Download pdf - 1814 av Jon Ewo

Illustrert av Bjørn Ousland

Jon ewo

1814 nære på

1814_Materie_Hele.indd 3 09.01.14 13:18

© CAPPELEN DAMM AS 2014

Forfatteren har mottatt støtte fra Det Faglitterære Fond til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-43319-21. utgave, 1. opplag 2014

Illustrasjoner: Bjørn OuslandDesign: Ingeborg Ousland

Trykk og innbinding: Livonia Print, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no


Innhold

1. Blod, blod, blod . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .7

2. Hva er det med Grunnloven og 1814? . . . . . . . . . .9

3. Fire menn med hver sin plan . . . . . . . . . . . . . . . . .17

4. Forspillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .24

5. Fredelig opprør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .35

6. Drama på Eidsvoll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .52

7. Forhandlinger med fiender . . . . . . . . . . . . . . . . . .72

8. Full krig! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .82

9. Seier i nederlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .113

10. Prinsen reiser og kongen kommer . . . . . . . . . .124

11. Etterspillet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .131

12. Siste ord – ved Langnes Skanse . . . . . . . . . . . . .138

13. Innrømmelser, takksigelser og bibliografi . . . .144

14. Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .150


6


7

1

Blod, blod, blod

Helt fram til sin død husket Christian Frederik det blodige slaget ved Langnes Skanse i 1814. Den 9. august 1814 hadde han stått sammen med oberst Hegermann foran flytebroa over Glomma. Kulene freste gjennom lufta som arge vepser, og han hørte kanontorden et par hundre meter unna. Det luktet krutt. Den lukta skulle han resten av livet tenke på som selve Døden. Christian Frederik hadde blitt norsk konge for bare noen uker siden. Han var bare 27 år gammel og hadde ikke tenkt på Døden i det hele tatt.


Men her – ved fordømte Langnes Skanse – skjønte han at Døden jobbet ivrig. Døden var en svartkledd mann som ruslet langs skyttergravene og skar hodet av tilfeldige menn. Han fulgte med kanonkulene og meide ned svenske soldater som om de var kornaks. Som om det ikke betydde noe at disse mennene hadde barn, koner og kjærester. De døde skulle ha elsket og grått og drukket og levd et liv. I stedet samlet Døden dem inn. Christian Frederik skjønte plutselig at han selv en gang skulle dø. Kanskje til og med her. Konger var like sårbare som alle andre. Mens han sto sammen med Hegermann, som brølte om seier, kom to menn med båra med den døde løytnant Hauch. Hegermann fortalte at Hauch hadde hoppet opp på brystvernet for å mane soldatene sine til angrep. Den eneste belønningen hans var å få en kule i hodet. Den hadde truffet ham midt i panna. Løytnanten var blek som papir i fjeset. Leppene hans var trukket tilbake i et sykt flir, mens øynene stirret hver sin vei. I panna hadde han et rødblått, lite søkk. Det blødde knapt. Kongen stusset; mannen kunne da ikke ha dødd av noe som bare liknet et hissig stikk fra en klegg. Men så så han at liket manglet bakhode og at hodeenden av båra var mørkerød av blod og hjernemasse. Christian Frederik ble redd. Min skyld alt sammen, tenkte han. Jeg kunne like godt ha skutt ham i panna selv. Slik tenkte Christian Frederik – prinsen som ble konge to ganger. Han som startet et opprør og tapte en krig. Hvordan kunne det gå slik? Hvilke begivenheter hadde ført ham fram til dette forbannede stedet?


9

2

Hva er det med Grunnloven og 1814?

PETTER LARSEN OG EWO PÅ TUR – 1

«Så det var her alt startet?» spør Petter Larsen. Vi står ved den gamle broa over Andelva og ser oppover den slake bakken

mot Eidsvollsbygningen. Den er akkurat som på alle bildene: et digert hvit-malt trehus i to etasjer, hovedinngangen med to fløyer. Og på hver side av hovedbygningen er det to mindre hus – hvitmalte de også. Eidsvollsbygningen ser ut som et digert dyr som har lagt seg til rette på den svære gress-plenen som dekker resten av eiendommen. Jeg hadde kanskje trodd at bygningen skulle være mye større. Merkelig nok ser den beskjeden ut. Og kjedelig firkanta. Som en legokloss av et hus. Det er vanskelig å skjønne at dette kanskje er Norges viktigste hus, med landets mest kjente rom – det værelset vi kaller Rikssalen. «Nei, det startet ikke her. Men det skjedde mye viktig i 1814 i nettopp denne bygningen,» svarer jeg. «Her fikk vi både en grunnlov og en ny konge.» «Hva mener du med at det ikke startet her?» spør Petter Larsen forundret. «Det er mange grunner til at 1814 ble et helt spesielt år. Og den egentlige begynnelsen skjedde flere år før,» svarer jeg. «Du vet jo at hvis du starter på en oppgave, så hender det at den ikke blir ferdig før året etter.» «Så når du snart skal fortelle om dette spesielle året, er den egentlige begynnelsen på historien noen år før?»


10

«Faktisk tror jeg at jeg må gå helt tilbake til 1800, eller kanskje 1789. Nei, jeg tror vi starter med 1776,» sier jeg. «Oysann boysann! Jeg forstår at … nei, jeg forstår det kanskje ikke.»«Du skjønner, min gode hund, at det er noen viktige forskjeller mellom verden i dag og verden for over 200 år siden,» sier jeg. «Det var en veldig langsom verden.»

«Hæh? Hva mener du med langsom?» spør Petter Larsen. «Alt gikk så sakte,» sier jeg. «De hadde ikke telefon og ikke biler. Den raskeste veien var sjøveien, men du kunne bli stoppet av vær eller is. Så det å ri med hester fra skysstasjon til skysstasjon ble det sikreste transportmid-let.1 Uten telefon måtte man skrive brev hvis man ville komme i kontakt med noen. Et brev fra København til Christiania tok to uker eller mer. I 1814 var vi i union med Danmark, og

1 En skysstasjon var en gård med en stall hvor reisende kunne få uthvilte hester for å fortsette reisen. Det var ofte flere timer mellom hver stasjon. Noen steder sto det hester klare, så det bare var å ri videre. Mens på andre stasjoner måtte man hente hester hos den lokale bonden. Det betydde 2–3 timers venting. På skysstasjonen var det ofte også et enkelt hotell, et såkalt gjestgiveri.


11

det betydde at det var danskekongen som bestemte alt her i Norge. Men han måtte avstå Norge til Sverige. Og det gikk minst like sakte å sende brev og beskjeder mellom Stockholm og Christiania. Det er derfor riks-forsamlingen på Eidsvoll rakk å lage en ny grunnlov i rekordfart og velge en konge uten at noen blandet seg inn.» Petter Larsen nikker til det jeg sier og går bort til et av bygningens hjørner. Der tisser han på veggen. Jeg kunne sagt til ham at man ikke gjør sånn på gamle historiske bygg. Men nå er det slik at Petter Larsen er ei bikkje. Han er en nattsvart labrador med ivrig hale, fire raske poter og dårlig ånde.


12

Mennesker og hunder har vært venner i tusenvis av år. Mange tror at hunder liker oss bare fordi vi gir dem mat. Men faktum er at hunder er svært nysgjerrige på mennesker. De lurer mye på hvordan vi tenker og hvorfor vi gjør som vi gjør. Så da jeg sa at jeg skulle skrive om det som skjedde i 1814, ba Petter Larsen om å få bli med. Ikke minst fordi jeg sa at vi skulle reise rundt til spennende steder og at jeg kom til å ha med piknik-bagen min. Det med maten var kanskje det viktigste for ham, når jeg tenker meg om … «1814 var et av de merkeligste årene i norsk historie,» sier jeg etter at han er ferdig med å tisse. «Hvorfor kaller du det merkelig?» spør han og rister på pelsen. «Fordi året ble helt annerledes enn noen skulle ha trodd. Ingen hadde på forhånd klart å gjette det som skjedde. Selv ikke de som sto midt oppi begi-venhetene. Det gjør 1814 til det ene av to helt spesielle år i Norge.» «Og det andre året er?» «Det er 1905. Da ble Norge et fritt land igjen. Og hvis vi ikke kjenner historien om 1814, Grunnloven og den nye kongen, blir også 1905 umulig å forstå.» «Jeg skjønner,» svarer Petter Larsen. Men jeg er usikker på om han gjør det. Hunder er så høflige. «Det er to ting som former dette rare året. Det ene er at det skjer saker utenfor Norge som påvirker historien vår. Det andre er at fire personer direkte påvirker historiens gang. De fire har jeg gjort til hovedpersoner i denne fortellingen.» «Ok. Ting skjer i verden, og det får mennesker til å gjøre noe. Det virker jo greit,» sier Petter Larsen og klør seg bak øret med labben. «Kan du også fortelle hva denne Grunnloven er? Hva er det som er så spesielt med en lov?» «Jeg prøver å få skype-kontakt med en ekspert på lover,» svarer jeg. Og i det samme våkner iPaden min. Det velkjente skype-ringesignalet gjaller her uti hagen ved Eidsvollsbygningen. «Nå må du oppføre deg pent,» sier jeg til Petter Larsen. «Dommer Gjøen er en streng fyr. Han dømmer folk til døden for den minste sak.» «D-d-døden?» svarer Petter Larsen med store øyne.


13

«Ja, det er bare mennesker han dømmer til døden,» svarer jeg. «Siden du er en hund, vil han sikkert nøye seg med å kappe av deg halen.» «Jeg lover å være en perfekt veloppdragen og veldig smart hund,» sier Petter Larsen og setter seg straks ned og prøver å skjule halen under rumpa si. Dommer Gjøen kommer til syne på skjermen. Han har langt hår og brune øyne. Sitter der i en dommerkappe og drikker kaffe av en kopp hvor det står trykt: I am the Law! Han sier alvorlig: «Det var her det var noen spørsmål om Grunnloven?» «Ja, Petter Larsen og jeg lurer på hva Grunnloven er,» svarer jeg. «Og da trenger vi hjelp fra en av de beste.» «Da har dere kommet til rett mann,» svarer dommer Gjøen. «Grunnloven er Norges konstitusjon. Det er den høyeste rettskilden i landet vårt. Den definerer …» «Unnskyld, Herr dommer,» våger jeg å avbryte. «Men kan du forklare det enklere? Konstitusjon og rettskilde er sånne ord som vi ikke riktig skjønner. For jeg er bare en vanlig forfatter, og dette er bare en vanlig, svart hund og …» «Jeg er ikke sååå vanlig, da,» hvisker Petter Larsen irritert. «Vi skjønner ikke alle de store og vanskelige ordene,» fortsetter jeg og dulter til Petter Larsen så han skal tie stille. «Herregud og grauten!» utbryter dommer Gjøen. «Ok. Da prøver vi på nytt. Men ikke avbryt meg denne gangen. Ellers dømmer jeg dere begge til døden fire ganger!» Petter Larsen og jeg nikker skremt. «Grunnloven er liksom loven over alle de andre lovene våre. Den består av 112 paragrafer. Av dem har ni blitt opphevet, så det er igjen 103 paragrafer av de som ble vedtatt i 1814,» sier dommer Gjøen. «Mange bestemmelser i Grunnloven handler om regjeringen, Stortinget, domstolene og kongen. Det er nok av gammeldagse ord og rare formuleringer som er vanskelige å forstå i dag fordi språket vårt har forandret seg. Men de er like viktige for oss som kan lover, og for politikerne. Uten disse reglene ville det vært vanskelig å styre landet vårt. Det ville blitt kaos.» Dommer Gjøen tar en diger slurk av kaffekoppen sin før han fortsetter:


14

«Grunnloven gir alle nordmenn rett til å si hva de mener. Du kan være med på å velge hvem som skal sitte i kommunestyret eller på Stortinget. Den gir deg frihet til å starte ditt eget politiske parti, hvis du synes det er lurt. Dersom du vil være med i en demonstrasjon mot dyre skolebøker eller i en gruppe på Facebook som vil ha mer nynorsk i skolen, sikrer Grunnloven at ingen stopper deg i det. Et viktig poeng med Grunnloven er derfor å garan-tere at alle i Norge har både ytringsfrihet og rett til å drive politikk. Kort sagt: Grunnloven hindrer Norge i å bli et diktatur hvor ingen tør å protestere.» Dommer Gjøen tar en pause, lener seg fram og stirrer alvorlig på oss. «Er dere fremdeles med? Var det enkelt nok forklart?» Vi bare nikker febrilsk på hodet og tør ikke svare. Petter Larsen har til og med lagt baklabbene oppå haletippen sin så den ikke synes. Dommer Gjøen fortsetter: «Grunnloven gir oss trygghet. Hvis du blir arrestert, sørger Grunnloven for at det blir en rettssak der du får hjelp av advokat. Og at du ikke blir torturert før rettssaken starter. Dersom noen stjeler fra deg, skader deg eller foretar fæle ting mot deg eller familien din, sikrer Grunnloven at du får den hjelpen du trenger. Grunnloven skal også sørge for at forbryterne blir tatt og får straffen sin. Grunnloven beskytter derfor alle som bor i landet, mot overgrep, diskriminering og annen urettfer-dighet. En kan jo tenke seg hvordan Norge ville vært uten denne beskyttelsen.» Han skal ta en ny slurk, men koppen er tom. Han kikker rundt seg og griper en kaffekanne. Åpner den og heller. Men det kommer ikke mer enn tre dråper. «Hm,» sier han. «Jeg må avslutte. Jeg blir nødt til å dømme en eller annen til døden for å ha stjålet resten av kaffen min. Sånn kan man ikke behandle en ekte dommer!» Han logger seg av, og Petter Larsen ser lenge på meg. «Det var bare tull, ikke sant?» «Alt det han sa om Grunnloven, var riktig,» svarer jeg. «Jeg mener det om å dømme til døden og sånn.» «Ja, han er en kompis av meg,» sier jeg med et flir. «Jeg bare ba ham om å skremme deg. Og han klarte visst det.» Jeg ser på Petter Larsen at han frem-deles er nervøs.


Men nå kommer han seg på beina og vifter overivrig med halen. «Er jeg ikke, det så!» sier han. «Ok.» «Jeg er bare en hund,» fortsetter Petter Larsen. «Jeg tenker enkle hunde-tanker. Før vi starter på hele denne historien om 1814, trenger jeg en solid porsjon mat. Etter det kjører vi på. Skal vi gi hverandre hand og labb på det?» Det er jo bare en time siden vi spiste tidlig frokost. Men jeg vet at det er bortkastet å diskutere med magen til Petter Larsen. Vi rister labber og hender. Jeg skjenker kaffe til meg og serverer mat til ham. Så begynner jeg å fortelle, og starter med de fire hovedpersonene.


16
