THORHILD WIDVEY HJEM TIL JUL - arkiv.sjomannskirken.no · mitt julekvad Men i januar kom moralen Neste gang du ser ei skjev og glissen gran ... veien hjem. Helt hjem. Og om Sjømannskirken

PLUSS! BERLIN JULEKRYSSORD KARSTEN ISACHSEN LONDON THORODD OMMUNDSEN

SJØMANNSKIRKEN – NORSK KIRKE I UTLANDET

Norges nye kulturminister er glad i gamle tradisjoner.

Men årets jul blir annerledes.

THORHILD WIDVEY

SINGAPORESjømannskirkens gode hjelpere

GRAN CANARIAMistet datteren på ferietur i Syden

ROTTERDAMDet store juletremysteriet

Nr. 72013

HJEM TIL

JUL

Vi er der når du ikke kan

*

NoeNs morer blitt enke i New York

Gi 70 kroNer

Send SmStilstedetil 2490

*Gjelder kun i Norge. Gi en gave på www.sjomannskirken.no

*

Bri

ng

Dia

log

annonse_budoghilsen_dobbelNY.indd 1 08.11.13 13.01

HELDIGE TREFørste årmed selvhogstlot de det skjeJeg fikk velge treav medlidenhetVi gikk rundt det ingen andre ville haog jeg sang gladmitt julekvadMen i januar kom moralenNeste gang du serei skjev og glissen granså gå forbiStryk ho gjerne over barkenog siStå herog voks deg storså vil neste generasjon troat det er dusom skaper skogens roOg savner du glitterog stjerne i toppen så løft blikket og seDu har en hel himmelå ta avDu er et heldig tre

GURO SKOTTENEFra «Hei og håp»Hedvigs forlag 2013

Foto

: Mas

terfi

le

BUD & HILSEN | 54 | BUD & HILSEN

UNDERVEIS

LIVET ETTERPÅMarit Dahl fikk beskjeden alle foreldre frykter: Datteren din er funnet død på ferie tur i Syden.

JULAFTEN I DEN ORTODOKSE KIRKE er også den 24. desember. Men likevel 13 dager etter at vi har feiret vår jul. Det kommer av at den ortodokse «verden» følger den julianske kalender som ligger 13 dager etter vestens tidsskjema og havner altså på den 6. januar – neste år.

Bildet over viser ortodokse kristne på vei til julefeiring i den hviterussiske byen Richev.

Den ortodokse kirke er verdens nest største kirkesamfunn med rundt 220 millioner medlemmer.

ENGLANDJulebrus, ribbe og quiz står på menyen under den årlige studentmiddagen i London.

SINGAPORENordmenn går mann av huse når det arrangeres stor julebasar i Singapore.

NEDERLANDJuletreet fra Oslo kom aldri fram til sjømannskirken i Rotterdam. Hvor ble det av?

04 Underveis06 Leder08 Hverdag: Berlin09 Fire om jul10 Aktuelt14 Tema: Vi er der når du ikke kan22 Ute & Hjemme26 Studentenes julemåltid 31 Vidvinkel: Karsten Isachsen32 Jobbintervjuet: Thorodd Ommundsen34 Juletanker36 Du grønne, glitrende tre, god tur42 Julegjesten: Thorhild Widvey48 Fotoreportasjen: Julebasar i Singapore54 Husker du?55 Kryssord57 Sjømannskirken & Bent Julenissen Lønrusten 58 Ved roret: Audun Myhre59 Juleevangeliet

ET HJEM LANGT HJEMMEFRA

Ansvarlig redaktør Inge Mørland RedaksjonDag FolkestadØyvind SæthreLinn Mevold SkogheimMarianne H. Westerlund

Grafisk design REDINKForsidefoto Steffen AalandTrykk HBOAnnonser Kraft dialog Tlf: (+47) 51 89 30 55

148. ÅRGANG

AbonnementSjømannskirken – Norsk kirke i utlandetBoks 2007 Nordnes, 5817 BERGEN Tlf: (+47) 55 55 22 55www.sjomannskirken.no

Bud & Hilsen kommer ut sju ganger i året. Abonnementet koster kr 350,– i Norge og kr 400,– til utlandet

MILJØMERKET

241 Trykksak 600

Tlf: (+47) 22 47 86 84 / [email protected] er julaften 1993. Jeg er utenlandsstudent, og skal feire min første jul uten mamma, pappa, to brødre og «Tre nøtter til Askepott».

Jeg drar til sjømannskirken hvor det er pyntet til fest. I kirkerommet er juletrelysene tent, en krybbe står tom foran alteret og fra kjøkkenet dufter det ribbe og pinnekjøtt. En liten gutt med slips stabber rundt med Jesus-barnet på slep.

Jeg er ikke alene. Stemmene rundt bordene er norske. Små og

store. En sjømannsprest med lange armer ønsker velkommen og hilser på oss som har kommet.

Under julegudstjenesten snakker han om å finne veien hjem. Helt hjem. Og om Sjømannskirken som

ønsker å være et hjem langt hjemmefra.Vi synger forventningsfullt og skjørt: «Deilig er

jorden» og «Glade jul».Presten tenner et lys i lysgloben. For meg, for oss

alle. Et av tusen lys som tennes i sjømannskirkene verden over i dag. Vi folder hendene og ber:

«Herre, vi takker deg for at du julenatt lot himmel og jord møtes, og for at håpet ble født på vår jord gjennom ditt komme. Takk for at du strekker dine armer mot oss fra en nyfødt. La julen føde fred og rettferdighet i verden, og la julen bringe lys til alle syke, ensomme, sørgende, lidende og sultne. La din kjærlighet smelte frosne sinn. La julens varme tenne lys i vår verden.»

14

desember 2013

NÅ FEIRES JUL I HVER EN VERDENS KROK

26 4836

INNHOLD VERDEN

INGE MØRLANDREDAKTØR

24.Visste du at …… advent er forkortelsen for Adventus Domini, som betyr Herrens komme. Mens advent begynner den fjerde søndagen før jul i vestlige kirker, varer den i hele førti dager i den ortodokse kirke.

Foto

: AFP

PH

OTO

/Vik

tor D

rach

ev


Ole Josef Kvalvaag (9)Los Angeles

– Jeg syns det beste med julen er at jeg kan få leke med venner. Da har vi mye fri og ganske god tid. Og tid til å leke og være med familien, det er veldig fint. Og gaver. Svaret er gaver og leke med venner, de to tingene. Og så feirer vi jul fordi det var dagen da Jesus ble født.

Karsten E. Larsen (11)Miami

– Det beste med jul er gaver. Men det er også gøy å gi gaver, og se reaksjonen fra den du gir til. Dessuten er det veldig mye god mat i jula. Man kan spise mye. Og så er jul morsomt. Hvorfor vi feirer jul? Hvordan var det da, det var sånn at Jesus ble født på selveste julaften.

Mari Honningdal (10)Brussel

– At man får gaver. Nei ..., jeg må tenke, jo. Det er det beste. Gavene. Jeg blir glad av å bare tenke på det. Men jeg liker også å være med og pynte juletreet. Da blir det så fint hjemme, og veldig koselig. Og stille og rolig. Og så er det fint å vite at Jesus ble født.

Vilde Alvsvåg (12)Sarpsborg

– Hm. Jeg vet ikke helt hva som er aller best. Eller jo, pinnekjøtt! Jeg elsker pinnekjøtt, og i jula kan vi spise så mye pinnekjøtt vi bare orker. Det er utrolig godt. Og så liker jeg veldig godt at hele familien er samlet. Å ha litt familietid. Jul er en markering av at Jesus kom til verden.

OM LIVET

Alle jeg snakket med fikk stjerner i øynene og fortalte om Berlins kunst- og kulturliv, om

interessante mennesker og kule, nye bydeler som vokser opp – kort sagt: Europas New York. Jeg sam-let på stjerneblikkene, de gode ordene og alt det spennende folk fortalte meg og pakket det ned i sekken min før avreise.

Det kan godt hende at Berlin er Europas New York på noen områ-der, men slett ikke på alle. For det er røft å være ny i byen, det er ikke lett å ikke skjønne kodene, snakke tysk med begrenset ordforråd, ikke gå for nærme sykkelbanen på fortauet og ikke springe inn på U-bahn i det døren holder på å lukke seg, med mindre man ønsker seg en real dose utskjelling den dagen.

I New York var jeg vant til at noen åpnet dørene for meg, hilste i oppgangen, «smalltalket» i hei-sen eller når jeg betalte i kassen.

Det er ikke det at jeg ikke klarer å åpne dører selv, men det er en fin ting å åpne dører for hverandre. Jeg ønsker at sjømannskirken i Berlin skal være et sted der dører åpnes inn til hverandre. Et sted der vi kan støtte hverandre – av og til være den som holder døren, og noen ganger være den som døren blir holdt for, et fellesskap med rom for alle uten unntak. Jeg tror på en kirke og et felles-skap med åpne hjerter, rom for tanken og åpne armer. At et hvert menneske har uendelig verdi, er så mye mer enn det vi ser, og for-tjener å bli møtt med respekt og varme. Modig, uredd og ærlig med kjærligheten som vårt viktigste verktøy! Et sted der vi ikke tror vi har alle svarene, men at det å tro er å gå på en vei sammen.

Åpne dører inn til oss selv og inn til Gud!

AV HILDE BARSNES, SJØMANNSPREST

Etter fem år i New York er sjømannsprest Hilde Barsnes på plass i Berlin.

RØFF START I NY BY

«Og så liker jeg veldig godt at hele familien er samlet. Å ha litt familietid»Vilde Alvsvåg, Sarpsborg

HVERDAGHVA ER DET BESTE MED Å FEIRE JUL?4

BERLIN

TYSKLAND

ØSTERRIKE

POLEN

DANMARK

FRANKRIKE

NEDERLAND

BELGIA

SVEITS

ENGLAND

TSJEKKIA

BERLIN

BYENHovedstad i Tyskland. Fram til 1989 delte en mur byen i to, for å hindre bevegelse fra øst til vest. Berømt for sine festivaler, uteliv og samtidsarkitektur.

MENNESKENE3,5 millioner innbyggere. Den multikulturelle metropolen har innbyggere fra 180 nasjoner. 6000 nordmenn er registrert ved den norske ambassaden i byen.

SJØMANNSKIRKENHar siden 1995 holdt til under samme tak som Svenska Kyrkan i Berlin, i bydelen Wilmersdorf. Kirken ligger i en stor hage, godt skjermet mot trafikkstøy og storbyens travelhet. «Norsk hjørne» hver mandag og gudstjeneste hver tredje søndag.

München ●

Foto

: Thi

nkst

ock


Går en krevende julehøytid i møte.

T yfonen Haiyan rammet Filippinene med voldsom styrke 8. november. Flere tusen mennesker fryktes

omkommet. FN anslår at over 11,3 millioner mennesker har blitt berørt av katastrofen og at Haiyan har gjort 673 000 men-nesker hjemløse.

Ambulerende sjømannsprest Stein Vangen forteller om en uoversiktlig situasjon med enorme lidelser og ødeleggelser. Han var i Manila da tyfonen herjet som verst, men dro dagen etter til Cebu hvor det bor mange nordmenn.

– Her i byen har de vært heldige. Bare fem-seks mil lenger nord er det en fullstendig annen virkelig-het, sier Vangen.

Over tusen norske statsborgere er registrert ved ambassaden. Men hvor mange nordmenn som befinner seg på Filippinene nå, er usikkert.

– Jeg har gjort meg så tilgjenge-

ENORME LIDELSER PÅ FILIPPINENE

AKTUELT Tips oss! Send e-post til [email protected]

I fjor ble hele 75 prosent av nordmenns feriebudsjett brukt i utlandet. Det er ny forbruksrekord, melder Innovasjon Norge.75 %

Foto: N

TB

/Scanp

ix

BER OM ØKT STATSSTØTTE Sjømannskirken frykter nedtrapping av virksomheten i utlandet.

– KOSTNADENE VÅRE er nå høyere enn inntektene. Hvis vi ikke får friske midler, må vi belage oss på å nedskalere virk-somheten.

Det sa generalsekretær Audun Myhre i en åpen høring i Kirke-, utdannings- og forskningskomi-teen 11. november. Sjømannskir-ken var invitert til høringen for å komme med innspill til statsbud-sjettforslaget for 2014.

Sjømannskirken får dekket en 1/3 av sitt totale budsjett gjen-nom staten. Men samtidig som tilskuddet til nye stillinger har vært uendret de siste ti årene, har antall nordmenn i utlandet økt vesentlig. Dermed er etterslepet i dag på 40 stillinger, noe som til-svarer 25 millioner kroner.

Myhre minnet komiteen om at et enstemmig storting i meldin-gen om bistand til nordmenn i utlandet uttaler at «det er viktig at Sjømannskirkens virksomhet ikke svekkes». I tillegg har den nye regjeringen lovet å «sikre Sjø-mannskirken gode betingelser».

– Nå er dessverre ikke situ-asjonen slik at vi ber om økte

bevilgninger for å kunne gjøre mer for flere. Men rett og slett for å opprettholde dagens drifts-nivå. Vi håper derfor komiteen og Stortinget kan følge opp alle gode forsetter og formuleringer de fire siste årene med at det også bevilges mer penger til Sjømanns-kirken.

På spørsmål fra komitemedlem Marianne Aasen (Ap) om kirker må legges ned uten friske statlige midler, svarte Myhre:

– Sjømannskirken legger stadig ned kirker for å flytte ressurser til andre steder hvor vi er mer etterspurt. Så hvis noen i komi-teen ønsker å kjøpe verdens eldste sjømannskirke i Antwerpen, er det bare å legge inn bud.

Audun Myhre mener den beste modellen for økonomien i Sjømannskirken er at staten finansierer personalkostnadene og Sjømannskirken dekker drifts-utgiftene.

– Det er kun friske midler og et tydelig signal fra bevilgende politiske myndigheter som avgjør om vi kan tåle et eventuelt under-skuddsbudsjett for neste år.

lig som mulig for dem som trenger noen å snakke med. Jeg oppsøker de norske miljøene som er mulige å nå. Men det går ikke an å reise inn i de verst rammede områdene, det er alt for kaotisk og krevende.

Både veinett, telefonstolper og strømforsyninger er ødelagt, og det er vanskelig å komme frem. Det gjør det også mange steder umulig å ringe både inn og ut.

– Jeg har snakket med nordmenn og filippinere som har fylt opp bilene sine med matvarer, startet private redningsprosjekter og dratt for å lete etter sine nærmeste. Andre biter tennene sammen og venter på livstegn, fordi det er for farlig for dem å reise.

Sjømannsprest Stein Vangen blir værende på Filippinene fram til 17. desember. De planlagte adventsbesøkene i Dumaguete, Angeles, Manila, Cebu og Toledo, gjennomføres som normalt.

– Gode møtesteder er nødvendig i de dagene vi opplever nå.

Ambulerende sjømannsprest Stein Vangen

Sjømannskirken prisnominertSJØMANNSKIRKENS NØDNUMMER-APP er nominert til «Kreativitetsprisen 2013». Det er Dataforeningen som står bak kåringen. Prisen, som har blitt utdelt siden 1990, skal illustrere en helt unik og kreativ løsning på en utfordring ved hjelp av IT.

I tillegg til Sjømannskirken, er NRK, Ruter og Flytoget blant de 23 nominerte kandidatene.

Vinneren offentliggjøres 27. november.

Julegavetradisjon dør utTRADISJONEN MED Å SENDE julegaver til sjøfolk ble satt i gang blant sjømannsmisjonsforeningene i Norge for over 100 år siden. På det meste ble 30 000 julegaver

med tilhørende brev sendt ut. Men nå står den gamle tradisjonen for fall. I år sendes kun 60 pakker til sjømannskirken i Rotter

dam, for utdeling om bord i norske båter som ligger i havn på julaften.

Gir fem kroner dagenNESTEN 700 000 nordmenn er registrert som faste givere. Dette gir organisasjonsNorge et samlet beløp på 1,3 milliarder kroner i året, skriver avisen Dagen. De som gir fast, gir i snitt 1900 kroner årlig. Det tilsvarer fem kroner dagen til veldedighet.

Nordmenn gir mest til humanitære organisasjoner, deretter følger bistand, interesseforeninger og misjon.

Foto: S

canpix

RING911


Sjømannskirken fredes i fem nye år.

En arbeidsgruppe, ledet av Vidar Svarva i sjømanns-kirken i Hamburg, har vurdert fremtiden til virk-

somheten i havnebyen.– Det har vært mange følelser

involvert de siste månedene, og vi har vel alle fryktet det verste. Derfor var det fantastisk å få beskjeden om at det blir fortsatt full drift i Hamburg i fem år, med ny vurdering først i 2017. Det er stor glede over dette både i kolonien og blant turistene her, og en stor belønning for et godt og initiativrikt arbeid fra frivillige og ansatte. Vi kunne ikke fått en bedre inngang til julebasaren, jubler Svarva.

Han forteller om en spennende arbeidsprosess der plusser og minuser ved driften har vært dis-kutert. Alle steiner er snudd.

– Sammensetningen av arbeids-gruppen var viktig. To i gruppen har ikke verv i menigheten og har kunnet se saken med andre øynene. Vi har diskutert løsnin-ger og argumenter for hvorfor det fortsatt er liv laga med en sjømannskirke i Hamburg. Jeg tror det som til syvende og sist ble

NY GIV I HAMBURG

Sjømannsprest til Sotsji-OLDET BLIR INGEN OL-KIRKE i Sotsji 7.–23. februar neste år. Sjømannskirken vil i stedet ha en sjømannsprest tilknyttet Utenriksdepartementets team.

Siden OL i Atlanta i 1996 har det blitt etablert en egen OLkirke for idrettsinteresserte nordmenn.

– Det er flere årsaker til at vi har valgt en langt mer lettbent tilstedeværelse denne gang, forklarer utenlandssjef i Sjømannskirken, Asbjørn Vilkensen.

– Vi har fått klare indikasjoner på at det vil være langt færre nordmenn tilstede i Sotsji enn ellers under et vinterOL. Kostnadene er i tillegg veldig høye, og det er ingen hemmelighet at det har vært usedvanlig krevende og risikofylt å få i stand leieavtaler og kontrakter i Russland.

Sinte på SjømannskirkenRAPPORTEN som avdekker omsorgssvikt blant thainorske barn har skapt debatt blant nordmenn i Thailand. På Facebooksider og nettfora raser flere mot Sjømannskirken, som de hevder svartmaler thainorske barns levekår. Enkelte har tatt til orde for boikott av kirken i Pattaya.

– At barn i Thailand utsettes for omsorgssvikt på samme måte som

i Norge, burde ikke være noen overraskelse. Rapporten hjelper oss til å forstå de utfordringer som er knyttet til barn som har foreldre fra svært ulike kulturer. Jeg håper det engasjementet som er utløst, fører til at alle gode krefter har fokus på å skape best mulig oppvekstsvilkår for barna, sier generalsekretær Audun Myhre.

avgjørende var kombinasjonen av at Hamburg er en historisk viktig sjømannskirke-by, samtidig som vi har klart å etablere ny aktivitet med fokus på barne- og familie-arbeid. Det har gjort at flere yngre krefter har funnet veien til oss, sier Vidar Svarva.

Kirkerådene i Hamburg og Berlin vil fremover kartlegge

mulighetene for et enda tettere samarbeid på tvers av sjømanns-kirkene i Tyskland.

– Det er noe vi alle ønsker å få til. Når sjømannskirken i tillegg får tilbake prestestillingen i Hamburg neste år, får vi flere å spille på når vi nå kan drive et langsiktig arbeid overfor nord-menn i byen.

AKTUELT

Foto

: Rag

nhild

I. H

oe

m

Foto

: Øyv

ind

Sæ

thre

Kirkerådsleder Anne Margrethe Schubert og daglig leder Vidar Svarva. 190

SAMARBEIDSPARTNERE

SJØMANNSKIRKEN HAR INNGÅTT 190 beredskapsavtaler med norske rederier, bedrifter og forbund som har et internasjonalt engasjement.

Nye samarbeidspartnere i år er: Metizoft, Awilco LNG, ABB, Lundin Norway, Volstad Shipping, Buksér og Berging, Swire Seabed, Aeron, KCA Deutag og TTS Group.

I tillegg kommer folkehøgskolene Holtekilen, Danvik, Bakketun, Viken, Sunnfjord, Soltun, Åsane, Rønningen, Bømlo, Karmøy, Agder, Borgund og AFR.

Les mer på sjomannskirken.no/beredskap

Wilh. Wilhelmsen-gruppen transporterer flyttegods for Sjømannskirkens ansatte over hele verden

12 | BUD & HILSEN

FIKK DATTEREN

HJEM I KISTE


TEMA

En rekke uheldige tilfeldigheter setter en brå stopp for ferieidyllen på Gran Canaria. Hjemme sitter en mor

som aldri får treffe sin datter igjen i live.TEKST DAG FOLKESTAD FOTO ØYVIND SÆTHRE

Klokka er for lengst passert midnatt den 28. august i fjor. De godt voksne beboerne på hotellet i fjellsiden i Puerto Rico på Gran Canaria er flere timer inn i skjønnhetssøvnen. 24 år gamle Ine Lindby-Aas har kommet bort fra kjæresten, men har klart å

komme seg hjem til hotellet på egen hånd. Nøkkel. Den er det kjæres-ten som har. Hun kaster et blikk bort på terrassen. Omlag to meter å balansere på et rør, mindre enn to meter ned. Midt på er det i tillegg et nedløpsrør fra takrenna å holde seg fast i.

Det er ingen problem for ei som har danset ballett i nesten 20 år, og som har svært god kroppsbeherskelse. Hun kan nesten rekke bort til terrassen ved å strekke ut armen.

Ine slår fingrene rundt takrenna og skal bare legge hånda bort på rekk-verket. Så løsner røret. Det er bare festet med strips og tåler ingenting.

Hun faller bakover. På ryggen. Slår bakhodet i kanten på steintrappa. Døden inntreffer momentant. 13 flotte feriedager får en brå slutt.

Om tre timer skal mamma Marit Dahl få den verst tenkelige telefonen.

OPPSTYR. Knappe to mil unna, i Maspalomas, går Christoffer Lura (27) inn igjen på diskoteket for å lete etter kjæresten. Hun skulle jo bare inn og hente to gratis t-skjorter de skulle ha med seg hjem som et minne fra den siste kvelden ute. u


TELEFON. I Bergen har klokka passert sju med ti minutter og Marit Dahl er ferdig i dusjen. Hun kaster et blikk på telefonen og ser at noen har ringt, men vil bare ta en kaffe og en røyk på takterrassen først. Før jobben venter.

– Jeg hører noen rare lyder fra underetasjen. Så kommer datteren min, Linda, løpende opp trappa. Hun strigråter og rekker meg telefonen.

Det er moren til Christoffer i andre enden. Marit hører en stemme fortelle at Ine er død, men hun kan ikke forstå.

I ettertid har hun stilt spørsmålstegn ved at det verken kom politi eller prest på døra. Om det ikke hadde vært bedre å få beskjeden om datterens døds-fall fra noen i det offentlige, enn å få det på telefon fra en som selv var sterkt preget av situasjonen.

– Derfor var det ekstra beroligende å få telefonen fra Sjømannskirken på Gran Canaria. De er vant med å gi slike beskjeder, og det var god støtte i situa-sjonen. Det å ha noen der nede mens jeg var her.

Diakonen Peder Nedrelid fortalte hva som hadde skjedd, hva han hadde gjort og om politiets undersøkel-ser. Marit fikk en helt annen forståelse av hendelses-forløpet. I den første, fortvilte telefonsamtalen noen timer tidligere skjønte hun ikke hva som hadde skjedd.

– Det hørtes ut som Ine hadde falt ned fra tiende etasje. Jeg hadde et forferdelig rart bilde i hodet. Men da diakonen forklarte, ble det mer forståelig.

FERIEFLY. Peder Nedrelid hadde fortalt Marit at hun måtte komme til Gran Canaria så raskt som mulig.

Ine hadde et par måneder tidligere tatt avslut-tende eksamen i Masterstudiet i historiedidaktikk og samfunnsfag ved Høgskolen i Bergen, med beste karakter. Både hun og Christoffer hadde jobbet hele sommeren og skulle ha noen ferieuker sammen som belønning.

Christoffer finner ikke Ine noe sted. Han tar frem telefonen og hører kjærestens mobil ringe i veska hennes. Den han holder i hendene. Der ligger også lommeboken. Bekymret kontakter han vaktene. Rådvill. Etter en time bestemmer han seg for å ta en drosje tilbake til hotellet for å se om Ine kunne ha reist tilbake på egenhånd.

Han rekker aldri frem til hotelldøra. Ine ligger livløs ved trappen opp til resepsjonen.

Han skriker. Hyler. Sjekker pulsen. Ingen kontakt.– Noen andre kommer ilende til. Jeg har blod på

klærne, blod på hendene. De tar meg bort fra Ine. Prøver å skjerme meg fra å se.

Like etter ankommer det lokale politiet og ambu-lansepersonell.

– Jeg hadde lyst å vaske meg. Skrubbe hendene mine. Få av meg de blodige klærne. Men væpnet politi ba meg sette meg ned på fortauskanten. De måtte først få oversikt over hva som hadde skjedd.

Christoffer føler seg mistenkeliggjort.Peder Nedrelid, diakon i sjømannskirken på Gran

Canaria, har fått beskjed om at det er nordmenn involvert i en ulykke. Han er vant med å håndtere vanskelige situasjoner og reiser straks til hotellet. Han ser en fortvilet og redd gutt. Dette kan han.

Marit Dahl mistet datteren etter en ulykke i fjor. Sjømannskirken ble en viktig samtalepartner i tiden etter dødsfallet. – Jeg fikk veldig god støtte da jeg kom ned til Gran Canaria.

– Det var så mange tilfeldigheter som endret livene våre. En fantastisk ferie endte i et mareritt. Det er tungt å tenke på, sier Christoffer Lura, om kjæresten som kom hjem fra ferie i en kiste.

«Jeg hører noen rare lyder fra

under etasjen. Så kom-mer datteren min, Linda, løpende opp trappa. Hun

strigråter og rekker meg telefonen»

Marit Dahl

Vi er der når du ikke kanTEMA

u

u


– Det var veldig godt at noen tok kontroll. Du trenger det i slike situasjoner, noen som bare bestemmer. Som fikk meg opp av sofaen.

Dagen etter letter sydenflyet fra Flesland. Marit har med seg sønnen Morten. Også foreldrene til Christoffer er med. Før avreise kom Nedrelid med en liten advarsel:

– Husk at du skal reise med et fly sammen med glade passasjerer på vei til sol og varme. Det kan være en tøff kontrast.

Marit sitter derfor med hode-telefoner som demper omgivel-sene. Hun vil være alene i sorgen.

FORPLEINING. På Gran Canaria har det siste døgnet vært en eneste stor bølgedal for Christof-fer. Den går mest ned, men av og til litt opp.

– Det er svært sjeldent at Peder tar med seg folk hjem til seg. Han gjorde et unntak med meg. Han så at jeg trengte noen. Jeg bare

pirket i maten han lagde. Det var veldig godt å bare være der. Med han og kona. De er helt fantas-tiske folk. Jeg fikk forklart hva som skjedde og hva som kom til å skje. Peder er en type far- eller bestefarsfigur som oser av ro.

Christoffer får være der helt til kvelden. Fikk snakke. Stille spørsmål. Fikk svar.

VANSKELIG MØTE. Etter seks timer i lufta tar hjulene endelig bakken på Las Palmas Airport Gran Canaria. En ventende drosje tar følget med til sjømannskirken i Arguineguin. Her venter Peder og to prester. Og Christoffer.

– Det ble veldig tøft. Og veldig feil. Jeg kan forstå at det var fokus på Christoffer og hans situasjon, men jeg kom ned for å hente min døde datter, sier Marit.

– Jeg ble ganske sint og var tydelig på at jeg ikke hadde kapa-sitet til å forholde meg til den situasjonen. Jeg kunne ikke høre

Christoffer fortelle om kvelden som startet så hyggelig, og som endte så tragisk.

Det skjønte alle, og Marit ble skjermet.

– Jeg fikk sitte med en av prestene, Ingrid Frivold. En fan-tastisk flott dame som tok godt vare på meg i den situasjonen. Hun forstod meg og mine behov. Kontrasten. Jeg som skulle hente Ine i en kiste, de andre som skulle hente sin sønn i live.

PÅ ÅSTEDET. Dagen etter henter Peder alle sammen i bilen sin for å kjøre til hotellet hvor Ine døde. Det var viktig for Marit å se med egne øyne.

– Ting ble mer logisk. Bildet av det uforståelige, at Ine hadde klatret, ble helt annerledes. Jeg kunne nesten gjort det samme selv. Ine var en ballerina. Det skulle gått bra.

Også Christoffer er glad for å ha sett stedet på nytt i dagslys.

– Det var en rekke uheldige tilfeldigheter som endret livene våre: Hadde vi ikke kommet bort fra hverandre. Hadde takrenna vært skikkelig festet. Hadde Ine bare falt litt til siden og ikke akkurat der …

Christoffer ser oppgitt ut.– Jeg har gjort langt dummere

ting enn å balansere bort sånn.Han peker, som for liksom å

vise til stedet det skjedde.– Jeg kunne nesten ha hoppet

opp til terrassen. Det har vært frustrerende å se i ettertid hvor lite som skulle til.

I rapporten etter ulykken slås det også fast «maksimalt uheldig».

MISTET MANNEN. For fem år siden døde mannen til Marit, etter to års kamp mot lungekreften. Hugo ble 56 år gammel, og Ine var deres eneste felles barn.

– Det har vært en tung situasjon å være alene i. Samtidig er jeg glad for at han slapp å oppleve å miste

Ine. De var så tette og nære. Nå er begge borte. Det er knalltøft.

I følge Marit var det derfor enda viktigere å bli møtt med den dype respekten og høye toleransen fra Sjømannskirken. Hun måtte reise uten mannen, bare med sin sønn. Da var det godt å møte modne, voksne mennesker som stilte opp og ordnet.

– Jeg trengte ikke lene meg kun på Morten. Det å bli møtt var er en god opplevelse.

– Måten de ansatte i Sjømanns-kirken håndterte dette på viser en klokskap av de sjeldne i profesjo-nell sammenheng. Vi ble så godt ivaretatt. Morten og jeg ble noen dager ekstra, for vi kunne ikke reise hjem før jeg visste at Ines kiste var landet i Bergen.

TILBAKE TIL JUL. Fortsatt sitter Marit med spørsmål som ikke er besvart. Som hun kanskje aldri får svar på. Hun vet ikke hva som skjedde, i tiden fra kjæresteparet

kom fra hverandre til Ine var tilbake på hotellet. Blodprøvene skulle vært klar for snart ett år siden. Hun får ikke gjort opp boet etter datteren før forsikringssel-skapet har mottatt prøvene.

– Det er en ekstra belastning. Men det å ha sett stedet, logikken, bildet – det har vært veldig godt. Det er lettere å ta inn over seg hva som skjedde. Det var Ines valgte handling som ble avgjørende, sukker Marit.

Julen i fjor ble tilbragt med hele familien hjemme i Bergen. Bare én stol stod tom.

To av Ines halvsøstre har ikke sett stedet hvor Ine mistet livet. De kan derfor ha behov for å reise ned.

– På flyet hjem fra Gran Cana-ria tenkte jeg at jeg aldri skulle tilbake. Men jeg lurer på å reise tilbake igjen nå til jul. Da kan søstrene komme og se. Det er rart med det. Det er nok en stund til vi er ferdig med Kanariøyene. �

Marit Dahl sitter og blar i bildeboka hun fikk fra datterens venninner. Om Ines sosiale liv. «Gode venninner – gode minner», står det på en av sidene.

På hjørnebordet står tente lys for de to som er borte. – Jeg og Hugo hadde særkullsbarn, men Ine var vårt felles barn. Det er limet som er borte. Det samme er Hugo, sier Marit Dahl. Ektemannen døde av kreft for fem år siden.

«Husk at du skal reise med

et fly sammen med glade passasjerer

på vei til sol og varme»


u



VIL VISE FLERE SIDER AV HVERDAGEN

Kari Bølling i Sjømannskirken er spent på mottakelse av årets julekampanje. – Jeg håper flere nå vil se bredden i jobben Sjømannskirken gjør verden over.

«Vi skal fortelle alle at vi er der når du ikke kan!»

Kari Bølling

Hver dag, hele året, møter Sjømannskirkens medarbeidere nordmenn som har kommet opp i en sårbar situasjon. Det kan være i en sykeseng, bak et skuddsikkert glass i feng-

sel, på et skip eller i en sjømannskirke. – Når noen blir utsatt for en ulykke, havner på

sykehus eller dør, da kjennes avstanden til eller fra Norge ekstra lang. Der kan vi gjøre en forskjell. Vi er tilstede i hele verden, og har kompetanse i å møte mennesker i sorgen eller når livet stritter i mot, for-teller Kari Bølling.

Hun er prosjektleder for Sjømannskirkens jule-kampanje «Vi er der når du ikke kan» som ble lansert 21. november.

– Vi har lenge ønsket å synliggjøre arbeidet vårt enda mer enn det vi har gjort tidligere. Og det til mennesker i alle aldre. Derfor har vi i år gått i et bredt samarbeid internt, og utfordret et byrå vi har jobbet med i flere år, til å lage en helhetlig julekam-panje. Målet er synliggjøring og oppmerksomhet. Vi ønsker at så mange som mulig skal bli kjent med Sjømannskirken og det arbeidet vi driver. At det ikke bare er vafler og kos, men at hverdagene for utenlandsnordmenn også inneholder mye alvor, sier Bølling engasjert.

Foreldre, besteforeldre eller barn sitter hjemme og lurer på hva som har skjedd med sine kjæreste som er langt borte, som kanskje ligger på sykehus eller sitter fengslet, barn som utsettes for omsorgssvikt eller de som er alene i jula eller mangler det sosiale nettver-ket når ektefellen er på jobb.

– Denne hverdagen ønsker vi å vise gjennom historiefortelling og sterke bilder. Dette er den tøffe virkeligheten Sjømannskirken møter hver eneste dag – verden rundt. Vi skal fortelle alle at vi er der når du ikke kan!

Julekampanjen tar i bruk alle Sjømannskirkens kanaler; postutsendelser, digitale og sosiale medier, annonser, samt plakater på busser i Stor-Oslo.

– Selv om julen tradisjonelt sett er en god tid å samle inn penger for veldedige organisasjoner, er det ikke enkelt å være synlig i et marked hvor gode saker står i kø. Men det skal være enkelt å støtte Sjømannskirkens arbeid, slik at vi kan hjelpe andre, sier Kari Bølling.

– Sjømannskirken er så mye mer enn bare vafler, sier Kari Bølling, prosjektleder for organisasjonens store julekampanje.

Foto

: Ing

e M

ørla

nd

Noens datter var fengslet i Dubai– For meg, som mamma, var det utrolig viktig å vite at Marte ble

tatt vare på. Hun gikk fra et liv i uvisshet, fratatt alt, til å bli møtt med åpne armer. Sjømannskirken i Dubai viste

nærhet og storhet. Hos dem kunne hun senke skuldrene og puste ut. De ansatte i sjømanns

kirken gav av seg selv, brydde seg om henne i en vanskelig tid, og skapte

en familie for henne, forteller mamma Evelyn Dalelv.

Noens sønn trenger hjelpTil tross for at de har bodd meste

parten av livet i USA, så kommer det norske tilbake til mange når livet ebber ut.

– Det kan være vondt for familien her når de ikke kan kommunisere med sin mor eller

ekte felle på slutten. Mange blir norske igjen før de dør – de mister det amerikanske språket, og da ønsker de at vi er med på

dødsleiet. Når barna ikke snakker norsk, så får de ikke sagt farvel på sengekanten,

forteller sjømannsprest i Los Angeles/San Pedro, Line Kvalvaag.

Noens far døde på ferie– Jeg kunne ikke forstå det da mam

ma ringte fra New York og fortalte at pappa var død. Hun var alene på hotell

rommet. Jeg ringte rett til sjømannspresten, som rykket ut uten å nøle. Da ble jeg

trygg på at mamma var i gode hender. Det var godt å vite at hun fikk god hjelp og

støtte. Og det var beroligende å vite at sjømanns presten fulgte henne helt til flyet

hjem, forteller Mariann Elvethun.

Noens bestemor ble ranet

– Da mor ble slått ned og ranet i Spania ble hun først sendt

til et syke hus som forsikringsselskapet hennes ikke hadde avtale med, og de var

uinteressert i å hjelpe. Heldigvis fikk en pleier tak i kona til sjømannspresten, som straks dro til

sykehuset hvor mor lå. Hun fikk henne over til et annet sykehus hvor hun fikk behandling, før hun senere ble hjulpet

hjem, sier en glad datter.


UTE&HJEMME Små historier fra en stor verden

«Som enkeltmennesker og som samfunn har vi mye å lære av de

verdiene Sjømannskirken bygger på»H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit

Sjømannskirken på Gran Canaria kunne nylig markere to jubileer: 25 år siden Sjømanns

kirken etablerte seg på ferieøya, og fem år siden den ombygde nattklubben i Arguineguin ble tatt i bruk.

– Det ble en flott markering over to dager med både foredrag, festkveld og festgudstjeneste. Vi hadde fulle hus på alle arrangementene. 1000 besøkende totalt, sier daglig leder Karl Hjelmeland.

Det som startet som et lite lese

værelse i Puerto Rico i 1987, med gudstjenester på et kjøpesentertak, har i løpet av 25 år vokst seg til å bli den best besøkte av alle sjømannskirker.

I 1990 gikk drømmen om en egen sjømannskirke i oppfyllelse. Da flyttet man inn i et hus sentralt plassert i Arguineguin, med både prestebolig, kontor og terrasse.

– For fem år siden var kapasiteten nok en gang sprengt, og dagens lokaler ble tatt i bruk.

Det har vært en eventyrlig vekst.

Lyst på et år i utlandet?EUROPA Sjømannskirken tilbyr unge voksne muligheten til å ta ett år i utlandet som volontør. Neste år trenger Sjømannskirken volontører til flere av kirkene i Europa. Møter med mennesker står i fokus, samt miljøskapende og menighetsbyggende arbeid. For mer informasjon om tjenesten og søknadsskjema, se sjomannskirken.no.

Vinnerlykke x 9EMIRATENE Da ekteparet Sunniva og Bjørn Inge Holberg flyttet til Dubai for snart ti år siden, hadde de gleden av å være med å arrangere god, gammeldags sjømannskirkebasar i 30 grader pluss.

Sunnivas mamma, Karen Elise FowelsLandmark, som selv tjenestegjorde i Sjømannskirken i tolv år, støttet villig vekk med loddkjøp på datterens «første» basar. Og hun vant! Ikke bare én gevinst, men tre.

Der kunne historien sluttet, men neste høst tok Karen Elise nye lodd, og igjen vant hun. Og slik har det fortsatt.

Hvert eneste år siden 2003, har hun stukket av med én eller flere premier. På vårbasaren i fjor vant hun så mange gavekort, at det var like greit å ta seg en ferietur ned til Dubai.

Der fikk ekteparet FowelsLandmark gratis lunsj (gavekort fra et hotell), middag (gavekort fra et annet hotell) og et gullsmykke fra Gold and Diamond Park i tillegg.

På julebasaren i 2012 prøvde hun å følge

med på vinnerlisten via Dubaikirkens hjemmeside, og fant en trekningsliste som var veldig liten. Med forstørrelsesglass klarte hun å se at joda, hun hadde vunnet. Men denne gangen var gleden kortvarig. Listen

viste seg å være to år gammel og da hadde hun jo vunnet. Dermed

sendte hun en epost til sjømannskirken for å høre om

de hadde foretatt trekningen for julebasaren. Svaret kom neste dag: Hun hadde vunnet dette året også. En kransekake og en fruktkurv.

Siden disse gevinstene vanskelig lot seg sende

til Norge, byttet Karen Elise premiene mot 30 nye lodd til

årets vårbasar. Var vinnerlykken brukt opp? Nei da. Hun vant sannelig

igjen. Nå ligger det et gavekort hos gullsmeden og et par andre gevinster og venter på henne i ørkenlandet.

7. desember arrangeres årets julebasar i Dubai. Vil Karen Elise FowelsLandmark klare å vinne ti år på rad? Det vil tiden vise …

Julekurven fra NorgeUSA «Berit» hadde gledet seg til å feire jul i Norge med familien. Dessverre fikk hun problemer med visum og hjemreisen ble kansellert.

Moren hennes tok kontakt med sjømannskirken i San Pedro og spurte om de kunne besøke datteren med en liten julehilsen. «Vi vet at dette ikke er det dere egentlig driver med, men er det mulig å få det til?».

Sjømannsprest Line Kvalvaag nølte ikke: «Det er akkurat dette vi driver med. Vi er der når du ikke kan!»

Hun fylte en julekurv med pinnekjøtt, hjemmelagd leverpostei, julegrøt, brunost og grovbrød, julebrus og godteri – og et håndskrevet julebrev fra mor og far.

– Jeg kjørte til datterens arbeidsplass og overrakte henne kurven. Da rant tårene, og jeg fikk den beste juleklemmen som takk. Så ble det en smak av norsk jul for datteren like vel.

Foto

: Ant

oni

o

AUSTRALIA Jeff Ryan som er medlem av kirkerådet i Sydney har skaffet sjømannskirken et håndlaget surfebrett til julebasaren.

Ryan jobber i organisasjonen Misfit Aid og det er gjennom dem han har fått til dette. Han er også en habil surfer selv og kan til fulle gå god for dette unike norske surfebrettet.

Vinneren får det garantert moro i bølgene utenfor Manly Beach.

I fjor hadde sjømannskirken på Gran Canaria mer enn 100 000 besøkende, og nå er lokalene igjen egentlig for små.

Gudstjenestene må derfor feires i den lokale katolske kirken.

– Vi ønsker ikke å bli øyas største café, og trenger ikke å vokse videre. Utfordringen vår er å nå ut til de nordmennene som vi ikke ser så ofte. Vi vil derfor jobbe for å legge bedre til rette for barnefamilier, ungdom og unge voksne, slik at vi blir en kirke for alle i fremtiden.

1000 NORDMENN PÅ JUBILEUMSFEST ▲ Stort oppmøte på festgudstjenesten i byens katolsk kirke.

Foto

: Ole

Jak

ob

Ris

nes

TAR BØLGEN PÅ BASAR


UTE&HJEMMESIGNA TUR

Når vi tar julekvelden tar jule-kvelden oss. La jula ta deg før du tar kvelden.

VISSTE DU AT …… Kristian Kvalvaag, diakonal medarbeider ved sjømannskirken i San Pedro, er plateaktuell med «Memoirs»? Den erfarne gitaristen har tidligere spilt med en rekke artister, deriblant Sigvart Dagsland, Carola og Ole Paus. Dette er hans første soloutgivelse. Tilgjengelig på Wimp og Spotify.

Små historier fra en stor verden

Ark

ivfo

to: S

ilje

Gle

fjell

Foto

: Ann

e Li

na G

und

ers

en

Venter storinnrykk i desember VERDEN Sjømannskirken har lange tradisjoner i å skape høytid for nordmenn i utlandet. Ved alle kirkene arrangeres julegudstjenester før, etter og på selve julaften. I tillegg er det flere steder adventsprogram med juleverksted, Luciafeiring og «Vi synger julen inn»samlinger.

Mange av kirkene har også egne butikker hvor det selges hjemmelaget julebakst, kransekaker og håndlaget julepynt, samt tradisjonell norsk julemat som pinnekjøtt, røket laks og lutefisk.

I desember reiser de ambulerende sjømannsprestene i SørAmerika, Afrika, Europa og Asia rundt til besøkssteder i sine områder og inviterer til adventssamlinger. På oljeplattformene i Nordsjøen blir det tradisjonen tro gudstjenester både julaften og 1. juledag. Båter som betjener oljeplattformer i Nordsjøen får også besøk av Sjømannskirken på julaften.

Ta kontakt med den enkelte sjømannskirke for flere detaljer og eventuell påmelding, eller sjekk nettsiden sjomannskirken.no.

Og husk: Nettkirken.no, sjømannskirken på internett, holder tradisjonen tro åpent alle dager, hele døgnet, også i desember.

Jubileumsgudstjeneste i kongens byDANMARK Neste år er det 200 år siden Grunnloven ble vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll. Jubileet skal feire Grunnloven som Norges viktigste politiske dokument: frigjørende, samlende og retningsgivende for vår nasjon og vårt folkestyre.

En av de fem nasjonale gudstjenestene skal feires i sjømanns kirken i København, 17. mai 2014.

SYR SMÅ KJOLER TIL STOR BASAR

Over 15 000 mennesker besøkte den store julebasaren i sjømannskirken i Hamburg i fjor. Kvinneforeningene arbeider hele året med å lage og skaffe varer som blir solgt og loddet ut. En av ildsjelene i det norske miljøet er Ingvil Skansen som har bodd i Hamburg siden 2001. Da hun ble mor for fire år siden tok hun med seg

datteren til familiesamlinger i sjømannskirken. Nå sitter hun i kirkerådet, er vertskap på deltid – og sjef for barneboden under julebasaren.

– I fjor solgte jeg nesten kun varer som andre hadde laget. Det er tradisjon i Hamburg å levere mest mulig selvprodusert til sin egen bod, og siden jeg verken strikker eller hekler bestemte jeg meg for å prøve meg bak symaskinen.

Nede på håndarbeidsrommet i kirken fant Ingvil gamle stoffrester og ødelagte klær som skulle kastes.

– Jeg tenkte det kunne være morsomt å få til noe spennende til barneboden med de gamle stoffene som kanskje virket mer retro enn gammeldags. Så langt har jeg sydd 19 barnekjoler som skal selges på årets basar.

Inntektene går til sjømannskirkens drift i den tyske havnebyen. – Sjømannskirken er et utrolig viktig tilbud for nordmenn i Hamburg, ikke minst for oss med

barn. Derfor vil jeg gjerne være med og bidra og gi noe tilbake til kirken og menigheten, sier Ingvil Skansen, som håper å selge unna alt hun har sydd.


I DEN SØTE VENTETID

«Work hard, play hard» er mottoet for mange som vil opp og frem i London, byen som både huser Europas største universitet

og har flere av verdens høyest rangerte utdanningssteder. Da kan det være godt å ha et ekstra hjem å gå til når flyturen

til familie og venner virker uendelig langt unna.TEKST ELI FOSSDAL VAAGE FOTO NINA RANGØY

– Jeg merket på et par av de nye studenene, da semesteret startet i høst, at de syns det var litt uvant å se presten både på puben og på klubb. De som alt har vært her en stund, syns derimot det er helt naturlig.

Som studentprest er hun nøye med å ha på snippen for å unngå forvirring når hun blir med studentene ut på byen. Men som hun sier: Jeg må jo treffe dem der de er.

– Det handler om å være ekte. Det viktigste for meg er ikke hvor jeg treffer dem, men at dersom de trenger å snakke med noen om hva som helst, så har de et tilbud.

Kveldens hedersgjester – studentene – har begynt å strømme på. På forhånd er det ventet omtrent 100 personer, men man vet av erfaring av det gjerne kommer et par ekstra «etterslengere» som hiver seg på i siste liten. Kanskje er det hjemlengselen, eksa-mensstresset eller behovet for ekte, norsk julemat som gjør seg gjeldene?

Mens folk finner plassene sine på de julepyntede langbordene, høres små, begeistrede utrop av typen «Å! De har julebrus, jo!» fra de festkledde gjestene. Studentpresten er kveldens vert og har akkurat holdt

Andreas og døtrene Selma og Ida på kirkebesøk på Söder.

Kanskje er det derfor studentenes årlige jule-middag hvert eneste år fyller sjømannskir-ken i London til randen?

Kalenderen bærer bud om adventstid og høytid, men i den uforskammet sure London-kvelden er det fortsatt lite som tyder på julestemning. I enden av en lang, kald gate i bydelen Rotherhithe ligger sjø-mannskirken i London, som en siste skanse før den travle storbyen med sine neonskilt og travle butikker glir over i rader av bolighus, parker og hverdag.

Utenfor den ærverdige, lille mursteinsbygningen som siden 1927 har huset sjømannskirken i en av Europas største byer, står et par sykler parkert. Røde julekuler lyser opp vinduene, og når man stiger innenfor høres lyden av dempede stemmer og latter fra kjøkkenet. Lukten av ribbe ligger allerede som en svak forventning i luften.

HEDERSGJESTER. I en krok står en kasse alkoholfri Becks til de som syns smaken av øl hører med. For mange av studenene her blir det sjelden helg uten en tur på byen, og denne kvelden er intet unntak. Utelivskulturen er enorm, på godt og vondt, forteller studentprest Ingrid Ims.

Det er trangt, men koselig, når over 100 studenter samles til julemiddag i sjømannskirken i London.

u


Studentenes julemiddag

gudstjeneste. Før de siste gjestene finner plassene sine forsvinner hun av gårde for å supplere snip-pen med finstasen.

DEN RARE FØLELSEN. Storbritan-nia er et svært yndet reisemål for norske studenter, men det er ofte andre studier som lokker enn dem man kan få full finaniseringsstøtte til gjennom Lånekassen. Det kos-ter om man vil gå på et av byens prestisje-universiteter. Dermed er presset om å klare seg, å gjøre det bra, kanskje enda større her enn hjemme. Og selv om den smilende massen av unge, forventningsfylte mennesker ser ut til å ha det ufor-skammet bra, vet studentpresten at det ikke alltid er slik det opple-ves på innsiden.

For Ingrid Ims betyr det å være studentprest å være synlig, slik at de som opplever at livet blir van-skelig, vet at de har noen å gå til.

Flesteparten av dagens studen-

ter har mer enn god nok råd til å dra hjem både til jul og til som-meren. Men det er gjerne når det nærmer seg høytid, slik som nå, i adventstiden, at savnet og lengse-len etter å komme hjem til de som kjenner en aller best melder seg. Selv husker Ims veldig godt sin første jul utenfor hjemmet.

– Vet du, den ble faktisk feiret her i England, den også. Jeg var 20 år og det var en opplevelse for livet. Jeg var i Yorkshire sammen med gode venner, og husker godt den rare følelsen av at noe ikke stemte, det var liksom ikke «ordentlig jul» – samtidig som det ble en av de mest minneverdige kveldene i livet. Det ble rett og slett en sjelsettende kveld, på mange måter.

FØRSTE UTENLANDSJUL. En som akkurat nå i kveld har begynt å glede seg til sin første jul «ute», er teologistudenten Jonas Lind Aase

fra Oslo, som leier rom i annene-tasjen i kirken. Sammen med kjæ-resten planlegger han julekvelden her i London.

– Det blir jo litt rart da. Men først og fremst spennende.

Det er liten tvil om at de glade studenene, som nå fyller bordene og magene med ribbe, surkål, medisterkaker og julebrus, setter pris på nettopp tradisjonene hjemmefra. Og at avstanden hjem gjør at alt ser litt annerledes ut.

– Aldri i verden om jeg feirer jul noe annet sted enn hjemme i Norge! Det er bare helt uaktuelt. Jeg gjør det samme hvert eneste år og kan nesten ikke vente med å komme hjem, nå som jeg er ferdig med eksamen.

Hanneli Karagülle er 20 år og begynte på Goldsmiths College i London nå i høst. Og mens bordkavaler Jonas har planer om å adpotere den britiske julen i år – med christmas carols, gaver om

«Det er jo menneskene som egentlig skaper hjemmet, men når man drar bort fra det vante ser man kanskje tydeligere hvem både man selv og andre er»Jonas Lind Aase

(1) Diskusjonen om hva som er den beste julematen stilner mens studentene forsyner seg med ribbe. (2) Desserten er kommet på bordet og det er lov å strekke litt på bena i leseværelset. (3) Vakkert fiolinspill ved Oda Gihle Hilde fra Sortland. (4) Maten er fortært og mange mingler mellom bordene. Flere av studentene besøker Sjømanns kirken for første gang. (5) For studentprest Ingrid Ims er sirkelen sluttet: Hun feiret julen i utlandet, uten familie og venner, for første gang i England for 25 år siden. Nå har hun vendt tilbake som studentprest.

1 2

54

3

u

u


morgenen 1. juledag og det hele – har Hanneli visst nøyaktig hvordan juledagene skal feires helt siden i fjor. Og året før der. Maria Menas «Home for Christmas» har allerede surret på Ipoden i flere uker.

– Jeg gleder meg veldig. Det gjør jeg hvert år. Vi gjør alltid det samme i familien min, bare oss i familien. Å være noe annet sted akkurat da er bare helt uaktuelt, sier hun med blanke øyne.

NESTEN SOM HJEMME. Kvelden skrider frem, programmet er allerede sprengt med en time, minst. Rutene dugger, praten går livlig. Er det Lerum eller Grans som lager best julebrus? Salget går unna, de røde glassflaskene er importert for anledningen. En maxitaxi har kommet for å plukke opp de som vil videre i natten. En klubb i nærheten av Oxford Cir-cus er kveldens mål. Flere er i tvil, de har det hyggelig.

– Skal vi ikke bare bli her, da? De skal jo ha quiz og kaker.

En venninnegjeng fra Stavan-

ger sier de gleder seg enda mer til å dra hjem nå. Dette er jo nesten som å være hjemme hos mamma, påpeker en annen. Kakene er jo til og med hjemmebakt! Hanneli er en av flere som aldri har vært her i kirken før. Men nå vil hun gjerne tilbake. Jonas, derimot, bor i overetasjen og tusler innimellom ned i kirken i bare tøflene for å slå av en prat over kaffekoppen:

– Det gjør nok at jeg har den ekstra tryggheten i bånn, kan du si. Sjømannskirken er jo her for alle nordmenn, og at jeg bor så nært innpå skaper en ekstra hjemmefølelse.

Han tror en av grunnene til at den tradisjonelle julemiddag trekker minst hundre London- studenter år etter år, nettopp er tryggheten som finnes i kirken og i tradisjonene.

– Det har vel med identitet å gjøre, rett og slett. Det er jo menneskene som egentlig skaper hjemmet, men når man drar bort fra det vante ser man kanskje tydeligere hvem både man selv

Det bør jo enhver av oss gjøre noen ganger i løpet av livet – reise oss spontant på en beleven aften og holde en hjertets tale for våre venner. De fortjener det, og de behøver det.

Jeg tror talen hans var improvisert, men den er skrevet ned, og jeg gir den til dere her og nå, den er ganske kort:

«Venner! La oss se på hverandre.Vi vet ikke hvem av oss som først vil bli til intet eller

noe ufattelig annet.Men i dag kan vi nå hverandre og høre hverandres

latter.Det må vi benytte oss av!Vend deg mot meg, men langsomt, oppmerksomt og

spar ikke på angst og vennlighet.»

Det er det hele.Og jeg synes det er en vidunderlig tale, ikke minst

den siste setningen: «Vend deg mot meg, men langsomt, oppmerksomt og spar ikke på angst og vennlighet.»

Det er de to områdene i livet hvor det er viktigst å ha språk.

Og det er de to områdene hvor mange har gått hen og er blitt helt språkløse.

For en fireåring som har falt av sykkelen og fått skrubb-sår er det bare én ting som teller:

Det er mors fang og full skademelding.Barn vet intuitivt at de er nødt til å snakke om

smerter.Vi må også ha ord for varmen og vennligheten.

Jeg var i et konfirmasjonsselskap hvor jeg ble stående og snakke med en mann på fem og sytti år, vi hadde noen minutter for oss selv.

Han sa:

Benny Andersen reiste seg en gang i gode venners lag og holdt en bordtale for sine venner.

Når holdt du en bordtale sist?

KARSTEN ISACHSEN

PREST OG FORFATTER

VIDVINKEL

«Det er noe jeg har lurt på hele livet.»«Hva er det?» sa jeg.«Jeg har lurt så veldig på om faren min var glad i

meg.»«Har du lurt på det?»

«Ja», sa han.Så fortalte han at det i oppveksten hendte at det var ganger hvor han

syntes han lyktes med det han sa og gjorde.

«Og da», sa han, «da så jeg dette fine lyset innerst i øynene hans, men oftest», sa han, «så ble det for bratt opp til far min. Jeg var nok på

mange måter en skuffelse som sønn, jeg innfridde kanskje ikke de forvent-

ningene han hadde.Jeg har hele livet gått og lurt på om faren

min var glad i meg.»

Hvis du er far eller mor til et lite barn eller en ten åring eller en som allerede er skikkelig voksen:

Si til ditt barn, ikke så sjelden, på vanlige dager, med dine egne ord – hvis det er sant – si:

Jeg er veldig glad i deg.

Jeg snakker ikke om når de har vunnet håndballturne-ring eller kommer hjem med flott karakterbok, da skal de ha skryt og ros.

Men det er ikke det som er viktig.Det viktige er å si det på de vanlige dagene, de som er

uten prestasjoner, så det knyttes til eksistens.Hvis du klarer å få sagt det, gir du ditt barn en identi-

tet, en bevissthet om å være elsket. Det er den sterkeste identitet som overhodet finnes. Da vil ditt barn klare seg også når de høye bølgene slår innover et liv.

«Vend deg mot meg, men

langsomt, opp-merksomt og spar

ikke på angst og vennlighet»

og andre er. Og for mange blir jo det med tradisjoner mye større og viktigere da.

QUIZ TIME. Ribbefater er båret ut, og det er snart tomt for julebrus i kiosken. Langbordene er ryddet til side og erstattet med en sofa-gruppe. Det er tid for quiz! Klokka nærmer seg midnatt, og selv om arrangementet offisielt er over, er det ingen som snakker om stenge-tid. Det diskuteres om det blir for urettferdig med teologistudent og prest på samme lag – hva om det er mange spørsmål om gammel-gresk, for eksempel?

Kapellan Thomas Wagle iler til og garanterer for bibelkunnska-pene til det konkurrerende laget. En kakeboks med hjemmelagde kaker sendes rundt, det drikkes kaffe og stemningen er – ganske riktig – nesten som hjemme i stua etter at maten er spist og pakkene åpnet en julekveld.

Utenfor sjømannskirken ligger storbyen i mørket og venter på jul, den også. �

– Det er fullstendig uaktuelt for meg å feire jul noe annet sted enn hjemme, sier Hanneli Karagülle. Jonas Lind Aase planlegger Londonjul for først gang. – Jeg gleder meg, men merker at det kiler litt i magen.

u

Studentenes julemiddag

«Aldri i verden om jeg feirer jul noe annet sted enn hjemme i Norge! Det er bare helt uaktuelt»Hanneli Karagülle


Hvorfor ville du jobbe i utlandet?– Jeg tilbrakte store deler av oppveksten i Republikken Kongo og bodde i tenårene i Mali og Rwanda. Med foreldre som var engasjert i helse- og vannarbeid ble jeg tidlig eksponert for nye kulturer, folk og språk. Jeg fikk også et unikt innblikk i bistands-verden. Jeg har derfor alltid søkt utfordringer i utlandet og har bodd, studert og jobbet i Liberia, Frankrike og USA.

Hva går jobben din ut på? – Jeg arbeider for FN med fokus på institusjonsbygging i konfliktland. FN har 100 000 soldater – såkalte blåhjelmer – stasjonert i mer enn 15 fredsbevarende operasjoner rundt omkring i verden. Min oppgave er å sørge for at disse operasjonene bidrar til å bygge opp nasjonale sikkerhets- og justis institusjoner slik at landene selv kan ivareta sin egen fred og sikkerhet.

Hvordan arter en vanlig arbeidsdag for deg? – I arbeidet med konflikthånd-tering er det sjeldent en vanlig arbeidsdag. Vår oppgave er å støtte FNs arbeid i land som er, eller nylig har kommet ut av konflikt, som for eksempel Syria, Somalia, Mali og Haiti. Selv om vi dermed bidrar til langsiktige

I fredens tjenesteThorodd Ommundsen jobber for en verden uten krig og fattigdom.

samfunnsreformer blir åpenbart jobben min ofte reaktiv hvor plut-selige kriser og kortsiktig krise-håndtering dikterer arbeidsdagen.

Hva er den viktigste egenska-pen i jobben din? – Bestemthet kombinert med ydmykhet. Uten det første får jeg nemlig ikke utrettet noe i FN. Men uten det siste risikerer jeg å miste fokus på menneskene vi skal utrette noe for.

Hvilke personlige egenskaper har vært mest nyttige for deg? – En umiddelbar fortrolighet med nye og ukjente utfordringer, men-nesker og steder. Og en respekt for at min virkelighetsoppfatning og mine perspektiver ikke er mer verdt enn andres.

Hva er det beste og verste med å jobbe i utlandet? – Det beste med å jobbe for FN er at jeg i oppdraget med å løse noen av de mest krevende utfor-dringene globalt, står side om side med ekstremt dyktige, dynamiske og oppfordrende kolleger. Det ver-ste er at jeg tilbringer altfor mye tid i møter.

Hva er det viktigste du har lært av ditt utenlandsopphold så langt?

– At det er mer som forener oss på tvers av nasjonaliteter og kulturer enn det som splitter oss.

Hva gjør du når du lengter hjem? – Da klikker jeg på «favoritter» under kontaktlisten min på tele-fonen, og ringer hjem til familie og venner.

Hvilket forhold har du til Sjø-mannskirken? – Sjømannskirken i New York er for meg et anker som sørger for et fast holdepunkt i en ellers hektisk og flyktig tilværelse – et sted som minner meg om tro og viktige verdier, og som uomtvistelig tilbyr verdens beste vafler.

Hvilket råd vil du gi til andre som drømmer om å jobbe i utlandet? – Det viktigste er at man har mot til å sette seg selv i ukomfortable situasjoner. Da tror jeg de fleste vil erfare at man ikke bare tilpasser seg fort, men begynner å mestre utfordringer som i utgangspunk-tet virket absurde og uoppnåelige.

Hvor er du om ti år? – På FaceTime, i prat med familie og venner hjemme – fra et eller annet sted i verden.

JOBBINTERVJUET

SERIE OM NORDMENN I UTLANDET

Navn Thorodd

Ommundsen

Født 4. april 1980

Sivilstatus Forlovet

Fra Vegårshei

Jobb Rådgiver,

FNs Fredsbevarende

Operasjoner, New York

PROFIL

HJEMLENGSEL3/4

SAVNER MESTFamilie og

frisk luft

SAVNER MINSTKritikken av det

norske helsevesenet

TEKST INGE MØRLAND FOTO DAG FOLKESTAD

«Det er mer som forener oss på tvers av nasjonaliteter og kulturer enn det som splitter oss»


JULETANKER

DELE-JULDen som slipper julen inn i sitt liv åpner for et nytt liv.

Jomfruen skal bli med barn. Dramatisk for den unge jenta og kjæresten hennes. Urovek-kende i den nære sammenhengen. Allikevel en stillferdig begynnelse. Hun bærer kimen til det nye. Sårbar føder hun en sønn i fattig-dom og uten forsvar. Immanuel – Gud med oss. Fredsfyrsten blir han også kalt. Han skaper noe nytt, helt inn til margen av vår verden. Det starter i det innerste, i det min-ste, i stallens mørke. Det er en ny start. En bevegelse uten like. Immanuel – det betyr:

Gud med oss. Det er nåde – ikke makt. Gud med oss er

ikke at Gud alltid er på vår side, som i triumf over de andre, men at vi alltid er i hans hen-der. Vi eier ikke Gud, men vi er Guds eien-dom. Gud med oss – vi er som leiren i pot-temakerens hender. Immanuel – født av en jomfru – kommer, vil være i våre liv og forme oss. Den som slipper julen inn i sitt liv åpner for et nytt liv. Det nye livet vokser av nåde.

Det er å dele. Gud deler. Raust. Det kjæ-reste Gud har – Jesus Kristus. Slik blir kirken til. Jesus former den til det store dele-fellesskapet. Der har alle mennesker lik verdi, født i stall eller slott. Der ser vi hver-andre. Der er arbeid for fred og rettferdighet del av kroppsspråket. Der er tilgivelse og trøst til stede. Kirken over hele jorden feirer jul. Det høres ulikt ut fra sted til sted. Det ser ulikt ut. Mye vil være fremmed om du besøker Okpo eller Buenos Aires, Abuja eller Tenerife og tenker på menigheten hjemme, men «Immanuel, Gud med oss» er der. Jul er at Gud deler – Gud er med oss. Jul er at vi deler. Mennesker vi møter kjenner Guds kjærlighet gjennom våre liv.

«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss»Matteus 1,23

ØRNULF STEEN

Sjømannsprest i Rio

SPØR PRESTEN Bærer du på spørsmål om livet, om døden, om tro eller tvil? I Sjømannskirkens nettkirke kan du kontakte prestene på epost [email protected] eller via chat på websiden www.nettkirken.no. Prestene har taushetsplikt.

En verden full av tegn

på troAv Katrine Ziesler

KRISTIAN

Nordens Mor Teresa: Islandske Ólafía Jóhannesdóttir var de ulykkeliges venn i slumkvarterene nær Vaterland rundt århundre skiftet – og er her fortsatt.Oslo, Norge

JA, KRISTIAN, NÅ HAR DU VASKET DET GLASSET I 20 MINUTTER , TROR DU IKKE DET BEGYNNER

VASKE VASKE VASKEVASKE VASKE

VASKE VASKEVASKE

VASKEVASKE

VASKEVASKE

VASKEVASKE

VASKE VASKE

SNØFTHA HA HA!HALLELUJA!

AMEN!

GO PREACHER!

YES!HO HO! SNUFS

Å BLI RENT SNART?


Norske grantrær er populære gaver og skipes til europeiske byer før jul. Men da Bud & Hilsen skulle følge et juletre fra Oslo til sjømannskirken

i Rotterdam oppstod et aldri så lite mysterium.TEKST OG FOTO DAG FOLKESTAD

DU GRØNNE, GLITRENDE TRE,

GOD TUR!


Jakten på juletreet

transportkrybbe – spesielt med tanke på krybbens symbolverdi i akkurat denne høytiden.

Beskjed nr. 1: «Trærne fraktes til Brevik om natten og derfra med båt, først til Immingham i England og så videre til Rotterdam. Har dessverre ingen informasjon om hvilken dag overfarten starter.»

Beskjed nr. 2: «Treet kommer til Vlaardingen, kaiområde utenfor Rotterdam. M.h.t. transport tidene, kanskje du kan kontakte DFDS Seaways (rederiet som frakter juletreet).»

En kjapp telefonsamtale senere er det bekreftet fra DFDS Seaways og transsportmottaket i Vlaardingen at krybben skal ankomme Rotterdam mandag 10. desember. Herfra vil så trærne transporteres til hen-holdsvis rådhuset og sjømannskirken i Rotterdam.

Bud & Hilsen blir godt tatt i mot i sjømannskirken samme dag som juletrærne. Men et par telefoner senere er stemningen litt mer usikker.

Beskjed nr. 3: «Det kan hende at treet må ligge i tollen i ett døgn. Men siden det er ordføreren i byen som har bestilt det, så skal det vanligvis gå raskt.»

Beskjed nr.4: «Alt går etter planen. Trærne ankom havnen i natt og blir transportert en gang mellom klokken 13 og 14 til sine endestasjoner, hilsen Ruud van Vugt, ordførerens kontor.»

INGEN SPOR. Sammen med diakonal medarbeider i sjømannskirken, Ragnvald Kjuus, drar vi til havnen

Ordfører Fabian Stang ønsker velkommen til skogsfest og juletrehogst, og kan by pensjonister og skolebarna både boller og kakao.Det er mye arbeid å felle et 18 meter høyt juletre i Maridalen i Oslo. Treet hentes med trailer, før det fraktes videre med båt.

hvor frakteskipet fra Immingham har ankom-met. Portvakten vinker oss forbi, og der står den. Krybben. Om vi trekker det veldig langt, så kan vi se for oss juleevangeliet, med hyrdene som arbeider på kaien, og gjeter containerne fra vann til land. Selv har jeg verken med meg gull, røkelse eller myrra, men skulle gjerne hatt en varmere lammeullsgenser der jeg står i den sure, nederlandske vinden.

Skepsisen stiger dog noen hakk etter et par runder rundt krybben, i høy og lav positur.

Uansett hvor mange ganger vi kikker så er det bare ett gigantisk juletre i krybben. Det er alt-for høyt til sjømannskirken, både med og uten kirkespir og -tak. Dette er juletreet til rådhus-plassen. Verken mer. I alle fall ikke noe mindre.

I portvakten inviteres det på varm kaffe og en prat.

– Noorse kerk? Kerstboom? Christmas tree? Two?

Ristende hoder.

BEKREFTES FELT. De neste to timene går med til febrilsk telefonkontakt med begge ordførernes kontorer. Telefonlinjene til skogavdelingen i Bymiljøetaten i Oslo kommune går nesten like varme som toddyen som ble servert under hog-sten for halvannen uke siden. Varmen kommer

FAKTA

Årets juletre til Rotterdam skal

hogges i Oslo 26. november.

Oslo kommune gir hvert år juletrær til London, Rotterdam og

Reykjavik.

Byene Berlin, Antwerpen, Hamburg og Aberdeen får

også norske trær, men ingen til

sjømanns kirkene her.

Sjømanns kirken i London får

norsk julegran fra Skogn Rotary.

I andre sjømanns kirker

er det lokale juletrær som gjelder,

eller i plast på grunn av tollprosedyrer.

Har Sjømannskirken blitt lurt siden 1951? Ført bak juletrelyset? Et slags utklednings-mysterium på høyden med fedre som alltid forsvinner rett før nissen banker på døra

med sekken på ryggen?Siden 1951 har det vært tradisjon at det sendes

et juletre til Rotterdam til jul, som en solidaritets-handling til Rotterdam by til støtte i gjenoppbyggin-gen etter bombingen under krigen. I samme slengen har det blitt sendt et mindre juletre til sjømanns-kirken i Rotterdam, men ingen vet helt nøyaktig når sjømannskirketradisjonen startet.

Så kan man stille spørsmålet; ble juletreet til sjø-mannskirken 2012 faktisk felt i Oslo?

TO MENN OG EN SAG. For det er helt berettiget å stille spørsmålet: Bud & Hilsen var til stede under den høytidelige seremonien da ordfører Fabian Stang inviterte til felling av juletreet som skulle lyse opp rådhusplassen i den nederlandske havne-byen. Rotterdams ordfører, Ahmed Aboutaleb, var også høyst til stede, og dro i den ene enden av saga, med Fabian Stang smilende i andre enden. Deputy Head of Mission ved Nederlands ambassade i Norge var også vitne. Det samme var en representant fra det norske generalkonsulatet i Rotterdam, samt sjømannsprest i Rotterdam, Ole Andreas Holen. For ikke å snakke om alle de voksne damene som

hadde tatt turen ut i skogen for å drikke Bymiljø etatens skogkaffe, spise smørbrød og se på den kjekke ordføreren fra Oslo, ikledd vinterstøvler og strikkegenser. Man kunne heller ikke overse, eller la være å overhøre, de julesang-syngende elevene fra Kjelsås skole. Og da det viste seg at det 80 år gamle og 18 meter høye treet i tillegg stod ved Kjærlig-hetsberget i Maridalen, kunne ikke rammen bli bedre.

– Hvor er juletreet til sjømannskirken i Rot-terdam, spurte jeg, etter at sjømannspresten hadde stilt meg samme spørsmål.

– Det er ingen seremoni omkring ekstratreet til sjømannskirken. Det kan vi ikke påta oss. Det har ikke noe med hverandre å gjøre bortsett fra at det transporteres sammen med tregaven til Rotterdam, var svaret fra ordførerens kontor.

Vi hadde med andre ord ikke sett snurten av treet til sjømannskirken da vi forlot skogen. Men at det skulle bli hugget, det var helt klart.

TREET I KRYBBEN. Tradisjonelt sett, i følge kilder ved ordførerens kontor og konsulatet i Rotterdam, er det en stor jobb som gjøres med trærne før de er klare til å fraktes til Rotter-dam. I bunn og grunn var det betryggende å høre at juletrærne ble fraktet i en spesiallaget

«Hvor er juletreet til sjømannskirken i Rotterdam, spurte jeg, etter at sjømannspresten hadde stilt meg samme spørsmål»

u


tilbake i kroppen.Beskjed nr. 5: «Joda, sjømannskirkens tre ble hugget. Det kan

bekreftes. Kan det ha falt av underveis? Hilsen Oslo»Betryggende beskjed nr. 6: «Dear mr. Folkestad, The tree for the church

is comming tomorrow at 11.00 o’clock in the morning. Hilsen Rotterdam.»Det betyr ett døgn senere, men likevel tid nok til å ta i mot juletreet

som har reist helt fra Oslo. Juletrepynten kan i det minste finnes fram så lenge.

DAGEN DERPÅ. Fra klokken 11 stikkes hodet jevnlig og utålmodig ut kirkedøra, i tilfelle juletreet er ankommet uten en lyd. Men samme nedslående resultat hver gang.

Beskjed nr. 7: «Treet er på vei».Klokken er 13, og det spøkes med at sjømannspresten får kjøre på

IKEA og kjøpe inn et tre for fotograferingens skyld. Spøken blir nesten satt ut i virkelighet i det en lastebil høres utenfor. Den har ikke bare med seg ett juletre, men to! Ett på to meter, ett på fire. For sikkerhets skyld velges det lange treet, som må kappes for å få plass under taket i kirkerommet. Balanserende på stige henger Kjuus under taket og fes-ter lys og stjerne. Og norske flagg.

(1) Det store juletreet til rådhusplassen i Rotterdam er ankommet. Men hvor er sjømannskirketreet? (2) Tydelig merking av krybben som ankommer Vlaardingen havn. (3) Endelig på plass. Et nypyntet tre – verdt å vente på.

u – Vi rakk det, sier han fornøyd, og lar seg velvillig avfotografere.

45 minutter senere må Bud & Hilsen løpe til dro-sjen for å rekke returflyet til Norge. Men i det minste var juletreet på plass i sjømannskirken i Rotterdam.

Men to juletrær? Det så i hvert fall ganske norsk ut. Grantre i det minste.

Oppdrag utført.

SANNHETENS TIME. 13. desember, to dager etter at undertegnede er tilbake på kontoret i Bergen, kom-mer en e-post fra sjømannsprest Dagfinn Skogøy i Rotterdam:

Til din info: Jeg ble oppringt av visekonsulen her i Rotterdam i går. Saken var: Juletreet fra Oslo til kirken ble ikke funnet – ingen aner hvor det er blitt av. Treet vi fikk til kirken var en løsning Rotterdam kom-mune selv fikk fram – antagelig et nederlandsk tre! Hva du vil skrive – og hvordan du vinkler dette – er opp til deg – synes dog det er greit du vet det! �

Jakten på juletreet

«Joda, sjømannskirkens tre ble hugget. Det kan bekreftes. Kan det ha

falt av underveis? Hilsen Oslo»

Endelig er juletreet ankommet, og må kappes i riktig lengde. Peter Müller står med tommestokken, mens Ragnvald Kjuus sager villig vekk.

1

2 3


WIDVEY-VISERENEtter en høst med fullbooket statsrådskalender,

ser Thorhild Widvey fram til å lage advents-kalender til guttene sine på 19 og 21 år.

TEKST INGE MØRLAND FOTO STEFFEN AALAND

Julegjesten


Utenfor har løvet for lengst gulnet, dagene er blitt mørkere og kaldere. Thorhild Widvey ankommer Folketeateret ved Youngstorget en regnfull novembertorsdag. Den ferske

kulturministeren strutter av energi. – Jeg går med glede løs på de oppgavene jeg får. Jeg

er gira på livet, vet du.Hun setter seg ned på rad fire i den tomme teater-

salen. Bak det purpurrøde sceneteppe skimtes kulissene til musikalen Annie som spilles hver kveld langt inn i desember. Men det er ikke noe «hundeliv» å være kulturminister, i følge Widvey. Til tross for at kalenderen hennes gir tegn til travle dager og lange kvelder fram mot jul.

– Jeg synes det er kjekt. Å møte mennesker og få bidra til å skape en endring i samfunnet, det er driv-kraften min.

DEN ELDSTE. Wildenvey? Widhvem-sa-du? Mange ble overrasket da statsminister Erna Solberg i høst valgte Thorhild Widvey fra den lille kystbygda Tor-vastad, som statsråd med ansvar for kultur- og kir-kesaker. Men 57-åringen er på ingen måte et ukjent navn i norsk politikk. Hun har vært aktiv i Høyre siden 1979, statssekretær i flere departement, og olje- og energiminister i Bondevik II-regjeringen. Widvey

har også hatt en rekke styreverv i næringslivet og innen idretten.

Da Erna Solberg inviterte på en kopp kaffe noen dager før regjeringsskiftet, ante Widvey hva det gjaldt. Tilbudet om kultur- og kirkeministerposten kom likevel overraskende på henne.

– Ja, egentlig. Det er jo ikke kultur som har vært mitt fagområde de siste årene, men Erna kjenner meg og vet at jeg er en erfaren allround-politiker.

– Regjeringens eldste faktisk, smiler Widvey.Hun har vært på dypt vann før.– Men først og fremst takket jeg ja fordi jeg tror jeg

har noe å bidra med.

FORANKRING OG TRO. Med et stort, gullkors rundt halsen gjorde Thorhild Widvey comeback i rikspoli-tikken. Hennes forgjenger, Hadia Tajik (Ap), var den første muslimske statsråden i Norge.

– Hvorfor er kultur viktig?– Vi lever i en globalisert verden, og da er det viktig

at vi kan forankres i det som er våre tradisjoner. Men vi må også utfordres, og lære hvor vi står, for å møte nye utfordringer i samfunnet vårt.

Er du en kristen kulturminister eller en kulturminis-ter som er kristen?

– Jeg har en veldig følelse av at de fleste mennesker

har behov for en forankring i noe som er større enn oss selv. For meg er det Gud. Det å være kristen er ikke noe jeg bare er på søndager. Jeg mener det er viktig å være bevisst på hva jeg selv står for og tror på, for å kunne møte andre religioner, livssyn og kul-turer på en åpen og trygg måte.

Widvey har aldri hatt noe problematisk forhold til det å kalle seg kristen.

– Jeg ser på troen som en gave jeg har fått og som jeg har valgt å ta i mot.

KIRKEMINISTER. Widveys departement har et bredt ansvar: Kultur, kirke, tros- og livssyn, medier, idrett, spill- og lotterisaker – og koordinator av norsk frivil-ligpolitikk. Neste år er det ingen sektor innenfor kul-turområdet som skal ha noen slags forrang. Dermed blir hun Norges siste kirkeminister.

– For meg er ikke dette en issue. Det er kun en navneendring, ikke en nedgradering av verken kirke eller livssynsfeltet som sådan. Jeg gleder meg til å arbeide med kirke saker og utforme en ny helhetlig livssynspolitikk.

– Og så er det viktig å presisere at som minister er det jeg som står for rammene, kirken for innholdet. Jeg skal ikke blande meg bort i det, selv om jeg av og til har lyst, sier Widvey etterfulgt av en liten latter.

Hun skapte nemlig storm i kirke-Norge da hun som olje- og energiminister ba kirken holde seg unna politiske spørsmål og heller konsentrere seg om å fylle tomrommene, både de i kirken og de åndelige.

Et smil sklir over ansiktet hennes. – Det har skjedd mye positivt i kirken

siden 2005.

SJØMANNSKIRKE OG FOLKEKIRKE. For syv år siden ble Høyre-veteranen valgt inn i Sjømannskirkens hovedstyre. Fra 2009 og fram til hun måtte trekke seg fra vervet i høst, var Widvey leder.

– Faren min var maskinsjef og seilte på alle verdens hav. Når han var hjemme, snakket han mye og ofte om menneskene han hadde møtt på kjerkå. Det var en ære for meg å få følge i hans fotspor, på en måte.

– Hva er det med Sjømannskirken som engasjerer deg?

– Sjømannskirken har klart å kommuni-sere at kirkedøren er bred og porten vid nok for trosbeskjedne nordmenn. Mange steder er den norske kirken det naturlige møteste-det i utlandet, et hjem langt hjemmefra. Slik

(1) Kultur handler om hvem vi er, hvem vi vil være, hva slags samfunn vi ønsker, sier kulturminister Thorhild Widvey. Her har hun nettopp fått overlevert blomster, nøkler og kontor fra sin forgjenger Hadia Tajik (t.h.).

(2) Thorhild Widvey på Sjømannskirkens generalforsamling i 2012. (3) På bursdagsfest med ektemannen Osvald Magne Bjelland. (4) Wenche Myhre mottar «Hedersprisen» av kulturministeren under Se & Hørs kjendisgalla i høst.

Julegjesten

Navn Thorhild Widvey

Født 9. januar 1956

Sivilstatus Gift med Osvald Magne

Bjelland, to sønner

Fra Karmøy,

bor i Oslo

Jobb Kultur og

kirkeminister i Solberg

regjeringen

PROFIL «Vi lever i en globalisert verden, og da er det viktig at vi kan forankres i det som er våre tradisjoner»

Foto

: Sca

npix

og

Øyv

ind

Sæ

thre

1

2

3 4

u


sett er Sjømannskirken en folke-kirke i ordets rette forstand.

– Hva har vært den viktigste saken i din styretid?

– For de fleste nordmenn betyr et utenlandsopphold noe positivt. Men det byr også på mange utfor-dringer. Det vet jeg av egen erfa-ring. Jeg har derfor vært opptatt av å spisse budskapet om at kirken er en nødvendig bidragsyter for det offisielle Norge i utlandet.

– På hvilken måte?– Utenriksdepartementet fyller

selvsagt den operative rollen når en katastrofe eller ulykke inntreffer. Men Sjømannskirken er hendene som holder rundt, øynene som ser og ørene som hører. De siste årene har jeg fått mange brev og telefoner fra nordmenn som ønsker å vise sin takknemlighet overfor den hjelpen Sjømannskirken har gitt når verden var i ferd med å rase sammen for dem.

DUGNADSÅND. Som styreleder i Sjømannskirken kjempet Widvey på barrikadene for økte bevilg-ninger over statsbudsjettet. Da den politiske plattformen til den nye regjeringen ble lagt fram i høst, var Sjømanns kirken en av få organisasjoner som ble nevnt ved navn. Et av satsingsområdene er «å sikre gode betingelser for Sjømannskirken».

– Jeg var ikke med på å formu-lere den setningen, så det kan jeg ikke kommentere. Jeg skal heller ikke behandle saker som angår Sjømannskirken det neste året. Det ansvaret får en settestatsråd i «karantenetiden» min.

Widvey vil ikke svare på flere spørsmål om rammebetingelser og finansiering. Hun er opptatt av å følge spillereglene, både av hensyn til seg selv, til Sjømanns-kirken og alle de andre organisa-sjonene og aktørene som hun er minister for.

– Men jeg står jo på de frivil-liges side. Det er det ingen tvil

om. Det er veldig viktig å skape engasjement, og frivillige organi-sasjoner bidrar til det.

Derfor irriterte det henne at den tidligere regjerningen sa at frivilligheten er et viktig supple-ment til det offentlige.

– Det er ikke slik at titusenvis av timer som legges ned hver dag, ubetalt og uegennyttig, i Norge og world wide, er et supplement. I mine øyne er det motsatt.

STOMPERUD. – Men du, skulle vi ikke egentlig snakke om jul?

Thorhild Widvey ser på klokka og dirigerer samtalen inn på det som var utgangspunktet for inter-vjuet. Nok politikk nå.

– Jeg er nemlig veldig «julete».– Hva er ditt beste juleminne?– Jeg vokste opp under enkle

kår, og husker alle de gode felles-skapstingene – som å ha tid til å gjøre noe fint sammen, ligge på sofaen og lese Stomperud, spise julekaker og synge julesanger. You name it.

Å lokke fram julefølelsen hos kulturministeren er ingen kunst.

– Flere i familien spiller et instrument. Jeg husker godt når pinnekjøttet var spist og gavene pakket opp, da sang vi oss gjen-nom alt fra «Deilig er jorden» til «På låven sitter nissen», akkom-pagnert av både piano, gitar, trompet og kornett.

ADVENTSKALENDER. Det er flere juletradisjoner Widvey fortsatt pleier godt: Kirkekonserter, jule-gudstjenester og adventskalender til guttene. Selv om de nå har blitt 19 og 21 år.

– Jeg pakker inn små sitater fra store tenkere, kloke ord som kan være gode å ta med seg senere i livet. Gleden av å gi og få, blir man aldri for gammel for. Jeg satser på at jeg får tid til dette i år også.

Hun smiler forventningsfullt.– Mine nærmeste er viktig for

meg. Vi har travle hverdager på hver vår kant alle fire, derfor er

Julegjesten

det hyggeligt når jula kommer og vi kan være sammen og holde liv i de tradisjonene vi har bygd opp som familie.

Ektemannen Osvald Magne Bjelland jobber i konsulentbran-sjen og er mye på reise. Eldste-sønnen Ole Kristoffer studerer i England, mens yngstemann Johannes flytter til New Zealand over nyttår.

ANNERLEDES JUL. Hvert år går familien ut i skogen og finner sitt eget juletre. Lille julaften deko-reres treet med julepynt som de har samlet gjennom et langt liv i utlandet og hjemme. Det hele blir en egen seremoni. Flettede jule-kurver som barna laget da de var små og remser av norske flagg får også plass, selvfølgelig. Resultatet er et veldig personlig juletre med minner fra hele verden. Widvey er ingen fan av kunstige, hvite jule-trær, bare så det er sagt.

Vanligvis feires julehøytiden til fjells, i vinterkledde omgivelser, på familiehytta på Beitostølen. Men i år blir det annerledes. Ikke fordi hun er statsråd, men fordi hennes 90 år gamle mor er på sykehjem.

– Vi skal feire jul hos min svi-germor på Vestlandet, og jeg vil også være sammen med mor på hjemmet. Men det er vanskelig å planlegge når vi må ta en dag av gangen …

Hun trekker pusten.– Mor har alltid stilt opp for oss,

så vi ønsker å tilbringe høytiden sammen med henne.

JULEØNSKET. Timen som var avsatt til intervju er for lengst brukt opp. På vei opp av den myke teaterstolen, rekker vi et siste spørsmål før kulturministeren haster videre til neste avtale.

– Hva ønsker du deg til jul i år?– Tid.Thorhild Widvey ler høyt.– Og Roy Jacobsens nye bok «De

usynlige». �

«Frivilligheten er helt grunnleggende for samfunnsutviklingen»

Juletradisjon Familien,

hyttejul, julegudstjeneste – og Stom

perud

Musikk «Deilig er

jorden» med Sølvguttene

Mat Pinnekjøtt

Pynt Juletre

TV-program «Grevinnen

og hovmesteren»

DET BLIR IKKE JUL UTEN …

u


HØYDEPUNKTET

Velkommen til dagen som plan-legges 360 dager på forhånd.

TEKST OG FOTO ØYVIND SÆTHRE

FOTOREPORTASJEN

I basarrommet i andre etasje er

det full aktivitet. Mathilda Ruud går utallige turer opp og ned for å fylle kirken med varer.

Eli Klepp Eidså sørger for at alle får med seg at det er julepynt laget med kjærlighet som selges på basaren.


(1) Gunnar Loe står i den bratte kirkebakken, i en eim av svidd clutch, og konstanterer at det er fullt på parkeringsplassen. (2) Singaporekonfirmantene Mia Tresnes (t.v.) og Ingeborg Tveter Lunde har sikret seg «et lite stykke Norge» til julaften. (3) Anja Strømnes Aspelund er en erfaren basargjest og kom tidlig, mens benker, bord og pianolokk fortsatt bugnet av varer. (4) Det er ikke bare barn som blir glade over å vinne på basar! Jorunn Ilebekk (f.v.), Margaret Høiesen og Bjørn Mørken gleder seg over ny vase, lenestol og massasjepute.

2

1

4

3

Endelig er dagen her. Dagen alle sjømanns kirkene verden rundt har felles. Dagen som får damer til å sy og strikke hele året. Dagen som får menn til

å kjøpe lodd og stå parkeringsvakt. Dagen som gjør at alt annet må legges vekk: Julebasaren.

Mange frivillige ildsjeler i det norske Singapore- miljøet har stått på i flere timer når de første basarbesøkende stiller seg i kø foran inngangen til sjømannskirken.

Hjemmebaksten er fortsatt lunken når kur-vene settes på bordet. Tova julenisser, julepynt, armbånd og håndarbeid i alle former og farger er pent dandert i kirkerommet. Hyllene i butik-ken og kjøleskapene i kiosken er fylt til randen for å kunne mette de over 800 som kommer innom i løpet av julebasaren.

– Jeg kom for seint i fjor og gikk glipp av flere godbiter, så i år ville jeg være her når dørene åpnes, hører vi i køen, mens den norske og sven-ske ambassadøren i fellesskap erklærer jule-basaren for åpnet og slipper folket inn.

Ett års håndarbeid, bøker, hjemmebakte grovbrød, norsk snop, tomatsuppe og lodd går ut i rekordfart mens pengene renner inn.

Basarinntektene utgjør en betydelig del av det årlige driftsbudsjettet for sjømannskirken i Singapore. En fornøyd daglig leder sitter på kon-toret og summerer alle posene med penger før de legges trygt i safen.

– Fantastisk! 330 000 kroner. Det er viktige driftsmidler det, sier Martin Jansvik.

Fotoreportasje: Julebasar


Fotoreportasje: Julebasar

(1) Fire timer etter at basaren åpnet, og enda flere timer etter at Signe Moldskred og de andre frivillige startet arbeidet, er det tid for en kaffepause. (2) Basaren er over. Sjømannsprest Eva Marie Jansvik har løsnet snippen og tatt fram moppen. Ingen er ferdig før alle er ferdige. (3) Lekeapparatene ligger henslengt i gresset utenfor sjømannskirken. Nå er det bare 363 dager igjen til neste julebasar i Singapore.

1

2

3– Hva er vel bedre enn litt hjemmebakst? Spesielt når kona mi har bakt det noen timer tidligere, ler Eirik Andreassen. BUD & HILSEN | 5352 | BUD & HILSEN

FARTØY PERSON.PRON.

BORT- FØRE

OVER- GREP

RETT- SKAFFEN

SPRÅK

ENSIDIG

ANFALL

KLED- NING

BORT

MÅNED NEDBØR

RAVE

ENSLIG

STYKKE SLAG- ORD

BEHOL- DER

MOMENT PLASS

ØDELAGT

KJØR

ANTYDE

INSTRU-MENT

HUS- GERÅD

TRIUM- FERE

BEGEI- STRING

BESVÆR-LIG

GNIST

FUGL

KRUSKA

PATTE

I TU

IKKE

AVIS

TITTE- SKAP

TEKKE

MYNT FORK.

DONERTE

PORTU- GAL

SPANIA

AVVEKS-LENDE

TIPPE

SMUR- NING

FUGL

UNDER- HOLDN.

BRENN- STOFF

BEVILL-ING

OVER- TREKK

GODS AKTOR

AVSOND-RET

KONKUR-RANSE

PIKE NAVN

ANSPORE

IN- STRUKS

FESTE TIRRE ADELS-

MANN

MYLDRE ORDNER

SKORPE MARK

DEKSEL

TO

AVGJØR-ELSE PLANTE

SKIKK

FORTÆRE

HUNN- DYR

TALL

NEDBØR TALL ARTIK- KEL SVAR

ARTIK- KEL

FN

BORT

2000

FORSIK-RING

OVER- REKKE LY

NYNORSKPRON.

PINE STREBE N

OKSY- GEN

JOD

HERMOD

© 39112-2012

HUSKER DU? SVAR OG VINN TRE BLINK-LODD

Et stort og viktig innslag på sjømannskirkenes julefester var utde-ling av julegaver til sjøfolk. Her ser vi en gjeng sjøgutter som har pakket ut gavene sine, og fordypet seg i brevene som lå ved. Noen som kjenner seg selv igjen? Sjømannskirken i den sørafrikanske byen ble nedlagt i 1987, etter 75 års virksomhet.FOTO SJØMANNSKIRKENS ARKIV

Send løsningsordet til Bud & Hilsen, Sjømannskirken, Nedre Slottsgate 4, 0157 OSLO eller på epost: [email protected] Vi må ha løsningen innen 7. januar 2014. Merk konvolutten: Kryssord 7/13

KRYSSORD

Vi gratulerer!Vinnere av Kryssord 5/13: Johan Arnt Engberg, Nannestad Jan Mathisen, Knapstad og Grete Arnesen, NesttunRiktig løsningsord: Sjømannen ber ikke om medvind han lærer seg å seile

DURBAN, DESEMBER 1954

Har du et bilde fra Sjømannskirkens snart 150årige historie, send det til epostadresse [email protected]

LØSNINGSORD:

NAVN:

ADRESSE:

SEND TIL: Bud & HilsenSjømannskirkenNedre Slottsgate 40157 OSLO


AUSTRALIAJohn Arne Lund (65), Lillehammer, er ansatt i et årsvikariat som sjømannsprest i Sydney.

Lund har lang fartstid i Sjømannskirken og har de siste årene vært nordsjøprest. USA

Arnfinn Eng (41), Jar, er ansatt som ny sjømanns prest/daglig leder i Houston. Han er for tiden studiesjef ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Elisabeth Rode-Chris-

toffersen Eng (38) går inn i deltidsstilling som diakonal medarbeider. Hun kommer fra stillingen som spesialsykepleier i hjemmesykepleien.

Jan Sverre Kjøstvedt (40), Lindesnes, er ansatt som ny vertskap/diakonal medarbeider i New York. Han er for tiden kjøkkensjef på Hald Pensjonat i Mandal. Ina Kjøstvedt (37)

er ansatt i en deltidsstilling. Hun er for tiden arbeidsveileder i attføringsbedriften Mindus.

THAILANDRagnvald Seierstad (61), Fetsund, er ansatt som sjømannsprest/daglig leder ved sjø

mannskirken i Pattaya. Han er for tiden flyplassprest på OSL, Gardermoen, men har tidligere vært sjømannsprest i både Miami og Køben havn. Tiltredelse januar 2014.

NORGEEinar Askvig er konstituert som ny hovedstyreleder i Sjømanns kirken frem til generalforsam

lingen i august 2014. Askvig har sittet i hovedstyret i åtte år.

AVSLUTTET TJENESTENils Kåre Vedvik, Pattaya

liehistorien. Selv var jeg ofte i kontakt med sjømannskirken på Mallorca da jeg i en periode job-bet som reiseleder på øya.

Julenissen har også en for-kjærlighet for Sjømannskirkens vaffeloppskrifter.

– Jeg har prøvd alle som en. Da jeg drev «Julenissens hus» på Savalen, serverte jeg besøkende en ny vaffeloppskrift hver uke. En av sjømannskirkene blandet

Julenissens ønskelisteBokaktuell julenisse er bekymret for jula.

til og med nissens favorittrett, risengrynsgrøt, inn i vaffelrøra. Den oppskriften ble selvfølgelig min favoritt. Ho-ho-ho.

Etter flere år som helårsnisse, flyttet Lønrusten til en liten gård i skogen utenfor Drammen. Her livnærer han seg som forfatter og småbruker – og nisse, så klart. Hver jul inviterer han til gammel-dags julemarked med kanefart, salgsboder, grøt og juleverksted på låven. I år dukker nok også Fjom-penissen opp på gården. For Lønrusten er nemlig bokaktuell med «Fjompenissen redder jula», om den slemme Julefanten som vil ødelegge jula for andre fordi han selv ikke feiret jul som barn.

– Jesus, engler og kristne julesanger er nesten borte fra det offentlige rom. Julenissen er foreløpig fredet. Hva synes du om denne utviklingen?

– Jeg opplever ikke at julenissen er fredet. Mange steder er hensynet til andre kulturer så fremtreden

En av Norges mest rutinerte julenisser heter Bent Julenissen Lønrusten. Ja, han er faktisk registrert med det mellom-navnet i Folkeregisteret. Ho-ho-ho.

Lønrusten har vært i julenissebransjen i 30 år. Ikke bare i Norge, men i USA, Frankrike, Eng-land, Kirgisistan, Japan og Danmark.

– Hvilket forhold har Julenissen til Sjømanns-kirken?

– Min mors fetter var sjømannsprest i Hamburg og i Philadelphia, så jeg fikk kirkens betydning for norske sjømenn inn med fami-

Foto

: Jø

rge

n B

raas

tad

/VG

FOLKNytt om navn

at alt som har med julenissen og hans skikkelse å gjøre er fjernet fra norske skoler og barnehager. Nisseluer, nisseverksted, nisse-grøt, ja til og med Alf Prøysens «Snekker Andresen» er byttet ut med flerkulturell vinterfest med snømenn og glitter dansende hip-hop figurer. At Jesus-barnet i krybben mister fotfeste i den norske befolkningen, mener jeg kommer av feilslått snillisme for ikke å tråkke noen på tærne.

Lønrusten mener kommersi-aliseringen og sekulariseringen er årsaken til at meningen og magien med jula forsvinner for manges del.

«At Jesus- barnet i krybben

mister fotfeste i den norske befolkningen, kommer av feilslått

snillisme»

Sjømannskirken & jeg BENT JULENISSEN LØNRUSTEN (48), julenisse

– Når julehysteriet starter flere måneder før jul, vannes hele høytiden ut. Jeg tror folk går lei. Og når jula endelig er her, rundes den raskt av til fordel for romjulssalg, nyttårsraketter og slanketips.

– Hva ønsker Julenissen seg til jul i år?

– Jeg er vel blant de få jule-nissene som mener at det er viktigere å gi barna verdifull tid med voksne, enn å kjøpe dem dyre julegaver. Derfor ønsker jeg meg en jul slik jula burde være; en fredelig og givende tid hvor vi heller strekker ut en hånd og ønsker alle velkommen inn.


Søndag 3. november var det Allehelgensdag. Dagen for å tenne lys på graven til en kjær og gi

rom for ettertanke og takknem-lighet. Denne søndagen feiret jeg gudstjeneste i sjømannskirken i Alanya i Tyrkia sammen med 80 andre nordmenn. Vi tente håpslys til minne om våre kjære og delte brød og vin som en enkel forsmak på det himmelske festmåltid. Køen var lang både ved lysgloben og nattverdbordet. Også denne søndagen ble en usynlig forbin-delse bekreftet mellom det som har vært og det som en gang skal komme.

Sjømannskirken er til for å gi mennesker håp. Ofte handler det om bistand i trivielle og mer eller mindre praktiske spørsmål som likevel er livsviktige for mestring av liv og hverdag. Noen ganger er det gode ord som gjør at ting faller på plass eller håp tennes, andre ganger ganske konkret hjelp som løser floker livet har skapt.

Mangfoldet av arbeid og aktivi-

Forventning og fellesskaptet i Sjømannskirken er basert på et grunnleggende håp om at livet i denne verden står i en større sam-menheng. Dette håpet vil vi for-midle i alt vi holder på med. Derfor feirer vi gudstjenester og inviterer med frimodighet alle til å bli med på en livsvandring med håp.

Julens fortelling om Jesus er en håpsfortelling. Da Jesus ble født, ble gamle løfter oppfylt, og en ny tid tok til. Nådens tid. En konge kom til verden, men hans rike var ikke og er ikke av denne verden. Jesus gav oss tegn på et Gudsrike som vi fortsatt venter på. Håpets rike gjør at også vi som tilhører verdenes rikeste land, fortsatt kan ha noe å håpe på.

Julens mange forberedelser, hver for seg og til sammen, fortel-ler hvordan vi feirer jul. Maten, gavene, pyntingen, invitasjoner, kleskjøp og billettbestillinger, alt vitner om hva vi ønsker julen skal være. Glede i bordfellesskap, godhet pakket inn i julepapir med til-og-fra-lapp som handler om mennesker som hører sammen.

Også våre liv kan være en forbe-redelse som viser hva vi håper på. Vi håper på et fellesskap på den andre siden av døden hvor Gud skal tørke bort hver tåre fra våre øyne, der døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Mens vi venter, for-bereder vi oss ved å la nåde gå for rett i våre egne liv og i møte med andre mennesker. Mens vi venter, er vi håpsagenter som henter nåde og tilgivelse i et måltid som ikke inneholder mer brød og vin enn at det kun kan styrke troens liv.

Forventning og fellesskap møter hverandre i julen. Lykke til med at gode forventninger innfris i julens fellesskap. Men noen ganger blir ikke livet alltid som vi forventer. Den tidligere ledende biskopen i Tyskland, Margot Kässmann, trakk seg fra sin stilling etter å ha blitt tatt for promillekjøring i begynnelsen av 2010. På spørsmål fra en journa-list om det gikk an å falle dypere, svarte hun: Ingen kan falle dypere enn i Guds nåde.

VED RORET

Illus

tras

jon:

Ras

mus

Juu

l

AUDUN MYHRE

GENERALSEKRETÆR I SJØMANNS

KIRKEN

Da Jesus ble født, ble gamle løfter oppfylt, og en ny tid tok til. Nådens tid.

«DET SKJEDDE I DE DAGER at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første inn-skrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasa-ret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke hus-rom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlig-het lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en kryb-be.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hær-skare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne for-talte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og pris-te Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.»

JULEEVANGELIETLukas 2, 1–20

Foto

: Thi

nkst

ock

58 | BUD & HILSEN










NoeNs BARNeBARNblir forsømt i spania


*

NoeNs BARNeBARNblir forsømt i spania

*

Gi 70 kroner

Send SmStilstedetil 2490

*Gjelder kun i Norge. Gi en gave på www.sjomannskirken.noBri

ng

Dia

log

annonse_budoghilsen_helside.indd 1 08.11.13 13.00


B-Post AbonnementRetur:

Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandetBoks 2007 Nordnes

5817 BERGEN, Norway

ETTERSENDES IKKE VED VARIG ADRESSEENDRING, MEN SENDESTILBAKE TIL SENDEREN MED OPPLYSNING OM DEN NYE ADRESSA.

Hjelpen er aldri langt unna med Europeiske reiseforsikring. Med det lille kortet i lommeboken har du et unikt nettverk til rådighet: Du har tilgang til en hel kjede kontorer med våre lokalkjente medarbeidere over hele verden. Trenger du legehjelp vil profesjonelle folk finne akkurat hva du trenger gjennom vår database med mer enn 60 000 leger og hjelpepersonell. Alarmsentralen du ringer, stenger aldri. Men kanskje det beste – tanken på at vi er der, gjør antakelig en bra ferie enda bedre.

tlf. (+47) 214 95 000 www.europeiske.no

Ferien blir litt tryggere med Europeiske

BA

TE

S D

IAL

OG

Fo

to:

Ru

ne

Be

nd

ikse

n

1x1s_Bud&Hilsen_Litt_tryggere_210x243.indd 1 3/7/11 4:28 PM

80 | BUD & HILSEN

Documents

THORHILD WIDVEY HJEM TIL JUL - arkiv.sjomannskirken.no · mitt julekvad Men i januar kom moralen Neste gang du ser ei skjev og glissen gran ... veien hjem. Helt hjem. Og om Sjømannskirken