Redaktør:Karina Augdal Løkstad

Tekst:Karianne Skrede Hjelkrem Michael SolbakkenKarina Augdal Løkstad

Art Direction:Stian SolbergIda Stensig

Foto:Stine RaastadRina MyrvangSilje Rosenborg

Illustrasjon:Pål Gundersen Kristina AakreVictor Hansen

GOD MORGEN OSLO

Hei min venn, min by, min tankekapsel. Vi skal på eventyr ig jen.

Bærer deg i hjertet Oslo, sammen skal vi frem.

Jeg husker å begynne i det små.Å vugge rolig fram og tilbake

i tryggheten av min lille sandkasse.Jeg husker at den var hele verden, alt jeg trengte.

Jeg husker jeg tok fart, på jakt etter mer.Eventyr i nabolaget. En verden av hager og veikryss.

Jeg lærte meg takten av Oslos hjerte. Fulgte byens pulserende strømninger.

Jeg var en del av noe.

Jeg husker farten ble skremmende stor.At alt gikk fra morsom lek til ukontrollert alvor.Det lille øyeblikket jeg hang ig jen på toppen.

Et ekkelt og pirrende sug i magen.Verken på vei opp eller ned,

uten å vite hvilken retning som var min.

Jeg husker å dra tilbake til starten.På søken etter svar

der jeg en gang var så trygg og fornøyd.Fortapt i byen som plutselig var

så mye større enn jeg hadde trodd.Jeg fant mitt unge meg ventende på en huske i en sandkasse.

Jeg husker at farten møtte roligheten på midten et sted.

At jeg endelig kunne puste ut og lette på grepet om tauene.

Å på ny finne rytmen.

Jeg husker å lande på begge bein ig jen. Å stå stødig.Kjenne meg selv, og elske kaoset rundt meg.

Vite hvor strømningene tok meg.Lytte til pulsen. Bevege meg til takten.

Hjertet av mitt kjære Oslo.

JEG HUSKER

På vandring g jennom byens utallige gater finner det meg. Brevet med historien bak en liten del av puslespillet Oslo. Brevet som endret mitt syn på hjembyen min for alltid.

Brevet: Jeg har bare noen få ord på å få sagt dette. På denne adressen finner du en gravsten som har noe ingen andre stener har. Alt jeg kan si er at denne stenen ikke hører hjemme her. Den må tilbake! Husk navnet Trefoldighetskirken. Det er dit du må ta den. I 1646 sank stenen i jorda etter at Hans Olav Maler,

som denne stenen tilhører, på mystisk vis forsvant av pestens siste pust. Det er mystisk fordi hans kone, Ingeborg, merkelig nok overlevde pesten, en bybrann og til slutt et jordskjelv. Hun er her

fortsatt. Det er derfor jeg ikke har tid. Du må ikke tvile på det jeg forteller deg. Denne stenen har ikke flyttet seg på egenhånd, men fått hjelp. Om du kan tolke det som står skrevet på den, er du et steg nærmere løsningen. Du kan gi tilbake Hans Olav

den gravstenen han den gang betalte 30 daler for. Så han endelig kan få hvile i fred.

Aldri mer skal jeg glemme å se. For bak hver en stein ligger

det en historie, en bit av byen som nekter å bli

glemt.

ANNO 1696 Fredensborgveien 12, 0177 Oslo

Å BLI EN MATADOR

Gatene er tomme. Oslo har funnet freden jeg mangler i kveld. Byen er stor og jeg er liten, men jeg

vet ikke hvor jeg skal g jøre av meg likevel. Det er for mange tanker, for mange store avg jørelser, for lite

som er bestemt. Hvordan skal jeg klare å bestemme meg for noe når jeg ikke har levd nok til å vite noe

som helst?

Jeg er uten mål og mening, uten kart og kompass, alene ved veikryss etter veikryss,

forvillet i en betong jungel av valg og muligheter.Jeg ender ved statuen av en okse. En sterk,

målrettet skapning som aldri lar seg temme av omgivelsene. Det er her jeg finner motet jeg trenger

til å sette meg ned og prøve å møte tankene som driver meg ut nattemørket.

Mitt røde tørkle.

Hvem er jeg egentlig?Hva vil jeg … egentlig?

Hvordan vil jeg leve?Hvordan vil jeg være?

Hva er meningen med det hele?Hva betyr min eksistens for andre?

Jeg er på søken etter en retning, men blir distrahert hver gang jeg stopper for å puste.

Jeg har lett meg g jennom kvartal etter kvartal, bydel etter bydel, men nå innser jeg at jeg ikke kommer til

å finne svarene jeg trenger i Oslos gater.

Jeg må først møte problemene der problemene egentlig er, der de oppstår: i meg selv.

Torshovgata 11, 0476 Oslo

« Min framtid lå på

restetorget »

Nervene vrir seg i magen. Det er den dagen igjen.

Begynnelsen på noe nytt. Starten på noe stort. Denne veien

skal bli kjent for meg. Alle detaljene, ansiktene.

En dag skal de bli bakgrunnsstøy. Så fortid. Men i dag er alt i fokus, i dag sanser jeg alt jeg kan.

Jeg har bestemt meg. Så nå starter eventyret.Jeg har tegnet opp veien. Jeg vet hvor jeg skal.

Lar strømmen av unge mennesker føre meg ut av de små slusene. Driv-

er med dem mot samme mål. Likevel er jeg selvstendig.

Likevel har jeg kontroll. Fordi jeg vet hvor jeg skal. Jeg vet hva jeg vil.

Min framtid ligger på restetorget.Med Oslo ved mine føtter.

Blindern t-banestopp, 0371 Oslo

En dag skal noen elske meg så høyt at de skriver navnet mitt et sted det aldri vil forsvinne.

På en vegg i Oslo, så alle kan se det. Et sted jeg kan komme tilbake til når jeg føler meg liten.

Et sted jeg alltid finner trøst. En liten del i allemannseiet som bare er min.

Går fort i skyggen av byens gategalleri.Det skumle er det ukjente,

vært hjørne er noe nytt. Jeg går samlet med meg selv.

For uten byen og meg er jeg alene.

Jeg går langs elva uten å vite hva som ligger foran meg.

Fargene sprer seg rundt meg.Fargene deler seg rundt meg.

Hvor skal vi nå?

Av og til g jør det godt å bare gå. Hvor som helst.

Uten å bestemme målet. La tilfeldighetene veilede. Ta seg god tid å stoppe opp og se på ting, ta det til seg.

Trekke luften godt inn i lungene og lukte, lytte, kjenne, se, føle. Komme seg bort fra vanene sine, gå inn nye gater.

Kanskje oppdager man noe nytt med det man går forbi hver dag,eller et nytt sted man vil begynne å dra til oftere.

Det er alltid noe vakkert der, uansett hvor man er, man må bare se ordentlig.

Legge merke til detaljene, og sette pris på dem.

Ingens Gate, 0182 Oslo

Jeg småløp mot det som kanskje er Oslos søteste kafé, og så at han ventet på meg i vinduet. Jeg kastet meg inn døren som en pesende hund, og hjertet hamret nesten ut av brystet. Jeg kom så brått inn døren at alle bildene på veggen ristet.Idet jeg satte meg ned ved bordet vårt sparket jeg i bordbenet så rødvinen skvulpet over. Han fikk vin på shortsen,

og det rant nedover den ene leggen hans. Vi prøvde å le det bort, men stemningen ble med en gang litt mer anspent. Hele kafeen fikk med seg hendelsen.

Vi ble enige om en av de italienske pizzaene de har på menyen. Vi bestilte av kaféeieren, en spenstig dame fra Trondheim, med sorte krøller som ristet i takt med latteren. Etter litt småprat om været, og hvor fint det er å bo i Oslo, kom stillheten, den kleine stillheten.

Du vet den type stillhet som får deg til å trykke nervøst på mobilen, eller se på klokka mer enn nødvendig. Vi satt en stund og kikket rundt oss, prøvde å tvinge frem noen ord. Til slutt foreslo han at vi heller skulle tusle en tur til vigelandsparken. På veien dit tok han tak i hånda mi og klemte den hardt, godt og hardt.

Han sa det var søtt at jeg var så nervøs, men at jeg ikke hadde noen grunn til å være det. Så knakk vi begge sammen i latter, kastet oss ned i gresset og avsluttet dagen med et kyss.

Schultz gate 1, 0365 Oslo

På vei til et jobbintervju ser jeg ham, han som

prøver å velte en bil på andre siden av veien. Jeg

forstår han godt, for jeg var der selv for en tid

tilbake. Kaos, rot, og det føles som verden går imot

deg.

Jeg skvetter av et høyt skrik, det er samme

mannen. Han banner og veiver febrilsk med

armene, mens han g jentatte ganger tar tak under

bilen. Det her er noe av det merkeligste jeg har sett.

KONTROLL

Jeg har en tendens til å havne i sånne rare,

absurde situasjoner. Her går jeg, spent før jeg skal

i intervju til drømmejobben. Mens foran meg

har jeg en mann som kun ser hindringer i livet.

Alt jeg får gitt han er et kjapt smil, før jeg må haste

videre for å rekke intervjuet. Men jeg håper han snart

får opp øynene for alle mulighetene livet har, og griper

tak i dem sånn som jeg har g jort.Jeg vet hvor jeg er, jeg har kontroll, jeg er lykkelig.

Jeg får lyst til å gå bort til han, ta tak i jakken, riste han

hardt og si at alt kommer til å ordne seg. Men hva vet

vel egentlig jeg, kanskje jeg bare er en av de heldige.

KONTROLL

Theresesgate, 0354 Oslo

FLAT PUPP I TRYNETSå jeg står på dansegulvet og livet er herlig. Ølen i hånda er kald, og musikken er høy. Jeg tenker på alt som nå er i boks, og ut av intet er det livet som nå har gitt meg et slag i trynet.

Det hele tok ett sekund, men for meg oppleves hele situasjonen som en time lang. Det å si at livet har en måte å snakke til deg på virket en smule bokstavelig. En kvinne i sine beste år sto og danset på gulvet rett ved meg. Hun var på jakt etter eventyr denne kvelden, det er bare vill g jetning, men når du forlater BH-en hjemme og har funnet fram stillettene så er det tydelig at noe er på fære.

Et kapittel av Oslos realisme på sitt beste, kom i form av at hennes “livets flaske” hang ut av en løs topp. Det kan hende at slaget i fra denne svette plastposen, som sikkert har livnært en ny generasjon av ekshibisjonister, var ment for noen andre, men det var jeg som allikevel var mottaker. Hennes pupp hang ut, jeg snudde meg samtidig som hun snudde seg og med ett var jeg og hun forent av en kald, svett, og flat pupp.

Oslo, min by, hvordan du vet å jekke meg ned fra min skyhøye hest, takk skal du ha!

Dattera til Hagen, Grønland 10, 0188 Oslo

VALKA O’ VALKA

Jeg fi nner plassen min i det lille lokalet. Det er

fortsatt litt tidlig, men jeg vet at utover kvelden

vil rommet fylles av kjente ansikter.

Alle på jakt etter det samme.

Det er her de fi nner svarene, i noen timer.

Dette stedet har vært her så lenge vi kan huske.

Her har vi alle søkt tilfl ukt da vi trengte det.

Fått trøst, ledd, betrodd, sveket, grått, feiret.

Her har vi blitt en del av hverandres historie.

Av byens historie.

Her inne har vi alle sunget samme sang.

Dette er stedet som alltid tilgir. Stedet som forstår.

Plassen som godtar at alle trenger en fast fl ekk når

livet går opp eller ned. Her er du alltid velkommen.

Det er her jeg har funnet roen i mine eldre dager.

Dette er alt jeg trenger for å være fornøyd. Med ølen

i hånda og venner ved min side kan jeg se

tilbake på alt jeg har oppnådd og føle

fred. Og samtidig skape nye

fortellinger som aldri vil dø.

Av byens historie.

Her inne har vi alle sunget samme sang.

Valkyriegata 15B, 0366 Oslo

GOD NATTPå grunn av deg, legger jeg meg

med et smil om min munn.Oslos gater er stille, vi må sove nå.

Du blir med i min drøm.