YRKESFAGLIG UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE – …

HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE – ET SAMMENSATT BILDE

YRKESFAGLIG UTVALG FOR

RAPPORT FRA YRKESFAGLIG UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE

2

Utdanningsdirektoratet

Oslo 2016


3

Innhold 1. Mandat, sammensetning og arbeidsform ............................................................................................................ 5

1.1 Bakgrunn ....................................................................................................................................................... 5

1.2 Mandat .......................................................................................................................................................... 5

1.3 Sammensetning ............................................................................................................................................ 6

1.4 Utvalgets arbeid ............................................................................................................................................ 6

1.5 Definisjoner og avgrensninger ..................................................................................................................... 7

1.6 Rapportens oppbygging ................................................................................................................................ 7

1.7 Sammendrag ................................................................................................................................................. 7

2. Arbeidsforhold og utdanning i helse-, oppvekst- og velværesektorene ........................................................... 10

2.1 Fellestrekk og ulikheter .............................................................................................................................. 10

2.1.1 Utdanningsstruktur ............................................................................................................................ 10

2.1.2 Søkning til utdanningsprogrammene ............................................................................................... 11

2.1.3 Arbeidsforhold ................................................................................................................................... 13

2.1.4 Rammebetingelser ............................................................................................................................. 15

2.1.5 Oppsummering .................................................................................................................................. 17

2.2 Helsesektoren ............................................................................................................................................. 17

2.2.1 Arbeidsmarkedet i helsesektoren ..................................................................................................... 17

2.2.2 Sysselsetting og utdanningsnivå i dag .............................................................................................. 19

2.2.3 Utdanningene rettet mot helsesektoren .......................................................................................... 21

2.2.4 Rekruttering og verdsetting av fagarbeidere ................................................................................... 21

2.2.5 Behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere ................................................................................... 24

2.2.6 Oppsummering .................................................................................................................................. 28

2.3 Oppvekstsektoren ....................................................................................................................................... 29

2.3.1 Arbeidsmarkedet, sysselsetting og utdanningsnivå i oppvekstsektoren ........................................ 29

2.3.2 Utdanningen i oppvekstsektoren ...................................................................................................... 31


2.3.4 Framtidig og udekket kompetansebehov ......................................................................................... 32


2.3.6 Oppsummering .................................................................................................................................. 34

2.4 Velværesektoren ......................................................................................................................................... 34

2.4.1 Arbeidsmarkedet og utdanningene i velværesektoren ................................................................... 34


2.4.3 Framtidig og udekket kompetansebehov ......................................................................................... 36


2.4.5 Oppsummering .................................................................................................................................. 36

2.5 Et sammensatt bilde ................................................................................................................................... 36

3. Veien framover – hva er hovedutfordringene? .................................................................................................. 38

3.1 Generelle utfordringer ................................................................................................................................ 38


4

3.1.1 Rekruttering til yrkene ....................................................................................................................... 38

3.1.2 Kvalitet i alle ledd ............................................................................................................................... 40

3.1.3 Styrings- og organisasjonsformer ..................................................................................................... 40

3.1.4 Status .................................................................................................................................................. 41

3.1.5 Utdanningsstrukturen for helse-, oppvekst- og velværefagene ..................................................... 42

3.2 Utfordringer innenfor helsesektoren ......................................................................................................... 42

3.2.1 Stort behov for tilgang på yrkesutdannede for å håndtere bemanningssituasjonen .................... 42

3.2.2 Utfordringene i helsearbeiderfaget .................................................................................................. 43

3.3 Utfordringene innenfor oppvekstsektoren ............................................................................................... 45

3.3.1 Bør barne- og ungdomsarbeiderfaget deles i et barnefag og et ungdomsfag? ............................. 45

3.3.2 Øke antallet fagarbeidere .................................................................................................................. 46

3.4 Utfordringer innenfor velværesektoren .................................................................................................... 46

4. Utvalgets forslag til tiltak ..................................................................................................................................... 47

4.1 Tiltak som gjelder hele fag- og yrkesopplæringen .................................................................................... 47

4.2 Tiltak for helse, oppvekst og velvære ........................................................................................................ 47

4.3 Tiltak for helsesektoren .............................................................................................................................. 48

4.4 Tiltak for oppvekstsektoren ........................................................................................................................ 48

4.5 Tiltak for velværesektoren.......................................................................................................................... 48


5

1. Mandat, sammensetning og arbeidsform

1.1 Bakgrunn Utviklingstrekk i samfunnet påvirker arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft, og opplæringen må tilpasses disse

endringene.

Fagopplæringen bygger på lange håndverkstradisjoner, og fagarbeidere representerer en kompetanse som samfunnet

trenger. Ifølge framskrivninger fra Statistisk sentralbyrå vil Norge mangle 90 000 fagarbeidere i 2025. En

grunnleggende forutsetning for velfungerende lærefag er at de gir merverdi og har en tydelig plass i virksomhetenes

arbeidsdeling. Stortingsmelding 20 (2012-13) På rett vei viser at fag- og yrkesopplæringen i stor grad gir en

kompetanse som arbeidsmarkedet verdsetter. Likevel ser vi at ikke alle de yrkesfaglige utdanningsprogrammene

fungerer like godt når det gjelder rekruttering til lærefagene og tilknytningen til arbeidslivet. Det er forskjeller på i

hvilken grad næringene rekrutterer arbeidskraft gjennom lærlingordningen. I tillegg gjennomfører elevene i for liten

grad videregående opplæring med fagbrev, svennebrev eller yrkeskompetanse. For mange elever faller fra underveis i

opplæringen eller velger påbygg til generell studiekompetanse. En av årsakene til frafall er at mange elever som

ønsker det, ikke får læreplass.

Vi må sikre at fag- og svennebrevene er godt tilpasset virksomhetenes behov for kvalifiserte fagarbeidere – både i dag

og tiden som kommer. Målet er at opplæringstilbudene skal bli mer relevante for arbeidslivet, at rekrutteringen skal

være i tråd med arbeidslivets behov, og at elevene i større grad skal fullføre med fagbrev, svennebrev eller

yrkeskompetanse.

På denne bakgrunnen har Kunnskapsdepartementet gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å styrke kvaliteten på og

relevansen av fag- og yrkesopplæringen ved å gjennomgå utdanningstilbudet på videregående nivå i samarbeid med

partene i arbeidslivet. Gjennomgangen skal bidra til at opplæringen bedre kan imøtekomme elevenes og arbeidslivets

behov.

Helse-, oppvekst- og velværesektoren er en del av arbeidslivet hvor fagopplæringen ikke har slått sterke røtter i

virksomhetene. Det ser ut til at utdanningene ikke helt har funnet sin plass mellom ufaglært arbeidskraft og høyere

utdanning. Det kommer til uttrykk ved relativt stort frafall, ved stor overgang til studiekompetanse, ved at for få

virksomheter tar inn lærlinger, og ved at kompetansen som ligger i fagbrev, verdsettes i for liten grad av

virksomhetene. Likeledes har disse sektorene historisk sett i stor grad rekruttert fra den voksne delen av befolkningen,

mens hovedmodellen for fagopplæringen og tilskuddsordningen for lærlinger i hovedsak er tilpasset rekruttering av

unge.

1.2 Mandat Utvalgene skal ta utgangspunkt i bransjens behov for kvalifiserte fagarbeidere.

KAPITTEL 1


6

Utvalgene skal levere en rapport 01.03.2016 der de presenterer en vurdering av løsninger som kan bidra til at

bransjen eller sektoren investerer i lærlingordningen og at flere gjennomfører fag- og yrkesopplæringen med en

relevant kompetanse. Opplæringstilbudene skal bli mer attraktive både for elever og bedrifter, og overganger

videreutvikles.

Utvalgene skal vurdere og foreslå løsninger til utfordringer i bransjen eller sektoren knyttet til:

rekruttering og verdsetting av fagarbeidere

framtidig og udekket kompetansebehov og hvorvidt dette kan dekkes av fagarbeidere

behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere, herunder smal eller bred kompetanse

Utvalgene skal vurdere utviklingstrekk i samfunnet og arbeidsmarkedet som vil kunne få betydning for fag- og

yrkesopplæringen på kort og lang sikt.

Avhengig av bransje/sektor vil flere tema kunne være relevante, for eksempel:

ny teknologi, økt digitalisering, omlegging til miljøvennlige løsninger

konjunktursvingninger, konkurranse fra utlandet, effektivisering, endret forbruksmønster, endring i regelverk

og økte krav til sikkerhet

økt bruk av ufaglært arbeidskraft og innleid og/eller utenlandsk arbeidskraft

økt sentralisering av virksomhetsstruktur, geografiske forskjeller, kjønnstradisjonelle valg og demografi

systemer for internopplæring

økt akademisering

1.3 Sammensetning

MEDLEMMER I UTVALGET

Jan Grund (leder) professor i helseøkonomi fra HiOA

Grethe Hovde Parr utdanningsdirektør, barnehage- og utdanningsavdelingen, Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Kåre Hagen HiOA, senterleder SVA, instituttdirektør NOVA

Sigrun Heskestad seniorrådgiver i Helsedirektoratet

Edel Kristin Teige president i Norsk frisør- og velværebedrifter

Inga Landsvik Stavanger universitetssykehus

Håvard Bolme ambulansearbeider og sykepleier. Hovedtillitsvalgt i Delta

John Evjenth seniorrådgiver Sør-Trøndelag

Helge Sporsheim leder Fagforbundet seksjon helse og sosial i Oslo

Marie Sofie Størdal avdelingsleder ved HR-bemanning Bergen kommune

Medlemmene i utvalget er oppnevnt av Utdanningsdirektoratet, og lederen er oppnevnt av Kunnskapsdepartementet. Alle i utvalget er personlig oppnevnt.

SEKRETARIATET

Olav Reiersen

Monika Thollefsen

Fride Burton

Marianne Morken alle fra Utdanningsdirektoratet

1.4 Utvalgets arbeid Utvalget har hatt seks møter fra august 2015 til februar 2016. Til flere av møtene har utvalget invitert ressurspersoner

som har innledet til debatt om problemstillinger innenfor utvalgets mandat. Eksterne innlederne var: Håkon Høst fra


7

NIFU, Olav Eikemo fra Norske frisør- og velværebedrifter, Åse Kyllingstad Hatteland fra Klepp kommune, Tonje

Torbjørnsen og Olav Østebø fra Faglig råd for helse- og oppvekstfag, Janne Fraas, Marianne Monsrud og Anne Kristin

Modell fra Faglig råd for design og håndverk. Statssekretær Birgitte Jordahl deltok på utvalgets første møte.

Utvalgslederen og sekretariatet har hatt jevnlig møter mellom utvalgsmøtene.

1.5 Definisjoner og avgrensninger Helse-, oppvekst- og velværesektorene er tydelige avgrensede områder som på mange måter kan omhandles hver for

seg. Samtidig overlapper de hverandre på enkeltområder.

Under begrepet helse vil utvalget også inkludere omsorg, men begrepet helsesektoren vil bli benyttet i denne

rapporten. Slik utvalget har definert det, omfatter helsesektoren dermed både spesialisthelsetjenester og kommunale

helse- og omsorgstjenester. Aktuelle arbeidssteder for den fagutdannede kan være både i sykehus og institusjoner,

apotek, lege- og tannlegekontor, sykehjem, habiliterings- og rehabiliteringstjenester, psykisk helsearbeid og rusarbeid

og innenfor hjemmebaserte tjenester.

Oppvekstsektoren omfatter skoler, barnehager, skolefritidsordninger, fritidstilbud og tilbud til barn og unge med

spesielle behov, og ulike botilbud for unge.

Velværesektoren omfatter frisør- og velværebedrifter, og disse har etter hvert et bredere tjenestetilbud der man

etterspør andre ulike fagpersoner. Eksempler på dette er hudpleiere negledesignere, eller personer som er offentlig

godkjent helsepersonell. Det er en utvikling i samfunnet der grensene mellom helse og velvære viskes ut og ulike

helse- og velværetilbud tilbys i større enheter. Offentlig godkjent helsepersonell og andre nye yrkesgrupper leier seg

inn som selvstendig næringsdrivende i et felles lokale sammen med andre yrkesutøvere innenfor samme bransje. Både

kapitlet om helsesektoren og kapitlet om velværesektoren omtaler derfor noen tilbud som i dag er under program for

helse- og oppvekst. Vi har i rapporten omtalt de arbeidsoppgavene på disse områdene som kan dekkes av

medarbeidere med videregående opplæring, det vil si med fag- eller svennebrev eller annen yrkesutdanning på

videregående skole-nivå, samt ulike private tilbud som i dag ikke er underlagt en offentlig regulering.

Vi har også omtalt en annen yrkesgruppe som arbeider i institusjoner i grenseland mellom helse- og oppvekst, men

som hører inn under program for design og håndverk sammen med frisøren, nemlig aktivitøren. Aktivitøren arbeider i

boliger, dagsentre, arbeidssentre (for eldre og funksjonshemmede), barnehager, SFO, skoler, institusjoner for

rusmisbrukere og innenfor psykisk helse, fengsler, samt blant ansatte i privat og offentlig virksomhet.

1.6 Rapportens oppbygging Vi har valgt å disponere rapporten slik at ett kapittel beskriver kunnskapsgrunnlaget og utdanningen i helse- oppvekst-

og velværesektoren. Kapitlet omhandler også arbeidsforhold. Deretter følger et kapittel som drøfter

hovedutfordringene, og til slutt kommer tiltaksforslagene i et eget kapittel.

Vi kan gruppere utfordringene i tre nivåer. Det første nivået omfatter utfordringer som er felles for all fag- og

yrkesopplæring, eller hvor løsninger ligger i tiltak som kan gjelde for hele yrkesopplæringen. Det andre nivået omfatter

helse-, oppvekst- og velværesektoren. Det siste nivået gjelder hvert av områdene helse-, oppvekst og velvære. Alle

kapitlene følger denne inndelingen.

Utvalget har brukt mest tid og plass på helsesektoren. Velværesektoren har fått en vesentlig mindre plass enn de to

andre sektorene i denne rapporten. Dette har sin årsak i at det er helsesektoren som har hatt de største utfordringene

den senere tiden, noe som har ført til at det er blitt forsket spesielt mye på dette området. Helsesektoren er i tillegg

vesentlig større målt i antall sysselsatte enn de to andre sektorene. Vi vil også peke på at velværesektoren har fått kun

én representant i utvalget.

1.7 Sammendrag I oppdraget regjeringen har gitt til de yrkesfaglige utvalgene står det at målsettingen er at de yrkesfaglige

opplæringstilbudene skal bli mer relevante for arbeidslivet. I dette ligger en påstand om at tilbudene i dag mangler

relevans i større eller mindre grad. Utvalget anser at dette er en korrekt vurdering av utdanningstilbudene i helse-,


8

oppvekst- og velværesektorene. Men i hvilken grad tilbudene mangler relevans, og på hvilken måte dette gir seg

utslag, varierer i stor grad mellom utdanningene utvalget har fått i oppdrag å se på.

Utvalget har pekt på tre hovedutfordringer som har betydning for fagopplæringen i helse-, oppvekst- og

velværesektorene:

1) rekruttering til yrkene

2) kvalitet i alle ledd

3) styrings- og organisasjonsformer

En bedring på disse områdene vil bidra til å styrke kvaliteten og relevansen til utdanningene for slik at kompetente

fagarbeidere blir høyere verdsatt og lettere å rekruttere til yrkene.

Den viktigste av disse utfordringene i helse-, oppvekst- og velværesektoren er å rekruttere kompetente medarbeidere.

Den videregående utdanningen er ikke i stand til å utdanne tilstrekkelig med fagutdannede til yrker i spesielt

helsesektoren og oppvekstsektoren. Det er behov for å få flere unge som starter sin utdanning, til å fullføre med

fagbrev. Men til helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget har utdanning av voksne vært en

hovedrekrutteringsvei. Derfor mener utvalget at det er viktig at det blir utarbeidet gode modeller for voksenopplæring

i fag- og yrkesopplæringen. Når det gjelder ungdomsrekrutteringen, har utvalget merket seg at andelen som velger

seg bort fra utdanningen underveis, er stor, men like viktig er det at vi de siste årene har sett en positiv utvikling ved at

disse to fagene er de eneste store fagene i videregående opplæring som har økt lærlinginntaket i tråd med målene i

Samfunnskontrakten for flere læreplasser 1. Søkningen til utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag har økt med

37 prosent fra 2011 til 20152, noe som er et vesentlig bedre resultat enn de andre utdanningsprogrammene kan vise

til. Utvalget har sett at det tar tid å bygge kultur for fagopplæring i helse- og omsorgstjenesten, men det er også tegn

på at denne kulturen er i ferd med å spre seg i virksomhetene. Det er nødvendig å fortsette å arbeide i

mottakervirksomhetene for å øke forståelsen for fagopplæringen. I tillegg er det viktig med tiltak som bidrar til å

bedre statusen for disse yrkene. Gode muligheter for omvalg og videreutdanning gjennom fagskoletilbud og innføring

av y-veiutdanninger er tiltak som kan føre til at fagene blir mer attraktive.

For å få rekruttert nok kompetente fagarbeidere til helsesektoren er vi helt avhengig av at det kommer på plass

utdanningstilbud som voksne ser seg i stand til å gjennomføre. Det kan gjelde de fleste fagene i helse-, oppvekst- og

velværesektoren, men det er spesielt tydelig for de store fagene hvor mangelen er stor: helsearbeiderfaget og barne-

og ungdomsarbeiderfaget. I disse fagene har voksenopplæringen tradisjonelt stått for storparten av de utdannede, og

alt tyder på at uten et meget stort innslag av voksne som tar utdanning, vil vi ikke kunne få dekket behov for

kompetente medarbeidere.

Høy kvalitet på opplæringen er en forutsetning for at fagarbeiderne blir verdsatt. I kvalitetsbegrepet ligger også

relevans, at fagarbeiderne har den kompetansen som virksomhetene og deres klienter og kunder har behov for. I

denne rapporten har vi brukt begrepet «kvalitet i alle ledd». Vi peker spesielt på hvor nødvendig kvalitet hos lærere og

skoleledelse er. Lærerne med fagarbeiderbakgrunn vil være gode rollemodeller, og det vil fremme rekruttering til

yrkesfagene. Men utvalget mener det er spesielt viktig med høy kvalitet på ledelses- og styringsstrukturen fra staten

og nedover til skolene og lærebedriftene. Derfor har dette fått plass som den tredje av hovedutfordringene.

Den tredje store utfordringen gjelder fagopplæringen generelt, men med en ekstra dimensjon for helse-, oppvekst og

velværefagene: den svake og fragmenterte ledelses- og styringsstrukturen. Ansvaret og styringen av utdanningen er

fordelt på flere instanser (Stat, fylkeskommune og partene i arbeidslivet). Staten gir styringer gjennom

forskriftsfestede læreplaner, mens det er lokal metodefrihet i hvordan fylkeskommunene organiserer og

gjennomfører opplæringen for å nå målene i læreplanen. Dette fører til store ulikheter mellom fylkeskommunene i

hvordan de tilrettelegger opplæringen utnytter handlingsrommet. Partene i arbeidslivet gir råd gjennom SRY og faglige

råd. Dette gir en utydelig rollefordeling. Kommunens helse- og omsorgstjeneste synes å rekruttere personell uten

helsefaglig utdanning framfor å bruke fagarbeidere. Den store bruken av deltidsstillinger er en utfordring. En viktig del

av opplæringen skal skje i bedrift, altså i tusenvis av selvstendige lærebedrifter. I helse- og oppvekstsektoren er også

1 Samfunnskontrakten ble inngått mellom Kunnskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og organisasjonene LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter og Maskinentreprenørenes forbund. 2 Udir 2016. Indikatorrapport 2016. Oppfølging av Samfunnskontrakt for flere læreplasser


9

helseforetakene og pleie- og omsorgstjenestene viktige aktører. Denne fragmenterte ledelsesstrukturen er en

utfordring for fagopplæringen.

Fylkeskommunene er gitt lokal metodefrihet i hvordan de organiserer og gjennomfører opplæringen for å nå målene i

læreplanen. Dette fører til utfordringer når vi skal gjennomføre utdanningspolitikken. I tillegg kan det medføre store

ulikheter mellom fylkeskommuner i hvordan opplæringen blir tilrettelagt og handlingsrommet utnyttet. Det tar tid å

skape tradisjon og ny kultur for fagopplæring i helse- og omsorgstjenestene. Dette kan skapes gjennom å etablere

gode ledelsesstrukturer og tett dialog mellom helse- og utdanningsaktører på den ene siden og partene i arbeidslivet

på den andre siden. Fylkeskommunen har mulighet til å endre på skolestrukturen og dermed påvirke elevenes valg.

Dette er gjort i noen fylker ved at de for eksempel har redusert tilbudet i påbygg for å få flere til å bli lærlinger og så

heller ta påbygg etter at de har fått fagbrev. Dette er et tiltak for å forebygge tendensen til at elever fra helse- og

oppvekstfag går over til Vg3-påbygg, siden mange stryker og dermed ender opp uten både fagbrev og

studiekompetanse.

Det siste årtiets erfaring med helsearbeiderfaget medførte at utdanningsmodellen for dette faget fikk en stor plass i

utvalgets diskusjon. Til tross for store utfordringer har vi sett en positiv utvikling de siste årene i antall læreplasser, og

vi har gode erfaringer fra fylker som Rogaland og Hordaland når det gjelder samarbeid mellom skole og arbeidsliv

knyttet til faget. Utvalget ser at økningen i rekrutteringen i hovedsak gjelder unge lærlinger, mens det har vært en stor

nedgang i rekrutteringen av voksne, spesielt innenfor helse- og omsorgssektoren. Utvalget har konkludert med å

anbefale at opplæringsmodellen med to år i skole etterfulgt av to år som lærling i bedrift bør opprettholdes for

ungdom, men vi vil vise til gode erfaringer fra utprøvingen av vekslingsmodellen i helse-, oppvekst- og velværefag.

Utvalget ønsker at staten vurderer om det er mulig å innføre en egen voksenopplæringsmodell for helsearbeiderfaget.

Utvalgets har gruppert tiltakene rettet mot fagopplæringen generelt, tiltak felles for helse-, oppvekst- og

velværesektorene og til slutt tiltak rettet spesielt mot hver av de tre sektorene.

De viktigste tiltakene er:

Det er behov for å styrke rekrutteringen og utdanningsmulighetene for ungdom og for voksne.

Det er behov for styrke kvaliteten i alle ledd fra den sentrale utdanningsadministrasjonen til klasserommet og

virksomhetene.

Det er behov for å etablere en helhetlig strategi for ledelses- og styringsstrukturer for fag- og

yrkesutdanningen til og med fagskole og høyskole.

For de øvrige tiltaksforslagene viser vi til kapittel 4.


10

2. Arbeidsforhold og utdanning i helse-,

oppvekst- og velværesektorene I dette kapitlet vil vi gi en beskrivelse av hovedtrekk ved yrkesutdanningen i helse-, oppvekst- og velværesektoren. Vi

vil se på hva som er de karakteristiske trekkene ved disse tilbudene, og hvor relevante de er. Vi går også gjennom

hvordan tilbudene svarer til kompetansebehovene i arbeidslivet. Dette kapittelet beskriver derfor arbeidslivet som

rekrutterer fra de utdanningene dette utvalget har ansvaret for å se på.

Noen av utdanningstilbudene, spesielt i helsesektoren og oppvekstsektoren, er relativt nye som lærefag. Årsakene det

at mange opplever at tilbudene har svak relevans, kan derfor også ligge i arbeidslivet ved at de fremdeles ikke har vent

seg til fagopplæringsmodellen og fordi utdanningsveien for voksne har blitt vanskeliggjort.

En utfordring som kan påvirke mange av fagutdanningene, og til en viss grad også fag innenfor utvalgets mandat, er

nye organiseringer av bedriftsstrukturer. Ett slikt eksempel er at ansvarsforhold blir oppsplittet ved at bedrifter bruker

underleverandører, hvor ikke alle underleverandører er like seriøse. Et annet og betraktelig nyere eksempel er

framveksten av delingsøkonomien3.

2.1 Fellestrekk og ulikheter Helse, oppvekst og velvære er store sektorer målt etter antallet sysselsatte og antallet som tar utdanning på området.

I følge publiserte tall fra nasjonalregnskapet for helse- og sosialtjenester, innbefattet barnehager og

skolefritidsordningen, sysselsetter denne sektoren 428 000 årsverk, noe som tilsvarer 18,5 prosent av alle årsverk i

norsk økonomi4. I dette er velværedelen ikke tatt med, så grovt sett kan vi si at hver femte sysselsatte er tilknyttet

helse-, oppvekst- og velværesektorene.

2.1.1 Utdanningsstruktur

Utdanningsstrukturen for fagene på helse-, oppvekst- og velværeområdet skiller seg i noen grad fra fagopplæringen

for det øvrige arbeidsmarkedet. Hovedmodellen for fag- og yrkesopplæringen, ofte kalt 2+2-modellen, består av to års

opplæring i skole etterfulgt av to år som lærling i bedrift. Dersom vi teller elever og lærlinger, følger de aller fleste

også på dette området hovedmodellen. Halvparten av fagene i helseområdet har likevel ikke læretid, men tre års

opplæring i skole. Elevene her får ikke fagbrev, men vitnemål for å ha gjennomført yrkesfaglig opplæring. I de øvrige

utdanningsprogrammene er det veldig få fag som har hele opplæringen i skolen.

.

3 Sannsynligheten for at en frisørsalong med fem fast ansatte frisører også tar ansvaret for én eller flere lærlinger, er større enn i en salong hvor fem frisører leier hver sin frisørstol og driver virksomhetene som enpersonsbedrifter. 4 Hentet fra SSB Rapporter 2014/14, side 11

KAPITTEL 2


11

Figur 1 Utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag etter lærefag

2.1.2 Søkning til utdanningsprogrammene

Søkningen til utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er høy og stigende. Helse- og oppvekstfag er det

yrkesfaglige utdanningsprogrammet som har flest søkere. I 2008 hadde programmet noen flere søkere enn teknikk og

industriell produksjon (TIP), som var nest størst, men i 2015 er programmet blitt vesentlig større enn alle de andre

utdanningsprogrammene, med 9 389 søkere til Vg1. Når det gjelder Vg3, faller søkningen til læreplasser ned på en

tredjeplass etter TIP og elektrofag. Utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er det eneste programmet som har


12

nådd målene i Samfunnskontrakt for flere læreplasser5, der målet var at antall læreplasser skulle øke med 20 prosent

fra 2011 til 2015.

2.1.2.1 Voksne

Helse- og oppvekstfagene har tradisjonelt vært en voksendominert utdanningsretning. Gjennom blant annet Reform

94 ble det foretatt endringer i strukturen som skulle gi ungdom lettere tilgang til utdanningene. Dette har ført til at

voksne nå i større grad benytter seg av andre modeller enn hovedmodellen med to år i skole og to år i bedrift for å

oppnå kompetanse i fagene. I dagens struktur er det en utfordring å finne gode opplæringsmodeller tilpasset voksne.

Det kan være vanskelig for personer som er etablert med familie, huslån osv. å kunne delta i en opplæring over fire år

med liten eller ingen inntekt. Utdanningstilbudet er heller ikke dimensjonert til å gi tilbud til søkere uten rett til

videregående opplæring.

Fagopplæringen ble introdusert i helsesektoren med Reform 94, men lærlingordningen har ikke etablert seg som

arbeidslivets hovedrekrutteringsarena. Derimot ser vi at det har etablert seg to adskilte rekrutteringsarenaer. Det ene

er utdanningssystemet som prioriterer de unge; det andre er arbeidslivets rekrutteringsarena som prioriterer de

voksne6. Det er ikke bare i skoledelen av opplæringen at det er vanskelig for de voksne å få innpass. Mange uten

formell utdanning som ønsker å kvalifisere seg til helsearbeiderfaget, opplever hindringer knyttet til krav om minst

fem års fulltidsstilling i helsetjenesten for å kunne ta fagbrev som praksiskandidat7. En viktig årsak er at disse jobber i

mindre deltidsstillinger og dermed ikke får opparbeidet seg lang nok arbeidspraksis. For voksne som ønsker seg inn i

helsefagene, er det ofte lettere å få deltidsstillinger og vikariater enn læreplass. Unge lærlinger blir også gjerne

prioritert framfor voksenlærlinger ved inntak, siden basistilskuddet for lærebedrifter er høyere for unge lærlinger enn

for voksne.

Helsedirektoratet opplyser at det totalt sett er flere læreplasser i helsearbeiderfaget enn det er lærlinger, men det er

stor variasjon mellom fylkene. Unge lærlinger ønsker ikke å flytte for å få læreplass. Voksne som ønsker læreplass, har

gjerne også familieforpliktelser som gjør at de ikke ønsker å flytte til et annet fylke for å tegne lærekontrakt. I

frisørfaget og andre håndverksfag er det utbredt at voksne tegner lærekontrakt med full opplæring i bedrift, men

dette er ikke en ordning som er mye brukt i helsefagene.

Gjennomsnittsalderen på nyutdannede hjelpepleiere, omsorgsarbeidere eller helsefagarbeidere ser ut til å ha ligget

relativt stabilt på mellom 30 og 35 år de siste 40 årene, med unntak av noen få år. På tross av reformer som har søkt å

begrense rekrutteringen av voksne og øke mulighetene for ungdom, har vi ikke klart å rekruttere ungdom til faget i det

omfanget som samfunnet har behov for. Derimot har vi begrenset voksenrekrutteringen slik at det totale antall

helsefagarbeidere som utdannes i dag, ikke engang er nok til å erstatte avgangen i faget. Dette skjer til tross for at KS

og helsemyndighetene har viet denne utfordringen stor oppmerksomhet, og de har gjennomført mye arbeid med

kompetanseheving i kommunale helse- og omsorgstjenester gjennom Kompetanseløftet 2015.

For voksne som allerede har opparbeidet seg praksis i et fag er praksiskandidatordningen et alternativ som gjør det

overkommelig å kunne ta fagbrev. Utvalget synes likevel det er problematisk at praksiskandidatene er fritatt for

fellesfag, siden disse gir kompetanse som er nyttig i utføringen av yrkene. Praksiskandidatordningen er ikke en

opplæringsordning, men en rett til å kunne dokumentere allerede opparbeidet kompetanse. Med fem års allsidig

praksis i et fag kan man melde seg til fagprøve og få fagbrev ved bestått prøve. Før den praktiske fagprøven må

kandidatene bestå en skriftlig eksamen i faget. Det fins mange tilbud til praksiskandidater om kortere kurs hvor det gis

opplæring i teori og eventuelt også veiledning for å stå bedre rustet til å klare den skriftlige prøven og den praktiske

fagprøven8. Praksiskandidatordningen er utbredt i helse- og oppvekstfagene. I 2013/2014 utgjorde praksiskandidatene

59 prosent av totalt antall oppnådde fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget. I helsearbeiderfaget er

praksiskandidatandelen i underkant av 50 prosent9.

5 Samfunnskontrakten ble inngått mellom Kunnskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og organisasjonene LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter og Maskinentreprenørenes forbund. 6 Høst, Håkon, NIFU-rapport 2015:16 Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet. 7 § 3-5 i opplæringsloven gjør det mulig for voksne som kan dokumentere fem års allsidig praksis, å gå opp til fagprøven. 8 Dette er tilbud som gjerne gis av private kursarrangører eller arbeidsgivere, da dette er en dokumentasjonsordning og ikke en opplæringsordning i henhold til opplæringslovens § 3-5. 9 Utdanningsdirektoratet, Statistikkportalen 2015


13

For å finne fram til opplæringsmodeller som kan være bedre egnet for voksne, lyste Kunnskapsdepartementet og

Helse- og omsorgsdepartementet ut midler til fylkeskommunene til forsøk med å utvikle og prøve ut

opplæringsmodeller for ufaglærte og ansatte i omsorgssektoren og barnehagesektoren. Dette resulterte i forsøk i fem

fylkeskommuner. I 2015 publiserte Vox (Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk) en rapport som et svar på

oppdraget10. Rapporten foreslår en modell som skal bidra til et fleksibelt, effektivt og tilpasset tilbud for voksne basert

på bruk av realkompetanse. Modellen er en veiledet opplæringsmodell som forutsetter et tett samarbeid mellom

arbeidsgivere og fylkeskommuner.

2.1.3 Arbeidsforhold

Avtagerbransjene for utdanningene innenfor helse, oppvekst og velvære skiller seg på noen områder fra store deler av

det øvrige arbeidslivet. Det er også likheter og ulikheter mellom de tre områdene. Felles for dem er det store innslaget

av kvinnedominerte arbeidsplasser. Helsesektoren består i hovedsak av offentlige arbeidsplasser, mens private

bedrifter står for frisørfaget, som er det dominerende faget innenfor velværesektoren. I oppvekstsektoren er

fordelingen mellom offentlig og privat drift jevnere på grunn av det store innslaget private barnehager. I helsesektoren

er bruken av deltidsstillinger stor. I det private markedet er rekruttering en viktig begrunnelse for å ta inn lærlinger,

mens lærlinginntaket i de offentlige virksomhetene oftest er begrunnet i politiske vedtak.

Det er en lav andel av heltidsstillinger i helsetjenestene, spesielt i pleie- og omsorgstjenestene i kommunene. I 2014

hadde bare 38 prosent av gruppen helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere heltidsstilling. Bruken av

deltid har økt siden 2013 med 1,6 prosentpoeng.

2.1.3.1 Bruk av ufaglært arbeidskraft

I helse- og oppvekstsektoren er innslaget av ufaglært arbeidskraft stort11. HELSEMOD 2012 oppgir det totale antallet

sysselsatt i helse- og omsorgssektoren til 550 000. Av disse har 265 000 høyere utdanning, mens 160 000 har

utdanning på videregående nivå. HELSEMOD 2012 oppgir 125 000 som ufaglærte eller uspesifiserte. Om lag 25

prosent av brukerrettede årsverk i pleie- og omsorgstjenesten var i 2014 uten relevant helse- og sosialfaglig

utdanning12.

Barne- og ungdomsarbeiderfaget ble innført med Reform 94 og er rettet mot et arbeidsområde som sysselsetter en

stor andel ufaglærte, og hvor det før dette ikke var spesielle krav til kompetanse. Utdanningen ble sett på som viktig

både for å øke kvaliteten i sektoren, og for å gi ufaglærte mulighet til formell kompetanse. Fortsatt ser vi at en stor

andel av dem som tar fagbrev i barne- og

ungdomsarbeiderfaget er praksiskandidater, noe

som viser at barne- og ungdomssektoren fortsatt

rekruttere mange ufaglærte. Mange av disse tar

senere fagbrev. Dette viser at den høye andelen

praksiskandidater ikke lenger er en

overgangsordning, men at veien via ufaglært

arbeid kan sies å ha etablert seg som en av

hovedveiene inn i faget. I velværesektoren er

innslaget av ufaglært arbeidskraft liten. Dette

gjelder primært frisørfaget.

2.1.3.2 Utenlandsk arbeidskraft

Økt arbeidsinnvandring kan demme opp mot noe

av etterspørselen etter arbeidskraft innenfor

helse- og omsorgssektoren. Tall fra SSB fra 2014

viser at arbeidsinnvandring har størst betydning

for spesialisthelsetjenesten, og da dreier det seg

særlig om leger, og mindre betydning for andelen

av helsefagarbeidere i 2014. Norge har særlig det

10 Helljesen, Lars m. fl. 2015 Fagbrev på jobb – Videregående opplæring på arbeidsplassen 2011-14 Vox 2015. 11 Med «ufaglært» mener vi her en person uten formell utdanning relevant for jobben som utføres. «Ufaglærte» kan ha annen formell utdanning eller udokumentert realkompetanse. 12 Roksvaag, Kristian og Texmon, Inger, Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år 2035

Figur 2 Arbeidsinnvandringens betydning i pleie- og omsorgstjenestene i 2014 (SSB)


14

siste året opplevd en stor arbeidsinnvandring, og sårbare grupper som flyktninger og asylsøkere som får opphold, vil

kunne ha stort behov for helsetjenester i framtiden, særlig innenfor psykisk helsevern. I 2014 utgjorde innvandrere

15,8 prosent av gruppen helsefagarbeidere, omsorgsarbeidere og hjelpepleiere. Tabell 1 viser sysselsatte

helsefagarbeidere, inkludert omsorgsarbeidere og hjelpepleiere, som jobber i brukerrettede pleie- og

omsorgstjenester fordelt på innvandrere og ikke-innvandrere. I barnehagene utgjorde andelen av basispersonalet med

innvandrerbakgrunn over 13 prosent i 2014.

En stor del av de voksne som tilbys yrkesopplæring, er mennesker med utenlandsk opprinnelse, og en stor del av disse

igjen får tilbud om opplæring i helse- og omsorgssektoren. Mens tallet på sysselsatte helsefagarbeidere har holdt seg

forholdsvis stabilt, men med en liten nedgang fra 53 808 i 2007 til 51 219 i 2014, har tallet på innvandrere økt fra 3798

i 2007 til 8303 i 2014. Det tyder på at veksten i antall sysselsatte helsefagarbeidere i kommunenes omsorgstjeneste

primært har skjedd ved at ansatte med innvandrerbakgrunn har økt i dette tidsrommet. Innvandrerinnslaget har vært

en vesentlig årsak til at nedgangen i antallet helsefagarbeidere ikke har vært større.

Tabell 1 Andel sysselsatte helsefagarbeidere 2007-2014 fordelt på innvandrere og ikke-innvandrere.

ÅR IKKE-INNVANDRERE INNVANDRERE TOTALT

2007 53 898 3 798 57 696

2010 53 699 5 046 58 745

2011 53 509 5 360 58 869

2012 52 427 6 417 58 844

2013 51 802 7 333 59 135

2014 51 209 8 303 59 522

Kilde: SSB

2.1.3.3 Kjønnstradisjonelle valg

Søkningen til utdanningene i helse-, oppvekst- og velværesektoren følger i stor grad tradisjonelle kjønnsinndelinger.

Det samme gjelder kjønnsfordelingen i yrkene. Jenteandelen i utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er på

omtrent 85 prosent. I enkelte yrker fins det nesten ikke menn. Andelen menn med helse- og

tannhelsesekretærutdanning er 0,6 prosent.

Tabell 2 Andel menn med utdanning fra videregående opplæring13

Helse- og omsorgssektoren er det arbeidsfeltet

som rekrutterer flest kvinner. Siden kvinner i

økende grad gikk ut i arbeid i 60- og 70-årene, har

sektoren forblitt kvinnedominert. Sykepleier,

førskolelærer, andre helserelaterte yrker,

hjelpepleier, og omsorgs-/helsefagarbeider,

barnehage- og skoleassistent er de yrkesgruppene

som har høyest prosentandel kvinner i dag14. Ni av ti som tar fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget, er kvinner.

Også frisørfaget er et fag som domineres av kvinner. Bare tre til fire prosent av dem som tar svennebrev som frisør, er

menn.

Det er grunn til å anta at deltidsarbeid har betydning for kjønnsbalansen. Høst15 finner at elevene som vil bli

helsefagarbeidere, ser positivt på muligheten for å kunne jobbe deltid og å ha en jobb som kan tilpasses familielivet.

13 Roksvaag, Kristian og Texmon, Inger, Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år 2035. 14 Statens arbeidsmiljøinstitutt 2015 15 Høst, Håkon;m. fl.; (2012). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger: En kartlegging av norske bedrifters vurdering av lærlingordningen

Aktivitør 1,8 %

Hjelpepleier, omsorgs-/helsefagarbeider 6,1 %

Helse- og tannhelsesekretærer 0,6 %

http://www.nifu.no/publications/996161/



15

Høst skriver videre at forhold som bidrar til at noen velger bort yrket, kan være de samme som gjør at andre finner

yrket attraktivt16.

Fra barne- og familiedepartementet ble det allerede i 1997 formulert et mål om 20 prosent menn i barnehagen. Dette

målet er blitt fulgt opp av ulike handlingsplaner (BFD 2004, KD 2008 BLD 2011). I følge SSB har andelen menn i

barnehagene i denne perioden økt fra 6,6 prosent i 1997 til i overkant av 11,5 prosent i 2014.

2.1.4 Rammebetingelser

2.1.4.1 Ansvarsfordelingen i fag- og yrkesopplæringen

Utvalget ser det som en utfordring at ansvaret for den videregående opplæringen, og spesielt fag- og

yrkesopplæringen, er delt på flere instanser. Staten ved Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet har

ansvar for de nasjonale rammene for den videregående opplæringen, som fag- og yrkesopplæringen er en vesentlig

del av. Partene i arbeidslivet spiller en viktig rolle som rådgivere gjennom deltakelse i Samarbeidsrådet for

yrkesutdanningen (SRY) og de faglige rådene. Partene har også en rolle i ansvarsdelingen, ved at det er deres

medlemmer, arbeidsgivere og arbeidstakere, som stiller læreplasser til disposisjon og som er instruktører for

lærlingene. Fylkeskommunene som skoleeier har ansvaret for å tilby utdanningene på skolene, samt ansvaret for

kontakten med og det formelle forholdet til lærebedriftene. Med en slik arbeidsdeling er det krevende for staten å

styre implementeringen av fagopplæringen.

Dette er en generell utfordring for utdanninger med læretid. Men den kommer til uttrykk på en egen måte i flere av

fagene i helse- og oppvekstsektoren.

Fagopplæringen med 2+2-modellen er også organisert slik at lærebedriften eller opplæringskontoret mottar et

basistilskudd for inntak av lærlingen, og bedriften har ansvar for å utbetale lønn til lærlingen. Utvalget har merket seg

at fagopplæringen og dens opplæringsmodell ikke synes være så kjent i helsetjenesten. I helsetjenesten blir ordningen

ofte organisert mer på samme måte som studier i høyere utdanning, dvs. der man har utplassering i praksis som en

del av opplæringen. I Rogaland, både i kommunene og ved Stavanger universitetssykehus, blir tilskuddene samlet.

Dette gjør at virksomhetene i liten grad blir økonomisk utfordret av ordningen. Dette skiller seg fra måten

opplæringen organiseres på i de mer tradisjonelle lærefagene. Lærlingene ved Stavanger universitetssykehus går inn

som reell arbeidskraft og bidrar til verdiskapningen etter tre måneder.

Utvalget har sett at det tar tid å bygge en kultur for fagopplæring overfor helse- og omsorgstjenestene som

tradisjonelt har hatt tradisjon med opplæring i skolen. Helsemyndigheter sentralt og regionalt er ikke direkte inne i

dialogen om fagopplæringen, unntatt via observatørrolle i faglig råd for helse- og oppvekstfag. Vi ser imidlertid en

positiv utvikling som kan tyde på at lærlingordningen er i ferd med å befeste seg i programmet. Ikke bare har

16 Høst, Håkon, NIFU-rapport 2015:16 Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet

Figur 3 Styringsdialogen og samarbeidet med partene på statlig og regionalt nivå i fagopplæringen. (Figur utarbeidet av Faglig råd for helse- og oppvekstfag.)


16

programmet nådd målene i samfunnskontrakten, men vi ser at program for helse- og oppvekstfag er det programmet

som har størst økning i antall læreplasser av alle utdanningsprogram siste år med en økning på 330 læreplasser fra

januar 2015 til januar 201617.

2.1.4.2 Verdsetting av eksisterende lærefag

Et av mandatspunktene er å se på rekruttering og verdsetting av fagarbeidere. Etter utvalgets vurdering viser

verdsetting seg ved i hvilken grad virksomhetene ansetter fagarbeidere framfor søkere uten fagbrev, og i hvilken grad

bedriftene deltar i utdanningen ved å ansette og ta inn lærlinger. Senere i kapittelet ser vi at verdsettingen varierer

mellom de aktuelle fagene, og at det kan være geografiske ulikheter og variasjon mellom bedrifter.

2.1.4.3 Akademisering

Dagens samfunn stiller økte krav til utdanning, noe som har ført til at elever i stadig større grad velger bort læretid til

fordel for påbygging til generell studiekompetanse. Forskermiljøene (blant annet NIFU) bruker begrepet

«akademisering» om denne tendensen. Studiekompetanse framstår for de unge som mer attraktivt enn

yrkeskompetanse.

Med Reform 94 og Kunnskapsløftet ble de akademiske fagene (fellesfagene) styrket ved at timetallet ble utvidet. Disse

reformene er kritisert for å ha svekket den praktiske delen av fagopplæringen. Det faglige nivået i fellesfagene er for

mange elever likevel så svakt at de ikke klarer å kvalifisere seg for ordinær høyere utdanning. Tall fra 2014 viser at 67

prosent av elevene fra helse- og oppvekstfag som tok påbygging, bestod, og at karakternivået fra Vg2 har stor

betydning for sannsynligheten for å bestå18. De siste årene har Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet

satt i gang tiltak for å styrke yrkesrettingen av fellesfagene for på den måten å gjøre dem mer relevante for

yrkesfagelevene19.

Mye tyder på at ungdom opplever at de blir påvirket i retning av å ta høyere utdanning. Dette kan komme fra foreldre

og rådgivere. I medias omtale av utdanning får høyskole- og universitetsutdanninger stor plass. Dette skjer til tross for

at NHOs kompetansebarometer viser at behovet i mange bransjer er størst på fagarbeidernivået. Andelen elever på

yrkesfaglige utdanningsprogram som velger overgang til generell studiekompetanse, er økende. Lekkasjen av elever

som vil ta påbygging til generell studiekompetanse, er spesielt stor fra helsearbeiderfaget og barne- og

ungdomsarbeiderfaget. Utvalget mener at kompetent og styrket veiledertjeneste i ungdomsskolen og i den

videregående opplæringen kan bidra til at ungdommen foretar gode valg av utdanning. Utdanningsprogram for helse-

og oppvekstfag skiller seg fra øvrige yrkesfaglige utdanningsprogram i det at det er et høyt innslag av lærere med

høyskoleutdanning, mens det ellers er vanlig at lærerne har fagarbeiderbakgrunn. Rollemodellen lærerne har, kan ha

betydning for elevenes valg av videre utdanning.

Det er viktig at elevene og lærlingene blir klar over mulighetene fagarbeidere har til å velge fagskoleutdanning, til å

benytte seg av y-veiutdanning og til å kunne kvalifisere seg for inntak på høyskoler og universiteter.

2.1.4.4 Karriereveier

Gode karriereveier kan ha stor betydning for valg av utdanning og yrke. Manglende muligheter til å kunne utdanne seg

videre i faget eller nærliggende fagområder kan ha en negativ innvirkning på hvor attraktivt faget er. Utvalget mener

derfor det er viktig at det fins muligheter for omvalg, videreutdanning og etterutdanning. Det ble nylig innført rett til å

ta påbygning til studiekompetanse for fagarbeidere. Dette tiltaket har bidratt i riktig retning. I dag mangler vi en

politikk for karriereveier fra fag- og yrkesopplæring til fagskoler og profesjonsutdanninger i høyere utdanning. Flere

bransjer ser det som en stor fordel om søkere med høyere utdanning også har en fagutdanning.

Fagskolen

Antallet tilbud om fagskoleutdanninger har vokst de siste årene, og det fins nå mange fagskoleutdanninger i helse- og

oppvekstfag. Utvalget anser det som veldig positivt at vi har disse tilbudene, men vil påpeke at finansieringen av

17 Utdanningsdirektoratet 2016: Analyser og statistikk 18 Utdanningsdirektoratet 2014: Statistikknotat 03 2014. 19 Denne satsingen har fått navnet FYR-prosjektet. FYR-prosjektet startet høsten 2011 som et underprosjekt i NY GIV, men fra 2014–2016 er FYR et eget prosjekt og ansvaret er overført fra Kunnskapsdepartementet til Utdanningsdirektoratet. FYR er et tiltak i Kunnskapsdepartementets Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring.


17

fagskoletilbud også for disse fagene må bli en del av en samordnet finansieringsordning under

Kunnskapsdepartementet, slik det er foreslått i NOU 2014: 1420.

Y-veien

Y-veien er en videreutdanningsordning for fagarbeidere som har eksistert en del år først og fremst for tekniske fag,

elektrofag og byggfag. Ordningen består i at fagarbeidere uten generell studiekompetanse kan ta ingeniørstudier.

Undervisningen legges opp slik at studentene får redusert opplæring i tekniske fag som de allerede har gjennom

fagopplæringen, og i stedet får de opplæring i fellesfag som de mangler fra den videregående opplæringen. På den

måten er det to veier til en likeverdig utdanning, en for kandidater med studiespesialisering fra videregående skole, og

en for kandidater med relevant fagbrev. Erfaringen med y-veiutdanning i tekniske utdanninger har vist at ingeniører

med fagbrevbakgrunn er høyt ettertraktet i arbeidslivet. Utvalget mener at vi bør innføre tilbud om y-vei også for

helse-, og oppvekst- og velværefag og støtter Kunnskapsdepartementets oppdrag til to høyskoler om å starte forsøk

med slike tilbud.

2.1.4.5 Teknologi

Ny teknologi har hatt, og vil i styrket grad få betydning for, kompetansekrav og arbeidskraftetterspørsel i helse,

oppvekst og velværesektoren. Vi kan ta i bruk teknologi både for hus og kropp som gjør at eldre og/eller

funksjonshemmede lettere kan mestre hverdagen og eget liv. Dette kan føre til endrede hjelpebehov for brukerne og

endrede kompetansekrav til hjelperne. Mennesker som i dag er avhengig av mye hjelp, vil kunne klare seg selv i større

grad. Dette kan bety redusert hjelpebehov eller at hjelpetjenestene kan brukes til annen type støtte.

Ny teknologi kan føre til at medarbeidere med ingen eller liten utdanning kan fylle flere roller, eller det kan føre til økt

behov for kompetanse på fagarbeidernivå. Slik teknologi kan forskyve etterspørselen etter medarbeidere med ulikt

utdanningsnivå. En automatisering av medisindoseringen kan endre kompetansekravene hos medarbeidere som er

sertifisert for å gi medisiner. Bildeoverføring og fjernstyring av for eksempel prøvetakinger kan endre

kompetansebehovene i ambulansetjenesten. Ny teknologi kan også føre til økt kompetansebehov hos medarbeiderne.

En bieffekt kan være at menn ser det som mer interessant å arbeide i helse-, oppvekst- og velværesektoren.

2.1.5 Oppsummering

Som beskrevet i denne rapporten er situasjonen for utdanningen innenfor helse, oppvekst og velvære sammensatt. På

den ene siden er søkningen til utdanningsprogrammene stor, og de store fagene på området er blant de aller største

lærefagene målt etter antallet som tar fag- eller svenneprøve. På den andre siden er det store utfordringer ved at

behovet for faglærte er langt større enn det utdanningssystemet klarer å tilby, og prognosene for framtiden tilsier en

sterk økning i behovet. Frafallet fra den videregående opplæringen er stort, og antallet som velger bort

yrkesutdanningen til fordel for påbygging til studiekompetanse, er høyt

2.2 Helsesektoren

2.2.1 Arbeidsmarkedet i helsesektoren

Norge har en helse- og omsorgstjeneste som holder en høy standard. Likevel står vi overfor store utfordringer. Blant

annet vil veksten i etterspørselen etter helsetjenester i årene som kommer, være høyere enn veksten i tilgangen på

helsepersonell. Utfordringene som helse- og omsorgstjenestene står overfor, krever at vi effektiviserer

tjenestetilbudet og endrer organiseringen av tilbudet. Det er behov for innovasjon, utvikling og endring til mer

tverrfaglig teamarbeid. Samtidig må vi satse mer på forebygging. Det er i Norge stor politisk enighet om å satse på

helsesektoren, så vi må regne med at behovet for kvalifiserte medarbeidere vil være stort også i framtiden

Befolkningsvekst, befolkningssammensetning og økt forbrukervelstand vil gi økt etterspørsel etter helsetjenester. Den

demografiske utviklingen viser at antall eldre i befolkningen vil øke drastisk. Nærmere én million mennesker i Norge vil

være over 67 år i 2025, og en kvart million vil være over 80 år ifølge beregninger fra SSB. Et samfunn med aldrende

befolkning og flere innbyggere med et mer sammensatt sykdomsbilde og med kroniske lidelser gjør at helse- og

omsorgstjenestene står overfor store utfordringer, ikke bare for at vi skal kunne holde nede kostnadsnivået på

helsetjenestene vi gir, men også for at vi skal kunne rekruttere personell med riktig kompetanse til oppgavene som

skal løses. Det er spesielt tilbudet til pasientene i de største sykdomsgruppene som vil være under press. Sykdom øker

20 NOU 2014:14. Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg


18

med alder, og disse sykdomsgruppene omfatter i stor grad eldre pasienter, som ofte også har flere diagnoser.

Samtidig som antall trygde- og velferdsmottakere vil øke, vil færre yrkesaktive jobbe, betale skatt og finansiere

velferdsstaten. I tillegg krever samfunnet stadig kortere ventetider og bedre kvalitet, og pasientene forventer på sin

side økt innflytelse når de bruker helsetjenestene. Nasjonal helse- og sykehusplan 2016–2020 ønsker å skape nettopp

pasientens helsetjeneste. Planen er omtalt nedenfor.

Helseutgiftene i Norge utgjorde i 2014 9,2 prosent av BNP (SSB). Vi brukte ca. 290 milliarder kroner i løpende

helseutgifter, og helseutgiftene øker i takt med befolkningsøkningen (SSB). De siste årene har det offentlige finansiert

om lag av 85 prosent av de løpende helseutgiftene i Norge.

Pleie- og omsorgstjenesten har gjennomgått store endringer de siste 20 årene. Færre bor i sykehjem eller institusjon.

De fleste mottakerne av omsorgstjenester bor i egne hjem. Store helsepolitiske reformer som samhandlingsreformen

og endringen i folkehelseloven har de senere årene endret ansvars- og oppgavedelingen mellom kommune- og

spesialisthelsetjenesten. Kortere liggetid på sykehus har ført til at vi tar hånd om pasientene hjemme i et samarbeid

mellom spesialisthelsetjeneste og kommunenes helse- og omsorgstjeneste, noe som innebærer at behovet for

samhandling og samhandlingskompetanse øker. Kommunehelsetjenestens ansvar for en mer pleietrengende

pasientgruppe stiller krav til større

faglig kompetanse. Det

forebyggende og rehabiliterende

aspektet har fått større betydning,

og folkehelseperspektivet er mer

framtredende enn tidligere, ikke

minst på området rus og psykisk

helse.

Meld. St. 26 (2014-2015)

Fremtidens primærhelsetjeneste –

nærhet og helhet tok opp

samfunnsoppdraget til

helsetjenestene.

Stortingsmeldingen viser hvordan

endringer i den faglige og

teknologiske utviklingen og

endringer i befolkningens

sammensetning og

sykdomsmønster former

samfunnsoppdraget og slik

forskyver oppgaver mellom

primær- og

spesialisthelsetjeneste. Politiske

målsettinger og tiltak, blant annet

samhandlingsreformen, påvirker også disse forholdene21. Meldingen framhever at primærhelsetjenesten vil få en

styrket rolle i tiden framover.

Nasjonal helse- og sykehusplan 2016–201922 oppsummerer utviklingstrekkene i samfunnet fram mot 2040 for

folketall, alderssammensetning i befolkningen, endringer i sykdomsbildet og folks forventninger til kvalitet og

standard. Disse faktorene vil få stor betydning når vi skal planlegge framtidens sykehus. Det blir særlig lagt vekt på å

bedre oppgavedelingen og samarbeidet mellom sykehusene og å styrke kvaliteten og pasientsikkerheten. Vi må også

stille tydelige krav til sykehusene. Vi skal fornye, forenkle og forbedre tjenestene, vi skal styrke de akuttmedisinske

tjenestene utenfor sykehusene, og vi skal prioritere tilbudet innenfor psykisk helse og rusbehandling. I følge nasjonal

helse- og sykehusplan (2016–2019) vil veksten i behov for tjenester fram mot 2030 i første rekke komme for

somatiske tjenester på grunn av økningen i store sykdomsgrupper som rammer de eldre.

21 Meld. St. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste 22 Meld St. 11 (2015–2016). Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019)

Figur 4 Årsverk i formell pleie og omsorg. Uendret familieomsorg. SSB.


19

I 2012 ble forskriften om utskrivningsklare pasienter23 innført. Kommunene er også blitt pålagt å betale for pasienter

som oppholder seg på sykehus etter at de er ferdigbehandlet (utskrivningsklare pasienter). Betalingsplikten gjelder for

hvert liggedøgn. Dette har ført til at strømmen av pasienter fra sykehusene til kommunene har økt år for år. På

oppdrag fra KS gjennomførte IRIS Samfunnsforskning i samarbeid med Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) en

studie i 2014 om samhandlingsreformens konsekvenser for pleie- og omsorgstilbudet i kommunene. Studien viser

hvordan samhandlingsformens ordning med kommunal betaling fra dag én for utskrivningsklare pasienter påvirker

tjenestetilbudet innenfor pleie- og omsorgssektoren i kommunene. En konsekvens av reformen synes å være at

liggetiden blir kortere, og at flere pasienter blir innlagt på ny. Pasientene er sykere når de skrives ut, og behøver derfor

mer omfattende behandling.

Kommunene har løst tilbudet til utskrivningsklare pasienter på ulikt vis. Det har vært en tydelig vekst i antallet

hjelpemottakere på korttidsopphold på kommunal institusjon og i hjemmesykepleie. Dette betyr at kommunene må ta

ansvar for betydelig større helsemessige konsekvenser kommunene enn tidligere, og at dette setter det kommunale

mottaksapparatet under press.

Kommunene har også et ansvar for å drive med helsefremmende og forebyggende arbeid og legge til rette for at

pasientene kan oppleve mestring i en aktiv tilværelse i fellesskap med andre. Mange kommuner har ansatte

aktivitører, ergoterapeuter og fysioterapeuter, og de har styrket ulike tilbud og aktivitetstiltak. Samtidig er det en del

av virkeligheten at kommunene ofte nedprioriterer dette området på grunn av presset kommuneøkonomi og økende

kompleksitet i oppgavene.

2.2.2 Sysselsetting og utdanningsnivå i dag

Mot slutten av 2010 var det omtrent 400 000 personer mellom 17 og 74 år som hadde en helse- og sosialfaglig

utdanning. Deres yrkesaktivitet tilsvarte på samme tidspunkt 282 000 årsverk. Ca. 182 000 hadde høyere utdanning og

ca. 100 000 var faglærte.

I følge SSB var det i 2014 128 850 årsverk i brukerrettede omsorgstjenester, dette er 16 400 flere enn i 2007. For

første gang utgjør andelen med relevant utdanning over 70 prosent av alle avtalte årsverk i tjenesten. 40,1 prosent av

årsverkene hadde videregående opplæring i 2014, dette er en nedgang på vel 2 prosentpoeng sammenlignet med

2007, mens ufaglærte utgjorde 24,9 prosent og de med høgskole og universitetsutdanning 35 prosent av årsverkene.

Andelen med relevant fagkompetanse har økt over hele landet, hovedsakelig fra høgskole og universitet, men det er

store geografiske forskjeller. Den høyeste prosentvise tilgangen er i Sør-Trøndelag og Aust Agder med over 80 prosent

med relevant utdanning, mens Oslo har lavest andel med 70,9 prosent. Oslo har likevel en av de høyeste andelene

med relevant utdanning fra høgskole og universitet.

Det arbeider imidlertid fortsatt ca. 25 prosent uten formell helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenestene.

Mange ufaglærte som har lang erfaring støttes av arbeidsgiver for å gå opp til fagprøve som praksiskandidater. I

mangel på voksenopplæringsordning, har denne ordningen over flere år vært et ledd i en nasjonal

rekrutteringsstrategi, Kompetanseløftet 2015, for å heve det formelle utdanningsnivået i tjenestene og sikre stabil og

kompetent arbeidskraft24.

Alle SSBs alternativer for å framskrive etterspørselen etter helsefagarbeidere antar en kraftig vekst i etterspørselen.

Alternativet med størst framskrivningsbehov viser at det kan bli bruk for 57 000 flere helsefagarbeidere innen 2035.

Majoriteten av helsefagarbeiderne jobber i kommunal pleie- og omsorgssektor. Antallet sysselsatte i denne sektoren

har økt siden 1960-årene, da hjelpepleierutdanningen ble etablert, og vi antar at sysselsettingen får en enda sterkere

vekst de neste 20 årene. Helsefagarbeiderens arbeidsområde tilsvarer i stor grad det som har vært hjelpepleiernes

område. Disse jobbet tidligere i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Bare en liten

andel helsefagarbeidere, om lag syv prosent, jobber i dag i spesialisthelsetjenesten. Håkon Høst mener hjelpepleierne

og helsefagarbeiderne er marginalisert i denne sektoren, og at helsefagarbeiderne generelt ikke har et eget

arbeidsfelt, men bare kan gjøre det den «… dominerende sykepleierprofesjonen tillater dem»25. Om profesjonskamp er

hovedforklaringen på disse endringene, kan imidlertid diskuteres. Yrkene innenfor helse- og oppvekst bygger på

tverrfaglighet og samhandling i tjenester, mens håndverksfag bygger på andre tradisjoner, der fagarbeideren deltar i

23 Forskrift om kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter HOD: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-11-18-1115 24 Kvinge T. (2015). Kompetanseløftet 2015 – Konsekvenser i kommunene? NIBR-notat 2015:102. Denne blir nå etterfulgt av Kompetanseløftet 2020 (K2020). 25 Høst H. mfl. NIFU-rapport 2015:16. Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet


20

produksjon av produkter. Helsesektoren har endret seg de siste årene, blant annet ved at en større del av pleien er

flyttet fra sykehusene til kommunene. Behovet for kompetanse har dermed økt tilsvarende i kommunene. Dette må vi

også ta i betraktning.

Ett av målene i Kompetanseløftet 2015 var å sikre en bruttotilgang på 4 500 helsefagarbeidere per år. I 2014 var det

omtrent 10 000 årsverk besatt av helsefagarbeidere. Dette er en økning fra 2013 på ca. 2500, men den reelle

økningen er likevel bare på 300 årsverk når vi tar hensyn til nedgangen i hjelpepleiere og omsorgsarbeidere som fases

ut etter Kunnskapsløftet ble innført. Samlet utgjorde gruppen helsefagarbeidere, omsorgsarbeidere og hjelpepleiere

46 200 årsverk i 2014. Dette er den klart største faggruppen i omsorgstjenesten i kommunene. Både

rekrutteringssituasjonen og rekrutteringspraksisen er forskjellig i ulike kommuner. Et generelt trekk er at de store

byene, særlig Oslo, har høy andel av personell med høyere utdanning og høy andel ufaglærte. Stavanger og Bergen

har en sterkere yrkesfagtradisjon og rekrutterer fagarbeidere. Dette skyldes antagelig at administrasjonene i Stavanger

og Bergen i noe større grad har arbeidet med å få på plass systemer for å rekruttere og systematisk følge opp lærlinger

på lokalt nivå.

I 2014 ble det brukt ca. 15 milliarder kroner på kommunehelsetjenester, en økning på åtte prosent fra 2013 (SSB). Tall

fra IPLOS26 fra 2014 over individbasert pleie- og omsorgsstatistikk i kommunene viser at det er ca. 341 000 brukere

eller pasienter som har fått hjelp fra pleie- og omsorgstjenesten, en vekst på elleve prosent fra 2007, da ca. 305 000

mottok slik hjelp (Helsedir.). Brukere i omsorgstjenesten har ofte flere sykdommer samtidig og et stort pleiebehov, så

denne økningen må vi se i sammenheng med at kommunene nå får behov for mer avansert sykepleiekompetanse og

må bruke mer avansert teknologi, som tidligere i hovedsak fantes i sykehusene.

Denne utviklingen har på kort tid ført til økt behov for kompetanse på høyere utdanningsnivå og for mer spesialisert

kompetanse. Dette vil kunne medføre endringer i oppgavedeling mellom yrkesgrupper, og det vil kunne få

konsekvenser for hvilken arbeidskraft kommunene foretrekker for å løse oppgavene.

Innføringen av samhandlingsreformen har også medført at kommunene må være mer oppmerksomme på hvilken type

helsefaglig kompetanse de har behov for, til de ulike oppgavene som skal løses framover. For å sikre en framtidsrettet

og pasientorientert tjeneste må samfunnsoppdraget, og dermed opplæringen av helsepersonell, i sterkere grad enn i

dag legge vekt på brukermedvirkning, forebygging, proaktiv oppfølging, gode pasientforløp og rehabilitering, psykisk

helse og rusproblematikk. Dette er kompetanseinnhold som krever omstilling, og det er viktig å forberede framtidens

helsefagarbeidere på dette.

Flere kommuner påpeker at de velger å håndtere mer faglig krevende oppgaver ved å gjøre

hjelpepleierstillinger/helsefagarbeiderstillinger om til sykepleierstillinger. De oppretter nye spesialsykepleierstillinger,

sørger for at sykehjemslegen er mer til stede, endrer tidspunktet på døgnet når de setter inn mest kompetanse, og

gjennomfører kollegial veiledning og kompetanseoverføring fra spesialisthelsetjenesten27. KOSTRA-tall fra SSB viser

også at antallet helsefagarbeiderstillinger går ned i sykehjem og opp i hjemmehelsetjenesten som følge av

samhandlingsreformen. I sykehjem er veksten i årsverk i hovedsak gått til å styrke avdelingen for korttidshabilitering

eller avdelingen for øyeblikkelig hjelp. De fleste utskrivningsklare pasientene får hjelp fra de hjemmebaserte

tjenestene og ikke fra sykehjem eller institusjoner i kommunen. Dette vil kreve at kommunene styrker de

hjemmebaserte tjenestene med nødvendig kompetanse framover. Når behovet for hjemmebaserte tjenester øker, og

når flere eldre vil bo lenger hjemme med flere helseutfordringer, øker også behovet for en fagarbeiderutdanning som

har i seg elementer av hjelp og assistanse til mer dagligdagse gjøremål. Det er derfor viktig å rekruttere voksne, som

kan tilføre nødvendig realkompetanse, livserfaring og menneskekunnskap.

Mens noen kommuner ansetter sykepleiere i helsearbeiderstillinger, løser andre kommuner kompetanseutfordringene

ved å utvikle kompetansen til hver enkelt ansatt i tråd med kommunens framtidige oppgaver og behov. Andre

kommuner har igjen hatt gode erfaringer med å øke kvaliteten på tjenester ved å øke stillingsprosenten for blant

annet helsefagarbeidere. På den måten utvikler kommunen en bevissthet om hvordan oppgavene bør fordeles, og de

sikrer god kvalitet i tjenestene. Disse kommunene synes å lykkes bedre med rekruttering på alle nivåer28.

Det er et generelt mål å øke andelen ansatte med formell helsefaglig utdanning i helse- og omsorgstjenestene.

Dersom dette målet skal nås, må vi se på hvem kommunen rekrutterer til sektoren og hvilke behov vi har for

26 IPLOS-registerets tall fra 2014: https://helsedirektoratet.no/iplos-registeret 27 Samhandlingsreformens konsekvenser for det kommunale pleie- og omsorgstilbudet. Rapport IRIS – 2014/328 28 Utviklingsredegjørelse del 1 2015. Faglig råd helse- og oppvekstfag.


21

framtiden, og hvilke muligheter vi har for å bygge karriereveier der de ikke fins i dag. Innenfor helse- og

omsorgstjenestene er det også viktig å utøve yrkene i tråd med prinsippet for faglig forsvarlighet. Det vil si at for

eksempel helsefagarbeidere skal kunne vite hva de har kompetanse til å gjøre, og når de må kunne innhente

kompetanse fra andre helsefaglige yrkesgrupper. Evne til å samhandle på tvers av yrkesgrupper blir en stadig viktigere

kompetanse.

2.2.3 Utdanningene rettet mot helsesektoren

Det er ni offentlige godkjente utdanninger på videregående nivå som kan betegnes som helsesektorutdanninger. Det

er mulig å ta fagbrev i ambulansefaget, helsearbeiderfaget, portørfaget og ortopediteknikkfaget i tråd med 2+2

modellen29. Skolene gir tilbud om tre års yrkesutdanning til helsesekretær, apotekteknikk og tannhelsesekretær og i

fagene fotterapi, og hudpleie.

Den gode søkningen til utdanningsprogrammet skulle tilsi at det står godt til i helse- og oppvekstsektoren. Men det er

en rekke forhold som gjør at det er store utfordringer på området.

2.2.4 Rekruttering og verdsetting av fagarbeidere

Oppdaterte framskrivninger fra Statistisk Sentralbyrå30) viser at spriket mellom dem som blir helsefagarbeidere, og

behovet for personell øker, med en mulig mangel på inntil 57 000 helsefagarbeiderårsverk i 2035. Med dette behovet

for arbeidskraft, rekrutterer vi for få unge til lærlingordningen i helsearbeiderfaget i dag.

Det største faget på helseområdet er helsearbeiderfaget. Helsearbeiderfaget har mange søkere (tall Vg1) og har hatt

en økning i antall søkere til læreplass de siste årene. Det var 1 836 søkere til Vg3 til skoleåret 2015/2016. Som nevnt

tidligere er lærefagene innenfor utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag de eneste som har nådd målsettingen i

Samfunnskontrakt for flere læreplasser31 om å øke antallet lærlinger med 20 prosent fra 2011 til 2015.

Helsearbeiderfaget er det største faget i fagopplæringen i Norge i dag, med 2660 avlagte fagprøver i 2013/14.

Omtrent halvparten av dem som tar fagbrev, tar imidlertid dette gjennom praksiskandidatordningen. Dette viser at

faget følger tradisjonelle mønstre med å rekruttere voksne.

Kommunene tilbyr i stor grad deltidsstillinger innenfor helse- og omsorgssektoren i dag, og de unge som tar fagbrev,

stiller bakerst i køen til ledige stillinger. Det at nyutdannede ofte tilbys arbeid med små stillingsbrøker gjør at fagene

blir mindre attraktive. Videre er det et problem at voksne som kommunene potensielt kunne rekruttere fra

arbeidsfeltet, ikke tilfredsstiller kravene praksiskandidatordningen stiller om fem års relevant praksis, fordi de har vært

ansatt i deltidsstillinger. Dette har gjort at også de voksnes rekruttering til arbeidsfeltet er mer enn halvert

sammenlignet med før Kunnskapsløftet32. En NIFU- rapport fra 2014 påpeker at normene for god opplæring i

omsorgsfagene, med idealer fra skoleopplæring og instruksjon, avviker sterkt fra normene i privat sektor om

opplæring gjennom deltakelse i produksjon33. Lærlingeinntaket i kommunene har ingen sterk kobling til

arbeidsorganisasjonen og rekrutteringen. Rapporten sier at lærlingordningen ikke har erstattet, men lagt seg over

gamle opplæringspraksiser. Kommunene betaler lønn, mens tjenestestedene mottar dem gratis på samme måte som

de alltid har gjort med elever. Rapporten påpeker at inntak av lærlinger blir derfor sannsynlig begrenset som følge av

kostnadene det påfører kommunene.

Kommunene tar altså i begrenset grad inn lærlinger. De blir heller ikke prioritert når ledige stillinger eller større

stillingsbrøker fordeles. Dette skjer samtidig som ungdommene i liten grad søker seg til lærlingordningen. I følge NIFU-

rapporten Å bli helsefagarbeider har en stor del av elevene innenfor helse- og oppvekstfag ikke primært valgt

utdanningsprogrammet for å bli fagarbeidere34. De velger det som en inngang til helse- og oppvekstsektoren på

arbeidsmarkedet, særlig ved å søke seg til høyere utdanning gjennom påbygging til generell studiekompetanse. De

som valgte å bli lærlinger, valgte ofte dette med bakgrunn i positive opplevelser i praksis på skolen, ifølge NIFU.

29 Hovedmodellen for fagopplæring i Norge siden 1994 med to år i skole og to år i bedrift. 30 Holmøy, Erling og Strøm, Birger Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst SSB-rapport 2014/13 31 Samfunnskontrakt for flere læreplasser ble inngått mellom Kunnskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og organisasjonene LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter og Maskinentreprenørenes forbund. 32 Høst H. mfl. NIFU-rapport 2015:16. Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet. 33 Skålholt, A. m. fl.: NIFU-rapport 2014:12 Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunene enn i privatsektor 34 Skålholt, A. mfl. NIFU rapport 2013:5. Å bli helsefagarbeider


22

Rapporten sier videre at mange av elevene ønsket seg noe praktisk, og derfor valgte de å søke læreplass. Lærlingene

opplever læretiden som positiv, men finner det vanskelig å få heltidsjobb etter endt utdanning.

NIFUs lekkasjeundersøkelse35viser at lærefagene i liten grad evner å skape identifikasjon og tilknytning til fagene

gjennom utdanningsløpet, noe som kan forklare noe av lekkasjen til påbygg. NIFUs survey viser at elever og lærlinger

ser høyere utdanning som nødvendig og ønskelig i dagens samfunn36. De fleste begrunner at de har valgt å ta påbygg

med at de ønsker et yrke som krever høyere utdanning, eller at fagutdanningen ikke gir karrieremuligheter37. Mangel

på læreplass er imidlertid ikke en utbredt begrunnelse for å ta påbygg. I tillegg til at de opplever manglende

karrieremuligheter, begrunner mange valget om å ikke gå videre med fagutdanningen med at det ikke er mulig å få hel

stilling i yrket.

På grunn av lavt karaktersnitt er noen elever når de søker til helse- og oppvekst, blitt rådet av rådgivere og foreldre til

å ta helsearbeiderfaget for å få en mer praksisbasert vei til høyere utdanning. Det er høy strykprosent på påbygg, og

de som stryker til eksamen, sier blant annet at de finner fellesfagene for lite relatert til praksisfeltet i programmet og

dermed for vanskelig tilgjengelige.

Verdsettingen av fagopplært arbeidskraft er sterkt varierende i helsesektoren

Bare en liten andel helsefagarbeidere, om lag syv prosent, jobber i dag i spesialisthelsetjenesten. NIFU mener

hjelpepleierne og helsefagarbeiderne er blitt marginalisert i denne sektoren, og at helsefagarbeiderne generelt ikke

har et eget arbeidsfelt som er klart avgrenset fra sykepleiernes38. Utvalget viser imidlertid til at det er et økende behov

for tverrfaglighet i alle deler av samfunnet, og særlig i helsetjenesten, der flere grupper har glidende overganger i

oppgavedelingen mellom faggrupper. Mange brukere har komplekse sykdomstilstander og behov for flerfaglig innsats.

Dette fører til at kommunene må bruke flere yrkesgrupper samtidig, og det krever dermed mer samhandling i helse-

og omsorgstjenesten. Mangel på personell og knappe ressurser fører også til økt oppmerksomhet om oppgavedeling.

Etterspørselen etter helsefagarbeidere er stor. Samtidig opplever unge nyutdannede helsefagarbeidere at det er

vanskelig å få heltidsstilling i faget, som nevnt over. Faglig råd for helse- og oppvekstfag (FRHO) mener at det ikke er

misnøye med utdanningen som gjør at elever velger seg bort fra faget, men derimot at mange mener

karrieremulighetene i faget ikke er gode nok. FRHO har også i sin utviklingsredegjørelse lagt vekt på at utdanningen

blir mer verdsatt når vi endrer innholdet i læreplanen i tråd med endringene i arbeidslivet som følge av blant annet

samhandlingsreformen, ny folkehelselov og ny velferdsteknologi. Forslag til revidert læreplan for helsearbeiderfaget,

som på skrivende tidspunkt er på høring, har tatt hensyn til disse perspektivene.

Det har vært en sterk økning i antall søkere til læreplasser og i antall nye lærekontrakter i ambulansefaget. Faget

hadde 387 løpende lærekontrakter i 2010 og 461 i 2014. Om dette faget39 sier det faglige rådet:

«… stadig mer avansert undersøkelse, behandling og overvåkning som før ble gjort inne på sykehus nå gjøres i

ambulansetjenesten. 12-avleder-EKG og avansert pasientovervåkningsutstyr er i dag vanlig i ambulansetjenesten, og

det innføres stadig mer avansert teknologi. Ambulansetjenesten er en viktig del av behandlingsforløp for alvorlig syke

og skadde pasienter. Samhandlingsreformen, strukturendringer i helsetjenesten med mer spesialisering og større

legevaktdistrikter sammen med andre sentrale utviklingstrekk utfordrer tjenesten både kapasitetsmessig og faglig»40.

Ambulansefaget er en tjeneste under sterk utvikling. Utvalget er orientert av Faglig råd for helse- og oppvekstfag at de

vurderer dagens fagutdanning ut fra nye kompetansekrav satt i akuttmedisinforskriften41, og også at Helsedirektoratet

anbefaler at det blir opprettet en bachelorgrad i ambulansefaget. Akuttutvalget sier i sin rapport av desember 2015 at

det er behov for både å styrke fagutdannelsen og å etablere en ny bachelor i ambulansefaget42. Bakgrunnen for dette

er det økte kravet til yrkesutøvelsen hos de prehospitale tjenestene. I tillegg setter endringer i helsestrukturene store

krav til ambulansearbeideren. Dette kan være storlegevakter og mer spesialisering i spesialisthelsetjenesten. Dette

35 Høst, Håkon;m. fl.; (2012). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger: En kartlegging av norske bedrifters vurdering av lærlingordningen 36 Høst H, mfl. NIFU-rapport 2012:30. Yrkesfagutdanning eller allmennutdanning for sektoren? 37 Høst H. mfl., NIFU-rapport 2015:16. Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet 38 Fafo-rapport 2015:32 (som også heter 14:2015 og er utarbeidet i samarbeid med NIFU) 39 Ambulansearbeideren følger i dag hovedmodellen med to år i skole og to år i bedrift. 40 Utviklingsredegjørelse del 1 2015 fra Faglig råd helse- og oppvekstfag. 41 Utvalget er kjent med at FRHO utreder endring av utdanningsmodellen som skal møte utfordringene i bransjen med endrede kompetansekrav og alderskrav. Rådet behandler våren 2016 endringsforslaget i tråd med retningslinjene for samarbeidet mellom faglige råd, SRY og UDIR. 42 NOU 2015:17. Først og fremst. Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus




23

fører til mer medisinsk vurdering prehospitalt, og også lengre transporter med dårlige pasienter. Det blir også pekt på

at det eksisterende utdanningsløpet fører til at det er en sterk overvekt av unge jenter som søker seg inn i faget.

Utfordringene med å skaffe til veie helsepersonell generelt gjør at det er viktig å fortsatt rekruttere gutter inn i

ambulansefaget og helsevesenet generelt.

Vg2 helseservicefag fører videre til apotekteknikk, helsesekretær og tannhelsesekretær som alle er fag med tre års

opplæring i skole, noe som betyr at de fører fram til yrkeskompetanse. Det har vært mellom 800 og 900 søkere til

helseservicefag de siste årene, og i 2015 var det 915 søkere. Faglig råd for helse- og oppvekstfag skriver i sin

utviklingsredegjørelse 2013/2014 at det er behov for økt rekruttering til fagene siden en stor andel yrkesutøvere er i

pensjonsalderen.

Apotekteknikerne har apotekene som sin viktigste arbeidsplass. Der utgjør de den største arbeidsgruppen og utfører

de fleste arbeidsoppgavene med unntak av å ekspedere legemidler etter resept eller rekvisisjon. Det er behov for økt

rekruttering til faget for å sikre tilgangen til fagarbeidere etter hvert som eldre yrkesutøvere går av med pensjon.

FRHO skisserer flere utfordringer som potensielt kan endre apotekbransjen og arbeidsdelingen:

Oppgaver overføres fra legekontorene til apotek.

Samhandlingsreformen fører til endringer i kompetanseområdene.

Mangel på faglært arbeidskraft kan føre til oppgaveglidning mellom apotekbransjen og andre aktører i

helsevesenet.

De regionale helseforetakene har meddelt FRHO at opplæringen i helsesekretærutdanningen ikke dekker arbeidslivets

behov. Sekretæroppgavene blir stadig mer kompetansekrevende, og FRHO framhever behov for tidligere

spesialisering og obligatorisk praksis. Utvalget viser til at god dokumentflyt og pasientlogistikk vil bli stadig viktigere

med flere samhandlingsarenaer. Her kan vi tenke oss at helsesekretærene i framtiden kan få en funksjon i sykehusene.

FRHOs utviklingsredegjørelse for 2013/2014 viser til innspill fra Tannlegeforeningen og Tannhelsesekretærenes

forbund som viser at tannhelsesekretærer er verdsatt, og at det er behov for økt rekruttering til faget.

Tannhelsesekretærene jobber i dag i all hovedsak i offentlig og privat tannhelsetjeneste. Noen arbeider også ved

odontologiske kompetansesentre og universiteter. Tradisjonelt har tannlegekontorene vært små bedrifter med få

ansatte, men vi ser en endring i hele tjenesten mot større tannklinikker med flere ansatte. Stortinget har vedtatt at

den offentlige tannhelsetjenesten bør flyttes fra fylkeskommunen til kommunen som en del av arbeidet med

kommunereformen. Hvilke konsekvenser dette vil kunne få for en samlet tannhelsetjeneste, og dermed også

eventuelt for tannhelsesekretærenes arbeidsoppgaver, er vanskelig å forutsi. Utvalget er kjent med at en

arbeidsgruppe ledet av Tannlegeforeningen har utredet faget for FRHO som del av arbeidet med rådets

utviklingsredegjørelse.

Vg2 fotterapi og ortopediteknikk er et lite Vg2-fag som tre skoler i landet tilbyr. Fotterapi og ortopediteknikk har hatt

fallende søkning de siste årene. Det var 25 søkere til programområdet i 2012 og bare ni i 2015. Særlig fotterapifaget

synes å rekruttere voksne, og private kursarrangører tilbyr kurs. Fotterapeutforbundet er bekymret for kvaliteten i

kursene.

Det kan se ut til at utdanningen i ortopediteknikkfaget, slik den er i dag, ikke er tilstrekkelig verdsatt i bransjen.

Ortopedi er i dag et lite lærefag. FRHO viser til at bedriftene vegrer seg mot å ta inn ortopedilærlinger og heller

rekrutterer voksne uten formell utdanning i faget. Etterspørselen etter ortopediske hjelpemidler og tilpasninger er

imidlertid økende, og det er et økt behov for faglærte innenfor ortopediteknikk.

I dag er gjennomsnittsalderen blant fotterapeutene høy, og rekrutteringen til faget er lav. Det fins imidlertid flere

private utdanningstilbud innenfor faget som utdanner kandidater som ikke vises i den offisielle statistikken.

Fotterapeuter jobber i dag hovedsakelig i private klinikker, men det er flere fotterapeuter tilknyttet sykehus nå enn

tidligere. I følge SSB er det 1074 sysselsatte fotterapeuter. De fleste som er aktive fotterapeuter, driver egen bedrift.

Utvalget er informert om at bransjen ønsker seg et tilbud i høyere utdanning. Bransjen legger vekt på at fotterapeuter

vil kunne bli en viktig yrkesgruppe for framtiden; vi må ta hensyn til at antallet eldre øker, og at sykdomsutviklingen i

samfunnet fører til at antallet personer med diabetes øker. Utvalget er enige i dette.

Et yrke som ligger i grenselandet mellom helse og velvære, er aktivitøryrket. Aktivitøren jobber forebyggende og

fokuserer på mestring og livskvalitet. Gjennomsnittsalderen i befolkningen øker, forekomsten av livsstils-sykdommer

øker, og dermed trenger stadig flere tilrettelegging for å kunne leve et mer aktivt og meningsfylt liv så lenge som


24

mulig. Aktivitørene er en yrkesgruppe som er viktig for å ivareta god folkehelse og drive godt forebyggingsarbeid.

Kjernekompetansen til aktivitørene er å kunne motivere og legge til rette for aktivitet. Målet er å forbygge

funksjonstap, fremme helse og skape trivsel. Slik er aktivitørens virksomhet bra for den enkelte og bra for samfunnet.

Behovet for aktivitører er beskrevet i Innst. 477 S (2012–2013) Innstilling fra Helse- og omsorgskomiteen om

morgendagens omsorg43: «Komiteen viser til at det er behov for styrking av mange profesjoner i den kommunale pleie-

og omsorgssektoren, men vil i denne sammenheng spesielt framheve behovet for flere ergoterapeuter, fysioterapeuter

og aktivitører.» Til tross for dette ser vi en nedgang i antallet aktivitører. Aktivitørene sliter med å få innpass i

helsetjenesten, og det kan se ut til at aktivitørstillinger er en salderingspost særlig innenfor kommunehelsetjenesten.

Aktivitørfaget ligger under utdanningsprogram for design og håndverk i et eget Vg2-løp, men det er også søkbart via

kryssløp fra Vg1 helse- og oppvekstfag. Rekrutteringen til faget er synkende og har gått fra 63 søkere i 2010 til 29 i

2014. Mangel på søkere har ført til at fylkene legger ned tilbud. Fire skoler i landet tilbyr i dag Vg2 aktivitør.

Aktivitørfaget er et fag som krever modning, og det rekrutteres ofte voksne inn i faget. Å gjøre det lettere for voksne å

få videregående opplæring vil være en fordel for å kunne rekruttere til aktivitørfaget.

2.2.4.1 Framtidig og udekket kompetansebehov.

Helse- og oppvekstfagene har den mest formelle rekrutteringsmåten av alle utdanningsprogram. Læreplassene blir

oftere utlyst offentlig, og formidling gjennom fylkeskommunen er en mye brukt rekrutteringskanal, noe som er mindre

vanlig innenfor de andre utdanningsprogrammene. Det gir åpenhet i rekrutteringen, samtidig ser det ut som de

relasjonene de bygger med elever gjennom praksis, i liten grad brukes. Kanskje har det siste sammenheng med at de

delene av lærebedriften (ofte en kommune) som tar hånd om elever og lærlinger, er andre enn de som tar

beslutninger om inntak av lærlinger.44

I NOU 2011: 11 Innovasjon og omsorg konkluderes det med at dagens praksis i helse- og omsorgssektoren ikke er

bærekraftig inn framtiden. Med den forventede demografiske utviklingen vil behovet for ansatte i omsorgsektoren

overstige mulighetene vi har til å innfri det nødvendige arbeidsplassbehovet. Dersom vi forutsetter en uendret

kjønnsfordeling blant ansatte i sektoren, vil to tredjedeler av kvinnene måtte velge helsefag i framtidens skole hvis vi

skal opprettholde dagens tilbud til de pleietrengende. Siden dette ikke er en tenkbar mulighet, må løsningen ligge i

tiltak som reduserer behovet for tjenestene. Den framtidige løsningen ligger først og fremst i kapasiteten som den

enkelte aldrende og/eller funksjonshemmede har til selv å mestre hverdag og eget liv. Dette kan oppnås blant annet

ved at hus og kropp utstyres med ny teknologi. Vi kan se for oss en ny arbeidsoppgave: en medarbeider som har

kompetanse til å bidra til at de eldre får omgivelser som forebygger ulykker, og som gjør det mulig å leve med

handikap eller funksjonsnedsettelser i eget hjem med liten eller ingen assistanse fra fagfolk.

Morgendagens eldre vil ønske teknologi som gjør dem mer selvhjulpne, og samtidig mindre avhengige av hjelp fra

andre mennesker. Ved å bruke ny velferdsteknologi er det mulig å gjøre de eldre tryggere og mer selvhjulpne lenger.

Slik teknologi kan også bidra til at vi bruker fagfolk bedre.

Det kan være behov for en fagarbeider som kan opptre som rådgiver, coach, hjemmehjelper, brukerstyrt personlig

assistent, støttekontakt, veileder m.m. En som kan sjekke batteriet på høreapparat og fallsensor, som ser brann- og

fallfeller, som kjenner tilbudet av muligheter, som kan sortere (og fikse de enkleste) problemene, som har

grunnkunnskaper i geriatri og gerontologi, som er bindeleddet til de spesialiserte helse-, sosial- og tekniske tjenestene,

som kan transportere og følge, som har som jobb å gjøre det «noen» burde gjøre. Det kan være snakk om å kople

helseaspektet, sosialaspektet og det tekniske aspektet sammen – fordi det er sammenvevet i det livet menneskene

faktisk lever.

Det er behov for formalisert utdanning, fordi samfunnet har interesse av kompetent, seriøst og hvitt arbeid og en etisk

bevissthet hos alle som arbeider med mennesker i sårbare situasjoner.

2.2.5 Behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere

Pleie- og omsorgssektoren er i kontinuerlig utvikling. Utdanningen for helsefagarbeideren må til enhver tid være

tilpasset politiske føringer innenfor helse- og omsorgssektoren, strukturen i helsetjenesten i kommunal sektor og

velferdsteknologisk utvikling.

43 Innst. 477 S (2012–2013). https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2012-2013/inns-201213-477.pdf 44 Nyen T. og Tønder A.H. Fleksibilitet eller faglighet? Fafo-rapport 2012:47


25

Et bredt kunnskapssyn

Prinsippene om et bredt kunnskapssyn, som ligger til grunn for Kunnskapsløftet, ble innført for å gjøre utdanningene

mer bestandige over tid med hensyn til samfunnsendringer og ny teknologi. Strukturen i utdanningene er mer

spesialisert dess lengre ut i utdanningsløpet du kommer. I samme periode som Kunnskapsløftet har virket, ser det ut

til at helse- og omsorgssektoren går mot stadig sterkere spesialisering av tjenestene. Dette kan være en av grunnene

til at fagopplæringsmodellen ikke fester seg. En annen grunn kan være at voksne som tradisjonelt rekrutterte til

helsesektoren, ikke lenger blir prioritert siden virksomhetene ikke har økonomisk insentiv til å ta dem inn som

lærlinger. Det er billigere å ta inn unge siden basistilskuddet er høyere for ungdom enn for voksne lærlinger.

Utvalget har merket seg at virksomheter innenfor helsetjenestene, finner det nødvendig å sette aldersgrenser for

inntak eller ansettelse. Dette er et hinder for elever som ønsker praksis i prosjekt til fordypning i Vg1 og Vg2. I den nye

akuttforskriften45 er det for eksempel lagt inn krav til alder og kompetanse som får konsekvenser for ambulansefaget.

Kravene gjør at ambulansetjenesten ikke lenger kan dra nytte av verdiskapingstiden i ambulansefaget, og vi bør endre

opplæringsmodellen som en konsekvens av dette46. Helse- og omsorgsyrker krever også medmenneskelig modning og

livserfaring; utdanningssystemet bør derfor ikke være så ensidig rettet mot ungdom. Utvalget viser blant annet til

erfaringene fra prosjektet «Menn i helse47», som viser hva annen livserfaring kan tilføre yrkesutøvelsen. I et moderne

samfunn skifter folk yrke og utdanningsløp oftere gjennom et livsløp enn tidligere. Dette må utdanningene ta høyde

for.

Fra nasjonale læreplaner til lokalt handlingsrom

Læreplanmålene i Kunnskapsløftet er formulert slik at de gjør det mulig å tilpasse opplæringen til lokale forhold. Det

lokale handlingsrommet som ligger i læreplanene, er blitt ulikt utnyttet i fylkene, noe som også kan føre til ulik kvalitet

i opplæringen fra fylke til fylke. Noen fylker lykkes bedre enn andre med å involvere lokalt næringsliv i

gjennomføringen av opplæringen i helsefagene, med å utvikle modeller for samarbeid skole-arbeidsliv, med å prøve ut

vekslingsmodeller og med å skaffe læreplasser. Samtidig som det er lokal handlefrihet for hvordan opplæringen skal

gjennomfører, er det i helse- og omsorgssektoren standarder og krav som må følges, og som gir begrenset rom for

metodefrihet. Det kan tyde på at det er behov for en tettere dialog mellom helse- og utdanningsmyndighetene når det

gjelder gjennomføringen av opplæringen. Vi ser eksempler på at fylker som har inngått samarbeidsavtaler med

helseforetak eller kommunehelsetjeneste om å gjennomføre opplæringen, har lyktes bedre med prosjekt til

fordypning og med å skaffe læreplasser. Det ser også ut til at de fylkene og kommunene som har fattet politiske

vedtak om å prioritere læreplasser, og som har arbeidet systematisk i y-nemndene med dimensjonering og

mismatchproblematikk, har lyktes bedre med fagopplæringen enn andre fylker.

Vi har i Norge som i mange andre land slitt med statusen til fagopplæringen, og særlig med å bygge en identitet for

helse- og oppvekst som fagopplæringsfag. Å skape nye tradisjoner, kulturer, historiefortellinger og ny identitet for

helse- og oppvekstfagene innenfor fagopplæringen tar tid. Utvalget har diskutert at der utdannede fagarbeidere er

lærere i fagopplæringen, er det lettere å bygge fagstolthet og motivere elever til å søke læreplass. En fersk

doktoravhandling viser at lærere som er fagarbeidere, jobber mer med elevenes yrkesstolthet, og de definerer sin

egen identitet mer som fagarbeider enn som lærer48.

Utvalget har diskutert sammenhengen mellom helse- og utdanningspolitikk knyttet til videregående opplæring og har

vurdert om det er behov for mulige nye samarbeidsformer mellom helse- og utdanningssektoren for å øke statusen og

sammenhengen mellom helsemyndighetenes krav og utdanningenes innhold og organisering.

Utvalget har sett på to eksempler fra fylker som i stor grad har lykkes med å skaffe læreplasser og å utnytte lokalt

handlingsrom innenfor dagens fagopplæringsmodell. Dette er gjort via systematisk kulturbygging, gode

ledelsesstrukturer, ansvarliggjøring og ved å bruke handlingsrommet i faget prosjekt til fordypning.

Utvalget viser til Bergen kommune som et eksempel hvor det er jobbet systematisk med å bygge struktur, kultur og

rekrutteringsstrategier knyttet helsearbeiderfaget. Helsearbeiderfaget er som sagt et relativt nytt lærefag, og det tar

45 Forskrift om krav til og organisering av kommunal legevaktordning, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste mv.(2015) 46 Utvalget er informert om at Faglig råd for helse- og oppvekstfag har utredet et nytt forslag til opplæringsmodell for ambulansefaget som de har vedtatt å sende Utdanningsdirektoratet våren 2016. Utvalget er også kjent med at bachelor for paramedic er utredet av Helsedirektoratet der man anbefaler y-vei fra ambulansefagarbeider til paramedic. 47 Finansiert av Helsedirektoratet. 48 Johannesen H.S. Lærer, men fagarbeider. Utdanningsforskning


26

tid å bygge kultur, identitet og tradisjoner. Dette er noe som først og fremst bygges lokalt, under kyndig ledelse og i

dialog mellom helse- og utdanningsaktørene.

Det er essensielt at de

som kommer ut med

fagutdanning eller

med

yrkeskompetanse,

tilfredsstiller

tjenestenes

kvalitetskrav for å

skape tillitt til

utdanningene.

Halvparten av fagene

som rekrutterer til

helsesektoren, er

lærefag, og den andre

halvparten

yrkeskompetansefag.

Det er lagt opp til et

lokalt handlingsrom til

å bestemme hvordan

målene i læreplanene

skal nås. I 2+2-modellen er læretid og verdiskaping en del av opplæringsmodellen. Faget prosjekt til fordypning (PTF),

som utgjør 20 prosent av opplæringstiden på Vg1 og 30 prosent på Vg2, gir mulighet for samarbeid mellom skole og

arbeidsliv.

Med Kunnskapsløftet ble strukturen i den videregående opplæringen endret. Inngangene til lærefagene ble færre og

bredere. Endringen medførte at avstanden mellom programfagene på skolen og lærefagene og yrkene i arbeidslivet

ble større. Et viktig formål med prosjekt til fordypning var å redusere denne avstanden ved å gi elevene en mulighet til

å spesialisere seg tidlig. Fafo har evaluert hvordan prosjekt til fordypning har fungert49. Utdanningsprogrammet helse-

og sosialfag50 har flest lærlinger (52 prosent) som er helt enige i at prosjekt til fordypning gjorde det lettere å forstå

sammenhengen mellom teori og praksis, mens 41 prosent av lærlingene i programmet var helt enig i at PTF gjør det

lettere å få læreplass. Et flertall av instruktørene i alle utdanningsprogrammene er enig i at utplassering av elever i

arbeidslivet gjør det lettere for svake elever å få læreplass ifølge Fafos forskning51.

Rogaland har også jobbet systematisk med fagopplæringen og har organisert fagopplæringen slik at det blir god

kontakt mellom politisk nivå, administrasjon og yrkesopplæringsnemnder. Når det gjelder arbeidet med å rekruttere

nye lærebedrifter i Rogaland, har det til nå hovedsakelig blitt gjort via opplæringskontorene, men seksjon for fag- og

yrkesopplæring har lagt en ny strategi for rekrutteringen av lærebedrifter og skal prioritere dette arbeidet i 2016.

Fylket jobber helhetlig på lokalt nivå med samarbeid mellom skole og arbeidsliv knyttet til blant annet faget PTF.

Ansvarsdelingen mellom fylkesadministrasjonen og yrkesopplærings-nemnda, dialogen og ansvarliggjøringen av

utdannings- og helseaktørene i fylket, herunder arbeidet knyttet til prosjekt til fordypning (PTF) er omtalt i boks 2.

49 Torgeir Nyen og Anna Hagen Tønder, Fleksibilitet eller faglighet? Fafo-rapport 2012:47 50 Programmet het tidligere helse- og sosialfag og skiftet navn i 2012 til helse- og oppvekstfag. 51 Torgeir Nyen og Anna Hagen Tønder, Fleksibilitet eller faglighet? Fafo-rapport 2012:47

Boks 1 Eksempel fra Bergen

Bergen kommune har i mange år fulgt normen til KS med én lærling per 1000 innbyggere.

Allerede i 2007 startet Bergen kommune med å utdanne helsefagarbeidere, og de har

vært tidlig ute med å prøve ut nye opplæringsmodeller. I 2015 hadde de 270 løpende

lærekontrakter. Siden 2013 har kommunen samarbeidet med fylkeskommunen om å

prøve ut vekslingsmodeller i helsearbeiderfaget og i barne- og ungdomsarbeiderfaget. 60

lærlinger er nå inne i prosjektet. Kun én lærling har falt fra på tre år. Siden 2008 har

Bergen kommune samarbeidet med Nav om å kvalifisere voksne innvandrere til

helsearbeiderfaget gjennom lærlingordningen. Mer enn 500 fast ansatte assistenter har

siden 2008 fått anledning til å ta fagbrev i ulike fag, både gjennom

praksiskandidatordningen og gjennom VOPA (2-årig voksenopplæring på arbeidsplass i

helsearbeiderfaget). Fagopplæringen i Bergen kommune har en strukturert opplæring og

veiledning av lærlingene. Det organiseres dessuten «lærlinguker», fagdager,

instruktørsamlinger og opplæring osv. En strukturert og bevisst satsing på nærvær har i

2015 gitt svært gode resultater. Fagopplæringen setter kompetansekrav til de som søker

lærlingeplass, og egnethet i faget blir vurdert. Prosjekt til fordypning og referanser blir

tillagt vekt ved vurderingen av søkere.


27

Utvalget er også kjent med at man i Stavanger universitetssykehus har knyttet opplæringen i blant annet

ambulansefaget til et slags opplærings- og kompetansesenter52 hvor de har nødvendig utstyr, bruker simulering som

metode og har innledet samarbeid for opplæring av lærlinger. FRHO har i sin utviklingsredegjørelse 2013/2014

anbefalt å bruke slike sentre til opplæring av lærere, instruktører og veiledere og faglige ledere som ressurspersoner i

å fremme arbeid med å knytte teori og praksis i videregående opplæring i helsefagene. Utvalget mener dette vil kunne

spare fylkeskommunen for

utgifter ved innkjøp av

utstyr, og samtidig være et

tilbud om en lokal

læringsarena for elever og

lærlinger i videregående

opplæring. Simulering er

en metode som er mye

brukt på høyskole- og

universitetsnivå. Denne

metoden er særlig egnet

for helsefagene. Ansvaret

for metode i opplæringen

er også innenfor

videregående opplæring

lagt til lokalt nivå.

Eksemplene ovenfor viser

at det innenfor gjeldende

fagopplæringsmodell i

helsefagene er mulig å få

til et samarbeid på tvers

av utdannings- og

helsesektor, men det

krever god organisering og

ledelse innenfor det lokale

handlingsrommet. Sjansen

for å lykkes med

fagopplæringen i

helsefagene øker der det er et tett samarbeid mellom helse- og omsorgstjenester og fylkeskommunen, folkevalgte og

partene i arbeidslivet.

Yrkeskompetansefagene

I yrkeskompetansefagene (fag med treårig skole) er faget PTF ofte den eneste brukte muligheten til å utplassere

elever i praksis i opplæringsløpet. Det er innenfor programfag mulig å tilrettelegge for utplassering, men dette er lite

brukt på grunn av organisatoriske utfordringer på den enkelte skolen.

Fylkeskommunene har organisert og tilrettelagt PFT-faget ulikt. Det er også bekymring for kvaliteten i

yrkeskompetansefagene, slik at de står i fare for å ikke bli verdsatt av de yrkesgruppene og profesjonene som

rekrutterer fra dem. På bakgrunn av dette har Det faglige rådet for helse- og oppvekstfag i sin utviklingsredegjørelse

del 1 2015 sagt at det må gjøres mer for at elevene skal kunne få praksis i bedrift. Rådet har derfor fremmet forslag

om å innføre mer spesialisering tidligere i utdanningsløpet og også obligatorisk praksis i yrkeskompetansefagene.

Bakgrunnen for dette er blant annet innspill fra regionale helseforetak om at kvaliteten på de uteksaminerte

kandidatene er varierende. Prinsippet om at læringsarenaen skal være et lokalt ansvar, hindrer staten fra å kunne

pålegge bruk av metode eller læringsarena overfor lokale myndigheter. Dette er et prinsipp som ligger til grunn for

Kunnskapsløftet, men utvalget mener prinsippet bør revurderes for skolefagene ut fra hensynet til kvaliteten på

opplæringen. I fagskolen og i den høyere utdanningen er det plikt til praksis under opplæringen, nettopp for å sikre

mer ensartet kvalitet på kandidatene som kommer ut i arbeidslivet.

52 SAFER (Stavanger Acute Medicine Foundation for Education and Research)

Boks 2 Eksempel fra Rogaland

Fagopplæring har høy status i Rogaland og er basert på et tett og godt samarbeid

mellom fylkesadministrasjonen, de folkevalgte og partene i arbeidslivet. Da

yrkesopplæringsnemndene gikk over til bare å være et rådgivende organ, delegerte

fylkestinget i Rogaland tilbake det mandatet som y-nemnda tidligere hadde hatt. Y-

nemnda i Rogaland jobber systematisk og tett på fylkesadministrasjonen. Y-nemnda

praktiserer en «konsensuspolitikk» så langt det er mulig. Leder av y-nemnda er

politisk representant, mens partene skifter på nestledervervet. Y-nemnda får bl.a.

forelagt saker om godkjenning av lærebedrifter og av prøvenemndsmedlemmer,

høringer, og også skolepolitiske saker som de enten får forelagt eller bestiller. Y-

nemndas møter er alltid i forkant av opplæringsutvalgets møter, slik at eventuelle

uttalelser og vedtak gjort i y-nemnda følger saken til neste utvalg. Nemnda jobber

også tett på dimensjoneringsarbeidet og er med på Rogaland fylkeskommunes

årlige samlinger med alle opplæringskontor og kommuner før klassestruktursaken

blir lagt fram, og etter at søkningen er kjent. Dette for å dimensjonere klasser og

utdanningsprogram så riktig som mulig. Flere opplæringskontor er med i den såkalte

«HFY modellen» (helhetlig fag- og yrkesopplæring), der skoler og opplæringskontor

samarbeider tett om faget PTF. For dem som har lærefag, vil PTF forberede elever

til læretiden ved å gi dem positive opplevelser i det første møtet med praksisfeltet.

Helseforetakene og kommunene i Rogaland har opplevd at PTF gir elevene

motivasjon for helsearbeiderfaget og dermed har virket positivt for rekrutteringen

til faget. PTF fremmer også god kontakt mellom skole og lærebedrift. Det brukes

også felles opplæringsbøker i faget prosjekt til fordypning og i læretiden. Dette gir

lærlingen opplevelse av at teori og erfaringer i praksis er begge viktige elementer

for å nå læreplanens kompetansemål.


28

Forskningen om PTF viser at potensialet til å kunne tilrettelegge PTF for opplæring i bedrift ikke er godt nok utnyttet. Å

gå over til 2+2-modell kunne være en løsning for praksisbehovene i fagene. Det faglige rådet for helse- og oppvekstfag

har imidlertid utredet flere av yrkeskompetansefagene53, og de har konkludert med at dette ikke er en god løsning

siden det ikke er ønskelig for helse- og omsorgstjenestene å opprette lærlingordning i disse fagene54.

Utvalget er informert om at det er arbeidet med en ny veiledning med eksempler på hvordan handlingsrommet i de

nasjonale læreplanene kan utnyttes i lokalt læreplanarbeid i PTF. Dette kan bidra til å få en mer praksisnær opplæring

ved at veiledningen blant annen oppfordrer til å ta utgangpunkt i læreplaner for Vg3-opplæring i bedrift for samarbeid

mellom skole og arbeidsliv. Siden yrkeskompetansefagene har skoleopplæring, kan det derfor være behov for å se på

andre måter å innlemme praksis i opplæringen på.

Selv om metode er et lokalt ansvar, anbefaler utvalget i større grad å systematisere mulighetene for elever, lærlinger

og lærere til å delta i opplæring i simulering55 som metode for å få inn mer praksis i skoleløpene. Det er en utfordring

at det fins forskjellige teknologiske systemer og forskjellig utstyr på ulike arbeidsplasser. I yrkeskompetansefagene

kunne vi gjøre opplæringen mer praktisk ved å organisere praksisperioder knyttet til «kompetansesentre» som bruker

simulering og velferdsteknologi. Slike sentre kunne knyttes til allerede etablerte kompetansemiljøer i lokalt arbeidsliv,

på sykehus, universiteter og høgskoler eller i andre aktuelle organisasjoner. Dette vil kunne spare fylkeskommunene

for utgifter til innkjøp av utstyr i den enkelte skolen for at den skal kunne gjøre opplæringen mer praksisnær. Samtidig

kan lærere som får opplæring i simulering, bruke denne arbeidsmåten i faget prosjekt til fordypning eller i

programfagene. Ved å knytte skolene til slike kompetansesentra sikrer vi også bedre sammenheng mellom ny

teknologi som bedriftene innfører, og teknologi som skolene gir opplæring i.

2.2.6 Oppsummering

Gapet mellom det beregnede behovet for antall ansatte i helse- og omsorgstjenestene i årene som kommer, og antall

elever som gjennomfører en yrkesutdanning, medfører at det blir store utfordringer med å kunne bemanne

tjenestene med kvalifiserte medarbeidere. En av årsakene til mangelen på arbeidskraft er at mange voksne finner det

vanskelig å kunne gjennomføre den nødvendige opplæringen fram til fagbrev. Mange opplever veien fram til fagbrev

som lang, og økonomien kan være en utfordring. Analyser fra NIFU viser at opplæringsmodellen for faget ikke

harmonerer med tradisjonell opplæring og rekruttering innenfor helsesektorens, noe som kan forklare hvorfor

utdanningen ikke er anerkjent innenfor helse- og omsorgstjenestene.

På bakgrunn av dette vil vi sette opp disse hovedutfordringene som grunnlag for tiltaksforslagene senere i rapporten:

Yrkene har varierende status, noe som kommer til uttrykk ved at de har uklar plass i arbeidsdelingen i de

aktuelle virksomhetene. Dette vises blant annet ved at tilbudet om læreplasser er for mangelfullt, særlig i

spesialisthelsetjenesten, samtidig som behovet for helsefagarbeidere øker.

Det er en stor utfordring at ferdig utdannede ofte får tilbud om jobb i små stillingsbrøker.

Viktige deler av arbeidslivet mangler eierskap til og har lite erfaring med fagutdanning.

Det hevdes at det er ulik utdanningskvalitet i ulike fylker og kommuner. Det som er vist i rapporter, blant

annet fra riksrevisjonen, er at det er ulik kvalitet i hvordan fylkene og kommunene utnytter det lokale

handlingsrommet som ligger i læreplanene i Kunnskapsløftet. Det er ulikheter i hvordan kommunene og

virksomhetene tilrettelegger for opplæring. Det er også store fylkeskommunale forskjeller på hvordan

prøvenemndene fungerer.

Mulighetene for voksne til å utdanne seg til helsefagarbeidere er gjort vanskelig ved omleggingene av

utdanningene i Reform 94/Kunnskapsløftet 2006. Helse- og omsorgsarbeid krever god relasjonskunnskap om

53 Helseservicefagene, apotekteknikk, helsesekretær og tannhelsesekretær, er utredet av FRHO. 54 KS ga følgende uttalelse til FRHO i 2013: «Ut fra de tilbakemeldinger vi har fått fra kommunene, vil det ikke være hensiktsmessig å etablere helsesekretærfaget som et lærefag. Det er behov for å etablere flere praksisplasser og videreutvikle samarbeidet mellom skolene og bedriftene». 55 Simulering ikke er det samme som ferdighetstrening, men er knyttet til praksisnære situasjoner og læring gjennom refleksjon. Simulering er en læringsmetode som prøver å etterligne en virkelig situasjon. Ved hjelp av avanserte simulatorer – for eksempel dukker – kan alt fra enkle ferdigheter som kommunikasjon og samarbeid til mer komplekse situasjoner som å diagnostisere øves inn.


29

mennesker i sårbare situasjoner. Motivasjonen for å gå inn i yrket vil kunne utvikles gjennom et livsløp.

Voksne må derfor kunne få enklere tilgang til utdanningen igjen.

Ansvaret og styringen av utdanningen er fordelt på flere instanser (staten, fylkeskommunen og partene i

arbeidslivet). Staten gir styringer gjennom forskriftsfestede læreplaner, mens det er lokal metodefrihet til å

organisere og gjennomføre utdanningene for å nå målene i læreplanen. Dette fører til store forskjeller

mellom fylkeskommuner på hvordan de tilrettelegger opplæringen og utnytter handlingsrommet. Partene i

arbeidslivet gir råd gjennom SRY og faglige råd, og Utdanningsdirektoratet har en delt rolle som

utdanningsmyndighet og sekretariat for de faglige rådene, som er partssammensatte rådgivende organ for

utdanningsmyndighetene. Dette gir en utydelig rollefordeling. Kommunens helse- og omsorgstjeneste synes

å rekruttere personell uten helsefaglig utdanning framfor å bruke fagarbeidere. Det tar tid å skape tradisjon

og ny kultur for fagopplæring i helse- og omsorgstjenestene. Dette kan vi skape gjennom å etablere gode

ledelsesstrukturer og tett dialog mellom helse- og utdanningsaktører på den ene siden og partene i

arbeidslivet på den andre siden.

2.3 Oppvekstsektoren

2.3.1 Arbeidsmarkedet, sysselsetting og utdanningsnivå i oppvekstsektoren

Oppvekstsektoren omfatter barnehagene, grunnskolen, skolefritidsordningen, fritidsklubbene, barnevernstjenesten,

oppfølgingstjenesten og andre offentlige eller private tilbud som gir tilsyn, omsorg og opplæring til barn og unge.

Barnevernstjenesten og oppfølgingstjenesten ansetter fortrinnsvis personer med universitets- eller høyskoleutdanning

og omtales ikke i denne rapporten.

Politiske beslutninger og endringer i samfunnsforholdene har ført til store endringer i oppvekstsektoren de senere

årene. Spesielt har vedtak om full barnehagedekning ført til at de fleste barna under opplæringspliktig alder nå går i

barnehage. Økt globalisering har ført til et mer mangfoldig samfunn og gjort barnehage og skole til en viktig

fellesarena for inkludering, språklæring og utjevning av sosiale forskjeller. Samfunnsendringer har ført til at flere

familier benytter seg av oppveksttilbud i kommunene, noe som igjen har gitt flere arbeidsplasser og nye oppgaver.

Sektoren sysselsetter i hovedsak høyskoleutdannede, fagarbeidere og personer uten annen utdanning.

Det er mange ulike faggrupper som jobber i oppvekstsektoren både i skole, barnehage og i fritidstilbud. Lærere og

barnehagelærere synes å ha en relativt sterk rolle i sektoren, mens de andre faggruppenes rolle framstår formelt sett

mer uklar og svakere regulert. I det videre vil vi gå nærmere inn på de ulike arbeidsstedene som er særlig aktuelle for

faglærte barne- og ungdomsarbeidere.

2.3.1.1 Barnehage

I følge bemanningsnormen for barnehagen skal det være minimum én pedagogisk leder per 14–18 barn når barna er

over tre år, og én per sju–ni barn når barna er under tre år og barnas oppholdstid i barnehagen er over seks timer56.

Pedagogiske ledere må ha utdanning som barnehagelærer57 eller likeverdig pedagogisk utdanning. Kommunen kan

innvilge midlertidig dispensasjon. I 2014 oppfylte 55 prosent av barnehagene normen. I følge Utdanningsdirektoratet

mangler det om lag 3600 pedagogiske ledere på landsbasis.

Barnehagens grunnbemanning har tidligere vært inndelt i to kategorier, pedagogiske ledere og assistenter.

Utdanningsdirektoratets statistikk fra og med 2014 skiller mellom barnehagelærere, barne- og ungdomsarbeidere og

personale med annen utdanning. Dette nyanserer informasjonen om personalet og synliggjør

fagarbeiderkompetansen, det synliggjør også at det jobber barnehagelærere i barnehagene som ikke er pedagogiske

ledere58.

Kunnskapsdepartementet utarbeidet i 2013 en strategi for kompetanse i barnehagen for 2014–202059 der målet er å

rekruttere, beholde, heve kompetansen og øke statusen til ansatte i barnehagene. I forslag til statsbudsjett for 2016

foreslår departementet å styrke arbeidet med kompetanseheving i barnehagen. Midlene skal gå til å følge opp

kompetansestrategien, til flere studieplasser for arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, til kompetanseutvikling

56 Rundskriv F-04-11. Veileder om kravene til pedagogisk bemanning i barnehageloven med forskrifter 57 Tidligere også kalt førskolelærer. 58 Utdanningsdirektoratet 2016: Barn og ansatte i barnehager i 2014 59 Kunnskapsdepartementet: Kompetanse for framtidens barnehage


30

for barnehagetilsatte i åpne barnehager og til lokale tiltak for å støtte opp om lese- og skrivestrategien og

realfagsstrategien.

Det foreligger ingen formelle krav til assistentkategorien utover kravet om politiattest. Kompetansestrategien for

barnehagen framhever at ansatte med fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget har verdifull kompetanse for arbeid

i barnehage. Det er ønskelig at flere fagarbeidere ansettes i barnehagene, og at assistenter uten formell kompetanse

for arbeid med barn tar fagbrevet.

Det er opp til arbeidsgiverne å avgjøre hvem de vil ansette i assistentstillingene, og barnehageeierne etterspør i

økende grad fagarbeidere i sine utlysningstekster. Flere bruker fagarbeidertittel og har egne stillingskategorier.

Barnehageforliket fra 2003 ga en sterk økning i antall barn i barnehager og også en sterk barnehageutbygging.

Framover står arbeidet med kvalitet i barnehagen sentralt. Regjeringen bestemte våren 2015 at det skulle lages en

stortingsmelding om kvalitet i barnehagen. Denne legges fram våren 2016 og vil danne grunnlag for arbeidet med ny

rammeplan for barnehagesektoren. Den nye rammeplanen skal etter planen innføres i 2017.

2.3.1.2 Grunnskole

I grunnskolen jobber fagarbeidere i hovedsak med å følge opp enkeltelever. Skoleåret 2014–2015 hadde grunnskolene

om lag 8200 årsverk til assistenter. Tall fra 2013 viser at nær 23 prosent av assistentene i skolen hadde fagbrev i

barne- og ungdomsarbeiderfaget på landsbasis. Det er store fylkesvise variasjoner. Andelen er høyest i Vest-Agder, der

45 prosent av assistentene i skolene har barne- og ungdomsarbeiderutdanning. Oslo har den laveste andelen med

bare fem prosent60. I mange kommuner jobber barne- og ungdomsarbeidere i stillinger som kombinerer oppgaver i

skolen og i SFO.

En gjennomgang av internasjonal forskning om bruk av assistenter i skolen viser at bruken av lærerassistenter må

være målrettet for å ha effekt61. Rapporten nevner ikke faglærte barne- og ungdomsarbeidere spesielt, men det er

grunn til å tro at beskrivelsen av assistentenes arbeid også er beskrivende for fagarbeidernes arbeid i skolen.

Fra nordiske og norske forhold har vi erfaringer som peker i retning av en mangel på systematisk og strategisk

utnyttelse av de flerfaglige ressursene som fins i skolen. Det ser ut til å være et potensial for at skolene i større grad

kan utnytte sine ansatte på en bedre måte og dermed forløse kompetanse som allerede fins i skolen.

Som en del av prosjektet «Et lag rundt læreren», som senere har skiftet navn til «Et lag rundt eleven», presenteres

fem ulike modeller for å avlaste lærerne62. En av disse modellene handler om å utnytte lærerassistentene bedre. Det

hevdes at skolene allerede har mange assistenter, og at en marginal endring i deres arbeid vil kunne berøre lærere og

elever betydelig. Erfaringene fra prosjektet tyder på at assistentene i liten grad er integrert i skolens løpende

virksomhet. Assistentene jobber med enkeltelever, i stor grad atskilt fra klasserommet, ofte alene med lite innsyn, og

med lite opplæring og veiledning. Skal skolene kunne utnytte assistentene bedre, må skoleledelsen involvere seg

sterkere med konkrete planer for hvordan skolene skal utnytte ressursen og koble den til et samarbeid med øvrige

aktører i skolen.

2.3.1.3 Skolefritidsordningen

Alle kommuner skal ha et tilbud om skolefritidsordning for barn på 1.–4. trinn og for barn med særskilte behov på 1.–

7. trinn. I følge opplæringsloven skal ordningen gi omsorg og tilsyn og legge til rette for lek og kultur- og

fritidsaktiviteter med utgangspunkt i barnas alder, interesser og funksjonsnivå. Høsten 2014 gikk 157 370 barn i

skolefritidsordning. Andelen barn på 1.–4. trinn som benyttet seg av tilbudet, var om lag 63 prosent. Dette er en

økning på åtte prosent siden 200363.

Vi har ikke nasjonale normer for bemanning eller kompetanse i skolefritidsordningen. Kommunene skal bestemme

bemanningen lokalt basert på lokale forhold og behov. Flere kommuner har planer for kvalitetsutvikling for SFO der de

formulerer målsettinger eller krav for bemanning og kompetanse. Disse planene framhever fagarbeiderkompetansen

innenfor barne- og ungdomsarbeiderfaget, sammen med annen relevant pedagogisk kompetanse, som viktig. Likevel

vet vi at mange skolefritidsordninger er bemannet av personer uten relevant utdanning, mange i relativt små stillinger.

60 Utdanningsdirektoratet, Utdanningsspeilet 2015 61 Borg E. mfl. Hva lærerne ikke kan! AFI-rapport 6/2015 62 Borg E. mfl. Hva lærerne ikke kan! AFI-rapport 6/2015 63 Utdanningsdirektoratet: Utdanningsspeilet 2015


31

Antall årsverk i SFO har økt med 683 årsverk, om lag ni prosent, siden 2009. Økningen har vært størst for personale

med fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget.

Gjennom forsøket «Helhetlig skoledag» har ni skoler prøvd ut ulike modeller for å skape bedre sammenheng mellom

skole og SFO. Evalueringen64 viser at økt samhandling mellom personalet i skole og SFO har vært positivt for de

ansatte i SFO. Det har bidratt til kompetanseheving og økt motivasjon til å bli værende i jobben. Økt bruk av SFO-

ansatte i skolen og koordinering av aktiviteten i skole og SFO har gitt bedre oppfølging av enkeltelever, bedre

koordinering av aktivitetene i skole og SFO og større grad av felles normer og regler. Rapporten konkluderer med at

det er mulig og gunstig å styrke samarbeidet mellom skole og SFO.

Figur 5 Årsverk i SFO fordelt på personalets utdanningsnivå. Utviklingen fra 2006 til 2014.

2.3.1.4 Fritidsklubber

Det var 702 kommunale fritidsklubber i Norge i 201365. Fritidsklubbene er et viktig tilbud til barn og unge, og blir i stor

grad benyttet av dem tilbudet retter seg mot. De siste årene har det imidlertid vært en nedgang i antall årsverk i

fritidsklubbene, noe som gjør at voksentettheten har gått ned. Fritidsklubbene tilbyr i stor grad små stillingsprosenter,

noe som skaper utfordringer for rekrutteringen.

2.3.2 Utdanningen i oppvekstsektoren

Utdanningstilbudene i videregående opplæring som retter seg mot oppvekstsektoren, omfatter i praksis bare barne-

og ungdomsarbeiderfaget. Barne- og ungdomsarbeiderfaget har mange søkere, og antall søkere til læreplass i faget

har økt de siste årene. Det var 1 583 søkere til Vg3 for skoleåret 2015/2016. I tillegg tar mange fagbrev gjennom

praksiskandidatordningen. Faget er blant de største i fagopplæringen i Norge i dag med 2493 avlagte fagprøver i

2013/14.

I likhet med helsearbeiderfaget har ikke faget fått sitt gjennombrudd når det gjelder verdsetting. Det kommer blant

annet til uttrykk ved at betegnelsen barne- og ungdomsarbeider sjelden brukes om arbeidsområdet, og at utlysning av

stillinger ikke spør etter fagutdanning der dette burde være aktuelt. Begrepet assistent brukes både i

64 Rambøll 2013. Evaluering av helhetlig skoledag. Sluttrapport 65 I følge KOSTRA


32

stillingsbetegnelser og ved jobbutlysninger. Fagbrevet skal dekke hele barne- og ungdomsgruppen fra 0 til 18 år. Hva

dette skal bety for utdanningen og praksiskravet, har vært tolket ulikt rundt om i landet. Faget har en svakere

forankring i virksomheter som SFO og andre fritidsinstitusjoner.


Barnehagene sysselsetter den klart største andelen av de faglærte barne- og ungdomsarbeiderne, men andelen barne-

og ungdomsarbeidere innenfor skolesektoren har økt de siste årene. Faget ble opprettet i forbindelse med Reform 94,

med kommunal sektor som pådriver. Det sett på som et ledd i arbeidet med å øke kvaliteten i sektoren, der en stor del

av arbeidsstyrken var ufaglært66. Faget er i dag godt etablert, og som vi har sett, der det et av de største fagene i

fagopplæringen. Antallet tilsatte barne- og ungdomsarbeidere i barnehagene har økt fra 14 til 16 prosent fra 2010 til

201467. Kvalitative intervjuer med oppvekstsjefer i kommunene68 viser at de vurderer barne- og

ungdomsarbeiderfaget som relevant og viktig for å fylle kommunenes behov for kompetanse. Flertallet av

oppvekstsjefene mener kvaliteten på tjenesten øker når de ansatte har fagbrev.

På tross av kommunenes uttrykte behov for og anerkjennelse av fagarbeidere kan det være vanskelig for nyutdannede

å få fast stilling. Ofte bruker stillingsannonser, statistikk og forskning benevnelsen «assistent» både om faglærte

barne- og ungdomsarbeidere og om ansatte uten formell kompetanse. Når det er snakk om kompetansen i

barnehagene, er det antall barnehagelærere som telles, mens fagarbeideren blir usynlig. Dette kan gi fagarbeideren

en opplevelse av at kompetansen ikke blir verdsatt i arbeidslivet, og det kan påvirke interessen for faget. Det er

imidlertid viktig å nevne at det ser ut til å være en positiv utvikling i form av større synliggjøring av

fagarbeiderkompetansen.

I NOU 2015:2 Å høre til69 peker Djupedalutvalget på at det også i skolen er problematisk at det sjelden skilles mellom

faglærte og ufaglærte assistenter. Dette gir en unyansert diskusjon om kompetanse. Utvalget mener at barne- og

ungdomsarbeideren kan ha en viktig funksjon i skolen, blant annet som en ressurs i arbeidet med elevenes

psykososiale skolemiljø. Men, det sies videre at utvalget ser at det er usikkerhet omkring rekrutteringen til yrket og til

selve utførelsen og innholdet i arbeidet. Utvalget foreslår derfor at vi gjennomgår innholdet i utdanningen med tanke

på å styrke utdanningen, heve statusen og sikre at fagarbeideren har en kompetanse som er til god hjelp for lærerne i

deres arbeid.

Gjennom sitt arbeid med NOU 2012:1 Til barnas beste70 foreslår Øie-utvalget et generelt bemanningskrav i tillegg til

dagens pedagognorm. Utvalget foreslår også at 25 prosent av grunnbemanningen i barnehagene skal være barne- og

ungdomsarbeidere. Dette vil gi et behov for økt rekruttering av fagarbeidere og er et uttrykk for verdsetting. Meld. St.

24 (2012–2013) Fremtidens barnehage følger opp mange av anbefalingene fra Øie-utvalget, men kommer ikke med et

tilsvarende måltall for antall fagarbeidere i barnehagene. Meldingen omtaler utfordringen med at en stor andel av

elevene som går Vg2 barne- og ungdomsarbeiderfag ikke går ut i lære og tar fagbrev. Meldingen sier at årsaken er at

fagbrevet i liten grad gir uttelling i form av økt lønn eller mer interessante arbeidsoppgaver.

Steinnes og Haug71 har sett på hvordan sammensetningen og kompetansen til barnehagepersonalet påvirker

arbeidsdelingen i barnehagene. De konkluderer med at arbeidsdelingen er begrenset, og at de ansatte, uavhengig av

formell utdanning, i stor grad utfører de samme oppgavene. Barnehagelærerne har en større andel lederoppgaver og

oppgaver som er klart definert som pedagogiske aktiviteter; øvrige oppgaver fordeles mer eller mindre likt.

2.3.4 Framtidig og udekket kompetansebehov

Vi har vært gjennom en tid med en betydelig økning i antall barn i som går i barnehage. Dette har gitt behov for en

stor kapasitetsvekst både i antall barnehager og barnehagepersonale. Ni av ti norske barn i alderen fra ett til fem år

går i dag i barnehage. I 2014 gikk antallet barn i barnehage noe ned, nedgangen skyldes først og fremst mindre

fødselskull. Men det viser at perioden med sterkt behov for kapasitetsvekst er over. Framover vil kvaliteten på tilbudet

bli viet større oppmerksomhet. En bemanningsnorm med måltall også for andel fagarbeidere i barnehagen slik Øie-

utvalget foreslo, ville gitt en stor etterspørsel etter fagutdannede barne- og ungdomsarbeidere. Dette ble imidlertid

66 Høst H. mfl. NIFU-rapport 2015:16. Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet 67 Utdanningsdirektoratet. Utdanningsspeilet 2015 68 Bråten M. og Tønder A.H. Kompetanse og kvalitet i arbeid med barn og unge. Fafo-rapport 2015:51 69 NOU 2015: 2. Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø 70 NOU 2012:1. Til barnas beste 71 Steinnes, G.S. og Haug P. 2013: Consequences of staff composition in Norwegian kindergarten


33

ikke videreført i stortingsmeldingen. Likevel er det grunn til å anta at kommunene i sitt arbeid med kvalitetsheving i

sektoren i større grad vil etterspørre faglærte barne- og ungdomsarbeidere framover, og at det vil være ønskelig å

tilby de ansatte å kunne ta fagbrev på jobb.

Utdanning har blitt et viktig politikkområde som framheves som et virkemiddel for mange av utfordringene vi møter i

samfunnet: alt fra økonomisk vekst, næringsutvikling og utfordringer i arbeidsmarkedet til diskriminering, fysisk og

psykisk helse, integrering, barnevern og så videre. Barnehagene er også en del av dette bildet, og de økte

forventningene til barnehagen stiller krav til de ansattes kompetanse. Kompetanse hos personalet er grunnlaget for at

problemer blir oppdaget tidlig, og at barn får hjelp. Kompetanse er viktig for å se, og forstå hva man ser.

I 2014 ble «0–24 samarbeidet» etablert mellom Utdanningsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-

ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet72. Målgruppen er

utsatte barn og unge under 24 år. Målet er å bidra til bedre samarbeid i stat og kommuner om tiltak som skal hjelpe

barn og unge med høy risiko for å utvikle problemer til å lykkes i skolen og knytte seg varig til arbeidslivet.

Samarbeidet bygger på en anerkjennelse av at barn og unge i vanskelige livssituasjoner er overrepresentert i

frafallsstatistikken i videregående opplæring, og at disse ofte har problemer som har utviklet seg over tid.

Utfordringene kan ikke løses ved enkelttiltak i enkeltinstanser, men krever tidlig identifisering og innsats gjennom

tilpasset og samordnet oppfølging over tid. Økt oppmerksomhet om tidlig innsats gir økt etterspørsel etter

profesjonelle og bevisste aktører i barnehage og SFO. Der det før ble hevdet at «alle» kan jobbe med barn, blir det nå

framhevet at mange av barna er de mest sårbare i samfunnet, og barnehagens innsats og oppdaging kan være av

avgjørende betydning for enkeltmenneskers liv.

De første resultatene fra forskningsprosjektet «Gode barn for barnehager i Norge» (GoBan)73 har vist at kvaliteten på

barnehagetilbudet til de minste barna ikke er god nok. Forskerne mener den grunnleggende omsorgen for barna er

god, men at barnehagene ikke stimulerer barnas utvikling og språk godt nok. Forskningen viser også at rutinene for

hygiene, spesielt håndhygiene, ikke er gode nok.

Sett i lys av at forventningene til kompetanse i skole og barnehage øker, og at kommunene i liten grad har behov for

fagarbeidere for arbeid med ungdom, er det grunn til å spørre om faget ville vært tjent med en innsnevring. Ved å la

faget rette seg bare mot barn ville vi kunne utvikle faginnholdet til å i større grad svare på de forventningene som er

lagt til personalet i barnehage og SFO.

Mange kommuner har den siste tiden fått nye oppgaver knyttet til å opprette nye asylmottak og å bosette og

integrere innvandrere. Denne situasjonen kan gi en økt etterspørsel i kommunene etter personale med kompetanse

for arbeid med ungdom. Barne- og ungdomsarbeiderens kompetanse kan være til nytte både i kommunens

eksisterende tilbud og i nye asylmottak, særlig i mottak for mindreårige.


Barne- og ungdomsarbeiderfaget er rettet mot barn og unge i alderen fra 0 til18 år. I dette ligger det en forventning

om at fagarbeideren skal ha en bred kompetanse. Det har flere ganger vært diskutert om det er behov for en mer

spesialisert fagutdanning rettet mot barnehagebarn. Usikkerhet om hva dette vil føre til for rekrutteringen, har gjort at

dette ikke er foreslått. Meld. St. 24 (2012–2013) foreslår at det i stedet utvikles fagskoleutdanninger som

videreutdanning til fagutdanningen med tilbud som er relevante for barnehagenes og skolenes behov.

Diskusjonen rundt faglig bredde i motsetning til faglig spesialisering og fordyping er svært relevant for barne- og

ungdomsarbeiderfaget. Prosjektet Et lag rundt læreren74 framhever potensialet i å knytte lærerassistenter tettere til

den pedagogiske virksomheten på skolen i et samarbeid med andre faggrupper. Også i barnehagene kan vi se for oss

at fagarbeideren kan få tydeligere definerte oppgaver i arbeidsdelingen og mer spesialiserte oppgaver. Spørsmålet blir

om utdanningen slik den er i dag, gir tilstrekkelig spesialisering mot de ulike gruppene barn og unge som

fagarbeideren kan jobbe med, også mot regelverket, læreplaner, rammeplaner og øvrige rammebetingelser som

gjelder for det enkelte arbeidsområdet. Har barne- og ungdomsarbeideren tilstrekkelig spesialisert kompetanse til å

kunne gå inn i eventuelle nye, spesialiserte oppgaver i nye faglige samarbeidskonstellasjoner?

72 Utdanningsdirektoratet 2016: Samarbeid om utsatte barn og unge mellom 0 og 24 år 73 Solheim M. Det trengs et kvalitetsforlik for norske barnehager. Utdanningsforbundet 26.10.2015 74 Borg E. m. fl. Hva lærerne ikke kan! AFI-rapport 6/2015


34

Barne- og ungdomsarbeiderfaget er et fag i utvikling, og vi bør gå gjennom utdanningen regelmessig med tanke på å

kunne følge de endringene som til enhver tid skjer i sektoren. På samme måte må faglærte barne- og

ungdomsarbeidere evne å møte ulike strømninger i samfunnet som påvirker barns hverdag. Det er spesielt relevant i

dag å nevne flyktningsituasjonen som et eksempel. Kommunene har ansvar for oppvekstsvilkårene og velferden til alle

som oppholder seg i kommunene, også asylsøkere og flyktninger. Et barn har rett til grunnskoleopplæring når det er

sannsynlig at han eller hun skal oppholde seg i landet i mer enn tre måneder. Barn under opplæringspliktig alder har

ikke rett til barnehageplass før det er fattet vedtak om oppholdstillatelse og kommunen har tatt imot dem for

bosetting. Det er imidlertid ikke noe i veien for at kommunene kan gi tilbud om barnehageplass også for barn i

asylmottak, og mange kommuner gjør det. En økning i antall flyktninger og asylsøkere til kommunene har en direkte

konsekvens for arbeidshverdagen til personalet i skoler, barnehager og i fritidstilbud og stiller krav både til

kompetanse og omstillingsevne.

2.3.6 Oppsummering

Politiske beslutninger og endringer i samfunnsforhold har ført til store endringer i oppvekstsektoren de senere årene.

Mange flere barn tilbringer nå flere timer enn tidligere i institusjoner som i hovedsak gir omsorg, opplæring og tilsyn.

Denne nye situasjonen gjør at innholdet i tjenestene endres og kravet til profesjonalisering økes. Utvalget vil peke på

disse hovedutfordringene:

Til tross for økende anerkjennelse av barne- og ungdomsarbeiderens kompetanse har fagarbeideren en uklar

plass i arbeidsdelingen. Barne- og ungdomsarbeideren blir fortsatt sidestilt med assistentene i mange

stillingsannonser, rapporter og utredninger. Mange arbeidsgivere kjenner ikke godt nok til utdanningen og

fagarbeiderens kompetanse.

Barne- og ungdomsarbeiderfaget gir kompetanse til å arbeide med barn og unge fra 0 til 18 år. Den

manglende spesialiseringen på aldersgrupper kan bidra til svak verdsetting og til at fagarbeideren ikke har

tilstrekkelig kompetanse til å gå inn i spesialiserte arbeidsoppgaver rettet mot grupper av barn og unge med

spesifikke behov.

Faget er rettet mot en sektor med deltidsproblematikk, spesielt skolefritidsordningen og fritidsklubbene.

Dersom fagarbeiderkompetanse skal være dominerende i stillinger som i dag defineres som assistentstillinger

i oppvekstsektoren, er det behov for en stor økning i antall som tar fagbrev i barne- og

ungdomsarbeiderfaget.

2.4 Velværesektoren

2.4.1 Arbeidsmarkedet og utdanningene i velværesektoren

Velværesektoren omfatter frisør- og velværebedrifter, og disse har etter hvert et bredere tjenestetilbud der man

etterspør fagpersoner fra flere ulike faggrupper. Eksempler på dette er hudpleiere, negledesignere, eller personer som

er offentlig godkjent helsepersonell. Sektoren «frisering og annen velvære» (ref. SSB-gruppering) omsatte i 2013 for

om lag ni milliarder kroner og sysselsatte mer enn 15 000 personer. Hudpleie og velvære har hatt den største veksten

de seneste årene og omsatte for om lag to milliarder kroner.

Kropps- og hudpleie er bransjer som har opplevd stor vekst i den nære fortiden. I dag fins det ikke offentlige

utdanningstilbud på videregående nivå for yrker i disse bransjene. Unntaket er hudpleier og fotterapeut75, som i dag

ligger under program for helse- og oppvekst. I tillegg fins et stort antall utdanningsinstitusjoner som tilbyr utdanning i

kosmetikk, makeup og hud- og kroppsbehandlinger, ernæring osv. Disse tilbudene er voksende, men de er ikke en del

av videregående opplæring og dermed heller ikke underlagt offentlig tilsyn.76

Innenfor hudpleie skiller vi i dag mellom typiske velværebehandlinger og såkalte løsningsorienterte behandlinger. De

løsningsorienterte behandlingene skal virke forebyggende og grenser mot helse og medisin. Et eksempel er hudpleie

for å forebygge akne. Samtidig har vi et voksende marked av ulike velværebehandlinger som for eksempel massasje og

75 Fotterapi gir autorisasjon som helsepersonell og må ikke forveksles med fotpleie som er ren velværebehandling. Selv om fotterapi også kan gi velvære, er fokuset på å forebygge og behandle lidelser knyttet til fotens hud, negler, skjelett og muskler 76 Disse private skolene er verken omfattet av opplæringsloven, privatskoleloven, folkehøyskoleloven eller voksenopplæringsloven, og de ligger derfor ikke inn under Utdanningsdirektoratets eller fylkesmennenes tilsynsansvar.


35

apparatbehandlinger, og også ulike tilleggsbehandlinger som hårfjerning, tatovering, injeksjoner, pleie av føtter eller

hender, make-up, napping, farging av vipper osv.

Flere av tjenestene ligger i grenselandet mellom det vi kan betegne som ren velvære, og tjenester som i stor grad har

et helseperspektiv. Noen slike tjenester tilbys i helse- og omsorgsvirksomheter, mens andre er rene private tilbud.

I velværebransjen er det blitt vanlig å leie seg inn som selvstendig næringsdrivende i et felles lokale sammen med

andre yrkesutøvere innenfor samme bransje. På den måten kan de ha egne enkeltpersonforetak og samtidig nyte

fordelen av et arbeids- og fagfellesskap. Grensen mellom skolemedisin, alternativ medisin og tradisjonell velvære

utviskes. Treningssentrene tilbyr for eksempel trening og fysikalsk behandling. Spa-bedrifter tilbyr trening, men også

hud- og hårpleie.

Det siste tiåret har velværemarkedet blitt utvidet mot medisinsk behandling utført av autorisert helsepersonell. Dette

kan handle om at helsepersonell, dvs. sykepleiere og leger, utfører injeksjoner (Botox og Restylane o.l.), ulike

behandlinger som penetrerer hud, («needling»), og behandling med syrer m.m. Helsepersonell etterutdanner seg

dessuten på ordinære hudpleieteknikker, og de utfører både forbehandlinger og etterfølgende pleie i konkurranse

med ordinære fagutøvere. Man har i tillegg fått en økende konkurranse fra deler av alternativ medisin. Dette er et

marked med svært stor og raskt økende omsetning.

En konkurransevridning forsterkes ved at medisinske utøvere utfører både medisinske og tilhørende tjenester, som for

eksempel hudpleietjenester, uten å betale merverdiavgift. På grunn av fritaket for merverdiavgift i «godkjent

utøverorganisasjon» presser dette priser nedover. Det øker samtidig risikoen for svart arbeid. En annen uheldig

virkning er at tjenesteytere ikke ser seg tjent med å ta en formell utdannelse, verken som hudpleiere eller innenfor

helsefag. Jobbmulighetene følger andre linjer. Det har oppstått «nye» fagfelt som følge av nye behov og trender i

markedet, delvis innenfor alternativbransjen, men også gjennom andre felt som ivaretar hele mennesket, og «nye

livsstils-sykdommer». Mange av disse områdene mangler en formell utdanning. De har bare en variabel utdanning i

form av kurs og praksisøvelse.

Eksempel på nye mulige private omsorgs- og velværetilbud:

- aktivisering og oppfølging av eldre og pleietrengende i og utenfor institusjon

- velværetilbud som frisør, hudpleie, kroppsbehandling rettet mot pasienter og eldre i og utenfor institusjon

(for eksempel hårerstatning og makeupveiledning til kreftpasienter)

- utvikling og drift av ny velferdsteknologi

- personlige trenere, noen med kostholdsveiledning

- spa-terapeuter (massasje, aromaterapi o.l.)

- «medisinsk» hudpleie (sykepleiere som tar etterutdanning i vanlige hudpleieteknikker, men som først og

fremst tilbyr injeksjoner)

Søkningen til Vg2 frisør vært sterkt fallende de siste årene. Dette henger sammen med at søkningen til

utdanningsprogram for design og håndverk har falt. Frisørfaget opprettholder likevel en jevn rekruttering via private

opplæringsarenaer som i stor grad rekrutterer unge voksne. Det ble tegnet 884 nye lærekontrakter i faget i

2014/2015.

Rekrutteringen til hudpleierfaget er jevnt synkende, men med en liten oppgang i 2015. Det var 190 søkere til Vg3

hudpleier i 2015. Det fins også private opplæringsarenaer for dette faget.


Frisørfaget har god tilgang på læreplasser og lang tradisjon for fagopplæring. Bedriftene har i hovedsak rekruttert

faglærte frisører med svennebrev, eller personer som har hatt mål om å gå opp til svenneprøve. Lærlingordningen er

den viktigste rekrutteringskanalen for bransjen. Også de private opplæringstilbudene leder elevene inn i

lærlingordningen med svennebrevet som mål. Næringen har hatt en betydelig omsetningsvekst de siste 15 årene

sammenlignet med andre deler av norsk næringsliv.

Et annet utviklingstrekk er framveksten av andre velværebedrifter, blant annet innenfor hudpleie. Et stort antall

tidligere rendyrkede frisørbedrifter etterspør også arbeidskraft med supplerende kompetanse, som

hudpleierutdanning. Denne delen av velværesektoren har et voksende behov for faglært arbeidskraft. I dag er


36

hudpleieutdanningen lagt under program for helse- og oppvekstfag som yrkeskompetansefag, og bransjen har sagt at

linken til praksisfeltet er for svakt. Det er imidlertid mange som jobber deltid ved siden av studiene i ulike

velværebedrifter. Utvalget er kjent med at bransjene vurderer å søke om å gjøre om hudpleie fra yrkeskompetansefag

til lærefag for å få arbeidslivet til å verdsette faget høyere.

2.4.3 Framtidig og udekket kompetansebehov

Frisørutdanningen, med opplæring i skole og læretid i bedrift, utvikler fleksible og endringsvillige yrkesutøvere som er

opptatt av nye trender, tekniske nyvinninger, og som har høyt teknisk-faglig nivå. Grunnutdanningen, svennebrev i

frisørfaget, må fortsatt være basis for videreutvikling av faget og yrkesutøverne. Behovet for delkompetanse er

minimalt. I et livslangt perspektiv er mulighetene for etter- og videreutdanning viktige. Det foregår kontinuerlig

frisørfaglig etterutdanning i frisørbedriftene, ofte i regi av leverandører. Mange ledere mangler formell

videreutdanning som leder eller instruktør. Behovene bør utvikles som en del av et fagskoletilbud, i tråd med det den

nylig reviderte mesterutdanningen tilbyr, for eksempel videreutdanning i frisør- og hudpleietjenester for eldre

mennesker.

For hudpleieutdanningen er utfordringen den manglende tilknytningen til arbeidslivet. Dette er en følge av at faget er

et rent skolefag uten læretid og uten fagbrev som sluttkompetanse. Ved å endre utdanningen til fagopplæring kan vi

bedre rekrutteringen og øke attraktiviteten i arbeidsmarkedet. Et annet alternativ for dette faget og andre fag uten

læretid kan være å styrke praksisdelen i opplæringen.


I frisørfaget vurderer vi behovet for faglært arbeidskraft som stabilt eller svakt økende. Det er regionale forskjeller,

forsterket av svingningene i norsk økonomi. Rekrutteringen til frisørfaget har vært noe fallende blant rettighetselever

og i offentlige skoler. Resultatet er at flere fylker har redusert tilbudene. Total tilgang på faglærte frisører med

svennebrev er stabil og blir sikret gjennom private skoler og utdanningstilbud.

For hudpleiefaget er behovet for faglærte hudpleiere stort, og vi forventer at det skal holde seg stabilt eller øke svakt.

Søkningen til offentlige tilbud er redusert. Den offentlige hudpleieutdanningen holder et godt faglig nivå, men

utdanningen savner tilknytningen til arbeidslivet i opplæringsløpet.

Elever fra offentlige skoler er mindre etterspurt enn elever fra private skoler. Elevene fra de private skolene er gjerne

noe eldre, de har et kortere utdanningsløp grunnet fratrekk, og de har en tettere tilknytning til arbeidslivet.

2.4.5 Oppsummering

Utdanningen i det store faget innenfor velværesektoren, frisørfaget, blir vurdert av arbeidsgivere og kunder som

kvalitativt god. På grunn av det store antallet som benytter seg av private utdanningstilbud, er tilbudet av

fagutdannede tilfredsstillende. Når det gjelder andre arbeidsområder i denne sektoren, er det et spørsmål om det bør

etableres utdanningstilbud på videregående nivå, eller om vi skal overlate dette til andre tilbydere. Det kan være

tilbud på høyskolenivå, fagskole på den ene siden, og kortere kurs tilbudt av private kursholdere på den andre.

Utfordringer for fagutdanningen innenfor velværesektoren er å:

avgrense hvilke arbeidsoppgaver som bør ha tilbud om opplæring på videregående nivå

vurdere om vi kan utvikle opplæringsmodellen for frisørfaget til å bli mer attraktiv for ungdom.

se på plasseringen av fag i utdanningsprogram.

2.5 Et sammensatt bilde Oppsummert kan vi si at utdanningene innenfor helse-, oppvekst- og velværesektorene viser et sammensatt bilde.

Utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er blant dem med aller best søkning, mens søkning til

utdanningsprogram for design og håndverk har falt de siste årene. Samtidig ser vi store mangler på verdsettingen av

fagene ved at virksomhetenes ønske om å ta inn lærlinger og mulighetene for fast fulltidsstilling etter endt

fagopplæring varierer. Frafallet og ikke minst overgangen til påbygg til studiespesialisering er stor. Mange voksne

opplever muligheten til å gjennomføre en fagutdanning som problematisk. Samtidig registrerer vi en positiv utvikling i

antallet lærlinger, og vi observerer også en større forståelse for fagopplæringen i virksomhetene.


37

Den fragmenterte ansvarsfordelingen i fag- og yrkesopplæringen gjør det vanskeligere å utforme et best mulig

utdanningssystem og få til en optimal gjennomføring av opplæringen.

I neste kapittel drøfter vi disse utfordringene, og vi foreslår deretter tiltak i kapittel 4.


38

3. Veien framover – hva er

hovedutfordringene? Noen av utfordringene innenfor helse-, oppvekst- og velværesektorene finner vi igjen i større eller mindre grad i de

andre delene av yrkesopplæringen på videregående nivå. Antallet som ikke gjennomfører den videregående

opplæringen, eller som avslutter med ikke bestått karakter, er altfor stort. Det manifesterer seg først og fremst i de

yrkesfaglige utdanningsprogrammene. I kapittel 2 har vi vist at det kan være spesielle sider i helse-, oppvekst- og

velværeområdet som påvirker gjennomføringen, og at noen av disse forholdene ligger på mottakersiden: i de

arbeidsplassene fagarbeiderne skal søke seg til, og i de miljøene fagene hører hjemme i.

3.1 Generelle utfordringer Utvalget vil peke på tre hovedutfordringer som har betydning for fagopplæringen i helse-, oppvekst- og

velværesektorene: 1) rekruttering til yrkene, 2) kvalitet i alle ledd, 3) styrings- og organisasjonsformer. Ved å bedre

disse områdene bidrar vi til å styrke kvaliteten og relevansen til utdanningene. Dermed styrker vi også verdsettingen

av yrkene, og vi bedrer rekrutteringen av kompetente fagarbeidere til yrkene.

3.1.1 Rekruttering til yrkene

Som beskrevet tidligere er rekruttering en hovedfordring spesielt for de store fagene helsearbeiderfaget og barne- og

ungdomsarbeiderfaget. Mangelen på læreplasser er en del av denne utfordringen. Mange søkere får ikke læreplass i

fagene. Noe av løsningen ligger hos virksomhetene som skal rekruttere lærlinger og ferdige fagarbeidere. Men

attraktive opplæringsmodeller og innholdet i utdanningene kan bidra til at elevene velger disse utdanningene, og at de

ikke velger seg vekk fra utdanningene underveis. Utvalget mener at opplæringsmodeller hvor elevene får oppleve

praktisk arbeid, og hvor de tidlig får drive med oppgaver knyttet til det faget de ønsker å utdanne seg til, vil styrke

motivasjonen deres for å fullføre utdanningen. Bruk av vekslingsmodellen, slik den nå prøves ut i flere av fagene i

helse-, oppvekst- og velværesektorene, har bidratt til redusert frafall og større motivasjon hos elevene.

3.1.1.1 Yrkesveiledning

Svak eller manglende utdannings- og yrkesveiledning blir trukket fram som en stor utfordring i den videregående

opplæringen. Mange elever hører på råd fra eldre ungdommer eller andre utenom rådgivertjenesten. Det er derfor

viktig at yrkesveiledere og andre som gir ungdommen råd om utdanning, har god kjennskap til yrkene, utdanningene

til yrkene og karriereveier som bygger på yrkene. Ungdom opplever at veiledningen ikke i tilstrekkelig grad er knyttet

til praksisfeltet og at rådene de får dermed kan være mangelfulle.

3.1.1.2 Karriereveier

Dagens arbeidsmarked endrer seg raskt, og en utdanning bli mer eller mindre attraktiv. I tillegg er de enkeltes ønsker

under endring. Ordtaket «skomaker bli ved din lest» har liten aktualitet i dag, og mange opplever at de må tilegne seg

ny kompetanse. Mulighetene til å kunne ta en ny utdanning, eller til å bygge videre på den utdanningen man har, er

KAPITTEL 3


39

viktig for stadig flere. Mulighetene til å ta en ny utdanning påvirker derfor hvor attraktiv en utdanning er, og hvor høyt

den blir verdsatt. Utvalget mener det er viktig at de som ønsker det, har gode ordninger for å kunne ta en ny

fagutdanning og til å kunne utvikle kompetansen sin på fagskoler eller i høyere utdanning. Utvalget anser en del av

ordningene som begrenser slike muligheter, som urimelige. I høyere utdanning er det ingen regler som hindrer dem

som allerede har en høyere utdanning, fra å ta en ny utdanning. De som har utdanning på videregående nivå, enten

det er fagbrev eller studiekompetanse, har mistet retten til å ta ny utdanning på det tilsvarende nivået. Utvalget ser at

det er et dilemma dersom vi styrker de voksnes utdanningsmuligheter på bekostning av ungdommens. Dersom vi skal

styrke voksnes mulighet til å ta en ny videregående opplæring, må vi derfor utforme og praktisere ordningene slik at

de ikke svekker ungdommens mulighet til å fullføre sin fag- eller yrkesutdanning.

Fagskoletilbud kan og bør være godt egnet for å bygge videre på yrkesutdanningen på videregående nivå. Det fins

allerede flere slike tilbud på området. Utvalget mener at slike tilbud kan bygges ut. Vi må opprette nye fagskoletilbud i

samarbeid med bransjenes organisasjoner for å sikre at tilbudene får søkere blant fagarbeiderne, og at de ferdig

utdannede fagskolekandidatene får relevant arbeid og lønnsuttelling. Finansieringen av fagskolene bør bli et statlig

ansvar og komme inn i et enhetlig system. Utvalget vil anbefale y-veitilbud for helse-, oppvekst- og velværefag på linje

med tilbud som fins i ingeniørstudier for fagarbeidere med fagbrev på området.

3.1.1.3 Voksne

I kapittel 2 viser vi at det er nødvendig å utdanne et stort antall voksne dersom målet om at medarbeiderne spesielt i

helse- og omsorgsvirksomhetene og barne- og ungdomsinstitusjonene skal ha ønsket faglig kvalitet. Utfordringen med

opplæringstilbud for voksne viser seg spesielt tydelig på helsefagområdet. Vi omtaler det likevel under overskriften

generelle tiltak, siden vi ønsker generelle ordninger som kan gjelde for alle yrkesfagene. En stortingsmelding om

livslang læring er under utarbeidelse, og der kan det komme tiltak som kan endre forutsetningene. Siden vi ikke

kjenner innholdet i denne meldingen, vil vi omtale temaet her.

Verdsetting av utdanningene er en utfordring i deler av fag- og yrkesopplæringen, og dette gjelder kanskje spesielt for

helse- og oppvekstfag. Derfor vil utvalget advare mot løsninger som kan svekke kvaliteten eller omdømmet til

utdanningen.

De voksne som ønsker eller blir rådet til å ta en yrkesfaglig videregående opplæring, er en sammensatt gruppe, noe vi

særlig kjenner til i helsearbeiderfaget. Noen av dem har allerede en videregående opplæring eller også en høyere

utdanning, men de ønsker en ny videregående yrkesutdanning. Andre har lite eller i noen tilfeller ingen utdanning før

de søker seg til en opplæring. Mange er innvandrere, og språkkunnskapene varierer mye blant disse. Utvalget anser at

det er en god investering å gi opplæringstilbud til voksne, både fordi det er til fordel for de voksne selv ved at de

bedrer forutsetningene for å få jobb, og fordi det øker kvaliteten på arbeidet de utfører. Vi må tilpasse

utdanningstilbudene til søkere med ulike forutsetninger. Realkompetansevurdering er et hjelpemiddel vi kan bruke for

å kunne gi tilbud som er tilpasset den enkelte.

Rapporten Fagbrev på jobb, utarbeidet av Vox i 201577, fremmer et forslag til modell for en tredje vei til fagbrev.

Utvalget støtter slike utprøvinger og forslag til modeller. En styrke ved den foreslåtte modellen er at den bruker

realkompetansevurdering og ikke minst veiledet praksis. Utvalget er skeptisk til fritak for fellesfag. Kompetansen som

ligger i fellesfagene, kan være spesielt nødvendig i utøvelsen av yrker i helse-, oppvekst- og velværesektorene. Den

anbefalte modellen forutsetter at fagarbeideren er ansatt i en virksomhet. Modellen dekker dermed ikke behovet til

de mange som ønsker seg inn i de aktuelle yrkene.

Praksiskandidatordningen, som ble beskrevet i 2.1.2.1, har vist seg å ha spesielle utfordringer for mange kandidater i helse- og oppvekstfagene. Kravet om fem års praksis gjør det vanskelig for de mange som jobber i deltidsstillinger, å kunne opparbeide den påkrevde praksisen innen rimelig tid. Det har derfor blitt foreslått å redusere praksiskravet i helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget. Utvalget vil advare mot tiltak som kan senke kvaliteten på fagarbeiderne. Likevel mener utvalget at vi bør vurdere et praksiskrav som kombinerer realkompetanse og full uttelling for deltidsarbeid med store brøker. Utvalget har blant annet diskutert at fagopplæringsløpet ikke passer så godt for voksne. Samfunnsøkonomisk er det viktig å få til en ordning som kan kvalifisere voksne for en jobb i helsetjenestene raskere enn dagens fagopplæringsordning. En mulighet er å etablere en voksenmodell over tre år i helsearbeiderfaget. I denne modellen bygger inntaket til det tredje året på tidligere bestått Vg1 og Vg2 fra studieforberedende, yrkesfag og/eller realkompetansevurdering. Det tredje året kan gjennomføres som veksling. Det

77 Vox 2015. Fagbrev på jobb. Videregående opplæring på arbeidsplassen


40

er diskutert om vi kan legge inn et krav om at kandidater som ikke har jobbet i sektoren, må gjennomføre praksistid etter fullført utdanning, men før de får autorisasjon. Utvalget har imidlertid ikke konkludert med å foreslå én modell. Vi anbefaler derfor at utdanningsmodeller for voksne blir utredet videre.

3.1.2 Kvalitet i alle ledd

Utvalget mener at vi best oppnår anerkjennelse for yrkesfagutdanningene når opplæringen garanterer for en høy

kvalitet. Yrkesbevisene, enten det er fagbrev eller vitnemål, må kunne oppfattes som kvalitetsdokumenter. Høy

kvalitet oppnår vi sjelden ved å bruke enkeltgrep. Det er summen av tiltakene, fra statlig administrasjon til det som

skjer i klasserommene og i lærebedriftene, som er avgjørende.

Yrkesutdanningen er fragmentert med mange aktører og interessegrupper og med en forvaltning som består av

mange lag og funksjoner. Vi ser for store forskjeller mellom fylker, mellom kommuner, mellom skoler, mellom klasser

og mellom institusjoner og virksomheter som tar imot lærlinger i helse- og omsorgssektoren. Styrings- og

organisasjonsformer blir omtalt i neste underkapittel.

Sammenlignet med en del andre land og andre sektorer har vi i utdanningssektoren i Norge tradisjonelt vært nølende

med å utarbeide standarder når det gjelder kvalitet. Dette gjelder for eksempel helsesektoren. Utvalget har stilt

spørsmål om staten bør definere nasjonale retningslinjer på visse områder også innenfor utdanningssektoren, og om

det for eksempel bør være en sterkere kobling mellom myndighetskrav stilt i helsesektoren og innholdet i

utdanningene i helse- og oppvekstfag. Gode samarbeidsavtaler mellom utdanningsaktører og helse- og

omsorgsaktører må til dersom ønsket om sterkere verdsetting skal kunne realiseres i en sektor som måles ut fra

strenge kvalitetskrav og krav om pasienttilfredshet.

God skoleledelse og lærerkompetanse er avgjørende for at vi skal kunne gi god opplæring. Utvalget mener derfor at

etter- og videreutdanningstilbud for skoleledelse og yrkesfaglærere må prioriteres, og vi ser positivt på at

yrkeslærerne får styrket mulighetene til videreutdanning. Staten tilbyr en stipendordning for ansatte i

undervisningsstillinger som mangler godkjent lærerutdanning, slik at de kan ta praktisk-pedagogisk utdanning for

yrkesfaglærere (PPU-Y) eller yrkesfaglærerutdanning (YFL).

Det er viktig for den delen av opplæringen som blir gitt i læretiden, at lærebedriftene har høy kvalitet som

opplæringsarenaer. Prøvenemndenes sammensetning og de mulighetene nemndene har til å få oppdatering om

fagprøvene, påvirker kvaliteten på fagprøvene og fremmer likebehandlingen mellom fylkene. Det er en viktig rettighet

for den enkelte kandidaten å kunne klage på vurderingene i prøvenemda, og klageadgangen gjør det også mulig å

sikre at vurderingene av fagprøvene blir mer ensartet nasjonalt. I en del tilfeller er behandlingstiden på klagesaker så

lang at kandidatene heller velger å gå opp til ny prøve enn å vente på en klagebehandling. Dette bidrar til å svekke

fagprøvens troverdighet.

3.1.3 Styrings- og organisasjonsformer

Yrkesfaglig utdanning på videregående nivå skiller seg fra mye av den øvrige utdanningen ved at ansvaret er fordelt på

flere aktører. Rammene ligger på statlig nivå, og gjennomføringen ligger hos fylkeskommunen. I tillegg er fagene som

har læretid, det gjelder de fleste yrkesfagene, avhengige av at bedrifter og virksomheter, private og offentlige, tar

imot elevene som lærlinger. Organisasjonene i arbeidslivet har stor innflytelse på fagene som rådgivere gjennom

Samarbeidsrådet for yrkesopplæring, de faglige rådene og yrkesopplæringsnemndene. Kommunene spiller også en

rolle ved at ungdommene får sin grunnskoleopplæring og rådgiving der før de velger en retning i den videregående

opplæringen. I tillegg kommer fylkesmannen med sine tilsynsoppgaver. Dette fører til uryddig organisering og

fragmentering av ansvar, spesielt på den yrkesfaglige delen av den videregående opplæringen, noe som igjen gjør

dette utdanningsområdet vanskeligere å styre. Talsmenn for lærebedrifter framhever at fylkeskommunenes store

frihet og Utdanningsdirektoratets mangel på instruksjonsmyndighet fører til ujevn kvalitet på opplæringen.

På andre utdanningsnivåer er ansvarsfordelingen mindre komplisert. På grunnskolen legges de nasjonale rammene av

Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet, mens kommunene som skoleeiere har det fulle ansvaret for å

gjennomføre opplæringen. Universiteter og høyskoler er organisert som statlige forvaltningsorgan med særskilte

fullmakter; Stortinget og Kunnskapsdepartementet har delegert en rekke administrative fullmakter til institusjonene.

KD utøver eierstyring via årlige tildelingsbrev og etatsstyringsmøter. NOU 2014: 14 Fagskolen – et attraktivt


41

utdanningsvalg78 foreslår at eierskapet til fagskolene overføres til Staten for å bidra til en sterkere strategisk

utdanningsledelse. Rammene for styrings- og endringsmulighetene er svakere på den yrkesfaglige videregående

opplæringen enn de er på de øvrige utdanningsområdene. For eksempel ligger dimensjoneringen av

utdanningstilbudene ikke på statlig nivå men hos fylkeskommunene. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i har i

Innst. 12 S (2015-2016) omtalt vekslingsmodellen. De har og påpekt at denne har støtte i Stortinget og at regjeringen

har et uttalt mål om at bruken av vekslingsmodellen skal utvides.

En rapport lagt fram 6. januar 2015 går gjennom organiseringen av de sentraladministrative oppgavene i norsk

kunnskapssektor og peker på at tjenesteproduksjonen i kommunene er utenfor statens direkte rekkevidde, og at

organiseringen av støtteapparatet er fragmentert79. Rapporten anbefaler blant annet at fylkesmannen bør få et større

ansvar for støtte- og veiledningsfunksjoner i utdanningssektoren.

Tronsmo har påpekt at Norge har et fordelingsproblem; samtidig er det et implementeringsgap mellom politikk og

praksis80. OECD har også påpekt at ansvaret for å drive skole i praksis er relativt pulverisert i Norge, og at vi har

utfordringer knyttet til lokal fleksibilitet i den nasjonale politikken. Staten har delegert ansvaret for videregående

skoler til fylkeskommunen, som skoleeier. Staten har derfor begrenset innflytelse over kvaliteten i skolen og

opplæringen i bedrift. OECD påpeker at det er et stort behovet for å bygge partnerskap for bedre implementering81.

Utvalget mener vi må arbeide med implementeringsstrategier i dialog mellom helse- og utdanningsaktørene på alle

nivå om vi skal sikre god nok kvalitet slik at utdanningene blir verdsatt i arbeidslivet.

Studier fra OECD viser også at Norge har en svak tilbakemeldingskultur. Staten har i liten grad satt i system

tilbakemelding til skolen om skolen som organisasjon og fellesskap, selv om dette er i endring med større

oppmerksomhet rundt implementering og endringsprosesser. Forventningene om at staten skal hjelpe kommunene

og fylkeskommunene, er store i utdanningssektoren. Det er også store forskjeller med tanke på organisering og

ledelse, samarbeid om skolekultur med aktører utenfor skolen, læringssyn og valg av pedagogiske metoder.

Evalueringen av Kunnskapsløftet peker på at forbindelseslinjene mellom styringsnivåene ikke er gode nok.

Professor Stefan Hopman har studert implementering av statlige reformer i mange OECD-land. Han konkluderer med

at det er vanskelig å se særlig tydelige virkninger av sentrale politiske reformer når man studerer det ytterste leddet82,

nemlig skoler, klasser, lærebedrifter og elever og lærlinger. Det kan ha mange årsaker, men én av dem er at sentrale

myndigheter i svært mange land har gitt fra seg ansvaret for å gjennomføre opplæringen til lokale myndigheter.

Utvalget har påpekt at det eventuelt kan være behov for å gjøre noe med styringsstrukturene og arbeidsdelingen

innenfor dette feltet for å unngå for store forskjeller mellom fylker og kommuner i kvaliteten på opplæringen og for å

bedre samsvaret med helse- og omsorgstjenestens krav. Høst anbefaler «å involvere alle aktører som sitter med

nøkkelen til situasjonen i helse- og oppvekst, til en bred dialog»83. Utvalget støtter ideen om at aktører fra

utdanningssektoren, helsesektoren og partene i arbeidslivet bør komme sammen i en slik dialog. Det er ikke

tilstrekkelig å endre ett enkelt element (som tilbudsstrukturen i videregående opplæring) i et større system. Løsningen

ligger ikke alene hos utdanningsmyndighetene, men i stor grad hos arbeidslivet, som rekrutterer og verdsetter, og som

skal møte utfordringene med å skaffe rett kompetanse på rett plass fram mot 2030.

3.1.4 Status

I mange miljøer har yrkesfaglig utdanning lav status. Helse-, oppvekst- og velværefagene er ikke noe unntak. Utvalget

ser denne kjensgjerningen som en stor utfordring for muligheten til å kunne skape en god fag- og yrkesutdanning og til

å få til en god og riktig rekruttering til yrkene. Det er derfor viktig at yrkesfagene omtales på en god og positiv måte.

Det er et ledelsesansvar å opparbeide en personalpolitikk som viser en verdsetting av yrkesutøverne. Likevel mener

utvalget at vi på lang sikt hever statusen til fagene ved å skape en god fagopplæring som utdanner fagarbeidere med

relevant og god kompetanse.

78 NOU 2014:14. Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg 79 Gjedrem S. og Fagernæs S.O. Kunnskapssektoren sett utenfra. Gjennomgang av organiseringen av de sentraladministrative oppgavene i kunnskapssektoren 80 Tronsmo P. Bedre skole, 18.04.2012. Artikkel om implementering og endring 81 OECD Skills Strategy Diagnostic Report Norway (2014) 82 Tronsmo P. Bedre skole, 18.04.2012. Artikkel om implementering og endring 83 Høst H. mfl. NIFU Rapport 2015:16. Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet


42

3.1.5 Utdanningsstrukturen for helse-, oppvekst- og velværefagene

Utvalget er bedt om å vurdere utdanningsstrukturen for fagene på området helse, oppvekst og velvære. Etter

utvalgets vurdering er den eksisterende strukturen med et utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag godt egnet

for utdanningene på området. Utvalget foreslår derfor ikke oppsplitting eller sammenslåing av utdanningsprogram. Vi

vurderer også Vg2-tilbudene som funksjonelle. Det kan være grunner for å redusere antallet Vg2-tilbud, siden det i

områder med svakt befolkningsgrunnlag ikke er nok ungdommer til å fylle klasser. Det er en avveiing mellom gode

kurstilbud og hva som er praktisk og økonomisk gjennomførbart. Utvalget viser til utprøvingene av vekslingsmodell for

noen av fagene på helse- oppvekst- og velværeområdet. Så langt har de hatt positive effekter på motivasjon og

gjennomføring.

Når det gjelder Vg3-tilbudene, mener utvalget at representanter for aktuelle virksomheter og de faglige rådene må

gjøre vurderingene her. Utvalget vil likevel peke på utfordringer ved noen av fagene som har tre års opplæring i skole.

Mangel på praksis er en utfordring, og svak anerkjennelse av vitnemålet er en annen. Vi bør vurdere en endring til

2+2-fag der det er grunnlag for læreplasser i virksomhetene. På velværeområdet, hvor de aktuelle fagene ligger i

utdanningsprogram for design og håndverk, var det en diskusjon om hvor aktivitørfaget bør ligge. En stor del av dette

faget er design og håndverk, men det inneholder også problemstillinger knyttet til helse- og oppvekst. Utvalget mener

det ikke er behov for å endre hovedstrukturen. Det bør være de faglige rådene som eventuelt skal anbefale å flytte

enkeltfag og utvide læretiden; de gjeldene prosedyrene og rutinene for å endre tilbudsstrukturen har handlingsrom

for disse endringene.

3.2 Utfordringer innenfor helsesektoren

3.2.1 Stort behov for tilgang på yrkesutdannede for å håndtere bemanningssituasjonen

Framskrivninger av behovet for helsepersonell mot år 2040 (jf. kapittel 2) viser at utfordringene ikke bare kan møtes

ved å utdanne og sysselsette stadig flere i helsetjenesten. Det blir en stor utfordring å kunne ha riktig kompetanse på

rett plass i framtidens helsetjeneste. Vi når ikke målene for kvalitet og pasientsikkerhet uten dyktige fagfolk. Nasjonal

helse- og sykehusplan 2015–201984 legger vekt på riktig utdanningskapasitet og på utdanninger som gir riktig

kompetanse. Nasjonal helse- og sykehusplan omtaler særlig behovet for nye spesialist- og videreutdanninger på

høyere utdanningsnivå. Planen sier videre: «Å ruste spesialisthelsetjenesten til å møte framtidens behov i et så

langstrakt og spredt befolket land som vårt handler i stor grad om å finne god balanse mellom det som haster, og det

som kan planlegges, mellom det som må gjøres sentralt, og det som kan skapes lokalt. Når motstridende interesser

gjør det vanskelig å bli enige om hva som er den beste løsningen, skal hensynet til pasienten veie tyngst».

Utvalget legger vekt på at vi må se på rammefaktorene for videregående opplæring og om vi i større grad må tilpasse

disse til helsemyndighetenes krav og bemanningsbehovene i sektoren. Utdanningssektoren har siden Kunnskapsløftet

fokusert på gjennomføring og på å øke elevens og lærlingenes læringsutbytte. Store nasjonale satsinger og betydelige

midler har vært bevilget for å øke gjennomføringen og bedre læringsutbyttet i videregående opplæring. Satsingene

har ikke hatt betydelig effekt over tid på gjennomføringsprosenten viser nyere forskning. Utvalget peker på at

framtidige statlige tiltak i større grad enn tidligere må besluttes og gjennomføres i dialog med arbeidslivet som skal

rekruttere helsefagarbeidere. Samtidig viser utvalget til at det er viktig å supplere med tiltak for å styrke dialogen

mellom aktører på regionalt og lokalt nivå om vi skal lykkes med å øke antallet læreplasser i helse- og

omsorgstjenestene.

Skal vi kunne møte bemanningsbehovet, ser utvalget imidlertid at det også er viktig å rekruttere, beholde og utvikle

medarbeiderne som allerede er i helsetjenesten, og gi disse et tilbud om å kvalifisere seg til fagbrev eller

yrkeskompetanse i videregående opplæring.

84 Meld. St. 11 (2015–2016). Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019)


43

Figur 6 Helsefagarbeidere- tilbud og etterspørsel årsverk85

3.2.2 Utfordringene i helsearbeiderfaget

Utvalget ble særskilt bedt om å se på helsearbeiderfaget. Som kapittel 2 beskriver, er den største utfordringen for

videregående opplæring knyttet til bemanningsbehovene i helsesektoren for helsearbeiderfaget. Det kan være

vanskelig for ferdig utdannede helsefagarbeidere å få annet enn kontrakter med små stillingsbrøker, samtidig er det

ikke alle deler av helse- og omsorgstjenestene som i like stor grad tar inn lærlinger. Det ser også ut til at et mindretall

av elevene ønsker læreplass, noe det det store antallet elever som går over til påbygg, viser. Dette kan være tegn på at

utdanningen ikke nyter en klar anerkjennelse i deler av helse- og omsorgstjenestene. Mange av elevene sikter seg mot

høyere utdanning, men de velger helsefagarbeider som en mer praksisbasert inngang til yrker som krever høyere

utdanning.

3.2.2.1 Unge og voksne - fagopplæringsmodell eller skolemodell?

Spørsmålet om hvilken opplæringsmodell som er best egnet for helsearbeiderfaget, har vært diskutert siden faget ble

etablert. Det har vært et dilemma mellom hensynet til kvalitet på den ene siden og gjennomførbarhet for voksne på

den andre. Håkon Høst er den forskeren som har jobbet mest med dette området og denne utdanningen. Han går

langt i å mene at en skolebasert utdanning, som den tidligere hjelpepleierutdanningen, vil treffe bedre. Utvalget har

også fått innspill som foreslår en tilsvarende løsning. Spørsmålet blir om utdanningen er tjent med en

fagopplæringsmodell, eller om det er bedre å gå tilbake til en skolemodell.

Fagopplæringsmodellen er fremdeles forholdvis ny for dette arbeidslivet. Virksomheter som skal ta inn lærlinger, har

derfor måttet tilpasse seg en ny kultur. Den positive utviklingen vi har sett for helsearbeiderfaget de siste årene, med

en markant økning i antallet lærlinger, kan tyde på at denne kulturen sprer seg i virksomhetene. Det har vært

gjennomført et rekrutteringsprosjekt «Bli helsefagarbeider» som viser til positive resultater for rekrutteringen i

kommunene. I tillegg viser Spekters lærlingundersøkelse fra 2015 at det er en betydelig økning i antall lærlinger

innenfor helseforetakene de siste tre årene. Utvalget mener den positive utviklingen i rekruttering innenfor

helsefagene, samt de gode eksemplene på utnyttelse av lokalt handlingsrom fra Rogaland og Hordaland, viser at det

tar tid å bygge kultur for nye lærefag. Når vi også tar med i betraktningen at hjelpepleierutdanningen opplevde en

nedgang i søkningen de siste årene før omleggingen, svekker det ideen om at det er lærlingmodellen som er

problemet. Med bakgrunn i dette støtter utvalget synet om at dagens opplæringsmodell er godt egnet for ungdom.

85 Roksvaag, K. og I. Texmon (2012): Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år 2035 – Dokumentasjon av beregninger med Helsemod 2012. Rapporter 14/2012 Statistisk sentralbyrå, figur 6.4a.


44

Utvalget har diskutert utfordringen ved at det mange steder er vanskelig å finne læreplasser til alle, og at det derfor er

behov for flere måter å gjennomføre opplæringen på. Det ble argumentert for å opprette en skolemodell parallelt

med 2+2-modellen, hvor begge veiene skal føre til fagbrev. Dette tilbudet vil skille seg fra dagens ordning, hvor

fylkeskommunen må gi elever som ikke får læreplass, et tilbud i skolen. Den treårige skoleopplæringen skal være et

søkbart tilbud. Det er viktig med et stort innslag av praksis i opplæringen. Samtidig blir ungdom knyttet til arbeidslivet i

læretiden. Derfor vil utvalget holde fast ved lærlingmodellen for helsearbeiderfaget.

Utvalget mener likevel at det er behov for tiltak som kan bedre søkningen til helsearbeiderfaget og gjennomføringen

til elevene og lærlingene. En viktig utfordring ligger utenfor utdanningsmyndighetenes umiddelbare ansvarsområde.

Mange blir bare tilbudt deltidsstillinger etter avsluttet utdanning. Dette er negativt for hvordan elever og lærlinger

verdsetter denne utdanningen. Uten at vi får en kulturendring også på dette området, vil det være vanskelig å

anbefale utdanningen som et attraktivt og godt valg for ungdommen.

For å løse utfordringene med rekrutteringen mener utvalget at det er helt avgjørende å få på plass en

opplæringsmodell som voksne har mulighet til benytte seg av. I dagens fagopplæringsmodell er det forhold som gjør

det vanskelig for mange voksne å gjennomføre fagopplæringen. Det er derfor behov for å se på egne modeller for

voksne. Slike modeller må ta hensyn til kompetanse som de allerede har opparbeidet gjennom annen utdanning eller

ved realkompetanse. Innføres egne opplæringsmodeller for voksne, må ulike veier føre til den samme kompetansen.

Vi bør kunne opprette voksentilbud uten å endre opplæringsmodellen for ungdom i videregående opplæring.

3.2.2.2 Hva kan gjøres for å at helsearbeiderfaget skal bli mer attraktivt?

Spekters lærlingundersøkelse viser at det i helseforetakene er blitt dobbelt så mange lærlinger fra 2012 til 2015. 85

prosent av helseforetakene sier at de skal ta inn nye lærlinger neste år. Blant helseforetakene oppgir 75 prosent at de

for tiden har lærlinger, og ytterligere 20 prosent har hatt det de siste fem årene. I 2012 var det derimot 81 prosent

som oppga at de hadde lærlinger, mens ytterligere fem prosent oppga at de hadde hatt det de siste fem årene. Samlet

sett har andelen foretak som har hatt lærlinger (både nå og tidligere), steget fra 86 prosent i 2012 til 95 prosent i

201586. Dette er en meget positiv utvikling som tyder på at lærlingordningen sakte, men sikkert befester seg i

helsetjenestene og oppleves som attraktiv. Vi må også bemerke at praksiskandidater avlegger over halvparten av

fagprøvene i helse- og oppvekstfag, og at 20 prosent av lærlingene som avlegger fagprøve i disse fagene, er over 25 år.

Utdanningsmyndighetenes bidrag til å gjøre faget attraktivt for elevene og til å få virksomhetene til å verdsette

kompetansen hos de fagutdannede, er å sikre og styrke kvaliteten på opplæringen. Utvalget er kjent med at

læreplanen er under revisjon. Det er vesentlig at faget har et innhold som de ulike mottakergruppene av de

fagutdannede verdsetter. Å innføre enklere utdanninger for å få flere inn i yrket kan bidra til å svekke verdsettingen av

utdanningen og statusen til de ansatte i virksomhetene. Utvalget vil derfor advare mot tendenser i den retningen.

Utvalget mener 2+2-modellen fungerer godt der fylkeskommunen tar grep om skoleeierrollen. NIFU har i sin rapport

Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet konkludert med at: «… utdanningspolitikken har gått på et skjær,

og at både den måten pleie- og omsorgssektoren bemannes og rekrutteres på, måten fagopplæringen forsvarer sine

standarder og profesjonene forsvarer sine, vil til sammen mest sannsynlig bidra til å reprodusere de etablerte

rekrutteringsmønstre, men med en gradvis økning i andelen ufaglærte i pleie- og omsorgssektoren».

Utvalget tror imidlertid at når de som kommer ut med fagbrev, har en kompetanse som er mer i tråd med de siste års

samfunnsmessige og teknologiske endringer og arbeidslivets krav, vil helse- og omsorgstjenestene verdsette fagbrevet

høyere. På sikt kan dette også fremme rekruttering av faglærte framfor ufaglærte til tjenestene. Dette krever

imidlertid at staten sørger for gode implementeringsstrategier overfor sektoren, og også at staten gjør noe med

styringsstrukturene mellom stat og skoleeier/skole/bedrift, slik at det ikke blir så store forskjeller i kvaliteten på lokalt

læreplanarbeid og kvalitetsarbeid. I dette ligger det at skoleeiere får klargjort sitt ansvar for å etablere infrastruktur

rundt læreren og skolen, bygge opp skolen som organisasjon, lede utviklings- og endringsprosesser, veilede lærere,

skape gode allianser mellom skolen og lokale helse- og omsorgstjenester osv.

Utvalget foreslår at vi gjennomgår ansvarsdeling mellom staten og skoleeier, og at vi klargjør ansvarsforhold med

tanke på å etablere bedre strukturer for tilbakemelding mellom aktørene som er involvert i å utvikle kvaliteten i

fagopplæringen. I læretiden skal elevene anvende de teoretiske kunnskapene i arbeidet med brukere og pasienter

først sammen med veileder og etter hvert på egenhånd. Elevene lærer gjennom gode rollemodeller i arbeidslivet.

86 Spekter. Lærlingundersøkelsen 2015.


45

Utvalget mener at vi bør satse på lokalt læreplanarbeid som er under kyndig ledelse, og som tar ansvar for å anvende

gode veiledningsmetoder. En arbeidsplan som har faglige begrunnelser, og som gjennomføres sammen med veileder,

er godt egnet til å gi faglige tilbakemeldinger om lærlingens ståsted og også til å planlegge veien videre. Skoleeier bør

ha en sterkere rolle i kapasitetsbygging lokalt for eksempel ved å få på plass intensjonsavtaler mellom skole og

arbeidsliv. Det kan vurderes om Fylkesmannen kan tillegges en sterkere rolle i støtte- og veiledningstiltak overfor

sektor for å sikre kvaliteten87.

I dagens helsetjenester er det ikke lenger mange arenaer for erfaringsoverføring. Fagfolk er delt i små grupper, og i

mange enheter er det innført stille rapport. Dette er tidsbesparende og effektivt, resultatet er at hver enkelt må lese

seg til pasientens sykehistorie og behandlingsopplegg. I læretiden får lærlingene anledning til å bruke de teoretiske

kunnskapene både gjennom egne erfaringer og i samhandling med brukere eller pasienter – først sammen med

veileder og etter hvert på egne hånd. Lærlingordningen bidrar til å opprettholde den faglige samtalen mellom

personalet og å utvikle virksomhetene som lærende organisasjoner.

Når det gjelder helsearbeiderfaget, har utvalget notert seg at den pågående revisjonen av læreplan i

helsearbeiderfaget Vg2 og Vg388 søker å ivareta nye lov- og forskriftskrav og reformer fra helsemyndighetene. Utvalget

ser imidlertid behov for å styrke fagopplæringens status og å gjøre fagopplæringen i helsearbeiderfaget mer kjent

overfor helse- og omsorgstjenestene. Helsetjenesten må bli bedre til oppgavedeling, samhandling, helhet og

sammenheng i pasientbehandlingen (jf. nasjonal helse- og sykehusplan). Samtidig må utdanningene imøtekomme og

reflektere behovet for samhandlingskompetanse og helhetlige pasientforløp. Slik kan helsefagarbeiderne og andre

yrkesgrupper innenfor helse- og oppvekst komme ut i arbeidslivet med riktig kompetanse for framtidens behov.

Utvalget foreslår derfor en gjennomgang av læreplanene i utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag med dette for

øye. I en slik gjennomgang bør vi også vurdere om de grunnleggende ferdighetene er integrert i kompetansemålene i

programfagene, og i hvor stor grad de er integrert. Dette bør vi se i sammenheng med innholdsinnspillene i FRHOs

utviklingsredegjørelse.

3.3 Utfordringene innenfor oppvekstsektoren Økte forventninger til oppvekstsektoren vil skape et behov for styrket kompetanse i virksomhetene. Utvalget tror det

vil skape behov for økt rekruttering til barne- og ungdomsarbeiderfaget og stille større krav til fagarbeiderens

kompetanse. Vi ser tendenser til at faget i større grad blir synliggjort og verdsatt, og at flere kommuner ønsker å

ansette fagarbeidere i assistentstillingene. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at behovet for flere fagarbeidere vil

stige raskt, siden det ikke foreligger noen krav til bemanning i barnehagene utover pedagognormen.

Mange av tiltakene som gir fagarbeideren anerkjennelse og verdsetting, som faste heltidsstillinger for nyutdannede,

synliggjøring av kompetanse gjennom stillingstitler, statistikk og strategier, ligger utenfor utdanningsmyndighetenes

ansvarsområde. Å sørge for at utdanningen har en kvaliteten som svarer på behovet i sektoren, er avgjørende for at

den positive utviklingen med anerkjennelse av kompetansen til barne- og ungdomsarbeideren vil fortsette.

3.3.1 Bør barne- og ungdomsarbeiderfaget deles i et barnefag og et ungdomsfag?

Barne- og ungdomsarbeideren skal kunne arbeide i ulike virksomheter med barn og unge i ulike aldersgrupper, og på

arenaer som krever både bredde- og spisskompetanse. Vi vet at hoveddelen av fagarbeiderne får jobb i barnehage,

skole eller skolefritidsordninger. Et spørsmål som stadig reises, er om faget forsøker å gape over for mye ved at det

skal dekke aldersspennet fra 0 til 18 år. Utvalget har diskutert ulike løsninger på denne problemstillingen. Et alternativ

er å beholde faget som det er, men i større grad vinkle faginnholdet mot de sektorene som har størst

rekrutteringsbehov. Et annet alternativ er å dele faget i et barnefag og et ungdomsfag. Spørsmålet som oppstår med

en eventuell deling, er om et ungdomsfag vil ha tilstrekkelig rekruttering til at fylkeskommunene opprettholder

tilbudet. Andre alternativ er å innføre fordypninger i faget eller å snevre inn faget til et rent barnefag eller barnehage-

og SFO-fag og la fritidssektoren og ungdomsarbeidet finne andre rekrutteringsarenaer.

Tilstrømningen av asylsøkere er én av flere endringer som fører til større behov for styrket kompetanse hos alle som

arbeider med barn og ungdom. Utvalget vurderer at den kompetansen fagarbeideren har, er egnet for å inkludere alle

87 Gjedrem, S. og Fagernæs S.O. Kunnskapssektoren sett utenfra. Gjennomgang av organiseringen av de sentraladministrative oppgavene i kunnskapssektoren. Kunnskapsdepartementet 2015 88 Forslag til endring i læreplanene for Vg2 og Vg3 er sendt på høring med sikte på implementering fra høsten 2016.


46

barn i barnehage og skole. Samtidig stiller utvalget spørsmål ved om ungdom er en mer kompleks gruppe som krever

mer dybdekunnskap om de ulike forholdene som former et menneske gjennom livet. Dette kan være en faktor som

styrker argumentet om at faget bør deles i et barnefag og et ungdomsfag, eller at det bør innføres fordypninger i disse

to retningene – enten i skoledelen eller i bedriftsdelen av opplæringen.

Et annet perspektiv i diskusjonen om hvorvidt faget skal deles, er hva som gjør faget attraktivt blant unge som skal

velge utdanning? I dag ligger det en bredde av ulike jobbmuligheter etter fullført utdanning. Vil utdanningen være like

attraktiv dersom den retter seg mot en mer begrenset aldersgruppe eller bare barnehage?

3.3.2 Øke antallet fagarbeidere

Utvalget mener det vil bli økt etterspørsel etter fagarbeidere, spesielt i barnehagene, men også i skolefritidsordningen.

Det krever tiltak som bidrar til at færre elever faller fra utdanningen i videregående opplæring, og at voksne i større

grad kan ta utdanningen. Voksne er ikke en ensartet gruppe. For at barne- og ungdomsarbeiderfag skal bli et attraktivt

valg, må elevene kunne være sikre på at det er læreplasser til alle kvalifiserte søkere. Det vil være behov for tilbud til

voksne som allerede har en utdanning, men som ønsker omskolering, og voksne uten utdanning. Det vil også være

behov for tilbud til innvandrere som trenger både norskopplæring og fagopplæring. Det er også et skille mellom

voksne som allerede jobber i oppvekstsektoren, som har lang erfaring og ønsker formalisert kompetanse, og voksne

som ikke er i relevant jobb, men ønsker en utdanning som kan lede til jobb i sektoren. Tilbudene som gis, må være

likeverdige i kvalitet og innhold, men kan ha ulike strukturer.

3.4 Utfordringer innenfor velværesektoren Det dominerende faget i denne sektoren er frisørfaget. Generelt sagt er rekrutteringen god, og utdanningen blir

verdsatt i arbeidslivet. Relativt få tar utdanningen som ungdomsutdanning ved å gå Vg1 design og håndverk, Vg2 frisør

for deretter å gå ut i lære. Det kan vi betrakte som en utfordring. Et stort antall tar utdanningen, ofte som unge

voksne, i private utdanningsinstitusjoner. Utdanningen er gjerne knyttet til frisørkjeder.

Ufaglærte utfører mange tjenester innenfor velværesektoren, ofte etter korte kurs. En utfordring er i hvilken grad det

offentlige skal bidra til formelle utdanninger til slike tjenester. På velværeområdet er det også tjenester som

rekrutterer fra høyere utdanning, for eksempel personlige trenere på helsestudioer. Utvalget mener at det er behov

for å opprette kvalitetssikrede utdanninger på flere fagområder innenfor velværesektoren. Særlig vil det kunne være

samfunnsøkonomisk gunstig for å fremme folkehelseperspektivet i en befolkning med stadig flere livsstilssykdommer.

Utvalget anbefaler at tiltak for å regulere av denne voksende bransjen må utredes nærmere. Hvilke fag den

videregående opplæringen skal tilby, må være en del av en slik utredning.

Utvalget har møtt Norske Frisør- og Velværebedrifter (NFVB)89 som har ca. 70 prosent av årsverkene i bransjen og

sysselsetter 6500 personer. NFVB sier at en av utfordringene i bransjen er at bedriftene ønsker elever med mer

praktisk trening i en relevant salonghverdag. Utvalget er informert om at NFVB i samarbeid med Fagforbundet har tatt

initiativ til å endre dagens hudpleieutdanning fra skoleutdanning til fagopplæring i bedrift. Dette vil kunne gi

bedriftene økt mulighet for å etablere større enheter, og de vil kunne få større eierskap over opplæringen. Utvalget

antar at en slik endring vil øke verdsettingen i arbeidslivet og bedre rekrutteringen til bransjen.

En utfordring er den svake søkningen til aktivitørfaget og fagets plass i utdanningsstrukturen. Faget er i dag under

utdanningsprogram for design og håndverk. Men de aller fleste aktivitører utøver yrket i helse- eller

omsorgsvirksomheter. Utvalget ser at det kan være fordeler med en sterkere tilknytning til helsefag. Det er også

positivt at det nå er mulig å gå fra Vg1 helse- og oppvekstfag til Vg2 aktivitør. Det går an å se for seg ulike løsninger for

aktivitørutdanningen, blant annet et felles Vg2-fag med et tilstøtende programområde. Ved å innlemme

fagkunnskapen i et annet Vg2-fag vil arbeidslivet få en større elevgruppe å rekruttere fra, og flere unge vil få mulighet

til å prøve ut faget.

89 NFVB er en bransjeorganisasjon for velværebedrifter i privat sektor med ca. 1500 medlemmer og ca. 1050 ansatte.


47

4. Utvalgets forslag til tiltak Hva kan vi gjøre for å håndtere de utfordringene vi har skissert i kapittel 3? Det dreier seg dels om å velge tiltak som er

felles for alle eller de fleste yrkesfaglige utdanninger i den videregående opplæringen. Andre utfordringer kan angå de

sektorene utvalget har fått i oppgave å se på. Vi har derfor gruppert forslagene etter tiltak som gjelder fagopplæringen

generelt, tiltak som er felles for de tre sektorene helse, oppvekst og velvære og tiltak for hver av de tre sektorene. I

kapittel 3 ble det skissert tre hovedutfordringer: 1) rekruttering til yrkene, 2) kvalitet i alle ledd 3) styrings- og

organisasjonsformer. Målene med tiltaksforslagene er å styrke kvaliteten og relevansen til utdanningene for dermed å

bedre rekrutteringen av kompetente fagarbeidere til yrkene.

4.1 Tiltak som gjelder hele fag- og yrkesopplæringen Det er behov for å styrke rekrutteringen og utdanningsmulighetene.

o Staten bør utarbeide egne differensierte opplæringsmodeller tilpasset ulike kategorier voksne.

o Staten bør innføre et regelverk som gir større muligheter for voksne med en videregående

utdanning å kunne gjennomføre en ny videregående utdanning.

o Praksiskandidatordningen bør opprettholdes, men mykes opp slik at deltidsstillinger med stor

stillingsbrøk, i kombinasjon med realkompetansevurdering, gir bedre uttelling.

o Yrkes- og karriereveiledningen i grunnskolen, i videregående opplæring og for voksne bør styrkes.

o Staten bør legge til rette for at det finnes nok læreplasser til alle kvalifiserte søkere.

Det er behov for å styrke kvaliteten i alle ledd.

o Staten bør styrke skoleringen av skoleledelse og yrkesfaglærere.

o Staten bør innføre regler for lærerkompetanse som bidrar til at flere lærere har

fagarbeiderbakgrunn.

o Staten bør tilføre nok ressurser slik at skolene har oppdatert og tilstrekkelig utstyr.

o Staten bør styrke skoleringen av instruktørene i bedrift og prøvenemndsmedlemmene.

Det er behov for å etablere en helhetlig strategi om ledelses- og styringsstrukturer for fagarbeider- og

fagskoleutdanning til profesjonsutdanning- på høyskolenivå.

o Samarbeidet mellom departementene og direktoratene som har ansvaret for utdanning og helse,

må styrkes.

o Regjeringen bør vurdere å skrive en stortingsmelding med mål om å styrke styrings- og

ledelsesmulighetene i den videregående opplæringen. Det må utarbeides en samordnet politikk for

hele yrkes- og profesjonsutdanningen fra fagarbeider til fagskole og høyskole.

4.2 Tiltak for helse, oppvekst og velvære Utdanningsdirektoratet bør få en styrket rolle for å samle og analysere kunnskap og gode eksempel om

samarbeid mellom skole og arbeidsliv innenfor utdanningsprogrammene for helse-, oppvekst- og velværefag.

Støtten og veiledningen til sektoren må styrkes.

Fagskoleutdanninger for helse-, oppvekst- og velværefag bør bygges ut. Finansieringen av fagskoletilbudene

bør komme under en statlig ordning og legges til Kunnskapsdepartementet.

KAPITTEL 4


48

Det bør tilbys y-veiutdanninger i sykepleie- og barnehagelærerutdanningene.

4.3 Tiltak for helsesektoren Det er behov for styrket rekruttering til yrkene i helsesektoren.

o Det må opprettes utdanningstilbud tilpasset voksne.

o Virksomhetene må stille nødvendig antall læreplasser til disposisjon.

o Virksomhetene må tilby fulltidsstillinger til nyutdannede fagarbeidere.

Det må være kvalitet i alle ledd.

o Helsearbeiderfagets opplæringsmodell og plassering i tilbudsstrukturen bør opprettholdes for tilbud

rettet mot ungdom.

o Staten bør innhente kunnskap om kvaliteten på yrkeskompetansefagene (fag som har hele sin

opplæring i skolen) og vurdere tiltak for å bedre tilknytningen til arbeidslivet, herunder tiltak for

praksisutplassering.

o Staten bør utrede egne modeller for yrkeskompetansefagene som sikrer styrket praksis og et bedre

anerkjent yrkesbevis.

o Bruk av kompetansesentre bør styrkes. Det kan gjøres ved å opprette nye eller å benytte

eksisterende regionale kompetansesentre som har tilgang på utstyr og teknologi som kan brukes i

simulering. Slike sentre kan knyttes til lokalt arbeidsliv som kommunal helse- og omsorgstjeneste,

sykehus, eller universitet og høgskoler der utstyr og teknologi fins.

o Velferdsteknologi bør styrkes i opplæringen i helsefagene.

Læreplanene bør inneholde mål om velferdsteknologi og må være gjenstand for kontinuerlig

oppdatering i tråd med den teknologiske utviklingen og helsemyndighetenes krav.

o Staten og fylkeskommunen bør legge til rette for opplæring i ny teknologi i samarbeid mellom skole

og lærebedrift, for eksempel via simuleringer.

4.4 Tiltak for oppvekstsektoren For å sikre verdsetting av barne- og ungdomsarbeiderfaget bør innholdet i utdanningen svare på samfunnets

krav og forventninger til personalet i sektoren. Arbeid med læringsmiljø, de minste barna i barnehagen og

språkutvikling er eksempler på områder hvor det forventes en kvalitetsheving i sektoren. Utdanningen må

vise seg relevant på slike områder.

Det bør innføres fordypninger i Vg3 i barne- og ungdomsarbeiderfaget, ett for barn og ett for ungdom.

4.5 Tiltak for velværesektoren Staten bør stille kvalitetskrav til flere av velværeutdanningene.

Staten bør utrede konsekvensene av at en så stor del av frisørene tar utdanningen sin i private

utdanningstilbud.


49

Litteraturliste

● Abelsen B mfl. Samhandlingsreformens konsekvenser for det kommunale pleie- og omsorgstilbudet. Rapport IRIS –

2014/328. Lenke

● Beyrer, Svetlana 2014 Kvalitet i IPLOS-registeret - Gjennomgang av datakvaliteten på kommunenes IPLOS-

rapportering 2014. Lenke

● Borg m. fl. 2015 Hva lærerne ikke kan! AFI-rapport 6/2015 Lenke

● Bråten, Mona og Tønder, Anna Hagen Kompetanse og kvalitet i arbeid med barn og unge. Fafo-rapport 2015:51

Lenke

● Faglig råd helse- og oppvekstfag: utviklingsredegjørelse 2013/14 Lenke

● Faglig råd helse- og oppvekstfag: utviklingsredegjørelse del 1 2015 Lenke

● Gjedrem S. og Fagernæs S.O. (Kunnskapsdepartementet 2015): Kunnskapssektoren sett utenfra-Gjennomgang av

organiseringen av de sentraladministrative oppgavene i kunnskapssektoren Lenke

● Helljesen, Lars m. fl. 2015 Fagbrev på jobb – Videregående opplæring på arbeidsplassen 2011-14 Vox 2015 Lenke

● Helsedirektoratet – Samhandlingsstatistikk 2013/2014: Lenke

● Holmøy, Erling og Strøm, Birger Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst SSB-rapport

2014/13 Lenke

● Holmøy E. m. fl. SSB Rapporter 2014/14 Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren fremover. Lenke

● Holmøy, Erling m. fl. 2014. Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren fremover SSB Rapporter 2014/14

Lenke

● Hopfenbeck, T. et al. (2013), “Balancing Trust and Accountability? The Assessment for Learning Programme in

Norway: A Governing Complex Education Systems Case Study”, OECD Education Working Papers, No. 97, OECD

Publishing Lenke

● Høst, Håkon (red) NIFU-rapport 2015:14 Kvalitet i fag- og yrkesopplæringen Sluttrapport Lenke

● Høst, Håkon, NIFU-rapport 2015:16 Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet Lenke

● Høst, Håkon; m.fl.; (2012). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger: En kartlegging av norske

bedrifters vurdering av lærlingordningen. Lenke

● Innst. 477 S (2012-2013): Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om morgendagens omsorg Lenke

● Johannesen, Hedvig Skonhoft, Lærer, men fagarbeider, Utdanningsforskning Lenke

● Kvinge T. (2015). Kompetanseløftet 2015 – Konsekvenser i kommunene? NIBR-notat 2015:102. Lenke

● Meld. St. 11 (2015–2016): Nasjonal helse- og sykehusplan 2016-2019. (Helse- og omsorgsdepartementet) Lenke

● Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd. Kunnskapsdepartementet Lenke

● Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste Lenke

● NOU 2012:1 Til barnas beste Lenke

● NOU 2014:11 Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg Lenke

● NOU 2015: 2 Å høre til — Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø Lenke

● NOU 2015:17 Først og fremst - Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus

Lenke

● Nyen, Torgeir og Tønder, Anna Hagen, Fleksibilitet eller faglighet? Fafo-rapport 2012:47 Lenke

● OECD, 2014 Skills Strategy Diagnostic Report Norway Lenke

● Otnes B, Haugstveit FV. Kommunal variasjon i omsorgstjenester. Rapport SSB 2015/44/ Lenke

● Rambøll 2013 Evaluering av helhetlig skoledag. Sluttrapport Lenke

● Rambøll 2015: Evaluering av prosjektene «aksjon helsefagarbeider og bli helsefagarbeider Lenke

● Reiling, R og Høst H.: NIFU-rapport 2015:34 Hva påvirker andelen ufaglærte i barnehager og pleie og omsorg?

Lenke

● Roksvaag, K og Texmon, SSB Rapporter 2012/14 Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år 2035.

Dokumentasjon av beregninger med HELSEMOD 2012 Lenke

● Roksvaag, Kristian og Texmon, Inger, Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år 2035 Lenke

● Samfunnskontrakt for flere læreplasser Lenke

● Skålholt, A. m. fl.: NIFU rapport 2013:5 Å bli helsefagarbeider: En kvalitativ undersøkelse av overganger mellom

skole og læretid, og mellom læretid og arbeidsliv blant ungdom i helsearbeiderfaget Lenke

http://www.ks.no/contentassets/8c65ff133a334f02af6dbcec6751db13/rapport.pdf?id=4987

https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/_attachment/218655?_ts=14b92b0bc18

http://www.udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/forskningsrapporter/sluttrapport_hva-larerne-ikke-kan_med-sammendrag.pdf

http://www.fafo.no/index.php/nb/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/kompetanse-og-kvalitet-i-arbeid-med-barn-og-unge

https://fagligerad.files.wordpress.com/2014/06/utviklingsredgjc3b8relse-faglig-rc3a5d-helse-og-oppvekstfag-2013-2014-s.pdf

https://fagligerad.files.wordpress.com/2014/06/utviklingsredegjc3b8relsen-del-1-frho-20151.pdf

https://www.regjeringen.no/contentassets/b0e1afc1e37e485ba50c25fdefe7864c/gjedrem--4.-januar-2016.pdf

http://www.vox.no/contentassets/96cf515e133743ba9a1b42092c2ef5ab/fagbrev_pa_jobb.pdf

https://helsedirektoratet.no/statistikk-og-analyse/samhandlingsstatistikk

https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/_attachment/169717?_ts=1454a884dd0

http://ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/170663?_ts=1452121e668

http://ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/170663?_ts=1452121e668

http://dx.doi.org/10.1787/5k3txnpqlsnn-en

http://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/284140





https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2012-2013/inns-201213-477/

http://utdanningsforskning.no/artikler/larer-men-fagarbeider/

http://www.nibr.no/filer/2015-102.pdf

https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/sykehus/nasjonal-helse--og-sykehusplan2/id2461509/

https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/meld-st-13-20112012/id672836/

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890/

https://www.regjeringen.no/no/sok/id86008/?term=NOU+2012%3A1+Til+barnas+beste

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2014-14/id2353524/



http://www.fafo.no/index.php/nb/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/item/fleksibilitet-eller-faglighet

https://skills.oecd.org/developskills/documents/OECD_Skills_Strategy_Diagnostic_Report_Norway.pdf

https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/_attachment/243181?_ts=1506fa1fef8

http://www.udir.no/globalassets/upload/rapporter/2013/helhetlig-skoledag.pdf

http://www.ks.no/globalassets/evaluering-av-bli-helsefagarbeider.pdf

http://www.ks.no/contentassets/73006f72ec764cedbc2bf57443dc9b78/nifurapport-2015-34-web.pdf?id=33995

https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_201214/rapp_201214.pdf

https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_201214/rapp_201214.pdf

http://www.udir.no/Upload/Fagopplaring/Samfunnskontrakt%20for%20flere%20l%C3%A6replasser%202012-2015.pdf?epslanguage=no



50

● Skålholt, A. m. fl.: NIFU-rapport 2014:12 Hvorfor blir lærlingordningen annerledes i kommunene enn i privatsektor

Lenke

● Solheim M.: Det trengs et kvalitetsforlik for norske barnehager. Utdanningsforbundet 26.10.2015 Lenke

● Spekter: Lærlingundersøkelsen 2015 Lenke

● SSB (2015): Framskriving av markedssituasjonen for helse- og sosialpersonell fram mot år 2030 Lenke

● SSB Samfunnsspeilet 3/15 Lenke

● SSB, 2014 Pleie- og omsorgstjenester: Lenke

● Steinnes, G.S. og P. Haug. (2013). Consequences of staff composition in Norwegian kindergarten. Nordic early

childhood education research journal Lenke

● Tronsmo P. (2012) Bedre skole, 18.04.2012. Artikkel om implementering og endring Lenke

● Utdanningsdirektoratet 2015: Rutiner og prosedyrer for endring av tilbudsstrukturen Lenke

● Utdanningsdirektoratet 2015: Startpakken utviklingsredegjørelsen: Helse- og oppvekstfag Lenke

● Utdanningsdirektoratet 2015: Startpakken utviklingsredegjørelsen: Design og håndverksfag Lenke

● Utdanningsdirektoratet 2016. Indikatorrapport 2016. Oppfølging av Samfunnskontrakt for flere læreplasser. Lenke

● Utdanningsdirektoratet 2016: Analyser og statistikk, fag- og yrkesopplæring, søkere og godkjente kontakter/søkere

til læreplass og godkjente kontrakter 2015 Lenke

● Utdanningsdirektoratet, Utdanningsspeilet 2015 Lenke


https://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Barnehage/Barnehagenyheter/-Det-trengs-et-kvalitetsforlik-for-norske-barnehager/

http://www.spekter.no/Fakta/Arbeidskraft/Spekters-larlingundersokelse/

https://www.ssb.no/a/histstat/rapp/rapp_199615.pdf

http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/ssp/3-2015

http://ssb.no/helse/statistikker/pleie

https://journals.hioa.no/index.php/nbf/article/viewFile/400/587

http://utdanningsforskning.no/artikler/implementering-og-endring/

http://www.udir.no/globalassets/upload/fagopplaring/rutiner-og-prosedyrer-for-endring-av-tilbudsstrukturen-februar-2013yy_.pdf

https://fagligerad.files.wordpress.com/2014/06/startpakke-for-ho.pdf

https://fagligerad.files.wordpress.com/2014/06/startpakke-for-dh.pdf

http://www.udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/statistikk/samfunnskontrakten-for-flere-lareplasser/samfunnskontrakten---indikatorrapport-for-2016.pdf

http://www.udir.no/Tilstand/Analyser-og-statistikk/Fag--og-yrkesopplaring/Sokere-og-godkjente-kontrakter/sokere-til-lareplass-og-godkjente-kontrakter-2015/

http://utdanningsspeilet.udir.no/2015/wp-content/uploads/2015/06/Utdanningsspeilet_2015.pdf

Des

ign:

Ana

gram

Des

ign

Foto

: Utd

anni

ngsd

irekt

orat

et /

Thi

nkst

ock

[email protected]

YRKESFAGLIG UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE

Documents

YRKESFAGLIG UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE – …