1

Årsmøtet i TINE 2011 28. april 2011 Årsmøtetale ved styreleder Trond Reierstad Innledning Det er med ydmykhet, betydelig spenning og ikke minst respekt jeg står her og ser ut over denne årsmøteforsamlingen. Jeg har nå vært styreleder i TINE i ett år. Det har vært et aktivt og givende år. Jeg har fått anledning til å møte et bredt spekter av mennesker både i næringen og utenfor. Det som gir meg størst glede og påfyll er å møte melkeprodusenter og tillitsvalgte i TINE. Men jeg skal ikke underslå at det til tider kan være krevende. Det er mange valg som skal gjøres og det er mye en skal mene noe om. Ikke minst har den senere tiden vært krevende, noe jeg skal komme tilbake til. Men jeg var og er forberedt på at det å være styreleder i TINE innebærer både morsomme og krevende oppgaver. Slik vil det også bli framover. Godt driftsår i TINE Fredmund Sandvik sa fra denne talerstolen for ett år siden at han var glad og stolt over å stå her når det kunne legges fram det beste regnskap og melding i TINE – gruppas historie. Jeg er ikke noe mindre glad og stolt over å stå her å kunne si det samme: ” Vi skal behandle det beste regnskapet i TINEs historie”. Skulle ønske at jeg og de styreledere som kommer etter meg kunne si det samme hvert år. Det er det vi arbeider for å få til, men realisten i meg sier at det nok ikke er mulig. Men vi skal glede oss når det skjer, og det gjorde det i 2010. Men slikt skjer ikke av seg selv. Jeg vil benytte denne anledningen til å rette en takk til alle som har bidratt til dette. Et av særtrekkene ved TINE er den lange verdikjeden – fra grovforet produseres på gården, via fjøset, mottak på meieri, foredling, produktutvikling, og salg/ markedsføring. Takk til dere melkeprodusenter, takk til styret og ledelse og ikke minst takk til alle ansatte i TINE – gruppa. Uten dere ville dette ikke vært mulig. Gledelig nok har vi i 2010 sett at det globale meierimarkedet har vært i bedring. Etter år med økt ubalanse og fallende melkepriser til bøndene, viste forrige år en bedre markedsbalanse og ikke minst en stigning i produsentprisene på melk. Alle melkeprodusenter fortjener og trenger en bedre pris på sin råvare enn det som var tilfellet for vel ett år siden. Fortsatt er nok ikke alle dønninger etter finanskrisen borte, men i svært mange land er situasjonen betydelig bedret, og veksten i etterspørsel av ulike varer har tatt seg opp igjen. I Norge har vi sluppet forholdsvis greit unna mye av finanskrisen. All honnør til det politiske system som har bidratt til dette. Nå er vi igjen inne i en tid med god økonomisk vekst, økt kjøpekraft og økt etterspørsel generelt. Dette bør gi noen muligheter i markedet. Og det bør også komme bonden til gode. Styret har som målsetting at jordbruksavtalens framforhandlede målpris skal tas ut i markedet så sant det vurderes som markedsmessig mulig. TINE tok ut i markedet hele økningen i målprisen på 13 øre som kom 1. juli i fjor. I tillegg viser årets resultat et tilfredsstillende resultat fra TINE Industri. Inklusiv styrets innstilling til etterbetaling økte utbetalingsprisen i 2010 med 19 øre mens jordbruksavtaleprisen for kalenderåret 2010 økte med 6 øre. TINE har derfor i 2010 levert mer enn det som var forventet. Det er jeg glad for. Jeg vet at pengene kommer godt med og at det er behov for dem. Når styret gjorde sine vurderinger for disponering av årsresultatet for 2010, var det vel vitende om at produsentene både ønsker og har behov for en styrket økonomi. Samtidig må vi som styre ha med oss at vi trenger et robust og framtidsrettet TINE dersom det skal tjene medlemmene også i framtiden. Den beste måten å gjøre dette på er å ha et selskap med en effektiv anleggsstruktur, solid kapitalsituasjon og høy kompetanse som kan bearbeide og omsette melkeråvaren. Styret ønsker å imøtekomme begge disse behovene, og med et godt driftsresultat som i år, mener vi å ha oppnådd det. Mange kan kanskje mene at vi avsetter for mye til egenkapital i TINE på bekostning av økt

2

melkepris. TINE er nå inne i en periode med tunge investeringer, det fører til både nye låneopptak og behov for avsetning til egenkapital. Uten investeringer kan vi ikke fortsette. Et utsagn er: Den beste økonomien har vi ”dagen før fjøset detter ned”. Det er en investeringspolitikk man kan bruke hvis målet er avvikling. Det skal ikke TINE. Vi skal det motsatte. Årsmøtet skal senere behandle regnskap og resultatdisponering for 2010. Etter en forutgående prosess i medlemsorganisasjonen ønsker styret å etablere etterbetalingsfond. Dette fordi medlemmene klart signaliserer at det er ønskelig å finne erstatning for ordningen med forskudd på etterbetalingen som vi ikke lenger kan praktisere. Samtidig er etterbetalingsfond å anse som egenkapital i TINE. Dersom årsmøtet ikke velger å avsette til etterbetalingsfond, må ordning med kvotelån og forskudd/ kreditt opphøre, og et tilsvarende beløp avsettes til felleseid kapital. Dette for at vi skal kunne gjøre de nevnte investeringene. Meierivirksomheten er og skal være kjernevirksomheten i TINE. I de siste år har den delen også vært den som har bidratt til godt driftsresultat. Av andre forretningsaktiviteter som TINE driver med er driftsresultatene noe variable. Noen datterselskaper går godt, mens andre sliter. Her har styret i løpet av året tatt tak. Virksomheten i Diplom – Is i Sverige og Danmark er avsluttet. Selv om det også ble noe tap i 2010 har dette bidratt til å bedre resultatet fra Diplom – Is betydelig. Andre selskaper vi har som ikke går så godt har vi et sterkt fokus på for å bedre situasjonen. Det er en krevende og ikke alltid enkel vurdering hvor lenge en skal være i et selskap. Nybrottsforetak trenger tid før de kan gi positivt bidrag. Dette har vi eksempler på ved Fjordland og Salmon Brands. Etter år med tap gir de nå positivt bidrag til bunnlinjen og melkeprisen. Industriens utfordringer Norge er et høykostnadsland. Kostnader til innsatsfaktorer og arbeidskraft i vår industri er høyere enn tilsvarende i andre land, også i forhold til våre nære naboland som vi konkurrerer med i det norske markedet. I tillegg har vi en geografi og struktur som medfører ekstrakostnader. Vi må ha en produktivitet i industrien som kompenserer for dette, og tilby produkter hvor betalingsviljen er større enn eventuelle alternativer. Skal TINE være konkurransedyktige i markeder hvor vi har konkurranse fra importerte meieriprodukter, må vi drive effektivt og ha sterk kostnadsfokus. Dette må skje gjennom den løpende driften – hverdagsrasjonalisering – og ved strukturelle tiltak. Å foreta strukturtiltak gjennom å legge ned anlegg er ikke en lystbetont beslutning, men skal vi ha en framtidsrettet virksomhet, fins det ingen andre alternativer. Etter min mening skal det sterke argumenter til for ikke å velge løsninger som gir best mulig økonomisk utslag. Opprettholdelse av brunostproduksjonen i Lom&Sjåk er også et økonomisk fundert vedtak, men bygger på markedsmessige vurderinger som er vanskelig å tallfeste i en kalkyle. Struktursaker er krevende saker for styret, ledelse og de ansattvalgte. Jeg vil gi en honnør til de ansatte og ansattvalgte for deres konstruktive og saklige engasjement og ryddighet i slike saker. En annen vesentlig faktor for å ha god effektivitet i industrien er å ha et tilstrekkelig volum å bearbeide. Dette gir lavere enhetskostnader. Synkende melkeforbruk, økt import og mer egne merkevarer er forhold som kan gi bekymring. Det er derfor en utfordring hvilke strategier en samlet næring skal velge for å kunne fortsatt ha bearbeidingen av et stort melkevolum. I en slik vurdering kommer også behovet for og omfanget av investeringer i meierisektoren. Jeg mener at det er helt nødvendig å gjøre investeringer i meierianlegg slik at vi har en effektiv og rasjonell virksomhet. Det koster, men noe alternativ fins ikke. Unnsett – det er helt nødvendig å fatte beslutninger - populære eller ikke. Dere som eiere og administrasjonen som gjennomføringsledd må kunne forvente at styret har kraft og vilje til å fatte beslutninger. Det er helt nødvendig for å være med framover.

3

Det er imidlertid ikke nok bare å ha fokus på anleggsstruktur og anleggskapasitet. Like viktig er det å ha en organisasjon som fungerer godt, har tydelige rolle – og ansvarsavklaringer og gode medlemsrelasjoner. I årsmøtet for ett år siden vedtok denne forsamlingen ny konsernstruktur. Den kom formelt på plass litt før årsskiftet. En stor innsats er gjort for å få alt det praktiske rundt dette på plass. Det har gått greit, men ennå gjenstår en del. Vi må alle lære oss til et nytt arbeidsmønster og arbeidsmåte. Regionstyrene har fått noe justert mandat. Daglige ledere i regionen har fått en noe annen ramme å forholde seg til. Dette er endringer som tar litt tid før de finner sin endelige og gode form, men den skal vi finne. Jeg føler at vi allerede begynner å se gevinsten av det vedtaket vi gjorde for ett år siden - både i sparte kostnader og mer effektiv handling. Konsernstrategi TINEs gjeldende konsernstrategi har hatt et tidsperspektiv fram til 2010. Den har bygd på følgende hovedelementer

- Samordnt effektivisering - Meierivirksomhet og vekst på nye næringsmiddelområder - Merkevarebygging - Produktutvikling og innovasjon basert på gode og sunne produkter.

Omgivelser rundt TINE er i endring både nasjonalt og internasjonalt. Konsernstyret satte derfor i fjor i gang et strategiarbeid for å gå gjennom overordende mål og veivalg. I løpet av denne prosessen ble regionstyrene og rådet trukket inn før endelig beslutning ble tatt. Økende konkurranse og endrede forbrukstrender, merkevarestyrke, råvaretilgang, internasjonale utfordringer og matvarepriser og rammebetingelser er drivkrefter som påvirker TINE. Denne strategien slår også fast det for oss selvfølgelige at ” TINE – gruppa er eid av melkeprodusenter i samvirke”. Det er ikke og skal ikke kunne reises tvil om at TINE er samvirkeforetak eid av medlemmene. Vi skal bidra til å sikre konkurransekraften til norsk melkeproduksjon, videreutvikle norsk melkeproduksjon og gjennom samvirke styrke lojaliteten mellom eierne og TINE. Da vi drøftet TINEs overordnede strategi framover, fant vi det rett å legge økt vekt på meierivirksomhet, merkevarer og merverdiløsninger. Vi skal drive med merkevarer innen mat og drikke, og hovedfokuset er på meieriprodukter. Dette er en bevist justering av strategien i forhold til nå, uten at det avskjærer oss fra å være med i de områder hvor vi nå er. Det å sette mål og måltall vil være styrende for overordende prioriteringer og innretningen av TINEs virksomhet. Det gjelder for administrasjonen og det gjelder for styret. Vi har satt oss som mål å ha en driftsmargin på 10 % på konsernnivå innen 2020 ut over at målprisen er tatt ut. Da må vi få til vekst i omsetning og lønnsomhet i hvert ledd. Samtidig sier vi at vi skal ta ut den framforhandlede målprisen. Konsekvensen av dette er at utbetalingsprisen gjennom året vil avspeile prisen fra TINE Råvare, mens resultatet fra TINE Industri vil bli benyttet til etterbetaling og sikring av tilstrekkelig egenkapital i TINE. Vi kan ikke sjonglere mellom den løpende utbetalingsprisen og etterbetaling som vi vil. Et av punktene i den vedtatte strategien fram mot 2015 er ” aktivt benytte allianser for å styrke konsernets konkurranse- og gjennomslagskraft. Begrunnelsen for dette er at for å lykkes i møte med utfordringene, er det viktig å samarbeide godt med mange ulike aktører. De vi samarbeider med nå skal vi fortsette å samarbeide med. Vi skal styrke oss ved å pleie eksisterende og knytte nye allianser, både forretningsmessig, politisk og innen samfunnsansvar. Dette skal jeg utdype mer senere, men dette er noe av bakgrunn for hvorfor spørsmålet om framtidig arbeidsgiverorganisering er kommet på banen nå.

4

TINEs arbeidsgivertilknytning Siden dette er satt opp som egen sak på årsmøtets saksliste skal jeg ikke gå noe inn på sakens realiteter her. Jeg har imidlertid behov for å få sagt at det har vært min og hele styrets hensikt å ha en åpen og ærlig prosess på dette. Så kan det sikkert diskuteres om vi har lykkes med det, men dere skal vite hva som har vært vår hensikt. Det er videre vår vurdering at dette er en sak som konsernstyret skal ta beslutning i, men vi vil med alvor lytte til og vektlegge de signaler som medlemsorganisasjonen gir oss. Dette er en sak som kan vurderes ut fra både prinsipielle og praktiske sider. Saken har også tidligere skapt engasjement, slik den også har gjort nå, både blant tillitsvalgte og medlemmer. Det skal vi være glad for. Jeg har merket meg at det er langt flere enn TINEs egne tillitsvalgte som har engasjert seg i saken. Sentrale tillitsvalgte i andre landbruksorganisasjoner har hatt klare oppfatninger og til dels trukket våre motiver i tvil. Vi har ett felles mål: Et sterkere TINE til beste for melkeprodusentene på kort og lang sikt. Vi må holde fast ved målet når vi diskuterer virkemidlene. Vi må tåle uenighet om virkemidlene og kjenne at målet som binder oss sammen er sterkere. Melk og medlemmer Kartleggingen av framtidig melkeproduksjon som alle rådgiverne i TINE gjorde i fjor viser ikke overraskende at vi kan forvente en fortsatt nedgang i antall driftsenheter med melkeproduksjon. Nedgangen synes i de neste fem årene å følge samme trenden som nå. Når det gjelder volum viser kartleggingen at vi kan forvente å få det samme volumet som vi har hatt de siste årene. Det betyr at med et markedsbehov for norske meieriprodukter som nå, vil vi være godt dekket med både ku- og geitemelk. Den samme kartleggingen viser at for en periode ut over de første fem årene, er råstofftilgangen mer usikker. Det synes som at driftsbygningene vil være den begrensede faktor for å kunne øke produksjonen eller videreføre drifta. Undersøkelsen viser at kun ¼ av de som planlegger å drive videre, har utbyggingsplaner. Etterslepet på fornying av båsplasser er stort Her har næringen, vi i TINE, faglagene og myndighetene en stor utfordring. Forutsetningen for å gå på en større utbygging er å vite at det er fornuftig og økonomisk mulig. Virkemidler som stimulerer til investeringer i melkesektoren er ett tiltak, men det må også være en økonomi i næringen som gir grunnlag for framtidstro. I de siste jordbruksoppgjørene har det vært uttrykt behov for å styrke økonomien i melkeproduksjonen bl.a. ut fra behovet for investeringer. I siste jordbruksoppgjør er det i en protokoll uttykt at ” partene har prioritert melkesektoren i årets jordbruksoppgjør gjennom å styrke tilskuddsordningene”. Dette må fortsette. For alle melkeprodusenter, både de etablerte og de som nylig har investert, er det summen av pris ganger volum som er avgjørende. Det hjelper lite å få en høyere melkepris hvis kvotene blir mindre og mindre. Og omvendt – det hjelper lite å kunne få produsere mye melk hvis en taper på hver liter. Det er en forutsetning som må ligge i bunn for at utsagnet ” det er mengden som drar” skal ha noen fornuftig mening. I våre vurderinger både industrielt og av hensyn til økonomi på gården, er det derfor pris x volum som står i fokus. God balanse mellom tilførsel av melk og markedets behov, er helt avgjørende for å oppnå den melkeprisen som er forutsatt. Kvoteordningen har bidratt til å sikre en god balanse i melkemarkedet og derigjennom en forutsigbar melkepris. Gitt at produksjonskapasiteten er større enn behovet, har vi behov for kvoteordningen. Til nå, og jeg tror også i den nære framtid, er vi i den situasjon, og derfor må beholde ordningen. Men kvoteordningen skaper en kostnad for næringen. Det å sikre seg økte kvoter er kostnads – og kapitalkrevende for melkeprodusentene. Tiltak bør vurderes for å redusere kvotekostnaden.

5

Styret har som målsetting å ta ut den målprisen som avtalepartene til enhver tid framforhandler. Dette har vi gjort med kun ett unntak – våren 2009. Forutsetningen for at vi skal klare det er at vi har en god dialog med faglag og myndigheter om hva som er markedsmessig mulig, og at vi har virkemidler som trygger en god balanse mellom markedsbehov og tilførsler av melk. For tiden har vi begge deler – heldigvis. Før økologisk melk og geitmelk er vi for tiden i en situasjon hvor det er ubalanse. For geitmelk har vi fram til de siste 2 årene hatt god markedsbalanse og også muligheter for litt økning. På grunn av noe svikt i salget har situasjonen forandret seg noe. Jeg tror imidlertid at det om litt skal være mulig å få en bedring i dette ved å øke salget. Geitmelka er noe unikt, og jeg tror det skal være mulig å få til en lønnsom melkeanvendelse av et volum på det nivå vi har nå. For økologisk er situasjonen mer krevende. Her er tilførslene i fortsatt økning selv om bremseklosser er satt på, mens etterspørselen har sunket. Samtidig vet vi at myndighetene har satt seg mål og har iverksatt noen tiltak for å stimulere til økt produksjon. Det er min mening at TINE som en stor meieriaktør og fullsortimentsleverandør av meieriprodukter, må tilby markedet et visst omfang også av økologiske meieriprodukter. Men ”forbrukerne er ballets dronning” som det heter, og det er de som avgjør omfanget, ikke myndighetene. Så må vi også vise et ansvar overfor de produsenter som har lagt om og inngått avtaler med TINE. De har krav på forutsigbarhet. Med basis i TINEs konsernstrategi, er det nå utarbeidet et forslag til strategi for TINE Rådgiving og Medlem (TRM). Etter sommeren vil styret fatte vedtak. Det ligger et grundig arbeid bak rapporten, og styret mener den gir et godt grunnlag for en organisasjonsmessig behandling. Jeg ser fram til gode diskusjoner og viktige innspill. Vi har nettopp gjennomført årssamlingene i alle 237 produsentlag. Totalt møtte 45 % av alle leverandørene. Vi kan være stolte av det frammøte og det engasjement som vi har i TINE. En takk til dere som er her. Jeg vet at dere er svært viktige bidragsytere for at våre medlemmer finner det interessant å gå på årssamlingene. En særlig ”blomst” til region Sør som hadde hele 54 % frammøte. Region Nord var den regionen hvor flest kvinner deltok i årssamlingene. Det er en utfordring å få nok kvinnelige tillitsvalgte. Vi har som målsetting at begge kjønn skal være med i arbeidsutvalgene. Dette er viktig for å sikre god kjønnsrekruttering i råd og konsernstyret. Rammevilkår Norge er et grasland, og et land med liten andel dyrkbart areal. Melkeproduksjonen er og vil være en bærebjelke i norsk landbruk i kraft av sysselsetting, arealbruk, lokalisering over hele landet og ikke minst som produsent av melk og meieriprodukter til landets befolkning. Fordi melkeproduksjonen ivaretar mange oppgaver – både matvareforsyning og andre samfunnsoppgaver, blir næringen avhengig av politiske rammebetingelser. Det gjelder i primærproduksjonen og i industrileddet. Vi lever i et høykostland. Det vil derfor alltid være mulig å produsere meieriprodukter rimeligere i mange andre land enn i Norge. Det er helt nødvendig at det norske landbruket har en viss beskyttelse for at vi skal kunne ha et aktivt landbruk som ivaretar det å produsere mat og andre samfunnsoppgaver. Hvis det føres en politikk hvor beskyttelsen svekkes, så svekkes også landbrukets evne til å gjøre disse oppgavene. Derfor - vi trenger en politikk som gjør det interessant å være melkebonde og som gir TINE konkurransekraft inn i en framtid preget av økt konkurranse. Vi registrerer at importen sakte, men sikkert øker. Den øker som en følge av myndighetenes lemping av kvoteregulert ost. Den øker som følge av stadig dårligere tollbeskyttelse. Importen av utenlandske meieriprodukter utgjør nå ca. 100 mill liter. Det tilsvarer leveransen fra i underkant av 1000 melkeprodusenter. Dette må naturligvis få betydning for behovet av norsk melk, noe det også gjorde i vurderingene av kvoteregelverket for 2011.

6

Jeg er glad for at vi i fjor fikk prosent - toll på ”hvit” melk. For ost har vi som en konsekvens av EØS – avtalen fra 1. juli i år en tollfri importkvote fra EU på 7200 t. Det tilsvarer ca. 10 % av samlet norsk forbruk av ost. Noe ost blir også importert til full toll. Det er behov for bedre tollbeskyttelse for innenlandsk ost. Dette er fullt mulig og legalt hvis myndighetene vil og våger. Gjeldende WTO – avtale åpner for at Norge, for ost på samme måte som for ”hvit” melk, kan innføre prosenttoll. Det vil gi en solid beskyttelse for import av annen ost enn den kvoteregulerte osteimporten. Dette har vi spilt inntil faglagene i forkant av årets forhandlinger, og vi har forhåpninger til dette i årets jordbruksforhandlinger. Men økt tollbeskyttelse på ost til det norske dagligvaremarkedet løser ikke alt. Over 1/3 av landets melkemengde brukes til RÅK – produkter og eksport. Disse vil ikke nyte godt av en bedret tollbeskyttelse. Dette sammen med tollfri importkvote av ost fra EU og konkurranse fra substitutter, gjør at styret har signalisert begrensede muligheter for økt prisuttak av melk og dermed tilsvarende reservasjon i økt målpris på melk. Skulle vi få gjennomslag for prosenttoll for ost i det norske dagligvaremarkedet, vil prisuttaksmuligheten være noe bedre. Styret vil alltid i sine vurderinger om innspill til jordbruksforhandlingene vurdere dilemmaet om hva økt målpris vil bety for salgsutviklingen. Slik styret har vurdert situasjonen i år, ser en dessverre markedsmessige begrensinger hvis målprisøkningen skulle bli for stor. Matkjedeutvalget la nylig fram en omfattende, grundig og balansert utredning om maktforholdene i matkjeden, og fremmet flere tiltak i den forbindelse. Jeg registrerer at utvalget har fått betydelig medieoppmerksomhet, og fikk det også lenge før innstillingen forelå. Utredningen påpeker at dagligvarekjedene over år gradvis har økt sin makt på bekostning av andre ledd lengre bak i verdikjeden. TINE stiller seg bak forslagene fra flertallet i utvalget om en ny lov om forhandlinger og god handelsskikk og forslaget om et ombud på området. For TINE handler matkjedeutvalgets arbeid først og fremst om forbrukerhensyn, hensynet til større åpenhet og et bedre avtale – og forhandlingsregime mellom leverandører og dagligvare kjeder. Utvalgets innstilling skal nå ut på en høring. Her vil TINE og de organisasjoner vi er medlem i engasjere seg. Jeg håper regjeringen velger å fremme de tiltak som ligger i innstillingen. Det er viktig at utredningen følges opp med konkrete vedtak, og ikke legges i skuffen. Landbrukspolitisk går vi en spennende tid i møte. I disse dager har årets jordbruksforhandlinger startet opp. Det har jeg kommentert tidligere. Men i løpet av de nærmeste måneder legger regjeringen også fram en stortingsmelding om landbrukspolitikken. Hva som står der blir svært viktig for oss. Jeg håper de tar med seg det beste i gjeldende landbrukspolitikk, og forsterker det som bøndene daglig er mest opptatt av, nemlig bedre økonomi. Jeg forventer at regjeringen er villig til å gi forpliktelser til ønsket om å øke den norske landbruksproduksjonen i tråd med økning i folketallet, og en inntekstutvikling som gjør at vi reduserer inntektsgapet i forhold til lønnsmottakerne. Som jeg har nevnt tidligere er det begrenset hvor mye som kan tas i markedet. Da må det være vilje til at samfunnet via budsjettmidler godtgjør for den oppgaven det norske landbruket gjør. Budsjettoverføringene til landbruket har relativt sett blitt redusert over tid. Budsjettrammen i jordbruksoppgjøret har vært tilnærmet konstant i absolutte kroner i flere år, mens totalrammen har økt. Ikke minst har budsjettdelen i jordbruksoppgjøret i prosent av statsbudsjettet blitt markert mindre. Statens overføringer til jordbruket har sunket fra ca. 7 % på 80 - tallet til 1,5 % siste år. Det er derfor gode grunner til at statens andel bør økes.

7

Framtid Med en økende nasjonal og global befolkning vil behovet for mat øke. Med økende levestandard i befolkningsrike land vil behovet for mer foredlet mat øke. Dette sammen med tilstrekkelig tilgang på vann er virkelig av de store utfordringer verdenssamfunnet står overfor. Hvorledes dette skal løses er ikke gitt å si. Vi ser allerede nå hvor labilt matvaremarkedet kan være avhengig av uår og katastrofer. Dette vil være argumenter for at de fleste land vil ha en politikk som bidrar til å trygge matvareforsyningen av egen befolkning i stor grad. Det vil være å spille ” russisk rullet” med sin egen befolkning å nedprioritere egen matproduksjon.

Den norske befolkningen er i rask økning, og det er sagt at vi her i landet vil bli 1 mill flere innbyggere om 25 år. Disse skal ha mat. Dette tilsier i et lengre perspektiv at det vil bli rom for økt norsk matproduksjon - også av melk og meieriprodukter gitt en politikk som ivaretar dette. Å produsere mat, bruke arealet og ha et tiltalende kulturlandskap er noe av det mest givende og meningsfylte en kan drive med. Når en så også får stelle dyr og se det gror, ja da føler jeg at det å være bonde er givende. TINE har ikke klart å vokse volummessig i takt med den økende befolkningsveksten som har skjedd. Vi har forventinger til den nye matmeldingen om en ambisjon og en politikk som vil gjøre det mulig å øke den norske landbruksproduksjonen.

Hele grunntanken med at bøndene organiserte seg i samvirkeselskaper er at de sammen var for små til å ha kraft og muligheter for omsetning av sin råvare. Gjennom salgssamvirket som TINE har melkeprodusentene delaktighet i en lang verdikjede – fra fjøset til butikkrampa. Gjennom en slik organisering har vi som bønder en trygghet for at våre råvarer kommer ut i markedet, og at vi får del i den verdiskapingen som skjer i denne verdikjeden. Samtidig viser det at vi er helt avhengig av de ansatte for å kunne få det til. Det er nettopp derfor samspillet mellom oss som råvareprodusenter og de ansatte er så avgjørende. Vi har felles interesse av at etterspørselen og foredlingen av norsk melk er stor. Avslutning Medieekspertene er opptatt av ”etterlatt inntrykk”; hva folk sitter igjen med etter talen er framført. I en årsmøtetale er det mange temaer en skal nevne og det ”etterlatte inntrykket” blir fort utydelig. Jeg skal snart gå inn for landing, men vil først gjenta tre begrep jeg som styreleder mener er avgjørende for oss framover Det første er kontinuerlig fornying. TINE har i år brukt begrepet ” Vår tradisjon er å fornye oss.”. Det syntes jeg er et godt og dekkende begrep for hvorledes vi tenker og arbeider i TINE. Jeg tror mer på den jevne og beviste plan i fornyelse og utvikling enn det å gripe til skippertak og store omveltninger. Dette gjelder enten vi snakker om drift av organisasjonen, investeringer og kapitalforhold eller strategi og selskapsutvikling. Det er derfor mitt motto at det er etter den linjen vi skal videreutvikle TINE framover. Det andre er beslutningskraft. For å kunne fornye oss må vi ha evne og vilje til ta beslutninger og ha kraft til å gjennomføre dem. Det betyr at vi må våge å ta opp saker som er krevende og har dilemmaer i seg. Det ikke å ta valg og beslutninger er også en strategi, men ikke en strategi som fører til framgang. Det er imidlertid helt grunnleggende at for å ta krevende beslutninger må en ha god forankring i medlemsorganisasjonen. Det vil ikke være mulig å ha åpne medlemsprosesser på alle saker og problemstillinger, men dersom det er et godt tillitsforhold mellom medlemmene og de som medlemmene har vagt til å være tillitsvalgte, har en et godt grunnlag for å ta de valg som må og bør gjøres. Det krevet åpenhet og god kommunikasjon i alle ledd. Det tredje er VOLUM. Vi må passe på volumet. Uten et tilstrekkelig volum å fordele faste kostnader og kostnader til innovasjon og utvikling vil vi fort komme inn i en nedadgående spiral. Et svakt synkende volum er svært krevende å gjøre

8

kostnadstilpassing til. Dette gjelder både på gården og i industrien. At vi klarer å opprettholde et høyt melkevolum har betydning for hele landbruket. Det gir økte tilførsler av storfekjøtt, økt arealbruk og økt fôr-forbruk. Etter min oppfatning står vi nå foran året flotteste tid. Hva er vel ett flottere landskapsbilde enn nysådd åker, kua i grønn eng og nyutsprungen bjørk. Det første verset i ”No livnar det i lundar” sier mye om gleden ved å være bonde: ”Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord og atter som eit under nytt liv av daude gror.” Det er virkelig et under å se ”nytt liv av daude gror.” Gled dere – det gjør jeg. Og jeg gleder meg til den debatt, de beslutninger og det samvær vi skal ha her. Godt møte.