Måneskinnshagen

Corina Bomann

Måneskinnshagen

Oversatt av Miriam Claire Lane

Corina BomannOriginalens tittel: Der Mondscheingarten

Oversatt av Miriam Claire Lane

© by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin. Published in 2013

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-44669-7

1. utgave, 1. opplag 2016

Sats: Type-It AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i Sabon 10,5/12,6 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

PROLOG

London, 1920

Helen Carter så forvirret på sitt eget speilbilde. En langsprekk delte det likbleke ansiktet hennes i to, sminkeblandet med tårer tegnet et marmorert mønster på kin-nene hennes. De eksotiske, ravfargede øynene skinteeiendommelig under de mørkt sminkede øyelokkene ogfikk henne til å ligne en stumfilmstjerne.

Helen hadde aldri interessert seg for kinofilmer, hunvar lidenskapelig opptatt av musikk. Men akkurat nåføltes det som om hun spilte i en film. Det som nettopphadde skjedd, kunne like godt ha kommet rett fra fjær-pennen til en av penneknektene som drev rundt utenforfilmstudioenes porter med manuskriptene sine, i håp omå treffe en produsent.

Helen lo bittert, men hulket like etter. Igjen fyltesøynene hennes av tårer som ble farget sorte der de rantnedover kinnene.

Inntil for noen minutter siden hadde alt vært bra. Somfremadstormende fiolinist lå hele verden åpen for henne.Om en halv time skulle hun spille Tsjajkovskij på sceneni London Hall, og selveste kong George V skulle være tilstede sammen med sin kone. En ære som sjelden ble enmusiker til del.

Helen hadde alltid hatt hellet med seg. I en alder av tible hun kjent som vidunderbarn, og nå, som tjueåring,ble hun regnet som en av verdens beste kvinnelige musi-kere. I Italia hadde avisene allerede hyllet henne somPaganinis barnebarn, til tross for at hun var født engelsk.Hun hadde smilt da agenten viste henne overskriftene.

5

Folk fikk tro hva de ville! Selv visste hun godt hvem hunhadde å takke for suksessen. Hun husket bare så altforgodt løftet hun hadde gitt.

Men så hadde denne kvinnen dukket opp. Som enskygge hadde hun fulgt etter Helen nesten overalt i tredager. Hver gang Helen satte sin fot på gaten i London,hadde hun dukket opp i synsfeltet. Hver gang hun kas-tet et blikk ut av vinduet mens hun øvde, fikk hun øyepå henne på den andre siden av gaten.

Den første dagen hadde Helen trodd det var tilfeldig,men da det gjentok seg de to påfølgende dagene, haddehun begynt å bli nervøs. Fra tid til annen var det noenskrullete beundrere, også kvinnelige, som gjorde hvasom helst for å få henne på tomannshånd et øyeblikk.

Trevor Black, agenten hennes, hadde bare viftet detbort da hun fortalte ham om det. «Det er bare en gam-mel dame, ei harmløs skrulle.»

«Harmløs? Galninger er aldri harmløse! Kanskje hunhar en kniv i vesken,» hadde Helen svart, men Trevorlot til å være overbevist om at den gamle kona ikke villehenne noe vondt.

«Om hun fortsetter å plage deg etter konserten, mel-der vi fra til politiet.»

«Hvorfor ikke nå?»«Fordi de bare ville le av oss. Se på henne!» Trevor

hadde pekt ut av vinduet, der de kunne se den fremmedekvinnen i den andre enden av gaten. Skikkelsen var littkrumbøyd, den svarte kjolen var gammeldags og trek-kene hennes virket på en eller annen måte … asiatiske.Hvorfor fulgte hun etter henne? Hva kunne være grun-nen? hadde Helen tenkt. Et øyeblikk hadde hun blittminnet om barndommen, men hun hadde straks skjøvettanken bort.

Nå visste hun imidlertid at den fremmede kvinnen fak-tisk hadde iakttatt henne og hadde ventet på en anled-ning til å få snakke med henne på tomannshånd. På et

6

eller annet vis hadde hun klart å komme seg inn i garde-roben, like etter at Helen hadde bedt Rosie om å gå forå se hvor fullt det var i konsertsalen.

Først ville Helen rope etter hjelp, men den gamlehadde noe nærmest hypnotisk ved seg som gjorde detumulig å rope. Det den fremmede kvinnen hadde fortalthenne i løpet av det korte besøket, hadde vært så fryk-telig og rystende at det var som om noe i henne var blittknust. Rasende hadde Helen slengt det første og bestehun fikk tak i etter henne, men hun hadde bommet ogtruffet garderobespeilet i stedet.

Forskrekket hadde gamla tatt bena på nakken, menpåstanden hennes hang fortsatt igjen i rommet. Detkunne selvfølgelig være at hun løy, men noe fortalteHelen at det ikke var tilfellet. Alt passet sammen. Bildersom for lengst var glemt, minner om ord som var blittsagt, tanker, plutselig ga alt mening.

Helen så på fiolinen ved siden av seg. Før den frem-mede kvinnen dukket opp, hadde hun tenkt å øve en sistegang på en spesielt vanskelig passasje i konserten. Mendet hadde ikke blitt noe av.

Med skjelvende hender tok Helen fiolinen og snuddeden. Da fingrene hennes gled over rosen som var brentinn i treet på baksiden, dukket et ansikt opp i tankenehennes. Ansiktet til kvinnen som hadde gitt henne fioli-nen. Kunne det virkelig være …?

Da døren bak Helen gikk opp, ga fiolinen fra seg enunderlig, metallisk lyd. Strengen som røk, pisket mothuden hennes og etterlot en blodig strime. Forskrekketså Helen bloddråpene som piplet frem fra kuttet. Min-nene om den grusomme musikklærerinnen fikk raseriettil å koke i henne. Hun skulle til å springe opp og slengefiolinen fra seg i et hjørne, da Rosies vennlige ansiktdukket opp bak henne i speilet. «Det er fullt hus!» Smi-let bleknet med det samme. «Du store himmel!» For-skrekket slo kammerpiken hånden for munnen da hun

7

så blodet som rant ut mellom Helens fingre. «Er alt iorden?»

«Det er ingenting,» svarte Helen fattet. Hun kunneknapt kjenne smerten, for det indre raseriet var sterkereog overskygget alle fysiske følelser. «En av strengene røk,jeg var uforsiktig.»

Egentlig burde hun ha fått ordnet fiolinen med detsamme. Men hun klarte ikke å reise seg fra stolen. Huntvilte til og med på om hun noen gang ville kunne reiseseg igjen.

«Skal jeg hente noe til deg, miss Carter?» spurte kam-merpiken rådvill, men Helen ristet på hodet.

«Nei, det går bra, Rosie, jeg trenger ingenting.» Tonenvar heftigere enn hun egentlig hadde ment.

«Men du skal snart spille, madam. Fiolinen …»Helen nikket fraværende. Ja, konserten. Besøket hadde

endret noe i henne, og hadde også tatt fra henne troenpå at hun kunne gjennomføre denne konserten. Kanskjeville det bety slutten på karrieren hennes, men i detteøyeblikk ville Helen bare komme seg bort og kvitte segmed den forbannede fiolinen, som hadde skadet henne påsamme måte som musikklærerinnen en gang hadde gjortdet. Instrumentet hun hadde fått av en avdød person.

Med fiolinen i hånden reiste Helen seg og gikk medhevet hode til døren, åpnet den og forsvant ut av garde-roben. Hun ignorerte både ropene fra kammerpiken ogden ødelagte strengen, som svingte mot leggen hennes.Fra konsertsalen kunne hun høre lyden av musikere somholdt på å stemme instrumentene sine. Helt forgjeves,for konserten ville aldri finne sted. Den forventningsfullemumlingen fra tilskuerne var også fånyttes.

Målrettet fant hun veien til bakdøren. Hun overså sce-nearbeidernes forundrede blikk. Jeg hører ikke til her.Jeg vil ikke dette. Jeg vil bare ha ro, jeg vil ha … klarhet.

Fiolinen i hånden hennes ga fra seg en ulyd da Helenåpnet døren, nesten som om den ville advare henne.

8

Kald, fuktig luft strømmet mot henne. På denne årstidenvar London spesielt ufyselig om kvelden, men det bryddehun seg ikke om. Kuttet i hånden banket, fiolinen føltesplutselig blytung. Den døde kvinnens øyne jaget Helenog drev henne ut på gaten foran London Hall.

Det var først da hun hørte den gjennomtrengendetutingen like ved at hun stivnet til, og hun løftet armenei været da hun så de skarpe lysene som kom susende mothenne.

KAPITTEL 1

Berlin, januar 2011

Da viserne på den store gulvklokken nærmet seg fem,var Lilly Kaiser sikker på at det ikke ville komme flerekunder til butikken den dagen. Skjult bak oppslåtte jak-kekrager og under luer trukket langt ned i ansikteneskyndte folk seg forbi butikkvinduet, uten å kaste så myesom et blikk på vindusutstillingen.

De første ukene av det nye året var det ingen sominteresserte seg for antikviteter lenger. Lommebøkene ogkontoene var tomme, folk hadde ikke behov for å finnespesielle ting til slekt og venner. Det ville endre seg nårdet ble vår og sommer og de første turistene begynte åstrømme til fra hele verden. Inntil da måtte hun finne enmåte å klare seg gjennom dødperioden på.

Med et sukk satte Lilly seg på en liten Ludvig XV-taburett og så ut gjennom butikkvinduet mot himmelen,som i flere dager uopphørlig hadde sluppet snø ned overbyen. I det samme så hun sitt eget speilbilde i den blank-polerte sideveggen på et lite skap som tilhørte den lillehærskaren av uselgelige støvsamlere.

De fine, nesten ungpikeaktige trekkene virket bleke ogutmattede, bare det røde håret og øynene lyste. Juleferienhadde ikke gitt henne nye krefter. Besøket hos foreldrenehadde igjen endt med at de hadde mast om at hun måttefinne seg en ny mann.

Selv om hun var glad i foreldrene sine, hadde det blittfor mye for Lilly. Da hun kjørte tilbake til Berlin, for åtilbringe nyttårsaften alene i leiligheten sin og deretter gi

10

seg i kast med vareopptellingen i butikken, hadde hunvært ute av seg.

Vareopptellingen var hun ferdig med, så nå måtte hunbare vente på kunder. Lilly kunne ikke fordra å sitte deruvirksom. Men hva kunne hun ellers gjøre?

Kanskje jeg rett og slett burde stenge butikken og taåtte uker ferie, tenkte hun. Når jeg er tilbake, er snøenborte og butikken full av kunder igjen.

Lyden av dørklokken, som opprinnelig stammet fra enlandsens villa og som alltid vekket bilder av geskjeftigetjenere i henne, rev henne ut av tankene.

Snøkrystaller glitret på frakken til den gamle mannensom sto i døren og så ut til å lure på om han kunnekomme inn, før varmen i rommet sakte forvandlet demtil vanndråper. Det værbitte ansiktet kunne ha tilhørt ensjømann i en reklamefilm. Under armen bar han en gam-mel og ganske slitt fiolinkasse. Hadde han tenkt å prøveå selge den til henne?

Lilly reiste seg, strøk raskt over den mørkeblå strikke-jakken og gikk mannen i møte. «God dag. Hva kan jeghjelpe deg med?»

Mannen mønstret henne et øyeblikk, så smilte hanforsiktig. «Jeg regner med at det er du som er innehaverav denne butikken?»

«Ja, det stemmer,» svarte Lilly med et smil, mens hunprøvde å danne seg et inntrykk av mannen. Var han enaldrende musiker på vei hjem fra konsert? En fiolinlæ-rer som hadde noen middels begavede elever å stri med?«Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Igjen mønstret mannen henne, som om han lette etternoe i ansiktet hennes. Så tok han frem fiolinkassen hanhadde hatt under armen.

«Jeg har noe til deg. Kan jeg få lov til å vise detfrem?»

Egentlig hadde Lilly tenkt at hun ikke skulle kjøpe noemer denne måneden, men det var så sjelden noen tilbød

11

henne et musikkinstrument at hun ikke kunne motståfristelsen.

«Kom bort hit, så kan du vise meg det.»Hun viste mannen bort til et enkelt bord ved siden av

disken. Her pleide hun å la kunder få vise frem varenenår de kom inn for å tilby henne ting.

Stort sett var det ikke noe særlig brukbart å hente.Folk trodde som regel at det de fant på sine egne loftog blant etterlatenskapene etter avdøde slektninger varmer verdifullt enn det virkelig var. Hvor ofte hadde hunikke måttet høre på bebreidelsene deres når hun for-talte dem at de gamle porselensfigurene deres bare varnips.

Men da den gamle mannen åpnet lokket på fiolinkas-sen, ante Lilly at hun hadde noe spesielt i vente. På detslitte og møllspiste fôret, som en gang måtte ha værtmørkerødt, lå en fiolin. En gammel fiolin. Lilly var ingenekspert, men hun anslo at instrumentet måtte være minsthundre år gammelt, om ikke mer.

«Bare ta den ut,» sa den gamle mannen og studertehenne oppmerksomt.

Lilly nølte litt, men gjorde som han sa. Hun hadde storrespekt for musikkinstrumenter, selv om hun ikke spilteselv. Da hun la hånden på fiolinhalsen tenkte hun på ven-ninnen Ellen, som hadde det å restaurere gamle skattersom dette både som jobb og som lidenskap. Hun kunneha anslått instrumentets verdi bare med et blikk.

Da Lilly så på fiolinens særegne lakk og sneglehodetmed den uvanlige fasongen, oppdaget hun også en figurpå baksiden. Rosen virket grov og stilisert, nesten somom den var tegnet av et barn. Men det var helt tydelig enrose.

Hvilken fiolinmaker pyntet instrumentene sine medsånne figurer? Lilly noterte seg mentalt at hun skulleringe Ellen allerede samme kveld. Hun ville helt sikkertikke ha råd til å kjøpe denne fiolinen, men hun hadde

12

likevel lyst til å fortelle venninnen om figuren, og kan-skje mannen ville la henne få ta et bilde av den …

«Jeg er redd jeg ikke har nok penger til å kjøpe denneav deg,» sa hun og la fiolinen forsiktig tilbake i kassen.«Den er sikkert verdt en formue.»

«Det er den faktisk,» svarte den gamle mannen tan-kefullt. «Men jeg synes jeg kan høre på stemmen din atdu skulle ønske det ikke var tilfellet. Så du liker fiolinen,altså?»

«Ja, den … den er så spesiell.»«Vel, hva ville du si om jeg fortalte deg at jeg ikke har

tenkt å selge den?»Lilly så forundret på ham. «Hvorfor er du her da?»Mannen smilte for seg selv. «Den er din,» sa han.«Unnskyld?» Lilly så forvirret på ham. Han kunne da

ikke mene at … «Vil du gi meg fiolinen?» spurte hun ogsatte ord på den absurde tanken.

«Nei, ikke akkurat. En kan nemlig bare gi bort detsom er ens eget. Denne fiolinen er din. I hvert fall ifølgefolkeregisteret. Med mindre du ikke heter Lilly Kai-ser.»

«Selvfølgelig gjør jeg det, men …»«Da er dette din fiolin. Og det ligger noe annet her

også.»Det vennlige smilet hans fikk ikke bukt med Lillys for-

virring. Fornuften fortalte henne at hele greia måtte væreet knep, eller at det måtte bero på en forveksling. Hvil-ken grunn kunne mannen ellers ha for å gi henne en fio-lin? Hun hadde aldri sett ham før i hele sitt liv.

«Ta en titt under foret,» fortsatte han. «Kanskje detdu finner der, sier deg noe.»

Først nølte hun, så trakk Lilly med skjelvende henderfrem et sammenfoldet papirark som var dekket av fukt-flekker, og brettet det ut.

«Et noteark?» mumlet hun overrasket.Stykket som var nedtegnet på arket, hadde tittelen

13

Moonshine Garden – «Måneskinnshagen». Notene vir-ket hastige, som om de var blitt skrevet ned i full fart.Komponistens navn manglet.

«Hvor har du fått tak i fiolinen?» spurte Lilly forvir-ret. «Og hvordan visste du …»

Lyden av dørklokken avbrøt henne. Mannen skyndteseg av sted med lange skritt, som en tyv på flukt fra poli-tiet.

Først sto Lilly der som fastfrosset. Så løp hun til døren,rev den opp og stormet ut, fulgt av den intense ringingenfra dørklokken. Men den gamle mannen, som hun ikkevisste navnet på, var allerede borte. I stedet bet kuldenhenne i kinnene og på hendene, trengte tvers igjennomklærne og fikk henne til slutt til å snu og gå inn i butik-ken igjen.

Der lå fiolinen fremdeles i kassen sin, og først nåoppdaget Lilly at hun fortsatt hadde notearket i hån-den.

Hva skulle hun gjøre? Hun kikket ut igjen, men dengamle mannen var og ble borte.

Det gikk et gys gjennom henne da hun vendte blik-ket mot fiolinen med den usedvanlige fargen, betraktetde spente, sølvfargede strengene på den slanke halsen ogstoppet opp ved den fint formede sneglen. For et nyde-lig instrument! Hun kunne ennå ikke tro at det virke-lig skulle være hennes. Og hva med notearket? Hvorforhadde han tatt seg spesielt bry med å vise henne det?

Et smell fikk henne til å fare sammen. Hun snudde segforskrekket og rakk akkurat å få et glimt av en flokkbarn som løp forbi butikken med skrik og skrål. VedA-en i butikknavnet «Kaiser Antikviteter» satt en snø-ball klistret mot ruten.

Lilly pustet ut og så på fiolinen igjen. Jeg burde viseden til Ellen. Hun vet kanskje hvem som kan ha byggetden, og med litt flaks kan hun finne ut hvem som harkomponert dette stykket.

14

Da hun var helt sikker på at det ikke ville dukke oppflere kunder, og heller ikke flere gamle menn med gåte-fulle musikkinstrumenter, gikk hun til døren, snuddeskiltet så det viste «Stengt» og hentet kåpen sin.

KAPITTEL 2

Med fiolinkassen under armen gikk Lilly opp trappenetil leiligheten sin i Berliner Strasse. Huset var gammelt oglå ved siden av et forhenværende teater, som hadde ståtttomt i flere år og som ennå ventet på en ny eier eller leie-taker.

Trinnene knirket under føttene hennes, og som vanligble hun omgitt av den spesielle lukten i huset. I trappe-oppgangen var det utallige lukter, hver etasje hadde sinegen. Nede luktet det katt, i midten rødkål, helt øverstville det lukte innestengt og av fuktig klesvask, og detselv om ingen av beboerne hengte opp klesvasken i gan-gen. Fra tid til annen flyttet luktskillene på seg, men såble de forsterket igjen når noen laget søndagsmiddag,slapp ut katten eller gjorde noe annet som forårsaket densæregne lukten i etasjen.

Det var Lillys etasje som luktet fuktig klesvask, og hunmåtte opp fire trapper før hun kunne stengte lukten utebak døren til leiligheten sin.

Sakte fikk hun tilbake følelsen i kinnene, som var blittbedøvet av kulden. Hendene var også helt frosne, tiltross for hanskene. Lilly kunne nesten ikke vente med ålage seg en kopp kaffe og ringe til Ellen.

Halvveis oppe møtte hun Sunny Berger, den tjueårigestudenten med alle tatoveringene, som av og til hjalphenne i butikken og som hadde et godt blikk for antik-viteter. Enkelte av kundene så riktignok litt forundret påhenne, men Sunny var sjarmerende og fikk de fleste til ålike seg.

16

Lilly hadde i hvert fall latt seg overbevise med detsamme. Mindre enn én uke etter at Sunny hadde flyttetinn, var de blitt venner.

«Hei Sunny, hvordan går det?» spurte Lilly, og igjenkom hun på ideen om å unne seg en liten ferie. Var detnoen hun kunne be om å passe butikken for seg, så vardet Sunny.

«Bra, og med deg?» svarte den unge jenta og brettetmuntert opp ermet på genseren sin. «Se her, dette er densiste.»

Tatoveringen viste en pin-up-jente som satt på en svartbiljardkule med et åttetall på. Lilly visste at hun aldriville ha fått seg til å utsmykke sin egen kropp med bilder.Men akkurat nå måtte hun bare beundre det fine arbei-det og motivet.

«Det er nydelig gjort. Hvor har du fått laget den?»«I en sjappe i Torstrasse,» svarte Sunny, mens et nes-

ten forelsket smil lyste opp ansiktet hennes. «Jeg tror jegskal tilbake dit. Han som tatoverte meg, var skikkeliggrei.»

«Noe å samle på?» spurte Lilly, for i motsetning tiltatoveringene var Sunnys forhold alt annet enn langva-rige.

«Til neste tatovering i hvert fall. Men utover det …»Hun løftet høyre hånd og pekte med den venstre på ring-fingeren, der ordet Love sto tatovert med fine bokstaver.

«Åh, allerede gift,» slo Lilly fast, og Sunny nikket.«Ja, dessverre. Men det hadde jo vært noe å få en tato-

vør på kroken. Da kunne jeg ha fått tatoveringene gra-tis.»

«Innen et år hadde du ikke hatt mer plass igjen påkroppen.»

«Det er sant. Det hadde jo vært kjedelig. Men likevel,Dennis er kjempegrei …»

«Du kan jo bli venner med ham, så gir han deg kan-skje en liten rabatt.»

17

«Vi får se. Hva med deg, trenger du hjelp i butikken inærmeste fremtid?» spurte Sunny da hun hadde brettetned ermet igjen.

Lilly smilte innvendig. Sunny spurte alltid om detsamme når hun hadde fått seg en ny tatovering. Kropps-utsmykningen spiste stadig vekk hull i budsjettet hennes,men det hindret henne ikke i å unne seg en ny tatoveringrett som det var.

Lilly skulle akkurat til å si nei, men kom til å tenkepå det med ferien og flukten fra det regntunge Ber-lin.

«Det kan godt hende,» svarte hun derfor, for om hunikke hadde Sunny i bakhånd, ville hun kanskje ikke hanoen som kunne trå til i et knipetak. «Kanskje om en ukeeller to. Har du mulighet da?»

«Selvfølgelig!» svarte den unge jenta. «Jeg skal holdeav tid, du må bare si hvor lenge du trenger meg. Jeg harjo snart ferie.»

Tre måneder fri. Lilly tenkte tilbake på studietiden.Selv om hun også alltid hadde vært på jakt etter en jobbsom kunne gi henne penger i kassen, akkurat som Sunny,hadde feriene alltid vært den beste delen av studenttilvæ-relsen.

«Jeg vil ikke ødelegge ferien din, men kanskje du kanta sikte på tre eller fire uker.»

«Har du tenkt deg bort?»«Kanskje.» Et smil gled over Lillys ansikt, så strøk

hun hånden fraværende over fiolinkassen hun bar underarmen.

«For å lære å spille fiolin?»«Nei, den fikk jeg i dag, og …» Om venninnen var

interessert, hadde Lilly tenkt å ta den med seg til Eng-land. Men det ville hun ikke fortelle Sunny. Ikke ennå.«Vi får se.»

«Greit, bare gi beskjed om når du trenger meg. Jegslipper alt jeg har i hendene for butikken din.»

18

«Takk, da hører du fra meg i løpet av de nærmestedagene.»

«Flott!» Dermed smatt Sunny forbi henne og forsvanti katteetasjen. Lilly fortsatte oppover, til hun var omgittav lukten av klesvask.

«God dag, fru Kaiser!» ropte Martin Gepard, somholdt på å låse døren til leiligheten sin. Han hadde flyttetinn en måned etter Lilly og jobbet på et supermarked likei nærheten. Selv om de var omtrent jevngamle og beggevisste at den andre ikke hadde kjæreste, hadde det aldrivært noen tettere kontakt mellom dem.

Lilly hilste bare og forsvant inn i leiligheten sin, derganglukten ikke nådde henne. Innenfor de fire veggenehennes luktet det vanilje, rent tøy, tre og bøker.

Hun hadde aldri latt seg friste til å stille ut antikviteterfra butikken sin her. Tidligere, i det forrige livet hennes,hadde de hatt mange antikke møbler, men etter mannensdød foretrakk hun en mer moderne stil på hjemmefron-ten. Møblene var nye, ingenting spesielt verdifullt, dekom fra den allestedsnærværende, svenske møbelkjeden.Det eneste hun hadde tatt med seg fra den forrige leilig-heten, var et maleri av en kvinne som sto ved et vindu også utover en litt utydelig hage.

Særlig i den første tiden av det nye livet sitt hadde Lillykjent seg igjen i henne. Som hun selv hadde også kvinnenrødt hår og virket litt rådløs. Det var umulig å se hva sombefant seg i den utydelige hagen, og kvinnen så ikke utpå den med glede. I stedet så hun ut til å lure på hva hunskulle gjøre, om det kanskje var verdt å dra bort og for-late hagen.

Lilly lurte ofte på det samme. Butikken kunne hun for-late for noen dager eller uker, for hun hadde jo Sunny,men hun kunne ikke forestille seg å forlate Berlin. Hvorskulle hun dra? Hun hadde aldri hatt mange venner, ogde hadde dessuten blitt færre etter mannens død. Egent-lig hadde hun bare Ellen igjen. Men Lilly var ikke lei for

19

det, tvert imot, for det var bare om Ellen hun kunne si athun alltid stilte opp.

Lilly bar fiolinkassen bort til skrivebordet og la denforsiktig fra seg. I lyset fra skrivebordslampen fikk detgamle skinnet og de anløpte beslagene et hemmelighets-fullt skjær.

«Hva synes du?» spurte hun portrettet av mannensom smilte mot henne fra en enkel ramme. «Skal jegkaste meg ut i et nytt eventyr?»

Mannen hennes hadde alltid ment at hun burde gripealle sjanser som bød seg. Og nå så han også ut til å smileoppmuntrende til henne. Lilly kunne nesten ikke tro atdet allerede var tre år siden han døde. Det hendte fort-satt at hun tok seg i å vente på at han skulle komme inn ibutikken, at han stakk innom med varm kaffe eller is, altetter hvilken årstid det var, og beundret nyanskaffelsene.

Peter hadde ikke hatt særlig peiling på antikviteter,men han hadde hatt treffsikker smak. Han ville helt sik-kert ha likt fiolinen.

Hun strøk kjærlig over portrettet, men da hun kjentetårene presse på, snudde hun seg mot telefonen.

Samtalen med Ellen ville få henne på andre tanker. Dahun tastet nummeret, så hun for seg en livsglad, lyshåretkvinne i slutten av trettiårene med strålende, blå øyne,kort nese og en litt for energisk hake. Selv om de varomtrent jevngamle, hadde Ellen alltid virket mer modenog mindre barnlig enn Lilly. Sånn var det ennå. Ellen, densterke, selvbevisste, sammenlignet med Lilly, den barn-lige, tvilende. Sannsynligvis var det nettopp denne mot-setningen som gjorde vennskapet deres så sterkt.

«Hei Ellen, det er Lilly,» sa hun da en litt hes kvinne-stemme svarte i den andre enden.

«Lilly, for en overraskelse!» utbrøt venninnen. «Det erså lenge siden vi snakket sammen sist!»

«Altfor lenge,» svarte Lilly og tenkte seg om. Dethadde gått nesten tre måneder siden sist de snakket sam-

20

men på telefon. De sendte hverandre selvfølgelig e-pos-ter med jevne mellomrom, men det var bare en fattigsligerstatning for de lange, dype samtalene de en gang haddehatt.

«Helt enig!» Ellen lo den typiske, klukkende latterensin. «Hva skyldes denne gledelige overraskelsen?» spurtehun.

Etter bakgrunnslydene å dømme var Ellen tydeligvisopptatt på kjøkkenet for øyeblikket. I London var detlitt før syv på kvelden, tiden for å lage middag. De haddeikke noen kokk, selv om Ellen hadde hatt råd til det.I stedet insisterte hun på å lage middagen selv, i hvert fallnår hun var hjemme.

«Jeg opplevde noe helt spesielt i butikken i dag,»svarte Lilly og måtte anstrenge seg for ikke å plapre i veiom fiolinen med det samme. Men hun visste at Ellen liktehemmeligheter, og at hun ville bli skuffet om Lilly baregjenfortalte de tørre kjensgjerningene. Dessuten synteshun jo selv at hele greia var så utrolig at hun nestenbegynte å tvile på at det faktisk hadde skjedd.

Derfor fortalte hun i minste detalj om den gamle man-nen som hadde dukket opp, hva han hadde sagt og omgaven, og brydde seg ikke om at det var dyrt å ringe tilutlandet.

«Ga han deg en fiolin?» spurte Ellen vantro.«Ja, han gjorde faktisk det. Det rare er at han mente

at fiolinen var bestemt for meg. Og det til tross for at jegikke fant noe tegn på det noe sted. I fôret lå det bare etnoteark med tittelen Moonshine Garden.»

«Måneskinnshagen, så vakkert,» sa Ellen. «Og du harikke adressen til mannen som ga deg den?»

«Nei, han presenterte seg ikke engang med navn. Oghan forsvant før jeg rakk å reagere.»

Ellen ga fra seg en misbilligende lyd. «Det burde væreen lærepenge. Neste gang får du heller spørre. Det kanjo være at han har gitt deg tyvegods.»

21

Den tanken hadde ikke streifet Lilly. Det var en av defaste reglene hennes å aldri spørre etter kundenes navn,med mindre de trengte en detaljert kvittering for sal-get.

Det gikk en gysning gjennom henne, og hun ga seg selven taus irettesettelse for naiviteten sin. «Tror du virke-lig at den kan være stjålet?» Hun kastet et mistenksomtblikk bort på fiolinkassen.

«Tja, det kan jo ikke utelukkes,» svarte Ellen. «Detsom taler imot, er at du fikk fiolinen i gave og at hanmente at den var din. Som tyv ville jeg snarere ha prøvdå få mest mulig penger for den. Og om jeg ikke haddefått det, ville jeg ha slengt den ut gjennom vinduet påbilen.»

«Det ville du aldri i verden ha gjort!» protesterte Lilly,som nå følte seg litt roligere igjen. Nei, fiolinen var ikkestjålet. Det var helt klart noe usedvanlig ved den, menden var ikke tyvegods.

«Greit, jeg ville sannsynligvis ikke kaste et musikkin-strument ut av bilvinduet, men så er jeg jo ikke noen tyvheller. Men altså, hvordan ser denne skatten ut?»

Lilly beskrev fiolinen så godt hun kunne, den snirk-lete sneglen, lengden på halsen, f-hullenes plassering. Ogogså størrelsen og fargen. Hun ventet helt til slutt med åsi noe om rosen på baksiden. Da hun fortalte at det så utsom om den var blitt brent inn i treet med et svijern elleren loddebolt, snappet Ellen etter pusten. Det skramlet ibakgrunnen, sannsynligvis var det noe som holdt på åkoke over.

«Beklager,» unnskyldte hun seg. Røret klapret motkjøkkenbenken og Lilly hørte et saftig kraftuttrykk,lyden av skritt og andre ting.

Etter et minutt ble røret tatt opp igjen og hun hørteEllens stemme.

«Unnskyld, gryten holdt på å koke over.»Lilly smilte. Ellen var ikke noe særlig til husmor, hen-

22

nes begavelser gjorde seg gjeldende på helt andre områ-der. Men det hindret henne ikke i stadig å prøve seg påkjøkkenet.

«Og? Hva tror du om rosen?»«Først og fremst er jeg sjokkert,» sa Ellen, og etter

lyden av stolen som ble trukket over gulvet å dømme,hørtes det ut som om hun satte seg ned. «Er tegnet brentinn i lakken? Hva slags amatør er det som gjør noesånt?»

«Slapp av,» svarte Lilly og kastet et blikk bort på fio-linkassen. «Brennemerket er under lakken. Nesten somom fiolinmakeren ville utsmykke trestykket før han lak-kerte det. Nærmest som en signatur.»

«Det ville i så fall være veldig uvanlig. Fiolinmakeresetter ikke signaturen sin på utsiden av instrumentene.Det er det i våre dager bare noen skrullete musikere somgjør, fordi de tror at evnene deres gjør dem til guder.»

«Av en eller annen grunn virker det som om fiolinma-keren ville gjøre noe spesielt ut av denne fiolinen. Finnesdet virkelig ingen andre fioliner med mønstre?»

«Jo, selvfølgelig finnes det utsmykkede fioliner. Mende stammer ikke fra de store mesterne. Jeg skulle gjerneha sett Guarneris og Stradivaris reaksjoner om noenhadde bestilt en pyntet fiolin av dem.»

«Om de hadde fått godt betalt, ville de vel sikkert hagjort det.»

«Nei, der tar du feil, kjære deg. Selvfølgelig laget deinstrumenter på bestilling, men ikke sånne som kunnesette prestisjen deres i fare. Om noen ville ha en fiolinpyntet med roser til datteren sin, uansett hvilken effektdekorasjonen måtte ha på klangen, så kunne han regnemed at mesteren ville avslå bestillingen og sende ham tilen mindre flink kollega. Fra verkstedet til Stradivari ogco. kom det bare instrumenter som kunne kaste glansover mesteren.»

«Da kan jeg altså gå ut fra at jeg har fått en helt ver-

23

diløs fiolin.» Lilly kunne ikke si at hun var skuffet. Detå gi bort en verdifull fiolin ville ha vært enda sprøere.

«Først må jeg ta en titt på vidunderet. Hva om dukommer over en tur så jeg kan ta det i øyensyn? Og note-arket også, selvfølgelig.»

«Mener du det? Du har det helt sikkert travelt.»«Snakk om!» sukket Ellen. Så la hun til: «Men du må

komme uansett! Jeg har kjempelyst til å se fiolinen ognotearket og til å slepe deg med rundt i London. Det erså lenge siden vi har sett hverandre, og for å være ærligså har jeg lett etter et påskudd for å lokke deg hit flereganger de siste ukene.»

«Så da var det du som sendte den gamle skruen medfiolinen til meg, altså?»

«Nei, jeg sverger, det er ikke jeg som står bak det der.Men det er en god idé til neste gang. Altså, når kan dukomme?»

«Men lager jeg ikke for mye arbeid for deg? Jeg vilikke at alt dette skal …»

«Tull og tøys!» avbrøt Ellen henne. «Det blir ikke formye arbeid, og jeg lover at det ikke skal utvikle seg tilstress. Jeg trenger virkelig litt avveksling, dessuten harjeg kjempelyst til å treffe deg. Jeg savner deg sånn, Lilly!Og Dean, Jessi og Norma kommer til å bli så glade for åse deg igjen. Du vet jo hvor godt jentene liker deg.»

«Det vet jeg. Og jeg gleder meg til å se dere, alle sam-men.»

«Så da kommer du, altså?»Lilly jublet innvendig. «Ja, det gjør jeg. Jeg må bare

finne en vikar til butikken. Og du må fortelle meg nårdet passer, så du ikke må fly av gårde til New Yorkigjen.»

«Ikke vær redd, det passer. Jeg regner med at det skju-ler seg en spennende historie bak fiolinen din. Eller kan-skje til og med en gåte som vi kan utforske sammen.Husker du skattejakten vår på loftet i huset deres?»

24

Lilly smilte for seg selv. «Ja, det husker jeg. Bare at vialdri fant noe ordentlig gåtefullt.»

«Men til gjengjeld en haug med gammelt skrot. Sann-synligvis var det der interessen din for antikviteter blevekket.»

Ja, det var absolutt mulig. Lilly hadde alltid vært inter-essert i gamle ting. Loftet hjemme hos foreldrene haddevært som en stor lekeplass, der hun hadde tilbrakt myetid sammen med Ellen. Gamle kister og møbler over-alt. Ting som hadde overlevd krigen, som var blitt umo-derne eller som bare rett og slett var blitt glemt. Ellenhadde likt å gjemme seg bak kistene og skremme henne.Lilly derimot kunne tilbringe mange timer med å se påen gammel, utskåret kiste dekket av bilder hun som barnikke hadde skjønt betydningen av. Men nå visste hun atbildene skulle forestille en dødsdans.

«Og din interesse for gamle instrumenter kanskjeogså,» svarte Lilly og skjøv minnene til side.

Ellen lo. «Selvfølgelig! Husker du det gamle trekkspil-let?»

«Gjett om! Du klimpret i vei på det til den store gull-medaljen.»

«Ja, og siden har jeg vært fascinert av gamle instru-menter. Jo eldre, jo bedre.»

Det ble stille et øyeblikk, som om de begge måtte risteav seg gamle minner før de vendte tilbake til nåtiden.

«Greit, da kan jeg altså regne med deg,» sa Ellen tilslutt, og Lilly kunne nesten høre henne kaste et skråttblikk bort på grytene. Det hadde allerede gått en halv-time, og Dean kom sikkert snart hjem fra jobb. Dessutenville Lillys telefonselskap gni seg i hendene over samta-lekostnaden …

«Det kan du. Jeg skal bare finne ut hvordan jeg ord-ner det med butikken, så melder jeg fra.»

«Flott! Ha det bra så lenge, da. Og ikke glem å sendemeg en e-post i morgen.»

25

«Avtale. Hils Dean og jentene fra meg.»«Det skal jeg gjøre. Vi snakkes!»Så la hun på.Lilly ble sittende urørlig i noen minutter. Samtalen

hadde åpnet et vindu i sjelen hennes. Hun og Ellen haddevært venninner helt siden barndommen, nei, egentlignesten som søstre, og det hadde omgivelsene ofte mis-unt dem. De hadde holdt sammen i tykt og tynt, og omde likevel begynte å krangle en gang iblant, tok det ikkelang tid før de var venner igjen. Da Ellen under en ferie iEngland hadde truffet en ung engelskmann, var Lilly denførste som fikk høre at hun hadde falt pladask for ham.Noen år senere sto hun som forlover ved siden av Elleni en liten kirke i London, og hadde snart snufset høyereenn bruden selv.

Disse brokkene av minner klarte alltid å trylle noensolstråler inn i Lillys hjerte. Ikke sol fra skyfri himmel,men noen lysflekker som trengte gjennom skydekket for-årsaket av Peters død.

Til slutt reiste hun seg, gikk bort til skrivebordet ogåpnet fiolinkassen. Lyset falt mykt over lakken. Hvilkenrolle spilte det om den var noe verdt eller ikke? Lilly villebare finne ut hvorfor den gamle mannen hadde vært såoverbevist om at fiolinen tilhørte henne, og hvorfor hanhadde vært så rask med å forsvinne igjen.

Forsiktig trakk hun frem notearket og så på det.Måneskinnshagen, det lød så utrolig romantisk! Trohvilken hage det var komponisten hadde fanget på papi-ret? Og hvem var han? Kunne notearket være nøkkelentil fiolinens opprinnelse? Og hva hadde det med henne ågjøre? Så mange spørsmål …

Hun hadde bestemt seg.