen og preteritum futurum i restsetningen:

Dersom vi kjøpte hus nå, kunne vi flytte inn før jul. Hvis jeg vanten million, ville/skulle/kunne jeg dra på jordomseiling.

C Vi kan også bruke preteritum perfektum i leddsetningen - og må bruke det hvis vi snakker om en betingelse fra fortiden (den kan vi jo ikke forandre nå):

Hvis vi hadde kjøpt hus i fjor,

Hadde jeg vunnet en million,

hadde vi spart mange penger. kunne/ville vi ha spart mange penger. ville/skulle/kunne jeg [ha) dratt på jordomseiling.

Ønsketenkning? Realistiske og urealistiske ønsker eller håp, mulighet eller risiko kan vi uttrykke på flere måter. Legg merke til verbbruken:

Jeg skulle ønske at sommeren varte evig! Jeg skulle ønske at du ble voksen snart!

Bare vinteren snart var slutt! Tenk om du hadde vært her nå! Bare han ikke har glemt å bestille billetter! Tenk om jeg hadde vært ti år yngre! Bare det ikke blir uvær i morgen! Tenk om feieren faller ned fra taket!

Adjektiv 26, 63 Indirekte tanke 76 Endinger 63 Infinitivsverb 47

Adjektivisk leddsetning 7, 12, 59 Ingen og ingenting 33 Adverb 3, 51 Intet 35 Adverbial 8 Intransitive verb 49 Adverbial leddsetning 7, 59 Komparativ 30 Akkusativ 3 Konjunksjoner 3, 58 Aktiv 45 Kvantorer 3, 32 Aktivitetsverb 47 Flertallskvantorer 35 A l l - a l t - a l l e 33 Gradbøyning 32 Argumentasjon 68 Mengder som ikke kan telles 17 Artikkel 17 Mengder som kan telles 35 Avhengighetsform 3 Leddsetning 3, 7, 9, 59, 79 Begge (to) - ingen av dem 34 Adjektivisk 7, 59 Begge deler - ingen av delene 34 Adverbial 7, 59 Beskrivelse 70 Substantivisk 7, 59 Bestemmerord 21 Litt og lite 36 Bestemt form 20 Logiske relasjoner 3, 52, 84 Betingelse 87 Hensikt 3, 86 Bevegelsesverb 48 Hypotetiske vilkår 3, 88 Bisetning 3 Motsetning 3, 86 Bøyningsgrupper av verb 47 Vilkår/betingelse 3, 87 Demonstrativer 3, 25 Ønsketenkning 88 Det 13 Årsak og følge 3, 85 Det-setninger 14 Maskulinum 3, 17 Direkte objekt 8, 69 Mengde 3, 32 Diskusjonsuttrykk 68 Mengder som ikke kan telles 17, 36 Egennavn 17, 22 Modale adverb 52, 54 Eieforhold 74 Modale hjelpeverb 3 Eiendomspronomen 3 Modalverb 3, 46 Fellesnavn 17, 22 Motsetning 3, 58, 84, 86 Femininum 3, 17 Måtesadverb 51 Flertallskvantorer 35 Noe/noen 35 Fokus 3 Nok 33 Forfelt 3 Nominativ 3 Fortellende helsetning 7 Nøytrum 3, 17 Fortidsfuturum 3 Nøytrumsord 3 Framtid 43 Objekt 8 Frekvens 82 Objektsform 3 Følge 3, 58, 84, 85 Oppfordrende helsetning 7 Første futurum 3 Ordenstall 26,31 Første kondisjonalis 3 Ordklasser 17 Genitiv 22 Ordlaging 61 Genus 3, 17 Ordstilling 9 Gradbøyning 26, 30 Variasjon 11 Gradsadverb 51, 53 Overgangsverb 47 Grammatiske termer 3 Partikkelverb 63 Grunntall 31 Parverb 49 Hel og halv 35 Passiv 45, 64 Helsetning 3, 7, 9 Perfektum 3 Hensikt 3, 84, 86 Perfektum partisipp 29 Hjelpeverb 47 Perioder 81 Hovedsetning 3 Personlig pronomen 13,23 Hovedverb 47 Pluskvamperfektum 3 Hypotetiske vilkår 88 Positiv 30 Imperativ 44 Possessiver 3, 23, 24 Indirekte objekt 8, 69 Predikativ 8 Indirekte tale 76 Preposisjoner 3, 55

Stikkord

Preposisjonsuttrykk 56 Presens futurum 3 Presens partisipp 29 Presens perfektum 3 Presenssystemet 41 Presentering 15 Preteritum futurum 3 Preteritum perfektum 3 Preteritumssystemet 42 Pronomen 23

Eiendom 3 Personlig 23 Possessiver 24 Påpekende 3 Resiprokt 23 Ubestemt 24

Refleksive verb 49 Rekkefølge i tid 80 Resiprokt pronomen 23 Sammenligning 72 Sammensatte substantiv 61 Sammensatte verb 63 Samsvarsbøyning 26 Samtidighet 81 Setninger 7 Setningsanalyse 3 Setningsledd 8 S-genitiv 22 Sideordnede konjunksjoner 3 Som-setninger 12 Spørrende helsetning 7 Spørsmål 74 Stedsadverb 51, 52 Stedsuttrykk 56, 83 Sterke verb 29,40 Stillingsverb 48 Subjekt 8 Subjektsform 3 Subjunksjoner 3, 7, 59 Substantiv 17

Bestemt form 20 Egennavn 17, 22 Endinger med -het, -dom og -skap 62 Fellesnavn 17, 22 Genitiv 22 Genus 17 Sammensatte substantiv 61 Sløyfing av artikkel 17 Substantiver med bare flertall 20 Substantiver som kan telles 34 Substantiver uten flertall 20 Ubestemt form 18,20 Verbalsubstantiver 62

Substantivisk leddsetning 7, 59 Superlativ 30 Svake verb 29, 39 Svar 74 S-verb 41

Tallord 31 Grunntall 31 Ordenstall 31

Tekstbinding 69 Tid 77

Frekvens 82 Leddsetninger 79 Perioder 81 Preposisjoner 77 Rekkefølge i tid 80 Samtidighet 81 Tidsadverb 51,79

Tidsuttrykk 56, 77 Tillegg (adverb) 51 Tilstandsverb 47 Transitive verb 49 Ubestemt form 18,20 Ubestemt pronomen 24 Underordnede konjunksjoner 3 Uregelrette svake verb 39 Utbryting 15 Verb 8,37

Aktiv 45 Bruk av verbformer 37 Bøyning av regelrette svake verb 37 Framtid 43 Imperativ 44 Modalverb 3, 46 Partikkelverb 63 Passiv 45, 64 Presenssystemet 41 Preteritumssystemet 42 Sammensatte verb 63 Sterke verb 29, 40 S-verb 41 Uregelrette svake verb 39 Verb av substantiv 65 Verbgrupper 47

Verbal 8 Verbalsubstantiver 62 Verbgrupper 47 Vilkår 3, 84, 87 Være og bli 50 Ønsketenkning 88 Årsak 3, 58, 84

9 0

Documents

11 Håndbok i grammatikk og språkbruk (Norsk for innvandrere)