Embed Size (px)
DESCRIPTION
Anna Löwe var en gang Svend Foyns store lidenskap. Nå er hennes mann, overlegen Sten Löwe, sporløst forsvunnet. Politiet har henlagt saken, og hun oppsøker sin gamlekjæreste og ber ham forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd. Det viser seg snart at Löwe ikke er den eneste personen i området som er blitt borte på uforklarlig vis i løpet av de siste årene. Og flere forsvinninger følger.«En fullblods kriminalroman» Aftenposten«Jan Mehlum er så desidert et friskt og elegant tilskudd i den norske krimfloraen» DagsavisenDET ANNET KINN er en frittståede fortelling og den tredje boken i serien om Svend Foyn fra Rivertonprisvinner Jan Mehlum.
Citation preview
JAN
MEH
LUM
JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN
9 788292 526705
Anna Löwe var en gang Svend Foyns store lidenskap. Nå er hennes mann, overlegen Sten Löwe, sporløst forsvunnet. Politiet har henlagt saken, og hun oppsøker sin gamle-kjæreste og ber ham forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd. Det viser seg snart at Löwe ikke er den eneste personen i området som er blitt borte på uforklarlig vis i løpet av de siste årene. Og flere forsvinninger følger.
Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman (Kalde hender, 1998).
Det annet kinn er en frittståede fortelling og den tredje boken i serien om Svend Foyn.
Det annet kinn
EN
SVE
ND
FOY
N-R
OM
AN
JAN
M
EHLU
M
Det a
nn
et kin
n
Detannet kinn
«En fullblods kriminalroman» Aftenposten
«Djevelsk god krim»Bergensavisen
«Jan Mehlum er så desidert et friskt og elegant tilskudd i den norske krimfloraen»
Dagsavisen
Det annet kinn.indd 1 20.04.2012 08:46:00
1
Bildet måtte være tatt for flere år siden. Han ville nok ha liktdet selv. På meg hadde fyren alltid virket som en selvopptattdrittsekk. På dette fotografiet var håret fortsatt mørkt, tett ogkrøllete, og ansiktstrekkene uten de slitne furene jeg hadde regis-trert da jeg tilfeldigvis støtte på ham for et par måneder siden.Vi ferdes ikke i de samme kretsene til vanlig.
Overlege savnet. En nøktern melding på Tønsbergs Bladsanonyme fjerdeside. Sten Löwe hadde gått ut for å ta sin vanligekveldstur sist mandag. Ifølge hans kone presis klokka halv ti.Deretter hadde ingen sett ham. Det var nå gått fire dager. Politiethadde fulgt sine vanlige prosedyrer og satt i gang søk og etter-forskning uten å finne et eneste spor. Mannen var simpelthenforsvunnet.
Jeg tente langsomt en sigarillo og studerte avisbildet mens jegforsøkte å forestille meg hva som kunne ha skjedd. Jeg haddeproblemer med å forestille meg at en så tilsynelatende vellykketmann som Sten Löwe skulle ha tatt livet av seg. Kanskje hanrett og slett var stukket av til en ny tilværelse. Rømt fra jobb,familie og omgangskrets, til en eller annen eksotisk avkrok,langt vekk fra alle påtrengende forpliktelser. Kanskje var idyllenbare et skalkeskjul. Jeg likte den forklaringen. Han var i tilfelleikke den første som hadde tenkt i slike baner. Men derfra til årealisere ideen?
Mange praktiske problemer oppstår når et menneske for-svinner. Selv om det er all grunn til å tro at den savnede måvære avgått ved døden, kan det etter loven ikke reises dødsfor-modningssak før tidligst etter ett år. Og hvis omstendigheteneomkring forsvinningen er usikre, kan det gå så mye som ti år
5
før en person juridisk sett kan erklæres død. Det skal ikke storfantasi til for å forstå hvilke vanskeligheter det skaper for desom sitter igjen.
I bakgrunnen var nitimen i ferd med å tone ut. Hulda dyt-tet utålmodig i kjøkkenbordet med sitt triste sanktbernhards-hode, med den følge at varm kaffe rant stille utover min uvanlignystrøkne skjorte og videre nedover cordbuksene, for så å endeopp der en mann er mest sårbar. Dyret reagerte med flegmatiskro på forbannelsene mine.
Dagens rettsmøte nærmet seg foruroligende raskt, og jeghadde ennå ikke rukket å komme meg gjennom frokosten dennetidlige desembermorgenen. Det beskjedne avisoppslaget haddefått meg ut av balanse. Uten å tenke meg nærmere om, slo jegnummeret til kriminalbetjent Wilhelm Mørk på politivakta. Deri gården startet de dagen tidlig. Det var en av grunnene til at jegforetrakk tilværelsen som selvstendig næringsdrivende, overlatttil utilregnelige klienters skiftende humør, ubegripelige handlin-ger og usikre betalingsevner. Selv handelsstandens ustoppeligepengebegjær var jeg villig til å tolerere for å holde fast på ensiste rest av frihetsfølelse.
«Ja?» Jeg visste at Mørks hese stemme virket tiltrekkendepå enkelte kvinner. På meg virket han mer som en sur grinebi-ter.
«Det er meg,» begynte jeg fromt. «Har du litt tid?»«Har jeg noe valg?»Jeg sukket, fast bestemt på å holde en vennlig tone og legge
fordommene til side. Wilhelm Mørk hadde sine mørke sider, ogjeg kjente for mange av dem.
«Fyren som er etterlyst i Tønsbergs Blad i dag, overlege StenLöwe, vet du noe om den saken?»
«Ikke stort. Ikke annet enn at det er en merkelig historie.»«Hva mener du?»«Vi har ikke greid å finne et eneste fordømt spor. Ingenting.
Han er søkk borte. Tilsynelatende helt uten grunn. Ingen for-utgående depresjoner, ingen tegn på hva som kan ha skjedd.Og ikke en eneste jævel har noe ufordelaktig å si om overlegeLöwe.» Mørk hørtes oppgitt ut. «Familien, venner, kolleger,
6
ingen skjønner noe. Fyren kunne vært leder av verdikommisjo-nen.»
«Jaså,» sa jeg spisst.Mørks beskrivelse virket plagsomt realistisk. Dette var en
liten by. Sten Löwe var kjent som en dyktig lege og admini-strator, godt likt og med et svært sjarmerende vesen. Enkeltemennesker er ikke av denne verden.
«Hva med bilen hans?» Jeg hadde sett Sten Löwe bak rat-tet i en klassisk engelsk sportsbil, en strøken sekstitalls AustinHealey, nesten av samme klasse som min egen Jaguar. Men barenesten.
«Tror du vi er amatører? Begge familiens biler står trygtplassert i garasjen. Det samme gjør sykler, sparkstøttinger, engammel BSA, ski og rulleskøyter.»
Jeg overhørte ironien. «Kanskje han tok toget.»Mørk fnyste. «Har du ikke noe bedre å komme opp med?
Vi har selvfølgelig sjekket offentlige transportmidler. Ingen kanhuske å ha sett ham. Vi har også gått opp turløypene hans medhunder.»
«Fyren er jo borte,» sa jeg, «men et sted må han da være.Han har vel bare stukket av uten at dere har greid å finne utav det.»
«Tja, alt er jo mulig.» Mørk dro på det. «Men jeg skjøn-ner ikke hvordan han skulle ha greid det uten å etterlate seg eteneste fordømt spor. Passet hans lå dessuten hjemme. Og etterhva kona sier, pleide han aldri å ha noe særlig penger på seg.»
«Kredittkort da?»«Tja, fyren er tydeligvis ganske velstående, bankkontiene er
feite. Og han har de vanlige kortene. Visa, American Express,Eurocard. Men det er ikke gjort uttak etter han forsvant. Ifølgebanken er det heller ikke registrert uvanlige bevegelser i det siste.Kona har nå sørget for å få alt sperret, i tilfelle noen skulle haknabbet kortene.»
«Har dere noen grunn til å anta det?»«Nei, egentlig ikke. Men vi holder alle muligheter åpne. Vi
trodde først vi hadde funnet noe,» fortsatte Mørk, «for da viundersøkte familiens hytte ved Kragerø, mente en av naboene
7
at han hadde sett Löwe der. Men det viste seg å være en uketidligere. Han reiste ofte dit alene utenom sesongen.»
«Hva med livsforsikring?»«Høy, men ikke påfallende. Utbetales uavhengig av dødsår-
sak.»«Basert på din erfaring,» smigret jeg, «hva blir konklusjo-
nen?»«Et godt planlagt selvmord. Vi finner nok liket om noen uker,
selv om mange utviser en utrolig fantasi når det gjelder å gjemmeseg bort. Overlegen visste nok hva han gjorde, så det kan talitt tid.» Han gjorde en talende pause. «Hva skyldes interessen,forresten?» Mørk hadde tatt i bruk den skarpe politistemmennå.
«Glem d… d… det,» forsøkte jeg avvæpnende. «En historief… f… fra gamle dager. Den vil sikkert ikke interessere deg.»Stammingen hadde vært borte lenge nå. Jeg tok meg sammen.«Er det vanlig at dere til de grader står uten ledetråder når noenblir borte?»
«Niks, selv om det hender. Vi har riktignok hatt noen slikesaker de siste årene. Men vanligvis lokaliserer vi de som erforsvunnet ganske raskt.»
Med en kraftanstrengelse greide jeg å rive meg løs fra frokost-bordet, akkurat tidsnok til å rekke formiddagens avtaler, somsekretæren i advokatfellesskapet Fredriksen, Frydenberg ogFoyn med passiviserende effektivitet hadde arrangert for meg.
Hulda forlangte at vi skulle ta veien over Slottsfjellet, derhundeeierne hadde sin faste formiddagssamling. Jeg fulgte mot-villig med.
Det var lenge siden jeg hadde tenkt på Anna nå, men jeg hus-ket fortsatt alt. Kjærligheten er en ensom ting var Ask Burlefotssiste refleksjon i Rubinen. For snart tjue år siden hadde jeg sluktAgnar Mykles mesterverk for første gang. På samme tid fantAnna sin drømmeprins og droppet meg. Anna og Sten haddeframstått som det perfekte par. Mykle hadde rett. Kjærlighetenvar virkelig en ensom ting.
Fengslingsmøtet gikk på skinner. Tenåringen som nå kunne
8
se fram til en stille jul bak gitteret i Sem kretsfengsel haddeikke stort å anføre til sitt forsvar, og jeg hadde ingen hjelp å gi.Det måtte i så fall være å påpeke det faktum at han utvilsomtvar født med feil foreldre, til feil tid og på feil sted. Men denslags unnskyldninger slo ikke spesielt godt an i dagens krimi-nalpolitiske klima. Dessuten hadde det ikke vært spesielt kloktå knabbe stereoanlegget i bilen til politimesterens kone. Det varskuffende at informasjonssystemet hos de lokale junkiene ikkevar mer velutviklet. Jeg hadde ventet meg noe bedre. Jobben somfast oppnevnt forsvarer i byretten kunne være deprimerende.
Klokka var fortsatt ikke mer enn to da fru Svendsens stemmepå interntelefonen skremte meg tilbake til virkeligheten. Jeghadde vært opptatt med å studere livet på torget gjennom kon-torvinduet, mens jeg egentlig burde formulere en drepende kom-mentar til motpartens advokat i en fillesak om et arveoppgjør.Advokatenes eneste funksjon var å spise opp den beskjedneformuen som den avdøde faren hadde vært korttenkt nok til åetterlate de to døtrene uten å spesifisere fordelingen i detalj. Deteneste oppløftende med småbytorget der nede var at handels-standens årlige juleutstilling med eselstall, hyrder og krybberennå ikke var kommet på plass. Vi var fortsatt tidlig i desember.
«Svend, du har besøk!»Jeg sjekket raskt avtaleboka, som lå foran meg på det gedigne
eikeskrivebordet, arvet etter min forgjenger, den en gang såærverdige overrettssakfører Christian Salvesen. Denne etter-middagen var et ubeskrevet blad. Altså hadde jeg ikke glemtnoen avtale.
«Send ham inn,» sa jeg med tilkjempet ro mens jeg kjørtekammen gjennom håret og kommanderte Hulda ned fra gjes-tesofaen.
Det var ingen han. Personen som tok et forsiktig skritt inni rommet, etter å ha stått et lite øyeblikk på dørterskelen ogbetraktet meg usikkert, var definitivt en kvinne. Sjokket overå se henne her var såpass sterkt at jeg i noen lange sekun-der ble sittende som fastlimt i stolen, ute av stand til å si noemeningsfullt.
Vi studerte hverandre i taushet. Hun hadde forandret seg
9
forbløffende lite. Jeg var redd hun ikke tenkte det samme ommeg. Blikket hennes var fortsatt blått og skarpt, men nå var detgjemt bak eksklusive guccibriller.
Vi hadde ikke vekslet et ord på mange år. Både hun og ekte-mannen hadde lest medisin i utlandet. Selv valgte jeg minstemotstands vei. Universitetet i Oslo, Juridisk fakultet. Etterpåhadde de såvidt jeg visste flyttet mye rundt. De etablerte seg iTønsberg for noen år siden, da mannen fikk en overlegestillingpå sentralsykehuset. Selv drev hun privatpraksis. Jeg hadde setthenne på avstand et par ganger. Det var alt.
Jeg tok meg sammen og reiste meg raskt. «Dette v… v… varen overraskelse,» sa jeg forvirret og forbannet stammedjevelen.«Det er lenge siden,» fortsatte jeg dumt.
Hun ga meg et raskt smil. Hun kjente godt mitt lille handicap.Det var verre den gangen.
«Atten år. Men jeg har lest om deg.»Jeg sukket. En skulle ikke foreta seg for mye i småbyer som
Tønsberg. Og i forbindelse med et par kriminalsaker hadde jegblitt mer kjendis enn det jeg satte pris på. Den slags berømmelsekunne være tungt å bære i disse omgivelsene.
Vi håndhilste formelt. Hun hadde et kjølig, men personlighåndtrykk. Jeg forsøkte å børste de verste hundehårene vekk frasofaen. Hun var nesten et hode kortere enn meg. Entoogseksti.Jeg kjente de andre målene også, og det virket ikke som de haddeforandret seg stort. Håret var helt kortklippet og rødtonet. Détvar i alle fall nytt. Den gangen hadde hun vært kornblond. Hunvar kledd med skjødesløs eleganse. Svart, skinnende jakke medbelte i livet. Høyhalset genser i samme farge. Mørke bukserstukket ned i svarte, små støvler. Italiensk design. Vakkert ogkostbart.
Hun plasserte seg forsiktig ytterst på sofaen og så ned menshun fingret med låsen på skulderveska. Det var nok uvant ikkeå ha full kontroll. Når jeg så nærmere etter, var hun påfallendeblek, og den diskrete sminken kunne ikke skjule mørke ringerunder øynene.
Hun dro et velkjent avisutklipp opp fra veska. Hun haddealltid vært direkte. «Du forstår kanskje hvorfor jeg er kommet?»
10
Tanken hadde slått meg. «Jeg beklager,» sa jeg medfølende.«Det er en forferdelig situasjon du er havnet i. Du trengerkanskje juridisk bistand?»
Hun nølte. «Ja, det også.»Javel. Jeg lot henne få litt tid og pekte på avisutklippet. «Vet
du ikke mer enn det som står der?»Hun ristet på hodet. «Jeg vet ingenting. Absolutt ingenting.
Det er ingen som forstår noe. Aller minst jeg.» Hun mistet noeav den selvsikre masken og så plutselig ut som en skolejente.Jeg håpet at hun ikke ville begynne å gråte.
«Fortell meg det du vet,» skjøt jeg inn, «kanskje det er noejeg kan gjøre.» Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å passekjeften.
«De tror han har tatt livet av seg,» sa hun flatt. «Politiet,altså. De forsøker ikke engang å skjule det. Eller at han er påen eller annen heisatur,» fortsatte hun bittert. «De gjør egentligingenting.»
Det ble stille. Jeg fant det upassende å nevne at jeg hellet tilde samme teoriene.
«Svend, jeg trenger hjelp til å lete, hjelp fra en som ikkeblindt aksepterer politiets forklaringer. Jeg vet at Sten aldri fri-villig ville ha latt oss bli sittende igjen på denne måten. Det måfinnes en annen forklaring.»
Jeg studerte henne nærmere. Det måtte ha kostet henne myeå troppe opp hos meg. Visste hun nå egentlig hva hun snakketom? Etter mange år i rettsvesenet hadde jeg lært meg at detikke er mulig å forutsi hva folk kan finne på i pressede situa-sjoner. Vi kan lyve, bedra og begå de mest forskrudde forbry-telser, bare virkeligheten rammer oss med tilstrekkelig tyngde.Selv den gloriebehengte overlege Sten Löwe måtte nødvendigvisinkluderes i menneskeheten. Dessuten anså jeg ikke Anna somnøytral i denne saken. Og hun var slett ingen psykiater, selv omhun var aldri så mye lege. Spesialist i allmennmedisin, haddejeg merket meg.
Jeg renset halsen. «Det er nok ikke mye jeg kan gjøre,»begynte jeg forsiktig. «Politiet har alle ressurser som kreves. Ogdessuten har de kompetanse på den slags etterforskning. Sånt
11
har skjedd før, vet du.» Den var lite taktisk. «Jeg mener, de harerfaring.» Jeg forsøkte forgjeves å rette opp inntrykket. «Det ervanskelig for meg å finne ut noe som ikke politiet allerede vet.Dette er ikke noe detektivbyrå.»
«Kutt ut, Svend. Jeg skjønner hva du tenker. Du synes jeg eren dum, hysterisk kjerring som nekter å se sannheten i øynene.Dette er ikke som du tror!»
Den stilen kjente jeg igjen. Det var tross alt bedre enn gråt.«Hør her,» fortsatte hun roligere. «Jeg ønsker å engasjere
deg som advokat. Du tar oppdrag, ikke sant?»Ante jeg en viss sarkasme? Jeg lurte på om hun hadde sjek-
ket klientlisten min. Hun hadde kanskje forespurt seg hos enav mine advokatkolleger, de tilhørte alle det gode borgerskapi småbyhierarkiet. Jeg tok det for gitt at familien Löwe befantseg der. Forholdet mellom innkommende oppdrag og utgåenderegninger hadde hos meg en tendens til å opptre som omvendtproporsjonale størrelser. Det var egentlig logisk. Jeg likte åbruke penger, ikke å tjene dem.
Jeg var forvirret. «Hvorfor meg? Hvorfor ikke ett av de vel-renommerte advokatfirmaene? Det er flere av dem i byen.» Jeggjorde ikke engang et forsøk på å skjule ironien.
«Ikke spør,» sa hun rolig. «Kanskje fordi du er annerledes,»la hun uutgrunnelig til.
Jeg likte ikke helt situasjonen. Som vanlig hadde jeg mistetkontrollen. Nå satt jeg med et nytt oppdrag av den typen jegkunne vært foruten. Ektemenn på rømmen. Sånt var ikke noefor meg. Men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Dessuten varjeg nysgjerrig.
Vi så på hverandre. I et kort, sinnssykt øyeblikk tenkte jegat det ville være mulig å viske ut tjue års historie og fortsetteder vi en gang var.
Hun sa ingenting. Det ble meg som måtte bryte tausheten.«Det er greit, jeg skal gjøre et forsøk. Men ikke vent deg formye.» Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. Der nede vartorghandlerne i ferd med å pakke sammen. Ingenting er såstille som en norsk småby etter stengetid. «Hvis jeg skal værei stand til å hjelpe deg,» sa jeg og snudde meg mot henne,
12
«så må du fortelle meg alt, også d… d… det som ikke er såbehagelig.»
Hun hadde fått litt mer farge i kinnene. «Det blir enkelt. Deter ikke noe å fortelle!»
«Dessuten,» fortsatte jeg så rolig jeg kunne, «det kan tenkesat det dukker opp ting som du ikke vil sette pris på å få høre.Er d… d… du klar for det?» Jeg måtte virke som en gammelkyniker. Kanskje jeg var blitt det. «Du må gi meg fri tilgang tilalt det jeg anser som relevant informasjon. Papirer, bankkonti,brev, alt mulig. Er det greit?»
«Bare gjør det du må,» sa hun stille, «alt er bedre enn denneuvissheten.»
Kanskje det. Men det var ikke alltid sånn. Noen gangerkunne det være bedre ikke å vite.
«Dere har barn, ikke sant?»«Peder er tolv og Martin ti. De forstår ingenting, og jeg vet
ikke hva jeg skal si til dem,» sa hun hjelpeløst.«Jeg må snakke med dem også.»«Du bestemmer,» sa hun flatt. «Jeg stoler på deg.» Hun reiste
seg og åpnet veska. «Jeg har tatt med en del saker som jeg tenktemeg du ville ha nytte av.»
Hun hadde jaggu vært sikker på å få meg dit hun ville. Jegvisste ikke om jeg likte det. Hun rakte meg en mappe.
«Dette er regnskapspapirer og forretningsbrev. Det er Stensom ordner med alt sånt.» Hun ga meg navnet på mannensrevisor. «Jeg har forsøkt å se på det selv, men jeg forstår megikke på økonomi. Kanskje du finner noe. Jeg tok også medadressebøkene hans. Og en kopi av politirapporten. Der ståralt sammen, det som skjedde den kvelden han forsvant.»
Hun hadde alltid vært skremmende effektiv.«Kontakt meg så snart du kan.» Hun reiste seg. «Du ordner
vel med det formelle?»«Jeg setter opp et forslag til en klientkontrakt. Du får den
tilsendt.» Jeg kom ikke til å få dårlig samvittighet for å ta meggodt betalt her. Oppdraget skulle nok være raskt unnagjort.Folk kunne jo ikke bare forsvinne i løse lufta heller.
Nåja, i VG hadde jeg jo nylig lest om en fyr fra Tønsberg som
13
hadde gjort akkurat det. Det spesielle med denne saken var atmannen hadde framstått som en slags UFO-spesialist. Lærer iførtiåra med fanatisk interesse for flyvende tallerkener og smågrønne menn. Både media og øvrighet hadde oppfattet hamsom såpass sprø at de ikke hadde tatt forsvinningsnummeretaltfor alvorlig. Selv hadde fyren lenge hevdet at han sto i jevn-lig kontakt med vesener fra andre solsystemer, og at han bareventet på å bli tatt med på en tur ut i galaksene. De eneste somsavnet ham, var et par gamle foreldre, som var overbevist omat deres eksentriske sønn hadde vært utsatt for en forbrytelse.Annen familie hadde han ikke hatt. Bare det at mannen haddevært ugift, bosatt hjemme hos foreldrene, tilsynelatende utenbehov for damer og andre sunne aktiviteter, hadde gjort fyren tilet vellykket mobbeobjekt, både i lokalmiljøet og på skolen derhan jobbet. Skoleledelsen var nå kvitt et eksentrisk problem, fordet hadde vært nok av foreldre som var bekymret over dennelærerens sære interesser. Politiet var uvillig til å akseptere teo-rien om en forbrytelse. I den etaten var de mer tilbøyelig til åregne med at stakkaren hadde lagt på svøm utover Oslofjordeni håp om å komme i nærkontakt med sine elskede tallerkener.Ifølge UFO-ekspertene var disse mystiske objektene nemlig tilstadighet å observere i farvannet rundt Færder fyr. Og ut ditvar det et drøyt stykke fra den savnedes hjem på Føynland.
JAN
MEH
LUM
JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN
9 788292 526705
Anna Löwe var en gang Svend Foyns store lidenskap. Nå er hennes mann, overlegen Sten Löwe, sporløst forsvunnet. Politiet har henlagt saken, og hun oppsøker sin gamle-kjæreste og ber ham forsøke å finne ut hva som kan ha skjedd. Det viser seg snart at Löwe ikke er den eneste personen i området som er blitt borte på uforklarlig vis i løpet av de siste årene. Og flere forsvinninger følger.
Kritikerroste Jan Mehlum er en av landets fremste kriminalforfattere og har blant annet vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman (Kalde hender, 1998).
Det annet kinn er en frittståede fortelling og den tredje boken i serien om Svend Foyn.
Det annet kinn
EN
SVE
ND
FOY
N-R
OM
AN
JAN
M
EHLU
M
Det a
nn
et kin
n
Detannet kinn
«En fullblods kriminalroman» Aftenposten
«Djevelsk god krim»Bergensavisen
«Jan Mehlum er så desidert et friskt og elegant tilskudd i den norske krimfloraen»
Dagsavisen
Det annet kinn.indd 1 24.04.2012 13:09:48
