Chrisoffer Saken Anonymisert

AGDER LAGMANRETT

Avsagt: 04.03.2013

Saksnr.: 12-092858AST-ALAG

Dommere: Lagmann Reidun Wallevik Lagdommer Jan Morten Olsen Lagdommer Øistein Langbakk

Meddommere: Lagersjef Trond Viggo Mora Helsesekretær Rikke Cecilie Espevalen Lektor Aud-Mari

Langegard Arbeidssøkende Harald Rygh

Tiltalt Tiltalte Advokat Thomas Randby Påtalemyndighet Vestfold og Telemark

statsadvokatembeter Politiinspektør Kjetil Baustad Egelie

- 2 - Feil! Ukjent dokumentegenskapsnavn.

Etter vedtak av Riksadvokaten vart tiltalte, fødd xx.xx 1974, den 23. juni 2011 av Vestfold og Telemark

statsadvokatembete sett under tiltale ved Tønsberg tingrett for brot på:

"Straffeloven § 228 første og annet ledd jf § 232 For under særdeles skjerpende omstendigheter å ha

medvirket til å øve vold mot en annen person og legemsfornærmelsen har hatt døden til følge. Ved

avgjørelsen av om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter skal det særlig legges vekt på at

overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person og at den er skjedd uprovosert.

Grunnlag: Høsten 2004 og frem til onsdag 2. februar 2005 ble Christoffer Gjerstad Kihle, født 18.

september 1996, flere ganger utsatt for vold av tiltaltes ektemann, stefar, på bopel i Industriveien 9 i

Kodal. Gutten ble innlagt på sykehus i tidsrommet 17. til 19. januar 2005, bl.a. med skader i ansiktet.

Med utgangspunkt i nye skader på barnet 1. februar s.å. ble det samme dag avholdt en

bekymringssamtale med guttens mor, tiltalte, ved Kodal barneskole i regi av rektor. På bakgrunn av

observerte skader over tid, nevnte sykehusinnleggelse og bekymringssamtalen, forstod tiltalte senest 1.

februar 2005 at Christoffer ble utsatt for vold av stefar. Hun foretok seg intet for å forhindre videre

volsdutøvelse mot sønnen, f.eks. ved å føre tilsyn med barnet eller varsle barnevernet, eventuelt

politiet. Gjennom sin passivitet medvirket tiltalte til stefars voldshandlinger mot Christoffer Gjerstad

Kihle om ettermiddagen/kvelden tirsdag 1. februar 2005 og/eller det påfølgende døgn, hvor gutten

gjennom slag og/eller støt mot hardt underlag bl.a. fikk et 17 cm langt skallebrudd og

hjerneoppsvulming med knusingsskader i høyre tinningslapp. Christoffer Gjerstad Kihle døde om

kvelden 2. februar s.å. av de påførte hodeskadene."

Tønsberg tingrett sa den 23. april 2012 dom med slik domsslutning:

"1. Tiltalte, født xx.xx.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven § 228 første og annet ledd, jf §

232, til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder, hvorav 120 - etthundreogtjue - dager gjøres ubetinget

og resten gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år med hjemmel i straffeloven § 52 følgende.

2. Tiltalte dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til biologiske far

med kr 250.000,- - kronertohundreogfemtitusen -.

3. Tiltalte dømmes in solidum med stefar slik idømt i Agder lagmannsretts dom av 30. april 2009 til innen

- to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til biologiske far med kr 75.000.- -

kronersyttifemtusen -.

4. Saksomkostninger idømmes ikke."

Tiltalte har anka dommen for så vidt gjeld saksbehandlinga, bevisvurderinga under skuldspørsmålet,

samt straffutmålinga og erstatningsspørsmålet. Anken over saksbehandlinga vart nekta fremja ved

lagmannsrettens vedtak av 10. juli 2012, medan skuldanken vart vist ankeforhandling.


Ankeforhandling vart halden i Tønsberg 4., 5., 6., 7., 8, 11., 12., 13., 14., 15. og 18. februar 2013.

Påtalemakta sette fram same tiltale for lagmannsretten som for tingretten.

Tiltalte møtte og forklarde seg. Ho sa seg ikkje skuldig etter tiltalen. I tillegg til den rettsoppnemnde

sakkunnige, dr. Jens A. Grøgaard, vart det høyrt i alt 39 vitne, der 5 var sakkunnige vitne.

Dokumentasjonen går fram av rettsboka.

Forsvarar motsette seg framlegging av dommane frå Tønsberg tingrett og Agder lagmannsrett der

stefar, stefar til avdøde, vart dømd for lekamsskading med døden til følgje. Lagmannsretten tok ikkje

kravet om bevisavskjering til følgje, grunngjevinga går fram av rettsboka.

Aktor har lagt ned følgjande påstand:

"1. Tiltalte, født xx.xx.1974 dømmes for overtredelse av – straffeloven § 228 første og annet ledd

annet straffalternativ jf § 232 til fengsel i 2 – to – år og 6 – seks – måneder, hvorav 120 dager gjøres

betinget."

Bistandsadvokaten har lagt ned følgjande påstand:

"Tiltalte dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til biologiske far fastsatt

etter rettens skjønn begrenset oppad til kroner 350.000.

Tiltalte dømmes in solidium med stefar slik idømt i Agder lagmannsretts dom av 30. april 2009 til innen 2

uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til biologiske far med kroner 75.000."

Bistandsadvokaten har grunngjeve erstatningskrava med dei påkjenningane sonen sin død har medført

for biologiske far.

Forsvararen har gjort gjeldande at tiltalte ikkje forstod at ektemannen utsette sonen for vald, og at det

derfor ikkje oppstod nokon handleplikt, subsidiært at tiltalte si unnlating av å føreta seg noko, ikkje

inneber noko straffbar medverking. Det er lagt ned påstand om at tiltalte vert frifunnen, subsidiært vert

sett på på mildaste måte.

Lagmannsretten vil innleiingsvis nemna at denne saka er spesiell på fleire måtar, først og fremst ved at

eit barn vert påført vald av nær pårørande i slik grad at det døyr. For det andre, som ein direkte

konsekvens av det første; saka har fått uvanleg omfattande mediaomtale. For det tredje, det har gått

svært lang tid frå skadepåføringa til retteføring, dette gjeld også for hovudgjerningsmannen, men i

særleg grad for tiltalte i vår sak.


Mediaomtalen har, som konsekvens av dei mange rundane i påtalesystemet og rettssystemet, halde

fram over svært langt tid.

Svært mange born vert diverre utsette for mishandling/vald av nære pårørande, men det er heldigvis

yttarst sjeldan at valden fører til døden. Det at det enda så frykteleg tragisk i denne saka, kan mogelegvis

stengja noko for tanken når det gjeld vurderinga av kva som var den faktiske situasjonen før den svært

grove valdsutøvinga fann stad. Lagmannsretten vil derfor allereie no få nemna at basert på den faktiske

situasjonen slik den framstod for tiltalte den 1. februar 2005, og med dei beviskrava som gjeld i

strafferetten, vert tiltalte ikkje å døma for medverking til dødsfølgja.

For å kunna danna seg eit bilete av situasjonen slik den framstod på dåverande tidspunkt, det vil seia i

tida før dei fatale hendingane 1. og 2. februar 2005, finn lagmannsretten det føremålstenleg å gje ei kort

samanfatning av det som har kome fram om Christoffer og familiesituasjonen hans gjennom rapportar,

referat frå møte etc. frå skule, SFO og helseapparatet.

Christoffer starta på skulen hausten 2002, og 21. oktober same året melde læraren frå til rektor om

bekymring med omsyn til m.a. " impulskontroll ", " lite selvkontroll ", " usikker på om han oppfatter

korrigering" "melder seg ut/fraværende selv v/øyenkontakt" "dårlig hørsel" "en til en

forklaring/beskjed" . Skulen følgde opp dette med undersøking av høyrsel, såkalla FBH-prøve, og

dåverande Pedagogisk-psykologisk teneste, PPT, vart førespurd om samarbeid, der grunnen vart gjeven

å vera " bekymring vedrørende motorikk, mangel på konsentrasjon, samspill med andre samt uro i

klasserommet."

Samarbeidet med PP-tenesta starta opp i februar 2003, og i brev av 20. februar 2003 vart det tilrådd

spesialundervisning med fem timar pedagog og fem timar assistent pr. veke. Tilrådinga var grunngjeven

med konsentrasjonsproblem og/eller evna til å halda på med ei oppgåve over lengre tid. Også

temperamentet hans, og låg frustrasjonsterskel, vart sett på som bekymringsfullt. Det er m.a. uttalt

følgjande:

"Det vil derfor være svært viktig at skolen greier å tilpasse undervisningen slik at Christoffer slipper å

komme i en situasjon hvor all oppmerksomhet fra lærerne blir negativ oppmerksomhet. Det er også

viktig at han får porsjonert ut lærestoffet i biter han vil greie å forholde seg til. Dette kan gjøre at han

slipper å oppleve skolegangen som et eneste langt og frustrerende nederlag."

Den 29. april 2003 vart det gjort vedtak om fem pedagogtimar og 7 assistenttimar pr. veke.

I skulen sin halvårsrapport av 15. desember 2003 går det fram følgjande: "Dagens situasjon . Christoffer

trenger struktur og forutsigbarhet. Han fungerer best når det er kjente


personer rundt ham. Vi ser at ting ofte skjærer seg når det må settes inn vikarer på ham. Hverdagen

synes å fungere litt bedre når han har sin egen dagsplan med bilder av seg selv. Dette gir ham klarere

oversikt over dagen. Dette har ingen innvirkning på hvordan han reagerer når han blir sint, men på hvor

ofte han blir sint. Når han blir sint har han ingen sperre på utagering. Han skader medelever og

ødelegger ting når han blir sint. Dette skjer flere ganger i uka. Vi må være i nærheten av ham hele tiden

for å skjerme. Christoffer er en gutt som er labil og uforutsigbar. Vi har mer bemanning på ham enn det

han har enkeltvedtak på. Vi bruker klassens delingstimer for å klare å takle ham i hverdagen. I realiteten

ser vi at Christoffer trenger en voksen hele tiden. Han kan klare å jobbe i klasserommet i korte økter 10-

15 minutter, men både i lek og arbeid må det være en voksen der som kan hjelpe ham å hente seg inn.

Medelever er også mer i lek med ham dersom det er en voksen kan gripe inn hvis noe skjer. Det skjer

ting veldig fort. Han er rask og sterk, og medelever klarer ikke å skjerme seg. Til tross for mye konflikter

og problemer er Christoffer en gutt som er lett å like. Han er i gode perioder blid og fornøyd, og det

virker som han trives på skolen."

Den 14. januar 2004 er det møte i ei ansvarsgruppe rundt Christoffer, der representantar frå skulen,

SFO, BUPA samt mor til Christoffer, dvs tiltalte i vår sak, var til stades. Frå referatet går det fram m.a.

følgjande:

"Vi informerte om hvordan vi opplever hverdagen på skole og sfo. Han er impulsiv, brå, ukonsentrert,

slenger og sparker ting rundt, må stoppes fysisk. Ting skjer fort, vi må være en voksen på ham hele

tiden. Ting skjer også på skoleveien, bussen. Mor ser på ulike løsninger sammen med Bupa." Av

epikrise av 11. mars 2004 frå Psykiatrien i Vestfold HF går det fram at Christoffer har fått diagnosen

ADHD, dvs. " Hyperkinetiske forstyrrelser F 90.0. Forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet."

I tillegg til åtferdsterapeutisk opplegg heime og på skulen, vart det i mai 2004 starta opp behandling

med Ritalintablettar, seinare også i form av Concerta, eit ritalinpreparat med lengre verknadstid.

I følgje tiltalte vart Christoffer noko rolegare etter oppstarten av behandlinga, men han vakna ofte opp

om nettene på grunn av uro. I samarbeid mellom tiltalte og dr. Sussmann på BUPA, vart det prøvd ut

både Melatonin og Imovane for å betra søvnproblema. Søvnvanskane var uttalte, og dr. Sussmann sa i si

forklaring for lagmannsretten at ho aldri hadde skrive ut så mykje sovemedisin til eit barn med ADHD

før. I journalnotat skrive av dr. Sussmann den 20. desember 2004 står følgjande:

"Planlagt medikamentoppfølging. Christoffer og mor møter ikke til timen i dag. Jeg får etterhvert tak i

henne i telefonen og hun forteller at Christoffer har blitt syk.


Når jeg spør om bruken av Imovane, så har heller ikke en forhøyet dose gitt noen effekt og de har

avsluttet medisineringen etter 5 dager. Status mht. søvn er dermed uendret/muligens litt spontan

forbedret. Virkningen av Ritalin opplever mor som betydelig dårligere i det siste. Skolen "ser fortsatt noe

på konsentrasjonen" som hun sier, hjemme er han veldig urolig igjen. Mor spør om de kan forhøye

dosen. Jeg går med på å gi 1 ½ tbl. til 1. dose, resten vil jeg helst ikke endre på nå. Det er tross alt

førjulstid med lite struktur, mye uro og dermed er det vanskelig å si om ikke dette må tas i betraktning

framfor en dårligere medisinvirkning. De innkalles til en ny time etter nyttår."

Timen det vart innkalla til, var 3. februar 2005, noko som vert kome attende til nedanfor.

Christoffer heldt fram med Ritalinpreparat fram til 20. januar 2005.

Lagmannsretten har elles eit inntrykk av at Christoffer sitt sinne og utagering var sterkare uttalt på

skulen og SFO enn heime, noko som samsvarar med det skulen har sagt, jf. ovanfor, at " han fungerer

best når det er kjente personer rundt ham ." Tiltalte har likevel ikkje lagt skjul på at Christoffer kunne

vera vanskeleg å handtera, ho har forklart at han ein gong kasta eit askebeger på henne, og at ho måtte

halda han fast til han roa seg når han fekk sinneanfall. I samtale med BUPA under utgreiinga av

Christoffer med tanke på ADHD, uttalte ho at Christoffer var sterk, og at ho hadde problem med å halda

han fast for å roa han.

Både besteforeldre, onkelen, biologisk far, representantar frå skule og SFO, arbeidskollegaer av mor,

samt husverten, skildrar Christoffer som ein aktiv, blid og glad gut, som var lett å verta glad i. Det kan

synast som han hadde god tillit både til andre omkring seg, og seg sjølv. Det heiter såleis i

halvårsrapporten frå skulen våren 2004: "Christoffer blir veldig stolt når han klarer ting, men har ikke

dårlig selvtillit. (Han mener selv han snart leser så bra at han kan slutte på skolen)" og seinare i same

rapport: " Han er en blid og fornøyd gutt med stor selvtillit på de fleste områder ."

Alle i næraste familie uttalar at Christoffer var veldig glad i å vera ute, og at han deltok i mange

utandørsaktivitetar så lenge han budde på garden til besteforeldra, fram til tiltalte, Christoffer og

stefaren flytta til sentrum av bygda 1. september 2004.

Alt i alt dannar det seg bilete av Christoffer som ein aktiv, blid og nøgd gut, men, noko som samsvarar

med ADHD-diagnosen; plaga av stor indre og ytre uro, låg frustrasjonsterskel og manglande

sinnekontroll. Dette inneber at Christoffer var eit barn med særskilte omsorgsbehov, dvs. kravde meir av

omsorgspersonane rundt seg enn andre born utan slike plager.

Tiltalte er fødd xx.xx 1974, og etter å ha budd nokre år saman med far til Christoffer, gifta dei to seg i

1997. Dei budde i ein sidebygning på garden til tiltalte sine foreldre fram til 1999 då dei skilde seg, og

biologiske far flytta ut. Tiltalte og Christoffer heldt fram med å bu på garden.


Tiltalte er av familie, kollegaer, tidlegare venninne, husvert, samt ein lærar på vidaregåande skule,

skildra som blid og pliktoppfyllande. Av tidlegare kollegaer er ho omtala som litt enkel og av den

tidlegare læraren som litt naiv. Ho arbeidde i mange år på Sparbutikken i heimbygda, og skjøtta alle

oppgåvene her. Sjefen hennar har forklart for lagmannsretten at tiltalte, til dømes då dei skulle byrja

med "Post i butikk", måtte ha litt meir forklaring og opplæring enn andre, men at ho klarde det fint.

Tiltalte har sjølv forklart, t.d. i høve til si eiga mor, at ho ofte gav seg for "husfredens skyld" . Vidare har

ho forklart at noverande ektemann meinte ho var for ettergjevande overfor Christoffer. Også mor til

tiltalte har forklart at tiltalte aldri var i noko opposisjon til foreldra, og at dei hadde eit nært og godt

forhold.

I samband med fylkesnemndvedtaket av 24. februar 2012, som omhandla omsorgsovertaking av dei to

borna tiltalte har med noverande ektemann, vart det i august 2008 føreteke ein såkalla WAIS-test av

tiltalte. Resultatet viser at fullskala IQ plasserer henne i nedre normalområdet, dvs på 85 %, men der det

er signifikant skilnad mellom tiltalte sin verbale IQ og hennar utførings IQ. Resultatet viser at spesielt

den såkalla "Arbeidsminneindeksen" fell innanfor svært lågt normalområde. Frå rapporten vert henta

følgjande:

"Sammenlignet med hennes jevnaldrende, kommer tiltalte sannsynligvis til å oppleve betydelige

problemer med å memorere ny informasjon og holde informasjonen i korttidsminne lenge nok til å

bearbeide denne informasjonen til å utføre en bestemt oppgave. (…) Vanskelighetene med

arbeidsminnet sannsynliggjør at det å behandle kompleks informasjon vil være mer tidkrevende for

tiltalte, bruke hennes mentale energi raskere i forhold til andre voksne i hennes alder, og kanskje føre til

hyppigere feil på en rekke innlæringsoppgaver. tiltalte, med et arbeidsminne som fungerer på et svært

lavt nivå, vil trolig finne det svært vanskelig å behandle sansestimulering og fordele kognitive ressurser

til de stimuli, samt for å hente tidligere lært materiale fra langtidsminne for å kombinere dette med den

nylig presenterte informasjon. Sistnevnte er nødvendig for refleksjon, både i form av refleksjon over her

og nå, og i forhold til å sammenligne med tidligere situasjoner, tanker eller minner. (….) Dette betyr at

tiltalte sannsynlig finner det svært vanskelig å analysere "her og nå" informasjon, fordi det mest

sannsynlig har foregått et skifte i oppmerksomheten før den nødvendige informasjonen er hentet og

bearbeidet fullt".

I si oppsummering uttalar psykolog Anthony Lauri m.a.: " Tiltalte har opplevd en høy grad av stress over

lang tid. Det er derfor ikke overraskende at hennes arbeidsminne fungerer på et lavt nivå, fordi

arbeidsminne er en av de kognitive subsystemene vi har som er veldig sårbare for stress, og som lett kan

bli overbelastet."


I sakkunnig rapport av 6. desember 2010 utarbeidd av psykolog Gro Vatne Brean i samband med

omsorgsovertakinga er det utført m.a. filmopptak av mor og borna (kvar for seg) og vurdert med Care

Index-kriteriar. Psykologen har uttalt at desse viser eit kontrollerande og ikkje-responderande mønster,

og at ho får ein " skåre i høyrisikogruppen. Det vil si at hun viser en manglende empati, men allikevel

gjør noen forsøk, som enten blir utilstrekkelige eller mislykkede responser på barnet."

Tiltalte sin ektemann, og Christoffers stefar, vert av tiltalte skildra som flinkare til å setja grenser, av

svigerforeldra som streng, av tidlegare arbeidskollega av tiltalte som kontrollerande, og av bror til tiltalte

som falsk og manipulerande.

Begge foreldra til tiltalte har hatt ein stor rolle i Christoffer sitt liv, og har openbert vore gode

støttespelarar for både han og tiltalte. Mor til tiltalte framstår som ein engasjert og svært kraftfull

person.

Konstellasjonen som etter dette teiknar seg mellom tiltalte og ektemannen kan synast som om

personlegdomstrekka deira har gjensidig forsterka kvarandre, og at det såleis ikkje var så underleg at ho

overlet mykje av oppsedinga og oppfølginga av sonen sin til ektemannen.

Tiltalte har såleis forklart at det var ektemannen som stod opp om nettene når Christoffer vakna opp att

etter innsoving og var uroleg og "romsterte" på rommet sitt. Det vart innført strenge rutinar for

Christoffer etter at han kom heim frå SFO; det var to timar saman med dei vaksne, to timar på rommet

sitt, og så leggetid kl. 20.00. Tiltalte har forklart at faste rutinar og konsekvent framferd frå dei vaksne si

side, var noko dei var tilrådde frå BUPA si side, og såg ikkje at det kunne vera noko å seia på det

systemet dei hadde innført. Ektemannen har sjølv forklart at han mista arbeidet sitt på grunn av all

oppfølginga av Christoffer.

Tidlegare hadde Christoffer, då han budde på garden til besteforeldra, vore mykje ute om

ettermiddagane/kveldane, og leggetida var gjerne ikkje før kl. 21.00. Det er også opplyst at han sov

betre om nettene i den tida.

Både representantar frå BUPA, skule og SFO har forklart at tiltalte sin ektemann, etter at han flytta i lag

med tiltalte, var med på alle møte, og at det var han som førde ordet. Tiltalte vart opplevd som stille og

taus. Tiltalte sin kollega på Sparbutikken har også forklart at ektemannen svært ofte ringde til tiltalte på

arbeid, at han kom innom og slo seg ned på pauserommet, at han var kontrollerande og snakka stygt til

tiltalte, samt at han var svært involvert i, og oppteken av, medisineringa av Christoffer.

Tiltalte sin familie har vore samstemte på at tiltalte endra seg etter at ho kom saman med ektemannen,

det vil seia at ho vart mindre sjølvstendig, og avhengig av ektemannen.


Utviklinga frå januar 2004. Tiltalte og ektemannen møtte kvarandre i januar 2004, då hadde tiltalte vore

åleine om omsorga for Christoffer sidan skilsmålet frå far til Christoffer i 1999, men som nemnt med

bistand av foreldra. Biologiske far hadde samvær med sonen fram til april 2004. Tiltalte og stefar gifta

seg i desember 2004.

Tiltalte og ektemannen flytta saman på vårparten 2004, og budde første tida på garden til foreldra til

tiltalte. Det kom forholdsvis raskt til konfliktar mellom ektemannen til tiltalte og mor hennar, og familien

flytta inn i leigd bustad i Kodal sentrum 1. september 2004. Christoffer var då i gang med

Ritalinbehandling, og søvnproblema var uttalte. I oktober/november 2004 fekk Christoffer ein skade i

andletet om natta. Ektemannen har i si politiforklaring uttalt at dette hadde skjedd ein kveld etter at

Christoffer hadde lagt seg. Han og tiltalte hadde vakna av bråk, og han hadde gått inn på rommet til

Christoffer, der guten sat forslått og blødande. Han sa han trudde Christoffer hadde snubla i mørket.

Tiltalte har i si politiforklaring sagt at Christoffer hadde slått seg i ei skapdør i løpet av natta og derfor

blødde naseblod. Ho sa at det var ektemannen som hadde oppdaga dette, og at han hadde sagt at han

var livredd for at Christoffer skulle skada seg og at han ein dag skulle finna han død i løpet av natta.

Kontaktlæraren til Christoffer har forklart at Christoffer som forklaring på eit blått auge ho hadde

oppdaga på han, truleg den same skaden, hadde sagt at han hadde " kræsja" med eit skap i søvne.

Mor til tiltalte har opplyst at ho denne hausten merka at Christoffer byrja å få ein del blåmerke, mellom

anna hadde ho oppdaga eit stort blåmerke bak på venstre leggen. På spørsmål om korleis han hadde fått

det, sa han at han ikkje visste. Også assistenten hans på skulen, og som delvis også var saman med

Christoffer på SFO, har forklart at ho byrja merka seg blåmerke på guten.

Den 16. januar 2005 merka tiltalte og stefaren at Christoffer hadde ufrivillige rørsler med hovudet, dvs

at hovudet "rulla rundt" utan at han klarde halda det i ro, og tunga gjekk ut og inn heile tida. Måndagen

17. januar var Christoffer som vanleg på skulen. Assistenten til Christoffer, Heidi Gjerstad, har forklart at

ho denne morgonen hadde kjent nokre kular i hovudet til Christoffer, og at han hadde eit ca. 10 cm langt

skrubbmerke nedover ryggen. Tiltalte arbeidde frå kl 14.00 til 20.00 denne dagen, og ved 18.00 tida

fekk ho ein telefon frå ektemannen som i følgje kollegaen Hilde Bakke, var hysterisk og sa at Christoffer

hadde skada seg. Då tiltalte kom heim, drog dei til legevakta, og vart vist til innlegging der det for

innleggingsdiagnose er nedteikna: " ADHD. Tics? Kramper ?"

Det heiter vidare i innkomstjournalen skriven av dr. Ulf Ljungblad: "Sosialt/miljø: Går i 3. klasse, har

assistent. Aggressiv og ofte voldelig adferd.


Tidligere helse: Fikk diagnosen ADHD for ett år siden. Medisinerer med Ritalin. I perioder oppe mye på

nettene.

Aktuelt: For seks uker siden ved et tilfelle lurte man på om han hadde slått hodet i et garderobeskap, og

man lurte på om han skadet seg selv. Fra 16.01 følt seg svimmel på skolen. Ufrivillige bevegelser av

hodet samt tunge. I tillegg kl. 18.00 den 17.01 hørte far et brak fra Christoffers rom. Fant han sittende

på gulvet, glad og på vei opp igjen. Blødde bra fra munnen, hadde slått seg på ve side av ansiktet. Far tok

ham innpå badet, og skulle hjelpe ham å vaske seg. Var litt urolig, mistet på ny balansen og datt over

tørkestativet. Man har i dag lurt på om det har forsvunnet 100 stk. Ritalin tabletter.

(….) STATUS PRESENS (17.01.05 kl. 23.00) Generell beskrivelse: Kommer sammen med mor og mors

samboer. Samarbeider godt ved u.s. Adekvate svar. (…..) Hud: Har en hudavskraping og en hevelse

midt på pannen samt til ve på pannen. Kontusjonsskade ve kinn. Rødme i ve sclere. Blåveis rundet ve

øye. Litt tørket blod i munnvikene. Ører: Normale trommehinner, ingen væske i hørselsganger. Nese:

U.a. Munn og svelg: Ferskt bitt langt inn ve kinn som ser til å ha blødd. Ingen bitt på tungen. Lunger:

U.a. Hjerte: Regelmessig aksjon. Rene toner. Ingen bilyder. Buk: Myk og uøm, intet å palpere.

Nevrologi: God kontakt. Sitter stille, samarbeider ved u.s. Hele tiden myke vridende rytmiske bevegelser

i hode/nakke, tungen går inn og ut av munnen. Når Christoffer blir nervøs blir det mer av dette, stanser

av og til opp, men kommer så sakte i gang igjen. Virker ikke som han kan stoppe. God kraft i armer og

ben. Pupillene reagerer direkte og indirekte normalt på lys. Like store. Cranialnerver u.a. Dype

senereflekser i armer og patella bilateralt lik, ganske svake. Ve achillessenerefleks lett clonus med 4-5

napp. Hø side svak achillessenerefleks, ingen clonus. Nedadvent Babinski bilateralt. Grassès test normal,

Romberg normal. Normal tå og hælgang. Normal gange. Normal sensibilitet testet grovt armer og ben.

Resymè av sykehistorie og funn ved innkomst, dr. Ulf Ljungblad: 8 ½ år gammels gutt med ADHD som

medisineres med Ritalin. Nå to dager med ufrivillige choreoatetotiske bevegelser i nakke/hode samt

tungen, Mulige atoniske krampeanfall både for seks uker siden samt i dag ved to tilfeller. Innlegges til

observasjon. Har slått hodet, men har ikke vært besvimt. Ingen kvalme, oppkast eller trøtthet, ingen

tegn til commotio. Ingen tegn til overdosering Ritalin, ringt og diskutert med Giftinformasjonssentralen.

Bestiller EEG i morgen."

Den 18. januar gjekk dr. Martin Handeland legevisitt, og skreiv følgjande i journalen:


"Ved dagens u.s. er han våken orientert. Virker sliten. Har konstante, nærmest choreatetotiske

bevegelser i hodet og tunge. Har dilaterte pupiller som responderer normalt og symmetrisk på lys. Har

hematon særlig rundt ve øye og langs arcus Zygomaticus, men også et lite hematon på laterlalsiden av

hø øye. Forteller at han opplever at "hodet går rundt inni". Er ikke svimmel eller med hodepine i dag.

Han bruker Ritalin 10 mg x 4, hvilket han har gjort i de siste seks måneder. Har også forsøkt Concerta,

men dette hadde ikke effekt hos ham.

Har ikke tidligere hatt anfall eller anfallslignende fenomener. Hans aggresjonsutbrudd har ut fra

beskrivelsen ikke vært av en karakter som skulle tilsi anfall.

Vurdering: Det er mye som tyder på medikamentell bivirkning av Ritalin. Velger derfor å nulle ut

medikamentet i fra i dag. Beslutter videre å rekvirere CT hode/hjerne og ansiktskjelett, både for å

utelukke intrakranielle blødninger/andre prosesser, og for å se etter skjelettskader i ansiktet. Han skal

også ta EEG. Håper å få oppsummert situasjonen etter ett døgns observasjon i avdelingen. Oppholdet vil

inkludere barnenevrologisk tilsyn i ettermiddag."

Den 19. januar 2005 vart Christoffer skriven ut frå sjukehuset, CT av hjerne og ansiktskjelett viste

normale funn. Frå dr. Ljungblads utskrivingsnotat vert sitert følgjande:

"Forløp og behandling: Observeres inneliggende 2 døgn. Seponert Ritalin den 18.01., starter opp 19.01.

med halv dose 5 mg x 4. Dette pga mistanke om overdosering Ritalin med tics som bivirkninger. De

ufrivillige bevegelsene av hodet blir betydelig bedre etter 1 døgn uten Ritalin, men fortsatt litt ufrivillig

bevegelse i tungen som føres inn og ut av munnen. Mor har også notert at Christoffer er mer

ukonsentrert etter seponeringen. Det observeres ingen mistenkte krampeepisode under innleggelsen.

EEG normalt.

Vurdering: Bedømmes som tics utløst av Ritalin. Ritalin seponeres under 1 døgn. Siden fortsettes det i

halv dose jfr. tidligere. Fortsatt en mulighet at Christoffer har hatt krampeanfall som vi ikke kan påvise

på EEG. Da vi mistenker overdosering Ritalin, gjøres ingen videre oppfølgning av dette i denne omgang,

men tar selvfølgelig i mot Christoffer på en ny henv, hvis mistenkte krampeanfall kommer tilbake.

Medikamenter ved utreise: Tabletter Ritalin 5 mg x 4. Videre oppfølgning/avtaler: Avslutter

kontroller her på barnesenteret. Ringer og diskuterer pasienten med dr. Birgitt Susman på BUPA som

følger Christoffer og holder medisineringen med Ritalin. Hun kaller inn familien til en ny time om et par

uker."

På spørsmål både frå mor, besteforeldra og onkelen om kva som hadde skjedd då han skada seg, svara

Christoffer at han ikkje hugsa.


Det går ikkje fram av journalen om legane såg ryggen til Christoffer utan klede, jf. assistenten sin uttale

om at Christoffer hadde eit 10 cm langt skrubbsår der.

Både tiltalte og Christoffer si mormor har forklart at Christoffer hadde verka fortumla på sjukehuset den

18. januar, og dei hadde merka seg at han ville setja ein tallerken med ei brødskive inn i tv-apparatet i

staden for å gå på kjøkkenet med den.

Den 20. januar har dr. Sussmann notert følgjande i sin journal:

"Telefonat med mor Hun forteller at de etter utskrivingen har gitt Christoffer 1 dose til, men avsluttet

medisineringen deretter. Mor sier at gutten virker rolig, men sliten. Vi snakker noe om at Ritalin kan

trigge både en underliggende epilepsi og tics, jeg sier meg derfor enig i seponeringen. Den planlagte

medikamentkontrolltimen den 03.02.05 omgjør vi til et informasjonsmøte om Strattera som jeg

introduserer for mor som et alternativ. Trygdekontoret søkes om godkjenning." Dagen etter

utskrivinga, det vil seia torsdag 20. januar, vart Christoffer likevel sendt på skulen, og både SFO- og

skulepersonell reagerte på korleis han såg ut. Det venstre auga vart omtalt som gjenklistra, han var

hoven og blå på heile venstre sida av ansiktet. Han var stille og sliten, og assistenten sa at dei både

torsdagen og fredagen såg mest på tv, idet han ikkje kunne følgja vanleg undervisning. Han var for

dårleg til å vera på SFO desse dagane og vart send heim.

Vitnet Heidi Gjerstad, assistenten til Christoffer, har vore svært klar på at ho den dagen Christoffer kom

på skulen etter sjukehusinnlegginga, i samtale med kontaktlærar og rektor på skulen, meinte at skadane

på Christoffer var så uttalte at dette måtte meldast til barnevernet. Dei øvrige skal ha gjeve uttrykk for

at dei tok det for gitt at sjukehuset hadde gjeve beskjed til barnevernet. Gjerstad skal ha bede rektor

spesielt om å ta kontakt med sjukehuset for å forvissa seg om at dette vart gjort. Slik kontakt vart ikkje

teken.

Gjerstad hadde, i kraft av å vera Christoffer sin assistent, å gjera med Christoffer omtrent kvar skuledag,

enten i timane eller også på SFO. Allereie hausten 2004 byrja ho å undra seg over sår og merke på

Christoffer, og ho forklarte for lagmannsretten at ho før jul 2004 lufta bekymringa si for dei andre på

skulen.

Tiltalte har forklart at Christoffer dei siste to vekene i januar var unormalt stille og rolig, "han var ikke

seg selv", "ikke så mye futt som vanlig".

Den siste helga før han døde, var Christoffer hos besteforeldra frå torsdagen til søndag kveld. Også

besteforeldra og onkelen merka seg at Christoffer var sliten og stille. Dei gjekk ein liten tur på ski.


Då han skulle hentast av tiltalte og stefaren sundagskvelden, slo han seg vrang og ville absolutt ikkje

vera med heim att. Han reiv av seg jakka, gøymde seg, sprang rundt stovebordet osv. Det løyste seg med

at besteforeldra sa at han kunne koma opp att på garden til dei tysdag ettermiddag/kveld.

Onkelen har forklart at han denne helga var saman med Christoffer på garden, og at han hadde spurt

kva som hadde skjedd når han hadde fått slike skadar. Christoffer hadde sett vekk og sagt at han ikkje

hugsa.

Både dette vitnet, samt tiltalte sjølv, besteforeldra og assistenten, Heidi Gjerstad, har forklart at

Christoffer endra seg påtakeleg når det gjaldt reaksjonane på blåmerke og skrubbsår. Medan han

tidlegare, som dei fleste born, kom for å få trøyst og forklarde i detalj korleis han hadde slått seg, han

vart endåtil omtala som litt " pysete " og " redd for blod" , endra han seg i løpet av hausten/vinteren

2004 slik at han ikkje ville snakka om småskadar og sår. På spørsmål om korleis han hadde fått

sår/blåmerke, svara han "vet ikke", "husker ikke".

I si vitneforklaring for lagmannsretten sa dr. Ljungblad at Christoffer kunne ha mellombels mista minnet

ved å ha besvimt i samband med skadane han pådrog seg den 17. januar. På spørsmål om korleis dette

rimer med at han i journalen har skrive at Christoffer ikkje hadde "besvimt", og "ingen tegn til

commotio", dvs. hjernerystelse, uttalte Ljungblad at medvitstapet kunne hatt samanheng med

krampeanfall i form av såkalla atoniske anfall, det vil seia brått tap av muskelkraft, slik at ein sig

kraftlaust ned.

Sjølv om ein ikkje tek denne hendinga med i dei tilfella der Christoffer sine svar på spørsmål om skadar

og sår framstår som merkelege, står det fast at Christoffer slutta å fortelja korleis merke og sår hadde

oppstått, enten ved å vera taus, eller svara "vet ikke", "husker ikke". Mormora har også forklart at han

på spørsmål om slike ting skulle ha sagt, "jeg tenker du skjønner det sjøl".

Heidi Gjerstad har forklart at ho måndagen 31. januar oppdaga ein kul i hovudet til Christoffer og eit lite

raudt sår i hovudbotnen.

Om ettermiddag/kveld måndag 31. januar ringte tiltalte til foreldra sine og avlyste avtalen om at

Christoffer skulle koma til dei tysdag ettermiddag/kveld idet han i staden skulle vera med stefaren og

samla noko som lagmannsretten oppfatta som tømmerkapp.

Tiltalte har forklart at om morgonen tysdag 1. februar viste Christoffer tiltalte eit sår på høgre skuldra si.

Dette såret og denne hendinga står sentralt i lagmannsrettens bevisvurdering. Såret er skildra i

obduksjonsrapporten til dr. Rognum og dr. Vege slik:

"Rett under skulderbuen på utsiden av høyre overarm er det et område med blålig misfarging som måler

3,8 x 3,2 cm. Området er omgitt av en 0,5 cm bred rødlig


ring og inne i denne ringen er det parallelle hudrisp med innbyrdes avstand 3 – 4 mm." Det er ikkje

tvilsamt at tiltalte såg dette såret, ho har vidare forklart i politiavhøyr at såret var oppdaga av stefaren

om natta til denne tysdagen. Han hadde høyrt at det "var noe inne på rommet".

Heller ikkje om dette ville Christoffer fortelja kva som hadde hendt.

På SFO før skuletid denne dagen, viste Christoffer såret til personalet.

Det er lagt fram følgjande rapport datert 1. februar 2005 utarbeidd av dåverande dagleg leiar på SFO,

Anita Håøy Andersen, som også forklarte seg for lagmannsretten:

"Bekymringer vedr. G.34. Det er etter flytting (ny bolig) notert følgende: - Flere morgener fortalt at han

har slått seg på skap ved seng. Tydelige blå merker, hevelser i form av kul i hodet og/eller kinn. Tirsdag

18.01 – Frokost. Stefar ringer meg. Forteller at G 34 er lagt inn på sjukehus har slått seg veldig, blod

oppover vegg, legen snakker om Tiggs – selvskading? Han ligger på overvåking. Mor er der. Tydelig at

han (Stefar) er utenfor da det er lite sammenheng i det han forteller. Vet ikke hvordan det har skjedd.

Sier at G 34 lo høyt og helt hysterisk, noe han pleier når han har skadet seg tidligere også. Han gjør det

ofte, det er helt sykt.

- G. 34 fraværende tirsdag 18.01 og onsdag 19.01. Torsdag er han tilbake på frokost. Veldig redusert og

ugjenkjennelig i ansikt. Ikke tilstede på SFO ettermiddag. DS Fredag. - Mandag i full plass i skole og SFO. -

Tirsdag 25.1. frokost (forteller til meg)- I går kom jeg for sent hjem, for Heidi hadde glemt meg. Stefar

var på vei for å hente meg, men gikk inn igjen. (Heidi; han ville ikke hjem, holdt på med å overtale ham

fra kl. 16.00- tom Liv U prøvde, da de pleier å gå samtidig, noe som har vært stas) - Ikke SFO torsdag 27.1

og fredag 28.1 da han skulle til mormor- gledet seg veldig. - Veldig opptatt av havregrøt om morg. Jeg

spør: Hva spiser du de andre dagene når ikke jeg er her? Da spiser jeg ikke. Spiser du hjemme? Nei. -

Tirsdag 1.02.05- Kommer som vanlig på fro. Men er ikke så støyende som han pleier, husker jeg tenkte

at nå har han lært å komme pent inn. Ser på at jeg lager grøt til ham (til vanlig litt irritert på meg hvis

ikke grøten står klar) Ved matbordet forteller han meg at han har slått seg i natt. Viser meg skulder.

Omkrets på 3 cm er huden vekk, rundt er det" skrubb" og rødt, som et brannsår. Har slått meg i hodet

også, - bloduttredelse litt inn for "vike" og kul lengre frem i panna. - Ber han forklare hvordan han har

fått dette. Skjedde det i natt? Usikker – drar på skuldre - Skjedde det før du la deg? – jeg vet ikke –

husker ikke - Har du slått deg ute? Ikke noe svar


- Har noen vært slem/stygg mot deg? Jeg husker ikke – vet ikke - En voksen? Ser bare ut i lufta –svarer

ikke - Hva sa mamma når hun så dette? Huff da. Jeg sier han må/det er lov til å fortelle dette til voksen,

det være seg mamma, Heidi, Synnøve eller evnt. meg. Vi er her for å hjelpe ham. Etter frokost følger

meg som en skygge. Sier han har vondt, at han ikke kan skrive i dag, men jeg kan jo lese.

Meldt fra til rektor, Synnøve. Det innkalles til møte umiddelbar med mor."

Heidi Gjerstad har forklart seg om same morgonen, og på spørsmål om kva som hadde skjedd skal han

ha sagt at han " ikke husker ", " når han skulle sove ". På spørsmål om det var nokon til stades då han

skada seg, skal han ha svart:

"Kim våknet med et smell ", at mora " bare sov, og ville ikke våkne " og at " Kim var sint på mora om

morgenen".

På spørsmål om kva mora hadde sagt då han viste henne såret, sa Christoffer at ho hadde sagt: "Uffa

meg".

Det vart som nemnt straks teke kontakt med kontaktlærar og rektor, og kontaktlæraren ringde til tiltalte

og bad henne koma til skulen same dag. Dei bad henne koma åleine, utan at stefaren var med. Møtet

vart fastsett til kl. 13.15, og skulen vart gjort kjent med at tiltalte skulle på arbeid kl. 1400.

I møtet der kontaktlæraren Synnøve Aashildrød Myrvang og SFO-leiaren Anita Håøy Andersen var til

stades, konfronterte desse tiltalte med bekymringa si og spurde tiltalte om hennar oppfatning av

skadane.

Synnøve Aashildrød Myrvang har skrive referat frå dette møtet der det heiter:

"Da Christoffer kom på SFO denne morgenen hadde han sår på overarm og hode. Vi innkalte til møte

med mor samme dag pga vår bekymring over skader.

Mor, Anita og Synnøve hadde en løs samtale der vi skolen/SFO redegjorde for vår bekymring og spurte

mor om hennes oppfatning av skadene. Alle disse skadene har oppstått mens han var alene, og det er

derfor ingen som med sikkerhet kan fortelle hva som har skjedd. Ch. husker ikke noe. Husker han ikke

kva som er skjedd, eller vil han ikke huske? Hvor hardt kan vi presse på? Mor undersøker med BUPA om

det er mulig å få psykiatri hjelp. Spør også om det er mulig at vi/skolen kan ringe og få

hjelp/opplysninger. Har time hos BUPA allerede påfølgende torsdag. Det kommer fram i samtalen at

skole/SFO og hjem får høre forskjellige versjoner av saker. Det blir viktig at vi voksne gir klar informasjon

til hverandre. Viktig at vi får informasjon når ting er skjedd hjemme.

Mor gir oss tilbakemelding etter møte på BUPA torsdag 3/2-05."


Synnøve Aashildrød Myrvang har i si forklaring for lagmannsretten uttalt at dette referatet var ein "snill

versjon" av det som var kommunisert på møtet, noko som også stemmer med tiltalte si forklaring idet

ho uttalar at ho følte at skulen retta mistanke mot henne og stefaren for at dei utøvde vald mot

Christoffer.

Tiltalte gjekk på arbeid etter møtet med skulen/SFO, og stod ut vakta si til kl. 20.00, ho var truleg heime

ca. 20.30. Ho har forklart at då ho kom heim, var Christoffer lagd, og ho snakka ikkje med han.

Dagen etter, den 2. februar 2005, var Christoffer svimmel, kvalm og kasta opp. Tiltalte bestemte seg

derfor for å vera heime med han. Han var dårleg heile dagen, og tiltalte har forklart at han måtte støtta

seg mot veggen når han skulle gå på badet. Då ektemannen kom frå arbeid, åt dei middag, som

Christoffer kasta opp igjen. Om ettermiddagen var ektemannen til tiltalte ein tur til foreldra sine, og då

han kom heim, gjekk tiltalte ut ein tur, sidan ho hadde vore inne med Christoffer heile dagen. Ho har

forklart at ektemannen kom heim i sjutida, og at ho var attende frå turen litt over åtte. Ektemannen

hadde ringt fleire gonger medan ho var borte, og sagt at alt gjekk greitt, alt var normalt. Ho sjekka

Christoffer etter ho kom heim, og skal ha sagt at han måtte prøva å sova. Ho har også forklart at dersom

Christoffer ikkje vart betre, måtte dei ta han med på sjukehuset. Vidare har ho forklart at det vart sett

inn ei bøtte til Christoffer på rommet hans, slik at han kunne kasta opp i denne, samt ein rull tørkepapir.

Omkring kl. 21.00 såg dei til Christoffer, som då låg med ansiktet inn mot veggen, med dyna over seg,

heilt roleg. Ho har forklart at ho forstod at det var noko " alvorlig gæernt ". I avhøyr den 4. februar 2005

har ho forklart at ektemannen kasta noko papir på golvet, og at han hadde sagt at Christoffer hadde

noko papir i munn og nase. Ho ringde AMK-sentralen, medan ektemannen starta gjenoppliving.

Lydloggen frå denne samtalen er lagt fram for lagmannsretten, og det går fram av denne at tiltalte står i

eit anna rom enn der ektemannen prøver å gjenoppliva Christoffer. Lagmannsretten kjem attende til

denne lydloggen nedanfor.

Ambulanse kom til staden litt over kl. 21.00 og ambulansepersonellet heldt fram med freistnadene på å

redda Christoffer, men utan å lukkast. Freistnadene vart gjevne opp ca. kl. 21.50.

Tiltalte og ektemannen vart med til sjukehuset, og det er lagt fram tidsnære forklaringar frå dei som var i

kontakt med ekteparet denne kvelden/natta. Då det kom på tale med obduksjon, motsette ektemannen

til tiltalte seg dette, med å seia noko slikt som " du vil da vel ikke at noen skal skjære i gutten din ".

Tiltalte heldt likevel fast ved at ho ynskte obduksjon.

Obduksjonsrapport og forklaring frå dei sakkunnige:


Av den rettsmedisinske undersøkinga datert 1. mars 2005 utført av dr. Torleiv Ole Rognum og dr. Åshild

Vege, inkludert nevropatologisk undersøking utført av dr. Kari Skullerud, vert sitert følgjande:

"1. Av tegn til vold er det påvist utbredte områder med blåmerker av varierende alder i ansiktet, på

armene, skuldrene, høyre flanke, høyre hofte samt på begge lår og legger. Det er hudavskrap i venstre

tinning, på høyre side av panne/tinning, på begge skuldrer, på innsiden av venstre overarm, på venstre

side av lenderyggen samt fortil på knær og på venstre legg.

Det er blodansamling i hodets bedekninger i pannen samt i begge tinninger. Det er et 17 cm langt

skallebrudd som forløper fra venstre tinningregion og ned i venstre midtre skallegrop samt i issebenet,

bakover til bakhoderegionen.

Nevropatologisk undersøkelse viser en moderat oppsvulmet hjerne med ferske knusningsskader i høyre

tinninglapp. Skadene vurderes til å ha oppstått fra timer til ett døgn før dødens inntreden. Skadene kan

ha medført umiddelbar bevisstløshet. I hjernen ble det også påvist små misdannelser, og så vel disse

som de ferske knusningskadene kan medføre epilepsi. (Se for øvrig egen besvarelse fra professor Kari

Skullerud.) Det er en flateformet blodansamling i venstre øyes bindehinne, utad for regnbuehinnen.

Mikroskopisk undersøkelse av øynene viser imidlertid ikke tegn til netthinneblødninger.

Det er små blodansamlinger i strupehodets slimhinne. Dessuten er det blodansamling i

bukspyttkjertelens hale, i bindevevsbåndet fortil på leveren samt rundt høyre nyre.

2. Uover de beskrevne misdannelsene i hjernen er det ikke påvist sykelige forandringer av betydning

for dødens inntreden."

Punkt 3 omhandlar prøvar som ikkje viser noko av spesiell interesse her.

"4. Det er ikke påvist noen helt entydig dødsårsak. Det er påvist en alvorlig hodeskade. Denne kan ha

oppstått som følge av stump vold, enten ved slag med, eller ved fall mot stump gjenstand. Det synes lite

trolig at hodeskaden skal være utløst av et epileptisk anfall med kramper. Det er heller ingen

opplysninger i sykehistorien om at Christoffer skal ha hatt slike krampeanfall tidligere.

Skaden i venstre tinning er relativt fersk. Mønsteret i hudavskrapene kan være forenlig med støt/trykk

mot veggen i barneværelset, idet mønsteret ligner mønsteret i tapetet. Mange av blåmerkene i ansiktet

og på kroppen kan være flere dager gamle, og skyldes gjentatte episoder med stump vold.

Nevropatolog, professor Skullerud, anser ikke at knusningsskadene i hjernen i seg selv har vært

dødelige. Det kan derfor ikke helt utelukkes at døden kan skyldes kvelning slik som antydet i

politirapporten. Det er


imidlertid lite trolig at den papirbiten vi ble forevist ved obduksjonen og som veide 4 g og består av løst

tørkerullpapir kan ha medført kvelning ved at Christoffer skal ha dyttet den inn i nese/munnhule.

5. Basert på opplysninger i politirapport og obduksjonsfunn er dødsdato satt til 02.02.05 om kvelden."

Dr. Rognum og dr. Vege vart bedne om å gjeva ein tilleggsuttale basert på konkrete spørsmål knytt til

alderen på blåmerka og hudavskrapa på Christoffer sin kropp, om skadane kunne vera sjølvpåførte eller

påført under freistnadene på gjenoppliving, vurdering av skadane ved innlegging på sjukehuset 17. - 19.

januar opp mot forklaringa som vart gjeven til helsepersonell frå tiltalte og stefar, og endeleg om det

kunne seiast noko nærare om dødsårsaka dersom kvelning vart sett på som lite sannsynleg eller tenkjast

fråverande.

Tilleggsuttalen er datert 1. februar 2008 og av svara går det fram at blåmerka på hovud, kropp, armar og

bein har ein alder som varierer frå nokre timar til 2-3 veker. Dei ferskaste er i venstre tinning og det

eldste er i huda rundt venstre auge og har nådd å verta gulgrønt av farge. Hudavskrapa er sagt å variera

i alder frå nokre timar (inst på venstre skulder) til nokre dagar (skrap i venstre panne/tinning, på innsida

av venstre overarm, på utsida av høgre skulder/overarm samt på venstre side av lenderyggen og fortil

på begge kne). Som svar på spørsmålet om sjølvskading, vert det uttalt at verken blåmerka eller

hudavskrapa er typiske for sjølvpåført skade, mellom anna fordi skadane var på stader av kroppen som

er lite tilgjengelege for ein sjølv.

Når det gjeld kva kraft som må til for at desse skadane skal kunna oppstå, er uttalt:

"Mange av hudavskrapene skyldes gnidning/slag/fall mot stump eller halvskarp gjenstand. Det er

vanskelig å objektivere styrken på kraften, men skadene på knærne kan skyldes vanlige fall. Da de andre

skadene har et til dels meget spesielt utseende (for eksempel den ringformede skaden på høyre skulder)

er det vanskelig å vurdere kraften når man ikke kjenner mekanismen for skadepåføring."

For vurderinga av skadane den 17. januar, oppfattar ikkje lagmannsretten rapporten som heilt eintydig

på dette punktet, men både dr. Rognum og dr. Vege støttar i forklaringane sine for lagmannsretten dr.

Grøgaard i at skadane, og ikkje minst allmentilstanden til Christoffer i dei to vekene etterpå, tyder på

skadar som ikkje var heilt ut foreinlege med det som vart forklart av stefaren på sjukehuset.

Når det gjeld svaret på spørsmålet om dødårsaka, er dette formulert slik:

"Sammenholdt med den alvorlige hodeskaden og papiret i munn, svelg og nese – er så vel epileptisk

anfall som død på grunn av hjerterytmeforstyrrelse mindre


sannsynlig enn at døden skyldes en kombinasjon av hodeskaden og hindret åndedrett på grunn av

sammenrullet tørkerullpapir i munn, svelg og nese."

Dr. Rognum og dr. Vege har også gjeve tilleggsuttale den 21. mars 2012 med omsyn til tidspunktet for

hovudskaden. Det er uttalt følgjande:

"På bakgrunn av omstendighetene ved dødsfallet og nevropatolog Kari Skulleruds vurdering, er det

derfor mulig at Christoffer allerede hadde den alvorlige hodeskaden om morgenen 02.02.2005.

Svimmelhet, oppkast og balanseproblemer kan være symptomer på en slik skade. Skadens utseende,

vurdert med det blotte øye og de mikroskopiske undersøkelsene som nevropatolog Kari Skullerud har

foretatt, gjør det rimelig å anta at den påviste hodeskaden har inntruffet fra timer til ett døgn før døden

inntrådte.

En utvendig besiktigelse og en nøye mikroskopisk undersøkelse ligger altså til grunn for denne

slutningen. Det er ikke mulig å tidfeste skaden nærmere." Dr. Rognum, dr. Vege, og dr. Skullerud har

alle gjeve forklaring for lagmannsretten, og det er ingen endringar med omsyn til dei vurderingane som

er gjort greie for her.

Dr. Jens A. Grøgaard, spesialist i barnemedisin, har som nemnt vore rettsoppnemnd sakkunnig, og har i

rapporten sin, og i forklaringa si for lagmannsretten, funne det sannsynleg at skadane Christoffer hadde

ved innlegginga på sjukehuset 17. - 19. januar også innebar hjernerystelse, og at skadane ved det høvet

har hatt innverknad på Christoffer sin motstandskraft mot nye skader. Han grunngjev dette først og

fremst med det som er gjort greie for av omgjevnadene når det gjeld Christoffer sin allmentilstand dei

siste 14 dagane har levde.

Noko nærare om den nøyaktige dødsårsaka enn det dr. Rognum, dr. Vege og dr. Skullerud har

konkludert med, jf. ovanfor, er det ikkje mogeleg å koma, og lagmannsretten legg dette til grunn.

På bakgrunn av at skadetidspunktet av dei sakkunnige vert sett til frå nokre timar (dr. Skullerud sa i si

forklaring at det også kunne vera ned til ein time) til eit døger, vert det lagt til grunn at hovudskaden

vart påført Christoffer sein ettermiddag/kveld den 1. februar 2005. Ved denne vurderinga er også teke

omsyn til at det for tiltalte gunstigaste faktum skal leggjast til grunn.

Rettskraftig dom mot ektemannen til tiltalte. Agder lagmannsrett sa 30. april 2009 dom mot tiltalte sin

ektemann, der han vart funnen skuldig i å ha påført Christoffer hovudskaden med døden til følgje.

I ei straffesak mot ein annan tiltalt har ein tidlegare straffedom ingen rettskraftverknad verken til gunst

eller skade, jf. Johs. Andenæs; Norsk straffeprosess, Samlet utgave ved


Tor-Geir Myhrer, fjerde utgåve side 450 følgjande. At straffedommen ikkje har positiv rettskraftverknad,

inneber ikkje at den ikkje har noko å seia i den seinare saka, jf. side 459, den tidlegare dommen må

kunna leggjast fram som bevis i saka. Til vanleg vil nok domstolen i den nye saka gå ut frå at den

tidlegare dommen er riktig, med mindre det er kome fram vesentlege nye bevis eller argument.

I vår sak har det vore meir omfattande bevisførsel både når det gjeld vitnebevis og dokumentbevis enn i

straffesaka mot ektemannen. stefar har nytta seg av høvet til å nekta å forklara seg for lagmannsretten,

men politiforklaringa hans er lesen opp av aktor under ankeforhandlinga med stefar samtykke, der han

nekta for å ha noko med Christoffers skadar å gjera.

Det som er kome fram under bevisvurderinga, endrar ikkje på konklusjonen om at det var stefar som

med forsett mishandla Christoffer slik at han døde. Det er ikkje tvilsamt at Christoffer vart skada i

heimen, den alvorlege hovudskaden måtte i følgje dr. Skullerud si forklaring under ankeforhandlinga ha

medført medvitsløyse. Det er utelukka at Christoffer skulle ha falle på veg heim eller i akebakken el.l. og

påført seg slik skade. Det same gjeld sjølvskading eller eventuelle krampeanfall. Dr. Rognum forklarar at

det må både fart og kraft til for ein slik skade, (½ mv²). Dr. Skullerud synleggjer krafta og farten som må

til ved å visa til at ein kan få ein slik skade dersom ein fell på hovudet ned ei lang steintrapp, eller fell frå

minst andre etasje ned i asfalten.

Også tiltalte i vår sak held fast ved at ho meiner ektemannen er uskuldig, ho seier ho verken har sett

eller høyrt noko.

Forsvararen hennar har likevel, på bakgrunn av bevissituasjonen, lagt til grunn at det var ektemannen til

tiltalte som utførte valden som førte til hovudskaden på Christoffer.

Det som lagmannsretten i denne omgangen ser noko annleis på enn det lagmannsretten gjorde i saka

mot stefar, er tidspunktet for når den grove valden vart påført. I den saka forklarte eit vitne som var

nabo i tomannsbustaden, at ho hadde høyrt eit dunk i veggen om kvelden den 2. februar. Dette vart

vurdert å støtta opp under dei sakkunnige sin teori om at guten sitt hovud med stor kraft hadde treft

veggen i barnerommet, jf. eit mønsteravtrykk i hovudet til Christoffer som hadde likskapar med tapetet

på veggen. I vår sak er den omtalte naboen ikkje ført som vitne, og det er reist noko tvil om mønsteret i

hovudet til Christoffer faktisk stammar frå dette tapetet eller frå noko anna.

Slik bevisføringa har vore for lagmannsretten i denne saka, legg lagmannsretten til grunn at skaden vart

påført sein ettermiddag/kveld den 1. februar, noko som også for tiltalte i vår sak er det gunstigaste

faktum, jf. ovanfor.


Spørsmålet for lagmannsretten er om tiltalte seinast etter møtet med skulen den 1. februar 2005 var

klar over, eller i det minste heldt det for meir sannsynleg enn ikkje, at Christoffer vart utsett for vald av

stefaren, og at dette ville halda fram.

Når det gjeld bevisvurderinga under skuldspørsmålet, har lagmannsretten lagt til grunn at ein kvar

forstandig og fornuftig tvil skal koma tiltalte til gode.

Det er som nemnt lagt avgjerande vekt på kva som skjedde om morgonen den 1. februar 2005.

Det er på det reine at Christoffer denne morgonen viste mora si såret på høgre skulder som er omtala

ovanfor. Dette såret er

" et område med blålig misfarging som måler 3,8 x 3,2 cm. Området er omgitt av en 0,5 cm bred rødlig

ring og inne i denne ringen er det parallelle hudrisp med innbyrdes avstand 3 – 4 mm."

Dei sakkunnige har også uttalt dette om såret:

" (…). Da de andre skadene har et til dels meget spesielt utseende (for eksempel den ringformede

skaden på høyre skulder)er det vanskelig å vurdere kraften når man ikke kjenner mekanismen for

skadepåføring."

Bilete av såret som ein del av obduksjonsrapporten er vist fram for retten, og det er ikkje tvilsamt for

lagmannsretten at tiltalte, då Christoffer viste henne dette såret, i det minste heldt det for meir

sannsynleg enn ikkje, at dette var ein påført skade. Ektemannen hennar sa også ved same høvet at

Christoffer hadde fått dette såret om natta.

På dette tidspunktet visste ho såleis at det var eit merkeleg sår på sonen sin høgre skulder, ho visste at

såret hadde kome i løpet av natta, og ho visste at ektemannen hadde vore inne hos Christoffer. Vidare

har ho sjølv sagt at ho denne natta hadde høyrt "bråk/støy" frå Christoffer sitt rom mellom kl. 02.00 og

03.00 etter at ektemannen hadde gått inn til Christoffer. Dette går fram av politiforklaringa av 6. februar

2005 til SFO - leiaren Anita Håøy Andersen. Tiltalte har også forklart for lagmannsretten at soverommet

deira og soverommet til Christoffer låg vis av vis kvarandre og med dørene opne.

Det er ikkje klart for lagmannsretten om ho hadde spurt Christoffer om kva som hadde hendt, han

hadde i alle fall ikkje sagt noko, medan han på SFO på spørsmål om kva mora hadde sagt, svara at mora

hadde sagt "huff da" eller "uffa meg".

I tillegg til den kunnskapen tiltalte hadde om morgonen 1. februar, kjem tidlegare hendingar og

observasjonar omkring Christoffer og skadar. Dette bakteppet av hendingar og observasjonar har tiltalte

sjølv forklart seg om i politiavhøyr den 4. februar 2005, og 18.


februar 2005, det har såleis vore framme i medvitet hennar kort tid etter Christoffer døde, og

lagmannsretten held det for utelukka at ikkje dette bakteppet også var ein del av vurderingsgrunnlaget

hennar den morgonen Christoffer viste henne eit stygt og merkeleg sår på skuldra.

For det første visste tiltalte om skaden Christoffer hadde fått i ansiktet sitt om natta ein gong i

oktober/november hausten før, og ho visste at det var ektemannen som oppdaga den skaden. Ho visste

at det var ektemannen som var inne hos Christoffer når han vakna om nettene. Vidare visste ho at

Christoffer hadde skada seg stygt to veker før, også då var ektemannen åleine med sonen. Det er også

kome fram av andre forklaringar at tiltalte var klar over at Christoffer hadde hatt mange blåmerke. T.d.

har mor til tiltalte forklart at tiltalte, då mora hadde ytra seg om blåmerke på Christoffer, hadde sagt at

han " datt så fært ". Av forklaringa frå dei to som var med på møtet den 1. februar, går det fram at

tiltalte også undra seg over dei mange blåmerka og småsåra, og lurte på om han skada seg sjølv.

Når det gjeld skadane den 17. januar, har Agder lagmannsrett i saka mot ektemannen lagt til grunn at

desse skadane skuldast " gjentatt mishandling " frå stefaren si side. Lagmannsretten har ikkje grunnlag i

bevisføringa i denne saka til å uttala seg noko nærare om dette, men for tiltalte sin del ville i alle høve

ein mistanke frå hennar side langt på veg verta svekka ved at sjukehuset ikkje reagerte på skadane. Dei

stilte ingen spørsmål ved forklaringa frå stefaren om korleis skadane hadde oppstått, men dr. Ljungblad

har både i sann tid og no, støtta ein teori om krampeanfall i form av atonisk anfall som årsak til skadane.

Av avgjerande vekt for lagmannsretten er det tiltalte sjølv har forklart om det ho hadde observert og

reagert på at – at Christoffer ikkje lenger fortalde kva som hadde skjedd når han hadde blåmerke og

småsår. Også etter skadane den 17. januar, sa han at han "ikke husker " kva som hadde skjedd.

I tillegg til dette var tiltalte klar over at Christoffer hadde aggresjonsutbrot og sinnerier, og at han fysisk

måtte haldast fast for å roast. Ho var såleis klar over at det måtte ein viss grad av makt til for å handtera

Christoffer i visse situasjonar, og ho visste at ektemannen i stor grad tok hand om dette.

Lagmannsretten er såleis ikkje i tvil om at tiltalte denne morgonen heldt det for meir sannsynleg enn

ikkje at ektemannen utsette Christoffer for vald.

Same føremiddag vart ho over telefon kalla inn til møte med skulen same dag. Ho fekk beskjed om å

møta åleine, utan ektemannen, som elles alltid var med, og som også normalt førte ordet. På møtet vart

ho konfrontert med det same såret ho sjølv hadde sett, samt sår "på hode ". Skulen og SFO konfronterte

henne også med at dei hadde observert fleire skadar, jf. referatet; " Alle disse skadene har oppstått

mens han var alene" .


Ho har sjølv forklart at ho følte at skulen og SFO retta mistanke mot henne og ektemannen for å påføra

Christoffer skadar. Det ho sjølv same morgon heldt for overvegande sannsynleg, nemleg at ektemannen

påførte sonen skadar, vart såleis stadfest og forsterka ved skulen og SFO si hasteinnkalling, at ho skulle

møta åleine, at dei var bekymra, og at dei retta mistanken mot heimen.

Lagmannsretten finn det såleis bevist utover einkvar rimeleg og forstandig tvil at tiltalte seinast etter

møtet på skulen den 1. februar 2005 kl. 13.15 forstod, eller i det minste heldt det for meir sannsynleg

enn ikkje, at ektemannen utsette sonen hennar for vald.

Lagmannsretten finn det vidare bevist utover ein kvar rimeleg og forstandig tvil at ho også i det minste

heldt det for meir sannsynleg enn ikkje, at valdsutøvinga ville halda fram dersom denne ikkje på ein eller

annan måte vart hindra.

Avgjerande for lagmannsretten på dette punktet er den kunnskapen ho på dette tidspunktet hadde om

Christoffer sine mange skadar, at skadane hadde vorte fleire og meir alvorlege i seinare tid, sjølv om ein

held skadane den 17. januar utanfor, at Christoffer var utagerande og hadde sinnerier, at han måtte

haldast fast for å roast, at det skjedde skadar om nettene, og at det var ektemannen som var inne hos

Christoffer om nettene. Endeleg vert lagt til grunn at ho ikkje hadde gjort eller sagt noko som kunne få

ektemannen til å halda opp med valdsutøvinga. Ho har ikkje på noko tidspunkt i avhøyr eller for retten i

fire rettssaker ytra noko i den retning, og har heller aldri sagt at ho nokon gong gjekk inn til Christoffer

om nettene, verken åleine eller når ektemannen var der. Lagmannsretten held det også for lite

sannsynleg at tiltalte ikkje ved fleire høve enn den siste natta hadde høyrt lydar eller gråt frå Christoffers

rom når ektemannen var der inne med guten.

Personlege føresetnader: Forsvarar har med styrke gjort gjeldande at tiltalte ikkje hadde kognitive

ressursar til å forstå og reflektera slik som andre ville gjera i liknande situasjon, og vist til WAIS-testen

som gjort greie for av psykolog Laurie. Testen, utført i 2008, viser at tiltalte har eit alminneleg evnenivå

på 85 %, altså i nedre normalområde. Det er særleg i den såkalla arbeidsminneindeksen at tiltalte fell

innanfor eit svært lågt normalområde. Arbeidsminneindeksen har i følgje Laurie noko å seia for

behandlinga av kompleks informasjon. Det er i denne saka ikkje tale om at den tiltalte ikkje skulle vera

strafferettsleg tilrekneleg, jf. straffelova § 44, men som det heiter i Andenæs, Alminnelig strafferett ,

femte utgåve side 307:

"Det kan tilføyes at selv om det ikke foreligger grunnlag for å frita for straff etter § 44, kan

gjerningsmannens intellektuelle utvikling få betydning ved avgjørelsen av


om vedkommende har handlet med den skyld (forsett eller uaktsomhet) som straffebudet krever. En

person har f.eks kjøpt tyvegods på gaten til spottpris og blir av den grunn tiltalt for heleri. Situasjonen

kan være slik at dommeren uten videre vil avvise en påstand om god tro hvis tiltale er normalt begavet,

mens han ikke tør forkaste påstanden hvis det er en smått begavet person av den naive og godtroende

type han har for seg. Og tilsvarende: I situasjoner hvor en ville ha konstatert uaktsomhet hos den

normale, vil kanskje den smått begavede bli frifunnet fordi han ikke har hatt forutsetninger for å

oppfatte situasjonen". Det er likevel ikkje slik at resultatet av ein intelligenstest åleine er avgjerande for

vurderinga av dei personlege føresetnadene for strafferettsleg skuld. Andenæs seier til dømes om

rettstilstanden før lovendringa i 1997 der grensa for det strafferettsleg tilreknelege låg på ein IQ på ca.

50:

"Men dette ble ikke slavisk lagt til grunn. Det ble gjerne understreket at personlighet og evnen til å

fungere sosialt er vel så viktig som resultatet av intelligenstest."

I Rt-2003-553 er også spørsmålet om personlege føresetnar kommentert, der det heiter:

"Konkret er spørsmålet om domfelte burde ha forstått at det var tale om penger som var et resultat av

straffbare handlinger. Jeg antar at det ved vurderingen av om det i et slikt tilfelle er begått straffbart

uaktsomt heleri, bør tas hensyn til personlige forutsetninger. Således vil både erfaring og mental

utrustning kunne få betydning ved bedømmelsen av spørsmålet om den uvitende ektefelle eller

samboer har utvist straffbar uaktsomhet i et slikt tilfelle."

Lagmannsretten har ved vurderinga av tiltalte sitt forsett teke omsyn til vitneprovet frå psykolog Laurie

og testen han gjennomførde i 2008, men finn det bevist utover ein kvar rimeleg og forstandig tvil at

tiltalte hadde evner og erfaringsgrunnlag til å forstå situasjonen den 1. februar 2005, og kva den

innebar for Christoffer, også i framtida. Ved denne vurderinga frå lagmannsrettens side er det lagt vekt

på at tiltalte, slik ho framstod for alle som har forklart seg om henne, ikkje merka seg ut som ei som ikkje

kunne setja saman og forstå vanlege samanhengar, samt daglegdagse problem av ulik art. Rett nok har

læraren frå vidaregåande skule uttalt at tiltalte kunne verka noko naiv, og kollegaene hennar på

Sparbutikken; at ho var litt enkel. Sjefen hennar sa at ho trong litt lengre tid på å læra seg "Post i butikk"

enn andre, men ho utførte både denne oppgåva og alle andre oppgåver i butikken. Når det spesielt gjeld

omsorgsoppgåvene overfor Christoffer og elles stell i huset, er det ingen som har ytra noko som skulle

tyda på svake ressursar. Tvert imot har både foreldra, onkelen og andre som var i kontakt med henne på

den tida, forklart at ho var ein særs god omsorgsperson for Christoffer.

Dr. Sussmann, som hadde med tiltalte å gjera i samband med medisineringa av Christoffer for ADHD,

har t.d. uttalt at ho meinte Christoffer var svært godt ivareteken av mor. I


journalnotat av 7. august 2003 i samband med utgreiinga med omsyn til ADHD, har klinisk sosionom

Dagny Tøndevold m.a. skrive:

"På spørsmål fra meg om belastningsfaktorer i Christoffers oppvekstmiljø, forteller mor at han har

mistet 3 oldeforeldre i løpet av dette året. Christoffer var svært knyttet til den ene av oldeforeldrene og

kunne gi uttrykk for dette ved å gråte og være lei seg. Mor tok ham med i begravelsen og beskriver

situasjonen rundt dette. Jeg gir mor tilbakemelding at jeg oppfatter at hun har hatt nyanserte tanker om

hva Christoffer skulle involveres i og ivaretatt ham på en god måte i denne situasjonen."

Dette viser at tiltalte både observerte, reflekterte og handla på ein god og omsorgsfull måte.

Når det gjeld situasjonen slik den framstod for tiltalte den 1. februar 2005, vert igjen peika på at ho sjølv

i avhøyr den 4. februar og 18. februar 2005, forklarte seg om faktum slik det er gjort greie for ovanfor,

det vil seia det "bakteppet" som var til stades i hennar eige medvit i det aktuelle tidsrommet.

At tiltalte ikkje mangla evne til å setja saman bitar av kunnskap og reflektera over dei, samt dra

konklusjonar, viser etter lagmannsrettens syn også det som ein av politibetjentane har forklart om at då

han og ein kollega skulle på åstadsgransking kort tid etter Christoffer døde, ville tiltalte ta dei med ut i

terrenget for å visa dei ein snarveg som Christoffer tok når han skulle heim frå skulen, og der det kunne

vera glatt å gå, samt steinar til å slå seg på. Vitnet oppfatta dette slik at ho ville få fram alternative

synspunkt på korleis Christoffer hadde fått den alvorlege skaden, noko som etter lagmannsrettens syn

tyder på normal evne til resonnement.

At tiltalte også i dag nektar for at ektemannen kan ha skada Christoffer på nokon måte, trass det

overtydande bevisbiletet, samt hennar eigen forsvarar sitt standpunkt, er lagmannsretten overtydd om

er eit medvite val, og ikkje eit resultat av svake mentale ressursar slik som forsvarar har halde fram.

Ei anna sak er at tiltalte, med sin mogelegvis noko ettergjevande natur, i møte med ein meir dominant

natur, har innordna seg og overlate det meste til ektemannen. Lagmannsretten har eksempelvis merka

seg at då ho var i telefonkontakt med AMK etter å ha funne Christoffer livlaus i senga, ikkje gjekk inn på

rommet der ektemannen prøvde gjenoppliving, sjølv om vedkomande på alarmsentralen fleire gonger

bad henne gå inn og hjelpa. Ho svara fleire gonger at ektemannen ville halda på åleine. AMK seier t.d. på

eit visst tidspunkt: " Sitter du og holder i røret? Klarer du å hjelpe mannen din? ML: Han vil gjøre det

selv. AMK: Han vil gjøre det selv? ML: Han vil bare forsette".

Denne innordninga er likevel ikkje noko som har noko å seia for dei personlege føresetnadene hennar i

samband med vurderinga av forsettet.


Lagmannsretten finn det på denne bakgrunn bevist utover ein kvar rimeleg og forstandig tvil at tiltalte,

også teke omsyn til hennar mentale evner, seinast etter møtet på skulen den 1. februar 2005 i det

minste heldt det for meir sannsynleg enn ikkje at ektemaken påførte Christoffer vald, og at dette ville

halda fram dersom det ikkje vart hindra på ein eller annan måte.

Medverking i form av passivitet Spørsmålet er så om tiltalte ved ikkje å gjera noko, har halde seg passiv,

skal sjåast på som å ha medverka til straffbar handling, dvs. brot på straffelova § 228 første og andre

ledd, jf. § 232. Som nemnt innleiingsvis, vil lagmannsretten igjen presisera at det ikkje ligg føre

haldepunkt for at tiltalte " kunne ha innsett muligheten " av dødsfølgja, jf. straffelova § 43. Drøftinga av

medverkingsansvaret er derfor avgrensa til å gjelda passivitet i høve til lekamskrenking med skade eller

monaleg smerte til følgje, jf. straffelova § 228 første og andre ledd første straffalternativ, jf. § 43, og

utført mot forsvarslaus person, jf. § 232.

Det som låg føre av skadar og blåmerke fram til dette tidspunktet, unnateke hendinga den 17. januar,

som sjukehuset ikkje hadde reagert på, og som dermed hadde svekka ein eventuell mistanke, var ikkje

av ein slik karakter at tiltalte kunne innsett det mogelege i at Christoffer ville verta påført dødeleg vald.

Heller ikkje andre omstende i saka er eigna til å peika på ein slik fatal utgang.

Det er på det reine at tiltalte drog direkte frå møtet på skulen til arbeid på Sparbutikken, der ho skulle

ha vakt frå kl. 14.00 til 20.00. Ho tok ikkje kontakt med Christoffer då ho var på skulen. Han var på SFO

som vanleg, og gjekk deretter heim.

Tiltalte har forklart at ho hadde orientert ektemannen om møtet med skulen/SFO utan at ho kan seia

om dette var før eller etter møtet. Ho uttalar i alle fall at han hadde sagt at han ikkje hadde gjort noko,

og så seier ho ;" men det visste jeg fra før også ". Vidare har ho på spørsmål sagt at " han ble like

forferdet som meg ".

Ho har likevel ikkje på noko tidspunkt uttalt, verken i avhøyr eller for retten, noko i retning av at ho til

ektemannen denne dagen hadde gjeve uttrykk for at eventuell lekamskrenking mot Christoffer ikkje

måtte førekoma.

Medverkingsansvaret Omfanget av medverkingsansvaret vert å vurdera ut frå tolking av den aktuelle

regelen, her straffelova § 228 første og andre ledd, og dei nærare omstenda i saka. Normalt vert det i

norsk rett kravt ei aktiv tilskunding til den straffbare handlinga av fysisk eller psykisk karakter. Rein

passivitet er normalt ikkje nok til å straffast for medverking, sjølv om det ligg føre ei spesiell plikt til å

hindra den straffbare handlinga. Andenæs , Alminnelig strafferett, 5. utgave ved Matningsdal og Rieber-

Mohn seier om dette side 329:


"Selv om en person har en spesiell plikt til å hindre den straffbare handling, vil en ren passivitet som

regel ikke kunne straffes som medvirkning. Om nattevakten forsømmer å gripe inn overfor tyver som

han hører romsterer i kjelleren, kan han ikke straffes for medvirkning til tyveri, men derimot for

utroskap (§ 275). For den som har en slik særlig plikt til å gripe inn, kan det ikke kreves en positiv

tilskyndelse som vilkår for medvirkningsansvar; det må være nok til å gjøre ham ansvarlig at han overfor

den skyldige gir uttrykk for at han ikke har noe imot handlingen. Gårdsgutten spør f.eks husbonden om

han ikke skal hugge litt inn på naboens eiendom, og husbonden svarer "gjerne for meg". Og en må gå litt

videre. Allerede en ren unnlatelse fra den overordnedes side av å gripe inn kan av den underordnede

oppfattes som et samtykke, og er den overordnede klar over dette, må det betraktes som psykisk

medvirkning. Således f.eks. om en overordnet politimann under et forhør ikke griper inn overfor sin

underordnede som mishandler den avhørte for å få sannheten frem. (jfr. Rt. 1947 s. 69, drøftelse s. 73)

Et stilltiende eller uttrykkelig samtykke fra den som har en særlig plikt til å hindre den straffbare

handling, betyr at en av de normale hindringer for forbrytelse er ryddet bort, og kan derfor ikke

betraktes på samme måte som et tilsvarende samtykke fra en utenforstående."

Den særlege tilknytinga mellom foreldre og mindreårige born, dvs omsorgsplikta, tilseier at det ligg føre

ei større plikt for foreldra til å hindra straffbare handlingar mot borna enn for andre utanforståande.

Andenæs seier i si bok Straffbar unnlatelse, i § 24 at for å kunna likestilla passivitet ved uekte

unnlatingsdelikt med aktiv handling, " må der foreligge en særlig forbindelse mellom den unnlatende og

den interessekrenkelse straffebudet retter seg mot."

Erling Johannes Husabø, har i " Straffansvarets periferi" når det gjeld dette temaet, etter å ha vist til den

oppheva regelen om medansvaret for personar som står "under deres Myndighet", uttalt følgjande:

"I lys av dagens oppfatning av forholdet mellom foreldre og barn, er eit slikt strafferettsleg medansvar

for manglande "tilsnakking" av ein kriminell ungdom, også mindre naturleg enn tidlegare.

Problemstillinga vert ei anna der barnet er offer for kriminalitet. Foreldra si omsorgsplikt overfor barnet

står minst like sterkt som før. Difor stemmer det etter mitt syn godt med den allmenne rettskjensla når

Andenæs meiner at foreldre vil ha ei plikt il å hindra at barnet blir drept av den andre av foreldra (også

utanfor det særtilfellet som § 241 regulerer). Andenæs vil rett nok berre straffa for medverking til drap i

slike tilfelle dersom det ligg føre eit konkludent samtykke frå den passive ektefellen. Gjer det ikkje det,

vil han nøya seg med ei utvidande tolking av §§ 242 og 243. Men eit slikt vilkår for medverkingsansvar

synest å springa ut av hans meir generelle forståing av at passiv medverking utgjer ei form for psykisk

medverking (jf. punkt 2 framanfor). Reelt sett er det etter mitt syn liten grunn til å unnlata å ileggja

medverkingsansvar fordi det t d ikkje har vore tid eller rom for nokon kommunikasjon mellom partane.

Ein rusa mann har t d fått eit slikt ukontrollert raseriutbrot at kona berre kan avverja ei ugjerning mot

barnet ved å få barnet ut av huset."


Slik lagmannsretten oppfattar Husabø sine synspunkt på det passive medverkingsansvaret, skil dette seg

frå Andenæs sitt synspunkt ved at Husabø vil konstatera straffbar medverking, i slike tilfelle som nemnt,

også der hovudgjerningsmannen er utan kunnskap om den andre si haldning til brotsverket og

situasjonen. I Andenæs sitt krav om at det må liggja føre konkludent åtferd, ligg det eit krav om at denne

passiviteten er tilgjengeleg som kunnskap for gjerningsmannen.

Matningsdal har i sin artikkel i " Medvirkning til straffbare handlinger " i Jussens Venner 2008 side 357

m.a. uttalt følgjande:

"Ansvar for passiv medvirkning forutsetter ikke at den aktive handlingen, som medvirkeren bebreides

for å ha unnlatt, ville ha forhindret at den straffbare handlingen ble utført. Det er tilstrekkelig at den

fysisk eller psykisk ville ha motvirket hovedgjerningen. Men for å unngå at ansvaret blir for omfattende,

må den passive ha en særlig tilknytning til det aktuelle saksforholdet. Vedkommende må på et eller

annet grunnlag ha en særlig plikt til å forhindre overtredelse. Ved denne vurderingen er det viktig å ta

utgangspunkt i at passivitet som hovedregel ikke er tilstrekkelig."

Han går så inn på den særlege tilknytinga som ligg føre mellom ein overordna og ein underordna, og

seier:

"Det kan imidlertid neppe oppstilles et absolutt vilkår om at den overordnedes opptreden kan regnes

som et konkludent samtykke, men det vil føre for langt å gå inn på hvilke reservasjoner som må gjøres".

Han viser i sin fotnote til denne setninga til Husabø si bok side 192-193, og kan truleg takast til inntekt

for denne sine synspunkt på kva krav som må stillast for å konkludera med straffbar medverking i form

av passivitet.

Lagmannsretten finn det på dette punktet føremålstenleg å presisera at når det gjeld omsorgsplikta

overfor born som ein har i sin varetekt, vil det nødvendigvis vera ein glidande overgang frå hendelege

uhell som ingen kan lastast for, til manglande tilsyn, til omsorgssvikt og endeleg til dei tilfella der

passiviteten må reknast som medverking til straffbare handlingar. Kvar grensa går mellom omsorgssvikt

og straffbar medverking, må derfor avgjerast etter ei konkret vurdering av straffebodet og dei faktiske

forholda i det enkelte tilfelle.

Når det gjeld dei nærare omstenda i denne saka, viser lagmannsretten igjen til situasjonen om

morgonen 1. februar 2005. Ektemannen til tiltalte visste på det tidspunktet at tiltalte hadde sett det

stygge og merkelege såret på skuldra til Christoffer, han hadde sjølv fortalt


henne om det, og han visste også at tiltalte hadde høyrt bråk då han var inne på rommet til Christoffer

den natta. Lagmannsretten finn det derfor tvillaust at han på dette tidspunktet forstod at tiltalte i det

minste heldt det for overvegande sannsynleg at det var han som hadde påført Christoffer skaden.

Reaksjonen hennar i form av " Huff da " eller " Uffa meg " til Christoffer, gav ektemannen eit signal om

at dette var ikkje mykje å bry seg om. Den nøyaktige ordlyden er ikkje avgjerande, heller ikkje kva

tonefall som vart nytta, det vesentlege er at Christoffer, ved å sitera mora sin reaksjon på denne måten,

overfor SFO- personalet ville signalisera at mora ikkje hadde teke skaden hans på det alvor han hadde

ynskt. Han hadde då også til same personalet gjeve uttrykk for at han hadde så vondt i den armen at han

ikkje kunne skriva, jf. ovanfor. Denne reaksjonen frå tiltalte si side var ektemannen klar over denne

morgonen, han hadde såleis ei oppfatning av korleis ho stilte seg til situasjonen med omsyn til skade på

Christoffer.

Ektemaken fekk heller ingen andre reaksjonar frå tiltalte denne morgonen, og denne passiviteten er

etter lagmannsrettens syn å sjå på som konkludent åtferd, dvs psykisk medverking i tråd med

ovannemnde sitat frå Andenæs, side 329. Tiltalte var mor til offeret, dvs ein nærare "myndighetsperson"

overfor guten enn stefaren, og når ikkje ho reagerte på det ho heldt for overvegande sannsynleg hadde

skjedd, og heldt det for overvegande sannsynleg ville skje igjen, låg det føre ein situasjon der "en av de

normale hindringer for forbrytelse er ryddet bort".

Konkludent samtykke er elles ikkje uvanleg å leggja til grunn ved psykisk medverking, sjå eksempelvis Rt-

2002-1717 der ei kvinne vart domfelt for overlagt medverking til drap. Domfelte hadde på oppmoding

frå to andre fått tak i to pistolar på den illegale marknaden, og overlevert desse sjølv om ho rekna det "

som en realistisk mulighet at pistolene skulle benyttes til drap ": Kort tid etter overleveringa rekna ho

det som overvegande sannsynleg at drapsplanane var alvorleg meint, og at dei ville verta gjennomførde

med dei overleverte pistolane. Høgsterett uttalar så:

"Når hun likevel med denne kunnskap, og etter overlegg, ikke gjorde noe for å ta tilbake pistolene eller

på annen måte motvirke at de ble benyttet, har hun ved sin unnlatelse gjort seg skyldig i overlagt

medvirkning til forsettlig drap."

Møtet på skulen Når så tiltalte på møtet med skulen og SFO fekk stadfest og styrkt oppfatninga si av kva

som hadde skjedd og mest sannsynleg ville skje igjen, oppstod det etter lagmannsrettens syn ei

handleplikt for å motverka, eventuelt hindra nye overgrep. Den særlege handleplikta oppstod som følgje

av tiltalte si særlege stilling som den næraste omsorgspersonen for Christoffer. Denne handleplikta er

etter lagmannsrettens syn eit kjernepunkt i Husabø si framstilling om det straffbare

medverkingsansvaret i form av passivitet, og lagmannsretten er samd med Husabø når han seier:


"Omsorgsansvaret veg så tungt at foreldre bør ha plikt til å avverja alle typar alvorlege

integritetskrenkingar mot barnet".

Tiltalte føretok seg ingenting etter dette møtet.

Lagmannsretten finn det ikkje rimeleg å krevja at tiltalte skulle ha teke kontakt med barnevern eller

politi, det må minnast om at tiltalte var, og er framleis, svært knytt til ektemaken, og det er eit stort steg

å melda sin eigen ektefelle, som ein bur i lag med, og ynskjer å bu i lag med, til styresmaktene for

mishandling av barnet sitt.

Det som handleplikta for ein omsorgsperson likevel omfattar, er å søkja å hindra eller motverka vidare

valdsutøving. Dette hadde tiltalte høve til. For det fyrste var det aller mest naturlege med ein gong å ta

kontakt med Christoffer sjølv, som var til stades på same skulen som ho var på møte. Ho hadde dernest

to val som ikkje var drastiske på noko vis, det eine var å ta fri frå arbeidet sitt denne dagen, slik at ho var

heime med guten når ektemaken kom heim, og såleis skjerma han, eller ho kunne halda fast ved den

opphavlege avtalen med foreldra sine om at Christoffer kunne koma til dei denne ettermiddagen og

kvelden. Ho hadde ved det siste alternativet kunna fått summa seg, teke opp problematikken med

ektemannen, og ikkje minst dagen etter, på det planlagde møtet med BUPA den 3. februar, saman med

ektemaken lagt problema fram for fagfolket der, slik at situasjonen kunne vore handtert i samhandling

med profesjonelle hjelparar.

I staden gjorde ho som nemnt ingenting, ho snakka ikkje med Christoffer, ho drog på arbeid, let

Christoffer dra heim til stefaren etter SFO, og ho har forklart at Christoffer var lagd då ho kom heim ca

20.30 om kvelden. Ho snakka ikkje med han.

Som nemnt ovanfor har ho heller ikkje på noko tidspunkt ytra noko i retning av at ho hadde gjeve

ektemaken nokon kontrabeskjed etter møtet med skulen/SFO, og det må leggjast til grunn at ektemaken

hadde same oppfatning av haldninga hennar som ho hadde gjeve uttrykk for om morgonen, dvs. ved

konkludent åtferd som vist til ovanfor.

Men sjølv om ektemaken ikkje skulle ha noko grunnlag for å ha nokon oppfatning av tiltalte si haldning

til ektemaken si handtering av Christoffer etter at ho hadde hatt møtet på skulen, inneber tiltalte sin

passivitet samanhalde med den særlege handleplikta ho hadde i kraft av sitt omsorgsansvar, at det ligg

føre straffbar medverking.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn komen til at tiltalte ved sin passivitet har medverka til

lekamskrenking med skade eller monaleg smerte til følgje, og mot forsvarslaus person, jf. straffelova §

228 første og andre ledd, første straffalternativ, jf. § 232. Lagmannsretten finn det såleis bevist ut over

ein kvar rimeleg og forstandig tvil at tiltalte kunne ha innsett det mogelege i at Christoffer ville verta

utsett for ny skade av liknande karakter som den


han hadde om morgonen den 1. februar, jf. straffelova § 43. Denne skaden var i alle tilfelle av ein slik

karakter at den innebar monaleg smerte.

Straffutmåling:

Lagmannsretten vil når det gjeld straffutmålinga peika på at psykisk medverking i form av passivitet i seg

sjølv ligg i yttergrensa av det straffbare. Lagmannsretten har ikkje funne rettspraksis som direkte kan

samanliknast med dei faktiske omstenda slik dei framstod i sann tid, dvs sett bort frå dødsfølgja.

Det generelle straffenivået for vald i nære relasjonar er omhandla i Prop. 97 L frå 2009- 2010 der det er

uttalt :

"Ofte er det barn som er offer for vold i nære relasjoner. Etter departementets oppfatning er det særlig

alvorlig at barn utsettes for denne type overgrep – både fordi mishandlingen begås av personer som i

utgangspunktet skal gi barnet den nødvendige trygghet og omsorg, og at de somatiske og psykiske

konsekvensene lettere kan bli mer omfattende og langvarig.

Departementet vil understreke at barn utvilsomt nyter det samme strafferettslige vern som voksne.

Barn skal blant annet ikke utsettes for fysiske eller psykiske integritetskrenkelser som ledd i

oppdragelsen, jf. Ot.prp.nr.22 (2008-2009) side 176 hvor det uttales:

"Etter departementets oppfatning er det som følge av opphevelsen av refselsesretten i 1972,

etterfølgende lovendringer, samt internasjonale forpliktelser om vern av barn, ingen tvil om at barn

nyter samme strafferettslige vern mot fysiske kroppskrenkelser som voksne. »

Departementet mener straffnivået for mishandling av barn er for lavt. Generelt bør straffen for

mishandling i nære relasjoner ligge noe over sammenlignbare voldslovbrudd. I sær gjelder dette hvor

mishandlingen skjer overfor barn. Sentralt for straffastsettelsen vil som ellers være hvor grov

mishandlingen er, mishandlingens varighet, den psykologiske bindingen mellom gjerningspersonen og

offeret og det at mishandlingen skjer i skjul, på et sted det bør være trygt (ofte i hjemmet), jf. Rt-2004-

844 (avsnitt 13) og HR-2010-00242-A (avsnitt 18). I avgjørelsen fra 2004 er det også vist til at frykten for

vold, og følelsen av å leve i et trusselregime, kan oppleves som langt verre enn de enkelte

voldshandlinger (avsnitt 13)".

Det som er omhandla i desse sitata frå proposisjonen gjeld brot på straffelova § 219, dvs. vald og

mishandling i nære relasjonar. For nivået for brot på straffelova § 228, slik tilfellet er i vår sak, er uttalt

følgjande:

"Straffen for overtredelse av §228 første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Etter annet ledd kan

fengsel inntil 3 år anvendes dersom en legemsfornærmelse har til følge skade på legeme eller helbred

eller betydelig smerte. For det tilfellet at


legemsfornærmelsen har døden til følge, eller skaden er betydelig, kan fengsel inntil 5 år anvendes. I

tillegg heves den øvre strafferammen dersom legemsfornærmelsen er utført på en måte som beskrevet i

§232.

Straffastsettelsen ved overtredelse av §228 første ledd varierer både når det gjelder reaksjonsvalget og

utmålingen. Mye avhenger av de individuelle omstendigheter i den enkelte sak, ikke minst om

voldshandlingen var fremkalt av en forutgående provokasjon, om gjerningspersonen tidligere er straffet

for vold (§230), om handlingen var ekstraordinært farlig eller rå m.m. (§232) eller om vedkommende var

under 18 år på gjerningstiden (§55)."

Det heiter vidare:

"Det er øvrig ikke mulig å si noe sikkert om straffnivået for en typisk overtredelse av §228 annet ledd

første straffalternativ. I praksis varierer nivået fra 20-30 dagers ubetinget fengsel, jf. for eksempel Rt-

1993-371 , til 120 dagers ubetinget fengsel, avhengig av omstendighetene i den enkelte sak, derunder

om §230 og/eller §232 kommer til anvendelse, jf. Rt-1995-1128 . Lagmannsrettspraksis fra de senere

årene antyder imidlertid at straffnivået for de typiske overtredelsene av straffeloven §228 annet ledd er

fengsel i området 30 til 45 dager, jf. til illustrasjon LH-2006-157723 og LH-2007-61341 ."

Lagmannsretten legg dette til grunn ved vurderinga av det generelle straffenivået for brot på straffelova

§ 228 første og andre ledd, første straffalternativ, jf. § 232 på dåverande tidspunkt, dvs. brotsverk

utførde før straffskjerpinga som vart vedteke ved lov av 25. juni 2010.

Når det gjeld vald mot barn, skal nivået som nemnt liggja monaleg høgare enn for vald mot vaksne, og i

denne samanhengen vert vist vil RG-2007-977, og LB-2008-73002.

Vidare vert vist til Rt-2011-863 som gjaldt straffelova § 228 første ledd jf. § 232, samt for å ha forlatt

nokon i hjelpelaus tilstand, jf. straffelova § 242 andre og tredje ledd. Straffutmålinga vart sett til to og eit

halvt år, og viser at det å forlata nokon i hjelpelaus tilstand, skjerpar straffenivået monaleg. Tilfellet i den

saka har etter lagmannsrettens syn overføringsverdi til vår sak, dvs. overlating av verjelaust barn til ein

skadevaldar.

Straffutmåling for medverking vil normalt verta å fastsetja i samsvar med den rolla medverkaren har

hatt. I dette tilfellet var rolla å halda seg passiv, det vil seia ikkje ytra eller gjera noko for å motverka

handlinga.

Når det gjeld den konkrete straffutmålinga, skal nemnast at aktors påstand på to år og seks månader der

120 dagar vert gjevne utan vilkår, er lagt ned i samsvar med påstand om ansvar for dødsfølgje, noko

tiltalte er frifunnen for.

Av skjerpande omstende i vår sak er for det første at tiltalte var den næraste omsorgspersonen, at den

som var utsett for valden var eit forsvarsluast barn, at valden vart


utført i eigen heim, og av ein nær pårørande, dvs. stefar. Det vert også vist til at Christoffer om

morgonen den 1. februar, på sin måte, bad mora innstendig om hjelp ved å visa henne det stygge såret,

medan ho ikkje gjorde nokon ting for å hindra nye overgrep. Tvert i mot overlet ho, ved sin unnlating,

sonen sin i verjelaus tilstand til stefaren, jf. Rt- 2011-863 som vist til ovanfor. Lagmannsretten har også

merka seg at handlingsalternativa var enkle, tiltalte kunne teke guten med seg heim frå skulen etter

møtet, eller sendt han til besteforeldra, slik den opphavlege planen var.

Som utgangspunkt vil derfor lagmannsretten meina at straffa for tiltalte i vår sak bør liggja på om lag to

år.

Men saka har vorte svært gammal. Brotsverket skjedde 1. februar 2005, tiltale vart, etter at saka hadde

vorte innstilt på bortlegging fleire gonger, teken ut 23. juni 2011, og dom ligg føre i lagmannsretten i

dag, 4. mars 2013. Den lange tida for retteføring er å sjå på som ei grov krenking av kravet til "rettergang

innen rimelig tid" i EMK artikkel 6 nr. 1. For å kompensera for brotet på artikkel 6 nr. 1 må straffa

reduserast monaleg, jf. EMK artikkel 13. Dette er også i samsvar med langvarig norsk

straffutmålingstradisjon, jf. Rt-2005- 1210 og Rt- 2007-1326. I sistnemnde avgjerd hadde det gått sju og

eit halvt år frå dei straffbare handlingane og til dom i Høgsterett. Tidsrommet på nærare fem år frå A i

rett tid hadde anka lagmannsrettens dom til behandlinga i Høgsterett hadde si årsak i forhold som A

ikkje kunne lastast for, og Høgsterett karakteriserte denne lange saksbehandlingstida som "en grov

krenkelse" av EMK art 6 nr. 1 som tilsa ein monaleg reduksjon av straffa. Lagmannsrettens straff på

fengsel i tre år, vart av Høgsterett gjort om til to år, og der heile straffa vart gjeve på vilkår.

Lagmannsretten er endeleg samd med forsvarar og aktor i at den uvanleg langvarige og noko einsidige

omtalen saka har fått, har medført ei ekstrabelastning for tiltalte som vert å taka omsyn til ved

straffutmålinga.

Samla sett er lagmannsretten komen til at straffa vert å setja til fengsel i eitt år og seks månader, som alt

vert gjeven på vilkår.

Erstatningsspørsmålet

Bistandsadvokaten for biologisk far til Christoffer, har kravt erstatning for økonomisk tap avgrensa

oppover til kr. 350 000,- samt erstatning i form av oppreising med kr. 75 000,-, jf. skadeerstatningslova §

3-1 og § 3-5.

Begge erstatningskrava er grunngjevne med dei belastningane Christoffers død har medført for

biologiske far. Det skal her presiserast at hovudgjerningsmannen og medverkaren sitt erstatningsansvar

overfor den fornærma, i dette tilfellet den etterlatte, biologiske far, skal vurderast kvar for seg. Tiltalte i

vår sak er frikjend for dødsfølgja, og er strafferettsleg berre ansvarleg for lekamskrenking med

skadefølgje, straffelova § 228 første og andre ledd, første straffalternativ.


Reint faktisk vil det kunna seiast å vera årsakssamanheng mellom tiltalte si manglande handling for å

motverka eller hindra lekamskrenkinga og den fatale utgangen, jf. Nils Nygaard; "Skade og ansvar" , 6.

utgåve side 322 flg. Men som nemnt ovanfor, tiltalte kunne ikkje, slik situasjonen framstod den 1.

februar 2005, ha tenkt seg det mogelege i at lekamskrenkinga ville kunne medføra døden. Dødsfølgja var

derfor ikkje pårekneleg for henne, og lagmannsretten kan ikkje sjå at adekvanskravet i erstatningsretten

er oppfylt, verken etter skadeerstatningslova § 3-1 eller § 3-5, sjølv teke omsyn til det lågare beviskravet.

Grunnlaget for å ileggja erstatningsansvar er etter dette ikkje til stades, og tiltalte vert frifunnen for

erstatningskrava.

Dommen er samrøystes.


D o m s l u t n i n g:

1. Tiltalte, fødd xx.xx 1974, vert dømd for - eitt brot på straffelova § 228 første og andre ledd, første

straffalternativ, jf. § 232 til ei straff av fengsel i 1 –eitt- år og 6 –seks- månader, som heilt ut vert gjeven

på vilkår med ei prøvetid på 2 –to- år.

2. Tiltalte, fødd xx.xx 1974, vert frifunnen for erstatningskrava.

Reidun Wallevik Jan Morten Olsen Øistein Langbakk

Documents

Chrisoffer Saken Anonymisert