Norges offentlige utredninger 1999: 19 Domstolene …Tine Sundtoft Bjørg Ven Jens-Sveinung Wegner Andreas Rinnan NOU 1999: 19 Kapittel 1 Domstolene i samfunnet 3 Kapittel1 Kommisjonens

Norges offentlige utredninger 1999: 19

Domstolene i samfunnetAdministrativ styring av domstolene. Utnevnelser, side-gjøremål, disiplinærtiltak. Midlertidige dommere

Utredning fra Domstolkommisjonen oppnevnt ved kgl res 8 mars 1996.Avgitt til Det kgl Justis- og politidepartement 20 april 1999.

Statens forvaltningstjenesteStatens trykning

Oslo 1999

Til Det kgl Justis- og politidepartementDomstolkommisjonen legger med dette fram sin utredning.Kommisjonen ble oppnevnt ved kgl res 8 mars 1996 for å utrede domstolenesadministrative stilling m m.Ved kgl res 11 oktober 1996 ble mandatet og sam-mensettingen av kommisjonen utvidet.Kommisjonen er delt i spørsmålet om organiseringen av den sentrale domsto-ladministrasjon og i enkelte andre spørsmål. En oversikt over dissensene erinntatt i sammendragskapitlet. For øvrig er forslagene enstemmige.

Oslo, 20 april 1999

Carsten Smith lederInge Lorange Backer Olav Terje Bergo Kirsti Strøm Bull Arild O Eidesen Sven Ole Fagernæs Ingrid Røstad Fløtten Else Bugge Fougner Inger Lise Gjørv Agnes Nygaard Haug Bjørg Hermansen Johan P Olsen Oddvar Overå Ing-Lill Pavall Tine Sundtoft Bjørg Ven Jens-Sveinung Wegner Andreas Rinnan

NOU 1999: 19Kapittel 1 Domstolene i samfunnet 3

Kapittel 1

Kommisjonens sammensetning, mandat og arbeid

1.1 Kommisjonens oppnevning og sammensetning

Domstolkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 8 mars 1996.Mandatet og medlemstallet ble utvidet ved kongelig resolusjon 11 oktober1996, og kommisjonen har etter utvidelsen hatt følgende sammensetning:

Leder:Høyesterettsjustitiarius Carsten SmithMedlemmer:Ekspedisjonssjef Inge Lorange BackerRedaktør Olav Terje BergoFørsteamanuensis (senere professor)Kirsti Strøm BullLagmann Arild O EidesenKonstituert regjeringsadvokat (seneredepartementsråd)Sven Ole FagernæsSorenskriver Ingrid Røstad FløttenHøyesterettsadvokat Else Bugge FougnerFylkesmann Inger Lise GjørvFørstelagmann Agnes Nygaard HaugTrygdesjef Bjørg HermansenProfessor Johan P OlsenAvdelingssjef (senere assisterende direktør)Oddvar OveråFørstekonsulent Ing-Lill PavallRiksadvokat (senere høyesterettsdommer)Georg Fredrik Rieber-MohnRegiondirektør Tine SundtoftAdvokat (med møterett for Høyesterett) Bjørg Ven

Medlemmene Bergo, Gjørv, Hermansen, Pavall og Sundtoft ble oppnevnti forbindelse med kommisjonens utvidelse 11 oktober 1996, mens de øvrigemedlemmer ble oppnevnt 8 mars samme år.

Høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn ble etter eget ønskeløst fra vervet i oktober 1998. Nytt medlem i hans sted ble ikke oppnevnt.

Lederen av Domstolavdelingen i Justisdepartementet har deltatt i kom-misjones arbeid som observatør, først ekspedisjonssjef Gunnar Hanssen ogsenere ekspedisjonssjef Jon D Bech.

Herredsrettsdommer avdelingsleder Jens-Sveinung Wegner ogfylkesnemndsleder Andreas Rinnan har vært kommisjonens sekretærer, medWegner som leder for sekretariatet. Sekretariatet har hatt kontor i Høyester-ett.


1.2 Mandatet

Kommisjonen fikk ved oppnevnelsen 8 mars 1996 følgende mandat:1. «Grunnloven bygger på prinsippet om selvstendige domstoler som

er uavhengige av de øvrige statsmakter i sin dømmende virksom-het. Det er bred enighet om at en slik selvstendig domsmakt er enav de viktigste garantier for rettssikkerhet i samfunnet. Prinsippetom selvstendige og uavhengige domstoler gjelder for de døm-mende funksjoner og har ikke vært ansett som noe hinder for atadministrasjonen av domstolene blir lagt til et organ utenfor dom-stolene. Den historiske tradisjonen i Norge er at regjeringen vedjustisministeren har hatt ansvaret ikke bare for administrasjonenav domstolene, men for justisforvaltningen i videre forstand, sompoliti, påtalemyndighet, kriminalomsorg og regelverksutvikling.Samtidig er det Stortinget som etter forslag fra regjeringen fastset-ter de årlige bevilgninger til domstolene. Kommisjonen skalutrede prinsipielle og faktiske fordeler og ulemper ved dagensorganisering av den sentrale domstoladministrasjonen i forhold tilalternative løsninger, herunder eventuelt fremme konkrete forslagtil ny organisering. Kommisjonen skal under sitt arbeid blant annetvurdere de synspunkter som er fremmet under Stortingets behan-dling av Dokument nr. 8:67 for 1994-95. Administrasjonen og orga-niseringen av forliksrådene vil bli utredet som ledd i den gjen-nomgåelse av rettspleien på grunnplanet som Justisdepartementetvil starte opp våren 1996. Forliksrådene inngår derfor i utgang-spunktet ikke i kommisjonens mandat. Avhengig av hvilket utfallden nevnte gjennomgåelse får, og hvilke løsninger kommisjonenfester seg ved, vil det imidlertid kunne vise seg å være naturlig forkommisjonen også å vurdere hvordan det administrative ansvaretfor forliksrådene bør organiseres.

2. Utnevnelse av dommere tilligger etter Grunnloven Kongen. Detteer i tråd med ordningen i de fleste vestlige land. I Norge fungererutnevnelsesprosessen slik at justisministeren fremmer forslag tilutnevnelser etter råd fra embetsverket. I 1990 ble Det rådgivendeorgan for dommerutnevnelser opprettet som en ordning der dom-stolenes representanter avgir anbefaling i forbindelse medutnevnelse av dommere. Etter en forsøksperiode på tre år ble ord-ningen gjort permanent i 1993. Ordningen er ny og har ikke nødv-endigvis funnet sin endelige form. Med utgangspunkt i erfarin-gene fra de fem årene med Det rådgivende utvalg for dommerut-nevnelser skal kommisjonen vurdere hvordan utnevnelsesproses-sen ved dommerutnevnelser kan videreutvikles og formaliseres.

3. Kravet om uavhengighet for dommere i utøvelsen av den døm-mende virksomhet gjenspeiles i de eksisterende sanksjons-muligheter overfor dommere. Dommere er vernet mot reaksjonerfra andre statsmakter ved et konstitusjonelt forbud mot alvorligedisiplinærforføyninger som oppsigelse og forflytting. Vernet ervidere utbygget ved at dommere er unntatt fra ordensstraff ettertjenestemannsloven. Den disiplinærmyndighet overfor dommereJustisdepartementet har som fagdepartement for domstolene ersåledes meget begrenset. Departementet har i tillegg være tilbake-holdent når det gjelder tilsyn og reaksjoner i samband med


uhøvisk opptreden fra dommeres side i deres dømmende virksom-het. Det har vært hevdet at domstolenes uavhengighet gjør detprinsipielt betenkelig at departementet har disiplinærmyndighetoverfor dommere. På den annen side kan det virke uheldig dersomuakseptabel dommeratferd ikke blir påtalt eller tatt opp på annenmåte. Kommisjonen skal vurdere behovet for en endret klage- ogdisiplinærordning overfor dommere. Det skal utredes hvordan enslik ordning eventuelt bør reguleres og organiseres, og hvilkereaksjoner som kan være aktuelle. Det bør overveies særskilt omordningen bør omfatte en adgang til å vurdere klager over skjønns-messige dommeravgjørelser i enkeltsaker som det ikke kanbrukes rettsmidler mot.

4. Kommisjonen skal vurdere sine forslag i lys av folkerettsligeregler - særlig menneskerettighetskonvensjonene - og de løs-ninger som er valgt i andre land som det er naturlig å sammenligneoss med.

5. Kommisjonen skal utrede økonomiske og administrative kon-sekvenser av de løsninger som foreslås.»

Mandatet ble utvidet 11 oktober 1996, samtidig med at medlemstallet ble utvi-det. Tilleggsmandatet lød slik:

1. «Et sentralt element i domstolenes uavhengige stilling er denenkelte dommers uavhengighet i forhold til forvaltningen, som ersikret ved at dommere ikke kan avskjediges, oppsies eller for-flyttes mot sin vilje uten ved dom. Domstolloven gjør det i dagmulig å oppnevne, konstituere eller ansette dommere og dommer-fullmektiger for en begrenset periode, uten at de får slikt vern.Kommisjonen skal kartlegge og vurdere de eksisterende ord-ninger og dagens praksis samt eventuelt foreslå endringer.

2. Et annet sentralt element i domstolenes uavhengige stilling er denenkelte dommers uavhengighet i forhold til enkeltpersoner, grup-peringer, organisasjoner eller foretak. Slik uavhengighet er nødv-endig for å sikre at dommeren kan utøve sin dømmende virksom-het på en upartisk måte, og at såvel parter som allmennhet har tillittil at så skjer. Dommeres adgang til å påta seg verv og andretilleggsoppgaver faller inn under de alminnelige regler om statenstjenestemenn. Reglene skal sikre en lojal oppfyllelse avarbeidsavtalen. Slike regler innebærer bl a at dommere ikke kanpåta seg oppgaver som hemmer eller sinker deres ordinære arbeideller som er egnet til svekke deres uavhengighet og habilitet vedbehandlingen av den enkelte sak. Innenfor de grenser som her ersatt har norske dommere hittil kunnet påta seg lønnede ogulønnede verv av forskjellig karakter. Dommere er bl a medlem-mer av forskjellige offentlige råd, nemnder og utvalg. Enkelte avdisse vervene er lovpålagt. Videre har mange dommere undervis-ningsoppgaver og arbeid som sensorer ved universiteter og høg-skoler. Enkelte påtar seg også oppdrag som dommere i voldg-iftssaker. I noen tilfelle er dommere oppnevnt som medlemmer avstyrer for statlig og kommunal virksomhet. Det er også kjent atdommere er medlemmer av styrer i private foretak og ellers erinvolvert i privat nærings-, forenings- og organisasjonsvirksomhet.Kommisjonen skal kartlegge art og omfang av slike verv og


tilleggsoppgaver som dommere har, vurdere forholdet til kravetom uavhengighet og ta stilling til andre prinsipielle og praktiskespørsmål. Kommisjonen skal utrede om og i hvilken grad forskjel-lige typer verv og oppgaver får betydning for dommerens uavhen-gighet og habilitet i den dømmende virksomhet. Den skal ogsåvurdere i hvilken grad slik tilleggsvirksomhet kan innebære enarbeidsbelastning som virker inn på dommerens arbeidskapasitetog avvikling av saker i domstolen. Mot denne bakgrunn skal kom-misjonen vurdere behovet for og eventuelt komme med forslag tilretningslinjer for hvilke verv m v dommere bør ha anledning til åpåta seg, og om det bør innføres en offentlig registreringsordn-ing.»

Det er ikke satt noen frist for når kommisjonens arbeid skal være avsluttet.Det følger av mandatet at de sentrale temaer som kommisjonen skal

utrede er– den sentrale domstoladministrasjon– utnevnelse av dommere– midlertidige dommere– dommeres verv, engasjementer m v utenom dommerstillingen (side-

gjøremål)– disiplinærtiltak m v overfor dommere

Kommisjonen har vurdert enkelte presiseringer og avgrensninger av man-datet.

Særdomstolene er ikke uttrykkelig nevnt i mandatet, men kommisjonenmener at en naturlig forståelse av mandatet er at både de alminnelige doms-toler og særdomstolene, og dommerne ved begge kategorier domstoler,inngår i det som kommisjonen skal utrede. Særdomstolene og dommerne veddisse domstolene behandles samlet i kapittel 12.

Den utredning om rettspleien på grunnplanet som omtales i mandatet,forelå 18 februar 1997. I denne utredningen behandles også det administrativeansvaret for forliksrådene. Det foreslås bl a at staten bør overta det økonomiskeog administrative ansvaret for forliksrådene, sentralt og lokalt. Kommisjonenhar derfor vurdert den sentrale administrasjon av disse domstolene, og ogsåsett på den lokale administrasjon av det enkelte forliksråd, d v s organiserin-gen av rådets sekretariatsfunksjon.

Lekdommere - meddommere, lagrettemedlemmer, skjønnsmenn, medlem-mer av forliksrådet - er ikke spesielt omtalt i mandatet. Kommisjonen har vur-dert lekdommerne i forhold til temaene i mandatet, der det har vært ansettnaturlig, men har ikke foretatt noen prinsipiell vurdering av lekdommerord-ningen. Se kapittel 11.

Det faller utenfor kommisjonens mandat å vurdere nærmere hvilke opp-gaver som domstolene skal ha, både når det gjelder dømmende oppgaver ogoppgaver av forvaltningsmessig karakter. Kommisjonen har imidlertidenkelte prinsipielle synspunkter på forholdet mellom alminnelige domstolerog særdomstoler, og - i noen grad - også på bruken av domstolliknende forval-tningsorganer og voldgiftsdomstoler som tvisteløsende organer utenfor dom-stolene. Kommisjonen viser for øvrig til at Strukturutvalget for herreds- ogbyrettene, oppnevnt ved kongelig resolusjon 10 oktober 1997, skal - i tillegg tilå utrede domstolstrukturen - se nærmere på hvilke oppgaver som kan over-


føres fra domstolene til andre institusjoner, og om det eventuelt er oppgaversom kan tilføres domstolene.

Den kartlegging av dommeres sidegjøremål (biverv m v), som omtales ipunkt 2 i tilleggsmandatet, er utført i form av en spørreundersøkelse, se punkt1.3.4.

1.3 Kommisjonens arbeid

1.3.1 Møter i kommisjonen

Kommisjonen har hatt 31 møter - 15 en-dags møter, 11 to-dagers møter, tre tre-dagers møter og to fire-dagers møter, til sammen 54 møtedager. Bortsett frato møter - som begge fant sted utenfor Oslo - har samtlige møter vært holdt iHøyesterett. Kommisjonen kom for alvor i gang med sitt arbeid først etter atetter at medlemstallet ble utvidet i oktober 1996.

1.3.2 Studiebesøk, møter og konferanser

Kommisjonens leder og sekretariat hadde i april 1996 en studiereise til Køben-havn for å gjøre seg nærmere kjent med arbeidet i det danske Domstolsudval-get, som bl a hadde fått i mandat å utrede organiseringen av domstolenes sen-traladministrasjon i Danmark. I mai året etter var lederen og sekretariatet påstudiebesøk i Domstolsverket i Jönköping og i Justitiedepartementet i Stock-holm. Domstolsverket har det daglige ansvaret for den sentrale administras-jon av de svenske domstoler. I kombinasjon med en reise for Høyesterett tilUSA hadde kommisjonens leder et møte i Administrative Office of the UnitedStates Courts i mars 1998. Dette organet er sekretariat for Judicial Conferenceof the United States, som har ansvaret for administrasjonen av USAs føderaledomstoler.

Kommisjonens leder, flere av medlemmene og sekretariatet har deltatt påen del møter og konferanser og orientert om kommisjonens arbeid.

1.3.3 «Høringer»

Kommisjonen har til sammen holdt ni møter med ulike grupper av personersom på forskjellig måte har tilknytning til domstolene og administrasjonen avdem. Hensikten med møtene har vært å innhente opplysninger og synspunk-ter av interesse for kommisjonens arbeid. På grunn av opplegget for møtene,med forberedte innlegg fra og utspørringer av de inviterte deltakere, har kom-misjonen valgt å bruke betegnelsen «høringer» på møtene. Det har vært holdthøringer med:– Representanter for advokatene, 15 april 1997– Førstelagmennene, 25 august 1997– Representanter for domstolledere i herreds- og byrettene, 20 oktober 1997– Representanter for Domstolsverket i Sverige, 17 februar 1998– Representanter for pressen, 17 mars 1998– Representanter for samene, 8 juni 1998– Representanter for jordskifterettene og Landbruksdepartementet, 12

oktober 1998– Representanter for Arbeidsretten, dens brukere og Kommunal- og region-


departementet, 13 oktober 1998– Representanter for Riksrevisjonen, 18 januar 1999.

Lederen av det danske Domstolsudvalget, højesteretspresident Niels Pontop-pidan, deltok i et møte med kommisjonens medlemmer 16 juni 1997, hvor hanredegjorde for Domstolsudvalgets og Regjeringens forslag til ny administras-jonsordning m v for de danske domstoler. Journalist Olav Njåstad fra TV 2 gai kommisjonens møte 15 februar 1999 en orientering om en undersøkelse somhan hadde foretatt om lekdommere og deres bakgrunn.

1.3.4 Spørreundersøkelse blant dommere

Mandatet gir en beskrivelse av forskjellige sidegjøremål som det er kjent atdommere har. På denne bakgrunn bes kommisjonen om «å kartlegge art ogomfang av slike verv og tilleggsoppgaver som dommere har». Kommisjonenhar løst denne oppgaven ved å foreta en bredt anlagt spørreundersøkelse blantlandets fagdommere. Undersøkelsen fant sted senvinteren 1997 og ble forb-eredt og gjennomført med bistand av professor Lawrence Rose og cand politAudun Skare ved Institutt for statstvitenskap ved Universitetet i Oslo. Det haraldri tidligere vært gjennomført en tilsvarende spørreundersøkelse blant nor-ske dommere.

1.3.5 Annet

Kommisjonens sekretariat har fått tilgang til arkivmateriale i Justisdeparte-mentet knyttet til klagesaker mot dommere. Sekretariatet har også deltatt i etprosjekt ledet av Justisdepartementet hvor formålet var å kartlegge utviklin-gen og dagens situasjon når det gjelder rekruttering av dommere. I innsamlin-gen av opplysningene om administrasjonsordninger m v i andre land har kom-misjonen hatt bistand av norske ambassader i en rekke land.


Kapittel 2

Sammendrag

2.1 Kommisjonens sammensetning, mandat og arbeid

Domstolkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 8 mars 1996 medhøyesterettsjustitiarius Carsten Smith som leder. Kommisjonen hadde opprin-nelig 12 medlemmer. Ved kongelig resolusjon av 11 oktober 1996 ble kommis-jonen utvidet med fem medlemmer. Ett medlem er senere trådt ut. Samtidigmed utvidelsen av medlemstallet skjedde det også en utvidelse av kommisjon-ens mandat. - Det ble ikke satt noen tidsfrist for kommisjonens utredning.

Ifølge mandatet skal kommisjonen utrede fem temaer: De to siste punktene kom inn ved tilleggsmandatet av 11 okotober 1996.

2.2 Oversikt over domstolordningen i Norge

Kommisjonen gir i "Oversikt over domstolordningen i Norge" i kapittel 3 førsten oversikt over de alminnelige domstolene og deres geografiske og sakligekompetanse: Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, sekslagmannsretter og 93 domstoler på herreds- og byrettsplan. I tillegg til dissetre instansene kommer forliksrådene som er organisert i hver kommune. Herstarter behandlingen av sivile saker. Mekling i forliksrådet er i utgangspunk-tet obligatorisk, men det er en rekke unntaksregler som medfører at mangesaker starter i herreds- og byrett.

Forliksrådene er bemannet med tre lekdommere, valgt av kommunesty-ret, og har hittil spilt en viktig rolle i avviklingen av kurante gjeldskrav hvordet ikke er noen uenighet mellom partene om

at gjelden består. I 10-15 % av sakene går forliksrådet inn i sakens realitet,og resultatet blir en dom eller et forlik. Forliksrådene behandler årlig ca100.000 (sivile) saker.

Herreds- og byrettene og lagmannsrettene er bemannet med fagdom-mere. I straffesaker hvor siktede ikke har tilstått - og i noen sivile saker - deltarogså lekdommere valgt av kommunestyret. Lekdommerne er i flertall i for-hold til fagdommerne. Herreds- og byrettene behandlet i 1998 bl a 14.000straffesaker med meddommere og 12.000 sivile saker, mens lagmannsrettenebehandlet bl a 1.700 sivile ankesaker og 1.100 anker i straffesaker.

Høyesterett er bemannet med fagdommere alene. I 1998 behandlet retten94 sivile ankesaker og 61 anker i straffesaker.

Kommisjonen gir deretter en oversikt over særdomstolene: Arbeidsretten,jordskifterettene, vergemålsrettene (som i praksis er en del av herreds- ogbyrettene), egne skjønnsretter, «overordentlige domstoler» (hvor vi i dag harUtmarkskommisjonen for Nordland og Troms), konsulrettene (som foretarbevisopptak m v i utlandet). Riksretten er også en særdomstol, men behandlerbare spørsmål om straffansvar for Stortingets, Regjeringens og Høyesterettsmedlemmer og faller utenfor rammen for kommisjonens arbeid.

Særdomstolene spiller en beskjeden rolle i rettspleien, bortsett fraArbeidsretten og de 41 jordskifterettene og fem jordskifteoverrettene. Sær-


domstolene har sterke innslag av lekdommere. Bortsett fra Riksretten, jord-skifterettene og konsulretten ledes alle særdomstolene av en jurist.

Kommisjonen gir en oversikt over fagdommere og lekdommere, deresfunksjoner, rettigheter og plikter. Se nærmere punkt 2.6-2.10. Kommisjonengir også en oversikt over den sentrale administrasjonen av domstolene, senærmere punkt 2.5 og 2.11.

2.3 Internasjonale og utenlandske ordninger

Generelt: "Internasjonale og utenlandske ordninger" i Kapittel 4 inneholder enbeskrivelse av domstoler og dommere i en del andre land og i internasjonalekonvensjoner m v. Kapitlet omtaler også de sentrale internasjonale domstoler.

Beskrivelsen er i det alt vesentlige konsentrert om de temaer som kom-misjonen skal utrede - organiseringen av den sentrale administrasjonsordningfor domstolene, utnevnelse av dommere, bruk av midlertidige dommere, dom-meres sidegjøremål og disiplinærtiltak m v - og om den stilling som prinsippetom domstolenes og dommernes uavhengighet har. I tillegg gis det for deinternasjonale domstolers vedkommende en kort oversikt over hvilke funk-sjoner som den enkelte domstol har og hvordan den er organisert. På tils-varende måte omfatter beskrivelsen av de enkelte land en oversikt over dom-stolsystemet.

I kapitlene 6 - 12 er det gitt en sammenfattende beskrivelse og analyse avinternasjonale og utenlandske ordninger i tilknytning til emnet for de respek-tive kapitler. Sammenfatningene bygger i det vesentlige på "Internasjonale ogutenlandske ordninger" i kapittel 4.

Internasjonale konvensjoner m v: Den europeiske menneskerettighetskon-vensjonen (1950) blir omtalt nærmere. Også andre, ikke-bindende internasjo-nale instrumenter blir omtalt, så som FNs Basic Principles on the Indepen-dence of the Judiciary (1985) og Europarådets Rekommendasjon nr R (94) 12om Independence, efficiency and role of judges (1991). Disse internasjonaleinstrumentene viser bl a hvilken betydning uavhengighetsprinsippet tillegges,herunder at dommerne sikres et betryggende stillingsvern.

Internasjonale domstoler: Beskrivelsen omfatter Den internasjonale doms-tolen i Haag, Den europeiske domstolen for menneskerettigheter, Den perma-nente, globale straffedomstolen, EF-domstolen og EFTA- domstolen. Også forde internasjonale domstolers vedkommende er det lagt stor vekt på uavhen-gighetsprinsippet og dommernes stillingsvern. For øvrig kan det nevnes atdommerne ved disse domstolene i meget liten utstrekning har adgang til åpåta seg sidegjøremål.

Utenlandske ordninger: De land som er tatt med i beskrivelsen er - i tilleggtil alle de nordiske landene - England, Frankrike, Italia, Nederland, Polen, Rus-sland, Tyskland og USA. Beskrivelsen viser at det til dels er store forskjellermellom de ulike land, bl a når det gjelder organiseringen av den sentrale dom-stoladministrasjon. Men i alle land framheves betydningen av domstolenes ogdommernes uavhengighet, og dommerne er gjennomgående sikret et sær-skilt stillingsvern. Beskrivelsen er konsentrert om de alminnelige domstolerog de dommere som er tilknyttet disse.

I land i Vest-Europa er det generelt ganske vanlig at ansvaret for den sen-trale administrasjon av domstolene er lagt til justisdepartementet, men doms-tolene eller representanter for domstolene er ofte gitt innflytelse på sentralad-ministrative spørsmål, f eks når det gjelder utformingen av budsjettforslaget


for domstolsektoren eller fordeling av bevilgede midler. Flere land - Danmark,Irland og Island - har i de senere år foretatt en omorganisering av den sentraledomstoladministrasjonen ved å overføre det administrative ansvaret fra justis-departementet til et mer frittstående organ. I Sverige administreres domsto-lene av Domstolsverket, som i likhet med andre tilsvarende forvaltningsor-ganer utenfor departementene har en relativt selvstendig stilling. I Finland erdet Justitieministeriet som administrerer domstolene. Også når det gjelderlandene i Øst-Europa, er det vanlig at domstolene administreres av justisde-partementet. Men i Russland administreres domstolene av Høyesterett. Og iUngarn er den sentrale administrasjon av domstolene lagt til Domstolrådet,som utelukkende består av dommere. Selv om Ungarn visstnok er det enesteøst-europeiske land som har en slik administrasjonsordning, forekommer detofte at øst-europeiske land har rådsorganer med sterk dommerrepresentasjonsom medvirker i den sentrale administrasjon av domstolene. I USA er det etrent domstolstyrt organ - Judicial Conference of Unites States - som har ansv-aret for administrasjonen av de føderale domstoler (med unntak av Høyester-ett).

I alle de nordiske land utnevnes dommere av statsoverhodet/regjeringen.Det er også vanlig i andre land, men dette gjelder ikke unntaksfritt. F eksutnevnes italienske dommere av det nasjonale Domstolrådet, hvor dommereutgjør flertallet av medlemmene. Også i de tilfelle hvor statsoverhodet/regjeringen utnevner, forekommer det ofte at dommere eller kollegialeorganer hvor dommerne er i flertall, har en sterk innflytelse på dommerut-nevnelser. En del land har egne systemer for dommerkarriere, d v s at det iliten utstrekning er mulig for jurister utenfor systemet å bli tilsatt som dom-mere.

Bruk av midlertidige dommere er alminnelig også i andre land enn Norge,i større eller mindre utstrekning. En særordning i enkelte land er en utstraktbruk av deltidsdommere, f eks advokater som utfører dommerarbeid vedsiden av sin advokatvirksomhet.

Alle de nordiske land har relativt liberale ordninger når det gjelder dom-meres adgang til å påta seg sidegjøremål, selv om ordningene er noe forskjel-lige. I en rekke andre land er man atskillig mer restriktivt innstilt til side-gjøremål, bl a i England og Frankrike.

I de land som kommisjonen har innhentet opplysninger om, er dommerne- i likhet med norske dommere - sikret et betryggende stillingsvern. Med noenfå unntak kan dommere i alle disse landene ilegges disiplinære reaksjoner avmildere karakter. Finland er det eneste av de nordiske land som ikke har etslikt mildere disiplinærsystem. Reaksjonsformene varierer, men former forirettesettelse o l og advarsel er vanlige. Et gjennomgående fellestrekk synes åvære at søkelyset rettes mot dommere og deres kritikkverdige atferd i størreutstrekning enn tidligere, og i flere land blir det også oftere enn før reagertmed disiplinærtiltak.

2.4 Generelle hensyn og prinsipper

I "Generelle hensyn og prinsipper" i kapittel 5 gjennomgår kommisjonen sittsyn på generelle hensyn og prinsipper som er grunnleggende for kommisjon-ens drøftelser av spørsmålstillingene i mandatet. Hensynene og prinsippeneknytter seg bl a opp mot grunnleggende spørsmål om vår statsforfatning ogbevaringen av en demokratisk rettsstat.


Innledningsvis trekker kommisjonen frem noen forhold av betydning forden etterfølgende gjennomgang av hensyn og prinsipper. Et internasjonaltperspektiv trekkes inn ved at kommisjonen ser på utviklingslinjer når detgjelder internasjonale domstoler og overnasjonale organer og deres innfly-telsesområde og - for noen domstolers vedkommende - økte politiske innfly-telse. Kommisjonen trekker også inn utviklingen i en del andre lands doms-toler, bl a når det gjelder at saker trekkes vekk fra domstolene, men også atdomstolene i en del land har hatt økende innflytelse som reelt kontrollerendeorganer overfor de andre statsmaktene. I flere europeiske land er det gjen-nomført større utredninger om domstolenes plass i det forfatningsmessigesystem. Kommisjonen stiller spørsmål om i hvilken grad disse utviklingstrekkhar relevans for norske domstoler.

Kommisjonen peker også på variasjonen i norske domstolers funksjoner.Hovedoppgaven er å løse rettslige tvister, som også har en adferdsregul-erende effekt for andre enn partene i den konkrete saken. Domstolene har enrettsutviklende funksjon, som supplement til Stortingets lovgivning. Domsto-lene har en kontrollerende funksjon i forhold til lovgiver ved at domstolene tarstandpunkt til lovers grunnlovmessighet når spørsmålet reises i konkret sak.Også den utøvende makts avgjørelser kan overprøves i domstolene, ved kon-troll av at vedkommende forvaltningsorgan har holdt seg innenfor de rammerlovgivningen setter, at vedtaket baseres på et holdbart faktum og en korrektsaksbehandling, og at forvaltningens skjønnsutøvelse ikke er utilbørlig ellergrovt urimelig. Endelig utøver domstolene samfunnsmessig tvang i form av åidømme straff og beslutte sivil tvangsfullbyrdelse.

Kommisjonens gjennomgang av de allmenne hensyn og prinsipper omfat-ter demokratihensynet, uavhengighetshensynet, hensynet til rettssikkerhet idomstolenes prosess og hensynet til at domstolene må ha folks tillit. Kommis-jonen trekker endelig frem den samiske dimensjon.

Demokratihensynet tilsier at domstolene og domstoladministrasjonen måvære i harmoni med vår demokratiske statsform, fordi domstolenes arbeidutgjør viktige sider av offentlig myndighetsutøvelse. Det er Stortinget somfastlegger de lover som domstolene skal dømme etter, og det er også Stort-inget som skal bestemme hva slags domstoler vi skal ha, hvilket effektiv-itetsnivå og servicenivå de skal ligge på o s v. Det må også ligge en demokrat-isk innflytelse på utvelgelsen av dommerkorpset, iallfall i form av en etterføl-gende, parlamentarisk kontroll av Kongens utnevnelser av dommere.

Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkeltesak. Verken den utøvende makt eller andre kan instruere en domstol om hvor-dan den skal avgjøre en konkret sak, og Høyesteretts avgjørelser kan ikkeoverprøves av andre myndigheter. Denne uavhengigheten bygger på at Norgeer et konstitusjonelt demokrati. Grunnloven setter grenser for hva lovgivereller den utøvende makt skal kunne bestemme, selv om deres bestemmelserbygger på flertallsviljen. Det er visse grunnleggende prinsipper - f eks omytringsfrihet og at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft - som flertallet måakseptere blir håndhevet av domstolene, selv om det er et lite mindretallsinteresser som gis beskyttelse til fortrengsel for flertallets interesser. Doms-tolenes dømmende uavhengighet bygger også på et krav om rettferdig retter-gang i saker som ikke gjelder beskyttelse av mindretallsinteresser, herundersaker hvor det er private parter på begge sider. En rettferdig dom krever dom-mere som er uavhengige og upartiske i forhold til begge parter og de inter-esser de representerer.


Kommisjonen analyserer uavhengighetsbegrepet og peker på at uavhen-gighet først og fremst innebærer at domstolene og dommerne beskyttes motirregulær påvirkning i sin dømmende gjerning; en påvirkning som kan tenkesi flere former.

Irregulær påvirkning av dømmende virksomhet har tre elementer ellerforutsetninger. For det første må det foreligge en faktisk mulighet for påvirkn-ing. F eks må vedkommende forvaltningsmyndighet ha til rådighet virke-midler som kan være egnet til påvirkning. Prinsippet om domstolenes døm-mende uavhengighet kan etter omstendighetene tilsi at slike faktiskemuligheter bør fjernes, men her må praktiske hensyn sammenholdes medhvilken reell fare det er for at muligheten vil bli benyttet. For det andre må enperson være villig til å benytte muligheten til påvirkning. F eks må det være enansvarlig medarbeider i vedkommende forvaltningsorgan som er villig til åsette til side prinsippet om domstolenes dømmende uavhengighet og dentjenesteplikt som vedkommende vil ha når det gjelder å respektere domsto-lenes uavhengighet. For det tredje må påvirkningsforsøket kunne lykkes;dommeren i saken må være villig til å la seg påvirke og dermed handle på tversbåde av formelle regler og av grunnleggende dommeretiske regler.

De to siste elementene påkaller tiltak på holdningsplanet, altså tiltak somkan videreutvikle og styrke respekten for domstolenes dømmende uavhen-gighet og respekten for de grunnleggende dommeretiske regler. Men ogsåtiltak som avskjærer for nære og tette personlige forbindelser mellom doms-tolene og krefter som kan øve påvirkning, kan etter omstendighetene væreadekvate.

Rettssikkerhetshensynet innebærer at domstolene og deres rettergang måtilfredsstille grunnleggende krav til blant annet rimelig saksbehandlingstid, etakseptabelt kostnadsnivå for domstolenes brukere og faglig gode avgjørelser.

Kommisjonen understreker at domstoler i dagens samfunn ikke kan fyllesin oppgave dersom de ikke har folks tillit. Domstolenes autoritet og legitim-itet forutsetter at brukerne og publikum for øvrig har respekt for deres virk-somhet og kan stole på at virksomheten faglig holder mål. Det er derfor ikketilstrekkelig at domstolene reelt sett er uavhengige og arbeider på et høytfaglig nivå. Dette må også være synlig utad som grunnlag for en tillit til doms-tolene.

Kommisjonen fremhever den samiske dimensjon. Når Grunnloven § 110 agir statens myndigheter plikt til å legge forholdene til rette for at den samiskefolkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv, innebærerdet også krav til domstolene og deres organisasjon og krav til dommerneskompetanse, innsikt og holdninger.

Endelig foreslår et flertall i kommisjonen at prinsippet om domstolenesuavhengighet får en uttrykkelig forankring i Grunnloven. Prinsippet har ensikker stilling i vår konstitusjon, men kommer ikke til uttrykk i noen bestem-melse i Grunnloven. De øvrige medlemmene ser ikke noe behov for en slik ytter-ligere synliggjøring av det sikkert fastlagte. Dette følger også av norsk tradis-jonelt syn på grunnlovsendringer.

2.5 Den sentrale domstoladministrasjon

Beskrivelse av gjeldende ordning: En beskrivelse av den gjeldende ordning gisi "Den sentrale domstoladministrasjon" i kapittel 6. Den sentrale administrasjonav domstolene sorterer under Justisdepartementet. Tidligere var denne opp-


gaven kombinert med administrativt ansvar for andre statlige organer utenfordepartementet, men i 1996 ble det opprettet en egen Domstolavdeling som haransvaret for personaladministrasjonen for domstolene, for utarbeiding avdomstolenes budsjett og fordeling av budsjettet på de enkelte domstoler, forat domstolene har tjenlige lokaler og hensiktsmessig utstyr, for opplæring ogannen kompetanseutvikling og for utvikling av domstolenes organisasjon.Avdelingen har ca 30 ledere og saksbehandlere i tillegg til kontorpersonale.Utenfor departemenet er det organisert en egen IT- og Fagtjeneste for doms-tolene. Den sentrale domstoladministrasjon og domstolene har i de senereårene gjennomført omfattende utviklingsprosjekter med hovedvekt på inn-føring av moderne datateknologi, ledelsesutvikling, effektivisering og nedko-rting av saksbehandlingstiden, og fagopplæring av både dommere og funk-sjonærer. Man er også kommet langt i moderne økonomiforvaltning medutstrakt delegering av myndighet til den enkelte domstol.

Domstolavdelingen i Justisdepartementet har viktige funksjoner når detgjelder dommerutnevnelser, ved siden av ansvaret for bruken av midlertidigedommere, for den begrensede disiplinærordning for dommere som gjelder idag, og for praktiseringen av gjeldende regler om dommeres sidegjøremål.Disse oppgavene - som kan regnes som administrasjon i vid forstand - nevnesi egne punkter i mandatet, og behandles særskilt i de følgende deler av utred-ningen.

Sentral domstoladministrasjon i andre land: Man finner mange eksempler pådomstoladministrasjon i frittstående organer såvel som administrasjonsansvarlagt til et departement, ofte i samarbeid med et mer frittstående rådgivendeorgan. Også blant våre nærmeste naboland har vi eksempler på begge hov-edløsninger.

Kommisjonens forslagKommisjonens oppgave er å foreslå en organisering av den sentrale adminis-trasjonen av domstolene. Den lokale administrasjonen er ikke uttrykkelignevnt i mandatet, men i de senere år har betydningen av lokalt lederskap ogav delegering av administrativt ansvar til de lokale enhetene kommet klartfrem. Kommisjonen foreslår at viktige problemstillinger knyttet til domstolle-derrollen og domstolleders oppgaver og myndighet blir gjort til gjenstand foret eget utredningsprosjekt.

Spørsmålet om et tredje nivå, et regionalt administrativt nivå for domsto-lene, er heller ikke nevnt i mandatet. Kommisjonen ser en tredeling av doms-tolenes administrasjon som uaktuelt av praktiske og økonomiske grunner.

De allmenne hensyn: Med utgangspunkt i de allmenne hensyn og prinsip-per (se punkt 2.4) trekker kommisjonen frem de hensynene som først ogfremst må ivaretas ved utforming av organisasjonsløsning for domstolenesadministrasjon. Det avgjørende ved valget mellom hovedløsningene er avvein-ingen mellom noen helt grunnleggende hensyn og prinspper i en demokratiskrettsstat; demokratihensynet og prinsippet om domstolenes dømmendeuavhengighet. Men også hensynene til høy kvalitet, åpenhet og innsyn er sen-trale. Endelig må det legges vekt på ønsket om økt effektivitet og ressursutny-ttelse, bedre produktivitet og publikumsservice og bedre evne til tilpassing ogutvikling.

Demokratihensynet tilsier at Stortinget må ha det avgjørende ord vedfastleggelsen av hva slags domstoler vi skal ha i Norge, hvordan de utnyttersine ressurser, og kanskje også når det gjelder viktige prioriteringer vedr


behandlingstid og publikumsservice for øvrig. Styring fra den utøvende maktvil i noen grad kunne ha den samme begrunnelse, siden vårt styresett byggerpå parlamentarismen.

Samtidig skal domstolene være uavhengige i sin dømmende virksomhet.Uavhengigheten er avgjørende for at domstolene skal kunne løse tvister på entroverdig og tillitsskapende måte, og fylle sin funksjon i prøving av den utøv-ende makts beslutninger og av lovers grunnlovmessighet.

Avveiningen mellom disse hensynene har en avgjørende, indirekte betyd-ning for valget av organisasjonsløsning for domstoladministrasjonen. Dersomdet er fare for at Justisdepartementets og Regjeringens administrative styringav domstolene kan gi grunnlag for en irregulær styring eller påvirkning avdomstolenes dømmende virksomhet, må man sørge for større avstand mellomdomstolene og domstoladministrasjonen på den ene side og den utøvendemakt på den annen side. Dersom det ikke er noen fare for slikt overslag, kanman beholde den forbindelsen det er i dag mellom domstolene og Justisdepar-tementets domstoladministrasjon, og legge sterkere vekt på fordeler av prak-tisk art som måtte ligge i at domstoladministrasjonen inngår i en større fagligog organisatorisk sammenheng gjennom sin departementstilknytning.

Som et viktig prinsipielt spørsmål ligger også en vurdering av behovet foren parlamentarisk ansvarlig statsråd for domstoladministrasjonen.

De aktuelle organisasjonsløsninger : Kommisjonen går gjennom de organ-isasjonsløsningene som fremstår som aktuelle for den sentrale domstoladmin-istrasjonen:– Departementsmodellen, som vil være variasjoner over dagens ordning i

Justisdepartementet– Direktoratsmodellen, som vil innebære at man legger administrasjonen til

et tradisjonelt sentralforvaltningsorgan utenfor departementet– Norges Bank-modellen, som vil innebære at man oppretter et nytt organ

som ligger under Regjeringens instruksjonsmyndighet, men hvor det tilinstruksjonsretten er knyttet slike prosedyrer og slik varslingsplikt i for-hold til Stortinget at det nye organet i praksis vil få en meget høy grad avuavhengighet av Regjering og departement

– Frittstående domstoladministrasjon som har en begrenset tilknytning tilRegjeringen, f eks ved at det er Regjeringen som vurderer og fremmerbudsjettforslag for domstolene, og at en statsråd har et parlamentariskansvar for domstoladministrasjonen

– Frittstående domstoladministrasjon som har en begrenset tilknytning tilStortinget, f eks med et liknende forhold til Stortinget som det som gjeldermellom Stortinget og Riksrevisjonen eller sivilombudsmannen som erStortinget egne organer

– Domstolmodellen, som vil innebære at Høyesterett eller organer valgt avdommere får ansvaret og myndigheten når det gjelder domstolenesadministrasjon.

Kommisjonen har delt seg i et flertall og et mindretall i valget av organisasjon-sløsning.

Flertallet foreslår en ny administrativ ordning, en egen Domstoladminis-trasjon som blir ledet av et styre, delvis valgt av Stortinget, delvis oppnevnt avRegjeringen, og der selve administrasjonen flyttes bort fra departementet.

Flertallet fremhever som selve kjernen i rettsstaten at domstolene ikkeskal stå under noen politisk styring eller kontroll i sin domsfunksjon. Begrun-nelsen for en større uavhengighet i administrativ henseende er først og fremst


at dette støtter opp om uavhengigheten i dommerarbeidet. Uavhengighet iden dømmende virksomhet lar seg ikke gjennomføre og opprettholde bareved formelle regler om myndighet. Det er spørsmål om en holdning i dommer-arbeidet som skapes og videreføres - svekkes eller forsterkes - over tid. Enatskillelse av administrasjonen fra regjeringskontorene vil være et viktig ele-ment i det løpende holdningsarbeide.

Regjeringens forvaltning, herunder påtalemyndigheten, er part i et stortantall rettssaker, samtidig som forvaltningen er administrativt overordnetdomstolene. Dette er i dårlig samsvar med de prinsipper for habilitet - foravstand til partene - som ellers gjelder for domstolenes virksomhet. Og detinnebærer at domstolenes uavhengighet ikke fremtrer utad med den fulleklarhet.

Det er dessuten flere utviklingstrekk som nå forsterker begrunnelsen forå atskille domstolene fra Justisdepartementet administrativt.

Flertallet fremhever bl a den betydelige utbygging av Justisdepartement-ets administrasjon av domstolene, og utviklingen av Justisdepartementet fra åvære i det vesentlige et fagdepartement til å bli et politisk sentralt departe-ment. Disse omlegginger må sees i sammenheng med at økningen av statenssamlede aktivitet også innebærer en større deltakelse i rettssaker, med at hen-synet til borgernes tillit til rettsvesenet får stadig økende betydning, og medat en moderne og styrket administrasjon for domstolene skaper et behov forfull legitimitet i utøvelsen av styringen.

Det skjer samtidig i vår tid en internasjonal endring, der flere land løsriveradministrasjonen av domstolene fra regjeringskontorene.

Flertallets forslag innebærer at det bygges opp en administrativ stab, for-trinnsvis ved overføring av stillinger og personer fra JustisdepartementetsDomstolavdeling. Styret for Domstoladministrasjonen skal bestå av syvmedlemmer: To medlemmer valgt av Stortinget som allmennhetens represen-tanter samt tre dommere og to advokater oppnevnt av Kongen i statsråd.

Departementet vil ifølge forslaget fortsatt ha budsjettbehandling og lov-forberedelse også i domstolspørsmål. Kongen, eventuelt departementet, skalkunne instruere Domstoladministrasjonen om oppfølgning av Riksrevisjonenskritikk. For øvrig skal sentrale organer bare kunne instruere Domstoladmin-istrasjonen ved generell instruks i form av slike administrative regelverk somgjelder gjennomgående for statlige organer.

Styret vil etter dette stå meget fritt i sin administrasjon av domstolene.Budsjettforslag skal fremmes for departementet og inngå i Regjeringens sam-lede budsjettforslag på samme måte som i dag, men Domstoladministrasjon-ens budsjettforslag skal følge med som trykt vedlegg til budsjettproposisjonennår den fremmes for Stortinget. Stortinget vil også utenom budsjettets rappor-tering ha en kontroll med domstolene og Domstoladministrasjonen gjennomRiksrevisjonen, som i tillegg til regnskapsrevisjon også skal kunne gjennom-føre forvaltningsrevisjon på domstolenes område.

Flertallet foreslår økt offentlighet ved at styrets beslutninger rettet motden administrative stab bare kan unntas fra offentlighet dersom det følger avde særlige regler om innskrenkning i innsynsretten p g a beslutningensinnhold el likn.

Flertallet foreslår at styret også skal være innstillingsorgan for dommerut-nevnelser, se punkt 2.6 om dommerutnevnelser.

Flertallet ser ikke spesielle problemer med rekruttering og kompet-anseoppbygging i den nye Domstoladministrasjonen.


Mindretallet foreslår at den sentrale domstoladministrasjon organiseressom en del av Justisdepartementet. Det opprettes et eget eksternt råd fordepartementets domstoladministrasjon.

Hvilke domstoler landet skal ha, hvor de skal lokaliseres og hvordan deskal finansieres, er for mindretallet spørsmål av allmennpolitisk karakter sombør behandles av Regjering og Storting i tråd med norsk statsskikk. Løsnin-gen må i tillegg til å sikre uavhengighet og upartiskhet, også sikre demokrat-isk innsyn, debatt, styring og kontroll - og fremme administrativ produktivitet,effektivitet og samordning. Mindretallet vil unngå å rendyrke et enkelt hensynved valget av administrasjonsløsning, og finner at en rimelig balanse oppnåsved å videreføre den domstoladministrasjon i Justisdepartementet som bådehar vist evne og vilje til å respektere domstolenes dømmende uavhengighetog har bidratt til at domstolene har fulgt med i den teknologiutvikling, ledelse-sutvikling m v som har funnet sted innenfor offentlig administrasjon i desenere år. Departementet har også bidratt til at norske domstoler ligger langtfremme internasjonalt sett når det gjelder saksbehandlingstid.

Mindretallet avviser at Justisdepartementets administrative ansvar forpoliti og påtalemyndighet gir departementet noen form for partsinteresse istraffesakene. Justisdepartementet er part i sivile tvister for domstolene i rela-tivt få saker og antallet vil bli ytterligere redusert gjennom ventede loven-dringer.

Mindretallet finner at når beslutningene om lokalisering, finansiering,utstyring og bemanning av domstolene legges til et departement, innebærerdet ingen fare for overslag som kan true domstolenes dømmende uavhen-gighet.

Mindretallet utdyper sitt syn på prinsippet om folkesuverenitet og kon-sekvensene på forholdet mellom statsinstitusjonene. Langt de fleste land iVest-Europa har hatt - og har - sin domstoladministrasjon knyttet opp mot denutøvende makt (fortrinnsvis et justisdepartement), kombinert med et par-lamentarisk ansvar for vedkommende statsråd.

Mindretallets forslag innebærer små endringer av organisatorisk art i Jus-tisdepartementets domstoladministrasjon. Den avgjørende forskjell eretablering av et Domstolråd etter mønster fra en del andre land. Rådet vilinnebære en kvalitetssikring gjennom faglige innspill og råd. Rådet skal føreoppsyn med at departementets administrasjon av domstolene ikke er problem-atisk for deres dømmende uavhengighet. Rådet vil også kunne bidra til øktoppmerksomhet og interesse fra allmennheten, og det vil være et viktig kor-rektiv i Stortinget budsjettbehandling ved at rådets kommentar til domstol-budsjettet skal legges frem for Stortinget.

Domstolrådet vil være sammensatt av to organer, det Tilsynsutvalget somkommisjonen foreslår opprettet i kapittel 10 om Disiplinærtiltak m v og detInnstillingsråd som mindretallet foreslår opprettet i "Utnevnelse av dommere" ikapittel 7 om utnevnelser av dommere. Rådet vil dermed ha stor bredde bådei domstolkompetanse, i erfaring i domstoladministrasjon og i samfunnsmessiginnsikt og engasjement. Fire medlemmer vil være valgt av Stortinget og femdommere og tre jurister utenfor domstolene vil være oppnevnt av Kongen istatsråd.

Mindretallet legger vekt på at Justisdepartementet etter deres forslag vilkunne videreføre en domstoladministrasjon uten økte problemer med hensyntil rekruttering av kvalifiserte medarbeidere, uten å falle utenfor det utvikling-srettede fagmiljø i den sentrale statsforvaltning og uten å stå overfor den usik-kerhet som ligger i etableringen av et helt nytt administrativt organ som ikke


tidligere er utprøvet i norsk statlig administrasjon. På alle disse punkter skillerdepartementsløsningen seg - etter mindretallets vurdering - fra løsningen meden frittstående domstoladministrasjon.

2.6 Utnevnelse av dommere

Beskrivelse av gjeldende ordning: Kommisjonen gir i "Utnevnelse av dommere" ikapittel 7 innledningsvis en oversikt over reglene for utnevnelse av dommere,først og fremst at fast tilsetting av dommere i de alminnelige domstoler skjerved utnevnelse i statsråd. (Begrepet «tilsetting» blir i utredningen brukt somet samlebegrep som dekker såvel utnevnelse i statsråd som tilsetting foretattav et departement, andre forvaltningsorganer eller egne tilsettingsorganeretter tjenestemannsloven.) Dommere er embetsmenn, og deres rettslige still-ing er nærmere beskrevet i kapittel 10.

Etter offentlig kunngjøring av en ledig dommerstilling vurderes søkerneav et rådgivende organ for dommerutnevnelser med tre medlemmer oppnevntav Justisdepartementet etter forslag fra Den norske Dommerforening, DenNorske Advokatforening og Norges Juristforbund. Det rådgivende organet giren uttalelse til Justisdepartementet. Også lederen av vedkommende domstolfår anledning til å gi uttalelse. I departementet foretas en fullstendig vurderingav søkerne med intervju og referanseinnhenting, før saken fremmes forstatsråd. - Stillinger som høyesterettsdommere behandles ikke av det rådgiv-ende organet, men det innhentes en muntlig uttalelse fra justitiarius i Høyes-terett.

Kommisjonen gir også en oversikt over hvilke kriterier dommere velgesut etter. Utenom krav til alder, juridisk embetseksamen m v, er det ikkelovfestet spesielle kvalifikasjonskrav til dommere. I praksis stilles det høyekrav til faglig dyktighet som jurist både når det gjelder eksamenskarakter ogjuridisk yrkesutøvelse. Det stilles også krav til personlige egenskaper oglivserfaring. Statistikk fra de siste 10 år gir ikke klare indikasjoner på atbestemte kriterier er tillagt særlig stor eller særlig liten vekt ved utvelgelsen.Det har vært noe varierende holdning til «minstealder» for utnevnelse til dom-mer, og det kan ikke trekkes noen helt klar konklusjon i retning av at man isærlig grad har lagt vekt på å få dommere fra en bestemt yrkesgruppe, f eksadvokatene, fremfor andre yrkesgrupper. Men det har antakelig vært lagt noemindre vekt på små differanser i karakter til juridisk embetseksamen enntidligere. - I noe under 90 % av alle utnevnelsessaker fulgte Regjeringen til-rådingen fra det rådgivende organ.

Det har vært et grunnleggende prinsipp i dommerrekrutteringen at dom-merne samlet skal gjenspeile en bredest mulig juridisk yrkesmessigbakgrunn, slik at de representerer en variert og vid erfaringsbakgrunn. Nor-ske dommere er derfor - i motsetning til dommere i en del andre land - ikkerekruttert inn i domstolene rett etter eksamen, til en domstolsintern karriere.De er heller ikke rekruttert ensidig fra en bestemt yrkesgruppe.

Kapittel 7 gir også en sammenfatning av statistiske data om dommerrek-rutteringen de senere år. Gjennomsnittsalderen har i løpet av de siste 15 årsunket med ca syv år til 50 år, men alderssammensettingen tilsier at gjennom-snittsalderen vil øke noe i årene fremover. Kvinneandelen er ca 22 % og vilsannsynligvis øke i årene fremover i takt med økningen i kvinneandelen i dekandidatkullene som rekrutterer til førstegangs utnevnelse til dommer. Dom-mernes tidligere yrkeserfaring avspeiler juristenes fordeling på ulike


juristyrker på en relativt representativ måte, bl a var 44 % av dommerneadvokat før utnevnelse til dommer, mens 32 % var tilsatt i offentlig forvaltningog 12 % i påtalemyndigheten. Fordelingen av yrkesaktive jurister på yrkerviser 46 % advokater, 41 % i offentlig forvaltning og 6 % i påtalemyndigheten(når domstolansatte jurister holdes utenfor). I de senere år synes det relativtsett å ha vært utnevnt færre dommere fra offentlig sektor og flere advokater.

Dommerutnevnelser i andre land: Kommisjonen gir en oversikt over frem-gangsmåten ved utnevnelser i en del andre land. Den vanlige ordningen er atdommere utnevnes av statsoverhodet etter en eller annen form for uttalelse,innstilling el lign fra et eksternt organ.

Kommisjonens forslagDe allmenne hensyn: Kommisjonen gjennomgår de allmenne hensyn og prin-sipper som bør ligge til grunn for utformingen av en ny fremgangsmåte fordommerutnevnelser. Særlig gjelder dette hensynet til domstolenes døm-mende uavhengighet og til en demokratisk utnevnelsesprosess. Selv om dom-stolene skal være uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak, er dommeretillagt en så viktig myndighet i samfunnet at det bør gjelde en demokratiskkontroll med utpekingen av dommere. Men en slik demokratisk kontrollbehøver ikke skje ved at folkevalgte organer gis avgjørende innflytelse på denenkelte utnevnelse. Den kan også skje ved etterfølgende kontroll i Stortingetog ved en offentlig debatt som muliggjøres ved stor åpenhet omkring søker-liste og utnevnelsesprosess. Et annet viktig hensyn gjelder ønsket om fagligkvalitet og personlige egenskaper. Særlige kvalifikasjonskrav må stilles vedutvelgelse av domstolledere. Et avgjørende hensyn for at domstolene skalkunne fylle sin oppgave i samfunnet, er at domstolene og dommerne har folkstillit. Etter kommisjonens vurdering er folks kunnskap om en åpen, profes-jonell og objektiv utvelgelse av dommere blant de viktigste faktorer i tilliten tildomstolene. Endelig peker kommisjonen på hensynet til tillit hos potensiellesøkere, som tilsier en mest mulig profesjonell utvelgelse, med anvendelse avkjente og klare kriterier. Men også personvern kommer inn i bildet. Blantannet vil offentliggjøring av søkernes navn være problematisk for en del søk-ere.

Ut fra disse hensynene har kommisjonen vurdert alternativene til dagensordning. Utnevnelsene kan legges helt eller delvis under Stortinget, med eninnebygget fare for partipolitisering av utnevnelsene. De kan legges underdomstolene selv, altså en form for selvrekruttering. Det er også mulig åopprette et nytt statlig organ som står fritt både i forhold til domstolene,Regjeringen og Stortinget, eller å la dommertilsettinger følge tjeneste-mannslovens vanlige system for tilsetting i staten, med tilsettingsråd sammen-satt av arbeidstakernes og arbeidsgivers representanter, altså etter et korpo-rativt system.

Etter kommisjonens vurdering er det ingen av disse alternativene som iva-retar alle hensynene ovenfor på en god måte. Kommisjonen foreslår derfor atdommere fortsatt utnevnes som embetsmenn av Kongen i statsråd, men etterat et eget innstillingsorgan har avgitt formell innstilling. Innstillingsorganetskal sammensettes av to representanter for allmennheten, dommere fra alletre instanser, og to jurister utenfor domstolene med bred kontaktflate. Allmen-nhetens representanter skal velges av Stortinget mens de fem andre represen-tantene skal oppnevnes av Kongen. Med en slik sammensetting er man sikretdomstolfaglig kompetanse samtidig som man får ivaretatt brukernes inter-


esser og samfunnets interesser generelt. Balansen i organet innebærer atdomstolenes uavhengighet blir styrket.

Det flertallet i kommisjonen som i "Den sentrale domstoladministrasjon" ikapittel 6 går inn for at domstolene skal administreres av en Domstoladminis-trasjon ledet av et styre, foreslår at dette styret samtidig er innstillingsorgan.To av medlemmene av styret skal være advokater. Dette er etter flertallets vur-dering et riktig valg også for behandling av utnevnelsessaker. Man bør såle-des prioritere representanter for domstolenes brukere fremfor representanterfor søkergruppene. Det mindretallet som i "Den sentrale domstoladministrasjon"i kapittel 6 går inn for at domstolene skal administreres av Justisdepartemen-tet, foreslår opprettet et eget Innstillingsråd for dommerstillinger som innstill-ingsorgan. Rådets sammensetting skal gi en bredest mulig kontaktflate motaktuelle søkergrupper og kjennskap til hvilke kvalifikasjoner som ulike jurid-iske yrkesroller kan gi. Av de to juristmedlemmene utenfor domstolene skalderfor en være advokat og en komme fra offentlig sektor.

Innstillingsorganet skal behandle både søknader til herreds- og byrettene,lagmannsrettene og til Høyesterett. Det gjøres unntak for stillingen som justi-tiarius i Høyesterett. Innstillingen skal ha stor tyngde i Regjeringens endeligevalg. Regjeringen skal ikke kunne velge en ikke innstilt søker med mindre denhar bedt om innstillingsorganets særskilte vurdering av denne søkeren.Innstillingsorganets innstilling, men ikke begrunnelsen, skal være offentlig.

Kommisjonen finner at denne løsningen er i harmoni både medGrunnloven og med våre forpliktelser etter internasjonale konvensjoner.

Kommisjonen gir en nærmere skisse for innstillingsorganets oppgaver ogarbeidsmåte. Det vises til at kommisjonen i "Midlertidige dommere" i kapittel8 om midlertidige dommere foreslår at innstillingsorganet også skal få i opp-gave å ta endelig avgjørelse når det gjelder en del konstitusjoner, som er denviktigste form for tilsetting av erfarne jurister som midlertidige dommere.

Kommisjonen legger vekt på at prosessen frem til en dommerutnevnelsemå være mest mulig åpen. I tillegg til at innstillingsorganets innstilling skalvære offentlig, foreslås også at en mer utfyllende søkerliste enn i dag skaloffentliggjøres. Både søkerliste og innstilling offentliggjøres så snart de fore-ligger.

2.7 Midlertidige dommere

Beskrivelse av gjeldende ordninger: Midlertidige dommere er, se "Midlertidigedommere" i kapittel 8:– Dommere som konstitueres for begrenset tid ved beslutning i statsråd, av

Justisdepartementet eller av fylkesmannen– Dommerfullmektiger som tilsettes av domstolens leder for inntil to år -

med begrensede muligheter til forlengelse– Ekstraordinære lagdommere som oppnevnes av Justisdepartementet for

ett år av gangen blant pensjonerte dommere, for tilkalling av førstelagman-nen i den enkelte sak

– Dommere fra herreds- og byrett som tilkalles til tjeneste i lagmannsrett– Allerede utnevnte dommere som oppnevnes av Justisdepartementet eller

fylkesmannen som settedommere i enkeltsaker ved andre domstoler.

Kommisjonen redegjør for omfanget av bruken av midlertidige dommere.Dommerfullmektigene utpeker seg ved å behandle ca en tredjedel av alle


saker ved herreds- og byrettene, men i enkelte lagmannsretter blir omtrent enlike stor del av «arbeidstimer i rettsmøter» utført av ekstraordinære lagdom-mere og tilkalte herreds- og byrettsdommere. (I tillegg til møtetiden kommersaksforberedelse og domsskriving hvor de tilkalte og de ekstraordinære stortsett ikke er inne i bildet.)

Dommere som konstitueres av Kongen i statsråd, regnes som embets-menn etter tjenestemannsloven og vil nyte godt av det særlige stillingsvernetfor dommere, men bare innenfor konstitusjonsperioden. Det innebærer at deikke kan sies opp eller forflyttes, og at de bare kan avskjediges ved rettergangog dom. Alle andre midlertidige dommere mangler dette stillingsvernet.

Midlertidige dommere har i hovedsak samme myndighet som fast tilsattedommere. Det er noen få sakstyper som dommerfullmektiger ikke kan behan-dle. Tilkalte dommere og ekstraordinære lagdommere kan ikke administrereretten.

Kommisjonen har undersøkt regler og praksis for bruk av midlertidigedommere i andre land. Vikarordninger anses normalt ikke som problema-tiske. Ekstrahjelpordninger i moderat omfang blir vanligvis godtatt. Mangeland har ordninger med midlertidige dommere som ledd i en intern dom-meropplæring og dommerkarriere, selv om man ikke finner noen direkte par-allell til den norske dommerfullmektigordningen.

Kommisjonens forslagDe prinsipielle og praktiske hensyn: Det viktigste problemet ved midlertidigheter at dommerens stilling er usikker og avhengig av arbeidsgivers holdning tilforlengelse av tjenesten eller fast tilsetting. Arbeidsgiver vil være staten v/ Jus-tisdepartementet, og man får dermed den samme type avhengighet og fare forirregulær påvirkning som bl a beskrives i punkt 2.4 i omtalen av de allmennehensyn. I en del tilfeller kan det også foreligge fare for irregulær påvirkningfra andre, dersom dommeren har permisjon eller annen nær tilknytning til pri-vat arbeidsgiver før konstitusjonsperioden.

Dersom det blir vanlig at konstituerte dommere søker og får fast dommer-stilling mens de er konstituert, kan en betydelig del av nyrekrutteringen avdommere komme til å skje via konstitusjoner. Kunngjøring av konstitusjonergir ikke alltid like god søkning som kunngjøring av fast stilling. Bl a vil privat-praktiserende advokater sjelden forlate sin praksis for å gå inn i en tidsbeg-renset dommerkonstitusjon uten sikkerhet for senere fast tilsetting.

Det er særlig praktiske hensyn som taler for bruk av midlertidige dom-mere. Domstolene må behandle alle saker som kommer inn, og kan ikke pri-oritere ned eller helt legge til side enkelte saker for at andre saker skal få engrundig og rask behandling. Domstolene har derfor et særlig behov forløpende å kunne tilpasse kapasiteten for saksavvikling til saksmengden. Mid-lertidige dommere er også ønskelig for å dekke opp sykefravær, permisjonerog andre former for ledighet i faste dommerstillinger. Endelig kan det værebehov for særlig smidighet i bemanningen når domstoler skal omorganiseres.

Med den bruk som gjøres av dommerfullmektiger, tilkalte dommere ogekstraordinære dommere, står midlertidige dommere også for en betydeligdel av den ordinære saksavvikling. Avvikling av ordningene vil skape behovfor mange nye, faste dommere. En slik nyrekruttering vil være vanskelig ogmå iallfall foregå over flere år. - Avvikling av dommerfullmektigordningen vilogså kunne ha negativ innvirkning på interessen for å søke dommerstillinger,


fordi mange dyktige jurister gjennom dommerfullmektigtjenesten får innsikti domstolarbeid.

Kommisjonens vurdering av den enkelte ordning: Mulighet for å konstitueredommervikar må opprettholdes. I en del tilfeller må en vikar konstitueres der-som man vil unngå avlysinger av rettsmøter, utsettelser og lengre saksbehan-dlingstid. Men en del av vikarbehovet må kunne dekkes ved å opprette nyedommerstillinger, eventuelt dommerstillinger felles for flere domstoler, ved åtrekke på ledig dommerkapasitet ved domstoler i nærheten, og ved å opprettestillinger som flyttbar dommer i den grad det er mulig å rekruttere til slikestillinger.

Det må fortsatt være mulighet for konstitusjon av ekstra dommer for å ta for-bigående topper i arbeidsbelastningen. Men særlig dersom det er aktuelt åkonstituere en jurist utenfor domstolene, bør man i praksis stille strengerekrav til at andre muligheter må være utprøvet før man går til konstitusjon.

Endelig må det være mulighet til å bruke konstitusjon i stedet for fastutnevnelse i tilfelle av omorganisering. F eks vil det være praktisk å foreta kon-stitusjon i en ledig domstollederstilling når to domstoler er planlagt sammen-slått til én domstol med én lederstilling. Muligheten må også opprettholdes forå konstituere i dommerstilling, særlig domstollederstilling, når en domstol ervedtatt eller planlegges omorganisert.

Konstitusjoner kan i dag besluttes også for konkret angitte saker , bådevikarkonstitusjoner (oppnevning som settedommer) og ekstrahjelpkonstitus-joner. Ordningen innebærer at konstitusjonsmyndigheten - Kongen i statsråd,Justisdepartementet og fylkesmannen - i realiteten bestemmer hvilken dom-mer som skal behandle en konkret sak. Vanligvis er saksfordeling et områdefor domstolenes uavhengighet av den utøvende makt. Kommisjonen går der-for inn for at konstitusjon i enkeltsak skal avskjæres. Behovet kan dekkes veden kort, tidsbegrenset konstitusjon hvor domstolens leder kan avgjøre hvemsom skal behandle hvilken sak. Dersom denne løsningen ikke er hensikts-messig, kan saken i stedet overføres til annen domstol. Dette er aktuelt hvisalle dommere ved en domstol er inhabile i saken.

Myndigheten til å konstituere foreslås overført fra den ordinære utøvendemakt (Justisdepartementet) til det frittstående innstillingsorganet for dom-mere som kommisjonen foreslår opprettet. Men en del av de lengste konsti-tusjonene og konstitusjonene i Høyesterett bør fortsatt behandles av Kongeni statsråd.

Hittil har man skilt mellom «egentlige» og «uegentlige» konstitusjoner,det vil i praksis si et skille mellom vikarkonstitusjoner og ekstrahjelpkonstitus-joner. Betegnelsene er ikke gode, og kommisjonen kan heller ikke se at selveskillet behøver opprettholdes. I kommisjonens forslag til lovregulering av kon-stitusjonsadgangen skilles det ikke mellom de ulike behovene som kan liggebak en konstitusjon, se lovskissen i kapittel 14, §§ 9-10.

Kommisjonen har ikke vurdert dommerfullmektigordningen generelt, bareom ordningen p g a stillingenes midlertidighet bør avvikles eller sterkt beg-renses. Kommisjonen besvarer spørsmålet benektende. Verken etterGrunnloven eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er ord-ningen ulovlig med det omfang bruken har i dag. Kommisjonen ser klarebetenkeligheter ved en såvidt utstrakt bruk av midlertidige dommere. Etteravveining mot de praktiske hensynene konkluderer kommisjonen likevel medat ordningen ikke bør avvikles, men at man må ha oppmerksomhet rettet motomfanget av bruken. Bl a bør det ikke være flere dommerfullmektiger ennfaste dommere ved noen domstol. Man bør dessuten vurdere forbedring-


stiltak, f eks mer systematisk opplæring og tilsyn. Tilsettingsmyndigheten fordommerfullmektiger foreslås overført til et lokalt tilsettingsråd for domsto-lene.

For alle disse kategorier av midlertidige dommere foreslår kommisjoneninnført det særlige stillingsvern for dommere som de fleste av dem mangler idag, og som anses som et av de viktigste vern for dommeres dømmendeuavhengighet. Vernet vil bare gjelde innenfor den aktuelle tidsperioden.Likeledes foreslår kommisjonen at alle midlertidige dommere skal omfattes avden felles disiplinærordning, jf kapittel 10.

Ordningen med ekstraordinære lagdommere bidrar både til vanlig saksav-vikling og til å ta topper i arbeidsbelastningen. Dette er rimelig for staten. Ord-ningen bør likevel avvikles ut fra betraktninger om uavhengighet og hensynettil publikums tillit. Avviklingen må antakelig gjennomføres over en femårspe-riode.

Ordningen med at herreds- og byrettsdommere tilkalles til tjeneste ilagmannsrett administreres fullt ut av domstolene, slik at noe spesielt forholdtil den utøvende makt ikke kommer inn i bildet. Dommerne har dessuten detsærlige stillingsvern gjennom sine stillinger i herreds- og byrettene. Ordnin-gen innebærer imidlertid at førsteinstansdommere er med på å vurdere anke-saker over andre førsteinstansdommeres avgjørelser, og ordningensbakgrunn er bl a at ankeinstansen ikke er gitt en tilstrekkelig bemanning til atankesakene kan avvikles av rettens egne dommere. Hensynet til en smidigsaksavvikling og hensynet til førsteinstansdommernes utbytte av tjenest-egjøring i lagmannsrett medfører at kommisjonen ikke vil foreslå ordningenavviklet. Men det foreslås begrensning i bruken ved at alle saker ilagmannsrett skal behandles av minst to ordinære lagdommere. På lengre siktbør man arbeide mot en avvikling av ordningen.

2.8 Sidegjøremål

Hva som menes med sidegjøremål: Slik kommisjonen nytter begrepet side-gjøremål, se "Sidegjøremål" i kapittel 9, omfatter det medlemskap, verv ogandre engasjementer i eller for foretak, organisasjoner, foreninger, eller organfor stat, fylkeskommune eller kommune.

Beskrivelse av gjeldende ordninger: Etter gjeldende rett er det få lovbestem-melser som innskrenker dommeres adgang til å påta seg sidegjøremål. Denviktigste bestemmelsen er domstolloven § 229, som forbyr dommere å utøveadvokatvirksomhet. Hovedtariffavtalen har i pkt 1.1.4 en generell bestem-melse, som også gjelder for dommere, om at det må innhentes samtykke frakompetent myndighet når det er tale om et sidegjøremål som kan «hemmeeller sinke» en tjenestemann/embetsmann i arbeidet i hovedstillingen.

Spørreundersøkelse m v: Kommisjonen har foretatt en bredt anlagt spørre-undersøkelse blant samtlige dommere i landet, faste som midlertidige. Hoved-formålet med undersøkelsen har vært å kartlegge dommeres sidegjøremål,både med hensyn til typer gjøremål, antall gjøremål og inntekter. Dommerneble også stilt en del andre spørsmål, bl a om deres bakgrunn. - Spørreskjemaeter tatt inn som Vedlegg 2. En sammenfatning av resultatet av spørreunder-søkelsen for så vidt gjelder sidegjøremål, er gitt i Vedlegg 3.


Kommisjonens forslagHovedproblemstillingen for kommisjonen har vært å vurdere nærmere om og ihvilken utstrekning sidegjøremål lar seg forene med arbeidet i dommerstill-ingen. Forskjellige hensyn gjør seg gjeldende her, og kommisjonen drøfterdisse. Hensyn som kan tale imot at dommere har sidegjøremål, er bl a hensy-net til domstolenes og dommernes uavhengighet og folks alminnelige tillit tildomstolene og dommerne. På den annen side representerer dommerne enviktig ressurs som samfunnet kan ha god nytte av utenfor domstolene, f ekssom medlemmer av utredningsutvalg og andre statlige forvaltningsorganer.Dommerne kan også gjennom sine sidegjøremål skaffe seg samfunnsinnsiktav betydning for dommerarbeidet. Kommisjonen peker videre på at innskren-kninger i adgangen til å påta seg visse former for sidegjøremål kan bryte medgrunnleggende statsborgerlige rettigheter.

Basert på en avveining av de ulike hensyn er kommisjonen kommet framtil at det bør utformes et samlet opplegg for lovregulering av sidegjøremål,som omfatter alle dommere. Tre former for regulering anses aktuelle - forbud,godkjenning og registrering.

Registrering av sidegjøremål: Kommisjonen mener at det i stor grad er til-strekkelig med en relativt omfattende registreringsordning, som gir alle somønsker det tilgang til de registrerte opplysninger. Hovedformålet med regis-treringen vil være å skape økt forutberegnelighet omkring dommeres habi-litet i de enkelte rettssaker. Ifølge kommisjonens forslag skal alle side-gjøremål registreres, bortsett fra medlemskap i politiske partier, i trossam-funn, i interesseorganisasjoner og i ideelle foreninger. Verv o l i ideelleforeninger som har færre enn 100 medlemmer, er også unntatt fra registre-ring. Unntatt fra registrering er dessuten enkeltstående forelesninger, fore-drag o l. Et mindretall i kommisjonen foreslår at det skal gjelde en særregel formedlemskap i ideelle foreninger hvor medlemmene har spesielle forpliktelseroverfor hverandre. Det siktes her til såkalte «brorskapsforbund», f eks frimur-ere. Mindretallet foreslår at også medlemskap i slike foreninger skal registr-eres, og uavhengig av antall medlemmer som foreningen har. Flertallet vilikke ha noen særregel for denne type foreninger. Kommisjonen foreslårvidere at investeringer som en dommer foretar i selskaper skal registreres,men her vil registreringen bare gjelde investeringer som overstiger en vissminimumsgrense, fastsatt i forskrift.

Registrering er basert på at en dommer som påtar seg sidegjøremål, skalmelde fra om dette til den registeransvarlige enhet. Det som skal registreres,er dommerens navn, tittel og domstolstilknytning, hva gjøremålet består i,hvem som eventuelt er oppdragsgiver, og tidspunktet for eller varigheten avgjøremålet. Dommeren må dessuten opplyse om gjøremålet er inntektsbrin-gende, men meldeplikten omfatter ikke inntektens størrelse. For øvrig skalregisteret inneholde visse opplysninger som ikke har tilknytning til side-gjøremål, idet det skal registreres hvilket yrke eller hvilken stilling som dom-meren hadde før hun/han ble tilsatt i dommerstillingen. - Etter forslag fraflertallet i "Den sentrale domstoladministrasjon" i kapittel 6 skal den nye Doms-toladministrasjonen ha ansvaret for å føre registeret og holde det àjour. Mind-retallet foreslår at dette ansvaret skal påhvile Justisdepartementet.

Forbud mot sidegjøremål: Etter kommisjonens oppfatning er det bare i beg-renset oppfatning behov for regulære forbud mot at dommere har side-gjøremål. De forbud som kommisjonen går inn for, omfatter for det førsteopprettholdelse av de gjeldende forbud, bl a forbudet mot å utøve advokatvirk-somhet. For det andre foreslår kommisjonen at det også skal være forbudt for


dommere å drive rettshjelpvirksomhet etter domstolloven § 218, og for dettredje at en dommer ikke skal kunne være medlem av en voldgiftsrett etteroppnevning av en av partene i voldgiftssaken.

Godkjenning av sidegjøremål: Det finnes enkelte typer av sidegjøremål sometter kommisjonens oppfatning kan være vanskelig å forene med dommerstill-ingen, men uten at kommisjonen har funnet grunn til å forby dem. Dissegjøremålene står i en slags mellomstilling, og kommisjonen mener at denbeste løsning her er å vurdere det enkelte gjøremål konkret gjennom en god-kjenningsordning. Denne ordningen innebærer at en dommer må søke om oginnvilges godkjenning, før hun/han kan påta seg et bestemt gjøremål. Innunder godkjenningsordningen går sidegjøremål som medfører at en dommermer enn leilighetsvis kan bli inhabil, og arbeidstyngende gjøremål som med-fører at arbeidet i dommerstillingen hemmes eller sinkes. Godkjenningsord-ningen er i disse tilfellene ikke knyttet til bestemte typer av sidegjøremål; deter ikke gjøremålets art, men den virkning det har for dommerens habiliteteller arbeidet i dommerstillingen som er avgjørende. Kommisjonen foreslårvidere at dommere må søke om godkjenning i forbindelse med sidegjøremål iprivat eller offentlig næringsvirksomhet, oppnevning som medlem av voldg-iftsrett (d v s i de tilfelle hvor oppnevning foretas av andre enn den ene avpartene i voldgiftstvisten, se ovenfor), og for sidegjøremål i kollegiale forvalt-ningsorganer hvor man må regne med at organets avgjørelse kan bli over-prøvd av domstolene. Unntatt fra godkjenning er valg som Stortinget foretar.Det samme gjelder når en dommer oppnevnes i statsråd som medlem av engranskningskommisjon. Ved andre oppnevninger som foretas i statsråd, skaldet på forhånd innhentes uttalelse fra det organ som har godkjenningsmyn-digheten. Etter flertallets forslag skal Domstoladministrasjonen ha godkjen-ningsmyndigheten, mens mindretallet foreslår at myndigheten skal tilligge Til-synsutvalget for dommere, se nedenfor.

Det er for øvrig kommisjonens oppfatning at dommere generelt bør væretilbakeholdne med å påta seg mer framskutte politiske verv, både i parti og ifolkevalgte organer. Det samme gjelder betydningsfulle verv o l i typiske inter-esseorganisasjoner. Kommisjonen peker videre på at oppnevningsmyn-digheten bør være tilbakeholden med å oppnevne høyesterettsdommere sommedlemmer av private tvisteløsende nemnder og som medlemmer av forvalt-ningsorganer som treffer enkeltvedtak.

Permisjoner. Lønn fra tidligere eller framtidig arbeidssted: Dommeres per-misjoner har en viss sammenheng med sidegjøremål, og ut fra hensynet tildommeres uavhengighet foreslår kommisjonen i "Sidegjøremål" i kapittel 9 atdommere ikke kan ha permisjon fra tidligere stilling når de tiltrer som fastutnevnt dommer. Kommisjonen foreslår derimot ikke forbud mot at midlerti-dige dommere har permisjon fra sin tidligere stilling mens de fungerer somdommere, og heller ikke at det skal innføres forbud mot at dommere gis per-misjon fra dommerstillingen for å gå over i annen stilling. Kommisjonenforeslår for øvrig at det innføres et alminnelig forbud mot at dommere skalkunne motta lønn eller annen godtgjøring fra et tidligere eller framtidigarbeidssted.

2.9 Disiplinærtiltak og god dommerskikk

Beskrivelse av gjeldende ordninger: Kommisjonen foretar innledningsvis i kapit-tel 10 en nærmere gjennomgang av dommeres rettslige stilling, og peker bl a


på at rettsstillingen er noe forskjellig for faste dommere og for midlertidigedommere. Faste dommere har i egenskap av embetsmenn et særskilt stillings-vern etter Grunnloven § 22. De er «uavsettelige», i den forstand at de ikke kansies opp fra sin stilling eller forflyttes mot sin vilje og kan bare avskjedigesetter rettergang og dom. Faste dommere kan suspenderes, men avgjørelse omdette må treffes av Kongen i statsråd, og rettssak om å fjerne dommeren frastillingen - ved sivil dom eller straffedom - må reises umiddelbart. Som andrestatstilsatte kan faste dommere straffes for lovovertredelser i eller utenfortjenesten, men spørsmålet om det skal reises tiltale mot en dommer for straff-bare handlinger i tjenesten, må avgjøres av Kongen i statsråd. Fast utnevntedommere kan heller ikke ilegges ordensstraff etter tjenestemannslovensregler. En høyesterettsdommer kan bare fjernes fra sin stilling ved dom i Rik-sretten, og også ellers gjelder det enkelte særregler for høyesterettsdom-mere.

Midlertidige dommere - se nærmere "Midlertidige dommere" i kapittel 8 -har ikke det samme stillingsvernet som de faste dommerne, og deres sivil-rettslige og strafferettslige stilling er som for andre statstilsatte. Dette gjelderimidlertid ikke unntaksfritt. Midlertidige dommere som er konstituert av Kon-gen i statsråd, antas å ha det samme stillingsvern og den samme rettsstillingsom faste dommere har.

Kapittel 10 inneholder en kortfattet sammenfatning av disiplinærord-ninger og etikksystemer for enkelte andre stillings- eller yrkesgrupper.

Kommisjonens forslagDommeres rettslige stilling. Stillingsvernet: Kommisjonen foreslår at de grunn-leggende regler om dommeres rettslige stilling blir opprettholdt. Men kom-misjonen går inn for at alle dommere skal ha det samme stillingsvernet. Detinnebærer at midlertidige dommere i sin funksjonstid - i likhet med faste dom-mere - ikke skal kunne oppsies eller forflyttes mot sin vilje, og at de bare skalkunne avskjediges etter rettergang og dom. Bakgrunnen for forslaget er sær-lig hensynet til domstolenes og dommernes uavhengighet.

Ny klage- og disiplinærordning: Selv om faste dommere ikke kan ileggesordensstraff, er det antatt at Justisdepartementet har en viss disiplinærmyn-dighet overfor dem. Bakgrunnen er den tilsynsmyndighet som departementetutøver overfor domstolene - og dommerne - på vegne av Regjeringen. Det erimidlertid noe uklart hva disiplinærmyndigheten består i. Det eksisterer ingennærmere regler i tilknytning til disiplinærordningen, f eks er det ikke utarbei-det noe formalisert system med adgang for parter, advokater eller andre rett-saktører til å klage en dommer inn for departementet. Praksis synes å vise atdepartementet gjennomgående er tilbakeholden med å gripe inn overfor kri-tikkverdig atferd hos dommere. Utsagn tyder på at det forekommer kri-tikkverdig atferd blant dommere, men det foreligger ikke mer eksakte datasom viser hvilket omfang det er tale om.

For kommisjonen er spørsmålsstillingen om det skal innføres en nærmereregulert, lovbestemt klage- og disiplinærordning for dommere, hvor det åpnesadgang for at en dommer kan klages inn for et disiplinærorgan og ilegges dis-iplinære reaksjoner av «mildere» karakter, d v s mildere enn avskjed, straff,suspensjon.

Kommisjonen har på forskjellig grunnlag vurdert behovet for en klage- ogdisiplinærordning, blant annet om det er aktuelt å ha en slik ordning ved sidenav det system man har i dag for å fjerne en dommer fra stillingen og for å


ilegge straff. Kommisjonen har også vurdert om det er andre virkemidler, feks etablering av et eget etisk råd for dommere, utvikling av profesjonsetiskeregler m v, som kan erstatte en klage- og disiplinærordning. Konklusjonen erat det er behov for en helt ny og godt organisert klage- og disiplinærordning,som i størst mulig grad kan fange opp kritikkverdig atferd og sørge for at detreageres overfor slik atferd med hensiktsmessige, mildere tiltak. Et viktigformål med den ordning som kommisjonen foreslår, er at den ikke bare skalomfatte behandling av konkrete saker om disiplinære reaksjoner overforenkelte dommere, men også bidra til å utvikle dommeretikken og holdnin-gene hos dommere på forskjellige måter.

Atferd som kan lede til disiplinære reaksjoner: Kommisjonen legger opp til aten dommer skal kunne ilegges disiplinære reaksjoner først og fremst for for-hold i tjenesten. Alle former for kritikkverdig atferd i tjenesten skal etter oms-tendighetene kunne medføre en disiplinær reaksjon, i første rekke utilbørligopptreden overfor parter, vitner m fl og sendrektighet med hensyn til saks-forberedelse og domsskriving. Det vil her dreie seg om atferd som mer all-ment kan oppfattes å være i strid med «god dommerskikk». I tillegg foreslårkommisjonen at også overtredelse av plikter som gjelder selve tilsettingsfor-holdet skal kunne medføre disiplinærtiltak.

Man vil kunne stå overfor atskillig vanskeligere vurderinger når det erspørsmål om å reagere overfor dommeres atferd utenfor tjenesten, siden manher griper inn i dommerens private sfære. Disiplinærtiltak vil her bare væretenkelig i ekstraordinære situasjoner.

Reaksjonsformer: Hvis disiplinærorganet kommer til at en dommer haropptrådt kritikkverdig på en uaktsom eller forsettlig måte, kan det anvendesto typer av tiltak eller reaksjonsformer overfor dommeren - «kritikk» eller«advarsel». Kritikk er det mildeste tiltak, advarsel det strengere.

Initiering av disiplinærsaker/klagerett: Kommisjonen foreslår at alle somhar vært utsatt for en dommers kritikkverdige atferd i tjenesten, f eks parter,vitner, advokater, skal kunne klage dommeren inn for disiplinærorganet. Føl-gen av en slik klagerett er at disiplinærorganet er pliktig til å behandle klagen.Kommisjonen foreslår videre at bl a domstolleder, Domstoladministrasjonen(etter flertallets forslag i "Den sentrale domstoladministrasjon" i kapittel 6) ogJustisdepartementet skal ha klagerett. En dommer skal selv kunne bringe innen sak for disiplinærorganet, og organet vil også av eget tiltak kunne ta opp ensak - f eks basert på henvendelser fra personer som ikke har klagerett. For for-hold utenfor tjenesten mener kommisjonen at det er tilstrekkelig med en beg-renset krets av klageberettigede - domstolleder, Domstoladministrasjonen(etter flertallets forslag i "Den sentrale domstoladministrasjon" i kapittel 6) ogJustisdepartementet - i tillegg til disiplinærorganets egen initiativrett.

Den alminnelige fristen for å klage er tre måneder etter at det kritikkver-dige forhold fant sted, men kommisjonen foreslår enkelte modifikasjoner ogunntak, bl a når det gjelder fristens utgangspunkt.

Klage- og disiplinærorganet; Tilsynsutvalget: Kommisjonen har vurdertulike modeller for organiseringen av klage- og disiplinærordningen. Kommis-jonen har ansett domstolene, eventuelt en særdomstol, og et eget administra-tivt organ som de eneste aktuelle alternativene. Avveiningen mellom disse tomodellene har ført til at kommisjonen har valgt et eget administrativt organ.Bakgrunnen for dette har bl a vært at et slikt organ lettere vil kunne fange opptilfeller av kritikkverdig atferd, og også fungere som utvikler av dommere-tikken på et bredere grunnlag. Kommisjonen har valgt å kalle organet «Tilsyn-sutvalget for dommere», særlig fordi organet vil ha en form for overvåknings-


funksjon når det gjelder dommeratferd. Etter mindretallets forslag skal Tilsyn-sutvalget i tillegg til de nevnte oppgaver behandle og avgjøre alle saker somgjelder godkjenning av dommeres sidegjøremål, se ovenfor.

Etter kommisjonens forslag skal Tilsynsutvalget ha fem medlemmer, ogbestå av to representanter for almennheten, to dommere og en advokat, allemed personlige varamedlemmer. De to representantene for almennheten vel-ges av Stortinget, mens de øvrige blir oppnevnt av Regjeringen. Sekretariats-funksjonen for Tilsynsutvalget foreslås lagt til den sentrale domstoladminis-trasjon, d v s Domstoladministrasjonen etter flertallets forslag og Justisdepar-tementet etter mindretallets forslag, jf "Den sentrale domstoladministrasjon" ikapittel 6.

Saksbehandlingsregler. Overprøving av Tilsynsutvalgets vedtak i disiplinær-saker: Når det gjelder saksbehandlingen i disiplinærsaker, foreslår kommis-jonen som utgangspunkt at bestemmelsene i forvaltningsloven ogoffentlighetsloven skal legges til grunn. Tilsynsutvalgets avgjørelser i disi-plinærsaker anses som enkeltvedtak, slik at forvaltningslovens særlige reglerom slike vedtak kommer til anvendelse. På enkelte punkter foreslår kommis-jonen at det lovfestes visse avvik fra/supplementer til forvaltningsloven.Avvikene/supplementene innebærer bl a at– Domstollovens habilitetsregler kommer til anvendelse– Etter forslag fra et flertall i kommisjonen har dommer og klager en almin-

nelig rett til å avgi muntlig forklaring for Tilsynsutvalget, hvis ikke utval-get finner det åpenbart unødvendig av hensyn til sakens opplysning. Deøvrige medlemmer foreslår at Tilsynsutvalget kan tillate klager og dommerå avgi muntlig forklaring, når utvalget finner at hensynet til sakens opplys-ning tilsier det. Kommisjonen foreslår at Tilsynsutvalget skal kunnepålegge en part å avgi muntlig forklaring dersom utvalget kommer til atdette vil være av vesentlig betydning for sakens opplysning

– Tilsynsutvalget kan innkalle vitner, og vitneforklaring kan eventuelt avgisved fjernavhør

– Tilsynsutvalgets vanlige arbeidsform vil være møter, men det gis adgangtil skriftlig saksbehandling når forholdene ligger til rette for det. Detnærmere opplegg av møtene, også når det er muntlige forhandlinger,overlates det til utvalget selv å bestemme

– Møtene i Tilsynsutvalget holdes i alminnelighet for lukkede dører– Tilsynsutvalgets vedtak kan ikke påklages, men partene i forvalt-

ningssaken kan bringe utvalgets avgjørelse inn for retten til overprøvingved søksmål. Søksmålsfristen er to måneder. Et annet flertall i kommis-jonen foreslår at retten bare skal kunne prøve vedtakets lovlighet, saksbe-handling og faktiske grunnlag, mens de øvrige medlemmer går inn for atretten skal kunne prøve alle sider av vedtaket. Kommisjonen går for øvriginn for at tvistemålsloven skal gjelde tilsvarende, men ikke unntaket i § 438første ledd om fravik fra instansrekkefølgen når det reises sak mot endommer - d v s at alle rettssaker mot dommere som gjelder disi-plinærtiltak, starter i herreds- og byretten. - Ett medlem har ensærmerknad til spørsmålet om partenes rett til å avgi muntlig forklaringog om rettslig overprøving av Tilsynsutvalgets vedtak.

Kommisjonen mener det er viktig å skape åpenhet om de avgjørelser som Til-synsutvalget treffer i disiplinærsaker, og foreslår at avgjørelsene skal kunneoffentliggjøres i anonymisert form.


Kommisjonen vurderer avslutningvis om forslaget til en administrativklage- og disiplinærordning er i strid med dommeres stillingsvern etterGrunnloven. Bl a på bakgrunn av disiplinærtiltakenes art og de saksbehan-dlingsregler som fastsettes, er kommisjonen kommet til at forslaget ikke er istrid med Grunnloven. Det er kommisjonens oppfatning at Grunnloven hellerikke er til hinder for at høyesterettsdommere kan ilegges disiplinære reak-sjoner.

2.10 Lekdommere. Særskilt om forliksrådene

Beskrivelse av gjeldende ordninger: Som lekdommere anses i denne utrednin-gen meddommere i herreds- og byretten, i lagmannsrettene og i særdomsto-lene, la

Documents

Norges offentlige utredninger 1999: 19 Domstolene …Tine Sundtoft Bjørg Ven Jens-Sveinung Wegner Andreas Rinnan NOU 1999: 19 Kapittel 1 Domstolene i samfunnet 3 Kapittel1 Kommisjonens