ESSAY – HEIDEGGER-seminaret ved Bergen Arkitekt Skole – VEILEDER var Bjørn Holgernes v/ Filosofisk inst. Universitetet i Bergen

”Vi tenker ikke ennå

– Om Martin Heidegger og hans filosofi knyttet til arkitektur”

Student Harald BRYNLUND-LIMA

Bergen Arkitekt Skole

Kull 19/2.avd./Eco Urbanism Master Course

VI TENKER IKKE ENNÅ – et essay om Heideggers filosofi og fysiske omgivelser

Som en del av mastergradsutdanningen ved Bergen Arkitekt Skole (heretter ”BAS”) kan det leveres en tekstoppgave knyttet til den tyske filosofen Martin Heidegger og hans tanker knyttet til arkitektstudiet eller arkitektur generelt.

I denne teksten ønsker jeg å belyse mitt prosjekt i Laksevåg i Bergen ved hjelp av Heideggers filosofi. Denne filosofen har tradisjonelt blitt knyttet til arkitektstudier i flere deler av verden fordi en større del av hans arbeider problematiserer forhold som også er relevante for arkitekter og deres virke. Dette skal jeg komme tilbake til.

Jeg vil bruke innsikter vunnet gjennom lesing av et kompendium med pensumartikler og en forelesningsrekke ved skolen til å sette mitt prosjekt i en større, arkitekturteoretisk sammenheng. Mitt prosjekt i Laksevåg med tittel ”EcoUrbanism” problematiserer den tradisjonelle, oppbygde strukturen i det gamle strandstedet, særlig med fokus på emnene infrastruktur, lokalklima, befolkningstetthet og fysiske omgivelser og deres betydning for oppvekst.

Noe senere i teksten skal jeg utbrodere ytterligere om prosjektets strategier og løsninger, men la meg i begynnelsen av denne besvarelsen introdusere Martin Heidegger og hans filosofi i korte trekk.

Heidegger ble født i 1889 i Messkirch, i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Han var en samtidig med Henri Bergson, Max Horkheimer, Theodor Adorno, Ludwig Wittgenstein, Georg Simmel, Max Weber, Walter Benjamin, Rudolf Steiner, Friedrich Nietzsche, Karl Jaspers og Albert Einstein. Noen av disse hadde han en god del til felles med, andre har en løsere tilknytning til Heideggers innsikter og filosofiske retning.

Disse navnene klinger gjerne gjenkjennende for noen og andre er kanskje noe ukjente. Poenget med å nevne disse personlighetene er å gi et bilde av en rik tid, der meninger ble ytret og samfunnsaktørene brynet argumentene sine mot hverandre.

I 1909 ble den britiske kanal for aller første gang krysset av et fly, Bergensbanen åpnet og skipet RMS Titanic ble bygget (det ble i sin tid kalt ”Skipet som ikke kunne synke”). Når Heidegger var 20 år virket blant andre arkitektene Peter Behrens og Adolf Loos, de representerte modernismen innen arkitekturen – en retning og et syn på samfunnet som skulle prege mange steder det kommende hundreåret til i dag, 2010.

Filosofien til Heidegger og hva den bygger på

I dag er hverdagen vår i Norge veldig preget av hjelpemidler og ofte en sterk tendens til utføre oppgaver raskest mulig. Etter min oppfatning ble denne tendensen forsterket ved industrialderen på 1800-tallet, og ble spesielt påtrengende ved forrige århundreskifte.

Og ved hjelp av Heideggers filosofi kan vi få innsikt i at vår tid er veldig preget av en særskilt tenkning, noe som preger vår hverdag. I min oppgave velger jeg å som nevnt knytte Heideggers filosofi til min oppgave ”Eco Urbanism” på mastergradsutdanningen ved BAS. Videre, jeg vil fokusere på filosofens drøfting og innsikter knytta til teknikk og samfunn – fordi dette ser jeg som særs nærliggende til mitt prosjekt og min arkitektoniske drøfting.

De klassiske filosofene hadde et annet forhold til teknikken enn hva vi anerkjenner teknikk og teknologi som nå. I antikken ble teknikken først og fremst ansett som en erkjennelseskategori, knytta til menneskenes tenkeevne! Dette vil jeg forklare videre i denne teksten. Men la oss her begynne noe grunnleggende.

Heideggers tanker og etter hvert innflytelsesrike filosofi bygger på et utgangspunkt i klassisk gresk filosofi. Ja, du kjenner Sokrates, Platon og de kara der – ikke sant?

Den klassiske filosofien fra gamle Hellas fokuserte spesielt på elementer av virkeligheten og spekulasjon knyttet til fenomener som vanskelig lot seg forklare før mange hundre år senere, som for eksempel tyngdekraften som Newton ble kjent med – ja, ved hjelp av et eple visstnok!

Det som var særskilt med filosofien som Heidegger utviklet, var at den på en grunnleggende måte brøt med hvilke emner innen filosofi som var interessante. Heidegger mente at man ikke måtte ta fenomenet menneskets tilværelse for gitt, dette fenomenet måtte også settes under lupen, dette måtte også undersøkes. Dette grepet distanserte etter hans mening filosofien sin fra en lang rekke filosofer med tradisjoner fra Platons diskusjoner og tanker. La oss nå i starten av besvarelsen se på hva Platon synes var viktig.

Platon utviklet en lære om det metafysiske som Heidegger tok tak i. Platon mente at alle verdens elementer, strevet mot en et ideal, et mål eller telos på gresk. Han kalte det ”form” og at både utdanning, skjønnhet, planter og håndverksprodukt strevet mot dette. Han mente videre at disse idealene eller universelle forbildene ikke kunne sanses av kroppens sanseorganer – som for eksempel sees. Disse formene kunne kun forstås av intellektet til menneskene. Vi mennesker gjenkjenner ting fordi det ligner på noe, mente Platon. Tingene, eller substansene som han kaller det - ligner på formen. Denne tankerekken ble etter hvert kritisert av hans student og etterfølger Aristoteles. Han mente at Platons formbegrep ikke var en avlukket ”sfære” som ikke var tilknytta menneskenes sanseapparat, men at det heller var å se på som et uforløst potensial i hvert objekt eller substans.

Aristoteles utviklet dette poenget videre og her er Heidegger mer enig, fordi i motsetning til Platon hadde Aristoteles et noe mer helhetlig tankesett på dette området. Som en videreutvikling av Platons tanker introduserer Aristoteles konseptet ousia som behandler 2 moduser av en ting, substans og essens.

Han mener at det i en tilvirkning av en ting er 4 faser som hver prosess inneholder. Fra hver utvikling fra substans til essens, eller fra frøet til et epletre til et eple – skjer det fire trinn. Aristoteles i sin filosofi så på arbeidsprosessen til en håndverker. En ting kan reduseres til det nevnte form men også stoff. Dette er begreper også Heidegger benytter seg av. Felles for både Platon, Aristoteles og Heidegger er at deres arbeid innen filosofien omhandler det emnet vi kaller metafysikk, en forklaring av det abstrakte eller umaterielle for å si det fritt etter Aristoteles. Disse 4 fasene skal jeg komme inn på noe senere i denne teksten.

Nå tenkte jeg å ta en liten pause på de veldig gamle filosofenes spissfindigheter – og trekke opp hva Heidegger synes var interessant, ja til og med provoserende.

Han påpekte jo at selve værensrollen til mennesket, tilværelsen som gjerne er det mest egnede norske ordet – ja, denne må jo også problematiseres! Han kritiserte de tradisjonelle læremestrene fra Hellas for å ta på lett på dette kjernespørsmålet, ”hvorfor er vi her?”. Kanskje var denne saken for nært, for opplagt? Kanskje de sa: ”Ja, vi er jo her!”

Heidegger la med dette ut på et omfattende, et enormt prosjekt, nemlig å rekonstruere grunnlaget for vestlig filosofisk tradisjon. Det er nok ikke gjort på en ettermiddag! En viktig utgivelse er ”Væren og tid” i 1927. Her starter filosofen på en nedbygging og en gjenoppbygging av et filosofisk grunnlag.

Hva handler boka ”Væren og tid” om? Som nevnt, ville han ta tak i værensdimensjonen til mennesket, tilværelsen. Han introduserte begrepet (og det tyske ordet) Dasein som på norsk kan oversettes med Væren. Heidegger påpeker det opplagte, mennesket tenker og dette er spesielt for mennesket. Ingen andre arter i dyre- eller planteriket har en tenkeevne, og dermed en bevissthet. Filosofiinteresserte vil nok nikke gjenkjennende til Rene Descartes berømte setning ”cogito ergo sum”, nemlig ”Jeg tenker, dermed er jeg”. Dette er kjernen i Heideggers filosofi. Og hvordan utvikler han dette videre?

Heidegger gikk videre på dette med tilværelsen eller ”Væren”. I vår tilværelse finnes en stadig, ja grunnleggende sorg. Dette er knyttet til at vi alle vet at vi er forgjengelige. Vi er ikke så veldig forskjellig fra en blomst, nemlig at vi skal dø vi også. Videre mener Heidegger at vi i moderne tid har flyktet fra denne evinnelige sorgen – vi har flyktet inn i teknikkens verden. Her har vi ankommet til hva som jeg vil fokusere på av hans filosofi i forhold til mitt prosjekt.

Teknikkens stilling, teknologiens rolle i vårt hverdagsliv gjennomgår en ren disseksjon eller pulverisering i Heideggers arbeider. For å grundig skjønne hans angrep på dette, er det nødvendig med en grunnleggende introduksjon til hva teknologi er for noe.

Også dette har noe med grekerne å gjøre. Husker du, Heidegger ville jo rekonstruere mye av den vestlige filosofiens grunnlag – og da må man dra til Hellas, og spesielt Aristoteles.

Hva ville Heidegger med Aristoteles? Jo, han var interessert i de tidligere nevnte 4 fasene av prosess, overgangen fra essens til substans, konseptet ousia. Nå ville jeg her utbrodere disse fasene, og videre legge vekt på hva som har skjedd med dette etter Heideggers oppfatning. Fordi disse fasene beskriver en ontologi, eller læren om dannelsen av ting – beskriver det grunnsteinene i mye av vår kultur og ulike livssyn hos oss her i Vesten.

Ontologien til Aristoteles er delt i fire deler, de fire fasene av dannelsen. Det er lett å liste dem opp med navn, nemlig causa materialis, causa efficiens, causa formalis, og causa finalis. Og disse begrepene er på et annet språk, men jeg listet dem opp etter kronologisk rekkefølge. For når noe dannes, dannes det uansett i forhold til tid, altså en prosess. Og videre, i en fysisk beskaffenhet. Dette er et materiale, i en eller annen opprinnelse eller for eksempel vekt eller farge. Her kommer ordene causa materialis inn. Og dette materialet, la oss bli enige om marmorstein? Denne skal bli til en søyle, i et tempel.

Søylen i tempelet må bli fysisk bearbeidet for å komme i en gjenkjennelig form, som vi anerkjenner og kan være enige om er – en søyle. Denne formen er en fase, og denne bearbeidelsen er en annen fase. De to kalles causa formalis og causa efficiens. I den først nevnte her, causa formalis er et springende punkt tingens funksjon, at den fungerer. Causa efficiens omhandler den håndverksmessige erfaringen og kunnskapen som ligger i en håndverker eller en kunstners kroppsarbeid for å omdanne marmorsteinen til en form, nemlig den nevnte søyleformen. Den siste fasen er causa finalis og har kobling til dette med tingens brukssammenheng, i dette eksempelet en konstruksjon kalt tempel. Et essensielt poeng i dette tankebyggverket til Aristoteles er at disse 4 fasene må sees som en sammenheng, ikke ta ut fasene fra sin sammenheng.

I det gamle Hellas var kanskje teknikken på en god del annerledes og mindre utviklet enn hva vi omgir oss med. Vi henter olje mange, mange meter under havbunnen med kunstige mennesker kalt roboter – de sprøyter luft inn i lange borrede hull, og suger ut olje og gass. I det gamle Hellas drakk de vin og malte på krukkene. Dette setter nok ting i perspektiv? Og hvilket perspektiv?

Nettopp! Denne skikken med maling på krukkene og andre bruksgjenstander knyttet til husholdning eller ritualer er det vi kaller ornamentikk. Og ornamentikk, eller pynting på greit og moderne norsk, har røtter også inn i klassisk og historisk arkitektur. Heidegger og Aristoteles påpeker begge at dette har røtter i mytologien og hulemaleriene. Nemlig gjøremåten, vaner, regler, oppførsler, viktige hendelser – det ble alt logget og registrert og formidlet på Hellas, Romerriket men også Egypts bruksgjenstander og også gudshus.

De 4 fasene som jeg nylig gjennomgikk, inkluderer også en ornamentikk som angir bruksformålet. På en krukke til bruk i tempelet var det gjerne en offerhandling tegnet inn – og på faraoers siste hvilested var det tegnet inn denne lederens største bedrifter, slik han ble husket.

Ornamentikk og en ustrakt bruk av tegninger eller utsmykninger – det gir uttrykk for en kultur. Dette er kjernen i innsikten til grekerne, romerne og egypterne med flere, når vi med Heidegger og Aristoteles ser på teknikken i disse gamle kulturen. Som nevnt ovenfor, teknikken var en erkjennelseskategori, en forklaring eller rett og slett del av et livssyn.

Det er videre viktig å skjønne dette som skjer med de 4 fasene som Aristoteles utarbeider i et tankebyggverk. I vår moderne tid ser vi på den ene fasen, nemlig causa efficiens som energi.

Og dette synet på causa efficiens har implikasjoner. Dette innebærer at vi tar et begrep ut av sin opprinnelige sammenheng. Vi tillegger en enkeltfase en annen betydning enn hva den i en logikk, et system hadde. Selvfølgelig bidrar dette grepet til en isolering av causa efficiens fra de andre fasene. Vi vektla denne ene delen av en tings tilblivelse høyere enn andre. Causa efficiens omhandler jo enkeltmennesket som en kunstner, håndverker eller annen med kunnskap knyttet til fysisk tilvirkning av en ting, for eksempel en søyle.

Men også en bil. Og hva skjedde på bilfabrikkene i USA med Henry Fords viktige prinsipper om effektivitet? Fordismen eller taylorismen innebar en veldig omforming av produksjonsformer for både biler og andre produkter vi i dag tar for gitt. I et ledd (men et nøkkelledd) i en utvikling fra nettopp det gamle Hellas, hadde causa efficiens – den fysiske tilvirkningsfasen fått forrang for for eksempel fasen knytta til materialer, bruksformål eller funksjon.

Vi mister den innbyrdes sammenheng på tilvirkningsprosessen med både ei søyle og en bil hvis vi isolerer 1 av de 4 fasene fra Aristoteles sammenheng. I en stor grad av menneskers moderne tilvirkningsprosesser har maskiner overtatt. Fordismen, taylorismen eller et mer kjent og omfattende ord, industrialiseringen har fjernet mennesker fra den tilvirkende del av hverdagen og kulturen. Vi har fått en kultur og hverdag der vi ikke ser tilvirkninger, vi ser ikke prosesser! Kanskje er det en overdrivelse å si at vi ikke ser prosesser? Vi kan vel skjønne noe når vi sitter i skoletimene på barneskolen og slår ned noen spikre slik at trebitene henger fast?

Heideggers poeng er at vi har fjernet oss fra sammenhengene. Ikke bare tingenes dannelse, men også deres bruksformål og deres symbolikk og historikk. Kjennskapen til gamle tiders pynting av bruksgjenstander krever nå i moderne tid cirka 4-5 år på et universitetsstudium – og det er en forskjell fra Hellas og hverdagen med ornamentikk på nivå med tegneserier, pyntingen var overalt.

Hva skjer med oss når vi ikke skjønner sammenhenger?

Martin Heidegger påpeker at vår kultur har mistet noe viktig av syne. Når vi ikke skjønner sammenhenger knyttet til vår hverdag og omgang med brukstingene – skal vi da klare å skjønne de kosmiske sammenhengene? De tidlige tiders mytologi og senere mer organiserte, religiøse ordninger hadde en viktig rolle for menneskeheten og burde ha en viktig rolle. I vårt dagligspråk sier vi gjerne at religiøse innstiftninger, religionens rolle i samfunnet er blitt sekularisert. Hva betyr dette? Det innebærer at religion og utøvelse av trosliv har blitt svekket i samfunnet. Den vanlige forståelsen av begrepet ”sekularisering” er at ”vi har kommet videre”, ”rasjonaliteten har vunnet innpass” med videre.

Med Heidegger kan vi se det noe annerledes. Ja, vi har nok kommet videre – rent tidsmessig. Men vi har blitt mer fanget av teknikkens verdensanskuelse. Teknikken har blitt vår form for sannhet, den er tydelig for oss, det virker! Nettopp dette med at noe ”virker” er et eksempel på at det norske språket har blitt infiltrert av teknikkens sannhet. Vi bruker ofte uttrykket ”det virker” på generelt noe som det går bra med, etter hensikten. Det hender at vi bruker det på mennesker, og er ikke det rart egentlig? Hvis noe ikke virker med kroppen vår er det jammen noe galt tenker vi – noen ganger uten å ta innover oss hvor komplisert vårt kroppslige og sjelelige liv egentlig er.

Når ousia-komplekset til Aristoteles er splittet opp og vi står igjen med fokus på kun den fysiske tilvirkningsfasen, da kan teknikken bli et middel for oss. Et middel for å oppnå et mål. Hvilket mål? Det er besnærende å trekke inn målet om lønnsomhet i dagens hverdag, hvor finansstrukturer har bidratt til en større krise i hele verden. Begrepet om lønnsomhet, målet om profitt kan spores tilbake til generelt protestantismen innen kristendommen, men gjerne og Jean Cauvin. Ifølge Max Weber og hans begrep ”den protestantiske etikk” kan Cauvins opponering mot den kristne arvesynden og hans teologiske arbeider ha lagt grunnlaget for kapitalismens utvikling. Som mange av oss kjenner til, et sentralt element i kapitalistisk økonomi er kravet om profitt og utbredelse.

Heidegger påpeker at når vi er fanget av teknikkens vesen, da hersker beregnende tenkning. Den beregnende tenkning kjennetegnes av fraværet av besinnelse og ettertenksomhet. Videre knytter Heidegger dette med den beregnende tenkning til hvilken kunnskap som er nødvendig for handling

innenfor teknikkens ”samfunn”. For å trekke en tråd eller 2 tilbake til Aristoteles og hans begrep om ontologien bak ting – kan vi si at teknikken fortsatt holder seg innenfor den ene causa, nemlig causa efficiens – hva får ting til å skapes fysisk? I den aristoteliske forståelsen innebærer dette en håndverkskunnskap, hva betyr det i moderne tid – når causa efficiens er løslatt fra sin opprinnelige argumentasjon og sammenheng?

En profesjonell yrkesutøver med utdannelse til å reise et bygg – har kunnskap om hvordan det skal settes opp mursteiner for å konstruere en murvegg og etter hvert et murbygg. Dette er sammenhenger som har røtter langt tilbake til før etter min mening industrialismen satte agenda for effektivitet og beregning.

En av aspektene på industrialismen henger sammen at vi klarte å tøyle naturens krefter. Før menneskeheten noen ganger maktet eller klarte å kontrollere naturen – hadde vi et annet forhold til den. Den var vår grøde, våre omgivelser – vår helhet. Som vi har hatt som et overhengende tema, truer teknikken denne sammenhengens synlighet. Det er klart, hvis man bygger en bro over en elv – da kommer man over elva – men man kontrollerer ikke elva.

Noen av industrialismens kjente ikoner er vannkraft eller elektrisk kraft generelt. Bjørn Holgernes trekker i sin tekst ”I teknikkens verden..” eksempelet med et kraftverk som skal bygges. Her er en ingeniørs utgangspunkt at det skal bygges et kraftverk, ikke noe annet som skal skje. Ingeniøren er låst til et profesjonelt utgangspunkt, det skal bygges et kraftverk – ikke et hønsehus. Holgernes viser videre begrepet ”å være bestilt”. Arbeiderne knyttet til byggingen av kraftverket, de er bestilt av oppgaven.

Når vi ikke kan skjønne at vi er en del av en større sammenheng – da kan vi utføre kortsiktig politikk med tanke på miljøvern, vi kan handle uansvarlig med tanke på våre sosiale omgivelser og samfunnets aktører som sådan blir blinde på enkeltmenneskers kumulative bidrag til en feil utvikling av vår livsverden.

Våre bosettelser er kumulative bidrag i en større sammenheng

I min oppgavebesvarelse på semesterkurset ”Eco Urbanism” hadde vi tidlig i skolehalvåret eller semester en introduksjonsoppgave. En fin oppgave, vi kjente knapt våre medstudenter eller lærerkrefter og en ikke altfor vanskelig oppgave. Men oppgaven ”My Everyday Convenience” satte perspektiv på mitt eget hverdagsliv og andre enkeltmenneskers hverdag. Både min mobiltelefon og en kartong med melk, de har uansett forbindelser i hele verden. Ja, til og med en melkekartong – kontor- og fabrikasjonslokalene til kartongmakerene har verdensomspennende koblinger. Videre, kartongens beskaffenhet og opprinnelse var ikke bare globalt betinget – men tilvirkningen, eller et mer moderne ord, produksjonssyklusen har også utslipp av karbondioksid, vannforbruk og disse prosessene multipliseres i enorme tall.

Disse introduksjonsoppgavene startet ikke bare kurset vårt med fokus på Laksevåg i Bergen og sentrum av Florø. De startet også tankene våre i alternative, radikale baner. Nettopp radikale baner er nødvendig å tenke i når vi ser beskaffenheten av våre fysiske omgivelser, og ikke minst

oppvektsmiljø. På sensommeren 2009 hørte jeg på radioen at mange norske barn ikke vet hva ordet ”bekk” betyr. Dette synes jeg er et talende eksempler på at der små barn ferdes – er ikke naturen tilstede. Som vår engelskspråklige lærer sier det: ”Nature is not evident”. Utsagnet betyr, ”naturen er ikke tydelig eller integrert. Det er klart, når elveløp eller små bekker kun får lov til å ha fritt løp i dagen kun i påkostede villahager eller gentrifiserte sentrumsstrøk med behov for grønne scener, da er naturen kun en rekvisitt.

Dette nevnte med at prosesser multipliseres i enorme tall kan sammenfattes i at det ”kumulerer”, det samles opp og får en større innvirkning eller konsekvens samlet enn isolert sett. Det er skummelt å tenke på at alle våre enkelte feilgrep – i lys av Heidegger ikke bare kan synes å være systematiske, men også mektigere enn vi tror og innser.

Jeg vil trekke noe mer av Heideggers filosofi inn. Han utvikler også synet på hva vår menneskelige tilværelse dypest sett består i. Tidligere introduserte jeg Heideggers vinkling på beskaffenheten av teknikk, sett i lys av den klassiske greske helhetsforståelsen av tings dannelse. Her vil jeg vise til at han bruker etymologi, ords opprinnelse og betydning til å vise sammenhenger.

Aspektene med oss menneskers tilværelse og at vi tenker omkring den – er spesielle for oss. Vi er oss selvbevisste, vi vet at vi er en del av noe og vi kommuniserer i varierende grad med andre mennesker. En grunnleggende del av menneskers tilværelse er bosetning. Tradisjonelt sett har vi manifestert og tungt vært knyttet til stedet og vår bosetning. Vi arbeidet i jordbruksmarkene og var en tett del av lokalmiljøet, det være seg både klima, utvalg av bærbusker og dyreliv for eksempel.

Vi dyrker jorden slik at vår biologiske eksistens kan opprettholdes. Heidegger knytter de gamle latinske ordene cultura/colere og aedificare sammen i vår beboelse. Vi dyrker og vi bygger, vi bebor. Dette er bakgrunnen, grunnlaget for hjemmene våre. Heidegger kaller dette hjemlighet.

Modernismen som historisk arv i vårt fysiske miljø

Vårt kurs i 2.avd. ved Bergen Arkitekt Skole innebærer en helhetlig forståelse av en bymessig fysisk situasjon. Det oppmuntres til å til rettelegge i en reguleringsplan, at enkeltmenneskene på Laksevåg kan bruke lokale naturkrefter, lett oppsøke naturlige severdigheter og generelt leve i en bærekraftig, tettbebygd situasjon.

En motsetning til dette synet innen arkitektur, det er den tradisjonelle funksjonalismen eller modernismen. Innledningsvis nevnte jeg arkitekten Adolf Loos. Han ble kjent for uttrykket sitt ”ornament er en forbrytelse”. Sammen med arkitekten Charles-Édouard Jeanneret-Gris/Le Corbusier, med sitt ”huset er en maskin for å bo” – er de representanter for en toneangivende utvikling som vi fortsatt erfarer ødelegger våre naturlige omgivelser.

Grunnen til at jeg trekker inn den gamle måten å tenke arkitektur på – henger sammen med at de bygde, fysiske omgivelsene våre i både Laksevåg og Norge generelt har en historisk arv å takle. Den er sementert i retorikk, praktisk politikk og besluttende organer på flere fagfelt. Dette er beklagelig og det er en truende utvikling at et beregnende syn på våre omgivelser skal ha fortsatt fotfeste.

Ved prosjektene våre vil vi introdusere nettopp en hjemlighet, som Heidegger påpeker er betingelsen til vår biologiske eksistens. Skolehalvåret ble som nevnt innledet ved en introduksjonsoppgave om våre enkeltobjekter i hverdagens globale og industrielle sammenhenger.

Videre brukte studentene flere uker på grundig analyse av både lokal- og regionalklima, arealbruk, lokalhistorie, økonomiske forhold og intervjuer med beboere. Vi brukte også god tid på å utarbeide en reguleringsplan for området Indre Laksevåg, mellom Puddefjordsbroa og bunkeren Bruno.

I løpet av høsten hadde vi også 2 ekskursjoner til Florø der vi utarbeidet kunstinstallasjoner knyttet til stedets forhold til sjøen, både med tanke på større økonomiske og geografiske forhold eller historiske betingelser – men også svært lokale inngrep med fokus på barns lekeområder med mer.

Under vises et bilde fra mitt personlige prosjekt fra andre tur til Florø, en jordbunn med speil arrangert slik at man kan få øye på himmelen.

Som en videre fase etter analyse av stedet og et kunstkurs i Florø arbeidet vi fram 4 forskjellige reguleringsplaner for Laksevåg som skulle fortelle om fire visjoner for stedet.

Jeg arbeidet på en gruppe der vi fokuserte på eksisterende bebyggelse og hadde et ganske tidsnært og etter min mening ganske politisk reelt tilsnitt på reguleringen. Andre grupper valgte seg fokus på en kommende flyktningestrøm til Skandinavia koblet til eksisterende lav befolkningstetthet i store deler av Bergen og Norge som helhet. Det var også en gruppe som valgte å introdusere grep for å introdusere en ny livsstil for bydelen, en saktegående by. Det siste innlegget er klart inspirert av den italienske bevegelsen Citta Slow.

Vårt innlegg på reguleringsnivå var som nevnt en vektleggelse av det eksisterende bebygde miljøet. Som jeg skal komme inn på, var dette også toneangivende for mitt personlige prosjekt.

Flere av de eksisterende geografiske, økonomiske og kulturelle faktorene med Bergen og Laksevåg inspirerte oss til de grepene vi valgte å gjøre med Laksevåg.

Med bakgrunn i både at Laksevåg ligger svært nær sentrum av Bergen kommune og denne høyere befolkningstettheten her, industriens relativt arealintensive utstrekning i den attraktive havnefronten og samt betenkeligheter med både villaer og større parkeringsarealer i en sentrumsnær bydel – bidro til at vi ville utfordre den eksisterende befolkningstettheten på Laksevåg. Vi 5 studenter fokuserte til inn på gatenivå i både flyfoto, egne foto, teknisk tegnefil og på bakgrunn av egne erfaringer fra turer dit. Her utviklet vi flatearealer mellom eksisterende infrastruktur og bebygde areal, anslo en skjønnsmessig byggehøyde og la til grunn en tomteutnyttelse på 50%.

Dette arbeidet bidro til visjonen vår ”Densify Identify” – som fritt oversatt til norsk betyr ”Fortett og identifiser”. Visjonen vår grunner i overbevisningen om at økt tetthet med enkeltmennesker i Laksevågs gater ikke bare vil bidra til en desentralisert og mer lokal forretningsstruktur, men også kan bygge opp om en annen stedsbruk. En annen stedsbruk med tanke på miljøvennlig og sunn transport, forståelse for naturlige omgivelser og anledning til å dyrke egen mat til egen husholdning.

Hvordan er koblingen min til Heideggers filosofi i denne oppgavebesvarelsen? Det klareste grepet i vår overordnede visjon og reguleringsplan, som er relevant for hans kritikk av teknikken i det moderne samfunnet, må være vår tilrettelegging for jordbruk i tettbebygd bosituasjon. Dette er en trend som på nettlogger verden over gir seg utslag i større byer som London og New York, da enkeltmennesker her vil ha friskest og ferskest mulig grønnsaker. Videre er det flere av ordningene i vår reguleringsplan som kan kobles til innsiktene jeg har fått gjennom Heidegger-seminaret ved BAS.

Ikke minst det individuelle prosjektets grep med å putte vindmøller og solceller på et stort flertall av bygningene som kan ha utbytte av det. Og hva spesifikt er mitt prosjekt i Laksevåg?

Laksevåg har en sentral kjerne av historiske trehus. De representerer både større forretningsgårder på bymessige knutepunkt som gatehjørner eller ferjeterminalen og den gamle skolen. Men også små arbeiderboliger og klassiske lavblokker fra etterkrigstida er etter min mening viktige markører og bør tas vare på. En sentral del av mitt konsept på prosjektet – er å ta eksisterende volumer, vinder og varme steder, som en ressurs. En innsikt med tanke på dette er de lokal og mikrometeorologiske prinsipper om ly, varmemagasinering og tilgang til sollys. Fjellene Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og Løvstakken aktualiserer dette ytterligere.

Mine hovedgrep som det illustreres ovenfor er å åpne det gamle elveløpet, bringe inn ekstra bebyggelse relativt skånsomt med strategier som ”ovenpå industribygninger” og ”imellom eksisterende boliger” og aktualisere 3 åpne steder mellom eksisterende og nye bygninger for å revitalisere Laksevåg som en bymessig arena. De ulike nye volumene kan kategoriseres som atrium, onfill, infill og solvegg. I tillegg opparbeider jeg 2 steder med park – og her kan det gjerne vokse husholdningsplanter som potet, bringebær eller tomat.

Ved disse grepene er jeg overbevist om at Laksevåg kan få en utvikling mye mer i tråd med bærekraftige prinsipper. Både med tanke på sosiale forhold og bærekraft i forhold til våre naturlige omgivelser. Etter min mening handler det om å se naturen, og se den som en del av oss og vår hverdag. Bare slik kan vi riktig erfare den, i et mye videre og viktigere perspektiv enn at vi blir våte av regnet fra oven.

Heideggers påpekning av vår angst

Avslutningsvis syns jeg det passer å trekke inn angstbegrepet til Heidegger. Sentral i hans filosofi er også poenget med at vi mennesker har en angst, vi har en angst knyttet til at vi skal forgå tilbake i der vi kommer fra. Goethe utvikler begrepet om lethe – vi skal alle tilbake til der vi kommer fra.

Det må vi bare finne oss i. Ikke rømme inn til Playstation og teknikkens hjelpemidler i alle dens fasetter. Og hva kan arkitekturen gjøre for oss?

Jeg velger å si det med den nederlandske arkitekten Aldo van Eyck. Han sier “Architecture need not do more, nor should it ever do less – than assist man´s homecoming”.