Bare natten har verdensrom

Bare natten har verdensrom.indd 2 23-12-09 08:06:28

Solveig Tufte Johansen

Bare natten har verdensrom

Luther


© Luther Forlag AS 2009Omslag: Dagrun Zetterstrøm-AskFormgiving og ombrekking: Brødr. Fossum ASSkrift: 11/14 Garamond 3Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS

Bibeltekstene er hentet fra Bibelen med NT05 og Bibelen 1978/85, Det norske Bibelselskap.

ISBN 978-82-531-4609-6

www.lutherforlag.no


Innhold

FORORD ................................................................................ 9Innledning .............................................................................. 13

Kapittel 1 Nytt landskap ...................................................... 16 Presidenten og Rosa Parks ..................................... 18 Langsynt og nærsynt ............................................. 21 Åndelighet på Oxford Street.................................. 22 Autoritetene rokkes ............................................... 24 En potent kombinasjon ......................................... 25 Slektshistoriene ..................................................... 26 Tårer for en tapt tid............................................... 27 Kulturell geografi.................................................. 29 Tankeeksperiment ................................................. 30Kapittel 2 Flere Univers ...................................................... 32 Livets design ......................................................... 35Kapittel 3 Bare natten har verdensrom ................................ 39 Tornerosekysset ..................................................... 41 Forandring innenfra .............................................. 43 Det er grenser for alt ............................................. 46 Avslørt og elsket ................................................... 47


�

Kapittel 4 Et miljø å vokse i ................................................. 50 Barndommens melodier ........................................ 52 Gud som metode ................................................... 59Kapittel 5 Å se med andres øyne ........................................... 62 Familiens «ordtak» ............................................... 63 Barneegenskaper og medavhengighet .................... 65 Livets ryggsekker .................................................. 67 Meterstokken i Paris ............................................. 69Kapittel 6 Rydderedskaper .................................................... 71 Kildesortering ....................................................... 71 Personlighetens filter ............................................. 74 Stasjonslæring ....................................................... 75 Den mektige avmakten ......................................... 77 Bytte av «sannheter» ............................................. 79Kapittel 7 Hjernen er ikke alene .......................................... 81 Det meste ordner seg ............................................. 83 Tro kan flytte fjell ................................................. 84 Følelser ................................................................. 86 En bekymringsfull optimist .................................. 88 Den hemmende frykten ......................................... 89 Fantasi ............................................................. 89 Den indre samtalen .......................................... 90 Noen flere «angstdrivere» til bruk ved behov: .. 91 Fordommer ........................................................... 92 Trær som ikke bærer frukt ..................................... 94


�

Kapittel 8 Se deg omkring ..................................................... 96 Tradisjoner ............................................................ 96 Helter som ledere velger........................................ 99 The answer my friend, is blowing in the wind ....... 101 Relasjon kommer før resultat ................................ 105 Rom for det åndelige livet ..................................... 106Kapittel 9 Veikart til et større rom ....................................... 108 Svømmelæring ...................................................... 110 En svømmebeskrivelse ........................................... 113 Å komme inn til folk ............................................ 115 Ord ....................................................................... 117 Ord for tro ............................................................ 120Kapittel 10 Stifinnere ............................................................. 123 La alle kamelene få vann ........................................ 124 Håpstegn .............................................................. 125 Bibelord og bønn .................................................. 128Kapittel 11 Når den ufeilbarlige Bibelen møter det feilbarlige livet .................................................... 130 Liberal eller konservativ? ....................................... 133 Når det nest beste blir det beste ............................ 135Kapittel 12 De store spørsmålene ............................................ 138 Det begynner med kjærligheten ............................ 138 Det hellige sølekakemennesket .............................. 145 Kropp ................................................................... 148 Sjelslivet ............................................................... 151 Hva er ånd ? .......................................................... 157


�

De fire S-ene .......................................................... 163 Guds kosmiske søpleplass ...................................... 169 Det himmelske paradigmeskiftet........................... 171Kapittel 13 Ånden i leirkrukka .............................................. 174 Vi og de ................................................................ 177 Tilgivelse .............................................................. 178 «Mannen som ville være skyldig» ......................... 182 Livskraft ................................................................ 184 Fred ...................................................................... 186Kapittel 14 En Gud for vår tid? ............................................. 189 Identitet ................................................................ 197 Identitet og skyld .................................................. 200 Et motsetningsfylt gudsbilde ................................ 204Kapittel 15 En smak av honning ............................................ 208

Takk ........................................................................................ 216Litteratur ................................................................................ 217


�

Forord

Kjære leser!Dette er en tenkebok. Og en bok for samtale. Uansett om du er enig eller uenig i mine synspunkter, ønsker jeg at temaene skal vekke noe i ditt eget liv. Hvis du er som meg, jobber du fortsatt med biter av helheten. Vi har også det felles at vi lever i overgangstider, der gamle tankesett forsvinner og nye tankebygnin-ger reises. Da er det spennende å leve våkent, slik at det blir våre egne liv som leves. Selv har jeg strevd med å få en klassisk, kristen frikirkelig oppvekst til å henge sammen med mitt liv som moderne, samfunns-engasjert kvinne. Jeg vil ikke fornekte min egen tid. Det er nå jeg lever. Men like sant er det at alle tider har sine blinde flekker og grøfter som gir stor fallhøyde. Derfor vil jeg ikke la utviklingen føre meg ubevisst videre. Men jeg vil heller ikke leve fryktsomt. Mitt hovedmotto for livet er:

Jeg vil være en kvinne av min egen tid med tro på den gamle

boken, Bibelen.

Mitt tankearbeid har hatt fokus på hvordan jeg kan leve som men-neske, som meg selv. Og hvordan Bibelen taler inn i mitt eget liv, inn i den tiden som er nå. Kunnskapen jeg har tilegnet meg fra møter


10

med mennesker, fra utdannelse og fra litteratur, har også beriket meg sterkt. Noen ganger har det vært mørkt som natten. Tvilen om jeg var på rett vei kjempet med opplevelsen av at det var ingen vei utenom. Når jeg ser tilbake, vet jeg at det er disse stundene som har vært avgjørende for at jeg har funnet mitt rom i verden. De viktigste utvidende og helhetsskapende erfaringene har jeg likevel fått når jeg har latt kunnskap og tanker få plass i hjertet. Når hodekunnskapen har modnet ved å leve sitt eget liv, har jeg opplevd at Guds Ånd har gitt meg «åpenbaringskunnskap». På vanlig norsk kalles det «aha-opplevelser». I møte med mennesker har jeg fått bekreftet at mange tenker omtrent som meg, og flere forteller om lignende erfaringer. Eller kanskje er du en av dem som bare så vidt har begynt å arbeide med slike tanker? Kanskje er du sulten på å lære? Eller har du ganske enkelt gitt opp? Når jeg har hatt taler og seminarer, har flere spurt om jeg vil skrive en bok om dette spenningsfeltet mellom tro, tidsepoke, tanker og trygghet. Det har jeg nå gjort. Jeg har brukt mitt eget liv som et eksempel, vel vitende om at det ikke er spesielt spennende. Men det er mitt liv, og det er det eneste jeg har. Jeg ønsker at boken skal bidra til at ditt rom i verden blir større, enten du lever som troende, tvilende eller mener at du er et tvilsomt menneske.

Skien, advent 2009

Solveig Tufte Johansen

PS 1: Jeg har et underpunkt til mitt livsmotto: «det meste ordner seg»…PS 2: Alle eksemplene i boken er enten gjengitt med tillatelse eller ikke helt sanne. Men de kunne ha vært det.


Til Filip, Fanny, Sunniva, Kornelia og Zacharias



13

Innledning

Det sies at:

Skjelvingen i sprø vinger hos en sommerfugl i Beijing,

i tidens løp kan sette i gang en tornado på steppene i Kansas,

eller virvle opp en tidevannsbølge på Carolinas stille kyster.

Hva da med et kyss på en døendes kinn,

en omfavnelse av en frossen kropp

Eller ømhet til en sønderknust sjel?

Hva med en nådens hvisken,

et kjærlighetens ord

Eller en sannhets dør som slås på vidt gap?

Vil ikke dette løse et bundet hjerte og stille bølgene av endeløse

«hvorfor»?

Er ikke dette som et kildevell som stiger fram gjennom tidene og

stenker evigheten i dine øyne?

(Mark Greene, oversatt av Solveig Tufte Johansen, med tillatelse)

Vi mennesker tilhører hverandre. Våre små og store livsuttrykk fyller jorden med gleder og sorger. Vi beveger hverandre med våre liv. Selv små ting kan få store virkninger. Mye av dette er forutsigbart. End-ring er tegn på liv. Forandringer må skje, ellers blir det forvitring og


14

død. Noen ganger skjer det så store skiftninger at det kan sammen-lignes med kvantesprang. En slik tid er nå. Våre livsvilkår er i stor endring. Kvantefysikk, nanoteknologi, digitalisering, bioteknologi, kaosteori, genetikk og romforskning har gitt ny kunnskap som endrer verdensbildet og synet på hva det vil si å være menneske. For første gang kan menneskeheten se sin klode utenfra. For første gang har vi mulighet til å skape oss selv i vårt eget bilde. Gammel kunnskap framstår som utilstrekkelig, ny kunnskap gir oss nye dilemma. I bak-grunnens skyggelandskap ser vi masseødeleggelsesvåpen og terro-risme. I forgrunnen lyser overskrifter om klodens helsetilstand. Det varsles om at vi sager i den grenen vi sitter på. Det er stort. Det er svært. Det er grensesprengende. Mestringen for de fleste av oss er å være opptatt av de nære ting, skape vår lille private verden av trygghet og overkommelighet. Mens vi lever våre små liv i det store kosmos, vet vi likevel innerst inne at vi alltid kan bli noe mer enn det vi er. Vi er skapt til å utvikle oss. Personlighet er vekst. Vekst skjer i skjæringspunktet mellom trygg-het og utfordringer. I disse dager har ordet «dannelse» igjen blitt aktuelt. Det er et gammelt ord som tidligere betød å være høflig og være i stand til å beherske viktige sosiale arenaer med rett kunnskap og god oppførsel. Ikke nødvendigvis i sammenheng med det indre livet. Som så mange av dagens ord kan «dannelse» gis nytt innhold og mening. Å bli «dannet som menneske» betyr noe mer enn høflighet og sosialisering. Det betyr også noe mer enn å være ut-dannet. Den svenske idéhisto-rikeren Sven-Eric Liedman sier at dannelse handler om å omforme et


menneske slik at det får evne til distansering og mulighet til å se en sak fra flere sider. (Kronikk i Aftenposten 29. juni 2009 av Øystein Ø. Svelle). Fra mitt ståsted tar «dannelsen» utgangspunkt i mennes-kets hellighet, verdighet, sårbarhet og enorme muligheter. Det tar på alvor menneskets overlevelseskraft og evne til selvskading. Mennes-ket ser seg selv med egne øyne fra forskjellige vinkler. Et nærsyn på eget liv kan løfte fram egen verdighet og gi sunn selvinnsikt. Det er en livsoppgave. Det er det som kan skape den indre dannelsen, et innenfrastyrt, helhetlig liv. Men blikk på eget liv er ikke tilstrekke-lig. Dannelsen har avtrykk og påtrykk fra de omstendigheter og den kultur vi vokser opp i og lever i. Det er vanskelig å se seg selv. Vi trenger hverandres hjelp. Vi står oss selv for nær. Hvordan vi for-holder oss til andre mennesker har også med dannelse å gjøre. Billed-lig talt er briller et godt hjelpemiddel. Ved å arbeide med eget liv og åpne oss for andre menneskers respons, kan vi oppdage at glassene blir slipt i prismer som hjelper oss til å få nye perspektiver. Vi er skapt for fellesskap og vi er skapt til å bære hverandres byrder. Teologen og forfatteren Tozer sier: «Nest etter Kristus er din neste det mest hellige som du får presentert for dine øyne». Denne boka handler om frimodighet til å leve livet godt her og nå, men med en tro og et himmelperspektiv som knytter oss til opp-rinnelse og evighet.


1�

K a p i t t e l 1

Nytt landskap

Ingen kan stoppe tiden og tidevannet (engelsk ordtak)

Vi kjørte bil gjennom det flate, svenske landskapet i Skåne. Det var en forsommerdag. Himmelen var høy og klar, nesten

gjennomsiktig. Horisonten var bare en smal stripe. Det var helt vind-stille. Som om hele naturen holdt pusten i påvente av sommerens veksteksplosjon. En «frys»-scene. Vi befant oss på et sted der him-melen var større enn jorden. Assosiasjonene til mitt eget liv var påtrengende. Jeg har vokst opp et sted der himmelen var større enn jorden. Ikke i fysisk forstand, men i kultur. I hvert fall opplevdes det slik. Nå lever jeg i en tid der himmelen billedlig talt krymper og jorden tynnes av overforbruk. I hele mitt voksne liv har jeg søkt å leve i en sammenheng mellom himmel og jord. Tidligere tenkte jeg at det var balanse jeg søkte. Men har du sett en linedanser? En balanse-kunstner må ha fokus på den smale stripen man har sine føtter på. Det blir slitsomt i lengden. Faren for å falle er stor. Noen ganger har


1�

livet mitt vært festet til en frys-scene. Andre ganger har jeg holdt pus-ten. Men mest av alt har jeg villet gi rom for vekst og modning. Jeg ville ha et liv med god pust og bevegelser. Nå søker jeg sammenheng og helhet. Ikke en fullkommen helhet som signaliserer avslutning. Jeg er ikke ferdig. Jeg har funnet at det er forskjell på å være helstøpt og helhjertet. Jeg kjenner meg langt fra helstøpt, men jeg vil gjerne være helhjertet i det å leve. Det jeg nå søker er en fri vandring der virkelig-heten av både himmel og jord gir en opplevelse av sammenheng og helhet. Et liv der det jordbundne og det himmelvendte, det materielle og det eksistensielle, det åndelige og det mellommenneskelige henger sammen. Ikke bare sammenhengende og helt, det må oppleves sant. Noe av det som har gjort dette utfordrende og spennende, er tiden som jeg er født til å leve i. Jeg er et «overgangsmenneske», født mellom to tidsaldrer. Alle epoker har forandringer i seg. Det er lett å trekke på skuldrene av vår egen tid og si: Slik har det alltid vært. Det har ikke det. Noen tider har med seg det vi kaller et «paradigme-skifte». Det betyr at forståelse av virkeligheten og synet på grunn-leggende verdier blir radikalt forandret. Både rammer og innhold endres. En slik tid er nå. Vi er i overgangen mellom det som kalles den moderne tidsalder og den tid som i mangel av eget navn, kalles for postmoderne.

«Postmoderne» er et skilt som forteller oss at vi har kommet til

grensene av modernismen uten å fortelle oss hva som ligger på

utsiden.

(Rodney Clapp)


1�

Fordi tiden er så uferdig, må det tråkkes nye veier. Veien må bli til mens vi går. Gamle beskrivelser av verden er ikke lenger dekkende. Nasjoner, institusjoner, fellesskap og enkeltpersoner blir utfordret. Kreftene som former oss er annerledes. De store fortellingene som ga en felles overbygging er i ferd med å miste sin kraft og utbredelse. Noen har sagt at veiskiltene står tomme i vår tid, kartene er forandret til det ukjente. Derfor holder vi på å skrive nye tekster og lage nye kart. Ikke bare på «gjengrodde stier», men helt nye veier. Våre livs-erfaringer vil likevel gjøre det gjenkjennelig. Det gir håp og mot. Det er spennende å leve. Et ord fra Forkynneren gir meg nysgjerrig motivasjon:

Du skal ikke si: Hva kommer det av at alt var bedre i gamle

dager enn nå? Du spør ikke slik om du er klok.

(Fork �,10)

Dette er noen av de forandringene som har skjedd:

Presidenten og Rosa Parks

Da det nye årtusen begynte å få åndenød, valgte USA sin første svarte president. Hendelsen ga gjenklang i hele verden. Verden har ikke blitt mindre i utstrekning, men det fjerne har kommet nær. Den amerikanske forfatteren Thomas Friedman sier at jorden igjen har blitt flat. Det vil blant annet si at det samme kan skje over hele


1�

jorden samtidig. «Vannstanden» står like høyt overalt. Informasjo-nen er øyeblikkelig. Valget signaliserte en ny tid. I talen sin etter seieren forsøkte Obama å oppheve noen av modernismens kategorise-ring: «Her er ikke hvite og svarte, liberale eller konservative... vi er alle amerikanere.» Valgkampen, slik den ble referert i mediene her hjemme, handlet ikke først og fremst om politikk. Politikk har blitt for komplisert til å favnes av retoriske overskrifter og oppklippede TV-sendinger. I ste-det ble valgets budskap formidlet til oss gjennom personene og deres historier. John McCain kjempet mot Barack Obama. De er mennes-ker av ulik alder. De hører hjemme i hver sin generasjon og tidsepoke. John McCain, født i 1936, tilhører generasjonen som kjempet for å redde verden fra det onde. Han deltok i krig og var med å trygge freden, slik hans far og farfar hadde gjort. Historier om en sterk slekt, heltedåd og lojalitet var bakteppet for hans kandidatur. Barack Obama, født i 1961, er en mann uten en ærerik slektshistorie. Han uttrykte seg mer i pakt med dagens kultur. Den spør: «Hvordan berører de store hendelsene mitt lille personlige liv, min verden? What’s in it for me?» Ved dette valget inntok tidens kjennetegn maktens områder. I stedet for å gi et kronologisk tilbakeblikk på historiske begiven-heter, dro Obama linjen tilbake i tid gjennom en gammel, svart kvinnes liv, Rosa Parks. Hun var en av de som var med å starte protestene mot raseskillet i USA i 1950–60 årene. Da hun nektet å gi fra seg sitt sete på buss nr. 2857 i Montgomery, Alabama, ble hun arrestert og satt i fengsel. Hun brøt loven ved å nekte å reise seg for


20

en hvit mann og gi ham plassen sin. Rosa Parks ble sittende fordi hun var lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Dette satte i gang en «sommerfugl-effekt» ved at svarte borgere boikottet bussene i 381 dager. Resultatet var at loven om segregering ble erklært grunnlovsstridig året etterpå. Det tok imidlertid flere år før rase-skillet var opphevet i praksis. Da jeg gikk på highschool i Washing-ton DC i 1962, var det fortsatt «hvite og svarte» busser. Men Obamas valgspråk «Yes, we can» hentet sin autoritet fra det som skjedde i kjølvannet av Rosa Parks kamper. Slik kan erfaringer i én tid skylle som en tidevannsbølge over mange tidssoner og sette nye spor i en annen tidsepoke. Valget ble av flere kommentatorer kalt et «vann-skille», men den nye tiden bærer likevel på historiens bagasje. Det gir håp. Det gir mot. Det var som om «hele verden» et øyeblikk sen-ket skuldrene: «Yes, we can»! Det tente vestens sjel. Samtidig er det mange blant de kristne i USA som ser på Obama som en farlig mann. Han kan ødelegge den kristne kulturen ved å være for liberal og for imøtekommende overfor muslimer, hevdes det. Dette går rett inn i hjertet på det jeg opplever som spenningsfylt: En god intensjon om å verne en kristen tro og kultur kommer i motsetning til verdier som likeverd og frihet. Verdier som også kristne bekjenner seg til.

Langsynt og nærsynt

Siden 1969, da det første mennesket satte sine føtter på månen, har vi vært i stand til å se oss selv utenfra. Vi vet noe om hvordan vi ser


21

ut fra verdensrommet. Denne forskningen har gitt oss mange av vår tids store teknologiske framskritt. Men verdensrommet som vi tidli-gere bare kunne beundre i ærefrykt, har også blitt et presset mål for framtidens turisme og forbruk. Erobringen frister menneskene til å tilbe skapelsen på bekostning av Skaperen. Dette gjelder for både troende og tvilende. Det støter kraftig mot den holdningen som vi finner i Salme 8 i Bibelen:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og

stjernene som du har satt der, hva er da et menneske siden du

kommer det i hu, et menneskebarn siden du tar deg av det?

(Salme �,4-5)

Fra verdensrommet er jorden bare vakker. Det lange perspektivet skjuler nøden. En idyllisering av menneskets kapasitet uten Gud dominerer synsfeltet. Men vi lever både fjernt og nært, som om ver-densrommet også ser oss. Verdensveven vever sine tråder inn i vårt private liv og lager nye, grenseløse kommunikasjonslinjer. Det lander i våre kropper og gjør oss til fintfølende kommunikasjonsapparater. Vi blir både mektige og små. Det skaper spenninger mellom det enorme kosmos og det enkelte mennesket i sin lille verden. Virknin-gen er at jo større verdensrommet blir, jo mindre rom synes vi å ha til våre egne liv. Mønsteret i veven er gjennomsiktig. Det gjør det let-tere både å åpenbare sannheter og avdekke løgner. Samtidig har vil-jen til å avsløre urett blitt vevd sammen med begjæret etter profitt, berømmelse og store opplagstall. Ved det har samfunnet mistet sin


22

uskyld. Tilliten til kunnskap og informasjon er dalende. Makten flyt-tes fra institusjon til stue, og vi skaper våre egne mikrokosmos, våre egne små univers. Verden og samfunnslivet administreres hjemme-fra. Kraften i fellesskapet trues av brist på oppmerksomhet. Å tro på uforanderlige og allmenngyldige sannheter som vi finner i Bibelen, synes i beste fall irrelevant for folk flest.

Åndelighet på Oxford Street

Det blir ikke lettere av at den vestlige, kristne enhetlige kulturen forstyrres av andre religioner, nyåndelighet og ateisme. Sett med vestlige øyne var det forrige århundret det første ateistiske århundre noen gang, noe sted. Derfor hevdes det at vi lever i et sekularisert samfunn. Slik er det ikke. Interessen for det åndelige er større enn på mange år. Vestens mennesker oppdager for ramme alvor at den harde materialismen utarmer sjelen. Men menneskets åndsdimensjon er i stor grad blitt en markedsplass. Religion har gjennomgått en for-brukervennlig fornyelse. Man søker den optimale følelsen, opplevel-sen og virkeligheten der den er å finne. Den nye åndeligheten plukker de gode og mindre krevende bitene av religion og tro og personlig-gjør det slik at det passer med egen oppfattelse. Biter som vekker motstand fjernes. Resultatet er at åndelighet i folks oppfatning hand-ler om «meg selv». I aprilnummeret 2003 av magasinet Henne sto det følgende: «Religion er blitt en kulturell tjeneste, på linje med bøker, kino, musikk og teater. Vi kan shoppe og forbruke religion etter


23

humør og livsstil.» Mye av vår tids åndelighet vil ha oss til å tro at vi selv kan bli guder. «Det guddommelige er flyttet ned fra himmelen og inn i det enkelte individ,» skriver Bente Alver i sin bok Myte, magi og mirakel. Markedskreftene vet å utnytte dette og koblet åndelig lengsel til kjøpekraften. Noe av dette fant jeg i London i 2002. I et stormagasin på Oxford Street så jeg en vindusutstilling: Et enkelt trebord med stoler mot en bakgrunn laget som en stjerne-himmel. På bordet var det et brød, type hjembakt, og en karaffel med drikke. På vindusruten sto teksten: «Give us this day our daily bread» (Gi oss i dag vårt daglige brød.) På veggen på undergrunnsstasjonen hang en plakat som gjaldt kombinasjonen kunst og mote. Plakaten viste bildet av en ung kvinne som ser ut som om hun er i ferd med å blåse til himmels. Under bildet sto det: «Rapture» (bortrykkelse). Men man kan ikke erstatte åndelig lengsel med materialisme. Hvis et menneske holder på å dø i ørkenen av mangel på vann, hjelper det ikke at redningsmannen kommer med nye klær! Det har med vår opprinnelse å gjøre, det handler om hvordan vi er skapt. Mennesket er skapt for å leve i rom (space) og ikke på en endimen-sjonal flate. I dette rommet må det også finnes kilder til åndelig liv. Menneskene må tilfredsstilles åndelig, det hellige må ha en plass. Men den vestlige utgaven av kristendom er grovt sagt preget av fornuft og logikk. Forsvar for tro har inntil vår tid hentet sin tenk-ning fra modernismens bevisbare argumenter, enten man er konser-vativ eller liberal. Derfor har forsvaret mer eller mindre forstummet i en tid som ikke spør så entydig etter fornuft, men etter hva som virker. Satt på spissen kan man si at kirken roper inne, men hvisker


24

ute. Kirken har også i stor grad blitt redd for åndelighet som synes å mangle røtter. En åndelighet som får utfolde seg uten helhets-tenkning, der det viktige blir opplevelsen. Mennesker som vil bygge sitt liv på Bibelens grunn møter dette med skepsis. Følgelig går det postmoderne menneskets åndelige ferd forbi kirkedørene. Kirken oppleves åndsfattig.

En av de tre viktigste årsakene til at folk slutter å gå i kirken, er

at de ønsker en dypere åndelig mening med livet sitt!

(Georg Gallup)

Den store kristendomsfortellingen har fått mindre plass. Vi lever i en etterkristen tid i Europa.

Autoritetene rokkes

Det er ikke bare kristendommens store felles fortelling som er svek-ket. De store ideologiske historiene har også fått en falmet skrift. Det er ikke lenger autoriteter som Bibelen, kirken, skolen, Freud, Mao, Marx, arbeiderbevegelsen, nyhetsprogrammene på TV eller reportasjer i avisene som former vår tro og vår virkelighetsoppfat-ning. Vi er gjenstand for en kompleks, mangfoldig og kraftfull glo-bal påvirkning som vi kan skru av og på. Samtidig har en økt bevissthet på menneskerettighetene gitt menigmann større myn-dighet og vilje til kontroll av eget liv. Resultatet er misunnelse-


25

verdig mange goder. Men parallelt med dette har moralsk forfall hos verdens politiske og religiøse ledere gitt svekket tillit til auto-riteter. Watergateskandalen, avsløringer av seksuelt misbruk i den katolske kirken, Stalins og Maos myrderier, kapitalismens korrup-sjoner og våre egne lederes misbruk av privilegier har fratatt auto-ritetene myndighet. Både praktisk og moralsk. I tillegg ser de unge på foreldregenerasjonens overforbruk av penger, relasjoner og miljø. De erfarer sannheten i at makt korrumperer og privilegier sløver. Derfor kan man ikke uten videre ha tillit til ledere eller andre auto-riteter. Ledere må fortjene tillit. Først og fremst må man stole på seg selv. Hva da med Gud? Eller som et barn spurte her om dagen: «Hvorfor trenger vi Gud?»

En potent kombinasjon

I forrige århundre trodde mange at de viktigste store oppdagelsene var funnet. Det gjaldt bare å forstå bedre og finne ut mer av komplek-siteten. Så er ikke tilfelle. Ny forskning og nye oppdagelser utfordrer våre grunnleggende sannheter om universet og menneskelivet. Det er en naturlig utvikling. Vi søker vekst og velferd. Verden trenger god forskning for å gjøre livet best mulig for flest mulig. Vi må finne måter å utvikle oss på uten å utarme jordens ressurser. Men kunnskap er et «tveegget sverd». Da jeg leste filosofi på 80-tallet, ble det sagt i den første undervisningstimen: «Hvis du er redd for å forandre deg, skal du ikke studere filosofi, for kunnskap er irreversibel.» Hvis du


2�

vet noe, kan det ikke bli til ikke-viten. Det er for eksempel mange av oss som skulle ønske at atombomben ikke var oppfunnet. Det er en grunn til at de første menneskene fikk lov til å nyte alle Paradisets goder, bortsett fra frukten på ett tre. Det var treet som ga kunnskap om godt og ondt. Guds mening var at vi mennesker bare skulle kjenne til det gode. Det var bare Gud som skulle vite om det onde og bekjempe det. Men nå driver forskningen oss stadig videre. Vi vil ikke «ikke-vite». Foran oss blinker en potent kombinasjon: Behov + ny teknologi + økonomi = behovene må oppfylles. Penger må tjenes. Veksten må økes. Mitt liv må bli bedre. Forandringene skjer i et tempo og med en kompleksitet som mangler bærende og forståelig sammenheng. Presset er så stort at verdens «sjel» lider. Dette gjelder både for troende, tvilende og tvilsomme mennesker. Selv hviledagen har fått en hurtigere puls. Heldigvis markeres den fortsatt med rødt i kalenderen.

Slektshistoriene

Familiene og slektene som tidligere forvaltet de store familiefortel-lingene har også mistet sin kontinuitet. Skilsmisser og nye forhold bryter de lange linjene. Derfor er det interessant at biografier igjen er leseverdig for stadig flere, slektshistorier som den danske serien Krøniken toppet seertallene på TV. Likekjønnede «ekteskap» har sprengt rammen for hva man tidligere forsto med ordet «familie». Kjønn har blitt mindre relevant. Barn kommer ikke «med storken»,


2�

men fra sædbanken. Fra religionenes ståsted handler det ikke bare om mangel på ord, men det fortoner seg som en dyslektisk virkelig-het. Det skytes med ammunisjon som innholder «synd» og «fordom-mer». Samfunnet som helhet trekker på skulderen og sier at enhver må gjøre som han vil. Vi skriver i stedet våre egne liv. Man må sørge for seg og sine og fortelle sine egne historier. Siden de store fortel-lingene har mistet mye av sin tyngde, er det min historie som gjelder. Man lukker verdensrommet ute, likegyldighet er nærliggende. Kirken står hjelpeløs fordi det også gjelder oss selv og våre barn. Stumhet er dominerende. Det er vår store nød at vi ikke får i gang den gode samtalen. Spørsmålet som må besvares er: Hvordan skal det gode liv ivaretas nå? Ikke bare det private liv, men slik at det gir tyngde i våre store generasjonsfortellinger.

Tårer for en tapt tid

Det er ikke bare kirken som strever, de gamle politiske partiene kaver også. Det er de som skal styre landet i god retning. Gi framdrift, fri-het og vern. Men verdiene som var grunnlaget for at partiene ble stiftet treffer ikke målgruppene. Velgerne har blitt kunder. Vi har ikke et marked, vi er marked. Samfunnsforsker Johannes Andersen ved Aalborg universitet sier:

I moderne politisk kommunikasjon er det symboler og bilder

som selger billetter. Ikke ideologier. Det vet politikerne godt.


2�

Spørsmålet er derfor om hvem i femtidens politiske landskap

som best blir i stand til å skape bilder og drømmer i hodene på

den samme politiske forbruker-målgruppe.

(Rundt om Tidsånden)

Faren er at det ikke blir engasjementet og begeistringen som driver politikken framover, men markedsføring og salgsstrategi. Kundene er blitt mektige og krevende. Er det slik at kommunikasjonsrådgivere erstatter de brennende hjertene? De gamle ideologiske bevegelsene oppsto samtidig med mange av dagens politiske partier. Mange steder var det nært samarbeid mellom arbeiderbevegelsen, avholdsbevegel-sen og vekkelsesbevegelsen. Nå er det er blitt flaut å være liden-skaplig, naivt å være begeistret og suspekt å legge vekt på retorikk. Men lengselen ligger på lur og eksploderer når noen treffer nerven, slik som filmen Heftig og Begeistret. De usminkede menneskene, den genuine sanggleden og de autentiske omgivelsene rørte oss i sjelen. Da koret var på tur til Russland og en av mennene sto og gråt ved det kommunistiske krigsmonumentet, var det som om gråten gjaldt for hele generasjonens tapte drømmer. Tårer for fortiden. Gamle idéer som tente ildsjeler har blitt til aske som ligger og ulmer i vente på annen ved. Jeg har ryddet i gamle brev og fant et brev som min svi-gerfar skrev fra Nord-Norge i 1973. Svigerfar var en kjent evangelist som grunnla mange livskraftige menigheter. Han opplevde mange såkalte vekkelser. Det vil si at mange kom til tro på samme sted innen en definert tidsramme. Han skriver i brevet om «omvendelse av de fromme»:


2�

«Vekkelse er å bringe tilbake til liv – å komme til krefter etter svakhet.» Det kan bli bål av gamle glør…

Kulturell geografi

Før var verden delt i Øst og Vest, Nord og Sør. Nå søker Vestens folk Østens åndelighet og Østens folk erobrer Vestens kapitalisme. Thomas Friedman sier i et intervju i Klassekampen 7. februar 2006 at vi er inne i en helt ny fase av globalisering, en fase som i enda større grad enn før gjør flere i stand til å være med i konkurransen om velstand. I dag er det ikke snakk om høyre og venstre. «Geografi» og «politiske fløyer» er i ferd med å miste sitt opprinnelige innhold. Nasjonenes grenser står åpne. Nå handler ikke Nord-Sør-problema-tikk om erobringer, misjon eller veldedighet under fjerne himmel-strøk, men om afrikaneren i nabohuset. Mangfoldet og det fremmede har lenge infiltrert den ensartede kristne kulturen. Det merkelige skjer at mennesker som i hele sitt liv har engasjert seg i andre folks liv og skjebne gjennom misjon, blir redde når den fremmede kulturen kommer nær. Et annet område er sykdom og helse. Sykdom behandles med revolusjonerende, ny, vestlig teknologi og nye medisiner. Samtidig takker flere og flere ja til den Østens gamle visdom og behandlings-metoder. Selv om metodene ikke er vitenskapelig bevist. Mange erfarer at tolkningsnøkkelen ikke ligger i vitenskapens svar alene,


30

men i det enkelte menneskets forventninger, opplevelse og tro. Men-nesker med en kristen tro er generelt skeptiske til det som kalles «New-Age-metoder». De stoler mer på en vitenskap som har lukket gudsperspektivet ute, enn på behandlinger som kan føre med seg fremmed åndelighet.

Tankeeksperiment

Alle disse store forandringene og mangel på sammenheng gjør at tiden lever i brudd med historier som har vart «i evigheter». Filoso-fen Alastair McIntyre eksemplifiserer i boken After Virtue, de store omveltningene. McIntyres tema er etikk og moral i en ny tid, men eksemplet kan også brukes på andre områder:

Tenk deg at naturvitenskapen får skylden for de konsekvenser

som katastrofer forårsaker. Naturvitenskapen er skyld i en rekke

miljømessige ødeleggelser. Det blir opprør. Laboratorier blir

brent, fysikere blir lynsjet, bøker og instrumenter blir ødelagt.

Til slutt kommer et «Vi-vet-ingenting-parti» til makten og

avskaffer alt som heter vitenskapsfag i skoler og universiteter.

De fengsler og dreper alle gjenlevende vitenskapsmenn. Etter

hvert kommer det en motreaksjon mot denne destruktive

bevegelsen og opplyste mennesker forsøker å gjenopplive viten-

skapen, selv om de har glemt hva det var. Alt de står igjen med

er følgende fragmenter:


– kunnskap om eksperimenter, men de er løsrevet fra den

– teoretiske sammenhengen som ga dem mening

– deler av teori som ikke passer sammen med andre biter

– instrumenter som ingen husker bruksanvisningen til

– halve kapitler fra bøker, løsrevne sider fra artikler, noen av

– dem er knapt lesbare

Likevel anvender menneskene dette i praksis og kaller det

fysikk, kjemi og biologi. Voksne krangler med hverandre om

relativitet, evolusjon og andre teorier selv om de hver for seg

bare eier deler av kunnskapen. Barna lærer den løsrevne

kunnskapen utenat, det blir gitt dem som den hele og fulle

sannhet. Ingen, nesten ingen erkjenner at det ikke er vitenskap

de bedriver. Fordi alt de gjør og lærer hører til i en nødvendig

og meningsfull sammenheng som er blitt borte, kanskje

ugjenkallelig.

Arbeidet som må gjøres av oss som samfunn gjelder ikke bare inte-grering, men identitet, frihet og ansvar. Den nye norske fortellingen må skrives i nye kapitler uten at vi gir avkall på vår personlighet og retning. Historien må på ny få sammenheng.


Documents

Bare natten har verdensrom