Embed Size (px)
DESCRIPTION
En 15 år gammel skinhead oppsøker tønsberg-advokaten Svend Foyn, men forsvinner ut av kontoret uten å ha sagt et ord. Noen timer senere blir gutten – Elvis Kristiansen – funnet død, overkjørt av toget. Foyn klarer ikke å slå seg til ro med at det var et uhell. Hva var det gutten ville ham? Jo mer Foyn undersøker i Elvis’ historie, dess mer innfløkt virker saken. Her er tråder til hendelser i fortiden så vel som til organisert kriminalitet og overgrep mot barn.
Citation preview
JAN
MEH
LUM
JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN
9 788292 526682
En 15 år gammel skinhead oppsøker tønsberg- advokaten Svend Foyn, men forsvinner ut av kontoret uten å ha sagt et ord. Noen timer senere blir gutten – Elvis Kristiansen – funnet død, overkjørt av toget. Foyn klarer ikke å slå seg til ro med at det var et uhell. Hva var det gutten ville ham? Jo mer Foyn undersøker i Elvis’ historie, dess mer innfløkt virker saken. Her er tråder til hendelser i fortiden så vel som til organisert kriminalitet og overgrep mot barn.
Kalde hender er en frittstående fortelling og den andre boken i serien om Svend Foyn. Boken fikk Rivertonprisen for beste norske kriminalroman i 1998.
Kalde hender
Kalde hender
EN
SVE
ND
FOY
N-R
OM
AN
JAN
M
EHLU
M
Ka
lde h
end
er
«Med Jan Mehlum har norsk kriminallitteratur fått nok en forfatter av stort format» Østlandsposten
«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen»
Aftenposten
Rivertonprisvinner!
«Spenningsmettet og spennende» dr.dk
«Den lett stammende, en meter og nitti høye advokaten Svend Foyn har plassert seg i norsk krimlitteratur – og detmed største selvfølge.»
Tønsbergs Blad
Kalde hender.indd 1 24.04.2012 09:12:44
1
Gutten foran skrivebordet betraktet meg med et merkeligvoksent blikk. Han måtte ha kommet inn gjennom døramens jeg satt fordypet i Dagbladets oppskrift på det godeliv.
Noen forklaring på hans nærvær på kontoret mitt komikke, for han sa ikke et ord, sto der bare urørlig midt pågulvet og stirret stumt på meg.
Han var temmelig ubestemmelig av alder, men jeg gjettetpå en femten–seksten år, selv om han var både liten og tynn.Den kritthvite, nesten gjennomsiktige huden ble framhevetav fregnene, som var drysset raust utover et spisst, lite fjes.
Frisyren var av den enkle typen. Tre millimeter med ildrødpigg på et rundt, lite hode. Rundt halsen hadde han et grovtmetallkjede med et kledelig, selvlysende dødninghode somdinglet nedover fuglebrystet. En ekkel dolk hang i et bredtbelte som holdt buksa på plass og snurpet den smale kroppensammen. I den ene handa tviholdt han på en videokassettmerket Videohuset.
Julia Roberts smilte innbydende fra coveret. PrettyWoman. Rik forretningsmann møter fattig ludder og søtmusikk oppstår. Cannibal Holocaust ville passet bedre. Detble stadig vanskeligere å forstå den oppvoksende slekts prio-riteringer. Men guttungen hadde kanskje en hemmelig drøm.
Den spinkle skikkelsen var kledd i svart. Jakke med mili-tærlook og hette, jeans, blankpussede, kraftige boots. Gli-delåsen i jakka var åpen, t-skjorta under dekorert med ethakekorslignende symbol. Alt var et par nummer for stort.
Han virket bortkommen der han sto og betraktet meg
5
uinteressert, som om han ventet på at jeg skulle foreta megnoe.
Den seine augustdagen var i ferd med å gå over i historien.Alt tydet på at den ville bli av det grå, mer depressive slaget,en dag som fra starten av med uventet aggresjon angripermiddelaldrende småbyadvokater.
Det hadde begynt da den streikende vekkerklokka sørgetfor at jeg kom for seint til et rettsmøte der advokat SvendFoyn var tiltenkt en av hovedrollene, fortsatt med bekym-rede meldinger fra kolleger med taksameter der hjertet skullevært, og ble fulgt opp av utidige purringer fra en bank utenforståelse for de krav en klassisk Jaguar stiller til vedlikehold.De vanlige beklagelsene fra min ekskone over manglendebidragsvilje ble jeg heller ikke spart for.
Den lave kveldssola kastet lange skygger på kontoretsærverdige mahognivegger. De virket uvillige til å formidle noeav den juridiske visdom de måtte ha fått med seg gjennom tregenerasjoners samliv med eliten av byens overrettssakførere.Det var før min tid i lokalet.
«Jaha,» kremtet jeg omsider forsiktig, og prøvde å skjuleirritasjonen da ingenting skjedde. «Kan jeg hjelpe deg mednoe?» la jeg til i en litt bryskere tone.
Guttungen fortsatte bare å stirre uttrykksløst på meg.Akkurat da ringte telefonen.Han skvatt til og svelget nervøst et par ganger. Så trakk
han seg tilbake, fortsatt uten å ytre et ord. Før jeg rakk åreagere, hadde han skygget ut døra. Den spinkle ryggen såynkelig ut der han småsprang ustøtt bortover korridoren.Kjettingen i beltet klirret rytmisk. Ved enden av gangen stop-pet han, snudde seg og så på meg med tomt blikk før hanforsvant ned trappa til vestibylen i første etasje, fortsatt medvideokassetten i handa.
Jeg konsentrerte meg om telefonen. Men forsøket på åforklare min trettenårige datter at det var i hennes egen inter-esse at jeg ikke tillot henne å reise på hyttetur, var dømt tilå mislykkes.
Jeg ryddet unna de mest presserende meldingene fra skri-
6
vebordet, rasket med meg dagens hjemmelekser og vekketsanktbernharden Hulda, som lå og snorket usjenert i kunde-sofaen. Dyret strakte motvillig på seg, dumpet ned på tep-pet, plukket opp kobbelet med siklende kjeft og hoppet ivrigned trappene foran meg. Matfatet hjemme i loftsleilighetenkalte. Selv følte jeg mer for en god sigar, et glass konjakk ogen fredelig time med sjakkbrikkene.
Inne på kontoret til fru Svendsen, vår allmektige sekretær,var det full aktivitet. Hun kontrollerte det meste av det somforegikk her i huset, kom først og gikk sist. Jeg følte et snevav dårlig samvittighet da jeg passerte på vei ut.
Utgangsdøra nede sto på vidt gap. Min anonyme gjesthadde hatt det travelt.
Jeg ble sittende lenge oppe den kvelden, hygget meg medsiste utgave av Classic Cars, der søsterbilen til min Jaguar MkII fra 1962 var avbildet, og lot Jan Garbarek fylle leilighetenmed kontemplativ ro.
Dagen etter ble på ingen måte slik jeg hadde håpet. Meste-parten av den gikk med til å rydde opp i rotet som en idiotav en innbruddstyv hadde stelt til på kontoret mitt en gangi løpet av natta.
Noen hadde på en lite hensynsfull måte brukket opp inn-gangspartiets solide låser og deretter tatt seg videre innoveri kontorlokalene, hvor mitt kontor av uforståelige grunnervar blitt utsatt for tyvens aggresjon.
Fru Svendsen håndterte forsikringsselskap og politi medsuveren autoritet. Etter at vaktselskapet hadde lovet å vel-signe oss med et komplett alarmsystem, og jeg hadde funnetut at ingenting viktig var forsvunnet, fikk jeg endelig tid tilå tenke meg om.
Kontoret mitt lå innerst i en lang gang, lengst vekk frainngangsdøra, der skurken hadde brutt seg inn. Dessuten varde andre advokatkontorene betydelig større og finere ennmitt. Hva hadde forhindret tyven fra å prøve seg der?
Jeg fant ingen forklaring, og bestemte meg for en etter-middagstur på sjøen. Bølgeskvulpet, den rytmiske dunkingen
7
fra Sleipnermotoren og en god sigar fikk meg til å glemmehele historien.
Innbruddet var avskrevet på kontoen for uforståelige hen-delser da jeg tok for meg Tønsbergs Blad neste morgen.
Kaffen smakte plutselig dårlig. Forrige kveld hadde detvært en togulykke i byen. På lokalradioen i går hadde jegregistrert at en ungdom fra distriktet var blitt drept. Ulykkenvar førstesideoppslag i dagens avis.
Femtenåring drept av toget i Tønsberg
Det var fotografiet som lyste mot meg fra forsida som fan-get min interesse. Guttungen hadde hatt lengre hår da dettebildet ble tatt, men jeg kjente ham igjen.
Min tause gjest hadde fått et navn. Det var lett å huske.Elvis Kristiansen, så vidt fylt femten. Enkelte foreldre prio-riterte tydeligvis sine egne interesser når de ga ungene navn.
Elvis Kristiansen. Jeg lurte på hvordan det hadde vært ågå gjennom livet med et sånt navn.
Han hadde forlatt kontoret mitt ved nitida. Bare et parsmå timer senere lå han under toget.
Det framgikk av reportasjen at han på en uforståelig måtevar falt ned på skinnegangen fra en bratt skråning i Frode-åsen ved innkjøringen til Tønsberg akkurat da toget fra Osloankom klokka 22.39, med det resultat at ambulanseperso-nalet hadde hatt problemer med å samle opp levningene. Detsiste leste jeg meg til mellom linjene. Det hadde ikke meldtseg vitner til ulykken, som hendelsen ble kalt.
Jeg kjente godt stedet. Fra toppen av skråningen var deten seks–syv meter nesten fritt fall ned til skinnene. Hva vardet som fikk femtenåringer til å leke seg på kanten av detstupet? Det var kanskje den nye manndomsprøven for ung-dom med sterke prestasjonsbehov. I Oslo rir tøffingene påtaket av T-banevogner for å bevise sitt mot. Minst en av demvar blitt drept i den leken.
Elvis Kristiansen passet ikke inn i dette bildet. På meg
8
hadde han virket som en forskremt liten guttunge i altfortøffe klær.
Blikket hans forfulgte meg da jeg hastet gjennom bygatene.Det var nå blitt anklagende.
Jeg viste avisoppslaget til fru Svendsen. «Stakkarenbesøkte meg her på kontoret kvelden før han ble drept,» sajeg dystert. «Jeg kjente ham ikke. Og han forsvant før jegrakk å finne ut hvem han var og hva han ville. Du har ikketilfeldigvis sett denne gutten før?»
«Så fryktelig.» Hun grøsset og så nærmere på bildet. FruSvendsen hadde et varmt hjerte bak den strenge minen. «Hanhar aldri vært her før. Jeg ville ha husket ansiktet.» Elvishadde et spisst, reveaktig fjes som var lett gjenkjennelig.
Utover formiddagen ble jeg sittende på kontoret og fun-dere. Synet av ryggen til Elvis Kristiansen som forsvant bort-over korridoren, plaget meg. Hvorfor i all verden hadde hantroppet opp på mitt kontor?
Det var ikke mulig å få fred før jeg i det minste haddeforsøkt å finne en forklaring på dette besøket.
Politiet måtte vite mer om hva som hadde skjedd. Detvar til og med mulig at de ville interessere seg for mitt kortemøte med Elvis Kristiansen.
Mitt forhold til etaten var noe anstrengt, selv om vi avgode grunner ikke kunne unngå hverandre. Vi hadde et vel-definert samliv, de stolte ikke helt på meg, og jeg stolte slettikke på dem. Det er bare en liten hake ved slike relasjo-ner. Begge parter utvikler den vanen å holde kortene tett tilbrystet.
Kontoret til kriminalbetjent Wilhelm Mørk var trangt ogutrivelig. Med Mørk på plass virket rommet fullt allerede førjeg hadde presset meg inn og slått meg ned i en støvete stol.
Wilhelm Mørk var en usedvanlig pen mann, høy, mørkog kraftig. Bare øynene røpet en viss kynisme, opparbeidetgjennom mange år i felten. En gang hadde vi nesten vært ven-ner, men etter at vi hver på vår måte hadde tråkket grundigover grenser en ikke kan passere uten å få varig men, hadde
9
vi holdt en viss avstand. Vi visste for mye om hverandre. Pro-blemene rundt den store stoffsaken vi hadde vært innblandeti, hadde omsider gått over av seg selv. Tida leger nesten allesår. Vi hadde merkelig nok kommet forholdsvis helskinnetfra en mildt sagt lettsindig omgang med fru Justitias regler.At vi hadde handlet i den gode saks tjeneste, var en dårligunnskyldning.
Mørk så rolig på meg. «Du kommer ikke hit uten en godgrunn. La meg gjette på Elvis Kristiansen. Kanskje du vilbetro deg til meg?»
Jeg skvatt til og merket at jeg fortsatt ble urolig når jeghørte den hese, intense stemmen hans.
«Hva var d… d… det som hendte med gutten?» Sammenmed Wilhelm Mørk fikk stammingen min gode vekstvilkår.«Og hvordan k… k… kunne du vite hva jeg var ute etter?»
«Vi fant en lapp i lommeboka hans med ditt navn og adres-sen til advokatkontoret. Har du noen forklaring på det?»Han betraktet meg med et skarpt blikk.
«Han besøkte meg bare et par timer før han døde.»Mørk hevet øyebrynene sarkastisk. «Han trengte altså en
stjerneadvokat. Det var vel til testamentet, antar jeg.»«Jeg aner ikke hva han ville,» mumlet jeg. «Han sa ikke
et jævla ord. La meg nå få høre hva du vet!»«Jeg var på vakt den kvelden. Det var ikke noe hyggelig
syn vi ble møtt av, så mye kan jeg si deg.» Mørk tryllet fram ensigarett fra brystlomma og tente den i en og samme bevegelse.Han hørte ikke til dem som etterlevde etatens strenge røy-kereglement. Det var ikke de eneste reglene han ikke fulgte.Jeg antok at det var en av grunnene til at jeg fortsatt på enuforklarlig måte stolte på ham.
«Vi aner ikke hva som skjedde. Han hoppet eller faltakkurat idet toget kom. Ifølge lokomotivføreren kom gutt-ungen flaksende gjennom lufta bare noen meter foran toget,som ikke hadde noen mulighet til å stoppe.»
Jeg var skeptisk. «Det er selvfølgelig m… m… mulig athan hoppet.»
Mørk avbrøt meg: «Men du tror ikke helt på den forkla-
10
ringen? Jeg kan fortelle deg at den gutten hadde mange godegrunner til å ta det spranget. Vet du i det hele tatt noe omElvis Kristiansen?»
«Bare navnet.»«Elvis ble barnevernsklient før han tok sine første skritt.
Barnehjem, fosterhjem, støttekontakter. Hele barnevernetsmeny. Som vanlig ble ingenting gjort før det var altfor sent.De siste par årene har han bodd i en slags privat institusjon.»Han smilte ironisk. «Et moderne Bastø. Et sted må de jolagres.»
«Han så ut som en liten nynazist. Var han det?»«Du bør ikke la deg lure av antrekket. Men det er jo mulig
han var havnet blant naziyngelen. De har for vane å ta mobbe-ofre som Elvis under sine beskyttende vinger. Det er sånnde skaffer seg rekrutter.» Mørk trakk oppgitt på skuldrene.«Jeg kjente ikke guttungen personlig. Men jeg vet at han fornoen måneder siden ble plukket opp i forbindelse med etkioskinnbrudd sammen med noen typer fra det lokale skin-headmiljøet. Ingen store kanoner, bare de som driver rundtutenfor Farmandstredet, skremmer gamle damer og ser framtil det daglige oppgjøret med antirasistene. I handelsstandensrike slipper de jo ikke inn. Så det kan kanskje stemme.»
Nynazistene hadde fått solid fotfeste i Tønsberg. Ettermin oppfatning hadde politiet en tendens til å ta altfor lettpå dette fenomenet.
«Det du forteller passer på en drøss av de typene jeg møteri retten,» fortsatte jeg tankefullt. «Men de kaster seg ikkeforan toget. Hvorfor gjorde Elvis det?»
«Hvem vet,» sa Mørk fatalistisk. «Han var vel lei avlivet. Det er jo forståelig. Ingen kommer til å savne ham.Byråkratene på sosialkontoret puster nok lettet ut. De enestesom bryr seg, er de som mister den månedlige sjekken frabarnevernet.»
Mørk hadde rett. Folk som Elvis hadde ingen advokat.Det var ikke det samme som at de ikke trengte en. «Har deresjekket med kameratene hans, kanskje en av dem har noe åfortelle?»
11
«Elvis Kristiansen hadde ikke for mange venner. Ifølgeinstitusjonen der han bodde, var det et par typer han brukteå henge sammen med. Hun som driver stedet visste ikkeengang hva de het, men etter beskrivelsen å dømme var detungdom med såkalt nasjonalt sinnelag.»
«Så dere ga blaffen og gadd ikke undersøke mer.» Mørksmanglende interesse provoserte meg, selv om jeg kunne forståpolitiets handlemåte. Elvis var allerede historie. «Jeg prøverå ta en prat med disse kompisene hans selv. Du har vel ikkenoe imot det?»
«Det er et fritt land. For etaten er dette en ikke-sak.»Mørk studerte meg skeptisk. «Siden du som vanlig ikke harnoe annet fornuftig å ta deg til, kan du jo se litt på dennehistorien. Jeg liker den heller ikke. Men du kjenner jo prio-riteringene her i huset.» Han kastet et talende blikk opp-over. «Hold meg informert hvis du skulle komme over noeinteressant.»
Jeg ante noe om grunnlaget for Mørks plutselige velvilje.For noen måneder siden måtte han gi opp en stygg overgreps-sak på grunn av manglende bevis. Amatørmessig satsing frapolitiets side var et mer dekkende uttrykk.
Jentungen som det den gang dreide seg om, hadde figu-rert som gevinst i farens pokerlag. En av forsvarerne haddefortalt meg at Wilhelm Mørk hadde reagert sterkt da tilta-len ble frafalt. En av overgriperne hadde mer enn antydet atMørk skulle ha kommet med særdeles fantasifulle skildrin-ger av hva de kunne vente seg når de var ute på gata igjen.Jeg visste bedre enn noen at Mørk ikke hadde for vane åkomme med tomme trusler.
Han noterte navn og telefonnummer til fosterhjemmet.«Pass deg så du ikke blir bondefanget. Denne damen er akku-rat din type. Hun kommer til å snurre deg rundt lillefinge-ren.»
Jeg slapp å spørre hva i helvete han mente med det.«En yppig, kunstnerisk type med store, blå øyne. Pen er
hun også. Og i passende alder. Litt eldre enn deg.»Han smilte djevelsk og markerte at seansen var over.
12
2
Det gikk noen dager mens jeg tenkte igjennom historien i håpom at nysgjerrigheten skulle gå over og fornuften overta.
Elvis var bare en av mange. Som oppnevnt forsvarer møttejeg disse ungene alt for ofte. Når rettsapparatet kom inn ibildet, var løpet allerede kjørt. Det var lite jeg kunne gjøremed det. Allikevel hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg burdeha tatt meg tid til å snakke med guttungen.
Det endte med at jeg lørdag morgen tok med meg enlykkelig Hulda på tur for å avlegge fosterhjemmet et besøk.Eiendommen lå ved Søndre Nes, noen kilometer utenforbyen. Gammel patrisiervilla med stor hage og utsikt overOslofjorden, omkranset av en høy hekk opp mot veien. Enstor, velholdt sidebygning hørte også med til eiendommen.Den perfekte kombinasjon av usjenert idyll og kort vei tilbyen.
Hvordan i all verden hadde folk råd til å skaffe seg enslik eiendom? Kanskje jeg skulle begynne granskingen medspørsmålet om hvordan Katja og David Stenersen hadde fåtttak i denne herligheten. De hadde ikke arvet godset. Jeghadde gjort hjemmeleksen og sjekket dem gjennom offentligekanaler.
Herr og fru Stenersen hadde variert bakgrunn. Men pro-fesjonelle sosialarbeidere var de ikke. Keramikk, grafikk,akvareller. Typiske halvkunstnere. Jeg hadde aldri hørt omdem før. Av fag var hun kunstutdannet og han fotograf. Etgalleri i Oslo hørte med til virksomheten.
Ifølge mine informasjoner fungerte stedet som et forster-ket fosterhjem for ungdom. Med gode resultater, ble det
13
påstått. Barnevernets svar på bed & breakfast. Privat sosial-arbeid var snart på linje med pengeflytting som vekstsektor.Det var problematisk å tilpasse denne virkeligheten til minegamle kunnskaper om samfunnsøkonomi.
Det var en stekende sensommerdag, sånn som det kan værenår varmen har satt seg her på solkysten, turistene er borte ogferiestresset over. Hulda stønnet av glede da hun sporet oppen hageslange som krøllet seg over plenen. Gjennom en spre-der sendte den en jevn sprut ut over blomsterarrangementenepå forsida av huset.
Vannet forsvant raskt fra blomstene da dyret tygget i segen bit av slangen for å slukke tørsten. Det hjalp lite påsituasjonen at vannet nå kom ut et helt annet sted.
Vi hadde ruslet uanmeldt inn i hagen, og jeg rakk ikke åforhindre hærverket.
Før jeg fikk tid til å reflektere nærmere over hva dettekunne bety for kontaktmulighetene, hørte jeg latter fra hage-sofaen, som var plassert med ryggen til meg med utsikt motsjøen. Stemmen var dyp, men feminin.
Det var lett å skjønne hva Wilhelm Mørk hadde ment medsine antydninger. Det ble enda klarere da fruen reiste seg frasofaen, skrudde av vannet, gikk raskt bort til Hulda og drobikkja resolutt bort fra vannslangen.
Jeg var imponert. Hulda la seg lydig ned i bare forskrek-kelse.
Dama vendte seg uforstyrret mot meg. «Jeg håper ikkedu er like tørst som bikkja. Jeg kan tilby iste.»
Hun var litt av en type. Lys og frodig, knallbrun over helekroppen. Det vil si, med unntak av det som ble dekket aven kortklippet dongerishorts. Jeg tippet at hun var like brununder den.
Jeg tok av meg solbrillene. Mørk hadde tatt feil på ettpunkt. Hun kunne umulig være eldre enn meg. Kanskje varhun rundt førti. Men hun så yngre ut.
«Jeg b… b… beklager Huldas manglende oppdragelse.Det ligger visst til familien. Mitt navn er Foyn. Svend Foyn.»Jeg rakte høflig handa fram.
14
Hun grep den i et varmt og personlig håndtrykk. «Katja,»sa hun enkelt, «slå deg ned.» Hun smilte vennlig.
Det var vanskelig å finne et passende sted å plassereblikket.
Antrekket hennes distraherte meg. Det var nærmest enlettelse da hun trakk på seg ei t-skjorte.
Jeg somlet med å komme til poenget. Hun var vennlignok til å hjelpe meg i gang. «Håper du ikke selger noe. I såfall har du fått en dårlig start.» Hun lo igjen og klappet påHulda som nå hadde gitt seg helt over og lå musestille vedstolen hennes.
«Elvis,» sa jeg, «jeg kommer på grunn av Elvis.»Smilet sloknet raskt. Hun studerte meg skeptisk og måtte
tydelig beherske seg for å holde på den vennlige tonen.«Nettopp. Advokaten, ja. Politimannen som var her for-
talte oss at de hadde funnet navnet ditt på en lapp som Elvishadde i lommen. Det sa oss ingenting. Ikke det heller.»
Hun satt en stund og så ut i lufta. «Elvis har bestandigvært i dårlig selskap. Vi gjorde det vi kunne for at han skullese på dette som et hjem.» Hun pekte rundt seg. «Det er treandre ungdommer som bor fast her nå. Dem går det bra med.Men Elvis, jeg vet ikke,» hun ristet på hodet. «Vi fikk aldriskikkelig kontakt. Han trakk seg unna, stolte ikke på noen.Nå i det siste var han begynt å henge sammen med dissenynazistene.»
«Hvor lenge var han hos dere?»«Siden i fjor sommer. Før det ble han sendt rundt som en
pakke. Det trengs tid for å bygge opp tillit. Og noen gangergår det ikke, uansett hvor hardt du jobber. Det må du levemed når du tar på deg denne jobben.»
Jeg skiftet tema. «Har du noen anelse om hvorfor hanville snakke med meg?»
«Fortalte han deg ikke det?» Hun så nysgjerrig på meg.«Han var bare så vidt innom, sa ikke et ord.»Hun nølte litt. «Vi har jo tenkt på det. Det kan ha hatt
noe med disse kameratene hans å gjøre. Var ikke du forsvarerfor en nynazist for noen måneder siden?»
15
Det hadde også slått meg. En av antirasistene var blitt ban-ket opp og truet på livet, etter sigende av en gjeng nynazister.Det var påstand mot påstand. Politiet hadde tauet inn en avdem og ville varetektsfengsle ham på alt for tynt grunnlag.
Jeg hadde gjort min plikt og hjulpet fyren med å få denrett som både nynazister og andre tullinger i prinsippet skalha. Jeg fikk ham av kroken, noe som ikke var spesielt van-skelig, selv om han sikkert var skyldig som bare pokker. Mervar det ikke. Avisene hadde selvsagt slått historien stort oppog gitt bandittene akkurat den negative omtalen de var uteetter. Mitt navn var også blitt nevnt. Som om det skulle værekriminelt å forsvare ungdom med kort hår. Jeg var gammelnok til å huske at det en gang var det lange håret som haddevært problemet.
«Den historien har nok ikke noe med dette å gjøre. Fortellmeg heller om disse kameratene hans.»
Hun hadde tent seg en sigarett med lange, elegante fingre.«Elvis har aldri hatt noen. Men for et halvt år siden, vedpåsketider, oppdaget vi at han var begynt å vanke sammenmed disse forskrudde typene. Jeg kjente ingen av dem,» sahun med plutselig aggresjon. «De pleide å henge rundt Far-mandstredet. Det hendte han ble borte til langt på natt. Vidriver ikke noe fengsel,» fortsatte hun rolig. «Ungdommenesom bor hos oss får frihet under ansvar.»
Fru Stenersen så skarpt på meg, som om hun ventet segkritikk.
«Du la sikkert merke til klærne hans. Vi prøvde å snakkeham bort fra disse ideene. Da det ikke hjalp, var det ikke myevi kunne gjøre. Vi tror ikke på tvang. Bak den tøffe maskenvar Elvis en engstelig liten gutt.»
«Hvordan i all verden kunne han da havne under toget?»Hun bet seg nervøst i de røde leppene. «Jeg kan simpelthen
ikke forstå det.»«Det kan jo ha vært et uhell,» prøvde jeg.Hun ristet tvilende på hodet. «Det virker helt usannsyn-
lig. Elvis hadde høydeskrekk. Han holdt seg bestandig unnafarlige steder.»
16
«Merket dere noe spesielt med ham de siste dagene?»«Elvis var stille og innesluttet, betrodde seg aldri til oss,
ikke til noen, tror jeg. Kanskje det var disse nazistene somlurte ham til å gjøre noe dumt.»
«Ifølge politiet var han alene den kvelden,» skjøt jeg inn.«Det var det de fortalte,» sa hun nølende. «Jeg vet ikke
hva jeg skal si. Vi er nødt til å legge denne historien bak oss,vi har også andre å tenke på.» Hun så mot huset. «Det pleierikke å være så stille her. Men David er i Oslo, og ungene erpå avlastning i helgen.»
Det var noe i stemmen hennes som gjorde at jeg tolketdet som en dårlig skjult invitasjon, men jeg har alltid hatt envelutviklet fantasi.
Jeg reiste meg resolutt. Her kom jeg uansett ikke lenger.Før jeg dro, ba jeg om å få låne toalettet, og fikk sett meg
om i hovedhuset. Fruen viste meg rundt.Godset var imponerende. Her hadde noen hatt utsøkt
smak og god råd. Dyre, stilfulle møbler, avstemte farger ogtekstiler, verdifull kunst på veggene. Til og med datamaski-nen var av designerutgaven. Det var en maskin du ville venteå finne i et reklamebyrå. En Powermac, med storskjerm ogmultimediautstyr, scanner og laserprinter. Dette var modernefolk.
Katja Stenersen var stolt av huset. Det hadde hun all grunntil. Hun hadde selv stått for innredningen.
Tilbudet om et glass hvitvin lød fristende, men jeg avslohøflig.
På veien hjem gikk jeg innom kontoret og fant fram saks-mappa fra min gjesteopptreden med byens nasjonalister, somde likte å kalle seg. Det var ikke vanskelig å huske fyrensom politiet så gjerne ville bure inne. Tragikomisk nok varhan en slags innvandrer selv. Med kullsvart hår, brune øyneog latinske ansiktstrekk kunne det ikke være enkelt å satsepå teorien om den ariske rases overlegenhet. Faren kom fraColombia, mens moren var norsk.
Jeg bladde gjennom mappa og forsøkte å rekonstruere
17
historien. Hovedpersonen, Frank Gonzalez, fylte sytten ården mørke februarkvelden han opplevde den fornedrelsenå bli lagt i bakken av en truende politihund utenfor byensmonumentale stolthet, kjøpesenteret Farmandstredet, mensmeningsfellene hans flyktet feigt i alle retninger. I antirasist-miljøet gikk han under tilnavnet Speedy Gonzalez.
Litt tidligere den kvelden skulle den samme Frank ettersigende ha vært særdeles aktiv under overfallet på en av for-grunnsfigurene i det antirasistiske arbeidet i distriktet, meddet resultat at offeret havnet på legevakta med brukket neseog utslåtte tenner.
Overfallsmennene hadde hatt finlandshetter. Det hjalpikke politiet at flere tilskuere mente å ha gjenkjent Frank påhans noe sære kroppsform, som hadde mye til felles med eigråpære. Etter påtrykk fra meg måtte de la ham gå.
Unge Gonzalez skyldte meg virkelig en tjeneste, selv omdet ikke virket som han vurderte det sånn da han viste megfingeren idet han forlot politistasjonen.
Jeg leste videre. Frank var fra Stokke, der moren hansbodde sammen med to yngre søsken. Farens oppholdsstedvar ukjent. Hvis jeg ikke husket feil, var det sosialkontoretsom hadde skaffet Frank hybel i Tønsberg sentrum etter hansmange konflikter med skole, naboer, resten av familien ogalle andre som hadde vært så uheldige å komme i kontaktmed denne forhatte poden.
Systemet hadde foretatt det geniale grep å plassere ungeFrank Gonzalez alene midt i Tønsberg sentrum. Samtidigbidro det med økonomisk støtte, slik at han kunne fortsettesin samfunnsgavnlige virksomhet.
I Stokke kommune hadde man kvittet seg med et påtren-gende problem ved å eksportere det. Jeg var redd det proble-met snart ville vokse både kommunen og oss andre overhodet, hvis de ikke fant på noe bedre.
Frank likte seg best i byen, ble det påstått. Det hørtes rime-lig ut, for hybelen hans var blitt et samlingssted for ungdommed nazisympatier.
I prinsippet skulle han fortsatt være innlemmet i det
18
videregående skolesystemet. Jeg tvilte på at det stemte. Deninstitusjonen hadde aldri hatt annet å tilby Frank og hanslikesinnede enn jevnlige nederlag og misforstått toleranse.
Mappa ble lagret i arkivet, som advokatfellesskapet haddeorganisert i et eget rom innerst i gangen. Der hadde vi ogsåplassert min eksentriske forgjenger, overrettssakfører Chris-tian Salvesen, en av byens store, nå frafalne sønner. Hanhadde fått tildelt et lite kontor der han med høyst ujevnemellomrom dukket opp for å grave i farens og bestefarensgamle sakspapirer, når han ikke var opptatt med å pleie sinekontakter blant byens løsere fugler.
Jeg visste hvor jeg skulle gå når jeg trengte informasjonav det slaget som det dominerende lokale presseorganet ikkeinteresserte seg for. I den redaksjonen støttet man seg tilprinsippet om at det man ikke vet, har man ikke vondt av.
Overrettssakføreren kunne kanskje oppdatere meg pånazistenes posisjon i distriktet. Det ble påstått at det skullefinnes koblinger mellom gamle og nye miljøer i dette lurvetebakgårdslandskapet.
Men siden han ikke var å se, ble dagens etterforskningavsluttet. Det var lørdag og tid for andre sysler.
JAN
MEH
LUM
JAN MEHLUMEN SVEND FOYN-ROMAN
9 788292 526682
En 15 år gammel skinhead oppsøker tønsberg- advokaten Svend Foyn, men forsvinner ut av kontoret uten å ha sagt et ord. Noen timer senere blir gutten – Elvis Kristiansen – funnet død, overkjørt av toget. Foyn klarer ikke å slå seg til ro med at det var et uhell. Hva var det gutten ville ham? Jo mer Foyn undersøker i Elvis’ historie, dess mer innfløkt virker saken. Her er tråder til hendelser i fortiden så vel som til organisert kriminalitet og overgrep mot barn.
Kalde hender er en frittstående fortelling og den andre boken i serien om Svend Foyn. Boken fikk Rivertonprisen for beste norske kriminalroman i 1998.
Kalde hender
Kalde hender
EN
SVE
ND
FOY
N-R
OM
AN
JAN
M
EHLU
M
Ka
lde h
end
er
«Med Jan Mehlum har norsk kriminallitteratur fått nok en forfatter av stort format» Østlandsposten
«Det er så man kjenner kruttrøken rive i nesen»
Aftenposten
Rivertonprisvinner!
«Spenningsmettet og spennende» dr.dk
«Den lett stammende, en meter og nitti høye advokaten Svend Foyn har plassert seg i norsk krimlitteratur – og detmed største selvfølge.»
Tønsbergs Blad
Kalde hender.indd 1 24.04.2012 09:12:44
