Tør du tenke annerledes?Global apatheidUtdanning for fred

Operasjon dagsverk 2003Temahefte

Svaret på alle verdens-

problemer

For alle som skal lese dette heftet er ungdom. Gutter og jenter, helt ulike de voksne og fantasiløse, breirumpa folka som styrer denne verden. Ungdom har ikke falt i den gruva der støvet blinder alle drømmer om en bedre verden. Det enes-te som skal til for at ungdom skal gjøre en forskjell, er at de gidder.

For å gidde må man bli litt vill, kanskje slå litt i veggen i frustrasjon over alt det gærne. For å slå i veggen må man forstå. Dette heftet skal få deg, og alle andre ungdommer i Norge til å forstå at ting ikke er som de skal, og kanskje gi litt hjelp til å gjøre noe med det. Hvor van-

skelig er det å gidde om man har latt seg engasjere? Engasjement er det eneste som ikke kommer av seg selv. Se der-for det heftet du holder i hånda som et knallhardt spark i ræva. Det skal få deg til å fly litt opp i lufta - litt høyere enn alle de murene av løgner og urettferdig-het som ødelegger utsikten. Når du lan-der, vet du svaret. Noen begynner i det små. Kanskje de tenker seg litt om før de går å shopper enda en bråte unød-vendige bukser eller topper. Noen kaster ikke tomflaska i grøfta. Mens andre igjen skriver rasende avisinnlegg og skjeller ut alle dem som ikke forstår. Ingen er like, men alle kan klare å jobbe på OD- dagen. Det burde være et minimum, en dag i et år for å blåse opp sviskeballongen. Man-ge spør hvorfor. Kommer pengene fram? Hvordan veit vi at vi ikke jobber opp enda mer rikdom for korrupte ledere? De spør-målene er de vanligste. Samtidig er de enkle å svare på, og de fleste svarene står i dette hefte.

En grunn til å jobbe er at pengene faktisk kommer fram. Den viktigste grunnen er derimot at adressen du har er verden, og den deler du med ganske mange andre

mennesker. La oss få det litt hjemmeko-selig! Verden er ikke en fin plass i dag. Det ser man hele tida, på dagsrevyen. Fattigdommen er en ting. At jorda snart ikke tåler menneskeheten lenger er en annen ting. Uhyggen sprer seg. Det veit vi. Men det nytter ikke. For å forandre no må vi gjøre no. Og for å gjøre no må vi også forstå det vi veit!

Tekstene i dette heftet skal være mest mulig nøytrale, men det er klart at for-fatternes personlige syn vil skinne igjen-nom. Det er ikke meninga at OD skal for-telle dere hva dere skal mene. OD skal hjelpe dere til å forstå, og gi dere noe av den informasjon som kan være inter-essant.

De tekstene som går mer eller mindre inn på konflikten på Sri Lanka tar selvfølge-lig ikke parti med noen av partene, og er skrevet av mennesker med god kjenn-skap til situasjonen der. I tillegg er OD partipolitisk uavhengig. OD er ungdom som vil hjelpe ungdom til å få like mu-ligheter som oss. Uansett politisk tilhø-righet.

Ansvarlig utgiver: Operasjon Dagsverk

PostadressePostboks 9157 Grønland0134 Oslo

BesøksadresseLakkegata 19-21Telefon: 23 15 95 10Telefaks: 23 15 95 01E-post: od@od.noHjemmeside: www.od.no

Ansvarlig redaktør:Sunniva Pettersen Eidsvoll

Redaktør:Bjørn Skodvin Hannisdal

Redaksjonen:Christoffer Klyve, Aksel Nærstad, Ingvild Kilen Rørholt, Rauf M. Cassim, Nora H. Voldner, Evy Jøsok, Astrid Lervåg, Oda Sjøvoll, Sunniva Pettersen Eidsvoll

Pengene fra årets aksjon kanaliseres gjennom UtviklingsfondetTelefon: 22 35 10 10Telefaks: 22 35 20 60E-post: u-fondet@u-fondet.noHjemmeside: www.u-fondet.no

Operasjon Dagsverk arrangeres av Elevorganisasjonen i NorgeTelefon: 23 15 95 00Telefaks: 23 15 95 01Hjemmeside: www.elev.no

Takk til alle som har hjulpet til underveis i arbeidet med temaheftet

Spesiell takk til Hovedkomiteen, redak-sjonen, Utviklingsfondet, ODs adminis-trasjon, Okular, Randi og Helga for flittig korrekturlesing, og alle skribenter, foto-grafer og illustratører

ProduksjonDesign: Okular www.okular.noTrykk: Dagblad Trykk ASOpplag: 148000

Temaheftet utgis med støtte fra NORAD (Norges direktorat for utvikling og sam-arbeid)

Synspunkter som kommer fram i artikle-ne står for den enkelte forfatters regning

Temaheftet er trykket på miljøvennlig papir.

I dette heftet står det masse for-skjellig, om Sri Lanka, om handel og demokrati, om hvorfor verden snart ser ut som et inntørka eple. Eller kanskje mer som en sviske,

bare ikke like søt. Rimelig deprime-rende lesing kanskje? Samtidig er poenget med tekstene i heftet at

det nytter å rette ut gropene i den store sviska vår!

BJØRN SKODVIN HANNISDALODs hovedkomité

Førstehjelppå huset vårt

Innhold:

PROSJEKTOPPFØLGING:

Hva er dette?

OD har gjennom tidene fått utallige kri-tiske spørsmål om pengene som jobbes inn kommer fram, og om hvordan de tide-ligere prosjektene fungerer. Det er viktig å være kritisk! Men penga kommer fram.

Derfor skal det være en prosjektoppføl-gingsstripe som går nederst på annen-hver dobbelside i temaheftet, helt til side 27. Her vil man få en kort presentasjon av et utvalg av tidligere prosjekter, og et

regnestykke der man ser hvor mye pen-ger som virkelig går til ungdom i sør. Og så kan man spørre kritiske spørsmål om andre ting i steden.

3 Leder

4 Tør du tenke annerledes?

5 Sri Lanka

Fakta om Sri Lanka

6 Sri Lankas historie

8 De entiske gruppene på Sri Lanka

9 Bygger fred selv

11 Handel

Kapittelinnlening

12 Global apartheid

15 Duell - frihandel

16 En rettferdig handel?

18 Demokrati

Svaret på alle verdens problemer

20 Demokratiets utfordringer

22 En bedre verden er mulig!

25 Engasjert miljøaktivist

26 Miljø

Bærekraftig utvikling

28 Miljø og utvikling

30 Bitter kaffe

32 OD-prosjektene

Med kunnskap som våpen

34 Utdanning for fred

2 3

Jeg er født i Norge, har vokst opp i Norge og skal, så langt frem som livet mitt er planlagt nå, fortsette å bo i Norge. Norge er et fi nt land å bo i, her har jeg rett på alt jeg trenger og mer til. Jeg kan utdan-ne meg til hva jeg vil og bo hvor jeg vil, og før jeg får meg en jobb kan jeg låne penger av staten. Jeg er heldig. Norge er et bittelite land og etter FNs bereg-ninger er det verdens beste land å leve i. Det er omtrent like stor sjanse for å bli født i Norge, som å vinne førstepremien i Lotto.

I Thailand lever Burmesiske fl yktnin-ger som slaver på store klesfabrikker. I Sierra Leone sliter fl ere tusen unge med sterke traumer etter å ha vært soldater i en av verdens blodigste borgerkriger. På Sri Lanka er fl ere hundretusen men-nesker drevet på fl ukt i sitt eget land, mange kan aldri vende tilbake og lever under umenneskelige forhold i fl ykninge-leirer. Samtidig går jeg rundt og tenker på hva jeg skal spise til middag, jeg har lyst på noe godt. I forrige uke kjøpte jeg meg noen nye klær, jeg liker å kjøpe nye klær. Jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut, og bruker penger på sminke og par-fyme. Jeg engasjerer meg i bøkene og CDene mine, og alle såpeoperaene og

realityseriene jeg følger med på. Jeg li-ker å sløve med en avis på kafé og bare tenke på meg selv. Jeg liker å trene og jeg sover lenge når jeg har fri. Jeg har det sinnsykt bra i forhold til veldig mange andre, men det er ikke min skyld. Det er ikke min, og heller ingen andre av de som er unge i dag, sin skyld at verden er som den er. Vi har bare blitt født inn i den. Det er meningsløst å kreve at vi skal ha dårlig samvittighet.

Det er meningsløst å kreve det, fordi det ikke nytter. Vi kan ha så dårlig samvit-tighet vi bare vil, verden vil ikke bli noe bedre. Det hjelper ikke om hele Norges befolkning ser på Dagsrevyen, rister på hodene sine og tenker: ”så grusomt”, hvis ingen ting blir gjort. Det er ofte unyan-serte elendighetsbilder fra innsamlings-kampanjer og media, som skaper denne dårlige samvittigheten. Skal vi forandre verden trenger vi noe mer, vi må være bevisste på problemene og ha kunnskap om verden rundt oss. Det er ikke nok å vite at verden er urettferdig og at noe er galt, vi må forstå hvorfor. Bare da kan vi fi nne en løsning på problemene.

Det er derfor jeg har tro på OD, fordi OD er annerledes. Vi viser ikke frem bilder av stakkarslige, sultne afrikanske barn med fl uer i øynene for å gi deg dårlig samvit-tighet. OD gir deg heller ikke en mulighet til å kjøpe avlat for samvittigheten din. Vi vil at du skal tenke litt annerledes. Vi ber deg nemlig ikke om penger, men vi krever at du tenker deg litt om og at du forsøker å forstå. OD vil at du bruker litt av din tid, litt av din energi og en dag av skoleåret ditt til å jobbe til inntekt for ut-danningsprosjekter for ungdom i land i sør. Vi vil at du skal gjøre det frivillig. Det

krever mer av deg enn om du bare skulle gitt oss penger, men til gjengjeld gjør det at du vet hvorfor du jobber og hva pen-gene skal gå til. Pengene våre endrer liv-ene til mange enkelt mennesker hvert år, men de forandrer ikke verden mer enn et spytt endrer havet. Hvis vi skal forbe-dre verden, må vi forandre holdningene til folk og vi må bruke den makten vi har. OD- dagen og menneskene vi klarer å hjelpe med pengene som jobbes inn, er et bevis på at det fungerer å handle og at ungdom faktisk har makt til å forandre. Hvert år jobber om lag 120 000 norske ungdommer på OD- dagen og sammen klarer de å jobbe inn mellom 25 og 30 millioner kroner. Tenkt da hva man kunne fått til hvis ungdommer i alle land mobi-liserte seg!

OD er ikke en kampanje som lages av pe-dagogisk korrekte førtiåringer som ikke vet hvordan det er å være ung i dag. OD lages av ungdommer som går på skolen, akkurat som deg. Ungdom som vet at du ikke er dum, lat, uengasjert og kjip bare fordi du bryr deg om det som ungdom i Norge bryr seg om. Men det er ungdom som vet at det er vi som er unge i dag, som skal styre verden i morgen. Hvis vi klarer å stille oss på lik linje med ung-dom som bor i andre land, og ikke tenke på oss som fattige og rike, vil vi se at ungdom er ungdom uansett. Vi bryr oss om ting som angår oss i hverdagen, vi har planer og drømmer for fremtida og vi vil ha det gøy, vi har bare ulike ut-gangspunkt. Det er ikke vår skyld, men hvis ikke vi gjør noe med det, kan vi ikke regne med at noen andre skal gjøre det heller. Bli med på OD!

Jeg tror at norske ungdommer er lei. Ikke av Big Brother, Kurt og

Gaute, SMS avstemminger og fros-senpizza, selv om noen sikkert er

det også. Jeg tror vi som er unge i dag er møkka lei av folk som synes vi er late og forsøker å gi oss dår-lig samvittighet. Flaks at OD hand-

ler om noe helt annet.

Fakta om Sri Lanka

Stat og styreHovedstad: ColomboStyreform: RepublikkPresident: Chandrika B. Kumaratunga (siden 1994)Statsminister: Ranil Wickremesinghe (siden 2001)

Demografi og geografi Areal: 65 610km2 (ca. like stort som Svalbard)Folketall: 19,7 mill Rangering i FNs indeks for menneske-lig utvikling (2002): 89 (av 173)Språk: Singalesisk (offi sielt), tamil, engelsk

FolkegrupperSingalesere 74%Tamiler 18%* Muslimer 7%Andre 1%

ReligionerBuddhisme 69%Hinduisme 15%Islam 8%Kristendom 8%

ØkonomiViktigste eksportvarer: tekstiler, te, diamanter, kokosnøttprodukter, oljeprodukterViktigste importvarer: maskiner og utstyr, tekstiler, olje, matvarer

*(hvorav sri lankesiske tamiler-12.5%, indiske tamiler -5.5%)

Tør du å tenke annerledes

Fakta om OD

> Operasjon Dagsverk (OD) er nor-ske skoleelevers solidaritetsak-sjon og arrangeres av Elevorgani-sasjonen.

> OD lages og organiseres av ung-dom som går på ungdoms- og videregående skoler.

> OD består av en ti dager lang informasjonskampanje, Interna-sjonal Uke (IU), og en OD- dag. Dette temaheftet er en del av in-formasjonsmateriellet til IU.

> På OD dagen jobber de deltagen-de elevene og det de tjener går til utdannings- og opplærings pro-sjekter til ungdom i land i Afrika, Asia og Latin- Amerika.

> I år støtter OD yrkesopplæring og forsoningsarbeid på Sri Lanka. Pengene kanaliseres gjennom Ut-viklingsfondet.

> Om lag 850 ungdoms-, videregå-ende- og folkehøyskoler deltar på OD hvert år. De siste årene har det blitt jobbet inn mellom 25 og 30 millioner kroner hvert år.

> OD ble startet opp i 1964.

«Det er om-trent like stor sjanse for å bli født i Nor-ge, som å vinne første-premien i Lotto»

SUNNIVA PETTERSEN EIDSVOLLLeder for Operasjon Dagsverk

4 5

KOLONISERINGSri Lanka har til alle tider vært svært at-traktiv for mennesker. Øya er rik på na-turressurser, den har et godt klima og rikt jordsmonn, som gir svært gode jord-bruksforhold. Da europeerne begynner å reise ut i verden for å ta kontroll over an-dre landområder, blir Sri Lanka raskt et mål, og i 1556 starter portugiserne opp handelsstasjoner på øya. Etter hundre år tar nederlenderne over makten, før de må

gi tapt for britene i 1796. Det er britene som virkelig koloniserer Sri Lanka, eller Ceylon, som de kaller øya. De kontrol-lerer raskt hele øya, og fra 1815 er Sri Lanka direkte underlagt britisk styre, med engelsk som offisielt språk.

«SPLITT OG HERSK«Britenes styre på Sri Lanka baserte seg på en tradisjonell «splitt og hersk«-poli-tikk, som i de fleste av deres kolonier: De favoriserte tamilene, som var i mindretall, og ga ingen andre utdanning. Utdan-ningsnivået blant tamilene ble generelt langt høyere enn hos singaleserne, hvil-ket igjen ga flere tamiler enn singalesere stillinger i statsadministrasjonen. Ved å bygge opp en konflikt mellom de to folke-gruppene, avverget britene effektivt at ta-milene og singaleserne slo seg sammen og kjempet mot deres styre.

FRIGJØRING, SELVSTENDIGHET OG KONFLIKTUtover 1930-tallet oppstår et engasje-ment for frigjøring på Sri Lanka, og i 1948 oppnår srilankeserne selvstendig-het fra Storbritannia. Frigjøringen skjer utrolig nok uten noen bruk av vold, men den markerer starten på konflikten som skal utvikle seg til en blodig borgerkrig.

Konfliktlinjene mellom tamiler og singa-lesere fra kolonitiden er tydelige. I ut-gangspunktet er singalesisk, tamilsk og engelsk sidestilte språk, men i 1956 opp-står det uenighet om dette. Siden singa-leserne er i flertall, blir singalesisk gjort til det eneste offisielle språket. Plutselig er tamilene ekskludert fra en rekke job-ber og tilgang til universitet. Frustrasjo-nen blant tamilene øker, og de første opp-tøyene i hovedstaden Colombo starter.

På 60-tallet forsøker tamiler å få det som fortsatt kalles Ceylon til å bli en føderal stat med utstrakt selvstyre i delstater. Det betyr at landet blir styrt av et forbund bestående av alle delstatene i landet. Si-den tamilene er i mindretall, er det van-skelig for dem å påvirke den nasjonale politikken. Når Ceylon bytter navn til Sri Lanka, et singalesisk navn, mister tami-lene håpet om økt selvstyre. I 1975 blir geriljabevegelsen Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), også kjent som «de tamilske tigrene,» opprettet. De kjemper for en egen tamilsk stat på nordsiden av øya. I løpet av ti år rekrutteres mer enn 10 000 geriljasoldater. Konflikten tilspis-ses ytterligere av dette, og i 1983 er bor-gerkrigen et faktum.

INITIATIV TIL FREDI 1987 griper India inn i konflikten, men deres initiativ til fred mislykkes, og i 1990 forlater inderne Sri Lanka med alvorlige tap og skader. Utover 90-tallet prøver re-gjeringen å få i gang nye fredsforhand-linger. Et forslag til grunnlovsendring vil gi mer selvstyre til regionene, men nye terroraksjoner gjør det vanskelig å komme fram til en løsning. På grunn av situasjonen i landet har Sri Lanka behov for både støtte og lån fra andre land, og dette gjør at regjeringen er påvirkelig for press utenfra. Fra 1999 involveres Nor-ge i fredsprosessen, og i 2002 oppnås permanent våpenhvile. Muligheten for en grunnlovsendring og overgang til føderalt styresett synes som en løsning. Brudd i forhandlingene på vårparten i 2003 klarer ikke å drepe optimismen om en fredelig løsning. Srilankeserne er lei av krig, et år med fred har vært godt. Det har også blitt arrangert en giverkonferanse i Tokyo, der Sri Lanka ble lovet store bistandsbeløp hvis partene oppnår varig fred.

På 1500-, 1600– og 1700-tallet var mange europeiske land interes-

sert i å få i gang handel med an-dre land, spesielt var Asia og Sør-

Amerika interessant fordi de hadde så mye spennende krydder. Etter

hvert innså de europeiske landene at de ville tjene mer penger på å

ta kontroll i disse landene, og det er det vi kaller kolonisering. Kolo-niseringen foregikk også i Afrika, og førte nesten over alt med seg

harde kamper mellom kolonistene og de lokale innbyggerne.

Pengene fra det aller første OD, kr. 103.000 ble brukt til å reparere 11 klas-serom og 4 lærerboliger i landsbyen

Ouacif i Kabyliaprovinsen i Algerie. Hjelp til oppbygging av skoler var svært nød-vendig etter at store deler av landet lå i

ruiner etter den lange frigjøringskrigen som endte med frigjøring av Algerie i 1962. OD samarbeidet med den Norske

Kvekerhjelpen om disse prosjektene. En representant fra Kvekerhjelpen fortalte følgende om sitt besøk til landsbyen 25

år etter støtten ble gitt: ”Jeg så mange nye fine skoler i landsbyene, men også de gamle OD-skolene var i bruk. Befolk-

ningen har økt og mange flere barn får gå på skolen, jenter og gutter på like fot”. Kvekerhjelpen arbeider ikke i Algerie len-

ger, men skolene som OD bygde opp har bidratt til at flere generasjoner unge alge-riere har fått en utdanning!

PROSJEKTOPPFØLGING:

1964 ALGERIE

ANDREAS J. DELSETTODs hovedkomité

historieSri Lankas«Britenes styre på Sri

Lanka baserte seg på en tradisjonell ”Splitt og hersk”-politikk»

6 7

De ulike etniske gruppene er ikke jevnt fordelt utover øya, men lever i konsen-trerte områder avhengig av hvor de bosatte seg historisk. Det faktum at primærutdanning foregår enten på sin-galesisk eller tamil, forsterker skillet mel-lom gruppene i tidlig alder. Religion og språk skiller også. Til og med idrettslag har normalt bare medlemmer fra en av gruppene.

Segregeringen - skillet mellom folkegrup-per - forsterkes av frykt for at én gruppe kan komme til å dominere maktposisjoner og undertrykke minoritetenes religiøse, språklige eller kulturelle rettigheter.

I motsatt retning virker offisiell politikk fra statens side. I prinsippet skal alle innbyg-gere være like for loven. Det er selvfølge-lig også mange personlige forbindelser mellom ulike nabolag og mellom enkelt-personer, som knytter bånd mellom de ulike folkegruppene.

Singaleserne er i flertall på Sri Lanka, men føler seg truet av den store tamil-ske befolkningen i nabolandet India. Hvis man legger sammen antall tamiler som bor i India og på Sri Lanka, er det minst fire ganger så mange tamiler som singa-lesere. Samtidig er det tamilene som er minoriteten på Sri Lanka. De kan aldri være sikre på indisk støtte, og opplever

begrensninger etter hvert som det singa-lesiske flertallet fester et stadig fastere grep om statsmakten. «I midten» er mus-limene, som snakker tamil, men har en religion og kultur som er fullstendig frem-med for de andre to gruppene.

SINGALESERESingaleserne utgjør 74 prosent av befolk-ningen, og er den største etniske grup-pen på Sri Lanka. Singalesere finnes over hele øya bortsett fra i Jaffna- og Batticaloa-distriktene. Singaleserne me-ner at de nedstammer fra Fyrst Vijaya og hans immigranter som kom fra Nord-India for 2500 år siden. Det er imidlertid sannsynlig at den opprinnelige gruppen singalesiske immigranter blandet seg med innfødte.

Buddhismen forsterker singalesernes fø-lelse av å tilhøre et etnisk samfunn. Mer enn 90 prosent av de som snakker singa-lesisk er buddhister, og så å si alle budd-hister snakker singalesisk. Buddhistiske munker er høyt respektert og deltar i se-remonier og viktige begivenheter i folks liv. Å bli en munk er et ettertraktet karri-eremål for mange unge menn.

Alle singalesere er knyttet sammen gjen-nom felles språk og religion, men det er en tydelig forskjell mellom singalesere ved kysten, og de som bor i høylandet rundt byen Kandy. Kongedømmet Kandy forble uavhengig fra de europeiske kolo-nimaktene helt fram til 1815, og folk i det-te området er derfor mer tradisjonsbun-det. Langs kysten var det flere som ble utsatt for påvirkning fra portugisere, ned-erlendere og briter, og her er det mange som har blitt omvendt til kristendom av koloniherrenes misjonærer.

TAMILERTamiler utgjør omtrent 18 prosent av be-folkningen, og snakker tamil som mors-mål. Tamil er et rikt språk med lang his-torie, og tamilsk litteratur har overlevd i Sør-India i over 2000 år. I tillegg til de ca. 3,5 millioner tamilene på Sri Lanka, fin-nes det minst 40 millioner tamiltalende i den indiske delstaten Tamil Nadu.

De tamiltalende på Sri Lanka er delt i to ganske forskjellige grupper:

De såkalte srilankiske tamilene er etter-kommere etter de opprinnelige tamilske innvandrerne fra Sør-India, som har kom-met over en periode på mange hundre år. Disse utgjør et flertall av befolkningen i nord og øst, ettersom det var i disse områdene de gamle tamilske kongedøm-mene dominerte.

De indiske tamilene ble brakt til Sri Lanka av britene på 1800-tallet, for å arbeide på teplantasjene. Disse tamilene har blitt utsatt for undertrykkelse og overgrep, og er den mest sårbare folkegruppen på Sri Lanka.

Tamilene forenes gjennom felles religion – hinduisme – og tamilsk språk og kultur. Disse uttrykkene skiller seg tydelig fra singalesernes religion, språk og kultur, og er derfor en viktig kilde til identitet og samhold for tamilene.

MUSLIMERMuslimer utgjør omkring sju prosent av befolkningen på Sri Lanka. I likhet med de andre folkegruppene, har også mus-limene sine egne hellige steder, religiøse og kulturelle helter, sosiale sirkler og til

og med felles språk. Muslimene på øst-kysten kjennetegnes i tillegg ved at fami-lielinjene følger kvinnene, slik tradisjonen også er i den indiske delstaten Kerala.

Da Vasco da Gama ankom Det indiske hav i 1498, var det muslimer som do-minerte handelen i området. Muslimene bosatte seg gjerne i områder nær hav-ner og handelssentre, og flyttet derfra gradvis innover i landet. Da portugiserne kom til Colombo, var byen hovedsakelig en muslimsk bosetting. Muslimene snak-ket tamil og kjempet mot portugiserne og nederlenderne, da disse kom for å kolo-nisere landet.

De aller fleste muslimene på Sri Lanka i dag er etterkommere etter disse mus-limske handelsmennene, som ankom mellom det åttende og femtende århun-dre. Det finnes imidlertid også mindre grupper muslimer av annen opprinnelse. Noen kom fra India under kolonitiden, det vil si fra ca. 1500 og fram til andre verdenskrig. Det finnes også en gruppe muslimer av malay- herkomst (fra Malay-sia), som opprinnelig er fra Sørøst-Asia. De ankom hovedsakelig da både Sri Lan-ka og Indonesia var nederlandske kolo-nier. Hovedgrunnen til at denne gruppen beholder en egen identitet er språket, malay. Det snakkes fortsatt blant ca. fem prosent av muslimene på Sri Lanka.

Byggerfred selv – Politikerne er skyld i krigen her

på Sri Lanka, sier den singalesiske snekkeren Kobbekaduwa. Han tror det er vanlige folk som må og kan skape fred i landet. Derfor enga-

sjerer han seg personlig. Én gang i måneden diskuterer han for fred.

Sri Lanka består av flere folke-grupper og religioner. De viktigste etniske gruppene er singalesere, tamiler og muslimer. De viktigste religionene er buddhisme, hindu-

isme, islam og kristendom.

DeEtniske gruppene på Sri Lanka

Kobbekaduwa lar blikket gli over det frodige landskapet rundt landsbyen Vinayagapuram, som ligger noen kilo-meter fra byen Vavuniya nord på Sri Lanka. Regntiden er nettopp over og det er grønt overalt. – Det er grusomt å være redd alltid. Jeg har fire barn og jeg var redd for at noe skulle skje dem hele tiden. Jeg var redd for kona mi, vennene mine og meg selv, sier han. Vi har søkt ly for den steikende sola på baksiden av et lite murhus. Jeg har nett-

opp spurt den 56 år gamle snekkeren om hvordan det er å leve i et krigsområde. Kobbekaduwa er en munter mann som ler mye, men når jeg spør ham om krigen blir han alvorlig.

Han forteller om hvordan han for seks år siden satt bakerst i en buss da en ung mann la igjen en bag foran. Inne i bagen lå en bombe. Den eksploderte og drepte halvparten av passasjerene. Det var blod og kroppsdeler over alt. Han sier han fremdeles våkner om natta av minnene. Den nesten tjue år lange borgerkrigen mellom De tamilske tigrene (LTTE) og regjeringssoldatene på Sri Lanka har kostet over 60.000 menneskeliv. En mil-lion srilankere er blitt hjemløse. Tusener er blitt drept i området rundt Vavuniya. Der, som så mange andre steder i nord og nordøst, har det vært bombeaksjoner, likvideringer og nattlige raid mot landsby-

ene fra begge sider.

GJØR DET SELVKobbekaduwa er overbevist om at fre-den først og fremst må skapes av vanlige folk. Derfor engasjerer han seg person-lig Det er derfor han har tatt seg fri fra jobben og humpet en time på en over-fylt buss for å komme hit. En gang i må-neden møtes han og folk fra området i den lille murbygningen som vanligvis er skolebygningen til barna fra landsbyen. Kobbekaduwa er, som flere av de andre framøtte, singaleser. Men mesteparten er tamiler og noen er muslimer. Diskusjone-ne er høylydte og engasjerte. Om alt fra hverdagslige ting som misforståelser og krangler mellom folk i området til freds-forhandlingene i Oslo. Av og til blir det litt forvirring når ting skal oversettes mellom tamil og singalesisk, noe som vekker stor munterhet.

Gjennom å treffes i det blåmalte klasse-rommet og gjennom flere felles aktivite-ter forsøker de 30 – 40 frammøtte å gi sitt lille bidrag til en varig fred. Kobbeka-duwa og de andre er del av et nettverk som er startet av organisasjonen Cen-ter for Human Development. Organisa-sjonen driver lignende arbeid flere ste-der nord og nordøst på Sri Lanka. En uke før vi kom var Kobbekaduwa på et større møte i byen Trincomalee på øst-kysten. Der var han, sammen med 300 andre vanlige srilankere, med på å lage en erklæring som vektlegger at nett-opp vanlige folks ønsker og behov må bli tatt hensyn til i fredsdiskusjonene. – Det er vanskelig for oss å bli hørt. Det er veldig langt fra min lille landsby til Co-lombo. Vi håper at denne erklæringen blir lest i hovedstaden. Nå er det også viktig at bruken av alle pengene som nå kom-mer til å strømme inn fra utlandet >›

«Det er politikere som har skapt krigen her på Sri Lanka»

TOR AKSEL BOLLERedaktør i Verdensmagasinet X

VELUPILLAI NAGENDRANI Utviklingsfondet som fredskorpser

8 9

‹< blir skikkelig overvåket. Dersom pen-gene brukes feil kan skuffelsen bli veldig stor og det kan bidra til å tilspisse situa-sjonen igjen, sier han.

TROR PÅ FREDKobbekaduwa forteller at han er forsiktig optimist nå. Han sier at srilankere flest er veldig glade for at krigen kanskje er over for godt og at Norges innsats har vært og er viktig. Folk tror på fred, sier han. Men samtidig understreker han at alle husker de tidligere mislykkede forhand-lingene om fred og at folk vet veldig godt at mistenksomheten mellom regjerings-soldatene og Tamiltigrene er stor. Både Kobbekaduwa og andre X snakker med forteller at begge sider, mens fredsfor-handlingene pågår, fortsatt forsøker å styrke sin militære posisjon. Dette gjør de blant annet gjennom omfattende re-kruttering av soldater.

Som mange andre vi treffer i de nord-lige områdene av Sri Lanka er Kobbe-kaduwa skeptisk til politikernes løfter. – Det er politikere som har skapt krigen her på Sri Lanka. Det er typisk at under fredsforhandlingene snakker regjeringen om sine problemer og LTTE om sine pro-blemer Ingen av dem snakker om folkets bekymringer. Om behovet for skikkelige hus, reint vann og skoler. De siste årene har masse penger blitt brukt på krig. Van-lige folk er opptatt av fred og at deres behov nå blir tatt hensyn til. Vi er ikke så opptatt av hvor noen streker på kartet går, sier han.

MÅTTE FLYKTE Over en million mennesker har blitt for-drevet fra sine hjem som følge av bor-gekrigen på Sri Lanka. Kampene i nord og nordøst har fått mange, hovedsaklig tamiler, til å forlate landet. Flere hundre tusen mennesker lever i dag i falleferdige flyktningleire. Andre har vært litt heldige-re. De har fått anvist en liten jordflekk av myndighetene og beskjed om at her skal de bo. Fått beskjed om å glemme sine gamle hjem og bygge seg en ny framtid. Sevarani, som er tamil, kom til landsbyen Poowarasakulam for tre år siden sammen med sin mann og sine to små sønner. De bodde opprinnelig i en liten landsby et par mil lengre nord. Men under de harde kampene i 1999 orket de ikke lenger å leve omgitt av krig og død. I all hast pak-ket de noen få eiendeler og flyktet. Huset familien lever i nå, er lite og mørkt. Med gresstak og jordgulv. Utenfor dyrker de litt grønnsaker. Noen skranglete høner tripper misfornøyd rundt på gårdstunet. – Det var mye bedre der vi bodde før. Vi hadde et skikkelig hus og mye mer jord. Men det var kamper hele tiden og regjeringssoldatene begynte å mine-legge områder like i nærheten av der vi bodde. Vi var nødt til å dra, sier hun. – Men nå kan dere kanskje flytte tilbake?

– Det blir vanskelig. Området er minelagt og det er en militærleir like ved. Dessu-ten har vi hørt at huset vårt er ødelagt, sier Sevarani.

BARN BLIR KIDNAPPETSevarani forteller at det er vanskelig for mannen hennes å få arbeid. Mes-teparten av tiden reiser han rundt på leting etter jobb. Av og til finner han noe, som regel ikke. Hun bekymrer seg for framtida til de to sønnene sine. – Vi trenger en skikkelig vei og busser som går regelmessig. For øyeblikket er livet vanskelig. Jeg er redd for at Tamil-tigrene skal hente sønnene mine. At de skal bli fristet av våpen og spenning fordi de ikke ser andre muligheter, sier hun. Og Sevaranis frykt er velbegrunnet. Det meldes nærmest daglig om at LTTE re-krutterer og kidnapper barn for å gi dem militær trening. LTTE benekter at det skjer og myndighetene sier at det er lite de kan gjøre.

Samtidig som barn blir kidnappet og mange – både singalesere, muslimer og tamiler – frykter LTTE, later det til at or-ganisasjonen fremdeles har stor støtte blant den tamilske majoriteten i nordlige deler av Sri Lanka. 27. november, et par daget etter at X snakket med Sevarani, feiret folk i nord ”Mavirar Nal” eller ”De store helters dag”. Byer og landsbyer var dekket av bånd i LTTEs gule og røde far-ger. Det var fyrverkeri og plakater som viste maskingevær og eksploderende tanks. Mange steder var det satt opp telt med portrettbilder av falne LTTE-soldater fra området. Mest oppmerksomhet fikk bildene av de døde svarte tigrene, Tamil-tigrenes avdeling med selvmordsbombe-re. Det var rekke på rekke med bilder av unge mennesker, mange av dem barn, i de karakteristiske svarte uniformene. De fleste smilte til kamera, vel vitende at de i løpet to år ville være døde. Sprengt i lufta, forhåpentligvis sammen med noen fra fiendens leir.

Tilbake ved skolebygningen er møtet over. Folk har spist seg mette og sitter og døser i skyggen. Kobbekaduwa ler når jeg spør om han, som singaleser, også har muslimske og tamilske venner. – Selvfølgelig, sier han. – Jeg har bodd i en tamilsk landsby i over ti år. Folk om-gås uproblematisk så lenge ikke soldater og politikere gjør alt de kan for å skape splid. Jeg har bodd her hele livet og el-sker jorda og folket her. Ingen får jaget meg herfra. Uansett, sier Kobbekadu-wa. d

Artikkelen sto på trykk i X nr 1/03. Se www.verdensmagasinetx.no for flere arti-kler om aktuelle temaer.

«Freden må først og fremst må skapes av vanlige folk»

Dette begrepet kom på starten av 90- tallet, og betydde at grensene snart var viska ut, og handelen kunne bevege seg mer eller mindre fritt.

ET MEKTIG LAG I DET STORE INTERNA-SJONALE HANDELSSPILLET.Mennesker har handlet med hverandre på tvers av landegrensene siden tidenes morgen. Etter hvert er det blitt en stor haug av avtaler som omfatter handel. For noen tiår siden ble disse samla, og kalt GATT (General Agrement of Trades and Tariffs). Problemet var at avtalehaugen bare vokste, og ble snart altfor uoversikt-lig. Handel er i utgangspunktet rimelig innvikla, og få mennesker veit alt om det. I 1995 bestemte man seg for å danne et

forum som skulle erstatte GATT, slik at man kunne få oversikt og klarhet i hande-len igjen. Målet var å skape et verdens-omspennende handelssystem med minst mulig politisk kontroll på handelen. Mar-kedsliberalisme og frihandel er andre ord for dette. WTO (World Trade Organisa-tion) ble navnet på det nye forumet som skulle bygges opp likt som FN, og alle land skulle være med, og ha en stemme. Tankegangen var at en rettferdig handel skulle skape en rettfredig verden. Allike-vel har WTO, og lignende instanser som Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet (IMF), blitt utsatt for mas-sive protester, og store demonstrasjoner. WTO blir beskyldt for ikke å ivareta de fattiges interesser, bare de rikes. Og for at mange av beslutningene i disse instan-sene gir store multinasjonale konserner mer makt enn mange land. Og vinnerne blir vi som bor i vesten. ”Den enes nød er den andres brød” er et gammelt ordtak. Det kan godt brukes i dag og. For de fat-tigste menneskene på jorda blir fattigere, mens de rike blir rikere.

TEMA; HANDELTidligere i heftet har det stått om Sri Lan-ka, og litt om OD. Grunnen til at handel er neste tema er enkel; Handel er i stor grad styrende for politiske beslutninger i alle land, i Norge som i Sri Lanka. Samtidig er økonomiske interesser ofte en viktig grunn til konflikter. Og i verden ser man

en økende fattigdom og skjevfordeling av godene. Mye av grunnen til dette finnes innen for det kaotiske systemet som har fått navnet globalisering. Er man heldig, finnes kanskje løsningene der også. For å forstå må du vite. For å vite må du lese de neste seks sidene i dette hefte.

Den neste siden vil du se en illustrasjon over hvordan handelen virker, fra det nederste til det øverste ledd, med kaffe som eksempel. Deretter kommer en tekst som skal illustrere de store forskjellene i verden, det Globale apartheid.

Til slutt kommer en dobbelside der Unge Høyre og Sosialistisk ungdommen er du-ellanter. Temaet er frihandel.

Etter den teksten er selve temaet handel over, med hele tiden vil tekstene komme tilbake til dette, siden handelen og globa-liseringa setter så sterkt preg på utvikling i land. Uansett om det er industriland el-ler utviklingsland.

HandelHandelen i dag går på tvers av

landegrenser, store hav er ikke len-ger en sperre, og ingen land er for

store eller for små til å være med på den globale handelen. Jorda

er blitt mindre, siden vi har funnet opp fly, tog, bensinmotorer og av-anserte kommunikasjonssystemer. Derfor spiser vi bananer fra Haiti, drikker kaffe fra Brasil, te fra Sri

Lanka, og leser ”Made in Thailand” på skoene våre. Et ord på dette er

globalisering.

BJØRN SKODVIN HANNISDALODs hovedkomité

«Den enes nød er den

andres brød»

10 11

Prosjekter i til sammen 25 land i Afrika, Asia og Latin-Amerika har fått støtte til menneskerettighetsutdanning gjennom OD’90. Prosjektene har vært alt fra

opplæring innefor det offisielle utdan-ningssystemet, kurs, aktivitetsgrupper for barn og unge, uformell opplæring i form av teater til kursing av politirekrutter

i både Brasil og Sør-Afrika. Det har blitt produsert en mengde kurs- og undervis-ningsmateriell, tegneserier, hefter, spill og skuespill.

Arbeidet med menneskerettighetsutdan-ning er ikke enkelt. I mange land må myndighetene presses hardt før de vil godta slik utdanning i skolen. I de fleste

land finnes det sterke krefter som prø-ver å stoppe menneskerettighetsutdan-ningen, fordi de er redd for resultatene; en mer bevisst befolkning som vet hva de

har rett til og som kan stille krav om for-bedringer!

PROSJEKTOPPFØLGING:

OD 1990: Menneskerettig-hetsutdanning

Når det rasistiske systemet i Sør-Afrika ble stemplet av FN som en forbrytelse mot menneskeheten, var det ikke bare fordi apartheid nektet det store flertallet deres politiske rettigheter. Det var også fordi den store kløfta mellom fattig og rik fulgte rasegrenser. Millioner av afrikane-re var dømt til ufrihet, fattigdom, under-ernæring og dødelige sykdommer. Sko-lemyndighetene brukte mer penger på 4 millioner hvite enn på 35 millioner svarte. Mens forurenset vann og diaré tok livet av tusenvis av afrikanske småbarn, var drukning i svømmebasseng den vanligste grunn til barnedødelighet blant hvite.

I dag er apartheidsystemet forvist til his-toriebøkene, selv om det tar lang tid å rette opp de umenneskelige forskjellene mellom svart og hvit, mellom fattig og rik. Men kanskje lever apartheid videre hvis vi tenker på hvordan vår felles jordklode ser ut? Hvis apartheid var en forbrytelse mot menneskeheten, hva skal vi da kalle dagens økonomiske verdensordning? I dag går 8-900 millioner mennesker sult-ne til sengs. 200 millioner barn får aldri begynne på skole. Mer enn 30 000 barn dør hver eneste dag av sult og sykdom-mer. (Matteoppgave: hvor mange norske skoleklasser utgjør 30 000 barn?)

RIK OG FATTIG I SAMME VERDENOm vi starter med å se på hvordan folk lever (og dør), og hvordan makt og res-surser er fordelt, er det ikke vanskelig å få øye på likhetene mellom Sør-Afrika og verdenssamfunnet som helhet. Helt fram til apartheidstatens siste dager eide det hvite mindretallet 87 % av jorda. Ifølge tall fra FN legger den rikeste femdelen i verden beslag på 86 % av klodens sam-lede inntekter, og denne andelen ser ut til å stige for hvert eneste år. Industrilanda i Nord utgjør 15 % av verdens innbyg-gertall, men står for 70-85 % av alt som produseres og forbrukes. 225 dollarmilli-ardærer, som nesten alle er hvite, har en samlet formue som svarer til summen av alle varer og tjenester i land der to milli-arder mennesker bor.(Det er en tredel av jordas befolkning). Omkring halvparten av alle mennesker i verden må klare seg under to dollar om dagen.

Under apartheid i Sør-Afrika var forskjel-len i levealder mellom svarte og hvite så stor som 15 år, og det er lett å bli enige om at et slikt system fortjener vår moral-ske avsky. Men forskjellene er i virkelig-heten langt større om vi sammenlikner Norge med forholdene i Afrika sett under ett. Da ser vi for eksempel at gjennom-snittlig levealder i Norge er 78 år, mens den i Afrika er 48 år. Sammenliknet med Norge, er risikoen for å dø før fylte fem år 40 ganger større i Afrika. Enda større er forskjellen når det gjelder tallet på kvin-ner som dør i forbindelse med svanger-skap eller fødsel.

ALT HAR EN HISTORIE Ulikhet og urettferdighet har ikke opp-stått av seg selv. Hvis vi trekker noen linjer bakover, ser vi hvordan både apar-theid i Sør-Afrika og de rådende maktfor-hold i dagens verdenssamfunn er blitt til gjennom en felles historie. Apartheidsys-temet går tilbake til de første europeere som slo seg ned midt på 1600-tallet. De hadde ikke med seg jord, så med våpen-makt og bibel i hånd tok de jorda fra dem som bodde der fra før. Når det ikke var nok arbeidskraft til deres storgårder og plantasjer, hentet de slaver fra andre de-ler av Afrika. Slik ble også millioner av afrikanere fraktet over Atlanterhavet for å slite i gruvene eller dyrke bomull, sukker og tobakk til vår del av verden.

På 1800-tallet la Storbritannia under seg store deler av verden, i det som skolebø-kene med rette kaller for imperialismens

tidsalder. Drivkreftene var de samme både i Sør-Afrika, i India og i Egypt: maktbegjær og kamp om råvarer og pro-fitt. Dette var vevd tett sammen med en usvikelig tro på at europeere hadde en gudgitt rett til å herske over andre. Rasis-me er ikke begrenset til Sør-Afrika, men har i flere hundre år vært en grunnfestet holdning i den vestlige kultur.

Tidlig på 1900-tallet ble Sør-Afrika en samlet stat etter langvarige og blodige kriger. Landets lover forbød afrikanere både å stemme og å oppholde seg i by-ene hvis det ikke var behov for deres bil-lige arbeidskraft. Det er ikke så forskjel-lig fra Europa i våre dager, der varer og penger flyter fritt, mens innvandrere, flyktninger og asylsøkere møter høye mu-rer. Og hele tida ble apartheid holdt oppe av brutal militærmakt. I takt med økende motstand fra det svarte flertallet, førte de hvite myndighetene krig både mot lan-dets egne innbyggere og mot en rekke naboland. På samme måte mener mange at USAs økonomiske makt i verden i dag er forankret i militær overlegenhet. (USA har aleine omtrent de samme militærut-gifter som jordklodens 198 andre land til sammen).

EN NY - OG MER URETTFERDIG - VER-DENSORDNINGMidt på 1970-tallet håpet mange land i Sør på det de kalte en ny økonomisk verdensordning (NØV). Blant de viktigste målene var bedre priser på deres råvarer, slik som kaffe, te og kopper. De ønsket

seg også bedre kontroll over egne natur-ressurser og over utenlandske selskaper. Like viktig var det å gi utviklingslanda mer å si i Verdensbanken og Det internasjo-nale pengefondet (IMF). Et annet ønske gikk ut på å lette gjeldsbyrden for fattige land og å øke bistandsbudsjettene. Den gang brukte landa i Nord 0,35 % av brut-tonasjonalproduktet til bistand, mens FN hadde stilt opp 0,7 % som mål.

HVORDAN HAR DET SÅ GÅTT? For å gjøre en lang historie kort: på alle disse områdene har utviklingen gått i gal retning. Istedenfor at land i Sør har fått mer makt over storselskapene, blir sta-dig flere avgjørelser truffet bak lukkede dører. 144 land i verden har et bruttona-sjonalprodukt som er lavere enn årsom-setningen for et selskap som Philip Mor-ris, som bl.a. eier Freia. Aller mektigst er storselskapene innenfor olje- og bilindu-strien. De bruker også sin innflytelse til å hindre begrensninger i utslippene av klimagasser, som er den viktigste grunn til en global oppvarming som truer vårt felles miljø og kommende generasjoner. Dette er kalt for miljø-apartheid. Her bæ-rer også folk flest i vårt eget land et tungt ansvar. Dersom alle mennesker på jorda skulle slippe ut like mye CO2 som oss, ville det være nødvendig med fire-fem planeter til. Det er ikke så lett å se hvor de skal komme fra.

Aldri før har det blitt betalt så lite for rå-varene som i dag. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) er også blitt enda mektigere enn før, og har tvun-

get land i Sør til å slå inn på en kurs med mindre offentlig velferd og mer billigsalg av bedrifter til utenlandske selskaper. Når avgjørelsene treffes i Verdensbanken og IMF har utviklingsland ikke så mye mer å si enn det afrikanske flertallet hadde i de hvites nasjonalforsamling i Sør-Afrika under apartheid. Og istedenfor å øke, har bistanden i virkeligheten sunket til 0,25 % av bruttonasjonalproduktet.

Det blir ofte hevdet at Verdens Handels-organisasjon (WTO) har gjort handelen friere. Men fortsatt er det mange hind-ringer for land i Sør som vil selge land-bruksvarer eller klær til vår del av verden. Hver eneste dag støtter industrilanda sitt jordbruk med 7 milliarder kroner, det er seks ganger mer enn all bistand til sammen. 20 000 bønder som dyrker bomull i USA får en støtte som er større enn USAs bistand til 600 millioner men-nesker i Afrika.

GJELDA SOM DREPERI den rådende verdensøkonomien er det særlig afrikanske land som sakker ak-terut. Bare halvparten av alle afrikanere får nok næringsrik mat. Den dype ut-viklingskrisen i Afrika har selvsagt mange årsaker. I altfor mange land er det kriger og konflikter som krever store ofre. Ikke sjelden er regjeringer opptatt av å berike overklassen framfor å bedre livet til det store flertallet. I flere år har dessuten na-turen slått seg vrang, med både tørke og oversvømmelser.

Men det er ikke bare et spørsmål om

konflikter, dårlig styre eller en ugjestmild natur. Afrikanske land er også tapere i en global økonomi med stadig lavere rå-varepriser, mens vinnerne er forbrukere og storselskaper i vår del av verden, slik som Nestlé, Cadbury og Philip Morris. Årlig tjener Norge 3-5 milliarder kroner på at landbruks- og tekstilvarer fra ut-viklingsland blir presset ned i pris. Og når høye oljepriser gir klingende mynt i et velfylt oljefond i vårt eget land, må utviklingsland bruke sin siste skjerv til å kjøpe olje. Det som kalles globale ram-mevilkår ser derfor ut til å være vilkår som rammer fattigfolk i Sør.

Afrika er også den del av verden som sli-ter med den tyngste gjeldsbyrden. For noen år siden uttalte lederen for FNs barneorganisasjon (UNICEF) at det var et av verdenssamfunnets største mo-ralske nederlag at så lite ble gjort for å slette afrikanske lands gjeld. Et land som Zambia må ut med mer i renter og avdrag til Verdensbanken og internasjonale stor-banker enn de bruker på helsestell for landets 11 millioner mennesker. I Malawi går en firedel av statsbudsjettet med til å betjene gjeld. En rekke hjelpeorganisa-sjoner som er engasjert i Afrika har bedt om en pause i tilbakebetalingen fra land som er hardt rammet av krise, men hittil har de talt for døve ører.

HVOR MYE ER 650 MILLIONER DOLLAR? Et viktig kjennetegn ved apartheidsyste-met var at landets hvite befolkning brød seg lite om at det afrikanske flertallet led av underernæring og sykdommer. Mange

som har studert Sør-Afrikas historie har derfor undret seg over hvordan det var mulig å vise en slik ufølsomhet og man-gel på moral.

Dessverre er ikke evnen til å lukke øyne-ne for urett og nød, noe som er begren-set til hvite sørafrikanere under apar-theid. Det ser vi et tydelig eksempel på i disse dager, hvor millioner av afrikanere befinner seg på kanten av en hungerka-tastrofe. Først gikk alarmen i det sørlige Afrika, der både tørke og oversvømmel-ser skapte akutt behov for matvarehjelp i Mosambik, Zambia, Zimbabwe, Ma-lawi, Swaziland, Lesotho og Angola. En rekke hjelpeorganisasjoner bad allerede høsten 2002 om mat, transportutstyr og medisinsk hjelp til en samlet verdi av 650 millioner dollar. Etter et halvår var bare 60 % av dette beløpet nådd. Når nøden er størst, er det ikke alltid at hjelpen er nærmest.

Hvor mye er 650 millioner dollar i den globale økonomien? Det er for eksempel rundt 1 promille av det norske oljefondet. Eller 5 % av ett års utgifter til kosmetikk i USA. Eller 10 % av iskremforbruket i Storbritannia.

RETTEN TIL LIVUnderernæring og nedgang i matproduk-sjon har også sammenheng med at nær-mere 30 av verdens 40 millioner hivposi-tive lever i Afrika. Bare i fjor regner man med at tre millioner afrikanere døde av aids og nært beslektede sykdommer. Ser vi nærmere på de seks landene i det >›

Global Apartheid— En forbrytelse mot menneskeheten

Det er få personer i nyere historie vi alle beundrer og respekterer

like mye som Nelson Mandela. I 1990 ble han løslatt etter 27 år

bak fengselsmurene. Fire år sei-nere ble han valgt til president i et Sør-Afrika der hudfargen ikke

lenger bestemte hvem som hadde stemmerett. Da hadde han i hele sitt liv ført en utrettelig kamp mot et samfunnssystem som er kjent

som apartheid. Egentlig betyr ikke ordet noe annet enn atskillelse,

men i virkeligheten var det navnet på et samfunn der et hvitt mindre-tall hadde all økonomisk og politisk

makt.

TORE LINNÉ ERIKSEN

«144 land i verden har et brut-tonasjonalprodukt som er lavere enn årsomsetningen for et sel-skap som Phillip Morris, som bl.a. eier Freia»

12 13

‹< sørlige Afrika som i de siste åra er rammet av matmangel, er i gjennomsnitt hver fjerde innbygger mellom 15 og 50 år smittet av hiv/aids. Millioner av bønder er så svekket av sykdom at de har van-skelig for å dyrke jorda. Dødsfall gjør at mange familier mangler arbeidskraft når såkornet skal i jorda eller når avlingen skal høstes inn. Når barn mister én eller begge foreldre, sitter ofte besteforeldre-ne igjen med ansvaret for å skaffe mat. Samtidig som kvinnene har hovedansva-ret for å hente vann, dyrke jorda og skaf-fe mat, er det de som bruker mest tid til å pleie syke og døende. Dyre medisiner og legetjenester gjør at det blir enda mindre penger igjen til å investere i jordbruket, kjøpe mat eller sende barna på skole.

Når det blir gjort så lite fra verdenssam-funnets side for å få bukt med hiv/aids-epidemien, er det mange som mener at dette skyldes at det store flertallet av de som rammes er fattige afrikanere. Medi-sinsk behandling er i dag tilgjengelig for de aller fleste i vår del av verden, men prisen er så høy at fattigfolk i andre ver-densdeler blir fradømt denne muligheten. Dette er med rette kalt for helsemessig apartheid, der sjansen til å overleve langt på vei er avhengig av hvor du er født og hvilken hudfarge du har. Retten til billige-re medisiner er en forutsetning for retten til liv, men de store industriselskapene som lager medisin lar hensynet til egen fortjeneste gå foran menneskeliv.

EN ANNEN VERDEN ER MULIGVi vet at apartheidsystemet til slutt ble forvist til historien, selv om forskjellen mellom rik og fattig, og mellom svart og hvit, fortsatt er skrikende. Det hvite her-redømmet ble avskaffet gjennom langva-rig kamp, som krevde store ofre. I denne frigjøringskampen, som ble ledet av den afrikanske nasjonalkongressen (ANC), spilte ungdom, kirkesamfunn og fagfore-ninger en avgjørende rolle.

Som det blir vist i andre deler av dette heftet, er det i dag en gryende motstand mot den rådende verdensordningen. I Sør-Afrika kjemper lokale aksjonsgrup-per for reint vann, tak over hodet og bil-lige aidsmedisiner. På Filippinene krever titusener av kvinner retten til å danne fag-foreninger. I det oljerike Nigeria handler det om å få Shell og andre oljeselskaper til å betale erstatning for de store miljøs-kadene. I Cochabamba i Bolivia demon-strerer tusenvis mot privatisering av vann og skyhøye priser. I India kjemper små-bønder mot internasjonale handelsregler som tar fra dem levebrødet. I Brasil over-tar en bevegelse av jordløse landarbei-dere (MST) jord som store godseiere lar ligge brakk. I USA og Europa er tituse-ner på gatene i protest når Verdensban-ken eller Verdens Handelsorganisasjon (WTO) har sine toppmøter.

Apartheidsystemet viste seg å ikke vare evig. Det var ikke naturgitt, men skapt av mennesker. Og det som er skapt av men-nesker, kan også forandres av mennes-ker. Det gjelder også de maktforhold og den urettferdighet som går under navnet global apartheid. d

Frihandel. Smak på ordet. Frihet. Han-del. Det høres jo bra ut. Ekstra positiv klang har det kanskje fått de siste åra fordi høyresida i politikken har prøvd å gjøre det til en vedtatt sannhet at fri-handel er løsningen på all verdens pro-blemer. Krig, fattigdom, arbeidsløshet, kolera, pest eller appelsinhud: Frihan-del er løsningen. Og på en måte har høyresida rett. Frihandel er positivt for noen. For de få. For de rike.

Frihandel betyr at den som har mest penger kan kjøpe det han vil. Den som er fattig får ikke kjøpt mat. Det som pro-duseres blir bestemt av hva noen kan betale for, ikke hva folk trenger. Frihan-del betyr at den som kutter ned lønna til de ansatte, kan spare penger og vinne konkurransen mot de andre.

«Fri handel» er frihet for den sterkeste – frihandel er som revens frihet i høn-segården. Derfor er det også de rikeste og mektigste som presser på for mer frihandel. Når det er forhandlinger om internasjonal handel, går de rike lan-dene og storselskapene sammen for å få viljen sin.

Sosialistisk Ungdom kjemper for rett-ferdighet og frihet. Vi støtter kampen mot at alt skal gjøres til en vare på ver-densmarkedet. Dette er våre viktigste argumenter mot frihandel:

FRIHANDEL SKAPER SULTDet finnes 815 millioner mennesker i verden i dag som aldri har nok mat. Hver dag dør 40 000 mennesker av sult. Det er ikke fordi det er for lite mat i verden, eller fordi all maten produseres i andre land enn der folk sulter. Folk dør av sult samtidig som korn selges som

grisemat til rike land. En gris eller en katt i Norge har nemlig mye større kjø-pekraft enn en fattig familie i Sør.

Frihandelen tvinger fattige land til å produsere mat til dem som kan betale den beste prisen, og det tvinger dem til å dyrke blomster til eksport framfor mat til egen befolkning. Mer frihandel har ført til at småbønder utkonkurreres, mens storselskapene får mer makt. 70% av hele verdens kornhandel kon-trolleres nå av to store selskaper.

FRIHANDEL ØDELEGGER MILJØETMiljøhensyn koster penger, fordi det setter grenser for hvor mye en kan bru-ke av ressursene. De store selskapene vil tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, derfor vil de ha regler som fri-tar dem for hensyn til miljø og lokalbe-folkning. Et selskap som fisker et hav-område tomt for fisk og drar videre til neste sted, tjener masse penger, men slipper å ta konsekvensene. Små fis-kebåter som eies av lokalbefolkningen, og som ikke ødelegger fiskebestanden, taper i konkurransen.

FRIHANDEL ER SLAVERI FOR MILLIO-NER AV MENNESKERI frihandelssonene i fattige land job-ber millioner av mennesker under sla-velignende forhold. De får ei lønn som er mindre enn de kan leve av, de må jobbe 12-14 timer i døgnet, og de får ikke forlate fabrikkområdet. De blir truet på livet dersom de vil organisere seg i en fagforening. En frihandelssone er et område som er unntatt skatt og regler for hvordan arbeidsforhold skal være. Her tjener storselskapene masse pen-ger. Prisen må arbeidsfolk betale.

ALLE HAR RETT TIL LIKE MULIGHETER. ALLE HAR RETT TIL FRIHET. Hvert år taper u-landene milliarder av kroner fordi verdens rike land (inkludert Norge) ikke lar fattige land få selge sine varer på våre markeder. De rike lande-ne vil heller beskytte norske bønder og bedrifter enn å være på lag med de fat-tigste. Noe så urettferdig!

Kvinnene i Uganda vet hva frihandel be-tyr. Tidligere måtte de slite på sine små jordflekker i den stekende varmen for å ha råd til det daglige brød. Dersom de var riktig heldige fikk de lagt noen få kroner til side til klær, hus, møbler og andre livsnødvendigheter.

Så avskaffet EU straffetollen på tulipa-ner. De fattige bøndene i Uganda øynet en sjanse til et bedre liv.

Arbeidet er fortsatt hardt. Temperatu-ren er fortsatt varm. Men arbeidsdage-ne er kortere, og inntektene er bedre. Kvinnene kan kjøpe den maten de tren-ger, og fortsatt ha penger igjen til klær og husvær, kanskje til og med til høyere utdanning for barna sine.

Frihandel gir muligheter og frihet fordi handel skaper mer rikdom i samfunnet.

FNs generalsekretær Kofi Annan opp-fordret i mars verdens rike land til å åpne sine markeder for varer fra de fat-tige landene, og til å bygge ned støtten til sitt eget nasjonale landbruk. Jeg er helt enig!

Her er mine tre viktigste argumenter for frihandel.

1. FRIHANDEL GIR MULIGHETER FOR DE FATTIGSTEVed å kjøpe noen varer fra andre land, kan hvert land spesialisere seg på å produsere de produktene de er best

i. For eksempel er Norge bedre til å produsere fiskepinner enn romferger. Det motsatte av frihandel kalles «selv-berging«, det vil si at landet selv vil pro-dusere alle varene som innbyggerne trenger, også de varene som landet er dårlig til å produsere. Det fører til at vanlige produkter som innbyggerne trenger blir dyrere, og kanskje dårli-gere, noe som særlig rammer de fat-tigste.

Handel med utlandet gir også inntek-ter som fattige land sårt trenger. Unge Høyre vil at vi skal handle med de fat-tige landene, samtidig som de får u-hjelp.

2. FRIHANDEL SKAPER DEMOKRATILand som stenger seg inne bak høye murer og nekter å ha kontakt med ver-den utenfor, har lett for å utvikle dikta-tur og tyranni. Menneskene får ikke lov til å stemme i valg, kritisere de som har makt eller eie sine egne ting.

Åpenhet og frihandel fører til demokrati fordi hele verden da får mulighet til å se hvordan situasjonen i landet egent-lig er. Dessuten kan vi bruke økonomisk handel til å fremme menneskerettighe-tene ved å stille krav til de som styrer landet.

3. FRIHANDEL SKAPER FRED«Hvis ikke varer krysser grensene så vil soldater gjøre det«, skrev den fran-ske tenkeren Fredric Bastiat for 200 år siden. Det gjelder fortsatt.

Land som handler med hverandre har mindre sjanse for å gå til krig. Tenk over det. Dersom du er avhengig av å få brød fra naboen din, vil du da sen-de en bombe mot ham? Sannsynligvis ikke. Frihandel baserer seg på frivillig samarbeide i stedet for rå makt.

Vi har spurt Unge Høyre og Sosialistisk Ungdom om å stille

opp i duell om frihandel! Er frihandel et gode eller et onde

for de fattige landene i verden?DuellFri og rettferdig handel!…GI DE FATTIGSTE LANDENE MULIGHETER

Frihandel er frihet for den sterkeste

«Apartheid-systemet viste seg å ikke vare evig»

14 15

Var det noen som snakket om like vilkår?

Det sies at internasjonal handel er mest rettferdig når alle land behandles likt, og reglene er de samme for alle. Men mye kan tyde på at det høres mer rettferdig ut enn det virkelig er. Hvem ville vel ha syn-tes det var særlig rettferdig om Mike Ty-son fi kk lov til å delje løs på stakkars lille Erik Mykland uten at noen grep inn?

Ville en fotballkamp mellom Manchester United og Mandalskameratenes guttelag være rettferdig, bare fordi reglene var de samme for David Beckham som for 15-åringene han spilte mot? Det er mulig du vil mene det var rettferdig, men noe sær-lig tvil om hvem som vil vinne hadde det ikke vært.

RETTFERDIGE HANDELSREGLERSpørsmålet er det samme når det gjel-der reglene som bestemmer hvordan den internasjonale handelen skal foregå. Bør de samme handelsreglene gjelde for både rike og fattige land, slik at spillere-glene blir like? Eller bør de lages slik at de behandler ulike land på ulike måter, slik at de fattigste får ekstra hjelp?

I fotballens verden er det greit at kam-pen mellom Mandalskameratene og Man-chester United ikke er rettferdig, hele po-enget er jo at man skal fi nne ut hvem som er sterkest og fl inkest. Noen skal vinne. Akkurat som i bokseringen, én skal vinne og én skal gi seg – eller dø, slik tilfellet av og til er når Mike Tyson går inn i ringen.

Slik er det ikke i vår verden. Presten Ro-bert Aboagye-Mensah fra Ghana sa det slik: – Internasjonal handel mellom mitt land og Vesten er lik en antilope og en sjiraff som konkurrerer om maten i tre-toppen. Du kan gi dem like vilkår på bak-ken, men konkurransen vil likevel ikke være rettferdig.

Aboagye-Mensah har et viktig poeng i det han sier. Internasjonal handel er spil-let som fordeler makt og ressurser mel-lom mennesker og stater. Forskjellene i levestandard og livskvalitet mellom men-nesker i ulike deler av verden er i dag så voldsomme at de fattigste ikke er i stand til å konkurrere på samme nivå, selv om de fi kk muligheten til det. Slik som i bok-seringen har vi en vinner og en taper, en som får premiepotten og en som dør.

I vår ubalanserte verden er det eneste effektive tiltaket som kan redusere fattig-dommen, å lage regler som spesifi kt har til hensikt å hjelpe de fattigste.

LIBERALISERINGMen hva om reglene ikke en gang er like for alle, men til og med favoriserer de sterkeste? Hva om Mike Tyson fi kk lov til å bruke hjelm, mens Erik Mykland måtte bruke nisselue? Situasjonen i verden i dag er ikke veldig ulik denne.

I dag blir handelsreglene i det interna-sjonale samfunnet bestemt gjennom Ver-dens Handelsorganisasjon (WTO), men det har ikke alltid vært slik. Et av målene for å starte WTO på begynnelsen av 90-tallet, var å endre på de reglene man al-lerede hadde. Disse reglene ble brukt av mange rike land for å beskytte seg mot konkurranse og stenge de fattigste lan-dene ute. WTO ble til for å gjøre reglene mer like for alle. Veldig enkelt kan man si det slik: Mange politikere i de rike lan-dene så at reglene favoriserte de rike, og at de fattige dermed ble fattigere og fat-tigere fra år til år. Derfor satte man seg som mål å i alle fall gjøre reglene like, slik at det ble slutt på favoriseringen.

WTOs mål for internasjonal handel er li-beralisering. Liberalisering betyr å skape et marked der handel foregår uten hind-

ringer eller reguleringer. Liberalisme innebærer at alle behandles likt, og at den frie konkurransen skal sikre at alt som foregår er lønnsomt og effektivt. Sagt på en litt annen måte; på et libe-ralisert marked gir ikke stater økonomisk støtte til bønder eller industri som ikke er lønnsomme. Produsenter som ikke klarer å overleve, må erstattes av nye som kla-rer det. Denne måten å gjøre det på har preget internasjonal handel på 80– og 90-tallet.

Men så var det altså dette med Mike Ty-son og Erik Mykland. En ting er jo at det ikke hjelper stort om Mike Tyson tar av seg hjelmen, men slik situasjonen er i de rike landene, har til og med dette vist seg å være veldig vanskelig. Hittil har bare utviklingslandene blitt nektet beskyttelse, de rike har holdt hardt på sine fordeler. Erik Mykland har altså blitt nødt til å ta av seg nisselua og har fått skolissene knyt-tet sammen, mens Mike Tyson har fått beholde hjelmen.

VEIEN UT AV FATTIGDOM Gjennom historien er det mange land som på ulike tidspunkt har tatt skrittet fra fattigdom til rikdom, deriblant Norge. Om man forenkler verdenshistorien veldig kan man oppsummere likhetene mellom alle disse landenes utvikling i noen tyde-lige fellestrekk.

Det første kjennetegnet er at alle disse landene brukte handel med omverdenen aktivt for å komme seg ut av fattigdom-men. Det andre kjennetegnet er at alle brukte handelen på sin måte og til sin fordel, det vil si at de ikke behandlet alle landene de handlet med likt. De la toll på enkelte varer fra enkelte land, mens an-dre varer fi kk krysse grensene tollfritt. Landene brukte også statlige penger til å støtte utviklingen av industri i oppstarts-

fasen, og de brukte toll for å beskytte seg mot konkurrentene. Dagens interna-sjonale regler for handel gjør det umulig for fattige land å bruke slike virkemidler. I følge økonomene som lager reglene, ødelegger både toll og statlig støtte den frie konkurransen på verdensmarkedet. Det regnes dermed som brudd på regle-ne, og skadelig for utviklingen.

Et annet interessant moment er at ingen land noen gang har kommet seg ut av fat-tigdom ved å selge jordbruksprodukter. Mange utviklingsland blir i dag tvunget til å satse på nettopp slik eksport, selv om historiens tale er klar. Enkelte økonomer har advart mot dette. De hevder at når land gjør seg selv til eksperter på eksport av jordbruksvarer, gjør de seg i realiteten til eksperter på å være fattige.

MAKTRegnestykket er enkelt. Handel er enormt viktig for å kunne skape økonomisk ut-vikling. WTO er avgjørende for hvordan handel skjer i fattige land. Derfor er WTO enormt viktig for økonomisk utvikling i fattige land. Det som skjer i WTO er mye mer avgjørende for hvordan livet i fattige land er, enn hva de lokale politikerne be-stemmer. Derfor er spørsmålet om hvem som har makt i WTO ikke bare et spørs-mål om hvem som har makt i internasjo-nal handel, men et spørsmål om hvem som har makt til å bestemme hvordan utviklingen i fattige land skal være.

Det er derfor veldig avgjørende for de fattige landenes framtid at man får demo-kratiske reformer i WTO, bare slik vil de fattigste få makt over sin egen utvikling. I tillegg må reglene i WTO endres slik at favoriseringen går i favør av de svakeste. Bare når de fattige landene har makt i WTO kan vi få regler som gjør kampen mot fattigdommen rettferdig.

EnEn

EIVIND DAHLInfokonsulent for Kirkens Nødhjelp

rettferdigrettferdigEnrettferdigEnEnrettferdigEnhandel?rettferdighandel?rettferdig

La oss plassere Mike Tyson i bokseringen sammen med

Erik Mykland og se hvem som vinner! Reglene er jo

de samme for begge to, så det burde vel være rettferdig

nok?

OD 2001 støtter miljø- og rettighets-utdanning for urbefolkningsgrupper i Indonesia, Malaysia og Papua Ny Gui-nea. I løpet av en 5 års periode skal kr. 26,5 millioner brukes til opplæring i

nasjonale landrettigheter og internasjo-nale menneskerettigheter. I alle tiltakene samarbeider vår norske samarbeidsor-ganisasjon, Regnskogsfondet, og frivil-lige organisasjoner i de tre landene med

regnskogenes egne beboere.

OD bidrar til at urbefolkningsgrupper blir gitt muligheten til å motstå presset mot sine tradisjonelle landområder, slik at de

skal kunne beholde sine tradisjonelle le-veområder i framtida. Dette gjøres gjen-nom egen organisering og ved å bedre skogfolkenes kunnskap om deres egne juridiske rettigheter, samt å øke respek-

ten for skogsfolkenes kunnskap og deres tradisjonelle måter å forvalte naturen på. Blant annet støtter OD utvikling av tilpas-set undervisningsopplegg om lokal kultur for skolebarn/ungdom i Indonesia.

PROSJEKTOPPFØLGING:

OD 2001: PAPUA NY GUINEA,MALAYSIA OG INDONESIA

rettferdighandel?rettferdighandel?rettferdig

«Internasjo-nal handel er spillet som fordeler makt og ressurser mellom men-nesker og stater»

16 17

Svaret på

SIGVE INDREGARDLeder elevorganisasjonen

alleVerdens

Det er mange vanskelige ord og uttrykk som plutselig dukker opp når vi snakker om demokrati. Jeg skal prøve å forklare noen.

REPRESENTATIVT DEMOKRATII Norge har vi representativt demokrati. Det betyr at vi velger noen (politikere) til å representere oss. Det partiet som får flest stemmer, representerer flest men-nesker. Derfor har de flest represen-tanter i nasjonalforsamlingen - i Norge er det Stortinget. Det representative de-mokratiet har både fordeler og ulemper. Å ha politikere som representerer oss gjør at de kan sette seg inn i sakene og ha stor kunnskap om det de bestemmer over, men det gjør også at selve folkesty-ret bare utøves ved hvert valg. Noen av verdens representative demokratier nær-mer seg mer det vi kaller et oligarki - et styre av de få. Da styrer ikke folket len-ger, bare politikerene.

Det finnes alternativer til representativt demokrati. I et direkte demokrati velger man ikke representanter, men lar alle bestemme. Det blir vanskelig å få til for et helt land, men kan fungere i mindre områder.

YTRINGSFRIHET, UTDANNING OG FRITIDSå hva er det som skal til for at det skal fungere? Å ha et demokrati handler ikke bare om å la alle stemme hvert fjerde år. Det finnes mange andre forutsetninger for at demokratiet skal fungere - at folket skal styre. De tre viktigste er ytringsfri-het, utdanning og fritid.

Ytringsfrihet betyr at alle har rett og mu-lighet til å si det de ønsker. Dette er ingen selvfølge. Okkupasjonsmakter og dikta-torer bruker å legge begrensninger på hva som kan sies, og noen steder er det ulovlig å være uenig med styresmaktene. Det sier seg selv at det ikke blir særlig demokratisk. Under 2. verdenskrig var det ulovlig å høre på eller lese andre me-dia enn de tysk-kontrollerte. Fra 1942 ble det til og med truet med dødsstraff for de som trosset dette forbudet! Ytringsfri-heten er det første som faller når krigen kommer.

Utdanning er helt nødvendig for at et demokrati skal fungere. Mennesker kan ikke helt automatisk ta stilling til alle van-skelige samfunnsspørsmål. Kunnskap er en forutsetning for å kunne ta del i debat-ten og bestemme over et helt land. Men-nesker uten grunnutdanning blir lettere manipulert og misbrukt i det politiske maktspillet.

Overskudd og fritid til å drive med politikk er også en nødvendighet. Tenk deg selv; hvis hverdagen din bestod i å kjempe for å overleve - enten på grunn av vold, sult eller krig - ville du da ha overskudd til å organisere deg og bry deg om politikk? Det er ikke uten grunn at demokratiet oppstod i Aten - blant rike, velutdannede byboere med slaver som gjorde alt arbei-det for dem. I Norge har vi enormt mye fritid, og vi er samtidig det mest organi-serte folkeslaget i verden. Det gjør folke-styret mye sterkere i Norge.

RETTSSIKKERHET OG MAKTFRDELINGDet er enda mer som må være på plass før vi kan snakke om et virkelig demokra-ti. Rettssikkerhet betyr at du er uskyldig til du blir dømt av en uavhengig, rettfer-dig domstol. Maktfordeling betyr at ikke noen mennesker sitter med all makten; i Norge har vi for eksempel skilt mellom Storting, Regjering og Domstolene. Selv det er ikke nødvendigvis godt nok - se bare i Italia, der Silvio Berlusconi både er statsminister og eier alle massemedi-ene samtidig som han har immunitet for domstolene.

Dette er noen av utfordringene for å demokratisere et land. Det nytter ikke å vedta lover som gir folket makta, hvis det ikke følges opp av ytringsfrihet, ut-danning, fritid, rettssikkerhet og maktfor-deling. På Sri Lanka skal OD ta for seg utdanningen. Vårt håp er at folket på Sri Lanka selv skal klare resten.

Du har hørt om demokrati. Du vet at vi har demokrati i Norge. Du

har sikkert også hørt at demokrati betyr folkestyre. Du har nok fått

med deg at Bush, Bondevik og alle andre vil innføre demokrati i fjerne

land, men ikke får det til. Vi kan, veldig grovt, si at de fleste rike lan-dene i verden har fungerende de-

mokratier, mens de fattige landene ikke har det. Er det da sånn at

de rike landene har blitt rike fordi de er demokratiske, eller at de er

demokratiske fordi de er blitt rike? Men hva er egentlig demokrati? Og

hva er det som gjør det såvanskelig?

problemer?

«Mennesker uten grunnut-danning blir lettere manipu-lert og misbrukt i det politis-ke maktspillet»

18 19

DemokratietsUtfordringerDerimot var modellen basert på at lan-dets engelskspråklige elite forvaltet de politiske institusjonene i samarbeid, og med landets interesser for øye. Disse forutsetningene har vist seg ikke å holde stikk. De siste par tiårene har vært pre-get av politisk vold og maktmisbruk, og utfordringer både fra tamilske og singa-lesiske militante grupper. Samtidig har de politiske institusjonene vist evne til å in-kludere nye grupper og til å forsøke å fin-ne demokratiske løsninger på konflikten.

DEN ETNISKE UTFORDRINGENDen britiske modellen bygde på en sterk sentralmakt og flertallsdemokrati og av-

viste etnisk basert politisk representa-sjon som prinsipp. Britene så på etnisi-tet som negativt og splittende. Tida etter uavhengigheten var preget av fortsatt sentralisering av politisk makt, og statlig politikk ble mer og mer et uttrykk for fler-tallets, singalesernes, interesser. Grunn-loven av 1972 gikk langt i å befeste singa-lesernes posisjon som den dominerende etniske gruppen i landet, og Grunnloven av 1978 ga omfattende makt til en direkte valgt president noe som medførte ytter-ligere sentralisering. Fra 1980-tallet ble imidlertid denne utviklingen snudd, og lovgivingen ble endret i retning av forsøk på desentralisering, og utforming av en offentlig politikk som sidestilte de ulike etniske gruppene. Reformene har bare delvis vært vellykkede og har ikke vært fulgt opp med nødvendig politisk vilje. Stilt overfor en stat som var dominert av det singalesiske flertallets interesser, ble opprettelsen av en egen tamilsk stat et

mål for mange tamiler.

POLITISK KULTUR OG VELFERDSPOLITIKKFor å forstå hvordan demokratiet fun-gerer i praksis er det nødvendig å se nærmere på forholdet mellom velgere og politikere, slik det utspiller seg innenfor den relativt toppstyrte politiske kulturen på Sri Lanka. Sri Lankas første grunn-lov etter uavhengigheten bygde på tan-ken om at universell stemmerett skulle ansvarliggjøre politikerne slik at befolk-ningens velferd ble ivaretatt. Staten tok ansvaret for en rekke velferdsoppgaver når det gjaldt helse, utdanning og mat. Selv om velferdspolitikken har vært gjen-stand for omfattende endringer som føl-ge av en liberal økonomisk politikk siden 1977, så er forventningen om at staten skal løse slike oppgaver fortsatt sterk i befolkningen.

For å bli valgt overbyr politikere hveran-

Ved uavhengigheten fra Storbritan-nia i 1948, arvet Sri Lanka et demo-

kratisk styresett basert på den bri-tiske modellen. Siden har det stort sett blitt avholdt regelmessige valg,

ofte med påfølgende regjerings-skifter, og de to store partiene på

Sri Lanka har skiftet om å ha regje-ringsmakten, enten alene eller som

del av koalisjoner. Tilsynelatende har de demokratiske institusjonene fungert etter oppskriften. Modellen tok imidlertid verken særlig hensyn til at Sri Lanka er et land sammen-satt av flere ulike etniske grupper,

eller til at den politiske kulturen var helt annerledes enn i Storbritannia.

dre i forhold til hvilke goder velgerne til-bys. Lokale eliter fungerer ofte som mel-lommenn mellom velgere og politikere noe som befester de lokale elitenes po-sisjon. De gjensidig forpliktende forbin-delsene mellom velgere, lokale eliter og politikere er ofte beskrevet som patron-klient forhold. En av konsekvensene av dette systemet er at partitilhørighet blir et viktig redskap for å få tilgang til velferds-goder, jobber og jord, både lokalt og na-sjonalt. Partisystemet som sådan blir en viktig fordelingskanal for statlige ressur-ser og den politiske kampen blir spesielt intens. Politiseringen av offentlige goder kom blant annet til uttrykk i de store fattigdomsreduksjonsprogrammene på 1980-og 1990-tallet og i jordfordelings-programmene.

DEMOKRATI OG FORHANDLINGERDen britiske modellen la forholdene til rette for et ’winner-takes-it all’ topar-

tisystem. Den sterke politiske konkur-ransen og motsetningen mellom de to største partiene har gitt seg utslag i en bitter kamp mellom dagens ledere for de to største partiene på Sri Lanka, Presi-dent Chandrika Kumaratunga og Stat-

minister Ranil Wickremasinghe. Begge har arbeidet for å finne en politisk løs-ning på konflikten, men har ikke kunnet enes om et konstruktivt samarbeid. Man-gelen på samarbeid har gjort at LTTE stiller spørsmålstegn ved muligheten for

at en eventuell forhandlingsløsning skal kunne få flertall i Parlamentet og dermed bli iverksatt. Slik sett kaster den britiske modellen fortsatt lange skygger over det politiske landskapet i Sri Lanka.MARIT HAUG

Norsk institutt for by- og regionforskning

20 21

traumebehandling, freds≠undervisning og opplæring innen helse og hygiene. Veldig mange barn og unge i Sierra Leone har vært vitne til grusomme hand-linger, og behandlingen av psykososiale

traumer er en integrert del av den van-lige undervisningen. Elevene får hjelp til å sette ord på og uttrykke det de har opp-levd gjennom musikk, dans, tegning og lek. Siden oppstart i januar i år har man

blant annet satt i stand 8 skoler, bidratt med undervisningsmateriell på 7 skoler og hatt helseundervisning på 15 skoler.

En bedre verdener mulig

Vi vil ha en verden der alle kan spise seg mette, der alle er sikret skolegang og arbeid, hus, klær

og helsetjenester. Vi vil at naturen skal tas vare på slik at også framtidas generasjoner har en jord å leve på. Vi vil at kunnskap og teknikk skal brukes til menneskenes beste, ikke til krig og terror. Vi vil

ha levende demokrati og mangfold av språk, kultu-rer, levesett og samfunnsformer. >›

Mindre enn 30 % av befolkningen i Sierra Leone kan lese og skrive. Om lag halv-parten av alle skolene i landet er ødelagt som følge av en brutal borgerkrig. OD bruker midlene fra kampanjen i oktober

2002 for å sette i stand 45 skoler som vil gi skoleplass til 10 000 barn og unge. Et-tersom det er mangel på kvalifiserte læ-rere, vil man med midlene videreutdanne lærere. Lærerne får også opplæring i

PROSJEKTOPPFØLGING:

OD 2002: Skoleprosjekti Sierra Leone

22 23

Noen nøyer seg med å re-sirkulere. Andre vier livet sitt til å kjempe for et bedre mil-

jø og en bærekraftig utvik-ling. Suranjan Kodithuwakku fra Sri Lanka er en av dem.

GREEN MOVEMENT«Jeg har alltid vært opptatt av å verne om miljøet,» sier Suranjan Kodithuwakku som er daglig leder i Green Movement på Sri Lanka. «Det ligger i den gamle kulturen vår å dyrke naturen. I troen vi hadde før britene kom var naturen et hel-lig sted, og jeg tror at det ligger i oss ennå.» Green Movement er et nettverk av organisasjoner som jobber med miljø-vern og bærekraftig utvikling og er i dag den største lobbyorganisasjonen på Sri Lanka. «Vi består av både store lands-omfattende miljøorganisasjoner som job-ber med saker på nasjonalt nivå, og små grupper som jobber med ting i sitt eget lokalmiljø. Slik jobber vi med både store og små saker,» forklarer Suranjan. Green Movement ble offisielt stiftet i 1998, men arbeidet for å forme organisasjonen be-gynte allerede etter den internasjonale miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992. Suranjan skrev alle grunndokumentene som organisasjonen skulle basere seg på. Da var han allerede en erfaren miljø-aktivist som hadde vært med å starte en annen miljøgruppe, var redaktør i en mil-jøavis og gikk fra landsby til landsby for å informere folk om naturvern.

HØYE MÅLSETNINGER, STORE PRESTA-SJONER«Vi vil gjøre folk i stand til å ta vare på miljøet ved å gi kunnskap om bærekraftig utvikling og miljøvern. Vi vil ikke la noen ødelegge miljøet vårt.» Green Movement har høye mål og jobber hardt for å oppnå dem. «Vi har oppnådd en hel del gjen-nom vårt arbeid, og det største er nok da vi vant saken mot regjeringen og det multinasjonale selskapet Free Fought MacMoran,» sier Suranjan tydelig stolt. I 1993 ville regjeringen på Sri Lanka selge et stort landområde som kalles Eppawa-la. Det viste seg at under landsbyene i området var det et stort naturlig lager av fosfat, et stoff som brukes i kunstgjødsel. Free Fought MacMoran ville kjøpe områ-det slik at de kunne ta ut dette fosfatet. Området var 56 kvadratkilometer stort og mengden fosfat var beregnet å være så stort at det kunne forsynt Sri Lanka med gjødsel i 800 år! «Vi ønsket ikke at de skulle gjøre dette, vann og luftforurens-ningen ville økt som et resultat av utvin-ningen. Det er heller ikke bra for natu-

ren å bruke kunstig gjødsel i jordbruket. Dessuten bor det 12 000 familier i områ-det som selskapet i så fall hadde tvunget til å flytte.» Suranjan forteller at han var med på mobiliseringen mot salget også før Green Movement ble formet, og etter 1998 engasjerte Green Movement seg sterkt i denne saken. «Hver måned ar-rangerte vi demonstrasjoner og delte ut løpesedler og informasjon på tamil. Alle dokumentene om saken var kun tilgjen-gelig på engelsk, og det er det svært få i disse områdene som kan.» Flere og flere ble etter hvert motstandere av salget. I 1999 gikk åtte mennesker fra landsby-ene til sak mot Free Fought MacMoran og regjeringen for å stoppe planene. «Vi i Green Movement hjalp dem med alt det praktiske og støttet dem da de ville gå til sak. Vi skaffet en dyktig, anerkjent jurist som var enige med oss og førte saken gratis.» I år 2000 vant de saken, og det er første gang i Sri Lankas historie at en så liten gruppe har vunnet mot regjerin-gen. Det ble dermed ikke noe salg til Free Fought MacMoran.

MILJØ OG FRED HÅND I HÅNDDet er ikke lett å drive miljøvernarbeid på Sri Lanka. I et land hvor det nylig har vært borgerkrig og hvor gapet mellom tamiler og singalesere fortsatt er stort, kan det kanskje virke rart at noen enga-sjerer seg så sterkt i miljøsaken. Det er Suranjan uenig i: «Jeg ser på arbeidet for miljø som et skritt mot varig fred. Vi forsøker å organisere tamiler og singale-sere sammen i grupper for å kjempe for en felles sak. Vi lever sammen i naturen og derfor har vi sammen ansvaret for å ta vare på den. Da spiller ikke etnisk opprin-nelse noen rolle.»

TRUET PÅ LIVETDet er ikke alle som setter pris på det gode arbeidet som Suranjan og de andre i Green Movement gjør. To ganger er han blitt truet på livet av noen han mistenker å være gangstere tilhørende Free Fought MacMoran. «De omringet huset mitt om kvelden mens jeg lå og sov, utstyrt med køller og pistoler. De ropte at jeg skulle komme ut, men jeg klarte å komme meg unna i siste sekund begge gangene. Jeg var veldig heldig,» sier Suranjan med al-vor i blikket. Men truslene har ikke skremt ham fra å kjempe for miljøet. «Nå jobber vi mot regjeringens planer om å privati-sere vannet,» forteller Suranjan tydelig engasjert. «I tillegg vil regjeringen leie ut regnskogen til USA, noe vi også er sterkt i mot.» På spørsmålet om han ikke er litt redd, svarer han: «Jeg tror det gode arbeidet jeg gjør er med på å beskytte meg, slik at det ikke skjer meg noe.»

Engasjertmiljøaktivist

FOR ELLER MOT GLOBALISERING?Ofte beskrives de som er uenige i mye av den politikken som føres i global målestokk, som ”anti-globalister” el-ler ”globaliseringsmotstandere”. Det er en unøyaktig og gal beskrivelse. Det er den globaliseringen som skjer med økende global makt til storselskapene og et lite antall personer, vi er i mot. Vi er i mot at alt skal bli varer på et globalt marked, at makten skal samles på stadig færre hender, og at alle sam-funn skal utvikle seg i retning av ameri-kansk-liknende bruk-og-kast-samfunn.

Men vi er strålende fornøyd med at vi raskt og billig kan kontakte folk over hele verden over e-post. Vi synes det er flott å lære av andres kulturer og utveksle matoppskrifter mellom hal-lingdøler og srilankere. Vi synes men-neskerettighetene, som retten til mat, snarest bør globaliseres – i praksis. Flere og flere innenfor den nye globale bevegelsen har derfor tatt i bruk mot-toet som den internasjonale bondebe-vegelsen La Via Campesina (bøndenes vei) har laget:

«GLOBALISÉR KAMPEN - GLOBALISÉR HÅPET!» — EN BEDRE VERDEN ER MULIG!Slaveriet besto i flere hundre år, men det ble knust etter massiv motstand blant amerikanske idealister. Apar-

theidregimet i Sør-Afrika varte ikke evig, takket være Nelson Mandela og hans kamerater. Den tyske krigsmas-kinen virket uovervinnelig i 1940, men Hitlers imperium varte bare noen få år takket være felles motstand fra land som USA, Storbritannia og Sovjetunio-nen. Slik vil også dagens imperier og undertrykkere ende – men bare der-som vi gjør noe for å skape en bedre verden.

Vi vil ikke akseptere at nesten halvpar-ten av jordas befolkning lever i fattig-dom, mens noen få blir rikere og rikere. Vi vil ikke lenger tåle at titusener dør av sult hver dag sult. Vi aksepterer ikke at livsgrunnlaget rives vekk for framtidige generasjoner. Vi vil ikke at verden skal være en lekeplass for maktsyke gene-raler og politikere. Vi vil skape en an-nen og bedre verden!

Det arbeidet som norske skoleelever gjør gjennom Operasjon Dagsverk er en del av dette arbeidet for å skape en bedre verden. Ungdom i Norge står hvert år på samme side som millioner av mennesker over hele jorda som har de samme drømmene og håpene, og som arbeider for det samme – en ver-den der alle kan leve et trygt og sunt liv, der det er fred, demokrati og frihet, der menneskerettighetene er oppfylt for alle. d

‹< Dette høres enkelt ut. Dette virker selvsagt. Ingen kan vel være mot dette? Kanskje ikke om en spør enkeltmennes-ker. Men virkeligheten er en annen, og utviklingen går i gal retning på mange områder:

840 millioner mennesker sulter. Hver dag dør mellom 20 000 og 40 000 mennesker av sult, til tross for at det finnes tilstrek-kelig med mat i verden til at alle kan få nok og sunn mat. Med dagens tempo vil det ta 300 år å fjerne sulten.

Verden har aldri vært rikere enn nå, men 1,3 milliarder mennesker lever i absolutt fattigdom. Gapet mellom de rikeste og fattigste har økt voldsomt de siste 40 årene.

EN GLOBAL BEVEGELSE VOKSER FRAMFolk i alle land har alltid arbeidet og slåss for ting som fri skolegang, skikkelige ar-beidsforhold, retten til å bruke sitt eget språk, og mot ødelegging av naturen. Det har også vært sterke solidaritetsbånd og samarbeid over landegrenser. Likevel er det noe nytt som har skjedd de siste åre-

ne med framveksten av en global beve-gelse for en annen og bedre verden.

I februar demonstrerte 130 000 nord-menn mot krig i Irak. I den største globale markeringen noen sinne, samlet over 20 millioner mennesker seg for freden!

Vi har sett det når verdens makteliter samler seg, enten det er til møter i Ver-dens handelsorganisasjon (WTO), i Ver-densbanken eller på møter for de åtte rikeste landene, G8. De blir møtt av ti-tusener demonstranter. At noen få dess-verre går til voldshandlinger som stjeler det meste av medieoppmerksomheten, endrer ikke hovedbildet. Dette er frede-lige politiske markeringer for en bedre verden.

Green Movement på Sri Lanka som er en av partnerorganisasjonene for årets Operasjon Dagsverk, er en av de mange organisasjonene som utgjør denne glo-bale bevegelsen for en bedre verden. Over 100 organisasjoner er medlem i Green Movement, og de gjennomfører omfattende aksjoner og politisk påvir-kningsarbeid.

Internasjonal solidaritet er også et vik-tig kjennetegn på den nye globale beve-gelsen. Solidaritet med den palestinske befolkningen har stått sentralt. Fredsbe-vegelsen mot krigen i Irak var et nytt ut-

trykk for at folk i større grad enn på lenge engasjerer seg for å påvirke den kursen verden skal følge.

«TURTLES LOVE TEAMSTERS»Det finnes ikke én samlende organisa-sjon eller noen ledelse for denne globale bevegelsen for en bedre verden. Derimot finnes titusenvis av organisasjoner og miljøer som arbeider i hver sine land og på ulike områder. Det har tidligere vært store motsetninger mellom mange av dem, for eksempel mellom fagbevegelse og miljøbevegelse. Nå dominerer samar-beid. En hendelse under de store demon-strasjonene i Seattle i 1999 i forbindelse med toppmøtet i Verdens handelsorgani-sasjon (WTO), er blitt et symbol på det. Da gikk unge miljøaktivister utkledd som skilpadder (turtles) side om side ved fag-foreningsmedlemmer fra det amerikan-ske transportarbeiderforbundet Team-sters. Miljøaktivistene ropte «Turtles love Teamsters» og fagforeningsfolkene ropte tilbake «Teamsters love turtles.»

Også mellom organisasjoner i industri-land og utviklingsland er det langt mindre uenighet enn bare for noen få år siden. Delvis skyldes det at vi nå står overfor mange felles problemer, som for eksem-pel storselskapenes makt, privatisering av fellesgoder, og ødelegging av miljøet, men det er også et resultat av bevisst ar-beid for å lytte til og lære av hverandre.

E-post og internett har også gjort det mye enklere og raskere å utveksle infor-masjon, holde kontakt, sette i gang felles aksjoner og støtte hverandre.

VI ER IKKE BARE MOT, VI ER FOR…Det holder ikke bare å være motstandere av en utvikling eller tiltak en ikke liker. Det er viktig å ha alternativer til den utviklin-gen vi er uenig i. Vi vil ikke opprettholde en verden med så store forskjeller, fat-tigdom og vold som i dag. Derfor disku-teres alternative utviklingsveier i stadig økende grad.

I år 2000 ble det første World Social Fo-rum avholdt i Brasil, med 12 000 delta-kere fra ca 100 land. I år ble det tredje World Social Forum avholdt, denne gang med over 100 000 deltakere fra ca 130 land og over 5000 forskjellige organisa-sjoner. Over hele verden arrangeres det nå slike konferanser for både å diskutere motstand mot den rådende politikken og for å diskutere alternativer. Globalise-ringskonferansen i Oslo som i år avhol-des for fjerde gang den 28. oktober til 2. november, er den norske «avdelingen» av denne globale bevegelsen.

På disse konferansene står diskusjoner om alternativer til den rådende samfunns-modellen og utviklingen sentralt. Dette er en bevegelse for en bedre verden.

«Men vi er strålende fornøyd med at vi raskt og billig kan kontakte folk over hele verden over e-post. Vi synes det er flott å lære av andres

kulturer og utveksle matoppskrifter»

AKSEL NÆRSTADInformasjonsansvarlig i Utviklingsfondet

«Verden har aldri vært rikere enn nå, men 1,3 milliarder mennesker lever i absolutt fattigdom»

24 25

Lanka på 60 år. Det vil ta lang tid å gjen-opprette skadene.

De siste årene har vi stadig oftere sett eksempler på denne typen ekstremvær, som flommer, orkaner, tørke og stormer. Dette er ikke tilfeldig. Vi står ovenfor enorme klimaendringer, som vi har bi-dratt til selv. Gjennomsnittstemperaturen på jorda øker fortere enn noen gang, og det skal ikke mange gradene til før en sånn temperaturøkning får alvorlige kon-sekvenser.

Forskere i FNs klimapanel mener den globale oppvarmingen skyldes en kraf-tig økning i utslipp av klimagasser som bl.a.CO2 og metan. Vårt enorme forbruk av olje, kull og gass gir fatale konsekven-ser. Hvis ikke alle verdens land reduserer sine utslipp av klimagasser med 60% vil klimaendringene fortsette å øke, og vi vil få flere og flere flommer, tørker og stor-mer i tiden som kommer. Ingen ting ty-der på at de rike landene er villige til å ta denne reduksjonen.

Nye tall fra FN viser at inne 2100 vil ha-vet stige med 1 meter. Da vil store de-ler av Egypt og Bangladesh ligge under

vann og værmelding vil melde om stadig villere og våtere vær. De fattige landene som ikke har penger eller resurser til å hanskes med skadene, er de som ligger i de mest utsatte områdene. I følge Røde Kors er det i dag flere som flykter fra na-turkatastrofer enn det er som flykter fra krig. Hvis vannet stiger 1 meter, vil 200 millioner mennesker bli drevet på flukt. Det er mer en 50 ganger så mange som det bor i oljenasjonen Norge.

NÅR TAR DET SLUTT?Gjennom avskoging, klimaendringer, ut-arming av jordsmonnet og overbeskat-ning av fisk og dyr, er mennesker den største trusselen for jordens artsmang-fold (alle dyr og planter, alt fra sopp på trær til Pandabjørnen). Hver dag forsvin-ner 50-100 av jordas arter, mange arter vi ennå ikke har oppdaget, og mange av de kjente nytteplantene, er truet av utryd-delse. Hvis utryddelsene forsetter i da-gens tempo, vil halvparten av jordas arter være utryddet om 100 år. Forskere sier vi i dag står ovenfor den 6. store utryd-delsen av arter på jordas, sist gang var da dinosaurene døde ut. Det som skiller denne gangen fra de 5 andre, er at den-ne gangen er det menneskene som står

for utryddelsen. Før har store naturkata-strofer vært årsaken. Samspillet mellom artene på jorda er veldig sårbart, og alle avhenger av hverandre. Når det blir færre arter og mindre biologiske forskjeller, for-styrres denne balansen og gjør økosys-temet enda mer sårbart for forandringer som for eksempel klimaendringer. Når klimaet forandrer seg et sted, og klima-forholdene ”flytter” 100 km lenger mot nord, er det mange av artene som ikke blir med på ”flyttelasset” og dør. Det er mye lettere for en bjørn å løpe noen km en det er for en blomst.

SNUOPPRASJON?Da sultkatastrofen herjet som verst i So-malia, og vesten pumpet inn nødrasjoner med mat, seilte det en båt fullastet med korn ut fra havna i Mogadishu med ret-ning Norge. Landet solgte sin egen mat for å tjene penger. Samtidig som vesten forsøkte å mette sultne barn med opp-blåste mager, kjøpte vi Somalias korn, til vårt eget forbruk. I Norge ble kornet brukt til å fore opp griser.

Mahatma Gandhi har sagt: ”The earth has enough for everybodys need, but not for everybodys greed”. Det er viktig at vi

begynner å tenke over konsekvensen av handlingene våre og gjøre noe med dem. Så statslederne på FN toppmøte om 10 år kan konkludere med at utviklingen går i riktig retning. Om alle landene gjør det de har sagt de skal, er vi godt i gang, og det er det vi som må passe på at de gjør. Nå blir det mulig for ungdom på Sri Lanka å lære og dyrke jorda uten kunstgjødsel og sprøytemidler. Det nytter. Hvis alle er villige til å gjøre litt der de bor, vil vi gå en fremtid i møte med ressurser nok til neste generasjon.

«Om alle i verda hadde hatt ein norsk livsstil, ville vi trengt meir enn fire jordklodar»

INGVILD KILENNatur og Ungdom

Den ressurssløsingen vi driver med i ves-ten i dag resulterer i menneskeskapte klimaendringer, tar knekken på klodens biologiske mangfold og fører til avsko-ging og utarming av jordsmonnet. Alle er klar over at dette ikke kan forsette, allike-vel er det akkurat det som skjer.

Om overforbruket fortsetter er det ikke vi i vesten som vil merke konsekvensene først, det de fattige landene som vil lide for de rike landenes overforbruk. Når ha-vet stiger er det ikke Nederland som vil få problemer, men for eksempel Bangla-desh og Egypt. Nederland har penger og

kunnskap nok til å bygge nye diker og holde vannet borte, de pengene har ve-ken Egypt eller Bangladesh. Det er hardt å svelge at Norge hvert år tjener enorme summer på eksport og salg av Olje, mens de fattige må betale prisen med penger de ikke har.

VI BRUKER OG LOVERI 1992 møttes alle verdenslederne i Rio De Janeiro på FNs toppmøte om miljø og utvikling. Her vedtok de en handlingsplan for bærekraftig utvikling og kalte den Lo-kal Agenda 21. I teksten som ble vedtatt heter det ”Hovedgrunnen til at det glo-bale miljøet stadig forringes, er det ikke-bærekraftige produksjons og forbruks-mønsteret, særlig i de rike landene”. Det vi hadde visst lenge ble nå slått fast som en sannhet av verdens toppledere, målet deres var å gjøre noe med miljøproble-mene. Under slagordet ”tenke globalt- handle lokalt” ville de nå endelig ordne opp. Vi ser at det som har skjedd etter konferansen i 92 er stikk i strid med det som ble vedtatt. Forbruket har bare økt i takt med stadig økte miljøproblemer. I 10 år har bærekraftigutvikling først og fremst vært et fint ord på papir. Utviklin-gen var gått mer i gal enn i riktig retning.

Bare i Norge regner man med at å do-ble det private forbruket innen 2030, og tredoble det inne 2050. Thorbjørn Bernt-sen (tidligere miljøvernminister) sa en gang: ”Å fordoble forbruksnivået i Norge innen 2030 ville være helt vilt! Hadde In-dia gjort det samme ville verden bryte sammen”. Vi har muligheten til å fordoble vårt forbruk, det har ikke India. Og det kan vi være glade for.

DAGENS KALAS, MORGENDAGEN STRABAS Sånn situasjonen er i dag bruker de rike landene opp både sine egne og de fat-tig landenes ressurser i et mye høyere tempo enn det som er forsvarlig. De for-nybare ressursene, som vann og dyrk-bar jord, blir brukt opp før jorda rekker å bygge dem opp igjen, og lagerressur-sene, som olje, gass og mineraler, tøm-mes. Jorda blir rett og slett brukt opp. Vi vet det, og likevell legger landene opp til en stor økning i forbruket.

La oss ta bomull som et eksempel, alle trenger klær. Bomulls industrien legger beslag på store deler av verden ressur-ser. Allerede i 1998 ble 33 mill hektar av verdens jordbruksareal brukt til å produ-

sere bomull. Dette er et areal på størrelse med Norges fastland. Hvis alle i verden skulle brukt like mye bomull som Norge, måtte produksjonen blitt 5 doblet.

Rent vann er en dyrbar ressurs og en nødvendighet for å overleve, i bomull-sindustrien bruker man enorme meng-der med vann. For å dyrke en kg bomull trengs det gjennomsnittlig 18. 000 liter vann. Dette har blant annet ført til at de befolkningen rundt Aralsjøen, i Usbe-kistan (28.000), har mistet hele sitt livs-grunnlag. 85% av sjøen tørket ut og 20 av de 24 fiskeslagene som levde der ble utryddet. Andre steder er elver demmet opp eller kraftig redusert, og verdens grunnvannreservoar har sunket med 30 meter på 40 år.

FÅR DET KONSEKVENSER?Det har nettopp vært en stor flom på Sri Lanka, der 200 mennesker mistet livet og enda flere mistet livsgrunnlaget sitt. Husene og åkrene deres ble vasket bort, og brønnene deres fylt med forurenset elvevann. Mange landsbyer ble rammet av store jordskred, der mange mistet livet og tusener står uten mat. Dette var en følge av det kraftigste regnskyllet på Sri

Bærekraftig

Det største miljøproblemet verden står ovenfor i dag er de rike lande-nes enorme overforbruk av ressur-ser. De rike landene i vesten bru-

ker rett og slett for mye av verdens ressurser. Ressurser som burde

vært delt på jordas befolkning og bevart for fremtidige generasjoner.

En klok mann sa en gang at vi arver ikke jorda av våre foreldre,

men låner den av våre barn.

Utvikling

26 27

ANDREAS KOKKVOLL TVEITODs Hovedkomité

syn blir nedprioritert. Dette gjeld både utvikling og miljø. Landa blir fråtekne retten og si eiga evne til å føre ein sjølv-stendig miljø- og utviklingspolitikk, og må i staden underordne seg eit system der omsyn til miljø og fattigdomsbekjempelse kjem i andre rekkje.

Når 1,2 milliardar menneske i verda lever i den verst tenkjelege fattigdom, må må-let vårt vere å få slutt på ein så uverdig situasjon. Likevel har verdssamfunnet berre klart å bli einige om eit mål som seier at innan 2015 skal svolten reduse-rast med 50 prosent. Med den farta vi i realiteten har, vil det heller ta 100 år enn 12 år for å nå dette målet. I veldig man-ge land ser vi no at ulikskapen mellom rike og fattige blir større, og vi oppdagar store fattigdomsproblem også i vår eigen del av verda.

- Kva rolle spelar livsstil og forbruk i den rike delen av verda?

- I og med at vi ønskjer oss ein rettferdig og lik fordeling av verda sine goder, går vi også inn for ein reduksjon av forbruket

vårt her i Vesten. Vår sløsing med energi og andre ressursar kan ikkje halde fram. Det er til dømes ikkje naudsynt med to bilar og to hytter per familie.

Ein organisasjon som heiter ”Redefining Progress” har rekna litt på konsekven-sane av vår livsstil. Dei har komme fram til noko dei kalla ”økologisk fotavtrykk”. Kvar person sitt økologiske fotavtrykk til-svarar det vi brukar av jordas ressursar. Jorda har i dag 1,9 (1 hektar = 10000 kvadratmeter) hektar produktivt land per person, men vi brukar ressursar tilsva-rande 2,3 hektar kvar. I dag driv vi altså med eit økologisk overforbruk.

Bildet blir endå meir skeivt om vi ser på ulikskapen mellom folk i rike og fat-tige land. I Noreg, til dømes, bruker kvar person åtte hektar, det vil si meir enn fire gongar meir enn ”vår” andel. Ein ame-rikanar legg beslag på nesten ti hektar. Samtidig brukar ein gjennomsnittleg per-son frå India berre 0,8 hektar. Dette be-tyr at om alle i verda hadde hatt ein norsk livsstil, ville vi trengt meir enn fire jord-klodar. Derimot ville vi hatt plass til ca. 14

milliardar indarar på dagens jordklode. Dette reknestykket forklarar veldig godt årsaka til at vi i Utviklingsfondet fokuse-rer så mykje på miljø: vi vil at alle men-neske skal få ta del i den utviklinga som vi i Vesten har fått. Men jorda vil ganske enkelt ikkje tåle at alle menneske i verda skal leve på same måte som vi gjer – det vil overbelaste miljøet vårt fullstendig. Det betyr at utviklinga i fattige land må komme på ein miljøvennleg måte, og det er akkurat det vi prøver å oppnå med pro-sjekta våre.

Utanom å redusere vårt eige forbruk, kan vi også hjelpe landa i sør på mange andre måtar. Bistand er viktig, både di-rekte overføring til slunkne statskasser, og støtte til spesielle prosjekt og tema som treng ekstra merksemd. I Utviklings-fondet har vi sett gjennom dei 25 år vi har eksistert, at arbeidet vårt nyttar og at bevaring av miljøet faktisk ofte er ein for-utsetning for utvikling. Nakne åsryggar i Etiopia veks til med vegetasjon etter å ha blitt beskytta mot beitande kyr i nokre år. Dette gir ved, beitemark og mat til men-neska omkring. Folk avgjer sjølve korleis

området skal brukast. På Sri Lanka har tidlegare prosjekt hjelpt lokalbefolkninga til å drive gardane sine økologisk. Det gjer at dei no kan få ei god inntekt samti-dig som at dei ikkje ureinar meir enn nød-vendig. Grasrotorganisasjonar for små-bønder og kvinner har blitt bygd opp, og i dag kan medlemene utforme sine eigne standpunkt og ønske, og leggje dei fram med tyngde for lokale og nasjonale sty-resmakter.

Alle desse tiltaka har gitt gode resultat, og dei viser at det verkeleg nyttar å gjere noko – negative trendar kan snuast, vi har faktisk moglegheit til å påverke utvik-linga. Om alle bidreg med sitt, så har jor-da vår meir enn nok plass og ressursar til alle, og gjennom årets Operasjon Dags-verk har norske skuleelevar eit fantastisk høve til å gi hjelpe til litt på vegen.

som antas å være kr. 24, vil tilfalle pro-sjektet. Dvs. at kr 250 av ditt dagsverk går direkte til prosjektene.

UNGDOMSSKOLE:Av de kr. 200,- du jobber inn, går 24,50 kr. til informasjonskampanjen og admi-nistrasjonen til OD (blant annet trykking

og distribuering av dette heftet du leser nå); og kr 25 går til Utviklingsfondet slik at de kan gi råd, kontrollere og gi infor-masjon til OD om prosjektene. Alle ren-

teinntekter*, som antas å være kr. 16, vil tilfalle prosjektet. Dvs. at kr 166,50 av ditt dagsverk går direkte til prosjektene.(* Antatt rentenivå på 4%)

- Kva er årsaka til at de i Utviklings-fondet har satsa så mykje på miljø i ut-viklingsprosjekta dykkar? Er det ikkje vanskeleg nok å bringe velstand til u-landa i utgangspunktet, om ein ikkje må ta så sterkt hensyn til miljøet i tillegg?

- Vi er overtydde om at utviklingsprosjekt som berre legg vekt på dei økonomiske sidene ved levekåra til menneska, ikkje er tilstrekkjeleg. Ein ting er at menneske har fleire behov enn berre dei materielle. Vi er faktisk heilt avhengige av eit natur-miljø i balanse. Skogane gir oss oksyge-net vi pustar, havet gir oss fisken vi et, jorda som blir dyrka produserer råstoff for mat og klede.

Om og om igjen har dei vestlege landa si kortsiktige fokusering på økonomisk vin-ning vist seg å føre til alvorlege miljøpro-

blem, som etter kvart grip direkte inn i våre liv. Sjå for eksempel på opphopinga i lufta av klimagassar frå bilar og kraftverk. Temperaturen stig, det blir meir uvêr og naturkatastrofar, havet vil stige og heile klimaet vil endre seg. Eller ta industrijord-bruket som vi ser det i dei fleste land i vesten. Erosjon grunna plantevernmiddel og overdriven bruk av maskiner fører til at matjorda, som faktisk er grunnlaget for at vi kan leve, blir vaska ut i havet i eit alar-merande tempo. Grunnvatnet blir mange stader brukt opp eller ureina, og stadig fleire konflikter dukkar opp grunna strid om avgrensa vassressursar.

Mange ressursar som vi brukar mykje av, til dømes olje, kol og mineralar, finst ber-re i avgrensa mengder på planeten vår. I dag tek vi av desse ressursane i slike mengder at det kan hende at borna og borneborna våre blir ståande utan slike ressursar – vårt overforbruk vil altså gå ut over dei komande generasjonane.

For oss i Utviklingsfondet er berekraft eit nøkkelord. Lokalsamfunn må basere seg på å utnytte fornybare ressursar som dei

sjølv kontrollerer, og hovuddelen av den maten folk skal ete, bør bli produsert i det landet dei bur i. Også i landa i den sør-lege delen av verda ser vi mange eksem-pel på at folks levegrunnlag blir øydelagt av overbelastning. Skogane blir hogde ut, erosjon øydelegg jorda, fiskeressursane blir utplyndra og ureininga forgiftar lufta og havet. På mange store plantasjar vert det berre dyrka ein type plante, til dømes bananer. Slike plantasjar er mykje meir sårbare for oppblomstring av skadedyr. For å halde produksjonen oppe på desse plantasjane må stadig større ressursar brukast på plantegifter og vern, tiltak som ofte forgiftar områda som ligg i nærleiken, og som i tillegg etterlet seg giftstoff i maten vi et.

- Korleis skal vi då kunne bringe utvik-ling til sør? Er det eigentleg realistisk å tru at vi kan klare å gje alle menneske ein akseptabel levestandard utan å øy-deleggje jorda vår?

- Sjølv om det i dag er mange trugsmål mot naturenmiljøet vårt, finst det svært mange tiltak som kan setjast i gang for

å betre situasjonen. Først og fremst er det grunnleggjande viktig at dei som be-stemmer i verda, har berekraftig utvik-ling og fattigdomsbekjemping som mål når verdspolitikken skal bestemmast. I dag ser vi at det ofte heller er omsynet til økonomiske interesser i nord og multi-nasjonale selskap sine behov som betyr mest når spelereglane for verdshandelen skal fastsetjast. Om det kjem til konflikt mellom eit krav i ein internasjonal miljø-vernavtale og ein internasjonal handels-avtale, er det slett ikkje sikkert at det er miljøavtalen som vil trekke det lengste strået. Sterke krefter kjempar for at mil-jøavtalane skal vere underordna avtalane i Verdas handelsorganisasjon (WTO). Fø-rebels har vi unngått det, men framleis er slike avtalar sidestilt. Det vil seie at ein avtale i WTO ikkje kan avvisast sjølv om det kan provast at han skadar miljøet.

Den overdrivne trua på frihandel som rår i til dømes Verdas Handelsorganisasjon fører i seg sjølv til at situasjonen blir for-verra. Ikkje fordi det ikkje er bra og viktig med handelsreglar, men fordi eit einsidig fokus på frihandel fører til at andre om-

Miljø ogUtviklingintervju med Arvid Solheim

Mange av prosjekta som får midlar gjennom årets OD- aksjon, vil gå til opplæring innan miljø og økologisk landbruk. Dette gjeld også mange av dei andre prosjekta som Utvi-klingsfondet driv i andre delar av

verda. Kva er grunnen til at ein øn-skjer å fokusere så sterkt på miljø og økologi? Vi spør Arvid Solheim,

dagleg leiar i Utviklingsfondet, for å få svar på dette.

VIDEREGÅENDE SKOLE:Av de kr. 300,- du jobber inn, går 37 kr. til informasjonskampanjen og administra-sjonen til OD (blant annet trykking og dis-

tribuering av det heftet du leser nå); og kr 37 går til Utviklingsfondet slik at de kan gi råd, kontrollere og gi informasjon til OD om prosjektene. Alle renteinntekter*,

PROSJEKTOPPFØLGING:

HVOR MYE AV PENGENEGÅR TIL PROSJEKTET?

«Først og fremst er det grunnleggjande viktig at dei som bestemmer i verda, har berekraftig utvikling og fattigdomsbekjemping som mål når verdspolitik-ken skal bestemmast»

Rett ved siden av dette minefeltet ligger det en barneskole med over 1000 elever

28 29

Kaffen fra bonde til frokostbord – hvem tjener på kaffehandelen?

Oxfams rapport «Mugged» ligger på:http://www.maketradefair.com/assets/english/mugged.pdf

25 millioner kaffeprodusenter rundt om-kring i verden er rammet av en krise. Pri-sen på kaffe er nå den laveste på tretti år. Krise? Lave kaffepriser? Når man ser alle kaffebarene som spretter opp på hvert gatehjørne, og store kaffehandlere som tjener gode penger, virker uttrykket «krise i kaffemarkedet» litt feilplassert. Og når man må punge ut med 20-30 kro-ner for en kaffekopp i en kaffebar, er det kanskje vanskelig å være enig i at kaffe-prisene er lave.

Likevel er det slik. Men ikke hvis man er caffe latte-slurpende nordmann eller di-rektør i et digert kaffeselskap, bare hvis man er kaffebonde. Den reelle prisen på kaffe i dag er faktisk bare 25 prosent av hva den var i 1960. Det betyr at kaffe-bonden bare kan kjøpe en fi redel av de varene han kunne i 1960 med det han tjener på en sekk kaffe i dag.

ALVORLIGE KONSEKVENSERDet aller meste av kaffen i verden produ-seres i fattige land, og det meste produ-seres av småbønder som er avhengige av den inntekten de får fra kaffen. De lave kaffeprisene har derfor alvorlige konse-kvenser i lokalsamfunn rundt om i mange fattige land. Når prisene faller, klarer ikke disse bøndene å dekke familiens mest grunnleggende behov.

De færreste har sparepenger å falle til-bake på, så mange blir tvunget til å selge jorda si og reise til nærmeste storby for å fi nne en jobb for å fø familien. Dette går oftest utover kvinnene, som blir værende igjen med ansvaret for barn og hjem.

BARN TVINGES UT AV SKOLENI mange fattige land er det ikke gratis skole for alle, og foreldrene er nødt til å betale skolepenger for barna sine. Når det er vanskelige tider, har ikke forel-drene råd til skolepengene, og barna må slutte på skolen. Ofte trenger også for-

eldrene hjelp fra barna hjemme på går-den, fordi de ikke lenger har råd til å leie inn hjelp.

I Uganda, for eksempel, måtte Bruno Selugu (17) og broren hans Michael (15) slutte på skolen fordi de ikke hadde råd til skolepengene: «De bare sender deg hjem igjen hvis du ikke har skolepenger … Dette er midt i kaffesesongen. Alle her pleide å kunne gå på skolen med pen-gene fra kaffen, men nå er det ingen som har penger. Prisene er så lave at folk ikke en gang plukker kaffen… Jeg skulle øn-ske folk som bruker kaffen vår kunne gi oss et bedre marked. Alt jeg vil er å gå på skolen.»

KAFFEPRODUSENTENES GULLALDERDet har ikke alltid vært slik. En gang i ti-den kunne mange bønder i utviklingsland stole på en sikker inntekt fra kaffeproduk-sjonen. Kaffeprodusentene kunne kjøpe mat til familiene sine, sende barna sine på skolen og ha råd til å bygge seg skik-kelige hus. I Tanzania gjorde inntekter fra salg av kaffe at fl ere fi kk lære å lese og at folk fi kk mer og bedre mat. Mange land hadde stabile og gode inntekter fra ek-sport av kaffe så lenge prisene holdt seg over et visst nivå.

Rundt 1990 skjedde det en endring i kaf-femarkedet. Mens kaffeprisene før hadde vært relativt faste, ble det nå konkurran-se om å selge kaffen billigst mulig. Dette gjorde at land måtte selge kaffen billigere enn de egentlig hadde råd til for å få den solgt. (Se egen boks for mer om proble-mene i kaffemarkedet).

MANGE SKAL HA SITTSlik situasjonen har blitt nå, får kaffebøn-dene ofte mindre betalt enn det koster å produsere kaffen. Samtidig tjener de sto-re kaffeselskapene gode penger. Det er svært mange ledd i kjeden fra kaffebøn-dene som dyrker fram kaffen med blod, slit, svette og tårer, til kaffen står nytrak-tet på et frokostbord i Norge. I denne kje-den skal alle tjene litt penger på veien, og da blir det veldig lite igjen til bonden.

De fem største kaffehandlerne, Kraft, Nestle, Procter & Gamble, Sarah Lee og Tschibo, kontrollerer over halvparten av verdensmarkedet. De presser fortjenes-ten oppover i kjeden slik at de på toppen sitter igjen med mest, mens kaffebønde-ne lengst nede sitter igjen med en slikk

og ingenting.

RETTFERDIG KAFFE – ET HÅP FOR MANGE Heldigvis fi nnes det unntak fra regelen. For eksempel er det nå mulig å få kjøpt rettferdig handlet kaffe i de fl este norske matbutikker. Da koster kaffen et par kro-ner ekstra, men du kan være sikker på at bonden får rimelig betalt for sitt arbeid. Det er også mulig å få kjøpt rettferdig handlet te, bananer og appelsinjuice. Imidlertid er det altfor få som kjøper rett-ferdige produkter i Norge, og derfor er det veldig få bønder som får nyte godt av de mer rettferdige prisene.

Ordninger med rettferdig handel er vik-tige, både fordi de gjør livene lettere for mange fattige i sør, og fordi de viser at

det er mulig å lage systemer der ikke all fortjenesten går til de som har mest fra før. Imidlertid vil fl ertallet av bønder fortsatt ha det vanskelig inntil de som har makt til å forandre verdenshande-len, tar ansvar for å bedre situasjonen. Dette gjelder i første rekke de rike lan-denes regjeringer, de store selskapene og Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Vanlige folk kan også bidra, både gjen-nom å handle rettferdige varer, og ved å legge press på regjeringene, storselska-pene og WTO.

Les mer om krisen i kaffemarkedet og hvordan du kan gjøre noe med det, for eksempel ved å sende e-post til kaffegigantene og si hva du synes: www.maketradefair.com

Bitter Visste du at hver gang du kjøper

en kopp kaffe, eller noe annet som er laget eller dyrket i et utviklings-land, så er du muligens del av en kjempesvindel? Slik verdenshan-

delen fungerer i dag, er det svært ofte de fattige som taper mest,

mens de som har mye fra før, tje-ner seg enda rikere.

Kaffe

Fakta om kaffe

Problemet med verdens kaffemar-kedDet er fl ere årsaker til krisen i kaf-femarkedet som gjør at 25 millioner kaffebønder er truet av økonomisk ruin. De siste årene har det vært en enorm økning i mengden kaffe som er blitt produsert, mens antallet som drikker kaffe har vært relativt stabilt. Brasil, som er verdens største kaf-feprodusent, har hatt fl ere år med stabile, gode avlinger. Samtidig har Vietnam, som i 1990 knapt produser-te en eneste kaffebønne, nå kommet opp på andreplass på listen over ver-dens største kaffeprodusenter.

En økonomisk teori sier at hvis det blir for mye av en vare, faller prisene. Det var enkelt å forutse at dette ville skje med kaffemarkedet når “alle» begynte å produsere kaffe samtidig. Likevel anbefalte Verdensbankens økonomer en rekke land å satse på kaffeeksport som en vei ut av fat-tigdommen. Konsekvensen av dette ble altfor mange produsenter og alt-for mye kaffe, noe som har presset prisene nedover. Dette gjelder ikke bare kaffe, også andre jordbruksva-rer har opplevd synkende priser de siste årene.

Fakta om WTO

WTO – Verdenshandelens over-dommerVerdens Handelsorganisasjon (World Trade Organization – WTO) får mye oppmerksomhet, men hva slags or-ganisasjon er det egentlig? WTO er en internasjonal organisasjon litt på samme måte som FN, men med hovedfokus på forhandlinger om han-delsregler. 146 land er medlemmer i WTO, og tallet øker stadig.

I WTO forhandler medlemslandene om internasjonale handelsregler som skal gjelde alle landene. Fordi alle de viktigste landene i verdenshandelen er medlemmer, gjelder reglene i prak-sis i hele verden. Hovedmålsetnin-gene til WTO er mer frihandel, lavere tollbarrierer, åpenhet og forutsigbar-het.

En del av dette er målsetninger og verdier som de fl este vil være enige i, i hvert fall når det gjelder åpen-het og forutsigbarhet. Likevel møter WTO kritikk fra mange hold. Mange kritikere mener at WTO er udemokra-tisk og at de fattige landene presses til å godta avtaler de egentlig ikke vil ha. Mange kritiserer også WTO for å gjøre alle ting og tjenester om til va-rer man kan tjene penger på.

CHRISTOFFER KLYVEInformasjonskonsulent i U-fondet

«De på top-pen sitter igjen med mest, mens kaffebøndene lengst nede sitter igjen med en slikk ingenting»

30 31

med kunnskapSom våpen! «Studenter og elever må bli bevisste på sine egne holdninger, sin selv-respekt og respekt for andre for å kunne sikre en langvarig fred og forsoning»

prosent av befolkningen på Sri Lanka av-hengig av landbruket. I nord og øst, der krigshandlingene har rammet hardest, er 85 prosent direkte avhengig av jorda de dyrker.

Krigen har redusert avlingene og tallet på husdyr, og mye av skogressursene er blitt ødelagt. Mange bønder har flyk-tet fra hjemstedet og gården på grunn av krigshandlinger. En del områder som før ble dyrket er nå minelagt eller har blitt militært område. Den samlede produk-sjonen av mat har derfor gått kraftig ned. Total matproduksjon i 2001 var kun 80 000 tonn, mens det i 1982 ble produsert 450 000 tonn. Risproduksjonen i nord-områdene er redusert fra 248 000 tonn i 1982 til 84 000 tonn i 2001.

Siden våpenhvilen i februar 2002 har fredsprosessen hatt god framgang, og en del familier er i ferd med å vende hjem. Det betyr at mange bønder kan gjenoppta matproduksjonen. Internasjo-nale organisasjoner (som Verdensban-ken og FN) har påpekt at det er svært viktig å satse på økologisk jordbruk. På den måten blir bøndene mindre avhengig av kostbare innkjøp av kunstgjødsel og sprøytemidler. Halvparten av OD-midlene

vil bli brukt til å støtte utdanning og øke kunnskapen om miljøvennlig jordbruk.

Krigen har først og fremst herjet på land. Men også på havet har det vært tref-ninger, og varer og våpen fraktes med skip. Det er utrygt for fiskere å ferdes på sjøen, mange på Sri Lanka har mistet inntektskilden sin, og mange lever i fat-tigdom. Situasjonen er spesielt alvorlig i nord- og østområdene. Mange på Sri Lanka føler at fred ikke bare er slutt på åpen strid, men at det er vel så viktig å redusere fattigdommen og heve levestan-darden. Utdanning, arbeidsmuligheter og matsikkerhet er nødvendig for å skape utvikling, og dette skal OD jobbe med i de neste fem årene.

FORVENTEDE RESULTATER I HELE FEMÅRSPERIODENPengene som norsk ungdom jobber inn den 24. oktober skal brukes over en periode på fem år. Målet er at følgende konkrete resultater skal være oppnådd i løpet av den tiden:

> Tiltak for unge som har slutta på skolen på grunn av krig og fattig-dom

> Utdanning innen jordbruket

> 700 studenter vil få et sertifikat i al-ternative inntektskilder

> 1760 ungdommer vil få praktisk opplæring i miljøvennlig jordbruk

> 500 ungdommer vil få et diplom i miljøvennlig jordbruk

Annen yrkesutdanning > 1970 ungdommer får annen etter-

spurt yrkesutdanning innen bygg, mekanikk, IT og tekstil

> Barn og unge tilbake i skolen> 750 barn som ville forlatt skolen for

alltid, skal få muligheten til å gjen-oppta utdanningen

> 1100 familier vil få rådgivning om alternative inntektskilder og spare/lånegrupper

> 14 skoler i 18 landsbyer vil få tilbud om opplæring for lærere

> Bearbeiding og rådgivning om psy-kiske lidelser

> 1000 ungdommer vil delta i ung-domssamlinger

> 500 ungdommer vil få opplæring og delta i dramagrupper

> Rådgivning for ungdom om arbeids-muligheter

> 1970 ungdommer får opplæring i hvordan man kan finne seg jobb og skape egne inntektskilder

> Skolebarn og ungdom som jobber for miljøet

Miljøspeiderne> 5 000 skolebarn og ungdommer vil

jobbe med felles aktiviteter> Alle gruppene skal ha en blanding

av ulike etniske grupper> Språkstudier for å fremme kulturut-

veksling> Alle aktiviteter blir praktisert både

på singalesisk og tamil> Aktivitetene vil blant annet være å

lære seg et annet språk> Nettverk av ungdom som jobber for

fred> Alle organisasjoner i prosjektområ-

dene vil være en del av nettverket> Ungdom som deltar i aktivitetene vil

være en del av nettverket

HEIDI NEILSONFredskorpser i Utviklingsfondet

Operasjon Dagsverk har ungdom som målgruppe, og partnerne fokuserer der-for direkte på ungdom i OD- prosjektene. Utviklingsfondet og Operasjon Dagsverk er også veldig bevisst på at alle etniske grupper på Sri Lanka skal inkluderes i prosjektene, for å unngå å skape splid.

Partnerne på Sri Lanka jobber nå med å knytte nye bånd til organisasjoner som har ulike tiltak direkte rettet mot ungdom, og som inkluderer alle de etniske grup-pene.

Tekst: Heidi Neilson i Utviklingsfondet og K.A.J. Kahandawa, leder for Fremtiden i våre hender på Sri Lanka

UTDANNING ER NØKKELEN20 år med borgerkrig på Sri Lanka har satt sine spor. 65 000 mennesker har mistet livet, 900 000 er interne flykt-ninger, og mer enn 200 000 bor i utlan-det. Mer enn 270 000 av de interne flykt-ningene er barn og unge. Målinger viser at ca 50 000 barn har sluttet på skolen.

Krigen har gjort at mange barn og unge har mistet muligheten til å gå på skole. Skolene som organiseres i flyktningelei-rene må styrkes, og skolebygninger må gjenoppbygges. I områdene nord og øst på Sri Lanka har 15 prosent, det vil si fire ganger flere enn på landsbasis, sluttet på skolen. Mange trenger hjelp til å ta igjen flere års tapt skolegang. OD-prosjektene vil satse på tiltak for å få en del tilbake i skolen, og de som har blitt voksne vil få tilbud om yrkesrettet utdanning for å komme i arbeid.

Barn som har blitt utsatt for krigshand-linger trenger hjelp til å vende tilbake til et normalt liv. Ungdomsklubber, drama-grupper, musikk- og lekeaktiviteter orga-niseres for å lære barn og unge å leve med traumatiske minner fra krigen. Tiltak vil bli gjennomført både innenfor og uten-for skolesystemet.

Det blir også satset på å forbedre helse og ernæring, på opplysningsarbeid og kampanjer, skolemateriell og utstyr, og opplæring av lærere. Lærerne må kunne undervise elever som er på ulikt klasse-nivå, og skolene må være tilrettelagt for barn og ungdom på landsbygda. Det vil også bli gjort en undersøkelse blant læ-rere, studenter og elever for å kartlegge psykiske problemer i befolkningen.

Unge mennesker som har opplevd barne-arbeid eller vært barnesoldater, trenger rådgivning og støtte for å skape en bedre framtid. Utdanning er viktig for at barn og unge skal unngå barnearbeid og an-dre former for mishandling, og er derfor sterkt prioritert i alle prosjektene.

Ungdom som verken har arbeid eller mu-ligheter til å ta noen utdanning, mister fort håpet om en bedre framtid. Ungdom som ikke har gått på skolen vil ha proble-mer med å delta i yrkeslivet, og blir let-tere rekruttert til å utføre krigshandlinger. Slik kan mangel på utdanningsmuligheter påvirke fredsprosessen og den videre utviklingen i landet. Det er derfor viktig å kunne gi ungdom råd om hvilke alter-nativer de har framover, og bidra til et større tilbud i yrkesopplæring og utdan-

ning generelt.

FRED OG FORSONINGKunnskap om fredsprosessen er like vik-tig i sør som innenfor krigssonene i nord og øst. Studenter og elever må gjøres bevisst på sine egne holdninger. Stikkord i denne sammenheng er selvrespekt og respekt for andre, kulturforståelse mel-lom etniske grupper, kritisk tenkning og konfliktløsing. Gjennom dette kan det være mulig å oppnå en langvarig fred og forsoning.

Det må bygges opp en gjensidig forstå-else mellom etniske grupper på hele Sri Lanka for å sikre freden. Barn og unge kan lett la seg påvirke og lede av ekstre-mister. Prosjektene vil derfor forsøke å motivere unge både i nord, øst og sør til å bygge en fredelig framtid.

JORDBRUKET ER VIKTIGSri Lanka er et frodig land, med rike na-turressurser. Til tross for dette, må Sri Lanka i dag importere mat. På landsbasis er åtte millioner mennesker småbønder. Dersom vi tar med de som videreforedler jordbruksprodukter, de som selger fer-dige produkter, og de som selger kunst-gjødsel og sprøytemidler, er nærmere 80

Prosessen med å utvikle gode OD-prosjekter er nå i full gang.

Utviklingsfondet har ingen norske representanter i prosjektlandene

sine, men bruker lokale partnere. Utviklingsfondets partnerorganisa-sjoner på Sri Lanka jobber nå på

spreng med å utvikle årets OD-prosjekter, med sikte på oppstart i

begynnelsen av 2004.

Kahandawa er leder for Framtiden i våre hender på Sri Lanka og skal koordinere OD-prosjektene.

N.A.J KAHANDAWALeder for Framtiden i våre hender på SL

OD-PROSJEKTENE:

32 33

Vi er tre ungdomar på 19 og 20 år som er på studietur for Operasjon Dagsverk på Sri Lanka. Vi er her for å møte ungdom og lære om landet. Vi vil forsøke å for-stå. Det vi ser gjer det tydeleg kva tjue år med krig gjer med eit land. I dei områda som ligg lengst mot nord, Jaffna- halv-øya og Vanni- distriktet, ser vi endelause rader med utbomba hus. På dei store, opne områda utanfor byane lyser dei raude varslingsskilta med daudningeho-vud mot oss. Dei åtvarar mot dei enorme minefelta som hjelpemannskap endå vil bruke mange år på å rydde. I dei siste par tiåra har det ikkje vore noko utvikling eller investering her, berre øydeleggjing. Krig sug ressursar frå dei delane av sam-funnet som treng dei: infrastruktur, helse og utdanning. 50 000 barn og unge har mista høvet til å gå på skulen. Skulehus har blitt øydelagt og okkupert, og både lærarar og elevar har vore nøydde til å flykte. Om lag 900 000 menneske har vore interne flyktningar på Sri Lanka, og mange lever framleis i flyktningleirar. Befolkninga i dei krigsramma områda le-ver under grusame tilhøve. Alle vi møter er leie av krig, men dei er også leie av måten situasjonen under våpenkvila har utvikla seg på. Folk vil ha endringar i liva sine, og ikkje berre prat mellom partane i fredsforhandlingane. Nesten alle vi snak-kar med nemner utdanning som eitt av dei viktigaste områda å satse på.

”Politikarane må slutte å tenke på makt, og heller tenke på folket,” seier Manef

(24). Han arbeider på ein økologisk gård utanfor Vavuniya. Manef er så heldig at han har fått utdanne seg innafor be-driftsøkonomi, og han veit kor viktig det er med utdanning. ”Det er ikkje mange av politikarane på Sri Lanka som har høgare utdanning” fortel han. ”Dei som er unge i dag, er den neste generasjonen av poli-tikarar. Om det skal bli endringar i landet må dei få høve til å utdanne seg.”

Tidlegare på reisa vår møtte vi leiaren av studentunionen i Jaffna. Han fortalde om det mangelfulle tilbodet på universiteta i landet: ”Berre to prosent av alle som har dei nødvendige eksamenane for å starte på universitetet får studieplass. Det er ikkje fordi ungdommane ikkje vil studere, men det er rett og slett ikkje kapasitet til fleire.”

I Trincomalee treffer vi Phillip (29) som jobbar som lærar og er med i leiinga for ein organisasjon som arbeider med ung-dom. Han er redd for kva som vil skje om ungdommen ikkje får opplæring i fred og forsoning. ”Om konfliktene mellom dei ulike etniske gruppene får utvikle seg, er eg sikker på at krigen vil starte igjen.” Sjølv er Philip leiar for ei dramagruppe som jobbar med å sette opp skodespel om krigen og konfliktene. Teater vert sett på som eit godt verkemiddel for å bear-beide traumar. I tillegg vert ungdomar frå ulike etniske grupper samla i dramagrup-pa, noko som er ekstremt viktig i forso-ningsprosessen.

Di meir vi ser av dette landet og di meir vi snakkar med folk om situasjonen her, di betre forstår vi at det er no ein må satse på dei unge på Sri Lanka. Tenåringar her har berre opplevd krig , om dei ikkje får det betre når det er våpenkvile vil dei mis-te trua på fred. Utdanning er uvurderleg for at framtida skal sjå lys ut for dei unge. Traumebehandling og opplæring i fred og forsoning er også veldig viktig. Høgare utdanning og yrkesopplæring vil gje høve til å få ein jobb og ei sikker inntekt i fram-tida. Utdanning er altså ikkje berre viktig for å utvikle samfunnet, men det gjer óg einskildmenneske i stand til å styre over eigne liv og eiga framtid.

Ein journalist som intervjuar oss i hovud-staden, Colombo, rett før vi skal reise heim til Noreg, spør oss kva vi vil seie til dei unge på Sri Lanka. Etter å ha tenkt oss godt om svarar vi at vi vil at dei skal vite at dei ikkje er aleine. Vi er alle ung-dommar i den same verda, og det er vi som skal styre ho når vi blir vaksne. I år skal skuleelevane i Noreg vise solidaritet med dei unge på Sri Lanka. Ikkje fordi vi er like, men fordi vi er verd like mykje.

Varmen er trykkjande i Jaffna, han slår i mot oss i det vi går av flyet. I dei sørlege områda av Sri Lanka er ikkje klimaet så intenst og tørt, skilnaden er påfallande. Men den største skilnaden mellom nord og sør i landet er ikkje klimaet. Fly-plassen vi kjem til ligg midt i ein

militær treningsleir, ankomsthallen er gjerda inn med piggtråd, og er berre nokre plaststolar under eit

tak av bølgeblikk. Vi må køyre ein skranglete buss på ein humpete grusveg i nærare eit kvarter før

vi kjem ut av militærleiren. Det er væpna soldatar over alt i Jaffna,

byen blir kontrollert av regjeringa. Det er ikkje fred på Sri Lanka, ber-

re våpenkvile. Våpenkvila er ikkje eldre enn halvtanna år, krigen har

vart i tjue.

Utdanning SUNNIVA PETTERSEN EIDSVOLLLeder for Operasjon DagsverkforFred

«Politikarane må slutte å ten-ke på makt, og heller tenke på folket»

34 35

«The earth has enough for everybodys need, but not for everybodys greed»- Mahatma Ghandi