Tidens tale 2014 6

NR.06 / DESEMBER 2014

Mag

asin

utg

itt a

v S

yven

deda

gs

Adv

entis

tsam

funn

et i

Nor

ge

HISTORIE:

Mannen bak Messias

JESU MOR:

Å møte en engel

BIBEL:

Hva er nåde?

H E B

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

Davids Betlehemsstjerne

Det handler om ondskap, tap, umenneskelighet og død, men også kjærlighet, omsorg, tilgivelse og glede.

side 2 / tidens tale / desember 2014

LEDER

Tidens Tale er Adventistsamfunnetsmisjonsblad. Vi plasse-rer oss i markedetfor kristne livssynsma-gasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forhol-de seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan bymennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journa-listikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begi-venheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet

Bestill abbonement på [email protected]

Tidens Tale kommer ut annen hver månedog kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt medposten koster bladet, i Norge, NOK 154 årligforskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 174 og i verden ellers NOK 194. Enkelt-nummer koster NOK 30. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner.

Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen

Redaktør: Widar Ursett

Layout og produksion: Mediegruppen as

Redaksjon:Tidens TalePostboks 1243529 RøyseTlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71E-post: [email protected]: 3000 30 32600

Forsidefoto: iStock

Trykk og innbinding: Prinfo Unique.

Medlem av

Skitne filler og festklær

Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

Har du noen gang kommet til en fest eller selskap og oppdaget at du var altfor uformelt kledd i forhold

til alle andre? Der står du i enkle klær uten den nødvendige pynten som den sosiale koden krever for anledningen. Noen av oss gyser bare ved tanken. Noen av oss har opplevd det og grøsser fremdeles. I himmelen skal vi slippe å oppleve noe slikt, for Gud gir oss de klærne vi trenger. Nå blir det selvsagt feil å late som om jeg snakker om bokstavelige klær, for jeg aner ikke hva slags materialer og plagg som benyttes i himmelen. For alt jeg vet skal vi kanskje kle oss i lys. I Åpenbaringen 3:4-5 står det en kryptisk tekst om at de som kommer til himmelen skal gå med Jesus i hvite klær. Da Jesus stod opp fra graven kom det en engel fra himmelen for å rulle gravsteinen til side. Han hadde også hvite klær på seg. Og da Jesus drog tilbake til himmelen kom to engler fra him-melen til disiplene for å trøste dem. Også de hadde hvite klær på seg. Og Åpenbaringen 7:9 beskriver hvordan alle de frelste er kledd i hvite kapper. Det kan virke som om hvite klær er standardbekledningen i himmelen. Men igjen må vi huske at dette nok ikke er ment boksta-velig. Hvitfargen er symbolsk. «Bryllupsklær» er et annet symbol som brukes om bekledningen til de som kommer inn i himmelen. Ifølge Matteus 22:11-13 er slike klær en forutsetning for å komme dit. Hva betyr disse hvite bryllupsklær-ne i praksis?

Profeten Jesaja setter oss på sporet merd dette: «Jeg gleder meg i Herren, min sjel jubler over min Gud. For han har kledd meg i frelsens klær og svøpt meg i rett-ferdighets kappe lik en brudgom som setter på seg prestelig turban, lik en brud som pynter seg med smykker» (Jesaja 61:10). Ifølge dette symboliserer de hvite bryllupsklærne rettferdighet. Det tyder på at de som kommer til him-melen må være kledd i rettferdig-het. Himmelen er altså et sted som preges av rettferdighet. Det liker vi. Denne verden er full av urett, og det er godt at himmelen preges av det motsatte. Profeten Sakarja gir oss enda litt mer innsikt. Han beskriver hvordan øverstepresten Josva står kledd i skitne filler foran Herrens engel: «Engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: ‘Ta av ham de skitne klærne!’ Til Josva sa han: ‘Se, jeg tar bort din skyld og kler deg i festklær’» (Sakarja 3:4). De gamle fillene som Josva var kledd i symboliserte hans synde-skyld, dvs. hans egenrettferdighet. Så skjer det noe helt fantastisk. Engelen kler av ham fillene og kler på ham festklær (bryllupsklær) i stedet. Festdrakten som Josva får skal altså erstatte hans skyld og egenrettferdighet. Men hva betyr denne festkledningen?

Historien om Adam og Eva kan hjelpe oss. Da de falt i synd dekket de seg til med fikenblader, men på samme måte som Josva fikk en festkledning i gave, slik fikk også Adam og Eva nye klær av Gud. Klærne deres var bokstavelige, men har likevel dyp symbolsk ver-

di. I 1 Mosebok 3:21 står det kort at: «Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem». For at de skulle få skinnklær måtte et dyr dø. Dette var begynnelsen på offerseremonien som gjennom hele Israels historie symboliser-te hvordan syndeskyld blir tatt bort og erstattet med Jesu rene rettferdighet. Offerlammet pekte fram mot Jesus, som skulle dø for verdens synder. De rene, hvite bryllupsklærne til de frelste er altså et symbol på Jesu rettferdighet som tilbys enhver som ber ham om tilgivelse. Denne tilgivelsen og Jesu rettfer-dighet er altså det samme som de hvite klærne vi må ha på oss for å komme til himmelen. Det er bare å takke.

NR.06 /DESEMBER 2014

MG

243

4

side 3

NR. 06DESEMBER 2014

04

05

06

10

14

20

2420

12 14

06

Hva sier Bibelen om:Konflikten mellom Jesus og Satan

Må sann godhet komme innefra?

Mannen bak Messias

Å møte en engel

Davids Betlehemsstjerne

Hva er «nåde»?

Observert

05


HVA SIER BIBELEN OM...

7. Gjennom hvilken nasjon prøvde Satan å tilintetgjøre Jesus og den første menighet?Det hedenske Rom. «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskriv-ningen ble holdt mens Kvirinius var landshøv-ding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den første-fødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren» (Lukas 2:1-11). «Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut

folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismenne-ne» (Matteus 2:16). 8. Hvilken makt arbeidet han gjennom etter det hedenske Roms undergang?Det pavelige Rom. «Og jeg så et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder og ti kroner på hor-nene, og på hodene sto det navn som var en spott mot Gud. Dyret jeg så, lignet en leopard, men hadde føtter som en bjørn og gap som en løve. Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt. Ett av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret var blitt leget. All verden undret seg over dyret og fulgte det. De tilba dragen fordi den hadde gitt dyret makt, og de tilba dyret og sa: «Hvem er som dyret, og hvem kan kjempe mot det?» Dyret fikk en munn som talte store og spottende ord, og det fikk makt til å holde på i 42 måneder. Det åpnet munnen for å spotte Gud og begynte å håne hans navn og hans bolig og dem som bor i himmelen. Det fikk også lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem, og det fikk makt over alle stammer og folk, tungemål og nasjoner» (Åpenbaringen 13:1-7).

9. Hva skjedde med denne makten?«Ett av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret var blitt leget. All verden undret seg over dyret og fulgte det… Den som skal i fangenskap, må gå i fangenskap. Den som skal drepes med sverd, må dø for sverd. Her gjelder det at de hellige har utholdenhet og tro» (Åpenbaringen 13:3, 10). Anmerkning: Dette såret ble gitt dette dyrs pavelige hode da franskmennene gikk inn i Rom i 1798 og tok paven til fange, og det syntes som om de for en tid opphevet pave-dømmet. Men i 1800 ble en ny pave valgt, og det dødelige såret begynte å gro. I 1870 ble midlertidige pavedømmet igjen tatt fra paven, men ikke desto mindre har hans makt og inn-flytelse over verden økt siden da. Pavemakten vil til slutt få en så stor innflytelsesrik stilling i verden at den like før sitt endelige fall og tilintetgjørelse vil si: «Jeg sitter som dronning, jeg er ikke enke, og sorg skal jeg aldri vite av» (Åpenbaringen 18:7). Se også Jesaja 47:7-15; Åpenbaringen 17:18).

Konflikten mellom Jesus og Satan

Del 2

side 5

Når Paulus sammenlikner det å bli kristen med det å bytte klær handler det om mye mer enn en teologisk sannhet om at vi er

«kledd i Kristi rettferdighet». Det handler om «å bli nye i sjel og sinn» til et «liv i rettferd og hellighet» (Efeserne 4:22-24) Det handler om å bli «fornyet etter sin ska-pers bilde» (Kolosserne 3:10). Dette er snakk om litt av en omveltning. Og de nye klærne heter inderlig medfølelse, godhet, mildhet, ydmykhet, tålmodighet og kjærlighet. Hvordan kan Paulus igjen og igjen sammen-likne hele denne dyptgripende forvandlingen med noe så overflatisk som å bytte klær? (Romerne 13;11-14; Efeserne 4:11-32; Kolosserne 3:8-29; 1 Tessalonikerbrev 5:8; Galaterne 3:27). Jeg har grublet en del over dette og jeg har kommet til at kanskje det å bytte klær ikke er så overfladisk. For Paulus snakker ikke om å ta av seg et sett skitne klær for å vaske dem, og ta på seg et nesten likt sett med klær som er rene. Nei, han snakker om å bytte klesstil fullstendig. Når var siste gang du gjorde det? Byttet ut hele garderoben med klær som ingen har sett på deg noen gang? Fra sofistikert til bohem eller motsatt? Fra formell til western eller motsatt? Har man hatt den samme grunnleggende stilen de siste 15 årene er dette nesten utenkelig. Å forandre utseendet er ikke så overflatisk som vi tror. Det sender signaler som menneskene rundt oss vil speile. Det skaper forventninger som de vil at vi lever opp til, og vi vil ubevisst formes av deres forventninger.

Klesstiler kommer med sosiale koder det er flaut å bryte. Men det skumleste er likevel tanken på at folk vil legge merke til det og mene noe om det. Klær skaper folk, fordi mennesker liker å leve opp til forventninger.Paulus sier at «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.» Mange som vokser opp i menigheter med voksendåp tør ikke døpe seg fordi de er redd for ikke å klare å leve opp til forventningene som følger med et slikt «klesskifte». Men når Paulus sammenlikner indre forvand-ling med klesskifte er det nettopp med tanke på forventningenes kraft. Hopp i det. Omfavn en ny identitet. Bekjenn deg som «kledd i Kristus.» Presenter deg som «inderlig med-følende». Og vær sammen med andre som deler din «klesstil» og forventer en oppførsel som står i stil. Men finn en raus gjeng som vet hva nåde er og som har en stor og bærekraftig tabbekvote.

Jeg har sett dette skje der folk har byttet miljø, kledd seg om for å passe inn, for så å bli formet av den nye gruppen og blitt hele nye mennesker. Jeg har sett det skje med mennesker som har kommet inn i kristen sammenheng og fått et nytt språk, en ny væremåte, en ny glans i øynene, og faktisk et helt nytt liv inni seg. Og jeg har opplev det selv – å komme blant kristne som har en dimensjon av tro jeg mangler, og blitt smittet av deres liv og formet av deres positive forventninger til meg. Å leve sammen med mennesker som forven-ter godhet av deg og tror du kan levere det er faktisk den raskeste veien til forvandling. Hvilke gode mennesker lever du sammen med som har troen på deg?

Må sann godhet komme innefra?

Mye indre forandring kan faktisk komme utenfra.Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

Å forandre utseen-det er ikke så over-flatisk som vi tror. Det sender signaler som menneskene rundt oss vil speile.

TANKER OM TROEN


HISTORIE

Mannen bak Messias

Händels Messias blir ofte framført ved juletider. Hva er historien til komponisten bak dette verket?

Tekst: Jay Sheen / Foto: iStock

side 7

Mens faren holdt på med sine forretnin-ger begynte gutten å kjede seg, så han streifet innom slottskapellet og begynte å improvisere på orgelet.

Enda musikk var guttens store lidenskap, forbød faren ham å ha musikalske instrumenter i hjemmet. Musikken brakte knapt med seg noen

karrieretrygghet, og han fryktet at sønnen ikke ville være i stand til å underholde seg selv, for ikke å snakke om en familie, om han skulle bli musiker. Faren insisterte på at en juridisk karriere sikret en lysere fremtid. Og sønnen hans kunne godt ha endt opp som advokat hadde det ikke vært for en forretningsreise som faren hans dro på. Hans far, en kirurg i den tyske byen Halle, hadde blitt innkalt til hertug Johann Adolfs slott i Weissenfels, ca. 50 kilometer unna. Gutten tryglet om å få bli med, så faren tok ham med. Mens faren holdt på med sine forretninger begynte gutten å kjede seg, så han streifet innom slottskapellet og begynte å improvisere på orgelet. Ikke lenge etter hørte han lyden av skritt, så han snudde seg. Der sto hertugen selv og stirret i ren forbauselse på gutten som spilte slik majestetisk musikk. «Hvem er dette bemerkelsesverdige barnet?» spurte hertugen sine ansatte. Da han fikk vite at denne ungdommen var sønnen til den besøkende kirurgen, tok hertugen en prat med faren og overbeviste ham om at det ville være et feiltrinn å få en slik musikalsk begavet gutt til å bli advokat. Slik gikk det til at faren tillot sønnen sin, George Friedrich Händel, å studere musikk. Da de var tilbake i Halle, lærte Händel i raskt tempo. Han var først elev hos domorganisten som lærte ham å komponere og fremføre på flere forskjellige klaverinstrumenter, så vel som å spille obo og fiolin. Snart passerte Händel sin egen lærer i ferdighet og forlot Halle, først for å dra til Hamburg og deretter til Italia, hvor han etter hvert mestret kunsten å komponere opera. Enda han kun var i midten av tjueåre-ne, begynte omdømmet hans å spre seg fra Italia og tilbake til Tyskland. I 1710 tilbød en tysk prins, George Ludwig av Hanover, ham stillingen som hoffmusiker. Det-te var enhver komponists drøm nettopp fordi den garanterte en betydelig og fast inntekt. Den eneste ulempen ved denne stillingen var at den påla komponisten å skrive kun etter arbeidsgiverens instrukser. Det gikk ikke lang tid før Händel begynte å kjede seg og føle seg utilfreds i arbeidet sitt i Tyskland. Han fikk høre at den italienske ope-raen nylig hadde blitt introdusert til London og at dets innbyggere simpelthen ikke kunne få nok av den. Händel konsulterte Ludwig


for å be om tillatelse til et kort fravær. Prinsen innfridde Händels ønske, men gjorde det klart at han forventet at Händel skulle komme tilba-ke. «Du kan få reise og bli borte en begrenset periode», varslet Ludwig. Händel dro umiddel-bart, og den «begrensede perioden» ble til 50 år. Händel kom siden til å dø i England, landet hvor han valgte å bli statsborger.

Etter ankomsten i England i slutten av 1710, høstet han sin første suksess med Rinaldo. Musikalen ble satt opp i hele 15 påfølgende kvelder med fullpakkede hus. Händel utga den ene operaen etter den andre slik at han som 30-åring var den mest populære komponisten i England.

I 1713 innvilget dronning Anne, Händel et årlig stipend på £200. Sammenlagt med inntekten fra operaene sine, ble han den høyest lønnede komponisten i verden. Da dronning Anne døde, ble Ludwig, Händels tidligere arbeidsgiver, kronet som Englands nye konge. Dypt bekymret over hva Ludwig måtte finne på å gjøre mot ham for å ha forlatt tjenesten i Tyskland, skrev Händel den utsøkte Water Music og la til rette for at den skulle spilles av musikere om bord på en lekter idet den nye kongen ble rodd fram på Thames-elven. «Hva for slags himmelsk musikk er dette?» utbrøt Ludwig. «Jeg må få møte komponisten.» Om kong George (som han skulle bli kjent som) var skuffet eller sint på Händel, viste han det aldr. Faktisk, så la han til £200 i Händels årlige stipend!

Det neste tiåret ble en herlig epoke for Händel, men innen midten av 1720-tallet hadde hans popularitet dalt. Publikum for-

svant, og i 1728 ble han tvunget til å melde seg konkurs. For å overleve, vendte Händel seg til konsertframføringer. Mens det gav ham en stabil inntekt, fortsatte han i tillegg å utgi italienskinspirerte operaer idet han håpet på at situasjonen skulle vende seg. Dessverre mislyktes operaene hans i å få allmenn støtte. Til slutt, i 1737, fullstendig utmattet av over-arbeid og dypt skuffet, fikk han et lammende slag. Det slaget ødela nytten av hans høyre arm, inkludert fingrene som han brukte for å spille cembalo og orgel. Ryktet om helsen hans spredte seg raskt gjennom Europa. Den kommende Fredrik den store av Russland skrev til sine kongelige søskenbarn i England og erklærte: «Händels storhetstid er over. Hans inspirasjon er brukt opp og hans stil er gått av moten.» Händel forlot England sommeren 1737 i håp om en kur ved de berømte varme kildene i Aachen, Tyskland. Der satt han, dag etter dag i det boblende vannet, pleiet av de katolske nonnene som drev anlegget.

Händel korrigerte legen og sa: «Jeg tror Gud har gjestet meg.»

HISTORIE

side 9

En dag reiste Händel seg brått fra badet og kledde raskt på seg. Flere timer senere da han ikke hadde vendt tilbake for sin neste behandling, ble nonnene urolige og begynte å lete etter ham. Og så, fra klosterkirken, hørte de et utbrudd av herlig musikk. Da nonnene løp for å undersøke nærmere, ble de forbau-set over synet av Händel, med sin høyre arm og fingrene fullstendig normale, spilte han på orgelet. Legene kunne ikke gi noe svar på hans helbredelse. Etter å ha vendt tilbake til London, begynte Händel med det samme å skrive operaer igjen, men ingen av dem ble godt mottatt. I 1741 befant han seg igjen i dyp gjeld. Midt i denne fortvilte perioden ble en bulkete pakke avlevert hos ham. Det var fra dikteren Charles Jennens som inviterte komponisten til å legge musikk til det han hadde skrevet. Da Händel skummet gjennom det, oppdaget han at teksten ikke var helt original. Jennens hadde snarere hentet avsnitt fra Bibelen og hadde på en kreativ og dyktig måte flettet dem sammen til en rørende fortelling om Kristi fødsel, offer og oppstandelse. Jennens kalte verket sitt Messias.

Händel godkjente Jennens tilbud og, grepet av inspirasjon, skrev nærmest ustanselig i tre uker. Den 14. september, bare 24 dager etter han først startet, var hele verket fullført. Til og med Händel selv stirret vantro på det enorme musikalske partituret han hadde satt sammen. Med arbeidet fullført, snublet han seg bort til sengen sin og sovnet. Da forsøk på å vekke ham 17 timer senere viste seg å være nytteløse, spurte Christopher Smith, Händels skriptkopist, etter en lege. Da Dr Jenkins ankom, våknet Händel og streifet rundt etter cembaloen der han spilte et utdrag av sin nye musikk. Da han var ferdig, sa Jenkins: «Aldri har jeg hørt noe liknende. Du må så sannelig være besatt av djevelen.» Händel korrigerte legen og sa: «Jeg tror Gud har gjestet meg.»

Det var på Händels egen forespørsel at den første framførelsen av Messias fant sted i Dublin, Irland, hvor man tenkte at de øko-nomiske bidragene ville bli være størst. Han gjorde det også tydelig at han ikke ønsket å vinne noen profitt fra stykket. Isteden skulle overskuddet gis til varetekten av fanger, foreldreløse og de syke. Forklaringen hans var som følger: «Jeg har selv vært en meget syk mann og er nå helbredet. Jeg var selv en fange og er nå blitt fri!» Etter hvert som øvelsene fant sted, spredte ordet om musikkens skjønnhet seg raskt i

Dublin. Det ble solgt så mange billetter at av-isene anmodet kvinnelige konsertbesøkende til å fjerne bøylene fra kjolene sine slik at flere kunne få sitteplass. Publikum ble overveldet av Händels arbeid. Det var så fullpakket ved den andre framførel-sen at rutene måtte fjernes for å forhindre en overopphetning av konserthallen. Etter de irske framførelsene, ble £400 donert til sykehus og sykestuer, og 142 fanger ble løslatt fordi Messias hadde sonet deres gjeld. Oppmuntret av sin suksess i Dublin, returner-te Händel til London hvor han ble forskrekket over å møte en voldsom motstand til Messias. Presteskapet oppfattet Händels verk som en vanhelligelse. De protesterte mot at kristne sannheter skulle forkynnes av skuespillere på en teaterscene. De organiserte en protestdemonstrasjon like før premieren i London, og de avga prekener mot den. Ikke overraskende ble framførelsen i London en total fiasko. Ikke desto mindre fortsatte Händel, som selv var en hengiven kristen, å fremføre Messias. I flere år fortsatte den å bli fordømt og boikottet. Men etter hvert vant den årlige framførelsen av Messias kritikere over og ble høydepunktet i London-festlighetene. Da kong George II hørte oratoriet for første gang, ble han dypt rørt. Idet trompetene blåste ut det storslagne Halleluja-koret, reiste han seg spon-tant opp. Det ble røre blant publikum, og snart reiste alle de andre seg.

Publikum ble overveldet av Händels arbeid. Det var så fullpakket ved den andre framførelsen at rutene måtte fjernes for å forhindre en overopp-hetning av konserthallen.

Fram til denne dag, når det majestetiske Halleluja-koret høres, reiser publikum seg tradisjonelt i respekt. I en alder av 67 hadde Händel blitt blind. Men hvert eneste år fram til sin død ved 74 år, fortsatte han å spille og dirigere Messias for London’s Foundling Hospital, hvor han ofte ble ledet til orgelet av to barn. Den 6. april 1759 kollapset Händel og ble liggende i sengen til Langfredagskvelden 13. april. Han døde i de tidlige morgentimene, på den samme datoen som Messias hadde hatt sin premiere i Dublin 17 år tidligere. 260 år senere fortsetter Händels Messias å bevege sine tilhørere like mye som den først gjorde under sin debut.


JESU MOR

Maria trakk vannkaret sitt opp på skulderen før hun sakte hevet det til toppen av hodet. Rakel, med vannkaret sitt allerede på plass,

sendte henne et glis før de vendte skrittene sine mot stien som skulle lede dem hjem. «Hørte du det om Hanna?» spurte Rakel med senket stemme. Maria sendte et nysgjerrig blikk. «Om forlo-velsen?» «Nei, om tilstanden hennes» svarte Rakel. «Det var først i morges at jeg fikk høre det, men det sies rundt omkring i landsbyen at –» Rakel senket stemmen og hvisket – «Hanna er gravid!» «Det tror jeg ikke på! Hun ser overhodet ikke gravid ut.»

«Sist gang jeg så henne, gjorde hun det. Hun bøyde seg for å plukke opp noen pinner, og jeg så magen hennes. Du kan tro hun er gravid.» «Så, kommer de til å haste frem bryllupet?» spurte Maria. Hun kjente Hanna, og enda denne jenten generelt var hoven og frekk, ønsket hun ikke å se sin verste fiende gravid og ugift. «Nei, hennes forlovede har sverget på at han ikke er faren. Forlovelsen er brutt.» «Hva komme til å skje med Hanna?»Rakel kom ikke med noe svar; det trengte hun ikke. Så lenge de kunne huske hadde de blitt advart mot det å oppholde seg alene med menn – av nettopp denne årsaken. En ukysk jente risikerte å bli steinet med mindre faren var velstående nok til å gi betale ut

bødlene. Selv da fantes det ikke noe rom i et sømmelig samfunn for en ugift mor og hennes uekte barn. «Kan ikke faren hennes bare sende henne bort for å bære fram barnet?» spurte Maria. «Jeg antar det» bekreftet Rakel. «Men nå er hun ruinert. Om så faren beskytter henne fra loven, vil ikke noen mann ha henne.» Og hva slags beskyttelse kunne en kvinne egentlig få uten en ektemann? Maria trakk pusten, takknemlig for at hun selv hadde fulgt morens anmodninger til den minste bokstav når det gjaldt hennes egen forlovel-se. Hun hadde aldri oppholdt seg alene med Josef, ikke et eneste minutt. Hun hadde kun snakket til ham med senket stemme, bøyd hode og med farens tilstedeværelse. Takk Adonai! tenkte hun.

Å møte

en engelVi fokuserer vanligvis på den æren Gud ga Maria da han valgte henne til

å være Messias’ mor. Men bak historien finnes det en skyggeside.Tekst: Patty Ntihemuka / Foto: iStock, Colourbox

side 11

I neste øyeblikk flammet et lys gjennom rommet. Maria satte seg opp med et rykk og dro det tynne teppet over ansiktet. Hun knep igjen øynene i det blendende lyset. Så hørte hun en mild stemme si navnet hennes. «Maria.»


JESU MOR

Jentene fortsatte høytidelig å gå den siste strekningen mot hjemmene deres før de skilte lag ved veiskillet. Nyheten var sannelig saftig, men også skremmende. Maria kunne ikke helt få det ut av hodet, selv da hun gikk inn gjennom døren til det lille mursteinshuset deres. «Hvorfor så sen?» spurte moren hennes idet hun reiste seg fra plassen hvor hun satt og håndmalte bygg. «Jeg møtte Rakel ved brønnen, og hun delte noen nyheter med meg … Om Hanna.» «Ah.» Moren til Maria nikket. «Og det, kjære jenta mi, er grunnen til at du må holde fast ved all sømmelighet. Måtte Adonai unne henne å få slippe å bli steinet!» Middagen ble et dystert måltid. Nyhetene om Hannas tilstand hadde allerede spredt seg blant mennene, og faren til Maria ristet trist på hodet. «Hun er skam» mumlet han. «Hvordan kan faren hennes nå gå med hevet hode i byen? Datteren hans har ødelagt livet sitt og brakt evig vanære over familien hennes. Og så til og med etter en slik gunstig forlovelse som han ordnet for henne.» Marias lillesøstre og bror satt stille og stor-øyd idet de lyttet til de skrekkelige følgene som en frekk jente måtte lide. Det var slik barn lærte – ved å holde ørene åpne og munnen lukket. Etter middagen den kvelden, idet solen var på vei ned og etterlot et skarlagenrødt

Tårene presset seg fram mellom øyelok-kene, og hun foldet armene sine rundt sin slanke midje. Var barnet der alt?

side 13

skjær, klatret Maria opp stigen til den øverste sovealkoven som hun delte med de yngre barna. Ved denne tiden ville barna vanligvis ile rundt oppå halmsengen som de delte, og hun stanset ved toppen av stigen idet et smil krøp fram på ansiktet hennes. «Nå må dere alle legge dere til å sove» anmodet hun, «el-lers så vekker jeg dere før morgengry når jeg står opp og får dere til å tenne i stekeovnen.» «Det ville du aldri gjort.» glefset de. «Ikke det?» Maria lot trusselen henge i luften, men søsknene kjente henne bedre enn som så, og fniste. «Fortell oss en historie, Maria.» «Bare én» svarte hun idet hun gikk tvers over gulvet og sank ned på knærne sine ved siden av sengen. «Og så må dere love meg å sove.» «Vi lover» svarte de i høytidelig alvor. «Fortell oss om Rut!» «Nei.» Hun ristet bestemt på hodet. «Dere har hørt nok om Rut. Isteden vil jeg fortelle dere om en god kvinne som var en slik kvin-ne som dere jenter kommer til å bli når dere blir store.» Hun nikket til sin yngre bror. «Den typen kvinne som du en dag gifter deg med.» Barna la seg til rette i sengen idet Maria for-talte historien om Sara, Israels mor. I mange år var hun barnløs, den gode hustruen som vartet opp for ektemannen og hans store husstand. Likevel var hjertet hennes knust fordi hun ikke hadde barn. Men det kom et løfte om en sønn. Stemmen hennes ga gjenklang i det trange værelset og blandet seg med lyden av vinden som suste inn gjennom rommets ene lille vin-du. Fortellingene hadde kraft og bar med seg folkets historie, og opplyste barna deres om hva god oppførsel var for noe. Adonai visste at verden ikke var et trygt sted og definitivt ikke et godt sted; men gode mennesker kun-ne bo der om de klynget seg til sin Skapers ord. De vernet om disse historiene, lærte dem utenat og fortalte og gjenfortalte om hvordan Gud hadde beskyttet sitt folk. Etter fortellingen gjorde barna slik de hadde lovet og sovnet fort. Maria krøp opp i sin egen seng – sin lille håndfull med privatliv nå som hun var forlovet og snart gifteklar. Hun lå der og kikket opp mot det lille vinduet idet hun funderte på om hun ville få mange barn med sin ektemann, eller om hun ville få del i hjertesorgen til Sara som lengtet etter et barn. Øynene hennes ble tunge, og hun vendte seg på siden for å gli inn i sin egen lille slummer.

Hun rykket plutselig til av det som hørtes ut som torden. I neste øyeblikk flammet et lys gjennom rommet. Maria satte seg opp med et rykk og dro det tynne teppet over ansiktet. Hun knep igjen øynene i det blendende lyset. Så hørte hun en mild stemme si navnet hennes. «Maria.» Hjertet hennes hamret. Hvem var det som invaderte hennes knøttlille værelse? Hvorfor hadde ikke søsknene hennes våknet? «Maria, ikke vær redd» sa stemmen. «Jeg er kommet med et budskap fra Gud selv. Du er blitt hedret. Du har blitt utvalgt som mor til Den Høyestes Sønn. Du skal kalle ham Jesus, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal herske for evig og alltid.» Maria trakk teppet ned rett under øynene og myste. I det blendende lyset kunne hun skimte konturen av et herlig vesen. «Mener du» hvisket hun, «mener du Messias?»

«Ja, Messias» svarte engelen. «Du vil bli med barn.» Maria kjente at det knyttet seg i magen idet engelens ord traff sitt mål. Hun ville bli barn! Nå! Uten en ektemann! Etter alt sitt strev med å være varsom, forsiktig og god, for å bevare sitt rykte, så lydig mot morens råd – så skulle hun bli gravid utenfor ekteskapet! «Nei, men –» Stemmen til Maria skalv og ble kvalt av tårer. «Jeg er jomfru, herre! Dette kan ikke skje!» «Den Hellige Ånd vil komme over deg» sa engelen. «Den Høyestes kraft vil overskygge deg. Dette vil ikke være et menneskefødt barn. Han vil være Guds Sønn.» Maria senket hånden sakte ned mot magen sin og kom med et skjelvende gisp. «Din barnløse kusine, Elisabeth, er også med barn.» Var det sympati hun skjelnet i engelens stemme? «Men hun er gammel, slik Sara var.»

«Dette er miraklenes tid.» Lyset svant sakte og hun mente å kunne skjelne skikkelsen av en mann. «Du er høyst beæret, Maria.» Hadde hun noe valg? Av én eller annen grunn følte hun at hun måtte dette. Hun innså æren i å være mor til Messias. Hun forsto at barnet hennes ville bli hennes folks frelser, og hun visste at denne æren var en som kvinner hadde drømt om i århundrer uten virkelig å tro at de selv var den utvalgte, moren som skulle innvarsle fredens nye tidsalder. Samtidig steg bildet av Hanna opp i sinnet hennes – Hanna, hvis far var velstående nok til å redde henne fra å bli steinet; Hanna, hvis navn og rykte var ødelagt; Hanna som nå må møte livet som «den der kvinnen». Marias far var ikke like velstående som Hannas far; frykten la seg i magen til Maria. En hel lands-bys vrede var ingenting å spøke med. Gjennom alle de årene hun hadde vært lydig mot moren sin og hørt fortellinger om dydige kvinner fra fortiden, hadde hun også lært noe mer verdifullt enn enkle regler for sosial etikette. Hun hadde lært at Gud arbeidet på store, vide, vidunderlige og forvirrende måter. Hun hadde lært at Gud tok fatt i små, svake mennesker og laget noe sterkt og vakkert ut av dem. Hun visste at den Gud som holdt sitt løfte om en sønn til gamle Sara, som plukket Rahab ut fra en fordømt by, som ledet Rebekka til en mann som ville elske henne med en lidenskap som ville forandre historien – denne samme Gud ville være med henne gjennom alt han kalte henne til å gjøre for ham. Hun nikket, først sakte og så mer bestemt. «Jeg er Adonais tjenerinne» hvisket hun. «La det skje med meg som du har sagt.» Så, i neste øyeblikk forsvant lyset. Maria ble sittende i et stummende mørke i lang tid et-terpå. Sakte men sikkert vendte øynene seg til mørket. Tårene presset seg fram mellom øyelokkene, og hun foldet armene sine rundt sin slanke midje. Var barnet der alt? Småsøsknene hennes sov fremdeles. Pusten deres var tung og uforstyrret. Plutselig slo et vers fra Jesaja ned i hennes sinn: «Jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jesaja 7:14). Hun var den jomfruen.

«Den Hellige Ånd vil komme over deg» sa engelen. «Den Høyestes kraft vil overskygge deg. Dette vil ikke være et menneskefødt barn. Han vil være Guds Sønn.»

JULEFORTELLING


Davids Betlehems-

stjerneJeg var ikke gamle karen da mor fortalte denne beretningen første gang.

Jeg utfordrer enhver til å lytte eller lese uten å ta til tårene. Det handler om ondskap, tap, umenneskelighet og død, men også kjærlighet, omsorg,

tilgivelse og glede. Med årene er historien blitt en juleklassiker.Tekst: Christine Whiting Parmenter / Foto: Colourbox, iStock

Scott Carson var i dårlig humør da han kom hjem. Det forsto Nancy straks han kom inn døra. Hun slapp raskt en bit med rødt bånd til en

juledekorasjon ned i kurven sin slik at han ikke skulle få øye på den. Det var den 21. desember, og flere timers snøfall bar løfte om en hvit jul. I de fleste vinduer var kransene og julepynten allerede på plass. Det var så en riktig kunne komme i julestemning, men hos Carsons var det bare det røde båndet i Nancys kurv som tydet på at høytiden nærmet seg. Scott kysset henne åndsfraværende, satte seg tungt ned i en lenestol og sa: «Dette snøfallet er virkelig ille. Hvis det blir vind nå, stopper trafikken helt opp. Toget mitt var 20 minutter forsinket, og – Nancy, det ringer på døra. Hvem kan det være på denne tiden? Jeg vil spise middag i ro og fred!» «Jeg skal gå og lukke opp,» sa Nancy raskt da han begynte å reise seg. «Selma setter maten på bordet nå.»

Mens han lente seg tilbake i stolen igjen, hørte Scott at Nancy åpnet døra, sa noe om uværet og ønsket en eller annen god jul. «God jul!» At hun klarte å si det så rolig! For tre år siden på juledags morgen hadde de mistet gutten sin, brått og brutalt, uten forvarsel. Legen sa det var hjernehinnebeten-nelse. Få timer tidligere hadde gutten virket sunn og frisk der han hjalp til med juletreet. Med et lurt glimt i de brune øynene som min-net slik om morens, håpet han at julenissen ville huske at han ønsket seg ski til jul! Han hadde lagt seg glad til sinns etter at Nancy hadde lest fortellingen «Natten før jul» for dem. 11-åringen likte å lytte til denne opp-lesningen når det nærmet seg jul, – gjennom årene var det blitt en tradisjon. Senere husket moren hans at da hun kysset ham godnatt, hadde han klaget over at han følte seg litt uvel. Likevel var han glad og tilfreds da hun gikk ned i stuen for å hjelpe Scott med å fylle smågaver i strømpene som var hengt opp. Og julenissen hadde husket skiene, men Jimmy fikk aldri se dem.

Nå, tre år senere smertet dette minnet fremdeles så mye at bare tanken på jul pinte Scott. Jimmy døde akkurat da julebukkene stoppet uskyldig utenfor vinduet hans. Stem-mene deres lød så klart og gjennomtrengen-de i morgengryet: «Glade jul, hellige jul…» Scott reiste seg brått. Han måtte prøve å glemme. «Hvem var det?» spurte han lettere irritert da Nancy kom inn igjen. Hun merket lunet hans, og svarte vennlig: «Bare post-budet.» «Hva kom han med?» «Bare en… bare en pakke.» «Naturligvis,» svarte han, en smule ironisk. Så ble han mistenksom og utbrøt: «Hør her, hvis du har kjøpt en julegave til meg, så… ja, så vil jeg ikke ha den! Jeg har jo sagt at jeg ønsker å glemme julen, og…» «Jeg vet det, kjære deg,» avbrøt hun. «Pakken er fra tante Mary.» «Fortalte du hen-ne ikke at vi ikke feirer jul?» spurte han synlig irritert. «Jo, Scott, men du… du kjenner tante Mary! Kom nå, maten står på bordet, og jeg tror middagen er god. Du vil nok føle deg bedre når du har spist.»

side 15

Tre år senere smertet dette minnet fremdeles så mye at bare tanken på jul pinte Scott. Jimmy døde akkurat da jule-bukkene stoppet uskyldig utenfor vinduet hans.


Maten smakte imidlertid ikke Scott, og han klarte ikke å høre etter da Nancy senere leste høyt for ham i et forsøk på å gi ham noe annet å tenke på. Hun hadde funnet noe morsomt og underholdende å lese for ham, men midt i lesningen snakket han plutselig til henne, og hun forsto at han ikke hadde fulgt med i det hele tatt. «Nancy, « sa han, «finnes det noe sted på denne Guds jord hvor vi kan slippe unna julen?» Hun så opp og svarte: «Det ville bli vanskelig, Scott.» Han vendte seg brått mot henne. «Jeg tror ikke jeg orker det mer – trær-ne, julesangene, lydene – skjønner du? Om jeg bare kunne sove vekk hele denne uka! Jeg har tenkt på noe Nancy, tror du at… ville du… kunne du tenke deg å overveie å dra opp til hytta sammen med meg en dag eller to? Jeg kunne selvsagt reise alene, men…» «Alene!» gjentok hun. «Der oppe i villmarka i julen! Og det tror du jeg ville latt deg gjøre?» «Nei, nei, det ville vel bli litt strevsomt, – og kaldt og utrivelig. Jeg er en tosk som i det hele tatt spør…»

Nancy tenkte raskt. Selvsagt kunne de ikke slippe unna julen. Å dra til et annet sted kunne

ikke få dem til å glemme dagen da Jimmy døde. Men hun var bekymret for Scott! Kan-skje litt forandring kunne hjelpe ham gjennom de vanskelige timene som lå foran dem. Hytta lå på fjellet, og det var nesten to kilometer til nærmeste nabo, så de ville i det minste være for seg selv. Sengeplass var det nok av, og et stort ildsted. Det var forsøket verdt! Så selvfølgelig som mulig sa hun: «Jeg skal bli med deg, kjære deg! Kanskje vi vil ha godt av litt forandring begge to?» To dager senere hoppet de av nordgående tog og sto på plattformen og så det forsvin-ne mellom fjellene. Dagen var frisk og kald. «Ti minusgrader,» sa stajonsmesteren da de gikk inn i stasjonen og søkte varmen fra den rødglødende ovnen i et hjørne. «Jeg sendte et telegram til Clem Hawkins i fjellveien i går,» sa Scott til ham. «Jeg vet at du vanligvis ikke drar så langt med beskjeder, men tok en sjanse. Vet du om han fikk tele-grammet?» «Visst fikk han telegrammet! Clem har ikke telefon, men guttungen hans kom innom etter noen matvarer, så jeg sendte det med han. Om jeg var dere ville jeg bo i hove-dhuset nå som det er jul.» «Vi får det bra nok

i hytta om bare Hawkins lufter og tenner opp i peisen,» svarte Scott. Ansiktet hans mørknet ved hentydningen til jul. «Er det noen her som kan frakte oss dit? Jeg skal betale godt, selvsagt.» «Ira Morse kjører sikkert, men dere må gå fra Hawkins, for derfra er ikke veien brøytet. Bare vent litt, så skal jeg rope på’n!» Ira var en rødmusset ung kar, bonde, og svært imøtekommende. Den grå arbeidshesten hans var spent for en gammel slede med bare ett sete. «Det er sitteplass til alle,» forklarte han muntert, «og varmen skal vi nok holde på. Tull bøffelskinnet rundt fruens føtter, mister, så får vi kara bruke hestedekkenet. Jeg stopper gjerne utenfor butikken så dere kan få med dere noen matvarer?» «Ja, jeg tok med litt hermetikk, men vi trenger andre ting også,» sa Nancy. «Jeg har skrevet en liste.» «Dere er sannelig modige,» smilte stasjons-mesteren. «Får håpe dere ikke fryser dere fordervet der oppe i skauen. God jul, i alle fall.» «Takk, det samme!» smilte Nancy tilbake og la merke til at ønsket om god jul gjorde vondt for Scott. Iras muntre humør fikk heldigvis Scott til å slappe av. De snakket om avling, naboer og lokalpolitikk, men da de passerte skolen der det sto ti-tolv sleder, forklarte bonden: «Folk pynter skolen på grunn av julefeiringa i morgen kveld. Det blir juletre for barna, taler, og sang. Vi har ei slik grepa flink lærerinne her i år!» Snart kom de til veien som snodde seg oppover lia til Hawkins-gården. Snøen knirket under meiene, og en iskald vind bet dem i ansiktene. Da sola sank bak fjellet, skalv Nan-cy, ikke så mye av kulde som av en følelse av ensomhet og isolasjon. Scotts stemme fikk henne på andre tanker: «Jeg skulle tatt med truger, men jeg tenkte ikke på at vi ikke kunne bli fraktet helt fram.» «Å, dere kommer nok fram,» sa Ira. «Snøen er hardpakka som et trommeskinn, og det blir ikke tøvær med det første.» «Her er vi,» sa han da de nådde det værbitte, umalte våningshuset. «Gå inn og varm dere litt.» En kvinne sto allerede og holdt døra på klem. Hun ville ikke slippe inn for mye av den kalde luften, og virket ikke særlig vennlig. Nancy kastet et blikk på skyggene som stadig ble mørkere. «Jeg tror vi bør fortsette straks,» sa hun. «Undres på om det er noen her som kan hjelpe oss å bære bagasjen og matvare-ne.» «Det er ingen her som kan hjelpe til,» sa kvinnen. Hun hadde lagt en falmet jakke om skuldrene og kommet utenfor. «Clem har reist til East Conroy med egg, og Dave er oppe i hytta for å tenne i peisen. Men dere kan låne en kjelke for å frakte sakene deres. Det står en

«Alene!» gjentok hun. «Der oppe i villmarka i julen! Og det tror du jeg ville latt deg gjøre?» «Nei, nei, det ville vel bli litt strevsomt,– og kaldt og utrivelig. Jeg er en tosk som i det hele tatt spør…»

JULEFORTELLING

side 17

der ved grinda. Dave kan ta den med tilbake når han skal hjem. Clem er nok ikke tilbake før til melketid. Ira brøt inn: «Jeg trodde Dave skulle hjelpe lærerinna med å dekorere skolen i kveld». Han lesset sakene fra sleden til kjelken mens han snakket.

«Sant nok,» svarte kvinnen. «Men siden det ikke var andre som kunne fyre opp i hytta så måtte han ta den jobben. Han har bare godt av å arbeide for føda som andre folk. Den nye skoledama tenker jo bare på…» «Nei, hør nå her, – det er da jul bare en gang i året!» sa den unge kjørekaren og rettet seg opp med et irettesettende uttrykk i de blå øynene. «Men hvis jeg tar melkinga, da? Da kan vel Dave få bli med til skolen i kveld? De kommer til å holde på hele kvelden med mye moro for en guttunge som han, og…» «Nei!» avbrøt kvinnen skarpt. «Han er altfor opptatt av jul og dumme sanger. Dere får heller henge i, folkens. Jeg kan ikke stå her og kaste bort tiden!» Hun slo døra igjen bak seg. Ira så etter henne og lot en neve fare gjennom lufta. «Det skremselet. Hun ba dere ikke en gang inn for å varme dere! Vel, jeg ville ikke somle om jeg var dere. Og send guttungen rett hit når dere kommer fram, ellers blir det verst å være ham. Ha det bra, folkens, og god jul!» De la i vei med kjelken på slep uten å si et ord. Det var motvind og steil oppoverbakke, og de visste at det var best å rasjonere på kreftene. Scott trakk et dypt lettelsens sukk da de endelig fikk øye på hytta. En røykspiral steg forlokkende opp fra steinpipa. «Ser bra ut, ikke sant? Men det blir mørkt før gutten kommer seg hjem. Lurer på hvor gammel han er?» sa Scott idet de nesten var framme ved døra. De stanset begge da de hørte lyder inne fra hytta. Det var ikke en hvilken som helst lyd, men lyden av sang: «Glade jul, hellige jul…» Scott fikk et oppgitt uttrykk i ansiktet. Han strakte ut en arm som for å dytte noe bort, men Nancy grep den og holdt den fast inntil seg. «Engler daler ned i skjul.» Barnestemmen lød som fra en annen verden. «Behersk deg, kjæreste Scott!», sa Nancy! «Gutten synger jo bare en sang han har lært på skolen. Skjønner du ikke det? Ta deg sammen nå, så går vi inn.»

Nesten før hun hadde fullført setningen, gikk døra opp, og der sto gutten på dørterskelen. Han var mager, og hadde et gammelmodig, vemodig ansikt med store brune øyne under en høysåte av kraftig gult hår. «Så der er dere, byfolka som skulle komme! Jeg skal hjelpe

dere inn med bagasjen.» Før de rakk å si at de kunne bære sakene inn selv, knelte han i snøen og løste snorene som holdt bagasjen på plass. Han skulle akkurat til å bære inn den tunge kofferten da Scott, revet tilbake til virkeligheten, stoppet ham: «Nei, jeg skal bære den inn.» Stemmen hans lød apatisk og ustø. «Ta kurven, du. Beklager at vi er sent ute. Du burde skynde deg hjem så fort du kan før det blir mørkt. Moren din sa at…» «Jeg bryr meg ikke om mørket,» sa gutten stille da de gikk inn. «Det går fort å komme seg hjem. Jeg sklir i full fart nesten hele veien. Dere hørte at jeg sang, ikke sant?» Han smilte forlegent og fortsatte: «Dere skjønner, jeg måtte øve meg litt. Hjemme får jeg ikke lov. Jeg skal være en av de hellige tre kongene på skoleforestillingen i morgen. Jeg skal synge det første verset helt alene,» la han til ikke lite stolt. Det var stille et øyeblikk. Nancy hadde mest lyst til å gi den spinkle guttungen en skik-kelig klem, men Scott begynte å fomle med reimene på kofferten med stive fingre. «Jeg er så lei for at vi hindret deg i å hjelpe til med juleforberedelsene på skolen i ettermiddag,» sa Nancy. Gutten sukket nesten som en voksen. «Tenk ikke på det! Jeg hadde kanskje likevel ikke fått lov til å gå. Dessuten må jeg forberede meg for i morgen. Og så har jeg lest ei bok som jeg fant i bokhylla her. Jeg liker å lese.» «Hvilken bok?» spurte Nancy. «Hvis du vil, kan du godt ta den med deg som en…» Hun kastet et raskt blikk på Scott som fremdeles sto på kne og holdt på med kofferten, og fortsatte: «… som en julegave?» «Ja, gjett!» Øynene hans strålte opp, men så mørknet de igjen. «Men kunne jeg få gjemme den her i hytta. Jeg får ikke lov å lese så mye hjemme.» Gutten så i gulvet da han fortsatte: «De brente ei bok som jeg fikk av læreren. Det var David Copperfield. Jeg ble ikke ferdig med boka en gang.» Det lød et brak da Scott plutselig reiste seg og veltet en stol. Gutten skvatt, og måtte le av sin egen forskrekkelse. «Hør, gutt,» sa Scott hest. «Nå er det best du skynder deg hjem! Men kan du komme opp med litt melk til oss i morgen? Da skal jeg ha klart et fint gjemmested til boka di. Her, ta denne jakka! Det er den varmeste jeg har?» Han løftet opp en slitt jakke fra sofaen og gav den til gutten som tok den på.

«Takk, mister. Den er litt vrien å ta på, for den er revet opp inni. Og så har den bare en knapp. Jeg kommer opp med melken i mor-gen tidlig. Nå må jeg skynde meg, ellers får

jeg juling. Takk for boka. Den er helt topp! Ha det!» sa han og forsvant ut i skumringen. Fra vinduet så Nancy etter han da han løp inn mellom granene. Hun hadde vondt av ham, men skjøv tanken til side og snudde seg mot Scott. Han hadde satt seg ved peisen, fått det til å brenne skikkelig, og satt og så inn i flam-mene. «Flott!» sa hun muntert. «Jeg skal gjøre klar kveldsmaten og re opp sengene. Jeg har mest lyst til å legge meg tidlig. Kan du finne fram hermetikken i kofferten, Scott. En varm suppe vil smake godt i kveld!» Hun fant fram et forkle og gikk inn i det lille kjøkkenet. Scott kom etter og tente opp i komfyren. Snart glø-det kokeplatene, og det sang i kjelen. Nancy var enda sliten etter den strabasiøse turen, men stelte og gjorde det hyggelig på kjøkke-net. Scott åpnet en suppeboks, ristet noen brødskiver og bar maten på et brett til benken foran peisen. Det var riktig lunt og koselig inne i hytta foran flammene i peisen og med den ulende vinden utenfor, syntes Nancy. Men hun var stillere enn hun pleide. Hun greide ikke å la være å tenke på den lille, ensomme skikkelsen som trasket hjemover gjennom mørket. Det var Scott som brøt tausheten: «Jeg lurer på hvor gammel han er.» «Gutten, mener du?» Han nikket, og hun svarte: «Han virket ikke eldre enn…, jeg mener, han virket da for ung til å ha ansvar for å melke kuer og å gjøre husarbeid.» Scott nikket igjen! Etter en stund sa han: «Riktignok skader ikke arbeidet ham hvis han er sterk nok, men la du merke til hvor tynn han var, Nancy? Men han er en smart liten fyr, og hvilken sangstemme…!» Han ristet på hodet og fortsatte: «Hvordan kan det kvinnfolket sette et slikt barn til verden? Tenk å brenne boka hans! Her strever denne stakkars gutten for å få noe ut av livet sitt i vanskelige omgivelser, mens vår Jimmy, som var elsket og tatt vare på…, – si meg, hvorfor er det sånn, Nancy?»

Han var mager, og hadde et gammel-modig, vemodig ansikt med store brune øyne.


Hun rakk ham en trøstende hånd, men spørs-målet forble ubesvart. De spiste ferdig uten å si noe.

Neste morgen ventet de at Dave skulle kom-me med melken. De ventet forgjeves. Utpå formiddagen tok de seg en tur ut i furuskogen. Trærne var tunge av snø. Solen skinte og fikk det til å blinke som i diamanter i snøkrystal-lene. De var blitt skrubbsultne da de vendte tilbake til hytta. Scott plystret da han tørket tallerkener etter oppvasken. Det slo Nancy at det måtte være måneder siden Scott hadde plystret slik. Etter at alt var ryddet ferdig på kjøkkenet, stilte hun seg ved siden av ham ved vinduet der han sto og så nedover stien. «Han kommer nok ikke nå, Scott.» «Guttun-gen? Klokka er ikke tre ennå, Nancy.» «Men selskapet begynner klokka fire. Jeg antar at alle i mils omkrets vil være der. Jeg skulle ønske…» Hun var nær ved å si at hun ønsket at de også kunne være der, men noe i Scotts ansikt holdt henne fra det. «Tror du vi burde gå og hente melken selv?» sa hun i stedet. «Hva er vitsen? De er på festen alle sam-men – selv det sure kvinnemennesket, antar jeg. Men faktisk er jeg ganske bekymret for gutten. Er han ikke her grytidlig i morgen, går jeg og ser etter ham. Det ser ut til å skye over igjen. Kanskje vi snør inne!» Store snøflak dalte allerede dovent fra skyene. Scott la mer ved på peisen og tok seg en høneblund på benken. Nancy greide ikke å slappe av. Hun gikk sta-dig rastløst til vinduet og kikket ut på snøen. Hun sto der enda da Scott til slutt rørte på seg og våknet. Han satte seg opp og blunket. «Hvor lenge har jeg sovet?» spurte han da han la merke til tussmørket. Nancy lo, lettet over å høre stemmen hans etter den lange stillheten. «Den er over fem.» «Hva!» Han reiste seg og la armen om skuldre-ne hennes. «Stakkars jente, jeg har ikke vært særlig selskapelig av meg på denne turen! Men jeg sov ikke godt i natt – jeg kunne ikke få den-ne gutten ut av tankene. Hei, se!» Scott stirret ut i det tiltagende mørket gjennom vinduet. «Her kommer han, jo! Sa du ikke at…» Han var allerede ved døra og åpnet den på vidt gap da han gikk ut for å løfte kassen med melkespann fra kjelken. Da gutten gikk inn, la Nancy merke til at han var noe annerledes – motløs, ville hun sagt om en eldre person. Da han hevet blikket, så hun at han nylig hadde grått. «Å David!» utbrøt hun, «hvorfor er du ikke i selskapet?» «Jeg gikk ikke.» Det virket som om gutten hadde trukket seg inn i seg selv. Svaret hans syntes å be henne

om ikke å bry seg, men Nancy kjente guttesi-nnet. Han må være såret og skrekkelig lei seg, tenkte hun. Han er redd han skal begynne å gråte hvis han forteller om det, men han vil føle seg bedre om han får det ut. Mens hun trakk ham bort til den lystige peisvarmen, sa hun: «Men hvorfor ikke, Dave?» Han svelget og kjempet hardt for å ta seg sammen. «Jeg måtte melke. Folka mine har reist til bestemor Hawkins. Jeg liker bestemor Hawkins. Hun ba dem ta meg med, men det var ikke noen andre til å melke, så – så…» Scott kom Dave til unnsetning da stemmen sviktet ham: «Forteller du oss at familien din har reist bort i julen og latt deg være igjen hjemme?» Gutten blunket bort tårer mens han gjorde et tappert forsøk på å smile. «Jeg hadde ikke brydd meg så mye om det hvis det ikke hadde vært for festen på skolen. Frøken Mary ville ha meg til å synge og til å si noen ord. Jeg vet ikke om noen av de andre kan få til å spille den vise fra Østerland.» Ansiktet hans hardnet til på en måte som ikke var noe hyggelig syn på en liten gutt, og sint utbrøt han: «Å – jeg skulle ha dratt, etter at de var reist. Men de dro ikke før i firetida – og da jeg skulle finne pendressen min, hadde de… hadde de gjemt den – eller tatt den med seg! – Og så var det et juletre…» Stemmen hans sviktet igjen, og Nancy hørte på, stum av for-bauselse. Hun så Scott komme rolig fram og legge hånden sin på guttens skulder. Nancy beundret ham og følte en dyp takknemlighet da hun hørte hva han nå sa – for hun visste hva de ordene kostet mannen hennes: «Opp med motet, gamle speider! Vi skal skaffe oss et juletre! Og vi skal ha et juleselskap, også – du, mamma og jeg. Du kan si fram talen din og synge julesanger for oss. Og mamma vil lese «Natten…» Scotts stemme brast et øyeblikk, men så fortsatte han besluttsomt: «Mamma vil lese «Natten før jul» for oss. Har du hørt den fortellingen noen gang? Og jeg kan noen triks som vil få deg til å gjøre store øyne. I morgen, på julekvelden, skal vi feire, men nå, gutt…» Scott bøyde seg over skoene sine mens han snakket: «Nå skal vi ut og finne et juletre før det blir for mørkt! Kom igjen, mamma, vi vil ha med deg også!» Mamma! Scott hadde ikke kalt henne det si-den Jimmy døde fra dem! Med tårevåte øyne grep hun kåpen i det knøttlille skapet. Det ble raskt mørkere mens de gikk inn i den snødek-te skogen, men de fant treet sitt og stanset for å skjære duftende grønne greiner til pynt. Først da treet var på plass i kroken, husket de at de ikke hadde noe juletrepynt, men Scott lot seg ikke affisere av det. «Vi har jo popcorn, og ingenting er finere enn det. La oss få litt

kveldsmat, Nancy, så går jeg til landsbyen etterpå.» «Landsbyen! Så seint?» «Du kan ta kjelken min, mister!» ropte David. De kunne se at øynene hans var glade og barnlige igjen. «Du kan ake det meste av veien, som et olja lyn. Jeg skal poppe popkor-net – det er kjempegøy! Å! Kjempeflaks at jeg melka før jeg kom hit!» De neste timene gikk som en drøm for Nancy Carson. Virkelige undere skjedde i den vesle hytta, og det var så herlig å planlegge og leke med en liten gutt igjen! Hun ventet med å fullføre pyntingen til gutten hadde sovnet. Han hadde vært oppe siden daggry og sovnet utmattet på benken. «Det er som et julekort,» mumlet hun glad. «Treet, så grønt og rankt med pynt på, furugreiner fulle av kongler i vinduene, den fylte sokken som hang fra peishylla, og – den sovende lille gutten. Lurer på…» Hun skvatt til da hun hørte skritt i den knir-kende snøen utenfor, men selvsagt var det Scott. Han kom stille inn, tomhendt – ikke med armene fulle av pakker, som hun hadde ventet. Han virket merkelig opphisset da han så seg omkring i rommet som var opplyst av peisilden. Blikket hans stanset et øyeblikk ved Davids fredfylte ansikt. Så fikk han øye på den velfylte sokken ved peishylla, og øynene hans låste seg fast i hennes. «Nancy! Er... er det…?» Hun kom nærmere og la armene sine rundt ham. «Ja, kjære, det er Jimmys, – akkurat slik vi fylte den julekvelden for tre år siden. Du skjønner, jeg klarte ikke å reise uten den og la den ligge ensom og forlatt i skuffen, nå som det er jul. Si at det er greit for deg, Scott – vil du? Vi har minnene våre, Scott, men Dave – han har jo så lite. Den skrekkelige moren hans, og…» Scott kremtet, svelget og sa vennlig: «Jeg synes han har den mest vidunderlige mamma i verden!» «Hva mener du?» Han dro henne med seg ned på benken rett imot den sovende gutten og svarte: «Hør, Nancy. Jeg dro til skolestua. Jeg tenkte kan-skje de ville gi meg noe juletrepynt. Selskapet var slutt, men lærerinnen var der sammen med Ira Morse for å rydde. Jeg fortalte dem om David – hvorfor han ikke kom, og stilte noen spørsmål. Nancy, den Hawkins-kvinnen, er ikke barnets mor! Jeg visste det. Ingen heromkring har noensinne sett den virkelige moren hans. Hun døde da David var spebarn, og faren, halvgal av sorg ifølge naboene, tok med seg gutten opp hit og levde alene her oppe i fjellet. Han døde da David var i seksårsalderen. Ingen tok seg av guttungen,

JULEFORTELLING

side 19

og det finnes ikke noe hjem for foreldreløse barn i mils omkrets. Derfor sendte de ham til den fattige gården. Der bodde han inntil i fjor, da Clem Hawkins ønsket seg en gårdsgutt og Dave var den billigste han kunne få tak i. Jeg antar du lurer på hvor jeg har vært hele tiden? Vel, jeg har snakket med guttens verge og holdt på med en voldsom papirmølle – og nesten tydd til bestikkelser og korrupsjon! Men… Hei, vekket jeg deg?» David våknet plutselig og gned seg i øynene. Da han fikk se sokken, våknet han ordentlig og spurte: «Er… er det jul?» Scott lo og så på klokka. «Ja, om tolv minutter. Kom her, gutten min. Han plasserte gutten på knærne sine og fortsatte stille: «Butikkene var stengt da jeg kom til bygda, David. Så jeg fikk ikke kjøpt noen presang til deg. Men jeg tenkte at hvis vi ga deg en virkelig mamma og – og en virkelig pappa…» «Å, Scott!» ropte Nancy. Hun hadde på en måte forventet denne avslutningen på alt han fortalte, men hadde ikke våget å tro at det virkelig kunne ende slik. Da hun la merke til guttens forvirring, sa hun: «Han mener, kjære lille venn, at du er vår gutt nå – for alltid. David så opp. De store, brune øynene hans ble enda større, av undring. «Trenger jeg aldri å gå tilbake til Hawkins igjen? Aldri?» «Nei, aldri!» svarte Scott, som nesten ikke fikk fram et ord i glede over guttens lettelse. «Og jeg får mamma og pappa, akkurat som andre barn?» «Du har gjettet riktig.» Den nybakte faren snakket så lett han kunne for å skjule følelsene sine. «Om du synes vi duger, da!» la han til med et bredt smil. «Å, dere…» David snudde seg – han klarte ikke si mer – og kastet seg om halsen på Scott og klemte ham så hardt han kunne. Så, litt skamfull fordi dette var nytt for ham, trakk han seg unna og stilte seg ved vinduet med ryggen mot dem. De for-sto at han prøvde å forstå det utrolige som var hendt. Et mirakel var kommet inn i livet hans. Da de etter en stund gikk tause bort til ham, blafret lyset på bordet og sluknet. Nå var det bare stjernene og peisilden som lyste. Nancy stirret ut i nattemørket og sa: «Så vakkert, det har klarnet! Jeg tror aldri jeg har sett stjernene skinne så klart.» «Julestjerner,» sa Scott. Vel vitende om minnene som gjorde stemmen hans grøtet, grep hun hendene hans. David var den neste som sa noe. Han lente seg inn mot vindusruten med albuene i vindus-posten og hendene under haken. Det virket nesten som om han hadde glemt dem da han sa drømmende: «Det er jul… glade jul, hellige jul… som i sangen.» Han så tillitsfullt opp på dem. «Jeg lurer på om ikke en av de stjernene er Betlehemsstjernen!»

David snudde seg – han klarte ikke si mer – og kastet seg om halsen på Scott og klemte ham så hardt han kunne.


BIBEL

Hva er «nåde»?

Hvis du dør i natt, hva ville du svare når du står foran Gud og han spør: «Hvorfor skal jeg slippe deg inn i himmelen?»

side 21

Hva er «nåde»?

Det dreier seg ikke om alt det gode vi har gjort for Gud, men heller det gode Jesus har gjort for oss.

Vi må ikke fortjene noe som helst.Tekst: co Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

Jeg var en gang til stede ved et sel-skap i Dorset der jeg satt ved siden av kona til en av mine venner fra skoledagene. Hun sa: «Det viktigste

ved troen er at den er der når man trenger den, Rico.» Så jeg spurte henne hvordan hun ville ta det hvis hennes mann behandlet henne slik. En nesten umerkelig pause fulgte. «Det ville han ikke finne på.» «Ja, men la oss bare anta at han gjorde det?» Denne gangen bet hun tennene sammen og sa: «Hvis han var slik mot meg, ville jeg drepe ham.» Og dermed måtte jeg spørre: «Så hvordan tror du Gud tar det når du bare tyr til ham når du trenger ham?» Til det sa hun med et skulder-trekk som om hun var lei av hele emnet:

«Hør her, jeg beklager, men det er nå engang slik jeg har det med troen. For meg betyr troen at Gud er der når det røyner på.» Nå skal jeg be deg om å skrive ned ditt svar på et spørsmål som går rett til sakens kjerne. Du får unnskylde det makabre, men hvis du dør i natt, hva ville du svare når du står foran Gud og han spør: «Hvorfor skal jeg slippe deg inn i himmelen?» De gale svareneLa oss først se på de gale svarene. De gale svarene er de som setter sin lit til det jeg er eller det jeg har gjort. Hvis du har skrevet: «Jeg synes at du skal slippe meg inn i him-

melen fordi jeg ...», er nok spillet tapt. Du kan ha gjort mye godt. Kanskje du har skrevet noe sånt som: «Jeg har stort sett vært riktig snill. Jeg er et godt menneske – jeg stjeler ikke, jeg lyver ikke, og jeg gir til gode formål. Jeg har holdt de ti bud, jeg betaler skatt, jeg sniker ikke i køer.» Men det svaret er feil. Et annet svar som også er feil, er det religiø-se. Du har kanskje stolt på at dine religiøse vaner skal sikre deg billett til himmelen. Så kanskje du har skrevet noe slikt som dette: «Du bør slippe meg inn fordi jeg går i kirken, Gud. Ja, jeg er faktisk medlem av statskir-ken. Jeg misbruker aldri ditt navn, og når andre gjør det, tar jeg sterkt avstand fra

Del 1


det. Jeg gjør en hel del godt i mitt lokalmiljø. Dessuten er jeg både døpt og konfirmert. Jeg går til nattverd. Og jeg synger i koret. For ikke å snakke om at jeg ber og leser Bibelen. Det hender at jeg gjør det jevnlig. Og det er ikke mange man kan si det om i våre dager.» Det stemmer nok at du tilhører et mindretall. Men svaret er likevel galt. Hvis du har skrevet noe slikt, kan jeg si kategorisk at disse religiøse øvelsene ikke vil gi deg adgang til himmelen. Jesus la ofte vekt på at religiøse gjerninger ikke kan frelse noen. Hvis du har satt din lit til slikt, må du tenke om igjen – for du er blitt ført bak lyset. Men hvorfor teller ikke disse gode tingene når det gjelder å forbedre forholdet til Gud? Det skyldes dette vi allerede har sett, at Jesus sier at vårt problem stikker dypt. Det er «hjertet» som er fordervet, sier Jesus. Det er det som er problemet med oss men-nesker. I min verden er jeg universets midt-punkt. Jeg tenker automatisk på ting ut fra hvordan de angår meg, ikke ut fra hvordan de forholder seg til den Gud som har skapt meg. Det er naturlig for oss mennesker å tenke slik, men Bibelen lærer at selv om det nok er naturlig, så er det ikke slik vi var ment å være. Faktisk er det grunnen til at verden er så skakkjørt som den er. Så mine gode sider – enten det dreier seg om å gå i kirken eller gi til gode formål eller behandle andre slik jeg vil at andre skal behandle meg, eller hva det enn måtte være – er som små plasterlapper på et gapende sår. De er fine til sitt bruk, men de hjelper ikke til å løse det problemet som holder meg borte fra Gud.

Men vent nå litt – jeg kjenner da mange gode mennesker. Gode og uselviske mennesker som stadig vekk gjør mye godt for sine omgivelser. Sier du at Gud vil straffe disse menneskene? Det gjør ikke noe fra eller til hvor mye godt vi gjør; det er egentlig ikke det vi gjør som er problemet, det er det vi er. Alt det gode vi gjør kan like lite frelse oss som alt det gale vi har gjort kan sende oss til helvetet. Det er det vi er, som setter oss opp mot Gud. Jeg må igjen få understreke at det ikke er noe galt i gode gjerninger. De blir bare farlige når jeg gjør som fariseerne og de skrift-lærde og innbiller meg at de kan anvendes til å sette meg på godfot med Gud. Disse religiøse lederne hadde allerede bestemt hva som skulle til for å bli godtatt av Gud. De holdt seg til sine egne regler og skikker. De fikk Gud til å godta dem ved å ivareta ytre detaljer: For eksempel skulle de vaske seg på spesielle måter og unngå visse matvarer. Det hele dreide seg om ytre ritualer og hadde

ingenting å gjøre med vårt indre problem: vårt selvopptatte menneskehjerte. Det var derfor Jesus sa dette om dem: «Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud» (Markus 7:6-7). Det er så mye lettere å feste seg ved det ytre utseende og anvende litt plaster, i stedet for se i øynene det som er på innsiden. Og Jesus insisterer på at vårt hjerte aldri kan komme nærmere Gud om vi går aldri så mye opp i tradisjoner, morallære eller bibellesning, eller stadig beslutter oss for å bli «et nytt og bedre menneske». Husk at som Jesus sier, uansett hva vi gjør, så er vårt hjerte – og det vil det alltid være – et oppkomme for all slags ondskap (Mark 7): Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene; hor, tyveri, mord, ekteskaps-brudd, grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Alt dette onde kommer innenfra og gjør men-nesket urent. Selv Paulus, som var en av kristendommens fremste talsmenn gjennom alle tider, beklaget seg over sitt hjerte da han skrev dette, i Rom 7:19: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Det Jesus sa om menneskehjertets ondskap er like sant for Paulus som for oss andre. Kan vi, som fariseerne, gjøre oss håp om at det gode vi gjør skal kunne dekke over hjertets ondskap? Nei, Jesus sier at dette er feil svar. Faktisk er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv. Det riktige svaretMen heldigvis er ikke det enden på visa. Det finnes også et riktig svar på Guds spørsmål: «Hvorfor skal jeg slippe deg inn i himmelen?» Ifølge Bibelen dreier det riktige svaret seg om Guds nåde. Det riktige svaret lyder omtrent slik: «Du bør slippe meg inn i himmelen på grunn av det som Jesus har gjort. Han døde på korset så jeg skulle få tilgivelse for min synd. Han ble forlatt for at jeg skulle bli tatt imot.» Med andre ord dreier det seg ikke om alt det gode vi har gjort for Gud, men heller det gode Jesus har gjort for oss. Vi må ikke fortjene noe som helst. Filmen Redd menig Ryan, som utspiller seg under annen verdenskrig, forteller om en gruppe menn som fikk beskjed om å redde en mann som befant seg bak fiendens linjer i Normandie. Hvorfor er denne mannen så viktig? Vi får vite at hans tre brødre er nylig drept i trefninger, og at han er en enslig mors eneste gjenlevende barn. Når hærens øverst-kommanderende får høre om forholdet, gir

BIBEL

side 23

han beskjed om at denne ene dyrebare gjen-levende sønnen – menig James Ryan – skal beskyttes, og han gir åtte soldater i oppdrag å føre ham levende tilbake. Redningsekspedisjonen er ytterst farefull, og den koster soldatene livet, den ene etter den andre. Et sted sier kapteinen: «Vi får håpe denne Ryan er verd det. Han får komme seg hjem og lage en medisin eller finne opp en bedre lyspære.» Men de følger ordren om å berge Ryan. Og i den siste kampscenen, som foregår under kraftig ildgivning på en bro, og der kapteinen selv dør, hvisker han sine siste ord til en målløs Ryan: «James, gjør deg fortjent til dette, fortjen det.» Det går femti år, og i filmens siste scener mø-ter vi den aldrende James Ryan som er vendt tilbake til Normandie sammen med kone, barn og barnebarn. Han faller på kne ved siden av kapteinens grav, og med tårer i øynene sier han: «Jeg har mine med meg her i dag ... Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på det du sa den dagen på broen. Jeg har prøvd å leve etter beste evne. Jeg håper det var nok. Jeg håper at jeg i alle fall i dine øyne har fortjent det dere gjorde for meg.» Så vender han seg til sin kone, og med engstelse i røsten spør han henne: «Si at jeg har levd et godt liv. Si at jeg er et godt menneske...» Menig Ryan har utvilsomt levd hele livet med redningsmannens ord ringende i hodet. «Gjør deg fortjent til dette, fortjen det.» Disse ordene har på et vis lammet ham. Hvordan kunne han gjøre seg fortjent til de unge mennenes død? Som en soldat sier et sted tidligere i filmen: «Synes mødrene til de mennene som døde for å redde ham at han har fortjent at deres sønner skulle dø?»

Kapteinens siste ord var «Fortjen det.» Men Jesu siste ord var, ifølge Johannes: «Det er fullbrakt.» Dette er også ord som vil følge meg så lenge jeg lever. På originalspråket er hele setningen ett eneste gresk ord: tetelesti. Det er ikke selvmedlidenhet i dette uttrykket. Jeg sier ikke jeg er ferdig, men det er ferdig. Det er det en husbygger kunne finne på å si når han legger på plass den siste taksteinen. Eller det er ordene et gammelt ektepar sier når de endelig betaler det siste avdraget på huslånet. Tetelesti: Gjelden er betalt, det er gjort, det er ferdig. James Ryan bar på en tung bør – å skulle prøve å gjøre seg fortjent til det offer de gav, de som reddet ham, men den kristnes liv er preget av frihet. Da Jesus døde for å redde meg, ba han meg ikke om å gjøre meg fortjent til det. Og han sa ikke at han ville måle mitt livs verdighet etter det gode jeg har gjort. Nei, han sa: «Det er fullbrakt, Rico. All din synd – i fortid, nåtid og fremtid – er tilgitt. Jeg har betalt det du skyldte.» Han ber meg ikke om å gjøre meg fortjent til det, for han vet at jeg kan aldri makte det, og han sier at «det er fullbrakt,» selv om han vet at mitt fremtidige liv ikke kommer til å bli plettfritt, om jeg prøver aldri så hardt. Og det er dette som er nåde. Nåde er at Gud behandler oss på en måte som vi slett ikke fortjener. Når vi ser på det som skjedde på korset, ser vi hvordan Gud i sin nåde rekker oss hånden og tilbyr oss noe vi ikke har betalt for, som vi ikke trenger å betale for, og som vi ikke kan betale for. I 2 Kor 5:21 står det: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.» Dette er en utrolig byttehandel: Jesus tar imot vår synd, og vi tar imot hans rettferdighet. Dette er den eneste grunnen til at vi kan bli godtatt av Gud. La meg tegne et lite scenario. Det er ikke verdens mest elegante sammenligning, men kanskje kan den være til hjelp. La oss tenke oss at du er på vei til butikken på hjørnet og ser at femtenåringen som bor lenger nede i gata, holder på å «låne» sine foreldres bil. Du vet at han ikke har tatt lappen, men likevel har han det travelt med å rygge ut av innkjørse-len deres. Så ser du at bilen skjener fra side til side. Idet han når frem til din tomt, mister han kontrollen, braser gjennom den velpleide hekken din, smadrer et dekorativt gjerde og river av nedløpsrøret ved inngangsdøra. Du står helt lamslått og ser på opptrinnet. Man kan bare håpe at du klarer å motstå fristelsen til å gå løs på ham med tørre never når han slukøret tumler ut av bilen. Støvet legger seg, og blikket hans møter ditt. I denne stund kan du velge ett av tre alternativer: Rettferdighet, sindighet, eller nåde.

(forts. neste nr.)

«Du bør slippe meg inn i himmelen på grunn av det som Jesus har gjort. Han døde på korset så jeg skulle få tilgivelse for min synd. Han ble forlatt for at jeg skulle bli tatt imot.»


OBSERVERT

Av: Atle Haugen Foto: iStock

Vi kan stole på Bibelen

Uttalelse fra Norsk Luthersk Misjonssambands rådsmøte i Oslo 10.-12. oktober 2014… Vi vil fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord. Med tanke på vår tid vil vi understreke følgende:1) Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring…2) Vår bibeltolkning er ikke ufeilbarlig…3) Samtidig Guds Ord og menneskeord…4) Bibelen er enhetlig…5) Bibelen som øverste autoritet…

… Å hevde at kristne i dag kan tenke annerledes enn Bibelen om sentrale tema som frelse, misjonens nødvendighet, fortapelsens realitet og samlivsetiske spørsmål, mener vi er uforenlig med bibeltroskap. Vi erkjenner likevel at det kan være uenighet blant kristne om hvordan vi konkret skal tolke enkelte tekster. Det som samler oss er overbevisningen om at Bibelen skal ha det avgjø-rende ord når det gjelder hva som er sunn og sann kristendom…

«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).http://www.nlm.no/utsyn/nyheter-fra-utsyn/vi-kan-stole-paa-bibelen

Fundamentalisme

«Noko av den religiøse fundamentalismen vi ser i samfunnet rundt oss, er eit motsvar på at religionen forsvinn ut av dagleglivet i samfunnet. Ordet fundamentalist er blitt eit skjellsord. Men det å søke etter fundamen-tet i sin eigen religion er ikkje nødvendigvis ein forferdeleg tanke»

Svein Tindberg i intervju med Alf Kjetil Walgermo, VÅRT LAND

Kulturkamp

…Det som bekymrer meg mest med min generasjon, og de som kommer etter, er ikke at de skal bli «offer» for morske livsstils- moralister. Det som utfordrer meg mest, er hva som er vår tids kulturkamp – for det er nok å ta tak i. Alkoholen tar fortsatt altfor mange liv, mennesker med Downs sorteres ut i det stille fra et samfunn som ikke tåler byrden av annerledesheten, flyktninger dør i kampen langs Europas yttergrenser, klimautfordringene står i kø, gjennom midlertidig lov om surrogati er den nye kjønnsløse foreldreforståelsen snart komplett og asylbarn fraktes ut i hurtig tempo. Det er tid for en ny tydelig, kristen kulturkamp: Som et vitnesbyrd for verden – til kamp for den svake.

Morten Dahle Stærk, salgs- og markedssjef i Lunde og Luther Forlag i DAGEN.NO

Baptistsamfunnet lanserer ikkevoldsprisDet Norske Baptistsamfunn lanserer nå en ikkevoldspris i Martin Luther Kings ånd. Prisen blir delt ut for første gang i januar 2015…Ik-kevoldsprisen er på 10 000 kroner og består i tillegg av et synlig minne om at man har mottatt prisen. Prisen skal tilfalle en person som bor i Norge, og som handler i King jr. sin ånd. Det vil si at man arbeider for fred, ikkevold, frihet, rettferdighet, likhet og solidaritet. Prismottake-ren må dessuten kunne delta i forbindelse med prisutdelingen. Baptistsamfunnet opplyser at det er ikke et spesifikt krav at det skal være en kristen prisvinner.

Documents

Tidens tale 2014 6