Spania

Madrid

116

Gabriela, Salvador og Zoe (6 mnd.)

Mercedes, Oscar og Arian (2)

117

Gabriela Braojos Grønvold (39) og Salvador Alonso González (39) nyter sola i en park i nærheten av

Madrids berømte fotballstadion Santiago Bernabéu. Dette er en av de siste turene i parken med lille Zoe (6 måneder) på en stund. Hjemme i leiligheten er alt et eneste kaos. Det står esker og kartonger overalt. Om få dager setter den lille fami-lien kursen mot Norge.

– Vi vet ikke hva som venter oss, men avgjørelsen er nøye gjennomtenkt, sier Salvador.

Spania er et av de europeiske landene som er hardest rammet av finanskrisen. Én av fire står uten jobb. Skattene øker. Det er store innstramninger i offentlige tjenester som helse og utdanning. For å gi barna en tryggest mulig oppvekst – og håp for fremtiden – velger mange spanjo-ler å utvandre.

I motsetning til mange andre lands-menn, har ikke Salvador mistet jobben. Han har 15 års erfaring i reklamebran-sjen, og de siste årene har han hatt fast jobb som prosjektleder og kundekontakt i et stort, spansk konsern.

– Men forholdene i arbeidslivet forver-rer seg stadig. Lønninger fryses. Arbeids-betingelsene blir stadig skralere. Jeg ser ingen fremtid, ingen muligheter for at ting skal bli bedre på sikt, sier Salvador.

Han jobber lange dager, og er sjelden hjemme før åtte–ni om kvelden. Dette er

ganske vanlig arbeidstid for spanske menn og kvinner.

– Nå ønsker jeg å tilbringer mer tid sammen med familien, forklarer han.

Usikkerhet og stillstand. Gabriela er født og oppvokst i Norge. Moren hennes, en flamencodanser fra Sevilla, traff Gabrielas far på 1960-tallet da hun var innom Oslo på turné. Derfor har Gabrielas tilknytning til Spania alltid vært sterk.

Hun har selv vært profesjonell flamen-codanser og -instruktør, men på grunn av en kneskade er hun omskolert til engels-klærer. På ett av sine studieopphold i Madrid traff hun Salvador, og de siste fire årene har de bodd sammen i den spanske hovedstaden.

For tiden er hun hjemme med Zoe.– Jeg vet ikke om vi hadde vurdert å

flytte til Norge hvis vi ikke hadde hatt barn, sier Gabriela.

– Finanskrisen har ikke endret livene våre dramatisk. Men vi har venner og familie som sliter. Hele samfunnet er gjennomsyret av en sterk følelse av usik-kerhet og stillstand – både i arbeidslivet og på det personlige planet. Nå vil vi at Zoe skal få vokse opp i tryggere omgivel-ser, sier hun.

– Det er mindre stress i Norge. Og arbeidslivet virker ikke så tøft og kynisk.

Gabriela og Salvador ønsker seg gjerne

flere barn, men synes forholdene for bar-nefamilier er altfor dårlig tilrettelagt i Spania. Kvinner har krav på 16 ukers bar-selpermisjon og noen uker til amming. Pappapermisjonen ble nylig utvidet fra 2 til 15 dager. De siste årene før finanskri-sen startet, sto likestilling og økte mulig-heter til å kombinere karriere og familie-liv høyt på den politiske agendaen i Spa-nia. Nå er alt dette nedprioritert.

Perm På lånte Penger. Merce-des Menéndez Márquez (41) og Oscar Diaz Millán (45) er begge født og opp-vokst i Madrid. Mercedes er kunst- og håndverkslærer, har universitetsutdan-ning innen kunst, og livnærte seg i ti år som kunstner. For fire år siden – like før finanskrisen slo inn for fullt – fikk hun fast jobb på en ungdomsskole, etter åtte år med beinharde utvelgelsesprøver for å få en stilling i det offentlige.

Da Arian (2) ble født, ønsket paret at en av foreldrene skulle være hjemme med barnet så lenge som mulig. Mercedes klarte å skrape sammen hele åtte måneder med mammapermisjon, når hun koblet sommerferien og retten til ammefri med barselpermisjonen på 16 uker. Etterpå måtte Arian begynne hos dagmamma, slik at Mercedes kunne jobbe i halv stilling.

– Jeg valgte å jobbe 50 prosent for å kunne fortsette å amme og tilbringe så

LA CRISISMercedes og Oscar har ikke råd til å la sønnen få søsken.

Gabriela og Salvador flytter til Norge for å gi datteren et bedre liv.Dette er Spania anno 2012: Utenfor turistbrosjyrene er det lite ferie og fiesta.

Tekst og foto: Bente Teigen Gundersen

BARn Av

118

mye tid som mulig sammen med Arian, forklarer hun.

– Men økonomisk var det en katas-trofe. Det første året måtte vi låne penger av familie og venner for å klare å betale husleia.

På grunn av nedskjæringer har Merce-des’ arbeidssituasjon endret seg til det verre. Offentlig ansatte har fått satt ned lønna, og nytt av året er økt inntekts-skatt. Kuttene merkes godt i offentlig utdanningssektor. Lærerne må undervise flere timer enn før, og har dermed mindre tid til å forberede timene. På toppen blir det flere og flere elever i hver klasse. Dette sko-leåret er Mercedes blitt utkom-mandert til fire forskjellige skoler.

– For meg er ikke det verste at vi får mindre i lønn, men at arbeids-presset stadig øker og arbeidsmiljøet blir dårligere. Jeg synes det er vanskelig å ikke ta med jobben hjem, sier Mercedes.

Elevene hennes er barn og unge (12–18 år) som også lider under situasjonen – både på grunn av kuttene i skolen og for-eldrenes økonomiske problemer.

– Nedskjæringene i skolen går hardest utover områdene hvor folk er dårligst stilt fra før, hvor det er størst arbeidsledighet og sosial nød, sier hun.

Ifølge en undersøkelse som nylig ble publisert i avisen El País, opplever pri-vate barnehager og skoler en nedgang i etterspørselen – nærmere 16 prosent i barnehagene. Barn som før benyttet pri-

vate tilbud, søker seg i større grad over til statsstøttede skoler. I det siste statsbud-sjettet er det store kutt på utdanningsfel-tet. I tillegg er det full stans i utbygging av offentlige barnehageplasser.

ikke råd til flere. Mercedes’ samboer Oscar er ernæringsterapeut. Han merker at stadig flere søker alternativ medisin, selv om én av fire spanjoler har kuttet utgiftene til legehjelp og tannlegebehandling med over 40 prosent – ifølge forskning ved Centro de Investigaciones Sociológicas (CIS).

– En økende andel av mine pasienter har stressrelaterte symptomer, som for-

døyelses- og miltproblemer, sier Oscar.

Selv har han og samboeren besluttet å ikke få flere barn – på tross av ønsket om å gi Arian søs-ken. Fødselsraten i Spania har vært blant de laveste i Europa i mange år. Spanske kvinner føder i

gjennomsnitt 1,38 barn og alderen for førstegangsfødende blir stadig

høyere – nærmere 32 år. – Som mor orker jeg ikke tanken på

å måtte levere en baby på 4 måneder i barnehagen, sier Mercedes.

– Dessuten har vi rett og slett ikke råd til å få flere barn, hvis vil skal kunne gi Arian en god oppvekst og den utdannin-gen vi ønsker for ham.

Paret har søkt om plass til Arian i Stei-nerbarnehagen til neste år. Private barne-hager og skoler er kostbare i Spania. Val-

Det er ingen hjelp å få andre steder, ikke noe

offentlig støtteappa-rat. Vi har bare oss

selv å stole på. Mercedes, mamma

til Arian (2)

De vet ikke hva som venter dem, men avgjørel-sen er nøye gjennomtenkt: Om få dager setter den lille familien kursen mot Norge.

119

get de har tatt innebærer knallharde økonomiske prioriteringer. Det er for eksempel utelukket å kjøpe egen bolig.

lavkostliv. Mange spanske husholdninger lever på grensen til en krigsøkonomi, ifølge CIS. Tall fra finansdepartementet viser at over 17 millioner spanjoler er såkalte «tuseneurister», det vil si at de tjener brutto rundt 1000 euro i måneden. Med fryste lønninger, lønnskutt og stadig større konkurranse om jobbene, er begrepet «ikke-engang-tuseneurister» nå i ferd med å vokse frem. Forbruksvanene til spanske familier er endret de siste årene, og ifølge CIS sier seks av ti at de har måttet skjære ned på utgiftene til klær, sko, fritidsaktiviteter og feriereiser.

Over 40 prosent har måttet endre på matvanene sine.

– Den ustabile, økonomiske situasjo-nen går også ut over parforholdet, inn-rømmer Mercedes og Oscar.

– Vi må prioritere hardt, og prøve å gi Arian en trygg oppvekst. I stedet for å gå på restaurant, tar vi med en bagett i par-ken. Der vi før kunne løpe rundt på kjø-pesentre og dyre fritidstilbud, tilbringer vi nå mer tid sammen med vennene våre. Kanskje dette er en positiv konsekvens av krisen? sier Oscar.

Salvador og Gabriela ser derimot ingen-ting positivt i krisa. De vet heller ikke hva som venter dem i Norge. Salvador har stu-dert norsk på universitetet i Madrid det siste året. Det første han skal gjøre i Norge, er å begynne på intensivkurs for å komme skik-

kelig inn i språket. Det trengs for å kunne skaffe seg en jobb.

– Jeg er livredd! utbryter han.

– Jeg er snart 40 år gammel, og aner ikke helt hva jeg går til. Men i stedet for å tenke på karrieren min, må jeg ta hen-syn til alle oss tre, sier han, og gløtter bort på kone og barn.

mindre lek med Barna. Zoe og Arian lever ennå i lykkelig uvitenhet om de økonomiske problemene Spania står oppi. Spanske barn som er litt eldre, sier de oftere hører snakk om finanskrisen – «la crisis» – enn om fotballstjerner som Messi og Ronaldo. Dette kommer frem i en undersøkelse gjort blant 1282 spanske barn, av Forskningsinstituttet for psykologisk veiledning, EOS.

Ni av ti barn sier de merker at foreldrene er mer slitne og oftere lei seg enn før finanskrisen. De tror at foreldrene kan håndtere krisa bedre hvis de smiler mer, gir hverandre kjærtegn og finner mer tid til å leke med barna. 96 prosent mener

foreldrene bør ta bedre vare på seg selv, sove mer og jobbe mindre.

– Barn fanger opp alt som skjer rundt dem. Ikke bare konkrete begivenheter, men også de voksnes sinnsstemninger og

følelser. Derfor kan de fornemme det økonomiske stresset som foreldrene nå opplever, sier barnepsykolog og EOS-talsmann Francisco Rodríguez.

En konsekvens av krisen, ifølge barna i undersøkelsen, er at foreldrene vil leke mindre med dem. Dessuten blir de oftere sinte og har ikke så mye overskudd til å ta dem med i parken.

– Foreldrenes fysiske og følelsesmessige tilstand smitter over på barna, poengterer Rodríguez.

– Du kan forholde deg til krisa på to forskjellige måter, mener Oscar Diaz Millán.

– Mange opplever den som en katastrofe. Men du kan også se på den som en mulighet for å endre måten du lever på. Selv har vi valgt det siste, sier han.

– Krisen gjør at må vi gå tilbake til verdier vi var i ferd med å glemme, som å støtte opp om hverandre innad i familien, sier Mercedes.

– Vi må skjerme hverandre for det som skjer rundt oss. Det er ingen hjelp å få andre steder, ikke noe offentlig støtteapparat. Vi har bare oss selv å stole på. Derfor må vi handle med hjertet. •

Mange familier opplever krisa som en katastrofe. Oscar og Mercedes har valgt å se på den som en mulighet til å endre måten de lever på.