Revidert utgave av

Gorgus Coward, Norsk riksmålsgrammatikk

ved

John Ole Askedal, Tor Guttu, Per Egil Hegge,

Inger-Lise Nyheim †,

Arthur O. Sandved og Ole Michael Selberg

Kunnskapsforlaget

1. utgave 2013

Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål er en utvidet ogoppdatert utgave av Gorgus Coward: Riksmålsgrammatikk (1986).

© Det Norske Akademi for Språk og Litteraturog Kunnskapsforlaget

H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S ogGyldendal ASA, Oslo 2013

Medarbeidere:John Ole Askedal (hovedredaktør), Tor Guttu, Per Egil Hegge, Inger-Lise Nyheim †,

Arthur O. Sandved, Ole Michael Selberg

Prosjektleder: Øystein EekOmslag: Kristin Børtinghus

Sats: Type-it ASProduksjonssjef: Øystein Endresen

Skrift: 11/14 pkt. MinionTrykk og innbinding: Drukarnia Dimograf Sp. z o.o.

Printed in Poland

ISBN 978-82-573-2195-6

Utgivelsen har fått støtte fra Anders Jahres humanitære stiftelse, Bergens Riksmålsforening ogFondet for Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke ereksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov

(kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.

slik gjensidighetsbetydning: Han slåss. Videre kan noen av s-verbene brukestransitivt (altså med objekt): Hun minnes gamle dager, eller: De synes hun erflink, hvor synes betyr ’mener’. Dette er den betydning ordet oftest har i dag,selv om synes også kan være uselvstendig verb (kopulaverb) med predikativ:Dette synes vanskelig. (Jf. også: Det synes ’det er synlig’.)

Det kan være en viss usikkerhet forbundet med bøyning og skrivemåteav enkelte former av s-verb. Nedenfor gis det en liste over noen av dem,med formene angitt i den vanlige rekkefølge: infinitiv – presens – preteri-tum – perfektum partisipp:

finnes fins eller finnes fantes funnesgis gis gas (perfektum brukes ikke)lykkes lykkes lyktes lykkesslåss slåss sloss slåssspørres spørres spurtes spurtessynes synes syntes synes eller syntestrives trives trivdes trivesferdes ferdes ferdedes ferdes

Til spørres finnes også presensformen spørs med den særlige betydningen’det er tvilsomt’: Det spørs om vi får tid.

Svaret på innledningsspørsmålet er altså: Det har (eller er) lykkes (utent). Til forskjell fra riksmål har offisielt bokmål bare partisippformene lyktes,syntes og trivdes. Merk at vokalskiftet i slåss er det samme som i: slå – slår– slo – slått.

Mange av s-verbene forekommer sjelden eller aldri i perfektum, og det erderfor vanskelig – og uten praktisk interesse – å prøve å finne frem til per-fektum partisipp-form.

S-former brukes også til å uttrykke passiv: Det skrives for mange romaner’det blir skrevet for mange romaner’. Vi kommer tilbake til dette ved omta-len av passiv.

3.3 Tidsformenes bruk og betydning

3.3.1 Hvordan brukes verbets forskjellige tidsformer?I eldre skolegrammatikk ble presens ofte omtalt som «nåtid». Men presensbrukes slett ikke bare til å gjengi det som skjer her og nå, i dette øyeblikk.I en setning som Jeg ser at det går en mann på veien kan det være tilfellet nårjeg forklarer hva jeg i dette øyeblikk ser, nemlig at en mann går bortover denveien jeg står og betrakter og har oversikt over.

32

Verbet

Sier jeg derimot: Han går til skolen hver morgen klokken åtte, eller: Kino-forestillingene begynner klokken 17, 19 og 21, bruker jeg presens i en videreforstand om noe som gjentar seg fast og regelmessig innenfor et lengre tids-rom enn det som omfatter mitt her og nå.

Sammen med ord som betegner fremtid, brukes presens om det fremti-dige: Han reiser i morgen tidlig og kommer hjem om en uke. Faktisk er detteden vanligste måte å omtale det fremtidige på.

Presens brukes imidlertid også ofte om det fortidige: Ibsen er født i Skien,han er noen år apotekerlærling i Grimstad og reiser så til Kristiania. Der gårhan på Heltbergs studenterfabrikk. Han utgir Catilina. Osv. Denne brukenav presens er ganske vanlig, men passer ikke alltid like godt. I litteraturenkan slik «historisk presens» være et effektivt stilistisk virkemiddel. Et godteksempel gir Bjørnsons fortelling «Faderen»:

Fjorten Dage efter den Dag roede Fader og Søn i stille Veir over Vandettil Storliden for at samtale om Brylluppet. «Den Toften ligger ikke sik-kert under mig,» sagde Sønnen og reiste sig for at lægge den tilrette. I detsamme glider den Tilje, han staar paa; han slaar ud med Armene, giveret Skrig og faller i Vandet. – «Tag i Aaren!» raabte Faderen, han reiste sigop og stak den ud. Men da Sønnen havde gjort et Par Tag, stivner han.«Vent lidt!», raabte Faderen, han roede til. Da vælter Sønnen bagover, serlangt paa Faderen – og synker.

Vi ser hvordan dikteren bruker preteritum om den jevnt fremadskridendefortelling. Så inntreffer det noe: toften glir osv. Og nå følges sønnens hand-linger med bruk av verbet i presens, om farens brukes preteritum. Ved pre-sensbruken rykker handlingen oss kloss inn på livet, vi rives selv med i detsom skjer. Dette er nettopp hensikten med den historiske presens: at skild-ringen blir så handlingsnær at leseren ser det hele utspilles for sine øyne.I eksempelet ovenfor fører Bjørnson inn preteritum igjen ved farens beve-gelser, som derved blir en bakgrunnskontrast for dramatikken i sønnens.

Historisk presens bør brukes med måte. I moderne sportsjournalistikksynes den å være blitt noe nær en manér.

Preteritum brukes ved fortelling om en handling i fortiden – betegnelsenbetyr for øvrig opprinnelig ’det forbigangne’.

Vi bruker preteritum både når vi omtaler den enkelte handling i fortiden:I 1925 fikk han Nobelprisen, og den gjentatte handling: Hver dag i tredve årgikk han den samme vei fra hjemmet til kontoret.

Preteritum, særlig av være, brukes ikke sjelden i utrop: Det var noe til pre-stasjon!; Det var gutten sin, det!; Dette var en nydelig vin!

33

Verbet

Perfektum brukes når vi konstaterer et faktum som har en form for nåti-dig gyldighet eller relevans: Hun har sendt brevet; Bjørnson har skrevet «Ja, vielsker». Ordet perfektum betyr opprinnelig ’fullendt’ (jf. adjektivet perfekt),og det skulle da egentlig betegne at en handling er avsluttet. På norsk bru-kes imidlertid perfektum også om handlinger som er påbegynt i fortiden ogfremdeles vedvarer. Sier vi: Han har studert medisin i fem år, ligger det ikkei det at studiet dermed er avsluttet. En setning som Jeg har bodd på landet itre uker, kan da fortsettes både med: …og kom hjem i går (som betegner detavsluttede), og med: …og tenker å bli noen dager til (som betegner en fort-settelse).

Skal vi imidlertid tidfeste en slik avsluttet handling, må vi bruke preteri-tum: Hun sendte brevet i går; Bjørnson skrev «Ja, vi elsker» i 1859. Preteritumbrukes til mer nøytralt å berette og tidfeste.

Pluskvamperfektum betyr opprinnelig ’mer enn fullendt’ og betegner enhandling som er avsluttet i fortiden: Freden hadde bare vart tre måneder dakrigen brøt ut på ny. Som ved perfektum er handlingen ikke alltid avsluttet ide tilfeller hvor pluskvamperfektum brukes. Sier man: De hadde vært gift ifem år da deres første barn ble født, er det ikke dermed sagt at ekteskapet erforbi.

Futurum betegner opprinnelig ’det som skal bli’, og brukes til å uttrykkedet fremtidige. Det er nevnt at presens er den vanligste måten å angi enfremtidig handling på. Ellers brukes hjelpeverbene skal og vil. Men fordidisse to verbene også har et annet, «modalt» betydningsinnhold, henholds-vis av plikt og vilje, brukes de til å danne futurum bare når det ikke kommeri konflikt med deres modale betydningsinnhold.

Jeg vil reise i morgen tidlig uttrykker i vanlig bruk en vilje; det fremtidigeuttrykkes med skal: Jeg skal reise i morgen (eller som nevnt med presens: Jegreiser i morgen). Ved personlig subjekt vil vi ofte bruke hjelpeverbet skal:Skal dere se Peer Gynt i aften?; Når skal du begynne på datakurset? Er deri-mot subjektet ikke en person, altså ikke noe som kan tilskrives en personligvilje, brukes ofte vil: Denne beslutningen vil få alvorlige følger; Myndighetenevil nok engang innse hvilken ulykke dette er. Men vil påtreffes også ved per-sonlig subjekt: Det vil vi nok erfare; Du vil nok merke forskjell.

I forbindelser med ville og passiv infinitiv kan det være en forskjell mel-lom viljes- og fremtidsbetydning avhengig av om infinitiven er en bli- ellers-passiv. Bli-passiv er futurisk: Pasienten vil bli operert i morgen ’…kommertil å bli…’, mens s-passiv gir viljesbetydning: Pasienten vil opereres i morgen’…ønsker å bli operert…’. En del, særlig yngre språkbrukere bruker vil +infinitiv av s-passiv rent futurisk. Skulle det slå igjennom, vil språket misteen nyanseringsmulighet.

34

Verbet

Også andre verb opptrer som hjelpeverb for futurum. Vanlig er komme tilå, som gir det «reneste» futurumsuttrykk: Han kommer til å drive det langt;Vi kommer til å trenge god hjelp til dette; Det kommer utvilsomt til å gå galt.

Få med infinitiv er et av våre mest brukte hjelpeverb og har et modaltinnhold i form av tillatelse eller oppfordring: Du får komme når du kan; Dufår gi ham en oppstrammer. Men betydningen av (modalt nøytral) fremti-dighet kan være dominerende: Den som lever, får se; Vi får vite dette i mor-gen.

Futurum eksaktum betegner at en handling vil bli avsluttet en gang i frem-tiden innen et gitt tidspunkt: Han vil (kommer til å) ha malt båten lenge førden kan sjøsettes. Ofte kan få med perfektum partisipp brukes på en tilsva-rende måte: Han får malt båten før du kommer. Slike setninger er imidlertidofte tvetydige; vårt eksempel kan enten bety at subjektet han maler selv, ellerat han får en annen til å gjøre jobben for seg.

Kondisjonalis er som navnet sier – det betyr ’betingelsesvis antatt’ – ingenren tidsform, men uttrykker at en verbalhandling under visse tenkte vilkårville skje eller ville ha skjedd: Han ville male båten hvis den kunne sjøsettes,og: Han ville ha malt båten hvis den kunne ha blitt sjøsatt. Her er ville maleførste kondisjonalis og ville ha malt annen kondisjonalis.

3.3.2 Hjelpeverbet i perfektum og pluskvamperfektum: ha ellervære? Han er gått, eller: Han har gått?

Ha er det vanligst forekommende hjelpeverbet i perfektum og pluskvam-perfektum (samt i futurum eksaktum og annen kondisjonalis): Han har lestboken; Han hadde sett filmen. Men ved andre – bevegelses- og forandrings-verb – kan vi være i tvil: heter det Han har gått eller Han er gått?, Han er blittsyk eller Han har blitt syk?

Ved verb som gå kan en tradisjonell oppfatning av forskjellen sammen-fattes slik: Tenker vi på resultatet, altså at setningens subjekt ikke lenger ertil stede, vil vi bruke være: Han er gått hjemmefra. Tenker vi mer på bevegel-sen eller måten subjektet kommer frem på, vil vi si: Han har gått hele dagen.Slik er det også ved f.eks. reise: Han er reist, men: Han har reist uavbrutt i femdøgn. Noe lignende er det ved gjentatt handling, f.eks. ved komme: Han erkommet ’han er her nå’, men: Han har i det siste kommet hit hver eneste mor-gen. Ved forandringsverb som drukne, sovne, forsvinne og bli brukes tradi-sjonelt være: Hun var forsvunnet; Han var blitt gammel. I perfektum infini-tiv brukes ha: etter å ha blitt sjøsatt.

Nå ser det ut til at disse betydningsforskjellene svekkes, slik at ha overtarstadig mer, men vi bør ta forbehold om regionale forskjeller: På Vestlandet

35

Verbet

står skillet mellom ha og være stadig sterkt, mens ha dominerer på Østlandet(i svensk er ha(va) enerådende). I velpleiet riksmål foretrekkes stadig den tra-disjonelle ha–være-fordelingen: Hun har kommet seg, men han er blitt gammel.

3.3.3 Heter det Han skulle sendt brevet i går eller Han skulle hasendt brevet i går?

Dette er faktisk et gammelt stridsspørsmål. Noen hevder at det første uttryk-ket i overskriften skyldes slurv og må være galt. Men uttrykksmåten ergammel i norsk. August Western sier i sin store riksmålsgrammatikk, somkom i 1921: «Når der efter et modalt hjelpeverb i pret[eritum] skulde ståperf[ektum] infinitiv med ha eller være, utelates ofte disse siste». Blant deeksempler Western nevner, gjengis her et fra Jonas Lie: Han skulde givetmeget til for at kunne set tvertigjennem den. (Her er ha utelatt både etterskulde og etter infinitiven at kunne; jf. med infinitiv ha i moderne rettskriv-ning: Han skulle ha gitt meget for å kunne ha sett tvert igjennom den.)

Utelatelse av ha (eller være) i slike tilfeller må anerkjennes som språkrik-tig. Man kan trygt skrive: Han skulle sendt brevet; Hun burde gjort det; Pet-ter kunne tenkt på dette før osv.

3.3.4 InfinitivsmerketFuturum og kondisjonalis dannes med infinitiv som infinitt form. Infini-tiven står da i sin «rene» form uten infinitivsmerke og svarer til verbetsstamme med endelsen -e: lese, reise, eller den er lik stammen: nå, bo. Infi-nitiv opptrer også ofte med infinitivsmerket å: å lese, å bo. Formen medforanstilt å brukes som utfylling til verb, adjektiver, substantiver og prepo-sisjoner. Det betyr at den i likhet med substantivledd kan være subjekt ellerobjekt, styrelse til en preposisjon osv.: Å reise var det morsomste han visste;Hun liker å lese; De forsøker alltid å uttrykke seg korrekt; De gleder seg til å bopå landet.

Infinitivsmerket settes som regel etter nektelsen ikke og andre lignendeadverb som hører til infinitiven: Han mislikte ikke å kunne arbeide lenger;Hun syntes det var leit plutselig å måtte forlate familie og venner. Underti-den settes slike adverb, særlig ikke, også mellom å og infinitivformen: Hanmislikte å ikke kunne arbeide lenger; Hun syntes det var leit å plutselig måtteforlate familie og venner. Denne muligheten er av nyere dato i norsk.

Infinitiv med infinitivsmerke kan også opptre som en «utfyllende infini-tiv» og står da som et utfyllende tillegg til et setningsledd: Den feilen er lettå oppdage; Jeg har svært mye å gjøre i dag; Hun fikk noe annet å tenke på.

36

Verbet

Infinitiv uten infinitivsmerke brukes, som vi har sett, ved de sammensattetider futurum og kondisjonalis når hjelpeverbet er skulle eller ville. Infini-tivsmerket å mangler ved modale hjelpeverb, altså etter skulle, ville, kunne,måtte, burde, tore: Han tør ikke gjøre det; Du må gå nå; Hun skal likevelkomme; Vi bør ikke bli her lenger; De ville reise; Han kunne ikke svømme. Vedgidde brukes heller ikke infinitivsmerke: Han gadd knapt reise seg.

Regionalt, f.eks. i Trøndelag, består det ved kunne en betydningsforskjellmellom infinitiv uten og med infinitivsmerke: Jeg kan å svømme ’…beher-sker kunsten å svømme’ vs. Jeg kan ikke svømme i dag (for jeg har skadetfoten) ’det er ikke mulig for meg å svømme i dag’. Standardspråklig brukesbare infinitiv uten infinitivsmerke.

Etter tør – torde forekommer av og til et feilaktig å foran den følgendeinfinitiv: *Hun torde ikke å gjøre det; *Når kunstnere ikke tør å skape…; *allesom tør å satse på nytt. Her spiller antagelig likhet i betydning mellom turdeog våge en rolle; iblant kan vi nemlig motsatt se feilaktig utelatelse av å ettervåge: *Du våger ikke gjøre det! Korrekt er altså: Hun tør (torde) ikke gjøre detog Hun våger (våget) ikke å gjøre det.

Som nektet motstykke til måtte fungerer behøve og trenge: Du må malehagemøblene, men du behøver (trenger) ikke (å) gjøre det med en gang. Set-tes å, forholder disse verbene seg som det store flertall av verb, som kreverå når de følges av en infinitiv. Utelates å, konstrueres de som måtte, som destår i et nært betydningsmessig forhold til, og som modalverb i sin almin-nelighet. Begge deler er grammatisk velbegrunnet og må anses som kor-rekt.

Det hender at infinitivsmerket utelates også ved andre verb med enbetydning som ligner modalverbenes, som greie, orke, tåle: Han greide ikkeholde på lenger; Hun orket ikke stå opp; Hun tålte ikke høre på støyen fra gaten.Men her er det mest korrekt å beholde å: Han greide ikke å holde på lenger;Hun orket ikke å stå opp; Hun tålte ikke å høre på støyen fra gaten.

3.3.4.1 å eller og?Mange har problemer med det lille ordet foran infinitiven, infinitivsmer-ket å. Problemet er om det skal skrives å eller og, siden begge ordene idag uttales [å]. Det kan både føre til at konjunksjonen og feilaktig skriveså: *epler å pærer, og at det i stedet for å skrives og: *Hun forsøkte og sove.Det finnes språkbrukere som uttaler og med hørlig g-lyd, men denne utta-len dekker da ofte både å og og, slik at resultatet kan bli riktig epler ogpærer i kombinasjon med feilaktig *Hun forsøkte og sove (sistnevnte er ensåkalt hyperkorreksisme ’et uttrykk som forsøkes gjort så korrekt at det blirgalt’).

37

Verbet

Som grunnregel kan man fastslå: å kan bare brukes når det følger en infi-nitiv etter. (Infinitiven behøver ikke å stå umiddelbart etter å, selv om det erdet vanlige. Et adverb, særlig ikke, kan, som nevnt, komme imellom, f.eks.:Jeg forlanger å ikke måtte betale ekstra for dette.)

Og står foran en infinitiv med utelatt infinitivsmerke som er sideordnetmed en foregående infinitiv med infinitivsmerke: Hun måtte slite og slepedagen lang, mens han kunne gå på byen og forlyste seg, men nå ønsket hun åreise bort og forsørge seg selv. (Se nedenfor om uttrykk som Vi ble sittende ogsnakke sammen og Han ville ut og bade.)

Infinitiv som objekt har infinitivsmerket, altså: Han forsøkte å snakke rik-tig ; Han lærte å lese. Det gjelder selvfølgelig også når setningens styrendehovedverb selv står i infinitiv: Han måtte forsøke å snakke riktig; Lille Petterskulle lære å lese. Her får vi to infinitiver etter hverandre slik at den siste erobjekt for den første. Blant de verb som ofte styrer en å-infinitiv som objekt,er begynne, slutte, forsøke, prøve, lære.

La oss anvende disse reglene for fordeling av å og og på følgende eksem-pel (med _ som tegn for manglende å eller og): Han skulle forsøke _ begynne_ lære _ lese _ skrive fransk. For å plassere å og og riktig må vi vite hvilke avdisse infinitivene som er underordnet – altså objekt til – den foregående (daskal vi ha å), og hvilke som er sideordnet (og da må bindes sammen med og).

I vårt eksempel er å begynne objekt for forsøke (som på sin side er avhen-gig av modalverbet skulle som krever ren infinitiv), begynne krever å lære,mens å lese og å skrive er sideordnet og sammen objekt for å lære, som ogsåkrever å-infinitiv. I denne sideordningsforbindelsen kan det andre av deto infinitivsmerkene utelates (jf. ovenfor). Hele setningen blir da slik: Hanskulle forsøke å begynne å lære å lese og (å) skrive fransk.

En praktisk prøve på hvordan to eller flere infinitiver forholder seg tilhverandre, er den såkalte fortidsprøven. Man tar for seg to og to, først for-søke og begynne. Man setter den første i preteritum: forsøkte, og gir den etsubjekt: han forsøkte. Så knytter man det andre verbet til det første og opp-dager at det ikke kan stå i preteritum: *han forsøkte å begynte er umulig;det må hete han forsøkte å begynne. Det er altså ikke tale om sideordning,og da er det å som skal stå foran infinitiven. Samme resultat kommer mantil når man behandler begynne og lære på samme måte: ikke sideordning.Likedan med ordene lære og lese. Men når det gjelder lese og skrive, blir detannerledes. Knytter vi verb nr. 2 til han leste, ser vi at det må stå i preteri-tum: skrev; setningen *han leste å skrive er umulig. Dette viser at de to ver-balhandlingene – lesingen og skrivingen – er likeverdige; han lærte både ålese og å skrive. Verbene må forbindes med en sideordnende konjunksjon,enten de står i preteritum eller infinitiv.

38

Verbet

3.3.4.2 Han ville ut å bade eller Han ville ut og bade?En infinitiv har etter hovedregelen og foran seg bare når den er sideordnetmed en annen infinitiv. Men det finnes visse unntak. Et slikt tilfelle er set-ninger som: Han ville ut og bade; Han skulle til Oslo og begynne på Univer-sitetet. Her kan man på den ene side anta en underforstått infinitiv (somer elliptisk utelatt): Han ville (dra) ut og bade; Han skulle (reise) til Oslo ogbegynne på Universitetet. På den annen side er tilstedsuttrykk som ut og tilOslo svært vanlige ved modalverb, slik at det faktisk ikke er nødvendig åanta noen utelatelse: Han ville hjem, men hun ville til byen. I så fall har viher å gjøre med sideordning av infinitiv med et betydningsmessig beslektettilstedsuttrykk: Han ville ut + Han ville bade = Han ville ut og bade, som kanbetraktes som sideordning av to verbalhandlinger.

I slike eksempler ser man av og til infinitivsmerke i stedet for og: Han villeut å bade; Han ville dra ut å bade. Denne skrivemåten er historisk og mar-kerer den siste infinitiven som et uttrykk for hensikt. I eldre språk var infi-nitivsmerket enerådende i slike setninger (med en såkalt final infinitiv), mennå anses sideordning med og som det korrekte. Vil man uttrykkelig fremhevehensikten, brukes i moderne norsk vanligvis for å: Han ville dra ut for å bade.

3.3.4.3 Bli med presens partisipp og infinitivPresens partisipp av visse verb kan sideordnes med infinitiv i noen spesielleuttrykk med bli: Vi ble sittende og snakke sammen til langt på natt; De blestående og diskutere oppe ved talerstolen. Bruken av og er her logisk: De tohandlingene er samtidige, og bruken av og har sitt grunnlag i uttrykk som:Vi satt og snakket; De stod og diskuterte, med sideordning av en finitt form avet bevegelses- eller «kroppsstillings»-verb som gå, stå, sitte, ligge med finittform av et annet verb. I uttrykk som: Vi ble sittende og snakke sammen inn-føyes det første verbet i sideordningen som presens partisipp avhengig av bli,mens det andre verbet blir til en infinitiv; «sideordningsmerket» og behol-des. Skal en hensikt uttrykkelig fremheves, kan for å brukes: Vi ble sittendefor å snakke sammen osv.

3.3.4.4 Adjektiv med så og faste uttrykk med infinitivAdjektiver med foranstilt adverb så krever å-infinitiv: Han var så vennlig åoppgi telefonnummeret. Ellers brukes og: Han var vennlig og oppgav telefon-nummeret. I tilfeller som Vær så snill å ringe meg! er å ringe dermed en utfyl-lende infinitiv til imperativuttrykket vær så snill, mens det uten så heter: Værsnill og ring meg! Den mer muntlige uttrykksmåten Vær så snill og ring meg!følger dette vanlige sideordningsmønsteret.

En del faste uttrykk inneholder gamle hensiktsinfinitiver med å: så å si,

39

Verbet