Ord for alt Ny utgave 5 Tekstbok

TekstbokTorill Wiiger TørjesenTorunn Eide

BOKMÅL

Hvert årstrinn består av følgende komponenter:

Ord for alt 5 – 7

Ord for alt 5–7 er Cappelens norskverk for 5. til 7. årstrinn. I verket møter elevene lærestoffet på forskjellige måter for å vekke nysgjerrighet rundt språk, lesing og skaping av tekst. Tekstboka har samme inndeling som språk-bøkene. Gjennom arbeid med tekstboka utvikler elevene gode lesestrategier og tekstskapende ferdigheter.

• Tekstbok• Språkbok A og B• Cd med sanger og fortellinger• Lærerens bok• Nettsted: http://ordforalt.cappelen.no

ISBN-13: 978-82-02-23674-8

ISBN-10: 82-02-23674-6

www.cappelen.no

Ord for alt 5Tekstbok

Torunn EideTorill Wiiger Tørjesen

Bokmål

5Ord for altTorunn Eide • Torill Wiiger Tørjesen

TekstbokBokmål

Ny utgave

OrdForAlt5-tekstbokKap1.indd 1 30.05.2006 11:28:12

© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2006

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med J.W. Cappelens Forlag AS er enhver eksemplarframstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt

gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Ord for alt 5–7 følger læreplanene for Kunnskapsløftet i faget norsk og er laget til

bruk på grunnskolens barnetrinn.

Forfatterne har fått støtte fra Det faglitterære fond.

Omslagsdesign: Tank Design

Grafi sk formgiving: Capella Media AS, Mia Wang-Norderud

Bilderedaktør: Kjersti Laake

Forlagsredaktør: Kyrre Hole

Trykking/innbinding: Zoom Grafi sk AS, 2006

Utgave 1

Opplag 1

ISBN-13: 978-82-02-23674-8

ISBN-10: 82-02-23674-6

www.cappelen.no

http://ordforalt.cappelen.no


InnholdLes og lær! ...................................................... 4

Fortelling ...................................................... 54

Ta ordet! .................................................... 102

Vi snakker og skriver forskjellig i Norge ....134

Dikt ..............................................................150

Bilder forteller ............................................170

Biografi er ....................................................187


Les og lær!

4

Les og lær!

«Soria Moria Slott» av Theodor Kittelsen


InnholdEspen elsker Elin .......................................6

Matilda .................................................... 10

Fra bok til fi lm ..........................................17

Dinosaurane .............................................19

Bjarne Tyrannosaurus .............................20

Dinosaurene .............................................21

Tamrotter ...............................................24

Svein og rotta på feriekoloni .................. 27

Tar rotta til fi lmen ...................................31

Julia .......................................................... 33

I middelalderen .......................................36

Natt-tanker .............................................42

Hvorfor det? ...........................................43

Kant .........................................................47

Prinsen og svanen ................................... 52


Les og lær!

6

Espen elsker ElinKjersti Scheen

Det var tidlig på våren, i mars, og sola fl øt inn over klasserommet. Det luktet blyantspissing, joggesko og

kritt.På vindusrekka var det varmt og altfor lyst, Espen

gjespet. Han var ikke særlig god til å lese, og det var det de gjorde nå. Han håpet det ikke blei hans tur i dag.

Klokka hans viste at det ennå var lenge til det ringte ut.Det løp noen over skoleplassen, han ønsket det var

han! Espen lente hodet i hånda og lagde en krusedull med kulepennen i margen på leseboka. Mor hadde øvd med han i går som hun pleide. Hvis stykkene var korte, huska han dem ganske godt og trengte ikke bry seg med de dumme, små bokstavene som bytta plass hver gang han ikke passet på.

Blri leste Espen for blir, og Dulo for Ludo.Det var jo bra teit, han visste det sjøl, men det bare blei

sånn så fort han ikke passet veldig på.Ingen andre i klassen leste så dårlig som han.De gikk i femte nå, og mange lånte svære stabler av

bøker med seg hjem fra biblioteket, og skrøt av hvor mye de hadde lest siden sist.

Espen var god i matte, men han skrøt da ikke av det!Han var best i klassen til å drible og nikke fotballen

også, og kunne fi re grep på den elektriske gitaren til broren sin, men hjalp det når han skulle lese høyt!

Sola stakk, og Espen gjespet.På raden ved siden av satt det nesten bare jenter. Først

satt Trude, så satt Cathrine, og bak henne var det Ingrid, og så kom Elin, og så kom Kristine, og så kom Gro.


Les og lær!

7

Espen lagde fl ere kruseduller i boka.Elin var det peneste han visste. Hun hadde verdens

lengste, gule hestehale og mørkebrune øyne. Den blandingen var sjelden, det var Espen sikker på.

Og så hadde hun ørsmå gullringer i ørene.Det var mange som likte Elin, mer enn likte også! Ikke

bare han.Og han torde ikke si det.Han klusset mer i boka. Det var blitt en blå kanin med

lange ører.Han var i grunnen ganske god til å tegne, om han skulle

si det sjøl, bare han slapp denne lesinga. Ord var dumme. Han kunne godt greid seg uten, tenkte han og satte hale på kaninen. Fotball og elgitar. Han skulle klart seg med det, og så en penn til å tegne litt med, sånn iblant. Og gjøre mattestykker – når han blei lei av fotballen og spillinga.

Det kniste slik på jenterekka. Hva dreiv de på med nå? Han kikket opp.


Les og lær!

8

De kastet lapper til hverandre mens læreren sto med ryggen til og skreiv på tavla.

Jenter kaster alltid lapper! Han skjønte ikke at de gadd.Elin, skreiv pennen hans i margen. Espen elsker Elin.Oi, her blei det ikke bare blå kaniner!Han klusset over så fort han kunne, svett i panna under

luggen, så fort opp igjen.Trude kastet en lapp til Ingrid, og Ingrid tok den og ville

kaste den videre til Kristine. Den for høyt i lufta over hodet på Elin, og der strakte Elin hånda opp og stoppet den, og så falt den på gulvet med et lite smell.

Læreren snudde seg.– Rolig nå, sa han. – Jeg vil ikke ha noen lappekasting.

Var det en lapp jeg så?Jentene satt helt stille og sa ingenting. Elins ansikt var

plutselig dyprosa under panneluggen. Espen handlet uten å tenke, han satte foten fram og tråkket på lappen, trakk joggeskoen til seg med det vesle sammenbretta papirstykket under.

Læreren kikket på jentene, én etter én.– Nei vel, sa han og snudde seg mot tavla igjen.Da bøyde Espen seg og tok opp lappen, bretta den opp.Elin elsker Espen sto det.Han svelget. Støttet hodet i hånda, stirret i pulten. Så

kikka han fort på lappen igjen. Det sto der ennå, Elin elsker Espen. Lave knis fra jenterekka, han våget et lynsnart blikk: Elin hadde hodet i hånda, hun også, og kinnene var røde.

Men hun smilte! Han så det, Elin smilte!Å, ord er pene, de, tenkte han og bretta lappen sammen,

puttet den i lomma.Ord er pene!


Les og lær!

9

Oppgave 1

Leseoppgavea Fortell hva Espen syns om å lese.b Hva er Espen fl ink til?c Espen sier at ord er dumme, men på slutten av

teksten sier han at ord er pene. Hvorfor tror du han har forandret mening?

d Gjenfortell historien om lappeskrivingen.

Språkoppgavea Hvordan blir Elin beskrevet i teksten? Skriv ordene

som forfatteren har brukt.b Les innledningen. Hvordan blir stemningen i

klasserommet beskrevet?

Tekstoppgavea Skriv en tekst der du forteller hvordan du lærte å

lese, og hvordan du syns det er å lese nå.b Fortell om en lesekampanje dere har hatt på skolen,

og om kampanjen har fått deg til å lese mer.

L

T

S


Les og lær!

10

MatildaRoald Dahl

Da Matilda var blitt tre, hadde hun lært å lese på egen hånd ved å ta for

seg avisene og bladene som fl øt omkring i huset. Da hun var fi re, var hun blitt en riktig hurtigleser og begynte selvfølgelig å lengte etter bøker. Men den eneste boka som fantes i huset, het Enkel matlaging og tilhørte moren hennes. Da hun hadde lest denne fra første til siste side og kunne alle oppskriftene utenat, bestemte hun seg for at nå ville hun ha tak i noe mer interessant.– Pappa, sa hun, – kan ikke du kjøpe en bok til meg?– En bok! sa faren. – Hva i all verden trenger du en av disse idiotiske bøkene for?– Jeg har lyst til å lese, pappa.– Hva er det for noe galt med TV-en? Her har vi en superfl ott tolvtommers TV, og så kommer du og maser om bøker! Jeg akter ikke å skjemme deg bort heller!

Matilda var alene nesten hver eneste ettermiddag hele uka igjennom, unntatt lørdag og søndag, selvfølgelig. Broren hennes var fem år eldre enn henne og gikk på skolen. Faren hennes arbeidet, og moren pleide å dra til en bingohall i en by godt og vel en mil borte. Fru Wormwood elsket bingo og spilte fem ganger i uka. Den ettermiddagen faren hennes hadde nektet å kjøpe en eneste bok til henne, dro Matilda av sted på egen hånd. Hun aktet seg til det lille biblioteket de hadde på det stedet der hun bodde. Da hun kom dit, fortalte hun bibliotekaren, fru Phelps, hva hun het. Deretter spurte hun om hun kunne få sitte litt og lese en bok. Fru Phelps ble


Les og lær!

11

nokså forbløffet over å se en så liten pike som ikke engang kom i følge med foreldrene sine, men sa i alle fall at hun var hjertelig velkommen.– Hvor er barnebøkene? spurte Matilda.– De er der borte på de laveste hyllene, fortalte fru Phelps. – Skal jeg hjelpe deg å fi nne noen riktig søte med massevis av bilder i?– Tusen takk, men jeg tror jeg skal greie meg på egen hånd, sa Matilda.

Fra den dagen tuslet Matilda av sted til biblioteket hver eneste ettermiddag straks moren hennes hadde dratt på bingo. Det var ti minutter å gå, og så hadde hun to fantastiske timer der hun kunne sitte helt stille og alene i et koselig hjørne og sluke den ene boka etter den andre. Da hun hadde lest alle barnebøkene, begynte hun å gå omkring og lete etter noe annet.

Fru Phelps var blitt ganske imponert og hadde holdt godt øye med Matilda de siste ukene. Nå reiste hun seg fra plassen sin og gikk bort til henne:– Skal jeg hjelpe deg, Matilda? spurte hun.– Jeg lurer på hva jeg skal lese nå, sa Matilda. – Jeg har lest ut alle barnebøkene.– Du mener at du har sett på alle bildene?– Ja, og så har jeg lest det som sto i dem.Fru Phelps så ned på Matilda langt der oppe fra. Matilda stirret tilbake.– Jeg syns noen av dem var nokså dårlige, sa Matilda. – Men noen var helt skjønne. Særlig likte jeg Den hemmelighetsfulle hagen. Den var så mystisk med rommet innenfor den stengte døra og hagen bak den høye muren.

Fru Phelps ble nesten målløs. – Hvor gammel er du, Matilda? spurte hun.


Les og lær!

12

– Fire år og tre måneder, sa Matilda.Fru Phelps ble enda mer forbløffet, men var klok nok til

ikke å røpe det. – Hva slags bok har du lyst til å lese nå da? spurte hun.– Jeg har lyst på en av de virkelige gode som alle de voksne leser, sa Matilda. – En berømt bok. Men jeg vet ikke hva noen av de bøkene heter.

Fru Phelps så bortover hyllene og tenkte seg godt om. Hun visste ikke riktig hva hun skulle ta fram. Hvordan går man fram når man vil fi nne en berømt voksenbok til en pike som er fi re og et halvt år gammel? Først tenkte hun at hun kunne gi Matilda en av de mange romantiske ungpikebøkene som egentlig er beregnet på fjorten år gamle skolepiker, men av en eller annen grunn gikk hun rett forbi den hylla der akkurat de bøkene sto.– Prøv denne, sa hun til slutt. – Den er veldig berømt og veldig god. Hvis du syns den er for lang, kan du bare si ifra, og så skal jeg fi nne noe annet som ikke er så langt og ikke så vanskelig.– Store forventninger, leste Matilda. – Av Charles Dickens. Den vil jeg veldig gjerne prøve.

Jeg må være helt gal, sa fru Phelps til seg selv. Men til Matilda sa hun: – Selvfølgelig skal du få prøve den.

De neste ettermiddagene greide fru Phelps nesten ikke slippe den lille jenta med øynene. Hun satt time etter time


Les og lær!

13

i den store lenestolen lengst borte med boka i fanget. Hun var nødt til å ha den i fanget fordi den var for tung å holde, og derfor måtte hun lene seg framover for å kunne lese den. Det var et merkverdig syn. Den lille mørkhårede skikkelsen satt der med føttene i været, fullstendig oppslukt av historien om Pip og gamle frøken Havisham og huset hennes som var fullt av spindelvev og akkurat så fantastisk som bare den fantastiske fortelleren Dickens kunne gjøre allting. Leseren i hjørnet gjorde ikke annet enn å løfte hånden for å bla om til en ny side, og fru Phelps var alltid lei seg når hun ble nødt til å gå tvers over gulvet og si: – Nå er klokka ti minutter på fem, Matilda.

I løpet av den første uka Matilda hadde vært der, hadde fru Phelps spurt henne: – Er det moren din som følger deg hit hver dag og kommer for å hente deg igjen?– Moren min drar til Aylesbury hver ettermiddag for å spille bingo, sa Matilda. – Hun vet ikke at jeg går hit.– Men det høres ikke bra ut, sa fru Phelps. – Jeg tror det er best du spør henne om lov.– Det vil jeg helst ikke, sa Matilda. – Hun liker ikke at jeg leser bøker. Det gjør forresten ikke faren min heller.– Men hva syns de at du skal gjøre når du er helt alene?– Bare rote rundt og se på TV.– Sier du det.– Moren min bryr seg ikke særlig mye med hva jeg gjør, sa Matilda litt trist.

Fru Phelps var bekymret for den lille piken og tenkte på spaserturen gjennom hovedgata der det alltid var mye trafi kk, og på det farlige gatekrysset, men hun bestemte seg for ikke å si noe mer.

I løpet av en uke hadde Matilda lest Store forventninger. Den utgaven hun hadde, var på fi re hundre og elleve sider.


Les og lær!

14

– Den var nydelig, sa hun til fru Phelps. – Har Dickens skrevet noen fl ere bøker?– Ganske mange, sa den forbløffede fru Phelps. – Skal jeg fi nne en annen til deg?

I løpet av de neste seks månedene leste Matilda disse bøkene, godt hjulpet av den oppmerksomme og omsorgsfulle fru Phelps:

Nicholas Nickleby av Charles Dickens Oliver Twist av Charles Dickens Jane Eyre av Charlotte Brontë Stolthet og fordom av Jane Austen Tess fra D’Urbervilles av Thomas Hardy Til jord skal du bli av Mary Webb Kim av Rudyard Kipling Den usynlige mann av H.G. Wells Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway Larmen og vreden av William Faulkner Vredens druer av John Steinbeck De gode vennene av J.B. Priestly Brighton Rock av Graham Greene Kamerat Napoleon av George Orwell

Det var en imponerende liste, og fru Phelps hadde etter hvert blitt mer og mer forundret og oppspilt, men det var kanskje bare bra at hun ikke ble fullstendig revet med. Hvem som helst som hadde opplevd at et så lite barn kunne greie å komme gjennom alle disse bøkene, ville sannsynligvis bli fristet til å lage en masse ståhei og spre nyheten rundt i nabolaget og kanskje enda lenger, men det gjorde altså ikke fru Phelps. Hun blandet seg ikke opp i andres affærer, og hadde for lengst oppdaget at det sjelden lønte seg å ha for


Les og lær!

15

mange meninger om andre menneskers barn.– Hemingway skriver en god del som jeg ikke forstår, fortalte Matilda. – Særlig det om menn og kvinner. Men jeg likte boka veldig godt likevel. Han forteller sånn at jeg føler at jeg er med på alt det som skjer.– En virkelig god forfatter gjør alltid det, sa fru Phelps. – Og bry deg ikke om det du ikke forstår. Bare len deg bakover og la ordene komme til deg, akkurat som om det skulle vært musikk.– Det skal jeg gjøre.– Visste du forresten, sa fru Phelps, – at på offentlige biblioteker slik som dette får du lov til å låne bøkene og ta dem med deg hjem?– Det visste jeg ikke, sa Matilda. – Men kan jeg gjøre det?– Selvfølgelig, sa fru Phelps. – Når du har funnet den boka du vil låne, kan du bare ta den med bort til meg, så skal jeg skrive opp at du har lånt den, og så kan du beholde den i to uker. Du kan forresten ta mer enn en bok hvis du har lyst.

Fra da av gikk Matilda til biblioteket


Les og lær!

16

bare en gang i uka for å hente nye bøker og levere tilbake de gamle. Det lille soverommet hennes ble leserom, og der satt hun og leste nesten hver eneste ettermiddag. Hun hadde ofte en kopp varm sjokolade ved siden av seg. Hun var ikke høy nok til å nå de forskjellige tingene på kjøkkenet, men hun hadde en liten kasse i uthuset som hun tok med seg inn, og når hun klatret opp på den, nådde hun alt det hun ville ha tak i. Vanligvis laget hun seg varm sjokolade. Først varmet hun opp melken i en liten kasserolle, og så blandet hun i sjokoladen. Fra tid til annen laget hun varm buljong. Det var hyggelig å ta med seg en kopp med et eller annet varmt opp på rommet og ha den ved siden av seg mens hun satt i det stille rommet i det forlatte huset og leste om ettermiddagene. Bøkene tok henne med seg til nye verdener, og hun ble kjent med fantastiske mennesker som opplevde de merkeligste ting. Hun dro med gammeldags seilskip sammen med Joseph Conrad. Hun dro til Afrika sammen med Ernest Hemingway og til India med Rudyard Kipling. Hun reiste verden rundt mens hun satt i det lille rommet i den engelske landsbyen.


Les og lær!

17

En kjempefæl rektor som kaster skolebarna ut av vinduer, idiotforeldre som mobber en intelligent datter fordi hun leser bøker: mye fælere enn vi trodde, men en av de kuleste fi lmene vi har sett, sier seks elever fra Østensjø skole i Oslo.

Overnaturlige evner«Matilda» handler om en totalt forsømt liten jente, uheldigvis født av en ignorant bilselgerfar og en jålete TV-slavemor – ja, så forsømt er hun at foreldrene ikke engang vet hvor gammel jenta er, og om hun egentlig burde ha begynt på skolen.

Ikke at de bryr seg særlig heller, men når pappa en dag selger en skranglete bruktbil til skrekkrektor Miss Trunchbull – bestemmer han seg for å sende lille Matilda til hennes skole, om ikke annet for å få banket litt «forstand» og respekt for voksne folk inn i henne.

Dumme voksneMen Matilda har siden hun var fi re år, sneket seg på daglige turer til biblioteket og er allerede langt mer boklærd og intelligent enn sitt opphav. Og i møte med den aldeles grufulle rektor Trunchbull får hun overnaturlige evner. Hun kan få

ting til å bevege seg bare ved å stirre hardt.

Er det riktig av barn å ta hevn, da, når voksne er dumme?

Jeg tror ikke det fi ns så dumme voksne som i denne fi lmen, sier Håkon Stenerud Andersen (11).

Men Matilda hadde rett til å ta igjen, sier Gabrielle.

Vanskelig å motsi henne der: For når Miss Trunchbull tar en av elevene i fl ettene, svinger henne rundt i et sleggekast og hiver stakkaren så hun så vidt unngår å bli spiddet på det spydspisse gjerdet som omgir skolegården, ja, da er hevnen søt og rettferdig.

Ingen marerittMen så ekle rektorer som Miss Trunchbull fi ns vel ikke?

Da jeg begynte her på skolen, var jeg litt redd for rektor. Men hun er ikke så ille likevel, sier Martin Horvei Larsen (11).

Selvsagt er det Matilda, med sine eventyrlige evner, som til slutt jager rektortyrannen på dør. Samtidig frigjør hun seg fra sine foreldre, etter et seks års forferdelig familieliv – til trampeklapp og jubel fra en fullstappet førpremieresal i Oslo.Utdrag fra Dagbladet

Fra bok til fi lm


Les og lær!

18

Oppgave 2

Leseoppgavea Hvordan lærte Matilda å lese?b Hva får du vite om foreldrene til Matilda?c Hvem er fru Phelps?d Hva er titlene på de to bøkene som Matilda likte

svært godt?e Hva mener forfatteren når han sier at Matilda reiste

verden rundt mens hun satt i det lille rommet sitt?f Hva syns elevene på Østensjø skole om fi lmen Matilda?g «Er det riktig av barn å ta hevn […] når voksne er

dumme?» spør journalisten. Hva svarer de to barna som blir spurt? Hva mener du?

h Hvilken avis er artikkelen «Fra bok til fi lm» hentet fra?

Språkoppgavea Forklar ordene: oppslukt, ståhei, ignorant, boklærd,

premiere.b Hvilke tre undertitler fi nner du i teksten «Fra bok til

fi lm»?c Hvilken av de to tekstene om Matilda er

skjønnlitterær, og hvilken er faglitterær? Begrunn svaret ditt.

Tekstoppgavea Studer tegningene til teksten «Matilda», og beskriv

Matilda og fru Phelps. Bruk mange adjektiver.b Tenk deg at du sitter i en krok på biblioteket og leser

en god bok slik Matilda gjør. Skriv en tekst og fortell hva du ser, hva du lukter, hva du hører, og hva du tenker og føler.

c Skriv et brev til Matilda og fortell om en bok du har lest, og hvorfor du likte den.

L

T

S


Les og lær!

19

DinosauraneRagnar Hovland

Ingen veit visst heiltkor dinosaurane blei av.Dinosaurane som likte så godtå gå på kino (hadde dei hatt rådville dei gått kvar dag)og å liggje på ei varm strandutan å gjere noko som helst.Dinosaurane slapp å gåtidleg inn om kveldenog fekk sjeldan kjeftnår dei skitna seg uteller blei våte på føtene.Og ingen veit visst heiltkor dinosaurane blei av.


Les og lær!

20

Bjarne TyrannosaurusEdith Thabet

En dag for omtrent 100 millioner år siden skjedde det et under ved foten av fjellet Tendaguru. Det skjedde

i nøyaktig samme øyeblikk som de duftende, luftige, rosafi olette slørene til den afrikanske morgentåken begynte å danse rundt fjelltoppene. Det var et helt dagligdags under, som hadde skjedd mange ganger før, og som vil skje om og om igjen. Men for dem som opplever det, er det noe helt spesielt og fantastisk – det var det den gang, og det er det i dag.

Også for Rex og Regina av den gamle, ærverdige Tyrannosaurus-familien var det et helt spesielt under. Glade og lykkelige sto de foran et vakkert egg med brune fl ekker – deres egg! – og så hvordan sprekkene i skallet stadig ble fl ere. Hjertene hamret av forventning og spenning.

«Jeg kan ikke tro det! Tenk at vi endelig skal bli foreldre,» sa Regina gledesstrålende.

«Mm,» svarte Rex. Han var så opprømt at han ble helt stum.

«A-tjsoo!» kom det fra det lille vesenet som akkurat da hadde fått hull på eggeskallet. Bjarne Tyrannosaurus var født!


Les og lær!

21

DinosaureneEirik Newth

Selv om dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden er vi mennesker veldig fascinert av dem, og antakelig

kjenner du navnene på fl ere av dinosaurene på bildet. Dinosaurene utviklet seg fra en enda eldre dyregruppe for 230 millioner år siden. De første dinosaurene liknet lite på dem du ser her. Men i løpet av noen millioner år oppsto det mange ulike typer som levde på land, svømte i


Les og lær!

22

havet og fl øy i luften. Etter hvert levde det dinosaurer over hele kloden. Selv om de til slutt forsvant, var de en svært vellykket dyregruppe som overlevde i 170 millioner år. Til sammenlikning har det bare eksistert mennesker på Jorda i fem millioner år.

De fl este dinosaurer var store planteetere som gikk på alle fi re. For eksempel var Brachiosaurus, det største landdyret som har levd, høy som et fi reetasjes hus og veide opptil 73 tonn!

Det største rovdyret gjennom tidene, Tyrannosaurus Rex, var fem meter høy, tolv meter lang og veide bortimot åtte tonn. I likhet med alle andre kjøttetende dinosaurer gikk Tyrannosaurus på to bein. Dinosaurer fantes også i små utgaver. Den minste, Compsognathus, var på størrelse med ei høne og veide tre kilo.

Nesten alt vi vet om dinosaurene har vi lært ved å studere fossiler, rester av døde dyr som er forsteinet. Stort sett var det bare de harde delene av dinosaurkroppen som ble til stein, og forskerne har måttet gjette seg til utseendet på muskler, hud og øyne ved å tenke seg at dinosaurene minnet om dyr som lever i dag. Selv om dinosaurene ofte tegnes med grå hud, er det godt mulig at mange var dekket av fargerike kamufl asjemønstre, akkurat som moderne øgler og slanger.

Noen forskere mener at ikke alle dinosaurene døde ut. De tror at fuglene, som nedstammer fra dinosauren Archaeopteryx, er en slags moderne dinosaur. I så fall er det dinosaurer du legger ut mat til på fuglebrettet om vinteren.


Les og lær!

23

Oppgave 3

Leseoppgavea Les de tre tekstene, som alle handler om dinosaurer. b Øv deg på å lese diktet «Dinosaurane» av Ragnar

Hovland.c I diktet har forfatteren brukt virkemidlet humor.

Finn eksempler som viser dette.d Fortell hva som skjedde da Bjarne Tyrannosaurus ble

født.e I teksten «Dinosaurene» av Eirik Newth avslutter

forfatteren med setningen: «I så fall er det dinosaurer du legger ut mat til på fuglebrettet om vinteren.» Hva mener forfatteren med det?

f Skriv nøkkelord fra teksten «Dinosaurene». Bruk nøkkelordene og gjenfortell innholdet.

Språkoppgavea Forklar ordene: ærverdig, forventning, opprømt,

fascinert, rovdyr, kamufl asjemønster.b Hvilken av de tre tekstene er faglitterær?c Hvilke ord har forfatteren brukt for å skildre

morgentåken ved fjellet Tendaguru i tekstutdraget fra Bjarne Tyrannosaurus?

d Skriv diktet «Dinosaurane» om til bokmål.

Tekstoppgavea Studer illustrasjonen på side 21, og beskriv

dinosaurene så detaljert som mulig.b Skriv en faglitterær tekst om dinosaurer. Tenk deg

at du skal lese teksten din for yngre elever. Tilpass språk og innhold til aldersgruppa. Bruk ulike kilder. Illustrer teksten din.

c Skriv en fortsettelse på fortellingen om Bjarne Tyrannosaurus.

L

T

S


Les og lær!

24

TamrotterGisela Bulla

Rotter er ikke bare våkne og observante, men de er i tillegg svært tilpasningsdyktige og har klart seg gjennom fl ere tusen års forfølgelse. Hvis tamrotter stelles riktig og kjærlig, kan de bli tillitsfulle kjæledyr.

Rotter fi nner vennersom blant annet overfører farlige sykdommer. Derfor ble og blir de bekjempet som skadedyr, blant annet med gift.

Men den som beskjeftiger seg litt nærmere med rotter, vil oppdage at de ikke bare er våkne og tilpasningsdyktige vesener, men også tillitsfulle kjæledyr.

En rotte som holdes som familiedyr og behandles kjærlig, blir raskt tillitsfull overfor eieren sin og viser da overraskende atferdsmåter.

Svartrotter og brunrotterForfedrene til alle rotter som i dag holdes som kjæledyr, er brunrotter. De kom fra Øst-Asia til Europa og Norge for omtrent 250 år siden.

Svartrotta stammer trolig fra India, den spredde seg allerede i forhistorisk tid langs de gamle handelsveiene til Europa.


Les og lær!

25

Opprinnelig var rotter bare utbredt i Asia, Europa, Afrika og Australia. Til Amerika kom de som blindpassasjerer på skip, skjult blant frakten. På den måten har de etter hvert klart å befolke hele verden.

Svartrotter og brunrotter ser ulike ut og lever også i forskjellige områder.

Svartrotta har slankere kroppsbygning, store, tynne, nesten nakne ører og store øyne.

Kroppslengden er om lag 9 til 24 cm, halelengden 12 til 25 cm. Halen er alltid lengre enn kroppen.

Svartrottene hadde tidligere sitt leveområde i trærne, men der det bor mennesker, foretrekker de loft, bolighus og høyloft i låvene som leveområder.

I Norge dukket svartrotta opp på 1200-tallet, men forsvant rundt 1890.

Brunrotta har robust kroppsbygning, små, runde ører med mer hår enn på svartrottas ører og mindre øyne. Kroppslengden er 11 til 28 cm og halelengden 9 til 23 cm. Halen er alltid kortere enn kroppen. Brunrotter lever nær bakken. Der det bor mennesker, holder brunrottene til i kjellere og underetasjer i hus. De oppholder seg ofte i kloakknettet.

Rotter er store musBåde svartrotta (Rattus rattus) og brunrotta (Rattus norvegicus) hører til familien ekte mus, en underfamilie av mus.

Rottene atskiller seg fra sine mindre søsken, musene, særlig når det gjelder kroppsstørrelse og intelligens og ved at ørene er så små i forhold til kroppsstørrelsen. Selv om rottene hører til samme familie, kan de ikke fordra mus. Rotter jager mus nådeløst, og ofte dreper de dem.


Les og lær!

26

Kjøp av rotterSiden rotter begynte å bli populære som kjæledyr, har mange dyrebutikker et stort utvalg av dem. Men du kan også spørre dyrlegen eller en dyreforretning om oppdrettere av rotter for salg. Det er også mulig å søke på internett etter foreninger som kan gi opplysninger om aktuelle oppdrettere i ditt distrikt.


Les og lær!

27

Svein og rotta på feriekoloniMarit Nicolaysen

Svein har lurt med seg kjæledyret sitt, rotta Halvorsen, på feriekoloni.

Det måtte være brann. Eller jordskjelv. Eller verdens

undergang. Kanskje alt på en gang. Og det foregikk på jenterommet.

Thomas spratt ut på gulvet. Håret hans var helt fl atklemt bak. Det var bare én rosett å se, og den var midt oppå toppen av hodet.

– Hva er det? ropte han og myste opp på meg.

– Aner ikke, sa jeg. – Brann kanskje.Fra køya der jeg lå, kunne jeg se ut av vinduet på veggen

rett imot. Det var et stykke ned til bakken fra 2. etasje. Hvis vi måtte hoppe. Det lå et branntau kveilet sammen under vinduet. Men det hjalp ikke meg. Jeg kunne ikke klatre i tau. Og så hadde jeg høydeskrekk.

Døra gikk helt opp. Guttene begynte å presse seg ut i gangen. Det luktet ikke røyk. Ingen ropte «Brann, brann!».

– Kom da, Svein, sa Thomas.Han var allerede på vei ut.Jeg kom meg ned og fulgte etter han og de andre. Jeg ble

stående i en klynge og glane inn i jenterommet.Jentene sto og klumpet seg sammen inntil veggen.

Noen hadde samlet seg oppe i et par køyesenger. De to gruppelederne Camilla og Line var der. Og Anne kokk. I en svær, hvit badekåpe og med en kost i handa.


Les og lær!

28

Og det var ikke bare det at alle var der. Det var lyden. Hylinga. Skrikene. Som sirener og alarmer som bare gikk og gikk og som ingen fi kk skrudd av.

– Hvor er den røtta? ropte Anne kokk.Hun bøyde seg og glante rundt omkring mens hun holdt

hardt rundt kosten.Jeg så på Thomas.– Røtte? Hva er det for noe?Han ristet på hodet.– Je skal få ta i den røtta og je så …Røtte … Mente hun … Mente hun rotte? Å nei! Så det

var her han hadde rota seg bort. Den dusten. Av alle steder måtte han rote seg inn på soverommet til jentene. Og nå var Anne kokk på krigsstien. Med håret til værs, med ild i blikket og bevæpnet med en diger kost. Det var nok ingen sak for henne, nei. Bare ei lita rotte!

Jeg så for meg Halvorsen, most utover, svart og hvit pels i en guffe av blod og gørr. Her måtte det handling til. Det hjalp ikke om jeg var redd. Det fi kk ikke hjelpe om min siste time var kommet.

Jeg banet meg vei fram til Anne kokk.– Eh … unnskyld …Hun snudde seg. Så strengt på

meg.– Ja, Ka e det nå da?Jeg svelget. Anne kokk. Eller Anne

sjørøverdronning. Hva ville straffen for lovovertredelse være? Gå planken? Få fi ngrene kappet av? Kom hodet mitt til å dingle fra en påle nede på stranda, til skrekk og advarsel?

– Det er min rotte.


Les og lær!

29

Det ble helt stille. Det virket i hvert fall som om det ble helt stille. Som om hele verden også sto stille. Det var som en sakte fi lm der lyden var visket bort. Det føltes som om det varte en halv dag. Ordentlig tid. Relativ tid. Ordentlig tid. Relativ tid …

– Di røtte?Anne kokk så på meg med smale øyne.Jeg nikket.– Ka meine du?– At den er min. Halvorsen er min. Rotta …Jeg tok han med meg. Han har ligget i lakenposen min,

men så rømte han. Jeg skal få tak i han. Han er ikke farlig. Han biter ikke.

Det siste sa jeg høyt og tydelig så jeg var sikker på at de hørte det oppe i køyesengene og i krokene i den andre enden av rommet. Så de skulle forstå at det ikke var grunn til panikk. Slett ingen grunn til panikk.

– Halvorsen … Røtta di? Nei nå …Anne kokk ristet på hodet.– Ja, ja. Få tak i’n du. Så fær me talas ve’.Alle stirret på meg. Absolutt alle. Jeg følte meg som

et trafi kklys. Helt rød i toppen. Eller som om det var juletretenning midt på sommeren og alle gikk rundt meg og sang: «Så går vi rundt om en erkeidiot, erkeidiot, erkeidiot … tidlig en tirsdags morgen.»

Det var bare andre dagen på leiren, og jeg hadde allerede greid å rote til det som var av timeplaner og ordensregler. Før klokka var 07.00, satt alle ungene i huset og spiste frokost, noe de egentlig ikke skulle ha gjort før klokka 08.30. Og jeg sto på hodet i jenterommet og forsøkte å lokke til meg Halvorsen. Stakkars Halvorsen. Det var ikke


Les og lær!

30

hans feil. Og han satt sikkert innerst i den innerste kroken, stiv av skrekk. Kanskje han ikke engang hørte stemmen min. Kanskje all skrikinga satt igjen i all sin angst og gru inne i hodet hans.

– Halvorsen! Halvorsen! Kom da, ja, kom da! Det er meg. Det er Svein. Det er pappa!

Jeg krabbet rundt. Jeg krabbet under sengene og mellom alle sekkene og bagene. Jeg skubbet unna truser med hjerter og klistremerkebøker og badedrakter og tøfl er med hvite prestekrager.

– Halvorsen! Vær så snill! Anne kokk kommer til å … hun kommer til å …

Ja, hva kom hun til å gjøre? Jeg trodde vel egentlig ikke at hun kom til å drepe oss. Men kanskje vi ble sendt hjem. Hva ville moren og faren min si da?

Jeg satte meg ned og lente meg til en av ryggsekkene. Jeg la hodet mot knærne og armene rundt hodet. Alt var fælt. Mega-fælt. Mega-giga-multi-fælt.

Da var det noe som kilte meg på beinet. Jeg åpnet øynene. Der satt han. Der satt Halvorsen. Gode, gamle Halvorsen.

Jeg løftet han opp og holdt han inn mot ansiktet mitt. Han slikket meg på nesa. Jeg var kjempeglad for å se han, men jeg syntes at jeg måtte være streng.

– Hva er det du fi nner på? sa jeg. – Pigge av på den måten!

Jeg holdt han ut foran meg. Jeg så rett inn i de svarte knappeøynene hans. Han var jo bare god. Og jeg hadde lyst til å bli sittende der, helt stille, i fred og ro. Men jeg visste at det ikke var noen vei utenom. Alle ventet. Jeg måtte ned til Anne kokk og få dommen.

– Hvis vi overlever det her, Halvorsen, samme hva som skjer, da blir hele sommeren en fest!


Les og lær!

31

Magnus Martens regisserer «Svein og rotta». Møt norsk barnefi lms ferskeste stjerner – Celine, Thomas, Luis og en gjeng spesialtrente tsjekkiske hetterotter.

– Han bæsjer på meg! roper Celine Louise Dyran Smith (9) og rister av seg rotta Pippi. Thomas Saraby Vatle (10) og Luis Engebrigtsen Bye (10) ler godt og koser med sine egne rotter.

De tre har hovedrollene i barnefi lmen «Svein og rotta», som starter opptakene på tirsdag. Filmen bygger på Marit Nicolaysens suksessbokserie om Svein og kjælerotta hans, Halvorsen. Filmen regisseres av Magnus Martens, som sto for manus og regi på fi lmen «United» i fjor.

SøteThomas Saraby Vatle spiller hoved personen Svein. Celine og Luis spiller vennene Melissa og Dan, som også er rotteeiere.

– Før syntes jeg rotter var ekle. Men når man blir vant til dem, er de faktisk søte, forteller Luis.

Han har hatt roller i «Vinterkyss» og i TV-serien «Johnny og Johanna», mens Thomas og Celine ikke har fi lmerfaring fra før. Alle får fri fra skolen fram til juni for å spille inn «Svein og rotta».– Jeg har skrevet to autografer i skolegården allerede, smiler Thomas Saraby Vatle.

SpesialrotterHele 25 spesialtrente fi lmrotter skal bytte på «rollene» som Halvorsen,

Pippi og James Bond. Hetterottene er avlet opp spesielt for «Svein og rotta»-produksjonen hos det tsjekkiske studioet Faunafi lm, som trener dyr for fi lmbruk. Noen har gnaging som spesialområde, andre er spesielt fl inke til å sitte stille foran kamera.

Vi fi kk telefon fra Norsk Hetterotteforbund, som lurte på hvorfor vi ikke brukte norske rotter, men i Norge blir ikke dyr spesialtrent for fi lm, sier Dag Alveberg, fi lmprodusent for studioet Maipo.

Frekk fi lmSeks regissører hadde lyst til å regissere «Svein og rotta». «United»-regissør Magnus Martens fi kk oppgaven. Han gleder seg til å lage en utradisjonell og frekk barnefi lm.

– Barnefi lmer har lett for å bli snille, banale og overtydelig moralske. Men barn er ikke dumme, de kan gjerne få litt mer å tygge på. Det blir i hvert fall ingen «Heldiggrisen Babe»-effekter med snakkende dyr, sier Martens.

Han er storfornøyd med å ha Thomas, Celine og Luis i hovedrollene.– Vi plukker ikke ut barn ut fra skuespilleraudition. Vi ser på hvem som passer som typer i rollene, og hvem som fungerer godt sammen, så kommer det dramatiske etter hvert. De tre er en fi n og skravlete gjeng, smiler Magnus Martens.

Aftenposten 23.04.2005

Tar rotta til fi lmen


Les og lær!

32

Oppgave 4

Leseoppgavea Hva heter underkapitlene i teksten «Tamrotter»?b Skriv nøkkelord og gjenfortell innholdet i hvert

underkapittel.c Sammenlikn svartrotter og brunrotter. Hva er likt, og

hva er forskjellig?d Les avisteksten «Tar rotta til fi lmen», og svar på

spørsmålene:– Hvem spiller de tre hovedrollene i fi lmen Svein og rotta?– Hvilken bokserie bygger fi lmen på, og hvem har skrevet bøkene?– Hva får du vite om rottene som skal spille «rollene» som Halvorsen, Pippi og James Bond?– Hvorfor brukte de ikke norske rotter i fi lmen?

Språkoppgavea Forklar ordene: observant, tilpasningsdyktig, tillitsfull,

nådeløs, regissere, regissør, banal, moralsk.b Tekstutdraget fra Svein og Rotta på feriekoloni er en

skjønnlitterær tekst. Hvorfor? Begrunn svaret.c Finn eksempler på replikker som er skrevet på

dialekt i tekstutdraget fra Svein og rotta på feriekoloni. Skriv replikkene om til bokmål.

Tekstoppgavea Du skal selge de fem ungene som tamrotta di har

fått. Lag en plakat og få med en beskrivelse av rottene, pris og hvor kjøperne skal henvende seg. Illustrer plakaten din. Tenk deg at salgsplakaten skal henge på kjøpesenteret.

b Tenk deg at du skal intervjue en rotte. Skriv spørsmålene du vil stille, og svarene du tror rotta gir.

c Skriv en fortelling om rotta som vant «Idol». La rotta fortelle.

L

T

S


Les og lær!

33

JuliaHelena Dahlbäck

Her er jeg, Julia, igjen. Som går i femte og fremdeles skriver

dagbok. Men ikke for læreren lenger, bare for meg selv.

Denne boka handler om hvordan man kan gå og føle seg ensom, selv om det er mange mennesker rundt en.

Og så vil jeg gjerne dere skal vite at jeg fi kk en søster i november!

Høsten kom fort dette året. Rett som det var hadde ingen lyst til å gå ut i friminuttene lenger, selv om alle lærerne maser på oss hele tiden. Det er typisk november, og det føles som om vi har gått i femte kjempelenge. De som går i fjerde nå, virker så små. I hvert fall når man sammenlikner med hvordan vi andre var på den tiden.

På skolen holder vi på med middelalderen som emne. Det har Isbjørnen funnet på, han som er gift med Solbritt, pianolæreren min. Han vil at vi skal holde på med middelalderen hele tiden. Nå går han rundt i klasserommene og leser tusen år gamle fortellinger og viser lysbilder av inntørkede mennesker som arkeologene har funnet i en grøft. Det er bilder av gamle, tørre kropper med klær på, helt mørkebrune og rynkete. De døde for tusen år siden og har bare blitt liggende i jorden uten å råtne bort. Siden har noen funnet dem og tatt dem med til forskjellige museer.


Les og lær!

34

Men det er ikke bare fortellinger og lysbilder vi holder på med på skolen. Nei, læreren vår tar med seg ting hver dag som hun viser fram. Vi skal nemlig lage middelalderoppgaver og samle opplysninger om hvordan folk levde og hva de hadde. Magnes mamma som arbeider på et museum, kom en dag og viste oss noen lysbilder. Og Katten tok med seg noen saker som faren hennes hadde kjøpt i andre land.

Men en gang prøvde Katten å spøke litt med læreren og lot som om en hodeskalle hun hadde med seg, var fra middelalderen. Den der hodeskallen ser helt ekte ut, men når man åpner gapet på den, blir en lampe tent og en melodi blir spilt. Læreren fulgte ikke skikkelig med da Katten gikk fram for å fortelle om hodeskallen, men da den begynte å lyse og spille, fi kk læreren veldig hastverk med å få Katten tilbake på plassen sin. Men alle hadde allerede begynt å gapskratte, så ingen kunne høre et pipp av hva læreren sa. Det er med Katten som det pleier å være, det begynner skikkelig, men så kan hun ikke riktig la være å tulle.

Vi skal ha et marked også før juleavslutningen. Alle skal kle seg ut i middelalderkostymer som vi har fått sy i formingstimene, og vi skal selge brød og kaker og sånt som vi har bakt på skolen. Noen skal oppføre et skuespill om middelalderen, Isbjørnen og læreren vår har valgt ut fem fra hver klasse. På den måten lærer vi oss å samarbeide, og så blir det ikke så mye mobbing på skolen, tror Isbjørnen.

Katten og jeg skal gjøre rede for hvordan barna hadde det i middelalderen. Det passer bra, syns vi, siden vi likevel har interessert oss mye for barneoppdragelse i det siste.

Når vi har lekser om middelalderen, pleier Katten og jeg alltid å gå hjem til meg og gjøre dem. Vi sitter i stuen med permene våre, og så sitter mamma i et hjørne med Sofi e i armene. Det blir liksom så fredelig i hele huset.


Les og lær!

35


Les og lær!

36

I middelalderenJan Brendalsmo, Morten Myklebust og Anne Thowsen

Middelalderen i norsk historie innledes med slaget på Stiklestad i år 1030 og strekker seg over 500 år.

Middelalderen har vært omtalt som en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker.

I tiden etter 1349 da Svartedauden kom til Norge, var det nedgangstider i landet som førte til stor fattigdom blant folk. Teksten under handler om hvordan vanlig folk levde i middelaldren her i landet.

Den første utedoen

Det var vanlig at folk gjorde fra seg der de fant det for godt, men litt utenfor allfarvei. Men det har faktisk vist seg at de første utedoene vi kjenner til ble bygget tidlig i middelalderen. De bygde et lite hus på stolper med trapp opp til døra. Disse var gjerne plassert i enden av bygården. Rundt og mellom stolpene ble det av og til satt opp lave fl ettede gjerder for å holde møkka på plass. Når gripa ble full, ble den tømt et annet sted på gården.


Les og lær!

37

Stanga i veggen

En annen variant var stanga i veggen. Rundt hjørnet på huset ble det satt en kraftig kjepp eller fjøl inn mellom to tømmerstokker i husveggen. Sittende på denne kunne folk så gjøre sitt fornødne. Haugen vokste og vokste selv om grisene fl atet den ut mens de lette etter mat. Når så haugen nådde sin topp, ble stanga bare fl yttet et par stokker høyere opp. Senere kunne den fl yttes til et annet sted langs veggen. All denne møkka og annen søppel førte til at de nederste tømmerstokkene råtnet. Da ble bygningen tatt fra hverandre og satt opp igjen med nye bunnbjelker et annet sted på gården. Der huset hadde stått ble det en fi n grop hvor de kunne kaste mer avfall.

Uten såpe

De vasket seg ofte på hendene i middelalderen – både før, under og etter at de hadde spist. Årsaken til dette var at de spiste middagen med kniv, skje og fi ngrene. Gaffelen var ennå ikke kommet hit til landet. Før såpe ble kjent i Norge vasket de seg med en slags askelut. Denne var også fi n til å bleke håret. Ellers vasket folk seg når de hadde sølt seg til, og skulle de gjøre det grundigere, gikk de i badstua eller i karbad.

Karbad

Karbad var noe som tilhørte storfolket. De brukte en rund eller avlang trestamp og måtte sitte med bøyde knær. Om de ikke hadde store jernkjeler å varme opp vannet i, varmet de i stedet opp steiner på bålet. Når disse ble lagt i karet ble vannet veldig varmt, og steinene kunne skiftes ut etter hvert som vannet ble avkjølt.


Les og lær!

38

Badstubad

Det var vanlig at de fl este gårder hadde ei badstue. Om den ikke ble brukt til bading, kunne de tørke korn der. I badstua var det bygd opp en ovn av steiner som ikke sprakk når det ble kastet kaldt vann på dem. Her svettet og dampet folk av seg møkka. De som badet pisket seg med bjerkeris og dynket seg i kaldt vann. I byene ble det også bygd offentlige badstuer – vi hører om enkelte med plass til femti mennesker. Disse badstuene tilbød etter hvert både kvinner, vin, spill og sang. Etter hvert ble byens badstuer også benyttet til medisinsk behandling som årelating og kopping.


Les og lær!

39

Rengjøring i hjemmet

Middelalderhusene hadde dårlig belysning. Der det var ildsted, var det en ljoreåpning i taket. I tillegg kunne noen hus ha små glugger i veggene. Et åpent ildsted ga jo lys, men i tillegg kunne de ha tyrifakler eller små tranlamper av kleberstein. Uansett var det tussmørkt, veggene var nedsotet og rengjøring besto i å sope sammen det verste. Dette skjedde i forbindelse med høytidsdager.

Dårlige tenner

I middelalderen pusset de ikke tenner slik vi gjør i dag. Ble ei tann for vond og plagsom, ble den bare trukket ut. Tennene ble dessuten mer slitt enn våre. Kornet de spiste var malt på kverner av stein, og da ble melet blandet med fi nt steinstøv. Tennene kunne også bli brukt som en tredje hånd når de arbeidet med skinn. Tannstein og tannråte var vanlig, men kanskje folk den gang hadde et mindre sukkerholdig kosthold, for det var de færreste som var tannløse. Et kosthold med mye grønnsaker gjorde at de unngikk sykdommen skjørbuk. Fikk de den, falt i alle fall tennene ut.

Kroppsarbeid

Det var stor forskjell i middelalderen på hvordan folks arbeidsdag artet seg. Vanlige bønder og fi skere hadde tungt kroppsarbeid fra morgen til kveld, og alle generasjoner hadde sine faste oppgaver. Adel og storbønder kunne nok ta sine tak med det fysiske arbeidet, men mye viktigere for dem var det å øve seg i våpenkamp og idrett. De drev handel og var på utenlandsferd, og de smidde giftemålsallianser og drev politisk intrigespill. De kriget og dro på korstog, og de hadde ansvar for driften av gårdene sine. Der drev


Les og lær!

40

gårdsarbeidere, leilendinger og treller jorda, og en stor stab av tjenestefolk holdt hjulene i gang der storbonden selv holdt til – enten dette var på landet eller i byen.

De sterke overlevde

Dårlig hygiene var en viktig årsak til mange sykdommer i middelalderen. Under slike forhold oppsto lett epidemier – særlig i byene hvor folk bodde tettere sammen. Dessuten var det ikke alltid at kuren virket i forhold til sykdommen: En kvinne med vond fot fi kk laget en modell av foten sin i voks. For å bli frisk, ofret hun voksfoten sammen med seks merker voks, til den hellige biskop Torlak. Det var nok tvilsomt om det hjalp. Det ble vanskelig å stille diagnose også fordi folk trodde det var de døde som gjorde at store epidemier herjet. I en tid som dette sier det seg selv at de måtte være sterke for å overleve. Når barn ble født skulle de derfor herdes ved å holdes i kaldt vann. Dette kunne derimot resultere i at barnet døde, og på den måten overlevde jo de sterkeste.

De ble ikke gamle

I dag er gjennomsnittlig levealder 77 år, i middelalderen var den noe under 30. Selvsagt ble enkelte mennesker eldre enn dette, men hvis de oppnådde en alder av 45 år, ble de faktisk sett på som gamle. Utsikten til et bedre liv var for de aller fl este svært liten. Voldsbruk og forakt for de svake var dagligdags kost, det samme var sykdommer og brå død. Den eneste forbedring de kunne håpe på var i livet etter døden, og dette var med på å styre menneskenes daglige handlinger og tanker.


Les og lær!

41

Oppgave 5

Leseoppgavea Les tekstutdraget fra Julia av Helena Dahlbäck, og

svar på spørsmålene:– Hvilket emne holder Julia på med på skolen?– Fortell hvordan elevene lærer om middelalderen.– Fortell historien om Katten som spøkte med læreren.– Hvordan skal framføringen av emnet være?– Hvilken oppgave skal Katten og Julia framføre?

b Les den faglitterære teksten «I middelalderen», og svar på spørsmålene under:– Hva heter underkapitlene?– Hva menes med stanga i veggen?– Hva ble badstua brukt til?– Hvordan fi kk de lys i husene sine?– Gjenfortell underkapitlet «De sterke overlevde».– Hva er forskjellen på gjennomsnittlig levealder i dag og i middelalderen?

c Lag sju spørsmål til teksten, og svar på dem.

Språkoppgavea Forklar ordene: trestamp, årelating, ljore, intrigespill,

korstog, leilending, hygiene, diagnose, epidemi.b Hvilken sjanger er teksten om Julia skrevet i? Hva

kjennetegner denne sjangeren?

Tekstoppgavea Tenk deg at du er Julia. Skriv et brev til pappa og

fortell om julemarkedet og hvordan det gikk med framføringen.

b Velg ett av underkapitlene i den faglitterære teksten, og fi nn mer stoff om temaet. Skriv nøkkelord som du skal bruke i et kort foredrag om emnet.

L

T

S


Natt-tankerMichèle Lemieux

Og hvor går de når de forlater hodet?

Hvem er jeg?

Fins det bare én av meg i verden?

Syns Fido at han er pen?

Hvor komme alle ideene fra, som jeg har i hodet?

Oppgave 6

a Studer illustrasjonene, og les de fi losofi skespørsmålene til hvert bilde.

b Velg det fi losofi ske spørsmålet som du gjerne vil samtale om. Skriv hvorfor du valgte akkurat det ene spørsmålet.

Les og lær!

42


Les og lær!

43

Hvorfor det?Arild Nyquist

Alle mennesker på jorden er forskjellige.

Noen er høye og tynne.Noen er små og andre er tykke.Noen har lyst hår og andre mørkt

– noen er gule i huden og andre lyse og svarte (men alle er mennesker inni seg for det) – noen mener sånn og andre noe annet – og egentlig er det ingen ting som er helt riktig og ingen ting som er helt galt når det for eksempel gjelder klesdrakter og vaner og for eksempel mat – alt forandrer seg nemlig fra land til land, over hele jorden.

I Norge spiser vi middag med gaffel og kniv.I Kina spiser de med pinner.Andre steder igjen bruker de bare fi ngrene.Så kan jeg spørre: – Syns du det er riktigere å spise med

gaffel og kniv enn med pinner?Og: Er det riktigere å spise med pinner framfor å bruke

bare fi ngrene for eksempel?Hvorfor det?

Jeg sier: Selvsagt kan det virke litt grisete å spise middag med fi ngrene, men sett nå at fi ngrene er vasket ti ganger med såpe og vann, da, og pinnene er vasket i halvskittent såpevann, mens kniven og gaffelen ikke er vasket i det hele tatt, bare gnidd sånn passelig reine med et skittent håndkle? Hva er egentlig det mest grisete da?


Les og lær!

44

I Norge spiser vi kjøtt og ost og egg og fi sk. Og brød og pølse og mye annet.

I andre land spiser de kanskje biller og gresshopper og klapperslanger. Og mye annet – ris og jordnøtter for eksempel. Og i andre land igjen gomler de skilpadder og hunder, og ørene på grisen når den er slaktet – og stekte epler og kokte bananer og mye annet.

Syns du det er dumt og gærnt at noen spiser gresshopper? Eller ørene på en slaktet gris?

Hvorfor det?

Kanskje en liten gutt eller jente, nøyaktig på din egen alder, satt i et land langt borte og spiste en stor og stekt gresshoppe akkurat nå, og at han eller hun syntes det smakte aldeles herlig.

Hva syns du om det?Selv sitter du og spiser en brødskive med nedlagt sursild

og løk – hva er egentlig bedre og riktigere med det, da?Eller:Hva hadde du selv sagt hvis han eller hun som satt i et

fremmed land, rynket på nesen og smilte og syntes at det du spiste, nemlig brødskive med nedlagt sursild og løkringer,


Les og lær!

45

var det dummeste og snåleste og rareste de noengang hadde hørt om? Hva ville du sagt da?

At de var dumme?Og ikke forsto noen verdens ting?Men hvorfor er det egentlig riktigere å spise sursild

enn gresshopper, da? Eller – hvorfor er det riktigere å spise svinekoteletter enn små, stekte øgler? Eller skilpadder? Begge deler er jo dyr? Og – hvorfor er det riktigere å spise det som du og mor og far har på tallerkenen, enn for eksempel det de spiser i andre land langt borte?I noen land spiser de ikke oksesteik. Okser er nemlig hellige dyr, og hellige dyr rører man ikke – aller minst slakteren.

I andre land igjen spiser de verken koteletter eller annet kjøtt fra grisen – grisen er nemlig like hellig som oksen (hvis det ikke er en annen grunn til at man ikke rører den) – derfor får grisen gå i fred, nesten som hunden hjemme hos oss.

Syns du det er dumt at okser er hellige dyr, og at man ikke spiser oksesteik av den grunn? Og at grisen kanskje er like hellig som oksen, og ingen slakter får røre en gris?

Men slik er det altså.

I enkelte land, for eksempel deler av Kina, spiser de en viss hunderase – akkurat som vi her hjemme spiser fårikål og lammesteik.

Det syns du kanskje er både dumt og galt?Å spise en hund mener jeg?Hvorfor det?

Tenk om det satt en liten gutt eller jente i et fremmed land langt borte og gomla på en stor porsjon hundesteik akkurat nå – samtidig som de kunne se opp til deg gjennom en lang og sterk rørkikkert, at du satt ved middagsbordet og la i deg


Les og lær!

46

en porsjon lammekoteletter med god appetitt. Og at hun deretter smilte og pekte og lo: «Se på hun tullebukken der da – hun spiser lammekoteletter hun! Hun må være passelig dum og gæren i hue!»

Hva hadde du sagt da?Mener du at alt du sier og tenker og gjør, er riktig

– måten du kler deg på og maten du spiser – og at alle de andre som ikke gjør som deg, tar feil? Eller tenker du på at de andre også på en måte har rett – slik som de gjør det? Akkurat som du har rett – slik som du gjør det?Egentlig tror jeg det er galt å si at det ene er særlig riktigere enn det andre – vi skulle heller si at det er mange forskjellige måter å gjøre tingene på – og at disse som vi bruker og benytter oss av i Norge, ikke nødvendigvis er riktigere enn dem de bruker og benytter seg av i Afrika – de gjør det bare på sin måte, vi på vår. Og at vi alle bør forstå og godta hverandre.

Oppgave 7

a Et av spørsmålene i teksten «Hvorfor det?» er om det er dumt å spise gresshopper. Hva mener du om det? Begrunn svaret. Skriv meningen og begrunnelsen din i loggboka.

b Finn de andre fi losofi ske spørsmålene som Arild Nyquist stiller.

c Velg ett eller fl ere av de andre fi losofi ske spørsmålene, og gjennomfør en fi losofi sk samtale i gruppa. Begynn med å notere din mening og begrunnelse i loggboka.

d Snakk sammen om hvordan den fi losofi ske samtalen var:– Fikk du sagt meningene dine?– Forandret du mening etter at du hadde lyttet til andre?


Les og lær!

47

KantJon Fosse

Eg heiter Kristoffer.Eg er åtte år gammal og går i

tredje klasse.Når eg har lagt meg om kvelden,

ligg eg ofte og tenkjer. Viss eg ikkje ligg og tenkjer, les eg ofte i Donald.

No ligg eg i senga mi og tenkjer. Inne i stova høyrer eg pappa gå over golvet. Viss han kjem inn til meg på soverommet mitt, seier han heilt sikkert at eg må legge meg til å sove no, for eg skal på skulen i morgon, seier han. Då seier eg at eg vil lese litt i Donald før eg legg meg. Det er greitt det, seier pappa då, men eg må snart legge meg til å sove, elles blir eg så trøytt på skulen i morgon, seier han.

Eg heiter Kristoffer, og eg er åtte år gammal.Eg låg nettopp og tenkte på verdensrommet.

Verdensrommet er noko eg ikkje kan forstå. Eg kan ikkje forstå at det er uendeleg, for alt har jo ein ende, alt har en kant, ein eller annan stad. Men viss verdensrommet endar, kva er då etter der det endar? Kanskje ingenting, men kva er så ingenting? For ingenting er vel ingenting? Eg forstår det ikkje, og eg tenkjer om igjen og om igjen på verdensrommet.

Det er derfor eg no har lyst til å rope på pappa. Eg må spørje han om verdensrommet.

Eg går i tredje klasse, og eg likar ikkje slikt eg ikkje kan forstå. Det er skummelt. Eg vil rope på pappa, be han komme inn, så eg kan snakke med han om verdensrommet. Men han seier vel berre at eg må legge meg til å sove no.


Les og lær!

48

Viss han ikkje seier det, så seier han vel berre at det er så mykje ein ikkje kan forstå.Pappa har mange bøker og les mykje. Han seier at det er så mykje ein ikkje kan forstå.

Eg tenkjer ofte på verdensrommet.Dersom det endar, så går det ikkje an, og dersom

det ikkje endar, så går ikkje det an heller. Eg blir redd når eg tenkjer på verdensrommet. Det går ikkje an at verdensrommet berre held fram, og det går ikkje an at det sluttar heller. Begge delar går an, og ingen av delane går an. Då er det så mykje som kan gå an. Det gjer meg redd.

Eg tenkjer at det er ei kjempe der ute i verdensrommet. Den er så diger at ingen ser at den er der, ingen veit at det


Les og lær!

49

er ei kjempe. Men kjempa er der heile tida.Og så søv kjempa, og så drøymer kjempa. Og så er eg berre til i draumen til kjempa. Det tenkjer eg ofte på, og det gjer meg redd.

Når eg tenkjer at eg berre er til i draumen til kjempa, så knip eg meg i armen slik at det gjer vondt. Men det kan jo hende at eg drøymer det òg, og drøymer at eg knip meg i armen og at det gjer vondt. Det er skummelt. Eg må rope på pappa.

– Pappa, ropar eg, – Pappa.– Ja, kva er det, Kristoffer? svarar pappa.– Eg er redd, seier eg.– Eg kjem, ropar pappa.Det er godt å høyre at pappa ropar at han kjem. Då er

iallfall han òg med i draumen til kjempa. Då treng det ikkje vere så farleg likevel om eg berre er til i ein draum. Der står pappa i døra til soverommet mitt. Pappa er alltid bustete på håret. Han har ei bok i handa. Alltid sit pappa og les om kveldane, tenkjer eg.

– Eg er redd, pappa, seier eg.– Kvifor det då? seier han.– Ikkje noko spesielt, seier eg.– Det er ingenting å vere redd for, seier pappa.– Eg er redd likevel, seier eg, og så tenkjer eg på at

pappa seier ingenting som om det ordet var eit heilt vanleg ord, like vanleg som ordet pappa eller stol. Men det er eit umuleg ord, som gjer allslags skumle ting mulege.

– Eg er redd, pappa, seier eg.– Kva er du redd no då? seier pappa.– Eg tenkjer på verdensrommet, seier eg.– På verdensrommet? seier pappa.Eg nikkar.


Les og lær!

50

Pappa stod i døropninga, men no kjem han gåande inn i rommet mitt, set seg ned på sengekanten.

Pappa stryk meg over håret. Det er godt når pappa stryk meg over håret.

Eg ser pappa opne boka han held i den andre handa. Medan han stryk meg over kinnet med den eine handa og ser ned mot boka han held i den andre, seier pappa at det er vel ingenting å vere redd for. Han er jo her, seier pappa.

No må eg berre sove, seier han. I morgon skal eg på skulen, og viss eg ikkje legg meg til å sove no snart, så blir eg trøytt i morgon, seier han.

– Men eg er redd, seier eg.– For det med verdensrommet? spør pappa, og han ser

ikkje opp frå boka.– Ja, seier eg.Så slår pappa saman boka, legg seg oppi senga mi, legg

seg under dyna til meg, og han legg den eine armen rundt skuldra mi.

Verdensrommet er vel ingenting å vere redd for, seier pappa.

Nei, men eg forstår det ikkje, seier eg.– Anten så må det vere ein kant der ute, og då endar

verdensrommet etter den kanten, men kva er så etter der det endar? Viss den kanten ikkje er der, så held det berre fram, og det går ikkje an at noko berre held fram heller?

Pappa held rundt skuldra mi, og han ser mot meg.– Det har eg òg tenkt mykje på, seier pappa.– Tenkjer du ikkje meir på det no? spør eg.– Ikkje så mykje. Det er ingen vits i å tenkje på det. Ein

forstår det ikkje likevel. Eg forstår det ikkje eg heller. Det er så mykje ein ikkje forstår. Men eg trur at eg har forstått kvifor eg ikkje forstår det med verdensrommet. Det er fordi


Les og lær!

51

Oppgave 8

a I tekstutdraget fra Kant av Jon Fosse sier Kristoffer at verdensrommet er noe han ikke kan forstå. Han kan ikke skjønne at det er uendelig, for alt har jo en ende, alt har en kant et eller annet sted. Men hvis verdensrommet ender, hva er det da etter der det ender? Kanskje ingenting, men hva er så ingenting? For ingenting er vel ingenting? Kristoffer forstår det ikke, og han tenker om og om igjen på verdensrommet.Velg ett av de fi losofi ske spørsmålene under, og gjennomfør en fi losofi sk samtale. Før dere begynner, noterer du din mening og begrunnelse.– Hvis verdensrommet ender, hva er det da etter der det ender?– Har alt en begynnelse og en slutt?– Hva er ingenting?– Kan mennesker forstå alt?

b Snakk sammen om hvordan den fi losofi ske samtalen var:– Fikk du sagt meningene dine?– Var du en god lytter? Respekterte du andres meninger?

vi er menneske vi ikkje kan forstå det, altså, meiner eg.Og eg har lese bøker av ein mann som heiter Kant, og

då eg las dei, så forstod eg i alle fall litt om kvifor eg ikkje kan forstå alt. Noko forstår vi ikkje fordi vi tenkjer slik vi gjer. Når du blir større, kan du òg lese bøker av Kant, du kan studere fi losofi om du har lyst. Det kan du gjere på eit universitet.

– Det er vel for dei som likar å tenkje, det? spør eg.Pappa nikkar.– Men eg likar ikkje å tenkje, eg, seier eg.


Les og lær!

52

Prinsen og svanenSiddhartha fi kk en liten tur for seg selv ute i slottsparken.

Plutselig hørte han et sus i lufta, og dunk! der ramlet det noe stort og fl agrende i bakken rett foran føttene hans. Det var en svane.

Siddhartha forsto at den var skadet, og bøyde seg ned for å se om han kunne hjelpe den. Svanen hadde fått ei pil gjennom den ene vingen, og kunne ikke fl y. Svanen så redd og hjelpeløs opp på ham med store, mørke øyne.

«Jeg tar deg med inn og steller deg et par dager til vingen din blir bra igjen,» sa Siddhartha til svanen. «Så skal du nok se at du kan fl y igjen, og at du blir like frisk som før!»

Men idet han varsomt løftet svanen opp, hørte han noen komme brasende gjennom buskene.

Det var fetteren Devadatta som kom løpende med bue i hånda. Andpusten og ivrig ropte han til Siddhartha:

«Så du svanen? Hvor falt den ned?»Da først så han at Siddhartha sto

med svanen i armene.«Å, du fant den? Fint! Sleng den

over her så skal jeg vri hodet av den!»Siddhartha rygget et skritt bakover og

grep fastere om svanen.«Nei, du skal ikke drepe den! Jeg

vil hjelpe den til å bli frisk, så den kan fl y sin vei i frihet.»

«Er du gal? Det var jo jeg som skjøt den! Den er min! Hit med den!»

Men Siddhartha ville ikke gi svanen fra seg. Da kom en klok og forstandig onkel gående forbi,


Les og lær!

53

og han spurte hva de kranglet om.«Jeg var ute på jakt og skjøt denne svanen, og så vil Siddhartha ta den fra meg!» utbrøt Devadatta.

«Er dette sant, Siddhartha? Hvorfor vil du ikke gi fra deg svanen?» spurte onkelen.

«Det er sant at det var han som skjøt den,» svarte Siddhartha.

«Men da den så på meg med de store, triste øynene sine, forsto jeg at den har det vondt – like vondt som du eller jeg ville hatt det om vi var blitt skutt. Jeg følte det som om det var jeg selv som hadde like vondt. Derfor vil jeg heller hjelpe den.»

Onkelen så ettertenksomt på begge guttene.«Devadatta vil gi svanen døden. Siddhartha vil gi den

livet. Livet er mer verdt enn døden. Derfor skal du ha svanen, Siddhartha,» avgjorde han.

Siddhartha bar svanen inn, trakk ut pila og ga den vann og mat. Etter en tid var den frisk igjen. Siddhartha bar den ut i hagen, og svanen slo lykkelig ut vingene og fl øy mot friheten.

Prinsen ble stående og se tankefullt etter svanen til den forsvant som en prikk mot den blå himmelen.

Oppgave 9

a Hva gjør Siddhartha når han forstår at svanen er skadet?b Hvorfor sier Devadatta at svanen er hans?c Hvordan løser onkelen konfl ikten mellom fetterne?d Er du enig i onkelens avgjørelse? Begrunn svaret ditt.e Velg ett av de fi losofi ske spørsmålene under, og

gjennomfør en fi losofi sk samtale. Før dere begynner, noterer du din mening og begrunnelse om spørsmålet.– Var Devadatta slem?– Er dyr like mye verdt som mennesker?– Hva er frihet?

f Snakk sammen om hvordan den fi losofi ske samtalen var.


Fortelling

54

Fortelling

«Gode venner» av Christian Krohg


Fortelling

55

InnholdAdjø .........................................................56

Biljard ..................................................... 60

Modige Karl Gustav .................................64

En glad gutt .............................................69

Kurt ......................................................... 75

Tsatsiki og Retzina ..................................85

Løven, heksa og klesskapet .................... 95


Fortelling

56

AdjøArild Nyquist

Hei!Og adjø!

Jeg heter Arild og er snart 54, og hodet mitt er nesten alltid fullt av tanker. Jeg tror mest av alt at det likner på et skap med skuffer og hyller hvor det ligger en masse mapper og konvolutter, og i den ene konvolutten er det kanskje tanker om skogen, og i den andre er det tanker om natten – og på en skuff står «Tårer» og på en annen «Sørgelig» – og en heter «Latterskuffen».

Sånn omtrent tror jeg at det er.Og sånn liker jeg å ha det også.


Fortelling

57

Når jeg er ute og går, ser jeg meg omkring i verden. Jeg ser på fuglene som fl akser over himmelen, og dem som lander på greinene slik at de duver opp og ned som små husker med fugler på. Sorte fugler med grå fjær, eller brune fugler med blå nebb og rød fjærpryd på hodet, nesten som pyntete selskapshatter de har fått i gave. Jeg forsøker å fi nne ut hva de heter, og hvor de liker seg best her i verden – på hustak eller dypt inne i skoger blant ensomme vann – eller kanskje høyt til værs, i store, dovne sirkler. Så putter jeg alt jeg ser og lærer om fuglenes liv og farger, opp i «Fugleskuffen» min, den som er usynlig for alle andre, men likevel fi ns oppe i hodet mitt og er en hemmelighet der.

Så går jeg videre og ser meg om – på alle de gule lynene en uværsnatt, på reven som lusker over isen, og fl y som farer av sted med striper av røyk etter seg.

Og jeg ser menneskene – tykke og tynne, lange og med krokete rygger og neser større en grankongler – og alt jeg ser forsøker jeg å ta vare på, gjemme det oppe i hodet mitt, putte det ned i tykke konvolutter, stable det sammen i små og større esker – få dem fullere og fullere.

Slik fortsetter jeg bortover i den verden jeg går i.Jeg lytter også – til gresshoppenes fi ne sikke-sikke og

humlenes tykke bom-bsss-bsss-lyd – alt jeg hører i denne rare og fi ne verden tar jeg vare på: vårelvens sterke, skumle lyder der den farer utfor fossen med hvitt skum, to gamle knirkestemmer på en benk. Jeg lytter til hva de sier, kanskje de har noe hemmelig og spennende å fortelle meg? Så tar jeg vare på det, gjemmer det i en av konvoluttene oppe i hodet mitt.

Jeg lukter også – på hestelort og gamle sopp i regnværsskogen, og dypt inne i gatene der hundre biler har kjørt, eller ute på landet hvor en blåkledd mann står ved et


Fortelling

58

høvleri og skjærer ferske planker. Og på en svett pike når hun har løpt.

Om kvelden går jeg hjem med alt jeg har sett og hørt og luktet, jeg skrubber poteter og koker kål og setter meg til middagsbordet sammen med hun jeg er glad i – så snakker vi sammen og spiser kålen mens vi ser på hverandre og kanskje forærer bort hver vår klem – men noen ganger krangler vi også, om hvilken skjorte jeg skal ha på meg, eller at en av oss har glemt å kjøpe smør og da blir ikke sausen noe å rope hurra for – og om kvelden koser vi oss og skreller appelsiner for eksempel.

Ja, omtrent slik har vi det – hun som jeg bor sammen med og er glad i.

Enkelte kvelder leser jeg.Tenner på i peisen og leser om hester og røvere, og

høydehopp og hvordan de første fl yene så ut og beveget seg over himmelen. Og nesten alt jeg leser, suser inn i hodet mitt og fi nner veien dit det skal, til sine egne spesielle skuffer, konvolutter eller hyller – og blir der.

En morgen våknet jeg og tenkte at jeg kanskje skulle skrive en slags fortelling om meg selv – hva jeg heter, og hvor gammel jeg er – kanskje litt om hullene i tennene mine og hvor modig jeg var da jeg var liten. Ja, tenkte jeg – det skal jeg jammen gjøre. Så satte jeg meg ned på arbeidsstolen min der jeg pleier å sitte hver eneste dag, fant fram skrivepapir og noen skarpe, fi ne blyanter – og begynte.

Nå har jeg sittet her i mange måneder allerede, nesten et helt år tror jeg. Jeg har rettet på mange ting og gjort mye om igjen, og diktet noen dikt jeg syntes var fi ne å ha med. Som pustehull eller små ferier omtrent, hvor du og jeg kunne stanse opp, smile til hverandre – og ta en aldri så liten pause.


Fortelling

59

Oppgave 10

Leseoppgavea Hvordan sorterer Arild Nyquist tankene sine når

han skriver?b Gi eksempler på hva det står på skuffene hans.c Hvilke sanser bruker han når han er ute på turene

sine?d Gi eksempler på hva forfatteren ser, hører og

lukter.

Språkoppgavea Forklar ordene: duve, høvleri, forære, pustehull.b Hvilke adjektiv bruker Arild Nyquist når han

beskriver mennesker?c Tenk deg at du også sorterer tankene dine i

skuffer. Hvilke ord vil du putte i skuffene for:– vann– latter– skole– biler

Tekstoppgavea Se deg rundt der du sitter nå. Skriv en tekst og

fortell hva du ser, hører, lukter, føler og tenker. Tittelen kan være «Her og nå!».

b Skriv en biografi om Arild Nyquist. Bruk ulike kilder. Sett gjerne inn et bilde av forfatteren fra nettet.

L

T

S


Fortelling

60

BiljardGro Dahle

Det var en av disse stupvarme juniettermiddagene. Lufta var så varm og tett som tykke pannekaker. Jeg hadde

sola på min side i bilen og var kvalm helt opp i halsen. Tørst var jeg også, hele munnen smakte tørr tunge. Broren min, Mikkel, sparket i bilsetet foran seg. «Mikkel!» Stemmen til faren min kunne lukke og låse en dør. Og det prikket så deilig ned i armene mine når denne stemmen var rettet til Mikkel og ikke til meg. Moren min klappet faren min på det hvite fi nskjorteermet. «Hvis dere er greie,» sa hun med bringebærstemme til oss i baksetet. Så kom hun ikke lenger, for faren min svingte opp en grusoppkjørsel og parkerte innved en tredobbel garasje. «Jeg går ikke ut av bilen,» sa Mikkel. Sjefen til pappa sto på trappen og liknet en kommode. Kona hans sto ved siden av i røde, høyhælte sko og så ut som et wienerbrød i ansiktet. Mamma fi kk det travelt med å komme seg ut. Stemmen hennes var høyere enn vanlig.

Jeg skjøv broren min inn i gangen, over teppene og inn til en slags dagligstue. Det luktet slik det pleier å lukte hos mormor. Det luktet vegger. Lyden hang igjen i rommet med en slags hul klang. Jeg hysjet på Mikkel som prøvde om det var ekko. På bordet var det fruktfat. Før jeg fi kk stoppet ham, hadde Mikkel allerede tatt en pære og spist en stor bit der pæra var tykkest. Den hvite fl ekken lyste mot meg. «Mikkel!» hveste jeg og kløp ham i armen før han fi kk tatt druene. Så skjøv jeg ham foran meg ut av rommet, ut


Fortelling

61

i gangen hvor dører spredte seg i alle retninger. «Se der,» sa Mikkel. Bak en halvåpen dør lå et mørkt rom med et stort bord i midten. Bordet hadde svarte, blanke sider og grønn fi lt. «Biljard!» sa Mikkel og lente seg over med pærevåte fi ngrer. Det ble fl ekker. «Ikke gjør det,» sa jeg og prøvde å ta på meg pappas stemme. Midt på den grønne fi lten lå ballene i en trekant-formasjon. Mikkel dyttet dem til alle kanter. «Mikkel,» sa jeg og trakk i genseren hans. Da slapp han pæreskrotten ned i en åpning i hjørnet på bordet. «Ta opp skrotten, ellers så sier jeg det til mamma!» sa jeg, og tok ham hardt i armen slik mamma gjør. Mikkel lente seg over bordet. «Det var din skyld,» sa han og slo til kulene slik at de spredte seg over fi lten. Jeg kunne ha bitt ham! Jeg stakk armen ned i hullet der hvor Mikkel hadde mistet skrotten før den svarte ballen nådde hjørnet. Med fi ngertuppene kjente jeg den våte pærebiten. Jeg strakte armen dypere. Det var trangt. Nå hadde jeg et godt tak rundt skrotten og skulle trekke armen opp. Men jeg satt fast. Jeg rykket til. Jeg trakk. Jeg bendte. Jeg ble helt svett i nakken, kjente gråten varm og tykk i hele hodet. «Hjelp meg da!» hvisket jeg. Da løp han for å hente mamma.

Alle sto plutselig i døra. Mamma kom over gulvet med


Fortelling

62

harde hæler. «Hva i all verden er det du driver med?» Hun tok et godt tak rundt armen min. Jeg hylte. «Vi må hente en sag!» sa Mikkel. Han klarte ikke å la være å smile. «Nå går du ut i bilen og venter der,» sa pappa og tok Mikkel hardt i armen. Så kom han bort for å rykke og dra i armen min. Jeg skrek. «Hysj da!» sa faren min. Det smakte salt i munnviken, og håret innved øret var helt vått. Og jeg begynte å hikste. Det hjalp å hikste. Da ble mamma mye mykere i hendene sine. Hun skjøv pappa bort. «Ta det litt med ro,» sa hun som om det var Mikkel hun snakket til. Så begynte hun å lirke. Hun lirket den langermede bomullsgenseren min oppover armen, millimeter for millimeter. Da den var fri for kanten, begynte armen min å løsne. Og jeg kunne trekke den opp. Jeg holdt pæreskrotten i hånden. Fingrene mine var klissete. Rundt underarmen min var det en rød strek etter kanten. Wienerbrødansiktet kom med en søppelkurv hvor jeg kunne kaste skrotten. Kommoden gikk bort til biljardbordet og tørket bort en fl ekk med et glatt hvitt lommetørkle. Jeg holdt mamma i hånden.

Etterpå satt vi i den hvite bilen vår. Klokka var fem. Åkrene svømte av sted på hver side. Det store eiketreet og kirken. Også kiosken kjørte vi forbi.


Fortelling

63

Oppgave 11

Leseoppgavea Les teksten «Biljard» av Gro Dahle, og svar på

spørsmålene:– Hvilke personer får du høre om i fortellingen?– Hvor foregår handlingen?– Hvorfor tror du Mikkel ble sur og ikke ville gå ut av bilen?

b Fortell om oppførselen til Mikkel under besøket.c Finn minst tre setninger som forteller at Mikkel og

søsteren hans krangler. Skriv dem.d Hvor i teksten syns du det er mest spennende?

Fortell med dine egne ord.e Hva tror du forfatteren har ment med den siste setningen

i fortellingen?

Språkoppgavea Forklar ordene: biljard, trekant-formasjon, lirke.b Hva blir lufta sammenliknet med i innledningen?

Skriv setningen.c Hva tror du forfatteren mener med at moren har

«bringebærstemme»?d Finn andre beskrivende ord i teksten som forfatteren

har funnet på.e Finn ord og uttrykk i teksten som beskriver sjefen til

pappa og kona hans.

Tekstoppgavea Tegn en av personene i teksten slik han eller hun blir

beskrevet.b Tenk deg at du er Mikkel. Skriv en dagbokside om besøket

ditt hos sjefen til pappa. Få fram tanker og følelser.c Tenk deg at du er sjefen til pappa som skal fortelle om

besøket. Skriv hva du tror han ville ha fortalt.

L

T

S


Fortelling

64

Modige Karl GustavRose Lagercrantz

På slutten av 1900-tallet fantes det to kule 10-åringer som het Karl Gustav og Puta.

De var innmari modige.

Lenger kom de ikke, før Puta oppdager ei mus under senga og Karl Gustav nesten får skrivekrampe. Men om han hadde orket å fortsette, så skulle det stått at det fantes enda en kul gutt, og at han het Benni (tidligere kalt Bing Bång).

Han er også okei, selv om ingen tror det. Men ikke på trommer! Om noen sier at han må passe takten, blir han sur og går sin vei fra bandet – The Monster Mixers.

Det er det bandet der Puta spiller synth og Karl Gustav spiller gitar. Det kan han ganske bra, selv om han ikke er noe vidunderbarn. Men man trenger ikke være vidunderbarn, sier lærerne, bare man øver ofte.

Til å begynne med øvde Karl Gustav tre minutter i uka, etter at faren hans hadde mast lenge nok.

Faren hans spiller fl ere instrumenter, men han er ikke noen vidundervoksen. Han er passe bra, verken mer eller mindre.

Det hadde vært bedre om faren hans hadde vært som Alexandre Dumas. Det er den forfatteren som har skrevet De tre musketerer, og Karl Gustav elsker den boka. Men faren hans er bare den han er, og Karl Gustav har begynt å øve oftere. Han vil ikke bli passe bra, han vil bli helt topp.

Han skulle gjerne vært topp på skolen også, og det hadde han sikkert vært, om han bare hadde fått beholde den gamle læreren fra småskolen …


Fortelling

65

… men i fjerde fi kk de en ny som heter Flod …– og med det samme døpte Benni henne til – gjett hva!Flodhesten! Fordi hun var så teit, sa han.Men Karl Gustav syns ikke fl odhester er teite. Ikke de

som han har sett i hvert fall – på TV og på bilder i bøker.De ligger fredelig i vannet og stikker bare ørene og

øynene opp over vannfl ata, så de hører alt som skjer. Men de angriper ingen, sånn som de sinte neshornene som er så nærsynte at de burde hatt briller.

Akkurat som frøken Flod!Det hadde passet bedre å kalle henne for neshornet!Helt fra begynnelsen gikk alt galt sammen med frøken

Flod. Det første hun gjorde, var å skille Karl Gustav, Puta og Benni fra hverandre.

«Jeg vet nok åssen sånne som dere er!» erklærte hun.Det var rart, for det visste de knapt selv. Kanskje

pratsomme? Jo, det var klart …Nå sitter de i hvert fall i hvert sitt hjørne i klasserommet

og lengter etter hverandre.Sånn er situasjonen for Karl Gustav i begynnelsen av

fjerde. Han har en ny lærer som innfører nye regler og nye vaner – sånn som å be dem skrive ned leksa de har hatt i samfunnsfag.

Det har de aldri gjort før, men Karl Gustav bestemmer seg for å gjøre sitt beste. Han leser leksa til han nesten kan den utenat. Tre sider!

Ingen er mer spent og forventningsfull enn han, da frøken Flod deler ut ark med spørsmål på. Han hopper på stolen av utålmodighet.


Fortelling

66

Etterpå sitter han der og skriver og skriver og skriver.Han skriver til blyantspissen er fl at. Men da det er på tide å slutte, sier frøken Flod at de skal starte litt mykt.

I begynnelsen vil hun bare ta noen stikkprøver. Hun har ikke tenkt å samle inn mer enn fem av arkene. Så peker hun på Benni og noen til, men ikke på Karl Gustav. Nesten syk av skuffelse krønsjer han papiret til en ball og kyler det ned i papirkurven da han går forbi kateteret på vei ut.

Neste gang de får lekseprøve har han ikke lest halvparten så godt.

Men han skriver nå ned noen ord til svar på frøkens spørsmål. Hun tar ikke hans ark nå heller.

Den tredje gangen har ikke Karl Gustav lest på leksa i det hele tatt, og mens de andre skriver, sitter han bare og glor ut i tomme lufta. Når prøvene skal samles inn, peker frøken Flod på ham.

Karl Gustav rekker fram det blanke arket, og da frøken Flod spør hvorfor det er helt tomt, gjør Karl Gustav noe som ingen hadde trodd at han kunne fi nne på: Han trekker opp trøya, viser fram magen og raper.

Frøken Flod betrakter ham forbløffet og sier at folk som gjør sånt, ikke passer til å gå i fjerde. Hun kan kanskje ha rett i det, men hun burde ha tenkt seg bedre om før hun sa det. For Karl Gustav er en følsom person. Galt ord på galt sted kan få ham både sinna og trist.

Han svarer at det kanskje er frøken Flod som ikke passer til å være lærer!Lenger kommer han ikke før frøken Flod sier at han må være forsiktig!

«Man snakker ikke til læreren sin på den måten!»Diskusjonen slutter med at Karl Gustav må være inne i

friminuttet og tenke seg om.Det er en tung straff, men frøken Flod kan jo ikke vite at


Fortelling

67

det er friminuttene han lever for.Det er like før han begynner å grine når han

ser de andre barna gjennom vinduet, der de hopper og spretter og skråler ute i skolegården.

Han kjenner seg som den verste av alle verstinger! Det er han ikke, men han er ingen engel heller.

Det hender han fi nner på litt av hvert, det er ikke det.

Men når han får en smekk på nesa, så kryper han sammen og blir mindre og mindre.

Gjett hvem han lengter etter der han sitter innelåst som i et fengsel! Prøv om du kan!

Den gamle læreren. Hun som pleide å kjefte på dem hver eneste dag, særlig når de tygget på blyantene.

Men hun hadde aldri låst noen inne i friminuttene!

Dette friminuttet er ingenting å skryte av. Alexandre Dumas ville sikkert ikke ha nevnt det i noen av bøkene sine. Karl Gustav hopper nok over det, han også, om han fortsetter boka om de kule tiåringene på slutten av 1900-tallet.


Fortelling

68

L

T

S

Oppgave 12

Leseoppgavea Fortell hva som skjer på skolen når Karl Gustav, Benni

og Puta begynner i 4. klasse.b Hvorfor blir Karl Gustav så skuffet når frøken Flod

ikke samler inn alle lekseprøvene?c Hvorfor får ikke Karl Gustav lov til å være ute i

friminuttet?

Språkoppgavea Forklar ordene: synth, vidunderbarn, forbløffet, skråle.b Hvilke to dyr sammenlikner Karl Gustav frøken Flod med?c Hvilke egenskaper har det ene dyret felles med frøken

Flod?

Tekstoppgavea Tenk deg at Karl Gustav og frøken Flod snakker

sammen på slutten av skoledagen. Skriv samtalen.b Skriv et sammendrag av handlingen. Få med disse

setningene fra teksten:– Han skulle gjerne vært topp på skolen også, og det hadde han sikkert vært, om han bare hadde fått beholde den gamle læreren fra småskolen …– Helt fra begynnelsen gikk alt galt sammen med frøken Flod.– Han leser leksa til han nesten kan den utenat. Tre sider!– Han trekker opp trøya, viser fram magen og raper.– Diskusjonen slutter med at Karl Gustav må være inne i friminuttet og tenke seg om.

c Dramatiser teksten der Karl Gustav skriver lekseprøven.


Fortelling

69

En glad guttBjørnstjerne Bjørnson

Øyvind hette han, og gråt da han ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang, lo han, og når de

tente lys om kvelden, lo han så det sang, men gråt da han ikke fi kk komme bort til det. «Av den gutten må der bli noe rart,» sa moren.Der hvor han ble født, hang det bare berg utover, men det var ikke høyt; furu og bjerk så ned, heggen strødde blomster på taket. Men oppe på taket gikk en liten bukk som Øyvind åtte; den skulle gå der for ikke å tulle seg vekk, og Øyvind bar løv og gress opp til den. En vakker dag hoppet bukken over og bort i berget; den gikk ende opp, og kom dit den aldri hadde vært før. Øyvind så ikke bukken da han kom ut efter non, og tenkte straks på reven. Han ble het over hele

«Fra Hjelle i Valdres» av Johan C. Dahl


Fortelling

70

kroppen, så seg om og lydde: «Kille-kille-kille-killebukken!» – «Bæ-æ-æ-æ!» sa bukken oppe på bergkanten, la hodet på skakke og så ned.

Men ved siden av bukken lå en liten jente på kne. «Er den din, den bukken?» spurte hun. Øyvind sto med åpen munn og øyne, stakk begge hender i den kjolebuksen han bar. «Hvem er du?» spurte han. – «Jeg er Marit, mor sin unge, felen til far, huldra i huset, datterdatter til Ola Nordistuen på Heidegårdene, fi re år til høsten, to dager efter frostnettene, jeg» – «Er du det, du!» sa han og dro pusten, for han hadde ikke tort å slippe den, så lenge hun talte.«Er den din, den bukken?» spurte jenten opp igjen. – «Ja-ha,» sa han og så opp. – «Jeg har fått sånn lyst på den bukken; – du vil ikke gi meg den?» – «Nei, det vil jeg ikke.»

Hun lå og spente med benene og så ned på ham, og da sa hun: «Enn når du får en smørkringle for bukken, kan jeg så få den?» Øyvind var av fattigfolk; han hadde spist smørkringle bare én gang i sitt liv; det var da bestefar kom dit, og slikt hadde han aldri spist hverken før eller siden. Han så opp på jenten; «la meg få se den kringlen først,» sa han. Hun var ikke sen på det, viste en stor kringle frem, som hun holdt i hånden; «her er den!» sa hun og kastet den ned. «Au, den gikk i stykker,» sa gutten, han samlet hver bit opp med omhu; den aller minste måtte han smake på, og den var så god at han måtte smake på en til, og før han visste av det, hadde han spist opp hele kringlen.


Fortelling

71

«Nå er bukken min,» sa jenten. Gutten stanset med den siste bit i munnen, jenten lå og lo, bukken sto ved siden, hvit i brystet, brunsort i ragget, og så ned på skakke.

«Kunne du ikke vente så lenge?» ba gutten; hjertet begynte å klappe i ham. Da lo jenten enda mer, skyndte seg opp på kne. «Nei, bukken er min, den,» sa hun og slo armene om halsen på den, løste et strømpebånd og bandt omkring. Øyvind så på. Hun reiste seg og begynte å dra i bukken; den ville ikke gå med, og tøyde halsen nedover mot Øyvind. «Bæ-æ-æ-æ-æ!» sa den. Men hun tok i ragget med den ene hånd, dro i båndet med den annen og sa vakkert: «Kom, du bukken, så skal du få gå i stuen og spise av mor sine fat og mitt forkle,» og så sang hun:

Kom, bukken til gutten,kom, kalven til mor,kom, mjauende katteni snehvite skor,kom, andunger gule,kom frem ifra skjule’,kom, kyllinger små,som neppe kan gå,kom, duene minemed fjærene fi ne!Se, gresset er vått,men solen gjør godt,og tidlig, tidlig er det på sommer’n,men rop på høsten, så kommer’n!

Der sto gutten.Bukken hadde han stelt med siden i vinter den ble født,

og aldri hadde han tenkt seg at han kunne miste den; men


Fortelling

72

nå var det gjort på en liten stund, og han skulle ikke se den mer.Moren kom trallende opp fra fjæren med kopper som

hun hadde skurt, hun så gutten sitte og gråte med benene under seg i gresset, og gikk bort til ham. «Hva gråter du for?» – «Å bukken, bukken!» – «Ja, hvor er bukken!» spurte moren, hun så opp på taket. «Den kommer aldri mer igjen,» sa gutten. «Kjære, hvordan kunne det gå til?» Han ville ikke straks tilstå det. «Har reven tatt den?» – «Ja, Gud gi det var reven!» – «Er du på stell!» sa moren; «hvor er det blitt av bukken?» – «Å, å, å, … jeg kom i skade for … å selge den for en kringle!» –

Just i det samme han sa ordet, forsto han hva det var å selge bukken for en kringle; før hadde han ikke tenkt på det. Moren sa: «Hva tror du nå den lille bukken tenker om deg når du kunne selge den for en kringle?»

Og gutten selv tenkte på det og forsto meget godt at han aldri kunne bli glad mer her i verden, – og ikke engang hos Gud, tenkte han siden.

Så megen sorg følte han at han lovte med seg selv aldri mer å gjøre noe galt, hverken å skjære rokkesnoren eller slippe sauene eller gå ned til sjøen alene. Han sovnet inn der han lå, og han drømte om bukken, at den var kommet til himmelriket; Vårherre satt med stort skjegg liksom i katekismen, og bukken sto og bet løv av et skinnende tre; men Øyvind satt alene på taket, og kunne ikke komme opp.

Da stakk noe vått borti øret på ham, han skvatt opp. «Bæ-æ-æ!» sa det, og det var bukken som var kommet igjen!

«Nei, er du kommet igjen!» Han sprang opp, tok begge forbenene opp og danset med den som en bror; han rykket den i skjegget, og han ville nettopp inn til mor med den, da han hørte noen bak seg og så jenten sitte på grønnsværet like ved siden. Nå forsto han alt sammen, han slapp bukken: «Er det deg som er kommet med den?» Hun satt og rev


Fortelling

73

gress opp med hånden og sa: «Jeg fi kk ikke lov til å beholde den; bestefar sitter der oppe og venter.» Mens gutten sto og så på henne, hørte han en skarp stemme oppe fra veien rope: «Nå!» Da husket hun hva hun skulle gjøre; hun reiste seg og gikk bort til Øyvind, stakk den ene muldete hånd borti en av hans, så bort og sa: «Om forlatelse.» Men så var også hennes mot forbi, hun kastet seg over bukken og gråt.

«Jeg mener du får beholde bukken, jeg,» sa Øyvind og så vekk.

«Skynd deg nå!» sa bestefar oppi bakken. Og Marit reiste seg, og hun gikk med dragende ben oppefter. «Du glemmer nok strømpebåndet ditt,» ropte Øyvind efter henne. Da vendte hun seg og så først på båndet, siden på ham. Endelig fattet hun en stor beslutning og sa med tykt mål: «Det kan du beholde.» Han gikk bort til henne og tok henne i hånden: «Takk skal du ha!» sa han. – «Å, ikke noe å takke for,» svarte hun, dro et uhyre langt sukk og gikk videre.

Han satte seg ned igjen i gresset, bukken gikk ved siden av ham, men han var ikke lenger så glad i den som før.

«Seterjentens søndag» av Hans Dahl


Fortelling

74

L

T

S

Oppgave 13

Leseoppgavea Hvem har skrevet «En glad gutt»?b Hva får du vite i innledningen om Øyvind og om

stedet der han bor?c Hvordan beskriver Marit seg selv? Skriv setningen.d Hvordan fi kk Marit bukken?e Hvorfor måtte Marit gi bukken tilbake til Øyvind?f Hvordan reagerte Marit da hun ga fra seg bukken?g Finn eksempler i teksten som viser at handlingen

ikke foregår i vår tid.

Språkoppgavea Forklar ordene: kjolebukse, huldra, omhu.b Skriv alle egennavnene du fi nner i tekstutdraget.

Tekstoppgavea Skriv sangen som Marit sang, pent for hånd.

Lag en fi n tegning til.b Dramatiser scenen der Øyvind selger bukken for en

smørkringle.c Finn mer stoff om forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson,

og skriv en tekst om livet hans.


Fortelling

75

KurtErlend Loe

Fisken

Kurt har bart.Og så har han en kone som er kjempegrei

og søt og er arkitekt. Hun heter Anne-Lise.Anne-Lise tegner store og små hus og passer på at byggmesteren bygger dem riktig. Det er jobben hennes. Når husene er ferdige, pleier Kurt å komme og se på dem og si at Anne-Lise er fl ink til å tegne hus.Kurt og Anne-Lise har tre barn.Først fi kk de en jente som heter Helena. Hun er 11 år og veldig tynn. Da hun ble født, var hun så tynn at jordmora måtte ringe hjem til familien sin og fortelle om det. Siden hun er så tynn, kaller de henne ofte for den tynne Helena. Til og med lærerne på skolen kaller henne det. Og Helena syns det er helt greit.

To år senere kom det en gutt som liknet så mye på Kurt at de var nødt til å døpe ham Lille-Kurt. Men når Lille-Kurt ble større, viste det seg at han var så forferdelig glad i brus, så av og til kaller de han Bruse-Kurt. Men Lille-Kurt selv liker best å bli kalt for Lille-Kurt. Han syns Bruse-Kurt høres så barnslig ut. Og det har han jo rett i.

Men når Helena skal erte ham, kaller hun ham for Bruse-Kurt for da blir han sint og springer etter henne og kaster store og små ting på henne. Etter at Lille-Kurt var født, kom det ikke fl ere barn på noen år.Jeg tror ikke at vi skal ha fl ere barn, sa Anne-Lise.


Fortelling

76

Men så kom det enda en gutt allikevel. Da hadde Anne-Lise nettopp sett en lang TV-serie fra Amerika, så hun bestemte at gutten skulle hete Bud, for i Amerika er det mange gutter som heter Bud.Det er vel et dårlig navn, sa Kurt.Men Anne-Lise syntes det var et bra navn, og etter en lang krangel måtte Kurt gi seg. Så ble det Bud.

Og nå bor Kurt og Anne-Lise og den tynne Helena og Bruse-Kurt og Bud i et fi nt lite hus som Anne-Lise har tegnet, og det ligger ikke altfor langt unna kaia hvor Kurt jobber.

For en stund siden hendte det noe rart med denne familien. Det begynte en helt vanlig dag.

Kurt våkner og står opp som han pleier. Han vasker seg i ansiktet og kjemmer barten sin mens han plystrer på en sang han har hørt i radio. Han spiser frokost og lager seg en stor matpakke. Akkurat som vanlig. Deretter setter han seg i trucken og kjører ned til kaia. På kaia er det masse liv og røre. En indisk båt har allerede rukket å losse varene sine, og kaia er full av kasser med silkehansker og putevar og alt mulig annet rart fra India. De indiske båtene kommer nesten bestandig kjempetidlig om morgenen ...


Fortelling

77

Gunnar kommer ut fra kontoret med en kopp varm kaffe til Kurt. Gunnar kikker opp mot himmelen og rynker panna og sier at det ser ut til å bli regn. Kurt nikker. Hans syns også at det ser slik ut.Men vi burde fått resten av disse kassene under tak før regnet kommer, sier Gunnar.Ja visst burde vi det, sier Kurt, og så tømmer han koppen med kaffe i én slurk og starter trucken igjen. Det er ikke mange kasser på kaia nå. Men de er store og tunge. Kurt fl ytter dem inn under tak med trucken sin.Til slutt er han ferdig.Han rusler en tur på kaia og spytter i vannet og strekker seg. Det er godt å gå litt når han har sittet inne i trucken hele dagen. Han ser bortover kaia, den ser tom ut. Kurt syns det er godt å se at kaia ser tom ut. Han går litt videre. Det er godt å gå.Så får han øye på noe svart og stort langt borte på kaia. Så langt borte pleier det nesten aldri å ligge noe. Men nå ligger det noe der, og det som ligger der er stort og svart. Det kan ikke være en kasse.Det er en fi sk. Det er en kjempesvær fi sk som ligger på kaia. Den er så stor at Kurt håper den ikke er levende. Hvem kan ha glemt en så stor fi sk? Noen må ha glemt den.Kurt blir liten når han står ved siden av fi sken. Det er den største fi sken Kurt har sett i hele sitt liv. Og Kurt har sett fl ere fi sker enn de fl este. Både på TV og i virkeligheten. Men aldri har han sett en så stor fi sk. Han står ved siden av fi sken og stryker seg over barten og lurer på hva han skal gjøre. Fisken må vel under tak, tenker Kurt. Ja visst skal fi sken under tak.


Fortelling

78

Kurt går for å hente trucken sin. Han stikker innom Gunnar på kontoret for å høre hva han skal gjøre med fi sken. Gunnar kikker opp fra en stor papirhaug og spør om Kurt er ferdig med alle kassene. Kurt sier at han er ferdig.Bra, sier Gunnar med den lyse stemmen sin og stikker tommelen i været.Men det var noe annet, sier Kurt.Jaså, sier Gunnar.Det ligger noe på kaia som ikke pleier å ligge der, sier Kurt.Ligger det noe på kaia? spør Gunnar. Det er vel ikke en kasse.Kurt rister på hodet. Det er ikke en kasse, sier han. Så er det vel noe annet, sier Gunnar.Kurt nikker. Det er en fi sk, sier han. Det ligger en fi sk på kaia.Nåvel, en fi sk, sier Gunnar og blar i papirene sine for å


Fortelling

79

se om det kan stemme at det ligger en fi sk på kaia. Men i papirene til Gunnar står det ingenting om at det skal ligge en fi sk på kaia. Du er helt sikker på dette? spør Gunnar.Sikker på hva? spør Kurt.På at det ligger en fi sk på kaia, sier Gunnar.Javisst ligger det en fi sk på kaia, sier Kurt. Jeg har jo selv sett den. Nå nettopp.Gunnar tenker seg litt om og blar i enda noen papirer.Helst hadde jeg sett at det ikke lå noen fi sk på kaia, sier han.Men det ligger en fi sk der, sier Kurt.Jeg hører du sier det, sier Gunnar.Kanskje vi bare kan la den ligge, sier Gunnar.Gjerne for meg, sier Kurt.Men så tenker Gunnar seg om litt og fi nner ut at de ikke kan la den ligge.Nei, vi kan ikke la den ligge, sier han. Kanskje noen har glemt den.Hva skal vi gjøre med fi sken? spør Kurt.Gunnar syns det er et stort problem at det ligger en fi sk på kaia. Han skjenker seg en kopp kaffe mens han tenker. Han skjenker også i en kopp til Kurt. Så setter han seg blant alle papirene igjen. Han setter seg blant alle papirene hvor det ikke står et ord om at det skal ligge en fi sk på kaia.Du Kurt, sier Gunnar etter en stund, denne fi sken du snakker om, er den stor? Er det en stor fi sk som ligger på kaia?Ja, sier Kurt.Kanskje du kan si meg omtrent hvor stor den er? spør Gunnar.Den er kjempestor, sier Kurt. Gunnar tenker seg om.Er det noe jeg ikke vil ha på kaia mi, så er det kjempestore fi sker, sier Gunnar. Vi må få fjernet den.


Fortelling

80

Gunnar skjenker mer kaffe. Så ser han på Kurt.Er du glad i fi sk? sier Gunnar.Spør du om jeg er glad i fi sk? spør Kurt.Gunnar nikker.Jeg er veldig glad i fi sk, sier Kurt. Og det er alle barna mine også, og Anne-Lise, kona mi. Vi er glade i fi sk alle sammen.Tror du at den fi sken som ligger på kaia er en slik fi sk som dere er glade i? spør Gunnar.Ja, sier Kurt.Da kan du bare ta den, sier Gunnar. Du kan ta den og gjøre hva du vil med den. Her vil jeg ikke at den skal ligge. Du kan ta hele fi sken. Så grei er Gunnar.

Kurt henter trucken sin og kjører bort til fi sken som han nettopp har fått.Det er en enormt stor fi sk. Og svart som bare det. Den ligger med lukkede øyne på kaia. Kurt snakker til den og dytter den i siden, men den reagerer ikke. Den er helt sikkert død. Fisker tåler ikke å være på land. Da dør de.Kurt kjører trucken sin inntil fi sken og løfter den opp. Han er redd for at fi sken skal bli for tung, men trucken klarer det fi nt.


Fortelling

81

Så kjører Kurt hjemover. Han smiler og er svært glad. Det er jo ikke hver dag at han får slike kjempestore fi sker i gave. Men hva skal han gjøre med den? Det lurer han på. Hva skal han bruke en så stor fi sk til? Kurt er ikke sikker. Han fi nner vel på noe bare han får tenkt seg litt om.På veien stopper Kurt ved en telefonkiosk for å ringe hjem og be noen om å koke poteter. Hvis det skal smake skikkelig godt med fi sk, er det viktig å ha poteter til, mener Kurt.Det er Anne-Lise som tar telefonen, og hun blir glad når hun får høre at Kurt kommer med fi sk. Hun lover å sette over poteter med en eneste gang.Lille-Kurt står på kjøkkenet med munnen full av brus når han ser faren komme kjørende med den store, svarte fi sken. Han blir så overrasket at all brusen spruter ut av munnen hans og oppover kjøkkenskapet og utover bordet.Anne-Lise kommer farende inn på kjøkkenet, og hun kaller Lille-Kurt for Bruse-Kurt og sier at han er en gris med brus.Kan det virkelig være nødvendig å drive og drikke all denne ekle brusen? sier Anne-Lise.Ja, sier Lille-Kurt.Så peker han på trucken som kommer kjørende oppover mot huset.Mens potetene koker, står hele familien ute og ser på fi sken.Var den dyr? spør Bud.Kurt rister på hodet.Hva kostet den? spør Bud.Den var gratis, sier Kurt.Men hvor skal vi ha den? lurer den tynne Helena. Det er ikke plass i fryseboksen, og ikke i kjøleskapet.Vi kan ha den i garasjen, sier Lille-Kurt.Men det er ikke plass i garasjen heller. Fisken må være ute på gresset.


Fortelling

82

Er den død? spør Bud.Den er steindød, sier Kurt.Steindød og helt gratis.Anne-Lise gir Kurt en god klem og sier at hun syns han er fl ink som har fått denne store fi sken i gave.

Kurt tar en skarp kniv og skjærer et stykke av fi sken. Så steker han fi skestykket i en stekepanne inne på kjøkkenet. Så spiser de middag. Fisk og poteter.Fisken er kjempegod. Og den tynne Helena forsyner seg to ganger og det har aldri skjedd før. Hun som er så tynn, pleier nesten ikke å spise noen ting. Men nå spiser hun to porsjoner med fi sk.Skal vi ha denne fi sken til middag i morgen også? spør hun.Denne fi sken skal vi ha til middag hver dag, sier Kurt.Om kvelden når Helena og Bud og Lille-Kurt har lagt seg, sitter Kurt og Anne-Lise på stua og kikker ut gjennom vinduet på fi sken som ligger på gresset ute i hagen.Den er virkelig utrolig stor, sier Anne-Lise.Kurt nikker.Vi har mat i mange måneder, sier han.Så reiser han seg og går bort til bokhylla for å hente sparegrisen. Det er ganske mange penger i den, for de har vært fl inke til å spare. Noen penger hver uke i mange år. Kurt rister på sparegrisen og kjenner at den er tung.Jeg tror jeg har fått en idé, sier han.Få høre, sier Anne-Lise.Kanskje vi ikke trenger å jobbe på en stund, sier han.Så forklarer Kurt at grunnen til at han er truckfører og drar på jobb hver dag, er at han må tjene penger slik at familien kan spise mat og kjøpe klær og slike ting som de trenger. Og grunnen til at Anne-Lise er arkitekt og tegner hus hver


Fortelling

83

eneste dag, er akkurat den samme. Hun må tjene penger slik at de kan kjøpe mat.Men nå har de jo mat. De har en kjempestor fi sk. Og klær trenger de ikke å kjøpe på en stund. De har jo klær alle sammen. Da trenger de vel ikke å jobbe.Hva tror du om det? spør Kurt.Det syns jeg høres kjempefi nt ut, sier Anne-Lise.La oss reise et sted, sier hun.La oss ta med fi sken og barna og sparegrisen og bare reise, sier Anne-Lise.Og trucken, sier Kurt.Ja, trucken må med, sier Anne-Lise.Men hvor skal vi reise? spør Kurt.Det er det samme hvor det er, sier Anne-Lise, bare det er utrolig langt vekk.

Og når Bud og den tynne Helena og Lille-Kurt våkner neste morgen, står ryggsekkene allerede pakket og stablet på taket av trucken, og Kurt sier at alle må skynde seg, for nå skal de reise til et sted som ligger langt unna. Og til frokost er det fi sk og brus.Så reiser de.Fisken foran, så trucken med bagasjen og hele familien.


Fortelling

84

L

T

S

Oppgave 14

Leseoppgavea Hva får du vite om Kurt i teksten?b Hva får du vite om kona til Kurt?c Beskriv de tre barna til Kurt og Anne-Lise.d Gjenfortell historien om fi sken.

Språkoppgavea Forklar ordene: arkitekt, jordmor, truck, losse, kai.b Replikkene i teksten er veldig korte, og forfatteren

gjentar ord i samtalen. Dette skaper rytme i teksten. Når vi leser replikkene, kan det minne om et dikt. Eksempel: «Er du glad i fi sk?» sier Gunnar.«Spør du om jeg er glad i fi sk?» spør Kurt.Gunnar nikker. «Jeg er veldig glad i fi sk,» sier Kurt. Finn andre replikker i teksten der forfatteren bruker de samme virkemidlene: korte setninger og gjentaking.

Tekstoppgavea Skriv en fortelling der fi sken forteller sin historie om

hvordan han havnet på kaia. Bruk jeg-form. Lag en fi n tegning til teksten din.

b Tenk deg at du skal intervjue forfatteren, Erlend Loe. Skriv spørsmål du ønsker å stille han.Kanskje du kan sende spørsmålene dine som e-post til forfatteren.

c Lag et intervju med fi sken eller én av personene i teksten. Skriv en innledning der du forteller om den du skal intervjue, og om hvorfor du ønsker å intervjue fi sken eller personen.Fortell også om miljøet der intervjuet foregår.


Fortelling

85

Tsatsiki og RetzinaMoni Nilsson-Brännström

Taikyoku-Jodan– Skal vi gå hjem til deg? spurte Per

Hammar etter skolen.– Nei, sa Tsatsiki, – det rekker jeg ikke. Jeg må ta T-banen til karaten i dag.– Så synd, sa Per Hammar. – Hva skal jeg gjøre da?– Vet ikke, sa Tsatsiki og dro på skuldrene. Hadde Gøran vært hjemme, kunne Per Hammar ha blitt med i bilen, men i dag skulle Morten følge Tsatsiki til karaten. Han hadde lovet det fordi Muttern ikke vil ta Retzina med ut. Han var nemlig syk, og Muttern hadde ikke førerkort. Det syntes Tsatsiki var gøy, fordi Muttern var litt fl au over det.– Jeg har aldri hatt tid, sa Muttern, – og forresten er det ikke nødvendig når man bor i byen.– Men i dag ville det ha vært veldig fi nt, sa Tsatsiki og tenkte på Volvo-en som sto i garasjen og Morten som ikke var hjemme selv om han hadde lovet å komme rett fra skolen.

Nå sto Tsatsiki allerede i entreen og kikket nervøst på klokka. Hvis ikke Morten kom nå, ville de komme for sent.– Kan du ikke blåse i det i dag? spurte Muttern.– Aldri, snart er det nye gradering og vi øver på kata. Jeg vil ikke gå glipp av det. Jeg kan vel reise alene?– Tror du at du kan det? sa Muttern tvilende og vugget den gråtende Retzina på armen. Hun var varm som et strykejern


Fortelling

86

og kunne ikke spise eller sove på grunn av snørr i nesa.– Det er klart, sa Tsatsiki. – Jeg er vel ingen småunge.– Tenk om du går deg bort, eller om noen er slem mot deg, sa Muttern. – Nei, jeg blir med.– Hold opp, sa Tsatsiki. – Det er klart at jeg kan det! Hvis jeg kan rydde på rommet mitt, så kan jeg i alle fall reise alene med T-banen.– Be streetsmart, sa Muttern og ga ham et kyss.

Å være streetsmart var nødvendig når de bodde i en storby, sa Muttern. Det betydde at de var nødt til å lese gaten som en bok. Gå over på den andre siden hvis de så en truende type, ha kontroll på vesken og passe seg for steder som ikke føltes trygge. Sentralstasjonen var et slikt sted.

Tsatsiki var streetsmart hele veien på buss nummer 4 til Hornstull. Aldri hadde han følt seg så fri og voksen.

På plattformen på Hornstull begynte en gærning å skrike uten grunn slik at han sprutet ekkelt spytt i ansiktet til Tsatsiki. Da ble han redd og løp og stilte seg ved siden av en dame som virket snill. Damer var som regel snille, det var denne også. De hadde følge med hverandre helt fram til Aspudden.

Etter karaten spurte Tsatsiki om noen skulle ta T-banen i hans retning. Det var det ingen som skulle. Men han fi kk følge med Henrik et stykke. Henrik var ett år eldre enn Tsatsiki, og hadde fortalt at han ble mobbet fordi han var tykk.– Det var derfor jeg begynte å trene karate, sa han.– For å bli sterk og få litt fett fra magen.– Ikke bry deg om det, sa Tsatsiki. – Jeg syns du er fl ott. Du likner faktisk litt på julenissen, men uten skjegg. Og så har du så hyggelige kinn …– Ja, sa Henrik og klappet seg på magen innenfor jakken.


Fortelling

87

– Før de begynte å mobbe meg, så likte jeg magen min. Nå hater jeg den! Men senere, når jeg får svart belte, da skal de få.

Henrik sparket til en søppelkasse så det ljomet. Tsatsiki kunne tydelig se hvordan mobberne sprang for livet med en stor sterk Henrik etter seg.– Men da er vi nesten voksne, sukket Tsatsiki. – Jeg skulle gjerne hatt svart belte nå. Det er så fl ott. Av og til låner jeg Gørans og later som om det er mitt.– Men gult er ikke så verst det heller, sa Henrik.– Bare jeg klarer graderingen.

Graderingen liknet en prøve, og klarte de den ikke, fi kk de ikke noe nytt belte.– Det gjør du, sa Tsatsiki.

Men kata er så vanskelig.– Vi øver oss litt, da, sa Tsatsiki og stanset.– Hai, sa Henrik. Det betydde ja, på japansk.– Taikyoku-Jodan, sa Tsatsiki og bukket.

Kata var som en dans med blokkering, spark og slag. En mann som var ute med hunden sin, stanset og kikket på dem der de gjorde kata i snøslapset på fortauet. Hunden bjeffet og forsøkte å hoppe bort til dem. Det var vanskelig å la være å le, for når de gjorde kata, var det absolutt ikke lov å le. Da måtte de konsentrere seg og være helt alvorlige. Til og med når hunder vil hoppe bort og være med.

Tsatsiki og Henrik bukket for mannen da de var ferdige.– Hva driver dere med? spurte han og ristet på hodet.– Karate, fniste Henrik.– Det så skikkelig stilig ut, sa mannen. – Jeg trodde at karate bare var å sparke og slåss.– Nei da, sa Tsatsiki og bøyde seg ned og klappet hunden. – Det er bare fordommer. Jeg slåss aldri.


Fortelling

88

– Ikke jeg heller, sa Henrik. – Det er bare andre som slåss med meg.– Ha det, vi ses på torsdag, sa Tsatsiki da Henrik svingte inn i en sidegate. Han begynte å løpe mot T-banestasjonen. Det var litt nifst å være alene i mørket i gater som ikke var hans.

Streetsmart

– Du gutten, kom igjen, da! Seier’n er vår, seier’n er vår!

Tsatsiki krøp sammen på setet og stirret ut i tunnelmørket gjennom vinduet og lot som om han ikke hørte. På forrige stasjon var det kommet på en gjeng AIK-tilhengere som fylte halve vognen. Først var det ganske gøy. Tsatsiki hadde vært nødt til å knise av dem i smug. De var blide og høyrøstet og sang kamprop og drakk øl. Trengte seg sammen og knuffet og kjørte karusell rundt stangen slik at vognen gynget. Det var som å sitte i en summende bikube. De skulle på kamp, antok Tsatsiki.

Nå kikket alle AIK-erne bedende på ham. Tsatsiki visste ikke hva han skulle gjøre. Heldigvis skulle han av på neste stasjon. Han reiste seg og smilte så hyggelig han kunne da han forsøkte å presse seg forbi dem som satt ved siden av ham.– Kom igjen, småen, hvilket lag heier du på?– AIK, pep Tsatsiki, selv om han var Djurgården-fan. Alle på skolen var det.


Fortelling

89

– Bravo, lo gutten og dunket Tsatsiki så hardt i ryggen at han mistet balansen. Gutten grep tak i ham.– Jeg har funnet en maskot! vrælte han og løftet Tsatsiki så høyt opp at alle kunne se ham.– AIK! AIK! AIK! skrek de andre og kikket fornøyd på Tsatsiki, som sprellet som en fi sk i de store, hårete nevene til AIK-eren.– Få høre et kamprop! lo en av guttene og slengte det gulsvarte skjerfet sitt rundt halsen til Tsatsiki.

Hjelp, svelget Tsatsiki, han kunne bare ett kamprop. Lær deg å krype, lær deg å gå – lær deg å hate AIK.

Det var favoritten til Per Hammar og den ville de ikke bli særlig glade over å få høre, forsto Tsatsiki.

På Hornstull stasjon ble Tsatsiki båret ut av vognen, og før han visste ordet av det hadde gutten heist ham opp på skuldrene. Han hadde AIK tatovert på hodet.– Få høre nå, sa han. – Hvilket lag er best?– AIK, pep Tsatsiki oppe på skulderen.– Høyere, vrælte guttene. – Hvilket lag er best!– AIK, pep Tsatsiki litt høyere.– Høyere!– AIK! AIK! AIK! skrek Tsatsiki så høyt han kunne. Så høyt at alle på hele plattformen stanset og stirret. – AIK! AIK! AIK!

Det var tydeligvis høyt nok, for gutten slapp ham ned på bakken igjen og spurte om han ikke ville slenge seg med og ta en øl før kampen.– Nei takk, sa Tsatsiki. – Jeg drikker ikke øl.– En brus, da? spurte AIK-eren.– Nei, jeg må dessverre hjem.– Synd, sa gutten. – Du var en fi n maskot.

Tsatsiki var fullstendig spagetti i bena da AIK-erne var


Fortelling

90

forsvunnet. Han var nesten blitt kidnappet av Black Army og innsatt på livstid som maskoten deres. Best ikke å fortelle Muttern, for da ville han aldri få kjøre T-banen alene igjen, selv om han hadde vært fl ink og ikke blitt kidnappet.

Da Tsatsiki var liten, hadde han fortalt alt til Muttern. Nå holdt han det meste for seg selv. Iblant føltes det som om voksne og barn levde i forskjellige verdener. De tenkte ikke de samme tankene, snakket ikke det samme språket. Bare av og til kunne de to forskjellige verdenene ha kontakt med hverandre. Når de voksne glemte å være voksne.

Det var begynt å snø da Tsatsiki kom opp fra T-banen ved Hornstull. Han stilte seg ved bussholdeplassen. Det var fem minutter igjen til buss nummer 4 skulle komme.

En uteligger kom forbi. Han så frossen ut.– Har du noen spenn, gutt?– Ja, sa Tsatsiki. Han hadde fått en tier av Muttern for å kjøpe noe å drikke etter treningen. Det hadde han glemt, og det var jo mye bedre hvis uteliggeren fi kk den. Da kunne han kanskje sove innendørs til natten.– Takk, sa uteliggeren og gikk videre til søppelkassen, som han rotet i en stund ...

Endelig kom bussen rundt hjørnet. Tsatsiki lette i lommen etter busskortet. Det var borte! Det var ikke i ytterlommen på vesken heller, eller i bukselommene.

Bussføreren brummet utålmodig med motoren da Tsatsiki gikk gjennom lommene en gang til.– Unnskyld, men jeg har visst mistet busskortet, sa Tsatsiki. – Kan jeg få bli med likevel?– Har du ingen penger, da? spurte bussføreren irritert.– Nei, dessverre, sa Tsatsiki.– Da må du gå av.– Men, sa Tsatsiki og kjente at tårene sprengte på.


Fortelling

91

– Jeg skal bare til Fridheimsplan.– Du får heller gå, sa bussføreren. – Jeg driver ikke med veldedighet. Hopp av nå!

Alene i snøstorm

– Drittsekk! gråt Tsatsiki etter bussen.Hvordan kunne noen være så gnien? Han begynte å

gå mot Vesterbron. Det blåste motvind og det var kaldt. Muttern ville bli fra seg av engstelse, og Tsatsiki ville bli fra seg av sult. Magen murret hissig etter mat. Masser av mat.– Har du noen spenn? Den samme tiggeren kom bort til Tsatsiki igjen.– Du har allerede fått pengene mine, hveste Tsatsiki, som angret på at han hadde gitt bort tieren. Han ville aldri igjen gi bort penger.

Han følte seg som en stakkars uteligger selv. Det eneste han kunne gjøre var å gå og gå.

På Vesterbron rev vinden i ham, og Tsatsiki så nesten ingen ting på grunn av snøen som lavet ned. Det var som å stå på snaufjellet i storm. Tsatsiki hutret og knøt AIK-skjerfet en gang til rundt halsen. Bena, som var trøtte allerede etter karaten, ble bare tyngre og tyngre. Tsatsiki kikket lengselsfullt etter enda en buss som passerte ham. Der inne i varmen satt folk med bussbilletter. Han skulle ha tatt på seg vinterskoene slik Muttern hadde sagt til ham. Joggeskoene var gjennomvåte, og han frøs på føttene.

Da han endelig var kommet øverst på broen, stanset han og hvilte en stund. Det var her Retzina ble født. Faktisk var det Retzinas skyld at han sto her nå. Hvis hun ikke hadde vært syk, hadde Muttern fulgt ham, akkurat slik som mødre skal gjøre, og da hadde han ikke trengt å stå her og være sliten og lei seg og fryse i hjel. Hadde ikke Retzina vært


Fortelling

92

født, så ville Muttern hatt all verdens tid til overs til ham. Alt var faktisk Retzinas skyld! Han hatet henne skikkelig. Hun kunne like gjerne dø, for det hadde vært mye bedre før hun var født.

Tsatsiki begynte å gå igjen. Nå var det nedover, da gikk det lettere og vinden føltes ikke lenger like hard.– Unnskyld, jeg mente det ikke, hvisket Tsatsiki for seg selv og satte opp farten. Tenk om Retzina virkelig døde! Hun hadde kanskje så mye snørr i nesa at hun ikke kunne puste. Tsatsiki begynte å løpe.– Kjære Gud, gjør slik at hun ikke dør, ba Tsatsiki.– Kjære, kjære, kjære!

Tsatsiki tok trappen ned til Rålambshovparken. I sitt indre så han Retzina ligge like død som farfar Dimitris hadde gjort i kisten. Barn kunne dø av hva som helst, det visste han. Parken lå der øde og mørk. Ikke engang hundeeierne var ute i kveld. Han var så sliten at han ikke orket å løpe selv om han ville.

På Fridheimsplan så han faren til Morten stå og rote i en søppelkasse. Tsatsiki stanset.– Dette kan du få, sa Tsatsiki og rakte AIK-skjerfet til ham. – Så holder du deg litt varmere.– Hyggelig, sa faren til Morten og kikket på Tsatsiki uten å kjenne ham igjen.

Det lyste i vinduene deres. Han syntes at han så Muttern i stuevinduet, men han orket ikke vinke. Hun sto i ytterdøren da han kom opp med heisen.– Er hun død? skrek Tsatsiki.– Hvem? spurte Muttern og slo armene rundt ham.– Retzina! gråt Tsatsiki og boret nesen inn mot halsen til Muttern. Hun luktet Retzina-oppkast.– Nei, endelig sover hun, sa Muttern. – Jeg trodde at det var


Fortelling

93

du som var død. Muttern begynte også å gråte.– Jeg har aldri vært så engstelig, fortsatte hun. – Hvor har du vært?– Jeg gikk fra Hornstull, sa Tsatsiki. – Jeg mistet busskortet og fi kk ikke være med uten penger.– Fascistsvin! sa Muttern. – Hvordan kan man nekte en unge å ta bussen når det er snøstorm ute?

Hun begynte å kle av Tsatsiki som om han var et lite barn. Det var deilig, for han hadde ingen krefter igjen.– Lille gutten min, du er jo iskald! Du kunne ha frosset i hjel. Jeg skal ringe Sporveiene i morgen. Noen skal stilles til ansvar for dette! Det lover jeg.– Kan jeg ta et bad først? lurte Tsatsiki på.– Jeg fyller i med en gang, sa Muttern.

Tsatsiki snek seg inn på soverommet der den lille vuggen til Retzina sto. Hun lå på ryggen med armene rett opp ved hodet. Smokken var falt ut, så hun sugde på underleppen og pustet inn og ut, akkurat slik hun skulle.

Tsatsiki bøyde seg ned og kysset henne.– Unnskyld, jeg mente det ikke, hvisket Tsatsiki. – Jeg elsker deg, forstår du, fi re ganger rundt jorda, uendelig og tilbake igjen. Nei, forresten, rettet han på seg selv.– Jeg elsker deg fem ganger rundt jorda, og når du blir stor, skal jeg alltid være sammen med deg slik at du slipper å være alene i snøstorm.


Fortelling

94

L

T

S

Oppgave 15

Leseoppgavea Hvem er hovedpersonen i tekstutdraget fra

Tsatsiki og Retzina?b Hvorfor måtte Tsatsiki ta T-banen til

karatetreningen?c Hvem er Henrik, og hva får du vite om han?d Gjenfortell scenen der Tsatsiki blir maskoten til

fotballklubben AIK.e Hva tenker Tsatsiki om lillesøsteren sin, Retzina,

når han står på Vesterbron? Hvorfor tror du han er så sjalu på søsteren?

f Hvordan slutter tekstutdraget?g Skriv den siste setningen i teksten, og skriv hva du

tror Tsatsiki mener.h Finn eksempler i teksten som viser at handlingen

foregår i vår tid.

Språkoppgavea Forklar ordene: kata, gradering, svart belte,

fordommer, maskot.b Hva mener moren til Tsatsiki når hun sier:

«Be streetsmart»?

Tekstoppgavea Tenk deg at du er Tsatsiki og står på broen. Du

tenker at lillesøsteren din har skylden for at moren din ikke kunne kjøre deg på karatetreningen. Skriv en dagbokside der tankene og følelsene dine kommer fram.

b Skriv en faktatekst om karate. Bruk ulike kilder.


Fortelling

95

Løven, heksa og klesskapetC.S. Lewis

En gang var det fi re barn som het Peter, Susan, Edmund og Lucy.

Denne fortellingen handler om noe de opplevde da de ble sendt bort fra London under krigen fordi byen ble utsatt for bombeangrep. De ble sendt hjem til en gammel professor som bodde langt ute på landet. Det var ti kilometer fra nærmeste jernbanestasjon og to kilometer fra nærmeste postkontor. Han var ikke gift og bodde i et digert hus sammen med en husholderske som het fru Macready og tre tjenere. (De het Ivy, Margaret og Betty, men de har ikke noe særlig å gjøre i denne fortellingen.) Selv var professoren en meget gammel mann med tjafsete hvitt hår som vokste i mesteparten av ansiktet hans og på hodet også. Barna likte ham med det samme. Men da han kom ut for å møte dem ved inngangsdøra den første kvelden, så han så underlig ut at Lucy (som var den yngste) ble litt redd ham, og Edmund (som var den nest yngste) fi kk lyst til å le. Han måtte fl ere ganger late som han pusset nesen for ikke å vise at han lo.

Med det samme de hadde sagt god natt til professoren og gått opp i annen etasje den første kvelden, kom guttene inn i rommet til jentene, og de snakket om alt det nye.

«Det har gått bra til nå,» sa Peter. «Og jeg er sikker på at dette kommer til å bli veldig fi nt. Vi kommer nok til å få gjøre akkurat det vi har lyst på for den gamle mannen.»

«Jeg synes han var en søt gammel mann,» sa Susan.


Fortelling

96

«Å, hold opp! Ikke si slike ting,» sa Edmund som var trett. Han lot som han ikke var det, men han ble alltid i dårlig humør når han prøvde å holde seg våken.

«Slike ting som hva da?» spurte Susan. «Og dessuten er det på tide at du legger deg.»

«Du prøver å snakke som mor,» sa Edmund. «Men hvem tror du at du er som kan bestemme når jeg skal legge meg? Du kan jo gå og legge deg selv.»

«Er det ikke lurest at vi alle sammen går og legger oss?» sa Lucy. «Det blir sikkert bråk hvis noen hører at vi snakker her.»

«Nei, det blir det ikke,» sa Peter. «Jeg er sikker på at dette er et hus der ingen bryr seg om det vi gjør. Og dessuten kan ingen høre oss. Det tar omtrent ti minutter å gå herfra ned til spisestua, og det er drøssevis av trapper og ganger før vi kommer dit.»

«Hva er den lyden?» spurte Lucy med ett. Hun hadde aldri vært i et så stort hus før. Når hun tenkte på alle de lange gangene og rekkene med dører som førte inn i tomme rom, begynte hun å føle seg engstelig.

«Det er bare en fugl, dumma,» sa Edmund.«Det er en ugle,» sa Peter. «Dette er sikkert et fantastisk

fi nt sted for fugler. Nå skal jeg gå og legge meg. I morgen kan vi gå på oppdagelsestur. Vi kan oppdage hva som helst på et sted som dette. Så dere fjellene på veien hit? Og skogene? Det er kanskje ørner her. Og kanskje hjorter. Det er i hvert fall helt sikkert hauker.»

«Og grevlinger!» sa Lucy.«Rever!» sa Edmund.«Kaniner!» sa Susan.Men neste morgen regnet det så jevnt og tett at de kunne

verken se fjellene eller skogene og ikke engang bekken nede i hagen da de kikket ut av vinduet.


Fortelling

97

«Naturligvis måtte det regne!» sa Edmund. De hadde nettopp spist frokost sammen med professoren og hadde gått opp i det rommet der de fi kk lov til å leke innendørs. Det var et langt, lavt rom med to vinduer på den ene veggen og to vinduer på den andre.

«Hold opp med å klage, Ed,» sa Susan. «Jeg vedder ti mot en at det klarner om en time eller noe sånt. Og i mellomtiden har vi det fi nt. Vi har jo en radio og mange bøker.»

«Det er ikke noe for meg,» sa Peter, «jeg har tenkt å utforske huset.»

Alle ville det og slik begynte eventyrene. Det var et hus av den typen der det virker som om du aldri kommer til slutten, og overalt var det fullt av uventede rom. De første dørene de åpnet, førte bare inn i soverom, og det var akkurat det de trodde de skulle gjøre. Men snart kom de til et langt rom som var fullt av malerier, og der fant de en rustning også. Så kom de inn i et rom der alt var i grønt, og det sto en harpe i et hjørne. Så førte det tre trinn ned og fem trinn opp, og så fulgte det en liten hall og en dør som åpnet ut mot en balkong, og så lå det en lang rekke rom etter hverandre uten dører, og der var veggene dekket av bøker – de fl este bøkene var veldig gamle, og noen var større enn en Bibel i kirken. Og like etterpå kikket de inn i et rom som var helt tomt bortsett fra et svært klesskap av det slaget som har stort speil i døra. Det var ikke noe annet i rommet unntatt en død fl ue i vinduskarmen.

«Ingenting her!» sa Peter, og de marsjerte ut igjen – alle unntatt Lucy. Hun ble igjen fordi hun syntes det kunne være umaken verd å prøve døra til klesskapet. Hun var nesten sikker på at den var låst. Men til sin store overraskelse var det ganske lett å åpne døra, og ut trillet det to møllkuler.


Fortelling

98

Da hun tittet inn, fi kk hun øye på fl ere frakker som hang der – de fl este var pelsfrakker. Det var ingenting Lucy likte så godt som å lukte på pels og kjenne pelsverk som strøk mot huden. Hun gikk inn i klesskapet og inn mellom frakkene og gned ansiktet mot dem. Naturligvis lot hun døra stå åpen, for hun visste det var dumt å stenge seg inne i et klesskap. Hun gikk lenger inn i skapet og oppdaget at det hang enda en rekke med frakker bak den første. Det var nesten helt mørkt der inne, og hun strakte armene foran seg så hun ikke skulle slå ansiktet mot bakveggen i skapet. Hun tok et skritt lenger inn – og enda to eller tre skritt – hele tiden ventet hun at fi ngertuppene skulle støte mot veggen. Men hun kunne ikke kjenne den.

«Dette må da være et enormt klesskap!» tenkte Lucy og gikk enda lenger inn mens hun skjøv de myke foldene på frakkene til side så hun fi kk plass. Da merket hun at det var


Fortelling

99

noe som knaste under skoene. «Jeg lurer på om det er fl ere møllkuler?» tenkte hun, og hun bøyde seg ned for å kjenne etter. Men i stedet for det harde glatte tregulvet i klesskapet kjente hun noe mykt og pulveraktig som var usedvanlig kaldt. «Det var rart,» sa hun og tok et skritt eller to videre.

I neste øyeblikk kjente hun at det som gned mot ansiktet og hendene ikke lenger var myk pels. Det var noe hardt og knudrete som til og med stakk. «Det er akkurat som greiner på trær!» utbrøt Lucy. Og så oppdaget hun et lys foran seg. Det var ikke noe få centimeter foran henne, der bakveggen i klesskapet burde ha vært, men langt unna. Noe kaldt og mykt drysset over henne. Et øyeblikk senere oppdaget hun at hun sto i en skog midt på natta. Det var snø under skoene hennes, og det virvlet snøfnugg gjennom lufta.

Lucy følte seg litt engstelig, men hun var nysgjerrig og spent også. Hun så seg tilbake over skulderen, og der, mellom de mørke trestammene kunne hun fremdeles se døråpningen i klesskapet. Hun fi kk til og med en gløtt av det tomme rommet hun var kommet fra. (Naturligvis hadde hun latt døra stå åpen, for hun visste det ville være dumt å stenge seg inne i et klesskap.) Det så ut som om det fortsatt var dagslys der ute. «Jeg kan alltids komme meg tilbake hvis noe går galt,» tenkte Lucy. Så begynte hun å gå gjennom skogen mot det andre lyset, og det sa knirk-knirk under skoene hennes mot snøen.

Omtrent ti minutter senere var hun kommet dit, og da oppdaget hun at det var en gatelykt. Mens hun sto og så på den og undret seg over hvorfor en gatelykt var plassert dypt inne i skogen og lurte på hva hun nå skulle gjøre, hørte hun lyden av fottrinn som nærmet seg. Og like etter dukket en underlig person fram mellom trærne og kom ut i lyset fra gatelykta.


Fortelling

100

Han var litt høyere enn Lucy. Over hodet holdt han en oppslått paraply som var hvit av snø. Fra livet og opp var han et menneske, men bena hans hadde samme form som geiteben (håret på dem var blankt og svart), og han hadde klover i stedet for føtter. Han hadde hale også, men Lucy la ikke merke til det med det samme, for halen lå pent over den armen som holdt paraplyen, så den ikke skulle slepe etter ham i snøen. Han hadde et rødt ullskjerf rundt halsen, og han var temmelig rød i huden også. Ansiktet hans var rart, men virket hyggelig. Han hadde spisst skjegg og krøllete hår, og opp av håret stakk det to horn, ett på hver side av pannen. Som jeg nevnte holdt han paraplyen i den ene hånden. I den andre bar han fl ere pakker i brunt papir. Pakkene og snøen gjorde at det så ut som om han hadde vært ute og handlet til jul. Han var en faun. Og da han fi kk øye på Lucy, ble han så overrasket at han mistet alle pakkene.

«Du store min!» ropte faunen.


Fortelling

101

L

T

S

Oppgave 16

Leseoppgavea Hva heter de fi re barna som vi møter i boka Løven,

heksa og klesskapet?b Hvorfor ble de fi re barna sendt langt ut på landet til

den gamle professoren?c Finn ord og uttrykk i teksten som beskriver

professoren.d Beskriv hvordan det ser ut innvendig i huset til

professoren.e Fortell hva som skjer etter at Lucy har gått inn i

klesskapet.f Hvem treffer Lucy i skogen? Beskriv dette vesenet.

Språkoppgavea Forklar ordene: husholderske, møllkule, harpe,

umake, klov, faun.b Finn minst ti adjektiv i teksten som beskriver

personer og miljø.c Hva mener vi med fantasy-litteratur? Gi eksempler

på at denne teksten tilhører denne sjangeren.

Tekstoppgavea Tegn faunen ved å bruke de opplysningene du får

om han i teksten.b Skriv en fantasyfortelling der du er hovedpersonen.

Du er på besøk hos en gammel skipper som har seilt på de sju hav. På loftet fi nner du en stor og gammel skattekiste. Du åpner kisten …


Documents

Ord for alt Ny utgave 5 Tekstbok