Vi går i ring omnatten

Daniel Alarcón

Vi går i ring omnatten

Oversatt av Signe Prøis

Daniel AlarcónOriginalens tittel: At Night We Walk in Circles

Oversatt av Signe Prøis

Copyright © 2013 by Daniel AlarcónPublished by arrangement with Ulf Töregård Agency AB.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-41898-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Helene BroxSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Carolina, León og Eliseo

Skuespillets utvendighet i forhold til det virksomme men-nesket viser seg ved at hans egne gester ikke lenger er hans,men noen andres, som forestiller dem for ham. Dette erårsaken til at tilskueren aldri føler seg hjemme noe sted:Skuespillet er overalt.Guy Debord, Skuespillsamfunnet

BERENGER (som også stanser for å ta på de usynlige veg-gene, meget overrasket)«Hva i all verden, hva skal dette bety?»(Arkitekten vender tilbake til sine papirer/dokumenter)«Jeg er i alle fall glad for at jeg husker riktig, jeg kan føleveggene med fingrene mine. Nå er jeg like ung som jeg varfor hundre år siden. Jeg kan bli forelsket igjen …» (Roperut i kulissene på høyre side) «Mademoiselle, åh, mademoi-selle, vil De gifte Dem med meg?»Eugene Ionesco, Morder uten lønn

en

1.

Under krigen – som faren til Nelson kalte de engsteligeårene – gikk en gruppe radikale studenter ved Konservato-riet sammen om å danne et teaterkompani. De leste fran-ske surrealister, og improviserte gjendiktninger av gamlequechua-myter; de røyket billig tobakk og sang protestvi-ser med vulgære tekster. De lo i all offentlighet, som omdet var en politisk handling, mens de blottla tennene ogskremte ungene. I vid forstand kan man si at de ble ran-gert etter følgende overlappende ungdomsgrupperinger: delanghårede, arbeiderklassen, de sexgale, posørene, de pro-vinsielle, alkoholikerne, de følelsesmessig trengende, opp-viglerne, opportunistene, pønkerne, etterdilterne og debesatte. Nelson var bare en gutt på den tiden: humørsykog tankefull, og han vokste opp med hodet bøyd over enbok i en forstad til hovedstaden. Han var hemmelig for-elsket i en liten, brunhåret jente fra skolen, som han barehadde utvekslet noen faktiske ord med en håndfull ganger.Om natten fantaserte Nelson om samtalene de skulle hasammen en dag, han og denne forkomne, helt perfekt van-lige jenta som han elsket. Noen ganger framførte han dissesamtalene for sin bror, Francisco. Ingen av dem hadde noengang vært i teateret.

Kompaniet, som fikk navnet Desember, konsentrerte segom arbeidene til noen krasse, men fremdeles uerfarne, dra-matikere, og de ble snart kjent for sine vågale turer inni konfliktområdet, hvor de virkelig levde ut betydningenav sitt slagord – Teater til folket! – med en ikke ubetyde-lig risiko for skuespillernes egen sikkerhet. Slik var det påden tiden, at der hvor deler av offentligheten applauderte

11

denne slags oppofrelser, ble de fordømt av mange andre, oghandlingene ble til og med sidestilt med terrorisme. I 1983,da Nelson bare var fem år gammel, ble et par Desember-medlemmer trakassert av politiet i byen Belén; det var enrelativt liten sak som allikevel fant veien til avisene, og bleopptakten til en mer alvorlig hendelse i Las Velas, hvormedlemmer av den lokale forsvarskomiteen holdt tre skue-spillere fanget. De var til og med ganske røffe med dem,i den tro at de var kubanske spioner. Trioen hadde bear-beidet en novelle av Alejo Carpentier på en overbevisendemåte.

De var ikke helt trygge i byen heller: tidlig i april i 1986,etter to framførelser av et teaterstykke med tittelen Idiot-presidenten, ble Desembers hovedrolleinnehaver og dra-matiker arrestert for oppvigleri, og måtte lide seg gjennomover et halvt år i et fengsel, kjent som Innkreveren. Hanhet Henry Nuñez, og fengslingen var en kjendissak en kortstund. I en håndfull land ble det skrevet brev på hansvegne, stort sett av velmenende folk som aldri tidligerehadde hørt om mannen eller hadde noen kjennskap til hansverk. Ett eller annet sted i arkivene til en eller annen stat-lig radiostasjon lurer opptaket av et fengselsintervju: meddenne alvorlige, unge mannen, som krydrer uttalelsene sinemed sitater av Camus og Ionesco i rikelig monn, mens hanbeskriver en fengselsversjon av Idiotpresidenten med inn-satte i alle hovedrollene. «Kriminelle og lovbrytere har enintuitiv forståelse av et teaterstykke om statlig politikk»,sa Henry med fast og myndig stemme. Nelson, som var enmåned unna sin åtteårsdag, kom til å høre dette intervjuet.Faren hans, Sebastián, sto ved kjøkkenbenken og tilberedtekaffe med et bekymret uttrykk i ansiktet.

«Pappa», spurte unge Nelson, «hva er en dramatiker?»Sebastián tenkte seg om et øyeblikk. Da han var på søn-

nens alder, var hans drøm å bli forfatter. «En historiefor-teller. En dramatiker er en som finner opp historier.»

Dette fascinerte gutten, men han var ikke tilfreds meddefinisjonen.

12

Den kvelden tok han det opp med broren sin, Francisco,som svarte sånn han alltid svarte på omtrent alt som komut av Nelsons munn: med et forundret og irritert blikk.Som om det fantes et knippe normale ting som alle små-brødre instinktivt forsto at de måtte gjøre når de var sam-men med folk som er eldre enn seg, men som Nelson aldrihadde lært. Francisco fiklet med radioen. Han sukket.

«Dramatikere dikter opp samtaler. De kaller dem formanus. Sånn som det tullet du finner på om den oppdik-tede lille kjæresten din, for eksempel.»

Francisco var tolv år gammel, en alder da alt blir tilgitt.Han dro etter hvert til USA, men han oppførte seg som omhan allerede hadde reist, lenge før avreisen. Som om fami-lien hans – mor, far, bror – omtrent ikke betød noe i dethele tatt. Han visste akkurat hvordan man avslutter sam-taler.

Ingen opptak av den tidligere nevnte fengselsutgaven avIdiotpresidenten har noen gang blitt funnet.

Innen han ble løslatt, i november samme år, var Henryblitt mye tynnere og eldre. Han snakket ikke lenger medfast stemme; faktisk så snakket han omtrent ikke i det heletatt. Han ga ingen intervjuer. I januar, som en reaksjon pået opprør blant de innsatte, ble to av de mer anspente avde-lingene på Innkreveren rasert, bombet og brent av mili-tæret, og mennene som hadde utgjort rollebesetningen iIdiotpresidenten døde i angrepet. De ble skutt i hodet ellerdrept av splinter; noen var uheldige og ble knust underbetongveggene da disse falt. Alt i alt døde tre hundre ogførtitre innsatte, borte var de; og selv om Henry ikke vartil stede, så døde en del av ham også den dagen. Hendelsenfikk internasjonal oppmerksomhet, og noen protestbrevfra europeiske hovedsteder, før den gikk i glemmeboken.Henry mistet Rogelio, sin beste venn og cellekamerat, sinelskede, selv om han aldri ville ha brukt det ordet på dentiden, ikke engang for seg selv. Det skulle gå nesten femtenår før han gikk på scenen igjen.

Men en teatergruppe må være mer enn én eneste per-

13

son. Desember besvarte portforbudet, bombingene og denomfattende frykten med et program av dramatiserte bak-kanaler, «så fulle av ungdom og kunst» (dette ifølge Henry,en oppfatning som ble gjentatt av andre), «at de like gjernekunne levd i et annet univers.» Geværsalver ble misopp-fattet med vilje, forklart som festlig fyrverkeri og bruktsom et påskudd til å applaudere den lokale livsgleden; heromkring ble folk i det romantiske hjørnet av strømbrud-dene. I glansdagene på slutten av åttitallet framsto Desem-ber mer som en bevegelse enn som et teaterkollektiv: Desatte opp maratonlange stykker som varte hele natten, ibygninger som folk nettopp hadde flyttet fra og i lagerbyg-ningene i utkanten av Gamlebyen. Når strømmen var borte– og det var den ofte – skaffet de lys fra bilbatterier ellersatte stearinlys rundt scenekanten; de opptrådte i mørket,uten å la seg affisere, og skuespillernes hule røster steg oppfra det grenseløse sorte. De ble kjent for sine nymodernegjengivelser av García Lorca, for krigerske opplesninger avbrasilianske såpeoperamanus, og for poesikvelder hvor delatterliggjorde selve grunntanken ved poesi. Fulle av prin-sipper spilte de på alt som kunne holde publikum våkentog leende gjennom det som ellers ville vært lange, ensommetimer med portforbud. For studentene i Nelsons genera-sjon var disse forestillingene myteomspunnet; og dersomman lette (slik Nelson hadde gjort) gjennom radene avbrukte bøker og magasiner som fylte Gamlebyens bakga-ter, kunne man finne kopier av Desembers programmer,krøllete og falmet, men fortsatt bærere av den umiskjenne-lige eimen av historie, av den typen man skulle ønske manselv hadde vært en del av.

Da Nelson begynte på Konservatoriet i 1995 hadde kri-gen vært slutt i noen år, men den lå fremdeles langt frammei folks minne. Store deler av hovedstaden var blitt gjenreist.Skjønt det er kanskje riktigere å si at hovedstaden ble gjen-skapt – til en versjon av seg selv der den ubehagelige, nærehistorien aldri hadde funnet sted. Det fantes ingen statuerav de døde, ingen gater var oppkalt til deres ære, ingen

14

museer med historiske minner. Ruinene ble fjernet, ave-nyene utvidet, trær plantet og nye nabolag reist fra askenav dem konflikten hadde jevnet med jorda. Man la til rettefor shoppingsentre i hvert eneste distrikt i hovedstaden,og Gamlebyen – som aldri hadde vært et spesifikt avgren-set område, men en vanlig betegnelse på den forsømte ogødelagte bykjernen – ble restaurert, kvartal for kvartal,med blikket optimistisk rettet mot en plass på UNESCOsliste over verdensarvsteder. Trafikken ble omdirigert for ågjøre det lettere å spasere, triste fasader fikk ny farge, ogpolitiet, som plutselig var blitt oppmerksomt, beordret delokale lommetjuvene til å flytte virksomheten til utkantenav byen. Turistene begynte å komme tilbake, og regjerin-gen, i det minste, var fornøyd.

I mellomtiden hadde legenden om Desember bare vokst.Mange av Nelsons klassekamerater ved Konservatoriethevdet at de hadde vært til stede på en eller flere av de his-toriske oppsetningene som barn. At det var foreldrene somhadde tatt dem med; at de hadde vært vitne til en unevne-lig fordervelse, til en ukristelig sammenblanding av opples-ning og opprør, av sex og barbari; at de, selv etter alle disseårene, fremdeles var preget av det, merket, ja, til og medinspirert av minnet. De var løgnere alle sammen. Men sågikk de jo faktisk på skole for å lære å lyve. Man får troat Konservatoriets studenter snakker om andre ting i dag.At de er for unge til å huske hva alminnelig frykt innebari de engstelige årene. Kanskje er det vanskelig for dem åforestille seg en tid da teaterkunsten ble improvisert som enreaksjon på de grusomme overskriftene, og replikkene bleframført med en følelse av frykt som ikke engang krevdeskuespill. Men, slik er det med fredens beruselse, og abso-lutt ingen vil tilbake til det som var.

Nesten ti år etter at krigen formelt var slutt, fungerteDesember fortsatt som en løs forening av skuespillere,som innimellom satte opp en forestilling til og med, oftehjemme hos noen, og kun for spesielt inviterte. Nå somdet var relativt trygt å reise ut av byen, dro de paradoksalt

15

nok nesten aldri ut i distriktene. Var dette et uttrykk forlatskap, en passende reaksjon på at fiendtlighetene haddetatt slutt, eller var det bare middelalderen som var i ferdmed å slipe ned den ungdommelige radikalismens skarpekanter? Henry Nuñez, en gang kompaniets stjernedrama-tiker, trakk seg nesten helt tilbake, en avgjørelse han ikkebegrunnet med tiden han hadde tilbrakt i fengsel, men meddatterens fødsel. Etter at hans fengselshjem var blitt rasert,hadde han, nesten på tross av seg selv, blitt forelsket, giftetseg og fått datteren Ana. Hvorpå: liv, hjemmeliv, forplik-telser. Før han ble fanget opp av Desember hadde han stu-dert biologi, nok til at han fikk en lærerjobb på det somvisstnok skulle være en progressiv barneskole i militærfor-legningen. Arbeidet appellerte til egoet hans – han kunnesnakke om alt som opptok ham i timevis uten at eleveneklagde – og i hans hender var biologien en fascinerendegren av humaniora, i mye større grad enn den var en viten-skap. Det var faktisk mulig å forklare verden, og han ansådet som et mirakel at studentene faktisk lyttet. Annenhverhelg kjørte han drosje for å spe på budsjettet, krysset byenfra utkant til utkant i en velvillig gammel Chevrolet hanhadde arvet etter faren sin. Til tross for at han ikke haddesatt sine bein i en kirke siden midt på åttitallet, festet hanet knallrødt klistremerke med påskriften «Jesus elsker deg»i frontruta, for at potensielle kunder skulle føle seg beroli-get. Tanketomheten i kjøringen hadde en terapeutisk virk-ning på ham, og han kjente de ensomme og noen gangerkjedelige gatene for godt til at de kunne by på ubehageligeoverraskelser. På gode dager klarte han å la være å tenkepå livet sitt.

Henry hadde en gigantisk teddybjørn i bagasjerommet,som han lot datteren kose med når han hentet henne hosmoren. Henry fortalte meg at jo eldre datteren ble, destosløvere ble hans ambisjoner. Ikke at han klandret henne– snarere tvert imot. Ana, forklarte han, hadde reddet hamfra et middelmådig liv, fra den typen liv de gamle vennenehans hadde lidd seg fram til: malere, skuespillere, foto-

16

grafer, poeter – kollektivt kjent som kunstnere, på sammemåte som mennene og kvinnene som øver seg på å være iet romskip er kjent som astronauter, helt uavhengig av omde har vært i verdensrommet eller ikke. Han ville ikke haden rollen, sa han. Han var ferdig med å late som, en kon-klusjon han kom til i etterkant av fengselsoppholdet, etterat vennene hans ble drept.

Men på slutten av år 2000 bestemte noen av Desembersveteraner at det var viktig å minnes kompaniets grunnleg-gelse. Det ble planlagt en rekke forestillinger i byen, og enDesember-veteran ved navn Patalarga foreslo til og med atde skulle dra på turné. Naturligvis ringte de Henry som,etter litt nøling, sa seg villig til å bli med, under forutset-ning av at de fant en ny skuespiller. I februar 2001 bledet annonsert audition for en omreisende oppsetning avIdiotpresidenten, og Nelson skrev seg ivrig på listen. Detvar et år siden han var ferdig på Konservatoriet. Han ognoen dusin andre unge skuespillere akkurat som han, medstørre entusiasme enn talent, samlet seg i en fuktig gym-sal i Legon-distriktet og leste replikker som ingen haddetatt i sin munn på over ti år. Det var som å reise tilbake itid, tenkte Henry, og det var nettopp det han hadde værtbekymret for da forslaget ble lagt fram første gang. Hansukket, antagelig altfor høyt; han følte seg gammel. Etterat han ble skilt, tilbrakte han annenhver helg sammen medelleve år gamle Ana. Elevene hans var på datterens alder;de utførte vitenskapelige «eksperimenter» hvor absoluttingenting sto på spill, og hvor ingen resultater kom somnoen overraskelse. I det siste hadde han blitt svært depri-mert av dette, og han visste ikke hvorfor. Når Ana kompå besøk hadde hun bestandig med seg en bunke tegningersom var bundet sammen med en hyssing, alt hun haddegjort siden de så hverandre sist, og som hun høytideligoverrakte faren til vurdering. Datteren lot ikke som, i mot-setning til hans gamle venner, i motsetning til ham selv:Hun var en kunstner, på den ærlige måten som bare barnkan være det, et faktum som gjorde Henry enormt stolt. De

17

pleide å sitte på sofaen hans og diskutere hennes arbeideri fargestift og blyant og pasteller i detalj. Farge, komposi-sjon, strøk og tematikk. Henry pleide å ikle seg sin mestelegante, mest fornemme stemme og beskrive arbeidenehennes med store ord som hun ikke forsto, men syntes varherlige, morsomme og veldig voksne – poststrukturalis-tisk, antediluviansk, protosurrealistisk, afasisk. Da smiltehun, og han fortsatte. Den antropomorfistiske linjen somkjennetegner kunstnerskapet ditt er simpelthen oppsikts-vekkende! Gjemt mellom datterens kunstverker fant hanofte en ordknapp lapp fra Anas mor, bestandig den rakemotsetning til datterens muntre tegninger, både hva gjaldtinnhold og tone: en liste over ting som måtte gjøres, påmin-nelser om Anas skolepenger, aktiviteter, avtaler. Ord heltuten varme eller følelse eller spor av det livet de en ganghadde forsøkt å skape seg sammen. Leken stoppet et øye-blikk mens Henry leste.

«Hva står det, pappa?» spurte Ana.«Moren din. Hun sier at hun savner meg».Da knakk Henry og datteren sammen i latterkrampe.

Ana forsto skilsmisser ganske så godt, til å være på hennesalder.

De planla gjenopplivningen av Henrys mest berømtestykke slik at den sammenfalt med femtenårsjubileet forden avkortede debuten og tjueårsjubileet for stiftelsen avkompaniet. Anas mor gratulerte ham da han fortalte henneom ideen. «Kanskje du kan bli satt inn igjen», sa ekskona.«Kanskje det vil vekke liv i karrieren din.»

Noe lignende hadde krysset tankene hans også, selvsagt,men for stolthetens skyld lot han som han ble fornærmet.

Nå, mens auditionen foregikk, føltes karrieren hans fjer-nere enn noen gang. Hva dette enn kunne kalles – en last,en besettelse, en sykdom – det var i hvert fall ingen karri-ere. Allikevel førte dialogen og linjene han hadde skrevetfor så mange år siden til et uventet jag av følelser, og detselv når de nå ble framført av så uerfarne skuespillere somdette: minner om håp, sinne, rettferdighet. Om den enorme

18

dramatikken på den tiden, og følelsen av svimmelhet. Hanknep øynene igjen. I fengselet hadde Rogelio lært ham åplassere en metallspiral i de utmeislede rillene i en mur-stein, og vist ham hvordan han kunne bruke innretningentil å varme opp måltidene sine. Før han lærte dette enklegrepet, hadde alt Henry spiste vært kaldt. Fengselet varet redselsfullt sted, det mest skremmende stedet han noengang hadde vært. Han hadde gjort sitt beste for å glemmedet, men om det var noe fra den tiden som fortsatt fikk hamtil å grøsse, så var det kulda: hele den tiden han satt inne,frykten, fortvilelsen, alt var redusert til temperatur. Kaldmat. Kalde hender. Kalde sementgulv. Nå husket han hvor-dan spiralene hadde lyst, sterkt og rødt, og hvordan smi-let til Rogelio også lyste, og han ble overrasket over at hanfremdeles ble så rørt av disse bildene.

Skuespillerne, på sin side, var for nervøse eller opprømtetil å legge merke til Henrys plagede og urolige ansikt; detvil si, dersom de hadde lagt merke til det, ville de antatt atdet hadde med prestasjonene deres å gjøre.

Det skulle vise seg at noen av dem ikke engang antehvem han var.

Men Nelson kjente igjen Henry. Han hadde hørt hampå radioen den dagen, og ikke lenge etter bestemt seg forat han ville bli dramatiker. Etter alle disse årene, var detpå mange måter fortsatt drømmen hans. Hva sa han så tilHenry?

Noe á la: «Herr Nuñez, det er meg en ære.»Eller: «Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få muligheten til

å treffe Dem, min herre.»Ordene i seg selv er ikke viktige, det var nok at han insis-

terte på å gå bort til bordet hvor Henry satt, oppslukt i sineegne mørke minner. Se det for deg; Nelson som strekker segetter heltens hånd, med øyne som renner over av beund-ring. En forbindelse mellom to menn, mellom mentoren oghans protegé.

Da vi snakket sammen, avviste Henry at det var sånn detvar.

19

Jeg insisterte: Kunne dramatikeren gjenkjenne sider avseg selv i den unge mannen? Noe fra sin egen fortid?

«Nei,» svarte Henry. «Jeg beklager å si det, men jeg haraldri i mitt liv vært så ung. Selv ikke som gutt.»

Uansett. En mandag i mars 2001 ble Nelson innkalt tilprøver i et teater i Gamlebyen, et kvartal unna trafikk-maskinen ved Nasjonalbiblioteket, hvor faren hans haddejobbet en gang i tiden. Etter et dystert år – et samlivsbrudd,en langvarig ansettelse i en uinteressant jobb, det tristekjølvannet etter uteksamineringen han både hadde lengtetetter og fryktet – var Nelson simpelthen henrykt over degode nyhetene. Henry hadde rett: Nelson, nesten tjuetre årgammel, gikk rundt med en ryggsekk fylt til randen medmanus, en notatbok spekket med håndskrevne historier oghodet fullt av viltre krøller. Han virket veldig mye yngreenn han var. Kanskje var dette grunnen til at han fikk rol-len – ungdommeligheten hans. Uvitenheten. Formbarhe-ten. Ambisjonene. Turneen skulle begynne om en måned.Det var da problemene begynte.