FORSLAG TIL TROSKAPSLØFTE OG GAVEBOK FORNYE NORSKE STATSBORGERE

3. mai 2006

1

Til Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Redaksjonsgruppa for troskapsløfte og gavebok for nye norske statsborgere ble oppnevnt av arbeids- og inkluderingsministeren i desember 2005. Redaksjonsgruppa fikk i oppdrag å utrede forslag til et troskapsløfte og utarbeide manus til en gavebok. Dette skal inngå i en frivillig statsborgerseremoni for nye norske statsborgere som innføres når statsborgerloven av 10. juni 2005 trer i kraft. Redaksjonsgruppa legger med dette fram sin innstilling om troskapsløfte og manus til gavebok. Redaksjonsgruppa forslag er enstemmig.

Oslo, 3. mai 2006

Geir Ulfstein, leder

Inger-lise Lien Farah Ali

Juliet Namuli B. HavelandThea Bull Skarstein

Katarina Heradstveit

2

InnholdINNHOLD................................................................................................................................................3

1. OPPNEVNING OG ARBEID.............................................................................................................4

1.1. OPPNEVNING AV REDAKSJONSGRUPPA...........................................................................................41.2. REDAKSJONSGRUPPAS ARBEID.......................................................................................................5

2. TROSKAPSLØFTE I NORSK STATSBORGERLOVGIVNING.................................................6

3. TROSKAPSLØFTE I ANDRE LANDS LOVGIVNING................................................................6

3.1. DANMARK.......................................................................................................................................63.2 STORBRITANNIA...............................................................................................................................73.3 AUSTRALIA......................................................................................................................................73.4 CANADA...........................................................................................................................................73.5 USA.................................................................................................................................................8

4. RAMMENE FOR ET TROSKAPSLØFTE......................................................................................8

4.1 FORARBEIDENE TIL NY STATSBORGERLOV......................................................................................84.2 REDAKSJONSGRUPPAS MANDAT......................................................................................................94.3 ANDRE POLITISKE FØRINGER.........................................................................................................104.4 ANDRE LANDS TROSKAPSLØFTER..................................................................................................104.5 REDAKSJONSGRUPPAS VURDERINGER...........................................................................................10

5. UTFORMINGEN AV ET TROSKAPSLØFTE.............................................................................12

5.1 ELEMENTER I ET TROSKAPSLØFTE.................................................................................................125.2 BEGREPER I ET TROSKAPSLØFTE....................................................................................................135.3 FORMEN PÅ ET TROSKAPSLØFTE....................................................................................................155.4 INNHOLDET I ET TROSKAPSLØFTE..................................................................................................16

6. FORSLAG TIL TROSKAPSLØFTE MED KOMMENTARER..................................................16

7. FORSLAG TIL MANUS FOR EN GAVEBOK.............................................................................17

VEDLEGG..............................................................................................................................................18

DELTAKERE PÅ REDAKSJONSGRUPPAS MINISEMINAR 21. MARS 2006.................................................18LISTE OVER SENTRALE BAKGRUNNSDOKUMENTER:............................................................................18MANUS TIL GAVEBOK..........................................................................................................................18

3

1. Oppnevning og arbeid1.1. Oppnevning av redaksjonsgruppa

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen oppnevnte i desember 2005 en redaksjonsgruppe som fikk i oppdrag å utrede forslag til et troskapsløfte for nye norske statsborgere som deltar i frivillig statsborgerseremoni, og manus til en gavebok som skal deles ut til norske statsborgere som deltar på en slik seremoni. Redaksjonsgruppa fikk følgende mandat:

”Fagredaksjonen skal utarbeide et forslag til:· Troskapsløfte for nye norske statsborgere.· Manus til gavebok for nye norske statsborgere.

Følgende momenter skal være styrende for innholdet i troskapsløftet og gaveboken:Regjeringens plattform punkt 17 om Innvandring og integrering, i tredjeavsnitt under den delen som gjelder inkludering og deltakelse framgår det at:Regjeringen vil ”tydelig formidle at det forutsettes at alle innbyggerne plikterå delta aktivt og slutte opp om lover og samfunnets demokratiskegrunnverdier”.:

1. Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap(statsborgerloven) med særlig vekt på punkt 4.5.6.

2. Kommunalkomiteen Innstilling nr. 86 (2004-2005) og tilhørende debatt iOdelstinget.

3. Troskapsløftet bør reflektere gjensidighetsforholdet mellom staten og den nye norske statsborgeren når det gjelder rettigheter og plikter.

4. Gaveboken bør ta mål av seg å gi en innføring i de grunnleggende trekkeneved det norske samfunnet gjennom blant annet å redegjøre for hvordanuniverselle menneskerettighetsprinsipper kommer til uttrykk i det norskesamfunnet, herunder si noe om Norges historie, det politiske og rettsligesystemet og betydningen av felles verdier som for eksempellikeverdighetsprinsippet, solidaritetsprinsippet, toleranse og likestilling iNorge. Videre bør gaveboken si noe om hva det betyr å bli en norskstatsborger og hvilke forventninger den norske stat har til sine borgere, samthvilke rettigheter den enkelte har som norsk statsborger.

5. Gaveboken skal utgis på norsk (og samisk) og språkføringen i boken skal være lett tilgjengelig. Boken bør være på 100 – 120 sider og inneholde bilder og illustrasjoner, samt ha et offisielt preg. Bokens innhold bør også være av en slik karakter at hyppige oppdateringer ikke er nødvendig. Faggruppen børkonsultere ekspertise på området mht. illustrasjoner og bilder

Frist for overlevering av forslag til manus for gavebok og forslag til troskapsløfte er satt til 1. mai 2006.”

Dato for overlevering ble av praktiske grunner utsatt til 3. mai.

I brev av 3. mars 2006 ga Arbeids- og inkluderingsdepartementet følgende presisering i mandatet:

”Redaksjonsgruppa har status som en ekstern arbeidsgruppe og gruppa står selv ansvarlig for innholdet av rapporten den avgir til arbeids- og inkluderingsministeren per 1. mai 2006. (...)

4

Dette innebærer at redaksjonsgruppas rapport vil være å anse som en offentlig rapport når den foreligger. Videre vil dokumentene som inngår i redaksjonsgruppas arbeid underlegges de samme reglene for arkivering som et offentlig utvalg.”

Redaksjonsgruppa har hatt følgende sammensetning:

Professor dr. juris Geir Ulfstein, direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, (leder for redaksjonsgruppa).

Forsker I, dr. polit. (sosialantropologi), Inger-Lise Lien, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Trainee cand. jur. Farah Ali, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Sekretariatet har vært lagt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Sekretærer fra redaksjonsgruppa har vært rådgiver Juliet Namuli B. Haveland (fram til 10. april da hun gikk ut i fødselspermisjon), Thea Bull Skarstein (fra og med 1. mars til 25. april) og Katarina Heradstveit (fra og med 1. mars).

1.2. Redaksjonsgruppas arbeid

Redaksjonsgruppa har gjennomført til sammen ni møter, inklusive møter med tekstforfatterne, billedredaktør og miniseminar med eksterne deltakere.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) har fått i oppdrag å utrede en veiledning til fylkesmennene om gjennomføringen av seremonien, som skal legges fram for Arbeids- og inkluderingsdepartementet juni 2006. Diakonhjemmets forskningsavdeling (DIAFORSK) fikk i november 2005 i oppdag å utrede et forslag til hvordan en statsborgerseremoni kan utformes. For å sikre sammenhengen mellom seremonien, troskapsløftet og gaveboken ble IMDI inviterte til et møte i redaksjonsgruppa, hvor DIAFORSK redegjorde for sine forslag til en statsborgerseremoni. IMDI er i ettertid blitt holdt løpende orientert om arbeidet i redaksjonsgruppa gjennom møtereferatene. Oppdraget med å utarbeide manus til gaveboka medførte at det var nødvendig å innhente ekstern kompetanse på en rekke fagområder. Redaksjonsgruppa engasjerte tre tekstforfattere for å skrive kapitlene om Norges historie (professor i historie Øystein Sørensen), Dagens Norge (sosiolog og journalist Andreas Hompland), Det norske demokratiet og Rettigheter og plikter (doktorstipendiat i rettsvitenskap Njål Høstmælingen). I tillegg ble det innhentet særskilt kompetanse for utformingen av design og utvelgelsen av bilder for gaveboka.

Redaksjonsgruppa avholdt et miniseminar 21. mars 2006 for å få innspill til troskapsløfte fra eksterne aktører fra det akademiske miljøet, organisasjoner som representerer ulike innvandrergrupper og IMDI. Deltakerliste følger vedlagt.

2. Troskapsløfte i norsk statsborgerlovgivning

Etter statsborgerloven av 1888 trådte første et innvilget statsborgerskap i kraft etter at søkeren hadde avlagt ed til den norske konstitusjonen.

5

Etter § 5 i statsborgerloven av 1924 framgår det at søker fikk erklæring om at statsborgerskap ville bli innvilget, såfremt vedkommende innen ett år tilsa Norges konstitusjon troskap på ting eller annet rettsmøte. Troskapsløftet skulle ikke avkreves av personer under 18 år.

§ 5 nest siste ledd lød:

”Blir det besluttet at indvilge ansøkning, faar ansøkeren foreløpig en erklæring om, at der vil bli tilstaat han norsk statsborgerbrev, hvis han inden et aar indsender bevidnelse til departementet om, at han har tilsagt Norges konstitusjon troskap. Troskapsløftet skal avgives for underdommeren til tinge eller i andet retsmøte i en av Kongen fastsat form. Innvilges ansøkning for nogen som er under 18 aar, faar ansøkeren statsborgerbrev uten at avlegge troskapsløfte.”

Etter lov 9. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett (riksborgarrettslova) § 6 tredje ledd første punkt var det fastsatt krav om gi lovnad om troskap til Grunnloven.

§ 6 tredje ledd første punkt lød:

«Vert søknaden stetta, skal søkjaren få melding om at det vert skrive ut borgarbrev til han dersom han innan eitt år har gjeve lovnad om truskap mot Grunnlova.»

Løftet skulle avgis for en herred- eller byrettsdommer eller for norsk utenrikstjeneste. Var søkeren under 18 år eller sinnssyk, skulle løfte ikke avkreves.

Ved lov 13. februar 1976 nr. 2 om endringer i riksborgarrettslova ble kravet om troskapsløfte opphevet. Begrunnelsen var at ordningen medførte ekstraarbeid for politi og domstoler, og at den innebar en ikke uvesentlig forsinkelse i behandlingen av slike saker, samt at løftet ble betraktet som en unødvendig formalitet.

I forbindelse med vedtakelsen av lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) vedtok Stortinget å innføre en frivillig seremoni for nye norske statsborgere, hvor det også skal avgis troskapsløfte.

3. Troskapsløfte i andre lands lovgivning3.1. Danmark

I Danmark er det et vilkår for innvilgelse av statsborgerskap at søker avgir et troskaps- og lojalitetsløfte ved en særskilt underskrift på søknadsskjemaet for statsborgerskap. Løftet har følgende ordlyd:

”Jeg lover troskab og loyalitet overfor Danmark og det danske samfund og erklærer at ville overholde dansk lovgivning og respektere grundlæggende danske retsprincipper.”

Veiledende minstealder for å avgi troskapserklæring er 12 år.

Troskaps- og lojalitetsløftet avgis altså skriftlig i Danmark. I mars 2006 ble den første statsborgerseremonien gjennomført. Alle som fikk statsborgerskap i 2005 var invitert til en høytidelig markering i Folketinget. (I Danmark er det Folketinget som innvilger statsborgerskap).

6

3.2 Storbritannia

I Storbritannia avholdes en seremoni, ledet av den lokale tingrettsjustitiarius eller dennes stedfortreder. Det er et vilkår for statsborgerskapet at søkeren sverger troskap og lojalitet til Dronning Elisabeth II og hennes arvinger enten ved ed eller løfte:

“I [name] [swear by almighty God] [do solemnly and sincerely affirm] that, on becoming a British citizen, I will be faithful and bear true allegiance to Her Majesty Queen Elizabeth the Second, Her Heirs and Sucessors according to law.”

I tillegg må søkeren avgi følgende lojalitetsløfte til staten:

«I will give my loyalty to the United Kingdom and respect its rights and freedoms. I will up-hold its democratic values. I will observe its laws faithfully and fulfil my duties and obliga-tions as a British citizen.»

Begge løftene avgis i forbindelse med utdelingen av statsborgerskapsbrevet. De som ikke møter til seremonien til fastsatt tid må søke om statsborgerskap på nytt.

3.3 Australia

I Australia avholdes en seremoni som formaliserer tildelingen av statsborgerskapet. Under seremonien utdeles statsborgerbrevet først etter at statsborgerløftet er avgitt. Statsborgerløftet lyder:

«From this day forward [under God], I pledge my loyalty to Australia and its people, Whose democratic beliefs I share, Whose rights and liberties I respect, And whose laws I will uphold and obey.»

Alle som er fylt 16 år når statsborgerskapet innvilges må delta i seremonien.

3.4 Canada

I Canada er troskapsløftet et vilkår for statsborgerskap. Søkere som fyller betingelsene for statsborgerskap blir innkalt til å delta i en seremoni for å avgi troskapsløfte. Det kanadiske troskapsløftet lyder:

“From this day forward, I pledge my loyalty and allegiance to Canada and Her Majesty Eliza-beth the Second, Queen of Canada. I promise to respect our country’s rights and freedoms, to defend our democratic values, to faithfully observe our laws and fulfil my duties and obliga-tions as a Canadian citizen.“

Etter at løftet er avgitt blir dokumentene som bekrefter statsborgerskapet overlevert den nye borgeren. Dersom søkeren ikke møter frem til seremonien uten å ha gitt beskjed må han søke statsborgerskap på nytt, og betale nytt søknadsgebyr.

3.5 USA

I USA skal det avgis troskapsløfte til den amerikanske konstitusjonen ved innvilgelse av statsborgerskap. Løftet avgis i en seremoni som arrangeres av Attorney General eller en domstol.

7

"I hereby declare, on oath, that I absolutely and entirely renounce and abjure all allegiance and fidelity to any foreign prince, potentate, state or sovereignty, of whom or which I have hereto-fore been a subject or citizen; that I will support and defend the Constitution and laws of the United States of America against all enemies, foreign and domestic; that I will bear true faith and allegiance to the same; that I will bear arms on behalf of the United States when required by the law; that I will perform noncombatant service in the armed forces of the United States when required by the law; that I will perform work of national importance under civilian dir-ection when required by the law; and that I take this obligation freely without any mental re-servation or purpose of evasion; so help me God."

Ved sykdom, funksjonshemming og alderssvekkelse mv. kan en domstol dispensere fra kravet om troskapsløfte.

4. Rammene for et troskapsløfte4.1 Forarbeidene til ny statsborgerlov

Statsborgerlovutvalget forkastet ideen om innføring av et norsk troskapsløfte, se NOU 2000: 32 om lov om statsborgerskap (statsborgerloven) (pkt 12.3 s. 183-184). Utvalget begrunnet dette på følgende måte:

”En beslutning om å søke norsk statsborgerskap er viktig, og søkeren bør ha klart for seg hva statsborgerskapet innebærer. Denne informasjonen må vedkommende imidlertid ha før han eller hun sender søknaden – allerede da bør søkeren ha forståelse av hva statsborgerskap gir av rettigheter og plikter. Et troskapsløfte må avlegges etter at vedkommendes søknad er imøtekommet.

Dessuten synes det ikke å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven – et slikt troskapsløfte kan ikke formidle noe om betydningen av statsborgerskapet. Løftet vil være uten betydning i andre sammenhenger også.”

Ett medlem av utvalget reserverte seg mot utsagnet om at det ikke kan ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven – for å formidle noe om betydningen av statsborgerskapet. Fordi dette medlemmet gikk inn for å opprettholde det hovedprinsippet at dobbelt statsborgerskap skal søkes unngått så vidt mulig, så dette medlemmet ikke noe spesielt behov for å kreve troskapsløfte.

I utredningen ble det fremhevet at selv om statsborgerskapet kan bidra til å utvikle den enkeltes tilknytning til det norske samfunnet, så skal det ikke skje på bekostning av faktisk og følelsesmessig tilknytning til eget opprinnelsesland (pkt 2.5.5.4 s 47).

I Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) foreslo Kommunal- og regionaldepartementet å innføre en seremoni for personer som er innvilget norsk statsborgerskap etter søknad (pkt 4.5.6). Det ble gjort på bakgrunn av innspill i høringsrunden til NOU 2000:32. I Ot.prp. nr. 41 framgår det (pkt 4.5.6 s 51):

”Departementet foreslår at deltakelse i seremoni skal være frivillig.(…)

(…)Departementet foreslår derfor at et troskaps- eller lojalitetsløfte inngår som et sentralt ledd i den frivillige seremonien. Departementet foreslår at det utarbeides en ordlyd med utgangspunkt i det australske troskapsløftet, (…)”

(…)Rettslig sett vil ikke et avgitt troskapsløfte stille den nye borgeren annerledes enn om et slikt løfte ikke blir avgitt. Vedkommende vil være like bundet av norske lover og regler som

8

alle andre i Norge. Et troskapsløfte kan imidlertid få frem gjensidighetsforholdet mellom staten og borgeren som får statsborgerskap etter søknad. Staten gir statsborgerskap, den nye borgeren lover til gjengjeld å være lojal. Dermed vil også høytideligheten under seremonien bli styrket. Departementet foreslår at det gjøres til en forutsetning for alle over 18 år som inviteres til den frivillige seremonien, at de er villige til å avgi et slikt løfte. ”

Det framgår for øvrig at statsborgerskapet ses som et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske politiske fellesskapet. Videre vektlegges betydningen av prinsippet om ett statsborgerskap, ved at det vises til at en statsborger kun bør ha politiske plikter og rettigheter til én stat (pkt 1 s 11). Statsborgerskapet anses som en formalisering av samfunnskontrakten mellom stat og borger. Statsborgerskapet skal markere både symbolsk og faktisk at statsborgeren slutter seg til de grunnleggende verdiene fellesskapet bygger på. Innføringen av et krav om gjennomført norskopplæring som vilkår for statsborgerskapet, er begrunnet i en forventning fra statens side om at statsborgeren skal delta aktivt i samfunnslivet (pkt 3.1 s 21).

Innføringen av en frivillig statsborgerlig seremoni er ment som en høytidelig og verdig markering og synliggjøring av et nytt samfunnsmedlemskap og tilknytningen til Norge. Ordningen er begrunnet med at det skal bidra til å styrke båndet mellom det norske samfunnet og den nye borgeren, slik at denne skal føle seg velkommen (pkt 3.5 s 25).

I Innst. O. nr. 86 (2004-2005) fra Kommunalkomiteen om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) går flertallet (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) i mot at det stilles krav til et lojalitetsløfte/troskapsløfte i forbindelse med den frivillige seremonien (pkt 3.4). Flertallet fremmet følgende forslag:

”Stortinget ber Regjeringen innføre frivillig seremoni ved tildeling av nytt statsborgerskap uten troskapsløfte.”

Forslaget til komiteens flertall ble imidlertid nedstemt på Stortinget, jf. Stortingets votering av 9. juni 2005. Regjeringen tolker Stortingets behandling slik at regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) dermed blir stående uendret, altså at seremonien skal inneholde et troskapsløfte.

4.2 Redaksjonsgruppas mandat

Redaksjonsgruppas mandat fastsetter at følgende momenter skal være styrende for innholdet i troskapsløftet og gaveboka for norske statsborgere (se pkt 1.1 ovenfor):

Gjensidighetsforholdet mellom staten og den nye statsborgeren når det gjelder rettigheter og plikter.

Den nye statsborger skal slutte opp om det norske samfunnets demokratiske grunnverdier.

Den nye statsborgeren skal slutte opp om lovene i Norge. Den nye statsborgeren skal delta aktivt i samfunnet.

4.3 Andre politiske føringer

I St.meld. nr. 49 (2003-2004) Om mangfold gjennom inkludering og deltakelse understrekes betydningen av statsborgerskapet som en forventning om å ta aktivt del i demokratiet og at borgeren derved skal kunne påvirke sin hverdag og samfunnet rundt seg (pkt 7.2.s 60-61). Også her ses statsborgerskapet som en faktisk og symbolsk tilslutning til grunnleggende

9

verdier i det norske samfunnet og som en formalisering av samfunnskontrakten mellom stat og borger. Betydningen av lojaliteten vektlegges som særlig viktig i et samfunn hvor befolkningen har ulik opprinnelse og erfaringer, og ulik religiøs og kulturell tilhørighet.

4.4 Andre lands troskapsløfter

En fullstendig gjengivelse av troskapsløftene/edene i Danmark, Storbritannia, Canada, Australia og USA finnes i pkt 3 ovenfor. Det avgis troskapsløfte både i form av troskapsed (”oath”), troskapsløfte (”pledge”) og troskapserklæring. Dette avgis i forhold til de elementene som er gjengitt i tabellen nedenfor:

Tabell 1Stats-overhodet

Staten Folket Sam-funnet

Konsti-tusjo-nen

Lovene Grunn-legg.retts-prins.

Rettig-heter og friheter

Dem.verdier

Plikter

Danmark

X X X X

Storbrit.

X X X X X X

Australia

X X X X X

Canada X X XUSA X X X

Felles for alle de land hvor troskapsløfte praktiseres i dag er at det er obligatorisk og at det enten er et vilkår for innvilgelse av statsborgerskap eller er et ledd i prosessen som formaliserer tildelingen av statsborgerskapet. I Danmark, Canada og USA er det et vilkår for å få statsborgerskap at man avgir et troskapsløfte. I Australia og Storbritannia avholdes seremonier som formaliserer tildelingen av statsborgerskapet. Under seremonien utdeles statsborgerbrevet først etter at troskapsløftet er avgitt.

4.5 Redaksjonsgruppas vurderinger

FrivillighetDeltakelsen i seremonien for nye statsborgere skal være frivillig. Men det følger av forarbeidene at troskapsløftet skal inngå som et sentralt ledd i den frivillige seremonien. Alle nye statsborgere over 18 år som takker ja til å delta på seremonien forutsettes å ha samtykket til å avsi et troskapsløfte.

Dersom man sammenligner med andre land som praktiserer troskapsløfte i forbindelse med statsborgerskap, er Norge det eneste landet hvor det er statsborgeren selv som avgjør hvorvidt han eller hun vil delta i seremonien, og dermed avgi et troskapsløfte.

En ulempe med frivilligheten er for det første at det kan være uklart hvorfor løftet skal avgis når det ikke er et rettslig vilkår for statsborgerskap. Videre kan frivilligheten bety mindre oppslutning om deltakelsen i seremonien og avgivelsen av løftet. Men fordelen med frivilligheten er at den som avsier et troskapsløfte kan være mer motivert og allerede selv har vurdert verdien av å gjennomføre seremonien og avgi løftet.

10

Frivilligheten tilsier at både seremonien og troskapsløftet må utformes på en slik måte at det innbyr til deltakelse. Dette innebærer både at innholdet i løftet bør oppfattes som betydningsfullt og at det ikke bør framstå som uklart for statsborgeren hva han eller hun lover troskap til.

GjensidighetStasborgerskapet innebærer både en gjensidighet i rettigheter og plikter mellom staten og borgeren i en rettslig forstand, og i en mer omfattende samfunnsmessig forstand (”samfunnskontrakten”).

Statsborgeren blir underlagt lovgivningen i landet. Han eller hun får rettigheter etter lovgivningen, men får til gjengjeld plikte til å følge denne. Det kan for øvrig bemerkes at mange av de rettigheter og plikter som gjelder for norske statsborgerne også gjelder for andre som er bosatt i landet.

Men også staten får rettigheter og plikter overfor statsborgeren. Staten får rett til å gjennomføre sin lovgivning overfor den nye borgeren. Pliktene omfatter både å respektere individets integritet og kultur, å beskytte borgeren mot krenkelser fra andre individer og grupper, og å oppfylle de rettighetene borgeren har i forhold til gjeldende lovgivning. Gjensidigheten består altså i at statsborgerskapet skaper rettigheter og plikter for begge parter.

I tillegg innebærer statsborgerskapet at det oppstår gjensidige forventninger mellom partene om på den ene siden lojalitet og aktiv deltakelse, og på den andre siden respekt og beskyttelse.

Inkludering og deltakelseOrdningen med frivillig seremoni er begrunnet med at det skal bidra til å styrke båndet mellom det norske samfunnet og den nye borgeren. Dette innebærer at troskapsløfte bør utformes på en slik måte at det ivaretar et inkluderings- og mangfoldsperspektiv.

Som uttalt av statsborgerlovutvalget innebærer statsborgerskapet at borgeren ikke bare inngår i et politisk fellesskap, men også i et kulturelt fellesskap. Det følger av føringene i stortingsmeldingen om mangfold gjennom inkludering og deltakelse at tilknytningen til det norske samfunnet også bør skje ut fra borgerens egne forutsetninger, og at det ikke utelukker den nye statsborgerens kultur, erfaringsgrunnlag, kompetanse, eller den faktiske og emosjonelle tilknytning til eget opprinnelsesland. Det ligger imidlertid en klar forventning fra samfunnets side om at borgeren deltar aktivt i samfunnslivet, herunder tar del i demokratiet og påvirker sin hverdag og samfunnet rundt seg. Den nye statsborgeren har selv ansvaret for egen deltakelse og frihet til å selv å bestemme hvordan deltakelsen skal skje.

Redaksjonsgruppa vil for sin del slutte seg til behovet for aktiv deltakelse i samfunnslivet, men vil påpeke vanskeligheten med å pålegge eller forvente mer deltakelse av nye statsborgere enn av dem som allerede er statsborgere gjennom å være barn av norske foreldre.

Det er også grunn til å understreke at statsborgerloven viderefører prinsippet om ett statsborgerskap, framfor innføring av dobbelt statsborgerskap, slik som foreslått av statsborgerlovutvalget. Prinsippet om ett statsborgerskap innebærer et krav om løsning fra tidligere statsborgerskap når nytt statsborgerskap tildeles ved søknad. Dette legger en ytterligere forpliktelse på staten til å ta mot den nye borgeren på en inkluderende måte.

Troskapsløftet har ikke rettslig betydning

11

Et norsk troskapsløfte vil være uten rettslig betydning, også i den forstand at avgivelse av løftet ikke skaper noen ytterligere rettslige plikter enn det som gjelder for andre norske statsborgere. En søknad om norsk statsborgerskap tolkes som et ønske og en vilje til å slutte seg til det norske rettslige, politiske og kulturelle fellesskapet. Troskapsløftet vil derfor utelukkende være moralsk forpliktende. For statsborgeren vil det kanskje først og fremst ha en emosjonell og symbolsk betydning.

Sammenhengen mellom troskapsløftet, seremonien og gaveboka Troskapsløftet skal inngå som en sentral del av den statsborgerlige seremonien. Det bør derfor tas hensyn til dette ved utformingen av troskapsløftet. Innholdet i et troskapsløfte vil ha stor betydning både for innholdet og gjennomføring av seremonien, og ikke minst vil det ha betydning for hvordan deltakerne oppfatter seremonien. Redaksjonsgruppas vurdering er derfor at troskapsløfte bør være kort i sin utforming slik at det er lett å avsi, ha et klart meningsinnhold slik at den som skal avsi det ikke blir i tvil om hva han eller hun lover troskap til, og være elegant og høytidelig.

5. Utformingen av et troskapsløfte5.1 Elementer i et troskapsløfte

I det følgende skisseres tre hovedmodeller for forståelse av statsborgerskapet og aspekter ved nasjonalstaten, (basert på DIAFORSK sin foreløpige rapport om ”Forslag til utforming av norsk statsborgarseremoni, februar. 2006”:

A. Politisk/rettslig – Denne tradisjonen ser på nasjonen primært som et politisk og rettslig felleskap, i motsetning til de etniske eller kulturelle forutsetninger for statsborgerskapet.

Redaksjonsgruppa finner at følgende elementer kan kategoriseres som politisk/rettslige elementer:

Norge som stat Demokratiske verdier – Grunnloven – lovene. Rettsstaten – grunnleggende rettsprinsipper – menneskerettighetene. Rettigheter (friheter) og plikter. Monarkiet/Kongen

B. Etnisk/kulturell – Denne tradisjonen bygger på nasjonalstaten som et fellesskap basert på en felles identitet og kultur. Oppnåelse av statsborgerskap forutsetter likedannelse (assimilering) med det nye fellesskapet man skal bli en del av.

Redaksjonsgruppa finner at følgende elementer kan kategoriseres som etnisk/kulturelle elementer:

Gud Det norske samfunnet Folket Nasjonalstaten

12

C. Politisk–multietnisk (flerkulturell) – Denne modellen kombinerer de to tradisjonene i A og B ovenfor ved at statsborgerskapet både bygger på politisk/rettslige elementer og på at borgeren går inn i det kulturelle fellesskapet og opplever tilhørighet til dette, bl.a. ved å lære språket og delta i samfunnslivet. På denne måten vil også den nye statsborgeren bidra til å prege den videre utviklingen av den nye statens politikk og kultur.

Redaksjonsgruppa foreslår at et norsk troskapsløfte må avspeile en forståelse av statsborgerskapet som samsvarer med hovedmodell C, dvs. politisk – multietnisk (flerkulturell). Dette er i tråd med DIAFORSK sin anbefaling om forståelse av statsborgerskap ved utforming av en statsborgerlig seremoni for norske statsborgere. Det samsvarer også med de rettslige føringene som er gitt i lovforarbeidene til statsborgerloven, mandatet til redaksjonsgruppa og politiske føringer i norsk integrerings-/inkluderings- og mangfoldspolitikk. Dette innebærer at troskapsløftet må inneholde både politiske/rettslige elementer og etniske og kulturelle elementer som avspeiler mangfoldet i norsk kultur og etnisitet, samt endringene i det norske samfunnet som følge av mangfoldet.

5.2 Begreper i et troskapsløfte

Norge som statBegrepet ”Norge” er en henvisning til den norske staten, i motsetning til andre stater. Begrepet gir i seg selv verken uttrykk for spesielle politiske eller kulturelle verdier. Anvendelse av dette begrepet er i samsvar med statsborgerlovens forutsetning om ikke å godkjenne dobbelt statsborgerskap. Samtidig antas det å gi et positivt uttrykk for det nye statsborgerskapet, både fra statens og den nye borgerens side. ”Norge” er derfor godt egnet til å inntas i et troskapsløfte.

Demokratiske verdier – Grunnloven - lovene”Demokratiske verdier” er grunnleggende politiske verdier som det er grunn til å kreve oppslutning om. Det kunne presiseres i troskapsløftet at det dreier seg om demokratiske verdier slik de er nedfelt i Grunnloven og i norske lover, og ikke demokratiske verdier på generelt grunnlag.

”Grunnloven” gir uttrykk for de viktigste rettsreglene for den norske staten, både oppbygningen og myndigheten til de politiske institusjonene og borgernes rettigheter. Den er som sådan egnet til å omfattes av et troskapsløfte. Grunnloven er også omfattet av stor symbolsk betydning, som uttrykk for selvstendighet og demokratisk styre.

Grunnlovens ordlyd gir imidlertid ikke noe godt utrykk for dagens konstitusjonelle regler. Et annet problem med Grunnloven er at den fastsetter at kristendommen er en statsreligion i Norge. Det kan derfor være problematisk for personer som tilhører andre religioner å love troskap til Grunnloven. På den annen side innebærer et løfte om troskap til Grunnloven ikke bare troskap til innholdet i Grunnloven slik den er i dag, men også til at Grunnloven bare skal endres på bestemte måter. Grunnloven § 112 fastsetter at det er adgang til å endre Grunnloven dersom det skjer etter en nærmere fastsatt prosedyre. Dermed kan troskap til Grunnloven anses som en tilslutning til Grunnloven slik den er i dag, med mulighetene til endring på den måten Grunnloven selv fastsetter.

Det er av grunnleggende betydning at nye statsborgere følger ”lovene”. Dette er imidlertid en plikt som gjelder alle som har opphold i Norge, uansett om de er statsborgere eller ikke. Dessuten kan det lett dannes en oppfatning om at den nye statsborgeren påtar seg ytterligere

13

rettigheter og plikter utover det som gjelder for alle norske statsborgere. Troskapsløftet skal imidlertid ikke medføre en endring i løftegiverens rettslige status. Det kan også være grunn til å holde seg til mer grunnleggende prinsipper i troskapsløftet. En variant kunne være å foreta en kopling mellom demokratiet, rettsstaten og lovene.

En tilslutning til lovene kan imidlertid ses som å omfatte både Grunnloven, lover vedtatt av Stortinget, og forvaltningsmessige forskrifter og enkeltvedtak. På denne måten kan en tilslutning til lovene anses å gjelde en støtte til rettsordningen og rettsreglene i samfunnet. Troskap til lovene går også igjen i troskapsløftet i andre stater.

Rettsstaten – grunnleggende rettsprinsipper – menneskerettighetene – rettigheter (friheter) og plikter – internasjonale menneskerettigheter”Rettsstaten”, ”grunnleggende rettsprinsipper” og ”menneskerettighetene” er av de grunnleggende politiske prinsippene i Norge, og kan egne seg godt til å tas med i et troskapsløfte, i en eller annen form. Utfordringen består i å få med både de politiske og de rettslige elementene på en presis og meningsfull måte, samtidig som man unngår gjentakelser. ”Rettsstaten” og ”grunnleggende rettsprinsipper” vil imidlertid av mange oppfattes som abstrakte begreper uten klart meningsinnhold, mens ”menneskerettighetene” er en sentral del av den løpende politiske debatten.

De internasjonale menneskerettigheter sier ikke nødvendigvis så mye om den norske rettsordningen. I den grad begrepet menneskerettigheter benyttes kan det derfor samtidig henvises til Grunnloven og norsk lov, slik at det tydelig framgår at det dreier seg om menneskerettighetene slik de gjennomføres i norsk rett, jf. Gr. § 110 c, eventuelt at det vises til ”menneskerettighetene” istedenfor ”de internasjonale menneskerettighetene”.

Monarkiet/KongenKongen og kongefamilien har stor betydning som samlende elementer i Norge. Det kan imidlertid oppfattes som problematisk for enkelte å love troskap til monarkiet siden det som politiske styreform ikke kan sies å ha allmenn tilslutning i befolkningen. Redaksjonsgruppas vurdering er at Kongen er et positivt nasjonalt symbol også blant innvandrere i Norge. Dette er også bakgrunn for at redaksjonsgruppa foreslår at Kongen bør skrive velkomsthilsen til de nye statsborgerne i gaveboka, som skal deles ut under den statsborgerlige seremonien. Redaksjonsgruppa ser det imidlertid ikke som naturlig å framheve Kongen som rettslig og nasjonalt symbol på bekostning av de andre statsmaktene. I andre staters troskapsløfte er det bare Storbritannia og Canada som viser til statsoverhodet.

Gud Redaksjonsgruppa ønsker å unngå at nye statsborgere må love troskap til en bestemt religion eller et livssyn. Dette vil ikke kunne omfatte alle nye statsborgere. Videre vil en henvisning til Gud i et norsk troskapsløfte lett oppfattes som en henvisning til den kristne Gud, jf. også bestemmelsen i Grunnloven § 2 om at kristendommen («evangelisk-lutherske») er statsreligionen i Norge.

Det norske samfunnet ”Det norske samfunn” kunne forstås dit hen at det ekskluderer det nye mangfoldet. Fra redaksjonsgruppas side vurderes det som avgjørende å finne begreper som inkluderer mangfoldet i samfunnet, slik at troskapsløftet skaper tillit begge veier. Av den grunn kunne begrepet ”samfunn” være bedre egnet enn ”det norske samfunn”. ”Det norske samfunnet”

14

vurderes imidlertid som anvendelig fordi det signaliserer den nasjonale konteksten samtidig som det inkluderer endringene i samfunnet som følge av blant annet nyere innvandring.

FolketPå den ene siden kan begrepet ”folket” gi assosiasjoner om at det kun finnes et folk i Norge og sende signaler om at den nye statsborgeren forventes å assimileres inn i det norske folket. Dette samsvarer dårlig med formålet for den statsborgerlige seremonien om å inkludere nye statsborgere inn i det norske fellesskapet, herunder mangfoldet. Man kunne tenke seg i stedet å bruke ”folk” i ubestemt form, slik at det kunne omfatte flere folk (majoritetsbefolkningen, urbefolkningen, og nasjonale minoriteter), slik at det ville kunne omfatte et mangfold. Men det er i dag vanlig å snakke om bare to folk i Norge: det norske og det samiske.

Nasjonalstaten Begrepene ”nasjon” og ”nasjonalstat” kan på samme måten som begrepet ”folket” gi signaler om krav om assimilering. Redaksjonsgruppa vil av den grunn ikke anbefale bruk av dette begrepet.

5.3 Formen på et troskapsløfte

Når det gjelder formen på troskapsløftet framgår det av lovforarbeidene til ny statsborgerlov at ”et troskaps- eller lojalitetsløfte inngår som et sentralt ledd i den frivillige seremonien (...) ”. Videre at ”(...) det utarbeides en ordlyd med utgangspunkt i det australske troskapsløftet, (…)”, jf pkt 4.1 ovenfor.

I Australia kan statsborgeren velge mellom en troskapsed (og sverge ved Gud) eller et troskapsløfte (og bekrefte troskap uavhengig av Gud). Redaksjonsgruppa tolker forarbeidene slik at det avgrenses mot bruk av troskapsed eller troskapserklæring i Norge. Dette innebærer at det kun er aktuelt med et troskaps- eller lojalitetsløfte.

Redaksjonsgruppa foretrekker troskapsbegrepet framfor lojalitetsbegrepet. Det vises til at meningsinnholdet i stor grad er det samme, og at det derfor holder å henvise til et av begrepene. Hvordan troskapen uttrykkes kan imidlertid uttrykkes på flere måter.

5.4 Innholdet i et troskapsløfte

På bakgrunn av føringene under pkt 4.1, 4.2 og 4.3 og vurderingene under pkt 5.2 om valg av begreper antar redaksjonsgruppa at et norsk troskapsløfte kan inneholde følgende fem elementer:

1. Selve løfteformuleringen (”Jeg lover troskap til” e.l)2. Staten Norge3. Politiske og rettslige verdier4. Det norske samfunnet5. Deltakelse i samfunnet

6. Forslag til troskapsløfte med kommentarerRedaksjonsgruppa foreslår følgende formulering av et norsk troskapsløfte:

Forslag:

15

Som norsk statsborger lover jeg troskap til Norge og det norske samfunnet,og jeg støtter demokratiet og menneskerettighetene og vil respekterelandets lover.

Kommentarer til troskapsløftet:

Som norsk statsborger lover jeg troskap til

Redaksjonsgruppa har vurdert ulike alternative formuleringer av hvordan troskap skal uttrykkes:

”Ved å motta norsk statsborgerskap lover jeg troskap til…””Jeg bekrefter mitt norske statsborgerskap ved å love troskap til…””Jeg lover troskap til…”

Redaksjonsgruppa er imidlertid blitt stående ved den foreslåtte formuleringen fordi den anses enkel og høytidelig.

Norge

Dette uttrykker en lojalitet til Norge som stat og er nøytralt i forhold til politiske og rettslige verdier.

Det norske samfunnet

Dette uttrykker en lojalitet overfor det samfunnsmessige fellesskapet i Norge, fra lokalnivå til nasjonalt nivå, samtidig som formuleringen er inkluderende. Troskapen til det norske samfunnet innebærer at en vil ta del i samfunnet, men pålegger ikke en aktivitetsplikt som går utover hva som kreves av andre norske statsborgere.

Støtter demokratiet og menneskerettighetene

Dette innbærer støtte til grunnleggende politiske verdier som den norske staten bygger på. Redaksjonsgruppa har valgt å vise til menneskerettighetene istedenfor mer vage begreper som rettsstat og grunnleggende rettsprinsipper. Samtidig er det mer generelle begrepet menneskerettighetene valgt, istedenfor de internasjonale menneskerettighetene eller menneskerettighetene slik de er gjennomført i norsk rett. Denne formuleringen gir også uttrykk for gjensidigheten i rettighetene og pliktene ved at demokratiet og menneskerettighetene gir staten plikter og borgeren rettigheter ved at hans eller hennes individuelle integritet og kultur skal beskyttes.

Vil respektere landets lover

Denne formuleringen er ment å omfatte ikke bare lover vedtatt av Stortinget, men også Grunnloven og forvaltningens forskrifter og enkeltvedtak. Formuleringen må ses i sammenheng med henvisningen til demokratiet og menneskerettighetene, slik at den nye statsborgeren respekterer og støtter rettsreglene slik de er blitt til gjennom en demokratisk prosess bygd på menneskerettighetene.

16

7. Forslag til manus for en gavebokRedaksjonsgruppas forslag til manus for en gavebok følger vedlagt (Vedlegg 3.1.). Boka inneholder kapitler om hovedlinjer i Norges historie og sentrale trekk ved dagens Norge. Boka gir også en innføring i det norske demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, og hvilke rettigheter og plikter som gjelder for norske statsborgere. Det er bestrebet å bruke et enkelt språk i boka, slik at den blir lett å les og dermed tilgjengelig for alle brukerne uansett hvilket nivå de ligger på når det gjelder norskkunnskaper.

Redaksjonsgruppas har engasjert en bilderedaktør for bistand til å illustrere boka. Redaksjonsgruppas forslag til bilder og oversikt over bildeplassering følger også vedlagt (vedlegg 3.2.)

Det ble gjennomført en designkonkurranse for å finne et passende design for gaveboka. Redaksjonsgruppas forslag til design følger vedlagt (vedlegg 3.3.)

17

Vedlegg1. Deltakere på redaksjonsgruppas miniseminar 21. mars 2006

Geir Ulfstein, leder av redaksjonsgruppaInger-Lise Lien, medlem av redaksjonsgruppaFarah Ali, medlem av redaksjonsgruppaLena Larsen, UIO/SMRKari Vogt, UIOAndreas Føllesdal, UIO/SMRAnton Steen, UIOVivien Wrede Holm, IMDIUnni Wikan, UIOAndreas Hompland, forfatter for gavebokNjål Høstmælingen, forfatter for gavebok Grete Brochmann, UIORita Kumar, KIMBerit Thorbjørnsrud, UIOMohammad Hamdan, Islamsk Råd NorgeJuliet Namuli B. Haveland, sekretærKatja Heradstveit, sekretærThea Bull Skarstein, sekretær

2. Liste over sentrale bakgrunnsdokumenter:

1. NOU 2000:32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap.2. Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgersloven).3. Innstilling O. Nr. 86 (2004-2005) Innstilling fra kommunalkomiteen om lov om norsk

statsborgerskap (statsborgerloven). 4. Foreløpig rapport fra DIAFORSK feb. 2006: Forslag til utforming av norsk

statsborgarseremoni.5. St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – Ansvar og

frihet (Mangfoldsmeldingen). 6. Rapport med Forslag om statsborgarseremonier, DIAFORSK 2006.

3. Manus til gavebok, bilder/bildeoversikt og design for gavebok

Manus til gavebok, bilder og oversikt over bildeplassering samt forslag til design for gaveboka følger som vedlagt.

18

GAVEBOK UTKAST TIL MANUS PR. 02. MAI 2006

HILSEN FRA H.M. KONGEN............................................................................................................................22

1 NORGES HISTORIE.................................................................................................................................23

VIKINGTID OG MIDDELALDERRIKE.....................................................................................................................23Vikingtiden.....................................................................................................................................................23Kirken og kongemakten.................................................................................................................................24

DANSKESTYRE....................................................................................................................................................26Norges nedgang.............................................................................................................................................26Eneveldet blir innført.....................................................................................................................................27Trykkefrihet og andre reformer.....................................................................................................................28Hva ville det si å være norsk før 1814?.........................................................................................................29

MIRAKELÅRET 1814 OG UNION MED SVERIGE...................................................................................................30Begivenhetene i 1814.....................................................................................................................................30Hovedprinsippene i Grunnloven....................................................................................................................31Embetsmannsstyret på 1800-tallet................................................................................................................33Kulturell nasjonsbygging...............................................................................................................................34Parlamentarisme og unionsoppløsning.........................................................................................................36Å være norsk i 1905.......................................................................................................................................37

ØKONOMISK OPPSVING OG VELFERDSSTAT........................................................................................................39Industrialisering, utvandring og skipsfart.....................................................................................................39Arbeiderpartistyre og tysk okkupasjon..........................................................................................................40Den norske velferdsstaten..............................................................................................................................41Norges historiske flaks..................................................................................................................................43Det flerkulturelle Norge................................................................................................................................43

2. DAGENS NORGE............................................................................................................................................44

NASJONALDAGEN................................................................................................................................................44Frihet og selvstendighet................................................................................................................................44Den nasjonale ombygging.............................................................................................................................45

DEN NORSKE LEGERING......................................................................................................................................46Den samiske nasjon.......................................................................................................................................46Motkulturene..................................................................................................................................................47Likhet og likeverdighet..................................................................................................................................48

NATUR, KLIMA OG KOMMUNIKASJON.................................................................................................................49Varmere, våtere og villere.............................................................................................................................49Trafikken flytter på land................................................................................................................................50

BEFOLKNING.......................................................................................................................................................51Fødselskullene varierer.................................................................................................................................52Eldrebølge og innvandring............................................................................................................................52

NÆRINGER OG ØKONOMI....................................................................................................................................53Vannkraft som "det hvite kull".......................................................................................................................53Fisk som husdyr.............................................................................................................................................54Oljefondet......................................................................................................................................................55Hjørnesteinsbedrifter.....................................................................................................................................56Globalisering og blandingsøkonomi.............................................................................................................57

ARBEIDSLIV........................................................................................................................................................57Fra industri til tjenester.................................................................................................................................58Både kvinner og menn er i jobb.....................................................................................................................59Kjønnsdelt arbeidsmarked.............................................................................................................................59Mennene tjener mest......................................................................................................................................60Segmentert arbeidsmarked............................................................................................................................61Økende inntektsforskjeller.............................................................................................................................61Det organiserte arbeidsmarkedet..................................................................................................................62Utstøting og stress.........................................................................................................................................63

UTDANNING........................................................................................................................................................63Offentlig skole med private innslag...............................................................................................................64

19

Kvalitet og integrasjon..................................................................................................................................66VELFERD.............................................................................................................................................................66

Velferdsstaten................................................................................................................................................67Arbeidslinja...................................................................................................................................................68Familieformene..............................................................................................................................................68Sivilsamfunnet................................................................................................................................................69

POLITIKK.............................................................................................................................................................71Velgere på vandring......................................................................................................................................71Personvalg og partivalg................................................................................................................................72Handlingsregelen..........................................................................................................................................73Politisk kontinuitet.........................................................................................................................................74

RELIGION............................................................................................................................................................74Den norske kirke............................................................................................................................................75Personlig kristne............................................................................................................................................76Skole og livssyn..............................................................................................................................................76

KULTUR..............................................................................................................................................................77Børs og katedral............................................................................................................................................77Pressestøtte....................................................................................................................................................78Det utvidede kulturbegrep.............................................................................................................................79Det er typisk norsk å være god......................................................................................................................79Samling i bånn...............................................................................................................................................80

DAGLIGLIV..........................................................................................................................................................81Å ha det koselig.............................................................................................................................................81Å gå på tur.....................................................................................................................................................82Å reise til Syden.............................................................................................................................................83Å ha det travelt..............................................................................................................................................83Å spise norsk mat...........................................................................................................................................83Å drikke alkohol.............................................................................................................................................84

VERDIER.............................................................................................................................................................85Kardemomme og Jante..................................................................................................................................86Askeladden.....................................................................................................................................................86Hakkebakkeskogen........................................................................................................................................87

NORGE I DET INTERNASJONALE SAMFUNN..........................................................................................................88Et lite land i verden.......................................................................................................................................88En bedre organisert verden...........................................................................................................................89

NORGE I PERSPEKTIV..........................................................................................................................................90Nærsynt verdensborger.................................................................................................................................90Norsk utakt.....................................................................................................................................................91Annerledeslandet...........................................................................................................................................92

3. DET NORSKE DEMOKRATIET...................................................................................................................93

STATSMAKTENE..................................................................................................................................................93Et demokrati i vid forstand............................................................................................................................93Maktfordelingen............................................................................................................................................93Grunnloven av 1814......................................................................................................................................93

STORTINGET OG LOKALDEMOKRATIET...............................................................................................................95Stortinget og valgsystemet.............................................................................................................................95Lokaldemokratiet...........................................................................................................................................96Demokrati og samfunnsliv.............................................................................................................................96

REGJERINGEN OG FORVALTNINGEN....................................................................................................................97Parlamentarisme...........................................................................................................................................97Forvaltningen................................................................................................................................................98Kommunal forvaltning...................................................................................................................................98Kontroll med forvaltningen...........................................................................................................................99Velferdsstaten..............................................................................................................................................100

DOMSTOLENE OG RETTSSTATEN.......................................................................................................................101Rettstaten.....................................................................................................................................................101Domstolenes oppgave..................................................................................................................................102Organiseringen av domstolene....................................................................................................................103Spesialdomstoler og ombud.........................................................................................................................103

20

Straffesystemet.............................................................................................................................................104MENNESKERETTIGHETENE................................................................................................................................105

Hva er menneskerettigheter?.......................................................................................................................105Kilder...........................................................................................................................................................106Kontrollordninger........................................................................................................................................106Rettigheter...................................................................................................................................................107Frihet fra diskriminering.............................................................................................................................108Ytringsfrihet.................................................................................................................................................109Religionsfrihet.............................................................................................................................................110Organisasjonsfrihet.....................................................................................................................................111

4. RETTIGHETER OG PLIKTER...................................................................................................................112

SAMFUNNSLIVETS INGENIØRKUNST..................................................................................................................112RETTIGHETER OG PLIKTER FOR ALLE................................................................................................................112

Skatt og avgift..............................................................................................................................................112Utdanning....................................................................................................................................................114Strafferett.....................................................................................................................................................114Familieforhold.............................................................................................................................................116Miljøvern.....................................................................................................................................................116Trafikk..........................................................................................................................................................117Maktbruk......................................................................................................................................................118Korrupsjon...................................................................................................................................................119Barns rettigheter..........................................................................................................................................120

SÆRRETTIGHETER FOR STATSBORGERNE..........................................................................................................121Statsborgere, og andre................................................................................................................................121Stemmerett ved stortingsvalg.......................................................................................................................121Stemmerett ved lokale valg..........................................................................................................................122Særregler for nordiske borgere...................................................................................................................122Folkeavstemninger......................................................................................................................................122Opphold i riket.............................................................................................................................................123Norsk pass...................................................................................................................................................124Hjelp i utlandet............................................................................................................................................124Arbeid..........................................................................................................................................................125Sosiale tjenester...........................................................................................................................................125Studier..........................................................................................................................................................126Næringsliv....................................................................................................................................................126Forsvaret.....................................................................................................................................................127Yrkeskarriere...............................................................................................................................................128Dømmende virksomhet................................................................................................................................129Nøkkelstillinger i det offentlige....................................................................................................................129Sikkerhetsklarering......................................................................................................................................129Representant for Norge...............................................................................................................................130Private avtaler.............................................................................................................................................130Det europeiske samarbeidet........................................................................................................................130De internasjonale menneskerettighetene.....................................................................................................131Statsborgerskapets betydning i fremtiden...................................................................................................131

5 OM STATSBORGERSKAPET...............................................................................................................132

DEN RETTSLIGE BETYDNINGEN AV STATSBORGERSKAPET...............................................................................132DEN SAMFUNNSMESSIGE BETYDNINGEN AV STATSBORGERSKAPET OG FORVENTNINGEN OM DELTAKELSE....133STATSBORGERLIG SEREMONI MED TROSKAPSLØFTE.........................................................................................134

6. Hva betyr statsborgerskapet for deg?...........................................................................................................135

21

Hilsen fra H.M. Kongen

[teksten vil stå som brev i faksimile]

Det er en stor glede å ønske deg velkommen som norsk statsborger!

Ved å bli statsborger markerer du din tilknytning til det norske fellesskapet. Det du bringer med deg av kultur, språk, livssyn og kompetanse er en berikelse. Som statsborger er du med på å forme det norske samfunnet. Din deltakelse er viktig for det framtidige Norge.

Den statsborgerlige seremonien, troskapsløftet og gaveboka setter en høytidelig ramme rundt ditt nye statsborgerskap. Gaveboka skal være en kilde til kunnskap og inspirasjon.

Statsborgerskapet er et symbol på gjensidigheten som gjelder mellom stat og borger. I dette ligger ikke bare en forventning om lojalitet, og deltakelse i samfunnslivet. Det markerer at man som statsborger slutter seg til de grunnleggende verdiene som vårt fellesskap bygger på, som demokrati og menneskerettigheter. Du har også fordelen av den norske stats beskyttelse.

Mangfoldet i Norge synliggjøres gjennom en befolkning med ulike religioner, språk, etnisitet og kulturell bakgrunn. Derfor er det viktig at vi finner gode måter å leve sammen på. Gjensidig respekt for andres bakgrunn og livssyn er nødvendig. Alle som bor i Norge må være seg bevisst sine rettigheter og plikter, og ta ansvar for å delta i lokalsamfunnet og samfunnet som helhet. Jeg ønsker deg med dette velkommen inn i det mangfoldige fellesskapet som danner dagens Norge.

22

1 Norges historie

Vikingtid og middelalderrike

Ordet ”Norge” kommer fra ordet Nordvegr - veien mot nord. Man regner såkalt historisk tid i

Norge fra omkring år 800. På denne tiden begynner enkeltpersoner å tre frem, ikke minst fordi

skriftlig kildemateriale dukker opp.

Før år 800 var Norge en samling småriker. Den viktigste enheten i samfunnet var ætten, eller

slekten i vid forstand. Gårdene lå spredt. Dette var et karakteristisk trekk ved Norge allerede

så tidlig, og det har preget norsk historie og kultur siden. Folk var ikke samlet i landsbyer. Det

var dårlig grunnlag for store, sammenhengende områder med dyrket mark - og dermed for

etablering av store gods.

År 800 bodde det rundt 100 000 mennesker i Norge. Men på denne tiden satte det inn en

kraftig befolkningsøkning som skapte et sterkt press på ressursene. Folketallet fortsatte å stige

i 500 år, til noe sånt som 4-500 000 mennesker i år 1300. Befolkningsøkningen var en sterkt

medvirkende årsak til at samfunnet ble gjennomgripende forandret. Det oppsto nye sosiale og

økonomiske skiller mellom folk. Samfunnet ble mer komplisert. Det ble utviklet langt

sterkere styringsapparater. I hele perioden 800-1300 foregikk det en voldsom endring,

befolkningsmessig, økonomisk og politisk. Allerede på denne tiden bodde det samer i nord.

Vikingtiden Vikingtiden i Norge og i Europa fikk en slags offisiell start 8. juni 793. Ifølge en angelsaksisk

krønike ble et kloster på den nordengelske øya Lindisfarne angrepet, plyndret og brent denne

dagen av fremmede illgjerningsmenn.

Vikingenes ekspansjon var i utgangspunktet mest rene røvertokter. Men ganske snart kom

andre elementer inn: utvandring fra overbefolkede områder, mer ambisiøse erobringer, handel

og ren kolonisering. Vikingferdene var et fellesnordisk foretagende. Skjematisk sett grupperte

de seg slik: nordmenn dro vestover og nordvestover, dansker dro vestover og svensker dro

østover. Norske vikinger koloniserte blant annet Island og Grønland. Leif Eiriksson seilte helt

til kysten av Newfoundland og oppdaget dermed Nord-Amerika rundt år 900. I Norge sier

man gjerne at han var norsk, på Island regnes han som islending. Vikingenes fremste militære

23

ressurs var langskipene, som sørget for raske forflytninger og var helt overlegne i sjøkrig på

denne tiden.

Folkene i Norden hadde en felles religion. Denne åsatroen var en religion med et fargerikt

galleri av guder, jotner, troll og andre vesener. Gudene ble kalt æser (ås i entall). Fremst blant

æsene var Odin.

Den egentlige Norgeshistorien begynner med at smårikene i Norge ble samlet til en stat.

Tradisjonelt skjedde den såkalte rikssamlingen med Harald Hårfagre sent på 800-tallet.

Etter at Harald døde, falt hans rike mer eller mindre fra hverandre. Det var først og fremst et

kystrike som var igjen. Særlig problematisk var en sterk og vedvarende dansk innflytelse på

Sørøstlandet, spesielt i Viken - området rundt Oslofjorden.

Kongemakten og staten overhodet var ikke spesielt godt utbygd. Kongen håndhevet makt ved

å reise rundt med sin hird (livvakt) og ved å inngå allianser med strategisk viktige høvdinger.

Med Olav Haraldsson, norsk konge fra 1015 til 1028, ble rikssamlingen gjennomført på en ny

og energisk måte. Olav ble drept under et forsøk på å gjenerobre makten i 1030. Dette

årstallet betegner et vendepunkt i Norges historie.

Kirken og kongemaktenOlav Haraldsson forsøkte ikke bare å samle Norge til ett rike, han kombinerte rikssamlingen

med et annet anliggende: å innføre kristendommen. Han var ikke den første kristne kongen i

Norge. Men han var den første norske kongen som systematisk forsøkte å erstatte den gamle

norrøne religionen med den nye læren overalt. Ofte var midlene brutale, preget av Olavs

erfaringer fra vikingtokter i ungdommen. Etter sin død ble han gjort til helgen, og under

navnet Olav den hellige ble han et ideologisk samlingspunkt, både for kongemakten og for

kristendommen. Etter 1030 var kristendommen aldri mer truet i Norge. Den kristne kirken ga

i sin tur en sterk ideologisk legitimering av kongemakten og av den norske statsdannelsen.

Dessuten er det et viktig poeng at kristendommen brakte mange ulike impulser fra europeisk

åndsliv til Norge.

Kirken var i begynnelsen underlagt kongen. Men den vokste frem som en sterk og selvstendig

24

maktinstitusjon på 1100-tallet. I 1152/53 ble kontakten med pavekirken i Roma vesentlig

styrket, da Norge fikk et eget erkebispsete i Nidaros.

På denne tiden var det sterke konflikter mellom den verdslige kongemakten og den

fremvoksende kirkemakten på det europeiske kontinentet. Kirkens fremmarsj i Norge er langt

på vei i tråd med utviklingen i Europa. Det var sterke rivninger mellom kirke og kongemakt i

Norge også. Mest kjent er striden mellom kong Sverre og kirken rundt år 1200.

Kongemakten, kirken og det verdslige aristokratiet sto fundamentalt sett sammen om å

opprettholde den eksisterende samfunnsorden. Denne samfunnsorden var bygget opp om at

bøndene overførte en stor del av sitt overskudd til staten, det verdslige aristokratiet og kirken.

Til gjengjeld ble det sørget for beskyttelse mot ytre og indre fiender, ro og orden i samfunnet,

ideologisk og religiøs veiledning og håndhevelse av lovene. Juridisk sett var bøndene frie

gjennom hele middelalderen. Dette gjør det norske middelaldersamfunnet nokså spesielt i

europeisk sammenheng.

Glanstiden i norsk middelalder er tiden fra rundt 1240 til 1319. Det er da man snakker om

Norgesveldet. Innad var kongemakten veletablert og velregulert med tronfølgeordninger, i

nær og stort sett harmonisk tilknytning til kirke og verdslig aristokrati. Staten hadde fått et

fast inntektsgrunnlag og ordnet seg med skatter og avgifter. En ikke ubetydelig administrasjon

ble bygget ut. Rettsvesenet ble for første gang regulert i en lov for hele landet, kong Magnus

Lagabøters landslov fra 1270-årene. Det ble bygget iøynefallende festninger og kirker. Et

beskjedent byliv hadde eksistert allerede i vikingtiden. Den desidert største og viktigste byen i

Norge på 1200-tallet var Bjørgvin (i dag Bergen). Men i 1299 ble hovedstaden flyttet til Oslo.

Det norske riket omfattet Island og Grønland (fra tidlig på 1260-tallet), Færøyene, Orknøyene,

Hjaltland (Shetland) og Sudrøyene (Hebridene, til 1266). Kontakten med Europa var

betydelig, både handelsmessig og kulturelt.

1200-tallet var en kulturell blomstringstid. Det var da hovedtyngden av den norrøne

sagalitteraturen ble produsert. Mest kjent er islendingen Snorre Sturlasons Heimskringla,

som forteller om de norske kongene frem til 1177. Men - den norske statsbygningen var ikke

sterkere enn at den falt sammen på forbausende kort tid.

25

Danskestyre

1319 er ett av knutepunktene i Norges historie. Det året døde den kraftfulle kong Håkon 5.

Han var den siste mannlige arvingen etter kong Sverre - og angivelig etter Harald Hårfagre.

Hans død ble innledningen til en maktkamp mellom dynastiene (kongehusene) i Norden, der

den norske kongemakten gled inn i personalunioner med sine nordiske naboer i øst og sør. En

personalunion vil si at landene hadde felles konge, men at de ellers hadde indre selvstyre. Den

mest interessante unionen var ganske opplagt den såkalte Kalmarunionen. Fra 1397 var de tre

nordiske rikene Norge, Sverige og Danmark samlet under en felles monark. Unionen mistet

mye av sin betydning midt på 1400-tallet, men den varte til tidlig i 1520-årene. Da rev

Sverige seg løs, mens unionen mellom Danmark og Norge fortsatte.

Norges nedgangGanske snart ble Norge den svakeste parten i disse unionene. Det var ikke minst tydelig mot

slutten av Kalmarunionens levetid. Den danske adelen kom til å dominere det politiske livet

både i Danmark og Norge, og hele den norske politiske selvstendigheten gikk tapt. Mest

dramatisk kom det til uttrykk i 1536. Etter en borgerkrig i Danmark kom kong Christian 3. til

makten. For å bli valgt til konge, måtte han inngå en avtale med den danske adelseliten – en

såkalt Håndfesting. I Håndfestingen av 1536 ble det slått fast at Norge ikke lenger var noe

eget rike, men bare en provins i Danmark, på linje med Sjælland, Fyn og Jylland. Da var

Norge på den mørkeste bunn av det som i norsk kulturell bevissthet er kjent som dansketiden.

Erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson, forsøkte å reise et opprør mot det nye styret i

1536, men det ble med forsøket, og erkebiskopen måtte forlate landet.

Disse politiske endringene var bare en del - riktignok en viktig del - av det sammensatte

fenomenet vi kan kalle Norges nedgang i senmiddelalderen.

Mest dramatisk kom nedgangen til uttrykk i Svartedauen, den store pestepidemien som herjet

landet i 1349/50. Man antar at mellom halvparten og to tredeler av alle mennesker i Norge

døde som følge av Svartedauen. Senere, mindre epidemier bidro til å holde folketallet nede.

Det betyr at folketallet på få år sank fra 4-500 000 til ned mot 150 000.

Dette medførte i sin tur en enorm nedgang i statens og aristokratiets inntekter. Bøndene i

Norge var i stor grad leilendinger – det vil si at de hadde langvarige, faste kontrakter som ga

dem rett til å leie jord. Men de var også frie menn. Man kan se at jordleien - til staten, til

26

verdslige jordeiere og til kirken - sank kolossalt. Her var det simpelthen tale om tilbud og

etterspørsel - det ble plutselig mye ledig jord.

Verken statsmakten eller den verdslige overklassen i Norge kom seg etter denne katastrofen.

For gjenlevende norske bønder derimot, kan man slett ikke uten videre tale om noen

nedgang. De fikk tilgang til ny og bedre jord til svært rimelige leier. Det førte med seg at

karrigere jordområder som var blitt dyrket opp da befolkningspresset var på sitt største, nå

ble forlatt og grodde igjen. For bøndene var det videre et poeng at det spredt befolkede

Norge ikke var så lett å kontrollere på det lokale plan - særlig ikke fra København.

Handelsmessig så det, i en periode på 1300- og 1400-tallet, ut til at Norge skulle bli dominert

av de nordtyske Hansabyene. Også kulturelt må man snakke om en sterk nedgang. Mellom

1350 og 1550 ble det nesten ikke produsert noe litteratur i Norge. Det gammelnorske

skriftspråket gikk tapt, og dansk overtok.

De politiske begivenhetene i 1530-årene førte ikke bare til at Norge mistet restene av sin

selvstendighet. I tillegg ble det innført en ny statsreligion i Danmark og Norge. Danmark, med

Norge på slep, brøt med den katolske kirken og innførte Martin Luthers lære, den evangeliske

kristendommen, som landets nye offisielle religion. De katolske bispene og prestene ble

avsatt, og Kirkens betydelige eiendommer ble konfiskert av staten. Dette skiftet av offisiell

religion kalles Reformasjonen. I Norge var det snakk om et rent diktat ovenfra, uten noen

impulser av betydning nedenfra. Fra 1537 har den protestantiske, evangeliske kristendommen

vært Norges offisielle religion, og kirken har vært underlagt staten. Først i begynnelsen av det

21. århundre har det vært en seriøs debatt i Norge om å avskaffe statskirken.

Eneveldet blir innførtFra et stykke utpå 1500-tallet av kan man snakke om et oppsving i det norske samfunnet

igjen. Folketallet tok seg opp, men nivået fra år 1300 ble ikke nådd før midt på 1600-tallet.

Oppsvinget var også økonomisk. Det var særlig forbundet med næringer som skogbruk, fiske

og bergverk. De ga ekstrainntekter til mange bønder og et mer differensiert næringsliv. Det at

så mange bønder grep mulighetene som bød seg til ekstrainntekter, fikk også betydning for

arbeidsdelingen mellom kjønnene: Mange kvinner måtte sørge for å holde gården i hevd mens

mannen var opptatt med annen næringsvirksomhet.

27

På 1600- og 1700-tallet var det en markant oppgang i handelen, særlig med tømmer og fisk.

Men den næringen som virkelig hadde sitt gjennombrudd i Norge på 1700-tallet, var

skipsfarten. Norsk skipsfart slo seg blant annet opp på kriger i Europa; det var mulig å utnytte

den komparative fordelen det ga å være nøytral.

1600-tallet var preget av en massiv rivalisering mellom Danmark og Sverige om dominans i

Norden. Danmark var sterkest i utgangspunktet, men Sverige seiret definitivt og etablerte seg

i en periode som europeisk stormakt. For Norge betydde dette at områdene Jemtland,

Herjedalen og Båhuslen gikk tapt til Sverige, og at Sverige stadig demonstrerte appetitt på

resten av Norge.

I 1660 ble statsformen i det danske riket drastisk endret. Kongen fikk såkalt enevoldsmakt,

noe som betydde at all myndighet i staten ble samlet hos kongen selv. Dette var en allmenn

trend i Europa, og det innebar at statsmakten ble kraftig styrket og sentralisert. Den

selvstendige adelsmakten i Danmark ble totalt knekket. Norge fikk på sin side en slags høyere

status igjen som et eget rike under den danske kronen. Det ble ikke uvanlig å snakke om et

dansk-norsk dobbeltmonarki.

Det ble bygget ut en omfattende administrasjon både på det sentrale og på det lokale plan. På

lokalplanet fant man prester, sorenskrivere og fogder. De siste hadde blant sine oppgaver å

kreve inn skatter og avgifter, og de gjorde seg ofte upopulære blant bøndene. Men eneveldet

betydde også kulturelle fremskritt. Det ble innført en alminnelig skole – en såkalt allmueskole

- i 1739. Rettssikkerheten var utbredt og ganske avansert i europeisk sammenheng, det

sentrale dokumentet er kong Christian 5.s Norske Lov fra 1687. På tampen av enevoldstiden -

i 1811 - ble det grunnlagt et eget norsk universitet.

I denne perioden var det en del innvandring til Norge – hovedsakelig fra andre europeiske

land, og i stor grad næringsdrivende og innkalte spesialister av ulike slag.

Trykkefrihet og andre reformerI begynnelsen av dansketiden var innslaget av danske og tyskfødte adelsmenn i Norge

påtagelig. Etter hvert som det byråkratiske apparatet i staten ble bygget ut fra 1600-tallet av,

var det også mange dansker som hadde embeter i Norge. I tillegg gikk, som nevnt, det

28

gammelnorske skriftspråket tapt, og dansk ble felles skriftspråk for Danmark og Norge. Til

sammen kan man trygt si at elitekulturen i Norge var svært så danskpreget før 1814.

Utover på 1700-tallet besto eliten i det norske samfunnet av embetsmenn, store

forretningsmenn, velstående byborgere, de få godseierne som fantes i landet og en og annen

storbonde. Mange i denne eliten var opptatt av tidens nye ideer, ikke minst radikale politiske

ideer, preget av den fremvoksende liberalismens tanker om enkeltmenneskets frihet. I den

dansk-norske hovedstaden København var det et påfallende frisinnet og åpent ideologisk og

kulturelt klima mot slutten av 1700-tallet. I 1770 innførte enevoldsregimet en meget

vidtgående lov om trykkefrihet. Etter et statskupp tidlig i 1772 ble det strammet inn på

trykkefriheten. Men forhåndssensur ble ikke gjeninnført. I 1784 var det et nytt statskupp i

København, og en svært reformvennlig, frisinnet og tolerant regjering kom til makten. Det var

ikke tale om å reformere det politiske systemet. Men innenfor rammen av eneveldet ble det

innført en rekke sosiale og økonomiske reformer, og den offentlige debatten i 1780- og 1790-

årene var usedvanlig fri og vidtgående.

Sent på 1700-tallet kan man dessuten merke norske patriotiske stemninger i den fåtallige

eliten: forestillinger, ofte selvforherligende, om nordmenns kulturelle egenart. En god del av

denne norske patriotismen utspilte seg i København, og allerede rundt 1770 ble det fremmet

ønsker og krav om egne norske institusjoner som et universitet og en bank. Men blant

patriotiske nordmenn i København og andre steder eksisterte det ingen planer om noen egen

norsk stat.

Hva ville det si å være norsk før 1814?Hvis vi ser på denne norske historien i 1000 år, fra tidlig på 800-tallet til tidlig på 1800-tallet,

så vil enkelte spørsmål være nærliggende: På hvilken måte kan vi si at nordmenn utgjorde et

fellesskap? Hvilke forestillinger eksisterte om det å være norsk, om hva som bandt nordmenn

sammen og om hva som skilte nordmenn fra andre – som svensker og dansker? Eller for å

formulere det litt annerledes: På hvilken måte kan vi snakke om et norsk fellesskap?

Skal vi forsøke å svare på slike spørsmål, er vi nødt til å konstatere at det dessverre ikke er

bevart særlig mye materiale om hva den jevne mann og kvinne i Norge tenkte og følte om

slike ting i gamle dager. Vi er nødt til å gå ut fra det som finnes i bevarte opptegnelser fra den

kulturelle eliten, og fra det vi kan slutte ut fra ting vi vet om det norske samfunnet og om

29

lignende samfunn andre steder.

Vi må anta at de fleste nordmenn hadde en forestilling om at de var norske - til forskjell, for

eksempel, fra svenske og danske. Men det er vanskelig å vite hvor sterk denne forestillingen

var, i forhold til forestillinger om tilhørighet og fellesskap - andre kollektive identiteter - som

slekten, familien, bygden, kristendommen, og det å være undersått under kongen i

København. Et annet poeng er at innholdet i forestillingen om det å være norsk rimeligvis var

ganske tynt og vagt. Det er vanskelig å snakke om noen felles kultur i Norge i årene før 1814,

det var få eller ingen samlende institusjoner, symboler og ritualer.

Både styrken i forestillingene om det å være norsk og innholdet i disse forestillingene var

rimeligvis tydeligere i noen perioder enn i andre. Det er all grunn til å tro at forestillingene om

et norsk fellesskap var sterkere tilstede på tampen av 1700-tallet enn i noen annen periode i

dansketiden. Det skyldes ikke bare at en liten norsk elite for alvor satte det å være norsk på

dagsordenen. Det skyldes også at leseferdighet var ganske utbredt i det norske

bondesamfunnet Det igjen har nær sammenheng med innføringen av en skole for alle barn i

1739. Selv om innholdet i skolen i svært stor grad dreide seg om å oppdra barna til å bli

troende lutheranske kristne, og selv om det i stor grad var religiøs litteratur som ble trykt og

lest, så er det også dokumentert at mange nordmenn leste andre typer skrifter.

Mirakelåret 1814 og union med Sverige

1814 er uten sammenligning det store mirakelåret - annuus mirabilis - i Norges historie. I

1øpet av dette året ble Norge forvandlet fra en tilbakeliggende avkrok i Europa, styrt fra

København, til en selvstendig stat, i en meget løs union med Sverige, med den mest

demokratiske og moderne forfatningen i Europa.

Begivenhetene i 1814Norge ble revet 1øs fra Danmark som fø1ge av utviklingen i Napoleonskrigene. Danmark

forsøkte lenge å holde seg nøytralt, men var blitt presset inn i krigen på Napoleons side etter

at Storbritannia hadde erobret den dansk-norske flåten i 1807. Sverige, derimot, sluttet seg til

alliansen av Napoleons fiender. Anført av sin kraftfulle tronfølger Carl Johan, rykket svenske

militære styrker inn i Danmark i slutten av 1813. Ved fredsslutningen i Kiel den 14. januar

1814 ble det bestemt at Norge skulle overføres fra kongen av Danmark til kongen av Sverige.

30

De gamle norske koloniene Grønland, Island og Færøyene fortsatte å ligge under dansk styre.

Men den danske tronfø1ger Christian Frederik stilte seg i spissen for en oppstand i Norge mot

Kielfreden. Oppstanden utviklet seg i mer og mer frihetlig og nasjonalistisk retning. Det ble

innkalt til en grunnlovsgivende forsamling – en såkalt Riksforsamling – på Eidsvoll.

Forsamlingen utarbeidet en grunnlov for en selvstendig norsk stat og valgte Christian Frederik

til ny norsk konge. Undertegnelsen av grunnloven og kongevalget foregikk den 17. mai.

Det viste seg imidlertid raskt at det ikke var ikke mulig å forsvare en ren selvstendighet mot

det militært overlegne Sverige. Christian Frederik sa seg villig til å abdisere i august. Norske

og svenske forhandlere ble enige om en avtale der Norge skulle få beholde sin grunnlov og få

fullt indre selvstyre i en ny union med Sverige. Unionen ble inngått 4. november 1814, og den

var meget løs. De to landene fikk samme konge og felles utenriksstyre.

Hovedprinsippene i Grunnloven Den nye grunnloven av 1814 var bygget på utenlandske forbilder – fra USA, fra Frankrike og

fra andre europeiske land. En sentral idé i grunnloven var folkesuverenitet. I det dansk-norske

eneveldet fra 1660 av hadde det vært enkelte som insisterte på at myndighetenes legitimitet

kom ovenfra, fra Gud. Andre argumenterte med at den eneveldige kongen hadde og måtte ha

sin legitimitet nedenfra, fra folket. I grunnloven av 1814 var det ingen tvil: Legitimiteten kom

fra folket. Den grunnlovsgivende forsamlingen på Eidsvoll våren 1814 var et uttrykk for dette.

Et annet viktig innslag i grunnloven var prinsippet om maktfordeling. Makten i den nye

norske staten ble formelt delt mellom kongen og hans råd på den ene siden, og den nye

nasjonalforsamlingen - Stortinget - på den annen. Kongen hadde såkalt utøvende myndighet.

Stortinget skulle hovedsakelig gi lover og bevilge penger. Det folkevalgte Stortinget skulle

ikke ha noen innflytelse over hvem kongen utnevnte til sine rådgivere, eller sagt på en annen

måte: Det skulle være helt opp til kongen selv å utnevne medlemmene av regjeringen.

I tillegg til den utøvende og den lovgivende myndighet kom det vi kan kalle den dømmende

myndighet. Domstolene skulle være uavhengige av de politiske makthaverne. Den høyeste

rettsinstansen i Norge het – og heter fortsatt – Høyesterett.

Det demokratiske innslaget i grunnloven er først og fremst knyttet til den folkevalgte

31

nasjonalforsamlingen. Når det gjaldt Stortingets myndighet i forhold til kongemakten, var den

norske grunnloven ikke spesielt demokratisk sammenlignet med flere andre forfatninger fra

det sene 1700-tall og det tidlige 1800-tall. Men det som gjør at den norske grunnloven var mer

demokratisk enn de aller fleste andre grunnlovene i samtiden, var at så mange fikk

stemmerett. Nesten halvparten av alle voksne menn over 25 år fikk stemmerett til Stortinget.

Det var ikke aktuelt å gi kvinner stemmerett. Likevel var stemmeretten langt mer utbredt i

Norge enn i noe annet europeisk land på denne tiden. Det var igjen uttrykk for at det norske

samfunnet i 1814 var relativt egalitært, sammenlignet med de fleste andre samfunn i Europa.

Det eksisterte ikke noe aristokrati av betydning. Norske bønder var juridisk frie og mange av

dem eide sin egen jord. Alle voksne menn som eide jord på landet eller hadde

leilendingkontrakter, eller som eide hus i byene, fikk stemmerett i 1814.

Forestillingene om enkeltmenneskers rettigheter var også tydelig tilstede i den norske

grunnloven. Paragraf 100 dreide seg for eksempel om ytringsfrihet og fastslo at ”Trykkefrihed

bør finde Sted” og at ”Frimodige Yttringer om Stats-Styrelsen og hvilkensomhelst anden

Gjenstand ere Enhver tilladte”. Men det ble også tatt visse forbehold, blant annet når det

gjaldt ”Ringeagt mod Religion, Sædelighed eller de constitutionelle Magter”. Grunnloven

hadde også bestemmelser om forbud mot tortur, mot fengsling uten ved lov og dom og mot

lover med tilbakevirkende kraft. Men Grunnloven sa ingen ting om religionsfrihet. Dens

paragraf 2 fastslo at den evangelisk-lutherske lære skulle være statens offisielle religion.

Denne paragrafen er blitt beryktet i ettertid, fordi den også inneholdt et forbud mot enkelte

religiøse grupper: Jøder, jesuitter og munkeordener ble nektet adgang til det norske riket.

Dette forbudet – spesielt mot jøder – var omstridt allerede i samtiden. Forbudet mot jøder ble

opphevet i 1851, mens munkeordener ble tillatt i Norge først på slutten av 1800-tallet.

Jesuitter fikk adgang til Norge først i 1956.

Enda et viktig trekk ved den norske grunnloven var bøndenes stilling. I den patriotiske elitens

forestillinger om det særpreget norske sent på 1700-tallet var det kanskje viktigste symbolet

den frie norske odelsbonde. Odelsretten var en gammel institusjon som skulle sørge for at

jordeiendommer forble i slektens eie. Den ble oppfattet som en garanti for at den norske

bonde hadde greid å holde seg fri og uavhengig gjennom hele dansketiden – i motsetning til

bønder i Danmark. Enevoldsregimet forsøkte å avskaffe odelsretten før 1814, for å skape

muligheter for friere omsetning av jordeiendommer i Norge. Men i 1814 ble odelsretten

innført i selve grunnloven, og senere forsøk på å avskaffe den har ikke ført frem.

32

Den norske grunnloven av 1814 er den eldste skrevne konstitusjon i Europa. Formelt ble det

forøvrig vedtatt to grunnlover i 1814. Den mest kjente er den som ble vedtatt på Eidsvoll i

mai. Men fordi Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige, var det formelt sett

nødvendig å vedta en ny grunnlov høsten 1814. Den nye grunnloven av 4. november var bare

en lett revidert versjon av grunnloven av 17.mai.

Det er også noe annet som gjør året 1814 så spesielt i norsk historie. Allerede i samtiden var

kommentatorer oppmerksom på at det egentlig var to store omveltninger i 1814. På den ene

side fikk Norge en konstitusjonell, fri forfatning, til erstatning for det gamle eneveldet. På den

annen side ble Norge igjen en selvstendig stat (riktignok i den nye, løse unionen med

Sverige). Men disse to omveltningene var vevet inn i hverandre, og de ble i stor grad oppfattet

som to sider av samme sak. På denne måten ble den nye politiske friheten og den nye

nasjonale friheten tett forbundet med hverandre også i tiden etter 1814. Det vi kan kalle

ideene fra 1814 har dannet en sterk ramme omkring den politiske kulturen i Norge. Norsk

nasjonalisme har i ganske stor grad vært preget av politiske frihetsideer.

Man ser dette også på det symbolske plan. I og med begivenhetene i 1814 fikk nordmennene

en rekke nye, felles symboler. Både grunnloven og det nye parlamentet Stortinget fikk stor

nasjonal symbolverdi. Norge fikk, som andre stater, sitt eget flagg, og fra 1824 begynte

enkelte nordmenn å feire den dagen Grunnloven ble vedtatt, 17. mai.

Embetsmannsstyret på 1800-talletI praksis ble den norske staten etter 1814 styrt av embetsmenn. Embetsmennene representerte

kontinuitet fra enevoldstiden, de var en dominerende kraft i den norske eliten, og de hadde

vært fremtredende i oppstanden i 1814. De hadde heller ikke særlig stor konkurranse i årene

rundt 1814. Det var, som nevnt, ikke noe jordeiende aristokrati av betydning i Norge, og det

handelsborgerskapet som eksisterte i 1814 gikk i betydelig grad under i de økonomiske

krisetidene i årene som fulgte.

Embetsstandens sterke stilling i 1814 kom også direkte til uttrykk i Grunnloven. Embetsmenn

fikk – som eneste gruppe - stemmerett uansett om de hadde jordeiendom eller ikke, og det ble

presisert i grunnloven at embetsmenn ikke kunne avsettes uten ved lov og dom. Det

påfallende i europeisk sammenheng er at embetsmennene beholdt sitt grep over statsmakten

33

så lenge. Utover på 1800-tallet gjorde bøndene seg stadig mer bemerket i stortingspolitikken.

Men embetsmenn beholdt i årevis et hegemoni også på dette feltet. En viktig grunn er at

embetsmennene skaffet seg ytterligere legitimitet i årene etter 1814. Etter at Carl Johan ble

svensk og norsk konge i 1818, gjorde han flere fremstøt for å styrke kongemakten. Spesielt

ønsket han at kongen skulle få absolutt veto i lovsaker (rett til å forkaste Stortingets

lovvedtak), og ikke bare utsettende veto, som innebar at saken måtte behandles en gang til, av

neste Storting. Men disse fremstøtene ble avvist av Stortinget gang på gang, og Stortinget ble

dominert av embetsmenn. Carl Johans ønsker ble oppfattet som svensk press mot Norge i vide

kretser, og embetspolitikernes motstand ga embetsstanden ytterligere nasjonal legitimitet.

Et viktig innslag i striden mellom kongen og Stortinget var at det ble utviklet en ideologisk

forestilling om at Grunnloven var et dokument som ikke skulle endres. Spesielt sto denne

forestillingen sterkt hos mange bondepolitikere. Forestillingen kalles gjerne

grunnlovskonservatisme. Den gjorde at det ble vanskelig å endre paragrafer i Grunnloven

senere på 1800-tallet – mange stortingsmenn motsatte seg endringer bare fordi de mente at

man aldri skulle endre Grunnloven. Men også etter at Stortinget begynte å gjøre endringer i

Grunnloven, har grunnlovskonservatismen gjort seg gjeldende i Norge. Store deler av

Grunnloven er ikke endret siden 1814, og på viktige punkter svarer Grunnlovens paragrafer

ikke til dagens politiske system.

Under embetsstandens herredømme ble det politiske systemet ikke utviklet videre i

demokratisk retning, med ett unntak: Lokalt selvstyre ble innført med de såkalte

Formannskapslovene i 1837, som var starten på den ordningen med kommunestyrer som

gjelder i dag. De lovene var et kompromiss, mellom bondepolitikere som ønsket et svært

vidtgående lokalt selvstyre og embetsmenn som ønsket å beholde en tydelig statlig kontroll

over norske kommuner.

Kulturell nasjonsbyggingEt hovedtema i utviklingen av det norske samfunnet etter 1814 var det vi kan kalle kulturell

nasjonsbygging – utvikling av en norsk nasjonal identitet. Spesielt var dette temaet tydelig

tilstede rundt midten av 1800-tallet, og måten det skjedde på går inn i et typisk europeisk

mønster. Den overgripende ideen var at det typisk norske var å finne i bondesamfunnet. I stor

grad var det tale om å ta utgangspunkt i og samle inn kulturelt råmateriale. En elite fant et

slikt råmateriale i bondekulturen, i form av lokale og regionale tradisjoner: eventyr, sagn,

34

viser og folkedans. Mest kjent er P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, som samlet inn eventyr,

sagn og folkeviser. I neste omgang ble det innsamlede materialet bearbeidet og utropt til felles

og særegent norsk kulturgods. Et avgjørende element var videre at det eksisterte kanaler for

formidling. Viktigst var skolesystemet. Det ble bygget kraftig ut fra midten av 1800-tallet av.

En lov om allmueskolen av 1860 betydde at skolen ikke lenger så det som sin hovedoppgave

å lære barna å bli gode kristne mennesker. I annen halvdel av 1800-tallet ble undervisning og

lærebøker i stor grad preget av nasjonale verdier og nasjonalistiske ideer.

Et sentralt element i dette gjennombruddet var interessen for den norske middelalderhistorien,

dens vikingtokter, dens litteratur, språk og kulturytringer. Denne interessen holdt seg som en

viktig del av norsk kulturliv helt frem til annen verdenskrig, da Vidkun Quislings naziparti

Nasjonal Samling dyrket den ut i det absurde og diskrediterte flere gamle norske kulturelle

institusjoner og symboler.

Et annet sentralt element var skriftspråket i Norge. I 1814 var skriftspråket dansk, og det

fortsatte det å være i årene etter 1814. Mange i den norske eliten så dette som høyst

utilfredsstillende. Det ble fremsatt ulike løsninger på problemet med skriftspråket i Norge. Et

radikalt alternativ ble utarbeidet av Ivar Aasen. I 1840-årene samlet han inn talemålsprøver

fra de strøk i norske bygder som etter hans mening var minst påvirket av dansk. Deretter

sammenholdt han det innsamlede materialet med det gammelnorske skriftspråket og

konstruerte en moderne norsk skriftspråknormal. Den fikk navnet landsmaal, og fra 1885 av

ble landsmålet offisielt likestilt med det som den gang ble kalt ”det almindelige Bogsprog”.

Men Aasens løsning var også kontroversiell. Et alternativ var en gradvis fornorskning av det

danske skriftspråket. Striden om skriftspråket har vært et viktig innslag i norsk kultur- og

samfunnsliv helt siden Aasens tid. På 1900-tallet var det lenge en uttalt målsetning å bringe de

to skriftspråkene sammen til ett felles språk, samnorsk. I dag er denne strategien oppgitt. I

1930 ble landsmålet omdøpt til nynorsk, mens det fornorskede ”almindelige Bogsprog” fikk

navnet bokmål.

En opplagt skyggeside ved den kulturelle nasjonalismen på 1800-tallet var behandlingen av

samene og de finsk-ættede kvenene. Samene er et urfolk, mens kvenene er en etnisk minoritet

som har innvandret til Norge i historisk tid. Både samer og kvener bodde hovedsakelig i det

nordlige Norge, og de ble utsatt for en systematisk fornorskningspolitikk fra rundt 1850 av.

Ideen var at de måtte bli norske, på linje med andre nordmenn, og da måtte de legge av seg

35

sitt språk og sine kulturelle særtrekk. De viktigste redskapene for fornorskningen var skolen

og kirken. Fornorskningspolitikken varte i rundt hundre år, til midt på 1900-tallet. Også

enkelte andre etniske minoriteter – som rom (sigøynere) og romani (reisende/tatere) - er blitt

utsatt for ulike former for fornorskningspolitikk.

Det sene 1800-tall var en norsk gullalder for litteratur, malerkunst og musikk. Diktere som

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var i utgangspunktet produkter av den kulturelle

nasjonalismen midt i hundreåret. Men spesielt Ibsen beveget seg etter hvert langt utover og

bort fra dette utgangspunktet.

Et annet trekk ved nasjonal norsk kultur sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var den

sterke opptattheten av polare strøk. Det hadde vært drevet fiske og fangstvirksomhet i

nordområdene i århundrer. Men nå kom i tillegg en utferdstrang i form av oppdagelsesreiser

og andre ekspedisjoner. I 1888-89 ledet Fridtjof Nansen den første ekspedisjonen som gikk på

ski over Grønland. Det gjorde Nansen omgående til Norges store nasjonalhelt. Enda mer

oppmerksomhet fikk en ny Nansen-ekspedisjon i midten av 1890-årene: et heroisk, men

mislykket forsøk på å nå Nordpolen. I 1911 kunne en norsk ekspedisjon ledet av Roald

Amundsen som de første mennesker sette sine ben på Sydpolen.

En følge av denne interessen for polarområdene var at Norge ekspanderte geografisk. Det

gjaldt både i Nordishavet og i Antarktis. Svalbard og Jan Mayen blir regnet som en del av

Kongeriket Norge, selv om Svalbardtraktaten av 1920 også gir enkelte andre land spesielle

rettigheter på Svalbard. Dronning Maud Land og Peter 1.s øy i Antarktis og Bouvetøya i Sør-

Atlanteren er underlagt Norge som såkalte biland.

Parlamentarisme og unionsoppløsning Embetsregimet ble styrtet i 1884, etter en dramatisk, men ublodig maktkamp. Regimets

motstandere var en bredt sammensatt koalisjon, sosialt sett var det hovedsakelig tale om en

middelklasse i vid forstand – ikke minst gjorde bøndene seg sterkt bemerket i koalisjonen.

Stortinget tiltok seg avgjørende innflytelse over hvem som skulle sitte i regjeringen. Vi sier

gjerne at parlamentarismen ble innført i Norge i 1884. Men det skjedde aldri gjennom noen

formell beslutning.

På 1800-tallet og utover på 1900-tallet var det en viss debatt om Høyesteretts rolle. I

36

maktkampen i 1880-årene hadde Høyesterett tatt stilling for embetsmannsregjeringen. Etter

1884 dreide debatten seg særlig om Høyesterett skulle kunne prøve om Stortingets lovvedtak

var i overensstemmelse med grunnloven – den såkalte prøvingsretten. Men Høyesterett i

Norge har aldri blitt så politisert som i USA. Høyesteretts viktigste oppgaver har vært

tolkning av lovene og utvikling av retten der det ikke har vært lovgivning.

Unionen med Sverige ble oppløst i 1905, etter et ensidig norsk stortingsvedtak 7. juni, og etter

at nasjonalistiske strømninger i stadig større grad var begynt å prege det norske

samfunnslivet. Unionsopp1øsningen inneholdt flere dramatiske øyeblikk. Men Sverige

aksepterte utfallet etter forhandlinger, etter et visst press fra europeiske stormakter, og etter at

en norsk folkeavstemning hadde sagt ja til unionsopp1øsning. Bare 184 innbitte

unionstilhengere stemte for fortsatt tilknytning til Sverige, mens 368 208 støttet Stortingets

7.juni-vedtak. Tallene vitner om en massiv norsk opinion mot unionen sommeren 1905, men

også om et ganske så massivt meningstrykk. Det var bare menn som hadde stemmerett i

denne folkeavstemningen, men et kvinneopprop til støtte for 7.juni-vedtaket samlet 250 000

underskrifter fra norske kvinner. I en annen folkeavstemning ble det avgjort at Norge fortsatt

skulle være et kongedømme, og den danske prins Carl ble ny norsk konge med navnet

Haakon 7.

Et viktig innslag i konflikten med Sverige før 1905 var striden om flagget. Fra 1840-årene av

hadde både det norske og det svenske flagget hatt et eget unionsmerke. I 1890-årene ville de

nasjonalistiske kreftene i Norge fjerne dette merket. Det rene norske flagg ble oppfattet som et

sentralt nasjonalt symbol. Det var derfor også en sterk nasjonal markering da Stortinget

vedtok å fjerne unionsmerket fra handelsflagget.

Maktkampen i 1880-årene førte også til at det for første gang ble dannet landsomfattende

politiske partier i Norge. De første var Venstre og Høyre. Siden er det politiske systemet i

stadig større grad bygget opp rundt partiene. Det Norske Arbeiderparti ble stiftet allerede i

1887, men partiet ble en politisk maktfaktor først i tiden etter 1905. Et Venstre-flertall på

Stortinget sørget for at det politiske systemet ble demokratisert etter 1884. Allmenn

stemmerett for menn ble innført i 1898, allmenn stemmerett for kvinner ble innført i 1913.

Å være norsk i 1905 Det å være norsk i 1905 var noe annet enn det å være norsk hundre år tidligere. I og med

37

oppløsningen av unionen ble Norge en fullt ut selvstendig stat. Men i tillegg kunne nordmenn

i 1905 oppleve et fellesskap med et bredt kulturelt innhold. En nordmann fra Agder-fylkene i

det sørlige Norge hadde en rekke symboler, ritualer og kulturelementer felles med en

nordmann fra Nord-Norge: Stortinget, Grunnloven, feiring av 17. mai, Asbjørnsen og Moes

eventyr, Edvard Griegs musikk, Snorres kongesagaer, Bjørnsons bondefortellinger. I 1905 var

det utbygde rammer for denne felles nasjonale bevisstheten: et velfungerende politisk system

og et utbygd skolevesen. Samfunnet var blitt modernisert, ikke minst gjennom utbygging av

kommunikasjoner som veier, broer, kanaler, jernbane, telegraf og telefon. Det eksisterte en

bred litterær offentlighet. Nordmenn i 1905 kunne ikke bare lese og skrive (lese kunne svært

mange i 1805 også) – de kunne kjøpe og lese aviser, pamfletter og bøker i en helt annen

utstrekning i 1905 enn i 1805. I 1805 måtte fellesskapet mellom en nordmann i det sørlige

Norge og en nordmann i Finnmark fortone seg svært så abstrakt – i den grad det fortonet seg i

det hele tatt – og fattig på innhold.

I 1905 var det et stort innslag av etniske svensker i Norge. Det offisielle tallet var rundt 50

000, i virkeligheten var trolig tallet det dobbelte. Det er anslått at i alt 130 000 innvandrere

kom til Norge i andre halvdel av 1800-tallet. De fleste hadde kommet for å få arbeid.

Dessuten var det et betydelig inngifte mellom nordmenn og svensker i grenseområdene. Den

svenske minoriteten kunne blitt et stort problem under den sterke politiske konflikten i 1905

og årene før. Men det ble den ikke. Over tid ble svenskene enten assimilert i den norske

befolkningen, eller de reiste hjem til Sverige.

Hvis vi skal se på formalitetene rundt det å være norsk, så kom den første egentlige loven om

norsk statsborgerskap i 1888. Det viktigste prinsippet i den var det såkalte

avstamningsprinsippet – barn av norske statsborgere fikk automatisk norsk statsborgerskap.

Det vil si: Det var farens statsborgerskap som avgjorde. Før dette var det i praksis bosted som

avgjorde.

I 1924 kom det en ny statsborgerlov. Den bygget fortsatt på avstamningsprinsippet. Men det

kom også inn et annet viktig prinsipp i den – det såkalte bostedsprinsippet. Barn som var født

i Norge av utenlandske statsborgere, og som fortsatte å bo i Norge, ble under visse betingelser

norske statsborgere når de fylte 22 år.

Enda en lovendring om statsborgerskap kom i 1950. Det var et felles nordisk opplegg - norske

38

prinsipper om statsborgerrett ble samordnet med lovene i Sverige og Danmark, slik at alle de

tre landene vedtok nye, likelydende lover. Med denne nye loven ble kvinnene mer likestilt

med mennene hva statsborgerretter angikk.

Økonomisk oppsving og velferdsstat

I 1814 bodde det snaut 900 000 mennesker i Norge. Femti år senere var dette tallet nesten

fordoblet. Det betydde igjen et voldsomt press på ressursene. Men i motsetning til

middelalderen, kunne 1800-tallet by på en radikal omlegning av næringsveier og

produksjonsmetoder, om enn kanskje ikke fullt så raskt som man skulle tro.

Industrialisering, utvandring og skipsfartVed midten av 1800-tallet kan man se de første spor av moderne industri i Norge. Men det var

på kort sikt et beskjedent fenomen: en del tekstilindustri og etter hvert nye mekaniske

verksteder. Landbruket var fortsatt dominerende som næringsgren, byene hadde ikke

absorbert noe særlig av befolkningsveksten. Det såkalte husmannsvesenet på landsbygda

vokste kraftig. Det var en ordning der husmannen fikk leie et jordstykke av en gårdbruker. Til

gjengjeld måtte husmannen arbeide for gårdbrukeren eller betale leie.

Under husmennene igjen dannet det seg stadig større underklassesjikt. I annen halvdel av

1800-tallet gikk det norske landbruket inn i en smertefull prosess: tilpasning til det nye

samfunn, dominert av pengeøkonomi, handel og kapitalismens dynamikk.

Det norske samfunnet kunne meget vel havnet i kraftig ubalanse, hvis ikke en ventil var blitt

åpnet: fra 1865 av og femti år fremover ble utvandring til Nord-Amerika 1øsningen for godt

over en halv million nordmenn. Også før 1865 hadde det vært en viss utvandring den veien,

og den fortsatte til innpå 1920-tallet. Etter hvert ble moderne industri, handel og

servicenæringer den ventilen som tok av for mesteparten av befolkningsøkningen.

Den næringen som vokste raskest midt på 1800-tallet, var skipsfarten. Spesielt i 1850- og

1860-årene kunne Norge utnytte et enormt oppsving i verdenshandelen. Dette var mulig,

takket være at de ideologiske konjunkturene i verden tilsa frihandel. Det norske

embetsmannsstyret var sterkt preget av liberalistiske doktriner og la forholdene til rette for at

skipsfarten kunne utfolde seg. En tid kunne det se ut som om hver eneste vik på

39

Sørlandskysten hadde sitt eget lille skipsverft. I 1880 var den norske handelsflåten verdens

tredje største. Etter en smertefull omlegning fra seil til damp mot slutten av hundreåret, har

skipsfarten fortsatt å prege norsk næringsliv og kultur helt frem til våre dager.

Industriutviklingen i Norge skjøt fart i to etapper: først i 1870- og 1880-årene og deretter i

tiden etter 1900. I den første perioden var det i stor grad tale om mekaniske verksteder og

avansert treforedling, i annen omgang var elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri

viktig. Fossekraft som ga elektrisitet ble plutselig gull verdt for Norge, og tidlig på 1900-tallet

ble det grunnlagt en rekke nye industristeder. Rundt århundreskiftet var samfunnet iferd med

å bli grunnleggende endret: det ble industrialisert og det ble urbanisert, det vil si at folk flyttet

fra landsbygda til byene. Men primærnæringene jordbruk, skogbruk og ikke minst fiske skulle

fortsette å være viktige.

Tendensen videre utover i det 20. århundre og inn i det 21. har vært en kraftig økonomisk

vekst. Det var tilfelle selv i 1930-årene, som var preget av økonomiske og sosiale kriser -

blant annet en betydelig arbeidsløshet.

Arbeiderpartistyre og tysk okkupasjon På 1900-tallet ble det politiske liv i Norge i stor grad dominert av Det norske Arbeiderparti.

Partiet hadde en beskjeden start, men begynte å samle større og større oppslutning i tiden

rundt første verdenskrig. I utgangspunktet var partiet sosialdemokratisk; det ville innføre

sosialismen ved fredelige, demokratiske midler. En erklært revolusjonær periode fra 1918 av

ble en historisk parentes, selv om partiet brukte mange år på helt å komme ut av parentesen. I

1935 dannet Johan Nygaardsvold en Arbeiderpartiregjering etter et kompromiss med

Bondepartiet. Det markerer et viktig skille i norsk politisk historie. Arbeiderpartiet satt med

regjeringsmakt i Norge uavbrutt i nærmere 30 år. Ideen om å innføre sosialismen var i lang tid

fortsatt tilstede, men forsvant etter hvert utenfor horisonten.

Naturligvis ble den faktiske styringen avbrutt av annen verdenskrig. Under første verdenskrig

hadde Norge vært nøytralt, takket være en kraftfull og vellykket manøvrering fra regjeringen,

og takket være at de krigførende stormaktene foretrakk et nøytralt Norge. I den andre

verdenskrigen ble Norge okkupert av Nazi-Tyskland. Norge ble invadert 9. april 1940. De

norske myndighetene var helt uforberedt, men regjeringen tok likevel krig. Etter et par

måneders kamper kapitulerte de norske militære styrkene, og kongen og regjeringen flyktet til

40

Storbritannia. De tyske okkupantene kunne støtte seg på partiet Nasjonal Samling, ledet av

Vidkun Quisling. Dette partiet fikk noe sånt som 50 000 medlemmer i løpet av krigen.

Tyskerne og deres norske kollaboratører (medløpere) forsøkte å omdanne det norske

samfunnet til en nasjonalsosialistisk førerstat. Forsøkene møtte stor motstand i det norske

sivile samfunnet.

Sammenlignet med de fleste andre land som ble trukket inn i storkrigen, slapp Norge billig

unna, selv om rundt 10 000 ble drept som følge av krig og okkupasjon. Bare Danmark peker

seg ut som heldigere av tyskokkuperte land i Europa.

Den enkeltgruppen som led mest under okkupasjonen, var de norske jødene. Under

okkupasjonstiden ble den jødiske minoriteten i Norge forfulgt, trakassert og fengslet. I 1942

bodde det rundt 1800 jøder i Norge. Høsten 1942 ble bortimot halvparten av disse jødene

deportert til konsentrasjonsleire i det tyskokkuperte Polen. Resten greide å komme seg unna.

De aller fleste jødene som ble tatt, ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene. Bare 32

overlevde.

Etter krigen ble norske kollaboratører utsatt for et omfattende rettsoppgjør. Blant annet ble

medlemskap i Nasjonal Samling fra 9. april 1940 i seg selv kriminalisert.

Den norske velferdsstatenI tiden etter 1905 var det stor enighet i Norge om å føre en nøytralitetspolitikk. Denne

politikken var, som nevnt, vellykket under første verdenskrig. Men erfaringene fra annen

verdenskrig gjorde at nøytralitetspolitikken ble oppgitt. I 1949 sluttet Norge seg til den

vestlige militære alliansen NATO (North Atlantic Treaty Organization). Siden da er det bare

deler av den politiske venstresiden som har vært mot norsk NATO-medlemskap.

Men også på andre måter har Norge vært aktiv i det internasjonale samfunn i tiden etter annen

verdenskrig. De Forente Nasjoner - FN - ble opprettet i kjølvannet av krigen, og den første

generalsekretæren i FN var nordmannen Trygve Lie. Allerede i tiden rundt 1905 var det

enkelte røster som mente at Norge, som et lite land, kunne spille en viktig rolle for å skape

fred i verden. Norge fikk da også æren av å dele ut Nobels Fredspris. I vår tid har norske

myndigheter og enkeltpersoner forsøkt å spille en aktiv rolle som fredsmeglere i flere

konflikter, blant annet i Midtøsten. Fra 1960-årene av har det også vært en sterk opinion i

41

Norge for å gi utviklingshjelp til den fattige verden.

Derimot har den norske opinionen vært mer tvetydig til formalisert samarbeid og integrasjon

mellom stater i Europa. I flere omganger har det vært på tale at Norge skulle bli medlem av

det europeiske fellesskapet EEC (på norsk EF), i dag EU – den Europeiske Union. Både i

1972 og i 1994 var det folkeavstemninger om norsk medlemskap. Begge gangene vant nei-

siden en knapp, men tydelig seier. Norge står fortsatt utenfor EU, men har et utstrakt

samarbeid og en formalisert kontakt gjennom EØS – det europeiske økonomiske samarbeidet.

Debattene om norsk EF- og EU-medlemskap var vidtgående og heftige, og både tilhengere og

motstandere fremførte en rekke ulike argumenter. Tilhengerne argumenterte blant annet med

at EEC/EF/EU var en garanti for fred, at norsk medlemskap ville være økonomisk gunstig, og

at Norge burde bidra aktivt for å skaffe seg innflytelse og påvirke politikken i det europeiske

fellesskapet innenfra. Motstanderne argumenterte blant annet med at norsk medlemskap ville

bety en alvorlig svekkelse av det norske selvstyret og i forlengelsen av det et demokratisk

underskudd – Norge ville på vesentlige punkter bli styrt fra Brussel.

I tiden etter annen verdenskrig har ideen om en statlig styrt sosial utjevning og sosial trygghet

for alle - vanligvis kalt ideen om velferdsstaten - hatt et solid ideologisk hegemoni. Ideen om

en velferdsstat blir gjerne forbundet med Arbeiderpartiets politiske hegemoni, og enkelte

historikere mener at ”sosialdemokratiets tidsalder” eller ”den sosialdemokratiske orden” er

dekkende karakteristikker av tiden fra 1945 til rundt 1980. Men også andre politiske partier –

særlig Venstre – har gitt viktige bidrag til utviklingen av velferdsstaten. Det tydeligste

uttrykket for velferdsstatsideen i Norge er den samordnede Folketrygden. Den ble innført i

1965 av et enstemmig storting.

Etter 1980 har et av de viktigste trekkene ved norsk politisk kultur vært kampen for full reell

likestilling mellom kjønnene. Et mulig gjennombrudd for denne kampen var loven om adgang

til selvbestemt abort av 1978. Et annet gjennombrudd var at kravet om barnehager for alle

barn ble satt høyt oppe på den politiske dagsorden. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland Norges

første kvinnelige statsminister, og fra midten av 1980-tallet har alle norske regjeringer hatt et

betydelig antall kvinnelige medlemmer. Samtidig har lover om likestilling og statlige

institusjoner som likestillingsombud bidratt til å heve kvinneandelen i en rekke ulike

sammenhenger.

42

Velferdsstaten har hatt som sin forutsetning en sterk statlig styring med og kontroll over

økonomien. Ideen er et allment europeisk, kanskje særlig et nordisk, fenomen. Samtidig har

den hatt visse særpreg i Norge: Spesielt en utstrakt bruk av offentlige overføringer til enkelt-

personer og næringer. Dette har blant annet hatt som følge at enkelte vanskelige omstillinger i

det økonomiske og sosiale liv er blitt unngått eller utsatt.

Norges historiske flaksEn viktig grunn til at det har vært mulig å unngå vanskelige omstillinger og nedskjæringer,

har vært en ny ressurs som plutselig er dukket opp i rett tid og som har vært gull verdt for

Norge. Tidlig på 1900-tallet var det fossekraft, etter 1975 har det vært oljen i Nordsjøen. På

denne måten kan den suksessrike norske utviklingen siden 1814 til en viss grad forklares ved

historisk flaks, gunstig geopolitisk beliggenhet og gunstig økonomisk timing: skipsfarten

kunne bygge seg opp på gedigne internasjonale konjunkturer på 1800-tallet, utvandringen

kunne ta av for befolkningsoverskuddet på landsbygda, fossekraften var der og kunne utnyttes

da tiden var inne, det samme kan man si om oljen. Norge fikk svært gunstige betingelser for

unionen med Sverige i 1814, unngikk en opprivende borgerkrig i 1884 og en opprivende krig

i 1905, unngikk å bli blandet inn i første verdenskrig, slapp relativt billig fra en okkupasjon

under annen verdenskrig. Men denne flaksen kom ikke av seg selv: den må settes inn i en

ramme av politisk styring, politiske og kulturelle ideer, lange sosiale og økonomiske linjer.

Det går linjer fra det relativt egalitære bondesamfunnet i Norge i middelalderen til det relativt

egalitære moderne samfunnet i Norge i dag. I dette spillet mellom slike lange linjer og mer

eller mindre tilfeldige, dramatiske faktorer har den norske historien utfoldet seg.

Det flerkulturelle NorgeI 1905 var de viktigste etniske minoritetene i Norge samer og svensker. Andre etniske

minoriteter av en viss betydning var kvener, skogfinner, jøder, romani, dansker og tyskere.

Samene har fått status som et urfolk, blant annet med bruk av samisk som første skolespråk

fra 1959 og et eget sameting fra 1989. Et enda viktigere utviklingstrekk for det norske

samfunnet som helhet, er innvandringen de siste tiårene. Fra 1970-årene av har det vært en

ikke ubetydelig innvandring til Norge, selv om Norge formelt sett har hatt innvandringsstopp

siden 1975. I utgangspunktet var det hovedsakelig arbeidsinnvandring, og det er fra 1970-

årene at ordet ”fremmedarbeider” er blitt vanlig i Norge. Etter hvert har det også vært tale om

flyktninger, asylsøkere og familiegjenforeninger. Resultatet er at det har etablert seg mange

forskjellige etniske minoriteter i Norge. Så mange, og så store, at det er ganske vanlig å

43

omtale Norge i begynnelsen av det 21. århundre som et multietnisk eller flerkulturelt

samfunn. Det gjør i sin tur at man må se nærmere på hva det betyr å være norsk i dag. Mange

av de kulturelt pregede elementene i norsk nasjonal identitet fra 1800-tallet er kanskje

svekket. Men de sentrale nasjonale symbolene fra 1814 eller med utgangspunkt i 1814 –

Stortinget, flagget, 17. mai, grunnloven – vil fortsatt kunne danne en meningsfull ramme for

en moderne norsk identitet.

44

2. Dagens Norge

Nasjonaldagen

Barnetoget 17. mai er selve det norske favorittbildet. Det knytter an til fortellingen om det

historiske Norge, og samtidig bærer det i seg en positiv forestilling om det moderne norske

mangfold. Selv om grunntrekkene er de samme, skifter bildet over tid når nye elementer

kommer til. Å være norsk er noe annet i 2005 og 2014 enn i 1905 og 1814. Nasjonsbyggingen

blir aldri ferdig, men er en kontinuerlig prosess.

Frihet og selvstendighetDen nasjonale selvstendigheten oppfattes som et relativt nytt fenomen som det er viktig å

forsvare. Når "friheten" hylles 17. mai, er det tre årstall som trekkes fram: 1814, 1905 og

1945. I 1814 fikk vi egen grunnlov og frihet fra Danmark, men kom i union med Sverige. I

1905 ble denne unionen oppløst og vi fikk full selvstendighet og vårt eget kongehus. Når det

ofte vises til "krigen" i 17. mai-taler, er det andre verdenskrig (1940-45) da Norge var

okkupert av det nazistiske Tyskland. Bekransning av minnesmerker over dem som falt under

krigen, er et fast innslag i feiringen av dagen i bygd og by over hele landet.

Kongefamilien har en sentral plass 17. mai. I Oslo går barnetoget til Slottet der de kongelige

hilser fra balkongen. Kongehuset symboliserer både nasjonal uavhengighet og nasjonalt

fellesskap. Kongehuset er jevngammelt med det selvstendige Norge, og det styrket sin

posisjon da Kongen på en meget bestemt måte motsatte seg det tyske styret under krigen.

Kongehuset har bare rent formelle oppgaver i styringen av landet og står utenfor de politiske

stridighetene. Derfor passer det som hånd i hanske til 17. mai-feiringen, for den dagen

markeres alt som samler og ikke det som kan splitte.

Som ved andre festlige og høytidelige anledninger setter det norske flagget sitt preg på 17.

mai - både fra offentlige bygninger og private flaggstenger, på jakker og kjoler, og i

barnehender. Når noen arrangører forbyr andre nasjonalflagg enn det norske i 17. mai-toget,

er begrunnelsen at alle bør samle seg under det norske flagget på nasjonaldagen, selv om de

har ulik nasjonal bakgrunn og kulturell tilhørighet. Det internasjonale ved feiringen av dagen

blir markert med FN-flagg.

45

17. mai er festantrekkenes dag. Mange pynter seg med nasjonalt særpreg: norske bunader,

sarier og festdrakter fra andre land. Det påfallende med bunadene, som også blir båret av

mange kvinner i byene, er at de signaliserer regional opprinnelse. I Norge er det en nasjonal

handling å markere lokal tilhørighet.

Feiringen av Grunnlovsdagen har et sivilt preg. Hovedarrangementet er ikke en militærparade,

men et barnetog med glede og hurrarop. 17. mai blir ofte omtalt som "barnas dag". Det er fritt

fram for is, brus, pølser og ballonger, pluss penger til lodd og spill. Både foreldre og andre

voksne følger barnas dagsorden. Den lokale skolen i bydelen eller bygda er sentrum for

arrangementer med første og siste vers av "Ja, vi elsker", tale for dagen, korpsmusikk, leker

og matservering. Pølser og vafler er stadig oftere supplert med retter som innvandrere fra

andre matkulturer tar med seg. Etter slike fellesarrangementer fortsetter gjerne feiringen av

dagen i mindre grupper med familie og venner. Å feire lokalt er å handle nasjonalt.

17. mai er en unntaksdag og en festdag. Årstiden gjør den også til en markering av våren med

håp om sol og varme på dagen. Det pyntes med nyutsprunget bjørkeløv, og mang en 17.mai-

tale er bygd opp omkring nytt liv som spirer og gror. Det er en høytidsdag med innslag av

festival og karneval. "Russen", de som går ut av videregående skole, har frie tøyler til å støye

og bråke og oppføre seg på de merkeligste måter. Men det er også både tillatt og forventet at

andre skal være annerledes enn ellers 17. mai, og det er lov å være litt matt og sliten dagen

etter. "18. mai" er et begrep for det. Da begynner hverdagen igjen.

Den nasjonale ombyggingDet som feires 17. mai, er i utgangspunktet den demokratiske grunnloven fra 1814 med frihet,

likhet og rettssikkerhet for alle som bor i landet. Men denne kjernen er omgitt av markering

av nasjonal uavhengighet og det som framstår som fellesverdier i det norske samfunnet og

knytter det norske folk sammen. 17. mai har derfor trekk fra to ulike tradisjoner: Demos med

vekt på politiske og juridiske rettigheter og plikter ved å være borger i en stat, og etnos med

vekt på å høre til et etnisk og kulturelt fellesskap. Dette er også en spenning i debatten om hva

som skal prege dagens og framtidens norske samfunn: assimilering, integrering, inkludering,

mangfold. Hvordan skal et samfunn med en nokså enhetlig etnisk og kulturell tradisjon

fungere som et flerkulturelt fellesskap i en globalisert verden?

46

Den norske legering

Både sett utenfra og i det norske selvbildet har Norge framstått som et homogent og likeartet

land, med samme etnisitet, religion, språk og kultur. Men innenfor dette fellesskapet er det

store spenn og motsetninger - både i næringsgrunnlag, levemåter og kulturelle tradisjoner.

Norge er en legering av ulikheter.

"Norske verdier" er en løs, men høyst levende samlesekk. Samtidig er det blitt større rom for

bindestreks-nasjonaliteter og flerkulturelle identiteter, slik at det "å være norsk" ikke lenger er

knyttet til begrepet nordmann i historisk, kulturell og etnisk forstand. Ali Nordmann er

kommet i tillegg til Ola og Kari. Selv om "nordmann" kan dekke alle norske borgere, brukes

det også i snevrere betydning og av og til ironisk om "norske nordmenn fra Norge".

Når det multikulturelle og fleretniske er realiteten, er man blitt mer åpen for at det handler om

ulikheter mellom kulturer og tradisjoner i et heterogent Norge - både i forhold til nye

innvandrere, og mellom dem som har levd her fra før i hver sine klasser, kulturer og

landsdeler. Det er en spenning mellom å framheve det tradisjonelt norske og å omforme "det

norske" til noe annet og mer inkluderende. I Henrik Ibsens skuespill "Kongsemnerne" fra

borgerkrigenes tid sier kong Håkon Håkonsson (1204-1263): "Norge var et rike, det skal bli et

folk". Den moderne utfordringen er kanskje den motsatte: Det Norge som har vært ett folk,

skal bli et rike med ulike folk.

Den samiske nasjonDet samiske språket er helt forskjellig fra norsk. Joiken er samenes særpregede musikkform,

og den har fått sin plass i verdensmusikken med artister som Mari Boine. Det tradisjonelle

samiske næringsgrunnlaget er reindrift: På nomadisk vis har de fulgt tamreinens vandringer

mellom beiteområdene etter årstidene. Det er et fåtall av samene som lever av reindrift i

dagens Norge. De arbeider innen alle yrker og bor over hele landet, men indre Finnmark er

selve kjerneområdet.

Norske myndigheters forhold til samene har vært en hardhendt assimilering: De skulle gjøres

til "vanlige nordmenn". Først de siste par tiårene har samene fått status som et urfolk med full

respekt for sitt språk og sine kulturelle tradisjoner. Det er anerkjent som et faktum at den

norske stat er etablert på territoriet til to folk: det norske og det samiske.

47

Fornorskingspolitikken er forlatt og offisielt beklaget, og den samiske identitet er styrket.

Samene er norske borgere, men Sametinget er et eget politisk organ med ansvar for de

samiske områdene. Staten har anerkjent samisk eiendomsrett til land og vann i områder som

de har disponert i uminnelige tider.

Mens samene er et urfolk i Norge, har noen andre folkegrupper fått status som nasjonale

minoriteter med kulturell egenart og lange historiske røtter i landet: Finsktalende kvener i

Nord-Norge, skogfinner i de sørlige grensestrøkene mot Sverige, jøder, tatere (romani-folket)

og sigøynere (rom-folket). Fra 1970-tallet har det kommet en rekke nye minoriteter med

bakgrunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika som skiller seg fra den innfødte

majoritetsbefolkningen. Det flerkulturelle Norge består av folk fra mer enn 200 ulike

nasjonaliteter. Med moderne informasjonsteknologi er det fullt mulig å leve i kulturelle

enklaver med sitt hjemlands fjernsynsprogrammer og nettaviser.

MotkultureneOgså innen den etnisk norske befolkningen er det klare kulturelle forskjeller. Selv om de avtar

med høyere utdanningsnivå, økt velstand og mer flytting, er forskjellene stadig betydelige, og

de følger gjerne geografien: øst-vest og nord-sør. Nordmenn flest er meget bevisst sine røtter

og identifiserer seg med fødestedet. Norge er på mange måter en samling av ganske

selvbevisste lokalsamfunn. På spørsmål om hvor de kommer fra, svarer nordmenn gjerne med

hvor de vokste opp, selv om de har bodd et annet sted i landet i storparten av livet. Det

gjenspeiler seg også i dialektene som er ganske forskjellige, og som mange oppfatter det som

en æresak å holde fast på. Det er vanlig å bruke en lett tilpasset dialekt i de aller fleste

sammenhenger både i offentlige og private samtaler.

Det norske språket finnes i to ulike skriftlige former: bokmål, som brukes av flertallet, og

nynorsk som brukes av rundt 15 prosent. Nynorsk står sterkest på Vestlandet, men inngår i

skolens språkundervisning over hele landet. Mange fremtredende forfattere skriver på

nynorsk, og Det norske teatret i Oslo bruker nynorsk i alle sine oppsettinger. Den statlige

kringkastingen (NRK), departementene og andre offentlige organer har plikt til å bruke en

viss prosent nynorsk. Landet har to offisielle navn - Norge og Noreg. Begge brukes på pass,

og Noreg forekommer på noen frimerker og pengesedler.

Begrepet "motkulturene" dekker en historisk pakke av nynorsk skriftspråk, avhold fra alkohol

og en kristendomsform med stor skepsis til den prestestyrte kirken. Motkulturene har i stor

48

grad sluttet opp om partiene i midten av den politiske skalaen. Disse motkulturene er svekket i

det moderne Norge, men holdningene lever stadig - både sosialt og geografisk. Det er land

mot by, "distriktene" mot Oslo, "folket" mot eliten, og en lokal mot en internasjonal

orientering. I politikken er spenningene mellom periferi og sentrum i mange saker vel så

sterke som uenighetene mellom høyre og venstre.

Norsk identitet er beskrevet som et produkt av historisk isolasjon, en liten befolkning og

stammetilhørighet. Den nasjonale kampen mot dansk og svensk overherredømme krevde at

likhetene ble understreket og klasse- og kulturforskjeller tonet ned. Så selv om lokal og

regional tilhørighet er meget viktig i Norge, er den ikke separatistisk og truer ikke den

nasjonale identitet - tvert imot: Man er norsk fordi man er fra Sunnmøre, Trøndelag eller

Gudbrandsdalen; og jo mer sunnmøring, gudbrandsdøl eller sunnmøring man er, jo mer

rotekte norsk er man.

Likhet og likeverdighetDet er en ikke uvanlig norsk holdning å ville tildekke ulikheter fordi de oppleves som

ubehagelige og truende. I en mye brukt norsk barnesang heter det: "Mye er forskjellig, men

det er utenpå. Mye er forskjellig, men inni er vi like." Norskheten har stadig problemer med å

skille mellom likhet og likeverdighet. Når et samfunn legger så stor vekt på å framheve

likheter, er det en fare for at man gjør seg blind for å forstå og respektere ulikheter i

omgangsformer og mellom ulike religiøse og kulturelle verdier.

Det er et klart trekk ved det norske samfunnet at nasjonale politiske institusjoner og

interesseorganisasjoner har vært bygd opp nedenfra. De nasjonale overbygningene hviler på

aktivitet og kontroll fra medlemmer og lokallag. Trass i uenighet og tunge motsetninger har

stridighetene foregått innenfor omdiskuterte, men felles aksepterte spilleregler. Alle skal ha

mulighet for å komme til orde og framføre sitt syn både privat og i den offentlige debatt. Det

er en utfordring å sikre at de sammenbindende kreftene er sterke nok til at alle statsborgere

også kan bli aktive og deltakende samfunnsmedlemmer.

49

Natur, klima og kommunikasjon

Kongeriket Norge består av hovedlandet, øygruppa Svalbard og øya Jan Mayen i Nordishavet.

Etter Svalbardtraktaten av 1920 har Norge full suverenitet over Svalbard, men borgere av alle

land som har underskrevet traktaten har rett til å komme dit og drive næringsvirksomhet der.

Bilandene Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Mauds land i Antarktis er etter norsk

lovgivning ikke deler av kongeriket, men de er underlagt norsk statshøyhet. Besittelsene i

Antarktis er en arv fra norsk hvalfangst og polarekspedisjoner.

Norge er like langt fra nord til sør som avstanden mellom Oslo og Roma - over 1.750

kilometer. Landet strekker seg fra 57 til 71 grader nordlig bredde, og fra 4 til 31 grader østlig

lengde. Medregnet fjorder og bukter er kystlinjen over 20.000 kilometer. Med et flateinnhold

på 323.758 kvadratkilometer og en befolkning på i overkant av 4,5 millioner, er Norge - nest

etter Island - Europas tynnest befolkede land med 14,8 innbyggere per kvadratkilometer. Det

bebygde arealet utgjør bare litt over en prosent. 20 prosent av arealet ligger høyere enn 900

meter over havet. Flere store høyfjellsområder er utpekt som nasjonalparker med sterke

begrensninger på ferdsel og vern mot næringsvirksomhet som setter spor i landskapet.

Striden om natur- og miljøvern i Norge har i særlig grad vært knyttet til de store

vannkraftutbyggingene med regulerte vann og innsjøer, tørrlagte elver og store demninger.

Vekst har stått mot vern. Etter hvert er mye av oppmerksomheten flyttet til utslipp som bidrar

til global oppvarming, og til faren for havforurensing som følge av oljevirksomhet i

nordområdene.

Varmere, våtere og villereI det sentrale Sør-Norge ligger skoggrensa på rundt 1.000 meter over havet, men den faller

mot vest og nord. På Vestlandet går skogen mange steder ikke lenger opp enn til 300 meter,

mens områdene mot havet lengst i nord ikke har skog i det hele tatt. Det er mye nedbør i

Norge, men ikke over hele landet. Det regner normalt tre ganger så mye i Bergen som i Oslo.

Mens Vestlandskysten har milde vintre og fuktige somre, er det tørre somre og kalde vintre i

innlandet der temperaturen kan krype ned til mer enn 40 kuldegrader. Alle deler av landet har

meget klare vekslinger mellom årstidene. Nord for polarsirkelen, som krysser landet omtrent

på midten, skinner midnattsola døgnet rundt om sommeren, mens det er mørketid midt på

vinteren. Flere lokalsamfunn i Sør-Norge er også uten sol i mange uker om vinteren fordi de

ligger mellom høye fjell.

50

Med så store avstander og forskjeller er det egentlig vanskelig å kalle noe "den norske natur"

og "det norske klima". Norge er summen av all variasjonen. Likevel er det norske

selvportrettet sterkt knyttet til fjorder og fjell, uberørt natur og "frisk luft". Det er en nokså

allmenn oppfatning at vi lever under kjølige og relativt barske værforhold som påvirker oss i

vårt daglige liv. "Været" er et dominerende samtaletema, og alle radiokanaler og TV-stasjoner

bringer stadige og detaljerte værmeldinger. Det skal hjelpe oss til å være forberedt på det

meste, for som det heter i et fast uttrykk: "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær". Noen

"klimaflyktninger" prøver likevel å komme seg unna vinterkulde og regnfulle somre ved å

tilbringe deler av året i varmere land.

Den store klimapåvirkeren er Golfstrømmen som fører med seg varmt havvann fra Mexico-

golfen oppover langs norskekysten. Golfstrømmen gir Norge et mye mildere klima enn andre

deler av verden som ligger så langt mot nord. Dersom Golfstrømmen skulle svekkes på grunn

av globale klimaendringer, ville det få dramatiske følger for Norge.

Langtidsvarslet for klimaet framover er at det på grunn av den globale oppvarmingen vil bli

varmere, våtere og villere. Langs kysten kan det oftere bli ekstreme værforhold med orkaner

og store nedbørsmengder. Om det blir varmere, kan snøen bli borte i stadig større deler av

landet om vinteren. Det vil være et hardt slag mot oppfatningen av Norge som en

vintersportsnasjon der alle er født med ski på beina. Klimaendringene er alt i gang og påvirker

både vegetasjon og dyreliv. Villreinen får dårligere livsvilkår i høyfjellet, mens bestanden av

elg og andre hjortedyr øker i skogene. Det skyldes både mildere vintre og at det er færre

husdyr som beiter i utmarka. Ulven var utryddet i Norge, men den er nå fredet og på vei

tilbake. Det har ført til hard strid i områder med beitende sau fordi landbruk og annen

næringsvirksomhet kommer i konflikt med hensynet til forvaltning av naturen og mangfoldet

av dyrearter.

Trafikken flytter på landKommunikasjon og samferdsel byr på store utfordringer i Norge - både økonomisk og

teknisk. Folk bor spredt, det er lange avstander, høye fjell, dype daler, øyer og breie fjorder.

Langs kysten spiller båtruter en viktig rolle, men stadig mer av trafikken er flyttet på land.

Over fjordene går det bilferjer, men det arbeides ivrig for å erstatte dem med bruer og

tunneler. Veiene får stadig flere tunneler for å redusere avstandene og gjøre ferdselen sikrere.

51

Lærdalstunnelen på den ferjefrie helårsforbindelsen mellom Oslo og Bergen er med sine 24

kilometer verdens lengste veitunnel. Noen av de gamle veiene holdes i hevd for turister

ettersom det kan være kjedelig å oppleve norsk natur fra innsiden av fjellene.

Jernbanen er viktig i det sentrale østlandsområdet rundt Oslo, men ellers i landet dominerer

bilen både person- og godstransport. Bussruter konkurrerer med jernbanen på pris, komfort og

hyppighet også på lengre strekninger. Flytrafikken er stor, og landet har et ganske finmasket

nett av småflyplasser med faste ruter. Privatbilen er imidlertid uten sammenligning det

viktigste transportmidlet. Utenfor de større byene som har et kollektivt transportsystem, er

den helt nødvendig. Stadig flere bruer og veiforbindelser er finansiert med bompenger slik at

trafikantene må betale utbyggingen. Rundt de store byene blir det krevd inn bompenger for å

finansiere videre utbygging av veier og kollektiv transport, men også for å redusere støy,

trengsel og forurensing fra bilbruk inne i byene.

Den spredte norske bosettingen er ikke mulig uten privatbilen. Bil og bygd er to sider av

samme sak. Derfor er også veistandard, bilavgifter, bensinpriser og bompenger noe av det

som engasjerer sterkest. Rask og trygg framkommelighet med bil overalt er nærmest et

folkekrav. Når bedre veier, nye bruer og tunneler ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme,

presenteres de som et spørsmål om rettferdighet som kan føres på kontoen for velferdsgoder.

Befolkning

Folketallet i Norge passerte 4,5 millioner i 2000 og hadde økt med 1,25 millioner fra 1950.

Befolkningens størrelse er et resultat av antall fødsler og dødsfall og forholdet mellom

innvandring og utvandring. Folketallet er ventet å passere 5 millioner i 2020 og 5,5 millioner i

2050, men uten innvandringsoverskudd framover vil det nå et maksimum på om lag 5,1

millioner i 2050 og deretter begynne å falle.

Mens bare halvparten av befolkningen bodde i tettbygde strøk like etter andre verdenskrig,

bor nå 80 prosent i byer og tettsteder. Småbyer og tettsteder med mellom 2.000 og 20.000

innbyggere vokser sterkest, og det befolkningsmessige tyngdepunktet er i sør-øst rundt Oslo.

Bosettingen blir stadig mer sentralisert, men over hele landet er det mange livskraftige

småsamfunn i tynt befolkede områder. Det er et typisk trekk ved den norske landsbygda at

jordbrukerne ikke bor i landsbyer, men på hvert sitt gårdsbruk.

52

Fødselskullene variererForholdet mellom aldersgruppene er i sterk endring. Befolkningspyramiden ligner stadig mer

på ei tønne ettersom levealderen øker og fruktbarheten faller i alle deler av landet. Det blir

stadig flere eldre og færre barn og unge. Om man ser bort fra inn- og utvandring, må hver

kvinne i gjennomsnitt føde 2,1 barn dersom folketallet ikke skal synke på lang sikt. I Norge er

tallet rundt 1,75. Det er nesten halvert på 50 år, og det er lavt i forhold til verden som helhet,

men det er betydelig høyere enn i de fleste andre europeiske land. Hvert år blir det utført rundt

15.000 aborter, noe som tilsvarer 25 prosent av alle levendefødte. Årlig blir det adoptert rundt

1.000 barn i Norge, de fleste fra Kina, Sør-Korea og Colombia.

Det ble født mange "fredsbarn" i årene etter andre verdenskrig, og "babyboomen" varte til

midten av 1960-tallet. De neste 20 årene var fødselskullene spesielt små. Det er bakgrunnen

for bekymringen over at det blir få i arbeidsfør alder til å forsørge barn, unge og gamle.

Derfor er det et viktig politisk tema å innføre ordninger som får flere til å jobbe lenger før de

blir pensjonister, men som samtidig sikrer rimelig gode levekår for dem som av helsegrunner

må gå av tidlig. Den formelle pensjonsalderen er 67 år, men ved årtusenskiftet var faktisk

pensjonsalder under 60 år i gjennomsnitt.

Eldrebølge og innvandring"Eldrebølgen" kommer for fullt etter 2010 når de store etterkrigskullene blir pensjonister.

Mens bare 8 prosent av befolkningen var over 67 år i 1950, vil 22 prosent være det i 2050.

Den forventede levealder øker kraftig. I 1970 levde folk som var i arbeid stort sett 10-12 år

etter at de gikk av med pensjon. 30 år seinere kunne en mann på 60 år forvente å leve til han

blir 81 år, og ei kvinne til hun blir 84 år. Selv om flertallet av pensjonistene er friske og

spreke lenger, øker også behovet for pleie for de eldste. Flere vil leve av alderspensjon i årene

framover, og flere vil ha behov for omsorgstjenester, mens det blir færre i yrkesaktiv alder til

å yte slike tjenester.

Årlig flytter vel 20.000 ut av Norge og dobbelt så mange inn. Antallet varierer med krig og

konflikter i verden og med forholdene på arbeidsmarkedet i Norge og nabolandene. Det har

vært "innvandringsstopp" siden 1975 for å regulere hvem som kan komme for å søke arbeid

eller bosette seg i landet. Det er nesten ingen begrensninger for borgere fra EU-landene og

EØS-området. Andre må ha oppholds- og arbeidstillatelse eller komme som asylsøkere,

kvoteflyktninger eller på familiegjenforening.

53

Antallet innvandrere i Norge avhenger av hvordan begrepet blir definert. I offisiell statistikk

blir "innvandrerbefolkningen" brukt om personer med to utenlandske foreldre - det vil si

førstegenerasjons innvandrere, men også om barn som er født i Norge av to utenlandskfødte

foreldre. Innvandrerbefolkningen var 365.000 i 2005. Det utgjør åtte prosent av hele

befolkningen og er en tredobling siden 1980. Mange kommer fra Sverige og Danmark, men

vel 70 prosent har bakgrunn fra ikke-vestlige land som Pakistan, Vietnam, Sri Lanka,

Somalia, Irak, Iran, Tyrkia og Chile.

Immigrantene er gjennomgående yngre enn den innfødte norske befolkningen. Framtidens

eldre vil være avhengig av ungdom som i stor grad har en annen etnisk bakgrunn enn dem

selv - indirekte økonomisk gjennom samfunnets verdiskaping, men også direkte av

immigranter i omsorgsyrkene.

De som er skeptiske til innvandrere og innvandringspolitikken, stiller spørsmål om når

nordmenn blir i mindretall i sitt eget land. Det er en umulig problemstilling, for hva som er å

være norsk, vil alltid være i endring.

Næringer og økonomi

Professor Kristian Birkeland fant for vel 100 år siden opp en metode for å binde nitrogen fra

lufta slik at det kunne produseres kunstgjødsel for landbruket. Prosessen forutsatte masse

elektrisitet for å bli tatt i bruk i stor skala. Entreprenøren Sam Eyde hadde kontroll over

fossefall som kunne legges i rør og bli kraftstasjoner, men det var meget kostnadskrevende,

og Norge var et kapitalfattig land. Derfor allierte han seg med utenlandske investorer. De

hadde ikke lov til å eie norsk vannkraft, men ble aksjonærer i Norsk Hydro. Selskapet ble

altså grunnlagt på tre hjørnesteiner: En teknisk oppfinnelse, utenlandsk kapital og norsk

vannkraft.

Vannkraft som "det hvite kull"Vannkraftens betydning for det moderne Norge kan neppe understrekes sterkt nok. Den er

vårt "hvite kull" - både i husholdningene og næringslivet. Energiforbruket per innbygger er

som gjennomsnittet for land vi pleier å sammenligne oss med, men halvparten av det er

elektrisitet, som også brukes til oppvarming. Strømprisen er stigende, men ligger langt under

nivået i andre europeiske land. Nordmenn slår ikke av lyset når de går ut av et rom.

54

Kraftkrevende industri har vært en hedersbetegnelse. Mønsteret har gjentatt seg i smelteverk

etter smelteverk: importert råstoff, store mengder strøm, norsk arbeidskraft og kompetanse,

eksport av halvfabrikata som blir videreforedlet i utlandet. Fremst mellom disse produktene er

aluminium. Utviklingen skjøt fart i de første tiårene etter andre verdenskrig med store

vannkraftutbygginger og statlig industrireising i stor stil. Formålet var å utnytte landets

naturlige fortrinn, skape arbeidsplasser i distriktene og skaffe utenlandsk valuta som kunne

finansiere import av forbruksvarer.

De store vannkraftprosjektenes tid er over. Det kan ikke bygges ut mer uten uakseptable

inngrep i naturen. Ettersom det har vært rikelig tilgang på billig strøm fra ikke-forurensende

vannkraft både til husholdninger og industri, er det satset lite på andre energikilder som

atomkraft, biomasse, vindkraft og gasskraft. Produksjonen av strøm fra vannkraft varierer fra

år til år ettersom den er avhengig av nedbøren. I år med normale nedbørsforhold er Norge i

ferd med å få underskudd på elektrisk kraft. Da importeres det strøm gjennom ledninger og

sjøkabler. Derfor har vi den paradoksale situasjon at norsk gass sendes til kontinentet der den

blir brukt til produskjon av elektrisk kraft som så importeres tilbake.

Fisk som husdyrAndre naturressurser enn vannkraften er også sentrale i norsk økonomi som grunnlag for

sysselsetting og velstand. Historisk sett har gruver og bergverk spilt en viktig rolle. Det

samme gjelder skog og treforedlingsindustri. Skipsfarten vokste gjennom transport til og fra

Norge, men utviklet seg til en næring med hele verden som arena. Norskeide skip seiler på

alle verdenshav med norske offiserer og utenlandsk mannskap, uten noengang å være innom

norske havner.

Noen av verdens mest produktive fiskefelt ligger langs norskekysten og innenfor norsk

økonomisk sone. De store sesongfiskeriene etter sild og torsk følger fiskens vandringer langs

kysten. Bosettingen på øyene og i de ytre fjordstrøkene på Vestlandet og i Nord-Norge har

vært basert på fiske for eksport av produkter som er saltet, tørket eller frosset lokalt. Med

store, kostbare, effektive og teknologisk avanserte båter har fiskeriene endret karakter.

Fangsten bearbeides ute på fiskefeltene, og moderne fiskefartøy er i stand til å tømme havet

for fisk. Overfiske er en konstant trussel, for når det blir tatt opp for mye av en fiskebestand,

går det mange år før den eventuelt tar seg opp igjen. Derfor er det gjort avtaler mellom land

55

om fangstredskaper og kvoter, men de er ikke lette å kontrollere. I tillegg til protestene mot

norsk hvalfangst, er de tøffeste konfliktene Norge har hatt med andre land de siste årene når

Kystvakten tar båter for ulovlig fiske i norske farvann.

Den store endringen i norsk fiskerinæring i nyere tid er forsøkene på å gjøre fisken til

"husdyr". Det drives intensiv forskning og forsøk med oppdrett av torsk og flere andre

fiskeslag, men det har hittil bare lyktes i stor skala med laks som fores i "mærer" -

innelukkede bassenger i fjordene på Vestlandet og i Nord-Norge. Lakseoppdrett er blitt en av

landets store eksportnæringer, men den er sårbar av flere grunner. Laksen kan bli utsatt for

sykdommer, og den kan rømme fra oppdrettsanleggene. Norsk laksenæring er til stadighet

rammet av straffetoll og importhindringer med anklager om statlig subsidiering og unfair

konkurranse fra land som vil beskytte sin egen oppdrettsnæring.

OljefondetI motsetning til fisk og vannkraft er ikke olje og gass fornybare ressurser. Oljeproduksjonen,

som begynte i Nordsjøen på 1970-tallet, er allerede over toppen dersom det ikke finnes nye og

store felter i nordområdene. Gassproduksjonen vil vare mye lenger, men utvinningen er

uansett tidsbegrenset.

Den norske staten har formidable inntekter fra utvinningen av olje og gass på

kontinentalsokkelen utenfor kysten. Inntektene kommer både fra skatter og avgifter og direkte

statlige eierandeler i oljefeltene. Historisk sett har det gått dårlig med land som har fått stor og

plutselig rikdom. Derfor har norsk politikk stor oppmerksomhet mot hva oljeinntektene gjør

med det norske samfunnet, og hva som skal skje etter oljeepoken. Nøkkelen er Oljefondet

som offisielt het Petroleumsfondet før det ble omdøpt til "Statens pensjonsfond - utland". Det

forvaltes av Norges bank som investerer midlene i aksjer og verdipapirer i utlandet. Fondet er

et av de største pensjonsfond i verden. Det passerte 1.500 milliarder kroner i 2006 og øker

med flere hundre milliarder i året. Ideen bak Oljefondet er at de raske og relativt kortvarige

inntektene fra olje- og gassproduksjonen må forvaltes forsiktig og langsiktig. Dersom alt

skulle tas i bruk umiddelbart, ville Norge bli totalt avhengig av inntekter som varierer sterkt

fra år til år fordi oljeprisen er ustabil. Det ville ha store skadevirkninger: Priser og lønninger

vil stige, norske produkter blir for dyre i utlandet og andre næringer vil bli utkonkurrert her

hjemme.

56

Disponeringen av petroleumsinntektene har også en tidsdimensjon: Det ville være urettferdig

mot kommende generasjoner dersom verdiene skulle brukes opp i løpet av noen få tiår. I

stedet blir storparten av naturverdiene under havbunnen omformet til finanskapital. På den

måten blir det bygd opp en reserve - ikke minst for å kunne klare framtidige pensjonsutgifter

og velferdsoppgaver når befolkningen eldes. I grove trekk er det enighet blant økonomer og

politikere om denne måten å disponere oljeinntektene på, men det er også strid om hvor mye

av dem som bør brukes til ulike gode formål her og nå. Oljerikdommen er på den måten ikke

bare en viktig del av norsk økonomi, men også av våre forestillinger og den politiske

dagsorden. Det er et paradoks at når staten tjener på høy oljepris, klager bilistene over at

bensinprisen stiger.

HjørnesteinsbedrifterNaturbaserte næringer må nødvendigvis drives der ressursene er. Derfor har Norge et spredt

bosettingsmønster. Da vannkraften la grunnlaget for Norsk Hydro og smelteverksindustrien,

var det ikke mulig å frakte elektrisiteten over lange avstander. Derfor ble bedriftene etablert

nær fossefallene og kraftverkene - ofte i tynt befolkede strøk med dårlige veiforbindelser. Slik

oppsto de ensidige industristedene som var helt avhengige av ett dominerende industrianlegg.

Storsamfunnet har tatt et ansvar for å bidra til omstilling og nye arbeidsplasser når slike

"hjørnesteinsbedrifter" får problemer i den internasjonale konkurransen. Det er en del av

distriktspolitikken som skal gjøre det mulig å bo og arbeide i alle deler av landet.

Landbruket kan betraktes på samme måte. Det skal produsere mat, men det skal også være

"multifunksjonelt". Det vil si at det skal bidra til å holde oppe bosettingen i deler av landet

med få andre arbeidsplasser, sikre levende bygder og et kulturlandskap som ikke gror igjen

med skog og kratt fordi det ikke er i bruk. Derfor får bøndene betydelig statsstøtte, og det er

strenge restriksjoner på import av matvarer. Denne politikken er sterkt utfordret av Verdens

Handelsorganisasjon (WTO) som arbeider for å bygge ned handelshindringer slik at fattige

land med gode vilkår for landbruksproduksjon skal kunne øke sin eksport. Med en åpen

økonomi og stor eksport av fisk og smelteproduktet er Norge i en vanskelig posisjon i dette

nye handelsregimet: Vi ønsker sterkest mulig beskyttelse av vårt eget landbruk, men friest

mulig handel med andre varer og tjenester. Det er også en av grunnene til at Norge står

utenfor EU. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked, men ikke for

landbruksvarer. Fiske har også en særstilling, noe som skaper problemer for eksport av

bearbeidde fiskeprodukter.

57

Globalisering og blandingsøkonomiNorsk Hydro har rundt 11.000 ansatte i Norge, men selskapet har forandret karakter og er blitt

et internasjonalt konsern med dobbelt så mange ansatte i andre land. Gjødselproduksjonen er

skilt ut i et eget selskap - Yara, som har hovedtyngden av sin virksomhet i andre land. Mens

aluminiumsproduksjonen trappes ned i Norge, økes den i land med billigere energi og

arbeidskraft. Hydro vokser mest som olje- og gassprodusent og prøver å skaffe seg posisjoner

mange steder i verden. Denne internasjonaliseringen er typisk for utviklingen i den globale

økonomien.

Norsk økonomi er sterkt avhengig av priser og konjunkturer på verdensmarkedet fordi

utenrikshandelen er så stor. Men som oljeeksportør er Norge i en meget gunstig situasjon i

forhold til både de fleste europeiske land og andre land som er avhengig av å importere olje.

Når oljeprisen stiger, er det en ulempe for dem, men en fordel for Norge. Det samme gjelder

metaller og andre halvfabrikata fra smelteverksindustrien som inngår i produksjonen av for

eksempel biler og forbruksvarer. Prisene faller på mye av det vi importerer, mens de stiger på

de viktigste eksportvarene. Mens den kraftige veksten i kinesisk økonomi og eksport er en

trussel mot arbeidsplasser i industrien i mange land, styrker den norsk økonomi og velstand.

Derfor lever Norge stadig meget godt av å være en råvarenasjon. Det må også legges til at

produksjonen av de såkalte råvarene er basert på høyteknologi. Kompetansen er så å si bakt

inn i produktene.

Statens rolle i næringslivet er redusert, men staten er stadig en stor eier i viktige selskaper.

Staten er også ansvarlig for skatter, regelverk, støtteordninger og andre rammevilkår for

industri og andre næringer. Norsk økonomi har trekk av både privatkapitalisme og

statskapitalisme med spor av sosialistiske ideer. Derfor kalles den "blandingsøkonomi", og

mye av den politiske debatten dreier seg om blandingsforholdet av offentlig og privat i

næringslivet.

Arbeidsliv

Det norske arbeidsmarkedet er gjennomorganisert med lover, avtaler og kontrakter.

Arbeidsledigheten er lav, og det er vanlig at både menn og kvinner er i arbeid utenfor

hjemmet. Mange sosiale ordninger og rettigheter er knyttet til jobb og arbeidsforhold. Det gir

stor trygghet for arbeid og inntekt uten å hindre betydelige endringer. Internasjonalt har denne

58

norske og nordiske modellen fått merkelappen "flexicurity": både omstilling og sikkerhet. I

verdensmålestokk er vi alle velstående, men med større arbeidsinnvandring er det klare

tendenser til nye og økte forskjeller i lønn og arbeidsvilkår.

Fra industri til tjenesterNår Norge blir omtalt som et postindustrielt land, er det fordi under 20 prosent jobber i

sekundærnæringene: industri og bergverk, bygg og anlegg og kraftforsyning. Sysselsettingen i

industrien er nesten halvert på 30 år og utgjør bare 12-13 prosent. Det er færre som jobber i

gruver og verksteder, og tekstilindustrien er nesten borte.

Selv om sysselsettingen faller i industrien, øker verdien av produksjonen på grunn av bedre

organisering av arbeidet, større innsats av kapital og mer effektive produksjonsmidler.

Menneskelig arbeidskraft byttes ut med industriroboter og maskinelt utstyr. Industrien har

også store ringvirkninger for andre næringer som leverer varer og tjenester til bedriftene.

Olje- og gassindustrien er det beste eksemplet. Rundt 15.000 er direkte sysselsatt i

utvinningen, mens nesten like mange jobber med helt nødvendige tjenester som catering og

transport. Om vi tar med borevirksomheten og ulike underleverandører, er om lag 75.000 eller

fire prosent av de sysselsatte tilknyttet olje- og gassvirksomhet. Betydningen for norsk

økonomi er imidlertid langt større enn sysselsettingen skulle tilsi. Petroleumsvirksomheten

bidrar med opp mot halvparten av eksportinntektene og over 20 prosent av Norges brutto

nasjonalprodukt (BNP) - det vil si den samlede produksjon av varer og tjenester i det norske

samfunnet.

Landbrukets andel av sysselsettingen er under tre prosent. Antallet gårdsbruk har falt til rundt

50.000 fra 200.000 etter krigen. Både produksjonen og jordbruksarealet er likevel omtrent det

samme ettersom gårdene er blitt større og driver mer effektivt. En gjennomsnittlig norsk gård

er imidlertid stadig ganske liten - om lag 180 dekar dyrket mark. Inntekten av et årsverk i

landbruket er mindre enn i industrien, og mange bønder må skaffe seg inntekter utenom

bruket. Utviklingen i de andre primærnæringene - skogbruk og fiske, er omtrent tilsvarende:

færre sysselsatte, men større verdiskaping.

Det er tertiærnæringene som overtar. Tre av fire jobber med tjenesteyting av ulikt slag:

varehandel, transport, hotell og restaurant, finansielle tjenester og turisme. Disse

virksomhetene er for det meste drevet av private, men det er offentlige tjenester som øker

59

mest: statlig og kommunal forvaltning med helsevesen, sosiale tjenester, undervisning og

administrasjon. Rundt 30 prosent arbeider i offentlig sektor - 5 prosent i statlig og 25 prosent i

kommunal virksomhet. Den offentlige andelen av sysselsettingen er høyest i Troms og

Finnmark og lavest i Oslo.

Både kvinner og menn er i jobbKvinner og menn er nesten like yrkesaktive, og tendensen er at yrkesdeltakelsen øker for

kvinner mens den faller litt for menn. Rundt 70 prosent av kvinnene og 77 prosent av

mennene mellom 16 og 74 år er i arbeidsstyrken, det vil si enten sysselsatt eller arbeidsledige

som søker arbeid. Arbeidsledigheten er mye lavere i Norge enn i nesten alle andre land.

Ledigheten er noe høyere for menn enn for kvinner fordi så mange kvinner er ansatt i

offentlig sektor som er mindre påvirket av svingninger i konjunkturene enn de mer typiske

mannsyrkene. Ledigheten er høyere i de fleste innvandrergrupper enn for etniske nordmenn.

Mannlige innvandrere som er selvstendig næringsdrivende i varehandel og transport, jobber

ofte lange dager, og mange har flere jobber.

I de fleste yrker er den normale ukentlige arbeidstida 37,5 timer. I gjennomsnitt jobber menn i

underkant av 40 timer og kvinner rundt 30 timer i uka. Årsaken til forskjellen er at flere

kvinner enn menn jobber deltid. Også mange unge jobber deltid ved siden av studier og

skolegang. 90 prosent av mennene og 55 prosent av kvinnene jobber heltid, og kvinner jobber

oftere heltid når de har høyere utdannelse.

Både kvinner og menn jobber mindre enn for 30 år siden dersom man ser på yrkesarbeid og

husholdsarbeid i sammenheng. Mennene bruker litt mer tid til husarbeid, mens kvinnene

bruker mye mindre. En grunn er flere tekniske hjelpemidler og mer ferdigmat og

halvfabrikata i matlagingen. Små barn som ikke kan klare seg på egen hånd, er lenger i

barnehage, skole og skolefritidsordning. Det hevdes også at "støvterskelen er blitt høyere".

"Hjemmeværende husmødre" som var et vanlig fenomen fram til 1970-tallet, finnes knapt

lenger. Det er forskjeller i kvinnelig yrkesdeltakelse mellom ulike landsdeler og grupper, men

det er særlig deler av innvandrerbefolkningen som skiller seg ut med mange gifte kvinner

utenfor lønnet arbeidsliv.

Kjønnsdelt arbeidsmarkedTil tross for idealer om likestilling er menns og kvinners yrkesvalg nokså tradisjonelle.

Arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Mange kvinner gjør i dag mye av det samme som kvinnene

60

gjorde før, men nå som betalt omsorgsarbeid utenfor hus og hjem. Å være lærer i barnehage

og grunnskole, sykepleier og hjelpepleier, sekretær eller rengjører er typiske kvinneyrker.

Typiske mannsyrker er å jobbe som håndverker, bygg- og anleggsarbeider, sjåfør eller

ingeniør. Fordelingen mellom kvinner og menn er likere i jobber som krever høyere

utdanning. Jentene er for fullt på vei inn i økonomiske og administrative fag, og unge kvinner

er i flertall i studier som juss og medisin.

For å motvirke den skjeve kjønnsfordelingen er det i noen utdanninger og yrker innført

"kjønnskvotering", det vil si fortrinnsrett til studieplasser eller stillinger for det kjønnet som er

for dårlig representert. Dersom man for eksempel skal velge en kvinne framfor en mann med

samme kvalifikasjoner, kalles det "moderat" kjønnskvotering.

Det er en politisk målsetting og en allmenn forventning at kvinner skal være i arbeid utenfor

hjemmet - også om de har små barn. Å få barn skal ikke være noen hindring for kvinners

yrkeskarriere og en fast tilknytning til arbeidslivet. Det er en av begrunnelsene for offentlig

tilrettelegging av barnetilsyn og for ordningen med fødselspenger og langvarig

fødselspermisjon med garantert rett til å komme tilbake i jobb etterpå. Denne politikken

betraktes som vellykket fordi den har medført at mange kvinner er i arbeid, samtidig som det

fødes relativt mange barn. Fruktbarheten (antall barn per kvinne i gjennomsnitt) er 1,75 i

Norge, mens den er 1,50 for EU som helhet og helt nede i 1,25 i søreuropeiske land som

Spania, Hellas og Italia. Der må kvinnene i langt større grad velge mellom jobb og barn - og

de velger jobb.

Mennene tjener mestNorge framstår som et land med relativt liten variasjon i inntekter. Høyt skattenivå og stort

offentlig forbruk virker også utjevnende mellom personer, regioner og sosiale klasser. I

sammenligning med andre land er lønna lav for høyt kvalifisert arbeid, mens den er relativt

høy for ufaglært arbeid. Noen anser det som et problem for arbeidsmoralen at det er såpass

liten forskjell mellom trygdeytelser og lavt lønnet arbeid.

Det er likevel betydelige lønnsforskjeller. Kvinner tjener i gjennomsnitt 15 prosent mindre

enn menn. En grunn er at kvinner og menn er i yrker med forskjelling lønnsnivå. Det er flest

kvinner i lavlønnsyrkene og flest menn blant dem som tjener mye. Men også i samme typer

arbeid tjener mennene mest fordi de oftere har overordnede stillinger.

61

I de fleste offentlige stillinger er lønna den samme over hele landet. I private virksomheter

varierer den mer og er ofte høyere i byene. Der er det imidlertid også dyrere å bo slik at den

materielle levestandarden kan være vel så høy i distriktene. I Oslo er forskjellen i levekår

meget stor mellom vestlige og østlige bydeler. Der har ulikhetene også en markert etnisk

dimensjon.

Segmentert arbeidsmarkedFlyktninger og nye innvandrere må ofte ta til takke med jobber med lav lønn, og

arbeidsledigheten er høy i mange grupper. Det er betydelig diskriminering av etniske

minoriteter i arbeidslivet. Personer med utenlandsk opprinnelse som har høy utdanning fra

hjemlandet, sliter med å få den anerkjent i Norge, av språklige og mange andre grunner. Godt

kvalifiserte søkere med et utenlandsk klingende navn blir ofte ikke engang innkalt til

jobbintervju. Det skjer en opphoping av personer med utenlandsk bakgrunn i noen sjikt av

arbeidslivet - i drosjenæringen og i hotell- og restaurantbransjen, for eksempel. Da trekker

nordmenn seg ut, og arbeidslivet segmenteres etter etniske skillelinjer.

Etter at Norge ble åpnere for arbeidskraft fra Øst-Europa gjennom utvidelsen av EU, har

spørsmålet om "sosial dumping" blitt påtrengende. Skal de importerte gjestearbeiderne jobbe

på norske eller på hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår? Situasjonen er velkjent fra

rederinæringen. Norskeide skip seiler på alle verdenshav med norske offiserer, men med

utenlandsk mannskap på "lokale" lønnsvilkår.

Økende inntektsforskjellerSelv om det er mindre inntektsforskjell mellom topp og bunn i Norge enn i mange andre land,

er avstanden betydelig, og den er økende. Flere blir fattige, og de rikeste blir rikere. Det siste

gjelder særlig dem som ikke lever av lønn, men av aksjeutbytte og andre kapitalinntekter.

Fattigdom er ikke noen fast størrelse, men et statistisk mål i forhold til gjennomsnittet. Rundt

fire prosent av husholdene regnes som fattige i den forstand at de må klare seg med dårlige

boforfold og meget lavt forbruk og ikke har råd til å delta i vanlige aktiviteter for voksne og

barn i fritiden. Det er størst andel fattige i Oslo og i de minst sentrale kommunene, og

hovedårsaken til fattigdommen er mangel på arbeid i lange perioder.

62

Lederne i store, norske bedrifter tjener langt mindre enn ledere i land vi pleier å sammenligne

oss med. De tjener imidlertid mye mer enn for eksempel statsministeren. I tillegg til ordinær

lønn har de gjerne også bonus når bedriften gjør det godt, pluss mulighet til å kjøpe billige

aksjer. Urimelige lederinntekter er derfor et stadig tilbakevendende tema i den offentlige

debatt, særlig i forbindelse med de årlige inntektsoppgjørene for de store gruppene av

lønnstakere hver vår. Argumentet er: "Hvorfor skal vi være moderate i våre lønnskrav når

sjefene tjener så mye?"

Det organiserte arbeidsmarkedetStaten bestemmer rammene for arbeidslivet med lover om arbeidsmiljø, arbeidstilsyn,

arbeidstid, ferie, trygder og så videre. I underkant av 10 prosent av de sysselsatte er

selvstendig næringsdrivende. Resten er ansatt hos en arbeidsgiver. Lønnsforholdene og den

praktiske organiseringen av arbeidet er overlatt til avtaler mellom arbeidsgivere og

arbeidstakere. De fleste forhandler ikke hver for seg, men gjennom sine organisasjoner. På

arbeidsgiversiden er NHO (Næringslivets hovedorganisasjon) den største, mens kommunene

(KS) og handels- og servicebedriftene (HSH) har sine egne organisasjoner.

Om lag halvparten av arbeidsstyrken er organisert i fagforeninger. Det er flest organiserte i

privat industri og offentlig sektor, mens det er forholdsvis få organiserte i varehandelen og

IKT- og konsulentbransjen. Halvparten av de organiserte er knyttet til LO

(Landsorganisasjonen i Norge) gjennom forbund for ulike industrier og fagområder. Ettersom

LO har et nært samarbeid med Arbeiderpartiet, er det mange som holder seg utenfor av

politiske grunner. Den andre halvparten av de fagorganiserte er med i

hovedsammenslutninger som forhandler på vegne av grupper med samme utdannelsesnivå.

Når "partene i arbeidslivet" har inngått en avtale, er det "fredsplikt". Det vil si at det ikke er

tillatt med streiker og lock-out så lenge avtalen varer.

Medlemmer av fagforeningene er sikret den lønn som er forhandlet fram. De uorganiserte må

inngå avtaler med arbeidsgiveren på egen hånd og står derfor svakere. Mange uorganiserte får

imidlertid nokså automatisk samme lønn som de organiserte. De blir ofte beskyldt for å være

"gratispassasjerer", for fagforeningsmedlemmer betaler gjerne et par prosent av lønna i

kontingent.

63

En del arbeid utenfor det formaliserte arbeidslivet er byttearbeid eller rene vennetjenester.

Men i den uformelle økonomien er det også et betydelig innslag av ulovlig "svart arbeid",

særlig innen håndverksfag og husarbeid. De som engasjerer noen svart, sparer avgifter. De

som jobber svart, betaler ikke skatt, men de opparbeider heller ingen rettigheter. Selv om 95

prosent sier at de er prinsipielt mot å benytte seg av svart arbeid, er det 30 prosent som har

gjort det likevel i løpet av siste fem år.

Utstøting og stressMange av dem som har vært ute av arbeidslivet på grunn av langtidsledighet eller midlertidig

arbeidsuførhet, har problemer med å komme tilbake, trass i attføringstiltak og avtaler om et

mer inkluderende arbeidsliv. Noen blir varig utstøtt mot sin vilje. 10 prosent av den

yrkesaktive befolkningen har uføretrygd. Noen unge med rusproblemer og sosiale

tilpasningsvansker kan bli uføretrygdet uten noen gang å ha kommet ordentlig inn i

arbeidslivet. Eldre kvinner blir rammet av muskel- og skjelettsykdommer, mens eldre menn

blir utslitt på grunn av kroppslig hardt arbeid. Blant eldre menn med innvandrerbakgrunn er

det mange som er arbeidsuføre etter et tøft arbeidsliv med lange arbeidsdager i slitsomme

jobber.

Arbeidslivet blir mer fleksibelt. Det betyr at stadig flere kan jobbe til ulike tider og uten en

sjef som gir klare ordrer, men med stort ansvar for å organisere arbeidsoppgavene selv. Den

moderne arbeider har en friere arbeidssituasjon enn ved samlebåndet og den faste

kontorpulten. Han eller hun kan jobbe hvor det måtte være, basert på internett og annen ny

teknologi. Til gjengjeld jobber man mer og må være tilgjengelig hele tiden, slik at skillet

mellom arbeid og fritid brytes ned. Arbeidslivet blir grenseløst. Det kan oppleves som frihet,

men også som stressende og utmattende, og det skaper andre plager enn det fysiske slitet. Den

som er "utbrent", er på en måte både en helt og et offer i arbeidslivet: Helt fordi man har stått

hardt på, og offer fordi det aldri er mulig å gjøre nok - særlig ikke i jobber der man må

forholde seg til andre menneskers krav og behov, for de kan være endeløse.

Utdanning

Det norske utdanningssystemet har to målsettinger. Det skal gi alle mulighet til å utvikle og

bruke sine evner uavhengig av utgangspunkt og bakgrunn, og det skal gjøre dem til "gagns

menneske", det vil si til nytte for samfunnet. Skolekunnskap blir ansett som noe positivt både

for den enkelte og for fellesskapet. En godt utdannet befolkning er et nasjonalt

64

konkurransefortrinn i den internasjonale økonomi. Den såkalte enhetsskolen er sentral for å

utjevne ulikheter ved å føre sammen barn med ulike økonomiske, sosiale, kulturelle og

intellektuelle forutsetninger.

Offentlig skole med private innslagSkole og utdanning er et offentlig ansvar og i all hovedsak offentlig finansiert. Kommunene

har ansvar for grunnskolen, fylkene for videregående skoler og staten for høyere utdanning.

Grunnskolen er obligatorisk i 10 år. Etter det har alle rett til tre års videregående utdanning.

Universiteter og statlige høyskoler er åpne for alle som har godkjent studiekompetanse, men

det er krav om praksis eller særlig gode karakterer fra videregående for å komme inn på noen

studier.

Foreldre har rett til å velge andre skoler enn de offentlige for sine barn, men også slike skoler

må følge godkjente læreplaner som er felles for hele landet. Rundt tre prosent av elevene går i

private friskoler. De fleste er etablert på religiøst grunnlag eller ut fra ulike former for

alternativ pedagogikk, for eksempel Steinerskoler. Friskolene er i hovedsak finansiert av

staten, men foreldrene må betale skolepenger i tillegg.

Barnehager var i utgangspunktet ikke en del av utdanningssystemet, men av familie- og

likestillingspolitikken. De skal utvikle barnas sosiale ferdigheter og forberede dem til å

begynne på skolen, men mer gjennom lek enn organisert læring. Skolefritidsordningen (SFO)

gir mulighet til lekselesing og andre pedagogiske aktiviteter, men er primært et sted å

oppholde seg for barna under tilsyn av voksne etter skoletid og før foreldrene er ferdig på

jobb.

Også i grunnskolen er det en spenning mellom det faglige og det sosiale, mellom trivsel og

kunnskap. Når det ikke gis karakterer før på ungdomstrinnet, er det fordi hver elev skal

vurderes ut fra sine forutsetninger og innsats, og fordi rangering kan skape et ubehagelig

skille mellom vinnere og tapere. Skolen skal både være et sted å lære og et sted å være, men

hvordan kan de to hensynene best kombineres? Skal det legges mest vekt på individuell faglig

dyktighet eller sosial kompetanse og evne til samarbeid? Det klages over manglende disiplin

og så mye uro i klassene at det går ut over undervisningen. Lydighet og lærerautoritet er ingen

selvfølge i norsk skole.

65

90 prosent av 16-åringene begynner på videregående skoler som dekker hele feltet fra

yrkesutdannelse til studieforberedelse. Det er et visst frafall underveis, særlig på yrkesfag der

hver tredje elev ikke fullfører. Å droppe ut av videregående skole er en dårlig inngang til

yrkeslivet, for det står få jobber og venter på de ufaglærte. Det klages over at undervisningen

er for lite praktisk innrettet i de yrkesforberedende fagene, men også over at kunnskapsnivået

har falt i de teoretiske fagene.

Mer enn hver fjerde person mellom 19 og 24 år er i høyere utdanning. Det er flest kvinner

blant dem som begynner på et studium i voksen alder. Totalt er seks av 10 studenter kvinner,

og i hele befolkningen under 50 år har flere kvinner enn menn høyere utdanning. Det er flest

kvinner i pedagogiske fag og helsefag, mens menn heller velger teknikk og økonomi.

Ettersom jenter gjennomgående har bedre karakterer enn gutter på videregående, er de i ferd

med å ta over fag ved høyskoler og universiteter der det kreves gode karakterer, for eksempel

medisin.

Over 80 prosent av jentene fra bygdene har planer om å ta høyere utdanning. I motsatt ende er

gutter fra storbyene med under 60 prosent. Blant ungdom med innvanderbakgrunn er det flere

jenter enn gutter som gjør det godt på skolen og satser på høyere utdanning. De foretrekker

gjerne veldefinerte områder innen helse og realfag, mens norsketnisk ungdom dominerer i

humanistiske og estetiske fag, samfunnsfag og medier og kommunikasjon. Det skaper

bekymring for landets framtid at rekrutteringen er dårlig til studier i naturvitenskap og

ingeniørfag.

Selv om studiene er gratis ved universiteter og statlige høyskoler, har studentene utgifter til

læremidler, bolig og livsopphold. Ved private høyskoler som for eksempel Bedriftsøkonomisk

Institutt (BI), må det betales studieavgift. Formålet med Statens lånekasse for utdanning er at

all ungdom skal ha mulighet til å ta høyere utdanning - uavhengig av foreldrenes økonomiske

situasjon. Selv om mange jobber ved siden av for å finansiere studiene, begynner de fleste

yrkeslivet med et stort studielån. Lønnsnivået for akademikere er relativt lavt, slik at det

isolert sett ikke "lønner seg" å ta høyere utdanning.

Mens det er 10-15.000 studenter med utenlandsk statsborgerskap i Norge, er det 15-20.000

norske studenter i andre land. Det er ti prosent av alle norske studenter, og de får lån og

66

stipendier fra Statens lånekasse for utdanning. Australia er det mest populære studielandet, og

det har kanskje like mye med klimatiske forhold som med studiekvalitet å gjøre.

Kvalitet og integrasjonDe sentrale temaene i utdanningsdebatten er kvalitet og integrasjon. I internasjonale

sammenligninger kommer norske elever godt ut på kreativitet og selvstendighet, men

dårligere når det gjelder kunnskaper, særlig i matematikk. De siste årenes reformer i

grunnskolen er derfor kalt "kunnskapsløftet". På universitetene og høyskolene er det

gjennomført en "kvalitetsreform" med flere prøver, bedre oppfølging av studentene og

strengere krav til at de fullfører studiene til fastsatt tid.

Det er en rekke trusler mot idealet om at skolen skal virke samlende og integrerende. Barnas

innsats på skolen gjenspeiler gjerne hvor stor vekt foreldre og hjemmemiljø legger på

utdanning. Men selv om viljen er stor, har foreldre med sviktende kunnskaper i språk og andre

skolefag dårligere muligheter enn andre til å følge opp barnas skolegang. Barn med

innvandrerbakgrunn som snakker dårlig norsk, starter skolegangen med et handikap. Når det i

Oslo er barneskoler med over 90 prosent minoritetselever, mens andre har en sosialt ensartet

norsketnisk elevmasse, er ikke skolen en arena for integrering.

Utdanning kan redusere forskjeller mellom grupper, men utdanning kan også produsere

forskjeller. Barn av foreldre med høyere utdanning tar oftere høyere utdanning enn barn av

foreldre med lav utdanning. På den måten reproduseres forskjeller fra generasjon til

generasjon. Likevel er utdanningssystemet sannsynligvis det norske samfunnets viktigste

kanal for sosial mobilitet og utjevning av sosiale, kulturelle og økonomiske forskjeller.

Velferd

Begrepet velferd står for velvære og gode livsvilkår. Det viser til materiell, økonomisk og

sosial trygghet og trivsel for individer og grupper som får tilfredsstilt grunnleggende behov

for helse, mat, husly og innflytelse over sin egen livssituasjon. Samfunn som sikrer slike

behov for innbyggerne, kalles velferdssamfunn, og de kan være organisert på ulike måter. Det

som preger den norske eller nordiske velferdsmodellen, er at staten har en helt sentral rolle - i

67

samspill med individene selv, familien, frivillige organisasjoner og det kommersielle

markedet.

VelferdsstatenOrdet velferd har sin opprinnelse i det norrøne og gammelnorske "velferd" [NB MED

STUNGEN D]] som betyr noe i retning av "god reise". "Velferdsstat" kom inn i norsk fra det

engelske "welfare" som under andre verdenskrig ble brukt om det som skulle komme etter

"warfare": Staten skulle trygge innbyggernes velferd i fredstid.

I en velferdsstat tar myndighetene gjennom et sett av helsetilbud, stønader og offentlige

trygde- og forsikringsordninger på seg ansvar for innbyggernes ve og vel. Staten garanterer

grunnleggende trygghet for dem som på grunn av sykdom, alderdom eller andre forhold ikke

er stand til å sørge for seg selv. Staten kan ikke sikre den enkeltes lykke, men legge

forholdene til rette for at alle har mulighet til å leve et verdig liv. Grunntanken er ikke

veldedighet, men rettferdighet og lik behandling av alle som bor i landet, uavhengig av

bakgrunn. I så måte er velferdsstaten en sosial parallell til rettsstaten der staten har ansvaret

for innbyggernes juridiske sikkerhet.

Mens noen av velferdsstatens ytelser følger nasjonale standarder, varierer andre fra kommune

til kommune etter lokal økonomi og prioriteringer. Trygder er et eksempel på det første og

sosialhjelp på det andre. Kommunene har ansvar for offentlige tjenester som barnehager,

grunnskole og aldershjem. Økt privat velstand fører med seg ønsker om høyere standard på

offentlige tjenester. Det er derfor innført egenandeler på en rekke tjenester for å begrense

etterspørselen og bidra til finansieringen. Alternativet er høyere skatter og avgifter, for trygder

og offentlige velferdsgoder betales når alt kommer til alt over skatteseddelen.

Velferdsstaten bygger på en slags kontrakt mellom myndighetene og innbyggerne og et

samspill mellom den enkelte og fellesskapet. Hele det sosialpolitiske feltet kan sees som en

forsikringsordning som ikke er individuell, men kollektiv via staten. Det er strid mellom

høyre og venstre i politikken om hvor grensen bør gå mellom offentlig og privat ansvar for

den enkeltes velferd, og om hvilke velferdsoppgaver som bør settes ut på anbud. Striden

henger sammen med synet på den enkeltes frihet til å velge mellom offentlige og private

ordninger, men også med uenighet om hvor høye skattene bør være.

68

Arbeidslinja"Arbeidslinja" er grunnleggende i det norske samfunnet. Alle arbeidsføre som ikke er under

utdanning eller har store private omsorgsoppgaver, bør ha mulighet til å leve av eget arbeid og

inntekt. Gjennom arbeidsformidling, opplæring, attføring, omskolering og andre tiltak er det

myndighetenes oppgave å bidra til å få flest mulig i jobb. Et inkluderende arbeidsliv skal også

omfatte dem som midlertidig eller varig ikke har full arbeidsevne, slik at de ikke blir støtt ut

av arbeidslivet. Den store vekten som blir lagt på "arbeid for alle", bygger både på plikten til å

forsørge seg selv og troen på at arbeid er viktig for den enkeltes selvrespekt og tilhørighet i

samfunnet. Ordtaket "lediggang er roten til alt ondt" er av uklar opprinnelse, men det har slått

rot i Norge.

Mens velferdsstaten sikrer den grunnleggende trygghet for alle innbyggerne, er andre

velferdsordninger knyttet til arbeid og inntekt. Bare de som har vært i fast arbeid over en viss

tid, har rett til ledighetstrygd. Alderspensjonister får en relativt beskjeden minstepensjon

dersom de ikke har opparbeidet tilleggspensjon gjennom å betale en del av inntekten i

trygdeavgift. De som jobber "svart", det vil si uregistrert og uten å betale skatt, går glipp av

både tilleggspensjon og den ganske sjenerøse ledighetstrygden når de er uten fast arbeid. Da

er alternativet å søke sosialhjelp. Den er på et meget beskjedent nivå og dekker bare helt

nødvendige utgifter til livsopphold.

FamilieformeneI Norge har staten i stor grad overtatt slektens rolle som velferdsgarantist. Eldreomsorg er en

offentlig oppgave. Familien har mistet noen funksjoner, men er minst like viktig for den

enkeltes velferd som ramme om nære og følelsesmessige forhold.

Mønsteret for familiedannelse har endret seg. Mens rekkefølgen før gjerne var forelskelse,

forlovelse, ekteskap og barnefødsler, er det nå vanlig å flytte sammen og innlede samlivet og

eventuelt få barn uten å gifte seg. Halvparten av barna blir født utenfor ekteskap, men de

fleste av dem like utenfor ekteskap, det vil si at foreldrene er samboere. Blant unge under 30

år er det mer vanlig å være samboende enn gift. Samboere utgjør 20 prosent av alle par, og

halvparten av dem har barn. Ti prosent av barna fødes av enslige mødre.

69

Årlig blir det inngått rundt 200 homofile partnerskap. Noen av partnerne har barn fra før eller

får barn gjennom kunstig befruktning i utlandet. Myndighetenes forhold til ulike

samlivsformer er stadig mer nøytralt, men homofile som lever i partnerskap kan ikke adoptere

barn sammen.

Familieformene har endret seg. En tredjedel av alle husholdninger er personer som bor alene.

Den klassiske "kjernefamilien" med mor og far som er gift med hverandre og bor sammen

med sine felles barn, er mindre typisk enn før. Nær halvparten av alle inngåtte ekteskap kan

forventes å bli oppløst ved skilsmisse. 20 prosent av dem som gifter seg, har vært gift før, og

mange av dem har barn. Derfor er det mange "stefamilier" med mine barn, dine barn og våre

barn. De fleste fedrene tar stadig mer del i omsorgen for barna i det daglige. Ved skilsmisser

og samlivsbrudd er delt foreldreansvar i ferd med å bli det normale. Samfunnets primære

interesse er å sikre like rettigheter og mest mulig like vilkår for barna, uavhengig av

foreldrenes samlivsform.

Flere kvinner venter med å få barn til de er ferdig med utdannelsen og etablert i arbeidslivet.

Gjennomsnittalder ved første fødsel nærmer seg 30 år. De som får barn, har rett til betalt

fødselspermisjon i 44 uker med 100 prosent lønnsdekning eller 54 uker med 80 prosent

lønnsdekning. Seks av ukene er forbeholdt faren, og både den totale fødselspermisjonen og

fedre-kvoten er under utvidelse. Begrunnelsen er at både mødre og fedre skal kunne være

sammen med barna når de er små, og samtidig ha mulighet til å kombinere arbeid og

familieliv. De som velger å ikke ha barn under tre år i barnehage, får kontantstøtte fra staten

som tilsvarer omtrent det en barnehageplass koster. Pengene kan brukes fritt som tilskudd til

familiens inntekt eller til å betale for dagmamma eller annet barnepass.

SivilsamfunnetNorsk samfunnsliv er mer enn privatpersoner, familier, staten og markedet. Velferden hviler

tungt på et mangfold av aktiviteter i "det sivile samfunn" eller "den tredje sektor". Det som

særpreger sivilsamfunnets store og små sammenslutninger, stiftelser og mer eller mindre

formelt organiserte lag og foreninger, er at de arbeider på frivillig grunnlag og ikke tar sikte

på profitt. På den måten skiller de seg både fra lovbestemt eller politisk vedtatt statlig og

kommunal virksomhet, og fra private bedrifter som er avhengig av å skape fortjeneste for

eierne. I helse- og omsorgssektoren utfører mange frivillige organisasjoner oppgaver på

kontrakt for det offentlige.

70

Organisasjonene i det sivile samfunnet arbeider for alt mulig fra ideelle formål som

kreftforskning og miljøvern til mer hobbypregede aktiviteter som frimerkesamling og

hagestell. Idrettslagene, musikk-korpsene og Røde Kors er slike frivillige organisasjoner. Det

er også politiske foreninger og de mange interesseorganisasjonene for ulike pasientgrupper.

De er medlemsforeninger med et valgt styre og større eller mindre fast ansatte staber. Driften

er basert på medlemskontingent, gaver, innsamlede midler og inntekter fra lotteri og

spilleautomater. De frivillige organisasjonene får også tilskudd fra stat og kommune til driften

fordi de utfører viktige oppgaver som ellers ville medføre offentlige utgifter. Men den

viktigste begrunnelsen for offentlig støtte er at de frivillige organisasjonene gjennom

engasjement og deltakelse bidrar til å skape gjensidig tillit og samhørighet i lokalsamfunnene.

Derfor blir de ved høytidelige anledninger kalt "en skole i demokrati" og omtalt som

"samfunnets lim".

Det er også mulig å gjøre en frivillig innsats uten være aktivt med i organisasjoner. Noen

kommuner driver "frivillighetssentraler" som formidler kontakt. Det kan være som leksehjelp

for ungdom, pasientvenn på sykehus, handlehjelp for eldre eller samfunnskontakt for nye

innvandrere. Slik frivillig arbeidsinnsats er ulønnet, og ingen har plikt til å bidra, men det er

likevel ganske vanlig å gjøre frivillig arbeid i Norge. Det er også mulig å utføre samme type

arbeid for myndighetene og få betalt for det. En offentlig støttekontakt for vanskeligstilte barn

og familier tar på seg oppgaven helt frivillig, men kan ikke gjøre som han eller hun vil. Så

lenge man har oppgaven, er det et krav at den gjennomføres slik det er bestemt.

Dugnad er kåret til det norske nasjonalordet fordi den blir oppfattet som noe ekte og typisk

norsk. Dugnaden er en form for ubetalt arbeid, for eksempel i idrettslaget, barnehagen,

borettslaget eller velforeningen. Dugnaden bidrar til å holde kostnadene nede fordi de som

deltar, ikke får betalt for innsatsen. Dugnaden fungerer også som et sosialt møtested der de

som deltar kan bli bedre kjent. Dugnaden er for så vidt frivillig, men ikke helt frivillig likevel.

Ingen kan tvinges til å delta, men den som ikke møter fram når det er tillyst dugnad, kan i

noen tilfeller bli pålagt en slags bot dersom man ikke har en god unnskyldning for å la være å

stille opp. Man bør i alle fall kjenne et stikk av dårlig samvittighet og kan bli møtt med skjeve

blikk og kritikk for å la være å bidra til fellesskapet.

71

Politikk

Staten fragmenteres og folkestyret forvitrer. Det var to av konklusjonene i en offentlig

utredning som undersøkte maktforholdene i Norge ved begynnelsen av 2000-tallet. Det betyr

ikke at Norge er mindre demokratisk enn før, men at systemet er i endring.

At staten fragmenteres, betyr at den statlige styringen er mindre klar og smuldrer opp på en

rekke samfunnsområder. Ulike offentlige organer trekker i hver sin retning. I tillegg er flere

avgjørelser bundet opp av lovregulerte rettigheter i nasjonale regelverk og internasjonale

avtaler. Grensene for statens og politikernes makt trekkes tilbake, og mer makt og initiativ er

overtatt av private aktører - både bedrifter og enkeltmennesker som velger mellom ulike

tilbud på markedet. De politiske myndighetene fastlegger rammevilkårene for næringslivet

gjennom skatter, avgifter og regelverk, men blander seg i mindre grad inn i detaljer. De mest

opphetede politiske debattene dreier seg gjerne om forhold som angår velferdsordninger, folks

hverdagsliv og samfunnets verdigrunnlag: Likestilling mellom kjønn og seksuelle legninger,

integrering av ulike samfunnsgrupper, barnehager og skole, bilavgifter og miljøvern.

Velgere på vandringAt folkestyret forvitrer, betyr at færre er med og påvirker samfunnsutviklingen ved å delta i

fast organisert politisk arbeid. De politiske partiene får inntekter til å drive sin virksomhet fra

medlemskontingent og gaver fra meningsfeller, men de har også betydelige tilskudd fra staten

i forhold til stemmetallet ved valg. De politiske partiene mister medlemmer, og det er mindre

oppslutning om partiaktiviteter i lokallagene. Når folk engasjerer seg, er det heller i såkalte

ad-hoc-organisasjoner som arbeider for enkeltsaker. Interesseorganisasjoner og profesjonelle

lobbyister spiller en stadig viktigere rolle i å påvirke politiske avgjørelser. Hyppige

meningsmålinger om enkeltsaker og oppslutning om partiene er viktige drivkrefter i

politikken. De politiske utspillene og debattene foregår i stadig større grad gjennom

massemediene. Rikspolitikerne taler til sine velgere gjennom TV-opptredener.

Velgerne er mindre trofaste enn før. Stadig flere vurderer sitt partivalg på mer individuelt enn

tradisjonelt grunnlag og bytter parti fra valg til valg. Det er sagt at folk ikke lenger stemmer

etter hvor de kommer fra sosialt og klassemessig, men ut fra hvor de befinner seg i dag og

hvor de har tenkt seg. De færreste studerer partiprogrammene i detalj, men baserer seg på

72

allmenne inntrykk og ideologisk tilslutning. Mange stemmer i protest mot dem som til enhver

tid har makten. Valgkampene er meget avgjørende, og både enkeltsaker og den allmenne

tilliten til partienes ledere har betydning for hvordan folk stemmer, eller om de møter fram og

stemmer i det hele tatt. Det snakkes mye om "politikerforakt" fordi politikerne lover mer enn

de kan holde, men det er likevel en utbredt oppfatning at politikere er hederlige og ukorrupte

og gjør sitt beste.

Det er frivillig om man vil stemme ved valg, og valgdeltakelsen er fallende. Ved stortingsvalg

stemmer rundt tre fjerdedeler av dem som har stemmerett, mens frammøtet kan være ned mot

halvparten noen steder ved kommunevalgene. De som ikke stemmer, kalles hjemmesittere

eller sofavelgere. Noen lar være å bruke stemmeretten fordi de overhodet ikke er interessert i

politikk, eller fordi de ikke tror det gjør noen forskjell hvem som blir valgt. Andre mener

partiene er så like at det ikke er klare nok alternativer, mens atter andre finner noe godt i flere

partier og derfor ikke klarer å bestemme seg. Valgdeltakelsen er lavest blant unge velgere.

Innvandrere stemmer sjeldnere enn andre, men deltakelsen øker når de har bodd lenger i

landet. Selv om de fleste i Norge behersker engelsk til en viss grad, er norsk språk en

inngangsbillett til den politiske offentligheten. Noen hevder at når innvandrere og nye

statsborgere stemmer like ofte og sprer seg over den politiske skalaen på samme måte som

befolkningen som helhet, er det et tegn på at integreringen i det politiske fellesskapet har

kommet langt.

Personvalg og partivalgPolitiske valg er i all hovedsak valg mellom partier og i mindre grad av personer. Velgerne

har anledning til å kumulere - det vil si å gi en ekstra stemme til en som står på valglisten. Det

påvirker ikke styrkeforholdet mellom partiene, men hvem som skal representere partiet.

Organiserte grupper kan på den måten ha innflytelse på hvilke personer som kommer inn i

kommunestyrene, men ikke på Stortinget. De som blir valgt, står formelt fritt, men reelt

representerer de verken seg selv eller en spesiell gruppe, men sitt parti. Når noen av og til ikke

stemmer sammen med sitt parti, er det nesten alltid i saker som angår livssyn eller lokalisering

- det vil si når det er strid mellom landsdeler, regioner eller lokalsamfunn om offentlige

investeringer eller arbeidsplasser. Da er den lokale lojaliteten større enn den partipolitiske.

Valgordningen til Stortinget er basert på distrikter. Hvert fylke har et fast antall representanter

som fordeles på partiene etter stemmetall i fylket. Det er en viss skjevfordeling slik at det står

73

flere velgere bak hver representant fra sentrale enn mer perifere fylker. De stemmene som blir

"til overs" etter at fylkets representanter er fordelt, regnes sammen i en felles pott for hele

landet. På det grunnlaget får hvert parti "tilleggsmandater" slik at ingen stemme skal være

"bortkastet". Det er imidlertid en sperregrense for å hindre oppsplitting i småpartier: Et parti

må ha mer enn fire prosent av stemmene på landsbasis for å bli med i fordelingen av

tilleggsmandater.

Både ved stortingsvalg og kommunevalg tar partiene hensyn til at valglistene skal ha

kandidater fra ulike grupper av innbyggere: yrker, alder, distrikt og kjønn. Noen partier har

som regel at det skal være annenhver mann og kvinne på listene. Resultatet er likevel at det er

færre kvinner enn menn i politiske verv. Det er ganske mange unge, men nesten ingen

pensjonister. Det er også få med innvandrerbakgrunn. De som blir valgt til Stortinget, har som

regel mange års innsats i partiet bak seg, og stadig flere av dem har vært ansatt i et

partiapparat eller interesseorganisasjoner som står partiene nær.

HandlingsregelenFor ikke så mange år siden var det få som protesterte på dette utsagnet som en beskrivelse av

norsk politikk: "Vi er alle sosialdemokrater". Alle partier sluttet i hovedsak opp om

blandingsøkonomien og velferdsstaten. Det gjør de fortsatt, men det er større uenighet om

blandingsforholdet mellom offentlig og privat - for eksempel i spørsmålet om hvor mye

innbyggerne selv skal disponere av sin inntekt, og hvor mye stat og kommune skal trekke inn

gjennom skatter og avgifter og bruke til formål som er felles for alle. Etter oljerikdommen er

striden om den såkalte "handlingsregelen" kommet til et nytt tema som skiller: Hvor mye av

oljeinntektene kan staten bruke over statsbudsjettet hvert år uten at det får uheldige følger for

renter og kostnadsnivå og landets velferd på lang sikt? Den økonomiske ekspertisen og partier

som er eller har vært i regjering, har en felles forståelse av at grensen går ved den beregnede

avkastningen av Oljefondet, som er fire prosent per år.

Det er et politisk mål i Norge at folk skal ha tilgang til de samme offentlige tilbud uansett

hvor de bor i landet. Det er rimeligvis ikke mulig å få til på absolutt alle områder, men det er

en ambisjon det blir satset mye på, og det er et stadig tilbakevendende rettferdighetskrav i

politikken. Barnehager, grunnskoler, eldreomsorg og andre sosiale tjenester er ofte vel så

gode i små utkantkommuner med lavt folketall som i byer og mer sentrale strøk. 30 prosent av

de sysselsatte jobber i kommunal sektor, og andelen er høyest i de minste kommunene.

74

Politisk kontinuitetEtter det klassiske skillet mellom høyre og venstre har Fremskrittspartiet og Høyre stått på

den ene siden, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti på den andre, og de såkalte

sentrumspartiene (Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) i midten. Men norsk politikk

er også preget av andre skillelinjer enn de økonomiske: Kristelig Folkeparti er spesielt opptatt

av de kristne verdiene, Senterpartiet har sin bakgrunn i landbruksnæringen og distriktene,

mens Sosialistisk Venstreparti ble etablert i opposisjon til den utenrikspolitikken som de

andre partiene var enige om. Noen spenninger går tvers gjennom flere av partiene - for

eksempel synet på natur- og miljøvern, innvandring, religiøse verdier og distriktspolitikk.

Men først og fremst gjelder det EU-medlemskap, et spørsmål som har ligget under og preget

norsk politikk siden 1960-tallet. Nesten enhver mulig regjering vil omfatte partier med så

ulike syn på norsk EU-medlemskap at den må ha en innebygd "selvmordsparagraf": Dersom

spørsmålet om å søke EU-medlemskap blir aktuelt, går regjeringen av.

Norge har ikke hatt en regjering som er utgått fra ett parti med flertall bak seg i Stortinget

siden 1961. Etter den tid har det vært koalisjonsregjeringer mellom ulike partier eller

mindretallsregjeringer som har "kjørt slalåm" og støttet seg på ulike flertall i Stortinget fra sak

til sak. Både på grunn av disse samarbeidsforholdene og fordi de grunnleggende

motsetningene er relativt små, har det vært stor kontinuitet i norsk politikk og

samfunnsutvikling. De politiske prioriteringene har ofte endret seg i takt hos alle partier.

Dessuten skiftes ikke forvaltningen ut selv om det politiske flertallet endres. Det heter at

regjeringer kommer og går, men byråkratiet består. Systemet hviler på en langsiktig

"samfunnskontrakt" som går ut over det formelle. Det kan være hard debatt og sterke

konfrontasjoner, men i avgjørende saker av nasjonal betydning søker politikerne "breie

kompromisser" slik at det som er vedtatt og innført, blir stående også etter neste valg. På den

måten minner norsk politikk mer om et stafettløp enn en evigvarende duell.

Religion

Det paradoksale med religionens plass i Norge er at landet har en statskirke, mens det i

praksis fungerer som et sekulært samfunn der religiøse aktiviteter og ytringer har en

beskjeden plass i det felles, offentlige rom. Den kristne religion i luthersk form er både et

statsanliggende og en privatsak.

75

Den norske kirkeGrunnloven sier at den evangelisk-lutherske lære "forblir statens offentlige religion", men det

er samtidig full frihet for andre religioner. Den norske kirkes øverste organ er Kongen i såkalt

"kirkelig statsråd" som består av de statsrådene som er medlemmer av statskirken, og de må

utgjøre minst halvparten av regjeringen. Det er regjeringen som utnevner biskoper, og det er

staten som i all hovedsak finansierer Den norske kirkes virksomhet og presteskap. Selve

kirkebyggene er kommunenes ansvar. Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke får

offentlig tilskudd i forhold til medlemstallet. Islam er i sterkest vekst og nærmer seg 100.000.

De andre med over 50.000 medlemmer er Human-Etisk Forbund, Den romersk-katolske kirke

og pinsemenigheter.

Over 80 prosent av den norske befolkningen er medlemmer av Den norske kirke, men det

religiøse er lite synlig i det offentlige rom og i de flestes dagligliv. Rundt halvparten av

befolkningen sier de ber til Gud av og til og tror på Gud eller en høyere makt. Få går

regelmessig til gudstjeneste, men kirkelige seremonier spiller en betydningsfull rolle ved

viktige overganger i individenes liv: dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Kongelige

bryllup og begravelser samlet nasjonen ved TV-apparatene. Ved juletider er kirkene et

stemningsfullt samlingspunkt, også for skolene.

Staten er ikke på noen måte forpliktet til å følge Den norske kirkes syn eller råd. Det er oftere

motsatt, at Kirken gradvis innretter seg etter og finner måter å leve med lover og vedtak den

har motarbeidet. Det gjelder for eksempel abortloven og adgangen for homofile til å inngå

partnerskap på linje med ekteskap mellom mann og kvinne. Menigheter som ikke ønsker å

ansette kvinnelige prester eller homofile i ledende stillinger, kan la være å gjøre det ut fra

unntaksbestemmelser i lover om arbeidsmiljø og likestilling.

Den norske kirke har indre selvstyre i personalsaker og lærespørsmål. Det skjer i et samspill

mellom valgte representanter fra menighetene og biskopene. Ulike regjeringer ser det som en

oppgave å sørge for at flere syn er representert i bispekollegiet. Den norske kirke taler derfor

nesten aldri med én stemme. Det er stort sprik både i teologi og standpunkt til aktuelle

samfunnsspørsmål. Det har gått et grunnleggende skille i norsk kristenhet mellom et liberalt

og et konservativt skriftsyn, det vil si om formuleringer i Det nye testamentet skal tas

76

bokstavelig eller tolkes som historiske tekster. Skillet faller ikke nødvendigvis sammen med

politiske syn: Noen kaller seg teologisk konservative og politisk radikale.

Personlig kristneSentrale deler av den kristelige aktivitet i Norge foregår i menigheter, bedehus og

misjonsforeninger. De som står utenfor statskirken, kalles dissentere. Men også mange

innenfor Den norske kirke dyrker sin tro og driver sine aktiviteter ved siden av den offisielle

kirken. Virksomheten ledes av "lekfolk" uten presteutdannelse og offentlige stillinger. Denne

"lekmannsbevegelsen" arbeider med ytre misjon, det vil si innsats for å frelse "hedninger" og

tilhengere av ikke-kristne religioner i andre deler av verden. Den driver også indre misjon, det

vil si å forkynne "det glade budskap" for "uomvendte" i Norge. Tradisjonen baserer seg på en

sterk personlig trosopplevelse og et liv i indre fromhet og ytre strenghet som distanserer seg

fra "det verdslige". I Norge er "personlig kristen" et helt vanlig begrep som virker fremmed i

de fleste andre religioner - også innenfor den katolske kirke. Religion som en personlig og

privat sak forener på en måte de ikke-troende og de sterkt-troende mot en oppfatning av

religion som et mer allment og samfunnskulturelt fenomen.

De tradisjonelle og puritanske kristne organisasjonene er kraftig utfordret av

amerikanskinspirert herlighetsteologi med mer ekstatiske uttrykksformer og stor vekt på

økonomisk suksess. Slike bevegelser har betydelig framgang. Kirken konkurrerer også med

mange andre på samme marked for livssyn - både andre religioner enn den kristne, okkultisme

og New age. Human-Etisk Forbund er en sammenslutning av ikke-troende som arrangerer

seremonier som ektevielser, begravelser og "borgerlig konfirmasjon".

Skole og livssynMange nordmenn med et fjernt forhold til religion har begynt å lure på hvorfor de føler seg

omgitt av religiøse problemstillinger på stadig flere kanter, for de trodde det var et tilbakelagt

stadium. Debatten om hijab og andre klesdrakter som signaliserer religiøs tilhørighet, har

kommet som en overraskelse på svært mange. Religiøst begrunnede standpunkter og krav har

meldt sin tilbakekomst i en sekularisert kultur som er uvant med å forholde seg til "det

hellige". Blasfemiparagrafen i straffeloven blir diskutert igjen etter å ha vært sovende i mange

tiår.

77

I den offentlige skolen møtte den norske stats kristne tradisjoner en ny kultursituasjon med

flere religioner og mange ikke-troende. Foreldre kunne ta sine barn ut av

kristendomsundervisning som også var en del av opplæringen av dem som er døpt inn i Den

norske kirke, men den alternative undervisningen var tilfeldig og fungerte dårlig. I stedet ble

det innført et felles fag i barneskolen som var obligatorisk for alle: Kristendomskunnskap med

religions- og livssynsorientering (KRL). Ideen med faget var at alle barn skulle få en nøytral

opplæring som la grunnlag for gjensidig forståelse og respekt. Ordningen har møtt kraftig

motstand fra et bredt spekter av religioner og livssyn som hevder at slik nøytralitet ikke er

mulig så lenge skolen har en kristen formålsparagraf.

Ordningen med en statskirke fortoner seg som en anakronisme for stadig flere, både i og

utenfor Den norske Kirke. I det multietniske og fler-religiøse norske samfunnet framstår det

som urimelig at staten skal være knyttet til én religionsform. Motargumentet er at dersom Den

norske kirke skilles fra staten, vil den miste sin karakter av en åpen folkekirke med plass for

alle, og ikke bare de aktive kirkegjengerne. Derfor går de inn for at staten må beholde sin

innflytelse for å sikre bredde og mangfold i kirken. Spørsmålene er under utredning og debatt,

og det går i retning av en nedbygging av det nære båndet mellom kirke og stat, men ikke

nødvendigvis et totalt skille. Mange vil beholde en særstilling for Den norske kirke fordi den

ikke bare er et trossamfunn mellom andre trossamfunn, men også en folkekirke med lange

røtter. Protestantismen er ikke bare en personlig tro for noen få, men også vevet inn i

samfunnets verdier, kulturtradisjoner og hverdagsliv.

Kultur

"Gullalderen" i norsk litteratur var på slutten av 1800-tallet med diktere som Henrik Ibsen og

Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen er stadig en av verdens mest spilte dramatikere. Maleren Edvard

Munch og komponisten Edvard Grieg utfyller bildet av en stolt fortid som på mange måter

overskygger samtidskunstnerne. En grunn kan være at forfattere og andre kunstnere ikke

spiller samme framtredende rolle i samfunnsdebatten som i nasjonsbyggingens tid. Forskere,

journalister og lobbyister har på mange måter overtatt deres plass.

Børs og katedralGjennom Norsk kulturråd er staten tungt inne i finansieringen av kunst og kultur med

stipendier og andre støtteordninger. Filmproduksjon får tilskudd, teaterbilletter er subsidiert,

og det er en offentlig innkjøpsordning for nye skjønnlitterære bøker til folkebibliotekene.

78

Bakgrunnen for de ulike støtteordningene innen kulturfeltet er at det skal være mulig å skape

smal og høyverdig kunst, selv om det ikke er så stor betalingsvilje på et privat marked at

kunstnerne kan leve av det. Derfor faller brei populærkultur som ukeblader, revyer,

popmusikk og bøker som selges i store opplag, utenfor disse ordningene. Det språklige er en

begrunnelse for den offentlige støtten. I en tid da norsk språk er under hardt press fra engelsk

på mange felt, er det ansett som en viktig nasjonal kulturoppgave å sikre at det blir produsert

bøker og andre kulturytringer på norsk - både bokmål og nynorsk.

Forlagene er både "børs og katedral". De er private bedrifter som skal tjene penger, men også

ha mulighet til å gi ut viktige bøker som ikke er lønnsomme. Ut fra kulturelle forpliktelser og

for at det skal finnes bokhandler i alle deler av landet, har forlag og bokhandler hatt unntak fra

vanlige konkurransebestemmelser. Når bokbransjen er deregulert og ligner mer på et vanlig

marked for andre produkter, er hensikten at bøkene skal bli billigere. Faren er at noen få

bestselgere vil dominere totalt. De mest solgte bøkene er kriminalromaner. Jostein Gaarder er

den mest oversatte norske forfatter i nyere tid. Dramatikeren Jon Fosses stykker settes opp på

all verdens scener, men norske filmer har sjelden suksess internasjonalt.

PressestøtteNorge har en rik og sammensatt avisflora, og mange leser gjerne både en riksavis og en

lokalavis hver dag. Opplaget for de store papiravisene som dekker mange stoffområder, er

imidlertid i ferd med å falle i konkurranse med internettnettaviser som er raskt ute med

nyhetene. Til gjengjeld dukker det opp flere mindre nisjeaviser, tidsskifter og blader med mer

spesialisert stoff.

Ut fra hensynet til ytringsfrihet og en forpliktelse til å sikre bredde og mangfold av kritiske

meninger i den offentlige debatt, støtter staten pressen med å rykke inn annonser og gi

momsfritak. Staten yter også direkte tilskudd til aviser med dårlig økonomi når de blir ansett

som viktige for å holde oppe en differensiert presse. Av landets vel 200 aviser er det rundt

150 som mottar pressestøtte. Selv om myndighetene bidrar økonomisk til at avisene kommer

ut, har de ingen mulighet til å påvirke innholdet. Det er på mange måter aviser og etermedier

som setter dagsorden for den offentlige debatt.

79

Til begynnelsen av 1980-tallet var det bare en radiokanal og en TV-kanal i Norge: Norsk

Rikskringkasting (NRK) som hadde et folkeopplysende formål. Da ble det åpnet for flere

aktører - både for å sikre større "mangfold i eteren" og fordi den tekniske utviklingen

undergravde TV-monopolet når det var mulig å ta inn sendinger fra utlandet gjennom kabel

og parabolantenner. NRK er fortsatt dominerende og er stadig finansiert med en lisensavgift

som må betales av alle som eier fjernsynsapparat. De andre radio- og TV-kanalene er

finansiert med reklame, men de må ha tillatelse fra staten for å drive sin virksomhet.

Landsdekkende kanaler som TV2, P-4 og Kanal 24 er forpliktet til å drive

"allmennkringkasting" med en programprofil som tilgodeser ulike grupper. Staten kan ikke

påvirke det enkelte program, men kanalene kan miste konsesjonen dersom de bryter

vilkårene.

Det utvidede kulturbegrepOffentlig kulturpolitikk skal bygge opp under "skapende og høyverdig" kunst og fremme

samfunnsbyggende og integrerende kultur. Det blir dessuten lagt vekt på kulturens plass i

nyskaping og næringsutvikling. Man opererer også med det som kalles "det utvidede

kulturbegrep". Det omfatter mer folkelige breddeaktiviteter som musikkskoler, korps,

amatørteater, studiegrupper og hobbypreget virksomhet. Egenaktivitet med basis i

lokalsamfunnet blir ansett som et gode i seg selv.

Sport og idrett har en helt sentral plass i det utvidede kulturbegrepet. Idrettsbevegelsen dekker

helt ulike former for fysisk aktivitet: friluftsliv i skog og mark, mosjon, kroppsøving i skolen,

lekepreget barneidrett og konkurranser på elitenivå. En overordnet idé er at fysisk aktivitet i

alle former er verdifull for den enkeltes trivsel og velvære, men også for folkehelsa. Å være

med i den frivillig organiserte idretten med dens lag og foreninger, blir også betraktet som en

måte å engasjere folk i inkluderende aktiviteter der de bor - ikke minst når foreldre stiller opp

til dugnadsinnsats og kjøring av egne og andres barn. Staten er like sterkt inne i finansiering

av idrett som av kultur, men noen finner det påfallende at begge deler i stor grad skjer med

midler som Norsk Tipping tjener på Lotto og andre pengespill.

Det er typisk norsk å være godFotball er den idrettsaktivitet som samler flest, særlig barn og ungdom. Jentefotball har hatt en

formidabel vekst på få år. Det anlegges ballbinger i nærmiljøene og det bygges

kunstgressbaner og innendørshaller for å gjøre fotball til en helårsidrett.

80

80 prosent av norske kvinner og menn blir stolte når nordmenn gjør det godt i idrett

internasjonalt. Mens 50 prosent er svært stolte av Norge når det gjelder sport, kommer verken

økonomi, demokrati, velferd eller noe annet område opp i mer enn 20 prosent. På dette

området er Norge ikke unikt, for begeistring for idrettsprestasjoner er viktige nasjonale

fellesuttrykk i de aller fleste land. Det kan slå over i sjåvinisme, men også underbygge en

positiv patriotisme.

Det som er typisk norsk, er den rolle noen vinteridretter spiller for det nasjonale selvbildet.

Norske triumfer på snø og is - og særlig i de nordiske grenene av skisport, er stadig

nasjonsbygging i Norge. Slik har det har vært fra Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland

og norske polfarere var folkehelter, og fortsatt er det en beundringsverdig øvelse å foreta

lange ekspedisjoner på ski i ødemarken. Vi har frosset oss til vår selvforståelse. Man blir på

en måte "norskere" av å gå på ski - enten man er "født med ski på beina" eller må tilegne seg

kunsten i voksen alder. Den første pakistaner som gikk Birkebeineren - en massemønstring og

en manndomsprøve, fikk minst like stor oppmerksomhet som den første innvandrer på

Stortinget.

Vinter-OL på Lillehammer i 1994 var den mest gjennomorganiserte og velregisserte

forestilling som er laget i Norge i nyere tid, med stor innsats av penger og personell. Det var

en blanding av nasjonalromantisk og innadrettet identitetsdyrking og moderne

profileringskunst rettet utad. Selv om resten av verden ikke husket arrangementet og de

mange norske gullmedaljene særlig lenge, la vi merke til oss selv og vårt eget særpreg på en

ny måte. For en tid ble vi enda mer overbevist om vi er et idyllisk og fredelig forbilde for

andre, men også et land som kan planlegge og konstruere komplekse strukturer og få dem til å

virke. Det satte en ny standard for norsk selvoppfatning. På forhånd het det: "Det er typisk

norsk å være god!" Underveis var slagordet: "De sa vi ikke kunne gjøre det, men vi gjorde

det!"

Samling i bånnUttrykk fra idrettens verden har en viktig plass i norsk språkbruk - både i dagligtale og i

massemedier. På mange måter har de overtatt for bibelske og historiske henvisninger som

felles referansepunkter. Bjørn Wirkola var en fremragende skihopper på 1970-tallet. "Det er

som å hoppe etter Wirkola" betyr stadig at det er vanskelig å skulle opptre eller ta ordet etter

en som har gjort det godt. "Kluss i vekslinga" er et uttrykk fra skøytesporten dersom det

81

oppstår problemer når løperne skal veksle mellom indre og ytre bane. Det brukes gjerne om

barnefamilier som har vanskeligheter med å få hverdagen til å henge sammen når de skal

kombinere arbeid, hjemmeliv og barn som skal fraktes til og fra barnehage, skole og

fritidsaktiviteter. Den som "smører seg bort" eller "sitter fast i klisteret" er ille ute, som når en

skiløper har hatt feil smurning under skiene. Når man lykkes, "går det som smurt". Under det

militære patruljeløpet i vinter-OL i 1928 ga laglederen deltakerne beskjed om å sette utfor

noen bratte fjellskrenter og komme seg ned som best de kunne. Men før de gikk videre, skulle

det være "samling i bånn". Det har gått inn i språk og mentalitet som et uttrykk for at dersom

det går riktig ille, må alle ta seg sammen og stå sammen.

Dagligliv

Hus og heim står sentralt i norsk dagligliv. Man tilbringer mye tid innendørs, og det brukes

mye penger på hjemmeinnredning. Det henger selvfølgelig sammen med de klimatiske

forholdene, men også med et ideal om en levemåte som er konsentrert om den nærmeste

familie. Slektninger bor ofte langt fra hverandre og møtes ikke så ofte.

Åtte av ti norske husholdninger eier sin egen bolig, og like mange bor i frittliggende

eneboliger og rekkehus. Ettersom boligutgiftene varierer, er bostandarden ofte bedre utover i

landet enn i de store byene. Mange har nesten all sin kapital plassert i huset eller leiligheten,

og de har store lån og høye renteutgifter. Rundt 25 prosent av husholdningenes utgifter går til

bolig. 20 prosent brukes til bil og annen transport, og bare vel 10 prosent til mat.

Hus og leiligheter er store og har mye plass i forhold til hvor mange som bor der: i

gjennomsnitt 50 kvadratmeter per person. Både voksne og barn har egne rom som base for

sine aktiviteter. Det er vanlig med balkong eller terrasse til leiligheten og en hage til huset.

Begge deler er rammet inn av beplantning eller vegger og fungerer som en avgrenset

forlengelse av det private innelivet.

Å ha det koseligI et norsk ordtak heter det: "Ein skal elska sin granne, men lata grinda stande." Man skal ha et

greit forhold til sine naboer, men holde passe distanse og ikke renne ned dørene hos

hverandre. Barn kan fly inn og ut hos sine venner, men foreldrene blir som regel stående i

gangen når de henter barna. Man stikker sjelden innom uten å være formelt invitert. Når man

møtes hjemme hos hverandre, er det sammen med arbeidskolleger, "gamle venner" og folk

82

man kjenner fra felles fritidsaktiviteter. Man snakker ikke til ukjente på gata eller bussen.

Nordmenns styrke er ikke small-talk og det man betrakter som tilfeldige og overflødige

samtaler om hva-som-helst. Unntaket er været.

Når nordmenn hygger seg, er uttrykket for det "å ha det koselig". Det er et norsk

favorittbegrep som står for det avslappede, uformelle, rolige og lite utfordrende samvær der

samtalen flyter lett uten kontroversielle tema. Den som bringer opp noe ubehagelig, blir

gjerne møtt med: "Og nå som vi hadde det så koselig!"

Den polskfødte kulturforskeren Nina Witoszek har brukt begrepet "kommunikativ gjerrighet"

om en inngrodd side ved nordmenns kulturelle verdier. Da hun intervjuet innvandrere i Oslo

øst ble hun anbefalt å behandle de innfødte som skogsdyr: "Nordmenn er så sky, de er faktisk

nesten som en elg, de løper sin vei hvis man sier et ubetenkt ord eller reagerer på måter de

ikke er vant til."

Å gå på turDen såkalte urbane kafékultur er mye omtalt, men er ikke særlig utbredt. Mens innvandrere

fra andre kulturer frakter med seg mat og utstyr og tilbringer timevis sammen i parker, bruker

nordmenn helst parker og andre utfluktsområder til mosjon, tur med hunden eller stille

refleksjon. Norske nordmenn trekker heller til steder der det er få andre. "Å gå på tur" er en

norsk favorittbeskjeftigelse - både som ideal og praksis. Det er ofte en målrettet aktivitet med

spesialklær og i ganske høyt tempo. Da stopper en ikke unødig for å slå av en lang prat, for

man har et formål med turen og vet hvor langt man bør gå. Når nordmenn skal stresse ned, går

de gjerne i skog og mark. Det er i naturen og ensomheten man finner roen og seg selv.

Derfor er hytta så viktig i det norske selvbildet, selv om langt fra alle disponerer hytte. Den

klassiske drømmehytta har ligget for seg selv ved en fjord, et vann eller på fjellet. Det er en

liten og enkel bygning med nøktern og beskjeden standard - gjerne to-tre rom, kjøkkenkrok

uten innlagt strøm og vann, utedo, og ingen bilvei helt fram. Oppholdet der har derfor skilt

seg sterkt fra dagliglivet i moderne hus og leiligheter, og det har vært noe av sjarmen ved

hyttelivet. Der kan man slappe av i en langsom rytme og holde forbindelsen med en mer "ekte

og opprinnelig" livsform, i nær kontakt med naturen. Slike hytter er ofte "familiehytter" som

flere generasjoner eller søsken med sine familier har eid og brukt noen få ferieuker - sammen

eller hver for seg.

83

De siste par tiårene har hyttebyggingen skutt fart, og hyttelivet er i rask endring. Nye hytter

blir bygd i regulerte felt med bilvei helt fram, ofte i nærheten av en alpinbakke. Hyttene blir

stadig større og får flere bekvemmeligheter, og også eldre hytter blir ombygd og påbygd til en

standard som gir dem karakter av "a second home" der man kan bo når som helst på året.

Standardhevingen skjer ikke uten en viss uro for at det behagelige kan true det "ekte"

hyttelivet.

Å reise til SydenJul og påske er de store norske høytidene. Skolene er stengt, og på mange arbeidsplasser er

det helt stille mellom jul og nyttår og i påskeuka. Julen er en familiehøytid da alle skal "hjem

til jul". Selv om flertallet holdet seg hjemme, er påskeferien som fenomen forbundet med

hytta og fjellet slik at man kan komme "påskebrun" tilbake til lavlandet etter å ha vært ute i

sol og snø. Togene er aldri så overfylte og bilkøene aldri så lange som andre påskedag.

Selv om landet ikke lenger tar "fellesferie" i juli, er sommerferien en meget stille tid i byene.

Noen reiser på biltur som turister i eget land og besøker slekt og venner. Andre drar på

chartertur til varmere land i sommerferien - og gjerne også ei uke høst eller vinter. Halvparten

av befolkningen er utenfor landets grenser minst en gang i året. "Syden" er et uspesifisert

begrep for land med sol og varme og lavere priser enn i Norge, men også steder der man føler

seg fri til å oppføre seg på andre måter enn hjemme. I Spania er det etniske enklaver av

nordmenn som lever der hele året uten å kunne spansk eller anstrenge seg for å bli integrert i

det spanske samfunnet.

Å ha det traveltMange jobber mer selv om den formelle arbeidstiden blir kortere. Det vanskelig å få

tidskabalen til å gå opp når den mest intensive arbeidsperioden i livet for både kvinner og

menn faller sammen med småbarnsfasen. Da har mange også aldrende foreldre som trenger

hjelp. "Tidsklemma" beskriver den hektiske tidsknappheten som preger hverdagen når man

skal få arbeidsliv, familieliv og sosialt liv til å henge sammen. Fenomenet rammer de fleste,

men særlig småbarnsfamilier som skal kombinere foreldrenes arbeid med frakting av barn til

og fra barnehage og skole, hjemmeliv og nye runder med transport til og fra fritidsaktiviteter

for barn og voksne. Moderne mennesker har ikke mindre tid, men de har så mye mer de

gjerne skulle ha gjort. Selv om fritiden blir lenger og gir muligheter for det gode liv, kan den

84

oppleves som ei "fritidsklemme" fordi økt velstand åpner for et kostnadskrevende forbruk

som også krever tid.

Å spise norsk matNordmenn er stadig mindre fysisk aktive i det daglige, de spiser mer og spiser mer usunn mat.

Både voksne og barn blir feitere, selv om helsestudios er en vekstbransje og slankekurer er

meget utbredt. Utviklingen bekymrer både ernæringseksperter og helsepersonell. Derfor

drives det offentlige opplysningskampanjer for bedre kosthold, og det legges inn mer

gymnastikk og fysisk aktivitet i skoletiden. En ting er at vektøkningen blir betraktet som

helsefarlig, men stillesittingen foran TV og dataskjermer blir også ansett som en trussel mot

en sunn livsstil med uteliv, mosjon og frisk luft.

Den daglige meny og spiserytmen er i endring. Det er sannsynligvis det området der nye

kulturimpulser har hatt størst gjennomslag i norsk hverdagsliv - med nye retter og nye

grønnsaker. Til og med "matpakka" er truet. Med sine påsmurte skiver med ost og spekepølse

i knitrende matpakkepapir må den vike for hurtigmat og lunsj i bedriftskantiner. Fortsatt

spiser de fleste familier middag sammen hver dag, og tradisjonelle norske retter som

kjøttkaker og fiskeboller med poteter og kokte grønnsaker holder stand. Ris og spagetti er

imidlertid på framgang, og frossenpizza er i ferd med å overta som nasjonalrett. Til å være en

stor fiskerinasjon, spiser nordmenn lite fersk fisk, men ganske mye fiskekaker og friterte

fiskepinner. Fersk fisk med skinn og bein er så ukjent for norske barn at skiskolene har måttet

endre betegnelsen på å gå oppover bakker med skiene på skrå utover fra "gå fiskebein" til "gå

pizzastykke".

Den som vil ta med gjester ut for å spise "typisk norsk mat", har problemer. Det er kinesiske,

indiske, italienske og franske restauranter som dominerer bildet, sammen med McDonald's og

andre hurtigmatkjeder, pluss pølse med brød eller lompe i kiosker og på bensinstasjoner.

Norsk tradisjonsmat er forbeholdt høytidelige anledninger. "Hva spiser dere til jul?" er et ikke

uvanlig spørsmål, og svaret viser til regionale spesialiteter og identiteter. Pinnekjøtt preger

Sør- og Vestlandet, fersk torsk brukes i kyststrøk over hele landet, mens svineribbe har

dominert på Østlandet. Overalt spises det risengrynsgrøt ved juletider, men ikke som

erstatning for julemiddagen. Smalahove, lutefisk, rakfisk og andre former for mer eller mindre

bedervet fisk er for mer spesielt interesserte, og disse rettene serveres sjelden uten øl og

akevitt som tilbehør.

85

Å drikke alkoholAlkoholen er i ferd med å få en endret posisjon i norsk dagligliv. Totalforbruket er lavt i

forhold til land vi pleier å sammenligne oss med, men det blir færre avholdsfolk, og alkohol

"hører med" i stadig flere sammenhenger. Konsumet er imidlertid mer fordelt på flere og over

flere av ukens dager. Det drikkes mest øl, og det drikkes mer vin, mens brennevinet er på

retur.

På grunn av alkoholens skadevirkninger er det en viktig del av norsk helse- og sosialpolitikk å

dempe forbruket. Det har vært gjort med høye avgifter og vanskelig tilgang. Derfor har

hjemmebrenning vært en utbredt aktivitet og spritsmugling en meget innbringende

virksomhet. Vin og brennevin er ikke "dagligvarer" og kan bare kjøpes på det statlige

Vinmonopolet eller serveres i barer og restauranter med offentlig tillatelse. Butikkene kan

ikke selge øl etter en bestemt tid på dagen. Slike regler blir fastsatt av den enkelte kommune

og varierer derfor i ulike deler av landet.

Norsk alkoholpolitikk er under sterkt press fordi avgiftsnivået og dermed prisene er mye

lavere i nabolandene. Få nordmenn som kommer tilbake fra utlandet med fly eller ferje lar

være å ta med seg "full kvote" av tollfrie varer. De som drar til Sverige på såkalt "Harry-tur"

for å handle billig kjøtt og andre matvarer, tar gjerne også med seg kvoten av sprit, vin, øl og

eventuelt tobakk. Noen tar også med mer enn den lovlige kvoten, men i det store og hele er

nordmenn ganske lovlydige i dagliglivet og retter seg etter vedtatte regler. Da det ble innført

røykeforbud på barer, kafeer, restauranter og forsamlingslokaler, ble det spådd mye krangel

og bråk og brudd på loven. Men slik har det ikke gått. De som røyker, finner seg i å stå ute i

all slags vær for å ta en røyk - eventuelt sitte under varmelamper eller på stoler med utlånte

pledd. Det er færre som røyker, og røyking er blitt en friluftsaktivitet.

Verdier

Hoppbakken i Holmenkollen er Norges mest besøkte turistattraksjon og antakelig det norske

byggverket som er mest kjent internasjonalt. Den er viktig for Oslos profil og et symbol for

skisporten som nasjonalidrett. Som ung kronprins gjorde den senere Kong Olav den femte

(død 1991) det innvandrede kongehuset ekte norsk da han hoppet i bakken. Det er reist en

bauta av ham i Holmenkollen. Der er han ikke til hest eller i uniform, men på skitur med

hunden.

86

Andre museer i Oslo viser de over tusen år gamle vikingskipene, Kon-Tiki flåten og

ishavsskuta Fram. Forskeren og eventyreren Thor Heyerdahl lot seg drive med balsaflåten

Kon-Tiki fra Sør-Amerika til de polynesiske øyene for å bevise at befolkningen der kunne ha

kommet over Stillehavet på flåter. Fram ble brukt av Fridtjof Nansen på ferder over polhavet i

nord og av Roald Amundsen da han vant kappløpet om å være først på Sydpolen i 1911. I

våre dager er det en slags manndomsprøve å dra på langvarige og slitsomme ekspedisjoner i

deres skispor. Etterpå kan eventyrerne tjene gode penger på å gi ut bøker, lage TV-program

og reise rundt som foredragsholdere for å lære ledere å bli bedre ledere og inspirere andre til å

utfordre sine indre grenser.

Fjorder og midnattssol blir grundig markedsført i utlandet som noe av det spesielle man kan

oppleve i Norge - sammen med Nordkapp som er det nordligste punkt i Europa. Alle disse

attraksjonene og reisemålene viser til et nasjonalt selvbilde av noe marginalt og strevsomt,

men vakkert. Det er ikke stolte kulturtradisjoner, men nærheten til naturen som er varemerket

for Norge - "friskhetens land".

Kardemomme og JanteKardemommeloven er ofte brukt som den uformelle norske koden for hvordan man skal

oppføre seg sammen med andre. Den ble formulert av Thorbjørn Egner i "Folk og røvere i

Kardemomme by", ei bok som har vært en sentral del av norsk barnekultur i flere

generasjoner: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man

gjøre hva man vil.

Kardemommeloven må imidlertid suppleres med Janteloven, som ble laget av forfatteren

Aksel Sandemose i boka "En flyktning krysser sitt spor". Første bud lyder: "Du skal ikke tro

du er noe." Jante er det norske begrepet for smålighet, sosial tvang og en kontrollerende

samfunnsmoral. Om du skal bli godtatt, må du være som andre og ikke stikke deg fram.

Mange prøver å bekjempe Janteloven fordi den kan føre til underkuing og redsel for å våge å

satse. Men Janteloven holder stand, for den er også et uttrykk for en side ved de norske

idealene om likhet og tilhørighet: Dersom du oppfører deg som oss og ikke skiller deg ut, har

du krav på vår støtte. Lokalsamfunnet har rang som den viktigste ramme for tilhørighet, og

den landlige utgaven av Janteloven er "bygdedyret" som biter og jager dem som skiller seg ut.

87

AskeladdenFolkeeventyrets trassige "kjerringa mot strømmen" er egentlig en latterlig og umulig figur.

Hun insisterer på at hun har rett ved å klippe i lufta med fingrene, også når hun blir dukket

under vann. Hun driver oppover mot strømmen og havner til slutt over fossen i suveren forakt

for tyngdekraften. Men i André Bjerkes dikt er hun opphøyd til nasjonalt symbol: "Hun holdt

på sitt. Hun var den bedre del av det vi kaller Norges folkesjel." Personlig frihet og individuell

selvbestemmelse roses som grunnleggende norske verdier, men samstemmigheten er stor, og

påfallende ofte endres meninger i takt.

Espen Askeladd er en av de mest populære figurene i norske folkeeventyr. Han holder seg

mest for seg selv og samler på unyttige ting og tilfeldig kunnskap. Han snubler seg naivt og

tilfeldig gjennom tilværelsen, men han er ærlig, snill, hjelpsom og litt lur. Derfor er han heldig

og vinner Prinsessa og halve kongeriket, mens det går dårlig med de dyktige storebrødrene

Per og Pål. Askeladden er på mange måter et norsk ideal: Han gjør det godt, men

tilsynelatende uten å være særlig målbevisst og ambisiøs. Vellykkede gründere blir ofte utropt

til "askeladder i norsk næringsliv". Ord som "flink" og "karriere" har et snev av noe negativt

over seg og kan vekke mer bekymring enn beundring. Å vinne i Lotto eller andre pengespill

er en meget akseptabel måte å bli rik på, for der har alle som deltar samme sjanse til å vinne.

At Norge er et av verdens rikeste og aller dyreste land å leve i, er et fast argument for at staten

burde gjøre mer for å rette opp alle skjevheter og mangler. I Norge ser ikke det store flertallet

staten som en trussel og en fiende, men som innbyggernes beste venn og støtte.

HakkebakkeskogenNordmenn er ganske splittet i synet på innsats og belønning. Et stort flertall mener at

forskjeller i inntekt og levekår er urettferdige, og at godene i samfunnet burde fordeles bedre.

Men et like stort flertall mener at det er rettferdig at de som gjør en ekstra innsats, får noe

igjen for det. Mange mener åpenbart begge deler samtidig og like sterkt. Dette dilemmaet

hadde lenge sin løsning i en forventning om at den som hadde gjort det godt, ikke skulle la det

synes utenpå, men oppføre seg som folk flest. Idealene om likhet, felleskap, nøkternhet og

fordeling hylles fortsatt, men i praksis er det stadig større rom for store individuelle forskjeller

i inntekt og livsformer.

88

Den danske litteraten og reisebokforfatteren Carsten Jensen har utropt Thorbjørn Egners

"Dyrene i Hakkebakkeskogen" til selve den norske grunnboken. Mens Morten Skogmus sliter

og jobber og sparer, går Klatremus glad og munter omkring med sin gitar uten å bekymre seg

for den dag i morgen. For Jensen er de to et bilde på nordmannen før og etter oljeboomen og

den nye rikdommen: "Morten Skogmus og Klatremus legemliggjør den indre konflikt i den

norske psyke, en protestantisk arbeidsmoral stilt overfor syndens fristelser".

Ut fra en bekymring for at egoistiske og materialistiske verdier var i ferd med å ta overhånd,

satte regjeringen på slutten av 1990-tallet ned en "verdikommisjon". Den drøftet det norske

samfunnets ønskelige verdigrunnlag og konkluderte med "frihet og fellesskap". Dette ordparet

er tatt i bruk som slagord av flere politiske partier, men i ulike kombinasjoner og

prioriteringer. Noen lover begge deler, mens andre peker på at det kan være en motsetning

mellom individuell valgfrihet og felles løsninger.

Frihet og likhet er et annet høyt verdsatt begrepspar med innebygde spenninger: For stor vekt

på likhet undergraver friheten, og for stor vekt på frihet truer likheten - enten det er mellom

kjønn, klasser, etniske grupper eller geografiske områder. Det er også et språklig problem at

på norsk dekker begrepet "likhet" to fenomener som har hvert sitt ord på de fleste andre språk,

for eksempel engelsk: equality og similarity. Det skaper ofte forvirring om hva som er

likeverdig selv om det ikke er likt.

Norge i det internasjonale samfunn

"Land det er naturlig å sammenligne oss med" er et vanlig brukt uttrykk. Det forteller mye om

det norske selvbildet og hvor Norge plasserer seg i verden. Nærmest står de andre nordiske

landene - særlig Sverige og Danmark. Deretter kommer EU, men helst landene i det nordlige

og vestlige hjørnet av Europa. USA er både forbilde og skremmebilde. I statistiske

sammenligninger vises det ofte til OECD-området, det vil si rike og industrialiserte land i vest

og nord med en demokratisk styreform. Motsatsen er fattige utviklingsland og udemokratiske

regimer i øst og sør.

Et lite land i verdenNorge er "et lite land i verden". Som en småstat er vi avhengig av internasjonale maktforhold

og spilleregler som blir bestemt av andre. Med våre relativt åpne grenser og store

89

utenrikshandel legger internasjonale priser og konjunkturer mange av rammene for norsk

økonomi, velstand og kultur. Norge er billedlig talt "en kork på verdenshavet", men med stor

iver etter å finne områder der vi kan markere oss på den globale arena.

Norge vil framstå som en humanitær stormakt. Bistanden til fattige land er rundt en prosent av

brutto nasjonalproduktet (BNP), det vil si den samlede produksjon av varer og tjenester i det

norske samfunnet. Midlene forvaltes av NORAD og Utenriksdepartementet og gis enten

gjennom internasjonale utviklingsorganisasjoner eller som direkte hjelp til enkelte land og

prosjekter. Bistanden er i liten grad koplet sammen med norske handelsinteresser. Mye av den

statlig finansierte bistanden blir drevet av frivillige organisasjoner. Det er brei støtte i norsk

opinion til at Norge skal gi utviklingshjelp, men det er samtidig betydelig debatt om hvor

effektiv den er. Den private givergleden er stor ved innsamlingsaksjoner til ofrene for

naturkatastrofer og hungersnød.

Den årlige utdelingen av Nobels fredspris profilerer Norge som en fredsnasjon. Det er en høyt

prioritert oppgave i utenrikspolitikken at norske diplomater skal bidra med å legge til rette for

fredsprosesser og fungere som fredsmeklere i borgerkriger og internasjonale konflikter. I slike

sammenhenger blir det lagt vekt på at Norge ikke har noen historie som kolonimakt, men har

levd i fred med sine naboland og løst konflikter på fredelig vis. Gjennom FN har norske

soldater deltatt i fredsbevarende operasjoner i mange deler av verden. Noen finner det

påfallende at fredsnasjonen Norge er en stor produsent og eksportør av våpen. Det er forbud

mot å selge ammunisjon og annet militært utstyr til land som er i krig eller borgerkrig, men

via omveier havner norskproduserte våpen likevel i slike situasjoner.

En bedre organisert verdenNorge er medlem av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen NATO der USA er sentral.

Under "den kalde krigen" var norsk sikkerhetspolitikk konsentrert om "faren fra øst". Etter

Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av Sovjet-unionen er det norske invasjonsforsvaret

bygd ned. Det er fortsatt allmenn verneplikt, men stadig færre kalles inn til militærtjeneste.

Det norske forsvaret er i ferd med å bli omdannet til en liten hær av vervede og profesjonelle

soldater. Den mest sentrale oppgaven er blitt kampen mot terror gjennom militære aksjoner og

stabiliseringsoppdrag i regi av FN og NATO.

90

Som kyststat forvalter Norge store områder som gir rett til fiskeressurser i havet og olje og

gass under havbunnen. Det har gjort det nødvendig å utvikle et mye tettere samarbeid med

Russland i nordområdene. Fiskestammene i Barentshavet må forvaltes i fellesskap, og det er

uavklart hvor delelinjen mellom de to landene skal trekkes. På russisk side er det funnet store

gass- og oljefelt som Hydro og Statoil ønsker å være med å bygge ut. Oljen og gassen skal

transporteres rundt norskekysten med skip til markeder i Europa og Amerika. Dersom det

skjer uhell, kan det medføre ødeleggende forurensing i de sårbare havområdene.

Som et lite land med stor utenrikshandel har Norge stor interesse av en bedre organisert

verden med bindende avtaler og felles regler som gir forutsigbarhet og trygghet. Det blir

imidlertid alltid veid opp mot behovet for å fremme og beskytte spesielle norske interesser og

verdier, blant annet gjennom krav om "varige særordninger" i forhold til EUs indre marked.

Vi vil delta i verden der ute, men ha minst mulig innblanding her hjemme. Globaliseringen og

globaliseringsmotstanden følger hverandre som skygger.

Norge i perspektiv

I et norsk eventyr møter den lille fuglen myrsnipa en jeger som er på vei inn i skogen på jakt.

Han lover å spare ungene hennes som ifølge mora er lette å kjenne igjen, for de er de vakreste

i skogen. Når jegeren kommer tilbake, har han et helt knippe av myrsnipeunger. Myrsnipa

klager over at jegeren brøt avtalen, men han sier at han bare skjøt de styggeste fugleungene

han så i hele skogen.

Alle har en tendens til å synes best om sine egne og sitt eget land. Innbyggerne er ofte

selvsentrerte og stolte av landet sitt, noe som kan slå over i nedlatende holdninger til andre.

De aller fleste land er selvopptatt, og Norge ligger omtrent midt på treet i patriotisme. Men i

ulike land vil man bruke ulike målestokker og framheve forskjellige trekk som typiske og

spesielle. Slike grove og unyanserte pakker av forestillinger kan si ganske mye om nasjonale

selvbilder og hva man betrakter som viktig og verdifullt.

Nærsynt verdensborgerI det norske selvbildet er Norge et lite, fredelig og hjelpsomt land, et foregangsland og et

forbilde for resten av verden. Tante Sofie i Thorbjørn Egners Kardemomme by uttrykker

91

tankemåten i klartekst: "Hvis bare andre var som jeg, så ville alt bli bra. Men ingen andre er

som meg, så langt i langt ifra".

Jan Kjærstad fikk i 2001 Nordisk Råds litteraturpris for romantriologien om forføreren,

erobreren og oppdageren Jonas Wergeland. Hovedpersonens prosjekt er i ibsensk ånd å lære

nordmenn "å tenke stort". Han ville kritisere norsk selvgodhet og provinsialisme, men klarte

ikke å bryte ut av posisjonen som tilskuer til globale begivenheter som også former norsk

samtid, og som Norge må tilpasse seg. Uansett hvor langt og mye han reiste, så han bare seg

selv og Norge. Jonas Wergeland var en nærsynt og narsissistisk kosmopolitt, og det er også

brukt som merkelapp på et norsk perspektiv på verden.

Den offisielle markeringen av Norges hundre år som selvstendig nasjon i 2005 hadde som

motto: "Verdensborger i 100 år" og "Verdensborger i forandring". Man ville tone ned den

nasjonale selvdiggingen for ikke å støte bort "nye landsmenn" og for ikke å fornærme

Sverige. Det står ikke til nekte at Norge har hatt et mindreverdighetskompleks i forhold til den

svenske storebroren - "söta bror" som det heter med en porsjon surhet. "Det viktigste er ikke å

vinne, men å slå svenskene" er stadig et norsk slagord.

Norsk utaktSett utenfra er Norge en rik oljenasjon i periferien, ganske selvtilstrekkelig og egoistisk, dyrt

og litt eksotisk, men stort sett harmløst og ufarlig. Et land for spesielt interesserte.

Nordmenn vil gjerne gjøre inntrykk på resten av verden, og vi er meget opptatt av vårt

internasjonale omdømme og hva andre synes om oss. Etter oljerikdommen er det også

kommet et element av dårlig samvittighet i tillegg, for vi vil ikke framstå som ubehagelig

nyrike, men pynte på profilen ved å gjøre noe godt i verden.

Det første spørsmålet utlendinger blir møtt med, er gjerne "What do you think about

Norway?" Dersom svaret ikke stemmer med vårt eget bildet av Norge og det norske, blir vi

skuffet over at de andre ikke ser våre kvaliteter. De som svarer på en måte vi er fornøyd med,

får hedersbetegnelsen "Norgesvenn". Selvopptattheten toppet seg med Vinter-OL på

Lillehammer i 1994 som var et nasjonalt prosjekt for selvpresentasjon.

92

Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger som bodde flere år i Norge på 1950-tallet,

blir med jevne mellomrom hentet hit for å utføre kjærlige refselser. Han er elsket for sine

karakteristikker av Norge og nordmennene i boka "Norsk utakt": "Et drag av kunstighet og

førtidspensjonering driver over vannene. Norge, dette extravaganza i periferien av Europa,

mellom oljeterminal og sommerhytte, fjellgård og glassarkitektur, er ikke paradiset på jorda,

men et selvrådighetens monument, og en murrende idyll. De kommer haltende på etterskudd

med tida, og er samtidig forut for den. De er heimfødinger og kosmopolitter på en gang.

Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig

framtidslaboratorium." Danske Carsten Jensen bruker uttrykket "fremtidsmuseum" om Norge

"der modernitetens drøm om en allianse mellom teknologisk og sosialt fremskritt ikke bare er

blitt realisert, men er kommet for å bli, som et slags høydepunkt, og i nordmennenes øyne

også sluttpunkt på historien."

AnnerledeslandetIdeen om Norge som et "annerledesland" gleder noen og ergrer andre. Men jo likere Norge

blir det øvrige Vesten i livsformer, levemåter og verdier, jo sterkere vokser forestillingen om

at det som er forskjellig, kan utnyttes positivt - både som merkevare i markedsføringen av

Norge som reisemål for turister og som en samfunnsmodell som kan eksporteres. Det tegner

et bilde av et land som er ved godt mot, og som mener det har grunn til det når det ser seg

rundt i Norden og Europa og resten av verden. Tidligere utenriksminister Thorvald

Stoltenberg formulerte det slik i sine memoarer: "Vi er et misjonerende folk, på godt og

vondt. Misjonærholdningen går til hjertet av vår identitet: 'Norge redder verden, altså finnes

Norge'." I en annen sammenheng har han tilføyd at de andre kan være glade for at det bare er

knappe 5 millioner av oss, for vi hadde vært uutholdelige om vi hadde vært 50 eller 500

millioner.

Det hersker en viss forvirring om den nasjonale identiteten i en globalisert og flerkulturell

virkelighet. Landet er inne i en formativ periode der forestillingene om det norske like gjerne

kan fortykne som forvitre. Faren er en utvikling der nordmenn med ulike sosiale, etniske og

religiøse bakgrunner søker tettere sammen og isolerer seg i parallell-samfunn som er preget av

mistillit mellom grupper. Den positive muligheten er at nye og gamle ulikheter og minoriteter

blir integrert i et sosialt fellesskap der alle deltar og der motsetninger lar seg løse på fredelig

vis. Det er i tråd med statsministerens framtidsønske i nyttårstalen i jubileumsåret 2005:

Norge som verdens mest inkluderende samfunn.

93

3. Det norske demokratiet Statsmaktene

Et demokrati i vid forstandNorge er et demokrati. Det vil si at landet styres av folkevalgte representanter. Andre

kjennetegn på den norske styreformen er rettsstat, velferdsstat og menneskerettigheter.

At Norge er et demokrati, betyr at folket velger sine representanter til Stortinget,

fylkestingene og kommunestyrene. Rettsstaten krever at landet styres etter lover og andre

rettsregler, og ikke slik makthaverne selv måtte finne det for godt. Velferdsstaten vises ved at

myndighetene har påtatt seg oppgaver innen den enkeltes økonomiske og sosiale forhold.

Menneskerettighetene sikrer folket grunnleggende rettigheter som myndighetene må

respektere.

Alle disse fire byggesteinene – demokrati, rettsstat, velferdsstat og menneskerettigheter –

henger tett sammen. Dette kapitlet beskriver viktige trekk ved det norske demokratiet.

MaktfordelingenDet er vanlig å skille mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. De tre

sentrale statsmaktene er Stortinget, Regjeringen og domstolene. Tanken bak denne ordningen

er en balansering av makten. Samles all makt i ett organ, eller kanskje nettopp hos én leder,

vil dette kunne føre til maktmisbruk til skade for enkeltmennesket og samfunnet som helhet.

Norges historie gir eksempler på at all makt var samlet hos Kongen. Slik var i stor grad

ordningen før vi fikk Grunnloven av 17. mai 1814. Grunnloven etablerte et skille mellom

Kongen (og hans råd) og Stortinget, og mellom disse og domstolene. I dag er det slik at

Regjeringen har overtatt Kongens makt, og at Stortinget igjen har makten over Regjeringen.

Domstolenes uavhengighet består fortsatt. Det innebærer at verken Stortinget eller

Regjeringen kan pålegge domstolene å komme frem til et bestemt resultat i en enkelt sak.

Grunnloven av 1814Reglene for det norske demokratiet bygger på ulike kilder. Den viktigste rettskilden er

Grunnloven av 17. mai 1814. De 112 paragrafene gir bestemmelser om statsformen, Kongen,

den utøvende, lovgivende og dømmende makt, og individenes grunnleggende rettigheter.

94

Grunnloven gir dermed et innblikk i maktfordelingen mellom statsmaktene, og sier samtidig

litt om forholdet mellom statsmaktene og individene.

Grunnloven er blitt endret en rekke ganger ut fra samtidens behov. Noen full revisjon har

likevel aldri skjedd, selv om dette er en stadig tilbakevendende diskusjon. Grunnloven er

derfor blant de eldste gjeldende konstitusjoner i verden.

Det er bare Stortinget som kan endre Grunnloven, og selv Stortingets myndighet er her

innskrenket. For det første vil grunnlovsendringer bare kunne skje dersom 2/3 av

stortingsflertallet står bak endringene. Det skal også være holdt stortingsvalg mellom

fremsettelsen av et endringsforslag og når endringene gjøres. For det andre kan ikke

Grunnloven endres i strid med dens ”ånd og prinsipper”, som det heter i § 112.

Den som leser Grunnloven, vil kanskje bli slått av at ordlyden er gammelmodig og at det kan

virke tilfeldig hvilke regler som står i Grunnloven. I tillegg er det mange paragrafer som i dag

er uten rettslig og praktisk betydning, samtidig som viktige konstitusjonelle forhold ikke er

omtalt i selve Grunnloven. Side om side med Grunnloven, står innarbeidet praksis fra

myndighetsorganenes side, det som gjerne kalles konstitusjonell sedvanerett. Denne

sedvaneretten fyller ut mange av hullene i Grunnloven. Grunnlovens politiske, historiske og

samfunnsmessige betydning er på mange områder større enn den rettslige.

Grunnloven er den øverste rettskilden i landet. Lover og praksis må tolkes og anvendes i

samsvar med Grunnloven, og må vike dersom det foreligger motstrid med Grunnlovens

regler. I de sakene som kommer opp for domstolene, kan domstolene måtte ta stilling til om

Grunnloven er trådt for nær. I den enkelte saken har domstolene det siste ordet. Retten til å

prøve om Grunnloven er krenket, kalles prøvelsesretten. Prøvelsesretten benyttes med stor

forsiktighet.

Det vil alltid være uenighet om hvor fritt politikken skal stilles i forhold til de rettslige

skrankene. Rettsliggjøring, demokratiets grenser og vern om individets friheter og rettigheter

kan være stikkord her. Denne diskusjonen kan fort bli tilspisset hvis de folkevalgtes

handlingsrom blir begrenset av internasjonale organer, som for eksempel Europarådets

menneskerettighetsdomstol. På den annen side er det nettopp de folkevalgte selv som har

bundet Norge til disse internasjonale bestemmelsene og organene, gjennom sin tilslutning til

95

internasjonale avtaler. Grunnloven stiller strenge krav før Stortinget kan knytte landet til

internasjonale organisasjoner som kan utøve myndighet i det norske rettssystemet, som for

eksempel Den europeiske union (EU).

Stortinget og lokaldemokratiet

Stortinget og valgsystemetDemokrati er folkestyre. Et folkestyre kan ordnes på mange ulike måter, og hvert demokrati

har sine ordninger. Det norske demokratiet knytter seg særlig til Stortingets lovgivende,

kontrollerende og bevilgende myndighet. Deler av dette er regulert i Grunnloven, og deler i

vanlig lovgivning. Det heter for eksempel i Grunnloven § 49 at ”Folket udøver den

lovgivende Magt ved Storthinget”, mens § 75 gir en mer utførlig beskrivelse av Stortingets

myndighet.

Gjennom de valg som holdes hvert fjerde år, kan borgerne stemme på sine representanter som

er knyttet til politiske partier eller grupperinger. Før valget vil partiene ha nominert og

prioritert sine kandidater. Valgene er organisert i valgkretser som tilsvarer fylkene. For å sikre

at fordelingen av representanter mellom partiene blir rettferdig og at det ikke blir en skjevhet i

representasjonen, er det innført en ordning med såkalte utjevningsrepresentanter, til sammen

19. Sperregrensen er satt til fire prosent, det vil si at partier som faller under denne grensen,

heller ikke får utjevningsmandater. Til sammen er det 169 stortingsrepresentanter som velges

(inkludert utjevningsrepresentantene). Etter Grunnloven er alle norske statsborgere som fyller

18 år i valgåret, og som ikke har tapt stemmeretten, stemmeberettiget. Grunnlovens

bestemmelser om stortingsvalg utfylles av regler i valgloven. Valgloven gjelder også for valg

til fylkesting og kommunestyrer.

Stortingets viktigste oppgave er å behandle og avgjøre forslag til lover, skattepålegg og

budsjetter. Det skal trekke opp de overordnede linjene i samfunnet, og er den viktigste

arenaen for politisk debatt i Norge. Enkeltrepresentanter stiller med fritt mandat, det vil si at

de ikke er bundet av velgerne i forkant. Likevel vil representantene ofte stemme i tråd med

hva som synes best for den regionen de kommer fra. Dersom partipolitiske forhold har stor

betydning, vil representantene vanligvis følge anvisningene fra partiets ledelse og

partiprogrammet. Representantene står fritt til å bryte med sitt politiske parti og sitt

96

opprinnelige politiske grunnsyn, og kan melde seg inn i andre partier eller velge å bli

partiløse, uten at de mister sin plass på Stortinget. Slike brudd skjer sjelden.

LokaldemokratietVed siden av Stortinget, spiller kommunestyret og fylkestinget en stor rolle. Valg til disse

lokale organene holdes hvert fjerde år. Bestemmelser om lokalvalg finnes i valgloven, men

ikke i Grunnloven. Det er en større krets som er stemmeberettigede ved lokalvalg, siden det

her ikke stilles krav om norsk statsborgerskap, bare om botid.

Mange myndighetsoppgaver er lagt til kommunestyret og fylkestinget, ut fra en tanke om at

lokal kunnskap kan være avgjørende for å finne frem til de beste løsningene på lokalt nivå.

Medbestemmelse er et annet nøkkelord her. Det kan oppstå politiske konflikter mellom

Stortinget og kommunene. Dette skyldes dels at det politiske flertallet i en kommune kan være

annerledes enn på Stortinget, og dels ulike syn på vektleggingen av lokale forhold. I slike

konflikter vil Stortinget stå over kommunene.

Desentralisering av politiske beslutninger har mange positive sider, men vil også kunne få

uheldige utslag. Forvaltning av nasjonale oppgaver, som miljøvern, vil ofte bli vurdert

annerledes av Stortinget enn av kommunestyrene. Det kan også oppstå ulikheter i det

offentlige tilbudet kommunene i mellom, hvor kanskje en kommune legger stor vekt på

veiutbygging og en annen på barns fritidstilbud. Det kan også være at sosialhjelpen varier fra

kommune til kommune, dels på grunn av de ulike bokostnadene, og dels på grunn av ulike

prioriteringer.

Det er bred enighet om at det bør være rom for et reelt lokalt demokrati, men det er samtidig

enighet om at norske borgere i store trekk skal få det samme tilbudet, uansett hvilken

kommune de er bosatt i. Disse to hensynene er ikke alltid like lette å forene.

Demokrati og samfunnslivFolkestyret utøves også på andre plan enn gjennom valg til Storting, fylkesting og

kommunestyre. Viktig her er folkeavstemninger og demokratiske prosesser innen de politiske

partiene og organisasjonene.

97

Folkeavstemminger holdes en sjelden gang, og vil være rådgivende for Stortinget. Noen av

disse avstemningene knytter seg til lovgivning. Her kan en tale om at folket selv opptrer som

lovgiver. Tilsvarende har folket en rolle dersom Grunnloven skal endres, siden slike endringer

først kan skje etter at folket har tatt stilling til endringsforslagene gjennom mellomliggende

valg.

De politiske partiene holder demokratiske møter hvor det avgjøres hvem som skal foreslås

som representanter til valg og hvem som skal være partiets ledere. Disse møtene er åpne for

alle partimedlemmene. Partienes politiske programmer er også underlagt medbestemmelse.

Myndighetene gir finansiell støtte til politiske partier, ut fra ideen om at partiets og

medlemmenes økonomi ikke skal være avgjørende for partiets muligheter for å vinne frem

med sitt budskap til velgerne. Samtidig har de politiske partiene en lovbestemt plikt til å

offentliggjøre sine inntekter.

Viktige organisasjoner har ordninger med demokratisk valgte styrer og råd. I arbeidslivet har

de ansatte krav på representasjon i store bedrifters styrer og bedriftsforsamlinger, mens det på

skolene velges foreldrerepresentanter til styrer og utvalg. Også i Den norske kirke holdes det

valg til noen funksjoner.

De demokratiske prosessene som knytter seg til forhold utenfor Stortinget, kommunestyret og

fylkestinget, er ikke en del av det konstitusjonelle demokratiet. De utgjør likevel en viktig del

av det norske samfunnslivet. Noen av disse ordningene følger av lovgivningen, andre av

vedtekter for partier og organisasjoner. Det rettslige innholdet, og konsekvensen ved brudd,

vil dermed variere fra område til område.

Regjeringen og forvaltningen

ParlamentarismeNorge har en parlamentarisk styreform, siden Regjeringen ikke kan bli sittende mot

Stortingets vilje. Opprinnelig var Kongen enerådende i sitt valg av Regjering, slik det

tilsynelatende fremgår av Grunnloven den dag i dag. Men det folkevalgte Stortinget motsatte

seg med tiden Kongens myndighet på dette feltet, og etter hvert måtte Kongen velge sine

rådgivere blant personer som flertallet i Stortinget aksepterte. Kongens politiske myndighet på

dette feltet er i dag rent symbolsk.

98

Parlamentarismen er negativt bestemt, det vil si at Regjeringen må vike dersom Stortinget

uttrykker mistillit til den. Hvis regjeringspartiet har rent flertall i Stortinget, vil denne siden av

parlamentarismen spille liten rolle i praksis. Det samme vil være tilfellet dersom flere partier

står bak en samlingsregjering.

ForvaltningenRegjeringens oppgave er å lede forvaltningen. Forvaltningsapparatet (byråkratiet) består av to

deler: en politisk og en administrativ. Den politiske siden veksler med skiftende regjeringer,

og dannes av statsråden (ministeren) og dennes statssekretærer og politiske sekretærer. Den

administrative siden dannes av fast ansatte arbeidstakere, og fortsetter selv etter

regjeringsskifter. Dette sikrer kontinuitet og forutsigbarhet i forvaltningen, samtidig som den

nye regjeringen kan være sikker på at forvaltningen er lojal også mot dens politikk.

Forvaltningen er delt inn i ulike arbeidsområder, som ledes av hvert sitt departement. Større

departementer støttes opp av underliggende etater, som direktorater, kontorer og råd. Dette

nettverket er under stadig endring, gjennom omorganiseringer og etablering av nye

ansvarsområder. Samtidig skilles oppgaver ut, og overlates til andre aktører. Helseomsorg kan

tjene som eksempel på nye ansvarsområder, mens teletjenester kan tjene som eksempel på

områder som er overlatt til privat næringsliv.

I tillegg til å administrere ulike saksområder, utarbeider forvaltningen det meste av

grunnlagsmaterialet for Stortingets diskusjoner, inkludert vedtak om lover og budsjetter.

Gjelder det lover, vil saksgangen gjerne være slik at Regjeringen ønsker lovendringer, eller at

det samme etterspørres fra Stortinget. Regjeringen nedsetter da ofte et utvalg som tegner et

bilde av det forholdet som skal lovreguleres, og hvordan en lov kan og bør utformes. Dette

arbeidet sendes på høring, slik at interesserte organisasjoner, myndigheter og enkeltpersoner

kan få gitt sitt syn på forholdet. Deretter utarbeider forvaltningen et forslag til Stortinget, i

tråd med Regjeringens politiske ønsker. Den siste runden vil være Stortingets debatter og

eventuelle lovvedtak. Dersom Regjeringen har flertall på Stortinget, vil utfallet være gitt. Men

dersom det er en mindretallsregjering, vil stortingsdebatten være spennende og utfallet ofte

være åpent.

99

Kommunal forvaltningDen kommunale forvaltningen er bygget over samme lest som den sentrale, selv om

oppgavene og organiseringen er en annen. Det er også variasjoner mellom store og små

kommuner. Den kommunale forvaltningen er begrenset til de oppgavene Stortinget til enhver

tid gir den. Jo flere retningslinjer Stortinget gir, jo mindre spillerom overlates til lokale

krefter. Spørsmål om vei, skolebygging og eldreomsorg er typiske lokale oppgaver, men

innenfor klare nasjonale rammer. Ofte vil den kommunale forvaltningen gjennomføre vedtak

som er fattet på nasjonalt plan, og forholdet mellom kommunal forvaltning og kommunalt

politisk styre, kan dermed bli litt skjevt.

Kommunal forvaltning virker side om side med lokal statlig forvaltning. I den statlige lokale

forvaltningen er fylkesmann og politietaten viktige. Fylkesmannen utfører oppgaver som

følger av lover og forskrifter. Den politiske kontrollen er dermed knyttet til Stortinget, og ikke

til kommunestyret eller fylkeskommunestyret.

Kontroll med forvaltningenForvaltningen er underlagt både rettslig og politisk kontroll. Den politiske kontrollen skjer

gjennom de folkevalgte organene, og ved at Regjeringen selv kontrolleres av Stortinget. Den

rettslige kontrollen skjer særlig gjennom domstolene, men også den interne klageadgangen.

Forvaltningsloven er viktig her. Denne loven gir bestemmelser om hvordan forvaltningen skal

utføres, og hvilken påvirkningsmulighet den enkelte borger har. Det stilles strenge krav til

saksbehandlingen, for eksempel om varsel til partene, innsynsrett, nøytralitet, plikt til å legge

vekt på alle relevante opplysninger, begrunnelse for vedtak og mye mer. Disse kravene skal

bidra til mest mulig samfunnstjenlige beslutninger, samtidig som individene i minst mulig

grad skal bli skadelidende. Reglene sikrer også aktiv deltakelse fra individene i forhold som

angår deres egen situasjon.

Dersom forvaltningen ikke følger disse bestemmelsene, vil vedtaket kunne bli ugyldig. Den

som mener at så er tilfelle, vil først kunne bruke den interne klageretten, slik at

forvaltningsorganet og en overordnet myndighet får anledning til å rydde opp i forholdet. Man

kan også ta saken inn for domstolene, men dette er en langt mer omfattende og kostbar

prosess. Mange forvaltningsvedtak klages inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen

(Sivilombudsmannen). En slik klage vil bli avgjort på rettslig grunnlag, for eksempel om

forvaltningen har misforstått lovreglene eller om et vedtak krenker forvaltningslovens

100

saksbehandlingsregler. Sivilombudsmannens uttalelser er ikke rettslig bindende, men har stor

autoritet i samfunnet.

Forvaltningen er preget av det demokratiet den fungerer i. Her kommer også tanker om

medbestemmelse inn. Det skal være mulig for alle lag av befolkningen å få arbeid innen

forvaltningen, selv om det selvsagt kan stilles strenge krav til utdanning, erfaring og annen

kompetanse. Det finnes ingen formell lovbestemmelse om at forvaltningen skal være

sammensatt slik at den representerer de delene av befolkningen den er satt til å tjene. På den

andre siden er det ikke lov til å diskriminere mellom ulike grupper i samfunnet, for eksempel

ved å søke om kvinner til bestemte stillinger eller å se bort fra arbeidssøknader fra personer

som er født i utlandet. Myndighetene og private aktører kan hjelpe frem søkere gjennom

kvotering og andre støtteordninger så langt dette ikke kommer i konflikt med annen

lovgivning, for eksempel kravene om ikke-diskriminering.

VelferdsstatenEn sentral forvaltningsoppgave er håndteringen av de ulike velferdsordningene. Dagens

norske velferdsstat sørger blant annet for helse, utdanning, arbeid og omsorg for det enkelte

individ. Utgifter knyttet til velferdsordninger utgjør en dominerende del av statsbudsjettet.

Velferdsstaten finansieres gjennom myndighetenes inntekter. Myndighetenes inntekter

kommer i hovedsak fra skatter og avgifter. Velferdsstaten sikres dermed gjennom

fellesskapets bidrag. Denne samfunnskontrakten er helt avgjørende for at ordningen kan

opprettholdes og videreutvikles.

Velferdsordningene følger dels av Regjeringens politikk, og dels av lovgivningen.

Velferdsordninger som er knyttet til politikken, vil variere med de politiske partiene som til

enhver tid sitter med makten. Én regjering kan for eksempel prioritere eldreomsorg fremfor

barn, mens en annen kan prioritere privat medfinansiering av helsetilbudene. Det politiske

handlingsrommet er temmelig stort, men i noen tilfeller vil politikken måtte vike for rettslige

ordninger. Det kan for eksempel skje dersom myndighetene ikke lenger ønsker å yte stønad til

legebehandling. Siden slik stønad følger av folketrygdloven § 5-4, kan denne politikken ikke

realiseres før etter en lovendring. Det krever i så fall at flertallet i Stortinget støtter denne

delen av Regjeringens politikk. Stortinget har også kontroll med de økonomiske forholdene

gjennom vedtakelsen av statsbudsjettet.

101

På noen områder er det ikke tilstrekkelig med lovendring alene. Det vil være dersom

politikken griper inn i forhold som beskyttes av Grunnloven. Grunnloven § 110 om retten til

arbeid kan være aktuell, men denne har ikke noe utpreget sterkt rettslig innhold. Større rettslig

relevans har forbudet mot tilbakevirkende lover i § 97 og forbudet mot ekspropriasjon uten

full erstatning i § 105, som kan være aktuelle for eksempel ved nedjusteringer av opptjent

pensjonsrettigheter. Norge kan også ha påtatt seg internasjonale forpliktelser for eksempel ved

å slutte seg til menneskerettighetskonvensjoner. De internasjonale menneskerettighetene vil

kunne være aktuelle ved forhold som fører til diskriminering. I slike sammenhenger tales det

ofte om rettsliggjøring av samfunnet. En tenker da særlig på forhold som overføres fra det

politiske til det rettslige domenet. Når velferdsordningene beskyttes gjennom lovgivningen,

beskjæres samtidig det politiske handlingsrommet. I mange tilfeller vil rettsliggjøringen føre

til en styrket stilling for enkeltindividet.

Velferdsordningene er vanligvis tilbud, og ikke plikter, til den enkelte. En syk person som

ønsker å bli pleiet av familien, er i sin fulle rett til det. Og den som ønsker å betale for private

helsetilbud fremfor – eller i tillegg til – å benytte seg av de offentlige, hindres ikke av

myndighetene. Noen velferdsordninger er pliktige. Det kan for eksempel være å motta

legehjelp ved akutt fare for liv eller ved fare for spredning av alvorlige sykdommer, hvor

legens vurdering i mange tilfeller vil stå over pasientens. Det kan også være forhold knyttet til

kvaksalveri, men da slik at det er tilbyderen (kvaksalveren) og ikke pasienten som eventuelt

gjør noe straffbart. Andre pliktige ordninger i helseomsorgen er tvangsinnleggelse og

behandling innen psykiatrien. Tilsvarende plikter finnes under andre velferdsordninger.

Retten til skolegang virker sammen med plikten til utdanning, mens retten til arbeid virker

sammen med en plikt til å ta imot relevante tilbud fra det offentlige. Det er likevel slik at

velferdsstaten i all hovedsak er organisert som tilbud til den enkelte, og ikke som plikter.

Domstolene og rettsstaten

RettstatenEn rettsstat er bygget opp av mange ulike deler. Viktige kjennetegn er at myndighetene er

underlagt rettslig kontroll, at domstolene er uavhengige av de andre myndighetene og at

landet styres gjennom lov. Et annet kjennetegn er at loven gjelder likt for alle, uansett status

og bakgrunn. Det finnes enkeltbestemmelser i Grunnloven om slike forhold, blant annet om

102

Høyesteretts frie stilling, forbud mot tortur og tilbakevirkende lover, og krav om rettsgrunnlag

for beslutninger. Flere bestemmelser følger i blant annet rettergangslovene og av de

internasjonale menneskerettighetene, som er gjort til en del av norsk rett.

Inhabilitet, korrupsjon og diskriminering er noen av rettsstatens mange fiender. I alle samfunn

er det viktig at rettstaten beskyttes gjennom lov og praksis, og at domstolene utgjør en åpen,

relevant og synlig del av samfunnet. Samtidig er det viktig med en kritisk presse og aktive

enkeltpersoner som kan utfordre domstolenes vurderinger og konklusjoner.

Den norske rettsstaten er knyttet til demokratiet på ulike vis. En viktig side er offentlige

diskusjoner forut for vedtak som fattes av Stortinget, forvaltningen eller den lokale

administrasjonen. I mange tilfeller er det lagt opp til prosesser som sikrer denne debatten, for

eksempel gjennom invitasjoner til høringsrunder. Dette skal sikre at enkeltpersoner får luftet

sine meninger, at medbestemmelsesretten sikres og at myndighetenes beslutninger er best

mulig fundert. Samtidig bidrar denne deltakelsen til respekt for de beslutningene som treffes.

Når bindende vedtak først er fattet, er det tradisjon for å respektere disse vedtakene.

Domstolenes oppgaveDomstolene er den tredje brikken i den formelle statsmakten i Norge. Domstolenes oppgave

er dels å treffe rettslig bindende beslutninger ved uenighet mellom borgerne eller mellom

forvaltningen og borgerne, dels ilegge straff. I den dømmende virksomheten kontrollerer

domstolene også de to andre statsmaktene. Det trekkes et skille mellom sivile saker og

straffesaker, mye fordi rettergangen er ulik i de to rettsområdene. Domstolene skal anvende

den retten som skapes av Stortinget og Regjeringen. Domstolene vil gjennom sin praksis også

skape rett, men denne siden av domstolens virksomhet er lite fremtredende.

Det finnes domstoler på nasjonalt og lokalt plan, men alle dommere vil dømme etter det

samme rettsgrunnlaget. En sak skal dermed ha det samme utfallet, uansett om den føres i nord

eller sør, eller i by eller bygd. Lokale ulikheter viskes ut gjennom overprøving i lagmannsrett

og Høyesterett. Felles for alle domstolene er at de vil legge størst vekt på Grunnloven, deretter

vanlig lov gitt av Stortinget. Domstolene vil også legge vekt på praksis fra andre domstoler,

fra forvaltningen og fra individer. Dersom disse kildene ikke gir tilstrekkelig klare svar, vil

dommerne kunne legge vekt på hva som fremstår som et rimelig og godt resultat.

103

Domstolene kan bare dømme på bakgrunn av rettslige normer. Ikke-rettslige normer holdes

utenfor. Dette gjelder eksempelvis etiske, moralske, religiøse, kulturelle, sosiale eller politiske

normer. Her vil det ofte være tale om skikk og bruk innen visse deler av det norske

samfunnet. Brudd på slike ikke-rettslige normer kan ikke sanksjoneres av myndighetene.

Organiseringen av domstoleneDomstolene er organisert som en pyramide. Nederst står forliksråd og tingrett, deretter følger

lagmannsrett og øverst troner Høyesterett. En dom som faller i nederste instans, kan ankes

oppover i systemet, men i sivile saker stilles det da krav om for eksempel størrelsen på de

økonomiske interessene som er berørt eller sakens prinsipielle karakter. Det er først når

ankeretten er uttømt, eller at ankefristen har gått ut, at dommen er rettslig bindende. Noen

saker kan i spesielle tilfeller klages videre. Det gjelder noen av de sakene som berører

menneskerettighetene, og da særlig de som er nedfelt i Europarådets

menneskerettighetskonvensjon. Og det gjelder noen av de sakene som knytter seg til forhold

under det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS-avtalen), hvor det er opptrettet et

overvåkningsorgan og en domstol som står over norske domstoler.

Grunnloven slår fast at Høyesterett dømmer i siste instans. Det betyr at verken Stortinget eller

Regjeringen kan bestemme hvilket utfall en sak skal få. Men Stortinget kan legge generelle

føringer gjennom lovgivningen. Dersom Stortinget synes at straffenivået er for lavt i noen

saker, for eksempel om vold, vil Stortinget gjennom lovvedtak kunne innføre en minstestraff i

slike saker. Derimot vil politisk innblanding i en konkret sak, krenke både Grunnloven og de

internasjonale menneskerettighetene.

Høyesterett består av 19 dommere, som regnes for å være blant de fremste juristene i landet.

Høyesterettsjustitiarius er dens leder, men de enkelte dommerne står fritt i sine faglige

konklusjoner. I spesielle saker er Høyesterett samlet i plenum. En sak som føres i Høyesterett,

er gjenstand for større høytidelighet enn en sak som føres for de lavere domstolene.

Spesialdomstoler og ombudDet finnes flere spesialdomstoler i tillegg til de alminnelige domstolene. Viktig her er

Arbeidsretten. I sivile saker kan partene også inngå privat avtale om tvisteløsning (voldgift).

Dette gjøres ofte fordi partene da kan etablere et organ som arbeider raskt og som består av

104

eksperter på dette området. En voldgiftsdom og en avgjørelse fra spesialdomstolene er rettslig

bindende, på samme måte som avgjørelser fra de vanlige domstolene. Det finnes også

ordninger for megling, gjerne slik at advokater er involvert. Dersom partene kommer frem til

en omforent avtale, vil denne være bindende.

Å føre saker for domstolene er kostbart, både for samfunnet og for de som er involvert.

Samtidig er en domstolsprosess formell og stivbent. Med ankerunder, vil det kunne gå

adskillig tid før en endelig avgjørelse faller. På noen områder er det derfor opprettet egne

kontroll- og klageordninger som er lettere tilgjengelig og enklere å bruke. De ulike ombudene

spiller her en sentral rolle. Sivilombudsmannen behandler klager på forvaltningen, mens

Barneombudet på mer generelt grunnlag vurderer spørsmål som gjelder barns stilling. Andre

ombud arbeider med spørsmål om diskriminering, Forsvaret og helsespørsmål. Et ombud

treffer ikke rettslig bindende avgjørelser, men det er sjelden at myndighetene ikke respekterer

de avgjørelsene som treffes.

StraffesystemetDomstolenes dømmende virksomhet deles gjerne i to: sivile saker og straffesaker. Sivile saker

gjelder privatrettslige forhold som for eksempel eiendom, erstatning og skilsmisse, eller

offentligrettslige forhold som for eksempel gyldigheten av forvaltningsvedtak. Straffesaker

knytter seg til overtredelse av ulike straffebestemmelser, for eksempel tyveri, krenkelse av

trafikklovgivning eller sedelighetssaker. I straffesaker kan domstolene idømme ulike straffer,

avhengig av hva som følger av den enkelte straffebestemmelsen.

De mest vanlige straffer som brukes er fengsel og bøter. Maksimum fengselsstraff er 21 år.

De fleste dommene er mildere. Fengselsstraffen kan gjøres betinget med prøvetid. Da trenger

ikke den domfelte å sone straffen i fengsel, dersom han eller hun avstår fra nye kriminelle

forhold i prøvetiden. I saker som gjelder promillekjøring og skatteunndragelser kan

bøtestraffene være ganske strenge. Dødsstraff er ikke tillatt, verken i freds- eller krigstid. Alle

andre former for legemsstraff, er avskaffet.

Det er vanlig at personer som idømmes fengselsstraff slipper ut på prøve når to tredjedeler av

straffen er sonet, men denne ordningen forutsetter blant annet at den domfelte har oppført seg

tilfredsstillende i fengselet. Under selve frihetsberøvelsen har de innsatte tilbud om opplæring,

trening og annet. Det er også åpning for soning på natten, slik at den domfelte kan skjøtte sine

105

forpliktelser selv under soningstiden. Begrunnelsen for disse ordningene er et ønske om å

rehabilitere den dømte, slik at denne personen kan komme tilbake til samfunnet igjen og ikke

begå nye kriminelle handlinger. Denne politikken bidrar også til å viske bort elementet av

hevn. Straffen skal likevel fortsatt oppleves som en reell straff for den domfelte, slik at den

kan virke avskrekkende både på den domfelte og andre potensielle forbrytere.

Et alternativ til soning i fengsel, er samfunnsstraff. Denne reaksjonstypen innebærer at den

domfelte må følge bestemte programmer som myndighetene etablerer, for eksempel

trafikkopplæring eller fysisk arbeid. Fordelen med samfunnsstraff, er den domfelte har en

mulighet til å fortsette sitt normale liv, og dermed kan tilbakefallsrisikoen bli mindre. Dette er

også en mindre kostbar sanksjonstype enn soning i fengsel. På den andre siden kritiseres

samfunnsstraffen tidvis for at straffen ikke er så inngripende som forbrytelsen skulle tilsi.

De alvorligste forbrytelsene kan også møtes med andre reaksjoner. Viktig her er ordningen

med forvaring. Dette er en tidsubestemt straff, hvor domstolen idømmer en minstetid som

siden kan forlenges ved ny domstolsbehandling. I slike tilfeller er risikoen for ny alvorlig

kriminalitet blitt ansett som så stor at samfunnet bør beskyttes. Tilgrensende straffer er

tvungent psykisk helsevern for psykotiske kriminelle og tvungen omsorg for psykisk

utviklingshemmede. Disse to sistnevnte ordningene er tidsubestemte, men det idømmes ingen

minstetid.

Straffenivå og type sanksjoner er et tilbakevendende tema i den politiske debatten. Ofte er det

enkeltsaker som starter debatten, for eksempel der det begås ny kriminalitet i prøvetiden. Det

siste ordet i denne debatten er det Stortinget som har, i kraft av å være lovgiver. Domstolene

må her som ellers dømme i henhold til lovens ord, og ikke generelle politiske signaler fra

Stortinget.

Menneskerettighetene

Hva er menneskerettigheter?Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som beskytter enkeltmennesker mot

overgrep fra statens myndigheter. Samtidig rekker de videre, ved at menneskerettighetene gir

enkeltmennesker krav på bistand og hjelp i mange tilfeller. Menneskerettighetene sier noe om

106

balansering av makt mellom myndigheter og individer, og beskytter mindretallet mot at

flertallet misbruker sin dominerende stilling.

Menneskerettighetene er skrevet inn i konvensjoner, som er avtaler mellom stater. De ulike

avtalene behandler forskjellige typer rettigheter, eller de kan være utformet av forskjellige

typer organer. Konvensjonene oppretter egne kontrollordninger, som igjen varierer med de

ulike konvensjonene.

KilderGrunnloven har noen, men ikke mange, menneskerettighetsbestemmelser. De viktigste knytter

seg til rettsstatens prinsipper, til ytringsfrihet, religionsfrihet og den politiske valgordningen.

På den tiden Grunnloven ble til, var Grunnlovens menneskerettighetskatalog ganske så

omfattende sammenlignet med mange andre land. I dag er det ikke Grunnlovens

bestemmelser man i første rekke vender seg til når man skal utforske dette rettighetsvernet,

men de internasjonale ordningene.

De internasjonale menneskerettighetene er nedfelt i rettslig bindende avtaler mellom statene.

Disse konvensjonene er utarbeidet av blant annet De forente nasjoner (FN), Europarådet pg

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Konvensjonene er utviklet i etterkant av

annen verdenskrig. Et viktig siktemål med konvensjonene, var å skape varig fred i verden og

hindre overgrep mot enkeltmennesker. Beskyttelse av demokratiet, likebehandling og

internasjonalt samarbeid var viktige faktorer.

Norge har sluttet seg til svært mange menneskerettighetskonvensjoner. Alle disse er rettslig

bindende for Norge. Det betyr at alle som oppholder seg i landet, er beskyttet slik

konvensjonene bestemmer.

Stortinget har vedtatt at seks menneskerettighetskonvensjoner skal gjelde som norsk lov.

Dette gjelder konvensjoner om sivile og politiske rettigheter, om økonomiske, sosiale og

kulturelle rettigheter, om barns og kvinners rettigheter, og om diskriminering. Noen av disse

er skrevet inn i menneskerettsloven av 1999. Her heter det at disse menneskerettighetene skal

gå foran annen norsk lov dersom det skulle oppstå motstrid. Siden konvensjonene er gjort til

norsk lov, kan alle som mener seg krenket i forhold til en konvensjonsbestemmelse, reise sak

107

for domstolene. Det er ikke alle land som har valgt en like rettslig inkluderende holdning til

menneskerettighetene som Norge.

KontrollordningerDet er knyttet internasjonale kontrollordninger til menneskerettighetskonvensjonene. Dersom

norske myndigheter for eksempel krenker noens religionsfrihet, vil denne personen kunne

klage forholdet inn for de internasjonale organene. Disse internasjonale organene vil da kunne

vurdere saken og kritisere Norge, dersom forholdet tilsier det. I noen tilfeller kommer

kritikken til uttrykk i konklusjoner og anbefalinger, i andre tilfeller ved rettslige bindende

dommer.

Her gjelder mange forbehold, blant annet om at saken først må være prøvet i nasjonalt.

Ordningen er slik for at norske myndigheter skal kunne rydde opp i situasjonen før de

internasjonale ordningene eventuelt trekkes inn. Det er heller ikke alle konvensjonene som

åpner for klager fra enkeltpersoner. Deler av den internasjonale kontrollen skjer gjennom

vurdering av Norges innsats på et mer generelt plan, særlig gjennom de rapportene norske

myndigheter må sende inn år om annet. Europarådets menneskerettighetsdomstol kan avsi

dommer som landets myndigheter er rettslig forpliktet til å følge. Andre organer gir

anbefalinger til Norge. Selv om disse ikke er direkte rettslig bindende, vil norske myndigheter

i praksis følge henstillingene.

De internasjonale menneskerettighetene har farget norsk lovgivning og praksis helt siden de

første konvensjonene ble utarbeidet. Samtidig finner de internasjonale kontrollordningene

sine paralleller i norske ombuds- og tilsynsmekanismer. Likestillings- og

diskrimineringsombudet vil for eksempel kunne behandle mange av de samme spørsmålene

som FNs rasediskrimineringskomité og FNs kvinnediskrimineringskomité.

Sivilombudsmannen vil tilsvarende kunne behandle mange saker av samme karakter som FNs

menneskerettighetskomité eller Europarådets menneskerettighetsdomstol. Barneombudet

bygger for sin del mye av sin virksomhet på FNs barnekonvensjon.

RettigheterMenneskerettighetene favner vidt. Det kan være bestemmelser om retten til liv, om rettferdig

rettergang og om ytringsfrihet. Eller de kan gjelde spørsmål om diskriminering, helse,

utdanning og rettferdige arbeidsvilkår. Noen knytter seg til privatliv, andre til

108

demonstrasjonsfrihet og atter andre til religionsfrihet. Til sammen utgjør disse rettighetene et

hele som skal bidra til å sikre menneskenes frihet, utvikling og verdighet.

Det er sjelden at menneskerettighetene gjelder helt uten unntak. Ofte kan statene gripe inn i

rettighetene fordi andre samfunnsbehov gjør det nødvendig. En beskjæring av

religionsfriheten kan for eksempel gjøres fordi offentlig orden trues, mens ytringsfriheten må

tåle innhugg for å verne andres omdømme. I krig og krise vil myndighetene kunne gjøre enda

flere inngrep i menneskerettighetene. I tillegg til dette kommer at rettighetene må avstemmes i

forhold til hverandre, slik at for eksempel ytringsfriheten og vern mot rasisme må tilpasses

hverandre. Den som ønsker å fremme en menneskerettighetssak for domstolene, må ta hensyn

til slike tillatte innskrenkninger.

Menneskerettighetene gir myndighetene plikter og enkeltmenneskene rettigheter. En

privatperson kan dermed ikke krenke menneskerettighetene. På den andre siden stiller norsk

lov i mange tilfeller krav til enkeltindividene om at de må respektere andres rettigheter.

Samtidig forbyr konvensjonene misbruk av rettighetene, for eksempel for den som søker å

bruke bestemmelsene til å ødelegge rettighetene og frihetene.

Plikter er her beskrevet i en streng menneskerettslig forstand. Det er klart at menneskene har

mange ikke-rettslige plikter i forhold til hverandre, for eksempel ut fra etikk, moral og

religion. Disse pliktene kan i mange tilfeller tilsi at individene ikke bare har de rettighetene

som uttrykkes i konvensjonene, men også eksempelvis etiske plikter til ikke å krenke andre

individers rettigheter. Det er et grunnleggende prinsipp at den som beskyttes av

menneskerettighetene mot myndighetene og mot andre individer, må innrømme sine

medborgere de samme rettighetene og frihetene. For eksempel vil det være like galt om en

religiøs person forsøker å tvinge en medborger til å leve et i hans eller hennes øyne riktig liv,

som der en ikke-religiøs forsøker å tvinge noen til å forkaste sin religion. I det norske

samfunnet skal alle kunne leve side om side. En lettkledd kvinne på badestranden er dermed

like godt beskyttet av loven som en tildekket nonne på vei til kirken.

Frihet fra diskrimineringLikebehandling og frihet fra diskriminering er viktige byggesteiner i den internasjonale

menneskerettighetsbeskyttelsen. Det betyr at personlige kjennetegn, som etnisk bakgrunn,

109

kjønn, formuesforhold, språk og religion, ikke skal ha betydning for individets rettslige status.

Ulikebehandling kan skje, men bare dersom den er saklig begrunnet.

Likestilling mellom kvinner og menn er et aktuelt eksempel. Regelen er at kvinner og menn er

likestilt, og har de samme rettigheter og plikter. Kvinner har hatt alminnelig stemmerett siden

1913 og stemmer ved alle valg på lik linje med menn. Kvinner og menn er likestilt på

arbeidsmarkedet, og kvinner har en selvsagt rett til å ta de samme jobbene som menn.

Myndighetene har etablert ulike ordninger som skal fremme slik likestilling, for eksempel

fødselspermisjonsordninger, kvinnenettverk og kvotering, i tillegg til lovgivning og ombud.

Diskrimineringsforbudet støtter opp under de andre menneskerettighetene. Dersom én gruppe

i samfunnet får tilgang til bedre skoler enn andre grupper, vil dette kunne være i strid med

bestemmelsen om rett til utdanning sett i sammenheng med forbudet mot diskriminering.

Tilsvarende gjelder for eksempel for tilgang til helsetjenester og andre velferdsordninger.

Forbudet mot diskriminering hindrer ikke myndighetene i å stille krav som kanskje rammer én

gruppe hardere enn andre. Selv om menneskerettighetene bygger på toleranse og respekt,

tillates ikke likegyldighet der det skjer overgrep mot enkeltindivider. Slik vil det være på

mange samfunnsområder, som for eksempel vold i ekteskapet eller mot barna, innskrenkning

av ektefellens bevegelsesfrihet eller selvtekt.

Det norske samfunnet har hatt mange utfordringer når det gjelder diskriminering, mye på

grunn av befolkningssammensetningen. Den samiske folkegruppen har opp gjennom historien

opplevd mye urett. Et viktig rettslig skille kom med Grunnloven § 110a, som anerkjenner

deres spesielle situasjon. Nyere ordninger er kommet til, som opprettelse av Sametinget.

Andre grupper har også møtt vansker, som kvener, roma- og romanifolket og flyktninger.

Gjennom holdningskampanjer, opplæringstiltak og lovgivning er mye endret. En viktig lov er

diskrimineringsloven av 2005, som også har et ombud knyttet til seg. Ombudet skal arbeide

for at lovens ord realiseres i virkeligheten. Den som mener seg diskriminert, kan dermed

henvende seg til ombudet for hjelp.

YtringsfrihetYtringsfrihet er en sentral menneskerettighet, og er avgjørende for den demokratiske

styreformen. Ytringsfriheten er slått fast i Grunnloven og følger av de internasjonale

110

menneskerettighetene. Ytringsfriheten sikrer at alle fritt kan fremme sine meninger og

holdninger, gjennom tale, bilde, skrift og kunstneriske tiltak. Den forsvarer den politiske

debatten som er nødvendig i et demokrati, samtidig som flertallets synspunkter og argumenter

hele tiden utfordres. Ytringsfriheten bidrar til at samfunnet ikke stivner i gårsdagens kunnskap

og ideer, men at det kan utvikle seg i tråd med dagens behov. Da Grunnloven § 100 ble

revidert i 2004, ble ordningen begrunnet med ”Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie

Meningsdannelse”.

I et demokrati spiller ytringsfriheten sammen med mange andre rettigheter. De politiske

partiene, som også har sin ytringsfrihet, er organisasjoner som vernes gjennom

organisasjonsfriheten. Retten til utdanning, som følger av de internasjonale

menneskerettighetene og av opplæringsloven, sikrer at alle kan følge med og delta i den

politiske debatten. Forbud mot diskriminering gjør at ytringsfriheten er aktuell for alle,

uansett deres personlige bakgrunn.

Ytringsfriheten er ikke grenseløs. Den må tåle begrensninger, for eksempel der den nasjonale

sikkerheten trues eller der det er behov for å beskytte interessene og rettighetene til utsatte

grupper. Disse unntaksmulighetene er skrevet inn i Grunnloven og de internasjonale

menneskerettighetene. Myndighetene kan ikke gjøre andre inngrep i ytringsfriheten enn de

som følger av disse bestemmelsene. Det innebærer at sensur er ikke tillatt. Myndighetene kan

dermed ikke styre mediene i forhold til hva slags oppslag som skal presenteres, og hva som

må holdes tilbake. Men andre regler spiller inn i forhold til medienes arbeidsvilkår. Viktig er

bestemmelser om ansvar for de konsekvensene et oppslag måtte ha. For eksempel vil mediene

måtte betale erstatning dersom de feilaktig ødelegger for et kommersielt produkt, som uriktige

oppslag om at produktet er helseskadelig. Mediene kan også stilles til ansvar for

offentliggjøring av forsvarshemmeligheter eller mangelfull respekt for andres privatliv. Den

som mener seg krenket av mediene, kan også bringe sin sak inn for Pressens Faglige Utvalg

(PFU).

ReligionsfrihetDen norske kirke er den norske statens offisielle kirke, slik det slås fast i Grunnloven § 2. Den

samme bestemmelsen slår fast at det er full religionsfrihet i landet. Tilsvarende følger av de

internasjonale menneskerettighetene.

111

Religionsfrihet innebærer at alle tros- og livssynsretninger fritt kan eksistere og utfolde seg.

Alle former for aktiviteter, både alene og i fellesskap, og i det private og det offentlige, vernes

av bestemmelsen. Religionsfriheten gir likevel ikke individene en ubeskåret rett.

Myndighetene kan innskrenke rettigheten for eksempel der andres rettigheter og friheter er

truet, eller for å beskytte helse og moral. På denne måten er for eksempel tvangsekteskap og

kjønnslemlestelse forbudt. Religionsfriheten gir heller ikke individene krav på at andre skal

følge deres tro eller livssyn. Man må derfor tåle kritiske ytringer om sin egen religion, selv

om disse ytringene kan føles sårende eller støtende.

Religionsfriheten støttes opp av bestemmelser som forbyr diskriminering på religiøst

grunnlag. Slike bestemmelser har vært viktige ved utformingen av de økonomiske

tilskuddsordningene som myndighetene gir til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske

kirke. Andre aktuelle bestemmelser som støtter opp under religionsfriheten, er

organisasjonsfriheten, forsamlingsfriheten og ytringsfriheten.

OrganisasjonsfrihetOrganisasjonene spiller en viktig rolle i norsk samfunnsliv. De mektigste organisasjonene

knytter seg til politiske partier, arbeidsliv, sosialt arbeid, menneskerettigheter, miljøvern og

trosspørsmål. Menneskerettighetskonvensjonene har bestemmelser om organisasjonsfrihet,

som sikrer at hvert enkelt individ kan slutte seg til en organisasjon, og at denne

organisasjonen kan arbeide for medlemmenes interesser. Folk står fritt til å melde seg ut av

organisasjoner, men gjennom utmeldelsen vil de kanskje måtte gi avkall på noen goder.

Organisasjonsfriheten gjelder for store som små organisasjoner, og uansett hvilket formål

eller begrunnelse den måtte ha.

Mange av de problemstillingene som organisasjonene tar opp, adopteres av de politiske

partiene. Ofte vil budskapet bli så godt innarbeidet at organisasjonene i seg selv svekkes, slik

det for eksempel har vært med kvinnesaksbevegelsen i Norge. De folkevalgtes oppgave er å

vurdere en sak i bred samfunnsmessig sammenheng. Dersom særinteressene blir for sterke,

for eksempel gjennom lobbyisme og økonomisk makt, vil andre interesser i samfunnet lide.

Det stilles derfor ofte krav til offentlig innsyn i organisasjonenes møter med politikere,

økonomisk støtte til politiske partier og politikernes medlemskap i organisasjonene.

112

4. Rettigheter og plikter Samfunnslivets ingeniørkunst

Den som kjenner sitt land, har også kunnskap om de lovene som gjelder. Lovene kan ses som

samfunnslivets ingeniørkunst – bestemmelser som skal være med å sikre den

samfunnsordningen som gjelder i landet.

Norske lover, som vedtas av Stortinget, er samlet i en stor lovbok kalt Norges Lover. I tillegg

til denne har forvaltningen utviklet flere ganger så mange forskrifter som gir enda mer

detaljerte bestemmelser. Både lovene og forskriftene finnes elektronisk på www.lovdata.no. I

biblioteker og hos bokhandlere finnes det mange bøker som forklarer og utdyper lovene og

forskriftene.

Noen av bestemmelsene gir individene rettigheter, som for eksempel rett til utdanning eller

rett til primærhelsetjenester. Andre bestemmelser gir individene plikter, for eksempel til å

overholde trafikkregler eller betale skatt av lønnsinntekt. Rettighetene og pliktene virker

sammen på mange plan. En rett til utdanning stiller krav om at myndighetene har økonomiske

ressurser til skolebygg, skolemateriell og lønn til lærere – noe som blant annet sikres gjennom

skatteinntekter. Et annet eksempel er straffelovens bestemmelser om forbud mot voldsbruk.

Når individene har en plikt til å avstå fra bruk av vold, beskytter dette samtidig andre

individer mot å bli utsatt for vold.

I underkapitlene nedenfor presenteres noen få bestemmelser innenfor sentrale rettsområder.

Utvalget er gjort ut fra et ønske om å få frem de rettsområdene som det er vanligst at man

møter, og samtidig få frem bestemmelser som er spesielle for Norge. Alle disse

bestemmelsene gjelder for dem som oppholder seg i landet, uansett om de er norske

statsborgere eller ei. Neste kapittel behandler særrettigheter for norske statsborgere.

Rettigheter og plikter for alle

Skatt og avgiftSkatter og avgifter er nødvendig for å få de økonomiske hjulene i dagens Norge til å gå rundt.

Alle individer med eiendom og inntekt betaler skatt, og det samme gjør bedrifter og andre

113

organisasjoner. Skattene og avgiftene kan være knyttet til eiendeler, inntekter og forbruk. Alle

økonomiske fordeler skattlegges, det være seg fra lønnsinntekt, arv eller gaver. Skatte- og

avgiftssystemet er svært komplisert, og en rekke mekanismer er etablert for å søke å gi mest

mulig rettferdige ordninger. Eksempelvis er det lavere avgift på vanlige forbruksvarer (som

mat), mens det er høyere avgift på luksusvarer (som alkohol og kostbare biler). Noen ganger

innføres det avgifter for å få forbrukerne til å endre vaner i en for samfunnet positiv retning,

for eksempel gjennom høye avgifter på tobakk. Inntekts- og eiendomsskatt utlignes én gang

per år. Plikten til å innlevere selvangivelse gjør det mulig for skatteetaten å regne ut

skattebyrden for den enkelte.

Inntektene fra skatter og avgifter fordeles til prosjekter og tiltak som myndighetene mener er

samfunnsnyttige. Det kan være bygging av veier og skoler, lønn til polititjenestemenn og

statsansatte eller støtteordninger til den som er syk eller uten arbeid. Noen av disse utgiftene

er bundet gjennom lovgivningen, mens andre kan disponeres etter politiske vurderinger. Det

er sjelden at skatteinntektene øremerkes enkeltprosjekter, og det er ikke mulig å holde tilbake

penger fordi man er uenig i den måten myndighetene bruker penger på. Siden Norge er en

velferdsstat, er skatte- og avgiftspresset relativt stort. Men samtidig slipper man unna mange

individuelle utgifter, for eksempel til helseforsikring eller medisinsk hjelp dersom en ulykke

skulle skje.

Skatte- og avgiftsunndragelse er for tyveri å regne, ikke bare fra samfunnet, men også fra ens

medborgere. Myndighetene setter store ressurser inn på å avdekke skatte- og

avgiftsunndragelse, og domstolene vil idømme strenge straffer dersom en person blir funnet

skyldig i slike unndragelser. Det er like ille å jobbe svart (det vil si at arbeidsinntekten ikke

oppgis til myndighetene), som å benytte seg av noen som jobber svart. Her som ellers vil ikke

heleren være noe bedre enn stjeleren. På sett og vis er skatte- og avgiftsinnbetalingen til staten

en gave til oss selv: de pengene som betales inn, kommer samfunnet og enkeltindividet til

gode.

Utligning av skatt er en myndighetsoppgave, regulert av forvaltningsloven. Den som mener

seg feil behandlet, kan klage på ligningen. Dersom forvaltningen selv ikke gir klageren

medhold, kan klagen fremmes for domstolene. På denne måten kan domstolene føre kontroll

med forvaltningens virksomhet.

114

UtdanningI tidligere tider var utdanning en oppgave som var overlatt den enkelte familien i samfunnet. I

dag er dette en oppgave som skjøttes av myndighetene. Opp gjennom historien har skoletiden

blitt utvidet, både i forhold til antall skoletimer per dag, antall skoledager i uken, antall

skoleuker per år, og antall skoleår. De siste trinnene i denne utviklingen har vært innføring av

gratis ti-årig grunnskole og etablering av frivillig skolefritidsordning (SFO). Utbygging og

finansiering av barnehager har nær sammenheng med skolen, og tilsvarende med etablering

av gratis universitetsutdanning og romslige finansieringsordninger gjennom Statens lånekasse

for utdanning.

Den enkelte har rettigheter og plikter etter opplæringsloven. Selve skolegangen er et tilbud til

den enkelte, ingen plikt. Den plikten som finnes, knytter seg til opplæring. Det er foreldrenes

ansvar å gi barna opplæring. De aller fleste velger å la opplæringen skje i den offentlige

skolen, men noen bestemmer seg for å gi barna hjemmeundervisning. Slik

hjemmeundervisning må skje innenfor de rammene myndighetene setter, for eksempel til

hvilke fag barna skal undervises i og hvor mye kunnskap de skal ha innen de ulike fagene.

Samtidig vil offentlige myndigheter kontrollere at barna faktisk får den opplæringen de har

krav på.

Ved siden av de offentlige skolene, finnes det friskoler. Noen av friskolene er knyttet til

bestemte religioner og trossamfunn, mens andre tilbyr pedagogiske alternativer (som

Steinerskolene og Montessoriskolene). Noen skoler er opprettet som mer kommersielle tilbud.

Alle disse undervisningstilbudene er underlagt offentlige krav og kontroll. Samtidig gir

norske myndigheter økonomiske tilskudd til friskolene. Dette skyldes dels at friskolene

opprettes som religiøse alternativer til den offentlige skolen, og at statskirkeordningen gjør det

nødvendig med en økonomisk likestilling av de ulike trosretningene. Vel så viktig er den

underliggende begrunnelsen om at alle barn skal stilles likt når det gjelder utdanning.

StrafferettI den omfattende straffeloven er det samlet mange forbud og påbud. Andre

straffebestemmelser finnes i ulike spesiallover, for eksempel forurensningsloven.

115

Straffereglene er i stor grad motivert ut fra en styringstanke, men det finnes også mange

bestemmelser her som er begrunnet i etikk, politikk og historie. En straffebestemmelse som

forbyr seksuell omgang med mindreårige er begrunnet ut fra hensynet til den enkelte, men

samtidig vil en slik regel bidra til at samfunnet ikke pålegges utgifter til rehabilitering av den

som er krenket. En kan også lese moral ut av slike bestemmelser: seksuell omgang skal først

skje i moden alder. Her vil det være opp til lovgiver å bestemme hva som er moden alder. Den

som misforstår bestemmelsene, eller den krenkedes alder, eller kanskje er uenig i den grensen

som er satt, vil bli dømt på lik linje med alle andre.

Straffebestemmelser som forbyr bruk av narkotika kan leses langs de samme linjene. Her er

motivet å beskytte den enkelte, både i forhold til fysisk og psykisk skade, og i forhold til å bli

økonomisk utbyttet av narkotikaselgere. Men samfunnsmessige forhold spiller også stor rolle,

for eksempel i forhold til helseutgifter og kriminalitetsbekjempelse. I tillegg er slike

bestemmelser resultat av politiske valg. Avgjørelsen av hva slags rusmidler som er tillatt, og

hva slags som er forbudt, er det lovgiver som har tatt. Her kommer tradisjon og historie inn,

og kanskje også oppfatninger om hva som er skadelig og ikke for den enkelte. I Norge er det

en restriktiv narkotikapolitikk, noe som gir seg utslag i en omfattende forbudsliste og strenge

straffer ved brudd. Alkohol er mer tolerert, både i straffelovgivningen og i det norske

samfunnet ellers.

Straffebudene spenner vidt. Det kan være knyttet til økonomiske forhold, som ran, tyveri,

underslag eller bedrageri. Det kan være relatert til andre personers integritet, som

voldsutøvelse, seksuelt misbruk eller tvang. Noen straffebud retter seg mot offentlige

interesser, som vold mot offentlig tjenestemann, terrorhandlinger eller spionasje.

Et særpreg i strafferetten er at ikke bare fullbyrdet forbrytelse, men også forsøk, er straffbart.

Slike tilfeller gis likevel mildere straff. Medvirkning til en straffbar handling kan også

sanksjoneres. Og det er ikke bare den aktive forbrytelsen som kan føre til straff, siden

unnlatelse i mange tilfeller er straffbart. Eksempel på dette er unnlatelse av å sende inn

selvangivelse til ligningsmyndighetene.

Det er mange generelle krav som må være oppfylt før straff kan idømmes. Det viktigste er at

det alltid må foreligge en klar lovhjemmel. Et annet vilkår er at gjerningspersonen må være

over kriminell lavalder, som er 15 år. Et tredje vilkår vil typisk være er at gjerningspersonen

116

handlet med skyld. Her kan det være ulike grader av skyld, alt fra overlegg og forsett til

mildere grader av uaktsomhet. Politisk uenighet om straffebestemmelser fritar ikke fra ansvar.

Ei heller at man misforsto eller ikke kjente til reglene.

FamilieforholdNorsk familie- og personrett dekker mange forhold. Noen bestemmelser knytter seg til vilkår

for ekteskapsinngåelse, andre til vilkår for skilsmisse. Egne lovbestemmelser regulerer

situasjonen etter skilsmisser, for eksempel delingen av formue og ansvar for barn. Det finnes

regler om myndighetsalder innen ulike områder, slik at myndighetsalder i forhold til førerkort

på bil er en annen enn myndighetsalder i forhold til utmeldelse fra trossamfunn. Atter andre

regler knytter seg til informasjon i offentlige registre.

Deler av familierettslige forhold kan reguleres gjennom avtale mellom partene, men noen

bestemmelser er ufravikelige. Eksempler på slike ufravikelige bestemmelser er pliktdelsarv,

gyldighetskrav til testamenter og rett til skilsmisse. Norsk rett kjenner ikke til parallelle

rettssystemer som skulle kunne binde partene rettslig. Gyldigheten av ekteskap vil dermed

avgjøres av de alminnelige domstolene og bygge på vanlig lovgivning vedtatt av Stortinget.

Tilsvarende vil det være når det gjelder myndighetsalder i forhold til å kunne disponere over

økonomiske goder, eller ektefellers adgang til å binde den andre gjennom økonomiske

disposisjoner. Et annet eksempel er arverettslige forhold, hvor arveloven vil være

utgangspunktet.

Private parter vil likevel til en viss grad kunne avtale seg i mellom hvordan slike forhold skal

avgjøres, enten alene eller med hjelp fra familie eller for eksempel trossamfunnet. Selve

avtalen vil kunne ha rettslig betydning for domstolene, for eksempel dersom den ene parten

misligholder sine betalingsforpliktelser. Her er det to viktige forutsetninger som må være til

stede. For det første må forholdet ikke stride mot ufravikelig lovgivning. Et nygift par kan

dermed ikke med bindende virkning for norske domstoler avtale at deres ekteskap aldri skal

kunne oppløses. Tilsvarende vil det være om en person ønsker å gjøre sitt barn arveløst, noe

som hindres av arveloven. Formålet med disse ordningene er at en antatt svak part ikke skal

bli svekket gjennom interne avtaler, eller at det oppstilles grenser for den private råderetten.

For det andre må avtalene følge avtalelovens alminnelig bestemmelser om redelighet,

117

frivillighet og en viss rimelighet. Krenkes slike bestemmelser, vil avtalen ikke lenger være

gyldig i norsk rett.

MiljøvernMiljøvern har vært gjenstand for stort lokalt engasjement og mangeårig politisk interesse i

Norge, noe som blant annet har gitt seg utslag i lovbestemmelser som forbyr misbruk av

naturen (særlig forurensningsloven). Selv Grunnloven har fått en egen bestemmelse om dette

(§ 110 b).

De mest synlige rettslige utslagene er kanskje forbudet mot forsøpling. Dette gjelder ikke bare

i daglige, små forhold, som å kaste sjokoladepapir på gaten, men knytter seg også til

innlevering av farlig avfall til miljøstasjoner, resirkulering av elektrisk avfall og lignende. For

næringslivet er kravene enda sterkere. Det finnes regler om støynivå på arbeidsplasser og i

boligområder, og bestemmelser som skal hindre forurensning fra industrien. Forbudet mot å

røyke på arbeidsplasser, kafeer og offentlige innearealer kan også ses langs disse linjene. Her

spiller det også inn at røykingen er plagsom for dem som ikke røyker, og at røyking påfører

samfunnet store helseutgifter.

Tilgang til naturen har også sammenheng med miljøvern. Tilgangen sikres blant annet

gjennom friluftsloven, som nedfeller allemannsretten. Allemannsretten gir rett til ferdsel og

opphold for alle i store naturområder, som på fjellet, ved sjøen, i skog og i utmark. Samtidig

har alle rett til å fiske i sjøen, og plukke bær og sopp i utmark. Når naturområdene åpnes opp

for befolkningen på denne måten, kan dette igjen styrke miljøvernet i landet.

Noen av naturvernsreguleringene er knyttet til straffesanksjoner, slik at alvorlig forurensing

kan føre til fengselsstraff. Andre reguleringer er knyttet til økonomiske støtteordninger, for

eksempel pant på drikkeflasker eller lotteri knyttet til innsamling av drikkekartonger. Det kan

også være at myndighetene bidrar gjennom praktisk tilrettelegging, for eksempel ved å ta i

mot kildesortert papir, plast, glass og matavfall. Personer som ikke følger opp slike normer,

vil kunne bli utsatt for kritikk, blant annet fra venner og naboer, men ikke straff.

TrafikkTrafikken er underlagt mange rettslige reguleringer. De viktigste rettskildene er

vegtrafikkloven og forskrifter som er utarbeidet i medhold av denne. Mange av

118

bestemmelsene er begrunnet i rent praktiske forhold, som høyrekjøring, vikeplikt og fart.

Noen norske regler kan synes spesielle, særlig knyttet til rusmidler.

Promillegrensen er satt til 0,2, mens den i andre land, også i Europa, er atskillig høyere. Det

betyr at den som fører bil eller annet motorkjøretøy med høyere promille, vil bli dømt til bot

og kanskje også fengsel, og retten til å føre motorvogn kan bli fratatt for en lang periode.

Straffenivået er bestemt i loven, og er strengt. I tillegg vil en promillekjører ikke være dekket

av forsikringen. Det kan i verste fall bety at man kan få et erstatningskrav på flere millioner

kroner mot seg.

Plikten til ikke å være påvirket i trafikken, strekker seg lenger enn forbud mot

promillekjøring. Den gjelder alle former for rusmidler, for eksempel narkotika. Og den kan

gjelde alminnelige medisiner som medfører nedsatt reaksjonsevne, som allergimedisin eller

smertestillende. Her vil myndighetene ikke like lett kunne legge en objektiv og målbar grense

til grunn, men må bygge på subjektive vurderinger.

En tredje side av de norske rusmiddelbestemmelsene, er etterfølgende alkoholinntak. Den som

har vært innblandet i en ulykke, plikter å avstå fra å drikke alkohol en viss tid etterpå.

Begrunnelsen for denne ordningen, er at en mistenkt fører ikke skal kunne si at kjøringen

skjedde i edru tilstand, men at promillen kom av alkoholinntak i etterkant. En slik

bestemmelse er spesiell for Norge.

Politiet og vegtrafikkmyndighetene utfører omfattende kontroller i trafikken. Overtredelser av

trafikkreglene kan medføre strenge straffer. Fartsoverskridelser, kjøring mot rødt lys, farlige

forbikjøringer, manglende bilbeltebruk og føring av kjøretøy som ikke er godkjent av

myndighetene, vil alle kunne føre til bøter og/eller fengsel. I tillegg kan myndighetene i visse

tilfeller inndra førerkortet til den som bryter reglene. For den som er avhengig av bil i arbeid

eller i det praktiske hverdagslivet, vil inndragningen kanskje være den reaksjonen som

rammer hardest.

Det finnes også privatrettslige reguleringer av trafikken. Dette er særlig utbredt i forhold til

parkering. Overtredelse av parkeringsbestemmelser på et privat område, åpner opp for

privatrettslige sanksjoner. Eksempler på dette er kontrollavgift og inntauingskostnader. I slike

119

tilfeller springer reguleringskompetansen ut av den private eiendomsretten og avtaleretten, og

ikke ut av vegtrafikklovgivningen eller andre bestemmelser om offentlig myndighetsutøvelse.

MaktbrukDet er bare offentlige myndigheter som kan bruke makt for å gjennomføre det som er bestemt.

Det innebærer at tvister avgjøres i domstolene, og at man må respektere de avgjørelsene som

faller der. Selvtekt, i form av hevn, utpressing, æresgjenoppretting eller tilbakeføring av

verdier, er straffbart etter straffeloven.

Nødverge og nødrett kan ligne selvtekt, men kan være lovlig. Det er tale om nødverge og

nødrett der man beskytter sine egne interesser gjennom ellers ulovlige handlinger. Dette kan

være å forsvare seg dersom man urettmessig blir fysisk angrepet og det ikke finnes noen

retrettmulighet. Et annet eksempel er at medlemmer av en båthavn går sammen om vakthold

av båthavnen, og i denne sammenheng forsøker å hindre at noen bryter seg inn på området.

Slike tiltak vil ofte være lovlige, men domstolene vil stille svært strenge krav til at man ikke

går lenger enn det som er strengt nødvendig. Samtidig har den enkelte krav på at

myndighetene bidrar til vern om liv, helse og verdier. Dette kan ses som en motytelse mot at

staten er gitt monopol på bruk av makt i Norge.

Nødverge, nødrett og selvtekt henger igjen sammen med trusler og vold. Begge deler forbys i

straffeloven, i Norge som i andre land. Disse bestemmelsene gjelder uansett hvem truslene og

volden rettes mot: en lærer i skolen, en myndighetsperson eller ens egen familie. Gjennom

Stortingets vurderinger og domstolenes mangeårige praksis er tålegrensen lagt. Det er nok

mange som vil synes at grensen er lav, at selv relativt uskyldige forhold rammes av loven,

men slik er ordningen i Norge. Den som blir utsatt for trusler og vold, vil kunne henvende seg

til politiet og be dem reagere. Dersom truslene og volden er alvorlige, vil den som krenkes

kunne be om beskyttelse. I de fleste kommuner er det opprettet krisesentre for utsatte kvinner.

Barn vil kunne be om beskyttelse gjennom barnevernet når trusler og vold kommer fra nær

familie. Det finnes også ordninger med krisetelefoner, dels i myndighetenes regi og dels i regi

av ikke-statlige organisasjoner.

KorrupsjonAlle former for bestikkelser er forbudt (straffeloven § 276a-c). Forsøk på bestikkelse av en

dommer eller en som er ansatt i politiet, vil sjelden føre til andre resultater enn

politianmeldelse. Tilsvarende vil det være dersom noen forsøker å bestikke en

120

myndighetsperson, for eksempel for å fortgang i en byggesak eller innvilgelse av søknad om

skattefritak.

Korrupsjon kan ta mange former, og gjelder alle fordeler som ytes. Det vil si at selv små og

personlige gaver vil kunne rammes på samme måte som penger. Andre pressmidler omfattes

også, for eksempel trusler om offentliggjøring av sensitive opplysninger. Korrupsjon er også

forbudt i forhold mellom private, og rammer tilfeller der nordmenn er involvert i korrupsjon i

utlandet.

Bestemmelser om korrupsjon henger sammen med andre bestemmelser som skal sikre at det

ikke tas utenforliggende hensyn ved utøvelse av myndighet. Derfor stilles det krav om at

dommere og andre myndighetspersoner ikke skal stå i et nært forhold til noen av partene, og

at myndighetspersoner ikke skal ha noen personlige interesser i de forholdene som de har til

behandling. Slike bestemmelser finnes i straffeprosessloven, tvistemålsloven og

forvaltningsloven. Typiske tilfeller som rammes er der en person som søker skjenkebevilling

er i nær familie med saksbehandleren, eller der den som behandler en søknad om sosialhjelp

er en god venn av den som søker.

Bestemmelsene om inhabilitet hindrer at personlig lojalitet og familielojalitet får relevans ved

myndighetsutøvelsen. Det er saken og saksgangen det hele dreier seg om, mens alle

personlige relasjoner og hensyn faller utenfor. På denne måten beskytter

habilitetsbestemmelsene ikke bare samfunnet og individene, men også den enkelte

myndighetspersonen.

Barns rettigheterBarns rettigheter reguleres gjennom en egen lov om forholdet mellom barn og foreldre,

samtidig som FNs barnekonvensjon er gjort til norsk lov. I tillegg finnes en lang rekke

bestemmelser i annen lovgivning, som straffeloven, barnevernsloven, opplæringsloven og

forvaltningsloven.

Tidligere var barn underlagt foreldrenes og storfamiliens myndighet i ett og alt. Utviklingen

har skjedd over lang tid, og de gradvise endringene har fått modnet seg i takt med

samfunnsutviklingen. I dag vil det være helt uhørt, rettslig som sosialt, om foreldre bruker

vold mot barna, selv om slik hustukt i tidligere tider var akseptert.

121

Barna har rettigheter i forhold til andre voksne personer, i forhold til andre barn og i forhold

til myndighetene. Skolene har for eksempel en plikt til å hindre mobbing på skolen i henhold

til opplæringsloven. Barn som utsettes for vold, har krav på at politiet reagerer. Dersom

familien ikke lenger kan gi omsorg til barna, kanskje på grunn av sykdom eller rusmisbruk,

vil barna ha krav på omplassering som gir dem en god oppvekst. Foreldrenes og familiens

ønsker vil være relevante, men hensynet til barna går i fremste rekke. Tilbudet om gratis

tannhelsetjeneste for alle barn, er en rettighet som gis til barna, og ikke de voksne. En viktig

ordning er bestemmelsen om at barn skal bli hørt, for eksempel hvor det skal bo dersom

foreldrene skilles. En annen sentral bestemmelse er at hensynet til barnets beste skal tillegges

stor vekt ved alle avgjørelser som gjelder barna.

Barn som mener at deres rettigheter er krenket, vil kunne henvende seg til ulike offentlige

instanser, som Barneombudet, barneverntjenesten og skolen.

Særrettigheter for statsborgerne

Statsborgere, og andreI Norge er det slik at de fleste rettsreglene i samfunnet gjelder alle individer, uavhengig av om

de er statsborgere eller ei. Slik er det også i de fleste samfunnsordninger som ligner den

norske. Utviklingen de siste tiårene peker i retning av en svekkelse av den formelle rettslige

betydningen av statsborgerskapet. Internasjonal rett gir statsborgerskap betydning i noen

forhold, men virkningen av statsborgerskapet er i stor grad overlatt til den enkelte staten. Det

betyr at politiske forhold i Norge eller internasjonale reguleringer kan føre til at utviklingen

snur, og at statsborgerskapet tillegges større betydning i fremtiden.

Det er noen få, men ganske så viktige rettigheter som fortsatt knytter seg til statsborgerskapet.

Noen av disse rettighetene gjelder forhold som stemmerett, valgbarhet, opphold, arbeid,

sosiale hjelpeordninger, verneplikt, pass, representasjon og hjelp ved opphold i utlandet. Disse

rettighetene (og i begrenset grad pliktene), omtales i avsnittene nedenfor.

Stemmerett ved stortingsvalgStemmerett ved stortingsvalg har bare norske statsborgere. Dette følger både av Grunnloven

(§ 50) og valgloven (§ 3). Selv om Grunnloven her bruker ordene ”norske Borgere”, er det

122

klart at det i dag menes norske statsborgere. Begrunnelsen for denne ordningen er at det bør

kreves en formell og reell tilknytning til Norge før en skal kunne delta i den overordnede

styringen av landet. Det er først når tilknytningen er så sterk, og har vært det over en viss tid,

at en har den innsikten og kunnskapen som kreves for å kunne ta ansvar for styre og stell.

Valgbarhet og stemmerett henger tett sammen, og er med på å styrke kravet om

statsborgerskap ved stortingsvalg. Valgloven slår fast at den som har stemmerett i

stortingsvalg, også er valgbar, dersom personen i tillegg til å være stemmeberettiget har ti års

botid i Norge. Det å være valgbar, innebærer på den ene siden at man kan bli valgt inn (det vil

si at en har rett til å stille til valg), og på den andre siden en plikt til å ta imot oppgaven som

folkevalgt (Grunnloven § 63).

Stemmerett ved lokale valgKravene til stemmerett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg er ikke så strenge som ved

stortingsvalg. Også de som ikke er norske statsborgere, kan stemme ved disse valgene, men

bare dersom de har vært formelt registrert som bosatt i Norge de siste tre årene før valget.

Dette følger av valgloven.

Begrunnelsen for denne ordningen, er at spørsmål som avgjøres av kommunestyre og

fylkesting, ofte er spørsmål som gjerne opptar den som er bosatt i regionen. Dette kan gjelde

spørsmål om plassering av en ny skole eller utbygging av sykkelveinett. Innsikten i slike

spørsmål formes av mer avgrenset lokal debatt, hvor det ikke stilles fullt så store krav om

forståelse for mer sammensatte nasjonale forhold. Samtidig kan beslutningene her være av

avgjørende betydning for den enkelte som er bosatt i kommunen.

Særregler for nordiske borgereFor nordiske borgere gjelder det spesielle ordninger, hvor kravet om botid reduseres. Disse

ordningene er utviklet av de nordiske landene i fellesskap. De bygger dels på historiske røtter,

særlig unionen med Sverige og det felles dansk-norske kongedømmet, og dels på det utstrakte

samarbeidet og samhandelen mellom de nordiske landene.

Det nordiske samarbeidet spiller i praksis mindre rolle i dag enn mot slutten av forrige

århundre. Danmark, Finland og Sverige er alle medlemmer av EU, og Norge har en utstrakt

samarbeidsavtale med EU gjennom EØS-avtalen.

123

Norske statsborgere som flytter til de andre nordiske landene, gis utvidede rettigheter i alle

disse landene. Tilsvarende er det for statsborgere av de andre nordiske landene som flytter inn

til Norge.

FolkeavstemningerI tillegg til de alminnelige valg til Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene, kan det

holdes folkeavstemninger. En folkeavstemning betyr at borgerne kan få gitt uttrykk for sitt

syn i en spesiell sak, for eksempel om landet skal slutte seg til en internasjonal organisasjon.

Det er holdt seks folkeavstemninger i Norge, de to første i 1905. Den hittil siste var i 1994, og

gjaldt spørsmålet om Norge skulle slutte seg til Den europeiske union (EU). I denne

folkeavstemningen var det bare norske statsborgere som hadde stemmerett. Også lokalt kan

det holdes folkeavstemninger.

Begrunnelsen for stemmerettskravene er den samme som ved stortingsvalg: det kreves en

særlig innsikt og deltakelse for å kunne ta stilling til spørsmål som har avgjørende betydning

for Norges politikk i mange år fremover. Men samtidig er norske folkeavstemninger ikke

bindende for Stortinget, de er bare rådgivende. Det vil si at Stortinget konstitusjonelt sett ikke

er bundet til å følge resultatet av folkeavstemningen. I praktisk politikk er det likevel svært

mye som skal til før Stortinget velger en annen løsning enn det som kommer til uttrykk

gjennom en folkeavstemning.

Opphold i riketStatsborgere gis noen fortrinn fremfor andre når det gjelder opphold i Norge. Dette er ikke

direkte skrevet inn i Grunnloven, men fremkommer blant annet av Europarådets

menneskerettighetskonvensjon (fjerde protokoll artikkel 3). Her heter det at ingen ”skal bli

utvist fra territoriet til den stat han er borger av”. Men bestemmelsen gjelder også andre veien:

”Ingen skal bli berøvet retten til adgang til territoriet til den stat han er borger av.” Begge

disse bestemmelsene gjelder som norsk lov. Dette betyr på den ene siden at statsborgere er

vernet mot utvisning og at de ikke skal hindres i å komme tilbake til Norge. Og på den andre

siden betyr det at de som ikke er norske statsborgere, ikke nyter samme vern. Dette kommer

til uttrykk i utlendingsloven, hvor bestemmelsene om utvisning og bortvisning kun gjelder

utlendinger. I denne loven stilles det også vilkår til utlendingers – men ikke norske

statsborgeres – rett til opphold i Norge.

124

Statsborgere er beskyttet mot utlevering fra ett land til et annet (utleveringsloven § 2). De som

ikke er statsborgere, kan derimot utleveres dersom vilkårene ellers er oppfylt. Vilkårene kan

for eksempel knytte seg til fullbyrdet dom for alvorlig kriminalitet. Beskyttelsen mot

utlevering kan begrunnes med at statsborgerskapet etablerer bånd mellom staten og individet,

hvor individet gis noen rettigheter i forhold til personer som ikke har inngått slike bånd. Den

kan også begrunnes med en form for monopol: hvert individ skal høre til én stat, og har

samtidig rett til å bo i dette landet.

Norsk passDet er bare statsborgere som har rett til norsk pass (passloven § 1). Et norsk pass er kanskje

det mest konkrete beviset på formell tilhørighet til Norge. Dokumentet er i seg selv

høytidelig, med stempler, segl, signaturer og bilde. Det er gyldig som legitimasjon ikke bare

ved reise til andre land, men også i det norske samfunnet. Samtidig gir det en trygg

tilbakereiserett til Norge, og til andre europeiske land gjennom EØS-avtalen.

Utlendinger med opphold i Norge, har under visse vilkår krav på reisebevis, utlendingspass og

nødpass fra norske myndigheter (utlendingsloven § 19). Disse dokumentene har ikke den

samme statusen og varigheten som et alminnelig norsk pass.

Hjelp i utlandetEn norsk statsborger i utlandet har krav på diplomatisk beskyttelse og hjelp fra Norge. Norge

har et stort nettverk av ambassader og konsulater i andre land, organisert som en del av

utenrikstjenesten. Disse fungerer som kontaktpunkter mellom myndigheter, lytteposter for hva

som rører seg i de ulike samfunnene, spydspisser for norske interesser – og som

koblingspunkter mellom norske myndigheter og nordmenn i utlandet.

Norsk tilstedeværelse i utlandet er regulert gjennom internasjonale avtaler. Av disse avtalene

følger det at norske myndigheter har en rett til å bistå norske statsborgere i utlandet, både

overfor landets myndigheter og enkeltpersoner. Det betyr at utenlandske myndigheter må

respektere at norske myndigheter fremmer norske statsborgeres interesser. Det kan gjelde

spørsmål om straffesaker, hvor norske myndigheter kan bidra økonomisk eller praktisk, eller

kanskje gjennom tilstedeværelse i rettsmøtene. Det kan også være i saker som berører

familierett, for eksempel tilbakeføring av barn som er unndratt den norske ektefellens omsorg.

Norsk utenrikstjeneste vil kunne gi bistand ved ulykker, sykdom og dødsfall, for eksempel

gjennom praktisk tilrettelegging for medisinsk behandling eller hjemtransport av en

125

forulykket. Ambassadene vil kunne gjennomføre myndighetshandlinger som ellers gjøres i

Norge, for eksempel notarialforretninger, forkynnelse og opprettelse av testament.

Tilsvarende vil de kunne tilby passfornyelse, forhåndsstemming, videresending av post og

gjennomføring av vigsel, hvor særlig den siste oppgaven er populær.

Alle disse oppgavene, og flere til, er presisert i utenriksinstruksen. Den igjen bygger på mer

generelle formuleringer i utenriksloven § 1, hvor det heter at utenrikstjenesten skal gi

nordmenn råd, hjelp og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter, personer og

institusjoner. Både loven og instruksen kan endres av norske myndigheter. Begge er fleksible,

i den forstand at oppgavene kan endres gjennom praksis og i den forstand at nordmenn ikke

har et helt ubetinget formulert rettskrav på hjelp innenfor de nevnte områdene.

I utgangspunktet er det bare norske statsborgere som får hjelp fra utenrikstjenesten. Dette

skyldes dels mangel på ressurser, og dels at personer som ikke er norske statsborgere, vil

tilhøre et annet land enn Norge. Det siste forholdet tilsier at norsk bistand til utlendinger vil

kunne komme i konflikt med diplomatiske interesser.

ArbeidOpphold henger sammen med retten til arbeid. Igjen stilles norske statsborgere foran de som

ikke har en slik formalisert tilknytning til landet. Regler om dette finnes i utlendingsloven, og

har tradisjonelt vært begrunnet med visse privilegier for den som er statsborger. Samtidig kan

dette ses fra andre siden, ved at staten får en mulighet til å pålegge statsborgerne å ta i mot

lønnet arbeid og dermed forsørge seg selv. Den som tjener penger gjennom arbeid, gir sitt

bidrag til fellesskapet ikke bare gjennom arbeidet, men også gjennom innbetaling av skatt

som forvaltes av myndighetene. Denne samfunnsinnsatsen er en av begrunnelsene for

innvilging av statsborgerskap for personer som har bodd – og vanligvis også arbeidet – i

Norge over tid.

Grunnloven har en bestemmelse om retten til arbeid (§ 110), men denne tolkes slik at den gir

visse føringer på myndighetenes politikk uten at den kan regnes som noen rettsregel som kan

anvendes av domstolene. Det samme følger av de internasjonale menneskerettighetene. Her

etableres det ingen formelle skiller mellom statsborgere og andre.

126

Sosiale tjenesterDen som ikke er i stand til å skaffe seg inntekt gjennom arbeid, beskyttes av ordninger om

trygd og andre sosiale tjenester. Her er det i liten grad noe skille mellom statsborgere og

andre.

Folketrygdloven gir rettigheter til alle som har hatt eller har planer om å ha lovlig opphold i

Norge i mer enn ett år, men under denne loven er det ofte tidligere arbeidsinnsats

(medlemskap) som er avgjørende for størrelsen på ytelsene fra det offentlige.

Sosialtjenesteloven stiller ikke krav om botid på samme måte, men bare at personene har

lovlig opphold i landet. Tilsvarende gjelder andre lover om sosiale tjenester, for eksempel

barnevern. Rett til grunnskoleutdanning står i en mellomposisjon: her skal det være

sannsynlig at barnet oppholder seg i Norge i mer enn tre måneder. Skoleplikten – det at

foreldrene er pliktige til å tilby barna utdanning – inntrer når barnet faktisk har oppholdt seg i

landet i tre måneder.

En viktig grunn til at disse bestemmelsene ikke trekker så klare grenser mellom statsborgere

og andre, og heller ikke stiller så strenge krav til oppholdstid i Norge, er at disse ordningene

skal fungere som et sikkerhetsnett i samfunnet. Det er like ille for samfunnet at en statsborger

som en utlending i Norge må tigge mat til seg og sine barn for å overleve, samtidig som det er

like avgjørende for statsborgere som utlendinger at de får grunnleggende utdanning som barn.

Eventuelle misbruk av disse økonomiske og sosiale tjenestene fanges heller opp av

begrensninger i innvandringen enn gjennom et skille mellom statsborgere og andre.

StudierDe fleste studenter mottar økonomisk støtte fra Statens lånekasse for utdanning. Støtten er

særlig knyttet til rentefrie lån i studietiden, stipender og bidrag til skolepenger. Begrunnelsen

for ordningen er blant annet å gjøre det mulig for personer fra alle lag i befolkningen å ta en

ellers kostbar utdanning. Det er dermed ikke økonomisk styrke, men intellektuelle evner og

arbeidsinnsats som skal avgjøre hvem som får utdanning. Dette har vært et viktig bidrag til

utjevning av sosiale forskjeller, samtidig som det har åpnet for et høyt utdanningsnivå i

befolkningen.

Norske statsborgere har fulle rettigheter i henhold til forskrift om Statens lånekasse for

utdanning, mens utlendinger bare vil kunne motta støtte dersom visse ytterligere betingelser er

127

oppfylt. Ulikhetene her skyldes til en viss grad en tanke om gjenytelse: det er mer sannsynlig

at norske statsborgere enn utlendinger velger å benytte sin offentlig finansierte utdannelse til

det norske samfunnets beste, samtidig som innkrevning av lånet etter fullført studium vil være

lettere for en person som er bosatt i Norge enn utenlands. Men samtidig gis det støtte for

studier i utlandet, for eksempel for utdanning av leger, sykepleiere og ingeniører, og det er

nok mindre sannsynlig at disse utenlandsstudentene velger en yrkeskarriere i Norge enn dem

som har studert her hjemme.

NæringslivNorske statsborgere hadde tidligere mange fortrinn fremfor utlendinger innen handel og

næringsvirksomhet. Bak dette lå en tanke om at norske myndigheter skulle ha politisk kontroll

med bruken av landets rikdommer og arbeidskraft. Men samtidig var slike regler ofte utslag

av et ønske om å verne norske forretningsdrivende mot konkurranse, noe som også kom til

uttrykk gjennom eksportstøtte, subsidier og tollbeskyttelse. Bestemmelsene var nok også et

utslag av en mer nasjonalistisk holdning.

I dag finnes det svært få næringslivsregler som skiller mellom norske statsborgere og

utlendinger. Dette skyldes ikke bare nedtrappingen av den politiske styringen av næringslivet

(liberalisering), men også den økende økonomiske globaliseringen gjennom samhandel,

samproduksjon og sameie. Norges avtaler med andre land, og da særlig samarbeidet med EU,

er en annen viktig faktor for utviskningen av skillet mellom statsborgere og utlendinger.

Samtidig er det blitt utviklet ordninger som kan hindre utbytting, for eksempel gjennom

miljølovgivning og regler om arbeidstakeres rettigheter. Der statsborgere gis fortrinn ved

handel og næring, for eksempel innen fiske og vaktvirksomhet, gis ofte de samme rettighetene

til personer som er bosatt i Norge.

ForsvaretForsvaret bygger på en forutsetning om alminnelig verneplikt. I Grunnloven § 109 heter det at

enhver borger er forpliktet i en viss tid til å verne om sitt land. Vernepliktsordningen har lange

tradisjoner, og var utviklet allerede før Grunnloven ble vedtatt i 1814. Det har ofte stått strid

om hvem som skulle være omfattet av ordningen, og om det skulle være mulig å kjøpe seg ut.

I dag gjelder den alle menn, men ikke kvinner. Verneplikten omfatter i realiteten bare de

menn som er skikket, det vil si i tilstrekkelig god fysisk og psykisk tilstand til å kunne være til

nytte i forsvaret av landet. Andelen av menn som er blitt innkalt til førstegangstjeneste, har

sunket jevnt de siste tiårene, mye på grunn av omstillinger i det norske forsvaret. Det finnes

128

alternativer for den som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å avtjene sin verneplikt

(siviltjeneste).

Ett viktig kriterium for å bli omfattet av verneplikten, er at man er norsk statsborger. Her kan

nok antagelser om lojalitet sies å begrunne ordningen, både gjennom den formelle attesten

som statsborgerskap gir, men også gjennom de uformelle båndene som dannes gjennom

familie, venner og felles samtidshistorie. Dette kan også ses fra en mer negativ side: det

norske forsvaret stoler ikke i tilsvarende grad på en utlending som på en person med norsk

statsborgerskap. Men militær lojalitet kan også oppnås gjennom andre midler, for eksempel

disiplin og økonomiske goder, slik den franske fremmedlegionen i større grad bygger på.

Personer som har opphold i Norge uten å være norske statsborgere, kan søke om å få avtjene

verneplikt, og de kan også bli pålagt å avtjene verneplikt. Men det er lagt en del hindre på

slike personers aktivitet: de vil ikke kunne gis militær utdanning, de kan ikke stige i de

militære gradene og det er noen tjenestesteder de ikke har adgang til. Det innebærer at en

utlending kan pålegges militærtjeneste under dårligere vilkår enn en norsk statsborger.

Tilsvarende bestemmelser gjelder for oppdrag i internasjonale militære operasjoner, for

eksempel som del av Norges kontingent til en fredsoperasjon under De forente nasjoner (FN).

Igjen vil utlendinger kunne søke om opptak, men deres stilling er svakere enn hva tilfellet er

for norske statsborgere.

YrkeskarriereDen som har norsk statsborgerskap har større karrieremuligheter i Norge enn utlendinger. Det

norske forsvaret som karrierevei er stengt for dem som ikke har norsk statsborgerskap. Slik er

det også med flere andre yrker, som i stillinger med politimyndighet (politiloven § 18).

Viktige er reglene knyttet til å bli norsk embetsmann.

En embetsmann er en høyere offentlig tjenestemann, det vil si en som ansatt i den offentlige

administrasjonen (byråkratiet), og som i tillegg er utnevnt av Kongen i statsråd som

embetsmann. Skillet mellom embetsmenn og andre tjenestemenn er dels grunnlovsfestet (som

§ 22), utnevningen må følge noen formelle prosedyrer og status som embetsmenn gir sterkere

beskyttelse mot oppsigelse enn andre tjenestemenn. Det er gjerne de ledende stillingene i

byråkratiet som er besatt av embetsmenn. Mange embetsstillinger er med tiden omgjort til

alminnelige tjenestemannsstillinger. Ved siden av lederstillingene i staten, er det særlig

129

politimestere, statsråder/-sekretærer, biskoper og høyere militære stillinger som har

embetsstatus.

Det er bare norske statsborgere som kan utnevnes til embetsstillinger. I tillegg til

statsborgerskapet kreves det norsk innfødsrett (Grunnloven § 92). Innfødsrett oppnås enten

gjennom fødsel (der foreldrene er norske statsborgere ved fødselstidspunktet) eller gjennom ti

års opphold i Norge. Stortinget kan også gi innfødsrett. Kravet om både statsborgerskap og

innfødsrett til visse stillinger (embeter), skyldes behovet for særlig innsikt og tilknytning til

det norske samfunnet. Kravet om ti års botid i Norge er det samme som for

stortingsrepresentanter. Det stilles færre formelle vilkår til den som skal utnevnes til statsråd

eller statsminister. Her er det ikke krav om innfødsrett eller botid. Statsborgerskap er likevel

et vilkår (Grunnloven § 12).

Dømmende virksomhetOgså innen domstolene stilles det krav om statsborgerskap for visse stillinger. Dette gjelder

særlig for fagdommerne (domstolloven § 53). Men samtidig har de faste dommerne status

som embetsmenn, og dermed stilles det krav både om statsborgerskap og innfødsrett

(Grunnloven § 92).

I norske domstoler finnes det også dommere uten formell juridisk utdanning, som

meddommere og jurymedlemmer. Her er ikke statsborgerskap noe vilkår, men det kreves

bosettingstid tilsvarende det som skal til for å kunne stemme ved kommunevalg

(domstolloven § 53). Lignende vilkår stilles under særdomstoler (som Trygderetten og

Arbeidsretten).

Nøkkelstillinger i det offentligeMange offentlige stillinger som tidligere var embeter, har særbestemmelser som gjør at det

stilles krav om statsborgerskap for tiltredelse. Dette gjelder for eksempel stilling som

politifullmektig. Disse tidligere embetsstillingene er fortsatt regnet som offentlige

nøkkelstillinger i det norske samfunnet. Gjennom botid og formalisert statsborgerskap regner

en med at disse personene har tilstrekkelig tilknytning til og kunnskap om Norge til at jobben

kan løses på en god måte. Vel så viktig er nok signaleffekten: offentlige lederstillinger bør

besettes av personer som utad fremstår som representanter for Norge.

130

SikkerhetsklareringStillinger som krever offentlig sikkerhetsklarering, er i utgangspunktet forbeholdt norske

statsborgere (sikkerhetsloven § 22). Dette gjelder i stor grad stillinger hvor det allerede er stilt

krav om norsk statsborgerskap, som innen politi og forsvar. Men dette kan også komme inn

som et tilleggskrav for stillinger der det ellers ikke stilles vilkår om statsborgerskap.

Sammenhengen mellom sikkerhetsklarering og statsborgerskap kan ses i lys av de båndene

som statsborgerskapet etablerer mellom individ og stat. Sikkerhetsklarering er en form for

offentlig bekreftelse på at personen nyter så stor tillit at den kan gis innsyn i forhold som kan

være avgjørende for rikets sikkerhet, for Norges forhold til andre land eller for

enkeltpersoners situasjon. Sikkerhetsklareringer vil ofte graderes, slik at høyere gradering gir

innsikt i mer sensitive spørsmål. Statsborgerskapet vil være en inngangsbillett, en form for

minstevilkår for sikkerhetsklarering. I tillegg spiller subjektive forhold inn, som blant annet

tidligere straffesaker, omgang med rusmidler, helsetilstand og familiære forhold.

Representant for NorgeDen som skal representere det offisielle Norge, særlig gjennom idrett, vil ofte måtte være

norsk statsborger. Slike krav nedfelles i avtaler innen idretten, og følger igjen av avtaler

mellom de ulike landene. Disse bestemmelsene sikrer til en viss grad at rike land ikke kan

kjøpe opp idrettsutøvere fra fattigere land. Viktigere er nok de båndene statsborgerskapet

skaper mellom idrettsutøver og det nasjonale publikumet. Før viktige idrettsstevner, som de

olympiske lekene, verdensmesterskap eller landskamper, oppstår det ofte ønske om å lempe

litt på de formelle vilkårene for statsborgerskap slik at en idrettsstjerne kan representere

landet. Praksis her varierer stort fra land til land.

Private avtalerStatsborgerskap kan ha betydning også i private avtaleforhold. Det kan være en forening som

stiller krav om norsk statsborgerskap, kanskje fordi den har som formål å fremme Norges

interesser. Eller det kan være en bedrift som samarbeider så tett med landets militære

myndigheter at den vurderer norsk statsborgerskap som relevant ved tilsettinger. Og det kan

være mer uformelle ordninger, for eksempel at en arbeidsgiver ubevisst legger vekt på

statsborgerskap fordi hun eller han tror det kan ha betydning for hvor lenge arbeidstakeren

blir værende i jobben. Lovligheten av slike ordninger må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

131

Det europeiske samarbeidetNorge har en omfattende samarbeidsavtale med EU (EØS-avtalen), men er ikke medlem av

Den europeiske unionen (EU). Hensikten med EØS-avtalen er å fremme økonomisk

samarbeid og utvikling, og hindre diskriminering mellom statsborgere i de ulike europeiske

landene. Avtalen likestiller derfor på mange områder norske statsborgere med statsborgere fra

de andre EU- og EØS-landene. Dette gjelder særlig innenfor arbeidsliv, næringsvirksomhet,

reise og bosetting.

Som norsk statsborger får man rettigheter fra EØS-avtalen ikke bare i forhold til Norge, men

indirekte også rettigheter i forhold til en lang rekke andre europeiske land. En norsk

statsborger kan for eksempel søke om arbeid i Spania på lik linje med spanske statsborgere,

eller etablere forretningsvirksomhet i Tyskland på lik linje med tyske statsborgere.

Utlendinger som er bosatt i Norge, har ikke automatisk de samme rettighetene. På noen

avgrensede områder har Norge inngått avtaler med andre land hvor statsborgerskapet har

betydning, for eksempel i forhold til utlevering, strafforfølgelse og skattespørsmål.

De internasjonale menneskerettigheteneEnkeltindividene har rettigheter i forhold til staten i henhold til de internasjonale

menneskerettighetene. Kravene til kobling mellom stat og individ er noen helt andre under

dette rettsregimet enn de som er vist i gjennomgangen av norsk lov ovenfor. Det heter at

individene må være underlagt ”statens jurisdiksjon” for at staten skal kunne bli bundet av de

internasjonale menneskerettighetene. Alle som oppholder seg i Norge, uansett deres

statsborgerskap, er underlagt den norske statens jurisdiksjon. Også den som oppholder seg på

et norsk skip eller fly, er underlagt statens jurisdiksjon. Det betyr at alle disse er beskyttet og

kan fremme klager for de internasjonale overvåkningsorganene dersom de mener at Norge har

krenket deres menneskerettigheter.

Visse begrensninger knyttet til utenlandsk statsborgerskap finnes også innen

menneskerettighetene, for eksempel i forhold til opphold, utlevering og utlendingers politiske

virksomhet. Her gis norske statsborgere bedre beskyttelse enn utlendinger. Jevnt over kan en

likevel si at innenfor menneskerettighetene, har statsborgerskapet liten betydning.

Statsborgerskapets betydning i fremtidenVirkningene av statsborgerskap er dels regulert i Grunnloven og dels i vanlig lov. Noe følger

også av praksis og av avtaler. Men disse reguleringene er åpne for endringer, noe historien i

132

Norge og andre land viser. Oppmykning av Grunnloven krever en omfattende politisk

prosess, mens alminnelig lov – som både skjerper og mildner kravene – kan endres raskere.

Tilsvarende vil det være med virkninger som følger av forskrifter, internasjonale avtaler eller

private avtaler. Det innebærer at statsborgerskapets betydning vil kunne endres med tiden.

Mange ulike faktorer er bestemmende, som globalisering, internasjonale konflikter, samarbeid

med andre land og andelen utlendinger i Norge. Samtidig vil vilkårene for å få

statsborgerskap kunne endres.

Det vil alltid være slik at norsk statsborgerskap i sum vil gi fordeler – og ikke ulemper – i det

norske samfunnet. I tillegg til dette kommer de mer uformelle virkningene av

statsborgerskapet, som en døråpner til det norske samfunnet og en sterkere følelse av

tilhørighet. Og det er kanskje denne siden av statsborgerskapet som er viktigst for de fleste.

133

5 Om statsborgerskapet

Norsk statsborgerlovgivning har siden vår første statsborgerlov av 1888 bygd på prinsippet

om at barn av norske foreldre blir norske statsborgere. Foruten å bli norsk statsborger ved

fødselen av, kan man i dag bli norsk statsborgerer ved adopsjon eller etter søknad. Nordiske

borgere kan få statsborgerskap ved melding i henhold til en særskilt nordisk avtale. De fleste

som deltar i en statsborgerseremoni og mottar denne gaveboken har fått sitt statsborgerskap

etter søknad.

Dagens statsborgerlov bygger som tidligere statsborgerlover på prinsippet om ett

statsborgerskap. Dette innebærer at man må løses fra sitt tidligere statsborgerskap for å bli

norsk statsborger. Det å gi fra seg et statsborgerskap som man har en sterk følelsesmessig

tilknytning til kan for mange være en vanskelig avgjørelse å ta. Et skifte til norsk

statsborgerskap uttrykker tilknytning til Norge og det norske samfunnet. En slik tilknytning

utelukker imidlertid ikke at man kan bevare et direkte og sterkt følelsesmessig bånd til

opprinnelseslandet. Det kan være mange grunner til å søke norsk statsborgerskap. Noen søker

fordi de føler tilknytning til Norge etter lang botid i landet. Andre har et ønske om å få norsk

pass og dermed kunne reise friere til og fra landet. Andre igjen søker fordi de har et ønske om

å sikre og befeste sine egne og sine barns rettigheter i Norge.

Den rettslige betydningen av statsborgerskapet

Statsborgerskapet er det rettslige uttrykket for det gjensidige forholdet mellom stat og borger.

Det ligger forventninger fra begge parter om rettigheter og plikter. Staten forventer at

borgeren følger landets lover. Fra borgerens side ligger det både en forventning om å få

oppfylt rettigheter og å få nyte godt av statens beskyttelse.

De aller fleste lover og regler i samfunnet gjelder uavhengig av statsborgerskap. Alle som

oppholder seg i Norge må følge norsk lovgivning. På den annen side er staten forpliktet til å

respektere det vernet menneskerettighetene gir til grupper og individer, slik som beskyttelse

av personlig frihet, en menneskeverdig behandling og retten til å utøve egen religion eller

livssyn.. Staten skal også gi beskyttelse mot overgrep og krenkelser fra andre individer og

grupper. Dette innebærer blant annet å sikre like muligheter til å delta på alle samfunnets

134

arenaer og å sikre kvinners og barns rettigheter, likhet for loven og beskyttelse mot

diskriminering.

Statsborgerskapet gir rettigheter som stemmerett ved Stortingsvalg og valgbarhet til

Stortinget, samt den ubetingede retten til opphold og til å ta arbeid. Statsborgerskapet gir

videre rett til å inneha visse stillinger og verv - spesielt enkelte høyere stillinger i staten, i

domstolene, politi- og fengselsvesenet og utenrikstjenesten. I tillegg innebærer

statsborgerskapet at Norge kan gi diplomatisk beskyttelse i utlandet gjennom sine ambassader

og konsulater. Statsborgerskapet medfører også verneplikt for menn i vernepliktig alder.

Den samfunnsmessige betydningen av statsborgerskapet og forventningen om deltakelse

Den norske nasjonsbyggingen fram til i dag vil være et utgangspunkt for den videre

samfunnsutviklingen. Nasjonsbyggingen blir imidlertid aldri ferdig. Den er en kontinuerlig

prosess. En av de viktigste endringsfaktorene i det norske samfunnet i løpet av de siste tiårene

er innvandringen til landet. Ved inngangen til 2005 utgjorde innvandrerbefolkningen 365 000

personer. Til sammenlikning bestod innvandrerbefolkningen av omtrent 60 000 personer i

1970. De som kommer til Norge bidrar på flere måter til mangfoldet i det norske samfunnet.

Innvandring påvirker og utfordrer utformingen av det norske selvbildet. Vår nasjonale

identitet tar stadig opp i seg nye elementer.

Det ligger fra statens side både en forventning til statsborgeren om lojalitet til det politiske

fellesskapet og en forventning om deltakelse i samfunnet. En forutsetning for å kunne delta i

det politiske fellesskapet, er at man behersker det norske språket. Innføringen av kravet om å

ha gjennomført 300 timer med norskopplæring for å få norsk statsborgerskap, er et eksempel

på hvordan staten markerer en forventning om at statsborgeren skal delta i samfunnslivet.

Forventningen om deltakelse gjelder alle norske statsborgere. Den enkelte forutsettes å bidra

til egen og familiens forsørgelse etter evne. I tillegg forventes det at man ut fra egne

forutsetninger og motivasjon, deltar på samfunnets arenaer for eksempel i arbeidslivet,

utdanningssystemet, i nabolaget eller i politikken. Det sentrale er at hver enkelt har et ansvar for

å påvirke og utforme egen hverdag og samfunnet rundt seg. Alle nye statsborgere som har

135

innvandret til Norge bringer med seg kultur, språk, livssyn og kompetanse. Med dette kan den

enkelte bidra til mangfoldet i Norge og påvirke samfunnsutviklingen.

Statsborgerlig seremoni med troskapsløfte

Overgangen til norsk statsborgerskap markerer at statsborgeren slutter seg til de

grunnleggende verdiene det norske samfunnet bygger på. Statsborgerskapet ses også som et

viktig tegn på tilhørighet og lojalitet til det norske fellesskapet.

Den frivillige seremonien for nye statsborgere skal være en verdig markering, og synliggjøre

at det nye medlemmet tas opp i fellesskapet. Seremonien skal bidra til å styrke båndet mellom

det norske samfunnet og nye borgere, slik at de kan føle seg velkomne. De som takker ja til å

delta i seremonien, har allerede sluttet seg til samfunnskontrakten gjennom statsborgerskapet.

Ved å avsi troskapsløfte stadfestes innholdet i denne kontrakten.

Det å avgi troskapsløfte vil ikke skape andre rettslige plikter enn det som gjelder for andre

norske statsborgere. For statsborgeren som avsier løftet, vil det nok først og fremst ha en

symbolsk og følelsesmessig betydning.

TROSKAPSLØFTESom norsk statsborger

lover jeg troskap til Norge og det norske samfunnet,og jeg støtter demokratiet og

menneskerettighetene og vil respekterelandets lover.

136

6. Hva betyr statsborgerskapet for deg?

137

Walid al-KubaisiForfatter, journalist og oversetterEtter mange års opphold i Norge, og fordi det er umulig å vende tilbake til hjemlandet mitt, opplever jeg norsk statsborgerskap som manna fra himmelen. Det gir meg mulighet til å kvitte meg med en transittilstand i eksil-livet. Det betyr at jeg blir en statsborger i et fredelig og demokratisk land. Det betyr at jeg juridisk sett kan benytte meg av de samme rettigheter som andre borgere. Det gir meg trygghet.

Ragip GulerEier, Gulden grønnsakshandelJeg valgte å bli norsk statsborger for å kunne føle meg norsk. Jeg har bodd her i 25 år og barna mine har også vært her lenge. Jeg syntes at det var på tide. Jeg føler meg som en del av Norge og jeg liker meg her. Jeg har fått jobb og barn- alt finnes her! Det er også lettere for meg å reise med et norsk pass.

Hanan BakirForfatter og journalistJeg var statsløs palestiner. Jeg klarte ikke å fortsette å leve uten tilknytning til et land. Et statsborgerskap rotfester meg i tilværelsen. Statsborgerskapet gir meg en følelse av tilhørighet. Norge tilbyr meg denne retten. Palestina er fremdeles i min samvittighet.

138

Majoran Vivekananthan, Ansvarlig redaktør i den flerkulturelle avisen Utrop En morgen da jeg var liten husker jeg at min far sa: ”Vi har ikke norsk pass, vi kan bli sendt hjem når som helst.” Jeg gråt hele den dagen. Siste del av barndommen min har jeg tilbrakt i Norge, og jeg anser Norge som mitt hjemland. Det var naturlig for meg å bli norsk statsborger. Vi kommer fra et krigsherjet land. Den tryggheten vi har i det fredelige Norge betyr svært mye. Norsk statsborgerskap er en anerkjennelse, aksept og inkludering av oss som er født i et annet land enn Norge.

Mi VanLeder for Norsk - Vietnamesisk SenterJeg ble norsk statsborger fordi det gir meg beskyttelse i utlandet og Norge har et ansvar for å beskytte mine rettigheter. For meg betyr statsborgerskapet at jeg er blitt en del av det norske folk, selv om jeg ikke er etnisk nordmann. Jeg har stemmerett som enhver nordmann har. Jeg har muligheter til å bidra aktivt på den politiske arena. Jeg har muligheter til å stille til valg og kjempe for mine synspunkter i det norske samfunnet. Nye mennesker vil komme til dette landet og sakte men sikkert vil det forandre nasjonen Norge. Vi er mennesker i et og samme land og har felles forbindelse selv om vi er forkjellige.

Shazhad GhufoorKulturformidler, artist og journalistDa faren min kom til landet var det for å jobbe for så å reise tilbake igjen. Da mine søsken og jeg ble født og vokste opp her, ble vi for norske til å dra tilbake. Vi hadde blitt alt for glade i Norge. Statsborgerskapet er utrolig viktig for meg. Jeg får bekreftelse på at jeg er norsk og at jeg blir respektert og akseptert av myndighetene. Det er også godt å ha et norsk pass når man er ute og reiser.

139

Natalia AnderssenJournalist og tolk Jeg ville bli norsk statsborger fordi jeg elsker Norge og nordmenn, norsk kultur og norske tradisjoner. Jeg trives veldig godt i Norge. Norge er en velferdsstat, og det er stabilt, både politisk og økonomisk. I Norge er det for eksempel et godt utviklet helsevesen, utdanningssystem, trygde- og sosialsystem, samt omsorgssystem for eldre, syke og barn. Dette bidrar til at hvert enkelt menneske får et stabilt liv, uansett deres sosiale eller økonomiske status. Å være norsk statsborger betyr å følge norske lover og regler. Som norsk statsborger, som tolk og som journalist ønsker jeg å bidra til at Norge forblir en stabil velferdsstat; fredelig og uten krig.

Antoinette Bottistyreleder og grunnlegger av Pan-African Women’s Association (PAWA)Hovedgrunnen til at jeg ville bli norsk statsborger er at jeg har funnet meg til rette i Norge. Derfor er det naturlig å velge dette. Jeg er mellom to kulturer og har derfor en fordel når det gjelder hva som er bra i begge kulturer.