Inkluderende velferd

Inkluderende velferdFor medlemmer av FagforbundetTemahefte nr. 24

3

INNHOLD

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle, Martine Grymyr, Ingeborg Vigerust Rangul, Linn Stalsberg, Guro Kulset Merakerås, Albert Collett, Viggo Vestel, Shoaib Sultan, Trygve Natvig, Erik M. Sundt, Ole Morten Melgård, Lars Åke Andersen. Illustrasjoner: Sven Tveit. layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 3. februar 2012.

Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

MILJØMERKET

241 393

Trykksak

< 4-5 Leder

< 6-9 Mer toleranse for de avdødes tro

< 10-13 Folk av flere folk

< 14-15 Et kult sted å være

< 16-17 Minoriteter i velferdssamfunnet

< 18-20 Fritidsklubben i Det nye Norge

< 21-23 Barna lager sitt eget bibliotek

< 24-25 Den flerkulturelle skolen er normal

< 26-29 Inkluderingsministeren

< 30-33 Også minoritetsforeldrene skal med

< 34 Internasjonal kultur til folket

< 35 Omtaler

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og

problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Nr 1 TVERRFAGLIG SAMARBEID gjennom gjensidig respekt og interesse for andres fagområder.

Nr 2 YRKESETIKK er et innspill til refleksjon om mellommenneskeligeforhold, makt og avmakt og etiske standarder på arbeidsplassen.

Nr 3 LEDELSE setter søkelys på hva som skal til for at de ansatte skallykkes med sine oppgaver. Hva er god og motiverende ledelse?

Nr 4 HYGIENE OG SMITTEVERN kommer med inn spill til hvordan vi kanmotvirke sykehus infek sjoner og hindre utbrudd av antibio tika resistentemikrober.

Nr 5 RENHOLD OG HYGIENE viser hvordan ren hold, helse,miljø og sikkerhet må ses i sammenheng, slik at helesamfunnet kan dra nytte av renholds kompetansen.

Nr 6 KREATIV OMSORG er en måte å tenke på. Hva har denandre bruk for? Hva kan jeg bidra med? Det er ikke så myesom skal til.

Nr 7 LYDEN AV SMÅ SKRITT er en utfordring til alle somarbeider med barn. Det er fantastisk hva barn kan få til,men noen må gi dem sjansen!

Nr 8 eFORVALTNING fokuserer på digitaliserte tjenester.Inter aktive skjema, inter nettsøknader, digitaliserte sykehus ogkommune styremøter direktesendt til egen datamaskin. Blir alt enklere?

Nr 9 KJÆRLIGHETENS LANDSKAP er innspill til ansatte som arbeidermed utviklingshemmede. De har en nøkkelrolle i å bidra til et seksualvennlig miljø.

Nr 10 VARMERE, VÅTERE, VILLERE utfordrer kommunene til å stille seg dristige mål for å redusere utslippene av klima gasser.

Nr 11 MODIGE MØTER fokuserer på hva som skal til for å lykkes i arbeidet med ungdom. Se mulighetene. Mye respekt og ikke minstkjærlighet.

Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplasser somhar avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- og omsorgs -sektoren, men er også omfattende i andre kvinnedominerte yrker.

Nr 13 PERSONALLEDELSE legger vekt på at medarbeideren er denviktigste ressursen for å få utført kommunens oppgaver. Du får tips omhvordan virksomheten kan sette personalledelse i sentrum.

Nr 14 KVALITETSKOMMUNER Trepartssamarbeid er et egnet verktøy forbest mulig kommunale tjenester. Her får du gode tips til hvordan manlykkes.

Nr 15 KVALITETSKOMMUNER – oppdatert versjon. Kvalitetskommune -programmet kan vise til mange gode resultater siden starten i 2006. Herfinner du noen av de gode historiene.

Nr 16 KLIMAKOMMUNE utforsker ulike tiltak kommunene og de ansattekan gå i gang med, som et ledd i den internasjonale klimadugnaden.Nyttige tips i arbeidet med energi- og klimaplaner.

Nr 17 KONTORFAGET I UTVIKLING Her kan du lese om digitalisering og superbrukere, om utviklingsmulig heterfor kontoransatte, om kaffekoking, skjult kunnskap ogmøte plasser for sekretærer.

Nr 18 VERDIGHET I ELDREOMSORGEN Inspirerende eksem-pler, gode etter utdanninger og tanker om morgen dagenseldreomsorg gir faglig påfyll til morgen dagens pleie -personell.

Nr 19 HELHETLIG SKOLEDAG Det foregår en heftig debatt omhvordan grunnskolen skal se ut. Og ganske sikkert vil skolenendre seg. En sannsynlig utvikling avtegner seg i Prosjekt

helhetlig skoledag.

Nr 20 HELSEFARE Mange arbeidstakere jobber i tilsynelatende tryggeyrker uten å være klar over farene fra helsefarlige stoffer. Disse kan giplager og sykdommer, og sette deg ut av yrkeslivet.

NR 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barnehagene har opplevd en rask utvik-ling de siste årene – både i antall og form – noe basebarnehager og gigant-barnehager vitner om. Her tar vi opp hva barnehagen kan inneholde.

NR 22 MANGFOLD I BARNEVERNET I løpet av de siste ti årene har an tallet bekymringsmeldinger til barnevernet blitt fordoblet, mensbemanningen økte med 27 prosent. En slik utvikling er ikke bærekraftig,og den får konsekvenser vi ikke ønsker.

FAGBLADETs temahefter gir deg utfordringer, kunnskap, og inspirasjon.

Bestill Fagbladets temahefter på www.fagforbundet.no. Gå inn på Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter. Heftene er gratis.

temaann_04_11_fel_06-07 05.10.11 09.37 Side 32


Nr 2 YRKESETIKK er et innspill til refleksjon om mellommenneske-lige forhold, makt og avmakt og etiske standarder på arbeidsplassen.


Nr 4 HYGIENE OG SMITTEVERN kommer med inn spill til hvordan vikan motvirke sykehus infek sjoner og hindre utbrudd av antibiotika -resistente mikrober.


Nr 6 KREATIV OMSORG er en måte å tenke på. Hva harden andre bruk for? Hva kan jeg bidra med? Det er ikke så mye som skal til.

Nr 7 LYDEN AV SMÅ SKRITT er en utfordring til allesom arbeider med barn. Det er fantastisk hva barn kanfå til, men noen må gi dem sjansen!

Nr 8 eFORVALTNING fokuserer på digitaliserte tjenes-ter. Inter aktive skjema, inter nettsøknader, digitali-serte sykehus og kommune styremøter direktesendt til egen data maskin. Blir alt enklere?




Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplassersom har avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- ogomsorgs sektoren, men er omfattende i flere kvinnedominerte yrker.

Nr 13 PERSONALLEDELSE legger vekt på at medarbeideren er denviktigste ressursen for å få utført kommunens oppgaver. Du får tipsom hvordan virksomheten kan sette personalledelse i sentrum.

Nr 14 KVALITETSKOMMUNER Trepartssamarbeid er et egnet verktøyfor best mulig kommunale tjenester. Her får du gode tips til hvordanman lykkes.

Nr 15 KVALITETSKOMMUNER Kvalitetskommune programmet kanvise til mange gode resultater siden starten i 2006. Her finner dunoen av de gode historiene.

Nr 16 KLIMAKOMMUNE utforsker ulike tiltak kommunene og deansatte kan gå i gang med, som et ledd i den internasjonale klima-dugnaden. Nyttige tips i arbeidet med energi- og klimaplaner.

Nr 17 KONTORFAGET I UTVIKLING Her kan du leseom digitalisering og superbrukere, omutviklingsmulig heter for kontoransatte, om kaffekoking, skjult kunnskap og møte plasser forsekretærer.

Nr 18 VERDIGHET I ELDREOMSORGEN Inspirerendeeksempler, gode etter utdanninger og tanker ommorgen dagens eldreomsorg gir faglig påfyll tilmorgen dagens pleie personell.

Nr 19 HELHETLIG SKOLEDAG Det foregår en heftigdebatt om hvordan grunnskolen skal se ut. Og ganskesikkert vil skolen endre seg. En sannsynlig utviklingavtegner seg i Prosjekt helhetlig skoledag.

Nr 20 HELSEFARE Mange arbeidstakere jobber i tilsynelatendetrygge yrker uten å være klar over farene fra helsefarlige stoffer.Disse kan gi plager og sykdommer, og sette deg ut av yrkeslivet.

Nr 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barnehagene er i rask utvikling, noebasebarnehager og gigantbarnehager vitner om.

Nr 22 MANGFOLD I BARNEVERNET Antall bekymringsmeldinger tilbarnevernet ble fordoblet, mens bemanningen økte med 27 prosentsiste tiåret. Det får konsekvenser vi ikke ønsker.

Nr 23 ORDEN I ARKIVET Hva er en arkivar og hvordan jobber arkiva-ren? Hva slags systemer og arbeidsmetoder fungerer best?

ORDEN I ARKIVETFor medlemmer av Fagforbundet

Temahefte nr. 23



temaann_02.12 210x280_tema ann 30.01.12 14.28 Side 32












Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplassersom har avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- ogomsorgs sektoren, men er også omfattende i andre kvinnedominerteyrker.









Nr 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barnehagene har opplevd en raskutvikling de siste årene – både i antall og form – noe basebarnehagerog gigantbarnehager vitner om. Her tar vi opp hva barnehagen kaninneholde.

Nr 22 MANGFOLD I BARNEVERNET I løpet av de siste ti årene har an tallet bekymringsmeldinger til barnevernet blitt fordoblet, mensbemanningen økte med 27 prosent. En slik utvikling er ikke bære-kraftig, og den får konsekvenser vi ikke ønsker.




10-13

26-29

24-25

3

INNHOLD

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle, Martine Grymyr, Ingeborg Vigerust Rangul, Linn Stalsberg, Guro Kulset Merakerås, Albert Collett, Viggo Vestel, Shoaib Sultan, Trygve Natvig, Erik M. Sundt, Ole Morten Melgård, Lars Åke Andersen. Illustrasjoner: Sven Tveit. layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 3. februar 2012.

Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

MILJØMERKET

241 393

Trykksak

< 4-5 Leder

< 6-9 Mer toleranse for de avdødes tro

< 10-13 Folk av flere folk

< 14-15 Et kult sted å være

< 16-17 Minoriteter i velferdssamfunnet

< 18-20 Fritidsklubben i Det nye Norge

< 21-23 Barna lager sitt eget bibliotek

< 24-25 Den flerkulturelle skolen er normal

< 26-29 Inkluderingsministeren

< 30-33 Også minoritetsforeldrene skal med

< 34 Internasjonal kultur til folket

< 35 Omtaler

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og

problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.


Nr 2 YRKESETIKK er et innspill til refleksjon om mellommenneskeligeforhold, makt og avmakt og etiske standarder på arbeidsplassen.


Nr 4 HYGIENE OG SMITTEVERN kommer med inn spill til hvordan vi kanmotvirke sykehus infek sjoner og hindre utbrudd av antibio tika resistentemikrober.


Nr 6 KREATIV OMSORG er en måte å tenke på. Hva har denandre bruk for? Hva kan jeg bidra med? Det er ikke så myesom skal til.

Nr 7 LYDEN AV SMÅ SKRITT er en utfordring til alle somarbeider med barn. Det er fantastisk hva barn kan få til,men noen må gi dem sjansen!

Nr 8 eFORVALTNING fokuserer på digitaliserte tjenester.Inter aktive skjema, inter nettsøknader, digitaliserte sykehus ogkommune styremøter direktesendt til egen datamaskin. Blir alt enklere?




Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplasser somhar avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- og omsorgs -sektoren, men er også omfattende i andre kvinnedominerte yrker.

Nr 13 PERSONALLEDELSE legger vekt på at medarbeideren er denviktigste ressursen for å få utført kommunens oppgaver. Du får tips omhvordan virksomheten kan sette personalledelse i sentrum.

Nr 14 KVALITETSKOMMUNER Trepartssamarbeid er et egnet verktøy forbest mulig kommunale tjenester. Her får du gode tips til hvordan manlykkes.

Nr 15 KVALITETSKOMMUNER – oppdatert versjon. Kvalitetskommune -programmet kan vise til mange gode resultater siden starten i 2006. Herfinner du noen av de gode historiene.

Nr 16 KLIMAKOMMUNE utforsker ulike tiltak kommunene og de ansattekan gå i gang med, som et ledd i den internasjonale klimadugnaden.Nyttige tips i arbeidet med energi- og klimaplaner.

Nr 17 KONTORFAGET I UTVIKLING Her kan du lese om digitalisering og superbrukere, om utviklingsmulig heterfor kontoransatte, om kaffekoking, skjult kunnskap ogmøte plasser for sekretærer.

Nr 18 VERDIGHET I ELDREOMSORGEN Inspirerende eksem-pler, gode etter utdanninger og tanker om morgen dagenseldreomsorg gir faglig påfyll til morgen dagens pleie -personell.

Nr 19 HELHETLIG SKOLEDAG Det foregår en heftig debatt omhvordan grunnskolen skal se ut. Og ganske sikkert vil skolenendre seg. En sannsynlig utvikling avtegner seg i Prosjekt

helhetlig skoledag.

Nr 20 HELSEFARE Mange arbeidstakere jobber i tilsynelatende tryggeyrker uten å være klar over farene fra helsefarlige stoffer. Disse kan giplager og sykdommer, og sette deg ut av yrkeslivet.

NR 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barnehagene har opplevd en rask utvik-ling de siste årene – både i antall og form – noe basebarnehager og gigant-barnehager vitner om. Her tar vi opp hva barnehagen kan inneholde.

NR 22 MANGFOLD I BARNEVERNET I løpet av de siste ti årene har an tallet bekymringsmeldinger til barnevernet blitt fordoblet, mensbemanningen økte med 27 prosent. En slik utvikling er ikke bærekraftig,og den får konsekvenser vi ikke ønsker.



temaann_04_11_fel_06-07 05.10.11 09.37 Side 32












Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplassersom har avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- ogomsorgs sektoren, men er omfattende i flere kvinnedominerte yrker.









Nr 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barnehagene er i rask utvikling, noebasebarnehager og gigantbarnehager vitner om.

Nr 22 MANGFOLD I BARNEVERNET Antall bekymringsmeldinger tilbarnevernet ble fordoblet, mens bemanningen økte med 27 prosentsiste tiåret. Det får konsekvenser vi ikke ønsker.

Nr 23 ORDEN I ARKIVET Hva er en arkivar og hvordan jobber arkiva-ren? Hva slags systemer og arbeidsmetoder fungerer best?

ORDEN I ARKIVETFor medlemmer av Fagforbundet

Temahefte nr. 23















Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplassersom har avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- ogomsorgs sektoren, men er også omfattende i andre kvinnedominerteyrker.









Nr 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barnehagene har opplevd en raskutvikling de siste årene – både i antall og form – noe basebarnehagerog gigantbarnehager vitner om. Her tar vi opp hva barnehagen kaninneholde.

Nr 22 MANGFOLD I BARNEVERNET I løpet av de siste ti årene har an tallet bekymringsmeldinger til barnevernet blitt fordoblet, mensbemanningen økte med 27 prosent. En slik utvikling er ikke bære-kraftig, og den får konsekvenser vi ikke ønsker.




10-13

26-29

24-25

4 5INKLuDERENDE VELFERDINKLuDERENDE VELFERD

Norge blir i stadig større grad et flerkulturelt samfunn. En del nordmenn er mest opptatt av de negative sidene ved dette, mens andre heller ser mulighetene mangfoldet gir. Noen befinner seg et sted imellom. Ett er i alle fall sikkert: Det flerkulturelle norske samfunnet har kommet for å bli.

Når ulike etniske grupper og religioner skal finne måter å leve sammen på, går det ikke alltid knirkefritt. Derfor er det viktig å ha et åpent sinn og lete etter løsninger på utfordringene Ett viktig felt er tilgangen til arbeidslivet.

Her har mange kommuner gjort en innsats når det gjelder tilrettelegging for minoriteter. For eksempel har flere kommuner satt egne mål for

rekruttering av arbeidere med minoritetsbakgrunn. Flere har også lagt inn i ansettelsesreglementet at alle kvalifiserte søkere med etnisk minoritetsbakgrunn skal innkalles til intervju.

Dette trengs, for vi lever ikke i et diskrimineringsfritt samfunn, viser en ny statlig undersøkelse: Diskrimineringens omfang og årsaker. Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv. Studien viser at personer med navn som høres pakistansk ut, hadde halvparten så stor sjanse som andre til å bli innkalt til jobb intervju.

Men også tjenestetilbudet skal være likeverdig for alle brukere, noe som stiller det offentlige overfor nye utfordringer. Integrerings og mangfolds direkto ratet lister opp følgende oppgaver:

Mangfoldets muligheter 1. Styrke ansattes tverrkulturelle kompetanse som del av profesjonsrollen

2. Sikre god brukerdialog, blant annet gjennom brukerundersøkelser som fanger opp synspunktene til brukere med innvandrerbakgrunn

3. Tilpasse informasjon om tjenesten, som for eksempel serviceerklæringer, til ulike brukergrupper

4. Legge til rette for bruk av kvalifisert tolk når kommunikasjonen ikke er forsvarlig

En forutsetning for å utvikle et vellykket flerkulturelt samfunn, både i og utenfor arbeidslivet, er å ha respekt for hverandres ulikheter. Det synes jeg den nye gravferdsloven som trådte i kraft fra nyttår, er et utmerket eksempel på. Heretter har alle rett til å følge sine egne gravskikker, uansett hva de tror

eller ikke tror på. Vi blir liggende på samme gravlund, men på den muslimske delen står gravstøttene i en annen retning enn på resten av området. Muslimene ligger nemlig på sin høyre side i graven, med ansiktet vendt mot Mekka, og med hodet mot gravstøtten.

De kristne ligger tradisjonelt på ryggen med beina mot øst. Dette henger visstnok sammen med ideen om at Jesu gjenkomst vil skje fra øst. Selv om jeg er både døpt og konfirmert, visste jeg ikke at vi hadde den skikken. Ikke før vi fikk en ny lov for å ivareta verdigheten til folk som har andre tradisjoner enn majoriteten.

kIrsTI knudsen ansvarlig redaktør

LeDer


Norge blir i stadig større grad et flerkulturelt samfunn. En del nordmenn er mest opptatt av de negative sidene ved dette, mens andre heller ser mulighetene mangfoldet gir. Noen befinner seg et sted imellom. Ett er i alle fall sikkert: Det flerkulturelle norske samfunnet har kommet for å bli.

Når ulike etniske grupper og religioner skal finne måter å leve sammen på, går det ikke alltid knirkefritt. Derfor er det viktig å ha et åpent sinn og lete etter løsninger på utfordringene Ett viktig felt er tilgangen til arbeidslivet.

Her har mange kommuner gjort en innsats når det gjelder tilrettelegging for minoriteter. For eksempel har flere kommuner satt egne mål for

rekruttering av arbeidere med minoritetsbakgrunn. Flere har også lagt inn i ansettelsesreglementet at alle kvalifiserte søkere med etnisk minoritetsbakgrunn skal innkalles til intervju.

Dette trengs, for vi lever ikke i et diskrimineringsfritt samfunn, viser en ny statlig undersøkelse: Diskrimineringens omfang og årsaker. Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv. Studien viser at personer med navn som høres pakistansk ut, hadde halvparten så stor sjanse som andre til å bli innkalt til jobb intervju.

Men også tjenestetilbudet skal være likeverdig for alle brukere, noe som stiller det offentlige overfor nye utfordringer. Integrerings og mangfolds direkto ratet lister opp følgende oppgaver:

Mangfoldets muligheter 1. Styrke ansattes tverrkulturelle kompetanse som del av profesjonsrollen

2. Sikre god brukerdialog, blant annet gjennom brukerundersøkelser som fanger opp synspunktene til brukere med innvandrerbakgrunn

3. Tilpasse informasjon om tjenesten, som for eksempel serviceerklæringer, til ulike brukergrupper

4. Legge til rette for bruk av kvalifisert tolk når kommunikasjonen ikke er forsvarlig

En forutsetning for å utvikle et vellykket flerkulturelt samfunn, både i og utenfor arbeidslivet, er å ha respekt for hverandres ulikheter. Det synes jeg den nye gravferdsloven som trådte i kraft fra nyttår, er et utmerket eksempel på. Heretter har alle rett til å følge sine egne gravskikker, uansett hva de tror

eller ikke tror på. Vi blir liggende på samme gravlund, men på den muslimske delen står gravstøttene i en annen retning enn på resten av området. Muslimene ligger nemlig på sin høyre side i graven, med ansiktet vendt mot Mekka, og med hodet mot gravstøtten.

De kristne ligger tradisjonelt på ryggen med beina mot øst. Dette henger visstnok sammen med ideen om at Jesu gjenkomst vil skje fra øst. Selv om jeg er både døpt og konfirmert, visste jeg ikke at vi hadde den skikken. Ikke før vi fikk en ny lov for å ivareta verdigheten til folk som har andre tradisjoner enn majoriteten.

kIrsTI knudsen ansvarlig redaktør

LeDer

ORDEN I ARKIVET6 7INKLuDERENDE VELFERD

– Her er gravplassen for muslimer, peker kirketjener Sven Erik Skarateppen i Kongsvinger kommune. Sammen med kirkeverge Ole Erik Lindalen går vi over Holt gravplass i Kongsvinger, med utsikt over byen på den ene siden og med en flott kirkeklokke på den andre. Hvit snø hviler over alle gravstøtter, det er iskaldt og vakkert denne dagen, men kirkevergen blir varm likevel, når han fornøyd kan vise frem plassen som er avsatt til kommunens muslimske innbyggere.

– Noen muslimer bruker ikke gravstøtter i det hele tatt, mens andre har tatt til seg norske tradisjoner og har gravstøtte med kranser og lys, sier Lindalen.

Ansiktet vendt mot MekkaEn av de muslimske gravene har en utypisk grønn stein, uten navn, men med den muslimske halvmånen inngravert. Andre har norske steiner med navn, tilsvarende resten av gravplassen. Noe er likevel anner ledes. På den muslimske delen av gravplassen står gravstøttene i en annen retning enn på resten av området.

– Muslimene skal ligge på sin høyre side i graven, med ansiktet vendt mot Mekka, og hodet mot gravstøtten. Dette er en annen retning enn den kristne varianten, der man tradisjonelt ligger på ryggen med beina mot øst, forklarer Lindalen. Han legger til at dette henger sammen med ideen om at Jesu gjenkomst vil skje fra øst.

Muslimer graver dessuten igjen graven selv, og da er det Ole Erik Lindalens og Sven Erik Skarateppens ansvar å passe på at det er nok spader til de pårørende.

Selv om de nye lovendringene skal ta hensyn til alle religioner, er det særlig muslimer denne i praksis vil gjelde. Lindalen forklarer at da Kongsvinger i 2004–2005 skulle anlegge ny gravplass, var det helt naturlig for kommunen å ta hensyn til sine muslimske innbyggere.

Ikke lenger kirkegård, men gravplassGhulam Abbas i det muslimske begravelsesbyrået alKhidmat i Oslo forklarer at nye tradisjoner tar form i disse dager, noe som fører til at stadig flere muslimer trenger gravplass.

– De eldste innvandrerne ble gjerne begravd i opprinnelseslandet, men den nye generasjonen vil begraves i Norge, og helst i hjemkommunen, i nærheten av familien sin.

Han er glad for at den nye loven gjør dette enklere å gjennomføre.

En gravlund er kommunal og felles for alle. Det er dette Fornyings, administrasjons og kirke departementet nå tydeliggjør med den nye loven. For eksempel har de fjernet ordet «kirkegård» fra Gravferdsloven og bruker i stedet ordet «gravplass». Den kristne delen av en gravplass kan likevel fremdeles kalles for en kirkegård, understrekes det.

Det er fortsatt de kirkelige fellesrådene i kom munene som skal ha det praktiske ansvaret for grav ferdene. Dette er en del av statskirkeforliket, og kan ikke endres. Dermed må fremdeles muslimer, hinduer og buddhister henvende seg til et kirkekontor for å få gravlagt en av sine kjære. De som reagerer mest på dette, er HumanEtisk Forbund. Ghulam Abbas synes det er uproblematisk å samarbeide med kirkevergene.

Mer toleranse for de avdødes tro

grAvsTeIn: noen muslimer benytter ikke gravstein i det hele tatt, andre har steiner slik vi har, med navn og tekst. Andre velger en stein av denne typen, som står på den muslimske delen av Holt gravplass i kongsvinger.

Alle mennesker dør, uansett om de er kristne, jøder, muslimer, ateister eller noe helt annet. 1. januar i år trådte den nye gravferdsloven i kraft, og ulike livssyn blir tatt større hensyn til.

Tekst: lInn sTAlsberg Foto: erIk sundT

Ny gravferDsLOv

ORDEN I ARKIVET6 7INKLuDERENDE VELFERD

– Her er gravplassen for muslimer, peker kirketjener Sven Erik Skarateppen i Kongsvinger kommune. Sammen med kirkeverge Ole Erik Lindalen går vi over Holt gravplass i Kongsvinger, med utsikt over byen på den ene siden og med en flott kirkeklokke på den andre. Hvit snø hviler over alle gravstøtter, det er iskaldt og vakkert denne dagen, men kirkevergen blir varm likevel, når han fornøyd kan vise frem plassen som er avsatt til kommunens muslimske innbyggere.

– Noen muslimer bruker ikke gravstøtter i det hele tatt, mens andre har tatt til seg norske tradisjoner og har gravstøtte med kranser og lys, sier Lindalen.

Ansiktet vendt mot MekkaEn av de muslimske gravene har en utypisk grønn stein, uten navn, men med den muslimske halvmånen inngravert. Andre har norske steiner med navn, tilsvarende resten av gravplassen. Noe er likevel anner ledes. På den muslimske delen av gravplassen står gravstøttene i en annen retning enn på resten av området.

– Muslimene skal ligge på sin høyre side i graven, med ansiktet vendt mot Mekka, og hodet mot gravstøtten. Dette er en annen retning enn den kristne varianten, der man tradisjonelt ligger på ryggen med beina mot øst, forklarer Lindalen. Han legger til at dette henger sammen med ideen om at Jesu gjenkomst vil skje fra øst.

Muslimer graver dessuten igjen graven selv, og da er det Ole Erik Lindalens og Sven Erik Skarateppens ansvar å passe på at det er nok spader til de pårørende.

Selv om de nye lovendringene skal ta hensyn til alle religioner, er det særlig muslimer denne i praksis vil gjelde. Lindalen forklarer at da Kongsvinger i 2004–2005 skulle anlegge ny gravplass, var det helt naturlig for kommunen å ta hensyn til sine muslimske innbyggere.

Ikke lenger kirkegård, men gravplassGhulam Abbas i det muslimske begravelsesbyrået alKhidmat i Oslo forklarer at nye tradisjoner tar form i disse dager, noe som fører til at stadig flere muslimer trenger gravplass.

– De eldste innvandrerne ble gjerne begravd i opprinnelseslandet, men den nye generasjonen vil begraves i Norge, og helst i hjemkommunen, i nærheten av familien sin.

Han er glad for at den nye loven gjør dette enklere å gjennomføre.

En gravlund er kommunal og felles for alle. Det er dette Fornyings, administrasjons og kirke departementet nå tydeliggjør med den nye loven. For eksempel har de fjernet ordet «kirkegård» fra Gravferdsloven og bruker i stedet ordet «gravplass». Den kristne delen av en gravplass kan likevel fremdeles kalles for en kirkegård, understrekes det.

Det er fortsatt de kirkelige fellesrådene i kom munene som skal ha det praktiske ansvaret for grav ferdene. Dette er en del av statskirkeforliket, og kan ikke endres. Dermed må fremdeles muslimer, hinduer og buddhister henvende seg til et kirkekontor for å få gravlagt en av sine kjære. De som reagerer mest på dette, er HumanEtisk Forbund. Ghulam Abbas synes det er uproblematisk å samarbeide med kirkevergene.

Mer toleranse for de avdødes tro

grAvsTeIn: noen muslimer benytter ikke gravstein i det hele tatt, andre har steiner slik vi har, med navn og tekst. Andre velger en stein av denne typen, som står på den muslimske delen av Holt gravplass i kongsvinger.

Alle mennesker dør, uansett om de er kristne, jøder, muslimer, ateister eller noe helt annet. 1. januar i år trådte den nye gravferdsloven i kraft, og ulike livssyn blir tatt større hensyn til.

Tekst: lInn sTAlsberg Foto: erIk sundT

Ny gravferDsLOv


Ny gravferDsLOv

Måtte reise langt– Men hvordan var det før loven trådte i kraft i år?

– Før var det slik at alle religiøse minoriteter fikk tilbud om en ordinær gravplass, og dersom det for eksempel var muslimer som ikke aksepterte den, kunne de gravlegges på egne muslimske gravplasser, som på Høybråten i Oslo, forklarer Lindalen.

Ghulam Abbas forklarer at denne ordningen bød på flere problemer. For det første måtte de som ikke ville begraves på ordinære kirkegårder bekoste gravleggingen i en annen kommune selv. For det andre var nærmeste muslimske gravplass ofte langt unna. Han forteller at muslimer fra NordNorge ligger begravd på Høybråten i Oslo. For det tredje ble pågangen for stor, og Oslo måtte si nei til forespørsler fra kirkeverger rundt om i landet.

Ønsker ikke å sjenere andre– I den nye loven er det hjemkommunen som har ansvar for å tilby en gravplass som tar hensyn til den enkeltes religion. Kan de ikke det, må kommunen betale for å få dette gjort i en annen kommune. På den måten vil kommuneadministrasjonene merke det bedre enn før, og bli motivert til å opprette egne

gravplasser for religionene på stedet, sier Abbas.Abbas ønsker at muslimer får et lite område på

hjørnet av eksisterende gravlunder med en hekk rundt, slik at den skilles fra de andre gravene, fordi gravstøttene står en annen retning. Han ønsker ikke å sjenere andre.

– Så lenge graven er i riktig retning, er vi fornøyde, sier han.

Begravelsesbyrået hans representerer alle typer muslimer, for «når det kommer til døden har vi mye felles», som han sier. Han forteller at mange benytter seg av gravstøtter, gjerne med navn og vers fra Koranen, men at i enkelte land, som i Somalia og Marokko, har ikke folk tradisjon for dette.

Årlige møterI den nye loven ligger krav om at den som har

forvaltningsansvaret for gravlegging i kommunen, en gang i året må invitere stedets tros og livssynssamfunn til et møte. Her skal de drøfte hvordan alles behov best kan ivaretas.

– For eksempel vil muslimer helst begraves før solnedgang samme dag, men det kan være praktisk umulig i et land som Norge, med tele i bakken. En

annen ting er om vi skal åpne for begravelser på lørdager, som hittil er den eneste dagen kirketjeneren har helt fri. Slike ting kan vi snakke om på et sånt møte, sier Ole Erik Lindalen, som lover å stille seg åpen og lyttende.

Verken kirkevergen eller kirketjeneren har hørt en eneste kritisk røst omkring den nye muslimske gravplassen i Kongsvinger.

– De muslimske familiene som har gravlagt sine her, her vært veldig fornøyde. Vår oppgave som gravferdsmyndighet er å ta vare på alles ritualer. For eksempel har vi et nytt krematorium på Gjøvik hvor det er gjort mulig å bivåne innføringen i ovnen, etter ønske fra enkelte religioner. Vi prøver så langt vi kan å etterkomme folks ønsker, sier Lindalen.

Den nye gravferdsloven8. juni 2011 ble det gjort endringer i gravferdsloven og kirkeloven etter instruks fra Fornyings-, adminis trasjons- og kirke departementet. Endringene gjelder fra 1. januar i år. Målet med endringene er å gjøre gravferds forvaltningen mer livssyns nøytral. Dette betyr også at ordet «gravplass» vil erstatte «kirkegård» i lover og regelverk.

loven sier at:

• Gravlegging skal skje med respekt for den enkeltes religion eller livssyn

• Muligheten for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav med bakgrunn i en religiøs eller livssynsmessig begrunnelse styrkes

• Tros- og livssynssamfunn likestilles når det gjelder å gjennomføre seremonier ved åpning av ny gravplass eller gravfelt

• Gravferdslovens tittel og begrepsbruk gjøres livssynsnøytral

• Det skal etableres et kontaktforum vedrørende gravferd for tros- og livssynssamfunnene i den enkelte kommunen

• Hjemkommunen har det økonomiske ansvaret for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav i en annen kommune dersom det ikke finnes et slikt tilbud i hjemkommunen.

ØversT: en del av jobben med å forvalte en muslimsk gravplass er å ha nok spader og redskaper til pårørende. Muslimer dekker selv igjen graven til den døde.

nedersT TIl vensTre: kirkeverge Ole erik lindalen, til venstre, og kirke tjener sven erik skarateppen foran kongsvingers nye grav plass på Holt. bak skarateppen til høyre, står gravsteinene på den muslimske delen av gravplassen i en annen retning enn de andre, slik at den døde skal ha hodet mot gravsteinen, og ansiktet mot Mekka.

TIl HØYre: ghulam Abbas i det muslimske begravelsesbyrået al-khidmat i Oslo forteller at stadig flere muslimer ønsker å bli begravd i norge, og ikke i opprinnelseslandet. Han er glad for at den nye loven gjør det lettere for muslimer og få en grav i nær familien i hjemkommunen.

grAvPlAssen: da kongsvinger skulle lage en ny gravplass på Holt i 2004/05, var det helt naturlig å vie en del av gravplassen til kommunens muslimske innbyggere. kirkeverge Ole erik lindalen viser på kartet hvor de valgte å plassere den.


Ny gravferDsLOv

Måtte reise langt– Men hvordan var det før loven trådte i kraft i år?

– Før var det slik at alle religiøse minoriteter fikk tilbud om en ordinær gravplass, og dersom det for eksempel var muslimer som ikke aksepterte den, kunne de gravlegges på egne muslimske gravplasser, som på Høybråten i Oslo, forklarer Lindalen.

Ghulam Abbas forklarer at denne ordningen bød på flere problemer. For det første måtte de som ikke ville begraves på ordinære kirkegårder bekoste gravleggingen i en annen kommune selv. For det andre var nærmeste muslimske gravplass ofte langt unna. Han forteller at muslimer fra NordNorge ligger begravd på Høybråten i Oslo. For det tredje ble pågangen for stor, og Oslo måtte si nei til forespørsler fra kirkeverger rundt om i landet.

Ønsker ikke å sjenere andre– I den nye loven er det hjemkommunen som har ansvar for å tilby en gravplass som tar hensyn til den enkeltes religion. Kan de ikke det, må kommunen betale for å få dette gjort i en annen kommune. På den måten vil kommuneadministrasjonene merke det bedre enn før, og bli motivert til å opprette egne

gravplasser for religionene på stedet, sier Abbas.Abbas ønsker at muslimer får et lite område på

hjørnet av eksisterende gravlunder med en hekk rundt, slik at den skilles fra de andre gravene, fordi gravstøttene står en annen retning. Han ønsker ikke å sjenere andre.

– Så lenge graven er i riktig retning, er vi fornøyde, sier han.

Begravelsesbyrået hans representerer alle typer muslimer, for «når det kommer til døden har vi mye felles», som han sier. Han forteller at mange benytter seg av gravstøtter, gjerne med navn og vers fra Koranen, men at i enkelte land, som i Somalia og Marokko, har ikke folk tradisjon for dette.

Årlige møterI den nye loven ligger krav om at den som har

forvaltningsansvaret for gravlegging i kommunen, en gang i året må invitere stedets tros og livssynssamfunn til et møte. Her skal de drøfte hvordan alles behov best kan ivaretas.

– For eksempel vil muslimer helst begraves før solnedgang samme dag, men det kan være praktisk umulig i et land som Norge, med tele i bakken. En

annen ting er om vi skal åpne for begravelser på lørdager, som hittil er den eneste dagen kirketjeneren har helt fri. Slike ting kan vi snakke om på et sånt møte, sier Ole Erik Lindalen, som lover å stille seg åpen og lyttende.

Verken kirkevergen eller kirketjeneren har hørt en eneste kritisk røst omkring den nye muslimske gravplassen i Kongsvinger.

– De muslimske familiene som har gravlagt sine her, her vært veldig fornøyde. Vår oppgave som gravferdsmyndighet er å ta vare på alles ritualer. For eksempel har vi et nytt krematorium på Gjøvik hvor det er gjort mulig å bivåne innføringen i ovnen, etter ønske fra enkelte religioner. Vi prøver så langt vi kan å etterkomme folks ønsker, sier Lindalen.

Den nye gravferdsloven8. juni 2011 ble det gjort endringer i gravferdsloven og kirkeloven etter instruks fra Fornyings-, adminis trasjons- og kirke departementet. Endringene gjelder fra 1. januar i år. Målet med endringene er å gjøre gravferds forvaltningen mer livssyns nøytral. Dette betyr også at ordet «gravplass» vil erstatte «kirkegård» i lover og regelverk.

loven sier at:

• Gravlegging skal skje med respekt for den enkeltes religion eller livssyn

• Muligheten for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav med bakgrunn i en religiøs eller livssynsmessig begrunnelse styrkes

• Tros- og livssynssamfunn likestilles når det gjelder å gjennomføre seremonier ved åpning av ny gravplass eller gravfelt

• Gravferdslovens tittel og begrepsbruk gjøres livssynsnøytral

• Det skal etableres et kontaktforum vedrørende gravferd for tros- og livssynssamfunnene i den enkelte kommunen

• Hjemkommunen har det økonomiske ansvaret for gravlegging i særskilt tilrettelagt grav i en annen kommune dersom det ikke finnes et slikt tilbud i hjemkommunen.

ØversT: en del av jobben med å forvalte en muslimsk gravplass er å ha nok spader og redskaper til pårørende. Muslimer dekker selv igjen graven til den døde.

nedersT TIl vensTre: kirkeverge Ole erik lindalen, til venstre, og kirke tjener sven erik skarateppen foran kongsvingers nye grav plass på Holt. bak skarateppen til høyre, står gravsteinene på den muslimske delen av gravplassen i en annen retning enn de andre, slik at den døde skal ha hodet mot gravsteinen, og ansiktet mot Mekka.

TIl HØYre: ghulam Abbas i det muslimske begravelsesbyrået al-khidmat i Oslo forteller at stadig flere muslimer ønsker å bli begravd i norge, og ikke i opprinnelseslandet. Han er glad for at den nye loven gjør det lettere for muslimer og få en grav i nær familien i hjemkommunen.

grAvPlAssen: da kongsvinger skulle lage en ny gravplass på Holt i 2004/05, var det helt naturlig å vie en del av gravplassen til kommunens muslimske innbyggere. kirkeverge Ole erik lindalen viser på kartet hvor de valgte å plassere den.

10 11INKLuDERENDE VELFERD INKLuDERENDE VELFERD

<

Nye meDIer

At Kåfjord ble en samisk forvaltningskommune, var i flere år et kontroversielt tema. Debatten gikk høylytt, og vedtaket ble kalt et kupp og haste vedtak.

Konflikten rundt samepolitiske spørsmål var på denne tiden så sterk at samefolkets dag ble boikottet og familier splittet. Midt i denne konfliktsonen vokste en lokal samisk ung domsorganisasjon seg stadig større. I dag kjent som Riddu Riððufestivalen.

De unge kjenner historien – Den samepolitiske debatten som foregikk i kommunen, trengte en kulturarena, og festival var et språk ungdom forsto og sluttet seg til. Dagens unge kjenner til kommunens flerkulturelle historie, og egne røtter, sier Anita Lervoll, etatsleder for

oppvekst i Gàivuona suohkan/Kaivuonon komuuni/Kåfjord kommune.

Kommunen arbeider aktivt for at barna skal ha et positivt forhold til det flerkulturelle, med fokus på det samiske, kvenske og norske. Asylsøkerne inviteres også aktivt til å være en del av det kulturelle mangfoldet.

Rimelig barnehage I barnehagen lærer alle barn noen samiske ord og sanger, og noen uttrykk på kvensk. Samefolkets dag feires hvert år.

– Vi har en egen samisk avdeling hvor målet er å gi et tilbud med samisk som førstespråk. Dette er en utfordring siden majoriteten av foreldregenerasjonen

ikke snakker samisk. På grunn av fornorskningsprosessen er det stort sett bare besteforeldre og oldeforeldregenerasjonen som behersker samisk.

Kåfjord har rimelige barnehageplasser, billig SFO og et bredt kulturskoletilbud. Kommunen med litt over 2000 innbyggere har god legedekning og ble i 2011 kåret til Årets næringskommune i Troms.

– Men vi ser ikke at det kommer flere innflyttere til kommunen for det. Men folk blir boende og de har viljen til å gjøre mye.

Flygel, ballbinger og badestampKåfjord er en liten kommune med en sterk dugnadskultur. Rektor på kulturskolen har samlet inn penger til et flygel, og 96 konserter ble holdt for turister sist sommer. Idretten står sterkt, og skitrekk er bygd på dugnad. Et av idrettslagene har nylig kjøpt inn en ny tråkkemaskin. Riddu Riððufestivalen trekker folk, det er bygd ballbinger, fotballbaner og motor crossanlegg.

– Kommunen er mer en tilrettelegger enn en ideskaper. Vi låner ut gymsalene i kåfjordskolen til idretts aktiviteter og andre aktiviteter. Vi har stilt arealer til disposisjon for motorcross, mens foreldrene har laget banen. Nå jobbes det med å lage en bilcrossbane, sier Lervoll.

Hun forteller videre at foreldre gjennom frivillige lag og foreninger støtter opp om barnas ønsker. Ett eksempel er tae kwon dotreninger som startet opp i høst. Dette var det flere unge som ville begynne med, og nå kommer en trener fra Tromsø en helg i måneden.

Gerd Steinnes Nilsen er kulturkonsulent, og forteller om to medlemmer fra ungdomsrådet som ville starte egen badestampforening i samarbeid med andre ungdommer fra deres bygd.

– De skrev søknadene selv og søkte penger fra forskjellig hold. Kommunen støttet opp om prosjektet med kultur og rusforebyggende midler. Nå har de utvidet og kjøpt lavvoer for av og påkledning.

Firmaet er oppført i Brønnøysundregisteret med egen direktør. Turister og andre interesserte kan leie badestampen.

Gratis konserter for flyktningerSteinnes Nilsen skryter av kommunens barn og unge.Kulturkonsulenten forteller om stemmerett for 16åringer og ansvarlige ungdommer.

– Ungdommene er flinke til å debattere de vanske lige sakene og gir hverandre rom for uenighet og forlanger å bli akseptert for den de er – samisk, norsk eller kvensk.

Kommunens julehilsen kommer nå på tre språk,

og kvensk skal også inkluderes på kommunens skilt, slik at alle føler seg sett og verdsatt.

– Når vi arrangerer Ungdommens kulturmønstring (UKM), viser vi at vi er en flerspråklig kommune ved å ha samiske og norske konferansierer. Konserter og arrangement i regi av kommunen er gratis for kommunens asylsøkere. De inviteres særskilt.

Sin egen kulturFør Kåfjord kommune kom så langt i integreringen av de tre kulturene og endte opp med å bli kåret til Årets barne og ungdomskommune 2011 for sin helhetlige satsing for å sikre et kulturelt og mangfoldig fellesskap, falt mange harde ord.

Kulturkonsulent Steinnes Nilsen forteller at det var 22 personer på kommunehuset som skrev under på at de nektet å godta Kåfjord som en samisk forvaltnings kommune.

– Vi er et folk av flere folk og et samfunn av flere kulturer. Kunnskapen og bevisstheten omkring det flerkulturelle har det vært jobbet mye med og jobbes fortsatt med.

Alle som arbeidet innenfor helse, fikk også opplæring i samisk kultur. De lærte hvorfor eldre demente begynner å snakke samisk. Ansatte og foreldre får tilbud om å lære seg samisk språk.

– De som jobber innenfor helseområdet, er også foreldre til barn på skolen. Blant annet slik har kunnskapen kommet videre.

– Vi har lært om vår egen historie som nå hjelper oss i å argumentere for hvorfor vi føler oss samisk, norsk eller kvensk. Kåfjordkulturen rommer oss alle.

folk av flere folk I Gàivuotna/Kaivuonon/Kåfjord ble de samiske skiltene skrudd ned eller skutt på. Et møysommelig arbeid begynte for 12 år siden med å bygge opp kåfjordkulturen som rommer norsk, samisk og kvensk kultur.

Tekst: IngebOrg vIgerusT rAngul Foto: lArs Åke Andersen

rOM fOr Alle: etatsleder for oppvekst Anita lervoll og kulturkonsulent gerd steinnes nilsen er stolte over at mangfoldsarbeidet er kronet med Årets barne- og ungdomskommune 2011.

bÅlglede: når tærne blir kalde på skøyteisen, er det godt for både store og små å krype sammen på rein-fellen og grille pølser og poppe popkorn.

KåfjOrDårets

oppvekstkommune i 2011

årets OppveKstKOmmuNe


<

Nye meDIer

At Kåfjord ble en samisk forvaltningskommune, var i flere år et kontroversielt tema. Debatten gikk høylytt, og vedtaket ble kalt et kupp og haste vedtak.

Konflikten rundt samepolitiske spørsmål var på denne tiden så sterk at samefolkets dag ble boikottet og familier splittet. Midt i denne konfliktsonen vokste en lokal samisk ung domsorganisasjon seg stadig større. I dag kjent som Riddu Riððufestivalen.

De unge kjenner historien – Den samepolitiske debatten som foregikk i kommunen, trengte en kulturarena, og festival var et språk ungdom forsto og sluttet seg til. Dagens unge kjenner til kommunens flerkulturelle historie, og egne røtter, sier Anita Lervoll, etatsleder for

oppvekst i Gàivuona suohkan/Kaivuonon komuuni/Kåfjord kommune.

Kommunen arbeider aktivt for at barna skal ha et positivt forhold til det flerkulturelle, med fokus på det samiske, kvenske og norske. Asylsøkerne inviteres også aktivt til å være en del av det kulturelle mangfoldet.

Rimelig barnehage I barnehagen lærer alle barn noen samiske ord og sanger, og noen uttrykk på kvensk. Samefolkets dag feires hvert år.

– Vi har en egen samisk avdeling hvor målet er å gi et tilbud med samisk som førstespråk. Dette er en utfordring siden majoriteten av foreldregenerasjonen

ikke snakker samisk. På grunn av fornorskningsprosessen er det stort sett bare besteforeldre og oldeforeldregenerasjonen som behersker samisk.

Kåfjord har rimelige barnehageplasser, billig SFO og et bredt kulturskoletilbud. Kommunen med litt over 2000 innbyggere har god legedekning og ble i 2011 kåret til Årets næringskommune i Troms.

– Men vi ser ikke at det kommer flere innflyttere til kommunen for det. Men folk blir boende og de har viljen til å gjøre mye.

Flygel, ballbinger og badestampKåfjord er en liten kommune med en sterk dugnadskultur. Rektor på kulturskolen har samlet inn penger til et flygel, og 96 konserter ble holdt for turister sist sommer. Idretten står sterkt, og skitrekk er bygd på dugnad. Et av idrettslagene har nylig kjøpt inn en ny tråkkemaskin. Riddu Riððufestivalen trekker folk, det er bygd ballbinger, fotballbaner og motor crossanlegg.

– Kommunen er mer en tilrettelegger enn en ideskaper. Vi låner ut gymsalene i kåfjordskolen til idretts aktiviteter og andre aktiviteter. Vi har stilt arealer til disposisjon for motorcross, mens foreldrene har laget banen. Nå jobbes det med å lage en bilcrossbane, sier Lervoll.

Hun forteller videre at foreldre gjennom frivillige lag og foreninger støtter opp om barnas ønsker. Ett eksempel er tae kwon dotreninger som startet opp i høst. Dette var det flere unge som ville begynne med, og nå kommer en trener fra Tromsø en helg i måneden.

Gerd Steinnes Nilsen er kulturkonsulent, og forteller om to medlemmer fra ungdomsrådet som ville starte egen badestampforening i samarbeid med andre ungdommer fra deres bygd.

– De skrev søknadene selv og søkte penger fra forskjellig hold. Kommunen støttet opp om prosjektet med kultur og rusforebyggende midler. Nå har de utvidet og kjøpt lavvoer for av og påkledning.

Firmaet er oppført i Brønnøysundregisteret med egen direktør. Turister og andre interesserte kan leie badestampen.

Gratis konserter for flyktningerSteinnes Nilsen skryter av kommunens barn og unge.Kulturkonsulenten forteller om stemmerett for 16åringer og ansvarlige ungdommer.

– Ungdommene er flinke til å debattere de vanske lige sakene og gir hverandre rom for uenighet og forlanger å bli akseptert for den de er – samisk, norsk eller kvensk.

Kommunens julehilsen kommer nå på tre språk,

og kvensk skal også inkluderes på kommunens skilt, slik at alle føler seg sett og verdsatt.

– Når vi arrangerer Ungdommens kulturmønstring (UKM), viser vi at vi er en flerspråklig kommune ved å ha samiske og norske konferansierer. Konserter og arrangement i regi av kommunen er gratis for kommunens asylsøkere. De inviteres særskilt.

Sin egen kulturFør Kåfjord kommune kom så langt i integreringen av de tre kulturene og endte opp med å bli kåret til Årets barne og ungdomskommune 2011 for sin helhetlige satsing for å sikre et kulturelt og mangfoldig fellesskap, falt mange harde ord.

Kulturkonsulent Steinnes Nilsen forteller at det var 22 personer på kommunehuset som skrev under på at de nektet å godta Kåfjord som en samisk forvaltnings kommune.

– Vi er et folk av flere folk og et samfunn av flere kulturer. Kunnskapen og bevisstheten omkring det flerkulturelle har det vært jobbet mye med og jobbes fortsatt med.

Alle som arbeidet innenfor helse, fikk også opplæring i samisk kultur. De lærte hvorfor eldre demente begynner å snakke samisk. Ansatte og foreldre får tilbud om å lære seg samisk språk.

– De som jobber innenfor helseområdet, er også foreldre til barn på skolen. Blant annet slik har kunnskapen kommet videre.

– Vi har lært om vår egen historie som nå hjelper oss i å argumentere for hvorfor vi føler oss samisk, norsk eller kvensk. Kåfjordkulturen rommer oss alle.

folk av flere folk I Gàivuotna/Kaivuonon/Kåfjord ble de samiske skiltene skrudd ned eller skutt på. Et møysommelig arbeid begynte for 12 år siden med å bygge opp kåfjordkulturen som rommer norsk, samisk og kvensk kultur.

Tekst: IngebOrg vIgerusT rAngul Foto: lArs Åke Andersen

rOM fOr Alle: etatsleder for oppvekst Anita lervoll og kulturkonsulent gerd steinnes nilsen er stolte over at mangfoldsarbeidet er kronet med Årets barne- og ungdomskommune 2011.

bÅlglede: når tærne blir kalde på skøyteisen, er det godt for både store og små å krype sammen på rein-fellen og grille pølser og poppe popkorn.

KåfjOrDårets

oppvekstkommune i 2011


12 INKLuDERENDE VELFERD 13INKLuDERENDE VELFERD

bevarer 22/7

– Dette er spontant planlagt siden været var så bra, sier Isabelle Lyshaug, SFOleder på Manndalen skole i Kåfjord.

På vannet er det yrende liv tross mange kuldegrader. De fleste barna fyker rundt på skøyter, men noen har tatt seg på land for å varme tær og fingre. Reinfellen er god å sette seg på ved bålet for å grille pølser og poppe popkorn.

Egen samisk uteskoleLærer Toril Lyshaug har utviklet et eget undervisningsmateriale for uteskolen på Manndalen skole.

– Det var problem med å finne denne type materiell på samisk, så jeg måtte lage noe selv. Meningen er at det skal ut til dem som vil ha det. Vi

har holdt på i halvannet år og har 500–600 sider med ordbok, spill og plansjer. Men vi mangler en nettbasert løsning.

Yrende språkliv – Vi bruker dagen som en språkdag. De som har samisk som morsmål, henvender seg til hverandre og læreren på samisk. De som behersker tegnspråk må ta av seg vottene når de kommuniserer med hverandre, og de som har norsk som morsmål, skal snakke norsk sammen. Skolen tilbyr også undervisning i russisk, finsk og tysk, så her er det et språklig liv, sier SFOleder på Manndalen skole, opprinnelig svensk.

Lyshaug behersker også tegnspråk. Det begynte hun med da hun hørte om en elev som skulle begynne hos dem og som brukte det.

et språklig livEn spontan tur på skøyteisen for å utnytte godværsdagen betyr lek og moro og språktrening.

Den årlige leirskolen– Nå er vi en gjeng elever og voksne som skal dra på kurs til Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve. Det skal ikke oppleves som vanskelig å kommunisere med vår hørselshemmede elev i 4. klasse. Er vi flere som bruker tegnspråk, blir det et helt naturlig språk.

På starten av hvert skoleår reiser alle skolene i Kåfjord på leirskole. De tre skolene arrangerer også leirskole for alle barna på skolen. Da er foreldre og besteforeldre, tanter og onkler med.

– Alle knyttes til hverandre, og dette er en god sosialiseringsoppstart på skoleåret. Det gjør noe med inkluderingen for resten av skoleåret. Vi veksler på å være ved fjorden, vidda og i skogen, forteller Lyshaug.

Inviterer til festMinst én gang i året inviterer Manndalen skole flyktningmottaket på fest.

Ingredienser til mat kjøpes inn, og alle lager maten sammen. Leker fra mange land læres bort.

– Før vi møter flyktningene, snakker vi med elevene på skolen om hvorfor de er her, hvorfor store barn ikke husker noen leker, fordi de kanskje aldri har fått leke. Og vi viser på kartet hvor de kommer fra, sier Lyshaug.

TrOsser kuldA: det er ikke bare fokus

på norsk, kvensk og samisk i den samiske

forvaltningskommunen kåfjord. På Manndalen

skole behersker mange av elevene også tegnspråk.

det kan være en utfordring når været er kaldt og

vottene varme. sfO-leder Isabelle lyshaug er aktivt

med i diskusjonene.

egeT sAMIsk MATerIell: lærer Toril lyshaug har laget et eget opplegg for

uteskolen. det skal ut til alle som vil ha det.

PÅ flere sPrÅk: snøballkasting hører med på en utedag. det kan gjøres på mange

språk og av alle.



bevarer 22/7

– Dette er spontant planlagt siden været var så bra, sier Isabelle Lyshaug, SFOleder på Manndalen skole i Kåfjord.

På vannet er det yrende liv tross mange kuldegrader. De fleste barna fyker rundt på skøyter, men noen har tatt seg på land for å varme tær og fingre. Reinfellen er god å sette seg på ved bålet for å grille pølser og poppe popkorn.

Egen samisk uteskoleLærer Toril Lyshaug har utviklet et eget undervisningsmateriale for uteskolen på Manndalen skole.

– Det var problem med å finne denne type materiell på samisk, så jeg måtte lage noe selv. Meningen er at det skal ut til dem som vil ha det. Vi

har holdt på i halvannet år og har 500–600 sider med ordbok, spill og plansjer. Men vi mangler en nettbasert løsning.

Yrende språkliv – Vi bruker dagen som en språkdag. De som har samisk som morsmål, henvender seg til hverandre og læreren på samisk. De som behersker tegnspråk må ta av seg vottene når de kommuniserer med hverandre, og de som har norsk som morsmål, skal snakke norsk sammen. Skolen tilbyr også undervisning i russisk, finsk og tysk, så her er det et språklig liv, sier SFOleder på Manndalen skole, opprinnelig svensk.

Lyshaug behersker også tegnspråk. Det begynte hun med da hun hørte om en elev som skulle begynne hos dem og som brukte det.

et språklig livEn spontan tur på skøyteisen for å utnytte godværsdagen betyr lek og moro og språktrening.

Den årlige leirskolen– Nå er vi en gjeng elever og voksne som skal dra på kurs til Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve. Det skal ikke oppleves som vanskelig å kommunisere med vår hørselshemmede elev i 4. klasse. Er vi flere som bruker tegnspråk, blir det et helt naturlig språk.

På starten av hvert skoleår reiser alle skolene i Kåfjord på leirskole. De tre skolene arrangerer også leirskole for alle barna på skolen. Da er foreldre og besteforeldre, tanter og onkler med.

– Alle knyttes til hverandre, og dette er en god sosialiseringsoppstart på skoleåret. Det gjør noe med inkluderingen for resten av skoleåret. Vi veksler på å være ved fjorden, vidda og i skogen, forteller Lyshaug.

Inviterer til festMinst én gang i året inviterer Manndalen skole flyktningmottaket på fest.

Ingredienser til mat kjøpes inn, og alle lager maten sammen. Leker fra mange land læres bort.

– Før vi møter flyktningene, snakker vi med elevene på skolen om hvorfor de er her, hvorfor store barn ikke husker noen leker, fordi de kanskje aldri har fått leke. Og vi viser på kartet hvor de kommer fra, sier Lyshaug.

TrOsser kuldA: det er ikke bare fokus

på norsk, kvensk og samisk i den samiske

forvaltningskommunen kåfjord. På Manndalen

skole behersker mange av elevene også tegnspråk.

det kan være en utfordring når været er kaldt og

vottene varme. sfO-leder Isabelle lyshaug er aktivt

med i diskusjonene.

egeT sAMIsk MATerIell: lærer Toril lyshaug har laget et eget opplegg for

uteskolen. det skal ut til alle som vil ha det.

PÅ flere sPrÅk: snøballkasting hører med på en utedag. det kan gjøres på mange

språk og av alle.



fLerKuLtureLt bIbLIOteK

– Det kom mange barn. Så mange at det nesten ikke var plass til voksne, forteller Raymond Smith.

Han har jobbet som ungdomsarbeider på biblioteket i Fjell bydel i Drammen de siste elleve årene. Fjell er en bydel med 60 prosent innvandrere fra mange forskjellige nasjonaliteter.

– Biblioteket favner mange. Bibliotekarenaen er et nøytralt sted og vi har fått til en trygg arena for barn og ungdom sammen.

Klare grenserFor å lokke de voksne tilbake til biblioteket, ble Klubben etablert. Samlingsstedet på biblioteket har gjennomsnittlig 50 barn og ungdommer daglig. Det

ligger adskilt til fra bibliotekets mer rolige avdeling. Her er det lov til å juble over gode poengsummer,

men ford ved tap er strengt forbudt. Og jubles gjør det. Støynivået i Klubben er høyt.

Grensene er klare; over dørstokken inn til ungdoms arbeidernes kontor er det ikke lov å gå. Her starter køen for å bytte spill, få spillkonsoller, sette seg på lister eller få plaster og litt trøst.

– Klokka er en ting de lærer seg raskt, til og med de yngste i barnehagealder. De får en time på xbox. Passer de ikke på, mister de timen.

Bukt med gjengerUngene har full kontroll på spillene som tilbys, og de

ber om konsoller og spill og sjekker listene ofte for ikke å miste timen sin. De ivrigste prøver seg med ekstra gode forklaringer for å få sitte litt ekstra.

Nøye førte lister sikrer at alle får tilgang på pc, playstation og xbox. Har du spilt en time på xbox, er det ikke mulig å fortsette.

– Vi er strenge. Banning, mobbing, ufin oppførsel og slåssing er ikke lov. Utestengelse i en viss tid er vår strengeste straff.

Da Raymond startet på biblioteket, hadde noen ungdomsgjenger fått fotfeste. Han jobbet mye med å få bukt med dette. Etter en periode med mange utestengelser kom ro og orden tilbake til biblioteket og også de voksne lånerne. Ungdommene sluttet heller ikke å komme, men de oppførte seg anner ledes.

– Klubben har alltid vært et kult tilbud, og det har aldri vært tøft å bli kastet ut herfra.

Følelse av trygghetSmith jobber sammen med Lene Hovi som også er ungdomsarbeider. Hun er én dag i uka på bibliotek

filialen på Fjell og resten av tiden på hovedbiblioteket i Drammen.

– Jeg, som jobber på hovedbiblioteket, merker at det er ferdig kultiverte biblioteksbrukere som kommer fra Fjell. De kan oppføre seg, ler Hovi.

Bibliotek er ikke bare bøker lenger. De har eventyrstunder og barnehagebesøk også, men på Fjell har de satset mye på gruppen fra siste året i barnehagen til 16 år.

– For oss som jobber her, er det viktig å gi barna en tidlig følelse av trygghet uansett alder og kjønn, sier Hovi.

Jentene gjør gjerne lekser først. Det er en viss overvekt av gutter. Likevel synes ungdomsarbeiderne at de har klart å lage en likeverdig arena hvor jentene ikke er redde for at guttene skal stå bak og kommentere måten de spiller på.

Velger sosiale spill – Vi aktiviserer dem ikke, men vi ønsker dem velkomne. Og vi er voksne de kan prate med, sier Hovi.

Barna velger helst spill som krever noen å spille mot. I tillegg arrangerer Klubben sjakkturneringer, spiller «Jakten på den forsvunne diamant» og «Fire på rad».

– Dessuten lager vi jule og påskepynt, og halloweenmasker.

Hovi og Smith sier at barna er veldig rause med hverandre. Kommer det nye barn inn, er det alltid noen som tar kontakt og vil spille med dem. Det er til enhver tid tilsig av nye brukere.

– Det er en bonus at nesten alle brukerne våre også er lånere på biblioteket. De løper fram og tilbake mellom biblioteket og Klubben med filmer og bøker. Biblioteket er blitt et populært sted å henge.

et kult sted å væreFjell bydel i Drammen vil at alle Fjell-barn skal være bibliotekbarn, og åpnet dørene til biblioteket på vidt gap. Mengden av barn som tok dem på ordet overrasket.

Tekst: IngebOrg vIgerusT rAngul Foto: erIk M. sundT

slik gjør de det på fjell• Lister, slik at alle får

tilgang på de ulike tilbudene

• Tydelige regler

Regelbrudd får konsekvenser

• Svarteboka: Her føres oversikt hvis noen må følges opp. Slik får de tre ungdomsarbeiderne oversikt

bIblIOTeksbArn: I fjell bydel er biblioteket et kult sted å være. ungdomsarbeiderne raymond smith og lene Hovi lager et trygt sted for barna.


fLerKuLtureLt bIbLIOteK

– Det kom mange barn. Så mange at det nesten ikke var plass til voksne, forteller Raymond Smith.

Han har jobbet som ungdomsarbeider på biblioteket i Fjell bydel i Drammen de siste elleve årene. Fjell er en bydel med 60 prosent innvandrere fra mange forskjellige nasjonaliteter.

– Biblioteket favner mange. Bibliotekarenaen er et nøytralt sted og vi har fått til en trygg arena for barn og ungdom sammen.

Klare grenserFor å lokke de voksne tilbake til biblioteket, ble Klubben etablert. Samlingsstedet på biblioteket har gjennomsnittlig 50 barn og ungdommer daglig. Det

ligger adskilt til fra bibliotekets mer rolige avdeling. Her er det lov til å juble over gode poengsummer,

men ford ved tap er strengt forbudt. Og jubles gjør det. Støynivået i Klubben er høyt.

Grensene er klare; over dørstokken inn til ungdoms arbeidernes kontor er det ikke lov å gå. Her starter køen for å bytte spill, få spillkonsoller, sette seg på lister eller få plaster og litt trøst.

– Klokka er en ting de lærer seg raskt, til og med de yngste i barnehagealder. De får en time på xbox. Passer de ikke på, mister de timen.

Bukt med gjengerUngene har full kontroll på spillene som tilbys, og de

ber om konsoller og spill og sjekker listene ofte for ikke å miste timen sin. De ivrigste prøver seg med ekstra gode forklaringer for å få sitte litt ekstra.

Nøye førte lister sikrer at alle får tilgang på pc, playstation og xbox. Har du spilt en time på xbox, er det ikke mulig å fortsette.

– Vi er strenge. Banning, mobbing, ufin oppførsel og slåssing er ikke lov. Utestengelse i en viss tid er vår strengeste straff.

Da Raymond startet på biblioteket, hadde noen ungdomsgjenger fått fotfeste. Han jobbet mye med å få bukt med dette. Etter en periode med mange utestengelser kom ro og orden tilbake til biblioteket og også de voksne lånerne. Ungdommene sluttet heller ikke å komme, men de oppførte seg anner ledes.

– Klubben har alltid vært et kult tilbud, og det har aldri vært tøft å bli kastet ut herfra.

Følelse av trygghetSmith jobber sammen med Lene Hovi som også er ungdomsarbeider. Hun er én dag i uka på bibliotek

filialen på Fjell og resten av tiden på hovedbiblioteket i Drammen.

– Jeg, som jobber på hovedbiblioteket, merker at det er ferdig kultiverte biblioteksbrukere som kommer fra Fjell. De kan oppføre seg, ler Hovi.

Bibliotek er ikke bare bøker lenger. De har eventyrstunder og barnehagebesøk også, men på Fjell har de satset mye på gruppen fra siste året i barnehagen til 16 år.

– For oss som jobber her, er det viktig å gi barna en tidlig følelse av trygghet uansett alder og kjønn, sier Hovi.

Jentene gjør gjerne lekser først. Det er en viss overvekt av gutter. Likevel synes ungdomsarbeiderne at de har klart å lage en likeverdig arena hvor jentene ikke er redde for at guttene skal stå bak og kommentere måten de spiller på.

Velger sosiale spill – Vi aktiviserer dem ikke, men vi ønsker dem velkomne. Og vi er voksne de kan prate med, sier Hovi.

Barna velger helst spill som krever noen å spille mot. I tillegg arrangerer Klubben sjakkturneringer, spiller «Jakten på den forsvunne diamant» og «Fire på rad».

– Dessuten lager vi jule og påskepynt, og halloweenmasker.

Hovi og Smith sier at barna er veldig rause med hverandre. Kommer det nye barn inn, er det alltid noen som tar kontakt og vil spille med dem. Det er til enhver tid tilsig av nye brukere.

– Det er en bonus at nesten alle brukerne våre også er lånere på biblioteket. De løper fram og tilbake mellom biblioteket og Klubben med filmer og bøker. Biblioteket er blitt et populært sted å henge.

et kult sted å væreFjell bydel i Drammen vil at alle Fjell-barn skal være bibliotekbarn, og åpnet dørene til biblioteket på vidt gap. Mengden av barn som tok dem på ordet overrasket.

Tekst: IngebOrg vIgerusT rAngul Foto: erIk M. sundT

slik gjør de det på fjell• Lister, slik at alle får

tilgang på de ulike tilbudene

• Tydelige regler

Regelbrudd får konsekvenser

• Svarteboka: Her føres oversikt hvis noen må følges opp. Slik får de tre ungdomsarbeiderne oversikt

bIblIOTeksbArn: I fjell bydel er biblioteket et kult sted å være. ungdomsarbeiderne raymond smith og lene Hovi lager et trygt sted for barna.


fagLIg INNspILL

Noen av de viktigste debattene som har skapt stor engasjement i Norge de siste årene, har vært spørsmål som handler om tro og livssyn. Regjeringen satte derfor ned et bredt utvalg i 2010 for å komme frem til en helhetlig religionspolitikk, ledet av Sturla Stålsett. Noen ord om bredden, som er ganske unik norsk. Her finner vi i tillegg til ulike kristne grupper inger og ulike minoritetsreligioner også ikkereligiøse livssyn.

Vi trenger bare reise over til Danmark eller Sverige for å finne en helt annen situasjon, hvor ikkereligiøse livssynsaktører ikke får sitte ved bordet eller faktisk i det hele tatt anerkjennes som aktører. Tross alle problemer og utfordringer mener jeg at dette er noe som vi her i Norge kan og bør være stolte av.

Det eksisterte en forestilling i siste halvdel av det tjuende århundret om at religion var noe som ville forsvinne etter hvert som vi fikk mer kunnskap. Slik skulle det ikke gå, og religionen har vendt tilbake som en viktig faktor for veldig mange mennesker. Det gjelder også her i Norge.

Mange av spørsmålene kommer opp som problem stillinger. Hva skal det offentliges ansvar være i forbindelse med institusjoner som Forsvaret, Politiet og justisvesenet? Hvilke krav skal innfris i forhold til skole, barnehage, fengsel og sykehus? Bør vi etterstrebe mest mulig like rettigheter, og hva innebærer egentlig dette? Hva kan og bør det bety for de ulike ansatte og arbeidsgiver?

Vi kjenner alle disse problemstillingene fra

mediene, hvor de dukker opp med jevne mellomrom. All den tid utvalget ikke er ferdig med å behandle disse spørsmålene, handler svarene mer om hva mitt standpunkt er, i den grad jeg faktisk har et.

La oss begynne med noe som har vært et betent område i en rekke ulike sammenhenger: Bruk av religiøst begrunnede plagg i jobbsammenheng. I de aller fleste sammenhenger finnes det minnelige løsninger, men problemstillingen blir noe mer kompleks når vi snakker om dette i sammenheng med uniformer, det være seg politi, dommere og advokater, helsepersonell eller militært personell.

Og det er like viktig prinsipielt når vi snakker om lærere, barnehageansatte og folk som også arbeider i det offentlige. Debatten har ofte dreid seg om muslimer, eller mer spesifikt muslimske kvinner og hodetørklær, men det dreiser seg også om sikher og jøder, hvor religiøse menn bruker et hodeplagg.

Debatten har ofte vært dominert av skinnargumentasjon, med ubehag for eller opposisjon til islam og muslimer spesielt og minoriteter generelt som en viktig bakenforliggende og mer reell årsak for veldig mange av aktørene. Det betyr ikke at det ikke er viktige og gode argumenter den andre veien.

For eksempel kan vi argumentere for at bruk av hodeplagg kan hindre bruk av hjelm, eller at det kan være operasjonelle problemstillinger som dukker opp. Disse bærer dog preg av at det ofte kan finnes minnelige måter å løse dem på.

Vanskeligere er det med de mer følelsesmessige argumentene. Det gjelder for eksempel dem som insisterer på at hodetørkleet i seg selv er kvinne undertrykkende. At vi definerer hvilken betydning andres religiøse praksis skal ha for dem, er også problematisk. Mener en muslimsk kvinne at hun ikke ønsker å bære en hijab fordi hun anser plagget som kvinne undertrykkende, er det selvsagt riktig at hun reagerer. Når samfunnet bestemmer at hijab skal tolkes som kvinneundertrykkende, uansett hva kvinnene det gjelder selv mener, blir det problematisk.

Ellers synes jeg at uniformens rolle har vært noe overdrevet i deler av retorikken, når det snakkes om at klientene ikke skal møte noe annet enn en uniform. Dette faller i stor grad på sin egen urimelighet da vi ikke gjør det, vi snakker jo med et annet menneske med en rekke andre identiteter uansett.

Det vi må forlange, er at vedkommende greier å forholde seg til oss på en profesjonell måte, og det

handler altså ikke om de har et plagg på hodet eller ikke. Dette blir enda tydeligere på mindre steder hvor alle kan vite om en lensmanns eller dommers politiske og religiøse tilhørighet, uten at ved kommende viser det frem på noen måte. På mange måter tror jeg det rett og slett handler om vane. «Sånn har vi alltid gjort det», eller «slik har vi aldri gjort før» er ikke gode logiske argumenter, men de er viktige for mange mennesker.

Vi ser i andre land at for eksempel læreres mulighet til bruk av hodeplagg har blitt begrenset. Så kan vi spørre om ikke barna faktisk har godt av å møte den samme naturlige variasjonen i klasserommet som i verden utenfor.

Når det gjelder bruk av religiøse betingede hodeplagg på barn, synes også noen av argumentene å være bedre enn andre. Jeg mener selv at når det gjelder muslimske jenter og bruk av hijab, kan og bør det problematiseres at enkelte foreldre putter disse plaggene på barn som knapt kan sies å forstå betydningen av det. Seksualisering av barn, enten det er med lite eller mye plagg, er et viktig argument.

Dog synes jeg at argumentet om manglende mulighet til fri lek med hodeplagg ikke er så godt. Jeg har sett unge jenter i hijab rundspille gutter på fotballbanen. Hindringene ligger mer i hodet på en del av dem som problematiserer.

Det har også vært spørsmål om tilgjengelighet av halalslaktet kjøtt i offentlige kantiner. Jeg synes det er viktig at alle mennesker har tilgang på mat de kan spise. Jeg ser dog på kravet om halalslaktet kjøtt som feil, men jeg vil sterkt argumentere for at det må være alternativer tilgjengelig for dem som ikke ønsker å spise for eksempel ikkehalalslaktet kjøtt.

Helt avslutningsvis: Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har debatten historisk primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden og humanetikere og ateister på den andre.

Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960 og 1970tallet fikk imidlertid Norge et større mangfold av religioner. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling, og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Spørsmålet vi må stille oss er om vi skal se etter problemer eller løsninger.

shoaib sultan, medlem av regjeringsoppnevnt utvalg for gjennomgang av tros- og livssynspolitikken

Minoriteter i velferdssamfunnet


fagLIg INNspILL

Noen av de viktigste debattene som har skapt stor engasjement i Norge de siste årene, har vært spørsmål som handler om tro og livssyn. Regjeringen satte derfor ned et bredt utvalg i 2010 for å komme frem til en helhetlig religionspolitikk, ledet av Sturla Stålsett. Noen ord om bredden, som er ganske unik norsk. Her finner vi i tillegg til ulike kristne grupper inger og ulike minoritetsreligioner også ikkereligiøse livssyn.

Vi trenger bare reise over til Danmark eller Sverige for å finne en helt annen situasjon, hvor ikkereligiøse livssynsaktører ikke får sitte ved bordet eller faktisk i det hele tatt anerkjennes som aktører. Tross alle problemer og utfordringer mener jeg at dette er noe som vi her i Norge kan og bør være stolte av.

Det eksisterte en forestilling i siste halvdel av det tjuende århundret om at religion var noe som ville forsvinne etter hvert som vi fikk mer kunnskap. Slik skulle det ikke gå, og religionen har vendt tilbake som en viktig faktor for veldig mange mennesker. Det gjelder også her i Norge.

Mange av spørsmålene kommer opp som problem stillinger. Hva skal det offentliges ansvar være i forbindelse med institusjoner som Forsvaret, Politiet og justisvesenet? Hvilke krav skal innfris i forhold til skole, barnehage, fengsel og sykehus? Bør vi etterstrebe mest mulig like rettigheter, og hva innebærer egentlig dette? Hva kan og bør det bety for de ulike ansatte og arbeidsgiver?

Vi kjenner alle disse problemstillingene fra

mediene, hvor de dukker opp med jevne mellomrom. All den tid utvalget ikke er ferdig med å behandle disse spørsmålene, handler svarene mer om hva mitt standpunkt er, i den grad jeg faktisk har et.

La oss begynne med noe som har vært et betent område i en rekke ulike sammenhenger: Bruk av religiøst begrunnede plagg i jobbsammenheng. I de aller fleste sammenhenger finnes det minnelige løsninger, men problemstillingen blir noe mer kompleks når vi snakker om dette i sammenheng med uniformer, det være seg politi, dommere og advokater, helsepersonell eller militært personell.

Og det er like viktig prinsipielt når vi snakker om lærere, barnehageansatte og folk som også arbeider i det offentlige. Debatten har ofte dreid seg om muslimer, eller mer spesifikt muslimske kvinner og hodetørklær, men det dreiser seg også om sikher og jøder, hvor religiøse menn bruker et hodeplagg.

Debatten har ofte vært dominert av skinnargumentasjon, med ubehag for eller opposisjon til islam og muslimer spesielt og minoriteter generelt som en viktig bakenforliggende og mer reell årsak for veldig mange av aktørene. Det betyr ikke at det ikke er viktige og gode argumenter den andre veien.

For eksempel kan vi argumentere for at bruk av hodeplagg kan hindre bruk av hjelm, eller at det kan være operasjonelle problemstillinger som dukker opp. Disse bærer dog preg av at det ofte kan finnes minnelige måter å løse dem på.

Vanskeligere er det med de mer følelsesmessige argumentene. Det gjelder for eksempel dem som insisterer på at hodetørkleet i seg selv er kvinne undertrykkende. At vi definerer hvilken betydning andres religiøse praksis skal ha for dem, er også problematisk. Mener en muslimsk kvinne at hun ikke ønsker å bære en hijab fordi hun anser plagget som kvinne undertrykkende, er det selvsagt riktig at hun reagerer. Når samfunnet bestemmer at hijab skal tolkes som kvinneundertrykkende, uansett hva kvinnene det gjelder selv mener, blir det problematisk.

Ellers synes jeg at uniformens rolle har vært noe overdrevet i deler av retorikken, når det snakkes om at klientene ikke skal møte noe annet enn en uniform. Dette faller i stor grad på sin egen urimelighet da vi ikke gjør det, vi snakker jo med et annet menneske med en rekke andre identiteter uansett.

Det vi må forlange, er at vedkommende greier å forholde seg til oss på en profesjonell måte, og det

handler altså ikke om de har et plagg på hodet eller ikke. Dette blir enda tydeligere på mindre steder hvor alle kan vite om en lensmanns eller dommers politiske og religiøse tilhørighet, uten at ved kommende viser det frem på noen måte. På mange måter tror jeg det rett og slett handler om vane. «Sånn har vi alltid gjort det», eller «slik har vi aldri gjort før» er ikke gode logiske argumenter, men de er viktige for mange mennesker.

Vi ser i andre land at for eksempel læreres mulighet til bruk av hodeplagg har blitt begrenset. Så kan vi spørre om ikke barna faktisk har godt av å møte den samme naturlige variasjonen i klasserommet som i verden utenfor.

Når det gjelder bruk av religiøse betingede hodeplagg på barn, synes også noen av argumentene å være bedre enn andre. Jeg mener selv at når det gjelder muslimske jenter og bruk av hijab, kan og bør det problematiseres at enkelte foreldre putter disse plaggene på barn som knapt kan sies å forstå betydningen av det. Seksualisering av barn, enten det er med lite eller mye plagg, er et viktig argument.

Dog synes jeg at argumentet om manglende mulighet til fri lek med hodeplagg ikke er så godt. Jeg har sett unge jenter i hijab rundspille gutter på fotballbanen. Hindringene ligger mer i hodet på en del av dem som problematiserer.

Det har også vært spørsmål om tilgjengelighet av halalslaktet kjøtt i offentlige kantiner. Jeg synes det er viktig at alle mennesker har tilgang på mat de kan spise. Jeg ser dog på kravet om halalslaktet kjøtt som feil, men jeg vil sterkt argumentere for at det må være alternativer tilgjengelig for dem som ikke ønsker å spise for eksempel ikkehalalslaktet kjøtt.

Helt avslutningsvis: Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har debatten historisk primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden og humanetikere og ateister på den andre.

Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960 og 1970tallet fikk imidlertid Norge et større mangfold av religioner. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling, og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Spørsmålet vi må stille oss er om vi skal se etter problemer eller løsninger.

shoaib sultan, medlem av regjeringsoppnevnt utvalg for gjennomgang av tros- og livssynspolitikken

Minoriteter i velferdssamfunnet


fagLIg INNspILL

Bråk, hærverk og problemer er ofte en viktig del av bildet som medier og engstelige voksne tegner av ungdom – særlig ungdom med innvandrerbakgrunn – i det flerkulturelle Norge. Tenk bare på forstedene i Paris, sist sommers London, og hvordan ligger det nå an i Groruddalen?

Bråk, hærverk og problemer knytta til ungdom var også noe av bakgrunnen for etableringen av de første fritidsklubbene i Norge for mer enn 50 år siden! Her skulle man motarbeide og forebygge den såkalte «ungdomskriminaliteten» blant etterkrigstidas ungdomskull, som i stigende grad skapte engstelse og bekymring. På fritidsklubben skulle en

meningsfull fritid være utgangspunktet for holdnings skapende arbeid, rettet både mot unge folk «i risikosonen» og såkalt «normalfungerende» ungdom. Aldersgruppe: 1318 år. Klubb virksom heten skulle være et alternativ til de tradisjonelle organiserte fritidstilbudene (idrett, musikk) ved at aktivitet skulle være frivillig og at inkludering ble sett som viktigere enn rendyrking av ferdigheter. Klubben skulle i utgangspunktet være for alle, også de ungdommene som ikke oppfører seg helt etter gjeldende normer og som ikke finner seg til rette i mer organiserte aktiviteter.

Med økt globalisering fikk særlig urbane strøk i

Norge – som i resten av Europa – en rekke flerkulturelle områder hvor antallet innvandrer familier er stort. Her er sønner og døtre med innvandrerbakgrunn en ny og viktig tilvekst til medlemmene i norske fritidsklubber.

Jeg har selv siden 1993 og fram til 2005 – med rundt fem års mellomrom – fulgt et flerkulturelt ung doms miljø i Groruddalen, med utgangspunkt i en fritidsklubb – på et sted jeg av anonymitetshensyn har kalt «Rudenga» – i en serie forskningsprosjekter. Med alle de negative medieoppslagene om ungdom ved innvandrerbakgrunn jeg hadde i bakhodet når jeg satte i gang arbeidet, måtte jeg streve for å møte stedet og ungdommene med et åpent sinn. Over 80 nasjonaliteter var da representert blant beboerne i bydelen. Her, tenkte jeg, ville det ikke være overraskende å finne betydelige konflikter, mot setningsforhold og problemer i det lokale ungdoms miljøet.

Men slik forholdene på stedet framstod, holdt denne antakelsen ikke stikk. Tvert imot var dette meget sammensatte miljøet i stedet preget av

samspill, lavt konfliktnivå og sosial integrasjon. Sagt på en annen måte: ungdommene hadde utviklet en kompetanse i å håndtere kulturelle forskjeller.

Kompetansen dreide seg om å finne fram til møte punkter, broer, felles interesser i form av musikk, sport, klesstil, stedsidentitet, språkbruk, kjærlighets forhold, og vennskap. Hvordan? Ved å legge større vekt på likhet – på hva man har til felles – enn på forskjellene, selv om disse ikke ble underkommunisert. Ved å legge mest vekt på likhet, samtidig som man både tolererer og anerkjenner forskjeller uten å insistere på klare grenser, var ungdommenes praksiser mest av alt preget av hva vi kan kalle elastisitet; for stor vekt på forskjeller vil true opplevelsen av fellesskap, mens for stor vekt på likhet vil undertrykke opplevelsen av forskjeller. I midten av disse ytterpunktene finner vi det elastiske. Om Alis familie er fra Pakistan, Sahras er fra Somalia og Angelas er fra Chile, er det viktig å vite det og vise respekt for det. Men det er ikke nødvendigvis det som er det viktigste: heller å kunne møte hverandre som gode kompiser og venninner. Og her er fritidsklubben en viktig møtearena.

Men en velfungerende fritidsklubbs store styrke i blant annet flerkulturelle områder som på Rudenga, handler ikke bare om å være et sted der unge folk kan møte hverandre på tvers av kulturell bakgrunn. Den er også et sted der man kan oppleve en form for voksenkontakt som på mange måter er unik. Ikke minst for ungdom som kanskje har opplevd sin skjerv av problemer, kan det være av viktig at man på klubben kan møte voksne som har en helt annen rolle enn de man vanligvis omgås: ikke forelder, ikke lærer, ikke barnevern, ikke politi!

På Rudenga er klubblederen «Simon» en viktig fyr. Han har jobbet på klubben i åtte år og har kjent de fleste av medlemmene siden de gikk på juniorklubb. Det sosiale samværet og ikke minst samtaler med Simon er ettertraktede kvaliteter for de rundt 4050 faste brukerne. Her overvar jeg følgende hendelse:

To av medlemmene, Sardar og Ravi (begge med pakistansk bakgrunn), har vært involvert i et slagsmål med en gruppe unge med vietnamesisk bakgrunn. Politiet har beviser, og leter nå etter de to. Anpustne og opprømte ankommer de klubben. De vil ha tak i Simon forklarer situasjonen og spør om råd. Sammen med dem kommer også åtteti «bad guys» fra byen, og bekjente av Ravi og Sardar, som akkompagnerer dem med tilrop og oppfordringer

fritidsklubben i det nye norge

<

Av viggo vestel, forsker ved nOvA


fagLIg INNspILL

Bråk, hærverk og problemer er ofte en viktig del av bildet som medier og engstelige voksne tegner av ungdom – særlig ungdom med innvandrerbakgrunn – i det flerkulturelle Norge. Tenk bare på forstedene i Paris, sist sommers London, og hvordan ligger det nå an i Groruddalen?

Bråk, hærverk og problemer knytta til ungdom var også noe av bakgrunnen for etableringen av de første fritidsklubbene i Norge for mer enn 50 år siden! Her skulle man motarbeide og forebygge den såkalte «ungdomskriminaliteten» blant etterkrigstidas ungdomskull, som i stigende grad skapte engstelse og bekymring. På fritidsklubben skulle en

meningsfull fritid være utgangspunktet for holdnings skapende arbeid, rettet både mot unge folk «i risikosonen» og såkalt «normalfungerende» ungdom. Aldersgruppe: 1318 år. Klubb virksom heten skulle være et alternativ til de tradisjonelle organiserte fritidstilbudene (idrett, musikk) ved at aktivitet skulle være frivillig og at inkludering ble sett som viktigere enn rendyrking av ferdigheter. Klubben skulle i utgangspunktet være for alle, også de ungdommene som ikke oppfører seg helt etter gjeldende normer og som ikke finner seg til rette i mer organiserte aktiviteter.

Med økt globalisering fikk særlig urbane strøk i

Norge – som i resten av Europa – en rekke flerkulturelle områder hvor antallet innvandrer familier er stort. Her er sønner og døtre med innvandrerbakgrunn en ny og viktig tilvekst til medlemmene i norske fritidsklubber.

Jeg har selv siden 1993 og fram til 2005 – med rundt fem års mellomrom – fulgt et flerkulturelt ung doms miljø i Groruddalen, med utgangspunkt i en fritidsklubb – på et sted jeg av anonymitetshensyn har kalt «Rudenga» – i en serie forskningsprosjekter. Med alle de negative medieoppslagene om ungdom ved innvandrerbakgrunn jeg hadde i bakhodet når jeg satte i gang arbeidet, måtte jeg streve for å møte stedet og ungdommene med et åpent sinn. Over 80 nasjonaliteter var da representert blant beboerne i bydelen. Her, tenkte jeg, ville det ikke være overraskende å finne betydelige konflikter, mot setningsforhold og problemer i det lokale ungdoms miljøet.

Men slik forholdene på stedet framstod, holdt denne antakelsen ikke stikk. Tvert imot var dette meget sammensatte miljøet i stedet preget av

samspill, lavt konfliktnivå og sosial integrasjon. Sagt på en annen måte: ungdommene hadde utviklet en kompetanse i å håndtere kulturelle forskjeller.

Kompetansen dreide seg om å finne fram til møte punkter, broer, felles interesser i form av musikk, sport, klesstil, stedsidentitet, språkbruk, kjærlighets forhold, og vennskap. Hvordan? Ved å legge større vekt på likhet – på hva man har til felles – enn på forskjellene, selv om disse ikke ble underkommunisert. Ved å legge mest vekt på likhet, samtidig som man både tolererer og anerkjenner forskjeller uten å insistere på klare grenser, var ungdommenes praksiser mest av alt preget av hva vi kan kalle elastisitet; for stor vekt på forskjeller vil true opplevelsen av fellesskap, mens for stor vekt på likhet vil undertrykke opplevelsen av forskjeller. I midten av disse ytterpunktene finner vi det elastiske. Om Alis familie er fra Pakistan, Sahras er fra Somalia og Angelas er fra Chile, er det viktig å vite det og vise respekt for det. Men det er ikke nødvendigvis det som er det viktigste: heller å kunne møte hverandre som gode kompiser og venninner. Og her er fritidsklubben en viktig møtearena.

Men en velfungerende fritidsklubbs store styrke i blant annet flerkulturelle områder som på Rudenga, handler ikke bare om å være et sted der unge folk kan møte hverandre på tvers av kulturell bakgrunn. Den er også et sted der man kan oppleve en form for voksenkontakt som på mange måter er unik. Ikke minst for ungdom som kanskje har opplevd sin skjerv av problemer, kan det være av viktig at man på klubben kan møte voksne som har en helt annen rolle enn de man vanligvis omgås: ikke forelder, ikke lærer, ikke barnevern, ikke politi!

På Rudenga er klubblederen «Simon» en viktig fyr. Han har jobbet på klubben i åtte år og har kjent de fleste av medlemmene siden de gikk på juniorklubb. Det sosiale samværet og ikke minst samtaler med Simon er ettertraktede kvaliteter for de rundt 4050 faste brukerne. Her overvar jeg følgende hendelse:

To av medlemmene, Sardar og Ravi (begge med pakistansk bakgrunn), har vært involvert i et slagsmål med en gruppe unge med vietnamesisk bakgrunn. Politiet har beviser, og leter nå etter de to. Anpustne og opprømte ankommer de klubben. De vil ha tak i Simon forklarer situasjonen og spør om råd. Sammen med dem kommer også åtteti «bad guys» fra byen, og bekjente av Ravi og Sardar, som akkompagnerer dem med tilrop og oppfordringer

fritidsklubben i det nye norge

<

Av viggo vestel, forsker ved nOvA

20 21

om å flykte fra «purken». Stemningen er opphetet. Etter noe nøling og intens diskusjon med Simon, velger de likevel å følge hans råd om å melde seg for politiet. «Tenk på konsekvensene», var omkvedet hos Simon når liknende temaer kom opp under diskusjoner med medlemmene. Gutta hørte på ham!

Verken Sardar eller Ravi hadde tidligere hatt kontakt med politiet. Hendelsen sier noe om hvordan tillitsrelasjoner mellom medlemmene og personalet, som er bygget opp gjennom flere års kontakt i en godt drevet ungdomsklubb, kan spille en viktig rolle for unge i en kritisk og sårbar situasjon, der også muligheten for læring er særlig stort. Hva som skal til for å opparbeide slike tillitsrelasjoner er ikke opplagt. I dette tilfelle spilte nok kon tinui teten i forholdet til Simon en viktig rolle, i tillegg til hans evne til rett og slett å få kontakt.

Jeg fikk mange historier om ungdom som har fått hjelp av Simon. I tillegg deltar flere av medlemmene ikke sjelden i samtaler med ham om temaer som politikk, religion, teknologi, moral, kulturforskjeller, rasisme og liknende, og om hverdagens mer trivielle hendelser. Simon ble bedt om å delta i begravelsen når far til en av medlemmene døde. Dette er selvsagt ikke en opplagt rolle for klubbansatte, men sier likevel noe om hvilke mulig heter en slik posisjon kan romme.

Fra et nyere forskningsprosjekt der 12 klubber spredt over hele landet deltok, fikk vi mange eksempler som indikerer at det Simon representerer, ikke er enestående. Klubbenes voksne ansatte involveres i spørsmål om graviditet, rusproblemer, sorg i forbindelse med dødsfall, mobbing, ensomhet, selvskading, familieproblemer og liknende, i mange tilfeller også før nærmeste familie trekkes inn.

Fra mine senere prosjekter, der jeg har fulgt klubbmedlemmer fra Rudenga over en 12 års periode og inn i «voksenverdenen», går det klart fram at klubben, også i ettertid, for ungdommene selv, framstår som en viktig oppvekstarena, som av flere gis æren for å ha forhindret en løpebane innen kriminalitet og «bråk». Disse uttalelsene fra gamle medlemmer er i overensstemmelse med hva som også refereres i Toril Skards bok fra så langt tilbake som i 1973 (Verksted for selvtillit, Gyldendal). I slike

tilfeller er ikke bare egenskaper og kompetanse hos de voksne lederne på klubben av stor betydning i tillegg er også den uformelle og rammen som fritidsklubben selv setter for slik voksenkontakt svært viktig.

Men her er det viktig å merke seg at ikke alle var inkludert i dette fellesskapet. Jenter fra de mer kjønnskonservative muslimske familiene var fraværende i 1998. De gikk rett og slett ikke på klubben. I følge brødrene var det fordi de hadde plikter hjemme, eller at det ikke ble ansett som passende.

I en stor spørreundersøkelse blant samtlige ungdoms skoleelever i Oslo åtte år seinere finner vi

derimot disse resultatene: 40 prosent av guttene med innvandrer bakgrunn oppgir å ha vært på fritidsklubb sist uke, mens også 24 prosent av jentene med inn vandrerbakgrunn sier det samme. Dette bekrefter inntrykket fra flere nyere undersøkelser: jentene med innvandrer bakgrunn har for lengst begynt å gå på fritidsklubb, de også.

Likevel – og med et forbehold om disse jentene – kan vi si at nettopp denne sterke kollektive

identiteten – som ofte oppleves av ungdom i forholdet til «sin klubb», uansett hvor i landet den befinner seg – kan sees som et oppsummerende uttrykk for kjernen i den kompetansen disse ungdommene har utvikla, nemlig evnen til å skape et overordnet fellesskap, som likevel rommer stor aksept og toleranse for forskjeller deltakerne i mellom.

Kanskje er det dette som utgjør den nyttige og viktige leksa vi kan lære av disse unge ekspertene. Med denne kunnskapen, slik den kommer til uttrykk i helt konkret og dagligdags praksis – og med en godt drevet fritidsklubb som ramme – viser de faktisk vei for hvordan det er mulig å leve sammen i en etter hvert så globalisert verden.

Med håp om at det fortsatt vil finnes mange

fritidsklubber i Det nye Norge – og at de ikke legges ned når budsjettene skrumper!

PS. 22 juli 2011 er ikke mange månedene siden. Fra kontakter blant ansatte får jeg vite at flere fritidsklubber har vært viktige arenaer for å snakke om og sørge over det som skjedde. Det overrasker ikke!

INKLuDERENDE VELFERD INKLuDERENDE VELFERD

fLerKuLtureLt barNeverN

<

Klubbenes voksne ansatte involveres

i spørsmål om graviditet, rusproblemer, sorg i forbindelse med dødsfall, mobbing, ensomhet, selvskading, familieproblemer og liknende, i mange tilfeller også før nærmeste familie trekkes inn.

Skolebiblioteket på Bjørndal skole er hyggelig, nesten hjemmetrivelig. I taket henger en prismekrone. I hyllene langs veggene står billedbøker oppstilt med forsiden ut for å friste til lesing. Ved siden av hyllene står stoler og benker barna kan sitte på, og på gulvet ligger tepper.

I den bakerste enden av biblioteket er en hel vegg dekket av barnebøker på ulike språk. Der er også bok kinoen, et lerret hvor bibliotekar Jorun Gulbrandsen viser bilder fra bøkene samtidig som hun leser høyt. Akkurat nå er det Rødhatten og ulven barna fryder seg over.

– Jeg ønsker å vise at det er fint med andre språk. Ikke alle kan lese på foreldrenes språk, men de kan ofte snakke det. Så låner de en bok eller flere på norsk og en på foreldrenes språk, som foreldrene kan lese høyt for dem.

Ingen barnebøker fra hjemlandetI en av hyllene ligger bøker som barna har laget selv, fra Tunisia, Egypt, Marokko, Pakistan, Sri Lanka, Makedonia og Tyrkia.

– Den første boka vi laget handlet om Tunisia. Bakgrunnen var at en elev, Oussama, spurte om skolebiblioteket hadde en bok om landet hans, noe vi ikke hadde. Da oppsøkte jeg bokhandlere, antikvariater og reisebyråer for å lete, men fant ingen bøker om Tunisia som passet for barn. Det eneste jeg fant var bøker om barer og hoteller.

Da besluttet Gulbrandsen at de fikk lage boka selv. Hun spurte Oussama om hva han gjorde når han var i Tunisia? Hvor bodde han? Hva lekte han? Hvem var han sammen med?

Oussama fortalte og fortalte. Og sammen laget

Minoritetsbarna ved Bjørndal skole i Oslo lager sine egne bøker om landet de stammer fra. Medelevene kan låne de unike bøkene på skolebiblioteket.

Tekst: vegArd velle Foto: erIk M. sundT

barna lager sitt eget bibliotek

fagLIg INNspILL

sMÅ skrIbenTer: bibliotekar Jorun gulbrandsen har hjulpet numan (til v.) og seder med å lage bok om Pakistan og Tyrkia.

20 21

om å flykte fra «purken». Stemningen er opphetet. Etter noe nøling og intens diskusjon med Simon, velger de likevel å følge hans råd om å melde seg for politiet. «Tenk på konsekvensene», var omkvedet hos Simon når liknende temaer kom opp under diskusjoner med medlemmene. Gutta hørte på ham!

Verken Sardar eller Ravi hadde tidligere hatt kontakt med politiet. Hendelsen sier noe om hvordan tillitsrelasjoner mellom medlemmene og personalet, som er bygget opp gjennom flere års kontakt i en godt drevet ungdomsklubb, kan spille en viktig rolle for unge i en kritisk og sårbar situasjon, der også muligheten for læring er særlig stort. Hva som skal til for å opparbeide slike tillitsrelasjoner er ikke opplagt. I dette tilfelle spilte nok kon tinui teten i forholdet til Simon en viktig rolle, i tillegg til hans evne til rett og slett å få kontakt.

Jeg fikk mange historier om ungdom som har fått hjelp av Simon. I tillegg deltar flere av medlemmene ikke sjelden i samtaler med ham om temaer som politikk, religion, teknologi, moral, kulturforskjeller, rasisme og liknende, og om hverdagens mer trivielle hendelser. Simon ble bedt om å delta i begravelsen når far til en av medlemmene døde. Dette er selvsagt ikke en opplagt rolle for klubbansatte, men sier likevel noe om hvilke mulig heter en slik posisjon kan romme.

Fra et nyere forskningsprosjekt der 12 klubber spredt over hele landet deltok, fikk vi mange eksempler som indikerer at det Simon representerer, ikke er enestående. Klubbenes voksne ansatte involveres i spørsmål om graviditet, rusproblemer, sorg i forbindelse med dødsfall, mobbing, ensomhet, selvskading, familieproblemer og liknende, i mange tilfeller også før nærmeste familie trekkes inn.

Fra mine senere prosjekter, der jeg har fulgt klubbmedlemmer fra Rudenga over en 12 års periode og inn i «voksenverdenen», går det klart fram at klubben, også i ettertid, for ungdommene selv, framstår som en viktig oppvekstarena, som av flere gis æren for å ha forhindret en løpebane innen kriminalitet og «bråk». Disse uttalelsene fra gamle medlemmer er i overensstemmelse med hva som også refereres i Toril Skards bok fra så langt tilbake som i 1973 (Verksted for selvtillit, Gyldendal). I slike

tilfeller er ikke bare egenskaper og kompetanse hos de voksne lederne på klubben av stor betydning i tillegg er også den uformelle og rammen som fritidsklubben selv setter for slik voksenkontakt svært viktig.

Men her er det viktig å merke seg at ikke alle var inkludert i dette fellesskapet. Jenter fra de mer kjønnskonservative muslimske familiene var fraværende i 1998. De gikk rett og slett ikke på klubben. I følge brødrene var det fordi de hadde plikter hjemme, eller at det ikke ble ansett som passende.

I en stor spørreundersøkelse blant samtlige ungdoms skoleelever i Oslo åtte år seinere finner vi

derimot disse resultatene: 40 prosent av guttene med innvandrer bakgrunn oppgir å ha vært på fritidsklubb sist uke, mens også 24 prosent av jentene med inn vandrerbakgrunn sier det samme. Dette bekrefter inntrykket fra flere nyere undersøkelser: jentene med innvandrer bakgrunn har for lengst begynt å gå på fritidsklubb, de også.

Likevel – og med et forbehold om disse jentene – kan vi si at nettopp denne sterke kollektive

identiteten – som ofte oppleves av ungdom i forholdet til «sin klubb», uansett hvor i landet den befinner seg – kan sees som et oppsummerende uttrykk for kjernen i den kompetansen disse ungdommene har utvikla, nemlig evnen til å skape et overordnet fellesskap, som likevel rommer stor aksept og toleranse for forskjeller deltakerne i mellom.

Kanskje er det dette som utgjør den nyttige og viktige leksa vi kan lære av disse unge ekspertene. Med denne kunnskapen, slik den kommer til uttrykk i helt konkret og dagligdags praksis – og med en godt drevet fritidsklubb som ramme – viser de faktisk vei for hvordan det er mulig å leve sammen i en etter hvert så globalisert verden.

Med håp om at det fortsatt vil finnes mange

fritidsklubber i Det nye Norge – og at de ikke legges ned når budsjettene skrumper!

PS. 22 juli 2011 er ikke mange månedene siden. Fra kontakter blant ansatte får jeg vite at flere fritidsklubber har vært viktige arenaer for å snakke om og sørge over det som skjedde. Det overrasker ikke!

INKLuDERENDE VELFERD INKLuDERENDE VELFERD

fLerKuLtureLt barNeverN

<

Klubbenes voksne ansatte involveres

i spørsmål om graviditet, rusproblemer, sorg i forbindelse med dødsfall, mobbing, ensomhet, selvskading, familieproblemer og liknende, i mange tilfeller også før nærmeste familie trekkes inn.

Skolebiblioteket på Bjørndal skole er hyggelig, nesten hjemmetrivelig. I taket henger en prismekrone. I hyllene langs veggene står billedbøker oppstilt med forsiden ut for å friste til lesing. Ved siden av hyllene står stoler og benker barna kan sitte på, og på gulvet ligger tepper.

I den bakerste enden av biblioteket er en hel vegg dekket av barnebøker på ulike språk. Der er også bok kinoen, et lerret hvor bibliotekar Jorun Gulbrandsen viser bilder fra bøkene samtidig som hun leser høyt. Akkurat nå er det Rødhatten og ulven barna fryder seg over.

– Jeg ønsker å vise at det er fint med andre språk. Ikke alle kan lese på foreldrenes språk, men de kan ofte snakke det. Så låner de en bok eller flere på norsk og en på foreldrenes språk, som foreldrene kan lese høyt for dem.

Ingen barnebøker fra hjemlandetI en av hyllene ligger bøker som barna har laget selv, fra Tunisia, Egypt, Marokko, Pakistan, Sri Lanka, Makedonia og Tyrkia.

– Den første boka vi laget handlet om Tunisia. Bakgrunnen var at en elev, Oussama, spurte om skolebiblioteket hadde en bok om landet hans, noe vi ikke hadde. Da oppsøkte jeg bokhandlere, antikvariater og reisebyråer for å lete, men fant ingen bøker om Tunisia som passet for barn. Det eneste jeg fant var bøker om barer og hoteller.

Da besluttet Gulbrandsen at de fikk lage boka selv. Hun spurte Oussama om hva han gjorde når han var i Tunisia? Hvor bodde han? Hva lekte han? Hvem var han sammen med?

Oussama fortalte og fortalte. Og sammen laget

Minoritetsbarna ved Bjørndal skole i Oslo lager sine egne bøker om landet de stammer fra. Medelevene kan låne de unike bøkene på skolebiblioteket.

Tekst: vegArd velle Foto: erIk M. sundT

barna lager sitt eget bibliotek

fagLIg INNspILL

sMÅ skrIbenTer: bibliotekar Jorun gulbrandsen har hjulpet numan (til v.) og seder med å lage bok om Pakistan og Tyrkia.


IDeNtItet Og språK

Jorun og Oussama en tekst som eleven tok med seg hjem til moren. Hun hjalp til med å lete fram lokale fotografier.

Utrolig stoltFortellingen ble så bra at de fant ut at de kunne trykke den og låne den ut på biblioteket.

– Oussama var utrolig stolt. Det samme var med elevene. Prosjektet fristet til gjentakelse, sier Jorun Gulbrandsen.

Den neste boka handlet om Sri Lanka, og ble laget av elever fra nettopp Sri Lanka. Produksjonen skjedde på tampen av borgerkrigen i 2009, og flere av elevene var veldig opptatt av den brutale virkeligheten i hjemlandet.

I løpet av prosjektet lærte barna mye om foreldrenes hjemland som de ikke visste fra før, blant annet at tamilske barn har en allsidig undervisning, som inkluderer å danse, spille keyboard, regne og snakke flere språk.

– Når barna lager bok, får vi ofte kontakt med foreldrene deres. De setter pris på det vi gjør. Foreldrene har ofte kunnskaper de har lyst til å formidle videre.

Undervurderer egen kunnskapDet første Gulbrandsen gjør er å samle gruppa som skal lage en bok sammen. Hun forteller dem at de må fortelle fra hjemlandet sitt. Deretter får hun barna til å notere ned opplevelsene sine. Eller, hvis noen av barna tror de ikke greier dette, hjelper Gulbrandsen til med å skrive tekstene. Ofte husker barna bedre når de sitter sammen med andre barn – da minner de hverandre på erfaringer og referanser de andre deler.

– Mange barn har et for vrengt bilde av geografi

og historie. De tenker umiddel bart på kart og leksikalske tekster. Men atlas og Wikipedia har vi jo fra før. Så jeg prøver i stedet å oppmuntre til at barna kan snakke om livet i landet de kommer fra, forteller Gulbrandsen.

Da forteller de gjerne om leker barn kjenner også i Norge: om gjemsel og boksen går. Mange forteller at de er redd for løshunder som biter. Eller de forteller om sterke inntrykk, for eksempel om flom men hjemme, om åkeren deres som er full av mais eller at de var på tivoli og så en person som var halvt menneske, halvt rev.

Svermer til isbilenNuman (10) var med og laget boka om Pakistan. Han forteller om isbilen. Når den lille trehjulingen med is og slush i kommer, uler den med en sirene, og barna svermer til den.

– Jeg visste ikke det gikk an å lage bok selv, men nå har jeg gjort det. Pappa og mamma var veldig fornøyde og stolte.

Det morsomste var å finne bilder, synes Numan. Han fikk fem selvlagde bøker til odel og eie da han var ferdig. Dem skal han gi til familien sin i Pakistan.

– Onkelen min er interessert i å lære norsk, siden han ønsker å komme til Norge, forteller Numan.

Han anbefaler den også for andre som ønsker å reise til Pakistan og lære seg språket der.

Bestemor kapper av hønsehodetSeder i klasse 5b er i gang med en bok om Tyrkia.

– Jeg har fortalt om landsbyen hjemme, og kjøpesenteret. Vi spiser vannmeloner og kylling. Bestemor kapper av hodet og beina på høna. På skolen må barna gå i uniform.

Seder har fått hjelp av foreldrene til å samle inn fotografier fra hjemstedet i Tyrkia. Hun har to sider som hun skal fylle med tekst og bilder. Når alle bidragene er klare, sørger det lokale digital print kontoret for at boka får ringer i ryggen og blir trykket opp.

Antirasisme– Jeg ser arbeidet med bøkene i et antirasistisk perspektiv. I skolen er det vanlig at elever med bakgrunn fra andre land ikke skal snakke språket derfra. Bare norsk er fint. Det synes jeg er å kaste vrak på viktig kunnskap. Jeg synes det er fint at barn er stolte av sin bakgrunn, og at de kan vise fram noe de norske barna ikke vet, sier Gulbrandsen.

Barna selv blir stolte, foreldrene blir fornøyde og medelevene får lære om hvordan barn har det i andre land.

– Jeg tror det høye utlånet skyldes at hver klasse har sin faste time, tre kvarter i uka, og kommer sammen med læreren sin. Det betyr stor tilgjengelighet og høy kvalitet på veiledningen vi gir til den enkelte, sier bibliotekar Jorun Gulbrandsen.

Det er biblioteksystemet Micromarc som registrerer bibliotekets aktiviteter (se egen oversikt over utlånsstatistikken i fylkene).

Finner boka for akkurat degI tillegg til bibliotekar Gulbrandsen og læreren, sitter det også en person i skranken. Til sammen er de én og en halv ansatt på biblioteket. Det betyr at en lærer og en bibliotekar veileder barna, og at en tredje person følger opp utlån og innlevering i skranken.

– Læreren og jeg samarbeider om å hjelpe hver enkelt elev med å finne den riktige boka. Vi prøver i hvert fall. Elevene må lese mange hundre bøker for å bli gode, og da må vi forsøke å holde motivasjonen oppe. Det betyr gjerne å finne en bok som er lettlest nok, men samtidig interessant for personen i den og den alderen. Lett nok er nøkkelord. Det er kanskje 10–12 elever i hver klasse som trenger hjelp til å finne en bok som passer.

Alle får hjelpSkolebibliotekarene har lært underveis. Det første året kom elevene når lærerne sendte noen om gangen. Da kunne det være 50 elever på biblioteket i enkelte timer, og 12 i andre. De elevene som maste mest eller var mest interessert, kom oftest. Noen kom aldri. Etter hvert laget skolebiblioteket et fastere opplegg der hver klasse fikk sin faste tid hver uke.

Reglene er at barn fra 1. klasse kan låne én bok, 2. klasse to bøker, 3. klasse tre bøker, 4. klasse og oppover fire bøker om gangen. Men hvis de har nytte av bøker på andre språk, kan de legge på også en slik bok.

– Det er ganske mange barn som låner bøker på andre språk. De små barna låner for at mor eller far skal lese for dem.

Nye bøker pirrer leselysten– Vi kjøper såpass mange nye bøker at elevene ser noe nytt innimellom som de gleder seg over.

Bokkinoen bidrar også til økt motivasjon og interesse for ulike typer bøker, tror Gulbrandsen.

satsing på leseutvikling– For å bli en god leser, må du lese mye. For å lese mye, må du være glad i å lese og motivert for å lese, sier bibliotekar Jorun Gulbrandsen i filmen fra Bjørndal skole.

I filmen får vi se hvordan bibliotekaren kan bidra til at elevene opplever lese-lyst. Leselyst og motivasjon har blant annet med forståelse å gjøre. Når elevene møter for mange ord som er ukjente, vil motivasjonen for å lese lett bli borte. En viktig del av arbeidet til bibliotekaren, blir da å hjelpe elevene med å finne bøker som passer den enkelte elevs nivå og interesser.

se mer her: www.skoleipraksis.no/flerkulturell-opplering/filmer/satsing-pa-leseutvikling

rekordhøye utlån utlån for grunn skolebiblioteker (snitt per elev i 2010)

Vest-Agder 17,0

Akershus 17,0

Aust-Agder 16,9

Østfold 15,7

Rogaland 15,2

Hordaland 15,0

Oslo 14,7

Hedmark 14,4

Sør-Trøndelag 13,7

Vestfold 13,0

Oppland 12,9

Buskerud 12,3

Finnmark 12,3

Troms 11,6

Sogn og Fjordane 10,9

Telemark 9,8

Nordland 9,5

Nord-Trøndelag 9,4

Møre og Romsdal 8,9

I 2010 lånte skolebiblioteket på Bjørndal skole ut 40 bøker per elev, langt flere enn de fleste andre steder.

lÅnebØker: lærer karoline Henriksen hjelper med å finne bøker på biblioteket som egner seg for lina og Helene.


IDeNtItet Og språK

Jorun og Oussama en tekst som eleven tok med seg hjem til moren. Hun hjalp til med å lete fram lokale fotografier.

Utrolig stoltFortellingen ble så bra at de fant ut at de kunne trykke den og låne den ut på biblioteket.

– Oussama var utrolig stolt. Det samme var med elevene. Prosjektet fristet til gjentakelse, sier Jorun Gulbrandsen.

Den neste boka handlet om Sri Lanka, og ble laget av elever fra nettopp Sri Lanka. Produksjonen skjedde på tampen av borgerkrigen i 2009, og flere av elevene var veldig opptatt av den brutale virkeligheten i hjemlandet.

I løpet av prosjektet lærte barna mye om foreldrenes hjemland som de ikke visste fra før, blant annet at tamilske barn har en allsidig undervisning, som inkluderer å danse, spille keyboard, regne og snakke flere språk.

– Når barna lager bok, får vi ofte kontakt med foreldrene deres. De setter pris på det vi gjør. Foreldrene har ofte kunnskaper de har lyst til å formidle videre.

Undervurderer egen kunnskapDet første Gulbrandsen gjør er å samle gruppa som skal lage en bok sammen. Hun forteller dem at de må fortelle fra hjemlandet sitt. Deretter får hun barna til å notere ned opplevelsene sine. Eller, hvis noen av barna tror de ikke greier dette, hjelper Gulbrandsen til med å skrive tekstene. Ofte husker barna bedre når de sitter sammen med andre barn – da minner de hverandre på erfaringer og referanser de andre deler.

– Mange barn har et for vrengt bilde av geografi

og historie. De tenker umiddel bart på kart og leksikalske tekster. Men atlas og Wikipedia har vi jo fra før. Så jeg prøver i stedet å oppmuntre til at barna kan snakke om livet i landet de kommer fra, forteller Gulbrandsen.

Da forteller de gjerne om leker barn kjenner også i Norge: om gjemsel og boksen går. Mange forteller at de er redd for løshunder som biter. Eller de forteller om sterke inntrykk, for eksempel om flom men hjemme, om åkeren deres som er full av mais eller at de var på tivoli og så en person som var halvt menneske, halvt rev.

Svermer til isbilenNuman (10) var med og laget boka om Pakistan. Han forteller om isbilen. Når den lille trehjulingen med is og slush i kommer, uler den med en sirene, og barna svermer til den.

– Jeg visste ikke det gikk an å lage bok selv, men nå har jeg gjort det. Pappa og mamma var veldig fornøyde og stolte.

Det morsomste var å finne bilder, synes Numan. Han fikk fem selvlagde bøker til odel og eie da han var ferdig. Dem skal han gi til familien sin i Pakistan.

– Onkelen min er interessert i å lære norsk, siden han ønsker å komme til Norge, forteller Numan.

Han anbefaler den også for andre som ønsker å reise til Pakistan og lære seg språket der.

Bestemor kapper av hønsehodetSeder i klasse 5b er i gang med en bok om Tyrkia.

– Jeg har fortalt om landsbyen hjemme, og kjøpesenteret. Vi spiser vannmeloner og kylling. Bestemor kapper av hodet og beina på høna. På skolen må barna gå i uniform.

Seder har fått hjelp av foreldrene til å samle inn fotografier fra hjemstedet i Tyrkia. Hun har to sider som hun skal fylle med tekst og bilder. Når alle bidragene er klare, sørger det lokale digital print kontoret for at boka får ringer i ryggen og blir trykket opp.

Antirasisme– Jeg ser arbeidet med bøkene i et antirasistisk perspektiv. I skolen er det vanlig at elever med bakgrunn fra andre land ikke skal snakke språket derfra. Bare norsk er fint. Det synes jeg er å kaste vrak på viktig kunnskap. Jeg synes det er fint at barn er stolte av sin bakgrunn, og at de kan vise fram noe de norske barna ikke vet, sier Gulbrandsen.

Barna selv blir stolte, foreldrene blir fornøyde og medelevene får lære om hvordan barn har det i andre land.

– Jeg tror det høye utlånet skyldes at hver klasse har sin faste time, tre kvarter i uka, og kommer sammen med læreren sin. Det betyr stor tilgjengelighet og høy kvalitet på veiledningen vi gir til den enkelte, sier bibliotekar Jorun Gulbrandsen.

Det er biblioteksystemet Micromarc som registrerer bibliotekets aktiviteter (se egen oversikt over utlånsstatistikken i fylkene).

Finner boka for akkurat degI tillegg til bibliotekar Gulbrandsen og læreren, sitter det også en person i skranken. Til sammen er de én og en halv ansatt på biblioteket. Det betyr at en lærer og en bibliotekar veileder barna, og at en tredje person følger opp utlån og innlevering i skranken.

– Læreren og jeg samarbeider om å hjelpe hver enkelt elev med å finne den riktige boka. Vi prøver i hvert fall. Elevene må lese mange hundre bøker for å bli gode, og da må vi forsøke å holde motivasjonen oppe. Det betyr gjerne å finne en bok som er lettlest nok, men samtidig interessant for personen i den og den alderen. Lett nok er nøkkelord. Det er kanskje 10–12 elever i hver klasse som trenger hjelp til å finne en bok som passer.

Alle får hjelpSkolebibliotekarene har lært underveis. Det første året kom elevene når lærerne sendte noen om gangen. Da kunne det være 50 elever på biblioteket i enkelte timer, og 12 i andre. De elevene som maste mest eller var mest interessert, kom oftest. Noen kom aldri. Etter hvert laget skolebiblioteket et fastere opplegg der hver klasse fikk sin faste tid hver uke.

Reglene er at barn fra 1. klasse kan låne én bok, 2. klasse to bøker, 3. klasse tre bøker, 4. klasse og oppover fire bøker om gangen. Men hvis de har nytte av bøker på andre språk, kan de legge på også en slik bok.

– Det er ganske mange barn som låner bøker på andre språk. De små barna låner for at mor eller far skal lese for dem.

Nye bøker pirrer leselysten– Vi kjøper såpass mange nye bøker at elevene ser noe nytt innimellom som de gleder seg over.

Bokkinoen bidrar også til økt motivasjon og interesse for ulike typer bøker, tror Gulbrandsen.

satsing på leseutvikling– For å bli en god leser, må du lese mye. For å lese mye, må du være glad i å lese og motivert for å lese, sier bibliotekar Jorun Gulbrandsen i filmen fra Bjørndal skole.

I filmen får vi se hvordan bibliotekaren kan bidra til at elevene opplever lese-lyst. Leselyst og motivasjon har blant annet med forståelse å gjøre. Når elevene møter for mange ord som er ukjente, vil motivasjonen for å lese lett bli borte. En viktig del av arbeidet til bibliotekaren, blir da å hjelpe elevene med å finne bøker som passer den enkelte elevs nivå og interesser.

se mer her: www.skoleipraksis.no/flerkulturell-opplering/filmer/satsing-pa-leseutvikling

rekordhøye utlån utlån for grunn skolebiblioteker (snitt per elev i 2010)

Vest-Agder 17,0

Akershus 17,0

Aust-Agder 16,9

Østfold 15,7

Rogaland 15,2

Hordaland 15,0

Oslo 14,7

Hedmark 14,4

Sør-Trøndelag 13,7

Vestfold 13,0

Oppland 12,9

Buskerud 12,3

Finnmark 12,3

Troms 11,6

Sogn og Fjordane 10,9

Telemark 9,8

Nordland 9,5

Nord-Trøndelag 9,4

Møre og Romsdal 8,9

I 2010 lånte skolebiblioteket på Bjørndal skole ut 40 bøker per elev, langt flere enn de fleste andre steder.

lÅnebØker: lærer karoline Henriksen hjelper med å finne bøker på biblioteket som egner seg for lina og Helene.


INKLuDerINg I sKOLeN

Verden i miniatyr. Slik omtaler de seg, de 290 elevene og 50 ansatte på Hagaløkka skole i Asker.

De siste 10–12 årene har andelen minoritetsspråklige elever ved Hagaløkka vokst. Nå teller de omkring 55 prosent.

Vant pris mot rasismeI begynnelsen av fjoråret mottok skolen Benjaminprisen for sitt mangeårige arbeid mot rasisme og for inkludering.

– Det var et fantastisk omdømmeløft og en voldsom anerkjennelse av oss som jobber her og av elevene, sier undervisningsinspektør Heidi Holter.

Hvert år markerer skolen FNdagen, med over 30 flagg i flaggborgen. Like mange flagg som antallet nasjonaliteter skolen huser.

Hagaløkka har Asker kommunes velkomstgruppe for barn som kommer fra et annet land og ikke kan norsk. Barna får de et års intens norskopplæring, før de finner skoleplasser i sin egen skolekrets. I hvert fall de fleste av dem.

Tett kontakt med foreldrene

– Folk er stolte over å jobbe her. Slik har det ikke alltid vært, sier kollega Zweidorff.

Han nevner kulturforskjeller, ulike syn på barneoppdragelse og barnets plass i familien som noen av de største utfordringene for den flerkulturelle skolen. Det setter høye krav til kommunikasjon.

Skolen etablerer gjerne kontakt med familien før barnet begynner, og gir tett oppfølging gjennom hele skolegangen. Noen krever mer enn andre, og det er de ansatte forberedt på.

– Du kan ikke bare sende hjem en rapport til alle. Noen foreldre kan ikke lese, og da må du ta den ekstra telefonen. Vi må være sikre på at alle har forstått, forklarer undervisningsinspektør Trond Zweidorff.

Etnisk balanse– Noen søker seg hit, men vi kan ikke ta imot alle. Vi må passe på å opprettholde en balanse, både når det gjelder språk, etnisitet og sosioøkonomisk, forklarer Holter, og får støtte fra kollegaen.

– Derfor prøver vi å signalisere til politikerne at de bør se litt på boligstrukturen i Asker. Det er vår skolekrets folk flest har råd til å bo, men det er ikke ønskelig at Hagaløkka skal ha 80–90 prosent minoritetsspråklige elever. Vi må sørge for å beholde gode språkmodeller, forklarer Zweidorff.

Antirasisme– Alle skoler har en mobbeplan. Vi jobber aktivt mot rasisme og diskriminering, sier Bjørn Erik Sørensen, rektor ved Hagaløkka skole.

Han har jobbet ved skolen siden 1978, og vært rektor siden 1997. Årene har brakt med seg en formidabel forandring, men skolen har holdt stø kurs hele veien.

– Hagaløkka er en skole med en sterk antirasistisk orientering. Den flerkulturelle hverdagen er normalen. Den er kommet for å bli. Vi er en norsk skole i Norge, som ønsker å ivareta norsk kultur. Samtidig vil alle lærere, assistenter og andre ansatte på skolen ivareta det flerkulturelle aspektet i alle situasjoner, forklarer Sørensen.

Hagaløkka skole er blant landets beste på inkludering av minoriteter. Spesielt legger de vekt på kommunikasjon med foreldrene.

Tekst: MArTIne grYMYr Foto: erIk M. sundT

den flerkulturelle skolen er normal

Hagaløkka skole• 290 elever og 50 ansatte

• Er den skolen i Asker med høyest andel minoritets-språklige elever

• Rundt 55 prosent av elevene er minoritets-språklige, og har bak-grunn fra over 30 forskjellige land

• Har velkomstklasse for alle nyankomne mino ri-tets språklige elever i kommunen

benjaminprisen• En antirasistisk pris, som

ble opprettet etter drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001

• Ble delt ut første gang i 2002, og deles ut hvert år på den internasjonale Holocaustdagen 27. januar

• Deles ut til skoler som arbeider aktivt mot diskriminering og rasisme

• Prisen er på 100.000 kroner og en miniatyr av bysten av Benjamin, som står på Holmlia

• Juryen består av blant andre Benjamins mor, Marit Hermansen og represen-tanter fra utdannings-direktoratet, Sametinget, Antirasistisk senter og Elev organisasjonen

Tips til et mangfoldig skolemiljø• Vær nysgjerrig og åpen.

Vær modig nok til å se utover det som er din egen forståelsesramme

• God integrering bunner i en ledelsesforankring

• Ikke vær fortolkende eller nedlatende. Du vet ingenting annet enn det du vet om deg selv

• Ha en klar og innarbeidet visjon som engasjerer

• Vær stolte av skolen

• Alt handler om innstilling

vinner av beNjamINprIseN

i 2010

HagaLøKKa sKOLe

MInOrITeTer: litt over halvparten av elevene ved Hageløkka skole har minoritetsbakgrunn. Her med benjaminprisen.

AnTIrAsIsTIsk PrIs: benjaminprisen var en voldsom aner kjennelse, mener undervisnings inspektørene Heidi Holter og Trond Zweidorff.


INKLuDerINg I sKOLeN

Verden i miniatyr. Slik omtaler de seg, de 290 elevene og 50 ansatte på Hagaløkka skole i Asker.

De siste 10–12 årene har andelen minoritetsspråklige elever ved Hagaløkka vokst. Nå teller de omkring 55 prosent.

Vant pris mot rasismeI begynnelsen av fjoråret mottok skolen Benjaminprisen for sitt mangeårige arbeid mot rasisme og for inkludering.

– Det var et fantastisk omdømmeløft og en voldsom anerkjennelse av oss som jobber her og av elevene, sier undervisningsinspektør Heidi Holter.

Hvert år markerer skolen FNdagen, med over 30 flagg i flaggborgen. Like mange flagg som antallet nasjonaliteter skolen huser.

Hagaløkka har Asker kommunes velkomstgruppe for barn som kommer fra et annet land og ikke kan norsk. Barna får de et års intens norskopplæring, før de finner skoleplasser i sin egen skolekrets. I hvert fall de fleste av dem.

Tett kontakt med foreldrene

– Folk er stolte over å jobbe her. Slik har det ikke alltid vært, sier kollega Zweidorff.

Han nevner kulturforskjeller, ulike syn på barneoppdragelse og barnets plass i familien som noen av de største utfordringene for den flerkulturelle skolen. Det setter høye krav til kommunikasjon.

Skolen etablerer gjerne kontakt med familien før barnet begynner, og gir tett oppfølging gjennom hele skolegangen. Noen krever mer enn andre, og det er de ansatte forberedt på.

– Du kan ikke bare sende hjem en rapport til alle. Noen foreldre kan ikke lese, og da må du ta den ekstra telefonen. Vi må være sikre på at alle har forstått, forklarer undervisningsinspektør Trond Zweidorff.

Etnisk balanse– Noen søker seg hit, men vi kan ikke ta imot alle. Vi må passe på å opprettholde en balanse, både når det gjelder språk, etnisitet og sosioøkonomisk, forklarer Holter, og får støtte fra kollegaen.

– Derfor prøver vi å signalisere til politikerne at de bør se litt på boligstrukturen i Asker. Det er vår skolekrets folk flest har råd til å bo, men det er ikke ønskelig at Hagaløkka skal ha 80–90 prosent minoritetsspråklige elever. Vi må sørge for å beholde gode språkmodeller, forklarer Zweidorff.

Antirasisme– Alle skoler har en mobbeplan. Vi jobber aktivt mot rasisme og diskriminering, sier Bjørn Erik Sørensen, rektor ved Hagaløkka skole.

Han har jobbet ved skolen siden 1978, og vært rektor siden 1997. Årene har brakt med seg en formidabel forandring, men skolen har holdt stø kurs hele veien.

– Hagaløkka er en skole med en sterk antirasistisk orientering. Den flerkulturelle hverdagen er normalen. Den er kommet for å bli. Vi er en norsk skole i Norge, som ønsker å ivareta norsk kultur. Samtidig vil alle lærere, assistenter og andre ansatte på skolen ivareta det flerkulturelle aspektet i alle situasjoner, forklarer Sørensen.

Hagaløkka skole er blant landets beste på inkludering av minoriteter. Spesielt legger de vekt på kommunikasjon med foreldrene.

Tekst: MArTIne grYMYr Foto: erIk M. sundT

den flerkulturelle skolen er normal

Hagaløkka skole• 290 elever og 50 ansatte

• Er den skolen i Asker med høyest andel minoritets-språklige elever

• Rundt 55 prosent av elevene er minoritets-språklige, og har bak-grunn fra over 30 forskjellige land

• Har velkomstklasse for alle nyankomne mino ri-tets språklige elever i kommunen

benjaminprisen• En antirasistisk pris, som

ble opprettet etter drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001

• Ble delt ut første gang i 2002, og deles ut hvert år på den internasjonale Holocaustdagen 27. januar

• Deles ut til skoler som arbeider aktivt mot diskriminering og rasisme

• Prisen er på 100.000 kroner og en miniatyr av bysten av Benjamin, som står på Holmlia

• Juryen består av blant andre Benjamins mor, Marit Hermansen og represen-tanter fra utdannings-direktoratet, Sametinget, Antirasistisk senter og Elev organisasjonen

Tips til et mangfoldig skolemiljø• Vær nysgjerrig og åpen.

Vær modig nok til å se utover det som er din egen forståelsesramme

• God integrering bunner i en ledelsesforankring

• Ikke vær fortolkende eller nedlatende. Du vet ingenting annet enn det du vet om deg selv

• Ha en klar og innarbeidet visjon som engasjerer

• Vær stolte av skolen

• Alt handler om innstilling

vinner av beNjamINprIseN

i 2010

HagaLøKKa sKOLe

MInOrITeTer: litt over halvparten av elevene ved Hageløkka skole har minoritetsbakgrunn. Her med benjaminprisen.

AnTIrAsIsTIsk PrIs: benjaminprisen var en voldsom aner kjennelse, mener undervisnings inspektørene Heidi Holter og Trond Zweidorff.


<

De frosne fasadene skjuler det godt, men blant brøyte kanter og blokker på Kolstad i Trondheim kommune fins et varmt og fargerikt fellesskap. Kolstad er den mest mangfoldige bydelen landet kan by på nord for Groruddalen, med flere minoritetsspråklige innbyggere enn etnisk norske. Fagbladets utsendte er kommet hit for å møte en minister. Dog ikke en av Stoltenberg sine.

På BoxåpnerErlend Meder smiler bredt i vinterdagen. Han er på hjemmebane, der han kommer ruslende gjennom Saupstadsenteret på vei til jobb. Dette er hans bydel. Meder er født og oppvokst her. Han bor i en av blokkene med kone og barn, og tror aldri han vil flytte herfra. Det har han for øvrig til felles med svært mange.

Han har vært ansatt på skolen, i idrettslaget. Og nå på kultursenteret Boxåpner. Der tituleres den lærerutdannede trettiåringen med intet ringere enn inkluderingsministeren.

– Hvis noen trenger meg, vet de hvor jeg er. For et slag kort eller en prat om noe som er viktig for dem. Gode samtaler kan ikke puttes inn i et tidsskjema på et kontor.

I forkant av problemer– Til tross for at vi alltid skårer svært lavt på levekårsundersøkelser, opplever folk som bor her at det er trygt og ålreit, og det er et veldig stabilt bomiljø, fastslår Kristin Tinmannsvik. Hun er sjefen til ministeren, men har selv den langt tammere tittelen prosjektleder.

Tinmannsvik er hodet og hjertet bak kultursenteret for barn og unge mellom 10 og 18 år på Kolstad; Boxåpner. Hun har ledet det hele siden Trondheim kommune for elleve år siden laget en prosjektbeskrivelse for en arena hvor rus og kriminalitet i nærområdet kunne forebygges.

– Vi ønsket å være i forkant av de problemene vi så at mange flerkulturelle bydeler i nordiske storbyer opplevde, forteller hun.

Løsningen ble Boxåpner. Her har det vært mulig å jobbe for at bydelens mangfold blir brukt på en positiv måte. Med høy voksentetthet og faglig kompetente ansatte har senteret tilbudt et bredt fritidstilbud for alle barn og unge. Og arbeidet har gitt resultater.

– Det vil alltid finnes ytterpunkter i oppførsel. Og vi vil alltid ha forbedringspotensial. Men vi har i hvert fall ikke synlige kulturkonflikter eller trøbbel her på Kolstad. Alle henger sammen, i et ungdoms

En ganske liten bydel i en ganske liten by har like greit flesket til med sin egen ministerstilling.

Tekst: gurO kulseT MerAkerÅs Foto: Ole MOrTen MelgÅrd

Inkluderings-ministeren

vOksenTIlknYTnIng : På kolstad i Trondheim har bydelens egen inkluderingsminister erlend Meder særlig ansvar for ungdom som trenger en fast voksentilknytning for å fungere i nærområdets fargerike ungdomsfellesskap.

fLerKuLtureLt NærmILjø


<

De frosne fasadene skjuler det godt, men blant brøyte kanter og blokker på Kolstad i Trondheim kommune fins et varmt og fargerikt fellesskap. Kolstad er den mest mangfoldige bydelen landet kan by på nord for Groruddalen, med flere minoritetsspråklige innbyggere enn etnisk norske. Fagbladets utsendte er kommet hit for å møte en minister. Dog ikke en av Stoltenberg sine.

På BoxåpnerErlend Meder smiler bredt i vinterdagen. Han er på hjemmebane, der han kommer ruslende gjennom Saupstadsenteret på vei til jobb. Dette er hans bydel. Meder er født og oppvokst her. Han bor i en av blokkene med kone og barn, og tror aldri han vil flytte herfra. Det har han for øvrig til felles med svært mange.

Han har vært ansatt på skolen, i idrettslaget. Og nå på kultursenteret Boxåpner. Der tituleres den lærerutdannede trettiåringen med intet ringere enn inkluderingsministeren.

– Hvis noen trenger meg, vet de hvor jeg er. For et slag kort eller en prat om noe som er viktig for dem. Gode samtaler kan ikke puttes inn i et tidsskjema på et kontor.

I forkant av problemer– Til tross for at vi alltid skårer svært lavt på levekårsundersøkelser, opplever folk som bor her at det er trygt og ålreit, og det er et veldig stabilt bomiljø, fastslår Kristin Tinmannsvik. Hun er sjefen til ministeren, men har selv den langt tammere tittelen prosjektleder.

Tinmannsvik er hodet og hjertet bak kultursenteret for barn og unge mellom 10 og 18 år på Kolstad; Boxåpner. Hun har ledet det hele siden Trondheim kommune for elleve år siden laget en prosjektbeskrivelse for en arena hvor rus og kriminalitet i nærområdet kunne forebygges.

– Vi ønsket å være i forkant av de problemene vi så at mange flerkulturelle bydeler i nordiske storbyer opplevde, forteller hun.

Løsningen ble Boxåpner. Her har det vært mulig å jobbe for at bydelens mangfold blir brukt på en positiv måte. Med høy voksentetthet og faglig kompetente ansatte har senteret tilbudt et bredt fritidstilbud for alle barn og unge. Og arbeidet har gitt resultater.

– Det vil alltid finnes ytterpunkter i oppførsel. Og vi vil alltid ha forbedringspotensial. Men vi har i hvert fall ikke synlige kulturkonflikter eller trøbbel her på Kolstad. Alle henger sammen, i et ungdoms

En ganske liten bydel i en ganske liten by har like greit flesket til med sin egen ministerstilling.

Tekst: gurO kulseT MerAkerÅs Foto: Ole MOrTen MelgÅrd

Inkluderings-ministeren

vOksenTIlknYTnIng : På kolstad i Trondheim har bydelens egen inkluderingsminister erlend Meder særlig ansvar for ungdom som trenger en fast voksentilknytning for å fungere i nærområdets fargerike ungdomsfellesskap.



miljø jeg vil betegne som godt. De siste årene har det også vært veldig rolig, sier hun.

Inkludering, ikke assimileringTinmannsvik og Meder er enige om at nøkkelen til å lykkes med å skape et godt, flerkulturelt nærmiljø er å jobbe nettopp med barn og unge.

– Å jobbe mot denne målgruppa er viktigst av alt i hele verden. Og da må vi jobbe med alle, ikke bare de minoritetsspråklige. Gjør vi det, bli det «oss» og «dem».

Nettopp denne tankegangen lå bak da stillingen som inkluderingsminister ble opprettet for to år siden. Inkluderingen omfatter alle. Det kan like gjerne være etnisk norske ungdommer som trenger hjelp, som minoritetsspråklige.

– Vi skal sammen danne et fellesskap. Vi driver inkludering, ikke assimilering. Det er ikke sånn at «de andre skal passe inn hos oss». Derfor er vi nøye med å behandle alle likt. Vellykket inkludering blir et lim som gjør at ungdomsmiljøet henger sammen.

På flere arenaer– Vi har utviklet en egen metodikk i vårt inkluderings og mangfoldsarbeid. Det er langt fra Kolstad til Oslo, og vi har måttet finne vår egen måte å jobbe på. Det er ikke radikalt annerledes enn det de gjør i storbyene, men vi har vår egen vri, forteller Tinmannsvik.

Noe av det som er særegent for Boxåpner, er ministerstillingens innhold. Meder er blant annet ansvarlig for en spisset innsats for enkeltindivider som

trenger ekstra oppfølging for å være i stand til å bli inkludert i et velfungerende fellesskap.

– Jeg jobber bredt, og er involvert i håndball, fotball, skole og noe vi kaller guttegruppa (se egen sak), pluss at jeg er her de kveldene vi har ungdomsklubb. Mange av disse ungdommene trenger å bli sett av samme person på flere arenaer. Slik at de virkelig blir sett. Jeg er denne personen, forklarer han.

Det er et viktig poeng at rammene rundt ungdommen skal bli mest mulig solide og stabile. Derfor jobber Boxåpner også tett med andre aktører i nærområdet. Foruten skole, idrettslag og andre foreninger, har de kontakt med politi, næringsliv og ikke minst foreldre.

– Samarbeidet med foreldrene er kjempeviktig. Vi ønsker å bli kjent med dem, og vil at de skal vite hva vi driver med.

Språk inkluderer – og ekskludererDet er ikke like enkelt å få innpass i alle minoritetsspråklige miljøer.

– Vi benytter oss ofte av en kontaktperson, som kan gå god for oss, og være en slags døråpner, forteller Meder. – Det kan være behov for det når vi skal ta kontakt med foreldre som ikke behersker norsk, og ikke kjenner norsk kultur og væremåte.

– Språk er den klart største utfordringen med den jobben vi gjør i forhold til minoritetsspråklige, fastslår Tinmannsvik. For å redusere utfordringen har de klare språkregler når ungdommen er sammen på Boxåpner.

– Alle som er i samme rom skal snakke samme språk. Hvis noen begynner å snakke et annet språk, ekskluderer de andre. Det gir grobunn for misforståelser og konflikter. Det er ingen tvil om at et felles språk er inngangsporten til god inkludering.

Enn hvis...Fagbladet ber Meder og Tinnmansvik om å være med på et tankeeksperiment. Hvordan ville Kolstad sett ut dersom ingen hadde jobbet for inkludering i ungdomsmiljøet? Hvis mangfoldet hadde vært der – uten å bli brukt til noe positivt? De blir stille. Ganske lenge. Så begynner de å dra strekene i en dyster skisse:

– Det ville vært «dem» og «oss». Vi ville hatt et kaldere nærmiljø. Med mye mistenksomhet. Skuling på hverandre. Mer vold. Mindre kultur. Vi ville gått glipp av enormt mye læring om mennesker, tålmodighet, raushet og mot. Om medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om slikt som bygger et godt samfunn å leve i for oss alle, mener de.

– Gjennom arbeidet i ungdomsmiljøet på Kolstad har Erlend Meder sett behovet som enkelte gutter har for gode, mannlige rollemodeller.

– Guttene trenger noen de kan stole på og prate med. Noen som setter klare grenser og som hjelper dem litt med å se hvordan livet egentlig henger sammen, sier Meder.

I samarbeid med ungdomsskolen velger Boxåpner ut noen gutter som får tilbud om å være med i en såkalt guttegruppe. En formiddag i uka samles gruppa på seks til åtte ungdommer. De spiser sammen og freser fra seg med fysisk aktivitet. Før de prater. Målet er at de skal bli i stand til å finne nøkkelen som gjør at de slipper inn fellesskapet.

Grunnleggende brikker– Vi bruker mye tid på å prate om valg. Det er et mål at de skal innse at alle valg har konsekvenser – positive eller negative. Vi har også hatt et samarbeid med Trondheim Kretsfengsel i denne sammenheng. Ikke som skremselspropaganda, men for å øke kon

sekvensforståelsen deres. Effekten har vært større enn vi kunne drømme om. Guttene har blitt mye mer reflekterte, og det er helt slutt på stjeling og annet tull.

De lærer å åpne seg og greier å kommunisere med dem rundt seg. De har fått på plass en del grunnleggende brikker, som å legge seg om kvelden, slik at de står opp og rekker skolen, spise frokost og vite hva som er greit å si blant jevnaldrende, men ikke til voksne.

SuksessVi føler at vi lykkes med å inkludere disse guttene

tilbake til det velfungerende ungdomsmiljøet – både de etnisk norske og de minoritetsspråklige, påpeker Meder.

Guttegruppa møtes over ti uker. Ministeren er i gang med sin fjerde gruppe, som han følger opp på flest mulige arenaer – på gruppetreff, på trening, på skolen og hjemme. Deltakerne kommer fra ulike kulturer, uten at det påvirker opplegget noe særlig.

guttegruppe får særoppfølging

gOde sAMTAler: en viktig del av jobben til erlend Meder er å være tilgjenge-lig på kveldene når boxåp-ner har ungdomsklubb. – gode samtaler kan ikke puttes inn i et tidsskjema på et kontor.

sAMHOld: kolstad er landets mest mangfoldige bydel nord for groruddalen. Inkluderingsminister erlend Meder og hans kolleger jobber for at kulturmangfoldet skal skape varme og samhold blant ungdom i nærområdet.


vi driver inkludering,

ikke assimilering. Det er ikke sånn at «de andre skal passe inn hos oss». Derfor er vi nøye med å behandle alle likt.


miljø jeg vil betegne som godt. De siste årene har det også vært veldig rolig, sier hun.

Inkludering, ikke assimileringTinmannsvik og Meder er enige om at nøkkelen til å lykkes med å skape et godt, flerkulturelt nærmiljø er å jobbe nettopp med barn og unge.

– Å jobbe mot denne målgruppa er viktigst av alt i hele verden. Og da må vi jobbe med alle, ikke bare de minoritetsspråklige. Gjør vi det, bli det «oss» og «dem».

Nettopp denne tankegangen lå bak da stillingen som inkluderingsminister ble opprettet for to år siden. Inkluderingen omfatter alle. Det kan like gjerne være etnisk norske ungdommer som trenger hjelp, som minoritetsspråklige.

– Vi skal sammen danne et fellesskap. Vi driver inkludering, ikke assimilering. Det er ikke sånn at «de andre skal passe inn hos oss». Derfor er vi nøye med å behandle alle likt. Vellykket inkludering blir et lim som gjør at ungdomsmiljøet henger sammen.

På flere arenaer– Vi har utviklet en egen metodikk i vårt inkluderings og mangfoldsarbeid. Det er langt fra Kolstad til Oslo, og vi har måttet finne vår egen måte å jobbe på. Det er ikke radikalt annerledes enn det de gjør i storbyene, men vi har vår egen vri, forteller Tinmannsvik.

Noe av det som er særegent for Boxåpner, er ministerstillingens innhold. Meder er blant annet ansvarlig for en spisset innsats for enkeltindivider som

trenger ekstra oppfølging for å være i stand til å bli inkludert i et velfungerende fellesskap.

– Jeg jobber bredt, og er involvert i håndball, fotball, skole og noe vi kaller guttegruppa (se egen sak), pluss at jeg er her de kveldene vi har ungdomsklubb. Mange av disse ungdommene trenger å bli sett av samme person på flere arenaer. Slik at de virkelig blir sett. Jeg er denne personen, forklarer han.

Det er et viktig poeng at rammene rundt ungdommen skal bli mest mulig solide og stabile. Derfor jobber Boxåpner også tett med andre aktører i nærområdet. Foruten skole, idrettslag og andre foreninger, har de kontakt med politi, næringsliv og ikke minst foreldre.

– Samarbeidet med foreldrene er kjempeviktig. Vi ønsker å bli kjent med dem, og vil at de skal vite hva vi driver med.

Språk inkluderer – og ekskludererDet er ikke like enkelt å få innpass i alle minoritetsspråklige miljøer.

– Vi benytter oss ofte av en kontaktperson, som kan gå god for oss, og være en slags døråpner, forteller Meder. – Det kan være behov for det når vi skal ta kontakt med foreldre som ikke behersker norsk, og ikke kjenner norsk kultur og væremåte.

– Språk er den klart største utfordringen med den jobben vi gjør i forhold til minoritetsspråklige, fastslår Tinmannsvik. For å redusere utfordringen har de klare språkregler når ungdommen er sammen på Boxåpner.

– Alle som er i samme rom skal snakke samme språk. Hvis noen begynner å snakke et annet språk, ekskluderer de andre. Det gir grobunn for misforståelser og konflikter. Det er ingen tvil om at et felles språk er inngangsporten til god inkludering.

Enn hvis...Fagbladet ber Meder og Tinnmansvik om å være med på et tankeeksperiment. Hvordan ville Kolstad sett ut dersom ingen hadde jobbet for inkludering i ungdomsmiljøet? Hvis mangfoldet hadde vært der – uten å bli brukt til noe positivt? De blir stille. Ganske lenge. Så begynner de å dra strekene i en dyster skisse:

– Det ville vært «dem» og «oss». Vi ville hatt et kaldere nærmiljø. Med mye mistenksomhet. Skuling på hverandre. Mer vold. Mindre kultur. Vi ville gått glipp av enormt mye læring om mennesker, tålmodighet, raushet og mot. Om medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om slikt som bygger et godt samfunn å leve i for oss alle, mener de.

– Gjennom arbeidet i ungdomsmiljøet på Kolstad har Erlend Meder sett behovet som enkelte gutter har for gode, mannlige rollemodeller.

– Guttene trenger noen de kan stole på og prate med. Noen som setter klare grenser og som hjelper dem litt med å se hvordan livet egentlig henger sammen, sier Meder.

I samarbeid med ungdomsskolen velger Boxåpner ut noen gutter som får tilbud om å være med i en såkalt guttegruppe. En formiddag i uka samles gruppa på seks til åtte ungdommer. De spiser sammen og freser fra seg med fysisk aktivitet. Før de prater. Målet er at de skal bli i stand til å finne nøkkelen som gjør at de slipper inn fellesskapet.

Grunnleggende brikker– Vi bruker mye tid på å prate om valg. Det er et mål at de skal innse at alle valg har konsekvenser – positive eller negative. Vi har også hatt et samarbeid med Trondheim Kretsfengsel i denne sammenheng. Ikke som skremselspropaganda, men for å øke kon

sekvensforståelsen deres. Effekten har vært større enn vi kunne drømme om. Guttene har blitt mye mer reflekterte, og det er helt slutt på stjeling og annet tull.

De lærer å åpne seg og greier å kommunisere med dem rundt seg. De har fått på plass en del grunnleggende brikker, som å legge seg om kvelden, slik at de står opp og rekker skolen, spise frokost og vite hva som er greit å si blant jevnaldrende, men ikke til voksne.

SuksessVi føler at vi lykkes med å inkludere disse guttene

tilbake til det velfungerende ungdomsmiljøet – både de etnisk norske og de minoritetsspråklige, påpeker Meder.

Guttegruppa møtes over ti uker. Ministeren er i gang med sin fjerde gruppe, som han følger opp på flest mulige arenaer – på gruppetreff, på trening, på skolen og hjemme. Deltakerne kommer fra ulike kulturer, uten at det påvirker opplegget noe særlig.

guttegruppe får særoppfølging

gOde sAMTAler: en viktig del av jobben til erlend Meder er å være tilgjenge-lig på kveldene når boxåp-ner har ungdomsklubb. – gode samtaler kan ikke puttes inn i et tidsskjema på et kontor.

sAMHOld: kolstad er landets mest mangfoldige bydel nord for groruddalen. Inkluderingsminister erlend Meder og hans kolleger jobber for at kulturmangfoldet skal skape varme og samhold blant ungdom i nærområdet.


vi driver inkludering,

ikke assimilering. Det er ikke sånn at «de andre skal passe inn hos oss». Derfor er vi nøye med å behandle alle likt.


mINOrItetsfOreLDre

Det er lettere enn du tror. Bare vis meg Saupstad skole i Trondheim. Landsbyen de ansatte dro til, heter Tavsancali. Den ligger i den kurdiske delen av Tyrkia. Akkurat som de fleste pakistanske inn vandrerne til Norge på 60tallet kom fra et lite område i Pakistan, kommer de fleste kurderne på Saupstad fra Tavsancali.

– Gjorde noe med oss– Besøket i 2006 gjorde noe med oss, tilstår rektor Inger Sagen Hasselø, lærer Merete Lebesby og Kristin Nilsen, fagleder på SFO.

– Vi fikk kjenne på kroppen hvordan de levde. Vi ble kjent med dem og de med oss. Det har åpenbart påvirket arbeidet vårt, og fortsetter å gjøre det. Vi har fått en helt spesiell dialog med de kurdiske foreldrene.

Forelderen Esmet Tahtaci opplevde historien fra den andre siden. Det er ikke vanskelig å se gleden i øynene hennes når hun forteller:

– Da foreldrene fikk høre om planene, ringte de til familiene sine i Tavsancali. Dermed ble gjeste rommene gjort klare.

Tahtaci var ikke med selv, men mannen hennes var det. Han er morsmålslærer på Saupstad.

Godt sted å væreSaupstad skole er et godt sted å være, noe som blir underbygd av skolens eget skriftlige materiale, av den ferske undersøkelsen som forteller om svært fornøyde foreldre og av en særdeles stabil stab.

Over 95 prosent av foreldrene svarte på undersøkelsen som ble gjennomført sist høst. Tilbakemeldingene var svært positive.

– Boområdet rundt oss stiller ekstra krav til tett kontakt med foreldrene, både de norske og de flerkulturelle, forteller rektor. Over år har skolen utviklet Saupstadmodellen, som handler om en helhetlig skoledag, om å «fange» ungene tidlig, om å involvere nærbutikken, arbeidsplassene, idrettslaget, barnehagen, kulturskolen og alle de andre som virker i nærområdet.

Mestring og stolthet over skolen og bydelen er viktig. I dag er Saupstadmodellen en av tre nasjonale modeller som Kunnskapsdepartementet ønsker å videreføre og spre til andre skoler. Modellen har blant annet som mål å øke læringsutbyttet og den sosiale utjevningen. I tillegg skal den gi folk erfaring med å bety noe for andre. Det kan være elever som lærer at de betyr noe for gamle når de leser for dem på sykehjemmet, eller foreldre som lærer at de betyr noe for barna når de tar ansvar for eget liv.

Foreldrekurs for nye foreldreSagen Hasselø, Lebesby og Nilsen er enige om at den største suksessfaktoren på Saupstad er helhetstenkningen. Den gjelder også i møte med foreldrene. Tidligere har det vært tendenser til å se gjennom fingrene.

– Utgangspunktet vårt er at alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Derfor er vi veldig tydelige på hva vi ønsker. Vi har foreldrekurs med førstestarterne der vi diskuterer krav og forventninger, og møter én til én hvis foreldrene ikke stiller opp.

– Må dere hjem til folk for å få tak i dem?– Hittil har vi ikke måttet det. Tendensen er heller

at foreldrene blir mer og mer aktive. Oppmøtet på foreldremøtene er høyt. I år har vi innført dialogmøter der vi ber om foreldrenes bestilling. Vi spør hva de er opptatt av. Slike møter kan lett bli enveiskommunikasjon, derfor øver vi oss på med virkning, på å finne bedre former, på å jobbe bredere og bli tydeligere.

De øver seg på å finne bedre former, på å jobbe bredere og bli tydeligere. Påminnelser på sms har vist seg å være effektivt.

– Vi er på hugget. Dersom vi ser at noe ikke stemmer, tar vi det her og nå, vi venter ikke en uke. Dermed får kontaktlærerne en viktig rolle. Det samme gjelder SFO, som bruker mye tid på mødrene. Noen kan ikke skru på en pc, andre forstår ikke melkeordningen. Dersom en skal ha ambisjoner om sosial utjevning, må en ta på seg en sånn rolle.

Vis meg den skolen der samtlige ansatte har besøkt landsbyen de fleste innvandrerelevene stammer fra, og bodd hjemme hos slektningene deres.

Tekst og foto: AlberT COlleTT

de involverte minoritets foreldrene

lÆrer nOrsk: smilene sitter løst hos seada t.v., sallama,

Hatice og esmer når de møtes for å lære norsk.

Esmer og Hatice fra Tyrkia, Nadima og Sallama fra Irak, Fahima fra Afghanistan og Seada fra Etiopia bor enten på Saupstad eller i nabobydelen Kolstad, som ligger i gangavstand.

– De er veldig ivrige, sier norsklærer Svetlana. De er også glade. Latteren sitter løst når vi kommer og avbryter undervisningen.

Lærer og lege– Jeg vil lære bedre norsk for å klare meg bedre, sier Hatice. Hun har bodd i Norge i ti år, men det tok tid å komme i gang med norskundervisningen. Nå har hun blitt ganske god, og hjelper de andre når de står fast.

– Vi kan også bruke data for å oversette, eller vi kan få hjelp av barna, forteller hun. Hatice bruker gjerne kunnskapene til å følge med på barnas time plan.

Sallama er ikke i tvil om hvor viktig det er å lære seg norsk.– Jeg har behov for å kunne lese brev fra det offentlige, og jeg vil kunne skrive

beskjeder til skolen. Jeg bor i Norge. Da må jeg kunne snakke norsk med legen.Fahima har bare bodd her i halvannet år, men snakker imponerende bra.Hele gjengen skryter av Saupstad skole. De er veldig flinke til å samarbeide

med oss, og flinke til å informere.

Hver mandag og tirsdag formiddag samles seks muntre mødre på Saupstad for å lære norsk. De vil forstå beskjedene fra skolen, og de vil kunne snakke med læreren om hvordan det går med barna.

Muntre mødre

– gOd dIAlOg: vi har fått en helt spesiell dialog med de kurdiske foreldrene, forteller rektor Inger sagen Hasselø, ved saupstad skole.


mINOrItetsfOreLDre

Det er lettere enn du tror. Bare vis meg Saupstad skole i Trondheim. Landsbyen de ansatte dro til, heter Tavsancali. Den ligger i den kurdiske delen av Tyrkia. Akkurat som de fleste pakistanske inn vandrerne til Norge på 60tallet kom fra et lite område i Pakistan, kommer de fleste kurderne på Saupstad fra Tavsancali.

– Gjorde noe med oss– Besøket i 2006 gjorde noe med oss, tilstår rektor Inger Sagen Hasselø, lærer Merete Lebesby og Kristin Nilsen, fagleder på SFO.

– Vi fikk kjenne på kroppen hvordan de levde. Vi ble kjent med dem og de med oss. Det har åpenbart påvirket arbeidet vårt, og fortsetter å gjøre det. Vi har fått en helt spesiell dialog med de kurdiske foreldrene.

Forelderen Esmet Tahtaci opplevde historien fra den andre siden. Det er ikke vanskelig å se gleden i øynene hennes når hun forteller:

– Da foreldrene fikk høre om planene, ringte de til familiene sine i Tavsancali. Dermed ble gjeste rommene gjort klare.

Tahtaci var ikke med selv, men mannen hennes var det. Han er morsmålslærer på Saupstad.

Godt sted å væreSaupstad skole er et godt sted å være, noe som blir underbygd av skolens eget skriftlige materiale, av den ferske undersøkelsen som forteller om svært fornøyde foreldre og av en særdeles stabil stab.

Over 95 prosent av foreldrene svarte på undersøkelsen som ble gjennomført sist høst. Tilbakemeldingene var svært positive.

– Boområdet rundt oss stiller ekstra krav til tett kontakt med foreldrene, både de norske og de flerkulturelle, forteller rektor. Over år har skolen utviklet Saupstadmodellen, som handler om en helhetlig skoledag, om å «fange» ungene tidlig, om å involvere nærbutikken, arbeidsplassene, idrettslaget, barnehagen, kulturskolen og alle de andre som virker i nærområdet.

Mestring og stolthet over skolen og bydelen er viktig. I dag er Saupstadmodellen en av tre nasjonale modeller som Kunnskapsdepartementet ønsker å videreføre og spre til andre skoler. Modellen har blant annet som mål å øke læringsutbyttet og den sosiale utjevningen. I tillegg skal den gi folk erfaring med å bety noe for andre. Det kan være elever som lærer at de betyr noe for gamle når de leser for dem på sykehjemmet, eller foreldre som lærer at de betyr noe for barna når de tar ansvar for eget liv.

Foreldrekurs for nye foreldreSagen Hasselø, Lebesby og Nilsen er enige om at den største suksessfaktoren på Saupstad er helhetstenkningen. Den gjelder også i møte med foreldrene. Tidligere har det vært tendenser til å se gjennom fingrene.

– Utgangspunktet vårt er at alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Derfor er vi veldig tydelige på hva vi ønsker. Vi har foreldrekurs med førstestarterne der vi diskuterer krav og forventninger, og møter én til én hvis foreldrene ikke stiller opp.

– Må dere hjem til folk for å få tak i dem?– Hittil har vi ikke måttet det. Tendensen er heller

at foreldrene blir mer og mer aktive. Oppmøtet på foreldremøtene er høyt. I år har vi innført dialogmøter der vi ber om foreldrenes bestilling. Vi spør hva de er opptatt av. Slike møter kan lett bli enveiskommunikasjon, derfor øver vi oss på med virkning, på å finne bedre former, på å jobbe bredere og bli tydeligere.

De øver seg på å finne bedre former, på å jobbe bredere og bli tydeligere. Påminnelser på sms har vist seg å være effektivt.

– Vi er på hugget. Dersom vi ser at noe ikke stemmer, tar vi det her og nå, vi venter ikke en uke. Dermed får kontaktlærerne en viktig rolle. Det samme gjelder SFO, som bruker mye tid på mødrene. Noen kan ikke skru på en pc, andre forstår ikke melkeordningen. Dersom en skal ha ambisjoner om sosial utjevning, må en ta på seg en sånn rolle.

Vis meg den skolen der samtlige ansatte har besøkt landsbyen de fleste innvandrerelevene stammer fra, og bodd hjemme hos slektningene deres.

Tekst og foto: AlberT COlleTT

de involverte minoritets foreldrene

lÆrer nOrsk: smilene sitter løst hos seada t.v., sallama,

Hatice og esmer når de møtes for å lære norsk.

Esmer og Hatice fra Tyrkia, Nadima og Sallama fra Irak, Fahima fra Afghanistan og Seada fra Etiopia bor enten på Saupstad eller i nabobydelen Kolstad, som ligger i gangavstand.

– De er veldig ivrige, sier norsklærer Svetlana. De er også glade. Latteren sitter løst når vi kommer og avbryter undervisningen.

Lærer og lege– Jeg vil lære bedre norsk for å klare meg bedre, sier Hatice. Hun har bodd i Norge i ti år, men det tok tid å komme i gang med norskundervisningen. Nå har hun blitt ganske god, og hjelper de andre når de står fast.

– Vi kan også bruke data for å oversette, eller vi kan få hjelp av barna, forteller hun. Hatice bruker gjerne kunnskapene til å følge med på barnas time plan.

Sallama er ikke i tvil om hvor viktig det er å lære seg norsk.– Jeg har behov for å kunne lese brev fra det offentlige, og jeg vil kunne skrive

beskjeder til skolen. Jeg bor i Norge. Da må jeg kunne snakke norsk med legen.Fahima har bare bodd her i halvannet år, men snakker imponerende bra.Hele gjengen skryter av Saupstad skole. De er veldig flinke til å samarbeide

med oss, og flinke til å informere.

Hver mandag og tirsdag formiddag samles seks muntre mødre på Saupstad for å lære norsk. De vil forstå beskjedene fra skolen, og de vil kunne snakke med læreren om hvordan det går med barna.

Muntre mødre

– gOd dIAlOg: vi har fått en helt spesiell dialog med de kurdiske foreldrene, forteller rektor Inger sagen Hasselø, ved saupstad skole.


– Vi startet for tre år siden, og det første året fikk vi gjort masse. Vi arrangerte temakvelder, for eksempel en med norsk datakurs, og en om hvordan selvangivelsen skal fylles ut. Da inviterte vi folk fra skattekontoret for å hjelpe til.

– I fjor hadde vi en kveld om hvordan foreldrene kan forberede seg på overgangen mellom barne og ungdomsskole, og hvordan ungdommene forandrer seg. Nå

har vi fått inn et ønske om matematikkkveld, slik at foreldrene kan følge bedre med på hva barna lærer.

Håper på flereEtter den entusiastiske starten med en driftig leder som måtte trekke seg fordi tida ikke strakk til, har Mir i Trondheim erfart det som så mange andre har gjort før dem: Foreldre er travle mennesker. Ungene

foreldre hjelper foreldreEsme Tahtaci sitter i styret for Mir Trondheim. Mir står for Multi-kulturelt initiativ- og ressursnettverk, og er en frivillig organisasjon for multikulturelle foreldre. Mir handler om å se foreldrene som en ressurs for elevenes opplæring i skolen.

saupstad i et nøtteskallSaupstad i et nøtteskall

• 235 elever, 30 forskjellige språk.

• Vel 60 prosent tospråklige elever, halvparten av disse igjen har kurdiske røtter.

• En av tre mottaksskoler for barnetrinnet i Trondheim. Det betyr at skolen tar imot en liten gruppe nyankomne inn-vandrer-, flyktning- og asylsøkerbarn.

• Personalansvarlig for 20 tospråklige lærere som arbeider helt eller delvis ved andre skoler.

InvITerer flere: – skriv for all del at vi gjerne vil ha med oss flere multikulturelle foreldre, sier esme Tahtaci.

mINOrItetsfOreLDre

kOnTAkT: lærer Merete lebesby og Jonas Hammerfjell Hoset studerer tegningen

til en av de andre elevene.

skal følges opp i forhold til skole og fritidsaktiviteter, og det er ingen spøk å få mobilisert til enda en aktivitet.

– Det betyr slett ikke at vi har gitt opp. Vi har et styre med fire medlemmer som har barna våre på Saupstad og Kolstad skole. Skriv for all del at vi er åpne for alle multikulturelle foreldre som vil være med, uansett hvor i Trondheim de bor. Norske foreldre er også velkomne hvis de har en innvandrer partner eller ektefelle, understreker Tahtaci, som representerer Mir i brukerrådet på Saupstad skole.

Mir er etablert i Trondheim, Oslo, Bergen, Tønsberg, Fredrikstad, Ringerike, Nedre Romerike og Bodø.


– Vi startet for tre år siden, og det første året fikk vi gjort masse. Vi arrangerte temakvelder, for eksempel en med norsk datakurs, og en om hvordan selvangivelsen skal fylles ut. Da inviterte vi folk fra skattekontoret for å hjelpe til.

– I fjor hadde vi en kveld om hvordan foreldrene kan forberede seg på overgangen mellom barne og ungdomsskole, og hvordan ungdommene forandrer seg. Nå

har vi fått inn et ønske om matematikkkveld, slik at foreldrene kan følge bedre med på hva barna lærer.

Håper på flereEtter den entusiastiske starten med en driftig leder som måtte trekke seg fordi tida ikke strakk til, har Mir i Trondheim erfart det som så mange andre har gjort før dem: Foreldre er travle mennesker. Ungene

foreldre hjelper foreldreEsme Tahtaci sitter i styret for Mir Trondheim. Mir står for Multi-kulturelt initiativ- og ressursnettverk, og er en frivillig organisasjon for multikulturelle foreldre. Mir handler om å se foreldrene som en ressurs for elevenes opplæring i skolen.

saupstad i et nøtteskallSaupstad i et nøtteskall

• 235 elever, 30 forskjellige språk.

• Vel 60 prosent tospråklige elever, halvparten av disse igjen har kurdiske røtter.

• En av tre mottaksskoler for barnetrinnet i Trondheim. Det betyr at skolen tar imot en liten gruppe nyankomne inn-vandrer-, flyktning- og asylsøkerbarn.

• Personalansvarlig for 20 tospråklige lærere som arbeider helt eller delvis ved andre skoler.

InvITerer flere: – skriv for all del at vi gjerne vil ha med oss flere multikulturelle foreldre, sier esme Tahtaci.

mINOrItetsfOreLDre

kOnTAkT: lærer Merete lebesby og Jonas Hammerfjell Hoset studerer tegningen

til en av de andre elevene.

skal følges opp i forhold til skole og fritidsaktiviteter, og det er ingen spøk å få mobilisert til enda en aktivitet.

– Det betyr slett ikke at vi har gitt opp. Vi har et styre med fire medlemmer som har barna våre på Saupstad og Kolstad skole. Skriv for all del at vi er åpne for alle multikulturelle foreldre som vil være med, uansett hvor i Trondheim de bor. Norske foreldre er også velkomne hvis de har en innvandrer partner eller ektefelle, understreker Tahtaci, som representerer Mir i brukerrådet på Saupstad skole.

Mir er etablert i Trondheim, Oslo, Bergen, Tønsberg, Fredrikstad, Ringerike, Nedre Romerike og Bodø.


OmtaLerfagLIg INNspILL

NettsteDer

www.mirnett.org/pubMultikulturelt Initiativ- og ressursnettverk (MiR) er en frivillig organisasjon for multi-kulturelle foreldre. MiR arbeider for bevisst-gjøring av foreldrenes rolle i forhold til den norske skolen.

www.imdi.no/loftIntegrerings- og mangfoldsdirektoratets nettsider om hvordan å tilpasse de offentlige tjenestene til mangfoldet i befolkningen.

www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/integrering.html?id=1138Regjeringens side for integrering og mangfold

www.bazar.deichman.noEn tjeneste på 14 språk for språklige minoriteter. Nettsiden er laget for personer som er nye i Norge. Her fins informasjon om arbeid, bolig, helse, asyl, familieinnvandring, norskopplæring, innvandrerorganisasjoner og nettaviser fra 60 land

www.ssb.no/innvandringStatistisk sentralbyrås nøkkeltall om innvandring og innvandrere.

www.ffkf.noFaglig forum for kommunalt flyktningarbeid handler om kommunalt flyktningarbeid. Hovedmålet er faglig utvikling av flyktning-arbeidet i kommunene, samt å målbære medlemmenes synspunkter overfor sentrale myndigheter og organisasjoner.

www.nyinorge.noGir arbeidsinnvandrere informasjon om opplysninger fra offentlige etater, rettigheter og plikter, praktiske råd og tips.

www.mangfoldsportalen.noHenvender seg til arbeidsgivere, tillitsvalgte, opplærings- og HR-ansvarlige i virksomheter i både offentlig og privat sektor. Blant annet med tips og råd for å lykkes med rekruttering.

www.nokut.no/inviaNasjonalt informasjonssenter som informerer om de norske autorisasjons- og godkjennings-ordningene. INVIA skal være en veiviser til dem som ønsker godkjenning av utenlandsk utdanning og/eller yrkeserfaring.

www.omod.no/no/homepage1.htmlOrganisasjon mot offentlig diskriminering (Omod) arbeider med likestilling, integrering og likeverdige offentlige tjenester for etniske minoriteter i Norge.

bLOgmombloggen.blogspot.com

Om litteratur innen migrasjonsfeltet

LItteratur

å finne styrken i mangfoldet: ei håndbok til deg som jobber med barn og unge, av Lisbeth reed (2006)

Praktisk håndbok

som behandler

temaer som

tverrkulturell

kompetanse,

flerkulturell

rekruttering,

foreldre i nytt

land, rasisme og fordommer. Rettet mot skoler,

barnehager, barnevernstjenesten, fritidsklubber,

helse stasjoner og PPT, voksenopplæringen eller

familievernkontor. Håndboka kan bestilles fra IMDi.

Likeverdige tjenester for alle, av Likestillings og diskrimineringsombudet (2011)

Likestillings- og

diskriminerings-

ombudets håndbok

for ansatte og ledere

som er i direkte

kontakt med brukere,

spesielt i

helsetjenesten. Hånd-

boken har fire deler:

www.ldo.no/no/Aktuelt/publikasjoner/brosjyrer/

Handbok-for-tjenesteytere-likeverdige-tjenester-

for-alle

flerspråklig arbeid i barnehagen, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (2010)

Ressurshefte med

praktiske eksempler fra

barnehager som

arbeider med språk i et

flerspråklig miljø.

www.hioa.no/Om-HiOA/

NAFO/Ressurshefte_

Barnehagens_web

Et uformelt nettverk stod i 1998 bak Du store verden! En flerkulturell stormønstring. Det ble så vellykket at nettverket har utviklet seg til en medlems organisasjon med et omfattende kontaktnett blant arrangører og artister i Norge, Norden, Europa og internasjonalt med støtte fra blant annet Norsk Kulturråd.

Transnational Arts Production (TrAP) driver

transnasjonal kunstproduksjon innen flere disipliner, og arbeider for å fremme mangfoldet i norsk kunst og kulturliv. I dette ligger også et omfattende informasjonsarbeid om kultur i landene de til enhver tid samarbeider med.

Sist høst hadde de for eksempel Palestinapro sjekter

med fokus på både litteratur og musikk i en hel uke. TrAP samarbeider med kunstnere fra land hvor kunstnerne ofte har dårligere kår på grunn av økonomiske og/eller politiske forhold. TrAP ønsker å bidra i norsk kulturpolitikk med et utvidet syn på kultur som samfunnsbyggende og verdiskapende aktivitet.

Medlemmene i TrAP favner bredt; fra Norsk

Folke hjelp til flere fylkeskommuner, kommuner, samt flere kunst og kulturinstitusjoner. Det er godt

samsvar mellom det Fagforbundet står for med solidaritetsarbeid og arbeid for kulturelt mangfold og TrAPs virksomhet. Derfor har Fagforbundet nå vedtatt å bli medlem av nettverket og ser fram til et samarbeid som kan komme begge parter til gode. Det vil gi Fagforbundet tilgang på mangfoldig og internasjonal kultur til arrangementer, og vi kan kanskje bli en ekstra scene for artister som er med i de ulike prosjektene i regi av TrAP. Norsk Kulturhusnettverk er også med i TrAP og bidrar til at ulike produksjoner får et stort nedslagsfelt over hele landet

I februar er TrAP involvert i flere store

arrangementer, blant annet Oslo Palestine Film Festival. Under By:larm bidrar TrAP til Busi Ncube fra Zimbabwe. Litt senere i februar er TrAP med på en turné med norsk kvedekunst og bulgarsk vokalkraft (Unni Løvlid & Eva Quartet). Det blir konserter i Nordfjordeid, Dokkhuset og i Oslo. TrAP har også ansvar for et nordisk seminar om «kultur og demokrati» våren 2012. Høsten 2012 arbeides det med et nytt Palestinaprosjekt, denne gang et konsertverk for framføring på Operaen.

Mer info her: www.trap.no

Internasjonal kultur til folketDu har kanskje ikke hørt om TrAP før? «Du store verden» er kanskje mer kjent.

Trygve natvig, avdelings-leder for seksjon kirke, kultur og oppvekst i fagforbundet

unge ArTIsTer: Tøyen kulturskole under

fagforbundets landsmøte i 2009 (illustrasjonsfoto).


OmtaLerfagLIg INNspILL

NettsteDer

www.mirnett.org/pubMultikulturelt Initiativ- og ressursnettverk (MiR) er en frivillig organisasjon for multi-kulturelle foreldre. MiR arbeider for bevisst-gjøring av foreldrenes rolle i forhold til den norske skolen.

www.imdi.no/loftIntegrerings- og mangfoldsdirektoratets nettsider om hvordan å tilpasse de offentlige tjenestene til mangfoldet i befolkningen.

www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/integrering.html?id=1138Regjeringens side for integrering og mangfold

www.bazar.deichman.noEn tjeneste på 14 språk for språklige minoriteter. Nettsiden er laget for personer som er nye i Norge. Her fins informasjon om arbeid, bolig, helse, asyl, familieinnvandring, norskopplæring, innvandrerorganisasjoner og nettaviser fra 60 land

www.ssb.no/innvandringStatistisk sentralbyrås nøkkeltall om innvandring og innvandrere.

www.ffkf.noFaglig forum for kommunalt flyktningarbeid handler om kommunalt flyktningarbeid. Hovedmålet er faglig utvikling av flyktning-arbeidet i kommunene, samt å målbære medlemmenes synspunkter overfor sentrale myndigheter og organisasjoner.

www.nyinorge.noGir arbeidsinnvandrere informasjon om opplysninger fra offentlige etater, rettigheter og plikter, praktiske råd og tips.

www.mangfoldsportalen.noHenvender seg til arbeidsgivere, tillitsvalgte, opplærings- og HR-ansvarlige i virksomheter i både offentlig og privat sektor. Blant annet med tips og råd for å lykkes med rekruttering.

www.nokut.no/inviaNasjonalt informasjonssenter som informerer om de norske autorisasjons- og godkjennings-ordningene. INVIA skal være en veiviser til dem som ønsker godkjenning av utenlandsk utdanning og/eller yrkeserfaring.

www.omod.no/no/homepage1.htmlOrganisasjon mot offentlig diskriminering (Omod) arbeider med likestilling, integrering og likeverdige offentlige tjenester for etniske minoriteter i Norge.

bLOgmombloggen.blogspot.com

Om litteratur innen migrasjonsfeltet

LItteratur

å finne styrken i mangfoldet: ei håndbok til deg som jobber med barn og unge, av Lisbeth reed (2006)

Praktisk håndbok

som behandler

temaer som

tverrkulturell

kompetanse,

flerkulturell

rekruttering,

foreldre i nytt

land, rasisme og fordommer. Rettet mot skoler,

barnehager, barnevernstjenesten, fritidsklubber,

helse stasjoner og PPT, voksenopplæringen eller

familievernkontor. Håndboka kan bestilles fra IMDi.

Likeverdige tjenester for alle, av Likestillings og diskrimineringsombudet (2011)

Likestillings- og

diskriminerings-

ombudets håndbok

for ansatte og ledere

som er i direkte

kontakt med brukere,

spesielt i

helsetjenesten. Hånd-

boken har fire deler:

www.ldo.no/no/Aktuelt/publikasjoner/brosjyrer/

Handbok-for-tjenesteytere-likeverdige-tjenester-

for-alle

flerspråklig arbeid i barnehagen, Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (2010)

Ressurshefte med

praktiske eksempler fra

barnehager som

arbeider med språk i et

flerspråklig miljø.

www.hioa.no/Om-HiOA/

NAFO/Ressurshefte_

Barnehagens_web

Et uformelt nettverk stod i 1998 bak Du store verden! En flerkulturell stormønstring. Det ble så vellykket at nettverket har utviklet seg til en medlems organisasjon med et omfattende kontaktnett blant arrangører og artister i Norge, Norden, Europa og internasjonalt med støtte fra blant annet Norsk Kulturråd.

Transnational Arts Production (TrAP) driver

transnasjonal kunstproduksjon innen flere disipliner, og arbeider for å fremme mangfoldet i norsk kunst og kulturliv. I dette ligger også et omfattende informasjonsarbeid om kultur i landene de til enhver tid samarbeider med.

Sist høst hadde de for eksempel Palestinapro sjekter

med fokus på både litteratur og musikk i en hel uke. TrAP samarbeider med kunstnere fra land hvor kunstnerne ofte har dårligere kår på grunn av økonomiske og/eller politiske forhold. TrAP ønsker å bidra i norsk kulturpolitikk med et utvidet syn på kultur som samfunnsbyggende og verdiskapende aktivitet.

Medlemmene i TrAP favner bredt; fra Norsk

Folke hjelp til flere fylkeskommuner, kommuner, samt flere kunst og kulturinstitusjoner. Det er godt

samsvar mellom det Fagforbundet står for med solidaritetsarbeid og arbeid for kulturelt mangfold og TrAPs virksomhet. Derfor har Fagforbundet nå vedtatt å bli medlem av nettverket og ser fram til et samarbeid som kan komme begge parter til gode. Det vil gi Fagforbundet tilgang på mangfoldig og internasjonal kultur til arrangementer, og vi kan kanskje bli en ekstra scene for artister som er med i de ulike prosjektene i regi av TrAP. Norsk Kulturhusnettverk er også med i TrAP og bidrar til at ulike produksjoner får et stort nedslagsfelt over hele landet

I februar er TrAP involvert i flere store

arrangementer, blant annet Oslo Palestine Film Festival. Under By:larm bidrar TrAP til Busi Ncube fra Zimbabwe. Litt senere i februar er TrAP med på en turné med norsk kvedekunst og bulgarsk vokalkraft (Unni Løvlid & Eva Quartet). Det blir konserter i Nordfjordeid, Dokkhuset og i Oslo. TrAP har også ansvar for et nordisk seminar om «kultur og demokrati» våren 2012. Høsten 2012 arbeides det med et nytt Palestinaprosjekt, denne gang et konsertverk for framføring på Operaen.

Mer info her: www.trap.no

Internasjonal kultur til folketDu har kanskje ikke hørt om TrAP før? «Du store verden» er kanskje mer kjent.

Trygve natvig, avdelings-leder for seksjon kirke, kultur og oppvekst i fagforbundet

unge ArTIsTer: Tøyen kulturskole under

fagforbundets landsmøte i 2009 (illustrasjonsfoto).

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07

www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no

Documents

Inkluderende velferd