Embed Size (px)
Citation preview
Johannes Jakobsen
Arbeidslivets rolle for politisk deltakelse - en kvantitativ undersøkelse
SOS2900
BA-oppgave i sosiologi våren 2015.
Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU
1
Forord Jeg vil takke veilederen min, Jon Rogstad, for gode tips under arbeidet med oppgaven. Jeg vil
også rette en spesiell takk til Ulla Forseth. I tillegg til å være svært kunnskapsrik virker det
som hun har en genuin interesse av å forelese. Det er smitter over på oss studenter og har gjort
at jeg har blitt spesielt interessert i noe som på overflaten virker svært tørt – det norske
arbeidslivet. Takk til Signe Ringdal for å ha hjulpet meg med det metodiske og for å ha vært
så tilgjengelig.
Jeg vil også takke søsteren min, Synne, for gode tilbakemeldinger. Til slutt, men ikke minst,
takk til Kathrine for at du er så tålmodig når jeg skriver til langt på natt og holder deg våken.
2
Innholdsfortegnelse 1. Innledning ............................................................................................................................. 3
2. Tidligere forskning og teori ................................................................................................. 4
2.1. Kontekst ....................................................................................................................................... 4 2.1.1. Demokratiteori ....................................................................................................................... 4 2.1.2. Det norske arbeidslivet .......................................................................................................... 6
2.2. Arbeidslivet og deltakelse ........................................................................................................... 6 2.2.1 Bedriftsdemokrati ................................................................................................................... 7 2.2.2. Sosial kapital .......................................................................................................................... 7 2.2.3. Politiske ressurser og politisk deltakelse ............................................................................... 9
2.3. Utdanning, kjønn og alder ........................................................................................................ 10
3. Metode ................................................................................................................................. 12
3.1. Datasett ...................................................................................................................................... 13 3.2. Variabler og operasjonalisering .............................................................................................. 14
3.2.1. Avhengig variabel ................................................................................................................ 15 3.2.2. Uavhengige variabler ........................................................................................................... 16
3.3. Logistisk regresjonsanalyse ...................................................................................................... 19
4. Analyse ................................................................................................................................ 20
5. Drøfting ............................................................................................................................... 24
6. Avslutning ........................................................................................................................... 28
7. Litteratur ............................................................................................................................. 30
VEDLEGG .............................................................................................................................. 34
Tabelliste
Tabell 1. Frekvensfordeling av avhengig og uavhengige variabler……………………………….19
Tabell 2. Bivariat logistisk regresjonsanalyse………………………………………………………21
Tabell 3. Multippel logistisk regresjonsanalyse………………………………………….................23
Figurliste
Figur 1. Årsakssammenheng………………………………………………………………………...12
3
1. Innledning Tema for denne oppgaven er arbeidslivets rolle i formingen av norske arbeidstakeres politiske
deltakelse. Det norske arbeidslivet kan sies å spille en sentral rolle i det norske samfunnet. På
makronivå er arbeidslivet med på å skape forutsetningene for velferdsstaten samtidig som
svært mange av velferdsgodene er direkte og indirekte koblet til arbeidslivet (Levin, Nilsen,
Ravn & Øyum 2012). På virksomhetsnivå er det en del karakteristikker som i skiller det
norske arbeidslivet fra arbeidslivet i andre land. Den norske modellen på virksomhetsnivå er
preget av samarbeid mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne, gjensidig tillit og personlig
utvikling (Levin m.fl. 2012). Dette er et resultat av en historisk utvikling der konfliktløsing
mellom partene i arbeidslivet har vært sentralt. Samtidig var det i etterkrigstiden et sentralt
mål for arbeiderbevegelsen å bygge demokratiet fra bunnen av ved å innføre demokratiske
ordninger på arbeidsplassen (Levin m.fl. 2012:43). Bak denne idéen lå og ”ligger en
grunnantakelse om at vilkårene i daglig arbeid påvirker hele ens liv. Det arbeidet som den
enkelte utfører, påvirker handling og tenkning både i arbeidet og utenfor” (Levin m.fl.
2012:89). I Norge er de to sentrale formene for påvirkning på arbeidsplassen medvirkning og
medbestemmelse. Medvirkning går på mulighetene ansatte har til å øve innflytelse over eget
arbeid, mens medbestemmelse handler om representative ordninger der ansatte velger
representanter til råd og utvalg (Levin m.fl. 2012:43).
Det er også flere teoretikere som mener det norske arbeidslivet er den sentrale produsenten av
sosial kapital i form av tillit og nettverk (Hernes 2003, Levin m.fl. 2012). Sosial kapital
muliggjør kollektiv handling (Wollebæk & Segaard 2011) og undersøkelser har vist at høy
grad av sosial kapital øker sjansene for å delta politisk (Teney & Hanquienet 2012).
Wollebæk & Segaard (2011) viser at Norge scorer høyt i undersøkelser som ser på tillit og
nettverk. Arbeidslivet har altså vært med på å skape gode forutsetninger for politisk
deltakelse. Likevel konkluderte Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003:19) at det norske
demokratiet var i forvitring. Blant annet blir det pekt på at valgdeltakelsen synker og at
partilojaliteten ikke lenger er like sterk.
Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvordan virker organiseringen av det norske
arbeidslivet inn på arbeidstakernes politiske deltakelse? Oppgaven skal løses ved bruk av
kvantitativ metode. Det skal undersøkes hvordan medvirkning og medbestemmelse påvirker
4
politisk deltakelse. Videre blir effekten av sosial kapital, utdanning, alder og kjønn på politisk
deltakelse også analysert.
Oppgavens struktur er som følger: I kapittel 2 er teori og tidligere forskning knyttet til
problemstillingen presentert. Dette kapittelet er todelt, der den første delen brukes til å
kontekstualisere oppgaven, mens teorien i den andre delen er knyttet mer direkte opp mot den
avhengige og de uavhengige variablene. Avslutningsvis blir hypotesene og
årsakssammenhengen presentert. I kapittel 3 redegjøres det for datasettet som brukes i
analysen, operasjonaliseringen av variablene og for logistisk regresjon. I kapittel 4 presenteres
resultatene av den bivariate og den multipple analysen. I kapittel 5 vil funnene fra analysen
knyttes opp mot det teoretiske rammeverket fra kapittel 2. I det avsluttende kapittelet, kapittel
6, vil det trekkes noen konklusjoner basert på de funnene som er gjort og det vil presenteres
forslag til videre forskning på dette feltet.
2. Tidligere forskning og teori I denne delen blir teori og tidligere forskning som er relevant for oppgaven presentert. I det
første delkapittelet legges det vekt på teori og forskning som kontekstualiserer
problemstillingen. I neste delkapittel vil teorien bli knyttet direkte opp mot den avhengige og
de uavhengige variablene. Her vil teori om bedriftsdemokrati, sosial kapital og politiske
deltakelse bli lagt fram. I det siste delkapitlet legges det kort fram teori knyttet til
kontrollvariablene før hypotesene og årsaksmodellen blir presentert.
2.1. Kontekst
2.1.1. Demokratiteori I 1998 startet arbeidet med Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003:19) med Øyvind
Østerud i spissen og fem år senere ble rapporten lagt fram. Utredningens mest kjente
konklusjon er at folkestyret er i forvitring. I rapporten trekkes det fram en rekke årsaker til
dette, men det er først og fremst det som legges fram i delkapittelet Folkestyre og politiske
ressurser (NOU 2003:19:16-17) som er relevant for denne oppgaven. Der påpekes det at
partier ikke lenger er kanaler for ”bred og langsiktig mobilisering”, at den statlige politikken i
høy grad utformes ”i lukkede forhandlinger mellom regjeringspartier, eller mellom regjering
5
og varierende stortingsflertall” og at ”valgdeltakelsen har sunket jevnt siden 1960- og 70-
tallet både ved riks- og lokalvalg” (NOU 2003:19:17-18). Denne konklusjonen har møtt
kritikk fra flere hold (Bergo & Kinander 2007 og Andenæs 2006). Bergo & Kinander
(2007:90) påpeker at rapporten er normativ fordi den tar for gitt at det norske demokratiet
betyr ”politisk styresett basert på valg”. De påpeker at konklusjonen er svak fordi den i for
høy grad vektlegger tall som viser at valgdeltakelsen synker og at borgernes bånd til de
politiske partiene har blitt svakere. I samme delkapittel som det i Makt- og
demokratiutredelsen blir hevdet at demokratiet er i forvitring, påpekes det at politisk
deltakelse i andre kanaler faktisk har økt. Her trekkes det blant annet fram økning i deltakelse
i opprop, demonstrasjoner og andre former for direkte påvirkning, samtidig som den politiske
interessen synes å ha økt siden 1960-tallet. I utredelsen faller imidlertid disse aktivitetene
under betegnelsen ”tilleggsdemokrati” (NOU 2003:19:60), og vektlegges ikke i diagnosen av
det norske folkestyret.
Forskergruppen gjorde det klart at det finnes flere måter å forstå demokratiet på, og
presenterer fire tolkninger av begrepet (NOU 2003:19:14). Det er mulig å forstå demokrati
som en statsform med folkestyret, der borgere først og fremst deltar ved valg. Det er denne
rapporten baserer seg på. En kan videre forstå demokrati som et system av rettigheter og
rettslige garantier. En tredje måte er å se demokrati som et felles verdigrunnlag som ligger
over de politiske uenighetene. Den fjerde måten å forstå demokratiet på kalles
deltakerdemokratiet. Det er denne forståelsen som er sentral for oppgaven. I utredelsen
beskrives dette idealet slik: Her er hovedpoenget selve samtalen og aktiviteten for å bli hørt. I utgangspunktet er dette mer
ambisiøse krav til demokrati. De krever mer aktiv medvirkning på alle samfunnsområder, utover den
politiske valghandlingen med års mellomrom. Deltakelsen og diskusjonen begrunnes dels som verdier i
seg selv og dels som midler til å oppnå bredere politisk rekruttering, et mer informert beslutnings
grunnlag, modifikasjon og tilpasning av standpunkter og større legitimitet for vedtak (NOU
2003:19:14).
Carole Patemans bok Participation and Democratic Theory (1970) er, i følge (Levin m.fl.
2012:90), ”en hjørnestein i den faglige debatten om industrielt demokrati”. Pateman
argumenterer for at det er deltakerdemokratiet som burde være idealet for et velfungerende
demokrati. Deltakelse ved valg er viktig, men det er langt fra nok for at systemet skal
blomstre. Hosch-Dayican (2010:38) oppsummerer det slik: ”Citizens should also be involved
in the decision-making process through raising demands, suggesting solutions, and even
taking the decisions”.
6
2.1.2. Det norske arbeidslivet Pateman (1970) og en rekke andre sosiologer mener arbeidslivet spiller en sentral rolle i å
utvikle demokratiet i riktig retning. Det er flere forhold som skiller det norske arbeidslivet fra
andre land. Norge er en velferdsstat og Seip (1981:9) definerer det som ”en stat hvor
medlemmenes velferd er et formulert mål for den offentlige politikk og hvor staten treffer
aktive tiltak for å nå dette mål”. Dette innebærer blant annet en sterk fordelingspolitikk
gjennom høyt beskatningsnivå. For at staten skal kunne tilby sosiale tjenester er man
avhengig av en høy sysselsettingsgrad. Sammenlignet med OECD-landene har Norge en
svært lav arbeidsledighet (Levin m.fl. 2012:71). Dette kan være et resultat av arbeidslinja,
som er et politisk mål som ”viser til ønskene om både økt sysselsetting og nedgang i tallet på
trygdemottakere” (Terum & Hatland 2014:4). Forseth & Rasmussen (2002:11) argumenterer
for at arbeidslivet og samfunn har blitt synonymer, ”og de som faller utenfor kan bli uglesett
og oppfattet som snyltere”. På den andre siden har ”arbeidet blitt stadig viktigere for den
sosiale integrasjonen [av individet] i samfunnet”. Likestillingskampen i Norge har for
eksempel hatt som sentralt mål å få kvinner ut i arbeid (Blom 2005).
Organiseringen av norsk arbeidsliv er ifølge Levin (m.fl. 2012) noe som også skiller oss fra
andre land. Scientific Management er det grunnleggende prinsippet for det meste av vår tids
vareproduksjon og tjenesteyting og innebærer ”skille mellom planlegging og utføring av
arbeid (…), autoritær ledelse og fremmedgjøring (…), korte tidssykluser og utskiftbarhet (…),
akkordavlønning (Levin m.fl. 2012:211). I Norge er samarbeid stikkordet modellen
kjennetegnes ved ”krav om læring og økt kompetanse (…), deltakelse og likeverd (…), lange
tidssykluser og omfattende oppgaver (…), rettferdig belønning (…), forutsigbarhet og tillit”
(Levin m.fl. 2012:211).
2.2. Arbeidslivet og deltakelse I denne delen vil teori og empiri knyttet til den avhengige og de uavhengige variablene bli
presentert.
7
2.2.1 Bedriftsdemokrati Demokrati og stabilitet var et sentralt politisk mål i etterkrigstiden og arbeidslivet skulle være
en sentral del av dette: ”demokrati måtte også omfatte innflytelse på egen arbeidsplass og
over eget arbeid” (Levin m.fl. 2012:43). Levin (m.fl. 2012:89) baserer seg på definisjonen av
bedriftsdemokrati som ”arbeidstakernes rett til å medvirke ved beslutninger som arbeidsgiver
treffer av betydning for deres arbeidsforhold”. Tradisjonelt har bedriftsdemokrati vært knyttet
til at arbeidstakere er representert i bedriftsstyrer og utvalg, men i denne oppgaven ligger
fokuset på arbeidstakernes direkte innflytelse i sitt arbeid og i bedriften. Arbeidstakernes
påvirkningsmuligheter kan deles opp i to deler – medvirkning og medbestemmelse. Der
lovverket om medbestemmelse er flytende og ikke omfatter alle virksomheter og ansatte i
Norge, er medvirkning sikret gjennom arbeidsmiljøloven, paragraf 4-2 og 4-3 (Levin m.fl.
2012:94). Mulighet for medvirkning og medbestemmelse er ikke noe man har eller ikke har,
det er et spørsmål om grad (Levin m.fl. 2012:92).
2.2.2. Sosial kapital Sosial kapital blir ofte brukt til å forklare sivilsamfunnets rolle i demokratiet. Det skal først
gjøres rede for begrepets innhold, før det kobles opp mot problemstillingen. Robert C. Putnam
vektlegger frivillige organisasjoner sin rolle for sosial kapital i bøkene Making Demcracy
Work (1993) og Bowling Alone (2000). Putnams (1993:35) definisjon sier at sosialt kapital er
”features of social organisations, such as networks, norms, and trust, that facilitate action and
co-operation for mutual benefit”. Det sentrale for Putnam er at han anser sosial kapital som en
ressurs for samfunnet som muliggjør ikke-tvangsbasert kollektiv handling. Begrepet består av
to sentrale komponenter – tillit og nettverk. Tillit kan defineres slik: ”Å vise noen tillit er å
handle med få forhåndsregler, til tross for usikkerheten i å overlate ansvaret for noe i andres
varetekt” (Wollebæk & Segaard 2011). Begrepet kan deles inn i fire dimensjoner – partikulær
og generalisert tillit, og sammenbindende og overskridende tillit. Partikulær tillit er
erfaringsbasert og knyttet til spesifikke individer. Generalisert tillit er knyttet til en generell
tro på menneskets moralske sans. Sammenbindende tillit er tilliten mellom mennesker som
har samme kjennetegn på sentrale variabler som religion, etnisitet, språk og ideologisk
tilhørighet. Overskridende tillit ”er tillit mellom mennesker med ulike kjennetegn” (Wollebæk
& Segaard 2011). Nettverk ”er basert på gjensidighet mellom aktører og deres forventning om
likebyrdighet slik at det er rasjonelt å gi avkall på retten til å forfølge egne mål i favør av
kollektiv handling” (Wollebæk & Segaard 2011:33). Fordi det er en forventning om
8
gjentagelser av interaksjoner skapes normer for atferd og tillit, og dermed også kontroll- og
sanksjonsmekanismer. Putnam (1993) skiller mellom hierarki og horisontale nettverk: ”i
horisontale nettverk er maktrelasjonene mellom individene jevnbyrdige og symmetriske, i et
hierarki er de asymmetriske” (Wollebæk & Segaard 2011:34). Putnam ser på ”nettverk som
noe som har potensialet til å styrke sosial solidaritet og sosial tillit” (Wollebæk & Segaard
2011:34).
Som poengtert innledningsvis legger Putnam vekt på frivillige organisasjoners rolle for
dannelsen av sosial kapital. De fleste frivillige organisasjoner i Norge kan forstås som
hierarkiske og vertikalt organisert, samtidig som passive medlemskap er vanlig. Wollebæk &
Segaard (2011) mener vektleggingen av frivillige organisasjoner derfor er uberettiget, og
argumenterer for at andre samfunnsinstitusjoner er viktigere for sekundærsosialiseringen og
dannelsen av sosial kapital. Wollebæk & Segaard (2011) refererer til forskning på tillit som
viser at folk som ikke er aktive i organisasjoner i Norge, har høyere tillitsnivå enn de som er
aktive i Sør- og Øst-Europa. Mer generelt viser tall fra World Values Survey at Norge og
Norden scorer høyt på alle formene for tillit, og at det er positiv sammenhenger mellom de
ulike formene for tillit (Wollebæk & Segaard 2011). Wollebæk & Segaard (2011:33) mener at
det derfor kan ”argumenteres for at forutsetningene for mange ulike typer av kollektiv
handling komparativt sett er usedvanlig gode hos oss”. Gudmund Hernes (2006) og Levin
(m.fl. 2012) mener hovedårsaken for den høye graden av tillit er organiseringen av
arbeidslivet i Norge og Norden. Hernes (2006:25) peker på at ledelse i skandinaviske bedrifter
bygger på verdier som ”likhet, uformell stil, anstendighet, deltakelse, unngåelse av konflikter
– og at disse verdiene er innstøpt i den bredere samfunnskulturen”. Hernes (2006) mener også
at det norske arbeidslivet historisk har utviklet sosial kapital med noen bestemte trekk
gjennom forutsigbare relasjoner; lave transaksjonskostnader; tillit mellom partene; sterke
kontroll- og sanksjonsmekanismer; og at relasjoner innad i bedriftene er innstøpt i relasjoner
med parter utenfor. Dette er relevant for denne oppgaven fordi undersøkelser har vist at
”social capital is supposed to increase the capacity for political actions and thus enhance the
likelihood for individuals to be politically engaged” (Teney & Hanquienet 2012:2).
Oppsummert kan en si at arbeidslivet er en av de viktigste samfunnsinstitusjonen i Norge.
Måten den er organisert på skaper sosial kapital som igjen påvirker politisk deltakelse. Men
dette sier ikke så mye om hvordan medvirkning og medbestemmelse i arbeidet spesifikt har
påvirket formene for politisk deltakelse.
9
2.2.3. Politiske ressurser og politisk deltakelse Pateman er, som tidligere beskrevet, forkjemper for deltakerdemokratiet og hun argumenterer
for at dersom det demokratiske systemet skal fungere må alle medborgerne få trening i
demokratiske prosesser. Arbeidslivet spiller en viktig rolle i for individenes tilegning av
politiske ressurser: The argument in the participatory theory of democracy that the education for democracy that takes place
through the participatory process in non-governmental authority structures requires (…) that the
structures should be democratised (Pateman 1970:45).
Det Pateman her omtaler som ”non-governmental authority structures” er først og fremst
arbeidslivet. Pateman baserer seg på Campbell, Gurin & Millers (1954:187) definisjon som
sier at politiske ressurser er ”the feeling that individual political action does have, or can have,
an impact upon the political process, i.e., that it is worthwhile to perform one’s civic duties”.
Nyere definisjoner deler begrepet inn i to komponenter – eksterne og interne ressurser. Hu
(2011:7) viser til Miller, Miller & Schneiders (1980:253) forklaring av forskjellen: Specifically, internal efficacy refers to beliefs that individuals can understand politics and have the
competence to participate in the political process; in contrast, external efficacy refers to feelings that the
public can influence the political outcomes as governments are responsive.
Politisk deltakelse kan defineres på svært mange måter. Det kan defineres smalt der det å
velge ledere gjennom valg er det som faller inn under begrepet. Pateman kritiserer
Schumpeter (1943) og andre ”realistiske” demokratiteoretikere. for å definere deltakelse slik.
Hu (2011) påpeker at selv om noen teoretikere behandler stemming ved valg som et synonym
til politisk deltakelse i dag, vil de fleste mene at politisk deltakelse inkluderer en rekke andre
politiske handlinger. Denne oppgaven baserer seg på Verba, Schlozman & Bradys (1995:38)
definisjon som sier at politisk deltakelse er aktivitet som har “the intent or effect of
influencing government action—either directly by effecting the making of implementation of
public policy or indirectly by influencing the selection of people who make those policies”.
Under denne definisjonen finner vi flere typer politiske handlinger og Verba, Schlozman &
Brady (1995) ”explicitly suggested that the concept of political participation includes voting,
volunteering for campaign work, running for office and other political acts” (Hu 2011:7-8).
Denne definisjonen inkluderer alle former for politiske handlinger – direkte og indirekte –
som har som mål å endre myndighetenes politikk. Barnes & Kaase (1979) har laget et
begrepsapparat som blant annet skiller mellom konvensjonell og ukonvensjonell politisk
deltakelse. Under den konvensjonelle formen finner en blant annet det å stemme og å
kontakte en politiker eller en offentlig tjenesteperson. Under ukonvensjonell politisk
10
deltakelse finner man blant annet å delta i underskriftskampanjer, å delta i boikotter og å delta
i lovlige demonstrasjoner. Makt- og demokratiutredningen (NOU 2003:19) konkluderte som
nevnt med at med at valgdeltakelsens nedgang er et tegn på demokrati i forvitring. Andre
sosiologer vektlegger, som nevnt andre former for politisk deltakelse. I denne oppgaven
skilles det mindre mellom konvensjon og ukonvensjonell politisk deltakelse. I stedet utelates
stemmevariabelen for å undersøke hvordan arbeidslivet påvirker andre former for deltakelse.
Dette blir redegjort for i metodedelen.
Almond & Verba (1965) fant at det var en positiv sammenheng mellom en følelse av politiske
ressurser og politisk deltakelse. Pateman (1970:45) hevder at årsaken er at ”the experience of
participation in some way leaves the individual better psychologically equipped to undertake
further participation in the future”. For å tilegne seg politisk kompetanse må man, ifølge
Pateman, gjennom læringsprosess der deltakelse fører til kompetanse som igjen fører til mer
deltakelse. Finkel (1985:893) oppsummerer det slik: As one participates in politics, one acquires political skills and perceptions of self-competence, qualities
thought necessary for popular self-government and effective control over one’s environment. In
addition, the development of this attitude makes it more likely that individuals will participate in the
future, and thus participation sets in motion a circular causal process.
En tese er at arbeidsplasser som legger til rette for medvirkning og medbestemmelse trener
arbeidstakerne i deltakelse og dermed generer politiske ressurser hos arbeidstakerne som
deltar. Politiske ressurser er igjen “positively associated with different modes of political
participation” (Hu 2011:8).
2.3. Utdanning, kjønn og alder
I forskning på politisk deltakelse er utdanning, kjønn og alder variabler som ofte blir brukt ”as
these are strong and persistent sources of inequality with regard to political participation”
(Stolle & Hoogh 2009:17). Derfor tas det tas utgangspunkt i disse her, og.
Verba, Schlozman & Brady (1995) fant at utdanning ”is one of the strongest predictors of all
forms of political participation” (Stolle & Hoogh 2009:19), og alle disse forskerne fant at
utdanningslengde har en sterk positiv effekt på politisk deltakelse. Det betyr imidlertid ikke at
utdanningslengde påvirker alle former for politisk deltakelse likt:
11
The importance of socio-economic resources such as education might diminish for forms of
participation that are more sporadic: for example, the entry costs for signing a petition are lower than
for becoming an active member of a political party (Stolle & Hoogh 2009:13)
Martinussen (2003) fant at utdanningslengde har en positiv effekt på politisk deltakelse, også i
Norge.
Stolle & Hoogh (2009) fant at kvinner siden 1970-tallet har blitt mer politisk aktive, men først
og fremst innenfor de ukonvensjonelle formene for politisk deltakelse. Martinussen (2003)
finner at kvinner, også i Norge, har blitt mer politisk aktive de siste 30-40 årene. Han tar
utgangspunkt i utdannelse og hevder at kvinner har blitt mer aktive i takt med større tilgang til
utdannelse. Kvinner og menn deltar til dels i ulike kanaler også i Norge, og kvinner er mer
aktive enn menn i organisasjonslivet.
Når det kommer til alder fant Martinussen (2003) at de eldre er mer aktive i valgkanalene ved
å ha partimedlemskap og ved å stemme. Stolle & Hoogh (2009) at yngre personer oftere tar i
bruk demonstrasjon som politisk virkemiddel enn eldre. Generelt deltar yngre oftere enn eldre
i ukonvensjonelle kanaler, mens de eldre deltar oftere konvensjonelt. Samtidig fant de at
middelaldrende folk oftere enn de andre aldersgruppene brukte boikott, underskriftskampanjer
og de konvensjonelle formene for politiske virkemidler. Så funnene er ikke ensidige. Stolle &
Hoogh (2009) mener deres funn tyder på alder har kurvlinær sammenheng med politisk
deltakelse.
Oppsummert får vi disse hypotesene:
• H1: Medvirknings- og medbestemmelsesgrad har en positiv effekt på politisk
deltakelse.
• H2: Sosial kapital har en positiv effekt på politisk deltakelse
• H3: Utdanningslengde har en positiv effekt på politisk deltakelse.
• H4: Alder har en kurvlinær sammenheng med politisk deltakelse.
• H5: Kvinner deltar oftere enn menn politisk.
12
Figur 1. Årsakssammenheng
3. Metode Denne oppgaven baserer seg på kvantitativ metode for å teste hypotesene som ble lagt fram i
teoridelen. Fordelen med kvantitativ analyse av større datasett er muligheten til å generalisere
funnene, altså at man kan si noe om gruppen man henter utvalget fra (Ringdal 2007).
Statistical Package for the Social Sciences (SPSS) er statestikkprogramvaren som blir brukt
for å behandle datamaterialet. Oppgaven bygger på spørreundersøkelsen European Social
Survey (ESS), nærmere bestemt dataene hentet fra Norge i 2012. ESS kartlegger sosiale og
politiske holdninger i Europa gjennom (gjentatte) tversnittundersøkelser og har blitt
gjennomført annethvert år siden 2002 (Ringdal 2007). Den avhengige variabelen, politisk
deltakelse, er dikotom og det anbefales derfor å gjennomføre en logistisk regresjonsanalyse
(Ringdal 2007, Clausen 2012). Dette gjøres rede for i siste delkapittel i metodedelen. Når det
refereres til signifikansnivået i oppgaven forstås dette som ”sannsynligheten for at vi
forkaster en sann nullhypotese og dermed trekke en feil konklusjon” (Ringdal 2007:239), og
er her lagt på 0.05 eller 5 prosent ettersom dette er det vanlige. Nå skal datasettet og
analysemetoden redegjøres for. Videre blir operasjonaliseringen av variablene presentert og
deretter koblet opp mot reliabilitet og validitet.
Politisk deltakelse
Alder
Kjønn
Utdanning
Sosial kapital: Tillit og nettverk
Medvirknings-‐ og medbestemmelsesgrad
13
3.1. Datasett I Norge har Statistisk Sentralbyrå (SSB) ansvaret for å gjennomføre ESS og undersøkelsen
fant sted i perioden august til og med desember 2012. Utvalget besto av rundt 2750 personer
der 1624 valgte å delta (ESS 2012). Utvalget er gjort ut fra en sannsynlighetsutvelging i form
av ”enkel tilfeldig trekking”-metoden. Det betyr at ”populasjonen består av N enheter, og fra
denne skal et utvalg på n enheter trekkes. Det vil si at hver enhet i populasjonen har lik
sannsynlighet (n/N) til å komme med i utvalget” (Ringdal 2007:187). Dette er en forutsetning
for statistisk generalisering. I ESS sitt tilfelle var ”populasjonen alle personer som var minst
15 år og bosatt i Norge i august” (Ringdal 2007:187). Personene i utvalgsrammen var hentet
fra Folkeregisteret (Informasjonsskriv 2012). I forkant av undersøkelsen ble det i 2012
utarbeidet en ny utvalgsplan der hele landet nå skulle være representert. Dette skal sikre
proporsjonalitet i utvalget (Instruks 2012), selv om et utvalg på 2750 ofte ”automatisk vil gi
god representasjon av større befolkningsgrupper” (Ringdal 2007:187). Målet er å minimere
representasjonsfeil som påvirker utvalgets representativitet. Dekningsfeilene i ESS blir i
Norge ansett for å være minimale (Ringdal 2007).
Samtidig er det slik at det alltid kan oppstå utvalgsskjevheter. Fordi alle ikke har hatt like stor
sjanse for å delta i spørreundersøkelsen, vil noen typer områder og husholdninger være
dårligere representert. Disse skjevhetene er ofte små, ”men de kan justeres ved at svarene til
bestemte respondenter tillegges mer eller mindre vekt” (Eikmo 2012:56). Ved å vekte
datasettet unngår man både planlagte og tilfeldig utvalgsskjevheter (Ringdal 2007). ESS
(2014) og Eikmo (2012) anbefaler å vekte variablene når en skriver forskningsartikler for å få
et så nøyaktig resultat som mulig. I ESS er det lagt ved tre variabler som kan brukes for å
vekte datasettet, slik at man unngår representasjonsfeil1.
I undersøkelsen ble besøksintervju brukt som datainnsamlingsteknikk. Intervjuerne møtte
respondentene til avtalt tid og sted, leste spørsmålene fra en bærbar PC og registrerte
respondentens svar (Informasjonsskriv 2012). Intervjuet tok mellom 70 og 80 minutter
(Instruks 2012). Besøksintervju er dyrt, men øker kvaliteten på undersøkelsen (Ringdal 2007).
Pilotintervjuer ble gjennomført i forkant av undersøkelsen for å se om det var noen problemer
med spørsmålene som ble stilt. Dette er en annen form for kvalitetssikring som kan være med
på å øke grad av standardisering, rette opp eventuelle uklarheter og gi intervjuerne trening
1 Datasettet som brukes i denne oppgaven er vektet med designvektvariabelen dweight.
14
(Ringdal 2007). Feilregistrering under intervjuene kan oppstå, men vurderes som å ha liten
innvirkning på datasettets helhet. Det er vanskeligere å vurdere hvorvidt respondentene har
forstått og/eller svart riktig.
3.2. Variabler og operasjonalisering Ettersom flere av variablene som brukes her er sammensatte mål, skal det nå først redegjøres
for skalaer og indekser, før dette kobles opp mot variablene mer direkte senere. Videre vil
operasjonaliseringen av den avhengige og de uavhengige variablene presenteres. Reliabilitet
og validitet knyttes opp til hver enkelt variabel. Ringdal (2007:86) oppsummerer forskjellen
slik: reliabilitet går ”på om gjentatte målinger med samme måleinstrument gir samme
resultat” mens validitet ”går på om en faktisk måler det en vil måle”.
Latente begrep er begreper som ikke kan måles eller observeres direkte. Det er ikke én
variabel alene som kan fange opp innholdet i selve begrepene: ”For å måle latente begreper
empirisk kan vi kombinere flere variabler som uttrykker ulike sider av samme latente begrep”
(Clausen & Johansen 2012:269). Dermed er man nødt til å kombinere flere variabler for å
skape sammensatte mål. Sammensatte mål kan deles inn i to grupper – skalaer og indekser.
Ringdal (2007:319) viser at forskjellen er at svarene på spørsmålene (indikatorene) i en skala
er ”skapt eller forårsaket av den latente variabelen,” mens indikatorene i en indeks ”former
eller forårsaker verdiene på den latente variabelen”. Ettersom variablene skal måle et felles
latent begrep, burde spørsmålene være korrelerte med hverandre (Clausen & Johansen
2012:270). Bivariate korrelsasjonstester viser hvor godt variablene korrelerer med hverandre,
mens Chronbach alfa (CA) fanger opp den interne konsistensen, og sier hvor tett variablene
er knyttet sammen. Begge testene er mål på reliabilitet. Den gjennomsnittlige korrelasjonen
burde ligge på mellom 0.3 og 0.6, men kan variere etter hvor mange variabler som skal slås
sammen (Clausen & Johansen 2012). CA går fra 0 til 1 og som ”tommelfingerregel kan man
benytte CA = 0.7 som en nedre grense for tilfredsstillende intern konsistens” (Clausen &
Johansen 2012:270). 0.7-nivå på CA er ikke alltid avgjørende og ”målinger av intern
konsistens bør fortrinnsvis støttes av teori, tidligere forskning og fornuftig argumentasjon”
(Clausen & Johansen 2012:271).
15
3.2.1. Avhengig variabel Som vist i teoridelen består begrepet politisk deltakelse av en rekke ulike typer handlinger.
Politisk deltakelse består her av syv variabler2. Variablene som går på om man har kontaktet
en offentlig tjenesteperson eller jobbet for et politisk parti kan sies å ligge nærmest
konvensjonelle former for politisk deltakelse (Barnes & Kaasa 1979). Variablene som går på
om man har jobbet for en frivillig organisasjon, demonstrert, skrevet under på en
underskriftskampanje, brukt et politisk klistremerke (eller liknende) eller boikottet produkter
kan kategoriseres som ukonvensjonelle former for politisk deltakelse (Barnes & Kaasa 1979).
Det var i utgangspunktet tenkt å ha en variabel til begge disse to formene for politisk
deltakelse, men korrelasjon og intern konsistens var ikke tilfredsstillende. Disse variablene er
på nominalnivået (Ringdal 2007:79). Videre ble disse variablene dummykodet slik at Ja har
verdien 1 og Nei har verdien 0. Manglende verdier ble fjernet.
Da dette var gjort ble det kjørt en korrelasjonstest mellom de syv variablene i form av
Pearsons korrelasjonskoeffisient. Vanligvis er det ideelle en middels korrelasjon på mellom
0.3 og 0.6 (Ringdal 2007), men ved syv variabler kan korrelasjonen være noe mindre
(Clausen & Johansen 2012). I dette tilfellet var gjennomsnittlig korrelasjon på 0.217. Det var
tenkt å ha med en indikator på stemming, men denne variabelen trakk ned gjennomsnittet
kraftig. Berglund, Kleven & Ringdal (2008:3) argumenterer for at ”voting is a form of
political participation that demands limited cognitive skills, resources and motivation”.
Ettersom det her er mest interessant å se arbeidslivets effekt på andre former for politisk
deltakelse enn den som ble lagt i grunn for Makt- og demokratiutredningen, altså stemming,
ble det bestemt å ta bort stemme-variabelen. Den interne konsistensen ble deretter målt og CA
endte på 0.625. Dette er noe under ”grensen” på 0.7. Dette går ut over variabelens reliabilitet,
men en kan vanskelig argumentere for at én av variablene som inngår i politisk deltakelse
beskriver hele innholdet i begrepet politisk deltakelse. Begrepsvaliditeten vurderes imidlertid
som god, fordi spørsmålene som er stilt fanger opp ulike former for politisk deltakelse,
2 Svarene er generert ved å stille grunnspørsmålet ”During the last 12 months, have you done any of the
following?” (Spørreskjema 2012:6). Deretter er det syv spørsmål der hvert spørsmål representerer én variabel: Have you contacted a politician, government or local government official? Have you worked in a political party or
action group? Have you worked in another organisation or association? Have you worn or displayed a campaign
badge/sticker? Have you signed a petition? Have you taken part in a lawful public demonstration? Have you
boycotted certain products? (Spørreskjema 2012:6).
Respondentene får tre svaralternativer: ”yes, no, don’t know” (Spørreskjema 2012:6).
16
samtidig som tidligere andre forskere har operasjonalisert begrepet slik (Berglund, Kleven &
Ringdal 2008). Det ble derfor besluttet å sette disse variablene sammen til en skala.
Vi har nå en skala med verdiene 0 til 7 der 1 til 7 representerer hvor mange av spørsmålene
man har svart ja på, mens 0 betyr at man har svart nei på alle. Fordelingen av respondenter er
ikke normalfordelt, den er svært baktung. Allerede etter verdi 1 ligger den kumulative
prosenten på 55,7 prosent. Dermed er forutsetningene for å gjennomføre en linær
regresjonsanalyse mindre god (Eikmo 2012,Ringdal 2007). Derfor blir denne variabelen
dummykodet slik at den får to variabler. En kan argumentere for at de ulike målene av
politisk deltakelse er av ulik styrke. Med dette menes det at aktiv deltakelse i en organisasjon
er mer krevende og dermed et sterkere mål på politisk deltakelse, enn det å skrive under på en
underskriftskampanje. For å sikre validiteten er den dummykodede variabelen politisk
deltakelse er kodet slik at man må ha gjort minst to av de syv politiske handlingene det blir
spurt om. Da får vi 1614 respondenter med frekvensene 0 = 899 og 1 = 715.
3.2.2. Uavhengige variabler Et sentralt aspekt ved denne oppgaven er å teste medvirkning- og medbestemmelsesgrad opp
mot politisk deltakelse. Her er det to variabler i ESS som fanger opp hovedinnholdet av det
teoretiske i to begrepene3. Medvirkning går, som nevnt, på mulighetene ansatte har til å øve
innflytelse over eget arbeid, mens medbestemmelse handler om representative ordninger der
ansatte velger representanter til råd og utvalg (Levin m.fl. 2012:43). Vi kan dermed se at det
første spørsmålet kan kobles til medvirkning, mens det andre går på medbestemmelse.
Problemet er at begrepene medvirkning og medbestemmelse kan være flytende. For eksempel
kan en arbeidstaker gjennom uformell direkte kontakt med ledere komme med forslag som
fører til endring. Variabelen som ligger nærmest medbestemmelse skiller heller ikke på
hvordan man har innflytelse på beslutning. Er det gjennom representative ordninger eller
gjennom direkte kontakt med ledelsen? Begrepene fanger heller ikke opp om personen som 3 Alle spørsmål og svar er hentet fra Spørreskjema (2012:47). Spørsmålene koblet til den første variabelen er
”please say how much the management at your work allows/allowed you to decide how your daily work is/was
organised”. Spørsmålet koblet til den andre er ”please say how much the management at your work
allows/allowed you to influence policy decisions about the activites of the organisation”. Variablene har 11
kategorier som er kodet fra 0 til 10, der 0 er ”I have/had no influence” og 10 som er ”I have/had complete
controll”.
17
svarer i utgangspunktet har en lederstilling. En kan trolig forvente at en sjef eller mellomleder
har mer påvirkningskraft enn den gjennomsnittlige arbeidstaker. En kan likevel argumentere
for at det i denne oppgaven er mest interessant å se hvordan medvirknings- og
medbestemmelsesrett påvirker politisk deltakelse. Fordi begrepene delvis går inn i hverandre
blir variablene slått sammen til en skala, for å gjøre begrepsvaliditeten bedre. På Pearsons
korrelasjonsmål ligger variablene på 0.563, altså godt innenfor idealet mellom 0.3 til 0.6. CA-
testen ga 0,715 som er over 0.7-grensen. Reliabiliteten av skalaen blir derfor vurdert som god.
Variabelen har nå 21 kategorier der 0 er de som svarte 0 på begge, og 20 representerer de som
har svart 10 på begge.
Som poengtert i teoridelen er det flere som mener det norske arbeidslivet er en av, hvis ikke
den, viktigste samfunnsinstitusjonen for generering og vedlikeholdelse av sosial kapital.
Begrepet har en rekke dimensjoner – både tillit og nettverk kan forstås og måles på ulike
måter. Forskjellen på hva dimensjonene nettverk og tillit måler, gjør at det er naturlig å ha to
indikatorer – én for hver av dem. Wollebæk & Segaard (2011) argumenterer for at det er den
generaliserbare og overskridende tilliten som er sentral et demokratiperspektiv, fordi det er
den viktigste forutsetning for kollektiv handling. Som presentert i teoridelen viser
undersøkelser at denne er høy i Norge. Det skal derfor testes hvilken effekt slik tillit har på
politisk deltakelse. Variabelen4 det tas utgangspunkt kan sies å måle hvorvidt respondenten
mener folk flest er pålitelige. Dette er en sentral del av generell og overskridende tillit. Selv
om denne begrepsvaliditeten er derfor vurdert som god.
I målingen av nettverk brukes en variabel som spør om hvor ofte respondenten har sosial
kontakt5. Det er andre variabler som sier mer om hvilken kvalitet denne sosiale kontakten har,
men disse hadde ikke god nok bivariat og intern korrelasjon til at de kunne slås sammen.
Ettersom denne variabelen er mer objektiv, i form av at den måler hvor ofte respondenten har
4 Spørsmålet knyttet til variabelen er ”would you say that most people can be trusted, or that you can’t be too
careful in dealing with people?” Svaret har 11 kategorier der 0 er ”You can’t be too careful” og 10 er ”Most
people can be trusted”. Spørreskjema (2012:4).
5 Data knyttet til nettverksvariabelen er hentet inn med spørsmålet: ”How often do you meet socially with
friends, relatives or work colleagues?” Spørreskjema (2012:13). Det er syv kategorier som er kodet fra 1 til 7:
”(1) Never, (2) Less than once a month, (3) Once a month, (4) Several times a month, (5) Once a week, (6)
Several times a week, (7) Every day” Spørreskjema (2012:13).
18
sosial kontakt, ble den brukt. Den har blitt kodet til fire kategorier som går fra ”svært
sjeldent” til ”svært ofte”. Svært sjeldent er i dette tilfellet referansekategori. Å være ensom
kan oppleves stigmatiserende i Norge og kan ha påvirket respondentenes svar. Måten
variabelen er kodet, der de tre første svaralternativene som representerer liten sosial kontakt er
slått sammen til 1, kan muligens veie opp for dette. Hva som representerer et stort eller et lite
nettverk og om denne variabelen fanger opp dette, kan diskuteres. Likevel vurderes
begrepsvaliditeten som god.
Utdanningsnivået kan måles i både tid og øverste grad man har tatt. Denne oppgaven baserer
seg på det siste målet fordi tid sier lite om kvaliteten på utdanningen man har tatt. Spørsmålet
knyttet til denne variabelen er ”What is the highest level of education” og respondenten har
14 kategorier å velge mellom der 1 er ”ingen fullført utdanning” og 14 er ”forskernivå”.
Variabelen er kodet slik at den har 3 kategorier som representerer grunnskole, videregående
og høyere utdanning. Grunnskole har blitt satt som referansekategori. Stigma knyttet til lav
utdanning kan påvirke hvor ærlige folk svarer, men det er vanskelig å se at det skulle ha
utslag i resultatet. Spørsmålene er klare og gir lite rom for vurdering. Reliabiliteten vurderes
derfor som god.
Den uavhengige variabelen knyttet til alder er hentet inn ved at respondenten blir spurt hvilket
år han/hun er født. Variabelen er omkodet ved å subtraktere året respondenten ble født med
året undersøkelsen ble gjennomført (2012). Det er også laget en kvadrert aldersvariabel for å
se om utviklingen er kurvelinær (Ringdal 2007). For å få denne variabelen må vi gange alder
med alder (alder*alder). Her er det lite sannsynlig at folk lyver på alderen. Reliabilitet og
begrepsvaliditet blir derfor vurdert som god.
Variabelen knyttet til kjønn er hentet inn ved at respondenten blir bedt om å oppgi kjønn.
Denne variabelen er dummykodet slik at 1 representere menn, mens kvinner er kodet som 0.
Dett er et spørsmål som de fleste burde kunne svare på, og reliabilitet og begrepsvaliditet blir
vurdert som god. Frekvensfordelingen er presentert i tabellen på neste side.
19
Tabell 1. Frekvensfordeling av avhengig og uavhengige variabler
Variabel N Min Maks Antall 1 Antall 0 Gj.snitt (Avh.) Politisk deltakelse 1614 – – 715 899 – Medvirkning- og medbestemmelsesgrad
1549 – – – – 13,4
Sosial kapital Tillit 1620 – – – – 6,7 Nettverk Svært sjeldent (Ref.) 1623 – – 120 1503 – Sjeldent 1623 – – 507 1116 – Ofte 1623 – – 628 995 – Svært ofte 1623 – – 368 1255 – Utdanning Grunnskole (Ref.) 1617 – – 329 1288 – Videregående 1617 – – 969 648 – Høyere utdanning 1617 – – 640 977 – Alder 1624 15 95 – – 45,9 Kjønn Mann 1624 – – 858 766 – N=Antall gyldige respondenter, Min og Maks: største og minste verdi, Antall 1 og 0: antall som har svart 1 og 0, Gj.snitt: Gjennomsnitt.
3.3. Logistisk regresjonsanalyse Før vi går til analysen skal logistisk regresjonsanalyse kort forklares. Som nevnt
innledningsvis er det anbefalt å gjennomføre logistisk regresjonsanalyse når den avhengige
variabelen (Y) er dikotom (Ringdal 2007, Eikmo 2012). I dette tilfellet er politisk deltakelse
en dikotom skala satt sammen av syv variabler. Dersom den avhengige variabelen er
kontinuerlig og målt på intervall- og forholdstallnivå er det linær regresjonsanalyse som er det
beste alternativet. Ved en linær regresjonsanalyse vil ”SPSS finne regresjonskoeffisientene
som gir den minste kvadrerte avstanden mellom observerte og predikerte Y-verdier” (Eikmo
2012:115). I praksis kan man se for seg et koordinatsystem med to akser, der det vi studerer
blir plottet inn. Det er vanskelig å lage en rett linje som ligger nærmest alle disse punktene.
Linær regresjon handler derfor om å minimere feilene og komme så nærme disse punktene
som mulig (Ringdal 2007). B-koeffisienten forteller oss her endringen i Y når den uavhengige
variabelen øker med én (Eikmo 2012).
Logistisk regresjon, på den andre siden, ”maksimerer sannsynligheten for at observerte X- og
Y-verdier opptrer sammen” (Eikmo 2012:115). I tolkningen av analyseresultatene er det
20
derfor andre faktorer, enn ved linær regresjonsanalyse, som er viktig. Fortegnet til B-
koeffisienten, ikke selve verdien, er det sentrale ved logistisk regresjon, fordi logiten er
”såpass abstrakt at den ikke sier oss så mye, bortsett fra om effektene er positive eller
negative” (Eikmo 2012:122). Oddsratioen forteller oss forskjellen mellom to odds og er det
sentrale målet i tolkningen av resultatet. Dersom oddsratioen er høyere enn 1 er effekten av
den uavhengige variabelen til den avhengige positiv. Dette målet vil for eksempel kunne
fortelle oss sjansen for at en med høyere utdanning deltar mer politisk enn en som kun har
fullført grunnskolen. En kan også gjøre mer avanserte analyser med logistisk regresjon ved å
sette opp sannsynlighetsprediksjoner, der samspillet mellom Y og X blir knyttet til konkrete
karakteristikker ved bakgrunnsvariablene (Eikmo 2012). Naglekerke R², også kalt pseudo R²,
må ikke forveksles med R² fra linær regresjonsanalyse. R² fra den linære regresjonsanalyse er
lettere å tolke og er et ”mål på hvor stor andel av variansen i Y som forklares av x-variablene”
(Ringdal 2007:418). Naglekerke R² er et mål på hvor god modellen er, men er mye
vanskeligere å regne ut. Den blir derfor presentert, men ikke analysert.
4. Analyse I denne oppgaven er det gjennomført to logistiske regresjonsanalyser – en bivariat og en
multippel. I den bivariate regresjonsanalysen testes de uavhengige variablene hver for seg opp
mot den avhengige. I denne oppgaven er variablene knyttet til sosial kapital og utdanning
testet samtidig. I den multipple regresjonsanalyse testes alle de uavhengige variablene
sammen opp mot den avhengige variabelen. Hensikten er å gjøre ”modellen mer realistisk,
kontrollere for andre variabler, og redusere residualene” (Ringdal 2007:373). I analysen blir
oddsratioen omregnet til prosenter med formelen 100(OR-1) (Eikmo 2012:124). Utregningene
er lagt i vedlegget.
21
Tabell 2. Bivariat logistisk regresjonsanalyse
B St. feil Wald df Sig. Exp(B) Medvirknings- og medbestemmelsesgrad
0.034 0.010 10.362 1 0.001 1.034
Konstant –0.631 0.151 17.531 1 0.000 0.532 Naglekerke R²=0.009 Sosial kapital Generell tillit 0.045 0.029 2.344 1 0.126 1.046 Nettverk (ref. svært sjeldent) Sjeldent 0.430 0.219 3.864 1 0.049 1.538 Ofte 0.624 0.215 8.410 1 0.004 1.866 Svært ofte 0.638 0.225 8.029 1 0.005 1.892 Konstant –1.050 0.270 15.078 1 0.000 0.350 Naglekerke R²=0.012 Utdanning (ref. grunnskole) Videregående 0.713 0.148 23.135 1 0.000 2.040 Høyere utdanning 1.246 0.148 70.554 1 0.000 3.477 Konstant –1.019 0.125 66.361 1 0.000 0.361 Naglekerke R²=0.063 Alder 0.094 0.015 39.567 1 0.000 1.098 Alder² –0.001 0.000 45.240 1 0.000 0.999 Konstant –1.955 0.323 36.628 1 0.000 0.142 Naglekerke R²=0.044 Kjønn (ref. kvinner) Menn –0.262 0.101 6.795 1 0.009 0.770 Konstant –0.092 0.072 1.604 1 0.205 0.912 Naglekerke R²=0.006
B=B-koeffisienten, St.feil=Standardfeil, Wald=Den statistiske størrelsen, df=Frihetsgrader,
Sig.=Signifikansnivået, Exp(B)=Oddsratioet.
Målet for medvirknings- og medbestemmelses grad er signifikant på 0.05 nivået. Oddsratioen
for denne skalaen er 1.034. Dette målet har, som presentert i metodedelen, 21 verdier. Det vil
si at oddsen for å delta politisk øker med 3,4 prosent for hver verdi man øker på
medvirknings- og medbestemmelsesskalaen. Det vil eksempelvis si at oddsen mellom en som
har svart 16 har (b) 44.5 prosent større odds for å delta politisk enn en som har svart 5. Dette
er i tråd med hypotesen om at grad av medvirkning og medbestemmelse på arbeidsplassen
øker det politiske engasjementet.
Målene for sosial kapital er tillit og nettverk. Tillitsvariabelen har 11 verdier og oddsratioen
øker med (a) 4.6 prosent for hver verdi man går opp. Det vil si at en som har høy grad av
generell tillit (for eksempel 9) har 31 prosent høyere odds for å være politisk aktiv, enn en
22
med lav politisk tillit (for eksempel 3). Dette er i tråd med hypotesen knyttet til sosial kapital.
Generell og overskridende tillit har en positiv effekt på politisk deltakelse. Med et
signifikansnivå på 0.126 er dette den eneste variabelen som ikke er signifikant i den bivariate
analysen. Nettverk er målt i form av hvor ofte man har sosial kontakt. De som svarer sjeldent
har (c) 53.8 prosent større odds for å delta politisk enn de som svarer svært sjeldent. De som
ofte har sosial kontakt har (d) 86.6 prosent større odds for å delta politisk enn de i
referansekategorien. De som svarer at de svært ofte har sosial kontakt har (e) 89.2 prosent
større odds. Alle målene på nettverk er signifikante. Funnene peker altså i retning av at den
politiske deltakelsen blir positivt påvirket av nettverk i form av hyppig sosial kontakt.
Dersom man har fullført videregående er oddsen (a) 104 prosent større for å delta politisk enn
om man kun har fullført grunnskolen. Hvis man har tatt høyere utdanning er oddsen (b) 247.7
prosent større for politisk deltakelse enn de som har fullført grunnskolen. Begge disse
variablene er signifikante. Det er i tråd med hypotesen om utdanning og politisk deltakelse.
Den logistiske regresjonsanalysen viser at den politiske deltakelsen er høyere hos de eldre.
Det er viktig å påpeke at siden dette er en tverrsnittsundersøkelse kan det ikke gjøres
slutninger som sier at man blir mer politisk aktiv når man blir eldre. Dette kan bare kobles
opp til forskjeller mellom generasjoner (Eikmo 2012). Oddsen for politisk deltakelse øker i
denne undersøkelsen med (a) 9,8 prosent for hvert år. Det vil si at en som er 40 år har (b)
548.7 prosent større odds enn en 20-åring for å delta politisk. Begge aldersvariablene er
signifikante. Alder² viser med sitt negative fortegn på B-koeffisienten tegn på kurvlinæritet
(Thrane 2003). Toppunktet for denne variabelen er 47 år. Dette er også i tråd med hypotesen.
Variabelen som måler kjønn, altså mann, viser negativt fortegn på B-koeffisienten. Det betyr
at effekten er negativ. Oddsratioen omregnet viser at menn har 23 prosent mindre odds for å
delta politisk enn kvinner. Målet er signifikant. Dette er i tråd med hypotesen.
23
Tabell 3. Multippel logistisk regresjonsanalyse
B St. feil Wald df Sig. Exp(B) Medvirknings- og medbestemmelsesgrad
0.027 0.011 5.705 1 0.017 1.028
Sosial kapital Generell tillit 0.003 0.031 0.010 1 0.920 1.003 Nettverk Sjeldent 0.280 0.232 1.454 1 0.228 1.323 Ofte 0.581 0.230 6.404 1 0.011 1.787 Svært ofte 0.637 0.245 6.751 1 0.009 1.891 Utdanning Videregående 0.358 0.166 4.646 1 0.031 1.430 Høyere utdanning 0.855 0.172 24.635 1 0.000 2.351 Alder 0.043 0.018 5.710 1 0.017 1.044 Alder² –0.001 0.000 8.351 1 0.004 0.999 Menn –0.304 0.107 8.114 1 0.004 0.738 Konstant –2.046 0.474 18.661 1 0.000 0.129 N=1542 Nagelkerke R²=0.087
B=B-koeffisienten, St.feil=Standardfeil, Wald=Den statistiske størrelsen, df=Frihetsgrader,
Sig.=Signifikansnivået, Exp(B)=Oddsratioet.
Den multipple logistiske regresjonsanalysen skal nå presenteres. Medvirkning- og
medbestemmelsesgradsvariabelen er fortsatt signifikant på 0.05-nivået, men oddsratioen har
sunket noe til (a) 2.8 prosent. Oddsen for politisk deltakelse var 44.5 prosent større for en som
hadde svart 16 og en som hadde svart 5 i den bivariate regresjonsanalysen. I denne analysen
er tilsvarende forskjell på (b) 35.5 prosent.
Tillitsvariabelen er ikke signifikant med et signifikansnivå på 0.920. Oddsratioen har her
sunket fra 4.6 prosent til (a) 0.3 prosent. Altså øker nå oddsratioen bare med 0.3 prosent for
økning av verdiene. Av nettverksvariablene er variabelen som måler de som svarer sjeldent på
hvor ofte de har sosial kontakt, den eneste som ikke lenger er signifikant. Med en oddsratio på
1.323 er det (b) 32.3 prosent større odds for at de som svarer at de sjeldent har sosial kontakt
er politisk aktiv, enn de som svarer svært sjeldent. De som svarer at de ofte og de som svare at
de svært ofte har sosial kontakt, har henholdsvis (c) 78.7 og (d) 89.1 prosent høyere odds enn
referansekategorien.
Utdanningsvariablene er fortsatt signifikant, men oddsratioen har sunket noe for begge.
Oddsen for politisk deltakelse sammenlignet med de som har grunnskoleutdanning, er (a) 43
24
prosent høyere for de som har fullført videregående. For de som har tatt høyere utdanning er
oddsen for å delta politisk (b) 135.1 prosent. Fullført utdanning er i den multipple analysen et
av målene som har sterkest effekt på oddsen for politisk deltakelse.
Begge aldersvariablene er fortsatt signifikante. Alderens effekt har blitt halvert og gir nå (a)
4.4 prosent økning oddsen for politisk deltakelse for hvert år. Om vi gjør samme testen som i
den bivariate analysen ser vi at oddsen nå er (b)136.5 % prosent større for politisk deltakelse
for en på 40 år enn en på 20 år. Forskjellen er altså markant mindre mellom aldersgruppene
når alle variablene blir testet sammen opp mot politisk deltakelse. Dette gir også utslag for
den kvadrerte aldersvariabelen (alder²). Toppunktet for politisk deltakelse er nå (c) 21.5 år.
Toppunktet er nå 25.5 år mindre enn ved den bivariate analysen.
Variabelen for kjønn er fortsatt signifikant. B-koeffisienten er fortsatt negativ. Det betyr at
referansekategorien, kvinner, har 26.2 prosent høyere odds for å være politisk aktiv enn det
menn har.
Selv om variabelen knyttet de som svarer sjeldent på hvor ofte de har sosial kontakt ikke
lenger er signifikant er det relativt små forskjeller mellom den bivariate og den multipple
analysen. Oddsratioen har blitt mindre på hver av variablene, men peker fortsatt i samme
retning. Signifikansnivået på variabelen som måler generell tillit økte fra 0.126 til 0.920
mellom de to analysene, men den var altså aldri signifikant. Bortsett fra dette er alle
resultatene kort oppsummert i tråd med hypotesene.
5. Drøfting I dette delkapittelet skal funnene som ble presentert i analysen drøftes opp mot relevant teori.
Det er hovedsakelig funnene fra den multipple analysen det legges vekt på. Før funnene fra
analysen trekkes inn her skal det trekkes noen linjer fra teoridelen. Problemstillingen som skal
besvares i er: Hvordan virker organiseringen av det norske arbeidslivet inn på
arbeidstakernes politiske deltakelse?
Som vist i teoridelen er arbeidslivet i Norge annerledes enn i en rekke andre land, spesielt
utenfor Norden. På makronivå ser man at velferdsstatens økonomiske rammer krever at vi har
en høy andel sysselsatte. Diskusjonen om, og politikken knyttet til, hvor sjenerøs
25
velferdsstaten skal være med goder til folk som ikke har jobb har historisk sett variert. Siden
1992 har arbeidslinja vært en av de mer sentrale føringene på norsk arbeidslivspolitikk. Dette
innebærer å øke andelen sysseltakere og redusere antall trygdemottakere (Terum & Hatland
2014:4). En kan argumentere for at det norske arbeidslivet er en viktig brikke i organiseringen
av det norske samfunnet, nettopp fordi en stor andel av velferdsgodene er knyttet opp til
arbeidet, både direkte og indirekte. Ulike permisjonsordninger, krav på ferier og mulighet til å
levere egenmelding er eksempler på velferdsgoder som er direkte knyttet til arbeidslivet. Mer
indirekte har vi velferdsgoder som gratis utdannelse og barnehageplass. Arbeidslivet henger
så tett sammen med velferdssystemet at sosiolog Gudmund Hernes (2006:43) tar til ordet for å
si ”samfunnsorganisering” for det man før kalte ”arbeidsmarked”. På mikronivå skiller det
norske arbeidslivet seg ut ved å ha en relativt flat autoritetsstruktur. Dette muliggjør
deltakelse og skaper tillit mellom arbeidstakere og arbeidsgivere (Levin m.fl. 2012). Det må
poengteres at det er arbeidsplasser Norge som ikke kan kategoriseres slik, men ifølge Levin
(m.fl. 2012) er dette den sentrale tendensen. Dette kan sies å være et resultat av en lengre
historie med partssamarbeid i det norske arbeidslivet. Spesielt i etterkrigsårene så
representantene for arbeidsgiverne at stabilitet var viktig for økt produksjon (Levin m.fl.
2012). Arbeidstakerorganisasjonen LO så også behovet for å bygge demokratiet opp ”fra
bunnen av” gjennom å legge til rette for bedriftsdemokrati på norske arbeidsplasser (Levin
m.fl. 2012:43). Den sentrale tesen i denne oppgaven, altså at arbeidslivets organisering har
innvirkning på demokratiet, er med andre ord ikke helt ny. Spørsmålet blir heller hva slags
demokratisk system arbeidsplassen legger til rette for og hvordan denne overføringen av
deltakelse fra et sted til et annet skjer.
For å forklare hvordan handling et sted kan påvirke handling et annet sted anses sosial kapital
som et godt begrep. En høy grad av sosial kapital muliggjør kollektiv handling (Wollebæk &
Segaard 2011). Norge gjør det komparativt svært godt på undersøkelser som måler sosial
kapital, og flere argumenterer for at arbeidslivet er den sentrale institusjonen i Norge for
dannelse av sosial kapital (Hernes 2006, Wollebæk & Segaard 2011). Begrunnelsen for at det
norske arbeidslivet generer sosial kapital er at strukturen er flat og at det legges vekt på
selvutvikling (Levin m.fl. 2012). I analysen ble de to sentrale dimensjonene i begrepet – tillit
og nettverk – testet opp mot politisk deltakelse. Variabelen for generell tillit var ikke
signifikant i verken i den bivariate eller den multipple logistiske regresjonsanalysen. Det må
poengteres at operasjonaliseringen av begrepet tillit kan gjøres på mange måter. I dette
tilfellet ble variabelen som målte hvorvidt folk generelt er til å stole på oppfattet som det beste
26
alternativet. Selv om ikke variablene var signifikante, hadde begge positive b-koeffisienter,
som indikerer at effekten av tillit på politisk deltakelse er positiv. Likevel kan dette ikke
generaliseres. Teney & Hanquienet (2012) fant imidlertid at høy tillit øker sjansen for politisk
deltakelse. Effekten av nettverk, målt i form av hvor ofte man har sosial kontakt, viste en klar
positiv effekt på politisk deltakelse. Variabelen som fanger opp de som sjeldent hadde sosial
kontakt var ikke signifikant. Variablene som målte de som hadde sosial kontakt ofte og svært
ofte var signifikante, og det tas derfor utgangspunkt i disse. Det var henholdsvis 78.7 og 89.1
prosent høyere odds for at disse deltar politisk enn de som svært sjeldent hadde sosial kontakt.
Denne dimensjonen av sosial kapital bekrefter altså tidligere forskning.
Funnene gjort i denne oppgaven kan delvis bekrefte at sosial kapital har en positiv effekt på
politisk deltakelse. Tidligere forskning viser at Norge generelt har en høy grad av sosial
kapital og det kan argumenteres for at arbeidslivet er en av hovedkildene for dette. Likevel
konkluderte Makt- og demokratiutredelsen fra 2003 at det norske demokratiet er i forvitring
(NOU 2003:19). Som nevnt i teoridelen legges det i begrunnelsen vekt på at valgdeltakelsen
synker. En slik konklusjon kan plasseres i det Berglund, Kleven & Ringdal (2008:1) kaller
”the democratic crisis scenario,” der man ser på minkende valgdeltakelse og lavere
partilojalitet som et krisetegn. Men det er også andre perspektiver på hva et demokrati burde
være og hva som forventes av innbyggerne. Berglund, Kleven & Ringdal (2008:1) trekker
fram det de kaller ”the changing conception of citizenship”. Deltakerdemokratiet, som
Pateman (1970) blant annet er en forkjemper for, kan plasseres i et slikt perspektiv. Et slikt
ideal krever innbyggere som tar stilling til politiske spørsmål, er kritiske og som deltar
politisk mer enn kun én gang hvert andre år. For å få redskapene som kreves til å delta
politisk hevder Pateman (1970:45) at arbeiderklassen må få trening, gjennom deltakelse i
”non-governmental authority structures”, nærmere bestemt arbeidslivet. Arbeidstakerne må
altså tilegne seg politiske ressurser gjennom deltakelse på arbeidsplassen. Funnene gjort i
denne oppgaven kan sies å være i tråd med denne teorien. Som vist i analysedelen er oddsen
35.5 prosent større for å delta politisk om man har relativt høy (16 i verdi) medvirknings- og
medbestemmelsesgrad enn hvis man har liten mulighet medvirke på arbeidsplassen.
Prosentvis blir oddsen større for politisk deltakelse om man øker differansen. Det er derfor
gode indikasjoner på at medvirkning og medbestemmelse fører til mer politisk deltakelse.
Men disse funnene alene sier lite om hvorfor folk i mindre grad benytter seg av
konvensjonelle politiske midler. Her kan teorien om politiske ressurser trekkes inn. Pateman
27
(1970) argumenterer for at på arbeidsplassen skaper politiske ressurser. Mer konkret mener
Pateman (1970) og Hu (2011) at formen for påvirkningsmuligheter på arbeidsplassen gir
politiske ressurser innenfor denne demokratiske metoden. Eksempelvis vil en arbeidstaker
som bare får være med å stemme på tillitsvalgt på arbeidsplassen lære seg at man kun kan
påvirke ved å stemme. I følge denne teorien vil en person som medvirker direkte på
arbeidsplassen få politiske ressurser som går på direkte påvirkning. Om en skal trekke
paralleller her likner første eksempel på konvensjonell deltakelse, mens det andre eksempelet
likner på ukonvensjonell politisk deltakelse. Det vil si at formen for deltakelse er viktig for
hvilken type politiske ressurser en tilegner seg. Det er ikke mulig å differensiere mellom
konvensjonell og ukonvensjonell, og indirekte og direkte medvirkning med skalaene som er
brukt for å måle politisk deltakelse, medvirkning og medbestemmelse i denne oppgaven.
Samtidig ble det vist i teoridelen at det i det norske arbeidslivet er gode muligheter direkte
påvirkning av beslutninger. Altså kan det spekuleres i om formen for deltakelse det legges
opp til på norske arbeidsplasser skaper politiske ressurser for ukonvensjonell politisk
deltakelse. Politiske ressurser må ikke forveksles med sosial kapital. Skillet går på at mens
sosial kapital forklarer arbeidslivets rolle i å skape forutsetningene for kollektiv mobilisering i
form av politisk deltakelse, forklarer politiske ressurser hva slags typer politisk kompetanse
(ukonvensjonell eller konvensjonelle) arbeidslivet kan skape hos folk.
Utdanningsnivå var i undersøkelsen en av de sterkeste indikatorene på politisk deltakelse.
Som vist i analysedelen er oddsen for å delta politisk dersom man har tatt høyere utdanning
135.1 prosent, sammenlignet med de som har fullført grunnskolen. Dette er i tråd med
tidligere forskning. Det er en rekke forklaringer på koblingen mellom politisk deltakelse og
utdanning, men her er det først og fremst forklaringer koblet til problemstillingen som skal
trekkes fram. Det kan tenkes at utdanning kan gi politiske ressurser, i form av teoretisk
kunnskap og muligens gjennom deltakelse i frivillige organisasjoner (Pasek, Feldman, Romer
& Jamieson 2008). Samtidig kan en god utdanning gi gode jobber (Stolle & Hoogh 2009) der
høy grad av medvirkning og medbestemmelse oppfordres.
I tråd med hypotesen har kvinner høyere odds for å delta politisk. Levin (m.fl. 2012) påpeker
at medvirkning og medbestemmelse i større grad er vanlig i det private arbeidsmarkedet. Slik
situasjonen er i dag jobber kvinner oftere i det offentlige enn menn (Levin m.fl. 2012).
Samtidig viser undersøkelser at den politiske deltakelsen til kvinner er mer ukonvensjonell
enn menn. I den multipple analysedelen så vi at kvinner har 26.2 prosent høyere odds enn
28
menn til å delta politisk. Ettersom den sentrale tesen i denne oppgaven er at mulighet for
medvirkning og medbestemmelse på arbeidsplassen har en positiv effekt på politisk
deltakelse, kan dette virke rart. Det er trolig to hovedårsaker for at resultatet ble slikt. Det
første er at skalaen for politisk deltakelse inneholder syv variabler der to representerer
konvensjonell politisk deltakelse, mens resten representerer ukonvensjonelle former for
politisk deltakelse. Flere undersøkelser (Martinussen 2003, Stolle & Hoogh 2009) viser at
kvinner i større grad enn menn benytter seg av ukonvensjonelle politiske midler. Sjansen for
at de blir plukket opp av variabelen kan derfor være større. En annen årsak er at andelen
kvinner med høyere utdanning i Norge er større enn menn: 33 prosent kvinner mot 27 prosent
menn (SSB 2014). Ettersom utdanningsnivå er en sterk indikator på politisk deltakelse kan
dette også gi utslag på oddsratioen mellom kvinner og menn. Alder hadde en kurvlinær
utvikling, men noe overraskende var 21.5 år toppåret. I samspill med de andre variablene i
analysen har den aldervariabelens oddsratio blitt mer enn halvert. Dette er ikke tråd med
funnene til Stolle & Hoogh (2009), som fant at middelaldrene var mer politisk aktiv en de
andre gruppene. En kunne derfor forventet at toppåret kom senere.
6. Avslutning I drøftingen er det to sentrale temaer som dukker opp. Det første temaet er knyttet direkte til
problemstillingen, som er: Hvordan virker organiseringen av det norske arbeidslivet inn på
arbeidstakernes politiske deltakelse? Dette spørsmålet kan forklares ut fra generelle trekk ved
arbeidslivet på virksomhetsnivå. Det andre temaet som dukker opp er mer normativt og går på
hvilken effekt arbeidslivet har på utviklingen av demokratiet.
I drøftingen ble det vist at arbeidslivet på flere måter har en svært sentral rolle for
samfunnsorganiseringen i Norge. På den ene siden er en rekke av velferdsgodene er koblet
direkte og indirekte til arbeidslivet. På den andre siden kan man argumentere for at
autoritetsstrukturen på virksomhetsnivå kan være hovedprodusenten av sosial kapital i Norge.
Den sosiale kapitalen muliggjør kollektiv handling i form av politisk deltakelse. Ikke alle
målene på sosial kapital var signifikante. Tillit viser en positiv effekt på politisk deltakelse,
men kan ikke generaliseres. Nettverk, målt i hyppighet av sosial kontakt viser en klar positiv
effekt på politisk deltakelse. Politiske ressurser som man tilegner seg på arbeidsplassen
gjennom medvirkning og medbestemmelse påvirker trolig hva slags politiske virkemidler en
benytter seg av utenfor arbeidsplassen. Funnene bekrefter at grad av medvirkning og
29
medbestemmelse på arbeidsplassen har en positiv effekt på politisk deltakelse. Oppsummert
kan norske norske arbeidsplasser sees på som både viktige produsenter av sosial kapital som
muliggjør kollektiv handling og at de ”skolerer” arbeidstakerne for politisk deltakelse.
Når det kommer til arbeidslivets effekt på demokratiet må man ha en forståelse for hva
demokratiidealet er. Dersom man argumenterer for at et velfungerende demokrati blir
oppnådd gjennom høy valgdeltakelse annethvert år blir de politiske borgerpliktene smalt
definert. Folket skal velge ledere som videre skal styre landet. Ved å hevde at demokratiet er i
forvitring fordi valgdeltakelsen gradvis reduseres, legges dette idealet i Makt- og
demokratiutredningen til grunn for hva et demokrati skal være. Som vist i teoridelen og i
drøftingen legger flere vekt på at borgerne må ta en aktiv rolle i samfunnet om demokratiet
skal fungere optimalt (Pateman 1970). Arbeidsplassene kan sies, som tidligere skrevet, å
skolere arbeidstakerne i ulike former for politisk deltakelse. Dersom det politiske målet i
Norge er å ha borgere som er politisk aktive i flere kanaler enn bare de konvensjonelle burde
kanskje medvirkningen- og medbestemmelsesformene på arbeidsplassen likne disse formene
for politisk deltakelse. Om det generelle politisk målet er å øke valgdeltakelsen kan det være
en idé å innføre flere representative ordninger på norske arbeidsplasser, eventuelt legge til
rette for avstemming ved store beslutninger om virksomhetene.
Det kan tenkes at det i framtiden kan være en god idé å lage spørreundersøkelser som i større
grad fanger opp nyansene i de teoretiske begrepene medvirkning og medbestemmelse. Sett i
lys av teoriene knyttet til politisk ressurser kunne det vært interessant å skille mellom
medvirkning og medbestemmelse enda klarere, og se om de påvirker ulike former for politisk
deltakelse ulikt.
Undersøkelse som er gjort i denne oppgaven kunne også vært supplert med en kvalitativ
analyse. En slik analyse kunne i større grad bidratt til å forklare hvordan arbeidstakerne selv
forstår forholdet mellom politisk deltakelse og deltakelse på arbeidsplassen.
30
7. Litteratur Almond, Gabriel & Verba, Sidney (1965). The Civic Culture: Political Attitudes and
Democracy in Five Nations. New York: Sage Publications
Andenæs, Kristian (2006). ”Om maktens rettsliggjøring og rettsliggjøringens maktpotensial”.
Tidsskrift for samfunnsforskning. Vol. 4. S. 587-599. Oslo: Universitetsforlaget
Barnes, Samuel H. & Kaase, Max (1979). Political Action: Mass Participation in Five
Western democracies. New York: Sage Publications.
Berglund, Frode, Øyvin Kleven & Kristen Ringdal (2008) ”Political Activism” i Nordic
social attitudes in a European perspective. E. Heikki, T. Fridberg, M. Hjerm & K. Ringdal
(red.). Cheltenham: Edward Elgar Publishing.
Bergo, Knut & Kinander, Morten (2007). ”Politikk, makt og demokrati – tilsvar til Øyvind
Østerud”. Lov og rett. Vol. 2. S. 89-106. Oslo: Universitetsforlaget.
Blom, Ida (2005). ”Del V. Brudd og kontinuitet” i Med kjønnsperspektiv på norsk historie.
Fra vikingetid til 2000-årsskiftet. I. Blom og S. Sogner (red). S. 333-390. Oslo: Cappelen
Damm.
Campbell, Angus, Gerald Gurin & Warren E. Miller (1954). The Voter Decides. Westport:
Greenwood Press.
Clausen, Tommy Høyvarde & Johansen, Vegard (2012). ”Chronbachs alfa” I Kvantitativ
analyse med SPSS. En praktisk innføring i kvantitative analyseteknikker. T. A. Eikmo & T. H.
Clausen (red). Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.
Eikemo, Terje Andreas (2012). ”Hva du bør lære deg først” I Kvantitativ analyse med SPSS.
En praktisk innføring i kvantitative analyseteknikker. T. A. Eikmo & T. H. Clausen (red).
Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.
31
ESS Round 6 (2012). ”European Social Survey Round 6 Data file edition 2.1.” Norwegian
Social Science Data Services. Bergen: Data Archive and distributor of ESS data.
De neste referansene som er koblet til ESS var jeg ikke sikker på hvordan skulle refereres.
Legger derfor med link til alle:
ESS (2014). ”Weighting European Social Survey Data”. 24.4. Hentet 15.4.15. fra
http://www.europeansocialsurvey.org/docs/methodology/ESS_weighting_data_1.pdf
ESS Informasjonsskriv (2012). ”Hvordan lever vi i Norge og andre land i Europa?” hentet
15.4.15.
http://www.europeansocialsurvey.org/docs/round5/fieldwork/norway/ESS5_brochure_NO.pd
f
ESS Instruks (2012) ”Den Europeiske samfunnsundersøkelsen. Orientering og veiledning for
intervjuere”. Hentet 16.4.15 fra
http://www.europeansocialsurvey.org/docs/round6/fieldwork/norway/ESS6_fieldwork_and_i
nterviewer_instructions_NO.pdf.
ESS spørsmålsark (2012). ”Source questionnaire amendment”. Hentet 16.4.15. fra.
http://www.europeansocialsurvey.org/docs/round6/fieldwork/source/ESS6_source_main_ques
tionnaire.pdf
Finkel, Steven E. (1985). "Reciprocal Effects of Participation and Political Efficacy: A Panel
Analysis". American Journal of Political Science. Vol. 29. S. 891-913. New Jersey: Wiley-
Blackwell.
Forseth, Ulla & Rasmussen, Bente (2002). ”Arbeid for livet – en innledning” I Arbeid for
livet. U. Forseth & S. Segaard (red). Oslo: Gyldendal Akademisk
Hernes, Gudmund (2006). Den norske mikromodellen. Virksomhetsstyring, partssamarbeid
og sosial kapital. Oslo: Fafo.
32
Hosch-Dayican, Bengü (2010). Political Involvement and Democracy. How Benign is the
Future of Post-Industrial Politics? Twente: University of Twente.
Hu, Xiaoyi (2011). The Effects of Political Participation on Political Efficacy: An Analysis of
China’s 2005 Survey on Self-Governance at the Village Level. Illinois: Illinois State
University.
Levin, Morten, Tore Nilssen, Johan E. Ravn & Lisbeh Øyum (2012). Demokrati i
arbeidslivet. Den norske samarbeidsmodellen som konkurransefortrinn. Bergen:
Fagbokforlaget.
Martinussen, Willy (2003). ”Demokrati og sosial ulikhet. Politisk deltakelse i Norge i
etterkrigstida”. Sosiologisk tidsskrift. Vol. 3. S. 223-247. Oslo: Universitetsforlaget
Miller, Warren E., Arthur H. Miller & Edward J. Schneider (1980). American national
election studies data sourcebook, 1952-1978. Cambridge: Harvard University Press.
NOU 2003:19. Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. Arbeids-
og administrasjonsdepartementet.
Pateman, Carol (1970). Participation and Democratic Theory. Cambridge: Cambridge
University Press.
Pasek, Josh, Lauren Feldman, Daniel Romer & Kathleen Hall Jamieson (2008)
Putnam (1993). Making Democracy Work: Civic Traditions in Modern Italy. New Jersey:
Princeton University Press.
Putnams (2000). Bowling Alone: The Collapse and Revival of American Community. New
York: Simon & Schuster
Ringdal, Kristen (2007). Enhet og mangfold. Samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ
metode. Bergen: Fagbokforlaget
33
Schumpeter (1943). Capitalism, Socialism and Democracy. London: George Allen & Unwin.
Seip, Anne Lise (1981). Om velferdsstatens framvekst. Oslo: (Utgiver ikke oppgitt)
SSB (2014). ”Befolkningens utdanningsnivå, 1. oktober 2013”. 19.6. Hentet 1.5.2015 fra
https://www.ssb.no/utniv/ .
Stolle, Dietlind & Hoogh, Marc (2009). ”Shifting inequalities? Patterns of exclusion and
inclusion in emerging forms of political participation”. Discussion Paper, No. 204. Berlin:
Social Science Research Center Berlin (WZB).
Teney, Celine & Hanquienet, Laurie (2012). ”High Political Participation, High Social
Capital? A relational analysis of youth social capital and political participation”. Social
Science Research. Amsterdam: Elsvier.
Terum, Lars Inge & Hatland, Aksel (2014). ”Sysselsetting og trygd under arbeidslinja”.
Søkelys på arbeidslivet. Vol. 1-2. S. 3-22. Oslo: Universitetsforlaget.
Thrane, Christer (2003). Regresjonsanalyse i praksis. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
Verba, Sidney, Kay Lehman Schlozman & Henry E. Brady (1995). Voice and Equality.
Cambridge: Cambridge University Press.
Wollebæk, Dag & Segaard, Signe B. (2011). ”Sosial kapital – hva er det og hvor kommer det
fra?” I Sosial kapital i Norge. D. Wollebæk & S. Segaard (red). Oslo: Cappelen Damm.
34
VEDLEGG
Formler
Oddsratio om til prosenter: 100(OR-1) (Eikmo 2012:124).
Toppunkt av alder²: b/(2*b2) (Thrane 2003:101).
Prosentvis endring mellom verdier: 100*OR^dif-1 (Eikmo 2012:125). Bivariat logistisk regresjon 1. Medvirknings- og medbestemmelsesgrad
(a) 100*(1.034-1)=3,4 %
(b) 16-5=11
100*1.034^11-1= 44.5 %
2. Sosial kapital
Tillit:
(a) 100*(1.046-1)= 4.6 %
(b) 9-3=6
100*1.046^6-1= 31 %
Nettverk
Sjeldent: (c) 100*(1.538-1)= 53.8 %
Ofte: (d) Ofte: 100*(1.866-1)= 86.6 %
Svært ofte: (e) Svært ofte: 100*(1.892-1)= 89.2 %
3. Utdanning
Videregående: (a) 100*(2.040-1)= 104 %
Høyere utdanning: (b) 100*(3.477-1)= 247.7 %
4. Alder
Alder: (a) 100*(1.098-1)= 9.8 %
(b) 40-20= 20
100*1.094^20-1= 548,7 %.
35
Alder²: (c) 0.094/(2*-0.001)= toppunkt på 47 år
5. Kjønn
Mann: (a) 100*(0.770-1)= -23 %.
Multippel regresjonsanalyse:
1. Medvirknings- og medbestemmelsesgrad
(a) 100*(1.028-1)= 2.8 %
(b) 16-5=11
100*1.028^11-1= 35.5 %
2. Sosial kapital
Tillit:
(a) 100*(1.003-1)= 0.3 %
Nettverk
Sjeldent: (b) 100*(1.323-1)=32.3 %
Ofte: (c) 100*(1.787-1)=78.7 %
Svært ofte: (d) 100*(1.891-1)= 89.1 %
3. Utdanning
Videregående: (a) 100*(1.430-1)=43 %
Høyere utdanning: (b) 100*(2.351-1)=135,1 %
4. Alder
Alder: (a) 100*(1.044-1)= 4.4 %
(b) 40-20= 20
100*1.044^20-1= 136.5 %.
Alder²: (c) -0.043/(2*-0.001)= toppunkt på 21.5 år
5. Kjønn
Mann: (a) 100*(0.738-1)=-26.2 prosent.
