Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått Blanda akustiske drops • Crooner Richard Badendyck

Musikk:

TIDEN GÅR:Fidelity nr.50!

3 Dac-klokker

CD’en LEVER!

VINYL: PU+RIAAGjesteskribenten om kabler

Hi-Fi portrettet: Antony Michaelson

4 CD/SACD spillere fra kr4.000-400.000

6MinimonitorDesign

RockLettdrevet

Hi-Fi+High-End

HøyttaLErE:

6 x budsjett

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,-

2/2011 9. årgangMars-April

50

Skand inav isk H igh -End magas in

INTERPRESS NORGE

returuke: 19

3

”Tiden bara går”, synger Therese Juel i det fantastiske opptaket til Jan Erik Peerson fra Botkyrka kirke i Sverige. Vinylplata ”Levande” var en lydreferanse for alle oss norske hi-fi entusiaster, nå med syv hår på brøstet og enda færre på hodet, men som med glede tenker tilbake på hi-fi’ens og egen ungdomstid.

Det er mer enn 30 år siden denne plata kom ut for første gang, omtrent 10 år senere var jeg med på å starte Lyd & Bilde som ble en av verdens største hi-fi blader, noe jeg fremdeles er veldig stolt av. Vi pløyde virkelig ny mark og skapte bety-delig interesse om musikk og gleden over god lyd. Ytterligere 10 år senere sluttet jeg da jeg syntes det ble for mye duppeditter og for lite lyd og musikk i mitt kjære hi-fi blad. Men vi er fortsatt gode venner, noe man kansje oppfatter noenlunde midt i bladet…

Etter å ha vært redaktør i det lille, men dedikerte hi-fi bladet Audio, startet jeg så opp Fidelity på noen få ukers varsel sammen med den entusiastiske Audio-gjengen da dette bladet ble kjøpt opp av et av de store bladkonsern. Narvesen og profesjonelle bladutgivere ristet skeptisk på hodet over vår nærmest naive satsing. Et ”hi-fi”- blad nummer 3 er rett og slett umulig i et lite land som Norge!

Men nå har du knapt 10 år senere Fidelity nummer 50 i hånden!

Omtrent samtidig som Therese Juel kom med sin plate på Opus 3, lanserte Sony/Philips sin ”perfect sound forever” CD-spiller som skulle gjøre den 100 år gamle rillespilleren avlegs. Men slik gikk det ikke, gitt! Og enkelte av verdens hi-fi blader begynte etter den første søte kløe å stille spørsmålstegn hvorvidt mangelen på støvknitring og visse sporingsproblemer motveiet entydig dårligere tredimensjon-alitet enn på vinyl. Og hva med dynamikken, selv om digitalmediet BEVISELIG hadde langt bedre dynamisk kontrast?

Nå er det altså CD-spilleren som skal kastes på skraphaugen. Etter lenge å ha strittet imot digitalinvasjonen simpelthen fordi digital-spinneren var langt fra ”perfekt”, så forsvarer vi nå denne utskjelte teknologien i dette jubileumsnummeret. Dette simpelthen fordi historien synes å gjenta seg: Det beste av det gamle er i det minste bedre enn gjennomsnittet av det nye!

Den nye drivverkfrie USB eller DS-Dac’en er glimrende, og det langt større utvalg av tilgjengelig musikk via harddisc og internett burde være ekstremt positivt. Men mange av oss opplever at vi stadig sjeldnere setter oss ned for å lytte konsentrert til musikk med de nye datasystemene. Hvorfor?

Samtidig oppdager vi at mange CD-spillere er blitt både bedre og billigere, vi presenterer 4 eksempler i dette bladet. En av disse viser seg å være ”bedre” enn alt annet vi har hørt av signalkilde i referanseanlegget, inkludert vinyl. Men billig er den ikke!

Men igjen kan vi oppleve åpningen av ”Tiden bare går” med den krispe gitaren og triangelet som stiger rett inn i himmelen som helt frigjort fra noe fysisk medium, slik vi også opplevde med de beste vinylspillere vi har hatt i hus. Og så kommer den varme, lyse, myke, hviskende stemmen som om hun står rett foran deg slik at du nesten kjenner den svake lavendelduften: Levande!

Takk derfor til Soulution og alle dere andre som hele tiden jakter på den ekte musikken i enden av regnbuen, takk til dere importører og forhandlere som entusiastisk pusher god lyd. Og takk til dere lesere av Fidelity som deler vår begeistring for ”det gode liv” med musikken.

Og fremfor alt; takk til dere strålende medarbeidere i Fidelity som med ulike ståsteder og med ulike tilnærmelser til musikken hver eneste gang prøver å lage bladet enda litt bedre…

Knut V

ww

w.au

dio

fid

elity.no

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettig-hetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

Ansvarlig redaktørKnut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24

Skribenter i dette nummerGunnar BrekkeArne Christian DamhaugJan MyrvoldTore Dag NilsenStein Arne NistadHåkon RognlienAnders RosnessTrond TorgnesskarKnut Vadseth

FotoKnut Vadseth

Grafisk designIdéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80www.ideverkstedet.no

TrykkPrintall

AnnonseavdelingTlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)

Annonsemateriellannonse@ideverkstedet.no

Kontakt redaksjonpost@audiofidelity.no

Diskusjonsforumwww.audiofidelity.no

Abonnement service:MediaConnect ASPostboks 265 Økern, 0510 OsloTlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01fidelity@kundetjeneste.no

Etterbestilling av tidligere utgivelser:www.audiofidelity.nopost@audiofidelity.no Tlf: 22 55 25 75

Etterbestilling av artikler som PDF:Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-postOppstart kr. 100 pr. blad.kristin@ideverkstedet.no

UtgiverForlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 OsloISSN 1503 4291

Tiden går…FiDEliTy nr.50:

4

Hi-Fi portrettet: Anthony Michaelson

Innhold50

nr 2/2011

22

Musical Fidelity DAC:liten og god

Musical Fidelity riA:V for Victory

27

26

Audio research ref 5 rør forforsterker

44

B&W 802 Diamond

34

B&W 800 Diamond

28

Musikkomtaler: Glimmer og gråstein

Musikkomtaler: Skeive skiver

Dac-klokker

48

52

54

Testpanelet om Soulution 745

Soulution 745 CD/SACD spiller

20

10

Wadia 381i CD, USB-Dac og kontrollforsterker

36

Brev

6

Davone rithm 2-veis designhøyttalere

40

5

Musikkomtaler: Blanda akustiske drops

56Budsjett: April Music Stello DA100 Signature 96/24 USB og Stello CDT 100:

68

Musikkomtaler: Blått & rått

60

– Hauk

62

Musikkportrett: Crooner richard Badendyck

63

Klipsch rF 7 ii hornhøyttaler

64

Budsjett: HrT-iStreamer

78

Budsjettreferansen– Cambridge Azur 650C CD-spiller

76

Budsjett: Dali Menuet royal vs Dali Mentor Menue

72

Budsjett: Kabelsammenligning

84

Zu Essence

80

Gjesteskribent om kabler

86

B&W P5 hodetelefoner

88

Transfiguration Axia PU

90

Consonance reference 40 riAA

92

Brev til

6

Feil nummer er lagt ut som pdfHei. Vi bare gjøre oppmerksom på at dere har lagt ut pdf-utgaven av nr 47 i stedet for nummer 42. Det er jo forsåvidt hyggelig, men kanskje litt ødeleggende for butikken :-)

mvh Gorm Johansen

Blad nr 49Er fast leser av deres utmerkede tidskrift. Mange fine artikler og omtaler av musikk utgivelser. Håpet på at Navnet Usher skulle dukke opp i omtale fra de omtale HIFI messene.

Usher har nylig oppgradert med DMD diskanter og det burde vel kvalifisere til omtale. Særlig i lys av hyppig omtale av B&W også med diamant diskanter. Er det noe håp på omtale ved en senere anledning?

Vennlig hilsen Ketil Treidene

Hei!Nei for an gangs skyld var dette en villet ”tabbe”. Grunnen var at vi er helt utsolgt på nr. 47 og det ville koste en formue å trykke opp flere. Og siden vi er utsolgt, taper vi heller ingenting, men gir bare god service. Knut

Usher med diamant kommer i neste blad! KV

Mennesker bagHej Knut!Først et godt nytår til alle,med tak for et formidabelt blad.Et stort tillykke med prisen til Leif Haggmark----intet er mere fortjent for denne frontkæmper! Vi der har været med i mange år ved at der findes mange store personligheder bag de grå stålfronter. Personer jeg har mødt på mange udstillinger.

Mit spørgsmål går der for som følger! Har Franco Serplin (Sonus Faber) mistet kontrollen over sit firma—måske fi-nanskrisens skyld—og er det også skyld i, vi ikke har hørt fra Mark Levinson længe! Super artikel i nr. 49!Er det samme tilfældet med Dan D’Agostino fra Krell? Hvad blev der af Svalander og Forsell? På forhånd tak!Glæder mig et vildt til nr 50!

Sten Dam, Danmark

Hej norge :) // Ennas HiFi Har ni hört om den kommande mässan i Jönköping den 7-8 maj?HiFi-mässan /Sweet Spot 2011 /i Jönköping 7 - 8 maj blir allt mer intressant. En hel del tunga aktörer på marknaden kom-mer medverka. Listan kommer växa vilket innebär att en ny snart kommer visas. Hoppas ni också kommer stå där och le åt alla nyhetssugna prospekt. :)

Thomas Bergman, Ennas’

Hei!Takk for tipset. Vi holder kontakten så får vi se. Men dette er vel også tid messe i Munchen, såvidt jeg husker?Knut V

Spørsmål om høyttalere, HJElP Hei og takk for et kjempebra blad!Har et spørsmål ang anbefaling av høyttalere\stereoanlegg. Prøver å finne meg et godt stereoanlegg, men synes det er vanskelig da det meste av godt utstyr blir for avslørende og for ”hifi-korrekt” for min smak. Har mange dårlige innspillin-ger i samlingen min, typisk 80-talls hard rock som låter hardt og spinkelt. Dette låter ofte verre på dyrt og godt utstyr.Hadde litt tro på at den nye XTZ Divine kunne være noe for meg, men ble usikker da du i testen konkluderte flere ganger med at den låt såkalt korrekt etter det jeg oppfattet. For å sette ting litt på spissen så skulle jeg nok ønske at en høyttaler spilte noe tilsvarende Cervin Vega på de dårlige innspillingene, mens det kan låte som en high end høyttaler på gode innspillinger. Jeg ønsker med andre ord tilbakelent diskant og mye saft og trøkk i bass og mellomtone. For å si det på en annen måte så ønsker jeg meg en høyttaler som egner seg til fest, men samtidig en som man kan få gode opplevelser på gode innspillinger. Men kanskje viktigt at den egner seg til fest. Dette var noe du påpekte at XTZen ikke var like god til. Bassen på XTZ’en er nok bra den, men er litt skeptisk når bassen kun er der når den er der på innspil-lingen. Trenger nok en ht som har så stor bass at en spinkel innspilling blir litt fyldigere.Har sett litt på Swans F2.2. Har du hørt disse? Evt andre anbefalinger?MVHÅge Bø

XTZ er knapt nok problemet, og med en typisk 50-100 watts rørforsterker vil du oppnå akurat det du er ute etter, mer kamuflerende men likevel musikalsk.mvhKnut V

Swans F2.2 til test?HeiLeste med stor interesse testen dere gjorde av XTZ Divine. En annen høytaler som har vært på markedet en stund nå som hadde vært interessant å fått en test på er Swans F2.2 som jeg mener stiller i samme klasse både i størrelse og pris. Lyd og Bilde hadde en ”minitest” av denne høytaleren for noen år siden, men synes den testen blir for overflatisk.

Håper at dere kan ta dere tiden til å teste Swans F2.2 også.

mvhRonny Olsen

Joda. Æres den som æres bør. Leif er en av de helt sentrale i skandinavisk hi-fi på toppnivå. Som jeg skrev fra Venezia i sommer, er Franco Serbelin helt ute av Sonus faber og ble ikke nevnt med et ord i presentasjonen av ny høyttaler. Men så har han også startet et konkurrerende merke. Også Dan og kone er helt ute av Krell som ble slukt av kinesiske penge-folk som opprinnelig skulle hjelpe til under finanskrisen. Svalander møter jeg på de fleste messer i Sverige, han driver fortsatt i bransjen, mens Forsell har “gått tilbake til hjerne-kirurgi”, i hvert fall nesten, ved å operere bort magesekken for å redusere fedme. Bedre butikk enn hi-fi, og det går rykter om at han har tjent fett (hm) på en metode som nå brukes i hele den vestlige verden.Mvh Knut

Erfaring med PC lydJeg vil gjerne med dette dele mine erfaringer med andre lesere angående lyd fra pc.Først og fremst vil jeg bare opplyse om hva jeg besitter av utstyr. Cambridge azur 840 A V.2 integrert forsterker og Epos M22 i tri wire høyttalere. Der bruker jeg en kabel fra wireworld som koster ca 2500.- for 2 X 3 meter. Altså i aller høyeste grad et budsjett anlegg. Jeg har vel i tillegg hørt en del rock `n roll alt for høyt i min ungdom så hørselen er vel heller ikke slik den burde være? Men litt hører jeg da enda. Etter min kones utsagn så er det vel ikke all verden? Vel vel, nok om det. Jeg kjører også det meste av musikk fra pc i flac kvalitet, noe som etter min mening er det eneste som duger fra pc. Til avspilling bruker jeg Mediamonkey med asio drivere. Jeg satt også med et eksternt lydkort. Mobil pre usb. Noe som kostet rundt 1400.- i sin tid. Etter å ha lest noen omtaler av dacer i fidelity bestemte jeg meg for å prøve en Cambridge dacmagic.Jeg valgte den mest av alt p.g.a. lyd i forhold til pris. Bestilte så denne brukt i ca 3 mnd. Fikk denne tilsendt med ditto XLR kabler. Pakket så dette ut av esken og plugget til med usb led-ning og tenkte for så vidt ikke noe mer på dette. Alt var bare fryd og gammen. Fyrte så opp pc en og en fantastisk mye bedre lyd runget frem fra høyttalerne. Dette var et skikkelig løft av lydkvalitet. Et mere detaljert lydbilde og absolutt mere dynamikk var inntrykket jeg satt igjen med etter noen timers prøvekjøring. Helt suverent. Den er verdt hver eneste krone. Fornøyd og glad satt jeg og lyttet til musikk og leste tilfeldigvis i en tidligere utgave av fidelity. Der kom jeg over et leserinnlegg av en som også hadde noen erfaringer å dele. Han kunne varmt anbefale et asio dedikert lydkort. Dette skulle virkelig gjøre susen.Pokker ta….. der ryker den fredags pilsen tenkte jeg. Heiv meg så rundt og bestilte et Asus Xonar Essence STX lydkort til ca 1600 kr.Etter noen dager dukket det opp i postkassen og jeg var like spent som en unge på julaften. Fikk så dette montert og koblet til dacen med en coax ledning jeg hadde liggende. Fyrte opp pc en og satte i gang musikken. Wow…. Der fikk jeg hakeslepp.

Det ble en merkelig flott lyd. Hva hadde skjedd ? Jeg ble sitten-de lenge å fundere….. Jo det var en “stillhet” som bredte seg utover. Som om et mørkt teppe hadde lagt seg bak musikken. En ro og dynamikk som fikk smilet til å gå fra det ene øret til det andre og som bare limte meg fast i sofaen. Der ble jeg sittende. Etter noen dager med lytting og nyting fikk jeg en kompis på besøk som også kunne høre formidabel utvikling av lyden hjemme i stua mi. Han spurte etter hvert hvilke ledninger jeg brukte og mente dette også kunne ha stor betydning for lyden. Vel…. Der fikk jeg noe å fundere på. Jeg må innrømme at dette hadde jeg i alt oppstyret ikke tenkt noe videre på. Jeg begynte å undersøke merket på ledningene mine på internett. Etter en stund med lesing på nettet viste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Men jeg braste ut i latter tross alt. Jeg kunne konstatere at både coax ledningene og XLR ledningene til sammen ikke utgjorde mer en ca 150 kr.Pokker ta….. der røyk den neste fredags pilsen også.Jeg bestilte så ledninger av merket van den hul. Et par XLR ka-bler av typen D-102 III HYBRID til ca 1400.- og en coax av typen The FIRST Ultimate Mk II. På nytt gikk jeg hjemme noen dager og ventet i spenning. Da de så dukket opp var jeg ikke sen om å få koblet til disse. Startet så opp systemet og satte meg ned i spenning for å lytte. Jeg hadde vel akkurat fått haka på plass igjen etter forrige oppgradering da den igjen falt ned i fanget som en sekk med poteter. Jeg har lest at noen har betegnelse “fløyel” på lyd. Jeg har ikke skjønt hva dette innebar før nå. For noen myke toner….. Jeg var overveldet. Min konklusjon av dette er at usb porten ødelegger lyden fullstendig og kabler av litt kvalitet er alfa omega for god lyd. Et Asio dedikert lydkort med digital utgang, spdif eller toslink er absolutt ikke å forakte. Håper virkelig disse erfaringene kan komme andre lesere til gode.

Til slutt vil jeg atter en gang takke for et flott blad. Mange gode artikler med en skvett god humor.Stå på. Dere gjør en kjempe jobb. Gleder meg til hver utgave. Med hilsen Falken.

Salg til Norge og Islandwww.proconsumer.dk

Salg til Sverige og Finlandwww.aboutmusic.se

Passer til alle MC / MM pick-uper Pick-up output 100 V - 10 mV Pick-up modstand 10 - 47 k Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF Pick-up kanalbalance i 1 dB trin Alt indstilles direkte på bagsiden NLE 15 Power Supply medfølger Ubalanceret / balanceret output Dual mono i hele elektronikken Ultrakort og støjsvag signalvej Ingen strømstød i pick-upen Lydgengivelse i referenceklasse

NLE 22 opfylder alle RIAA behov og koster mindre end mange gode pick-uper. Ny komplet teknik med nem optimal pick-up indstilling. NLE 15 Audio Power Supply er . NLE 15 overfører energi fra lysnettet uden direkte elektrisk forbindelse. NLE 22 har derfor unik lydgengivelse, som er helt ren, detaljeret og dynamisk. NLE 22 RIAA Amplifier koster kun(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,-

Ren lyd "fri af lysnettet"

Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47

"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet omnår det gjelder high-end platespillerforsterkere."

"fri af lysnettet"

N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin af helt rene glas, så skal man også nyde musik på hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun er musikerne som skal bestemme musikken og at teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.

Du har musikken Vi har teknikken

NLE 22 RIAA Amplifier

Salg til DanmarkN.L. Elektronik Tlf.: 45 45 88 44 12+

Hei,

jeg kjøpte i dag et års abonnement til Pål Even S., det er en julegave, kan det være hemmelig fram til jul?, dvs at han får ingen bekreftelser på at han fikk det, tilsendt til hans e-post?

Hilsen Olga S.

Misbruk av navn!

I og med publisering av en Fidelity-utgave på nett, har dere gjort mitt navn søkbart med link til et leserinnlegg jeg skrev. Dette ønsker jeg ikke at dere gjør. Hvis man søker på mitt navn, feks google.no, får man opp hva jeg skrev i brevet til deg den gang. Gav der en del opplysninger som jeg synes var litt personlige. Derfor ønsker jeg ikke at denne mailen til deg, som da senere ble publisert i bladet, skal linkes til mitt navn på denne måten. Jeg har sjekket opp dette forhol-det og uten samtykke har dere ikke lov til å publisereinnholdet på denne måten, med direkte kobling til en person. Jeg ber dere derfor om å fjerne denne koblingen til mitt navn. Håper på forståelse for dette. Forstår ikke helt at dette skal være noe problemet å få slettet, og det er det vel heller ikke.

mvhxxx

Hei! Jeg kan ikke gjøre annet enn å oversende dette til de som tar seg av abbonnement for oss. Håper det går bra! Og hils Pål Even på julaften og fortell fra meg at han har en strålende hjertevenn!mvhKnut V.red.

Hei!Jeg reagerer litt på at du som overskrift på denne mailen angående et mange år gammelt brev sendt eksplisitt som leserinnlegg til Fidelity, nå plutselig er blitt “misbruk av navn”. Jeg har dobbeltsjekket brevet som knapt kan sies å inneholde noe annet enn et teknisk spørsmål angående ditt eget musikkanlegg, men har sendt problemstillingen videre til teknisk kyndige som mer enn antyder at dette slett ikke er så enkelt å slette som du antyder. Og du mener vel ikke for fullt alvor at vi skal slette hele bladet? At vi har gjort noe klandreverdig eller ulovlig ved å legge omtalte blad gratis ut på Nett, bli benektet av vår advokat. Heldigvis.

Det betyr ikke at vi ikke vil prøve å hjelpe deg siden det betyr så mye, men det hadde vært hyggeligere å finne en praktisk løsning om du ikke hadde henvist til “misbruk” og påstan-der om ulovligheter, synes jeg.

MvhKnut V

Gikk det bra?Knut

Hei,det gikk veldig bra:)), han er veldig fornøyd med gaven.Ha en god helg.

Hilsen Olga

DynaudioHar dere mulighet til å teste Dynaudio Contour 1.4?Jeg har disse høytalerne selv og er meget fornøyd, og mener at de burdet være testet sånn at andre lesere kan få opp ørene for 1.4 i denne prisklassen.Jeg mener selv at de har mange meget gode kvaliteter.

Med vennlig hilsenTor Ole Kristoffersen

Takk for tipset, det skal vi virkelig prøve å få gjort.Knut

Majik DS-i

Nettverkspiller 24/1926 digitale innganger

5 analoge inngangerMM Riaa

Chakra forsterkerDynamik strømforsyning

Software/firmware oppgraderbar

kr. 26 000

DON’T MISS A BEAT!THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER

Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no

Slaget mellom norge og Kina Jeg sidder og har en lille hygge pause, hvor jeg surfer lidt på jeres hjemmeside med gamle nummer af Fidelity. Rigtig fin og interessant læsning, med mange gode anmeldel-ser af både musik og anlæg. Først og fremmest nogle gode og grundige artikler, hvor det er befriende at jeres skribenter også (engang imellem) tør skrive noget negativt om de produkter som bliver testet. Desværre er det langtfra tilfældet med alle HIFI tidsskrifter, som kan virke lidt ”blodfattige” og konfliktsky.

Så er det jeg når tilbage til 2007 og 2008, hvor jeg fanger interesse for jeres artikler/tests vedrørende kåring af jeres bud-getreference anlæg. ”Slaget” står på dette tidspunkt mellem en norsk forstærker fra Abrahamsen og en kinesisk fra Xindak. His-torien starter i Fidelity nr. 25. 2007, med test af Xindak XA6950 forstærkeren. Anmelderen Anders Rosness roser produktet til skyerne og kåre den som den nye reference forstærker i jeres budgetanlæg. I direkte duel med forstærkeren fra Abrahamsen – en prototype på det tidspunkt, som dog i parentes bemærket åbenbart var i stand til at udkonkurrere den tidligere budgetre-ference fra Cain – udklasser den denne.

Så vidt så godt, men føljetonen fortsætter så i Fidelity nr. 30 2008, hvor de pågældende forstærkere så skal møde igen, da Abrahamsen nu er klar med den endelige produktionsmodel. Nu skal de to budget kandidater så lige pludselig kobles op i Fidelitys high end reference anlæg, hvor duellen jo netop før – og ganske fornuftigt – foregik med opkobling i budgetanlæget. Den beslutning har jeg meget svært ved at forstå. Efter min me-ning er det total ”overkill” at putte to forstærkere i den klasse ind i et anlæg til adskillige hundredetusinde kroner. Hvorfor dog ikke foretage den sammenligning i det pågældende budgetan-læg, netop som man gjorde i den første test fra 2007?? Jeg skal så ellers lige love for at ”vinden vender” når man med svedende hænder får læst sig ind i dysten mellem de to kandi-dater. Nu er Abrahamsen lige pludselig den klare vinder, som på alle punkter udklasser Xindak forstærkeren ( det må egentlig have været en noget ufærdig prototype fra Abrahamsen…..). Den gode Anders Rosness er stadig en del af test panelet, men har nu – som de øvrige i panelet – intet godt overhovedet at sige om den forstærker han før roste som noget af det bedste han havde hørt. Undskyld mig – referenceanlæg opkobling eller ej - så er det ikke særligt troværdigt, at den pågældende forstærker pludselig er blevet så dårlig.

Nu er jeg jo dansker – og jeg hørte jo her under håndbold VM, at nordmænd hader danskere(især Løke), men jeg vover nu den påstand, at det jeg læser minder rigtig meget om en form for

national nepotisme. Det går vel ikke i spænd med den nationale stolthed, at en billig asiat ”banker” en relativ dyr nordmand, eller hvad? Jeg håber i fornemmer ironien og at det ikke er så alvorlig ment. Men jeg undrer mig stadig over fremgangsmå-den, hvor man undlader at teste under de samme (rimelige) forhold som i den første anmeldelse.

Derudover kunne det være ganske rart at blive klar på om Anders Rosness mente hvad han skrev i den første test eller at det bare var et udtryk for en dårlig dag, hvor hørelsen ikke var optimeret. Jeg vil til sidst gøre udtrykkeligt opmærksom på at jeg ikke ken-der hverken den ene eller den anden forstærker, og således ikke skal gøre mig klog på hvordan de lyder i virkeligheden. Venlig hilsen Preben Jørgensen, Danmark

Heia Danmark!Joda, jeg fornemmer den godmodige ironien! At de angjel-dende forsterkere oppviste større forskjeller i referansean-legget, er helt som forventet. På den måten forsterker vi riktignok de forskjeller man måtte oppleve i et mer relevant anlegg, men mener at vi da enda bedre kan høre ulike para-metre i forsterkerne. Uten å huske dette helt presist, vil jeg tro at vi OGSÅ har dobbeltsjekket med de samme forsterke-re med rimeligere utstyr. Hadde det vært noen kontroverser ved dette, hadde vi omtalt det, ellers ikke.

Jeg husker også at Anders var veldig forbløffet over forbe-dringen fra førproduksjonsmodell til endelig produkt hos Abrahamsen. Og ja, her er muligens et snev av patriotisme, men jeg håper virkelig at dette ikke farvelegger beskrivelsen av lyden. Men uansett blir nok forskjellene generelt overdre-vet en smule av oss hi-fi skribenter for å markere forskjeller. Men det skjønner vel de fleste?

Uansett, vi prøver å være ærlige og ydmyke nok til å innse at det vi skriver ikke er noe endelig fasit, men et forsøk på en “stemningsrapport” som jeg selv i ettertankens grelle lys likevel mener er mer enn bare “underholdning”, som enkelte skal ha det til.

MvhKnut V

10

Soulution 745 CD/SACD spiller:3 3 3

CD’en

S elv om alle nå påstår at de dengang var skeptiske til dette opprinnelig 14 bits (!) digtalmediet fra Philips og Sony, var det imidlertid lite

annet enn lommeboka som avgjorde hvor raskt man kunne erstatte plate-spilleren med de nye elektroniske vid-undere. Prisen på de første var da også rundt ti tusen kroner, og det var lange køer i Akersgata da Aker Mic presset prisen ned i et par, tre tusen kroner.

I dag kan vi bare undre oss over den voldsomme hast vi hadde med å gå over fra vinyl til digital. Selv 30 år etter kan de gamle vinylskivene fremdeles utkonkurrere CD-mediet når det gjelder generell lydkvalitet, om du har vært forsiktig nok med de litt skjøre platene. Men CD-mediet er blitt stadig bedre, også avspillingen av de håpløse platene fra 80-åra. Dette selv om det blir påstått at lyden er innebakt i ett-tall og nuller engang for alle. På samme måte som det i sin tid ble påstatt at alle CD-spillere nødven-digvis måtte låte tilnærmet likt. Bare analogutgangen kunne tenkes å ha noe

å si for lyden fra dette 16 bits digital-mediet, sa ekspertene.

Selvfølgelig begynte Ivor og gjen-gen å lage CD-spillere tross motfore-stillinger, veldig gode var de faktisk. Men de var også de første til å stoppe produksjonen av disse for et par år siden da de lanserte Direct Streaming, nærmest en CD-spiller uten drivverk som tok signalet fra Nettet eller fra rippede CD-plater fra din datamas-kin. Dette og liknende USB-Dac’er fra andre var da også helt genialt! Dobbelt så bra til halve prisen ved at man sparte de kostbare drivverket som også krevde dyre feilrettingsfil-tre i tillegg til at hundrevis av plater kunne samles på en hardisc for et par kroner plata!

Også vi i Fidelity jublet; PC –Dac’en låt rent og lekkert, nesten som de første digitalforsterkere? SOM DE FØRSTE DIGITALFORSTERKERE? Hm….

Etter å ha levd med vår PC-Dac i et års tid, skulle vi demonstrere vår trofaste Muse CD-spiller som var til salgs. Og fikk bakoversveis på grunn av dynamisk kontrast og en innlevelse vi hadde glemt var der, men dette sammen med opplagt mer støy, for-vrengning og annen gruff som vi også hadde ”glemt”. Men det festet seg en liten mistanke om at det kanskje var en årsak til at vi hadde spilt mindre musikk i det siste…

Så forteller også andre om at den nye, vidunderlige datavspillingen ikke helt går på skinner. Og mange velger vinyl for virkelig å kose seg med favo-rittmusikken.

Så skifter vi server, og opplever at klangbalansen forandrer seg. Huh?

11

lever!Da CD-mediet ble lansert med brask og bram for en drøy generasjon siden, var den kjente platespillerprodusenten Ivor Tiefenbrun en av de få som hevdet at det nye mediet var helt utilstrekkelig lydmessig og mye dårligere enn hans egen Linn Sondek LP-12 vinylspinner. Selvfølgelig mente han det!

Og får stadig nye historier om alt det som må gjøres inne i datamskinen for å optimalisere den ”perfekte” lyden. Dette er da i hvertfall ikke så enkelt som det blir hevdet.

Slutten av denne historien kommer her; den beste avspillingen av musikk vi i Fidelity har opplevd så langt. At det faktisk er en CD-spiller som fikser dette idet alle avisene forteller oss at

CD-mediet er over og ut, er vel bare historien som gjentar seg...

Og at vi i vårt jubileumsnummer 50 for mars/april 2011 presenterer hele 4 glimrende CD-spillere fra kr.4000-400.000 er altså langt fra noen arbeidsulykke…

12

S745 er et usedvanlig godt oppbygd produkt og her er installert et fabrikktilpasset UMK-5 CD/SACD-drivverk fra Esoteric plassert på en massiv

kobberplate for maksimal stabilitet. Videre er kobberplaten frakoblet det ytre chassis med dempere – i praksis en sub-chassis konstruksjon – slik at driv-verket skal være tilnærmet immun mot ytre påvirkninger. S745 leser dataene i 2x ”real time” hastighet og buffrer før signalprosesseringen.

Interessant nok så konverteres DSD til PCM (24bit/384kS/s) før DAC-chipene. CD-data og eksterne PCM-data oppkonverteres også til 24bit/384kS/s. Selve oppkonverteringsalgoritmen byg-ger på Sonic2 teknologi fra Anagram Tech. S745 har to klokkekrystaller og en PLL som genererer de nødvendige frekvenser basert på grunnfrekvensene 44,1 og 48kHz. Krystaller og tilhørende PLL skal være av ypperste kvalitet og det er neppe noe å hente ved bruk av ekstern klokke.

Selve DACen er en dual mono kon-struksjon basert på Burr Brown 1792 DAC som opererer i symmetrisk modus (balansert). Som nevnt er dataene konvertert til PCM (24bit/384kS/s) når de ankommer Burr Brown chipene og følgelig er det bare selve DA-seksjonen som benyttes av S745. Lavpassfiltrene er relativt slake – noe de har mulighet til på grunn av den høye raten, og man reduserer typiske artefakter som rin-ging i filterfrekvensen til et minimum.

Utgangstrinnene er to klasse A monotrinn med utgangsimpedans på 2 Ohm og driver det som finnes av forsterkere.

Strømforskyningen er huset i egen boks. Det er separat strømforskyning til drivverket, til de analoge kretser og til de digitale kretser. Det går to tilpas-sede strømkabler fra strømforskyning over til selve spilleren. Den fysiske oppdelingen av strømforskyningene skal iht Soulution gjøre det enkelt å sikre tilstrekkelige strømressurser samt minimere interferensen mellom de tre enhetene.

BETJEninG oG FUnKSJonAliTET Fronten domineres til venstre av et stort display som viser kildetype og

status – blant annet frekvensen til innkomne data, om den interne klok-ken brukes eller forbigås, etc. Dette er praktisk når en kobler til eksterne kilder av ymse slag. Videre mot høyre er betjeningsknappene med standard funksjoner lagt ut i en rekke under drivverksporten som ved åpning og lukking summer fløyelsmykt – så en skjønner at her er det også lagt stor vekt på detaljene. Den første knappen i rekken slår på / stiller S745 i ”stand by” og den siste knappen aktiverer menyen for endringer av kilde, klokke, format,

etc. Menyen manøvrer man seg gjen-nom ved hjelp av rattet på høyre side. Rattet og den underliggende menyen er intuitivt og funksjonelt oppbygget og man finner enkelt den ønskede funksjonalitet, hvilken verdi den har og mulige valg nær sagt umiddelbart. Når spilleren står i standard modus kan rattet benyttes til å skifte spor på CD/SACD.

På baksiden finner vi fra venstre strømforskyningskontaktene, deretter de balanserte og ubalanserte utgangene og til slutt digitale innganger og utgan-

Soulution 745 CD/SACD spiller:3 3 3

På tampen av CD-epoken(?) kommer kanskje den beste sølvplatespinneren vi hittil har hørt. Men om lyden er absolutt i toppskiktet, så er sannelig prisen det også.

AV: ArnE CHriSTiAn DAMHAUG, ACHri-D@onlinE.no

Soulution 745:

CD’en lever (1)

13

ger i tre rader. Øverst klokkeutgang og klokkeinngang for et standard TTL word-clock signal over BNC-plugger. De to neste radene har BNC, RCA, XLR og Toslink plugg for henholdsvis digitale innganger og utganger. BNC-, RCA og Toslink-pluggene for S/PDIF data og XLR for AES/EBU data. Alle innganger og utganger aksepterer opp til 24bit / 192kS/s og dekker dermed de fleste behov. Jeg prøvde alle innganger og utganger og fant intet å utsette under standard bruk.

Som en kan skjønne fra beskrivel-

sen ovenfor gikk tilkobling og oppstart som en lek og snart tonet musikken ut over høyttalerne. Betjening og justering fra fabrikkinnstillingene var rett frem. Men det hadde vært greit å kunne spille av CD-laget på hybrider. Av en eller annen grunn velger S745 SACD-laget uten mulighet til å spille av Cden.

SynKroniSErinG Klokkeinngang er nødvendig for å kunne synkronisere til en ekstern master. Jeg synkroniserte S745 til en

standard klokke – dCS Scarlatti – og sendte både 44,1 og 48 kHz signal som S745 aksepterte uten problemer.

Klokkeutgangen er praktisk i sam-menheng med en ekstern kilde, enten denne er et CD-drivverk eller en PC-basert kilde med S/PDIF konvertering. Klokkesignalet til S745 genereres ved hjelp av to krystaller – to stk på grunn av 44,1 og 48 kHz. Og min USB-S/PDIF-konverterer aksepterte det direkte. S745 i ”master”-modus er langt å fore-trekke fremfor slaving når den kobles til eksterne kilder.

«Musikken gjengis med kontroll og ro på en slik måte at det er mulig å konsentrere

seg om musikken og musikken alene.»

14

inTEGrErT CD/SACD SPillErBallet ble åpnet med Mahlers 9. symfoni med RCO under ledelse av Chailly (Decca 475 6191. 2 CD/SACD. 2004) to timer etter at Saraste og Oslo filharmo-nien hadde spilt den samme symfo-nien – hvordan skal sånt kunne gå bra? Konserten i Oslo var en opplevelse og da jeg kom hjem satte jeg altså på anlegget. Med en så god spiller som dette var det imidlertid intet problem. Overraskende nok kunne jeg høre på Mahlers symfoni en gang til uten å irritere meg over kon-servert musikk og dens begrensninger. Både dynamikk, klang og presisjon var svært overbevisende.

Et par SACDer med Barb Jungr fant også veien til S745. ”Love me tender” er et notorisk vanskelig album som lyder skarpt og spisst fra de fleste digitale

kilder jeg har hørt (Linn Records AKD 255. 1 CD/SACD. 2005). S745 gjør det meget bra – kanskje bortsett fra begyn-nelsen av kutt #3 – litt skarpt ble det. Resten gikk greit. ”Walking in the sun” er bedre teknisk og bød ikke på proble-mer for S745 (Linn Records AKD 283. 1 CD/SACD. 2006).

Jazz at the pawnshop (Proprius PR-SACD 7778. 1 CD/SACD. 2005) – et lett og lekende konsertopptak. Slik var det også via S745 – rett og slett meget bra.

Elgars fiolinkonsert og Vaughan Wil-liams ”The lark ascending” er to stykker fin musikk (DG 474 8732. 1 CD/SACD. 2004). Jeg synes S745 kom fint gjen-nom fiolinkonserten, men har kanskje noen ankepunkter til fiolinklangen i partiene av ”The lark ascending” hvor Hahn spiller høyt opp i registeret og

hvor tonen er ”tynn” og hvor buens sus over strengene er en betydelig del av uttrykket. Etter min mening ble ikke dette partiet godt nok gjengitt.

KoBlET Til PCJeg koblet S745 til PC via min egen S/PDIF konverterer (dCS Scarlatti SRC) og slavet den noen dager for å få et inn-trykk av S745 og dens digitale inngan-ger. Deretter slo jeg på klokkeutgangen til S745 og koblet den til konvertereren. Dette ga et lite, men markert løft i pre-sisjon og klang og jeg lot derfor S745 stå i ”master” modus når jeg senere koblet den til PCen.

Blant musikken var den grandiose symfoni nr. 3 av Mahler i 24/88,2 Flac format. Det er snakk om Boulez’ tolkning som nettopp er kommet i sortimentet til HDTRACKS. Videre la jeg øre til en Flac 24/88.2 versjon av Mahlers 2. symfoni dirigert av Fischer – også fra HDTRACKS. Innspillingene er særdeles avslørende med en enorm dynamisk spennvidde som inkluderer meget lave partier f eks i den 2. symfo-nien i begynnelsen av 5. sats. Begge ble håndtert meget bra av S745 og det var bare å glede seg over musikken.

Elliott Carter (2L54SACD. Flac 24/96. 2008) er et nytt bekjentskap for meg og denne innspillingen fra norske 2L ga et godt inntrykk. Både kutt #7 og 8 er veldig interessante og jeg brukte litt tid på dem i et forsøk på sammenligne dCS og S745.

Begge kildene gjør det meget bra, kanskje er det litt mer punch i S745 sammenlignet med dCS (2V), men sam-tidig lyder dCS muligens marginalt mer naturlig. Dette er smak og behag.

I tillegg lyttet jeg til noen CDer rip-pet til Flac (16/44,1) blant andre de jeg hørte på direkte fra CD-skuffen til S745. Jeg synes kanskje ikke at CD-ytelsen var helt i superklassen, men med samme data fra ekstern kilde i S/PDIF format fungerte det bedre i mine ører. Hvorfor vet jeg ikke. Når jeg så tar med i betraktningen at CD-data og eksterne data behandles helt likt under signalprosesseringen i S745 blir denne subjektive oppfatningen vanskelig å forklare.

KonKlUSJon:S745 er en CD/SACD-spiller som over-går det meste jeg har lagt øre til i mitt anlegg. Jeg har hørt bedre CD-ytelse, men SACD ytelsen er nok helt der opp i toppsjiktet. Den er også veldig god når den kobles til eksterne kilder – i mitt system fungerer CD-data enda bedre slik og den håndterer hirez data med den største selvfølgelighet. Det er i mine ører ingen spesielle klang-signaturer. Musikken gjengis med kontroll og ro på en slik måte at det er mulig å konsentrere seg om musikken og musikken alene.

Soulution 745 CD/SACD spiller:3 3 3

16

Hvor mye kan et musikkanlegg kunne koste før det er ”ren svindel”? ”Etter tredvetusen for et komplett anlegg begynner

det å bli vanskelig å høre forskjell”, mener elektronikkbransjens egen pressetalsmann ifølge NRK. Svært mange av oss entusiaster mener denne grensen stemmer bedre om det var for hver enkelt komponent, kanskje til og med inkludert et fornuftig sett kabler til en samlet pris til godt over hundre tusen.

Selv opplever jeg i storstua greit å kunne skille mellom de aller fleste produkter til minst et par hundre tusen pr. stk; hele tiden med en forbausende solid overenstemmelse mellom pris- og kvalitet. Med den vanskeligere akus-tikken på kinoloftet, har jeg større problemer med konsekvent rangering i den aller øverste prisklassen.

Den ganske entydige ”forbedringen” i et produkt er uansett vanskeligere å evaluere enn ”forskjeller” for de mange ulike parametre av lydkvalitet. Men desto dyrere, desto mindre problem med å få til et allround anlegg som spiller ulike typer musikk like godt. Dette simpelthen fordi vi på de fleste områder da nærmer oss det vi opplever som ”virkeligheten”. Dette selv om vi utmerket godt vet at ”virkeligheten” er et bevegelig mål som flytter seg som gullkrukka i enden av regnbuen…

GriSEDyrLikevel ble jeg en smule blek da med-arbeider Christian Damhaug fortalte at han hadde fått en superdyr CD-spiller på hjemlån. Han lurte på om jeg ville ha den et par dager for en eventuell second opinion, om jeg da turde skrive om en slik kostbar dinosaur like før sin siste olje? 360 tusen kroner koster den og består av 2 store og blytunge bokser som tar skikkelig plass, mens den latterlige lille fjernkontrollen er velkjent fra små anlegg til hundrede-parten av prisen. Og denne begrenser også en fornuftig styring av riggen på en utillatelig stupid måte ved at du må hakke deg frem til riktig spor, om du da ikke spiller hele plata fra begynnelse til slutt.

Og her er ingen USB-inngang, ei heller innebygd volumkontroll (I begge tilfeller finnes dette på den langt rimeligere Wadia som vi tester et annet sted i bladet). Til gjengjeld kunne den sveitsiske Soulution avspille SACD, men kun i to kanaler og med DSD lyden konvertert til høyoppløselig PCM (24 bit 384 kHz), om jeg oppfatter det riktig. Utseendet er bare sånn passe; minimalistisk stilrent men også ak-kurat så sjelløst som man forventer det fra de kanter.

Det hele står og faller altså med lydkvaliteten. Men selv om vi forlengst har godtatt at CD-mediet på langt nær

låter så egalitært som det ble påstått for tredve år siden, er det vel en grense hvor langt man kan dra lyden fra den gjengse CD-plata med alle sine feil? Om man da i det hele tatt gidder å spille plater når man kan streame fra Nettet og legge hele CD-samlingen – både egen og andres – på harddisc…

Men vil alle ha all musikken på data? Og blir musikken MER VERD om du har et nesten ubegrenset tilfang.

SJElFUllVi har hørt mer storslagen lyd med den fantastiske Esoteric’ en som ble levert oss i 5 bokser til prisen av en halv million for et par år siden. Og omtrent like dynamisk, stram og oppløst var den bokstavelig talt like esoteriske og kostbare rørombygningen av Esoteric med initialene APL. Det beste fra EMM-Labs – siste versjon også med Esoteric drivverk – tilbød enda mer markant grunntonenivå enn Soulution og en holografisk dimensjon som både var gigantisk og presis.

Men ingen av konkurrentene har en like jevn og balansert perlerad av gode egenskaper som dette sveitsiske forsøket på – litt i seneste laget – å lage ”verdens beste” CD/SACD-spiller. Også denne basert på drivverk fra Teac/Esoteric.

Frekvensgangen oppleves opp-muntrende nøytral uten billige hi-fi parametre. Selv om bassen langt fra

Soulution 745 CD/SACD spiller:3 3 3

Soulution 745:

CD’en lever (2)

Kan CD-mediet bli like seiglivet som vinylplatene? Selv vinylentusiastene iblant oss opplever at gamle 16 bits CD-skiver kan låte strålende på siste generasjons avspillere. Hi-rez SACD er enda mye bedre!AV: KnUT VADSETH

18

er pompøs, er den både kjappere, mer slagkraftig og går samtidig dypere enn vi mener å ha opplevd den fra andre high-endere. Og dette altså samtidig som mellombassen er stram, dynamisk og rytmisk medrivende.

Oppløsningen og detaljnivået er glimrende og med fantastisk dynamisk kontrast som tilsammen skaper et glimrende skille mellom direkte og reflek-tert opptakslyd, noe som er en betingelse for den nøyaktige gjenskapelsen av det akustiske rommet.

Kombinasjonen av den glimrende oppløsningen, flotte dynamikken og utmerkede holografien, alt forøvrig som man bør kunne forlange i denne supereleverte prisklassen, resulterer i den helt utro-lig bra klangstrukturen som gir så fabelaktige rike og livaktige farver til deli-kate overtoner og nyanser på instrumenter og stem-mer. For ikke å snakke om når alle disse individuelle lydkildene forenes i et betydelig antall som kor og orkestere uten å bli sauset sammen til en lydgrøt. Bare den nes-ten like kostbare greske Ypsilon som vi hadde på forsiden for et års tid siden, kommer i nærheten av dette når de gjelder delikate og farvemettede klangstrukturer, det som på fremmedlandsk kalles ”timbre”. Strålende!

MEr lyTTinGJeg må innrømme at jeg hverken hadde særlige forventninger om entydig ”bedre” lyd, ei heller opplevde noen helt dramatisk forbedring i første omgang med den ekstremt kostbare Soulution. Dette da i forhold til forvent-ninger, ikke minst med positiv erfaring med andre high-end spillere av senere årgang som alle er blitt stadig bedre.

Likevel var det altså umiddelbart klart at bassen knapt var feitere , men mye kjappere og gikk uventet mye dypere og med større slagkraft på grunn av stålkontroll. Samt at den dynamiske kontrasten syntes noe større enn selv de beste med sortere sort og hvitere hvitt. Og at det tredimensjonale rommet er påtagelig både dypere og bredere og samtidig mer nøyaktig i sin avgrensning. Dette var opplagt en av de beste spillerene vi har testet, men knapt verd det dobbelte av for eksem-pel den glimrende Playback Designs, tenkte vi.

Men etter noen dager var jeg helt hekta. Jeg spilte plate etter plate fra mitt nedstøvete CD-arkiv uten tanke på at jeg skulle notere inntrykk. Dette var ikke lenger noen jobb. Jeg bare frydet meg over musikken! Og så den helt utrolige dynamikken både i makro og mikro området. Hvordan er det mulig

å gjenskape en dynamisk kontrast vi al-dri før har hørt på opptakene enten det er i SACD, høyoppløselig DS eller noe annet? Vanlige CD-plater låter plutselig som superreferanser selv i 16 bits opp-tak fra de bokstavelig talt musikalsk beinharde åttiåra! Og ALL slags musikk låter eventyrlig mye bedre; fra en enkel stemme med gitarakkompagnement til flere hundre sangere og musikere i et stort kirkerom med orgel, pauker og greier.

Men her var det ikke bare mer av det meste av de parametre vi normalt vurderer, her var også mye MINDRE av de vanlige forvregningsformene som tåkelegger musikken. Her var også min-dre støy og annet snavs av det vi gjerne kaller ”jitter”!

Den fenomenalt naturlige og super-raffinerte mellomtonen med sine sterke fargekulører av intrumentklangen ble

likevel gradvis noe av det beste av det hele. For ikke snakke om den blandin-gen av myket og krisphet i samme lyd-bilde, den myke akustiske romklangen sammen med ytterst krispe transienter med en hittil uhørt kjapphet. Og altså en dynamisk kontrast som er uovetruf-fen i forhold til noen annen signalkilde

jeg vet om. Punktum.Hvordan i all verden

har konstruktørene maktet å gi oss så fan-tastisk mye detaljer og såpass med luft og lett-het samtidig som man knapt har de sedvanlige problemer med skarpe sibilanter? Her er det så mange krystallklare forbedringer – boksta-velig talt – at jeg virke-lig håper vi får noen forklaringer fra vår da-taekspert i den tekniske beskrivelsen. For jo mer vi spiller, desto større opplever vi utklassin-gen, ikke bare i forhold til det aller MESTE, men også forhold til det aller BESTE fra vinyl og digitalmediet vi hittil har opplevd.

riK oG lyKKEliGDette er – dessverre for oss som ikke er millionærer – enda et bevis på at det går an å dra lydgjengivelsen enda litt lenger om penger ikke er noe problem. Det er også et godt eksempel på at lyden kan bli ytterligere forbedret selv når man tror at man har nådd det ultimate.

Om denne CD-riggen er verd den høye prisen, er det bare du som kan vite når du skal balansere din økonomi mot den livsbejaende lykke det er å komme musikkens sjel enda litt nærmere. Men kvalitetsinntryk-ket og komponentutvalget, sammen med den opplagt særdeles beskjedne produksjonen, gir neppe noen urimelig avkastning til produsent og importør, om det er noen trøst. Timebetalingen er vel også en smule høyere i Sveits enn for eksempel i Kina.

KonKlUSJon:Selv før denne utrolige og helt uven-tede utklassingen av andre signalkilder med Soulution 745 CD/SACD-spiller, var mange av oss i Fidelityredaksjo-nen litt nølende til å legge alle eggene i streamingkurven. Mange sverger faktisk til vinyl som ble erklært død og begravet for 30 år siden. Det aller

«Jo mer vi spiller, desto større opplever vi utklassingen, ikke bare i

forhold til det aller MESTE, men også forhold til det aller BESTE fra vinyl og

digitalmediet.»

Soulution 745 CD/SACD spiller:3 3 3

dummeste er å ikke ta et valg, men å spre seg på mange ulike løsninger som nødvendigvis hver for seg må bli bil-ligere og dårligere. Selv har jeg satset på en meget kostbar DS-Dac fra Linn for å sikre at vi får det aller beste ut av musikksamlingen på harddisc. Jeg var uforberedt på at det skulle være en lydmessig nedtur å å gå tilbake til denne ved avspilling av rippede plater fra harddiscen ved testen av Soulution, selv om denne riktignok er 3 ganger så kostbar.

Men selv høyoppløselig 24/192 opptak, såkalt masterbånd kvalitet, var etter min mening ikke helt så fysisk tilstedeværene i naturlig størrelse og med såpass naturlig dynamisk kontrast på Linn som det Soulution fikset med oppskrapte varianter av de samme pla-tene som lå slengt i en stor skuff etter å ha blitt rippet.

Det at drivverket ødelegger for lyden, gjelder i hvertfall ikke når man kan bruke det aller beste drivverket fra Esoteric og samtidig gir blaffen i pris. Og det å ha en plate fysisk mellom hen-dene er fremdeles den enkleste vei til gode musikkopplevelser i min verden. CD-platen er et fantastisk ukompli-sert fysisk format og med langt større utvalg enn vi kan finne på vinyl. Og selv med noen fantastiske opplevelser med vinyl i stua, 30 år etter at formatet ble erklært over og ut, så vil jeg hevde at formatet her endelig har funnet sin

overmann med denne CD-spilleren. Det er typisk at det skjer samtidig som alle tror at også CD-en er død og snart skal begraves.

Det gravølet tror jeg ikke du skal satse altfor mye på, gitt. Selv ikke siste Linn Sondek LP12, Basis Audio 2800 (nr.35) eller noen av de andre rådyre, men også overrasende gode platespil-lere vi har prøvd i Fidelity sitt referan-seanlegg, har den ekstra dype og solide bassen og nesten sjokkerenede natur-lige instrument og stemmeklangen som Soulution tryller frem fra musikkens innerste sjel. Og dette selv fra vanlige CD-skiver. For ikke å snakke om den veldige intime og direkte mellomtone-lyden som syntes å oppstå i løse luften foran deg med en naturtrohet det er umulig forstå kan ha passert kilometer med miksebord, kabler, elektronikk og høyttalere uten å ta skade på sin musikalske sjel.

Så den historiske likheten med vinyl, gjelder også den karakteristiske lydkva-liteten med en stram klangbalanse med en dynamikk og utklinging fullstendig uten noe varmende teppe. Nakent, nes-ten hudløst, men dønn ærlig! Og med en fysisk konkretisering- og samtidig med en så presis og storslagen hologra-fi som jeg aldri har hørt maken til, selv med det aller beste jeg har hatt i stua av vinylspillere.

Og med SACD var det med Soulu-tion 745 helt fantastisk å få ytterligere

størrelse på lydbildet samt enda bedre kontrast og farveglede av instrumente-nes eventyrlige klangstruktur, selv om man ikke trodde det var mulig å høre forbedringer etter ha opplevd de gamle favorittlåtene på 16 bits. Men det per-fekte blir faktisk enda litt bedre...

Denne sveitsiske super high-enderen er det beste vi hittil har hørt fra noen kommersielt tilgjengelig signalkilde!

Pris: kr.360.000importør: Duet

TEKniSKE DATA • Strømforbruk:

drift:60Wstandby:6W

• Utgangspenning:XLR:2VrmsRCA:2Vrms

• Utgangsimpedans:XLR:2OhmRCA:2Ohm

• Frekvensrespons:DC-100kHz

• Forvrengning:(THD+N):<0.0005%

• Signal-støyforhold:(SNR):>140dB

• Kanalseparasjon:>130dB

19

Strømforsyningen til Soulution 745 er kraftig som er stor effektforsterker.

12 januar 2011 burde CD-spilleren erklæres død en gang for alle - noe Norges største avis fastslo allerede ved utgan-gen av det foregående år! Og som også er diskutert lenge her i Fidelitys redaksjon – og alle andre fora: Legg sam-lingen på harddisc og send CD-haugen på dynga sammen med avspilleren!

Men 12012011 er det i Fidelitys hellige testrom samling rundt en ny kreasjon fra de mekaniske urverkers hjem-land (en annen anakronisme for bakstrevere?); her hvor så uendelig mange av verdens ypperste programkilder har vært på gjestevisitt de siste 10 år . Soulution er et enormt stykke CD –spiller med separat strømforsyning - til den nette pris av kr 360 000.-.”Noen må ha tilta totalt” - som min godt over middels interesserte tenåringssønn erklærte i sakens anledning.

Og så –etter bare noen takter – var det bare å kapitulere. Denne datoen og lyden fra CD-platene den kvelden vil for alltid bli husket av alle oss som var der. Vi hadde en lyd-opplevelse hvis make vi tidligere aldri hadde hørt i stua! Heller ikke fra noen av verdens beste vinylrigger! Da vi putta inn Dali test CD fra den coverløse haugen av redak-tørens slitte sølvplater – og spilte opptakene vi alle mente å ha hørt i hjel for lenge siden – da var tiden kommet for å gi seg ende over…

Vi var tilstede i september 06 da den enorme Teac Eso-

teric riggen til en halv million var programkilde – og da vi spilte på Linn LP 12 siste versjon i fjor. Og vi husket det alle sammen – men måtte altså bare innrømme – denne massive sveitsiske CD-spilleren overgår lydmessig alt som er hørt i denne stuen. Og hvis du blar kjapt gjennom 50 nummer av Fidelity (sic) vil du se at det faktisk er de fleste av de vidgjetne….

Og så får jeg bare gjenta meg selv fra en tidligere, lig-nende seanse: Denne CD-riggen beviser at programkildene vi hittil har omgitt oss med har et kolossalt forbedrings-potensial. Og dette så absolutt stikk i strid med hva nesten alle eksperter har sagt om digitalmediet; det går ikke an å forbedre denne haugen med null og ettall når sølvplata først er laget. PØLSEVEV!

Det vi når hører fra gamle CD’er- innebærer også at du aldri har hørt hva dine høyttalere eller forsterkeri faktisk kan prestere! Ingen harddisc med noe kjent software kan heller sies å inneha en slik enorm makro og mikrody-namikk som vi her blir presentert for. For øvrig er det vanskelig å beskrive det vi hørte på annen måte enn at det her spilles musikk av levende utøvere i realistiske omgi-velser og opptaksrom som du kan gå rett inn i som lytter – punktum. En fantastisk opplevelse.

12012011 skal jeg uansett garantert huske i mange år framover! CD-spilleren er død – leve CD-spilleren!

Denne sveitsiske spilleren er med sin avsin-dige pris, sine to enorme og blytunge kabi-netter; så politisk ukorrekt og til dels harry at man bare må riste på hodet. Timingen er helt på trynet også. Det virker jo idiotisk å satse på en spiller for det utdøende CD- og SACD-formatet, til 360 000 kroner, nå som ”alle” har vendt seg mot vinyl og PC-basert nedlastning og avspilling.

Innvendingene faller som løv om høsten når man erfarer hva den kan prestere i et toppklasse oppsett. Vinylfreaks og PC-ner-der: Eat your hearts out! – Her er kanskje den mest støyfrie, presise, gjennomsiktige, dynamiske og åpne grunntonegjengivelse jeg noen gang har hørt. Og det fra vanlig 16/44 CD.

I Knuts store stue, med referanseutstyr som Coltrane-høyttalerne og DP A5 effekt-trinn, opplevde vi en helt naturstridig ren-het i gjengivelsen. Med tanke på at vi hører på signaler som har gått gjennom mikro-foner, kabler, mikseustyr og prosessering, komprimering av data, CD-fabrikasjon, av-

spiller, ny prosessering, kabler, elektronikk, kabler, passiv deling og høyttalerelementer – så er dette helt fantastisk.

Mange av instrumentene og stem-mene var praktisk talt der, foran oss, helt nøyaktig plassert utover i rommet. Vekt, stramhet, hurtighet og drama og storhet manglet ikke. De forskjellige opptakenes karakter ble til fulle eksponert. Alle gode sider så vel som feil og mangler ble totalt eksponert. Slik må det være. Man vil aldri kunne oppleve god gjengivelse uten å få nøyaktig innsyn i alt. Mange er redde for slik analytisk gjengivelse, men i virkelighe-ten er det alltid, jeg gjentar alltid, bedre å øke oppløsningen enn å prøve å begrave lytene i dopet klang eller lydsaus. Med større oppløsning og renhet blir det faktisk lett å akseptere særheter i kildemateriale uten at det går på bekostning av musikk-kopplevelsen. Tro det eller ei.

Skal jeg likevel gi uttrykk for mangel på total perfeksjon, så må det være at jeg fikk inntrykk av at oppsettet kutter marginalt

helt i bunnen og er en smule markert i toppen. Dette kan muligens skyldes forfor-sterkeren, en ARC rørsak. Undertegnede er redaksjonens selverklærte rørhater, og tillegger gjerne rør slike egenskaper. Likevel skal det understrekes at denne forforster-keren selvfølgelig skal ha sin del av æren for en makeløs renhet, dynamikk og stram-het som strekker seg fra øvre mellomtone til langt ned i bassen.

Coltrane-høyttalerne er uovertruffent åpne og rene i det viktige grunntoneområ-det, noe vi fikk en overveldende påmin-nelse om her. Det nye er at jeg aldri har hørt dem så prisverdig stramme nedover i bassen som nå.

Denne CD-spillerens fantastisk presise lydgjengivelse gjør meg både tankefull og beroliget på samme tid. De ekstreme ytelsene til denne spilleren forklarer den tilsvarende ekstreme prisen. Det ligger en rettferdighet i dette. Den er dessverre også en solid dokumentasjon på at det bør være slik at man får hva man betaler for.

Bedre enn vinyl?Testpanelet om Soulution 745:3 3 3

AnDErS roSnESS: 12012011!

TorE DAG nilSEn: PErFECT SoUnD ForEVEr!

20

21

Da lyttingen tok til, var det duket for et hellig øyeblikk. Det første spørsmålet jeg stilte meg selv mens jeg kløp meg selv så hardt jeg kunne i armen, var: Finnes det egentlig grenser?

Vi har før har hørt fantastiske produk-ter i Fidelitys storstue. Sterkt i minnet ligger CD-spilleren fra Esoteric, forster-kersettet fra Mark Levinson, B&W 801D, EMM labs, Linn LP12 og enkelte andre superprodukter. Men det vi opplevde denne kalde januarkvelden satte faktisk enda en ny påla i bakken, denne gangen enda et godt steg fram i forhold til alt vi tidligere har hørt.

Hva gjør så denne CD-spilleren anner-ledes? I korte trekk har det åpenbart lyk-tes de sveitsiske ingeniører å fjerne enda et tilsynelatende usynlig slør, skapt av en nær uhørbar støy i hele frekvensområ-det, slik jeg opplever det. Men usynlighet og ikke hørbare fenomen er nettopp det bare så lenge de rent faktisk er der, hvor utrolig det enn kan høres. Støy er tyde-ligvis et nesten relativt begrep, og tar du det bort, så oppdager du at det faktisk hadde vært noe surr der hele tiden. Som med ventilasjonsanlegget på jobben på et vis, du merker ikke at det støyer før det stopper. Da plutselig, tenker du: Hva var det for noe rart som fikk brått fikk meg til å senke skuldrene?

De praktiske resultatene av dette er et innsyn i innspillinger vi aldri før har hørt, selv ikke fra ekstremt gode vinyl platespillere. Her er verdens største og reneste forstørrelsesglass satt mellom lytter og utøver, det er klart større enn virkeligheten, men det er greit for meg, det er faktisk det hi-fi dreier seg om. Vi har i grunn aldri kopiert virkeligheten, men vi har jobbet for å hente ut nøyaktig det som ligger i innspillingen. Og denne spilleren lykkes bedre med det, enn noe annet jeg har hørt, og det inkluderer samtlige analoge og digitale medier jeg har lånt øre til i hele mitt liv. Det gir en

klangpalett som med irriterende stor margin går utenpå så vel digitale som analoge avspillingsmaskiner. Det er en mellomtone som er så naturtro og åpen at man blir litt fælen, igjen opplevde jeg forvirringen ved å tro at det var mine skribentkolleger som klappet, mens det i virkeligheten kom fra høyttaleren langt unna sofaen.

Jeg hører innspillinger jeg har hørt et hundretalls ganger på en helt ny måte, og jeg blir fullstendig bergtatt og nesten ydmyk over hvor mye informasjon som rent faktisk finnes i enere og nuller. Og det gjelder selv om vi spiller en standard red book CD! Evnen til samklang har jeg aldri hørt maken til tidligere, det er så mye klarhet og kontroll i mellomtonen her, at hvert enkelt instrument har meng-der av plass og full uavhengighet av alt annet som foregår omkring. Og når vi slipper en SACD i skuffen, er det slutt på journalistens ord. Da kommer jeg ikke på annet enn andektig stillhet, for øyeblik-ket er hellig, og det finnes ikke flere ord i vokabularet.

Ikke nok med at hele frekvensområdet er «tørket opp» på ubeskrivelig vis, men jeg ville ikke hett Håkon «Dynamikk» Rognlien om jeg ikke nevnte det makro-dynamiske uttrykk i dette oppsettet. Visst har jeg hørt utrolige ting før, med B&W’s 15-tommer og anlegg i millionklassen, men dette....! Marten-høyttalerne byttet navn fra Coltrane til Ozzy, blei store som hus og eksploderte i vannvittige crescendi med en hurtighet som ga Supermann problemer med selvtilliten. Og at dette kom fra kilden, er hevet over tvil. Men det viser nok en gang at svenske høyttaler-byggere skal man ikke kimse av! Horn er unødvendig!

Den påfølgende aften ble trist. Det er mange år siden sist jeg fikk en så brutal, hi-fi-messig realitetsorientering! Hvor er Lottopremien når du behøver den som mest? 3

Fiffige ordspill kan tryne noe veder-styggelig, men her legges både sjel og løsninger for dagen. Uansett om vi spilte vokaljazz, kammermusikk, rølpete blues eller lot Andsnes vise hvilken mester han er med Grieg,ble alt gjengitt med en oppløsning, klang-palett, dynamikk og musikalitet jeg ikke har hørt maken til i redaktørens lytterom. Det sier ikke lite. Lydbildet var gigantisk. Så stort og lettflytende at det eneste det føles naturlig å sam-menligne med, er levende musikk. Dette er CD-spilleren som ikke er der.

Det hele spilte skremmende natur-lig, og på Andsnes´klassiske opptak fra Grieghallen fremsto hvert enkelt instrument så klangrikt, komplekst og fullt av egenart at det tangerer det beste jeg har hørt. Intet mindre. Den luftige, fullstendig uhindrede lettflytenheten opplevdes så korn- og forvrengningsfri, så naturlig og så rik på uttrykk og dynamikk at selv de aller beste analogriggene jeg har lånt øre til, ville slitt med å holde følge.

Rominformasjonen var rett og slett enorm, og man kunne høre innnover i opptaket med ekstrem letthet. Ikke et eneste instrument ble frarøvet sin karakter, og musikken fylte rommet med en så naturlig og fascinerende autoritet at det var umulig å ikke glemme både tid og sted. Vi var i Grieghallen alle sammen. Så enkelt kan det sies. Andsnes´ tolkning ble nesten overveldende tydelig. Dette var en fremførelse, ikke en lytteseanse!

Det utskjelte -og nå om dagen gan-ske marginaliserte CD-mediet- har fått mye tyn. Med rette, vil mange hevde. Så kommer disse sveitserne løpende med en spiller som viser at om him-melen er grensen, kan sølvskivene tangere det meste. Det er tydelig at det er flere dårlige avspillinger enn det er innspillinger der ute. Vinylplatespil-leren er ikke lenger ensom konge på haugen, spør du meg...

Bedre enn vinyl?HåKon roGnliEn: BEDrE Enn Vinyl!

TronD TorGnESSKAr:

En CD-SPillEr MED SJEl

22

Jeg har hørt om denne karis-matiske bamsen i mer enn 30 år, den gang han revitaliserte interessen for rørutstur i Europa

sammen med en viss herr Austin som begge slo igjennom med forsterkeren Michaelsen&Austin TVA 10. Senere gikk han solo med sitt firma Musical Fidelity med hittil mer enn 250 (!) hi-fi produkter. Disse har i de fleste tilfelle vært helt unike med hensyn til tekniske løsninger, blant annet har gubben nær-mest egenhendig relansert den utrolig solide rørvarianten Nuvistor, som

han med hell har benyttet i en rekke konstruksjoner. Samtidig har han som klarinettist gitt ut en rekke plater med klassiske orkestere. Selvfølgelig som solist også med disse…

Hi-Fi KJEnDiSOg hele tiden er han blitt stedig omtalt både i engelsk og amerikansk hi-fi presse, som regel i veldig positive vendinger, selv om ingen er i tvil om at engelskmannen elsker å provosere, og enkelte ganger også kan få en smule motstand. Og han innrømmer gjerne at

han bruker hi-fi pressen for alt hva den er verd. Blant annet lager han uvanlig mange ulike modeller som gjerne kom-mer i et begrenset opplag, en markeds-strategi som simpelthen er skredder-sydd for pressens umettelige behov for nyheter. ”Limited Edition” med de underligste påskudd, er simpelthen en Michaelson gimmick som fremprovose-rer langt mer omtale i verdens største hifi-publikasjoner enn et relativt lite selskap som Musical Fidelity ellers kunne regne med.

Det er derfor med en smule hevet øy-

Hi-Fi portrettet: Anthony Michaelson:3 3 3

Musikalsk troskap?

Verdens kanskje mest produktive hi-fi konstruktør er skeptisk til ørene, hi-fi-journalister, dagens høyttalere og dyre kabler! Men han deler de musikalske gledene med flest mulige ved å tilby bud-sjettprodukter som er tett på det aller beste samtidig som han pro-duserer noe av det aller dyreste…

TEKST OG FOTO: KnUT VADSETH

23

enbryn jeg for første gang møter denne hi-fi kjendisen som med et bredt smil tar meg i hånden mens han med høy røst utbasunerer at jeg nå hilser på ver-dens mest utskjelte hi-fi konstruktør!

ElSKET oG HATET?”All verdens hi-fi journalister simpelt-hen hater meg”, gliser Antony Michael-sen fornøyd. Jøss, og jeg som akkurat har lest en test av hans siste forsterker ”Titan” i Stereophile hvor den blir ut-ropt som kanskje verdens ”beste”.

Også det amerikanske nettstedet Ult-raudio, gir denne rådyre (ca.kr.200.000) tusenwatteren strålende kritikk med beste bassgjengivelsen ”ever”, og ”nes-ten” like bra i alt annet som den enda mye dyrere lokale varianten fra Boul-der. Men mindre motforestillinger i ulike tester har ført til illsinte telefoner

til Fidelity sin redaksjon med beskjed om at hele containere må returneres, og sultne unger må taes ut av skolen. Dette bare på grunn en forsiktig inn-vending i en ellers strålende omtale. Hi-Fi er showbiz med mye nerver, feilaktig kalt primadonnanykker!

DUSTESKriBEnTEr”Jeg blir helt sprø av denne gjengen med hi-fi tullinger som skriver for de ulike bladene uten engang å måle de viktigste tekniske parametre,” fortsetter hovedpersonen i denne sammenkom-sten hos den nye MF importøren midt i Oslo. Mens undertegnede lett andpus-ten kjenner at blodet stiger til hodet. Er det trappen opp til Audiocompaniet i fjerde etasje, eller…

”Det må være balanse mellom målinger og subjektiv lytting”, hevder mannen som relanserte rørforsterkere med god lyd og dårlige specs i Europa: ” Magasiner som ikke foretar målinger anser jeg forøvrig som ytterst upålite-lige”, legger han til før han spør hvilken butikk jeg kommer fra…

SUBJEKTiVE MålinGErVi blir etter et pinlig intermesso enige om at man ideelt sett burde BÅDE måle og lytte. Men av disse to er målingene det viktigste, mener sjefen for Musical Fidelity. Mens Fidelity altså er like sikre på at subjektiv lytting er vel så opply-sende om man skal evaluere en forster-kre, ikke konstruere den. Men uansett; i begge tilfelle må man ha klare priorite-ringer om hvilke parametre som er de viktigste, forsvarer Fidelity seg.

Vi blir til slutt enige om at de ideelt sett bør være en optimal balanse mel-lom målinger og lytting. Men hvem skal definere hvor grensen går? Vil 10% målt forvrengning bety en slakt, uansett opplevd kvalitet. Eller skal dette bare oppfattes som en advarsel, obs, obs, om at man muligens er på gale veier? Engelskmannen har selvsagt et visst poeng ved å hevde at et nesten hvilket som helst møkkaprodukt kan låte fint om det matches med kompen-serende feil andre steder i signalveien…

STol iKKE På ørEnEI det hele tatt gir musikeren og hi-fi konstruktøren inntrykk av at han stoler lite på egne ører, og langt mindre på andres hvis det ikke kan bekreftes med relevante målinger! Men ikke før har vi røkt fredspipe, før han med bulder og

brak fremhever de vanvittige ineffek-tive moderne høyttalerkonstruksjoner som etter hans mening ikke har en sjans til å gi et realistisk lydtrykk.

”De små plastmembranene som ble lansert i 6o-70 åra istedenfor store pappmembraner, holdt liv i hi-fi bran-sjen , men drepte livet i musikken. Og det blir bare verre og verre!

Herregud, tenk på de ineffektive motehøyttalerne fra for eksempel ame-rikanske Magico som koster en formue! Vet du hvor mange watt som kreves for å spille disse på realistisk lydnivå?”

Han ser så inkvisitorisk på meg at jeg ikke våger å røpe at jeg syntes de låt veldig bra med DartZeel forsterkere på et par hundre watt.

”En titalls KILOwatt !”, svarer han retorisk med triumf i røsten. Og har sikkert mye rett. Teoretisk. Men jeg hørte på Gøteborgmessa også de største og nesten like tungdrevne Respons til Reidar Persson drevet av en 60 watts rørforsterker. Og dynamikk var da slett ikke noen fremmed fugl i det rommet? Og selv produserer Antony noen klasse A forsterkere på bare 50 watt som reklamen sier skal kunne drive det aller meste. Men man kan også bestille en Musical Fidelity”Titan” på 4 kilowatt i 2 ohm!

HiGH-TECH BooSTEr”For å løse problemet med dynamisk kontrast på moderne høyttalere, kon-struerte jeg en helt nye type forsterker som benyttes sammen med en god eksisterende som en slags booster, og som absolutt uten negative bivirknin-

ger øker effekten på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Av de omtrent 250 produkter jeg har sendt ut i marke-det mener jeg selv at det bare er en 3-4 av disse som jeg i etterkant mener ikke helt holdt mål. Denne turbochargeren er jeg tvert imot spesielt stolt av selv om den ble noe dyrere enn vi håpet. Så var også kvaliteten tilsvarede høy. Men jeg burde ha visst at hi-fi bransjen er ul-tra konservativ, og dette var noe nytt og uvant. Tross til dels strålende omtale, solgte vi nesten ingenting!

-Men disse Nuvistor konstruksjone-nen dine ble veldig populære, piper vi forsiktig for å muntre opp intervjuet litt. -Selv husker jeg med glede en påkostet SACD-spiller som vi testet i Fidelity. Kan disse spesielle rørene fremdeles leveres?

-Det er ikke noe problem å skaffe rør.

«Magasiner som ikke foretarmålinger anser jeg forøvrig som

ytterst upålitelige, legger han til...»

Musical Fidelity-sjefen med sin siste digitale kreasjon.

24

Men de spesielle soklene disse spesial-rørene blir montert på, er ikke lenger tilgjengelige. Og de blir altfor dyre å sette i produksjon for et mindre firma. Så nye Nuvista konstruksjoner kom-mer ikke på tale, mens lykkelige eiere av slike produkter kan påregne stødig leveranse av rør- og reservedeler. Uten at dette er noen big deal da disse rørene synes å vare nærmest evig…

SUPEr AUDio-Men apropos SACD, fortsetter han: Dette er en av de største hi-fi bløffene på markedet hvor mer støy er mer markant en bedre oppløsning oppover. Jo.takk. jeg lagde en god SACD-spiller, men dette skyldtes mer at den simpelt-hen var en god CD-spiller i utgangs-punktet. Det var aldri særlig mye for-skjell på lydkvaliteten om man gidder også å prøve 16 bits laget fra samme SACD plate. Men markedet forlangte SACD og fikk til og med en veldig god en. Men for oss er SACD nå helt ute, mens vi fremdeles leverer mange standard CD-spillere. Men fokuset er selvsagt nå på nye nettbaserte DAC’er som kan utnytte de helt ukomprimerte og potensielt høyoppløselige .wav-filer, da dagens lagringskapasitet selv via en I-pod er tilstrekkelig for de fleste.

-Vi har laget et par relativt kostbare Dac’er med topp spesifikasjoner og stort bilde som viser covere og lik-nende, fortsetter han. -Men vår stolthet er en billig sak i vår budsjett V-serie som bare er millimeteren unna de

aller beste spesifiksasjoner moderne teknologi kan tilby, men med en pris på et par tusen norske kroner! Og vi har ikke glemt vinyl! Vi har en tilsvarende billig MM/MC RIAA som på samme måte er uhyre tett på markedets beste. Dette synes jeg som gammel musiker er kjempegøy; å gi alle topp lyd til en billig penge. Men vi er selvsagt også glade for de som vil ha det lille ekstra, inklusive litt flottere utseende. Og som er villig til å betale rikelig for det!

KABlErDette begynner nå å likne på en hygge-lig samtale med kjente personligheter innen bransjen, slik det pleier å være. Jeg lar meg derfor lure til å ta opp temaet kabler siden vi vil ha en større gruppetest av noen eksklusive varianter av arten.

Mens det før tidvis har gnistret, antennes nå hele kruttønna!

Dyre kabler er etter Musical Fidelity sjefens mening i det alt vesentlige juks og bedrag! Og de som mener å høre ”dramatisk” forskjell i lydkvalitet, bør etter hans mening stave seg fram til P for psykiater i telefonlista! Jeg kan ikke protestere særlig på de vanvittige avansene som han hevder er ute og går, det vet jeg lite om, men påpeker at vi jo kjenner en rekke faktiske parametre langt utover det der med motstand, som alle påvirker lyden. Er det ikke da mulig å få ”bedre lyd” ved å jobbe iher-dig med alle disse velkjente parametre. Dette for å skape en kabel som har

egenskaper utover det å fungere som et høypassfilter, eller for den saks skyld et lavpassfilter da både topp og bunn lett reduseres med enkle kabler som lam-pettledninger og billige tilbudsgreier.

Men forsterkerprodusenten er her ikke til å rikke; kabler utover en led-ning med liten motstand og fornuftig impedans er etter hans mening en ren bløff overfor altfor rike og altfor usikre musikkelskere.

Javel, nei…

MyE nyTT FrA MFMen spennende produkter har denne karismatiske gründeren på reportoi-ret, det behøver vi ikke å krangle om. Nå med ny representasjon i Norge og Sverige pluss en omfattende lydmes-sig oppgradering og et mer samlende visuelt uttrykk, regner vi med å ha flere nye produkter fra Musical Fidelity til test i løpet av kort tid. Dette selv om vurderingen bare blir via Fidelitysta-bens egne ører. Egentlig tøft at han tør etter dette?

Og mens jeg sterkt forsinket omsider kommer meg avgårde til neste avtale, dukker et gammelt ordtak opp i topp-lokket:

-Den som har begge beina på bakken, står dønn stille.

Det er såvisst både fremdrift og vyer over Anthony Michaelsen fra Musical Fidelity. Og la dere ikke lure av det godslige smilet på oppslagsbildet. Her ligger mye dynamikk på lur….

Siste high-end klasse A fra Musical Fidelity.

Hi-Fi portrettet: Anthony Michaelson:3 3 3

26

Musical Fidelity er revitalisert på det norske marked i og med skifte av importør, det er nå Klipsch-importøren Audiocompaniet som har gleden av å distribuere det store og spennende produktspekte-

ret fra denne britiske, tradisjonsrike produsenten. Fidelity begynner altså noe forsiktig, ved at vi tar noe

av det absolutt billigste de har å by på, et ca 2000-kroners RIAA-trinn beregnet for så vel mm som mc. Jeg antar vel at vi kommer til å stifte bekjentskap med opptil flere av de noe mer påkostede komponenter i de kommende numre av vårt eminente magasin. Dog er ikke dette nokså unnselige pro-duktet mer beskjedent enn at det snakkes med relativt store bokstaver fra MF’s markedsavdeling. Deres ultimate RIAA, kW, trekkes inn i bildet, ved at den betydelig mindre V-LPS etter sigende benytter de samme kretser.

Tillat meg å anta at dette er en relativt kreativ virkelighets-beskrivelse. Muligens er det visse felles ideer, men forskjel-lene er nok minst like mange som likhetene. Uansett har de oppnådd en svært så presis kopi av RIAA-kurven, de er innenfor +/- 0,3 dB hele veien fra 20 Hz til 20 kHz, mer kan vi virkelig ikke forlange i denne prisklassen i hvert fall.

GEnErElTV-LPS er som nevnt beregnet både for moving magnet og moving coil, i utgangspunktet har jeg en viss skepsis overfor en slik løsning i lavere prisklasser, all den tid dette som oftest medfører en del litt vel korte veivalg når det gjelder forsterkning av det mikroskopiske mc-signalet. Dessuten forutsetter jeg nærmest at de som er ute etter RIAA-trinn i dette segmentet stort sett benytter mm-pickup. Innstillings-mulighetene er få, dette er stort sett greit hva angår mm, mens på mc er det noe vanskeligere.

Musical Fidelity har valgt en impedans på 100 Ohm, min erfaring er at dette fungerer bra på en relativt stor andel mc-pickuper, mens det fungerer mindre tilfredsstillende på en ikke ubetydelig andel. Ergo bør du vite litt om hvilken belast-ning akkurat din pickup helst vil se inn i, for å yte sitt beste.

Ellers finner vi en standard strømforsyning av batterieli-minator type, den leverer 12V DC med maks kapasitet på 500 mA. Strømforsyninger kan vi si mye om, og av årsaker utenfor min fatteevne har selv mikrostrømtrekket i en RIAA soleklare fordeler av en brutalisering av strømforsyningen. Så denne lille veggboksen er vel det mest åpenbare punktet for tweak. Hm. 12 Volt DC? Bilbatteri, anyone? Hadde tiden tillatt det, hadde jeg pinadø testet det!

MoVinG MAGnETSå var det musikken.Pickupen vi benytter er en Audio Note IQ3, en drøyt 5000-kroners pickuup med flott dynamikk og og bra klangstruktur. Vi spiller Clapton’s «Unplugged, og merker oss at «Layla» fremstår nesten overraskende bra, til tross for en relativt matt klang og en anelse slankhet. Men med fin-fin instrumentplassering og nydelig livlighet. Videre over på den nydelige skiva «Neck ’n’ neck» med Chet Atkins

og Mark Knopfler, finner vi mye av det samme, men en viss grov struktur i toppoktavene kan så absolutt detekteres. I tillegg er det rimelig å hevde at det er en nokså kort utkling-ning, samt en relativt upresis bassgjengivelse. Men lekent og kontant så det holder!

Vi kjører på med en god gammel Philips-innspilling med Radio Zagreb’s symfoniorkester under ledelse av Antonio Jangiro. De fremfører Haydn’s «Sturm und Drang» med stor konduite, innspillingen er behagelig og avslappet, og brukbart klangfull. V-LPS får det absolutt bra til, om enn noe slankt i klangene. Nesten selvsagt at jeg kunne ønske meg noe mer innsyn og gjennomsiktighet, men det skulle da bare mangle!

MoVinG CoilSå var det å bytte over til Benz LP 04, den elsker Origin Live-armen, og spiller aldeles fortreffelig. Og her overrasker Musical Fidelity V-LPS så det holder. Alle mine fordom-mer faller som korthus i det nåla senker seg ned i rillene på Atkins / Knopfler-skiva. Jeg har stort sett alltid opplevd billige mc-løsninger som en ren nødløsning og påskjøting til mm-trinnet, men her virker som om MF har kommet opp med noe fullstendig annet. Nå er selvsagt den benyttede pickupen bedre på alle felter enn mm’n i forrige avsnitt, men allikevel...

Min eneste innvending i er bassen som er litt entone og konturløs, men til denne prisen betyr det nada. Også Eric Clapton tilføres en ny dimensjon, toppen er en drøm å lytte til. Fortsatt er den over på den slanke siden, men slett ikke overdrevet. Det klassiske musikkeksempelet er også direkte nydelig, silkeglatt, detaljert og nesten direkte elegant, der musikken flyter uanstrengt fra Kudos-høyttalernes fantas-tiske Seas-elementer.

Jeg er imponert! Legg til at dette er et dørgende stille RIAA-trinn, og alle hjerter gleder seg. Selvsagt er igjen min kostbare Audio Valve RIAA’n bedre på alle felter, men for-skjellene er urovekkende små, faktisk. Jo, dette var saker!

V For ViSSHET!Jeg sitter igjen med et sterkt inntrykk av å ha hørt den nye referansen i prisklassen under ca 5000,- hva angår gjengi-velsen av mc pickup’er. På mm er det fortsatt Pro-Ject Tube Box SE som er kongen, men faktum er at denne ikke på noen måte kan slå ut denne lille, unnselige boksen om det er rett impedanstilpasset moving coil som du spiller med.

Selvsagt finnes det bedre produkter, det gjør det jo alltid, men det er en fordømt bra pris/kvalitetskoeffisient om du er ute etter en brukbar mc RIAA i prisklassen. Da gjenstår i grunn bare å rette en takk til Anthony Michaelson og hans team for å gitt undertegnede nok en hyggelig opplevelse med hi-fi!

Pris: noK 1.390,-importør: Audiocompaniet

Skal disse små, enkle boksene bringe seier og ære, bør de i det minste levere bedre lyd enn utseendet indikerer. Men det swinger!

AV HåKon roGnliEnV for Victory?

Musical Fidelity: RIA/DAC3 3 3

V-DAC aksepterer S/PDIF-data opp til 24/96 over henholdsvis RCA- og Toslink plugger.Hvilken type USB-tilkobling V-DAC er utstyrt med fremgår ikke av

bruksmanualen og jeg måtte bruke nettet for å finne det ut. Det viste seg at den benytter en standard Burr-Brown PCM2706 mottaker-chip som er begrenset til 16bit/48kS/s og som videre operer er i såkalt adaptiv modus. I dag er dette ikke godt nok og jeg vil anta at potensielle V-DAC kjøpere allerede har en standard kobling til Mac/PC. Standard CD-kvalitet (16/44,1) er dekket, men siden USB-tilkoblingen ikke er asynkron finnes det bedre alternativer på markedet.Den analoge utgangen er ubalansert over RCA-plugger.Ralph Vaughan Williams er en av komponistene jeg hører mye på for tiden og det var naturlig å starte med Flos campi og obokonserten under Vernon Handleys stødige ledelse. Dette er kanskje ikke den teknisk beste innspil-lingen jeg har, men hvilken musikk (cfp 7243 5 75311 2 2. 1 CD. 2002). Jeg synes V-DAC gjør det riktig så bra. Det blir mer helstøpt, detaljert og presist med min egen DAC. Det er presisjonen – det vil si evt rominformasjon og perspektiv – som er minst tilfredsstillende med V-DAC i mine ører. Imidlertid viser V-DAC hvor langt digitalteknik-ken i dag er kommet. Og hvor bra slike produkter faktisk fungerer uten at de koster flere månedslønner. Noen andre musikkeksempler – bl a McCartneys ”Band on the Run” i 24bit/96kS/s over RCA - bekreftet mitt inntrykk.

oPPSUMMErinGV-DAC er konstruert I England og produsert I Taiwan og et godt kjøp til prisen. Du bør imidlertid ikke velge denne om du primært er ute etter en brukbar kobling til Mac/PC da USB-dataene begrenser seg til CD-kvalitet. Lyden er uansett god i forhold til prisen. 3

Pris: noK 2295,- importør: Audiocompaniet.

Denne lille tassen av en DAC, V-DAC, er i følge Musical Fidelitys Antony Michaelson et produkt hvor det ikke er brukt penger på staffasje. Det er kun det operasjonelle som er prioritert.ArnE CHriSTiAn DAMHAUG (ACHri-D@onlinE.no)

Liten OG GOd?

ExoticAudiowww.ExoticAudio.dk info@ExoticAudio.dk

tlf. +45 2562 5440distributør

B&W 800 Diamond:3 3 3

28

Rik på

Den siste toppmodellen fra verdens største produsent av high-end høyttalere, er mindre monitoraktig enn tidligere og desto rikere på livsbejaende musikalske opplevelser i grenselandet for det mulige. Og det skyldes ikke bare den ytterlig forbedrede diamantdiskanten…

TEKST OG FOTO: KnUT VADSETH

godlyd

29

Denne treveis 800 toppserie fra engelske Bo-wers & Wilkins ble lansert så tidlig som i

1979 med den såkalte matrix serien med et resonnansedempende kabinett med

masser av nytenkning inkludert et eget hus til mellomtone og diskant. Dette systemet har langsomt ført frem til siste inkaranasjon av dette systemet med dagens 800 Diamond som knapt kan skilles fra forgjengeren fra 2004 i annet enn at navnet er skrevet fullt ut istedenfor med for-kortelsen D. Pluss mindre detaljer på det fysisk og akustisk optimaliserte kabinettet som er blitt kanskje verdens mest karakteristiske designpro-fil i hi-fi bransjen.

Her er også gjort endringer i delefilteret som er ytterligere forbedret –og forenklet- med topp komponenter (Mundorf gull/sølv) og 6 db av-skjæring. Forandringene fra forrige modell 800D er på papiret likevel såpass beskjedne at jeg vurderte å droppe hele testen. Men siden det an-tagelig selges flere high-end høyttalere fra B&W enn fra alle de andre drøye hundretusen kroners modellene fra de andre andre merkene til-sammen, avtalte jeg heldigvis noen dagers utlån så raskt jeg fikk flyttet de store XTZ-høyttalerne vi testet i forrige blad. Med sin usedvanlig lave pris lar disse seg uansett knapt slå på kriteriet pris/kvalitet.

B&W800 DiAMonDMen også B&W har vanligvis vært usedvanlige gode kjøp i forhold til lydkvalitet og utseende på grunn av en viss serieproduksjon i Storbritannia og en effektiv distribusjon via Hi-Fi Klubben i Skandinavia. Selv den mest overfladiske inspek-sjon av de speilsorte designikonene indikerer fantastisk byggkvalitet inkludert solid alumi-niums uderstell for både hjul, pigger og gum-misko, dobble 10 tommere , 6,5 tommers Kevlar mellomtone og 1 tommers domediskant med ekstremt lett og stivt membran laget av kunstig

30

B&W 800 Diamond:3 3 3

31

diamant. Alt i vibrasjonsdempende separate kabinetter med optimale akustiske egenskaper. Og selv om her ikke er snakk om noen revolusjon, er det en rekke forbedringer fra D-serien med blandt annet bedre magneter, noe som gjør at mer av signalet blir til lyd, og mindre til varme. Forøvrig er det også benyttet magneter for å feste de elegante fronttrekkene til sine respek-tive elemener.

Men hvordan er lyden? Mange mener at B&W 800 serien mangler dy-namikk i de tidligere D-modellene, noe undertegnede mener mye skyldes høy oppløsning og lite forvrengning, noe som ALLTID høres ut som en reduk-sjon av dynamiske konraster simpelt-hen ved at skarpe kanter i lydbildet reduseres.

Dessuten blir høyttalerne gjerne de-monstrert med Classe’ forsterkere som blir markedsført nettopp av B&W. Også disse har en ekstrem oppløsning som lett kan oppfattes som dynamisk litt snille med liten ”slam” faktor. At enten forsterker, høyttaler eller begge deler nå lyder udelt friskere dynamisk, opplevde vi tydelig på demoer både i Horten, Stockholm og Gøteborg. Vi ba derfor også om å få siste monoblokk fra Classe for å sjekke om disse også var blitt ”bedre”. Testen av denne får vi ikke plass til i dette bladet, men jeg kan røpe at den dyna-miske kontrasten sammen med 800 Diamond nå var glimrende, og med en klangbalanse av forster-keren som liknet veldig mye på den kjempegode Mark Levinson vi testet i nr.49! Og den leveres altså i monoblokker med enda flere krefter. Og til nesten halve prisen!

Det var likevel vår referanseforster-ker Dynamic Precision (A-5 førproduk-sjonsmodell) som mest ble benyttet i denne lyttetetesten av B&W 800 Dia-mond sammen med Linn Klimax DS, Krell KPS 25, Audio Research Ref 5 og Jorma kabler. Høyttaleren ble direkte vurdert opp på XTZ Divine og Marten Coltrane som er sterke konkurrenter på henholdvis pris/lydkvalitet og på absolutt lydkvalitet uansett pris.

FørSTEinnTryKK ”Raus og storslagen” må være ordene som reflekter førsteinntrykket av disse høyttalerene i min stue. Og at alt fun-gerte absolutt uproblematisk fra første stund etter å ha plassert dem nøyaktig der 90% av alle store høyttalere viser seg å spille optimalt i min stue. Men jeg ventet jeg en dag eller to med lytting da høyttalere erfaringsmessig spiller elendig etter å ha blitt transportert i

temperaturer under stuevarme. Det tar lang tid før den mekaniske elastisiteten er restituert.

Det var litt pussig å erkjenne at lyd-kvaliteten var ganske langt fra typisk stram ”monitorlyd” som vi faktisk opp-levde på den forøvrig utmerkede XTZ. Men B&W 800 Diamond hadde heller en utrolig stor og raus og lettflytende musikkpresentasjon som var usedvan-lig underholdende og ørevennlig, men er altså ikke først og fremst pinlig ”kor-rekt”. Blant annet hadde bassen en spil-levillighet og dynamisk kontrast som var langt mer påtagelig enn akkurat helt nøytral frekvensgang og jernhard stramhet.

Det hele var likevel ikke mer frivolt enn at man enkelt kunne lene seg bak-over i sofaen, senke skuldrene og glede seg over at engelskmenn i 2011 så til de grader evner å slå ut med håret. Endelig!

Basskvaliteten var superb og gikk ekstremt dybt, mye renere og dypere og med mer trøkk der nede enn hva Col-trane kan makte, og med en fyldigere mellombass enn på Seas elementene på XTZ , men altså med mer enn et

snev av en en slags ”festkul”. Likevel var ikke denne frekvenspukkelen noe problem grunnet kjappheten, dyna-mikken og den lettflytende lydkarak-teristikken som opplevdes som om bassen var konstant i ”sweetspot” uten antydning til komprimering.

Og denne flotte bassen kan spille ufattelig høyt uten hørbar stress eller forvregning. Men som sagt; bassen var ikke nødvendigvis så kontrollert og stram som på XTZ. Eller som på Wilson Sasha som går like dypt og er litt slankere, men er like dynamisk i mellombassen.Men også hundre tusen kroner dyrere. Men selv om det var antydningsvis litt mer ”pudding” hos B&W, var transientene eksmplariske uten antydning av runde skuldre. ”Fro-dig og raus” er altså mine honnørord til et grunntoneområde som muligens er litt større og flottere en virkeligheten, men som slett ikke blir vulgært av den grunn, etter min mening.

MElloMTonEDen gule Kevlar mellomtonen med faseplugg er en særdeles viktig del av 800-serien og har vært med fra start med stadige forbedringer. Selv opp-levde jeg denne mellomtonen som det svakeste på modell 800D som jeg selv eide et par år. På grunn av den spesielle såkalt kantløse opphengningen , syntes jeg at nederste del av frekvensområdet (ca 350 Hz) tidligere ble noe kompri-mert, mens overgangsfrekvensen ved 2,5 kHz fikk i seg enn anelse hardhet på grunn av antydning til mekanisk resonnans. Det hele syntes en smule tiltet med litt for lys grunntonen og litt for pågående øvre mellomtone.

Disse problemene synes nå helt fraværende med en helt lineær og krisp mellomtone med glimrende dynamikk og frapperende taletydelighet med naturlig brystklang; ikke for lite, ikke for mye. Og skarpe trasienter gjen-gis ekstremt livaktig med glimrende utklinging, temmelig tett på hva vi oppnår med det tyske Thiel-elementet på XTZ og Coltrane. Også detaljering og oppløsning er bedre enn før, og tett på hva vi opplever med Coltrane til tre-

fire ganger prisen. Overgangen i begge fløy-

er oppleves eksemplarisk, noe som mye skyldes det slakke delefilteret. Og her oppleves heller ikke noen typiske problemer med ”dobbel” lyd i overgangene. Det er nettopp gjennom-siktigheten i hele lydbildet, på tross av en nesten ”feit” bass, som gjør denne høyt-taleren imponerende god. Honnørordene er heller ikke nå tilfeldig valgt …

DiSKAnTDa den nye D- for diamant

serien fra B&W kom for 6-7 år siden, mer eller mindre revolusjonerte dette høyttalermarkedet med ny fokus på domediskanter og deres oppførsel.

Det viktigste var kanskje at mye ”dis-kant” slett ikke ble noe mantra, da hel-ler at diskanten ikke skulle låte annet enn luft -og litt musikalsk kjærlighet.

Skrikende metalldomer av den billige sorten simpelthen forsvant etterhvert både for dyre og rimelige høyttalere, og ble erstattet av bedre materialer, også kunstig diamant fra andre leverandø-rer enn B&W. Dette har gjort nyere høyttalere generelt mindre skingrene og skarpe i kanten samtidig som også elektronikk låter mindre metallisk. Hi-Fi begynner å likne på virkeligheten, og bedre høyttalere er en vesentlig faktor i dette. Diamantserien til B&W og den massive oppmerksomheten man fikk rundt dette, bidro så absolutt til denne positive evolusjonen…

Nå er B&W ute med sin forbedrede

«B&W 800 Diamond hadde en utrolig stor og raus og lett-

flytende musikkpresentasjon som var usedvanlig underholdnede

og ørevennlig, men er altså ikke først og fremst pinlig ”korrekt”.»

32

versjon som jeg knapt kan evaluere med særlig nøyaktighet med mine gamle ører med innebygd testtone. Da bortsett fra å oppleve den rene og kon-tante øvre mellomtone med mye luft uten antydning av klirr. Men selv med mine ører kan jeg oppleve forbausende stor forskjell på ulike diskantsystemer. Dette er helt klart noe av det beste jeg har hørt, selv om ulike Heil-liknende bånddiskanter er blant mine absolutt favoritter.

Likevel tror jeg at denne mangel på ”diskant” på den nye diamantdomen til B&W nettopp er med på å gjøre det to-tale lydbildet så duggfriskt og levende som det faktisk er. Og utklingingen, dynamikken om man vil, er utvilsomt med på å gjøre høyttaleren hørbart fris-kere og mer levende og med særdeles god oppløsning, på tross av fyldig bass. Og det er litt av et sjokk å oppleve hvor høyt man kan spille uten at diamantdo-

men låter dynamisk trangere eller mer skrikende.

MyE For PEnGEnEJeg har gjort denne testen noe sum-marisk da vi har omtalt både denne og nærmeste familie i flere utgaver med siste 805 så sent som i Fidelity nummer 48. Men B&W er av de mest solgte high-end høyttalere på marke-det og kan som den eneste i sin klasse demonstreres i de fleste større byer og tettsteder i Skandinavia.

Selvfølgelig vil de fleste av oss mene at XTZ Divine gir enda mer for pengene, samtidig som den med sine 10-tommere og mer tradisjonelle kabi-nett er omtrent like ”stor” som flaggski-pet B&W 800 Diamond. For de fleste vil likevel det unike designet på Diamond-serien forsvare mye av merprisen, ikke minst fordi det er grunn til å tro at denne myke formen med 3 separate

kabinetter også kan ha vesentlig betyd-ning for lydkvaliteten.

Og det har den faktisk; tredimen-sjonaliteten i lydbildet og dybden, pluss sideveis plassering i lydbildet, er entydig bedre på 800 Diamond. Og den er mindre kritisk på at man sitter i ”sweet-spot” enn de fleste høyttalere jeg har hatt i stua. Og den kan også spille uvanlig høyt uten komprimering eller annen hørbar forvregning, og det uten å måtte bruke superkraftige forsterkere på grunn av en høy virkningsgrad på minst 90 db.

KonKlUSJonDen livsbejaende klangkarakteristikken med en fyldig grunntone og raus dyp-bass uten hørbare dynamiske begrens-ninger – selv på ufattelig høy lydstyrke – er betydelige bidrag til å markere re-vir for flaggskipet B&W 800 Diamond. På dette området er B&W også langt ”bedre” enn mine Marten Coltrane som sliter litt nederst og heller ikke generelt kan spille fullt så høyt. Dette selv om store deler av mellomtonen på Coltrane er enda mer krisp, oppløst og luftig enn både B&W800 og XTZ Divine.

Men også her er B&W tett på med sin Kevlar mellomtone i eget hus, den nærmest optimale løsningen for mini-mal resonnans og akustisk frikobling. Og ”diamant”diskanten- også denne i eget hus- er tross det luftige lydbildet blant de minst dominerenede av de alle. Et kompliment, om noen skulle være i tvil.

Totalt sett forsvarer B&W 800 Dia-mond den relativt høye prisen (I for-hold til XTZ Divine) med sin glimrende byggkvalitet, det ikonaktige designut-trykket og den rause klangbalanse med en skog av rene og trillende detaljer som stimulerer tankene, men som man neppe blir lyttetrett av. Og om noen har ment at dynamikken har vært litt slapp på eldre 800-modeller, så er denne nå strammet opp.

Selv om her ikke er noen veldig dra-matiske enkelforbedringer fra D-serien fra 2004, så er den samlede effekt en vesentlig bedre høyttaler, enda tet-tere på virkeligheten. Samtidig er den både raus og uproblematisk. Om dette kanskje ikke er ”verdens beste” stue-høyttaler, så vet jeg uansett knapt om noen som er ”bedre” og billigere med noe som er i nærheten av å være like teknisk avansert og skulpturell lekker.

Bortsett da fra den rimeligere og en anelse mindre B&W 802 Diamond med dobble 8-tommere istedenfor 10 tommere. Denne gir vi derfor gir en kort sammenlikningslytt et annet sted i bladet. 3

Pris: noK 189.800importør/forhandler: Hi-Fi Klubben

B&W 800 Diamond:3 3 3

Hadde vi fått lytte på begge disse modellene fra B&W før vi bestem-te hvem vi ville omtale, så hadde

valget utvilsomt falt på 802. Denne er nå den nest største i Diamond serien og tradisjonelt har den tilbudt noe sånt som 90% av godlyden til 60% av prisen.

liKHETEr oG ForSKJEllErFidelity var en av de få bladene i verden som tok seg bryet med å sam-menlikne samtlige toppmodeller i den forrige D-serien. Dette lærte oss at det faktisk var større forskjeller i lydinn-trykkene enn hva de tekniske data indikerte. Alle tror at forskjellen stort sett består av et par db svekkelse ved 30 Hz eller deromkring, men til vår for-

bauselse var tidligere 800 modell også vesentlig mer homogen i store deler av frekvensområdet enn hva vi opplevde med den litt mindre og ganske mye rimeligere 802.

Derimot kan man knapt forlange helt den samme holografiske presen-tasjonen om man går ned til 803 som ikke har eget hus til mellomtonen. Nå har jeg ikke hørt siste versjon av 803, men den kantløse mellomtonen på den forrige tapte uventet mye med hensyn til tredimensjonalitet og mikroreson-nanser når den måtte operere i vanlig kabinett. Scooterhjelmen på toppen, som min kone kaller den, er altså noe mye mer enn kontroversiell design.

Men for å velge mellom de to største, tar vi det viktigste spørsmålet først;

nei, her er absolutt ikke noe problem i bassen med siste versjon 802 med sine doble 8 tommere fremfor 10 tommere som hos storebroren. Heller ikke ho-mogeniteten i hele frekvensgangen fra topp til tå er særlig forskjellig, men jeg opplevde likevel at 802 låter en smule mørkere nedover. Uventet nok. Men her var heller ikke helt den samme dy-namikken absolutt hele veien, selv om ”slammet” nederst var utrolig stramt, tøft og slagkraftig , praktusk talt like bra som på den store.

STor, STørrE, STørSTLikevel mener jeg at 802 generelt mangler en anelse på den storslagne rausheten, denne kombinasjonen av dynamisk kontrast uten begrensninger sammen med en fyldig, men samtidig kontrollert mellombass/nedre mellom-tone som 800 gleder med. Jeg mer enn aner at 800 også kan spille noe høyere før man opplever at det butter.

Det blir omtrent som når man skal velge bil, enten det er Volvo, BMW eller Audio. Norske fartsgrenser gjør at maksfart knapt kan være noe særlig vesentlig kriterie, men likevel er det mange som velger den største motoren. Og må økonomisk blø skikkelig for det. Men det forsvares med at kjøreegen-skapene blir så mye bedre, ikke minst på norske veier. Og 800 er en enda litt ”større” høyttaler…

Uansett er 802 en ganske velvoksen høyttaler helt der oppe i superklas-sen, og det til en veldig gunstig pris i forhold til de fleste konkurrentene. Og det aller meste vi har skrevet om den dyrere 800, gjelder også for 802. Selv til hjemmekino vil de færreste ha noe egentlig behov for ekstra sub med disse høyttalere, og i tilfelle er dette noe som kan anskaffes ved senere behov.

KonKlUSJonDet er derfor knapt noen nødvendighet av å velge den større og dyrere 800 om du fatter interesse for disse designiko-nene som begge leverer usedvanlig god lyd, mye tettere på den musikalske vir-kelighet enn hva man kunne forvente til prisen.

Med sin noe mørkere klangbalanse kan likevel lillebroren fremstå en anelse mer lukket og mindre dynamisk i deler av grunntoneområdet, men for-skjellene disse imellom er neppe større enn det den generelle oppgraderingen B&W nå har gjort på samtlige modeller i 800 serien. Ja, jeg våger meg på å mer enn antyde at dagens 802 generelt er bedre eller i det minste like god som gårsdagens 800D. Og det er utvilsomt 802 som uansett er ”det beste kjøpet” for de aller fleste… 3

Pris. noK 119.800,-importør/forhandler: Hi-Fi Klubben

Mer for pengene?Med null problemer i dypbassen og samme mellomtone og diskant, er lillebror 802 et enda bedre kjøp til vanlig stuebruk. Men 800 er fremdeles konge på haugen…

KnUT VADSETH

NY: B&W 802 Diamond:3 3 3

34

Wadia 381i CD, USB-Dac og kontrollforsterker:3 3 3

For mange oppleves prisen av denne amerikanske luksusspil-leren fra Wadia som såpass høy at den knapt blir seriøst vurdert. Men om du deler opp

alle potensialer med denne spilleren i 3 ulike komponenenter, inkludert en meget god CD-spiller med oppsamp-ling, diverse digitalinnganger inklusi-ve USB pluss en digital volumkontroll som langt på vei erstatter en meget kostbar forforsterker , bør den likevel kunne friste mange av våre typiske lesere? For lyden er ekte high-end og byggkvaliteten indikerer en levetid på flere ti-år!

For Wadia 381i er en komplett signalkilde/forforsterker som kun skal

tilsettes en god effektforsterker og ditto høyttalere for å være et komplett anlegg i high-end klassen. Til og med en platespiller kan du koble opp til denne digitalriggen med en god, men ikke ublutt priset analog/digitalkonverter.

Og selv om utgangslyden kan bli enda litt bedre med en separat forforsterker fra for eksempel Mark Levison eller Audio Research, så må altså denne etter min mening koste minst det samme som den komplette digitalriggen for å låte entydig bedre, Dette er første gang at jeg helhjertet kan glede meg over den innebygde vo-lumkontrollen på en CD-spiller uten å oppleve at lydbildet strupes både i dynamikk og størrelse.

WADiA 38 iWadia 381i er en spiller i typisk Wa-dia-design med drivverk fra Stream Unlimited – et Østerrisk firma oppret-tet i 2004 (www.streamunlimited.com). Det hevdes fra Wadia at de nye drivverkene er bedre og mer robuste enn tidligere OEM drivverk i Wadia-produkter. Det er bygget i aluminium med CD-skuff i en aluminium-ABS kompositt stivet opp av to stålsten-ger i presisjonslagre. CD-skuffen er dempet slik at støy og vibrasjoner fra dårlige disker ikke skal forplante seg til andre deler av spilleren.

Selve spilleren er svært robust opp-bygget og er basert på at stor masse er en god strategi for å dempe vibrasjo-

Denne bunnsolide Rolls Royce’en av en CD-spiller har en glimrende innebygget volumkontroll pluss USB-konvertering. Og den låter langt fra ”hi-fi”. Heldigvis!

AV: KnUT VADSETH oG ArnE CHriSTiAn DAMHAUG (TEKniSK)

Tre produkter i ett

3636

ner og undertrykke andre påvirknin-ger utenfra. Den leveres med spikes i hvert hjørne.

USB-innGAnGDe digitale innganger/utganger aksep-terer datakvalitet opp til 24bit/96kS/s. Dette gjelder også USB inngangen dog med begrensningen at 88,2kS/s ikke er støttet. Den aksepterer altså kun 44,1kS/s, 48kS/s og 96kS/s. Wadia im-plementerer en USB-tilkobling hvor båndbredden er garantert (isokron), hvor klokken ekstraheres fra dataene og dataene re-klokkes og tidsfeilene filtreres i en asynkron SRC. Dette re-sulterer i en adaptiv USB implementa-sjon. Det kan være at en synkron SRC

er benyttet under antagelsen at data-ene er jevnt distribuert og at klokken varierer lite, men jeg tviler. Da jeg åpnet boksen forsøkte jeg å finne ut hvilken USB-chip som er brukt, men det var umulig å komme til uten å skru ut inngangskortene.

Wadia 381i leser i tillegg til stan-dard CDer følgende disk-typer CD-R og CD-RW med CD-data (dvs red-book 16bit/44,1kS/s), MP3, FLAC (til og med 24bit/96kS/s) og WMA. Wadia 381i kan ikke lese og spille av lossless WMA. Merk at MP3, FLAC og WMA må skrives til disk som data og ikke som CD-data – en må altså ikke bruke en skriver som konverterer til CD-data. Det vil si at skriveren som følger J River MC for eksempel ikke vil fungere. Nero BackItUp & Burn er derimot et sikkert kort.

Wadia 381i er utstyrt med 3 digitale filtre – dvs upsamplingsalgoritmer – med forskjellige karakteristikker. Alle tre upsampler dataraten (for CD-kvalitet 32x) til 24 bit/1.4112 MHz som er DACens hastighet, men de har forskjellige tids- og frekvensdomene oppførsel. De er kalt A, B og C, hvor A er Wadias Digimaster v2.5. Ved da-tarater over 48kS/s benyttes alltid al-goritme A. Selve DAC-chipene i Wadia 381i er 4 stk Burr Brown PCM1704K.

DiGiTAlE innGAnGEr oG UTGAnGErAv de digitale inngangene prøvde vi USB, BNC og XRL. Vi sammenlignet ganske nøye mot det interne CD-drivverket som er synkronisert til DAC ved hjelp av såkalt ClockLink og foretrakk det sammenlignet med BNC og XLR-inngangene. Det er snakk om små forskjeller, men de er der. USB-inngangen støtter som nevnt ikke dataraten 88,2kS/s (noe vi selvsagt forsøkte likevel) og fungerer ikke så godt som de andre inngangene. Flac-data avspilling fra det interne drivver-ket lød etter mitt skjønn også bedre

og er derfor et alternativ til Wadias USB-inngang enn så lenge.

For å sjekke ut Flac avspilling skrev vi ut et data-sett i Flac 24/96 og et med variert kvalitet ved hjelp av Nero. Datadisker har imidlertid begrenset kapasitet – 700 MB – og en får normalt ikke plass til hele album av f eks 24/96 på disken. Lydkvalite-ten var god, men jeg mener å kunne fastslå at CD er enda et hakk bedre med Wadia 381i.

iKKE ”Hi-Fi” Hi-Fi!Vi opplever det hver gang vi stikker innom de store elektronikk kjedene der store TV-bilder skriker –se på meg, se på meg. Her kan vi med våre egne øyne plukke ut det ”beste” bildet, og være ganske sikre på at vi har blitt lurt! For hjemme i egen stue vil den samme TV-en med den samme innstil-lingen oppleves grotesk karikert med altfor mye farver, altfor store kontras-ter og altfor mye kunstig skarphet. Om den kan justeres til å bli et godt kjøp, er rene tilfeldighetene! Dette vet alle som har den minste peiling på video og hjemmekino.

Men også hi-fi lyd er ofte trimmet for å fungere optimalt på messer og butikkdemoer, og om dette er mer vanlig i rimelige anlegg enn de dyre, så er det ikke uvanlig at en ekstra fyldig dypbass og en ekstra piff i diskanten er der etter ønske fra salgsavdelingen.

Dette for å fortelle at lydkvaliteten på Wadia 381 er av den kategorien naturlig klangbalanse som IKKE skri-ker. En uerfaren musikkelsker kan derfor lett avskrive denne balanserte og homogene klangbalansen som litt tam og kjedelig etter kort tids høring, selv om selve størrelsen på lydbildet og mangel på ulike støy- og forvreng-ningsproblemer umiddebart oppleves å være i toppklasse. For Wadia 381i er seriøs high-end lyd som bokstavelig talt vokser med oppgaven; å gjengi alle typer musikk med en homogeni-tet og tredimensjonalitet som gir deg

«Dette er en av de ytterst få spillere på markedet som låter både stort, naturlig og med en nøkterne ærlighet som heller

ikke blir strupt av den innebygde fjernkontrollen.»

37

38

nærmest gåsehud ved opplevelsen av fysisk nærvær til musikere og sangere i din egen stua.

EKTE HiGH-EnDForøvrig mener jeg at lyden likner over-raskende mye på en annen ”komplett” spiller, min egen Krell KPS 25sc (I sin tid kostet den kr.320.000!) som på samme måte har null imponatorfakto-rer på frekvensfløyene. Men som Wadia har den en flott klang i nedre mellom-tone samtidig som man kan ”se” langt nedover i lydbildet med presis fysisk tilstedeværelse tredimensjonalt plassert i en naturlig akustisk setting.

I tillegg til god, fyldig og rimelig stram bass, har Wadia også en utmer-ket grunntone med flott A-lyd som samtidig er veldig åpen, dynamisk og tredimensjonal. De solide føttene sammen med det gedigne kabinet-tet gir et tillitsfullt inntrykk av god akustisk isolasjon, men det irriterer en smule med de metalknappene som skal settes under piggene. Er dette bare for å beskytte underlaget?

Siden de var vanskelige å montere alene, lot jeg være å benytte disse knap-pene en periode. Piggene stod dermed i direkte kontakt med treunderlaget, og boret seg kanskje en halv millimeter ned i dette. Og lyden ble ”død” ved at

den plutselig mistet mye av utklin-gingen i mellomtonen. Dynamikken ble i hvert fall generelt bedre og den rytmiske fremdriften økte påtagelig når disse metallknappene igjen stod mel-lom pigg og underlag.

KonKlUSJon:Wadia 381 kombispiller for både CD-

plater og USB-inngang for PC-løsninger, er kvalitetesmessig bygget nærmest for evigheten med elegant design og glim-rende lyd for mer viderekommende musikkentusiaster. Her er også i prak-sis en innebygget digital forforsterker med muligheter for analoge innganger via en konverter, om det skulle være ønskelig. Dette digitale musikkanlegget trenger bare enn effekforsterker og et par høyttalere for å utgjøre et skikkelig high-end anlegg i grenselandet for det lydteknisk mulige.

Det finnes et par underlige bugs på denne spilleren, blandt annet tar ikke datainngangen 88,2kS/s, men selvfølge-lig de mer vanlige 44,1, 48 og 96 kS/s med en ordlengde opptil 24 bits. Litt rart er det også at brosjyren fornekter bruk av dyre strømkabler, da vi konse-kvent opplevde en lett hørbar kvalitets-økning med alt fra en rimelig Kimber til en rådyr Nordost (og selvfølgelig vår egen Jorma).

Tross den betydelige vekten og soliditeten i kabinettet viste likevel fundamentet seg å ha en viss innvirk-ning på dynamikk og klangbalanse, og de medfølgende pigger må uansett benyttes sammen med de underlig-gende metallknapper. Men også ulike gummiputer fungerte veldig bra, så her er det bare å prøve ut ulike løsninger for å få ut den siste rest av godlyd.

Wadia har lenge vært en av verdens mest respekterte CD-produsenter med særegne løsninger som mange mener er ”state of the art”. Dette er en av de ytterst få spillere på markedet som låter både stort, naturlig og med en nøkterne ærlighet som heller ikke blir strupt av den innebygde fjernkontrol-len. CD-avspillingen låter uventet litt bedre enn USB-Dac’en, i hvertfall på 16 bits 44,1kS/s, men det hele fungerer utmerket. Og med denne byggkvalite-ten og den tilsvarende gode lyden vil dette utvilsomt kunne bli din aller siste CD-spiller…. 3

Pris noK 69990,-importør – blue note audio. (http://www.bnaudio.no/)Produsent – Wadia Digital. USA. (www.wadiadigital.com/)

Wadia 381i CD, USB-Dac og kontrollforsterker:3 3 3

Henvendelse knuvadse@online.noEller 22 55 25 75 / 901 88 024

Forlaget Fidelity AS

Parasound Halo 5x250 watt effektforsterker, les testpanelets vurdering av stereoversjonen (nesten samme utseende) i Fidelity nr. 48, som ny kr. 24.000

Parasound Halo C-7 2/7 kanals balansert forforsterker, som ny kr. 11.500

Dynamic Precision DP A-1S effektforsterker: Vår eldste referanse ca. 10 år gammel men jevnlig oppgradert og vedlikeholdt, aldri noen feil! Nypris kr. 98.000 kr. 28.000

Audio Research M-1 transistor forforsterker, ”verdens beste 6 kanal” med typisk AR ”rør”lyd, fullbalansert helanalog og glimrende for både stereo og 6 kanal, nypris ca. kr.75.000,- kr. 34.000

Respons Artist Mk2 , 30 års jubileumsversjon, en av markedets beste og mest naturlige høyttalere i Mk2 versjon med aller siste oppdatering, selges kun for evt. å kjøpe den større Grande Dimension, ny (nypris kr.75.000) kr. 48.000

Marten Coltrane, en av klodens beste høyttalere i moderat størrelse. Dynamikk, holografi og oppløsning det beste vi har hørt! Rådyr som ny (420K), men selges langt under halv pris ”som ny”! Kr.179.000

referanseutstyr!Skandinavias eneste high-end hi-fi magasin selger diverse referanseutstyr som vi har be- nyttet i ca. 2 år som målestokk for det beste i ulike prisklasser. Vi selger utstyret utelukkende for å ikke å låse oss fast i enkelte merker og lydfilosofier.

Alt er i garantert topp stand, og det meste av utstyret tilbys til ca. halv pris.

Fidelity

Selges

Dersom stuen din umiddelbart etter utpakking av et par Davone Rithm høyttalere ikke instant fylles med et hint av (de nå begge avdøde) ektepa-

ret Eames, er du trolig angrepet av et hissig tilfelle av Rhinitis Architecturis. Eller noe slikt. Selv de med beskjeden orientering innen arkitektur- og/eller designhistorie vil sannsynligvis hjem-søkes av assosiasjoner til deres mø-belportefølje når de ser et par Davone Rithm.

Likheten mellom Eames møbelde-sign og høyttaleren Davones produktse-rier er som vel alle kan se først og fremst materialbruk og produksjonsteknikk. Altså formpresset, limt finer. En teknikk Charles Eames sammen med den kjente finske desig-ner Eero Saarinen eksperimenterte – og vant utallige priser – på begynnelsen av femtitallet. På våre mer hjemlige bredde-grader regnes vel kan-skje Arne Jacobsen som en av hovedeksponentene innen samme uttrykk og periode.

Nå antyder riktignok konstruktøren Paul Schenkel – med lang fartstid som akustikkingeniør (blandt annet fra Phil-lips hvor han har vært prosjektleder) at han ikke er helt sikker på nøyaktig hvor han har hentet ispirasjonen til utformingen av Rithm, men at han i utgangspunktet alltid har hatt en liten svakhet for arkitekter/designere som Utzon, Niemeyer og nevnte Jacobsen. Men han lurer ikke meg.

norDiSKDet nordiskinspirerte element ved dette produktet stopper så visst ikke ved formspråket alene. For se om ikke selve høyttalerelementet til alt overmål er helnorsk. I hvertfall i utgangspunk-tet. Og da forstår alle at vi snakker om SEAS. Men etter hva jeg har snust meg

frem til på nettet har konstruktør og Davone-eier Paul Schenkel egenhendig foretatt noen modifiseringer av denne i utgangspunktet påkostede og teknisk avanserte 7’’ coax-varianten. Altså et prinsipp hvor selve diskantelemen-tet – her i form av et 1’’ soft-dome – er plassert i sentrum av driverelementet som tar seg av bass og mellomtone. Davone Rithm blir da å regne som en såkalt point source monitor, som tradi-sjonelt utmerker seg med meget presise lydbilder. En annen «bonus» med dette elementarrangementet er at selve

diskantenheten får litt drahjelp i form av en slags horneffekt av det omkran-sende hovedelementet. Ser man det. En halv dB her og en dB der...

Men la oss dvele litt mer ved Davone Rithm og dens særegne kabinett. Disse blir produsert av en dansk møbelpro-dusent som har spisset sin kompetanse på nettopp teknikken med formpresset, limt treverk gjennom snart et halvt hundreår. Der dagens utgave av Eames udødelige klassiker nøyer seg med syv lag, tråkker Davone til med intet færre enn seksten! Faktisk hele ti indre lag av lønn, og de seks ytterste i valnøtt. Ikke noe MDF der i gården. Og da forstår vi at også relativt små høyttalere med det som tross alt må sies å sortere under «real life-bestykning» kan koste litt penger. Enkelte onde bokhylleagitato-rer proklamerer med ujevne mellom-rom sitt evangelium om at gulvstående

høyttalerkasser bare er overprisede stativer. Dem om det.

Helt sikkert er det uansett at Davone Rithm er mer enn bare enda en høyt-taler med fancy design. Innvendig har Davones kabinetter ingen helt parallelle flater. Som bildene sikkert avslører, varierer avstanden mellom dem hele veien. Innsideflatene er dessuten kledd med en form for diffusorer, ganske likt slik vi kjenner dem fra ekkofrie rom hvor det utføres akustikk målinger på profesjonelt nivå. Kabinettreson-nanser? Ikke denne høyttalerens defi-

nitive akilleshæl, hvor det er gjort få kompromisser kostnadsmessig. På-kostede inngangs-sokler fra WBT gjør selvsagt intet for å forvrenge det inntrykket.

Så vidt jeg har forstått er Davone Rithm å få i tre standard finishvari-anter, nærmere be-stemt eik, svart eik og som testeksem-plarenes valnøtt. Jeg vet ikke om det er mulig å spesial-

bestille etter egne preferanser, men i tilfelle - kanskje brasiliansk rosewood er et hett tips? Iallefall er originalopp-laget av Eames-stolen i denne finishen det ultimate «object of desire» for hard core samlere. I undertegnedes øyne dog absolutt intet i veien med valnøtt. Og til alle som er opptatt av miljøspørs-mål – selvsagt garanterer Schenkel at de kun bruker treverk fra sertifiserte plantasjer.

BASSrEFlEKSUt fra noen av de ovenstående obser-vasjoner kan vi da kort oppsummere med at Davone Rithm er en toveis bassreflekskonstruksjon hvor porten er plassert på undersiden av det særegne kabinettets «håball», og dermed følgelig peker i lett skråvinkel ned mot gulvet. Altså intet transmisjonslinjeprinsipp eller lignende.

Get Rithm!....when u get the blues. Paul Schenkel fikk ihvertfall the blues av konvensjonell høyttalerdesign. Og har gjort noe med det. Og visst funker det!

AV JAn MyrVolD

Davone Rithm 2-veis designhøyttalere:3 3 3

«Davone Rithm blir da å regne som en såkalt point

source monitor, som tradisjonelt utmerker seg

med meget presise lydbilder.»

40

41

Davone gir heller smått med opplys-ninger om delefilterets oppbygning, men angir at delingen er satt til 2500 Hz. Frekvensresponsen oppgis til 50 – 20 000 Hz. Videre kan Rithm skilte med følsomhetsverdier oppgitt til 85dB/1W/1m, og en nominell impe-dans på 8 Ohm. Ikke blandt verdens aller villeste krabater, men samtidig en absolutt overkommelig last for de aller fleste av dagens forsterkere. Man kom-mer sannsynligvis helt greit i mål med en mellomklasse integrert forsterker som la oss si yter fra 50 til 100 Watt eller deromkring. Davone oppgir ikke Rithm’s maksimale SPL, men det er flere ting ved de samme specs som antyder at dette ikke nødvendigvis er høyttalerne for de helt store stuene. Små til mellomstore rom fra 15 til 40 kvm burde være midt i blinken.

Davone leveres med spikes, noe som er et must all den tid man ikke har et fullstendig jevnt og plant stuegulv. Det er heller ikke noe i veien for (som undertegnede) å benytte mer avanserte dempeføtter, selv om dette kanskje reduserer denne høyttalerens gjennom-ført høye WAF en smule.

SMåTASSErFor en som til daglig pleier sosial omgang med et par massive 15’’ og kabinetter på størrelse med et middels kjøleskap, virker Davone Rithm ikke spesielt fryktinngytende hverken hva tekniske spesifikasjoner eller fysisk presentasjon angår. Faktisk ble jeg en smule overrasket over den beskjedne størrelsen da jeg fikk de i hus. På firma-ets egne pressebilder er de jo gjerne oppstilt i palasslignende omgivelser, men vel ute av eskene rager de faktisk ikke høyere enn 70 cm. Med en bredde på 21 cm okkuperer de heller ikke mye gulvplass, og gjør de dermed særdeles plasseringsfleksible. I min stue endte de opp rundt en meter foran bakvegg, med et mellomrom på rundt 2.25 m med noen få graders vinkling inn mot lytteposisjon ca 2.5 m unna.

Under testperioden ble høyttalerne benyttet sammen med mitt vante referanseutstyr, som for øyeblikket består av EmmLabs CDSA SE i front, Audio Research Ref. 3 forforsterker og Conrad-Johnson ET250S effektforster-ker. Muligens en smule skjevt både hva pris- og effektytelser angår, men i så fall på den rette siden. Bedre med litt for meget enn litt for lite. Dessuten – man må også selv som Fidelity-skribent noen ganger bare tage hvad man haver. Signalkabler kommer fra Transparent, med Kimber 8TC på høyttalersiden.

Man merker tidlig under prosessen at det må rattes langt mer offensivt med volumkontrollen for å få den ønskede grad av bevegelse i stuens luftmolekyl-masse enn hva man må med hva jeg er vant med fra Tannoy-paret som tjenes-

tegjør til daglig. Man merker 10dB, om du skulle være i tvil. Og la det være helt klart at disse lekre danskene absolutt lar seg stresse dersom man prøver å mane frem den samme opplevelsen av massiv lydvegg som man får med et par skotske 15’’.

oVErrASKEr Men Davone-paret tar meg samtidig litt på senga med å tegne et tross alt uven-tet stort panorama, hvor selve høytta-lerne nesten på magisk vis forsvinner fra bevisstheten. I et bekmørkt rom ville det garantert vært vrient å peke eksakt hvor disse høyttalerne er plas-sert. Musikken virker totalt løsrevet fra kabinettene, og alle instrumenter og stemmer fornemmes markant adskilt og uhyre stødig plassert i lydbildet.

Sibelius’ Symfoni No 1 i E -dur med New Zealand Symphony Orchestra under Pietari Inkinens taktstokk starter

stille, men ekspanderer hele tiden, og fyller etter hvert veldig godt ut i rommet. Spesielt er dybdeinformasjo-nen og det totale soundstage mellom høyttalerne og bakover kanskje det aller beste jeg har opplevd av sådan i mitt nåværende lytterom. Dette er også et fenomen som kommer til sin fulle rett med langt mindre ensembler, gjerne akustiske som Grafsen Caps eller Johnny Cash. Davone Rithm gir lytteren en veldig visuell fremstilling av opptaksrommet. Faktisk er Davone-paret på dette parameter helt på høyde og vel så det med Manger’ne jeg testet i forrige nummer. Og det i seg selv er intet mindre enn imponerende.

HoMoGEnTSamtidig registrerer jeg nesten like umiddelbart at det hele henger utpreget homogent sammen. Det er definitivt noe veldig «riktig» over selve musikk-

Davone Rithm 2-veis designhøyttalere:3 3 3

42

presentasjonen, hvor proporsjonene later til å stemme helt perfekt overens.

Dytter jeg for eksempel Jaco Pas-torius’ selvtitulerte i plateskuffen kvitterer Davone Rithm med en en sprudlende, utpreget leken transientre-spons, hvor Pastorius’ egne bassganger er en lek å følge fra begynnelse til slutt. Meget underholdende å høre på, og artikulasjonen i mellombassområdet har en distinkt renhet som vil høste anerkjennelse fra et samlet nasjonal logopedstand. Jeg smiler også fra øre til øre der jeg hører Jim Keltner piske en-semblet fremover i Ry Cooders versjon av gjett hvilken Cash-klassiker? «Get Rythm», så klart!

Det er noe besnærende over nettopp den kontante fremdriften disse høyt-talerne bærer musikken på, og de virker definitivt helt på hjemmebane når de blir matet med velprodusert rytmisk basert musikk som dette, noe som bare konfirmeres ytterlige med tidligere

SPESiFiKASJonEr:• Type:2-veisbassrefleks

• Bestykning:1x7’’/1’’coax(SEAS)

• Impedans:8Ohm

• Følsomhet:85dB/1W/2.8V/1m

• Frekvensrespons:50Hz–20kHz

• Delefrekvens:2500Hz

• Dimensjoner(HBD):70x21x58cm

• Vekt:15kg

nevnte Steely Dan og deres perle av en «west coast»-klassiker «Aja» i jubi-leumsmastret utgave. Davone Rithm får frem en utpreget glatt og glansfylt overtonestruktur med et aforismisk gjenskinn av Californiakystens sol i alt av strenger, cymbaler og annet metall. Disse høyttalerne regelrett lokker ut de bitte små mikrodetaljene, og klarer hele tiden å skille de små nyansene fra hver-andre uten at totaluttrykket på noen tid begynner å opptre fragmentert.

ToPPEn Er ToPPNoe man også kan si om den helt øverste diskantgjengivelsen. Disse høyt-talerne låter klassisk silke helt i toppen. Mykt, men samtidig relativt romslig og oppløst. Dog litt trangere enn de aller råeste i prisklassen, men på ingen måte i den grad at man føler noe er kneblet. S’er og T’er gjengis med tydelig kontur og diksjon, hele tiden kontrollert. Om man skulle oppleve hissige sibilans-

lyder, så må feilen ligge annet sted i kjeden. Mest sannsynlig i selve innspil-lingen, et velkjent fenomen det er lite å få gjort noe med.

Davone Rithm låter grunnleggende stramt og kontrollert hele veien i begge retninger, så lenge man bare ikke pres-ser dem til å gå utover sine dynamikk-messige fullmakter. Som spesifikasjo-nene antyder, er ikke Davone Rithm et soleklart førstevalg for de som vil spille heavy metal, hard core rap eller de mest mastodontiske orkesterverk med realistisk lydtrykk. Og de viser det også i praksis dersom de blir skikkelig provosert. Det er ingen ting som tyder på at det er noe særlig å hente ved å utsette disse høyttalerne for en kronisk overkill på effektsiden.

oPPSUMMErinGMed sine forfriskende elegante linjer og gjennomført høye materialkvalitet ser Davone Rithm om mulig enda bedre ut i virkeligheten enn hva den gjør i bro-sjyren. Et definitivt annerledes og bane-brytende design, bokstavelig talt. Noen vil kanskje benytte et adjektiv som «or-ganisk» for å beskrive formgivningen. De viser seg da også å kunne varte opp med en behagelig nøytral klangbalanse og særdeles jevn og homogen presenta-sjon av musikken. Davone Rithm må også sies å ha et stort brukspotensiale, da den både er plasseringsvennlig og lite effektkrevende.

Lydmessig imponerer den også med sin kontante anslag, fenomenale dybde-perspektiv og treffsikre pin-point plas-sering av instrumenter. At den har visse begrensninger i grunntonefundament, totalt lydtrykk og makrodynamikk på grunn av sin beskjedne størrelse, må vi nesten bare ta høyde for. Så kan heller konstruktør Paul Schenkel ringe meg når han har klar en 15’’ – versjon. Eller kanskje en 12’’. Ok – la oss si 10. Lavere går jeg ikke. 3

Pris pr par: noK 29 995.-importør: Moiz Audio

43

44

Audio Research Ref 5 rør forforsterker:3 3 3

Den forrige modell Ref 3 fra Audio Research var etter min mening så bra at jeg knapt klarte å forestille meg hva som lydmessig kunne

forbedres. Da også utgangsrørene på den nye Ref 5 var de samme 4 Sovtek 6H30P som på den gamle, men det hele montert på et stort horisontalt print istedenfor stakkede vertikale, var jeg ikke særlig stresset over at det tok used-vanlig lang tid før Fidelity fikk den nye til test. Heller ikke det karakteristiske utseende har særlig andre forandringer enn ny Ref 5 logo.

Det betydde ikke at jeg opplevde Ref

3 som ”perfekt”, men jeg har vendt meg til at rør og transistor innen forsterker-teknologi har litt forskjellige sterke og svake sider, og at valget må avgjøres med subjektiv vektlegging av disse. På-standen om at den ene teknologien er møkk og den andre perfekt, er håpløst unyansert. Og Ref 3 er uansett kjent for å være mindre ”røraktig” enn de fleste rørforsterkere.

rørlyDLikevel var det var lett å høre at toppen av Ref 3 var litt amputert og bassen litt avrundet i forhold til den på dette området betydelig mer presise Mark

Levinson 326s i forrige blad. Men mellomtonen, med ekstremt naturlig stemmekvalitet og en fabelaktig far-veglad overtonestruktur også oppover i diskanten, mer enn oppveiet dette. Men jeg var begeistret for Ref 3 tross visse innvendinger også på grunn av den frapperende ”tilstedeværelese” av musikere og sangere.

Det var uansett et sjokk å oppleve at Ref 5 var betydelig tettere på ML både med hensyn til en strammere, dypere og mer slagkraftig bass sammen med en ubeværet gjengivelse av toppen uten antydning til hverken komprimering eller avrunding. Men de råeste er at

Rørpre uten røre

Dette er den mest kontrollerte rørforforsterker vi har hørt med bass og oppløsning som fra de aller beste transistorvariantene. Pluss klangstruktur, utklinging, rom og selve det musikalske nærværet som vi drømmer om fra rørteknologien.

TEKST OG FOTO: KnUT VADSETH

Rørpre uten røre

mellomtonen, det allerede sterkeste parameret på Ref 3, nå var enda mer oppløst og dynamisk. Og med et opp-levelse av en presis tredimenjsonalitet som også flyttet endel opptak foran høyttalerene med et ekstremt naturlig nærvær på enkelte innspillinger, mens ML –også den med et fenomenalt rom- danderte lydbildet mer konsekvent BAK høyttalerne.

Mark Levinson 326s var muligens enda mer støy- og forvrengningsfri, men også disse parametre var oppsikts-vekkende gode på Ref 5, et område rørforsterkere tradisjonelt sliter litt.

Derimot var det så utvilsomt mer ”nerve” og sjel i klangbalansen til den mer mørktklingende Ref 5 som også hadde et drama som går utenpå alt vi hittil har hørt. Og mye av dette ”drama” skyldes en dynamisk kontrast og en utklinging som bare rør kan gjøre så godt. Og vi har aldri tidligere hørt rør gjøre våre vanlig spilte plater så spennende og levende som med denne boksen!

STorT lyDBilDEHvilken komponent er hi-fi anlegget er vktigst for å skape store dimensjoner

og tredmensjonalitet i lydbildet? De fleste vil selvsagt foreslå høyttaleren, mens resten vil fordeles ganske likt mellom resten av utstyret. Selv om jeg ikke kan finne noen fornuftig grunn til det, opplever jeg svært ofte at det nettopp er forforsterkeren som er avgjørenede viktig for å skape illusjon av størrelse og rom i lydbildet. Også Mark Levinson var fabelaktig på dette og skilte kanskje en anelse bedre mel-lom ulike opptak. Men maken til det musikalske panoramaet som ARC Ref 5 skaper rett foran øynene dine i eget rom, har jeg knapt opplevd tidligere.

45

46

Audio Research Ref 5 rør forforsterker:3 3 3

46

47

Særlig imponerenede er det å opple-ve den fysiske tilstedeværelse på grunn av den virile A-lyden i grunntoneområ-det (nedre mellomtone) hvor man kan vandre med øynene gjennom besø-kende musikere og sangere. Og nettopp dette mellombass/nedre mellomtone området er mer potent på rørforforster-keren, kanskje den største forskjellen mellom to av de beste forforsterkere jeg har hatt i hus.

Dette er sannynligvis årsaken til den underlige opplevelse av at orkesteret bare blir større og større i fysiske dimensjoner når man skrur opp lyden over et visst nivå. Men først må man oppnå et visst nivå for å få en nøytral eller lineær såkalt Fletcher Munson hørekurve. Men når bass og diskant er i balanse på et ”naturlig” nivå, opplever man altså med Ref 5 bare at de fysiske størrelser øker til en helt armklypende illusjon av en virkelig konsertoplevelse.

Selvfølgelig må også alt det andre være på plass slik at musikken slipper igjennom i alle ledd, og min erfaring er den såkalte ”blindtar-men” i hi-fi anlegget, for-forsterkere, veldig ofte en begrensende faktor, ofte både frekvensmessig og dynamisk. Men med Ref 5 blir det som å kjøre bil med en flere hundre hestekrefters motor. Selv om man ikke nødvendig-vis tester maks hastighet, er det en vidunderlig følelse å oppleve at man har mye å gå på, med masse reservekrefter for de uventede transienttopper.

rørSelv om toppen er luftigere og dypbas-sen strammere på testobjektet enn på vår gamle referanse Ref 3, så oppleves altså selve klangbalansen å være om mulig enda litt mørkere, men også entydig mer detaljert og oppløst, noe som lett kan blandes litt sammen. Tross den for meg avgjørenede viktige nedre mellomtonen med sitt trøkk og ek-spansjonsvillighet, opplevde jeg, tross en fantastisk finkornethet, oppløsning og mangel på støy, den transistorba-serte ML 326s å være marginalt enda ”bedre”. Også rommet var om mulig enda mer nøyaktig beksrevet, mens Ref nok ofte skapte akustikken enda litt større, men ikke fullt så presist definert og belyst helt ut til ytterveggene.

Det var uansett vanskelig konsekvent å mene noe om hvem som låt mest ”naturlig”, og det var like klart at rørene trengte mange timer på å ”brennes inn” før det hele satt som det skulle.

Jeg benyttet under testen 2 ulike mo-

deller, den ene helt ny, mens den andre var innspilt et par tusen timer ifølge den innbygde timemåleren. Selv helt ny låt det mer enn greit, forskjellen var ikke særlig mer dramatisk enn hva vi er vant til med mange andre kompone-nenter som også må ”brennes” inn. Det litt komiske er at brosjyren anbefaler hele 600 timers innbenning samtidig som den advarer mot å la forsterkeren stå på kontinuerlig. Men 600 timers aktiv bruk tilsvarer vel tett på årskvo-ten for de fleste av oss? Og jeg skulle få låne denne forforsterkeren en uke eller to…

noS: EDEl årGAnGJeg fikk senere låne en godt brukt demoversjon med standard Sovtek ori-ginalrør. Siden både kondensatorer og rør nå fungerte helt optimalt, var lyden også marginalt lettere og luftigere slik

at lydkvaliteten i forhold til ML var enda nærmere, men bare på moderate nivåer. For Ref 5 var fremdeles konge på storslagen kraftutfoldelse med evnen til å reise seg som en løve når dieten tillot det. Her var da også enda mer pasjon og drama med Ref 5 selv om finkornethet, oppløsning og mangel på støy var marginalt bedre på ML

Men hva med å prøve NOS-rør? Det ble hevdet at de opprinnnelige Sovtek rørene, produsert for bruk på MIG-fly i 70-åra, skulle være vesentlig ”bedre” på en rekke punkter. Og Motron ved Kongsberg hadde disse på lager til en ”fornuftig” pris.

Forandringen i klangkarakteristikk var betydelig med et langt mer åpent og luftig lydbilde tegnet med en enda mye finere penn. Jøss, bare på grunn av 4 små rør av samme type, men laget med andre produksjonsrutiner. Dette begynner på alle måter å smake av vin…

Sammen med den nærmest sensa-sjonelle Soulution CD-spiller, var disse NOS rørene i lydkjeden da vi hele Fidelity gjengen fikk alvorlig bako-versveis. Dette er noe av de beste vi

har hørt av reprodusert musikk, også så absolutt takket være Ref 5. Men rørskeptikeren Tore Dag sutret litt over en anelse ubalanse i klangen, og også undertegnede ble litt urolig etter få da-ger. Hadde jeg kastet litt av rørmagien ut med badevannet? Var jakten på enda mer oppløsning og finkornet lyd gått på bekostning av kropp og musikalsk tyngde?

Jeg prøvde også andre kabler for å fintrimme den nye mer imponerenede lyden, men senket skuldrene først da jeg fant fram de gamle billigrørene. Huh, der datt det hele igjen på plass, gitt.

Det er klart at dyre NOS-rør kan gjøre underverker, men det er like klart at de aller fleste rørforsterkere er trimmet klangmessig med akkurat de rørene som sitter i ved levering. Selv om ALLE vet at de finnes mye ”bedre” rør der ute,

er det ikke sikkert at slutt-resultatet bli entydig bedre. Kansje bare litt annerledes?

KonKlUSJonAudio Research Ref 5 regnes av svært mange interna-sjonale hi-fi blader som en av ”verdens beste” forfor-sterkere selv om ARC også lager en 30 års jubileums-modell med tlsvarende stor strømforsyning i egen boks. Denne jubileumsmodel-len har ikke uventet enda bedre dypbass og kontroll. Selv opplever jeg transistor varianten fra Mark Levison (som vi testet i forrige blad)

som en verdig konkurrent med litt ulike attributter, blant annet mindre størrelse og mer elegant design. Men først og fremst enda bedre oppløsning pluss den totale mangel på støy og andre hørbare forvrengningsformer.

Men Ref 5 er også tett på her, en liten sensasjon til rørpre å være, og har klart mer kraft i mellombassen og enda mer drama og opplevd dynamikk. Det store flertallet i Fidelity redaksjonen er enige om at den store, firkantede boksen med det store display’et, større strømfor-bruk og skifte av rør sånn ca tredje hvert år, er en moderat pris å betale for dette i tillegg til de ekstra kronene importøren forlanger!

Billig er altså Ref 5 ikke, og en titt oppi kabinettet overbeviser ikke akku-rat om at dette er et særlig eksepsjonelt godt kjøp. Men stoler du på hørselen, blir motforestillingene mye mindre…

Med en smule forbehold vet vi ikke om noen billigere måte å oppnå det musikalske Nirvana på. Selv selger vi Ref 3 og kjøper testeksemplaret. 3

Pris: noK 115.000,-importør: Acoustic Tuning

«Her var da også enda mer pasjon og drama med Ref 5 selv om finkornethet, oppløsning og mangel på støy var marginalt bedre

på ML»

ekstern klokkeVår dataekspert forteller om jitter-problemer, nødvendighetene av synkronisering og fordeler og ulemper ved å bruke eksterne dac-klokker. Og han prøver å si det det så enkelt at selv Fidelityredaktøren skjønner det meste…

AV: ArnE CHriSTiAn DAMHAUG

Dac-klokker:3 3 3

Synkroniseringmed

48

49

En standard integrert CD/SACD-spiller innehol-der tre enheter - et drivverk, en DAC (digital-analog konverterer) og en klokke som synkro-niserer de to førstnevnte. Normalt vil klokken

være plassert nært DAC-chipen og systemet opererer i såkalt ”master modus”. Master modus betyr at DAC’en og tilhørende klokke styrer drivverket.. Dette betyr at klokkekrystallen (egentlig to stk. 44,1 & 48) plasseres på eller nært DAC-kortet for å minimere jitter (interface og kabelindusert). Dette er den teoretisk beste konfigu-rasjonen Tidsfeil blir håndtert så godt det lar seg gjøre uten at vi som brukere behøver å foreta oss noe som helst.

Mange benytter i dag to, eller kanskje flere digitale enheter - f eks drivverk og DAC koblet sammen via S/PDIF, AES3, eller lignende. Normalt vil et slikt system innebære at DACen er slavet til drivverket og klokken avledes fra datasignalet, inkludert musikken. Dette er teoretisk sett en dårligere løsning enn hva en integrert spiller tilbyr, men den kan være mer enn god nok i praksis. Om drivverk og DAC har klokkeinngang/ut-gang så kan man i denne konfigurasjonen også styre drivverket fra DAC ved hjelp av sistnevntes klokke. Da må man koble en kabel - normalt en 75Ohms kabel med BNC-plugger - mellom enhetene i tillegg til signal-kabelen. Og en må sørge for at DACen settes i ”master-modus” slik at den sender et standard klokkesignal til drivverket. Således blir drivverket synkronisert til DA-Cen og i prinsippet har vi oppnådd en like god løsning som for den integrerte CD/SACD spilleren.

En annen løsning er bruk av en ekstern klokkege-nerator. Det vil si at man utvider sitt system med en enhet som kobles til klokkeinngangene på drivverk og DAC. Det brukes normalt en 75Ohms kabel med BNC-plugger. En ekstern klokke gjør systemet fleksibelt og inkludering av flere enheter (med klokkeinngang!) utgjør intet problem siden også disse kobles til klokken.

HVorFor SynKroniSErinGHvorfor må et digitalt system synkroniseres? Figur 1 viser et analogt signal (tykk svart kurve) og hvordan det er representert av våre data (tynn rød kurve). De røde vertikale linjene representerer avstanden mellom data-punktene i tid. Ved standard CD-data, i.e. 16bit/44,1kS/s – er avstanden 1/44100 s. De blå horisontale linjene re-presenterer nivåene vi kan representere – ved CD-data blir det ca 65000 nivåer fra 0dBFS ned til ca -93dBFS. De små lyseblå firkantene representerer datapunktene. Vi legger merke til at den øverste linjen til disse firkan-tene alltid ligger ved en blå nivålinje. Dette gjør at vi får en feil i nivået – en kvantifiseringsfeil – som påvirker signal-støyforholdet. Hvis vi antar at oppløsningen i Figur 1 svarer til 16 bit og vi øker oppløsningen til 24 bit vil det ligge ca 170 nivåer mellom hvert nivå for 16 bit – med en betydelig reduksjon av kvantifiseringsfei-len som resultat, i.e. fra et signal-støy-forhold på ca 93 dB til et på ca 143dB.

Videre ser vi at disse firkantene ikke alltid ligger på en rød vertikal linje. Det er en tidsfeil i dataene som gjør at fasen endres i forhold til den opprinnelige. En slik tidsfeil er opphav til forvrenging ofte kjent under betegnelsen ”jitter”. Synkronisering av de digitale enhetene er nødvendig for å redusere denne tidsfeilen til et minimum. Merk at synkronisering ikke hjelper på oppløsningen utover tilfeldig endring av nivåene i AD-prosessen (analog-digital). I DA-prosessen (digital-analog) står nivåer og AD-forvrengning fast.

KloKKEGEnErATorErEn klokkegenerator må være nøyaktig og stabil. Derfor er klokkene vanligvis basert på en spenningsstyrt

50

krystall som også kan være tempera-turkontrollert. Og klokkene er meget nøyaktige og stabile – typisk i området henholdsvis ±0,01 og 1 ppm (parts per million). Mange er også enda mer nøyaktige og stabile– for eksempel atomuret vi har fått låne, se nedenfor.

Klokkegeneratorene avleder vanlig-vis et TTL (transistor-transistor-logic) word-clock referanse signal på 44,1 og 48 kHz og ofte multipler- det vil si 88,2, 176,4, … og 96, 192, … . Normalt er klok-keutgangene utstyrt med BNC-plugger og er beregnet for standard 75 Ohms kabler. Dette kan variere og man kan også finne RCA og ADAT utganger.

I tillegg er disse klokkegeneratoren ofte utstyrt med en referanse klok-keinngang. En slik inngang gjør det mulig å koble den eksterne klokken til en enda mer nøyaktig og stabil enhet.

ErFArinGEr MED EKSTErn KloKKE Mitt digitale system består av tre

enheter – et drivverk, en digital-digital konverterer og en DAC synkronisert ved hjelp av en ekstern klokke.

Figur 2 – Konfigurasjoner uten bruk av ekstern klokke. De røde pilene viser hvordan klokkesignalet overføres. De øvrige digitale og analoge signaler i systemet er ikke vist. SRC (sample rate converter)

Figur 3 – Konfigurasjoner med bruk av ekstern klokke. De røde pilene viser hvordan klokkesignalet overføres. De øvrige digitale og analoge signaler i systemet er ikke vist. SRC (sample rate converter)

Som vist i Figur 2 gir mitt system to muligheter til synkronisering uten ekstern klokke. Pilene viser i hvilken retning klokkesignalet sendes. Øverst ser vi såkalt ”slavet konfigurasjon” hvor DAC slaves til SRC (sample rate converter) som igjen slaves til drivver-ket. Dette er den mest vanlige måten å synkronisere digitale enheter på og for-delen er at det ikke behøves annet enn standard digitale signalkabler mellom enhetene siden klokken sendes samme med signalet.

Den nederste delen av Figur 2 hvordan jeg kan benytte DACen som master. Ved bruk av drivverk og SRC settes DAC til master over drivverk og SRC slaves så til drivverket. Et problem med denne konfigurasjonen er at DA-Cen kun sender et 44,1 kHz TTL signal og om Mac/PCen sender data med 48 eller 96 kS/s så vil ikke DACen kunne være master.

For å komme forbi dette problemet kjøpte jeg en ekstern klokke med 8 TTL utganger som sender både 44,1 og 48 kHz klokkesignal. Klokken har også en referanseinngang som aksepterer både TTL, GPS og 10MHz signaler.

Figur 3 viser mulighetene jeg har med en ekstern klokke i systemet. Øverst ser vi hvordan jeg kan benytte

DACen som master og så distribuere dens klokke til de to andre enhetene ved hjelp av den eksterne klokken. Ulempen i denne konfigurasjonen er fortsatt at klokken kun kan sendes med 44,1 kHz i frekvens. Nederst ser vi hvordan jeg normalt benytter den eksterne klokken til å synkronisere drivverk, SRC og DAC. Klokken sender både 44,1 og 48 kHz og er dermed kompatibel med 48, 96 og 192 kS/s data fra Mac/PC.

Uansett konfigurasjon står det fast at digitale enheter må synkroniseres. Min erfaring med mitt system er at slaving ikke er like presist som bruk av DAC som master. Det er ikke mulig for meg å komme til en konklusjon om hva som fungerer best med DAC som master – det vil si enten direkte eller via den eksterne klokken. Det synes imidlertid som om standard bruk av ekstern klokke fungerer best da den eksterne klokken er mer stabil og nøyaktigere enn enn den interne PLL-kretsen (phase locked loop) i DACen. I tillegg gir klokken mulighet til å trykke en støydistribusjon på klokkesignalet. Denne støyen nuller over tid og filtreres vekk i PLL-kretsen til de mottakende enhetene. Ideen med denne støyen – normalt kalt ”dither” – er å la signalet drifte litt ut av fokus slik at låsekretsen (PLL) i de digitale enhetene oftere aktiveres og derved låser bedre til klokkesignalet. Dither aktiveres med en knapp på frontpanelet og en AB-test bestemmer raskt hva som fungerer best for den enkelte.

AnTEloPE KloKKEGEnErATorErDet finnes en rekke eksterne klokker på markedet. De fleste er nok rettet mot det profesjonelle markedet, men noen finner også veien til hjemmemarkedet. Jeg har fått prøve tre klokkegeneratorer fra Antelope Audio løselig spesifisert som følger:

Antelope-Isochrone OCXDette er en standard klokke med 8 TTL(OBS!) utganger. Spesifikasjonen sier at dens nøyaktighet er +/- 0,02 ppm og den aksepterer ekstern klokke.

Antelope-Isochrone TrinityDenne klokken har flere innganger og utganger enn Isochrone OCX og kan således styre flere enheter. Den er nok i grenselandet mht bruk i et standard hifi-system, men finner nok veien til profesjonelle brukere som har ganske andre krav til synkronisering. Spesifi-kasjonen sier at dens nøyaktighet er +/- 0,001 ppm og den aksepterer ek-stern klokke.

Antelope-Isochrone 10M Rubidium Atomic ClockDette er et atomur basert på en rubidium oscillator med nøyaktighet

Dac-klokker:3 3 3

Figur 1 – En illustrasjon som viser et analogt signal (svart kurve), dets digitale representasjon (blå firkanter) og det resulterende analoge signalet etter digital-analog konvertering (rød kurve)

FIGUR 2

FIGUR 3

FIGUR 4

FIGUR 5

FIGUR 6

Time / Sample rate

Level / Resolution

og langtidssstabilitet på henholdsvis +/- 0.03 og 2 ppb (parts per billion). Den kan ikke brukes direkte til å styre digitale enheter siden den sender et 10 MHz signal og må brukes sammen med en standard klokke som aksepte-rer et slikt signal – f eks de to ovenstå-endee klokkene fra Antelope. På denne måten blir signalet distribuert fra 10M til enhetene via den eksterne standard-klokken.

Min klokkegenerator aksepterer både TTL og 10MHz signal så det første jeg forsøkte var å koble de tre Antelope-klokkene til den eksterne inngangen. Systemene låste greit og det var ikke tegn til andre problemer av noe slag. Så hva med forbedret lydkvalitet – er den proporsjonal med ppm spesifikasjonen?

Etter at jeg hadde overbevist meg om at klokkene fungerte som de skulle, satte jeg inn de to standardklokkene og spilte musikk jeg kjenner godt. Trinity ga nok bedre presisjon i lydbildet enn OCX, men ikke mye. Det jeg opplevde ved et par anledninger ved skifte fra OCX til Trinity, var bedre perspektiv og gjennomsiktighet. Men da jeg satte OCX tilbake i systemet synes jeg for-

skjellene ble mindre. Over tid og med direkte AB-test (benyttet Trinity som referanse til OCX) endte jeg opp med å foretrekke Trinity.

Koblet jeg så til atomuret syntes jeg ofte det ble enda bedre perspektiv og gjennomsiktighet, men når jeg koblet den ut og kun brukte Trinity, evt min egen klokke – så ble forskjellene visket ut og jeg kan ikke hevde bedring med atomuret i mitt system.

For meg kan det altså høres ut til at Trinity er nøyaktig nok. Den definerer en grense for hva jeg kan skille i mitt anlegg. Dette er en usikker konklu-sjon og jeg oppfordrer interesserte til å eksperimentere selv – og derved komme frem til en strategi som duger. Samtidig synes jeg at eksterne klokker er dyre i innkjøp. Derfor bør en sørge for å teste ut en klokke før et evt kjøp – hvilket bør være i beste interesse både for selger og kjøper. 3

Antelope-isochrone oCX High resolution Audio Clock Generator: noK 19250,-Antelope-isochrone Trinity: noK 61250,-

Antelope-isochrone 10M rubi-dium Atomic Clock: noK 89998,-importør – Multitechnic AS (www.multitechnic.no).

Spendor best - etter 14 år med testing!Les mer på: www.norskhificenter.no

Sugden A21AL Series 2, kr 21.900,-

Den ultimate KLASSE A forsterkeren! Vi elsker rørforsterkere, men vi synes at

denne er bedre enn alle rørforsterkere vi har hørt, til samme pris.

IMPORTØR: Audio Art avd. Norsk Hi-Fi Center, Krokstadelva - Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73 - E-post: hallvar@tele2.no

Spendor er kåret til “Best Speakers” to år på rad, i verdens største Hi-Fi magasin, WHAT HI-FI?

A5, kr 19.900,- Slo ut Dali, Dynaudio, Neat og PMC i stortest! Er du lei hard og spiss lyd, eller har

problemer med akustikken? Da er A5 noe for deg.

Ny Chord-forhandler: Førde Lydsenter, Tlf 57 82 76 70 Vi søker nye forhandlere over hele landet.

Hi-Fi Worldverdict

Hallo Østfold! Hør A5 og toppmodellene A9, SP100R2 og Statement hos Solberg Hi-Fi i Sarpsborg! Hør også Sugden forsterkere og Chord kabler. Tlf 69 15 48 95 Les mer på: www.solberghifi.no

Ny Spendor og Chord-forhandler i Bergen! Renaissance Audio / Roald Mikkelsen i Stølegaten 15. Tlf 452 27 819

A9, kr 49.000,- “BEST STEREO SPEAKERS 2010”

Alle er enige! Supertest både i Hi-Fi+ og HI-FI WORLD!

Statement, kr 67.000,- Navnet sier ALT!

Den mest eksklusive modellen til Spendor.

Audio Valve Eklipse Exclusive, kr 37.000,-

Kontakt oss og få et godt tilbud! Kunder som har kjøpt denne rør-forforsterkeren

sier at de ikke var klar over at det fantes en SÅ god forforsterker under kr 50.000,-

Passer perfek til transistor effektforsterkere som Electrocompaniet, Bryston,

Dynamic Precision, Linn, AVI og en rekke andre - også rørforsterkere.

Chord Signature, kr 10.450,-I Fidelity 49 ble disse sammenlignet med de dyreste

Kimber-kablene til kr 159.490,- Les testen på: www.norskhificenter.no. De fleste modellene fra Chord

kan du sammenligne med kabler til mange ganger prisen. Helt enestående forhold mellom pris og lyd-kvalitet! Vinner alt av tester! Beste kabler for Naim!

Hi-Fi Worldverdict

Beste forsterker for Klipch, til prisen!Leveres også i GRAPHIT

audio_art_norskhifi_f50.indd 1 07.02.2011 19:36:06

52

Glimmer og gråsteinMusikkomtaler: Godt norsk:3 3 3

AV STEin.ArnE.niSTAD@GAZETTE.no

KoDACHroMEroCKoPErAMAGnUS MoriArTy™Dette er et mystisk prosjekt. Jeg har utal-lige av alle filmers mor, Kodachrome 25 og 64 på samvittigheten. Derfor fanget naturligvis det illgule Kodachrome-in-spirerte coveret umiddelbart interessen i seg selv. Tittelen “Kodachromerocko-pera” gjorde ikke interessen mindre. Etter at jeg hadde spilt igjennom ver-

ket, og blitt ganske hekta, måtte jeg forsøke å finne ut av mysteriet. Det usedvanlig kreative CD-coveret reiste flere spørsmål enn det ga svar. Etter litt research på nettet kom jeg til slutt til hjemmesiden til plateselskapet (www.metronomiconau-dio.net) med det intet mindre enn fantastiske slagordet “Bur-ning CDR`s for you since 2001!”. På hjemmesiden fant jeg også en ganske absurd video fra “Rockeoperaen”. I reneste Monty Pyton-stil forteller videoen med største selvfølgelighet den ganske absurde historien om riddere med sølvpapir brynjer og tresverd “ridende” rundt midt i urbane strøk. Jeg fant også ut at bak Magnus Moriarity™ skjuler musiker Magnus Nilsen seg. I følge plateselskapet tilbringer han halve året som gartner på en kirke-gård, og resten av året i studio. Nå skal det sies at plateselskapet har en meget kreativ hjemmeside, som er verdt et besøk … Bak all mystikken skjuler det seg imidlertid et veldig bra plate. Ko-dachromeopera er et engelskinspirert popaktig folkemusikkbasert album. For meg gir det musikalske og vokale assosiasjoner til sa-lige YM-Stammen. I Kodachromeoperaen er imidlertid alle tekster på engelsk. Musikken er tilgjengelig og lekende lett, arrangert både med strykere, fløyter og klokkespill. Og det beste av alt er at dette funker utrolig bra og oppleves både som tradisjonelt og ny-skapende, morsomt og innovativt samtidig. Magnus Moriarity™ greier f.eks. å lage et utrolig kult refreng som tekstmessig består av følgende geniale strofe: 123456789101112. Lydmessig holder ikke dette prosjektet helt Kodachrome kvalitet. Arrangementene og de musikalske løsningene veier imidlertid opp for at lyden ikke er i toppskiktet. Kodachromerockopera er et av de mer mystiske, men kanskje morsomste cd-prosjekter jeg har vært borti på lenge. Og musikken er rett og slett engasjerende og fengende. Magnus Moriarity™ har laget et skikkelig bra album som fortjener et publikum!

SPør VinDEnKEnnETH SiVErTSEnKenneth Sivertsen var en fan-tastisk kunstner. “Spør vinden” er en re-masteret ny utgivelse. Platen inneholder seksten klas-siske gitarstykker som han laget atten år gammel, mens han gikk på folkehøgskole. Platen ble innspilt i Grieghallen i 1988. Da var Kenneth Sivertsen blitt 28 og en utrolig dyktig gitarist. Kvaliteten på musikken er overveldende og gitarspillet likeså. Likevel er det kanskje kvaliteten på de små gitarstykkene som er mest slående. Det er vakre og fullkomne små verker fra en fantastisk begavet ung komponist. Audun Strype har ansvaret for den re-masterede utgaven. Han må ha lagt mye kjærlighet og omtanke i prosjektet, for lyden er noe av det bedre jeg kan huske å ha hørt. Den er helt i referanseklassen. “Spør vinden” er intet mindre enn et mesterverk fra en av vår mest begavede kunstnere - som gikk bort altfor tidlig!

MøTETErJE nilSEn M/BoDø SinFoniETTATerje Nilsen er en av Nord-Norges fineste visesangere. Han er født i 1951 og har etter hvert fått en skikkelig rustikk stemme, og aspirerer til å bli sammenlignet både med Cohen og Dylan. Han har ikke utgitt så veldig mange plater, men “Sånn” fra 1996 står fortsatt som et

høydepunkt for meg. Den er kanskje en av de flotteste viseplate-ne som er utgitt i Norge. Nå er han ute med en litt merkelig, men veldig spennede plate. Han ble utfordret av Bodø Sinfonietta. De ønsket å lage en plate med utgangspunkt i Nilsens sanger. Resultatet er en slags hybrid, hvor viser møter ballroom-musikk og Nilsen fremstår som en slags rufsete og røff crooner. Bodø Sinfonietta og produsent Sverre Indris Joner spiller på mange mu-sikalske strenger. Her svinger det virkelig av arrangementer hvor sampling og hermetisert lyd er helt fraværende. Her spilles det musikk på ordentlig, hvor både blåsere og strengeinstrumenter får utfolde seg. Veldig kult og sangene til Nilsen funker bra i sine nye omgivelser.

THE SEAPHAEDrABak navnet Phaedra skjuler Invild Langgård seg. Hun har skrevet alle sangene på denne nesten ufattelig vakre platen. Det er snakk om musikk for sjelen av meditativ art. I sentrum står Langgårds nydelige røst, som får utfolde seg i vakre melodiøse om-givelser, uten musikalsk fiksfakseri. Hun er trofast mot sine egne melodier og melodilinjer og lar musikken i all sin enkel-het stå for seg selv. Resultatet er et svært vellykket album, som oser av musikalske kvaliteter. The Sea er på mange måter både en overraskende og tidløs utgivelse, som er sjelden vare i dag. Lyden og produksjonen er flott, musikken vakker og vokalen klokkeklar og nesten overjordisk. En utrolig begavet og nydelig debut!

CoMForT CAllJon EBErSon GroUP M/HilDE MAriE KJErSEM oG SiGUrD HolEJeg skrev en kort omtale av denne utgi-velsen i forrige nummer av Fidelity, men føler behov for å nevne den igjen og gå litt mer i dybden. For alt stemmer. Jon Eberson har en sjelden evne til å skrive musikk, som både fenger og samtidig er solid forankret i hans musikalske utgangspunkt i jazzen. Comfort Call er derfor et usedvanlig tilgjengelig jazz album. Kjersem bidrar med både tekster og en fantastisk flott vokal. De fleste av låtene holder svært høy kvalitet og det er til tross for at dette er en ganske lavmælt utgivelse stor variasjon både i arrangementer, melodilinjer og vokaluttrykk. Lyden og produksjonen er praktfull og vi snakker om en skikkelig audiofil godbit. “Comfort Call” anbefales på det varmeste!

53

UnDErTAKErTHE UrBAn BlUES BAnDGanske tøff blues som bringer tankene til “The Commitments” og vokalen minner litt om originalinnspillingen av “Hair”. Bra driv, tøffe arrangementer og engasjerende. Alle låtene er skrevet av Birger Meyer Gjerderum og holder jevn og bra kvalitet. Lyden og produksjonen er grei nok.

BilDA FrA Ei AnnA TiDSTEinAr AlBriGTSEnSteinar Albrigtsen er en gammel ringrev som jeg har betydelig sansen for. Denne utgivelsen er basert på Albrigtsens overset-telser av den avdøde ameri-kanske singer/songwriter Jim Croces sanger. Pent, prydelig vakkert, fin lyd – men kanskje litt kjedelig i lengden. Det første opplaget inneholder to CD’er med sangene både i engelsk og norsk utgave.

nEW DirECTionSJørn SKoGHEiMGanske up-tempo rytmisk gitar- og pianobasert jazz. Jørn Skogheim har skrevet all musikken. Djamila Skoglund-Voss bidrar med kvalifisert vokalarbeid og hever utgivelsen flere hakk. Fin lyd og gode arrangementer gjør at utgivel-sen funker.

CiTy SToriESDAniEl HErSKEDAlDette er en skikkelig kul greie. Tubaba-sert tilgjengelig jazz, inspirert fra byer som Molde, Damaskus, Kautokeino etc. Lyden og produksjonen er flott og av virkelig audiofil kvalitet. Lydbildet blir fylt ut av rytmeinstrumenter, vokal og blåse-re – men hele tiden med tubaen som et underliggende og noen ganger sentralt element! En intet mindre enn fantastisk vakker og kul utgivelse! Sjekk ut!

Jeg gikk på en smell og endte opp med å kjøpe hele back-katalogen av tidlig Jethro Tull fra play.com. Det angrer jeg slett ikke på, for Jethro Tull var ett av de virkelig store bandene på syttitallet sammen med Yes, Genesis, Led Zeppelin, King Crimson, Pink Floyd osv. osv. Det var en god tid!

Jethro Tull ble startet allerede i 1967 av legendariske Ian Ander-son som med sitt intense blikk, lange hår og utagerende fløyte-spill ble selve manifestasjonen og ikonet for bandet. Gitaristen Martin Barr kom med i ’69 og ble også sentral i gruppa. Det unike med Jethro Tull var deres evne til å smelte både det tradisjo-nelle fra folkemusikk og klassisk sammen med moderne uttrykks-former. En av deres mest kjente låter er for eksempel J. S. Bach’s

Bourrée, som ble utgitt i 1969 på albumet “Stand Up”. Det var bandets første og eneste album som toppet hitlistene i England. Jethro Tull har utgitt over tretti album og er fortsatt aktive. Bandets kanskje mest kjente album er “Stand up” og “Aqualung”. I bandets mest produktive periode kom platene og perlene på en snor. Mine favoritter er “Minstrel In the Gallery” fra 1975, som er en ganske folkemusikkinspirert utgivelse. Den fikk

strålende omtaler og regnes fortsatt som en av bandets mest helstøpte plater. En annen folkemusikk-inspirert utgivelse, som fortsatt holder mål, er “Songs from the wood”.

Jethro Tull utgav også en del mer konsept-aktige plater innenfor sjangeren progressiv rock. “Thick as a brick” kom i 1971 og min favoritt “A Passion Play” i 1973. Sist-

nevnte er et sammenhengende verk som av praktiske grunner ble delt i Part 1 og 2 for å få plass på hver sin side av LPen.

Det meste Jethro Tull katalogen er tilgjengelig i re-masteret utgave. Et unntak er “Aqu-alung”. Den utgaven jeg har inneholder hele seks bonusspor. Men det hjelper lite når lyden er forferdelig tynn, kjip og blodfattig!

Jethro Tull er definitivt et band som det fortsatt er verdt å låne øret til. Musikken er kanskje litt datert, men for det meste funker det. Bandet definerte rockens paradoks og sitt eget dilemma allerede i 1976 med utgivelsen: “To old to rock`n roll, too young to die”. Det pussige er jo at den plata likevel fortsatt holder mål. Tittelen er definitivt like relevant siden både Dylan, Stones og Jethro Tull fortsatt er på veien!

Fire kjappe:

Gubbesmellen

54

Skeive skiverAV JAn MyrVolDMusikkomtaler:3 3 3

As tears go by, var som kjent melodien da Marianne Faithfull slo igjennom på verdens hitlister i swinging Londons glansperio-de. Nå kan man vel snart bytte ut tears med years, uten at det ser ut til å tynge en av tidenes stiligste og definitive party-dronninger nevneverdig. Et-ter et sårt tiltrengt hvileskjær som strakk seg gjennom mesteparten av syttitallet, gir hun atter jernet, både på

film, scene og plater. Nå er hun fordundrede meg klar med sitt 23. studioal-

bum, som bærer tittelen «Horses and High Heels». Som så mange ganger før - sist i 2009 med den bejublede «Easy

Come , Easy Go» - har hun også denne gang med seg New Orleans-ba-serte Hal Willner som produsent. Willner – som er en meget vel ansett størrelse innen jazzens sirkler spesielt – har tatt med seg et skarpskodd lag musikere, hovedsaklig fra nærområdet. Utover dette finner vi også et meget imponerende samling gjestemusikere. Som Lou Reed og Wayne Kramer. Og siden man først befant seg i The Big Easy, ble det selvsagt umulig å holde Dr John unna.

Dette albumet inneholder tretten låter, hvorav fire er nyskrevne av Faithfull selv i samarbeid med ulike hjelpere. For eksempel har den irske dramatikeren Frank McGuiness skrevet teksten til «The Old House». Den mest fremtredende fremmedarbeideren gjennom hele al-bumet er likevel den ytterst virtuose gitarist John Porter. Kanskje mest kjent for å være gift med Linda Keith – modellkollega og venninne av Faithfull på sekstitallet, og den første dame noensinne til å dumpe Keith Richards – men også for tidligere å ha lånt ut sine gitar- og produsenttjenester til storheter som Eric Clapton, Roxy Music og The Smiths. Og joda, skyggen av Richards kan tydelig fornemmes i noen umiskjennelig riff og licks her og der.

Nok en gang viser Faithfull og Willner at de har øre for hva slags materiale som står til Faithfulls særegne stemme, som står i en viss kontrast til de glatte promotionbildene. Photoshop eller Botox – sam-me det, så lenge ikke sistnevnte har trengt seg på stemmebåndene. For Faithfull låter fortsatt herlig raspende og hes, med halsen full av glasskår. Derfor jubler jeg allerede ved første forsøk ut, som er The Gutter Twins’ «The Stations», og jeg nærmer meg fullstendig ekstase allerede to kutt senere da hun lirer av seg en overjordisk og intens versjon av R.B. Morris’ såre countryfolkblues «Thats how every empire falls». Fantastisk sang, briljant tekst. Ikke å undres over at en selveste John Prine har tatt med nøyaktig samme låt på vinylutgaven av sin Grammy-belønnede «Fair & Square». I mine ører blir ikke musikk så forbannet mye mer interessant enn dette, og Morris vil jeg definitivt komme tilbake til i neste utgave.

Willner trekker store veksler på sin jazzbakgrunn, og har gitt dette albumet en luftig og åpen produksjon med mye rom rundt hver enkelt utøver. Dog hele tiden graviterende omkring Faithfulls stemme. Ut-trykket spenner vidt, fra såre ballader til det suggererende og funky. Elementer fra både jazz, soul, country og folk. Bortimot like kontrast-fylt som Faithfulls eget liv, samtidig helhetlig med en rød tråd tvers igjennom, eklatant oppsummert i albumets tittel(spor). Nesten urett-ferdig å trekke frem favoritter her, så man bør kanskje heller bare ta av seg hatten for Faithfulls uredde omgang med mye ganske krevende stoff, rent sangteknisk. Det virker nesten som hun har meldt seg på «Dette må jeg gjøre før jeg dør». Det eneste du har å gjøre, er å gå ut å kjøpe dette albumet.

Navnet Phaedra er hentet fra gresk mytologi, hvor damen nærmere bestemt var datter av Kong Minos av Kreta og gift med Thesevs. Herostratisk berømt for å forelske seg i sin egen stesønn Hyppolytus, som på sin side avviste Phaedras amorøse tilnær-melser. Som hevn skrev hun så et brev hvor hun anklagde stakkars Hyppolytus for å ha voldtatt henne, for deretter å ta sitt eget liv. Bak artistnavnet finner vi dog bare en ganske så levende norsk kvinne på trettito med utdannelse fra Det Nasjonale Kunstakademi i Oslo. Hun lyder døpenavnet Ingvild Langgård, og har en fortid på flere ulike kunstscener. Allsidig dame, med flere utstillinger av sine verker som spenner over både film, fotografi, feltopptak og vokalbasert «perfor-mance». Og da blir problemstillingen som følger; har hun et stemoderlig forhold til musikk som uttrykksform, og hvilke tiltak vil hun iverksette der-som musikken ikke gjengjelder hennes tilnærmel-ser? Interessant kasus for en som har jobbet mer enn et kvart århundrede i psykiatrien. Lite trolig, for all den tid man får gi ut sin musikk på det lille – men hyperdedikerte – selskapet Rune Grammofon, oser det seriøsitet lang vei. Frøken Langgård har nok helt andre ambisjoner med sitt fremstøt enn litt popkulturell stråleglans. Og vær sikker på at «The Sea» ikke er et stykke lettvekts formiddagstoner skreddersydd for P4 og likely-dende kringkastere. Tvert imot, til tross for enkelte referanser til avantgardepop, et ganske mørkklin-gende totaluttrykk, som på den måten matcher re-lativt dystre låttitler som «Death Will Come», «The First to Die», «Black Dog» og «The Darkest Hour». Det hele med Madrugada-bassist Frode Jacobsens etterhvert velkjente produksjonsignatur. Langgård trakterer et vidt spekter av instrumenter selv, som akustisk gitar, piano, zither, harmonium, Fender Rhodes, glockenspiel, synth, chimes og mbira. Hun har ellers solid hjelp av broren Henrik i spissen for et tallrikt ensemble på diverse instru-menter, hovedsaklig akustiske. Effektbruken er aldri overdreven, og lydtablået virker hele tiden luftig med spesielt godt definert dybdeperspektivpersk-pektiv. Dog skjemmes det hele enkelte steder med noen tilløp til hissige sibilanter på Langgårds vokal. Albumet er stilsikkert arrangert i et heller mykt og lett dempet formspråk, kjemisk fritt for bruk av konvensjonelt slagverk. Lydbildene har definitivt et hint av det mer mytiske eller mystiske. Kall det gjer-ne svevende eller drømmende, hvor det er trukket visse veksler på den anglosaksiske folketonearven. Ikke minst takket være Langgårds dristige vokal, som til tider henter frem enkelte assosiasjoner til Kate Bush i hennes mest inspirerte øyeblikk, uten at man på noe tidspunkt vil kunne forveksle dem. Denne utgivelsen står dessuten godt nok på egne ben slik at den ikke trenger noen mer navngjetne referanser å sammenligne seg med. En flott gjennomført debut av en allsidig debu-tant. Så langt skulle det ikke være noen klare indikasjoner til å kopiere sin mer berømte navnesøster.

Marianne FaithfullHorses and High Heels (naïve nV822871)

PHAEDrAThe Sea (rCD2107)

Den trettiseksårige fembarnsfar, tidligere universitetslek-tor, kunstmaler og nuværende lofi-helt Samuel Beam – mest kjent under artistnavnet Iron & Wine (som visstnok er inspirert av et kosttilskudd med ingrediensene «Beef Iron & Wine»!) – har brukt nesten fire år på oppfølgeren til sitt kritikerroste album «The Sheperd’s Dog», som peaket med en respektabel 24. plass på Billboard-listen. Beam har utenom disse albumene gitt ut et utall singler og EP’er. Noen av dem kun tilgjengelige via digital nedlasting, mens andre også er å oppdrive i spesielle utgaver, som for ek-sempel på transparent vinyl. Litt av hvert for samlere, med andre ord. Skjønt noen av de mest hengivne fansen har vel takket for følget, etter at Beams musikk i mellomtiden har vært å høre i mainstream film og TV-serier som «Twilight» og «Grey’s Anatomy». Et meget alvorlig anslag mot egen hipfaktor. Så hipsterpolitisk ukorrekt at det nesten blir litt hipt. Fjerdealbumet har altså fått tittelen «Kiss Each Other Clean». Lett å si for en med Beams uregjerlige ansiktshår-pryd.

Det nye albumet vil nok overraske de fleste som har fulgt Beams karrière fra starten, selv om vi ante visse tilløp til lettere og lysere stemninger allerede på hans foregående utgivelse. Han drar den et godt stykke lengre på «Kiss Each other Clean». Noe som selvsagt vil medføre både stående ovasjoner fra mange, så vel som regelrett bu-ing fra atter andre. I noen kretser gjør man seg bare ikke lekker og tilgjengelig for allmuen.

Men undertegnede syns ikke det er noen grunn til å

anklage Beam for ukritisk beileri eller kunstnerisk svik, da han stadig befinner seg et stykke ut i periferien for den popmusikalske motorvei. Det skrangler fortsatt relativt vindskeivt avgårde, dog med et glattere, mer polert og større dimensjonert lyd-bilde enn på de foregående utgivelser. Låtmaterialet har fått en gjennomgående mer mar-kant beat og hans tradisjonelle folk/country-preg er her tydelig spedd ut med elementer fra soul, funk, ska samtidig som det flørtes uhemmet med afrikansk/kari-biske rytmeganger. Hele albumet er dessuten drapert med særdeles lekre og innbydende korharmonier rundt Beams lyse og vare stemme. Aller varest i den hudløse, pianodrev-ne balladen «»Godless Brother In Love».

Skal jeg velge meg en favoritt blandt ti gjennomgående gode låter uten definitive lavpunkt, må det bli låten som avslutter denne perlen av et album, «Your Fake Name Is Good Enough For Me», hvor Beam er på sitt mest udisi-plinerte med tung bruk av fuzzgitar og atonale saksofon-partier. Mesterlig, og fremfor alt særdeles underholdende. Denne utgivelsen vil trolig notere hyggelige listeplasserin-ger på begge sider av Atlanteren, og den gamle pers’en står ganske sikkert for fall. I så fall høyst fortjent.

iron & WineKiss Each other Clean (CAD 3103)

En av vinterens mest hypete utgivelser på rockandroll-fronten så langt er uten tvil det selvtitulerte opuset fra den britiske tjueåtteå-ringen Anna Calvi. Det virker nesten usannsyn-lig at bransjens mest optimistiske og panegy-riske lovprisinger og dertil hørende forventninger vil kunne innfris. I hylekorets aller fremste linje finner

vi folk som Nick Cave og Brian Eno. Sistnevnte har visstnok uttalt at Calvi er den største kvinnelige rock-sensasjon siden Patti Smith, intet mindre! Heldigvis for Calvi – og kanskje oss – er hun på det lille, uavhen-gige og artistdrevne selskapet Domino. Derfor får hun sikkert en ny sjanse dersom dette fremstøtet skulle gå fullstendig på trynet. Etter noen gjennomspillinger av albumet, har jeg funnet heller lite som tilsier at nettopp det skal skje. Anna Calvi har helt utvilsomt betydelig av talent, både som fremfører og komponist, og har likegodt skrevet samtlige av albumets ti låter selv. Skal vi nevne andre sentrale skikkelser på dette førstefremstøtet kommer vi ikke utenom produsent Rob Ellis. Ringer det ingen bjeller, kan du begynne å fingranske utvalgte albumcovere hos alt fra Marianne Faithfull, Mick Harvey, Placebo, P J Harvey og våre hjemlige Madrugada. Multiinstrumentalisten Ellis er faktisk man-nen som bidrar med perkusjon og har skrevet strykerarrangemen-tene til nordlendingenes «Grit» fra 2002, og stilte et par år senere opp med samme tjenester på et av gjengens fineste øyeblikk, monsterhiten «Majesty». Jeg har da tatt høyde for at «Lead Me»

med Dallas Forth Worth Mass Choir ikke er innlemmet i alt for mange Fidelityleseres platesamlinger. Men som vi skjønner er Ellis en mann med vid operasjonsradius. Albumet er spilt inn på helanalogt, vintage opptaksutstyr i Black Box Studio et eller annet sted i Frankrike. Det hele låter da også utpreget varmt, til tross for et ganske kjølig og sober produksjon hvor det er gjennomgående brukt få men effektive virkemidler. Det uttrykksmessige gjennomgangstemaet for Anna Calvi er hovedsaklig en grovt dimensjonert big-beat tromme i bunn av et stort og ekkofylt rom hvor Calvis gitar med solid twang i sentrum av et sakte ekspanderende lydunivers malt med gotisk klangpa-lett. I kulissene hører vi skjøre vokalharmonier som gradvis vokser seg fremover i lydbildet. Calvi går heller ikke av veien får å prøve seg på enkelte bluestilnærminger, mest tydelig i andrekuttet «No More Words». Passe sløyt og laidback, på grensen til det arrogan-te, noe som tilsier at frøken Calvi besitter en solid dose selvtillit. Akkurat når du etter tredje kuttet «Desire» begynner å føle en viss monotoni, redder Calvi seg i land med en liten flørt med keltiske anslag i den ganske forførende «Suzanne & I». Episk, fortsatt med majestetiske dimensjoner. Like før det tipper over i det lett overdrevne eller kitchaktige, senkes momentum ned et par hakk, og det hele holdes dempet og lavmælt gjennom et par låter hvor vi i albumets kanskje mest utypiske øyeblikk hører en behersket, klart spansk-inspirert gitar i introen til «The Devil». Mange har mer eller mindre berettiget dratt sammenligninger med nevnte P J Harvey i dennes tidligere karrièrefase, noe som vel kan være forståelig all den tid de benytter samme produsent, fremstår like tøffe i trynet, og spiller gitar med mye fuzz. Jeg finner dog Calvis vokalfremføring langt mer kartarisk og mykere i kantene enn Harvey, samtidig som Calvi holder en mer melodisk grunnlinje i selve låtskrivingen. Alt i alt nedlegger Anna Calvi dermed et meget interessant stykke fonografisk lidenskap. Hun får garantert sale opp flere ritt i fremtiden.

AnnA CAlViAnna Calvi (WiGCD260)

55

56

2L utgir så tett at vi må publisere hele tiden for å følge med. Litt i overkant kan man innvende, men med høy musikkstandard og uovertruffen lydstandard er det innelysende at vi som det eneste norske magasinet for lydgjengivelse og

musikk følger opp.I denne flommen av utgivelser kommer det en del ”spe-

siell” musikk. Det skal ikke stikkes under en stol. Ta for eksempel utgivelse nummer 77, hvor man støter på den

usannsynlige kombi-nasjonen av kirkeorgel og munnspill. Sigmund Groven og Iver Kleive. Jeg må innrømme at jeg ikke får Ludvig og Solan i Flåklypa ut av tankene når jeg hører verkene til Groven. I mine ører blir dette svulstig og i over-kant nasjonalromantisk.

Kleive kan fort bli litt svulstig han også. Han er glad i å bruke føttene, men vi har da ikke noe i mot å gi basselementene er liten treningsøkt? Desto verre blir det når

han vil vise hvor mye lyd det går an å få ut av et orgel. Det gjør han heldigvis ikke ofte her. Det beste med denne skiven er de partiene hvor Kleive spiller roligere stykker, uten for mye innblanding fra Grovens side.

Lydmessig er dette gromt. Orgellyden er distinkt, ren, stor og prisverdig distant, akkurat slik vi oftest hører det i virke-ligheten. Bassen er som antydet meget imponerende og god. Pussig nok har lydmann Morten Lindberg plassert Groven merkbart tettere på lytteren enn Kleive, vel og merke avlyttet i to kanals. Jeg er temmelig sikker på at perspektivet blir an-nerledes og bedre i multikanal.

SoVEMEDiSin?Særere skal det bli. Kanskje. Kind med kammerkoret En-semble 96 under ledelse av Kjetil Almenning synger en rekke vuggesanger og suller. Mange tiltalende melodier og friske, moderne arrangemen-ter til tross skal man være mer enn gjennomsnittelig interessert i kormusikk for å forsvare et innkjøp av Kind, 2L utgivelse 76. I likhet med forgående utgivelse nr. 77 kommer denne som toskivers album med både CD, SACD

og Blue-Ray. Da er nok ”Nidaros” mer kurant musikk i de flestes ører.

Det dreier seg om samtidsmusikk av ymse norske komponis-ter fremført av Nidaros Domkor. Blant utgivelsens 18 kutt finner man fem med orgelimprovisasjoner. Torbjørn Dyrud spiller. Jeg er ikke så sterk på kor, og klarer ikke helt å finne permanent glede av å lytte på disse korverkene. I mine ører er orgelstykkene alene verdt å kjøpe skiven for. Gode opptak

av instrumentenes konge slutter aldri å fascinere. Disse er i beste 2L-tradisjon uovertrufne. Her er det mer skala, presist lydbilde, renhet og frekvensomfang enn selv lydfanatikere som oss kan våge å håpe på.

Opptaket er foretatt i katedralen i Trondheim. 2L nummer 72, CD og SACD.

MånEDEnS TilBUDMan leser så mange rare profetier om den fysiske CD-skivens død. Vel er vi allerede vitne til store forandringer i utgivel-sespolitikk og distribusjon, men det må være mindre naivt å tro på julenissen enn å innbille seg at historiens i særklasse største formatsuksess snart skal forsvinne fra jordoverflaten.

Tvert i mot er vi nå inne i CD-kjøpernes gullalder. Pri-sene er lavere enn noen sinne. Det samme gjelder utvalget såfremt man er villig til å gå på nett og kjøpe fra fjernt og nært. Jeg er klar over at denne selvmotstridende kombinasjo-nen ikke vil fortsette i lengden.

Derfor gjelder det å smi mens jernet er varmt. Jeg kommer heretter til å presentere ”månedens tilbud” fra nettet. Det dreier seg gjerne om sterkt rabatterte samlebokser, litt over-sette eller glemte utgivelser, som kan erverves for praktisk talt en slikk og ingenting for den som er kjapp i vendingen.

Blanda akustiske drops:

Musikkomtaler:3 3 3

AV TorE DAG nilSEn

Spesiell musikk

57

For skarve 350 kroner pluss frakt kan den raske, glade gutt få en EMI-boks med komplette utgaver av 10 av de mest kjente og store operaene til Giacomo Puccini! Via Platekom-paniets netthandel. 17 skiver tett pakket med godsaker fra ledende sangere, orkestre og dirigenter. Nei, dette er ingen spøk, her kan du gasse deg med sangere som Domingo, Ca-balle, Gobbi, Gedda, Angeles, Alagna og Gheorghiu.

For den som ennå ikke har rukket å bli godt kjent med dette repertoaret kan vi opplyse om at EMI har plukket opptak fra øverste hyller i perioden fra slutten av femtitallet og førti år fremover. Her har du selvfølgelig obligatorisk stoff som Tosca, Turandot, Boheme og Butterfly. Førstnevnte med Callas. Hvis noen skulle begynne å murre over at det ”kun” er stereoutgaven fra 1965, og ikke den legendariske tidligere monoutgaven, kan EMI by på Birgit Nilsson i Turandot. Og Jussi Bjørling i Butterfly. De var mye større enn Abba noen gang kan bli, og her får du høre dem i helt anstendig stereo.

Operaboksen inneholder kun skiver og et tynt innholds-hefte. Librettoer følger ikke med. Det ville dratt opp vekt og pris til et helt annet nivå. Den som gidder kan printe ut librettoer selv. De følger med som PDF-fil på en av skivene. I engelsk språkdrakt.

En majoritet av opptakene er foretatt på slutten av fem-tiårene og begynnelsen av sekstiårene. Ikke så ille som man kunne frykte. Vi samlere ynder å kalle denne perioden for den analoge gullalderen. Noe er fra syttitallet og flere av enakterne stammer fra nittitallet. De siste er digitalopptak, og de eldre er stort sett overført til digital på nittitallet. Noen er til og med nylig overført. Det er fint, for digitaloverførin-gene fra åttitallet var stort sett langt, langt under pari.

CD´En Er DøD, lEnGE lEVE JAZZ På CDSvært mye av kritikken CD-mediet har blitt utsatt for skyldes dårlig arbeid med digitaloverføringer. På åttitallet gadd man ikke engang alltid å ta seg bryet med å gå tilbake til masterne da det skulle overføres til digital. På nittitallet økte kvalite-ten markant på både overføringsutstyr og arbeid. Tidligere

upublisert eller forkastet materiell ble tatt med for å øke spilletiden, og det ble utarbeidet skikkelige tekst- og bildehef-ter. I det siste tiåret har standarden på plateselskapenes egne overføringer blitt så god at de har overgått såkalte audiofile utgaver gitt ut av utenforstående selskaper.

Jeg trodde ikke at vi ville oppleve bedre lyd fra disse gamle opptakene, men i de siste årene har det dukket opp tredjeg-enerasjons overføringer/utgivelser som faktisk er enda et lite hakk bedre. For en liten stund siden var jeg inne på en ny serie fra Original Jazz Classics, Keepnews Collection. Orrin Keepnews hadde gleden av å være produsent for en rekke innspillinger som har skapt jazzhistorie. Collection er nyde-lige gjenutgivelser med bedre balansert og mer analogaktig lyd enn noensinne. Dynamikken er bedre ivaretatt også. Jeg leser at pop- og rockgjenutgivelser ofte får komprimert dyna-mikken. Grøss og gru.

I 2010 har disse gjenutgivelsene skiftet navn til Original Jazz Classics Remasters. Det er stort sett de samme folkene som står bak utgivelsene, men det virker som den 88-årige Keepnews har tatt et skritt tilbake. I den nye serien inngår dessuten innspillinger han ikke var produsent for.

SPrEK FEMTiårinGWaltz for Debby er en vesentlig utgivelse. Dette legendariske opptaket fra 1961 er en av jazzens grunnpilarer, med pianis-ten Bill Evans i topp form. Maken til lyrisk og følelsesmettet spill finnes ikke. En annen suksessfaktor fra denne kvelden var kompet, med den talentfulle, unge bassisten Scott LaFaro som gikk bort rett etter denne innspillingen.

Jeg har omtalt den andre skiven med opptak fra denne kvelden, Sunday at the Village Vanguard, nylig utgitt i den omtalte Keepnews-serien.

Det har ikke skortet på gjenutgivelser av Village Vanguard-opptakene fra 1961, men disse topper både fordi de selges ri-melig og fordi de byr på lekker lyd. Jeg har den i hifi-pressen mye omtalte JVC-utgaven fra 2000, men ”OJCR” gir mer lyt-teglede fordi den er mer delikat, har litt mer mellomtone og

58

større dynamikkom-fang i pianolyden. JVC har mye info i en diskant som ikke er støyredusert, men har en stålaktig og antage-lig litt fremhevet bass og en litt metallisk to-talklang som tenderer mot det slitsomme.

Kjøp OJCR nå mens disse offisielle og overlegent gode utgivelsene er å få tak i. Ha også dette i tankene siden det al-lerede i høst kommer til å dukke opp uori-ginale lavprisutgaver når 50-årsgrensen er passert. OJCR koster for tiden uansett ikke mer enn 79 kroner stykket fra cdon.com.

nyMAlT PEPPEr Art Pepper meets The Rhythm Section er en annen klassiker. I motsetning til overnevnte Evans-innspillinger har det aldri dukket opp noen offisielle andregenerasjons utgi-velser av denne energibomben i tidlig stereo fra 1957. Den tidvis glitrende alt-saksofonisten Pepper hadde her følge av et stjernelag bestående av pianisten Red Garland, bassisten Paul Chambers og Philly Joe Jones på trommer.

Du skal og må ha denne glade, simple og ildsprutende innspillingen i samlingen. Det er et stort lydmessig sprang fra førsteutgivelsen fra slutten av åttiårene og til OJCR i 2010. Har du allerede den gamle? Du vil ikke angre om du også kjøper den nye. Gi bort den gamle eller ta den med til hytta.

CoWBoy rollinSSonny Rollins Way out West er heni-mot like essensiell jazzhistorie som de to forgående innspillingene. Rollins er stadig blant oss, men han har etter min oppfatning aldri nådd opp til de høydene han var på fra begynnelsen av femtitallet og frem til og med denne artige trioinnspillingen fra 1957.

Way out West var inspirert av gamle cowboyfilmer Rollins likte å se i sine yngre år. Det er selvfølgelig upretensiøs musikk, men så, lekende, smittende godlynt, simpelt og velspilt at man bare må gi seg over. Noen ganger er det enkle best. Ray Brown på bass og Shelly Manne backer fint. Sistnevnte bidrar med morsomme hesteskoklop-pende rytmelyder som man bare må høre en gang til, med høyere lydtrykk. Men hovedpersonen er til de grader Rollins. Han blåser nesten så tenorsak-sen gløder her.

I 1957 var det ikke mange jazzinn-spillinger som ble tilgodesett med ste-

reo. Her får man det, og overraskende god sådan faktisk. Har du godt anlegg er det som å ta vekk en lett morgen-tåke når du lar den nye utgaven avløse åttitallsutgaven. Og da skal man være klar over at den slett ikke var blant de verste i sin tid.

To GiGAnTErThelonious Monk with John Coltrane fra 1957 kunne vært en klassiker på lin-je med ovenstående innspillinger, men faller noe på ujevnhet. Det ”skjevt” spil-lende piano- og komponistgeniet Monk var konsekvent god på denne tiden, mens den kommende saksofongiganten Coltrane først slo ut i full blomst et par år senere da han begynte å spille inn for Atlantic. Han hadde imidlertid mye av det samme eksentriske over spillet sitt som pianisten, så vi hører gjerne skivens fire kutt med kvartetspill. I grei, men ikke eksepsjonell mono.

Denne skivens høydepunkter blir nok likevel to kutt med en forsterket blåsergruppe bestående av Coleman Hawkins, Gigi Gryce, Ray Copeland og Coltrane. Samt fyrverkeriet Art Blakey bak trommene. Og maken til fyrverkeri blir man letende forgjeves etter. De byr på en helt utrolig energi og snert. Disse to opptakene kommer i form av litt lyst klingende tidlig stereo, og det er tem-melig forbløffende hvor mye mer info som kommer for en dag på OJCR enn på andregenerasjons 20-bit remaster fra nittitallet. (De med pappcovre)

SJEFSGiTAriSTEnHvem er eller var jazzens fremste gita-rist? Mange vil nok svare Wes Montgo-mery. Endelig har tiden kommet for en nyoppusset utgave av albumet med det treffende navnet Boss Guitar. Det er en typisk gitar-, Hammond B3- og trom-

metrio fra sekstitallet. Saftig, helstøpt og ekstremt elegant spilt. Sjefen selv leverer det mest delikate gitarspill som tenkes kan, Mel Rhyne backer sjefen svært pent opp på orgelet mens Jimmy Cobb til fulle demonstrerte at trom-mer både er musikkinstrumenter og en meget viktig del av et jazzorkester.

Dette er en trivelig plate. I den sam-menheng gjør det ikke noe at stereo-miksen helt tipper over i venstre del av lydbildet. Jeg synes faktisk det er fint at man ikke har prøvd å ”rette opp” den blemmen. Lyden for øvrig er bløt, innsmigrende og tydelig nok.

GiTArlynETJoe Pass var en annen stor gitarist. Faren hans tvang ham visstnok til å tilbringe all våken fritid i barndommen sammen med gitaren, noe som resul-terte i en musiker som uten anstreng-ning kunne spille alt.

Karrieren hans tok ikke av før den elektriske musikken hadde mutet den akustiske jazzen. Pass var ikke interes-sert i rock eller jazzrock. Men hans uak-kompagnerte Virtuoso-innspilling vakte stor oppmerksomhet i 1973. Kanskje fordi denne perioden var en mørk tid for akustiske perler. Eller kanskje fordi han her viste hvilket fyrverkeri av en gitarist han var. Fingrene løp som en vind over strengene.

Virtuoso er et must for gitarfrelste. Kanskje du også blir frelst av å høre denne skiven. Den tåler også gjentatt lytting. Lyden er god. Krystallklar, meget transient og med god dynamikk. På denne tiden var begrenset frekvens-område og båndsus et tilbakelagt problem, og god 24 bits remastrering løfter denne analoge perlen frem i lyset igjen. 3

Musikkomtaler:3 3 3

60

Blått & RåttAV HåKon roGnliEn

nAZArETH: rAMPAnTrEViTAliSErT CD FrA SAlVoDette var Nazareth’s 4. skive, utgitt i 1974, det var også den tredje og siste med Deep Purple-bassisten Roger Glover som produsent. Min bolde påstand er at uten Glover ville aldri Nazareth ha slått igjennom; forgjengeren til denne skiva, «Razamanaz» var en kanonade, og banet utvilsomt vei for det som senere skulle komme. Dessuten har Nazareth koblet seg nokså tett til Purple på flere vis på denne skiva, Jon Lord bi-drar med keyboard på to låter, mens Purple-venn og backing-vokalist Vicky Brown (mora til Stop-dama, Sam Brown) også legger igjen sitt vokale bidrag her. Nok name-dropping, «Ram-pant» står da så definitivt på egne ben, også. Den er ikke like rå og kreativt brutal som forgjengeren, men er en understrek-ning av Nazareths svært særegne sound og boogie-woogie in-spirerte nokså tunge uttrykk. Men vi skal heller ikke glemme at vi har å gjøre med svært unike musikere, spesielt i form av den ubeskrivelige vokalisten Dan McCafferty, en mann hvis stemme er så unik at jeg finner det nesten underlig at han ikke oftere nevnes med de store, som Gillan, Ozzy og Plant, for eksempel.

«Rampant» er en anelse mer tilbakelent enn «Razama-naz», men har også mer melodi og nerve enn denne. Bal-ladene er jo en av Naz’ store styrker, og de leverer også her et par sugere i form av «Loved and lost» og «Sunshine», disse slo aldri så hardt som «Love hurts», men på mange måter burde de ha gjort det, ettersom dette, i motsetning til nevnte låt, er Nazareth’s eget materiale, og slett ikke dårligere på noen måte. Ellers er det et renere rock’n’roll her enn på de fleste av skivene fra Nazareth, og selv om ikke alle låtene er like sterke, vokser denne skiva til nokså store høyder ved gjentatt lytting. Det fine med slike gjen-utgivelser, er jo også den at vi ofte tilbys ekstramateriell, så også her. Skiva varer nå i nesten 80 minutter, hvorav ca halvparten er viet en liveopptreden i BBC-regi fra 1973, der bandet leker nokså hemningsløst med mange av låtene fra «Razamanaz», og det er bare som ekstra gøy å regne. Lydmessig er studioinnspillingene tørket opp og behandlet etter alle kunstens regler, og det låter heftig, om enn en anelse skarpt her og der. Live-låtene holder dess-verre ikke like brukbar standard, her mangler dynamikk og detaljer, selv om vokalen er brukbart gjengitt her og der. Det følger med et lite hefte med masse interessant info også, dette er godis for musikkfansen. Og alt i alt er dette et hel vidunderlig gjenhør med låter som står stødig nesten 40 år senere. Tidens tann biter ikke på alle!

DEEP PUrPlE: CoME TASTE THE BAnD 35TH AnniVErSA-ry EDiTionrEMASTrED oG rEMiXED, AnMElDT På DoBBEl 180 GrAMS lP FrA EMiJeg kjøpte denne skiva rykende fersk da den kom ut i 1975, nå 35 år senere kjøper jeg den igjen. Men når jeg legger den 35 år gamle og velbrukte originalutgaven på tallerkenen, låter den ta meg fa’n bedre enn den nye. Men hold an et øyeblikk. Dette er en dobbel skive. Den andre er en remix. Og dæven, den låter! Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg glatt trodd at den ble innspilt og utgitt i 2010, dette er herlig stoff den dag i dag. Gjennomsiktigheten, dynamikken, detaljeringen, innsynet, kort sagt alt er bedre enn originalen noensinne var i nærheten av. Og jeg nyter det.

I 1975 burde Deep Purple ha stengt døra og aldri sett seg tilbake. En av vår tids mest fantastiske gitarister hadde forlatt dem, originalbesetningen var gått fra majoritet til minoritet, og der burde de satt strek. Men de lot seg presse, og i sannhetens navn fant de virkelig tonen med den funky og særegne gitaristen Tommy Bolin. Men Bolin tok grovt for seg av rockens fristelser, og var allerede på dette tidspunkt tung misbruker. Med seg inn i elendighe-ten dro han bassisten i bandet, og det siste året på veien

Musikkomtaler:3 3 3

Vi har nådd 50 numre, utrolig nok, og etter-som vi er gode på mimring (se også Nistads «Glimmer og gråstein») skal vi stort sett for-holde oss til gjenoppfriskede 70-talls skiver. Men vi har selvsagt ikke glemt at selveste Buddy Guy har sluppet et nytt album!

61

var tidvis lite annet enn tragisk. Men «Come taste the band» står uansett tilbake som et monument over et kapitel som hadde rent ut sagt magiske øyeblikk, og den er vel verdt opptil flere gjenhør.

Det er Kevin Shirley som har fått gleden av å leke med skiva, og har fått den til å låte sånn som han vil ha det. Shir-ley har produsert artister som Aerosmith, Dream Theater, Iron Maiden og flere til, så CV’n hans er mer en innholdsrik nok til å ta denne jobben. Jeg opplever dette som et heldig valg, verken Glover eller Hughes har kunne vise spesielt fantastiske resultater med sine forsøk på noen av de andre skivene. Litt underlig er det å dog oppdage at remixen også har byttet rekkefølge på et par låter i forhold til originalen, der synes jeg kanskje at de gikk et par skritt for langt. Det blir litt som å bytte om rekkefølgen på kapitlene i ei bok, og man burde vel være litt behersket i slike tilfeller. Men greit nok, vi overlever vel dette også. Låter som «Getting Tighter» kler virkelig den mer kontante og luftige klangen den nå er ikledd. Den oppleves å gå dypere enn originalen, innsynet og detaljeringen er flott, det er litt opplevelse av å finne nye aspekter ved låter men har hatt med seg et helt liv, og det er svært inspirerende. Legg til at låtene også går helt ut i stedet for å bli fadet, og vi har fått et helt nytt produkt. Jeg synes faktisk innkjøpet var vel verdt utlegget. Strålende stoff!

roBin roGErS: BACK in THE FUTUrECD FrA BlinD PiGEn totalt blå historie er lenket til denne skiva for evig tid. En kvinne med navn Robin er antakelig komplisert nok, hun maktet uansett å klore seg til en inntekt ved å spille funk og country i mange år, før hun valgte en ny vei for et par år siden, og ga seg blues’en i vold. Livet hadde ikke vært enkelt for Robin, et hardt liv på veien, mye alkohol og usunne va-ner hadde satt sine spor, Robin hadde pådratt seg Hepatitt C med komplikasjoner, leveren viste seg også å være kreftinfi-sert, hun måtte så å si snu i døra på hospitalet, og reise hjem for å dø. «Back in the future» ble utgitt i September, et par måneder før livet tok denne katastrofale vendingen, og rett før hun døde ble hun nominert til en Blues Music Award, men hun får altså aldri oppleve den musikkfesten. Hennes mann, gitaristen Tony Rogers må nok stille alene. Og denne skiva er så definitivt verdt en pris. Som et ondt omen er åpningssporet «Baby Bye-bye», en stemningsfull blueslåt med alle de nødvendige ingredienser til stede. Robin synger nydelig, en stemme som inneholder et levet liv, hun er en formidler av rang. De fleste låtene er Robin’s egne, men hun har også tre innlånte, hun gjør en intens versjon av «Need your love so bad», hennes mann bidrar også med autentiske, smålekre toner, dog uten at han er en stor bluesgitarist. Robin bærer dette produktet på sine vevre skuldre, hennes dynamiske og lett rufsete sang fremføres med stor autoritet

og innlevelse, det er virkelig synd at vi aldri skal får flere bluesskiver fra hennes hånd. Så hvil i fred, Robin Rogers, det er bare å takke for denne flotte bluesskiva. Livet er pok-ker ikke enkelt!

BUDDy GUy: liVinG ProoFCD FrA Sony MUSiCDenne perlen glapp så vidt et var unna sist nummer, men jeg er fortsatt over meg for hva denne bluesmagikeren kan få til. Han er et virkelig living proof, såpass er sikkert. Og for å riktig mose det faktum inn i lytterens sjel, setter han i gang albumet med låta “74 years young.” Denne låta gir i ut-gangspunktet skinn av å være en tilbakelent vise i noe nær folksinger tradisjon, men så... I det Buddy fester grepet om nakken på sin 57-modell Fender Stratocaster flyr det pokker meg gnister hele veien fra Blackbird Studios i Nashville, Ten-nessee og langt inn i et hvert rom denne låta spilles, verden over. Fytti bikkja for et driv denne mannen har! Jeg banner på at så å si en hver aspirerende gitarist på en tredjedel av Buddy’s alder ville gitt den ene foten for å kunne kopiere den åpningslåta. Og han er da ikke greiere i neste låt heller, «You gonna thank me some day» er like eksplosiv. Selv om han her har byttet til en Gibson, gjennomfører han en minst like brutal «tour de force» så snart han skal si noe med gitaren. Har faktisk aldri hørt mannen så heavy og energisk som her, og det er ikke helt galt når du snart er 75, eller? Buddy har alltid spilt mye med gode venner, så også her, han trekker denne gangen med seg de to ringrever B.B. King og Carlos Santana på hver sin låt. Låta med B.B. («Stay around a little longer») er en svært så avslappet seanse, en lett jazzinspirert ballade der de aldrende herrer surfer elegant på sin rutine og livsvisdom. Carlos Santana deltar også på en avslappet sak, en deilig og litt spretten ballade navngitt «Where the blues begins». Gutta setter hverandre i stevne i en sløy gitarduell uten at noen av dem går av skaftet på noen måte, det er bare rutine og levet liv fra begge to.

Alle låtene er originaler, trommeslager og produsent Tom Hambridge, har ikke bare en finger, men snarere hele hånda med i dette produktet, ettersom han har skrevet, trommet og produsert på samtlige låter. Buddy selv har bidratt på 4 av låtene, uten at dette gjør dem til noe mer særegent. Som helhet er skiva knallsterk, dog uten å være kreativ på samme måte som «Sweet tea» eller intens som «Damn right, I’ve got the blues», dette er ren og klassisk Chicagoblues og som om sådan er den nesten pensum for hvordan gjøre det. Mest morsomt er det selvsagt at Buddy Guy viser verden hvem som virkelig er kongen. At det er mulig!

62

Hauk:3 3 3

Det er vinteren 2010 til 11, og Europa snøs tilbake til steinalderen. Tog og fly sliter med å komme så vel ut som hjem igjen, i Sverige rister de liv i gode, gamle lokomotiver som fortsatt husker hvordan man holder linjene rene. Verden går

fremover, sies det, men det å måke snø har blitt forbannet vanskelig. Joda, sutrepaven -Hauk har ved gjentatte anlednin-ger husket å tale om kvalitet i fortid, som om det var et endelig forlatt fenomen, og tenker i grunn gjøre det i dag igjen.

Jeg strandet på Heathrow, nemlig, da det britiske imperiet atter ble bragt i kne av et lite håndkantslag fra naturens bredspektrede verktøykasse. Vel, Mr. Hawk er en tålmodig sjel, og Heathrow er en stor flyplass, med egen avdeling av His Masters Voi-ce og en rekke velassorterte blad-sjapper, blant annet. Ergo kunne der handles inn både hifi-magasiner og CDer i rikt monn. -Hauk benyttet på dette tidspunkt en av klodens siste fungerende bærbare cd-spillere med stor fornøyelse, og tenkte på en li-ten utvidelse av reiseutvalget. Blid, og med vel forspent lommebok satte jeg kursen mot HMV’s inn-bydende lokaler. Dæven her var det mye dataspill! Og DVD. Og en liten hylle med cd. Stort sett inne-holdende noen temmelig avkledde syngedamer, samt noen eldre herrer og deres samlede verker i komprimert form, navngitt «best of» og tilsvarende titler. Og det var sånn ca det. Hm. Her fristet ikke handlingen nevneverdig, det skal sies. Jeg ble en anelse blidgjort av det faktum at de hadde en friskt priset hodetele-fon fra Dr. Dre til utstilling, men hadde gode propper selv, og var egentlig ikke interessert. Så jeg forlot det synkende skip, og skyndte meg over til bladsjappa, hifi-magasinets hjem-land har jo litt av hvert å by på, skulle jeg mene. Som Hi-Fi Choice, og.... Som Hi-Fi Choice, altså. Særlig jeg kjøper Hi-Fi Choice frivillig. Jeg har da et image å ta vare på.

Hva er dette, da? Når Europas største og mest trafikkerte flyplass knapt har CDer og enda knappere hi-fi magasiner, er vel skrifta på veggen tydelig nok til å overbevise selv analfa-

beter. Jeg tumlet forvirret inn i en bokhandel der også sladre-pressen har gjort sitt inntog, men heldigvis så jeg redningen i sladder selv, denne dagen. Ozzy, min dyslektiske venn, du har jo begått en tjukk, jævla bok, din fillete junkie! Jeg var reddet. Jeg kastet meg over «I am Ozzy» med siklende øyne, og moret meg fra første side. Om det finnes en prototyp på hva sex, drugs og rock’n’roll dreier seg om, så er det da Ozzy.

En fullstendig addiktiv hjerne i en herjet kropp, en historie som er så ekstrem at det knapt

kan beskrives, her finnes flere hundre sider med fortettet rockehistorie. Om

Black Sabbath, start til mål, surr og rot, fyll og spetakkel, vennskap og selvironi, fortvilelse og galskap, alt

går hånd i hånd i Ozzy’s utrolige liv. Og Sharon, da. Uten henne ville Ozzy

vært historie for lenge, lenge siden. Hun må da være den perfekte kone for et så

stort kaos som sirkus Ozzy er, og hvilket so-ningsbehov man må ha for å utstå de mest tragiske utfall av en slik livsform, overgår min fatteevne. Men hun har stått der, hun

står der fortsatt, og holder sånn noen-lunde sammen restene av et vår tids ikoner. Så Ozzy reddet i det minste den dagen for meg, og flere dager siden også, faktisk.

Og til sist var vi i Oslo, på vårt knutepunkt Oslo Sentralstasjon, der

jeg svingte innom Narvesen (om de kioskene fortsatt heter det, da), og

sjekket bladhyllene. Der fantes da både Hi-Fi World, What Hi-Fi, Hi-Fi News,

Hi-Fi +, Fidelity(!), og et par amerikanske i til-legg. Vi holder da koken en stund til her på bjerget! Så røyk min bærbare cd-spiller på siste strekket hjem. Ny bærbar cd-spiller i 2011? Ikke pokker! I den grad det finnes slike overhodet, er det bare drit å få kjøpt, så veien ble tvunget inn i MP3-bakevja. Nå ruler iPod’en i reiselyden også for -Hauk. Pokker ta, her måtte man gi seg på prinsippene. Joda, det lå-ter på sett og vis glatt og detaljert, men fullstendig livløst. Og vi konkluderer vel omtrent der. MP3 overtar, ut på glattisen med deg, this specie has amused itself to death. 3

-Hauk

Ozzy, redningsmannen

63

Hva vet vi egentlig om våre medmennesker, selv de vi daglig spiser lunsjpakka sammen med? Tanken mer enn streifet meg da min gamle sjef fra Lyd&Bilde, Richard Badendyck, litt brydd viste meg sin første

plate som jazzsanger. Sjenert? Den store mannen med den brede brøstkassa og den bydende bassrøsten som knapt lot seg dempe før han hadde sagt sitt, uansett hvor lang tid det tok og uansett hvor mye motforestillinger som lå latent i egen munn.

Selv om vi sluttet å spise matpakke sammen og underteg-nede ble leder for et konkurrerenede blad, holdt vi kontak-ten. Og en dag i 2004 stakk altså den barske helsestudioefan-tasten og den tidligere så berømte 10-kjemperen til meg en CD med et nesten fårete smil. Gamlingen, på min egen alder, hadde gjort sin første skive: ”The Best is Yet to Come” som fikk overraskende mye og god omtale, også i Fidelity! Mange husket tydeligvis Richard og hans lille orkester fra 70-åra da han var gjenganger på mange av Tigerstadens jazzklubber.

Men så var det oppfølgeren; vanskelig nok uansett, men ikke særlig enklere etter den forrige plates suksess med kjente standardlåter- og med løfter om at det beste enda ikke er kommet! Så ble det heller aldri bestemt at det skulle komme noen oppfølger. Det er bare det at et prøveopptak på Rainbow Studioes, der forøvrig Richard’s blad Lyd&Bilde har sin årlige prisutdeling, ikke ble slettet, men redigert og fored-let av Jan Erik Kongsberg himself på dennes initiativ.

Under øvelsen, som dette var ment å være, ble det hele tatt opp vegg til vegg, uten start og stopp, og det var tid bare for en eneste tagning av hver låt. Da Richard sammen med sin sønn Dag Richard og kompisen Stig Hvalrygg ble invitert til en gjennomgang av opptakene, datt hakene ned på nederste knapphull. Jøss, var det hele blitt så bra nettopp fordi hele greia hadde vært en uprentesiøs gjennomgang helt uten

ambisjoner og tilhørenede nerver?For ”Peace”, som plate ble kalt etter låta til Horace Silver, er

en usedvanlig laidback sak, men samtidig kolossalt krevende både på grunn av vanskelige fraseringer og store toneprang pluss en tetthet på stemmen som er vanvittig avslørende ned til lengden og rytmen på den minste pustelyd. Og lyden er som vanlig fra Rainbow med en gjennomsiktighet som er Kongshaugs internasjonale varemerke, og sjefsgubbens flygelakkompagnement og Hvalryggs utsøkte kjæling med kontrabassen, er en krevende diet for sanseligheten i avspil-lingsanlegget.

KonKlUSJon”Peace” er tittelen på den nye plata til Richard Baden-

dyck som også ligger til nedlasting på flere servere og som allerede har fått flotte kritikker. ” I den bredtblomstrende norske jazzfloraen er den dedikerte mannlige jazzsangeren sjeldne som hønsetenner”, skriver Terje Mosnes i Dagbladet mens han krysser i taket for denne sjeldne utgivelsen: ” Om ”Peace” druknet i førjulstria, bør det smått oppsiktsvekkende albumet få et godt liv i 2011”, avslutter han.

På de fleste av platens 10 spor synger og spiller Richard Badendyck sammen med bassist Stig Hvalrygg låter av Gershwin, Porter, Jobim og Strayhorn med en rå maskulinitet som er en tikampmester verdig. For her er massevis av fysisk teknikk og hardt tilkjempet stemmekontroll på et usedvanlig krevende reportoir som likevel blir avslappet og laidback for lytteren.

Men mest er her naken sårhet og modig ærlighet som får en til å spørre – hvor godt kjenner jeg deg? Egentlig...

”Peace”, Richard Løvehjerte… 3

Løvehjerte!

Den tidligere 10-kjemperen og hi-fi blad utgiveren står gjerne og ofte opp som en løve, men har også mot til å vise mykere sider i en referanseinnspilling særdeles tett på. Og helt uten filter…

TEKST OG FOTO: KnUT VADSETH

Richard

3 3 3Crooner Richard Badendyck:

Klipsch RF 7 II hornhøyttaler:3 3 3

Fugl Fønix!

Mytenes Fugl Fønix omkommer i et flammehav, men gjenoppstår av asken, hever hodet og flyr stolt mot himmelen. På samme sett gjenoppstår nå den mektige Klipsch RF 7 av asken den selv har skapt. Bli med Fidelity gjennom flammer og villskap!

AV HåKon roGnliEn

64

Den opprinnelige Klipsch RF 7, i de senere år kalt Clas-sic, har hatt sine tilhengere, men i sannhetens navn har den sannsynligvis kreert mer trøbbel enn

noen annen høyttaler i Klipsch’ heftige historie. Det skal så visst ikke stikkes under en stol at klang- og energimessig representerte den utfordringer så det holdt, men når brikkene endelig falt på plass for de heldige og tålmodige, da betalte den tilbake med seriøse renter. Likheten med den opprinnelige er visuelt klar, til tross for at det er en ny konstruksjon helt fra bunn av. Den er en anelse større enn forgjengeren, men allikevel noe lettere, et dristig valg, all den tid kabinettene aldri har vært Klipsch’ stiveste fordeler, for å si det på den måten. Nå vel, 2 stk 10-tommere og et horn, nyutviklede elementer hele veien, men så langt har vi bare snakket om utsiden...

KATZEnJAMMErDet er mye spennende med RF 7 / II. Hele den fornyede Reference-serien har gått i en retning jeg finner meget inspi-rerende, til tross for at det også er visse tilbakeskritt. Men la oss likegodt bli fer-dige med det siste først. Jeg var så vidt inne på dette med kabinettene; de er skrale saker. Det kunne vi vel forsåvidt levd greit med, hadde det ikke vært for at finishen er nær skamløst elendig. Vi vet jo at kassene på Klipsch-høyttalere skal spille med, og danner en god del av disse høyttalernes fantastiske funda-ment. Men at det skal være nødvendig for kunden å lime sammen bassportene ved utpakking, samt at elementfestene gliser mot eieren og bare passer sånn delvis inn i boksen, burde være veldig unødvendig. Skjerping!

Men har vi først nevnt bassportene, er det vel på sin plass å snakke litt om dimensjoner, den beste beskrivelsen jeg kan gi, er vel bare å fortelle at dette er den første høyttaleren jeg har hatt i hus, der kattene fant det moro å bruke bassporten som inngangsdør til høyt-talernes indre gemakker. Og det er to av dem på hver høyttaler! Katteeiere, vær advart, forsvinner katta di etter å ha kjøpt RF 7 / II, så veit du hvor du bør lete!

Klipsch har ellers alltid hatt krea-tive løsninger på dette med føtter, så også på siste inkarnasjon av RF-serien, stabile, fine kombinasjonsføtter som er skrudd fast i bunnplata holder kon-takten med gulvet, enten via vedlagte spikes, eller en mer parkettvennlig pute. Sistnevnte låter en anelse mykere nedover enn spikeløsningen, bare for å ha det nevnt. På bakplata finner vi ellers en billig standard bi-wire kobling med tynne, men i det minste gullfar-

gede metallskinner i mellom. Det ser i det minste gyldent ut!

HornDiSKAnTJeg nevnte så vidt at Klipsch har gått opp et par nye stier med nåværende RF-serie. Det mest interessante aspektet er hva de har fått til med diskantdri-veren. I likhet med finske Amphion har Klipsch oppdaget at ved å la ett element alene ta så mye som mulig av frekvensområdet, oppstår en god del fordeler rent lydmessig. Høyttaleren nærmer seg mer en single point source med sub, enn et problematisk kombi-nasjonsspill mellom elementer, for å popularisere mer enn en liten smule.

Samtlige modeller i serien har fått denne teknologien i større og mindre grad, men det er på den her testede toppmodellen de har trukket konseptet lengst. I likhet med nevnte Amphion har de nå lyktes i å tvinge diskante-lementet helt ned i 1200 Hz før de to 10-tommerne kan briljere der de er klart best. I tillegg til dette har de altså maktet å lage en høyttaler med fre-kvensområde mellom 30 Hz og 24 kHz (+/- 3 dB) med en følsomhet på 101 dB / 1 Watt, helt uten aktive komponenter, og det er det ingen andre fabrikanter som kan kopiere.

Og for de som mener 30 Hz ikke er veldig dypt, vil jeg anbefale dere en lytt på Klipsch; det som foregår i dette frekvensområdet (og under!) er ikke for pyser, kan jeg love. Den revitaliserte RF 7 II går en anelse dypere enn opphavet, og de som har hørt den opprinnelige syver’n i fullt driv, vet hva dette betyr. Her er det rå brutalitet og voldsomme krefter i sving!

roMVEnnliGDet er mange forskjeller rent lydmes-sig på den nå utgåtte Classic og denne nykommeren. Den voldsomme energi-mengden som fløt fritt fra foregående modell er nå betydelig temmet, det virker på meg som om det er klare for-deler med å styre så mye som mulig av energien med et horn, framfor å la den flyte fritt rundt i rommet. Fra å være en av de mest romkrevende høyttalere på markedet har de nå tatt et langt sted i retning av sine eldre søsken i Heritage-serien, og blitt romvennlige som få.

Der de før var nesten nødt til å ha 50 kvadrat og stort rom rundt seg, kan de nå slenges inn så å si hvor som helst i rom ned under 20 kvadrat helt problemfritt. Mellomtonehornet på kjempen Cornwall jobber helt ned i 800 Hz, og til tross for dennes usedvanlige energiske oppførsel er den meget lett å tilpasse rommet. Og det er altså i denne retningen Klipsch nå har trukket RF 7 II, og dette med stort hell. Der den for-rige modellen kunne låte til dels kvasst

og lite tilgivende, er denne nær mild og behagelig. Deler av dette fenomenet er selvsagt også relatert til den stedige utvikling av bedre diskantdrivere.

Kompresjonsdriveren som nå sitter i hornet er laget av titan, og er uten side-stykke den flotteste jeg har hørt i noen Klipsch Reference høyttaler. I og med at den jobber så vidt langt ned, kunne man med en viss rett være skeptisk til de lavere oktaver den må jobbe i, og visst var jeg lenge tvilende til det jeg hørte. Men i god gammel Klipsch-ånd er det til dels vanvittige forskjeller på innspilt og ikke innspilt høyttaler. Og endringen kommer brått!

lAnG innSPillinGInnspilling kan som nevnt være en prø-velse. RF 7 II er slett intet unntak, til tross for at den brukte så vel kortere tid og bragte mindre smerte enn flere av sine forgjengere. Den låter forsåvidt ok ut av esken, men har en påtakelig nasal hornklang et stykke oppe i mellomto-nen. Dette gir innledningsvis en tynn og uorganisk klang fra stemmer og akustiske instrumenter, men det noe underlige med denne høyttaleren er at gjennom innspillingen kan man nærmest følge dette klanglige avviket nedover i frekvens, helt til det nærmest forsvinner ut av lydbildet. Og når den endelig har roet seg, er det basselemen-tenes tur til å mykne og varme seg opp. Tilbake står en lett korpulent høyttaler med voldsom og brutal autoritet, ek-splosiv dynamikk og nær skremmende plutselighet. Fugl Fønix flyr igjen, og nå høyere enn noen gang!

Nå betyr ikke dette på noen måte at Klipsch RF 7 II kan erstatte høyt-talere som Marten Coltrane eller B&W 800, men den kan uansett oppnå en del ekstremegenskaper for betydelig mindre penger enn man må punge ut for de nevnte klasseprodukter. Det vi her tester er leketøy for store gutter uten bankboks, og som det fungerer de som bare pokker. Harde fakta er at undertegnede og mange med meg, ikke ser seg i stand til å leve helt uten slik vilter rabulisme i musikkanlegget, og dermed fortjener denne høyttalertypen sin plass i det gode selskap. Musikk skal swinge!

Det sagt så er dette med horn en vanskelig balansegang, og sverdet er som alltid tveegget. Ved å trekke hornet med seg såpass langt ned i frekvens, er det uten tvil tilkommet mer hornklang i gjengivelsen, dessuten skal det ikke for mye til før det kan oppstå tendenser til harde klanger på enkelte innspillin-ger. Så vær advart, og velg utstyr som passer til denne galskapen. Men når det er på plass, så har du livefølelsen i fullt monn i egen stue, og det kan være rent ut sagt fantastisk!

65

FUllBloDSSå hvordan låter det, da, når vi åpner for musikk og spill? Etter en Klipsch-sedvanlig lang innspillingsperiode, der høyttalerne i arbeidstiden fikk jobbe vettet av seg ansikt til ansikt, med den ene høyttaleren fasevendt og monosig-nal inn, var det duket for lytting. Og joda, dette er fullblods Klipsch Refe-rence, såpass er sikkert. Den spiller som nevnt med et voldsomt fundament, lett feit i de nedre oktaver, og føles nok en anelse mindre presis i dette området, enn for eksempel den nå utgåtte model-len RF 63, som har vært min favoritt i RF-seriene hittil.

På den annen side er autoriteten, og faktisk plutseligheten, fra disse to ultra stive og ditto lette elementene, et klart hakk over nevnte RF 63. Så får vi heller bære over med at kassene slurver noe mer enn de bør helt nederst. Dermed en-der totalen med at bassen med stor sann-synlighet er den beste RF-bassen så langt. Hvilket faktisk sier mer enn bare litt.

Mellomtonen flyter usedvanlig inn-siktsfullt fra hornet, til tross for en klart hørbar farging er det helt utrolig kom-munikativt, dessuten så innsiktsfullt og med såpass mye klanglige kvaliteter, at det er en nytelse å lytte til, til tross for en hørbar farging i nedre deler av hor-nets arbeidsområde. Nå er ellers denne fargingen av en sånn støpning at den egentlig kun tilfører en slags følelse av PA-lyd i heimen, og faktum er jo at det er ganske stemningsskapende, og noen av oss bare digger der der!

DynAMiTTDet er neppe overraskende at dynamik-ken er i toppklasse. Men i motsetning til tidligere modeller har nå også mikro-dynamikken fulgt makrodynamikken inn i toppsjiktet, og dermed får vi en høyttaler som kan formidle nerve og intensitet enda bedre enn tidligere. Neil Young’s lette plukking på gitarene på «Down to the river» kommer lett og tydelig frem i miksen, anslagene og ner-ven er strålende. Det like vidunderlige er jo klangene, som setter nye standar-der i forhold til eldre modeller, og til tross for den nevnte, lette hornklangen, er det et nydelig palett vi kan bevitne her.

Ønsker du deg en heavyhøyttaler? Her er’n!

Heavyrock er soleklart en av mange favorittområder for Klipsch RF 7 / II. Det er en sånn brutalitet, et sånt driv, en sånn deilig, feit bunn som bare driver musikken fram, hemningsløst, skrup-pelløst, gigantisk. Selv magre innspillin-ger som Coverdale / Page blir masto-dontiske, og selv om nyansene i bunn er noe begrenset, er det fortsatt nok til at dette ikke bare er fett, det er også klart nyansert der det behøves. Jazzlå-tene som innledningsvis ble så hemmet av nasal klang på alle blåsere, slipper nå

åpent og levende fram til lytteren. Jeg er spesielt imponert over innsy-

net i mellomtonen, og glem dessuten ikke at den dynamiske kontrasten er så overlegen i dette hornet, at alle blåsere får nytt liv. Horn på horn er et must!

Klassisk er mer krevende, for til tross for nevnte mellomtoneklanger, er tydeligvis strukturene i instrument-klangene mer komplekse fra fiolin, cello og kvinnestemme. For her viser noen forsterkere klare tendenser til hardhet i deler av gjengivelsen, men ikke mer enn at en rett paret rørforsterker vil glatte over.

Og med det samme vi er inne på det; problemet aksentueres av typiske samklanger i mellomtonen, to fioliner er komplisert materie, og RF 7 / II sliter her. Det blir fort nokså kantete, og er klassisk din hovedrett innen musikk, skal du lete nøye etter forsterker til disse høyttalerne. Husk at det absolutt kan være verdt letingen, for størrel-sen disse kassene varter opp med når Bartok’s «Pesante» får fritt spillerom er svært vanedannende. Alt annet blir liksom litt puslete etterpå!

KonKlUSJonJa, hva gir dette for slags resultater? For undertegnede er nok dette det mest spennende som har hendt RF-serien siden introduksjonen av RF 3 Mk 2. Klipsch har maktet å lage en vidunder-lig høyttaler med enkelte fullstendig unike egenskaper. Med god margin har de distansert samtlige tidligere RF’r hva angår oppløsning så vel i mellomtone som diskant, og dette har de fått til helt uten å gå på akkord med sin signatur-egenskap, den brutale dynamikken.

Jeg innrømmer at jeg er en anelse av-ventende med hensyn til bassområdet, det virker en touch mer moderat enn RF 63 og 83 var i stand til, i tillegg til at presisjonen har tatt et lite tilbakeskritt. Men jeg skal ikke være bombastisk her, for samtlige Klipsch’er jeg har hatt i hus har meldt mer og mer i dypeste oktaver med tiden. Det er bare sånn de er, det tar sin tid å få temmet dem.

Selv om også RF 7 / II klart favorise-rer rørforsterkere, er de svært tolerante overfor også nokså moderat kvalitet og transistorer av mange slag. Dog er det min klare oppfatning at de liker hurtig-het og slagkraft, husk god strømforsy-ning og gode trafoer, doble 300B bør nok til, men 15 solide watt burde være plenty. Nevnte jeg at de spiller nydelig også på lavt volum? En viktig egenskap som alt for ofte oversees i våre kretser.

Alt i alt er dette mye av en drømme-høyttaler for de mindre bemidlede som meg selv, selv om den ikke ser særlig bra ut, og har sine små feil og mangler. Perfeksjonisme er for pyser! 3

Pris: noK 29.750,- /parimportør: Audiokompaniet

BEnyTTET UTSTyr:3lytterom

• RegaApollo35thanniversary,AudioNoteDAC3.1xBalanced,AcousticSolidWoodBlackmedBenzL04,AudioValveSunilda,NaimSupernaitmedHicap,kablerfraChordCablecompany

• SterktmodifisertAudioNoteKitsDAC,høyspec’etBorderPatrolpre/powermed300Bpåutgangen.

• HarmanKardonsurround-receiver,MarantzBD7004.

• Referansehøyttalere:SterktmodifiserteKlipschorn-kloner,KlipschCornwall,KudosC20

TakktilBirgerforgodhjelp!

Klisch RF 7 II hornhøyttaler:3 3 3

66

68

Budsjett: Stello DA100 Signature og Stello CDT 100:3 3 3

Markedet for rådyre CD-spillere ligger nede med brukken rygg for tiden. Bedre kommer det heller ikke til å bli når det lille, rimelige og fremtids-sikrede Stello-settet fra April Music spiller tett opp mot de beste.

AV TorE DAG nilSEn

Et prisgjennombrudd

Aldri før har så god lydkvalitet kunne kjøpes så billig. Disse to små apparatene koster ikke mer enn 13 100 kroner, digitale forbindelseskabler inkludert. De leverer en

uforfalsket, detaljert, romslig, frekvens-utstrakt og dynamisk lyd man tidli-gere har måttet betale mange ganger mer for eller nøye seg med å drømme

om. Med dem kan man spille vanlige CD-skiver eller fore med PC-baserte signaler opp til 24/96 oppløsning.

FrEMTiDEn Er HEr i DAGHva mer kan man ønske? Nye høyopp-løste formater i fysisk form? Neppe. Selv det mest vellykkede av de høyopp-løste formatene, SACD, ble neglisjert i en slik grad at det er på stødig vei ned.

Man trenger ikke å være noen spåko-ne for se et pent stykke inn i fremtiden. Den vil bestå av millioner av CD-skiver, etter hvert mest brukte antagelig. Samt ”gratis” eller nesten gratis nedlastning eller streaming av lavoppløste formater og 16/44 CD-standard eller 24/96 høy-oppløst for de som er spesielt interes-serte og betalingsvillige.

Nå som musikkbransjen og CD-

69

nettopp vanlige CD-skiver. Stello-settet har en helt annen karak-

ter enn andre budsjettspillere. Budsjett-spillere har tradisjonelt hatt litt farget og sløret lyd. De har vært begrensede både i lydbilde og frekvensomfang. Her er Stellos slektskap til regulær high-end helt påfallende. I hvert fall de av high-end produsentene som virkelig forføl-ger et ærlighetsideal, og ikke bare lager imponatorprodukter som tenderer mot å gjengi all musikk med det samme store lydbildet og fete bassen.

Stello 100-settet er blant de minst far-gede komponentene jeg har vært borte i. Uansett pris. Stor gjennomsiktighet, et mylder av detaljer og et vidåpent og ekstremt dypt lydbilde transporterer lytteren rett tilbake til opptaksbegiven-heten. I hvert fall når dynamikken er så brutal og ubeskåret som her, og bassen går rett i kjelleren med en distinkthet og driv som får buksebrettene til å flagre. Man griper seg i å synes synd på de som har punget ut med både fem og ti ganger mer for å oppnå samme ”være der-følelse”.

Fremtiden er her i dag, og den be-høver verken å være vanskelig eller å koste skjorta.

UBønnHørliG ærliGEDet er meget vanskelig å summere opp eller definere lydkarakteristikken på Stello 100-settet. Hver gang jeg tror jeg er på sporet av en lydkarakter, viser det seg at særheten ligger i opptaket. Det er bare å sette på en ny skive, så blir hele ideen kullkastet. Stello overrasker hele tiden med å eksponere nyanser jeg tidligere hadde oversett med musik-ken min. Skive etter skive letes frem. Lytteøktene slutter oftest ikke før skivene er ferdig spilt. Stello gjengir så rent, detaljrikt, luftig, dynamisk, stramt og distinkt at det er en fryd. At dette skulle skje med et komplett avspiller-system til 13 100 kroner er både absurd og gledelig på samme tid.

Det er viktig å presisere at Stello ikke låter lyst, mørkt, snilt, spesielt ”tøft” el-ler vektig. Om noe, kan lydgjengivelsen kanskje karakteriseres som nøktern. Hvis man ser bort fra det fryktløse dy-namiske avsparket det helt uanstrengt disker opp med når musikken dikterer det. Kanskje ærlig er det beste adjekti-vet. Feil og begrensninger i opptakene blir ikke feiet under teppet.

Jeg tror nok redaktøren ville sagt at han ”savner litt vekt i A-området” (nedre mellomtone?) i forhold til de ultrakostbare klenodiene som titt og ofte er innom hans testrigg. Stello slår enormt godt fra seg, men vi har opp-levd større autoritet fra noen av marke-dets heftigste avspillere. På den annen side gjør Stello det så godt at jeg synes det blir meningsfullt å ta en diskusjon om denne klangfylden skal være der eller ei. Helt sikkert er det at Stello er

fullstendig barbert for klangfylde som ikke fins på platene. Null daukjøtt, med andre ord.

Jeg har også hørt hvordan noen av disse tungvekterne er enda mer rene og åpne i toppen. Litegrann skal det vel være igjen for de som er villig til å betale hva som helst.

I prisklassen 100-settet befinner seg i er det dog ren utklassing i forhold til alle andre ting jeg har hørt. Med upsampling kjørt opp på maksimale 24/192 er diskanten ekstremt detaljert og dynamisk. Selv i prisklassen mellom 20 og 30 tusen synes jeg det er vanske-lig å se konkurrenter. Ett opplagt og artig unntak dukker likevel opp her - CDA 500 fra samme produsent, som ble testet av Jan Myrvold i 44.

Integrerte CDA 500 virker ved første øyekast å være en helt annen konstruk-sjon. Men til tross for sitt store, tykke og påkostede aluminiumskabinett, avslører bilder av den indre et svært nært slektskap med sine småsøsken. Forskjellen ligger i små ting som dette kabinettet, en mer påkostet DAC og noen andre småting.

Lydmessig ligner 500 på 100-settet, men 500 er litt mer ryddig og åpen oppover. 500 legger til litt mer stramhet til 100s allerede stramme og dype bass. Dette sammen med enda litt mer glatt-het og støyfrihet i gjengivelsen skaper inntrykk av en mer sivilisert spiller med mer fremtredende mellomtone. En spiller som ikke mangler dynamikk og drama, men som er enda mer tolerant mot dårlig innspillingskvalitet enn sine småsøsken.

Til 100-settets forsvar må jeg presi-sere at forskjellene fortoner seg som større og mer dramatiske enn de i vir-keligheten er fordi vi må spissformule-re oss for å tydeliggjøre dem. Dessuten må vi ikke glemme at den glimrende 500-spilleren koster nesten dobbelt så mye som 100-settet.

SMå BoKSEr, STor lyDStello 100-settet holder uansett et langt høyere nivå enn det man kan få frem med tilsvarende kostbare forsterkere og høyttalere. Selv i selskap med mine relativt nylig anskaffede forsterkere og høyttalere til to hundre av de store lap-pene, virker ikke disse små koreanerne malplasserte.

Nedover i frekvensområdet er åpenheten og presisjonen helt enestå-ende for så rimelige apparater. Stello forteller lytteren umiddelbart om mi-krofonplasseringer, balanse, kunstig og ekte etterklang og opptakslokalets beskaffenhet. De er skikkelige monitor-redskaper som brutalt avslører slurv fra lydteknikerne og produsentenes side. Det velger vi å se på som positivt, for vi betaler jo for å være tilstede, ikke sant?

Man må bare le av sin egen forund-ring over at disse bitte små boksene

skivene spås nord og ned er tilgjen-geligheten via netthandel større og prisene lavere enn noen gang. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen ønsker seg vekk fra fysiske CD-skiver. Med Stello 100-settet kan vi ønske deg velkommen til en lettvint verden – uten lydmessige kompromisser. Stello CDT 100-drivver-ket er i samarbeid med DA 100DAC´en perfekt rustet til å få maksimalt ut av

70

Når innspillingene åpner for det vil renheten, dynamikken og frekvens-omfanget til 100-settet bane veien for lydbilder av grandiose størrelser, med nøyaktig avtegnet perspektiv, dybde, bredde og proporsjoner. Følelsen av tilstedværelse er nesten skremmende, formidlet av 3,5 kilo tunge bokser som er mindre enn halvparten så store som normalt. Hvem sa at hi-fien må være tung og stor for å være god?

FornUFTiGE KonSTrUKSJonErJeg sitter her og klør meg i hodet over hvordan April Music kan klare å holde dette nivået med så rimelige apparater. Når man studerer bilder av apparate-nes indre og leser om spesifikasjoner, forstår man enda mindre. Her er tykke aluminiumsfrontplater, aluminium i svøpet over toppen og sidene på appa-ratene, flust av inn- og utganger, rause strømforsyninger, fullt diskret oppbyg-de utganger og topp komponentkvalitet nesten hele veien.

Hva sies om valg mellom optisk, RCA, AES/EBU, optisk og I2S digi-taloverføring – og utelukkende bruk av Cardas og Neutrik kontakter? Det samme gjelder analogutgangene på DAC. Man kan velge mellom Cardas RCA og Neutrik balanserte.

Jeg har konsekvent kjørt med den geniale I2S-overføringen. Med denne fempolede DIN-kontakten splittes digitalsignalet opp i fire i drivverket, og trenger ikke å dekodes i DAC´en. En slik kabel følger med settet, og den gir utmerkede resultater. Den sitter litt løst i DIN-kontaktene, men så lenge man ikke rører på ledningen under avspil-ling virker ting slik de skal. Importør Andervik kan skaffe en audiofil kabel av denne typen, som gir marginalt be-dre resultater og sitter en smule bedre fast, men den koster 2500 kroner…

DAC´en kan sample opp signalet til 96 eller 192 kHz, og via nåværende versjons USB-inngang ta PC-matede signaler opp til 24/96-oppløsning.

Hvor er det så spart? Jo, på alle ting som har mindre eller intet å si for lydkvaliteten, men det er særlig tre ting jeg vil trekke frem.

April Music er så fornuftige at de lager små og lette kabinetter. Begge disse apparatene har en nettovekt på 3,5 kilo. Da sparer man på både mate-rialer og frakt. De kompakte målene gir korte signalveier og tilstrekkelig stive kabinetter selv med moderat material-tykkelse. Den eneste luksusen i denne sammenheng er de nesten centimeter-tykke, pent bearbeidede frontplatene.

Det koster en halv formue å lage frontmatede CD-transporter som smidig og lydløst glir inn og ut av apparatene. Drivverket CDT 100 er en helt åpen toppmatet spiller, nesten helt uten bevegelige deler. Det følger med et trelokk man kan legge over transpor-

ten, for å minske akustisk feedback og hindre at støv faller ned i spilleren. En solid og rimelig løsning, kjemisk fri for snobbefaktor.

Sist, men ikke minst er det heller ingen ulempe at April Music holder til i en land med lavere kostnadsnivå.

AUDioFilE SærEGEnHETErBaksiden av medaljen med den kostnadsbesparende tankegangen til April Music er noen betjeningsmessige særegenheter. Siden ”CD-skuffen” er helt åpen, må man manuelt trykke på en knapp på frontplaten eller fjern-betjeningen for å lese av skivene før avspillingen kan starte.

En annen detalj er at den medføl-gende fjernkontrollen opprinnelig må være ment for et annet apparat. Denne fjernkontrollen har knapp for upsamp-ling som ikke virker sammen med DA 100 Signature.

Helt på flisespikkernivå hadde det vært fint om dimmerknappen på fjern-kontrollen kunne dimme de litt kraftige diodene på DAC´en også, og ikke kun displayet på drivverket. På en annen side hadde DAC´en da hatt behov for enda en knapp på frontplaten.

Disse tingene er typisk for apparater beregnet på et publikum som setter best mulige ytelser for lavest mulig pris på toppen av ønskelisten. Ingen av oss (!) ser på Stello-DAC´ens litt større enn normale varmeutvikling som noe minus? Den blir ikke het, men pent lunken, og trenger litt luft rundt og over seg.

Det rådes videre ikke å slå av disse apparatene med hovedbryterne på baksiden. De trenger litt tid for å yte sitt beste, men fra stand by-posisjon er det unnagjort på ca. 20 minutter. Jeg hadde også inntrykk at det tok en uke eller to før de nye apparatene virkelig var på topp.

VinnErE UAnSETTSettet med drivverket CDT 100 og DAC´en DA 100 imponerer neppe øynene, men de gjengir musikk med en for prisklassen uhørt realisme. Det kan godt være at DAC´ens gode mulighe-ter for PC-basert avspilling vil få flere potensielle kjøpere med denne hensik-ten til å tro de ustraffet kan hoppe over drivverket, og anvende sin gamle CD-spiller som drivverk når de trenger et slikt. Det ville være synd. Denne kombi-nasjonen er dynamitt sammen, og man trenger det tilhørende drivverket for å kunne nyttiggjøre seg den imponerende I2S-digitaloverføringen. 3

Stello CDT 100 drivverk, kr. 6200

Stello DA 100 Signature 96/24 USB DAC, kr. 6990

importør Andervik Audio

stinger til med avgrunnsdyp og helt ren bass. Her hører man endelig tydelig alt bassisten driver med. Det gir musikken helt ny og komplett mening. Latteren skyldes for øvrig at vi kun forventer slike evner i bassområdet fra store apparater. Her adopterer vi ukritisk tanker omkring store høyttalere og forsterkere.

Budsjett: Stello DA100 Signature og Stello CDT 100:3 3 3

72

Vel, filosofi skal vi la ligge, men det mer prosaiske – hi-fi produktenes utvikling de siste drøye 20 år, skal vi se litt nærmere på. Med

utgangspunkt i to Fidelity favoritter fra hvert sitt ti-år - Dali Royal Menuet og dens erstatter Dali Mentor Menuet. Fidelitys erfaring er at forseggjorte, særdeles små to-veis løsninger har

noen unike kvaliteter. Deres grunntone-gjengivelse og homogenitet gir en inn-sikt og detaljering som faktisk overgår større og enda dyrere og mer elaborerte høyttalerløsninger.

PSyKoAKUSTiKKÅrsaken til dette er åpenbart svært sammensatt , men jeg ser en klar sammenheng med deres paradoksalt

nok potensielt største svakhet – bass-gjengivelsen. For man kan ikke unngå å undre seg over hvor bra den er – på bakgrunn av deres små fysiske mål og objektivt målbare frekvenskurver som faller jevnt fra 80-100Hz området. La oss nevne at de små kabinettflatene åpenbart er lettere å dempe og gir en høyere egenresonans enn større kabi-netter. En annen ting er nok utvilsomt

Budsjettalternativet – Dali Menuet Royal mkII vs Dali Mentor Menuet:3 3 3

går framover?

Det er kanskje på tide å stoppe litt og reflektere over det evige spørsmålet – går verden framover?

AV AnDErS roSnESS

Verden

73

et psykoakustisk fenomen – navnlig hjernens evne til å kompensere og in-terpolere akustiske uttrykk ved å identi-fisere overtonestruktur. Forutsetningen for at denne mekanismen virker ligger i evnen til å gjengi bassinstrumentets overtonestruktur svært nøyaktig. Da vil magien oppstå – og lytteren ”lures” til å høre bass grunntoner selv når de gjengis med svært redusert nivå. Og,

for det tredje – konstruktøren kan ha fullt fokus på gjengivelsen av grunnto-neområdet.

lS3/5ADet er ikke særlig vågalt å se Dali Royal Menuet som et dansk forsøk på å kopi-ere en engelsk suksess av betydelig eldre dato – Rogers LS3/5A eller BBC-monitoren som den også ble kalt. Som

spesialutviklet profesjonelt produkt for nærmonitoring innen kringkas-ting oppnådde denne høyttaleren en overraskende og gledelig kommersiell suksess og legendestatus den dag i dag i hi-fi verdenen. Vi snakker om en av 70-tallets minste høyttaler til en pris som tross alt var temmelig høy i forhold til ytelse – både når det gjaldt lydtrykk og bassgjengivelse. Den ble ba-sert på KEFs elementer T27 tweeter og B110 bass/mellomtone på 11 cm, begge med plast (polypropylen) membraner som ble sett på som et gjennombrudd på sent 60-tall.

Høyttaleren hadde en nominell impedanse på rundt 16 ohm og kom med et påkostet og usedvanlig godt dempet og avstivet trykkammer kabinett. LS3/5A hadde et begrenset maksimalt lydtrykk som ikke ble sett som særlig problematisk siden den var ment som nærfeltsmonitor. En annen årsak til effekthungeren vil man finne i et særdeles elaborert delefilter med sugekretser og omfattende tiltak for en jevn frekvensgang. Det tok vekk litt av B110 tendens til noe blubbete og småfete gjengivelse. Tvert imot ble den berømt for sin gode detaljeringsevne og uttrykksfulle mellomtone og fikk raskt mange tilhengere – særlig blant eiere av datidens mer esoteriske elektronikk . LS3/5A var en kresen lydgiver!

Utviklingen av transistorforsterkere gikk raskt på denne tiden - et ikke ube-tydelig bidrag til dette skal tilskrives Electrocompaniets Two Channel Amp – den såkalte Otala forsterkeren som også var en utmerket partner. Mange hevder at kvinnestemmer (for eksem-pel. Joni Mitchell og Joan Baez) aldri var hørt mer troverdig! Samtidig var høyttalerens dynamisk evne begrenset, og bassgjengivelsen falt av fra ca. 80Hz, så nettopp kvalitetselektronikk ble en forutsetning for å få frem dens beste. LS3/5A ble en utilsiktet, men stor kom-mersiell suksess for Rogers – og etter hvert andre produsenter som innhentet lisens for framstilling fra BBC.

DAli MEnUET royAl (MKii)Kanskje var det BBC-monitorens suksess utviklingsavdelingen i Dali hadde merket seg da den opprinnelige Menuet så dagens lys tidlig på 90 tallet. Uansett ble spesialutgaven Royal – dob-belt så dyr som utgangspunktet (Dali Menuet)– meget godt mottatt i marke-det –så også av hi-fi pressen. I skyggen av Hi-Fi Klubbens enorme suksess i Skandinavia hadde også Dali vokst meget raskt utover på 90 tallet. Med en rekke spennende og nyskapende design finansiert av distribusjonsled-det, markerte de seg gang på gang med banebrytende og nytenkende konstruk-sjoner. Royal utgaven i ekte tre var en svært forseggjort bassreflekshøyttaler i lite format. Den forbløffet alle med sitt

74

store lydbilde og robuste gjengivelse som sto i kontrast til dens fysiske attri-butter – akkurat som dens forbilde.

Men Dali Menuet Royal var/er en lettere last og en klart mindre kresen og energikrevende høyttaler enn BBC-monitoren. La oss derfor se litt nøyere på Fidelitys første budsjettreferanse – Menuet Royal mkII:

Effektivitet på 87,5dB, impedans 4 ohm. Bass/mellomtone baseres på et spesialfremstilt kvali-tetselement fra SEAS på 4,5 tommer – også her av polypropy-len typen. Med få betoninger og lang spolevandring egnet det seg utmerket som bass/mellomtone i en fullrange liten bassreflekshøytaler. Tore Dag Nilsen skrev begeistret i sin test i Fidelity om dens glimrende homogenitet og egnet-het i mindre rom opp til 15-20 kvm. I testen brukte han Dynamic Precision sluttforsterker, mens Abrahamsen v2.0/Hegel H70 og Twinsound CST 80mkII er makkere i budsjettreferanse sam-menheng.

Alt sammen kvalitetselektronikk som gir forbløffende engasjement og driv i gjengivelsen fra disse småtas-sene. Den lille kritikk som forekommer i testene går faktisk på litt manglende dyna-mikk (tross alt) og litt begrenset gjennom-siktighet i diskantom-rådet. I mitt gjenhør med mkII synes jeg mine kollegaer tok litt hardt i – diskanten kan nok forgroves ved kraftig pådrag, men er særdeles detaljert og nøyaktig. Problemet er vel heller at de er sær-deles avslørende for feil i alle ledd i resten av anlegget. Royal er således en ekte mo-nitor – og når alt stemmer gir den deg musikkgjengivelse på høyt nivå!

DAli MEnTor MEnUETDette er jo Fidelitys referansehøyttaler i budsjettklassen, og den har en rekke forbedringer som er lett å oppdage ved en direkte sammenligning med nevnte forgjengere. Den fysiske utforming tilhører en annen tid, ja, bokstavelig talt et annet årtusen om man vil. Istedenfor et firkantet høyttalerkabinett framstår Mentor Menuet som et massivt og lek-kert avrundet stykke tre med integrerte elementer og integrerte kosmetiske grep. Legg for eksempel merke til den

gylne Dali-logoen som er innfelt under bass/mellomtone elementet når man fjerner det unødvendige frontstoffet.

Den usedvanlige smarte bassrefleks-løsningen er innovativ og frekk. Her er nemlig åpningen integrert med de usedvanlige gedigne høyttalertermina-lene noe som forenkler monteringen og samtidig gir mulighet for et lengre skråstilt rør i det lille kabinettet. Høyt-taleren er ikke utstyrt med biwiring

terminaler slik dens eldre søsken har. Membranmaterialet i bass/mellomton-elementet (fire og en halv tomme her også) er ikke plast, men et dødt og lett trefiber som anvendes i en rekke av Dalis toppmodeller. På baksiden er det også festemekanisme for montering rett på veggen – smart.

Diskantelementet er en 28mm meget lett soft dome med et enda kraftigere

magnetsystem enn forgjengeren. Im-pedansen er 4 ohm, og denne tassen er oppgitt til å levere lydtrykk på 105 dB max SPL!

Lydmessig er det også tydelige forskjeller å høre: først og fremst den fyldige og ørevennlige gjengivelsen som balanserer hårfint slik at den aldri blir kjedelig – detaljrikdommen er stor og vokalgjengivelsen særdeles overbe-visende.

Til sammenlikning er Royal generelt lysere – men like detaljert og med et fabelaktig lyttervindu hvor utøverne står særdeles punktformig og distinkt plassert. Litt mer ”monitor” kanskje –

litt mer som en avansert vin i forhold til en bestselger – flere nyanser – og mer utfordrene både når det gjelder lukt og smak. Mentors sterke side er selvfølgelig et mer utstrakt frekvens-område og en større dynamikk i bassområdet, samt evne til kraftigere lydtrykk når det behøves. Fra notatene må jeg ta med denne (Jan Johansson: Jazz på ryska) – ”maler med en rikere pallett enn sitt eldre søsken.” På den

andre siden er transie-ntoppstartene særdeles realistiske med Royal – som med vin blir det kanskje litt smak og behag – eller matching om man vil!

Til dette bildet hører også gode stativer – og her er jeg redd det ikke går an å jukse – de bør være av god høyde (over 20 tommer) og av god kvalitet – en

forutsetning for akseptabel gjengivelse. Husk å ta med dette i regnestykket. Jeg har ikke testet å feste høyttalerne direkte på vegg – dette tar jo bort høyt-talernes fleksibilitet.

KonKlUSJonMinimonitor løsningen innebærer en rekke fordeler som vi har nevnt før i denne publikasjon: Det er enkelt å

optimalisere plassering i forhold til rommet – lett å eksperimentere med. Disse høyttalerne gir deg ingen problemer med bassresonanser i rommet – de er mindre romavhengige enn alle andre høyttalerløsnin-ger på markedet i dag! Derimot krever og for-tjener disse høyttalerne vellydende elektronikk, gode kabler og stativer – tweaking kan gi store lydmessige utslag.

Og til slutt - har hi-fi produktene utviklet seg til det bedre? Mitt svar er – både og – akkurat

som noen påstår at musikken var bedre før, kan man si at noen eldre produkter innehar unike egenskaper – og til dels annen spisskompetanse enn dagens. Dagens produkter er nok kanskje mer universelle, brukervennlige og mindre sære enn gårsdagens - i dette tilfelle er Menuet også tøffere i trynet og tåler mer lyd før den kneler. Men med teft og gode råd gir bruktmarkedet enorme muligheter for den som er rikere på kreativitet enn penger! 3

Pris Dali Mentor Menuet: noK 7996.- per parimportør Hi-Fi Klubben

«Royal er således en ekte monitor – og når alt stemmer gir den deg musikkgjengivelse

på høyt nivå!»

«Lydmessig er det også tydelige forskjeller å høre: først og fremst den fyldige og ørevennlige gjengivelsen som balanserer hårfint slik at den aldri blir kjedelig »

Budsjettalternativet – Dali Menuet Royal mkII vs Dali Mentor Menuet:3 3 3

I flere år var forgjengeren til testobjektet (Azur 640C/II) referanse i budsjettklassen. Dagens referanse – Music Hall CD35.2 - bidrar dessverre til å strekke budsjettet litt i lengste

laget. Kanskje kan Azur 650C bøte på dette – til under halve prisen?

SMå EnDrinGErFysisk sett er det ingen store endringer å spore når det gjelder kosmetikk. Det greie og rene designet er intakt, og de fysiske målene uendret. Riktignok er displayet blitt tydeligere og leverer nå også CD tekst, og spilleren har lagt på seg noen gram, men her kjenner man alt igjen fra forgjengeren. Mekanisk sett virker den umiddelbart mer gedigen – og den er blitt hørbart mer stillegående ved avspilling. Også skuffen har en mer tilforlatelig vandring - et av ankepunktene mot generasjon 1 er dermed totalt eliminert. Selve lokket er nå også foldet rundt spilleren, som derved får et mer gedigent mekanisk preg.

Når man tar av lokket er det lett å se forbedringer. Her er det en usedvanlig orden, og CD-mekanisme og trafo er av kvalitet som også adskillig dyrere CD-spillere kunne vært bekjent av. Cambridge legger selv stor vekt på å framheve det nye drivverket i denne spilleren, som er tredje generasjon (S3) og utmerker seg med nytt styringssystem og ultrakort signalvei for mindre jitter og maksimalt med digital informasjon fra sølvplatene. DA-konverteren er fremdeles av type Wolfson - WM8740 - 24bit/192 kHz–her i dobbel konfigurasjon– en for hver kanal. Den nye filtreringen benevnes som en middels fustasje opphengs forkopler med sin betegnelse: Four -Pole Dual Differential Double Virtual Earth Balanced filter topografi type Bessel koeffisient – puh. Uansett – det er ingen tvil om at evolusjonen har gått sin gang – og at produktet er videreutviklet slik at det virkelig fortjener å få en ny typebetegnelse. Som sagt – her er alt gjennomtenkt og av god kvalitet. Av og på bryter på baksiden, digital ut både optisk og koaksialt, men ingen digital inngang. Og ingen balansert utgang dessverre –kanskje er det den neste oppgraderingen vi vil få se?

lyDEnMen altså – hvordan lyder den? Jo takk – utmerket er første kommentar. Selv rett fra esken er det ingen tvil om potensialet, og denne spilleren blir bedre for hver dag den

Budsjettreferansen: Cambridge Azur 650C CD-spiller:3 3 3

CD-spillerne i Azur serien til Cambridge har siden starten tilhørt Fidelitys favoritter. Kan 650C bidra til et for-lenget liv for middelklasse CD-spillere?

AV AnDErS roSnESS

Ikke kastCD-platene!

første tiden. Og – den sedvanlige entusiastiske Cambridge lyden er vel ivaretatt, og kanskje til og med videreutviklet et hakk eller to. La oss oppsummere med ett ord hva vi fant så bra med forgjengerne – og som er fullt intakt: spil-legleden. Musikk er engasjerende – og denne kvaliteten er det usedvanlig viktig at ikke går tapt! Azur 650C er en av de rimeligste spillerne som klarer å formidle dette uten bivirkninger – det er en god prestasjon. Lytteren blir stadig trukket inn i musikken og musiseringen som foregår – og du blir engasjert uten at lyttetretthet oppstår – meget bra! En bivirkning bør nevnes – med sin energiske musisering kan små høyttalere føles som bremseklosser – med Azur 650C vil kanskje større høyttalere være en bedre match. Hos meg var det bare rigge opp de gamle Patos B400 – og lydnivået ble ditto høyere. Så se opp – kanskje partneren og naboen ikke er like happy som deg over dine nyanskaf-felser framover.

I testen var det den mer enn dobbelt så dyre Music Hall opponenten som var utfordrer – og tatt i betraktning prisforskjellen klarer Azur 650C seg utmerket. Tonalt er ikke forskjellen så stor som prisforskjellen skulle tilsi, mens det er hørbare forskjeller når det gjelder oppløs-ning og detaljgjengivelse. I grunnen akkurat så stor som man kunne forvente – men langt i fra noen utklassing. På Pat Metheney: We live here er engasjementet det samme, dynamikken temmelig lik, men i partier med myldre av instrumenter er det klart at den dyreste skiller bedre. Fra testen av Azur 640C hadde vi noen ankepunkter mot fre-kvensfløyene – litt mangel på utstrekning i begge ender. Dette er klart forbedret, og bassgjengivelsen virker nå mer utstrakt enn i forrige modell. Våre bassreferanser – James Taylor: Hourglass og Jeff Beck: Guitar Shop bekref-ter dette til fulle. Levende, dynamisk og dyp, rask og solid bass hele veien ned. Men samtidig – medrivende, engasje-rende og aldri likegyldig. Med mer audiofile opptak – som for eksempel Opus 3 er det liten tvil om at Music Hall har

76

et adskillig bedre fokus – og det høres ekstra godt der hvor store ensembler utfolder seg. Men samtidig – prøv litt progrock eller mer heavy ting – this player rocks! Gamle opptak med Jimi Hendrix (Electric lady-land – fabelaktig) eller Then play on med Fleetwood Mac og Peter Green fascinerer. Masse energi, masse trøkk og full dramatikk. Du blir sittende lenge foran anlegget med denne spilleren – og du vil neppe bli lei med det første heller – innspillingene overrasker sta-dig med nye oppdagelser i velkjente mixer. Slik sett er dette en ypperlig programkilde for anlegg i den rimeligere enden. Og- du kan regne med å få valuta for pengene selv med forsterkere og høyttalere godt opp i femsifrede beløp. Ikke dårlig!

KonKlUSJonDenne spilleren får musikken til å leve, fanger inn lytterens oppmerksomhet og holder den – lenge. En bragd av en så rimelig spiller! En sammenlikning med 5 – 10 år gamle mellomklassespillere opp til – la oss si 8-10 tusen kroner – vil nok sjokkere de fleste. Faktum er at du aldri har hørt hele det musikalske innholdet på sølvplatene dine – og i alle fall ikke hvor rørende bra en del av platesamlingen faktisk låter. Og ikke vil du oppleve det fra Mac eller PC enda heller – det virker faktisk som det kan komme til å ta litt tid. Cam-bridge Azur 650C er nemlig den rimeligste avtaster hit-til som yter CD-platene en viss rettferdighet lydmessig. Og – du må betale mye mer for bedre lyd – så langt vi har testet spillere i alle fall. Og en ting til – utvalget av gode CD-spillere vil skrumpe inn – videreutviklingen av slike vil snart stagnere. Vi spår at du kommer til å bli glad i en Azur 650C hvis du investerer i en! 3

Pris kr 3998.-importør Hi-Fi Klubben

En selvbyggers våte drøm må være å lage noe enkelt, vakkert og velspillende. Den nye serien fulltoner fra Tang Band er ikke bare full-toner - de spiller også bass, krever i grunn svært lite plass, og er pene å se på. 10mm p-p slag-lengde gir nok headroom til de fleste formål. Leveres som 3”, 4”, 5” og 6.5”.

dynaBel AS fører et godt utvalg basskasser til bil, både tryk-kammer og bassrefleks. Bildet viser en 2 x 12” basskasse med bass-refleks. Vi leverer også en rekke gode basselementer til bil.

Lei av dårlig “PC”-sub til hjemmekinoen? Bygg deg en heftig subwoofer selv da vel! Hypex DS4 sub-forsterkeren leverer kraft og dynamikk i high end klasse til levelig prise. I kombinas-jon med SEAS L26ROY 10” subwooferelement og tilhørende 10” slavebass SL26R, i 40 liter kasse, gir de deg den kino opplevelsen du fortjener! Ring oss eller send e-post, så hjelper vi deg. 3D kassetegning for dobbel 22mm MDF medfølger.

W3-1878V.nr TA 0310Kr. 550,-

W4-1879V.nr TA 0410Kr. 850,-

W5-1880V.nr TA 0510Kr. 1.050,-

W6-1916V.nr TA 0610Kr. 1.300,-

DY 9135 dobbel 12” tomkasse. Kr. 1.098,-

DY 981212” subwoofer.Kr. 2.498,-

DY 941212” subwoofer.Kr. 1.598,-

Hypex DS4 - V.nr. HY 0401400W RMS i 4 ohm.Kr. 3.398,-

SEAS L26 ROY - 10” sub-basselement. 4 Ohm.V.nr. SE 5810. Kr. 1.998,-

SEAS SL26R Slave - 10”

V.nr. SE 5820. Kr. 998,-

dynaBel ROY 104. Subwoofer kit u/kasse:V.nr. DY 8740. Pris kr. 6.298

78

Jeg har betydelig sans for HiFi-legendens Kevin Halverson HRT-prosjekt (High Resolution Technologies) og selskapets holdning til innovasjon og

produktutvikling. De har distansert seg fra allslags nostalgi og tar fremtidens utfordringer inn over seg. Der handler det om nedlasting av høyoppløselige lydformater, PC-basert eller harddisk-basert avspilling og tragisk nok om streaming og nedlasting av relativt dårlige lydformater som AAC og MP, gjerne avspilt over iPxxx-produkter av ulikt slag. HRT har innsett at det er slik verden har blitt, og en kan like eller ikke like det. Folk flest konsumerer mu-sikk på denne måten og de alle fleste av oss har både et relativt stort iTunes bibliotek tilgjengelig pluss Spotify og WIMP – som vi koser oss med både hjemme og mens vi er på farten. Med et par gode hodetelefoner eller øreplug-ger kan musikkgleden bli riktig så stor – og mange ganger overgå det du kan få ut av en årgangs-CD-spiller.

USB-rEVUlUSJonEnHRT har allerede lansert produkter som sprenger grenser med sine asyn-krone Music Streamer USB-dacer som i dag er tilgjengelige i versjonen II, II+ og Pro. De to sistnevnte tilbyr lyd av nesten ufattelig høy kvalitet prisen tatt i betraktning, som er beskjedne 3500 og 5000 i balansert og ubalansert ver-sjon. Jeg skamroste PRO-versjonen i min omtale “Min nye kjærlighet er blå” i Fidelity 46. Min omtale er fortsatt panegyrisk for jeg storkoser meg med HRT PRO og HRT II+ både på job-ben og hjemme hver eneste dag! Det er imidlertid en liten hake. Å få lyd ut av USB-dacer er som oftest ganske enkelt. Å få GOD lyd ut av dem krever litt mer fikling for å unngå Windows-fellene. Det er for eksempel slik at ved å følge installasjonsveiledningen til HRT spiller Music XStreamerne langt fra optimalt. Men riktig satt opp med f.eks. ASIO4Aall drivere og en god medieavspiller spiller HRT II+ og PRO fletta av det meste. Jeg tror dette bare

er begynnelsen på en ny generasjon USB-dacer, som setter helt nye stan-darder for god lyd - både fra HRT og andre selskap. Forhåpentligvis blir de både mer stabile, enklere å installere og å bruke.

UlV i FårEKlær VS. Får i UlVEKlærHRT har et enkelt slagord: “Everyone deserves great sound!” Det er også kjernen i selskapets filosofi. De vil få så god lyd som mulig fra de enhetene folk flest bruker eller har råd til å kjøpe. Derfor leveres ikke HRT produktene i påkostede kabinetter med massevis av innganger, fjernkontrollere og i eksklusive kabinetter i stein, stål og aluminium. Fokus er ene og alene på lyden og HRT-boksene vil nok aldri vinne en designpris eller utløse misun-nelige blikk. HRT leverer produkter som er ulv i fåreklær. Alle PC og Music Streamer-produktene sørger for god lyd via USB – intet mer eller mindre. Ingen innganger. Ingen knapper eller valg. En boks som virker, that’s it. HRT

– også til MP3

HRT ønsker å levere god lyd til alle, og har allerede levert grensesprengende USB-Dacer, som setter nye standarder for pris/ytelse. Nå hiver de seg på iPhone-, iPad- og iPod-bølgen, og forsøker trylle frem så god lyd som mulig fra lydformater som MP3 og ACC, rett og slett fordi det er det folk flest bruker …

AV STEin.ArnE.niSTAD@GAZETTE.no

Budsjett: HRT-iStreamer:3 3 3

God lyd

Pris: noK 1990,- importør: Audio Freaks

79

iStreamer er utviklet ut fra den samme filosofien, og er akkurat det det høres ut som. En ekstern DAC til bruk sammen med Appels iPhone, IPad og IPod. Siden det i dag er anslått at det finnes mer enn 100.000 iPads bare i Norge og at utbredelsen av iPhone og IPod er ekstrem, så kan HRT iStreamer selge i bøtter og spann. Hvis den da funker og holder det den lover.

Så EnKElT SoM MUliG – MEn iKKE EnKlErEiStreamer er utrolig enkel. Det består av en ekstern strømforsyning, selve Dacen, som er ti-tolv centimeter lang, fem-seks centimeter bred og en drøy centimeter tykk. Den har en slags Apple design, men når ikke helt opp. Det følger med to kabler - en utskiftbar Phono kabel og en kabel til iPxxx produktet ditt. Når du kobler opp iStreamer skjer det to bra ting ting. For det første har du fått en ny ladestasjon. For det andre har du fått mye bedre lyd fra iPxxx produktet ditt. Det er det i alle fall hva HRT lover.

MASSEViS Blir BorTEHvis vi først tenker over hva vi egentlig snakker om av lydformater som spilles av via IPxxx, så dreier det seg ofte om MP3 eller AAC lydfiler. Disse er kompri-mert til en bitrate på i beste fall 320 kbs og vanligvis langt lavere som f.eks. 192 kbs helt ned mot 100 kbs. Til sammen-ligning spiller ukomprimerte lydfiler i CD kvalitet WAV med 1411 kbs, mens lossless komprimerte lydfiler som FLAC og WMA krever i området 500 – 1000 kb/s for å spille av lyd i CD-kvalitet. Med andre ord vil 60 – 90% av infor-masjonen på en CD forsvinne hvis den komprimeres til feks. 192 kb/s MP3.

Utgangspunktet for å få god lyd ut av en iPxxx er derved objektivt sett ganske dårlig. Men så er det likevel noen men. iPxxx produktene er en ganske sofisti-kert terminal mot Internett. Med det økende tilfanget av streamingtjenester både fra eksterne og egne servere, samt muligheten for å laste ned høyoppløs-lige lydformater, blir bildet et ganske annet og produktet ennå mer relevant.

HElDiGiTAl løSninGiStreamer er et ganske smart pro-dukt. Det baserer seg ikke på det analoge musikksignalet, men kobler seg rett inn på det digitale domenet i iPxxx-produktet. Det betyr at både DA-konverteren og hele den analoge signalveien i iPxxx kuttes, slik at det iStreameren får er et “rent” digitalt sig-nal å jobbe med. Helt rent er det dog ikke. All de digitale lydkorreksjonsinn-stillingene i iPxxx som tonejustering a la rock, pop, tale etc. gjøres i det digitale domenet. For å unngå at det er et manipulert signal som går til iStrea-meren bør disse funksjonene kobles ut. DACen i iStreamer støtter 16 bit i

32, 44.1 og 48 kHhz. Høyoppløselige formater som 24 bit 192Khz støttes med andre ord ikke.

For GoDT Til å VærE SAnT?iStreamer er genial enkel og ta i bruk. Koble den til og du er opp å stå. Det før-ste jeg gjorde var å teste iStreamer med min iPhone4. Jeg koblet den til et sett aktive høyttalere ved å bruke en hode-telefonutgangen iPhone og ved å bruke iStreamer. Høyttaleren var et par aktive VideoLogic monitorhøytalere jeg bru-ker profesjonelt på jobben i forbindelse med lydredigering. Forskjellen mellom hodetelefonutgangen og iStremeren var ekstrem. Floskelen “alt ble bedre” opphører for en gangs skyld å være en floskel og blir i stedet en veldig presis beskrivelse. Jeg testet blant annet Inger Marie Gundersens “All by myself”, i mp3 320 KBS oppløsning. Dynamikk, oppløsning, romfølelse stemmer, mi-krodynamikk - alt ble ekstremt mye be-dre. Neste test var å sjekke HRT II+ mot iStreamer i samme oppsett, med de samme lydfilene i samme format. Den ene ble spilt fra iPhone4. Den andre via PC USB og ASIO4All. Testen var ganske oppsiktsvekkende. Riktignok var det forskjeller, men langt mindre enn det jeg i utgangspunktet ville trodd. Var det de aktive høyttalerne som var begrens-ningen?

På HøyDEn MED GoDT noKDerfor testet jeg den også i et “skik-kelig” anlegg med Dynamic Precision A1, Virgo II og HRT PRO i balansert utgave. Med MP3 i 320 kbs oppløsning var det forskjeller, men iStreamer hang bra med og spilte rett og slett overras-kende bra – på grensen til uforståelig bra. iStreamer var en akseptabel, ja, jeg vil si ganske god lydkilde. Nå skal det sies at MP3 i 320 kbs-oppløsning begynner å nærme seg lossless nivå. Derfor testet jeg også filer i dårligere oppløsning. Naturlig nok ble lyden dårligere. Imidlertid virker det som om både dacen og analogdelen i iStreame-ren er såpass bra, at lyden fortsatt var relativt akseptabel – selv om detaljer, dynamikk og romfø-lelse ble redusert med dårligere lydfiler.

SHiT inn = SHiT oUTForskjellen mellom iStreamer og PRO ble virkelig tydelig når jeg testet MP3 mot losless WMA format. Da falt iS-treamer igjennom. Igjen handler det om mindre dy-namikk, mindre detaljer og om et mer kompri-mert lydbilde.

Vokalen skrumper inn, og stemmene får mindre kropp og uttrykk. Rom-met blir mindre og lyden flatere. Men likevel leverte iStreameren god lyd i forhold til de rammebetingelsene den jobber under. Sammenlignet med å bruke iPxxx anlogdel via minijack og phono var forskjellene dramatiske. Jeg lot femtenåringen i huset få låne iStrea-meren og koble den til sitt terroristan-legg på gutterommet. Han ble relativt krakilsk da den hvite boksen forsvant – for bedre lyd fra iPoden sin hadde han aldri hørt, og det var HELT uaktuelt at den boksen ikke fikk permanent opphold i hans rom. Det var helt klart en ønsket arbeidsinnvandring

En GoD AlTErnATiV KilDE“Everyone deserves great sound” hev-der HRT. Jeg synes iStreamer har blitt et svært vellykket produkt. Det gjør det mulig å få akseptabel og faktisk ganske gode lydkomprimerte lydfiler. Med lydfiler i lossless formater, eller MP3 av rimelig og god kvalitet, som f.eks. 256 – 320 kbs, så gir den mye god lyd for pengene. Som en alternativ kilde, er den glimrende fordi den gjør det mulig å få god lyd i anlegget ved å bruke en iPad eller iPhone, som terminal mot lokale eller eksterne streamingtjenes-ter. Et lite minus er at iPxxx ikke blir spesielt portable, siden den må kobles med kabler til iStreameren, som igjen må kobles til stereoanlegget.

STAnDArDTilBEHør?Prisen for iStreameren er 1990,- som også inkluderer lader. I tillegg kan det være lurt å investere i noen phono-kabler. De som følger med er av den vanlige billige typen. IStreamer vil aldri og er heller ikke ment å kunne levere virkelig HighEnd lyd. Derfor er ikke iStreameren like grensesprengende, som f.eks. HRT-Pro USB DAC, som etter min mening setter en ny standard for pris/ytelse. Imidlertid oppfyller iStrea-mer virkelig HRTs ambisjonen om å tilby god lyd til folk flest. Hvis du har en iPxxx av noe slag, gjør iStreameren den om til en relativt akseptabel lyd-kilde. Den hever kvaliteten dramatisk

i forhold til å bruke hode-telefonutgangene eller “anloge” docking stasjoner slik de fleste gjør. IStreameren er derfor et skikkelig godt alternativ, som gir veldig mye bedre lyd. Hvis “every-body” tenker slik, vil lett iStreameren komme til å bli en del av standardtilbehøret for mange iPxxx eiere – som i praksis er de fleste av oss … 3

Zu Essence, lettdrevet høyttaler:3 3 3

80

Zu Audio havnet virkelig på kartet for noen år siden da de lansere Druid, en lettdreven gulvstående med dual cone og piezotweeter. Den hadde åpe-

bare fordeler, men også noen begrens-ninger som ikke var til å overse. Den påståtte driftseffekten indikerte at det holdt med et lommelyktbatteri for å få lyd.Den var nok i overkant optimistisk. Nå er de her med Essence, og navnet sier vel noe om at de har fokusert ener-gien rundt å få fram det som virkelig betyr noe. Essensen.

UT AV BoKSEnFor å gå rett på sak her, snakker vi om en middelshøy (1.21m) gulvstående med titommers dual-cone, faseplugg i aluminium og en bånddskant til alt over 10.000 Hz. Titommeren er koblet delefilterløst rett på terminalene, mens den Tang Band- produserte og kraftig Zu- modifiserte bånddiskanten trenger et enkelt andreordens filter. Det smal-skuldrede kabinettet er stivt og solid. Midtplassert nederst i kabinettet finnes enslags akustisk ventil i form av en konstruksjon Zu-gutta definerer som en vrengt lydpotte! Inspirasjonen kom da også fra redaktøren av et amerikansk blad for klassiske motorsykler.

Poenget er å få høyttaleren til i større grad å oppføre seg som om den var et bakladet horn, uten disses proble-mer med tidsforsinkelse og dermed fasekorrekthet. Den medfølgende informasjonen sier desverre ikke mye om tankegodset bak dette,men det er i det minste ting som tyder på at denne lettere schizofrene løsningen virker.

Terminalene er Cardas´geniale med ettpunktsstramming. Den funker som en kule, men krever egentlig spader. Mine egne WBT Nextgen fungerte glimrende. Testeksemplaret ble levert

i «American dark walnut», en gan-ske mørk finer som jeg personlig ikke syntes så mye om. Essence kan også leveres i et utall lakkfarger, både i høy-glans- og matt finish. Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville valgt, for å si det sånn.

Med en impedanse på tolv Ohm er det tydelig at kameratene fra Ogden,Utah først og fremst sikter seg inn på rørbrigaden, og hva passer vel bedre enn å koble til en klassisk Western Electric-konstrukson av en single ended triodeforsterker med netopp Western Electrics hyperlegenda-riske 300B-rør? Stivt powerupply med trafoer fra Hørning, men likevel kun 7 watt i klasse A. Burde være nærmest perfekt, spør du meg.

KlASSiSK MilESFørste mann ut er Miles. Selvfølgelig «Kind of blue». Lydbildet er virkelig enormt stort, luftig og åpent, men likevel med substans og godt forankret tyngde. Detaljeringsnivået virker svært høyt, likevel henger alt som skjer godt sammen.

Musikken har en spenst og en frem-drift som gjorde at jeg egentlig bare skulle høre «Blue in green», men det var jaggu ikke så lett å stoppe, så jeg hørte hele skiva. To ganger.

Det er sånt som skjer når det du hører, er til å tro på. Musikken gjengis med virkelig tilstedeværelse. Tempo og rytme har driv og ikke minst autoritet. Zu Essence er lynrask, med en dyna-mikk og transientvillighet som puster liv i musikken. Miles`ofte vare grada-sjoner og skifte av tempi bare er der.

Det er besnærende lett å føle at en sitter i samme rommet som musikerne. Ikke at du har dem i stua, det er en illusjon det er vanskelig å få grep på. Mer at du er transportert til stedet hvor fremførelsen finner sted. Jeg skriver

ikke «fant sted» med overlegg, selv om vi snakker om en legendarisk session fra Mars 1959. Sånn funker det når man har med tidsmaskiner å gjøre.

TiDSMASKinEnda mere jazz: Kenny Barrons «Live at Bradley´s». Veldig tett på dynamisk som pokker, og med en helt ekstrem følelse av musikernes nærvær. Det låter rett og slett enormt stort. Jeg tror ikke jeg har hatt høyttalere i dette rommet noen gang som har greidd så til de gra-der å spenne opp et enormt lydbilde, selv om de ikke står mer enn to og en halv meter fra hverandre. Lyden har denne nesten omsluttende kvaliteten som sammen med den eksplosive dyna-mikken og lydens kroppslighet bidrar til følelsen av å være der.

Barrons piano her en fyldig, rik, men likevel transientvillig og medri-vende signatur. Ray Drummonds bass avtegnes tredimensjonalt og tydelig, men litt fetere enn jeg er vant med fra mine egne Impulsehorn. Perspektivet har noe voldsomt ved seg. Lydbildet er enormt dypt, akustikken gjengis glimrende. Publikums applaus høres ut som netopp det, ikke som småatein mot hardt metall.

Trommesettet står til troende og vel så det, cymbalskimmeret og nyansene er vektløst tilstede, stortromma er stor, har trøkk og den riktige hulheten og skyv i massevis. Men det er litt rundere aller nederst enn jeg er vant med. Den ekstreme spensten i lyden rekker rett og slett ikke helt ned. Aller nederst er det klare tendenser til at kabinettet bidrar med sitt.

Zu Essence strekker seg overraskende langt nedover, og har betydelig sub-stans. Likevel, det er noe med naturlo-ver. Oppløsningen i bassen glipper litt aller nederst. Jeg eksperimenterte både

Den viktige sjelenDen som faller for trioderør, har få høyttalere å velge mellom. Det er her amerikanske Zu Audio kommer inn. Vi sjekker essensen av det hele...

AV: TronD TorGnESSKAr

81

med plassering og med andre for-sterkere enn mine egne (klassisk Krell klasse A fra tidlig åttitall) og det vedvarte. Det låter kanon, men Essense har, som alt annet, begrensninger.

PUSTE liVÅ spille et fantastisk fint liveopp-tak på en høyttaler som mestrer å puste liv i musikken, er en ganske heftig opplevelse. Den oppleves nok langt mer intens og medri-vende, musikken altså, enn på mye annet. Det litt akademiske «nå gjengir vi innspilt musikk»- preget endel høyttalere kan ha, er definitivt ikke her.

Gjennom Essence dreier det seg om å føle, oppleve og ta del i framførelsen. Være der det skjer, rett og slett. Det kan som kjent være intenst nok, og er det ikke det det burde handle om med hifi i det hele tatt? Jeg mener i alle fall det. Det er mye fint og dyrt der ute. Mye måler vakkert også. Rettlinjet som en nylagt tysk motorvei. Men det betyr gudhjelpe meg ikke at det treffer deg i sjela. Da kommer det til kort i min bok. Det er nok ingen tilfeldighet at denne boksen fra Utah heter netopp «Essence». Jeg tror gutta i Zu er glade i musikk, rett og slett.

Så vi har altså å gjøre med en høyt-taler som gjør det meste riktig , får musikken til å virke levende og tilstede, drar lytteren inn i musikkopplevelsen og har ubestridte widescreentenden-ser hva størrelsen på lydbildet angår. Dessuten greier den faktisk å forsvinne helt i det nevnte lydbildet, nesten som om den skulle være en liten monitor. Den smale baffelen og bånddiskanten har sikkert sitt å si der. Selv om bånd har en utsstrålingskarakteristikk som ofte krever litt mer ved plassering, betyr det også at den ikke skaper så mange refleksjoner.

Zu Audio mener bestemt at Essence spiller glimrende uansett hvordan den settes opp. Det kan det i og for seg være noe i, men om poenget er å virkelig for-løse det som bor i denne høyttaleren, nytter det ikke med slurv, hverken med kvaliteten på elektronikken eller plas-seringen. Hos meg fikk de ca femten grader toe-in og 40 cm til bakvegg. Da satt det.

MEn KlASSiSK?Så til det store spørsmålet. Kan Zu Es-sence spille klassisk? På mitt rom skal nemlig en god høyttaler spille hva det skal være. Nirvana, Pearl Jam, Zappa, Bach eller Jarrett. Det finnes to typer musikk. God eller dårlig. En høyttaler skal gjengi med troverdighet og tilste-deværelse uansett.

Så da er det tidligmusikk igjen. Rolf

Lislevands take på Vivaldis lutt - og mandolinkonserter. Igjen dette enorme rommet. Luften mellom instrumentene. Illusjonen er skremmende virkelig. Det høres ut som jeg er i en kirke, og jeg hører knirkingen fra musikernes instrumenter og stoler før den første tonen tar sats.

Det er virkelig noe med fasetterin-gen, luftigheten og nyanserikdommen en bånddiskant åpner opp for. De vare, men distinkte og rike klangene har lik-som både substansen og vektløsheten på en gang. Klangene er til å få gåsehud av, hurtigheten gir musikken denne livsbejaende spensten som gjør at du tror på det du hører. Igjen er det fris-tende å trekke fram følelsen av å være der. Dette låter live i betydningen «jeg er der det spilles». Man sitter kanskje ikke på første rad, høyttaleren plasserer lytteren et stykke bak i salen.

Essence er rett og slett en uforskam-met lettpustende og dynamisk høytta-ler, særlig størrelsen tatt i betraktning. Evnen til å spenne opp så avsindig store lydbilder, nærmest omslutte lyt-teren, er en utrolig vanedannende og besnærende kvalitet. Det låter svært oppløst og lettflytende, høyttalere kom-muniserer intensiteten i musikken. Det er langt skjeldnere å oppleve enn man skulle tro. Samtidig er det både spenst, klangrikdom og substans her.

SPArK oF liFE?Visst kan Essence spille klassisk!Særlig om det er snakk om et liveopp-tak. Andsnes´ Grieg har klang, driv og fraspark så det holder. Mahlers 2. med

Lenny er akkurat så mektig og grandios som den skal være. Jøss, dette spiller!

Men heller ikke dette treet vok-ser inn i himmelen, selv om det er «American dark walnut» . Jeg har nevnt at bassen mister både oppløsning og impulsvillighet aller nederst. Samtidig er det klart at nedre mellomtone får en anelse hulhet når det foregår mye, særlig i tuttipartiene i klassisk musikk. Det høres ut som om høyttaleren lukker seg litt når det foregår mye på en gang, og denne tendensen er altså merkbar, om enn ikke overtydelig, på klassisk symfonisk musikk.

Andsnes´versjoner av Mozarts pianokonserter er tatt opp i virke-lig store rom, som rimelig er. Selv om Essence er en fantastisk gjen-giver av opptaksrommenes akus-tikk, er det faktisk også her dens achilleshæl ligger. Det som foregår langt bak i rommet, får en litt lukket signatur. Det er slett ikke mye, men klart merkbart i forhold til høyttalerne jeg vanligvis bruker , så det blir som med det meste andre her i livet. En avveining.

Jeg måtte jo, av åpenbare grunner, avslutte med bandet «Ab und zu». Selvfølgelig fordi deres «Spark of life» er et glimrenbde album, Annne Marie Giørtz er en uttrykksfull og glimrende vokalist, og lyden er strålende. Bånddis-kantens uanstrengte luftighet gjorde at den veldig close-mic´ede vokalen aldri var i nærheten av å låte huggorm.

Lydbildet var igjen enormt, og Es-sences veldige evne til å kommunisere energien i musikken gav låtene større troverdighet og mer rytmisk driv enn de ofte får . Strålende. Så får det heller være at Olav Kamfjords seismisk dype bassganger ble litt runde og buldrete langt der nede i avgrunnen. Denne høyttaleren låter i alle fall voksent, og forsøker ikke å dekke over når den slip-per opp.

KonKlUSJonZu Essence gjør det jeg skulle ønske at flere høyttalere fikk til. Den kommuni-serer musikkens sjel, farger og egenart. Den låter levende, åpent, dynamisk og kroppslig, dermed blir det en mer fysisk opplevelse, i alle fall en sterkere opplevelse, å lytte. Den er ikke perfekt, men det er det ingenting som er likevel. Den gjør en hel del ting så himmelro-pende bra at den burde finne veien til en mengde musikkelskerhjem om det finnes rettferdighet i verden. Den er et opplagt valg for dem som er fascinert av hva et godt hornsystem kan få til, men som ikke her plass. Anbefales! 3

Pris: 37.000,-importør: Vendur a.s

82

Zu Essence, lettdrevet høyttaler:3 3 3

3 3 3Brev fra produsent/importør:

Slanger

1. I skriver på side 42 (nr. 49) at ZenSati er fra Kina. Dette er ikke korrekt. ZenSati ApS er et dansk designet og udviklet produkt med nationale og internationale under-leverandører.

I skriver på side 48 at, ZenSati er Skandina-visk Importør. ZenSati ApS, Danmark, er producent af ZenSati kabler.Alle kabler i serien ZenSati #1 og ZenSati #2 bliver complet samlet og termineret i Danmark og serien ZenSati #3 bliver termi-neret i Danmark. 2. ZenSati kabler har ingen egen signatur og er derfor neutrale. Så når du lytter til dit anlæg med komplet ZenSati kabler indkoblet, er det dit anlæg du lytter til.Konstruktionen og materiale valget af Zen-Sati gør simpelt det at de er neutrale.ZenSati kabler er også ultra hurtige. Konsekvensen af dette er at alle over- og undertoner i hvilket som helst instrument kommer med, selv ned til mindste detalje. Dette gør at al musikalitet fra dit anlæg kommer helt ud til højtalerne. 3. Et punkt som er meget vigtigt er at når du ønsker at teste ZenSati, så bør du installere komplet ZenSati (signal og højtaler). Har du blot et enkelt kabel med signatur, har du denne signatur hele vejen igennem ZenSati kablerne. ZenSati træk-ker ikke noget fra eller lægger ikke noget til, de er ultra neutrale. ZenSati kabler kan ikke bruges til at kompensere med. ZenSati er hudløs ærlige. Den nye serie af ZenSati #1 med forgyldt kobber er streng neutral, og du vil sikkert blive rystet over hvor fantastisk en formidler denne nye serie er. Grunden til at ZenSati ApS har valgt strategien med at producere neutrale kabler er, at flere og flere producenter af

elektronik og højtalere søger alvorligt hen mod den neutrale og musikalske midte. Der ønsker ZenSati ApS at være en alvorlig medspiller på markedet. Rent kobber er ikke neutralt. Rent sølv er ikke neutralt. Rent guld er ikke neutralt. Men med den rette konstruktion får ZenSati ApS forsølvet kobber og forgyldt guld i den strengeste neutrale zone. Dette er et statement for ZenSati ApS. Derfor er det heller ikke ønskeligt at vurderingen af ZenSati kabler sker i sammenligning med kabler af kobber og sølv. ZenSati er for tiden i en klasse for sig da vi IKKE ønsker egen signatur. Konsekvensen af dette er, at produkter der er sublime, spiller også sublimt med ZenSati koblet ind. 4. Det vi fra teamet ZenSati godt kunne tænke os er, at du tester ZenSati med an-dre kabler der påberåber at være neutrale.Vi kunne også godt tænke os at du sam-menligner det nye ZenSati #1 GOLD med Nordost ODIN og begår en tilbundsgående analyse og test. Men jeg er ikke sikker på at Nordost tør. Vi kunne godt anbefale en grundig gen-nemgang af ZenSati #1, Nordost ODIN, Jorma Prime, Transparent OPUS, og andre i denne liga.

5. Du skriver at ZenSati er rå dyre. Her har du en sammenligning:Transparent Opus MM SC, 3m: NOK 348.000,-Bertram ProXimA, 3m: NOK 265.000,-Nordost ODIN, 3m: NOK 210.000,-ZenSati #1, 3m: NOK 195.000,- Kvalitet koster, men hvis ZenSati er rå dyre, så er vi ikke alene :D

Når man får meget for pengene retfærdig-gør det også en pris der matcher kvalitet, forskning, materialer, fortjenester i alle led. Et omfangsrigt indtryk fra vores side er at ZenSati fordobler værdien af et indkøbt anlæg. Køber man for eksempel for 500.000,- kr. anlæg men monterer mid-delmådige kabler på der lukker musikken ned, har man i realiteten tabt penge. Men bruger du for 2,3 eller 400.000,- kroner ZenSati kabler, så får du den vare du har købt og betalt for. Glæden og nytten do-bles ganske enkelt. Dette har vi adskillige episoder på fra flere forskellige lande. 6. Hvis du skal til Las Vegas i januar, så vil jeg meget gerne invitere dig til 2 lukkede scenarier. Det ene er på Hotel the Venetian hvor vi udstiller med Krell Evolution og de tyske super neutrale højtalere fra surroundTec.Det andet scenarie er på Hotel Flamingo hvor vi udstiller med Krell Industries i en komplet Krell Evolution setup på Krell Modulari. Hvis du IKKE kan komme til Las Vegas, så lad mig komme til Oslo og fortælle dig meget mere om ZenSati, da jeg er sikker på at dette vil berige dig yder mere i din vurdering af kabler men også hvad ZenSati ApS står for. De bedste hilsner fraMark Johansen Kirkevej 27, Blistrup 3230 Graested Denmark

i Paradis?

Kjære MarkHm…Såvidt jeg husker har du, sammen med han som ble presentert som din importør, allerede grundig presentert kable-ne og deres fortreffelighet muntlig. Så enten har jeg ikke skjønt bæret, eller så er jeg ikke helt enig og har valgt min egen tilnærming. Vi har, som du vet, også mottatt signalkabler og strømkabler, men har av ulike årsaker utsatt videre testing.

Litt artig, forresten, at du har sendt oss det hittil lengste “oppklaringen” etter en test noensinne. Samtidig som vi har fått kjeft så det holder fra andre hold. For vår del vil jeg presisere at vi har vurdert din høyttalerkabel nøyaktig som vi ville vurdert et hvilket som helst annet produkt i en slik gruppe/korttest:

Vi har kun lyttet til hva den gjør med musikken…

Mvh Knut V

83

I denne lite vitenskapelige og høyst subjektive kort-testen har jeg like godt forsøkt å finne ut om det er noen påfallende forskjeller rent lydmessig mellom to høyttalerkabler fra samme produsent, altså Kimber. Modellene jeg tar for meg befinner seg begge prismes-

sig produsentens mellomklasse, nærmere bestemt 8TC og Monocle-X. Sistnevnte har i 2 x 2.5m lengde og ferdig ter-minert med spader eller bananplugger av beste WBT-kvali-tet (750 – 1050 kr pr dobbeltpar)en veiledende utsalgspris på rundt tolv tusen norske kroner.

Den langt billigere 8TC er mer for metervare å regne, og har en utsalgspris hos Dynabel på kr 500.- pr løpemeter, altså da 2 500.- for tilsvarende. Ferdig terminert med Kim-ber SBAN bananplugger (som koster nøyaktig hundrelap-pen pr par i løsvekt og dermed kr 400.- for et komplett sett) selges 8TC av samme forhandler for kr 3 490.-.

Med vanlig hoderegning skjønner vi da altså at Mono-cle-X koster nesten fire ganger så meget som 8TC for selve kabelen. De bør derfor av ren høflighet også låte signifi-kant forskjellig. Ikke at jeg nødvendigvis anser Monocle-X å være 400 prosent «bedre»!

For ordens skyld - at også selve termineringen har betydning for sluttresultatet bør vel også være hevet over rimelig tvil, og da ikke bare materialet. Selve loddingen er minst like viktig. Jeg har selvsagt tatt med disse skjevhe-tene i den totale konklusjonen om hvem som fortoner seg som det beste kjøpet.

På utsiden ser disse to kablene svært så forskjellige ut, men har tilsynelatende samme geometriske oppbygging.

Begge har seksten flettede, såkalte VariStrand «hyper-re-ne» copperledere, individuelt tvunnet på sitt symmetriske vis rundt sin merkebeskyttede «X38R» kjernesammenset-ning. De totale tverrsnitt er faktisk noe større hos 8TC, med sitt kvadrat på (2 x) 6.62kv.mm mot 5.33kv.mm for Monocle-X. Men Monocle er en atskillig feitere slange da kordellene altså er flettet utenpå en form for hageslange.

lyDEnFørst og fremst slår det meg at dette begge er helt utmer-kede høyttalerkabler som ved første gjennomgang ikke later til å gjøre noe riv ruskende galt i dette oppsettet, tvert imot. Begge kablene imponerer med et solid grep om begivenhetene, og holder generelt god orden også når det spilles svært kompleks musikk som Mahlers «Scherzo» fra hans 5. symfoni og Islandsmoens mektige korverk «Re-quiem». Noen forskjeller finnes dog, men la meg begynne med det grunnlegende.

Monocle-X fanger lytterens oppmerksomhet og holder undertegnede fullt skjerpet i sweetspot der den med en meget myndig og bestemt grunntoneformidling kaster seg over «Apollo 13», og stuen er umiddelbart spekket med drama av uendelige dimensjoner i både bokstavelig og overført betydning. Monocle-X imponerer med stoisk ro og kontroll i alle kriker og kroker av lydbildet. Ingen vold-somme tegn til aksentuering av mellombassen. Faktisk utpreget homogent hele veien, med en ørevennlig glatthet gjennom mellomtonen helt uten antydninger til knust glass eller ”glare” rundt de nærværende strykerne. Nøy-

Monocle -X vs 8TC. Samme produsent. Forskjellig pris og teknologi. Kan det høres?

AV JAn MyrVolD

motKimber Kimber

Flettekabler fra Ray Kimber er en formidabel suksess.

Budsjett: Kabelsammenligning:3 3 3

84

aktig det samme oppleves når vi bytter til «Jurassic Park Theme». Monocle-X elsker tydeligvis Hollywood-drama!

Den sliter som ventet litt mer med det meget krevende Lindberg-opptaket «REQUIM-Lacrymosa» med Kristian-sand Symfoniorkester og Solistkoret, hvor noen og enhver skal slite med både å skille alle stemmene fra hverandre og å unngå tendenser til litt haloeffekt rundt de samme aktørene. Dette sporet viser oss vel egentlig at heller ikke at Monocle-X kan trylle. Men det kunne ha gått mye verre. Monocle-X er generelt glatt og homogen med en meget innbydende mellomtoneformidling. Men det finnes samtidig kabler som gir opplevelse av mer rom, med en mer holografisk fremstilling.

Bedre går det med «Come Away, Death» og Marianne Beate Kiellands sopranstemme. Her er det atskillig færre faktorer å holde styr på, men hennes mezzosopran er uansett en utfordring. Monocle-X drar her nytte av sin noe varme klangbalanse og glatte overtonestruktur, og består prøven med glans – bokstavelig talt.

8TCLillebror prismessig forblir også lillebror – om enn med små marginer – når den kaster seg over de samme film-snuttene «Apollo 13» og «Jurassic Park». Den er ikke helt like myndig og kontant helt i bånn, men holder forbausende god orden. Noe slankere, men spil-ler derfor også med flott artikulasjon og kontant rytmikk. Raske, rene tran-sienter…

Og allerede her avslører den at den faktisk kan spille med en fantastisk følelse av holografi oppover i hele mellomtoneområdet, og slik jeg oppfatter det, hakket bedre enn storebror på parametre som dybdedefinisjon og generell detaljering. Den har også bra med kropp og stoffelighet, men totalt sett fortsatt ikke like fyldig som Monocle-X. Ikke nødvendigvis et onde, men noe som kan vise seg å være kjærkomment i et fra før litt vel mørkt klingende oppsett.

8TC sliter også med Lindberg-opptaket, og da mest klangmessig. Her er det antydninger til en anelse hard-

het hvis man spiller med relativt høyt volum. Den har ikke Monocles varme å støtte seg til. Men som sagt er dette verket en garantert syretest for også de aller dyreste kablene på markedet. Og igjen imponerer denne relativt billige kabelen med strort rom og en generell orden som ikke ligger noe tilbake for sin langt dyrere storebror. Jeg tror egentlig den er svært nær en god del kabler til mange ganger prisen.

De samme forskjellene gjentar seg til en viss grad når den får prøve seg på Kiellands dødsmesser. Den spiller fortsatt med imponerende stort rom, men sliter litt med å holde mezzosopranstemmen helt glatt og ørevennlig i de mest kritiske passasjer. Det skulle bare mangle!

8TC trives helt greit med stort sett all slags musikk. Den gjør en utmerket jobb både med «10 000 Days» og Radioheads «Amnesiac». Begge disse albumene inneholder mye informasjon, men 8TC trives helt utmerket med kom-pleks, rytmisk musikk.

KonKlUSJonErDet er vel farlig å trekke noen altfor bastante konklusjoner basert på en relativt kort og begrenset lytteperiode. Men jeg føler meg helt overbevist om at ingen av disse kablene makter å gjøre så veldig mye galt i et fra før fornuftig matchet oppsett. Spe-sielt Monocle-X burde være «bankers» med sin rene og homogene musikkpresentasjon. Den er hverken slank

eller feit. Samtidig er den ikke nødvendigvis så forbannet mye

«bedre» enn sin billige lillebror at den automatisk forsva-rer prisforskjellen. Jeg kan vanskelig forestille meg at det er så enkelt å finne en kabel til noenlunde samme pris som har like mye å fare med. Kimber 8TC må jo være en av tidenes aller beste kabelkjøp. 3

Pris Kimber Monocle -X (2,5 m): noK 11.990,-Pris Kimber 8TC (2,5 m): noK 4.290,-importør: nCMS

«Begge kablene imponerer med et solid grep om

begivenhetene, og holder generelt god orden også

når det spilles svært kompleks musikk»

85

86

I går fikk jeg besøk av en kamerat hadde med seg en nyinnkjøpt signalkabel fra danske Dual Connect (også kallt DACT, Danish Audio Connect). Dette er en spesiell gullkabel med lovord om meget god lyd.

På den fine hjemmesiden deres så står filosofien bak denne kabelen. Kabelen ser noe uvanlig ut, da den er uhyre tynn med to solid core gullledere bekledd med tynn teflon og flet-tet. Selve kontaktene er noen sølv Eichmann kontakter som er modifisert og belagt med gull. (Kan forsåvidt være rent gull her også (usikker), da kontakten er meget spesiell og kun har en bitteliten kontaktflate i ytterkappen på rca kontaken.)

Vi koblet opp kabelen til hegel dac’en min og videre til He-gel h200. Samtidig hadde jeg tilkoblet min egen Soundstring XLR kabel, så her fikk man mulighet til å bytte kabel direkte via fjernkontrollen.

Først lyttet vi litt til Soundstring kabelen. Så bytter vi kilde fra balansert inngang og over til vanlig ubalansert. Hadde forventet at volumet ville være 6db. høyere via xlr kontra rca, men hva skjer?

Lyden oppleves faktisk som noen hakk høyere via gullka-belen. Merkelig, har da aldri opplevd dette før. Men hva med lydkvaliteten? Vi setter på noen klassikere vi kjenner godt begge to bla. Wish you were here av Pink Floyd. Spiller også noen Bob Dylan, Katie Melua og Black Sabbath låter. Bortsett fra volum hører vi lite forskjell. Etterhvert glemmer vi å swit-che frem og tilbake og kilden blir stående på gull kabelen. Vi begynner å diskutere vårt favoritt emne; musikk og koser oss med å spille gamle fete klassikere.

Etter en stund kommenterer jeg dog at bakgrunnen virker en del “sortere” enn den pleier å være. Musikken står mere

Dyre kabler kan blakke deg økonomisk, men gjør musikkopplevlesen din rikere, hevder gjesteskribent Magnus K. Andersen i dette innlegget.

Aleksander Mjøen og gjesteskribenten Magnus Kinn Andersen med sin favorittslange.

Rik på

Hei Knut!Først av alt vil jeg takke deg og redaksjonen for alt

arbeidet dere legger i Skandinavias desidert beste

hifi magasin :) Storkoser meg med hvert eneste

nummer! Dere har en utrolig fin layout på bladet,

samt spennende tekster med et godt språk! Kudos :)

Så tenkte jeg at jeg skulle tipse dere om en utrolig

artig signalkabel som jeg tilfeldigvis har dukket over.

Nå har dere kanskje fått litt second thoughts an-

gående test av kabler etter testen av høyttalerkablene

i siste nummer og det påfølgende rabalderet på

Hifisentralen? Men slik ender jo uansett hver eneste

tråd angående kabler på slike hifi forum. Synd.

Uansett, kabelen jeg tenker på er den danske

gull-kabelen fra selskapet Dual Connect. En uvanlig

kabel, som har tatt meg med storm og tilført en

naturlighet og troverdighet jeg ikke trodde var

mulig å oppnå via hifi.Link til produktinfo: http://www.dual-connect.com/

html/dual_connect_interconnects.html

Gjesteskribent om kabler: 3 3 3

musikkopplevelser

ut fra stillheten. Etter enda litt flere spor så merker vi at det også er flere detaljer i musikken. Cymbaler og transienter trer frem med en meget bra dynamikk og hurtighet. Det er også mye bedre separasjon av instrumenter. (Sorry for alle kabel-flosklene!, er vanskelig å unngå dem,- samt det er jo slik det oppleves)

Både kvinnelige og spesielt mannlige voka-ler låter mer naturtro, mannevokaler blir lysere og jeg hører med en gang at de har en litt for massiv/mørk/fyldig klang på Soundstring kabelen. Det artigste av alt er dog den uvanlige lineære homogene lyden som kommer ut. Alt lå-ter så fantastisk naturtro og ingen lyder hverken høyt oppe eller nede i frekvens skiller seg ut. Der hvor jeg tidligere hadde trodd at Sound-string kabelen tilførte en fin og fyldig klang med god bass, føles det nå som at kabelen låter mere innesluttet, slørete uten at den går dypere.

Myten om at sølvkabler låter spisst og flatt stemmer abso-lutt ikke her, men så er jo også dette en gullkabel, bling bling

Stereoperspektivet øker også en del og lyden slipper mere taket i høytalerene, og musikken bare ”er”.

Jeg får låne kabelen for å lytte videre. Pga. en naboklage grunnet lydnivå(hm) tenkte jeg at det kunne være artig å prøve denne kabelen på hodetelefonriggen min. Tok signalet fra Hegel dac’en og kjørte det videre til min morsomme Little Dot MK IV SE rørforsterker, foret med strøm av Fat LMC. Hodetelefonene som ble brukt var de gamle klassike-rene Sennheiser HD650. Etter å ha varmet seg opp en 40min. tid ble det klar for litt lytting. Første låt var Michael Jackson’s herlige Billy Jean.

Plutselig var det som å slå på en bryter, jeg er på Michael Jackson konsert, og det er jævelig fett: Lever meg fullstending inn i musikken og begynner å danse rundt i stua omtrent som den fantastiske Keenan Cahill. (Dog noe mindre stilfullt!)

Jaja, hva gjør vel det for alle verdens problemer var løst og glemt, det var kun musikken og meg. Har aldri hørt hodete-

lefonene, eller høyttalere for den saks skyld spille så godt. Skremmende realistisk! Slikt er selv-følgelig helt topp så jeg ble liggende på sofaen og spille låt etter låt. Engasje-mentet mitt var helt i 100 og luftgitaren ble dratt frem både titt og ofte.

Ute begynte det dog å gry mot dag, og jeg kom vel ikke seng før i rundt fem/ seks tiden. Ikke lett å få sove når en plutselig får utløp får så mye fysisk spilleglede…

I dag opplever jeg akku-rat det samme på anlegget som i går, bare i enda større grad. Nå vet jeg hva jeg skal se etter, og jeg hører forskjell med en gang. Og dette var bare vanlig ubalansert RCA, får vann i munn av å tenke på en gull XLR…

Jeg skjønner at noen vil rynke på nesa over prisen på ca. 3700kr for en simpel tynn kabel.

Men etter mitt syn er dette billig for en så god kabel, har prøvd litt av hvert opp igjennom tidene og ingen har vært i nærheten av å låte så realistisk og homogent.

Huff, jeg kommer aldri til å bli en rik mann så lenge jeg har denne hobbyen. -Kanskje like greit da jeg uansett er rik på fantastiske musikkopplevelser hver bidige dag. Det holder for meg. 3

Mvh.Magnus K. Andersen

Salg til Norge og Islandwww.proconsumer.dk

Salg til Sverige og Finlandwww.aboutmusic.se

Jo før du køber NLE 77 / 88 Signal Cable - jo længere tid får du glæde af dem!

Salg til DanmarkN.L. Elektronik Tlf.: +45 45 88 44 12

Passer til både analog og digitalNLE 77 Ubalanceret. Phono stikNLE 88 Balanceret. XLR stikNLE 77 har adaptor til BNC stikSignalledning af 99,99% guldTyk stelledning af 99,99% sølvIsolering med PTFE og luftrumKan tåle fugt, varme og UV-lys3 længder: 0,5 m, 0,7 m og 1 mLeveres med et kabel til digitalLeveres med to kabler til analogLydgengivelse i referenceklasse

NLE 77 / 88 Signal Cable Ren lyd med guld og sølvNLE 77 / NLE 88 Signal Cable erperfekte til at overføre analoge ogdigitale signaler. De er designetmed 99,99% rent guld og sølv.Derfor er lyden også helt ren medalle detaljer gengivet uforvrænget.Priserne er ens for alle længder afNLE 77 / 88 Signal Cable. Du kankøbe et kabel til digital. NLE 77:DKK 2.250. NLE 88: DKK 2.500.Eller to kabler til analog. NLE 77:DKK 4.000. NLE 88: DKK 4.500.

Danske NLE (Niels Larsen Elektronik) er i forvejenkendt for at have en udpræget seriøs holdning til detat udvikle og producere hifi-produkter. Niels Larsen,der har såvel en bred teoretisk som praktisk elektro-nikuddannelse, har en kernesund videnskabeligindfaldsvinkel til hele sit professionelle virke. Vi harikke kendskab til én eneste hifi-producent, der er istand til at dokumentere og redegøre så uddybendeog uangribeligt for sine produkters egenskaber ogfilosofien bag dem, som netop Niels Larsen.

Michael Madsen High Fidelity 3/05

NLE 77Signal Cable

Ubalanceret

NLE 88Signal Cable

Balanceret

«Plutselig var det som å slå på en bryter, jeg er på Michael Jackson konsert,

og det er jævelig fett: Lever meg fullstending inn i musikken og begynner å danse rundt i stua»

88

Utpakkingen av disse hodetelefonen er ren luksus, dette oser av kvalitet. Ekte skinn og flott krom setter en ekstra spiss på dette klasseproduktet. Det er vedlagt to kabler, den ene med mikrofon og volumstyring til i-produkter. De er relativt

små, veier under 200 gram, og kombinert med dreibare klok-ker, blir de nokså kompakte når de legges ned i den medføl-gende pungen beregnet til formålet. Dette er altså en såkalt «on-ear» løsning, men komforten er så bra at de kan være på svært lenge uten at det blir plagsomt. De presser ikke for

hardt, heller ikke for løst, så de sitter godt og behagelig på hodet. For å oppnå best lydmessig resultat, bør de bæres en anelse lengre bak på øret enn man først vil anse for mest naturlig plassering. Ellers viser de tekniske data at det er mikroforsterkere som er målgruppa; med en impedans så lav som 26 Ohm, og en følsomhet oppgitt til 115 dB ved 1 kHz peker det mot et helt uvanlig lettdrevet sett hodetelefoner. Men vent nå litt. 115 dB ved 1 kHz? Hva i alle dager mener B&W med dette? De burde heller si litt om ved hvilken påtrykt effekt de oppnår dette, ellers gir det vel liten mening.

Luksus for

Nå, når B&W har lagt energi i å lage de beste hodetelefoner de kan for iPod’er og desslike, lot jeg meg lede inn i fristelse til å høre litt på hodetelefoner igjen. Selv om de kan alt om høyttalere, er det vel ikke gitt at de kan lage hodetelefoner?

AV HåKon roGnliEn

poden?

B&W P5 hodetelefoner:3 3 3

89

Men vi skal nok se litt nøyere på dette etter hvert...Som verktøy til denne testen har det blitt benyttet 3 for-

skjellige produkter, nærmere bestemt utgangene fra en On-kyo alt i ett maskin, Naim Supernait’s glimrende hodetefon-utgang, samt en iPod Nano, tross alt er det produkter som sistnevnte man kan finne på å bruke denne høreluren på.

VArMEn SPrEr SEGDet mest utpregede med lyden på B&W’s hodetelefoner er den varme og til dels mørke gjengivelsen. Så utpreget

er det, et jeg mener det grenser til et tonalt avvik, faktisk. Dette gir seg utslag i en temmelig avslappet og dermed lite trettende lyd, noe som i sin tur bidrar til den høye bruker-komforten. Om vi ser bort fra et rent komfortmessige, blir det vel rimelig å antyde at man av og til kan trekke egen-skapene vel langt med litt feil motivasjon. I korte trekk kan lyden beskrives som noe lukket, mørk og varm. Dynamisk sett er den nokså bra, men ikke blant de beste jeg har hørt. Gjennom normale hodetelefonutganger viser det seg at de er en anelse lettere å drive enn en del konkurrenter, men slett ikke så latterlig lett som tallene skulle tilsi. Faktum er dessverre at med iPod Nano er det ikke praktisk sett brukbart, selv med Nano’n på full spiker er det ikke høyt nok til bruk utendørs. Dette viser to ting; det ene er at iPod Nano rår over ytterst små ressurser, mens det andre er at sloganet «Made for iPod» så å si betyr nada. B&W har til og med frekkhet nok til å hevde at de vet bedre enn noen an-nen hvordan trylle god lyd ut av iPod! La meg bare si at det kan tyde på en viss manglende erfaring på feltet. Det tok meg ikke lang tid å finne en fabrikk som kan det minst like godt! I min ringe bolig spilles det jevnlig på Beyerdynamics DT 770 Pro og Klipsch Image 2 in-ear, og ingen av disse sto noe tilbake for B&W P5, selv om de var til dels svært annerledes. DT 770 er (selvsagt) tyngre å drive, jeg har 80 Ohm-utgaven, mens Klipsch’ene er til dels latterlig mye mer lettdrevne. Dette til tross for at tallene sier det motsatte. Selvsagt hjelper det i slike tilfeller betraktelig å ha propper dypt inne i hodeskallen, så all lyd fra utsiden holder seg nettopp der.

MUSiKK oG UTForDrinGErCandy Dulfer’s saxofon låter svært varmt og kosete på B&W P5, de har fin dynamikk, men kan ikke kopiere innsyn og detaljer fra Beyerdynamics, ei heller attakket fra Klipsch Image. Bassen er heller ikke så presis som hos de to andre, billigere løsningene. På elektronika og desslike har derimot P5’n en herlig feit og tøff bass, dette gjør seg absolutt, men det trekker dessverre noe ned at mellomtonen har en viss mangel på attakk. Totalresultatet står allikevel til mer enn godkjent, dette funket fett! Over på mer heavy musikk som Rainbow’s «Insatiable» finner vi igjen glede i basstyngden, men her trekker det tilsvarende ned at frekvenskurven oppleves ujevn, slik at det blir trøttere enn det strengt tatt burde. På klassisk og vokalmusikk spisses lytteopplevelsene enda klarere, og en frekvenskurve med såpass store avvik gjør klangene kunstige, og fjerner innsyn i innspillingens sjel. Går vi så over fra normalt gode hodetelefonutganger og lar Nano gjøre jobben, må jeg gi B&W P5 bare knapt bestått. I første omgang fordi det er vanskelig å få nok volum til normal musikklytting, sideeffektene av dette blir jo likeledes mangel på dynamikk og sprettenhet i musik-ken. Nå skal ikke dette holdes for mye i mot hodetelefonene i seg, jeg mener, Beyer’ne var sjanseløse her, det gikk kort sagt ikke an å bruke dem i lag med iPod Nano. Klipsch Image 2 derimot fungerte lytefritt, så til de nye, bitte små Nano må du velge propper med omhu. P5 produserte i det minste en viss moro på en del innspillinger når jeg satt inne i hjemmets ro, men ute på gata må det mer krutt til. Iphone fungerer klart bedre, og driver P5 helt greit.

når KUlDA SETTEr inn...Ja, som man kan se er jeg ikke superbegeistret over de komfortable og elegante hodetelefonene B&W P5 hva lyden angår. Skal du treffe blink med disse må du velge klart lyse og detaljerte hodetelefonforsterkere, sjekk gjerne med forsterkerne fra Leema Acoustics, eller dedikerte hodetele-fonforsterkere fra Musical Fidelity, disse vil nok kunne yte P5 den rettferdighet de sårt behøver. 3

Bowers & Wilkins P5 hodetelefon kr 2498,-importør Hi-fi Klubben

90

Importørene av pickuper til plate-spillere er i utgangspunktet ikke så veldig interessert i å få sine dyre pickuper testet. Jeg har full forstå-else for det. Etter en test med kan-

skje 100 til 200 timer bruk, må en slik testpickup selges som brukt. Penger ut av vinduet, selv om alt går bra under testen. I verste fall risikerer importøren å få tilbake pickupen med brukket stift (pickuper er skjøre greier), med ennå større økonomisk tap som resultat. Ikke så rart importørene er tilbakeholdne. Men på den annen side; uten gode tester er det vel ikke så lett å selge slike kostbare produkter.

TrAnSFiGUrATion.Transfiguration er en liten japansk produsent som bare produserer MC-pickuper. Tror jeg. Da firmaet ikke har noe offisielt nettsted (som jeg fant) blir mange av mine betraktninger rundt firmaet basert på hukommelsen - og in-formasjon jeg fant på andre nettsteder.

Transfiguration har i hvert fall vært i bransjen siden begynnelsen av 80-tallet (kanskje lenger) og har mange klassiske pickuper på samvittigheten. Modeller som Spirit, Temper, Aria og Espirit har fått mang en audiofil til å

sikle. Meg selv inkludert. Drømmen var for meg en Transfiguration Temper som i en årrekke tronet på toppen av Stereophiles A-liste. Den var blant de aller dyreste pickupene som var å oppdrive på 80- og 90-tallet. Men etter hvert priset konkurrentene seg såpass mye opp at vi ikke lenger reagerte på Transfigurations priser. I 2007 ble hele Transfiguration sortiment erstattet med dagens modellrekke. Jeg tror ikke dette var snakk om en revolusjon, men snarere evolusjon da husene på de nye pickupene ligner utseendemessig mye på de gamle. Men innvendig kan det selvfølgelig ha skjedd mye…

AXiA – En SøT liTEn SAK.Transfiguration Axia er en fysisk liten pickup. Den er lav og har en masse på bare 7 gram. Dette er ikke et alt for stort avvik fra normen, men bør ligge i bakhodet når du vurderer pickupen i forhold til din tonearm. På Syrinxar-men min var det ikke noe problem å justere opp pickupen, men på den tyngre JMW-10.5 (VPI) tonearmen var vi helt i grenseland. Her ble mot-vektsloddet stående helt i framkant og det lot seg kun med nød og neppe å justere korrekt VTA. Siden jeg benytter

VPI Classic med to utskiftbare armrør, valgte jeg dog å legge til et lodd (2 g) og mellomstykke (0,5 g) for å kunne bytte mellom armrør bestykket med Axiaen kontra armrør bestykket med Lyra Helikon – uten å måtte foreta (VTA) justeringer ved bytte av armrør. Teoretisk sett bør ikke den økte massen gi problemer da Axiaen har en oppgitt dynamisk compliance på 12 µ noe som gjør at den bør fungere greit i tyngre armer.

Transfiguration Axia er en low out-put moving coil pickup med utgang-signal på 0,4 mV. Signalet genereres i spoler bestående av forsølvet kobber med en impedans på 8 Ohm pr. kanal. Pickupen benytter seg av Transfigura-tions spesielle ringmagnet som gir høy effektivitet. Nålearmrøret (cantileveret) er laget i massiv boron. Diamanten er en Ogura PA (3x30 µm) – en ganske skarp elliptisk sliping fra en japansk juveler som også leverer nåler til Lyra. Anbefalt optimalt nåletrykk er 2 gram (1,7-2,2 g). Anbefalt last er oppgitt til >20 Ohm.

Axia er den rimeligste modellen i Transfigurations sortiment. Den ligger prismessig og sannsynligvis ytelses-messig under modellene Orpheus L

Test Transfiguration Axia.3 3 3

Smooth operator

Fidelity tester en perle av en pickup; Transfiguration Axia til snaue ti tusen kroner.

AV GUnnAr BrEKKE

91

(Kr. 36.000,-) og Phoenix (Kr. 16.900,-) og koster Kr. 9.800,- Dette er alle meget fornuftige priser, selv når man sam-menligner med priser ute i verden. Cudos til den norske importøren; AudioArt.

innSTillinGEr.Med alle hovedinnspillinger på plass fikk pickupen kjørt seg rundt 30 timer – etter produsentens anbefaling - før jeg begynte med noe seriøs lytting. Til denne jobben benytter jeg LPer som ikke er spesielt interessante rent musi-kalsk (plater det ikke er så farlig med), men som er rene og har et stort dyna-mikkomfang. Det blir mange turer inn og ut av lytterommet på denne måten da jeg kun bruker en av mine manuelle platespillere til denne jobben. Det spørs om jeg ikke må skaffe meg en helauto-matisk platespiller med repeat-funksjon for å utføre nettopp denne jobben. En innspillingsmaskin.

Etter at de mekaniske delene i pick-upen har fått myket seg opp litt var det klart for noen siste innspillinger vurdert ut fra lytteresultatet. Jeg endte opp med å bruke stifttrykk opp mot maksimale 2,2 gram, VTA med tonear-men parallelt med plata og litt høyere enn vanlig verdi på belastningsmot-standen; 150 Ohm – for best resultat. Med en spoleimpedans på 8 Ohm skal Axiaen tradisjonelt ha en belastning på mellom 80 og 160 Ohm. Jeg bruker vanligvis en belastningsmotstand på rundt 10 ganger spoleimpedan-sen, men med Axiaen foretrakk jeg nærmere 20 ganger. Pickupen endret i liten grad karakter etter 30 timer innspilling.

SMooooooTH!!!!!Transfiguration Axia er en perle. Ikke en diamant, safir, smaragd eller rubin eller noen av de andre karbonbaserte edelstenene - men en perle. Like orga-nisk i lyden som det vakre resultatet av en musling som prøver å unngå gnagsår. Farget med uendelig antall nyanser i spekteret mellom kremhvit og gull.

Rent konkret innebærer dette en tonalt litt varmt gjengitt mellomtone med noe minskende nivå på begge fløyene. Axiaen har mye til felles med mine Martin Logan CLS (1 (B)) elek-trostathøyttalere rent lydmessig. Selv om disse høyttalerne langt fra er noen referanse verken i bass eller diskant så gjør det liksom ikke noe, for dette får mellomtonen til å stå fram som både klarere og tydeligere. Både høyt-talere og pickup har en gjengivelse av stemmer og akustiske instrumenter i mellomtonen som er på referansenivå. Spiller du musikk med mest fokus på disse områdene er Transfiguration Axia vanskelig å slå. Klassisk musikk med få utøvere, bel canto opera, visesang,

akustisk jazz og glatt pop er yndlings-rettene til denne pickupen. Et annet navn for denne typen musikk er vel HiFi-musikk.

Ta for eksempel den engelske synge-damen Sades fantastiske debutalbum Diamond Life fra 1984. Her får vi serie popklassikere som er som laget for denne pickupen. At lydkvaliteten er langt bedre enn gjennomsnittet for musikk fra perioden gjør heller ikke noe. Superhitten Smooth operator der Sade er akkompagnert av bongotrom-mer, bass og en av de glatteste saksofo-nene du kan tenke deg, er så ideell mat for denne pickupen at jeg lot likegodt navnet på sangen bli tittelen på testen. Smooth!

Som sagt er ikke pickupen en referanse på frekvensfløyene. Den er langt fra like svak i disse frekvens-områdene som de tidligere omtalte CLS-høyttalerne men tendensen er der. Fordi mellomtonen er av så høy karat gjør som sagt ikke dette noe. Hadde vi i Fidelity drevet med karakterer ville jeg vel sagt at mellomtonen er 24 karat mens bass og diskant er mer som 18 karat. 18 karat er slettes ikke ille og den gullblandingen man benytter i highend gullsmykker.

Det er også verdt å merke seg at gjengivelsen av makrodynamikk også er av litt lavere karat. Igjen kan vi trekke parallellen til CLS-høyttalerne. Mikrodynamikk med nivåforskjeller på en snau dB eller så blir gjengitt på en fullstendig overbevisende måte med flott tredimensjonalitet og masser av luft som resultat. Men de store raske membranbevegelsene man får fra klask i stortromma eller for den saks skyld skarptromma er ikke pickupens livrett. Misforstå meg rett, vi snakker ikke om en dårlig gjengivelse av dynamikken, snarere en noe svakere gjengivelse enn referansen.

Nå har jeg trukket mange paralel-ler mellom Transfiguration Axia og et par høyttalere og det virker kanskje noe spesielt. Heldigvis vet jeg om en pickup som også minner meg mye om Axiaen. Det er gamle ærverdige Fidelity Recearch MC-201som jeg selv har hatt i anlegget i mange år. Men det spørs selvfølgelig om noen av dere husker den da.

Ellers er det verdt å merke seg at Transfiguration Axia er svært snill mot dårlige innspillinger. Med en såpass åpen og troverdig mellomtone som vi får her, ville jeg trodd dårlige innspilte plater ville bli kledd helt av, men dette er heldigvis ikke tilfelle. Liksom Dyna-vector 10X5 som jeg testet nylig, klarer Axiaen å formidle musikk selv fra de verste 70-talls lefsene. Også slitasje på plater klarer Axiaen utmerket så vi slipper alt for mye skraping og støy. Her får vi glede av den skarpe nålesli-pingen.

KonKlUSJon.Transfiguration Axia er ikke en pickup for alle. Men hvilken pickup er vel det?

Spiller du metall og tilsvarende musikk bør du kanskje se deg om etter noe annet.

Består derimot spillelisten av klas-sisk, jazz eller annen typisk akustisk HiFi-musikk kan meget vel Transfigu-ration Axia være pickupen for deg. Den klarer det aller viktigste en hifikompo-nent kan klare; å formidle musikken. Det er ingen selvfølge i 2011.

Transfiguration Axia hevder seg uan-sett meget godt i prissegmentet rundt 10 tusen kroner. 3

Takk for oppmerksomheten.

Pris: noK 9.800,-importør: Audio Art

TrAnSFiGUrATion AXiA• LowoutputMovingCoilpickup.

• Utgangssignal:0,4mV.

• Spoleimpedans:8Ohm.

• Anbefaltlast:>20Ohm.

• DynamiskCompliance:12µ

• Diamant:OguraPA(3x30µm)

• Stifttrykk:2gram(1,7-2,2gram)

• Vekt:7gram.

92

Rent fysisk snakker vi om en elegant boks i full komponent-bredde med aluminiumsfront og en slakt kurvet topplate i kirsebærtre.

Den massive strømforsyningen er lagt ut i en egen boks, og forbindes gjennom en navlestreng av en kabel.

inngangsimpedansen for Moving Magnet- elementer er ikke overras-kende 47 k Ohm, mens MC kan settes til 5 eller 40 Ohm. Nå står det faktisk

400 Ohm i manualen, men etter lengre tids lytting kan jeg ikke begripe at dette stemmer, så jeg våger den påstanden at det dreier seg om en trykkfeil.

Det er kanskje ikke så overraskende når det dreier seg om et produkt fra denne fabrikken at man finner rør under lokket. Et EZ 80 til likeretting og to 12AX7 i selve riaatrinnet. MC-trinnet er forøvrig trafobasert.

Vekten havner på 15 kg, finish og kvalitetsfølelse er upåklagelig.

nærVær!Første kombinasjon ut er Wilsom Be-nesch ACT One /Benz Glider. Skiva er Peter Gabriels «US» i Classic Records- utgave. Imedansen satt til 400Ohm. Ka-belen mellom Riaa og linjeinngangen på Hovlandpreampen er en Oblivion Energetic i sølv. Denne plata kjenner jeg godt, og den er krevende. Mest fordi den er et brokete lappeteppe av rytmer, detaljer og lag-på-lag- opptak som skaper en vev mye utstyr har proble-

Opera til folket!

Opera Consonance har levert en jevn strøm av interessante og ofte ekstremt vellydende produkter i årevis nå. Dennne gangen skal vi kikke på en boks som av en eller annen grunn har levd en litt anonym tilværelse. Riaatrinnet Reference 40.

TronD TorGnESSKAr

Consonance Reference 40 RIAA:3 3 3

93

mer med å trenge igjennom. Gabriels innadvendte, såre vokal har nyanser i seg som lett går tapt, ogg Tony Levins pulserende og allestedsnærværende stick-bass blir fort romlete om ikke alt henger på greip.

KirSEBær?Det er klart fra første strofe at Referen-ce 40 tar mål av seg til litt av hvert. Her skal det tydeligvis spises kirsebær!

Lydbildet er virkelig stort, med både

bredde og dybde som frigjør lyden full-stendig fra høyttalerne og tar rommet i besittelse. Spesielt dybden er virkelig imponerende. Det er ekstremt lett å høre innover i opptaket. Kanskje aller viktigst er at hver lyd, hver detalj og alt som foregår har sustans og kropp. Be-standdelene i den komplekse lydveven danner et hele samtidig som de står fram som det vesentlige bidraget til ly-den de faktisk er. De har luft rundt seg og er virkelig tydelig avtegnet, men helt

uten den kunstige spotlighteffekten som vanligvis passerer som «detaljert» på mindre vellykket og ambisiøst ut-styr. Dynamisk sett låter det også veldig levende og fritt, og Glideren låter i det hele tatt friskere og åpnere enn jeg kan huske å ha hørt den. Lyden har et vel-dig stort spenn over seg, og Reference 40 makter kunststykket å låte virkelig tyst og «svart» når det kreves. Det er slett ikke en selvfølge når det kommer til rørbaserte riaatrinn.

94

MElloMTonE oG TolKninGMellomtonen er intet mindre enn gloriøs, med et nesten overveldende uttrykksregister uten å bli for varm og tilgivende. Vokalnyanser, pusteteknikk, diksjon og frasering er «spot on», og selv om detaljeringsgraden er høy, er det ingenting som virker løsrevet. Den har et naturlig varmt og veldig lettfly-tende preg, men makter også en virke-lig høy grad av artikulasjon. Instrumen-ter og stemmer har en virkelig naturlig kropp og glød. Det låter flerdimensjo-nalt, levende og dynamisk.

Bassen er rytmisk og fast, og har et imponerende grep om det som foregår. Levins bass halter ikke og har nydelig nyanseringsevne. Den er noe rundere enn tilfellet er gjennom min egen Hovland, men det er likevel sprettent og pulserende når det kreves. Aldri seigt og lukket. Bass er som de fleste vet krevende å få til, og Reference 40 har glimrende balanse mellom stoffe-lighet, tyngde og oppløsning. Selv ikke når det foregår mye, er det tendenser til at bassen lukker seg. I forhold til dette trinnets forløper, Cyber 40, er trafoene av langt bedre kvalitet. Det er ikke vanskelig å høre, hverken når det kommer til oppløsning, basskontroll el-ler dynamikk. En virkelig oppgradering fra forrige runde. Cyber 40 er også et glimrende riaatrinn. Det er bare det at dette er betraktelig bedre.

En runde med samme plate, men med min Dynavector XX-2 strammer opp lydbildet ytterligere, dynamikken er enda et hakk heftigere og bassen har mer spenst og rytmisk driv. Det er tydelig at Reference 40 evner å slippe igjennom pickupelementenes grunnkarakter uten å stå i veien. XX-2s velartikulerte, ekspressive topp var like

imponerende som gjennom min egen Hovland, og Cyber 40 balanserer på mye av den samme måten og med vir-kelig presisjon mellom substans, klang og oppløsthet.

Så er det Beethovens tur. Michelange-lis versjon av hans første pianokonsert. Et liveopptak fra 1979. At det er live, er i alle fall ikke vanskelig å høre. de enorme dimensjonene på opptakksrom-met er rett og slett strålende gjengitt. Instrumentene og måten det spilles på , gjengis med virkelig realisme. Det er skala, storhet og instrumentkarakter her som plasserer dette trinnet langt utenfor sin egen vektklasse, for å si det slik. Avslappet og lettflytende, for så å dra til dreiemomentet når det kreves.

VirKEliG iMPonErEnDE.Michelangelis overlegne tolkning sto tindrende klart fram. Flygelet var virkelig imponerende stort. Balansen mellom tangentene og selve instru-mentkroppen, mellom tonen fra anslag til den dør ut i rommet, var glimrende. Reference 40 passerte i det hele tatt to av mine vanskeligste «terrorplater» med glans.

STørSTA MøJliGA TySTnAD!Jeg holder meg i den klassiske leiren en stund til og lar gitarnestor Julian Bream spille litt Bach. Den virkelig velartiku-lerte og fargerike mellomtonen i Cyber 40 brillierer. Spillet er utrolig uttrykks-fullt og med mange vare nyanser. Det låter rikt, virkelig klangfullt og med en strålende og overbevisende balanse mellom strengeanslag og kasse. Sånn skal akustisk gitar låte.

Man sitter ganske langt framme i salen med Reference 40, men ikke på scenekanten. Dermed blir heller ikke

instrumentet overfokusert. Alt får over-bevisende dimensjoner.

Breams gitar hadde en veldig klang-rikdom over Reference 40, og det ble en gedigen nedtur å spille det samme opptaket på CD senere på kvelden.

Med Bream på spilleren ble det også klart hvor tyst Reference 40 er. Når det skal være stille, er det virkelig stille. Riaatrinnet i min egen Hovland må se seg grundig banka her.

Jeg runder av med Jarle Bernhofts «Man/Band» fra ifjor. Livesekvensene har glimrende atmosfære. Det er ak-kurat som om Reference 40 makter å få tak i den forventningsfulle stemningen, alle de små detaljene som forteller at dette er live. Sånn blir det bare når detaljer slipper igjennom uten hardhet, og når støygulv og dynamikk virkelig er på plass.

Bernhoft har enorm energi og spille-glede på scenen, og alt som gjør denne plata til en fryd å høre på over min vanlige riaa, er der i fullt monn med Reference 40 også. Litt varmere og med knapt så overlegen oppløsning riktig-nok, men Reference 40 låter så stort, dynamisk, overbevisende og tonalt sett tiktig at det blir lite rom for tenkning i hifi-termer.

Bare det å puste Hovland HP 100i i nakken som riaatrinn er et monumen-talt kompliment.

Musikken hadde driv, instrumentene massevis av karakter, plasseringen var glimrende, og den gloriøse mellom-tonen gav musikken en utrykksfull-het og en lettflytenhet som gjorde at lytteopplevelsen var utotalt umekanisk, naturkig og «human», om du forstår hva jeg mener.

Det finnes mange gode riaatrinn deer ute. Consonance Reference 40 må være et av de mest interessante av dem alle, særlig om man tar prisen med i betraktningen. Og det gjør jo de fleste av oss, ikke sant?

Sånn helt på slutten spør dere dere kanskje om det er noe å trekke for. Vel, ikke til denne prisen. Jeg kunne kanskje ønsket meg enda en impedanseinnstil-ling. og i forhold til det aller beste jeg har hørt mangler det litt på luftighet og oppløsning, men da snakker vi også om ting til flere ganger prisen. Som det lig-ger an her, er Consonance Reference 40 sensasjonelt bra. Denne boksen kunne jeg levd veldig lykkelig med!

KonKlUSJonEn bombe av et riaatrinn! Musikalitet og naturlighet er i en klasse som jeg ikke visste kunne forventes til prisen. Ikke rart jeg ble tatt litt på senga. Reference 40 er plutselig blitt noe av en personlig favoritt. Anbefales på det varmeste. 3

Pris: noK 15.000,-importør: Hi-fi Guiden i Hamar

Consonance Reference 40 RIAA:3 3 3

Fidelity nr. 51 kommer i begynnelsen

Vi i Fidelity er ganske så for-nøyd med å ha utgitt et halvt hundre entusiastiske utgaver av Skandinavias eneste audio-file blad beregnet på de aller

mest kresne. Og på neste side vil du se at vi tenker å legge inntil et halvt hun-dre tusen kroner på bordet for å sponse våre mest kreative lesere med enda bedre lyd om de vil dele sine erfaringer og sin entusiasme med oss andre.

Det å dele begeistret med leserne er også den viktigse drivkaft for oss som skriver fast i Fidelity. Men vi møter stadig vekk seriøse audiofiler som har kunnskaper og innsikt som vi også så gjerne vil få lov til å presentere i våre spalter. Dette både som ”Gjesteskribent” og ”Hjemme hos..” Av uforståelige

grunner har vi ikke vært gode nok med denne biten, men ved dette tilbake-blikket i nr.50, ser vi tydelig at vi har forsømt oss her!

MEr KJøPBArT Forøvrig opplever vi ved tilbakemel-dinger fra dere lesere at vi blir oppfat-tet som både ærlige og seriøse, men kanskje litt for opptatt av de grenses-prengende produktene som de fleste ikke engang kan drømme om. Dette da på bekostning av god hi-fi som mange flere kan ha råd til!

I ettertankens lys erkjenner vi at denne smule motforestillinger ikke er helt ubegrunnet. Denne milepæl er da også en gylden anledning til å justere kursen en smule. Her skal det

fra nummer 51 ikke bli noe mindre begeistring, her skal ikke være mindre ærlighet og her skal det ikke bli noen større favorisering av annonsørene i dette møtestedet mellom selger og kjøper, børs og katedral. Vi skal frem-deles være et selvstendig og uavhengig kvalitetsmagasin med glimrenede trykk og utsøkte illustrasjoner. Vi skal aldri gi opp musikk, men derimot prøve å bli stadig bedre også på dette. Og vi skal fremdeles teste grensene for det lydtek-nisk mulige i hvert eneste blad!

MEN vi skal være noe mer bevisst på de mange spennende produktene som er nedskalerte versjoner av det aller beste, men til en langt mer familie-vennlig pris. Vi planlegger derfor å ha en ”gruppetest á lá Fidelity ” av sentrale

Hjemme hos…Fidelity feirer dette nr. 50 med selvkritikk, men også med klare planer om forbedringer. Blant annet ønsker vi å slå et slag for flere og bedre ”hjemme hos” reportasjer ved å friste med en sponsing av drømmeoppgraderingen med inntil kr. 50.000!

Superforsterker i neste nummer:Retro eller futuristisk?

96

av mai – men først til abonnentene!

Død eller levende?For å vekke liv både i vår gamle serie ”Hjemme hos..” og ”Gjesteskribenten”, utlyser Fidelity en konkurranse om beste innslag i løpet av 2011. Vi ønsker å finne frem til det eller de anlegg som har oppnådd de beste lydmessige resultateter i forhold til budsjett og tilgjengelig lokale. Vi gjør ikke noe forskjell mellom stereo eller multikanal. Og om det skulle dreie seg om et kombianlegg med stort bilde, prioriterer vi lyddelen.

i første omgang ønsker vi en mail til redaktøren, merket ”Hjemme hos”, som forteller litt om anlegget og ideene bak det. deretter vil vi avtale om eventuelt besøk av oss. eller enda bedre i første omgang; om man selv eller gode venner kan skrive en historie om anlegget, også om tidligere mer eller mindre vellykkede løsninger. Men vi vil gjerne også vite hva man kunne tenke seg å gjøre videre for å få det hele enda litt bedre. Men husk at vi prioriterer de SMARteSte løsningene som vi alle kan lære av, fremfor nødvendigvis det aller flotteste og dyreste. (Men gjett om vi ikke gjerne skulle lese om det også!)

Vi forutsetter at den faste staben i Fidelity, gjerne med klakkørhjelp fra nettet, makter å finne den ene opplagte vinneren. Vi forbeholder oss likevel retten til å dele opp prisen i to eller flere deler om vi anser flere som like gode. Vi vil selvfølgelig respektere et mulig ønske om anonymitet.

MvhKnut V, red av Fidelityknuvadse@online.no

Dusør: kr 50.000,-

produkter i mellomklasseskiktet i de aller fleste utgaver, og planlegger en stortest av spesielt vellydende forster-kere i neste blad. Vi prioriterer da sær-lig rør og såkalte ”Klasse A” forsterkere, men er mindre opptatt av teknologien enn av at de skal låte godt, men også at de kan drive det meste av høyttalere på grunn av – eller på tross av – antall oppgitte watt.

rør EllEr TrAnSiSTor?Men selvsagt har vi heller ikke i neste nummer unngått fristelsen med gren-sesprengende high-end ved å teste to high-endere i superklassen. Den ene er en nærmest kompromissløs rørslede på mer enn 250 watt pr kanal fra ameri-kanske Rogue, og den andre er en 600 watts moderne transistor konstruksjon fra kanadiske Classe’ med det eller siste i avansert strømforsyning. Begge er absolutt i greneselandet for hva som er mulig pr. 2011, og begge virker som ”gode kjøp” – tross alt – til en pris på riktig side av hundretusen kroner. Spørsmålet er om man kan håpe på en enda bedre pris/kvalitet relasjon helt i toppklassen om lydkvaliteten er på

høyde med den veldig gode ML-forster-keren vi testet i julenummeret. Vi vet ikke resultatet når dette skrives, men har store forventninger…

HøyTTAlErEOgså når det gjelder høyttalere, vil vi prioriere maks 1 stk. super high-ender i hundretusenkroners klassen i hvert blad, men vil jobbe enda hardere for å finne de ekstra gode kjøpene i gren-selandet for high-end, men til mer ”fornuftige” priser. Og når alt annet er likt, prioriteter vi selvsagt god design! I neste blad har vi en avtale om å teste den rimeligste Usher-modellen som leveres med diamantdiskant. Erfarin-gen med Usher er at de er spesielt bra på sine dyrere modeller, og disse er likevel ganske gunstig priset på grunn av Taiwan-produksjon.

En MESSE VErD?Det var på hengende håret at vi skulle få med oss messereportasje fra den årlige High-End messen på Sheraton i Stockholm, men dette nummeret er allerede i trykkpressen når vi parke-rer kombibilen med plakater pluss

gamle og nye Fidelity på den rådyre parkeringsplassen under hotellet. Vi håper på en bra reportasje også denne gangen, og er veldig fornøyd med at vi har fått særdeles mange tilbakemeldin-ger om at de fleste liker denne spesielt billedrike kavalkadeformen fra noen av de viktigste hi-fi messene.

Fra Stockholm high-end messe 2010

ko

nku

rr

an

se

Fidelity etterlyser den mest levende lyden og betaler en skuddpremie på inntil kr. 50.000 til den som har siktet seg inn på den eller de smarteste løsningen for å oppnå bedre lyd fra hi-fi anlegget.

97

UTSolGTUTSolGTUTSolGT UTSolGTUTSolGTUTSolGTUTSolGT UTSolGT

Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01

www.audiofidelity.no

Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31 og 47 er utsolgt.Nr 47 er derfor også lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.

Abonnér på Fidelity: Kun 475,- noK for 1 år = 6 utgaver

GrATiS nEDlASTinG AV TiDliGErE UTGiVElSErTidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer. Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.

www.audiofidelity.no

UTSolGTUTSolGT

UTSolGT UTSolGT

Gratis!

98

UTSolGT