Embed Size (px)
Citation preview
Modernistiske tekster (1890 – i dag)
2
Innholdsfortegnelse
KNUT HAMSUN .............................................................................................................................................. 4
UTDRAG FRA «FRA DET UBEVISSTE SJELELIV» ................................................................................................................ 4 UTDRAG FRA SULT ................................................................................................................................................... 7
SIGBJØRN OBSTFELDER ................................................................................................................................ 12
JEG SER ................................................................................................................................................................ 12
FRANZ KAFKA ............................................................................................................................................... 15
GI DET OPP! ......................................................................................................................................................... 15
JAMES JOYCE ................................................................................................................................................ 16
FRA ULYSSES ........................................................................................................................................................ 16
T.S. ELIOT ..................................................................................................................................................... 17
FRA “THE WASTE LAND” ......................................................................................................................................... 17
ROLF JACOBSEN ............................................................................................................................................ 19
SIGNALER ............................................................................................................................................................. 19 BYENS METAFYSIKK ................................................................................................................................................ 20
STIG DAGERMANN ....................................................................................................................................... 22 ATT DÖDA ETT BARN ............................................................................................................................................... 22
GUNVOR HOFMO ......................................................................................................................................... 26
FRA EN ANNEN VIRKELIGHET ..................................................................................................................................... 26
PAAL BREKKE ................................................................................................................................................ 28
SOM I EN KINOSAL ................................................................................................................................................. 28
STEIN MEHREN ............................................................................................................................................. 30
ELSKEDE, HVA TENKER DU PÅ? .................................................................................................................................. 30
GÖRAN PALM ............................................................................................................................................... 31
HAVET ................................................................................................................................................................. 31
OLAV H. HAUGE ............................................................................................................................................ 32
SLEGGJA .............................................................................................................................................................. 32
DAG SOLSTAD .............................................................................................................................................. 33
NOVELLE .............................................................................................................................................................. 33
JAN ERIK VOLD ............................................................................................................................................. 34
TALE FOR LOFFEN ................................................................................................................................................... 34 TRIKKESKINNEDIKTET .............................................................................................................................................. 35
KJELL ASKILDSEN .......................................................................................................................................... 36
MENNESKER PÅ KAFÉ ............................................................................................................................................. 36 ARILD NYQUIST ............................................................................................................................................ 37
NÅ ER DET JUL IGJEN! ............................................................................................................................................. 37
3
ERLEND LOE .................................................................................................................................................. 39
L ........................................................................................................................................................................ 39
HÅKON ØVREÅS ........................................................................................................................................... 44
RÅD FOR DIKTNINGEN ...................................................................................................................................... 44
YAHYA HASSAN ............................................................................................................................................ 45
BARNDOM ........................................................................................................................................................... 45
4
Knut Hamsun Utdrag fra «Fra det ubevisste sjeleliv»
1890
For vår tids nervøse, undersøkende og lyttende mennesker forblir færre og
færre av naturens hemmeligheter skjult, en etter en bringes de frem til
observasjon eller gjenkjennelse. Hos flere og flere folk som lever et anstrengt
tankeliv, og i tillegg er ømtålige av gemytt, oppstår det ofte sjelelige
virksomheter av det underligste slag. Det kan være alldeles uforklarlige
sansetilstander: En stum, årsaksløs henrykkelse; et pust av psykisk smerte; en
fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet; en grusom, fin
lydhørhet, som bringer en til å lide selv av suset fra anede atomer; en plutselig,
unaturlig stirren inn i lukkede riker som slås opp; anelsen av en forestående
fare midt i en sorgløs stund - alt sammen foreteelser som har den aller største
betydning, men som rå og enkle høkerhjerner ikke kan fatte. De er ofte for
flyktige til å gripes og holdes fast, de varer et sekund, et minutt, de kommer og
går som farende blinklys; men de har trykt et merke, avsatt en fornemmelse,
før de forsvant. Og av disse nesten umerkelige mimosebevegelser i sjelen kan
det hos individer med fornøden mottagelighet oppstå tanker som til sist slår ut
i beslutninger og gjæringer den dag, da mimosen skyter blad.
Jeg kjenner et menneske, en absolutt sunn tredveårig landsmann, som
for tre år siden skjøt sin nabos hest, fordi den så på ham fra siden. Merk: fra
siden. Mannen vet ingen annen grunn til sin gjerning enn den, at hestens
skjeve blikk boret ham sinnssykt gjennom nervene. Da han ikke torde
åpenbare denne latterlige grunn til å drepe et fremmed dyr, måtte han tåle at
hver og en holdt det for et utslag av simpel ondskap. Hvordan ville en slik
mann ta seg ut i en norsk roman? Moden for Gaustad! Dette sterke, blussende
sunne menneske moden for Gaustad!
[…]
Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med
sjelelige tilstander enn med forlovelser og ball og landturer og
ulykkeshendelser som sådan? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive
"typer" - som alle sammen er skrevne før - "karakterer" - som man treffer hver
dag på fisketorget. Og for så vidt ville man kanskje miste en del av det
ømtålige – tåler lite gemytt – temperament, lynne henrykkelse – noe som gjør deg veldig glad fornemmelse – følelse stirren – det å se forestående – som snart kommer til å skje foreteelser – hendelser høkehjerner – folk med lav intelligens flyktige – kortvarige farende – bevegende mimosebevegelser – planten mimosa trekker seg sammen (som om den var redd) når man tar på den fornøden – tilstrekkelig, nok gjæring – når noe vokser frem ut av noe annet Gaustad – psykiatrisk institusjon i Oslo (Hamsuns poeng er at denne mannen ikke hører hjemme i en psykiatrisk institusjon) sjelelige tilstander – psykologiske tilstander gi avkall på – slutte med å
5
publikum som leser for å se om helten og heltinnen får hverandre. Men det ble
til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse kanskje mer svarende til
det sinnsliv som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de
hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den
fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen,
disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med
hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes
bønn, hele det ubevisste sjeleliv.
[…]
svarende til – tilsvarende upåaktet – uten at noen merker det fornemmelsen – følelsens uberegnelige – uforutsigbare selsomme – merkelige, mystiske det ubevisste sjeleliv – våre indre, psykologiske tilstander
Fra tidsskriftet Samtiden 1890. Språket er modernisert.
6
Knut Hamsun
Utdrag fra Sult (roman), 1890 Eksamensrelevante spørsmål»: 1. Hvordan vil du beskrive jeg-personen her?
2. Hva slags bilde av storbysamfunnet får vi i dette utdraget?
3. Skiller denne teksten seg fra Kiellands ”En god samvittighet?”Hvordan da?
4. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i utdraget? Finn konkrete eksempler!
7
Knut Hamsun Utdrag fra Sult
1890
Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige
by som ingen forlater før han har fått merker av den…
Jeg ligger våken på min kvist og hører klokken nedenunder slå seks
slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte og ferdes opp og ned i
trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre
av Morgenbladet kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra
Fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra
baker Fabian Olsen om nybakt brød.
Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke efter
om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg
den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var bragt til
«onkel», og jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også
ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nu og da når lykken var god
kunne jeg drive det til å få frem kroner av et eller annet blad for en
føljetong.
Det lysnet mer og mer og jeg gav meg til å lese på avertissementene
nede ved døren; jeg kunne endog skjelne de magre, grinede bokstaver om
«Liksvøp hos jomfru Andersen, til høyre i porten». Det sysselsatte meg en
lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder innen jeg stod opp og
kledde på meg.
Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod hadde jeg utsikt til en
klessnor og en åpen mark; langt ute lå gruven tilbake av en nedbrent smie
hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene
ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag. Høsten
var kommet, den fine, svale årstid da allting skifter farve og forgår. Støyen
var allerede begynt å lyde i gatene og lokket meg ut; dette tomme værelse
hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok bortover det var som
Kristiania – navnet på Oslo frem til 1925 kvist – seng/trebenk bekjentgjørelse – offisiell kunngjøring om lover og regler avertissement – reklame knapt for meg – jeg hadde hatt lite penger bragt til «Onkel» - pantsatt utålsom – utålmodig, lite forståelsesfull fem kroner – ca. 300 kroner. omregnet til dagens verdi føljetong – en historie som publiseres litt og litt i et blad, over tid. endog – til og med sysselsatte – holdt meg opptatt sval –kjølig (på en behagelig måte) forgår – dør, går under
8
en gissen likkiste; det var ikke ordentlig lås for døren og ingen ovner i
rommet; jeg pleide å ligge på mine strømper om natten for å få dem litt
tørre til om morgningen. Det eneste jeg hadde å fornøye meg med var en
liten rød gyngestol som jeg satt i om kveldene og døset og tenkte på
mangehånde ting. Når det blåste hårdt og dørene nedenunder stod åpne
lød det alleslags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og
Morgenbladet nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.
[….]
Det verste av alt var at mine klær var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger
kunne fremstille meg som et skikkelig menneske.
Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg den siste
tiden! Jeg stod til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke
engang en kam tilbake eller en bok å lese i når det ble meg for trist. Hele
sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegården eller opp i Slottsparken
hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de
forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne; i
fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner som voldte meg lange
tiders anstrengelse og aldri ble opptatt. Når et stykke var ferdig tok jeg fatt
på et nytt og jeg ble ikke ofte nedslagen av redaktørens nei; jeg sa stadig til
meg selv at en gang ville det jo lykkes. Og virkelig, stundom når jeg hadde
hell med meg og fikk det litt godt til kunne jeg få fem kroner for en
eftermiddags arbeide.
Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk bort til vaskeservanten og
dynket en smule vann på mine blanke bukseknær for å sverte dem og få dem
til å se nyere ut. Da jeg hadde gjort dette stakk jeg som sedvanlig blyant og
papir i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille nedover trappene for ikke å
vekke min vertinnes oppmerksomhet; det var gått et par dager siden min
husleie forfalt og jeg hadde ikke noe å betale med nu mere.
Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre
morgenkor blandet med fotgjengernes skritt og smellene fra kuskenes
svøper. Denne støyende ferdsel opplivet meg straks, og jeg begynte å føle
meg mere og mere tilfreds. Intet var fjernere fra min tanke enn bare å gå en
morgentur i frisk luft. Hva kom vel luften mine lunger ved? Jeg var sterk
som en rise og kunne stanse en vogn med min skulder. En fin, selsom
gissen – sprukket, ikke-tett, med hull fornøye meg med – underholde meg med døset – halvsov mangehånde – mange slags hvin – høy, gjennomtrengende lyd, skrik-aktig revner – sprekker fremstille meg – vise meg for andre besynderlig – merkelig blottet for – tom for tilbake – igjen luner – humør voldte meg – gav meg nedslagen – nedslått stundom – av og til vaskeservanten – vasken sedvanlig – vanlig vertinne – huseier svøpe – pisk komme ved – angå rise – kjempe selsom – merkelig, mystisk
9
stemning hadde bemektiget seg meg, følelsen av den lyse likegladhet, hadde
bemektiget seg meg. Jeg ga meg til å iaktta de mennesker jeg møtte jeg gikk
forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk slengt til meg
fra en forbipasserende sporvogn, lot hver bagatell trenge inn på meg, alle
små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant.
Når man bare hadde seg litt til mat en slik lys dag! Inntrykket av
den glade morgen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og gav meg til å
nynne av glede uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en
kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg
passerte henne så hun bort på meg. Hun hadde bare én tann i formunnen.
Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dager gjorde konens
ansikt straks et motbydelig inntrykk på meg; den lange gule tann så ut som
en liten finger som stod opp fra kjeven, og hennes blikk var ennu fullt av
pølse da hun vendte det mot meg. Jeg tapte med én gang appetitten og
følte kvalme. Da jeg kom til basarene gikk jeg bort til springen og drakk litt
vann; jeg så opp – klokken var ti i Vår Frelsers tårn.
Jeg gikk videre gjennom gatene, drev om uten bekymringer for noe
som helst, stanset ved et hjørne uten å behøve det, bøyet av og gikk en
sidegate uten å ha noe ærend derhen. Jeg lot det stå til, førtes omkring i den
glade morgen, vugget meg sorgfritt frem og tilbake blant andre lykkelige
mennesker; luften var tom og lys og mitt sinn var uten en skygge.
I ti minutters tid hadde jeg stadig hatt en gammel halt mann foran
meg. Han bar en bylt i den ene hånd og gikk med hele sitt legeme, arbeidet
av all makt for å skyte fart. Jeg hørte hvordan han pustet av anstrengelse og
det falt meg inn at jeg kunne bære hans bylt; jeg søkte dog ikke å innhente
ham.
[…]
Men den gamle krøpling gjorde fremdeles de samme sprellende bevegelser
foran meg i gaten. Det begynte til sist å irritere meg å ha dette skrøpelige
menneske foran meg hele tiden. Hans reise syntes aldri å ville ta ende;
kanskje hadde han bestemt seg til akkurat samme sted som jeg og jeg skulle
hele veien ha ham for mine øyne. I min opphisselse forekom det meg at
han ved hver tverrgate saknet en smule og likesom ventet på hva for en
retning jeg ville ta, hvorpå han igjen svang bylten høyt i luften og gikk til av
hadde bemektiget seg meg – hadde tatt kontroll over meg iaktta – observere sporvogn – trikk uregjerlig – ute av kontroll spekulerte på – vurderte Vår Frelsers tårn – klokketårnet til Oslo Domkirke, ved Stortorvet. bylt – sammenrullede klær legeme – kropp dog – likevel forekom det meg – virket det på meg som tverrgate – her: gatekryss
10
ytterste makt for å få forsprang. Jeg går og ser på dette masete vesen og blir
mere og mere oppfylt av forbitrelse mot ham; jeg følte at han litt efter litt
ødela min lyse stemning og trakk den rene, skjønne morgen med seg ned i
hesligheten med det samme. Han så ut som et stort humpende insekt som
med vold og makt ville slå seg til en plass i verden og forbeholde seg
fortauet for seg selv alene. Da vi var kommet på toppen av bakken ville jeg
ikke lenger finne meg i det, jeg vendte meg mot et butikkvindu og stanset
for å gi ham leilighet til å komme vekk. Da jeg efter noen minutters forløp
atter begynte å gå var mannen foran meg igjen, også han hadde stått bom
stille. Jeg gjorde uten å tenke meg om tre fire rasende skritt frem, innhentet
ham og slo mannen på skulderen.
Han stanset med ett. Vi gav oss begge til å stirre på hverandre.
En liten skilling til melk! sa han endelig og la hodet på siden.
Se så, nu stod jeg godt i det! Jeg famlet i lommene og sa:
Til melk ja. Hm. Det er smått med pengene i disse tider og jeg vet
ikke hvor trengende De kan være.
Jeg har ikke spist siden i går i Drammen, sa mannen; jeg eier ikke
en øre og jeg har ikke fått arbeide ennå.
Er De håndverker?
Ja jeg er nåtler.
Hvilket?
Nåtler. Forresten kan jeg også gjøre sko.
Det forandrer saken, sa jeg. De får vente her i noen minutter så skal
jeg gå efter litt penger til Dem, noen øre.
Jeg gikk i største hast nedover Pilestredet, hvor jeg visste om en
pantelåner i annen etasje; jeg hadde for øvrig aldri vært hos ham før. Da jeg
kom inn i porten trakk jeg skyndsomt min vest av, rullet den sammen og
stakk den under armen; derpå gikk jeg oppover trappen og banket på til
sjappen. Jeg bukket og kastet vesten på disken.
Halvannen krone, sa mannen.
Jaja takk, svarte jeg. Hadde det ikke vært for at den var begynt å bli
for trang for meg ville jeg ikke skilt meg ved den.
Jeg fikk pengene og seddelen og begav meg tilbake. Det var i
grunnen et utmerket påfunn dette med vesten; jeg ville endog få penger til
forbitrelse - irritasjon heslighet – stygghet forbeholde – reservere leilighet – anledning, sjanse atter – på nytt nåtler – en slags skoreparatør hvilket? – hva for noe? skyndsomt – med raske bevegelser halvannen krone – ca. 90kr. i dag skilt meg ved den – kvittet meg med den endog – til og med
11
overs til en rikelig frokost og innen aftenen skulle så min avhandling om
fremtidens forbrytelser være i stand. Jeg begynte på stedet å finne
tilværelsen blidere og jeg skyndte meg tilbake til mannen.
Vær så god! sa jeg til ham. Det gleder meg at De har henvendt Dem
til meg først.
Mannen tok pengene og begynte å mønstre meg med øynene. Hva
stod han og stirret efter? Jeg hadde det inntrykk at han især undersøkte
mine bukseknær og jeg ble trett av denne uforskammethet. Trodde
slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for? Hadde jeg ikke så
godt som begynt å skrive på en artikkel til ti kroner? Overhodet fryktet jeg
ikke for fremtiden, jeg hadde mange jern i ilden. Hva kom det så et vilt
fremmed menneske ved om jeg gav bort en drikkeskilling på sådan en lys
dag? Mannens blikk irriterte meg og jeg besluttet meg til å gi ham en
irettesettelse innen jeg forlot ham. Jeg trakk på skulderen og sa:
Min gode mann, De har lagt Dem til den stygge uvanen å glo en
mann på knærne når han gir Dem en krones penger.
Han la hodet helt tilbake mot muren og sperret munnen opp. Det
arbeidet noe bak hans stodderpanne, han tenkte ganske visst at jeg ville
narre ham på en eller annen måte og han rakte meg pengene tilbake.
Jeg stampet i gaten og svor på at han skulle beholde dem. Innbilte
han seg at jeg ville ha alt det bryderi for ingenting? Når alt kom til alt
skyldte jeg ham kanskje denne krone, jeg hadde det med å huske en
gammel gjeld, han stod foran et rettskaffent menneske, ærlig ut til
fingerspissene. Kort sagt, pengene var hans … å ikke noe å takke for, det
hadde vært meg en glede. Farvel.
Jeg gikk. Endelig hadde jeg denne verkbrudne plageånd av veien,
og jeg kunne være uforstyrret.
[…]
være i stand – være ferdig tilværelsen – livet, eksistensen å mønstre – undersøke, overveie især – særlig trett – lei så ut for – så ut som irettesettelse – kjeft, for å rette på noens oppførsel stodderpanne – fattigmanns hode (stodder brukes om fattige uten hjem og arbeid) stampe – trampe hardt i jorden rettskaffent – ærlig, lovlydig verkbrudden – forkrøplet, plaget av gikt
12
Sigbjørn Obstfelder Jeg ser
1890
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de de smilende damer,
jeg ser på de lutende heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...
hvide – hvite huse – hus heste – hester
13
Sigbjørn Obstfelder
«Jeg ser» (Fra Digte, 1893)
Eksamensrelevante spørsmål»: 1. Motiv?
2. Tema?
3. Budskap?
4. Oppbygning (antall strofer og vers + rimmønsteret, hvis det er noe?)
5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler
14
Picassos maleri Guernica (1937)
15
Franz Kafka Gi det opp!
1922
Det var meget tidlig om morgenen, gatene var rene og tomme, og jeg gikk til jernbanestasjonen.
Da jeg sammenlignet et tårnur med mitt eget ur, så jeg at det alt var mye senere enn jeg hadde
trodd. Jeg måtte skynde meg. Skrekken over denne oppdagelsen gjorde meg usikker på veien, jeg
var ennå ikke videre kjent i denne byen. Heldigvis var det en politibetjent i nærheten. Jeg løp bort
til ham og spurte ham åndeløst etter veien. Han smilte og sa: "Av meg vil du ha greie på veien?"
– "Ja, " sa jeg, "fordi jeg ikke kan finne den selv."
– "Gi det opp, gi det opp, " sa han og snudde seg vekk med en kraftig bevegelse, slik som folk
gjør når de vil være alene med sin latter.
Eksamensrelevante spørsmål»: 5. Motiv?
6. Tema?
7. Budskap?
8. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler
16
James Joyce Fra Ulysses
(roman 1922)
[…] og djevelen vet fra alle kanter av Europa og Duke Street og
hønsetorvet hvor det klukket utenfor Larby Sharon og de stakkars eslene
som vaklet halvsovende av sted og de mystiske fyrene i de vide kapper
som satt og sov i skyggen i trappen og de store hjulene på oksekjerrene
og den gamle borgen tusener av år gammel ja og de kjekke maurerne helt
i hvitt og med turban akkurat som kongen som inviterte deg til å sitte ned
i den lille butikken deres og Ronda med de gamle vinduene i posadaene 2
stirrende øyne et gitter skjult for elskeren hennes som kysser
jernsprossene og vinstuene som er halvt åpne om natten og kastanjettene
og den natten da vi kom for sent til båten i Algeciras vekteren som gikk
omkring uforstyrrelig med lykten sin og åh den fryktelige dype strømmen
åh og havet havet blussende rødt som ild og de praktfulle solnedgangene
og fikentrærne i Alamedahagen ja og alle de morsomme smågatene og de
lyserøde og blå og gule husene og rosenhagene og sjasminene og
geraniene og kaktusene og Gibraltar som en ungpike hvor jeg var
fjellblomst ja da jeg satte en rose i håret akkurat som de andalusiske
pikene eller skal jeg ha på meg en rød ja og hvordan han kysset meg
under den mauriske muren og jeg tenkte vel like godt han som noen
annen og så ba jeg ham med øynene om å spørre meg igjen ja og så
spurte han om jeg ville si ja si ja min fjellblomst og først slo jeg armene
rundt ham og trakk ham ned til meg slik at han kunne føle brystene mine
kjenne all duften ja og hjertet hans banket som rasende og ja sa jeg ja jeg
vil Ja.
Duke Street, hønsetorvet, Larby Sharon – det snakkes her om en reise til Gibraltar sør i Spania. Ronda –fjellby i Sør-Spania posadaer – vertshus Algeciras – havneby helt sør i Spania Almedahagen – berømt hageanlegg i Gibraltar sjasminer, geranier, kaktuser – ulike planter maurisk – laget av muslimene (maurerne) som hersket i Sør-Spania fra 711-1490
17
T.S. Eliot Fra “The waste land”
1922
"Nam Sibyllam quidem Cumis ego ipse oculis meis vidi in ampulla pendere, et cum illi pueri
dicerent: Σίβιλλα τί θέλεις; respondebat illa: άποθανεϊν θέλω."
For Ezra Pound
il miglior fabbro.
THE BURIAL OF THE DEAD
April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.
Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little life with dried tubers.
Summer suprised us, coming over the Starnbergsee
With a shower of rain; we stopped in the colonnade,
And went on in sunlight, into the Hofgarten,
And drank coffe, and talked for an hour.
Bin gar keine Russin, stamm' aus Litauen, echt deutsch.
And when we were children, staying at the achduke's,
My cousin's, he took me out on sled,
And I was frightened. He said, Marie,
Marie, hold on tight. And down we went.
In the mountains, there you feel free.
I read, much of the night, and go south in winter.
18
What are the roots that clutch, what branches grow
Out of this stony rubbish? Son of man,
You cannot say, or guess, for you know only
A heap of broken images, where the sun beats,
And the dead tree gives no shelter, the cricket no relief,
And the dry stone no sound of water. Only
There is shadow under this red rock,
(Come in under the shadow of this red rock),
And I will show you something different from either
Your shadow at morning striding behind you
Or your shadow at evening rising to meet you;
I will show you fear in a handful of dust.
Frisch weht der Wind
Der Heimat zu
Mein Irisch Kind,
Wo weilest du?
“You gave me hyacinths first a year ago;
“They called me the hyacinth girl.”
—Yet when we came back, late, from the Hyacinth garden,
Your arms full, and your hair wet, I could not
Speak, and my eyes failed, I was neither
Living nor dead, and I knew nothing,
Looking into the heart of light, the silence.
Oed’ und leer das Meer.
[…]
19
Rolf Jacobsen Signaler
Fra Jord og Jern, 1933
Det er ikke bilhjulets smatt over regnvåt asfalt som er byens signaler. Det er ikke melkevognens gniss mot fortauskanten i overskyede morgener. Pilende tog. Det er ikke lysreklamenes stille flam-flam over de levende elver eller buelampenes glitrende perlebånd Ikke glassets klirr i store larmende restauranter. Dampskibenes rå tut på havnen, to korte og et langt, to korte og et langt. Det er ikke natt-trikkenes døvende sang mot gater du ikke kjenner. Saksofonen i femte etasje. Nei – Byens signaler, byens jagende pulsslag vil du fornemme en natt: – den natt du første gang går ensom og uten håp, – stige som gjaldende hån bak dig fra gatenes sten: – Dine egne klaprende forttrinn.
smatt – plaskende lyd buelamper – gatelykter larmende – bråkete døvende – veldig høyt fornemme – merke, føle gjaldende- som lager høy lyd, med ekko hån – krenkende tilrop, «dissing»
fra Jord og jern, 1933
20
Rolf Jacobsen Byens metafysikk
Fra Jord og Jern, 1933
Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:
Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.
Fra østens skyhøye menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.
Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.
Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider.
Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øye og ny kåpe i solskinnet.
Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.
rennesteinsrist – der vannet i gaten forsvinner ned i bakken skimlet – muggen lindeallé – fin gate med trær på begge sider menneskealper – skyskrapere spirea – pen hekk, som ofte finnes på Vestkanten avgrunnen – dypet kysk – dydig, ærbar, seksuelt avholden kastanjeløv – løv på kastanjetre
fra Jord og jern, 1933
21
Rolf Jacobsen
Byens metafysikk
Eksamensrelevante spørsmål: 1. Motiv?
2. Tema?
3. Budskap?
4. Oppbygning (strofer og vers, hvis det finnes) Er oppbygningen tilfeldig, tror du?
5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler
22
Stig Dagermann Att döda ett barn
1948
Det är en lätt dag och solen står snett över slätten. Snart skall
klockorna ringa, ty det är söndag. Mellan ett par rågåkrar har två
unga hittat en stig som de aldrig förut gått och i slättens tre byar
blänker fönsterrutorna. Män rakar sig framför speglarna på
köksborden och kvinnor skär gnolande upp bröd till kaffet och
barn sitter på golven och knäpper sina livstycken. Det är den
lyckliga morgonen till en ond dag, ty denna dag skall ett barn dödas
i den tredje byn av en lycklig man. Ännu sitter barnet på golvet och
knäpper sitt livstycke och mannen som rakar sig säger att i dag skall
de ta en roddtur nerför ån och kvinnan gnolar och lägger upp det
nyskurna brödet på ett blått fat.
Det far ingen skugga över köket och ändå står mannen som skall
döda barnet vid en röd bensinpump i den första byn. Det är en
lycklig man som tittar in i en kamera och i glaset ser han en liten blå
bil och bredvid bilen en ung flicka som skrattar. Medan flickan
skrattar och mannen tar den vackra bilden skruvar
bensinförsäljaren fast locket på tanken och säger att de får en fin
dag. Flickan sätter sig i bilen och mannen som skall döda ett barn
tar upp sin plånbok ur fickan och säger att de skall åka till havet och
vid havet skall de låna en båt och ro långt långt ut.
Genom de nerskruvade rutorna hör flickan i framsätet vad han
säger, hon blundar och när hon blundar ser hon havet och mannen
bredvid sig i båten. Det är ingen ond man, han är glad och lycklig
och innan han stiger in i bilen står han ett ögonblick framför
kylaren som gnistrar i solen och njuter av glansen och doften av
Snett - skjevt Ty - for Rågåkrar - rugåkre Stig - sti Aldrig förutt - aldri før Blänker - blinker Fönsterrutorna - vindusrutene Rakar - barberer Köksborden - kjøkkenbordene Gnolande - nynnende Livstycke- klesplagg som kan minne om en vest att roddtur - en tur med robåt än - bekken, der vannet renner gnolar - nynner nyskurna - nyskårede far - farer skugga - skygge ändå - her: ennå vid - ved bredvid - ved siden av flicka - jente skrattar - ler Medan - mens Vackra - vakre Skruvar - skrur Bensinforsäljaren - han som jobbber på /eier bensinstasjonen Säger - sier Plånbok - lommebok Fickan - lomma Åka - dra Nerskruvade rutorna - nedsveivede rutene Framsätet - forsetet Säger - sier När - når Blundar - lukker øynene Bredvid - ved siden av Innan - før Ögonblick - øyeblikk
23
bensin och hägg. Det faller ingen skugga över bilen och den blanka
kofångaren har inga bucklor och inte heller är den röd av blod.
Men samtidigt som mannen i bilen i den första byn slår igen dörren
till vänster om sig och drar ut startknappen öppnar kvinnan i köket
i den tredje byn sitt skåp och hittar inget socker. Barnet som har
knäppt sitt livstycke och knutit sina skor står på knä på soffan och
ser ån som slingrar sig mellan alarna och den svarta ekan som ligger
uppdragen i gräset. Mannen som skall förlora sitt barn är
färdigrakad och viker just ihop spegeln. På bordet står
kaffekopparna, brödet, grädden och flugorna. Det är bara sockret
som fattas och modern säger åt sitt barn att springa över till
Larssons och låna några bitar. Och medan barnet öppnar dörren
ropar mannen efter det att skynda på, för båten väntar på stranden
och de skall ro så långt ut som de aldrig förut rott. När barnet
sedan springer genom trädgården tänker det hela tiden på ån och på
båten och på fiskarna som slår och ingen viskar till det att det bara
har åtta minuter kvar att leva och att båten skall ligga där den ligger
hela den dagen och många andra dagar.
Det är inte långt till Larssons, det är bara tvärs över vägen och
medan barnet springer över vägen far den lilla blå bilen in i den
andra byn. Det är en liten by med små röda hus och nymornade
människor som sitter i sina kök med kaffekoppen höjd och ser
bilen rusa förbi på andra sidan häcken med ett högt moln av damm
bakom sig. Det går mycket fort och mannen i bilen ser äppelträden
och de nytjärade telegrafstolparna skymta förbi som gråa skuggor.
Det fläktar sommar genom vindrutan, de rusar ut ur byn, de ligger
fint och säkert mitt på vägen och de är ensamma på vägen - ännu.
Det är skönt att färdas alldeles ensam på en mjuk bred väg och ute
på slätten går det ännu finare. Mannen är lycklig och stark och med
högra armbågen känner han sin kvinnas kropp. Det är ingen ond
man. Han har bråttom till havet. Han skulle inte kunna göra en
geting förnär, men ändå skall han snart döda ett barn. Medan de
Kylaren -grillen på bilen Hägg - hegg - en type løvtre Kofångaren - støtfangeren Vänster - venstre Skåp - skap Hittar - finner Socker - sukker Knäppt - kneppet Knutit - knytt Ån - bekken, rennende vann Eka - liten båt Uppdragen - dratt opp Gräset - gresset Förlora - miste Färdigrakad - ferdigbarbert Viker ihop - slår sammen Spegeln - speilet Grädden - fløten Flugorna. fluene Fattas - mangler Modern - mammaen Säger åt - sier til Några bitar - noen sukkerbiter Skynda på - skynde seg Förut - tidligere Rott - rodd Sedan - så, deretter Trädgården - hagen Tvärs över vägen - tvers over veien Medan - mens Vägen - veien Far - farer, kjører Lilla - lille Nymornade - som så vidt har våknet Höjd - hevet Ruda - ruse, bevege seg raskt Häcken - hekken Moln - sky Damm - støv Bakom - bak Äppelträden - epletrærne Nytjärade - nylig innsmurte med tjære Skymta - glimte Gråa - grå Skuggor - skygger Fläktar - dufter Ut ur - ut av Ensamma - alene Ännu - fortsatt Skönt - deillig Färdas - reise Alldeles - helt Armbågen - albuen
24
rusar fram mot den tredje byn sluter flickan åter ögonen och leker
att hon inte skall öppna dem förrän de kan se havet och hon
drömmer i takt med bilens mjuka krängningar om hur blankt det
skall ligga.
Ty så obarmhärtigt är livet konstruerat att en minut innan en lycklig
man dödar ett barn är han ännu lycklig och innan en kvinna skriker
av fasa kan hon blunda och drömma om havet och den sista
minuten i ett barns liv kan detta barns föräldrar sitta i ett kök och
vänta på socker och tala om sitt barns vita tänder och om en
roddtur och barnet självt kan stänga en grind och börja gå över en
väg med några sockerbitar inslagna i vitt papper i högra handen och
hela den sista minuten ingenting annat se än en lång blank å med
stora fiskar och en bred eka med tysta åror.
Efteråt är allting för sent. Efteråt står en blå bil på sned över vägen
och en skrikande kvinna tar handen för munnen och handen
blöder. Efteråt öppnar en man en bildörr och försöker stå på benen
fast han har ett hål av fasa inom sig. Efteråt ligger några vita
sockerbitar meningslöst utströdda i blod och grus och ett barn
ligger orörligt på mage med ansiktet hårt pressat mot vägen. Efteråt
kommer två bleka människor som ännu inte fått dricka sitt kaffe
utspringande genom en grind och ser en syn på vägen som de aldrig
skall glömma. Ty det är inte sant att tiden läker alla sår. Tiden läker
inte ett dödat barns sår och den läker dåligt smärtan hos en mor
som glömt att köpa socker och skickar sitt barn över vägen för att
låna och lika dåligt läker den ångesten hos en gång lycklig man som
dödat det.
Ty den som har dödat ett barn åker inte till havet. Den som har
dödat ett barn åker långsamt hem under tystnad och bredvid sig har
han en stum kvinna med ombunden hand och i alla byar som de
passerar ser de inte en enda glad människa. Alla skuggor är mycket
mörka och när de skils är det fortfarande under tystnad och
Bråttom - travelt Göra en geting förnär - gjøre en flue fortred Ändå - likevel Sluter ... åter ögonen - lukker øynene Förrän - før Krängningar - svigninger Ty - for Obarmhärtig - ubarmhjertig, nådeløst Dödar - dreper Ännu - fortsatt Fasa - redsel, skrekk Blunda - lukke øynene Föräldrar - foreldre Vita tänder - hvite tenner Roddtur - rotur Grind - port Börja - begynne Inslagna - pakket inn i Vitt papper - hvitt papir Högra - høyre Eka - robåt Tysta - stille Åror - årer Efteråt - etterpå Allting - alt På sned - på snei, på tvers Blöder - blør Hål av fasa - hull av skrekk Inom sig - inni seg Orörligt - uten å røre seg Hårt - hardt Bleka - bleke, hvite Utspringande - springende ut Grind - port En syn - et syn Ty - for Tiden läker alla sår - tiden leger alle sår Dåligt - dårlig Smärtan - smerten Skickar - sender Ångesten - angsten Åker - drar Långsamt - langsomt Hem - hjem Under tystnad - i stillhet Bredvid - ved siden av Skils - skilles Fortfarande - fortsatt Tystnad - stillhet
25
mannen som dödat barnet vet att denna tystnad är hans fiende och
att han kommer att behöva år av sitt liv för att besegra den genom
att skrika att det inte var hans fel. Men han vet att det är lögn och i
sina nätters drömmar skall han i stället önska att få en enda minut
av sitt liv tillbaka för att göra denna enda minut annorlunda. Men så
obarmhärtigt är livet mot den som dödat ett barn att allting efteråt
är för sent.
Behöva - behøve Besegra - beseire Genom att - ved å Fel - feil I stället - i stedet Annorlunda - annerledes Efteråt - etterpå
26
Gunvor Hofmo Fra en annen virkelighet fra Fra en annen virkelighet (1948)
Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.
svale – kjøle (på en behagelig måte) kimende – ringende rumme – ha plass til bruse – suse sterkt
Fra Fra en annen virkelighet, 1948
27
Gunvor Hofmo
Fra en annen virkelighet Eksamensrelevante spørsmål: 1. Motiv?
2. Tema?
3. Budskap?
4. Oppbygning (antall strofer og vers + rimmønsteret, hvis det er noe?)
5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler
28
Paal Brekke Som i en kinosal
Fra Det skjeve smil i rosa, 1965
Som i en kinosal, men uten at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen Hva handler det om? hysj Men hva heter filmen? hysj Og kontrolløren lyser, myser på meg med en skjermet lommelykt Hvorfor setter De Dem ikke? Hva med disse kuffertene? De er mine. Hysj, han skubber til meg har De drukket? Hold Dem rolig, ellers må De gå igjen Og fjernt et minne om at engang protesterte? skrek jeg ikke? trampet i jeg husker ikke, snubler bare oppover i trappetrin med tall som lyser grønt mot Exit (rødt) og redd. Fra lerretet bak meg stemmene, metallisk ropert-brølende det hvisker som fra hvinende vinsjer og et gravmørke omkring meg bare hodene så vidt, så hvite over benkeryggene, og når jeg snakker til dem Hysj! Så, ut med Dem på hodet gjennom døren, ut men bare inn i en kinosal, nøyaktig maken, og den samme filmen Kjører de den forlengs eller baklengs Hysj. Og kontrolløren og det hele om igjen, opp trappene ut igjen, men alltid bare inn igjen
skjermet – med hånden delvis foran lyset kuffert – koffert Dem/De – en vanlig måte å si «du» på blant voksne som ikke kjente hverandre godt, frem til 1970-tallet. ropert – traktformet forsterker til å rope i hvinende – skrikende vinsj – mekanisk heiseapparat. Brukes til å stramme eller slakke tau.
Fra Det skjeve smil i rosa (1965)
29
Paal Brekke
Som i en kinosal
Eksamensrelevante spørsmål: 1. Motiv?
2. Tema?
3. Ordvalget (hva slags ord brukes i diktet? Hvorfor?)
4. Oppbygning (antall strofer og vers + rimmønsteret, hvis det er noe?)
5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler
30
Stein Mehren Elskede, hva tenker du på?
1979
Elskede, hva tenker du på Ingenting. (Eller) På deg. Svarer jeg Jeg tenker på kjærlighetens ensomhet Men det sier jeg ikke. Jeg tenker på den ensomhet som vi drar med oss gjennom favntakene Jeg tenker på at det gjør vondt å elske Men det sier jeg ikke
En stor kjærlighet som dør og tidevannet når det synker, eller et elveleie som er regulert og tomt for vann Det tenker jeg på Men jeg sier ikke: Hvis du forlater meg nå da forlater jeg deg aldri. Men det tenker jeg på
Jeg har det så vondt, midt i vår kjærlighet Kom ikke nær meg. Elsk meg. Ta meg imot Forsvinn. Gå aldri fra meg. Slik tenker jeg Når en stor kjærlighet dør blir den en forferdelsens måne som stiger opp over all senere kjærlighet hos de elskende
Det tenker jeg på. Hva tenker du på På deg. På ingenting. På bunnen av denne byen ser jeg et ansikt, blindt, skjelvende slått av vill ensomhet. Sorg
Fra Vintersolverv, 1979
31
Göran Palm Havet
Fra Världen ser dig, 1964
Jag står framför havet.
Där är det.
Där är havet.
Jag tittar på det.
Havet. Jaha.
Det är som på Louvren.
främför -foran
Louvren – Louvre: et kunstgaller i Paris med en rekke malerier
Fra Världen ser dig (1964)
32
Olav H. Hauge Sleggja
Fra Dropar i austavind, 1966
Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på
stend – står lyt berre til – må bare til, trår bare til når det røyner på – når ting blir vanskelig (eng: when the going gets tough»
Fra dropar i austavind (1966)
33
Dag Solstad Novelle
fra Svingstol, 1967
Han slår ut den siste kaffeskvetten, skyller koppen, setter den fra seg. Ser over bryterne, låser døren, trekker klokkene, kler av seg, vasker seg, pusser tennene, tar på seg pyjamas, legger seg,
slukker lyset.
Enda en dag er slutt.
Neste dag skjer ingenting. Dagen etter vasker man ham.
Man bærer ham ut. Navnet hans blir oppskrevet i protokoller.
Man åpner vinduene.
Man lufter sengeklærne. En lastebil blir bestilt.
Den kommer, og man bærer ut alle møblene.
Bøtter fylles med kokende vann, grønnsåpe dunster. Gulv, vegger, tak skures grundig.
Man tømmer kjøleskapet og spiskammers. Maten kastes i bøtter som blir båret ut i gården. Man vasker kaffekoppen.
Lampeskjermen i taket fjernes. Lyspæra fjernes, støpselet skrues av og fjernes. Det gjøres grundig
rent rundt de utstikkende ledningene i taket.
Med et skrujern fjerner man skruene som holder navneplaten fast til døren. Navneplaten fjernes.
Man lukker igjen vinduet. Strømmen settes på.
En lastebil kommer.
Møbler bæres inn. Støpsel monteres rundt ledningene i taket. En lyspære skrues fast. Over pæra en skjerm.
I kjøleskap og spiskammers legges mat.
Med et skrujern settes en navneplate fast til døren.
En mann koker kaffe. Han drikker kaffe, skyller koppen etterpå. Han leser i en bok. Legger boken fra seg, gjesper. Ser over bryterne, låser døren, trekker klokkene, kler av seg, tar på seg
pyjamas, legger seg, slukker lyset.
Enda en dag er slutt.
Om morgenen våkner han uthvilt. Fra Svingstol, 1967
34
Jan Erik Vold Tale for loffen
Jeg vil holde en tale for de tykke og de smale - nei det vil jeg ikke, jeg vil snakke om loffen, vår alles venn i brødveien, loffen sprø og fersk og rykende varm like fra butikken, som man stakk fingeren inn i og grov ut varmt deilig hvitt loffestoff og kom opp med etter handelen, loff åpnet av papiret i den ene enden og utminert alt hva en tiårs pekefinger formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring og skjulte loffhulens åpning et stakket sekund - hva min mor kunne ha sagt i sakens anledning er glemt, levende tilbake står loffens varme innside, man blir tykk av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror) at man blir blid av å spise loff, spør nå det første blide menneske du treffer om han liker loff. Vent så bare på svaret. (Eller spør meg!)
utminert –gravd ut formår – klarer vernende – beskyttende stakket – kortvarig
Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
35
Jan Erik Vold Trikkeskinnediktet
Tenkte jeg skulle skrive et dikt om trikkeskinner. Engang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet i sitt nett av trikkeskinner - kom ikke lenger. Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke byen fast, de ligger nedfelt i gaten med brostein solidarisk på begge sider, gå ut og se på byen, den er ikke bundet, byer kan ikke bindes. Nei, trikkeskinner er til å legge femøringer på, trikken paraderte på brune mynter opp Theresegate, vi stod i portrom parat til å stikke av om trikken stanset, konduktøren ut! Flatklemte femøringer, store som engelske pennystykker (verdt 8 1/3 øre), gjerne klemt skjeve, ingen elg på femørene dengang men gode gamle hå syv. Trikkeskinner og sykling! en gang gikk jeg på hue foran læreren, det var i svingen ved Sporveisgata utenfor parfymeriet og lekebutikken der, bare med ballongdekk var man trygg (hadde halvballong). Om våren kommer den siste snøen seilende i klumper ned trikkeskinnene, skyver brunt vann foran seg med fine bølgestriper i. Siden blå menn som skyfler skinnene rene så solen skal få klatre uten sand i munnen opp bakken til Adamstua, der leira ligger våt og snart skal bli gras mellom skinnene.
solidarisk – som står sammen i tykt og tynt femøringer – mynter som gikk ut av bruk i 1982 paradere – vise seg frem mens man går portrom – rommet mellom gaten og bakgården Hå syv (H7) - Kong Haakon 7 var avbildet på femøringene før i tiden. ballongdekk – tykke «off road»-sykkeldekk skyfle – skrape, rense
Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
36
Kjell Askildsen Mennesker på Kafé
En av de siste gangene jeg var på kafé var en sommer en søndag, det husker jeg godt, for nesten
alle gikk uten jakke og slips, og jeg tenkte: er det kanskje ikke søndag likevel?, og det at jeg tenkte
akkurat det, gjør at jeg husker det. Jeg satt ved et bord midt på gulvet, og rundt meg satt en masse
mennesker og spiste kaker eller smørbrød, sjelden mer enn en ved hvert bord. Det så nokså
ensomt ut, og siden jeg ikke hadde snakket med noen på en god stund, ville jeg ikke hatt noe
imot å veksle om ikke mer enn noen få ord med en eller annen. Jeg tenkte lenge på hvordan det
skulle la seg gjøre, jo mer jeg studerte ansiktene rundt meg, desto vanskeligere virket det, det var
som om alle var uten blikk, verden er sannelig blitt deprimerende. Men jeg hadde nå fått den
ideen at det ville være hyggelig om en eller annen sa et par ord til meg, så jeg fortsatte å tenke, det
er det eneste som hjelper. Og etter en stund visste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg slapp lommeboken
ned på gulvet, lot som om det skjedde helt uforvarende. Den lå ved siden av stolen, helt synlig
for flere av de som satt rundt meg, og jeg så mange som skulte ned på den. Jeg hadde trodd at en
eller kanskje to ville ha reist seg for å ta den opp og gi den til meg, jeg er jo en gammel mann,
eller i det minste ropt til meg, for eksempel: «De har mistet lommeboken Deres på gulvet.» At en
aldri kan slutte å håpe, så mange skuffelser en ville spart seg. Til slutt, etter flere minutter med
skuling og venting, lot jeg som om jeg plutselig oppdaget at jeg hadde mistet den, jeg turde ikke
vente lenger, jeg var redd for at et av de skulende menneskene plutselig skulle fare opp, kaste seg
over lommeboken og styrte på dør. Ingen kunne jo være helt sikre på at det ikke var en del
penger i den, det hender jo at gamle mennesker ikke er fattige, at de til og med er rike, verden er
jo sånn, de som ranet til seg i sin ungdom eller i sine beste år, de får lønn for det i sin alderdom.
Sånn er altså mennesker på kafé blitt, så pass lærte jeg da, en lærer så lenge en lever, hva
det nå skal være godt for, like før en skal dø.
Fra En plutselig frigjørende tanke (1989)
37
Arild Nyquist Nå er det jul igjen!
1972
1
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! 2 Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! 3 Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker! 4 Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! 5 Og spurven sitter! I ne-e-e-ket! og jæææ-æææii stapper! Min lange pipe!
Og synger: 6 Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
7 Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og han er nisse! 8 God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! Sett fra deg stokken! 9 Ta av deg maska! Her har du flaska! Ta av deg maska! Her har du flaska! 10 Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! 11 Og vi synger salmer! Under juletrepalmer! Og vi synger salmer! Under juletrepalmer! 12 Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skiskraperen! Og jeg pakker opp skiskraperen!
38
15
13 Takk, onkel Petter! Takk, tante Laura! Den der var grei, den! Den der var grei, den! 14 Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! 15 Og ribba smaker! Og her er kaker! Og ribba smaker! Og her er kaker! 16 En liten dram til? Litt mere sursild? Litt mere sursild? Litt mere sursild? 17 Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! 18 Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Fra Nå er det jul igjen! Og andre dikt, 1972
39
Erlend Loe L
(utdrag fra åpningen av romanen, 1998)
…………………………………………………..............
Dere sier at den store fortellingen er død?
Dere vil ha små fortellinger?
Det skal dere faen meg få.
…………………………………………………………….
Prolog
På noen få dager nær, er det i skrivende stund nøyaktig syv hundre år siden
genoveserne og venetianerne braket sammen i et bittert sjøslag om
handelsrettighetene på Middelhavet. Genoveserne vant og det ble tatt syv tusen
fanger. En av disse var Marco Polo, som nettopp hadde vendt tilbake etter å ha
tilbragt tjuefire år på reise i Det fjerne Østen. Han hadde jobbet for Kublai Kahn,
samlet seg rikdommer og sett mennesker, ting og steder ingen europeer hadde sett
før ham. Det må ha vært et kick.
Genoveserne fengslet ham, og han kom til å dele celle med eventyrforfatteren
Rustichello. Denne førte Marco Polos beretninger i pennen, og enkelte har ment at
resultatet ble en bok som utvidet europeernes horisont mer enn noen annen bok har
gjort før eller etter. Man har spekulert i at Marco Polos historie sannsynligvis ville ha
gått tapt hvis det ikke hadde vært for Rustichello.
Selv har jeg aldri deltatt i noe slag, verken til lands eller vanns, om handelsrettigheter
eller noe annet. Jeg er ikke engang interessert i handel.
Jeg befinner meg alene på et lite sted hvor jeg ikke kjenner noen. Jeg må være her et
stykke tid. Det er kontraktfestet. Om formiddagen jobber jeg noen timer på skolene i
området. Etter det er jeg overlatt til meg selv. Dømt til lediggang. Jeg sitter på mitt
hotellrom og ser utover en elv og et stykke vei og en li hvor fargene er høstlige.
Jeg har vært på apoteket og kjøpt noen Menthol & Eucalyptus-pastiller som jeg suger
på for å lindre en hoste som har plaget meg de siste dagene.
Jeg kjeder meg litt. Jeg var nettopp borte på Statoil-stasjonen og vasket bilen som var
blitt skitten etter en ganske hard tur på grusvei over fjellet. Det var vel strengt tatt
ikke helt nødvendig, men det fikk tiden til å gå. Jeg valgte den grundigste vasken, med
Genoveserne og
venetianerne –
folk fra byene
Genova og
Venezia i Italia
lediggang – ikke å
ha noe å gjøre
40
høytrykksspyling, understells- og dekkvask, voksing og tørking. Og jeg satt inne i
bilen mens det pågikk. De store, roterende børstene, som i dette tilfelle var blå og
røde, er alltid like fine å se på.
Her om dagen trøstekjøpte jeg et par basketsko på det lokale kjøpesenteret. De var
satt ned fra tusen til fire hundre kroner. Gode sko. Litt glorete, men gode. Jeg har tatt
dem på meg. Og jeg har sett plakater som tyder på at det litt senere i uken arrangeres
konsert med Arija Sajonmaa på scenen i den lokale kinoen. Sjansen er sikkert stor for
å få høre «Jag vill tacka livet, som gett mej så mycket» …». Men det krasjer med en
viktig kamp i Champions League. Jeg blir nødt til å prioritere den. Rosenborg spiller
mot et lag nede i Europa. Rosenborg er mitt lag. Jeg har TV på rommet.
Da jeg var mindre lekte jeg med tanken på å søke om å få ta i bruk «Marco Po» som
mellomnavn. Det ville ha passet bra til navnet mitt, syntes jeg. Men det var naturligvis
bare en tankelek, en spøk, uten rot i virkeligheten. Jeg søkte aldri om det. Og jeg
sammenligner meg ikke med Marco Polo. Han og jeg har lite til felles. Han var
ganske sikkert tøffere enn meg. Og han levde i en annen verden enn jeg gjør. En
uoppdaget, mystisk og åpen verden.
I min verden fins det ikke lenger hvite flekker på kartet. Hvis jeg bygger meg en flåte
og lar meg flyte med strømmen i elven som renner forbi her ute, vil jeg komme til
henholdsvis Höljessjön, Klaraälven og Vänern, i Sverige. Dette vet jeg selv om jeg
aldri har gjort det. Det fins gode kart nå for tiden. Nøyaktige kart. Man vet hvor saker
og ting er. Og hva de heter. Höljessjön er sikkert en grei sjø. Ikke et vondt ord om
den. Men dens tiltrekningskraft er liten. Den pirrer meg ikke.
Mulighetene for å oppdage noe som ingen før har oppdaget er mer begrensede for
meg enn de var for Marco Polo. I hvert fall innenfor jordens grenser. Og det er tross
alt innenfor disse grensene jeg lever mitt liv. Men to ting har jeg til felles med Marco
Polo; jeg har også vært på reise til fjerne strøk. Ikke like langvarig som hans, men en
reise like fullt.
Og dessuten er jeg, som ham, bundet til et rom på et fremmed sted. Jeg sitter
riktignok ikke fengslet. Jeg er fri til å bevege meg som jeg vil. Men hvis jeg går ut, er
en hamburgerkiosk det eneste naturlige målet som peker seg ut. Og hamburgerne der
er dyre og litt vonde. Kveldene faller meg lange. Jeg er lei av å sitte uvirksom og jeg
har fått det for meg at jeg vil forsøke å nedtegne en historie som vil gå tapt for
ettertiden hvis ingen forteller den. Det er ingen i nærheten som jeg kan diktere til,
ingen eventyrforfattere som kan føre min beretning i pennen. Derfor må jeg gjøre det
selv. Jeg har få illusjoner om at denne boken vil utvide europeernes horisont mer enn
noen annen bok har gjort før den, men det får ikke hjelpe. Horisont er ikke alt.
Arija Sajonmaa –
finsk-svensk
sanger som var
populær på 90-
tallet
41
Erlend (Marco Po) Loe, Trysil-Knut Hotell, Trysil, september 1998.
………………………………………………………………………………..
Del 1
…………………………………………………………………
Gör barnen snabbare
Man borde rimligen kräva att våra ungdomar som söker til gymnasieskolan ska kunna
klara minst 12 sekunder på ett hundra meter. För dem, som inte klarar denna gräns
måste alla ressurser sättas in, för att denna nivå skal kunna uppnås. Det är naturligtvis
et problem, som både lärare og föräldrar måste arbeta med, men det är ju våra
politiker, som bär det största ansvaret för denna brist hos våra ungdomar.
12 sekunder är en lägsta gräns för att vi med framtida krav på förflyttningshastighet,
ska kunna klara att bli nyttiga medborgare. Inga andra förmågor och anlag är viktigare
än snabbhetskriteriet och hur ser då de resurser ut, som måste til?
Naturligtvis är det i första hand pengar, som våra politiker, måste ställa til förfogande,
men forskningen på dette område måste också få resurser, så vi får reda på varför
senfärdigheten är så utbredd.
(Leserinnlegg i Dagens Nyheter, 1998)
………………………………………………………………………………….
Vi som ikke bygde Norge
………………………………………………………………………………….
Her sitter jeg og er 29 år gammel. I Norge. Kjempers fødeland.
Jeg er i min beste alder. Stor og sterk er jeg. I god form. Og jeg spør meg; hva har jeg
bygd? Hva har jeg, Erlend, 29 år, i Norge, egentlig bygd?
Ikke stort
Jeg har bygd en vegg. En temmelig stor vegg. 3,40 x 5 meter. En vegg på 17
kvadratmeter. Først festet jeg to solide totom/fire-stendere i gulv og tak. Det var
ingen lett jobb. Knallhard betong. Deretter banket jeg opp et reisverk av tre, isolerte
snabbare –
raskere
borde – burde
gymnasieskolan
– videregående
skole
politiker –
politikere
lägsta – laveste
framtida –
fremtidige
förmågor – evner
anlag –
forutsetninger
til förfogande – til
disposisjon
få reda på – få
vite
senfärdigheten –
langsomheten
42
det med steinull, satte inn en dør og dekket reisverket med gipsplater. Jeg sparklet og
pusset skjøtene mellom plantene og til slutt malte jeg det hele hvitt.
Det er en god vegg. Den står den dag i dag. Den utgjør skillet mellom kjøkkenet og
oppholdsrommet i leiligheten der jeg bor. Jeg overrasket meg selv ved å bygge den
veggen. Den er litt skjev, men den duger.
Det var min første vegg.
Hva mer har jeg bygd?
Jeg har bygd en sykkel. Med litt godvilje kan man si at jeg har bygd en sykkel. […]
Har jeg bygget enda mer?
Noen hytter i trærne da jeg var mindre. To, kanskje tre hytter.
Og en del småting på sløyden. Noen fjøler til å skjære brød på. Med navnet mitt sirlig
brent inn. Og en dråpeformet skål som det tok meg et halvt år å hule ut, med
tappjern. […]
Og modellfly. Jeg har bygd modellfly. Av balsa og av glassfiber.
Det er det jeg har bygd. Det er ikke mer. Er det nok? Jeg tror ikke det. Jeg føler et
visst press. Noe bør bygges.
Ingen av mine byggverk har betydd noe for samfunnet. Økonomisk har det vært en
nitrist affære. Det jeg har bygd har aldri bidratt til bruttonasjonalproduktet. Det har
aldri vært i nærheten av å bidra. For meg og mine nærmeste har det naturligvis betydd
noe. Den dråpeformede skålen ble en fin gave. Men samfunnet har ikke hatt nytte av
den.
Og Norge? Hvem har bygd Norge?
Noen vil kanskje svare at det er Gud. Jeg tror ikke på det. Hvem tror på Gud nå for
tiden? Det kan ikke være mange. Jeg innser naturligvis at det fins ting jeg ikke forstår,
fenomener som går oss hus forbi, saker vi aldri vil få en forklaring på. Men Gud? Det
er en forenkling. Norge, altså landet, geografien, har bygd seg selv. Isen og vannet og
tiden har bygd Norge. Og vinden. Prosessen pågår fremdeles. Det er lite vi kan gjøre,
fra eller til.
Men bebyggelsen? Systemene?
De har menneskene stått for. Mennene og kvinnene. De tusener på tusener som har
levd før oss, og sikkert mange av dem som lever i dag. Man har stilt spørsmål,
resonnert, prøvet og feilet. Tatt tiden til hjelp. Man har funnet ut av saker og ting.
Hogst. Lafting. Melking. Såing. Fisking. Lover og regler. Litt etter litt har ting falt på
plass. Idéene har kommet herfra og derfra. Fra kontinentet. Fra tidligere
sivilisasjoner. Fra mange steder. Men mye har man i klare øyeblikk funnet på selv. En
heldig assosiasjon. Mer skal det ikke til. Det er nok. Noen idéer har naturligvis vist
seg ikke å fungere. De dårlige idéene. Dem har man forkastet. Men de gode. De gode
sirlig - elegant,
med fokus på pynt
balsa – en type tre
som er veldig lett
lafting – det å
legge sammen
stokker for å bygge
hus.
kontinentet –
Europa
43
har man foredlet. Alltid denne foredlingen. Man har trukket det beste ut av det
bestående. Destillert idéene og sendt dem videre. Man har sendt kunnskap videre.
Gjennom generasjoner. Jeg lærer dette til deg, så bruker du det i en femti-seksti år og
gir det videre til dine barn. Og skulle du finne på noe nytt underveis, så skader ikke
det. Dette har vært omkvedet. Og så har man gitt ungdommen et klaps på skulderen
og trukket seg stille tilbake. Forvunnet. Med vissheten om at ting hele tiden går
fremover. Sakte, sakte. Men alltid fremover.
Man har bygd og bygd. Det ene huset har tatt det andre. Og veiene. Tusenvis av mil
med vei. Man har brutt land. Brutt og brutt. Fløtet tømmer, bygd demninger,
togskinner, fabrikker, båter. Man har rodd, sprengrodd. Trukket ledninger på kryss og
tvers. Sprengt en helvetes masse tunneler. Utdannet leger. Alltid leger. Slik at andre
folk har kunnet holde seg friske nok til å bygge. Og ingeniører. Satt opp
høyspentmaster. Målt og veid. Børsnotert. Man har børsnotert. Trukket i uniform.
Pløyd jorda og sådd. Hvert eneste år har man sådd. Hvete, bygg, poteter. Man har
sett været an. Alltid været. Ustabilt. Man har høstet og pløyd igjen. Olje. Man har
funnet olje og satt penger i banken.
Noen har jobbet for å få dette landet på beina. Det er helt sikkert.
Noen har jobbet som faen.
Jeg var nettopp nede i hotellbaren og kjøpte en pils. Det var full fest der nede. Midt i
uken. Pensjonister på busstur fra trøndelagstraktene. I fine klær. Noen spilte
trekkspill og pensjonistene danset. Jeg så på dem. Eldre mennesker er ofte så fine. De
slapper av på en god måte. Jeg kunne se at de har bygd sitt. De kan ta det med ro nå.
Ta seg en fest med god samvittighet. De har bygd sine hus. Delt brød og
surrogatkaffe med hverandre. Plukket sin andel med blåbær og multer. Løftet i flokk.
Men jeg, Erlend, 29, i Norge, kjempers fødeland, har ikke løftet i flokk. Jeg kan ikke
ta det med ro. Jeg må bygge. Det som skal bygges av meg er ubygd.
Infrastruktur så langt øyet rekker. Og jeg har bidratt med en vegg.
17 kvadratmeter norsk vegg.
foredle –
videreutvikle, gjøre
bedre
Sprengrodd –
rodd veldig hardt
trukket i uniform
– tatt på seg
uniform
surrogatkaffe –
noe som minner
om kaffe, men av
dårligere kvalitet.
44
Håkon Øvreås Råd for diktningen
2008
Min bestefar sa: «Diktet skal rote rundt i tirsdagene, røre rundt med en pinne i smeltevann om våren. Om høsten: Lukten av ugler og kveld i hagen. En bøtte med røde epler.» Han gikk lange turer med stokken i høyre hånd. Under et epletre kunne han stoppe tiden. Min bestemor satt på kjøkkenet og skrev lange brev. Hun drysset litt savn i hver bokstav. Hun sa: «Diktet skal heve som gjærbakst under klede, eltes og formes med varsomme hender. I ovnen: Duften av kardemomme gjennom huset. Et fat med nystekte boller.» De sto sammen på trappa og vinket da jeg gikk: «Følg disse rådene og du vil leve godt i landet: Staten vil gi deg gode stipender og når du blir femti vil Hof kommune avduke en byste av deg utenfor Meny.»
Tittel - Råd for diktningen:
Navnet på den romerske
dikteren Horats sin 2000 år
gamle tekste ars poetica. Dette
handler om
Fra Avstanden mellom hus, 2008
45
Yahya Hassan Barndom
2013
FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE FLERGRÆDERI OG EN PØL AV PIS VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD DEN DER LYD NÅR SLAGENE RAMMER SØSTER DER HOPPER SÅ HURTIGT FRA DEN ENE FOD TIL DEN ANDEN PISSET ER ET VANDFALD NED AD HENNES BEN FØRST DEN ENE HÅND FREM SÅ DEN ANDEN GÅR DER FOR LANG TID RAMMER SLAGENE VILKÅRLIGT ET SLAG ET SKRIK ET TAL 30 ELLER 40 TIL TIDER 50 OG ET SISTE SLAG I RØVEN PÅ VEJ UD AD DØREN HAN TAGER BROR I SKULDRENE RETTER HAM OP FORTSÆTTER MED AT SLÅ OG TÆLLE JEG KIGGER NED OG VENTER PÅ DET BLIVER MIN TUR MOR SMADRER TALLERKENER I OPGANGEN SAMTIDIG MED AT AL JAZEERA TV-TRANSMITTERER HYPERAKTIVE BULLDOZERE OG FORTØRNEDE KROPSDELE GAZASTRIBEN I SOLSKIN FLAGG BLIVER BRÆNDT HVIS EN ZIONIST IKKE ANERKENDER VORES EKSISTENS HVIS VI OVERHODET EKSISTERER NÅR VI HIKSTER ANGSTEN OG SMERTEN NÅR VI SNAPPER EFTER VEJRET ELLER MENINGEN I SKOLEN MÅ VI IKKE TALE ARABISK DERHJEMME MÅ VI IKKE TALE DANSK ET SLAG ET SKRIG ET TAL
Børn - barn
Flergræderi -
flergråteri
Pis - urin
Forutsigeligheden
- forutsigbarhetens
Rammer - treffer
Fod- fot
Vilkårligt - tilfeldig
Bliver - blir
Smadrer - knuser
TV-Transmitterer
- sender TV-bilder
av
Fortørnede -
forvridde, rasende
Zionist - en jødisk
«nasjonalist», (litt
forenklet sagt)
Anerkender -
anerkjenner
Vores - vår
Vejret - pusten,
åndedrettet
Må vi ikke - får vi
ikke
Fra YAYHA HASSAN, 2013
46
