BOKMÅL

LesebokTove Lund Nilsen Tone Senje

4

Ord for alt 4Lesebok

Tove Lund NilsenTone Senje

Bokmål

Ord for alt 3 – 4

ISBN 978-82-02-26693-6

www.cappelen.no

Hvert årstrinn har disse komponentene:

Ord for alt 3–4 er Cappelens norskverk for 3. og 4. årstrinn. Her møter elevene lærestoffet på mange ulike måter, noe som skal vekke nysgjerrighet rundt språk og lesing. I A-boka og B-boka jobber de med mange typer skriftlige og muntlige oppgaver, og på «Gule sider» får de hjelp til formaltrening. Verket har tydelige læringsmål som skal gjøre elevene bevisste på egen læring. Leseboka har tekster på tre nivåer. Nivåene er tydelig merket. Mange av tekstene er utdrag fra bøker som er tilrettelagt for barn som akkurat har begynt å lese.

• A-boka og B-boka • Lesebok • Cd• Lærerens bok • Nettsted: http://ordforalt.cappelen.no

1

LesebokBokmål

Ord for altTove Lund Nilsen • Tone Senje

Ny utgave 4

2

3

Bøker kan handle om alt!

I denne leseboka fi nner du tekster som handler ommange ting, blant annet om vennskap, om fantastiske tingog om universet. Noen tekster er fakta, noen er diktning.

Grønne tekster er lettest å lese.

Blå tekster er litt vanskeligere.

Oransje tekster er lengre, og de kan ha noen vanskelige ord.

Etter noen tekster fi nner du dette symbolet. Det betyr at du kan lese videre i en annen bok.

Lykke til med lesingen!Hilsen forfatterne

Velkommen tilOrd for alt 4 Leseboka!

4

Innhold

1 Kræsj! Bang! Palle Puddel og Kanine Småkryp Tegneserievers Gamle Donald-blader2 Eventyrlandet Nok Om kvelden synger blåstrupen Hver syns best om sine barn Spøkelseshistorier Det er noe jeg ikke får vite Høna med gulleggene Bjella på katten Tog Kjerringa og musungen Kråka og spurven En Hodja-historie Reven som var forkjølet Dikte De tre mostrene Det nifseste spøkelset Den Navnløse Ridder Jenta som ikke ville snakke med menn Det er aldeles sant Fisk i Sajve-sjøen

89

101112

1616

171819212223252628313233364246

505359

5

3 I bokhylla Ønsker meg et viskelær Magne kakemons Hvem bor her? Julie og fuglen Stille Pernille Da jeg rømte Piken jeg elsker, heter Milena Svante Hemmeligheter i mørket Hjelp! Jeg er klonet Apekvinnen Det fantastiske fallet Broren til Charlie C Espen får skylda Zeppelin4 En himmel full av stjerner På månen Året rundt Vinden og sola En himmel full av farger Kvelden lister seg på tå Molbohistorie Tid Tida Jakten på julestjernen Suset fra stjernene Herr Wilders stjerne Sola eller månen?

6161626466687172757983879299

103109113113114116117118119120121122123126130

6

Det var vel et leven Å studere verdensrommet Sarvva – et samisk stjernebilde På vei til månen Om Stjernebarnet Sampo Lappelill Den vesle stjernen5 Kom og kjøp! Utgått sko Godteri-vise Ikke bare Maja Djupt nedi molda Den nye jakka6 Helt fantastisk! Regle En grønn elefant Rosa ransel full av hevn På Kongsberg Otto Monster Matako Da Anker kom i ørefellingen Den lille heksen med de store ørene Arven etter onkel Rin-Tin-Tei Georgs magiske medisin Elefantmannen Birk og Ronja Harry Potter og ildbegeret Animorphs Trollmannens hatt Roboten er løs!

131132134135137141144

151151152153156157

160160161162166167170172175178181185190194196202206

7

7 Verden er så stor, så stor Skyggen av en hånd Flyktning Auget ditt Om alle tre var like Sindbads verden Jeg aldri mer vil hunden slå Jan og Fathima Syskenringen8 Forstår du hva jeg sier? Det gode diktet Fillediktet Den nye guten i gata Sjølv voks eg opp aleine Sofi e og Kathrine

212212213214215216218219222

223223224225226228

8

Kræsj! Bang!

9

10

11

Tegneserievers

Ha’kke ti’ sa Hakke Hakkespettog snudde seg fra Snurre Sprettmens Lucky Luke og Langbeinstod og lente seg mot hestenB gjengen om å fl ytte segsa Donald til Fantometså Onkel Skrue kommer framtil tegneseriefesten!Og Tin Tin tok en tikke-takke-klokkeopp fra lommaHan skjønte Supermann ogRosa Panteren hadde bommasom ikke hadde funnet Knoll og Tottfør klokka åtteDe satt jo der i Tarzans skog påTom og Jerrys pottei hytta der hvor Knøttene og Daffy spilte feleog Pusur satt med Ole Brumm og klunka ukuleleMen Sniff og Ole Dole Doffde ville være uteFor det vil dette verset ogsa Snipp og Snapp og Snute

Nils-Fredrik Nilsen

12

Gamle Donald-blader– Har dere funnet hemmeligheten min, da?– Nei, jeg tror ikke det.Tore og Reidar satte seg opp i sengene.Onkel Erik bøyde seg over magen min.– Se her. Dette gjorde jeg for 35 år siden.– 35 år siden! Er hytta så gammel? sa Reidar.Onkel Erik lo.– Dette var en gang en seter. Denne delen avhytta er mer enn 150 år gammel. Jeg bodde heri dette rommet da jeg var på deres alder.

Tore og Erik kom bort til senga mi. Vi så påveggen der onkel Erik pekte uten å oppdage noe.– Har du en lommelykt?Jeg gav ham den lille fl ate lykta som jeg haddeunder hodeputa. Han lyste på veggen. Helt inneved hodegjerdet var det inngravert en E.– Jeg hadde fått en lommekniv til fødselsdagenmin og prøvde den her. Jeg tror ikke noenoppdaget det noen gang.

13

Vi stirret på E-en alle tre. Var det noen særlighemmelighet, da? Hvem som helst kan vel rispeinn en E i en hyttevegg. Tore sa det også.– Er det hele hemmeligheten?– Nei, se nå!Onkel Erik lirket opp slirekniven han alltidgikk med i beltet, og stakk den mellom toplanker. Et lite vipp med kniven, og så varplanken løs. Han fl yttet den unna og stakk håndainn i åpningen. Vi så på hverandre. Dette varvirkelig en hemmelighet.– Hva tror dere jeg har her inne?– En skatt? sa Tore. Øynene hans lyste i skinnetfra lykta.

Onkel Erik drog hånda langsomt til seg. Noe varsurret inn i en avis. På størrelse med en litt storskoeske. Han drog avisen forsiktig av og viste ossinnholdet.– En bunke Donald!– Fra 1959, sa onkel Erik.Han holdt bunken i begge hender som om det varen kostbar diamant.– En hel årgang Donald Duck fra 1959. Det førsteåret jeg var her.– De må være sjeldne, sa jeg lavt.– Svært sjeldne ... og verdifulle. Det er derforjeg har dem her. De har ligget her hele tidenuten at noen vet om det. Det er minhemmelighet.– Kan vi se i dem?– Dere kan se i dem hvis dere lover åvære forsiktige.

14

Han viste oss hvordan vi skulle bla slik at sideneikke ble brettet eller revet i stykker.– Er det ingen andre som vet om dem?– Bare oss. Og vi forteller det ikke til noen. Gjør vi vel?Vi ristet på hodet.– Æresord?– Æresord.Vi sa det i kor. Litt hviskende i tilfelle noen lyttet.– Og lov meg at dere legger dem tilbake inniavisen før dere sovner i kveld.Vi nikket igjen. Ingen grunn til å si noe.Hemmeligheter snakker man helst ikke om hvisdet ikke er nødvendig.Onkel Erik var veldig alvorlig da han gikk,og holdt tomlene opp mot oss før han lukket døra.Vi gjorde det samme. Et slags hemmeligtegn. Han hadde avslørt sin dypestehemmelighet. Vi skulle ikke si noe. Aldri.

15

Ikke om det datt en komet i hodene våre.Jeg leste Donald til jeg ikke orket å ha øyneneåpne lengre. Det var en historie om Donaldog guttene som reiser tilbake i tiden. Til dengang det var dinosauruser på jorda. Historienfortsatte i neste nummer. Det fi kk jeg lesedagen etter. Les mer i « Rykk fram til Slemdal » av Trond Brænne

16

EventyrlandetNok

Ein dag er lengeeit år er lengehundre år er lengetusen år er lenge

Og no er dette lenge nok!

Rolf Sagen

17

Om kvelden synger blåstrupen

Om kvelden synger blåstrupen

Det er vår

Inni megtiner noelurer fram et smil

lokker fram en joikNils-Aslak Valkeapää

18

Hver syns best om sine barn

Det var en gang en jeger som varute i skogen. Så møtte hanmyrsnipa.– Kjære vene, skyt ikke mine barn,sa myrsnipa.– Hva er det for noen som er dinebarn da? spurte jegeren.– De vakreste barna i skogen, de ermine, sa myrsnipa.– Jeg får vel ikke skyte dem da,sa jegeren.

Men da jegeren kom tilbake,bar han på et helt knippemyrsniper.–Au, au, hvorfor skjøt du barnamine likevel, da! klaget snipa.– Var det dine barn dette? spurtejegeren.– Jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.– Å ja! svarte myrsnipa.– Vet du ikke at hver syns best omsine barn?Norsk folkeeventyr

19

Spøkelseshistorier

Å fortelle spøkelseshistorier er egentligen slags lek. Både den som forteller og desom hører på, later som om de tror påspøkelser.

Den blodige håndenDet var en gang ei jente som var helt alene hjemme om kvelden.

Så ringte telefonen, og det sa:– Den blodige hånden er 100 meter unna.Jenta ble veldig redd, og så ringte det igjen.Nå sa det:– Den blodige hånden er 50 meter unna.

Neste gang telefonen ringte,torde hun ikke ta den, men det ringte ogringte, og til sist tok hun av røret.– Den blodige hånden er ti meter unna,sa det.

Like etterpå ringte det på dørklokka.Hun åpnet døren, og da sa det:– Dette er den blodige hånden,kan jeg få låne plaster?

20

Dama på kirkegården

Det var en gang ei jente som skulle overen kirkegård sent om kvelden.Så kom en gammel dame gående og spurteom de kanskje skulle slå følge.

Det ville jenta gjerne, og så ruslet deover kirkegården.– Er du redd for å gå over gravene nårdet er mørkt? spurte den gamle dama.– Ja, svarte jenta.– Det var jeg også, sa den gamle dama,– den gangen jeg levde.

21

Det er noe jeg ikke får vite

Det er noe jeg ikke får vitedet er noe jeg ikke får senår jeg ligger i senga og soversnakker de voksne sammen om det

Det er noe jeg ikke får hørefor jeg er for liten til detdet er noe jeg ikke får gjøresteder hvor ingen vil ta meg med

Men under månen som lyser i nattblåner et fjell med en eventyrskattsom de voksne ikke kan sede er altfor store til detBritt Karin Larsen

22

Høna med gulleggene

Det var en gang en bonde som hadde enhøne. Ingen hvilken som helst høne,men en som la et gullegg hver eneste dag.Lenge var bonden fornøyd med dette, menså kom han til å tenke på noe: – Høna ersikkert full av gull. Slakter jeg den, blirjeg rik i en fart! Som tenkt, så gjort.Men da bonden skar opp høna, fi kk hanseg en støkk i livet. For det var ikke mergull i kroppen på henne enn det er iandre høner.Esops fabler

23

Bjella på kattenEn gang for lenge, lenge siden kom alle musenesammen for å holde råd. Det gjaldt å berge segmot katten, som jagde dem seint og tidlig. Dypti en mørk kjeller møttes de, og det ble snakketfram og tilbake, men stort mer enn snakk ble detikke til.

Da var det en liten mus som sa:– La oss fi nne en snor og en bjelle. Så henger vibjella om halsen på katten, slik at vi kan høreden lang vei og gjemme oss i god tid.– Å ja, å ja! ropte alle musene og danset av gledepå kjellergolvet.

Men først måtte de fi nne en bjelle og en snor.Det gikk greit. En fant et fi nt, rødt bånd, enannen kom slepende med en bjelle. Den klang såhøyt at alle skjønte det ville være uråd for kattenå snike seg innpå dem. Og musene reiste segpå bakbeina, tok hverandre om halsen ogdanset av glede.

24

Da kom det fram en gammel, klok mus somhadde sittet lenge og hørt på.– Rådet er godt, det, sa hun.– Men hvem skal binde bjella på katten?

Det hadde ingen tenkt på. Den gamle ville ikkegjøre det, og de unge ville helst slippe. Selv omkatten sov, var det livsfarlig å komme nær den.

Alle de små musene så på hverandre. Det blestille i kjelleren. Og katten har ikke den dag idag fått bjelle om halsen.

Esops fabler

25

Tog

Over fjellene,ned i skogene,gjennom dalene,kjører togene.

Over bruene,langsmed vannene,mellom byene,mellom landene

tar de sekkene,tar de holkene,tar de brevene,tar de folkene,

tar de kassene,tar de kannene,tar de tønnene,tar de spannene,

går de frysende,går de svettende,går om dagene,går om nettene.

Over fjellene,gjennom skogene,ned i dalene,kjører togene.

Jo Tenfjord

26

musungenDet var en gang eikjerring som satt ogspant, og rett som detvar, så kom det fram enliten musunge fra et hølved peisen.– Nei, men sitter du der,du? sa kjerringa.– Pipp, ja, sa musungen.– Jeg skulle spørre framor mi hva du skullebruke det garnet til?– Å, det skal bli trøye til mannen min, det, sakjerringa, – for den gamle trøya hans er såtynnslitt at han ikke kan bruke den mer.– Pipp – så får jeg gå og si det til mor mi, da, samusungen og smatt inn i hølet sitt igjen.

Men da kjerringa hadde spunnet litt til, så hørtehu det tasla borti peiskroken, og der sattmusungen igjen.– Nei, men sitter du der igjen, da? sa kjerringa.– Pipp, ja, sa musungen, – jeg skulle spørre framor mi hvem som skal få den gamle trøya tilmannen din når han får seg ei ny?– Å, den skal jeg bruke når jeg napper høy tilkuene, for den gamle fjøstrøya mi er så tynnslittat jeg kan ikke bruke den mer, sa kjerringa.– Pipp, så får jeg gå og si det til mor mi, da, samusungen, og borte var’n. Men om ei lita stundså satt han ved musehølet sitt igjen.

Kjerringa og

27

– Å er det du vil spørre om nå da? sa kjerringa.– Pipp, jeg skulle spørre fra mor mi hvem somskal få den gamle fjøstrøya di når du får dengamle trøya til mannen din og han får ei ny? samusungen.– Å, den skal han Passopp få å ligge på ibikkjehuset sitt, for det gamle teppet hans er såtynnslitt at han kan ikke bruke det lenger, sakjerringa.– Pipp, så får jeg gå og si det til mor mi, da, samusungen og pilte bortover mot peisen.Men den hadde ikke før blitt borte inni høletsitt, så satt den på golvet og så på kjerringa endaen gang.– Du kommer igjen, du? sa kjerringa.

– Å er det du skal spørre om nå da?– Pipp, jegskulle spørre fra mor mi hvem som skal få detgamle teppet hans Passopp når han skal få dengamle fjøstrøya di, og du får den gamle trøya tilmannen din, og han får ei ny? sa musungen.– Ja, det skal du få hvis du vil ha det, sakjerringa.– Å, tusen takk, sa musungen.– Nå får vi teppe over senga vår, vi òg.Og musa hoppa …

Å, hei og hi,nå får jeg teppe over senga minår jeg skal sove om natta.Og vil du komme på besøk til meg,så skal jeg komme og møte deg.Men ikke ta med deg katta.

Alf Prøysen

28

Kråka og spurvenDet var en gang ei spurv som ble venner med enkråke. En dag da de jaktet etter mat, fi kk kråkaøye på noen røde pepperfrukter som låutover en matte for å tørke. – Se på depepperfruktene! sa kråka til spurven.– La oss se hvem som kan spise fl est.– Ja vel, sa spurven.– Og den som vinner, får spise den andre,sa kråka.Spurven lo og var enig, for han trodde kråkatullet. Venner spiser ikke hverandre! Spurvenspiste hver pepperfrukt pent opp, men kråkajukset. For hver pepperfrukt han spiste, gjemtehan tre under matten uten at spurven så det.– Jeg har vunnet! Nå skal jeg spise deg! sa kråka.Da forstod spurven at kråka mente det alvorlig.– Ja vel, sa han, – jeg skal holde det jeg har lovet.Men før du spiser meg, må du vaske nebbet ditt,for alle vet at du er en skitten fugl og spisermange ekle ting.Så kråka gikk ned til elva og skrek:

29

– Elv! Elv!Gi meg vannTil å vaske mitt nebbTil å gjøre meg renFor spurven å ete!

Elva svarte: – Du vil ha vann? Ja ha, men allesier du eter ekle ting. Hvis du vil vaske nebbetditt i mitt vann, må du fi nne en krukke å ha deti, og da kan du få så mye vann du vil ha.Kråka gikk til pottemakeren i landsbyen ogskrek:

– Pottemaker! Pottemaker!Lag meg en krukkeTil å hente vannTil å gjøre meg renFor spurven å ete!

Pottemakeren svarte: – Du vil ha en krukke?Ja ha, men jeg har ikke leire. Hent leire til meg,og jeg skal lage en krukke til deg.Kråka gikk ut på et jorde og begynte å graveopp leire med nebbet sitt. Jorda sa: – Hele verdenvet at du spiser søppel og ekle ting. Jeg kan ikkela deg grave opp leire hvis du ikke bruker enspade.Kråka gikk til smeden i landsbyen. Han arbeidetpå et hjul. Kråka sa til ham:

30

– Smed! Smed!Lag meg en spadeTil å grave leireTil å lage en krukkeTil å hente vannTil å vaske mitt nebbTil å gjøre meg renFor spurven å ete!

Smeden svarte: – Du vil ha en spade? Ja ha, mendu ser at jeg ikke har ild på essen. Hvis du vil hameg til å lage en spade, må du hente ild til meg.Kråka gikk til en bondes hus i nærheten.Bondekona kokte ris ute på gårdsplassen.Kråka skrek:

– Kjære bondekone!Gi meg ildTil å lage en spadeTil å grave leireTil å lage en krukkeTil å hente vannTil å vaske mitt nebbTil å gjøre meg renFor spurven å ete!

Bondekona svarte: – Du vil ha ild? Ja ha, menhvordan vil du bære den?– Du kan legge den på ryggen min, sa kråka.Bondekona la ilden på ryggen til kråka, og straksgikk fjærene hans opp i fl ammer. Den grådigekråka ble brent til aske. Men den ærlige spurvenlevde til han ble gammel og grå.

Ashraf Siddiqui

31

En Hodja-historieEn dag var Hodja i selskap. Hodja kom i devanlige klærne sine, men alle de andre var fi ntpyntet. Hodja ble stående for seg selv, og det varingen som ville snakke med han.

Etter en stund gikk han hjem og tok på seg enfi n pels. Da han kom tilbake til selskapet, la folkmerke til den fi ne pelsen hans. Nå var det mangesom kom bort for å snakke med han, og han bleveldig populær.

Da de skulle spise, tok Hodja godt tak i en snippav pelsen og holdt den bort til maten. – Spis! sa han.– Men Hodja! sa de andre gjestene. Hodja fortsatte åsnakke til pelsen sin.– Spis nå! sa han.– Er du blitt helt sprø? Hvorfor ber du pelsen din omå spise? spurte de andre.Hodja svarte: – Det var pelsen min dere ville snakkemed, ikke meg. Da er det han som må få maten også.

32

Reven som var forkjøletLøven spurte en gang fåret: – Er det sant detfolk sier, at det lukter vondt av pusten min?Fåret snuste på løven og sa: – Ærlig talt, dulukter ikke godt. Dette svaret gjorde løvenrasende, den rev fåret i hjel og åt det.

Så spurte den en ape: – Mener du også, kjæreape, at det lukter vondt av pusten min?Apen svarte: – Langt ifra, herre konge. Pustendin dufter av rose og lavendel.Da brølte løven: – Din løgnhals!Og bet hodet av apen.

Så knurret den mot reven:– Og hva mener du så, Mikkel?Reven svarte: – Unnskyld meg, herre konge,men jeg er så forkjølet atluktesansen min erforsvunnet. Og lyvevil jeg ikke.

Esops fabler

33

Dikte

Vet du at jeg lever av å tenke?Jeg tjener nemlig penger på det.Jeg lager bøker skal jeg si deg – skriver dem ned.Først er ikke bøkene mine i verden, de er bareusynlige som luft og ingenting – men så lager jegdem litt etter litt.Ingen som heter Per, bor oppe i hodet mitt.Det er ingen bondegårder med kuer oggreip der, heller.

34

Men jeg kan godt tenke meg en gutt som heterPer, og en bondegård med kuer, greip og hester.Og så henter jeg tankene ut av hodet mitt énetter én og setter dem ned på papiret, rydderdem langsomt og omstendelig til – helt til detomsider er en ferdig fortelling.

Å dikte er på en måte å rydde opp i tankene sine.Gjøre at de kommer etter hverandre somspennende perler på en lang snor.Men jeg kan ikke dikte fortellinger av ingenting– det må komme fra noe jeg har lest en gang,eller sett og hørt. Nesten alt jeg har opplevd oglest og hørt, tar jeg vare på og gjemmer oppe ihodet mitt. Og stadig nye ting og tanker kommertil. Hver eneste dag går jeg rundt i verden ogser meg om, opplever nytt, hører noe.Alt dette putter jeg opp i hodet. Derfor er detforferdelig mye rart der oppe, som et ordentligroteværelse, kan du si – slik at jeg må være nøyeog passe på hva jeg har for noe – vite hva jegtrenger, og på hvilken måte jeg skal setteallting sammen – hvis ikke blir det bare enforferdelig ugreie.

Når jeg sitter sånn og tenker, må jeg ha papir ogblyant foran meg. Tankene kommer nemlig fort,det vet du sikkert selv – og greier du ikke å sette

35

tanken ned på papiret i samme øyeblikk omtrent,kan det hende at den løper fra deg, og så får dukanskje ikke tak i den igjen.Det gjelder altså å fange tanken i det øyeblikkden kommer susende, skrive den ned på papiret– så har du den. Da er tanken din, og den kanaldri løpe fra deg mer.Og sånn er det bare å gripe tak i den ene etterden andre – helt til de står som perler på en snorog kalles en fortelling. Da er det kanskje førtifi regeledd med tanker spredt utover to papirark– tanker jeg har hentet ut av hodet mitt ogskrevet etter hverandre.Er jeg heldig med å rydde, blir de kanskje til etfi nt lite eventyr.Med en begynnelse.Og noe midt imellom.Og en slutt.Siden kan jeg vise den fram hvis jeg vil.Og jeg kan få laget en bok med bilder og permutenpå.Og du kan gå på biblioteket og låne den, ellerkjøpe boken og lese alle tankene mine og vite atdet er jeg som har skrevet den – helt frabegynnelsen til slutt.Derfor kan jeg si:Hadde ikke jeg vært, hadde ikke du lest detteheller.

Arild Nyquist

36

De tre mostreneDet var en gang en fattig mann sombodde i en stue langt borti skauen oglevde av skytteri. Han hadde en enestedatter, og hun var både vakker oggod. Moren var død tidlig, og da jentaalt var halv-voksen, sa hun at hun villebort til folk, så hun kunne lære å tjenesitt brød, hun også.– Ja, datter mi, sa faren, – du har ikkelært annet hos meg enn å ribbe fugl ogsteke, men du får prøve å tjene dittbrød likevel.Så gikk jenta ut og skulle be omtjeneste. Da hun hadde gått en stund,

37

kom hun til kongsgården. Der ble hun,og dronningen likte henne så godtat de andre ternene ble rentmisunnelige. De fant på å si tildronningen at jenta hadde sagt seg godfor å spinne et pund lin på tjuefi retimer. Dronningen holdt så mye avalle slags håndarbeid.– Ja, har du sagt det, skal du gjøre det, sadronningen, – men litt lengre tid kan du få.Jenta, stakkar, torde ikke si at hun aldri haddespunnet, men bad bare om et kammers for segselv. Det fi kk hun, og dit opp ble det båret båderokk og lin. Der satt hun da og gråt og var illeved og visste ikke sin arme råd. Hun stelte medrokken og snudde og vendte på den og visste ikkehvordan hun skulle bære seg at. Hun hadde aldrifør sett en hjulrokk engang.Men som hun satt slik, kom det inn til henne eigammel kjerring.– Hva feiler deg, barnet mitt? sa hun.– Å, svarte jenta, – det kan vel ikke nytte jeg sierdeg det, du kan ikke hjelpe meg likevel!– Det kan ingen vite det, sa kjerringa. – Kanhende jeg kunne vite råd for det likevel, jeg.

Ja, jeg kan jo gjerne si henne det, tenkte jenta,og så fortalte hun da at de andre tjenerne haddesatt ut at hun hadde sagt seg god for å spinneet pund lin på tjuefi re timer. – Og jeg, minstakkar, sa hun, – jeg har aldri i mine dager setten hjulrokk, og enda skulle jeg spinne så myepå et døgn!

38

– Ja, det er det samme det, barn, sa kjerringa.– Vil du kalle meg moster på din hedersdag, skaljeg spinne for deg. Så kan du gå bort og legge degtil å sove. Ja, det ville jenta gjerne og gikk bortog la seg. Om morgenen da hun våknet, lå altlinet spunnet på bordet, og det så pent og fi nt ataldri hadde noen sett så jevnt og vakkert garn.Dronningen ble så glad for det vakre garnethun hadde fått, og hun holdt enda mer avjenta enn før. Men da ble de andre endamisunneligere, og så fant de på å si tildronningen at nå hadde jenta sagt seg god forå veve det garnet hun hadde spunnet, på tjuefi retimer. Dronningen sa igjen at hadde hun sagtdet, så skulle hun gjøre det. Men litt lengre tidkunne hun vel få. Jenta torde ikke si nei nåheller, men bad om et kammers for seg selv, såfi kk hun vel prøve.

39

Der satt hun igjen og gråt og bar seg ille, ogvisste ikke hva hun skulle ta seg til. Så kom detinn ei gammel kjerring. Hun spurte: – Hva feilerdet deg, barnet mitt? Jenta ville først ikke utmed det, men til slutt fortalte hun hva hunsatt og gråt for.– Det har ingenting å si, svarte kona. – Vil dubare kalle meg moster på din hedersdag, så skaljeg veve for deg. Så kan du gå bort og legge degtil å sove. Det lot ikke jenta seg si to ganger, også gikk hun og la seg.Da hun våknet, lå tøyet på bordet, vevd så nettog så tett som noe kunne bli. Hun tok tøyet oggikk til dronningen med det, og hun ble så gladfor det vakre tøyet hun hadde fått, og holdt endamer av jenta enn før. Men da ble de andre endamer misunnelige, og tenkte ikke på annet ennhva de skulle fi nne på. Til slutt fortalte dedronningen at nå hadde jenta sagt seg god for åsy opp tøyet til skjorter på tjuefi re timer.Ja, det gikk like ens som før. Jenta torde ikkesi at hun ikke kunne sy. Hun kom opp på etkammers for seg selv, og der satt hun og gråtog var ute av seg. Men så kom det inn ei gammelkjerring som lovte å sy for henne når hun bareville kalle henne moster på sin hedersdag. Detlovte jenta mer enn gjerne, og så gjorde hun somkjerringa sa, og gikk bort og la seg til å sove.Om morgenen da hun våknet, fant hun tøyetsydd opp til skjorter som lå på bordet. Så vakkersøm hadde aldri noen sett, og skjortene varnavnet og fullt ferdige. Da dronningen fi kk se

40

dem, ble hun så glad over sømmen at hun slohendene i hop.– For så vakker søm har jeg aldri hatt eller sett,sa hun, og siden hadde hun jenta så kjær somsitt eget barn.– Dersom du vil ha prinsen, så kan du få ham, sahun til jenta. – For du trenger aldri leie bortnoen ting, du kan sy og veve og spinnealt sammen selv.Da jenta var så vakker, og prinsen syntes godtom henne, ble det bryllup med det samme.

Men med det samme prinsen hadde satt seg tilbrudebordet med henne, kom det inn ei gammel,stygg kjerring med lang nese – den var visst trealen lang. Så stod bruden opp og neide og sa:– God dag, moster!– Er det moster til min brud? sa prinsen.Ja, hun var da det.– Ja, så får hun vel sette seg inntil bordet, da, saprinsen, men både han og de andre syntes hunvar fæl å sitte til bords med.Rett som det var, så kom det inn ei gammel,stygg kjerring. Hun hadde en bak så tjukk ogbrei at hun med nød og neppe fi kk klemt seg inngjennom døra. Straks reiste bruden seg opp oghilste:– God dag, moster!Og prinsen spurte igjen om det var moster tilhans brud.Begge svarte ja, og prinsen sa at når det var slik,så fi kk hun vel sette seg inntil bordet, hun og.

41

Men ikke før hadde hun satt seg, så kom detigjen inn ei gammel, stygg kjerring, med øyneså store som tallerkener og så røde og rennendeat det var fælt å se. Bruden reiste seg igjenog hilste:– God dag, moster.Og prinsen bad henne sette seg inntil bordet,men glad var han ikke, og han tenkte ved segselv: Gud hjelpe meg for mostre bruden min har!Da han hadde sittet litt, kunne han ikke holdeseg, men spurte:– Men hvordan i all verden kan min brud, som erså vakker, ha så fæle mostre?– Det skal jeg nok si deg, sa den ene. – Jeg varlike ven og vakker som bruden din da jeg varpå hennes alder. Men det at jeg har fått så langnese, det kommer seg av at jeg støtt og stadig harsittet og hakket og nikket med spinning. Så harnesa mi tøyd seg, så den er blitt så lang som duser nå.– Og jeg, sa den andre, – helt siden jeg var ung,har jeg sittet og skubbet att og fram påvevkrakken, og av det er baken min blitt så storog tjukk som du ser nå.Så sa den tredje: – Like siden jeg var liten, harjeg sittet og stirret og sydd natt og dag. Av det erøynene mine blitt så fæle og røde, og nå er detikke råd for dem lenger.– Jaså, sa prinsen. – Det var godt jeg fi kk vitedet. Kan folk bli så fæle og stygge av det, så skalmin brud aldri verken spinne eller veve eller symer i sine dager!

Norsk folkeeventyr

42

Det nifseste spøkelsetFarmor var fl ink til å fortelle spøkelseshistorier.Vi likte særlig den om Skinn Skerping.

Omtrent slik begynte hun: – I den bygda der jegble født, var det for hundrevis av år siden engardsgutt, en dreng. Skinn Skerping hette han.– Men var du virkelig født da? spurte jeg.Farmor fnyste.– Har jeg sagt det? Ikke jeg, din dompap. Menmin farmor, hun kunne fortelle om ham så jegble rent mørkeredd, dum liten unge som jeg var!– Din farmor, hadde hun sett Skinn Skerping?spurte bror min.– Nei, det hadde hun ikke. Men hennes farmorhadde visst gjort det, tror jeg. I hvert fall pleidehun å fortelle om ham da min farmor var liten.– Og nå er det din tur, farmor, sa jeg. – Hvordanvar det nå?– Jo, Skinn Skerping, han var en villstyring ogfi kk støtt i stand fanteri og spetakkel, sa farmor.– Selv om han var dreng hos presten og burdehatt bedre vett. En som han ikke likte, SkinnSkerping, det var klokkeren, ham var hanuvenner med.– Klokkeren, det var han som spilte til salmenei kirken om søndagene, sa bror min for at farmorskulle skjønne at vi fulgte med.– Ja, sa farmor, – og iblant spilte han om netteneogså. På orgelet i kirken, for han hadde jo nøkkelog kunne komme og gå som han ville. Og musikkvar han glad i, både dag og natt, den klokkeren.Men en mørk høstkveld fi kk Skinn Skerping det

43

44

innfall i sitt syndige hode at nå skulle hanskremme klokkeren skikkelig.

– Hva gjorde han da? spurte bror min, enda hanvisste det like godt som jeg.– Den slasken, han hadde spjåket seg ut medhvite laken og satt på seg en fi llemaske somdet lyste av. Og nå listet han seg etter inn ikirken. Og der sitter da den stakkars klokkereni ro og fred og spiller så nydelig. Da høres deti Guds hus en grusom brøling, og oppe ved alteretstår en ond ånd, det fæleste spøkelse. Ikke rartat klokkeren satte i et illskrik og løp av gårdemot utgangen så fort bena bar ham. Men etterkom spøkelset og jaget ham gjennom hele kirken.Klokkeren løp for livet, og det var i siste litenhan berget seg ut av døra. Men etter komspøkelset og skulle ut det også, ja, SkinnSkerping ville også ut, for alene i kirken tordehan ikke være. Han var redd for spøkelser, hanmed! Men han fi kk sin straff. Akkurat da hanpresser seg ut av kirkedøra, kjenner han atnoen griper ham i nakkeskinnet bakfra, og dafryser blodet til is i årene på ham av bare skrekk.For hvem kan det være som griper ham inakkeskinnet om ikke et spøkelse, eller kanskjetil og med Gud fader i himmelen som vil straffeham for det han har gjort mot klokkeren. Og iGuds hus attpåtil.Neste dag var en søndag, og da folk i bygdakommer til kirken med presten og klokkereni spissen, da fi nner de Skinn Skerping liggende

45

kald og stiv like utenfor kirkedøra. Men detvar verken et spøkelse eller Gud fader ihimmelen som hadde strukket ut håndenetter Skinn Skerping, det var den tungekirkedøra som hadde smelt igjen og klemt fastspøkelsesdrakten hans så han ikke kunnekomme løs.– Var han død? spurte jeg, selv om jeg visstehvordan det hadde seg.– Nei, han var ikke død, sa farmor. – Men hanvar ikke levende heller, langt ifra. For blodethadde jo frosset til is i ham og tinte aldri opp. Ogpå det viset ble Skinn Skerping et spøkelse. Slikgår det for den som vil skremme i Guds hus!Verken presten eller kirkefolket skjønte hva deskulle gjøre med ham. Begrave ham kunne dejo ikke, når han ikke var ordentlig død. Detok ganske enkelt og stilte ham opp vedkirkeveggen, stiv og strak som han var. Og dermåtte han stå.– Hvor lenge da? spurte bror min, selv om vihadde hørt det så mange ganger.– I hundre år, sa farmor. – Lenge etter atklokkeren var både død og begravet, ogpresten også, stod Skinn Skerping der ogspøkte, så folk tok lange omveier av bareforskrekkelse. De ville ikke komme nær ham. Les mer i «Skinn Skerping, nifsest av alle spøkelser i Småland» av Astrid Lindgren

46

Den Navnløse RidderNår kong Vilfred den velduftende inviterte tilen turnering, kom alle de beste ridderne i landet.For premien var alltid et kyss av den vakreprinsesse Eleonore.

Kong Vilfred holdt mange turneringer.Og Eleonore måtte kysse mange ridderesom hadde vunnet.Men en vakker dag fikk hun nok.

– Disse ridderne er like hule som rustningene de har på seg, sa hun til sin far.– De lukter rust og svette. De tenker bare på sverd og våpenskjold. Nå får det være slutt! Jeg kysser ikke et eneste av de blikkhodene mer!

Kong Vilfred ble så forarget at han sperretEleonore inne i det kalde tårnet i tre dager.Der var det rotter og flaggermus. Men prinsessenvar ikke bare vakker, hun var klok også. Hunbrukte tiden til å tenke ut en lur plan.

47

Hun ble med til neste turnering igjen. Kongenskrøt av hvor vakker Eleonore var, og lovet atden ridderen som vant, skulle få kysse henne.Men akkurat da byttet Eleonore plass medkammerpiken sin, og forsvant bak den pyntedetribunen. Kongen merket ingenting.Kammerpiken hadde på seg en av Eleonoreskjoler, og et tykt slør foran ansiktet. Hvordankunne vel kongen merke noe?

Eleonore hadde forberedt seg grundig. Huntok på seg en sølvfarget rustning som hun haddegjemt bak noen busker. Hun spente på seg etsverd, tok en lanse og steg opp på en flott hest frakongens egen stall. Så lukket hun visiret og redut på turneringsplassen. Hun tøylet hesten foranfarens trone, og senket lansen.

– Jeg er Den Navnløse Ridder! sa hun høyt, og gjorde stemmen mørk.

48

– Og den ridderen som våger å slåss med meg, skal jeg slenge ned i støvet.

Vilfred den velduftende ble forbløffet.– La oss se, edle ridder, sa han.– La kampen begynne.

Trompetene sang.Sigurd Tordenbjelke, som var fryktet i alleturneringer, kom ridende inn. Han stormet igalopp mot Den Navnløse Ridder. Men daSigurd var en hestelengde unna, bøyde DenNavnløse Ridder seg lynfort ned langs siden avhesten sin. Sigurd støtte lansen i tomme luften.Han fl øy fram over hesten og dunket i bakken.

Nummer en.Folk på tribunen tidde forbløffet. Så brøt jubelenløs. Den Navnløse Ridder red tilbake, og ventetpå den neste motstanderen. Det var HardleifHullsko. Men det gikk ikke bedre med ham. DenNavnløse Ridder støtte til ham med foten, så hanfalt ut av salen.

Nummer to.Så kom Henrik Hirsefrø, Fredrik Fælstein ogOndulf Ormefi s. Alle tre havnet i bakken. Restenav ridderne hadde ikke lyst til å slåss. Kongenerklærte Den Navnløse Ridder for seierherre.

– Takk, Deres Majestet! sa ridderen og bukket.– Og nå må jeg ri hjem.– Men premien din! ropte kongen.

49

– Glem ikke premien. Den er et kyss fra min skjønne datter.– Det vil jeg ikke ha, sa Den Navnløse Ridder.– Jeg vil heller ha et kyss av deg.– Hva? stammet kongen. – Æh, hva mener du?

Da tok Den Navnløse Ridder av seg hjelmen.

– God dag, far, sa vakre Eleonore. Hun bøyde seg fram over hesten og gav kongen et smellkyss på nesen. For første gang i sitt liv var kongen helt målløs.

– Og så var det dere, blikkhoder, sa prinsessen og snudde seg mot ridderne hun hadde vunnet over. De satt og vred seg på hestene sine. De var fl aue og røde i ansiktet, og hadde trukket visiret ned så ingen skulle se det.– Fra i dag av er det slik at den som vil kysse Eleonore, først må kjempe mot Den Navnløse Ridder. Har dere forstått det, blikkhoder? spurte prinsessen.

Ingen av ridderne svarte. Rasende snudde dehestene og galopperte bort. Tilskuerne lo av dem.

Ingen ridder ville noensinne kjempe med dennavnløse. Eleonore slapp å kysse fl ere blikkhoder.Hun giftet seg med farens rosegartner, og blemeget lykkelig.

Les mer i «Ridderhistorier» av Cornelia Funke

50

Det var en gang ei jente som het Vengese.Hun bestemte seg for at hun aldri ville snakke tilmenn, men den som fi kk henne til å snakke,skulle bli mannen hennes. Hun var ei sværtvakker jente, og det var mange som prøvde åsnakke med henne, men ingen fi kk det til.

Ikke langt derfra bodde det en svak og pusleteung gutt, som hadde et stygt utslett på kroppen.Han hørte om denne vakre jenta, og bestemteseg for at han også ville prøve få henne til åsnakke. Han bad moren sin gjøre i stand nistesom han kunne ha på veien, men hun villeikke. Hun mente det ville være nytteløst. Hanbad også søstrene sine, men de sa det samme sommoren. Til slutt gikk han til bestemoren ogfortalte om planene sine. Hun gav han den matenhan trengte. Så drog han.Han kom til en hage der den vakre jenta gikk også på fugler som satt i trærne. Han nærmet segforsiktig og begynte å synge:

– Å, du vakre Vengese,du skal snart gifte deg, Vengese,med puslete Katumo, Vengese.Kom deg unna, nå eller aldri!

Vengese hørte at han sang, og lurte på hvemsom sang så vakkert. Den unge gutten hetKatumo. Men Katumo sang ikke igjen. MensVengese lette over alt etter han som hadde

Jenta som ikke ville snakke med menn

51

52

sunget, gjemte Katumo seg og spiste maten sin.Senere begynte han å synge igjen. Da badVengese at den som sang, skulle komme fram såhun fi kk se han. Men han viste seg ikke, oghun lurte fremdeles på hvem det var.Sent om kvelden kom moren hennes, og Vengesefortalte om den vakre sangen hun hadde hørt.Mora ropte at sangeren skulle komme fram,men han svarte med å synge samme sangen engang til. Vengese og moren ble bare mer ivrigetter å ha se ham, og bad han enda en gang åkomme fram.

Da kom Katumo ut, og Vengese trodde knaptsine egne øyne, så stygg syntes hun han var. Men moren sa at han var den som hadde lyktes iå få henne til å snakke, og nå hadde han rett til ågifte seg med henne. De bad han synge mer, ogKatumo sang fl ere ganger, like vakkert hver gang. Mora sa til Vengese: – Forbered deg på ågifte deg med denne gutten. Og Vengese gjordeseg i stand, og ble gift med Katumo. Da de komtil det nye hjemmet sitt, vasket hun han medlegende urter, og leget alle sårene på føttenehans så han ble helt frisk igjen. Han pleide åsynge for henne, og hun gledet seg veldig oversangen hans. De levde lykkelig alle sine dager,og de fi kk mange barn.

Afrikansk eventyr

53

Det er aldeles sant– Det er en forferdelig historie! sa en høne.– Det er hendt noe fryktelig i hønsegården.Jeg tør simpelthen ikke sove alene i natt. Det erjammen bra vi er så mange sammen oppe påvaglet.Og så fortalte hun så fjærene reiste segpå de andre hønene, og hanen lot kammen falle.– Det er aldeles sant ...

Men det er best vi begynner med begynnelsen,og da må vi over til et hønsehus på den andrekanten av byen. Solen gikk ned, og hønene fl øyopp. En av dem, en med hvite fjær og korte ben,la hver dag akkurat så mange egg som en ventetav henne. Hun var en bra og aktverdig høne på

54

alle måter. Da hun kom opp på vaglet, tok hun tilå plukke seg med nebbet, og så falt det en litenfjær av henne.– Der gikk den, sa hun. – Jo mer jeg plukkermeg, dess penere blir jeg.Det var nå sagt ispøk, for hun var den morsomste i helehønsegården. Men hun var altså svært aktverdigogså. Og så sovnet hun.

Mørkt var det rundt henne. Høne satt ved sidenav høne. Men den som satt ved siden av henne,var ikke sovnet ennå. Litt hørte hun, og litt hørtehun ikke, slik som det jo pleier å være her iverden. Men nå fi kk hun slik lyst til å snakkelitt med den som satt på den andre siden avhenne.– Hørte du hva hun sa? spurte hun.– Jeg vil ikke nevne noe navn, men det er en

55

høne som vil plukke seg bare for å bli pen! Ja, varjeg hane, ville jeg nå riktig forakte henne!

Rett over hønsene satt uglen sammen meduglemor og uglebarna. De hadde gode ører allei den familien. De hørte hvert ord nabohøna sa,og de rullet med øynene og viftet seg medvingene.– Bare ikke hør på det, sa uglemor.– Men dere hørte vel forresten hva hun sa.Jeg hørte det med mine egne ører, og en skalhøre mye før de faller av! Tenk, det er en avhønene som sitter og plukker alle fjærene av segmens hanen ser på!– Hysj da, hysj da, sa uglefar, – du må da ikke sisånt når barna sitter og hører på!

56

– Nei, men jeg tror sannelig jeg vil fortelle dettil nabouglen. Det er riktig slik en hyggelig ugle.Og så fl øy uglemor.

– Hu-u! Uhuu! tutet de begge to, og det slik atdet hørtes helt ned i duehuset.– Har dere hørt det? Tenk, det er en høne somhar plukket av seg alle fjærene bare for å gjøreseg til for hanen! Hun holder på å fryse i hjel!Hvis hun ikke er død alt da! Uhuu!– Hvor da? Hvor da? kurret duene.– I gården til naboen. Jeg har så godt som settdet selv. Det går nesten ikke an å fortelle det.Men det er ganske sant.

57

– Du kan skjønne vi tror hvert eneste ord,sa duene, og så kurret de ned i hønsegården: – Det er enhøne – ja, noen sier det er to – som har plukket allefjærene av seg bare for at hanen skal like dem. Det er jofryktelig å fi nne på noe sånt! En kan bli forkjølet og dø avfeber. Og de er døde begge to også!

– Våkn opp! Våkn opp! gol hanen og fl øy opp på gjerdet.Søvnen satt i øynene på han ennå, men han gol av allekrefter: – Det er tre høner som er døde av ulykkeligkjærlighet til en hane. De har plukket av seg alle fjærene!Det er en grusom historie. Bare fortell den videre.– Fortell det videre! pep fl aggermusene, og høneneklukket, og hanene gol:– Fortell det videre! Fortell det videre!Og så fór historien videre fra hønsehus til hønsehusog til slutt tilbake til hønsegården der høna hadde plukketav seg den ene fjæren.

58

– Det er fem høns, het det nå, – som har plukketav seg fjærene bare for å vise hvem av dem somvar blitt tynnest av ulykkelig kjærlighet tilhanen, og så hakket de hverandre til blods og faltdøde til jorden til skam og skjensel for helefamilien og til tap for han som eide dem.

Og høna som hadde mistet den løse lille fjæren,kjente naturligvis ikke sin egen historie igjen.Hun var jo en aktverdig høne, derfor sa hun:– Ja, er det ikke forferdelig! Men det er fl ere avsamme sorten. Jeg skal sannelig gjøre mitt for athistorien kommer i avisen, slik at den går helelandet over. Det har jammen de hønene fortjent,og familien deres også.Og så kom det i avisen og ble trykt. Og det eraldeles sant: En liten fjær kan nok bli til femhøns.

H.C. Andersen

59

Fisk i Sajve-sjøenDet var en gang to samer som drog til fjells for åfi ske med not1. Den ene samen var gammel, ogden andre var ung. Så snart de kom fram tilvannet, begynte de å fi ske. Men det varte og detrakk, og de fi kk ingen fi sk.

Til slutt bestemte de seg for å dra hjem. Da saden eldste: – Jeg vet om et vann her oppe medmasser av fi sk, både store og feite! Men den somvil fi ske der, må kunne tie stille. For det er etsajve2-vann.– Jeg klarer vel å tie stille! sa den yngste samen.

1not: et fi skegarn som kan kastes ut og snurpes sammen2sajve: samene trodde det bodde en usynlig makt i elver og vann. De kalte denne makten sajve. Sajvene kunne lære menneskene om naturen og gi dem råd. Hvis man ikke gjorde som de sa, kunne det gå ille.

60

– Kom, så drar vi dit.Og så drog de to av gårde til sajve-vannet.

Der kastet de ut nota og drog den mot land.Garnet var fullt av sprellende fi sk. Da den yngstesamen så det, ble han så glad at han fi kk lyst tilå rope. Han tenkte med seg selv: – Dette garnethar ingen store hull, så fi skene slipper ikke ut avdet! Og dermed slapp han ut et gledeshyl. Vipsvar garnet tomt, og ikke en fi sk var å se. Da saden eldste samen: – Det nytter ikke å fi ske her.Jeg tenkte nok at du ikke kunne tie stille.– Kan vi ikke prøve en gang til? bad den yngste,– jeg klarer det denne gangen.

Så kastet de nota ut igjen og drog den mot land.Garnet var fullt av fi sk. Den yngste samen tenktemed seg selv: – Nå kan de i hvert fall ikke slippeunna. Og det sa han til den andre, også. Men vipsvar fi skene borte, og de fi kk ingenting.Da sa den gamle samen: – Vi kan like godt drahjem. Jeg ser jo at du ikke greier å tie stille. Menden yngste tryglet og bad og lovte at nå skullehan ikke slippe ut en eneste lyd.

Så kastet de nota ut for tredje gang. Da de drogden mot land, var den full av fi sk igjen.Samegutten holdt på å slippe ut et ord, mendenne gangen klarte han å la være.På den måten fi kk de to samene en stor fangsttil slutt, og den eldste samen sa: – Der kan du se,sånn er det med sajve-sjøen. Her må en tie stillefor å få noe. Fordi vi klarte det, fi kk vi fi sk til slutt.

Kirsti Birkeland

61

I bokhylla

Ønsker meg et viskelær

Ønsker meg et viskelærsom visker stille bortalt det dumme jeg har sagtog tenkt og ment og gjort.Ønsker meg et viskelærsom visker stille bort.

Bjørn Rønningen

62

Magne kakemons

En dag skulle Bolletante bake kaker.Hun tok fram 3 kopper kokosmasse 2 kopper sukker 2 egg en skål og en teskje.

Så rørte hun alt dette sammen.Magne lagde runde kaker av røraog la dem på to plater.Bolletante satte den første platen inni ovnen.

Da Bolletante tok ut platen, måtteMagne smake.

– Det var da ti kaker her nettopp,sa Bolletante og snudde seg.– En er borte, og nå er det bare ni.– Den er i magen min, sa Magne. Les mer i «Magne kakemons» av Inger og Lasse Sandberg

63

64

Hvem bor her?

Når stjernenepå himmelenstår der ogroper kom igjen.

Når vinden blåserlunt og lurtog natten smakersøtt og surt.

Da tar jeg på meguteklærog rusler utav døren her.

En stund så går jegrundt og ser,helt til jeg ikkegidder mer.

Da går jeg hjemog tenker påhva mon jeg burdegjøre nå.

Det enestejeg sikkert gjør,det er å levetil jeg dør.Gerhard Stoltz

65

66

Julie og fuglen

Julie har funnet en fuglsom har ødelagt vingen sin.Hun tar den med seg hjem.

Julie sparker på døraistedenfor å ringe på.Mamma åpner med det samme.

– Nei men, sier mamma.Så sier hun ikke mer.For da ser hun at Julie holderpå noe rart.– Det er en syk fugl.Det var derfor jeg måtte sparke,sier Julie.

Nå kommer pappa også ut i gangen.

– Hva er det som foregår her? sier han.Og så får han se fuglen.– Stakkars deg.Du har kanskje brukket vingen?Vi får lage et rede til deg.Nå trenger du ro, sier pappa.Han går i boden og henteren eske med lokk.Så lager han hull i lokket.

67

Fuglen må ha luft.Alt som lever må ha luft.

Mamma fi nner litt bløt bomull.Hun legger den på bunnen i esken.Oppover sidene også.Esken likner ikke et rede,men et lite sykehus.Det skal det være også.Og Julie skal være sykepleier.

Hun fi nner en skalk i brødboksen.Det blir mange smuler av den.Hun strør dem utover i esken.Nå har fuglen mat.Men den må ha vann også.En liten skål med vann.

– Hva skal den hete? spør mamma.Det har ikke Julie tenkt på.Men nå tenker hun fort.Er det gutte- eller jentefugl?Hun vil at det skal være jente.Det var jo ei jente som fant den.

– Den skal hete Märtha Louise.Det samme som prinsessen.Det er et fi nt navn, sier Julie.

Mamma og pappa er enige i det. Les mer i «Julie og fuglen» av Sidsel Mørck

68

Stille Pernille

Mammaen til Pernille har vært påforeldremøte på skolen . Hun har møttlæreren til Pernille som heter Anne Marit.Nå er det kveld, og Pernille lurer på hva dehar snakket om.

Mamma sitter i min seng og spiser surtgodteri sammen med meg.– Hva sa foreldrene? spør jeg.– Hva sa Anne Marit? Du sa vel ingenting?– Jeg, nei! sier mamma.Mamma putter en stor, sur fot i munnen ogprøver å snakke mens hun tygger. Men huner ikke så fl ink til sånt som jeg. Jeg kanbåde snakke og spise på en gang. Når jeg ersammen med mamma, altså.– Hva sa Anne Marit? sier jeg med to sureføtter i munnen.– Hun sa at noen bråkte litt, snøvler mamma.– Og det var andre som ikke sa noen ting.Sier du ingenting, Pernille?– Jo da! svarer jeg.– Jeg sa visst litt, jeg også, sier mamma ogtar ut hele den sure foten og legger den påasjetten.– Jeg tiska og hviska litt med hun som sattved siden av meg. Men det var fordi hunbegynte å tiske og hviske med meg!Jeg tar en sur fot til i munnen, i tilfelle

69

mamma har dumma seg ut.Mamma forteller: – Hun hviska så høyt athun spytta inn i øret mitt. Det er for gæli,sa hun. Ja, sa jeg, det er for gæli med allesom bråker. Datteren min, for eksempel,sitter ved siden av en som slår henne ihodet. Med hennes eget pennal. En som erveldig slem og heter Bob!Mamma putter den sure foten inn igjen,så jeg nesten ikke skjønner hva hun sier.– Dama, sier hun visst. – Dama var mora tilBob.

[...]

Jeg vet godt hvor Bob bor. Jeg vet hvor hanhar rommet sitt også. Det er det vinduet derrullegardinen alltid er trukket ned når jeggår forbi.går forbi.

70

Da skvetter jeg. Hjertet mitt skvetter også.Det skvetter så fælt at det begynner åhoppe inni meg, det er så vettskremt at detikke klarer å dunke stille. Det er ikke noenrullegardin foran det vinduet i dag. Bob ervåken! Og plutselig står han foran meg påveien. Jeg aner ikke hvor han kom fra,kanskje han hoppet ut og landet i enfallskjerm.

Jeg sier ingenting, jeg bare fortsetter å gå.Bob sier ikke noe, han heller. Han baresperrer veien for meg. Jeg prøver å kommeforbi ham, men han spretter foran meg heletiden. Som en liten hund.– Flytt deg, sier jeg.– Veien er for alle, sier Bob.Tenk om jeg kommer for seint, tenker jeg.Tenk om Anne Marit ringer til mamma ogspør hvor det blir av meg. Og tenk ommamma blir redd for meg, så redd at hunbegynner å gråte.Jeg kjenner at jeg får lyst til å gråte nårjeg tenker på hvor redd mamma blir formeg. Jeg blunker og blunker, men tårenepipler fram likevel.– Hva er det du griner for nå da? sier Bob.Akkurat som om jeg gråter bestandig. Menplutselig står det en gammel dame på veien.Jeg vet ikke hvor hun kom fra, heller.

71

– Hva er det som foregår her? spør damen.– Du er vel ikke slem mot den lille jenta?– Hvem? sier Bob. – Jeg?– La nå den lille jenta gå, sier damen.– Ellers kommer hun for sent på skolen.Da skynder jeg meg av gårde. Jeg løperikke. Men jeg går veldig fort!Bare en gang snur jeg meg. Langt borte iveien ser jeg Bob som går sammen med dengamle damen. Les mer i «Stille Pernille» av Lise Männikkö

Da jeg rømte

Først gjemte jeg meg i kleskottet.Men det var liksom for trangt.Så gjemte jeg meg på loftet.Men det var heller ikke så bra.Så rømte jeg til idrettsparken.Der var jeg helt til det ble mørktfor at de skulle bli redde.Så gikk jeg hjemog bad omforladelse.Britt G. Hallqvist

72

Piken jeg elsker, heter MilenaPiken jeg elsker, heter Milena.Milena går i klassen min. Øynene hennes er somto sorte soler. Men øynene hennes ser meg ikke.Jeg fi nnes ikke for henne.Og det er det jeg vil, mer enn noe annet i verden:Jeg vil fi nnes for Milena.

Det var nå sist søndag, om ettermiddagen, og jegsatt på rommet mitt og tenkte på Milena damamma ropte fra kjøkkenet:– David, kan du gå ut en tur med Bella?Hun trenger å få tisse.– Nei, det rekker jeg ikke, ropte jeg.Vi har o-fagsprøve på tirsdag. Öland og Gotland.Eh … Visby og eeh … Bornholm … ellerBorgholm, mener jeg. Sånt noe.Jeg har så mye å lese …– Jaha, sa mamma.

Det var sant, men ikke helt. Jo, vi skulleha o-fagsprøve på tirsdag. Men nei, jeg haddeikke tenkt å lese om Öland og Gotland nå, ikkei det hele tatt, ikke det spor. Jeg ville bare sitteog tenke på Milena.Tankene om Milena gjorde meg varm og kald.Som vanlig. Og nå hadde jeg bestemt meg:Innen uken var over, skulle jeg snakke medMilena. Jeg skulle få henne til å se meg.På en eller annen måte. Men hvordan …?

73

74

Krafs, krafs, krafs på døren min. Jeg måtte åpne,og der satt selvfølgelig Bella og gloddeforventningsfullt på meg.– Nei, sa jeg og satte meg på huk foran henne.Jeg har ikke tid til å gå ut med deg nå.Det sa jeg jo. Du får gå ut med mamma.Jeg må tenke.Bella forsto. Bella forstår alt. Hun ga meg etslikk på nesen og lusket vekk.

Like etter hørte jeg mamma smelle igjenytterdøren, og det var bra, for jeg trengte ro tiltenkingen. Jeg hadde en idé, jeg la en plan, jegtenkte: Hvis jeg kan gjøre henne glad, hvis jeg fårhenne til å le, da kommer hun til å se meg.Milena, med øyne som to sorte soler.

Les mer i «Piken jeg elsker, heter Milena» av Per Nilsson

75

SvanteSanna er sint og lei seg. Hun gruer seg til å fl yttefra vennene sine.

Svante er håpløs. Han fortsetter med å erteSanna hver dag. Hun gjør alt for å unngå ham,men han er nesten alltid i nærheten og kommermed dumme kommentarer til alt.En dag sparker de innefotball i gymmen. Sannaog Svante er på hvert sitt lag. Så fort gymlærerenser bort, er Svante på Sanna og dytter ellerklyper. Hun blir så irritert at hun til slutt ikkeholder det ut lenger. Da Svante plutselig er friog har store sjanser for å score mål, er Sanna såsint at hun bare ikke kan la være. Akkurat idetSvante kommer forbi i full fart og tar sats for åskyte, strekker Sanna frem den ene foten ogspenner bein på ham. Pladask! Siden han haddeså stor fart, blir det et skikkelig fall. Han fallernesegrus, rett i gulvet.Gymlæreren blåser hardt i fl øyta og kommerløpende bort til dem. Han setter seg ned vedsiden av Svante og spør hvordan det gikk. Svanteløfter forsiktig på hodet.Huff da, tenker Sanna og ser at han blørneseblod, men blikket hennes sier ‘Til pass fordeg’.– Det var ikke særlig snilt gjort, sier gymlærerenog ser sint på Sanna. – Jeg må plastre Svante.Det er like bra at vi avslutter gymtimen ogkampen. Vi får snakke mer om dette neste gang.

76

77

Klassen får slutte tidligere, og de fl este skynderseg av gårde, men Sanna bruker lang tid i dusjen.Hun er den siste av jentene som kommer ut.Svante kommer ut i skolegården samtidig medSanna. Han ser ikke i hennes retning. Han bareknapper jakken og begynner å gå.Sanna tar mot til seg og tar ham igjen. Hun gårved siden av ham og titter nå og da på nesa hans.Den er rød og litt hoven, og det stikker en storbomullsdott ut av det ene neseboret.– Det er din egen skyld, sier Sanna bestemt.– Det var du som begynte. Svante svarer ikke.Han later som ingenting. Det er ingen som siernoe. Stillheten er pinlig, og Sanna vet ikke helthva hun skal si.– Gjør det vondt eller? undrer hun til slutt.– Litt så, mumler Svante. Han retter seg oppog snur seg mot henne.– Det kjennes ut som om jeg har hele fotballeninni nesa. Det dunker og dunker, som om detpågår en fotballkamp der inne. Svante ler, ogplutselig faller bomullsdotten ut, men han tar deni lufta og dytter den på plass igjen.– Flink, hva? Han blunker til henne med detene øyet.Sanna nikker og ler forsiktig.De tar følge et stykke på veien. Sanna vet ikkeriktig hvordan, men plutselig er Svante i gangmed å fortelle om hvordan det var for ham åkomme ny til klassen i fjor. Han forteller omhvordan det var å fl ytte fra vennene sine, menogså at han har fått mange nye samtidig som hanhar beholdt noen av de gamle.

78

Sanna ser beundrende på Svante mens hanforteller. Han snakker og snakker, av og tilbegynner han å le så bomullsdotten fyker ut,raskt putter han den på plass igjen og fortsetter.Sånn som Svante beskriver det, virker det ikkesom det er så farlig å fl ytte. Han syntes det varmorsomt.– Det blir hva du gjør det til, sier han og ser påhenne. – Husk det.

At Svante kunne være så grei, tenker Sannafor seg selv mens hun går sakte videre hjemover.Så mye fi nt han hadde sagt.

Les mer i «Sanna har hemmelige planer» av Eva Jansson

79

Hemmeligheter i mørketMed magen full av pizza og med hver sin cola ihånden kryper de inn gjennom teltåpningenog ned i soveposene. Anders tømmer ut innholdeti godteriposen. Selv om han er kjempemett, erdet alltid plass til godteri. Det er visst sant, detde sier, at man har en egen mage til godteri.– Velg først, sier han til Magnus.

Magnus velger en seigmann. Anders velger enlakrisstang. Snart har de hver sin haug ved sidenav seg på madrassen. De ligger og leser og koserseg med cola og godteri. Av og til må Anderslukke øynene. Ikke fordi han er trett, men fordibokstavene begynner å hoppe og sprette rundt påsiden og ikke kan stå stille. Det er fordi han erså glad. Han vil spørre mamma og pappa om hanogså kan få ha telt i hagen. Så kan Magnuskomme til ham og ligge i teltet hans.

Han hører skritt på gata utenfor. Av og til erdet noen som ler og snakker når de går forbi påfortauet. Billyder hører han også, summing fraen motor og smellet fra en bildør. Musikk fraen bil som kjører forbi. Han aker seg nedmot teltåpningen og titter ut i det gråsommermørket. Alle trærne er utydelige, buskenelikner på mystiske skikkelser som står vaktrundt teltet.

– Skal vi gå ut og speide? Han hvisker med lavstemme. Magnus stikker hodet ut, han også.De slukker lommelyktene og kryper ut i hagen.

80

81

Det er mørkt i stua i huset til Magnus. Det lyserfra et rom i annen etasje. De åler seg langsgjerdet mot veien.

– Hysj, hvisker Anders. – Det kommer noen.Mellom bordene i gjerdet kan de se to blådongeribein med hvite joggesko som traverav gårde på fortauet. De blir liggende en stundog spionere. Et kjærestepar stopper rett forangjerdet der de ligger. De kysser. Andersog Magnus kniser. Anders peker på lommelykta.De spretter fram fra buskene og vaier medde tente lyktene og uler. Kjæresteparet spretterfra hverandre og fl ykter nedover gata. Anders ogMagnus ler så de nesten ikke får puste. Dedanser en spøkelsesdans mellom buskene. Devifter med armene og uler. Gresset er kaldt ogvått mot de nakne føttene. Strålene fra lyktenesveiper over hagen som tykke, hvite rep.Da åpner vinduet seg i annen etasje.

– Nå må dere sove, roper mammaen til Magnusmed streng stemme. – Dere vekker jo helenabolaget.De redder seg inn i teltet.– De ble skikkelig redde, sier Anders.Han plukker våte gress-strå fra føttene før hanstikker beina ned i soveposen. Magnus klarerikke å slutte å le. Anders må le, han også. De lerog ler til magen er ganske øm.

– Nå må vi sove, sier Magnus.Det blir stille i teltet.

82

Så spør Magnus:– Hvem liker du best i klassen?– Gutter eller jenter? sier Anders for å hale uttiden. Han vet hva han vil svare, men er litt reddfor å si det.– Gutter, sier Magnus.– Jeg liker deg best, sier Anders.– Hvem liker du? Magnus nøler litt.– Jeg liker deg, sier Magnus. – Og Bård og Harald.Anders hører at Magnus ikke sier ‘best’. Akkuratsom om han liker Bård og Harald like godt som ham.Men han er glad likevel. Magnus er vennen hans.– Hvem liker du best av jentene?spør Magnus igjen.– Katrine, ramler det ut av Anders.– Hvem liker du?– Ingen, sier Magnus. – De er teite, alle sammen.– Enig! sier Anders. Unntatt Katrine, legger hantil inne i seg.De prøver å sove. Anders tenker på Katrine.Hun er den søteste jenta i klassen. Medpannelugg og langt, lyst hår. Hun mangler totenner i overmunnen.– Er du forelska i henne? spør Magnus.– I hvem? sier Anders og later som om han ikkeskjønner hva Magnus snakker om.– I Katrine, vel.– Ja, sier Anders. I det samme han har sagt det,angrer han. – Men du må ikke si det til noen.Lover du? Det er hemmelig.– Ja, sier Magnus.

Les mer i «Hemmeligheten» av Liv Frohde

83

Hjelp! Jeg er klonetJeg pleier vanligvis ikke å gå på skolen medbrillenese, frakk og Indiana Jones-hatten tilfaren min. Men så var ikke dette en vanlig dagheller. I tilfelle du ikke vet hva en brillenese er,så er det juksebriller og juksenese og bart.Det var på grunn av Dalton-brødrene at jeghadde tatt på meg de greiene. Jeg snakker ikkeom de dumme fi endene til Lucky Luke. Jegsnakker om Alex, Mort og Wesley, de tre bøllenesom pleier å henge utenfor skolen vår. De er ikkeengang brødre. Men de er cirka to år eldre ennmeg, og mye større. Jeg ville prøve å lure megforbi dem sånn at de ikke fi kk tak i meg, sånnsom i går. Da omringet de meg og trakkned buksene mine. Og jeg, med den vanligefl aksen min, hadde selvfølgelig på meg sånnegammeldagse små, hvite underbukser.

Jeg er vant til å hanskes med de merkeligsteproblemer. Som for eksempel å forlate kroppenmin og ikke greie å komme meg inn igjen. Eller ånesten bli forvandlet til en katt. Det eneste somvar merkelig med dette problemet, var at detikke var merkelig. Dalton-brødrene var heltvanlige bøller, sånne som stjeler ukelønna diog knytter sammen skolissene dine. Du kjennersikkert typen.

Kan jeg stille deg et personlig spørsmål? Hvordantakler du bøller? Bestevennen min, SpencerSharp, har en IQ på 160, eller kanskje 1600,

84

jeg husker det aldri. Han greier å avledeoppmerksomheten deres ved hjelp av store ord.De glemmer på en måte hva de holder påmed når Spencer begynner å snakke om‘strafferamme’ og ‘aktorat’. Og Vernon Manteuffel,som går i klassen min, men som ikke er kompisenmin, begynner bare å gråte og svette på dem.Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Faren minpleier å si til meg at alle bøller er feiginger. Hvisdu bare trosser dem, så skygger de unna. Dettror jeg gjerne. Men jeg tror også at de kan knuseskallen min som et egg. Nå er jeg tilfeldigvisden tredje raskeste sprinteren blantfemteklassingene på Horace Hyde-Whitegutteskole i New York. Så det jeg som regelgjør når bøller ypper seg, er å løpe somen gærning.

Denne gangen tok jeg ingen sjanser. Jeg haddekledd meg ut. Jeg hadde på meg nye joggesko.Og jeg hadde valgt en annen skolevei.Da jeg var kommet halvveis, oppdaget jeg atgata var sperret av. Det stod svære lastebilerparkert overalt.– Hva er det som foregår? spurte jeg enpolitimann.– De spiller inn en fi lm, sa han. – Den heterSpillet er over, tøffen.– Den har jeg ikke hørt om, sa jeg.– Selvsagt har du ikke hørt om den.Den er ikke ferdig ennå. Er du iunderholdningsbransjen?– Ikke egentlig, sa jeg. – Hvorfor spør du om det?

85

– Jo, jeg mener, med de klærne du har på deg …– Å ja, sa jeg. – Det her er bare en forkledning.

Politimannen kikket rart på meg.Men han lot meg stå og se på scenen de spilteinn. Det var en kampscene. Helten var omringetav tre skurker.Skuespilleren som spilte helten, virket veldigkjent, men jeg vet ikke hva han heter. En av deslemme typene langet ut et slag mot ham.

86

– Kutt! ropte regissøren. De sluttet å slåss.– Stuntmann!Skuespilleren som jeg ikke kan navnet på,forlot scenen. En annen fyr som var kleddnøyaktig likedan gikk bort og stilte seg opp påden samme plassen. Det var stuntmannen hans.– Og … action! ropte regissøren.Slåsskampen fortsatte. En av skurkene boksetstuntmannen på nesen. En annen skurk løftetopp en søppelbøtte og dunket den i hodet påstuntmannen. Oops! Det må ha gjort vondt.Jeg kikket bort på skuespilleren som jeg ikkekunne navnet på. Han satt på en stol og drakk encola mens noen stelte håret hans.Det fi kk meg til å tenke. Hadde det ikke værtsupert om man kunne bruke stuntmenn i detvirkelige livet også? Som kunne ta seg avbøllene på skolen? Jeg snudde meg motpolitimannen igjen.– Unnskyld, konstabel, sa jeg. – Har du peilingpå hvor mye en stuntmann koster? Jeg tenktekanskje jeg kunne leie en, bare for en dag eller to.– En stuntmann? sa politimannen. De typene dertjener omtrent hundre dollar i timen!Søren og. Jeg får bare fem dollar i ukelønn.Det så ut til at jeg måtte fi nne en annen løsningpå bølleproblemene mine.

Les mer i «Hjelp! Jeg er klonet» av Dan Greenburg

87

ApekvinnenFrøken het Ylva. Hun sa de kunne kalle hennedet eller frøken. Tsatsiki bestemte seg straks forå si frøken. Han hadde ikke ventet seg en Ylva,han hadde ventet seg en frøken. Og som enfrøken så hun ut, Ylva. Hun hadde hvit bluse ogkrøllete hår.– Maria Grynwall?– Ja, pep ei lyshåret jente og rakte opp hånden.Faktisk veldig søt, syntes Tsatsiki.– Per Hammar?Per Hammar satt på pulten ved siden avTsatsiki. Han var velgredd og hadde slips.Tjong, sa det da han slo nesa i pulten.Per Hammar var så nervøs at han glemte å reiseseg før han bukket. Nesa sprang lekk, og det rantblod nedover den hvite skjorta hans.– Per da! Moren til Per ble rød i fjeset.Frøken hentet servietter og tørket både ham ogpulten en lang stund før hun igjen kunnefortsette navneoppropet. Per Hammar såkjempefornøyd ut der han satt med topapirstumper som stakk ut av nesa. Tsatsiki bleså klart interessert i Per Hammar.– Tobias Fredriksson?Tsatsiki hørte ikke etter lenger. Han stirretforhekset på de tjukke beina til frøken. Det varså mye hår på dem at de stakk ut gjennom degjennomsiktige nylonstrømpene.

88

Tsatsiki fi kk alltid ekle kuldegysninger avnylonstrømper, og sånne fi kk Muttern aldri lovtil å ha på seg. Men hårete nylonstrømper var detgyseligste han hadde sett. Tsatsiki grøsset slik athan fi kk nupper over hele kroppen.

Stakkars frøken, visste hun ikke at jenterbarberte beina, det gjorde i alle fall Muttern,eller var hun ikke en virkelig frøken? Kanskjevar hun en forkledd apekvinne fra en annenplanet, der alle gikk rundt med håretenylonstrømper.Kanskje var hårete nylonstrømper det fl ottestede kunne ha på hennes planet.Wow, kanskje hun kom til skolen i en romdrakt.Eller var frøken en jentetarzan som kom fra dedype skogene? Da kunne hun kanskje læreTsatsiki noen nye kunster i lianen.

Tsatsiki skled fra pulten og ned på gulvet.Per Hammar kikket nysgjerrig etter ham, menellers var det ingen som merket at han krøpbortover gulvet. Han var rett og slett nødt tilå kjenne på frøkens bein. Da Tsatsiki varliten, kunne han ikke la være et enestenylonkledd bein. Men nå hadde han sluttet med

kk nupper over hele kroppen.

Stakkars frøken, visste hun ikke at jenter

89

å klype fremmede jenter i beina. Inntil i dag,altså. For han kunne rett og slett ikke motstålysten til å ta på disse gyselige håretenylonstrømpene. Han var nødt til å kjennehvordan de kjentes.Frøken så ut mot de tjue skolespirene ogfortsatte oppropet:– Viktor Henrik … Oj!Frøken hadde tydeligvis ikke ventet seg at noenskulle ta henne på beina, for jøss som hun skrek.– Men frøken, ta det litt med ro. Det var bare meg.Frøken stirret som forsteinet på ham. Tsatsikisyntes det var best å sette seg igjen.Kuldegysningene var borte.

Barna i klasserommet skrek av latter, ogsåforeldrene, men de forsøkte å gjemme seg bakhverandre. Det var bare frøken som ikke lo,og Tsatsiki og selvfølgelig Muttern, hun haddevært med på dette før.Da frøken hadde roet seg, fortsatte hun oppropet.– Tsatsiki-Tsatsiki Johansson?– Det er meg det, sa Tsatsiki. – Men det holdermed bare ett Tsatsiki.– Det skal jeg huske. Frøken skrev en anmerkningi en liten grønn bok. – Men tsatsiki, er ikke det engresk matrett?– Jo, men det staves med z. Jeg staver med s.– Så du kan både z og s, sa frøken.– Jada, sa Tsatsiki, – og litt engelsk. Det harMuttern lært meg.– Så fi nt, sa frøken. – Er det noen andre somkan engelsk?

90

Hun kikket på de andre barna, som ristet påhodet eller kikket sjenert ned i pultlokket.– Det skal dere få lære. Jeg hadde tenkt at vikunne begynne litt allerede i første. Men nåfortsetter vi med oppropet. Julia …– Frøken! Frøken! Tsatsiki viftet vilt med armen.– Ja, Tsatsiki?– Vil du ikke høre hvorfor jeg heter Tsatsikimed s? Han var helt rød av iver.– Det er klart jeg vil, sa hun.– Et slikt uvanlig navn.– Jo, du forstår, fordi Muttern elsket tzatzikimest av alt i verden, fi kk jeg det navnet. Og fordihun elsker meg dobbelt så mye, fi kk jeg detdobbelt opp. Men hun stavet feil. Hun burde gåpå skolen i stedet for meg.– Jaha, ja, sa frøken. – Men du Tsatsiki, påskolen kan man ikke si muttern.– Kan man ikke? sa Tsatsiki forbauset.– Hvorfor ikke?– Det er et stygt ord, nesten et banneord. Det sierbare barn som ikke liker mødrene sine.– Nei, nå tuller du, sa Tsatsiki, – jeg elsker joMuttern! Og hun sier jo muttern selv.– Ja, jeg gjør det, hørtes Muttern borte fraveggen der hun stod sammen med de andreforeldrene. – Jeg synes muttern er det vakresteord som fi nnes.Flaks at ikke Muttern var sjenert, for nå snuddealle foreldre og barn seg og stirret på henne.– Hva mener du med det? sa en mor med spissnese og sinte briller. – Hvis Marcus hadde kaltmeg muttern, vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort.

91

Det er respektløst!– Vel, sa Muttern, – det kommer vel an påhvordan man sier det. Selv ble jeg så glad daTsatsiki ble født at det eneste jeg kunne si, var:Tenk at jeg er en mutter, tenk at jeg er en mutter.Det fi nnes ikke noe deiligere enn å være mutter, ialle fall ikke når jeg er muttern til Tsatsiki.– Mamma, kan jeg også si muttern? pep PerHammar opphisset.– Det diskuterer vi hjemme, svarte Per Hammarsmor og svettet store dråper på overleppen.– Ja, ja, sa frøken, – da fortsetter vi medoppropet. Fredrik Henriksson … Kim Nilsson …Mikaela Sundberg … Joanna …Tsatsiki hørte ikke etter lenger. Han var nødt tilå spørre Per Hammar om han også trodde frøkenvar en apekvinne.Det trodde Per Hammar. Jo mer han tenkte påsaken, desto sikrere ble han.– Vi kan kanskje dressere henne, hvisket han,– og selge henne til et sirkus.– Kanskje det, sa Tsatsiki, – men da har vi joingen frøken.Plutselig ville ikke Tsatsiki slutte på skolen i dethele tatt. Skolen syntes å være mye bedre enndet Olle hadde sagt. Men Olle hadde jo helleringen apekvinner til frøken eller en Per Hammarpå pulten ved siden av seg.– Nei, sa Tsatsiki, – vi selger henne ikke, menvi lusker på henne. Kanskje kan vi fi nneromskipet hennes.– Ja, sa Per Hammar og skinte som ei sol.

Les mer i « Tsatsiki og Muttern» av Moni Nilsson-Brännström

92

Det fantastiske fallet

Pakkejakten

Børre visste at han ikke kom til å få sove. Hanfi kk aldri sove natten før bursdagen. I morgen blehan ti år. Det var ganske mye, syntes Børre.Så mye at han ikke burde ligge våken og gledeseg som en liten unge. Men det gjorde han. Detfantes ingen medisin mot bursdager. I hvert fallikke som han visste om.Børre tittet bort på skateboardet sitt. Det var

93

gammelt, og nesten all trykken var slitt av.De andre kalte det brødfjøl. Noen sa til og medsponplate eller Flintmobil. Han ønsket seginderlig et nytt. Det kunne da ikke væremange timene igjen nå.Klokkeradioen viste kvart over to.Børre trakk pusten alt han klarte, og blåsteluften ut. Så tittet han bort på klokka igjen.Den var fortsatt kvart over to.

Han satte seg opp i sengen og dro en håndgjennom det bustete håret. Så subbet han bort tildøren, åpnet den og tittet ut i gangen. Det varhelt stille. Skulle han? Selvsagt skulle han ikkeluske seg ned for å se om han kunne fi nnegavene. Eller?Han løftet på pysjbuksene, trakk pusten og listetseg ned. Føttene hans laget slurpelyder mot detkalde gulvet. Forsiktig skrittet han overtrappetrinn nummer sju, tretten og femten.For de knirket.Børre gikk først ut på kjøkkenet. Han tittet i detstore matskapet. Der hadde julepresangenevært gjemt. På øverste hylle. Børre hentet enstol, klatret opp, svaiet litt og fant bare en posemed ballonger. Deretter så han i skuffene ogskapet med tallerkener og glass, ja til og med ikjøleskapet. Ingen presanger.Skapet i gangen var fullt av gammeltskrot, men ingenting som minnet ombursdagspresanger. For sikkerhets skyld forsøktehan kommoden og tittet under sofaen, uten åfi nne noe.

94

Børre sukket tungt og visste hvor han måtte gå.Ned i kjelleren. Kunne presangene virkeligligge sammen med mugg, edderkopper ograttkjelker?

Det kom et kaldt gufs fra kjelleren da han åpnetdøren. Han skyndte seg å slå på lyset. Det helevirket straks litt mindre skummelt, selv om detvar ekkelt mørkt i krokene. Men han visste hvorlighteren lå, og stakk den i lommen.

Murgulvet var kaldt. Helst ville han gå rett oppigjen, men da var det han fi kk øye på posene bakakebrettet. Han fyrte opp lighteren for å sebedre. Den ene posen hadde to mindre pakker. Iden andre, og mye større posen, lå det haninnerst inne hadde håpet på. Børre gispet.Et fl unkende nytt skateboard.– Yes, yes, yes! hvisket han.Brettet var blankt, med en tegning av en skatersom brølte, på undersiden. Dessuten stod det‘SKATE OR DIE!’ i glorete farger. Hjulene varblå, og fjæringene så strøkne ut. Dette skulle nokstoppe kjeften på de andre. Det var et fett brett.Et ultra-mega-giga-fett brett.Børre fi kk lyst å prøve det. Men det kunne hanselvsagt ikke. Eller?

Han småløp opp kjellertrappen med brettetunder armen. Sju sekunder seinere hadde hanlåst opp ytterdøren og stod ute på trammen.Det var et lite vinddrag i luften. Månen var påsitt fulleste og lyste opp nabolaget. Forsiktig la

95

han brettet ned på asfalten og kjente hvorsmidig det gled bortover. Han ville ikke få sovefør han hadde tatt en bitte bitte litenprøvekjøring ...Ett bein på brettet. Det andre i asfalten.Så spente han fra og gled lett, om ikke lydløst,bortover gata. Et par tak til og han begynte åfå opp farten, selv om veien var fl at. Og såbegge beina oppå brettet. Han jobbet medteknikken. Forhjulene fra side til side. Fartenbare økte. Nå nærmet han seg en bakke.Børre krøkte seg ned og fl øt framover som entiger i angrep, en Concorde i take-off, enskihopper før hoppkanten. Den kjøligenatteluften ga ham fartstårer i øynene. For enfølelse! Den første bakken gikk som smurt, denneste enda bedre. Bare vent til de andre fi kk seham! I løpet av en dag ville han ta steget frahåpløs amatør til proff.

Jøss, der kom det en bakke til. Han kunne ikkehuske at den var så bratt. For en fart!Men den svinger jo i bånn? Børre kunne ikkehuske noen brå sving i bånn av en bratt bakke.Brettet føk som en rakett nedover, og Børrekrøkte seg enda mer sammen. Fartstårenefosset. Det gikk så fort at han var i tvil omskateboardet i det hele tatt berørte asfalten.Han brukte alt han hadde lært, men enten såhadde han ikke lært nok, eller så var han i ferdmed å sette ny fartsrekord. Det var ingen veiutenom, han måtte forsøke å bremse …

96

97

Ikke før hadde han tenkt tanken, så forsvantbrettet under føttene hans. Han svevde gjennomluften. Dette kom til å gjøre vondt.

En mystisk bygningMen nå måtte han vel snart lande?Han åpnet øynene. Var ikke det en fl aggermussom passerte der?Børre så ned. Jøss, han så ikke bare taket påén, men to parkerte biler. Og der, et tre.To trær. Tre trær. En liten skog. Så en hage.En hagegnom. En hammock. Og var ikkedet en garasje? Og hei, der lå det etsvømmebasseng. En pipe på et hus. Hva, en pipe?Et hustak? Nå måtte han da snart lande. Mennei da, en blomstereng, en motorvei, enhvit trailer, en neonlysende veikro, enidrettsbane, et veikryss …Det hadde riktignok gått veldig fort påskateboardet, men nå føltes det som om han fl øy.Bare han ikke krasjet med et helikopter.Det var et helt utrolig langt fall. Han måtte jo hasatt fl ere verdensrekorder i løpet av dette svevet.Men så mistet han plutselig høyde. Han kom til åsmelle i bakken. Smerten var nær.Så landet han. Og det gjorde ikke vondt.I hvert fall ikke før skateboardet traff ham ibakhodet. Smakk!

Det ble bekmørkt en lang stund. Og så våknethan med høy i munnen. Der lå han i en høyballog så inn i skateboardet. Det var fortsatt natt.Han hadde landet på et jorde. Men det var ingenjorder i nabolaget hans.

98

I enden av jordet lå det et stort bygg. Ikke et hus,men en slags oppblåst hangar.Børre skled ned fra høyballen og gikk i retningav bygningen. Kanskje det bodde noen der?De måtte da vite hvor de var, sånn at hankunne få vite hvor han var.Det som hadde sett ut som en stor bygning påavstand, viste seg å være en bueformetmetallkonstruksjon. En slags hangar midt utepå jordet. Det rareste av alt var likevel atbygningen ikke så ut til å ha noen dører. Og ikkeett eneste vindu. Den lignet en forvokst boks medmakrell i tomat.

Børre gikk bort og banket på blikkmetallveggene.Bank-bank-bank. Det var som om et heltfotballag svarte. Bank-bank-bank-bank-bankbank-bank.Børre ropte: – Hallo?Og sikkert ti stemmer svarte: – Hallo? Hallo!Haaallooo! Hallo? Hallohallo! Hallo!!– Hvordan kommer jeg inn? spurte Børre.– Grav et hull, kom det fra den andre siden.Han så seg rundt. Grave hull? Hvor? Og medhva? I og for seg ikke så rart at de ønsket et hullnår de verken hadde dører eller vinduer.Han så ned på skateboardet sitt. Det så fortsattskinnende og nytt ut. Mannen på tegningenskrek ennå ‘SKATE OR DIE!’ i klare farger.Jorden så våt og leirete ut. Børre banket en gang til.Og fi kk hundrevis av bank til svar.Han kunne jo alltids vaske brettet.

Les mer i «Det fantastiske fallet» av Arne Svingen

99

Broren til Charlie CJeg er Helge, 10 år. Jeg liker å spille dataspill ogå lese Donald. Jeg liker å gå på McDonald’s og åfi ske, selv om jeg nesten aldri fi sker, fordi detikke er noen andre i familien min som liker det.Det er mange andre ting jeg liker også. Somå høre på musikk, og trylle, selv om jeg nestenaldri tryller, heller. Men deter bare fordi smådelene itryllesettet ofte blir borte pårommet mitt. Og så likerjeg å væresammen medGunnar,beste-kameratenmin. Detliker jegaller best.

100

Så er det en del ting jeg ikke liker: hvit fi sk,grønnsaker, rydding. Mas, lekser ogsvømmebasseng. Aller dårligst liker jeg åsnakke. Da mener jeg ikke sånn prating jegog kameratene mine driver med når vi diskutererdataspill. Eller når vi snakker om Harry Pottereller om fotball eller om ting: hengelåser,kulepenner med usynlig skrift, ørsmålommelykter med reklame på, spretterter,ballonger med vann i, esker det har vært tobakkoppi, gamle mynter, tynne kjettinger, nøkleringer,ja ting. Da liker jeg å snakke. Det jeg ikke liker,er snakking. For jeg skjønner ikke hva det er.Men det starter gjerne med at moren min sier:– Helge, kom hit så jeg får snakket litt med deg.Da er det noen bestemte ting jeg må si, som jegennå ikke har funnet ut av.Som etter den gangen jeg og Gunnar hadde gjortnoe så hverdagslig og vanlig som å rappeplommer i hagen til Rise. Bare for å ta eteksempel. Rise bor tre dører bortafor oss.Alle ungene i nabolaget synes Rise er en dust.Det synes moren min også. Men det skulle duikke tro når hun møter han ute. Da smiler hun ogsnakker det hyggeligste hun kan. Ja, det er godtnår sola kommer, du, sier hun. Eller: Ja, det erfælt at regnet ikke kan gi seg, du. Jaaa, sier hun.Jaaaa, du, når Rise snakker. Og straks hunkommer inn, banner hun selv om hun aldribanner ellers, og sier at en aldri skulle bo vedsiden av sjefen sin. For det er det Rise er. Sjef påjobben hos moren min. Men altså: Vi rappaplommer fra han. Selv om mor hadde sagt titusen ganger, at hva du enn gjør, Helge, så ikke

101

gå på slang hos Rise. Men vi regnet ikke med åbli tatt. Vi hadde aldri blitt det før.

Da jeg stod hjemme på trappa med Rises håndklemt rundt nakken min og hørte på alt detmindre fi ne han sa om meg, så jeg at mor bleveldig rød i ansiktet. Det blir hun når hun ikkevet hvem hun skal holde med. Og det er etganske sikkert tegn på at det er snakking ivente. Og riktig nok: Straks Rise hadde gåttog mor lukket entrédøra, ja da skulle hun snakke.– Vet du hva du har gjort? sa hun.Jeg svarte ikke. Jeg hadde rappa plommer, ogdet visste hun at jeg visste. Jeg visste at det ikkevar riktig å rappe plommer, når hun haddesagt at jeg ikke skulle gjøre det, også. Jegkonsentrerte meg om å få genseren over hodet ogsparke av meg skoene samtidig.– Nå må du høre på meg, sa mor. – Vet du hva duhar gjort?– Ja, sa jeg inni genseren.– Ja? Er det alt du har å si?– Ja, sa jeg, fremdeles inni genseren.

– Helge. Du må si noe mer, sa hun og drogenseren min av så det gnistret i håret mitt.Nå begynte trøbbelet. Nå begynte virkeligsnakkingen.– Jeg skal aldri gjøre det mer, fortet jeg meg å si.Det burde hun vært fornøyd med. Jeg bådesnakket og sa noe fi nt. Men ble hun fornøyd?– Det er ikke bare å si at du aldri skal gjøre detmer. Du slipper ikke unna så lett, sa hun.– Nei da.

102

– Nei da, sier du så lettvint. Skjønner du at detteer galt, spør jeg.– Jepp.– Det er ikke bare å si jepp. Skjønner du det,spør jeg?– Jeg skjønner.– Helge. Du kan ikke ta så lett på dette.– Nå vil jeg ikke snakke mer om det.Jeg visste at jeg sa det litt for fort. Det gjelderå vente med den setningen til moren minbegynner å bli lei. Det gjelder å holde ut.Sier jeg det for tidlig, er det nemlig fare for atjeg må være på rommet mitt en god stund. Menhvis jeg holder meg for ørene, er faren endastørre. Det betyr ofte en halvtime ekstra pårommet. Moren min blir sinna hvis jeg holdermeg for ørene når hun skal snakke. Sånt er jegaltfor gammel til, sier hun. Og så må jeg tenkemeg om, som hun sier. Da sitter jeg på rommetmitt og spiller Gameboy. Og hvis jeg tenker,så tenker jeg at det eneste jeg gleder meg til medå bli voksen, er at jeg ikke skal snakke. For dabestemmer jeg det selv.

Så roper hun at nå kan du komme ned igjen,Helge. Da høres hun ut som hun ikke er sintlenger, men prøver å høres litt sint ut likevel.Og så spør hun hva jeg har tenkt. Og jeg sier atjeg har tenkt at jeg aldri skal gjøre det mer.Og da synes hun plutselig det er fi nt sagt, og sågir hun meg en klem, og snakkingen er over fordenne gangen. Les mer i «Broren til Charlie C» av Tone Grøver

103

Espen får skyldaLike ved knaggene ramlet Ragnarså lang han var.– Noen dytta meg, ropte han, men det var ikkesant. Han hadde snublet i sine egne bein. Mangebegynte å le. Espen også. Ragnar var så sint athan hamret nevene i gulvet. Luggen hans stodrett opp.– Ingen skal le av meg! brølte han.– Og særlig ikke du, Espen!

For en gangs skyld lot ikke Espen seg skremme.Han humret mens han gikk inn og satte seg.Ragnar hadde sett så dum ut der han lå pågulvet. Og mange hadde ledd. Vi er på samme

104

parti, tenkte han. Klassen og jeg. Mot fi enden!Han tenkte på det hele timen, og da de skulletegne en sild i permen som handlet om fi skingi Norge, lagde han en med armer og bein ogen lugg som stod rett til værs. Silda lå på gulvetog så gretten ut. Espen humret igjen. Når hankom hjem etter skolen, ville han henge den oppover senga sånn at han kunne le av den hvermorgen. Hoho! Han gledet seg.

I de to siste timene skulle de lære å bake brød.Det vil si, de skulle lage deigen. Stekingen måttelæreren ta seg av, for det rakk de ikke selv.– Ååååå! Ragnar klaget høyt da hanfi kk høre det.– Da vet jeg ikke hvilket som er mitt når dudeler dem ut i morgen.Læreren lovet å passe på det for ham.– Men ... Ragnar så fortsatt urolig ut, men såfi kk han en idé:– Jeg merker det supre brødet mitt med minegen supre bokstav, sa han.Han tok litt av deigen, rullet en tynn pølse ogformet den til en R. Fra bordet borte ved veggenropte Runa:– Så lurt! Det vil jeg også gjøre.– Det gjør du ikke! I et byks var Ragnar bortehos henne.– Hvorfor ikke?– Fordi det ikke er ... realt!– Ikke realt?– Nei, R’en er min bokstav.– Min også.

105

– Lag en strek under R’en din, Ragnar, foreslolæreren. – Så ser du forskjell.Ragnar gjorde som han sa.Espen syntes det var mye mas for ikke noe. Allebrødene var jo like. Det var rett før han sa detogså. – Det er vel ikke så nøye, vel,Ragnar Sursild!

Så hørte han et hyl.– Pengene mine er borte! Femti kroner! Det varTrude. Hun hadde vært ute på gangen for å henteet speil i jakka si. – Noen har tatt dem!– Du kan ha mistet dem, sa læreren.– Nei! Trude var sikker.– Lomma mi er så dyp, at. Det faller ikke noe utav den.

106

I løpet av et sekund ble klassen en annen enfør. Var det en tyv blant dem? De så på hverandremed smale øyne, som om de spurte:– Kan det være deg?Da sa Ragnar: – Jeg vet hvem det er! Han pektepå Espen. – Han kom for sent, ikke sant? Ogkunne stjele så mye han ville uten at noen så det!

107

HVA?! Espen kjente hvordan halsen hans snørteseg sammen. Nei! ville han rope. Jeg har ikketatt noen penger. Du sier det bare fordi jeg lo avdeg. Men strupen hans verket sånn at han ikkefram en lyd.– Du må ikke være så rask til å skylde på folk,sa læreren.Ragnar gav seg ikke. – Han kom jo for sent.– Nemlig, sa Trude. Hun gikk bort til Espen ogholdt speilet sitt opp foran fjeset hans.– Der inne ser du en tyv! sa hun.Espen snudde seg bort, og læreren sa:– Nå er det nok!

Da brødene var formet ferdige, ville lærerensnakke med Espen alene. De andre ble sendt ut.– Ja ... begynte han. – Jeg ville bare si at alle kan... hm ... la seg friste ... men det går altså an åordne opp for seg. Så hvis du ... ja ... Trudespenger er borte, og ...– Jeg har ikke tatt dem, sa Espen.– Neivel. Jeg tenkte bare at hvis ...– Men jeg har ikke tatt dem!– Det var bra ... hm ... hm ...Læreren kremtet fl ere ganger, og rakte framhånden. – Unnskyld, Espen! sa han.– Vi skal fi nne ut av dette i morgen.– Ja.– Kom deg hjem nå!– Ja.

Espen åpnet den tunge døra nede i første etasje,og lukket den igjen. Borte på veggen til gymsalen

108

holdt Ragnar på å lage en diger rebus. Resten avklassen fulgte nøye med. Nå er de på hans parti,tenkte Espen. Alle sammen. Han ventet en stund,før han kikket ut på nytt. Gården var tom.På veggen lyste det i hvitt kritt:

– Det er ikke sant! Han skrek, mens han tumletbort og prøvde å viske ut alt sammen. Mensamme hvor mye han gned, så gikk det ikke.Vann, tenkte han. Jeg må vaske. Han spyttet oggned om hverandre, og noen av strekeneforsvant. I det samme kjente han en hånd påskulderen. Det var læreren.– Ikke bry deg om det der, sa han.– Jeg skal hjelpe deg.Espen fektet vilt, vred seg unna hånden hans,og pilte ut porten.

Les mer i «Espen stjeler» av Beate Mulholland

109

ZeppelinEva, Morten og Nina har ferie. Nå er de kommetfram til sommerhuset sitt ...

Noen hadde ligget i dobbeltsengene.Dynene lå i en rotete haug på midten.På nattbordet lå det fl ere sjokoladeplater.En av dem var halvspist.Martin bøyde seg og løftet opp et par blå tøysko.– Hva i all verden, begynte Eva.Martin ristet på hodet. – Jeg vet ikke.De så på hverandre. Over hodet på Nina.De lette i øynene hos hverandre.Nina følte uroen deres.

110

Et lite kaldgufs smøg seg inn i rommet.De merket ikke at hun så på dem.Hun var utenfor dem nå.Kaldt nedover ryggen.Dette var noe som hendte andre.Noe de leste om i avisene.Men det kunne ikke hende dem.

– Det er umulig, sa Eva, – men det ser ut til atdet har bodd noen i huset vårt.Martin nikket.– Men hvem?Martin ristet på hodet.– Jeg har aldri vært med på noe slikt, sa Eva.– Jeg tror nesten ikke det jeg ser.– Jeg skal varsle lensmannen, sa Martin. – Dettegår ikke an. Det er vårt hus og våre senger, ogingen andre enn vi får bo her.– Tenk om – de er her ennå, sa Eva.Ingen av dem sa noe på en stund.Stillheten ble fylt av listende trinn og hviskendestemmer, syntes Nina. Hun gikk lenger inni rommet for å stå midt mellom Eva og Martin.– Jeg skal undersøke huset, sa Martin. – Vær hertil jeg kommer tilbake.

Rommet til Nina var tomt. Han dundret nedtrappa som om han ville skremme bort noen.De hørte han løp gjennom alle rommene nede.Kjellerdøren ble åpnet, og skrittene forsvantnedover trappa. Like etter var han hos dem igjen.– Ingenting, sa han.– Ingenting, gjentok Eva.

111

Skoene stod og lyste blått på gulvet.De pekte rett på Nina.De hadde virket store da Martin løftet dem opp.Som til kjempeføtter med sjumilsskritt.Nå virket de nesten alminnelige. Nestenvennlige.Farlige?Nina var ikke sikker.Så rart at de pekte rett på henne.Så rart at de hadde krympet.Farlige?

112

Tok hun fi re skritt, kunne hun nå dem.Hun tok fi re skritt og nådde dem.

Det var rart å holde i skoene. De var så tydeligemot fi ngrene hennes. De minnet om vanligeblå tøysko. Likevel var det som om de varannerledes. Det var noe ved dem som skremteEva og Martin.På høyreskoen var det skrevet noe med rødtblekk over vristen.Det var utydelig, men etter en stund ble det etord. Zeppelin, stod det.Zeppelin.– Nina, slipp de forferdelige skoene! Gå og vaskdeg med en gang!Evas stemme knitret hysteriskmot henne.Nina fór sammen og slappskoene som om de kunne bite.Et hardt dunk mot gulvet.Nina så redd på Eva.Hun stirret ordløs tilbake.

Les mer i «Zeppelin» av Tormod Haugen