4

Geologioglandskap:enreiseitid

Fra ‘Varangeristiden’ for 600 millioner år siden til isavsmeltingen etter den siste istiden for 20 000 år siden gir bergartene og landskapet

på Varangerhalvøya et gløtt inn i jordens fortid.

Geoffrey D. Corner

V arangerhalvøya har mange særtrekk som gjør området til et yndet besøksmål for geologer

og andre naturinteresserte. Her finnes

gamle avsetningsbergarter fra siste del av jordens urtid (sen prekambrium) som er bedre bevart enn noe annet sted i Norge. Bergartene ble avsatt for 800

til 550 millioner år siden, like før livets store oppblomstring i kambrium. De mangler fossiler bortsett fra spor etter primitive alger. Til gjengjeld forteller de i detalj om brede elvesletter, grunne og dype havområder, og omfattende istider lenge før den siste istiden.

Områdets geologiske historie de siste 500 millioner år har for en stor del gått tapt på grunn av omfattende erosjon. Mye av det eroderte materialet ligger nå på bunnen av Barentshavet der det danner yngre, delvis olje- og gassførende lag. Det er først når vi nærmer oss den siste istiden at vi igjen kan avlese områdets geologiske historie i landskapet. Løsmassene og landformene fra isavsmeltingen er nærmest uforandret siden de ble dannet for 12 000 til 15 000 år siden. Likeså de hevede strandlinjene, som gjør en tur rundt kysten til en spesiell naturopple-velse. Noen av landformene forteller om

Viktige hendelser i Varangerhalvøyas geologiske historie plottet sammen med en klimakurve som viser vekslinger mellom ishus (kalde)ogdrivhus(varme)forhold.Tegning:GeoffCorner.

Ottar302–2014(4):4–12

Ottar nr.4/2014.indd 4 22.09.14 08:39

5

klimaendringer, mens dagens arktiske klima og sparsomme plantedekke gjør bergartene og landformene godt synlige. De beste områdene er fredet som natur-reservat, men landskapet som helhet er stadig sårbart for inngrep.

På randen av det baltiske skjoldetDet baltiske skjoldet er et område med harde gneisbergarter fra jordens tidlig urtid (1,5–2,9 milliarder år) som har overlevd senere jordskorpebevegelser noenlunde intakt. Det er det vi i dag kaller grunnfjellet. Skjoldbergartene finnes på sørsiden av Varangerfjorden. Avsetningsbergartene på Varanger-halvøya ble avsatt oppå denne gamle plattformen av skjoldbergarter på et tidspunkt da området lå mye lengre sør, trolig sør for ekvator. Området har så beveget seg sakte nordover i takt med bevegelsen i jordskorpeplatene. Reisen tok mer enn 600 millioner år før bergartene havnet der vi finner dem i dag.

Jordskorpebevegelser, berggrunn og landskapUnder reisen nordover er bergartslagene blitt skråstilt, foldet og forskjøvet i forhold til hverandre. Nærmest skjoldområdet, langs Varangerfjorden, er forstyrrelsen liten og lag av sandstein og skifer er svakt skråstilt. De danner et rolig, relativt mykt landskap som står i sterk kontrast til det småknudrete landskapet på grunnfjellsbergarter på sørsiden av fjorden. Lengre nord og vest øker forstyrrelsene. Bøyde lag er godt synlige på vestsiden av Giemašfjellet ved Leirpollen innerst i Tanafjorden, mens steiltstående lag er utbredt langs Barentskysten.

Bevegelser i jordskorpen førte også til oppsprekking og forskyvninger langs bruddflater og forkastninger. Den mest markerte av disse er forkastningssonen som løper tvers over Varangerhalvøya i øst-vest retning fra Trollfjord til Komagelv. Den danner en svakhetssone som kan spores i terrenget som en forsenkning med daler og innsjøer. En sidelengs og nedover bevegelse

Under:Storfold(prikketlinje)ikvartsittpåvestsidenavGiemašfjelletvedLeirpolleniTana. Lagene ble bøyd under den kaledonske fjellkjedefoldingenforomlag450millionerårsiden.Pilenviserstrandlinjensommarkererhavnivåetfor12500årsiden.Foto:GeoffCorner.

Over: Jordkloden for omlag 600 millioner år siden. Prikkene viser steder der breav- setninger fra ‘Varangeristiden’ er funnet. Tegning:GeoffCorner,modifisertetterTorsvikm.fl.1996.

Ottar nr.4/2014.indd 5 22.09.14 08:39

6

langs denne forkastingen har bragt bergarter avsatt i et havbasseng lengre vest (Barentshavsregionen) inn på nordsiden av bergarter avsatt i kystnære områder på grunnfjellsplattformen i sør (Tanafjord-Varangerfjordregionen). Sprekker som har oppstått før og under disse bevegelsene er stedvis fylt med diabas, en mørkgrå, krystallinsk bergart dannet ved størkning av smelte som har trengt seg opp fra jordens indre.

De yngste bergartene på Varangerhalv-øya ligger helt i nordvest (Tanahorn-dekket). Det er omdannete (metamorfe) bergarter som ble skjøvet inn i området som flak da den kaledonske fjellkjeden

ble dannet lengre vest for omlag 450 millioner år siden. Varangerhalvøya lå like i utkanten av fjellkjeden og ble spart for de verste omveltningene.

Avsetningsbergartene på nært holdBergartene på Varangerhalvøya består hovedsakelig av lagdelt sandstein, slamstein og leirskifer, stedvis også kalkbergarter og konglomerat (forsteinet grus). På nært hold har de i stor grad beholdt det utseende de hadde da de ble avsatt som løsmasser for flere hundre millioner år siden, nok til å gi oss et ganske klart bilde av datidens miljø, til

dels også klima. Former som bølgerifler er godt synlig på sandsteinsflater mange steder. Likeså kryssjiktning, dannet av strømmende vann på en sandig elvebunn eller i grunne havområder.

På Store Ekkerøy finnes konglomeratlag som inneholder gruskorn som er tydelig vindslipt. De har en helt spesiell form med svakt buete, polerte flater. Slike former kalles for dreikanter (eller venti-fakter) og dannes i dag i ørkenområder. Det minner oss om at landplanter i sen urtid ennå ikke var utviklet og det manglet derfor et plantedekke som kunne binde sand og hindre sandflukt og vindslipning av eksponerte flater.

På den nordlige delen av Varangerhalv-øya finner vi dyphavsavsetninger. De består av vekslende, parallelle lag av grå sandstein (gråvakke) og slamstein som tilsammen utgjør lagpakker som er flere tusen meter tykk. Lagene ble avsatt på store undersjøiske vifter der sand- og slamstrømmer raste nedover sokkelskrå-ningen med jevne mellomrom. Lagene er senere blitt foldet og snudd til vertikal stilling og danner i dag et særpreget

Bergarter som forteller om avsetningsfor- holdene for 550–800 millioner år siden: A)Bølgeriferisandsteinavsattietgrunthav,StoreEkkerøya.B)Sporetterprimitivelivsformer(stromatolitter)somvokstepåentropisktidevannsflate,Syltefjorden. C)KryssjiktningisandsteinpåVadsøya,avsatti en forgreinet elv lik dagens Tanaelv. D)Vindsliptekvartskornietkonglomerat,StoreEkkerøya.Foto:GeoffCorner(A,C,D)ogSteffenBergh(B).

A B

C D

Ottar nr.4/2014.indd 6 22.09.14 08:39

7

landskap langs kysten vest for Vardø og vest for Kongsfjord.

Flere bergarter tyder på avsetning under varme, nærmest tropiske forhold. Blant disse er kvartssandstein (kvartsitt) som består av nesten ren kvarts. Kvarts er et motstandsdyktig mineral som overlever kjemisk forvitring bedre enn de fleste andre mineraler. Kvartsitter danner høye fjell sør for Trollfjord-Komagelv- forkastningen, fra Stangenestind (725 m) i vest, til Kjøltindan (586 m) og Falkfjellet (545 m) i øst. Her finner vi også det hvite Hanglečearro (619 m) som rager imponerende i terrenget nord for veien over fjellet, og det rødlige Giemaš ved Leirpollen der kvarts har vært utvunnet som industrimineral siden 1973.

Andre bergarter dannet under varme forhold er lys, gulaktig, dolomittkalk-stein og slamstein som inneholder tørkesprekker og stromatolitter. Stromatolitter er små forhøyninger dannet på tidevannsflater der klebrige algematter utskilt av cyanobakterier har fanget opp kalkslam fra vannet. De er ett av få spor etter primitive livsformer fra jordas sene urtid. Alderen er ca. 650 millioner år. Slike former dannes fortsatt i dag i varme strøk langs kysten av Australia og Florida.

Istider i urtiden – VarangeristidenEn av de mest spennende bergartene på Varangerhalvøya er morenekonglomerat (forsteinet morene eller ‘tillitt’) fra den såkalte Varangeristiden. Bergarten sees mange steder langs veien vest for Vadsø og forekommer i to forskjellige nivå i lagfølgen. Dette viser at det har vært minst to istider i sen urtid. Best kjent er Bigganjargatillitten ved Oibaččanjarga som ligger en halvtimers gangavstand langs stranden øst for Karlebotn. Det spesielle ved denne lokaliteten

er at morenekonglomeratet ligger direkte oppå en isskurt sandsteins-flate. Skuringsstripene viser at breen beveget seg i to forskjellige retninger før morenen ble avsatt for omlag 600 millioner år siden.

Varangeristiden er velkjent inter- nasjonalt. Den skjedde på en tid da klimaet på jorden ser ut til å ha vekslet

Gråsandstein(gråvakke)tilhørendeBarents-havsgruppen sørøst for Hamningberg, avsatt i et dypt havbasseng for omlag 800 millioner år siden. Etter avsetning har lagene blitt skjøvetoppisteiltståendestilling.Foto:GeoffCorner.

FredetlokalitetvedOibaččanjarga, Varangerfjorden.Forsteinetmorene(Bigganjargatillitten)liggerpåenisskurtsandsteinsflate,beggedannetunderVarangeristiden for 600 millioner år siden. Foto:GeoffCorner.

Ottar nr.4/2014.indd 7 22.09.14 08:39

8

mellom det som betegnes som ‘ishus’ forhold med store nedisninger, og ‘drivhus’ forhold med temperaturer varmere enn i dag. Årsaken til denne vekslingen har trolig sammenheng med jordens bane rundt sola, fordelingen av land- og havområdene og endringer i jordens atmosfære.

Landskapsdannelse under de kvartære istideneEn global nedkjøling som startet for omlag 50 millioner år siden førte etter

hvert til nedisninger av økende omfang, slik at Varangerhalvøya til slutt var helt eller delvis dekket av breis gjentatte ganger i løpet av de siste 2,6 millioner år (kvartærtiden). Spor etter istiden finnes bl.a. i form av dype fjorder, U-daler og innsjøer som isen har gravde ut langs svakhetssoner i berggrunnen. Varangerfjorden er gravd ut langs en slik svakhetssone der lite motstands- dyktige avsetningsbergarter i nord grenser mot harde grunnfjellsbergarter i sør.

Strømlinjeformede fjellknauser (rundsva), avlange rygger og furer (flutes) i morenemateriale, og skuringsstriper på bergoverflater, vitner om kraftige isstrømmer som drenerte fra innlandet og ut mot Barentshavet. De fulgte baner av minst motstand østover langs Varangerfjorden og nordover langs Tanafjorden. På høydedragene har isen vært mer stillestående, trolig frosset til underlaget i lengre perioder. Her finner vi V-formede elvedaler som ser ut til å ha overlevd minst en istid uten å bli omformet av isbreer. Gode eksempler finnes sørøst for Syltefjorden.

Spor etter den siste isavsmeltingenDe ferskeste sporene etter istiden stammer fra den siste avsmeltingsfasen. Nordkysten av Varangerhalvøya ble isfritt først, for omlag 15 000 år siden. Det tok ytterligere et par tusen år før brefronten hadde trukket seg tilbake til indre fjordstrøk. Randmorenerygger ble dannet der brefronten hadde et lengre opphold under tilbaketrekningen. Blant de eldste er moreneryggen som danner en innsnevring i fjorden ved Strømsneset innerst i Kongsfjorden. En rygg av tilsvarende alder løper langs høydedraget mot Oksevatnet, vest for Vardø. Oksevatnet var på den tiden en bresjø som hadde overløp mot øst gjennom en dyp canyon. Området er nå

Bretilbaketrekning, tidligere havnivå og andre landformer plottet på et høydekart over Varangerhalvøya.Tegning:GeoffCorneretterkartavbl.a.Sollidm.fl.1973.

Ottar nr.4/2014.indd 8 22.09.14 08:39

9

beskyttet som Oksevatnet Landskaps-vernområde.

Breen produserte ellers mye smeltevann, og eroderte smeltevannsløp er utbredt i fjellområdene. Smeltevannet fulgte ofte iskanten på skrå av dagens terreng og drenerte til slutt mot kysten der vi finner grusige breelv- og deltaterrasser.

Morenemateriale ligger igjen etter avsmeltingen over store deler av Varangerhalvøya, spesielt i sør og på lavereliggende partier i nord. Der breisen til slutt smeltet ned ble morene- og blokkmateriale som lå inne i og oppå isen dumpet i uregelmessige hauger eller spredt på overflaten som flyttblokker. Gode eksempler finnes langs veien over Kongsfjordfjellet.

Gamle strandlinjer – arven etter istiden I likhet med flere andre steder i Øst-Finnmark, kan Varangerhalvøya framvise noen av verdens fineste hevede strandlinjer. De høyeste, ved den ‘marine grensen’, ligger opptil 80 til 100 m over

dagens havnivå. De ble hevet fordi isen ikke lenger presset ned jordskorpa. Hevningen fortsetter i dag, dog med minsket hastighet (1–2 mm/år), fordi jordens indre ennå ikke helt har tilpasset seg den nye vektfordelingen.

De eldste strandlinjene finnes i nordøst der kysten ble isfri først. Havet fulgte etter isfronten langt oppover dalene, helt opp til Storfossen i Tanadalen og over eidet mellom Varangerfjorden og Tanadalen. Varangerhalvøya var

Nede:Gamlestrandlinjerogelveterrasserhevet over havnivået etter siste istid ved Sandfjord.Foto:GeoffCorner.

Oppe:HevetrullesteinsstrandvedSandfjord,sørøstforBerlevåg.Strandvolleneligger20–30 m over dagens strand og ble dannet foromlag10000årsiden.Foto:GeoffCorner.

Ottar nr.4/2014.indd 9 22.09.14 08:39

10

således en øy like etter isavsmeltingen for omlag 12 000 år siden.

Heving av landområder etter istiden har skapt en rekke lavereliggende strandvoller og terrasser langs kysten samtidig som elvenedskjæring har skapt terrasser innover langs dalene. De høyeste og mest værutsatte strand- vollene består av grus og rullestein, mens lavere strandterrasser i beskyttede bukter gjerne består av sand. Vind har flere steder omformet sandavsetningene ved kysten og dannet erosjonsgroper og sanddyner.

Frostformer og klimaendringerFrostaktivitet etter istiden har skapt en rekke former som gjenspeiler områdets arktiske klima og klimaendringer siden slutten av siste istid. Frostsprengning og steinsprang like etter istiden har dannet skredvifter flere steder, for eksempel ved Sandfjord nær Berlevåg.

Frost-polygoner og sorterte steinsirkler av ulike slag finnes mange steder der underlaget er dårlig drenert og is dannes om vinteren. En spesiell form som er lett å få øye på fra luften er tundra polygoner (fossile iskiler). De danner et sprekkemønster av 4- eller 5-sidede

polygoner mellom 10 og 40 m i diameter. De forekommer på grusige breelv- terrasser og gamle strandterrasser, men aldri lavere i terrenget enn strandlinjen som markerer havnivået for 12 500 år siden. De ble dannet i en tid da permafrost var mer utbredt enn i dag. Sprekker i jorda som oppstod under streng kulde om vinteren ble fylt med is som vokste til iskiler. Da klimaet omsider ble varmere og isen smeltet, ble sprekkene fylt igjen med sand og grus og mønsteret ble bevart.

Permafrost på Varangerhalvøya finnes i dag kun sporadisk, hovedsakelig i fjellområdene (se side 13). På gunstige steder finnes allikevel permafrost nesten helt ned til havnivå, i såkalte palsmyrer der iskjerner i små forhøyninger (pals) på myra beskyttes mot smelting om sommeren av et isolerende torvlag. Pals dannes der årsmiddeltemperaturen er rundt null grader, mens tundrapoly-goner trenger minst fem grader lavere temperatur.

Blokkfelt dekker store områder på Varangerhalvøya, hovedsakelig over 300–400 m o.h. Frostforvitring under tidligere kalde forhold er den mest nærliggende forklaring for deres dannelse. Det finnes imidlertid bevis, i form av finkornet forvitringsmateriale flere meter under blokkfeltene, samt funn av leirmineraler som dannes kun

Skredvifterdannetvedsteinsprang(bakgrunn)ogsanddynerdannetavvindblåststrandsand(forgrunn)vedSandfjord.Foto:GeoffCorner.

Ottar nr.4/2014.indd 10 22.09.14 08:39

11

under varme forhold, for at blokkfeltene har utviklet seg delvis under varme forhold over lengre tid. De har, med andre ord, overlevd gjentatte ned- isninger på samme måte som V-dalene omtalt tidligere. Dette forsterker inntrykket av at landskapet på Varangerhalvøya, som de fleste landskaper, har utviklet seg over flere millioner år under vekslende varme og kalde klimatiske forhold.

Litteratur:Fjellanger, J. & Sørbel, L. 2007. Origin of the palaeic landforms and glacial impact on the Varanger Peninsula, northern Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift 87, 223–238.

Ramberg, I.B., Bryhni, I. & Nøttvedt, A. (red.). 2006. Landet blir til – Norges geologi Norsk Geologisk Forening, Trondheim, 608 sider.

Siedlecka, A., Roberts, D. & Olsen, L. 1998. Geologi på Varangerhalvøya: En oversikt med ekskursjonsforslag. Gråsteinen 3, 1–122. Norges geologiske undersøkelse, Trondheim.

Sollid, J.L., Andersen, S., Hamre, N. Kjeldsen, O., Salvigsen, O., Sturød, S., Tveitå, T. & Wilhelmsen, A. 1973. Deglaciation of Finnmark, North Norway. Norsk geografisk Tidsskrift 27, 233–325.

Torsvik, T.H., Smethurst, M.A., Meert, J.G., Van der Voo, R., McKerrow, W.S., Brasier, M.D., Sturt, B.A. & Walderhaug, H.J. 1996. Continental break-up and collision in the Neoproterozoic and Palaeozoic – A tale of Baltica and Laurentia. Earth Science Reviews 40, 229–258.

Geoff Corner er cand. real. og førsteamanuensis i kvartærgeologi og sedimentologi ved Institutt for geologi, Universitetet i

Tromsø. Han har i mange år ledet geologiske feltkurs og ekskursjoner i Tana- og Varangerområdet for studenter og forskere fra både inn- og utlandet. Forsknings- interessene omfatter istidshistorie, skred, havnivåendringer, og fjord-, strand- og deltastudier. Adresse: Institutt for geologi, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. E-post: geoff.corner@uit.no

Flyttblokkerlagtigjenunderbreav- smeltningenforomlag15000årsidenvedBuetjern,østforKongsfjord.Foto:GeoffCorner.

Ottar nr.4/2014.indd 11 22.09.14 08:39

12

Permafrost på Varangerhalvøya

Ketil Isaksen

Der det er frost i bakken året rundt er det permafrost. Permafrost er definert av temperatur: for at et sted har permafrost må temperaturen i bakken (jord eller fjell, der også is og organisk materiale kan inngå) forbli på eller under 0 °C i minst to påfølgende år.

Om lag en fjerdedel av jordas landover-flate på den nordlige halvkule har i dag permafrost. Den finnes hovedsakelig i polare strøk, men også i høyfjells-områder verden rundt. Tykkelsen av permafrosten varierer; fra mindre enn én meter til mer enn 1500 meter. Et område i Sibir har permafrost helt ned til 1650 meter under bakkeoverflaten.

Om sommeren tiner det øverste laget av permafrosten, det såkalte aktive laget. Dybden av det aktive laget varierer i ulike områder, men er typisk fra noen titalls cm til flere meter tykt. Det aktive laget tiner og fryser hvert år.

Utsiktmotnordøstfraca.470mo.h.påStorkløftfjelletiBerlevågkommune.Pådettestedethardetværtutførtkontinuerligetemperaturmålinger i bakken siden 2002. Resultatene indikerer at det akkurat her er marginalpermafrost,medengjennom- snittstemperaturnærbakkeoverflatenpå ca.0graderC.Foto:KetilIsaksen.

Ottar302–2014(4):12–13

Ottar nr.4/2014.indd 12 22.09.14 08:39

13

Mye av permafrosten i Sibir, Alaska og Canada er svært gammel og ble dannet under kalde glasiale perioder. Permafrosten i disse områdene har da eksistert gjennom hele varmeepoken etter siste istid (Holocen, fra ca. 11 700 år før vår tid). Permafrost som er tynnere enn 100 meter er hovedsakelig dannet i siste halvdel av Holocen. I enkelte områder er permafrosten svært ung og ble dannet i perioden 1550−1850, under den såkalte «lille istid».

I Norge finnes permafrost først og fremst i fjellet og i enkelte myrer med karakteristiske hauger eller rygger som har en kjerne av is (palser). Palsmyrerene er utbredt i indre strøk av Finnmark og Troms, men finnes også i enkelte områder i Sør-Norge, blant annet på Dovrefjell.

Ny forskning viser at 5−10 % av Norges landareal i dag har permafrost. I vestlige fjellområder i Sør-Norge finnes permafrost ned til 1300−1400 m o.h. enkelte steder. Den nedre grensen for permafrost synker til ca. 900 m o.h. ved grensetraktene til Sverige.

I Nord-Norge er det permafrost i tre hovedregioner: 1) I vestlige deler av kyst- og fjordstrøkene i Troms finner man permafrost over 800−900 m o.h. 2) I de mer kontinentale områdene på Finnmarksvidda og indre Troms er permafrosten å finne over tregrensa og i de store myrområdene. 3) På Varangerhalvøya finnes det eneste området i Norge med permafrost av «lav-Arktis» type. Permafrosten der er

den nordligste i nordvest Europa utenfor Russland og Svalbard.

Kontinuerlige temperaturmålinger i bakken og i lufta utført siden 2002 i høydeintervallet 355 til 502 m o.h. på Storkløftfjellet i Berlevåg kommune indikerer at permafrosten der er å finne over 400 til 500 m o.h. En finner dermed ikke permafrost helt ned til havnivå, slik som er vanlig lenger nord i Arktis, men permafrosten på Varangerhalvøya danner en overgang fra den «alpine permafrosten» som er typisk for Skandinavia til den klassiske arktiske permafrosten i nord og øst.

Selv om de høyestliggende områdene på Varangerhalvøya er eksponert for sterk vind, som resulterer i et tynt snødekke og kraftig avkjøling av bakken vinterstid, er permafrosten her typisk «varm», med en temperatur mellom -1 og 0 °C. Her som andre steder er den gjennomsnittlige bakketemperaturen generelt høyere enn lufttemperaturen, men forskjellen mellom disse varierer særlig med snøforholdene og jordarten på stedet. Siden snøfordelingen på Varangerhalvøya er svært variabel vil temperaturen i bakken variere mye over korte avstander.

Permafrost er som resten av kryosfæren følsom for klimaendringer. Observa-sjoner viser at permafrosten i Norge nå varmes opp. Resultater fra permafrost-modeller indikerer en betydelig økning av dybden på det aktive laget etter den lille istid, spesielt etter 1990. Modellresultater for Varangerhalvøya viser at permafrosten der også er under

oppvarming, og at den har forsvunnet i noen områder, sammenliknet med noen tiår tilbake.

Litteratur:Farbrot H, Isaksen K, Etzelmüller B, Gisnås K. 2013. Ground Thermal Regime and Permafrost Distribution under a Changing Climate in Northern Norway. Permafrost and Periglacial Processes. DOI: 10.1002/ppp.1763.

Gisnås K, Etzelmueller B, Farbrot H, Schuler TV, Westermann S. 2013. CryoGRID 1.0 – Permafrost distribution in Norway estimated by a spatial nume-rical model. Permafrost and Periglacial Processes. DOI: 10.1002/ppp.1765.

Ketil Isaksen er seniorforsker ved Meteorologisk institutt, og har sin hovedinteresse mot forskning på permafrost og klima. Hans arbeidsfelt er knyttet til

studier av permafrosttemperatur og permafrostutbredelse i Skandinavia og på Svalbard. Permafrostens sensiti-vitet for klimaendringer og ekstreme værhendelser står her sentralt. Videre er interessen hans knyttet til analyser av langtidsvariasjon av temperatur og nedbør i Arktis og i Skandinavia, der spesielt studier av klimaendringer i fjellet er av stor interesse.E-post: ketil.isaksen@met.no

Foto:BårdGudim.

Ottar nr.4/2014.indd 13 22.09.14 08:39