Rettferd for klimataperne / Durbans utfall / Yasuní-ITT: et bærekraftig alternativ / Klimasabotørene / Kvinnene leder an i klimakampen /

En norsk fiskehistorie i Chile / Vann på agendaen i Marseille / Knoting med kvoter / Landet som trollbandt oljen / 25 år uten klimahandling

utveierTEMA: Klimarettferdighet

Utgitt av ATTAC 1 201

2

3 Den framtiDa vi vil ha? leder

4 masse-innvanDringfagrådets spalte

6 Patrick BonD: kvinnene leDer an i klima-kamPenom klimarettferdig-hetsbevegelsen

9 Yasuní-itt:et Bærekraftig alternativi ecuador tenkes det utenfor boksen

12 klima-saBotørenehistoriens største skurker avsløres i ny skandale

14 rettferD for klimataPernehva skjedde egentlig på klimatoppmøtet i Durban?

18 DurBans utfall nådeløs vurdering fra sør-afrikas grasrot

19 småstoff

20 knoting meD kvoterhva er en kvote?

23 staten och kaPitalet – en norsk fiske-historie i chilenorsk fiskenæring skaper konflikt i chile

26 Ja, tænke Det, ønske Det, ville Det men …om politikerklassens moralske ansvar

28 vann På agenDaen i marseilleutveier på konferansei marseille

31 lanDet som troll-BanDt olJennorges mektige oljeeventyr

34 25 år uten klimahanDlingkommentar til norges uforsvarlige klima og miljøpolitikk

Ansvarlig redaktør Benedikte Pryneid Hansen / benedikte@attac.no Redaktør Petter Slaatrem Titland / petter.st@attac.no Redaksjon Magnus Eriksson, Martin Giset, Eivind Hageberg, Terje Karlsen, Sjur C. Papazian, Sveinung Holien, Bodil Chr. Erichsen Design og layout Cecilie Breivik Hansen / ceciliebhansen.com Forsideillustrasjon Esben Slaatrem Titland /esben-st.blogspot.com Trykk Merkur Trykk Utgaven er støttet av NORAD Kontakt Attac Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo Telefon 22 98 93 05 E-post attac@attac.no / attac.no / utveier.attac.no. Sitér oss gjerne, men oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn.

innholD

Ecuador kan legge grunnlaget for en økonomisk politikk tuftet på sosial og biologisk bærekraft.

Side 9

staten och kapitalet – en norsk fiskehistorie i chile

Utveier 1 2012 3

LEDER

Den framtiDavi vil ha?

Benedikte Pryneid Hansen

i 1992 fikk vi servert «vår felles framtid». nå, 20 år senere, får vi «framtida vi vil ha». Problemet da som nå er at vi vanlige, engasjerte folk, ikke er blitt spurt om hvilken fremtid vi vil ha.

for 20 år siden var verdens øyne rettet mot rio de Janeiro da byen var vertskap for fns konferanse om utvikling og miljø. Det var der begrepet bære-kraftig utvikling ble spikret. økonomisk vekst og forbruksvekst var mulig ble det hevdet, uten at det gikk ut over naturens tålegrense. 20 år med økte klimagassutslipp viser at taktikken har feilet.

i juni er det klart for rio+20. verdens ledere er i gang med forhandlingene om sluttresultatet for møtet og et første utkast av «framtida vi vil ha» sirkulerer nå høyt og lavt. mest høyt.

Bakteppet til årets toppmøte er en verden i en økonomisk krise vi ikke har sett på generasjoner. hvordan skal vi komme oss ut av denne multiple krisen, hvor det bærende økonomiske systemet har vist seg å spille fallitt, hvor sosiale ordninger på tvers av klasser og generasjoner bygges ned og hvor klimagassutslippene truer mennesker og samfunn fra nord til sør? Blir det som fns miljøprogram uneP har skissert, er løsninga å legge det som gjenstår av naturens livgivende tjenester under markedets makt.

På 80-tallet lanserte vestlige regjeringer, hånd i hånd med egne storselskaper, kriseløsninger som innebar et massivt angrep på arbeidernes lønninger. gjennom deregulering og økonomisk liberalisering så vi en storstilt overføring av ressurser og makt fra demokratisk valgte institusjoner til private hender.

«Washington-konsensus» var svaret på datidens økonomiske nedgangstider.

«grønn økonomi» er blitt vår tids Washington- konsensus. selskaper og regjeringer ser igjen nødvendigheten av og mulighetene til å utvide markedene for å løse krisa. natur og økosystem skal kvantifiseres og prissettes så de kan bli handelsvarer på finansmarkedene. slik slipper våre politikere å ta ubehagelige beslutninger for en langsiktig klima-strategi som kan koste velgere på kort sikt.

førsteutkastet til «framtida vi vil ha» stadfester at problemene vi står overfor i dag er enda alvorligere enn for 20 år siden. likevel foreskriver de samme medisin. Det som gikk galt sist var bare en «feil i markedet» og «skjev fordeling av kapital». De fraråder å stille spørsmålstegn ved om bærekraftig økonomisk vekst fungerer og ber oss ikke lytte til «myten» om at det er systemet det er noe galt med. ved hjelp av velmenende råd fra fn og ved å prøve å forstå incentivene i markedene skal to prosent av verdens investeringer inn i en «grønn økonomi». slik skal også løsningene på den økologiske krisa, likt som den økonomiske, overlates til markedene.

man skal helst ha vært på en annen planet de siste fem årene for ikke å ha fått med seg de strukturelle årsakene til de krisene vi er inne i nå. Den økolo-giske, økonomiske og sosiale krisa kan ikke løses uten å gjøre noe med de rådende globale makt-strukturene. nye og globale sosiale bevegelser som søker å gjøre noe med de dominerende, destruktive dynamikkene har vokst opp i kjølvannet av krisa. vi krever at det gjøres opp for klimagjeld. vi krever sosial, økonomisk og økologisk rettferdighet!

4 Utveier 1 2012

Frykten for masseinn-vandring virker å være en politisk selvfølgelig-het i begynnelsen av det nye året. Regjeringens og Høyres hovedargu-ment mot mobiliserin-gen som støttet barn av asylsøkere, og som gikk mot avtalen om retur med Etiopia, var nett-opp å hindre masse-innvandring.

Den «massive» innvandringen man frykter i denne sammenhengen, handler i høyden om noen tusen. i en annen debatt nevnes massemigrasjon i forbindelse med klimaendringene og miljøforringelser. Det handler om titalls millioner nå, og det kan handle om hundre millioner senere. De to debattene føres helt adskilt, som om det ikke var noen annen fellesnevner enn frykt. rapporten Displacement due to natural hazard-induced disasters, som ble presentert i fjor under den internasjonale nansen-konferansen, konkluderte med at 42,3 millioner mennesker ble fordrevet av uforut-

sette naturkatastrofer i 2010. ni av ti fordrevne, altså 38 millioner mennesker, måtte flykte på grunn av ekstremvær. tallene varierer fra år til år, men en ting er sikkert. værrelaterte katas-trofer skaper større folkevandringer enn krig. Disse titalls millionene inkluderer utelukkende de menneskene som har blitt fordrevne av uforutsette vær-katastrofer. andre, mer langsomme katastrofer, som tørke, bidrar også til massemigrasjon. årsakssammen-hengene blir i disse tilfellene svært kompliserte. Det finnes ingen pålite-lige tall, og det vil være tilsvarende hasardiøst å forutsi omfanget av tallene i tiden framover. men tallet vil øke, ettersom klimaendringene fortsetter. stigende havnivå, vannmangel, forørkning og jordforringelse vil bidra til det. økende forskjeller mellom rike og fattige, som verdensbanken igjen ad-varte mot i begynnelsen av dette året, bidrar til destabilisering av sårbare sosiale systemer. De fattige rammes først, og de har færre valgmuligheter når de først blir utsatt. hvilken status bør miljøfordrevne mennesker ha? hva slags beskyttelse har de krav på? «Dette er et spørsmål det internasjonale samfunnet må drøfte øyeblikkelig», ble det sagt

på nansen-konferansen i fjor, som da var det største internasjonale initiativet på temaet klimafordrevne. men problemet er ikke nytt. selve begrepene «klimaflyktninger» og «miljøflyktninger» har lenge vært omstridte. geneve-konvensjonen av 1951 definerer hva en flyktning er, og hvilke rettigheter flyktninger har overfor til det internasjonale samfun-net. De som har krysset en grense, og som har en såkalt «velfundert frykt for forfølgelse» beskyttes av konven-sjonen, andre beskyttes ikke. men klimaflyktningene finnes i milliontall, og det er lenge siden de store huma-nitære organisasjonene måtte rydde plass til dem. Det internasjonale røde kors og røde halvmåne krevde allerede for ti år siden, ut fra realiteten de opplevde hver dag, at folk som er tvunget til å flykte fordi deres livsgrunnlag har blitt ødelagt, skulle anerkjennes som flyktninger. en velfundert frykt for å sulte i hjel eller drukne er like tvingende som noe som helst annen grunn til å flykte. selvfølgelig er det likheter mellom miljøflyktninger og andre flyktninger. Den meste åpenbare likheten er å være tvunget på flukt, og det å være avhengig av materiell hjelp for å overleve og gjenskape et nytt livsgrunnlag. her finnes imidlertid

FAGRåDETS SPALTE KLiMAFLyKTNiNGER

Masseinnvandring

Nina Dessau

Utveier 1 2012 5

også åpenbare forskjeller: geneve-konvensjonen beskytter flyktninger mot deres regjeringer. miljøflyktnin-ger skal helst beskyttes i samarbeid med regjeringene. De fleste politiske flyktninger frykter retur, ofte med gode grunner, mens miljøflyktnin-genes høyeste ønske, er realistiske muligheter for retur. tidsperspekti-vene er forskjellige. når organisasjoner som arbeider med flyktninger stort sett er enige om at miljøflyktninger ikke bør dekkes av en tilpasset geneve-konvensjon, skyldes det i hovedsak de politiske strømningene i rike land. fns høykommissær for flyktninger for eksempel, har som mandat å beskytte flyktninger etter et internasjonalt lovverk som er under voldsomt press. De frykter at den minste tukling med geneve-konvensjonen kan føre til verre forhold. Den som følger den norske debatten om disse spørsmå-lene vil ikke ha noe problem med å forstå deres bekymringer. for å kunne forholde seg til framtidens massemigrasjon, må man i det minste klare å forholde seg til dagens migrasjoner. og det klarer man ikke. miljø- og klimaflyktninger kommer inn under problemstillinger som er godt kjent i forbindelse med migrasjoner generelt: voksende ulikheter mellom rike og fattige land, og mellom rike og fattige mennesker innad i landene, skaper massiv migrasjon. rike land nyter godt av en migrasjonen de har et sterkt behov for. Det brukes store ressurser på å begrense migrasjonen til det nivået som er beleilig på ethvert tidspunkt, uten at det nødvendigvis foreligger noe samsvar mellom det som er økonomisk beleilig og det som er politisk beleilig. Den politiske konsensusen fortel-ler oss at «vi ikke kan løse verdens

fattigdomsproblemer med å åpne norges grenser». og det synes ganske åpenbart riktig. Det man derimot kan gjøre, er å slutte å bidra til et stadig større antall flyktninger og fordrevne personer. tvungne migrasjoner skyldes i hovedsak to forhold: krig og miljøforringelse. vi bidrar hjertelig til begge. ta krigen i libya som et eksempel: Den norske utenriksministeren fremhevet norges rolle i de militære

operasjonene; norge var best «i klassen» når det gjaldt bombing i libya. krigsoperasjonene skapte flyktninger – selvfølgelig. i løpet av noen uker hadde 180 000 mennesker flyktet til tunisia og egypt. riktignok ble mange av disse flyktningene midlertidige flyktninger, men uan-sett: Begge disse nabolandene var særdeles sårbare for ekstra destabili-serende faktorer i denne perioden. tunisia mottok i løpet av noen få uker omtrent like mange flyktninger som norge har mottatt i løpet av to generasjoner. vi hørte praktisk talt ingenting om disse flyktningene. å bidra til krig er å bidra til tvungne folkeforflytninger. høye klimagassutslipp og uholdbare forbruksmønstre bidrar i enda større grad til at folk tvinges til flukt. rike land skaper til stadighet flyktninger som de ikke vil ha. Dette er mulig blant annet fordi vi bare ser en liten brøkdel av disse flyktningene. mennesker som blir fordrevne av naturkatastrofer reiser sjeldent langt. høyst sannsynlig vil det store antallet miljøfordrevne

havne, i enda større grad enn «van-lige» flyktinger, i fattige land. i dag finnes omtrent fire av fem flyktninger i fattige land, og fordelingen er enda skjevere når det gjelder de som har blitt rammet av naturkatastrofer. Det kan ha en destabiliserende effekt som knapt kan sammenlignes med det vi opplever i norge, til tross for retorikken. ta for eksempel Pakistan, som er det landet i verden som mottar flest

flyktninger. helt siden sovjetiske soldater marsjerte inn i afghanistan i 1979 har afghanske flyktninger strøm-met til Pakistan og til nabolandet iran. opptil tre millioner afghanere har flyktet til Pakistan, godt over halv-annen million er der fremdeles, i følge fns høykommissær for flykt-ninger. i tillegg må landet ta vare på millioner av mennesker som har blitt internt fordrevne, hovedsakelig på grunn av de massive flommene som har rammet Pakistan de siste årene, men også av militære operasjoner i Pakistans nordvest-områder. å flytte på seg er den mest naturlige og rasjonelle reaksjonen når stedet der man befinner seg er umiddelbart truet. verden vil oppleve større folkeforflytninger, i takt med økte ressurser til krig og co2-produksjon. vil vi være best mulig forberedt til de raske endringene som kommer, kan vi ikke begrave oss i én asylsøkerdebatt og én klimaut-slippdebatt som i to atskilte verdener. Det er bare den ene verdenen vi har, sammen med millioner av miljø-fordrevne mennesker.

>> Tvungne migrasjoner skylder i hovedsak to forhold: krig og miljøforringelse. Vi bidrar hjertelig til begge.

6 Utveier 1 2012

Patrick Bond: Kvinnene leder an i KliMa-KaMPen

iNTERvju PATRiCK BOND

Petter Slaatrem Titland

Utveier 1 2012 7

Antirasistiske og feministiske tradisjoner leder miljøkampen til kjernen av våre hverdagsliv.– i usa på 80-tallet oppdaget man at det var de fargede som ble rammet av forurensning. her startet gruppene som protesterte mot miljørasisme. Da dette perspektivet kom til landene i sør, fikk det en feministisk slagside. her mente man at miljøødeleggelsene måtte «kjønnes» for å kunne forstås, sier Patrick Bond til utveier. Bond er professor i politisk øko-nomi ved det sør-afrikanske kwa-Zulu-natal universitetet i Durban og aktivist i klimarettferdighets-bevegelsen. han er aktuell med boka Politics of Climate Justice, som lanseres i norge i mai. i boka skriver Bond om klima-rettferdighetsbevegelsens opphav, krav og dets forkjempere. arven

fra antirasismen og feminismen gir bevegelsen en systemkritisk agenda. et eksempel er bevegelsens analyse av kvinneundertrykkelse. – kvinneundertrykking er ikke en konsekvens av kapitalisme og miljøødeleggelser, men en forutset-ning for å opprettholde status quo, sier Bond. han trekker fram kvinners rolle i reproduksjon av arbeidskraft i sør-afrika. – De første som drar inn til de store byene for å arbeide er menn. reproduksjonen av denne arbeids-kraften er ekstremt billig. Da må man må spørre seg: hvem oppdrar disse mennene? hvem tar seg av dem når de er syke, og må vende hjem? hvem tar seg av dem når de blir gamle? kvinners ubetalte arbeid er dermed skjulte subsidier, også kalt «omsorgsøkonomi» av feminister. Derfor er selve husholdningsnivået ekstremt viktig. mens staten er mer tilstedeværende i urbane strøk, både gjennom helsetilbud og skolegang, er staten fraværende i rurale områder. omfanget av omsorgsøkonomien er derfor større der, og de skjulte subsidiene er enorme.

– Dette er en vanlig venstrefemi-nistisk måte å se på migrasjon, sier Bond. men dersom man ser denne situasjonen i lys av klimaendringene, forsterkes det feministiske perspekti-vet. i områder med tørke eller flom er det menn som har nettverk, økonomi og sosial mulighet til å flykte først. Da blir kvinnene igjen hjemme, i om-råder med et forverret livsgrunnlag. – På den måten tenker man seg at en forsterkning av sexisme oppstår som et resultat av klimaendringer. å «kjønne» politikk er helt avgjørende i alle livets sfærer. kvinneundertryk-king er for eksempel årsaken til at klimaflyktninger i det hele tatt oppstår som et sosialt fenomen, sier Bond. i klimarettferdighetsbevegelsen er det kvinnene som leder an. vandana shiva, medha Potkar, nicola Bullard, maude Barlow og ariel selleh er blant navnene Bond trekker fram i arbeidet mot landran, vannkraftverk og for vannrettferdighet verden over. en annen kjent talsmann for klimarettferdighet, heter Pablo salón, tidligere fn-utsending fra Bolivia. han har vært i front på antirasistisk kritikk av klimapolitikken.

Patrick Bond er professor i politisk økonomi, og direktør for Sivilsamfunnssenteret ved Kwa-Zulu-Nata-universitet i Durban, Sør-Afrika.

>> Kvinneunder-trykking er ikke en konsekvens av kapitalisme og miljøødeleggelser, men en forutset-ning for å opprett-holde status quo, sier Bond.

8 Utveier 1 2012

Økologisk folkemordunder klimatoppmøte i Durban levnet salón ingen tvil om hva som stod på spill, og hvem som rammes hardest. – salón slo fast at Durban-toppmøtet var stedet for å planlegge ecocide – økologisk folkemord. Du kan fint argumentere som han gjør – det var forurensernes konferanse, sier Bond. kofi annans Global humani-tarian forum sier at 315 000 men-nesker dør hvert år av værrelaterte katastrofer og miljøødeleggelser som oppstår på grunn av klimaendringer. i tillegg kommer dødsfall forbundet med sykdom og dårlig sanitær infra-struktur. anslagene er trolig svært lave. i takt med at anslagene stiger, øker interessen i juridiske kretser for å implementere økologisk folkemord under den internasjonale krigsdom-stolen (icc). hvis denne ideen blir tatt til følge, vil økologisk folkemord bli vurdert på samme måte som krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. under den alternative klimakonferansen i 2010 i cochabamba, Bolivia, ble deltagere fra sivilsamfunnet enige om å fremme krav om å gi rettigheter til «moder jord». evo morales og Bolivia har i ettertid arbeidet ut ifra cochabamba-erklæringen. en retts-liggjøring av miljøkampen kan være med å skape endringer, både hos stat og hos næringsliv. samtidig finnes det fallgruver. man risikerer å lage en sfære for nedskrevne rettigheter, og en annen sfære for den politiske realiteten. Patrick Bond ser farene ved en slik tilnærming, men mener likevel klimarettferdighetsbevegelsen har mye å vinne med loven i hånd. – Dersom vi bruker rettighets-diskursen for mye, er faren å gi folk falske forhåpninger i rettssystemet. Da vil jeg heller se en ektefølt bevisst-het om sine egne rettigheter, som en del av folks verdighet, istedenfor den

legalistiske tilnærmingen. men om det sistnevnte skulle være tilfellet, og dersom jeg havner i kamp mot et stort selskap, vil jeg heller være utstyrt med rettigheter enn å stå uten verktøy. la oss bruke «rettighets-snakken», men la oss være klar over problemene ved den.

Klimagjeldtil tross for ulike initiativ til å etablere et sett felles regler og for-pliktelser, førte ikke klimatoppmøte i Durban til noen bindende avtale. et av stridstemaene var etablering av det grønne fondet. fondet skal finansiere klimatilpasning og utslippskutt i sør. klimarettferdighetsbevegelsen ønsker å etablere en avtale som stadfester de industrialiserte landenes klimagjeld til land i sør. klimagjelden er den gjelden i-landene har opparbeidet seg gjennom sin historiske ressurs-plyndring og sine klimagassutslipp. ideen er å skille mellom i-landenes og u-landenes bidrag til klimaendringer, og tallfeste dette misforholdet i en klimagjeld. klimagjelden skal dermed befeste i-landenes ansvar for klima-endringene. – i løpet av 2009 begynte stadig flere fra det afrikanske sivilsamfunnet å kreve en etablering av klimagjeld. gjelden skal betales gjennom penge-overføringer, ikke gjennom lån, kvoter eller andre markedsgimmiker, sier Bond. nedbetaling av klimagjeld kan dermed sikre innskudd til det grønne fondet, som ble diskutert i Durban. han mener forståelsen av de industrialiserte landenes klimagjeld må være kjernen av all klimapolitikk. Bond mener vanlige folk i de indus-trialiserte landene vil støtte en slik tilnærming, med en viktig betingelse: at de rammede blir kompensert. – mange nordmenn ville støttet etableringen av klimagjeld dersom pengene gikk til dem som var rammet. men ville de betalt

dersom de visste at pengene gikk til statsledere og diktatorer? vi trenger et system som leder pengene rett til dem som trenger dem, sier han. her er mulighetene mange, og det er ikke teknologien som er problemet, understreker Bond. han trekker fram en såkalt Basic income Grant (Big) som en mulighet.

– vi kan se for oss at vanlige folk som er rammet av klimakatastrofer registrerer seg som ofre, og mottar pengene via mobiltelefon. Det er ikke noe problem å sno seg unna diktato-rer heller, det er bare å treffe folk der de er. erik solheim var inne på noe av det samme. i soria moria-erklær-ingen foreslo den norske regjeringen å kanalisere pengene gjennom fn istedenfor gjennom verdensbanken. Det viste seg å være en løgn, men det var en svært vakker løgn, sier Bond.etterhvert som klimarettferdighets-bevegelsen utvikler seg, finnes det mange aktører som misbruker begrepet. – noen ngoer omtaler klima-rettferdighetsdebatten utelukkende som en del av forhandlingene mellom stater. Prinsippene og narrativene til klimarettferdighetsbevegelsen går mye dypere enn som så, sier Bond. – et større problem med politikere som bruker klimarettferdighetsbegre-pet, er at det tillater elitelederne å stå på høy, moralsk grunn. Det er en den største feiltakelsen, slår Bond fast.

>> Salón slo fast at Durban-toppmøtet var stedet for å planlegge ecocide – økologisk folke-mord.

Utveier 1 2012 9

Yasuní-iTT: eT BæreKrafTig alTernaTiv

REPORTASjE ECuADOR

Joakim Hjertholm

Ecuador kan legge grunnlaget for en økonomisk politikk tuftet på sosial og biologisk bærekraft.

Dagens utvinning av fossilt brensel presser grensene til stadig mer sosialt og biologisk utsatte områder. en mulig del av løsningen finner vi i det ecuadorianske initiativet Yasuní-itt. ved å la oljen ligge, skal man bekjempe klimaendringene og stoppe ødelegging av biologisk mangfold. ecuador har utvunnet olje i regnskogen siden tidlig på 1970-tallet. utvinningen i seg selv har skapt store økologiske og sosiale sår, uten at dette har kommet majoriteten til gode. landet har i dag oljereserver for 20-30 år med produksjon i amazonas. landets tidligere fn-ambassadør, francisco carrión, karakteriserte det slik: «hvis vi skal overleve, må ecuador forandre sin økonomiske modell og tankegang». landets dilemma er velkjent for mange utviklingsland. skal de utnytte naturressurser i håp om å skaffe sårt trengte midler til utvikling, eller skal de tenke nytt og langsiktig? ecuador har i den forbindelse utformet et forslag, kalt Yasuni-itt. Projektet kan være første steg i retning av en ny alternativ økonomisk modell, med globale så vel som regionale og lokale resultater. initiativet hadde sitt utspring i det sivile sam-funn på slutten av 1990-tallet, og ble for alvor kjent da president rafael correa presenterte ideen for det internasjonale samfunn i 2007. han under-streket ecuadors ansvar i bekjempelsen av klima-endringene, og som et utviklingsland og bidragsyter til rundt 0,1 prosent av de globale klimagassutslip-pene. correa søkte bidrag fra det internasjonale samfunn i denne prosessen: «vi vil ta på oss

10 Utveier 1 2012

kostnadene, men vi krever medansvarlighet fra det internasjonale samfunn og en minimumskompen-sasjon for de miljømessige godene vi genererer, og som hele kloden nyter godt av», sa han. Yasuni-itt er grunnsteinen for en alternativ innfallsvinkel til klimaendringene basert på netto forhindrede klimagassutslipp, presentert av den ecuadorianske presidenten under fns klimakon-vensjon i cancún i 2010. ved å ikke utvinne de 846 millioner oljefatene i ishpingo-tambococha-tiputini-oljefeltene i nasjonalparken Yasuní, vil ecuador forhindre 407 millioner tonn klima-gassutslipp, tilsvarende om lag ti dagers globalt forbruk. til gjengjeld ønsker ecuador omkring 3,6 milliarder over 13 år i kompensasjon fra det internasjonale samfunnet. midlene vil også bidra til at landet kan skape en alternativ sosioøkonomisk utvikling, som søker å minske avhengigheten til oljen. siden fremveksten av den politiske sentrum-venstre-alliansen alianza PaiS, ledet av president rafael correa, har myndighetene arbeidet aktivt

for en alternativ og mer sosial utviklingspolitikk. en ny grunnlov fra 2008 tildelte juridiske rettigheter til naturen, basert på visjonen rundt begrepet «det gode liv» hvor utviklingen skjer i harmoni mellom mennesket og naturen. i praksis har dette skapt en

sterk spenning mellom midler, mål og ressurser i ecuadoriansk utviklingspolitikk, hvor utnyttelse av naturressurser har fått en fornyet polemisk rolle, for eksempel i forbindelse med oppstart av gruve-drift. nasjonalparken Yasuní har siden 1989 stått på verdens biosfærereservat-listen til unesco, og

>> Yasuni-ITT er grunnsteinen for en alternativ innfallsvinkel til klimaendringene basert på netto forhindrede klimagassutslipp.

Foto ida Haus

Utveier 1 2012 11

blitt anerkjent som det området med høyest tetthet av biologisk mangfold på kloden. Det er også hjemstedet til urfolkene tageri og taromenane, som har valgt å leve i frivillig isolasjon, men som er under stadig større press fra olje-, gruve- og tømmerindustrien. nasjonalparken har derfor en høy symbolsk verdi. motsetningene er klare og interessene er mange, både økonomisk og kulturelt. striden står mellom å bevare den ecuadorianske arven av biologisk mangfold og kulturrikdom, og å utvinne en ikke-fornybar ressurs som olje, som har vært den økonomiske bærebjelken nasjonalt de siste 40 årene. 36 prosent av det ecuadorianske arealet er fremdeles dekket av skog, hvorav 19 prosent er vernet. studier plasserer ecuador som ett av ti land med mest biologisk mangfold i verden. av de 12 innfødte språkene som snakkes i landet, snakkes åtte av dem i amazonas. i motsetning til andre oljeeksporterende land, utvinner ecuador nesten all sin olje fra amazonas, med store irreversible miljømessige, sosiale og kulturelle kostnader. utvidelsen av veinettet knyttet til oljeindustrien, og indirekte effekter av koloniseringen av ecuado-rianske amazonas, har vært medvirkende faktorer til at landet de senere årene har hatt den høyeste rate for avskoging i sør-amerika. fns organisasjon for ernæring og landbruk (fao) beregnet av-skogningen til 198 000 hektar per år. samtidig har effektive bidrag fra oljeindustrien til forbedring av levekår for befolkningen i ecuador vært minimale. fra 1971 til 2009 har landet hatt en økonomisk vekst på 1,6 prosent i BnP per innbygger. videre har avhengigheten til oljen og en håndfull andre landbruksprodukter gjort landet til et av de minst varierte økonomiene i latin-amerika, med en gini-koeffisient på 0,5 i 2009. etter nesten 40 år med oljeutvinning er de økonomiske og sosiale resultatene i landet utilfredsstillende. hovedproble-met er imidlertid enda alvorligere. De gjenværende reservene gjør at landet kan fortsette å eksportere olje i mellom 20 og 30 år til. storstilt gruvedrift er fremmet som en mulig framtidig energikilde, men kan i beste fall kun utsette behovet for en alternativ økonomisk modell. med Yasuni-itt-iniativet søker man å frem-skynde denne overgangen. med økonomiske bidrag tilsvarende de potensielle skatteinntektene fra utvinning av oljefeltene itt, vil et eget Yasuni-itt- fond administrert av fn sitt utviklingsorgan United nations Development Program (unDP) og styrt

av den ecuadorianske regjeringen, ecuadoriansk sivilsamfunn og donorer. halvparten av fondets kapital vil investeres utelukkende i fornybar energi-prosjekter i ecuador for å utnytte det enorme potensialet landet har for vannkraftverk, jordvarme, vind og solenergi. Dette vil hjelpe landet med å overvinne avhengigheten av fossilt brensel, som i dag utgjør i gjennomsnitt 47 prosent av energi-produksjonen. Parallelt vil midlene gå til bevarings-arbeid og til å bekjempe avskoging i vernede områder i ecuador, noe som vil bevare områdene til tagaeri- og taromenane-folket. i tillegg starter man programmer for skogplanting, forsvarlig forvaltning og programmer for utdanning, helse, opplæring, teknisk assistanse og produktiv syssel-setting i bærekraftige aktiviteter i sosialt marginale områder. På nasjonalt plan vil man kunne bidra med arbeid for energieffektivitet og energisparing, i tillegg til forskning og utvikling innen fornybar energi, bærekraftig utvikling og bevaring. i de fire siste årene har man oppnådd bred internasjonal støtte hos alt fra enkeltpersoner og private virksom-heter til regionale og nasjonale myndigheter, så vel som i fn. Per 31. desember 2011 hadde fondet oppnådd løfter om forpliktelser på til sammen over 117 millioner dollar fra en rekke land og regioner, noe som sikret ecuadorianske myndigheters støtte til prosjektet ut 2013. meningsmålinger viser overveldende støtte for Yasuní-itt i befolkningen. kanskje vil prosjektet føre til støtte for lignende, alternative ideer i tiden som kommer?

HvoR liggER NASJoNAlPARKEN yANSUNi?

Quito

yasuni nasjonalpark

Foto ida Haus

12 Utveier 1 2012

ARTiKKEL SøR OG KLiMASABOTASjE

KlimasabotøreneSjur Cappelen Papazian

Et nettverk av forskere får betalt for å undergrave bevisene for global oppvarming. – Slik kan vi for-stå hvordan interessekonfliktene fungerer, sier Dorothy Grace Guerrero fra Focus on the Global South.

nettstedet DeSmogBlog dokumenterte i februar omfattende finansiering av klimaskeptikere. tenketanken heart-land institute har mottatt økonomisk støtte fra mange ulike industrier og enkeltpersoner. målet har vært å undergrave konklusjonene til fns klimapanel (iPcc). Dorothy grace guerrero mener det er bra at avslø-ringene kommer fram. å kalle disse forskerne «klimaskeptikere» er en underdrivelse, sier hun til utveier: – Jeg tror at benekterne og skep-tikerne bør bli avslørt for hva de er: sabotører som tjener store summer penger på bekostning av allmen-ningen og vår felles fremtid. termene «benektere» og «skeptikere» er for myke til å beskrive hva slike institu-sjoner og folk gjør. De vil gjøre alt for å forhindre at vi finner rettferdige og bærekraftige løsninger på klimakrisen som vi nå står overfor, sier hun. klimasabotørene fra heartland institute overrasker ikke arild

hermstad fra framtiden i våre hender (fivh). – vi har lenge visst at man betaler forskere for å forhindre tiltak, sier hermstad til utveier. De store selska-pene ønsker å forpurre klimasaken slik at de kan fortsette som før. De vil stanse lovendringer som kan gjøre at de må endre sin praksis og ønsker derfor ikke at klimaet skal bli sett på som et problem, legger hermstad til. til tross for avsløringer om juks, mener hermstad at klimasabotørene ikke kan avskrives i debatten om klimaendringer. – De er populistiske og treffer godt, noe som gjør dem farlige. På mange måter kan man si at det er historiens største skurker, sier han. slike saker understreker at klima-spørsmålet dreier seg om rettferdig-het. hva som lønner seg for disse industriene er ikke nødvendigvis det som tjener samfunnet. Problemet med kapitalismen har blant annet

vært at profitten går til aksjonærene, mens vanlige mennesker rammes av den økende forurensingen. De som er minst ansvarlige for klimaendringene er de som opplever de største skadene. klimarettferdig-het har derfor blitt lansert som et begrep som brukes for å analysere klimaendringene ut fra et rettfer-dighetsperspektiv. man ser på årsak og virkning, analyserer hvem som skades og hvem som står ansvarlig, og forsøker å utvikle avtaler, lover og regler med klimarettferdighet som utgangspunkt. senere generasjoner blir også trukket fram som subjekter av klimarettferdighetsbevegelsen. – generasjonen som kommer etter oss vil ha mye å påklage. De vil stille spørsmålstegn ved hvorfor ingen-ting ble gjort, sier aksel nærstad, utviklingspolitisk seniorrådgiver i utviklingsfondet. i heartland-saken er ikke nærstad overrasket. – mange av oss er allerede så alt for godt kjent med de midlene makta bruker for å opprettholde den førende politikken, sier nærstad til utveier. arild hermstad (fivh) viser til eksempler fra vår egen oljeindustri. – statoil betaler kontigent til den neokonservative tenketanken american enterprise institute (aei),

Utveier 1 2012 13

som igjen betaler lobbyister som undergraver forskningen. Dette gjør statoil til medskyldige når det kommer til å forpurre klimasaken, sier hermstad. 

Internasjonale avtaler og sosiale bevegelseraksel nærstad mener klimatoppmø-tene ikke vil føre til endring, så lenge den gjeldende dynamikken holder fram. – vi visste både i københavn, i cancun og i Durban at vi despe-rat behøver å komme fram til en avtale. men det er ingen tegn på at statslederne kommer til å gjøre noe. ingenting har blitt gjort siden rio-avtalen for 20 år siden. Det siste klimatoppmøtet i Durban gir marginal innvirkning på reduksjon av de globale utslippene frem mot 2020. vi er enda lenger borte fra en avtale enn noen gang, sier nærstad fra utviklingsfondet. ifølge fns utviklingsprogram unDP er det en fare for at klima-endringene vil reversere utviklingen i sør og hindre innfrielsen av fns tusenårsmål. når det gjelder fattig-dom, ernæring, helse og utdanning vil arbeidet settes generasjoner tilbake. Dorothy grace guerrerro fra focus on the Global South, påpeker også at sørs regjeringer ikke nødven-digvis representerer sitt eget folk og deres situasjon. – når det kommer til politikk og økonomi trenger vi å konfrontere det faktum at våre regjeringer ikke arbeider for oss og at mange innen eliten har forbindelser med store selskaper i nord, eller har monopol på økonomiske ressurser og tilgang på naturressurser i sør, sier hun til utveier.

– De tar fra allmenningen for å fremme dårlige prosjekter som ødelegger motstandskraften til fattige mennesker og samfunn, legger hun til. Dagens regjeringer og deres politikk avspeiler de ulike samfunns-interessene. Det er pengene som styrer. mens visse land er lite interes-sert i å endre dagens forhold ved å sette inn strengere klimatiltak, arbei-der andre land, inkludert maldivene og kiribati, som er to av de landene som vil bli hardest rammet, for å presse frem tiltak.    uavhengig av grasrotas misnøye med sine egne regjeringers offisielle posisjoner i forhandlingene, er også selve forhandlingsdynamikken et problem, sier arild hermstad fra fivh. – Problemet er ikke kun egne regjeringer. forhandlingsagendaen er låst. Det er de rike landene, slik som usa, som setter agendaen. De vil ikke kutte i co2 utslippene sine. klimabevegelsen i sør er på mange måter maktesløse. De blir ikke hørt, sier hermstad. – i tillegg er det indre splid og interessekonflikter mellom landene organisert i g77, som idag inkluderer 132 land. Det er land som kina og india, hvor den industrielle utviklin-gen er rask. her finnes også saudi arabia og andre oljeproduserende land som har helt andre interesser, forteller hermstad.

Ekspander allmenningenvi arbeider alle for å få gjennom våre interesser. mens klimaaktivister samler seg og arbeider for klimatiltak og en grønnere verden gjennom sosiale bevegelser, slik som climate Justice now! (cJn!) og climate action network (can), forsøker de som profitterer på global oppvarming å fortsette sin klimasabotasje ved å mørklegge konsekvensene av de endrede klimaforholdene.     Dagens sivilisasjon står ved et veiskille. en tvers igjennom urett-ferdig fordelingspolitikk, stadig nye kriger og økende forurensing er noen av problemene vi står overfor. De sosiale bevegelsene vokser, og stadig flere forstår at vi behøver en omvelt-ning av det kapitalistiske samfunnet, konvertere militærindustrien fra krigs- til fredsindustri, og legge om industrien fra forurensende til bærekraftig produksjon.  – vi trenger alle å arbeide for gjensidig solidaritet hvor vi endrer vår vilkår og motstår systemet. På den måten kan vi skape alternativer som setter livet og vårt felles mennes-keverd i fokus, sier Dorothy grace guerrero til utveier. Dorothy grace guerrero frem-hever våre felles tjenester og offent-lige rom som en viktig kamparena. – Båndet mellom å forsvare og ekspandere allmenningen, er helt essensielle, avslutter hun.

>> Statoil betaler kontigent til den neo-konservative tenketanken American Enterprise Institute (AEI), som igjen betaler lobbyister som undergraver forskningen.

14 Utveier 1 2012

ANALySE KLiMARETTFERDiGHET

rettferd for klimataperneTerje Karlsen

klimaendringene er urettferdige. etter at de rikeste landene i verden har sluppet ut co2 i hundre år, er det i dag de fattigste landene som rammes hardest av konsekvensene. Det var de juridiske forpliktelsene som skapte mest strid i Durban. midt i salen satt indias miljøvernminister og snakket med høylytt stemme. indias krav var at Durban-avtalen skulle anerkjenne rettferdighetsdi-mensjonen, og vise til det viktige prinsippet om felles, men ulikt ansvar. erik solheim støttet india i sin tale. – skal india bli framstilt som syn-debukk? skal vi det? Jeg bare spør, sa Jayanthi natarajan. Bakgrunnen var hardt press fra eus klimakommissær connie he-degaard, som truet med å velte hele avtalen om ikke india og usa ville godkjenne ordene juridisk forpliktende som grunnlag for en framtidig avtale som skal gjelde alle verdens land. Dette skriver fn-sambandet på sine nettsider, i en reportasje fra Durban.

Hva betyr klimarettferdighet? Er det rettferdig at utviklingsland skal bli med på å betale for å rydde opp i våre klimautslipp? Er det rettferdig at vi skal legge begrensninger på vekst i utviklingsland?

– vi kan ikke godkjenne dette, om vi ikke skal forhandle om en juridisk, bindende avtale, sa hedegaard. Det fikk natarajan til å reagere. hun nærmest ropte til forsamlingen: – vi har oppgitt mange av våre krav, som en del av et kompromiss. vi vil ikke la oss presse av disse metodene, sa hun og fikk støtte av kinas forhandlingsleder Xie Zenhua, også han svært oppskjørtet. – vi har tatt våre forpliktelser svært alvorlig. men gjør dere det? vi har snakket om dette i 20 år nå, sa Zenhua, med henvisning til rio-konferansen i 1992, der rike land erkjente sitt historiske ansvar for klimakrisen og lovet å gå foran med utslippskutt. mange fattige land mener i-landene har brutt det løftet. men u-landsblokken var langt fra samlet. selv om de var enige i at i-landenes kuttambisjoner var for lave, mente de afrikanske landene og de små øystatene at pakken måtte vedtas. – Jeg kan også være emosjonell, sa karl hood, utenriksministeren

>> Klimaendringene er urettferdige. Historisk er det de rike landene som har sluppet ut mest klimagasser, men det er de fattigste landene som i dag rammes hardest.

Utveier 1 2012 15

fra øystaten grenada. han nærmest tryglet partene om å bli enige. – mitt land er svært, svært sårbart for klimaendringene, men det er tjener ingen hensikt å være emosjo-nell her. Det som betyr noe er hva slags resultat vi får, sa han. etter forslag fra norge satt partene seg ned på nytt, i et kort, uformelt møte for å bli enige om hvordan formuleringen skulle skrives. resultat ble at man skulle forhandle fram en juridisk protokoll, et juridisk instrument.

Klimarettferd fra Kyoto til Durban– klimaendringene er urettferdige. historisk er det de rike landene som har sluppet ut mest klimagasser, men det er de fattigste landene som i dag rammes hardest, sier ingrid næss-holm, klima- og energirådgiver i kirkens nødhjelp, til utveier. kn er en organisasjon som i flere år har hatt kampanjer om klimarettferdighet. klimarettferdighet handler om å balansere kampen mot klimaendrin-ger med retten til utvikling. De som har stått for mesteparten av utslip-

pene må også sørge for reduksjonen av disse. – klimarettferdighet er et noe uformet begrep som brukes av sivilsamfunnet i sammenheng med klimaforhandlingene. Prinsippet klimarettferd henviser til rike lands ansvar i å gå foran med utslippskutt, forteller journalist erik martiniussen. Dette er også fastslått i klima-konvensjonen fra rio (1992). her heter det at landene har felles men differensiert ansvar for klimaproblemet (common but differentiated responsibi-lities). i Durban falt formuleringene

illustrasjon Esben Slaatrem Titland

16 Utveier 1 2012

HvA SKJEDDE i DURBAN?

Kyoto-avtalen. videreføres i fem eller åtte år, med forpliktende utslippskutt på mellom 25 og 40 prosent i forhold til 1990. Ny avtale. Partene er enige om å for-handle fram en ny klimaavtale, som skal være klar seinest i 2015. ifølge vedtaket skal partene «utvikle en ny protokoll, et annet juridisk instrument, eller et utfall man kan enes om med juridisk styrke, som vil være gjeldende for alle medlem-mer av FNs klimakonvensjon» (journalis-tens oversettelse). Grønt klimafond. Partene er enige om å sette opp et økonomisk fond, som skal avhjelpe fattige land å møte klima-utfordringene. i-land har lovet å reise til sammen 100 milliarder USD i støtte til fondet årlig, innen 2020. Tyskland har lovet 40 millioner euro og Danmark 15 millioner, for å få fondet operativt. De langsiktige finansieringsmekanismene er enda ikke klargjort. U-land ønsker primært støtte over offentlige budsjett, mens mange i-land håper på å reise mye av pengene gjennom private initiativ.

om «felles men differensiert ansvar» ut av forhandlingsteksten: – Det ser vi på som et tilbakeskritt, fordi at den formuleringen har bekreftet at land utfra utslippshisto-rikk og velstandsnivå ikke har samme ansvar for å ta på seg forpliktelser, sier gunnell sandanger, klimaråd-giver i framtiden i våre hender (fivh), til utveier. – målene for utslippskutt som er meldt inn av enkeltland er alt for svake i til å kunne redusere verdens utslipp tilstrekkelig til å unngå mer enn to graders oppvarming. Derfor er det positivt at det ble enighet om et arbeidsprogram som skal jobbe med å se på hvordan mer ambisiøse utslippskutt kan komme på plass frem mot 2020, sier sandanger. alle land som underskrev klima-konvensjonen fra 1992, inkludert usa, har erkjent prinsippet om differensiert ansvar. Prinsippet ble også fastslått i kyoto-avtalen, med at rike land skulle gå foran. og dette

prinsippet er dermed faslåst som prinsipp også i Durban-pakken. – Durban-pakken er ikke en konvensjon eller en protokoll: Det er bare en handlingsplan med deadlines og rammer for videre forhandlinger. Prinsippet om felles men differensiert ansvar ligger derfor ikke i Durban-pakken, men i konvensjonen, presiserer erik martiniussen. – ut over dette brukes begrepet climate justice i svært ulike sammen-henger av miljø- og solidaritetsorga-nisasjoner – så noen klar definisjon på begrepet klimarettferd vil du nok ikke finne, sier han. – noen organisasjoner vil hevde at det er klimarettferdighet at vestlige land kjøper kvoter i sør, land i sør vil hevde det er klimarettferdig at land i nord betaler for klimatiltak i sør, og så videre, sier martiniussen. miljøorganisasjonene bruker begrepet mest i henhold til ansvar for å kutte utslipp, som også er nærmest hva som var intensjonene da konvensjonen ble vedtatt: – klimarettferdighet innebærer at de landene som har høyest historiske utslipp og høyest utslipp per person i dag også er dem som må gå foran og starte med å redusere utslippene sine. Da øker sjansene for å få med landene med raskest voksende utslipp på forpliktende avtaler, sier fivhs sandanger.

Hvem skal betale for klimatiltakene?i tillegg til forlengelsen av kyoto, og veikartet til en ny internasjonal klimaavtale, ble det i Durban enighet om å opprette det grønne klima-fondet. Det grønne klimafondet skal kanalisere penger til klimatilpasning og utslippskutt for land i sør.  fondet skal forvalte minst 100 milliarder amerikanske dollar i året innen 2020, penger som skal avhjelpe fattige land med klimaproblemene.tyskland har allerede lovet at de vil

gi 40 millioner euro i startstøtte til fondet, slik at styre og sekretariat kan komme på plass. målet er å ha styret operativt i løpet av våren 2012. fondet får et styre bestående av 24 representanter, 12 fra i-land og 12 fra u-land. fondet er underlagt klimakonvensjonene. fondet tas godt i mot av norsk miljøbevegelse, som er avventende til om pengene faktisk kommer: – vi er positivt innstilt til det grønne fondet. Det trengs massive investeringer i teknologiutvikling og energieffektivisering for å få til utslippskutt i utviklingsland. i tillegg er det behov for penger til klimatil-pasning – tiltak som reduserer kon-

sekvensene av klimaendringene og som bidrar til at man bygger annen infrastruktur og får spredt ny kunn-skap om hvordan klimaet påvirker hverdagen. foreløpig er fondet tomt for penger, og det er selvsagt ikke bra, sier sandanger fra framtiden i våre hender. kirkens nødhjelp mener at vi må akseptere at enkelte land får øke sine utslipp av klimagasser - for ikke å hindre utviklingsland: – vi må innrette kampen mot klimaendringene slik at vi ikke setter lokk på utviklingslandenes videre utvikling. Dette må skje gjennom at

>> Klimarettferdig-het innebærer at de landene som har høyest historiske utslipp og høyest utslipp per person i dag også er dem som må gå foran og starte med å redu-sere utslippene sine.

Utveier 1 2012 17

KliMARETTFERDigHETKlimarettferdighet er et begrep som brukes for å analysere klimaendringene ut i fra et etisk perspektiv. Hvordan kan man se på årsak og virkning relatert til rettferdighet, spesielt sosial rettferdighet og miljømessig rettferd? For eksempel analyseres likhet, menneskerettigheter, kollektive rettig-heter og historisk ansvar relatert til klima-endringer. Sentralt for de som jobber med klimarettferd er det faktum at de som er minst ansvarlige for klimaendringene er de som opplever de største skadene av klimaendringene. Begrepet brukes også juridisk, gjennom rettferdighet i anvendelse og utvikling av lover og regler på området klima-endringer. i 2000 ble den første internasjonale samlingen, Climate Justice Summit, arrangert i Haag i Nederland. Dette skjedde parallellt med FNs klimakonferanse 2000, den sjette i rekken, også kalt CoP6. Climate Justice-samlingen uttalte at «vi fastslår at klima-endringene er et spørsmål om rettigheter. Dette påvirker vår hverdag, vår helse, våre barn og våre naturressurser. vi skal bygge allianser mellom stater og over grenser, for å motarbeide klimaendringene ved å foreslå og argumentere for en praksis for bærekraftig utvikling.» The Durban group for Climate Justice ble opprettet i 2004 når representanter fra organisasjoner og folkebevegelser, fra hele verden, møttes i Durban, Sør-Afrika, for å diskutere realis-tiske metoder for å motarbeide klimaendringene. Climate Justice Now! er en global koalisjon av nettverk og organisasjoner som driver kampanje for klimarettferdighet. Koalisjonen ble grunnlagt på Bali i indonesia samtidig med FNs klimakonferanse i 2007 (CoP13). Climate Justice Action Network ble grunnlagt under mobi-liseringen fram mot FNs klimakonferanse i 2009 (CoP15), og organiserte sivil ulydighet og direkte aksjoner under klima-konferansen. Slagordet «system change not climate change» ble benyttet av mange klimarettferdighetsaktivister – i kravet

om endring i de økonomiske og politiske strukturene som for-årsaker klimaendringene. i april 2010 ble det avholdt World People’s Conference on Climate Change and the Rights of Mother Earth i Tiquipaya, Bolivia, på utsiden av byen Cochabamba. Konferansen var en global samling fra sivilsamfunn og regjeringer, arrangert av bolivianske myndigheter. Temaer relatert til klimarettferdighet ble diskutert, med resultatet People’s Agreement calling for a Universal Declaration on the Rights of Mother Earth and an International Climate and Environmental Justice Tribunal. Attac Utveier rapporterte fra konferansen i Bolivia – se Attac #2/2010. Klimarettferdighet var et tema i forhandlingene mellom i-land og U-land – Nord og Sør – også under FNs klimakon-feranse i Durban.

TogRADERSMålET FoRTSATT MUligJordens gjennomsnittstemperatur har steget med 0,74 grader siden slutten av 1800-tallet. Temperaturen forventes å stige ytterligere, med mellom 1,8 og 4 grader Celsius innen 2100. årsaken til temperaturendringen skyldes først og fremst, i følge UNFCC (FNs rammerverkskonvensjon for klimaendringer), at man har hatt industrialisering, at man har bidratt til utslipp gjennom stadig større forbruk av olje, gass og kull, at man har hogd ned mye skog og at landbruket har hatt økte utslipp. FNs miljøprogram (UNEP) mener det fortsatt er mulig for verden å unngå mer enn to graders oppvarming av kloden. Dette kom fram i en rapport lagt i Durban. Dersom temperaturen stiger med mer enn to grader, kan vi få det forskerne kaller akselererende klimaendringer. varmere vær vil kunne smelte tundraen, noe som vil frigi mer klima-gasser, som igjen vil gjøre det varmere. Tilsvarende vil en oppvarming på tre grader kunne betyr slutten for verdens regnskoger, som da brenner ned.

de rike landene senker utslippene nok til at andre kan øke noe, sier næss-holm fra kirkens nødhjelp, til utveier.

Durban viktig for fattige landtidligere sjef for fns klimasekretariat, Yvo de Boer, mener Durban var et gjennombrudd i klimaforhandlingene: – forhandlingene har lenge vært låst fast i en konflikt mellom rike og fattige land. i Durban allierte eu seg med afrika mot de store utslippslan-dene. Det var noe helt nytt. Dette sier de Boer til siste utgave av natur & miljø.

– at enkelte land, ledet av eus klimakommissær connie hedegaard, nektet å dra hjem, før man hadde en avtale, var avgjørende, sier de Boer.verken usa eller kina var spesielt fornøyd med Durban-pakken. De likte dårlig at det nå skal forhandles om en juridisk avtale. Det var primært de fattige lan-dene som ønsket avtalen velkommen, som sammen med eu, gjennom et imponerende skytteldiplomati, klarte å spinne en allianse som utmanøv-rerte de to utslippsgigantene. Det skal klimakommissær connie hedegaard ha mye av æren for, i

følge journalist erik martiniussen: – fra forhandlingenes første dag virket hun fast bestemt på å rette opp feilskjæret hun gjorde som president for det famøse klimatoppmøtet i københavn for to år siden. hun knyttet allianse med afrika, hun utfordret usa (noe kina likte), og hun lagde felles opprop med de små øystatene, sier martiniussen. Dermed kunne ingen av de store utslippslandene spille på konflikten mellom nord og sør, slik de gjerne gjør, og eu kunne gå seirende ut av forhandlingene.

18 Utveier 1 2012

KOMMENTAR DuRBAN

durBans uTfallCOP17 sviktet verden... som ventet

Bobby Peak

Før klimatoppmøtet i Durban møttes de afri-kanske ministerne i Bamako, Mali. Her ble de enige om å begrense jordas temperatur-økning til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielt nivå – dersom verden skal reddes.

De ble enige om at verdens rikeste land må redusere sine utslipp med minst 40 prosent innen 2017, og nord må etablere et finansieringsfond for sørs akutte redningsprosjekter. i Brussel, mens klimatoppmøtet var i gang, samlet europas ledere seg, og ble enige om avtale etter avtale i et desperat forsøk på å unngå den økonomiske nedgangen, hvor deres hengivenhet til «markedet» har ført dem. i Durban gikk verdens ledere på overtid, men avtalen deres bekrefter likevel at en alvorlig, global økonomisk nedgang er vårt beste håp for kutt i klimagassutslippene. Du husker kanskje nasjonal-statenes redningspakke i 2008-2009, hvor 13 billioner dollar ble stilt til disposisjon til å hjelpe «markedet», definert som en kjernegruppe av bare

147 selskaper, fra konsekvensene av deres utilfredsstilte grådighet. siden nasjonalstatene overtok markedssvik-tens kostnader, insisterer «markedet» nå på at disse kostnadene skal skyves over på vanlige folk. Borgerne fra de svakeste landene i euro-sonen er de første til å merke behandlingen «markedet» krever. gjennom hele prosessen med klimaforhandlinger, har nasjonal-statene representert sine respektive interesser i den globale akkumulasjo-nen av kapital. særlig usa forsikrer oss om at det blir ingen avtale som truer selskapenes makt. Durban-forhandlingene understreket, hvis du var i tvil, at partene ikke under noen omstendigheter er villig til å bli enige om en avtale med bindende plikter til å redusere utslipp. ikke nå, ikke noen gang. forhandlerne var heller ikke i stand til å bidra med noe mer enn et suvenir til klimafondet. De vil istedenfor bruke kina som en strå-mann for sin egen uvilje til å handle. handlingslammelsen vil koste stort. flere mennesker vil komme ut på gatene og anklage politikken som beskytter de rike på deres bekostning. Det virker som statene har brukt klimaforhandlingene til å øve på voldsutøvelse på selv den mildeste formen for protest. samtidig med voldsprøvene, har sør-afrikas regje-ring hamret gjennom «hemmelighets-loven» og «værmeldingsloven» som

henholdsvis er utformet til å hindre folks tilgang til informasjon, og til å hindre meteorologer til å snakke fritt om luftforurensing og værhendelser. GroundWork er spesielt bekymret over hvordan den sør-afrikanske staten først la til rette, og deretter forsvarte den uformelle volden mot legitim protest. «frivillige» ble betalt av lokale myndigheter for å forstyrre markeringer og angrep demonstranter som anklaget Jacob Zuma for å ikke følge de afrikanske statenes Bamako-dokument. vi tror at de sør-afrikanerne som er opptatt av miljørettferdighet, av klimarettferdighet, eller av sin egen fysiske overlevelse, må forsvare og ekspandere sine friheter. Disse fri-hetene er essensielle for vår hand-lingskapasitet. uten en radikal, politisk endring, vil de fattigste vil bli truffet først, flere mennesker vil lide under økende fortvilelse for konsekvensene av økonomisk nedgang og global opp-varming. De fattige blir truffet først, sammen med det afrikanske folk og de druknede øyene – men omsider vil alle bli borte. mennesker over hele verden må vurdere hvorvidt de kortsiktige interessene til selskapenes og statenes eliter er verdt det, og hvis ikke, hva vi kan gjøre med det.

Oversatt av Petter Slaatrem titland

Landsmøte!Attacs 11. landsmøte vedtok kampanjen for skatteparadisfrie soner som årets hovedkampanje. Målet for kampanjen skal være å få flest mulig kommuner og andre institusjoner til å erklære seg som skatte-paradisfrie soner, og på denne måten forplikte seg til å unnlate å kjøpe tjenester fra selskaper som benytter seg av skatteparadiser. i motsetning til tidligere kampanjer vil skatteparadisfrie soner-kampanjen strekke seg over to år, med storstilt kampanjelansering under Attac sin Nordisk sommersamling 9.-12. august i Sverige.

Attacs øvrige arbeidsområder er råvarespekulasjon og ressurspolitikk, Euro-krise, i tillegg til å fort-sette arbeidet for finansskatt – som har gått fra å bli avskrevet som et radikalt krav til å bli diskutert på toppnivå i EU.

Benedikte Pryneid Hansen gjør Attac-historie ved for tredje landsmøte på rad bli applaudert inn som leder. Thomas Nygreen tar gjenvalg som 1. nestleder fra AU, mens Eivind Hageberg, idar Helle og Sigrid Zurbuchen Heiberg tar gjenvalg fra varaplass til styret. Marianne granheim Trøyflaten og Martin giset er nye i arbeidsutvalget.

Land-for-land rapportering er nøkkelen. Her får vi informasjonen vi trenger. Jeg ser ingen grunn til at Oslo kommune ikke kan ta dette inn i anskaffelses-politikken sin.

Erik lunde, leder i oslo KrF

«Land-for-land»-rapportering vil gi alle norske selskaper like spilleregler. I tillegg ødelegger skatteparadisene for landenes til å bestemme sin egen skattepolitikk. Vi ønsker skatte-samarbeid, ikke skattekonkurranse!

Sigrid Jacobsen, Tax Justice Network

oljefondet presenterte i mars sine resul-tater for 2011. Norges rolle som kreditor til de gjeldsrammede europeiske landene kom i fokus.

– Den norske staten og oljefondet har ødslet bort verdier tilsvarende en tiende del av et statsbudsjett i fjor. Samtidig stiller finansministeren og hans fonds-forvaltere harde krav til at Hellas, Spania og irland skal innfri sine låneforpliktelser overfor Norge under stadig hardere ned-betalingsvilkår, sa Attac-leder Benedikte Pryneid Hansen til Aftenposten.

Hansen vektla nedsablingen av offent-lig velferd. Mon tro norske politikere har tenkt over dette?

– oljefondet og norske politiske myn-digheter bidrar til svekking av offentlig velferd, en ekstrem fattigdomsutvikling i Sør-Europa og en arbeidsløshet blant ungdom opp mot 40-50 prosent i land som Hellas og Spania, sa hun til Aften-posten.

oljefondet stemte imidlertid mot måten EU restrukturerte den greske gjelden, fordi de mente at alle kreditorene skal ta lik risiko. «vil dere slette gjelda? Attac krever det», spurte Dagsnytt 18-program-leder Anne grosvold, hvorpå oljefondets direktør diplomatisk gjentok innvendin-gen mot risikofordelingen hos kredito-rene.

Attacs krav om gjeldsrevisjon var også viet en helside i Klassekampen!

attac i media

>> sitater fra Pubdebatt

Utveier 1 2012 19

20 Utveier 1 2012

Kvotesystemet trekkes fram som det økonomiske ramme-verket for å kutte klimagassutslipp. Hvordan fungerer dette systemet, og hvorfor har kuttene uteblitt?

ARTiKKEL MARKEDSLøSNiNGEN

Martin giset

KnOTing Med KvOTer

Foto Scanpix/Gustav Hansson

Utveier 1 2012 21

når det er slått fast at klimaendrin-gene både er alvorlige og menneske-skapte, reiser spørsmålet om hvordan man mest effektivt kan gjøre kuttene. i økonomifaget blir kvotesystemene ofte trukket frem som den optimale løsningen.

Ideentanken er at man setter et tak for samlet utslipp og deler denne mengden opp i kvoter. slik må forurenser eie utslippene for å forurense. kvotene blir først delt ut av myndighetene helt gratis, mot en fast pris, eller ved auksjon. Deretter kan de handles fritt mellom aktørene: fabrikkene, oljeplattformene og gruveselskapene handler mellom seg på et marked. Prisen på kvotene blir da bestemt av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. selve etableringen av et begrenset kvotemarked gjør at dette systemet skiller seg fra andre tekniske virke-midler som avgifter på co2 eller subsidiering av klimanøytral energi-teknologi. for noen aktører koster det lite å redusere utslipp. Disse aktørene vil tjene på å selge sine kvoter videre på markedet, så lenge prisen på kvoter er større enn kostnadene ved å kutte i sine utslipp. De tjener altså på å selge de tildelte kvotene de har til overs – samtidig som de reduserer sine utslipp. kvotekjøperen derimot, vil alltid kjøpe kvoter dersom kvotene er billigere enn kostnadene for å kutte i utslippene. så langt, alt vel. måten teorien fungerer i praksis er imidlertid mer komplisert. kvotene som er mest relevant for eu og norge er eua-kvotene (eU emmision allowance) og cDm-kvotene (Clean Development mechanism). eua-kvotene er knyttet til eus kvotemarkedet. norges nasjonale kvotesystem ble en del av eu-markedet i 2008. stater og bedrifter kjøper cDm-kvoter ved

å sette penger inn i klimatiltak som hovedsaklig gjøres i sør. Begge kvotesystemene er godkjent under kyoto-avtalen og hver kvote tilsvarer ett tonn co2. Prisen på kvotene er markedsbestemt i begge tilfeller. kun bedrifter er pliktig til å kjøpe kvoter for sine utslipp. enkeltland er ansvar-lig overfor internasjonale avtaler at deres kutt samlet sett blir redusert. som privatperson kan man kjøpe kvoter hos klima- og forurens-ningsdirektoratet (klif), hvis man for eksempel vil kompensere for en flytur. i realiteten sletter man en fn-godkjent utslippsrettighet med ett tonn co2. Den samlede mengden lovlig utslipp går ned - og prisen på kvoter, altså for å forurense - går opp.

Teori og praksisså langt virker kvotesystemet som en fin måte å kutte de internasjonale utslippene på. men på tross av at norge og eu har administrert sine utslipp i fire år etter et slikt kvotesys-tem, øker utslippene. systemet høster mye kritikk fra både miljøbevegelsen og solidaritetsorganisasjoner. erlend tellneset, 2. nestleder i natur og ungdom, mener at kvotesystemet ikke er den eneste løsningen. han mener kvoter kan være en del av en helhetlig løsning, som vindkraft er for energiproduksjon og kollektivtran-sport er for bymiljøet. Støtter dere kvotesystemet? er dette den rette strategien å følge? – Jeg er veldig skeptisk til mange av kvotesystemene. men eus kvotesystem er en fantastisk løsning i teorien. men hvorfor har det ikke fungert fram til i dag? – først må man dele ut langt færre kvoter. og så må utslippstaket være mye lavere. Kan man gjøre opp for det historiske ansvaret rike land har gjennom kvote-systemet, eller må man bruke andre virkemidler?

– hvis man ser på eu som en enhet, så har det ikke noe å si hvor i eu utslippene tas. så lenge de tas. Det beste hadde vært at man fikk en avtale som forpliktet land til å kutte et visst nivå. så kan man ha et kvotesys-tem hvis man vil, men jeg tenker det er best å ikke ha det. hvorfor ikke? hvordan skal man få kuttene tatt mest effektivt? – Det er fordi det ikke har fungert til nå. Det ene er det historiske ansva-ret, men noe som er enda viktigere er det å kunne gå foran. når man selv kutter, kan det gi innflytelse i forhandlingene – det viser at man tar ansvar. alle rike land kan ikke kjøpe seg fri. norge har store mulighet til å kutte mye, og der må vi ta ansvar. norge må med på dugnaden, sier tellneset.

Færre og dyrere kvotermads greaker, forskningsleder på energiøkonomi ved ssB er tilhenger av et kvotesystem, men mener også at kvoteprisen i eus kvotesystem er alt for lav: – i eus kvotesystem er det for mange kvoter i forhold til utslippene. en årsak er selvfølgelig finanskrisen. en annen mulig årsak er at eu-landene måtte forhandle seg imellom, og at hvert enkelt hvert land forsøkte å få så mange kvoter som mulig for sin industri for å unngå å tape konkurranseevne. Derimot er det mange eksempler på kvotesystemer som har fungert godt, forteller greaker. – i usa fører utslipp fra kull-kraftverk til store problemer med sur nedbør og lokal forurensning. På begynnelsen av 90-tallet kuttet man ut den gamle reguleringen, og gikk over til kvotesystemet. Da gikk utslippene kraftig ned og kostnadene for utslipp ble mye lavere. Det oppstod en helt annen dynamikk i området. tidligere måtte fabrikken kjøpe et bestemt type utstyr for å

22 Utveier 1 2012

rense sine utslipp. men når kvote-markedet oppstod, ble det utviklet flere alternative renseteknologier. mange nye bedrifter etablerte seg, og tilbød nye løsninger. Kunne løsningen i eU vært så enkel som å kutte antall kvoter? – hadde de gjort det, ville prisen for kvoter gått opp, og man ville fått et større tilbud av nye renseteknolo-gier. for å nå togradersmålet burde prisen på utslipp over hele verden ha vært minst 30 euro per tonn co2. nå er den under ti euro i eu. trenger vi å opprette et internasjonalt kvotesystem som gjelder alle land i verden? – Det er vanskelig å tenke seg et velfungerende internasjonalt kvote-system uten at landene har forpliktet seg til et øvre tak. Det er det som er problemet med cDm, at det finnes ikke noe øvre tak i landene som tilbyr cDm-prosjekter. istedenfor må man regne ut et kontrafaktisk scenario fra prosjekt til prosjekt som sier hvor mye utslippene ville vært hvis prosjektet ikke ble gjennomført. Det er veldig vanskelig. et sentralt spørsmål i debatten er om i-landene skal betale en større del av utslippsreduksjonen enn u-landene. hvordan skal man designe et kvote-system slik at dette blir ivaretatt? – Det er jo en av fordelene med et kvotesystem. med et kvotesystem så kan du gi store utslippskvoter til u-land. ideen bak kvotesystemet er å sikre en rettferdig fordeling av byrdene ved utslippsreduksjoner. i beste fall har kvotesystemet hatt fødselsvansker. i værste fall roter vi oss inn i et system som opprettholder status quo. men erlend tellneset fra natur og ungdom har ikke mistet troen. – Jeg har trua. man kommer jo ingen vei hvis man ikke er en optimist. Da kan man bare gå hjem og legge seg. men det vil ikke skje av seg selv. Det vil jo kreve folk og en mobilise-ring. men man må stå på og slåss.

EN AlTERNATiv KvoTEløSNiNgÉn måte for privatpersoner å kjøpe kvoter er gjennom frivillige kvoteprosjekt. Pengene du investerer går til klimaprosjekt i Sør. Derfor minner de mye om CDM-kvotene. Men en viktig forskjell er at prisen på kvoter fastsettes av hvor mye det koster å finansiere kuttene i Sør, og ikke gjennom et marked. Fremtiden i våre Hender (FivH) var en av de første som begynte med en slik ordning i Norge. Prosjektet ble veldig populære på midten av 2000-tallet. liv Juvelid forteller hvordan de frivillige kvotene fungerer. – i 2006 var vi en av de første som tilbød denne typen kvoter. vi inngikk et samarbeid med en sveitsisk non-profitt stiftelse som heter Myclimate. Noen studenter startet prosjektet for ti år siden. Hensikten var at de pengene vestlige forbrukere eller bedrifter donerer, betaler for prosjekter som fører til utslippsreduksjon i utviklingsland, sier Juvelid til Utveier. Men staten deler jo også ut kvoter til bedrifter? – Det er en helt annen mekanisme. vi snakker her om to separate kvote-markeder. Statens kvoter er for bedrifter i Norge som blir pålagt å kjøpe kvoter, FivH jobber med frivillige kvoter. vi samarbeider med Myclimate. De har prosjekter i utviklingsland med svært strenge kriterier, en såkalt gullstan-dard. Når du kjøper klimakvoter hos oss er du sikker på hvor pengene går. Større bedrifter som kjøper kvoter på over tusen tonn kan dessuten øremerke summen til et spesifikt prosjekt. Med gullstandarden garanterer FivH gode prosjekter. Men man har lest om frivillige kvoteordninger hvor pengene ikke i tilstrekkelig grad har gått til utviklingsprosjekter i Sør. Hvordan er jungelen av ordninger og standarder administrert? – FN er det øverste organet, men de har ikke strenge nok kriterier for hva de starter opp. Mange av kvotene på markedet har en alt for lav pris. Prosjektene får ikke nok ressurser til å drive bærekraftige prosjekter slik at det skapes mer fornybar energi, eller slik at de får en liten landsby i Kenya til å skifte ut dieselaggregatene sine. Tror du et internasjonalt kvotesystem kunne vært løsningen? – Det kan bli vanskelig å administrere, men når det først er markedsstyrt bør det reguleres strengere, og man bør ha strengere kriterier for å starte opp et prosjekt. Jeg har ingen løsning på det internasjonale, men jeg ser bare at vårt fungerer veldig bra. gullstandarden og prosjektene våre er gode på grunn av de strenge kravene. En norsk eller sveitsisk organisasjon kommer ikke ned og sier at «sånn og sånn» skal du gjøre det. lokale organisasjoner jobber med prosjektene, og det er de lokale som driver med opplæringen. I dag har vi ingen egen tilsynmyndighet for kvoter. Er et noe vi trenger? – Ja, det trenger vi. i Norge er det Forbrukerombudet som kan bestemme hva du kan profilere deg som. vi hjalp dem å definere begrepet klimanøytral.

Prisen å betale?Et tonn Co2 er et tonn Co2 uansett hvordan det slippes ut, men hvor mye kompensasjonen koster varier mye. For eksempel: Hvor mye må jeg betale for å være «klimanøytral» under en guttetur til Brüssel? i følge FivHs utregning må jeg betale 87 kroner for det halve tonnet Co2 jeg slipper ut. Det tilsvarer en kvotepris på 174 kroner. Kvoteprisen i EUs kvotemarked ligger i skrivende stund på omlag 70 kroner, men prisene svin-ger. For en uke siden var den under 60 kroner. Et tonn Co2 gjennom CDM koster 39 kroner, pluss et administrasjonstillegg på 30 kroner, i følge KliF. Selv om prisen er for lavt til å frambringe de nødvendige kuttene finnes det alternativer som er langt svakere. En sørgelig kuriositet av et eksem-pel er Star Tours «5+5». ved bestilling får man anledning til å bidra med et frivillig klimabidrag på fem kroner, og Star Tour gir da samme sum. For min guttetur til Brüssel ville det gitt en pris på 10 kroner for ett tonn Co2, altså fem prosent av FivHs pris på ett tonn Co2 og 14 prosent av prisen på EUs kvotemarked.

Utveier 1 2012 23

ARTiKKEL OPPDRETTSLAKS

Norsk oppdrettsnæring går rettens vei for å stoppe kritisk aktivisme.

norge har hatt et kommersielt nærvær i chile i over hundre år. i begynnelsen dreide det seg mest om hvalfangst, fiske og shipping, men mellom 1999 og 2001 ble norge en av de fremste investorene i den chilenske oppdrettsnæringen. etter 2002 har flere norske mindre og mel-lomstore bedrifter også etablert seg. laksens økte popularitet førte til en eksplosiv utvikling i næringen. norske selskaper så at chiles 6400 kilometer lange kystlinje kunne gi god økonomisk avkastning. i tillegg til å ha en mer enn dobbelt så lang kystlinje som norge, var området utenfor chile også et av de mest produktive marine økosystemene i verden. norske selskaper gjorde derfor store investeringer i landet. På midten av 2000-tallet ga den chilenske fiskenæringen en avkast-ning på over ti milliarder norske kroner. De to største norske selska-pene som var nærværende i chile var marine harvest og cermaq. marine harvest er et privat aksjeselskap, der 30 prosent av aksjene eies av foretningsmannen John fredrikssen. cermaq eies hovedsakelig av den norske staten.

Rettsaken mot Don Stanifordi skrivende stund pågår rettssaken mot den britiske miljøaktivisten Don staniford. aktivisten har blitt stevnet av oppdrettsgiganten cermaq og datterselskapet mainstream for inju-rierende uttalelser om lakseoppdrett i sine kampanjer. en av kampanjene bruker et bilde av en sigarettpakke, der oppdrettslaksindustrien blir sam-menlignet med tobakksindustrien. mest oppsiktsvekkende ved denne stevningen er at cermaq ønsker å ilegge staniford et totalforbud mot å uttale seg om mainstream i frem-tiden. i denne artikkelen brukes tre ulike sitater som norske medier har valgt å linke opp til i sine artikler om rettssaken mot staniford. – Å sammenlikne fiskeoppdrett med kreft er en fornærmelse overfor alle våre medarbeidere og er i tillegg respektløst overfor de som lider av kreft, sier lise Bergan, informasjonsdirektør i cermaq (Dagbladet 24.3.2011). videre vinkler cermaq kritikken inn mot dokumenterbarhet. De hevder at staniford ikke bygger sin kritikk på anerkjent forskning, og tvert i mot strider mot anerkjente rapporter.

«Påstandene fra Don Staniford er hinsides logikk og i strid med konklusjo-ner fra anerkjente forskere og uavhen-gige eksperter» (Dagens næringsliv 24.3.2011). – Det er sunt å spise fisk, og her tar staniford feil, er det underlig-gende budskapet fra cermaq. til tross for at stanifords kritikk gjelder oppdrettsfisk og ikke fisk i allmenn-het, blir omtalen av staniford vinklet på en slik måte at man får inntrykk av at dette er en mann som er kritisk til å spise fisk. «Stikk i strid med hans påstander er det bred enighet om de positive helseeffektene av å spise fet fisk. i norske kostholdsråd anbefales det å spise fisk minst to ganger i uken» (euroinvestor 23.3.2011). er dette rimelige fremstillinger av denne mannen? er stanifords misjon å komme med ubegrunnede sverte-kampanjer mot fiskespising? På den ene siden er stevningen problematisk ut fra et ytringsfrihetsperspektiv. På den andre siden er det noe banalt

staten och kapitalet – en nOrsK fisKeHisTOrie i CHile

Magnus Eriksson

oPPDRETTSlAKS

• Siden 80-tallet er produksjonen av laks tredoblet på verdensbasis.

• oppdrettslaks utgjør 60 prosent.• Norge og Chile står for hele to

tredjedeler av den totale produk-sjonsmengden.

24 Utveier 1 2012

over selve fremstillingen av personen det føres sak mot. Dreier det virkelig seg om en gutt som ikke vil spise fisk, eller dreier det seg om erfaringer med norges tidligere opptreden innenfor denne industrien?

Norsk fiskenæring i Chile i 2007 rapporterte marine harvest et funn av viruset isa (infectious salmon anaemia) i sine anlegg på chile. viruset, som er dødelig for fisk, var en alvorlig trussel for den chilenske oppdrettsnæringen. advarslene ble imidlertid ignorert av chilenske myn-digheter, og blant annet på grunn av trange forhold både i og mellom opp-drettsbassengene, spredde viruset seg raskt. tidligere på sommeren hadde en bakterie herjet i oppdrettsbas-sengene, og myndighetene forsøkte å redusere skadene med innsprøy-ting av store mengder antibiotika. først da dette ikke virket og fiskene fortsatte å utvikle svulster og lever

og nyrer sviktet, skjønte man at det lå noe i mistanken om isa. under-søkelser av den chilenske laksen viste at den innholdt over 5000 ganger så mye antibiotika som oppdrettslaks i norge. Den store mengden med antibiotika skyldtes færre reguleringer i næringen. marine harvest forholdt seg heller til den chilenske uregulerte, enn den norske regulerte praksisen. Det ble tidlig hevdet at dette viru-set kom fra norge. marine harvest avskrev først denne påstanden som oppspinn. senere bekreftet blant annet cermaq at viruset mest sann-synlig stammet fra norske fiskeegg, men med en klar henvisning til at man ikke visste fra hvilket selskap. Den chilenske oppdrettsnæringen ble rasert nesten over natten. over 70 prosent av all laks ble slaktet, og flerfoldige milliarder kroner gikk tapt. tusentalls av arbeidere mistet sitt levebrød, og fikk utbetalt kort-tidskompensasjoner etter å ha måttet

forlate sitt arbeid på dagen. kompen-sasjonene var små og var som regel ikke mer enn en månedslønn.

Billig arbeidskraft hadde vært en viktig faktor for den hurtige utvik-lingen av fiskeindustrien i chile. en gjennomsnittlig arbeider i den chilenske fiskeindustrien hadde i 2007 en årsinntekt på omtrent 40 000 kroner i året. lave kostnader og en tilnærmet uregulert næring hadde gjort chile til et attraktivt område for både investorer og handelspartnere. nå forlot de sine arbeidere i økono-misk usikkerhet.

>> Cermaq ønsker å ilegge Staniford et totalforbud mot å uttale seg om Main-stream i fremtiden.

Foto Don Stanisford

Utveier 1 2012 25

Aktivistene og kreftmetaforenmiljøvernsaktivister hadde også klaget over konsekvensene av en så hurtig utvikling som den chilenske. Disse hevdet at den kom til å ha negative virkninger på miljøet. Det var i denne forbindelsen at staniford uttalte at lakseoppdrett er oppskriften for en økokatastrofe. fisketankene var plassert tett inntil hverandre, og innholdt mange ganger mer fisk enn tilsvarende tanker ved den norske kysten. Dette økte muligheten for spredning av lakselus og epidemiske sykdommer. chilensk fiskeoppdrett hadde 400 000 tonn med laks på en 120 kilometer lang strekning. til sammenligning var dette like mye som halvparten av hele den norske næringen, men da fordelt på 3000 kilometer norsk kyst. indus-trien var ifølge aktivistene tilnærmet uregulert, noe som har vist seg i både antall laks per oppdrettstank, de høye nivåene av antibiotika, skadene på miljøet og arbeidsforholdene. store vannområder ble under næringens fremvekst alvorlig foru-renset av antibiotika og avfall fra fisk. sjøbunnen som tidligere hadde vært rik på skalldyr ble fullstendig over-grodd med alger, og det rike livet på havbunn måtte gi vike. Dette skapte problemer for lokale fiskere, som også mistet sitt arbeid – uten at de var tilknyttet verken chilenske eller norske oppdrettsanlegg. Disse fikk aldri noen kompensasjon. WWf har på sine nettsider satt opp syv punkter for å vise farene med lakseoppdrett.

• Benthic impacts and siting chemicals and excess nutrients from food and feces associated with salmon farms can disturb the flora and fauna on the ocean bottom (benthos).

• Chemical inputs excessive use of chemicals – such as antibiotics, anti-foulants and pesticides – or the use of banned chemicals can have unintended consequences for marine organisms and human health.

• Disease/parasites viruses and parasites can transfer between farmed and wild fish, as well as among farms.

• Escapes escaped farmed salmon can compete with wild fish and interbreed with local wild stocks of the same popula-tion, altering the overall pool of genetic diversity.

• Feed a growing salmon farm-ing business must control and reduce its dependency upon fishmeal and fishoil – a primary ingredient in salmon feed – so as not to put additional pressure on the world’s fisheries. fish caught to make fishmeal and oil currently represent one-third of the global fish harvest.

• Nutrient loading and carry-ing capacity excess food and fish waste in the water have the potential to increase the levels of nutrients in the water. this can cause the growth of algae, which consumes oxygen that is meant for other plant and animal life.

• Social issues salmon farming often employs a large number of workers on farms and in processing plants, potentially placing labor practices and worker rights under public

scrutiny. additionally, conflicts can arise among users of the shared coastal environment.

Det er ingen overdrivelse å si at disse syv punktene oppsummerer norsk tilstedeværelse i chile. likevel har WWf i ettertid inngått et samarbeid med marine harvest, og har mottatt nærmere to millioner kroner i støtte. Dette har ført til at WWf har blitt anklaget for korrupsjon av andre miljøvernsorganisasjoner. staniford argumenterer ut fra en rapport at det er risiko for kreft ved oppdrettslaks, men kampanjen kan også sees på som en metafor for industrien som sådan. en av andels-eierne i cermaq anmeldte rapporten for forskningsjuks, men fikk ikke rettslig medhold. Professor ronald hites, ved University of indiania, har også uttalt at oppdrettslaks innholder langt høyere mengder med gift enn annen fisk, og at inntaket derfor bør begrenses. «lise Bergan i Cermaq mener disse påstandene er feil og det at Don Staniford i sin kampanje gjentar disse feilaktige påstandene er grunnen til at mainstream Canada har saksøkt ham for ærekrenkelser» (nrk 19.1.2012). at staniford stevnes for å sitere en rapport og en professor, er problematisk fra et ytringsfrihets-perspektiv. er hans metafor mellom oppdrett-sindustrien og tobakksindustrien vir-kelig så feilaktig? ikke bare med tanke på de skadene industrien har påført miljøet, men også dens håndtering av kritikk. er ikke slike stevninger av forskere, kritikere og aktivister samt korrupsjon og suspekte penge bidrag, noe vi kjenner igjen fra tobakksindus-triens tåkeleggingskampanjer?

Foto Don Stanisford

26 Utveier 1 2012

KRONiKK KLiMAPOLiTiKK

Ja, tænke det, ønske det, ville det men …Arne Johan vetlesen og Halfdan Wiik

ordene er høyesterettsadvokat Pål W. lorentzens, fra en kronikk i aftenposten i fjor (11.03.2011). som skribenter og miljøengasjerte, og som far og bestefar, kjente vi oss godt igjen i hans desperasjon. situasjonen er ikke bare utålelig, den er nærmest uvirkelig. alt i 1989 vedtok vi, som det første land i verden, å stabilisere co2-utslippene. ingenting ble gjort og de fortsatte å øke. ti år senere var norge en pådriver for kyoto-avtalen, som påla oss å redusere utslippene til 1990-nivå. Deretter lot vi dem øke enda mer enn før. På et hvilket som helst annet politikkområde ville en tilsvarende dårlig måloppnåelse utløst ramaskrik. vg og Dagbladet ville forlangt at hoder skulle rulle! men det eneste som merkbart har redusert våre nasjonale utslipp, var virkningene av den internasjonale finanskrisen i

2008-2009. året etter var utslippene igjen de høyeste noensinne, mens statsministeren holdt fram med sitt babbel om «overoppfyllelse av kyotoavtalen». offisielt har norge og mange andre land satt som mål at global gjennomsnittstemperatur ikke skal overstige to grader over førindustrielt nivå. Det er et fromt ønske. «for alle praktiske formål må du glemme det,» uttalte cicero-direktør Pål Prestrud i et intervju for litt siden. «Du må ha en politisk revolusjon for å få det til.» avstanden mellom påkrevde og faktiske iverksatte tiltak minker ikke, den vokser. spørsmålet er ikke lenger om vi har en menneskeskapt klima-katastrofe på gang, det er det bare kverulanter som bestrider, men hvor-for vi fortsetter å skyve problemene foran oss – og over på våre uskyldige

«Vår unnfallenhet i klimaspørsmålet er blitt et formidabelt moralsk dilemma. Konsekvensene av manglende evne og vilje til å ta fatt i proble-met, rammer ikke oss, men våre etterkommere. Konsentrasjonen av klimagasser rundt jorden er nå den høyeste på 15 millioner år. Stadig flere forskere påpeker at togradersmålet for tempera-turstigning kanskje ikke lenger er realistisk. Situasjonen er utålelig!»

etterkommere. hva kan grunnen være til at vi, det vil si, våre politikere, ikke makter å omsette forsknings-resultater i mottiltak som monner? De er betrodd ansvaret for å beskytte rettighetene til de unge og ufødte, de forsvarsløse og naturen. likevel ser vi ingen realistiske strategier i retning av en bærekraftig framtid. en nærliggende forklaring er: en effektiv klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. nødvendige langsiktige tiltak kan svi på kort sikt. økte av-gifter, påbud og restriksjoner er ikke typiske vinnersaker i en valgkamp. Da kommer frp og tar deg. en annen og kanskje viktigere forklaring dreier seg om samfunns-økonomiens makt over sinnene. klimapolitikken har blitt styrt i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra premisser som skyver andre og mer effektive virkemidler i bakgrun-nen, som lover og reguleringer. «kostnadseffektivitet» er blitt et politisk mantra. Det mest åpenbare problem handler om tid. På sikt er det kanskje billigere å gjøre ting som kan se dyre ut i dag. økonomenes dominerende innflytelse har ført til i beste fall ført til utsetting av mange fornuftige tiltak, som for eksempel en rask omlegging av transport fra bil og fly til bane. De enerådende økonomiske modellene av virkeligheten gjør oss blinde for viktige sammenhenger

Utveier 1 2012 27

og forsterker en kulturbetinget instrumentell holdning til naturen. at avkastning kan være tuftet på utarming, at vekst innebærer natur-kapitalens forringelse, at produksjon også betyr ødeleggelse og utilsiktede miljøkonsekvenser, fanges ikke opp i våre regnskaper, men blir skjult under betegnelsen «eksternaliteter». unntaket fra markedsorienterte virkemidler er selvfølgelig mongstad-prosjektet, der regjeringen går inn med et ukjent antall milliarder i et stort teknologiprosjekt med usikker effekt. selv om statsministeren snak-ker mindre om dette enn tidligere, er de stadig økende oljeinvesteringene hjemme og ute egentlig bare forståe-lig om man tror at karbonfangst og lagring (ccs) skal komme de farlig-ste klimaforurensingene i forkjøpet. Den norske debatten om dette har vært mangelfull og moralistisk («regjeringen lover og lyger …»). internasjonale studier indikerer at metoden kan håndtere fra noen få til 15 prosent av globale utslipp i 2030. i verste fall er det en fantasiløsning som bidrar til å opprettholde status quo og lar oljeselskapene ture fram som før. «langt fra å peke mot løsningen på klimaproblemet, inne-bærer satsingen på ccs en utsettelse av effektive mottiltak,» skriver clive hamilton om våre anstrengelser for å unngå å se sannheten i øynene (requiem for a species: Why we resist the truth about climate change, 2010). «forventningene til ccs holder verden fast på fossilsporet, i en tid da det haster med å komme vekk fra det.» Bare framtiden kan dømme sikkert om dette. men det vil ikke være første gang at sivilisasjoner går til grunne på grunn av mangel på omstillingsevne, og fordi samfunnets kjerneverdier på suicidalt vis vender seg mot seg selv. Jared Diamond ana-lyserer i sitt verk Collapse: how soci-eties choose to fail or succeed (2005) en

rekke slike tilfeller, som det norrøne samfunnet på grønland. De hadde vært flere tusen innbyggere, med livlig handel med omverdenen, og egen biskop. men etter 400 år var det slutt. ute av stand til å takle følgene av klimaendringer, overbeiting og erosjon, var et blomstrende samfunn dømt til en tragisk undergang. for alt vi vet, var det folk både på grønland og Påskeøya – det mest kjente eksemplet på befolknings- og sivilisasjonssammenbrudd – som forsto at noe var i ferd med å gå helt galt. De var bare ikke i posisjon til å endre prioriteringene til høvdingene og den herskende klassen, som selv var fanger i en konkurransespiral, like til katastrofen var et faktum og det var for sent å snu.

Den som vil endre tenkemåten til vår egen politiske klasse, står overfor til-svarende vansker, med den moderne barnetro på teknologien som en særlig utfordring. hvis man googler litt rundt ordet teknologioptimisme, vil man fort se at halve norgeseliten av politikere ivrig bekjenner seg til dette. «Jeg er teknologioptimist», forkynner de, så frykt ikke! Det finnes alltid en utvei gjennom teknisk innovasjon og ny vekst, uten ubeha-gelige omvurderinger! Det er en type ønsketenkning som svekker elitens handlekraft og sense of urgency, når det som trengs er å skjerpe den. inntrykket er at gjen-nomsnittspolitikeren ikke har fantasi

til å forestille seg hvor alvorlig den økologiske situasjon i verden allerede er, eller den katastrofen som er under utvikling, med det som i dag er realistiske klimaprognoser: inntil seks grader temperaturøkning i dette århundret i følge Det internasjonale energibyrået iea. etter mye strid ble lofoten som kjent vernet, men bare midlertidig, og ikke av hensyn til klima. for fortsatt er det en utenkbar tanke for norske politikere å la petroleums-ressurser bli liggende i bakken, uten å utnytte dem. «framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydro-karboner,» erklærte energiministrer Borten moe like etter at han tiltrådte. senere har han forsterket budskapet, blant annet gjennom åpen støtte til statoils skandaløse tjæresandprosjekt i canada. Det er skremmende kortsynt og et direkte angrep på våre barn og barnebarns velferd og trygghet. Beregninger fra Potsdam-instituttet for klimaforskning viser at mindre enn halvparten av allerede kjente og økonomisk utnyttbare fossile bren-selsreserver kan brukes om man skal ha en sjanse til å nå togradersmålet. all produksjon og forbruk må reduseres. men som den amerikanske forfat-teren upton sinclair sa: «it is difficult to get a man to understand something when his salary depends on his not understanding it.» forestillingen om norge som et foregangsland, fordi vi er så rike og har handlefrihet, er en misforståelse. vi har tvert imot for mye å tape, derfor tviholder vi på foreldete verdier og tankemønstre.

en lengre versjon av denne teksten stod på trykk i Klassekampen 19. april 2011.

>> En effektiv klimapolitikk utfordrer tunge særinteresser. Nødvendige lang-siktige tiltak kan svi på kort sikt.

28 Utveier 1 2012

REPORTASjE vANNKONFERANSE

vann På agendaen i Marseille

Bodil Chr. Erichsen

Vann, en av verdens viktigste ressurser, kan ikke overlates til Verdens Vannforum (WWF) alene. Utveier deltok på det alternative vannforumet (FAME).

vannspørsmål dreier seg om priori-teringer, fordeling og eierskap. særlig rent vann er en begrenset ressurs som gir mulighet til å tjene penger. World Water forum (WWf) er både verdens vannmesse og et debatt- og kunnskapsforum for alle som arbeider med vannspørsmål. Det sjette forumet fant sted i marseille 11.-16. mars. arrangøren, World Water council, finansieres hovedsa-kelig av kommersielle aktører innen vann- og avløpsvirksomhet. en uttalt målsetning er å påvirke myndighe-tene. tross et vitenskaplig image domineres WWf av økonomisk interesser. ryktet ville ha det til at interessen for WWf ikke var på topp i år. arrangørene anstrengte seg for å tiltrekke seg publikum, blant annet ved å åpne for gratis gjesteplasser.

5000 deltakere på FAMEalternativet derimot var en suksess. forum alternatif mondial de l’eau

(fame) 2012 gikk av stabelen parallelt med WWf, noen kilomenter unna, og i langt mindre mondene omgivelser. De kjølige lokalene i det tidligere havneområdet skremte ikke deltakerne vekk. Det gjorde heller ikke de beskjedne mat- og drikke-fasilitetene på konferanseområdet, som slett ikke var dimensjonert for storinnrykket. 15 000 personer fra 90 land var involvert i ulike tilstelninger på fame. attac frankrike var en av flere medarrangører. Programmet var omfattende og spennende. Paneldebatt i plenum, med et tallrikt panel, åpnet konfe-ransen onsdag ettermiddag. torsdag og fredag var forbeholdt omlag 50 ulike workshops, satt opp slik at man kunne rekke fire seanser hver dag. lørdag var det oppsummering og resolusjoner i plenum. i tillegg til programmet ble det også iverksatt en del sidearrangement. Det ble travle dager.

Grønn økonomi – nei takk!kritikk av såkalt grønn økonomi var en gjennomgangstone på fame. grønn økonomi, slik det nå markeds-føres av politiske og økonomiske eliter, sikter mot å underlegge naturen markedets lover. naturressurser gjøres salgbare. når det gjelder vann kalles det blå økonomi, men økonomi

har ingen farge ble det sagt. økono-miske hensyn er økonomiske hensyn uansett. tilgang til rent vann er en menneskerett, ikke et investerings-objekt.

Rio+2020 år etter fns konferanse om ut-vikling og miljø i rio de Janeiro 1992 arrangeres det ny klimakonferanse samme sted i juni. klimautslippene øker fortsatt, klimaendringene er tydelige og vannressursene påvirkes.

forberedelser til alternativ konferanse i rio, Peoples Summit, var derfor en naturlig del av aktiviteten på fame. et hovedfokus for alternativbevegel-sen blir krav om en annen økonomisk politikk. Planleggingsprosessen kan følges på rio20.net/.

Gruveindustrien i Latinamerika – en verstingDen ekspanderende gruvevirksomhe-ten siden 1990-tallet skaper problemer i latin-amerika. sammenhengen

>> Tilgang til rent vann er en men-neskerett – ikke et investeringsobjekt.

Utveier 1 2012 29

Demonstranter og aktivister satte preg på Marseille.«Den internasjonale aksjons-dagen for elver» falt sammen med åpningen av det alternative vannforumet, FAME, 14. mars. over hundre aktivister gjennom-førte en spektakulær demon-strasjon mot såkalt grønnvasking av damprosjekter. Demon-strantene pekte på bankens rolle som pådrivere og benyttet anledningen til å varsle at World Water Forum (WWF) fungerer som et «et handelsstevne» for selskapenes initiativer i tilknyt-ning til damindustrien.

mellom vannspørsmål og gruvevirk-somhet er kanskje ikke åpenbar for de fleste av oss. Det handler både om forurensning og om vannbruk – og om klimaendringer. Dagbrudd helt oppe ved isbreene i argentina påvirker klimaet. Både snørydding og støv fra sprengninger reduserer den snøhvite overflaten og dermed refleksjon av sol-lyset. Det fører til temperaturstigning. Det er påvist at isbreene smelter med ca 14 prosent som følge av generelle klimaendringer, men gru-vevirksomheten skaper langt raskere krymping. lavereliggende områder opplever tørke som følge av varmere vær, mindre nedbør og gruvevirk-somheter som demmer opp vann til eget bruk. likevel er gruveforurens-ning som spres gjennom drikkevan-net kanskje det mest skremmende. forskningen er mangelfull, men jorda blir udyrkbar og sykdomstegn ses på dyr også langt unna forurensnings-kildene.

Vannran Begrepet «landgrabbing» (landran) har fått et vannrelatert parallell-be-grep; «watergrabbing» (vannran). Det ekspanderende globale markedet for flaskevann fører til lokal vannmangel mange steder. vi fikk vite at det kreves tre liter vann for å produsere én liter flaskevann. flaskeproduk-sjonen forurenser og transporten av flaskevann bidrar til klimaendringer. kritikere påstår også at flaskevannet er helsefarlig, slik at helse ikke er et legitimt argument for privatisering og flaskesalg. vannforumet slo fast at tilgang til rent vann er en menneske-rettighet, ikke en handelsvare.

Afrikas utfordringerafrikanske deltakere vedtok en egen resolusjon, undertegnet av en lang rekke afrikanske organisasjoner. De krever blant annet: brukermedvirk-ning, oppdemningsstopp i de store afrikanske elvene, økonomisk støtte

til utvikling og spredning av vannfrie toaletter og at de multinasjonale selskapene er kjenner sin økologiske gjeld til afrika. hele resolusjonen kan leses på http://www.cadtm.org/img/article_PDf/article_a7778.pdf.

Motkreftene er en trusselDeltakerne på fame kan være stolte av å representere en trussel mot øko-nomiske interesser, men for mange er aktivismen farlig. flere regnet med å være overvåket på arrangementer som fame og Wff. en iransk kvinne jeg hadde følge med på bussen tok på seg hijaben før hun kom fram. vi fikk høre om en aktivist i mexico som ble drept mens konferansene i marseille pågikk. slikt gir oss som lever i tryggere omgivelser et særlig ansvar for å videreformidle informa-sjon og avsløre falsk propaganda.

Foto FAME/Flickr.com

30 Utveier 1 2012

nera-lauron ledet workshopen «vannran». vi satt med våre vann-flasker og hørte om sammenhengen mellom vannran og flaskevann. ut-veier fikk en prat med henne etterpå. iBon – det er navnet på en fugl – har jobbet med utviklingsspørsmål på filipinnene i 30 år. opprinnelig jobbet organisasjonen bare med lokale spørsmål og politikk, etter hvert er perspektivet blitt bredere perspektiv og fokuset globalt. nera-louron understreket viktigheten av at filippinske vann- aktivister var til stede i marseille, som en motvekt til myndighetenes promotering av de store vannselska-pene på det offisielle vannforumet, WWf. – Det dominerende filipinske selskapet, Oligarchs, som tradisjonelt har hatt sitt virke innen eiendom og eiendomsutvikling, har gått tungt inn

FN oM vANN

Juli 2010 erklærte FNs generalforsamling at tilgang til rent vann og sanitet er en menneskerett. Trygt og rent drikkevann og sanitære forhold er avgjørende for et godt liv at grunnlaget for alle andre menneskerettigheter, erklærte general-forsamlingen, som samtidig uttrykte dyp bekymring for at nesten 900 millioner mennesker i verden ikke har tilgang til rent vann. FNs generalforsamling krevde også at medlemstater og internasjonale organisasjoner sørger for finansiering, teknologi og andre ressurser for å hjelpe fattige land å sikre drikkevann og sani-tære forhold for alle.

i vannindustrien. Det har ikke gavnet filippinerne, i følge nera-lauron. vannforsyningen i metro manila, området som dekker manila by og de 15 omkringliggende byene, ble privatisert for rundt 15 år siden, med fagre løfter om bedre og billig vann. løftene ble ikke innfridd. tvert i mot er vannet i her blant asias dyreste. De fattige bydelene er ikke en del av myndighetenes rehabiliteringsplaner. rørsystemet strekker seg ikke over hele området og tjuvtilkoblinger er ikke uvanlig. utveier spør om det brukes forskuddsbetaling ved vannuttak, for

>> Vi har nok fersk-vann, men det for-deles ikke rettferdig. Både myndigheter og vannselskap prioriterer turistene.

Maria Theresa Nera-Lauron var en av mange som pendlet mellom WWF og FAME. Hun representerte Ibon International, Filipines.

fra maniLLa tiL marseiLLe Maria Theresa Nera-lauron, bedre

kjent som «Tetet»

Foto

Bo

dil

Chr

. E

rich

sen

eksempel ved bruk av myntautomater. – foreløpig ikke, sier hun, men det diskuteres og kommer nok. hvordan er det med ferskvann i øyriket? – vi har nok ferskvann, men det fordeles ikke rettferdig. Både myn-digheter og vannselskap prioriterer turistene. hoteller og golfbaner får og bruker mye vann. Dessuten går mye av vannet til eksportindustrien. vi har også gruveindustri, som er svært vannkrevende. filipinene ikke har undertegnet fn resolusjonen om alle menneskers rett til vann, avslutter nera-lauron. kanskje ikke så rart?

Utveier 1 2012 31

ARTiKKEL OLjEPOLiTiKK

landet som trollbandt oljen

Eivind Hageberg

Ressursenes forbannelse hviler over verdens olje- og gassproduserende stater. Norge er blant unntakene. Det gir makt.

hvorfor er det slik at land med mye naturressurser, som mineraler, olje og gass, har dårligere økonomisk vekst og større problemer med politisk styring enn land med mindre natur-ressurser? Dette paradokset, gjerne referert til som «ressursenes forban-nelse», har utfordret både forskere og ledere over hele verden – og da særlig i land i «det globale sør». – Denne forbannelsen er helt reell, sier helge ryggvik, forsker ved universitetet i oslo og ekspert på oljens politiske økonomi. – i land med en sterk elite og mangel på innsyn er det en stor fare for at inntektene forsvinner til utenlandske bankkontoer. norge er en skarp kontrast til disse dystre realitetene. tilsynelatende er norge et svært rikt og fungerende demokrati med en omfattende velferdsstat, uten borgerkrig og uten store selskaper som tapper landet for verdier. Dermed er det kanskje ikke så rart at telefonen knapt har stått stille hos oljedepartementet siden norges politikk ble etablert og kjent på 70-tallet.

norge brøt ressursforbannelsen. Derfor har de norske erfaringene har blitt en eksportvare. men er norge til å stole på?

OfU og Norge – interessekonflikt?skal vi tro noraD sin nettside for olje for utvikling (ofu) arbeider norge nettopp med å hjelpe land i sør ut av ressursforbannelsen. ofu er etterspørselsdrevet utviklingspoli-tikk drevet av flere departementer. til utveier sier underdirektør i noraD, Petter stigset, at arbeidet bygger på forvaltning av ressursene og inntektene, samt miljøstyring. stigset utdyper: – vi bistår med lovverk, forskrifter og institusjoner for petroleumssek-toren. vi bygger også kapasitet hos de som forvalter lovene, og arbeider med at de som forvalter skal bli holdt ansvarlig av sivilsamfunn, parlament og media. Det overordna målet er at inntektene skal være til beste for nå-værende og framtidige generasjoner. ikke alle er enige i at ofu lever opp til sine altruistiske idealer. attac

og latin-amerikagruppene i norge (lag) var i 2011 med på å finansi-ere boka «norske oljeerfaringer», skrevet av helge ryggvik. for heidi lundeberg, daglig leder i lag, var dette ment som en motreaksjon på det hun mener er norsk handels- og næringspolitikks skadelige rolle. – samtidig som den norske erfa-ringen handlet om offentlig kontroll over energiressurser som vann og olje, så har norge gjennom handels-avtaler stilt krav om full liberalisering

av energisektoren i utviklingsland, sier lundeberg. hun mener videre at ofu underkommuniserer viktigheten av statlig kontroll med et ensidig fokus på forvaltning og oljefondet, noe hun selv har opplevd blant annet i Bolivia og ecuador. ryggvik peker på hvordan inter-essene i oljepolitikken har plassert ofu i en konflikt mellom nasjonale

>> Ryggvik peker på hvordan interessene i oljepolitikken har plassert OfU i en konflikt mellom nasjonale næringsinteresser og idealisme.

32 Utveier 1 2012

næringsinteresser og idealisme. mens lundeberg ser ut til å mene at næringsinteressene har for stor innflytelse, nøyer ryggvik seg med å kommentere at ofu er klar over denne konflikten, og de jobber for å la mottakerlandene bestemme. kritikken fra lundeberg tilbake-vises av stigset, som viser til at statlig kontroll nettopp er det de arbeider for. han kjenner heller ikke til eksem-pler på at oljefondet har fått for stor plass. stigset avviser også bestemt at norske næringsinteresser har fått innflytelse på ofus virksomhet. – Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er noen kobling mellom norske næringsinteresser og vårt arbeide, og slik må det også være. for eksempel planlegges det et besøk av en parlamentarikerdelegasjon til norge fra tanzania. et besøk hos statoil var en del av planen, men vi sa nei til å engasjere oss i det, sier stigset til utveier.

Godt nasjonalt regelverk i stedet for forvaltning og oljefond fremhever lundeberg lovverket knyt-tet til utenlandske investeringer og såkalte joint ventures som viktig. – i oppstarten var norge helt avhengige av utenlandske investerin-ger for å få tak i kapital og kunnskap. Dette gjaldt både for utnytting av vannkraft og utvinning av olje og gass. lovreguleringen av disse inves-teringene spilte en helt sentral rolle for å sikre norge det som trengtes. Dette er en erfaring vi også kjenner fra latin-amerika, sier lundeberg. ryggvik legger også vekt på de åpne prosessene i norge, hvor flere aktører ble involvert. – De gode norske resultatene kommer fra utkjempede konflikter i et aktivt demokrati. Det er ikke bare par-lamentet som er viktig, men også andre aktører som fagbevegelse og ngoer. Disse stod på kravene og krevde riktig bruk av inntektene, sier ryggvik.

land i sør hadde imidlertid gjennom sine bataljer med oljenæringa banet vei for norge. ryggvik sier at mye av bakgrunnen for at norge klarte å beholde råderetten over sine res-surser lå i at stater i sørs kamp mot oljeselskapene hadde endret maktfor-holdet mellom selskaper og stater i statenes favør. lundeberg har opplevd stor etter-spørsel etter disse erfaringene blant annet i uganda, hvor både sivilsam-funnsorganisasjoner og politikere har vært interesserte i ryggviks rapport. interessen har også vært stor i latin-amerika.

Klima og utviklingen av de som har sett på de norske oljeerfaringene er Patrick Bond, professor ved centre for civil society i universitetet i kwaZula-natal i Durban, sør-afrika. han mener ryggviks rapport var hjelp-somt av historiske grunner. Bond

Oljesøl. Tidligere Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim med handa full av olje etter forliset av «Full city» utenfor langesesund i 2009.

Foto Scanpix/Alf øystein Støtvig

Utveier 1 2012 33

er veldig skeptisk til måten norge i dag bruker oljefondet til å føre klimapolitikk og til å finansiere blant annet planting av skog i afrika for å legitimere egne utslipp. Bond er spe-sielt tydelig på at framtidige norske oljeerfaringer bør lære sør-afrika hvordan oljen kan holdes i grunnen – keep the oil in the soil. ryggvik kjenner godt til ødeleg-gelsene som følger med olje- og gassutvinning, men peker på det pro-blematiske i at land i nord skal bruke denne argumentasjonen ovenfor sør. – skal norge, som gjennom 40 år har pumpa opp olje, bygd opp velferdsordninger, hatt store co2-utslipp og som nå putter overskuddet i et oljefond, si keep the oil in the soil til uganda? uganda med sin arbeids-ledighet og sine budsjettproblemer? når de uansett har lite olje? uganda er et fattig land, hvor oljeutvinning sees på som en god mulighet til å få økte ressurser. en må se klima og

utvikling i sammenheng, selvsagt, men dette argumentet bør i hovedsak gjelde land i nord, ikke land i sør, sier han. ryggvik mener at hvis det finnes argumenter for å bevare oljen under jorda, så er det heller der hvor ressur-senes forbannelse hviler, aktivistene bør fokusere på. – i land som mangler forutsetnin-ger for fordeling og muligheter til å skape et bedre liv for folk flest bør man unngå å utvinne ressursene, mener ryggvik. han peker på ecua-dor som eksempel på et land som har begrenset utvinningstempoet nettopp med en slik begrunnelse. Dermed er den viktigste lærdom-men man kan trekke fra rapporten fokuset på den nasjonale konteksten. når norge fant oljen var landet allerede et utvikla demokrati, med en skipsnæring rik på kapital, et fungerende rettsvesen og sterke fagbevegelser. Dermed lå kanskje

forholdene til rette for at de verste konsekvensene av ressursforbannel-sen kunne unngås. Dette betyr ikke at kun «vestlige demokratier» er modne nok til å ta imot oljens rikdom. snarere er det slik at institusjoner og aktører med fokus på folkets interes-ser og med kompetanse og styrke nok til å kunne forsvare nasjonal råderett over ressursene bør være til stede. i så måte kan opplæring i nød-vendigheten av et oljefond og lite innenlands bruk av inntekter være kontraproduktivt. som ryggvik kommenterer: – argumentasjonen om oljefond blir nok gjerne brukt av eliter som ønsker lite annet enn å putte pengene på en konto i sveits, for å komme seg unna folkelige krav om utvikling.

BoK: NoRSKE olJEERFARiNgER – HElgE RyggviK

Rapport utarbeidet i 2011 med støtte fra NORAD, Latin-Amerikagruppen og Attac Norge. 107 sider.

• Norge hadde i utgangspunktet en svak forhandlingsposisjon og trengte investeringer og kompetanse fra utenlandske selskaper. Dermed stilte de ikke noen radikale krav til selska-pene før de første konsesjonene ble delt ut. Her mener Ryggvik at Norge godt kunne delt ut mindre områder i den første runden.

• Avtaler og lover bør også kunne strammes inn av statene, slik at de kan utnytte endringer i kompetanse, ressurser og funnmuligheter i sin favør.

• Norge var heldige med de internasjo-nale forholdene. vi hadde sammen-fallende interesser med England, og maktkampen mellom oljeselskaper og stater hadde begynt å tippe i statenes favør.

• Utenlandske oljeselskaper var dyktige til å framforhandle avtaler med mulige konsekvenser langt inn i framtida.

• Norge hadde regler som sikra at utenlandsk kapital og kunnskap kom inn i landet, men at de ble overført til norske hender over tid.

• Norge opprettet et eget statlig oljeselskap som satset på teknologisk utvikling.

• Sterke sikkerhetsmyndigheter og fag-foreninger kan heve arbeidsmiljøet på plattformer, i en situasjon hvor noen myndigheter har sterke økonomiske motiver for å få gjennomført utbyg-ging og utvinning.

• Statoil har blitt en aktør som oppfører seg som internasjonale selskap Norge på 70-tallet måtte forsvare seg mot.

• Miljøskadene er globale, men fortje-nesten er nasjonal. Norge har derfor et moralsk ansvar for oljen som tilfel-digvis har havnet under deres grunn.

>> Ryggvik mener at hvis det finnes argumenter for å bevare oljen under jorda, så er det hel-ler der hvor ressur-senes forbannelse hviler, aktivistene bør fokusere på.

34 Utveier 1 2012

Sentrale norske politi-kere har lenge ført en helt uforsvarlig energi- og miljøpolitikk. En ny kurs må stakes ut.

for rundt 25 år siden skylte en bølge av miljøbevissthet over norge. omtrent samtidig med slutten på jappetida, i 1987, leverte den fn-oppnevnte Brundtlandkommisjonen sin rapport «vår felles fremtid» hvor uttrykket «bærekraftig utvikling» ble lansert. i 1988 ble fns klimapanel opprettet og i 1990 kom den første rapporten deres. selv om Brundt-landkommisjonen i seg selv var full av selvmotsigelser og metodiske svakheter bidro likevel medieopp-styret og feiringen av rapporten til å skape en bølge av miljøengasjement i norge. fra 1986 til toppåret 1990 ble medlemstallet i natur og ungdom tredoblet til 10 500 medlemmer. i samme periode fikk Bellona stor oppmerksomhet for sine spektakulære aksjoner, og frederic hauge ble rikskjendis. for en som vokste opp i denne perioden opplevdes likevel den altomfattende dobbeltmoralen som det tydeligste trekket. fns klima- panel anbefalte i 1990 å kutte klima-gassutslippene med 60 til 80 prosent. under 90-tallets internasjonale klimaforhandlinger krevde imidlertid de norske forhandlerne at utslippene

i norge skulle øke. indirekte utslipp fra økt vareimport, for eksempel fra kina, og økende eksport av olje og gass skulle holdes utenfor regnska-pet. På den måten ble det tilslørt at nordmenn var ansvarlige for langt større co2-utslipp enn noen gang tidligere. til tross for det presserende behovet for en omlegging til for-nybare energikilder ville Brundt-landkommisjonen satse på såkalt «bærekraftig utvikling». Begrepet vektlegger økonomisk vekst og er et godt eksempel på orwelsk «nytale». Politikken fører verken til bærekraft eller utvikling. Jens stoltenberg tok i sin hovedfagsoppgave til orde for raskest mulig å tømme de norske oljefeltene basert på fullstendig gale antakelser om den fremtidige prisutviklingen på olje. som minister uttalte stoltenberg at en rask vekst i den norske oljeutvinningen var til beste for fremtidige generasjoner: «vi må borre for barna», hevdet han. gjennom nesten hele perioden fra 1986 til 2001 lå imidlertid oljeprisen på rundt 20 dollar fatet – under en femtedel av dagens priser. Dette var altså ikke bare håpløs miljøpolitikk, men også elendig økonomisk politikk.fra 1986 til toppåret 2001 lyktes staten i å nesten firedoble uttaket av olje. norge var da verdens nest største oljeeksportør, og bidro til at oljeprisen holdt seg på sine laveste nivåer siden før 70-tallets oljekriser.

mengder av billig olje gjorde ram-mevilkårene for å utvikle alternativ energi ekstremt dårlige i hele verden. aldri før eller siden har et så «snilt» lite land gjort så mye for å ødelegge det globale miljøet og samtidig tapt så mye penger og muligheter. Det er betegnende at to av de fremste pådriverne for denne politikken, Jens og gro, ikke ble stilt moralsk til ansvar av norske medier for sine ugjerninger, men tvert imot rost for innsatsen sin. hele det økonomiske systemet, fra matproduksjon til transport og gruvedrift, er i dag avhengig av inntak av olje både som energikilde, råmateriale (plastikk, asfalt og de fleste kjemikalier) og smøremiddel. fornybare energikilder dekker i dag bare ubetydelige andeler av verdens-produksjonen for energi. norge og verdenssamfunnet har kastet bort 25 verdifulle år. la oss alle jobbe for at de neste 25 årene blir helt annerledes. en fin start ville ha vært å bruke oljefondet aktivt til å understøtte teknologiutvikling og utbygging av fornybare energikilder og energibesparende infrastruktur i norge. vi bør ikke spille bort alle ol-jeverdiene våre på finansspekulasjon. en annen mulighet er å starte arbeidet med å finne noe å leve av, også i tiden som kommer etter oljen.

KOMMENTAR KLiMAPOLiTiKK

25 år uten klimahandling

Sveinung Holien

Utveier 1 2012 35

BiDRAGSyTERE

Benedikte Pryneid Hansen ble nylig valgt inn for sin tredje periode som leder for Attac Norge.

Bobby Peak er aktivst fra klimarettferdighets-bevegelsen og leder for groundwork, som er en del av Friends of the Earth i Sør-Afrika.

Bodil Christine Erichsen er utdannet allmennlærer og historiker, med variert poli-tisk, faglig og yrkesmessig bakgrunn. Hun er styremed-lem i Attac Norge på andre året og har sittet i Utveier-redaksjonen siden 2010.

Eivind Hageberg skriver masteroppgave i stats-vitenskap og er aktiv iAttac. Sitter i Utveier-redaksjonen.

Halfdan Wiik er bibliotekar ved Høgskolen Stord/Haugesund. Han er en gammel naturvern- og miljøaktivist og tidligere leder i Naturvernforbundet i Hordaland. Bestefar til Erling (3) og Helena (7). Tok i 2006 initiativ til Beste-foreldrenes klimaaksjon.

joakim Hjertholm er masterstudent ved latin-amerikastudier ved Univer-sidad Andina Simón Bolívar i Quito, Ecuador.

Arne johan vetlesen Professor i filosofi ved Uio og initiativtaker til Concerned Scientists Norway. Forfatter av en rekke bøker, bl.a. Nytt klima. Miljøkrisen i sam-funnskritisk lys (2008). Sitter i Attacs fagråd.

Sveinung Holien er utdan-net journalist og har vært med i Utveier siden 2004. Sveinung vil at Attac og Utveier skal være en heftig fartshump på den nylibera-listiske racerbilbanen.

Terje Karlsen er journalist og webutvikler. Karlsen er bosatt i oslo. Sittet i Utveier-redaksjonen siden 2007.

Magnus Eriksson er svensk, men bosatt i oslo. Medlem i Attac, asylaktivist og frilansskribent. Sitter i Utveier-redaksjonen.

Sjur Cappelen Papazian er blogger, politisk aktivist og ungdomsskolelærer. Sitter i Utveier-redaksjonen.

Nina Dessau er politolog og samfunnsøkonom. Forfatter av boka Global Oppvarming fra 2008.

Petter Slaatrem Titland er ny redaktør i Utveier. Han har bakgrunn fra latin-Amerikagruppene (lAg) og lokalaktivisme.

Martin Giset begynte som Attac-aktivist i lokallaget på Blinderen, men emigrerte til ås for å studere samfunns-økonomi. Sitter i Utveier-redaksjonen.

MElD DEg iNN i ATTAC i DAg! Send en SMS med kodeord ATTAC til 2030 eller gå inn på www.attac.no/bli-med/

Returadresse:Utveier c/o Attac NorgeFredensborgveien 60177 oslo