I august 2013 var Jan Erik Vold og jeg på turne i Japan.

Vi suste med Schinkansen gjennom det forunderlige Japanske landskap, mens vi leste dikt. Da oppdaget jeg slekstskapet mellom Jan Eriks haikudikt og harpens asiatiske klangverden. Dermed var ideen skapt.

«Sommeren der ute» er en musikalsk og poetisk reise, gjennom flere konti-nenter med poesien som de førende togskinner.

Tekstene fra Jan Erik Volds mang- foldige univers gir liv til hav, sommer, sjø og mennesker- som eneboeren Zuikan som roper på seg selv.

Et blikk fra den Japanske landsby som oppleves å ha mye til felles med det norske. Musikalsk har jeg latt meg inspirere av et stort spekter klangfarger, både orientalske og norske.

Under arbeidet med diktene fant jeg fram til den sjeldne besetningen harpe, trompet, slagverk og stemme.

Henriksens trompetklang skildrer naturen i seg selv, og Eirik Raudes slagverkspalett er et univers av farger og klanger.

Stor takk tilArve Henriksen for et intenst vakkert trompetspill og suverent produsentarbeid,Eirik Raude for et fargerikt og virituost slagverkspill. Jan Erik Kongshaug for utsøkt klang og raus tid i studio. Skåtøy Vise og Poesifestival som ga meg utfordringen gjennom bestillingsverket «Sommeren der ute» som er fundamentet til denne innspillingen.

En spesiell takk til Jan Erik Vold for et sterkt samarbeid - “nå gjelder det bare å holde det gående!”

In August 2013, I travelled with Jan Erik Vold on the Japanese railway Schinkansen, reading haiku poems together. We were on a concert tour in the country, and looking out the window at the marvelous Japanese landscape passing by. I discovered a kinship between Jan Erik´s haiku poems and the harp´s Asian soundscape.It was during this journey the idea of this project was created.

“Once upon a summer” is a musical and poetic journey through several continents with poetry as the leading track.

Lyrics by Jan Erik Vold´s diverse universe enliven the ocean, summer, sea and people, and we are meeting the hermit Zuikan that is calling upon himself. I realized that by a glance at the Japanese villages seen passing by, they have much in common with the Norwegian scenery.

The rare crew of harp, trumpet, percussion and voice crept forth among the poems.

Musically, I have been inspired by a huge range of timbres, both Oriental and Norwegian as well as Jan Erik´s poetry.

In light of all this wonderful material I have tried to find my own voice.Arve Henriksen´s unique trumpet sound portrays nature in itself, and Eirik Raude´s percussion palette is a universe of colors and sounds.

This has been like a journey on a blistering wave with creative friends.

Big thanks toArve Henriksen for his intensely beautiful trumpet playing and sovereign producer work.Eirik Raude for his colorful and virtuoso percussion playing. Jan Erik Kongshaug for exquisite timbre and generous studio time. Skåtøy Song and Poetry Festival that gave me the challenge through the commission work “Headed for the Ocean” which is the foundation of this recording. A special thanks to Jan Erik Vold for a strong partnership.

“The main thing now is to keep going.”

Foto: Petter Helge Hareide

Sommeren der uteEn diktsekvens av Jan Erik Vold

1De la fra land Holmer og skjær ble sakte skjøvet til side. Kjølvannet trakk skumringen på slep. Bare lydenvar foran demved sundetBak siste knauslå hytta

2Kvelden kommer roende mellom steile stupBåtens sene åretak, snart har de alt tatt slutt

og sensommerhimmelen lagt seg mørkt over deres lyDerinne lages telt av dynen, fingrene det syn

de lar gli over kropper: At vi er! At vi er!til hendene har sluttet seg om skuldre midje knærog rytmen blitt til varme, kroppene til vannog leire nå, to klumper liv snart ett: hun og han

ved siste skrik slynget inn i en diger diger solde faller faller ut av – jah. To stener i en skog

3«Natt over våre hjerter som ikke tåler lysnå åpner vi opp og slipper fuglene ut to stummefugler blinde kan bare lytte og tie endeligfinner de veien til fremmede hender mens natten

myk og varm og svart som en kattkveiler seg omkring oss til vi får sagtdet vi lenge skulle sagt Nattens katt på sprangmot våre fugler som farer opp skremt

sitter et sted i rommet og lytterVi er to som prøver kle av vår kjærlighetNaken ligner visst kjærlighet hat» Og tretthetenkom skyllende, og havet det steg

4Hun ligger i havet ved gryningen og glir langsomt inn i hans blikk, stiger med tang over pannendrivende, legger seg nedpå klippen, munnenmatt av hav, ser han

5Hver lyd er en fuglsom kakker på rutenFørstemann uti!

Klossete skygger på svabergforsvinner: Fuglerpå bunnen

6Siden ut til det ytterste skjærSjøen er et stort glass vin solen holderEr de ikke døde så lever de ennå

Brev som kommer1Hvem er det som hvisker? Hvem er det som hviskermens han svømmer? Hvem

er detsom sender ham et langt hviskendebrev mens hansvømmer over fjorden?

2Brev. Brevsomkommer og brev som aldrikom (lille

postbud min due), du vetkjærlighets-brev det er noevi skriver til vinden.

Eneboeren ZuikanZuikan var en eneboersom pleide rope

på segselv: «Zuikan?» Og da svarte

han: «Ja!» Hanropte: «Zuikan?» – og han

svarte: «Ja». Eneboeren Zuikanbodde alene

oppe i fjellene, og han visstegodt hvem hanvar. Men iblantfortapte han seg i funderinger. Og når

han fortapte segi funderinger

så roptehan: «Zuikan?» «Ja!»

Hokusai, den gamle mester SOM TEGNET EN BØLGE SLIK INGEN FØR HAM HADDE TEGNET EN BØLGE

Hokusaiblenærpå 90. Da han var 75år gammel, sa han

om bildene sine: Jeg begynte å tegneting da jeg var6. Det jeg fikk tilfør jeg var 50, er ingenting

tess. Da jeg var 70hadde jeg ennåikke gjortnoe bra. I 73 års alder

begynte jeg å forstådyr og plantersgrunnleggendeformer. Når jeg blir 80, vil jeg

ha forstått mer, og når jeg blir 90vil jeg kjennekunstenshemmelighetertil bunns – så når jeg blir 100 vil jeg lagerosverdigeting. For ikke å snakke

om årenederetter.Nå gjelder det bareå holde det gående.

Sju ganger ned og atte ganger opp ER KUNSTEN Å LEVE

En mannkom gående langs veien. En annen

lå i grøfta, han kom ikkeopp. Hjelp meg

opp! ropte mannen i grøftatil mannen

på landeveien. Mannen på landeveienramlet da ned

i grøfta – og la segjamsis med han

som lå derfra før. Hansom lå der, reiste segog gikk.

Tre draper vanntre dråper vannspeiler verden oppnedoppned oppned

Abel EkUNDER INGENORDS VINGER

Først skal du brennebildene. Såskaldu brenne

brevene. Så skal du brennedet som står skreveti vann.Og detsom står skrevet i steinskal dubrenne. Til sist det som ikkestårnoesteds skrevet. Ut av ingenordsaskestigeringenords fugl. Under dens vingeslag

lener du degtilbake, pusterut. Såskal du brenne bildene.

BLYANTMERKET

Jeg har sett månen.Jeg har sett månenkommeog gå, jeg har sett lyset

stigeog stupe, kropper ansikterhårsom kom til syne

og gled utav syne, bare det som forsvantbletilbake

– jeg stirret inn i øynesom ikkevarder. Månens figur så jegvokseog minke, Sydkorset lavt overhavetslinjal – lyttende

i sprakende mørke. Dagenebrukte jegtil åvarme meg på, solen min trofaste

følgesvenn, somtitter inn på kjøkkenskapet den fjerde marskl. 16.00, presispå blyantmerket fra i fjor.

HJERTET ER EN VANNDAM

For det drypperfrataket. Og solen kaster spyd. Detdrypper

fra taket og hjerteter envanndam. Ingenting

er ingenting, sier han de kallerAbel. Hjertetsiernoe annet.

Solen, snøensolenstår på himmelenog lyser

*dråpenhenger derikke

*hentet opp fra bunnenen stein hvor det stodI HATE NO ONE

*snøenspornesnøen

Stein, vann HÅR

En dag skal jeg skriveom håretditt, et dikt en dag

det rennetned Kjelsås-trikkensspor, senvinterdråper i skinnene. Altav vårens

sorg skaldit-- som han sa, Tarjei med denblanke skallen.

SILKE OG SNE

Liker dusilke? Likerduhvit

sne? Jeglikersilke, jeg liker hvit sne, menvinteren har pågått

lengenå. Det fins noe jeg likerbedre ennsilke og sne.

MED TÆRNE UTI

Over sorgenvar enhimmel av sorg. Som å stige fra styrtregn

på Arlandatil en tett sky som aldrialdrialdri – så tok den

plutseligslutt! Solenglødet. Vi satt barbent, med tærne utiSkomakerbekken.

STEINEN, VANNET

Somvann. Som stein. Somsteinunder

vann – ikke er det steinens viljeå blisliptrund, under

vann, men den blirsliptrundunder vannet, steinen.

Hvem er det som hvisker?Hvem er det som hvisker? Hvem er det som hviskermens han svømmer? Hvem

er detsom sender ham et langt hviskendebrev mens hansvømmer over fjorden?

STUPe I HAVeTDet er til havetvi skal, havet – med sitt vann og sin tang og sine steineri fjæra, som ligger der, de er ogsåmed, havet, stranden, veien ned, åpneden knirkende hageport og ta veien nedmed håndkle i hånd og badebukse, til morgendukkerteller midt på dagen, sentpå kvelden gjerne og ingenbadebukse, ta den slyngede grusvei ned og avstikkeren for å kommehelt ut på stranden, den er ikke så lett å forklare for den som ikke har tatt veien før, det er bestå slå følge ned første gang, sidentar man seg trygt frem alene, til fristranda, svaberget, havetå stupe i, havet vått salt glatt, stupe i havet og glemmemange ting, komme pånye ting …

FOSSeN– den iltre fossen i skogen, dét er en annen sak, derer det vann, vann som fallerog faller, den som sitter nedenfor fossen (husker du?) ogstirrer, han kan sitte og stirre og stirreog stirre og stirre, vann springer uti hvite striper, så faller det nedmot neste utspring der detslenges til side, slikeller slik, og faller igjen, flytt blikket oppder det startet og det samme hvitespringer ut av fossenpå samme sted, gjør samme sprang men ikkesamme likevel, ikke sammevann, ikke samme sted, ikke samme sprang, alter likt men ingenting det samme, det som gjentar segog gjentar seg utenå gjenta seg, vannet, sjøen, regnet, det våte, det somkan forandres uten å bli annerledes, havet jah, ditvar det vi skulle, jeg stupte i havet og sådette ansikt, nesten,som vi aldri får se …

HAVET OG SMILeT– havet havet dette havet som venter oss alle, som ligger omkring oss alle, på allekanter av oss alle, jeg traff min farigjen ved havet, han var kommet til strandkanten nå, han som skrevog skrev om verden i 42 år, hver dag, nå satt hanpå en stein i fjæra, med bare føtter og sprikende tæri vannkanten, mild, smilende, solbrent og sprukken i leppa,han sa Nei jeg skriver ikkemer, jeg bare snakker, ja, jeg tok farvelmed ham der, vi ses nokigjen – så stille som et speilhar jeg opplevd havet, i sydligere strøk, ikke landå se, hav hav hele rundingen rundt og solenspeilet i ettpunkt, bare ett! nedfor relingen, det bruset fredeligom stavnen, vi seiltemed solen i spegeln, dét er poesi! hav hav – som sunkne solerligger brennmanetene under vannskorpa, trådenesom tetnede solstråler, vakkert vakkert, det er vakkerti kveldingen når vi kommer innmed båten, jeg ligger foran og ser ned, vakkert men ikketil å svømme i, ikke da, ikke der, det vet alle, brennmanetersvir, maneter latt tilbake i fjære strander også virkelighet, havet som sank og tang som tørketog stivnet til, stygtsier vi da, hav havog ikke hav, er det himmelen som legger kinnetmot havet og lytter? eller er det havetsom legger kinnet mot himmelen og lytter? svømme med øynene

over vann eller under, hvilken forskjell! fuglemenneskeder nede på bunnen, hei hei! – eller kvinneansikteti vannspeilet, svømmende mot meg, svømmendemot meg har jeg alltid sett det, hennes løse hår som flyter utfra hodet, med solen i ryggen alltid og håret,håret som glir ut i vannspeilet, mot meg, mot meg, storkvinne, alltid på samme avstand, mot meg, jeger ikke fuglemennesket der nedepå bunnen, jeg er her, trygg, jeg er jeg, ja – vi kom innfor landing, skyggen av flyet et kors over hus og hagerder nede, et lite kors som langsomt ble større, fór så utover sjøens blanke flate, større og større, et kryssstort som et fly nesten, da tok det land – korset midt oversolende kvinne på svaberg ett punktav tid, da visste jeg flyettrygt kunne møte skyggenav flyet – og det gjorde det, det gjorde vi, fly ble flyog jeg steg opp av sjøenfå timer senere, skyggen med meg, ugrei bunnmed tang og skjell men man får tak og klatrer seg opppå berget, litt groggy og rister vann, får ikke justertblikket før etter en stund, da blir bildeneklare, finne håndkle og frottere seg, så sette seg nedpå berget, jo – et fint bad, myse mot solen og setangen i strandkanten, steinene i fjæra, skyggenav seg selv, sittepå sin egen skygge, ja – vi er ett, jeg og min skygge, jegog jeg, sitte litt nå, her ved havet, ja, ennåsommer, ennå dag, ennå mildt, havetog smilet, jaglad, sitteog tie

Rødt og hvittARABESK I RØDT OG HVITT

Denrødetråden – og det hvitelivet. Det

hvite livet og tråden rød, trukket utav livetsnøste, garntrådenlike fra hjerterota, som vikler seg

om snart den ene, snartden andre-- slår en genser på rundpinneomkring ham du har

kjær. Sålenge du har den kroppenkjær. Så lengeden varme

gir, varme tar. Så lenge duønsker å holdedet røde flagget på strak armi blesten. Siden rekkes

busserullen opp, siden rulles garneti hop, siden krypertråden sammen til nøste igjen – livets

rødepatentgarn alt det hvite i osshiger mot.

Pho

to E

irik

Rau

de

Once Upon a SummerA sequence of poems by Jan Erik Vold

1The boat took off Islets and skerries were slowly pushed aside. The wake was dragging the nightfall along. Only the sound was ahead of themby the inletBehind the last cliffthe cabin appeared

2The evening comes a-rowing between the steep rockswhile oars are being pulled that finally come to a stop

and the late summer’s sky has settled where they lingerInside, the bed quilt is a tent now, their fingerseyes caressing the other’s body: You and me! You and me!until the hands are all around shoulders arms and knees

in a rhythm that runs to heat, the bodies to soft claytwo lumps of life united to a single one: he and sheat the very last cry hurled into a big and bright sun they both are falling out of – yeah. Two boulders in a wood

3«The night rests heavy on our hearts which can’t stand lightnow we open up what’s been closed and let the two birds outmute as they are and blind, listening in silence, at lastthey find their way to foreign hands, while the night

soft and warm and black as a cat is coilingaround us, until we’re able to say those thingsthat long since should’ve been said The night cat jumping at our birds which suddenly fly up scared

hiding in the room, without a single soundWe are two who’re trying to undress our loveLove undressed seems close to hate» And drowsinesscame with the waves, the sea began to rise

4At dawn she liesby the ocean, slowlygliding into his glance, seaweed drifting

by her foreheadas she gets up and lays herselfdown on the rock, her mouthdulled bywater, there he is

5Every sound is a birdtapping at the paneWho’s first to plunge in!

Clumsy shadows on the rock-facedisappearing: Birdsat the bottom

6Heading out to the uttermost islet

The ocean is a large glass of wine held by the sun

If they haven’t passed away they’re still alive

Letters That Come1Who’s the onewhispering? Who’sthe one whispering, while he is aswim? Who’s

the one sending him a long whisperingletter, while he is aswimacross the fjord?

2Letters. Lettersthatcome and letters that nevercame (little

postman, my pigeon), love letters, you know are somethingwe write for the wind.

Zuikan the hermitZuikan was an hermitwho used to

call uponhimself: «Zuikan?» Then he would

answer: «Yes!» Hecalled: «Zuikan?” – and he

answered: «Yes!» Zuikan the hermitlived by himself

up in the mountains, and he knewperfectly well who he was. But sometimes it happenedhe got lost in speculations. And when

he got lostin speculations

he calledupon himself: «Zuikan?» «Yes!»

Hokusai, the old master WHO PAINTED A WAVE LIKE NOONE BEFORE HIM HAD PAINTED A WAVE

Hokusailivedclose to 90. When he was 75years of age, he said

of his pictures: I started to drawwhen I was6. What I accomplishedbefore I reached 50, is of no

value. Reaching 70I still hadn’tcome up with anything good. At the age of 73

I began to understandthe basicpatternsof beasts and plants. When I reach 80

my understandimgshall be deeper, and when I reach 90I shall knowthe secrets of my art

to the core – so when I turn 100I shall producepraiseworthythings. Not to mention

the years after that.The main thing nowis to keep going.

SevEn times down and eight times up IS THE ART OF LIVING

A man came down the road. Another man

was lying in the ditch, he couldn’t get up. Help me

up! cried the man in the ditchto the man

on the road. The man on the roadthen stumbled

into the ditch – and placed himself side by side with the man who was alreadythere. He

who was there, got upand left.

ThrEe Drops of Waterthree drops of watermirror the world upside down upside down upside down

Abel EkUNDER NO-WORD’S WINGS

First, you must burnthe pictures. Thenyou mustburn

the letters. Then you must burnwhat’s writtenon water.And what’swritten on stoneyou mustburn. At last, that what’s notwritten

anywhere. Out ofno-word’s ashesrises no-word’s bird. Under

its wingbeatsyou lean back, and breathagain. Then you must burn the pictures.

THE PENCIL MARK

I’ve seen the moon.I’ve seen the mooncomeand go, I’ve seen the light

riseand drop, bodies faceshairgliding into viewand gliding outof view, only what vanishedstayedput

– I was staring into eyesthatweren’tthere. I watched the shape

of the moonwax and wane, the Southern Cross hanginglow above the sea’s ruler – listening

in crackling darkness. The dayswere mine

to keep myselfwarm, the sun my friendly

companion, peeping in at the kitchen cupboard on March the fourth at 4 PM, on the verypencil mark from previous year. THE HEART IS A WATER POOL

The roofis dripping. And the sun is throwing javelin. The roof

is dripping and the heartis awaterpool. Nothing

is nothing, says the onethey callAbel. The heart says somethingelse.

Sun, Snowthe sunup in the skyshining

*the drophangs thereno more

*lifted up from the bottoma stone where it was writtenI HATE NO ONE

*the snowthe tracksthe snow

Stone, WaterHAIR

One dayI shall write aboutyourhair, a poem one daywhen water is tricklingdown the tracksof the Kjelsås line, late winter’s drops floating

in the streetcar tracks. All the sorrow of springtimewill go that way – as he said, Tarjei with his shining skull.

SILK AND SNOW

Do you likesilk? Doyoulike white

snow? I likesilk, I like white snow, but winter’s been on

for a long timenow. There is something I likebetter thansilk and snow.

DIPPING OUR TOES

Above the sorrowthere wasa skyof sorrow. Like lifting from heavy rain

at Arlanda, flying intoa dense cloudthat never nevernever – then all of a suddenit came to an end! The sun shoneever so bright. We sat barefoot, dippingour toes in the Shoemaker Brook.

THE STONE, THE WATER

Likewater. Like a stone. Likea stoneunder

water – it is not the will of thestoneto be polishedround, under

water, but it’s being polishedroundunder water, the stone.

Who’s the One Whispering?Who’s the onewhispering? Who’sthe one whispering, while he is aswim? Who’s

the one sending him a long whisperingletter, while he is aswimacross the fjord?

Plunging into the seaOn our way to the ocean, that’s what we are, the ocean, with its water and seaweed and stoneson the shore, laying there, they allbelong -- the ocean, the beach, the road leading down to it, we openthe creaking garden gate and take the road bringing a towel and bathing trunks, for a morning swimor in the middle of the day, late in theevening just as well, without bathing trunks, we take the bending dirt road and the final side path to get all the way to the beach, it’s not easy to explain if youhaven’t taken this road before, best thing isto accompany you the first time, next time you’ll easily findyour way all alone, to the open beach, the bare rock-face, the oceanto plunge into, the ocean-- wet and salty and smooth, plunging into the sea, forgetting a lot of things, rememberingother things

…

The angry rapids-- the angry rapids in the woods, that’s another storydealing with water, water fallingand falling, we sat by the foot of the rapids (remember?) andjust kept staring and staringand staring and staring, watching the water leap outin white stripes, falling downto the next step, where it was cast aside, this wayor that way, and started to fall again, we could lift our glanceto where it began and the same white stripesleaped out of the waterfallat the same place, making the same leap but still not the same, not the same place, not the same leap, everythingwas alike but nothing the same, that which would repeat itselfand repeat itself without repeating itself, the water, the ocean, the rain, the wetness, that whichcan be changed without being otherwise, THE OCEAN – yeah, that’s where we’re heading, I plunged into the ocean and caught a glimpse, almost, of this facewhich we never shall see …

Smiling by the ocean -- ocean ocean thisocean that awaits us all, surrounds us all, on all sides of us all, I met my father againby the ocean, he had come to the waterside now, having writtenabout the world for 42 years, every day, now he saton a rock on the ebbtide shore, mild, smiling, suntanned with a cracked lip,he said No, I don’t write any more, I merely talk, yes, I took farewellwith him there, we’ll see each othersome other time – as smooth as a mirrorI saw the ocean, farther down south, no landin view, ocean ocean all around the circle and the sunbeing reflected in onesingle point, only one! out at sea, there was a peacefulhush from the prow, we were sailingwith the sun in the mirror, that’s poetry! ocean ocean – like sunken sunsthe hair jellies float under the water crust, the threadslike compact sun rays, pretty pretty, that’s prettyin the evening when we sail inwith our boat, I’m at the bow looking down, pretty but not forswimming, not now, not here, that’s what everybody knows, hair jelliesscortch, jellyfish left on the lowtide shorealso belong to reality, the water low with seaweed dried upand stiffened, uglyis what we call it, ocean ocean

and not ocean, is the sky putting its cheekonto the ocean, listening? or is the oceanputting its cheek onto the sky, listening? swimming with one’s eyesabove water or below, what a difference! you birdmandown at the bottom, hello! – or a woman’s faceon the water table, swimming towards me, I always see itsvimming towards me, her loose hair floating from her head, the sun coming in from behind always and her hair,her hair gliding into the water table, towards me, towards me, bigwoman, always at the same distance, towards me, I’m notthe birdman at the bottomof the sea, I am here, safe, I am I, yes – we came infor landing, the shadow of the airplane a cross on top of houses and plotson the ground, a tiny cross slowly getting bigger, dashing outon the smooth shining table of the sea, bigger and bigger, a crossbig as an airplane almost, touching land – the cross coveringa sunbathing woman on the rock-face one momentof time, then I knew the airplanewas safe to meet the shadowof the airplane – which it did, which we did, airplane became airplaneand I rose from the seaa few hours later, accompanied by my shadow, jagged bottomwith seaweeds and shells, but I got a firm grip and climbed up on the rock-face, a bit groggy, shaking off water, able to focus my eyes only after a while, then the picturesbecame clair, I grabbed my towel and rubbed down, then squattedon the rock-face, yes – a nice swim, I glanced at the sun and watchedthe seaweed by the waterside, the stones in the lowtide, the shadowof myself, sitting on top of

Red and WhiteAN ARABESQUE IN RED AND WHITE

The redthread-- and the whitelife. The

white life and the thread red, drawnout of life’sball of yarn, a wollen threadright from the heart, twisting and turning

around some personfirst, then somebody else -- knitting a sweater on a circular needlefor the one

you love. As long asthat’s the bodyyou love. As long as he or she gives youaffection and receives your

affection. As long as you want to keep the red flag up highwith a straight armin the wind. Then the sweater

unravels, then the yarn rolls up, then the thread slinks backinto itsball again – lifredknittingwoolall the whiteness inside us yearns for.

my own shadow, yes – we’re one, me and my shadow, I and I, sitting for a while, here by the sea, yes, it’s stillsummer, still daytime, still mild weather, smilingby the the ocean, yeshappy, sit here saying nothing

LOS 150-2