finnmarksvidda

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 1 09/10/13 14.40

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 2 09/10/13 14.40

Finnmarksviddas t e i n p . a a s h e i m

En skietnografisk ferdgjennom sameland

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 3 09/10/13 14.40

© CaPPELEn damm as 2013

forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken.

isBn 978-82-02-41923-3

1. utgave, 1. opplag 2013

Omslag og bokdesign: Erlend askhov

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013

satt med 10,5/12,4 pkt. satyr og 8.6/10.5 Legato ogtrykt på munken Print Cream 1,5, 115 g

materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen damm as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

kart på forsats: amtskartet over finnmark fra 1870 ble utgitt privat av Wilhelm Haffner «med Bidrag af Geschworner T. dahll». Haffner var trigonometrist og Tellef dahll var geolog. Ellers i landet var det norges Geografisk Oppmåling som stod bak produksjonen. finnmarkskartet var langt dårligere enn amtskartene fra resten av landet, og var delvis «kun at betragte som en skisse». Blant annet var målestokken 1:400.000, mens den ellers i landet lå på 1:200.000. det var først i 1948 at hele finnmark ble kartlagt med samme grad av presisjon som resten av landet.

kart på baksats: reidar fossum, Cappelen damm

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 4 09/10/13 14.40

Innhold

forord

skietnografiens far

Lapperne er en hendøende nation; om ikke lang Tid vil deres Tilværelse tilhøre Historien

Thomas Eira holdt kniven, medens Ole somby bankede den ind

Om å leve på disp

kilpisjärvi

den finske kilen

norges nest siste lappolog

«et særdeles smukt cranium»

«finnbiff», «lappebiff» eller «skavet kjøtt av reinsdyr»?

«95 mer eller mindre fuldstændige skeletter ...»

kæm e kvæn?

sluttord

finnmark på kartet

Utvalgt litteratur

Bilderegister

7

8

38

66

84

100

126

142

166

188

206

224

235

236

258

260

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 5 09/10/13 14.40

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 6 09/10/13 14.40

7

Forord

den røde tråden i denne boka består av tre lange skiturer i indre finnmark. Ledsagere – og initiativtagere – har vært tre historikere fra Universitetet i Tromsø: Einar niemi, pro-fessor i historie, Harald dag Jølle, nå polar-historiker ved norsk Polarinstitutt, og rune sundelin, i dag ansatt ved Høgskolen i finn-mark. Jeg fornærmer ingen når jeg sier at nøkkel-rollen har ligget hos professoren. denne boka kunne ikke ha blitt til uten samarbeidet med Einar niemi, finnmarking med røtter i både det kvenske og det samiske, og den fremste autoritet på innvandringshistorien på nord-kalotten. Jeg har sant nok ført alt i pennen selv, og eventuelle feil må jeg nok ta på min egen kappe. men Einars kunnskap, veiled-ning, innspill og utallige «feltforedrag» utgjør fundamentet i boka. mange av mine turer og ekspedisjoner har vært til øde fjell. spenningen har ligget i viss-heten om at det aldri har vært mennesker der tidligere. andre ganger fascineres jeg av det motsatte, nysgjerrigheten på dem som har vandret før meg. spenningen ligger i å fore-stille seg hvordan de første fotsporene ble til. denne beretningen hører til den siste katego-rien. for meg har dette prosjektet vært like

spennende som noen klatreekspedisjon. det har vært en oppdagelsesreise på mange plan og langs mange akser, med utgangspunkt i skisporet over vidda. vi har lansert et nytt begrep: «skietnografi». forklaringen og defi-nisjonen står å lese på de påfølgende sidene. «i fotsporene til» er en egen sjanger blant moderne eventyrere og oppdagere. Til enhver tid er det en eller annen eventyrer som går i fotsporene til en eller annen annen eventyrer – og skriver bok om det. denne beretningen tar det helt ut. vi har gått i fotsporene til en hel kultur, eller rettere: i fotsporene til man-ge kulturer og mange folkeslag. Begreper som «multietnisk» og «fargerikt fellesskap» var dagliglivet i finnmark lenge før det ble mote-ord sørpå. det er for lengst slutt på de klassiske opp-dagelsesreisene. Og kanskje bør begrepet «oppdagelsesreise» uansett skrives i anførsel. slik svarte en stammehøvding i afrika da han møtte sin første explorer: – Her er det ingen ting å oppdage. vi har vært her hele tiden. Å gjenoppdage er også en form for oppda-gelse. Å se verden med nye øyne blir aldri ut-datert. den endelige historieboka vil aldri bli skrevet. dette har vært en utrolig oppdagel-sesreise, uten anførsel.

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 7 09/10/13 14.40

8

slik ble dette prosjektet presentert i et avisoppslag nordpå: Hva får du når du sender eventyrer Stein P. Aasheim og historieprofessor Einar Niemi på skitur gjennom Sameland? Skietnografi. dette er altså en beretning om skietnogra-fi. det finnes for så vidt flere startsteder, men la oss bruke 1925. det er uansett et sentralt årstall i denne – skietnografiske – reisebeskri-velsen. vinteren 1925 gikk Gustaf Hallström på ski fra kiruna til varangerfjorden. for den uinnvidde, i hvis gruppe jeg selv befant meg inntil en telefon fra en historikervenn i Tromsø, kan berettes at Gustaf Hallström var en svensk arkeolog, født i 1880. Han har fort-satt status som en av skandinavias største vi-tenskapsmenn innen sitt felt. Gjennom flere reiser på nordkalotten, blant annet to lange vinterturer gjennom nord-sverige, nord-fin-land og finnmark, gjorde han grundige stu-

Skietnografiens far

dier også av kulturhistorien i nord. først og fremst den samiske. arkivene etter Hallström inneholder hyllemeter på hyllemeter med ma-nuskripter, dagbøker, kart, og notater – og mer enn 10 000 fotografier. samlingene er en av de aller største etter en vitenskapsperson i norden og representerer en skattekiste fra Sápmi – sameland. så var det altså denne telefonen fra Tromsø en sen høstkveld. for å gjøre en forholdsvis kort historie lynkjapp: den påfølgende vinte-ren, en februardag som senere skulle vise seg å sammenfalle med årets kaldeste registrering på nordkalotten, legger Einar niemi, Harald dag Jølle, rune sundelin og undertegnede i vei fra karesuando i finsk Lappland i retning alta, utstyrt med ski, ryggsekk, telt og pulk. altså en ferd i skisporene til Gustaf Hall-ström. Eller mer presist, i Hallströms ånd. Einar niemi er professor i historie ved uni-

finnmarksvidda

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 8 09/10/13 14.40

9

skietnografiens far og vår inspirator: Gustaf Hallström, våren 1926. Her legger han sporet som vi skal følge over 80 år senere. Målet den gang: «att göra etnografiska och bebyggelsehistoriska studier samt att framför allt få klarhet i förbindel­sesvägarna nu och fordumdags med därtill hörande frågor».

Hallström gledet seg på dette bildet over å være ferdig med hestetrans­porten og kunne sette seg i en rein­slede. «Det är vidunderligt att åter ha rentömmen i hand och se vidderna från rensläden. Hela denna natur får et helt nytt utseende. Det lilla dyret skymmer icke utsikten, utan man har vidden framför sig, man sitter själv lägre – ja jag vet inte vad det är, men det hela är totalt förändret.»

skietnografiens far

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 9 09/10/13 14.40

10

bak nykonstruksjonen «skietnografi» står altså disse fire karene: Rune Sundelin (øv), Einar Niemi (øh), Harald Dag Jølle (nv) og Stein P. Aasheim (nh).

finnmarksvidda

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 10 09/10/13 14.40

11

versitetet i Tromsø. i denne sammenheng er det også relevant å nevne at mannen er født i vadsø, med samisk mor og kvensk far. dette er uomtvistelig. men det er heller ikke mange som vil motsi påstanden om at Einar er nesto-ren hva angår nordkalottens historie. ingen har mer kunnskap enn denne mannen om de for-skjellige folkegruppene som gjennom tidene har skapt den etniske mosaikk som særpreger finnmark i dag. Uten Einar niemi hadde ikke dette prosjektet blitt noe av, for å si det sånn. Harald dag var en av redaktørene for tre-bindsverket om norges polarhistorie for få år siden og jobbet på det tidspunktet han ringte, med en doktorgrad om fridtjof nansen. i dag er han ansatt som historiker ved norsk Polar-institutt og har utgitt første bind av fridtjof nansens biografi, en murstein av historisk dokumentasjon. fra sidelinja bidro han stadig med nansen-sitater med relevans til de situ-asjonene vi opplevde. som Einar sa, og som jeg mer enn gjerne siterer: – sammenkobling av fag og friluftsliv er jo i nansens ånd. det hører ikke med til historien, men definitivt på cv-en til Jølle, at han var på laget som ble de første til å repetere amundsens rute til sør-polen i jubileumsåret 2011. der var for så vidt jeg også, hvis vi først skal skryte på oss noen digresjoner. rune er også historiker og ektefødt finn-marking, ansatt ved Høgskolen i finnmark, tidligere leder ved nord-Troms museum og på dette tidspunktet formann i norske kve-ners forbund. «dobbeltsidig kven», med røt-ter til finland både på mors- og farssiden. Hovedoppgaven hans handlet om «kvenbyen» skallelv i varanger, hvor faren hans kom fra. Egil sundelin var for øvrig en av grunnlegger-ne av norske kveners forbund i 1987. all denne akademiske namedroppingen bunner, lett gjennomskuelig, i et primitivt håp

om at det derved skal dryppe litt intellektuell glans også på eventyreren. mens niemi risi-kerte å besudle sitt akademiske renommé ved å pleie omgang med en ansvarsløs eventyrer, hadde jeg alle muligheter til å heve min sta-tus tilsvarende ved å eksponere tilknytningen til universitetskorridorene. for meg var det uansett en gavepakke å få oppleve den ind- re del av nordkalotten ledsaget av all denne historiske kompetansen. det vanligste spørs-målet jeg pleier å få etter mine selvpålagte strabaser i verdens mer grisgrendte strøk, er «hva er vitsen?». Hver gang kommer det et unnvikende og mumlende svar om å bry-te barrierer, ofte koblet til formuleringer om mestringsglede og den slags, og til slutt sau-set sammen med noe om et indre mål. Totalt ubegripelig for alle som ikke allerede inngår i menigheten. denne gangen behøvde jeg ikke å mumle. Jeg var på en skietnografisk reise med tre his-torikere for å skrive en beretning om sápmi – sameland. med Gustaf Hallströms skiferder som geografisk veiviser skulle vi gjøre side-sprang både geografisk, tematisk og i tid. Jeg ville følge historiens gang. På ski. «En faglig, legitimerende konstruksjon», som Einar ut-trykte det: – Professorer og stipendiater kan jo ikke uten videre legge ut på ukelange skitu-rer uten en faglig ballast. da prosjektet fant sin form, var både fil-men om kautokeino-opprøret og nrk-serien «reinlykke» nettopp lansert. indre finnmark var i søkelyset som knapt noen gang siden hendelsene som lå til grunn for kautokeino- filmen, faktisk fant sted.

kort historisk resymé: skietnografiens far var altså, uten selv å vite det, svensken Gustaf Hallström på 1920-tallet. disiplinen gikk så i glemmeboka og ble reetablert vinteren 2008.

skietnografiens far

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 11 09/10/13 14.40

12

Merk deg årstallet. Hvor var du da skietno-grafien ble gjeninnført? Døråpner til dagens Finnmark fant vi gjen-nom en mengde møter med reingjetere, sna-refangere, fjellstueoppsittere, universitets-lektorer, reindriftspoliti, fugleforskere, en gammel samekone på kjøkkenet og ungdom på diskoteket – og mange andre. Og som kultur- historisk bakteppe og referanseverk øste jeg uhemmet fra oppslagsverket «Einar Niemi». Den skietnografiske ekspedisjonsmodellen er et forsøk på å heve lista på gutta-på-tur-sjan-geren. For også dette, en mange mils skiferd gjennom indre Finnmark midtvinters, er godt innenfor definisjonen på «selvpålagt strabas». Mitt forhold til Finnmark går tilbake til sommerjobben som postkortfotograf for Vim-pelfabrikken i Drøbak. De holdt Hasselblad,

Kodachrome og en Renault 4, og jeg kom til-bake med bilder av midnattssol på Nordkapp, en Renault 4 på Tana Bru, en Renault 4 på Ifjordfjellet, en Renault 4 ved Hopseidet, Ka-rasjok kirke i striregn og diverse samer med stjernelue og reinsdyr med og uten lavvo. Postkortversjonen av Finnmark med andre ord. Siden den gang er Finnmark det fylket jeg hyppigst har besøkt, utenom mine hjem-trakter. Jeg har krysset Finnmark på ski i alle retninger, kjørt hundespann, padlet langs kys-ten, padlet i innlandet, kjørt vinterpostruta til gjeterhyttene på vidda, reist utallige ganger med Hurtigruten, krysset vidda med motor-sykkel, seilt over Varangerhalvøya, deltatt på vårflytting, høstflytting og diverse reinskillin-ger, hatt kjæreste i Gamvik og Hammerfest og vært forelsket i Alta. Men det siste ble det

Einar studerer dagboka til Gustaf Hallström i Karesuando, kvelden før avgang – spent på om vi finner igjen noe av det han beskriver fra 1925.

finnmarksvidda

95440_finnmarksvidda_cs6_r1.indd 12 14/10/13 11.57

13

ikke noe ut av. Og så har vi turen med Ulvang, da vi lånte kjørerein i Pasvik og så for oss en samisk variant av hundekjøring. da vi endelig kom til neiden, hadde vi i flere dager vekslet på henholdsvis å gå foran og dra og bak og dytte. Jeg liker finnmark. Og jeg liker finn-markinger. de fleste av dem iallfall. Gustaf Hallström ble altså født i stock-holm i 1880. Han døde i 1962, 82 år gammel. Han går for å være en av grunnleggerne av nord-skandinavias arkeologi, med hellerist-ninger og bergkunst som spesialitet. Hans to bind, Monumental Art from the Stone Age, er visstnok fortsatt viktige referanseverk for forskere. men Hallström slapp aldri inn i var-men til det norske forskningsmiljøet. dette til tross for at mye av hans forskning ble gjort i norge. da han ville utgi sitt norske materiale her i landet, ble han møtt med en kald skul-der. nestor innen norsk arkeologi, professor a.W. Brøgger, skrev i et brev til Oldsakssam-lingen at publisering av et lands originalma-teriale «maa være forbeholdt landets egne sønner». det ville ha tatt seg ut om en svenske skulle ha redegjort for bakgrunnen for norske helleristninger! men Hallströms nysgjerrighet stoppet alt-så ikke ved steinalderen. Han var den første svenske arkeolog som forsket på samiske for-hold, både lokalhistorie, folklore og samtids-kulturen. – som vitenskapsmann var Hallström opp-tatt av menneskene i naturen, det være seg i steinalderen eller i sin egen samtid. i vår tid ville vi ha kalt det for et økologisk perspektiv, forklarer Einar. «Bland de nordiska arkeologerna var Gustaf Hallström mer än andra friluftsmän-niskan och sportsmannen. Han älskade de stora vidderna ...» het det i en nekrolog etter hans død. Og nå nærmer vi oss skietnografien.

dragningen mot «vidderna» og nordkalotten, kombinert med etnografisk nysgjerrighet og vitenskapsmannens grundighet, appellerte til oss alle. Hallström ville lære, både «fysiskt og psykiskt», hvordan folk overlevde gjennom en årstid som «är ovanlig för forskaren men av-gjörande för människor som bott där». vi ville vel ha formulert oss litt annerledes i dag, men betydningen ville trolig vært omtrent den samme. dette er bakgrunnen for to lange vinter-ekspedisjoner som Hallström gjennomførte på nordkalotten. i 1925 gikk han på ski tvers over nordkalotten. med start i kiruna gikk turen via karesuando, Enontekis, inari og Pasvik til kirkenes. Året etter var han tilbake i karesuando og fulgte nå den gamle handels- og ferdselsveien via kautokeino til alta. våre egne rutevalg skulle i løpet av de neste tre år både overlappe, krysse og tangere Hallströms to turer. En skiferd gjennom de sentrale delene av samenes vinterbeiteland var ikke bare upløyd etnografisk mark. det var også en sportslig prestasjon som knapt hadde vært gjennom-ført av andre enn samene selv. Hallström tok da heller ikke lett på oppgaven. allerede dagen etter at han bestemte seg for sin lapp-landskryssing, var han i gang med forberedel-sene. «nästa morgon började jag trena.» den eventyrlystne arkeologen la hovedvekten av treningen på «sträckningsrörelser och språng för at få en nödig smidighet». men selv 17 forskjellige tøyningsøvelser, riktig nok blott inomhusträning, var ikke nok til å overbevise kona. Hun beordret läckarbesiktning av hjerte og blodtrykk. det er ikke noe som tyder på at konas be-kymring plaget ham. Betydelig større var frustrasjonen da han skulle handle «långfärds-utrustning», og gang på gang oppdaget at alt

skietnografiens far

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 13 09/10/13 14.40

14

utenom mine egne hjemtrakter sørpå er Finnmark det fylket hvor jeg har hatt flest spennende tur­ opplevelser. 1. januar en gang på 1990­tallet ble vi for eksempel satt i land med en fiskebåt på nord­spissen av Nordkinnhalvøya for å gå på ski til Karasjok i mørketida. Som man ser, var dette før GPS’ens tid.

finnmarksvidda

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 14 09/10/13 14.40

15

95440_finnmarksvidda_cs6_.indd 15 09/10/13 14.40