BERT WAGENDORP

TILBAKE TIL

VENTOUX

Oversatt av Guro Dimmen

© 2013 by Bert Wagendorp

Originally published by Uitgeverij Atlas Contact, Amsterdam

© Norsk utgave: Kagge Forlag 2015

Originalens tittel: Ventoux

Oversetter: Guro Dimmen

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst design

Sats: Dag Brekke | akzidenz as

Boka er satt med: Minion Pro 11/15

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun

ISBN: 978-82-489-1508-9

Boken er utgitt med støtte fra Dutch Foundation of Literature.

Kagge Forlag AS

Stortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Til Hannah

Der lot jeg tankene fly, fra det fysiske til det abstrakte, og jeg sa til

meg selv: «Du må forstå at det du i dag har opplevd gjentatte gan-

ger på vei opp på dette fjellet, er noe du og mange andre opplever

på veien til det gode liv. Mennesket har ikke så lett for å forstå det,

fordi kroppens bevegelser er synlige, mens åndens er usynlige og

skjult. Det livet vi kaller godt ligger på et høyt sted; en smal sti, sies

det, leder dithen.»

Francesco Petrarca,

i et brev til augustinermunken Dionigi di Borgo San Sepolcro

9

PROLOG

Fotografiet har ligget i en konvolutt nederst i en hvit flytteeske i en

årrekke. På den brune tapen jeg en gang på midten av 1980-tal-

let lukket den med, sto det «Diverse». Jeg har hentet esken ut av

mørke skap, ned fra loft og ut av boder i alle fall åtte ganger, og

uten å åpne den har jeg satt den bort igjen. Da hun plutselig duk-

ket opp, visste jeg nøyaktig hvor konvolutten var.

Fotografier fra andre ferier har jeg satt pent inn i album og skre-

vet «Italia 1984» eller «Route 66, 1986» under. Dette fotografiet

var stuet bort i hukommelsen og i dypet av en pappeske, til det

omsider ble hentet frem. Årene hadde lagt et slør av oransje over

det.

Jeg la konvolutten på spisebordet foran meg og gransket bildet.

I flere minutter stirret jeg tanketomt på de portretterte. Så kom

minnene, sakte, men sikkert tilbake. Lydene, luktene, ordene. Jeg

husket godt at jeg hadde kikket inn i kameralinsen og tenkt: En

gang kommer jeg til å se på dette bildet, senere, mye senere, og da

skal jeg huske at dette var lykken. Det var som om tiden forsvant,

til jeg nesten var gutten som sto der igjen. Nok en gang kjente jeg

på spenningen, optimismen, forventningene. Nok en gang kjente

jeg kroppen hennes mot min.

Det er over tretti år siden bildet ble tatt, på en campingplass

ved en liten landsby i Provence, en dag før Joost, Peter og jeg

besteg Mont Ventoux på sykkel. Bakpå står det: «Campingplassen

i Bédoin, juni 1982. Fra venstre: David, Peter, Laura, Bart, Joost,

André». I bakgrunnen kan man se et blått familietelt og et lite

oransje enmannstelt. Lent mot et gjerde står det en racersykkel.

Jenta har på seg rød bikini og hvite sandaler. Hun smiler forlegent,

som om hun ikke er helt sikker på om det er dette øyeblikket som

skal foreviges.

André har en rullings i munnen og kikker likegyldig inn i linsen

gjennom en røyksky. Joost poserer overdrevent, med hendene på

ryggen og brystet skutt frem. David har løftet høyrehånden i en

advarende gest: Fotografiet er tatt med hans kamera, og han har

stilt inn selvutløseren.

Peter har på seg en liten hatt og solbriller. Dermed ser man ikke

øynene hans. Et lite flir leker om munnen hans. Han har stukket

hendene i lommen på et par avklippede jeans og lener den bare

overkroppen sin mot Laura. Man kan se hvor perfekt hun er, hvor

nydelige bryster hun har, og uendelig lange bein. Øynene hennes

fanger deg, selv fra et Kodakbilde. Jeg har lagt høyrearmen om

henne og stirrer triumferende inn i linsen, som en fotballspiller

som får holde pokalen et øyeblikk.

11

I

Mitt navn er Bart Hoffman. Egentlig heter jeg Johannes Albertus

Hoffman – Hoffman akkurat som Dustin, med en dobbel f og en

enkel n. Jeg ble født for snart femti år siden i Zutphen, en liten by

ved elven i Achterhoek. Far var rektor ved en kristen barneskole.

Jeg er kriminaljournalist i en riksdekkende avis – jeg tilhører

nemlig den generasjonen studenter som endte opp som journalis-

ter hvis man droppet ut av universitetet. En gutt jeg studerte ned-

erlandsk sammen med skrev litt for kunstseksjonen i Volkskrant.

Han hadde hørt at sportsredaksjonen lette etter noen som kunne

registrere alle resultatene søndag kveld. Av og til dekket jeg de

uviktige fotballkampene, om de ikke hadde noen andre. Skriv-

ingen falt lett for meg: Da de utlyste en reporter-stilling, søkte jeg

og ble ansatt.

Det gjorde meg ikke noe å oppgi studiene. Folkene som gikk der

var ikke som meg. Jeg likte ikke alt maset om Reve og Lucebert,

ei heller Chomskys generative grammatikk. Jeg var den eneste i

mitt kull som leste Voetbal International. At jeg helt uanstrengt

kunne resitere de første fem minuttene av Herman Kuiphofs rap-

port under VM-finalen i 1974, en praktfull readymade, gjorde

ikke inntrykk på mine medstudenter. Jeg kunne gjøre en utmerket

12

imitasjon av Cruijff lenge før det kom på moten, men de gjen-

kjente det ikke engang.

Etter to år gikk avisens sykkelreporter av med pensjon, og jeg

kunne overta sporten etter ham. Om våren reiste jeg etter trop-

pen og rapporterte, først fra Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico, og

deretter fra klassikerne. Om sommeren dekket jeg Tour de France.

Jeg fulgte troppen om dagen og snakket med syklistene, så skrev

jeg litt, og om kvelden spiste jeg på gode restauranter sammen

med kolleger og snakket om konkurransen og livet. Jeg kunne

ikke tenke meg noe bedre liv, og jeg var alltid lei meg når høsten

kom, for etter VM, Paris-Tours og Il Lombardia skjedde det ikke

noe på fem måneder.

Da jeg var tjuefire, uken etter at Nederland ble europeisk mester

i fotball, fikk jeg samboer. Hinke var vakker, hvit i huden og med

de klare, utfordrende øynene de har i nord. Hun kunne legge de

lange beina sine bak nakken uten det minste problem, fordi hun

hadde drevet med gymnastikk siden hun var liten. Jeg var forel-

sket og syntes hun var trivelig å være sammen med; det var før jeg

vekket utriveligheten i henne.

Da datteren vår, Anna, ble fire, i 1995, stilte hun et ultimatum.

Jeg kunne velge mellom farskap og sykkelreporterens nomadeliv.

I det første tilfellet ville hun fortsette å være en del av mitt liv, i det

andre ville hun forsvinne og ta datteren min med seg. Jeg valgte å

bli en ordentlig far.

Jeg gikk til sjefredaktøren og forklarte situasjonen for ham. En

måned tidligere hadde avisens kriminalreporter dødd av hjertein-

farkt. Sjefredaktøren spurte om jeg visste noe om forbrytelser og

rettsvesenet.

«Jeg har vært sykkelreporter, og jeg har lest Forbrytelse og straff,»

svarte jeg, mer eller mindre på spøk.

13

«Fint, da er du vår mann. Gratulerer.»

Da jeg fylte førti sluttet jeg å røyke, hentet den gamle Batavusen ut

av skuret og begynte å sette den i stand. Det var en av mine bedre

beslutninger, tør jeg påstå. På sykkelen gikk det sakte, men sik-

kert opp for meg at man kunne svinge til høyre, men man kunne

også svinge til venstre. Man kunne sykle den samme ruten gang

på gang, men man kunne også velge en annen. En del ting skjer

bare med en, men man kan også ta styringen selv. Det tok riktig-

nok fem år til før vi søkte om skilsmisse. Da var Anna atten, og det

fantes ikke lenger noe som holdt oss sammen.

Etter at jeg ble alene, tok jeg inn i en romslig leilighet i sen-

trum av Alkmaar. Jeg flyttet opprinnelig til denne lille byen fordi

jeg syntes Amsterdam var for stor og at folk i Amsterdam var for

høylytte og selvsikre, nå vil jeg aldri flytte herfra. Leiligheten er

ganske naken, men det gjør meg ingenting. Jeg har alt jeg trenger,

og jeg trives med god plass rundt meg.

Jeg kjenner hver eneste vei som lar seg sykle mellom Den Helder

og Purmerend.

På sykkelen tror man at tiden står stille, eller i alle fall at den

ikke utgjør noen trussel. Sykkelen beskytter en mot fortvilelse.

Anna har kjøpt en Bianchi, hun er godt oppdratt. Hun bestilte

ingen tysk racersykkel via nettet, ikke noe nytt amerikansk merke

heller, hun skaffet seg en italiensk sykkel av et klassisk merke. Hun

vet hvem Coppi og Bartali var, og foretrekker Giro-en fremfor

Tour-en.

«Fin farge,» sa jeg da hun kom og viste den frem. «Skikkelig

sjøgrønn.»

«Celeste, heter det.»

14

Det har jeg aldri visst, det må man være syklende kvinne for å

vite.

«La Dama Bianca,» sa jeg.

«Giulia Occhini.»

«Legen?»

«Locatelli. Enrico.»

«I?»

«Varano Borghi.»

«Ved …»

«Lago Comabbio.»

«Aldri hørt om.»

«Den fantes heller ikke, det er tårene til dottore Locatelli, blan-

det med svetten til Fausto Coppi.»

«Og kjærlighetssaftene til Giulia Occhini.»

Hun begynte å le. «Bart! Små kasseroller har også ører!»

Det siste var et sitat av moren. Jeg så straks for meg teltet til

De Waard på den italienske campingplassen, det vaklevorne lille

bordet med frokosten og den sammensvergende latteren til Anna.

«Lidenskap eller svik?»

«Lidenskap. Hadde hun ikke blitt med Fausto, ville det ha vært

et svik.»

«Veldig bra.»

«Bart! Du ødelegger ungen! Selvfølgelig var det et svik.»

Dette var en av våre faste dialoger. Vi hadde sikkert ti av dem,

og begge kunne vi replikkene våre til fingerspissen. Denne var

ekstra spesiell. Da hun var ti dro vi på ferie til Varano Borghi, ikke

langt unna Lago Maggiore, for å se hvor Giulia kom fra. Jeg hadde

akkurat sett et teaterstykke som het Fausto og Giulia og lurte på

om man kunne finne noe i landsbyen som minnet om sportsver-

denens mest kjente kjærlighetshistorie.

15

Det var ingenting der. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende om

han visste hvor det gamle huset til dottore Locatelli sto, men han

trakk bare på skuldrene.

Det var i slutten av februar, folk snakket fortsatt om Elfsteden-

tocht, men Anna hadde allerede syklet noen turer. Hun pekte på

turtelleren: 195 kilometer. «Fire turer. Ikke dårlig, hva? Og helt

alene, det må man også huske. I gjennomsnitt 26,1.» Vi avtalte å

møtes to dager senere. Jeg gledet meg. Å sykle sammen er venn-

skap, kjærlighet og samhørighet i ett.

Vi syklet vestover. Ved Egmond dro vi inn i sanddynene. Solen

trakk kulden ut av bakken. «Ta det litt piano, pappa,» ropte Anna.

«Jeg er ikke helt i toppform ennå og har ikke full kapasitet.»

Hun snakket som en proff denne tidlige vårdagen. Jeg sakket av

på farten, la meg ved siden av henne og ga henne en dytt i ryggen.

«Du trår for tungt! Alle kvinner trår for tungt. Sikkert fordi de

sverger til sånne bestemorsykler. Du må sykle med raskere fre-

kvens. Lettere utveksling.» Hun gjorde som jeg sa. Jeg grep styret,

og et kort øyeblikk lykken.

Vi tok en pause i Bakkum. En pen gutt brakte oss kaffe. Anna

hadde tatt av seg jakken, og han kikket på skjorten hennes.

«Kledelig,» sa han.

«Takk,» sa hun og ga ham et himmelsk smil.

«Ditto bukse.» Med en sorgløs gest vinket hun ham bort.

Jeg tok en slurk av kaffen og så på henne. «Det skjer underlige

ting, Anna,» sa jeg.

«Det skjer svært underlige ting. I USA spankulerte en panter

inn i et hus i et nytt boligfelt og sovnet på sofaen. Jeg leste det i

morges …»

«Med meg. I mitt liv.»

16

«Å. Hva slags underlige ting?»

«Jo, først møter jeg min gamle venn André i rettssalen.»

«Er han dommer?»

«Nei.»

«Advokat?»

«Nei, han er kriminell.»

«Oi. Og hva skjer? Må han i fengsel?»

«Nei, han ble frikjent på grunn av manglende bevis.»

«Så bra. For ham i alle fall. Hvilke andre underlige ting er det

snakk om?»

«Like etterpå leste jeg at min venn Joost er nominert til Spinoza-

prisen.»

«Hva driver han med?»

«Han er en genial fysiker. Det skrev i alle fall avisen.»

«Å. Den prisen har jeg ikke hørt om.»

«En slags nederlandsk Nobelpris.»

«Så sære venner du har. Og han andre, hva het han …»

«David. Fra reisebyrået. Han teller ikke helt, for han møter jeg

fremdeles regelmessig, og han ringer meg to ganger i måneden.»

«Men hva er det som skjer, da?»

«Alt vender tilbake.»

Hun så tankefullt på meg. «Jeg vet ikke om jeg synes det er så

underlig. Det skjer. Det er tilfeldighetenes spill.»

«Det var to venner til,» sa jeg. «Rettere sagt en venn og en ven-

ninne, Peter og Laura.»

Nå hevet hun øyenbrynene. «Og de har også dukket opp?»

«Nei.»

Jeg vinket på kelneren og bestilte to kaffe til. Jeg var usikker på

om jeg skulle fortelle henne historien, men jeg bestemte meg for

ikke å gjøre det. Det var en vakker dag.

«Eller er de døde?» spurte hun.

17

I begynnelsen av 2012 hadde jeg kommet over André i saksmap-

pene til en kokainsak hvor det ble antatt at «profilerte tjeneste-

menn og andre fremtredende personer» var involvert. Jeg hørte

meg selv si «Jøss, André».

Jeg dro for å dekke rettssaken, og ventet til mistenkte ble ført

inn. André hadde barbert av seg alt håret. Han så elegant ut, i en

dress som utvilsomt hadde kostet mer enn hele min garderobe

til sammen. Blikket hans gled oppmerksomt over de tilstedevæ-

rende. På et knapt merkbart nikk så jeg at han gjenkjente meg. Jeg

tror han visste at jeg var der før han hadde sett meg.

Et par uker senere ble han frikjent på grunn av bevisets stilling.

André så nå mer direkte på meg og smilte. Han hadde åpenbart

lest blikket mitt og tolket det korrekt: godt jobbet, seieren er vår,

flink gutt.

En uke senere leste jeg en artikkel om professor Joost M. Walvoort

og hans arbeid med strengteorien. Han ble nevnt som mulig kan-

didat til Spinoza-prisen, halvannen million euro. «Et solid beløp

som man kan få gjort noe med som forsker,» sa Joost til avisen. Jeg

vet akkurat hvordan han sa det og hvordan han så ut da han sa det,

med en blanding av nonchalanse og selvtilfredshet.

Jeg søkte på Joosts navn på nettsiden til universitetet i Leiden.

«Prof. J.M. Walvoort (Joost)», sto det, «Theoretical Physics». På

bildet ved siden av så jeg at årene ikke hadde etterlatt altfor dype

spor. Han kikket selvbevisst inn i linsen med et lett spottende

blikk.

Jeg tastet inn nummeret, og han svarte umiddelbart.

«Bart her.»

«Hei, Pol, der var du jo,» sa han, som om det var den fjerde gang

vi snakket sammen den dagen. Når vi syklet, pleide Joost å kalle