Ord for alt Ny utgave 6 Tekstbok

TekstbokTorill Wiiger TørjesenTorunn Eide

BOKMÅL

Hvert årstrinn består av følgende komponenter:

Ord for alt 5 – 7

Ord for alt 5–7 er Cappelens norskverk for 5. til 7. årstrinn. I verket møter elevene lærestoffet på forskjellige måter for å vekke nysgjerrighet rundt språk, lesing og skaping av tekst. Tekstboka har samme inndeling som språk-bøkene. Gjennom arbeid med tekstboka utvikler elevene gode lesestrategier og tekstskapende ferdigheter.

• Tekstbok• Språkbok A og B• Cd med sanger og fortellinger• Lærerens bok• Nettsted: http://ordforalt.cappelen.no

ISBN: 978-82-02-25127-7

www.cappelen.no

Ord for alt 6Tekstbok

Torunn EideTorill Wiiger Tørjesen

Bokmål

Ord for alt 6

6Ord for altTorunn Eide • Torill Wiiger Tørjesen

TekstbokBokmål

Ny utgave

OrdForAlt6-tekstbokKap1.indd 1 30.04.2008 09:14:49

© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2007

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med J.W. Cappelens Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Ord for alt 5–7 følger læreplanene for Kunnskapsløftet i faget norsk og er lagd til bruk på grunnskolens barnetrinn.

Hovedillustratør: Øyvind Sang Hansen og Linda HolmerOmslagsdesign: Tank DesignOmslagsfoto: Tank DesignGrafi sk formgiving: Capella Media ASBilderedaktør: Una Thoresen DimolaForlagsredaktør: Lene E. Kongsvik Hernæs/Tone Planting Fløisand

Trykking/innbinding: Livoniaprint, Latvia 2008

Utgave 1Opplag 2

ISBN 978-82-02-25127-7

www.cappelendamm.nohttp://ordforalt.cappelen.no

Fotografi erAlamy/1-images.no: s. 204, 230AllOverPress/Everett: s. 288, 290Bridgeman Art Library: Francis Philips «William Caxton (1415–92)» s. 183Disney Company Danmark /Egmont Forlag: s. 100, 101, 102, 103Galleri Pingvin: Ekaterina S. s. 17, 190Getty Images: Ghislain & Marie David de Lossy s. 202, Kaz Mori s. 203GV-Press: s. 217, 218, 220Hamar Arbeiderblad, Trond Lillebo: s. 214Hernæs, Lene Kongsvik: s. 33, 35Scala, Firenze: «Trees of Jessie», Master of Catherine of Cleve s. 168Samfoto: Helge Sunde s. 27, 147, Tom Schandy/NN s. 30, Asgeir Helgestad/NN s. 57, Tore Wuttudal/NN s. 122, Per Eide s. 142–143, Fredrik Naumann s. 192, Kerstin Mertens s. 209, Svein Erik Dahl s. 211Scanpix: s. 95, Nils Petter Dale/Aftenposten s. 7, Corbis/Andy Warhol/BONO 2007 s. 92, 99, Corbis/ Richard T. Norwitz s. 175, Corbis s. 196, 219, Ørn E. Borgen/Aftenposten s. 206, NRK s. 227, 228, Joronn Sagen Engen s. 282, Knut Erik Knutsen/VG s. 311, David Kinsella s. 313, Olav Olsen s. 315, Terje Bendiksby s. 317, Siri Bjerke/BONO 2007 s. 62, 67Strand Comics: s. 95O. Væring: Gerhard Munthe «Tunet på Valler gård 1892» s. 53, Adolph Tidemand s. 110, John Savio/BONO 2007 s. 113, Bjørg Holene/BONO 2007 s. 150, Kjell Nupen/BONO 2007 s. 36, «Lysakerramp» Erik Werenskiold/BONO 2007 s. 42, «Eventyrfortellersken» Adolph Tidemand s. 110, ©Munch-Ellingsen-gruppen: Edvard Munch/BONO 2007 s. 49, Frans Widerberg/BONO 2007 s. 222

IllustrasjonerØyvind Sang-Hansen s. 19, 21, 38, 94, 97, 98, 160, 185, 231, 232, 252Linda Holmer, s. 73–76, 81, 84, 88, 139, 144, 162, 225, 304

Malgorzata Piotrowska s. 198Gunna Grähs s. 9–12Kai Gjelseth s. 14Einar Sigstad s. 44Steffen Kverneland s. 105–108Hess Paul s. 118, 128Nie Xian s. 132, 133, 136Hilde E. Bjorland s. 153, 154Matt Groening s. 156Ann Kavli s. 166Marianne Hoffmann s. 170, 172Kerstin Fors Skarpaas s. 178Jon Bing s. 193Fra Barn i Norden-boka s. 239Ole Lund Kirkegaard s. 234Jerry Tiritilli s. 242, 245, 249Tord Nygren s. 262, 263, 265, 266Atle Hynne s. 4Biblioteket i Osterøy s. 6Helge, Sunde s. 31Pikelus s. 159Samlaget s. 268, 269, 274, 280Bill Watterson s. 95Warth Brehm s. 254


InnholdLes og lær! ...................................................... 4

Fortelling ...................................................... 36

Tegneserier ................................................. 92

Folkediktning .............................................. 110

Ordet er ditt! ...............................................150

Sammensatte tekster ................................ 168

Avis – et massemedium ...............................196

Språk i Norden ............................................ 222

I litteraturens verden ................................ 242

Biografi er ....................................................310


Les og lær !

4

Les og lær!

«Uten tittel» av Atle Hynne


Les og lær !

5

InnholdDen vakreste bokbussen i verden ............6

Biblioteket i Alexandria ............................ 7

Kvadrater, hieroglyfer og smarte kort .... 9

Litt om tall og (tids-)telling .................... 14

Kunnskap................................................. 16

Lekse ....................................................... 18

Så gøy de hadde det før ...........................21

Harde fakta om ulven .............................26

Ulv ...........................................................29

Firhendig .................................................30

Ulv i fåreklær ...........................................31

Den store epledagen ............................... 33


Les og lær !

6

Den vakreste bokbussen i verden

Ikke alle steder har sitt eget bibliotek. Mange steder hvor folk ikke har et bibliotek, kommer biblioteket til dem med egne bokbusser. Her i landet Þ ns det til sammen 35 rullende biblioteker. Det Þ neste av dem alle Þ ns pŒ Oster¿y utenfor Bergen. Det ser ut som en eventyrbuss, og er kŒret til den vakreste bokbussen i hele Europa!

UtenpŒ er bussen rosa og dekorert med ß otte tegninger av den kjente tegneren Bj¿rn Ousland fra eventyrboka Soria Moria. Inni er bussen innredet som et eventyrslott! Skranken i bussen har fŒtt gulldekor. Det samme har kanten pŒ dod¿ra. Bokhyllene har b¿yler av gull, og gulvet er kongeblŒtt med glitrende s¿lv. Eventyrbussen har dessuten ß ere skattekister og Þ ne, r¿de seter. Ikke rart at barna str¿mmer til bokbussen for Œ lŒne b¿ker!

Slik ser den ut, eventyrbok-bussen på Osterøy. Fin, ikke sant?

Margunn Sundfjord


Les og lær !

7

Biblioteket i AlexandriaEirik Newth

Ordet bibliotek er gresk og betyr ÇboklagerÈ, og det er nettopp det et bibliotek er. I biblioteket oppbevares det mange b¿ker, men vi hadde v¾rt noksŒ hjelpel¿se uten bibliotekarer. En bibliotekar er som en navigat¿r pŒ et skip: Hun kan ikke alle sj¿kart utenat, men hun vet hvordan hun skal Þ nne riktig kurs.

Biblioteker er sŒ viktige i et samfunn at de antakelig fantes i de f¿rste storbyene. Det eldste biblioteket vi kjenner til, er en 4000 Œr gammel samling med leirtavler i den babylonske byen Nippur. Grekerne hadde mange biblioteker. Det st¿rste lŒ i Alexandria i Egypt. Biblioteket inneholdt en halv million papyrusruller Ð opptil ni meter lange remser av et papirliknende stoff laget av papyrussiv fra Nilen. PŒ rullene sto mye av det greske forskere, Þ losofer og kunstnere hadde tenkt gjennom hundrevis av Œr.

Fra alle de greske byene og koloniene kom Þ losofer og forskere for Œ lese rullene. Mange slo seg ned og gjorde Alexandria til et viktig sentrum for forskning.

I Egypt var det i 1989 en arkitektkonkurranse om å lage et nytt og stort bibliotek i Alexandria. Overraskelsen var stor da førsteprisen gikk til «Snøhetta». Det er et lite, norsk arkitektfi rma. Det nye biblioteket i Alexandria ble åpnet i 2002, og bygget er verdenskjent for sin fl otte

arkitektur.


Les og lær !

8

L

T

S

Oppgave 1

Leseoppgave

a Les de to tekstene ÇDen vakreste bokbussen i verdenÈ og ÇBiblioteket i AlexandriaÈ.

b Hva er et Çrullende bibliotekÈ? c Beskriv eventyrbussen pŒ Oster¿y. d Hva sammenlikner Eirik Newth en bibliotekar med i teksten ÇBibliokeket i AlexandriaÈ? e Hva inneholdt det eldste biblioteket i Nippur? f Hva fŒr du vite om det gamle biblioteket i

Alexandria? g Hvorfor ble Alexandria et viktig sentrum for

forskning? h Hva forteller bildeteksten om det nye biblioteket i

Alexandria?

Språkoppgave

a Forklar disse ordene: dekor, konferanse, navigat¿r, papyrus, koloni, Þ losof og forsker

b Hva betyr ordet bibliotek? Hvor kommer ordet fra? c Finn adjektivene som beskriver eventyrbussen.

Tekstoppgave

a Tegn din egen bokbuss og dekorer den med tekst og bilder.

b Tenk deg at du er journalist og skal intervjue en Þ losof som sitter og leser i biblioteket i Alexandria. Hva vil du sp¿rre Þ losofen om, og hvilke svar tror du at du fŒr? Skriv intervjuet.

c Skriv en faktatekst om det gamle biblioteket i Alexandria. Bruk ulike kilder.


Les og lær !

9

Kvadrater, hieroglyfer og smarte kortKristin Dahl

Hvor stor er sjansen for Œ bli bedt pŒ to fester den samme dagen?L¿nner det seg Œ selge forsikringer mot regnv¾rsdager?Hvordan regner man med hieroglyfer? NŒr er 5 pluss 2 lik 1?Matte trengs til mye.

Zoser var s¿nn av en bonde. Han levde ved elven Nilen i Egypt for nesten 4500 Œr siden.

Egypterne kalte kongen sin for Farao. Han ble betraktet som en gud. Ved Œ gj¿re graven sin stor ville Farao vise hvor mektig han var. Det var slik pyramidene ble til. De er kjempestore graver som undersŒttene hans har bygd.


Les og lær !

10

SKRIV RIKTIG NÅ! JEG VIL IKKE FÅ FOR HØY SKATT!

En gang i Œret ß ommet Nilen over. Det var nŒr regnet endelig kom etter t¿rken. Elvens strender ble liggende under vann. Men nŒr vannet hadde sunket, var jorda til Zosers pappa Þ n Œ sŒ i.

Skriverne var viktige. De noterte nŒr oversv¿mmelsene var beregnet Œ komme, nŒr b¿ndene skulle sŒ og hvor mye menneskene skulle betale i skatt. De skrev med en slag tusj pŒ papyrus som var lagd av siv.

Derfor var det n¿dvendig at det fantes tegn for forskjellige tall.

Egypterne valgte bilder av ting som fantes rundt dem som betegnelse for tallene. Bildeskriften deres kalles hieroglyfer, som betyr de hellige tegnene.

ƒn Þ nger, to Þ ngre, tre Þ ngre og sŒ videre symboliserte tallene 1, 2, 3 opp til og med 9.

Men med tiden ble tegnene forenklet til streker. Og strekene ble ordnet i grupper. Da var det enklere Œ se hvor mange tegn man hadde.


Les og lær !

11

En eselhov betegnet tallet 10.

Slik sŒ andre tegn ut:

IHAAA!

DET GÅR B

RA

UTEN PAPYR

US.

JEG REGNER

I

ØRKENEN J

EG.

(kanskje et kveilet tau eller en hŒrlokk fra en sau)

(lotusblomst) (Faraos septer)

(frosk) (uendelighetens gud)


Les og lær !

12

Egypterne skrev ofte tallene fra h¿yre til venstre. Tallet 14 kunne se slik ut:

= 14

Tallet 35 skrev man:

= 35

Tallet 3 508 skrev man:

Men ettersom hvert tegn hadde en bestemt verdi, kunne tegnene plasseres litt her og der.SŒ ogsŒ

betyr derfor 3 508.

Egypterne skrev ogsŒ tall som er mindre enn 1, for eksempel ½.Symbolet for en br¿k var en Œpen munn:

= ½

ÅPEN MUNN = BRØK! ELLER VAR DET BRØL?

GJØR SLIK:¥ Lag din egen papyrusrull som du kan skrive hieroglyfer pŒ. Bruk et stort papir som du ruller mot midten i begge ender. Skriv gjerne med tusj.

¥ Skriv med hieroglyfer tallene 53, 79, 108, 467, 1 043, 1 996, 7 452, 10 538, 36 231, 111 111, 1 283 976.

¥ Skriv br¿kene

Slik adderte egypterne tallene 7 og 8:

Slik skrev Slik skriveregypterne: vi:

¥ Skriv tall med hieroglyfer, for eksempel 5 + 9, 12 + 23, 58 + 64, 473 + 728. Adder og skriv summen med hieroglyfer.

¥ Fortsett Œ skrive tall med hieroglyfer, for eksempel nŒr du er f¿dt, telefonnummeret ditt, dagens dato.

13

15

112

123

1102

og


Les og lær !

13

Oppgave 2

Leseoppgave

a Hva ble pyramidene brukt til? b Hva slags arbeid hadde skriverne i Egypt for 4500 Œr

siden? c Hvilke betegnelser brukte egypterne for tall? d Bruk disse n¿kkelordene og gjenfortell innholdet i

teksten: Egypt, Farao, pyramide, Nilen, oversv¿mmelse, skrivere, papirus, hieroglyfer

Språkoppgave

a Forklar ordene: undersŒtt, eselhov, farao, kveilet. b Hva er en hieroglyf, og hva betyr ordet?

Tekstoppgave

a Gj¿r oppgavene som stŒr pŒ plakaten ÇGj¿r slikÈ. b Lag tegnene som egypterne brukte for: 100, 1000,

10 000, 100 000 og 1000 000. Skriv vŒre tall under. c Hvordan lagde egypterne symbolet for br¿k? Tegn og forklar.

Leseoppgave

a Hva ble pyramidene b Hva slags arbeid had siden?c Hvilke betegnelser brd Bruk disse n¿kkelord teksten: Egypt, Farao oversv¿mmelse, skriv

L

e sob Lag tegnene som e 10 000, 100 000 oc Hvordan lagde egy Tegn og forklar.

T

Språkoppgave

a Forklar ordene:b Hva er en hiero

Tekstoppgave

a Gj

Språkoppgave

a Gj¿r oppgaveneb Lag tegnene som

S


Les og lær !

14

Fra Hugin og Munin: Hva er det du sier


Les og lær !

15

I II III IV V VI VII VIII IX X

XI XII XIII XIV XV XVI XVII

XVIII XIX XX

Oppgave 3

Leseoppgave

a Hvilke land var de f¿rste som utviklet tall? b Hva brukte folk tall til? c Hva kalles vŒrt tallsystem?

Språkoppgave

a Hva betyr ordene: navigasjon, desimalsystem. b Lag sammensatte substantiv med ordet tall. Sett

artikkel eller mengdeord foran hvert substantiv.

Tekstoppgave

a Skriv romertallene 1Ð20 sŒ Þ nt du kan. Bruk gjerne en kalligraÞ penn. b Tegn et stort lommeur med romertall og tegn en

digital klokke som viser den samme tiden.

Leseoppgave

a Hvilke land var de f¿b Hva brukte folk tall c Hva kalles vŒrt tallsy

ne: natte subengde

L

ene en kalligraÞ penn.b Tegn et stort lomm digital klokke somT

Tekstoppgave

Språkoppgave

a Hva betyr ordeb Lag sammensat artikkel eller m

ppg

a Skriv romertalle

S


Les og lær !

16

KunnskapJon Bing

Kunnskap er en merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og fŒr penger igjen. Er det en god handel, tjener du pŒ den Ð ti, kanskje tjue prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og fŒr kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles Ð man blir ikke dummere fordi om man l¾rer noe bort til andre. Edelstener mŒ du gi fra deg, de kan du ikke dele med kj¿peren uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen fŒ prosent Ð du fŒr igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Oppgave 4

Leseoppgave a Hva blir kunnskap sammenliknet med i teksten

ÇKunnskapÈ? b Hva mener forfatteren nŒr han sier at kunnskap er en merkelig handelsvare?

Språkoppgave

Forklar ordene: handelsvare, edelsten, opprinnelig

Tekstoppgave

Skriv minst fem setninger som forteller hvorfor kunnskap er viktig.

Leseoppgavea Hva blir kunnskap s ÇKunnskapÈ?b Hva mener forfatter en merkelig handelsv

: han

L

m se kunnskap er viktigT

g

Språkoppgave

Forklar ordene

Tekstoppgave

Skriv minst femk k k

S


Les og lær !

17«Tower of knowlegde» av Ekatherina S.


Les og lær !

18

LekseAlf Prøysen

SmŒgutten sitt og gj¿r lekser. Ð Du ska itte sparke mot stolbeinet, seie a mor.

Ð Nei vel. Trallalla, jippi jippi, ding dang dong, trullerallera Ð Je syns du sitt og gj¿r lekser je, du ska fell itte synge da?Ð Je er n¿dt for Œ synge nŒr je itte fŒ lov Œ trampe takta mot stolen.Ð Du l¾re inga lekser pŒ den mŒten. Det er noe som hette Œ konsentere seg, og det gj¿r itte du.Ð Je k¾in fell itte gj¿ra det nŒr je itte veit Œ det bety?Ð Det bety at du ska ha tanka dine pŒ det du l¾s, hell sŒ l¾re du itte. Itte syng, men tenkj pŒ det du gj¿r.Ð Ja vel. Fire ganger tre Þ re ganger tre, la meg nŒ se, Þ re ganger tre er tolv! Der kunne je det! La meg nŒ se, la meg nŒ se.Ð Og nŒ begynne du Œ pirke deg i nŒsŒn. FŒ fr¿ken sjŒ det, sŒ lure a fell pŒ Œ slags mor du har.Ð Hu veit det hu. Hu helste pŒ deg da du var med pŒ avslutningsfesten hu. Kj¾m du itte hau det da?Ð Itno meir tull nŒ!Ð Bort med Þ ngen og gj¿r lekser.Ð Ja vel.Ð Og itte opp i hŒret. Du krafse og klore sŒ en skulle tru du itte hadde vaske deg i hugu pŒ ß ere vikur.Ð Nei vel. Men Œ ska je gj¿ra for Œ kontrollere meg da, som du sa?Ð Konsentrere, sa je. Du ska itte gj¿ra noen ting, du ska b¾re l¾re leksa di og sitta stille og tenkje.

É


Les og lær !

19

Men nŒ blir smŒgutten sint.Ð Sitt stille og l¾r tregangen og navnet pŒ ¾ille apostla tel i mŒra du da, sŒ fŒr du sjŒ Œ lett det er.


Les og lær !

20

L

T

S

Oppgave 5

Leseoppgave

a Hvem er det som snakker sammen i teksten ÇLekseÈ av Alf Pr¿ysen?

b Hva gj¿r gutten som fŒr moren til Œ si at han ikke konsentrerer seg?

c Hvordan forklarer moren hva det vil si Œ konsentrere seg?

Språkoppgave

Alf Pr¿ysen kommer fra Ringsaker pŒ Hedemark. Teksten er skrevet pŒ hans dialekt. Hva heter disse ordene pŒ bokmŒl: itte, je, k¾in, l¾s, tenkj, nŒsŒn,

hu, kj¾m, hugu, vikur, b¾re, ¾ille, mŒrŒ, sjŒ?

Tekstoppgave

a Skriv en tekst og fortell hvordan du arbeider med leksene dine.

b Lag fem rŒd for lekselesing. Ð Hvor lang tid bruker du omtrent pŒ lekser hver

dag? Ð Hvor sitter du nŒr du gj¿r lekser? Ð NŒr pŒ dagen gj¿r du lekser? Ð Hvordan l¾rer du deg leksene? Ð Klarer du Œ konsentrere deg nŒr du gj¿r lekser?

Fortell. c GŒ sammen to og to og dramatiser teksten.


Les og lær !

21

Så gøy de hadde det førIsaac Asimov

Om kvelden skrev Margie til og med om det i dagboka si. PŒ den sida der overskriften var 17. mai 2155, skrev

hun: ÇI dag har Tommy funnet ei ordentlig bok!ÈDet var ei veldig gammel bok. Bestefaren til Margie hadde

en gang sagt at da han var liten gutt, hadde bestefaren hans fortalt ham at for riktig lenge siden ble alle fortellinger trykt pŒ papir.

De bladde gjennom sidene, som var gulnete og spr¿. Det var innmari g¿y Œ lese ordentlige ord som sto helt stille i stedet for Œ bevege seg slik de egentlig skulle gj¿re Ð pŒ en skjerm, vet du. Og sŒ, nŒr de bladde tilbake igjen til sida foran, sto akkurat de samme ordene der som de hadde sett f¿rste gang de leste den.

ÇJ¿ss,È sa Tommy, Çtenk Œ sl¿se sŒnn. Jeg tipper du bare mŒ kaste boka nŒr du er ferdig med den. Fjernsynsskjermen vŒr har sikkert vist en million b¿ker, og ennŒ er den god for mange ß ere. Jeg ville ikke hive den, i hvert fall.È

ÇSamme sier jeg om min,È sa Margie. Hun var elleve Œr og hadde ikke sett sŒ mange tv-b¿ker som Tommy hadde. Han var tretten.

Hun sa: ÇHvor fant du den?ÈÇHer hjemme.È Han pekte oppover uten Œ heve blikket,

for han var sŒ opptatt av lesinga. ÇPŒ loftet.È


Les og lær !

22

ÇHva handler den om?ÈÇSkolen.È

Margie fnyste. ÇSkolen? GŒr det an Œ skrive noe om skolen? Jeg hater skolen.È Margie hadde alltid hatet skolen, men nŒ hatet hun den mer enn noen gang f¿r. Den elektroniske l¾reren hadde gitt henne pr¿ve pŒ pr¿ve i geograÞ , og hun hadde gjort det dŒrligere og dŒrligere helt til mora hennes hadde ristet s¿rgmodig pŒ hodet og sendt bud pŒ den kommunale inspekt¿ren.

Han var en tjukk liten mann med et r¿dt fjes og et helt verkt¿yskrin fullt med utstyr og ledninger. Han smilte til henne og ga henne et eple for sŒ Œ ta fatt pŒ Œ ta l¾reren fra hverandre. Margie hadde hŒpet at han ikke visste hvordan delene skulle settes sammen igjen etterpŒ, men det klarte han som ingenting, og etter en times tid omtrent sto den der igjen Ð stor og svart og stygg med den store, lysende skjermen pŒ som viste alle lesestykkene, og som ga alle oppgavene. Det var ikke sŒ ille. Den delen hun hatet mest, var den spalteŒpningen som hun mŒtte legge lekser og pr¿ver inn i. Hun mŒtte alltid kode dem over til et datasprŒk hun hadde mŒttet l¾re seg da hun var seks Œr gammel, sŒ kunne den elektroniske l¾reren regne ut karakteren pŒ null komma null.

Inspekt¿ren hadde sendt henne et smil og klappet henne pŒ hodet da han var ferdig. ÇDette her var ikke den vesle jentas skyld, fru Jones. Jeg tror at geograÞ delen var koblet inn pŒ et for h¿yt tempo. Slike ting hender en gang iblant. NŒ har jeg satt den ned til det som er gjennomsnittsnivŒet for en tiŒring. NŒr sant skal sies, tyder mye pŒ at framgangen hennes er fullt ut tilfredsstillende.È Han klappet Margie pŒ hodet igjen.

Margie var skuffet. Hun hadde hŒpet at de ville tatt med seg hele l¾reren. En gang hadde de tatt med seg l¾reren til


Les og lær !

23

Tommy og behold den i nesten en mŒned, fordi historiedelen hadde svartnet fullstendig. Derfor sa hun til Tommy: ÇHvorfor ville noen Þ nne pŒ Œ skrive om skolen?È

Tommy kastet et overb¾rende blikk pŒ henne. ÇFordi dette ikke er sŒnn skole som vi har, dumma. Dette er den gamle typen skole de hadde for hundrevis av Œr siden.È SŒ la han til overlegent, med trykk pŒ hver stavelse: ÇFor ß ere århundrer siden.È

Margie var sŒret. ÇJeg vet vel ikke hva slags skole de hadde for sŒ lenge siden.È Hun leste boka over skulderen hans en stund, sŒ sa hun: ÇDe hadde en l¾rer i alle fall.È

ÇSj¿lsagt hadde de en l¾rer, men det vaÕkke en vanlig l¾rer. Det var en mann.È

ÇEn mann? •ssen kan en mann v¾re l¾rer?ÈÇJo, han fortalte liksom guttene og jentene ting og ga dem

lekser og stilte sp¿rsmŒl og sŒnn.ÈÇEn mann erÕke smart nok.ÈÇJo da. Faren min vet like som l¾reren din.ÈÇDet gj¿r han ikke. En mann kan ikke vite like mye som

en l¾rer.ÈÇHan vet nesten like mye. Det skal jeg vedde pŒ.ÈMargie f¿lte seg ikke lysten til Œ krangle mer om det. ÇJeg

ville ikke likt at en fremmed mann kom hjem til meg for Œ undervise meg,È sa hun.

Tommy skrek av latter. ÇDu har jo ikke peiling, du Margie. L¾rerne bodde ikke i husene. De hadde en spesiell bygning, og dit gikk alle ungene.È

ÇOg alle barna l¾rte akkurat det samme?ÈÇSj¿lvsagt, hvis de var like gamle sŒ.ÈÇMen mora mi sier at l¾reren mŒ tilpasse seg hver enkelt

gutt og jente, og at hvert barn mŒ undervises pŒ forskjellig mŒte.È

ÇVel Ð uansett, sŒ gjorde de ikke sŒnn f¿r. Hvis du ikke


Les og lær !

24

liker det, trenger du jo ikke Œ lese boka.ÈÇJeg sa ikke at jeg ikke likte det,È sa Margie fort. Hun

hadde lyst til Œ lese om disse rare skolene.De hadde ikke engang kommet halvveis da mora til

Margie ropte: ÇMargie! Skole!ÈMargie sŒ opp. ÇIkke ennŒ, mamma.ÈÇJo, nŒ,È sa fru Jones. ÇOg det er sikkert pŒ tide for

Tommy ogsŒ.ÈMargie sa til Tommy: ÇKan jeg lese mer i boka sammen

med deg etter skoletid?ÈÇKanskje,È sa han likeglad. Han gikk plystrende bort

fra henne med den st¿vete, gamle boka stukket inn under armen.

Margie gikk inn til skolerommet. Det lŒ ved siden av soverommet hennes, og den elektronsike l¾reren sto skrudd pŒ og ventet pŒ henne. Den sto alltid pŒ til samme tid hver dag, bortsett fra l¿rdag og s¿ndag, for mora hennes mente at smŒ jenter l¾rte bedre hvis de l¾rte til faste tider.

Skjermen sto og lyste, og den sa: ÇDagens matematikkleksjon tar for seg addisjon av br¿k. Vennligst legg inn leksa fra i gŒr i riktig spalteŒpning.È

Margie gjorde det med et sukk. Hun tenkte pŒ skolene i gamle dager da bestefaren til bestefaren hennes var liten gutt. Alle ungene fra hele nabolaget som kom inn i skolegŒrden med latter og hyl, som satt samlet i klasserom, og som tok f¿lge hjem igjen da dagen var slutt. De l¾rte de samme tingene slik at de kunne hjelpe hverandre med leksene og snakke sammen om dem. Og l¾rerne var mennesker.

Den elektroniske l¾reren blinket pŒ skjermen: ÇNŒr vi legger sammen br¿kene ½ og ¼ÉÈ

Margie satt og tenkte pŒ hvordan ungene mŒtte ha likt seg i gamle dager. Hun satt og tenkte pŒ sŒ g¿y de hadde det f¿r.


Les og lær !

25

Oppgave 6

Leseoppgave

a NŒr foregŒr handlingen i teksten ÇSŒ g¿y de hadde det f¿rÈ?

b Fortell om boka som Tommy fant. Hva handler den om?

c Beskriv den elektroniske l¾reren til Margie. d Hvorfor mŒtte moren til Margie sende bud pŒ den

kommunale inspekt¿ren? e Hva fŒr du vite om skoledagen til Margie? f Finn eksempler i teksten som forteller hva Margie

tenker om skolen i gamle dager.

Språkoppgave

a Forklar ordene: elektronisk, gjennomsnittsnivŒ, overb¾rende, leksjon

b Hvordan blir inspekt¿ren beskrevet i teksten? c Let i teksten og Þ nn adjektivene som beskriver boka,

som Tommy fant.

Tekstoppgave

a Tegn en elektronisk l¾rer slik du syns han eller hun skal se ut.

b Tenk deg at du gŒr pŒ skole i Œr 3000. Skriv en fortelling som passer til tittelen ÇMin elektroniske l¾rerÈ.

c Intervju en eldre person om hvordan det var Œ gŒ pŒ skolen i gamle dager. Skriv intervjuet.

d Dramatiser innholdet i teksten ÇSŒ g¿y de hadde det f¿rÈ. Fordel rollene: Tommy, Margie, moren, inspekt¿ren og den elektroniske l¾reren.

ppg

a NŒr foregŒr handling det f¿rÈ?b Fortell om boka som om?c Beskriv den elektrond Hvorfor mŒtte moren kommunale inspekt¿e Hva fŒr du vite om sf Finn eksempler i teksf

k k l i

L

skal se ut.b Tenk deg at du gŒr fortelling som pass l¾rerÈ.c Intervju en eldre pe skolen i gamle dagd Dramatiser innhold det f¿rÈ. Fordel ro inspekt¿ren og den

TTekstoppgave

a Tegn en elektro

a Forklar ordene: overb¾rende, leb Hvordan blir inc Let i teksten og som Tommy fanS


Les og lær !

26

Harde fakta om ulvenEgil Hyldmo

UlvefamilienUlvene lever oftest i ß okker, pŒ seks til tolv dyr. I tillegg til mor og far og nyf¿dte unger omfatter ß okken eldre s¿sken og andre voksendyr. Knapt to Œr gammel drar ungdyret som regel for Œ Þ nne seg en make og danne sin egen gruppe. Far og mor er ß okkf¿rere og blir kalt alfahannen og alfahunnen. Bare alfahunnen fŒr lov til Œ f¿de unger.

BarnevaktMennesket har l¾rt av ulven nŒr det gjelder familiesamar-beid. Flokkmedlemmene har bŒde felles og egne oppgaver. Alle deltar i barnepass og oppdragelse, ogsŒ faren. Eldre s¿s-tre og br¿dre er barnevakt for valpene, mens de andre er pŒ jakt. Barnevakten fŒr Çoppkast-matÈ sammen med valpene.

Hard ungdomstidEtter et halvt Œr er det slutt pŒ valpekosen. Ungdommen fŒr mat sist av alle og mŒ n¿ye seg med skinn og bein. Ved Œ knekke store knokler fŒr de i seg beinmarg. For Œ bli mett, mŒ ungdyret spise planter, r¿tter, gress og b¾r. Denne kosten gj¿r ungulven styggsterk og gir den skarpe tenner. Ulve-ungdommen ser litt merkelig ut, den er h¿ybeint og mager og har lodden valpepels.

UlvespråketBare aper og mennesker er ß inkere til Œ ÇsnakkeÈ sammen enn ulven. Med munnen piper, bjeffer, snerrer og uler de. Ved Œ knurre lavt, hyle lenge eller pipe med en h¿y tone kan


Les og lær !

27

de fŒ fram ulike meninger. Skrubben ÇsnakkerÈ ogsŒ med kroppen, ved for eksempel Œ l¿fte hodet, putte halen mellom beina og legge ¿rene bakover. Ansiktet, som har m¿rke og lyse ß ekker og streker, er ulvens viktigste uttrykksmiddel. Ved Œ lage forskjellige grimaser, forteller en ulv for eksempel hvilket hum¿r den er i. Ulve-urin og fotsvette sier ogsŒ mye om det enkelte dyret. Luktstoffene forteller blant annet om alder og kj¿nn pŒ dyret, hvilken familie de tilh¿rer og om de er klare til Œ forplante seg. Duftspredning hindrer slŒsskamper mellom ulveß okker.

JaktsamarbeidEn ulveß okk er verdens beste jaktlag. Samarbeidet er n¿dvendig for at hvert enkelt dyr skal overleve. Flokken er sv¾rt ß ink til Œ utnytte terrenget og de sterke sidene til hvert


Les og lær !

28

enkelt dyr. En er best til Œ Þ nne spor, en annen er ß inkest til Œ forf¿lge, og en tredje er best til Œ drepe. Under storviltjakt er ulvene ute etter kalver, skadede eller gamle dyr. Bare en av ti elgjakter og en av to reinsjakter er vellykket. Mat som blir til overs, graver ulven ned og henter seinere. Ein ulvß okk kan ogsŒ drepe bj¿rn, gaupe og jerv. En alen-eulv taper som regel en slŒsskamp med disse dyrene. BŒde hann- og hunnulvar deltar under jakten, og de yngste tispene springer fortest. Alfahunnen tar seg bare en mŒneds jaktpause nŒr hun f¿der. Alfahannen leder jaktlaget, men be-stemmer ikke alt. Krangler avgj¿r ulvene ved Œ kjefte, komme med trusler og underkaste seg lederen og resten av ß okken. Taperen legger seg pŒ ryggen og blotter buken og strupen for vinneren, som Çgj¿r seg storÈ ved Œ l¿fte halen.

OpplæringUngulvene fŒr grundig oppl¾ring i jakt. FemÐseks mŒneder gamle deltar de pŒ lik linje med voksne. F¿rst i toŒrsalderen er de fullt utl¾rt. NŒr alfahannen blir gammel, plukker fami-lien ut det st¿rste, sterkeste og snilleste medlemmet som ny ß okkf¿rer. Den nye alfaen fŒr oppl¾ring av den gamle. Det dyktigste hunndyret blir ny alfahunn. En hunnulv kan ogsŒ bli ß okkleder, dersom maken blir drept.


Les og lær !

UlvDet er mange som vil ha ulven vekk. Og det sies at ß ertallet vil ha jakt pŒ ulv, men hva med oss som er unge? Dere vil jo ikke h¿re pŒ oss som bare er noen smŒ drittunger og ikke vet hva vi snakker om, men JO vi vet hva vi snakker om og vi har vŒre meninger om dette.

Den yngre generasjon som faktisk skal leve med eller uten ulv, hvorfor fŒr ikke vi si vŒr mening?

Det er ß ere av oss som er for ulv! Ulven var her tross alt f¿r oss. Det er vi som kommer og invaderer ulvens hjem.

Vi slipper sauen ut til ulven. Hvorfor ikke gjerde inn sauen eller bruke gjetere som f¿r i tiden, i steden for Œ plaffe ned sŒ mange ulver?

Ulven er en del av norsk natur. Ulven er et rovdyr akkurat som oss. Vi mŒ ikke glemme at det er vi som avler opp dyr for Œ ta livet av dem og ete dem og alt det der. Ulven jakter med det eneste den har, sin egen styrke, mens vi er sŒ hjelpel¿se og feige at vi bruker vŒpen.

Og vi har jo sauen for Œ slakte den og spise den osv, og andre husdyr. De fŒ gangene ulven faktisk tar en sau, er for Œ overleve akkurat som vi gj¿r. Hvorfor klandre den nŒr vi gj¿r det samme som den?

Ulvene har jo v¾rt her i mange og lange generasjoner, og sŒ skal vi komme og drepe dem fordi vi ikke liker dem og fordi vi slepper dyrene vŒre ut til dem.

Hva har ulven gjort oss? Den ¿nsker jo bare Œ v¾re der den har v¾rt hele tiden og overleve i naturen, og her kommer vi og dreper den fordi den tok en sau.

Hva har skjedd med samfunnet og rettferdigheten? Vi er rett og slett egoister og ikke mye anna.

SŒ dere som bestemmer og sitter i de h¿yere maktene, kan dere ikke v¾re sŒ snill og h¿re pŒ vŒre meninger og argumenter, for det er vi som skal leve med dette med eller uten ulv.

Vil takke noen gode venner som ogsŒ har hjulpet meg med Œ komme fram til ß ere av disse argumentene.

Silje Brandsgård, 16

29


Les og lær !

FirhendigNŒr du seier til ulven:SŒ stor munn du har!og han seier:Det er for at eg betre kan ete deg!sŒ kan du jo f¿reslŒat de skal spele Þ rhendig piano.Og viss han dŒ seierat han slett ikkje er interesserti Œ spele Þ rhendig pianoog han kan ikkje spele piano eingong,sŒ fŒr du skunde degŒ f¿reslŒ noko anna. Ragnar Hovland

30


Les og lær !

Ulv i fåreklærÆsops fabler. Til norsk ved Mentz Schulerud

Ulven fant engang pŒ at hvis han forkledde seg riktig, sŒ kunne han fange nok mat uten Œ bli jaget og forfulgt

bestandig, slik han var vant til.Som tenkt, sŒ gjort; han pakket seg inn i et stort

saueskinn og lurte seg usett inn i en saueß okk som gresset i n¾rheten. Han holdt seg sammen med ß okken hele dagen, lot som han beitet og tygget dr¿v slik som de andre, og da kvelden kom, ble han ogsŒ lukket inn i sauekveet.

Han skulle akkurat til Œ forsyne seg med en fet sau til aftensmat, da han h¿rte fottrinn i kveet. Det var gjeteren, som ogsŒ hadde tenkt seg fŒrekj¿tt til aftens, og han slaktet den st¿rste av sauene med kniven sin.

Du kan tenke deg fjeset hans da han hadde fŒtt skŒret av den tykke ullen og fant en d¿d ulv inni skinnet.

Ulvens forkledning hadde nok v¾rt for god!

Derfor snakker vi om «ulv i fåreklær».

31


Les og lær !

Oppgave 7

Leseoppgave a Les ÇHarde fakta om ulvenÈ pŒ side 26Ð28 og svar pŒ sp¿rsmŒlene under: Ð Hvordan lever ulvefamilier? Ð Hvilke likheter Þ ns det mellom ulver og mennesker

nŒr det gjelder samarbeid i familien? Ð Hva tror du menes med ÇoppkastmatÈ? Ð Hvordan lever ulveungdommen? Ð Hvordan ÇsnakkerÈ ulvene sammen? Ð Hvordan avgj¿res en ulvekrangel? b Skriv n¿kkelord til hvert underkapittel i ÇHarde

fakta om ulvenÈ og gjenfortell innholdet ved hjelp av n¿kkelordene.

c Hva er budskapet til Silje i leserbrevet ÇUlvÈ? Finn argumentene hun bruker. d Hvilke rŒd gir Ragnar Hovland i diktet ÇFirhendigÈ

for at ulven ikke skal spise deg? e Gjenfortell innholdet i fabelen ÇUlv i fŒrekl¾rÈ. f Forklar hva vi mener med frasen Çulv i fŒrekl¾rÈ.

Språkoppgave a Hvilke tekster om ulven er skj¿nnlitter¾re, og hvilke

tekster er faglitter¾re? b B¿y substantivene: ulveskinn, ulvejakt, ulveß okk,

ulvefamilie, ulvespor

Tekstoppgave a Lag et foredrag om ulven. Bruk informasjon fra

sakprosateksten ÇHarde fakta om ulvenÈ. b Skriv et svar til Silje og gi uttrykk for at du er uenig

med henne. Begrunn meningene dine.

32

Ð Hvordan lever ulve Ð Hvilke likheter Þ ns nŒr det gjelder sam Ð Hva tror du menes Ð Hvordan lever ulve Ð Hvordan Çsnakker Ð Hvordan avgj¿res eb Skriv n¿kkelord til h fakta om ulvenÈ og g av n¿kkelordene.c Hva er budskapet til

L

a Lag et foredrag om sakprosateksten ÇHb Skriv et svar til Silj med henne. BegrunT

Språkoppgavea Hvilke tekster o tekster er faglittb B¿y substantive ulvefamilie, ulv

TekstoppgaveTekstoppgavea Lag et foredrag

S


Les og lær !

33

Den store epledagen

Visste du at 17. oktober er Den norske epledagen? Det er på ein måte nasjonaldagen for norske eple.

Epla stammar truleg frŒ Kaukasus, eit omrŒde som ligg mellom Svartehavet og Det kaspiske havet. Her voks epla vilt f¿r menneska tok til Œ dyrka dei. Villeple var bŒde mindre og surare enn dei epla vi har i dag. I Noreg har vi hatt villeple sidan steinalderen. I tider med lite mat i landet

hende det at epla berga folk frŒ Œ svelta i hel.Dei gamle grekarane var dei som f¿rst tok til Œ dyrka eple.

Romarane l¾rte igjen kunsten av grekarane. Etter kvart som kristendommen spreidde seg til Europa, tok munkane med seg epletre og andre planter til klosterhagane sine. Slik kom ogsŒ dei f¿rste dyrka eplesortane til Noreg for om lag 900 Œr sidan.

Seinare har det blitt innf¿rt epletre frŒ mange kantar av verda. Etter kvart har det ogsŒ blitt avla fram mange nye norske eple. Hordaland og Buskerud er dei fylka i landet der det blir dyrka mest eple.

Margunn Sundfjord


Les og lær !

34

Ordtak med eple:ÇEit eple om dagen er bra for magenÈÇEplet fell ikkje langt frŒ stammaÈ

Visste du at…i olympiaden i Hellas i år 776 før Kristus fekk vinnarane eit eple i premie?

Visste du at…eplet er eit viktig symbol i kristendommen? Eva gav Adam eit eple

frå kunnskapens tre. Det førte til at dei vart utviste frå Edens hage.

På 1400- og 1500-talet måla mange kunstnarar Jomfru Maria med

Jesus-barnet som held eit eple i handa. Det skulle visa at Jesus ville

frelsa menneska frå syndene deira.

Visste du at…eplet er eit viktig symbol for kongar og keisarar? Eplet har ei

nydeleg, rund form og kan derfor brukast som eit symbol på det

vakre og fullkomne. Eplet vart også sett på som eit bilete på verda.

Difor fekk keisarar og kongar laga gulleple som dei kunne halda i

handa. På den måten skulle dei visa at dei hadde makt over heile

verda.

Eple-trollskapLegg kjernane frŒ eit eple du nettopp har ete i handa. SŒ slŒr du handß ata mot panna. Tel kor mange eplekjernar som har festa seg pŒ panna. SŒ mange barn skal du fŒ, sier dei som har greie pŒ trolldom.


Les og lær !

35

L

T

S

Oppgave 8

Leseoppgave

a NŒr er ÇDen store epledagenÈ? b Hva er forskjellen pŒ villepler og dyrkede epler? c Hvordan kom epler til Norge? d Hva kan epler v¾re symbol for? e Skriv n¿kkelord fra teksten og gjenfortell innholdet.

Språkoppgave

Forklar ordsprŒkene: ÇEt eple om dagen er bra for magenÈ og ÇEplet faller ikke langt fra stammenÈ.

Tekstoppgave

a Skriv de to ordsprŒkene sŒ Þ nt du kan og lag en tegning som passer til hvert av ordsprŒkene.

b Lag en eple-tegneserie. Bruk minst Œtte ruter. Velg en av de tre oppgavene: Ð ÇDet s¿te eplet som forelsket segÈ Ð Ç• v¾re eple, det er farlig det!È Ð ÇEt Œr i eplehagenÈ c Skriv en fortelling som passer til teksten ÇEt eple forteller sin historieÈ.


Fortelling

36

Fortelling

«Historiefortelleren» av Kjell Nupen


Fortelling

37

InnholdDikte ........................................................38

Padden .................................................... 41

Vesleblakken ...........................................46

Dødsmyra ................................................ 55

De blå hestene .........................................63

Svart som natten, hvit som dagen ..........70

Snø ........................................................... 79

Oscar og den rosa damen ........................83


Fortelling

38

DikteArild Nyquist

Vet du at jeg lever av å tenke? Jeg tjener nemlig penger på det. Jeg lager bøker skal jeg si deg – skriver dem ned. Først er ikke bøkene mine i verden, de er bare usynlige som luft og ingenting – men så lager jeg dem litt etter litt. Ingen som heter Per, bor oppe i hodet mitt. Det er ingen bondegårder med kuer og greip der heller. Men jeg kan godt tenke meg en gutt som heter Per, og en bondegård med kuer, greip og hester. Og så henter jeg tankene ut av hodet mitt én etter én og setter dem ned på papiret, rydder dem langsomt og omstendelig til – helt til de omsider er en ferdig fortelling.

Å dikte er på en måte å rydde opp i tankene sine. Gjøre at de kommer etter hverandre som spennende perler på en lang snor. Men jeg kan ikke dikte fortellinger av ingenting – det må komme fra noe jeg har lest en gang, eller sett og hørt. Nesten alt jeg har opplevd og lest og hørt, tar jeg vare på og gjemmer oppe i hodet mitt. Og stadig nye ting og tanker kommer til. Hver eneste dag går jeg rundt i verden og ser meg om, opplever nytt, hører noe. Alt dette putter jeg opp i hodet. Derfor er det forferdelig mye rart der oppe, som et ordentlig roteværelse kan du si – slik at jeg må være nøye og passe på hva jeg har for noe – vite hva jeg trenger og på hvilken måte jeg skal sette allting sammen – hvis ikke, blir det bare en forferdelig ugreie.Når jeg sitter sånn og tenker, må jeg ha papir og blyant foran meg. Tankene kommer nemlig fort, det vet du sikkert selv – og greier du ikke å sette tanken ned på papiret i


Fortelling

39

samme øyeblikk omtrent, kan det hende at den løper fra deg, og så får du kanskje ikke tak i den igjen.Det gjelder altså å fange tanken i det øyeblikk den kommer susende, skrive den ned på papiret – så har du den. Da er tanken din, og den kan aldri løpe fra deg mer.Og sånn er det bare å gripe tak i den ene etter den andre – helt til de står som perler på en snor og kalles fortelling. Da er det kanskje førtitre geledd med tanker spredt utover to papirark – tanker jeg har hentet ut av hodet mitt og skrevet etter hverandre.Er jeg heldig med å rydde, blir de kanskje til et fi nt lite eventyr.Med en begynnelse.Og noe midt i mellom.Og en slutt.Siden kan jeg vise den fram hvis jeg vil.Og jeg kan få lage en bok med bilder og perm utenpå.Og du kan gå på biblioteket og låne den, eller kjøpe boken og lese alle tankene mine og vite at det er jeg som har skrevet den – helt fra begynnelsen til slutt.Derfor kan jeg si:Hadde ikke jeg vært, hadde ikke du lest dette heller.

Nå kan du hente papir og blyant, sitte her i noen minutter eller timer og fange tanker, du også, nappe tak og skrive dem ned etter hverandre. Til slutt har du kanskje samlet en hel liten fortelling som du kan vise fram.Men du behøver ikke – hvis du ikke vil.Du behøver egentlig ikke skrive dem ned en gang – bare ha dem oppe i hodet ditt, helt for deg selv – ikke la noen i hele verden få vite om dem.Usynlige tanker kan nemlig også være fi ne å få – særlig hvis det regner ute og TV-en har gått i stykker.


Fortelling

40

L

TS

Oppgave 9

Leseoppgave

a Hva forteller Arild Nyquist om hvordan han dikter? Finn fem setninger i teksten som sier noe om dette.

b Hva mener forfatteren med «å rydde tankene sine»? c Hva mener forfatteren med at han har et «roteværelse i hodet sitt»? d Hvilken nytte kan du ha av et tankekart når du skal

skrive fortellinger?

Språkoppgave

Forklar frasen «Perler på en snor».

Tekstoppgave

a Gjør som Arild Nyquist! Hent papir og blyant, fang tankene dine her og nå og skriv dem ned. La det bli en fortelling av dem!

b Finn ett eller fl ere dikt av Arild Nyquist. Les dem og framfør dem i gruppa di.


Fortelling

PaddenVictor Hugo

Det hadde vært et forferdelig regnvær hele dagen. Nå var det slått om. Solen gikk ned i fl ammer. Landskapet var

rødt. Dette satt en padde og så på. Den satt ved siden av et dypt og bredt hjulspor, som nå var gjort om til en sølepytt. Padden satt i sine egne, dype tanker. Det må vel gå an for det som er stygt, å se på det som er vakkert?

Himmelen var som ild, dalene rundt omkring var purpurrøde. Vannet var som et speil. Selv sølepytten, som det fl øt gress i, var blitt til et speil. Fuglene sang, men det ble færre og færre av dem etter som dagen gikk mot kveld. Til slutt var det ingen igjen. Luften var stille, vannet var stille. Padden glemte seg bort. Den glemte at den var redd. Den glemte at den var stygg. Den satt bare og stirret inn i solnedgangen. Den følte seg ganske velsignet, den også. I alt som lever, er det et gjenskinn av det evige. Ikke noe øye er så stygt at ikke lyset fra himmelen kan skinne på det, noen ganger hardt, andre ganger mykt og ømt. Ikke noe levende er så lite, så urent, at ikke øynene kan romme stjernenes uendelighet.

En mann kom gående. Han la ikke merke til det stygge dyret før han satte hælen på det, og da skvatt han tilbake. Det var en prest. Han gikk og leste i bønneboken sin.

Så kom en pike med en blomst på kjolen. Men hun ble så skremt at hun, uten å vite det, satte paraplyen sin rett på padden. Paraplyspissen traff det ene øyet.

Så kom fi re skolegutter med klare, åpne ansikter. Men de var grusomme. Guttenes øyne strålte av lek og sunnhet.

41


Fortelling

42

«Lysakerramp» av Erik Werenskiold


Fortelling

43

Hver av dem hadde en mor og gode kamerater. De kunne puste med friske lunger. De var elsket. De var frie og glade. Hadde de ikke noe bedre å gjøre enn å være grusomme? Grusomme mot dem som var ulykkelige?

Padden slepte seg vekk så fort den kunne. Den ville ned i hjulsporene og gjemme seg. Men guttene fi kk øye på den: «Æsj, for et ekkelt dyr. La oss drepe det.»

«Ja-a!»De lo, for slike gutter ler når de gjør andre noe vondt.

De fant en kvist som de spisset til. De ville prøve å stikke padden i det øyet som allerede var skadd. De ville gjøre såret verre. Og de hadde glede av å gjøre det!

Den stakkers padden kunne ikke skrike. Blodet rant. Den prøvde å komme seg vekk. Den hadde jo ikke gjort noe galt. Den var bare stygg. Den slepte den ene foten etter seg, og øyet hang ut. En gutt kom med en spade, og for hvert stikk han gav padden, kom det ut noe slim.

«Se som den sikler!» ropte guttene. De prøvde å fange den med en skolisse, men den glapp unna. Padden styrtet ned i sølepytten og rotet vannet til, slik at ingen kunne se den.

Den vasket av seg menneskenes grusomhet i skittent vann. Og guttene som hadde røde roser i kinnene, som var så vakre og sunne, de moret seg forferdelig og snakket alle på en gang: «Skal vi ikke fi nne en stor stein og kaste ut?» sa en.

«Jo, jo,» svarte alle de andre.Noen passet på hvor padden var. Andre løp for å fi nne

steinen. En av dem fant en brostein og kom springende med den. Men så måtte alle gå litt til side, for det kom en vogn oppover veien, en tung vogn som ble trukket av et gammelt, halt esel. Eselet var ikke bare halt, det var magert og døvt og elendig på alle måter. Det bar to kurver samtidig som det


Fortelling

44

trakk den tunge vognen. Slik hadde eselet gått hele dagen, og nå var det ikke langt igjen til stallen. Veien var bløt av regnet. Hjulene sank langt nedi. Eselet måtte rykke til for å komme fremover, og hvert rykk gjorde vondt. Men han som drev eselet, brydde seg ikke om det. Han bante og slo. Og det gamle, utslitte eselet gikk som i en sky av slag og stygge ord.

En av guttene ropte:«Vognhjulet går rett over padden.»«Ja!» Det ville alle se på.Men eselet kom gående med hodet

hengende mot jorden og fi kk øye på padden. Den stakk akkurat hodet opp av det skitne vannet. Eselet snøftet til padden. Men nå så det ut som den ene stakkaren ville hjelpe den andre. Eselet tok i med sine siste krefter og klarte å svinge vognen til siden. Det gjorde forferdelig vondt i sårene, og det var bare så vidt det gikk.

«Hvor vil du hen?» skrek mannen og slo til eselet. Men padden var reddet.

Der sto gutten. Han som holdt steinen i hånden, det er han som forteller denne historien, han kastet den langt fra seg. For oppe fra himmelen, som nå var blitt mørkere, hørte han tydelig: «Vær god!»


Fortelling

Oppgave 10

Leseoppgave

a Hva får du vite i innledningen til fortellingen «Padden» av Victor Hugo?

b Hva skjer med padden når presten og piken går forbi den? c Hvordan behandler de fi re guttene padden? d Hvordan reddet eselet padden? e Hvordan slutter fortellingen, og hva kan vi lære av den?

Språkoppgave

a Hvordan blir de fi re skoleguttene beskrevet? b Hvilke ord har forfatteren brukt for å beskrive

himmelen, dalene og vannet i innledningen? c Hvilke adjektiv har forfatteren brukt for å beskrive

padden og eselet?

Tekstoppgave

a Hva får teksten «Padden» deg til å tenke på? Skriv tankene og følelsene dine. b Tenk deg at du er gutten som holder steinen i

hånden. Skriv et brev til en venn og fortell hva som hendte.

c Gjennomfør en fi losofi sk samtale og snakk sammen om spørsmålet «Hva er stygt»? Begynn med å skrive meningen din i loggboka og begrunn svaret ditt.

d Skriv et dikt som passer til teksten. Bruk gjerne ord og setninger fra «Padden».

45

Språkoppgave

a Hva får du vite i innl «Padden» av Victor Hb Hva skjer med padde forbi den?c Hvordan behandler dd Hvordan reddet eselee Hvordan slutter forte av den?

L

Skriv tankene og føb Tenk deg at du er g hånden. Skriv et br hendte.c Gjennomfør en fi lo

om spørsmålet «H meningen din i logd Skriv et dikt som p

og setninger fra «P

T

a Hvordan blir deb Hvilke ord har f himmelen, dalenc Hvilke adjektiv padden og esele

Tekstoppgave

a Hva får teksten

S


Fortelling

VesleblakkenJacob B. Bull

Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne snøen tindret

hvit med skarpe blålige skygger efter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i fl okker på låvebroene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter åndedrettet. Og bortved prestegårds-bekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg is-tapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige fi gurer i småstrykene, med revner i, som vi så det sorte hemmelighetsfulle vannet igjennom, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.

Her ved bekken, hvor vi holdt gjestebud med isbiter og kjørte til kirke på de stålblanke snø-bare sklier, hadde min yngste bror hentet seg sykdom, farlig sykdom. Nå lå han i sterk feber, med kort åndedrag og stønnende hoste; med rust-røde striper i det seige han fi kk opp. Det var ikke til å ta feil av lenger. Det var den sykdommen som der oppe i bygden tok de små, knekte de voksne, og løste opp for de gamle – lungebetennelse. Og så var det fem mil til Tynset til nærmeste doktor.

Tredje døgnet, tidlig om morgen, nettopp som Ola Styggpåjord satt i drengestuen og fi kk seg åbit, kom far inn, blek og beveget.

Du får reise efter doktoren, Ola, – straks, sier han i døren.– Er det så kleint i dag?

46


Fortelling

47

– Ja, dårlig, ser du.Ola tar seg i hast en to, tre munnfuller, stryker så skjeen

av i hånden og reiser seg.– Når tror du du kan være her igjen da, Ola?– Å je vet itte, je – det er nå ti mil å kjøre, og så er

Tynsetkjølen slem vinters-tia.– Så er du vel ikke her før ut på morgensiden igjen da,

Ola? Far ser urolig ut. Ola Styggpåjord står og grunner. Med ett ser han tillitsfullt bent inn i ansiktet på presten.

– Je tær Vesleblakken, sier han. Far stryker seg over øynene, går et par skritt og stanser igjen.

– Så er du her kanskje tidlig i natt, da Ola? sier han.– Je skal være snar, sier Ola Jonson, han tar trøyen ned

fra slinden.– Ja, du får gjøre ditt beste denne gangen, Ola, for det kan

gjelde et liv.– Je får freste.Far går.På slaget 6 holder Ola Styggpåjord for svalen med

Vesleblakken og fars lette kirkeslede.Hesten står der tett og sterk, med dumbjellekransen høyt

båret over den løftede halsen, og de sorte øynene lysende av kraft. Far kommer ut av døren.

– Gutten er dårligere, Ola. Du får kjøre hva hesten orker.– Ja, som presten vil, sier Ola og tar tømmene.– Bi litt, Ola! Presten går inn og kommer straks ut igjen.

Han rekker Ola svepen: – Du får bruke den i dag.– Ja om det trøngs, sier Ola hårdt, men tar imot den.Far går bort og klapper Vesleblakken på halsen.– Ja så gå i Guds navn da! sier han.Ola kjører.


Fortelling

48

Det var en lang dag for Vesleblakken, og en lang dag for oss der hjemme. Sykdommen tok til. Og jeg for min del var stor nok til å lese av fars og mors ansikter at faren steg. En underlig uro drev meg; det var ikke fred å fi nne. Jeg gikk ut i den sterke kulden og stod der barhodet; glohet i ørefl ippene og med øyenhårene klistret av frossen gråt, lyttet jeg etter dumbjeller og hvisket alt imellom: «på kveldssiden, på kveldssiden»; for ved den tid måtte Vesleblakken nå frem. Jeg minnes så grant at jeg bad til Gud at han ville gjøre et eller annet underverk, så Vesleblakken kunne nå frem på kveldssiden og den vesle bror min ikke måtte dø; for bare doktoren kom, så –

Urolig listet jeg meg inn igjen, snek meg på tærne inn i sykeværelset. Hver gang en hostefl age kom, vendte mor seg fortvilet om mot oss andre.

Far stanset.– Han kan kanskje være her ved tolv-tiden, hvisket han.

– Hvor mange er den nu?– Fem.– Da blir det for sent; – det er mange, mange timer! – mor

gråt.Nei, dette var ikke til å holde ut. Halvkvalt av tårer listet

jeg meg ned igjen i min ensomhet; ingen enset meg, hvor jeg gikk eller hva jeg gjorde.

Jeg lydde på nytt, enda det var jo fåfengt. Var det ikke en bjelle? Å nei – det var nok ikke det. Ikke dumbjeller i alle fall. Men likevel som en slags underlig sang i luften. Jeg hørte hundene gjø både på Bergset og lenger nord; men ingen bjeller. Nå kommer denne underlige sangen igjen, – blir borte og kommer igjen. Nå hører jeg det. Det er dumbjeller! Det er våre, ja det er våre! Jeg holder pusten og stirrer ufravendt utover mot Bergslien. Bare det nå er dem!


Fortelling

49

«Galopperende hest» av Edvard Munch


Fortelling

50

Jo, der ser jeg alt det kjære gulhvite hodet, høyt båret; – jeg brå-snur og springer inn, oppetter trappen, faller og opp igjen, kommer larmende og heseblesende inn i sykeværelset og bort til sengen:– Mor, Vesleblakken kommer!– Hva sier du! Hun reiser seg.– Du må ta feil, gutten min, sier far, han blir blodrød i ansiktet og går raskt til vinduet.

– Nei, det er Vesleblakken, hører du! sier jeg høyt og ivrig, og trenger meg frem for å se med. Da hører jeg far hikste til, et par underlige hikst; – doktoren svinger nettopp inn på gården.

– Jo, det er Vesleblakken, gutten min, sier han tykk i målet, vender seg bort, snur seg med det samme mot meg igjen, stryker meg fl ere ganger nedover håret, retter så med et raskt tak på sitt stive hvite halstørklæ, tar huen og går. – Men nede, utenfor svalen står Vesleblakken skumsvett, med rimfrost om neseborene og i det krøllete våte hårlaget. Den kaster med hodet, tygger i bisselet og fl ytter med benene, bevrer av og til over lender og rygg, rent oppøst. Den har sprunget de ti norske milene i snedrev og storm over Midtskogen og Tynsetkjølen frem og tilbake på tolv timer.

Far stod i svalen og tok imot doktoren; – den eiendommelige medisinlukt fulgte da han gikk foran inn. Men i døren vendte far, gikk ut, tok hesten om hodet og strøk den nedover den skumvåte hals. Den humret og søkte som vanlig efter sukkerbeten; men den var glemt i dag.

– Brukte du svepen, Ola? spurte far.– Je gjorde som presten sa, svarte Ola, han stod og tok ut

selepinnene. – Det stod om livet, væ, føyde han sakte til, tok hesten ved bisselet og drog til stalls.


Fortelling

51

Han hadde rett: det stod om livet. Og det var Vesleblakken som frelste gutten; det sa doktoren siden.

Tre dager etter at dette var hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og bad om å få tale med presten.

– Nå, Ola, hva var det? sier far og ser opp fra protokollen, med fjærpennen mellom tennene.

– Det står nok itte rekti tel med Vesleblakken, sier Ola rådløst og ser ned på sine krokete fi ngrer.

– Hva feiler hesten? Far er litt blek og har reist seg.– Je trur’n har fått longebetegnelse, sier Ola vekt.Far steg til som i vrede:– Da har du skamkjørt den, Ola.Ola snur og vender skinnhuen mellem fi ngrene. Så ser han

opp.– Det fekk bli anti veslegutt din hell hesten din, sier han

skarpt.Far tier; han minnes.– Se til å få bud efter dyrlegen straks, sier han så.– Han er her alt, svarer Ola.– Han skal gjøra sitt, seier’n; ellers så vet’n itte.Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger.Vesleblakken stod på stallen og skalv. Hodet lut, ørene

hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde, og hoste alt imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, blek, men med jevne åndedrag etter den overstandne faren droges Vesleblakken med alle sykdommens smerter, båret for å berge guttens liv. Søndag morgen, så snart jeg var kommet i klærne, fór jeg som vanlig ned i stallen.

Den sterke, varme hestelukten slo meg i møte i dag som alltid; Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellem tennene, som den pleide; Borka sølte med sin grå, myke snute i vassbøtten; men da jeg kom til Vesleblakkens spiltau,


Fortelling

52

så jeg ikke det kjære gulhvite hodet mer. En usigelig angst kom over meg. Nesten fra meg selv krøp jeg opp på krybben for å se. Spiltauet var tomt. Men midt på stallgulvet, der hvor vintersolen la en skrå kald strime inn gjennem stallgluggen og lyste opp i mørket, der lå Vesleblakken, strak og stiv.

Det rislet som koldt vann over meg.– Vesleblakken! hvisket jeg med snørt strupe. – Vesleblakken!Den humret ikke, den løftet ikke hodet. Det var stilt

omkring, bare Storblakken, som tygde like sæl, og Borka, som tungt satte en fot ned. I gråt kom jeg ned fra krybben, ut av stallen og inn til mor, like i fanget på henne med hikst og gråt.

– Hva er det, gutten min?– Vesleblakken er død, mor! Den lever ikke lenger, mor.Og jeg storgråt. Men mor reiste seg brått som hun hadde

fått et knivstikk.Snart var stallen fylt av alle gårdens folk, som stod to og

tre og så og talte og forklarte, i denne syngende sørgmodige tonen som er egen for landsens folk i sorg.

Milde og myke falt alle ord, med lange stans imellom. Så tok mor mot til seg. Hun gikk bort til hesten og klappet den på halsen.

– Ja, Gud signe deg da, Vesleblakken, og takk for alt, sa hun fast, men lavt. Så gikk de stilt, en etter en, som de var kommet.

Men den som intet sa og intet gjorde, var Ola Jonson Styggpåjord, drengen. Blek stod han opp mot spiltauet og stirret ned for seg.

– Skal du ikke gå ut, Ola! spør mor i døren.– Je syns itte je er god for å gå fra, kom det fort og brutt,


Fortelling

og så med ett tar gråten den sterke mann. Mor blir taus. Denne dype sorg over et dyr grep henne mektig, helst da hun visste at dette dyr hadde ofret livet for hennes barn.

– Det måtte så skje, Ola, sier hun mildt og klapper ham på akselen.

– Det måtte full det, svarer han.Det var alt. Mor gikk.Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg, men slik ble det,

at så snart vi to Vesleblakkens beste venner ble alene, så kom jeg på kne på det våte stallgulvet med hånden bort på Vesleblakkens hode.

– Du kjære, kjære Vesleblakken, hvisket jeg.Og Ola Jonsen Styggpåjord stod taus, der han før stod, og

lot meg kjæle det døde dyret. – Men så hugg kirkeklokkene i, festlig, nesten vilt. Og for min barnesjel ble det til at Vesleblakken var kommet til Gud og var blitt stor, så stor, med bjeller som klang ut over all himmelens hvelv; – og så var det bare Øvre Rendalens kirkeklokker, som ringte inn en vemodig søndagsmorgen.

53«Tunet på Valler gård 1892» av Gerhard Munthe


Fortelling

54

Oppgave 11

Leseoppgave a Hvilke personer får du høre om i fortellingen

«Vesleblakken» av Jacob B. Bull? b Hvor foregår handlingen, og når tror du handlingen

foregår? c Hvorfor skal Vesleblakken og Ola reise til doktoren

på Tynset? d Beskriv Vesleblakken når han kommer tilbake fra Tynset? e Finn eksempler i teksten som viser at det var presten

som presset Ola til å skamkjøre Vesleblakken. f Hva tror du doktoren mente da han sa: «Det var Vesleblakken som frelste gutten»?

Språkoppgave a Forklar ordene: snøgg, gange, dombjelle, skamkjøre,

gjestebud, åndedrett, hvelving, svalen, spiltau b Finn adjektivene i det første avsnittet. c Hvilken tid er innledningen skrevet i? Finn fem verb i teksten som viser dette. d Hvilken tid er resten av teksten skrevet i? Finn fem verb i teksten som viser dette.

Tekstoppgave a Mal et bilde eller fi nn et kunstbilde på internett

som du syns passer til beskrivelsene i innledningen. b Tenk deg at du er Vesleblakken. Skriv historien slik

du opplever den. Begynn gjerne slik: «Ola og jeg er på vei til Tynset for å hente doktoren. Det er bitende kaldt».

Illustrer teksten din eller sett inn bilder hvis du skriver på data.

«Vesleblakken» av Jb Hvor foregår handli foregår?c Hvorfor skal Veslebl på Tynset?d Beskriv Vesleblakken fra Tynset?e Finn eksempler i tek som presset Ola til åf Hva tror du doktoref

«Det var Vesleblakk

L

som du syns passerb Tenk deg at du er V du opplever den. B på vei til Tynset for kaldt». Illustrer teksten din skriver på data.

T

a Forklar ordene: gjestebud, åndeb Finn adjektivenc Hvilken tid er i i teksten som vid Hvilken tid er r Finn fem verb i

S


Fortelling

55

DødsmyraArne Svingen

De sto på kjøkkenet og forberedte middagen.– Fikk du også sprøyte i dag, mamma? spurte

Rasmus.– Selvsagt. Alle måtte ta sprøyte i dag. Nå håper jeg at vi

holder oss friske gjennom hele vinteren.– Vedder for at du var skikkelig pysete, sa Marie.Hun var to år eldre og hadde lillebror-plaging som hobby.

Rasmus bestemte seg for å overhøre søsteren.– Men vaksinene var jo i Dødsmyra. Hørte du ikke det?

sa han.– Vi hadde aldri fått vaksinen om det hadde kommet

myrvann i den, mente mamma.– Men alle måtte jo få den i dag! De hadde ikke noe valg.

Ingen vet om bare bittebittelite myrvann har trengt seg inn, argumenterte han.

– Du tror vel på historiene om Dødsmyra også, du, ertet Marie. – Nå får alle de døde folkene i myra i seg vaksine og våkner til live, og så kommer de løpende etter deg mens de roper « Maat, maat, jeg vil spise deg …»

– Hold opp, Marie, sa mamma strengt.– Kan ikke du fortelle historien om Dødsmyra igjen? ba

Rasmus med skrekkblandet fryd. Han fi kk alltid gåsehud på ryggen når moren fortalte. Det var litt guffent og litt deilig.

– Men du har jo hørt den så mange ganger før.– Bare én gang til.Mamma så på ham og tørket hendene på forkleet.– Jeg vet ikke om du har godt av dette.Så satte han seg ved kjøkkenbordet. Visst kjente han den

fæle historien, men han kunne høre den om og om igjen.


Fortelling

56

Marie satte seg ved enden av bordet. Rasmus hadde en sterk mistanke om at hun også syntes historien om Dødsmyra var uimotståelig ekkel.– En gang på 1200-tallet er en ung gjeter ved navn Jakob, bare tolv år, på vei hjem fra beite med noen sauer, begynte mamma. – Det er snart mørkt. Jakob vil komme seg i hus før kvelden faller på og bestemmer seg for å gå rett over myra. Folk i bygda ser ham komme med sauefl okken over myra i skumringen. Plutselig begynner han å rope. Og da ser de det, både gjeteren og sauene synker ned i myra. Ingen rekker å reagere før de hører et smatt som gjaller mellom fjellene, dermed er både gjeteren og sauene borte. Folk forsøker å komme seg ut til stedet hvor Jacob og dyrene ble borte, men det er helt umulig. Det er som om myra er blitt mye våtere. Likene av gjeteren og sauene fl øt aldri opp, de ble bare borte i myra. Fra da av mente folk at myra måtte være bunnløs, og foreldre gav barna sine beskjed om å holde seg langt borte fra den.

– Ja, og så? sa Rasmus og ventet på den grusomme delen.– I året 1349 kom svartedauden til landet, en fryktelig bylle- og lungepest som kom til å ta livet av over halvparten av befolkningen. Til disse traktene kom svartedauden på forsommeren. Folk fi kk fryktelige byller på kroppen og døde som fl uer. Overalt var det døde folk. Snart var det ikke noen som orket å grave ned likene. Noen ble visstnok brent, men ingen orket å brenne de døde barna. Så var det noen som kom til å tenke på historien om gjeteren og sauene. Kanskje de kunne senke likene i myra? De tok med de døde kroppene dit ut. Nå var den hard og lett å gå på. De la likene midt ute i myra og gikk tilbake. Ikke før var de kommet seg unna, så hørte de lyden. Først en romling, så et høyt skvatt som runget gjennom bygda. Da de snudde seg,


Fortelling

var likene av barna borte. Helt borte! Ingen så noen gang mer til dem. Fra den dagen fi kk den navnet Dødsmyra. Men det rareste av alt var at ingen fl ere ble syke etter den dagen.

Gjennom århundrene har folk forsvunnet i myra, men bare barn. Og et og annet dyr. Men til dags dato har man aldri sett noen lik. Legenden sier også at barna en dag vil

57


Fortelling

58

fl yte opp til overfl aten og være akkurat like gamle som da myra tok dem.

– Kanskje de til og med sprer pesten på nytt, la Marie til.Rasmus grøsset. Han tenkte på smattingen han hadde

hørt. Pleide myrer å lage sånne lyder? Det var akkurat som om den var sulten.

– Det er en sann historie, ikke sant mamma? spurte Rasmus.

– Ikke det siste. Det blir ingen ny svartedaud, til det har vi altfor gode medisiner. Sånne vaksiner som dere fi kk i dag, blant annet. Men jeg tror nok at folk ble begravet i myra.

At den suger til seg barn, høres litt voldsomt ut. Det er nok en fjær som er blitt til fem høns. Men folk tør fortsatt ikke gå ut på myra, så noen må jo tro på historien.

– Tør du gå ut på myra? undret Rasmus.– Jeg? Eh… ja, jo, jeg har jo ikke gjort det, da.– Så du tør ikke?– Det er jo ingen vits i å utfordre skjebnen. Da er det like

greit å unngå myra. Jeg har sagt at dere ikke skal gå ut på den. Dessuten er det strengt forbudt.

– Som så mye annet.– Jo, da, men på den måten vil ingen skade seg eller gjøre

noe galt. Myra har gjort mange engstelige, og så har det blitt… litt for mange forbud og regler, avbrøt Rasmus.

– Det er jo ikke lov å gjøre noen ting. Hvorfor kan ikke jeg stå på rulleskøyter? Det er jo lov alle andre steder, men ikke her.

– Vi har kanskje litt mange forbud og regler, men det er jo til deres eget beste.

– Men tenk om du har litt av myra i deg da, mamma?– Nei, det kan jeg aldri tenke meg.– Kan vi ikke bare sprenge bort hele myra? Eller bygge


Fortelling

59

kjøpesenter der? foreslo han.Mamma smilte.– Lov meg at du ikke får mareritt igjen nå?Rasmus visste at han ikke kunne love noe sånt.Mamma burde også vite at han ikke kunne love det.– Jeg skal prøve.– Da kan du dekke på.Rasmus tok seg på rumpa. Det gjorde litt vondt fortsatt.

Han gikk bort til kjøkkenskapet og hentet tallerkenene. Kanskje han bare kunne bestemme seg: Han skulle drømme om sprøytespisser og tannleger, om fotballag og keepertabber, om Maries spydigheter og mammas mislykkete desserter, men ikke om myra. Han skulle aldri mer drømme om myra.

Hadde det bare vært så enkelt! Han forsøkte å konsentrere seg om å dekke bordet.

Pappa kom inn døra.– Du har fått i deg Dødsmyra! sa Rasmus til ham.– Hva er det du sier? sa pappa.– Bilen med vaksine veltet oppi myra, lo mamma.– Og nå har du sikkert dødsmyravann i deg, sa Rasmus

mens han satte tallerkenene på bordet.– For noe tull, sa pappa. – Har ikke dere noen lekser å

gjøre, så skal jeg dekke på. I kveld blir det leksesjekk.Rasmus og Marie gikk ut av kjøkkenet, men stoppet

i stua og skrudde på fjernsynet isteden. Marie beslagla fjernkontrollen og zappet. Kanalene fl imret over skjermen. Hun klarte aldri å se på en kanal i mer enn ti sekunder av gangen. Rasmus mistet interessen og gikk tilbake til kjøkkenet i håp om å få prøvesmake middagen. Da han nærmet seg døra, hørte han foreldrene snakke lavt. Han stoppet, lente seg inntil veggen og lyttet.

– Har du skremt ham med den historien igjen? spurte pappa.


Fortelling

60

– Det er han som maser om å få høre den. Han har hørt den så mange ganger før, da gjør det vel ikke noe om jeg forteller den en gang til.

– Du vet at mange rundt her tror på den.– Det er jo en god historie, og det har alltid vært noe rart

med den myra. Fikk du vaksinen i dag, forresten?– Ja, og det rare er at jeg føler meg skikkelig susete i

hodet.– Jeg også. Skal man bli det av infl uensavaksine? Svimmel,

liksom. Kanskje det er myrvannet, så mor med dyp stemme.Så lo de begge to. Rasmus kjente gåsehud på armene.

Hvordan kunne de stå og le av det? Rasmus gikk inn på kjøkkenet. Latteren stoppet brått. Rasmus stirret på dem.

– Vi… vi bare lo av… maten, sa mamma og la fi skepinnene oppi panna.

– Ja, den ser morsom ut, sa Rasmus og kjente at han ikke var sulten lenger. Han hadde bare en ekkel følelse i magen.


Fortelling

61

Oppgave 12

Leseoppgave

a Hva snakker familien om når de står på kjøkkenet og forbereder middagen? b Gjenfortell historien som moren forteller om

Dødsmyra. Bruk gjerne disse nøkkelordene: 1200-tallet, Jakob, sauer, myra, lik, svartedauden,

barn. c Hva var Rasmus redd for etter at han hadde hørt

historien om Dødsmyra?

Språkoppgave

Forklar frasene: «skrekkblandet fryd», «en fjær blir til fem høns» og «å utfordre skjebnen».

Tekstoppgave

a Skriv selve historien om Dødsmyra på nytt, men legg til fl ere skildringer. Du kan for eksempel beskrive Jakob og sauene. Hvordan ser det ut ved myra? Hva lukter det? Hvilke lyder fi ns der? Lag en illustrasjon til teksten din.

b Finn andre bøker som forfatteren Arne Svingen har skrevet. Les baksideteksten og presenter en eller fl ere bøker for gruppa di.

a Hva snakker familien og forbereder middab Gjenfortell historien Dødsmyra. Bruk gjer 1200-tallet, Jakob, s barn.c Hva var Rasmus red historien om Dødsm

L

legg til fl ere skildri beskrive Jakob og ved myra? Hva luk Lag en illustrasjonb Finn andre bøker s skrevet. Les baksid bøker for gruppa d

T

Språkoppgave

Forklar frasene til fem høns» og

Tekstoppgave

a Skriv selve histo

Språkoppgave

legg til fl ere skil

S


Fortelling

62

Bildekunstneren Siri Bjerke er oppvokst med dyr og drømte lenge om å lage en skulpturgruppe med hester i stort format som barn i alle aldre kunne ri på og bruke til fantasireiser. Samarbeidet med forfatteren Gro Dahle kom i stand i forbindelse med avdukingen av en skulpturgruppe. Gro Dahle, som alltid var redd for hester som barn, falt for prosjektet og ville gjerne skrive eventyr til skulpturgruppa.

«Blå hester» av Siri Bjerke


Fortelling

De blå hesteneGro Dahle

Tre hester hadde jeg. Tre hester som bare var mine. Alle de andre var kongens hester. Det var kongens hvite

hester. Det var kongens gråskimrende. Det var kongens brunrøde. Men de tre blå hestene var mine. Lilleblå. Mellomblå. Og Storeblå. Når de løp gjennom gresset, rumlet det som jordskjelv nedenifra. Når de dro over vollen, satte de vinden i gang. Når de strøk opp bjørkeskogen, fi kk de trærne til å virvle. Mine hester. Mine blåblå hester. Store, sterke Storeblå. Flinke, kloke Mellomblå. Og den minste, den som jeg elsket over alt. Mitt hjerte. Min Lilleblå.

Om natten sov jeg mellom dem. Og hestekroppene holdt meg varm. Om dagen var jeg på hestebeitet. Der passet jeg kongens hester slik at alle kongens hester var trygge. Jeg hadde en trompet som jeg blåste i. Og lyden av trompeten nådde helt opp til storfjellet. Og lyden av trompeten gikk fra dalside til dalside. I fare smalt trompeten som et skudd. Eller enn knatring av skudd. Og min Storeblå holdt vakt og lystret trompeten. På signal fra meg ville min Storeblå angripe med hover, tyngde og fart. Ingen ulv og bjørn fi kk komme. Ingen hestetjuv. Dette lønnet kongen meg for. Klarte jeg å passe på dem, fylte han lommene mine med gullpenger. Mistet jeg en av dem, betalte han med piskeslag.

Om våren dro vi opp til fjellbeitet. En gråhvit voll av slitt gress fra i fjor og høye åser til hver side med skog over skuldrene. Dagene vokste seg fram over tuene. Og de kalde dagene ble mildere, frostnettene tinte helt ned i bakken og det ble sommer. Sommeren gikk med mygg og fl uer, varme myrer. Olsok kom og forsvant bak meg. Hundedagene,

63


Fortelling

64

jernnettene. Bade i tjernet. Hvile i gresset med solen i ansiktet. Høre regnet dra i byger over enga. Den lange, lange sommeren med trompeten i fanget og hestene mine.

En dag hendte det likevel noe. Det var en av de første streifene av frost. Bladene skiftet farge over natten. Og da skjønte jeg at om bare noen få dager ville det komme beskjed om å vende tilbake til kongsgården med hestene. Inn i stallen før vinteren kom. Og jeg ville få lønn og kunne reise hjem med de blå hestene mine. Jeg telte over hestene slik jeg alltid pleide. Jeg telte én gang til. Og enda en gang. Og hjertet gikk fort og hardt i brystet. Og enda en gang telte jeg, men uansett hvor godt jeg telte, var det én hest for lite. En av kongens røde hester. Den med hvitt bless i pannen. Den jeg kalte Dråpen. Jeg ropte på mine tre blå hester.

– Hvorfor varslet dere meg ikke? spurte jeg og lente hodet mitt mot pannen til Lilleblå. –Hvorfor sa dere ikke i fra? Lilleblå, ba jeg. – Du skulle gi beskjed, Lilleblå. Da merket jeg dirringen. Først bare så vidt, så sterkere. En skjelving. En risting. – Lilleblå, hvisket jeg og strøk hesten over manen.

Da spurte jeg Mellomblå. Den klokeste av dem alle.– Hvorfor sa ikke du ifra, min venn. Du som merker

hver lille ting. Du som værer det minste streif av lukt. Du som hører en kvist knekke. Du som ser det ingen andre kan se. Hvorfor sa ikke du noe, Mellomblå? Du som før noen annen merker en forandring?

Også Mellomblå dirret. Skalv og dirret og så på meg med store, store brungule øyne. Storeblå begynte å pruste. Trampe med beina og pruste. Og ingen av hestene mine kunne hjelpe meg. Ingen av hestene.

Hele dagen lette jeg etter Dråpen. Etter spor, etter tegn, etter knekte kvister og merker i leiren. Jeg var så sliten at jeg kunne falle, men da kvelden kom med hele sitt mørke,


Fortelling

65

kunne jeg ikke legge meg ned for å sove. Jeg ropte de tre blå hestene mine sammen og ba dem holde vakt. Så samlet jeg kongens hester og voktet over dem med trompeten i hånden. Først stående, så sittende. Og hele tiden speidet jeg mot skogen opp fra den gressbleke vollen. Lyttet, luktet, stirret inn i mørket. Og så må jeg ha sovnet. For jeg våknet med et rykk av bevegelse. Det var noen av hestene som hadde reist seg. Det var uro. Også mine tre blå hester var urolige. De skalv rundt munnen alle tre og rykket i beina.

– Hva er det, ropte jeg, hva er det?Så telte jeg hestene og så at det manglet enda to til. Enda

to røde. Nå var det bare en rødbrun igjen. Den satt jeg hos, tok trompeten min fram og spilte. Spilte og spilte gjennom resten av natten, helt til morgenen vokste seg fram gul, tynn og kald.

Tre netter, fi re netter, fem netter. Og så var alle kongens hester borte. De røde, de hvite, de grå. Og jeg hadde ikke sett en eneste av dem forsvinne. Jeg hadde ikke hørt en eneste kvist knekke. Jeg hadde ikke sett en eneste skygge nærme seg. Og hestene mine, de blå hestene mine, bare dirret og skalv. Til og med Storeblå som ikke var redd for noen ting, ristet over hele seg og vrengte øynene så det hvite lyste.

Lufta var kjølig. Det knaste i is på pytter og dammer. Det rislet i gresset av kulde. Når som helst ville kongens bud komme. Når som helst. Skulle jeg rømme? Flykte over fjellet? For bare å bli ettersøkt i alle byer og på alle steder som tjuven som stjal alle kongens hester. Hva ville straffen bli for et så grovt tjuveri? Ville jeg bli hengt? Skutt? Halshogd?

– Hva skal vi gjøre? gråt jeg med hodet inn mot halsen til Lilleblå.


Fortelling

66

Den natten sov jeg overskrevs på Lilleblå. Og jeg drømte så underlig. Jeg drømte at det store, svarte fjellet nærmet seg som en bølge over åsen. Og det store, svarte fjellet kom imot meg. Da våknet jeg og så en skygge over oss så mørk som jeg aldri før hadde sett. Ugjennomtrengelig svart var skyggen. Og hesten min, den Storeblå hesten min, forsvant inn i dette mørket.

– Storeblå, ropte jeg og blåste i trompeten. – Storeblå!Så red vi, Lilleblå og jeg, Mellomblå, Lilleblå og jeg etter

Storeblå inn i det svarteste svarte.– Hvor er vi, hvisket jeg og kunne ikke se noen ting.Kunne ikke se bakken. Kunne ikke se himmelen. Kunne

ikke se Storeblå foran oss. Mellomblå vrinsket lavt ved siden av for å trøste meg, for å si: Vi er sammen fortsatt. Og sammen beveget vi oss innover og innover.

Med ett hørte jeg lyder. Det var skraping. Det var bevegelse. Det var hestehover, det var hestekropper. Jeg så dem ikke, men jeg hørte dem. Hørte pusting fra hestemunner, hørte kropper som strøk mot hverandre.

– Storeblå, ropte jeg.Da hørte jeg Storeblå vrinske lenger borte.Jeg visste hva det vrinsket betydde. Så godt kjente jeg

hesten min. Jeg merket at Mellomblå snudde seg ved siden av meg. Og også Lilleblå vendte om.

– Nei, ropte jeg.Men Lilleblå og Mellomblå var allerede i bevegelse. Ut,

ut. Vekk, vekk. Da tok jeg trompeten opp og blåste. Blåste, blåste. Et sted begynte steiner å rase. Et sted begynte noe å buldre, rumle, riste. Rase.

– Kom! ropte jeg.Og så red vi. Og så red vi.Så red vi til vi så grålysningen skimre foran oss. Da

stoppet vi. Lilleblå, Mellomblå og jeg. Da stoppet vi og


Fortelling

67

snudde oss. Bak oss kom hestene. Kongens rødbrune, kongens grå, kongens hvite. Bak oss kom hestene. Ut av fjellet, ut av fjellet. Det store, svarte fjellet sto bak oss og lukket seg. – Storeblå, skrek jeg, for jeg så Storeblå følge ut bakerst. – Storeblå, skynd deg, skynd deg, ropte jeg, men fjellet lukket seg rundt den store, blå hesten.

– Kom, sa jeg til Lilleblå, men Lilleblå ville ikke og heller ikke Mellomblå.

Da klatret jeg ned av hesteryggen og gikk til fots. Gikk til fots med trompeten i hånden. Gikk til fjellet. Det store, svarte fjellet. Og foran fjellet begynte jeg å spille. Jeg spilte

«Spranget» av Siri Bjerke


Fortelling

68

sterkere enn jeg noen gang hadde spilt. Jeg spilte høyere. Hver tone smalt mot fjellveggen. Hver tone skar inn i stein. Da begynte fjellet å sprekke. Da falt fjellet fra hverandre i en ur av kampestein. Og ut av ura rullet det en kjempestor svart stein mot meg. Jeg løp. Slengte meg rundt og løp. Løp, løp helt til jeg var trygg. Da snudde jeg meg og så steinen rulle saktere og saktere. Helt bort til meg rullet steinen og ble stående rett foran føttene mine. En kjempestor, svart, blank stein. En kjempestor, svart, blank hestenakke. Da gråt jeg for den store, blå hesten min. Lente meg fram med hodet mot den kalde, harde, blanke steinen og gråt for hesten min, for hesten min.

Samme ettermiddag kom kongens sendebud. Vi skulle vende hjem på kongens ordre. Jeg telte hestene. Alle var der. Alle hestene, unntatt Storeblå. Min egen store blå hest.

– Vi er klare, sa jeg til kongens sendebud og satte hestene i bevegelse. Mellomblå foran. Jeg og Lilleblå bak. Ned fra fjellbeitet og ned i dalen som ventet på oss vid, trygg og bred.

Jeg satte opp en stall for pengene jeg hadde tjent hos kongen. En odelsrød stall med grønne dører. En fi n, stor, tørr stall fylt av høy. Planker som knirket i gulvet, hei og på gjensyn. Der fl yttet vi inn før snøen kom, jeg og de to blå hestene mine.

Og dagene gikk lunt mellom veggene som luktet av kvae og ved. November, desember, januar, februar. Den vinteren fødte Mellomblå et føll. Et blått, blått, blinkende svart føll. Et svart, svart, blunkende blått føll. Natteblå kalte jeg føllet. Og under taket spilte jeg på trompeten. En sang om Storeblå. En sang om det svarte fjellet. En sang om det nye natteblå føllet. Om det nye natteblå føllet.


Fortelling

69

L

T

S

Oppgave 13

Leseoppgave

a Les bildeteksten og svar på spørsmålene under: – Hva drømte bildekunstneren Sire Bjerke om å lage? – Hva ønsker bildekunstneren og forfatteren Gro

Dahle å samarbeide om? b Les eventyret «De blå hestene» av Gro Dahle og svar

på spørsmålene under: – Hva heter de tre hestene til jeg-personen? – Hvordan kunne Storeblå hjelpe til med å passe

kongens hester? – Hvordan reagerte de tre blå hestene da kongens

hester ble borte? – Hvordan blir Storblå til en stein? – Hvordan slutter eventyret?

Språkoppgave

a Hvordan har forfatteren beskrevet de tre blå hestene? b Finn eksempler i teksten der forfatteren har brukt

gjentaking som virkemiddel. c Beskriv skulpturen til Siri Bjerke på side 62.

Tekstoppgave

a Velg et avsnitt i teksten som du likte godt. Skriv det og fortell hvorfor du valgte akkurat dette tekstutdraget. Hva det fi kk deg til å tenke på?

b Velg setninger og ord fra teksten og sett dem sammen til et dikt. Bruk gjerne gjentaking som virkemiddel.

c Skriv et eventyr om det nye natteblå føllet som møter den store svarte, blanke steinen. Illustrer eventyret.


Fortelling

70

Svart som natten, hvit som dagenTorill Eide

En gang for lenge siden, like før menneskenes tid, var slettene og skogene fulle av dyr av alle slag. Det var

bjørn og ulv, tigre, løver, elefanter og mus, i luften fl øy fargerike fugler og i havene svømte fi sk og enorme blå hvaler. Det fantes også hester, små sterke hester med fl agrende man og dundrende hover som ingen ennå hadde temmet. De to største fl okkene levde på hver sin side av den brede elva. Elva delte landskapet i to, på den ene siden var det tett skog, på den andre vide sletter. I skogene levde de hvite hestene. På slettelandet streifet svarte hester omkring.

Høyt på himmelen hang sola, dag etter dag brant den fra skyfri himmel og gjorde vinden på slettene het og gresset gult, til alt var brunsvidd og jorda revnet i tørre sprekker. Men i de dype skogene fi ltret trekronene seg i hverandre og stengte sola ute. Der var det skyggefullt og svalt og nok av vann å drikke i pytter og bekker.

En gang om året veltet blåsvarte skyer innover fjellene langt borte og sola forsvant. Da trakk alle som levde på slettelandet pusten og ventet. Endelig! Og det regnet i dager og netter. Etterpå ble verden som ny. Enda en gang vokste gresset saftig og grønt, gresshoppene sang, sommerfuglene fl agret og dyrene kunne beite seg mette.

Men i skogene ble livet vanskelig, luften var full av damp og fuktighet, det rant langs stammene og dyretråkkene ble forvandlet til surklende sumper hvor fl uer og mygg summet og surret.


Fortelling

71

De hvite hestene slengte med manen og viftet med halen for å jage insektene bort. Det gjaldt å holde ut, snart ville vannet fordampe, jorda tørke opp og det ville bli godt å leve i skogene igjen. Mens de ventet, la hele fl okken seg til ved elvebredden, trærne vokste ikke så tett her, og det gikk an å tørke skinnet i solstrålene som slapp gjennom løvverket. Det var lederen for fl okken som bestemte hvor de skulle være og hva de skulle gjøre.

– Lek aldri ved elvebredden, formante lederhesten folungene. – De svarte hestene kan se dere, og da er dere fortapt. De svarte hestene er farligere enn natten, og natten er full av slanger og skorpioner.

Lederen var den sterkeste, den smidigste og raskeste blant hingstene i fl okken. Det var han som var far til de fl este av folungene. Nå lyttet de til ham og torde knapt se i retning av elvevannet som glitret så fristende bak stammene. Bare den eldste folen, hun som hadde levd så lenge at hun kjente at hun snart ikke var fole lenger, sveipet en ekstra gang med halen over rumpa. Hvorfor kunne hun ikke få lov til å speile seg i alt dette blanke blå? Hun var blitt så forandret siden sist de var her, fl øtehvit og myk i skinnet – hun ville så gjerne se seg selv! Og hun lengtet etter å vasse ut i elva og kjenne friskt vann strømme mot buken, lengtet etter å drikke noe som ikke smakte myr og sump. Og de svarte hestene? Den hvite unghesten kjente det rykke i kroppen. Hvordan så de ut? Var de som dem? Var de like sterke, like raske? Kunne de danse med skygger? Slik hun kunne?

Da kjente hun lederhingstens strenge blikk, og hun senket mulen og lot halen falle. Det han sa var lov. Slik hadde det alltid vært, det som en gang var blitt bestemt, kunne aldri endres. Nå måtte de holde seg i ro her, under trærne, nå måtte de holde seg i ro på denne siden av elva til sumpene


Fortelling

72

i skogene hadde fordampet. Selv om elvevannet blinket og lokket. Selv om den fristende angen av nytt gress ble ført med vinden fra den andre siden. Den hvite folen spilte ut neseborene. Da kjente hun det; iblandet lukten av gress var en annen duft, fremmed, annerledes, likevel underlig velkjent. Det var duften av hest.

Hvorfor kunne hun ikke få se dem, hvorfor kunne hun ikke få se de svarte hestene, bare en eneste gang?

Også i hestefl okken på slettene var det lederen som var far til de fl este folene. Skinnet hans var så blankt at det skinte i det, han var mager og seig og kunne trave i dagevis uten mat. På stadig jakt etter nytt beiteland drev han fl okken med seg fra sted til sted. Men på denne tiden av året kunne de slå seg til ro for en stund, regnet var over og slettelandet blomstret. Aller frodigst var det nede ved elva. Ofte fulgte de med løvefl okkene når de dro ned til bredden for å drikke, det var tryggest slik. I den ugjennomtrengelige skogen på den andre siden fantes slanger og skorpioner. Der bodde også de uhyggelige hvite hestene med de lysende øynene.

– Pass dere for elvebredden på den andre siden, advarte lederhesten. – Svøm aldri over, de hvite hestene kan drepe dere bare med et blikk.

Den eldste av folene kastet på hodet så den svarte manen fl agret. Skulle han være like redd nå som etter forrige regntid? Da torde han ikke annet enn å dilte tett bak moren sin på skjelvende bein når han skulle drikke vann om kvelden. I år var alt annerledes, han hadde fått muskler under huden og en kropp full av styrke og mot. Mens han sto slik og lyttet til lederhesten, visste han plutselig at beina hans aldri mer skulle skjelve i redsel. Men fortsatt måtte han bøye hodet i lydighet, noe annet var utenkelig.

Eller var det det?


Fortelling

Om kvelden stilte han seg fremst i fl okken da de var nede ved elvebredden for å drikke. På den andre siden sto trærne tett. Likevel var det en lysning her og der, og det var en varm og tung duft i luften, av fuktig bark og våt jord. Med ett fi kk han også ferten av noe annet, noe mer, og med vannet dryppende fra mulen hevet han hodet og været over vannmassene. Det måtte være dem! Var det slik de luktet? Men syn på de hvite hestene fi kk han ikke, lederen hadde også løftet hodet, nå vrengte han leppene fri fra tennene og vrinsket, og hastig trakk han fl okken med seg, bort fra bredden.

Den svarte unghingsten fi kk ikke sove den natten. Hvordan så de hvite hestene ut? Var de som dem? Var de like store, like sterke og raske? Kunne de løpe om kapp med vinden? Slik han kunne?

73


Fortelling

74

Natten var uten måne, svart og stille. Flokken sov, selv lederhesten hadde lagt seg ned. Uendelig varsomt reiste unghesten seg opp, og uten å lage en lyd skrittet han ut av fl okken og satte kursen mot elvebredden. Snart var han helt alene under den veldige himmelen. Foran ham fl øt elva rolig og bred og dryssende full av stjerner. På den andre bredden dannet trærne en mørk vegg, det var umulig å skille stammene fra hverandre nå.

Men plutselig – et kjapt glimt av noe hvitt, noe som beveget seg, noe som kom til syne og forsvant igjen.

Den svarte hesten sto dørgende stille med ørene fl att bakover og vidåpne nesebor. Der var det igjen! En lys skikkelse mellom trærne, den ble tydeligere nå, en hvit hest, en enslig hvit hest, den frigjorde seg fra alt det mørke og kom helt ned til bredden på den andre siden. Der bøyde den nakken og drakk, den drakk som om den ikke hadde smakt friskt vann på lenge, etterpå trådte den ut i elva og ble stående urørlig mens vannet skyllet rundt bringen dens.

Da knegget den svarte hesten høyt, den klarte ikke la være.

I ett nå var den hvite borte, bare et lyst skimmer ble hengende igjen mellom trærne. Den svarte hesten knegget enda høyere, slengte på hodet og skrapte med hoven. Det hjalp ikke. Helt til stjernene bleknet ble han stående ved elvebredden og vente. Men den hvite hesten viste seg ikke mer.

Heller ikke neste natt.Eller den neste.Den svarte unghesten hadde fått en dirring i kroppen som

han aldri før hadde kjent, selv ikke leken med vinden over slettene kunne roe ham. Han måtte se den hvite hesten igjen! Først en natt da månen fl øt som en robåt på himmelen, viste den hvite hesten seg på nytt mellom trærne på den andre bredden. Og som sist vasset den ut i vannet for å drikke.


Fortelling

75

– Hvem er du? Hvem er du som heller ikke får sove om natten? knegget den svarte hesten, lavere denne gang, for ikke å skremme. Men også nå hev den fremmede hesten seg rundt og skvatt opp av vannet. Inne på elvebredden ble den likevel stående. Lenge. Og unghingsten skjønte at han selv var synlig denne natten, for månelyset hadde svøpt ham inn i sølvglans.

Neste dag vant han kappløpet med vinden. Men selv etter å ha hvilt seg i skyggen etterpå, dirret musklene under huden, banket blodet i årene, og pusten gikk het gjennom neseborene.

Den hvite hesten måtte være der i natt også! For nå visste han hva han skulle.

Det var som om lederen fi kk ferten av at noe skulle skje, denne kvelden la han seg ikke ned, men sto urørlig i mørket og voktet på den unge. Unghesten ble også stående. Og månen seilte opp på himmelen og speilte seg i skinnet deres. Da stampet den voksne hingsten med hoven og prustet: Hvorfor gikk han ikke til ro som de andre føllene? Nå som dagen var slukt av natten? Visste han ikke at de hvite hestene var like i nærheten? At de hadde blikk som kunne se tvers gjennom mørket? Dette var et farlig sted, i morgen den dag ville han føre fl okken med seg, bort herfra.

Unghingsten slengte med hodet. Hvordan kunne lederen deres være så sikker på at de hvite hestene var farlige? Hadde han noen gang stått på elvebredden i månelyset og sett? Og blitt sett? Unghesten steppet utålmodig sidelengs. Brått var lederhesten der og sperret veien for ham. Da gjorde den unge noe uhørt. Han blottet tennene og reiste seg på to, og med et veldig vrinsk feide han lederhesten til side. Deretter kastet han seg rundt og satte av gårde, og idet han gjorde det, visste han at ingen kunne løpe fortere enn ham, at ingen kunne stoppe ham. Rett mot elvebredden bar det.


Fortelling

Den hvite hesten hadde ventet lenge allerede, med urolig viftende hale og trippende steg. De andre folene hadde stukket mulene inn i det lange, hvite fakset hennes i dag morges og snust mistenksomt. Hvorfor var hun så ren når de selv var fulle av størknet leire? Hun hadde klart å riste dem av seg, hun hadde ristet dem av seg som om de var en fl okk iltre klegg. Fornærmet hadde de trukket seg tilbake og stukket hodene sammen.

Hun visste at hun ikke burde dra til elvebredden denne natten, de andre folene var på vakt, når som helst kunne de oppdage at hun ikke var der. Da ville de varsle lederen, det var det første de ville gjøre, annet var ikke å vente nå. Hun visste at hun var i fare, at hun ville bli straffet hardt, at hun aldri mer ville kunne lure seg ned til elvebredden. Men sist natt hadde hun sett den svarte hesten, hun hadde sett ham helt tydelig. Nå kunne hun ikke annet, hun måtte se ham igjen.

Hvorfor kom han ikke? Hvorfor kom han ikke snart!Da oppfanget hun en hastig skygge på den andre bredden,

og like etter den høye lyden av et plask. Og med ett så hun omrisset av et hestehode over vannfl aten – den svarte hesten var på vei til hennes bredd! Men det var farlig, når som helst kunne fl okken hennes komme stormende ut av skogen. Da tok den hvite hesten en beslutning, den hadde ligget inni henne som en mulighet hele dagen, nå fylte den hele kroppen hennes fra hode til hale. Som de andre nettene vasset hun ut i vannet. Men denne gangen vendte hun

76


Fortelling

77

ikke om, denne gangen la hun på svøm mot den fremmede der ute. Snart var de tett ved hverandre. Og som om de skulle ha avtalt det, lot de strømvirvlene ta seg, lot de seg drive nedover elva – langt av sted førte vannmassene dem, langt bort og inn i det ukjente. Først der elva roer seg og fl ater ut, steg de på land og ristet seg så stjerneglitteret sto som en sky rundt dem i det bleke måneskinnet.

Nølende nærmet den svarte hesten seg og snuste på den hvite; varsomt, over lender og rygg, inn i man og ører. – Hvem er du? prustet han, – hvem er du som tør kaste deg i elva sammen med meg?

– Og du? svarte hun, – hvem er du som knegger så høyt i mørke natten?

– Kan du drepe meg bare med et blikk? spurte han og så henne inn i øynene.

Og hun viste ham halsen sin og sa: – Det er du som er farlig og svart og som kan bite meg like giftig som slanger og skorpioner.

– Det er ikke sant. Jeg kan bare måle styrke med vinden.– Kan jeg tro på det?– Det må du tro på.– Jeg kan danse med skygger. Det er det eneste, det er alt

jeg kan.Da la den svarte hesten mulen over nakken til den hvite,

og hun kjente hvor varm den var og hvor bløtt han pustet på henne. Lenge sto de slik mens nattevinden hvisket i gresset, vannet suste i elva og månen langsomt drev på grunn bak en fjern åskam. Umerkelig bredte en helt ny duft seg mellom dem, en duft de aldri før hadde kjent, og den fylte neseborene deres og fi kk dem til å skjelve. Likevel visste de at det de hadde gjort var riktig, at det var slik det måtte være. Og før morgenlyset hadde rukket å farge himmelen i øst, dro de av gårde, innover slettene, så langt og så fjernt at ingen kunne nå dem, ingen kunne skille dem.


Fortelling

78

Oppgave 14

Leseoppgave

a Hvor levde de hvite hestene, og hvor levde de svarte? Beskriv de to forskjellige miljøene.

b Hva tenkte de om hverandre? c Gjenfortell historien om hvordan de to unghestene

møter hverandre. d Hvor i teksten syns du det er mest spennende? e Hvordan slutter fortellingen? f Tenk deg at denne historien handler om mennesker.

Hva tror du forfatteren ønsker å fortelle oss? Hva er budskapet?

Språkoppgave

a Hvilke adjektiv har forfatteren brukt for å beskrive de to lederhestene? b Hvilke adjektiv vil du bruke for å beskrive den svarte

og den hvite folen?

Tekstoppgave

a Mal et landskapsbilde som passer til teksten «Svart som natten, hvit som dagen».

b Lag et intervju med en av unghestene. Begynn med en innledning der du beskriver stedet der intervjuet foregår. Pass på at du får med skildringer underveis i intervjuet.

c Skriv en fortsettelse på fortellingen.

Språk ppg

Beskriv de to forskjelb Hva tenkte de om hvc Gjenfortell historien møter hverandre.d Hvor i teksten syns de Hvordan slutter fortef Tenk deg at denne hif Hva tror du forfatter Hva er budskapet?

L

som natten, hvit sob Lag et intervju med en innledning der d foregår. Pass på at intervjuet.c Skriv en fortsettels

T

Språkoppgave

a Hvilke adjektiv de to lederhesteb Hvilke adjektiv og den hvite fol

Tekstoppgave

a Mal et landskap

S


Fortelling

SnøErna Osland

Julenatta begynner det å snø. Det laver ned. Det blir lyst, det blir stilt, mjukt liksom, og det blir ikkje lettare å

sleppe faren. Signhild sit heile tida og ønskjer at han ikkje skal gå.

Faren – han skjønner det, så han blir sitjande. Mens snøen dalar, og han seier noko om sommaren, om kor fi nt det skal bli når ho og han – berre dei to – skal i fjellet og gå. Ja, og fi ske. Fiskestenger må dei ha med. Teltet er vel tett?

Dei snakkar om sommaren, og snøen fell, tettare, stillare. Det er lenge til sommaren, det er lenge til ho kan bli med faren til fjells – i teltet som kanskje er tett. Til dess skal dei vere kvar for seg. Ho hos mora. Han i eit fremmendt land. Ja, han skulle alt ha vore på veg, men han utset det, sit med Signhild og ser på snøen. Når det sluttar å snø, tenkjer ho, da reiser han seg.

Det sluttar ikkje. Det snør. Det snør. Det er berre timar til julemorgonen, det vil ikkje gi seg, og faren reiser seg ikkje.

– Til sommaren, seier han, – til sommaren blir det du og eg. I fjellet, det blir fi nt, trur du ikkje?

Ho nikkar. Jo, det blir fi nt, når det blir sommar. Men før dét, alle månadene fram til sommaren, blir det ikkje fi nt. Nei, ho gler seg ikkje. Men ho seier ikkje det, det er ikkje nødvendig, faren skjønner det. Han skjønner det og sit.

Måtte det aldri slutte å snø!Dei stirer inn i snøkaven, som ikkje er så tett no lenger.

Snart sluttar det, tenkjer Signhild, snart sluttar det, og da går han.

79


Fortelling

80

Ho og far, og snøen, og radioens englemusikk. Og bilane ute på parkeringsplassen, så runde og reine.

– Nei, no, seier faren og reiser seg. Han gjer det fort, som om han tvingar seg til det. – No får du ha god jul, Signhild.

Med lange steg styrer han mot gangen, mot den nye familien sin. Signhild skundar seg etter, og faren ser forundra på henne.

– Eg følgjer deg til bilen, eg.

Dei går. Faren fremst, ho tett etter. Tenk om han aldri kjem att! Tenk om han gløymer henne for dei nye små! Eg skulle aldri ha sleppt han, tenkjer ho og stansar.

Og straks stansar også han, snur seg og ser på henne. Ei heil stund ser dei på kvarandre. Skal det slutte å snø?

– Om det ikkje er tett, teltet, seier han, – så kjøper vi eit nytt,

Dei skubbar snø av frontruta. Faren på førarsida, ho på den andre – utan hanskar, ho òg. Fingrane til faren er varme, kjenner ho. Faren er alltid varm på hendene, han.

– Til sommaren, seier faren og opnar døra, utan å setje seg inn.

Han tek ikkje rundt henne, og ho er glad for det. For hadde han gjort det, hadde også ho teke tak i han, og ho hadde ikkje sleppt! Dei veit det begge og står og tenkjer på det.– Skund deg inn att i stova no.

Det snøar ikkje lenger når Signhild somlar seg tilbake.Søv mor, tru? Ho hadde lagt seg før far sa farvel. Ho

hadde lagt seg lenge før ho bruker. For ikkje å vere i vegen. For ikkje å forstyrre dei to som hadde så mykje å tenkje på. Far som ikkje får Signhild med til det nye landet. Og


Fortelling

Signhild som sjølv har valt å ikkje vere med, enda ho ville det nok, om ho fekk mor med.

Men det kan ikkje mor, mor vil ikkje med – ikkje på telttur, og ikkje til det nye landet. Det landet er berre for far. Og for Signhild, kanskje? Seinare?

Ho veit ikkje. Ho veit ikkje kva som skal skje der ho prøver å gå tilbake i spora, enno synlege ei stund.

Ho set sine føter i hans spor, ho langar ut. Og derfor kjem ho heilt opp til vindauget før ho oppdagar henne som står inne i stova.

Mor i berre nattkjolen i skinet frå juletrelysa! Heilt usynleg, trur ho sikkert sjølv. Men Signhild ser henne bak lekkjer og korger. Lekkjene – som far og Signhild har laga for lenge sidan. Korgene – som mor og ho har fylt med sjokoladar, stjernepeparmynter og skrukkete korintar, søtare enn marsipan.

Signhild smyg seg til sides, står i mørkret og ser på henne som står der og ventar. Mor ventar og passar på, så Signhild sjølv kan ta den tid ho treng til å tenkje på alt som skal skje.

Til sommaren, tenkjer Signhild og slepper seg ned i det kalde, mjuke. Alt er så kvitt! Alt er så nytt og stilt under himmelen som sprekk opp i stjerner – små, tindrande soler.

81


Fortelling

82

Oppgave 15

Leseoppgave

a Hva får du vite om hovedpersonen i fortellingen «Snø» av Erna Osland?

b Hva får du vite om faren til Signhild? c Beskriv følelsene du tror Signhild har for faren sin. d Hva får du vite om moren til Signhild? e Hvorfor tror du faren bare snakker om fjellturen som de har planlagt til sommeren?

Språkoppgave

Let i teksten og fi nn ut hva disse ordene heter på nynorsk:

mykt, sommeren, ikke, kommer, glemmer, tenker, bare, sommeren, hvitt, lenker og kurver.

Tekstoppgave

a Tenk deg at du er Signhild. Etter jul skriver du et brev til faren din. Hva vil du skrive? b Skriv en fortelling om fjellturen til Signhild og faren hennes. c Skriv et dikt som passer til innholdet i fortellingen «Snø».

a Hva får du vite om h «Snø» av Erna Oslan

b Hva får du vite om f c Beskriv følelsene du t d Hva får du vite om m e Hvorfor tror du faren som de har planlagt t

Språk ppg

fi

L

a Tenk deg at du er S brev til faren din. Hb Skriv en fortelling

faren hennes. c Skriv et dikt som p «Snø».

T

Let i teksten og nynorsk:

mykt, sommere bare, sommeren

Tekstoppgave

Språkoppgave

L t i t k t

Tekstoppgave

a T k d t d

S


Fortelling

83

Oscar og den rosa damenEric-Emmanuel Schmitt

KJÆRE GUDJeg heter Oscar, jeg er ti år, jeg har satt fyr på katta,

bikkja, huset (jeg tror til og med at jeg grilla gullfi skene), og dette er det første brevet jeg sender deg for jeg har ikke hatt tid før, på grunn av skolen.

Jeg advarer deg med en gang: Jeg hater å skrive. Gjør det bare når jeg er helt nødt. Skriving er noe dill, noe jåleri, piss med mer. Skriving er bare løgn som skal pynte opp. En voksengreie.

Trenger du bevis? Bare se på starten på brevet mitt: «Jeg heter Oscar, jeg er ti år, jeg har satt fyr på katta, bikkja, huset (jeg tror til og med at jeg grilla gullfi skene), og dette er det første brevet jeg sender deg for jeg har ikke hatt tid før, på grunn av skolen.» Jeg kunne like gjerne skrevet: «De kaller meg Eggeskalken, jeg ser ut som om jeg er sju år, jeg ligger på sykehuset fordi jeg har kreft og jeg har aldri tatt kontakt med deg før fordi jeg ikke tror på at du fi ns.»

Men hvis jeg skriver det sånn, ser det ikke særlig pent ut, og du kommer ikke til å bli noe interessert i meg. Og jeg trenger faktisk at du blir litt interessert for det hadde passet meg bra om du kunne gjort meg et par-tre tjenester.

Nå skal du høre:Sykehuset er et kjempefi nt sted, fullt av gøyale voksne

som snakker høyt, det er masse leker der og rosa damer som gjerne vil leke med barna, det er bestandig kompiser å være sammen med, sånn som Bacon, Einstein og Popcorn. Kort sagt, sykehuset er topp hvis du er en sånn pasient som de liker.


Fortelling

Men jeg er ikke en sånn de liker lenger. Etter beinmargstransplantasjonen merker jeg godt at de ikke liker meg lenger. Når doktor Düsseldorf undersøker meg om morgenen, virker han helt motløs, skuffet over meg liksom. Han ser på meg uten å si noe, som om jeg hadde gjort et eller annet feil. Men jeg gjorde virkelig så godt jeg kunne under operasjonen. Jeg var fl ink, sovnet som jeg skulle, skreik ikke fordi om det gjorde vondt, tok alle medisinene jeg skulle. Noen ganger har jeg lyst til å skrike til ham, si at kanskje det er han, doktor Düsseldorf med de svarte øyebrynene, som ikke har klart operasjonen, men han ser så ulykkelig ut at jeg ikke får meg til å si noe. Jo mer doktor Düsseldorf er stille og ser fortvilet ut, desto mer skyld føler jeg. Jeg har skjønt at jeg er blitt en dårlig pasient, en pasient som gjør at de ikke lenger klarer å tro at legekunsten er fantastisk.

84


Fortelling

85

Det en lege tenker, smitter visst over på andre. For nå ser hele etasjen, sykepleiere og vaskehjelper, på meg på samme måten. De ser triste ut når jeg er i godt humør, de tvinger seg til å le når jeg kommer med en vits. Det er helt sant, vi har det ikke moro sånn som før.

Den eneste som ikke har forandret seg, er Rose-bestemor. Jeg tror hun uansett er for gammel til å forandre seg. Dessuten er hun altfor mye Rose-bestemor. Trenger ikke presentere Rose-bestemor for deg, Gud, det er jo en god venninne av deg, siden det var hun som sa jeg burde skrive til deg. Problemet er at det bare er jeg som kaller henne Rose-bestemor. Derfor må du prøve å skjønne hvem jeg snakker om: Det er den aller eldste av alle damene med rosa frakk som kommer hit for å leke med de syke barna.

– Hvor gammel er du, Rose-bestemor?– Kan du holde rede på trettensiffrede tall, lille Oscar?– Nå fl eiper du!– Men ingen her må få vite hvor gammel jeg er for da blir

jeg jaget ut, og vi får ikke truffet hverandre mer.– Hvorfor det?– Jeg er her ulovlig. Det er nemlig en øvre aldersgrense for

rosa damer. Og den er jeg over for lengst.– Er du utgått på dato?– Ja.– Som en yoghurt?– Hysj!– OK. Jeg skal ikke si noe.Det var utrolig tøft gjort av henne å røpe hemmeligheten

for meg. Men hun kom til rett mann. Jeg skal holde tett selv om jeg syns det er ganske rart at ingen har fattet mistanke til henne, hun er jo full av rynker, de lyser som solstråler ut fra øynene hennes.


Fortelling

86

En annen gang fi kk jeg høre en annen av hemmelighetene hennes, og da er jeg sikker på at du vet hvem det er, Gud.

Vi gikk tur i hagen på sykehuset, og så tråkket hun på en hundebæsj.

– For noe dritt!– Du må ikke snakke så stygt, Rose-bestemor.– Kutt ut, gutt, jeg må da for svingende få snakke som jeg

vil!– Rose-bestemor, da!– Og få ræva i gir, vi er tross alt på tur, ikke på snegleløp.Da vi satte oss på en benk for å spise sukkertøy, spurte

jeg:– Hvorfor snakker du så stygt?– Yrkesskade, kjære Oscar. Med den jobben jeg hadde,

var jeg sjanseløs om jeg brukte for snerpete ord.– Og hva slags jobb var det, da?– Du kommer ikke til å tro meg …– Jeg sverger på at jeg skal tro deg.– Fribryter.– Det tror jeg ikke på!– Fribryter! Jeg ble til og med kalt Kvelerslangen fra

Languedoc.Seinere, hvis jeg var litt nedfor og vi var sikre på at

ingen kunne høre oss, fortalte Rose-bestemor om store turneringer: Kvelerslangen fra Languedoc mot Slakteren fra Limousin, hennes kamper gjennom tjue år mot Diabolica Sinclair, den hollandske damen som hadde granater i stedet for bryster, og ikke minst om verdensmesterskapet der hun kjempet mot Ulla-Ulla, kalt Bikkja fra Buchenwald, som aldri var blitt slått ut av noen, ikke engang av Stålbein, Rose-bestemors store idol mens hun var fribryter. Jeg blir skikkelig fascinert når hun forteller om kampene, for jeg


Fortelling

87

ser henne liksom for meg i ringen sånn som hun er nå, en gammel dame i rosa frakk som småskjelver litt og som bare moser alle slags monsterkvinner i trikot. Jeg får følelsen av at det er jeg. At jeg er sterkere enn alle andre. Jeg tar liksom hevn.

Vel, klarer du ikke fi nne ut hvem Rose-bestemor er etter alle disse opplysningene, Gud, da får du slutte å være Gud og heller gå av med pensjon. Var det klart nok?

Tilbake til saken.Kort fortalt så er de blitt veldig skuffet over

transplantasjonen her. Cellegiften ble de også skuffet over, men det var ikke så farlig for da satset de på beinmargstransplantasjonen i stedet. Nå har jeg følelsen av at legene ikke vet hva de skal fi nne på, det er nesten så man syns litt synd på dem. Doktor Düsseldorf, som mamma syns er så pen, selv om jeg syns han har litt vel kraftige øyebryn, han ser like lei seg ut som en julenisse som har gått tom for gaver.

Stemningen blir bare verre og verre. Jeg har snakket med Bacon, kameraten min, om det. Han heter ikke Bacon i virkeligheten, men Yves, men vi syns Bacon passer mye bedre så svidd som han er blitt.

– Bacon, jeg har følelsen av at legene ikke liker meg lenger, de blir bare deprimert av meg.

– Gammelt nytt, Eggeskalk! Leger er ubrukelige. De har alltid masse forslag om operasjoner. Jeg har telt etter, og at de har lovet meg minst seks.

– Kanskje de blir inspirert av deg?– Ser sånn ut.– Men hvorfor sier de ikke bare rett ut til meg at jeg skal

dø?Med det samme ble Bacon akkurat som alle andre på


Fortelling

sykehuset: Han ble liksom døv. Hvis du sier ordet «død» på et sykehus, er det ingen som hører. Det er garantert at det blir en kjempepause og så begynner de å snakke om noe annet. Jeg har testet det ut på alle sammen. Unntatt på Rose-bestemor. Så i dag morges ville jeg sjekke om hun også var sånn som plutselig mistet hørselen.

– Rose-bestemor, jeg har følelsen av at ingen forteller meg at jeg skal dø.

Hun ser på meg. Kommer hun til å reagere akkurat som de andre? Vær så snill, Kvelerslangen fra Languedoc, stå på og ikke bli døv!

– Hvorfor vil du at noen skal fortelle deg det hvis du allerede vet det, Oscar?

Ja, ja, hun hadde da hørt hva jeg sa.– Jeg har på følelsen at noen har funnet opp et annet

sykehus enn det som fi ns i virkeligheten. De later som om man kommer til sykehuset for å bli frisk. Men egentlig kommer man hit for å dø også.

– Du har helt rett, Oscar. Og jeg tror man gjør den samme feilen i livet. Vi glemmer at livet er skjørt og kortvarig. Vi later som om vi er udødelige alle sammen.

– Var operasjonen min mislykket, Rose-bestemor?Rose-bestemor svarte ikke. Det var hennes måte å si ja

på. Da hun var sikker på at jeg hadde forstått, kom hun bort og spurte meg i en bedende tone:

– Jeg har selvfølgelig ikke sagt noen ting. Sverger du?

– Kors på halsen.Vi sa ikke noe på en stund. Vi måtte

få tid til å fordøye disse nye tankene.– Hva om du skrev til Gud, Oscar?– Å nei, ikke du, Rose-bestemor!

88


Fortelling

89

– Hva med ikke meg?– Ikke du! Jeg trodde ikke du drev og løy.– Men jeg lyver ikke.– Og hvorfor snakker du om Gud, da? Jeg er blitt lurt

med julenissen. Det holder.– Oscar, det er ingen likhet mellom Gud og julenissen.– Å jo da. Hjernevask i bøttevis.– Tror du virkelig at jeg, en gammel fribryter, ett hundre

og seksti seirer på ett hundre og seksti kamper, førtitre av dem på knock-out, tror du at jeg, Kvelerslangen fra Languedoc, et øyeblikk kunne tro på julenissen?

– Nei.– Nemlig. Jeg tror ikke på julenissen, men jeg tror på

Gud.Det er klart at når hun sa det på den måten, ble det litt

annerledes.– Og hvorfor skulle jeg skrive til Gud?– Så du ikke skal føle deg så alene.– Ikke så alene sammen med en som ikke fi ns?– Du får få ham til å fi ns. Hun bøyde seg mot meg.– Hver gang du tror på ham, vil han fi ns litt mer. Hvis du

står på, så vil han fi ns helt. Og da vil han gjøre deg godt.– Og hva skal jeg skrive til ham da, liksom?

– Gå til ham med alle tankene dine. Alle de tankene som du ikke forteller til noen. De tynger deg, tar tak i deg, blir tunge å dra på og holder deg fast. De stenger for nye tanker og ødelegger deg. Du kommer til å bli en søppelhaug av stinkende gamle tanker hvis du ikke forteller om dem.

– Greit.– Og så kan du be Gud om én ting hver dag. OBS! Én

eneste ting.– Han er ganske dårlig, guden din da, Rose-bestemor.


Fortelling

90

Aladin fi kk oppfylt tre ønsker fra ånden i lampen.– Ett ønske hver dag er da vel bedre enn tre i løpet av et

helt liv, eller?– Greit. Så da er det bare å ønske seg hva som helst?

Leker, sukkertøy, bil …– Nei, Oscar. Gud er ikke julenissen. Du kan bare ønske

deg åndelige ting.– Som for eksempel?– Som for eksempel mot, tålmodighet, forståelse.– Skjønner.– Og, Oscar, du kan også foreslå at han hjelper andre.– Tross alt, Rose-bestemor, når man bare får oppfylt ett

ønske om dagen, beholder man det gjerne selv!OK. Så altså, Gud, i dette første brevet har jeg vist deg litt

hvordan jeg har det her, på sykehuset.Jeg blir betraktet som et hinder for legekunsten, og jeg vil

be deg om en opplysning: Kommer jeg til å bli frisk? Svar ja eller nei. Det er ikke så vanskelig. Stryk det som ikke passer.

Vi snakkes i morgen.Hilsen Oscar

PS Jeg har ikke adressen din. Hvordan skal jeg ordne det?


Fortelling

91

Oppgave 16

Leseoppgave

a Hvordan begynner Oscar brevet sitt til Gud? Hvorfor skriver han slik? b Hvem er de «rosa damene»? c Hvorfor tror du Oscar er så glad i Rose-bestemor? d Hvilke hemmeligheter røper Rose-bestemor for

Oscar? e Hvorfor tror du Rose-bestemor vil at Oscar skal skrive brev til Gud?

Språkoppgave

a I denne teksten har forfatteren brukt humor som virkemiddel. Hva syns du er morsomt i teksten?

b Hvilke egennavn fi nner Rose-bestemor på når hun forteller om sitt liv som fribryter?

c Hva kaller Oscar de tre kompisene sine?

Tekstoppgave

a Lag en fi n tegning av Rose-bestemor slik du tror hun ser ut. b Skriv et brev til Oscar.

a Hvordan begynner O Hvorfor skriver han b Hvem er de «rosa dac Hvorfor tror du Oscd Hvilke hemmelighete Oscar?e Hvorfor tror du Ros skal skrive brev til G

Språkoppgave

L

a Lag en fi n tegning hun ser ut.b Skriv et brev til OsT

p ppg

a I denne teksten virkemiddel. Hvb Hvilke egennav forteller om sittc Hva kaller Osca

Tekstoppgave

S


Tegneserier

92

Tegneserier

Andy Warhol


Tegneserier

93

InnholdMed lommelykt under dyna ....................94

Tegneserier ............................................. 95

Teikneseriemusa .....................................96

Donald dukker opp .................................. 99

Ein motig maur ...................................... 105


Tegneserier

94

Med lommelykt under dyna

Arild Nyquist

Da jeg var liten, fantes det også tegneserier. Jeg husker ikke hva de het alle sammen, men de var i hvert fall snille. I dag er jo tegneseriene slemme og onde og nesten ufyselige, i alle fall mange av dem.

Den jeg husker best, var Knoll og Tott. Det var jo en ganske uskyldig sak, men forferdelig morsom. Vi hadde også Fiinbeck og Fia, Professor Tanke og en langbeint fyr som het Bustenskjold. Mor og far sa selvsagt aldri noe til at jeg leste tegneserier – men de sa noe om å slokke lyset når det var leggetid. Jeg måtte legge meg ved åttetida. Det var en regel, og den var ikke til å rokke.

Men som sagt – tegneseriene kom ut – da som nå. Og hadde jeg penger, kjøpte seg selvsagt. Men det hendte dagen ble for kort, det var mye stor fi sk i verden som skulle trekkes opp av både hav og elver. Sommerstid hang morellene på trærne – og gutta borte i veien kasta på stikka også – da måtte jeg være med. Og så ble jo tegneserien liggende da – til mørket seg på og klokka ble åtte.


Tegneserier

Men lille Arild hadde lommelykt, og hvem har ikke det? Så lå jeg der under dyna da, strålen var på. Men det hendte jo at det lød skritt i gangen. Da var det bare å slokke den brennende lampa, ligge der som om man var dypt inne i all verdens søteste søvn. Til skrittene igjen fjernet seg, og mor og far forsvant. Deretter ble strålen satt på igjen, og lesingen fortsatte.

TegneserierJeg liker tegneserier.Og det er ikke santat den som leser mange bladersnakker rart iblant.

Det hender jo jeg sier «GISP!»,men hvem gjør ikke det?Og blir man redd, må man si «GULP!»,det hører liksom med.

Du mumler «GUMLE!», når du spiser,«SNUFS!» når du er lei.Og alle roper «ARRRRGH!» og «TJI-HI!»,akkurat som meg.

Jeg sier bare «HIKK!» og «RAP!»,når jeg er veldig mett.Men hele natten sier jeg«ZZZZZZ».

Gustav Lorentzen

95


Tegneserier

96

TeikneseriemusaGianni Rodari / Steinar Lone

Ei teikneseriemus som var lei av å bu mellom sidene i ei avis og ville bytte ut smaken av papir med smaken av

ost, tok ordentleg til, hoppa og var plutseleg i verda til mus av kjøtt og blod.

– Plask! sa han med ein gong, for han lukta kattelukt.– Kva sa han? mumla dei andre musene, som kjende seg

underlegne andsynes dette merkelege ordet.– Splom, bang, gulp! sa musa, som berre kunne

teikneseriespråk.– Det må vere tyrkisk, sa ei gammal skipsmus, som før

han gjekk av med pensjon hadde seglt på Middelhavet. Og han prøvde å vende seg til han på tyrkisk. Musa såg forundra på han og sa:

– Ziip, svusj, bronk.– Det er ikkje tyrkisk, konkluderte skipsmusa.– Kva er det da?– Drapåfi sketur.Difor kalla dei han Drapåfi sketur og gav han rolla som

lokal bygdetulling.– Drapåfi sketur, spurde dei, liker du best parmesanost

eller sveitserost?– Splitt, grong, suurrr, svarte teikneseriemusa.– God natt, lo dei andre. Og så drog dei alle minste han i

halen for å høyre at han protesterte på slik morosam måte:– Zoong, splasj, skvarr!Ein gong drog dei på jakt i ei mølle, som var full av

sekkar med kvitt og gult mjøl. Musene sette tennene i desse godbitane og tygde alt dei kunne, så det sa krik, krik, krik,


Tegneserier

97

slik det let når mus tygg. Men frå teikneseriemusa kom det krek, skrek, skerek.

– Du kan no i alle høve lære deg å ete som danna folk, knurra skipsmusa. – Hadde du vore ombord i eit skip no, hadde du alt vore kasta overbord. Er du klar over kva for ein fæl låt du lagar?

– Kreng, sa teikneseriemusa, og snudde seg for å stikke hovudet inn i ein sekk med maismjøl.

Da gav skipsmusa eit teikn til dei andre, og musestille – bokstaveleg talt – lista dei seg vekk og etterlét seg den framande til sin eigen lagnad, sikre på at han ikkje ville fi nne vegen heimatt.

Musa heldt fram med å tygge ei stund. Da han til slutt oppdaga at han var aleine, var det for mørkt til å prøve å fi nne vegen, og han bestemte seg for å bli natta over i mølla. Han heldt på å sovne, da plutseleg to gule lys blei tende i mørket, og han høyrde den skremmande tassinga til fi re jaktlabbar. Ein katt!

– Skvasj! sa musa skjelvande.– Gragrragnau! svarde katten. Du store tid, det var ein

teikneseriekatt! Dei ekte kattane hadde jaga han frå seg fordi han ikkje kunne seie mjau slik det sømer seg.

Dei to fredlause omfamna kvarandre, svor evig vennskap og satt heile natta og konverserte i det merkelege teikneseriespråket. Dei forstod kvarandre fullt ut.


Tegneserier

L

T

S

Oppgave 17

Leseoppgave

a I teksten «Med lommelykt under dyna» av Arild Nyquist sier forfatteren at i dag er tegneserier «slemme», «onde» og «nesten ufyselige». Hvilke tegneserier tror du han tenker på?

b Hvilke tegneserier husker forfatteren best? c Gjenfortell innholdet i «Teikneseriemusa».

Språkoppgave

Hvilke lydhermende ord fi nner du i diktet «Tegneserier» og i fortellingen «Teikneseriemusa»?

Tekstoppgave

a Skriv et tegneseriedikt slik som Gustav Lorentzen har gjort i diktet «Tegneserier». b Velg en tegneseriefi gur du liker og beskriv den. Bruk så mange adjektiv som mulig. c Lag en tegneserie der tegneseriemusa

og tegneseriekatten møtes i mølla. Bruk noen av de lydhermende ordene du fi nner i teksten.

98


Tegneserier

Donald dukker oppPetter Wilhelm Scherven, Typisk norsk

I desember 1948 skjedde noe som skulle prege det norske folk for all framtid: Det første nummer av Donald Duck & co ble utgitt. Opplaget var på hele 40 000 eksemplarer, og bladet ble en umiddelbar suksess. Både voksne og barn kastet seg over de månedlige utgivelsene og lot seg rive med.De neste tiårene skulle en panikkslagen verden følge våpenkappløp og opprustning, men for en del lesere i Norge kom den kalde krigen litt i bakgrunnen. Her var vi vel så bekymret for hva Spøkelseskladden, Svarte-Petter og Skaftetryne pønsket på i nyeste nummer av Donald Duck & Co. Og mange generasjoner norske barn har lært seg å lese ved hjelp av tegneseriene om livet i Andeby.

99

And

y W

arho

l


Tegneserier

100

Grundig forarbeidBak den lettbeinte underholdningen i serierutene lå det mye hardt arbeid. For hva skulle alle fi gurene hete på norsk? Og skulle navnene i det hele tatt oversettes? Et raskt sveip til våre nærmeste naboland viser betydelig kreativ oversetterglede:

Svensk standardI Sverige valgte Disney-oversetterne å gi alle de viktigste karakterene svenske navn. Sjefen sjøl heter som kjent Kalle Anka. Han holder til i byen Ankeborg, og har et stormfullt forhold til Kajsa Anka. Nevøene lyder navnene Knatte, Fnatte og Tjatte, og den rike onkelen bærer det fornemme navn Joakim von Anka.

Disneys kanskje aller mest kjente fi gur, Mikke Mus, heter på svensk Musse Pigg og er kompis med Janne Långben.

Dansk inkonsekvensI Danmark begynte de uoriginalt nok med å bruke originalnavnet da Mickey Mouse i sin tid dukket opp på det hvite lerret. Da nevnte mus ble kompis med huden

Goofy, fi kk derimot oversetteren ånden over seg, og karakteren som på norsk heter Langbein, fi kk navnet Fedtmule.

Etter suksessen med Fedtmule fortsatte danskene freidig med å oversette navnene. Den uheldige anden og hans fl amme fi k navnene Anders og Andersine And, byen de bor i, er Andeby, og nevøene heter Rip, Rap og Rup. Den rike onkelen heter også her Joakim, med etternavnet von And.

Det desidert fjongeste danske navnet


Tegneserier

101

bærer imidlertid karakteren vi her hjemme kaller Timmy Gresshoppe. På dansk er dette nemlig blitt Jesper Fårekylling. Gratulerer, Jesper.

Finsk og islandsk oversetteriverPå fi nsk og islandsk har de gjort som svenskene og holdt seg til oversettelser. Donald heter Aku Ankka i Finland og Andrés Önd på islandsk. På begge disse språkene blir jo det aller meste morsomt for oss nordmenn, men etter nøye vurdering har vi valgt ut følgende favoritter: Petter Smarts lille hjelper heter på fi nsk Pikku Apulainen, og på islandsk går Spøkelseskladden under aliaset Svarti Skuggi.

Norske navnMed unntak av selveste Donald Duck har vi også på norsk vært fl inke til å gi seriefi gurene nye navn. Navnene bør være kjente for de fl este. Vi drister oss til å plukke ut noen favoritter også på vårt eget språk. På en knepen førsteplass fi nner vi Onkel Skrues sekretær, frøken Vable, tett etterfulgt av forbryterkumpanene Mikro-Midas og Farlige Fiffus på en delt andreplass.

Donald Duck & Co har ikke bare gitt norske barn lyst til å lese. Tegneseriene har også slått et slag for bokstavrim, eller allitterasjon:


Tegneserier

102

Noen Disneyfi gurer har virkelig fått fram kreativiteten hos oversetterne. Skrue McDuck bærer disse fornemme navnene:

dansk: Joakim von Andsvensk: Joakim von Ankaengelsk: Scrooge McDucktysk: Dagobert Duckestisk: Robert McPartfi nsk: Roope Ankkafransk: Balthazar Picsouitaliensk: Paperon de’ Paperonipolsk: Sknerus McKwaczportugisisk: Patinhas McPatospansk: Gil Pato

Doffen DuckDole DuckDolly DuckDonald DuckFarlige FiffusGuffen GåsGulbrand GråsteinKlara KuKlaus KneggMadam MimMikke MusMikro-MidasMinni MusRaptus von RuppSnipp og SnappØrnulf Ørn


Tegneserier

103

Andre fi gurer har derimot vært offer for en real idétørke. Verst har det gått utover Mikkes hund Pluto:

dansk: Plutosvensk: Plutoengelsk: Plutotysk: Plutoestisk: Plutofi nsk: Plutofransk: Plutoitalliensk: Plutopolsk: Plutoportugisisk: Plutospansk: Pluto


Tegneserier

104

L

T

S

Oppgave 18

Leseoppgave

a Når ble det første nummeret av Donald Duck gitt ut i Norge? b Hva tror du forfatteren mener med at navnet Pluto

har vært «offer for en real idétørke»? c Hva heter Donald Duck på svensk, dansk, fi nsk og

islandsk? d Hva heter Spøkelseskladden på islandsk? e Hva heter Skrue McDuck på svensk, fransk,

italiensk og spansk?

Språkoppgave

a Skriv de norske navnene på fi gurene i Donald Duck & Co som er nevnt i teksten. Sett strek under bokstavrimene.

b Gi eksempler på fornemme navn som er brukt på Disneyfi gurer.

Tekstoppgave

a Skap din egen tegneseriefi gur. Lag noen skisser og velg den beste. Gi fi guren din et navn og bruk

bokstavrim. b Tegn tre av tegneseriefi gurene som du får høre om i

teksten, og skriv navnet under hver fi gur. Bruk gjerne navn fra ulike land.


Tegneserier

105

Ein motig maurTekst av Tarjei Vesaas, illustrert av Steffen Kverneland


Tegneserier

106


Tegneserier

107


Tegneserier

108


Tegneserier

109

Oppgave 19

Leseoppgave

a Gjenfortell innholdet i utdraget fra «Ein motig maur» av Tarjei Vesaas.

b Hva tror du forfatteren mener når han sier om mauren: «Så gjekk han ut i verda. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fi enden hans,

alt saman.»? c Syns du mauren er modig? Begrunn svaret ditt.

Språkoppgave

a Hvordan er teksten plassert i denne tegneserien i forhold til i andre tegneserier?

b Finn eksempel på nærbilde og oversiktsbilde. c Hvilke lydhermende ord fi nner du i noen av rutene? d Hva heter disse ordene på bokmål: heimen, budde,

morgon, motig, beit, dei, framfor, saman, heile, byrja, trongt, mjuk, augo

Tekstoppgave

a Lag snakkebobler til de seks første bildene. Skriv hva som skal stå i hvert bilde. b Velg ett av bildene og beskriv det så detaljert som

mulig.

av Tarjei Vesaas.b Hva tror du forfatter mauren: «Så gjekk h alt som måtte vera fr alt saman.»?c Syns du mauren er m

Språkoppgave

ksten pdre teg

L

Tekstoppgave

a Lag snakkebobler Skriv hva som skalb Velg ett av bildene mulig.T

forhold til i andb Finn eksempel pc Hvilke lydhermd Hva heter disse morgon, motig, trongt, mjuk, a

a Hvordan er tekforhold til i andS


Documents

Ord for alt Ny utgave 6 Tekstbok