Verden ifølge kartet

Gaute Bie

Verden ifølge kartet

roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-39458-5

1. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012Satt i 10,9/14 pkt. Sabon Medieval

og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Forfatteren bemerker:

Gitt at menneskets eksistens er en høyst diskutabel affære,må ingen få seg til å tro at noen av personene som omtales

på de følgende sidene, verken lever eller noensinnehar levd.

Til 1995–2000 (1995–2000)

HØST 1995

Havet puster som en rykende fersk svamp fra onkelSvamps nedlagte fabrikk. Indrevika i Storehavn er blin-kende tom for båter. Kun en og annen bikkje svinser uro-lig langs brygga, med eieren på slep. Sommeren er defini-tivt over. Dette er ikke en følelse, men noe de fire gjestenepå Luigis Ristorante kan skrive under på.

Luigis Ristorante ligger i andre etasje i en gammel mur-bygning innerst i Indrevika. Den er mest kjent for denstore brannen i ’92, og de hardnakkede ryktene om ateieren selv – senor Luigi i egen lave person – var man-nen som fyrte opp. I et anfall av rablende sjalusi, ble detsagt. Og selvfølgelig, det faktum at hans frisør-kone haddefått en bolle i ovnen med Luigis kokk, hans nære allierteog beste venn, kokke-Jon. Dessverre for forsikringsselska-pet spontanaborterte Luigis kone bare noen dager senere.Nærmest ved et uhell. Hun fikk sprit i brusen. Massevis avsprit. Hjemmelaget. Og Luigi fikk masse penger, skjerpetseg, skjerpet kona, drepte kokke-Jon, og startet på nytt, tilbegeistring fra stedets stamkunder.

Deriblant den holdne familien Jånnsen, som nok en søn-dag er samlet rundt et av de naturlig sotete familiebordene.

9

– Må du alltid bestille biff? spør den pene og karisma-tiske, men akk så lubne Trine sin tvillingbror Tobias.

– Ja, jeg må faktisk bestille biff, kjære søster.– Er du en idiot?– Det er bare på grunn av deg.– Hva skal det bety?– Det betyr at jeg egentlig ikke liker kjøtt.– Hvorfor bestiller du det da?Tobias tar en god slurk av det kjølige vannet, som ser-

vitør-Kai plasserte på bordet én time før familien Jånnsenankom, og jevnlig har etterfylt med isbiter de påfølgende59 minuttene. Isbiter han egenhendig har hugget ut fra dengigantiske isblokken innerst i Luigis kjøler. I hengivenhettil kveldens eneste gjester.

– Du, kjære søster, fortsetter Tobias, – kaller deg vegeta-rianer i øst og vest og fullt dagslys. Uten snev av ironi. Ognår du gjør det, får jeg – mmm – vanvittig lyst på kjøtt.

– Du er en idiot.– Det kan være. Men jeg er i hvert fall en morsom idiot.Trine misliker å bli sett sammen med sin tvillingbror,

selv om alle vet at de er i familie.– Hvorfor går vi egentlig ut og spiser hver eneste søn-

dag, når ingen andre i denne byen gjør det?– Nå er du en idiot, Trine. Hvis ikke vi som har råd til

å spise ute gjør det, hvordan skal da restaurantbransjen iStorehavn overleve?

– Kjære bror, kanskje våre evinnelige restaurantorgierholder en overdrevent stor bransje kunstig i live? Kanskjemenneskene som serverer oss, kunne gjort viktigere ting?Kanskje vi kunne laget maten vår selv?

– Barn! Barn! Hahaha! Pappa Jånn slenger ut latteren

10

sin som en avis. Servitør-Kai har tradisjonen tro gitt hamen raus aperitiff på huset. Bare Jägermeister denne gan-gen. Jånn Jånnsen er skuffet, men klarer som vanlig ikkeå vise det. Det eneste han evner å utstråle er overdrevenoptimisme og ukuelig fremtidstro, noe som har gjort hamtil Storehavn og omegns mest suksessfulle tannlege. Hansbanebrytende praksis slo for alvor igjennom på sluttenav 80-tallet, da han lanserte sine Dental-Total-pakker. Etkonsept som går ut på å forene tannbehandling med vel-være, og massasje.

– Man skal ikke grue seg for å gå til tannlegen. Man skalbelønnes fordi man tar tak i problemene, sa han til pres-sen under lanseringen.

Konseptet var vellykket. Spesielt i sommermånedeneer Jånn Jånnsens Dental-Total-klinikk fullbooket av an-spente rikinger fra Østlandsområdet med kjeften full avhull. På få år har familien Jånnsen tatt steget opp fra Store-havns treige, seriøse middelklasse, til det toppe rikmanns-sjiktet i en middels stor by, i en liten landsdel, i et bitteliteland, i en stadig mindre verden. Noe de blant annet marke-rer ved bekymringsløst å innta en bedre restaurantmiddaghver eneste søndag. Året rundt.

– Er det ikke flott at vi som familie kan samles rundtmiddagsbordet en gang i uka, og komme nær hverandreigjen, etter hverdagens mas og kjas?

– Dette er ikke noe middagsbord, pappa, det er et re-staurantbord.

– Hahaha! Trine, Trine, du har en skarp tunge.– Nå synes jeg vi skal konsentrere oss om den egentlige

grunnen til at vi er her, sier mamma Berit, etter å ha vippetned sitt tredje, duggbefengte glass med Martini Bianco.

11

For servitør-Kai, som hater utfordringer, er hun detnærmeste han kommer en drømmekunde.

– Er vi ikke her for å bli mette da? Kroppen min skrikeretter en saftig biff! Tobias’ perfekte perlerad skinner i lan-terner og maritimt nips.

– Vet du hva Tobias? Du er en skikkelig drittunge …– Trine da …– Det er klart vi er her for å spise, men det er jo også en

spesiell anledning.– Hva da, kjære Berit?– Kanskje Trine har lyst til å fortelle det selv?– Hva da?– At du og Greg, kunstneren … Mascaraen kiler i Berits

øyehuler. – Hmm? Er blitt kjærester …– Å Herregud …Tobias smetter inn: – Mamma, da! Du må ikke tro de

ble kjærester i forrige uke! De har hatt seg jevnt og truttgjennom hele sommeren!

– Nå holder du kjeft!– Tar jeg ikke mye feil, er det fortsatt rester etter Gregs

fotsoldater inne på rommet deres!– Hold kjeft!– Håhåhå! Du har en giftig tunge, min sønn! Jånn gnir

seg ukontrollert på lårene.Berit sukker kort.– Vi må ta tak i vaskehjelpen, Jånn. Hun har slurvet

skikkelig de siste ukene. En ting er at hun ikke kan norsk,men støv er faktisk internasjonalt. Samme kan det være,dette er en gledens dag! Luigi!

Servitør-Kai, som har ruslet minst hundre ganger rundtbordet i samme takt, er nå rett bak sin foretrukne opp-

12

dragsgiver. Han strekker hals som en furugren. – Ja,frue?

– Kan ikke du være søt og anbefale en god flaske vin tiloss. Vi vil feire.

Servitør-Kai trekker automatisk frem vinkartet fra sinenorme skjortelomme.

– Vi har jo en rekke viner å friste med …Det blir stille.Servitør-Kai kjenner at verden er i ferd med å rase sam-

men.– Det kommer litt an på hva dere ønsker …– Hørte du ikke hva jeg sa Luigi? Vi skal feire!– Han heter Kai, mamma.– Han heter servitør-Kai, mor.– Samme kan det være. Bestill til oss, du, Jånn. Bestill til

oss alle!– Hahaha! Berit da, barna er nyss fylt 16! Senor Luigi

får problemer om det blir oppdaget …– DET ER BARE OSS HER … kjæresten.– Haha! Så gi oss en Sancerre, Karsten! Og masser av

komplimenter til kokken! … Ja, for det er bare senor Luigibak grytene i kveld?

– Etter brannen har det bare vært herr Luigi bak gry-tene, herr Jånnsen. Han liker å ha kontroll.

– Hahaha! Det kan man forstå. Hils ham fra oss.En lettere stresset servitør-Kai setter kursen mot etablis-

sementets minibar-store vinskap, og Berit tar igjen ordet.Hun prøver å fokusere de myke, blanke øynene på sin dat-ter.

– Er det ikke deilig å være forelsket, Trine?– Mamma …

13

– Min lille jente … Nå er du i ferd med å bli voksen.Sukk. Jånn. Dette er så storartet at jeg ikke kan gå på jobbi morgen. Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på hvilkenfantastisk fyr datteren vår har funnet seg. Tenk at du skullebli sammen med Den store kunstneren.

– Mamma …Som kulturjournalist, i lokalavisa Storehavn Kureren, er

Berit velsignet med en viss anelse om hva som rører seg iStorehavns kuvøseaktige kulturliv. Hun har allerede skre-vet et par sider om Greg. Og hun har latt seg begeistre.Men det er vanskelig å si om det er på grunn av den kul-turelle hungersnøden i byen, eller hans eventuelle geni.

– Det er klart du ikke skal på jobb i morgen hvis du eruvel, min kjære. Haha! Greg, Greg, jeg må innrømme atjeg har litt vanskelig for å plassere ham?

– Det er ikke rart, Jånn, du jobber jo med ansikter heleuka, sier Berit, mens hun prøver å lokalisere et fullt glass.– Jeg kan fortelle deg at Greg, det er en flott herremann!Jeg har personlig snakket med ham opptil flere ganger …Hvor blir det egentlig av vinen vår? LUIGI!

– Mamma … dette er bare for flaut …– Hva er flaut, kjære søster? At Greg sprutet ned mamma

og pappas soverom, eller at de synes det er helt greit?– For din del, Tobias, må det være fryktelig flaut ikke å

ha debutert seksuelt ennå.Det blir stille et minutt, kanskje tre, før servitør-Kai en-

delig kommer trekkende med vin. Jånn sluker det førsteglasset.

– Jaggu sa jeg Sancerre! Hahaha! Fortell meg om denneGreg, Trine!

14

*

Skal man først snakke om Greg – og det skal man – så erdet naturlig å starte med begynnelsen.

Mammaen hans var nesten fylt 19, da Gud skjenkethenne Greg. For nøyaktig 17 år siden. Da hun for førstegang i livet var utenfor Lillehavn, en temmelig stygg og tå-pelig småby litt nord for Storehavn. Hun var på besøk hossin venninne, en student, i søkkvåte, pittoreske Bergen, etstolt befolkningssentrum milevis unna Storehavn.

Solen plasket ned utenfor, mens de satt på venninnensstore hybel, hørte på radioen, og delte en flaske hvitvin.Inntil de var modige nok til å dra på byen.

Vel inne på et mindre fasjonabelt skjenkested bestiltede snitter med øl, og pludret i vei som bare jentunger kan.Om det gamle livet i Lillehavn, kontra det nye livet, i Lil-lehavn. Sånn er det jo når man er langt borte – det er mestnaturlig å snakke om hvordan ting er hjemme.

Tiden rant og klokken nærmet seg ti på kvelden da engjeng unge, snasne marinegaster fra utlandet entret puben.Mammaen til Greg la øyeblikkelig merke til den ene. Hanvar lekker som en solnedgang. Ansiktet rent som himme-len, og skjorten mørkeblå. Men det var synet av venstreunderarm, og flere hundre tatoverte ankere, som virkeligpåkalte hennes beundring.

Klokken tippet elleve. Hodet hennes var stappfullt avkullsyre, og blodet marinert i promille. Hun måtte tisse.Toalettet lå i bakgården. Hun gikk ut mutters alene. Tis-setrengt som en tank. Det pøste fortsatt ned med gammeltsolskinn. Ett sekund senere kastet han seg over henne. Toket solid grep med sine ramsalte never, og kjørte henne opp

15

mot plankeveggen i et erotisk lite SMELL! Den ledige ar-men hans vrengte skjørtet oppover magen hennes. Strøm-pebuksene ble røsket av i virtuos kåtskap. Trusen røk isamme slengen – som en kinaputt! Det var elektrisitet i luf-ten. Inntil han presset armen med ankere mot den slankehalsen hennes. Han åpnet gylfen med den andre. Knap-pene hoppet som fisk i vannet.

Den totale ydmykelsen mammaen til Greg var i ferdmed å oppleve, ble forsterket av at hun følte hvert enestelille støt langt oppover underlivet, opp igjennom helekroppen, fra det minste lille stikk nederst i ryggsøylen, tillangt, langt opp, til hjertet, halsen, den brennende halsen,kinnene hennes, tennene. Hun kjente ikke igjen tennene.Det var hennes kropp, det var ikke lenger hennes kropp.Hodet detonerte i serier ved hver eneste penetrering. Hunfølte ydmykelsen langt ut i fingertuppene og de nylak-kerte neglene. Venninnen hennes hadde tidligere på kvel-den spurt om hun lakkerte dem regelmessig. Nei, det varbare for i kveld.

Mammaen til Greg tenkte: – Hvorfor gjør det fortsattvondt, når jeg er så full?

Han var fort ferdig. De gikk sammen inn igjen.Dagen etter returnerte hun til Lillehavn, der de virkelige

problemene startet.Det ble et vanvittig bråk da det kom for en dag at hun

var gravid. Og hun hadde ikke noen god sak i utgangs-punktet, all den tid hun kunne tatt abort, og bare glemthele episoden.

Da familiens lege konstaterte graviditeten, følte han forå tilføye: – Ta abort, jente. Ta abort.

Hjemme hveste den giktinfiserte moren hennes:

16

– Din helvetes hore! Hvilken skam har du ikke braktover vår arme familie! Akkurat da vi trengte deg som mest!Du skulle hatt juling! Kom deg ut av mitt hus! Vis deg aldriher igjen! Far dør! Far dør …

Mammaen til Greg ble pælmet ut av barndomshjem-met, nøyaktig én uke før faren faktisk tok kvelden! Leve-ren hans hadde kollapset.

Hun flyttet inn hos søsteren, som hadde et litt mer kom-plekst følelsesregister å spille på. Ting så ut til å lysne.Hadde det ikke vært for at Lillehavn var et pietistisk rot-tereir. Og det er klart, mammaen til nyfødte Greg var jonaiv også. Hun trodde det skulle gå greit, og uten spørs-mål, å avle frem en liten krabat, uten pappa (eller mor-far), så snart hun hadde forlatt pikerommet.

Men til slutt ble det et kjør av en annen verden, med dår-lig anonymiserte presseoppslag, og prekener i den lokalemenigheten om forbindelsen mellom uønskede gravidite-ter og leverkollaps.

Mammaen til Greg hadde til slutt ingen andre alternati-ver enn å flytte vekk. Etter fem år skjønte selv den generøsesøsteren hennes at det gikk den veien. Og hun begynte des-perat å lete etter en annen sti for sin stakkars søster. Åretvar 1984.

*

I 1984 hadde fetteren til svogeren til mammaen til Greg,den gamle heimeverns-soldaten, og Storehavns legen-dariske progrock-perkusjonist – Rasmus Rasmussen, enmann med røff skjeggvekst og hevet hode – for lengst pæl-met trommestikkene på hylla, og kastet seg inn i entre-

17

prenørbransjen med hud og hår. Norge var langt ute påBølgen Blå, og Rasmus Rasmussen hadde erfart at pengergrodde på trær, og da særlig planker. Han hadde startet sitteget firma i ’82, skuffet frem kapital, kjøpt land, og byg-get seg opp som en god låt.

Allerede i 1983 var Rasmus en passelig holden mann,utfra Storehavns beskjedne standarder. Han hadde tilsmør og flesk på brødet, og var i tillegg til politisk dere-gulering, velsignet med de driftige maurene Per&Pär. Etradarpar som på eget initiativ jobbet dag og natt. Sånn atRasmus kunne gjøre det han likte aller best, nemlig sittehjemme, høre på Led Zeppelin, og supe Linie Akevitt.

Men den hasardiøse muligheten til å bli avskyelig rikåpenbarte seg først høsten 1983. Da han, takket være etveddemål, fikk tak i selve Juvelen i Storehavn – de sisterestene av Tippen Fetelands landkonglomerat, åssiden rettnordøst for Storehavn sentrum. Et område overgrodd avdødsgamle trær som speilet seg i solnedgangen, og strakssnøen forsvant i ’84, ble kappet og omgjort til reisverk,som en del av Rasmus’ nye prosjekt – Villautbyggingen iNybyggerveien 1-3.

Per&Pär satte i gang og snekre fortere enn synden selv,mens Rasmus gikk på en snurr, som varte til hus nummer3 var ferdigstilt forsommeren 1984. På rekordtid! Da våk-net han opp med en stikkende følelse av at ting rett og slettvar for godt til å være sant. Noe det også var.

Rasmus snublet inn i sin høyt belånte Citroën XM, ogskrenset et par dager senere inn på byggeplassen, så pukkog plank suste som poletter forbi horisonten.

Der oppdaget han etter en hurtig befaring – av alle ting– at Nybyggerveien 3 slett ikke var blitt en overdådig

18

villa som bestilt, men derimot et boligkompleks. Med tremindre enheter, i fallende, alfabetisk rekkefølge, etter stør-relse. Snedig, men meningsløst. Spesielt fremsto seksjon C,en 30 m2 liten 3-romsleilighet, som meget dysfunksjonell.

Rasmus hadde av gammel vane en halvflaske Linie Ake-vitt på baklomma. Han så seg nødt til å ta den frem førhan konfronterte sine hjelpere med misforholdet mellomarkitektens tegninger og det faktiske resultat:

– … Hva er dette? Dette er ingen villa?– Nei. Selvfølgelig ikke, herr Rasmussen. Denne bygnin-

gen ligger jo i Nybyggerveien 3.– ?Per&Pär glodde dumt på ham. Rasmus skrudde av kor-

ken.– Hva i all verden skal det bety?– Det betyr at dette er en tremannsbolig.– Tremannsbolig? Det står da ingenting om noen tre-

mannsbolig i arkitekt-tegningene?– Nei, men husnummeret indikerer jo antall bo-enheter.

Vi skjønte fort at det var gjort en feil, for å si det sånn.Rasmus tok spontant en saftig slurk.– Hva sa dere nå? Står dere her og forteller meg at

husnummeret er avgjørende for en boligs utforming? Sierdere at nummer 1 betyr enmannsbolig, og at nr. 2 erblitt en TOMANNSBOLIG, og nr. 3 …? Sier dere at arki-tektens rådyre skriblerier og kommunens helvetes regule-ringsplan bare er bæsj, hvis det går på tvers av husnum-meret!?

Per&Pär vippet sine tette øyenbryn og så litt oppgitt påhverandre, mens de nikket bekreftende. Rasmus prøvde åhuske om han hadde forlagt noe akevitt i bilen. Han fikk

19

en stikkende følelse av at så ikke var tilfelle, og spissetblekksprutøynene mot sine driftige hjelpere.

– Si meg, er dere mongoloide?– Nei.– Men i Nybyggerveien 2 har dere oppført en tomanns-

bolig? Og i Nybyggerveien 3 har dere stappet huset fulltav leiligheter, selv om det ut fra arkitektens tegninger helttydelig fremgår at det er VILLAER dere skal bygge?!

– Ja, men de tegningene er jo gale, herr Rasmussen! Ær-lig talt.

– Dere er faen meg mongoloide!– Hrmf! Vel, vi drikker i hvert fall ikke i arbeidstiden.– Arrf! Det er bare fordi dere ikke har råd!Storehavns legendariske perkusjonist og hans gullkan-

tete eiendomsimperium gikk på en smell. Det var ikke sånnat han badet i marginer. Det var en hårfin linje mellomenorm profitt og tap. Nybyggerveien 1 var av odelsmessigeårsaker holdt utenfor det åpne markedet. Pengene lå i husnummer 2 og 3. Og da spesielt i den – på det rådyre teg-nebrettet – storslåtte rikmannsvillaen i Nybyggerveien 3.Men nei. Nybyggerveien 3 var omgjort til ubeboelige en-heter. Rasmus følte for første gang siden 70-tallet Guds is-kalde, altomfattende fravær. Han likte det ikke. Men detvarte og rakk inntil en raus familiemiddag inntraff, nøyak-tig én måned senere. Der fikk han nyss om at hans fetter iLillehavn hadde en svigerinne på desperat flyttefot. En ale-nemor i starten av 20-årene, på jakt etter herberge.

Rasmus svelget poteten som en tyggis, og skylte nedmed akevitt, før han tilbød henne å leie den håpløse3-romsen for en billig penge. En «leilighet» som etter used-vanlig mye mas og kommunal spyttslikking offisielt var

20

blitt omregulert til Nybyggerveien 3C. Han håpet samtidigi sitt stille sinn at hans barmhjertighet og følelse for profittville gi en slags meravkastning … i form av rask, forplik-tende sex. I slutten av hver måned. All drikkingen haddegjort ham ensom.

Men da den varme august-søndagen i 1984 kom som etukeblad, og mammaen til Greg satte sine slitne joggeskopå den ujevne grusen utenfor Nybyggerveien 3C, slo hanumiddelbart ideen fra seg. Mammaen til Greg var styggsom juling.

*

Fem år gamle Mikael Folksen derimot, hadde ennå ikkebegynt å bry seg med folks ytre, der han syklet frem og til-bake i den halvferdige gatestubben, i håp om å oppnå kon-takt med den nye nabogutten. Underlaget var like humpeteog ulendt som trynet til en tenåring. Det ville fortsatt gå toår før Nybyggerveien ble asfaltert. Men lille Mikael sykletufortrødent frem og tilbake, i uregelmessige sirkler, hele ti-den med blikket festet på den nye gutten. Inne på kjøkke-net i Nybyggerveiens eneste villa, kunne man se Mikaelsmor luke potteplantene i vinduskarmen, mens hun bannetstille og uanfektet for seg selv.

Mammaen til Greg tente seg en sigarett, og satt seg vedsiden av sin sønn på trappen utenfor Nybyggerveien 3A-C.Hun inhalerte nikotinen som et ventilasjonsanlegg, og lotseg, tross det totale mørket innerst i sjelen, sjarmere av lilleMikaels iherdige forsøk på å oppnå kontakt med sønnenhennes.Mikael syklet fremogtilbake forandem,mensGregsatt dypt konsentrert og tegnet med en gammel BiC-penn

21

på baksiden av en konvolutt der giroen til den første hus-leien en gang hadde ligget. Han løftet ikke blikket før detsmalt. Og det smalt først da bakdekket på Mikaels BMX-sykkel eksploderte.

Hvilket SMELL! Og hvilket smertehyl!– AAAAOOOUUUOOO!!!Det vibrerte mellom de tre ensomme husene i Nybygger-

veien. Det smalt som et matsignal, eller en voldtekt. Tryk-ket flerret opp den høyre bakleggen til unge Mikael, så denlignet en overkokt wienerpølse. Mammaen til Greg sugdei seg sigaretten og stormet til for å hjelpe. Greg løftet blik-ket og skulle aldri glemme verken hylet eller de ekstremefargekontrastene. Mikaels sorte blod sprutet i øst og vestsom en forrykt ketchupflaske. Gregs mamma ble dekorertav varmt fett og blod, mens hun etter beste evne prøvde åpresse sammen skinnfillene som slang rundt Mikaels øde-lagte legg. Solen skinte.

Det tok kun ett sekund før Kari, Mikaels mor, kom stor-mende ut med ektemannen Ola på slep. Hun var hysteriskog skreik med sin uforlignelige, kvinnelige bass-røst:

– NEI! Nei! Ikke igjen! Ikke mer!Ansiktet hennes var en lapskaus av snørr og tårer. – SE!

OLA! SE Hva som har skjedd nå!– Kjæreste … Kjæreste! Det var underlaget! Det er un-

derlaget sin skyld! Dette har ikke noe med oss å gjøre …Vi er helt på slutten nå! Vi har bare 15 år igjen! Kari!

Kari dro Mikael ut av mammaen til Greg sine hjelpeløsearmer. Og den vidåpne høyreleggen dynket også henne ikullsvart blod.

– Selvfølgelig har det noe med oss å gjøre! Sønnen vår erlemlestet! Og det er bare på grunn av deg og din familie!

22

– Kari! Ro deg ned!– NEI! Jeg kan ikke roe meg ned, Ola! JEG ORKER

IKKE FEMTEN ÅR TIL!

*

Mens man er inne på år og antall:Ti år senere, grytidlig en januaraften i 1994, holdt Tim

Strandi sin første bursdagsfest. Han var akkurat fylt 14 år,på selveste nyttårsaften. Han var i tillegg blitt storebror tiltre – 3 – små lillesøstre, etter at foreldrene Manus og Ann-bjørg Strandi, hadde hatt seg en ny omgang i halmen snaue8 måneder tidligere, og fått hva man må betegne som fullpott.

Man skal ikke stikke under en stol at det var et sjokkda småjentene trillet ut på rekke og rad. Men Manus ogAnnbjørg kunne heller ikke fri seg fra velsignelsen det varå få tre velskapte individer – riktignok på én gang. Sånnehendelser må jo liksom feires.

Tim, på sin side, syntes strengt tatt det var noe muf-fens med å avle frem barn i 14-års-intervaller. Men en 14-årings følelser skal man ta med en klype salt. Som regel erde uten relevans. I beste fall er de flyktige.

Så etter påtrykk fra sin mor og far hadde Tim invitert trevenner, familie, klassen, naboer, et helt fotballag, og abso-lutt alle, til sin meningsløse bursdag. Til en fest som egent-lig var for foreldrene hans.

Det var i hvert fall ikke noen hjemme-alene-fest, for åsi det sånn. Det var et sosialt bål, der skillelinjene mellomrik og dårlig og de som foretrakk frokostblanding, svingteseg oppover himmelen i massiv, ung røyk. Som en slags

23

bisarr vernissage for de nyankomne trillingene i familienStrandi.

Tross doblingen av familiemedlemmer følte Tim segdønn alene. På tross av at han hadde tre venner å støtte segtil: Greg, Mikael, og fetter Rufus. Men ingen flere. Eller jo,det vil si, en jente han var forelsket i, Susanna. Men hunante ingenting om noen Tim.

Samtidig som det kokte i stuen sto Tim og sturet på rom-met sitt, mens han kjente på den kalde, harde Tiden. Ver-dens råeste maskineri.

– Kjære Gud … Det eneste jeg ønsker meg i gave er Su-sannas kalde, varme hånd bundet fast av pur kjærlighet tilmin hånd. Er det så mye å be om? Er det så mye å be om– å bare få paradere opp og ned gågaten med henne på enlørdag formiddag? resonnerte han, mens levenet i etasjenover ingen ende ville ta.

– Åh, jeg skulle ønske hun en dag klistret meg opp påkalenderen sin, og at hele hennes verden inkluderte dennakne kroppen min! Jeg skulle ønske at hun fyrte meg avpå slutten av en kveld som denne, som har gått rett til hel-vete, før hun sa, hun må si: – Tim! Tim.

Tim hardnet til:– Alt jeg ønsker meg er Susanna som sier navnet mitt

med udiskutabel innlevelse … Er det ikke sånne ting livetdreier seg om?

I stuen krydde det med klink edru folk. Stemningen varaggressiv. Hormoner suste rundt og dannet hissige struk-turer, i vakker pardans med Bryan Adams’ «Heaven».

Hør på dette:Da Robin Hood-sangen klasket i furuveggene for fjerde

gang, mistet Greg balansen, og snublet i en gammel fillerye.

24

Han seilte i gulvet som en Harribo-bjørn, uten å slå segdet grann. Haken kilte seg riktignok fast mellom tøyfil-lene, og en ydmykende erkjennelse var underveis, da hanplutselig, og som en forsinket julestjerne i mørket, fikk øyepå ti sarte, små H&M-sorte bomulls-tær. For første gang.På ordentlig. Så nært. Gregs øyne fulgte føttene oppover.Leggene var mørke og melkehvite. Knærne på størrelsemed kaffekopper. Øynene hans skled videre, oppover, lik-som beina var to rulletrapper. De forsvant inn i et hånd-sydd skjørt, som mest av alt lignet en meget stor og ufor-melig kastanje. Blikket stoppet. Det var et ørlite søkk i desmå sofaputene ved hennes venstre side. Noen hadde føltvarmen fra disse vakre beina før ham …

Men nå var vedkommende borte, og plassen å betraktesom ledig.

Gulvet brølte.Greg hoppet opp, med teppet rundt haken, og dumpet

ned ved siden av jenta. Hun var sjelden, men lett å se.Det var kanskje noe med musikken. Robin Hood-san-

gen til Bryan Adams. Og så var det en masse annet sprøyt.Alder, for eksempel. Men mest av alt en introduksjondyppet i gulv og hjemmelagde tepper, forfedre, fortid, og– kanskje – ren pur flaks som skinte som neglelakk i eks-tremt lyse farger.

Trine Jånnsen var heit som en pizzaovn. Hun fjernet disk-ré filleryen fra Gregs hake, i et forsøk på å bryte isen.

Greg kom borti nesen hennes med vilje.Hun fniste, og gnikket øret mot skulderen. Det korte hå-

ret hennes spredte seg utover ham som jackpoten i en en-armet banditt.

Verden dampet. Trine førte hånden til ansiktet hans.

25

Stille som en prøveoppskyting i planleggingsfasen. Som enubemannet ferd i verdensrommet. Som et definitivt møtemellom Mennesket og Universet. Håndflaten svevde oppmot hans loddrette ansikt.

Trine tok mykt på ham, og beundret hans kvisefrie øye-lokk, før hun selv lukket øynene. De skulle begge til å gjøresitt første kyss, da Tobias Jånnsen plutselig brølte:

– ALLE SAMMEN! NÅ KYSSER DE! ALLE SAMMENKOM OG SE! NÅ SKAL GREG OG TRINE KYSSE!

*

Samtidig var Helena Papandreou på vei mot toalettet, daMikael fikk øye på henne. Håret hennes hang like myktsom på coveret til Sheryl Crows første album. Det var fritt,duftet kokos, og dannet en slags bro mellom hodet og dendeilige overkroppen, som var dandert i et diffust, etnisksjal, i umiddelbare, oransje fargetoner. Føttene og leggenevar dekorert med elefantsilhuetter i ren ull, omsluttet avsorte nylonstrømpebukser. De var upåklagelige. Bortsettfra at vaskelappen klødde. Mer interessant er det at dettevar første kvelden Helena våget seg ut med sminke. Littrouge og mascara. En beskjeden, men kraftfull mix på ensåpass ung og vakker jente.

– Jeg er mett, tenkte Mikael, og lot den utsøkte, ori-entalske TORO-gryteretten Tims mor hadde rørt i hop,gli kontrollert ut av munnen og tilbake på papptallerke-nen. Så tørket han leppene på innsiden av de påskeaktigeskjorteermene, og satte maten – og enhver form for tilba-keholdenhet og diskresjon – til side, og gikk mot skjønneHelena.

26