Derek B. Miller

Et merkelig sted å døOversatt fra engelsk av

Rune Larsstuvold, MNO

Derek B. MillerOpprinnelig tittel: River Rats of the 59th Parallel

Oversatt av Rune Larsstuvold MNO

Copyright © 2010 Derek B. Miller

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-32975-4

Sitatet på side 66 fra Huckleberry Finn av Mark Twain er gjengitt iOlav Angells oversettelse (Den norske Bokklubben, 1973)

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Erlend AskhovSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011

Satt i Sabon 10/12 pkt og trykt på Norbook Cream 80/1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min sønn

DEL I:

60. breddegrad

KAPITTEL EN

Det er sommer, og strålende. Sheldon Horowitz sitter på ensammenleggbar regissørstol, høyt over pikniken og uten-for rekkevidde av maten, i en avskjermet enklave i Frog-nerparken i Oslo. Det ligger et halvspist karbonadesmør-brød han ikke liker på en papptallerken i fanget hans.Med den høyre pekefingeren tegner han i duggen på enølflaske han begynte å drikke av, men mistet lysten på foren stund siden. Føttene svinger fram og tilbake lik en sko-legutts, men de svinger saktere nå når man er 82. Buen ermindre. Sheldon vil ikke innrømme det overfor Rhea ogLars – aldri, naturligvis ikke – men han kan ikke la væreå undre seg over hva han har her å gjøre, og hva han kangjøre med det før undringen går over.

Sheldon sitter en armlengde fra sin sønnedatter Rheaog hennes nye ektemann, Lars, som akkurat nå tar enstor slurk av ølen sin og ser så glad, så snill, så pigg ut,at Sheldon får lyst til å ta den varme pølsa ut av nevenhans og stikke den opp i nesen på ham. Rhea, som seruvanlig blek ut i dag, ville ikke reagere pent på dette, ogdet kunne fordømme ham til ytterligere sosialiserende ut-flukter («slik at du kan tilpasse deg»). I en rettferdig ver-den ville Sheldon fortjene dem like lite som Lars fortje-ner pølseangrepet, men det var altså Rheas forslag at deskulle flytte fra New York til Norge, og Sheldon – enke-mann, gammel, utålmodig, uforskammet – ante en under-trykt skadefryd i ansiktet til Lars.

«Vet dere hvorfor hot dogs kalles hot dogs?»

9

Sheldon sier dette høyt fra sin dominerende utsiktsplass.Hvis han hadde hatt stokk, ville han viftet med den, menhan går uten.

Lars ser oppmerksomt på ham. Men Rhea sukker inn-vendig.

«Første verdenskrig. Vi hatet tyskerne, så vi straffet demmed å gi maten deres nye navn. Bedre enn i krigen motterror. Vi hater terroristene så vi straffer franskmennenemed å gi maten vår nye navn.»

«Hva mener du?» spør Lars.Sheldon ser at Rhea sparker Lars på leggen og hever øy-

enbrynene, og antyder – med en varm ildrakes intensitet– at det ikke er meningen at han skal oppmuntre til dennetypen skvalder, disse utbruddene, disse avledningene fradet som er her og nå. Alt dette som kan bidra til den hettdebatterte demensen.

Det var ikke meningen at Sheldon skulle se dette, mendet gjør han, og det mangedobler overbevisningen hans.

«Freedom fries! Jeg snakker om frihetspoteter. FarvelFrench fries, farvel pommes frittes, velkommen frihetspo-teter. Det idiotiske påfunnet ble faktisk pønsket ut i et ved-tak i Kongressen. Og mitt barnebarn mener at det er jegsom holder på å bli gal. La meg si deg én ting, unge dame.Det er ikke jeg som går fra forstanden. Det er forstandensom går fra meg.»

Sheldon lar blikket gli over parken. Den bølger ikke avtilfeldige, normale fremmede slik man kan se i en hvilkensom helst amerikansk storby, den typen som ikke bare erfremmede for oss, men også for hverandre. Han befinnerseg blant høye, homogene, kjente, velmenende, smilendefremmede som alle er kledd i generasjonsuavhengige klær,og uansett hvor sterkt han prøver, så greier han bare ikkeå få taket på dem.

Rhea. En titans navn. Datter av Uranos og Gaia, him-mel og jord, Kronos’ hustru, gudenes mor. Selveste Zevssøkte næring ved hennes bryst, og fra hennes kropp komden kjente verden. Sheldons sønn – Saul, nå død – gav

10

henne det navnet for å heve henne over all stanken ogskitten som oste rundt ham som marineinfanterist i Viet-nam i 1971–73. Han kom hjem på en måneds permisjonfra Riverine-styrken for å hvile og slappe av før han drotilbake på sin andre tjenesteperiode. Det var i september.Løvet spraket i gull og rødt langs Hudson-elven og i TheBerkshires. Ifølge Sheldons egen Mable – borte nå, menen gang den som i all hemmelighet visste om den slags– elsket Saul og kjæresten hans bare én gang i løpet avden tiden han var hjemme, og Rhea ble unnfanget. Nestemorgen hadde Saul en samtale med Sheldon som forand-ret dem begge fullstendig. Så dro han tilbake til Vietnam,der en av vietcongs minefeller sprengte bort beina hans tomåneder etter at han landet, mens han lette etter en ned-skutt flyver under en rutinemessig leteaksjon. Saul bløddei hjel i båten før han nådde sykehuset.

«Kall henne Rhea,» skrev Saul i sitt siste brev fra Saigon,da Saigon ennå var Saigon, og Saul ennå var Saul. Kanskjehusket han mytologien fra videregående og valgte navnetav alle de rette grunnene. Eller kanskje forelsket han segi den fortapte skikkelsen i Stanislaw Lems bok, som hanleste under ullteppet når de andre soldatene hadde falt isøvn.

Det måtte en polsk forfatter til for å inspirere denneamerikanske jøden som oppkalte sin datter etter en gresktitan, før han ble drept av en vietnamesisk mine i forsø-ket på å glede sin far marineinfanteristen, som en gang varskarpskytter i Korea – og som utvilsomt ble forfulgt avnordkoreanere, selv nå, gjennom den skandinaviske vill-marken. Ja, selv her, midt i den grønne Frognerparken påen solskinnsdag i juli, med så lite tid igjen til å gjøre botfor alt han har begått.

Rhea. Det betyr ingenting her. Det ligner det svenske or-det for salg på kjøpesenteret. Og så lett kan det ødelegges.

«Papa?» sier Rhea.«Hva?»

11

«Så hva synes du?»«Om hva?»«Det vet du. Området. Parken. Nabolaget. Det er hit vi

skal flytte når vi selger leiligheten på Tøyen. Jeg er klarover at det ikke er Gramercy Park.»

Sheldon svarer ikke, så hun hever øyenbrynene og slårut med hendene for å mane fram et svar. «Oslo,» oppsum-merer hun. «Norge. Lyset. Dette livet.»

«Dette livet? Du vil ha mine synspunkter på dette li-vet?»

Lars er taus. Sheldon ser på ham og søker samhold, menLars er borte. Det er øyekontakt, men hans mentale ev-ner er ikke koblet til akkurat nå. Lars er fanget inn i enfremmedkulturell forestilling mellom farfar og sønnedat-ter. En verbal duell som han er dårlig utrustet for og vetdet vil være uhøflig å avbryte.

Og likevel er det medfølelse der også. Ansiktet hans haren av de få universelle minene som menn gjenkjenner over-alt. Den som sier: Jeg har nettopp giftet meg inn i dennesamtalen, så ikke se på meg. I dette finner Sheldon et snevav nærhet i ham. Men Sheldon aner noe uttrykkelig norski dette også. Noe så fordomsfritt at det umiddelbart gårham på nervene.

Sheldon ser på Rhea igjen, på denne kvinnen som Larsgreide å gifte seg med. Håret hennes er ravnsvart og sam-let i en silkeglatt hestehale. De blå øynene hennes gnistrersom Japanhavet før slaget.

Sheldon synes blikket hennes er blitt dypere etter at hunble gravid.

Dette livet? Om han akkurat i dette øyeblikket haddestrukket hånden ut for å berøre ansiktet hennes, latt fing-rene gli over kinnbeina og gnidd tommelen over underlep-pen for å tørke bort en villfaren tåre etter et kraftig vind-pust, ville han helt sikkert briste i gråt og omfavne henne,holde henne inntil seg og presse hodet hennes mot skulde-ren sin. Det er liv underveis. Det er alt som betyr noe.

Hun venter på et svar på spørsmålet sitt, og svaret kom-

12

mer ikke. Han stirrer på henne. Kanskje han har glemtspørsmålet igjen. Hun blir skuffet.

Solen kommer ikke til å gå ned før etter ti i kveld. Barner ute overalt, og folk er kommet tidlig hjem fra jobb forå nyte sommerdagene som strekker seg ut foran dem sombelønning etter vintermånedenes mørke. Foreldre bestillersmørbrød og gir barna sine små biter mens fedre legger tå-teflasker av plast tilbake i kostbare barnevogner med eks-otiske navn.

Quinny. Stokke. Bugaboo. Peg Perego. Maxi-Cosy.Dette livet? Sheldon skulle gjerne forklart at dette livet,

i likhet med så mange andre liv, er et resultat av så mangeandre liv og deres død. Graviditeten tvinger fram flyttin-gen til den finere delen av byen. Rheas farmor, Mable,døde for åtte måneder siden og tvang fram Sheldons flyt-ting hit. Det er ikke mulig å beregne banen Sauls død harskapt.

Mables begravelse fant sted i New York. De hadde kom-met fra forskjellige kanter av landet – han fra New Eng-land, hun fra Chicago – men slått seg ned i byen som be-søkende, så innbyggere, og etter mange år muligens somnewyorkere. Etter ritualet og mottakelsen gikk Sheldonalene til en kaffebar i Gramercy nær hjemmet deres. Detvar midt på ettermiddagen. Lunsjpausen var over. De sør-gende hadde gått hver til sitt. Sheldon skulle ha sittet Shivai sju dager for å hedre sin døde hustru og latt det jødiskesamfunnet ta vare på ham og gi ham mat og holde hammed selskap slik skikken var. I stedet satt han på 71 IrvingStreet Coffee and Tea Bar i nærheten av 19th Street ogspiste en blåbærmuffins og nippet til svart kaffe. Rhea varkommet med fly til begravelsen uten Lars og hadde lagtmerke til at han flyktet fra mottakelsen. Hun fant hamnoen få kvartaler unna og satte seg overfor ham.

Hun hadde på seg en pen svart drakt, og håret hang nedtil skuldrene. Hun var 32 år gammel og hadde et bestemtuttrykk i ansiktet. Sheldon misforstod grunnen til det og

13

trodde at hun skulle skjenne på ham for å stikke av fraShiva. Da hun sa hva hun hadde på hjertet, holdt han påå spytte et blåbær tvers over bordet.

«Bli med oss til Norge,» hadde hun sagt.«Ryk og reis,» sa Sheldon.«Jeg mener alvor.»«Jeg også.»«Strøket heter Frogner. Det er nydelig. Huset har egen

inngang til kjellerleiligheten. Du vil ha fullstendig frihet.Vi har ikke flyttet inn ennå, men det skal vi før vinteren.»

«Dere får leie ut til trollene. De har troll der, ikke sant?Eller er det Island?»

«Vi har ikke lyst til å leie ut. Det føles så rart å vite atman har fremmede mennesker under føttene på seg heletiden.»

«Det er fordi dere ikke har barn. Du blir vant til denfølelsen.»

«Jeg synes du skal bli med. Hva er det for deg her?»«Bortsett fra blåbærmuffins?»«For eksempel.»«Man kan jo spørre seg om hvor mye mer det behøver

å være i min alder.»«Ikke avfei dette.»«Hva skal jeg gjøre der? Jeg er amerikaner. Jeg er jøde.

Jeg er åttito. Jeg er pensjonert enkemann. Marineinfante-rist. Urmaker. Jeg bruker en time på å pisse. Finnes det enforening der som jeg ikke vet om?»

«Jeg vil ikke at du skal dø alene.»«I himmelens navn, Rhea.»«Jeg er gravid.»Da han hørte dette, på denne dagen av alle dager, la

Sheldon hånden hennes mot leppene sine og lukket øyneneog prøvde å kjenne det nye livet i pulsen hennes.

Rhea og Lars hadde bodd i Oslo i nesten ett år da Mabledøde og Sheldon bestemte seg for å dra. Lars hadde en godjobb som designer av videospill, og hun hadde begynt å

14

finne seg til rette i livet som arkitekt. Eksamenen fra Coo-per Union i New York hadde allerede vist seg nyttig, ogettersom befolkningen i Oslo vokste seg stadig større ogspredde seg helt til fjellhyttene sine, så hun muligheteneog bestemte seg for å bli.

Lars var – siden han var Lars – overstrømmende be-geistret og oppmuntrende og optimistisk når det gjaldthennes evner til å tilpasse seg og gli inn i flokken. I trådmed sin natur foretrekker nordmenn å gyte i hjemlige far-vann. Derfor er Oslo bebodd av nordmenn gift med enskyggebefolkning av tvangsforflyttede sjeler som alle hardet samme ansiktsuttrykket man finner hos turister somblir ledet lik barn gjennom et vokskabinett.

Med foreldrenes hjelp hadde Lars kjøpt en pen halvplansleilighet med tre soverom på Tøyen i 1992 som nå varverdt nesten 3,5 millioner kroner. Dette var ganske mye ien del av byen som minnet Sheldon om Bronx. Sammenhadde Lars og Rhea spart opp 500 000 kontant, og meddet lånet de måtte ha i tillegg – de måtte strekke seg langt,men ikke altfor langt – hadde de en fireroms leilighet forøyet på Frogner, som for Sheldon var det lokale CentralPark West. Strøket var en tanke konvensjonelt, men Larsog Rhea hadde gått lei av å vente på at Tøyens status skulleheves, og tilstrømmingen av immigranter førte pengene uttil andre strøk og endret skolenes karakter. Det var envoksende befolkning av muslimer fra Pakistan og Balkan.Somaliere hadde flyttet inn i den lokale parken med sinekhat-tyggemøter, det lokale bydelsutvalget hadde i sin vis-dom flyttet et senter for metadonbehandling som tiltrakkseg heroinavhengige inn i kjøpesenteret på den andre sidenav gaten, og hele tiden prøvde Rhea og Lars å forklare atstrøket hadde «særpreg». Men Sheldon så bare trusler.

Likevel var det heldigvis ingen nordkoreanere der, deskjevøyde smådjevlene. Og hvis de var der, ville de skilleseg ut. Å skjule en nordkoreaner i Norge er vanskelig. Åskjule en i New York er som å skjule et tre i skogen. Deer på hvert eneste gatehjørne og selger blomster og driver

15

kolonialbutikker. De små, blanke øynene deres stirrer pådeg der du går bortover gaten, sender meldinger via tele-graf tilbake til Pyongyang for å la dem få vite hvor du er.

De hadde vært på sporet etter ham siden 1952, det varhan sikker på. Du kan ikke drepe tolv mann som heterKim fra toppen av et dike ved Inchon og tro at de kom-mer til å tilgi og glemme. Ikke koreanerne. De har kineser-nes tålmodighet, men italienernes hang til blodhevn. Ogde kan kunsten å smelte sammen med mengden. Åh! Dettok Sheldon mange år å lære seg hvordan han skulle leggemerke til dem, føle nærheten av dem, slippe unna dem,føre dem bak lyset.

Men ikke her. Her skilte de seg ut i mengden. Hvereneste ondhjertede en av dem. Hver eneste hjernevaskedemaniske skrulling som ble overvåket av en annen hjerne-vasket manisk skrulling i tilfelle den første begynte å lideav fri tenkning.

«Jeg skal si dere noe, drittsekker!» har han lyst til årope til dem. «Dere startet krigen! Og når dere får vite det,kommer dere til å skylde meg en skikkelig unnskyldning.»

Men selv nå tror ikke Sheldon at de som ble ført baklyset, står til ansvar for sine handlinger.

Mable skjønte aldri hans motvilje mot koreanere. Hunsa at det rablet for ham, at det hadde legen hans også mis-tanke om, og at det var på tide han lyttet til fornuft oginnså at han aldri hadde vært en romantisert skarpskyt-ter, men bare kontorist i Pusan og at nordkoreanerne ikkefulgte etter ham.

Han hadde aldri skutt noen. Aldri avfyrt et våpen i sinne.Hun drev og maste om dette bare et par måneder før

hun døde.«Du holder på å bli senil, Donny.»«Gjør jeg ikke.»«Du forandrer deg. Det ser jeg.»«Du er syk, Mable. Hvordan skulle det kunne unngå å

påvirke meg?»«Det er ingen anklage. De kaller det demens nå. Du er

16

over 80 år gammel. Rhea fortalte meg at mer enn 20 pro-sent av oss får Alzheimers når vi blir 85. Det er noe vi måsnakke om.»

«Må vi ikke!»«Du må spise mer fisk.»«Må jeg ikke!»Sett i ettertid var dette en ganske barnslig respons, men

det var også en velprøvd og effektiv gjendrivelse. Hunhadde himlet med øynene, naturligvis, men Sheldon haddefor lengst tatt dette som en nervøs rykning som oppstodpå slutten av de fleste samtalene deres.

Senil, i helvete. Hvordan forklarer man slike minner?Han hadde kommet på avveier i Korea tidlig i septem-

ber 1952. Etter en serie hendelser som bare virket logiskeder og da, ble han plukket opp ved kysten av det austral-ske skipet «HMAS Bataan», som inngikk i 91. operasjons-styrke. Skipet hadde i oppdrag å opprette og gjennomføreen blokade og sørge for å gi de amerikanske soldatenedekning under landgangen som det var meningen Sheldonskulle ha deltatt i, men ikke gjorde – fordi han var om bordpå «Bataan». Sheldon, de kalte ham Donny på den tiden,skulle vært sammen med 5. Marine Regimental CombatTeam under angrepet på Red Beach, men han kom bortunder omgrupperingen fordi ting blir borte i militæret.

Han var for ung til å slåss da den andre verdenskrigenfant sted. Det eneste som stod i hodet på ham da Koreadukket opp bare fem år senere, var at han ikke skulle gåglipp av denne krigen også. Han meldte seg frivillig umid-delbart, bare for å havne – i det avgjørende øyeblikket– midt i en gjeng bondeknøler fra den australske ødemarkasom ikke ville la ham låne en livbåt så han kunne kommeseg i land og skyte folk slik meningen var.

«Sorry, kompis. Kan få bruk for den. Har bare fire. Liteskip, store kanoner, kuler flyr omkring. Du skjønner det,ikke sant?»

Så han bestemte seg for å låne en livbåt uten tillatelse– han nektet å bruke ordet «stjele» – fra sitt australske

17

vertskap. Han innså at det ikke var helt urimelig at de øns-ket å ha nødutstyret på plass under en massiv landgangs-operasjon, men folk har ulike behov noen ganger, og detmå foretas noen valg.

Donny Horowitz var 24 år den gangen. Han hadde etklart hode, en stødig hånd, og et jødisk kompleks på stør-relse med Tyskland. Det var bare et spørsmål om å sikteham inn på et mål. Det målet skulle vise seg å være Inchon.

Inchon var en taktisk utfordrende operasjon. Nordko-reanerne var blitt svekket i løpet av nesten seks ukers for-søk på å trenge inn i utkantene av Pusan, og Douglas Mac-Arthur fant ut at nå var det rette tidspunktet kommet forå angripe dem i flanken ved å ta Koreas vestlige havnebyInchon. Men Inchon hadde dårlige strender og grunne inn-seilingsleder, noe som avgrenset invasjonsmulighetene tilmånens tidevannsrytme.

Bombardementet fra sjøen hadde pågått i to dager ogsvekket Inchons forsvarsverker. Det var ikke en mann dersom ikke tenkte på D-dagen. Ikke en mann der som ikketenkte på det som skjedde på Omaha Beach da amerikan-ske bombefly bommet på målene sine og sendte de flytendeDD-tanksene til bunns da de nærmet seg land, og det førtetil at amerikanerne var uten panservern på bakken somkunne sørge for dekning og ildkraft. Uten bombekratereå bruke som skyttergroper.

Visst faen skulle Donny være i spissen for denne inva-sjonen.

Den morgenen, midt i røyken og artilleriilden, med fug-ler som fløy vilt i larmen, mens 3. og 5. marine-regimentrykket framover mot Green Beach i landgangsfartøy medM26 Pershing tanks i lasten, lurte Donny den lånte liv-båten ned langs siden på Bataan, senket seg ned etter denmed rifla og rodde med ansiktet først inn i artilleriildensom var rettet mot marinefartøyene.

På Red Beach forsvarte nordkoreanerne et høyt dike somsørkoreanske marinesoldater prøvde å storme ved hjelp avstiger. Langs toppen av diket lå det en rad med skarpskyt-

18

tere som prøvde å fjerne amerikanere, sørkoreanere og alleandre som kjempet under FN-flagget. Missiler gikk i bueover hodene på dem. Koreanerne skjøt grønne sporlyspro-sjektiler som deres kinesiske allierte hadde skaffet dem ogsom krysset de FN-alliertes røde.

De begynte å skyte mot Donny umiddelbart. Kulene komspredt til å begynne med, så føk de forbi ham og skråddened i vannet eller slo hull i livbåten.

Siden de var så overtroiske av seg, lurte Sheldon ofte påhva koreanerne tenkte når de så en enslig soldat stå medansiktet vendt forover i vannet, opplyst av kampens skif-tende røde, grønne, oransje og gule farger som ble reflek-tert i vannet og i skyene på morgenhimmelen.

En liten blåøyd djevel ugjennomtrengelig for forsvaretderes.

En skuddsalve traff Donnys båt med stor kraft. Fire ku-ler slo hull i baugen og så i bunnen. Vannet begynte å siveinn og rant rundt støvlene hans. Marinesoldatene haddealt nådd stranden. De rykket fram mot diket. De grønnesporlysene siktet seg langt inn i regimentet hans.

Når han først var kommet så langt – og fordi han vardårlig til å svømme – bestemte Sheldon seg 400 meter fraland og med begge beina i en våt grav for å bruke ammu-nisjonen sin, pokker ta, heller enn å drukne med den.

Han hadde så myke hender til gutt å være. Han var énmeter og 74 centimeter høy og hadde aldri gjort kropps-arbeid eller løftet tungt. Han førte bøkene i farens sko-makerverksted og drømte om et stjernetreff for BostonRed Sox som kunne sende baseballen over den elleve me-ter høye grønne monsterveggen til venstre i den andre en-den av hjemmebanen Fenway Park. Første gang fingrenehans berørte undersiden av Mables bryst – under strengeni bh-en hennes mens de så en Bogart-film med Hepburn– sa hun at fingrene hans var så myke at det var som enjentes berøring. Denne bekjennelsen hadde gjort ham merseksuelt skrubbsulten enn noen film han noensinne haddesett.

19

Da han vervet seg, valgte de ham ut som skarpskytter.Rolig gemytt. Stillferdig. Smart. Mager, men robust. Myesinne, men evne til å la fornuften styre det. Et følsomtdrag.

Vi tenker på våpen som brutale gjenstander brukt avkraftige menn. Men riflekunsten krever den mest delikatefølsomhet. En elskers eller en urmakers hånd. Det finnesen forståelse mellom fingeren og avtrekkeren. Pusten hol-des disiplinert og kontrollert. Hver eneste muskel brukestil å oppnå fullstendig ro og bare det. Retningen vindenhar mot kinnene bestemmer hevingen av løpet, løftet sålett som heten fra en varm blåbærpai en ettermiddag omvinteren.

Den morgenen, med føttene i vannet, fokuserte han blik-ket på de fjerne målene som flimret i tåken og røyken overdiket. Artilleriilden skremte ham ikke. Vannet i strømpenevar bare en følelse uten mening. Fuglen som kom flyvendei kaoset av larm og røyk og traff ham høyt oppe på lå-ret, var bare en berøring. Han var lukket inne i seg selv,og den dag i dag husker han øyeblikket akkompagnert avmusikk. Det han hørte, og det han til og med hører nå iminnene sine, er Suite for solo cello nummer 1 i G-dur avBach.

I dette øyeblikket av den dypeste ro, av den helt totalefred, forsvant hans ungdoms vrede. Giften mot nazistenei årene hans ble presset ut av musikken, røyken, vannet.

Nå, i dette nådens øyeblikk, tok Donny liv.Gjennom munningen på en ualminnelig velrettet kali-

ber .30 M-1 Garand tømte Sheldon tre magasin med pan-serbrytende elleve grams ammunisjon på mindre enn 30sekunder og drepte tolv menn, rensket toppen av et høytdike på 400 meters hold slik at de første amerikanske ma-rinesoldatene kunne angripe toppen uten tap, mens hanblødde fra et skuddsår i den venstre leggen.

Det var bare den aller minste håndbevegelse som skulle til,som å bevege fingrene så vidt når man slipper en småstein

20

i en stille vanndam for å forstyrre speilbildet av nattehim-melen.

Han fortalte ikke Mable noe av dette før lenge, lengeetterpå naturligvis. Så lenge etterpå, faktisk, at hun aldrikom til å tro noe av det. De hadde en sønn å ta hensyntil, og heroisme var en privatsak for Sheldon. Han sa athan hadde vært offiser i forsyningstjenesten, langt sør ogpå trygg avstand. Såret hans? Såret kom av at han haddegått inn i et redskapsskjul uten å se seg for og ble punk-tert av en rive. Han gjorde det til en spøk.

Sammenlignet med meg var den det skarpeste redskapeti skjulet.

Sheldon ble, etter det han kan huske, dekorert med Ma-rinens fortjenestemedalje og Purpurhjertet for sin rolle iinvasjonen. Spørsmålet er imidlertid hvor han hadde lagtdem? Han drev et kombinert antikvitets- og urmakerverk-sted. De kunne være hvor som helst. I en hvilken som helstsprekk. Han kunne ikke finne dem noe sted. De var deteneste håndgripelige beviset på at han fortsatt var ved sinefulle fem. Og nå er verkstedet borte. Innholdet er solgt.Alt som en gang ble så omhyggelig samlet sammen, er nåspredt utover. Der ute vil det bli samlet sammen til nyesamlinger av nye samlere, og så spredd igjen etter somsamlerne glir inn i glemselens dis igjen.

«Dette livet.» For et spørsmål! I dette livet er kroppen minblitt til en kroket tørrkvist, den som en gang stod rak. Idette livet drømmer jeg om den slakke buen av en kvin-nes rygg foran meg, og jeg føler varmen fra henne når jeglukker øynene. I dette livet går jeg gjennom fremmede ga-ter med arabiske kiosker og lampebutikker, skritter overtrikkeskinner og stirrer på de lave, brede, stumme protes-tantiske fasadene. Jeg husker den frodige jorden og bjør-keskogene i New England. Utenfor soveromsvinduet mitt.Kongeriker av dem. I dette livet humper jeg som en gammelmann, jeg som en gang kunne fly, med tyngden av ansva-ret for tilsynet med historien på mine skuldrer. Jeg danset

21

over svelg og snarer og hoppet over tvil og uoverensstem-melser. I dette livet er minnene mine den røyken som kve-ler meg og svir i øynene mine. I dette livet var jeg en gangen elsker med de blåeste øyne hun noensinne hadde sett.Dypere enn Paul Newmans. Mørkere enn Frank Sinatras.Dette livet. Dette livet nærmer seg slutten uten forklaringeller unnskyldning, og hver eneste sansning i min sjel ellerstreif av lys gjennom en sky er varsler om min død. Dettelivet var en kort og tragisk drøm. Det grep meg i de tid-ligste timene en lørdag morgen før soloppgangen ble re-flektert i speilet over toalettbordet hennes og kalte meg tilbevissthet, bare for å etterlate meg målløs akkurat da ver-den gikk i hvitt.