”Rakettskjoldutbygging!med!norsk!velsignelse”! · PDF file · 2012-10-23”Rakettskjoldutbygging!med!norsk!velsignelse”!! !!! SkrevetavAlexanderHarang,! Norgesfredslag,oktober2012!

”Rakettskjoldutbygging med norsk velsignelse” ”Rakettskjoldutbygging med norsk velsignelse”

Skrevet av Alexander Harang, Norges fredslag, oktober 2012

1

Innledning Rakettskjoldutbyggingen i Europa er farlig både for Norge og verden forøvrig. Dette fordi denne opprustingen forverrer forholdet til Russland, utgjør et enormt ressurssløseri, bidrar til nye våpenkappløp, øker sannsynligheten for atomkrig og forhindrer nedrustning. Norge er likevel del av det rakettskjoldet som nå utvikles i NATO-‐regi. Regjeringens ønske om å bidra mer til utbyggingen av rakettskjoldet støttes i dag av et samlet Storting. Dette er det motsatte av fredspolitikk. Et rakettskjold er et system av avskjæringsraketter, radarer og sensorer som er ment for å skulle skyte ned fiendtlige innkommende raketter eller deres stridshoder før disse treffer sine mål. Å utvikle rakettskjold i Europa, slik USA og NATO i dag gjør, er svært destabiliserende. Dette kan synes forvirrende siden det her er snakk om ”forsvarsraketter” heller enn ”angrepsraketter”. Det grunnleggende er likevel at når man har et skjold tilgjengelig, er det mye lettere å bruke sverdet. Det er aksepten for denne tankegangen som har gjort avtaler om å ikke utvikle rakettskjold avgjørende for atomnedrustning helt siden 1970-‐tallet. En rakett er også bare en rakett, hvilke innebærer at den kan sendes i flere retninger. At en avskjæringsrakett i et rakettskjold i fremtiden kun vil rettes mot innkommende raketter eller også mot andres territorium, er det derfor umulig å garantere for. Mens det var mest vanlig å snakke om ”rakettskjold” i norsk politikk frem til NATO-‐toppmøtet i 2010, er det i de siste årene blitt referert til ”missilforsvar” av regjeringen. Dette har gjort at partiene på Stortinget også har adoptert dette nyordet. Innholdet er imidlertid det samme. For Fredslagets del forbeholder vi oss imidlertid retten til fortsatt å kalle dette uvesenet rakettskjold, litt på samme måte som vi fortsetter å omtale det regjeringen kaller ”forsvarsmateriell” som det ”krigsmateriellet” det faktisk er snakk om.

Skjoldet som hindrer nedrustning og øker sjansen for

atomkrig Rakettskjoldutvikling innebærer forskyving av strategisk balanse, og det har derfor lenge vært prioritert å regulere denne type våpensystem for å forhindre videre atomopprustning. Av denne grunn ble Anti Ballistic Missile-‐avtalen (ABM-‐avtalen) mellom USA og Sovjet etablert i 1972. Denne avtalen foreskrev at utplassering avskjæringsraketter og tilsvarende forsvarsvåpen for rakettskjoldformål, skulle begrenses til ett sted og omfatte maksimalt 100 bakkebaserte våpen. Videre ble det bestemt at det ikke skulle utvikles, prøves



2

eller utplasseres sjø-‐, luft-‐, rombaserte eller mobile rakettskjoldsystemer, og at det heller ikke måtte utplasseres slike system basert på “andre fysiske prinsipper” (for eksempel lasere eller partikkelstråler). Denne avtalen var et hinder for rakettskjoldutbygging av den typen USA i dag driver globalt. ABM-‐avtalen ble derfor også sagt opp av president Bush med virkning fra 13. juni 2002. Som en direkte følge av dette har også den amerikanske rakettskjoldutviklingen skutt fart over de siste ti år, til høylytte protester fra Russland og Kina. Obamas rakettskjoldplaner er enda mer ekspansive enn hva hans forgjenger George Bush hadde ambisjoner om. Det er særlig Europa og Øst-‐Asia som i dag er de viktigste arenaene for rakettskjoldutbyggingen. I Europa utvikles rakettskjoldet innen rammen av NATO. Siden NATO-‐toppmøtet i Lisboa i 2010 har også alliansen enstemmig ønsket Obamas rakettskjold velkommen til Europa.1 Helt siden Obamas rakettskjoldplaner for Europa ble introdusert i 2009, som det såkalte ”European Phased Adaptive Approach” (EPAA), har Russland påpekt at den nye START-‐avtalen vil falle om disse planene settes ut i live. Essensen i dette er at rakettskjoldet etter planen vil inneha kapasiteter som kan ta ut interkontinentale missiler i utbyggingens siste fase, fra 2018 av. Dette er det også varslet om i rene ord fra EPAAs første versjon. Rakettskjoldplanen har i ettertid blitt delvis omskrevet, og i siste versjon av EPAA heter det seg at den siste typen SM-‐3 raketter som skal utplasseres i 2020, SM-‐3 Block IIB, vil øke den forrige versjonens “limited capability to counter ICBMs”.2 Denne “begrensede” kapasiteten til å ta ut interkontinentale raketter er imidlertid nok for Russland til å anse rakettskjoldutplasseringen som et amerikansk brudd på den nye START-‐avtalen.3 Den nye START-‐avtalen er atomnedrustningsavtalen USA og Russland signerte i Praha i april 2010. Denne avtalen er verdens eneste fungerende atomnedrustningsavtale, og setter et tak på antall raketter og strategiske bombefly, utplasserte atomstridshoder og ikke-‐utplasserte leveringssystem USA og Russland kan ha. Det er Russlands forståelse at utvikling av alle former for rakettskjold med kapasitet til å ta ut interkontinentale raketter er i strid med denne avtalen. I avtalens forord (Preamble) heter det også at avtalen: ”Recognizing the existence of the interrelationship between strategic offensive arms and strategic defensive arms, that this interrelationship will become more important as strategic nuclear arms are reduced, and that current strategic defensive arms do not undermine the viability and effectiveness of the strategic arms of the parties.” Den 23. november 2011 uttalte President Medvedev i denne 1 Se eksempelvis St. Mld 24 (2010-‐2011), pkt 4.4, tilgjengelig: 2 Se Arms Control Today sitt siste faktaark på saken fra august 2012, tilgjengelig på: http://www.armscontrol.org/factsheets/Phasedadaptiveapproach 3 Avtalen er tilgjengelig på: http://www.state.gov/documents/organization/140035.pdf



3

sammenheng at: “In the case of unfavorable development of the situation, Russia reserves the right to discontinue further steps in the field of disarmament and arms control”. I denne anledning adresserte også presidenten at NATOs rakettskjold i Europa utfordrer START-‐enigheten ved følgende uttalelse: “Given the intrinsic link between strategic offensive and defensive arms, conditions for our withdrawal from the New Start treaty could also arise”.4 Under en internasjonal konferanse Russland arrangerte om det de anser som rakettskjoldtrusselen fra vest i mai 2012, gjorde Russland det tydelig for alle de 200 deltakerne fra de 50 land som var til stede hva de mener med dette. Fra russisk hold er det særlig seks element ved dagens rakettskjoldutbygging som bekymrer. For det første rokker systemet ved den atomstrategiske balansen mellom Russland og USA. Om rakettskjoldet blir effektivt vil dette redusere Russlands annenslagsevne i en eventuell atomkrig. Det betyr at om USA angriper først, vil Russlands evne til å gjengjelde angrepet med interkontinentale missiler reduseres. Det hele bidrar til at avskrekkingslogikken, det vil si tanken om at et første atomangrep på Russland er å anse som selvmord for angriperen, ikke vil fungere like effektivt. Dette gjør igjen atomvåpenpolitikken mellom de to største atommaktene mer ustabil. Rakettskjoldet skaper dermed også et farlig insentiv for å angripe først i en opphetet konflikt. Dagens russiske retorikk bygger også opp om dette. I mai sa lederen for den russiske forsvarsstaben, general Makarov, at landet er beredt til å bruke ”destructive force pre-‐emptively” i en krisesituasjon om NATO fortsetter sin rakettskjoldutbygging i Europa. Generalen sa også at Russland vil utstyre sine interkontinentale atomraketter med kraftigere atomstridshoder som et direkte svar på rakettskjoldutbyggingen.5 Denne ustabiliteten bidrar også til nye våpenkappløp, da Russland mener de må utvikle nye våpen som gjør rakettskjoldet mindre relevant for å gjenopprette den strategiske balansen. Et slikt våpenkappløp er allerede i gang. På samme måte som Kina har benyttet rakettskjoldtrusselen fra USA i Øst-‐Asia som argument for å utplassere atomvåpen på ubåter, har Russland lenge utviklet nye raketter med det formål å kunne bryte gjennom det planlagte rakettskjoldet i Europa. Det siste eksemplet i denne anledning så vi i mai 2012, da Russland gjennomførte sin første vellykkede test av en langdistanserakett som er spesielt konstruert for å penetrere NATOs fremtidige rakettskjold. Testen ble gjennomført på en høyst symbolsk måte, bare dager etter at siste NATO-‐toppmøte i Chicago hadde konkludert med å videreføre sine rakettskjoldplaner for Europa. Denne raketten

4 Presidentens TV tale til det russiske folk 23. November 2011, gjengitt i New York Times: ” Russia Elevates Warning About U.S. Missile-‐Defense Plan in Europe”, 23. november 2011 5 BBC: ”Russia warns missile defence deal with NATO and US”, 3. mai 2012



4

har fortsatt ikke noe formelt navn, men refereres til som en ”femtegenerasjon” av Topol-‐M og Yars-‐systemene.6 Russland har lenge krevd en rettslig garanti fra USA på at rakettskjoldet ikke er rettet mot dem. Russland ønsker også garantier for hvordan rakettskjoldet er ment å skulle fungere. USA har ikke vært villige til å gi slike garantier foreløpig. Russland har imidlertid satt disse garantiene som en forutsetning for et samarbeid med USA og NATO om rakettskjoldutviklingen i Europa. På en mer teknisk måte har Russland formulert avklaringene de søker som en avtale som beskriver: ”specific military technical criteria that will enable Russia to judge to what extent US and NATO action in the missile defence area correspond to their declarations and steps, whether [Russia's] interests are being impinged on, and to what extent the strategic nuclear balance is still intact.”7 I all hovedsak dreier disse tekniske avklaringene seg om antall avskjæringsraketter som vil utplasseres i rakettskjoldet, disse rakettenes hastighet og radarenes rekkevidde. I tillegg er russerne svært bekymret for oppgraderingsmulighetene for de komponentene i rakettskjoldet. Russland frykter at de kapasitetene som nå utplasseres i Europa kan sammenkobles med andre amerikanske militære kapasiteter, og inngå i overordnede våpensystem, hvilke ytterligere vil forringe den strategiske balansen mellom Øst og Vest. Til sist er det viktig å være klar over Russlands frykt for hvor rakettskjoldkapasitetene i Europa utplasseres. Russland har i 2012 gjort det tydeligere enn tidligere at de ikke ønsker Finlands inntreden i NATO, og dette begrunnes med at de ikke ønsker rakettskjoldutbygging langs egne grenser.8 At Russland provoseres av at rakettskjoldkapasiteter utplasseres nært eget territorium har også en nord-‐ sør dimensjon. Det er tydelig at Russland er langt mer bekymret for rakettskjoldutvikling i Nord-‐ enn Sør-‐Europa. Dette er et signal Norge bør ta særlig alvorlig. Argumentet fra russisk hold er at avskjæringsraketter avfyrt fra Nordsjøen eller Polen har en større evne til å stoppe russiske missiler på vei mot USA enn om avskjæringsrakettene avfyres fra Sør-‐ Europa. I 2011 formulerte president Medvedevs rakettskjoldutsending til USA dette som følger: "Russia does not want US anti-‐missile defenses to extend to our territory, especially to its North European part, because should a negative scenario develop, this could upset the strategic balance of forces between our country and the United States." Det er

6 The Telegraph: ”Russia tests ”fith generation” missile that can penetrate NATO defence systems”, 23. mai 2012 7 Ivana Barzashka i Bullitin of the atomic scientists: ”Technical concerns: why Russia worries about missile defence”, 14. Mai 2012 8 Se eksempelvis John Gustavsen ”Kreml synar Finland knyttneven”, i Nordlys 10. Juli 2012



5

nettopp slike signaler som bør tas alvorlig i Norge når regjeringen vurderer hvordan Norge skal bidra til rakettskjoldet i fremtiden. Dette er også et viktig argument for at de norske fregattene i Nansen-‐klassen ikke bør oppgraderes for å inngå i rakettskjoldet.

Verdens dyreste våpensystem som ikke virker? Rakettskjoldet er verdens dyreste forsknings og utviklingsprosjekt, uavhengig av sektor. Mens amerikanske skattebetalere har betalt over 80 mrd USD til landets Missile Defence Agency over det siste tiåret,9er det mange som stiller seg tvilende til om skjoldet i det hele tatt vil fungere. På tross av dette avsettes stadig mer penger til rakettskjoldutviklingen. Den amerikanske Kongressen har i dag planer om å bevilge hele 44 nye mrd USD til MDAs rakettskjoldutvikling frem mot 2016.10 Den siste substansielle fagrapporten som adresserer rakettskjoldets funksjonalitet er en uavhengig rapport fra National Research Council i USA, produsert på bestilling av den Amerikanske Kongressen. Denne 260 sider lange rapporten ble publisert i oktober 2012.11 Rapportens ekspertpanel konkluderer entydig med at rakettskjoldet ikke vil levere som forventet når det ferdigstilles, at det er for dyrt i forhold til realistisk effekt og at ingen av de vellykkede testene av systemet som er utført så langt har vært utført under realistiske forhold.12 Rapportens anbefalinger er en drepende kritikk av amerikanernes Missile Defence Agency (MDA), hvilke altså er Forsvarsdepartementets byrå for rakettskjoldutvikling. Særlig når det gjelder byråets påstander om at deler av systemet allerede er å anse som operativt, får byrået ramsalt kritikk. Rapporten sier at MDA til dags dato aldri har gjennomført noen test som er realistiske i forhold til de mottiltak mot rakettskjoldet som i dag er tilgjengelige for Nord-‐Korea og Iran, slik som avledningsobjekter og elektroniske jammere. MDA kritiseres videre hardt for å ha avsluttet et forskningsprogram som søkte å finne svar på hvordan rakettskjoldet kan kontre slike mottiltak fra de stater systemet er innrettet mot.

9 Den amerikanske riksrevisjonens egne tall fra april 2012– se: Governmental Accountability Office; ”Missile defense: Opportunity Exists to Strengthen Acquisitions by Reducing Concurrency”, GAO rapport nr 12-‐468 10 Ibid 11 Rapportens tittel er: “Making Sense of Ballistic Missile Defense: An Assessment of Concepts and Systems for U.S. Boost-‐Phase Missile Defense in Comparison to Other Alternatives,” 12 Se eksempelvis Arms Control Associations oppsummering tilgjegelig i Arms Control Today oktober nummer; Tom Z. Collina. ”Report Critiques U.S. Missile Defense”



6

Når National Research Council uttaler seg om rakettskjoldplanleggingen gjør de dette med utgangspunkt i det amerikanske Forsvarsdepartementets egne planer for rakettskjoldutviklingen.13 Rapporten sier her at Pentagon ikke burde investere flere penger eller andre ressurser i rakettskjoldsystem som er ment å ta ut raketter i den såkalte ”boost-‐fasen”, dvs. i den fasen den angripende rakettene tar av. Konklusjonen er at denne fasen er for kort til at man realistisk kan forvente å ta ut en innkommende rakett med dagens og eller overskuelig fremtids tilgjengelige avskjæringsteknologi. Å satse på slik rakettskjoldteknologi anses derfor verken som praktisk eller kostnadseffektivt. Rapporten påstår derfor også at tidlig avskjæring fra baser i Europa ikke vil ha noe å si for systemets evne til å forsvare USA. Rapporten konkluderer dermed at om poenget med systemet er å beskytte USA for missiler fra Iran og Nord-‐Korea over det neste tiåret (slik man offisielt hevder i Kongressen) er rakettskjoldinstallasjonene i Europa unyttige.14 Om rapportens anbefalinger på dette punktet tas til følge, betyr det også at EPAAs fjerde fase – den som gir systemet dets kontroversielle kapasitet mot innkommende interkontinentale raketter – trygt kan skrinlegges. Om så skjer kan også dette være redningen for START-‐avtalen. Rapporten konkluderer også med at avskjæringsrakettene som skal utplasseres i Polen og Romania i denne fjerde fasen ikke vil kunne ta igjen raketter fra Iran om disse skytes i høy ballistisk bane. Dermed blir også Irantrussel-‐argumentet for langdistansekapasiteten i Europa undergravet av rapporten.

Rakettskjoldet utplasseres i Europa Under NATO-‐toppmøtet i Lisboa i november 2010, besluttet Norge sammen med våre allierte å utvikle rakettskjold i Europa i tråd med Obamas rakettskjoldplan for Europa. De ulike utbyggingsfasene i EPAA er i dag planlagt frem mot 2021. En erklæring om interim operativ kapasitet for systemet ble også vedtatt av NATO-‐toppmøtet i Chicago i mai 2012.15 Fra NATOs side er det også avklart at dette systemet inngår som del av alliansens avskrekkingspolitikk. Det er her viktig å påpeke at NATO anser rakettskjoldet som et tillegg til atomstyrkene, og ikke et som et alternativ til atomvåpnene i denne politikken.16

13 Forsvarsdepartementtet uttaler disse planene i tre rapporter: Quadrennial Defense Review fra 2010, Nuclear Posture Review fra 2010 og Ballisic Missile Defense Report fra 2010 14 Under ”Major recomendations”, side 11-‐13 15 Se NATOs ” Deterrence and Defence Posture Review”, av 20. mai 2012, pkt 19 16 Ibid, pkt 20: ”Missile defence can complement the role of nuclear weapons in deterrence; it cannot substitute for them.”



7

Rakettskjoldutviklingen i Europa har skutt fart i tråd med Obamas planer over de siste to årene. Veldig lite av dette er rapportert i norske medier, og utviklingen synes ikke å ha ansporet noen substansiell debatt i Stortinget. EPAAs første fase er nå allerede ferdigstilt. I mars 2011 ble amerikanske krigsskip med avskjæringsraketter og dertil radarsystem utplassert i Middelhavet, og en AN/TYP 2-‐radar ble utplassert i Tyrkia som et ledd i rakettskjoldutviklingen. Radaren i Tyrkia har vært operativ siden desember 2011. Spania har også blitt enig med USA om å være vertskap for ytterligere fire amerikanske krigsskip med avskjæringsraketter utplassert. For rakettskjoldutbyggingens andre fase, hvilke strekker seg frem mot 2015, er særlig Romania og Polen i fokus. I juni 2012 gjennomførte USA den andre testen av den nye SM3 IB avskjæringsraketten fra AEGIS BMD 4.0.1-‐plattformen, hvilke er amerikansk utstyr som etter planen skal utplasseres i Romania. USA og Romania signerte også en avtale om slik utplassering 13. september 2012.17 Tilsvarende avskjæringsraketter vil utplasseres i Polen frem mot 2015, men da med SM3 IIB-‐raketten fra 2018 av. Innen EPAAs siste fase avsluttes, i 2020, vil systemet også inneha kapasiteter som er i stand til å skyte ned interkontinentale raketter.

Rakettskjoldet bidrar til et geopolitisk skifte I en kronikk i Dagbladet 30. september 2012, påpeker Tom Røseth og Jo Inge Bekkevold at utplasseringen av rakettskjold i Europa er blant hovedårsakene til at Moskva nå beveger seg nærmere Beijing, og lengre fra Washington og Brussel, i sikkerhetspolitikken. Forholdet mellom Russland og Kina har trolig aldri vært bedre enn akkurat nå.18 Denne observasjonen står i kontrast til den virkelighetsforståelse NATO legger til grunn for rakettskjoldutviklingen. NATO har særlig siden Lisboatoppmøtet understreket at rakettskjoldutvikling skal ha tillitsbyggende effekt ovenfor Russland. Til tross for at Russland konstant har protestert imot Obamas rakettskjoldplan, og at NATOs forsøk på å inkludere Russland i rakettskjoldprosjektet ikke har ledet frem, bruker NATO fortsatt retorikken om et ”tillitsbyggende skjold” for å fare frem slik de i dag gjør. Nå er imidlertid heller ikke NATOs agenda å gi Russland noen avgjørende stemme i rakettskjoldutviklingen. Under NATOs siste toppmøte i Chicago forklarte NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen at han vil ta hensyn til Russland, men ikke mer enn det. Generalsekretæren 17 MDA News: 13. september 2012: ”Secretay Clinton and Romanian Foreign Minister Teodor Baconschi sign the U.S.-‐Romanian Ballistic Missile Defense Agreement on the Deployment of the BMDS in Romania” 18 Tom Røseth og Jo Inge Bekkevold; ”Russland-‐ en geopolitisk joker”, kronikk i Dagbladet 30. September 2012



8

formulerte at toppmøtet har besluttet å utvikle et rakettskjold fordi alliansen anser rakettrusselen for å være en reell trussel. For å møte denne reelle trusselen, trenger NATO også et reelt forsvar, og systemet skal derfor ikke kunne blokkeres av Russland. Resultatet av Chicagotoppmøtet i mai 2012 er derfor også at NATO utplasserer avskjæringsraketter uten at Russland involveres i dette. Dette er et klart brudd i NATO-‐politikken vedtatt i Lisboa i 2010, hvor alliansen avtalte med Russland at de skulle utforske måter å samarbeide på om rakettskjold. Siden 2010 har heller ikke partene klart å enes om noe konkret samarbeid på dette feltet.19

Regjeringen prioriterer rakettskjoldutbygging Den sittende regjering er i dag svært positivt innstilt til rakettskjoldutbyggingen i Europa. Rakettskjoldskepsis av den type vi var vitne til frem mot NATO-‐toppmøtet i Bucuresti i 2008 kan ikke lenger spores. Det synes heller ikke som om det er noen vesentlig splid innad i regjeringen lenger i denne saken. Det er lenge siden SV-‐leder Halvorsen truet med regjeringskrise i Bergens Tidende over rakettskjoldsaken. I dag er det annerledes. I samme avis uttaler tidligere Forsvarsminister Espen B. Eide 23. mai i år at ”vi er for den nåværende utgaven av rakettforsvaret. Det prinsipielle poenget er at det er greit å lage et system for passivt å forsvare seg mot et missilangrep. Det er både akseptabelt og fornuftig. Når vi mener det, må vi også være klare til å bidra til missilforsvaret”. Ingen opposisjonelle røster tok til motmæle i denne sammenheng. Fra regjeringens side omtales rakettskjoldutviklingen som ”et av de viktigste”20 NATO-‐prosjektene i tiden som kommer. Rakettskjoldplanene oppleves fra regjeringshold som et uttrykk for økt fokus på forsvar av medlemsstatene i alliansen, hvilke har vært en kjepphest for regjeringen i NATO-‐politikken de siste par årene. Rakettskjoldet forstås også som et klart uttrykk for ”smart defense”-‐tankegangen av den norske regjeringen. Smart defense, hvilke innebærer at alliansen i økende grad skal samarbeide om utvikling av krigsmateriell og utplassering av dette for å spare penger,21 ble sist NATO-‐toppmøte knesatt som et avgjørende prinsipp for fremtidens NATO.22 Det norske Stortinget slutter også

19 Tom Z. Collina: ”NATO fields interceptors without Russia”, Arms Control Today juni 2012, tilgjengelig på: http://www.armscontrol.org/act/2012_06/NATO_Fields_Interceptors_Without_Russia 20 Prop 73 S (2011-‐2012) av 23. Mars 2012, side 145 21 Les mer om hva NATO mener med ”Smart defence” på: http://www.nato.int/cps/en/SID-‐6DED0A67-‐701536E7/natolive/topics_84268.htm? 22 Se eksempelvis pkt 20 og 56 i ”Chicago Summit Decleration” fra 20. mai 2012.



9

helhjertet opp om dette konseptet, dog uten at dette knyttes direkte til rakettskjoldutviklingen.23 I mars 2012 oppsummerte Forsvarsdepartementet status for rakettskjoldutbyggingen i Europa i sin langtidsplan for Forsvaret (LTP). I dette dokumentet, ”Et Forsvar for vår tid”,24 heter det seg at ”missilforsvar er ett element i en bred tilnærming for å redusere betydningen av masseødeleggelsesvåpen”. Denne tilnærmingen ble heller ikke utfordret av noen partier i behandlingen av langtidsplanen for Forsvaret. Påstanden om at rakettskjoldutbyggingen nedtoner atomvåpnenes relevans i sikkerhetspolitikken gir heller ingen mening. Likevel gjentas dette ofte fra regjeringshold. I mai sa forsvarsministeren følgende: ”NATOs beslutning om å utvikle et territorielt missilforsvar viser at alliansen tar grep for å møte nye trusler. Spredning av masseødeleggelsesvåpen og missilteknologi er en av de alvorligste truslene alliansen står overfor”.25 Fredspolitisk fremstår koblingen som absurd. Samme måned sa også utenriksministeren fra Stortingets talerstol at: ”missilforsvaret alene er ikke svaret på faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen”.26 Dette ble sagt uten å utdype hvordan i all verden det kan tenkes at rakettskjoldet på noen som helst måte kan være et svar på spredningsproblematikken. Rakettskjoldutviklingen bidrar tvert imot til å gjøre det rasjonelt for nye stater å anskaffe seg atomvåpen. I tillegg øker altså rakettskjoldutbyggingen faren for atomkrig, skaper nye våpenkappløp og undergraver viktige nedrustningsinitiativ. Ingen politisk opposisjon til rakettskjoldutviklingen i Norge Ingen av partiene representert på Stortinget uttalte seg om rakettskjoldutviklingen under behandlingen av LTP i 2012, på tross av at denne langtidsplanen altså omtaler tematikken i eget kapittel. Utenriks og forsvarskomiteen gir i enstemmige merknad generell tilslutning til regjeringens politikk ved å påpeke at Norge skal prioritere fire områder innen sikkerhetspolitikken, der det første av disse er å ”bidra til NATOs relevans og troverdighet gjennom styrkebidrag og bidrag til utviklingen av NATOs forsvar mot nye trusler. Sentrale prioriteringer vil også være sterkere tilknytning mellom alliert og norsk kommandostruktur, og tilrettelegging for allierte forsterkninger.”27

23 Se Innst. 338 S (2011-‐2012), side 21 24 Prop. 73S (2011-‐2012) 25 Bergens Tidende, ”Norge skal bidra til rakettforsvar”, 23. mai 2012 26 Interpellasjon fra repr. Eriksen Søreide om hvordan Norge forholder seg til de temaene som reises på NATOs toppmøte i Chicago, debatt i Stortinget 15. Mai 2012 27 Innst 308 S (2011-‐2012), s 6



10

I regjeringens forslag til Forsvarsbudsjettet for 2012 nevnes det også at en hovedgrunn til at NATO-‐Russland-‐rådet ikke fungerer, er uenighet om rakettskjoldutviklingen i NATO. Her heter det seg at partene står ovenfor: ” …store utfordringar når det gjeld å finne felles løysingar på missilforsvar og konvensjonell rustingskontroll i Europa.”28 Hva disse utfordringene består i, og hva som skal være regjeringens respons til disse, utdypes ikke. Ingen av partiene på Stortinget uttalte seg heller om dette i behandlingen av budsjettet i Stortinget eller i Utenriks-‐ og forsvarskomiteens budsjettinnstilling. I en interpellasjonsdebatt i mai 2012 sa Utenriksministeren følgende om rakettskjoldet: “det er tett sammenheng mellom spørsmålet om avskrekking og missilforsvar. Obama-‐administrasjonen har tatt ledelsen i denne saken, og vi ser en reell, teknisk og operativ utvikling. Det er viktig for det politiske samholdet i alliansen ikke å la motstand, kanskje spesielt fra Russland, hindre framdrift og gjennomførbare løsninger. Russland skal informeres, men har altså ingen vetorett. Og vi kan vel kanskje si at missilforsvar – noe feilaktig – har blitt lakmustesten på et forbedret forhold mellom NATO og Russland.”29 Dessverre responderte heller ingen av partiene i Stortinget på dette utsagnet. Det bør imidlertid stilles kritiske spørsmål til de fleste av de påstandene som her fremkommer; både hva angår den forsvarsevne skjoldet vil gi, hvorfor NATO ikke bør inkludere Russland i utbyggingen i større grad og hvilken avskrekking rakettskjoldet faktisk vil bidra til.

Norske bidrag til rakettskjoldet NATOs plan for utbygging av rakettskjold i Europa er basert på at de enkelte statene gir frivillige bidrag til systemet, og at de selv betaler for de kapasiteter de utvikler nasjonalt for systemet. Det betyr at eksempelvis radarer og sensorer utvikles av medlemslandene for å inngå i systemet på deres egen regning. Per september 2012 har også NATO-‐landende kollektivt lovet 1 mrd. USD til rakettskjoldutbygging i Europa.30 Ser man eksempelvis til Nederland har de nylig indikert at de vil bidra med 250 mill. Euro til radaroppgradering på deres fregatter, slik at disse kan følge innkommende raketter på lange avstander, og samtidig stille sine Partiot-‐batterier til NATOs rakettskjoldkommandos disposisjon. Den tyrkiske radaren er nå fullt integrert i NATO-‐kommandoen. I 28 Side 35 29 Interpellasjon fra repr. Eriksen Søreide om hvordan Norge forholder seg til de temaene som reises på NATOs toppmøte i Chicago, debatt i Stortinget 15. Mai 2012 30 Tale ved Frank A. Rose i US State Departement; ”Growing global cooperation on ballistic missile defence”, levert i Berlin 10. September 2012



11

skrivende stund har ikke den norske regjeringen gitt noen signaler om at de vil motsette seg tilsvarende bidrag til rakettskjoldet på sikt. I regjeringens langtidsplan for Forsvaret (LTP) varsles det tvert imot norske bidrag til rakettskjoldet. Her sies det at: ”flere allierte har allerede signalisert ulike typer bidrag til missilforsvaret, og det blir politisk viktig at vi også fra norsk side vurderer mulige bidrag.” Mer konkret sies det at ”gjennom deltakelse med norsk personell i NATOs kommandostruktur vil Norge bidra i operative funksjoner og beslutningsprosesser i missilforsvaret. Norge vil også bidra med etterretning. Andre mulige bidrag må vurderes fortløpende ettersom systemet utvikles.”31 Ingen av partiene på Stortinget valgte imidlertid å respondere på eller å motsette seg dette i innstillingen til proposisjonen eller i Stortingsdebatten om saken som ble avholdt 14. juni 2012. I regjeringens siste Melding til Stortinget om samfunnssikkerhet varsles det også at norske sivile bidrag til rakettskjoldet kan være aktuelt. Her heter det at ”det sivile beredskapsarbeidet i NATO vil i årene fremover konsentreres rundt energisikkerhet, cyberforsvar og missilforsvar”, og at Norge stiller seg generelt positive til å bidra i denne sammenheng.32 I et intervju med Bergens Tidende, på trykk 23. mai 2012, utdyper daværende Forsvarsminister Espen B. Eide hva som ligger i LTPs omtale av norske bidrag til rakettskjoldet. Her sier han at: ”Norge vil bidra med etterretning og på lik linje med andre NATO-‐land delta i missilforsvaret med personell i kommandostrukturen. Det er ikke avklart hvilken type etterretningsbidrag som kan være relevant”. Når man ser litt nærmere på forholdene er det imidlertid noen potensielle bidrag som synes mer aktuelle enn andre. Det angår særlig de norske fregattene i Nansenklassen og landets radarkapasitet. Åpnes det for ombygging eller oppgradering av disse kapasitetene vil norske fregatter og radarer enkelt kunne inngå i rakettskjoldet. De norske fregattene er altså utstyrt med AEGIS utskytningssystem, og tilsvarende radarkapasiteter som amerikanernes rakettskjoldfartøy som nå er utplassert i Middelhavet som del av rakettskjoldet. De norske fregattenes AEGIS-‐system trenger kun en softwareoppgradering for å kunne inngå operativt i rakettskjoldet på samme måte som de amerikanske fartøyene. Det har tidligere vært norsk politikk å ikke tillate slik oppgradering. I 2008 formulerte den rødgrønne regjeringen denne politikken ved å understreke at det ikke skulle legges opp til å knytte fregattene opp mot det amerikanske rakettskjoldsystemet gjennom AEGIS-‐oppgraderinger, og at fregattene heller ikke skulle oppgraderes på en slik måte i fremtiden.33 I møte med nåværende utenriksminister Espen B Eide høsten 2011, ble det avklart at dette ikke lenger er regjeringens gjeldende politikk. 31 Prop 73 S (2011-‐2012) av 23. Mars 2012, side 145 32 Mld. St. 29 (2011-‐2012), side 114 33 Se : Innst. S. nr. 317 (2007–2008), side 7



12

Fra amerikansk hold understrekes det i dag at utbyggingen av rakettskjold i Europa vil kunne tjene europeisk våpenindustri. Amerikanerne hevder at det ikke er noe mål for dem at systemet kun skal produseres i USA. Tvert imot understreker US State Department at om deres europeiske allierte skulle beslutte å utvikle rakettskjoldstruktur selv, ville det kunne gi europeisk industri store markedsmuligheter.34 Det eneste kravet som stilles er at rakettskjoldkapasitetene skal være interoperatible med de amerikanske kapasitetene. Samtidig registrerer vi at det er nettopp rakettskjoldrelevant våpenteknologi den norske regjeringen legger til rette for at norsk våpenindustri skal satse på. Samarbeidet mellom staten og våpenindustrien søkes de neste fire årene særlig innrettet mot følgende teknologiske samarbeidsområder 1) kommando-‐, kontroll-‐, informasjons-‐, beslutningsstøtte-‐ og kampsystemer, 2) systemintegrasjon, 3) missilteknologi og tilhørende sensorer og ildledningssystemer, 4) undervannssensorer og autonome undervannssystemer, 5) ammunisjon, siktemidler, fjernstyrte våpenstasjoner, rakettmotorteknologi og militære sprengstoff, 6) materialteknologi spesielt utviklet og/eller bearbeidet for militære formål og 7) levetidsstøtte for militære luft-‐ og sjøfartøy.35 Det er få av disse teknologiområdene som ikke kan anses relevant for den videre rakettskjoldutviklingen i Europa. Og som normalt er i norsk politikk, er det heller ikke på dette området kommet noen form for kritikk fra opposisjonen når det gjelder våpensatsningen. Stortinget følger altså ukritisk med på regjeringens plan for norsk våpenutvikling, akkurat som de gjør i rakettskjoldpolitikken forøvrig. 34 Senest uttalt i tale ved Frank A. Rose i US State Departement; ”Growing global cooperation on ballistic missile defence”, levert i Berlin 10. September 2012 35 Se Prop 73 S (2011-‐2012), side 139



13

Konklusjon og anbefalinger

Rakettskjoldutbyggingen i Europa er farlig både for Norge og verden forøvrig. Dette fordi denne opprustingen forverrer forholdet til Russland, utgjør et enormt ressurssløseri, bidrar til nye våpenkappløp, øker sannsynligheten for atomkrig og forhindrer nedrustning. Norge er del av det rakettskjoldet som nå utvikles i NATO-‐regi, og regjeringen har et uttrykt ønske om å bidra til utbyggingen av dette rakettskjoldet. NATOs rakettskjoldplaner er i praksis Obamas rakettskjoldplan for Europa. Det er Obamas ”Phased Adaptive Approach” for utbygging av rakettskjold i Europa som i dag alene utgjør alliansens ramme for rakettskjoldutvikling i Europa. Norges holdning til denne opprustningsplanen, hvilke innebærer utplassering av et ferdig rakettskjold med kapasitet til å skyte ned langdistanseraketter innen 2021, er utelukkende positiv. Regjeringens holdning til rakettskjoldet er blitt langt mindre kritisk til rakettskjoldet enn i forrige stortingsperiode. Ingen av partiene på Stortinget tar i dag til ordet imot rakettskjoldutbyggingen. Tvert imot er den unisone norske politiske holdning at landets Forsvar og norsk våpenindustri i økende grad skal bidra til å realisere Obamas rakettskjoldplaner for Europa. I denne situasjonen trenges sårt en sober røst fra fredsbevegelsen i Norge. Vi må bidra med informasjon til politikerne våre, slik at de i det minste er klar over at motforestillinger til rakettskjoldutbyggingen eksisterer. Videre må vi arbeide for at norsk opinion vil gjøre det politisk vanskelig, eller i det minste mer politisk kostbart, for politikerne våre å lede Norge inn i en mer sentral rolle i utvikling av rakettskjoldet. Målet må være å stoppe norske teknologiske, økonomiske og politiske bidrag til det destabiliserende rakettskjoldet. Et første steg i å adressere de problematiske sidene ved norsk rakettskjoldpolitikk kan være å forfatte et brev til Forsvarsdepartementet hvor vi redegjør for de fredspolitiske motargumentene mot rakettskjoldet, og samtidig ber departementet oppgi hva rakettskjoldet koster Norge, og hvilke kostnader systemet vil påføre oss i fremtiden. Videre bør vi få avklart hvilke konkrete kapasiteter i rakettskjoldet Norge i dag bidrar med, og hvilke konkrete kapasiteter regjeringen ser for seg at Norge vil gjøre tilgjengelig for systemet i fremtiden.

Documents

”Rakettskjoldutbygging!med!norsk!velsignelse”! · PDF file · 2012-10-23”Rakettskjoldutbygging!med!norsk!velsignelse”!! !!! SkrevetavAlexanderHarang,! Norgesfredslag,oktober2012!